Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik:
Likeverd
Res Publica, 2015, 292 s.

Grunnlovsjubileet i 2014 var en markering for Grunnloven som et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. Dette, mener Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik som har redigert antologien Likeverd, er bare én side av den norske politiske modellen. Demokrati forutsetter også et reelt likeverd.

Et utgangspunkt for boka er at Norge har en sterk egalitær arv som strekker seg tilbake til før 1814. I åpningsartikkelen skisserer Arild Holt-Jensen, i tradisjonen etter historikere som Ernst Sars og Halvdan Koht, momenter som har bidratt til dette. Fraværet av en egentlig norsk adel etter Svartedauden står her helt sentralt; det samme gjør Norges posisjon som en periferi under en sterk kongemakt i København. Kombinert med en fordelaktig økonomisk og militærstrategisk plassering, satte dette den norske bonden og den norske allmuen i en helt annen situasjon enn i de fleste land i Europa. Dansketida var ikke en mørk firehundreårsnatt – det var en helt avgjørende forutsetning for å gi den norske grunnloven det radikale preget den fikk.

På tross av Grunnlovens relativt sett radikale preg sto det i årene som fulgte mange viktige strider for å realisere likeverdet og videreutvikle landet på bakgrunn av den egalitære tradisjonen. I 1814 fikk 45 prosent av den mannlige befolkningen over 25 år stemmerett – 50 år senere var denne andelen, i følge Ståle Dyrvik, redusert til 33 prosent. Staten var en embetsmannsstat, der et lite segment satt med den faktiske makta, og selv om det til en viss grad fantes politiske brytninger, var dette svært begrenset. For eksempel viser Arne Overrein i sitt bidrag til at når Venstre-personligheter som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnsson til slutt gikk inn for allmenn stemmerett for menn, handlet dette vel så mye om revolusjonsfrykt som det handlet om et genuint ønske om økt deltakelse i politiske prosesser.

Ett navn som går igjen flere steder, er Marcus Thrane, som også er hovedperson i Mona Ringvejs bidrag. Selv om Thrane ofte blir forstått som en norsk representant for det Marx og Engels omtalte som kommunismens spøkelse, var det egentlige programmet for Arbeiderforeningene relativt moderat. Blant kravene var allmenn stemmerett, allmenn verneplikt og bedre velferdsordninger, og kravene ble i hovedsak utformet som forslag til konge og regjering. Men også dette ble for mye for øvrigheten, som dømte ham til fire års tukthus.

Mange av bidragene i boka tar for seg særlige aspekter med norsk historie, delvis også samtid etter 1814, og viser som helhet at det norske likeverdet på tross av de egalitære tradisjonene, ikke fremviser noen lineær utvikling i retning økt likeverd.

Steinar Pedersen tar for seg det samiske folkets posisjon, som gikk fra en mer eller mindre likeverdig status med Norges øvrige innbyggere før 1814 til å bli en underlegen rase i forbindelse med den norske nasjonsbyggingen og formuleringene av de nasjonale mytene. Det skulle drøye til langt inn på 50-tallet før dette i det hele tatt ble diskutert, og enda lenger før noe faktisk skjedde.

Et av de mest interessante bidragene i boka er Hans Fredrik Dahls artikkel om antiparlamentariske strømninger i Norge. Han bygger her i stor grad på Jostein Nerbøviks arbeider, men der Nerbøvik avsluttet med 1914, trekker Dahl det videre til 1945. Utgangspunktet for disse strømningene er en kritikk av ideen om folkesuverenitet, altså at makta kommer fra folkevalgte organer, og dermed også fra folket. Dahl skriver her blant annet om Fedrelandslaget, som ble opprettet for å forhindre at Arbeiderpartiet skulle få makta. De ønsket snarere å bygge opp en samlende, karismatisk leder som ikke var preget av de parlamentariske maktkampene. Denne mannen, mente de, var Fridtjof Nansen, etter hans død i 1930 hans tidligere medarbeider Vidkun Quisling. Fedrelandslaget fikk imidlertid aldri den oppslutningen de hadde håpt på, og Nasjonal Samling som Quisling startet i 1933, fikk ikke noen oppslutning av betydning før krigen.

Mens Quislings strategi under krigen fremsto som én form for arv etter Fedrelandslaget, mener imidlertid Dahl at det også på motsatt side fantes klare antiparlamentariske trekk. Etter fredsslutningen ble Hjemmefrontens leder Paal Berg trukket frem som mulig statsminister, og i likhet med Nansen var nettopp begrunnelsen at han sto over det partipolitiske spillet. Mens Quisling sin legitimitet under krigen stammet fra partiet og okkupasjonsmakten, skulle Bergs legitimitet ligge i Hjemmefronten. Nå ble Berg aldri statsminister, men den antiparlamentariske tanken som rådet blant mange i frigjøringsdagene, er uten tvil en interessant del av norsk historie.

I antologien er det også en rekke andre bidrag som omhandler alt fra norsk mål-reising til fremveksten av den muslimfiendtlige bevegelsen i Norge i dag, og skal man komme med en gjennomgående kritikk, er det nettopp at det er vanskelig å finne noen rød tråd. De aller fleste bidragene står seg isolert sett, og det er for så vidt også mulig å lese likeverdsbegrepet inn i de fleste artiklene, men det blir litt vanskelig å se hva redaktørene egentlig vil med helheten. Men det er, på den annen side, kanskje ikke det viktigste heller?

Mathias Bismo

Hva innebærer det å periodisere kapitalismens historie i to hovedfaser, modernitet og postmodernitet? Hjelper eller hindrer det vår forståelse av kapitalismen?

Forfatteren mener teorien om postmoderniteten er basert på en historieteori som nedtoner forskjellen mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det er en teori for at kapitalismen er uunngåelig og umulig å erstatte.

Ellen Meiksins Wood var blant annet medredaktør i Monthly Review der denne artikkelen første gang ble publisert. På norsk kom den i Røde Fane, som Rødt! het før, i nr 1 1997, oversatt av Morten Falck. Hun døde 14. januar i år. Se minneord på foregående sider.

Omtrent siden begynnelsen av 1970-tallet skal vi ha levd i en ny historisk epoke. Den epoken er blitt beskrevet på forskjellige måter. Noen framstillinger legger vekt på kulturelle endringer («postmodernisme»), mens andre fokuserer mer på økonomiske overganger, endringer i produksjonen og markedsføringen, eller i korporativ og finansiell organisering («senkapitalisme», «multinasjonal kapitalisme», «post-Fordisme», «fleksibel akkumulasjon» og så videre). Disse beskrivelsene har det til felles at de er opptatt av nye teknologier, nye kommunikasjonsformer, internett, «informasjonssupermotorveien». Hva enn denne nye tidsalderen ellers må være, er den «informasjonsalderen». Og hvilke faktorer som enn forutsettes å ha spilt en rolle for dette epokeskiftet, så har de nye teknologiene vært dets uunnværlige forutsetning. Alle disse faktorene – kulturelle og økonomiske, med deres teknologiske forutsetninger – har vært samlet i begrepet «postmodernitet» og påstanden om at vi de siste to eller tre tiåra har vært vitne til en historisk overgang fra modernitet til postmodernitet.

Fra modernitet til postmodernitet

Jeg vil se på hva det innebærer å periodisere kapitalismens historie i disse to hovedfasene, modernitet og postmodernitet. Så vil jeg se nærmere på hva som for meg virker galt ved selve begrepet modernitet. Hvis det begrepet ikke kan opprettholdes, vil det antakelig følge at det ikke vil være mye igjen av postmoderniteten. Mitt hovedanliggende er å se på om denne periodiseringen hjelper eller hindrer vår forståelse av kapitalismen.

La meg like godt gjøre det klart med én gang: Det er selvfølgelig viktig å analysere de ustoppelige endringene i kapitalismen. Men periodisering innebærer mer enn bare å spore endringsprosessen. Å foreslå periodisering av epokeskifter betyr å si noe om hva som er vesentlig, når man definerer en samfunnsform som kapitalismen. Epokeskifte har å gjøre med grunnleggende omdanninger i et vesentlig konstituerende element i systemet. Med andre ord, hvordan vi periodiserer kapitalismen, avhenger først og fremst av hvordan vi definerer systemet. Da blir spørsmålet slik: Hva forteller begreper som modernitet og postmodernitet oss om måten de personene som bruker dem, forstår kapitalismen på?

Jeg bør nok også forklare at jeg ikke kommer til å snakke om ideene hos de menneskene som vi løselig kaller, eller som selv kaller seg, postmodernister. Det jeg i hovedsak er opptatt av her, er den politiske økonomien i det noen mennesker, inkludert marxister som Fred Jameson og David Harvey, kaller postmoderniteten. Så la meg svært kort skissere hva de har i tankene.¹

I følge teoretikere som Jameson og Harvey representerer moderniteten og postmoderniteten to forskjellige faser i kapitalismen. Skiftet fra den ene til den andre har ikke vært et skifte fra kapitalismen til en post-kapitalistisk eller «postindustriell» tidsalder, og den kapitalistiske akkumulasjonens grunnleggende logikk gjelder fortsatt. Men det har ikke desto mindre vært et tidevannsskifte i kapitalismens natur, et skifte fra en materiell konfigurasjon til en annen, uttrykt i overgangen fra en kulturell formasjon til en som er annerledes.

For Jameson, for eksempel, svarer postmoderniteten til «senkapitalismen» eller en ny, multinasjonal informasjons- og konsumentfase av kapitalismen. David Harvey, som følger den franske reguleringsskolen, ville beskrive den som en overgang fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. En lignende ide dukker opp i en heller mindre nyansert form i visse teorier om «desorganisert kapitalisme».² Postmoderniteten tilsvarer da en fase av kapitalismen hvor masse-produksjon av standardiserte varer, og de arbeidsformene som er knyttet til den, er erstattet av fleksibilitet: nye produksjonsformer som «slank produksjon», «team-konseptet» og «just in time»-produksjon, diversifisering av varer for nisjemarkeder, en «fleksibel» arbeidsstyrke, mobil kapital, og så videre, alt sammen muliggjort av den nye informasjonsteknologien.

I følge disse teoriene har det vært større kulturelle endringer som svarer til disse forskyvningene. En viktig måte å forklare disse endringene på, særlig i Harveys framstilling av postmoderniteten, har å gjøre med en «tid–rom-sammentrekning», en akselerasjon av tida og en sammentrekning av rommet som nye teknologier gjør mulig gjennom nye former for telekommunikasjon, gjennom hurtige nye produksjons- og markedsføringsmetoder, nye forbruksmønstre, nye former for finansiell organisering. Resultatet har blitt en ny kulturell og intellektuell konfigurasjon, med merkelappen «postmodernisme», som etter sigende har erstattet modernismens kultur og de intellektuelle mønstrene som er knyttet til «det moderne prosjektet».

I følge disse framstillingene hadde det moderne prosjektet sin opprinnelse i opplysningstida, skjønt det bar fruktene sine i det nittende århundret. Det såkalte opplysningstidsprosjektet forutsettes å representere rasjonalisme, teknosentrisme, standardisering av kunnskap og produksjon, en tro på lineært framskritt og universelle, absolutte sannheter. Postmodernismen forutsettes å være en reaksjon på det moderne prosjektet – skjønt man også kan betrakte det som om det har sine røtter i modernismen, i skeptisismen, følsomheten for forandring og tilfeldighet som allerede fantes i opplysningstida. Postmodernismen ser verden som grunnleggende oppsplittet og ubestemt, og forkaster enhver «totaliserende» diskurs, alle såkalte «metaframstillinger», allsidige og universalistiske teorier om verden og historien. Den forkaster også alle universalistiske politiske prosjekter, til og med universalistiske frigjøringsprosjekter – med andre ord, prosjekter for en generell «menneskelig frigjøring» framfor svært særegne kamper mot svært særegne og spesielle tilfeller av undertrykking.

Hva betyr det da å dele inn kapitalismens historie i disse fasene, moderniteten og postmoderniteten? Det første viktige punktet vi må ha klart for oss, er at moderniteten blir identifisert med kapitalismen. Denne identifikasjonen kan virke temmelig harmløs, men jeg vil argumentere for at den er et grunnleggende feilgrep, og at det moderne prosjektet kanskje har lite med kapitalismen å gjøre.

Det andre viktige punktet er at denne periodiseringa ser ut til å bety at det virkelig er to hovedfaser i kapitalismen, og ett stort brudd. For det første ser moderniteten ut til å være alt fra det attende århundre inntil (antakelig) 1970-åra (Harvey gir det faktisk en meget presis datering: 1972). Man kan underinndele modernitetens lange fase i mindre faser (som både Jameson og Harvey gjør), men postmoderniteten ser ut til å representere et slags distinkt brudd. Folk kan være uenige om nøyaktig når bruddet fant sted, eller om dets størrelse. Men de ser ut til å være enige om at dette bruddet skiller seg fra andre epokeskifter i kapitalismens historie. Det ser ut til å være et brudd ikke bare i forhold til en umiddelbart foregående fase, men i forhold til hele kapitalismens forutgående historie. Det ser i det minste ut til å være den uunngåelige følgen av å spore moderniteten tilbake til opplysningstida. Så ett eller annet sted i kapitalismens historie er det et grunnleggende avbrudd mellom modernitet og postmodernitet. Jeg kommer til å argumentere for at dette avbruddet, eller i det minste denne måten å se det på, også er problematisk.

Jeg skal ta for meg hvert av disse punktene for seg: Først begrepet modernitet og identifiseringa av modernitet med kapitalisme, og så spørsmålet om det historiske bruddet i siste halvpart av det tjuende århundret. Jeg kommer til å argumentere for at teorien om postmoderniteten, som legger vekt på diskontinuiteten innen kapitalismen, eksplisitt eller implisitt, er basert på en historieteori som nedtoner diskontinuiteten mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn, en teori som skjuler kapitalismens historiske særtrekk.

Moderniteten og kapitalismens ikke-historie

La oss først se på identifiseringa av moderniteten med kapitalismen. For å gjøre det, må vi begynne med begynnelsen, med opprinnelsen av det kapitalistiske systemet.³ Mitt hovedpoeng er dette: I de fleste framstillinger av kapitalismen er det ingen egentlig begynnelse. Kapitalismen synes alltid å ha vært der, ett eller annet sted, og den trenger bare å slippes fri fra sine bånd, fra føydalismens lenker (eller hva det måtte være), for å kunne vokse og modnes. Kimene til kapitalismen ser ut til å ligge i det mest primitive varebytte, i enhver form for handel eller markedsvirksomhet. Denne forutsetningen er typisk forbundet med en annen, nemlig at historien har vært en nesten naturlig prosess av teknologisk utvikling. På en eller annen måte kommer kapitalismen mer eller mindre naturlig til syne når og hvor de ekspanderende markedene og den teknologiske utviklingen når det riktige nivået. En mengde marxistiske forklaringer sier stort sett det samme – med tillegg av borgerlige revolusjoner for å hjelpe til med å bryte lenkene.

Virkninga av disse forklaringene er å understreke kontinuiteten mellom ikke-kapitalistiske og kapitalistiske samfunn og å benekte eller tilsløre særtrekkene ved kapitalismen. Byttehandel har eksistert i uminnelige tider, og det ser ut som det kapitalistiske markedet bare er mer av det samme. I denne typen argumentasjon er kapitalismens behov for å revolusjonere produktivkreftene bare en utvidelse og en akselerasjon av universelle og transhistoriske, nesten naturlige, tendenser. Så kapitalismens stamtre går naturlig fra den tidligste kjøpmann gjennom middelalderens borger, til opplysningstidas borgerskap og endelig til industrikapitalisten.

Jeg synes det er en lignende logikk i visse marxistiske versjoner av denne historien, selv om framstillinga i nyere versjoner ofte skifter fra by til landsbygd, og kjøpmenn blir erstattet av landsens vareprodusenter. I disse versjonene vokser småproduksjon av varer mer eller mindre naturlig inn i kapitalismen når den er frigjort fra føydalismens bånd. Med andre ord: Når små vareprodusenter får den minste sjanse, vil de slå inn på den kapitalistiske veien.

Det som går tapt i disse framstillingene, er oppfatninga av det kapitalistiske markedet som en spesifikk samfunnsform, produktet av et dramatisk historisk brudd. Det kapitalistiske markedet ser mer ut som en mulighet enn som en tvang – akkumulasjonens og profittmaksimeringas imperativ – som har sine røtter i særegne samfunnsmessige eiendomsforhold og som skaper sitt eget særegne behov for å forbedre arbeidets produktivitet ved tekniske midler.

Jeg mener at begrepet modernitet slik det vanligvis brukes, hører til i dette standardsynet på historien, som tar kapitalismen for gitt som resultat av allerede eksisterende tendenser, eller til og med naturlover, hvor og når de bare får sjansen. I utviklingsprosessen som leder fra tidlige former for byttehandel til moderne industrikapitalisme, slår moderniteten gjennom når disse lenkede økonomiske kreftene, borgerskapets økonomiske rasjonalitet, blir frigjort fra de tradisjonelle begrensningene.

Så dette modernitetsbegrepet hører til i et historiesyn som skjærer tvers igjennom det store skillet mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det behandler særegne kapitalistiske bevegelseslover som om de var allmenne historiske lover. Og det slår sammen svært forskjellige historiske utviklinger, kapitalistiske og ikke-kapitalistiske. På sitt verste gjør dermed dette historiesynet kapitalismen historisk usynlig. I det minste gjør det kapitalismen naturlig.

Det er også viktig å legge merke til at også anti-modernismen kan ha den samme virkningen med å gjøre kapitalismen naturlig. Man kan se dette allerede i de sosiologiske teoriene til Max Weber: Den moderne historien, sier han, har vært en lang prosess med rasjonalisering, rasjonalisering av staten til en byråkratisk organisasjon og rasjonalisering av økonomien til industrikapitalisme. Virkningen av denne prosessen – fornuftens og frihetens framgang som er forbundet med opplysningstida – har vært å frigjøre menneskeheten fra tradisjonelle begrensninger, men samtidig produserer og tilslører rasjonaliseringa en ny undertrykkelse, de moderne organisasjonsformenes «jernbur». Den paradoksale implikasjonen her er at kapitalismen og det byråkratiske herredømmet bare er en naturlig utvidelse av fornuftens og frihetens framgang. I Webers teori kan vi allerede se et av de karakteristiske paradoksene i dagens postmodernisme: I antimodernismen er det ofte liten avstand mellom klage og jubel.

Moderniteten og «opplysningstids-prosjektet»

Jeg har antydet at sammenblandingen av kapitalismen med moderniteten har den virkning at den tilslører kapitalismens særtrekk, om den ikke begrepsdanner den helt vekk. Men mitt poeng er ikke bare at kapitalismen er historisk særegen. Den andre sida av medaljen er at hvis denne såkalte moderniteten ikke har så mye å gjøre med kapitalismen, så kan identifiseringa av kapitalismen med moderniteten også tilsløre det særegne ved moderniteten.

Jeg skal illustrere hva jeg mener ved å gå like til utspringet for den såkalte moderniteten, opplysningstida. Her er enda en gang noen av de særtrekka ved moderniteten som antas å gå tilbake til opplysningstida: Rasjonalismen og en besettelse for rasjonell planlegging, en forkjærlighet for «totaliserende» verdensbilder, standardisering av kunnskap, universalisme – en tro på universelle sannheter og verdier – og en tro på lineært framskritt, særlig framskritt for fornuft og frihet. Disse trekkene antas å henge sammen med utviklinga av kapitalismen, enten fordi den tidlige kapitalismen skapte dem da den utviklet seg selv, eller fordi fremmingen av disse prinsippene, slik som rasjonalismen, førte kapitalismen med seg.

Som vi alle veit, har det blitt høyeste mote å angripe det såkalte opplysningstids-prosjektet. Disse opplysningstidsverdiene som jeg nettopp har ramset opp, menes å være – og her vil jeg sitere en av de mildere dommene – «roten til de ulykkene som har ridd menneskeheten som en mare gjennom dette århundret,⁴ alt fra verdenskriger og imperialisme til økologisk ødeleggelse. Jeg har ikke plass her til å gå inn på alt det sludderet som blir utgytt om opplysningstida i våre dager. Så jeg skal bare slå fast ett enkelt poeng: Sammenblandinga av «moderniteten» med kapitalismen oppmuntrer oss til å slå ut barnet med badevannet, eller mer presist, å beholde badevannet og slå ut barnet. Postmodernistene inviterer oss til å kaste over bord alt det beste i opplysningstidsprosjektet – særlig dets engasjement for en universell menneskelig frigjøring – og ber oss om å klandre disse verdiene for de destruktive virkningene vi bør tilskrive kapitalismen. Marxistiske postmodernismeteoretikere som Harvey og Jameson går vanligvis ikke i denne fella, men periodiseringa deres er ikke til mye hjelp for å unngå den. Det jeg vil foreslå her, er at det kan være nyttig å skjelne mellom opplysningstidsprosjektet og de sidene ved våre nåværende forhold som med overveldende tyngde ikke tilhører «modernitetsprosjektet», men kapitalismen. Dette kan, forøvrig, være nyttig ikke bare for å imøtegå en postmodernisme som er mot opplysningstida, men også en kapitalistisk triumfalisme (skjønt kanskje det viser seg å være det samme). Den åpenbare måten å starte på er i alle fall å se historisk på spørsmålet.

For å si det direkte, så er mitt eget argument at mye av opplysningstidsprosjektet tilhører et utpreget ikke-kapitalistisk samfunn – ikke bare før-kapitalistisk, men ikke-kapitalistisk. Mange trekk ved opplysningstida har med andre ord sin rot i ikke-kapitalistiske samfunnsmessige eiendomsforhold. De tilhører en samfunnsform som jeg mener ikke bare er et overgangsfenomen på veien mot kapitalismen, men en alternativ vei ut av føydalismen.

Jeg skal prøve å gi et raskt eksempel på hva jeg tenker på. Først en skisse av den relevante historiske sammenhengen: Den eneveldige staten i det attende århundres Frankrike. Hovedsaken med den franske eneveldige staten var at den ikke fungerte bare som en politisk form, men som en økonomisk ressurs for en vesentlig del av den herskende klassen. I den forstand representerer den ikke bare den politiske, men den økonomiske eller materielle kontekst for opplysningstida. Den eneveldige staten var et sentralisert instrument for ekstra-økonomisk utvinning av overskudd, og et embete i staten var en form for eiendom som ga sine eiere adgang til det bondeproduserte overskuddet. Det var også andre, desentraliserte former for ekstra-økonomisk tilegnelse, levningene av føydalismen og dens såkalte «parsellerte suverenitet». Disse formene for ekstra-økonomisk tilegnelse sto med andre ord i direkte motsetning til den reint økonomiske formen på den kapitalistiske utbyttinga.

Tenk så på det faktum at det såkalte modernitetsprosjektets viktigste hjemland, det attende århundrets Frankrike, er et overveiende bondeland, med et begrenset og fragmentert indre marked, som fortsatt opererer etter ikke-kapitalistiske prinsipper: Ikke tilegnelse av merverdi fra arbeidskraft som er gjort til vare, ikke verdiskaping i produksjonen, men heller den århundregamle praksisen med å ta ut profitten kommersielt – profitt ved overdragelse, kjøpe billig og selge dyrt, en handel som typisk foregår med luksusvarer eller forsyninger til staten – med en befolkning som i overveldende grad består av bønder, antitesen til et massekonsumpsjonsmarked. Hva borgerskapet angår, som så å si antas å være opplysningstidas viktigste materielle kilde, så er det ikke en klasse av kapitalister. For det meste er det faktisk ikke engang en tradisjonell kjøpmannsklasse. De viktigste borgerlige aktørene er her, og seinere i Den franske revolusjon, handverkere, embetsmenn og intellektuelle. Deres krangel med aristokratiet har lite å gjøre med å frigjøre kapitalismen fra føydalismens lenker.

Så hvor kommer den såkalte modernitetens prinsipper fra? Skriver de seg fra en ny men voksende kapitalisme? Representerer de en håpefull kapitalistklasse som kjemper mot et føydalt aristokrati? Kan vi i det minste si at kapitalismen er den ufrivillige konsekvensen av modernitetsprosjektet? Eller representerer det prosjektet noe annet?

Ta i betraktning det franske borgerskapets klasseinteresser. Én måte å fokusere dem på er å projisere forover til Den franske revolusjonen, opplysningstidsprosjektets kulminasjon. Hva var borgerskapets revolusjonære hovedmål? Kjerna i deres program var samfunnsmessig likhet, angrepet på privilegiene og kravet om at «karrierer skal være åpne for talenter». Dette betydde for eksempel lik adgang til de høyeste statlige embetene, som aristokratiet hadde en tendens til å monopolisere, og truet med å stenge adgangen til fullstendig. Det betydde også et mere rettferdig skattesystem, slik at ikke tredjestanden måtte bære byrdene i uforholdsmessig stor grad til fordel for de privilegerte stender, som regnet skattefritak blant sine viktigste privilegier. Hovedmålene for disse klagene var aristokratiet og kirken.

Så hvordan ga disse borgerlige interessene seg ideologiske uttrykk? Ta universalismen som eksempel, troen på visse universelle prinsipper som gjelder for menneske-heten generelt til alle tider og på ethvert sted. Universalismen har riktig nok hatt en lang historie i Vesten, men den hadde en helt spesiell betydning og framtredende egenskap for det franske borgerskapet. For å si det kort, så uttrykte borgerskapets utfordring av privilegiene og de privilegerte stender, adelen og kirken, seg i å hevde universalismen mot den aristokratiske særegenheten. Borgerskapet utfordret adelen ved å hevde de universelle prinsippene om statsborgerskap, sivil likerett og «nasjonen». en universalistisk identitet som overskred særegne og eksklusive identiteter som slektskap, stamme, landsby, posisjon, gods eller klasse.

Med andre ord sto universalismen i motsetning til privilegier i sin bokstavelige forstand som spesiell eller privat lov – universalismen i motsetning til særskilte privilegier og hevdvunne rettigheter. Det var et ganske enkelt skritt fra å utfordre tradisjonelle privilegier og hevdvunne rettigheter til å angripe vanlige og tradisjonelle prinsipper generelt. Den slags utfordring ble lett en historieteori, hvor borgerskapet og dets organiske intellektuelle fikk seg tildelt en hovedrolle som de historiske handlende i et brudd med fortida, legemliggjøringa av fornuften og friheten, framskrittets fortropp.

Hva den borgerlige holdninga til den eneveldige staten angår, er den noe mer tvetydig. Så lenge borgerskapet hadde rimelig adgang til lukrative statlige karrierer, passet den monarkiske staten helt fint, og selv seinere var det den såkalte borgerlige revolusjonen som fullførte eneveldets sentraliseringsprosjekt. På noen måter utvidet faktisk den borgerlige utfordringa mot den vante orden de eneveldige prinsippene snarere enn å forkaste dem.

Ta igjen prinsippet om universalitet. Den monarkiske staten hadde allerede i det sekstende århundret utfordret adelens krav – ofte med støtte av tredjestanden og spesielt borgerskapet – nettopp ved å gjøre krav på å representere universaliteten mot det særskilte ved adelen og andre konkurrerende domsmyndigheter. Borgerskapet tok også i arv og utvidet andre av eneveldets prinsipper, for eksempel opptattheten av rasjonell planlegging og standardisering, som den eneveldige staten og dens ledende embetsmenn som Richelieu og Colbert hadde vært pionerer for. Når det kommer til stykket, var til og med standardiseringen av det franske språket et ledd i statens sentraliseringsprosjekt – et «rasjonaliseringsprosjekt» som fikk sitt klassiske kulturelle uttrykk i de formelle hagene i Versailles⁵.

En interessant fotnote her: Folk som David Harvey (og Marshall Berman⁶), som har gitt oss noen av de viktigste framstillingene av moderniteten og postmoderniteten, liker å understreke den modernistiske bevissthetens tvetydighet. Den modernistiske fornuften, sier de, kombinerer universalitet og uforanderlighet med en følelse for det forbigående, tilfeldighet, fragmentering. De foreslår at denne tvetydigheten går tilbake til opplysningstida. Argumentet ser ut til å være at fordypelsen i universalitet og absolutt sannhet i virkeligheten var et forsøk på å skape fornuft i det moderne livets flytende, forbigående og konstant bevegelige og skiftende erfaringer – som de assosierer med kapitalismen.

Berman siterer noen passasjer fra Rousseaus roman La Nouvelle Héloise, som ett av de tidligste uttrykk for den modernistiske fornuft (han kaller Rousseau «den arketypisk moderne røst i modernitetens tidlige fase»)⁷. Den mest talende passasjen kommer fra et brev hvor Rousseaus figur St. Preux nedtegner sine reaksjoner ved å komme til Paris. Det Berman ser her, er den modernistiske sansen for nye muligheter kombinert med det ubehag og den usikker-het som kommer av konstant bevegelse, forandring og diversitet. Det er en erfaring som Berman assosierer med en tidlig fase i kapitalismen.

Men når jeg leser St. Preux’ ord i La Nouvelle Héloise, eller til og med når jeg leser Bermans egen skildring av det moderne livets «malstrøm», oppdager jeg noe ganske annet. Ikke så mye erfaringene av den moderne kapitalismen, men den urgamle frykten og fascinasjonen som vekkes av storbyen. Så mye av det Rousseaus St. Preux og Marshall Berman selv har å si om erfaringene av «det moderne livet» ser for meg ut til å kunne være sagt av den italienske bonden som kom til den antikke storbyen Roma. Det kan ha betydning at den tenkeren Rousseau selv uttrykker spesielt slektskap med, er den romerske filosofen Seneca – og fornuften i La Nouvelle Héloise har kanskje mer til felles med den antikke stoisismen enn med kapitalistisk modernisme. Men i alle fall ser det for meg ikke ut til å være tilfeldig at disse såkalte «modernistiske» litterære talemåtene – Rousseaus og andre europeiske forfatteres – ikke kommer fra et høyt utviklet urbant samfunn, men fra samfunn hvor et over-veldende flertall av befolkningen fortsatt bor på landet.

Mitt hovedpoeng er at det franske borger-skapets ideologi i det attende århundre ikke hadde mye å gjøre med kapitalismen, men mye mer å gjøre med kampene om ikke-kapitalistiske former for tilegnelse, konflikter som dreide seg om ekstraøkonomisk makt til utbytting. Jeg ønsker ikke å redusere opplysningsfilosofien til grov klasseideologi, men poenget er at under disse spesielle historiske omstendighetene, under avgjort ikke-kapitalistiske vilkår, tok selv borger-skapets klasseideologi form av en større visjon om allmenn menneskelig frigjøring, ikke bare frigjøring av borgerskapet men av menneskeheten generelt. Med andre ord var dette med alle sine begrensninger en frigjørende universalisme – noe som sjølsagt er årsaken til at den kunne bli tatt opp av mye mer demokratiske og revolusjonære krefter.

Modernitet mot kapitalisme

For å se hvor sammensatt dette er, trenger vi bare å sammenligne Frankrike med England. England blir vanligvis ikke betraktet som «modernitetens» hjemland, slik som det nå er moderne å bruke ordet, men det blir sannelig knyttet til kapitalismens framvekst. England i det attende århundret, da «agrarkapitalismen» sto på det høyeste, hadde en voksende bybefolkning, som utgjorde en mye større andel av totalbefolkninga enn i Frankrike. Små eiendomsbesittere ble gjort eiendomsløse, ikke bare med tvang, men også med økonomisk press. London var den største byen i Europa. Det fantes et mye mer integrert – og konkurransepreget – indre marked, det første nasjonale markedet i Europa eller i verden. Begynnelsen på et massekonsumpsjonsmarked eksisterte allerede for billige dagligvarer, spesielt mat og tekstiler, og en økende proletarisert arbeidsstyrke. Englands produktive basis i jordbruket fungerte allerede etter grunnleggende kapitalistiske prinsipper, med et aristokrati som var dypt involvert i jordbrukskapitalismen og nye former for handel. Og England var i ferd med å skape en industrikapitalisme.

Hva er så det karakteristiske og særegne ideologiske uttrykket for den engelske kapitalismen i samme periode? Ikke kartesiansk rasjonalisme og rasjonell planlegging, men den klassiske politiske økonomiens «usynlige hånd» og den britiske empirismens filosofi. Ikke Versailles’ formelle hager, men den uregelmessige, tilsynelatende planløse og «naturlige» landskapshagen. Det fantes riktignok interesse for vitenskap og teknologi. Når det kommer til stykket, sto den franske opplysningsfilosofien i stor gjeld til folk som Bacon og Locke. Men her, i England, var den karakteristiske ideologien, den som skilte landet fra andre europeiske kulturer, framfor alt «forbedringens» ideologi – ikke opplysningsfilosofiens ide om forbedring av menneskeheten, men forbedring av eiendommen, produktivitetens og profittens etikk, og faktisk vitenskap – et engasjement for å øke arbeidets produktivitet, innestengthetens og eiendomsløshetens etikk.

Ideen om forbedring og produktivitet i denne betydning går tilbake til det syttende århundre og fikk sitt tidligste teoretiske uttrykk hos den politiske økonomen William Petty og hos John Locke. Denne ideologien – og spesielt tanken om forbedringer i jordbruket og forbedringslitteraturen som ble produsert i England – er påfallende fraværende i Frankrike på samme tid, hvor bøndene dominerer produksjonen og jordeierne bevarer sin rentierinnstilling – noe forøvrig hele borgerskapet gjør. Her beviser forresten unntaket regelen, særlig fysiokratene, de franske samfunnsøkonomene som hadde det engelske jordbruket som modell.

Hvis du nå søker røttene til en destruktiv «modernitet» – la oss kalle det teknosentrismens og den økologiske nedbrytingens ideologi – så kan du begynne med å lete her. Ikke i opplysningsfilosofien men i «forbedrings»-prosjektet, som setter produktivitet og profitt over alle menneskelige verdier. Våger jeg å si at det ikke er noen tilfeldighet at kugalskapskandalen forekom i Storbritannia, «forbedringens» fødested, og ikke noe annet sted i Europa?

Epokeskifte?

Så mye for moderniteten. La meg nå vende tilbake til det større spørsmålet om periodisering og skiftet fra modernitet til postmodernitet. Jeg har forsøkt å plassere moderniteten innafor en bestemt historieoppfatning som jeg mener er dypt feilaktig, som jeg mener har den virkning at den tilslører kapitalismens historiske særtrekk og nøytraliserer kapitalismen eller gjør den naturlig, om den ikke rett og slett definerer den bort.

Imidlertid må vi stadig hanskes med endringene i kapitalismen. Vi veit alle at kapitalisme per definisjon betyr konstant endring og utvikling, for ikke å nevne sykliske kriser. Men foregikk det et historisk brudd av noe spesielt slag – kanskje på 1960-tallet eller 1970-tallet?

Jeg må si med det samme at jeg bare har begynt å få klarhet i mine egne tanker om dette. Den ene tingen jeg er temmelig sikker på, er at begrepene modernitet og postmodernitet og periodiseringa av kapitalismen i disse termene, ikke vil hjelpe oss til å forstå om det har vært noe historisk brudd, og hvis det har, nøyaktig hva det består i, hvor dyptgående det er, hvor varig og avgjørende, eller hvilke konsekvenser det kan ha for noe som helst politisk prosjekt. Jeg mener at disse ideene og denne periodiseringa får oss til å se på alle de gærne stedene.

Jeg har sagt at begrepet modernitet slik det for tida blir brukt, henger sammen med et syn på den kapitalistiske utviklinga som kombinerer teknologisk determinisme med kommersiell uunngåelighet, slik at kapitalismen ganske enkelt blir en utvidelse av visse transhistoriske, nesten naturlige prosesser:

utvidelsen av handelen og teknologisk framskritt. Hva slags periodisering av kapitalismen skulle vi vente av en slik måte å se historien på? Hva ville være merkesteinene for store, epokegjørende endringer? Man kunne vente at milepælene ville markere en eller annen større endring i markedet og/eller en eller annen teknologisk omveltning. Det er faktisk stort sett det de aktuelle teoriene om overgangen fra moderniteten til postmoderniteten gir oss. Og mens disse teoriene kanskje forteller oss mange interessante ting, er jeg ikke så sikker på at de forteller oss mye om noe større historisk brudd i kapitalismen.

Se på den såkalte overgangen fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. Jeg skal la spørsmålet ligge om hvor utbredt disse endringene i arbeidsprosessen og i markeds-strategiene virkelig er. Men jeg har spurt meg selv om nøyaktig hva som er nytt med dette skiftet. Jeg mener ikke at det ikke er noe nytt. Men hva er så nytt at det rettferdiggjør snakket om en epoke-overgang fra modernitet til postmodernitet, ja til og med fra hele kapitalismen fram til dette punktet og til en virkelig ny slags kapitalisme?

Den gamle fordismen brukte samlebåndet som erstatning for dyrere utdannete arbeidere og for å stramme kapitalens kontroll over arbeidsprosessen, med den tydelige hensikt å utvinne større verdier av arbeidet. Nå blir de nye teknologiene brukt for samme formål: å gjøre produktene lette og billige å sette sammen (hvordan skulle det forresten ellers være mulig med outsourcing og lignende?), for å kontrollere arbeidsprosessen, for å eliminere eller kombinere ulike ferdigheter både i produksjonen og i service-sektoren, for å erstatte høytlønna med lavtlønna arbeidere, i det hele tatt for å «kue» arbeiderne – nok en gang, for å utvinne større verdier av arbeidet. Så det som er nytt med denne såkalte nye økonomien, er ikke at de nye teknologiene representerer et enestående slags epokeskifte. Tvert imot, de gjør det ganske enkelt mulig at den gamle masseproduksjonsøkonomiens logikk blir diversifisert og utvidet. Nå kan den gamle logikken nå inn på hele nye sektorer, og den kan berøre typer av arbeidere som var mer eller mindre uberørt av den tidligere.

For å se denne utviklinga som et større epokegjørende brudd, må man fokusere på teknologiens mer eller mindre autonome logikk, enten det er arbeidsprosessens eller markedsføringas teknologi. Mitt tyngepunkt her ligger på kapitalismens logikk, ikke på noen spesiell teknologi eller arbeidsprosess, men logikken til spesielle samfunnsmessige eiendomsforhold. Det har ganske visst vært konstante teknologiske endringer og endringer i markedsstrategiene. Men disse endringene utgjør ikke noe større epoke-skifte i kapitalismens bevegelseslover.

Eller kanskje vi kan si at fordismen i seg selv utgjorde en slags epokeskifte, i det minste i den betydning at den representerer fullføringa av den prosessen som Marx kalte arbeidets reelle, i motsetning til den formelle, underkastelse under kapitalen. I den betydning representerer de nye teknologiene ikke så mye et epokeskifte som en utvidelse av fordismen. Det jeg mener her, er at den kapitalistiske akkumulasjonens logikk ikke bare fortsatt gjelder i en eller annen generell forstand for de nye teknologiene eller nye former for produksjon og markedsføring, men at de helt spesielt følger fordismens logikk.

Så hva er nytt?

I det hele tatt heller jeg mot å avvise den «postmoderne tilstand» som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarer en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand som svarer til en periode i biografien til Vestens venstre-intelligentsia. Den henger riktig nok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen. For noen i denne generasjonen føltes slutten på oppgangen som slutten på normaliteten, og derfor har den sykliske nedgangen siden 1970 hatt en spesiell, katastrofal betydning for dem. Andre, særlig «postmodernistene», ser fortsatt ut til å sitte fast i den såkalte forbrukerkapitalismens velstående fase.

Hvis det har vært noen spesiell slags endring i epoke i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted. Hvis vi ser etter omdanninger som er dypere enn endringer i teknologi og markedsstrategier, da er forklaringer som har å gjøre med fleksibel akkumulasjon eller forbrukersamfunn ganske enkelt ikke gode nok. Hvis det har vært et epokeskifte i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted enn i den fleksible akkumulasjonen, forbrukersamfunnet, informasjonsteknologien, postmodernismens kultur, eller hos noen av de andre mistenkte. Eric Hobsbawm snakker i sin nylig utgitte historie om det tjuende århundret om en enorm endring ved midten av det tjuende århundret, han kaller det faktisk «den største, raskeste og mest grunnleggende [økonomiske, sosiale og kulturelle omveltning] i den skriftlige historien»⁸. Han mener at dens mest dramatiske symptom har vært bondestandens død. Jeg tror at det som ligger under denne endringen, er at dette er den perioden da kapitalismen selv for første gang har blitt noe som nærmer seg et universelt system. Jeg mener at kapitalismen, selv i såkalte avanserte kapitalistiske samfunn, for første gang virkelig har gjennomsyret ethvert aspekt av livet: staten, de herskende og produserende klassenes praksis og ideologi, og den herskende kulturen.

I min bok The Pristine Culture of Capitalism og andre steder har jeg foreslått at kapitalismen på noen måter har vært sein til å absorbere staten og den dominerende kulturen til og med i Vest-Europa (og i motsetning til visse konvensjoner, mer i det kontinentale Europa enn i Storbritannia), men i de siste tiåra kan man si at prosessen har blitt så godt som fullført. Og selvfølgelig ble kapitalismen også i samme periode en virkelig global foreteelse. Men la meg ile til med å tilføye at jeg ikke med dette mener det samme som vanligvis menes med det trøtte, gamle uttrykket «globalisering». Jeg snakker ikke her om bare veksten av de multinasjonale selskapene eller om nasjonalstatens svakhet – jeg har mine tvil om dem begge. Jeg snakker her om universaliseringa av selve kapitalismen, dens samfunnsforhold, dens bevegelseslover, dens motsetninger – det at logikken i å gjøre alt til varer, akkumulasjonens logikk og profittmaksimeringas logikk, gjennomtrenger alle aspekter av våre liv.

Hvis vi har sett noe nytt siden 1970-åra, er det ikke en grunnleggende diskontinuitet i kapitalismen, men tvert imot, at kapitalismen selv har nådd moden alder. Det kan være vi ser de første virkelige virkningene av kapitalismen som et altomfattende system. Vi ser konsekvensene av kapitalismen som et system som ikke bare er uten effektive rivaler men også uten virkelige utveier. Kapitalismen lever alene med sine egne iboende motsigelser. Den har liten utvei utover sine egne indre mekanismer til å rette opp eller kompensere for de mot-sigelsene og deres ødeleggende virkninger. Selv imperialismen, som mange så som kapitalismens siste tilflukt, er ikke hva den var: i de gamle formene for territoriell eller koloni-imperialisme pleide de kapitalistiske maktene å utkjempe sine rivaliseringer og motsigelser på ikke-kapitalistisk grunn. Nå har selv denne korrektive mekanismen for det meste blitt erstattet av den reint kapitalistiske mekanismen med økonomisk dominans og finansiell imperialisme.

Så dette er ikke bare en fase av kapitalismen. Dette er kapitalismen. Hvis «modernitet» har noe med det å gjøre, så er moderniteten godt og vel over, ikke skapt, men ødelagt av kapitalismen. Opplysningstida er død. Kanskje sosialismen vil gjenopplive den, men for tida hersker «forbedringens» kultur eneveldig. Og hvis det er det historien handler om, trenger vi virkelig ikke ideen om postmoderniteten. Det eneste begrepet vi trenger for å hanskes med denne nye virkeligheten, er kapitalisme. Antitesen til det er sjølsagt ikke postmodernisme, men sosialisme. Så hvis mine påstander er riktige, så er kapitalismens universalitet ikke en grunn til å oppgi det sosialistiske prosjektet, slik kapitalistiske triumfalister ville like å tro. Tvert imot, «totaliseringa» av kapitalismen betyr også at den i økende grad blir sårbar for sine egne iboende motsigelser og for opposisjonspolitikk.

Jeg hørte nylig Daniel Singer snakke om et interessant sammentreff. For ikke lenge siden, sa han, begynte den herskende klassen i Frankrike å gratulere seg selv med at de endelig hadde gjort Frankrike til et «normalt» land – det vil si et moderne kapitalistisk samfunn. Dette var, for eksempel, ett av hovedtemaene ved Mitterrands begravelse. Han var jo hovedarkitekten for den franske «normaliteten», som hadde beveget Frankrike i retning av de ny-konservative regjeringene andre steder i Europa og i USA. Men i selve dette øyeblikk av sjølgratulasjoner gikk det franske folket ut i gatene, noen steder i et antall som var større enn noen gang. Jeg gjetter på at det var virkningen av møtet med kapitalismen uten dekorasjoner eller raffinementer, i all dens nakne og usminkede realitet. La oss håpe at det også var et symptom på et virkelig epokeskifte.

Noter:

1. Se for eksempel: Frederic Jameson: «Five Theses on Actually Existing Marxism», i Monthly Review 47, nr. 11 (mai 1996) og David Harvey: The Condition of Postmodernity (Oxford and Cambridge, Mass., 1990).
2. Om teorien om «desorganisert kapitalisme», se S. Lash og J. Urry: The End of Organized Capitalism (Madison, WI: University of Wisconsin Press, 1987).
3. Jeg har utviklet noe av argumentasjonen i dette avsnittet i artikkelen «From Opportunity to Imperative: The History of the Market», i Monthly Review 46 nr. 3 (juli/august 1994).
4. Roger Burbach: «For a Zapatista Style Postmodernist Perspective», i Monthly Review 47, nr. 10 (mars 1996): 37.
5. Jeg har diskutert noen av poengene i dette avsnittet mer omfattende i The Pristine Culture of Capitalism: A Historical Essay on Old Regimes and Modern States (London: Verso, 1991).
6. Marshall Berman: All That is Solid Melts into Air: The Experience of Modernity (New York: Penguin Books, 1988).
7. Samme sted, s. 18.
8. Eric Hobsbawm: The Age of Extremes: A History of the World, 1914–1991 (New York, Pantheon, 1994), s. 8, 289.

Brigt Kristensen:
Motmakt – tilsvar i ti år
Forenkla forlag, Bodø, 2015, 116 s.

Brigt Kristensen har vært en sentral skikkelse i den revolusjonære bevegelsen i mange år. Han har sittet flere perioder i bystyret i Bodø, i siste periode som en av tre Rødt-representanter.

Han fylte 70 i år og nå stilte han ikke til gjenvalg. Han ga derimot ut denne boka som inneholder tekster fra de ti siste åra.

Det er en litt spesiell bok. Den består av en rekke innlegg fra dagsaktuelle avisdebatter, innledninger, løpesedler, e-poster, forskjellige innlegg og spørsmål knytta til arbeidet i bystyret, og innlegg som trekker opp linjer fra historia. Han sier sjøl at «Kampen om historia» like gjerne kunne vært bokas tittel. Det er da heller ikke ei bok man setter seg til å lese fra perm til perm. På et vis kan den brukes som et lite oppslagsverk over disse ti åra. Den er kronologisk og tematisk oversiktlig, og spenner over en hel rekke politiske sprørsmål og temaer. Det starter med Krig, krise og terror, med en rekke innlegg om Palestina og innlegg og appeller i kampen mot krig. Rødt Bodø var i framskutt posisjon i denne kampen, i og med at norske bombefly tok av fra Bodø Flystasjon.

Naturlig nok er det fyldig dekning av lokalpolitiske saker fra Bodø og Nordland. Her er det mye å hente og lære av. Her er skarpe innlegg som handler om språk og imperialisme, om hvordan det norske språket forflates av anglo-amerikansk innflytelse – han er såpass arg på Klassekampen at han avbryter abonnementet.

Og det handler om Kampen om historia. Han går inn i forskjellige debatter som handler om lærdom fra 70-tallet. Det er polemikk mot folk som Rognlien, Kolmannskog og Rønsen og deres framstilling av historia, og det er innlegg i den mer interne debatten om oppsummeringer og lærdom av historia – og veien videre.

Her er mye å hente, kanskje ikke minst for de mange nye i Rødt som nå er på vei inn i verv og posisjoner i styre og stell. Ikke minst anbefales det å lese en innledning Brigt Kristensen holdt på et medlemsmøte i Rødt Bodø etter stortingsvalget i 2013. Kjerna i innledningen er refleksjoner rundt forholdet mellom parlamentarisk og utenom-parlamentarisk arbeid. Poengtert og klart om Rødts vei videre, viktig å ta stilling til for hver enkelt, en viktig debatt for hele Rødt, sentralt og lokalt.

Her er mye klokt å hente, mye lærdom og mye informasjon fra forskjellige politiske områder. Og så er han jo en skarp og vittig debattant.

Boka kan bestilles på Forlaget Rødt! sin hjemmeside: marxisme.no.

Birger Thurn-Paulsen

Morten Conradi og Alf Skjeseth:
Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde
Spartacus Forlag, 2015, 356 s.

Å lese Morten Conradi og Alf Skjeseth bok om Osvald, Asbjørn Sunde, er å lese et stykke spennende krigshistorie fra motstandskampen i Norge under annen verdenskrig. Men mer enn det. For bak navnet Osvald og Osvaldgruppa skjuler det seg en av de mest markante myteomspunnede, og ikke minst omdiskuterte skikkelser i norsk krigs og tidlig etterkrigshistorie. Asbjørn Sunde, kommunisten, spaniakjemperen, mannen som bygde opp og ledet Osvaldgruppa, den mest effektive motstandsorganisasjonen i Norge under krigen. Og den samme Asbjørn Sunde som i 1954 ble spiondømt og sonet 8 års fengsel. Ja, fortsatt i dag 70 år etter krigens slutt er betydningen av Osvaldgruppas krigsinnsats kilde til hissig uenighet. Ikke minst ser man at dette ligger som et bakteppe i krangelen om oppsetningen av «Osvald-monumentet» ved Oslo S.

Hva var det som drev Asbjørn Sunde, og hvilke motiver lå til grunn for de valgene han gjorde? Noe av svaret på finner man i Conradi/Skjeseths bok, men man kan også lese det ut fra den selvopplevde krigshistorien, i boka Menn i mørket som Sunde gav ut få år etter at krigen var avsluttet. Et spørsmål som melder seg i den sammenhengen, er om krigen for Sundes del egentlig var over, eller om den hadde gått inn i en ny fase? Et ikke helt urimelig spørsmål. For etter seiersrusen fra aprildagene i 1945 hadde lagt seg, gikk Norge få år senere inn i den av den kalde krigsperioden, hvor tidligere motstandshelter ble stemplet som potensielle landssvikere.

NKP som ved det første valget etter krigen hadde rekordoppslutning på 11,9 prosent og 11 stortingsrepresentanter, mistet alle sine representanter ved valget i 1949, og falt dermed ut av Stortinget. Bakgrunnen for katastrofen som rammet NKP, var langt på vei forårsaket av hetsen og kommunisthatet som Gerhardsens Kråkerøytale innledet. Men ikke bare av den grunn. Den åpne striden mellom Furubotn og Strand Johansen, fløyer innad i partiet, medvirket også til dette. Dramatikken i denne striden og Asbjørn Sundes rolle – som ikke var partimedlem! – blir godt beskrevet Conradi/Skjeseth.

Sett på bakgrunn av den massive propagandaen som startet rundt 1948, er det derfor ikke så merkverdig at flere enn Sunde må ha følt at en ny krig var i emning. Denne gang rettet mot Sovjetunionen. Den tidligere allierte fra krigsårene ble med ett anklaget for å være den største trusselen Norge sto overfor. Dermed ble det å være kommunist og sympatisør med Sovjet ansett som et potensielt landssvik. Frykten for et russisk angrep var og et av de viktigste argumentene for at Norge skulle bli medlem av NATO. At Sunde og flere med ham forsto at de var i overvåkningspolitiets søkelys, viser ettertidens avsløring av de konkrete interneringslistene som var utarbeidet. Dette var lister med folk som Overvåkningspolitiet anså som potensielle femtekolonnister, og derfor de som først skulle «tas hånd om».

Ut fra kapitlene i boka til Conradi/Skjeseth som handler om etterkrigsårene og tida fram til spiondommen mot Sunde i 1954, skjønner man at den erfarne motstandsmannen, som hadde vært i mer eller mindre sammenhengende strid siden den spanske borgerkrigen, var på vakt. Og det virker troverdig at han igjen, som man kan lese i boka, forberedte en ny organisasjon. Selvfølgelig var Sunde fullt klar over at han konstant befant seg i Overvåkningspolitiets søkelys. Denne overvåkningen foregikk jo gjennom flere år, og krevde mesteparten av Overvåkningspolitiets resurser. Ofte foregikk det en ren «katten og musen»-lek der politifolkene febrilsk prøvde å holde tritt med Sundes finurlige krumspring i forkant av hans møter med russiske diplomater.

Men var Asbjørn Sunde spion? I så fall hadde den høyprofilerte og åpent sovjetvennlige kommunisten svært dårlige odds mot seg for å kunne fungere som spion. Bryhns folk i Overvåkningspolitiet hadde etter alle årene hvor de nærmest «satt» på ryggen til Sunde, full oversikt med alt han foretok seg. Men samtidig lå det et overhengende press på overvåkerne om å levere resultater som kunne holde i en rettssal. Ikke minst kom dette kravet fra de myndighetene som gav bevilgninger til oppbyggingen av politiets overvåkningsorganisasjon. Så da man omsider i 1954 mente å ha nok på Sunde til å kunne reise tiltalte, var det allikevel et nokså spinkelt materiale tiltalen bygget på. Riksadvokatens la ned påstand om 12 års fengsel. Dommen ble 8 år.

Mye av bevismaterialet mot Sunde var hemmelighetsstemplet, og er det fortsatt! I tillegg ble deler av rettssaken som lå til grunn for denne dommen, ført for lukket rett uten offentlig innsyn. Skyldig i spiontiltalen eller ikke? Det var lagt ned alt for mye prestisje i denne saken for å få Sunde dømt til at kunne ha blitt frifunnet.

Asbjørn Sunde var kontroversiell lenge før krigen. Alt i årene før han reiste fra Kopervik på Karmøy og bosatte seg og giftet seg i Horten i 1936, hadde han et rykte som radikal revolusjonær kommunist, en som ikke bøyde seg for øvrighetspersoner. Heller ikke Arbeiderpartiets klassesamarbeidslinje hadde Sunde mye til overs for. Slike holdninger og en grunnleggende tro på at et annet mer rettferdig samfunn var drivkraften som gjorde at Sunde støttet opp om sovjetstaten, som i 30 årenes kriserammede Europa ble selve symbolet på at et samfunn var mulig der arbeiderklassen hadde makta. Men samtidig som den europeiske krisa med enorm arbeidsløshet og stor sosial nød bredte seg, vokste det fram et annet og svært urovekkende svar på krisa. For i ruinene etter det borgerlige samfunnets fallitt grodde den italienske fascismen og den tyske nazismen. De norske kommunistene med partiet NKP i spissen var blant de aller første som var klar over hvilken fare disse ytterst reaksjonære bevegelsene representerte.

Da de spanske fascistene med general Franco støttet av italiensk og tysk militærmakt gikk til angrep på Spanias republikanske folkefrontregjeringen, ble NKP det organisatoriske leddet som hjalp de frivillige som ønsket å reise til Spania for å kjempe for den spanske republikkens eksistens. Asbjørn Sunde var en blant de mellom 225 og 255 som dro. I januar 1937 reiste han sammen med fem andre for å slutte seg til den internasjonale brigaden i Spania. Det skulle gå halvannet år før han vendte tilbake til Norge. Ikke lenge etter hjemkomsten marsjerte soldater fra den samme svarte reaksjonen som Sunde hadde kjempet innbitt mot i de spanske skyttergravene, opp Karl Johans gate i Oslo.

De frivillige som deltok i den spanske borgerkrigen, kom fra mange europeiske land. Disse menneskene var blant de første som fikk erfare hva fascisme og nazisme sto for. Ikke minst tyske kommunister som iherdig ble forfulgt av Hitlers naziregime, så tidlig hva som var i emning. Den tyske kommunisten og riksdagsmannen Ernst Wollweber som måtte rømme landet, bygde opp en internasjonal sabotasjeaksjon som sto under sovjetisk lederskap. Denne organisasjonen hadde som mål å ramme tysk og italiensk skipsfart. Wollwebers dristige sabotører utførte i flere land mange vellykkede sabotasjeaksjoner mot tyske og italienske skip. Ofte var det dynamitt smuglet ut fra gruvene i Kiruna som sendte skipene til bunns. Asbjørn Sunde var en av de norske sabotørene i Wollwebers organisasjon. Wollweber som var gift med en norsk kvinne, bosatte seg i Norge, men måtte rømme til Sverige etter den tyske okkupasjonen. Der satt han i svensk fangenskap til krigen nesten var over. I Norge ble Asbjørn Sunde organisasjonens leder. Dette var starten på Osvaldgruppa.

Men selv om Asbjørn Sunde var Osvaldgruppas ubestridte leder, så betød ikke dette at organisasjonen på noe vis var en kommunistisk kaderorganisasjon. For i løpet av årene fra1940 til 1944 som Osvald-organisasjonen eksisterte, hadde den til sammen mer enn 200 hundre deltagere. Dette var folk med høyst ulik bakgrunn, noen var kommunister, men slett ikke alle. Flertallet kom fra arbeiderklassen og fagbevegelsen. Noen av Osvaldgruppas deltagere var som Sunde selv med hele veien, andre på deler av den.

En farlig og blodig vei som krevde mange ofre, 35 medlemmer av gruppa ble drept under denne krigen. Et mye høyere antall enn i noen annen motstandsorganisasjon.

Sundes forhold til NKP, især til partiets leder Peder Furubotn, var til tider svært anstrengt. For selv om Osvald-folkene stilte som livvakter for NKP lederne som hadde søkt tilflukt i den norske fjellheimen under okkupasjonen, ble Osvaldgruppa aldri noen offisiell del av NKP. Heller ikke Furubotns forsøk på å gjøre Sunde til en slags militær leder for NKP førte fram. Dette forsøket endte da også med et brudd mellom Sunde og NKP, og Osvald-folkene ble trukket ut av livvaktfunksjonen.

Gjennomføringen av rundt 110 sabotasje-aksjoner og likvideringer av kjente nazister gjorde Osvaldgruppa til den mest effektive organisasjonen i kampen mot den tyske okkupasjonsmakta.

Naturlig nok opptar skildringene av disse aksjonene en stor plass i boka til Conradi/Skjeseth. Og dette er spennende og uhyre dramatisk lesning. Man kan vanskelig forestille seg hvilket press disse folka må ha følt på kroppen, der de iverksatte sine aksjoner ofte med livet som innsats. Fienden var nådeløs hvis man ble tatt. Men i tillegg var det sparsomt med anerkjennelse fra de som satt i London og forsøkte å opprettholde status som Norges offisielle myndigheter. Til tider var disse myndighetene direkte fiendtlig innstilt til aksjoner rettet mot okkupantene her hjemme. Det ble hevdet at aksjonenes betydning ikke sto i forhold til hvilke represalier sivilbefolkningen kunne bli utsatt for. Derfor mottok Osvaldgruppa da heller ingen materiell støtte fra London-regjeringa, men var helt avhengig av å skaffe midler tilveie på egen hånd. Noe som medførte både stjeling av Milorg materiell, og flere ganske så spektakulære bankran. Allikevel var det til tider et utstrakt samarbeid mellom Osvaldgruppa og deler av Milorg, som ikke kviet seg for å bruke Osvald-folkene til å iverksette aksjoner som Milorg anså å være for farlige, eller som de ikke hadde erfarne folk til å utføre. En samarbeidspartner med bedre militær kapasitet til sabotasjearbeid var det britiske Special Operation Executive der Max Manus var med. Asbjørn Sunde og hans folk hadde og på et tidlig stadium av krigen et samarbeid med den såkalte «politigruppa» som ble ledet av Asbjørn Bryhn, mannen som etter krigen ble sjef for Overvåkningspolitiet. Det var etter at Bryhn hadde fått denne stillinga, at han rapporterte at Sunde hadde gjort et forsøk på å verve ham som sovjetisk agent. En ganske utrolig historie ikke minst sett på bakgrunn av at de begge kjente hverandres standpunkter fra år tilbake.

Fredsdagene i 1945 førte ikke til at medlemmene av Osvaldgruppa ble løftet fram og fikk tildelt samme heder som «gutta på skauen» – Milorg folka eller de som tilhørte Kompani Linge, Max Manus og hans organisasjon. Osvaldgruppas innsats ble slett ikke fremhevet, og mange av de som hadde ytt store ofre, forsvant inn i en anonym tilværelse. Årsaken var igjen at disse tilhørte «feil» organisasjon. Stemplet som kommunister og uregjerlige voldsmenn, som hadde satt andres liv i fare valgte mange å trekke seg unna offentlighetens lys, og la være å si så mye om hva de hadde vært med på.

Sunde selv ble, som man kan lese i Conradi/Skjeseths bok en nokså anonym person etter at dommen var sonet. Søknaden om krigspensjon som han burde ha vært fullt berettiget til å få, ble avslått. Avslått ble også forsøket om gjenopptagelse av NKP-medlemskapet. Allikevel deltok han i Østkantlaget, et av NKPs største partilag. Her var han godtatt, og da 24 av lagets medlemmer i 1970, den såkalte «maoistfløyen» ble ekskludert fra partiet, fulgte Sunde med disse. Den tidligere så innbitte forsvareren av Sovjetunionen var fortsatt omstridt og revolusjonær, og skjønte tydeligvis at forbildet hadde endret karakter.

Conradi /Skjeseth har levert en interessant og grundig fortelling om en av krigshistoriens mest markante aktører.

Kurt Ben Nilsen

Anthony Atkinson:
Ulikhet. Hva kan gjøres?
Cappelen Damm, 2015, 437 sider

Anthony «Tony» Atkinson er professor i samfunnsøkonomi ved universitet i Oxford, og har i hele sin over 40 år lange karriere vært en toneangivende forsker innen økonomisk ulikhet og fattigdom. Han omtales ofte som ulikhetsforskningens gudfar, og har bidratt med mange sentrale innsikter om hvordan rikdom og makt er fordelt i samfunnet. Thomas Piketty, forfatteren bak storverket Kapitalen i det 21. århundret, omtaler Atkinson som sin mentor, og de to har tidligere samarbeidet om flere bokutgivelser.

Ulikhet. Hva kan gjøres?, som kom ut i norsk versjon denne høsten, er Atkinsons nyeste bok. Her gjør han det som forskere så alt for sjeldent gjør: tar tak i de politiske konsekvensene av forskningsresultatene, og bruker sin faglige tyngde til å foreslå helt konkrete tiltak for å bekjempe ulikhet. Det gjør denne boken interessant og viktig for alle oss som mener at strukturell økonomisk ulikhet er vår største utfordring som samfunn. Det er en engasjerende og høyst politisk bok, hvor spørsmålet om makt står like sentralt som den kvantifiserbare ulikheten.

Ulikhet i muligheter eller resultat?

Atkinson starter boka med en grundig diagnose av problemet, og stiller opp et viktig skille, mellom mulighetsulikhet og resultatulikhet. Hans poeng er at det er lettere å få politisk støtte for et ønske om like muligheter for alle, mens det er minst like viktig å fokusere på ulikheten i resultatene som oppnås. Man kan ikke godta fattigdom uansett hvor stor mulighet de fattige har hatt til å gjøre andre valg i livet, og heller ikke stor rikdom uansett hvor hardtarbeidende eller smarte de rike har vært. Dette er velkjente standpunkter på venstresida, og et viktig grunnlag for påstanden om at det er ulikheten i seg selv om er problemet, uavhengig av om den skyldes ytre omstendigheter eller individers gode og dårlige valg.

Et slikt absolutt syn på ulikhet som problem gir grunnlag for en mer omfattende omfordelingspolitikk enn om man kun fokuserer på å skape en arena med like vilkår. Atkinson trekker i denne sammenhengen fram Platon, som tok til ordet for at ingen burde være mer enn fire ganger rikere enn samfunnets fattigste borger. Ulikheten er skadelig fordi den skaper stor avstand i samfunnet, og tiltak for å begrense rikdom kan rettferdiggjøres uavhengig av om de fattige tjener på denne politikken.

Dette står i sterk kontrast til klassisk økonomisk teori, hvor oppgaven alltid er å «gjøre kaka større» uavhengig av hvordan kaka fordeles. En oppfølging av Atkinsons resonnement, som jeg mener er viktig å uttale i klartekst, er at vi som samfunn heller bør velge ei mindre kake som er likt fordelt, enn ei større kake som er ulikt fordelt. Det er nemlig ofte denne svært teoretiske, og sjeldent empirisk underbygde, «effektivitetskritikken» som møter venstresida når vi diskuterer tiltak mot ulikhet. Her mener jeg vi må være tydeligere på å avsløre at premisset som ligger til grunn for høyresidas kritikk mot utjevningstiltak, nettopp er at de prioriterer stor kake framfor lik fordeling, og dermed ikke anerkjenner ulikhet som et problem i seg selv.

Ulikhetens historie

Et viktig bidrag denne boken kommer med, er den oversiktlige og grundige framstillingen av økonomisk ulikheten de siste hundre år, hovedsakelig internt i nord-amerikanske og europeiske land, men også med et blikk til Latin-Amerika. Hovedkonklusjon her er at ulikhet ikke er en konstant størrelse. I alle land har ulikheten utviklet seg, både i positiv og negativ forstand, så lenge man har hatt gode statistiske datakilder å måle etter.

Den viktigste innsikten man får ut fra en slik historiegjennomgang, er at økonomisk ulikhet har vært bekjempet og redusert tidligere, og derfor kan reduseres igjen.

I tiårene etter andre verdenskrig, fram til midten av 80-tallet, ble ulikheten redusert i de fleste vesteuropeiske land, spesielt i Skandinavia. Atkinson går igjennom det han kaller en bevisst politisk bekjempelse av ulikheten i disse tiårene, og slår fast at valget om å forlate denne utjevnende politikken var et like bevisst politisk valg som det i sin tid var å innføre den. Han henter mange eksempler fra Storbritannia, hvor Atkinson selv var aktiv i å kritisere Thatcher-regjeringens politikk for økte forskjeller.

At Latin-Amerika inkluderes i denne oversikten er en stor styrke. Det utvider perspektivet, og er et godt tilskudd til en ofte eurosentrisk debatt. Statistikken som legges fram for de latinamerikanske landene, viser at ulikheten jevnt over ligger på et høyere nivå enn i OECD-land, men at ut-viklingen har gått entydig mot lavere samlet ulikhet (Gini-koeffisienten) og lavere nivå av fattigdom siden begynnelsen av 2000- tallet. Også her peker Atkinson på konkrete politiske tiltak som årsak, spesielt progressive offentlige overføringer.

Spørsmål om makt

Atkinson er verken revolusjonær eller selv-erklært sosialist. Han vil ikke utslette all ulikhet, men begrense det han mener er et alt for høyt nivå av ulikhet i dag. Hans største bekymring er at han i løpet av sin karriere har vært vitne til en fundamental endring i ulikhetsutviklingen. Fra en periode hvor mange ting gikk i riktig retning, om enn alt for sakte, til at ulikheten siden midten av 80-tallet har økt stadig raskere. I mange land kan økonomisk ulikhet i dag måles til å være høyere enn den var før andre verdenskrig, og fra Atkinsons standpunkt er dette en stor trussel for samfunnet.

En av styrkene i boka, sett fra et sosialistisk perspektiv, er imidlertid et gjennomgående fokus på makt. Både i analysen av årsakene til økt ulikhet, og ikke minst i forslag til løsninger står maktperspektivet sentralt.

At ulikhet i inntekt og formue avler ulikhet i makt, er det samfunnsmessige hovedproblemet i Atkinsons analyse. Som en del av problembeskrivelsen trekker han fram en svekket fagbevegelse, færre kollektive forhandlinger og arbeidere som gjennom ustandardiserte arbeidsforhold har redusert makt på arbeidsplassen og i samfunnet.

Et spesielt nyttig poeng som trekkes fram, er forskjellen på eierskap og kontroll. Eierskapet til formue er i dag mye mindre ulikt fordelt enn for hundre år siden, da det fantes en liten kapitalistklasse som eide det meste. Denne endringen i eierskap, påstår Atkinson, «har ikke gitt noen utjevning av den økonomiske makten». Å eie bolig eller ha formue i pensjonssparing gir deg ingen makt over viktige makroøkonomiske størrelser, som arbeidsplasser og investeringer. En formue er i utgangspunktet passiv, helt til den blir brukt som kapital i nye investeringer. Det er da de som kontrollerer kapitalen, for eksempel fondsforvaltere i pensjonsfondet ditt, som har makt til å påvirke samfunnet. Derfor må vi skille mellom formue og kapital, der redusert ulikhet i fordelingen av formue ikke nødvendigvis betyr redusert ulikhet i makt.

15 konkrete forslag

15 krav

1. Sterkere politisk påvirkning på teknologisk innovasjon.
2. Samarbeid mellom partene i arbeidslivet i lønnsforhandlinger og ved andre reformer.
3. Konkret mål for redusert arbeidsledighet, kombinert med statlig jobbgaranti med minstelønn.
4. Lovfestet minstelønn.
5. Alle borgere får tilbud om nasjonal spareobligasjoner med garantert positiv realavkastning.
6. Utbetale en engangssum (minstearv) til alle innbyggere idet de fyller 18 år.
7. Offentlig investeringsfond for å bygge opp statens nettoformue.
8. Mer progressiv skatt på inntekt, opp til en marginalskatt på 65 %.
9. Skatterabatt på arbeidsinntekt under en viss sum (Frikort / bunnfradrag)
10. Progressiv arveskatt.
11. Nasjonal eiendomsskatt med progressiv profil.
12. Universell barnetrygd, skattes som inntekt.
13. Borgerlønn til alle som jobber, studerer eller passer barn.
14. Øke satsene for sosiale ytelser.
15. Øke bistandsbudsjettet til 1 % av BNP.

Basert på en historisk og økonomisk analyse av ulikhet, kommer Atkinson altså med 15 konkrete mottiltak. Disse spiller hoved-rollen i boka, og er mye av grunnen til at denne utgivelsen har fått langt mer oppmerksomhet enn resten av hans forfatterskap. Tiltakene er til dels radikale, spesielt sett fra et britisk perspektiv, men Atkinson argumenterer for at de er reelt gjennomførbare på relativt kort sikt, innenfor rammene av dagens økonomiske system.

Progressiv beskatning

I norsk kontekst, med ei mørkeblå regjering som har skattekutt som hovedsak og ei tidligere rødgrønn regjering som i åtte år la skattedebatten død, er de fire forslagene knyttet til beskatning blant de mest relevante på Atkinsons liste.

Formålet med de fire forslagene er flere. De er utformet for å redusere ulikheten direkte, ved å overføre større deler av de høye inntektene og store formuene til fellesskapet. De skaper en mer rettferdig fordeling av kostnadene ved å finansiere fellesskapsløsningene og statsdriften. Og ikke minst øker de skatteinntektene for å skaffe finansiering til flere av de andre tiltakene på forslagslisten. Økte skatteinntekter er en forutsetning for at vi skal kunne drive omfordelingspolitikk i stor skala.

Økt marginalskatt på inntekt

De fleste land har, som Norge, progressive skattesystemer for inntektsskatt. Det vil si at en som tjener lite, betaler en mindre prosentvis andel av inntekten sin i skatt enn en som tjener mye. Akkurat hvor progressivt systemet skal være, er det imidlertid delte meninger om. Atkinsons forslag innebærer en mer progressiv profil, hvor de med høy inntekt betaler mer, også sammenlignet med dagens norske skattenivået.

Marginalskatt er begrepet vi bruker på den skatten man betalte på sin neste inntektskrone. I Norge er den maksimale marginalskatten på 47,1 % og inntreffer når du tjener over 885 000 kroner. Det innebærer at for hver ekstra krone du tjener over 885 000 kroner, betales 47,1 % i skatt. Atkinson ønsker å forlenge den progressive profilen til flere toppinntektsnivåer, og øke den maksimale marginalskatten til 60 %.

Dette forslaget er motsatt av det regjeringen har foreslått i sin skattereform, hvor marginalskattene kuttes for alle inntektsgrupper, og mest for de som tjener mest. Argumentene vi da må bruke mot regjeringens skattekutt er at de både øker ulikheten og reduserer muligheten for omfordelingspolitikk fordi det reduserer skatteinntektene.

Arveskatt

Også når det gjelder skatt på arv, er Atkinsons forslag interessant i den hjemlige debatten. Hans forslag ligner på den norske arveavgiften som ble fjernet på Siv Jensens første statsbudsjett for to år siden. Et interessant poeng her er at også den rødgrønne regjeringen foreslo å kutte i, men ikke fjerne, arveavgiften i sitt forslag til budsjett for 2014. Arbeiderpartiet har i ettertid ikke gitt svar på om de ønsker å gjeninnføre arve-avgiften, og i så fall i hvilken form.

Atkinson argumenterer for arveskatt ved å blant annet henvise til Pikettys hovedpoeng om hvordan kapitalakkumulasjon er en av de viktigste drivkreftene for økt ulikhet. Å skattlegge overføring av formuer mellom generasjoner er et svært målrettet tiltak mot denne problemstillingen. I tillegg foreslår Atkinson at inntektene fra arveskatt brukes til å sikre alle borgere en slags «minstearv», i form av en kontantoverføring fra staten i det de fyller 18 år. Disse to forslagene i kombinasjon innebærer kraftig omfordeling, samtidig som de går rett til kjernen av det faktum at de som er rike i dag, i hovedsak er det fordi de ble født rike.

Eiendomsskatt

Skatt på eiendom er mer utbredt i den store verden enn det den norske debatten kan gi inntrykk av. Både Storbritannia og USA har slik skatt, men på samme måte som i Norge er det lokale myndigheter som ilegger den. Det, kombinert med manglende progressiv profil, gjør at slike skatter i dag ikke alltid har en heldig sosial profil.

Atkinsons forslag er utarbeidet for Storbritannia, men ideen bør følges opp og konkretiseres for norske forhold. En norsk nasjonal eiendomsskatt kunne hatt progressive elementer, slik at skatteprosenten øker med økt verdi på bolig. Og hvis skatten sees i sammenheng med inntektsskatt og fomueskatt, er det flere muligheter for å unngå at fattige minstepensjonister må ta opp lån for å betale skatt, slik høyresida skremmer med.

I diskusjonen om en nasjonal eiendomsskatt må man ha med at 355 av landets 428 kommuner har denne skatten som en viktig inntektskilde. Det innebærer at en overføring av skatteinntekten til nasjonalt nivå, må kompenseres med for eksempel økt kommunalt skattøre eller økte rammetilskudd til kommunene.

Arbeid til alle

I tillegg til flere forslag som omhandler omfordeling etter at ulikheten har oppstått, som skatteforslagene, har Atkinson flere forslag som skal motvirke årsakene til ulikhet. Et av dem er forslaget om konkrete arbeidsledighetstiltak, med mål om full sysselsetting og jobbgaranti. Dette tiltaket bygger på forståelsen av at arbeidsledighet er et svært alvorlig problemet for et hvert samfunn, fordi det skaper ulikhet og sløser med samfunnets ressurser.

Atkinson ønsker i første omgang at redusert arbeidsledighet skal være et tydeligere mål for den økonomiske politikken. At konkrete og forpliktende måltall skal fastsettes årlig, i motsetning til dagens sysselsettingsmål som ofte består av et generelt uttalt ønske om lav arbeidsledighet. Han sammenligner det med et inflasjonsmål, som per i dag styrer pengepolitikken i over 20 land. Norge er ett av disse landene, og det er inflasjonsmålet på 2,5 % som er hovedindikatoren når Norges Bank setter opp og ned rentenivået. Atkinson spør hvorfor ikke arbeidsledigheten er et mer relevant måltall for økonomien, og foreslår at dagens alvorlige arbeidsledighetsnivå møtes med et slik måltall, som gradvis settes lavere for hver år.

Dersom pengepolitikk og andre tradisjonelle virkemidler ikke gjør at man når målene, bør man i følge Atkinson, sette igang med statlige sysselsettingstiltak, slik man har gjort i flere land under tidligere økonomiske nedgangstider. En slags utvidet keynesiansk motkonjunkturpolitikk, som sikter mot full sysselsetting og jobbgaranti for alle som ønsker arbeid.

Forslaget er veldig interessant, spesielt med tanke på hvordan rentenivået settes. I Norge er arbeidsledighet en av flere indikatorer Norges Bank vurderer i rente-settingen, men inflasjonsmålet ilegges mer tyngde. Et forslag om å snu på dette bør absolutt diskuteres.

I lys av den økende arbeidsledigheten er Atkinsons hovedargument svært relevant i den norske debatten. Han peker på det offentliges ansvar for sysselsettingspolitikken, og hvordan arbeid til alle er et grunnleggende tiltak for å bekjempe ulikhet.

Allerede gjennomført?

Flere av forslagene i Atkinsons bok er tiltak som allerede er gjennomført i Norge. Universell barnetrygd har vi, oljefondet er et slags offentlig investeringsfond, trepartssamarbeidet sikrer fagbevegelsen en sentral rolle, bistandsbudsjettet nærmer seg 1 % av BNP og allmenngjøring av tariffavtaler medfører en sektorvis minstelønn.

Men, og her er det et viktig men, alle disse elementene ved den norske modellen er under kraftig press. Vi kan på ingen måte si oss ferdig med disse tiltakene, og må heller bruke Atkinsons argumenter for å forsvare dem mot angrep fra høyresida. De er sentrale grunnsteiner i kampen mot økende ulikhet, og vi må jobbe for at de styrkes i årene framover.

Et konkret eksempel er barnetrygden som ikke har vært justert på 20 år. I vår kom Unicef med en rapport som viser at den norske barnefattigdommen, som har vokst jevnt de siste ti årene, ville blitt redusert med 27 % kun ved å justere opp barnetrygden i tråd med den generelle prisveksten.

Kan det gjennomføres?

Det store spørsmålet etter å ha lest om alle Atkinsons forslag, er så klart om disse tiltakene i det hele tatt er gjennomførbare. For å svare på dette brukes et eget kapittel på beregninger av hvor mye det vil koste å implementere tiltakene i Storbritannia. Selve regnestykket er ikke overførbart til Norge, men underbygger realismen i forslagene, og kan med hell brukes som motargument til alle de som vil mene at slik politikk vil ruinere økonomien.

Jobben videre for oss som ønsker å følge opp forslagene, er å konkretisere dem for gjennomføring i norsk kontekst. Som en del av bakgrunnen for denne jobben anbefales kapittelet «bør kaken krympes?», som vies til økonomifaglige diskusjoner om premissene bak effektivitetskriterier, og påstander om at utjevnende politikk vil krympe økonomien som helhet. Denne delen gir et teoretisk grunnlag for videre arbeid med forslagene, og bør leses spesielt av økonomi-studenter og andre som ser behov for en motkur mot de markedsliberalistiske premissene som dominerer klassisk økonomisk teori.

Ei viktig bok i en viktig debatt

Uansett om man leser denne boka eller nøyer seg med å lese de mange som har skrevet om denne boka, er Ulikhet. Hva kan gjøres? et svært konstruktivt innspill i debatten om ulikhet.

Atkinsons uttalte mål med boka er å ansvarliggjøre de mange politikerne som i dag sier de mener ulikheten er for stor, men som likevel ikke gjør noe med det. Ved å vise at ulikhet har vært bekjempet tidligere, og komme med konkrete forslag til hvordan det kan gjøres igjen, fokuserer han på politikkens muligheter og maner til handling. Derfor vil denne boka være viktigere enn de fleste andre som er skrevet på feltet, fordi han gir oss verktøy som vi må ta aktivt stilling til.

For venstresida, og spesielt Rødt, ligger flere av forslagene nært opp til våre egne standpunkter, og bør tas med når vi utvikler ny politikk i kampen mot forskjells-Norge.

Marie Sneve Martinussen

 

Den globale politiske og økonomiske eliten har alltid vore interessert i Latin-Amerika sine resursar. Men venstreorienterte land har forsøkt å hindre denne utplyndringa av kontinentet, og gje sine folk sjølvråderett og rettferdig fordeling av økonomien. Vil desse endringsprosessar framleis halde fram og styrke seg?

Ivar Jørdre er kunstnar, bloggar og politisk aktiv. Han har hatt utstillingar i Noreg, Italia og Indonesia. Sidan 2013 har han dreve politikk- og kunstbloggen ivarjordre.wordpress.com, og er medlem i Raudt.
(Foto: Xavier Granja Cedeño)

«Mainstream media» har ikkje for vane å ha søkeljos på alternative økonomiske modellar. Heller ikkje i dei økonomiske krisetider me er inne i og har vore i sidan 2008 (og lenge før i ulike krisesyklusar). I dette globale kapitalistiske biletet er slike økonomiske og politiske alternativ i Latin-Amerika som Ecuador, Bolivia og Venezuela og det etterkvart kjende omgrepet «den bolivarianske revolusjon» viktige. Alle desse landa (også Nicaragua, Uruguay) styrer økonomien nasjonalt og regulerar marknaden. Når propagandaen i Vesten går mot dette, heiter det ofte at no går det mot det glade vanvit og diktatur. Ein vil då gjerne gløyme at dette er valte potensielle sosialistiske demokrati som vil ha eit alternativ til kapitalismen. Etter mandat frå folket!

Når det gjeld økonomisk styring, er det akkurat det som hendte i Vesten etter «bobla» sprakk i 2008. Då ropte finansfolk og utspekulerte spekulantar om seg på statleg hjelp. Men ikkje før det byrja å ga gale med dei sjølve. Det er den store skilnaden på våre liberale og konservative land i høve til dei venstreretta i Latin-Amerika. Mens dei har valt ein alternativ kurs til nyliberalismen, håpar ein i «vest» at denne krisa berre var eit symptom og vil ga over, slik at «business as usual» kan ga føre seg på nytt. Men, det har det altså ikkje gjort!

Millionar på millionar av europearar har mista hus og arbeid, ny-fattigdomen råkar hundretusenvis (der sør-europearar er absolutt hardast råka, men Nord merkar det også). Makta og finanseliten strammar sine hender og fortel folket at dette må ein tåle. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», sa Arnulf Øverland.

Kvifor lukkast så nokon land i Latin-Amerika og andre ikkje? Ville Salvador Allende fått behalde makta om han vart valt i dag? Og det me ser i Sør-Amerika i dag av venstreorienterte demokrati og vegen mot sosialisme, er det noko me kunne ha sett i Chile på byrjinga av 1970-talet, om Allende sine prosessar fekk halde fram? Truleg JA! Men USA og militærdiktaturet sette ein tragisk stoppar for det.

Kupp

Det er over 40 år sidan statskuppet i 1973 mot Allende i Chile som sjokkerte og engasjerte ei hel verd. MEN, det er ikkje dei siste døma på brutale overgrep på demokratisk valte system og leiarar. Også gjennom dei siste tre tiåra har me sett mange kupp (t.d. Grenada i 1983, påskekuppet mot Hugo Chavez i 2002, som mislukkast), dei siste er avsettingane av dei folkevalte presidentane i Honduras i 2009 (Manuel Zelaya) og Paraguay i 2012 (Fernando Lugo vart ukonstitusjonelt avsett, venstre-styret kom i 2008). Det er framleis tydelege krefter som motarbeidar demokratiet og endringsprosessar. No er det valet i Argentina som fortel om at «motoffen-siven» kan ha teke ein ny vending. I andre valomgang i november 2015, etter at Daniel Scioli fra sentrum-venstrepartiet Frenta para la Victoria (FpV) og Mauricio Macri frå sentrum-høgrepartiet Propuesta Republicana (PRO), ikkje fekk over 45 prosent av stemmene i første valomgang som er påkrevja, vann Macri med omlag 52 prosent mot Scioli sine omlag 48. Dermed måtte førre president Cristina Fernández de Kirchner sin «etterføljar» erkjenne valneder-laget. 12 år med avtroppande president Fernández de Kirchner og før det hennar ektemann Néstor Kirchner, er over for denne gong. Macri har alt byrja sine angrep på Venezuela ved å krevje landet utestengt frå handelsorganisasjonen MERCOSUR (som han no har trekt attende, symptomatisk nok, sidan i følge han demokratiet har kome attande til Venezuela no etter valet, sjå nedanfor). I tida før valet vart førre president Fernández de Kirchner utsett for omfattande kampanjar mot seg, mykje av desse kreftene var styrt frå ein økonomisk-politisk elite saman med t.d. utanlandsk kapital.

Demokratiet ser ut til å verte svekka allereie etter få månader med ny-liberalaren Macri. Med liberalisering av økonomien, svekking av velferdsgoder og press på ytringsfridomen ved t.d. stenging av kritiske radiosendingar, set Macri tonen for eit annleis Argentina. Alt dette har resultert i store demonstrasjonar i den korte tida Macri har vor president. Også i høve gjeld gjer han endringar. Argentina var blant landa som hadde ei finanskrise ved tusenårsskifte (landet var om lag «konkurs» i 2001) som resultat av finansliberalisering og gjeld hjå utanlandske kreditorar. Dåverande president Nestor Kirchner nekta å betale gjelda på kostnad av folket sine grunnleggande rettar, og etter omfattande gjeldsforhandlingar gjekk fleirtalet av kreditorane med på å rekonstruera gjelda. Argentina stod imot Verdsbanken, IMF og andre bankar sine vilkår og kravde at kreditorane tok ansvar for sine investeringar. Kreditorane aksepterte 2/3 tap på sine gjeldsobligasjonar, noko som var avgjerande for at Argentina klarte å overhalde sine betalingsplikter. Rekonstrueringa av gjelda gjorde det mogleg for Argentina å fokusera på auka sysselsetting og fattigdomsreduksjon, i staden for betaling av renter og avdrag.

Gjeldshaldarane som nekta rekonstruering i 2002 var i all hovudsak såkalla gribbe-fond. Gribbefonda som har ressursar til å føre harde rettssaker mot fattige land for å tvinge dei til å betale attende gamle lån, kjøpte statsgjelda til dei andre kreditorane til ein brøkdel av prisen for sidan å krevje full attendebetaling. Inntil den nye høgre-regjeringa kom til makta har Argentina nekta å gje etter for gribbefonda, men det har Macri no endra. I mars gjorde regjeringa ein avtale med 4 usanske «hedge funds» ofte kalla gribbefond, om å betale 4,65 milliardar dollar. Men før desse allereie ultra-rike fonda kan få «gribbepengane» sine, lyt Macri få til fleirtal og nokre lovendringar i nasjonalforsamlinga.

I Brasil er president Dilma Rousseff utsett for sterkt press frå opposisjonen i parlamentet etter at fleire av støttespelerane i hennar næraste krets har vore til politiavhøyr eller er fengsla i den store korrupsjonssaka i statsoljeselskapet Petrobras som rammar stadig fleire i den brasilianske samfunnseliten. «Operasjon bilvask». Det er namnet på den stadig større etterforskinga av korrupsjonsskandalane i oljeselskapet. Denne politiske orkanen starta for alvor då opposisjonen starta ei prosess for å stille president Dilma Rousseff for riksrett. Men, det er forsøkt grunnlagt i noko anna. At presidenten skal ha «pynta på» statsbudsjettet for nokre år sidan, for å gøyme underskot. Noko mange meiner er grunnlause påstandar og politisk motivert. Det er leiaren i Kongressen sitt underhus, Eduardo Cunha, som er hovudmannen bak. Dette til tross for at Cunha fleire gonger tidligare i år har give uttrykk for at dette ikkje ville hende. Det er gode grunnar til at han endra standpunkt: Han er sjølv alvorleg ute og køyre. Korrupsjonspåstandane mot han er mykje større og meir konkrete enn dei mot Rousseff! Høgsterett har nyleg avgjort at også Cunha kan tiltalast for korrupsjon.

Eduardo Cunha er frå partiet PMDB, som er største parti i Kongressen, og det fremste dømet på ein type parti som er vanlege i Brasil: Parti som ikkje har nokon ideologi i det heile teke, men som har makt som einaste politiske mål. PMDB definerast ofte som sentrum–høgre, og er alliert med Rousseff sitt arbeidarparti, PT, i regjeringa, dei har også visepresidenten, Michael Temer. No «dolkast» ho av denne «gjengen utan ideologi»! PMDB har no trekt seg frå koalisjonsregjeringa til president Rousseff. Det aukar moglegheita for at ho vert stilt for riksrett. Rousseff har også i lengre tid vore utsett for mykje antidemokratisk propaganda, m.a. frå internasjonal mainstream media og USA. I tillegg er det for tida den verste nedgangsperioden i Brasil sin økonomi på 25 år. Så det er nok å tenkje på i det landet for tida. Nyleg har tidlegare president Luiz Inácio Lula da Silva vorte avhøyrd i Petrobras-saka. Omlag 40 prosent av Brasils 200 millionar innbyggarar lever i hushaldningar med ei inntekt på mindre enn 4 600 kroner per månad (NTB), og det var mest deira støtte som sikra Rousseff og Arbeidarpartiet (PT) sigeren i oktober 2014. Rousseff fekk 51,45 prosent av stemmene, opplyser den statlege valkommisjonen. Den høgreorienterte kandidaten Aécio Neves frå dei såkalla Sosialdemokratane (PSDB) enda opp med 48,55 prosent av stemmene. Endå eit døme på eit latinamerikansk land som er om lag delt på midten i politiske val.

Eduardo Cunha er frå partiet PMDB, som er største parti i kongressen, og det fremste dømet på ein type parti som er vanlege i Brasil: Parti som ikkje har nokon ideologi i det heile teke, men som har makt som einaste politiske mål. PMDB definerast ofte som sentrum-høgre, og er alliert med Rousseff sitt arbeidarparti, PT, i regjeringa, dei har også visepresidenten, Michael Temer. No «dolkast» ho av denne «gjengen utan ideologi»! Rousseff har også i lengre tid vore utsett for mykje antidemokratisk propaganda, m.a. frå internasjonal mainstream media og USA. I tillegg er det for tida den verste nedgangsperioden i Brasil sin økonomi på 25 år. Så det er nok å tenkje på i det landet for tida. Nyleg har tidlegare president Luiz Inácio Lula da Silva vorte avhøyrd i Petrobras-saka. Han er under etterforsking i korrupsjonsskandala, men er enno ikkje tiltala. Brasil sin ekspresident har også vorte utnevnt til stabssjef i regjeringa til Rousseff. Lula kan då ved å kome inn i regjeringa få auka vern frå rettsforfølgjing, men kanskje viktigast er det eit forsøk på å styrke Brasil sin president Dilma Roussef. Det må her leggast til at anklagane mot Lula er veldig overdrevne både i storleik og omfang.

Venzuela

Venezuela opplever no også ei økonomisk krise, mykje grunna ei meir enn halvering av oljeprisen frå 2014 til omlag 46 dollar per fat (november 2015). I tillegg er den øvrige vareproduksjonen dårleg, med mykje import som resultat, svært høg inflasjon. og altfor mange valutaproblem med «bolivaren», m.a. mange parallelle vekslingskursar og svartebørs. Kriminalstatestikken er også høg og eit stort samfunnsproblem. Mange destabiliseringstaktikkar gjer seg også gjeldande i motoffensiven mot Maduro-regjeringa. Her spelar økonomisk og organisatorisk støtte til ulike deler av den høgreorienterte opposisjonen frå først og fremst USA ei stor rolle (mykje av dette kan samanliknast med dei destabiliseringsmetodane CIA og Pentagon gjorde ovanfor Allende-regjeringa i framkant av militærkuppet i Chile i 1973). Det er mange store sosiale samfunnsprosjekt (missiones) som har vore svært vellukka under tida til Hugo Chávez og som held fram under tida til Nicolas Maduro. Eit av dei mest omfattande er «husbyggingsmisjonane». Frå starten i 2011 og til i dag er det bygt omlag 850 000 bustader og er rekna å nå millionen ut 2015. Det gjev rimelege bustader til omlag 5 millionar venezuelanarar av totalt 30 millionar innbyggarar. Også innan helse, skule og høgare utdanning har millionar av folk fenge gratis eller rimelege tenester og tilbod. Dette kostar pengar og når mykje av dette kjem frå oljeøkonomien som no er redusert kraftig, vert det store utfordringar. Noko som går utover andre deler av samfunnsøkonomien også. Mykje kan seiast om dette og handteringa av den høge inflasjonen, korrupsjon og mangel på nasjonal vareproduksjon. Maduro og hans folk har i for liten grad klart å finne gode løysingar på desse utfordringane. I tillegg er Maduro ein tildels svak president og langt frå den store folketalaren Chávez. Dette gjer at det er ei forsterka politisk krise, der landet er endå meir polarisert enn før. Dette må president Maduro også ta ein del av ansvaret for. Fram mot parlamentsvalet 6. desember 2015 låg opposisjonen (MUD) framfor regjeringspartiet PSUV på fleire meiningsmålingar. Valet vart endå dårlegare for PSUV og Maduro enn tenkt. Opposisjonen sentrum–høgre vann eit sokalla «supermajoritetsfleirtal», med 112 plassar av 167 i parlamentet ( 55 til PSUV). Dei kan no, om dei vil, kalle attende mange av dei sosiale- og økonomiske programma, avsette ministrar og visepresidenten (ikkje presidenten, men kan i 2016 få til eit tilbakekallingsval ved ei folkerøysting), og har eit 2/3 fleirtal til grunnlovsforsamling for grunnlovsendring. Om dei vil dette beinveges, veit ingen enno. Det merkelege er at av dei 112 plassane til MUD (som elles har 40 ulike «kranglande» parti i seg) så har urfolk 3, difor er dei også eit fenomen, til fullt fleirtal for MUD, eller ikkje. Tida framover i Venezuela vert med alt dette på ingen måte udramatisk!

Venezuela er polarisert politisk, og mange hadde sterke meiningar om Chávez, som hadde makta 1999–2013. Skiljelinjene går langs sosiale klassar, og mens dei rike heile tida har åtvara mot kommunisme og eit nytt Cuba, har arbeidarklassen og fattige for stor del slutta opp om Chávez sin «Sosialisme for det 21.århundre». No er leiaren deira borte (døydde av kreft i 2013) og mange har frykta kva som ville hende etterpå, men revolusjonen og prosessane som deira helt har vore drivkrafta i, er så djupt grunnfeste no at dei truleg ikkje kan reverserast med nokre pennestrøk. I alle fall ikkje utan omfattande protestar frå dei millionar som har kome seg opp av fattigdomen og fenge eit betre liv. Dette til opposisjonen og deira allierte i Vesten si store fortviling. Endringsprosessar har gått føre seg over store deler av Latin-Amerika, men ikkje overalt. Situasjonen framover er uklar, og me må setje oss godt inn i kva som til ein kvar tid hender på kontinentet for å gjera dei best moglege analyser, som skal vera førande for arbeidet til ein god solidaritet for folket.

Bolivia

Bolivia er eit av Latin-Amerikas fattigaste land, men det har hendt store sosio-økonomiske endringar i president Evo Morales sine to føregåande periodar (første gong valt i 2005). Morales er den første presidenten av indiansk avstamming i landet, der urfolket utgjer 65 prosent av folket. Frå 1999 har han vore generalsekretær for partiet Movimiento al Socialismo (MAS). Til skilnad frå Brasil er Bolivia i ein prosess mot sosialisme for det 21. århundret som Hugo Chávez i si tid byrja prosessane rundt. Dette inneheld m.a. ei demokratisering på grunnplanet der folk gjennom ulike organisasjonar og politiske rørsler tek del i avgjerdsprosessar frå lokale råd og oppover til nasjonalforsamlinga (Asamblea Legislativa Plurinacional) i hovudstaden La Paz. Den noverande konstitusjonen som vart utarbeidd i 2006–07 og vedteken i 2009, føreskriv ei balansert utøvande, lovgjevande, juridisk og valutførande makt, så vel som ulike nivå av sjølvstyre for regionane. Dette gjev eit godt grunnlag for vidare demokratiske prosessar og folkedeltaking. Eit døme på det er at i 2011 heldt Bolivia sitt første juridiske val for å velje medlemmer til «Dei nasjonale domstolar» ved folkeleg val. Ei reform sett i verk av Evo Morales.

Evo Morales sitt attval (oktober 2014) stadfestar ein kontinuitet av dei sosialistiske prosessar som er i gong, og gjev presidenten og MAS det rom som er naudsynt for å ut-vikle landet, for og med deltaking av folket sjølv. Morales fekk også eit klårt fleirtal i nasjonalforsamlinga for å fortsetje med sin venstreorienterte politikk, som m.a. omfattar meir nasjonalisering av olje- og gassressursane og utbygging av velferdsprogram. Også fattigdomsreduksjon, utdanning og helse er særs viktige områder med tanke på fordeling av nasjonaløkonomien framover. Ein sosialistisk retta politikk har også redusert ekstrem fattigdom til eit minimum.

Til tross for stadig lågare olje- og gassprisar har den bolivianske økonomien klart seg godt dei siste 10 år med ein årleg vekst på om lag 5 prosent. Men det er problem i horisonten også, både sett frå presidenten sjølv og sett frå det politiske klimaet i landet. I februar i år tapte presidenten ei folkerøysting om forlenga mandatperiode for ein fjerde periode. Dette kan nok likevel gå bra for framdrifta i endringsprosessane. Dei bør ikkje vera avhengig av berre ein sterk leiar, sjølv om det i Latin-Amerika ofte har vore tilfellet at sterke og karismatiske leiarar har hatt mykje å seie i endringsperiodar, både positivt og negativt sett frå fordelings- og demokratiperspektiv. Det som kan vera vanskelegare for presidenten sjølv og dermed også det politiske klimaet, er ulike protestar mot han og partiet, og skuldingar om misbruk av presidentmakta. Dette vart fram provosert av påstandar om favorisering av eit kinesisk selskap for kontraktar med regjeringa. Ei tidlegare kjæraste av presidenten held ein viktig posisjon i selskapet. Morales nektar for skuldingane og har give ordre om ei undersøking av kontraktstilhøva. Dette og anna meinar mange i landet er del av ei kampanje mot regjeringa frå høgresida.

Etter diktatura

Etter at det nyliberalistiske 1990-tallet enda i krise, konkurs og nedgang i fleire land i Latin-Amerika, vart kursen lagt om. Med venstre- og sentrumsorienterte regjeringar har fleire latin-amerikanske land utfordra den nyliberale tankegangen. Gjennom finanspolitiske, realøkonomiske og sosiale tiltak for å regulera kapitalstraumar, auke nasjonalt eigarskap og statleg styring har arbeidsløyse og fattigdom minka i regionen.

Det er mange land som har lukkast i å drive ein fordelingspolitikk, som ville vore utenkeleg for 30–40 år sidan, i militærdiktatura sine «drapsdagar». Land som Venezuela (no med høgreopposisjon i nasjonalforsamlinga), Ecuador, Argentina (til hausten 2015, då sentrum-høgre overtok), Bolivia, Uruguay og Brasil er alle styrt av venstre- eller sentrum–venstre regjeringar, og dei har i mindre eller større grad teke eit oppgjer med ei historie av ekstreme skilnadssamfunn der dei rike elitane i siste instans hadde all makt. Alternativa til nyliberalismen i Latin-Amerika er styrka og vevd saman i kvarandre meir enn nokon gong, og USA er «nesten» utanfor det latin-amerikanske gjerdet. Men trugsmålet frå nord er til stades og imperialismen er «innanfor».

To døme på det: Kuppet mot den folkevalte presidenten i Honduras Manuel Zelaya i juni 2009 hadde full støtte frå Washington. Spesielt var det utanriksminister Hillary Clinton som drog i trådane og som etter kuppet insisterte på nyval, mens omlag resten av verda kravde Zelaya attende. Dette hadde i sin tur den effekten at det legitimerte og la til rette for eit kuppregime og skapte det «marerittlandet» ein har i dag, med omsyn til økonomisk ulikskap og menneskerettar. Honduras er i dag eit av dei mest valdelege landa i verda, med hundrevis av drepne menneskeretts-, miljø- og fagrørsleaktivistar sidan kuppet. Eit siste tragisk døme på det er drapet på urfolks- og miljøaktivisten Berta Cáceres i mars.

Argentina har som nemnt før, under den nye høgreretta president Macri gått med på å betale 4.65 milliardar dollar til fire usanske «gribbefond». Dette inkludert Elliott Management, eigd av milliardæren Paul Singer. Singer har lang tid bak seg som ei pengemaskin for det republikanske partiet og støttar i presidentkandidatvalkampen 2016 eliten i partiet sin favoritt Marco Rubio. Singer sitt fond vil tene 10–15 gonger dei opprinnelege investeringar.

I Argentina vann høgrekandidaten Macri, etter ein stygg kampanje mot Cristina Fernández de Kirchner og hennar parti sin kandidat Scioli, i Brasil pågår ein beinhard kampanje mot president Dilma Rousseff med riksrettstrugsmål og i Venezuela vann høgreopposisjonen MUD eit 2/3 fleirtal i nasjonalforsamlinga mot regjeringspartiet PSUV. Er dette eit klårt teikn på at kontra-offensiven, dei nyliberale krefter, rullar attende endringsprosessane i Latin-Amerika? Eller kjem folkelege organisasjonar og progressive regjeringar til å motstå presset frå høgrekreftene og USA sine imperialistiske framstøyt?

Latinamerikanske organisasjonar som Celac (Comunidad de Estados Latin-americanos y Caribeños) starta i 2011 og ALBA (Den Boliviarianske Alliansen for Vårt Amerika) er døme på at utviklinga er i regionen sine eigne hender, utan USA. Celac er eit svar på OAS (Organisasjonen av amerikanske stater), der USA tradisjonelt set dagsorden. USA og Canada er ikkje med blant dei 33 medlemslanda i Celac. Men det er også splitting mellom latinamerikanske land, som opprettinga av Alianza del Pacifico mellom Colombia, Chile, Peru og Mexico er døme på. Til tross for dette er USA sin dominans i regionen kraftig utfordra med tettare samarbeid mellom landa gjennom samarbeidsorganisasjonar som Celac og ALBA. Likevel fiskar imperialismen i rørt vatn. Dårlegare økonomiske tider, folk sin misnøye med korrupsjon og økonomisk rot på heimebane, og kraftige kampanjar mot venstreretta regjeringar med hjelp både innan- og utanfrå, er ein giftig miks for kontraoffensive krefter å bruke. Store multinasjonale kapitalkrefter ventar på endå meir åtsel.

Mot dette må endringsprosessane sine folk og regjeringar styrke seg og læra av sine feil. Korrupsjon og økonomisk vanstyre må takast på alvor. Folkelege organisasjonar er viktige i den sosio-økonomiske kampen, men også som folkeleg demokratisk motkraft mot politisk elitisme og antidemokratisk vald og kampanjar. To nasjonale val i 2016 og 2017 vil gje noko svar på trenden i utviklinga. Det eine er eit forsøk frå opposisjonen i Venezuela på såkalla «attendekallingsval» for å eventuelt avsetje president Nicolas Maduro (førebels usikkert om og når referendumet vert). Det andre er i Ecuador, der president og parlament skal veljast. Det vert med andre ord spanande tider i Latin-Amerika framover.

Kjelder:

http://slettgjelda.no, http://www.latin-amerikagruppene.no, http://www.telesurtv.net, http://hdr.undp.org, http://www.democracynow.org

Noreg som stat er i sterk grad avhengig av Statoil sine investeringar.

Det norske statsapparatet tilpassar seg Statoil sine interesser i den type investeringar.

Helge Ryggvik er historikar tilsett ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo. Spesialfeltet hans er økonomisk historie. Han har skrive fleire bøker om olje, blant anna Til siste dråpe – om oljens politiske historie (2009).

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, midtaustenvitar og jobbar med flyktningungdom.

Kva var formålet med å oppretta Statoil?

Viss du går tilbake til då Statoil blei oppretta, låg det ingen imperialistiske ambisjonar bak. Då var utgangspunktet tvert i mot, at ein sto overfor ein stor industri, dominert av dei største selskapa i verda. Den gongen var det ei allmenn forståing, ikkje berre på venstresida men også i embetsverket, at dette var selskap som var forbunde med politisk påverknad, altså element av imperialisme. Noreg skulle bruka statsapparatet for å beskytta oss så me ikkje blei utsette for det same. Målet med opprettinga av Statoil var å skaffa seg politisk kontroll i ei næring som var dominert av utanlandske selskap. Dei hadde monopol på teknologi, og dei hadde god tilgang på kapital. Begge deler ønska den norske staten å kontrollere. Det var eit viktig verkemiddel for å etablera Statoil med teknologisk kompetanse som kunne stå opp mot dei utanlandske selskapa for å komma i ein posisjon, som gjorde at Noreg fekk maksimalt ut av renta frå oljeverksemda. Så sånn sett kan ein sjå på Statoil som eit antiimperialistisk verkemiddel. Men allereie frå starten såg ein føre seg at ein ikkje berre kunne eksportera råvarer frå Noreg, men også eksportera kapital og kompetanse knytt til dette. Da Statoil gradvis utvikla seg til å bli eit selskap som erobra teknologi og kontroll på norsk sokkel, var det logisk at ein enda opp med å gå utanlands. I forhold til den opphavlege målsetninga var det ulogisk, eller i alle fall umoralsk, at me enda opp med at den same kapitalen skulle ut og etablera seg og rana til seg grunnrente, ikkje berre profitt, men oljerente frå dei statane ein investerte i.

Eg tenkjer at det er meir umoralsk enn ulogisk.

Norske selskap ut i verda

Dette vendepunktet kom i 1990. Det er interessant, fordi det skjedde parallelt med at omgrepet globalisering fekk det store gjennomslaget. Bøkene om globalisering, som etablerte ordet «globalisering», kom i 1990. For Noreg sin del var det eit politisk skifte. EØS-avtalen blei ikkje vedteke før i 1993, men allereie frå slutten av åttitalet og starten av nittitalet låg det i korta at Noreg kom til å slutta seg til EØS. Det norske statsapparatet tilpassa seg avtalen. Frå å ha ein politisk periode der ein beskytta norsk kapital gjennom preferansar for norske selskap, så opna ein opp for frie investeringar i Noreg. Ein ga samtidig sterke insentiv slik at norske selskap skulle gå ut. Dette skjedde i og for seg også, store selskap kom inn i Noreg og kjøpte seg opp mye i norsk industri, samtidig med at norske selskap ekspanderte internasjonalt, kjøpte seg stort opp i utlandet. Det er mange eksempel på dette. Eg veit ikkje om du hugsar Kværner?

Jo det gjer eg, eg kjem frå Stavanger.

Dei var jo frå Oslo, men kjøpte opp Rosenberg Verft, så sånn sett er dei kjent. Kværner bidrog til ein strukturendring av norsk verftsindustri då dei la ned alt som var på Austlandet og konsentrerte seg om å bygga opp store offshoreverft på Vestlandet. Så kjøpte dei opp ein heil haug med verft langs Nordsjøkysten og i Aust-Europa, blant anna i Polen. Men dei lukkast ikkje, fordi det stort sett var gamle uproduktive verft og marknaden auka ikkje spesielt. Korea hadde langt betre kapasitet, moderne, store verft og billig arbeidskraft. Samtidig bestemte Statoil seg for å «gå ut i verda», i allianse med BP.

Vikingar

Viss ein skal sjå på relasjonen mellom stat og kapital, så skjedde dette i samsvar med norske myndigheiter. Det var ein diskusjon på Stortinget, sjølv om den ikkje var stor. Den er ganske morosam å lesa i ettertid i eit imperialismeperspektiv; hovudreaksjonen var berre entusiasme, ein brukte metaforar som «den nye vikingtida». Eg hugsar at då eg var på ambassaden i Aserbajdsjan på nitti-talet, så viste ein gjerne til den metaforen, utan at ein tenkte noko imperialistisk med det. Refleksen var at dette var gøy og morosamt og spanande, og me skal erobra verda.

Men syntest mottakarane at dette var så gøy? Vikingane var jo ikkje så hyggelige?

Nei, både og, spørs kor du var. I Aserbajdsjan var dei opptekne av å lausriva seg frå Sovjetunionen, så dei ville finna allierte. Tor Heyerdahl var også i Aserbajdsjan og oppdaga helleristningar, som han meinte viste at æsene, dei gamle nordiske gudane, kom derfrå. Dei laga ei kopling der som blei ein slags felles opphavshistorie som blei etablert, sjølvsagt for å selja Noreg. Men det underliggande var at Noreg hadde teknologi på eit område som det var stor kamp om på det tidspunktet, og ville ha tilgang til nye oljereserver. Aserbajdsjan blei på det tidspunktet rekna som veldig viktig, for ein såg for seg at det var oljereserver der omtrent som i Midtausten. Ein hadde hatt stor oljeverksemd i Baku i mange år, men fann no olje i Kaspihavet på grunn av offshore oljeboring. Det førte til intens politisering av dette området, der alle dei imperialistiske partane var til stades. Det blei laga ein James Bond-film med det som motiv. Det var sjølvsagt uttrykk for nittitalet, der ein hadde ein aukande kamp om posisjonering i forhold til oljereserver. Det var ein viktig del av imperialismen. Midtausten var ein ustabil region, så det å skaffa seg kontroll over oljereserver i andre område blei oppfatta som strategisk viktig. Den norske staten reagerte som ein imperialist i den forstand at ein sette veldig mykje ressursar inn på den politiske sida for å hjelpa norsk industri. Så Noreg sto ikkje tilbake i forhold til dei andre store nasjonane, når det gjaldt å senda delegasjonar med stortingsfolk og departementsfolk og kongar og kronprinsar og så vidare for å fremja interessene til Noreg. Tilsvarande var i stor grad nittitalet og starten på totusentalet prega av ei omfattande satsing frå norske politiske myndigheiter for å støtta opp om dei investeringane som Statoil dreiv med i verda. Det var eit skifte i det norske utanrikspolitiske apparatet. Historisk så var det først knytt til sjøfarten. Deretter blei det sånn at der Noreg dreiv med hjelpearbeid, prega det kven som blei ambassadørar og kva ambassadørane dreiv med når dei var ute. Frå nittitalet var det i aukande grad olje som bestemte når ein oppretta ambassadar. Det fekk openberre, også politiske konsekvensar, og Noreg framsto som ein sjølvstendig aktør, ikkje berre som ein del av USA-imperialismen.

Samarbeid med BP

Når Noreg går ut og forsøker å konkurrera om kontraktar i Aserbajdsjan, Nigeria eller Brasil, så er hovudkonkurrentane amerikansk og britisk kapital. Og det er det verdt å merka seg. Då Statoil starta sitt internasjonale engasjement i Aserbajdsjan, var det gjennom BP, altså Storbritannia. Sett frå BP sin ståstad var tanken at Statoil kunne hjelpa til med å opna område der BP hadde politiske problem på grunn av imperiefortida. I Nigeria der Statoil kom inn saman med BP, var bakgrunnen at dei tidlegare var kasta ut av Nigeria. BP såg for seg moglegheita til å komma inn ved å bruka Statoil som operatør fordi Statoil kom til Afrika frå Noreg og var rekna som sniltl og ikkje imperialistisk. Det har vore ein del av spelet heile vegen.

Det som det viste seg utover nittitalet og ikkje minst på totusentalet, var to ting. Det første var at Noreg fekk veldig stor merksemd i dei landa ein reiste rundt i. Tilsynelatande var Noreg sin freds-, miljø-og sosialdemokratibakgrunn eit fortrinn. Fordi i dei fleste diktaturstatar og semidiktatur som Noreg var involvert i, så eksisterte det alltid ein middelklasse som hadde allmennkunnskap og såg på Noreg som eit positivt alternativ til dei historiske imperialistnasjonane, som mange av dei andre oljeselskapa kom frå. Det spelte også diktatorane bevisst på. Når det var besøk frå Noreg, fekk det veldig ofte stor publisitet. Eit av dei mest ekstreme eksempla er Brundtland som var i Indonesia under Suharto på nittitalet. Då var det ei enorm mottaking i hovudstaten med enorme banner med bilete av Suharto og Brundtland på kvar sin vimpel ved sidan av kvarandre. Og det var rett før Suharto måtte gå på grunn av opprør. Men bakgrunnen var diktatoren som ønskjer å selja seg i forhold til sin eigen middelklasse, ved å visa at han har relasjon til Noreg. Men når det kom til stykket, så ende det aldri opp med nokon store kontraktar for Noreg.

Det er interessant, kvifor ikkje?

BP hadde jo forhåpningar til Noreg, men dei merka at dei ikkje fekk noko særleg igjen for denne alliansen. For når det kom til stykket, så var det kven som kunne stilla opp med politisk makt som var det avgjerande. Så i Aserbajdsjan var det viktig for Aliyev kven som kunne styrka hans politiske posisjon vis á vis Russland. I det spelet var Noreg ein tapar. Statoil var veldig tidleg ute i Aserbajdsjan, og dei investerte masse energi for å sleppa til og få nye konsesjonar, men dei lukkast ikkje med anna enn eigarskapen som dei fekk gjennom BP tidleg på nittitalet. Då slutten av nittitalet kom, fekk me ein krise på grunn av låge oljeprisar, og Statoil blei kasta ut av BP-alliansen. Med den låge oljeprisen på nittitalet måtte dei kutta ut masse prosjekt, og berre skalla ned til nokon få. Så det var eigentleg Statoil ved inngangen til totusentalet. I akkurat den same perioden hadde mange av desse utanlandske, norske etableringane som hadde store ambisjonar på nittitalet, gått dårlig. Det gjekk veldig dårlig med Kverner, dei tapte masse pengar og gjekk i realiteten konkurs, før dei blei overtatt av Røkke og Aker.

Så historia her er at det starta med at Noreg gjekk frå oljealder rett inn i ein sjølvstendig imperiemålsetting. Ein bygde seg opp innafor rammene av amerikansk dominans og spelte på lag med dei, men brukte statsapparatet også til å konkurrera med amerikanarane og britane for å sikra seg konsesjonar. Det var sjølvsagt konkurranse innafor ein marknad som dei kontrollerte militært, og Noreg hadde heilt openberr interesse i å støtta dei aktuelle regima. Det innebar for eksempel at Noreg ikkje gjorde noko særleg i forhold til det diktatoriske regimet i Aserbajdsjan. Ein gjekk inn i Libya, gjorde ingenting for å protestera mot Gaddafi sitt undertrykkande regime. Ein fekk problem i forhold til Iran, for der var norsk kapital ute før og på tvers av dei amerikanske interessene. Norsk kapital gjekk også inn i Libya uavhengig av amerikanarane, på eit tidspunkt der amerikanarane boikotta begge. Då var det ikkje Statoil, heller ikkje Hydro, men Saga. En hadde eit uavhengig privat oljeselskap som opererte fritt utafor rammene av det amerikanske politiske regimet, men med ein gong dei politiske konjunkturane endra seg, blei Saga overtatt av først Hydro og delvis Statoil. Og det var då Hydro, som overtok investeringane til Saga i Libya som blei gjort før amerikanarane opna opp. På same måte var Saga først ute i Iran, også på tvers av amerikanarane sin boikottpolitikk, men i tråd med det som var politikken i mange europeiske land. Så ein kan sei at det er eksempel på at element av norsk kapital fungerer sjølvstendig og ikkje er underlagt amerikanarane i alle samanhengar. Statoil kunne ikkje gjera det fordi dei hadde også investeringar i USA, så dei risikerte å bli straffa i USA.

Frå politikk til miljø

Ut over totusentalet begynte Statoil å tena pengar igjen, mykje pengar. Viss du ser på investeringane til Statoil, så er dei fleste av investeringane i Sør basert på investeringar på nittitalet. Desse blei gjort då muren falt, og ein del land som tidlegare var avsperra for investeringar, blei opna opp – som Angola, Nigeria, Aserbajdsjan og Vietnam. På totusentalet var det ein sånn type investering, nemleg Algerie i 2003, men etter det så har ein satsa ein del i Brasil. Brasil er jo innafor den vestlege interessesfæren, dei er relativt sjølvstendige og har eit etablert statsapparat, så det kan ikkje samanliknast med dei aktuelle landa i Afrika. Hovudinvesteringane har vore i USA og Canada, respektivt i skiferolje og oljesand.

Så då er me over på miljøutfordingar?

Ja, ein beveger seg frå område som er potensielt sårbare i forhold til konfliktar, til område som er i randsona for kva miljøet kan tåla. Statoil ønsker seg jo tilgang til store oljereserver som dei kan tena mykje pengar på, og som kostar minst mogleg å utvinna. Problemet er at frå slutten av nittitalet og ut over totusentalet så merka dei at konkurransen om dei aktuelle felta blei hardare og hardare. Det blei fleire og fleire aktørar. Konkurransen for å sleppa til på dei resterande oljereservane blei hardare selskapa mellom, dermed blei det også vanskelegare å få gode avtalar for eit selskap som Statoil, som ikkje hadde dei same fortrinna som utanlandske selskap. Dei hadde ikkje tilgang til eit stort militærapparat og var ikkje gode på å driva omfattande korrupsjon, som var nødvendig for å sleppa til. Statoil gjekk likevel på to sånne skandalar, i Iran og Libya. Spesielt frå og med då Fjell gjekk av som leiar i 2003 på grunn av korrupsjonsskandalen i Iran, var det ein dreiing mot meir stabile område: Brasil, USA, Canada.

På slutten av nittitalet og starten av totusentalet fokuserte venstresida i Noreg mykje på utanlandsinvesteringane. Veldig bra eigentleg, fordi då blei det stilt kritiske spørsmål. Og det var ei slags førestilling om at Noreg skulle bli ein meir og meir aggressiv internasjonal oljeimperialist. Men det har ikkje gått så langt som det kunne sjå ut, og viktigaste grunnen var at ein tapte i konkurransen. I tillegg til dei store utanlandske selskapa så kom kinesarane. Kina og dei kinesiske statsoljeselskapa investerte stort og konkurrerte om å få konsesjonar i dei aktuelle landa. Dei var villige til å gå inn på avtalar som var mykje dårlegare sett frå eit selskap si side. Kinesarane hadde same målsetning som dei gamle oljeselskapa hadde i den gamle imperialistperioden, dei ønska seg tilgang på sikre råvarer for sin industri. Dei var villige til både å satsa langsiktig og stort og gå inn i avtalar som på papiret var dårligare økonomisk. Samtidig hadde dei ein del politiske fortrinn fordi dei ikkje tok omsyn til menneskerettar, og ofte kom dei med seg billig arbeidskraft frå Kina. Slikt kunne ikkje Statoil gjera. Dei blei jo ein konkurrent som var vanskelig å forholda seg til. Dette bidrog til at den imperialistiske driven til Statoil slik at den tredje verda blei svekka.

I dag ser du at det er langt færre norske stortingsfolk på politiske turar enn det var på nittitalet og tidleg på totusentalet. Den sterke driven mot ein norsk olje-imperialisme som me såg langt ut på totusentalet, er svekka og ikkje så viktig som den var. Derimot er det klart at viss ein ser på Noreg sitt forhold til investeringar og politikk i forhold til miljøspørsmålet, er det meir påverka. Det kom politisk til uttrykk frå andre halvpart av totusentalet, rundt 2005, med satsing på nordområda under Jonas Gahr Støre. Og det var heilt openbert ei heilt oljebasert satsing. Ein snakka om Svalbard og avklaring av områda rundt Jan Mayen og spørsmål om delelinja i forhold til Russland, og det var ei sterk målsetning i norsk oljeindustri om å få kontraktar på russisk side. Ein såg for seg ein sterk norsk ekspansjon i Arktis. Noreg har heile tida sagt at me må gjera det før Russland gjer det. Det er sjølvsagt berre tull, russarane er ikkje i nærleiken av å gjera noko i Arktis for dei har mange betre tilgjengelege oljekildar andre stader. Så når dette skjer, så er det fordi Noreg har ekspandert verksemda så intenst at ein berre må ha noko nytt for å oppretthalda aktivitetsnivået.

Staten og kapitalen

Kunne ein latt væra å prøva å pusha grensene politisk og når det gjeld miljø? Kunne ein hatt eit statleg oljeselskap som berre var i Noreg og tok opp olje her?

Det hadde vore mogleg, men då måtte me hatt politisk kontroll over selskapet. Poenget er at no er det eit selskap som er reint statskapitalistisk, som blir drive av profittmotiv, og som norske politikarar har tillate å operera på den måten. Sekstisju prosent er eigd av staten, berre trettitre prosent er eigd av private. Så sånn sett er det eit statleg selskap, men viss du samanliknar med til dømes Petrobras i Brasil, så er omtrent halvparten privateigd, så sånn sett har dei ein større privat eigardel. Men det er eit mykje meir politisk selskap, for der brukar staten si politiske makt til å kontrollera korleis selskapet opptrer. Så sjølv om Petrobras har ein større privat eigardel, så er Statoil i større grad eit sjølvstendig kapitalistisk selskap fordi politikarane i Noreg har bestemt seg for å ikkje blanda seg inn i det. Det er den politiske konsensusen. Så difor oppstår sånne rare ting som at politikarane seier at «me er mot oljesand, men Statoil driver med det, og det kan me ikkje gjera noko med.»

I våre dager grønnvaskes det meste. Vi skal gjennom det grønne skiftet, skape grønn vekst og bygge en grønn økonomi. Et grønnmalt skattesystem skal gjøre forbruket vårt grønt, og lede til grønne investeringer i et stadig grønnere næringsliv.

Men kan kapitalismen noen gang bli grønn?

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og samfunnsøkonom.

Elin Volder Rutle er leder av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg og utdannet landbruksøkolog.

Aslak Heika Hætta Bjørn er sekretær for Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg og masterstudent ved senter for menneskerettigheter.

De siste ti årene har fokuset på miljø og klima blitt stadig større, men foreløpig er det dessverre ingen tegn til at de ulike nyansene av grønt gir de resultatene vi trenger. Februar 2016 var historiens varmeste måned og slo tidligere varmerekorder med nesten en halv grad. Verdens arter utryddes mellom 100 og 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. Den største masseødeleggelsen av biologiske mangfold på 250 millioner år er menneskeskapt.

Parallelt med at norske klimagassutslipp har økt nesten hvert år siden 1990, har det blitt produsert stadig nye hyllemeter med klimautredninger. Og selv om utredningene er proppfulle av tiltak som ville kuttet utslippene her hjemme, har både mørkeblå og rødgrønne regjeringer valgt å fokusere mer på kvotekjøp, tiltak i utlandet og incentiver som skal gjøre at markedet løser problemene av seg selv.

De siste årene har begreper som grønn økonomi og grønn vekst i stor grad tatt over for det gamle målet om bærekraftig utvikling. Definisjonene på alle disse begrepene spriker, men det er ingen tvil om at når økonomisk vekst er en sentral del av den rådende forståelsen av grønn, så får vi mer markedstenkning og mindre politikk på klima- og miljøfeltet.

Å velge markedsløsninger framfor politikk er feil vei å gå. Fordi det ikke er slik at alle ”egentlig” vil løse klimaproblemet. Verdens mektigste og rikeste selskap, land og personer tjener på å skape klimaendringer og ødelegge naturen. Grønne fyndord uten reelle endringer bringer oss bare raskere mot en grå og død planet.

Vår er at det ikke nytter med grønnvask så lenge det økonomiske systemet som ligger til grunn, forblir uendret. Vi mener det trengs et brudd med kapitalismen for at det skal finnes en reell mulighet for å bygge ei bærekraftig framtid. Det er to hovedgrunner til det: Økonomisk vekst og makt.

Illusjonen grønn vekst

Dagens økonomiske system – kapitalismen – baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. At denne veksten, og denne måte å organisere økonomien på, går ut over menneskers og naturens tålegrense, blir stadig tydeligere.

Sammenhengen mellom økonomisk vekst og økende miljøproblemer trenger man ikke være antikapitalist for å se. De siste årene har problemet blitt tatt opp på alt fra næringslivskonferanser, toppledermøter og i flere norske partier. Løsningen for de som både vil være grønne og samtidig forsvare kapitalismen, er imidlertid å påstå at vi kan bytte ut dagens økonomiske vekst med en såkalt grønn vekst.

I 2014 var Jens Stoltenberg en av mennene bak rapporten New Climate Economy, hvis hovedkonklusjon var at grønn økonomisk vekst er mulig.1 Der presenterte de et scenario for verden hvor man klarer å frakoble økonomisk vekst fra utslipp av klimagasser, slik at økonomien kan vokse selv om CO2-utslippet går ned.

Rapporten ble godt mottatt av den mørkeblå regjeringen, og både gamle sosialdemokrater og klimafornektere i FrP kunne si seg fornøyd med at klimakrisen kan løses uten at det går ut over økonomien og dens vekst.

Det er to hovedproblemer med Stoltenbergs konklusjoner. For det første: Hvis det er mulig å ha økonomisk vekst uten økte klimagassutslipp i 30 år, vil det være mulig for all framtid, eller utsetter vi bare behovet for å stoppe veksten? Og, kanskje viktigst, at miljø og bærekraft er mer enn klima.

Selv om man skulle godta premisset om at økonomien kan vokse samtidig som klimagassutslippene går ned, må man ta med i regnestykket at forbruket også er avhengige av andre ressurser som settes under press samme hvor klimanøytral veksten er. Matjord, mineraler og grunnstoffer finnes i begrensede mengder. Vi er avhengige av intakte økosystemer, rent vann og biologisk mangfold, men disse verdiene kan ikke overleve en uendelig kapitalistisk økonomisk vekst.

God miljøpolitikk og ny teknologi er viktig her og nå, men vil ikke kunne løse problemet i det lange løp. I et samfunn med stadig vekst er det beste vi kan få til å gjøre veksten mindre grå, ekte grønn økonomisk vekst er en illusjon under dagens økonomiske system.

Et brudd med kapitalismen er en nødvendig forutsetning for bærekraft, fordi man ikke lengre kan ha et økonomisk system som setter økonomisk vekst høyest. Klimaproblemet og miljøødeleggelser kan stoppes, men da må økonomien slutte å vokse, og kanskje til og med bli mindre. Det er i rike land som Norge at veksten må stoppe først.

Makt finnes og er ulikt fordelt

I et samfunn uten økonomisk vekst vil sikring av velferd for alle kreve radikal omfordeling fra dem som har mye til dem som har lite. Uten den klima- og miljøskadelige veksten, kan de rike ikke bli rikere uten at resten av oss blir fattigere. Derfor er det ikke tilstrekkelig å kreve nullvekst, så lenge man ikke også tar hensyn til at makt finnes og er ulikt fordelt. Nullvekstkapitalisme betyr krise og sosial nød for de mange, og en maktbalanse som blir stadig skjevere.

Selv om utslippene går ned når økonomien er i krise, er det ingen tvil om hvem det er som betaler prisen. De arbeidsløse i Spania, Hellas og Portugal ønsker ikke en kapitalistisk nullvekstøkonomi. De som mister jobben på grunn av krisa i oljen, jubler ikke fordi det er bra for miljøet. Vi trenger en politisk styrt nødlanding av de mest miljøskadelige delene av kapitalismen. I dag er det vanlige folk som betaler for den markedsstyrte kræsjlandinga.

Når kapitalismen er i krise, vil land beskytte sine kapitalister. Derfor er klimamålene som ble lagt fram i Paris, utilstrekkelige for å nå målet de selv skisserte, om å holde temperaturøkningen under to grader. Og derfor kommer de heller ikke til å innfri disse kravene. Derfor går ikke den norske staten inn og stanser Statoils utvinning av tjæresand eller stanser konsesjonsrundene på norsk sokkel. Å stanse letingen etter ny olje og gass ville ha redusert den norske olje- og gassproduksjonen med 70 % i 2030. I stedet sponser staten letingen med 16 milliarder i året.

Når kapitalismen er i krise, forvitrer demokratiet. Troikaens overstyring av det greske demokratiet er illustrerende. Det samme er hvordan frihandelsavtaler gang på gang er juridisk bindende og til selskapenes fordel, mens miljøavtaler er frivillige og underordnede. Framtidig potensiell profitt er viktigere enn å stanse nåværende og framtidige miljøødeleggelser. Uten en endring av maktforholdene kommer heller ikke det kapitalistiske systemet til å endres.

Nullvekst og radikal omfordeling fra rike til fattige er på avgjørende måter i strid med måten dagens økonomiske system fungerer på. Derfor mener vi at det er kapitalismen, og ikke kloden, som må vike. Vi må sette menneskers behov og naturens tålegrense over økonomien, og erstatte veksttvang og udemokratiske maktforhold med en miljøbevisst sosialisme. En grønn sosialisme.

Grønn sosialisme og realpolitikk

En systemomveltning, slik et brudd med kapitalismen vil innebære, kan ikke skje uten at et flertall av folk krever det. Og slik er ikke situasjonen i Norge i dag. Men fordi miljøproblemene krever akutt handling her og nå, har vi ikke tid til å vente på et annet samfunnet før vi starter omleggingen fra fossilalderen til ei fornybar framtid. Derfor jobber Rødt også med miljøpolitikk som kan gjennomføres innenfor rammene av dagens system, uansett hvor feilaktig vi mener at dette systemet er.

Grønn sosialisme som ideologisk plattform har realpolitiske konsekvenser for hvordan vi jobber som miljøparti. For måten vi driver miljøpolitikk på, og hvilke endringer vi jobber for.

Når vi anerkjenner at maktforholdene er et viktig hinder for reell miljøpolitikk, blir det viktig å jobbe med det som kan skape motmakt. For oss er det folkelige bevegelser som evner å favne breiere enn de politiske partiene, både internasjonalt og her hjemme. Derfor har vi brukt mye tid på å legge grunnlag for samarbeid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen, som begge står sterkt i Rødt, men ikke alltid har utgjort en felles front. Dette arbeidet har kommet langt, men vil fortsette å være viktig som den største kilden til miljøpolitisk motmakt.

Rødt står ofte skulder–ved–skulder med andre miljøpartier i konkrete miljøsaker, det være seg en sykkelvei, et verneområde elller miljøkrav til kommunens innkjøp. Rødts miljøprogrammer er omfattende, og interesserte lesere kan ta en titt der for å finne våre standpunkt i spesifike miljøsaker2 Men når Rødt skal velge hvilke saker vi jobber ekstra mye med, er det den systemkritiske analysen som ligger til grunn.

To eksempler på slike saker er seks-timersdagen og grønn industri.

Kravet om redusert arbeidstid, sekstimersdagen, bryter med kapitalismens vekstbehov. Ved å si at vi kan ta produktivitetsvekst ut i fritid i stedet for lønn, tar vi mer av tida vår ut av økonomien. Det som skulle blitt forbruksvekst som følge av økte lønninger, blir økt fritid og bedre likestilling. Dette er et viktig krav, også i miljøpolitikken, fordi det peker utenfor kapitalismens logikk og stiller spørsmål ved om økonomisk vekst egentlig er det vi vil ha.

Grønn industripolitikk er viktig fordi vi aldri må godta det kunstige skillet om ”enten arbeidsplasser eller miljø”. Sosialistisk miljøpolitikk er å ikke godta at kostnadene ved nedbygging av oljesektoren tas av arbeiderne mens oljeselskapene deler ut milliarder i utbytte til sine aksjonærer. Alt for ofte settes arbeidsplasser og miljø opp mot hverandre. Splitt og hersk sikrer at de breie folkelige bevegelsene ikke blir den motmakta som trengs. Den virkelige inter-essekonflikten er ikke mellom arbeidsplasser og miljø, men mellom den kapitalistiske profittstyrte økonomien som tvinger oss til å velge, og en økonomi styrt av menneskers behov og naturens tåleevne.

Grønn sosialisme er ikke bare et interessant tema for studiekvelder (selv om det er det også!), det at vi har en sosialistisk miljøpolitikk får konsekvenser for hvordan vi jobber og opptrer som miljøparti. Rødt kan, som det eneste systemkritiske miljøpartiet i Norge, være med på å ta tilbake miljøpolitikken til venstresida. Vår miljø-politikk må fremme løsninger som både kutter utslipp, men også endrer maktstrukturene og hvordan vi organiserer arbeid og økonomi i samfunnet.

En forutsetning, men ingen garanti

Vi har brukt denne artikkelen til å argumentere for hvorfor et brudd med kapitalismen er en nødvendig forutsetning for å bygge ei bærekraftig framtid. De viktigste årsakene er kapitalismens behov for økonomisk vekst og maktforholdene systemet skaper, som vi mener er uforenlig med å sette menneskers behov og naturens tåleevne i fokus. Et brudd med dette økonomiske systemet bør slik vi ser det, erstattes med en miljøbevisst sosialisme, grønn sosialisme.

Men det er vår viktige oppgave, som antikapitalister og sosialister, å understreke at det ikke er noen automatikk i at et annet og mer demokratisk økonomisk system blir grønnere enn det vi har i dag. Sosialisme er en forutsetning for bærekraft, men ingen garanti. For miljøet og våre barns framtid vil en grå og miljøfiendtlig sosialisme kunne være like skadelig som dagens grå kapitalisme. Derfor er det avgjørende at miljøperspektivet er en av de viktigste bærebjelkene i Rødts arbeid, fordi sosialisme uten en klode å bo på ikke er mye verdt.

Et økonomisk system som lar demokratiet bestemme også over økonomien, som ikke er avhengig av evig økonomisk vekst og som sprer makt, er den beste forutsetning for å skape et grønt og bærekraftig samfunn. Vi kaller dette grønn sosialisme!

Noter:

1. http://www.dagbladet.no/2014/09/16/nyheter/politikk/olje_og_energi/klima/innenriks/35300390/#_ga=1.188415016.1851758199.1459239534
2. Se Rødts Arbeidsprogram (rødt.no) og trykksakene «Fornybar Framtid» (2011) «Trygge veier, raske tog» (2013), og «Oljefri» (2015) som alle kan lastes ned fra rødt.no/fornybar.

Tidsskriftet Rødt! har bedt meg å skrive en kort sak for interesserte i Norge, som prøver å få noen mening ut av presidentvalgene i USA.

Gitt at kandidatene til presidentvalget i USA er noe som har stor betydning for alle i denne verden, tenker jeg at det er min internasjonalistiske plikt å prøve og gjøre det.

En advarsel:

Vi som bor her, er også vekselvis lattermilde, forferdet, forundret over det som skjer – men ser også håp.

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins.

Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Hvordan fungerer de borgerlig-demokratiske valgene i USA? Halvannet tiår inn i det tjue-første århundret er svaret at det fungerer dårlig. Svært dårlig. Den grunnleggende funksjonen til en regjering – som Marx kalte kapitalistklassens generalstab – er i et borgerlig demokrati naturligvis å sørge for at den herskende klassen holder seg øverst og massene nederst. For å få til dette er det bedre å overbevise folket om at interessene deres blir ivaretatt av regjeringen, framfor å holde det på plass under jernhælen til politi og militære. Regjeringen opptrer også som en slags dommer når det er splittelse i herskerklassen om viktige spørsmål. Og den forsvarer interessene til de hjemlige kapitalistene mot herskerklassen i andre land.

Teorien som ligger til grunn for regjeringer i USA, er basert på at det skal være en «maktbalanse» mellom ulike deler av regjeringsmakta. Hvert annet år er det valg i den enkelte stat for å velge de 435 medlemmene i Representantenes Hus og en tredjedel av de hundre senatorene (som sitter i perioder på seks år). Hvert fjerde år velges presidenten som maksimalt kan sitte i to perioder. De ni dommerne i Høyesterett blir ikke valgt og kan sitte på livstid. Når en av dem slutter eller dør, velger presidenten en ny som må godkjennes av Senatet.

Presidenten har herredømmet over statsapparatet og militæret. Kongressen legger grunnlaget for regjeringas politikk ved å vedta lover, og Høyesterett avsier dom over lover eller regjeringens handlinger basert på tolkninger om de er legitime i forhold til Grunnloven. Det er mange åpenbare hull i denne strukturen. Ett av dem er forskjellene mellom de femti statene i unionen. Hver stat har to senatorer uavhengig av innbyggertall. Følgelig har California – en urban, multietnisk og generelt liberal stat med sine 38 millioner innbyggere – to senatorer. De 22 minste statene, som for det meste er landbruksstater, har til sammen det samme innbyggerantallet – og 44 senatorer.

Presidenten blir ikke valgt direkte, men av et valgmannskollegium hvor hver stat tildeles stemmer etter antall representanter og senatorer til Kongressen. Det betyr at en kandidat i det ene partiet som vinner med små marginer i tilstrekkelig mange stater, kan slå ut en kandidat i det andre partiet, selv om denne har et klart flertall i de andre statene, noe som kan føre til at en kandidat kan vinne presidentvalget uten å ha folkets flertall bak seg. Det skjedde med George W. Bush i 2000.

Penger, rasisme og to partiet

Det er tre andre problemer når skoleelevene lærer om ”Demokratiet i USA”: Rasisme, penger og to-partidominansen. Spørsmålet om rasisme trenger knapt noen kommentar. De to første ofrene for den europeiske innvandringen var indianerne og de afrikanske slavene. De ble helt fra starten utelukket fra dette demokratiet, og de har bare delvis vunnet innpass i de 240 årene etter nasjonens fødsel. Eiendomsretten ble nedfelt i Grunnloven og de lovene som fulgte, og jo mer eiendom man besitter, desto bedre er lovbeskyttelsen. I følge en doktrine om «konsern som person» instituert av Høyesterett i det 19. århundret har konserner mange av de samme rettighetene som privatpersoner.

Med denne Grunnloven har valg i USA vært et løp hvor vinneren tar alt, eller kall det førstemann til mølla, noe som har lagt grunnlaget for et to-parti-system gjennom mesteparten av landets eksistens. De to partiene, Det republikanske og Det demokratiske, har vært der siden 1856. Sporadiske tilfeller av tredje-partier eller uavhengige kandidater har hatt liten betydning. Det grønne partiet i USA har nasjonal utbredelse og har stilt kandidater siden 1996, men har bare en eneste gang kommet over 1 prosent. Samtidig er det mer enn hundre folkevalgte fra De grønne i USA.

Pengene og valgene

I løpet av de siste tjuefem åra har pengenes rolle i den politiske prosessen blitt mer og mer omfattende, og mye tydeligere. Kampanjer for å bli valgt på nasjonalt nivå krever «krigskasser» på millioner av dollar. Det meste går til TV og annen annonsering, men også til galluper, graving om opposisjonen, eventuelle rettssaker og annet. De som er nye i Representantenes Hus, instrueres til å bruke minimum fire timer om dagen på å ringe givere for å sikre penger til neste valgkampanje. Denne «ringe-tiden» er mer enn de er anbefalt å være tilstede i Huset og tiden de bruker på å ta i mot sine velgere.

I 2010 gjorde Høyesterett en avgjørelse, kalt «Citizens United» som fjernet restriksjonene på konsernenes adgang til å bruke penger på å støtte kandidater. Konserner ble likestilt med privatpersoner. Pengeflommen gikk i været. Konserner og interessegrupper (deriblant fagbevegelsen) bruker mer enn tre milliarder dollar hvert år på nasjonalt nivå for å påvirke på Kongressen. Det skjer ved hjelp av lobbyselskaper som hyrer tusenvis av betalte profesjonelle som kjenner all krokveiene inn og ut av Washington og de lovgivende prosessene. Ofte blir det introdusert lovforslag til Kongressen som helt og holdent er forfattet av lobbyfolk på vegne av den industrien det gjelder.

«The American Legislative Exchange Council» (ALEC) har ført lobbyvirksomheten til nye høyder. Det er et organ som ble startet av oljemilliardærene, brødrene Koch. Det tilbyr full lobbytjeneste – skriver lovforslag som skal fremme et vidt spekter av konservative saker, beregnet både på føderalt, delstats- og lokalt nivå. Mange av dem for å få til reduksjon av skatter og privatisering av offentlige institusjoner, forskjellige tjenester eller offentlige parker og allmenning. Men ALEC har også vært en sentral pådriver for å få gjennom lover som vil gjøre det vanskeligere for fattige og minoritetene å stemme. Dette er en sentral sak for kommunene med overveiende svarte og latinoinnbyggere. De ser at retten til å stemme kan bli tatt fra dem, en rett som det har kostet så mye å kjempe fram gjennom borgerrettsbevegelsen.

Pengenes tydelige rolle har ført til en dyp kynisme i det amerikanske folket. Ved presidentvalget i 2012 var valgdeltakelsen på 53,6 prosent (78 prosent i Norge i 2013). I mellomtiden har seks år med fastlåste forhold i Kongressen, hvor republikanerne har forsøkt å stanse et hvert initiativ fra Obama-administrasjonen eller demokratene, ført til at Kongressen som institusjon har rekordlav tillit i følge galluper. Enkelte av dem rapporterer at 80 % av befolkningen har et negativt syn på Kongressen. Alt dette er del av et bakteppe for veksten til Donald Trump og Bernie Sanders i primærvalgene i 2016.

Men, er Donald Trump en fascist?

Nei. Men det er først og fremst fordi målet hans ikke er å bygge en fascistisk bevegelse som har til hensikt å gripe makta. Han har ikke en tett gjeng av kadre rundt seg eller et organisasjonsapparat under sin ledelse som er nødvendig for å skape en slik bevegelse.

Han har og uttrykker meninger som er helt i overensstemmelse med klassisk fascisme. Han er autoritær og proklamerer stadig vekk hva han har tenkt å få folk til å gjøre. For eksempel, erklærer han at han vil beordre det amerikanske militæret til å begå åpenbare krigsforbrytelser, og hvis de nekter, vil det få brutale konsekvenser. Han er en ekstrem nasjonalist med erklærte intensjoner om å påtvinge land rundt i verden det USA vil. Han er en sexist som snakker om kvinner, hvis han i det hele tatt sier noe om dem, med uttrykk som dreier seg om hvor fysisk tiltrekkende de er, for det meste nedlatende.

Først og fremst er han rasist. Han karakteriserer meksikanske innvandrere som voldtektsforbrytere og mordere. Han går inn for å stenge grensa for muslimer, og han oppfordrer sine tilhengere til å banke opp «Black Lives Matter»-demonstranter. Han er ignorant og vulgær, narsissist, en bølle og tvangsløgner, født rik og bortskjemt så det holder.

Hvordan klarte denne mannen å kuppe primærvalgene i det Republikanske partiet og kaste den konservative bevegelsen i USA ut i full forvirring?

Det er viktig å forstå at han er en av de store kjendis-/mediefigurene i USA. Takket være medias ekstreme opptatthet av celebriteter er han mye mer kjent enn noen av sine republikanske rivaler. Han har framstilt seg selv som milliardær, som en entreprenør, en som bygger, og en smart og beslutningsdyktig forretningsmann. Ikke minst stod han bak en realityserie på TV kalt «The Apprentice» og en oppfølger ved navn «The Celebrity Apprentice». Seriene formidlet nettopp disse mytene om ham. De var på lufta i årevis, fra 2004 til 2015, og ga ham millioner av seere hver uke. Ved hjelp av slike framstillinger og disse forestillingene valset han i fjor høst inn i republikanernes kandidatprosess og klarte å kuppe det folkelige grunnlaget som partiet har brukt tiår på å bygge opp.

Siden sekstiåra har de konservative fulgt en strategi med å forsøke og samle forskjellige krefter og bygge opp en konservativ front som kunne akseptere og følge en økonomisk kurs tilpasset konsernene, selv om dette ikke nødvendigvis var i tråd med interessene til en del av partiets medlemmer. Den inkluderte kristne fundamentalister og evangelister, eldre som kjenner seg truet av sosiale forandringer som normaliseringen av homoseksuelle og lesbiske forhold, arbeidere som opplever at inntekten blir lavere eller forsvinner ved at konserner flytter virksomheten til lavkostland, for ikke å glemme folk som ble hysteriske etter 9/11. Men først og fremst forente denne fronten en masse hvite fra forskjellige klasser som følte at deres hvite privilegium, deres medfødte overlegenhet over andre amerikanere, er truet.

En orkestrert kampanje fra høyre i media, særlig Fox News, i tillegg til radioprogrammer og et sammenhengende nett av internettsteder, skapte en informasjonsboble som særlig underbygget frykt og folks følelse av å være offer. To forhold i 2008 gjorde dette året til et vendepunkt i utviklingen av denne reaksjonære basen. For det første, plutselig sprakk boligboblen og de svindelaktige finansielle affærene knyttet til den, som utløste den store krisa. En lang periode med økonomisk vekst i USA gikk i stå med alvorlige konsekvenser for millioner av mennesker som mistet inntekt, hjem og pensjon. Panikken ble utnyttet av Tea Party-bevegelsen som la skylda på de fattige og regjeringa for et sammenbrudd som i virkeligheten var forårsaket av store banker og investeringsselskaper. Det var en injeksjon som førte til at hundretusener, kanskje flere, ble politisk aktive for første gang.

For det andre, stemte breie og bevisste deler av befolkningen inn Barack Obama, den første svarte presidenten noensinne. Det var en tydelig melding som endte republikanernes kontroll over presidentvervet. Dette virket som en katastrofe på de som allerede var engstelige og usikre på sin plass i en utrygg verden. Hatet mot Obama ble underbygget av historier om at han slett ikke var født i USA-staten Hawaii men i sin fars fødeland, Kenya, og at han i all hemmelighet var muslim. Denne lett kamuflerte panikken, basert på det faktum at han er svart, fikk næring fra Donald Trump, som viste seg å være en framstående fødselshjelper blant disse konspirasjonsteoretikerne. I fjor høst fulgte Trump opp med å ta kommandoen over primærvalgene til republikanerne ved å love å bygge en mur på over 2000 amerikanske miles langs grensa mot Mexico, og deportere hver eneste papirløse arbeider som befant seg innafor USAs grenser. Samtlige 11 millioner, mer eller mindre. Dette var et mesterlig grep som viser hvordan han har klart å ta kontrollen over prosessen.

Først og fremst appellerte Trump til rasismen ved å hevde at meksikanere og andre innvandrere bringer med seg narko-tika og kriminalitet til USA, og at de er voldtektsforbrytere og mordere. For det andre, trakk han bare på skuldrene av kritikken som sa at dette var totalt useriøst. Mexico må betale for muren, sa han, det skulle han sørge for. For det tredje, han vil bygge opp en svær ny «deportasjonsstyrke» for å gjennomføre dette. For det fjerde, vil han fjerne medfødt statsborgerskap – den garantien Grunnloven gir som sikrer automatisk statsborgerskap til alle barn som blir født i USA. Alt dette skal skje i løpet av de to første åra av hans administrasjon.

Denne planen har gitt ham fanatisk støtte fra en betydelig mengde av den harde kjerna i det republikanske grunnfjellet. De heiet vilt og sang «USA! USA!» hver gang han snakket om disse sakene. Gallupene fortalte at han raste oppover på målingene. Her var det en tøff fyr som hadde erfaring fra den virkelige verden, med tydelig tale som fortalte dem akkurat det de ville høre. Og best av alt, han ignorerte den «politiske korrektheten» som disse hvite føler seg undertrykket av, og ga dem dermed lov til å gi blaffen i det sosiale presset som forsøker å forhindre utgytelsen av rasistisk, sexistisk og homofobt sludder i det offentlige rom. Han fnyser av mediafolk og rivaler som hevder at han er avhengig av «dårlig informerte velgere.»

Hva med Trumps rivaler?

De viktigste rivalene i nominasjonsprosessen er i virkeligheten ikke særlig annerledes når det gjelder politiske standpunkter, men de er mer kalkulerende og er omgitt av profesjonelle kampanjerådgivere. De har prøvd å holde tritt med ham og til og med forsøkt å presse ham mot høyre. Mens dette skrives (i mars), er det Ted Cruz som er den største utfordreren. Han er en kristen fundamentalist som erklærer at han vil følge Guds lov hvis det skulle bli konflikt mellom den og amerikansk lov. Han besvarer spørsmål om USAs politikk i Midt-Østen med å love at IS-områdene skal teppebombes helt til han finner ut om «sand kan lyse i mørket». Cruz, som hittil hadde forsøkt å unngå spørsmålene om immigrasjon, svarte på planen til Trump med å kritisere ham for å si at noen av de 11 millioner utviste ville kunne komme tilbake til USA på lovlig vis. «Han har gått inn for å tillate at folk kan komme tilbake og få statsborgerskap. Det er jeg i mot.»

Selv om utsiktene med å få Trump som president er virkelig skremmende (det samme gjelder Cruz), så gjør han sannelig mye skade i Det republikanske partiet. Ved hele tiden å utbasunere at hans kampanje er egenfinansiert og dermed helt uavhengig av sponsorer, avslører han samtidig den totale avhengigheten rivalene hans er av store summer fra rikfolk på høyrevingen. Kampanjen hans har sluppet løs den hvite, reaksjonære styrken som partiets byråkrati og planleggere hadde jobbet så hardt for å få samlet og samordnet. Nå er de under hans lederskap. Det skjer dessuten på et tidspunkt hvor denne basisen ikke lenger er tilstrekkelig for republikanerne – folk med latinsk opprinnelse utgjør den sterkest voksende minoriteten i USA. Hvis man legger til afroamerikanere, asiater og andre fargede, ikke hvite (som er den gjeldende betegnelsen), nærmer de seg til sammen et flertall i den amerikanske befolkningen. Trump-kampanjen, og det forholdet at ingen av de andre kandidatene har utfordret ham om rasismen, har pulverisert en hver sjanse for at noen vesentlig del av disse lokalsamfunnene kan innlemmes i det republikanske velgergrunnlaget.

Republikanerne frykter også at Trump vil fremmedgjøre mange av partiets egne velgere og fordrive mulige uavhengige velgere i store mengder når det kommer til valget. Samtidig fører alle forsøk på å hindre at han vinner nominasjonen, bare til at tilhengerne hans blir rasende. De er lidenskapelige i sin støtte og kan godt finne på å bryte med partiet hvis de mener at han blir urettferdig behandlet.

Er Bernie Sanders sosialist?

Han kaller seg «demokratisk sosialist» eller bare «sosialist». Forøvrig oppfordrer han til det han kaller en «politisk revolusjon» i USA. I hvert eneste valg han har deltatt i, helt siden han i 1981 stilte som kandidat til ordførervervet i Burlington, Vermont, har han stilt som uavhengig kandidat og forfektet sin sosialisme. Denne gangen stiller han som Demokrat og har lovet å stille seg bak demokratenes presidentkandidat, uansett hvem det blir.

Hovedsakene hans – som å fjerne pengene fra valgprosessene, skattlegging av de rike, oppsplitting av storbankene, gjenoppbygging av det sosiale sikkerhetsnettet, gratis høyere utdanning, individuell helseomsorg, slutt på privatisering av allmenninger og en del annet i samme ånd – er saker et europeisk sosialdemokratisk parti tilhørende venstrefløyen kanskje ville kunne støtte. I alle fall ville det garantert revolusjonere det amerikanske samfunnet hvis det skulle finnes en måte å gjennomføre dem på. Sett under ett er det faktisk identisk med programmet til Occupy Wall Street! OWS! var ikke uttrykt sosialistisk, selv om veldig mange av oss som sluttet seg til og var med i teltleiren i Zucotti Park og en rekke andre steder, var og er sosialister. Kampanjen til Sanders er i stor grad et svar som tar opp i seg det samme sinnet som fantes bak OWS! Jeg vil argumentere for at denne bevegelsen har bidratt sterkt til å legge selve grunnlaget for Bernies kampanje, ikke minst denne sterke og vedvarende meldingen: 99 prosent versus 1 prosent. Sett på den måten, kan den på et vis sammenliknes med utviklingen av den rollen Tea Party-bevegelsen har spilt i det Republikanske partiet.

Det kan virke som Trump kom som lyn fra klar himmel, men Bernie gjorde virkelig det. Da han startet kampanjen sin halvveis inn i 2015, hadde flertallet av amerikanere ingen anelse om hvem han var, selv om han hadde vært en tydelig taler i Kongressen gjennom to tiår. Han skapte uro i Det demokratiske partiets maskineri som var innstilt på å velsigne Hillary Clintons kandidatur, en kvinne som ikke har vært utenfor offentlighetens lys de siste 25 åra.

La meg et øyeblikk bare minne folk i Norge på hvor bemerkelsesverdig situasjonen er. I de siste 65 åra, minst, har sosialisme vært tabu, et forbudt begrep i USA. Nå rapporterer sjokkerte aviser fra en gallup gjennomført av Frank Luntz, en republikansk gallupmann: Folk mellom 18 og 26 år setter sosialismen høyere enn kapitalismen: 58 prosent – 33 prosent.

Disse gladtallene kommer dessverre ikke som resultat av arbeidet til et nettverk av ivrige marxistiske studiegrupper som befinner seg under radaren på kryss og tvers i USA. Faktisk er denne nyoppdagede støtten et svar på høyrefløyen. Når de går til angrep på offentlig utdanning, nasjonale parker, våpenrestriksjoner, støtten til arbeidsløse, skolelunsj, samme sexekteskap, tilgang på prevensjon og abort og en rekke andre ønskverdige forhold, fordi de mener det er «sosialisme», er det ikke så rart at mange tenker: «Jøss, sosialisme er da ikke så gæern’t!» Disse galluptallene kan knyttes direkte til Bernie. Det kan virke utrolig, men denne 74-åringen er den kandidaten, uavhengig av parti, som har den mest engasjerte støtten blant ungdom. Møtene hans har vært store, fylt av ungdom og entusiasme. I primærvalget i Iowa kapret han stemmene til aldersgruppen 18-29 med tallene 84 mot 14. Clinton fikk de eldres stemmer med nesten like stor margin.

Det er to viktige ting som må sies om kandidaturet til Sanders. For det første stiller han, etter amerikanske politiske begreper, som venstrepopulist. Det betyr at han for det meste retter oppmerksomheten mot økonomiske spørsmål og idéen om at alle deler av arbeiderklassen, gjerne også deler av middelklassen, vil kunne samle seg om et program som fremmer deres objektive interesser. Problemet med venstrepopulismen i USA er at den vier altfor liten oppmerksomhet til undertrykkelsen av afroamerikanere og andre undertrykte grupper. Det forteller noe at vi i løpet av det siste halvannet året har sett en gjenoppliving av de svartes kamp, med «Black Lives Matter» som senter. Sanders har en del viktig støtte blant afroamerikanere på venstresiden, men han har hittil ikke klart å legge vekt på samfunnsforholdene til de svarte på en måte som kan overbevise dem om at han, framfor Clinton, fortjener deres støtte. Hun har drevet sin sjarmoffensiv overfor de svarte over lang tid. I enkelte av de tidligste primærvalgene i 2008 slo hun til og med Obama blant svarte velgere.

For det andre, hvis Sanders skulle vinne nominasjonen og selve valget, møter han store begrensinger i forhold til hva han kan gjøre for å få gjennomført mesteparten av programmet sitt. Og han er selv klar over det:

Nå skal jeg si noe som ingen andre presidentkandidater kommer til å si.

Uansett hvem som blir valgt til president, så vil ikke den personen ha mulighet til å gjøre noe med de enorme problemene arbeidsfolk står overfor i dette landet. De vil ikke kunne lykkes fordi makta til konsernene, til Wall Street og kampanjesponsorene er så stor at ingen president vil kunne stå opp mot dem.

Det er sannheten. Folk kan kanskje bli litt ukomfortable når de hører det, men det er virkeligheten. Og derfor handler denne kampanjen om å si fra høyt og tydelig: Det handler ikke bare om å få valgt Bernie Sanders til president, det handler om å skape en politisk grasrotbevegelse i dette landet.

Er Hillary Clinton progressiv?

Nei. Hun er en klassisk neoliberaler. Hennes finansielle støtte kommer fra storkapitalen, særlig gigantene i Wall Street, institusjoner som Goldman Sachs som støttet både 2008-kampanjen hennes og den pågående. Særlig gir utenrikspolitikken hennes grunn til stor bekymring. Da hun var utenriksminister under Obamas første periode, var hun helt klart den som gikk hardest inn for USAs katastrofale intervensjon i Libya, som fjernet Muammar Gadaffi og kastet landet inn i de ødeleggende forholdene det fortsatt befinner seg i.

Selvfølgelig har svaret hennes på utfordringene fra Sanders-kampanjen vært å lirke seg til venstre. Hun benytter seg av den samme framgangsmåten som hennes mann, Bill Clinton, brukte som kandidat og som president. Vi kan kalle det for triangelmetoden. Det betyr å lage et program som blander sammen elementer fra både høyre og venstre i det borgerlige politiske landskapet, og selv plassere seg i en slags flytende posisjon over dem. Hun har forandret sine synspunkter flere ganger og tatt opp en retorikk som kan likne Sanders sin om så viktige saker som å bekjempe konsernenes frihandelsavtaler. Problemet er at ingen, selv ikke hennes egne tilhengere, tror at hun er ærlig og virkelig står for disse synspunktene, men at hun kommer til å gå tilbake på dem og bevege seg mot sentrum om hun vinner nominasjonen.

Hva med venstresiden i USA? Hvilken venstreside?

I USA er det svært få på venstresiden som er erklærte sosialister. Det er sannsynligvis ingen organisasjoner som har mer enn 1500 medlemmer, og en håndfull av dem kan ha noen hundretalls medlemmer. Det finnes et større sosialist- og kommunistmiljø som inkluderer folk som har vært i eller i nærheten av venstreorganisasjoner, og mange andre som ikke en gang har vært nær dem. Tradisjonelt kan vi dele inn ytre venstre i tre leire: Det finnes de, hovedsakelig trotskister og anarkister, som prinsipielt nekter å ha noe som helst å gjøre med de to borgerlige partiene. Noen av dem oppfordrer folk til å la være å stemme, noen støtter kampanjene til uavhengige partier eller personer, og noen kjører fram folk fra egne rekker som presidentkandidat i et forsøk på å skape blest om hvem de er. Dessuten håper de å rekruttere flere nye medlemmer enn de som blir utbrent i løpet av kampanjen.

Det finnes de, hovedsakelig sosialdemokrater, som kaller seg kommunister og som driver mye av sitt politiske arbeid innenfor Det demokratiske partiet. Noen ganger rettferdiggjøres dette ved å peke på faren for høyreframgang i valgene, og det gjelder særlig kontrollen med det Hvite Hus. I seinere tid har en viktig tendens vist seg som ser arbeid i Det demokratiske partiet som et avgjørende for å få til en splitt hvor en betydelig del går ut og mot venstre for så å danne kjerna i et nytt parti.

Så finnes det de som ikke prioriterer valgarbeid, men deltar i enkelte valgkampanjer, vanligvis er det med demokratene. Det er i hovedsak på lokalt eller delstatsnivå, gjerne hvis de ser at det kan ha en naturlig tiknytning til annet politisk arbeid de gjør, for eksempel i fagbevegelsen, i miljø-bevegelsen eller i lokalsamfunnet.

Kampanjen til Bernie Sanders har skapt store rystelser. For bare to år siden var det få på venstresida som ville ha sett for seg at en sosialistisk politikk kunne spille en såpass dramatisk og sentral rolle i USA. Det er spesielt overraskende at dette ikke har skjedd som resultat av en oppblomstring over tid av sosiale bevegelser (slik vi opplevde det på 60- og 70-tallet), derimot ved at én person har forstått stemninga i tida med kritikken av konsernene, rettferdighetsfølelsen og en åpenhet om sosialismen som nå finnes i det amerikanske folket. Denne nye situasjonen krever at alle slags venstrekrefter nå vurderer tendensen til isolere seg, ser på sine tradisjonelle standpunkter med et nytt blikk. De diskuterer hvordan de kan svare på det Bernie Sanders snakker om, om ikke annet i form av grundig polemikk, som på tålmodig eller utålmodig vis forklarer at det han går inn for, ikke er virkelig sosialisme i det hele tatt, ikke egentlig.

Det er delvis fordi Sanders har fått sosialisme tilbake på kartet i det som er hovedstrømningene i den politiske debatten i USA. Han har forstørret og forandret det såkalte Overton-vinduet, et begrep som beskriver de idéene som til en hver tid er dominerende og akseptert i et samfunn. For å si det på en annen måte, så har vi nå noen helt uventede lag av befolkningen som sier – og har gitt gode grunner for å si – «Sosialisme? Ja, for meg er det ok.»

Det er delvis fordi han har gitt de unge, og særlig collegestudenter en innsprøyting. I 2008 hadde Obama en ekstremt profesjonell bevegelse som organiserte folk på colleger og universiteter, basert på kampanjens hovedtema som var Håp og Forandring! Det er en helt annen stemning rundt kampanjen til Sanders. Den er mer spontan, mer målbevisst, til og med mer optimistisk – og er et svar på ropet om en «politisk revolusjon» som orienterer seg mot sosialisme. Som sagt, så sier Bernie Sanders selv i tydelige ordelag at han, selv om han skulle bli president, ikke kan få gjennomført de forandringene han går inn for. Det er en klar oppfordring om å bygge en organisasjon, enten det dreier seg om å ta over Det demokratiske partiet, helt eller delvis, eller å bygge uavhengige organisasjoner. Det likner på den såkalte Regnbuekoalisjonen, en strategi Jesse Jackson brukte fra starten i 1984 og fram til slutten i 1988-kampanjen, da han stilte som kandidat i demokratenes primærvalg. Mens mine gamle venner og kamerater prøver å finne ut om det er fornuftig å bruke våre små krefter i et forsøk på å få størst mulig gjennombrudd i en slik avgjørende tid, har vi samtidig et blikk på det den latinamerikanske teoretikeren Marta Harnecker kaller «den sosiale bevegelsen mot venstre».

Det er særlig de unge i kjerna av «Black Lives Matter!» som så langt har spilt en fascinerende rolle ved dette valget. Bevegelsen oppstod som protest mot politibrutalitet og mord, og for frihet fra trakassering. Den tydelige rasismen hos de republikanske kandidatene, i særdeleshet Donald Trump, har ført til at disse demagogene stadig blir møtt med stille protester og muntlige utfordringer når de har sine valgmøter. Men aktivistene har også både Clinton og Sanders som mål, og krever at de tar opp saker som har avgjørende betydning for de svarte. Tendensen blant mange eldre afroamerikanere, særlig kvinner, er å støtte Clinton, men de unge aktivistene, barna og barnebarna deres, lar ikke Clinton slippe unna. De refererer til saker fra hennes rulleblad, som hennes støtte til og delaktighet i president Bill Clintons ødeleggelse av velferdssystemet og hennes egen beskrivelse av svart ungdom i 1996:

De tilhører ofte den slags ungdom som kalles «superrovdyr», ingen samvittighet, ingen empati. Vi kan snakke om hvordan de ble sånn, men først må vi få satt dem på plass.

Som nevnt tidligere, står Bernie Sanders for en venstrepopulisme som kaller bankene og konsernene for superrovdyr som må settes på plass, men han har en tendens til å legge altfor lite vekt på sosiale spørsmål som rasismen, slik de svarte opplever den. Han har svart på kritikken på en god måte og har oppnådd en viss forsiktig støtte fra viktige svarte tenkere som Ta-Nehisi Coates og Michelle Alexander.

Så lenge primærvalgene varer, kan vi vente oss at kreftene i «Black Lives Matter!»-kretsen, bredt definert, kommer til å bruke det rommet som skapes av medias dekning av valgene døgnet rundt, for å bygge opp bevegelsen sin. Det er ikke sannsynlig at de vil underordne seg noen av kampanjene. De fortjener støtte.

Det er en lang vei fra oljehovedstaden Stavanger til Paris for å holde hender rundt Eiffeltårnet under COP21. Det er 3 timer og 20 minutter med fly, 1 777 km med bil. Vi kjørte i 30 timer fra Oslo i buss med 40 aktivister fra Rød Ungdom.

Anja Ariel Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom og kommer fra oljehovedstaden Stavanger.

Flere vil mene at det ikke hadde noen hensikt å dra dit etter at klimamarsjene uansett var avlyst etter Paris-terroren bare noen uker før, og det ble innført et forbud mot å gå flere enn ti personer sammen i en gruppe eller være mer enn to personer som sammen spredte et politisk budskap. Vi var selv skeptiske. Så hvorfor trosse forbudene og dra likevel? Fordi vi aktivister veldig ofte har rett når det kommer til klima, og fordi alt for mange rundt forhandlingsbordene tar feil. Da må vi være der for å vise dem at vi følger med på dem. Forhandlingsrommet er ikke et gjemmested for dårlige avgjørelser, vi er styggen på ryggen deres som sørger for at de føler på presset fra grasrota.

Good COP, bad COP

Klimatoppmøte består av representanter fra nesten 200 land og var en av de større samlingene FN har avholdt. Møtet hadde stort fokus på utfordringen rundt 2-gradersmålet og den store skepsisen rundt å nå det. Planen var å diskutere om de måtte sette nye mål, eller om det fremdeles var mulig å nå 2-gradersmålet. De kom frem til et 31-siders dokument der de er enige om at alle landene skal gjøre sitt beste for å holde den globale oppvarmingen til under 2°C og helst til under 1,5°C. Avtalen er ikke juridisk bindene før 55 land som produserer 55 % av verdens drivhusgasser formelt godkjenner avtalen. Nå etter Paris skal alle landene lage sine egne nasjonale avtaler for å kutte utslipp.

Klimatoppmøtet er mye mer enn bare et forhandlingsrom. Det er en folkefest som tiltrekker seg folk fra hele verden, men du ser et tydelig skille mellom UNFCCC og grasrotinitiativer. Det var i hovedsak to store områder som er lagt opp til at alle som ville kunne ta del i. På forhandlingsområdet var det et område kalt «Green Zone» med stands for organisasjoner og bedrifter, matservering og innovative løsninger, som sykler som generer strøm. Dette er hvor delegatene på møtet mingler med miljøengasjerte folk, og området bærer stort preg av å være drevet av næringslivet.

Det andre området arrangert av grasrotsamarbeidet Coalition Climat 21 het CAZ – Climate Action Zone eller ZAC – Zone D`Action Climat på fransk. Det tok litt tid før vi forsto at det var det samme. Her finner man alt. Innledninger med blant annet Naomi Klein, dans med bongotrommer, nettverksmøter og kurs i å håndtere tåregass om det brukes under de ulovlige demonstrasjonene. Det var her vi tilbragte mest tid med andre klimaaktivister og våre franske kamerater i Ensemble.

Moralpoliti og businessmenn

Jeg har ofte lurt på hvem disse klimaaktivistene egentlig er og hvor de har fått engasjementet sitt fra. For helt ærlig så har jeg aldri helt kjent på det. Dette med at vi skal redde skogen, resirkulere, ta vare på alle pelsdyra og bli vegetarianere. Jeg har alltid tenkt at ting går sin gang, og at mennesker ikke skal være på jorda for evig, og at dette kanskje bare er begynnelsen på slutten vår. I mitt hode var klimakampen en kamp vi kom til å tape, og derfor kunne vi like så godt bare gi den opp. Kanskje er det fordi jeg har vokst opp i Stavanger og blitt fôra med historier om oljeeventyret, økonomisk vekst og industrien. Jeg får litt hetta av miljømoralpolitiet som tvinger alle til å være veganere.

Men på COP21 forstår du at miljøforkjempere ikke lenger er en homogen gruppe som bor i små økosamfunn, er veganere og har dreadlocks, altså de finnes de også, men miljøforkjemperne er mye mer, de er folk flest. De er alt fra ungdommer med haremsbukser til menn i dress som pusher 50. De er familieforeldre. Det er familieforeldre og miljøagenter, og Paris under COP21 er en smeltedigel for alle.

Sør vs. Nord

Alle er enige om at vi må kutte for å forhindre utslippene for at temperaturen på jorda ikke skal stige mer enn 2 grader og helst ikke mer enn 1,5 grader celsius. Spørsmålet er hvordan vi skal fordele utslippene. Spørsmålene som det ble forhandla rundt var: Hvem skal få slippe ut mest? Hvem skal kutte aller mest? Spørsmålet er ikke om vi skal kutte eller ikke, spørsmålet er hvor ambisiøse kuttene blir, og ikke minst hvor rettferdig det blir.

På COP19 i Warsawa sultestreika delegaten fra Filipinene, Naderev «Yeb» Sano, sammen med flere titalls andre klimaaktivister. De sultestreika fordi klimatoppmøtet mangler forståelse for at de fattigere landene allerede nå må betale prisen for de miljøødeleggelsene som de rikere landene står i spissen for å skape. Vi ser det i Sudan der Sahara ørkenen utvider seg, i Bangladesh der vannet stiger, og vi ser det hver gang ekstremvær, slik som sykloner på Filipinene, ødelegger hjem, familier og byer. Ruth Nyambura fra Kenya beskriver det slik i et intervju under COP21 med Amy Goodman:

We want to get out of this sinking ship, but countries like the U.S. are holding the lifeboats.

Samtidig blir det feil å lukke øynene for de klimaødeleggelsene som finnes i rikere land. Det er bare det at de ofte føles som bagateller i forhold til de større ødeleggelsene i Sør. Isbreer som smelter, dyr som er utrydningstrua og mindre snø i alpene. De miljøødeleggelsene som rammer mennesker, har ikke kommet til Vesten, enda.

En rettferdig fordeling av utslippene handler ikke bare om solidaritet. Det er helt nødvendig med en rettferdig fordeling av utslippene hvis vi i det hele tatt skal drømme om å nå målet om å ikke overstige 1,5 graders oppvarming. Det er de fattige landene som i dag har minst utslipp, og likevel hører vi ofte at det ikke hjelper å kutte i for eksempel Norges utslipp når land i Sør ikke gjør det. Hvis ikke vi skal kutte utslipp i Norge – hvem skal gjøre det da? Det ender fort opp med å bli ingen. De rike landene må gå foran slik at landene i Sør ikke blir så hardt rammet av klimaendringer at de ikke har mulighet eller ressurser til å kutte egne utslipp, fordi de må bruke alle ressurser på å bygge opp samfunnene sine.

Avtalen vi har fått, er ikke tilstrekkelig fordi den ikke krever nok av de rike landene og fordi den ikke tilrettelegger nok for de fattigere landene. Det skyldes mye fordi avtalen tviholder på et økonomisk system som bidrar til å skape klimaødeleggelsene.

Dette skjønner ikke alle, men det gjør klimaaktivistene fordi de er vanlige folk, de er arbeidere. De er ikke bedriftseiere eller milliardærer. De tjener ikke på at miljøet blir ødelagt sånn som så mange andre rundt forhandlingsbordet under COP21 gjør. De taper på klimaødeleggelsene, sånn som alle oss andre. Lista over sponsorer bak arrangementet forteller sitt. Det er selskaper som står høyt oppe på svartelista over miljøverstinger, selskaper som Coca Cola og BMW. Hvorfor vil de sponse COP21? Fordi de får en avtale som setter næringslivet foran livet til vanlige folk. De får en klimaavtale innenfor kapitalismens rammer.

Klima over kapitalisme

Under klimaforhandlingene sa Barack Obama: «Vi har bevist at sterk økonomisk vekst og kutt i CO2 ikke trenger å være motsetninger, men at det kan styrke hverandre. Og det burde gi oss håp.» Han sier det i hvert fall ærlig: Det gir storkapitalen håp. Det burde gi håp til multinasjonale selskaper som kan fortsette å øke sin profitt med presidentens velsignelse. Lista over alle det ikke gir håp til, er mye lengre. Bare i Paris på dagen avtalen ble vedtatt, strakk det seg en menneskelig lenke tre ganger rundt Eiffeltårnet med mennesker som sa ifra om at avtalen ikke var god nok.

Forbrukermakt er ingen trøst. Vi må kreve at stater rundt om i verden kutter i utslipp, eller kutter båndene sine til multinasjonale selskaper som plyndrer utviklingsland for ressurser og ramponerer klimaet. Du kan ta så mange kalde dusjer du bare vil, men hvis Coca-Cola får fortsette å produsere på en miljøskadelig og usolidarisk måte, og oljeindustrien fortsetter å få bore alle steder de vil, kommer det ikke til å ha noen nytte. Er det ikke sprøtt hvordan de mest ressursfulle kreftene i hele verden velger å skyve det globale klimaansvaret på tilfeldige enkeltpersoner?

Klimakrisa kan løses, men ikke uten at storkapitalen står for hoveddelen av kuttene i utslippene, fordi de også står for de største utslippene, og ikke uten klimaaktivisme. Det er ikke markedsmekanismene som kommer til å løse klimakrisa. Det er helt nødvendig å sette klima over profitt og jobbe mot det systemet som har skapt krisa.

Jeg ble engasjert i klima da jeg kjørte forbi isbreen i Sogn og Fjordane og ble redd for at den skulle forsvinne, Jeg ble engasjert i klima da jeg dykka på The Great Barrier Reef i Australia og så hvor mange av korallene som var døde, jeg ble engasjert i klima da jeg så konsekvensene av en fossil og lite bærekraftig industri i Stavanger, jeg ble engasjert i klima da jeg var på COP21 og forsto at klimaengasjement ikke er en særinteresse, og jeg ble engasjert i klima da jeg forsto hvorfor klimaaktivisme trengs.

Klimaaktivisme trengs fordi så alt for mange av delegatene rundt forhandlingbordet i Paris ikke hører på den påvirkningen klimaendringer har på menneskers liv. De hører heller på bedrifters behov for profitt.

Etter den forrige store runden i København i 2009 så vi at miljøbevegelsen ble svekket etter store skuffelser, det har ikke skjedd nå. Etter Paris har miljøbevegelsen blitt sterkere.

Vår rolle på venstresida må være å rette fokuset mot de store klimaskurkene. Vi må overbevise verden om at klimakrisa ikke skapes av alenemødre som kjører bil fordi de må levere ungene sine i barnehagen eller de få som ikke resirkulerer. Klimakrisa skapes av storkapitalen, og de prøver å skylde på oss vanlige folk slik at de selv slipper å betale regninga. Det må vi aldri kjøpe. Vi må holde dem ansvarlige. Klimakrisa er skapt av kapitalismen, og det er vår oppgave å få flere enn klimaaktivistene til å forstå det.

I flere nummer av tidsskriftet har vi hatt innlegg om sekstimersdagen, for og imot. Her svarer Johan Petter Andresen på en artikkel av Olav Randen i nr 1/2015. (red.)

Olav Randen er mot kravet om sekstimersdagen. Han skriver:

Oppsummert

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda. Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

La oss se på hans egen oppsummering av sitt standpunkt bit for bit:

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kampen for sekstimersdagen dreier seg om en reduksjon av det lønna arbeidet. Ikke arbeidet generelt. Randen forstår ikke dette elementære skillet mellom lønna arbeid og anna arbeid. Naturligvis vil folk flest være til gagn for fellesskapet sitt.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Sekstimersdagen dreier seg altså fortsatt om lønna arbeid. Og her er det viktig å legge til at det dreier seg om å senke arbeidstida innafor den kapitalistiske økonomien. Denne kapitalistiske økonomien driver rovdrift på mennesker og natur. Å gå mot en senking av arbeidstida innafor den kapitalistiske produksjonen er i bunn og grunn et standpunkt mot å gjøre noe med naturødeleggelsene. For å komme vekk fra en naturødeleggende økonomi, må den kapitalistiske produksjonsmåten og «forbrukersamfunnet» nedkjempes.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Dersom Randen her fortsatt mener at folk skal ligge på ryggen å kikke på himmelen når de er ferdige med sine seks timer, så har han kanskje rett. Men ingen foreslår at mennesket skal avholde seg fra å arbeide med sitt når lønnsarbeidsdagen er over.

Og dersom man antar at Randen mener kun det lønna arbeidet: Åttetimersdagen ble ikke gjennomført som en global løsning. Betyr dette at våre forfedre burde gått mot den fordi ikke alle fikk den? Skulle Sovjetunionen ikke innført åttetimersdagen i 1917, fordi så å si ingen andre land hadde den?

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda.

Randen har rett i at det er svært vanskelig for arbeiderklassen i et lite land som Norge å rykke atskillig lengre fram enn andre arbeiderklasser i verden. Men kampen for sekstimersdagen i Norge føres ikke aleine. Det foregår kontinuerlig internasjonal kamp om arbeidstidas lengde. Vi er en del av denne kampen. Den norske arbeiderklassen er i en stilling der den kanskje kan spille en ledende rolle i arbeidstidsforkorting. Men de siste tiåra har vel tyske og franske arbeidere vært mer frampå enn vi her på berget.

Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

Kampen for forkorting av den lønna arbeidstida er naturligvis en kamp innafor dagens miljøødeleggende kapitalisme. En norsk kapitalisme som også baserer seg på utbytting av arbeidere i andre land. Det er ikke slik at den norske arbeiderklassen taper på at arbeiderklassen i Kina får høyere lønn. Motsetningen er ikke norske arbeidere sammen med sine kapitalister på den ene sida, og kinesiske arbeidere sammen med sine kapitalister på den andre. Når de kinesiske arbeiderne vinner fram med krav om bedre lønns- og arbeidsvilkår, tjener arbeiderne i Norge på dette. De norske arbeiderne er ikke først og fremst forbrukere. De norske arbeiderne er først og fremst arbeidere. Felles kamp dreier seg om å styrke den samlede klassen og svekke kapitalistklassen. Også den kinesiske arbeiderklassen tjener på at den norske arbeider-klassen vinner fram i sin kamp mot den norske kapitalistklassen.

Vi blir ikke kvitt miljøødelegginga uten å bli kvitt kapitalismen. Kampen mot utbyttinga – for bedre lønns- og arbeidsbetingelser under kapitalismen – er en helt sentral del av kampen for å styrke arbeiderklassen. Kampen for kortere lønna arbeidsdag er en sentral del av denne kampen. Når Randen stiller seg mot dette, stiller han dessverre på feil side i kampen for å redde vår jord.

I Rødt! nr 3/2015, på side 132 følger Randen opp med nok en artikkel. I denne er det regnestykker om arbeidskraftbehovet i et kapitalistisk samfunn. Det er mye å innvende mot sjølve regnestykkene. Men viktigst er tankegangen. Randen ser for seg at arbeiderklassen som kjemper, under kapitalismen, der den ikke har makta, skal planlegge fordelinga av arbeidskrafta i forbindelse med en arbeidstidsforkorting til sekstimersdagen, som om den hadde makta! Slik er ikke virkeligheten.

Hans regnestykker fører til at det vil bli mangel på arbeidskraft dersom arbeiderklassen vinner fram med kampen for kortere lønnsarbeidstid. Men ser vi bakover i historia finnes det intet hold for en slik påstand. Arbeidstidsreduksjoner har ikke ført til arbeidskraftmangel som har undergravd velferden. Tvert om arbeidstidsforkortinger har kommet sammen med styrking av velferden, fordi de har kommet som et resultat av en styrka arbeiderklasse. I en tid med økende arbeidsløshet, utstøting av arbeidskraft på andre måter og økonomisk stagnasjon, blir Randens innstilling minst sagt merkelig.

Randen har også synspunkter på den teknologiske utviklinga som jeg synes er underlige. Han skriver:

Ei generell vurdering er at det høge lønns- og kostnadsnivået i dette landet har gjort at effektiviseringa av arbeidsoppgåver gjennom data- og annen teknologi i hovudsak alt er teken ut.

Dette skriver han mens den teknologiske revolusjonen innen data er i full gang med blant annet tredimensjonal printing som vil få omfattende innvirkning på produksjon, distribusjon og forbruk. Dessuten skjer det stor vitenskapelig framgang innen nanoteknologi, robotforskning osv. Han ender opp med å kunne støtte sekstimersdagen for enkeltgrupper:

Mitt alternativ er å slå ring om normalarbeidsdagen og å krevje stuttare dagar for småbarnforeldre og arbeidsfolk dei siste åra før pensjonsalder.

Sekstimersdagen med full lønnskompensasjon er et krav som, for at den skal realiseres under dagens politiske forhold, må reises av en samla klasse gjennom fagbevegelsen, i tariffoppgjør. For å få styrke til dette kravet, må den fremmes slik at den får størst mulig oppslutning i arbeiderklassen. Da må den fremmes på samme måte som tidligere, det vil si som en generell reduksjon i lønnsarbeidstida som gjelder alle.

Randen er også mot arbeidstidsreduksjon med full lønnskompensasjon. Han skriver:

Privat forbruk bør ned, aller mest i over- og delar av middelklassen.

Under kapitalismen innebærer lønnsmoderasjon at kapitalen får mer, ikke til at samfunnet blir mer økologisk bærekraftig.Allerede i dag finnes det ordninger for redusert arbeidstid uten lønnskompensasjon. Se Arbeidsmiljølovens § 10.2 (4) «(4) Arbeidstaker som har fylt 62 år eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for det, har rett til å få redusert sin arbeidstid dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Når avtalt periode med redusert arbeidstid er over, har arbeidstaker rett til å gå tilbake til tidligere arbeidstid. Under ellers like forhold har arbeidstaker med redusert arbeidstid fortrinnsrett til å øke sin arbeidstid når stilling blir ledig i virksomheten, forutsatt at stillingen helt eller i det vesentlige er tillagt de samme arbeidsoppgavene. Fortrinnsrett etter §§ 14-2 og 14-3 går foran fortrinnsrett etter bestemmelsen her.

Ved å styrke denne paragrafen ved å fjerne «uten vesentlig ulempe for virksomheten» og å innføre «uten avgjørende skade for virksomheten» er vel Randens reform oppnådd.

Dessuten finnes det ordninger der småbarnsforeldre kan utnytte foreldrepermisjonen til å innføre sekstimersdagen etter avtale med bedriften. Det som tidligere het tidskontoordningen, heter nå delvis permisjon. Delvis permisjon gir småbarnsforeldre en mulighet til å kombinere gradert uttak av fødselspenger med deltidsarbeid. For eksempel seks-timersdag.

Kvinneundertrykkinga i samfunnet kommer veldig klart til syne når kvinner føder barn. De straffes som lønnsarbeidere. Kvinners inntekt utgjør rundt 60 prosent av mannens i et livsløp. Sekstimersdagen er et sentralt krav for kvinnene i kampen mot kvinneundertrykkinga.

I verken den første eller den andre artikkelen går Randen inn på hvordan en arbeidstidsforkorting vil ha betydning for kvinnene. Dette til tross for at sekstimersdagen vil har stor positiv innvirkning på forholdet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen, da sekstimersdagen vil styrke kvinnenes posisjon i arbeidslivet som heltidsarbeidende. En styrking av kvinnenes posisjon i samfunnet og i arbeiderklassen, styrker arbeiderklassens samla kampkraft. Randens politikk vil føre til økte klasseskiller, mer arbeidsløshet, mer misære og svekke kvinnekampen. Hans bilde av kapitalismen er at det er et system der man kan justere forbruket på en slik måte at den blir økologisk bærekraftig. Men kapitalismen og økologisk bærekraft utelukker hverandre gjensidig. Forutsetninga for et økologisk bærekraftig samfunn er at vi gjør det av med kapitalismen og innfører en demokratisk styrt planøkonomi.

Johan Petter Andresen

Rødt Bodø fikk 10,4 % av stemmene ved siste valg, gikk opp fra tre til fire representanter i bystyret, og er dermed det tredje største partiet i Bodø.

Vi har intervjuet Synne Høyforsslett Bjørbæk som nå er varaordfører i Bodø.

Birger Thurn-Paulsen er leder av Rødt Steigen og med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

Dere har solid kvinnerepresentasjon på valglista. Selv er du en forholdsvis ung kvinne og blir valgt til å representere Rødt som varaordfører. Ser du dette som resultat av bevisst jobbing ut fra et kvinnepolitisk perspektiv?

Jeg ser dette som et resultat av at Rødt Bodø har hatt en bevisst strategi på å bygge opp og synliggjøre flere personer i bystyre-gruppa. Partiet forbindes ikke bare med en frontfigur, men med et knippe dyktige personer med ulik bakgrunn, alder og kjønn. I tillegg har jeg som kvinne opplevd å bli lyttet til, og har aldri erfart at kjønn har vært noe hinder i å få ansvar eller verv. Politikken og de kampene vi har fronta ute blant folk og i bystyret, har blitt til i et fellesskap der ulike perspektiv – også kvinnepolitiske er med. Jeg håper at jeg ble spurt om å være varaordførerkandidat fordi partiet har tillit til den jobben jeg gjør.

Rødt Bodø har vært representert i bystyret i veldig mange år. Hva tror du ligger bak det spranget i oppslutning som skjedde ved dette valget?

Veldig tidlig greide vi å sette dagsorden i den politiske debatten i Bodø, og vi holdt trykket oppe helt frem til valgdagen. Det betydde at i disse ukene var det faktisk først og fremst Rødt-saker som var oppe i media, og som ble diskutert ute blant folk. Vi greide å synliggjøre saker som rusboliger, sosial boligpolitikk, kommersielle barnehager, avdekking av forsøk på privatisering av by-drifta, øvingslokaler for unge musikere, og lansering av Rødt Bodøs sykkelplan. I tillegg var det stor mediedekning rundt mulig korrupsjon i det nye konserthuset Stormen KF. Debatten ble satt i gang av en spaltetekst og to leserbrev av Morten Strøksnes. Rødt var det eneste partiet som tidlig var på banen. Plutselig hadde vi veldig mange med oss, som drev aktiv valgkamp for Rødt. Vi markerte oss tydelig i bybildet med en stor stand og mange aktivister, hadde postkasseutdeling i hele byen og var tilstedeværende i sosiale medier med nyhetssaker og korte appeller som vi filma. Vi vant langt på vei de debattene vi deltok i, og gruppeleder Svein Olsen fikk uhemma skryt av NRK og Avisa Nordland for sin opptreden i parti-debatten i Stormen bibliotek.

Rødt lyktes med å bli det tydelige opposisjonspartiet i byen. Flere velgere fikk øynene opp for politikken vår – ikke bare hva vi er imot – men også hva vi vil oppnå.

Brigt Kristensen har nettopp gitt ut ei bok om sitt, og Rødt Bodøs politiske virke gjennom de siste ti åra. I boka finnes ei innledning han holdt etter valget i 2013 som han kalte «Rødts revolusjonære sjel.» Kjerna i innledninga er forholdet mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid. Brigts mening er at det utenomparlamentariske er det avgjørende, samtidig som begge sider forsterker hverandre. I hvilken grad opplever du at Rødt Bodø har jobba etter denne tankegangen?

Det er dette som er og har vært utgangspunktet til Rødt Bodø. Vi baserer det politiske arbeidet vårt på tett kontakt med ulike bevegelser og med fagrørsla, og mange av oss har jobbet med solidaritetsarbeid over mange år. Og så har det vært viktig for oss å lytte når folk kontakter oss med saker som de strir med i møte med f. eks det kommunale hjelpeapparatet. Vi ser på oss sjøl som talerør for «de små» mot «de store». Noen ganger har Rødt lyktes med å vinne disse kampene nettopp pga et stort press på utsia av bystyresalen. Selv om vi har vært et lite parti.

Etter valget har vi blitt den aktøren som mange folk har ønska seg at vi skulle være. Vi er nå Bodøs tredje største parti, og er en del av flertallet i bystyret. I denne nye situasjonen er vi veldig bevisst på å fortsette med denne arbeidsformen som har brakt oss hit.

Vi representerer de «små» fortsatt

Hva om olje- og gassressursene som ble funnet fra slutten av 60-tallet og til nå, hadde blitt funnet i dag?

Finnes det noen tvil om at med dagens regime i regjeringskontorene, og da tar jeg gjerne med forrige regjering, ville alt mer eller mindre blitt gitt til Røkke, Fredriksen, Hagen og utenlandske selskaper?

Per-Gunnar Skotåm er fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland samt kommunestyrerepresentant for Rødt i Fauske. Han har bakgrunn fra gruveindustrien hvor han startet i 1972, og har siden da arbeidet i gruver og på tunnelanlegg. Fra 1994 drev han et lite tunnelfirma. Han har omfattende erfaringer fra faglig arbeid og internasjonalt solidaritetsarbeid og er bosatt i Sulitjelma.

En får ofte inntrykk av at hele Norges rikdom og industrielle base kun er knyttet til olje- og leverandørindustrien. Det stemmer ikke. Men for byer, regioner og Vestlandsfylker i Norge er oljerelatert virk-somhet så dominerende at nedgangen i oljevirksomheten fører til innskrenkninger og massearbeidsledighet.

Nedgangen i oljeprisen har ført til fall for den norske krona , noe som gir et konkurransefortrinn for de fleste andre eksporterende bransjer som for eksempel fiskeri og oppdrett. Fallet i kroneverdien er så stort at sjøl metalleksporterende bransjer som aluminium går bra fordi prisene noteres i internasjonale valutaer som dollar og pund, samt at energikostnadene er stabilt lavere enn for 6–10 år siden.

Nord-Norge har så langt merket lite til den økte arbeidsledigheten som fylkene på Vestlandet er rammet av,men her kan den nylige nedleggelsen av jernmalmdriften i Sør-Varanger varsle endringer.

Olje- og gassvirksomheten har vært en del av norsk industri i snart 50 år. Sann-synligvis vil den være en del av norsk industri i nærmere 100 til, men altså i mindre grad. Dette betyr at den kompetansen og de innovative ingeniørmiljøene som finnes på dette feltet, må omstilles til nye områder.

Omstilling må til

Det er interessant at både Erna Solberg og Siv Jensens første svar da investeringstakten i leverandørindustrien til oljevirksomheten sank kraftig, var at det må føre til omstilling, innovasjon og utvikling av nye teknologier på andre områder enn olje og gass. Men nå presser deres partier på, sammen med Arbeiderpartiet, for å åpne stadig flere felt både i Lofoten/Vesterålen og i Barentshavet Så omstilling til ny virksomhet er verken hele svaret fra disse eller det vesentligste i svaret. Svaret deres er fortsatt intensivering av leting og boring på nye felter i nord.

Rødt og andre som har stilt krav om nedtrapping av olje- og gassvirksomheten, har også svar på hva ressurser skal brukes til; at det må omstilles til ny virksomhet, fornybar energi, industriproduksjon med betraktelig lavere utslipp av karbon og tilsvarende. Sjøl om det er helt ulike perspektiver fra kapitalkreftenes partier i forhold til de sosialistiske og miljøaktivistiske partier som Rødt, er miljøutfordringene de samme. Vi må engasjere oss i debatten og gi innspill til løsninger som peker en vei til ei bærekraftig framtid. I det ligger også spørsmålet om den industrien vi har i Norge i dag, har noen framtid innafor de løsningene vi ser for oss, muligens ved hjelp av ny teknologi.

Er norsk industri i dag miljøvennlig?

Mitt svar er at ja, i hovedsak er den det i forhold til hvordan industri i andre land produserer tilsvarende produkter. Nøkkelspørsmålet her er energi. Så lenge vi kan bruke rein vasskraftbasert elektrisk strøm, er den miljømessige belastninga til norsk smelteverksindustri bare brøkdeler av hvilken som helst produksjon basert på kull, olje eller diesel. Det betyr at jeg avviser at norsk industri i dag er en miljøversting. Tvert om har kombinasjonen av politisk påtrykk, miljømessig forståelse, skatte- og tilskuddsfordeler samt ikke minst muligheten til å gjøre rensetiltak som en del av tekno-logiutviklinga. Dette har gjort at norsk industri sparer store mengder energi knyttet til produksjonsforbedringer, og gjort at norsk prosessindustri har vært inne i et grønt skifte de siste 20 åra.

Spørsmålet som må stilles, er om norsk industri i dag har en tilstrekkelig størrelse, finansiell styrke, og teknologimiljøer som kan lede an og legge fundament for en bærekraftig industri i Norge med produkter som bidrar til løsninger for de 10 milliarder mennesker som vil bo på denne kloden i slutten av hundreåret. Jeg mener ja, men jeg vil drøfte noen forutsetninger og peke på noen industrielle utviklingsveier.

Norge var et fattig land – og kan bli det igjen

Norsk historie, det som har formet nasjonsbegrepet og identiteten vår, er kampen mot fremmedveldet. Særlig kampen mot danskeveldet og dansk embetsmannsstat. Så kom den svenske unionen og sjølstendighetsbevegelsen for å fri seg fra svenskekongen gjennom kampen for parlamentarismen på 1880-tallet. Det var ikke sånn at svenskene plyndret norske rikdommer slik danskene gjorde. Sannsynligvis kostet unionen, i kroner og øre, mer for svenskene enn de fikk tilbake. Det hjalp ikke på norsk oppfatning.

Vi ville styre sjøl

Norge opplevde ikke sultkatastrofer som Irland. Samtidig var det et fattig samfunn hvor folk klarte seg, men det var lite ekstra. I perioden fra midten av 1800 tallet til rundt 1925 emigrerte nærmere en million mennesker fra Norge. Dette var ikke et uttrykk for direkte nød, men at mange anså at det var større muligheter «over there». Noe tidligere, på 17–1800-tallet var det også en indre emigrasjon fra sør mot nord til Nordland og Troms med sine bedre livsmuligheter. Det var store mengder fisk tett på land og muligheter for et slags jordbruk.

Den nye sjølstendige staten Norge var fattig på penger, men den skulle vise seg å være rik på ressurser, særlig malmer og etter hvert enorme mengder fossekraft. Skogen, de rike fiskeriene og skipsfart kom i tillegg til dette, og de bidro til den nasjonsutviklinga som er Norge.

Jordbruket i Norge har aldri helt klart å fø befolkninga, men innføringa av poteten bidro til mindre avhengighet av kornimport, og tendenser til sult har vi ikke opplevd etter Napoleonskrigene og den engelske blokaden av handelen med Norge. Jfr. Diktet Terje Vigen som rodde til Danmark for å hente korn.

Terje Vigen, utdrag

…..

Den mindste skækte, der var at få,

blev valgt til hans Skagensfart.

Sejl og mast lod han hjemme stå, –

slig tyktes han bedst bevart.

Han mente nok, Terje, at båden bar,

om sjøen kom lidt påtvers;

det jydske rev var vel svært at gå klar, –

men verre den engelske «Man of war»

med ørneøjne fra mers.

 

Så gav han sig trøstig lykken i vold

og tog til årene hvast.

Til Fladstrand kom han i god behold

og hented sin dyre last.

Gud véd, hans føring var ikke stor:

tre tønder byg, det var alt;

men Terje kom fra en fattig jord, –

nu havde han livsens frelse ombord;

det var hustru og barn det gjaldt.

 

Tre nætter og dage til toften bandt

den stærke, modige mand;

den fjerde morgen, da solen randt,

han skimted en tåget rand.

Det var ikke flygtende skyer han så,

det var fjelde med tinder og skar;

men højt over alle åsene lå

Imenæs-sadelen bred og blå.

Da kendte han, hvor han var.

…..

Henrik Ibsen

For å bygge ut både fossekraft, gruver og industri, var det behov for utenlandsk kapital i tillegg til det som var å oppdrive innenlands. Regimet med de norske konsesjonslovene og kontrollen med ressursene som i noen år ble stilt til rådighet for selskapene, norske og utenlandske, sikret utvikling, men også at landet ikke ble kjøpt opp bit for bit. Alle rettigheter falt tilbake til staten etter et visst antall år. Det var hard politisk kamp rundt spørsmålet om nasjonal kontroll knyttet til innføringa av konsesjonslovene. Skillelinjene fulgte til dels de samme linjer som høyre-/venstre-aksen gjør i dag, hvor partiet Venstre, Bondepartiet og en framvoksende arbeiderbevegelse knyttet til Socialdemokratene representerte venstre-kreftene. Partiet Høire var da som nå et agentur for utenlandske kapitalkrefter i Norge.Kampen for Råfiskloven og utviklinga av landbrukssamvirket bidro sammen med framveksten av en sterk fagbevegelse til ei utvikling for en mer lik fordeling av verdiskapinga.

Den kontrollen som ble etablert med ressursene fra begynnelsen av århundret, var en forutsetning for den allsidige industrien som blei utvikla i samme periode. Sosialdemokratiets industriplaner etter 2. verdenskrig bygde videre på dette. Det kulminerte på mange måter med Statoil og hele konsesjonsregimet for oljeutvinning utafor norskekysten. Sett i ettertid var løsninga genial når det gjelder å ivareta norske interesser. En vurdering av at det har vært en altfor hurtig utvinningstakt, står ikke i motstrid til dette.

Det er i dag et voldsomt press fra kapitalens representanter i regjeringskontorene, NHO, Norges Industri osv. for å reversere den politikken og dens lovgivning som sikret at nasjonal kontroll ble oppretthold på norske ressurser. De samme politiske kreftene som var villig til å gi fra seg nasjonal kontroll for 100–130 år sida, kjemper nå en omkamp for å svekke konsesjonslovgivning, salg av kraftverk, Statskog, Flytoget – «you name it». Med seg på laget har de EU gjennom tvangstrøya EØS og ESA og nå det siste året det som kan bli et tvangstiltak vi ikke riktig har sett omfanget av, TISA og TTIP. De mulighetene vi vil ha til å utvikle et likeverdig, allsidig, sosialt rettferdig, bærekraftig industrielt samfunn med vesentlig sjølforsyningsgrad på mat, avgjøres i vesentlig grad av at vi vinner kampene mot disse kreftene.

Mens jeg skriver denne artikkelen, presenterer regjeringa ved fiskeriministeren fra Høyre oppfølginga fra Sjømat-industriutvalgets NOU den 13. november. Om innstillinga fra stortingsmeldinga blir stående, vil det raskt gi store dramatiske utslag. Meldinga foreslår å avvikle tilbudsplikten til navngitte landanlegg som har bearbeidet landa fisk som forutsetning for verdiskaping på land og grunnlaget for bosetting langs kysten. Fiskerilovgivninga har som formål å skape aktivitet og bosetting gjennom landing og bearbeiding lokalt.

Det er nettopp de mest kapitaliserte trålerne, blant anna eid av Røkke, som nå ikke trenger å overholde den samfunnskontrakten som lå til grunn for at trålerne i sin tid fikk anledning til å beholde kvotene som opprinnelig var knyttet til lokale fiskere og fiskebruk.

Noen trekk ved svensk og norsk etterkrigsproduksjon

De svenske sosialdemokratene gikk etter krigen i en allianse med ledende svenske kapitalgrupperinger knyttet til Svenska Enskilda Banken, Wallenbergerne o.a. for oppbygging av den svenske velferdstaten, det svenske Folkhemmet.

En sentralisert boligbygging med 3–5 etasjers boligblokker ble satt i gang. Alle hadde ferdiginnstallerte kjøleskap, frysere, komfyrer , fellesvaskerier og etter hvert vaskemaskiner i hver leilighet. Det ble bevisst etablert et bilbasert dagligliv hvor hver familie ble avhengig av en familiebil produsert av Volvo og Saab for å gjøre sine innkjøp. Rask utbygging av flere TV-stasjoner bidro til å etablere og opprettholde en TV- og forbrukerelektronisk produksjon. Kjente merker som Electrolux, Beha o.a. nådde kritisk masse for produksjonsvolum som også ga stor internasjonal eksport. Sverige hadde ikke olje, men satset på å bli verdensledende på det de har, en evigvarende fornybar produksjon som skogsdrift og ikke minst de nord svenske gruvene med mest jernmalm, men også andre metaller. LKAB i Kiruna og de andre malmfeltene er i dag verdens mest avanserte underjordsgruve sammen med produksjon på andre metaller som Boliden forestår. Gjennom samarbeidet med AtlasCopco og andre maskinleveran-dører og utviklere er de teknologiske løsningene de fremste i verden. Disse teknologiene fra Nord-Sverige bruker 10 år på å spre seg til Sør-Sverige, og 20 år på å spre seg til resten av verden som gir grunnlag for en stor eksport. Atlas Copco er i dag det eneste varemerket for gruve og tunnel som finnes over hele kloden.

Norge bygde etter krigen opp en allsidig produksjon knyttet til de fleste forbruksartikler. Vi hadde en stor klesmanufakturproduksjon, sko, møbler, brunevarer som radio og TV. Industriproduksjonen var i vesentlig grad råvarebasert innafor gruvesektoren og elektrokjemisk prosess- og smelteverksbedrifter. Det var også avansert produksjon på tung elektro som elektromotorer, kabel, transformatorer, generatorer og vannkraftturbiner. Som en del av dette: produksjon av tog og lokomotiv. Skipsbygging knyttet til leveranser til den norske skipsflåten som var blant verdens største var ledende på sitt felt. Det fantes en rekke skipsverft langs kysten fra Fredrikstad til Kirkenes.

En rekke faktorer bidro til å svekke grunnlaget for den allsidige norske ferdigvare og industriproduksjonen.

Klær og sko ble først svekket og utkonkurrert av import fra Sør-Europa. Seinere fra asiatiske land. TV og radio knyttet til Tandberg og Radionette var verdensledende og noen av radiomodellene har sjøl i dag ikonisk status blant entusiaster. Volumene på produksjonen var for små til å klare konkurransen på verdensmarkedet med kravene til å fordele utviklingskostnadene på en stor nok produksjon med de økonomiske krav som var nødvendig for en internasjonal markedsføring. Norsk Datateknologi var ledende til godt utpå 80-tallet med Nord 50, Nord 100, ND 500 og ND 5000 maskinene, men ble utkonkurrert av den personlige datamaskinen.

Den råvareproduserende gruveindustrien tapte kostnadsmessig mot produksjonen internasjonalt. Dette var knyttet til det urettferdige bytteforholdet mellom råvareproduksjon i verden i forholdet til ferdigvareproduksjonen hvor prisutviklinga var til fordel for ferdigvareproduksjon. Det trengtes en stadig større del råvarer for å bytte til seg samme mengde ferdige industriprodukter. Dette skyldes den utbyttinga som ligger i en verdensorden hvor de utvikla, industrialiserte landa utnytter varebyttet med mindre utvikla, industrialiserte land til fordel for seg sjøl. At Norge var et utvikla industriland, forandrer ikke på det når de fleste andre land som produserte malmer og metaller var i den 3. verden. Prisene også på norske råstoff ble bestemt der.

Mulighetene til å kontre en utvikling hvor det trengtes en industriell fornying i de tradisjonelle industriene i Norge, ble forhindret av de store oljefunnene utenfor kysten og det som vi betegner som det norske oljeeventyret. Oljeindustrien trakk til seg det meste av ledig norsk kapital, og de tradisjonelle industriene i Norge ble til solnedgangsindustrier. Som en industrileder formulerte til meg på 80-tallet:

Hvorfor investere 300 millioner på et norsk smelteverk med mulighet for 7 % fortjeneste, når man kan få 13 % i banken og 30 % i olja.

Oppbygginga av norsk oljeindustri krevde omtrent det som var av norsk kapital og for den del betydelige mengder utenlandsk kapital. Sett i ettertid var det et genialt regime som ble etablert, knytta til å opprettholde norsk kontroll og et skatteregime som skulle hindre utenlandsk plyndring av fortjenesten fra produksjonen. Tankegodset fra etableringa av konsesjonslovene 60–70 år tidligere samt tankene bak industrireisinga etter krigen prega fortsatt de ledende strategene i DNA. Hadde olja blitt funnet på 90-tallet, for ikke å si nå, ville de markeds-liberalistiske ideene som da hadde fått feste i DNA og som i dag dominerer H og FrP, gjort at det meste sannsynligvis hadde vært gitt vekk på billigsalg.

Oljeindustrien i Norge er nå på hell. Dette er korrekt å si, samtidig som olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel vil være tilstede i hele dette århundret. Olje og gass er en fantastisk ressurs som gir grunnlag for helt nødvendig avansert produksjon fortsatt knytta til plast, biologisk produksjon o.a. En stadig større utfordring knytta til klimaforverringer med bakgrunn i utslipp av karbon fra fossile kilder som kull, olje og gass understreker at rasjonering på bruk må startes nå. Oljeprisfallet som nødvendigvis ikke vil vare, tvert om kan prisene igjen stige til nye høyder, understreker betydninga av å både rasjonere på videre produksjon samt prioritere de framtidige bruksom-rådene.

Norge har i dag områder hvor vi er teknologisk ledende. Dette dreier i utgangspunktet om de avanserte teknologiske miljøene som i dag leverer til produksjon av olje og gass på store havdyp under krevende klimatiske forhold. Landet har også høyteknologiske miljøer knytta til elektrokjemisk prosessindustri ved en rekke av de smelteverka som finnes for aluminium, ferrosilisium, stål, magnesium, ilmenitt o.a.

Det er av strategisk betydning for landets industrielle utvikling at disse miljøene kobles sammen. Bortsett fra at det er ønskelig med en sånn omstilling, må en spørre seg hvorvidt det i dag finnes indikasjoner på at en omstilling i en bestemt retning er mulig. Og sjølsagt hvorvidt denne retninga er ønskelig fra et klima- og miljøperspektiv.

Jeg mener ja, og at det med utgangspunkt i de store mengdene elektrisk energi basert på rein, fornybar vannkraft er det både mulig og ønskelig å få det til i Norge, og det er avgjørende for framtidige arbeidsplasser at produksjonen finner sted her.

Toyota frigjorde i begynnelsen av 2015 nærmere 6000 patenter knyttet til brenselcelleproduksjon for hydrogen og bruk på biler. Bakgrunnen er et ønske om å få tatt i bruk hydrogen som drivstoff for kjøretøy og for lagring og omsetting fra kjemi (hydrogen) til energi (strøm). Ved å slippe patentene fri signaliseres det at man ønsker at andre skal forske og produsere dette i tillegg til en sjøl, samt at man da i felleskap vil komme over kritisk masse for økonomi i å erstatte tradisjonelle bensin og dieselmotorer. Hydrogen som energibærer gir uante muligheter for å lagre og transportere hydrogen med omsetting til elektrisk strøm der man ønsker og når man ønsker. Produksjonen av hydrogen er 100 % reint og foregår som elektrolyse av vann noe som gir produktene hydrogen og oksygen. Omforming av den kjemisk bundne energien i hydrogen i brenselceller gir sluttproduktet energi i en annen form (elektrisitet og varme) samt vanndamp.

Med sine store vannkraftreserver er Norge i en unik posisjon i utgangspunktet. Sjøl vann som i dag går til spille på eksisterende kraftverk ved overløp i flomperioder ved lavt strømforbruk, kan benyttes til produksjon av hydrogen som lagringsmedium og omsettes til strøm ved behov seinere.

Med bakgrunn i et sånt mulig scenario er dagens fortsatte satsing på videre utbygging av strømkabler til utlandet galimatias. Det strømoverskuddet Norge i dag har på i gjennomsnitt 8 twh per år økende til 15 twh per år når planlagte utbygginger kommer til utførelse, vil bidra til å presse fram en energieksport som vil bli markedsmessig prisdanner for prisen på elektrisk strøm i Norge. Får man anledning til en stor grad av strømeksport, vil resultatet bli at den europeiske energiprisen vil bli normen i Norge.

Den norske vannkrafta skal ikke utnyttes som batteri for resten av Europa i form av strømeksport. Derimot kan energien brukes til produksjon av nødvendige metaller og annet som er energikrevende i Norge. Disse varene kan eksporteres. Dette skaper arbeidsplasser lokalt der vannkrafta finnes. Det bidrar til en miljømessig forsvarlig produksjon på basis av rein energi. Det gir minimalt energitap i motsetning til energi-tapet ved lange avstander, først i Norge deretter gjennom oversjøiske kabler. Det reduserer bruk av annen forurensende energikilder som kull og olje ved produksjon av en større andel av Europas behov for metaller ved bruk av rein elektrisk energi.

Alt dette og mere til er truet av ei regjering per dato som nå starter på tredje året med markedsliberalistiske tilpasninger av energisektoren. Det dreier seg både om bygging av overføringskabler, tilpassing til sammenslåing av kraftverk til større enheter og driftsmessig skille mellom nett og energi-produksjon som en del av denne tilpasninga. Liberaliseringen av energisektoren er ikke begrenset til den sittende regjeringa, men har pågått i over 25 år sida Energilova blei vedtatt i 1990. Nå intensiveres angrepene på de forsvarsverkene de folkelige kreftene i Norge har. Det dreier seg om energisektoren, fiskeriforvaltning og -lovgivning, salg av statseiendom, innlemmelse av Norge i nye slavelignende avtaleformer som TISA og TTIP i tillegg til EØS avtalen som i mer enn 20 år har dreid det markedsliberalistiske hjulet i Norge.

Norge evnet gjennom en kombinasjon av naturgitte forutsetninger, egalitære folkelige bevegelser som arbeiderbevegelsen, bonde- og småbrukerbevegelsen og fiskerorganisasjonene og deres politiske uttrykk, å forme et rammeverk rund det økonomiske livet i Norge. Dette rammeverket bidro til prosessene som evnet å løfte befolkninga fra et nøkternt liv uten nevneverdig overflod til et rikt land med høy velferd og velstand i breie grupper. Prinsippet for ramme-verket var at ingen enkeltperson, selskap eller gruppering skulle kunne tilegne seg felleskapets verdier i havet eller på land på bekostning av andre. De fornybare ressursene er alltid til låns. De ikkefornybare ressursene skal utnyttes forsvarlig og balansert ut fra samfunnets langsiktige behov.

Om rammeverket eller samfunnsveven nå rakner kan Norge igjen om 100 år befinne seg blant de fattigere land i Europa. Desto viktigere er det å ta de politiske kampene nå før rovet fra de største kapitalgrupperingene virkelig skyter fart.

Rødt! snakket med Jørgensen den dagen hun tiltrådde som varaordfører.

Hun mener at grunnen til at de har gjort det så bra i Tromsø, er at de har jobba gjevnt og trutt, i mange år.

Aud Karin Bjørn er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

I Kystens Hus-erklæringen gir Samarbeidspartiene – Arbeiderpartiet, Rødt og Sosialistisk Venstreparti – uttrykk for hvordan vi skal styre Tromsø kommune sammen de neste fire årene.

(….)

Det betyr at vi vil:

• Legge til rette for boligbygging og selv bygge minimum 400 utleieboliger

• Stoppe privatiseringen av Tromsø kommune

• Være aktiv og tilretteleggende for eksisterende og nye virksomheter

• Fastsette grenser for Tromsømarka

• Sette ambisiøse og konkrete klimamål for kommunen

• Gjennomføre konkrete klimatiltak

• Gjennomføre en tillitsreform i helse og omsorgssektoren

• Ansette minimum 40 nye lærere i Tromsøskolen

• Innføre to barnehageopptak i året og ikke å øke foreldrebetalingen i SFO

• Samarbeidspartiene skal bygge Tromsøbadet

• Bedre tilretteleggingen for gående og syklende, sommer som vinter

• Bygge E8 og sikre finansiering og bygging Kvaløyforbindelsen

• Styrke samarbeidet med våre nabokommuner, region og landsdel

• Styrke Tromsø som solidaritetskommune

• Sikre trygg økonomisk styring, slik at vi kan gjennomføre planene om Otium, helsehus og Tromsøbadet

 

Ny styringsmodell

For å sikre trygg og stabil styring, skal Tromsø kommune styres etter formannskapsprinsippene. Samarbeidspartiene skal etablere et overgangsbyråd frem til 1. Juli 2016.

Kristin Røymo (AP) velges som Ordfører, og vil bli valgt som byrådsleder i overgangsbyrådet. Jarle Aarbakke (AP) velges som varaordfører, og vil være fungerende ordfører i overgangsperioden. Elin Jørgensen (Rødt) vil fungere som varaordfører i overgangsperioden. Gunhild Johansen (SV) og Jens Ingvald Olsen (R) skal delta i overgangsbyrådet. De siste 2 medlemmene i overgangsbyrådet vil bli offentliggjort på et senere tidspunkt.

 

Rødt Tromsø har tatt de mandatene som velgerne har gitt dem, på alvor. Jens Ingvald Olsen har vært tydelig i mediabildet, og vært klar på at styringsformen, parlamentarismen/byrådsmodellen ønskes bort. Noe som veldig mange folk uansett parti i Tromsø har ønsket. Olsen fikk flest personstemmer både i 2013 og i 2015.

Jørgensen er veldig klar på at dette hadde de ikke klart uten alle de som stod bak og gjorde fotarbeidet, som å ha valgstand og dele ut brosjyrer. Rødt Tromsø sier at de har vært avhengig å jobbe som et team.

Grunnlaget for å få en kvinnelig varaordfører ligger i Rødts politikk, grunnlaget lå i listene, at det skulle være like mange kvinner som menn. Den nye varaordføreren mener at det siste landsstyrevedtaket før listearbeidet skjerpa det med kjønnsbalanse ekstra mye.

Fram til 1. juli neste år er det et overgangsbyråd. Da innføres man går over til formannskapsmodellen. Jens Ingvald Olsen er blitt byråd for finans.

Etter denne tiden vil Kristin Røymo (AP) bli ordfører og Jarle Aarbakke (AP) varaordførere. I overgangsperioden vil Elin Jørgensen være ordfører siden Kristin Røymo er byrådsleder.

I denne perioden vil en av de unge Rødt kandidatene, Ann Linn Lernes Høiseth, være gruppeleder, et mandat Elin Jørgensen får etter at perioden med overgangsbyråd er over.

Elin sier at forhandlingene har vært harmonisk fra alle tre forhandlingsdelegasjonene. Alle tok på alvor at de hadde et mandat fra velgerne om å komme frem til best mulig løsninger. Alle tre partiene var vinnere, og dermed la det grunnlag for et vinnerteam og et godt samarbeid.

Ut av forhandlingene kom erklæringen «Kystens Hus», som legger grunnlaget for samarbeidet videre.

Denne gangen tester vi våre lesere med en kviss

1. Afrika mottar årlig rundt 30 milliarder dollar i det som kalles «bistand». Hvor mye omtrent tas ut av Afrika gjennom bl.a. renter og avdrag, storselskapers profitter, ulovlige finanstransaksjoner og skattesnyteri?
2. For 100 år sida tjente de 20 % rikeste i verden 11 ganger så mye som de 20 % fattigste. Hva var forskjellen i 2000?
3. Målet er å skaffe 100 milliarder dollar i året innen 2020 til å finansiere globale miljø-tiltak. Hvor mye subsidierte G-20-landa produksjon av fossil energi med i 2014?
4. Hvor stor andel av verdens samlete formue står de 8 % rikeste for? Og hva er andelen for den laveste 70 %?
5. a) Hvor store investeringer foretok Statoil i 2015? b) Hvor stor del av produksjonen skjer utafor Norge? c) Hvilke land ligger på topp? d) Hvilke oljeselskaper fant mer ny olje enn Statoil?
6. En meningsmåling i desember viste at hver tredje republikanske velger ville bombe byen Agrabah. Hvor ligger den?
7. Kina har nær 20 % av verdens innbyggertall og USA har nær 5 %. Hvilket land har flest dollarmilliardærer?
8. Den engelskspråklige nettstedet Mermann–Webster registrerer alle ord som folk søker etter forklaringer på. Hvilket ord kom på topp i 2015, med en økning på 170 % fra i fjor?
9. Hvilken stor triumf kunne Nato – i følge generalsekretær Jens Stoltenberg – glede seg over i desember 2015?
10. Verdensbanken har forkynt at det «bare» er 900 millioner mennesker i u-landa som er fattige, eller 15 %, målt etter USD 1,90 per dag. En kjent forsker, Peter Edward, har anslått USD 7,40 som «etisk fattigdomsgrense». (Den som vil leve for 60 kroner dagen kan prøve.) Hvor mange vil etter dette målet være fattige, og hvor stor del av befolkningen i Sør utgjør de?
11. Hvor ligger Norge på statistikken over land som oftest har deltatt i kriger utover eget territorium sida 1990?
12. CO2-utslipp måles etter nasjon. Men de kan også måles etter inntekt og klasse. Hvor tungt er det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket til de 1 % rikeste i verden sammenliknet med gjennomsnittet blant de 10 %.
13. Barnedødeligheten (under fem år) er kraftig på vei nedover i Afrika sør for Sahara. Hvor mye høyere er risikoen for at et barn dør her enn i Norge?
14. Hvilke julegaver, i prisklassen 150 000 til to millioner norske kroner, var årets jule-gavehit innenfor den pengesterke eliten?
15. Hvor mange timer må en tekstilarbeider i Bangladesh arbeide for a) å kjøpe en kilo kjøtt og b) betale for en legetime?

Svar på kvissen:

1. Nær 200 milliarder dollar. Kilde: https://www.youtube.com/watch?v=E5hdcfFyahMhet
2. De rikeste 20 % tjente 74 ganger så mye. Kilde: Reid-Henry: The political origins of inequality. Chicago: Chicago University Press, 2015 s. 1
3. 452 milliarder dollar. Kilde: ODI: Empty promises. November 2015, (www.odi.org.uk)
4. 8 % står for 85 %, mens 70 % bare står for 3 %. Kilde: Credit Suisse: Global Wealth Report 2015, s. 24.
5. a) Ca. 150 milliarder kroner. b) 37 %. c) USA, Angola, Aserbajdsjan og Brasil. d) Ingen. Kilde: Steinar Alsos, Jakten på den siste olje, 2015. Framtiden i våre hender. (www.framtiden.no).
6. Det er eventyrbyen fra filmen Aladdin. Kilde: Aftenposten, 19.12.2016.
7. USA har 46 % av alle dollarmilliarder, mot 4 % for Kina. Dvs. at USA har 45 ganger flere enn Kina. Kilde: Credit Suisse: Global Wealth Report 2015, s. 25.
8. Ordet er «sosialisme», som nettstedet mener har sammenheng med Bernie Sanders kampanje for å bli nominert. På samme måte er «fascisme» et ord som flere søker på enn før, sannsynligvis som et resultat av at Donald Trump rykker fram. Kilde: The Guardian, 16.12.2015
9. Ifølge en twittermelding gledet han seg over at tre Nato-land kom på pallen i håndball-VM for kvinner. Han kunne lagt til at Norge som vanlig var flinkest i klassen. Men vi tapte for Russland, og slo en alliansepartner i finalen. Det første er farlig, det andre må da være usolidarisk.
10. Da blir tallet 4,2 milliarder, altså mer enn fem ganger så mange, og andelen er nær 70 %. I Afrika er det 91 % og i Sør-Asia 93 %. Kilde: Verdensbankens Povcalnet og The Guardian 1.11.2015.
11. Storbritannia og Frankrike (de gamle kolonimaktene) deler førsteplassen. Deretter kommer Norge, omtrent på samme nivå som Danmark, USA og Nederland.
12. Forskjellen er kan være rundt 175: 1. Kilde: Oxfam. Extreme carbon inequality, 2015. www.oxfam.org.uk.
13. Risikoen I Afrika Sør for Sahara er mer enn 30 ganger høyere. Kilde: UNDP: Human Development Report 2015, s.
14. Vibratorer og dildoer besatt med diamanter og utformet av kjente kunstnere. Kilde: Counterpunch, 23.12.2015.
15. a) 14 timer, b) 84 timer. For en tilsvarende norsk arbeider er det a) en halvtime og b) én time. Kilde: Dårlig råd med nål og tråd. Framtiden i våre hender, 1015. (www.framtiden.no)

– I Sverige er det så utruleg sterke muslimfiendtlege krefter, også i borgarlege leiarartiklar.

Så når eg seier at eg kan forstå at folk blir reserverte mot muslimar etter Paris, så kan det bli oppfatta som at eg har endra meining eller blitt populist.

Åsa Linderborg er kulturredaktør i Aftonbladet og ein aktiv debattant i Sverige, blant anna sterkt kritisk til invasjonen av Irak. Ho har bakgrunn frå Vänsterpartiet Kommunisterna. I 2007 kom ho med boka Meg eier ingen.

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, midtaustenvitar og jobbar med flyktningungdom.

Åsa Linderborg: Kvifor vil du prata med meg?

Ingrid Baltzersen: Eg vil snakka om klasse med deg. Første gongen eg høyrde deg, var på radioen då eg kjørte til Strømstad i 2007. Du var sommarpratar i svensk P1 og snakka om hendene til medlemmane av familien din. Og så las eg boka, Meg eier ingen, og den gjorde stort inntrykk på meg, og på mange andre også. Korleis synst du debatten om klasse har utvikla seg?

Det var jo i mange år som ein ikkje snakka om arbeidarklassen i Sverige i det heile tatt. Det var lenge før muren fall at ein slutta å snakka om klasser. Det har jo med det sosialdemokratiske prosjektet å gjera, dei vil ikkje ha ein klassekampretorikk, dei vil ha ein konsensusretorikk, då kan ein ikkje driva å prata om klasse og konfrontasjon. Så vil dei heller ikkje erkjenna at Sverige er eit klassesamfunn. I tiår etter tiår styrte sosialdemokratiet Sverige, og kunne liksom ikkje erkjenna urettferd når det gjeld klasse. Så då slutta dei å snakka om klasse, og skulle vera eit parti for alle, kva faen er det. Så klasse forsvann. Seinare kom heile det nyliberale prosjektet, der klasseskilja vaks så inn i satan. Velferdssamfunnet gjekk sundt.

Eg trur me har verdast finaste arbeidarlitteratur her i Sverige, det har hengt i hop med det sosialdemokratiske prosjektet, me bygger landet. Autodidaktane kjem og fortel si historie. Dei var jo menn alle saman, på 30-talet. Men seinare, då velferdssamfunnet brøyt saman, så var det kvinnene som kom fram og skreiv om velferda. Nokre kvinner hadde allereie då eg kom. Eg trur at noko av greia med Meg eier ingen er at den er skriven i ein skjønnlitterær form, men den handlar om eit menneske som har funnest. Så ingen kan sei at det berre er ein romanfigur. Det blir så tydelig at klasse finst med pappaen min som eksempel. Eg vil sei at me snakkar om klasse i Sverige i dag på ein måte me ikkje har gjort på veldig lenge, og det har ikkje berre med Meg eier ingen, men at det har kome mange som snakkar om klasse. Heilt enkelt fordi samfunnet ser ut som det gjer.

Kva tenkjer du?

Det er jo så tydelege skiller no. Men derimot så er det veldig få som kan sei kva arbeidarklassen er. Ein snakkar om klasse, men seier ikkje at arbeidarklassen finst, då snakkar ein om innvandrarar i staden. Dei får symbolisera arbeidarklassen. Men det stemmer jo ikkje. Statistisk sett er det sånn i Sverige at halvparten av alle høyrer til LO-kollektivet på ein eller annan måte. Anten har ein ein LO-jobb, eller så er ein barn av ein LO-arbeidar. Eller pensjonist innafor LO-kollektivet. Og så finst det mange arbeidslause som søkjer jobb i LO-kollektivet. Då er det fortsett halvparten.

Det er på den måten du vil definera arbeidarklasse?

Det er eit spørsmål om makt. Her har Magnus Marsdal eit jævla bra poeng i FrP-koden: Dei som seier at arbeidarklassen ikkje finst, kan i timesvis øsa ut sin forakt over arbeidarklassen når det gjeld kulturkonsumpsjonen, altså kva namn dei døyper borna sine, korleis dei ser ut, kva dei eter, kva dei høyrer på. Då snakkar ein om arbeidarklassen, men ikkje elles. Ein snakkar ikkje om arbeidarklassen som nokon som arbeider med kroppen sin, som er dårlegare utdanna, tener dårlegare, og framfor alt ikkje kan påverka liva sine. Dette er eit klassisk maktspørsmål. Så me har ingen klassediskusjon på det nivået. I Sverige vil eg sei at når ein snakkar om arbeidarklassen, så er det alltid underklassen som er eksempelet. Dei som ikkje har nokon jobb, som aldri har kome inn på arbeidsmarknaden. Ikkje den heilt vanlege slitaren, dei blir sett på som middelklasse, til trass for at ein vanleg slitar har åtte år kortare forventa levealder enn ein akademikar.

Er det nokon som snakkar om arbeidarklasse i Sverige på den måten du gjer?

Det er nokon som forsøker å gjera det likevel. Men om eg nettopp var sint på sosialdemokratane fordi dei ikkje snakkar om klasse, så har det postmoderne venstre også hivd ut klasseomgrepet, dei har nok vore like viktige på sett og vis. Eg tenkjer på heile identitetspolitikken som har blitt veldig sterk i Sverige. Då handlar det berre om såkalla «rasifierade» eller kvinner eller LHBTQ-diskusjonar, men aldri klasse, det er eit parameter som ikkje finst.

Du har jo også skrive om prekariatet. Korleis ser du på mogleiken for å konstituera seg som arbeidarklasse i dag?

Når ein ikkje har ein jobb?

Nei, generelt. Eg tenkjer at eg sjølv til dels er arbeidarklasse sjølv om eg har lang utdanning. Eg jobbar i ein bustad for einslege mindreårige flyktningar og lagar middag og oppdreg ungdommar. Så eg tenkjer det er ein slags arbeidarklassejobb, men eg har jo ikkje så mykje til felles med dei som jobbar på oljeplattform og tener mykje meir enn meg.

Med di utdanning burde du jo ha moglegheiter som ein uutdanna ikkje har.

Kanskje, men ikkje nødvendigvis, men ein ser no at ein treng lang utdanning for ganske låge stillingar.

Det stemmer, det kjem jo an på kva ein studerer også.

Sjølvsagt, menkorleis kan dei ulike delane av arbeidarklassen føla at dei er same klasse?

Det er eit skjebnespørsmål. Arbeidar står mot arbeidar i dag. Heile flyktningsituasjonen viser jo det. I Sverige sendte Svensk Næringsliv, den svenske arbeidsgjevar-organisasjonen, ut eit brev før jul der det sto «God jul, no får me håpa at flyktningstrømmane vil senka tersklane i arbeidslivet, så ein får lågare startlønn». Dei skriver det rett ut, det er ikkje klokt. Eg forstår dei arbeidarane i Sverige som kjenner seg veldig trua av at nokon kjem til Sverige og skal jobba for 60 kroner i timen. Det er ikkje rasisme å kjenna seg trua heilt inn på skinnet av at nokon senkar lønna. Det speler ingen rolle korleis det mennesket ser ut og kva språk dei snakkar, det er ikkje det det handlar om. Kollektivavtalar og fast tilsetting blir meir og meir uvanleg. Dei fleste som er i LO-kollektivet, uansett om dei er med i fagforbund eller ikkje, er kvinner utan fast tilsetting som ikkje snakkar svensk. Korleis skal ein få dei til å organisera seg på same måte og saman med dei som er fødde her og har fast jobb? Eg veit ikkje.

Eg hadde håpa at du hadde fasit og svar på dette.

Nei, fy faen så vanskeleg. Altså i dag så får du ikkje jobb viss du er med i fagforeininga. Så kva krav kan ein eigentleg stilla. Og jo mindre arbeidsplassane blir, jo mindre moglegheit er det for å våga å vera fagleg aktiv. I dei store industriane er det mange som organiserer seg, ein kan gøyma seg mellom alle dei andre.

Veit du noko om korleis fagrørsla har forsøkt å organisera dei stadane som er vanskelege å organisera? I Noreg har det vore ei kampanje for å organisera dei frå Polen og Latvia og andre stader som arbeidar i bygningsindustrien.

Det har Sverige også forsøkt å gjera, absolutt. Det har vore vanskeleg, fordi arbeidsgjevarane til polakkane ikkje har tillate dei å vera med i fagforeininga. Og dei lever under forferdelege forhold her i Sverige, det finst polakkar som byggjer hus som sjølv bur på betonggolv i brakker og containerar, ein trur ikkje det er sant. Det er slavearbeidskraft. Korleis skal ein få dei til å organisera seg her?

Ser du nokon rørsle som går den riktige vegen?

Dette spørsmålet har svensk fagrørsle tatt på alvor. Men dei vil ikkje organisera papirlause arbeidarar. Tvert om samarbeider dei med arbeidsgjevarane om å få bort papirlause. Det er heilt umenneskeleg. Om du står på ein byggearbeidsplass og gjer arbeidet ditt, då skal du ha same rettane som dei andre uansett om du har eit pass eller ikkje. Fagrørsla skal ikkje ta stilling til om folk er her legalt eller ikkje, dei skal vera ein organisasjon for arbeidarar. Det spørsmålet er kjempevanskeleg. Og no er det stort trykk for å senka startlønna og innføra lågare lønn for ungdommar, men det skapar jo ikkje fleire jobbar i det heile tatt. Ein blir rekna som ungdom til ein er tjueseks år. Då eg var tjueseks hadde eg ei dotter på tre år, eg var eit vakse menneske. Eg kunne aldri forsørgja ho på ei ungdomsløn.

I Noreg er det ein myte om at ein ikkje tar debatten om innvandring og integrering i Sverige, og at det er grunnen til konflikt i arbeidarklassen og at folk stemmer Sverigedemokratane.

Me har ikkje gjort noko anna enn å snakka om innvandring i Sverige og om Sverigedemokratane. Derimot finst det eit sterkt pk-paradigme om at viss nokon seier negerbolle så blir det eit jævla liv. Eg synst ikkje ein skal sei negerbolle. Men det blir mykje symbolpolitikk og symbolposisjonar. Eg skreiv ein tekst for ikkje lenge sidan der eg tok eit eksempel om at kultursidene rasar over Tintin i Kongo og negerbollespørsmålet. Me held veldig mykje på med identitetspolitikk. Samtidig så har svenske myndigheiter store ID-kontrollar på T-banen, så papirlause kjem seg ikkje på jobb fordi dei er «rasifierade», om ein skal bruka eit identitetspolitisk ord som eg ikkje synst noko om. Det me som er antirasistar, burde gjera er å fortelja om kva rettar ein har om ein kjem fira timar for seint på jobben fordi ein sat fast i ein ID-kontroll. Men kulturjournalistar har ingen aning om sånne saker, me snakkar berre om det me forstår, altså negerbolle.

Denne «åsiktskorridoren» er ein myte. På den eine sida har me harde diskusjonar om n-ordet. Men me diskuterer også flyktningvolum og integreringsproblem.

Sverige tar i mot veldig mange flyktningar, korleis blir det tatt i mot bortsett frå at arbeidsgjevarorganisasjonen skriv positivt om det i julebrevet?

Borgarskapen er veldig splitta. Det finst dei som absolutt ikkje vil ha inn innvandrarar fordi dei heilt enkelt er rasistar, dei vil ikkje ha muslimar. Så finst det ein borgarskap som er humanister, dei er ikkje så mange, men dei finst. Og så finst det ein borgarskap som er arbeidsgjevarsida som vil ha opne grenser for å sprengja grensene når det gjeld låge lønningar. Dei vil ha eit prekariat. Så svensk høgreside er veldig splitta.

Kva trur du er forklaringa på at Sverigedemokratane har blitt så store?

Det trur eg ikkje har noko med debattklimaet å gjera. Dei er jo veldig skikkelege i å snakka om verkelegheita. For eksempel kan dei sei: «Eg snakka med mor mi i helga, og heimetenesta kom ikkje.» Ok, det er jo eit problem. Og då er deira løysing innvandrarane, mens mi løysing er å betala meir skatt og ikkje ha profitt i velferda og ikkje privatisera. Eller så kan dei sei: «Min nevø får ikkje nokon leilegheit men innvandrarane har tatt alle hus.» Sånn snakkar dei heile tida, og det er jo sant, me har ein enormt høg bustadspris her i Sverige. Men løysinga er ikkje at folk ikkje skal få bu her, men at me må bygga fleire bustadar. Sverigedemokratane er dyktige på å setta ord på det folk faktisk opplever som problem i kvardagen sin. Me har eit nytt pensjonssystem, dei skikkeleg gamle har det gamle pensjonssystemet. Unge pensjonistar som er rundt sekstisju år dei har det nye og dei stemmer på Sverigedemokratane. Dei gamle som har det betre pensjonssystemet stemmer på sosialdemokratane. Sverigedemokratane har profilert seg kjempehardt i pensjonsspørsmålet. Og det er heilt riktig, for det er eit dritsystem. Då ser ein at Sverigedemokratane snakkar ein om verkelege problemstillingar. Og så er det Venstrepartiet som eg faktisk synst gjer det ganske bra. Sosialdemokratane gjer det ikkje, absolutt ikkje.

Eg tenkjer mykje av grunnen til at FrP gjer det så bra i Noreg, er at dei snakkar så folk forstår om problem folk har. Men kvifor har ikkje venstresida klart å gjera det same og få same oppslutning?

Venstresida sine løysingar er vanskelegare enn å berre senda ut innvandrarane. Me synst også at det er eit problem at det er sånn som det er, men me vil ha høgare skatt. Då tenkjer folk: «Men då vil eg heller at Mohammad ikkje skal få komma inn», det er jo ei enklare løysing. Det finst også ein sterk islamofobi, og dei fleste som kjem til Sverige no, er jo muslimar. I ein viss grad blir det piska fram av media, og i ein viss grad kan eg også forstå det. Når ein ser Charlie Hebdo eller Paris-terroren, så kan eg forstå at folk blir redde, og det er absurd å ikkje kunna sei det. Det er tåpeleg å ikkje kunna sei at ein kan forstå at folk synst at dette kan vera ekkelt. Men kan eg tora å sei det? No blei eg litt sånn PK-Sverige. Kan ein våga å sei det? Kva synst du?

Eg har alltid vore på venstresida og blitt kritisert av mange for å vera alt for unnvikande i å ikkje kritisera muslimar, og forstå og forklara for mykje. Eg tenkjer at å forklara ikkje er å unnskylda eller forsvara. Men når det er så mange som er mot muslimar heile tida, så har eg tenkt at dette er rolla mi. Men no har det kome ein ny generasjon, sikkert seinare i Noreg eller i Sverige, som er meir nyanserte. Dei første med innvandrarbakgrunn i offentlegheita var så ekstreme, blant anna komikaren Shabana Rehman som løfta Mulla Krekar. Dei var anten veldig mot eller veldig for alt som handla om dette spørsmålet. No er det ein meir nyansert debatt, og no synst eg at det er enklare å sjølv også vera nyansert.

Eg kjenner det akkurat på same måte. Eg tenkjer også at i Noreg seier de at ein ikkje kan diskutera nokon ting i Sverige. Men det norske forholdet til Breivik, eller 22. juli-terroristen, der kan ein snakka om at ein ikkje får snakka. Det er heilt umogleg å diskutera om ideologi, og at han faktisk var ein del av vestleg offentlegheit. Eg trur at om det hadde skjedd i Sverige, så hadde det vore mykje høgare takhøgd enn i Noreg.

Men tenkjer du at du ikkje kan sei at du forstår at folk er redde?

Nei, eg seier det, men eg seier det forsiktig. I Sverige så er det så utruleg sterke muslimfiendtlege krefter, også i borgarlege leiarartiklar. Så når eg seier at eg kan forstå at folk blir reserverte mot muslimar etter Paris, så kan det bli oppfatta som at eg har endra meining eller blitt populist.

Men etter Charlie Hebdo og det som skjedde i Paris i november, så har du jo skrive at årsaken til terroren ligg i våre krigar i Midtausten. Det veit eg ikkje om folk hadde tort å sei i Noreg, i frykt for å bli skulda for å leggja ansvaret på ofra.

Det har ikkje vore noko problem å sei. Eg trudde eg skulle få kritikk for det, men har ikkje fått det. Eg blei litt overraska, men samtidig er det så openbert. Å sei det er ikkje å sei at ofra i Paris eller København får skylda seg sjølve, men at me alle er ofre for denne nyimperialismen som er heilt utruleg hard. Det er sånt falskspel i Midtausten, dette kan jo du undervisa meg om, men dette stormaktspelet i Midtausten no er alle ofre i.

Det er ikkje lengre dei enkle svara. Då eg var ung aktivist var krava at USA ikkje skal invadera Afghanistan eller Irak. Men no når alle moglege grupper vil at ein skal bomba eller ikkje bomba og krigar mot kvarandre, så stør eg ingen av dei, det er så komplisert.

Det er kjempekomplisert. Det finst ei venstreside, kanskje gamle maoistvenstresida, som utan større problem kan forsvara Assad og tidlegare Gaddafi. Eg var aldri for at me skulle bomba Libya, me forsto at det som har skjedd, ville bli resultatet. Men det er likevel vanskeleg å leggja ned energi i å forsvara Gaddafi, noko eg synst at ein del venstrefolk gjer fordi det er USA som er der og bombar. Og det same gjeld Assad. Om ein trur at det finst eit sekulært demokratisk fornuftig alternativ så har ein feil, fordi det gjer ikkje det. Det fanst jo, men gjer det ikkje lengre. Eller kva seier du?

Det er sant, og no er det berre borgarkrig. Eg kan ikkje stø til dømes Assad mot nokre andre. Så det har gjort at eg har begynt å tenkja nytt rundt dette. Imperialistmaktene kjemper via andre i Midtausten, og det må dei slutta med. Men eg trur ikkje det hjelper å bomba nokon av dei, heller krevja at imperialistmaktene skal fjerna seg bort, både Russland og USA og alle saman. Men då får ein problem med kurdarane til dømes, som eg også stør, dei seier hjelp oss mot IS.

Det er kjempevanskeleg å vera kommunist, kjempevanskeleg å vera antirasist.

Det er vanskeleg no å sei kva som er vår løysing, noko eg meiner me som er kommunistar eller på venstresida må prøva å finna fram til. Eg hadde store håp til dei arabiske opprøra.

Det hadde eg også, heilt enormt. Eg skreiv store artiklar om den arabiske våren. Det var noko av det heftigaste som har hendt meg i mi livstid. Og det er jo eigentleg det fortsett. Men fy faen for ein tragedie.

Det har gjort det vanskeleg å vita kor står me no, kva skal me sei om verda, bortsett frå at det hadde hjelpt viss USA haldt seg borte, det kjenst litt lite.

Men om ein tar til dømes Egypt, så var det sju hundre streikar som foregjekk under den arabiske revolusjonen. Det var same sak i Tunisia.

Det synst eg også er interessant. Eg skreiv masteroppgåva mi om Egypt. Eg var der i 2005 og følgde ei gruppe som heiter Kifaya, det betyr «nok». Dei var dei første som sa nei til president Mubarak. Eg leverte oppgåva i 2008, då hadde streikerørsla akkurat starta. Eg konkluderte med at Kifaya kan vera ein start på noko nytt, men at streikerørsla var viktigare. Eg skreiv at Kifaya kanskje hadde inspirert streikerørsla til å tora å faktisk gjera det. Men på same måte som deg så tenkjer eg at organiseringa i fleire år for å få til streikane burde ha ein konsekvens etterpå, men eg trur ikkje dei var sterke nok. Det går jo tilbake til kva slags organisasjon har me, og kva slags organisasjon og program ein trengjer for å endra samfunnet. Dei var for svake og for lite konsoliderte.

Men det har jo vore reaksjonar mot den nye nyliberale politikken, spesielt Egypt har jo vore svært ramma av den. I dei landa har dei i mange år slått ned fagrørsler og sekulære rørsler med godkjenning av Vesten. Det er den typen rørsler som hadde trengtest no, det trur eg til og med USA fattar.

Eg har ikkje så stor tru på at USA fattar noko. Eg skulle gjerne hatt ein løysing på det heile.

Eg har aldri kjent meg så bortkomen som no. Men samtidig kjenner eg at eg har blitt meir moden, eg er ikkje så tverrsikker på kva som skal gjerast, som eg alltid visste før. Det har å gjera med at det er for komplisert, det er som du nettopp sa, ingen å halda med. Det er ikkje det at eg ikkje veit kva som skal gjerast, men det er ingen reelle rørsler å halda med. Det er ingen rørsle som eg kan kjenna at eg som intellektuell vil føretrekka.