Av Aslak Sira Myhre
RV går inn i en valgkamp som av offisielt autoriserte valgkommentatorer blir karakterisert som spennende. Jeg tror ikke det er riktig. Denne valgkampen ser etter alle solemerker ut til å bli av de kjedeligste vi har sett. Valgkampen vil bli prega av kjendispolitikernes interne krangling om ministerposter, sentrumalternativer og statsmannskunst. Eksistensen av et regjeringsalternativ er en kjærkommen anledning for Jagland og Petersen til å kaste seg rundt og snakke om alt annet en den politikken som de sammen gjennomfører på Stortinget.
I de siste 20 åra har rommet for politisk styring i Norge blitt stadig snevrere. Endringene i konjunkturen etter oljekrisa, og nye krav og behov for kapitalen har gitt ei det norske stortinget andre rammer enn i etterkrigstida. I tillegg har norske politikere bundet Norge opp til internasjonale avtaler som i enda større grad begrenser handlingsrommet. EØS avtalen, Wto og en rekke enkeltavtaler binder Norge opp til en markedsliberalistisk politikk som ikke gir rom for kapitalstyring. Stortingets flertall viser i første omgang ingen vilje til å styre samfunnsutviklinga på avgjørende områder, men er i andre instans også ute av stand til å gjøre radikale endringer på grunn av de avtalene vi har bundet oss opp til. Det politiske rommet innen det borgerlige demokratiet er blitt snevra inn.
Politikersjiktet sitt svar på denne utviklinga er todelt. På den ene sida ser særlig Arbeiderpartiet ut til å lage seg merkesaker som står fjernt fra de sentrale samfunnsspørsmåla og de økonomiske rammene arbeidsfolk lever under. Vår nåværende statsminister har gjennom sin karriere hatt mobbelover, antirøykekampanjer og anti-voldskampanjer som sentrale saker. Disse sakene er kjennetegna av at det er allmenn enighet rundt at vold, mobbing og røyking er ille, at det ikke er grunnleggende problemer i vanlige folk sine liv og at det er lite eller ingenting man kan gjøre med det gjennom de «holdningsskapende» tiltaka stortinget har satt igang. Politikerne som ikke kan eller vil sette igang effektive tiltak mot arbeidsledigheten eller studentfattigdommen setter opp kamp mot vold som en samlende merkesak de kan mobilisere velgere bak.
Det andre trikset politikeren setter igang er det velkjente «politikersnakket». Dette er ikke bare kjennetegna av tilfeldig ullent prat, men er systematisk karakterisert av to ting. Tall og ordmagi, hvor budsjettbalansen, rentefoten og inndekninga, eller oversendelse, NOU og evaluering blir trylleord som arbeiderklassen skal forstå minst mulig av og tro mest mulig på. Politikere og sosialøkonomer er yrkesgrupper som lever av å gjøre de enkleste ting vanskelige. Utenom tallmagien er det Løvebakken interne den viktigste delen av politikersnakkets innhold, og her kommer regjeringsalternativer inn med full tyngde. Gjennom å fokusere på hvem sa hva i Syseregjeringa, hva mener egentlig Sponheim om Lahnstein i korridorene på tinget og hvem egner seg beste til å ivareta landets interesser i Nordisk Råd, konstruerer politikerne konflikltinjer som i liten grad har materiell basis, og som bare de som sjøl er på ; stortinget, eller lever av å skrive om det forstår. Etableringa av sentrumsalternativet, som i utgangspunktet kan være en sunn opposisjon til Aps maktarroganse, ser mer og mere ut til å være et resultat av og årsak til en sånn prosess.
Arbeidsfolk, det politikerne kaller velgere, sitt svar på politikernes bortforklaringer og konstruerte virkelighet er å holde seg hjemme. 1 million mennesker vurderer å la være å stemme ved høstens stortingsvalg. Dette er noe partiledere oppriktig frykter, og kanskje med god grunn. Politikerforakten er ikke bare et uttrykk for apati og overgivelse, men også for en grunnleggende mistillit til det politiske systemet. Dette er en innsikt som over tid kan fjerne det borgerlige demokratiets legitimitet, og er etter mitt syn ikke en ensidig dårlig ting. Sett utifra det jeg skriver ovenfor er det slettes ikke vanskelig å forstå at folk ikke stemmer. Politikerne har ingen vilje eller evne og mulighet til å drive politikk på områder som faktisk betyr noe for arbeidsfolk, og bruker valgkampen til å skjule dette.
Det er i hovedsak AP som taper på lav valgdeltagelse i Norge. Det er sosialdemokratiets tradisjonelle velgere, arbeiderklassen, som føler seg svikta og holder seg hjemme. Folks marsj hjem er et bevis på at oppbruddet fra sosialdemokratiet ikke er en fremtidig handling, men en pågående prosess. Men oppbruddet går ikke til andre etablerte partier, det går til sofaen eller til proteststemming. Det eneste partiet i norsk politikk som har reine hender i forhold til disse problemstillingene er ikke overraskende RV. Mer enn noensinne står vi fram som det eneste partiet i den norske partifloraen som skiller seg ut. I form av arbeidsstil, saker vi jobber med og ikke minst i kraft av at vi vil ut av kapitalsimen og inn i sosialismen. Vår oppgave er å vinne troverdighet hos den millionen som ikke tror på politikerne, og vise at det reelle opprøret mot resten av partiene er å putte en RV seddel i urna og å s låss sjøl. Det er nemlig en ting som er spennende med dette valget. Det er ikke gitt hvilket utfall det vil få. Om vi gjør jobben kan vi få stortingsmandat i såvel Oslo som Hordaland, men oppnår vi noe av effekten som det reelle opprøret vil mulighetene åpne seg flere steder.