Sprekker DNA?

Av G.B. og T.M.

Nr 1 1972

Når Arbeidernes pressekontor beskylder AUF for å nærme seg «organisert fraksjonsvirksomhet» er det vel få som for alvor tror at partiledelsen vil gi seg inn på noe som på grunn av den sterke generasjonsmotiveringen i EF-saken kunne bety eksklusjon av brorparten av partiets medlemmer under 30 år . . . . Partisekretær Ronald Byes krav om at motstanderne på Stortinget må bøye seg for landsmøteflertallet, er som å høre et ekko av forgjengeren i stillingen, Haakon Lie. Har en først åpnet for «demokrati i hverdagen» lar ikke klokka seg uten videre skru tilbake til tidligere tiders partidisiplin. (Ottar Hellevik i nr.7 av en serie artikler om DNA, Dagbladet 2813 1972)

Et halvt år før den varslede folkeavstemning er DNA-regjeringa i en meget vanskelig situasjon. Hvor langt vil ledelsen gå for a tvinge gjennom en samling i partiet? Ikke for langt ,tror Hellevik. Han understreker også hvilke alvorlige følger en slik gjennomtvunget enhet kan få for DNA. Hellevik tror regjeringa vil nøye seg med å stille kabinettspørsmål for å skremme DNAs velgere til lojalitet.

Hans argumenter har mye for seg. Men det finnes også gode grunner som kan tvinge DNA-ledelsen til «eksklusjon av brorparten under 30» (les: brudd med AUF), og til å at stortingsmenn må bøye seg sjø1 om Bratteli er klar over konsekvensene. Sjansen for det er såpass stor at vi ville finne det merkelig om det ikke for tida legges planer med sikte på et slikt brudd på begge sider i DNA. Og den muligheten er også verd en artikkel.

Hvorfor kan ikke Bratteli snu?

Spesielt etter at han blei statsminister har Bratteli lenket hele sin politiske eksistens sammen med kampen for EEC.

Sjølsagt kommer dette av at Bratteli er en svært lojal og konsekvent talsmann for en klasses interesser. Han står forbeholdsløst på monopolenes og de vesteuropeiske imperialistgruppenes standpunkt, og blei statsminister i egenskap av det. Den borgerlige politikeren Borten gjennomførte monopolenes EEC-politikk stadig mer motvillig. Willoch er høyremann og dermed umulig som statsminister. Samlingsregjeringa måtte ut og Bratteli inn. Som DNA-formann var han den eneste som kunne være en samlende leder for EEC-korstoget.

Alle Pro-EEC-gruppene i Stortinget er nå nødt til å kjøre en hard linje og samle seg om å støtte EEC-regjeringa. Engan-saka, der Seip og andre koryfeer støttet Brattelis kabinettspørsmål på åssen man oversetter fra fransk til norsk, er et godt eksempel på dette. I Stortinget er det vanskelig å finne et stabilt grunnlag for noe annet enn en pro-EEC DNA-regjering. Høyreregjering er av taktiske grunner umulig for DNA. Sentrumsregjering? En umulighet med et parti som Venstre, som er så splittet at det knapt kan regjere seg sjøl.

Faller Bratteli, vil sjøl lovendring og nyvalg neppe kunne skape noe mer stabilt parlamentarisk alternativ. En tapt EEC-kamp vil bety et skritt nærmere «italienske tilstander». Det skremmer EEC-tilhengerne til å dra lojalt sammen foran Brattelis vogn.

DNA kan også få avgjørende betydning for utfallet av Stortingsvalget. Ettersom tilhengernes taktiske opplegg gang på gang har feilet, er det tydelig at uten et flertall av DNAs velgere kan de ikke vinne. For EEC-tilhengerne er DNA uten sammenlikning det viktigste partiet nå.

Alt dette har tvunget Brattelis DNA-ledelse inn i en taktisk sett låst situasjon. Tapt EEC-kamp betyr at regjeringas grunnlag i beste fall blir usikkert. Også i partiet vil ledelsens posisjon være dypt rystet. Bratteli må altså sette svært mye inn på å vinne EEC-kampen, spesielt folkeavstemninga. Men for å vinne den må DNA-ledelsen først vinne partiet. Tilhengerne må få inntrykk av at: 'du kan ikke stemme for DNA og mot EEC? Altså er flertall i DNA ikke nok, EEC-opposisjonen bør helst knebles, drives under jorda.  Dettegjelder bl. a. AUF, mot EEC fra topp til bånn, der DNA-toppenes forsøk på å bygge opp en lojal fraksjon gang på gang har strandet.

Et tilsynelatende klippefast pro-EEC-DNA trengs også for å legge sterkest mulig press på anti-EEC-tingmenn. Bratteli tør neppe satse på Stortingsvedtak hvis EEC-tilhengerne taper folkeavstemninga. Dersom de vinner knapt vil alt settes inn på å tvinge motstanderne i DNAs stortingsgruppe tilbake i folden. Siden mange tingmenn helst vil stemme mot uansett resultat, kan seier bli umulig dersom ikke storslegga tas i bruk.

Et disiplinert DNA er også forutsetninga for makta over fagbevegelsen.

Med kontrollen over fagforeningene betyr DNA alt, – uten dem, intet. Med EEC-saka har murringa i de siste årene slått over i åpen opposisjon med brei støtte, som tilmed omfatter store og sentrale forbund. Mister DNA grepet nå, kan opposisjonen utvikle seg på andre spørsmål også. Dette kan bli den alvorligste trusselen mot DNA/LO-toppen på svært lenge. Og uten et disiplinert parti som sitt redskap står partiledelsen svært svekket til å møte denne utfordringa.

Følgelig driver ledelsen innpisking av tilhengere. I følge et skreddersydd opplegg skal distriktsmøtene og landsmøtet vedta støtteresolusjoner, og LO-kongressen skal vise «de fagorganisertes støtte». Detaljer som at flertallet av LO-organiserte (og trolig også flertallet av DNA-velgere) er mot, skal ikke få forvirre velgerne. Men i virkeligheten kan dette låse situasjonen enda mer for Bratteli. Ved å mobilisere de lojale gjør han det enda vanskeligere å tillate opposisjonen fortsatt virksomhet. Det kan tilmed vise seg at han har manet fram et spøkelse som blir vanskelig å mestre – at fanatiske tilhengere simpelthen vil kreve «opprørernes» hode på fat.

I DNA-ledelsen finnes det sikkert folk som tenker som Hellevik: vi tør ikke ta splitt. Spørsmålet er: hvor lenge har ledelsen råd til å tenke slik? Bratteli kan ikke snu. Noe kompromiss med motfløyen er umulig. Spørsmålet er hvor lenge han har mulighet for å godta at den opererer fritt i partiet.

Venstre kan heller ikke snu.

Etter 1945 har «venstreopposisjonen» i DNA som regel bøyd kne ved avgjørende sammenstøt. Et flertall av NATO-motstandere i Stortingsgruppa i 1949 ga etter for trusler og knep. Gustavsen og Orienteringsgruppa hadde neppe forlatt DNA om ikke ledelsen hadde sparka dem ut.

Derfor har «venstreopposisjonen» ofte virket som et radikalt alibi overfor velgere og medlemmer som var mot NATO og for «sosialismen». Det nye ved EEC-opposisjonen er at store deler av den setter lojaliteten til folket (i hvert fall i EEC-saka) over lojaliteten til partiledelsen. De nekter å bøye seg for diktat. De samarbeider med motstandere utenfor DNA – slikt blei før sett som dødssynd både av ledelse og «venstre».

Opposisjonens viktigste støtteposisjoner er AUF, en del faglige tillitsmenn, enkelte ordførere og andre partitillitsmenn, samt motstanderne i Stortingsgruppa.

AUF er mot fordi det er medlemmenes helhjertede ønske. AUF avspeiler radikaliseringa av ungdom under utdanning og i arbeid. Vi trur ikke AUF-ledelsen vil snu. Men gjorde den det, ville den trolig enten bli kastet, eller bli en «generalstab uten hær».

I enkelte LO-forbund og i mange avdelinger og klubber kan ledelsen heller ikke overleve om den offentlig støtter EEC.

Ledende motstandere i DNA som går for å være «radikale» er kanskje blitt godtatt av partiledelsen bl. a. for at de skal trekke stemmer fra SF og NKP. Men samtidig har de ofte en basis i partiet som har presset på for å få dem fram. Uten denne basisen blir de lette å skyve vekk. Derfor har de ikke på noen måte ubegrenset taktisk spillerom, uansett personlige motiver.

Alt dette uttrykker at vanlige DNA- og AUF-medlemmer i denne saka også er seg bevisst at de representerer klasseinteresser, men de motsatte av DNA-ledelsen/regjeringa.

Lederne av opposisjonen vet at svært mange av EEC-motstanderne i partiet setter lojaliteten til saka høyere enn lojaliteten til partitoppen. Den kraftige motstanden kan derfor ikke undertrykkes gjennom taktiske manøvrer. Opposisjonen vil ikke snu, og den kan framfor alt ikke bøye seg for press som innebærer at den må oppgi kampen mot EEC. Dersom DNA-ledelsens provokasjoner blir for kraftige, kan opposisjonsledernes eneste mulighet bli å følge medlemmene ut av partiet.

Er partiet immunt mot brudd?

Bratteli & co. kan ikke snu. Heller ikke opposisjonen. Dette gjør slett ikke brudd sikkert. På den andre sida gjør kollisjonskursen splittelsen fullt mulig.

Men viser ikke historien at DNA er svært motstandsdyktig overfor sprekker?

I 1923 sprakk NKP ut av DNA med en ganske bra utgangsposisjon. Men DNA-ledelsen vant kampen mot NKP, som var et politisk og ideologisk svakt parti med store indre motsigelser.

I 30-åra skjerpet klassekampen seg. Samtidig blei DNA fortsatt oppfattet som et radikalt alternativ og skarpt angrepet av de andre borgerlige partiene. AUF hadde mange tusen medlemmer som trudde på revolusjon, og sto fram som alternativ for revolusjonær ungdom. DNA tok regjeringsmakta da verdenskrisa hadde vendt seg og tok æren for den økonomiske oppgangen. Det svake NKP hadde vansker med å ta opp kampen. Altså kunne DNA holde rekkene samlet.

Under krigen gikk NKP fram på DNAs bekostning, men i 1945 gjenvant DNA flere tilhengere enn de som var tapt fra de andre partiene og fra ungdommen.

I 40- og 50-åra var klassekampen midlertidig svekket, mens reaksjonen var på offensiven mot alt som kunne oppfattes som venstreorientert. Situasjonen var ideell for DNA-ledelsen. NKP gikk i oppløsning på grunn av råtten, revisjonistisk ledelse og forfølgelser.

Vi mener altså at det ikke ligger noe «magisk» bak DNAs enhet i denne perioden. Takket være dyktig taktisk ledelse, en gunstig ytre situasjon og svak motstand har DNA-ledelsen klart å holde partiet samla. Men dette gir ingen fribillett til70-åra.

Klassekampen i Norge og i DNA

Hovedmotsigelsen i Norge går mel-om monopolkapitalen og imperialismen på den ene sida og på den andresida det arbeidende folket: lønnsarbeidere, arbeidende bønder, fiskere, utdanningssøkende og sjølstendige intellektuelle, småhandlende osv.

Den samme hovedmotsigelsen finnes i DNA.

DNA/LO-ledelsen fører monopolenes og imperialistenes politikk. Deler av ledelsen utgjør sjøl en byråkratisk monopolistgruppe. Haakon Lie, beryktet mangeårig DNA-sekretær, var utdannet av USAs spionorganisasjon CIA.

Flertallet av medlemmer og velgere hører til det arbeidende folket. Objektivt sett har de ingen interesser av toppenes politikk og høster bare ulemper av den.

DNAs hovedstyrke som borgerligparti er at ledelsen får mye arbeidsfolk til å gå mot sine egne interesser. Men denne motsigelsen er også DNAs akilleshæl. Den kan skjules, men den forsvinner likevel ikke. Når klassekampen skjerpes, kan kamplinjene komme til å gå tvers gjennompartiet – som i EEC-kampen nå.

I en kamptid som 70-åra er det derfor å vente at store borgerlige arbeiderpartier av denne typen utvikler sprekker. I noen land, der de store revisjonistiske «kommunist»-partiene spiller samme rolle som DNA her, ser vi alt at det skjer. I Spania og Hellas er kampen hard, og revisjonistene er splitta i opptil 4 grupper av betydning. En betydelig gruppe med parlamentsmedlemmer i spissen er brutt ut i Italia (Manifesto-gruppa). Splittelsen i Finland er et annet eksempel.

DNA kan ikke lengre som før stå fram som radikalt alibi overfor noe som helst. Den revolusjonære og progressive bevegelsen utafor partiet blir stadig sterkere, og bør ikke forveksles med et NKP i tilbakegang. Slik som klassekampen skjerpes i 70-åra, blir sprekker derfor ikke bare mulige, men sannsynlige.