«Om jorden skapades för alla, varfor har då några mycket och andra lite? Den här boken handler om en av de som har drömt drömmen om jämlikhet. Hon hette Rosa Luxemburg.»

Rosa Luxemburg (1871–1919) er et sosialistisk ikon og foregangskvinne, et århundre etter hennes egen tid er hennes syn på sosialisme fortsatt høyst aktuelt. Gjennom hele sitt voksne liv engasjerte hun seg i den sosialistiske kampen, og hun spilte en viktig rolle både i Tysklands sosialdemokratiske parti og den internasjonale sosialismebevegelsen.

Hvem var Rosa Luxemburg?

Rosa Luxemburg var fra Polen, men flyttet til Tyskland for å drive med politikk. Hun var en intellektuell teoretiker, men også beinhardt opptatt av praksis. Hun mente at handlingen var det viktigste, og det viste hun ved å dra dit kampene stod for å aksjonere og agitere. På grunn av dette opplevde hun å bli fengslet, men det stoppet henne ikke.

Nina Björk beskriver Rosa Luxemburg som en hardfør og analytisk marxist, som så på en sosialistisk revolusjon som historisk nødvendig. Selv om hun var både kvinne, jøde og utlending, så var hun ikke særlig opptatt av det vi i dag kaller identitetspolitikk. Det var alltid sosialismen som sto i fokus.

Björk understreker at eksistensen av en arbeiderklasse og en eierklasse danner selve basisen for det kapitalistiske produksjonssettet. Hun forklarer at oppdeling av klasser ikke handler om vurderinger av menneskelig verdi, identitet eller diskriminering, men om kapitalismens grunnleggende økonomiske forutsetninger. Björk går hardt ut mot dagens identitetspolitikk og advarer mot å sidestille klassekonflikten med andre politiske spørsmål. Ikke fordi det nødvendigvis er klasse som er den «verste» formen for undertrykking, men fordi utbyttingen av arbeiderklassen er så fundamental for kapitalismen. For Rosa Luxemburg sto klassespørsmålet og sosialismen alltid i sentrum.

Sosialisme, Marx, teori og en anekdote om lemonade

Den første delen av Nina Björks bok er en veldig nyttig og informativ innføring i marxistisk teori og analyse, som danner et viktig grunnlag for å forstå Rosa Luxemburgs tanker om sosialisme. Luxemburg var opptatt av at massene måtte skape sosialismen nedenfra og kritiserte Lenin for hans partielite. Hun var ikke redd for å havne i konflikt med verken meningsmotstandere eller meningsfeller. Björk forteller om et politisk møte der Rosa Luxemburg måtte oversette sine egne meningsmotstanderes innlegg i debatten, et eksempel på at tonen likevel var kameratslig til tross for politiske uenigheter.

En av de viktigste politiske konfliktene Rosa Luxemburg deltok i, var debatten om reform versus revolusjon mot Eduard Bernstein. Rosa Luxemburg mente at man ikke kunne reformere seg til sosialismen, det måtte en revolusjon til for å avskaffe kapitalismen.

– Att förvandla havet av kapitalistisk bitterhet till socialistisk sockerdricka genom några flaskor socialreformatorisk lemonad blir i bästa fall smaklöst, refererer Nina Björk Rosa Luxemburg fra striden mellom henne og Eduard Bernstein.

Som tidligere nevnt var handlingen viktigst for Rosa Luxemburg. Mennesket er et historisk dyr, med en formende kraft, og mennesket blir hva mennesket gjør. «Ett levande demokratisk samhälle kräver aktiva, deltagende människor. Därfor är Rosa Luxemburg framförallt deltagandets tänkare, aktivismens forsvarare, demokratins teoretiker», skriver Nina Björk om Luxemburg etter å ha introdusert oss for et av Rosa Luxemburgs egne favorittsitat: «Im Anfang war die Tat, i begynnelsen var handlingen» (Johann Wolfgang von Goethe).

Kjærlighet og feminisme

I boken blir vi ikke bare kjent med det politiske ikonet Rosa Luxemburg, men også introdusert for den mer private Rosa. Vi får et innblikk i forholdet hennes til Leo Jogiches, blant annet gjennom brevvekslingen hennes. Her møter vi en lengtende Rosa. Hun lengter etter kjærligheten fra Leo, etter å slå seg til ro og stifte familie. Men den politiske kampen blir viktigere. Björk utforsker det problematiske ved heteroseksuelle forhold i et patriarkalsk spørsmål. Kan man egentlig være fri i et forhold, når man behøver hverandre?

Nina Björk tar også opp spørsmålet om feminisme som kun en «normbrytende» ideologi. Rosa Luxemburg brøt selv mange normer knyttet til det å være kvinne, men betyr det automatisk at hun var feminist? Selv var hun først og fremst opptatt av klassespørsmål, og ikke kvinnespørsmål. Om feminisme er praktisk normkritikk i personlig handling, så var Rosa Luxemburg utvilsomt feminist. Ser man derimot på hva hun først og fremst skrev om politisk, så ser man at feminismen ikke sto i sentrum for Luxemburg. Men Luxemburg beskrev jo selv handlingen som det viktigste, så man kan jo tro at om hun hadde levd i dag så hadde kanskje svaret på om Rosa Luxemburg var en feminist vært klarere.

I følge med Rosa Luxemburg

I Nina Björks idébiografi forsøker forfatteren å gjøre Rosa Luxemburg «lite mindre död». Björk forsøker å «slå følge med» Luxemburg ved å ut i fra hennes liv som politisk aktivist og menneske resonnere rundt ideologi, sosialisme, feminisme, språk og kjærlighet. Det er ikke personen Rosa Luxemburg som er bokens sentrum, men de spørsmål hennes liv, tid og tekster vekker hos forfatteren. Selv om det er et århundre siden Rosa Luxemburg levde, så lever fortsatt drømmen om likhet, det røde, videre.

Tomine Sandal

Syria-krigen snudde håpet mange hadde til den arabiske våren, til forvirring og sorg. På internett og i media blir det kjempa harde kampar om kven som har absolutt rett og kven som er forrædarar. Og på bakken overgår partane kvarandre i grusomme gjerningar, i ein konflikt andre enn syrarane sjølv har tatt over.

Cecilie Hellestveit har stor kunnskap om folkerett og borgarkrigar, og kjenner både Midtausten og stormaktene godt. Ho har også forskaren sin distanserte haldning, ispedd eit engasjement for dei avtalane og reglane som er laga for samhandling mellom statar, og for dei lidingane folk opplever i Syria. Ho argumenterer godt for at det er verda si innblanding som har ført til at det som var spede opprør mot regimet, har blitt ein storkrig.

Dette er ei viktig bok å lesa av to grunnar. For å få ei prinsipiell forståing av og diskusjon om innblanding i andre statar. Og å få betre innsikt i Syria som land, både kva som har skjedd under krigen, men også politikk, økonomi og demografi som har lagt det historiske grunnlaget for krigen.

Boka er delt inn i to hoveddelar, den første handlar først og fremst om Syria, men siste kapittel i den delen handlar likevel om verdssamfunnets rolle. Og den andre delen handlar om verda i Syria, korleis det etter kvart har blitt ein stedfortrederkrig for regionale stormakter og Russland og USA. Det er ein del hendingar som blir skrive om fleire gongar, forfattaren skriv sjølv at det er for at same hending må skrivast om frå ulike perspektiv, eller som ei påminning for lesaren.

Syria er eit land få har visst mykje om før krigen kom. Etter Bashar al-Assad tok over som president i år 2000, har det vore ei viss økonomisk oppmjukin og auke i turismen. Då eg var der første gongen litt tidlegare det året, var det framleis få synlege vestlege selskap og produkt, og Internett var svært begrensa. Det var lite synleg sosial naud, sjølv om standarden kunne vera enkel. I åra etter blomstra den delen av økonomien som hadde kontakt med utanlandske investorar, men dei fattige blei fattigare takka vera både kutt i subsidier på basisvarer, men også økologiske problem og den økonomiske krisa i verda frå 2007. Hellestveit skriver om korleis den økonomiske oppmjukinga også blei fulgt av eit kort blaff med politisk oppmjuking, men at Bashar al-Assad fort gjekk bort frå dette igjen. Det har vore lite kjent politisk opposisjon i Syria før den arabiske våren, den har stort sett vore i fangekjellarar eller i eksil. Det er difor merkelig for underteikna å sjå korleis delar av venstresida i Noreg stør Assad, når eg til dømes sjølv har sett i Hama i 2002, 20 år etter at Hafez al-Assad slo ned eit brorskapsopprør og jevna ein heil bydel med jorda med bebuarane inni og drap rundt 20000 folk, at det framleis var ein open plass der husa hadde stått. Eit klårt signal om at dette vil skje igjen viss nokon trugar regimet. Hellestveit beskriver korleis regimet har hatt omfattande overvaking og kontroll av befolkninga, med vilkårlige fengslingar og forsvinningar. Dette forklarer hatet mot regimet, men også kvifor det har vore vanskelig å bygga ein effektiv indre opposisjon, folk har vore for redde. Dette har vore ein av grunnane til at andre har kunna ta over opprøret.

Hellestveit innleiar boka med at ho vil visa kva motkrefter som låg under overflata og gjorde at revolusjonen i Syria ikkje kunne handla om berre Syria. Og kvifor dei unge i Syria var dømt til undergang frå dag ein.

Boka har fått oppslag i blant anna Klasse­kampen fordi Hellestveit er så tydelig på at anerkjenning av opposisjonen auka konfliktnivået fordi regimet då prioriterte å knusa dei, og lot Den Islamske Staten (IS) vera meir i fred. Hellestveit skriver at før møta i sikkerhetsrådet hadde opposisjonen interesse av å dokumentera mest mogleg grusomhet. Her kritiserer forfattaren dei sosiale media sin eigen dynamikk i å forsterka skillelinjer og hat når ein viser forferdelige overgrep og krigsforbrytingar. Men kva skulle ein ellers ha gjort?

Hellestveit argumenterer med at Vesten sin halvhjerta støtte til opprørarane gjorde at dei pressa på for å auka konfliktnivået for å få utanlandsk innblanding, men ingen ville gå inn i Syria på same måte som Libya. Dette er fordi Syria er eit land med stor militær styrke, mykje større befolkning enn i Libya og regimet har eit sterkt statsapparat med stor kontroll av samfunnet. Dei er også viktigare for veto-maktane i Tryggingsrådet, nærmare bestemt Russland. Mange av landa i FN er også skeptiske til intervensjon som i praksis er regimeendring, spesielt etter Libya. Så sjølv om mange i opposisjonen ønska inngripen så viser Hellestveit kvifor det var lite truleg at den ville komma.

Eksilopposisjonen mangla kontakt med grasrota inne. Dette gjorde at sjølv om ein anerkjente opposisjonen hadde ein ikkje ein reell forhandlingspart på bakken. Samtidig fekk IS bygga seg opp.

Dei siste åra har krigen i Syria i stor grad vore ein stedfortrederkrig. Boka viser alle dei ulike maktene som er involverte, både regionalt og internasjonalt. USA sine interesser er kanskje ikkje skildra i så stor grad som ein kunne ønska, det same gjelder Russland. Kurdarane har plass i boka, men ikkje så stor som opprettinga av Rojava kunne gitt. Men det er befriande å lesa ei analyse som viser dei regionale maktene si rolle på ein nyansert måte, at dei har sjølvstendige agendaer og ikkje berre er vasallstatar for anten USA eller Russland.

Eit problem med boka er at den er skjemma av små faktafeil. Egypt og Israel inngjekk fredsavtale i 1979, ikkje 1976. Libanon har nok større befolkning enn 3,3 millionar, sjølv om ein verken reknar med palestinske eller syriske flyktningar. Victor Jara fekk fingrane knust eller brukke, ikkje kutta av. Og historia om den syriske songaren Qashush, som fotfattaren bruka den chilenske visesongaren som inngong til, er omstridt. Ein mann fekk kutta opp halsen, men det er ikkje sikkert han var den syriske nattergalen som hadde laga protestsongar mot Bashar al-Assad. Her burde forlaget ha rydda opp, då boka nettopp er viktig fordi den skriver om korleis fakta blir misbrukt i denne konflikten, og då hadde det vore greitt å stola på at det som står der er korrekt.

Forfattaren forklarer godt kor ting går gale, og kva som bidro til forverring, men det er vanskelegare å sjå kva ho meiner ville vore riktig å gjera i utgangspunktet. Det har jo vore ein vanskelig diskusjon på venstresida også, som denne boka i alle fall gir grundig bakgrunnskunnskap til.

Ingrid Baltzersen
Redaktør i Gnist

Leder: Rødt! slår gnister! 4

Plukk 6

Samtalen: Intervju med Eli Aaby 8

John Smith: Feminiseringa av arbeids­plassen og proletariseringa av kvinner 26

Intervju med Mari Eifring: En partisekretær krysser sitt spor 38

Eva María: Derfor feila «sosialismen for det tjueførste hundreåret» 44

Intervju med Iselin Strønen: Mellom barken og veden i Venezuela 54

Bokomtale: «A World to Build» av Marta Harnecker 60

Adriana Sossa: En lang vei før fred i Colombia 68

Cecilie van der Hagen, Johansen Pérez: Statkraft i Chile – Et norsk troll i mapucheland 72

Anja Ariel Tørnes Brekke: Black Beyoncé Matters 78

Erling Folkvord: Syria: Krigsmotstand er ikkje nok 80

Bokomtaler

Nina Björk: Drömmen om det Röda 90

Vandana Shiva: Who really feeds the world? 93

Bhaskar Sunkara (red): The ABCs of socialism 95

Terje Tvedt: Norske tenkemåter 97

Erling Folkvord: Rojava!» – Kurderne i kamp for ei framtid uten Assad, Erdoğan og Daesh 101

Cecilie Hellestveit: Syria – En stor krig i en liten verden  105

Bokspalte

Tore Linné Eriksen: Årbøker til å bli klok (og radikal) av 108

Revolusjonens A – Å

Jokke Fjelstad: Kvinnelønna 110

Verden roper på en bred sosial bevegelse. Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys?

Vigdis Hjorth er forfatter. I 2017 ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin roman Arv og miljø, 2016.

Artikkelen sto første gang i Morgenbladet 10. februar 2017. Foto:Wikimedia Commons

Roland Barthes skriver om Chaplins film, Modern Times, at den streifer det proletære tema, men aldri er eksplisitt. At den viser oss proletaren som ennå er forblindet, bestemt av sine umiddelbare behov og sin totale fremmedgjøring, i hendene på sine herrer, arbeidsgivere og politi. Et menneske utlevert til sin sult, og som dermed befinner seg like ved en politisk bevisstgjøring, et menneske for hvem en streik er en katastrofe fordi den truer den som bokstavelig talt er blind av sult, et menneske som ikke erkjenner arbeiderklassens situasjon før han smelter sammen med den fattige under politiets blikk og slag.

Modern Times, skriver Barthes, viser oss restaurasjonstidens arbeider, manufakturarbeideren som gjør opprør mot maskinen, hjelpeløs i streikesituasjonen, trollbundet av problemene med å skaffe det daglige brød, men ennå ute av stand til å erkjenne de politiske årssakssammenhenger og innse nødvendigheten av kollektiv strategi.

Barthes hevder at det er fordi Chaplin viser oss den proletaren som ennå står utenfor revolusjonen, at hans representative styrke er så stor. At ikke noe sosialistisk kunstverk hittil har klart å skildre arbeidernes ydmykende situasjon med slik kraft og medfølelse. Og hvor nødvendig det er for kunsten å gripe fatt i det menneske som lever like før revolusjonen, det ensomme mennesket, det som ennå er forblindet, men på nippet til å åpne øynene for revolusjonens lys fordi dets elendige vilkår sprenger alle «naturlige» grenser.

Når andre kunstverk viser oss arbeideren som allerede er engasjert i politisk kamp, beskriver de en politisk realitet som er nødvendig, men ofte mangler estetisk styrke. At styrken i Modern Times består i at Chaplin-figuren viser publikum sin egen blindhet på en slik måte at de på samme tid ser den blinde og det spill han er med i. Og at det å se noen som ikke ser, er det beste middel til å bli intenst oppmerksom på hva det er de ikke ser.

En film som kan fungere på lignende vis, i dag, er den aktuelle Ken Loachs I, Daniel Blake. Som viser hvor komplisert og umulig det er for vanlige folk i England å søke om trygdeytelser de etter loven har rett til. Hvordan de knuses i møte med et uforståelig, forvirrende, nådeløst rigid system som får de fleste til å gi opp i ren utmattelse. Hvordan de søkende blir behandlet med mistenksomhet, nedlatenhet og som om de utelukkende utgjør et samfunnsproblem. Og hvordan den som ikke holder ut denne inhumane ydmykelsen, faller utenfor og synker til bunns og at fra denne bunnen finnes det ingen vei opp igjen. At du da må velge mellom å sulte eller stjele, fryse eller prostituere deg.

Det I, Daniel Blake får oss til å se, er at dette er villet. At det er med forsett systemet er konstruert på denne umulige måten. Det er meningen å forvirre og hindre. De statsansatte er pålagt å behandle de trengende med mistro og kulde.

Verden roper på en bred sosial bevegelse. Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys?

Den norske venstresiden har de siste årene vært dominert av den såkalte identitetspolitikken; bestemte sosiale grupper, ofte minoriteter, homofile, innvandrere, funksjonshemmede, har kjempet for sin egen gruppes spesifikke rettigheter. Og det er bra at folk organiserer seg, men farene ved tendensen er mange: Forskjellene mellom ulike grupper kan forsterkes og mulighet for allianser hindres. Det store bildet kan bli borte og avgjørende spørsmål fortrenges. Opptattheten av rettighetsforhold kan gå på bekostning av forsøket på å formulere en forvandlende samfunnskritikk.

Dessuten: Spørsmålet om identitet, altså hvem jeg er, kan når alt kommer til alt, ha mindre relevans enn hva jeg gjør.

På de samme årene er fagbevegelsen svekket. Arbeidsgivere, staten medregnet, organiserer seg vekk fra arbeidsgiveransvaret ved å outsource og øke bruken av bemanningsselskaper. Parlamentarisk politikk handler stadig mer om å administrere kutt i offentlige budsjetter. Norge deltar i kriger der intensjonen er uklar og utfallet usikkert bortsett fra at sivilbefolkningen vil lide. Avstanden mellom det trygge mennesket og det utstøtte og utslåtte øker. Med andre ord: Verden roper på en bred sosial bevegelse med et progressivt reformprogram. Men venstresiden mangler analyser, strategier, politikk.

Chaplinfiguren ser ikke, forblindet av sult. Vi, de fleste av oss, i Norge, er ikke forblindet av sult, men av begjær, etter varer, opplevelser, adspredelser, oppmerksomhet. Trollbundet av teknikken, nettet, de dramatiske verdensbegivenhetene, showet, tilsynelatende ubekymret for totaliteten, som om vi ikke sitter i den båten, ikke er en del av helheten. Bare en slags tilskuere, og derfor ansvarsfrie og dessuten maktesløse, blir vi fortalt, har vi erfart, av våre små forsøk. Selv om vi vet, med fornuften, at det er fare på ferde for alle, oppleves det ikke som virkelig. Vi reagerer på bilder av flyktninger over Middelhavet, de druknende (og slik er det blitt, at når jeg skriver: flyktninger over Middelhavet, føler jeg at jeg skriver en klisjé, noe banalt), men gjør ikke noe, og hva skulle vi forresten gjøre, når den nyliberalistiske tenkningen har sneket seg inn overalt, i sykehusværelset, på Nav-kontoret og presenteres og oppleves som en slags objektiv og nødvendig rasjonalitet. Vi skammer oss kanskje litt over å kjøpe klær sydd av barnearbeidere i India, og føler medlidenhet med barnearbeiderne når vi ser dem på tv, men lærer oss å leve med litt skam, litt medlidenhet, for hva er alternativet? Inne i oss har vi egentlig konkludert med at vi ikke makter å forandre disse lidelses- og rikdomsskapende strukturene.

Desillusjonerte på vegne av den store forandringens mulighet diskuterer vi i stedet det som tilhører småtingsskuffen.

Men denne desillusjonertheten kan komme til å koste oss dyrt. Kanskje kommer heller ikke vi til å erkjenne de fattiges og utstøttes behov, før vi, som Chaplinfiguren, smelter sammen med dem?

Det Ken Loach vil ha oss til å se, tror jeg, er at vi ikke har noen mulighet om vi ikke står sammen. Så hva med samling i bånn, som en begynnelse? Om fredsbevegelse, miljøbevegelse, feminisme og fattigdomsbekjempelsen arbeider sammen, fordi alt som kjent henger sammen med alt, og særlig nå. Så kunne vi få politikerne til å forstå at det er umulig å vinne afghanske pikers tillit ved å gi dem skolegang når vi samtidig dreper fedrene deres, og at det er tvilsomt å presentere som en seier for likestillingen at fremtidens bombepiloter over fremmede land er kvinner.

En av Ernest Hemingways karakterer ble en gang spurt om hvordan han gikk konkurs, og svarte: På to måter. Først gradvis. Så plutselig.

Det er gjerne slik det foregår. Først umerkelig, så uventet som et sjokk. Mens det antagelig kunne vært unngått, om fyren hadde vært oppmerksom og tatt affære i tide.

Tenk om vi, som Chaplinfiguren i Modern Times, befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys? Som vi kan hjelpe frem, ved å forene oss i vår forskjellighet og bære over med forskjelligheten fordi den er ubetydelig i forhold til den lengselen vi kjenner etter den veldige forandring, og fordi denne forandringen bare kan komme ved hjelp av oss.

Og fordi det vi også kjenner, dypt i våre kropper, er at følelser som skam og særlig medlidenhet er fortærende om de ikke omsettes i handling.

Joar Hoel Larsen, NRK- journalist og utenrikskorrespondent, har skrevet bok om India. Som medfølgende partner har han bodd i New Delhi i flere år, og denne perioden har han benyttet til å bli kjent med hovedstaden, reise rundt i India, treffe mennesker og lese mange bøker om dette enorme landet som egentlig er et helt kontinent. Gjennom oppholdet har han tilegnet seg innsikt i samfunnsforhold, kultur og politikk, og denne boka med den knappe tittelen India er skrevet for å dele denne kunnskapen med et bredere publikum.

Både fattigdom og vekst

India er kjent som et av de mest folkerike landene i verden, og for en del år tilbake var India for mange nordmenn først og fremst kjent som et land med enorm fattigdom, der det første norske bistandsprosjektet – Keralaprosjektet – startet opp i 1952. De senere årene er det nok heller landets raske økonomiske vekst og store, voksende middelklasse som først nevnes når det er snakk om India. I tillegg har indiske turistmyndigheter de senere årene valgt slagordet ’Incredible India’ for å promovere landet og dets mange kontraster. Her finner man noen av verdens høyeste fjell og lengste elver, her finner man lange sandstrender, ørken og grønne te-plantasjer. India er verdens største demokrati og hjemlandet til Gandhi, yoga og ikke-voldstenkning, men India har fortsatt et kastesystem som rangerer mennesker ut fra en iboende raselignende hierarkisk tankegang. Her er det et stort religiøst mangfold, men samtidig en sterk, og tidvis voldelig hindunasjonalisme, og her finner man utbredt vold mot kvinner, men samtidig en aktiv og sterk kvinnebevegelse som har eksistert siden 1920-tallet.

Og slik kunne man fortsette å liste opp kontraster og mangfold. Spørsmålet som melder seg når det gjelder denne boka om India, er hvilket av alle disse perspektivene eller sidene ved India Hoel Larsen har valgt å vektlegge. Og videre: Har det blitt en god, riktig og utfyllende innføring?

Personlig grep

Hoel Larsen sier i forordet at dette ikke er ment som en altomfattende innføring om India. Snarere har han ønsket å formidle fra den kunnskapen han har opparbeidet seg gjennom sitt lange opphold – og fra sine mange kortere besøk i forbindelse med sitt yrke som journalist – og gjennom dette fortelle om ’sitt India’ (vi har alle vårt). Denne innfallsvinkelen har mye for seg, for Hoel Larsen er ikke akkurat den første europeeren som har kommet til dette kontinentet og som har ønsket å formidle videre sin kunnskap til de der hjemme. Det finnes nok av reiseskildringer og innføringsbøker om India. Samtidig blir denne tilnærmingen også en svakhet da man som leser blir sittende igjen å lure på hvordan de underliggende valgene om hva som er med – eller utelatt – er tatt.

Når man leser innholdsfortegnelsen og begynner å bla litt i boka, virker det først ikke som noe er utelatt. Her er kapitler om veien fram til indisk selvstendighet og delingen/utskillelsen av Pakistan i 1947, om Gandhi, om Beatles og yoga i India, om Varanasi, om cricket, om kvinner, om Kashmir og om Cashmere-sjal, bare for å nevne noe. I tillegg flyter de fleste kapitlene over av små anekdoter og beveger seg tilsynelatende sømløst fra faktaopplysninger om helse, vaksiner og barnearbeid, til anekdoter og pussige småhistorier. Slik sett kan det bli litt springende, men fordi han skriver godt og har en rød tråd, framstår hvert kapittel som en avsluttet helhet,– som en liten fakta-novelle.

Det personlige grepet fungerer godt i mange av kapitlene, og personlig likte jeg kanskje best de to tidlige kapitlene som er basert på en reise Hoel Larsen gjorde med sine to tenåringsdøtre til India i 1999, der de blant annet reiste langs veien fra Allahabad til Agra, og videre til Varanasi. I det første av disse, som har fått tittelen «Veien til Agra» etter den kjente barneboka av Aimeè Sommerfeldt, bruker Hoel Larsen fortellingen om fattiggutten Lalu og hans lillesøster Maya som en ramme om reisen samme veien førti år etter at boka kom ut. Som noen kanskje husker, dro Lalu og Maya ut på den lange, strevsomme og tidvis farefulle ferden til Agra for å finne leger som kunne gi Maya synet tilbake. Og dermed forener Hoel Larsen anekdoter og opplevelser fra sin egen reise i 1999, med informasjon om helsepolitikk, vaksiner og barnedødelighet i India. Tilsvarende, i kapitlet om Varanasi, forenes småhistorier om hans egen og døtrenes besøk i byen med faktainformasjon om blant annet silkeveving, håndverkstradisjoner, barnearbeid og utdanning. Disse kapitlene fungerer så godt fordi de nettopp tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser i India, og så bruker disse til å formidle viktig faktakunnskap om sentrale utviklingspolitiske emner.

Andre kapitler fungerer ikke like godt. For eksempel lurer jeg på hvorfor han har valgt å ta med et helt kapittel om Beatles i India. Som flere andre kapitler er dette basert utelukkende på sekundærkilder, men der de andre av denne typen dreier seg om forhold som har en direkte kobling til India, som for eksempel historiekapitlet om kolonitiden, frigjøringsbevegelsen og delingen av India/Pakistan, dreier dette kapitlet seg mest om Beatles.

De undertrykte

Langt på vei har dette blitt en god framstilling av India, i et slentrende og lettlest språk. I det store og hele unngår Hoel Larsen orientaliseringen av et slags eksotisk India, som de fleste reiseskildringer og populærvitenskapelige bøker i denne sjangeren er fulle av. Men boka skjemmes også tidvis av småfeil og skjevframstillinger, samt noen åpenbare korrekturfeil, som trekker ned et ellers solid og troverdig helhetsinntrykk. Alvorligst er det at de som står aller nederst i kastehierarkiet, flere steder blir omtalt som ’kasteløse’. Dette er en betegnelse som er misvisende og som derfor ikke benyttes av fagfolk lengre, da denne gruppa faktisk tilhører såkalte ’uberørbare’ kaster, det vil si kastegrupper som ut fra hindureligiøs målestokk ansees å være urene. Den rette betegnelsen på norsk er derfor ’uberørbare’, eller mer vanlig i dag, dalit, som er den betegnelsen de selv foretrekker og som betyr ’de undertrykte’.

Boka inneholder også et eget kapittel om kvinners stilling i India, og Hoel Larsen skal ha honnør for at han klarer å framstille indiske kvinners vanskelige situasjon på en relativt balansert og usentimental måte. Under tittelen ’Hva er det med indiske menn?’ starter han kapitlet med en omtale av den brutale gjengvoldtekten av en ung kvinne på en buss i New Delhi i desember 2012, og fortsetter deretter med å fortelle om blant annet kvinneunderskuddet som har økt, om praksisen med arrangerte ekteskap, og om enkenes vanskelige situasjon. Samtidig skjemmes dette kapitlet av enkelte overdrivelser, som når man lett får inntrykk av at sati – enkebrenning – var et stort problem i India i tidligere tider. Dagens historikere, derimot, er enige om at sati aldri har vært særlig utbredt, men at britiske koloniherrer brukte denne ’barbariske’ skikken som et påskudd for kolonialismen. Videre, selv om mange enker i India har det vanskelig, er det også mange som blir tatt godt hånd om av sine barn. Det blir derfor en overdrivelse å si om enker: «De fleste «lever» ikke.» De bor på gaten og eksisterer såvidt.’ (s. 250)

Hvor er kaster og klasser?

Selv om Hoel Larsens prosjekt ikke har vært å gi et fullstendig eller uttømmende bilde av India, må jeg innrømme at det er et stort hull i en bok med tittelen India. Jeg tenker selvfølgelig på kastehierarkiet, de enorme klasseforskjellene og den sosiale kampen som føres nedenfra i mange former. Riktignok nevner Hoel Larsen kaste i flere avsnitt, så det er ikke helt fraværende, men det blir aldri omtalt gjennomgående, slik for eksempel cricket blir. Faktum er at kaste som hierarkisk struktur og tenkemåte gjennomsyrer det indiske samfunnet på en slik måte at en hel bok om India uten å behandle dette etter mitt syn blir ufullstendig. Den franske antropologen Louis Dumont satte tydelig ord på dette da han for lenge siden skrev en bok om India med tittelen Homo Hierarchicus – det hierarkiske mennesket. Selv om selve kastesystemet er på vikende front i dagens nyliberale India, så lever selve den underliggende hierarkiske tenkemåten i beste velgående, og kommer blant annet til uttrykk i gapet mellom en konsumfiksert voksende middelklasse og de mange mange hundre millionene som lever under fattigdomsgrensa.

Til tross for disse manglene, vil mange ha nytte og glede av denne boka. Først og fremst vil boka utvilsomt være nyttig som en innføring for førstegangs, og kanskje andregangs reisende som ønsker å lære litt om mangfoldet i dette enorme landet. Den dekker et bredt spekter av temaer, og er mer samfunnsorientert enn de vanlige reiseskildringenes utgytelser om ’det mystiske’ India med ’et paradis av opplevelser’. Både ryggsekkturister som søker solnedganger over Ganges og yogaturister som egentlig bare ønsker å finne seg selv, vil utvilsomt av nytte av å lære litt mer om indisk samfunn og historie.

Anne Waldrop

Revolusjonære syndikalister utfordret makten til ”reformistene”/sosialdemokratiet de første tiårene på 1900-tallet. Artikkelen viser hvordan ”reformistene” innen DNA og LO spilte på lag med kapitalister og statsmakten. Eksemplene er fra Rjukan som i perioden1912–1922 var kraftsenteret for revolusjonær syndikalisme i Norge.

Joar Tranøy  er historiker og kriminolog. Framstillingen bygger vesentlig på kildematerialet fra Statsarkivet Kongsberg og Industriarbeidermuseet på Vemork. Foto: Multerland

Syndikalismen fikk gjennombrudd på det nye industristedet Rjukan i 1912 da  ”Saaheim Jern- og Metallarbeiderforening” og ”Rjukan Salpetersværks arbeiderforening” protesterte mot gjeldende lønnsavtale som ikke tok hensyn til økte levekostnader og prisstigning. Misnøyen over tariffen steg.

På DNAs landsmøte i Stavanger, påsken 1912, møtte tre av arbeiderne fra Salpeterfabrikken på Saaheim (Rjukan) LO-formann, Ole O. Lian, og Arbeidsmandsforbundets formann, Richard Hansen. Arbeiderne ga klar beskjed om at “noget maatte gjøres, da fortjenesten ved Saaheim var for liten, og stemningen […] slik, at hvis organisationen intet gjorde vilde arbeiderne handle paa egen hand”.   

NAF-lederen mente at stemningen på fabrikken var urolig, og at “enkelte 'syndikalister' brugte den uheldige overenskomst til agitationsbasis og fik arbeiderne med sig”. Richard Hansen dro til Rjukan for å forhandle med bedriften.

Forhandlingsresultatet var uakseptabelt, særlig for arbeiderne med de dårligste arbeidsforhold som fikk “tilbud” om de minste tilleggene. Under slagordene “Frie mænd handler frit", “Vi respekterer ikke loven” og “Leve den direkte aktion” gikk Rjukanarbeiderne gjennom gatene en søndag i juni 1912.

Arbeiderne handlet “syndikalistisk ” ettersom de brøt arbeidslivets spilleregler som dreide seg om at stridende parter først møtes til forhandlinger, som regel ved utløpet av en avtaleperiode. Streiken ble kortvarig. Men 1200 arbeidere samlet seg i et protestmøte. Saaheim Jern- og Metallarbeiderforening og Rjukan Salpeterværks arbeiderforening gikk sammen om å kreve ny tariff med høyere minstelønn, enda de var bundet av tariffavtaler fra 1911. Prisene hadde steget. Arbeiderne krevde økt lønn som dekket prisstigningen. Hydro avviste kravene.

Arbeiderne hadde under streiken forsøkt å forhandle med Arbeidsmandsforbundet og LO som ikke ville godkjenne streiken. LO erklærte streiken for ulovlig. Juridisk hadde forbundet ansvaret for streiken og kunne bli stilt overfor et erstatningskrav. Rjukanarbeiderne ble truet med eksklusjon fra forbundet.

Forbundsformannen, Jørgen Borgen, reiste oppover for å snakke arbeiderne til rette. Ingen ville høre på ham. Borgen hadde på forhånd avtalt med de lokale lederne om å samarbeide slik at det utad skulle se ut som forbundet og avdelingen var i konflikt med hverandre. Masken falt da arbeiderne ikke var innstilt på forlik. LO vedtok å ekskludere Rjukan-arbeiderne, men eksklusjonen trådte aldri i kraft. Sekretær i streikekomitéen på Rjukan var jernbanearbeideren Johan Ødegaard. Han ble svartelistet av arbeidskjøperne. Ødegaard ble av LO-representanten Aksel Zachariassen stemplet som en “ytterliggående syndikalist”.

Norsk Hydro nektet å forhandle med de streikende. Myndighetene beordret politi fra hovedstaden. Det forelå ingen opplysninger om opptøyer eller uorden av noe slag. Likevel kom 24 sivile politibetjenter fra Kristiania på “ferietur” til Rjukan. LO protesterte ikke. “Feriegjestenes” oppdrag var å kaste ut arbeiderne som bodde i selskapets boliger. Jørgen Borgen og LO- leder Ole Lian grep seinere inn og fikk til en forhandlingsløsning som gikk ut på at de streikende skulle gå tilbake til arbeidet på de gamle betingelsene, med løfte om lønnsforbedringer. Forhandlingsresultatet ble et tilbakeskritt som skapte stor mistillit hos arbeiderne.

Streiken på Salpeterfabrikken 1912 og demonstrasjonen i 1914 ble et politisk  vendepunkt i Rjukan-arbeidernes historie. Tilliten til LO var svekket . Den reformistiske forhandlingslinje førte ikke fram. Syndikalistiske kampmetoder viste en ny og annen måte å organisere klassekampen på.

Under en antimilitaristisk demonstrasjon 17. mai 1914 marsjerte 1500 arbeidere i toget under fanen med teksten “Ned med tronen, alteret og pengevældet”. De ble møtt av høyreorienterte borgere og Forsvarsforeningens medlemmer som bar merket “Jeg vil verge mitt land”. Rjukans borgerstand ba politimesteren ta affære. Politimesteren ba om forsterkninger fra hovedstaden. Han kontaktet Forsvarsdepartementet for militær assistanse. Departementet svarte med å sende 2. brigade av underoffiserskolens avgangsklasse. 17 personer ble arrestert. De fleste arresterte var ungsosialister og revolusjonære syndikalister. En av disse var Jens Solli, formann for Saaheims Ungsosialistiske forening. Han deltok på LO-kongressen i 1920 og talte syndikalismens sak: “Vi syndikalister er ogsaa revolutionære, men vi ser revolutionen som noget mer end et statskup, som et rollebytte av personer.”

Året etter, i 1915, forhandlet politimesteren med Arbeiderpartiet på Rjukan i forbindelse med arrangementene på 1. mai. Politimesterens brev til amtmanden i Bratsberg amt 18. april innledet med å vise til samtaler han hadde hatt med arbeiderpartiets ledere på Rjukan:

”I anledning av forestaaende 1. mai har jeg hat en del konferance med Arbeiderpartiets ledere her paa stedet for at søke at undgaa gjentagelser av historien fra 17. mai ifjor.”

Politimesteren ønsket assistanse fra amtmannen:

”Det kan formentlig ogsaa let hænde at den sterke uvilje mot politiet fra 17. mai i fjor kan gi anledning til spetakkel paa dagene 1.mai og 17. mai. Jeg skal i denne forbindelse ogsaa gjøre opmersom paa, at det i aar er samlet saa meget ramp her oppe som neppe nogensinde før.
Hvis det derfor er anledning til dertil, tillater jeg mig at anmode om assistance paa en eller annen maate.”

Politimesteren var ikke alene om å ha bekymringer: ”De ( dvs ledere i Arbeiderpartiet. J.T.) nevnte særlig ungsocialisterne og den masse ramp, som nu er her i byen. De mente rampen kunde benytte anledning til at faa i stand uroligheter.”

Reformistiske sosialdemokrater på Rjukan var bekymret i følge Rjukans politimester.

Arbeiderpartiets leder på Rjukan hadde møter med politimesteren som endte i en avtale: ”Formanden i Arbeiderpartiet lovede at anmelde toget og herunder opgi, bl.a. hvilke faner der skulde benyttes, og hvilke personer, der likeoverfor politiet stod ansvarlig for, at der under demonstrationstoget blev gaat frem efter politiets forskrifter.

Saaledes anmeldes igaar og det fremgaar det herav at de 2 faner, som blev forbudt i fjor, ”det brukkne gevær” og ”likkisten”, ogsaa skulde bæres i aar.

Arbeidernes leder uttalte, at de nødig vilde ha historien fra 17. mai i fjor op igjen, og forstod jeg dem herhen, at de vilde rette sig etter efter myndigheternes bestemmelser ogsaa med hensyn til fanerne. De ønskede imidlertid departementets avgjørelse herom, hvis politiet vilde forbyde nogen av de anmeldtes faner.”

Bindende, overordnede avtaler mellom arbeidsoppkjøpere og arbeidere ble kategorisk avvist. “Direkte aksjon” og lokale forhandlinger var sentralt i kampen.17. mai -tumultene i 1914 blottla sosialdemokratiets dobbeltspill .

Kampene på Rjukan fortsatte. Det brøt ut streik våren 1916. Alt arbeid ved Hydros anlegg på Rjukan ble lagt ned. Hydros ledelse ga ikke etter. LO sentralt svarte halvhjertet med å trekke ut flere grupper av arbeidere i sympatistreik. Arbeidsoppkjøperne svarte med å varsle generallockout. Konflikten fikk regjeringen til å be Stortinget om vedta en voldgiftslov.

Arbeiderne på Rjukan forventet at LO ville sette hardt mot hardt og gå til generalstreik, men det skjedde ikke. LO bestemte seg for å heve proteststreiken. Vedtaket kom uventet på den nystiftete faglige samorganisasjonen på Rjukan som var mer eller mindre halvsyndikalistisk. Etter et fem timer langt møte i Folkets Hus vedtok et flertall av de organiserte arbeiderne å følge LO sentralt.

Misnøyen med LOs kompromisspolitikk og forhandlingslinje var imidlertid stor. Voldsgiftsloven ble vedtatt og sanksjonert. Kort etter reagerte Rjukanarbeiderne med sympatistreik da Norsk Arbeidsgiverforening tok lockout mot noen gruvearbeidere. Norsk Hydro tilbød Rjukanarbeiderne dyrtidstillegg, men arbeiderne nektet å ta imot dette. Det var viktigere å være solidariske med sine kamerater.

LO sluttet seg til streiken til å begynne med, men respekterte etter hvert myndighetenes forbud mot arbeidsstans. LO-leder Ole Lian sendte hastetelegram til den faglige samorganisasjonen på Rjukan med følgende ordlyd:

”Sekretariatet maa fastholde sin beslutning om at samorganisationen ikke kan være part i overenskomstforholdet. Saken kan saaledes ikke ordnes som antydet.”

Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds ledelse gjorde som LO-leder Lian. De stilte ultimatum til avdelingen på Rjukan: Hvis Rjukans Faglige Samorganisasjon stod på krava med å forlange en representant ved forhandlingene om Norsk Hydros overenskomster, ville foreningen bli ekskludert. Arbeiderne ville streike umiddelbart om ikke deres krav ble innfridd. Norsk Arbeidmandsforbund godkjente ikke streiken. Arbeidsmandsforbundet erklærte streiken for ulovlig og truet med å ekskludere Rjukanarbeiderne fra forbundet. I demonstrasjonstoget dagen etter protesterte arbeiderne mot forbundet med fanen ”Frie mænd handler fritt.” Streiken er ikke omtalt i Arbeidsmandsforbundets historieverk.

Den fagopposisjonelle Rjukan Faglige Samorganisasjon ble mer uklar i sin kamp mot reformistene. ”Rene” syndikalister savnet mer handlekraft i forhold til reformistene innen LO som avviste lokale kampformer. Syndikalistene var konstant trussel mot sentrale avtaler og fratok ledelsen muligheten til å inngå avtaler på vegne av medlemmene lokalt. Syndikalistene kritiserte mangel på handling på arbeidsplassene.

Mange arbeidere på Rjukan søkte etter ideologiske og politiske alternativer til venstre for det LO sentralt representerte. Etableringen av den syndikalistiske Rjukan Lokale Samorganisasjon i 1919 ble en utfordring til Rjukan Arbeiderforening og LO. Oppslutningen om Rjukan Lokale Samorganisasjon økte, og RLS var alene om å kjempe for unge ufaglære arbeidere på Emaballagefabrikken. Syndikalistene på Rjukan fylte lokalene i Folkets Hus med sine møter. Nest etter Kristiania Lokale Samorganisation var Rjukan Lokale Samorganisation den lokale syndikalistorganisasjon som bidro mest økonomisk til den norske syndikalistiske bevegelsen.

Flertallet i ledelsen i den faglige samorganisasjonen stod i et avhengighetsforhold til reformistene lokalt i Rjukan Arbeiderforening og LO sentralt. Et flertall i ledelsen i Rjukan Faglige Samorganisasjon (RFS) brukte sin makt i 1921 med støtte fra LO til å begrense Rjukan Lokale Samorganisasjon (RLS) sin virksomhet. Flertallet vedtok at syndikalistene ble utelukket fra å holde debattmøter, fester og andre arrangementer. Det var et historisk paradoks ettersom det var syndikalistene som la ned grunnsteinen til Folkets Hus i 1909 som stod ferdig året etter.

Ledelsen i den faglige samorganisasjonen vedtok samtidig å utelukke dobbelmedlemskap i de to arbeiderorganisasjonene. Ledelsen i den faglige samorganisasjonen utelukket syndikalister til å delta på valg av representanter i arbeiderutvalg ved Rjukan Salpeterfabrikk. Syndikalistene klaget fabrikkinspeksjonen i Kristiania og fikk medhold. Men det fikk de lite utbytte av ettersom bevegelsen ble motarbeidet fra flere hold.

Lokale ledere av reformistiske fagforeninger på Rjukan hjalp arbeidskjøperne med å peke ut hvem som var medlemmer av den syndikalistiske organisasjonen, og bidro til at syndikalister fikk sparken på fabrikken. ”Yrkesforbudet” gjaldt ikke bare medlemmer av Rjukan Lokale Samorganisasjon, men også medlemmer av Rjukan Faglige Samorganisasjon.

Etter den landsomfattende storstreiken i 1921 var det strid blant Rjukan-arbeiderne om å gjenoppta arbeidet. Formannen i Rjukan Arbeiderforening med representanter fra LO ledet en høring med avstemning. Høringen var delt i to. Medlemmer av den faglige samorganisasjonen stemte for seg, mens syndikalistene ikke fikk delta på møtet med LO. Et knapt flertall godtok LOs løsning om å gjenoppta arbeidet. Avstemningsresultatet for de frammøtte arbeidere med hensyn til LOs forhandlingsresultat og forslag var 197 for LOs løsning og 171 mot. Det var 2 kasserte stemmesedler og 5 blanke stemmesedler.

Syndikalistene var svært skuffet over forhandlingsresultatet for de unge arbeiderne på Emballagen. Syndikalistavisa Maan” rapporterte:

”Hydro vilde ha blodpresset arbeiderne i pakkeriet til at producere 65 tønder i timen! Hvilket er skandaløst uhørt. Det var fysisk umulig, sa Pettersen. Ingen arbeidere paa Rjukan er allerede saa haardt presset som dem i pakkeriet. Jeg har selv arbeidet der og set kamerater slite til de spyttet blod. Ingen holder ut der.”

Syndikalistavisa ”Alarm” i Kristiania skrev:

”Under talerne fældte mangen taare, til og med dem som har gaat for at være haarde av den faglige organisations medlemmer, men de fik her ogsaa bittert angre sin gjerning og dem talte ut av sine hjerter.

Saa endte altsaa Rjukan-arbeidernes kamp med nederlag, og Rjukan-arbeideren kan med smerte huske den 9. juli, da de gikk med paa at foraade 30 av sine kamerater

Redaktøren av Rjukans syndikalistavis Maanaa var klar i sin dom av LO:

”Der ventes nu standret overfor klasseforræderen. Folkets dom er faldt! Hva Rjukan arbeiderne kan redde gjennem nederlaget.

Kut slæpetauget over som bindes stedets arbeidere til den forældede landsorganisation med sit korrupte lederskap, ti skal der nu fremover paany bli haap at kunne utrette noget, maa det ske lokalt og ved egen hjælp.

Det vet alle som har vet, la derfor nederlagets lærdom tale og la den fælles ulykke binde Rjukan-arbeiderne sammen, til en eneste selvstændig økonomisk organisation."

Fagopposisjonen ble integrert i DNA og LO-hierarkiet Fagopposisjonens virksomhet utspilte i stor grad syndikalistene og bevarte medlemmene for LO, samt organisasjonens enhet. Syndikalistiske holdninger vant utbredelse som en kulturell mentalitet. Arbeiderne representerte en potensiell kraft i samfunnet siden de kontrollerte arbeidet. Streikevåpenet kunne lamme hele samfunnet, og bane vei for en total revolusjon. Denne potensielle kraften ble ikke tatt i bruk takket være reformistenes dominans innen arbeiderbevegelsen. Fagbevegelsen hadde en stor evne til å fordøye sine opprørere en evne den har også i dag.