Ida Jackson: Fødselsdag
Oslo: Gyldendal, 296 s

Av: Ingrid Baltzersen, redaktør i Gnist

Ida Jackson vil bidra til å fylla «det fødselsforma holet» i litteraturen, ei formulering ho har henta frå forfattaren Siri Hustvedt. Sjølv om alle mennesker er født, og ganske mange mennesker har født, så er det ikkje omtalt noko særleg i skjønnlitteratur. Boka har eit tildels skjønnlitterært språk og fortellargrep, men drar samtidig inn filosofi og politikk. Den skildrar først og fremst fødselen av sonen til forfattaren, og den tidlege barselperioden. Men den går også inn på graviditetane forfattaren har hatt, og erfaringane frå livet hennar før det. Den trekker opp spanande og viktige politiske problemstillingar om likestilling og produktivitetskravet i vårt samfunn.

Boka er kategorisert som «en memoar». Eg ser slektskapet til ektemannen Jan Grues to bøker om sitt liv med funksjonshemming, men også til andre bøker som forsøker å kobla den individuelle historia og samfunnet, som Samlaget sin serie med kortbøker som dei kalla «Norsk røyndom», Bjørn Hatteruds Mjøsa rundt med mor, der han ser på klasse, legning og funksjonshemming i sitt eige liv, og Madeleine Schultz’s Morslinjer om korleis traumer frå vald og overgrep forplantar seg nedover i familien.

Felles med desse bøkene har Jackson at ho skildrar kroppen i møtet med systemet. Eller som ho skriv sjølv, så skil ho ikkje mellom kropp og sinn, men det er heile ho, med både kropp, intellekt og overgreps- og psykiatrierfaringar som møter den grenseoverskridande opplevinga det er å føda eit barn. Jackson skildrar altså si eigen erfaring, der staven for innvendig ultralyd blir ført inn i same vagina som har opplevd overgrep. Der møtet med eit rigid sjukehus skjer med den kroppen som har blitt halden fast og utsett for tvang på psykiatrisk avdeling. Alle som føder har jo si eiga livserfaring. Men i skildringa av den individuelle erfaringa si, opnar ho likevel rommet for alle våre andre erfaringar, som god litteratur gjer.

Eg las boka i den perioden ho skriver om, med ein tre månadar gammal baby leikande i babygymmen eller diande på puppen. Så mitt eksemplar av boka er fylt opp av understrekingar og utropstegn i margen. Eg legger også merke til forfattarens reaksjon på Helena Brodtkorbs «Mammasjokket», der ho heile tida har lyst til å korrigera Brodtkorb og sei at – Det var ikkje sånn for meg. Jackson noterer seg sin egen irritasjon over Brodtkorp si fortelling. Ho skriver: «Kunne jeg fått en illsint kolikkbaby til å like seg i bæresjal, kunne jeg umulig ha gjort noe galt som mor selv. Hvis jeg bare kunne fått Helena-jeg-et i denne teksten til å skjønne at hun gjorde noe galt da hun sluttet å amme etter seks måneder, så ville jeg, langtidsammende Ida, hatt et overtak som kunne dempe angsten jeg følte rundt mitt eget hemmelige år». Jackson skriver at det normative språket om morskap er så sterkt, at alt som er forskjellig blir oppfatta som ei korrigering av ein sjølv. Hennar prosjekt er å opna opp dette trange rommet, og dermed gi plass til fleire historier, men ho må kjempa med den same trongen i seg sjølv, og det same må eg som lesar som er i same situasjonen.

Det å vera gravid og ny forelder er som å vera med i ei kontrollerande sekt, og driva teksttolkning av normativ informasjon frå helsevesenet, appar og andre foreldre. Og mykje av det er ikkje så skråsikkert som det framstår, viss ein sjekkar med forskinga. Så den gravide går mellom å ønska å få sikre reglar som gjer at dette går bra, og samtidig slita seg ut av å følgja desse reglane om å sova på ryggen, ikkje spisa mjuk ost, ikkje drikka kaffi, ikkje gå opp for mykje eller for lite i vekt, ellers vil det gå gale.

Ein viktig politisk diskusjon Jackson tar opp i boka er om kva likestilling innebærer, og kva som er krava våre for eit betre samfunn. Ho skriver om seg sjølv, som prøvde å vera perfekt gravid og perfekt mor, ho skulle komma tilbake på jobb raskt, og ikkje bli prega og annleis av å bli mor. Men så opplever ho den biologiske prosessen det er å gå gravid, føda og amma eit barn, og blir rasande på ordet likestilling. Korleis kan ei likestilla den enorme kroppslege opplevinga det er å gå gravid og føda? Ho er feministen som oppdagar at ho vil vera lenge heime med babyen, og ønsker sein barnehagestart. Jackson argumenterer for at synet på den produktive gravide og barselkvinna, som forblir som før, er kvinnefiendtleg. Den friske produktive mannen som er målet for vårt samfunn er eit unntak, og heller enn å måla seg opp mot han bør ein finna andre alternativ.

Heile opplevinga rundt graviditet, fødsel og barsel manglar eit offentleg språk, og Jackson bidrar med denne boka til å skapa det. Det er ein kunnskap og ein fellesskap mange kvinner har opplevd innviinga i når ein kjem dit. Då oppdagar ein at spontanabortar er vanleg, ein høyrer om brutale fødselskadar og traumatiske fødslar og ammestart. Forfattaren gir også ekstra dybde til dette med å knytta det til erfarte traumer og psykiatrierfaring og ein partnar med funksjonshemming. Boka er eit litterært prosjekt, so ho skriver at ho prøver å tetta hol, men teksten er ikkje kronologisk og sakleg nøytral, den lagar samtidig nye hol. Forfattaren gir ut informasjon når det passar ho, så ein episode får gjerne fleire lag etter kvart som ein lærer meir om historia hennar.

Det litterære ser ein også i dei mange vakre og spanande formuleringarne i boka, som: «Under fødselen hadde jeg blitt en kyborg, hadde fått utvidelser i stål og plast, fått to dryppstativer, det hadde vært koblet på sommerfugl-nåler i håndbakene, ri-målere på magebånd, jeg hadde hatt en sonde i skrevet, en kateterpose klistret til låret, fått preksetol, fått blodtrykksmålere, fått voksenbleier». Kapitteloverskrifter som «Dobbeltkropp» og «Pattedyr» er også både poetiske og skapar veldig konkrete bilete i hovudet til lesaren.

Ida Jackson klarer på ein spanande og poetisk måte å setta ord på det djupaste, mest intime og mest traumatiske. Eg håpar denne boka kan bidra til måten me snakkar om graviditet, fødsel og barsel, og kva politikk me vil ha på dette området.

Reisebrev fra den årlige, marxistiske konferansen i Danmark

En ny generasjon er i dag med på å videreutvikle marxismen, og ser at en grundig kritikk av kapitalismen er nødvendig for å finne en vei ut av dagens kriser. I dette reisebrevet kan du lese om konferansen Capital, climate, crisis i Ålborg og hvordan den økende interessen for Marx har skapt furore i nasjonale medier i Danmark. 

Jørgen Schnell er samfunnsgeograf og medstifter av Kritisk bynettverk
Peder Ressem Østring er medlem i Gnist-redaksjonen.

«Koronapasset!» bryter en i reisefølget ut, som selvsagt har lagt igjen kodebrikken til Helsenorge hjemme. Det oppstår en mildt sagt stresset situasjon i den oppfylte bilen, idet vi kjører inn på grensestasjonen i Larvik. Og den gamle telefonen til en av dem som har med kodebrikken streiker.

«Marxister har alltid krysset hav og grenser, og har møtt langt større hindringer enn denne, så dette går bare bra», sier den optimistiske sjåføren. Og heldigvis oppnås endelig kontakt med en sovende samboer hjemme i Oslo, som finner frem koden, og telefonen begynner endelig å fungere. Kysten er klar og reisefølget på seks slipper inn på fergen, og er endelig på tur til kontinentet.

 På havet opplever vi relativt store bølger, men det er imidlertid andre og større bølger vi er på jakt etter denne gang. I bilen kretser samtalen rundt lykken over dansk øl og mat, men dette er ikke først og fremst en kulinarisk reise. Vi er på vei til den sjette årlige konferansen for marxisme i Danmark, som i år er lagt til Nordjylland og Aalborg Universitet (AAU). 

Årets tema er «Kapital, klima og krise». «Økososialisme» var på alles lepper. Blant de oppmøtte ser vi særlig unge mennesker. På den ene siden kan dette vitne om at arrangementet er «hipt», men en mer positiv tolkning er at dette lover godt for fremtiden: En ny generasjon marxister er i dag med på å videreutvikle marxismen, og ser at en grundig kritikk av kapitalismen er nødvendig for å finne en vei ut av dagens kriser. Selskab for marxistiske studier har på forhånd meldt at de har mottatt rekordmange påmeldinger dette året.

 En voksende bølge

Ikke bare arrangørene, men også Berlingske, som vi finner i matvarehandelen, har viet hele forsiden lørdag den 2. oktober til den «marxistiske bølgen» i Danmark. I en artikkel som nevner konferansen, skriver den borgerlige avisen med bekymret mine at: 

En rød bølge skyller igjen ind over unge akademikere, efter at Karl Marx og kommunismen har haft nogle hårde årtier i skammekrogen.

Foruten å skremme leserne med de typiske historiene om tyranni, vold og Sovjetunionen, intervjues like fullt personer som skal på konferansen som forklarer hvorfor marxismen opplever en økt interesse: Finanskrisen i 2008 og den stadig voksende klimakrisen.

 Saken er fulgt av et langt intervju med filosofen Søren Mau, medarrangør av konferansen, som ikke legger skjul på sine radikale hensikter: «Jeg har ikke noget imod at tale om revolution», sier forskeren som nettopp er aktuell med boken Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske makt, som blir oversatt til både engelsk og tysk.

 Både svenske og danske kamerater forteller oss at det i Danmark har pågått en opphetet debatt om radikalisering av akademia. Reaksjonære stemmer har blant annet tatt til orde for å forby kritisk forskning. Det er derfor ikke overraskende å se at også den konservative kulturavisen Weekendavisen har sendt en journalist til Ålborg for å undersøke hvorfor marxismen inspirerer.

Andreas Malm og den kommende stormen

På konferansen var det derimot åpenbart for de fremmøtte at marxismen har en rekke teoretiske og konstruktive bidrag til klimaspørsmålet. Og at motstanden fra høyre bør tolkes som et tegn på venstresidens fremgang.

Årets hovedinnleder var ingen ringere enn Andreas Malm. Den svenske humanøkologen har blitt en sensasjon gjennom sine bøker om hvordan klimakrisen ikke bare bør forstås, men også løses med resolutt handling. Redaksjonsmedlem i Gnist, Daniel Vernegg, anmeldte Malms bøker i Gnists temanummer om klima i fjor.

 I forelesningen, som het «Climate Breakdown as it Unfolds – the View From 2021», brukte Malm mye tid på å beskrive akkurat hvor ille det står til, med pågående tørke, skogbranner og stormer. Et problem er den kumulative effekten, påpekte Malm: Jo mer som slippes ut, jo verre blir det. Derfor gir det, på paradoksalt vis, mening for små land å kutte utslipp, og ikke bare peke på større land. Den dystre oppsummeringen av tingenes tilstand gir altså likevel ikke rom for fatalisme hos Malm, siden hvert tonn CO2 som slippes ut teller.

Malm ønsket også å sannsynliggjøre hvordan en solidarisk miljøbevegelse kan komme i stand. Et av hovedargumentene var at en mellomposisjon mellom Tadzio Müller, grunnlegger av den tyske direkteaksjonistiske miljøorganisasjonen Ende Geländes på den ene siden, og den amerikanske marxistiske samfunnsgeografen Matt Huber på den andre. Der Müller ifølge Malm så å si har gitt opp arbeiderklassen som revolusjonært subjekt fordi de i Vesten har blitt for privilegerte, setter Huber sin lit arbeidere, som han mener er de eneste som har stor nok makt til å forandre samfunnet. Håpet om en slik mellomposisjon mente Malm å finne i en radikal variant av Green New Deal, som både kunne mobilisere arbeidere samtidig som en grønnere visjon for samfunnet kan bli realisert.

Havet bør være større

Deltakerne på konferansen ble invitert til å velge mellom en rekke sesjoner med ulike temaer. Alf Jørgen Schnell, Daniel Vernegg og Yngve Heiret hadde eksempelvis et innlegg på sesjonen «Klima og strategi» om hva vi kan lære av den norske Green New Deal, og hvordan det bør omgjøres fra hva det er i dag – et keynesiansk prosjekt som ikke søker å overskride kapitalismen – til et marxistisk prosjekt.

En annen sesjon het på sin side «Grønnvasking og de-politisering», hvor de fremmøtte blant annet kunne høre danske Lotte Schack, stipendiat i sosiologi ved Gøteborg universitet, fortelle om Skolestreik for klima. Bevegelsen, som har mottatt mye oppmerksomhet i mediene de siste årene, stoppet med koronakrisen, men er nå på vei tilbake. Med bakgrunn i feministen Nancy Frasers påstand om at krisene vi opplever i dag hverken kan forstås eller løses individuelt, vektla Schack at klimastreikerne i Sverige i alt for liten grad vektla kapitalismen som sådan i sin klimakritikk, og på den måten var bevegelsen ifølge henne på mange vis apolitisk. I sitt hovedinnlegg nevnte Malm på sin side Schacks analyse, og spurte om tilfellet ikke heller var at bevegelsen enda ikke hadde blitt radikalisert. På gangen etterpå, gikk diskusjonen videre.

Der Schack og Malm på sett og vis representerte spennende synspunkter på dagsaktuelle kamper, savnet den norske delegasjonen flere aktuelle kampsaker på agendaen på konferansen. Vi savnet også en helhetlig feministisk blokk. Konferansen tenderte mot å være teoretisk, og bar preg av at mange av sporene var basert på akademiske avhandlinger og prosjekter. Mens vi fikk høre at det i lang tid hadde pågått en omfattende sykepleierstreik i Danmark, var ikke dette temaet for noen av sporene som ble arrangert. For å fremstå mindre strigla skulle vi gjerne sett flere folk som pushet aviser eller løpesedler i gangene. 

Men så mistet den norske delegasjonen også det hyper-aktuelle Zetkin-kollektivets presentasjon av sine empiriske studier fra sin nye bok White Skin, Black Fuel, som handler om fremveksten av oljefascisme. Vi får forsøke å nå frem til konferansens andre hovedattraksjon neste år – hvor enn i Danmark det blir. For vi kommer tilbake, og vi håper flere blir med!

For tiden forhandles det i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) om en avtale for e-handel, den såkalte datahandelsavtalen. Et av hovedkravene i avtalen er at dataøkonomien skal være forankret i prinsippet om «fri flyt av data», altså at data skal kunne flyttes på tvers av landegrenser og mellom aktører med så få regulatoriske hindringer som mulig. I denne teksten forklarer jeg hvorfor dette er en dårlig idé, og redegjør for alternativene.

Philip Thingbø Mlonyeni er 2. nestleder i Attac, og jobber med temaet digital økonomi. Han har en mastergrad i filosofi fra UiO, og er nå i gang med doktorgrad ved OsloMet med fokus på algoritmer og stordata.

Data som ressurs

Data har blitt en integrert del av den globale kapitalen. Det er i dag en selvfølge at selskaper, uansett hvilket marked de opererer i, samler inn og behandler data. For noen selskaper er data kjernen av virksomheten deres, som hos Google og Amazon, mens det for andre har en mer instrumentell verdi.

Fremveksten av data som ressurs har blitt muliggjort av moderne teknologi. Historisk har data vært dyrt å samle inn, organisere og overføre. I tillegg har det vært tidkrevende, og man har ikke hatt noen garanti for at dataene vil gi avkastning. Med moderne teknologi som skylagring, algoritmer og internett, går kostnadene til databehandling drastisk ned, såpass mye at det ofte ikke koster bedrifter noe særlig å samle inn mer data enn de trenger. Dette er en av flere grunner til at overvåkingskapitalisme har vokst frem som den dominerende forretningsmodellen til de store tekselskapene.

Det hersker uenighet om hvordan man best bør forstå den økonomiske verdien av data. Er data en vare, eller er det bedre forstått som en form for kapital? Denne analysen blir ikke gjort enklere av at data er viktig i mange henseender som overlapper med, men er uavhengig av, økonomien, slik som med forskningsdata og data brukt i offentlig virksomhet. Den politiske økonomen og medieforskeren Jathan Sadowski påpeker at data, i den grad det ligner på kapital, har mer til felles med kulturell og sosial kapital enn økonomisk kapital:

Data capital is more than knowledge about the world, it is discrete bits of information that are digitally recorded, machine processable, easily agglomerated, and highly mobile. Like social and cultural capital, data capital is convertible, in certain conditions, to economic capital. But (…) not all value derived from data is necessarily or primarily monetary. Data capital is institutionalised in the information infrastructure of collecting, storing, and processing data; that is, the smart devices, online platforms, data analytics, network cables, and server farms.[ref] Sadowski, Jathan. When data is capital: Datafication, accumulation, and extraction. Big Data & Society, januar 2019.[/ref]

I tillegg til å skape verdi som en handelsvare, er den største verdien av data en form for makt, makten over den digitale infrastrukturen. Makt over denne infrastrukturen gjør at man kan samle inn enda større mengder data, som igjen gir større makt. Som Sadowski påpeker følger datainnsamlingen den samme logikken som (primitiv) kapitalakkumulasjon:

In digital capitalism, data is not a substitute for money, but is rather elevated and put ‘on the same level as financial capital’ […] The imperative, then, is to constantly collect and circulate data by producing commodities that create more data and building infrastructure to manage data. The stream of data must keep flowing and growing.

Med andre ord handler ikke dataøkonomien, slik den nå opererer, om å tilfredsstille forbrukere eller forbedre samfunnet. I den grad dette skjer er det et biprodukt av det egentlige målet, å samle inn enorme data som kan brukes til å bygge ut, og ta kontroll over, den digitale infrastrukturen.

Dataflyten i dag

I dag er vi i en situasjon hvor dataøkonomien er dominert av en håndfull amerikanske selskaper i Vesten, en håndfull kinesiske selskaper i Østen, og en rekke større og mindre aktører som kjemper med disse selskapene i resten av verden. Dataøkonomien opererer på tvers av grenser i større grad enn andre industrier. Internett er en åpen infrastruktur som ikke diskriminerer mellom brukere i forskjellige land. Det er like enkelt for en bonde i Tanzania å gjøre et Googlesøk eller åpne en Facebookkonto som det er for en amerikansk aksjemegler.

Det åpne internettet har vært en betingelse for at den globale kapitalen har endt opp med å dominere dataøkonomien. Lenge var det få restriksjoner på dataflyten, med unntak av Kinas digitale brannmur, et proteksjonistisk tiltak som har vært viktig for at Kina har kunnet bygge opp en dataøkonomi som kan konkurrere med den amerikanske. Det siste tiåret eller så har det derimot blitt satt spørsmål ved hvorvidt internett og uregulert dataflyt har vært til det beste. På den ene siden har det vært utallige skandaler, særlig knyttet til de amerikanske tekgigantene. De har blitt beskyldt for brudd på personvernet, brudd på menneskerettigheter, anti-kompetitiv praksis, og mye mer. På den andre siden er det flere som frykter makten til disse selskapene og deres tette tilknytning til amerikansk etterretning. [ref] Denne frykten er ikke uberettiget. Se for eksempel Snowden-avsløringene og Levin, Yasha. (2018). Surveillance Valley. New York: PublicAffairs. [/ref] I land som India, Russland og Tyrkia har man derfor innført restriksjoner på dataflyten, for eksempel ved å kreve at selskaper deler data med myndigheter og lagrer dataene innenfor landets grenser.

Slike restriksjoner på dataflyten er et problem for den globale kapitalen. Ved G20-møtet i 2019 lanserte derfor Japans daværende president, Shinzo Abe, det såkalte «Osaka Track», en forpliktelse til å «promote international policy discussions, inter alia, international rule-making on trade-related aspects of electronic commerce at the WTO».[ref] https://www.wto.org/english/news_e/news19_e/osaka_declration_on_digital_economy_e.pdf. [/ref]  Osaka Track ble siden kjent ved det ikke veldig klingende navnet «Data free flow with trust» (DFFT),

a process that aims to intensify efforts on international rule-making on digital economy, especially on data flows and e-commerce, while promoting enhanced protections for intellectual property, personal information, and cybersecurity.[ref] https://dig.watch/updates/g20-osaka-track-raises-controversy [/ref]

DFFT er den globale kapitalens forsøk på å unngå en økende fragmentering av den internasjonale dataøkonomien. Særlig frykter de at land i det globale sør skal innføre restriksjoner som ikke er forhåndsgodkjent av WTO, og som vil gjøre det vanskeligere og dyrere for store selskaper å etablere seg. Det globale sør er et hett marked for de store dataselskapene. Ofte er det snakk om land med lite eller dårlig infrastruktur (særlig den digitale), omfattende korrupsjon og dårlige tjenester. Å gå inn i disse landene med tung datakapital er en gyllen mulighet til å få total dominans over store deler av økonomien. Den britiske medieforskeren og sosialteoretikeren Nick Couldry har sammen med sin kollega Ulises Mejias skrevet om hvordan den globale datakapitalen opererer etter en kolonialistisk logikk i det globale nord, men særlig i det globale sør:

Data colonialism combines the predatory extractive practices of historical colonialism with the abstract quantification methods of computing. Understanding Big Data from the Global South means understanding capitalism’s current dependence on this new type of appropriation that works at every point in space where people or things are attached to today’s infrastructures of connection. The scale of this transformation means that it is premature to map the forms of capitalism that will emerge from it on a global scale. Just as historical colonialism over the long-run provided the essential preconditions for the emergence of industrial capitalism, so over time, we can expect that data colonialism will provide the preconditions for a new stage of capitalism that as yet we can barely imagine,[ref] Couldry, Nick & Mejias, Ulises. Data Colonialism: Rethinking Big Data’s Relation to the Contemporary Subject. Television & New Media. 2019;20(4):336-349.[/ref]

Ved å sikre at land i det globale sør følger reglene til den globale kapitalen, kan disse landene bli prøvekaniner for en ny type kapitalisme, en kapitalisme som kanskje vil gjøre oss nostalgiske for den gamle.[Wark, McKenzie. (2019). Capital is Dead. London: Verso. I boka argumenterer Wark for at datakapital er et annet beist enn industrikapitalen og går så langt som å påstå at det ikke lenger er snakk om kapitalismen, men noe annet. Det er en spekulativ påstand som jeg ikke står inne for her, men det er rimelig å si at kapitalismen er i en endringsfase.] Allerede gjøres mye av grovarbeidet i dataøkonomien av arbeidere i det globale sør eller i land med dårlig arbeidskår. Mesteparten av arbeidet med å tagge bilder slik at de kan brukes til å trene maskinlæringsmodeller blir gjort av arbeidere i Kenya, og moderering av nettsider blir outsourcet til Øst-Europa. Ytterst lite av gevinsten av dette arbeidet går tilbake til arbeiderne eller landet som arbeiderne jobber i. I motsetning til den gamle kapitalen, som i større grad var bundet til tid og sted, er den nye datakapitalen smidig. Det er ikke lett å organisere arbeidere når alle kan byttes ut over natta med arbeidere fra et annet land. 

Hva kan vi gjøre?

Problemet med dataflyten i dag er ikke at den er åpen. Det er mange gode grunner til å ønske at data skal kunne flyte uhindret mellom folk og nasjoner. Det er også positivt, men ikke særlig overbevisende, at forslaget om DFFT skal ivareta grunnleggende verdier som personvern og sikkerhet.

Problemet med prinsippet om fri dataflyt slik det diskuteres i WTO, er at premisset er frihandel og profitt. Dette er problematisk siden dataflyten handler om mer enn bare penger. Data er makt, og med et regime hvor dataflyten legges til rette for profittsøkende selskaper vil dette bare bidra økt monopolisering og utnyttelse. Det er også andre grunner til å tro at WTO slik det er nå er et dårlig egnet forum for å fremforhandle et internasjonalt regime for dataflyt. For eksempel kan vi forvente at et det vil føre til et kappløp mellom nasjoner, om hvem som kan tilby billigst datalagring og -behandling med minst mulig innsynsregler. Med andre ord, det er trolig at man vil se en fremvekst av «dataparadiser» hvor bedrifter kan lagre dataene sine med minst mulig innsyn, og størst mulighet til å trenere eventuelle forsøk på innsyn. Med WTO ved roret vil prinsippet om fri dataflyt undergrave det det er ment å oppnå, nemlig en global dataøkonomi som sikrer grunnleggende rettigheter.

Løsningen er enkel, man må sette mennesker (og miljø) foran profitt. Dette har vi god erfaring med allerede. For eksempel har håndteringen av pandemien vært helt avhengig av datadeling mellom nasjoner, og at denne delingen har kunnet foregå uhemmet. Pandemien er også et godt eksempel på hvordan restriksjoner på dataflyten kan være katastrofale når den beskytter profittmotivet. Den enkelttingen som vil ha størst effekt på den internasjonale smittespredningen, er å tvinge farmasøytiske selskaper til å fjerne patentene på vaksinene. Det er nettopp fordi selskaper som Pfizer og Moderna ikke deler data at bare 3 % av befolkningen i det globale sør er vaksinert.

En måte vestlige nasjoner kan vise solidaritet med det globale sør, er ved å innføre nasjonale restriksjoner på dataflyten. Land i det globale sør har større vanskeligheter for å si nei, særlig fordi de blir lovet, og ofte får (i hvert fall midlertidig), gode lønninger og arbeidsvilkår i forhold til andre industrier. Ved å legitimere restriksjoner på dataflyten kan man hjelpe disse landene med å beholde mer av den langsiktige verdien av data.

Enda viktigere er det at man enes om å opprette en internasjonal dataflyt som bidrar til å bygge opp kollektiv istedenfor privat makt. Datakapitalen kan gjøre mye godt hvis den spres utover og blir brukt for å bygge infrastruktur som gir borgere og arbeidere økt selvråderett og mulighet for demokratisk deltagelse. Den viktigste lærdommen vi kan ta med oss fra fremveksten av de store dataselskapene er at vi nå har muligheten til å knytte verden mer sammen, spre kunnskap med hverandre, og gi en stemme til de som ikke tidligere har hatt det. Det er bare synd at vi hittil har kastet bort denne muligheten på å tillate fremveksten av selskaper som bidrar til polarisering, overvåkning, og som har gjort en håndfull privatpersoner rikere enn Krøsus. Data er makt, og i motsetning til andre ressurser kommer vi ikke til å gå tom for data med det første. Det er ingen grunn til å ikke dele denne makten og bruke den til å bygge morgendagens verden. Hvis ikke vi ikke får det til i fellesskap, kommer den globale kapitalen til å bygge den i sitt bilde.

Hege Bae Nyholt toppet Rødts liste i Sør-Trøndelag, og ble dermed valgt inn på Stortinget da Rødt knuste sperregrensa tidligere i år. Hun gikk rett fra en jobb i barnehage, til å representere Rødt på Løvebakken. Gnist tok en prat med Hege rett etter valget, mens regjeringsforhandlingene fortsatt pågikk. Det ble en samtale om politikk og hverdagsliv, om revolusjonær fantasi, om forholdet mellom stortingsgruppa og partiet, og om å bli oppsøkt av sikkerhetspolitiet da hun som 15-åring protesterte mot Samaranch og IOC på Lillehammer. 

Av Stian Bragtvedt, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Yngve Mandal Svendsen

Stian: Jeg googlet litt for å forberede meg til denne praten, og skjønte fort at vi ikke var de første som kom på ideen om å intervju deg.

Hege: Ja, det har vært ganske mange intervjuer de siste dagene. Jeg tror nok en del mediefolk synes det er spennende at jeg kommer fra en vanlig jobb i barnehage, og ikke fra betalt aktivisme i organisasjonslivet eller lønnede verv i politikken. 

S: Jeg kan jo huske fra min egen tid i Rød Ungdom på 90-tallet at du var en fremtredende aktivist i RU i Trondheim, som vi i RU i Mosjøen syntes var veldig tøffe og revolusjonære. Kan du si litt om deg selv og din karriere i bevegelsen som i dag har blitt til partiet Rødt?

H: Haha! Ja, jeg var nok veldig tøff på slutten av 90-tallet, det var min glansperiode! Men egentlig er jeg østlending og kommer fra Lillehammer og Toten. Jeg flytta ikke til Trondheim før 1995. Jeg har vokst opp i en politisk engasjert familie, selv om foreldrene mine ikke var aktive i organisert politikk. 

S: Så du har ikke fått det partipolitiske inn fra barnsben av? 

H: Neinei, jeg har vært med i Rødt og RV lenger enn foreldrene mine, for å si det sånn. Men vi gikk alltid i 1. mai-tog da jeg var liten. Da reiste vi inn til Oslo, for på Toten brukte bøndene 1. mai til å spre møkk, og de eneste som gikk i toget der var formannskapet, og de gadd ikke mamma å gå med. Så jeg har jo vokst opp i en sosialistisk familie, hvor det blant annet var naturlig å engasjere seg i Palestinakomiteen og diverse solidaritetsarbeid. Men akkurat veien til RU fant jeg selv. Jeg tror nok Gulfkrigen på 90-tallet var det som vekket meg politisk for alvor, og min første politiske button, som jeg hadde kjøpt selv hos Ole Kopreitan, stod det «USA ut av gulfen» på. Så var det EU-kamp og greier, og jeg tenkte at; «Nå må noe skje, Hege». Så da stifta jeg og noen venner Lillehammer RU i 1993. På den tida trodde jeg at vi sikkert var rundt 5 000 i RU i Norge, mens det i virkeligheten var kanskje 50-150. Jeg hadde jo ikke noe begrep om størrelsen. Men kanskje det er det som blir konsekvensen av å ha en effektiv sikkerhetspolitikk, ingen vet hvor mange man er, haha!

S: Jeg husker den sikkerhetspolitikken, det ble oppfordret til dekknavn og greier. Det kunne virke litt fjernt når man satt på Mosjøen videregående og skulle verve folk til RU. 

H: Ja, ikke sant. Men samtidig skal man ikke glemme at sikkerhetspolitiet fulgte nøye med på Rød Ungdom på 90-tallet. På Lillehammer ble jo kampen mot OL viktig for oss, og vi hadde tenkt å stoppe IOC og Samaranch som var president der. Han hadde jo tidligere vært Franco sin idrettsminister, og vi gikk ikke med på at tidligere fascister skulle sole seg i glansen på Lillehammer. Vi hadde store planer om å legge oss på toglinja og greier, helt til vi kom på at han kanskje ikke kom med Intercityen fra Oslo til Lillehammer. Men vi fikk uansett trykket opp t-skjorter med Samaranch som knelte foran Franco. Da kom sikkerhetspolitiet bort til meg på ungdomshuset og forklarte at de visste hvem jeg var, hvor jeg bodde, hvem som var vennene mine og så videre: «Vi følger med på deg, vi vet du er et uromoment». Da var jeg 15 år! De skremte med at hvis vi fant på noe tull under OL, så vanket det 10 000 kroner i bot og behandling av terrorpolitiet, for det var jo erklært unntakstilstand på Lillehammer under OL. Å ytre seg negativt om OL i folkemengder, det var ikke akseptabelt på Lillehammer i 1994. Så selv om sikkerhetspolitikken ga en del rare utslag og kanskje skapte flere ulemper enn fordeler, så var det i alle fall en påminnelse om at staten ikke alltid er på ditt lag, spesielt ikke om du vil utfordre makta. 

S: Men OL på Lillehammer og 1990-tallet er jo lenge siden. Hvordan har du greid å være aktiv så lenge? Selv kjenner jeg at det er lite overskudd igjen til politisk aktivitet når man skal sjonglere jobb og familie med små barn.

H: Nei, jeg har jo ikke vært aktiv sammenhengende siden 1993. Det sa litt stopp for min del rundt 2008, da var jeg helt ferdig med å være aktiv, etter å ha hatt omtrent alt av sosialt liv i partiet i mange år. Så skjedde det masse greier i livet mitt også etter hvert, mora mi fikk kreft og ble psykisk dårlig, noe som endte med at hun tok livet av seg for åtte år siden. Lenge var mitt hovedprosjekt å holde hodet over vannet, da var det ikke plass til noe stort politisk prosjekt. Jeg hadde mer enn nok med å være mor og samboer med mannen min. Men jeg datt ikke helt ut av organisasjonslivet, for jeg var hele tida aktiv i det vi på 90-tallet kalte «fronten». For min del var det Palestinakomiteen, hvor jeg alltid har vært aktiv. 

S: Grunnen til at jeg lurer på dette med å få hverdagen til å gå opp og politisk arbeid er fordi jeg er opptatt av at Rødt bør kunne sende arbeidsfolk inn på tinget. Men så spør jeg meg selv, er det realistisk? Hvordan skal man finne tid til det politiske engasjementet som trengs for å komme inn på tinget i en gjennomsnittlig hverdag? Kan vi rekruttere til tinget fra arbeiderklassen? 

H: Ja, det er jo der vi må rekruttere dem fra, mener jeg. Kinkig spørsmål. Jeg mener jo vi har en særegen forpliktelse til å sørge for at vi er et parti for vanlige folk. Med det mener jeg at vi nå har en historisk mulighet til å sørge for at stortingsgruppa ikke er åtte helter. Vi kan ikke jobbe døgnet rundt og ofre oss selv fullstendig, for da vil ingen andre ta over. For det første vil man spy av jobben, og andre vil ikke stille, hvis du er nødt til å bli en kader som alltid setter partiet foran deg selv for å bli stortingsrepresentant. Altså, man skal ikke være blåøyd, det er hardt arbeid, det er en del ofre. Jeg skal jo bo i Oslo i ukedagene, og en del helger når det trengs. Men jeg må kunne fortsette å være menneske, å være Hege, mamma, kone og alle disse andre tingene som jeg også er, i tillegg til stortingsrepresentant. Vi må også ha tida til å treffe folk i vårt eget valgdistrikt, og folk sine organisasjoner. Jeg har enorm tro på den sosiale bevegelsen vi er en del av, og den er vi nødt til å følge opp. Og da kan vi ikke sitte inne på Stortinget hele tida. Men det opplever jeg stor enighet om i gruppa. Den første arbeidsdagen min på tinget var jeg ute på plenen og traff klimabevegelsen og bunadsgeriljaen. Så var vi inne på tinget. 2/3 til bevegelsen, 1/3 til tinget. Det er en fin balanse, tenker jeg!

S: Ja det høres jo oppløftende ut!

H: Men det kommer selvsagt ikke til å fortsette sånn.

S: Ofte snakkes det om politikk som «det muliges kunst», man skal slå seg til ro med det som er mulig å oppnå her og nå, inngå kompromisser og slike ting. Jeg leste nylig et oppslag i KK hvor SVere ble intervjuet om deres syn på samarbeid med Rødt, hvor Heming Olaussen sa noe sånt som «nei, det er for tidlig, Rødt må vise at de er til å stole på». Men spørsmålet for meg blir da, hvem er det Rødt skal være til å stole på for? Skal vi være til å stole på for de andre politikerne på tinget, eller for vanlige folk her ute? Er det ikke en fare for at vi, selv med de beste intensjoner, blir sugd inn i den praksisen hvor politikk er det muliges kunst, og politikerne på tinget identifiserer seg mer med hverandre enn vanlige folk? De skal ordne opp mens vanlige folk skal holde seg i ro? 

H: Jeg tror absolutt det er noe man må være bevisst på. Selv har jeg jo ganske kort tid som folkevalgt, med mine to år på fylkestinget, men jeg har trivdes med det og hatt tro på organisasjonsarbeid. Og det jeg ser er at det parlamentariske utgjør en enorm forskjell, nettopp fordi du får en talerstol og kan få gjennom politikk som er viktig for folk. Det har vi klart i Trøndelag og det skal vi klare på tinget. Samtidig skal Rødt være et annerledes parti, det både forplikter og gjør at jeg føler meg trygg på at vi ikke forsvinner inn i en stortingsboble. Det vil ikke medlemmene akseptere rett og slett, heller ikke den sosiale bevegelsen og alle organisasjonene som har forventninger til oss. Det tok ikke mange dager fra jeg var valgt inn til det tikka inn e-post fra Palestinakomiteen om hvilke forventninger de hadde til nytt flertall og oss på tinget. Det gjelder å finne balansen mellom å være parti-pietist, hvor alt blir feil uansett og man skal holde seg på den rene sti, og det å oppnå konkrete politiske resultater. Mange har spurt meg om jeg kan spise middag på slottet, jeg som er republikaner. Jeg tenker at det er ikke små symbolske saker jeg er valgt inn for å fronte, men resultater som betyr noe i folk sine liv. Da prioriterer jeg den kampen, klassekampen om du vil, framfor symbolske markeringer. Men dette er jo ting vi må ta stilling til hele tida: Hva kan vi forhandle om, og hva er uaktuelt å gi seg på? Vi må være tålmodige og utålmodige samtidig. 

S: Jeg kan noen ganger bli litt resignert og tenke at, jaja, nå blir det et så stort dragsug mot arbeidet på Stortinget, at det greier vi ikke som parti å stå imot, og da blir vi likere SV. Vi snakker alltid om Rødt som annerledes, men konkret, er vi egentlig så annerledes enn SV; utover at vi ikke har vært på tinget før?

H: Jeg er nok mer optimistisk. Jeg er heller ikke så redd for at det parlamentariske arbeidet skal få Rødt til å forlate røttene sine. Det handler om den praksisen jeg har hatt de to siste åra på fylkestinget i Trøndelag. Jeg tror ikke jeg har stilt i et eneste møte uten å ha hatt flere runder med ulike fagforeninger om temaet. Jeg skal kanskje ikke påstå at det er en sosialistisk måte å gjøre det på, men en aktivistisk i alle fall. Så er det nå engang slik at vi lever i et kapitalistisk samfunn. Med en del ting er det sånn som du sier, fatalistisk, at vi må akseptere at det er ting vi ikke får gjort noe med. Så hører jeg jo den interne diskusjonen: «nå blir vi et sosialdemokratisk prosjekt, nå bruker vi ikke de samme begrepene lenger.» Jeg er ikke så bekymra for det. Jeg tenker at det er indremedisinsk å skulle tviholde på en del begreper og termer som er fremmedgjørende for mange, spesielt de som har alt å vinne på politikken vår. Jeg er veldig for at vi bruker et språk som er forståelig, for at vi tar utgangspunkt i vår samfunnsanalyse, men også i virkeligheten folk lever i, og erfaringene deres. Da er vi tilbake til det vi snakka om å rekruttere fra arbeiderklassen og hvorfor det er viktig. Folk har forskjellige erfaringer, og de forskjellige erfaringene må være på tinget. 

S: Denne gangen måtte Rødt sine lister toppes av folk uten stortingserfaring, fordi vi bare har Bjørnar med erfaring. Men neste gang, om fire år, da har vi flere med erfaring, som behersker mer av retorikken, spillet, det politiske håndverket, sånne som deg. Er det ikke naturlig at disse settes på topp nok en gang da? Skal vi kaste bort den erfaringen og ha nye folk fra arbeiderklassen inn? Skal laget toppes eller ikke? 

H: Det er et dilemma, og jeg vet ikke om det er noen løsning med en absolutt regel. En periode er ikke nok til å bli skikkelig god. Jeg må innrømme at jeg er skikkelig forvirra nå på dag 3, for det er jo et komplekst system. Min tanke nå er at kanskje Stortinget er unødig forvanska. Kanskje det er udemokratisk at det er så vanskelig? Men det er jo dag tre, så det går seg kanskje til. Jeg tror ikke vi bør ha en regel som sier man kan sitte én eller to perioder, men jeg tror vi skal ha et aktivt partidemokrati som gir folk tillit, så da må den tilliten reforhandles på et tidspunkt. 

S: Men blir det noe annet enn måten andre partier gjør det på? 

H: Jeg synes at man kanskje ikke skal synse så mye om andre, men jeg ser for meg at vi har mer deltakelse i partiet i Rødt. Partiet har en større forventning om å få være med og styre de politiske beslutningene som tas i de parlamentariske organene. Da jeg var i fylkestinget var det slik at fylkesstyret kunne overstyre fylkestingsgruppa, for eksempel. Nasjonalt kan jo landsstyret, sentralstyret og arbeidsutvalget overstyre stortingsgruppa. Så noen formelle regler er jo også på plass for å sikre at tyngdepunktet i partiet ligger utenfor Stortinget. Jeg mener det er avgjørende at partiet bestemmer, og ikke jeg alene som representant. Jeg er jo valgt inn for å forvalte Rødts politikk på best mulig måte, og da gir det en trygghet ikke å stå alene. På intro-kurset for nye representanter snakket Kari Elisabeth Kaski fra SV om at det kunne være ensomt på Stortinget, men det tror jeg ikke det blir for meg. Jeg føler meg både tett på fellesskapet i partiet, og i gruppa. Det er jo derfor jeg tør å gjøre dette, fordi jeg er en del av et fellesskap og en bevegelse. 

S: Du nevnte deltakelse, at Rødt sine medlemmer deltar mer enn andre. Men på 90-tallet, da var det jo aktivitetsplikt, idealer om kaderparti og greier. Nå derimot, er det 12000 medlemmer, og 10000 har kommet til de siste årene. Er det en mulighet for å bevare de beste sidene fra det RU vi var med i på 90-tallet, som høy grad av deltakelse? Er det sikkert at de nye folka er så interessert i å delta? At det er et slikt prosjekt de har blitt med på? 

H: Noen har sikkert bare meldt seg inn som et standpunkt. Men både du og jeg har jo vært aktive på tidspunkter da man kunne bli ekskludert om man ikke var aktiv. Likevel var det jo ikke derfor vi var aktive – for å unngå eksklusjon? Det var jo fordi det føltes viktig. Det er jo det som på en måte er stikkordet, å være aktiv må føles viktig. For eksempel ved at man reelt har mulighet til å være med og utforme politikken. Hvis man føler at man reelt kan være med på å utforme politikk, og ha eierskap til stortingsarbeidet, så tror jeg også at det gjør at folk er aktive, på ulikt vis. 

S: Det låter jo fornuftig! Samtidig er det som du sier, komplisert på Stortinget, for ikke å si et landsmøte i Rødt hvor det er over 1000 forslag. Hvordan kan vi åpne politikken mer opp for folk, slik at man kan jobbe politisk selv om man har jobb, familie eller andre forpliktelser? De som er mest slitne er jo kanskje de som har aller mest å vinne på politisk kamp? 

H: Det er jo noe som heter klarspråk, men det bruker de ikke på Stortinget, for å si det sånn. Ikke på fylkestinget heller. Det kreves en del kulturell kapital for å skjønne hva som står i sakspapirene. Det er et demokratisk problem, tenker jeg. Det ekskluderer mange. De som er dårlige i norsk, eller av ulike grunner har utfordringer med å lese og skrive, eller bare ikke har overskudd, som er utslitt etter nattskift eller hva det nå er. Min erfaring fra lavere nivå er at det er utrolig vanskelig å finne fram i disse dokumentene. Samtidig må jeg si at jeg synes Rødt har blitt mye bedre på klarspråk. Vi bruker ikke lenger nødvendigvis de marxistiske begrepene, men vi har beholdt analysen. Som fagperson har jeg alltid hatt som mål å kunne faget mitt så godt at jeg slipper å bruke fagspråket, fordi jeg mener det er nærmest en hersketeknikk overfor foreldre. Det er ikke noe poeng å si at en 4-åring har en «adekvat utvikling» overfor foreldre som ikke vet hva det betyr. Jeg mener Rødt har blitt ganske gode til det. I alle fall sammenlignet med 90-tallet, da vi kunne ha milelange plattformer i Trondheim. De skulle dekke hele verden, Palestina, Kurdistan, den globale kapitalismen, og Trondheim. Vi skal være så gode trygge på analysene og politikken vår at vi kan snakke med et språk som angår vanlige folks erfaringer. 

S: Det var jo motiverende å være en del av den store klassekampen i verden? 

H: Joda, men det fungerer også ekskluderende, tror jeg. 

S: Litt i forlengelsen av det marxistiske, hva betyr det egentlig i dag at vi er et revolusjonært parti, samtidig som vi sitter på Stortinget?

H: Jeg tenker at det betyr at vi også, samtidig som vi jobber her og nå, jobber med en plan som går noen år fram i tid. Vi har en drøm om noe større. Så har vi en analyse av hvorfor verden er som den er. Og for min del finner jeg en ro og trygghet i å ha en analyse som sier noe om hvorfor verden er som den er. Det er jo nettopp forståelsen av at kapitalismen er menneskeskapt som gir meg trua på at det går an å endre den. Det kan jo høres litt rart ut, vi er jo så innvevd i kapitalismen i dag at det kan virke fjernt å knuse kapitalismen, nesten naivt. Men det marxismen hjelper oss med er å se er at kapitalismen er historisk, den har ikke alltid vært her. Den springer ikke ut av «menneskets natur», men har blitt til under bestemte historiske forhold. Det betyr at ting også kan være annerledes. Det er det som ligger i å være revolusjonær for meg, å kunne drømme større enn rammene kapitalismen setter. Det synes jeg det er verdt å kjempe for. En vennine av meg skrev i en melding da valgresultatet var klart: «Dette er et skritt på veien mot sosialismen.» Det var nok med glimt i øyet, men det er jo sant. Jeg diskuterte det med en kamerat i Trøndelag, som sa noe lurt: At de som kritiserer oss for å drømme om det klasseløse samfunn, mangler fantasi. De greier ikke se for seg å se for seg noe annet samfunn enn det vi har akkurat nå, og i så fall bare ettpartidiktatur som i Sovjet. Kanskje ser heller ikke jeg konkret alle detaljene i et sosialistisk samfunn for meg, men jeg greier å forestille meg muligheten til et annet samfunn enn kapitalismen.  

S: En som heter Mark Fischer snakker om kapitalistisk realisme, at det er lettere å se for seg verdens undergang enn at kapitalismen skal ta slutt. Hvordan kan vi plante frø som kan hjelpe fram en slik revolusjonær fantasi?

 H: Hvis vi sier at en annen verden er mulig, og det sier vi jo, så må vi vise det helt konkret. I januar grein jeg da vi fikk en strømregning på 5000 kroner, for da sprakk budsjettet vårt. Jeg tror det er lurt å ha grini over strømregninga, for da er det ikke så lett å stemme for utenlandskabler. Jeg tenker at måten å så disse frøene på, det handler om god gammeldags bølle-tankegang fra bøllekursene vi hadde i RU. Da starter vi med å identifisere hvorfor folk er lei seg, sinna eller fortvilte. Vi må gi frustrasjonen en retning, dernest må vi vise at det faktisk er mulig å få til endringer. Vi kan for eksempel fremme forslag om to-prissystem, stoppe kabler og så videre. Det er ikke naturgitt at strøm skal være dritdyrt. Det vil si, det er naturgitt fordi det henger sammen med regnet, men det koker allikevel ned til politiske valg og prioriteringer. Når vi gir frustrasjonen retning og viser at vi kan få til mindre endringer, da blir det også lettere å drømme om større endringer. Jo mer bevegelsen greier å forandre, jo mer får folk tro på at de kan forandre. Politikere på Stortinget synes jeg altfor ofte gjør det motsatte, fremstiller ting som om de ikke kan forandres. Som når Støre snakker om «store, nærmeste naturgitte krefter» når han snakker om den globale kapitalismen. Klart at de kreftene har blitt sterkere som en følge av globalisering og handelsavtaler som sosialdemokrater som Støre har vært med og inngått. Hva man bruker penger på, lokalt og nasjonalt, er politiske valg. Det er så mange politikere som over så lang tid har lagt et slør over, avpolitisert, hva politikk betyr i hverdagen til folk og fremstilt konsekvensene som naturlover. Men kommuneøkonomi, skoletilbud til ungdom, sykehjem og foreldrene dine sin plass der, alt dette er resultat av politikk og prioriteringer.

S: Så vår oppgave er å politisere det som fremstilles om apolitisk?

H: Ja! Man har nærmest laget en forestilling om at det som skjer på tinget ikke har så mye å si for hverdagen til folk. Og det er jo ikke sant!

S: Politiser Stortinget!, der har du en parole.

H: Ja, ikke sant? Det handler om det vi snakka om i stad, klarspråket.  

S: Du sier vi skal ta utgangspunkt i folks hverdagserfaringer, og at folks hverdag henger sammen med det som skjer på tinget. Hvis vi tenker oss at Høyre er et parti som tar utgangspunkt i direktører og skipsredere sine erfaringer, med hvor fælt det er å betale formuesskatt for eksempel, hvem sine erfaringer er det vi skal løfte fram og synliggjøre? 

H: Vår analyse er at det store flertallet vil tjene på sosialismen. Da må vi jo på et vis løfte fram erfaringene fra det store flertallet. Måten å lytte til dem på er gjennom organisasjonene. 

S: Men det er jo et broket flertall, noen jobber på universitet, noen i barnehage og noen lager kebab. Skal vi satse på alle samtidig, eller må vi prioritere smalere grupper hvor vi har størst potensiale for å mobilisere folk? 

H: Jeg vil ikke sette grupper opp mot hverandre, og jeg tror ikke det er nødvendig å velge innad i arbeiderklassen. Først og fremst fagarbeidere, eller først og fremst NAV-brukere. Vi skal være partiet både for NAV-brukere og NAV-ansatte. Da må vi være mot NAV-systemet, ikke folka som er fanga i det. Jeg har ikke lyst til å si at nå skal vi satse alt på noen få grupper. Det er Witzøe, rederne og andre millionærer vi har valgt bort. I morra skal jeg på foredrag med Peder Martin Lysestøl om den nye boka hans om arbeiderklassen. Vi pleier å krangle om jeg er arbeider eller ikke. Jeg er høyt utdanna, men tjener lite, og har lite autonomi i jobben min. I alle fall sammenlignet med en håndverker. Jeg tror ikke det er lurt for Rødt å si at vi skal satse på noen få grupper. Vi må heller finne de sakene som forener. Et eksempel er kampen mot bemanningsbyråer. Den forener håndverk og omsorg, bygg og barnehage. 

S: Gjør det?

H: Ja, i Oslofjordområdet er det ekstremt mye innleie innen bygg og anlegg. I Trøndelag er det lite. Men der har vi store problemer med at Trondheim kommune bruker masse innleie i barnehagene fra Adecco og andre bemanningsbyråer. Så det er ikke slik at kamp mot innleie og bemanningsbyråer bare angår noen få grupper. Det angår både typiske manns- og kvinnearbeidsplasser. Det er like slitsomt å være vikar enten du er i forskjellige barnehager hver uke, eller på forskjellige byggeplasser. Og det er like belastende for arbeidsmiljøet begge steder når du får nye kolleger hver uke. Her har vi gode krav mot systemet med innleie, ikke vikarene selv. Det er sånne krav vi kan stille for å forene grupper fremfor å sette de opp mot hverandre. 

S: Vil du avslutte med noen bevingede ord?

H: Jeg tenker at det er hele partiets ansvar at dette blir bra, med å ha en stor gruppe på tinget. Det er ikke vi åtte på tinget sitt ansvar alene. Alle må bidra hvis Rødt skal lykkes med målet om å åpne opp det parlamentariske arbeidet og være et annerledes parti i praksis, og ikke bare i ord. Det er hele partiet sitt ansvar at vi er lyttende og støttende for folk sin kamp. Så skal vi på Stortinget gjøre så godt vi kan for å leve opp til forventningene til oss. 

Det marxistiske arbeiderpartiet PTB (Parti du Travail de Belgique) holder på prinsippet om å unngå enhver form for regjeringsdeltakelse. Det er viktigere å styrke båndene til grasrota og fagbevegelsen. For å lykkes med dette bygger de partiet etter strenge organisatoriske prinsipper med basisgrupper på bare rundt ti medlemmer hver.

Av Halvor Fjermeros, faglig leder i Rødt Kristiansand, sitter i Rødts faglige utvalg, og er forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.
Foto: Gwenael Piaser

I motsetning til i Norge, er meningsmålinger en sjeldenhet i Belgia. Det går flere måneder mellom hver gang storavisa Le Soir i Brussel presenterer sitt «Grand barometre». Men på tre målinger gjennom 2021 – vinter, vår og høst – har PTB ligget som et topp tre-parti i delstaten Vallonia, på mellom 18 og 19 prosent. I Brussel, som har status som egen region, har partiet ligget på 15–16 prosent. Til og med i det «vanskelige Flandern» hvor nasjonalistiske og til og med fascistinspirerte separatistpartier står sterkt, har det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet klart å etablere seg over sperregrensa med målinger på rundt 8 prosent i år.

Dette ser ut til å være den nye normalen etter at PTB fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved valget i 2019. Da økte antall representanter i det føderale (nasjonale) parlamentet, tilsvarende Stortinget, fra to til 14. Sånn sett kan Rødts brakvalg i høst minne om PTBs for to og et halvt år siden. Partiets medlemstall, 23000, gjør PTB jevnstort med Rødt i Norge når man tar befolkningstall i betraktning. Men PTBs prosentmessige oppslutning er mange ganger større på nasjonalt nivå. Som eksempel fikk PTBs første innvalgte kandidat i EU-parlamentet, Marc Botenga, 14,5 prosent av stemmene på regionsbasis i Vallonia i 2019.

Frivillige styrker til flomofrene i Belgia
Belgia er et komplisert politisk, konstitusjonelt og språklig lappeteppe som med drøyt 11 millioner innbyggere fordelt på et landareal på størrelse med det nye Vestland fylke, og har tre autonome regioner i en felles forbundsstat. Det fransktalende Vallonia og det nederlandsktalende Flandern har ulik historie og representerer i noen spørsmål motsatte interesser. Alle politiske partier i Belgia har ulike organisasjoner i de to regionene, mens PTB er det eneste partiet som er det samme over regionsgrensene med sitt flamske navn PVDA (Partij van de Arbeid van België) i Flandern. Det spøkes med at det kun er kongefamilien, det belgiske fotballandslaget «De røde djevlene», samt det mørkerøde PTB/PVDA som er felles for hele det føderale belgiske riket.

Under flomkatastrofen som rammet Belgia hardt med flere titalls døde i sommer, organiserte PTB solidaritetsgrupper, SolidariTeams, som dro til de mest ødelagte områdene, som Liege i Vallonia. Det kom folk langveisfra, som Antwerpen og Oostende ved Flanderns kyst, noe som forente de to regionene i nøden på folk-til-folk-basis. Flere måneder etter flommen tømmer frivillige fortsatt kjellere for slam og restaurerer ødelagte hus, skaffer mat og husgeråd, ovner og møbler til flomofrene – som på sin side er kritiske til at myndighetene ikke gjør mer. Politiske ledere fra andre partier har kritisert PTB for å prøve å slå politisk mynt på flommen med sine SolidariTeams. Det voldsomste angrepet kom fra sosialdemokraten og ministerpresidenten i Vallonia, tidligere statsminister Elio Di Rupo. På belgisk fjernsyn i høst tok han et oppgjør med partiet og deres opptreden etter flommen: «PTB er løgnere, manipulatorer og kommunister!» Fra annet hold har PTB med jevne mellomrom blitt anklaget for å være populister de seinere år.

11 helsesentre spredt over landet
Kommunist, javisst! Men «løgnere og manipulatorer» beror vel på PTBs alt annet enn døgnflueaktige framgang, noe som ikke minst rammer sosialdemokratiet og deres tradisjonelt sterke posisjon i fagbevegelsen og arbeiderklassen. Frivilligheten partiet baserer flomarbeidet på er et kjennetegn ved PTBs arbeid. Det hører med i partimedlemmenes grunninnstilling at det skal ytes en innsats for den delen av folket som sliter med økonomi, bolig og helse. Slik har det vært siden 1980- og 90-tallet da PTB var et søsterparti av AKP (med og uten «ml») i den europeiske marxist-leninistiske familien. Gjennom mange tiår har partiet bygd opp et helsetilbud i byer og bydeler der leger på frivillighetsbasis har utgjort kjernetroppen. I dag får slike helse- eller legesentre statlig støtte. Leger og annet helsepersonell får lønn etter hvor mange pasienter de behandler. Pasientene må på sin side abonnere på tjenester – som de så mottar gratis, uansett hvor mange konsultasjoner det måtte dreie seg om. Det finnes nå 11 helsesentre hvor til sammen 53 leger og 50 tilknyttede helsearbeidere som sykepleiere, ernæringsfysiologer og psykologer arbeider. I tillegg er det 75 frivillige fagfolk knyttet til sentrene – som for øvrig ikke yter tjenester innen tannhelse.

Disse lege-/helsesentrene har altså blitt et supplement til det offentlige helsevesenet. På grunn av deres faglige status benyttes også sentrene som turnus- og praksisplasser for legestudenter og studenter innen andre helsefag.

Tre nivåers «kommunistparti for vår tid»

PTB skiller seg ut som et særegent parti på venstresida i EU. Det gjelder først og fremst den spesielle partimodellen som er utviklet over mange tiår, noe som delvis er en arv etter det gamle kaderpartiet fra ml-tida. Men det er også en modernisert variant av en partimodell som i paragraf 1 i partiets vedtekter beskrives slik: «PTB er et kommunistparti for vår tid. Dets ytterste mål er et samfunn som opphever all utbytting av menneskene og hvor lokaldemokratiet styrer samfunnet.»

I 2008 hadde PTB en såkalt fornyelseskongress som tok et oppgjør med en sekterisk partimodell som lenge hadde brakt partiet i krise. Medlemstallet nådde sjelden over 1000, og på det meste i 2003 opp mot 1500, hvis en også telte med sympatiserende aktivister. 2008-kongressen tok for det første hensyn til at et parti med behov for å utvikle seg i moderne retning må kunne tilby aktivitet på ulike nivåer. Dessuten lanserte man en politisk profil kalt Sosialisme 2.0, basert på et oppgjør med tidligere tiders tenking om foregangspartier fra andre tider og i andre land. Kongressen forlot ideen om at det fantes internasjonale modeller for en «ferdiglaget sosialisme».

PTBs tre nivåer består for det første av en type medlemskap for såkalte rådgivende medlemmer uten spesielle forpliktelser, men med mulighet for å delta på et årlig møte der erfaringer fra eget arbeid og råd til partiets videre utvikling utveksles.

Nivå to er aktive medlemmer, som forplikter seg til å delta på månedlige møter og å gjøre bestemte oppgaver som følges opp av evaluering og diskusjon i lokallaget, også kalt grasrot- eller baseorganisasjon. Disse utgjør selve grunnsteinene i PTBs landsdekkende partiapparat overalt hvor det er mulig å opprette partilag, på arbeidsplasser så vel som i bydeler og landsbyer.

Tredje nivå er det såkalte kadersjiktet. En kader er et partimedlem som er villig til å ofre ekstra mye både av personlig økonomi og tid til aktivisme, teoretiske studier og diskusjoner. I vedtektene lyder det: «En kader har en marxistisk visjon for samfunnet, ønsker å studere og forstå sosiale endringsprosesser og har evne til å formidle med personlig engasjement og entusiasme til alle andre.»

Kadersjiktet med sine høye krav består nødvendigvis av relativt få medlemmer. Det utgjør bare 3-400 folk og vokser sakte fordi det tar tid å skolere medlemmer til så store lederansvar. Dette sjiktet er en viktig forutsetning for at PTB kan bygge og drive en organisasjon som representerer ikke bare et supplement, men også en motvekt til partiets parlamentariske virksomhet når denne blir synlig og preget av mange dyktige politikere i det offentlige rom. Dette særtrekket ved PTB kan leses ut av partistatuttene, hvor partiet beskriver seg selv på følgende måte: 

Vårt parti nekter å overlate politikk til profesjonelle politikere. Det setter folk i bevegelse, involverer, utdanner, organiserer og mobiliserer dem. Det er aktivt i felten, i nabolaget, på arbeidsplassene, overalt hvor folk arbeider, bor og samhandler. Partiet har også en internasjonal visjon og utvikler praktiske initiativer innen solidaritetsarbeid og samarbeid. Det har prinsipper, tydelige regler for inntektene til alle kadre og valgte representanter, for slik å unngå opportunister og folk som er ute etter å gjøre karriere. Partiet slutter opp om ord og handling og stoler ikke på tom retorikk som ikke fører til praktiske resultater. Ja, PTB er et spesielt tilfelle innen belgisk politikk, og vi er veldig stolte av det.

Et praktisk eksempel fra Antwerpen
Programmet kunne trygt ha føyd til «et spesielt tilfelle i Europa». Jeg tillater meg å tvile på at noen andre partier på venstresida stiller så tydelige krav til medlemmene, det være seg greske Syriza, spanske Podemos, britiske Labour eller danske Enhedslisten. Spørsmålet er hvordan denne partimodellen ser ut i praksis.

Det aktive sjiktet i PTB består av rundt 25 prosent av den totale medlemsmassen. Dette er gruppen som er aktive i en grunnorganisasjon eller et høyere ledd lokalt, regionalt eller nasjonalt, og deltar på minst ett møte hver måned. I tillegg er det ulike tilbud om skolering og studier ved en organisert partiskole hvor medlemmer som ønsker å skolere seg til «militante» aktivister må følge en syklus som består av ti ulike studieemner spredt over flere år. To ganger i året gis det mulighet til å velge et nytt emne. De best egnede og mest motiverte blir utvalgt til å delta på en egen skole for kaderutdanning over to år, med stor vekt på marxistiske og ideologiske studier. I tillegg arrangeres det seminarer på nasjonalt nivå.

Jeg har spurt medlemmer i PTB-ledelsen hvordan partiet er organisert på grunnplanet, og hvor mange medlemmer det kan være i hvert partilag. Svaret er at det ikke finnes et formelt tak på dette, men at det ikke bør være mange flere enn 10 i hvert lag. Hensikten er å tilstrebe høyest mulig grad av deltakelse og ansvar. Dette er ikke prateklubber, men enheter som er til for å skape bevegelse. Det betyr at lederen av gruppa må følge opp hvert enkelt medlem i dets arbeid og trå til hvis det oppstår vanskeligheter.

En nyvinning innen partiapparatet som ble utviklet i Antwerpen under valgkampen i 2019, er en såkalt trener. Denne funksjonen er satt ut i livet landet rundt siden den gang. Treneren har ansvar for å følge opp flere basisgrupper innenfor et visst område innenfor en by eller provins. Antwerpen, Belgias nest største by med over en halv million innbyggere, er også en provins med nærmere to millioner. I provinsen fins det 40 lokale partilag fordelt på bydelene, samt 15 lag på arbeidsplasser innen industri, servicebedrifter og administrasjon. PTB er organisert med egne grupper blant havnearbeidere, kjemisk industri, metall- og bygningsindustri, traktorfabrikker, blant ansatte innen kollektivtransport (buss, trikk og tog), på sykehus, i helsesektor og offentlig administrasjon i Stor-Antwerpen. Også innen hver av de tidligere nevnte dels frivillighetsbaserte lege- eller helsesentrene finnes det partilag. Trenerne har sitt utspring i en provinsledelse, i dette tilfelle for Stor-Antwerpen, og utgjøres av folk fra kadersjiktet i PTB.

Trenerne er en forutsetning for at PTB/PVDA kan fungere med totalt 400 basisgrupper eller partilag over hele Belgia. Det er trenerne som koordinerer den løpende virksomheten med nasjonale kampanjer, opplegg for felles studier og diskusjoner om prioriterte emner eller saker som gjør at partiet kan opptre som en samlet kraft på landsbasis. I tillegg har hvert partilag sjølsagt sine egne prioriteringer ut fra hvem og hva de organiserer. Denne formen for sentralisme ser ut til å være et særlig kjennemerke for PTBs stabile vekst og økende politiske innflytelse.

Ingen varig bevegelse uten organisasjon

I denne artikkelen har jeg presentert partimodellen til PTB, og hvordan den fungerer i praksis. Jeg kunne skrevet mye om partiets politiske saker, om dets skarpe antirasistiske profil i et av Europas mest multikulturelle og etnisk sammensatte land, om hvordan de prøver å motvirke de separatistiske strømningene som står sterkt i Flandern, om PTBs kritikk av et EU som landet ikke bare er medlem av, men så å si vertskap for. Jeg kunne ha skrevet mye om hvilke kamper PTB har stilt seg i spissen for mot multinasjonale konserner som herjer med industriarbeidsplasser og legger ned arbeidsplasser i tusentalls fordi de finner et mer gunstig tilbud for etablering i et annet EU-land, som i kampen for å bevare Caterpillarfabrikken for noen år siden. Eller jeg kunne fortalt om den massive mobiliseringen mot de internasjonale investeringsavtalene TISA, TTIP og CETA (handelsavtalen mellom Canada og EU) som ble forsøkt tredd ned over hodene våre, men som nå har mistet momentum i takt med en svekket globaliseringsoffensiv.

I stedet velger jeg å konsentrere meg om det jeg oppfatter som det avgjørende skillet mellom seriøse forsøk på å skape nye og moderne arbeiderpartier, og de mer løse bevegelsene, ofte kalt populistiske, som har fått mange til å feste nytt håp til venstresidas framvekst det siste tiåret. For fire år siden gjorde jeg et større intervju med PTB-leder Peter Mertens, siden den gang innvalgt i parlamentet fra sin hjemby Antwerpen. Da vurderte han andre europeiske erfaringer med opposisjon fra venstre, ikke minst med det greske partiet Syrizas nederlag i kampen mot EUs disiplinering av gjeldslandene i kjølvannet av finanskrisa:

– Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

Dette tror jeg formulerer essensen i PTBs strategi. Det handler om en langsiktig plan for å styrke partiets bånd til arbeiderklassen, fagbevegelsen og de mange grasrotbevegelser som utgjør en potensiell kraft, men som per i dag ikke er sterke nok til å stå imot klassekreftene som kontrollerer statsapparatet verden over. I intervjuet med Mertens begrunnet han hvorfor PTB ikke vil gå inn i regjering tross solid parlamentarisk framgang, en fristelse svært mange venstrepartiet i EU ikke har kunnet motstå, men med et par tydelige unntak som Enhedslisten i Danmark og norske Rødt. Dette var uttalt før PTBs nasjonale gjennombrudd i 2019. Men standpunktet står fortsatt ved lag:

– Vi vil ikke delta i noen delstatsregjering i Vallonia fra og med neste valg. Det har vi gjort klinkende klart, for velgerne skal vite hva de kan vente av oss. Hvis vi skal inn i regjering blir vi nødt til å gi konsesjoner til EUs stabilitetspakt og andre EU-reguleringer. Vi må første bygge opp en motkraft, vi må forberede folk på å skulle stå imot kutt-kravene. For å lykkes med det må vi bygge opp PTBs partiorganisasjon. Hvis ikke vil vi bli spist av systemet. Nå er vi i en flow, og nettopp derfor må vi si nei til å overta maktposisjoner.

Innhold nr 4 2021

Leder av Tomine Sandal: Digital dagsorden

Plukk

Stian Bragtvedt: Gnistsamtalen med Hege Bae Nyholt

Hannah Sigriddatter Ander: Staten og teknologikapitalen – Et resymé

Grace Blakeley: De store teknologimonopolistene og staten

Tomine Sandal: Intervju med Ida Vikøren Andersen: Når det koker i kommentarfeltet

Hannah Sigriddatter Ander: Algoritmer og Facebook – et krasjkurs med Tania Bucher

Philip Thingbø Mlonyeni: Fri flyt av data

Svein Olsen: Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat. Del 2

Peder Østring og Alf-Jørgen Schnell: Reisebrev fra den marxistiske konferansen i Danmark

Terje Skaufjord: Taliban – stabil i 27 år

Stian Bragtvedt: Sosialismeverksted på Mesnali KONFERANSEN ER AVLYST

Halvor Fjermeros: Politikkens «røde djevler» utfordrer makta i Belgia

Ivar Espås Vangen: Hvorfor nei til NATO?

Jorun Gulbrandsen: Er kvinnen fosterets beste vern? Eller største trussel?

Ole Marcus Mærøe: Den usolidariske EØS-avtalen

Debatt:

• Yngve Solli Heiret: Svar til Oscar Dybedahl om staten
• Johan Petter Andresen: Boka Arbeiderklassen

Bokomtaler:

• Sally Rooney: Hva må til for en bedre verden?
• Jonas Bals: En murstein i streikens tjeneste
• Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik: Imperialisme: Historie og nåtid
• Helge Ryggvik: Norsk oljeutvinning i Barentshavet
• Jamie Allison m.fl: Pessimistisk og tankevekkende om klimakampen .
• Ida Jackson: Fødselsdag

Jokke Fjeldstad: Revolusjonens Fra A til Å