Av E.B.
Det er i år hundre år siden Rosa Luxemburg ble født. Hun var, i likhet med Lenin, en av de ledende revolusjonære marxister innen Den 2. Internasjonalen, og en av sosialismens betydeligste teoretikere. Da Den 2. Internasjonalens sosialdemokratiske partier gled over i småborgerlig opportunisme og ble forvandlet til «stinkende lik», var hun med på å bygge opp en ny internasjonale av nye partier – og før Lenin hadde utarbeidet teorien om imperialismen hadde Rosa Luxemburg angrepet det samme problem og presentert en del av løsningen i to store arbeider: «Die Akkumulation des Kapitals. Ein Beitrag zur Ökonomischen Erklärung des Imperialismus», Berlin 1913 og «Die Krise der Sosialdemokratie», Zürich 1916.
Rosa Luxemburg hadde også det felles med Lenin at hun av historien ble tildelt rollen som leder av en proletær revolusjon. Riktignok sluttet den tyske novemberrevolusjonen i 1918 med nederlag for den tyske arbeiderklassen, mens Lenin og bolsjevikene førte revolusjonen i Russland til seier, men på mange måter må novemberrevolusjonen likevel betegnes som et seierrikt nederlag, og som Rosa Luxemburg selv så ofte påpekte: «Sosialismens hele vei er – i den utstrekning det dreier seg om revolusjonære kamper – belagt med nederlag.
Og allikevel leder den samme historie skritt for skritt uopphørlig fram mot den endelige seier! Hvor ville vi stå i dag uten disse nederlag, som har gitt oss historisk erfaring, erkjennelse, makt, idealisme!»
Ved sin førende stilling i kampen mot revisjonismen har Rosa Luxemburg både gitt oss historisk erfaring og erkjennelse, og i den følgende artikkel er det nettopp hennes sentrale bidrag i kampen mot revisjonismen vi skal ta for oss.