Sosial reproduksjonsteori – et helhetlig marxistisk rammeverk
Av Daniel Vernegg og Yngve Solli Heiret
Gjennom å tilby marxistiske perspektiver på feminismen, og feministiske perspektiver på marxismen, tilbyr sosial reproduksjonsteori essensielle teoretiske verktøy for sosialister i det 21 århundre.
Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist og Yngve Solli Heiret, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist
Filosofen Nancy Fraser hevder at kampen for sosial rettferdighet gjennom de siste tiårene har gått fra å fokusere på økonomisk omfordeling, til for stor del å handle om anerkjennelse. Tradisjonelt var kampen for sosial rettferdighet dominert av arbeiderbevegelsens kamp for bedre arbeidsforhold og økonomisk omfordeling. På 1970-tallet vokste det frem en rekke sosiale bevegelser som fremholdt at arbeiderbevegelsen hadde hatt en endimensjonal forståelse av kapitalismens undertrykkelsesmekanismer. Feminister og antirasister utvidet kampen for rettferdighet til også å omfatte anerkjennelse av blant annet ulønnet arbeid i hjemmet, seksualitet og rasisme.
Mens arbeiderbevegelsen hadde forsøkt å skape solidaritet på bakgrunn av én felles arbeideridentitet, skar konfliktlinjene som ble løftet frem av de nye sosiale bevegelsene som vokste frem på 70-tallet, på tvers av dette fellesskapet. For mange var det dermed ikke lenger selvsagt at klassekonflikten skulle prioriteres over andre former for undertrykkelse. Som Fraser påpeker, hadde denne vektleggingen av forskjell et progressivt potensial, all den tid grupper som tidligere var blitt ekskludert fra den sosialistiske visjonen, i større grad maktet å sette dagsorden. Men i stedet for at kampene for mangfold og likhet ble integrert i ett felles prosjekt, endte man ifølge Fraser opp med å erstatte en «avstumpet økonomisme med en avstumpet kulturalisme». Kampen for likhet ble i stor grad erstattet med kamp for anerkjennelse av forskjeller. I denne teksten vil vi diskutere to teoretiske rammeverk som forsøker å hanskes med disse spørsmålene, og argumentere for at Marx’ kritikk av kapitalismen tilbyr et dynamisk utgangspunkt for å forstå disse ulike kampene i sammenheng med hverandre.
Eksterne og interne relasjoner
Interseksjonell teori har de siste årene blitt populært som redskap for å forstå hvordan ulike undertrykkelsesmekanismer i samfunnet virker sammen. Gjennom å forsøke å fange kompleksiteten i samfunnet i en helhetlig analyse forsøker tilhengerne av teorien å tegne et bilde av hvordan fenomener som kjønn, etnisitet og klasse virker sammen. De siste årene har interseksjonell teori fått svært stor innflytelse både innen akademia og sosiale bevegelser, og for mange fremstår det som en plattform som kan skape et felles utgangspunkt for feminister, anti-rasister og venstresiden mer generelt. Maria Carbin og Sara Edenheim går så langt som å hevde at interseksjonalitet er blitt ensbetydende med «god» feminisme. Vi slutter oss til viktigheten av å teoretisere undertrykkelsens mangfold og kompleksitet, men tror at noen av interseksjonalitetens grunnleggende antagelser om hvordan verden henger sammen gjør at den dessverre kommer til kort.
Tilhengere av interseksjonell teori har brukt et bilde av et veikryss som metafor for å illustrere sammenhengen mellom forskjellige undertrykkelsesmekanismer. Rasismen, patriarkatet og kapitalismen visualiseres som forskjellige, uavhengige veier som fra tid til annen krysser hverandre, og som dermed påvirker hverandres baner. De ulike formene for undertrykkelse forstås slik som grunnleggende sett selvstendige systemer som i spesifikke sammenhenger kan påvirke hverandre. Historiker David McNally kaller dette utgangspunktet for en ontologisk atomisme hvor én «enhet eller relasjon ikke kan bli forstått som konstituert i og gjennom en annen, uten å miste sin grunnleggende identitet».
Ontologi handler om hvordan vi forstår verden, altså hva verden består av og hvordan den henger sammen. Den ontologiske atomismen som McNally kritiserer, forstår verden som bestående av separate ting og strukturer som kan komme i kontakt med hverandre, men som grunnleggende sett forblir uavhengige av hverandre. Man kan se for seg et biljardbord, hvor patriarkatet, rasismen og kapitalismen utgjør forskjellige kuler som i løpet av spillet støter mot hverandre og påvirker hverandres bevegelse, men uten å påvirke hverandres form eller farge. Relasjonene kulene imellom er og forblir eksterne. Interseksjonell teori ser med andre ord på relasjonene mellom ting som noe som står utenfor tingene selv, og dermed ikke endrer deres indre essens.
Dette står i motsetning til ontologien som ligger til grunn for marxistisk sosial reproduksjonsteori. Innen den marxistiske tradisjonen brukes begrepet sosial reproduksjon om arbeid som ikke bidrar direkte til produksjon av verdi, men som samtidig er helt uunnværlig for at systemet skal bestå – det vil si reprodusere seg. Som antropologen David Graeber har påpekt, til tross for at en kopp i løpet av sin levetid produseres kun én gang, men vaskes tusen ganger, er det kun førstnevnte arbeid som under kapitalismen har verdi. Selv om vaskingen av koppen altså utgjør en samfunnsmessig minst like viktig funksjon som dens produksjon, er det kun produksjonen av den som direkte bidrar til å forstørre kapitalen.
Josefina Martínez viser i en artikkel i dette nummeret hvordan Engels pekte på at marxismens hovedanliggende er hvordan produksjonen og reproduksjonen av det umiddelbare liv er organisert under kapitalismen. Likevel har deler av den marxistiske tradisjonen, som Fraser kritiserer gjennom det hun omtaler som den tradisjonelle marxismens «avstumpede økonomisme», neglisjert reproduksjon til fordel for et noe ensidig fokus på produksjonen av merverdi. Ifølge historikeren Ellen Meiksins Wood kan en slik avstumpet økonomisme relateres til at mange marxister har misforstått et av Marx sine hovedpoeng i Kapitalen: En kritikk av den politiske økonomien, nemlig hans forsøk på å vise hvordan den ideologiske utskillelsen av den økonomiske sfæren fra samfunnet forøvrig ikke er et naturlig skille, men er sosialt produsert under kapitalismen. Ironisk nok har store deler av den marxistiske tradisjonen endt opp med å ta dette skillet for gitt, heller enn å forsøke å avdekke hvordan økonomien er konstituert av historisk spesifikke sosiale relasjoner.
Sosial reproduksjonsteori går hinsides denne økonomismen ved å teoretisere relasjonen mellom produksjon og reproduksjon heller enn simpelthen å påpeke skillet mellom disse sfærene. Sosial reproduksjonsteori teoretiserer hvordan reproduksjonen av mennesket formes av kapitalens systemiske tvang til profittmaksimerende og konkurransepreget vekst, altså hvordan reproduktivt arbeid, så vel som reproduksjonen av samfunnet som sådan, underordnes produksjonen av merverdi. Heller enn at formålet med økonomisk aktivitet er å reprodusere samfunnet i tråd med menneskers materielle og kulturelle behov, oppstår det under kapitalismen en dynamikk hvor, for å parafrasere Marx, reproduksjon for akkumulasjonens og produksjonens skyld blir Moses og profetene. Ved å vektlegge den gjensidige avhengigheten mellom produksjon og reproduksjon, forstår altså sosial reproduksjonsteori kapitalismen som en samfunnsmessig helhet – en totalitet – som reproduseres i samspillet mellom den såkalte økonomien og samfunnet for øvrig.
Måten rasisme ofte spiller en sentral rolle i å muliggjøre kapitalens reproduksjon, illustrerer dette på en god måte. Som regjeringens koronapolitikk tydelig viser, avhenger den norske økonomien av underbetalte arbeidsinnvandrere. Mens flere norske kommuner opplever høy arbeidsledighet, fortsetter for eksempel fiskerinæringen å hente inn østeuropeiske arbeidere ettersom bedriftene ikke kan tilby lønninger og arbeidsvilkår som er tilstrekkelige for å reprodusere arbeidskraften til norske arbeidere. Med det er det ikke bare tydelig at gjestearbeidernes arbeidskraft verdsettes mindre enn den lokale, men også at deres materielle reproduksjon tilsynelatende krever mindre enn en nordmanns. Det kan se ut til å være i polakkers natur å nøye seg med å bo trangere og å spise billigere. Kapitalens profittmotiverte produksjon er dermed med på å skape og reprodusere etniske kategorier, samt å tillegge disse innhold og innordne dem i økonomiske så vel som sosiale hierarkier.
Til grunn for denne helhetlige måten å se samfunnet på, ligger en ontologisk antagelse om interne relasjoner. Samfunnets ulike bestanddeler kan, med Marx, forstås som «elementer av en totalitet, forskjeller innenfor en enhet». Ut fra filosofien om interne relasjoner har ikke ting eller relasjoner noen ontologisk selvstendig essens, men defineres ut ifra hvordan de utvikler seg i relasjon til den samfunnsmessige helhetens øvrige bestanddeler. Det er dermed ingenting som innehar en fast og uforanderlig essens, og ulike fenomener slik de fremstår for oss, må forstås som det David Harvey kaller midlertidige «permanenser» i et hav av konstant forandring. Heller enn å forstå rasismen, patriarkatet og kapitalen som ontologisk selvstendige biljardkuler, slik den ontologiske atomismen gjør, kan vi med utgangspunkt i filosofien om interne relasjoner se på patriarkatet og rasismen som ulike bestanddeler av kapitalismen som på en og samme tid formes av og bidrar til å forme systemet som helhet.
I stedet for å teoretisere et mylder av uavhengige undertrykkelsessystemer som eksterne for kapitalismen, forsøker sosial reproduksjonsteori å forstå hvordan samtlige former for undertrykkelse forankres i hverandre og sammen produserer ett integrert system. Når såpass sentrale deler av samfunnet som produksjon og reproduksjon er organisert etter kapitalens behov for profitt, eksponentiell vekst og dermed ekspansjon, kan heller ikke samfunnets øvrige bestanddeler forstås isolert fra disse dynamikkene. Som Cinzia Arruzza har påpekt, bestemmer ikke kapitalens systemiske tvang alt alene, men den er likevel alltid med på å bestemme.
Forstå verden for å forstå hvordan å forandre den
Det ontologiske utgangspunktet for sosial reproduksjonsteori er altså å se mangfold og kompleksitet i relasjon til kapitalismen som et helhetlig system. For Marx gir det ikke mening å snakke om kapitalismen som ett system, og patriarkatet eller rasismen som andre. Tvert imot må vi søke å teoretisere hvordan disse systemene gjennomsyrer og gjensidig skaper hverandre i en kompleks totalitet. Selv om former for både kvinneundertrykkelse og rasisme eksisterte forut for kapitalismens fremvekst, kan ikke fremtredelsesformene disse har i dag forstås uavhengig av kapitalismens utvikling. Som han skriver i Grundrisse, utvikler ikke kapitalismen seg «ut fra ingenting, eller ut fra tynn luft, eller Ideen som skaper seg selv, men i og gjennom motsetning til den eksisterende utviklingen av produksjon og eiendomsforhold… Tilblivelsen av denne totaliteten utgjør et moment i dens prosess, av dens utvikling». Kapitalismens utvikling, hvor kapitalens jag etter profitt virker sammen med et mylder av andre sosiale relasjoner, deriblant patriarkalske maktforhold, er for Marx det som utgjør selve nøkkelen til å forstå det kapitalistiske samfunnet.
Dette skiller seg fra interseksjonell teori, som gjennom sin ontologiske atomisme, anser kapitalismen som bare ett av mange «rene» systemer. Kapitalismen integreres som en analytisk variabel bare der hvor kjønn og etnisitet tilfeldigvis virker sammen med klasse. For Marx – og sosial reproduksjonsteori – derimot, må alt analyseres i relasjon til den systemiske helheten som kapitalismen utgjør.
Fraser påpeker at de feministiske og antirasistiske bevegelsene som oppstod på 1960-tallet, hadde som formål nettopp å integrere sine analyser av patriarkatet og rasismen med arbeiderbevegelsens kapitalismekritikk for på denne måten å skape et mer nyansert, komplekst og inkluderende bilde av de systemiske utfordringene som står i veien for menneskelig frigjøring. Sagt med hennes begreper, forsøkte de å tillegge den økonomiske kampen for omfordeling en ny dimensjon i anerkjennelsen av mangfold. Med fremveksten av nyliberalismen, fikk imidlertid kravet om anerkjennelse forrang foran redistribusjon. Årsakene til dette var sammensatte, men berodde blant annet på at dette for kapitalen var lettere å svelge enn sosialistiske visjoner om økonomisk likhet og redistribusjon, samt at venstresida i liten grad maktet å presentere løsninger på 1970-tallets økonomiske krise. Heller enn å ha skapt en rikere og mer kompleks kapitalismekritikk, hevder Fraser at venstresidens avstumpede økonomisme simpelthen har blitt erstattet med en like så avstumpet kulturalisme.
Konklusjon
Vi vil hevde at den ontologiske atomismen som ligger til grunn for interseksjonell teori har et begrenset teoretisk vern mot en slik avstumpet kulturalisme. Kapitalismens klassestruktur fremstår som én av mange og relativt vilkårlige undertrykkelsesakser, og feminismen og antirasismen kan dermed isoleres som kampsaker i og for seg selv. Heller enn «forskjeller innenfor én enhet», fremmer interseksjonell teori en verdensforståelse hvor forskjellige undertrykkelsesmekanismer fremstår som uavhengige enheter uten tilknytning til en systemisk helhet.
Denne fallgruven har sosial reproduksjonsteori gode forutsetninger for å unngå, ved å tilby et ontologisk rammeverk for å teoretisere relasjonen mellom kompleksitet og totalitet. «Det konkrete er konkret fordi det er en sammenfatning av mange bestemmelser, altså en enhet av det mangfoldige», skriver Marx i Grundrisse, og mener med dette at enhver konkret bestanddel av samfunnet kun kan forstås som et uttrykk for de komplekse prosessene som utgjør kapitalismens helhet. Denne marxistiske tilnærmingen skaper grobunn for en teoretisk forståelse av kapitalismen som et mangfoldig og sammensatt system hvor flere undertrykkelsesmekanismer samspiller i én helhet.
Videre kan sosial reproduksjonsteori, gjennom sin kritikk av kapitalismens skille mellom såkalt produktivt og reproduktivt arbeid, bidra med viktige perspektiver på sosialismen ved å åpne opp diskusjonen om hva slags former for verdi som må ligge til grunn for et fremtidig samfunn frigjort fra kapitalens produktivitetsmål. En sentral anti-kapitalistisk kamp er å bekjempe kapitallogikken hvor reproduksjon foregår for produksjonens skyld, og sosialismen må innebære å organisere produksjonen på et verdigrunnlag som understøtter produksjon for reproduksjonens skyld.