Hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene som kjøpes, selges og leies ut? Gnist har snakket med to eksperter på arbeidet bak eiendommene som er i sirkulasjon.

Av: Hannah Sigriddatter Ander, medlem i redaksjonen i Gnist og medstifter av Kritisk bynettverk.
Foto: Miki Fath

Maren Amble Stinessen: Sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling fattige tilreisende på Tøyen i Oslo. Hun jobber med sosialfaglig oppfølging av utenlandske arbeidere i prekære situasjoner i det norske arbeidsmarkedet.

Lars Mamen: Daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn. Fair Play Bygg er en organisasjon satt sammen av arbeidsgiversida og arbeidstakersida, som jobber for å stanse arbeidslivskriminalitet i byggebransjen. Mamen har tidligere jobbet som tømrer og som regionalt verneombud i Buskerud.

«Markedet er fantastisk – husk å velge riktig megler». Slik lød budskapet fra et eiendomsmeglerfirma i Trondheim i en annonse på Facebook for noen måneder siden.

En venn kommenterte: «som bygningsarbeider vet jeg ihvertfall en ting: Ingen av oss som jobber med husene som bygges har sjøl råd til å kjøpe dem. Markedet ødelegger, fordyrer, skaper økt konkurranse, skaper gjeldsslaver, er urettferdig inntil beinet, er uforutsigbart og premierer dem som ikke gjør noen ting som helst annet enn å telle pengene de har tjent på andres arbeid.»

Fra konsum til produksjon

Det siste året har ulikhet i eiendoms- og boligmarkedet blitt satt langt høyere på agendaen i den offentlige debatten. I disse debattene er det ofte fokus på bolig som et ferdig produkt. Vi snakker om ulikheten mellom dem som kommer «seg inn» og de som står utenfor boligmarkedet, om ulikheten mellom utleiebaroner og leietakere.

Men hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene – byggene som kjøpes, selges og leies ut? Hvordan er det å bygge og rehabilitere hjemmene våre, utleiemaskinene eller kontorlokalene? Under hvilke kår arbeider folk for at andre skal jobbe og bo fint, selge sine hjem med gevinst, eller tjene store penger på profesjonell eiendomsvirksomhet?

Høy prisvekst, lav lønnsvekst

Et grunnleggende trekk er at lønnsnivået hos arbeiderne ikke matcher prisveksten i markedet. For samtidig som det å selge og leie ut eiendom har blitt stadig mer lønnsomt, har det å bygge og pusse opp eiendommene blitt en stadig mindre innbringende geskjeft.

– Det er byggherrene, bolig- og grunneierne og kriminelle kjøpere av arbeidskraft som sitter igjen med profitten i eiendomsmarkedet, ikke arbeiderne, sier Lars Mamen, daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn.

Et Fafo-notat om lønnsvekst i private bransjer som bygg, hotell, restaurant og catering etter finanskrisen, viser at lønnsveksten i byggenæringen siden 2008 har vært lavere enn de andre bransjene^[i]. Mamen mener at sterkere fagforeninger ville ført til at mer av prisveksten i markedet hadde kommet arbeiderne til gode. Dette har blitt motvirket av import av billig arbeidskraft. Når arbeidsgivere fritt kan ansette arbeidere fra land i EU med langt lavere lønnsnivå enn i Norge, blir det vanskelig å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår.

Mamen mener byggebransjen er mer utsatt for sosial dumping enn andre bransjer, blant annet fordi det er færre krav til formelle kvalifikasjoner til arbeiderne. – Det er enklere å komme til Norge for å jobbe som bygningsarbeider enn jurist, sier Mamen.

En oppsplittet bransje

I tillegg til at bygningsarbeidere har opplevd lav lønnsvekst, er ofte arbeidsforholdene dårlige. Mamen sier det er mange seriøse arbeidsgivere og gode arbeidsforhold, men at sosial dumping og utnyttelse preger hele næringen. Det er en oppsplittet bransje med varierende arbeidsforhold, slår Mamen fast og deler bransjen inn i tre: De store entreprenørene, underentreprenører og privatmarkedet. De store entreprenørene, som for eksempel bygger skoler og større boligprosjekter, har ofte stor omsetning og ryddige arbeidsforhold. Fagforeningene er sterkere og bedriftene er mer opptatt av å følge regelverk. Et problem er imidlertid at de store entreprenørene har få egne ansatte og kjøper inn arbeidskraft fra underentreprenører, der vilkårene er langt dårligere.

– Mange underentreprenører er bedrifter som kun selger arbeidskraft, og omsetningen er basert på antall solgte arbeidstimer. Bedriften tjener mer jo lavere timelønna til arbeiderne er, og det bidrar det til å presse timelønnen ned, sier Mamen.

En måte å presse ned lønn på er gjennom såkalt lønnstyveri, hvor arbeidsgiver stjeler lønn fra en ansatt. For eksempel at det ikke betales inn pensjon, ikke sørges for lovpålagt yrkesskadeforsikring, når ansatte blir presset til å opptre som selvstendig næringsdrivende, ikke får lønn for overtid, eller når arbeidsgiver strategisk går konkurs for å unngå å betale lønn. Fair Play Bygg hjelper arbeidere i byggebransjen med å få innfridd sine rettigheter. Ofte hjelper de folk med å få utbetalt lønn de ikke har fått, men som de har rett på.

Verst arbeidsforhold er det i følge Mamen i privatmarkedet, særlig i rehabiliterings- og oppussingsbransjen, der det er snakk om mindre private oppdrag som å pusse opp et kjøkken eller hyblifisere en leilighet. Dette markedet er i følge Mamen i stor grad tatt over av useriøse og kriminelle aktører. Fair Play Bygg har en rekke saker i dette markedet, mange av dem er så grove at de etterforskes som tvangsarbeid. Grov utnyttelse, trusler, vold og arbeidsoppgaver som er livsfarlige å utføre er ikke uvanlig.

På suppekjøkkenet i arbeidsklær

Fair Play Bygg kommer ofte i kontakt med arbeidere gjennom hjelpeorganisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. En av dem som har sendt mange saker til Fair Play Bygg er Maren Amble Stinessen, sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling for fattige tilreisende i Oslo. Avdelingen kommer i kontakt med utenlandske arbeidere gjennom «jungeltelegrafen», eller gjennom sine tilbud som akuttovernatting og suppekjøkken. Arbeiderne Stinessen møter er ofte Øst-Europeere som reiser fra fattigdom til Norge for å finne inntekt til seg selv og sine familier i hjemlandet. Mange jobber i byggebransjen. Disse arbeiderne representerer ikke majoriteten av arbeidere i bransjen, men selv om de er i mindretall, er de en betydningsfull del av arbeidsmarkedet.

– De jeg møter er folk som har rett til å jobbe i Norge, men som på grunn av sårbarhetsfaktorer som fattigdom, gjeld, analfabetisme, språk, manglende digital kompetanse, kjønn, nasjonalitet, forsørgeransvar, traumer og/eller trusler ender opp med å bli grovt utnyttet, sier Stinessen.

Stinessen forteller til Gnist at det er vanlig at arbeiderne hun møter aldri har fridager og at de jobber fra tidlig morgen til sent på kvelden. Mange av arbeiderne Stinessen møter har liten eller ingen fagutdannelse og blir presset til å utføre svært farlig arbeid.

– Flere jeg har jobbet med har hatt stygge arbeidsulykker og blitt permanent uføre uten å ha noen rettigheter. En arbeider ble avkledd frimaklær av sjefen, før han ble dumpet utenfor legevakten med en oppkonstruert historie, sier Stinessen.

Et typisk utnyttelsesforhold er i følge Stinessen «prøvejobbing», der arbeidsgiver henter arbeidere i vanskelige livssituasjoner, gjerne uten formell utdannelse og lite erfaring fra det norske arbeidsmarkedet. De blir fortalt at de skal «prøvejobbe» ulønnet sammen med andre i samme situasjon og at den sjefen er mest fornøyd med, blir ansatt. – Arbeidere som har alt å miste blir satt opp mot hverandre i en konkurranse om en som oftest fiktiv stilling. Jeg har møtt arbeidere som har jobbet slik i mange måneder. Arbeidsgiverne kan lett erstatte arbeidere med nye, sårbare mennesker om noen protesterer, sier Stinessen.

I de fleste sakene hun har arbeidet med vil også sjefen ha kontroll over hvor arbeiderne befinner seg og at de er klar til å jobbe når sjefen ønsker det. – Det løses ofte ved å huse arbeiderne sammen, noen ganger hjemme hos sjefen eller i et leid bygg. Der henter sjefen arbeiderne når hen trenger dem, sier Stinessen.

Lars Mamen peker på hvordan mange utenlandske arbeidere blir dobbelt utnyttet i eiendomsmarkedet. Ikke bare utnyttes de som arbeidere i bransjen, deres vanskeligheter med selv å finne et sted å bo mens de jobber i Norge utnyttes også. Mamen forteller at det ikke er uvanlig at arbeidsgivere leier ut bolig til arbeidstakerne med dårlig standard og leie langt over markedspris.

– Det er ikke lett å komme til Norge fra et annet land og finne et sted å bo, og mange er prisgitt at arbeidsgiver ordner med innkvartering. Useriøse arbeidsgivere har ofte investert i eiendom de leier ut dyrt til sine ansatte. Arbeidsgiver betaler da en lønn som er nogenlunde innenfor de norske standardene, men tar urimelig høy husleie. Mange betaler rundt 7000 i måneden for å dele et rom med andre arbeidere i en bolig med dårlig standard. Dette er penger som går rett til arbeidsgiver. Slik blir de dobbelt utnyttet av samme aktør, i ett og samme marked, sier Mamen.

Store profittmuligheter, lav risiko for arbeidsgiver

Både Mamen og Stinessen mener eiendomsbransjen er spesielt utsatt for utnytting av arbeidere. Hvorfor?

Stinessen poengterer at utnyttelse av sårbare utenlandske arbeidere er et stort og underkommunisert problem i mange bransjer. Likevel mener hun det er særlig lett å tjene mye penger på å utnytte arbeidskraft i eiendomsbransjen. – Den store tilgangen på sårbare mennesker fra fattigere land i Europa, som kan brukes som ufaglært arbeidskraft, gjør det lett å «bruke og kaste» arbeidere etter behov, sier Stinessen.

Den enorme prisveksten i eiendomsmarkedet og den lave risikoen for å bli tatt, tiltrekker seg i tillegg mange kriminelle og useriøse aktører, forteller Mamen.

– I dette markedet er det så store penger å tjene at det ikke bare er interessant for småkjeltringer, men også for godt organiserte kriminelle. Å investere i og rehabilitere eiendom er godt egnet til både å hvitvaske profitt og til å få relativ risikofri ulovlig profitt. Sammenlignet med å smugle narkotika er det mye mindre risiko i denne bransjen, sier Mamen.

En annen årsak er at enkeltpersoner som skal rehabilitere og pusse opp hjemme, har lav bevissthet om disse problemene, og at dette igjen styrker problemet.

– En viktig årsak til at det har blitt så ille i privatmarkedet er at de som rehabiliterer og pusser opp eiendommer, enten for profitt eller egen statusheving, sjeldent undersøker om det er gode arbeidsforhold og at de vil ha tjenesten utført så billig som mulig, sier Mamen.

Mamen mener mange tenker at arbeiderne får mer å rutte med om de jobber svart, men at de ikke forstår at det aldri er arbeiderne som tjener på svart arbeid – det er det kun eierne av bedriften som gjør. Arbeiderne på sin side, taper sykepenger, pensjon, foreldrepenger.

Stinessen mener at nordmenns høye tillit til den norske velferdsstaten bidrar til at mange ikke greier å forestille seg at håndverkeren som monterer sikringsskapet i huset sitt faktisk kan være så fattig at å bo på gata og hente mat på suppekjøkken er nødvendig.

Men hva må gjøres? Verken daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn eller Kirkens Bymisjon sin sosionom presenterer noen raske veier til målet. Når det gjelder de mest utnyttede arbeiderne mener Stinessen vi må lytte mer til arbeiderne. Ikke bare sitter de på kunnskap om arbeidsforholdene, men også om barrierer for å organisere seg og for å varsle fra om utnyttelse. I tillegg er det et stort behov for mer støtte til arbeiderne om de skal varsle, komme seg i trygghet og få dekket sine grunnleggende behov når man står i et utnyttelsesforhold. Mamen mener at så lenge vi har lønnsforskjeller i Europa og et europeisk åpent arbeidsmarked så vil vi ha problem med sosial dumping og utnyttelse. Han peker også på at så lenge organisasjonsgraden går ned vil dette være vanskelig å løse.

En ting er sikkert. I arbeidet for et rettferdig bolig- og eiendomsmarked må vi ikke glemme arbeiderne. For i motsetning til hva eiendomsmeglerne hevder, er markedet langt fra fantastisk.

^[i] Fafo-notat 2018:19. Lønnsfordeling i privat sektor Bygg og HORECA.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Hva slags boligpolitikk har sosialister fremmet før? Og hva må sosialister gå inn for i dag?

Av: Peder Martin Lysestøl. Lysestøl er sosialøkonom, forfatter og medlem av Rødt. Han har skrevet flere bøker, blant annet Husholdets politiske økonomi (1992) og Velferdsstatens økonomi (2003) sammen med Eilef Meland. Er nå aktuell med boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden.

Sosialister har i over hundre år krevd gode boliger til alle, at gode hjem skal være en rettighet og ikke en vare. Kollektive boformer og arbeiderbevegelsens gjenreisning av landet etter krigen kan hjelpe oss å se konturene av en boligpolitikk for arbeiderklassen – og aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Norge var en gang et foregangsland på det boligpolitiske området. Det startet med gjenoppbyggingen etter krigen. Få land lyktes så godt med å reparere og gjenoppbygge det tyskerne hadde rasert, som Norge. Denne suksesshistorien fortsatte til først på 80-tallet. Så var det slutt. Markedskreftene erstattet gradvis den offentlige boligbyggingen. Kommersialiseringen har nå foregått i over 40 år. Situasjonen på boligområdet er blitt verre og verre. I byene presses stygge boligblokker med knøttsmå leiligheter opp, tett i tett. Boligprisene har steget til slike høyder at det for mange er umulig å skaffe seg et sted å bo. Titusener av små og store hushold er nedsunket i boliggjeld. De er konstant truet av gjeldskrise om renta skulle gå opp eller om familien ble utsatt for uventa hendelser, sjukdom, skilsmisse eller arbeidsløshet. Kan det fortsette slik? Finnes det alternativer?

I denne artikkelen skal jeg diskutere årsaken til denne boligkrisen og diskutere hva slags boligpolitikk sosialister må gå inn for.

Men først, kan vi lære noe av hvordan sosialister tidligere så på boligspørsmålet?

Historia om kollektive boformer

Hvordan skulle folk fra bygdene bo når de flyttet inn til tettstedene for å bli lønnsarbeidere?

Kapitalistene så her for seg et lukrativt marked. Brakker og gråbeingårder med små og trekkfulle leiligheter ble etter 1850 bygd opp i raskt tempo. Hvordan standarden var i disse fattigboligene er godt dokumentert i Eilert Sundts studier av levekårene i Pipervika og Ruseløkkbakken. De aller fleste levde under uhygieniske og elendige forhold. I gjennomsnitt var det 4,9 personer per værelse. Kristiania var imidlertid fortsatt en småby – hvordan var det i storbyen? Dette er levende beskrevet av Friedrich Engels i boken: Condition of the Working class in England «Knapt et vindu er helt … Hauger av søppel og aske ligger overalt og farlig og skitten veske ligger foran inngangsdørene som stinkende dammer. Her bor de fattigste av de fattige, de dårligst betalte arbeiderne sammen med kriminelle og prostituerte … Her lever mer enn 2/3-del av familiene på ett rom».

Sosialistene var provosert over elendigheten. Alt før de første sosialistpartiene var dannet lanserte de utopiske sosialistene alternativer. Tidlig på 18-hundretallet kom franskmannen Fourier med ideer om at folk måtte bo kollektivt. Også i Piperviken måtte mange familier dele kjøkken, men det var av ren nød. Utopistene mente at felles kjøkken var fint, men da måtte det planlegges, som del av en kollektiv bolig. Ideen om kollektive boformer, der folk valgte å dele kjøkken, vaskerom, oppholdsrom m.m. ble til virkelighet i flere land og til ulike tider.

SPD, historias første sosialistparti, ble dannet i 1875. En av partiets grunnleggere, August Bebel, var som sin gode venn F. Engels, brennende opptatt av arbeiderklassens levekår. Han var særlig opptatt av situasjonen for arbeiderkvinnene. I boka Kvinnen og sosialismen, på norsk i 1912, diskuterer han hvordan folk skal bo i det sosialistiske samfunnet:
«Kvinden i det nye samfund er socialt og økonomisk fulstendig uavhængig; hun er naa ikke underkastet det minste skin av underkuelse eller utnyttelse». Og om husholdet skriver han:

«Kvinners hverdagsliv vil bli helt endret. Under sosialismen vil ikke kvinner måtte kaste bort tida si på slitsomt husarbeid. «Avskaffelse av privatkjøkkenet vil for utallige kvinder bety en kolossal lettelse». Hun skal heller ikke lenger ha ansvar for gamle, syke og uføre. Dette blir samfunnets ansvar: «De gamles livsaftene vil bli forskjønnet av alt hva samfundet kan by dem» . Bebel og Engels var klar over at det var umulig å bygge de kollektive boligene så lenge profittmotivet styrte boligpolitikken. Men under sosialismen skulle mye forandres.

Ikke alle var villige til å vente med å utvikle alternative boformer til kapitalismen var avskaffet. Boligspørsmålet ble et sentralt spørsmål for de første feministene. Blant annet i Frankrike, USA, Danmark og Sverige ble det først på nittenhundretallet organisert en rekke boligselskap med ulike grader av kollektiv eiendom. Også i Norge ble det gjort noen forsøk på kollektive boformer i denne perioden. Felles kjøkken har vært gjennomgående. Noen av kollektivene var store med mange familier som delte kjøkken og oppholdsrom, belyst av Lene Schmidt i et hefte utgitt av Husbanken.

Da bolsjevikene hadde tatt makten i Russland, var boligspørsmålet et viktig spørsmål som måtte løses. Det ble tidlig startet forsøk med kollektive boformer. Sentralt i dette var Aleksandra Kollontaj. Borgerkrig og økonomisk krise stanset prosjektene.

På 30-tallet ble det igjen bygget boliger i Russland med innslag av kollektive løsninger. Dette var de såkalte Kommunehusene. Ifølge Arbeidernes leksikon ble det imidlertid bare gjort begrensede forsøk med denne boformen.

Det mest kjente av de sosialistiske boligprosjektene er Gemeindebau – prosjektet i «Røde Wien», mellom 1925 og 1934. Etter første verdenskrig fikk sosialistene flertall i Wien. Byen ble gjort til en selvstendig delstat med rett til å føre sin egen boligpolitikk. Byregjeringa hadde stor tro på at sosialistene snart ville ha makten i hele landet. Boligmangelen var stor, og i løpet av kort tid bygde kommunen boligblokker med i alt 60 000 leiligheter hvor en gjennomgående tanke var at arbeiderklassen skulle bo vakkert og praktisk. Blokkene var flotte bygg, omkranset av parker. Husleia ble så lav som 4 % av en arbeiders inntekt!

De siste rester av kollektive boformer

Under opprørsperioden i Norge på 70-tallet, der AKP og den raskt voksende kvinnebevegelsen spilte en viktig politisk rolle, ble det igjen lansert ideer om kollektive boformer. Selv om markedet enda ikke hadde fått kontroll med boligbyggingen i landet, ønsket noen å finne andre, mer kollektive og sosiale måter å bo på. Det var også på samme tida vekst i tallet på voksne som bodde aleine. For mange av disse var et kollektiv mer attraktivt enn enkeltpersonshushold. Det var umulig å få boligkooperasjonen til å engasjere seg i kollektive prosjekter. For noen ble løsningen å sette i gang på egen hånd. Tomte- og finansieringsproblemet ble for mange umulig å løse, men noen prosjekter kom i gang. Størrelsen på kollektivene varierte, fra 13 til 3 familier.

I dag er bare noen få av disse kollektivene fortsatt fungerende. Bergsligate 13 i Trondheim er et av dem. I forbindelse med arbeidet med boka Husholdets politiske økonomi intervjuet jeg noen av de 11 familiene som bodde i Bergsligate 13. Kollektivet har storkjøkken og oppholdsrom felles. I tillegg har hver familie sin private del. Da jeg sammenlignet bokostnadene i kollektivet med bokostnadene på Risvollan, en av byens store drabantbyer bygd fra 1970, var svaret entydig: Kollektivet var billigst og fungerte best.

Kollektive boformer samsvarte likevel ikke med det som tjente boligkapitalen, men det har ikke hindret enkeltgrupper fra å etablere boformer der ikke alt er på kapitalens premisser. Svartlamoen i Trondheim er et slikt prosjekt.

Etter krisene på 1930-tallet begynte teoretikere på venstresida i Arbeiderpartiet å diskutere arbeiderklassens framtidige boform. Skulle arbeiderklassen overta borgerskapets boligmodell? Tankene ble bare på idestadiet før krigen, men etter å ha fått makten i etterkrigstiden la Arbeiderpartiet, flankert av et sterkt NKP, grunnlaget for et nesten revolusjonært brudd med den gamle boligpolitikken.

Den norske boligrevolusjonen

Store deler av arbeiderklassen bodde før krigen i dyre og overbefolkede leiligheter. Arbeiderpartiregjeringa stilte som en av sine viktigste oppgaver å få slutt på denne elendigheten. I tillegg måtte landet gjenoppbygges. Raseringa av Finnmark og deler av Troms, bombing av byer som Steinkjer, Kristiansund og flere andre, gjorde at det manglet 143 000 leiligheter da finansministeren, sosialisten Erik Brofoss, i 1946 lanserte sin plan: Å bygge 100 000 boliger på fire år. Hvordan var dette mulig i et land der krigen hadde gjort stor skade? Her viste planøkonomien seg fullstendig overlegen markedet. Brofoss gjorde det klart at dette ikke skulle være et businessprosjekt for privatbankene. Gjennoppbygginga skulle være av, med og for fellesskapet – og slik ble det. Regjeringa opprettet i 1946 Statens Husbank som ga lån til privatpersoner som hadde ei tomt og til nyopprettede boligbyggelag. Renta var 2,5% og avdragstida 100 år. Målet var at ingen skulle bruke mer enn 20 % av inntekten til å bo. Medlemmer av borettslagene fikk eie leilighetene, men skulle de selge ble det til regulert pris. Markedet skulle holdes på lang avstand! Selv om mangel på tomter gjorde det nødvendig å bygge store drabantbyer, som Lambertseter i Oslo og Risvollan i Trondheim, var leilighetene store og lyse med åpne grøntområder mellom. Slik ble Norge som en stor byggeplass i årene fram til sist på 70-tallet. Rekorden ble satt i 1973 da det ble bygd 43 000 boliger.

Arbeiderpartiet og Høyre gikk sammen om å avskaffe denne menneskevennlige og effektive boligmodellen. Boligpolitikken ble fra 80-tallet på ny overlatt banker og spekulanter.

Hvor alvorlig er boligkrisa?

Mens Husbanken sto for 80 % av boligfinansieringen fram til 80-tallet erobret privatbankene, fra midt på 80-tallet, gradvis tilbake dette lønnsomme markedsområdet. Før år 2000 hadde bankene overtatt mer enn 50 % av boligfinansieringen og i dag spiller Husbanken bare en ubetydelig rolle innafor boligfinansieringen. Tallet på leiligheter som bygges hvert år er redusert med 25-30 % i forhold til 70-tallet og det bygges stadig mindre menneskevennlig.

Boligmangelen har ført til at boligprisene har ligget skyhøyt over den alminnelige prisstigningen i samfunnet. I 2020 steg konsumprisindeksen med 1,3 % mens boligprisene steg med hele 14 %! Flere og flere ekskluderes dermed fra det alminnelige boligmarkedet.

Boligstrukturen i samfunnet har mye å si for folks livskvalitet, energiforbruk, barns oppvekstmuligheter og eldres muligheter til å bo i egen leilighet. Om hver voksen person har sin egen leilighet, med alle sine husholdsredskaper og alt det som i dag finnes av ting, vil energiforbruket og vareetterspørselen bli en helt annen enn om det bor mange voksne i hver leilighet. Om hver person skal ha sin egen leilighet vil også etterspørselen etter leiligheter bli en helt annet enn om flere bor sammen. Det trengs ikke mye kunnskap om økonomi for å forstå hva banker, entreprenører, boligutbyggere og bolighaier ønsker seg. Jo flere små leiligheter, jo mer tjener de. Den historiske utviklingen av boligstrukturen viser at markedskreftene har fått det som de vil: I 1960 bodde 21 % av befolkningen i boliger med minst 5 personer. I de store drabantbyene ble det bygd store familieleiligheter med god plass, mye lys og store grøntarealer. Men så snart markedskreftene fikk kontroll med boligbyggingen ble byggingen av store leiligheter redusert kraftig. I 2020 var bare 5,5 % av leilighetene store, det vil si leiligheter der det bodde 5 personer eller mer. Riktignok var familiene blitt mindre. Men viktigere, boligbyggerne tjente mer jo flere leiligheter de kunne presse inn på de kostbare tomtene de skaffet seg. Derfor har tallet på småleiligheter økt kraftig. I 1960 bodde bare 14 % alene i en leilighet. I 2020 var andelen steget til nesten 40 % (se figuren).

I Oslo bor over halve befolkningen i en-personhushold.

Rødt går i sitt boligprogram inn for at det skal opprettes en boligsektor utenfor markedet. Dette er et viktig krav, men er dette mulig under dagens nyliberalisme? Det er tvilsomt at bankene vil gi slipp på det gullegget som dagens boligmarked representerer. Å opprette en boligsektor utenfor markedet var mulig etter andre verdenskrig, da kapitalen var kraftig svekket og arbeiderklassen sto sterkt. Med den tidas styrkeforhold mellom klassene fikk vi både husbanken og en statlig boligpolitikk. I dag er den politiske situasjonen en helt annen.

Dette betyr ikke at vi gir opp kampen. I den daglige kampen mangler det ikke på viktige boligsaker å slåss for. En av de viktigste er kampen for å stanse raseringen av den kommunale boligsektoren. Familier med lav inntekt eller ekstra store utgifter har nesten ingen muligheter til å skaffe seg bolig på det kommersielle markedet. Kommunene har da tilbudt kommunale utleieleiligheter. Opprinnelig skulle husleiene på disse leilighetene være under markedspris. Med New Public Management, har mange kommuner fått den geniale ideen at også husleiene for kommunale boliger må følge markedspris. Dermed gikk husleiene dramatisk opp og leia i kommunale boliger kom på nivå med prisen i det ordinære leiemarkedet. Dette førte til at mange ikke kunne bo i kommunale boliger. Mange kommuner har tolket dette som at det ikke er behov og de har solgt eller planlegger salg. Med skyhøye boligpriser har det gitt mange kommuner en ekstrainntekt. I 2017 var det 111 000 kommunale leiligheter i Norge. I 2020 var tallet redusert til 108 000. Men tross prisøkningen viser statistikken at behovet er stort. 31 % av søkerne på leiligheter i 2020 ble avvist. Behovet for kommunale leiligheter til subsidierte priser er ikke mindre, men større. Derfor må kravet være at salget av kommunale leiligheter må stanses og kommunene må igjen bygge opp en god sosial boligsektor.

I tillegg til kravene som angår dagens boligsituasjon må vi diskutere framtidas boligpolitikk. Hva slags boliger vil vi ha når vi ikke lenger er bundet av kapitalismens snevre rammer? Mye har forandret seg siden de første sosialistene lanserte sine visjoner om framtidas boforhold. Men aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Derfor må sosialister gi dette politikkområde høy prioritet. Kanskje er det mulig å reise en folkebevegelse bak kravet om at bolig skal dekke folks behov, ikke kapitalens?