Luke Sinwell og Siphiwe Mbaha:
The spirit of Marikana. The rise of insurgent trade unionism in South Africa.
London: Pluto Press, 2016, 240 s.

Fagbevegelsen spilte en sentral rolle i kampen mot apartheid i Sør-Afrika, ikke minst gjennom et mangfold av forbund som i 1983 gikk sammen i Congress of South African Trade Unions (Cosatu). En av de sterkeste og mest radikale medlemsorganisasjonene var gruvearbeiderforbundet (NUM), ledet av Cyril Ramaphosa. I dag er han en av Sør-Afrikas rikeste, i tillegg til å være landets visepresident. Cosatu har langt på vei blitt en ukritisk støttespiller for ANC-styret, og illustrerer hvordan fagforeningsbyråkratiet lett kan korrumperes og komme på kant med grasrota. Et av forbundene, med grunnlag i jern- og metallarbeiderne, har nå forlatt Cosatu og nekter å drive valgkamp for ANC. Det tradisjonelle gruvearbeiderforbundet er sterkt svekket, og har fått en uavhengig rival.

Historien om den etablerte fagbevegelsens inkorporering i statsapparatet har lenge opptatt den sørafrikanske samfunnsforskeren Luke Sinwell, og i denne boka har han fått god hjelp av en sosialistisk aktivist, Siphiwe Mbatha. Tittelen viser til myndighetenes nedslakting av 34 streikende arbeidere i Marikana-gruvene i 2012, landets mest sjokkerende politiske massakre sida Sharpeville i 1960. Men boka spenner videre, og tar for seg to streiker til i perioden 2012–2014.

Sør-Afrika er verdens største produsent av platina, som i råvåreboomen før 2007/8 ga rekordprofitt i kombinasjon med synkende reallønner. Det Cosatu-tilknyttete gruvearbeiderforbundet sto i praksis på eiernes side og mante til ro, mens initiativet i denne – og flere påfølgende streikeaksjoner – blei overtatt av spontane arbeiderråd og av det uavhengige forbundet, Association of mineworkers and construction union (AMCU). Det er også avslørt av Cyril Ramaphosa, i egenskap av storaksjoner i Marikana-gruvene i e-poster krevde resolutt opptreden fra politiet. Hovedeier er gruvegiganten Lonmin, hvor også det norske «oljefondet» er inne i bildet.

The spirit of Marikana vever sammen sosiologisk forskning, intervjuer med en lang rekke arbeidere og en skarp analyse av maktforhold i dagens Sør-Afrika. Boka er derfor et overbevisende korrektiv til litteratur som erklærer arbeiderklassens død, eller som tror at den sørafrikanske «regnbuenasjonen» har opphevd klassekampen.

Tore Linné Eriksen

Michael Brøndbo:
Jeremy Corbyn og året som snudde opp–ned på britisk politikk
Forlaget Manifest, 2016, 189 s.

Michael Brøndbos bok Jeremy Corbyn og året som snudde opp–ned på britisk politikk er den tredje boka i Forlaget Manifests serie om radikale bevegelser. Tidligere er gitt ut bøker om Podemos i Spania  og Syriza i Hellas. Men ulikt disse, handler ikke denne boka om noen ny bevegelse – den handler om hvordan én mann plutselig ble et symbol på en radikalisert venstreside.

Det var neppe mange som hadde forestilt seg at Jeremy Corbyn skulle bli partileder da han stilte som kandidat til å overta lederrollen etter valgnederlaget i 2015. Ja, det var ikke engang gitt at han ville bli kandidat – for å bli kandidat måtte man nemlig ha støtte fra minst 35 medlemmer av Underhuset. Det hadde ikke Corbyn. Når han likevel ble kandidat, var det fordi enkelte støttespillere for andre kandidater, i dette tilfellet den "myke" venstresidas kandidat Andy Burnham, av taktiske årsaker lånte ut stemmene sine til Corbyn slik at hans støttespillere ville støtte deres kandidat når, som alle ventet, Corbyn ble slått ut i første runde. Det var i hvert fall slik det hadde gått da Diane Abbott fra partiets "harde" venstreside hadde stilt som kandidat i 2010.

Men, som kjent, Corbyn ble ikke slått ut i første runde. Tvert imot, med 59,5 prosent av stemmene i første runde, satt Labour plutselig med en leder som var minst like upopulær i partieliten som han var populær blant medlemmene og registrerte sympatisører. Han hadde nesten ingen støtte i Underhuset, og heller ikke i de Labour-lojale mediene var det mye støtte å få. Dette har da også preget Corbyns ledertid, og etter folkeavstemningen om fortsatt britisk EU-medlemskap bød anledningen seg. Etter mistillitsvotum i partigruppa, forsøkte motstanderne hans, med nestleder Tom Watson i spissen, å forhindre Corbyn fra å stille på nytt. Dette lyktes nesten, men bare nesten. På tross av at Corbyns motstandere nå samlet seg om en felles motkandidat, den "myke" venstresidens Owen Smith, seiret Corbyn igjen, denne gangen med 61,8 prosent av stemmene.

Det er denne historien Brøndbo forteller, og selv om historien nok ikke er ukjent for bokas potensielle lesere, representerer boka en god oppsummering av hvordan dette har utspilt seg. Om man derimot er interessert i hvorfor ting har utspilt seg som det har gjort, gir boka derimot ikke så mange svar.

En helt avgjørende faktor var, som Brøndbo beskriver, den støtten Corbyn fikk fra de store fagforeningene i privat og offentlig sektor. Disse har tradisjonelt vært støttespillere for den "myke" venstresida, og stilte seg bak Ed Milibands kandidatur i 2010. På samme måte var det forventet at de ville stille seg bak Burnham i 2015. Det gjorde de ikke, og selv om man ikke bør kritisere Brøndbo for ikke å ha et klart svar på hvorfor de endret strategi, burde det i det minste problematiseres. Hva hadde skjedd siden 2010 som gjorde at de nå ville satse på en kandidat som få år tidligere ville vært regnet som uaktuell?

Selv om boka eksplisitt handler om én mann, ville det, i forlengelsen av dette og lignende spørsmål, også vært nyttig med en noe mer utfyllende omtale av det partiet han faktisk ble leder for. Både sammensetningen av partiet og de demokratiske strukturene er av en helt annen karakter enn det vi kjenner de fleste vesteuropeiske sosialdemokratiske partier. Valgsystemet – som i praksis gjør det umulig for nye partier å hevde seg – har skapt et parti som i Norge ville spent fra Rødt til et godt stykke inn i Venstre og kanskje også Høyre. Brøndbo identifiserer riktignok flere fløyer, især den "harde" og den "myke" venstresida, i tillegg til blairistene, men det er ikke alltid like lett å utlede av dette hva det egentlig betyr.

Boka inneholder heller ikke noen egentlig analyse av spenningene i partiet som har kommet til overflaten under Corbyns ledelse. Riktignok forsøker forfatteren seg på en forsiktig analyse i bokas etterord, men for en leser som ønsker seg vurderinger av det politiske prosjektet Corbyn står i spissen for, er det ikke så mye å hente. Dette har da også sammenheng med Labours karakter som parti. Selv om Corbyn står igjen, på et vis, som en usannsynlig seierherre i Labour befinner partiet seg i dag i en kritisk situasjon, med en oppslutning langt under selv katastrofevalget i 2015. Det er kanskje ikke rart at dette skjer i et parti der en stor andel av de profilerte ansiktene er mer opptatt av å motarbeide Corbyn enn de er av å motarbeide Tory, men dette er jo i seg selv også en interessant og viktig del av en debatt om hvilke lærdommer vi kan trekke av det som har skjedd i Storbritannia.

Når det er sagt, så utgir heller ikke boka seg for å være en analytisk bok, det er snarere, som det står på baksiden, "fortellingen om mannen som hatet å være midtpunkt, men som havnet i begivenhetens sentrum." Det lever den så absolutt opp til. Men bokas bidrag til å forstå samtidig politisk historie og fremveksten av radikale bevegelser er likevel noe begrenset.

Jenny Erpenbeck:
Gå, gikk, har gått
Oktober, 2017, 325 s.

Patrick er en eldre tysk enkemann og professor i klassisk litteratur, som har levd hele livet sitt i samme område i Berlin, i den en gang østtyske delen av byen. Det var der han tilbrakte hele sitt yrkesaktive liv ved samme lærested. Det var der han levde sammen med sin kone og sin elskerinne. Og det er der han har sitt lille knippe med venner han har kjent hele livet. Det er der han har sin beskyttede, dog begrensede, virkelighet, sitt univers. Gå, gikk, har gått handler om Patricks plutselige møte med en gruppe afrikanske flyktninger og hvordan dette møtet endrer både hans tilværelse, og hans syn på sitt eget liv.

Historien om Patrick begynner den dagen han blir pensjonist. Etter å ha gått den kjente veien hjem fra jobb for siste gang, oppdager han at han helt uten å legge merke til det har gått rett forbi en gruppe avviste flyktninger som sultestreiker på Alexanderplatz i protest mot at tyske myndigheter vil sende dem ut av landet. «Vi blir synlige» sto det på skiltene deres. Men Patrick så dem altså ikke, og det forbløffer ham. Nok til at han setter i gang sitt eget, private forskningsprosjekt, der han bestemmer seg for å snakke med flyktningene, få dem til å fortelle sine historier.

Vi får bli med Patrick på en reise inn i et, for ham, ukjent univers. De afrikanske flyktningene forteller om sin ferd mot Tyskland, om familiene de har forlatt der hjemme, om dramatiske båtturer over Middelhavet og om sine møter med tyske og andre europeiske lands myndigheter. Patricks refleksjoner under og etter disse møtene beskriver hvordan flyktningene som individer gradvis trer fram for ham. Etter hvert som han møter på deres problemer, både de små og de store, reagerer han nærmest automatisk med å ville løse dem, og han involverer seg mer og mer i deres kamp for å få bli. Det som begynte som noe å fylle hverdagen med, er i ferd med å utvikle seg til noe mye mer.

Boken er helt klart et innspill i flyktningedebatten, og den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut i Tyskland. Tyskland var, sammen med Sverige, et av landene som åpnet grensene sine for flyktningene i 2015, før den omstridte avtalen mellom Tyrkia og EU ble inngått, og den største fluktruten ble stengt for godt. I løpet av året tok de imot mer enn en million asylsøkere, og selv om ankomsttallene siden har vært langt lavere, preger dette fortsatt den offentlige debatten, særlig nå i tiden fram mot det avgjørende valget til høsten. Forbundskansler Merkel fortsetter å være en av få europeiske statsledere som lover å ta sin del av ansvaret for å ta imot mennesker på flukt. Men partier på høyre ytterfløy i tysk politikk vokser seg stadig større, og det kan koste henne valgseieren.

Med sin grunnleggende sympatiske innstilling og sitt underliggende, om ikke fullt så elegante spark til innvandringsskeptikerne, skapte boken debatt og fikk delvis rettmessig kritikk for å forfekte en utdatert og kraftig overforenklet forklaring på innvandringsskepsisen som vokser, særlig i det tidligere Øst-Tyskland. Historien er klassisk: Patrick spiller rollen som den smårasistiske og skeptiske, men også veldig ensomme, eldre mannen, som når bare han blir kjent med flyktningene, forstår at de er gode mennesker uten dårlige hensikter. Han «lærer» at det egentlig ikke er så stor forskjell på «oss» og «dem», og at Tyskland og Europa må ta imot flyktninger på en bedre måte. Boken kan dessuten lett kritiseres for å ikke gi flyktningenes stemmer og tanker mer av plassen, men i stedet gi hovedrollen til en «eldre, hvit mann», en side av historien som vi allerede ofte får høre.

Men Patricks tanker og refleksjoner er like fullt fascinerende og interessante, kanskje særlig for utenlandske lesere som har fulgt tysk flyktningpolitikk de siste årene, og som gruer seg til høstens skjebnevalg. For Patrick er funksjonalitet og orden svært viktig i livet, noe annet kan man kanskje ikke forvente av en som tilsynelatende også fant seg godt til rette i det strengt regulerte og organiserte østtyske regimet. I møte med de praktiske og juridiske utfordringene flyktningene møter på, blir han i likhet med leseren overrasket over hvor meningsløse og upraktiske svar byråkratiet gir dem. I møte med flyktningene begynner Patrick også å trekke linjer mellom sitt eget lands historie, og deres opplevelser fra hjemlandet. Møtet med flyktningene utfordrer ham, og tvinger litt etter litt fram en utvidelse av hans horisont, av universet hans.

Min samboers far vokste opp i det gamle Øst-Tyskland, og siden hans familie fortsatt bor der, reiser vi ofte dit på ferie. Og jeg må si at jeg kjenner igjen sider ved denne mannen som boka handler om. Veldig karikert selvsagt, men spor av Patrick finnes i mange av de i dag godt voksne menneskene som vokste opp i en tilværelse der Øst-Tysklands organiserte, og for mange svært trygge og funksjonelle, om enn isolerte og overvåkede hverdag, var det normale. Han gjenkjennes kanskje særlig i de mange som ikke opplevde at gjenforeningen med vest ga den økte velstanden de ble lovet, men som opplever stadig mer fattigdom og økende arbeidsledighet.

Boken gir også et innblikk i tanker en gjør seg når en tar steget og bryter ned de barrierene som skapes mellom oss og flyktningene, setter i gang en samtale og enten blir venner med dem eller til og med lar seg engasjere i deres kamp, slik Patrick gjorde med gruppen fra Alexanderplatz. Selv oppsøkte jeg Palestinerleiren utenfor Jakobs kirke i Oslo sammen med noen venner i 2012, og jeg må både le høyt og tørke en tåre når jeg skamfullt kan kjenne meg igjen i noen av situasjonene Patrick opplever og tankene han gjør seg. Han oppdager at situasjonen for flyktninger i Tyskland ikke er helt som han trodde, og på noen områder mye verre enn han kunne forestille seg, og nettopp dét tror jeg det er liten tvil om at svært mange som har engasjert seg frivillig eller aktivistisk for asylsøkere eller flyktningers rettigheter, vil kunne kjenne seg igjen i.

Maria Wasvik er medlem av antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg i Rødt. Er statsviter som har jobba i flere år med asylsøkere og flyktninger, både i asylmottak og barnevern. Nå ansatt som rådgiver på Antirasistisk Senter.

Både Nord-Korea og Sør-Korea er mye i nyhetene om dagen. USA og Nord-Korea ser ut til å hisse hverandre opp stadig mer. I nord er det familiefeider med drap. Samtidig virker det som det er dype konflikter i Sør-Korea, med en president som måtte gå av og stilles for retten for korrupsjon. Vi ønsket å vite mer om disse konfliktene, hva som er bakgrunnen og hvordan vi kan forholde oss til de reaksjoner som kommer på dem fra land i nærområdene og fra vestlige land. Hva i all verden har USA der å gjøre? Gnist-redaksjonen har derfor intervjuet Ulv Hanssen.

Ulv Hanssen tar en doktorgrad i Japan-studier ved Freie Universität Berlin. Han er også medarbeider ved Utrikespolitiska institutet i Stockholm. Hans forskningsinteresser er japansk sikkerhetspolitikk og internasjonale relasjoner i Østasia.

Per Medby og Unni Kjærnes er redaksjonsmedlemer i Gnist

Foto: Jeon Han/Korea.net og (stephan) / Flickr

Vi visste så lite om disse to landene og ønsket å få fram bakgrunnen for og rammen om dagens konflikter. Derfor startet vi med historien og beveget oss framover.

– Hvilken type samfunn var Korea før krigen? Var det et utprega føydalsamfunn, slik det var i Kina og Japan?

– Ja, og hele Korea var underlagt japansk koloniherredømme i 35 år fra 1910 til 1945. Det var et veldig undertrykkende kolonistyre. Japanerne undertrykte koreansk kultur og tvang folk til å bruke japanske navn og språk. Mange koreanere ble brukt nærmest som slavearbeidere. Mange koreanske kvinner ble tvunget til prostitusjon for å betjene den japanske hæren, disse ble kalt for «trøstekvinner». Først på 1990-tallet kom denne prostitusjonen fram i offentligheten. Japan har kommet med flere unnskyldninger, men de oppfattes ikke som ekte, ettersom de ofte etterfølges av revisjonistiske utspill fra japanske toppolitikere som bagatelliserer landets rolle og at mener en snart må bli ferdig med krigen. Som følge av en bilateral avtale mellom Japan og Sør-Korea har Japan nylig utbetalt erstatning til de ytterst få gjenlevende av dem som ble utsatt for tvangsprostitusjon. Men kvinnene ble ikke konsultert, og saken er fortsatt kontroversiell, bla. fordi avtalen innebærer at Sør-Korea aldri kan ta opp spørsmålet i internasjonale fora, som FN. Japanske krigsforbrytelser er blant grunnene til at det fremdeles er en sterk anti-japansk holdning i Korea. Den tidligere presidenten, Park, forhandlet fram den kontroversielle avtalen med Japan. Den nye presidenten, Moon, har imidlertid gått hardt ut mot den.

– Hva skjedde etter annen verdenskrig? Hvorfor oppsto det to koreanske stater? Var stormaktene egentlig så interesserte i Korea?

– Etter at Japan kapitulerte, måtte landet gi fra seg alle erobrede territorier. Korea ble «fritt vilt». Seiersmaktene, USA og Sovjetunionen, delte Korea i to okkupasjonssoner. De delte Korea på midten, langs den 38. breddegrad. Målet var å reetablere den koreanske nasjonen. Men forsøk på gjenforening i regi av De forente nasjoner lot seg ikke gjennomføre, og den midlertidige grensen ble permanent. I 1948 ble de to koreanske statene proklamert. I nord ble Kim Il-sung i 1946 «innsatt» av Sovjet som leder, bestefaren til dagens leder, Kim Jong-un. Stormaktene var opprinnelig ikke så veldig interesserte i Korea, men USA hadde tropper i sør, og i nord var det et betydelig sovjetisk nærvær. Etter det sørkoreanske valget i 1948 trakk både USA og Sovjet ut de fleste av troppene de hadde i Korea. Interessen for Korea økte imidlertid sterkt etter at kommunistene seira i den kinesiske borgerkrigen i 1949. Da ble Sør-Korea og Japan de siste bastionene for USA og Vesten, mens Nord-Korea ble viktigere for Sovjetunionen.

– Hva var bakgrunnen for og hendelsesforløpet i Koreakrigen?

– Spenningen mellom nord og sør var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder før krigen. I 1950 gikk soldater fra Nord-Korea over den 38. breddegrad, som markerte grensa mellom de to koreanske statene. De tok over nesten hele landet. På den tida da konflikten startet, boikottet Sovjetunionen møtene i Sikkerhetsrådet i protest mot at Taiwan representerte Kina i FN. De benyttet derfor ikke sin vetorett da rådet vedtok å anbefale FNs medlemsland å gripe inn militært. Vestlige land støttet Sør-Korea, og særlig USA deltok med store tropper. Norge bidro med feltsykehus. Sovjetunionen holdt seg formelt utenfor krigen, men støttet Nord-Korea med våpen. Den nye Folkerepublikken Kina støttet Nord-Korea med tropper etter at FN-styrkene drev nordkoreanerne tilbake helt inntil den kinesiske grensen. Kineserne og nordkoreanerne presset FN-styrkene tilbake til den 38. breddegraden, der krigen utviklet seg til en to år lang stillingskrig. I 1953 ble det til slutt signert en våpenhvileavtale basert på den 38. breddegrad. En fredsavtale er fortsatt ikke signert, hvilket betyr at nord og sør fortsatt teknisk sett er i krig. Begge de koreanske statene ble jevnet med jorda, og opp til tre millioner mennesker mistet livet i en krig som verken endret på grenseinndelingen eller de politiske systemene i landene.

– Michael Roberts hevder i sin blogg at Nord-Korea i starten var den mest økonomisk utvikla delen av Korea, mens Sør-Korea lå etter, prega av føydalt og lite produktivt landbruk? Er dette riktig?

– Etter 2.verdenskrig var landet veldig fattig. Men Nord-Korea var mer rikt på mineraler. Det var her gruvene lå,og det meste av det som var av industri lå også i nord. Det er riktig at det i noen år etter Koreakrigen var Nord-Korea som hadde den sterkeste økonomiske veksten av de to statene. De første tjue åra ble landet brukt som eksempel på at et kommuniststyre kan fungere. Først på 60-tallet ble veksten størst i Sør-Korea, etter at staten tok opp store lån i utenlandske banker og fordelte disse pengene til koreanske bedrifter som var villige til å ta del i Park Chung-hees voldsomme eksportprogram. Det var disse selskapene som vokste fram som storkonglomeratene (chaebol) vi kjenner i dag. Det ble gjennomført jordreformer i begge land, også i sør, som fjernet mye av det føydale preget.

– Hvordan var styresettet i sør under vekstperioden? Var økonomien uregulert? Er landet i dag demokratisk?

– Det var ikke noe borgerlig demokrati under vekstperioden. Det ble av og til holdt valg, men valgene var ikke frie. Autoritære statsledere styrte landet med jernhånd, med støtte fra USA. General Park Chung-Hee var den som satt lengst (1961–79). Han kom til makta ved et militærkupp. Det var under Parks ledelse den raske utviklinga av landets eksportindustri skjøt fart, også tungindustri (elektronikk, biler, skip mm.).

Utover på 1960- tallet ga storstilt satsing på de enorme familieeide industrikonglomeratene, chaebolene, økonomiske resultater. Sør-Korea hadde ikke og har fortsatt på ingen måte en helt uregulert liberalistisk økonomi. Det var en styrt kapitalisme, med eksportretta industrialisering utvikla i femårsplaner og bygd opp med statlige lån, lav skatt, subsidier og beskyttelsestoll. Økonomisk vekst gjorde også at folk fikk det bedre materielt. Folk fikk mer å rutte med og større tilgang til kjøkkenutstyr, biler, radio og tv osv. Materielt sett ble levestandarden bedre. Det er derfor mange konservative i dag tillegger Park en slags heltestatus.

Medaljens bakside var jo selvfølgelig at det ble slått hardt ned på demokratiske og borgerlige rettigheter. Politisk frihet var det ikke, og fagorganisering var ekstremt strengt regulert, særlig etter at Park i 1971 erklærte unntakstilstand – en tilstand som konsoliderte all makt i Parks hender og varte fram til hans død i 1979. Arbeiderne mistet retten til å forhandle kollektivt samt å delta i kollektive handlinger. Fagforeningene ble derfor i praksis fullstendig tannløse.

Det brutale militærdiktaturet varte fram til 1987, da det ble innført demokrati med opposisjonspartier og frie valg. Kommunistpartier er imidlertid fortsatt forbudt

Etter finanskrisa i 1997 ble økonomien vanskeligere, landet gikk så å si konkurs. Sør-Korea tok opp et lån på nesten 60 milliarder USD fra Det internasjonale pengefondet (IMF) – det største lånet av alle landene i Asia. De stilte stramme krav – her som andre steder, med sterke begrensninger for fagbevegelsen og reduserte velferdsgoder. Liberaliseringskrav fikk imidlertid ikke bort konglomeratenes privilegier. Bedriftene ble rikere, men det gjorde ikke husstandene.

– Hvordan styres Sør-Korea i dag? Finnes det noen venstrebevegelse der?

– Patron–klient relasjoner har hersket og hersker både innenfor bedriftene og i forholdet mellom staten og bedriftene. Det er fortsatt begrensninger i demokratiet, og korrupsjonen er svært utbredt. Men militæret er ikke involvert. Den ikke-voldelige avsettelsen av president Park på grunn av korrupsjon og den rettslige oppfølgingen var en stor demokratisk seier.

Den nyvalgte presidenten, Moon Jae-in, er på papiret kritisk, med bakgrunn som menneskerettighetsaktivist. Under Park ble han arrestert flere ganger. I det siste valget framsto han som en «rein» kandidat. Han har gått inn for reform av chaebolene som skal fratas privilegier. Han har ikke bakgrunn fra overklasse og elite. Men det gjenstår å se hva som blir gjennomført i praksis. Det er verdt å påpeke at også Park Guen-hye gikk til valg i 2012 med løfter om «chaebol-reform», men ingenting ble gjort.

Det i dag mange desillusjonerte, uten fram­tidsutsikter. Spesielt unge. Arbeidsløsheten blant unge er på om lag ni prosent. De unge bruker uttrykket hell chosun – «koreahelvetet». Midlertidige jobber har eksplodert og den sosiale mobiliteten er lav. Familiene har satset sterkt, ikke minst økonomisk, på å gi barna utdanning, men i dag ser forbindelser ut til å telle mer enn innsats og akademiske meritter. Så mye som tretti prosent av husstandenes bud­sjett går til utdanning. Sør-Korea har et av de dyreste utdanningssystemene i verden. Det skaper derfor stor frustrasjon når den kostbare utdanningen ikke gir avkastning på arbeidsmarkedet

Politisk har dette likevel ikke ført til en (høyre- eller venstre-) populistisk bølge. Det finnes en fagbevegelse, som riktignok motarbeides, og det har vært streiker. I sørkoreansk kontekst står venstrebevegelsene sterkere nå enn før ettersom høyresiden ble kraftig svekket av eks-presidentens korrupsjonsskandale. Noen sosialistisk bevegelse finnes imidlertid ikke. Tilløp i den retningen blir veldig fort stempla som pro Nord-Korea. Et godt eksempel på dette er Unified Progressive Party som faktisk kunne bli karakterisert som et sosialistisk parti. Dette partiet har vært en svært høylytt motstander av de konservative partiene, men i 2014 ble partiet tvunget til å oppløses etter tvilsomme anklager om at partilederne hadde planlagt å hjelpe Nord-Korea dersom krig skulle bryte ut. Et av partimedlemmene, Lee Seok-ki, ble dømt til tolv år i fengsel for angivelig å ha lagt disse pro-nordkoreanske opprørsplanene. Amnesty International har kritisert tvangsoppløsningen som et angrep på talefriheten og forsamlingsfriheten.

– Hvordan var utviklingen i Nord-Korea fra Koreakrigen og fram til i dag?

– De første tiårene var det, som nevnt over, økonomisk vekst også i nord, om enn ikke så sterk som veksten etter hvert ble i sør. Man kan godt si at Nord-Korea var sosialistisk under Den kalde krigen. Privat eiendom fantes ikke, det var heller ingen markeder som ikke var statskontrollerte, skatter ble avskaffet på 70-tallet, utdannelse og helsetjenester var gratis, og mat ble distribuert av staten. Det var også veldig liten økonomisk ulikhet i landet. Men samtidig hadde denne «sosialismen» et umiskjennelig nordkoreansk preg. Mest iøynefallende er jo det faktum at landet var et dynasti, sentrert rundt Kim-familien. Personglorifiseringa fant man også i andre sosialistiske land styrt av kommunistpartier, men i Nord-Korea var den mye mer ekstrem enn i land som Kina og Sovjetunionen. Det var også et konfutsiansk element i den forstand at samfunnet ble delt inn i hierarkiske klasser (såkalte «songbun») som ble bestemt av hvor «rene/lojale» ens forfedre hadde vært. Familier med en god songbun fikk større matrasjoner og flere privilegier enn de med dårlig songbun. Kun de med god songbun kunne bli partimedlemmer.

Nord-Korea tok ikke stilling til striden mellom Kina og Sovjet. Landet var ekspert på å spille dem opp mot hverandre.

Etter hvert la Nord-Korea stor vekt på nasjonal og økonomisk sjølberging, noe som ble gjort til ideologi ideen om juche, som fremmet at alt skulle produseres innenfor landet.

Etter de politiske omveltningene rundt 1990, mistet landet muligheten til å kjøpe viktige produkter, særlig olje, til vennskapspriser fra Sovjetunionen. Nord-Korea ble brått en av mange russiske handelspartnere og ble ikke lenger særbehandlet. Da den sovjetiske oljen opphørte, fikk dette dramatiske konsekvenser for jordbrukssektoren. Det ble også vanskelig å transportere matprodukter fra produsentene til forbrukerne. Slutten på den sovjetiske særbehandlingen var en viktig årsak til hungersnøden og demonstrerte virkelig hvor hul og illusorisk juche-retorikken var.

Kombinasjonen med naturkatastrofer og dårlig ledelse var ødeleggende for økonomien i landet. Oversvømmelser og tørkeperioder på midten av 1990-tallet ga svært dårlige avlinger som akutt forverret den økonomiske krisen – avlingene ble ødelagt, og infrastrukturen falt sammen. Utstrakt hungersnød og sult spredte seg, uten at myndighetene var i stand til å avhjelpe situasjonen. Matdistribueringssystemet brøt sammen og har ikke hentet seg opp igjen siden. Landets befolkning har i perioder vært avhengig av internasjonal matvarehjelp for å overleve. Hungersnøden landet opplevde mot slutten av 1990-tallet, kostet mange menneskeliv. Hvor mange er omstridt, dødstallene varierer fra 500 000 til tre millioner.

– Hvordan er styresettet i Nord-Korea i dag? Er det sosialistisk? Finnes det noen opposisjon der?

– Etter slutten på Den kalde krigen har Nord-Korea mistet mye av sitt sosialistiske preg. Denne utviklinga har skutt fart etter milleniumsskiftet.

Uformelt har det vokst fram et stort innslag av markedsøkonomi i form av «svarte markeder», inkludert omfattende handel over grensa til Kina. Samtidig har flere fått anledning til å produsere egen mat, og kollektivbrukene har blitt mindre. Disse utviklingene er ikke nødvendigvis et resultat av en økende reformvilje i Nord-Korea. De bør heller sees på som nødløsninger i mangel på bedre alternativer. Etter at matdistribueringssystemet brøt sammen, har lederskapet i landet få andre valg enn å la innbyggerne handle på private markeder. Staten ser mellom fingrene på denne aktiviteten i mangel på bedre alternativer. Enkelte kjøpmenn og mellommenn har tjent seg styrtrike (i alle fall etter nordkoreansk standard) på denne kapitalistiske aktiviteten.

Den økonomiske ulikheten vokser fort i landet. Industrisektoren har også til en betydelig grad blitt de facto privatisert, særlig kullproduksjonen. Lokale fabrikkeiere står fritt til å ansette og si opp arbeidere, samt å bestemme lønningene. Bønder får også beholde en mye større del av avlingene selv enn hva som var vanlig bare for et par år siden. Korrupsjon er også mye mer utbredt i dag enn før. Nord-Korea har også gjort forsiktige eksperimenter med markedsøkonomi i utvalgte «økonomiske spesialsoner» som tillater en viss grad av investering fra utenlandske selskaper – selv om det fortsatt er veldig få selskaper som er villig til å ta sjansen. Pyongyang har alltid vært elitenes by, men i dag er forskjellen mellom levestandarden i hovedstaden og resten av landet større enn noen gang. Veldig få vil nok karakterisere Nord-Korea i 2017 som en sosialiststat.

Det er ingen kjent politisk opposisjon, og regimet er hardt. Det har vært mange utrenskninger, spesielt i militæret. Maktmisbruk er utbredt i alle autoritetsposisjoner. Legitimiteten til Kim-familien avtar for hvert slektsledd, men det synes ikke å være noen diskusjon av alternativer. Opposisjon ser ut til å være så godt som ikke-eksisterende.

– Hvordan har det gått med forsøkene på å få en fredsavtale?

– Etter Koreakrigen var det ingen kommunikasjonskanaler eller noe samarbeid mellom sør og nord. Etter at Sør-Korea ble hardt ramma av den asiatiske krisa i 1997, ble det gjort forsøk på å bryte med den tradisjonelle konfrontasjonspolitikken. President Kim Dae-jung etablerte i 1998 det han kalte for «solskinnspolitikken» som la større vekt på forsoning og et fredelig samarbeid. Flere økonomiske og kulturelle samarbeidsprosjekter ble utvikla. Nær grensa ble det anlagt en stor industripark i den nordkoreanske byen Kaesong, som ansatte 50 000 nordkoreanske arbeidere. Over 120 sørkoreanske selskaper var involvert i denne industriparken. Kim Dae-jung og Kim Jong-il møttes i 2000. Dette fikk Kim Dae-jung senere Nobels fredspris for. Etter dette toppmøtet trodde mange på avspenning på den koreanske halvøya. Det var også et annet statsledermøte under solskinnspolitikken. I 2007 reiste Roh Moo-hyun til Pyongyang og møtte Kim Jong-il.

Solskinnspolitikken ble avsluttet da de konservative kom til makten i 2008 (Lee Myung-bak). Etter to militære angrep fra Nord-Korea i 2010 som kostet 48 sørkoreanere livet, har de politiske relasjonene mellom nord og sør vært på et lavmål. Det er derfor det er knyttet så store forhåpninger til Moon, som man antar vil føre en politikk som skiller seg stort fra de konservative og minner om solskinnspolitikken. President Park la ned industriparken i fjor. Med det var siste rest av solskinnspolitikken borte.

Men forholdet til Nord-Korea er fortsatt en av de viktigste sakene i sørkoreansk politikk. Mange håper at Moon kan få til en viss forsoning. Han har blant annet gått inn for å gjenåpne industriparken i Kaesong og ønsker å møte Kim Jong Un. Men anti-kommunismen er sterk, og de som går for mer avspenning, blir fortsatt til en viss grad stigmatisert.

– Hva med det spente forholdet i dag, der USA spiller en aktiv rolle? Er det sannsynlig at Nord- Korea angriper?

– USA har til enhver tid plassert 28 000 soldater i Sør-Korea, en slags sikkerhetsgaranti. Men, etableringen av rakettskjoldet Thaad i 2016, som Park-regjeringen og USA ble enige om å utplassere i Sør-Korea til store protester fra Kina, er veldig provoserende for mange sørkoreanere. De konservative applauderer imidlertid utplasseringa. President Moon er kritisk, men det gjenstår å se om han faktisk vil si nei til USA. Den opprinnelige avtalen var at USA skulle betale for systemet, men Trump har ymtet frampå om at Sør-Korea må betale en vesentlig del av utgiftene, noe som har økt kritikken i den sørkoreanske opinionen. Kritikerne mener at landet må lære seg å si nei til USA og gjeninnføre solskinnspolitikken. USA har gitt blaffen i kritikken og går raskt videre med prosjektet. Systemet er allerede operativt.

Det er lite trolig at Nord-Korea ønsker å angripe. Tanken om at Nord-Korea vil angripe er overdrevet. Rex Tillerson har uttalt at Kim Jong-Un ikke er irrasjonell, og at USA ikke går inn for regimeendring, bare at de legger ned atomvåpenprogrammet. Samtidig er signalene fra president Trump veldig varierende. Nord-Koreas militære styrker er først og fremst innretta på å forsvare seg. De har ikke noen militær slagkraft som gjør at de kan vinne over USA. Spørsmålet er hva som skjer når det ikke er noen formelle kommunikasjonskanaler, og ordkrig og opprustning gjør at Nord-Korea føler seg stadig mer trengt opp i et hjørne. Det er i denne sammenhengen vi må se landets prøveutskytinger og atomvåpenprogram, som avskrekking.

Nord-Korea har siden 1960-tallet hatt et ønske om atomvåpen og forsøkte uten særlig hell å skaffe seg teknisk ekspertise fra Sovjet og Kina. Det var ikke før på 1990-tallet at Nord-Koreas atomprogram virkelig tok av. Dette førte at USA under Clinton vurderte å angripe Nord-Korea for å stanse atomutviklingen. Men etter en intens periode med trusler om krig på midten av 1990-tallet kom USA og Nord-Korea til enighet om å fryse atomprogrammet i bytte mot to lettvannsreaktorer som skulle produsere strøm. Mistro på begge sider førte til at disse reaktorene aldri ble levert og Nord-Korea gjenopptok sitt atomprogram. Nord-Korea gjennomførte sin første atomtest i 2006 og har i alt gjennomført fem atomprøvesprengninger. Disse testene har blitt gradvis kraftigere, og den siste testen i fjor var omtrent like kraftig som Nagasaki-bomben. Det er uvisst hvor mange atomvåpen Nord-Korea har, men eksperter tipper rundt 10–20. Nord-Korea er blitt hardt sanksjonert av FN siden landets første test i 2006. Grunnen til at USA har blitt mer og mer opptatt av Nord-Koreas atomprogram, er at Nord-Koreas missilprogram også viser store framskritt, og det er ventet at Nord-Korea vil klare å utvikle interkontinentale ballistiske missiler som vil kunne nå USAs fastland om et par år. Sør-Korea og Japan har vært innenfor Nord-Koreas missilrekkevidde siden 1990-tallet.

Årsaken til at Nord-Korea satser så hardt på atomvåpen, er enkel: Det er mye billigere å gå til anskaffelse av atomvåpen enn å modernisere det store, men ekstremt utdaterte, militæret. Nord-Korea ser på atomvåpen som en sikkerhetsgaranti. Slik jeg ser det, er det nesten utenkelig at Nord-Korea skulle bruke disse våpnene i angrep mot andre land dersom landet ikke blir angrepet først. Dersom Nord-Korea bruker disse våpnene, vil USAs respons være nådeløs og landet vil utslettes. Atomvåpnene er derfor ment som et avskrekkingsmiddel snarere enn et ledd i landets gjenforeningsstrategi. Militære løsninger er uakseptable ettersom 1) Man vet ikke hvor atomvåpnene befinner seg så det vil være umulig å ta ut alle våpnene i eventuelle forkjøpsangrep, 2) Angrep mot Nord-Korea vil nesten garantert resultere i at Nord-Korea angriper Seoul med artilleri. Seoul er bare fem mil fra grensen og derfor innenfor Nord-Koreas artillerirekkevidde. I området rundt Seoul bor det 25 millioner mennesker, så man kan jo tenke seg hvilket blodbad et nordkoreansk angrep ville kunne forårsake.

Nord-Korea har sett hvordan det går med diktaturer som har bortforhandlet sine kjernevåpen (Libya), så med mindre et mer tillitsbasert forhold mellom Nord-Korea og USA vokser fram framstår det nesten utenkelig at Nord-Korea vil oppgi sine atomvåpen gjennom forhandling. Atomnedrustning må derfor være et langtidsmål, og på veien dit må tillit bygges opp gjennom dialog, handel og samarbeid.

– Hva med de andre landene i regionen, hvilken rolle spiller de i dag? Er det noen som kan mekle?

– Trump knytter store forventninger til at Kina skal løse Nord-Korea-problemet gjennom å legge sterkere press på Pyongyang. Kina er kraftig lei av å måtte beskytte Nord-Korea diplomatisk og handelsmessig når Pyongyang fullstendig ignorerer kinesernes anmodninger om å stanse missil- og atomtestene. Dette har ført til at kineserne har lagt seg på en langt tøffere linje overfor Nord-Korea enn før, ikke minst gjennom strengere implementering av FN-sanksjonene. Samtidig ønsker ikke Kina å presse landet så hardt at det kollapser, ettersom det vil føre til store nordkoreanske flykningstrømmer inn i Kina, samt at USA vil kunne plassere sine tropper helt inntil den kinesiske grensen i et gjenforent Korea. Kina ønsker å beholde Nord-Korea som en bufferstat, og det er derfor grenser for hvor langt Kina vil være villig til å presse Pyongyang økonomisk.

Samtidig har også Kinas forhold til Sør-Korea forverret seg kraftig etter utplasseringen av Thaad-missilskjoldet. Kina frykter at dette våpensystemet vil vippe den regionale maktbalansen i USAs favør, og har derfor innført en rekke uoffisielle sanksjoner mot Sør-Korea, for eksempel innstilte flyruter, konserter og svartelisting av produkter. Dette har allerede fått negative økonomiske konsekvenser i Sør-Korea. Under de rådende omstendighetene er det derfor tvilsomt at Sør-Korea vil akseptere Kina som en mekler i konflikten mellom nord og sør. Det samme gjelder for Nord-Korea, da Kinas tøffere linje mot Pyongyang har gjort landet veldig upopulært i nordkoreanernes øyne.

Russland og Japan sitter på sidelinjen og viser liten vilje til å engasjere seg. I Japan er Nord-Korea forhatt, og forsøk på diplomatisk tilnærming med Nord-Korea er så godt som politisk selvmord.

En positiv utvikling er det halvformelle møtet som fant sted i Oslo i mai mellom amerikanske eksdiplomater og representanter fra det nordkoreanske utenriksdepartementet. Etter dette møtet uttalte den nordkoreanske delegasjonslederen at Nord-Korea var villig til å innlede bilaterale samtaler med USA om omstendighetene lå til rette for dette. Trump har tidligere også vist en viss interesse for bilaterale samtaler. Men så lenge USA insisterer på at umiddelbar nordkoreansk atomnedrustning er en forutsetning for ikke-angrepsavtaler, er det likevel vanskelig å se å se at disse samtalene vil lede noe sted. Det er jo frykten for amerikanske angrep som ligger til grunn for Nord-Koreas atomvåpenutvikling i første omgang.

Astrid Hauge Rambøl, Helene Bank:
Profittfri velferd
Forlaget Manifest, 2017, 80 s.

Profittfri velferd er en pamflett som vil være svært nyttig for tillitsvalgte i fagbevegelsen og politikere som vil ha en guide til hvordan det er mulig å stenge døra for velferdsprofitører. Utgivelsen er et samarbeid mellom For Velferdsstaten og Forlaget Manifest og er støttet av Fagforbundet. Det vises til eksempler fra blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Moss, der det politiske flertallet har klart å ta tjenester tilbake. Pamfletten er også nyttig som en oversikt over hva som har skjedd på dette området siden det siste kommunevalget.

Bank og Hauge Rambøl påviser at det ikke er grunnlag for å si at det er penger å spare på privatisering, i hvert fall ikke når transaksjonskostnadene ved anbudsprosesser tas med i beregningene, noe som imidlertid sjelden blir gjort. Kommunene som har konkurranseutsatt tjenester, har vært lite interesserte i å undersøke om de faktisk har spart penger på dette. Det som imidlertid er helt klart, er at de ansattes lønns- og arbeidsvilkår har blitt dårligere og at innsynsretten for befolkninga har blitt svekket.

Forfatterne påviser at det er mulig å drive tjenestene i offentlig egenregi. Da reguleres tjenestene ikke av lov om offentlige anskaffelser. De viser også til at det per i dag hindrer ikke internasjonale handelsavtaler profittfri velferd, men det kan komme framtidige endringer, både gjennom EØS og TISA, som vil vanskeliggjøre dette.

Forfatterne skiller mellom ideelle aktører og kommersielle aktører. De viser at regelverket kan brukes til å favorisere de ideelle aktørene, enten ved det som kalles utvidet egenregi eller ved unntak i anskaffelsesloven som er aktuelt å bruke når det gjelder sektorer med offentlig myndighetsutøvelse.

Pamfletten viser at det er tre muligheter til å ta tjenester tilbake. De kan tas tilbake ved kontraktsutløp, kontraktsbrudd eller ved tilbakekjøp eller hjemfall. I tillegg er det mulig å ta tilbake tjenestene hvis det private selskapet går konkurs. Det enkleste er å ta tilbake tjenestene ved kontraktsutløp. De fleste anbudskontakter er nemlig tidsbegrensede. Når perioden er utløpt, er det med dagens regelverk ingenting til hinder for å ta tjenestene tilbake i egenregi. Å ta tilbake tjenestene ved kontraktsbrudd krever at en leverandør ikke leverer i samsvar med det som står i kontrakten, eller bryter en eller flere lover. Dette må da påvises. Det er dette som i disse dager blir i gjort i Oslo overfor selskapet Veireno (som ikke nevnes i pamfletten siden den er skrevet før søppelkaoset i Oslo). Å ta tilbake tjenestene ved kjøp eller hjemfall er vanskeligere, men slett ikke umulig. Kontrakter som er, inngått kan heves hvis partene er enige om det. Da må som oftest parten som ønsker å heve kontrakten, betale den andre parten kompensasjon. Dette ble gjort med reinholdstjenestene i Tromsø. Hjemfall krever at partene legger inn en klausul om dette. I følge forfatterne er det ingen eksempler på dette i Norge, men i Danmark har det skjedd, og det er ingen legale hindringer for at dette skal kunne gjøres også i Norge.

Det viktigste budskapet i pamfletten slik jeg ser det, er at det er mye som kan gjøres for å holde velferdsprofitørene borte innenfor gjeldende regelverk. Forfatterne framhever imidlertid at det på noen områder slik som barnehage, behandlingsvalg innen helsesektoren og til dels skole er slik at lovverket favoriserer velferdsprofitører. Her må det derfor lovendringer til.

Den eneste svakheten med pamfletten mener jeg, er den utstrakte bruken av det upresise begrepet venstresida. Når det skrives at enkelte på venstresida har tro på konkurranse er det etter mitt syn en indikasjon på at begrepet venstresida brukes for vidt. Arbeiderpartiet har i flere kommuner stemt for konkurranseutsetting og de har også vært tilbakeholdne med å ta tjenester tilbake. Når partiet lokalt er med på å ta tjenester skjer det ofte i situasjoner med sterkt press fra partier til venstre for Arbeiderpartiet og lokal fagbevegelse. Litt om dette kunne vært nevnt også i en kort pamflett.

Per Medby, redaksjonsmedlem i Gnist. Han er aktiv i Rødt og har tidligere vært faglig tillitsvalgt (NTL).