Man forventer en treffende tittel fra en bok skrevet med det mål for øye å lære bort språklig påvirkning og virkningsfull kommunikasjon. Ord er makt er slikt sett en beskrivende tittel på en bok som ser på det en spinndoktor driver på med. Med røtter i forskningsgrener som lingvistikk viser den med eksempler hva slags kommunikasjon som fungerer og hvorfor den gjør det. For de som kjenner den danske tv-serien «Borgen» og karakteren Kasper Juul, er boka på mange måter et blikk inn i hodet på hvordan en spinndoktor, eller kommunikasjonsrådgiver om man vil, resonnerer og produserer virkningsfulle budskap. Serien er fiksjon, men yrket – og dermed denne boka – griper direkte inn i dagens politiske virkelighet.

Ord er makt gir leserne et verktøy for å forstå hvordan retorikk og kommunikasjon fungerer. I beste forstand er dette redskaper for å skape engasjement, snakke forståelig og få frem budskapet så klart at det ikke drukner i mengden. I seg selv er dette selvsagt ikke etisk betenkelig i et samfunn som må kommunisere tydeligere hva det vil, på kortere tid. Men den samme boka forteller oss også om hvordan enkelte har lykkes ved å spre løgn og skjule sannheten bak tilslørende honnørord.

Dette er boka for den overgjennomsnittlige politikk- eller kommunikasjonsinteresserte nordmannen, med to sosialdemokrater som forfattere. Den er ikke vanskelig, men temaet er spisset og krever en fot inne i politikken og språkbrukens historie før den virkelig gir fra seg sitt fulle potensial. Selv om det finnes utenlandske bøker som går grundigere til verks, er denne bokas fortrinn at forfatterne har lykkes med å presentere norske og svenske eksempler, slik at den målgruppen de har i tankene kan høste er betydelig læringsutbytte.

Metaforkapittelet og «hvordan har høyrepartiene lykkes» er svært gode kapitler. For den politisk engasjerte føles det nærmest som en thriller å lese, og vi får opp pulsen i jakten etter å få vite hva slags uhumskheter Erna Solberg og hennes likesinnede har brukt. Når svaret kommer er det som en lyspære blir tent – hvorfor så jeg ikke det – da.

Det er ikke tilfeldig at statsministeren konsekvent bruker et uttrykk som «Mennesker, ikke milliarder». De måtte kvitte seg med stempelet Jern-Erna og kalkulatorpartiet Høyre. Det er heller ikke tilfeldig at Høyre snakker «konsekvent om vår egen politikk» i et forsøk på å fremstå som for gode til skittkasting, eller bruker «robust» slik at det nærmest er blitt en klisjé. Dette er resultater av den samme ideen om strategiske kommunikasjon som boka forklarer oss så godt. Eller med et sitat fra Ketil Solvik Olsen:

Vi legger ikke om politikken, vi legger om retorikken.

Så hva er så konsekvensene av at høyresiden ikke endrer politikken, bare kommunikasjonen? Harsvik har i det siste kapittelet, «Det arbeiderbevegelsen må gjøre», skrevet noen oppmaninger og konkludert. Høyresiden har lykkes overraskende godt med å «pålegge» sine støttespillere språkordrer. Men pga. den anti-autoritære ryggmargsrefleksen på venstresiden peker han på at arbeidet med et felles språk for et parti er utfordrende. Forfatternes løsning er et lite stykke egenreklame: Ved å lese boka vil du forstå hvorfor det er viktig å snakke som en samlet enhet, dvs. under en og samme språkparaply. Det argumenteres for at boka må leses av venstresiden for å kunne kommuniserer strategisk og å forstå verdien av strategisk kommunikasjon. En bevegelse som taler med flere tunger, og attpåtil utydelig, er dømt til å mislykkes. (Dette bør selvsagt leses nøye av Jonas Gahr Støre!).

Debatten og ikke minst kritikken rundt denne type kommunikasjon har pågått i mange former. Kritikken av pr-byråer og evnen til å kjøpe seg kommunikasjonskompetanse er en av dem. En god refleks blant alle sosialister bør være at hvis en kapitalist kjøper seg dette, er det for å tjene penger. Da bør vi, og må vi, ta det alvorlig at høyresiden og dens interessegrupper allerede har brukt milliarder på slike språk- og markedsføringstjenester som boka analyserer. Ved å gi en rekke konkrete – og høyst avslørende – eksempler på hvilke kommunikasjonsstrategiske grep høyresiden har tatt for å vinne makt, gir denne boka oss et våpen som må brukes for å ta igjen. Hvis ikke, for å bruke en metafor, vil høyresiden kjøre fra oss i en Ferrari mens vi fortsatt sverger til hest og kjerre på politikkens motorvei. Politisk påvirkning er nemlig et fag som utvikler seg fort, og høyresiden har allerede et øre som fanger opp hva som rører seg. Angrepene kommer til å komme. Spørsmålet er om vi er forberedt. Et fersk eksempel på at det kan nytte, er hvordan det etter alt å dømme har lykkes venstresiden å omdefinere KrFs ventetid til skammedagen i forbindelse med partiets siste abortforslag om obligatorisk «refleksjonstid»

Det pågår en strid, der ord er våpen. Striden handler om hvem som får sette agendaen, definere samfunnsproblemene og hva politikerne kan gjøre med dem. Den som får bestemme hva den offentlige debatten skal handle om, og på hvilke vilkår, har et stort overtak. Ord er makt i politikken.

Dette sitatet kan på mange måter tjene til å oppsummere boka. Den som allerede har et hjerte for politisk kommunikasjon, kommer både til å lære noe nytt og få et nytt og oppdatert syn på det man allerede (trodde) man visste.

Den nærmeste boka å sammenligne med må være Tarjei Skirbekks Hvordan vinne valg. Den respektable kommunikator bør lese begge. De dekker hverandre bare flyktig, men Ord er makt lykkes bedre med å formidle kjernepunktene. Dessuten er den skrevet slik at kunnskapen fester seg betydelig bedre, og slik sett er den verdt både pengene og den tiden det tar å lese 274 sider. Og skulle den stimulere til å gå dypere ned i temaer som «den politiske hjerne» og bruk (og misbruk) av metaforer, kan det vises til bøker av bl.a. George Lakoff, Drew Westen og Frank Luntz. De er alle språkguruer som forfatterne av «Ord er makt» har hentet innsikt og eksempler fra, og de gir oss kilder vi kan øse ytterligere fra.

Trym Solhaug Vassvik

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj var verdas fyrste kvinnelege diplomat. Starten på hennar diplomatikarriere var i Noreg. No er dagboknotata hennar blitt utgjevne på norsk. I tida mellom 1922 og fram til 1945 var ho sovjetisk diplomat i Noreg, Mexico og Sverige. I denne perioden oppheldt ho seg i Noreg 1922–26 og 1927–1930. Tidlegare, i 1915–1917, hadde Kollontaj også hatt opphald i Noreg. Ho kjende altså godt til norsk arbeidarrørsle og det norske samfunnet før ho vart utnemnd til den sovjetiske handelsdelegasjonen i Noreg.

Då den norske staten godkjende sovjetregjeringa i 1924, vart ho leiande diplomat.

Dette er ei spanande bok!

I nesten heile epoken ho var diplomat, skreiv Kollontaj dagbøker. Desse dagbøkene finst ikkje i dag, eller rettare sagt: Vi veit ikkje kvar dei eventuelt er. Men Kollontaj overleverte ein registert tekst til det som tidlegare heitte Marx-Engels-Lenin-instituttet i Moskva som i dag er det «Russiske arkivet for sosial og politisk historie». Dagbøkene er tidlegare utgjevne på tysk, men i den utgjevinga er det mest frå tida i Sverige og Mexico. No er altså utgjevinga av dagbøkene frå tida i Noreg her, og notata i arkivet i Moskva er direkte omsett.

Sidan manuset er redigert i ettertid, kan ein stille kritiske spørsmål til kor haldbart manuset er som historisk kjelde. Kollontaj har tilført fleire avsnitt i ettertid, tankar og meiningar. Dette er ikkje eit uvanleg problem ein har når ein arbeider med historisk materiale. Det er svært sjeldan at vi kan garantere at det som står i dokumentet, er «sant». Likevel må ein prøve å spore etter proveniensen til dokumentet – i kva for kontekst vart dokumentet skapt i – og tolke det med dei opplysningane vi har.

Etter mi meining har redaksjonen her utvist kjeldekritikk til gangs. Det kan vi sjå gjennom det svært omfattande noteapparatet. Medlemmene i redaksjonen kan norsk og sovjetisk historie i mellomkrigstida ut og inn. Lurer ein på noko når ein les, så er det nesten garantert at det finst ei note for det. Eller motsett: Om du ikkje lurte på om det var 16. oktober 1922 at Kollontaj kom til Noreg, så kan notane fortelje deg at det var truleg 14. eller 15. oktober. Boka har også flotte fotografi av Aleksandra Kollontaj og eit personregister.

Ja, for sjølv om tittelen og innleiingskapittelet er noko tørt og ganske sakleg, så vert det avfyrt frå side 86. Krutet er det Aleksandra Kollontaj som står for, og eg let meg rive med av denne boka. Heldigvis er det dagboknotata som er størsteparten av boka! Men på sett og vis er det naudsynt å lese boka med denne leserettleiinga som forordet og innleiingskapitlet gjev – utan det manglar lesaren eit apparat for fortolkinga av dagbøkene.

Eit anna Noreg

Dette er historia om eit anna Noreg enn det vi kjenner i dag. Der dei fremste i eksportnæringa er sildesalslag som vil sikre seg marknadstilgang til den nye sovjet-russiske marknaden og der Sovjetunionen tilbyr russisk rug. Sild og fisk var viktig for Noreg, og Kollontajs strategi var å få sovjetrussiske styresmakter til å kjøpe norsk sild mot at norske styresmakter gav visse politiske innrømmingar. Anerkjenninga av sovjetregjeringa var fyrste steg. Men det var mykje frustrasjon for diplomaten Kollontaj der ho balanserer mellom innpåslitne sildeseljarar og treige telegram frå Moskva. Ho skriv oppgitt i dagboka: «Hvor lenge må jeg ennå holde på her med sildehandel og være løsrevet fra vårt partis skapende, levende arbeid og fra vår sosialistiske republikk?» (s. 213) Det er openbart at handelspolitikk kan ta på.

Også at Noreg vann fram med herredømmet over Svalbard gjennom Svalbard-traktaten, er mykje Kollontajs diplomtiske verk. Kollontaj forstod at norsk kontroll over Svalbard var eit viktig spørsmål i den norske ålmenta på tvers av partigrenser.

Det er glimt av norsk arbeidarrørslehistorie i dagbøkene. Kollontaj involverte seg ikkje direkte i arbeidarrørsla i den tida ho var diplomat. Sjølvsagt var ho svært oppteken av å forhindre splittinga av Arbeidarpartiet i 1923 og ho involverer seg kjenslemessig, men som diplomat kan ho ikkje blande seg direkte inn: «Alle mine tanker, alle bekymringer, hele jeg, er konsentrert om èn ting: Hvordan unngå en splittelse på Arbeiderpartiets kongress?» (s. 288) Ho prøver snakke Olav Scheflo og Arvid G. Hansen til fornuft, men utan hell.

Kollontaj lever fjernt frå husmorkvardagen som dei fleste kvinnelege medlemmer i DNA og NKP levde i mellomkrigstida. Ho omgås sjølvsagt NKP-toppar som Adam Egede-Nissen og Olav Scheflo, men ho er også på besøk hos Vigeland og hos Nansen.

I tida før Kollontaj vart diplomat, var ho derimot meir involvert i norsk arbeidarrørsle. I følgje ho sjølv var det ho som innførte 8. mars som internasjonale kvinnedag i Noreg i 1915. Kollontaj var ein kjent person allereie før ho kom til Noreg, og ho var ein leiande person i internasjonal arbeidarrørsle. Dei viktigaste norske kontaktane knyta ho i ungdomsrørsla, og ho fekk fleire langvarige vennskap med personar i norsk arbeidarrørsla, som til dømes Rachel Grepp i Arbeidarpartiet. Ole Martin Rønning (som også har æra for det omfattande notearbeidet i boka) forklarer at Kollontaj gav Rachel Grepp ansvaret for å ta vare på det av hennar private arkiv som fanst i Noreg etter at ho var ferdig med diplomatgjerninga. Kollontaj sine manus måtte for all del ikkje sendast til Stalins Sovjetunionen, og det var AP som fekk oppgåva, ikkje det sovjetiserte NKP.

Kollontaj stod for sine eigne meiningar og let seg ikkje kue av Stalins instrukser. Det er også dagbøkene eit bevis på.

Eva Marie Mathisen

Svein Lund har utgitt bind 2 i en planlagt serie på 4 bøker om ulike sider ved norsk gruvedrift. Bind 1 kom i juni 2015 og har undertittel Omstridde gruver.

Det er også oppretta en nettversjon, på http://gruve.info. Her vil du i tillegg til innholdet i bøkene finne ein del tilleggsmateriale og bilder som ikke får plass i bøkene.

Bind 3 om utvalgte gruver gjennom tidene skal komme i løpet av 2016 og bind 4 om Noreg og verda i 2017.

I bind 1 går forfatteren gjennom historia til fem ulike forekomster/gruver med til dels unikt billedmateriale særlig knytta til Biedjovagge/Guovdageaidnu som er forfatterens bosted i Norge.

Forfatteren har vært opptatt av utviklinga av norsk gruvedrift og konsekvensene for natur, folk, fiske og samiske rettigheter og reindrift i en årrekke. Dels som en politisk aktivist hele sitt liv, og som en del av det som aktiv i Naturvernforbundet i Finnmark. Samtidig er boka ikke polemisk, men lavmælt, konkret og grundig i sine beskrivelser. Kunnskapsmessig er boka vanskelig å forbigå for faglige og politiske miljøer.

Boka er i høyeste grad aktuell når den beskriver gruvedrifta i og rundt Biedjovaggi/Guovdageaidnu, Kvalsund/Repparfjord, Sør-Varanger/Bjørnevatn og sammenlikner deponiutfordringene for Titania i Jøssingfjorden/Dyngadypet med Engebøfjellet/Førdefjorden.

Forfatteren ramser ikke bare opp fakta. Tvert om får vi presentert en levende historiefortelling om gruvene, de ulike forsøkene på gruvedrift og hvilke aktører som har vært på banen. Foruten en god faglig ballast knyttet til gruveproblematikk blir leseren en oppdatert på viktige historiske og politiske hendelser.

Mellom utgivelsene av bok 1 som kom i juni 2015 og bok 2 som kom nylig, har nyhetsbildet vært preget av to store gruvekonkurser i Norden.

Konkursen til Northland Industrier i Pajala i Nord-Sverige med rundt 14 milliarder i gjeld og konkursen til gruveselskapet som drev i Sør-Varanger med rundt 3,5 milliarder og endte med i minus, er blant de største konkursene noensinne i sine respektive land.

Begge konkursene har bidratt til at media er blitt litt realitetsorientert når det gjelder hvor lukrativ gruvedrift er eller kan være. Lokale politikere og sentrale myndigheter har ennå en vei å gå før de lander på en plattform som ivaretar landets, lokalsamfunnenes, berørte personer og næringer sine interesser.

Arne O. Holm beskriver sitt syn på Sydvaranger-konkursen (25.11.2015 i High North News): http://www.highnorthnews.com/kommentar-ned-med-tronen-alteret-pengeveldet/ Noen utdrag herfra:

• Den egentlige historien om Sydvaranger Gruve AS handler om hvordan et internasjonalt selskap, børsnotert i Australia, ganske nådeløst har tømt dagbruddet i Bjørnevatn for all tilgjengelig malm.

• I High North News har vi avslørt hvordan selskapet nærmest konsekvent har unnlatt å bryte gråberg, og i stedet har ranet til seg de siste restene av malm som ligger i dagen. Eller som det i litt mer diplomatisk språkdrakt heter i en rapport fra Direktoratet for Mineralforvaltning som vi refererte fra i HNN forleden:

De grunnleggende forutsetningene for driftsplanen fra 2010 er ikke fulgt.

Stort etterslep av gråbergsbrytning, spesielt i nordøstdelen av Bjørnevatnsbruddet.

Underkutting av foten til Storsleppa, som resulterte i utglidning, og fastlåsing av betydelige malmkvanta for flere år framover. 

Videre:

For når Direktoratet for Mineralforvaltning i det hele tatt har en mening om hvordan private eiere driver sin gruve, så skyldes det det enkle, men viktige faktum at malmen i Sydvaranger er statens eiendom.

Jernet, som etter hvert ligger under et nærmest ugjennomtrengelig lag av stein i Bjørnevatn, er en nasjonal ressurs eid av staten. Eierne av Sydvaranger Gruve AS har, for en nærmest symbolsk sum, leid malmrettighetene av den samme staten.

En slik leieavtale kan gi eierne store overskudd. Staten på sin side kan til gjengjeld kreve at gruva drives på en langsiktig og forsvarlig måte.

I stedet for å forvalte gruva i tråd med regelverket, og i tråd med de standarder som langsiktige eiere ville ha gjort, har eierne av Sydvaranger Gruve AS knapt nok brukt ei krone på nødvendig oppfaring av gråberg for å komme til jernmalmen. De etterlater seg ei gruve som det med et forsiktig anslag vil koste et par hundre millioner kroner å gjøre produksjonsklar igjen.

Bakgrunnen for å ta med såpass mye fra kommentaren til Arne O. Holm er at den setter søkelys på at Norge ved inngangen til 2016 ikke har et Direktorat for Mineralforvaltning som er i stand til å handheve det lovverket de er satt til å forvalte, og heller ikke er i stand til å følge opp sine egne pålegg. Det burde uroe de fleste. Den erfaringa bringer oss rett over til 2. bind i bokserien til Svein Lund som har undertittel: Med lov skal land øydast. Dette er et ordspill på sånn det var sagt i Frostatingslova: Med lov skal land byggjast og ikkje med ulov øydast.

I dette bindet tar forfatteren for seg i detalj hvilken lovgiving som regulerer ulike sider ved mineralleiting og gruvedrift i Norge. Fra spørsmål om arbeidervern i Arbeidsmiljølova, via minerallovgivninga i Norge, avgift og skattepolitikk samt forvaltning av mineral og miljø.

Den som tror at dette blir tørt og kjedelig, tar feil. Sjølsagt kommer ikke forfatteren utenom å gjengi avsnitt fra lovverket i sin helhet, men dette er satt i sammenheng med levende beskrivelser fra ulike gruver og med aktuelle eksempler.

Mens dette skrives pågår det aksjoner mot gruvedrift på Engebøfjellet. Det er protester fra samiske representanter og reindrift mot gruvedrift i Repparfjord/Kvalsund samt mot kvartsittuttak ved Nasa i Rana kommune. Den som ønsker seg saklig bakgrunn for egne meninger, kommer ikke utenom å skaffe seg de to bøkene som allerede er utgitt. Ja, anmelderen vil og si at forventningene til de to neste bøkene er så store at han tror dette firebindverket vil bli stående som en referanse for de som er opptatt av de samfunnsmessige konsekvenser av gruvedrift og mineralleiting i Norge.

Per-Gunnar Skotåm

Palestinaaktivisten Frank Barat tok initiativ til å laga ein oppfølgjar til dialogboka Gaza in Crisis frå 2010. Den boka tok for seg Operation Cast Lead, Israel sitt angrep på Gaza vinteren 2008–2009. Den nye boka ser på fortida, notida og framtida for Palestina, i tillegg til at den inneheld andre artiklar og essay av Chomsky og Pappé.

Første kapittel er eit essay kalla «The Old and New Conversations». Dette er eit glimrande ideologisk analyse av korleis språkbruken om Palestina reflekterer makt, og korleis ein må laga ein ny ordbok som representerer det som verkeleg har skjedd, og kva som må vera grunnlaget for ei framtidig løysing. Det første han tar for seg er fortida. Pappé meiner ein må sei at sionismen er kolonialisme. Dette utfordrar den vedekne sanninga om at alt er så komplekst, og inneber eit krav om at også Israel/Palestina må dekoloniserast. Deretter tar Pappé for seg notida og seier me må snakka om Israel som ein apartheidstat. Han ser på BDS-rørsla (Boikott, Deinvestering, Sanksjonar) som ei viktig utvikling av Palestina-rørsla. Pappé legg også vekt på å visa at den etniske reinsinga som skjedde i 1948, fortsatt pågår i heile det historiske Palestina, både ved at Vestbreidda og Gaza blir så umogleg å leva i at folk må flytta, og at palestinarar med israelsk statsborgarskap blir pressa ut av områda dei bur i innanfor grensene til staten Israel. Han konkluderer med at ein må krevja dekolonisering og regimeskifte, dette er konsekvensen av at koloniseringa og apartheidregimet er basert på ein rasistisk ideologi som ikkje kan vera ein del av løysinga.

Hovuddelen av boka er samtalar mellom Chomsky og Pappé om fortida, notida og framtida. Dette er ein spanande samtale mellom to store intellektuelle og aktivistar som har haldt på med dette temaet lenge. Chomsky fortel om si fortid som sionistleiar på 40-talet. Han ønska samarbeid mellom jødisk og arabisk arbeidarklasse i bygginga av ein sosialistisk stat, men var sterkt mot ein jødisk stat. Denne versjonen av sionisme forsvann etter 1948. Chomsky og Pappé diskuterer sentrale spørsmål for palestinarørsla, blant anna tostatsløysing eller einstatsløysing og akademisk boikott. Dette er spanande debattar med referansar frå fortid og notid i Palestina/Israel, USA, England, Sør-Afrika og andre tidlegare koloniar. Dei plukker frå kvarandre kjente argument om til dømes Israel sin rett til å eksistera, men er også usamde på dei sentrale spørsmåla nemnd over.

Styrken til boka er også svakheita. Boka er aktuell og dialogbasert, men spesielt i samtaledelen er det lite redigering, så du får samtalar der den eine har eit langt resonnement og den andre berre seier «Ja». Du får gjentakingar av poeng i fleire av bolkane og unøyaktige referansar. Men dette gjer også at ein føler ein er midt i samtalen. Utvalet av artiklar i den siste delen av boka verkar også litt umotivert, og fører til endå fleire gjentakingar. Alt i alt er dette likevel ei bok dei som er interesserte i palestinakonflikten, bør lesa. Den står midt i dei viktige diskusjonane som pågår, inspirerer til refleksjon og gir gode poeng til eigen argumentasjon.

Ingrid Baltzersen

Trugar innvandringa velferdsstaten, slik Fjermeros hevdar, i Rødt! nr 2/2016?

Mi oppfatning er, i likskap med Maria Wasvik i Rødt! 1-2016 og truleg til skilnad frå Halvor Fjermeros i neste nummer, at Ali og mange av hans jamlikar bør få opphaldsløyve i Norge.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Ali frå Somalia er 20 år og innvandrar til Norge. Far hans og bestefar hans og alle onklane var kystfiskarar med opne båtar i Adenbukta. Dei siste tiåra har europeiske fabrikktrålarar nærast støvsuga havet. Mange svelt, arbeid finst ikkje, og politiske opponentar blir møtte med ei kule eller eit knivstikk. Ali ser inga anna råd enn å gjere avtale med menneskesmuglarar og gi seg ut på den farefulle kryssinga av Sahara og den endå meir risikable overfarten over Middelhavet i eit fortvilt håp om å få seg arbeid i Europa og sende pengar til familien. Men i Norge blir han sett på som lykke-jeger og returnert.

Polske Mica er også 20 år og arbeidsledig i heimlandet. Han kjem i ly av EØS-avtalen, får godkjent si yrkesutdanning som tømrar, kan søkje arbeid i Norge og få del i norske velferdsordningar.

Mi oppfatning er, i likskap med Maria Wasvik i Rødt! 1-2016 og truleg til skilnad frå Halvor Fjermeros i nummer 2-2016, at Ali og mange av hans jamlikar bør få opphaldsløyve i Norge. Om me må ta inn somme og avvise andre, bør me stengje grensene for Mica.

Migrasjon som politisk endringskraft

Kapitalismen produserer sin eigen bane, skreiv Marx med vekt på industriveksten og arbeidarklassen. På dei meir enn halvtanna hundre åra etterpå har det ikkje gått slik. Den herskande klassen er den same som på Marx si tid, like kynisk og endå mektigare. Med statens hjelp importerer dei arbeidskraft til våre land når dei treng det og støyter ut denne arbeidskrafta når ho ikkje trengst.

Også i migrasjonen ligg ein kime til kapitalismens sjølvdestruksjon. Dersom plyndringa av fattige land og verdas natur går for langt, vil utvandringa bli til folkevandring, frå land som blir frårana eller får øydelagd sine naturressursar og til land som ranar og øydelegg. Fjernsyn, mobiltelefonar og internett gjer at folk verda over veit at andre vassar i luksus. Dei skjøner at når livsgrunnlaget for dei små blir øydelagt, er det fordi dei store og rike øydelegg og korkje på grunn av gudars motvilje eller vrang natur.

Me bør ikkje ønskje ei framtid med masse-migrasjon velkommen, heller ikkje me som meiner dagens Europa høyrer heime på historias skraphaug. Men viss me i det rike vest held fram med global plyndring og naturøydelegging og murar oss inne med våre privileg, legg me opp til ei slik framtid.

Innvandring, arbeidsplassar og velferdsordningar

Trugar innvandringa velferdsstaten, slik Fjermeros hevdar? Eit hovudprinsipp bak dei norske velferdsordningane, at dei skal vere generelle eller universelle, vart innført av Nygardsvold-regjeringa i 1936 med alderstrygda. Etter kvart kom sjuketrygd, uføretrygd, arbeidsløysetrygd, barnetrygd og enke- og morstrygd, alt i eit fattig land samanlikna med dagens Norge. No står tanken om universelle ordningar veikare enn nokosinne etter 1936. Ikkje på grunn av økonomi, me har uendeleg mykje betre økonomi no enn då, men fordi ei anna tenking er i ferd med å vinne, tanken om at felles ansvar er moralisme og naivitet. Om me aksepterer at éi gruppe innan Norges grenser skal behandlast på måtar som avskrekkar andre, er steget stutt til liknande politikk for andre utsette grupper, fattige, arbeidsledige, sjuke, eldre, etniske minoritetar.

Gjer innvandring at det blir overskot av arbeidskraft, at lønner difor går ned og tilkjempa arbeidarrettar tekne vekk? Det finst, som Fjermeros legg vekt på, døme på at innvandrarar har vorte underproletariat. Men det finst også vellykka fagleg kamp i land med mykje innvandring. I USA var dei første tiåra av 1900-talet år med masseinnvandring, og dei var framgangsrike år for arbeidarklassen, med medlemsvekst i fagrørsla, lønnsauke og vellykka streikar. Samtidig med at landet rundt 1920 stengde grensene, byrja tilbakegangen. I 1919 deltok meir enn 4 millionar arbeidarar i 3600 streikar, ti år etter deltok 289.000 arbeidarar i 900 streikar, skriv Howard Zinn. Då krisa slo inn for alvor hausten 1929, var fagrørsla handlingslamma.

Men Norge no har stor arbeidsløyse og nedgang i talet på arbeidsplassar? Det er arbeidsplassar me manglar, ikkje arbeidsoppgåver. Me bur i eit land med minkande industriproduksjon, uløyste helse- og omsorgsoppgåver, forsømt vedlikehald og 60 prosent importert mat, eit land utan evne til å ta tak i oppgåvene. Å godta denne tilstanden som ramme for handling er å gjere seg sjølv makteslaus.

Me kan jamføre med Sverige etter krigen. Innvandringa frå Finland kunne ha ført til politisk kamp svenskar mot finnar, til masse-arbeidsløyse og ein finskfødd lågkaste. I staden vart innvandrarane inkluderte og ei sentral gruppe i å byggje den svenske industri- og velferdsstaten.

Når den nordiske velferdsmodellen no er i faresona, som Fjermeros skriv og eg er samd i, er det altså ikkje på grunn av innvandring, men på grunn av politikk. Dette ser me om me samanliknar dagens Sverige og Finland. Sverige har hatt mykje innvandring også dei siste tiåra. 15 % av innbyggjarane har anna fødeland. Finland har berre 4 % fødde i andre land. Men arbeidsløysa har vakse meir der. Nyleg parkerte den finske Riksdagen fagrørsla og forhandlingssystemet og vedtok i lovs form mindre sjukepengar og færre fridagar.

To framtider

Når forholda blir for ille, bryt folk opp og gir seg på vandring. Norske eller europeiske vedtak om å stengje grenser vil ikkje hindre det. Grensestenging er å styre oss inn i ei framtid med murar, piggtråd, militærmakt og krigar frå dei rike og terroraksjonar frå somme av dei fattige og politisk handlingslamma.

Alternativet er å arbeide for ei framtid bygd på planøkonomi og likskapstenking. Det inneber kamp mot miljøøydeleggingar, utbytting og invasjonar, og det inneber kontrollert innvandring til land med plass og økonomi til å ta imot fleire, som Norge. Altså at me tek mot dei med størst behov, om behova er politiske, religiøse, økonomiske eller økologiske. Kjem me ikkje unna det vanskelege valet, tek me imot Ali frå Somalia framfor Mica frå Polen.

Eg tek altså ikkje til orde for fri innvandring. Økologi og naturressursar gjer at land må kunne ha kvotar. Om alle rike europeiske pensjonistar skulle ønskje å flytte til Spania eller Hawaii, bør styresmaktene der kunne seie at nok er nok. Det eg tek til orde for, er at Norge og andre europeiske land må føre ein langt rausare innvandringspolitikk enn i dag.

Samtidig har dei rett, dei som seier at det beste oftast er å hjelpe folk der dei er. Det gjeld å bremse og avvikle den rike verdas utplyndring og naturøydelegging, og det gjeld å gi gjennomtenkt bistand til fattige folk og land. Men no er me i den paradoksale situasjonen at dei som seier dei vil hjelpe folk der dei er, såleis regjeringspartia og deira støttespelarar, samtidig skjer ned på bistand og aukar norsk utbytting av fattige land.

For oss til venstre – og for europeisk arbeidarklasse – handlar innvandringspolitikk ikkje om naiv moralisme, slik Fjermeros hevdar. Det handlar om at viss arbeidet med å byte ut dagens brutale samfunn med gode livsvilkår for alle skal lykkast, må tanken om solidaritet småkårsfolk imellom vere ein universell tanke. Frå einkvar etter evne og til einkvar etter behov, som Marx og Engels formulerte det.

19. februar 2013 kunne VG under over-skriften «Etterlyst terrorist bodde i Oslo» fortelle at en av verdens mest ettersøkte menn, ETA-lederen Jose Antonio Urrutikoetxea Bengoetxea alias Josu Ternera, i lengre tid hadde oppholdt seg i Oslo. Oppholdet skyldtes, ifølge kilder innenfor spansk etterretning og i spansk UD, Terneras deltakelse i samtaler med spanske myndigheter. Lite har vært kjent om Norges rolle som fasilitator for disse samtalene, og VGs journalist kjente antakelig ikke til at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde møtt ETAs forhandlingsdelegasjon noen måneder i forveien. Det gjør imidlertid forfatter Teresa Whitfield, som beskriver disse omstendighetene i boken Endgame for ETA – Elusive peace in the Basque Country.

Whitfield, som til daglig jobber som seniorrådgiver i The Center on International Cooperation (CIC) ved New York University, har fulgt den baskisk-spanske konflikten i mange år. Boken har blitt til etter et omfattende feltarbeid. «Hun har virkelig vært overalt,» sier baskere som har vært tett på konflikten. Og Whitfield er til de grader bedre informert enn de fleste andre som har skrevet om emnet, i hvert fall «utenfra». I løpet av ti kapitler og 402 sider går hun gjennom den politiske og sosiale bakgrunnen for den baskiske nasjonalismen, hun forklarer hva slags kontekst ETA oppstod i, og hvorfor ETA til manges store overraskelse fortsatte den væpnede kampen også etter Francos død og den gradvise overgangen til demokrati i Spania.

Forsøk på løsninger

Boken gir et spennende innblikk i ETAs komplekse verden og organisasjonens politiske omland, som med en fellesbetegnelse kalles Movimiento de Liberación Nacional Vasco. Whitfield guider oss gjennom en konflikt med dype historiske røtter, og som på 1980-tallet ble det spanske demokratiets prøvestein. Stikkord som tvangsnedleggelse av aviser, væpnede politiraid mot fagforeningskontorer, tortur og utenomrettslige henrettelser er ikke noe vi forbinder med et moderne europeisk demokrati, men dette er viktige komponenter for alle som ønsker å forstå hvordan ETAs kamp for et selvstendig Baskerland kunne ende som vårt tids lengstlevende væpnede konflikt i Europa.

Størst plass i boken får imidlertid de ulike forsøkene på å løse konflikten gjennom samtaler og forhandlinger. For til tross for at vekslende spanske regjeringer de siste 30 årene blankt har avvist at det eksisterer noen politisk konflikt i Baskerland, har det vært gjennomført en rekke forsøk på å løse den. Enkelte, som samtalene i Algerie i 1989 eller i Oslo i 2012, har foregått under bordet og bak lukkede dører. Andre har vært utført i full åpenhet og har involvert krefter fra hele det politiske spekteret i Baskerland. Whitfield mer enn antyder at fraværet av resultater oppnådd gjennom legale, demokratiske virkemidler har fungert som bensin på bålet.

Et eksempel hun framhever, er initiativet til den daværende baskiske presidenten Juan José Ibarretxe fra det kristendemokratiske baskiske nasjonalistpartiet PNV på midten av 2000-tallet. Plan Ibarretxe tok utgangspunkt i baskernes rett til selvbestemmelse og inneholdt forslag om utvidet autonomi uten full løsrivelse fra Spania. Etter å ha oppnådd et knapt flertall i det baskiske parlamentet ble forslaget sendt videre til det spanske parlamentet, der det falt som en stein. Det ledet Ibarretxe til å foreslå en rådgivende folkeavstemning om både retten til selvbestemmelse og hvorvidt de politiske kreftene burde søke forhandlinger med ETA. Akkurat som med det nylige forsøket på å avholde en folkeavstemning i baskernes naboregion Katalonia, ble Ibarretxes forsøk umiddelbart erklært for grunnlovsstridig i den spanske grunnlovsdomstolen og forbudt. Konflikten virket fastlåst og følelsen av maktesløshet bredte seg langt utenfor de venstreorienterte nasjonalistenes rekker. Året etter lanserte ETA en ny offensiv og detonerte bomber blant annet på Mallorca.

Tilbake til politikken

Helt siden den skjøre overgangen fra Franco-diktaturet til demokrati har ETAs strategi handlet om å presse fram en eller annen form for forhandlinger med spanske myndigheter. ETA var i flere tiår den viktigste innenrikspolitiske saken foran ethvert valg i Spania, og de dominerende kreftene i spansk politikk – sosialdemokratiske PSOE og konservative Partido Popular – kappes om hvem som var tøffest i kampen mot ETA. Men så, på siste halvdel av 2000-tallet, skjedde noe uventet som skulle forandre konfliktens dynamikk for alltid. En omfattende strategidebatt tvang seg fram og nådde hver minste lille avkrok av den venstreorienterte uavhengighetsbevegelsen. Medlemmene var gått lei av det intense presset fra spanske myndigheter, av kriminaliseringen, av ikke å kunne drive en konvensjonell politisk bevegelse og av fraværet av legale partipolitiske uttrykk. For første gang noensinne kom det en oppfordring til ETA fra deres egen sosiale base om å legge ned våpnene og avslutte den væpnede kampen.

Mer enn femti års beinhard anti-terrorvirksomhet hadde ikke knekket ETA militært, men fraværet av resultater kombinert med store menneskelige omkostninger gjorde det meningsløst å fortsette den væpnede kampen. I 2010 erklærte ETA nok en gang våpenhvile, og året etter ble våpenhvilen gjort permanent. Samtidig erklærte restene av partiet Batasuna (forbudt i 2001) seg villige til å fordømme ETAs vold for første gang. Etter nye runder i det spanske rettsvesenet ble Batasunas arvtaker Sortu legalisert i 2012. Partiet har siden gjort det svært godt i valg og er i dag blant de viktigste politiske partiene i Baskerland.

Våpenhvilen ble starten på en ensidig, men like fullt reell fredsprosess som i dag involverer store deler av det baskiske sivilsamfunnet. ETA har frivillig, og under internasjonalt oppsyn, begynt avvæpning og destruering av sitt våpenarsenal. Den spanske regjeringen har derimot ikke vært villig til å bidra til eller oppmuntre dette initiativet. Dette gjør den baskisk-spanske konflikten unik, ifølge Whitfield. Avslutningen på det væpnede opprøret kom ikke som resultat hverken av militært nederlag eller noen form for fredsavtale. Hun viser til at kriteriene som vanligvis legges til grunn for konvensjonelle fredsprosesser (etableringen av liberale demokratier og frie marked) ikke er relevant i det baskiske tilfellet. Konflikten har simpelthen returnert til politikken.

Tapet av den indre fienden

Whitfields bok er først og fremst en bok om den baskisk–spanske konflikten, dens opphav og historiske utvikling, og tilsyne-latende sluttstrek. Men den etterlater leseren med mange spørsmål om veien videre. Hva som blir ETAs definitive endgame, er fortsatt for tidlig å fastslå. ETA har lagt ned våpnene, men har stadig en viss tilstedeværelse på den baskiske politiske arenaen. Spanias intense motvilje mot enhver form for innrømmelser synes som det største hinderet for en definitiv sluttstrek for konflikten. En intensivert innsats mot restene av ETAs militære struktur har forsinket prosessen med å avvæpne og nedlegge organisasjonen. Da en gruppe nylig løslatte ETA-fanger i 2013 offentlig påtok seg sin del ansvaret for konflikten, tok avstand fra vold og erklærte støtte til den nye politiske strategien, ble de avfeid av representanter for den spanske regjeringen som irrelevante og frastøtende. Staten responderte med å arrestere et antall av fangenes advokater.

Whitfield peker på at på samme vis som ETA gjennom historien har forspilt flere sjanser til å bringe konflikten til en slutt, later den spanske staten til å nekte å godta tapet av sin viktigste indre fiende. Baskere blir stadig kastet i fengsel, både for tidligere forbrytelser utført av ETA, men også for mer ulne anklager som støtte til eller glorifisering av terror. Arkitektene bak fredsprosessen, Batasuna-talsmennene Arnaldo Otegi og Rafa Diez, sitter fortsatt fengslet anklaget for å ha forsøkt å rekonstruere Batasuna og dermed utføre ETAs ordre. Stilt overfor krav om større selvbestemmelse eller løsrivelse har regjeringen i Madrid alltid hatt terrorspøkelset å skyve foran seg. Nå ser vi konturene av en bred politisk allianse i Baskerland, som med inspirasjon fra sine katalanske naboer ser fram til å utforske den nye æraens muligheter og utfordringer. ETA spiller forsiktig ut sine siste gjenværende kort i tur og orden, mens den spanske staten sliter med å forstå hvilket spill det går i.

Brage Aronsen

Mest bare ord.

Ordet gikk mann i mellom, fra Værøy og Røst og til Veidnes og Varanger. Her kommer olja – til velsignelse for bygda og trygda. Velferd og vekstimpulser og velstand. Her kommer olja – for karriere og konkurransekraft. Her kommer olja uansett ble det sagt. Men slik gikk det ikke.

Geir Jørgensen er ansatt i Naturvernforbundet og er Rødt-politiker i Hadsel kommune

I morgen fyrer vi opp faklene for fisken som tilhører Melbu. Nok en gang er det kystfolket selv som må ta ansvar på plassen der de bor. Den økonomiske politiske eliten ser ut til å ha evig nok med å mingle rundt på nordområdekonferanser og konsultere oljelobbyen – for å finne ut av hva vi skal leve av her på kysten.

Hvordan kom vi hit? Hva skjedde – egentlig?

Indbyggere i Lofoden og Vesteraalen ere egentlig uden Charakteer. Fast og bestemt er Intet i deres Tænke og Handlemaade.

Dette rapporterte Erik Colban om kystfolk før oss til det Kongelige Videnskabers Selskab i 1814. Greit nok. Vi får tilgi prost i Vågan og sogneprest i Bø og Malnes, Erik Colban, som gikk ut av tiden ei stund før Trollfjordslaget i 1896 og Mehamnopprøret i 1903. Han fikk ikke oppleve 1938 og Råfiskloven som knuste væreierveldet, slik at vi endelig fikk lys i alle husan her nord. Etter Råfiskloven var det ikke lenger bare krystallene i væreierboligen som skinte.

Og slik kan vi fortsette fortellinga om kystfolket og fiskernes kamp nesten helt fram til i dag med deltakerloven som sikrer en fiskereid flåte, og havressursloven som slår fast at fiskeressursene tilhører det norske folk i felleskap.

Nå er det ikke sikkert at prost Colban ville omtalt kystbefolkninga mindre foraktfullt om han hadde vært vitne til alt dette. Han var tross alt i statens tjeneste.

Sida vi sida, tilsammans stryker dom fram, Staten og Kapitalet. Två vargar fromma som lamm.

Sida vid sida, tilsammans hjelps dom åt – Staten og Kapitalet, dom sitter i samma båt.

Svenske Ebba Grön sang dette refrenget på 80-tallet, og slik går refrenget ennå her hos oss i dag. Statsråd etter statsråd har tatt plass i denne samme båten – som manøvreres på dispensasjon forbi soleklare regler med stø kurs vekk fra samfunnskontrakter og folkekrav. De har mønstret på en Hadsel-registrert frysetråler med Røkke til rors, den ene etter den andre. Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg-Hansen, Elisabeth Aspaker og nå til sist skårungen Per Sandberg, som mumlet noe om folk flest før han forlot oss.

Sandberg møtte aldri lokalutvalget på Melbu da han besøkte Vesterålen en torsdag. Det var Melbu-folket selv som måtte kuppe seg til et hastig møte.

Fiskeriministeren ville helst snakke om alt det positive, om optimismen, om mulighetene. Greit nok. Vi er mange som ser at det i all hovedsak går svært godt i norsk fiskerinæring. Men det er ikke dette det handler om på Melbu nå.

Det meste er Nord, er omkvedet på konferansene nå om dagen. Så Melbu-folk bør helst slutte å plage et regjeringsmedlem med kritiske spørsmål og krav nå som det er så mange muligheter å snakke om. Det ødelegger selve nordområdestemninga.

Et slikt budskap passer aldri helt inn der leverandørindustriens mulighetsstudier, mineralprospektørenes og børsnoterte trålrederiers forretningsstrategier glir over i nordområdepolitikk og åpner et hittil ukjent mulighetsrom av euforisk nordområdepsykedelia og gjør oss alle til milliardærer – om litt. For det meste er jo Nord.

En hver statsråd, konferansemingler og ergodynamisk nettverksbygger i nordområdene må lire av seg disse forslitte ord fra dikterhøvdingen Rolf Jacobsen. – Det meste er Nord.

Jeg har nå hørt så uendelig mange toppledere i næringsliv, politikk og forvaltning proklamere at det meste er Nord, og i det siste har jeg begynt å ta meg en luftetur ut når de mest iherdige nordområdesatserne trår gassen til bunns og fyrer opp stemninga. Jeg må bare ut en tur, så jeg slipper å høre resten. Etter Nord kommer det alltid noe robust, grønt, fremoverlent, innovativt, kunnskapsbasert, bærekraftig og konkurransedyktig, før det hele avrundes med noe om tilrettelegging og ringvirkninger, kanskje klondyke og ett nytt eventyr og så videre. Greit nok.

Felles for slike eventyr er at de alltid ligger et stykke fram i tid. Forutsetningen er at eventyrfortellerne får det akkurat slik de vil ha det. Uten motforestillinger.

Da Røkke og Aker kom til Melbu, ble vi lovet et industrieventyr.

Da Goliatfeltet ble vedtatt utbygd, som det første arktiske oljefeltet, ble vi lovet et industrieventyr. I dag vet vi at det koster oss over 90 dollar å hente opp et fat olje fra Goliatfeltet. Det samme oljefatet får vi med dagens oljepris rundt 33 dollar for når vi selger.

I dag vet vi at det er knapt 100 ansatte igjen i fiskeindustrien på Melbu. Det var over 400 før industrieventyret begynte. Det er eventyr som forslår.

Nå er det gassrørledninger, oljeplattformer, gruver, klimaskogplantasjer i fjellsidene og oppdrett i hver en fjord som er eventyret. Det er det som er Nord. Fisken som rettmessig er vår, den er ikke Nord. Den er sør, eller noe der omkring og nevnes knapt i sammenhengen.

Det er olja som er selve hovedeventyret, og fortellinga bæres frem av våre høyst lokale oljemagnater så vel som den multi-nasjonale oljeindustriens innleide mannskap i nordområdene.

De er profesjonelle døråpnere som pleier sine forbindelser, maktpersoner og medier lokalt og nasjonalt med den største flid. En ordfører her, en fylkesmann der. En redaktør, en statsråd, en hver til sitt bruk og til sin tid. Alle skal med. Det er fest i lobbyen, det mingles og det er greit. Folk må få gjøre jobben sin. Networking for olja i nordområdene er også et arbeid.

Og så tapetserer de flyplasser og hotellobbyer, videregående skoler og universiteter fortløpende med fortellingen om petroleumsindustriens iboende skaperkraft og innovasjon. De fyller på med milliarder til forskning på klimaendringer og issmelting og den forurensninga som de selv står for, med avlat til universiteter og høyskoler.

Eventyrfortellerne bestiller, betaler og publiserer. Ringvirkningsrapporter, utredninger og meningsmålinger i fleng. De lager flotte konferanser med fellesmassasje og mentometerknapper. Her sitter en herlig miks av næringslivsfolk og folkevalgte lydhøre og stemmer og klapper og jubler som en utkommandert skoleklasse i nordområdepolitikkens Ti i Skuddet. – Dere er unike og spesielle. Hver og en av dere. Det er dere som er pionerene, messer ypperstepresten, eller var det banksjefen fra podiet?

Det et meste er Nord. Under havbunnen og på vidda som enn så lenge er et ubenyttet ødeland er det nå olje, gass, gull, kopper og diamanter for milliarder. Avfallet kan dumpes i nærmeste fjord.

De som fører an i begeistringa for våre nye pionerer og frontierer, elsker å tro de er de første her. At alt er nytt. A for Arealer, Anledning og Adgang. Slike samlinger begynner oftest på A. De elsker festlige forestillinger og programmer som heter Agenda, Arena, Arctic og så videre. Der tegner de kartene på nytt og på nytt og produserer honningsøte fremtidsscenarier uten ende. De er petropopulistene blant oss – og de var nær ved å lykkes.

Vi har i dag 30 000 ansatte i norsk petroleumsnæring som har mistet jobben sin, og flere skal det bli. Utbyggingsprosjektene er allerede dumpet i lavkostland, men milliardene ruller likevel ut som ustyrlige klinkekuler i tap og røde tall i regnskapet for den samme velferdsstat som oljeindustrien og Goliatfeltet var ment å opprettholde. Og dette skjer nå i dag, før vi har omsatt ett eneste fat av den aller dyreste oljen.

Og hvem bærer den egentlige kostnaden – i dag? Hva har det kostet våre nordnorske kystsamfunn at petropopulistenes progagandamaskin har tatt hele rommet – vårt mulighetsrom – i over ti år.

Det er mulig vi må gi den foraktfulle prost Colban rett i noe av det han rapporterte sørover om vårt godtroende her i 1814:

Komme derimod fremmede, er man endog så lærevillige at man troer Alt, og bliver ofte bedraget av Landstrygere og Quaksalvere , som love at helbrede eller berike dem

Vi har vel hørt nok på eventyr nå. I morgen tenner vi fakler for fisken som er vår. Det er vi som er Nord. God Helg!

I forkant av folkeavstemning i Storbritannia skrev artikkelforfatter denne artikkelen om Storbritania skal forbli i EU eller ikke. Hva er kreftene og motkreftene i denne klassekampen, og hvilke konsekvenser får et ja eller nei for Irland, Scotland og Wales?

Johan Petter Andresen er leder for Grünerløkka Nei til EU og medlem av Rødt. Artikkelen ble skrevet før folkeavstemningen.

Globalt er det ikke lenger tvil om at økonomien stagnerer. Teorien om stagnasjonstendensen under monopolkapitalismen har vist seg som en svært bærekraftig teori. Det er særlig miljøet rundt det amerikanske marxistiske tidsskriftet Monthly Review som har fremma denne tesen siden midten på 1960-tallet. Utslag av stagnasjonstendensen er blant annet lavere økonomisk vekst, lavere sysselsetting, økte klasseskiller og minkende finansiell stabilitet.

Denne utviklinga gir mange politiske konsekvenser. De store politiske kampene i EU og mellom USA/EU og Russland/Kina er sentrale i dette bildet.

Før vi går mer løs på Storbritannia, skal vi se litt nærmere på hva som skiller dagens kapitalisme fra kapitalismen slik den var da EU omfatta færre land og var mindre integrert – det vil si tidlig 1970-tall.

Flertallet ansatt i utlandet

Jeg bruker Norge som eksempel da jeg har gode tall for hånden. Den store endringen de siste 40 åra er at de dominerende monopolene har blitt atskillig større og atskillig mer internasjonaliserte. Dette gjelder både for markedene for bedriftenes varer og for deres produksjonsapparat. De største bedriftene har nå flertallet av sine ansatte utenlands. De tretti største industrikonsernene hadde bare 6 prosent av sine ansatte i utlandet i 1975, i dag er tallet 64 prosent! De tretti største foretakene hadde 59 prosent av sysselsettingen i utlandet i 2012, opp fra 48 prosent i 1996 som er det første året med data for dette. (Produktivitetskommisjonens første del-rapport våren 2015, side 58)

For disse internasjonaliserte storselskapene er det avgjørende å sikre færrest mulig hindringer når de skal selge sine varer og tjenester, organisere sin produksjon over landegrensene og sikre kapitalflyten mellom alle sine avdelinger (inkludert postkasse-avdelinger i skatteparadiser). Dette er bakgrunnen for at «systempartiene», det vil si partiene både på høyre og venstresida som ser det som sin oppgave å sikre dagens kapitalistiske system, har gått inn for internasjonale avtaler som bygger ned nasjonale hindringer. De aller fleste frihandelsavtalene må sees i dette lyset. Dette inkluderer WTO, TTP, TTIP, TISA, EØS og EU.

Det er naturligvis både ulik geografisk spredning og ulikt omfang med tanke på sektorer og ulik grad av samarbeid. Men tendensen er den samme.

EU går atskillig lengre enn andre mellom-statlige avtaler i samordning av lover og regler. Målsettinga med å lage en stadig tettere union er jo å lage et europeisk imperium. Men dette er jo ikke mulig uten at nasjonalstatene fratas makta. Nå når motsetningene i verden skjerpes på grunn av stagnasjonen, trer denne motsetningen tydeligere fram og overklassen er delt. Den mest innflytelsesrike delen av overklassen kjemper videre for superstaten. Fellesvalutaen, euro, omfatter de land som hittil har gått lengst i retning en superstat. Dette samarbeidet fører til at de enkelte landa gir større makt til fellesorgan som Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen osv. Ikke alle EU-land har blitt med i euro-samarbeidet. Det skyldes to forskjellige krefter. For Norges del er det den folkelige motstanden som har hindra EU-medlemskap og euro. Det samme gjelder Sverige og Danmark. Men for Storbritannia ser det ut til at både folkelige krefter og deler av finanskapitalen har vært mot innføring av euro. Storbritannia reserverte seg mot den delen av Maastrichtavtalen som handler om felles myntenhet i 1992. Likevel var det sterke krefter som vil ha Storbritannia inn i euro-samarbeidet og Arbeiderparti-regjeringa til Tony Blair la opp til en folkeavstemning om dette. Labour hadde i sitt program i 1997 at en folkeavstemning om euroen var en forutsetning for at Storbritannia skulle bli med i euroen. I 1999 ble euroen lansert, men Storbritannia ble ikke med på grunn av både folkelig motstand og motstand fra deler av finanskapitalen. Storbritannia er en gammel stormakt og et av verdens finanssentra. Pundet er en viktig internasjonal valuta og er tredje mest brukt i verden. Den amerikanske dollaren er suverent mest om-satt, deretter følger euroen.

Superstat og nasjonalstat

Overklassen i Storbritannia er altså delt når det gjelder superstaten eller nasjonalstaten. Motsetningene har ført til at Storbritannia har holdt seg utafor euroen og utafor Schengen-avtalen. Den økende misnøyen med tingenes tilstand etter finanskrisen og den store framgangen til det høyrepopulistiske anti-EU partiet United Kingdom Independence Party (UKIP), førte til at David Cameron, lederen for Det konservative partiet, i 2013 lovte å reforhandle Storbritannias forhold til EU dersom de konservative vant valget i 2015, og deretter avholde en folkeavstemning innen utgangen av 2017. I februar 2016 forelå en enighet om en avtale i EU om Storbritannias ønsker. Det mest konkrete i avtalen er enighet om at arbeidere fra andre fattigere EU-land skal få dårligere sosiale ordninger de første åra de kommer til Storbritannia. Ellers er de politiske lovnadene ikke av særlig betydning. Avtalen tydeliggjør at noen deler av EU er kommet lengre i forsøket på etableringen av en superstat, mens Storbritannia er av de landa som holder tilbake på grunn av sine indre uenigheter, først og fremst i overklassen.

Boris Johnsen

Boris Johnsen er en ledende konservativ politiker og ordfører i London. Han er de konservatives viktigste talsmann for Brexit og er av mange utpekt til landets neste statsminister. Han mener at Storbritannias kapitalister ikke vil tjene på å bli bundet opp i EU framover, da EU nå blir stadig mer sentralisert og legger opp til overnasjonal kontroll over stadig mer sentrale deler av økonomien. EU forbereder nå sterkere kontroll over det enkelte lands statsbudsjetter og finanspolitikk. Dette vil primært rette seg inn på land med euro, men likevel vil også land som ikke har euro, bli påvirka. Han viser også til at de viktige vekstregionene i verden ligger utafor EU og at Storbritannia vil kunne stå friere til å investere i disse landa og inngå avtaler med disse landa utafor EU. Mot ham står altså de delene av britisk kapital som vil satse på å styrke EU-samarbeidet som en plattform for britisk kapitals internasjonale virke i tida framover. De viser til avtalen som er framforhandla, og mener at den kan sikre at Storbritannias kapitalister har den nødvendige kontroll.

Nasjonalstaten viktigst

Motsetningen mellom det at kapitalismen har frambrakt internasjonaliserte monopoler som har behov for å sikre sine interesser internasjonalt på den ene sida, og det faktum at disse monopolene har nasjonalstaten som sin avgjørende sikring, er uløselig innafor det kapitalistiske systemet. Når det britiske monopolet Arcadia Groups interesser skal sikres, er den viktigste statskonstruksjonen ikke EU, men nasjonalstaten. Det er nasjonalstaten som kan lage lover som sikrer monopolenes interesser både i forhold til egen befolkning og mot monopoler med baser i andre imperialistiske land. Og som «kreditor av siste instans» er det skattemyndighetene i det enkelte land som kan «sosialisere» eventuelle finansielle tap, slik vi opplevde i forbindelse med finanskrisa i 2008. En ny bankkrise vil staten løse gjennom mer skatt for vanlige folk og innstramming i offentlige budsjetter.

Det er den enkelte nasjonalstaten som avgjør hvor mye makt den vil overlate til EU-systemet og som til syvende og sist kan bryte ut av EU enten som et resultat av hva dette lands overklasse bestemmer seg for, eller som et resultat av folkelig kamp, eller, som i Storbritannias tilfelle, som et resultat av en blanding av krefter innafor overklassen og folkelig kamp.

Folket og nasjonalstaten

En annen side ved EU, og nasjonalstatene den omfatter, er at det er innafor nasjonalstatene at de folkelige kreftene har vunnet fram. Arbeiderklassens kamp er internasjonal, men det er innafor nasjonalstatens rammer at folkelige bevegelser har vunnet fram i kampen for demokratiske rettigheter, landsomfattende tariffavtaler, lokaldemokrati, velferdsordninger osv. De internasjonale konvensjonene som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 er ikke et resultat av EU, men av arbeiderklassens styrka posisjon i Europa etter andre verdenskrig. EUs overnasjonale lover og EU-domstolen har blitt brukt til å undergrave fagforeningenes og andre folkelige organisasjoners innflytelse i den enkelte nasjonalstat og til å undergrave velferdsstaten.

Stadig flere vender seg mot EU. Derfor gror det fram stadig flere EU-skeptiske partier og organisasjoner. Men nettopp fordi både monopolene og de folkelige kreftene har interesser av å forsvare nasjonalstatene, oppstår gjerne både høyrepopulistiske og venstrepopulistiske bevegelser som i realiteten sikrer kapitalens interesser. De fanger opp den folkelige misnøyen og sikrer en politikk i tråd med de internasjonaliserte monopolenes interesser. Det er dette UKIP og Labour under Corbyn har felles, til tross for at UKIP er mot EU-medlemskap og Labour er for fortsatt EU-medlemskap. Ser vi rundt oss ellers i Europa, ser vi det samme. De venstrepopulistiske partiene har samme målsetting som for eksempel Syriza og Podemos. De vil ha «et sosialt EU». På EU-nivå finner vi disse samarbeidende i EU-parlamentet i den rød/grønne fraksjonen som i hovedsak består av pro-EU partier, men der vi også finner et mindretall av partier som er mot EU-medlemskap. Et forsøk på å styrke EU-reformistene er initiativet til Hellas tidligere finansminister, Yanis Varoufakis. Den nye all-europeiske paraply-organisasjonen DiEM25 stiller som målsetting å reformere EU innen 2025. Men noen avgjørende reformer er det ikke snakk om. For mer om DiEM25 les artikkelen til Pål Steigan på (http://steigan.no/2016/02/17/hva-vil-yannis-varoufakis-og-diem-25/)

Det som dessverre er slående, er at vi ser lite til breie folkelige enhetsfronter som retter seg både mot EU og mot den nyliberale innstrammingspolitikken i eget land.

I Storbritannia ser vi en oppstilling av kreftene noenlunde i tråd med ovenstående analyse. På «remain»-sida finner vi arbeidskjøperorganisasjonene, de konservative, Labour, Sinn Fein, Scottish National Party, det walisiske Plaid Cymru og ledelsen i Storbritannias LO. Det vil si tyngden av landets elite. På den andre sida finner vi UKIP, noen mindre fagforeninger, et mindretall i Labour og et stort mindretall blant de konservative.

Britiske særtrekk

Et særtrekk ved det parlamentariske systemet i Storbritannia er enkeltmannskretsene. Dette gjorde at for eksempel UKIP kunne få 3,8 millioner stemmer, 12,7 prosent, men likevel bare ett parlamentsmedlem av 650 i 2015. Men et annet trekk er at det som vi i Norge kaller sentrum, gjerne havner i et av de to store partiene. Og så vidt jeg forstår gjerne i de konservative. I Norge er Høyre et byparti. I Storbritannia står de konservative sterkt på landet. Det vil si at en del folkelig misnøye vil kunne komme til uttrykk nettopp som misnøye blant de konservative.

Mange EU-motstandere fikk forhåpninger da Labour, det neststørste partiet i Storbritannia, fikk Jeremy Corbyn som ny leder. Men det tok kort tid før Corbyn, som tidligere har vært mot både medlemskap og Maastrichttraktaten, la seg på linja med å reformere EU.

Sinn Fein, SNP og PC

Venstrepopulistene i Sinn Fein er et parti som har vært sentral i kampen mot nedskjæringspolitikken til EU og regjeringa i Irland. Sinn Fein har mobilisert mot ulike EU-traktater som er blitt stemt over i Irland, som Nice-traktaten. Men da ikke som et ledd i kampen mot EU-medlemskapet, men som et ledd i kampen for et mer demokratisk EU. De har tapt disse kampene, og EU har blitt stadig mer lik en superstat. Likevel trekker ikke Sinn Fein konklusjonen at Irland må ut, de klamrer seg til håpet om at EU lar seg reformere til et sosialt Europa. Sinn Fein er også representert i Nord Irlands parlament. Sinn Fein-ledelsen viser til Belfastavtalen fra 1998. Belfastavtalen var «fredsavtalen» som innførte et visst sjølstyre i Nord-Irland. Avtalen påstås å ha en klausul som innebærer at en eventuell Brexit vil bety at det kan kreves en folkeavstemning om at Irland og Nord-Irland skal forenes. Og at et slikt forent Irland da vil være et medlem av EU, slik Irland er det i dag. Sinn Fein oppfordrer folk i Nord-Irland til å stemme for å bli i EU. Sinn Fein vil altså ikke ha sjøl-råderett for et forent Irland.

Scottish National Party ligger også til venstre for Labour og har vært det største partiet som har kjempa for skotsk uavhengighet fra resten av det forente kongerike. De er nå Skottlands største parti. Også dette partiet vil fortsette i EU.

Plaid Cymru i Wales vil ha uavhengighet fra England/Westminster, men er tilhengere av EU-medlemskap.

Alle disse venstrepopulistiske partiene er altså systempartier som først og fremst ser det som sin oppgave å sikre kapitalismen i hver sine områder. Den delen av borgerskapet som de representerer, vil ha større makt innafor Storbritannia og samtidig kunne bruke EU for å sikre sine internasjonale interesser. Som påpekt over, har disse også den viktige funksjonen at de fanger opp den folkelige misnøyen og gir den uttrykk innafor systemet.

Thatcher

For å komplisere bildet ytterligere må vi se på historia til forholdet mellom Storbritannia og EU og den interne klassekampen i Storbritannia. Kort fortalt går den ut på at Storbritannias overklasse var blant de som gikk hardest til verks mot fagbevegelsen da borgerskapet internasjonalt initierte høyrebølgen på slutten av 70-tallet. Dette kulminerte under gruvearbeiderstreiken i 1984, der de konservatives statsminister Margaret Thatcher vant en knusende seier og innførte ny fagforenings-fiendtlig lovgivning. Labour stilte ikke som målsetting å slå tilbake dette. Tvert imot. Tony Blair, Labours statsminister i mange år, gjorde kun små endringer. En av konsekvensene er at klasseskillene er blant de største i OECD. Nettopp det at Thatcher gikk atskillig hardere til verks enn de fleste EU-land og EU sjøl, gjorde at EU-regler ble og blir sett på som en sikring mot at forholda skal bli enda verre. EU holder Storbritannia i øra, sa for eksempel Storbritannias største fagforening, UNITE under et møte med en Nei til EU-delegasjon i 2016. Men det er nettopp EU som tvinger fram arbeiderfientlig og fagforeningsfientlig politikk i medlemslanda. Dette illustreres kanskje best i Hellas, der det gjennomføres lovendringer som undergraver arbeiderklassens og fagbevegelsens stilling. Den tilsynelatende uenigheten mellom EU og den konservative regjeringen om hvor arbeiderfientlig politikk som er nødvendig, dekker over faktumet at begge trekker i samme retning, men med ulike metoder og ulik form. For en fagbevegelse som vil forsøke å komme på offensiven mot den borgerlige politikken, er det ganske opplagt at dette vil være lettere om det bare er den britiske staten og borgerskapet som er den formelle motparten, enn når også EU-systemet må nedkjempes.

Mot EU og nedskjæringer

Blant de politiske kreftene som vil ut av EU, finner vi også krefter som er mer beslekta med det som kan oppfattes som den norske organisasjonen Nei til EUs standpunkter. Dette gjelder det mellomstore fagforbundet National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT), Organisasjonen Trade Unionists Against the EU, Campaign Against Euro-federalism og mindretallet i Labour organisert i Labour Leave. Disse er de viktigste kreftene som er del av en folkelig bevegelse som retter seg mot krisepolitikken til både EU og Storbritannias regjering. Men disse kreftene er svake og utgjør ikke de sterkeste stemmene på «leave»-sida.

Det finnes noen partier som kaller seg kommunistiske som Communist Party of Britain (http://www.communist-party.org.uk/). Communist Party of Britain (Marxist–Leninist) (http://www.cpbml.org.uk/) og Communist Party of Great Britain (Marxist–Leninist) (http://www.cpgbml.org/). Disse mikropartiene mobiliserer for Brexit. Mens for eksempel den revolusjonære uke-avisa The Worker kjører «aktiv boikott” og mener at det er en meningsløs avstemning.

Kontrollert valg

Storbritannia har en egen kommisjon som har fullmakt til å peke ut en offisiell kampanjeorganisasjon for hver side i forbindelse med folkeavstemninga. Alt tyder på at det blir en «leave»-kampanjeorganisasjon dominert av høyrepopulister som vil bli utpekt i midten av april. Denne organisasjonen vil være den som representerer «leave»-sida i sentrale tv-debatter, vil kunne få større økonomiske muskler, vil få anledning til å distribuere sitt syn til alle landets husstander osv. Per i dag er det to kampanje-organisasjoner som ligger best an. De to kampanjene er, Vote Leave og Grassroots Out (GO). Uansett hvilken av de to som blir utpekt, vil konservative krefter dominere sammen med høyrepopulistene i UKIP.

Kan bli Leave

Meningsmålinger viser dødt løp. Det vil være en fordel for demokratiet hvis det skulle bli et flertall som stemmer for å gå ut av EU ved folkeavstemninga den 23. juni. EU vil svekkes og mulighetene for økt folkelig innflytelse i Europa styrkes. Men noen dans på roser blir det jo ikke framover uansett.

Dersom det blir et flertall for å gå ut av EU, vil det bli et par års forhandlinger mellom EU og Storbritannia om avtaler som erstatter medlemskapet. Hvilke løsninger som man ønsker å lande på, har ikke Leave et entydig svar på. Det finnes mange alternativer. En avtale som likner på EØS-avtalen; en frihandelsavtale uten fri flyt av tjenester og arbeidskraft; en britisk gjeninntreden i EFTA og reforhandling av EØS-avtalen osv. Ut fra at det er systembærende partier som skal forhandle på begge sider av bordet, må vi regne med at det politiske jordskjelvet uteblir.

Skottland, Irland og Wales

Men i Skottland, Irland og Wales kan det oppstå en ny situasjon der krav om folkeavstemning om løsrivelse fra Storbritannia får ny vind i seilene. Scottish National Party (SNP) har allerede sagt at kraften bak kravet om en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet ved en Brexit vil styrkes. Men også om det skulle bli et flertall for at Storbritannia skal fortsette i EU, vil SNP ta dette til inntekt for at skottene vil ha uavhengighet fra Storbritannia. Særlig kan de hevde dette hvis det blir et flertall i England som er mot EU-medlemskap, mens det er et flertall for EU-medlemskap i Skottland. De som kjemper for skotsk uavhengighet har altså vind i seilene nesten uavhengig av resultat. I Irland vil Sinn Fein kunne kreve folkeavstemning om at Nord-Irland skal forenes med Irland. Men en gjenforening vil forutsette at det blir et flertall for dette blant befolkningen i Nord-Irland. Det er lite sannsynlig. I Wales vil uavhengighetskravet også styrkes. Spørsmålet om en eventuell avvikling av Storbritannia vil ikke kunne avgjøres før en eller flere nye avtaler er på plass mellom EU og Storbritannia. Derfor er det ikke mulig å si hvordan enkeltpartier vil agere om et par år.

En eventuell oppsplitting av det forente kongedømmet til fire sjølstendige land: England, Wales, Skottland og et forent Irland, vil jo være et positivt framskritt for både sjølråderetten og demokratiet. Men sjølråderetten vil være undergravd om tre av disse samme landa skal være med i bygginga av og underlagt den europeiske superstaten. En eventuell frigjøring fra Storbritannia, men fortsatt innlemming i EU vil føre til nye politiske bevegelser som vil rette seg mot denne unionen. Vi vil da i beste fall få en enhetsfront som retter seg mot både nyliberalismen og EU, eller, verre, en ny bevegelse som krever skotsk uavhengighet fra byråkratene i EU, altså et høyrepopulistisk parti.

Domedagsprofetier

Remain-sida kjører på de samme domme-dagsprofetiene som har blitt brukt tidligere og som vi kjenner altfor godt fra Norge: Går Storbritannia ut av EU, vil investeringene utebli, bedriftene vil forlate Storbritannia og flytte til EU, jobbene vil forsvinne, Storbritannia vil bli isolert osv.

Naturligvis vil ikke dette skje. Over-produksjonskrisa, stagnasjonen og den økte arbeidsløsheten vil prege alle land som ikke bryter med dagens kapitalisme. Fortsatt liberalistisk politikk vil jo prege både land utafor EU og EU, da systembærende partier vil ha kontrollen. Muligheten for arbeiderklassen til å forsvare seg vil være bedre utafor EU, da eventuelle politiske kampanjer osv. vil skje med grunnlag i felles erfaring og felles virkelighetsforståelse. Det er langt til London, men enda lengre til Brussel. Arbeiderklassens kamp er internasjonal også i framtida, men det er nettopp kampen som føres i den enkelte nasjonalstaten som er den viktigste arenaen for kampen for demokratiske rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår og velferdsstaten.

Igjen ser vi at Norge har blitt en krigsnasjon. 2. mai kunngjorde regjeringen at Norge skal sende soldater til Jordan for å lære opp syriske opprørere. Disse skal så reise inn i Syria for å kjempe mot ISIL.

De 60 norske soldatene skal bidra med alt fra trening til operativ støtte til syriske grupper. Regjeringen lover at Stortinget vil bli konsultert om det skulle bli aktuelt for disse soldatene å dra inn i Syria.

I redegjørelsen på regjeringens hjemmesider nevnes ikke ordene borgerkrig eller krig en eneste gang. Men det er krig det er snakk om. Krigen i Syria raser på femte året, og kampen mot ISIL er uløselig vevd inn i denne krigen. Deltakelse i krigen i Syria vil gjøre Norge mer utsatt for terror, og bidra til uthulingen av folkeretten som Norge har vært med på gjennom deltakelsen i Afghanistan og Libya.

Samtidig er det høyst usikkert hva konsekvensene av økt støtte til væpnede grupper i Syria vil føre til. I dagens situasjon er det viktig at Norge støtter opp under fredsforhandlingene i FN-regi og arbeidet til spesialutsending Staffan De Mistura.

Opprøret i Syria har utviklet seg til en borgerkrig, og nå en stedfortrederkrig hvor Saudi-Arabia, Tyrkia, Qatar og Iran kjemper om innflytelse og makt i et fremtidig Syria. Med USA og Russland på hver sin side.

Det er ingen grunn til å trekke Norge enda tettere inn i denne konflikten. Heller bør Norge støtte opp om fredssamtalene i FN-regi, og slutte å sende militærmateriell og våpen til land som forsyner jihadister i Syria med våpen.

Stian Bragtvedt

Under siste verdenskrig flyktet noen få nordmenn for å unngå en dødsdom eller for å slåss mot Nazi-Tyskland fra et annet land.

Dagens flyktninger til Europa flykter ikke av slike grunner.

Ove Bengt Berg var initiativtaker til Venstrepopulistene i 2015. (Foto: Trondheim byarkiv, Norske flyktninger i Dalarna?)

Innvandrere — drivkrafta er et bedre liv

Syrerne som kommer til Europa, kommer fra leire i Tyrkia der de ikke bombes. I Syria, er 14 millioner drevet på flukt hvorav åtte millioner internt i Syria. Det er altså et mindretall av disse som vil til Europa. Hvorfor flykter ikke alle? Og få av innvandrerne til Norge kommer fra Syria. «Selv med snarlig fred og stabilitet i Syria, vil det være millioner av mennesker i leire i nabolandene, og hundretusener på vei til eller gjennom Europa», forutsetter SSB 18.12.15.

Verdens folk får det bedre…

«For gjennomsnitts­mennesket på jorden var 2015 det beste året i historien. Og sjansen for å dø en voldelig død er drastisk redusert.» skreiv tidligere SV-leder Erik Solheim i Dagens Næringsliv 10.01.16. Og fortsatte: «Da jeg ble født [1955] var forventet levealder på jorden 46 år. Nå har både jeg og historien passert den alderen, og gjennomsnittsmennesket vil bli over 70 år.» «Den vanligste dødsårsaken for ungdom er ikke krig og terrorisme», men trafikkulykker, skreiv Solheim.

…men flere ønsker et bedre liv — i Europa

Tross denne positive utviklinga øker likevel folkestrømmen og innvandringa fra Afrika og Midt-Østen mot Europa. I 2015 var det 1,2 millioner mennesker som ville begynne et nytt økonomisk liv i Europa, og som kom fra Afrika og Midt-Østen. De som kommer er blant de mest økonomisk og sosialt vellykka i sine land. Bare fra Afrika kan det dreie seg om tre-fire millioner mennesker hvert år med et slikt ønske.

Befolkningsoverskudd

«Befolkningsveksten i Afrika, sammen med klimaendringer og privatisering av jord som presser stadig flere inn i byene…» sier Thomas Hylland Eriksen til Nettavisen 23.04.16, og legger til informasjonsmuligheten internettet gir. Magnus Blaker i samme kilde: «Det er spesielt i Afrika og Midt-Østen der det forventes enorm befolkningsvekst. 300 prosent økning i Nigeria, 350 prosent økning i Irak, 400 prosent i Kongo, 420 prosent økning i Uganda. 950 prosent økning i Niger». 

I Afrika og Midt-Østen er det et betydelig antall menn under 35 år uten utdanning og sysselsettingsmulighet. Den tyske demografen Gunnar Heinsohn konkluderer i Dag og Tid 15.04.16: «Dei vil ikkje kunne tevle på verdsmarknaden og vil difor ønskje å bli økonomiske flyktningar — men ingen vil ta imot dei».

Asylrett omgjort til en innvandringsrett

Opprinnelig har det aldri ha vært meninga at asylinstituttet skulle bli et innvandringsinstitutt. Asylordninga ville ikke blitt vedtatt hvis den skulle praktiseres som i dag, fordi det rett og slett ikke er politisk flertall i noe parlament i noen europeisk stat for dagens asylpraksis. Før den norske innvandringsstoppen i 1975 ble det nesten ikke gitt asyl av grunner som nå kalles beskyttelsesbehov. Nå omgås innvandringsstoppen ved å misbruke asylretten. For ingen enkeltpersoner har rett på asyl. Det er det bare en stat som har rett til å gi, men ikke plikt til. Retten går til i forhold til en annen stat. Norge har avslått asyl til Trotsky, Vanunu, Snowdon og Assange. Asylretten gir heller ingen krav på varig opphold slik det nå har utvikla seg, bare til midlertidig opphold.

I boka «Innvandringsrealisme» skriver Sylo Taraku, tidligere leder i NOAS, at når NOAS arbeidet for å få flere asylsøknader innvilga konkret og generelt, gikk de verken til politikere eller journalister. De gikk til internasjonale jurister og presset dem til å liberalisere lovverket gjennom internasjonale domstoler og traktater.

Ufaglærte innvandrere

Norge er et høykompetant land, og ufaglærte jobber reduseres sterkt. SSB anslår at i 2025 vil ufaglærte utgjøre 3,5 prosent av alle sysselsatte. Da vil det bli et overskudd på 200 000 ufaglærte. Og innvandrerkvinnene arbeider i stor grad heller ikke om de kommer til Norge.

SSB: «etter landbakgrunn har særlig innvandrere fra Asia og Afrika en situasjon med lav sysselsetting og høye overføringer». (rapport 2014:38). Somaliske og syriske innvandrere, i aldersgruppa 20-35 år, har en sysselsettingsgrad på henholdsvis 27 og 26 prosent. Innvandrere jobber også kort tid. For ufaglærte lavtlønte med mange barn og hjemmeværende hustru blir det gunstigere for dem å gå over på sosialhjelp og uførepensjon alt ved 50 års alder.

Økt innvandring og økonomiske nedskjæringer gir økt oppslutning om ytre høyre

Denne utviklinga er en oppskrift på norsk og europeisk sosial uro. Alle selverklærte venstrepartier i Europa erklærer seg for innvandring, uten noen gang å nevne et begrensende antall. Samtidig som de prioriterer å kjempe for muslimske politiske rettigheter og framstøt. Bare sterkt høyreorienterte partier er for å begrense innvandringa fra den fattige verden og dempe muslimske politiske framstøt, dermed øker deres politiske oppslutning på bekostning av de venstreorienterte innvandringspartiene. Det fører til en økonomisk politikk som gir mer til de rikeste.

Forutsetninga for å få flere ufaglærte innvandrere til å komme i lavtlønna arbeid, er å gjøre det mindre gunstig å få livsunderholdning fra NAV. Det vil hardt ramme de fattigste etniske nordmenn. Den utviklinga vil gi høyrekreftene økt oppslutning for sin økonomiske politikk.

Vår skyld?

Århundrelang imperialistisk raning av «den tredje verden»s ressurser og imperialistiske kriger har svekket mange av verdens stater. Men også europeiske land har vært rasert gjennom to verdenskriger, og har likevel reist seg igjen. For ytre årsaker virker gjennom indre. Det er de indre forholda i et land som bestemmer evnen til å utvikle nasjonal politikk. Slik Russland og Kina har vist er mulig, tross langvarig utenlandsk undertrykking. Norge fikk ingen utviklingshjelp for å utvikle sitt næringsliv fra tidlig på 1800-tallet til det nasjonale oljeselskapet blei oppretta på 1970-tallet, eller til å utvikle velferdsordningene.

Nasjonal sjølråderett

Løsninga er verken å ta hundretusener av verdens fattige til Norge, bombe dem eller la statsfinansierte norske organisasjoner ta over oppgaver som hører til enhver stats eksklusive oppgaver. Stater bør heller følge Russlands/Sovjets og Kinas eksempel med brudd med og nedkjemping av alle fremmede staters interesser i sitt eget land. Slik utvikles et nasjonalt lederskap.

Det er rasisme å si at mennesker i afrikanske og land i Midt-Østen ikke er i stand til å utvikle nasjonal uavhengighet og skape utvikling slik nordmenn og innbyggere i mange andre moderne utvikla land har gjort. Utviklingshjelpa med individuell enkelthjelp til verdens fattige og krigsofre ødelegger for landenes eget ansvar og sjølstendighet.

Vi skal skifte ut fossil energi med fornyeleg, og elles drive vidare om lag som før. Det ser ut til å vere utgangspunktet for debatten om ei framtid med lite eller ingen ting av utslepp frå karbonenergien. Men ingen har vist at det er mogeleg.

Erik Solheim har vore leiar i Noregs Naturvernforbund 1980–87 og 1993–97, og er æresmedlem i forbundet. Han er naturforvaltingskandidat frå Noregs Landbrukshøgskule og har arbeidd som m.a. lektor og restaureringssnikkar. an har småbruk i Flugedalen, Førde kommune, Sogn og Fjordane.

Det avgjerande spørsmålet er kor mykje fornyeleg energi som er tilgjengeleg. Fornyeleg energi i vind og nedbør er svært lite konsentrert samanlikna med fossil energi, som er innhaldet i enorme mengder organisk stoff konsentrert gjennom millionar av år. Å fange store krefter ut av vind og vatn, krev turbinar som gjer seg nytte av store areal. Å utnytte fallenergien i vatn, gjev relativt stort utbytte.

Fjell og vidde, medlemsbladet til Den norske Turistforening, har laga eit oversyn som viser at dei 1208 småkraftverka (mindre enn 10 MW installasjon) som er bygde, leverer ikkje meir enn sju prosent av den samla elektrisitetsutvinninga i vårt land. I mange område ligg dei så tett at der nesten ikkje er frittrennande elver igjen. NVE har framleis nesten 300 søknader å ta standpunkt til. Men dei beste verka, dei som gjev mest energi for pengane, er alt i drift.

Ved inngangen til 2015 var 62 prosent av vasskraftpotensialet på 214 TWh (milliardar kilowattimar) utnytta, 132 TWh. Den faktiske produksjonen varierer med nedbør og temperatur, i nokre år til godt over 140 TWh. Nesten 50 TWh er varig verna mot kraftutbygging. Att er ein rest på rundt 30 TWh, vel 20 prosent av dagens produksjon.

Innanlands i Noreg har vi alt i alt eit samla energiforbruk på 230–240 TWh. Vel 100 TWh er av fossile energikjelder. Om vi bygde ut alt av resterande vasskraft, er det rundt 70 TWh igjen å erstatte.

Med Rogaland som det tyngste distriktet, skal dei vindkraftverka som har fått konsesjon, kunne gje bortimot 13 TWh, mot lokale proteststormar i mange av sakene. Så langt har dette gjeve 2–3 TWh. Professor Sigmund Hågvar har kalla vindkraftutbygginga ei historisk øydelegging av norske og internasjonale naturverdiar (Aftenposten 16. 3. 2016). Om dei fleste av dagens konsesjonar vert utnytta, er enorme delar av norsk natur, først og fremst i kystfjella, omdanna til industriområde. Og likevel er det godt over 50 TWh fossil energi i bruk, halvparten av dagens nivå.

Det tredje alternativet som mange snakkar om er skogen, å gjere tre om til drivstoff for bilar og fly. Tilveksten i norske skogar er for tida historisk høg, rundt 25 millionar kubikkmeter kvart år. Hogsten tek nesten 10 av desse 25 millionane. Om vi tenkjer oss at resten, 15 millionar kubikkmeter, kan gå til energi, er det teoretisk mogeleg utan å redusere grunnlaget for seinare tilvekst. Brennverdien av tre varierer med treslag, vassinnhald og fleire andre faktorar, mellom anna om vi brenn sjølve stokken eller greiner og lauvverk, nåler. Det er ikkje lett å vere sikker på kor mykje nyttig brennstoff det er å få ut av skogen. I Nasjonal Transportplan opererer dei med eit mål om 1,7 milliardar liter biodrivstoff årleg innan 2030. Nokre meiner at dette er mogeleg å hente ut av norske skogar i staden for å importere palmeolje. Med det som utgangspunkt at 1000 liter gjev 36,2 gigajoule, vil 1,7 milliardar liter gje 62 PJ (petajoule), som tilsvarer vel 17 TWh. Til samanlikning går det med bortimot 250 PJ til norsk transport innanlands. Skogen kan etter dette dekkje 25 prosent, ein firedel. Andre har kome til liknande tal, mellom andre sivilagronom Øystein Heggdal, som rett nok endar på 20 prosent (Minerva nett 17.3. 2015). I desse overslaga er det ikkje rekna med den energien som går med til hogst og transport fram til foredling.

Summen av desse tala for meir av vasskraft, vindkraft og skogsenergi er store. Ei rekkje kvalitetar ved dette landet, gode som folk opplagt set pris på, vil vere borte. Skadane i naturen ville bli enorme sjølv om ikkje alt vart noko av. Likevel rekk ikkje alternativa til meir enn rundt 60 prosent av det fossile forbruket på 100 TWh. Tala er ikkje nøyaktige svar, men det er uvisst i kva retning det dreg, det som er usikkert. Det kostar atskilleg energi å byggje opp ny produksjonskapasitet og å omstille samfunnet på nye energiformer. Den kjemisk bundne energien i ved får vi mest ut av som varme frå ein god omn. Å gjere veden om til bildrivstoff kostar bortimot halve energiinnhaldet berre i omdanninga. Dette er realitetar som er ein konsekvens av naturlover, og som altså ikkje let seg endre vesentleg av meir avansert teknikk. Mange som seier dei er teknologioptimistar, let til å tru at teknikken kan fikse meir enn naturlovene tillet.

Å omdanne sollys til elektrisitet er mogeleg, også i vårt land. Men det skal store areal til, og svære mengder av metall som er sjeldne på jorda. Solenergi har nådd stor prosentvis vekst, men volumet er likevel ikkje stort, fordi utgangspunktet er så lågt. Tilskotet til den globale forsyninga er forsvinnande lite.

Vår tekniske utvikling har vore mogeleg berre fordi vi kunne setje inn meir energi, mest fossil, til å drive teknikken. Med maskinell hjelp kan kvar person utføre meir arbeid enn før. Det er difor vi er så rike, vi i den globale overklassen. På 1800-talet var husmennene ein viktig energiberar i norske bygder og slavar på amerikanske plantasjar. Med dampmaskin og eksplosjonsmotor vart kol og olje meir effektivt å ta i bruk.

Vi kjem raskare fram med bil enn med sykkel, og vaskemaskina gjev oss reint tøy på mindre tid enn vi ville bruke til å gjere arbeidet for hand. Men å utføre meir arbeid krev alltid meir energi. At bilen i dag krev mindre drivstoff per mil enn før, kompenserer vi med å køyre meir. Datateknikken skulle redusere forbruket av papir, var reklamen. Vi skulle spare både energi og trefiber. Utviklinga har vist det motsette. Forbruket av papir til utskrifter stig bratt, og det går veksande mengder elektrisitet til å drive dei enorme databasane.

Om skog til drivstoff kjem, så er spørsmålet om nettoeffekten for innhaldet i atmosfæren av storstila skogshogst og frigjering av CO2 som trea har samla gjennom 100 år eller meir. Bjart Holtsmark ved Statistisk Sentralbyrå har i sitt doktorgradsarbeid hevda at i lange tider vil utsleppa gå opp, ikkje ned. Hans motstandarar ser ut til å ha sterkare meiningar enn argument.

Truleg er det slik at skogen har si mest klimavenlege evne i å fange CO2 frå lufta og lagre desse molekyla i treverket. Etter alt å dømme utnyttar vi skogen best ved å byggje meir i tre, i staden for stål og betong, som kostar mykje energi å framstille og frakte, for det meste kolkraft.

Vindkraft er ustabil energi, og det same gjeld vasskraft utan reguleringsmagasin. Å basere seg på ustabil produksjon av energi er vanskeleg utan å godta usikker forsyning. Vi har ikkje magasinkapasitet til å meistre eit mykje større forbruk av elektrisitet utan å byggje ut eit større volum, montere større generatorar, og i tillegg la mykje kraft gå med til å pumpe vatn i motbakke for å halde nivået høgt nok bak demningane. Dette kan bli vanskeleg nok, og dyrt, i Noreg. At vi skal kunne hjelpe andre land med stabiliteten, er nok ein illusjon.

EU-landa har nytte av rundt 1800 TWh elektrisitet av fossile kjelder. Om vi leverte all vår vasskraft, vel 130 TWh, til EU, er det rundt sju prosent. Den kjemisk bundne energien i alt forbruk i EU, er rundt 22 000 TWh. Sjølv med alt rennande vatn i røyr, har Noreg ingen ting å stille opp med dersom EU skal redusere sitt fossilbål. Det er i det heile uråd å tenkje seg å halde moderne og rike samfunn gåande og samstundes redusere utsleppa av CO2 vesentleg. Eit lågutsleppssamfunn er eit lågenergisamfunn.

Å klare seg med mindre energi, krev omleggingar som ikkje berre er politisk vanskelege, men som krev store investeringar. Så langt har innsatsen og pengane gått med til å gje oss eit overskot av elektrisk kraft, utan at det viser på statistikken over utsleppa. Å halde fram med slike feilinvesteringar gjer det vanskelegare å finne pengar til ombyggingar som kan føre til målet: mindre forbruk av fossil energi. Milliardane til nye vegar for raskare transport krev større utslepp for å vere til nytte. Ein stagnerande økonomi i den rike verda gjer at den mislukka pengebruken vert endå meir tydeleg.

At ei framtid med vesentleg mindre utslepp til atmosfæren, er ei framtid med mindre energi, det er også konklusjonen i ein grundig gjennomgang av David JC MacKay, fysikkprofessor i Cambridge. I boka Sustainable Energy – without the hot air (Cambridge 2009) kjem han fram til at Storbritannia reint fysisk kan skaffe nesten like mykje fornyeleg energi som dagens forbruk, i det vesentlege fossilt, dersom alle kjelder vert utnytta. Men frå dette må han fjerne mykje av potensialet, mellom anna fordi britane treng å utnytte solenergien til å lage mat på markene, og difor ikkje kan dekkje dei med solcelleplater. Hans estimat er at den realistiske tilgangen alt i alt er stor nok til knapt halvparten av det biltrafikken krev. Det tilsvarer 14 prosent av det daglege energikonsumet hos kvar brite. Hans overslag er likevel høgare enn det fleire kommisjonar kom fram til etter å ha leita etter det som er tilgjengeleg.

Den viktigaste konsekvensen er enkel å komme fram til, men ikkje å gjennomføre: Vi må klare oss med langt mindre energi dersom vi skal fase ut ein vesentleg del av dei fossile drivstoffa. Mindre energi brukt vil seie mindre arbeid utført, over tid, og mindre effekt, i praksis mindre tempo i mangt. Mange snakkar om at nye bilar som går på fornyeleg energi, skal avløyse dei som har diesel og bensin på tanken. Problemet er at den nye teknikken krev meir energi. Hydrogendrivne er kanskje verst. Nokre tal avslører eit krav på 80–200 prosent meir energi per kilometer enn ein gjennomsnittleg europeisk bil i dag. Skal vi dempe ulempene i framtida, må vi leite etter løysingar som krev mindre energi enn no, ikkje tekniske konstruksjonar som krev meir energi.

Realiteten blir, når vi ikkje kan setje inn stadig meir kommersiell energi på alle felt, frå elektrisk tannkost til transport, at vi må gjere meir av arbeidet sjølv. Då vil vi tene mindre enn no, sidan det er den fossile energien som har gjort oss rike. Men vi vil òg ha mindre tid til å bruke på eit heseblesande konsum av alle slag. På den andre sida vil ein overgang til mindre energiforbruk gje arbeid til fleire, ei utvikling som millionane av arbeidslause i Vesten kanskje vil setje pris på. Vi kjem ikkje vekk frå at energien som driv alle maskiner og apparat, er ein arbeidstjuv. Så langt har dei fleste hatt nytte av det, for stigande rikdom har styrkt evna til å kjøpe stadig meir etter som effektiviteten over alt har gått opp. Denne utviklinga har fått alvorlege skot for baugen, og ingen har oppskrifta på korleis det er mogeleg å få samfunnet inn på gamle spor igjen, inn på vegen til ny vekst. Det er i alle fall ikkje mogeleg dersom klimapolitikken skal bli noko meir enn ambisiøst prat.

Og det er ikkje lett å vite korleis situasjonen vil utvikle seg med mindre tilgang på energi. Men starten må vere å gå laus på utsleppa, direkte. Å byggje seg ut av fossilsamfunnet ved å stimulere konvensjonell vekst, fører vekk frå det målet som står høgt i den politiske retorikken. Heller ikkje sterke illusjonar kan hindre det.

Seier for havnearbeiderne i Tromsø

Nor Lines har gått til retten for å få nedlagt besøksforbud mot sju personer som har aksjonert i forbindelse med sympatiaksjonen på Tromsø havn. Nord-Troms tingrett ga ikke Nor Lines medhold.

Men retten var i tvil. De mente at arbeidsmiljøet for de ansatte i Nor Lines var blitt dårligere som følge av konflikten, og noe av oppførselen fra de aksjonerende rammes av straffeloven. Men det var ikke bevist at det var noen av de sju som hadde stått for dette. Retten la vekt på at det er en arbeidskonflikt. Siden retten var i tvil, må hver part betale sine egne saksomkostninger.

– Jeg er ikke så veldig overrasket. Det hadde jo skapt en forferdelig presedens hvis en bare kunne innføre besøksforbud for streikende arbeidere, sier Geir Ingebrigtsen, leder i Tromsø havnarbeiderforening til LO-Aktuelt.

– Hva synes dere om at dere ikke får dekket saksomkostningene?

– Jeg veit ikke helt hvor vi skal ta de pengene fra vi er jo så godt som bankerott, sier han. Det hadde vært fint å få bidrag fra andre foreninger til å dekke dette. Det er tross alt en prinsipiell sak for hele fagbevegelsen.
(Fri fagbevegelse, 5.4.16)

Bidrag til å dekke saksomkostninger kan sendes: Tromsø havnearbeiderforening

Kontonr: 9731 07 07469

Kambodsjanske øl promotører i streik mot Carlsberg

For Carlsberg-kontrollerte Cambrew jobber damer som øl-promotører. De skal servere og promotere Angkor beer på restauranter som selger Carlsbergs produkter i konkurranse med andre drikkevareprodukter. I januar i år ble arbeiderne bedt om å akseptere at deres arbeidskontrakter ble gjort om til korttidskontrakter i stedet for faste ansettelser, noe som bl a har den konsekvensen at de mister retten til betalt fødselspermisjon.

Cambrew/Carlsberg ønsket ikke dialog med Cambodian Food and Service Workers’ Federation (CFSWF), som organiserer øl-promotørene, og konflikten ble ytterligere eskalert da den daglige arbeidstiden i den nye kontrakten ble forskjøvet utover kvelden fra kl.14.00–21.00 til 15.30–23.00. Øl-promotørene gikk ut i streik 16. januar, og Cambrew/Carlsberg svarte umiddelbart ved å si opp arbeidskontrakten med alle som deltok i streiken.

En oppsettende dom i Arbeidsretten få dager senere instruerte partene til å gjenoppta arbeidet, men 11 faglige aktivister ble nektet å komme tilbake. Dette er i følge CFSWF et forsøk fra Cambrew/Carlsberg på fagforeningsknusing. De krever at alle arbeiderne skal få tilbake jobbene sine, og at de skal få etterbetalt lønn for tida de har vært utestengt. I tillegg krever de at bedriften tar grep for å gi kvinnene større trygghet mot seksuell trakassering, som er et økende problem for øl-promotørene når det jobbes sene kvelder, ved å sørge for trygg transport fra restaurantene, opplæring i sjølforsvar og praktisk arbeidsuniform.

Les mer om saken på CFSWFs blogg.

Expert

Flere Expert-ansatte har meldt seg inn i Handel og Kontor etter at kjeden sa opp tariffavtalen

Til sammen har 44 Expert-ansatte meldt seg inn i LO-forbundet Handel og Kontor siden det onsdag forrige uke (30.3.16) ble kjent at Expert har sagt opp tariffavtalen. Medlemstallet blant Expert-ansatte har dermed økt fra 140 til 184 medlemmer, opplyser informasjonsrådgiver Inger Helene Vaaten i HK til FriFagbevegelse.
(Fri fagbevegelse, 5.4.16)

52 renholdere sagt opp i Forsvarsbygg.

Forsvarsbygg sier opp 52 renholdere som følge av privatiseringen av renholdet i Forsvaret. De 52 har reservert seg mot å overføres til ISS, og ble sagt opp da fristen for å akseptere overføring gikk ut. Nå skal tilsettingsrådene behandle oppsigelsene.

– Tilsettingsrådet skal sikre at saksbehandlinga har gått riktig for seg, men jeg frykter at de mange oppsigelser går igjennom uansett, sier hovedtillitsvalgt for renholderne Ann Berit Sagedal.

I alt var 365 renholdere ansatt i Forsvarsbygg da prosessen med å sette ut renholdet startet. Av disse er det bare rundt 135 som går over til ISS.
(NTL, 7.4.16)