DNA-våpen i oljepolitikken. To eksempler

Av ES

Nr 3 1974

Regjeringa trenger en stram «inntektsfordelingspolitikk», kontroll med rammene for lønnsoppgjøra og redskaper for å få investeringene til å flyte fritt til oljeindustrien. Skånlandutvalgets innstilling er ikke glemt. Kleppes plan for «deprivatisering» av bankvesenet kommer laglig.


Både Skånlandutvalgets innstilling, hvor det blir foreslått opprettet et pris- og inntektspolitisk råd, og DNA-regjeringas forslag om deprivatisering av bankene,
kommer til å stå sentralt i gjennomføringen av det som ser ut til å bli norsk oljepolitikk. Ikke i den forstand at disse tiltakene er ledd i en samlet, bevisst
strategi, – heller ikke i den betydning at en kan stanse eller forandre norsk oljepolitikk dersom en stanser deprivatiseringen av bankene og hindrer gjennomføringen av Skånlandutvalgets innstilling.
Men fordi statens rolle i norsk oljepolitikk har kastet et nytt lys over nevnte forslag. Og fordi tiltakene vil kunne lette gjennomføringen av oljepolitikken.

I sjølve utgangspunktet skulle det ikke være vanskelig å se at dette vil være tilfelle. Det pris- og inntektspolitiske rådet skal holde arbeidernes lønninger nede slik at kapitalens totalinvesteringer blir høyest mulig. Deprivatiseringen skal sentralisere bank- og kredittvesenet, på denne måten blir det lettere å dirigere den nødvendige kapital til de voldsomme investeringene i oljesektoren. I denne artikkelen vil vi gå nærmere inn på de to forslagene for å svare på spørsmålet om hvilke interesser de vil tjene: folkets eller monopolkapitalens.

DEPRIVATISERING – ØKT MONOPOLISERING

Hva går så Kleppes forslag ut på? Det er et forsøk på å styrke det borgerlige statsapparatets styring av bankene og forsikringsselskapene ved at det offentlige
oppnevner et flertall i representantskapet og dermed får avgjørende innflytelse over styrevalget. Kleppe har gjort greie for forslaget i ei bok som heter «Bank og Kredittvesenet». For at ikke deprivatiseringa skal bli for dyr, er det meningen at bankene sjøl skal innløse sin aksjekapital, og dermed gå over fra aksjeselskap til stiftelser, – som er selveiende institusjoner.

I boka til Kleppe, som også er studiemateriale for AOF og Folkets Brevskole, har han trukke opp bakgrunnen for og hensikten med forslaget. I følge boka skal
staten styre bankene på følgende måte:

«Forretningsbankene vil fremdeles bli uavhengige institusjoner som konkurrerer med hverandre. Det vil ikke bli tale om innblanding i enkeltavgjørelser fra statens side. Vurderingen om bankstyrene faktisk følger en tilfredsstillende politikk eller ikke, vil skje ved representantskapets behandling av styrets beretning, og ved valg av styret.» (side 64)

Kleppe er også en varm talsmann for sammenslåing av banker, de norske bankene i dag er altfor små. Om sparebankene sier han:

«Også tallet på sparebanker har sunket i tiden etter krigen; fra vel 600 til 444 ved utgangen av 1972. Tallet går stadig nedover fordi sparebanker slåes sammen. Sparebankforeningen har i flere år stimulert til dette for å få mer slagkraftige enheter som kan yte alle de tjenester en moderne bank bør kunne utføre for sine kunder. En komite under Sparebankforeningen mente at tallet kunne reduseres til 60–80. I dag vil mange si at en burde kunne gå enda lavere ned. Eksempelvis har de viktigste bankene i Aust-Agder fylke nylig gått sammen til Aust-Agder Sparebank.» (s. 17).

Klarere er det vanskelig for en finansminister å uttale seg, sentraliseringa er ikke engang dekket over av et lag med vanlige sosialdemokratiske fraser.

Denne monopolisering og sentralisering av kredittvesenet passer godt sammen med den oljepolitikken som Kleppe sjøl har vært med på å legge opp, og med de
behovene som den norske monopolkapitalen har for store investeringer i oljesektoren. Innen anlegg-, og industri- og bergverksvirksomheten var investeringene i 1973 og 1974 på omlag 10 milliarder kroner. I begge disse årene ble halvparten av dette investert i aktivitet knyttet til oljesektoren, eller direkte i oljeindustrien.

En ytterligere monopolisering av bankvesenet, med statlig styring vil sikre at det også i framtida vil bli slik. Investeringsraten er fra før av stor i Norge, kredittmarkedet må ordnes for å hindre kriser i økonomien. Staten griper derfor inn for å regulere konkurransen mellom bankene, jamfør det første sitatet ovenfor.

Ikke folkets, men monopolenes banksystem

Denne politikken kommer på mange måter til å stå i direkte motsetning til store deler av folkets interesser. Både arbeidere bønder, fiskere og deler av borgerskapet sjøl blir rammet.

Når så store deler av kreditten skal brukes innen oljesektoren blir det mindre til husbygging og daghjemsplasser, mindre lån til jordbruk og fiske, og vanskeligere for en del utsatte næringer å sikre seg kreditt. For eksempel vil tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien bli rammet. Dette er heilt i tråd med regjeringens uttalte oljepolitikk: Store deler av den konkurranseutsatte industrien skal totalt raseres, det trengs vel ikke noen skotøyindustri i Norge nå lenger – vi har jo olja.

Deprivatiseringa vil på denne måten være et viktig redskap i hendene til staten og monopolene for å skyte fart i strukturrasjonaliseringa. Ei strukturrasjonalisering som vil bli forsert på grunn av oljepolitikken.

Det går tydelig fram av Kleppes bok at det ikke er folkets, men monopolenes banksystem det legges opp til. De norske bankmonopolene må styrkes vis-a-vis de store utenlandske bankene som nå prøver å etablert seg i Norge. Derfor heter det hos Kleppe:

Antallet banker vil og bør gå ned fordi selv de største norske bankene er forholdsvis små i internasjonal sammenheng. Forretningsbankene vil som særlig
funksjon innenfor banksystemet få både store nasjonale oppgaver og kontakten med det internasjonale banksystem.
(side 65).

Det er ikke vanskelig å tenke seg hva Kleppe mener med »store nasjonale oppgaver» og kontakt med det internasjonale banksystem. Det er oljeinvesteringene han tenker på.

Hadde hensikten med deprivatisering vært å bedre vanlige folks økonomi, så kunne Kleppe begynt med å sette ned renten, slik at det ble billigere å låne
penger. Kleppe har derimot nettopp hevet renten, og det er grunn til å tro at den ikke har stoppet, men er på veg oppover.

Det er heller ikke hensikten å gjøre det lettere på annen måte for arbeidsfolk i bygd og by å skaffe seg lån – for eksempel i utkant-Norge. Det er det motsatte som er Kleppes politikk. Småbankene er for urasjonelle og må legges ned, den moderne bankvirksomhet trenger store, og stadig større, enheter. Som vi så av sitatet tidligere så er idealet satt til en sparebank i hvert fylke. Mye rart går det an å kalle dette, sosialisme er det ikke.

Likevel vil mange hevde at sjøl om forslaget fører til sentralisering av norsk bankvesen, så føler monopolkapitalen tross alt sine interesser truet ved forslaget
om deprivatisering.

Det er mulig at det subjektivt er en del motstand mot forslaget, bl.a. har Høyre aktivt bekjempet det. Men av flere grunner rokker forslaget på ingen måte ved
monopolenes makt, fordi det nettopp er monopolenes politikk som blir satt ut i livet. Den nevnte monopolisering innenfor bankvesenet i Norge er det nettopp
bankforeningen som sjøl har tatt initiativet til. Staten griper nå inn aktivt for å påskynde utviklingen. På denne måten er det først og fremst de sterkeste grupperingene innen monopolborgerskapet som tjener på forslaget om deprivatisering.

Det er også en voksende forståelse innenfor monopolborgerskapets rekker for at staten fører en politikk som de ikke trenger være redd for, men tvertimot
oppmuntre og styrke. Således har selveste Bergersen rost Staten varmt i Dagbladet, og Norcem har i fullt alvor foreslått intimt samarbeid med staten.

Sosialismen i vanry

DNA-regjeringa framstiller forslaget sitt som en demokratisk og sosialistisk reform. SV er langt på veg enig, men mener at forslaget ikke går langt nok. Det er likevel grunn til å tro at de vil støtte forslaget fordi det er et «steg på veien» som det så vakkert heter. De borgerlige partiene, med Høyre i spissen kaller forslaget for sosialisme – og går mot det.

Vi mener å ha påvist at det først og fremst er de store monopolene som tjener på deprivatiseringa, og dette er ingen vei til sosialismen. Det er ikke en omvei engang, men en styrking av den borgerlige statens makt. Å framstille dette som sosialisme er å forkludre selve sosialismens ide, å bringe sosialismen i vanry. At
borgerlige politikere gjør dette er forståelig, at sosialister gjør det er mer tvilsomt. Derfor er det viktig å avsløre forslaget som det det er: en monopolisering og sentralisering av dimensjoner.

Vi er ikke prinsipielle motstandere av statsdrift under kapitalismen men mener at et hvert forslag må vurderes konkret, ut fra hvilke konsekvenser gjennomføringen av forslaget vil få for vanlige folk i landet. Det kan være nødvendig å minne om dette for å unngå misforståelser. Det konkrete forslaget om deprivatisering av bankene vurderer vi som en styrking av statens makt og økt monopolisering. Arbeiderpartiets oljepolitikk styrker denne konklusjonen fordi motsetningene mellom folkets interesser og monopolkapitalens blir tydeligere. Det skulle derfor ikke være noen grunn for SVs representanter i Stortinget å stemme for deprivatiseringen når den kommer opp i Stortinget med det første.

SV ønsker egentlig «sosialisering»

Sosialistisk Valgforbund ønsker å gå lenger enn Arbeiderpartiet. Mens Kleppe tydelig sier at hensikten med forslaget ikke er å oppheve konkurransen mellom
bankene, men bare å regulere den, – ønsker SV full sosialisering av bank- og kredittvesenet. Mens Kleppe aktivt går inn for sentraliseringen av bankene, har SV knyttet parolen om sosialisering sammen med kravet om desentralisering av bankvirksomheten.

Jeg er enig med SV i at under sosialismen skal bankvesenet både sosialiseres og desentraliseres, det vil være en av forutsetningene for sosialismen. Jeg vil heller
ikke utelukke at det også kan være riktig under kapitalismen å kreve at staten tar over bankene. En stor del av bankene er i dag under statlig kontroll: Postsparebanken, Husbanken, Kommunalbanken, Fiskarbanken og Lånekassen for utdanning er blant de viktigste. Mot SVs forslag har jeg imidlertid to alvorlige innvendinger.

For det første at denne statlige overtakelsen blir presentert som sosialisering: Der er ikke slik at samfunnet blir «mer» sosialistisk jo større del av økonomien
staten har kontroll over. I Frankrike har staten gjennom lengre tid hatt kontroll over bankene, uten at landet har blitt sosialistisk av den grunn. Monopolkapitalen har på ingen måte blitt rokket i sine grunnvoller av den statlige overtakelsen. Det skaper dessuten illusjoner om vegen til sosialismen når så mye av propagandaen rettes mot «sosialisering av bank- og kredittvesenet».

For det andre vil SVs prinsipielle holdning være en direkte og indirekte støtte til Kleppes deprivatiseringsforslag. Sjøl om Kleppe sitt forslag er aldri så galt, blir
SV tvunget til å støtte det fordi partiet «egentlig» er for sosialisering av bankvesenet. De makter ikke å analysere hvilke interesser forslaget vil tjene, men stemmer prinsipielt for det. Den konkrete analysen har blitt avløst av ønsketenkning.

SV ønsker sosialisering og desentralisering, men konsekvensene ved å støtte Arbeiderpartiets forslag blir styrking av monopolenes makt og økt sentralisering
av bankvesenet. Sjøl om SV har store og prinsipielle motforestillinger mot Arbeiderpartiets oljepolitikk kommer de på denne måten til å lette gjennomføringen av den. Monopolkapitalen får økte muligheter til å investere i oljesektoren. Konsekvensen har vi tidligere pekt på både i denne artikkelen og i de andre: Økt sentralisering og strukturrasjonalisering, rasering av utsatte næringer, og økt takt i nedbygging av jordbruk, skogbruk og fiske.

Det er uenighet på venstresida i norsk politikk om statsdrift under kapitalismen, både om de prinsipielle sidene ved denne virksomheten og i vurderingen av enkelte tiltak. Dette burde imidlertid ikke være til hinder for at vi samlet bekjempet det forslaget som Kleppe nå legger fram. Det skulle ikke være vanskelig å bli enige om at deprivatiseringen vil styrke monopolenes stilling, og lette gjennomføringen av DNAs oljepolitikk. Dette burde være hensyn som veier tyngre enn prinsipielle ønsker om sosialisering av bank- og kredittvesenet.

SKÅNLANDUTVALGETS – KLASSESAMARBEID OG KORPORATIVISERING

Kampen mot Skånlandutvalgets innstilling har pågått helt siden innstillinga ble offentliggjort. Viktigheten av å hindre at utvalgets forslag blir satt ut i livet, blir
enda tydeligere dersom vi ser det heile i et «oljeperspektiv». De voldsomme investeringene som det legges opp til, forutsetter profittmaksimering på bekostning av arbeidsfolks lønninger. Utvalget støtter opp om, og bygger på denne politikken. Deres problem er å sørge for at arbeidsfolk likevel får en følelse av reallønnsøkning.

Vi har i en annen artikkel i dette nummeret gjort nærmere greie for forholdet mellom investeringer og lønninger. Der er i monopolkapitalens interesser at
lønningene holdes nede. Dersom Skånlandutvalgets innstilling makter dette med sine forslag, vil enorme summer kunne «frigis» i åra framover til investeringer i
oljesektoren. Det pris- og inntektspolitiske rådet vil derfor være et mektig redskap i hendene til staten og monopolene, også når det gjelder gjennomføringen av oljepolitikken.

I de siste årene har lønnsoppgjørene vært så dårlige at størstedelen av lønnsmottakerne sitter igjen med mindre realdisponibel inntekt, enn året før.
Skånlandutvalget innrømmer dette. Men søkelyset blir aldri rettet mot kapitalen og dens profitt. I stedet bruker utvalget filosofien om den «realøkonomiske rammen» til å splitte ulike grupper i folket opp mot hverandre. Arbeidere blir satt opp mot bønder, bønder mot pensjonister, pensjonister mot ungdom, ….osv.
Det lengste utvalget nærmer seg kapitalens enorme profitt, som bare øker fra år til år, er følgende utsagn: «Forholdet mellom lønnsinntekt og eierinntekt vil
måtte drøftes.» Det finnes neppe noen formulering som er mindre forpliktende enn at noe «vil måtte drøftes». Det hjelper ikke at utsagnet er gjengitt to ganger i
innstillinga.

Det er god, gammel borgerlig økonomisk filosofi som blir presentert som vitenskap. Det er kjøpepresset som har skylda for prisstigningen. Arbeidernes,
bøndenes og pensjonistenes kjøpepress. Det er lønningene som presser prisene i været, og svaret er derfor enkelt: Tiltak må settes i verk slik at lønningene ikke
øker så raskt som de har gjort. Problemet er bare at denne politikken allerede har vært ført ei stund, og har fått som konsekvens at de fleste av oss har fått mindre varer igjen for lønna. Det er her Skånlandutvalget setter inn med sine forslag som kan formuleres i følgende stikkord: Samarbeid, forpliktende samarbeid
og korporativisering.

Klassesamarbeidet er på ingen måte noe nytt i Norge. Men i LOs 75 års jubileum skal dette samarbeidet utvides og settes i system. Det skal bli mer forpliktende enn før fordi staten skal delta i lønnsoppgjørene fra først til sist. Rådet for pris- og inntektspolitikk. Klassekampen skal avløses av klassesamarbeidet, og dette er det rådet for pris- og inntektspolitikk skal ta seg av. Rådet er sammensatt på følgende måte: Staten, LO, NAF/Industriforbundet har alle tre representanter hver. I tillegg er Norges Bondelag, Norges Bonde- og Småbrukarlag, Norges Fiskarlag, Norges Handelsstands Forbund og NKL representert med et medlem hver.

For riktig å understreke statens rolle i dette rådet er det foreslått at en av statens representanter skal være formann, og at dette skal være et regjeringsmedlem.

Heile pris- og inntektspolitikken vil bli trukket opp i dette rådet, det er i sannhet tale om en samordning av oppgjørene. Derfor er ikke deltakelsen begrenset til
LO/NAF, men også de andre organisasjonene som er nevnt ovenfor er representert. I realiteten betyr forslaget at det skal være slutt på de frie forhandlingene i arbeidslivet, og at streikeretten ytterligere blir begrenset. Nå skal det heile baseres på et forpliktende samarbeid mellom partene, hvor ingen må bryte den «realøkonomiske rammen». Ingen streiker må bli den tua som velter det store lasset. Slik formulerer utvalget sjøl sin politikk:

Et samarbeid mellom myndighetene og organisasjonene om inntektsutviklingen vil forutsette både at myndighetene gis muligheter for å influere på de beslutninger som treffes av organisasjonene, og at disse på sin side kan gis innflytelse på beslutninger som treffes av Stortinget, i første rekke i visse sentrale budsjettpolitiske spørsmål. (side 79)

Konturene av den korporative staten begynner å ta form. Staten vokser sammen med toppskiktet i organisasjonene til et flerhodet troll, som representerer de
samme interessene, og som fører den samme politikken.

DNA og Skånlandutvalget

Det var den forrige regjeringa Bratteli som oppnevnte utvalget. Det var noe av det siste den fikk gjort før folkeavstemminga om EEC. Utvalget leverte innstillinga 22. juni 1973, da var Korvald statsminister. Fra ledende LO-hold ble innstillinga møtt med skepsis. Ikke fordi en var uenig i prinsippene, men fordi vi nå hadde fått ei borgerlig regjering. Reaksjonene på grunnplanet i fagbevegelsen var imidlertid sterke og entydige mot forslagene om å la et samarbeid i et statlig råd ta over heile lønnsforhandlingene. LO-ledelsen ble tvunget til å gå mot opprettelsen av et råd for pris- og inntektspolitikk.

Det er liten grunn til å tro på Aspengren. I en fjernsynsdiskusjon i mars 1974 uttalte han at LO stilte seg positivt til de andre forslagene i innstillinga. Det er det samme som å si at han er enig i politikken, men usikker på hvordan den skal settes ut i livet uten at LO-ledelsen blir avslørt. Dette skulle være et velkjent
problem for sosialdemokratene. Denne gangen blir det imidlertid spesielt vanskelig for Aspengren. LO har deltatt i Skånlandutvalgets arbeid – uten å dissentere på noe punkt.

Aspengren uttalte på Youngstorget 1. mai at staten også i framtida måtte spille den viktige rollen ved lønnsoppgjørene som den hadde gjort i år. Dette
ble sagt etter at jern- og metallarbeiderne med knapt flertall hadde vedtatt det verste lønnsoppgjøret siden krigen. For å få forslaget vedtatt hadde Kleppe grepet inn i lønnsoppgjøret med sin «pakke», – og på en anskuelig måte fortalt oss hvordan lønnsoppgjørene skal gjennomføres dersom Skånlandutvalgets innstilling blir satt ut i livet.

Staten skal gripe direkte inn i lønnsoppgjøret med tiltak, eller løfter om tiltak slik som subsidier, skattelette og minsket offentlig forbruk. I år ble skattelettelsene dessuten knyttet til forhåpninger om framtidige oljeinntekter. På denne måten prøver Kleppe å knytte lønnsoppgjøret til en relativ høy utvinningstakt av nordsjøoljen.

Staten deltok aktivt i gjennomføringen av årets lønnsoppgjør. På den måten skulle arbeidsfolk fortelles at det ikke var kapitalistene en skulle rette kravet mot – det var staten som skulle ordne opp. Lønnsoppgjøret ble redusert til et skatteoppgjør og monopolkapitalen kunne juble fordi profitten var sikret. De store investeringene på milliarder av kroner i oljeeventyret kan fortsette med uforminsket kraft.

Resultatet ble imidlertid mindre penger til fellesforbruket, til helse- og sosialtiltak, til utbygging av kommunikasjonene, til utdanning osv. De ulike gruppene i folket skal settes opp mot hverandre, i steden for samlet å bekjempe monopolkapitalen.

Vi vil ikke påstå at Skånlandutvalget bevisst har lagt opp sine forslag for å tjene statens og monopolenes oljepolitikk. Men det skulle være klart at det pris- og
inntektspolitiske rådet vil lette gjennomføringen av oljepolitikken. Det vil være et mektig og farlig redskap som vil brukes mot arbeidernes rettferdige lønnskrav. Vårt svar må være, her som ellers: Bekjemp klassesamarbeidet og Gjenreis LO som en kamporganisasjon. Disse parolene har i høyeste grad gyldighet også i kampen mot den oljepolitikken som DNA-regjeringa har lagt opp til.