Folkets kamp mot EEC må fortsette!
Av Redaksjonen
Den norske monopolkapitalen og dens stat led sitt største nederlag siden
krigen den 25. september. Den vest-europeiske imperialismen møtte for første
gang alvorlig motbør i sine ekspansjonsforsøk. Det norske folket vant en seier
som ga gjenlyd blant Europas folk. Men bare en høyst foreløpig seier.
Allerede 27. september erklærte den vest-tyske sosialdemokrat Apel at «Norge
må gis en avtale som sikrer landets uunngåelige plass i Fellesskapet». Hans
norske partifelle Frydenlund forsikret at Norge ville få en avtale som fører oss
«baklengs inn i Europa». I nederlagets time ruster de herskende klasser i EEC
og Norge seg til en ny politisk offensiv mot det norske folkets sjølråderett.
I denne situasjonen stiller SF en del krav som vi støtter helhjertet. Men
samtidig stiller de paroler som vil føre folkets kamp på avveie. Det gjelder
parolen om «omgruppering» som ikke retter seg mot hovedframstøtet
(utviklingsbar avtale) fra Ja-folket, men mot EEC-tilpassing av Norge. Det
gjelder parolen om «å gjøre Norge ulikt EF», som forveksler mål det er mulig å
oppnå under kapitalismen med langsiktige mål vi kan oppnå under sosialismen.
Disse sakene vil vi ta opp og kritisere. En debatt om dette bør resultere i ei
linje for venstresida i enhetsfronten som tjener folket i kampen mot
EEC-imperialismen.
KAN FOLKEAVSTEMNINGA TRYLLE VEKK EEC?
De aller første reaksjonene på folkeavstemninga i EEC ble preget av
herskernes vakling. Mansholt svingte mellom sjølkritikk på at EEC nå burde
skape» et sant europeisk demokrati» og et «sosialt Europa», til trusler om at
Norges nye forhandlinger ville ta «meget lang tid» og at «Norge vil få en dårlig
avtale». De ble også preget av ville anklagelser i den europeiske pressa om
norsk «isolasjonisme», «sjåvinisme» og «seier for økonomisk ufornuft og
demagogi». (Der Spiegel).
Disse monopolkapitalens talerør ville skjule for de europeiske folkene
hvordan det norske folket hadde reist seg og slått imperialismen tilbake.
Men. Allerede 27. september hadde særlig den vest-tyske herskerklassen
reist seg til samlet offensiv for å gjenvinne det bytte som glapp dem ut av
hendene den 25. Franz-Josef Strauss erklærte at «Norges beslutning ikke må
oppholde sammenslutningen av land som er i stand til og har vilje til å gå
sammen, men at dørene må bli holdt åpne». Statssekretær von Braun ventet
seg at «Norge nok finner veien inn i EEC en dag». Flere av de viktigste
næringsorganisasjonene understreket også «at EF-døren må bli holdt åpen for
Norge». (Aftenposten, 27/9-72).
Europas forente stater
Hvorfor denne endring i holdningen?
Hvorfor utløste Norges nei «beklagelse og sorg» (Die Welt) i Vest-Tyskland?
Et kort blikk i historia lærer oss mye om dette: Tanken om Europas
Forente Stater har dype røtter i særlig Tysklands historie. Den ble første gang
luftet bl. a. av politikeren Friedrich Naumann på 1890-tallet. Grunnen er
enkel. På denne tida hadde de tyske monopoler under Bismarcks ledelse nådd
en slik størrelse at deres behov for råvarer, markeder og investeringsområder
ikke lenger kunne tilfredsstilles innen rammen av Tyskland.
Da de tyske trustene var kommet på fote etter 1. verdenskrig, var Det
Tyske Industriforbund frampå med et forslag om »en europeisk tollunion».
Under den 2. verdenskrig tenkte Gøring seg et «økonomisk storområde».
Dette skulle oppnås gjennom tollunion, økonomisk union og pengeunion!
På alle disse trinn hadde Frankrike, Italia og England vært imot Europas
Forente Stater. Etter krigen ble imidlertid trusselen fra den amerikanske
giganten så overveldende at de 5 gikk med Vest-Tyskland i dannelsen av EEC i
1958. (Bo Gustavsson: Den Genvena Marknaden, s. 117.)
Vi kan altså slå fast at Europas Forente Stater ikke er noen ny foreteelse,
men et mål tyskerne har etterstrebet i tiår bakover. Men hva var selve
drivkraften bak den europeiske og spesielt tyske interesse for dannelsen av
Europas Forente Stater? Hvorfor besluttet Ministerrådet i Haag 1969 å utvide
EEC? Hvorfor legger tyskerne en slik ustoppelig interesse for å innlemme
Norge i Romatraktatens maktområde? Vi tror det er nødvendig å stille disse
grunnleggende spørsmål for å få grep på EECs karakter og følgelig den
politiske situasjon mellom EEC og Norge i dag.
EEC er karakterisert ved tre viktige trekk:
For det første mangler EEC nesten helt råvarer. EEC er verdens største
råstoffimportør. Kommisjonen sier i et memorandum i 1970 at «Fellesskapet
må arbeide aktivt for å sikre adgang til råvarekilder utenfor EEC».
Oljeimporten er viktig og må økes med 325 % fra 1960–80. Spesielt
Vest-Tyskland mangler råvarer. De importerer 100 % av oljen, 90 % av jernet,
80 % av blyet etc. Den vest-tyske representant i Kommisjonen, Wilhelm
Hafekamp, sa nylig at EEC må skaffe kontroll med oljen i Nordsjøen «før
lysene går i Europa».
For det andre blir EEC stadig mer dominert av konserner med stigende
overskudd på kapital. I Vest-Tyskland har nå 50 konserner 50 % av
omsetningen. De bruker sin monopolstilling til å sikre høye priser og gode
profitter. Selv om konserner som Volkswagen og Thyssen i 1970 investerte
svære beløp som 4 og 2 milliarder kroner innenlands, så økte den tyske
kapitaleksporten med hele 20 % det året! (Entwicklung & Zusammenarbeit
nr. 6/7-71.)
For det tredje trenger EEC-konsernene markeder for sin produksjon. Vi kan
videre slå fast at tanken om Europas Forente Stater følgelig ikke er noen
tilfeldighet. Den svarer liksom på Naumanns tid til den europeiske, spesielt
vest-tyske monopolkapitals interesse av å sikre råvarer, investeringsområder og
markeder.
Har den norske folkeavstemninga liksom tryllet bort disse grunnleggende
trekk ved EEC? Sjølsagt ikke. Tvert imot vil råvaremangelen og kapitaloverskuddet øke. De indre motsigelsene i EECs økonomi tvinger enda mer enn før fram en ekspansjon bl. a. nordover.
«Tysk egeninteresse»
Aller klarest kom denne sannhet om EEC-imperialismen fram over den
vest-tyske forbundsdagsmannens Apels lepper:
«Nøktern forstand og egeninteresse tilsier at vest-tyskerne bør hjelpe nordmennene videre. Dertil trenger vi overgangsordninger inntil Norges uunngåelige tilknytning til Fellesskapet kan finne sted.» (Aftenposten, 27. september.)
Hva er det Norge har som tyske konserner har slik »egeninteresse» av?
– Daniels, sjefen for EECs energikontor, uttalte til Norges Industri nr. 9
1971 at den norske oljen gjorde Norge «attraktivt for EEC». Den kan
dekke 15 % av EECs behov.
– Norge har billig kraft til smelting av metaller. Kraftprisene i Norge er bare
1/4 av prisene i Vest-Tyskland. (Vision nr. 9-72.)
– EEC får 48 % av den magnesium, 25 % av de ferrolegeringer og 21 % av
den nikkelen de trenger fra Norge.
– Vest-Tyskland er spesielt avhengig av norske råvarer. De får:
50 % av norsk jernmalmeksport.
90 % av svovelkisen.
90 % av koppermalmen.
40 % av sinken.
33 % av aluminiumeksporten.
– Norge har militærstrategiske metaller som mangan, titan og wolfram. I et
brev av 7/6-1940 fra den tyske overkommando til det tyske utenriksdepartement, het det at norske råvarer «i sine vesentlige grener er av helt
spesiell betydning for den tyske rustningsindustri».
– Norge har Europas rikeste fiskeribanker. Utenfor EEC-landas kyster er det
dødt hav. Samtidig som det bygges opp svære trålerflåter, f. eks. hos
Nordsee-rederiene eid av Unilever. Det var bl. a. disse som rente ned
norske bruk utafor Vesterålen i høst.
– Den samme Daniels understreker også den norske handelsflåtens strategiske betydning. EEC er verdens største handelsmakt med 45 % av
verdenshandelen, men kan bare frakte halvparten av varene på egen kjøl.
Spesielt mangler EEC tank- og bulkskip som utgjør 82 % av den norske
flåten.
Selv om den tyske «egeninteresse» for norsk medlemskap utvilsomt kommer
klart til uttrykk, er det motsigelser på spørsmålet innen EEC. Den franske
landbruksminister Cointat var «fornøyd med Norges nei». (Le Figaro 27/9.)
Det grunner seg på fransk redsel for at norske særordninger skulle føre til en
undergraving av jordbruksordningen, som Frankrike tjener på. England ønsker
norsk medlemskap pga. «den økende betydning av Norges strategiske
posisjon». (Daily Telegraph 27/9.) Også den italienske statssekretær Pedini vil
hjelpe Norge til «å vende mindretallet av EEC-tilhengere til et flertall». (Die
Welt 27/9.)
Om EEC-landa spriker seg imellom fører USAs press til et enhetlig
standpunkt. Hva er EECs samlende standpunkt? USAs ville angrep på EECs
jordbrukspolitikk, på deres frihandelsavtaler med rest-EFTA og de 13 land
rundt Middelhavet, samt Nixons trusler mot EEC i forbindelse med de
foranstående forhandlinger om tollavtrapping innen GATT i 1973, har ført til
at EEC vil styrke seg med rikdommene på det norske territoriet foran dette
basketaket mot USA: Den 27. september uttalte således EEC-Kommisjonen at
den håpet «at Norge med tiden får anledning til å medvirke . . . på veien til
europeisk enhet» (Die Welt).
Hva gjør EEC nå?
Hvordan kommer EECs interesse av norsk medlemskap til uttrykk i
forhandlingene nå?
EECs linje blir sjølsagt ikke kjørt ut offentlig. Den befinner seg vel forvart i
ministrenes dokumentmapper og forhandlernes hemmelige mandater. Likevel
er «egeninteressen» såpass påtrengende for enkelte talsmenn for EEC, at de
har kommet med visse antydninger om mulige framgangsmåter for å fange inn
rømlingen.
Ved Eikas forhandlinger med Ministerrådet 4. desember uttalte ifølge
Dagbladet visse EEC-politikere at de var «prinsipielt for norsk medlemskap».
Ministerrådets formann, nederlenderen Norbert Schmeltzer, tar prinsippet
bokstavelig: Han har foreslått tre mulige løsninger for Norge. Den ene er en
«finsk» avtale uten utviklingsklausul. Den andre er en «svensk» avtale med
utviklingsklausul. Og merk: Det tredje alternativ er en «gresk» avtale, dvs. en
assosieringsavtale med sikte på medlemskap. Selv om en assosieringsavtale er
umulig politikk i Norge nå, avslører det klart EECs hensikter.
Men selv om det bare blir frihandelsavtale med utviklingsklausul er ikke
EECs forhåpninger slukket. Når EEC-Kommisjonen la fram forslag til
frihandelsavtaler med 13 middelhavsland i høst, innførte EEC et nytt
prinsipp: Nemlig at frihandelsavtalene for de europeiske middelhavslandene
skulle kunne utvikles til fullt medlemskap!
Hvordan skal dette foregå? I det øyeblikk Stortinget godtar frihandel, er
prinsippet om fri bevegelse av varer innført i Norge. I sin rapport til
Ministerrådet om forhandlingene med «rest-EFTA», sier Kommisjonen at
frihandelen i første rekke «må etterfølges av arbeidskraftens frie bevegelighet».
I samarbeid med ei norsk tilhengerregjering kan så EEC innføre fri
kapitalbevegelse og senere fri etableringsrett. Ved hjelp av utviklingsklausulen
kan derfor Mansholt og Willoch snikinnføre de tre frihetene, grunnpilaren i
Romatraktaten. Den videre utvikling mot medlemskap kan som for de
europeiske middelhavslanda gå via «jordbruksavtale og tollunion», som
Kommisjonen foreslår.
Dagbladet snakker på lederplass om «uforståelig engstelse» overfor
utviklingsklausulen. Vi tror det er atskillig grunn til å være på vakt overfor
imperialismens bruk av en slik bakvei til norsk medlemskap. Hør bare hva Frankfurter Allgemeine Zeitung, talerør for tysk monopolkapital sier:
Ansvarlige norske politikere må ved de foranstående forhandlinger skaffe en
utviklingsklausul, hvorigjennom det kan sikres at Norge ikke glir inn i
nøytralitet med Sverige og Finnland, men knyttes til Europa.
Hva er da situasjonen? EEC er en imperialistisk allianse som ifølge sin natur
må ekspandere for å sikre råvarer, investeringsfelter og markeder. EEC, med
Vest-Tyskland i spissen, trenger økonomisk, politisk og militær kontroll over
det norske territoriet med dets rikdommer på olje, billig kraft og metaller.
EECs ledende politikere smir konkrete planer for å gjøre Norge til fullt
medlem, noe Mansholt i sitt avskjedsintervju mener vil være en realitet «om
4–5 år»! Situasjonen er derfor at EEC-imperialismen i tida framover vil føre
en offensiv for å tilintetgjøre den norske sjølråderetten. Det norske folket må
fortsatt sloss med ryggen mot veggen.
EECs VÅPENDRAGERE I NORGE: I ANGREP ELLER FORSVAR?
Utvilsomt vant folket en strålende seier den 25. september, mens den
norske monopolkapitalen og deres drabanter i DNA og Høyre led et knusende
nederlag. Men hva er situasjonen nå? Er det slik at monopolkapitalen liksom
er i forsvar mot et folk som går til storm på dens posisjoner? Eller har den
reist seg fra nederlaget og tatt fatt på nye framstøt? Avståelsen av
regjeringsmakta reduserte utvilsomt «kapitalbevegelsens» muligheter til å føre
sin politikk.
Men allerede før avstemningsresultatet var halvveis opptalt og tapet var et
faktum, erklærte Høyres Erling Norvik at «det går flere tog til Brussel». Det
var det første uttrykk for at den norske monopolkapitalen på ingen som helst
måte var knust. Tvert imot reiste den seg uhyre raskt og snudde nederlaget til
en storstilt politisk offensiv på alle felter av samfunnet.
Det er Høyres og DNAs menn som på Stortinget dirigerer spillet om den
norske forhandlingslinja med EEC: De har revet til seg initiativet, stiller
aggressive forslag om at avtalen må plusses på med valutasamarbeid,
industripolitikk etc. De velger om de vil satse på utviklingsklausul, eller vente
til stortingsvalget 1973 etc. Det er Høyre og DNA som kan stille betingelser
og krav til statsbudsjettets inntekter og utgifter i kraft av sitt flertall på
Tinget, dvs. presser på for å få gjennomført sin økonomiske politikk.
Høyre og DNA har ved Willoch og Steen erklært at de er beredt til å kaste
regjeringa Korvald dersom vilkårene fra Brussel ikke tilfredsstiller dem.
Vi kan slå fast at monopolkapitalens drabanter på den politiske arena ikke
bare har offensiven. De har grepet på en rekke grunnleggende spørsmål i norsk
politikk. Ikke slik at de dikterer, men at de ut fra styrke presser igjennom sin
politikk.
Organisatorisk konsolidering
Under kampen om folkeavstemninga satte DNA- og LO-ledelsen inn alle
maktmidler for å knuse motstanden. Da tapet var et faktum, gjorde flere
motstandere seg til talsmenn for «opprydding» i organisasjonene og storm mot
toppene. Hvordan er Ja-mennenes stilling i partier og organisasjoner? Har den
folkelige flodbølgen feid dem vekk, eller er de tvert imot i framgang?
JA til EF: Bevegelsen er nedlagt formelt. I realiteten er den omorganisert
som en del av Europabevegelsen. Denne skal opprustes til å bli en
massebevegelse med sikte på å «modne folket for EF». Det blir egen
ungdomsavdeling. Bør bl. a. ses på bakgrunn av toppmøtets beslutning om et
program for «å vinne Europas ungdom for EF-idealene».
Høyre: Står enhetlig og er styrket med ca. 21 % på Gallup.
Nye Venstre: Innebærer taktisk styrking av Ja-bevegelsen fordi det åpner
for koalisjon Bratteli/Seip om de ønsker å kaste regjeringa. Styrkinga er
midlertidig fordi begge venstrepartiene vil få 2–3 mandater hver og
sannsynligvis gå til grunne.
DNA
Ledelsen tok et taktisk lite skritt til venstre etter folkeavstemninga ved å
erklære at medlemskap ikke er aktuell politikk. Sammen med milde toner om
forsoning med opposisjonen tok dette noe av vinden ut av seilene for
venstrefløyen i partiet.
Toppledelsen i sosialdemokratiet ser ut til raskt å gjenvinne kontrollen med
partiapparatet. Nominasjonene til stortingsvalget har avslørt en systematisk
kampanje fra ledelsen for å rydde ut EEC-motstandere fra sentrale og
innflytelsesrike posisjoner. DNA-politikere på Stortinget kan tenkes å styrte
den nåværende regjeringa dersom det blir for åpenbart at handelsavtalen med
EEC gjør det mulig å stå utenfor.
LO
Like før og etter folkeavstemninga hørte en sterke røster for å rydde vekk
den reaksjonære ledelsen. I virkeligheten sitter ledelsen foreløpig like trygt i
sadelen som før. Aspengren overgikk Brattelis taktiske avledningsmanøver ved
å uttale at «medlemskap ikke er aktuelt for vår generasjon». Ledelsen har
foreslått for regjeringa å utrede avskaffelse av momsen og gått mot
kapitalflukt. Dette er resultater av press fra progressive i fagbevegelsen , men
Aspengren og Co. har satt i gang en offensiv for å minske deres innflytelse.
I avdeling 2 av NTL, som har et progressivt frontstyre, hadde svære
diskusjoner før folkeavstemninga og seier for motstanderne i ei uravstemning,
har ledelsen trumfet gjennom et vedtak om omdanning. Dette skal sikre
toppstyring og knebling av politiske «uroelementer», dvs. EEC-motstandere.
LO-ledelsen seiler i medvind og vil samle alle fagorganiserte i staten i ett
fagforbund, altså sentralisering og bedre kontroll for toppskiktet. Dette er
sannsynligvis første ledd i en rasjonaliseringsplan i LO, som skal sikre ledelsen
enda større makt.
De progressive jobber hardt for nominasjoner og resolusjoner til LO-
kongressen. Men foreløpig mangler et samlende politisk initiativ i EEC-saken
som kan utløse motstandskreftene.
Fikk Creditbanken banesår den 25. september?
Utvilsomt innebar den 25. monopolkapitalens kraftigste nederlag på tiår. Er
det slik at folkeavstemninga tilføyde monopolkapitalen et slag som satte den
alvorlig tilbake, som truer dens makt? Nei.
Norge er fortsatt dominert av imperialistisk kapital. Philips, Siemens etc.
har 33 % av norsk industriproduksjon. Creditbanken, Elkem-Spigerværket etc.
behersker fortsatt de viktigste feltene i norsk økonomi.
Naturligvis er imperialismen og monopolkapitalens posisjoner urokket i
Norge etter den 25. september. Det norske folket ble uhyre raskt påmint om
at det fortsatt lever under monopolkapitalens diktatur. Allerede i dagene etter
folkeavstemninga proklamerte Norges Industriforbund at EEC-medlemskap
fortsatt et målet. Industriherrene reiste seg raskt fra sorgen og satte i gang en
storstilt offensiv for å styrke sin makt:
– Småbedriftene saneres i stor stil på Sørlandet. Andresens Bank trekker
kapital ut av «ulønnsom» småvirksomhet som Båtservice og Vindholmen
Verft for å investere i mer profitable bransjer og større enheter.
– Monopolene konkurrerer ut småbedriftene. Konkursene øker stadig – i år
blir det 460, ny «rekord». Monopolene tar over markedet og produksjonsutstyr.
– Fusjoner forberedes innen bank (Fellesbanken og Landsbanken) og
matvarer (Stabburet og Ringstad) for å styrke slagkraften. «Det er
nødvendig med monopoler i Norge, ellers blir det ikke tilstrekkelig
‘pay-back’», sier direktør Merckoll i Dyno Industrier. (Norges Industri,
nr. 21/72.)
– Produksjonssamarbeid mellom Norges største industrier, Akergruppen,
Elkem-spigerværket, Årdal-Sunndal etc. om oljeraffineri. Over 1.5 mil-
liarder sprøytes inn i denne eksportindustriens nye spydodd.
Hva er kjernen i denne offensiven? I 1958 var de norske monopolene så
puslete at de ikke våget å gå inn i EEC. 11972 var de vokst seg såpass til at de
uten særlig frykt tok imot «utfordringen fra Europa». I tida framover tar industriherrene sikte på to saker. For det ene å styrke den økonomiske
slagkraften. For det andre å benytte denne økte «kjøttvekta» til å presse
regjeringa til å føre en EEC-politikk helt etter «næringslivets behov».
Den nye veien til Brussel
Imperialismen trakter fortsatt etter Norge. Monopolkapitalen og deres
våpendragere har ikke bare konsolidert seg etter den 25. men satt i verk en
ny offensiv for medlemskap. Hvordan ser den nye veien til Brussel ut?
Traseen er ikke helt stukket ut foreløpig. Monopolkapitalen kan faktisk
velge: – om den vil vente til stortingsvalget der EF-partiene vel får flertall –
om den vil satse på å komme seg med ved hjelp av utv. klausulen – om den vil
kaste regjeringa nå og sjøl skaffe fram en mer «tilfredsstillende» avtale.
At tilhengerne på dette viset kan tegne inn veien til Brussel i det politiske
terrenget er et klart uttrykk for deres offensive stilling. Men foreløpig ser
iallfall veien omtrent som følger:
Snikinnmelding
Da Helge Seip sa at «vi må starte forhandlingene der Sverige sluttet», trakk
han opp ei linje som tar sikte på å binde Norge til EEC på områder som
strekker seg utover handel. Helt i tråd med dette har Norges Industriforbund
stilt seg i spissen for å få med områder i avtalen som «samarbeid» om
industripolitikk, skipsfart, miljøvern og teknisk forskning. Arbeiderbladet
støttet fluksens på lederplass. Partifellen Per Kleppe er ikke ringere enn at han
foreslår at Norge ikke skal melde seg ut av avtalen om samordning av
valutakurser vi inngikk under forlovelsespakten! Hans slagbror Erling
Petersen, Høyres finansekspert, har fått Europa-parlamentet til å vedta at
Norge skal få være assosiert medlem av det nye valutafondet til EEC.
Ettersom begge disse tiltaka faktisk tilhører første etappe i Wernerplanen, kan
vi ikke se bort fra at dette innebærer et opplegg for snikinnmelding i den
økonomiske unionen!
Vi kan vel anta at det ikke er nevneverdige motsigelser mellom Charle-
magne-bygningen i Brussel og Høyres Hus i Oslo når det gjelder ønskverdigheten av å innføre de fire frihetene litt etter litt. Men mennene fra Høyres Hus har enda større ambisjoner: Den 24. november anklaget Willoch
utenriksministeren for ikke å si «et eneste ord om Norges forhold til det
utenrikspolitiske samarbeid som er under utvikling innenfor EF»! Hva
Willoch her krever er deltakelse i Davignonplanens samordning av utenrikspolitikken! Thyness går enda lenger: Han antyder at Norge etter å ha isolert seg med sitt nei, bør knytte nærmere militære bånd til EEC, bl. a. gjennom den såkalte Euro-gruppa i NATO.
Norges Industriforbund har vært så vennlig å oppsummere hvordan
snikinnmeldinga skal foregå i en artikkel i sitt talerør Norges Industri
nr. 17/72:
. . . vi (bør) sørge for så snart som mulig å komme med i EF-samarbeidet
på en slik måte at vi med tiden kan bli en de facto del av EF. Vi oppnår på
denne måten ikke noen fullverdig løsning, men ulempene ved å stå utenfor
kan bli vesentlig redusert. I en slik situasjon vil også spørsmålet om
EF-medlemskap være et langt mindre stridsspørsmål enn i dag. En handelsavtale med en viss tilpasningsperiode til fullt medlemskap er antagelig den beste løsningen vi nå kan arbeide for.
Dette er reine ord for pengene!
Nedleggelser og kapitalflukt!
Nedleggelsene og planene om kapitalflukt som begge slås stort opp i
tilhengerpressa er i første rekke en reell trussel mot arbeidsplassene fordi det
gir høyere profitt å flytte produksjonen til mer profitable bransjer i Norge
eller på kontinentet.
Men i skrivende stund er dette også Ja-folkets viktigste propagandanummer
for EF. Monopolkapitalen vet utmerket vel at vi for tida er nede i en
lavkonjunktur i Europa, der eksportindustrien lenge har produsert for lager.
Likevel er f. eks. skipsreder Ugland i Nymo Mek. ikke snauere enn at han
erklærer for all verden at «nedleggelsen skyldes EF-avstemningen».
Ingen tvil om at monopolkapitalen «snur» mange som stemte nei, men som
ikke har muligheter for å sette seg inn i kapitalherrenes disposisjoner.
Redselen for arbeidsløshet er vel noe av det som sitter hardest i folk.
Ja-folket «fyrer ikke for kråkene». Ei eventuell endring i folkemeninga vil de
gjøre til en politisk pisk over regjeringa ved å registrere endringa på Gallupen,
som Aftenposten og Europabevegelsen fortsetter. Jo større flertall, desto
frekkere krav vil de stille til mindretallsregjeringa Korvald for å bli en «de
facto del av EF».
Angrep på folkeavstemninga
Samtidig foregår en systematisk kampanje for å redusere folkeavstemninga,
for å svekke hva folket i valg slo fast:
Verdens Gang taler om et «fremmedlegeme» i vårt politiske liv. Det males ut
hvilke forferdelige utskeielser en folkeavstemning medfører. Direktør Joachim
B. Holter i det amerikanskeide reklamebyrå Holter, Young & Rubicam er den
som klarest viser hvordan demokratiet nådeløst trampes ned når det kommer i
veien for kapitalinteressene:
I EF-saken sviktet våre politikere på minst to måter. For det første sviktet
de oss i sitt skjønn ved at de la et spørsmål av så stor vanskelighetsgrad ut til rådgivende folkeavstemning. Dernest sviktet de oss i sitt ansvar ved at de til
syvende og sist lot avstemningsresultatet bli bindende.
Hva er hensikten med kampanjen? Helge Seip sa på stiftelsesmøtet i
Folkepartiet Nye Venstre at spørsmålet om medlemskap kan tas opp «til
nyvurdering når det har inntrådt en endring i folkets syn». (NRK Aktuelt
11/12-72.) Konkret betyr dette at Høyre, DNA og FNV uttaler seg for
medlemskap under valgkampen til høsten. I og med at disse partiene får
flertall, kan de erklære at «nå har velgerne stemt på oss, og da er de for EF».
En slik erklæring så tidlig vil være politisk sprengstoff. Tilhengerne må derfor
antakelig vente til det er politisk mulig: Når regjering og storting gjennom
utviklingsklausulen har manøvrert oss inn i en slik situasjon at «vi er de facto
medlem» og at «medlemskap vil være et langt mindre stridsspørsmål enn i
dag», kan medlemskap besluttes i Stortinget med 2/3 flertall mot nå 3/4
takket være Erling Petersens forslag om endring av grunnlovens §93.
Bakgrunnen for dette angrepet på folkeavstemninga er soleklar: Monopolkapitalen lærte seg ei grundig lekse om folkets kampkraft den 25. Nå ønsker den å føre beslutninga lenger bort fra klassekampens rekkevidde og over i et forum den selv kontrollerer bedre, nemlig Stortinget.
Dette er første del av artikkelen. Annen del kommer i Røde Fane nr. 2/73.
Den diskuterer styrkeforholdet mellom motstandere og tilhengere og tar opp
kritikk av SFs paroler om omgruppering for forsterket kamp, om å holde
Folkebevegelsen i lav beredskap til medlemskapsspørsmålet igjen blir aktuelt,
og om å gjøre Norge ulikt EEC.