Når media og politikere i dag uttrykker det forferdelige i at vi nå har en «krig i Europa», unnlater de å fortelle at det bare er om lag 20 år siden den forrige brutale krigen i Europa ble avsluttet, krigen på Balkan, krigen om Jugoslavia. I løpet av en tiårsperiode ble et relativt stort land i Europa, Jugoslavia, fjernet fra kartet og erstattet av seks små nasjonalstater. USA og deres NATO – allierte framstilte opprettingen av de små nasjonalstatene som en seier for demokratiet og folkeretten. Når Russland går inn i Ukraina med militære styrker for å støtte den russiske minoriteten som krever nasjonal uavhengighet i Luhansk og Donetsk, er det okkupasjon.

---

Av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen, Visjoner om en annen verden. Han utgav i 1985 boka Jugoslavia, et forsøk på sosialisme.

De to krigene har mye til felles. Begge er sterkt påvirket av den internasjonale situasjonen og stormaktenes globale ambisjoner. I begge krigene dreier det seg om land i økonomisk krise, om nasjonal splittelse og om korrupte maktpolitikeres ambisjoner og i begge krigene blir vanlige innbyggere taperne. Mye er i dag glemt av det som skjedde i Jugoslavia i årene 1990 til 2000. Derfor må jeg bruke litt ekstra plass på de dramatiske hendingene på Balkan som i perioder rystet hele Europa.

Bombingen av Beograd

I parken utafor Radio og TV-bygget i Beograd står en liten minneplate med innskriften «Hvorfor». Minneplaten gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg kort tid etter bombingen besøkte Beograd. Den store TV-bygningen var bombet i stykker. 16 journalister og teknikere var drept. Farlige kjemiske utslipp fra en fabrikk nært sentrum, hadde ført til et stort antall krefttilfeller.  Min gode venn Ljubica Rajic var en av kreftofrene. Ljubica, sosialisten, professoren i nordiske språk og Norgesvennen, var en av dem som måtte ofres i denne såkalte humanitære aksjonen der Norge hadde deltatt med F-16 fly i NATO-armadaen på 1100 bombefly. Statsminister Bondevik hadde sagt Ja til å delta i aksjonen, uten godkjenning av FN. Amnesty kalte aksjonen en «krigsforbrytelse». Alle partiene på Stortinget sa ja, også SV. Dette ble framstilt som en humanitær operasjon for å berge uskyldige albanere fra

Milosevics terror. Den 24. mars 1999 slapp Nato-fly sine ødeleggende bomber over «Beograds Marienlyst». Bombingen av Jugoslavia var den største militære operasjon i Europa siden 2.verdenskrig. I tillegg til de menneskelige ofrene ble fabrikker, bruer, veier bombet i stykker. Vi var nå i siste fase av den langvarige krigen. Noen måneder seinere, den 12.juni 1999, kunne norske soldater, som de første Nato-troppene, gå inn i Pristina og erklære at Kosovo ikke lenger var en del av Serbia.

Det er verdt å tenke tilbake på NATO-operasjonene i Jugoslavia på 90-tallet da Russlands erobring av Krim og støtte til nasjonalister i Donetsk og Luhansk skaper forferdelse. USA og NATO brukte sin makt på samme måten da de opprettet nye statsdannelser på Balkan 20 år tidligere.

Hvorfor måtte Jugoslavia ødelegges?

Den jugoslaviske situasjonen

Jeg var student i Jugoslavia i 1968/69. Dette var Titos Jugoslavia, landet som bygde sin egen form for sosialisme og som spilte en helt sentral rolle i den alliansefrie bevegelsen. Studenter fra mange land i den tredje verden fikk studere gratis ved landets universitet. Mange kom fra afrikanske land og skulle hjem og bygge «african socialism». Andre skulle hjem til arabiske land og bygge «arabic socialism». I Jugoslavia kunne de studere det spesielle økonomiske systemet arbeiderselvstyre og den spesielle måten landet organiserte en flernasjonal stat på.

Den jugoslaviske modellen hadde vært en suksess. Landet hadde oppnådd uavhengighet fra Moskva og Peking og landet hadde gode forbindelser til kapitalistiske land, selv om de sto fast på at de bygde sosialisme.

Den økonomiske veksten var imponerende. Mellom 1950 og 1975 hadde landet firedoblet nasjonalproduktet, en vekst som langt overgikk veksten i små kapitalistiske land som Hellas og Portugal og nesten det dobbelte av veksten i norsk økonomi. Til tross for betydelige økonomiske forskjeller mellom landets seks nasjonaliteter, var ikke uenighetene større enn at de kunne samarbeide om dette store statsprosjektet. (Se Oppløsningen av Jugoslavia, hefte utgitt av meg for RV i 1996). Utviklingen i Jugoslavia beviste at det var mulig å oppnå stor økonomisk, sosial og kulturell vekst selv om arbeiderne var med og styrte bedriftene og statsplanen var overordnet bedriftenes planer. For mange tidligere koloniland, som ikke ønsket å innføre kapitalisme, ble den jugoslaviske modellen en inspirasjon.

Jeg studerte i Jugoslavia da landet hadde sin storhetstid. Mitt parti den gangen, SF, var også sterkt inspirert av den jugoslaviske modellen.

USA og Vestens nye våpen: Kapital.

Etter Vietnamkrigen og den økonomiske krisa i 1972/73 sto vestlig kapitalisme overfor alvorlige utfordringer: Sovjetunionen økte sin innflytelse i store deler av den tredje  verden. Maos Kina inspirerte også mange, og Jugoslavia ble sett som et alternativ for land som ønsket uavhengighet fra stormaktene.

Hvordan skulle USA og Vesten møte utfordringene? Nederlagene i Algerie og Vietnam og Sovjetunionens militære styrke hadde svekket lysten på nye militære eventyr. Svaret kom fra de amerikanske nyliberalistene: erobre nye markeder med kapital, ikke våpen.  Enorme mengder overskuddskapital fra oljekrisa på 70-tallet ble tilbudt i form av billige lån til land i den tredje verden og planøkonomier som manglet investeringskapital. Også den jugoslaviske regjeringa ble fristet til å ta opp store lån via Verdensbanken og Pengefondet. Snart var mange fattige land og planøkonomier i gjeldskrise. Med renteøkninger på 80-tallet, vokste gjeldskrisa.

I flernasjonale stater som Jugoslavia, førte den økonomiske krisa til økt rivalisering mellom de nasjonale maktsentrene. I stedet for å begrense bruken av markedskrefter, ville høyreorienterte ledere ha mer marked. Planøkonomien brøt sammen og ulikheten mellom nasjonalitetene økte. I 1990 ble kommunistpartiet oppløst og en fiendtlig utvikling mellom republikkene utviklet seg. Rivaliseringen mellom Kroatia og Serbia nærmet seg full krig. markedsorienterte ledere krevde oppløsning av den flernasjonale staten. Drivkraften i kravet om oppløsning av staten var kroatiske ledere med politiske røtter tilbake til den fascistiske Ustasjabevegelsen fra andre verdenskrig.

USA/NATO, forsvarer av undertrykte nasjoner?

Hvordan møtte de vestlige imperialismaktene krisen i Jugoslavia? Etter den andre verdenskrigen hadde de erklært at alt måtte gjøres for å unngå ny krig. Nå, 45 år seinere var dette bare store ord. Krisen i Jugoslavia ble utnyttet maksimalt for å svekke planøkonomier og erobre nye allierte og markeder.

Etter sammenbruddet av Sovjetunionen og USAs seier i Irak-krigen 1992 var haukene i Pentagon styrket. Igjen var det vilje til å bruke militær makt i kampen for å sikre USAs/Vestens globale interesser. Behovet for et mer offensivt NATO hang også sammen med utviklingen av imperialismen. Verdens globale storselskaper hadde vokst i alle verdensdeler. I sin stadige jakt på nye råstoffkilder og markeder var det økende behov for bruk av militær makt. Tida var inne til å endre NATOs strategiske konsept. Den offisielle begrunnelsen var behovet for å hjelpe nasjoner og land som var truet av diktatorer og fiendtlige stormakter. Endringen av NATOs aksjonsområder til også «Out of area», løste problemet. Jugoslavia ble testen på den nye strategien.

I løpet av en sjuårsperiode med svært aktiv politisk innblanding og militære intervensjoner lyktes USA/NATO med:

– å splitte opp staten Jugoslavia i små stater.

-å sikre Tyskland/EU kontroll med Slovenia og Kroatia og dermed adgang til Middelhavet

-å dele opp Bosnia i etniske områder

-å rive Kosovo fra Serbia og gjøre Kosovo til NATO/EU-base

-å knekke den serbiske Milosevic regjeringen politisk og militært gjennom en brutal krig.

Over 100 000 mennesker mistet livet i kampene på Balkan. Dette er mange ganger tallet på drepte i dagens Ukraina. I ettertid har massakrene i Srebrenica fått stor oppmerksomhet. Det var mange «Srebrenicaer» i denne langvarige krigen.

Et uttrykk for viljen til maktbruk fra USA/NATO er uttalelsen som en av USAs mest toneangivende journalister, Thomas Friedman kom med  i New York Times 23.april 1999: «For hver eneste uke dere herjer i Kosovo vil vi sette landet deres tilbake med et tiår. Vil dere ha 1950? Vi kan gi dere 1950. Ønsker dere å gå tilbake til 1389? Vi kan klare 1389 også. Det som trengs er en nådeløs luftkrig hvor «vi har som mål hver eneste kraftledning, hvert vannrør, hver bro, hver vei….»

På 60-og 70-tallet ble Jugoslavia rost for sin flernasjonale karakter. Politikere fra hele verden kom til Beograd for å studere hvordan Jugoslavia på fredelig vis hadde lyktes i å samle folk med ulik nasjonal bakgrunn. Dette var også det eneste logiske i en stat hvor hele området var preget av nasjonal og etnisk blanding. For små nasjonaliteter var dette særlig viktig. Da kroatene krevde selvstendighet for republikken Kroatia, skapte det redsel i andre deler av Jugoslavia. Hva ville skje om Bosnia skulle bli en stat? Hvilken nasjonalitet skulle «eie» denne staten? I denne delen av Jugoslavia utgjorde muslimene 40 %, ortodokse serbere 32%, katolikker 20 %. (Kilde: Lysestøl: Jugoslavia, et forsøk på sosialisme. Oktober 1985). Hva slags statsdannelse skulle dette bli? Faren for en krig i Bosnia var stor. I Sarajevo organiserte folk først på 90-tallet store demonstrasjoner mot oppløsning av den flernasjonale staten, mot en egen bosnisk stat.

Men, uansett protester, krefter som ønsket Jugoslavia oppdelt i nasjonalstater fikk full støtte av USA/Nato. Krigene på Balkan åpnet veien for kraftig styrking av USAs innflytelse i Europa. Når europeiske politikere ikke lyktes i å lage en plan for Bosnia, tok amerikanerne ledelsen. Forhandlingene ble flyttet til USA og endte med den såkalte «Daytonavtalen», en plan som delte Bosnia i to hoveddeler og mange underområder. (Den norske regjeringa var aktivt med i forhandlingene i 1993 gjennom utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Stoltenberg hadde vært en varm venn av Jugoslavia og hadde sterke personlige relasjoner til Beograd. Nå bidro han med sin ekspertise til ødeleggelse av landet). I desperasjon flyttet folk på kryss og tvers i

Bosnia for å sikre seg et sted å bo der «deres» nasjonalitet var dominerende. Daytonavtalen var en avtale over hodet på folket i Bosnia. For å hindre blodbad ble det bestemt at NATO skulle ha 60 000 soldater til stede.

Oppløsningen av Jugoslavia markerte starten på en tiårsperiode, 1999 – 2009, med kraftig styrking av NATO. 14 nye land ble medlem. Dette var land som tidligere var tett knyttet til Sovjetunionen/Russland. NATO kunne nå bruke sin nye styrke til intervensjoner i Midtøsten og andre deler av verden.

Når stormakten Russland forsvarer sine interesser

Hvordan påvirket denne voldsomme offensiven fra USA/NATO stormakten Russland? I Russland var planøkonomien brutt sammen. Gjennom en turbulent periode etter 1991 ble en primitiv form for kapitalisme utviklet. Offentlige eiendommer ble erobret av korrupte oligarker og den politiske makten ble erobret av nasjonalistiske politikere som var bevisst Russlands militære styrke og økonomiske potensiale. Ingen land i verden har kontrollen med så store landområder. Store deler av landområdet er ennå lite utforsket. Det er liten tvil om at de kapitalistiske teknologigigantene i USA og Vesten, som er opptatt av å sikre seg strategiske råvarer i framtida er opptatt av det russiske potensialet.

Makthaverne i grenseland som Ukraina hadde innført markedsøkonomi. Men dette store jordbrukslandet var i økonomisk krise. Nasjonalproduktet var på nivå med  tredje verden land og mulighetene til vekst var begrenset om de ikke frigjorde seg fra en stagnerende russisk økonomi. Oligarkene i maktposisjon, forsto at ei framtid alliert med USA/Vesten ga helt andre økonomiske muligheter enn i allianse med Russland.

Også folk flest i Ukraina var trøtt av fattigdom, økonomisk stagnasjon og en korrupt maktelite. Stadig flere har ønsket løsrivelse fra Russland og tettere tilknytning til Vesten.

Den stadig mer provestlige utviklingen i Ukraina har truet russiske interesser. Det har også vært liten tvil om hva som er NATOs strategi, løsrive Ukraina fra Russland og knytte landet

tettere til EU og NATO. Dette ble klart uttrykt på Natotoppmøtet i Bucuresti i 2008 og gjentatt en rekke ganger seinere.

Som i det tidligere Jugoslavia, har forholdet til stormaktene variert med nasjonalitet. Ukraina er en flernasjonal stat med en stor russiskspråklig minoritet. Om lag 18 % av befolkningen sier at russisk er deres morsmål. De russiskspråklige dominerer i Øst, i Luhansk og Donetsk fylker. Flertallet i de russiskspråklige områdene har fryktet en tettere tilknytning til EU og Nato. Spenningen mellom nasjonalitetene skjerpet seg etter 2014 med Euromaidan, Russlands annektering av Krim og opprettingen av folkerepublikkene Luhansk og Donetsk samme året. Spenningen skjerpet seg ytterligere med den nye språkloven i 2019 som gjør det vanskeligere for folk å bruke russisk språk.

I denne spente politiske situasjonen velger Russland, offisielt for å komme sine russiske landsmenn til unnsetning, å angripe Ukraina. Krigen har nå vart i over et halvt år. Politikere og media framstiller krigen som enestående og brutal. Som jeg har vist i denne artikkelen er det under 20 år siden en lignende krig utspant seg i Sør -Europa. Også den gangen var det stormakten som påsto de ville hjelpe nasjonale minoriteter. På Balkan greide USA/NATO å tvinge igjennom en fredsavtale på sine premisser. Stormakten Russland står i en mye svakere posisjon. I mars så det ut til at det var mulig å komme til forhandlinger i Ukraina. Men etter at USA og deres allierte aktivt har gått inn med massiv våpenstøtte til Ukraina, ser det i skrivende stund ikke ut som en forhandlingsløsning kan ventes med det første. Dette henger også sammen med den globale politiske situasjonen.

Under krigen på Balkan var Russland kraftig svekket og den nyliberale revolusjonen gikk sin seiersgang over store deler av kloden. Siden den gangen har den globale situasjonen endret seg. Den viktigste endringen er utfordringene fra et Kina i kraftig vekst og det tettere samarbeidet mellom vestens fiender, Kina, Russland og Iran. Dersom denne alliansen styrkes vil USA/Vesten miste mye av sin innflytelse i Eurasia, som omfatter 70 % av jordas befolkning. Særlig truende for USA er Kina og Russlands forsøk på å frigjøre seg fra USAs kontroll med verdens finanssystem. I dag vet vi at Kina, Russland og Iran gjennomfører viktige handelstransaksjoner uavhengig av dollarsystemet. Dette kan i framtida bli et alternativ i internasjonal handel og bety en trussel mot USAs finansmonopol. ( Se dr.  Roger Van Zwanenberg i Palestine  Chronicle  30.08.22)

I et slikt perspektiv er krigen i Ukraina mer enn bare en krig om Ukrainas selvstendighet. En langvarig krig bidrar til å svekke Russland på mange områder og hindre utviklingen av alliansen med Kina. For Russland er det derfor fortsatt viktig å hindre at Ukraina med en befolkning på 45 millioner og et stort territorium blir en framtidig base for USA/NATOs interesser. Det er liten grunn til å tro at det bare er det ukrainske folket USA/NATO  har i tankene når våpen pøses inn i landet.

Som et globalt fenomen kan ikke rasisme skilles fra andre globale undertrykkende strukturer, som klasse, kjønn og kapitalismen. Da Angela Davis nylig foreleste i Oslo pekte hun betimelig på problemer knyttet til “racial capitalism”. Samtidig kunne de kapitalismekritiske perspektivene vært enda mer gjennomgripende i hennes forelesning, skriver Toufoul Abou-Hodeib.

---

Toufoul Abou-Hodeib er historiker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitet i Oslo. Hennes forskning omhandler samtids kultur- og sosialhistorie av Midtøsten, med fokus på Libanon og Palestina.

Publikummet som møtte opp på foredraget på Melafestivalen, som ble holdt på Saga Kino sensommeren 2022, var et sjeldent mangfoldig syn til å være et stort arrangement i Oslo. Her var folk i alle farger og fasonger, aktivister, kunstnere og akademikere. Og det stort sett unge publikummet var kun her og der flekket med grå hoder. Allerede før foredragsholderen åpnet munnen for å tale, ble hun møtt med stående applaus.

Alt dette er egentlig ingen overraskelse gitt at foredragsholderen var Angela Davis, invitert til å åpne 20-årsjubileet til Mela om temaet «Why Racism Must be a Global Concern». Hennes person og aktivisme går på tvers av skillelinjer mellom generasjoner og etniske identiteter — skillelinjer som noen ganger overfladisk dominerer politiske og kulturelle diskusjoner. Gjennom mange tiår med aktivisme og intellektuell produksjon har 78-åringen frontet kjernesaker for flere generasjoner, fra klassisk venstresideideologi til Black Lives Matter-bevegelsen (BLM) og skeive rettigheter mer nylig. Professoren ved University av California var medlem av kommunistpartiet i USA frem til oppløsningen av Sovjetunionen, har vært frittalende om feminisme og rasisme, og har frontet bevegelsen for avskaffelse av fengsler i USA. Hun har uttrykt seg om saker som spenner seg fra det lokale, som politisk mobilisering på grasrotnivået i amerikansk politikk, til en global forståelse av rasisme og sexisme.

I anledning Melafestivalens jubileum, åpnet Davis med et tema som hun også kom tilbake til senere i foredraget: kunstnernes rolle i å overskride grenser. Men den tråden var bare én av flere i et foredrag spekket med eksempler og anekdoter fra et liv i aktivisme og akademia. Hun snakket om hvordan internasjonal solidaritet var blottet for anerkjennelsen av rasisme som et globalt problem. Samtidig ga hun også en internasjonal solidaritetskampanje anerkjennelse for å ha bidratt til hennes frifinnelse fra en siktelse for medskyld i bortføring og drap, i det som ble kjent som Marin County Civic Center-angrepene i California i 1970. I et vink til Marx og Engels snakket hun også om behovet for en «multiracial international» som kunne romme aktivisme både mot rasisme og sexisme. Som et eksempel på rasisme som et globalt fenomen, nevnte hun en utbredt fornektelse av at rasismen ligger til grunn for det settler-koloniale forholdet mellom Israel og Palestina. Og, selvfølgelig, gikk hun stadig tilbake i foredraget til BLM-bevegelsen og hvordan det tok 50 år med aktivisme før man begynte å snakke om rasisme som et strukturelt problem, slik BLM gjør.

Foredraget til Davis beskrives best som ulike innlegg og anekdoter som alle formidlet en humanistisk visjon av «vår fremtid som en art som lever sammen, ærer jorden og respekterer andre arter», for å bruke hennes egne ord. Davis’ vidtrekkende foredrag var i tråd med begivenhetens natur og det brede spekteret av publikummet som hadde kommet for å høre henne tale. Med utgangspunkt i episoder fra hennes mange år som aktivist, malte hun et bilde av en nyere og mer moden aktivisme med rom for kjernesaker som dreier seg om rasisme, sexisme og klima. Mens hun navigerte en bred tilnærming til temaet «Global Race» som gikk fritt på tvers av tid og rom, presenterte hun bare få glimt av hvordan alle disse trådene flettes sammen, og hvilken plass klasse har i en global forståelse av rasisme.

Et aspekt som Davis av og til fremhevet i foredraget, men som kunne vært mer gjennomgripende, var «racial capitalism», et begrep utviklet av den radikale, afroamerikanske tenkeren Cedric Robinson i hans kanoniske Black Marxism (1983). I denne boka – som både bygger på, men også kritiserer – tankene til Karl Marx og Friedrich Engels, argumenterer Robinson for kapitalismens sentrale rolle i å frambringe og opprettholde rasisme. Forstått som en struktur av diskriminering og dominans brukt for å utvinne sosioøkonomisk merverdi, understreker «racial capitalism» hvordan kapitalismen nyter godt av ulikheter i sosiale relasjoner, spesielt rasisme. Ikke overraskende, utviklet Robinson konseptet i en amerikansk, akademisk kontekst og i den historiske skyggen av slaveri og de rasistiske ulikhetene USA er bygget på. Men konseptet har fått bredere betydning for antirasister i senere år. Mer generelt har tankene til radikale, afroamerikanske intellektuelle funnet fornyet liv i BLM-bevegelsen og dens betoning av rasismens strukturelle grunnlag. Movement for Black Lives (M4BL), dannet i 2015 som en koalisjon av mer enn 50 grupper aktive i BLM-bevegelsen, bruker spesifikt begrepet «racial capitalism» i sin analyse av undertrykkelse av afroamerikanerne.

Å tenke på rasisme som et strukturelt problem handler ikke bare om å bruke vanskelige og fancy begreper. Det innebærer et totalt skifte i perspektiv på hva rasisme er og hvordan det kan bekjempes. Det betyr at langt ifra å handle om et individuelt problem eller om individuelle holdninger, kan rasisme som et globalt spørsmål ikke skilles fra andre globale undertrykkende strukturer, som klasse, kjønn og kapitalismen. Der begynner de forskjellige trådene fra Davis’ foredrag – som spenner i fokus fra kvinner til transpersoner, fra palestinere til afroamerikanere – å flettes sammen. Når rasisme er forankret i globale ulikheter, kan det ikke bekjempes gjennom smal identitetspolitikk eller måles med enkelte individers prestasjoner. Selv om for eksempel valget av den første afroamerikanske presidenten kan sees som et resultat av flere tiår med aktivisme i USA, forblir mange av strukturene som opprettholder rasisme – som fengselssystemet og USAs imperialistiske utenrikspolitikk – intakte. Rasisme kan med andre ord ikke behandles verken som et representasjonsproblem eller bare innenfor nasjonale rammer.

En strukturell forståelse av rasisme er en god motvekt til en forenklet identitetspolitikk som sidestiller strukturell fremgang med at man kan krysse av for representasjonskrav i enkelte politiske stillinger, eller bøker på pensum. Selv om slike krav er viktige, er de ikke tilstrekkelige. En dominerende struktur løser seg ikke automatisk opp bare gjennom at inkludering av individer fra minoritetsgrupper gir bedre representativitet for disse gruppene som helhet.

Davis’ stemme er også en påminnelse om at rasisme ikke kan tilnærmes bare på nasjonalt nivå. Selve historien om imperialisme, kolonialisme og slaveri er global, og en tilnærming til rasismen i vår tid må også knytte den til dagens andre undertrykkende strukturer. Selvfølgelig har rasisme sin egen skrekkelige historie, men nettopp fordi den er så innbakt i klasse-, klima- og kjønnsulikheter, kan den ikke tilnærmes i isolasjon. En mer strukturell endring kan bare oppnås når rasisme blir forstått som et globalt system av undertrykkelse som muliggjør og blir ytterligere muliggjort av andre dominerende strukturer.

Tittel: I ulvens time

Forfatter: Niillas A. Somby

Forlag: ABC-Company E-skuvla

Original tittel: Gumppe diimmus (2016)

Oversatt fra samisk av Anne Osvaldsdatter Bjørkli

---

Tina Andersen Vågenes er masterstudent i samfunnsgeografi ved UiO og med i Anarres bokkafe.

“I ulvens time” trekker linjene fra motstanden mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, til den seinere formaliseringen og anerkjennelsen av samiske rettigheter og åpningen av Sametinget. Boken er en personlige historie om hvordan både det norske og det samiske samfunnet vendte Somby ryggen etter eksplosjonen ved Fállejohka bru ved Stilla.

Niillas A. Somby (Sombán Áillu Niilas) er samisk kulturarbeider, forfatter og aktivist. Han er født i Polmak i Tana, og kommer fra en reindriftsfamilie. Boken åpner med at Somby skyves inn i en fengselscelle i Tromsø i 1982. Dette var på tampen av konflikten om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Motstandere hadde gjennomført flere store aksjoner med sivil ulydighet ved Stilla. Somby var en av gruppen som sultestreiket på Eidsvolls plass i 1979. I 1982 var Folkeaksjonen oppløst og utbyggingen ble erklært lovlig av Høyesterett. Somby og hans kamerat John Reier ville protestere mot utbyggingen med hjelp av lysgranater ved Fállejokha bru. Aksjonen gikk alvorlig galt. Eksplosjonen rev bort Sombys venstre hånd og gjorde ham blind på venstre øye. Han beskriver hvordan politibetjenter står klar ved siden av sengen når han våkner. I tiden etterpå omtales han som «sameterrorist» i norske medier.

Forfatteren beskriver levende både om deltakelsen i sultestreiken på Eidsvolls plass i 1979 og om eksplosjonen ved Stilla i 1982. Han gjør det klart at han på det tidspunktet hadde mistet tillit til den norske rettsstaten. Målet for aksjonen ved broen var aldri å gjøre skadeverk, men å vise storsamfunnet hvordan samiske interesser ble ignorert og tråkket på. Den norske oversettelsen kommer på et interessant tidspunkt. Ett år etter den historiske Fosen-dommen i Høyesterett står vindmøllene fortsatt midt i viktige reinbeiteområder. Tilsynelatende er ikke staten villig til å stanse eller reparere det pågående menneskerettighetsbruddet. Andre steder kjemper reinbeitedistrikter mot planlagte utbyggingsprosjekter på allerede presset areal. Dagens situasjon viser hvordan storsamfunnet ikke har tatt oppgjør med norsk kolonisering av Sápmi.

Somby forteller hvordan han som flere andre samiske aktivister overvåkes av det hemmelige politi i en årrekke. Han klarer imidlertid å rømme ut av landet, til North West Territorium i Canada. I Canada blir han boende hos ulike «first nations», kanadiske urfolk. I en tradisjonell seremoni adopteres han symbolsk av syv urfolksgrupper. Hans kone og to små døtre kommer også til Canada. Familien reiser tilbake til Norge noen år senere, men mister ikke båndet med menneskene som støttet dem i en vanskelig tid.

Tilbakeblikk til barndommen gir et innblikk i savnet til familien og reindriften når han i perioder bodde på internatskole. Den harde behandlingen fra norske lærere henger sammen med hvordan det norske politiet og storsamfunnet behandlet ham under fengsling. “I ulvens time” gir et viktig innblikk i hvordan en av Alta-sakens sentrale aktivister opplevde kampen. Historien han forteller er både sår og bitter. Han stiller seg kritisk til hva man egentlig har oppnådd av samiske rettigheter. I 2002 inviterte Sametinget Somby og de andre sultestreikende fra Alta-saken til Karasjok for å motta en ærespris. Han beskriver bitterheten i å ikke være velkommen tilbake i det samiske samfunnet etter sultestreiken, og hvordan han stadig blir beskrevet som en «brusprenger og terrorist» også av samiske politikere. Avisklipp viser hvordan han ble beskrevet i norske aviser. «Den ukjente tredjemannen» som hjalp under aksjonen har forblitt et mysterium, og førte til mange spekulasjoner i media. I dag heter broen «Somby-brua»på folkemunne, og minner oss på den harde kampen for samiske rettigheter.

Boken er ikke så lang, men enormt detaljert. Til tider er det kanskje litt for mange navn på personer som spilte større eller mindre roller i hva som skjedde. Samtidig ser jeg hvorfor detaljene må med. Sombys egne bilder fra Alta-saken og livet på flukt fra norske myndigheter i Canada viser den mer private siden av hans del av kampen. Det er rørende å se bilder fra Canada av døtrene Anja og Risten som tilpasser seg et liv på flukt fra myndighetene. Boken gir et personlig innblikk i en motstandskamp som møtte lite heder, men som har vært avgjørende for samisk rettighetskamp.

Vi står midt i en kvensk vår! Dette kommer til syne på flere måter. I løpet av det siste året har det vært flere debatter om kvener, det kvenske språket, og vår stilling i det norske samfunnet. Det dukker med stadig større hyppighet opp saker om kvenene i norske medier. Dette er positivt på flere måter da det har bidratt til en økt synliggjøring av denne «usynlige minoriteten».

---

Av Henrik Madsen, utdannet historiker (MA), kommunist og kven.

Første gang jeg kan huske å ha hørt om kvenene og det kvenske språket, var da jeg som delegat på Rød Ungdoms landsmøte i 2016 skulle være med på å stemme over et forslag om å vedta «Punaiset Nuoret» som offisielt, kvensk navn på organisasjonen. Jeg har sikkert hørt om den kvenske saken før dette også, uten at jeg har bitt meg særlig merke i det. Året etter ble jeg gjort oppmerksom på at dette også var noe som angikk meg personlig som en del av min families historie, noe jeg også skrev om i en artikkel publisert i Radikal Portal.

Historisk kontekst

Før jeg går videre er det viktig å ha en grunnleggende forståelse av kvenene og vår historie. Kvenene har en lang historie i de nordiske områdene, som strekker seg helt tilbake til de eldste kildene om Norge. Kvener er først omtalt i Ottars beretninger på 800-tallet, hvor våre områder beskrives som fra Bottenviken, nordover til Ishavet, fra Lofoten i vest til Kolahalvøya i øst. Senere fortsetter vår historie i Norge med de store folkevandringene fra Finland og Nord-Sverige mellom 1400-tallet og første halvdel av 1900-tallet.

Sammen med jøder, skogfinner, rom og romani er vi anerkjent som nasjonale minoriteter. Dette er folkegrupper med århundrelange tilknytninger til landet, og som ansees for å ha bidratt til å forme den norske kulturarven. I tråd med FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (Minoritetsspråkpakten) og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter er myndighetene pliktig til å verne og støtte vår kultur- og språkarv. Dette er ikke noe man har bestemt for å være snille mot oss, men som tiltak for å reversere den århundrelange fornorskningspolitikken som ble drevet med mål om å utrydde våre språk og kultur.

Utover siste del av 1800-tallet gikk den norske staten fra å føre en politikk hvor kvener var ønsket for å bosette de nordlige områdene, til å betrakte oss som en fare for rikets sikkerhet. Lignende politikk ble også ført mot andre nasjonale minoriteter, og har hatt stor påvirkning på antall språkbrukere og folk som anser seg tilhørende disse gruppene. I kvenenes tilfelle resulterte dette i at flere nordnorske byer mistet sin kvenske majoritetsbefolkning, og at kvensk regnes som et av de mest utrydningstruede språk i Europa. Det er viktig å merke seg at den kvenske kulturen og språket ikke er noe vi har valgt å forlate, men noe som ble tvunget fra oss. Ødeleggelsen av den kvenske historien, kulturen og språket har vært en villet politikk av norske myndigheter.

Så langt har jeg beskrevet historien, men dette har virkninger som strekker seg fremover i tid. Følgelig blir spørsmålet hvordan diskrimineringen kommer til uttrykk i dag. Til å begynne med så er situasjonen bedre enn på lenge. Staten bedriver ikke lenger den intense assimileringspolitikken, språkforbudet er avskaffet, og det er begynner å bli noen år siden staten internerte minoriteter. Når det er sagt, så møter vi fremdeles flere utfordringer. Som ung kven kan disse utfordringene kort oppsummeres med mangel på kunnskap og infrastruktur, og generell motvilje både i det offentlige og i det private.

Mangel på kunnskap

Velger man å snakke høyt om egen identitet havner man fort i en forventet rolle som både historiker, representant og lingvist. Det å skulle stå frem og ville oppdage egen identitet er ikke nødvendigvis en enkel prosess, men noe man må hoppe ut i med begge beina. Det blir forventet full kunnskap om hvem og hva kvener er, hvorfor vi defineres som et eget folk, og om hvorvidt språket vårt er en finsk dialekt eller et eget språk. Ønsker man å søke kunnskap om vårt folks kultur, historie og språk er det en høy terskel for å finne den. Fornorskningspolitikken har forårsaket store brudd i kunnskapsformidlingen mellom generasjonene, noe som har ført til lav kulturell selvtillit blant oss unge. Bor man nordpå har man kanskje slekt eller naboer å spørre, men bor man sør i landet finnes det få informasjonskilder. Midt i dette betraktes man ofte på som en representant for hele det kvenske folket.

Står man frem med sin identitet, risikerer man å bli møtt med tvil og mistenksomhet. Dette kommer gjerne til uttrykk gjennom spørsmål om hvor kvensk man egentlig er, og om man virkelig kan kalle seg det. Selv har jeg opplevd å få spørsmål som minner sterkt om de man stiller hundeavlere, hvor det forventes å vise til hvor mange prosent man er, gjerne sammen med en stamtavle. Mislykkes man i å vise til nok «kvensk blod» i årene, eller ikke oppfyller et sett med vilkårlig og kontinuerlig endrede krav, er det fort at disse personene utenfor det kvenske miljøet ikke aksepterer det. Tvilen og mistenksomheten kan være noe som blir rettet mot en, så vel som noe man retter inn mot seg selv.

Mangel på infrastruktur

Helt fra barnehage til høyere utdanning lager lærerne eget materiale til kvenskundervisning, ettersom det mangler skolebøker og ressurser. Selv i de områdene med lovfestet undervisning i kvensk, er det krevende å finne undervisere. Her oppstår en uheldig spiral, hvor man ikke får undervist kvensk grunnet mangel på lærere som er komfortable med å undervise det, samtidig som man ikke får tettet lærergapet grunnet mangel på folk som får språkundervisning.

Mellom 2014 og 2019 gjennomførte Kvenungdommen et prøveprosjekt med kvenske loser (Kvääniluusit), som lignet de eksisterende ordningene med jødiske og samiske veivisere. Under prosjektet reiste unge kvener rundt på skoler i Troms og Finnmark for å formidle kunnskap om kvenske forhold til ungdom, og påvirke ungdoms holdninger til kvener. Pilotprosjektet konkluderte med at det er et stort behov for formidling av kvensk språk og kultur i skolen, men at det er et tungt ansvar å legge på ungdom, som i verste tilfellet fører til utbrenthet, og at man ikke har videre krefter til å arbeide med kvensaken.

Dessverre speiler dette seg i resten av samfunnet også. Kunnskapen om kvener og det kvenske språket er svært mangelfull. I lærebøkene omtales vi tilnærmet ikke, og gjerne bare i en forbigående setning. Måten vi blir skrevet om gir ofte et inntrykk av at vi er noe som en gang eksisterte, noe vi i aller høyeste grad fremdeles gjør.

Motvilje fra samfunnet

Den reelle dybden av problemene blir særlig tydelig i møte med storsamfunnet, hvor vi møtes med en generell motvilje i både det offentlige og private. Som nevnt tidligere er kampen om kvenskundervisning en stadig oppoverbakke. Universitetet i Tromsø (UiT) har offisielt et tilbud om kvensk utdanning, som de ofte skryter av. Det fungerer dessverre ikke i praksis, da de ikke tar opp studenter. Unge kvener med planen klar må altså enten utsette utdanningen på ubestemt tid, eller velge noe annet.

I et av tilsvarene Kristine og jeg mottok ble vi anklaget for å ville påtvinge befolkningen kvensk, som selvsagt ikke er riktig. Det vi tar til orde for er at det offentlige skal ta ansvar for at eksisterende regelverk følges opp, og at kvenskundervisningen som allerede blir reklamert for, faktisk skal tilbys for de som ønsker det. Som tidligere nevnt er kvensk anerkjent og beskyttet av Minoritetsspråkspakten, som pålegger staten å beskytte, styrke og videreutvikle språket, samt tilrettelegge for undervisning. I samme tilsvar ble vi gruppert sammen med andre minoriteter i Norge, og fikk høre at «man ikke kan undervise i alle mulige språk». Dette på tross av at vi er en nasjonal minoritet, som staten er særlig forpliktet å verne spesielt om. Samtidig er det viktig å påpeke at morsmålsundervisning allerede er en rett som gjelder barn og unge som er vokst opp i flerspråklige hjem. Igjen er det vi tar til orde for er et minimumskrav.

Motviljen er dessverre ikke bare begrenset til å gjelde oss som gruppe, men også enkeltpersoner. I de forutnevnte artiklene trakk vi frem to eksempler: Det ene eksempelet var om en ung kven som fikk bekymringsmeldinger tilsendt jobben, etter å ha ønsket å skrive om historie i kvensk kontekst. Det andre var en som opplevde å stryke på en semesteroppgave om et «fritt, samtidsaktuelt tema», da vurderingsansvarlig mente det kvenske «ikke var aktuelt nok».

Bergen og flaggsaken

Motviljen er ikke begrenset til de historisk kvenske områdene, ei heller til staten, men finnes også ellers i Norge. Tidligere i år fremmet jeg og Rødt Bergen et forslag om å innlemme kvenfolkets dag og den internasjonale romanidagen i kommunens flaggregelverk. Bergen sitt flaggregelverk inneholdt allerede flere dager som ikke er offisielle flaggdager i Norge, og skulle etter de vedtatte endringene få enda flere. På tross av det mente flertallet av bystyrets medlemmer at det ikke var plass til rom, romani og kvenenes dager. Byrådet var enig med denne vurderingen, og begrunnet i debatten sin beslutning med at ettersom at ikke alle de nasjonale minoritetsgruppene hadde nasjonal- eller flaggdag, ville de ikke flagge for noen. Om de andre gruppene ønsket egne dager eller flagg, ble ikke tatt med i betraktningen, selv om Rødt Bergen oppfordret byrådet til å gå i dialog med de nasjonale minoritetsgruppene det gjaldt. I stedet for å ta et ordentlig standpunkt valgte byrådet altså å skyve de andre minoritetenes foran seg.

Et annet argument mot dette dukket opp i BA noen måneder senere, hvor det ble hevdet at det vil bli for dyrt for kommunen å flagge for alle mulige grupper og nasjonaliteter. Om vi ser bort fra at kommunen allerede flagger for flere grupper, og at det er usannsynlig at én gruppe til ville slått kommunen konkurs, så har Bergen kommune allerede et lager som rommer et stort antall flagg, deriblant de fleste nasjonalstaters flagg, som blant annet brukes til å flagge ved statsbesøk.  Blant disse ligger også kvenflagget, som kommunen kjøpte inn tidlig i 2022 for nettopp å flagge på kvenfolkets dag. Den engangssummen det kostet Bergen å flagge for kvenene er dermed allerede betalt. Ønsket var altså at kommunen skulle formalisere flaggingen ved å innlemme den i Bergens flaggregelverk, slik kommunen allerede har gjort med Island, Danmark, Sverige og Finland sine nasjonaldagen, samt Danmarks grunnlovsdag, heller enn å la det være opp til dagsformen til byrådet.

Oppsummering

Eksempler på utfordringer og negative erfaringer kan man trekke frem i evigheter. Målet med å trekke de frem her, er å male opp et bilde av hvilke utfordringer vi som unge kvener møter i dag. Når det er sagt er det ikke alt som er negativt. Som jeg nevnt i starten av artikkelen, så lever vi i det som blir betraktet som en kvensk vår. Vi har de siste tiårene gått fra en utvikling hvor folket og språket var ukjent for størsteparten av majoritetssamfunnet, til at vi dukker opp på stadig flere arenaer. Selv de politiske partiene har fått øynene opp for oss. Vi har gått fra en tilværelse på 1990-tallet hvor forslag som omhandlet kvener i et ungdomspartis programutkastet konsekvent ble korrigert til «svensk», til at de fleste politiske partier og ungdomspartier har vedtatt egne kvenske navn., Det i tillegg til at saker som omhandler oss har fått større plass i partiene programmer.

Den kvenske bevegelsen står midt oppe i en periode med mye nybrottsarbeid, hvor samtidig som vi er med på å utforme nye deler av vår kultur, også opplever å bli en stadig mer synlig del av samfunnet. I løpet av relativt få år har vi gått fra å bli enig om flagg, til at stadig flere kommuner og institusjoner flagger på kvenfolkets dag. I tillegg vil alle bilførere snart komme til å bære et stykke kvensk kultur i lommeboken, da alle nye førerkort bærer sangteksten til «Hyvän illan» i mikrotekst på baksiden. «Hyvän illan» blir ofte betraktet som kvenfolkets nasjonalsang, og er gjennom sine historiske røtter fra tettstedet Erkheikki i Sverige, med å knytte kvener sammen med de svenske minoritetsgruppene tornedalinger og lantalaiset.

Hovedpoenget er altså at kvener i høyeste grad er et folk med et levende språk, en stolt historie, og en levende kultur i vekst, og at det er viktig at den generelle kunnskapen i befolkningen henger med. Dessverre ser vi med bekymring på kunnskapsmangelen, og hvilke følger dette vil kunne ha for oss fra politisk hold, både nå og i fremtiden. Argumenter om at «nei, nå er det så få som kan språket og kjenner til folket at det ikke er vits» er dessverre ikke uvanlige. Det holder ikke, da det om noe, er et argument for det motsatte. Vi er nemlig fast bestemt på å bli.

Slavemerkene som utløste et av Norges første arbeideropprør

---

Tonje Lysfjord Sommerli, museumspedagog og medlem av Gnist-redaksjonen

Naturen hvor gruvene ligger, er vidunderlig vakker. Hver årstid her oppe ved Polarsirkelen har sin særegne skjønnhet. Det er vanskelig å avgjøre om dette imponerende høyfjellslandskap er vakrest under den korte sommeren med sin rike vegetasjon, eller under den lange vinteren, da alt er innsvøpt i et blendende, hvitt snøteppe. Like betagende er Naturen under den trolske vår eller når høsten farger den i gull og purpur og myrenes og kjerrets løv er i brunt og rødt!

Tettstedet Sulitjelma, populært kalt Sulis, ligger idyllisk til ved bredden av Langvatnet, omtrent en halvtimes kjøretur østover fra Fauske, ikke langt unna svenskegrensen. Med et folketall på mindre enn fire hundre innbyggere fremstår tettstedet som et naturskjønt, dog søvnig lite sted. Likevel, for litt over hundre år siden var tettstedet åsted for et av landets første virkelige arbeideropprør, et opprør som satte Sulitjelma på kartet og som danner utgangspunktet for Nils Gaups historiske dramafilm «Sulis», som har premiere i 2023. Men hva var det som trigget opprøret? Hvorfor fløt begeret over for de slitne, underbetalte gruvearbeiderne?

Den gule steinen – et skjebnesvangert funn

Fra langt tilbake i tiden har Sulitjelma vært et viktig reinbeiteområde for både norske og svenske samer – bruk av området som sommerbeite for rein er dokumentert helt tilbake til 1500-tallet.

I 1858 oppdaget samen Mons Andreas Petersen, bedre kjent som Mons Petter, en stein med gyllent skjær. I den tro at han hadde funnet gull, tok han steinen med seg til handelsmannen Bernhard Kock på Venset i et forsøk på å selge den. Handelsmann Kock var imidlertid ikke overbevist; selv om steinen hadde farge som gull, veide den altfor lite. Mons Petter måtte reise tomhendt hjem igjen. Funnet av steinen førte likevel til økt interesse for å undersøke jordsmonnet og berggrunnen i Sulitjelma grundigere, og i de følgende tiårene ble det klart at området var rikt på kobberkis. Det er lett å skjønne at stakkars Mons Petter hadde tatt feil; kobberkis har en farge som minner sterkt om gull.

Flere potensielle norske investorer var dog skeptiske til hvorvidt gruvedrift ville lønne seg grunnet Sulitjelmas avsidesliggende beliggenhet, men den svenske konsulen, politikeren og industrimannen Nils Persson fra Helsingborg fattet interesse for de rike malmforekomstene i 1886. Da han bestemte seg for å investere i gruvedriften, ble det fortgang i utviklingen, og i 1891 ble Sulitjelma Aktiebolags Gruber stiftet. En smalsporet jernbane, Sulitjelmabanen, ble påbegynt samme året, for å frakte malmen fra Sulitjelma til utskipningsstedet på tettstedet Finneid, omtrent tre kilometer sør for Fauske.

Oppstarten av gruvedriften førte til en eksplosiv befolkningsvekst i Sulitjelma – fra omtrent 50 nybrottsmenn tidlig på 1890-tallet til rundt 3000 innbyggere kun tjue år senere. Gruvene lå spredt rundt i området, med to store felter nord og sør for Langvatn, hvorav malmutvinningen først kom i gang i det nordlige feltet. Gruvene bar navn som Mons Petter-gruven, Giken, Charlotta, Bursi Gruve og Furuhaugen; Hanken Gruve, som lå høyere opp i landskapet enn de øvrige, var såpass avsondret fra de øvrige at de dannet et eget lite gruvesamfunn som på folkemunne ble kjent som Ny-Sulitjelma.

Oppstarten av gruvedriften førte også til flere tekniske nyvinninger, blant annet den såkalte knudsenprosessen for røsting og smelting av malm, en prosess utviklet av den norske bergverksingeniøren Julius Emil Knudsen (1856 – 1945) som forenkler foredlingen av malmen gjennom sakte forbrenning i en lukket ovn. Også den første elektriske smelteovnen for kobber kan tilskrives driften ved Sulitjelma Gruber. Tidlig på 1900-tallet var selskapet Norges største bergverk og landets nest største industribedrift, kun slått av Borregård i Sarpsborg. Men glansbildet hadde en dyster bakside.

 

«Lapplands Helvete»

I Sulitjelma fantes det arbeidere fra mange nasjoner: Norske, svenske, finske, tyske, samiske og kvenske. Mange av dem var såkalte lauskarer – enslige menn eller menn med familie som bodde andre steder. Få av dem hadde tidligere erfaring med gruvedrift; mange av dem var tidligere fiskerbønder som søkte lykken i den nye gruveindustrien. Den nye hverdagen som ventet dem, var verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg. Verket eide alt, ikke bare gruvene, men hele stedet: Arbeiderboligene, veiene, butikken og biblioteket. Gruvesamfunnet hadde sin egen myntenhet, til bruk i stedets butikk, også den eid av verket. Prisene ble fastsatt utelukkende av arbeidsgiverne. Å skaffe seg matauk ved jakt og fiske var strengt forbudt for arbeiderne; slikt var forbeholdt funksjonærene og deres familier.

Boligene for arbeiderfamiliene var små og trange; kakerlakker og veggelus forekom overalt. Lauskarene bodde i brakker, som hver hadde sin egen kokke som laget mat til karene. Kvinnene i Sulitjelma arbeidet ellers mest med matlaging, husstell eller andre forpleiningsoppgaver, men flere, stort sett ugifte kvinner og enker, jobbet også som såkalte «sjeidersker», oppkalt etter sorteringsprosessen i sjeidehusene, hvor råmalmen ble grovknust og sortert, ved at kvinnene sto ved et transportbånd og skilte gråberget fra kisen for hånd. En del menn arbeidet også i sjeidehusene, og hadde vesentlig høyere lønn enn kvinnene.

Dag Skogheim beskriver boforholdene for arbeiderfamiliene slik, dette utdraget har han hentet fra et eksemplar av avisa Saltens Fremtid i 1911:

Hvad familiernes bekvemmeligheter angaar, saa er det nok at si at naar en familie med 5-6 og 7 barn kun har et værelse til raadighet saa kan vel ikke knebenheten og uforsvarligheten drives stort længer. I dette værelse maa man altsaa bo om dagen og om natten danner det soveplads for 9-10 mennesker. Efter hvad det er os meddelt saa økes sygdommerne, særlig de smittsomme, i en betraktelig grad her i Sulitjelma. Det har været alldeles paafaldende alle de barnekister som i vintrenes løp er kjørt paa kirkegaarden, og efter det vi har brakt i erfaring er det overveiende antal fra familier med daarlig husrom. Det er grund til at spørge hvem det er som for størstedelen har disse barns død paa sin samvittighed.

Kirkegården, som åpner i 1894, blir senere kjent som «barnas kirkegård»: Over 277 barn under ti år er gravlagt her, i tillegg til 61 dødfødte spedbarn.

Funksjonærene og direktøren bodde derimot på administrasjonssenteret Furulund, på en høyde ved Langvatnets nordlige bredd, men likevel som i en helt annen verden. Klasseskillet mellom gruvearbeiderne og funksjonærene var enormt; Funksjonærboligene hadde egne hager og lå mer tilbaketrukket, og den vakre, utsmykkede direktørboligen hadde andedam i hagen, samt tennisbane og lysthus. Området var på folkemunne kjent som «plysjbyen.» På Furulund lå også post- og telegrafkontoret, sykehuset og butikken.

Viktor Evjen skriver om de tilreisende arbeidernes sjokkartede møte med gruvesamfunnet Sulitjelma at:

Det barske og harde slitet under jorda blei også en ny livsform for de fleste. Men de blei snart vant med yrket og mørket og dessuten det gode samholdet. Verre var møtet med autoritære ledere som manglet respekt for menneskeverdet. De oppdaget at bedriftslederne hadde helt andre oppfatninger om menneskeverdet enn det arbeiderne hadde.

Gruvearbeiderne måtte selv kjøpe verktøyet sitt: Krafse, brett og gruvelampe. De måtte også betale for slitasjen på bruken av boremaskinen, boret, sprengstoff, lunte og fenghetter. Til å begynne med arbeidet de på akkordlønn, noen minstelønn fantes ikke, og Evjen skriver at det finnes tilfeller hvor utbetalingene var nede i 11 øre pr.dag. Akkordsystemet ble etter hvert avviklet, men lønna er stadig lav – i 1903 tjener er gruvearbeider totalt åtte kroner i måneden, som tilsvarer rundt 586 kroner etter dagens kurs. Arbeidsdagen startet klokken 6 om morgenen og varte mellom 10 og 12 timer. Det var et farlig arbeid, for gruvegangene var dårlig sikret, og om en arbeider ble hardt skadet eller døde, måtte familien hans forlate Sulitjelma. Det ubarmhjertige gruvesamfunnet hadde kun rom for dem som kunne arbeide. Ifølge arbeidsreglementet for «Sulitielma Aktiebolags Gruber» paragraf 5 kan en arbeider ilegges bot for:

Ulydighet, Uorden, uhøflig Optræden, forsætlig Beskadigelse eller Ødelæggelse af Verkets Eiendomme, Redskaber, Materialer m.m

Ledelsen har egne spioner som angir eventuelle opprørere og agitatorer til direktøren. Noen få snikes inn, men oppdages, bøtelegges og kastes ut. Den svenske agitatoren Anna Maria Katarina «Kata» Dahlstrøm besøkte Sulitjelma i hemmelighet i 1904, og skrev i etterkant av besøket tre skarpe artikler om dette «Lapplands Helvete», som hun kalte stedet, i Sosialdemokraten. Uttrykket ble hengende igjen, og vel fortjent. Men under overflaten ulmet det.

 

Begeret flyter over

Over hele landet hadde arbeiderne begynt å organisere seg og stille krav til 8-timers normalarbeidsdag, tariffestet lønn og rett til sykepenger. Som nevnt besøke Kata Dahlstrøm stedet og forsøkte å oppfordre arbeiderne til å organisere seg; av andre agitatorer kan nevnes Helene Ugland, Hans Berntsen og Hans Leveraas.

Vendepunktet kom på slutten av året 1906, da den nyansatte direktør Holmsen, ivrig etter å demonstrere sin dyktighet og effektivitet ved å presse arbeiderne ytterligere (for å oppnå enda mer profitt), innførte et system med små blylodd – blant arbeiderne kjent som såkalte «slavemerker» – som arbeiderne skulle bære utenpå klærne. Arbeiderne skulle hente skiltene om morgenen og bære dem så lenge skiftet deres varte, for deretter å levere dem inn til avtalt tid om kvelden. Hvert lodd var utstyrt med et lite nummer, en ytterligere dehumanisering av arbeiderne som dermed fratas sin identitet ved å skulle tiltales med nummer fremfor navn. Loddsystemet ble først innført i Charlotta-gruven, og om en arbeider møtte frem uten «slavemerket» ble han trukket i lønn. Bruken av slavemerkene var imidlertid den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over: Flere av gruvearbeiderne nektet rett og slett å gå med slavemerkene, hvorav verksledelsen reagerte med å si opp omkring 200 mann i et fåfengt forsøk på å skremme de gjenværende til lydighet. Men ryktet om slavemerkene spredte seg raskt; også arbeiderne ved Hanken gruve begynte å protestere. Arbeiderkampen var i gang i gruvesamfunnet.

Om morgenen søndag den 13. januar 1907 våknet direktør Holmsen og tittet ut av vinduet, og fikk sitt livs sjokk: Gruvearbeiderne fra hele Sulitjelma hadde samlet seg på det islagte Langvatnet – det eneste stedet i bygda verket ikke eide – og i protest mot umenneskelige arbeids- og levekår ble den første arbeiderforeningen i Sulitjelma stiftet. Ifølge Evjens kilder skal direktøren ha fått kalde føtter og forlatt stedet omgående, og verksledelsen kunne intet gjøre for å forhindre møtet i å gå sin gang:

Arbeiderne i Sulitjelma sto sammen som aldri før og fagbevegelsen blei stiftet. Oppsigelsen av de 200 arbeiderne blei trukket tilbake. Og hva skjedde så videre med skiltene? Jo, de blei blant annet i all gemyttlighet senere budt frem på de andre arbeidsplassene, og mottatt med vitser og latter.

Seks dager senere, 19. januar 1907, ble Jakobsbakken Gruvearbeiderforening stiftet, med 140 medlemmer. Samme året, den 17. februar, fikk arbeiderne sin første lønnstariff. Året etter gikk gruvearbeiderne i Sulitjelma i stedets første 1. mai-tog, og Jakobsbakken Gruvearbeiderforenings fane vaiet stolt fremst i toget. Ingen ringere enn Martin Tranmæl holdt årets 1. mai-tale! 31. mai ble Sulitjelma Stedlige Partistyre, et lokallag av Arbeiderpartiet, stiftet og innmeldt i Søndre Salten Kretsparti.

De følgende årene kom ytterligere tiltak på plass i Sulitjelma: Et eget bibliotek ble opprettet, og antall tilgjengelige bøker økte fra 17 i starten til 136 bare i løpet av året. To år etter, i 1910, kom et arbeids- og avlønningsreglement på plass.

 

Kampen fortsetter

En landsomfattende gruvestreik fant sted i 1911, og påvirket også gruvesamfunnet Sulitjelma. Målet med streiken var å øke arbeidernes minstelønn fra 30 til 35 øre i timen, og konflikten varte i ni uker, hvor arbeiderne streiket og ble møtt med lockout fra ledelsen. Gjennom denne storstreiken ble gruvearbeiderne del av en nasjonal konflikt – en kamp for noe som var større enn deres eget gruvesamfunn. Gruvearbeiderne fikk støtte fra pressen; I avisa Saltens Fremtid skrives det at:

Nu er det, det gjælder, kamerater. Lat os nu ikke dupere av dette evindelige snak om nedleggelse av bedrifterne og deres indskrænkning. Det er kun sat i scene for at skræmme de svake, de for hvem man tror det er en livssak at beholde sine pladser ved bedriftene.

Mot slutten av første verdenskrig preger vareknapphet og dyrtid store deler av Europa, også Norge. Arbeiderbevegelsen ble stadig mer radikalisert etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. Mange arbeidere nektet også å gjøre militærtjeneste, siden militæret ble sett på som et av storkapitalens redskaper for å kontrollere arbeiderne og tvinge dem til lydighet. I 1918 utspilte den såkalte «Sulitjelma-affæren» seg: Arbeideren Johan Julius Medby fra Rognan, medlem av Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti, hadde drevet med antimilitaristisk agitasjon blant soldatene på Drevjamoen militærleir nord for Mosjøen i 1917 og blitt dømt til fem måneders fengsel. Han rømte imidlertid fra straffen og dro nordover, og året etter arbeidet han i Sulitjelma. Hans arbeidskamerater hadde imidlertid stor sympati for Medbys militærnekting, og da lensmannen ankom for å arrestere ham, nektet arbeiderne å utlevere rømlingen. Lensmannen måtte hente forsterkninger, og kom senere tilbake med tre bevæpnede mann. Medby fulgte nå med frivillig for å unngå blodsutgytelser, men gruvearbeiderne grep inn, avvæpnet politifolkene og sendte dem tilbake med uforrettet sak. Ved det tredje forsøket ble det satt inn hele tre marinefartøy med over 300 soldater, og hele Sulitjelma ble isolert fra omverdenen i fem dager, da post, telefon og telegraf stoppet helt opp. Medby ble arrestert og satt fengslet i Kabelvåg. 11 gruvearbeidere ble også tiltalt; seks av dem fikk til sammen 256 dagers fengsel for å ha bistått Medby, de øvrige fikk betinget dom.

I løpet av de neste tiårene ble Sulitjelma gradvis et bedre sted å bo og arbeide: 8-timers normalarbeidsdag ble innført i 1923, fire år etter at den hadde vært lovfestet i resten av landet. I flere av arbeiderboligene ble det innlagt vann og toalett, og ordentlig helårsskole kom i gang. Kampen for et bedre samfunn har båret frukter.

Sulitjelma Gruber var i drift under hele andre verdenskrig, og ble av den tyske okkupasjonsmakten regnet som en av Norges viktigste industribedrifter. Rikskommissær Josef Terboven besøkte selv området sommeren 1940, og aksjeselskapet fikk gunstige kontrakter med tyske bedrifter for å opprettholde produksjonen. For den norske motstandsbevegelsen kom imidlertid Sulitjelma til å spille en annen sentral rolle: Siden stedet ligger svært nær svenskegrensen, ble det et viktig startpunkt for norske flyktninger som skulle krysse grensen ulovlig. Flere beboere var gode skiløpere og hjalp flyktninger over grensen i hemmelighet. Tyskerne mistenkte at flere gruvearbeidere var involvert i slike illegale motstandsaktiviteter, og Wehrmacht-soldater ble etter hvert satt inn til å patruljere fjellområdene. For å beskytte selve gruveanlegget mot sabotasje fra de allierte styrkene ble det også satt inn sikringstiltak; både gjerder, soldater og vakthunder ble en del av beboernes hverdag. Flere sabotasjeaksjoner ble planlagt, men grunnet skips- og flymangel ble disse aldri satt i verk.

 

Historien stadig like aktuell

Nils Gaup startet egentlig arbeidet med å skrive manus til filmen «Sulis» allerede i 2010, men grunnet mangel på ressurser og praktiske problemer knyttet til Covid-pandemien startet innspillingen for alvor først i fjor.

I et intervju med NRK Nordland forteller produsent Tom Vidar Karlsen fra Storyline NOR at han tror timingen for filmen er mer aktuell enn noensinne. Opprøret på Langvannsisen i 1907 viser hvordan gruveledelsens forsøk på effektivisering og kontroll førte til at begeret til slutt fløt over for de utarmede arbeiderne, slik at grunnlaget ble lagt for velferdsstaten slik vi kjenner den i dag:

Historien fra Sulitjelma handler blant annet om kampen for en tariffavtale, 8-timers arbeidsdager og rettigheter. Om arbeidere som hadde fått nok.

Som innfødt nordlending med familie som slekter fra gruvesamfunnet Sulitjelma må jeg si at jeg gleder meg veldig til å få et bedre innblikk i de dramatiske januardagene i 1907. Da grunnlaget for velferdsstaten ble lagt. Og som en viktig påminnelse om at våre hardt tilkjempede rettigheter aldri må tas for gitt.

 

 

Kilder:

Evjen, Viktor: Opprøret på Langvannsisen: arbeiderhistorie i Sulitjelma gjennom 100 år. Skutvik Forlag 1992. Tilgjengelig digitalt her:

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2012091805001?page=3

Skogheim, Dag: Klassekamp under nordlysflammer. Nord-norske arbeidere i kamp 1889 – 1918. En dokumentarisk beretning. Pax Forlag A.S Oslo, 1973. Tilgjengelig digitalt her:

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009061701042?page=5

Spjelkavik, Anders: En sangforenings besøk i Sulitjelma, året 1904. Årstall ikke oppgitt. Digitalt tilgjengelig her:

https://www.sulisavisa.no/historielag/Bibliotk/besok.htm

https://www.nrk.no/nordland/xl/arbeiderkampen-i-sulitjelma-ga-etterkommerne-et-bedre-liv-1.14512952?fbclid=IwAR0P-2urRvrD6dp0-Vr9IMsAQPhGo2hSNEGXx4Aj0y_h2fYR4OTQ1aaY9Xw

https://www.nrk.no/nordland/storyline-nor-lager-filmen-_sulis_-om-opproret-i-sulitjelma-med-regissor-nils-gaup-1.15436912

 

At Storbritannia stemte for Brexit og amerikanerne valgte Trump, sjokkerte mange i den sentrumsliberale offentligheten i flere land, og mange har tydd til en variant av Trumps egen forklaringsmodell – Fake News eller alternative fakta. At Trump og hans tilhengere er farlige for demokratiet, tror jeg mange kan enes om, og derfor har bekjempelsen av slike alternative fakta fått gode vekstvilkår siden. Den følgende teksten argumenterer imidlertid for at også denne bekjempelsen er autoritær og udemokratisk, og at tendensen i denne retningen kan signalisere et vendepunkt – at vi står overfor en alvorlig innsnevring av den offentlige samtalen.

---

Av Isak Lekve, sosiolog i De Facto

I mai lanserte vi i De Facto en rapport om strømprisene, hvor vi konkluderte med at de to nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia, som begge kom i drift i fjor, er hovedårsaken til at vi har gått fra rekordlav pris i 2020 til europeisk prisnivå fra 2021 og inn i 2022.

Rapporten fikk mye oppmerksomhet, og den var i all hovedsak positiv. Men i juni ble så rapporten «faktasjekket» av Faktisk.no, og konklusjonen var knusende. Som mangeårig deltaker i offentligheten, er jeg for så vidt godt vant til å møte kritikk og motstand, og pleier også å tenke at det er bedre med kritikk enn stillhet. Men vanligvis kommer kritikken fra aktører med andre posisjoner, argumenter eller interesser. Med Faktisk var det annerledes: Dette er en virksomhet som ønsker «å motvirke feilinformasjon ved å faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter». Det er en virksomhet som ønsker å fremstå som objektiv overdommer, som har fått en privilegert posisjon i norsk offentlighet til å bestemme hva som er sannhet, og som får sine artikler vidt distribuert av NTB. Slik fungerer faktasjekk noen ganger som effektiv avvæpning av de som er så uheldig å havne i «helt feil»-kategorien.

Utviklingen siden juni har vist at Faktisk.no sine eksperter faktisk tok helt feil. Men viktigere enn hvorvidt våre konklusjoner var riktige eller gale, er spørsmålet om hvilken funksjon en slik virksomhet har på offentligheten. At Donald Trump kunne vinne det amerikanske presidentvalget og britene stemme for Brexit, har av makteliten i den sentrumsliberale offentligheten blitt forklart med bruk av halvsannheter og ren løgn, og flere av disse ser det også i økende grad som sin egen rolle å kjempe mot slike «fake news» – i kamp for demokratiet. Offentlig debatt blir bedre når omstendighetene som omtales stemmer. Men denne virksomheten – som faktasjekken er et symptom på – kan også bidra til å innskrenke rommet for alternative standpunkter og dermed bidra til en mindre demokratisk offentlighet.

Også faktasjekkerne kan ta feil

Det er ikke denne tekstens hovedambisjon å argumentere sterkt for mitt syn på hvorfor de innenlandske kraftprisene har gått bananas siden sommeren 2021, det har jeg allerede gjort mange andre steder. Men uenigheten om kraftprisens årsaker kan likevel bidra til å illustrere kompleksiteten i faktasjekking – og vil derfor bli gjengitt i det følgende.

Kort sagt handler uenigheten om hvorvidt det er kablene eller gassprisene (og dermed: Putin og krigen) som er hovedårsaken til de høye prisene. Men det har hele tiden vært vårt argument at gassprisene bare kan virke på det norske kraftmarkedet gjennom strømkablene. Ja, de høye gassprisene øker prisen på energi i Europa, og det smitter over på Norge. Men denne smitten skjer i mye større grad enn tidligere fordi vi har bygget kabler.

Det er klart at det dermed er riktig at de høye prisene skyldes Putin og gassprisene. Samtidig er det likevel like riktig at de skyldes kablene. Spørsmålet er dermed ikke egentlig om vår eller våre kritikeres påstand er «helt riktig» eller «helt feil», men i hvilken grad kablene har bidratt. Eller altså, hvor høy hadde prisen vært uten kablene? Dette er umulig å besvare eksakt, men en kan selvsagt benytte seg av ulike modeller som gir en pekepinn.

Statnett laget en slik analyse som har blitt mye brukt av våre kritikere. Her brukte de en standard statistisk modell som skilte ut effekten av gassprisene som en forklaringsvariabel og effekten av kablene som en annen, og slik kunne de hevde at kablene bidro med bare ti prosent av økningen. Men en slik analyse kan aldri vurdere vår påstand, at gassprisene bare kan virke gjennom kablene, nettopp fordi de skiller de to variablene fra hverandre. Dermed var den verdiløs for å avkrefte vårt syn. Ved å skille to variabler som egentlig henger tett sammen, får man et feilaktig bilde av hvordan prisøkningen reelt sett foregår.

Disse ganske enkle sammenhengene, var altså nok til at våre kritikere hos Faktisk.no etter mitt syn gikk seg vill i faktasjekken. Og det illustrerer noe veldig viktig: En del sammenhenger er ganske enkelt for komplekse for enkel faktasjekk. Vi vil aldri få vite akkurat hvor mye av strømprisøkningen vi ville fått uten kablene, og analyser som ikke evner å ta opp i seg sakens kompleksitet, er ganske enkelt verdiløse. Her feilet Faktisk.no fullstendig, og vår sak er bare en av mange som viser at Faktisk.no ikke tar dette tilstrekkelig på alvor.

Hva som er sant avhenger av posisjon

Cui bono, hvem tjener på det, er et spørsmål som noen ganger stilles for å lede oppmerksomheten fra argumenter til motiver. Og i debatten som fulgte vår rapport, var det illustrerende at de som kritiserte rapporten var 1) kraftbransjen, og 2) makteliten i sosialdemokratiet. Begge deler kan enkelt forklares. Kraftbransjen tjener penger på høye kraftpriser. Makteliten i sosialdemokratiet er redd for at EØS-motstanden i fagbevegelsen skal styrke seg.

Dette betyr ikke nødvendigvis at de tar feil. Helt uavhengig av hvilke interesser de representerer, så er det argumentene de formulerer de må vurderes etter! Men det illustrerer noe viktig: Ulike standpunkter handler ikke først og fremst om ulike fakta. Det handler vel så mye om at ulike posisjoner har ulike interesser. I dette tilfellet har de begge en interesse av å få kraftprisene til å fremstå som «en perfekt storm» – slik tidligere energiminister Persen formulerte det. Altså noe uforutsett og utenfor kontroll. Det lar kraftbransjen fortsette som før. Og det fratar politikerne for ansvar. Vær og vind altså. I stedet for kabler og kraftpolitikk.

For vår egen del var vi hele tiden tydelig på at vi tjente industriarbeiderklassens interesser. Initiativtaker og hovedfinansieringskilde for rapporten var Industriaksjonen, en samling av 50 klubber som ønsker fortsatt industri i Norge. De høye strømprisene setter dette i spill. Vårt utgangspunkt var dermed en bekymring over industriens vilkår, og vårt mål var å bidra til en politikk som ga lavere strømpris.

Selv om dette i mine øyne er edlere, må selvsagt også våre standpunkter vurderes etter argumentene. Men det understreker altså at ulike posisjoner typisk vil lande på ulike standpunkter avhengig av interesser. Og i mange tilfeller vil begge posisjoner «ha rett» – fra sin posisjon.

Dette tok ikke analysene som lå bak utbyggingen av kraftkablene hensyn til. Her ble den samfunnsøkonomiske lønnsomheten vurdert etter hvor mye større fortjeneste en kunne få på krafteksport med nye kabler, og så trukket fra diverse andre faktorer. Men i realiteten er «samfunnsøkonomisk lønnsomhet» her et begrep som skjuler at kablene var svært gunstige for noen – først og fremst kraftbransjen, og svært lite gunstige for andre – først og fremst kraftforedlende industri. I de konkrete regnestykkene kom dette totalt sett ut i pluss, men i virkeligheten er det jo et politisk spørsmål om en skal forfordele kraftbransjen eller kraftforedlende industri. Også om det er sånn at en krone mindre i kraftforedlende industri tilsier to kroner mer i kraftbransjen.

Og nettopp slik tenker også Faktisk.no. De opererer med et samfunnssyn hvor et komplisert spørsmål har ett svar og hvor det ikke eksisterer interessekonflikter. Dette er naivt, men det er også elitistisk og farlig. For hvis det er slik at det egentlig eksisterer ett ekte svar i saker som er kompliserte og preget av interessekonflikter, og dette svaret formuleres av de som selv sitter midt i samfunnseliten – så vil dette svaret ofte være et svar som bare kommer mindretallets interesser til gode. Samtidig blir veien kort til å tenke nedsettende om vanlige folk eller å ta fra folk med feil meninger stemmeretten – slik tidligere Venstre-leder Trine Skei Grande ville ta makt fra eldre velgere etter brexit.

Faktasjekk bidrar til å begrense offentligheten

Et annet komplisert spørsmål som ikke egner seg for faktasjekk, er hvorvidt USA er et demokrati. For noen år siden var de fleste enige om dette, men da Trump ble valgt ble vi oversvømt av bøker med titler som How democracy ends som nettopp tok utgangspunkt i at dette enten var eller signaliserte slutten på demokratiet i Amerika. De fleste er likevel enige om at demokrati forutsetter noe mer enn bare å kunne plassere en stemmeseddel i en urne hvert fjerde år, og særlig sterkt står idéen om at demokratiet er avhengig av en velfungerende offentlighet.

Gjennom offentligheten blir vi kjent med premisser, argumenter og standpunkter, og vi ser hvordan andre premisser og argumenter leder til andre standpunkter. Så kan vi knytte standpunktene til bestemte posisjoner og større systemer av ideologisk eller teoretisk art – og ikke minst kan vi basert på dette finne frem til egne standpunkter som informerer valgene våre. For at offentligheten skal være velfungerende, må den imidlertid ha en infrastruktur som gjør at vi også kan delta i offentligheten med egne premisser, argumenter og standpunkter. Dette er noe mer enn bare ytringsfrihet. Ytringsfriheten verner en mot straffeforfølgelse, og er selvsagt en nødvendig forutsetning for en velfungerende offentlighet, men en demokratisk offentlighet er slik en offentlighet som har rom til flere enn bare makteliten og dens kommunikasjonsrådgivere. Aller helst til alle.

Dessverre er ikke Faktisk.no alene. I høst har vi sett Forsvarets forskningsinstitutts (FFS) famøse karikering av EØS-motstanden, og Dagbladets leder som gikk farlig nært å hevde at SVs Ingrid Fiskaa forsøker å frikjenne Putin – fulgt opp av utspill fra Guri Melby som hevdet at «det ser ut som SV prøver å renvaske Putin». Verst var det at selveste statsministeren belærte fungerende partileder i SV, Kirsti Bergstø på debatten om kraftmarkedet med ordene «Putin herjer i Europa». Å knytte kritikk av EØS, Nato eller kraftmarkedet til Putin, betyr å knytte det som burde være legitime standpunkter til en folkerettsstridig krig. Det er ståmannsargumentasjon og «guilt by association», som tatt ut av lærebøkene i hersketeknikker. Ingen ønsker å stå som forsvarere av Putin sin krig. Slik begrenses offentligheten.

Effekten av at noen aktører opphøyer seg selv til overdommere i kompliserte spørsmål med sterke politiske implikasjoner, er nettopp at en del standpunkter blir stemplet som illegitime eller falske – også når virkeligheten er mer komplisert. Men uavhengig av hvorvidt standpunktene rent faktisk ikke lar seg forsvare (som klimaskepsis eller at jorden er flat) – så er en aktør som ønsker å stemple, og i siste instans luke ut, slike standpunkter, en aktør som jobber for å innskrenke offentligheten. En innskrenket offentlighet, er en offentlighet med færre vanlige folk og flere kommunikasjonsrådgivere. Slik fungerer faktisk.no som nyttige idioter for de som betaler for konsulenter: Makteliten.

Offentligheten ved et veiskille?

En del meninger har det alltid vært vanskeligere å formulere enn andre. Det er en kjent sak for mange av Gnists lesere at politisk engasjement i Rødt ofte fører med seg mye ubehag som forhåndsdømming, stempling og stygge kommentarer i sosiale sammenhenger om «hvor lettvint» eller «antidemokratisk» eller «naiv» en er, med familiemedlemmer som bruker enhver tilstelning til å spørre om det ikke er på tide å «vokse opp». Og der aktivitet og verv i Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet virker som døråpner til både næringsliv, konsulentbransje og organisasjonsliv, fører nok aktivitet i Rødt snarere til å lukke dører. Alt dette er prosesser som gjør at det krever mot, styrke og masse vilje til å formulere offentlige meninger som kan knyttes til Rødt. Og jeg tror poenget kan generaliseres til alle bevegelser som kjemper for radikale standpunkter – og da har vi ikke nevnt den økende hetsen fra høyreradikale blogger som Resett.no. Alle disse prosessene bidrar til å øke terskelen for å ytre seg – til å avdemokratisere offentligheten.

Det var Hegel som formulerte den idealistiske dialektikken, hvor tese ble møtt av antitese som så ble opphevet av en syntese som tok opp i seg momenter fra dem begge – slik at ideene utviklet seg. Slik ble verdien av ulike standpunkter begrunnet filosofisk – og fremskritt ble nettopp knyttet til et mangfold av tenkemåter. Jo flere tenkemåter utover den rådende – jo bedre syntese. Dette er ikke bare mer demokratisk. Det skaper også et bedre samfunn.

Historisk er det ingen tvil om at Hegel har hatt rett i dette – selv Marcus Thrane ble først fengslet for å kreve allmenn stemmerett – en gang var det radikalt å være for demokrati! Men i dag er alle enige om at hans prosjekt var både riktig og legitimt – og at den tidens politiske elite var dypt antidemokratisk.

Faktasjekk forutsetter at kompliserte politiske spørsmål kan besvares med to streker under svaret, det forutsetter en interessefri offentlighet, og det tar ofte utgangspunkt i at ens egne snevre interesser kan generaliseres. Alt er feil. I tillegg bidrar faktasjekk effektivt til å utdefinere standpunkter som illegitime, og slik innskrenke offentligheten og demokratiet – til tross for at nesten alt vi tar for gitt i dag en gang har vært kontroversielt og radikalt.

Dette gjør at vi i dag står ved et veiskille: Vil offentligheten bli stadig mer preget av aksepterte meninger og elitens forståelse av virkeligheten – mens alt annet utdefineres? Eller vil vi klare å fortsette å utvide betingelsene for deltakelse i offentlighet og demokrati? Om vi skal vinne denne kampen for en mer demokratisk offentlighet og en bedre verden, betyr det i alle fall at vi må stå imot tendensene til innskrenkning gjennom å fortsette å gjøre slik som Kant formulerte som kjernen i opplysningsprosjektet og som vi radikalere alltid har gjort: Sapere aude – ha mot – til å bruke vår egen forståelse – også i faktasjekkens tid.

Leder: Solidaritet med Latin-Amerika – Bevar brigadene!

Plukk

Gnist-samtalen: Klimakamp er klassekamp
Frode Bygdnes: Konsekvenser av blokkpolitikk og militær opprustning i nordområdene
Tonje Lysfjord Sommerli: Slaveopprøret i Sulitjelma
Halvor Fjermeros: Organisering er fattigmannskapital
Toufoul Abou-Hodeib: Angela Davis og den globale rasismen
Arnljot Ask: Ny verdensorden etter Ukraina
Isak Lekve: Mot en smalere offentlighet?
Henrik Madsen: Den kvenske våren
Hannah Sigriddatter Ander: Ninthu Paramalingam om å gjøre politikk med glede

Bokomtaler:

Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen
av Yngve Heiret

«Nedvekstkommunisme vil
redde verden!»
av Ulv Hanssen

Socialist Register
av Øyvind E. Hansen

I Ulvens Time
av Tina Andersen

Det glemte århundre. Historier
fra 1600-tallet
av Tonje Lysfjord Sommerli

Vardøger
av Erik Ness