Prisutviklingen under monopolkapitalismen
Av Eva Berg
I en rekke historiske verker har Karl Marx på en klar og uttømmende måte forklart hvorfor og hvordan «enhver klassekamp er en politisk kamp». Grundigst og mest omfattende bekreftes dette gjennom marxismens økonomiske lære, hvor også borgerskapets falske myter om priser og lønninger så ettertrykkelig flenges i stykker.
Ingen arbeider er i dag i tvil om hvem som får bære byrdene av prisstigningen, og flere og flere blir etterhvert også klar over hvem som tjener på den. Dette vil da også etterhvert medføre at monopolkapitalen og dens forskjellige representanter i Arbeidsgiverforeningen, og de reformistiske og revisjonistiske partiene, ikke i samme grad vil lykkes i å kue arbeidsfolk ved å blåse liv i de gamle, velkjente myter som forteller at det er økningen av arbeidernes lønn som er hovedårsaken til prisstigningen. Hensikten er klar: både å gi arbeidsfolk skylden for at prisene stiger, og naturlig nok også det forkastelige ved «kravmentaliteten». Ønsket er å få fastslått den falske og resignerende konklusjon: «Det har ingen hensikt å slåss for høyere lønn, den blir bare spist opp av prisstigningen etterpå.» Og visserlig kan det se slik ut. Lønnsøkningen fra siste tariffoppgjør er allerede oppspist av prisstigningen. Men årsaken til dette ligger hverken hos arbeidsfolk eller i den illusoriske lønnsøkningen som ble gitt.
I dag er vi kommet inn i en periode hvor det mest dekkende og riktige navn er dyrtid. Slitet og presset på arbeidsplassene blir hardere – fortjenesten mindre. Det hele har sin bakgrunn i det kapitalistiske systems videreutvikling. Imperialismen krever ytterligere monopolisering; større enheter, kapitalen på færre hender – og mindre konkurranse. En slik utbygging krever igjen ytterligere kapital til storkonsernene – kapital som skal gi økt profitt og derved muligheter til å foreta den nødvendige strukturrasjonalisering, som igjen skal øke mulighetene til ytterligere monopolisering.
Den økte prisstigningen er et av framstøtene for a skaffe denne kapitalen. Det er monopolenes frammarsj og forberedelse til å få norsk økonomi tilpasset EEC-medlemskap, som arbeidsfolk nå far betale gjennom dyrtidsutviklingen.
Det kapitalistiske system har utviklet seg fra et frikonkurransemarked hvor mange små kapitaleiere konkurrere og få store kapitalgrupper (monopoler), som behersker store deler av markedet. Med frikonkurransemarkedet kunne prisene, på grunn av konkurransen, like godt synke som stige. Dersom det var større etterspørsel etter en vare enn tilbud, øke prisen – var tilbudet større enn etterspørselen, sank den. I dag opplever en derimot sjelden at prisene synker, tvertimot økes de stadig vekk, noe som også er en naturlig utvikling i kapitalismen. Konkurransen har etterhvert medført at de små blir spist av de store, og kapitalen blir konsentrert på færre hender. Denne utviklingen har gjort de større kapitalgruppene klar over at konkurranse dem imellom neppe ville være effektiv og profittbringende. Ytterligere utbygging var derfor en naturlig utvikling: sammenslåing til enda større grupper, og avtaler for å regulere priser, marked og produksjonsøkning. Resultatet er at prisene ikke vil synke, selv om det egentlig er grunn til det (f.eks. ved økt produktivitet, ved større tilbud enn etterspørsel), fordi avgjørelsen helt og fullt ligger i hendene på monopolkapitalen som naturlig nokstadig vekk vil og må øke profitten. Men ved produktivitetsøkning og synkende etterspørsel kan derimot monopolkapitalen utsette prisøkningen for kortere tid, eksempelvis til arbeidernes velberettigede kamp for høyere lønn er avsluttet. Etter den kommer så prisøkningen, som så benyttes til å underbygge mytene om at det er lønnsøkningen som er skyld i prisstigningen. Situasjonen etter siste tariffoppgjør er nettopp et eksempel på dette.
For kapitalen betyr økt monopolisering en maktmessig styrking. Effektiviteten øker, og dermed profitten. Når de nasjonale markedene er delt opp, går kapitalen over landegrensene og begynner en oppdeling av verden – og når dette stadium er nådd, må det til en omfordeling. Den andre verdenskrig var en slik omfordeling. Den engelske imperialismen måtte vike for den amerikanske, og etterhvert som de europeiske landene korn seg opp økonomisk, og hjemmemarkeder var oppdelt i midten av femtiårene, ble det klart for den europeiske monopolkapitalen at det var meget vanskelig å konkurrere med den amerikanske – både på hjemmebane og i andre deler av verden. En styrking av den europeiske monopolkapitalen kunne bare skje gjennom ytterligere monopolisering, hvilket krevde at de ennå eksisterende «grensehindringer» mellom de europeiske land ble fjernet. Tanken om et samlet Europa ble så lansert – og i 1957 ble EEC dannet av Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland og Luxembourg. Det gjaldt nå for monopolkapitalen i disse landene a styrke sin egen stilling – før fellesmarkedet ble utvidet– og på kortere sikt måtte det derfor settes visse «grenser» for annen europeisk monopolkapitals inntreden (eks. Storbritannia). På lengre sikt var det derimot klart at det måtte utvidelse til for å styrke monopolenes maktstilling, og i dag pågår nettopp slike forhandlinger – også for norsk medlemskap.
Monopoliseringen i Norge har da også økt voldsomt de senere årene. Allerede i1953 var denne utviklingen kommet så langt av 4 prosent av industribedriftene hadde 60 prosent av all kapital. Tydeligst har kanskje monopoliseringstendensen vist seg innen bank- og forsikringsvesenet. Storbankene sluker de mindre i tur og orden, og allerede i 1960 forvaltet 3 storbanker omlag 50 prosent av de privateaksjebankenes samlede forvaltningskapital.
Situasjonen for norsk monopolkapital i dag, er at den har nådd fasen der EEC-medlemskap er en forutsetning for en videre utvikling – for rask og lønnsom ekspansjon. Uten EEC-medlemskap ville nemlig den norske monopolkapitalen svekkes betraktelig, fordi den bare kunne ekspandere ved a sluke mindre norskebedrifter. Monopoliseringstakten ville reduseres, og dermed profitten.
Kort oppsummert kan en slå fast at monopoliseringen medfører økte priser og atskillig verre levevilkår for arbeidsfolk. I EEC vil prisstigningen bli enda verre for arbeidsfolk, på grunn av enda høyere grad av monopolisering. Men monopoliseringen er en nødvendig videreutvikling for det kapitalistiske system, som bygger på utbytting og undertrykkelse og som på grunn av sin natur vil ture stadig hardere fram. Derfor er det også bare arbeiderklassens maktovertagelse som kan gjøre slutt på forverringen av dens levevilkår.
Det er alene ved å knuse monopolkapitalen og dens statsmakt og opprette sin egen, proletariatets revolusjonære diktatur, at arbeiderklassen for alltid kan sikre en utvikling i pakt med folkets grunnleggende interesser. Men på kortere sikt kan vi slå tilbake monopolkapitalens frammarsj, få gjennomført prisstopp og bedret våre lønns- og levevilkår ved enhetlig og kraftig kamp.
Initiativet i denne kampen er allerede tatt i og med dannelsen av arbeiderkomiteer mot dyrtid og EEC.