Kollektiv ulykke – eller personlig lykke?
Av Birger Thurn-Paulsen
I forrige nummer av Røde Fane har Asta Haaland og Leikny Øgrim (H/Ø) en debattartikkel kalt «Egenutvikling – alle kampers mål?». Der hevder de at det de helst vil, er å diskutere ideologi. Innledningsvis lar de det skinne gjennom at det er det bare de, og ingen andre som vil. Dem om det, men det er en holdning som ikke akkurat inviterer til debatt.
H/Ø siterer Eli Aaby og Torill Nustad fra tidligere artikler i Røde Fane: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen?» Nustad og Aaby svarer nei – Haaland og Øgrim svarer ja. Jeg svarer også nei.
Videre: «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.» (Nustad)
H/Ø mener at vi først og fremst er middel, og i klassekampens navn sier de at poenget ikke er å bry seg om alle mennesker, men om undertrykte, og med det utgangspunktet sier de: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!»
Etter min oppfatning har det nå utkrystallisert seg noen sentrale punkter det er viktig å diskutere. For det første, spørsmålet om vi skal se på oss som mål i oss sjøl, eller som middel. Det er en diskusjon om menneskesyn. For det andre, dreier det seg om individets plass i kollektivet, og hvilke konsekvenser denne problemstillingen får i klassekampen.
H/Ø er opptatt av marxistisk erkjennelsesteori. Jeg synes imidlertid at det er et iøynefallende fravær av dialektiske vurderinger, når de diskuterer med N/Aa. Fortolkning av andres synspunkter er mer framtredende. Synspunktet at det å slåss for egne rettigheter, å tilstrebe lykke for seg sjøl, ikke står i motsetning til kollektiv kamp, blir av H/Ø utlagt slik: «Skal vi stoppe, da, midtveis i lønnsforhandlinger, og si at – nei, jeg utvikler meg visst ikke nå, vi må slutte.» Så enkelt kan det selvfølgelig sies, hvis man totalt utelater å se på det dialektiske forholdet mellom individ og kollektiv.
Sluttsatsen deres er slik: «Ideen om individets uendelige muligheter under kapitalismen står stadig sterkere. Dette er det motsatte av sosialismens og kommunismens ide om at arbeiderklassen ikke kan bli fri som individer, men bare som klasse – som kollektiv. Individorientering er virkelig ikke det den sosialistiske bevegelsen i dag trenger.» Ganske enig – bevegelsen trenger ikke individorientering, men det dreier seg heller ikke om det. Det dreier seg om menneskets utvikling innafor kollektivet, ikke på tvers av det.
Kampen for og om sosialismen er absolutt et klasseoppgjør, som i sin tur bereder grunnen for et klasseløst samfunn, hvor mennesket får utviklingsvilkår som står i rak motsetning til vilkåra under klassesamfunnet, så forskjellig at vi kan snakke om det nye – og frie mennesket. Etter mitt syn er det i den sammenhengen vi bør se dette, og diskutere menneskets plass innafor den kollektive kampen i lys av våre visjoner om et nytt samfunn og et nytt menneske. Å redusere dette til et spørsmål om motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling, eller å stoppe opp midt i en streik på grunn av manglende egenutvikling, er en polemisk fortolkning og forenkling.
Siden jeg mener dette er en diskusjon om menneskesyn, synes jeg at vi skal benytte menneske som begrep og ikke individ. Ideen om menneskets uendelige muligheter under kapitalismen står absolutt sterkt, og den propaganderes aktivt i en moderne innpakning som gjør den besnærende. Det er en ideologisk propagandapakke som er sterkt knytta til markedsliberalismens gallopperende utvikling. Det er også H/Ø inne på. Fenomenet er på ingen måte nytt under kapitalismen, men det som gjør det farlig påtrengende nå er at kapitalismen er i ferd med å gjøre det meste til vare – vi skal tro at vi lever våre liv på egne premisser og ut fra egne valg, i virkeligheten lures og tvinges vi til å kjøpe mer og mer av det som skal være våre liv. For å si det på en annen måte, lykke og personlig utvikling er til salgs, men vi skal lures til å tro at det er vårt eget verk. Brukbare eksempler på at innholdet i menneskenes liv trekkes inn i markedet, er kjøpesentrenes reklame: De propaganderes som «Opplevelsessenter», eller «Vi oppfyller alle dine drømmer.»
Dette er en type individorientering som på ingen måte gjør folk sterke og sjølstendige, eller gir dem virkelig sjøltillit. Ikke minst fordi det er en gedigen løgn – en godt tåkelagt løgn. Sjølstendighet og sjøltillit blir i virkeligheten malt i stykker. Godt hjulpet av noe særlig sosialdemokratiet har utviklet særdeles langt: Du trenger politikere og tillitsvalgte som på vegne av deg ordner opp – du trenger noen som ordner opp for deg. Dette er en kombinasjon som gjør mennesket til offer, som er ødeleggende for menneskets egenverdi.
Skal dette samfunnet snus opp ned, trengs det mennesker, mange mennesker som har styrke og sjøltillit, både som klasse og som enkeltmennesker. Det handler om kunnskap, erfaring, tro på deg sjøl og at du betyr noe og kan gjøre noe, tro på at noe nytter. Det handler ikke om en slags individuell rett til å stoppe opp i en kampsituasjon, en situasjon som krever mye, fordi det ikke gir meg noe personlig der og da. Kollektive kamper utvikler både kollektivet og den enkelte. Dessuten skal vi leve våre egne liv, og gå gjennom personlige kamper, i et ganske hardt samfunn. Hva har vi å gi kollektivet og kampen for et nytt samfunn hvis vi ikke sjøl har en viss trygghet og sjøltillit, hvis vi ikke har rett til å verne om våre grenser, utvikle oss sjøl – og tilstrebe lykke?
Å være mål i oss sjøl henger sammen med dette. Vi slåss for det nye samfunnet og det nye mennesket. Siden undertrykking ikke opphører av seg sjøl, siden kvinneundertrykking ikke opphører av seg sjøl fordi vi får sosialismen, er det å være mål i oss sjøl hele veien viktig. Eller skal vi være middel nå og mål når undertrykkinga er opphevet?
Mao skriver i et dikt:
I denne verden er ingenting umulig
Hvis du bare har viljen til å reise deg
Det sier noe om den subjektive krafta som skal til for å forandre verden. Den subjektive krafta blir desto sterkere når vi slår oss sammen i et revolusjonært parti. Viljen til å reise seg er ikke en konstant faktor. Den må utvikles og skjerpes, både personlig og kollektivt, og det går ikke etter noen rett vei. Å se mennesket som middel reduserer denne krafta til noe mekanisk.
H/Ø fnyser av at «»alle mennesker har rett til å verne om sine grenser, og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål». Vi snakker om klasser og undertrykking, sier de, og mener at de rett som det er må «tråkke» på folk som Grete Faremo og Carl I. Hagen. Nettopp fordi vi snakker om klassekamp, er det etter mine begreper viktig å skille mellom politisk kamp og det å tråkke på personer. Hagen, Faremo og andre av samme ulla er representanter for de herskende, den undertrykkende klasse. De er eksponenter for en politikk det er avgjørende å føre kamp mot. Vi skal ikke føre personlig kamp mot dem. Gjør vi det, fører det til syvende og sist til tanken om at kapitalismen er styrt av en bande ondsinnede mennesker, som må tas før det kan bli forandring. Derfor blir det riktig å si at vi skal respektere menneskets, alle menneskers grenser, og la være å tråkke på folk ut fra personlige eller politiske mål. Å bruke begrepet «tråkke på» i politisk kamp er i beste fall upresist og villedende. Eventuelt avdekker det en tydelig uenighet, som også går tilbake på spørsmålet om menneskesyn – og viktige prinsipper i den politiske kampen.
Hvis vi ser på mennesket først og fremst som middel, og omskriver klassekamp, politisk kamp, til å kunne handle om å tråkke på, med begrunnelsen at «vi bryr oss ikke om alle mennesker. Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte» (H/Ø), beveger vi oss i farlig terreng. Jeg ser det som udialektisk, mekanisk marxisme, som gjør det lett å snuble i spørsmålet om hvem som er venn og hvem som er fiende.
Når vi ser på de landa som har gjort revolusjon og forsøk på sosialisme, har feiltrinn her gjort mye skade. Å blande sammen motsetninger i folket og antagonistiske motsetninger gjør mye skade.
H/Ø bruker bordellkampen som eksempel. Kampen mot prostitusjon er det overordna målet, javel. De sier: «Vi vil verne flertallet av jenter mot prostitusjon. Og så får vi gjøre som best vi kan for å rette skytset mot kunder og halliker, og ikke horene.» Er det ikke litt for enkelt å gjøre som best vi kan for ikke å rette skytset mot de prostituerte, når de prostituerte også er undertrykte kvinner? Eller er de ikke det? Hvem bryr vi oss om, hvem er venn, hvem er fiende i klassekampen og kampen mot kvinneundertrykking? Hva slags taktikk og metoder bruker vi?
Jeg er enig med H/Ø i at det ikke er individorientering den sosialistiske bevegelsen trenger – verken nå eller seinere. Men den trenger et menneskesyn, den trenger at vi stiller riktige spørsmål, og den trenger nyansert, dialektisk tenkning.
Allerede overskriften til H/Ø «Egenutvikling – alle kampers mål?» er polemisk svart-hvitt tolkning av noe de er uenig i. Det trenger vi ikke.