Diskusjonen Oscar Dybedahl har startet omkring sosialisme og kapitalisme i tidsskriftet Rødt!, er interessant og fortjener en oppfølging. Siden den tok utgangpunkt i min pamflett, Sosialisme på norsk (Forlaget Rødt! 2014), la meg innledningsvis påpeke at det helt åpenbart er begrenset hva man kan si om sosialisme og alternativer til kapitalisme på 80 boksider. Herunder også om f.eks. Parecon. Det er derfor jeg presiserer i innledningen at kildelisten i boka må benyttes for den som vil sette seg grundigere inn i noen av temaene.

En viktig beveggrunn for pamfletten var en opplevelse av et betydelig sprik mellom de noe luftige og lite konkrete vyene om et annet samfunn langt der framme, og de dagskampene (stort sett forsvarskamper) som sosialistiske parti kjemper i hverdagen. Derimellom er det ofte et tomrom.

Når jeg i slutten av hver kapittel peker på noen konkrete tiltak som kan gjennomføres «på vei mot sosialismen», er de nettopp dette: tiltak som kan innføres i dagens samfunn, men som samtidig peker framover mot noe annet. Det er altså ikke en oppskrift på «sosialisme», men en oppskrift på noen steg i den retning som er forsøkt å holdes på et relativt konkret plan.

Med det i mente at løsninger hvor staten kontrollerer deler av økonomien bare er et av mange elementer for en mer sosialistisk utvikling av samfunnet, er det selvsagt slik at denne pamfletten, i likhet med alle andre tekster nødvendigvis er skrevet innenfor et paradigme, med både erklærte og ikke-erklærte forutsetninger. En av disse er nok at en sentral forskjell mellom kapitalisme og sosialisme som økonomiske systemer er hvorvidt økonomien er underlagt demokratisk styring. Dersom Dybedahl ikke er enig i dette premisset, er det selvsagt begrenset hvor interessant pamfletten vil være for ham.

Likevel er diskusjonen om hva kapitalisme og sosialisme er og om statens rolle, som sagt interessant. Jeg vil kort kommentere det jeg opplever som de to sentrale temaene Dybedahl berører: basis vs. overbygning og staten (om enn kanskje mest som symptom på mer grunnleggende ulike syn på samfunnsendring).

Hva er kapitalisme?

Å si hva «kapitalisme» er, er i utgangspunktet en meningsløs oppgave. Kapitalisme er et ord og som alle ord er det i utgangspunktet bare trykkbølger i luft, blekk på et papirark eller piksler på en skjerm. Ord er sosiale konsvensjoner, og de betyr det folk legger i dem, og de skifter gjerne mening over tid og betyr ulike ting i ulike kontekster.

Når det gjelder «kapitalisme» er ordet likevel avledet av «kapital» som er et sentralt begrep i Marx’ analyse av den kapitalistiske produksjonssyklusen hvor en  kapitalist investerer kapital i produksjon, produksjonen skaper en merverdi til kapitalisten som dermed har en større mengde kapital å investere. Det framstår som en både fornuftig rent språklig og normalt (relatert til sosial konvensjon) å forholde seg til økonomier som opererer på denne måten når vi snakker om kapitalisme.

Hvis vi ser bort fra rene begrepsdiskusjoner, som i seg selv er meningsløse, blir jo spørsmålet heller hvilke elementer i dagens samfunn som skaper de problemene en utvikling i sosialistisk retning er ment å bøte på, og hvordan vi kan endre disse.

I den sammenheng har jeg lenge vært skeptisk til «økonomisme», og det er også noe jeg tar opp i pamfletten. Helt opp til vår tid har deler av venstresiden undervurdert det Marx kaller overbygningen. Det er en viktig grunn til at jeg i økende grad har søkt mot Gramsci og den vestlige marxismen for å forsøke å finne gode teoretiske modeller for å forstå moderne samfunn og dagens kapitalisme. Jeg er dermed helt enig i at diskusjonen om sosialisme og kapitalisme ikke kan reduseres til det økonomiske området.

Jeg mener likevel at økonomisk demokrati er et helt sentralt punkt for å forstå skillet mellom kapitalisme og sosialisme. Det er mangelen på økonomisk demokrati som gir enkelte samfunnsklasser mye mer makt enn andre også på områder utenfor økonomien. Og denne makten innen politikk, media etc. brukes igjen til å forsvare nettopp denne makten over økonomien.

Dette betyr ikke at en slik udemokratisk påvirkning kan reduseres til det Dybedahl kaller «korrupsjon» eller former for «konspirasjoner». Tvert imot blir det jo sett på som helt legitimt av politiske partier å gi bedriftseiere og investorer stor innflytelse på politikken. Å legge til rette for «verdiskapning» og å «skape arbeidsplasser» er jo noe ethvert parti gjerne vil smykke seg med. Man trengte ingen snikfotografering for å få bilder av Jens Stoltenberg og Kjell Inge Røkke sammen, for å si det sånn. At de med penger også må ha politisk innflytelse er dermed helt åpent akseptert innenfor dagens politiske system – det er en del av det ideologiske hegemoniet om du vil.

Hvordan kampen om virkelighetsforståelsen best tas i denne overbygningen er dermed kanskje det mest presserende spørsmålet for den som ønsker å endre samfunnet i dag. I den grad Sosialisme på norsk er et bidrag til det, er det ved helt bevisst ikke å gå inn i «begrepsbestemmelser som utvikles gjennom suksessive abstraksjonsnivåer» som Dybedahl tar til orde for, men å forsøke å vise at endringer i sosialistisk retning ikke er akademiske fantasier eller utopiske drømmerier, men konkrete og realistiske grep som i stor grad også har vært gjort, og som kan vise til en viss suksess.

Ikke dermed sagt at Dybedahls prosjekt ikke har noe for seg. Det framstår som en interessant diskusjon, men det er en helt annen diskusjon enn den Sosialisme på norsk var ment å gå inn i.

Staten og demokratirevolusjonen

Når det gjelder staten, er den som politisk enhet en del av overbygningen, og slik sett et spesialtilfelle av den mer generelle diskusjonen over. Det at jeg mener dagens stat i likhet med mange andre samfunnsinstitusjoner som utgjør deler av overbygningen, er en viktig kamparena, betyr ikke at jeg mener den ikke preges av hvilket samfunn den eksisterer i, og klassestrukturen til det samfunnet. Staten var åpenbart annerledes før kapitalismen enn under den, og den vil være annerledes etter kapitalismen. Men det er jo nettopp under kamp vi endrer den.

Så er jeg nok ikke helt enig med Dybedahl når han beskriver at de rettigheter og friheter vi som vanlige mennesker har opparbeidet oss i et klassedelt samfunn, ikke samtidig kan bidra i overskridelsen av dette samfunnet, selv om det ikke har skjedd umiddelbart. De fleste samfunn utvikler jo nettopp selv de frøene som skal bli nye samfunn som tar over for det eksisterende samfunnet. Og slike konkurrerende elementer kan også eksistere parallelt over lengre tid.

De mest interessante diskusjonene når vi snakker om overskridelse av kapitalismen som foregår akkurat nå, er kanskje de jeg såvidt tøtsjer borti i det siste kapitlet (før oppsummeringen) i Sosialisme på norsk – hvordan ny teknologi endrer ramme-betingelsene for økonomien. Her har bl.a. Jeremy Rifkin (The Zero Marginal Cost Society (2014)) beskrevet hvordan en ikke-kapitalistisk økonomi er i ferd med å vokse ut av kapitalismen og ta over. Paul Mason er også inne på tanker som ligner i Postcapitalism (2015). Men teknologien er ikke deterministisk. Når forutsetningene for samfunnet endrer seg og samfunnet må endre seg med, vil f.eks. de demokratiske rettighetene vi har opparbeidet oss under kapitalismen, kunne være helt avgjørende for hvilken retning endringen vil ta. Å avvise dette vil kunne kjøre oss ned i den teknologideterministiske grøfta som verken jeg eller Dybedahl ønsker å havne i. Denne kompleksiteten som ligger under kanskje særlig dagens teknologidrevne samfunnsendring synes jeg ikke Dybedahls vurderinger av klassesamfunn og endring yter helt rettferdighet.

Ronny Kjelsberg

Morten Harper (red.)
Sammenbrudd for Schengen?
Oslo: Nei til EU, 2015, 160 s.

Bortsatt fra i fjor, da Dag Seierstads flotte jubileumsbok blei prioritert, har Nei til EU årvisst utgitt ei årbok. I år er hovedtemaet flyktningpolitikk, grensekontroll, Schengenmedlemskap, Dublinavtalen og rettsikkerhet. Norge kan nå snart se tilbake på 15 år som assistert Schengen-medlem, og er dermed knyttet til EUS yttergrenser og – langt på vei – EUs politiske beslutninger. Dette kan til dels være et kronglet tema, men utredningsleder Morten Harper – som sjøl er jurist – loser oss gjennom terrenget som gjør oss kloke (og rede til kamp). Han har også invitert forskere, skribenter og politikere til å levere bidrag på sine spesialfelter, bl.a. bør NOAS-lederen An-Magrit Austenås fyldige gjennomgang være obligatorisk lesning. I tillegg blir temaet belyst (eller tildekket) av intervjuer med representanter for alle partier, i tillegg til talspersoner fra Europabevegelsen og Nei til EU. Det er et heldig valg å ha samtaler som styrer rett mot de intrikate hovedspørsmålene, istedenfor utenomsnakk fra taleskrivere. Her er m.a.o. alt fra Anders Anundsen til Bjørnar Moxness innenfor de samme permene.

Nei til EUs årbok har ikke bare temaartikler, men også nyttige oversikter over det viktigste som har hendt innenfor sida sist (dvs. 2013) og de mest brennbare spørsmålene som angår Norge og EU. Disse to bolkene, som er på rundt 60 sider til sammen, inneholder korte artikler som både kan leses under ett og tjene som et oppslagsverk. Av naturlige grunner er arbeidsløshet, krise, Hellas, TISA, TTIP, konsernmakt, arbeidsliv og vikarbyrådirektiv blant det som belyses.

Med dagens meningsmålinger, som viser et enorm motstand mot EU-prosjektet, er det kanskje noen som lar seg friste til å legge spørsmålet til side. Det vil være et tragisk feilgrep, verken Solberg eller Støre har glemt sine våte drømmer om Brussel. Men når motstanden er så kompakt, og kan begrunnes ut fra solidaritet og kamp for rettferdighet, skyldes det nettopp at Nei til EU holder den organisatoriske og kunnskapsmessige beredskapen oppe. Dessuten foregår det en daglig kamp om konsekvensene av EØS og Schengen, ikke minst innenfor fagbevegelsen. Hvem kan da klare seg uten årboka? Og hvis noen mangler ideer til julegaver (for dem som holder seg med slike konvensjoner), så er jo jubileumsboka fortsatt i salg!

Leo Panitch og Greg Albo (red.):
Socialist Register 2016. The politics of the right.
London: Merlin Press/New York: Monthly Review Press, 381 s.

Utrolig, men sant: Den fyldige og spennende årboka Socialist Register kommer helt regelmessig ut i oktober hvert eneste år, og utgava for 2016 har mer enn 50 forgjengere. Forgrunnsfigurer ved starten var E. P. Thompson og Ralph Miliband, som begge fortsatt fortjener å bli lest. (Den siste av dem er far til de to Labour-lederne, men lite annet enn etternavnet forener dem. Eplet kan falle langt fra stammen.) For de som leser faglitteratur på engelsk, finnes det knapt noen bedre oversikt over dagsaktuelle temaer, nyskapende bidrag om sosialistisk strategi og diskusjoner om marxismens relevans. De aller fleste har akademiske posisjoner og bruker fotnoter, men de bestreber seg på å bruke normalt menneskespråk. (Mange artikler fra New Left Review ville ikke ha sluppet gjennom dette nåløyet). Personlig finner jeg knapt en eneste artikkel som – i en bedre verden uten økonomiske begrensninger – ikke kunne gjort seg på godt norsk i Rødt!.

De to siste årgangene har begge hatt klasser, endringer i klasseforhold og klasse-kamp som hovedtema, mens oppmerksomheten denne gang er viet de mange avskygninger av høyresida og reaksjonær politikk. Innad i vår egen verdensdel betyr det spenstige analyser av bl. a. europeisk høyreside mellom nyliberalisme og rasisme, UKIP i Storbritannia, den franske nasjonalfronten og forholdet mellom oligargisk kapitalisme og høyrenasjonalisme i Russland og Ungarn. SRs redaksjonsrådet og forfatterstab avspeiler også en global forankring, der alle verdensdeler er representer. Ikke minst er det grunn til å trekke fram artikler om Brasil, India, Japan og Israel, samtidig som flere bidrag tar for seg høyrepopulismens frammarsj inn mot «mainstream» i USA.

Det er lett å skaffe seg oversikt over hvem som er bidragsytere, det er mange navn som leserne av Rødt! vil dra kjensel på. Ikke bare det: hjemmesida (www.socialistregister.com) presenterer innholdsfortegnelser helt tilbake til 1964. For 25 britiske pund får man årets bok som pdf-fil, samt gratis tilgang til samtlige årganger gjennom historien.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderhistorie 2015.
Tema: Det fleksible arbeidsliv.
Oslo: LO Media, 2015, 243 s.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek er et betydelig ressurssenter, som blant sine mange aktiviteter også er utgiver av ei år-bok. Som regel inneholder den både artikler om et hovedtema og frittstående studier, men i 2015-utgava er alt konsentrert om «det fleksible arbeidsliv». Alle de tolv bidragene springer ut fra et prosjekt innenfor rammen av Nettverk for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av en rekke museer, med Norsk industriarbeidermuseum i spissen. De fleste artiklene bygger på detaljert forskning fra enkeltbedrifter eller bransjer, med både historiske eksempler og temaer opp til våre dager.

De ulike kapitlene spriker mye i innretning og opplegg, men bindes oversiktlig sammen av Egil J. Skorstads innledning og Ingar Kaldals etterord. Det er all grunn til å starte med det siste, som rydder opp i begreper og går bak slagordene. Et av Kaldals poenger, som bekreftes i mange av enkeltstudiene, er at «fleksibilisering» kan bety så mye forskjellig, omtrent som globalisering, frihet eller omstilling. Det dokumenteres gjennomgående i kapitlene at fagbevegelsen aldri har vært mot endinger som har til hensikt å gi økt produktivitet, særlig der dette bidrar til tryggere arbeidsforhold og et samarbeid hvor de ansatte medvirker gjennom økt innflytelse. Fleksibilitet kan i seg selv også bety økt frihet for enkelte grupper av lønnsarbeidere, som i «fleksitid». Kaldal trekker imidlertid fram at mange arbeidskjøpere og politikere i dag ønsker mer frihet for eiere til å si opp folk og å tilby uregelmessig og midlertid arbeid. De som ikke går med på å gi mer makt til de mektige, blir derimot framstilt som gammeldagse, rigide og firkanta forsvarere av fortida. Når en gjenstand er fleksibel, kan det bety at den gir etter og er lett å bøye. For noen er målet på samme måte fleksible arbeidere som ikke gjør motstand eller som ikke ubøyelige. Kollektive avtaler og solidaritet blir dermed fyord. Tenk på det hver gang Siv Jensen, Erna Solberg eller Kristin Skogen Lund snakker om dugnader for omstilling, som betyr farvel til kollektive rettigheter som er kjempet fram. Spørsmålene som stilles i denne boka er derfor: Frihet for hvem? Fleksibilitet for hvem? Makt for hvem?

Tore Linné Eriksen

Flere skriver nå om at faren for krig øker. Men hvilke tegn skal vi se etter for å vurdere hvor sannsynlig det er at det bryter ut en nye storkrig i verden, en krig mellom supermakter og stormakter som trappes opp til en tredje verdenskrig.

Jeg skal tenke litt høyt rundt dette.

Terje Valen er lektor med hovedfag i historie. Har blant annet skrevet boka De tjente på krigen (Forlaget Oktober, 1974).

I forrige århundret opplevde menneskene to verdenskriger, dvs. kriger som omfattet de fleste stormakter og store deler av verden. I visse perioder av dette århundret var også spørsmålet om en 3. verdenskrig aktuelt. I siste halvdel av 1950-tallet husker jeg at vi var noen kamerater som vurderte sjansen for storkrig da konflikten mellom Sovjet og USA/NATO ble skjerpet.

Så hadde vi tiden rundt Cuba-krisen høsten 1962 der faren for storkrig så ut til å være akutt i noen uker i oktober. Jeg hadde akkurat da begynt å avtjene min verneplikt som på Harald Hårfagre, eller Madlaleiren som den kalles. Etter at krisen blåste over, kan jeg ikke huske at resten av vernepliktstiden, som jeg etter hvert tilbrakte i samme leir som øvingskvartermester, var preget av krigsfrykt.

På 1980-tallet var det mange som mente at faren for en slik utvikling var ganske sannsynlig. De kom fra så forskjellige miljøer som Arbeidernes Kommunistparti i Norge og flere borgerlige militæranalytikere og offiserer. Grunnlaget for dette standpunktet var rivaliseringen mellom USA og Sovjet om verdensdominans, den store opprustningen på begge sider, blant annet med produksjon av store mengder baser, landstridskrefter, fly, båter og ubåter utrustet med raketter med atomstridshoder eller atombomber.

Som vi har sett, blåste faren over, og det ble ikke noen slik krig. USA vant den økonomiske, politiske og ideologiske kampen, og ble for en stund den enerådende supermakten, uten at det kom til verdenskrig. Sovjetunionen falt sammen som statsbygg og befolkningen i Russland og de gamle sovjetstatene ble kastet ut i 10–15 år med økonomisk og sosial katastrofe.

Nå er det særlig situasjonen i Ukraina som igjen har aktualisert spørsmålet om vi vil oppleve en storkrig i vår tid, og om det er sannsynlig at dette vil skje relativet raskt, for eksempel innen de nærmeste 30 årene. Men også kampen mot den islamske staten og de økte motsetningene mellom Kina på den ene siden og særlig Japan og USA på den andre trekker i samme retning, sammen med noen andre momenter som jeg vil komme tilbake til.

Hvor sannsynlig er en ny verdenskrig?

For å fortsette tankerekken vil jeg først skille mellom begrepene grunn og årsak. På den ene siden har vi grunnen, hele grunnlaget, til at det eventuelt kan bli en 3. verdenskrig. Dette grunnlaget kan utvikle seg slik at utbruddet av en slik krig blir mer eller mindre sannsynlig. Det sier noe om hvor lett krigen kan bryte ut og omvendt, men det sier ikke noe om krigen virkelig kommer i gang.

For å utløse en mulig krig trengs en årsak, en hending eller noen hendinger som setter i gang en verdenskrigsprosess på det grunnlaget som er utviklet. Det mest kjente eksemplet er «skuddet i Sarajevo», som, ut fra det grunnlaget som da fantes, satte i gang den prosessen som fikk navnet 1. verdenskrig.

Grunnlaget for ny verdenskrig

Når det gjelder å finne frem til grunnlaget, tenker jeg at det kan være fruktbart å ta utgangspunkt i tre forskjellige områder: for det første økonomi, for det andre politikk og for det tredje ideologi.

Da Lenin og andre analyserte grunnlaget for og årsaken til første verdenskrig, var en undersøkelse av det økonomiske grunnlaget viktig. Det som ble fremhevet, var at stormaktene av økonomiske grunner ble tvunget utover sitt eget territorium for å finne investeringsmuligheter for overskuddskapitalen sin, avsetningsmuligheter for vareproduksjonen sin og områder der en kunne finne rimelige råvarer. Særlig understreket ble investeringenes betydning. Så la en vekt på at hele verden var blitt oppdelt mellom stormaktene, og så begynte kampen om å ta fra hverandre. Stormaktene utviklet seg i forskjellig takt når det gjaldt økonomien, og nykommere som utviklet seg raskere enn de eldre kapitalistiske statene, måtte også forsøke å erobre deler av verden av samme grunner som de andre hadde gjort tidligere. Den eneste måten å få til dette på, når det ikke var flere nye området å ta, var altså å ta fra noen andre stormakter. Det kunne en stort sett bare gjøre gjennom krig.

Stormaktenes vekst og fall

I 1988 kom så Paul Kennedy med det store verket The Rise and Fall of the Great Powers – Economic Change and Military Conflict from 1500 to 2000. Hans konklusjoner befester teorien om at det stadig skjer forskyvninger i økonomisk makt mellom statene etter 1500. Han sier også at den militære makten avhenger av den økonomiske, men at statene ofte vokser i økonomisk makt først og så militært. Han har også sett at de statene som har passert høydepunktet i økonomisk utvikling i forhold til andre, prøver å holde på sin politiske makt ved hjelp av mer satsing på militær makt. Så skjer stort sett det at de forstrekker seg militært og dermed undergraver sin egen økonomiske basis. Noe som i sin tur også gjør det umulig å holde oppe den økonomisk dominansen.

Han avslutter med å vurdere noen grunnleggende utviklingstrekk i forhold til økonomisk endring og militær konflikt etter 1988.

For det første vil det skje en gradvis endring mellom de største og mektigste statene og flere andre når det gjelder del av verdens produksjon og militærbudsjett. Men dette vil være en lengre prosess, og det er ikke sannsynlig at noen annen stat når opp til nivået til det fem største maktene som var USA, Sovjet, Kina, Japan og Den europeiske økonomiske union som det da het.

Vi vet at like etter 1988 falt Sovjet falt sammen og Japan gikk inn i en lang periode med lavere økonomisk vekst etter 1990, USA fikk sine økonomiske nedgangsperioder like etter 1990, rundt 2000 og særlig etter 2008. Og vi vet at Kina har tatt steget frem til å bli en økonomisk stormakt som knapt noen kunne tenke seg for bare 17 års siden. Så vet vi at Russland har kastet ut sine uten- og innenlandske nyliberalister som skapte den dypeste krisen landet har vært i siden 2. verdenskrig, og at en der har jobbet for å få opp igjen den økonomiske veksten. I det siste er det særlig samarbeidet med Kina som peker fremover og oppover.

For det andre skriver Kennedy at balansen mellom stormaktene vil endre seg slik at Japan og Kina vil få økt vekst, mens USA og de andre vil sakke etter.

For det tredje mener han verden militært sett har bare to maktpoler, USA og Sovjet, som begge har hatt midler til å ødelegge hverandre, men at dette monopolet tar slutt. Det skjer fordi slike våpen er ubrukbare og fordi noen andre stater har allerede kjernevåpen og andre vil utvikle slike våpen. Han viser også til at Kina hele tiden styrker sitt militærvesen samt at den samlete militære styrken til EU-landene kan utgjøre en stor maktkonsentrasjon hvis de vil samarbeide effektivt.

Til slutt sier han at de siste fem hundre årenes historie viser at det er vanskelig å finne en balanse mellom hvor mye en spanderer på å sikre seg militært og hvor mye en bruker på produktive investeringer som øker landets økonomiske styrke. Hvis en satser for mye på sikkerhet, undergraver det den økonomiske utviklingen og til syvende og sist svekkes da også den militære makten, selv om det en stund ikke er så lett å oppdage.

En siste konklusjon fra Kennedy, som er viktig, er at store kriger alltid blir vunnet av dem som har de største økonomiske ressursene. Hans analyser bekrefter altså langt på vei noen av Lenin sine slutninger fra tiden rundt første verdenskrig.

Utviklingen i mellomkrigstiden

I perioden etter 1. verdenskrig og frem til 2. verdenskrig, skjedde det også en forskyvning i de økonomiske maktforhold i verden. De statene som vokste i økonomisk makt, var USA, Tyskland og Japan. USA la i stor grad under seg Latin-Amerika, utbyttet dette området, og la seg ikke så mye bort i andre deler av verden som de har gjort senere. Men den tyske staten måtte ty til kraftige midler for å reise seg igjen etter 1. verdenskrig med belastningen fra de enorme beløpene den ble pålagt i skadeserstatninger og følgene av inflasjonskrisen på 20-tallet.

Redningen for Tyskland ble i første omgang den militære keynesianismen. Den nazistiske staten investerte i offentlige anlegg og militærvesenet for å få fart på økonomien igjen, for å få ned arbeidsløsheten og bedre levekårene for folk flest. Det foregikk ved opptak av lån. For at det ikke skulle ende i økonomisk sammenfall, krevde denne politikken også at det ble stilt opp mål som medførte forbruk av militære midler og bruk av den nye militære makten som falt sammen med de økonomiske interessene til de største finanskapitalene og monopolene i landet som nazistaten tjente.

Et interessant moment som Keynes understreket, og som nykeynesianerne synes å ha glemt, er at det bare er mulig for en stat å få til en stabil økonomisk vekstsituasjon dersom en klarer å holde opp et eksportoverskudd. For å klare dette, må en ha voksende avsetningsmarkeder – eller lebensraum som Hitler kalte det. Nå heter det EU. Dette kan en skaffe seg gjennom økonomiske metoder, slik Kina og Tyskland i hovedsak gjør det nå, eller gjennom militære metoder slik Nazi-Tyskland gjorde det.

Det økonomiske moment blir viktigere

Ellers mener jeg at det er et rent økonomisk element som har fått stadig større betydning etter første verdenskrig. Det er krig som ødeleggelse av produktivkrefter, eller med et begrep fra Marx, ødeleggelse av konstant kapital. Marx sin tanke var at de store økonomiske krisene i kapitalismen, som kom med jevne mellomrom i de ut-viklete kapitalistiske statene, måtte føre til revolusjonære oppstander fra arbeiderklassen i hans tid. Men etter hvert kom han til å tvile på denne konklusjonen fordi det var så store områder i verden som ennå ikke var erobret av kapitalen. Det betydde at kapitalen hadde muligheter til å utvikle/utvide seg videre og avdempe krisene i kjernelandene gjennom utbytting av nye områder også etter at verden var politisk oppdelt mellom stormaktene, og selv om statene i resten av verden i stor grad ble formelt politisk selvstendige. Likevel kunne ikke dette føre til at de grunnleggende prosessene i kapitalismen ble endret, de tok bare lengre tid. Så lenge kapitalen kunne og kan legge inn under seg nye områder for utbytting, skyves krisene ut av kjernelandene og dempes der. Men det finnes ikke uendelige områder og et viktig spørsmål i dag er hvilke områder som finnes igjen i forhold til størrelsen på de allerede eksisterende problemene.

Kapitalen som epoke er i krise

István Mészáros mener, i sitt monumentale verk, Beyond Capital, at kapitalen nå rører borti sine ytterste grenser og at alle store motsigelser aktiveres mer og mer. Kanskje han overdriver en del. Jeg ser selv at Afrika kan bli det siste kontinentet som kapitalen erobrer full ut, og at det ennå finnes en del felter innen de gamle områdene som ikke er tatt helt ut i bruk for merverdiproduksjon. Noen mener også at økonomiske samarbeidsområder med Kina i sentrum kan gi enda 20 år med økonomisk vekst i de delene av verden som slutter seg til. Men selv når vi tar hensyn til dette, kan det se ut som vi i løpet av en generasjon, eller innen rundt 20–30 år vil se et uimotståelig krav etter en ødeleggelse av konstant kapital i en størrelsesorden vi aldri har sett før, for å få opp igjen profittraten i systemet. Dette gjør at grunnlaget for en storkrig stadig utvikles.

Er en ny verdenskrig umulig?

Samtidig vurderer Mészáros at en slik krig vil kunne føre til bruk av atomvåpen i så stor målestokk at en risikerer å utrydde menneskene, eller i hvert fall ødelegge så mye på en slik måte at profittmulighetene i det hele vil innskrenkes drastisk eller altså forsvinne helt. Dette er ikke i kapitalens interesse. Det er derfor ikke sannsynlig at det vil oppstå kriger som kan få dette resultatet. Dermed er den viktigste metoden for å ødelegge svært mye konstant kapital på relativt kort tid i virkeligheten ikke tilgjengelig for kapitalen. Noe som igjen betyr at den normale prosessen for kapitalen vil være dypere og mer varige økonomiske kriser som fører til mer ødeleggelse enn oppbygging av produktivkrefter. For den enkelte kapitalen blir det da like viktig at andre kapitaler går fallitt som å opprettholde seg selv. Det sistnevnte er forutsetningen for det førstnevnte. Dette gjelder også for hele land som vi kan se i forholdet mellom Tyskland og Hellas.

Da kan det se ut som om kapitalen i sin langt utviklete form, som Marx forutså allerede i Den tyske ideologien, fører til universell ødeleggelse. Dersom en ikke kan komme ut av denne onde spiralen, vil ikke kapitalismen kunne opprettholdes, rett og slett fordi den er et system som ikke lenger kan sikre livet til stadig større deler av menneskene på jorden. Det blir etter hvert et spørsmål om liv og død å oppheve dette systemet.

Jeg mener at vi ikke helt kan utelukke at det bryter ut en krig der våpen blir brukt som ødelegger våre livsvilkår. Men jeg ser at Mészáros har et poeng. Vi vet jo at Albert Speer, Hitlers rustningsminister, ikke utførte sin førers pålegg om å ødelegge tysk industri og transportkapasitet i slutten av 2. verdenskrig. Det var selvfølgelig fordi det truet de store tyske finansinstitusjonenes og industrikonsernenes profittinteresser.

Spesielt om USA

Så har jeg noen kommentarer om USA sin rolle. Nesten alle i USA har en spesiell opplevelse av verdenskrig. Denne krigen røsket USA ut av en langvarig økonomisk krise, fjernet den store arbeidsløsheten og skapte en nye industriell utvikling som verden aldri hadde sett før. Dette skjedde uten de ødeleggelsene som krigen ellers førte til i de krigførende land. Det betyr at krigen fremsto som en gyllen tid for USA, som la grunnlaget for landets enorme økonomiske styrke og verdensdominans i årene etterpå. Ingen sivile innbyggere ble såret eller drept. Ikke noe ble ødelagt. Det var bare økende produktivitet og gode tider. Landet tapte nok 300 000 soldater i krigen, og det var selvfølgelig fryktelig for dem det rammet. Men stort sett var det andre som bar byrdene, spesielt Sovjet med rundt 25 millioner drepte og enda flere sårete og rundt 40 000 ødelagte landsbyer. Dette betyr at folket i USA ikke har noen egen erfaring med hva en verdenskrig er. Hvis vi ser bort fra folkemordet på indianerne på 1800-tallet, så skriver dette folkets kollektive erfaring med krig seg fra borgerkrigen 1861–1865. For folk flest i USA har verdenskrig rett og slett betydd oppgangstider og bedre leveforhold. Denne situasjonen førte også til utvikling av det som Eisenhower kalte det militær-industrielle kompleks. Vi har sett at USA flere ganger har satt i gang kriger for å kick-starte økonomien sin når nedgangskonjunkturer har truet.

Så til litt nyere historie. Da Sovjet falt sammen i 1990, ble USA verdens eneste supermakt og så svært mektig og uovervinnelige ut. Det ble satt i gang et stort arbeid for å innlemme de statene som ble dannet etter sammenbruddet, i USAs interessesfære. Og vi kan i hvert fall nevne de to Irak-krigene og Afghanistan-krigen der momentet med krig for å forebygge økonomiske nedgang spilte en rolle. Men det kan se ut som den økonomiske virkningen av flere av disse krigene ikke blir så gunstige som ønsket i USA. En relativt kort krig med stort forbruk av militære midler er «fint», men når krigene drar ut, slik de har en tendens til, vil de i stedet blir en belastning også på økonomien. Likevel er det slik at det militær-industrielle komplekset jo lever av kriger og derfor utgjør en slags joker i spillet om krig og fred. Dersom dette komplekset vinner frem når de avgjørende beslutninger blir tatt, kan kriger starte selv om de helhetlig sett vil være til ulempe for hele kapitalen i USA.

Det faktum at USA for en tid ble den eneste supermakten, og slik sett svært overlegen alle de andre maktene, skjulte store svakheter, spesielt på det økonomiske området. Reelt sett hadde USA vært i internasjonal økonomisk tilbakegang i forhold til f.eks. Tyskland og Japan helt siden like etter 2. verdenskrig. Særlig etter 1965 falt fortjenestene til industrikapitalen drastisk frem mot 1980. Dette drev frem en ny økonomisk politikk for større utbytting av arbeidskraften og åpning av nye områder for investeringer. Det gamle Sovjet og Kina ble åpnet for dette. Også inne i de kapitalistiske statene ble det åpnet nye områder for merverdiskaping gjennom privatisering og konkurranseutsetting osv. Det er blitt kalt globalisering eller nyliberalisme. Samtidig tok en i stadig større grad i bruk lån for å finansiere både investeringer og forbruk.

Det viste seg likevel at historien ikke hadde nådd sitt endepunkt og at evig kapitalisme ikke var så enkelt å få til. Først fikk vi en ganske kraftig advarsel ved konjunktur-nedgangen i 2000, og så kom den store smellen i 2008. Egentlig viste denne smellen at systemet er i dyp krise. I tiden etterpå har heller ingen vært i stand til å foreta endringer i systemet som kan hindre at det skjer igjen, og kanskje enda kraftigere neste gang.

Samtidig har ikke USA lyktes med sine militære eventyr de siste tiårene. Taktikken er blitt tvunget over fra både direkte militære aksjoner, destabiliserende indre virksomhet i andre land til militære tilbaketrekninger og mer ensidig satsing på destabilisering. Det er kanskje tydeligst i flere arabiske land og Ukraina, men foregår over det meste av verden slik William Blum har dokumentert på ugjendrivelig vis f.eks. i Killing Hope: U.S. Military og CIA Interventions Since World War II, fra 1995/1998 og seinere bøker.

En av Lenins konklusjoner i hans bok Imperialismen var at det er den oppstigende imperialistmakten som utgjør den største faren for verdenskrig. I følge den teorien skulle Kina utgjøre den største faren nå. Men samtidig er det landets militære styrke som avgjør om et land finner det regningsvarende å utvide sitt område gjennom krig fremfor med andre midler. Og selv om Kina hele tiden utvikler sine militærmakt, ser det virkelig ut som lederne der fremdeles satser på å erobre verden med økonomiske midler. Derfor virker det nå som at det er USA sin frenetiske kamp for å holde på sin posisjon i verden gjennom bruk av militærmakt, som kan føre til en nye storkrig og eventuelt til verdenskrig.

Ukraina og betydningen av allianser

Både under 1. og 2. verdenskrig var allianser mellom forskjellige grupper av stormakter viktig. Uten slike allianser kunne de krigene som oppsto, vanskelig ha utviklet seg til å bli globale i den målestokken de ble det. I dag har vi NATO som en viktig militær allianse som utgjør en fare for verdenskrig. Andre slike allianser finner vi ikke. Men for at NATO skal sette i gang en virkelig stor krig, må det være enighet om hovedmålet innen alliansen. I forbindelse med Ukraina er det faktisk ikke det. For de fleste EU-statene er det mer fordelaktig å få til en integrering av Ukraina i EU med fredelige midler enn med militære. Landet kan integreres gjennom investeringer, handel, veisystemer og jernbane osv. slik flere andre tidligere land i Østblokken har blitt det. For USA er geopolitiske mål viktigere. En militærbase på Krim har stått høyt på ønskelisten til ledelsen i USA lenge. Det var et smertelig tap at Russland hindret dette. Men nå er det et fait accompli som det heter, og jeg tenker at hverken USA eller EU vil ha en storkrig for å endre det.

Så er også mange land i EU interessert i å ha normale handelsforbindelser med Russland. Mange taper penger på de tiltakene som USA har gått inn for og vil gjerne ha slutt på dem.

Skape opinion

Vi har i alle de siste krigene som USA har ledet, sett at det har vært nedlagt et stort arbeid for å skape en opinion for hver enkelt krig. Den erfaringen som stadig flere har gjort, er at opinionsarbeidet har bygget på en rekke umiskjennelige løgner. En annen erfaring er at over 90 % av mediene i verden bringer videre disse løgnene til sine lesere, tilhørere og seere. Disse mediene er i dag en av de viktigste aktørene for å skape en stemning for krig blant folk flest.

Hva skal vi da holde øye med?

Det første og mest åpenbare er å følge med på hvordan massemedia fremstiller nasjoner og nasjoners ledere. Hvis media har mange «opplysninger» som kan skape sinne og forferdelse over hvor krigerske og farlige disse lederne er, og at de trenger å styrtes med hjelp fra «demokratiene», så kan vi være ganske sikre på at det nå planlegges forskjellige typer undergraving og angrep på disse fra USA og NATO. Mot dette kan vi nå også finne mange kritiske og mer på-litelige kilder på nettet. For å hindre at det bygger seg opp krigspsykoser, er det viktig å spre disse opplysningene til andre og organisere motkampanjer.

Så kan vi følge med på den opprustningen eller nedrustningen som foregår både når det gjelder mengde og utvikling av teknologi og mot-teknologi. I tillegg til det som jeg allerede har tatt opp, kan vi også merke oss at Japan ruster opp og at det arbeides for at styrkene kan settes inn utenfor landets grenser. Foranledningen er Kinas krav på en del øyer i Sør-Kina-havet og dermed på større deler av kontinentalsokkelen med de ressurser som finnes der.

Og dessuten er det viktig å følge med på utviklingen av det økonomiske styrkeforholdet mellom de største maktene i verden. Jo større forskyvningene her er, desto mer vokser grunnlaget for en maktveksling og en omfordeling av territorier.

Det viktigste området å følge med på, tenker jeg, er utviklingen rundt Kina. Vi vet at USA har prioritert dette området militært, og vi vet at Kina driver med en relativt forsiktig utvidelse av sitt territorium utenfor kysten sin.

Vi må også følge med utviklingen av økonomiske forbindelser og avtaler mellom større stater, og mellom disse og de mindre. Det gir holdepunkter for hvem som har interessefellesskap, og hvor sterke disse er. Disse følges da gjerne av politiske avtaler som sier det samme.

Og vi må se hvordan forskjellige stater som er i motsetningsforhold til hverandre også inngår i forhold som trekker i motsatt retning. Som at kinesere har store eierinteresser i USA, og amerikanske foretak har investert mye i Kina.

På sikt tror jeg at det er utviklingen i Kina, med sitt store eksportbehov, med sin enorme råvareappetitt og med sitt stadig større behov for utenlandsinvesteringer som vil være avgjørende for utviklingen av fare for storkrig i verden. Foreløpig lever Kina svært godt med å øke sin internasjonale makt reint økonomisk. Det er lenge igjen før landet kan utfordre USA militært på den globale scenen.

Men i dag og i noen tid fremover vil det være utviklingen i USA og denne statens mer og mer fortvilte forsøk på å beholde sin status som verdenshersker, som vil bestemme hva slags kriger vi får og hvor store de blir. Det er ganske tydelig at kapitalen i USA vil tape stort dersom kapitalen i Kina vokser forbi i økonomisk makt og f.eks. dollaren ikke lenger blir den type reservevaluta som den har vært. Og det militær-industrielle kompleks vil være en joker som kan sette igang relativt store kriger også på kortere sikt. Men det kan også hende at større kriger fremover vil svekke hele kapitalen i USA så mye at det ikke er regningsvarende. Det vil kunne dempe krigshisserne. Likevel kan det også hende at herskerne i USA vil konkludere med at den eneste metoden for å beholde verdensherrevelde er gjennom store kriger og nedkjemping av alle store rivaler på den måten. Det trekker i retning av at slike kriger kan komme.

Direkte forberedelser til krig som troppe-forflytninger vil også være noen konkret som vi bør holde øye med.

En forsiktig konklusjon og noen kommentarer

Min forsiktige konklusjon på denne høyttenkningen er at grunnlaget for en storkrig som kan utvikle seg til en verdenskrig, er tilstede til en viss grad og kan blir utløst av USA sine disposisjoner på kort sikt og av Kina på lengre sikt. Sannsynligheten for en storkrig på kort sikt tror jeg ikke er så stor.

Men historien går ikke på skinner og uventete ting skjer, så særlig bastant vil jeg ikke være i den situasjonen vi nå lever, der hele verdenskapitalen forbereder seg på enda verre krisetilstander og større folkelige opprør gjennom militarisering av politiet, overvåkning og innskrenkning av demokratiske retter. Den viktigste metoden er å få folk til å slåss mot hverandre ut fra reelt sett ikke fiendtlige motsetninger. Særlig fremtredende er de rasistiske og religiøse. Et viktig middel er å hausse opp faren for «terror» og å omdefinere terror fra en forbrytelse som politiet skal håndtere, til en evig krigstilstand der alle vanlige sivile begrensninger lett settes ut av spill. Det begynte for alvor etter de forbryterske anfallene mot Tvillingtårnene i USA, og det har siden skritt for skritt vent oss til en kontroll og overvåkning som langt overgår det vi for 20–30 år siden anklaget landene bak «jernteppet» for.

Den nazistiske siden i den 2. verdenskrig hadde en slik ideologisk bakgrunn. Rasisme og antikommunisme med kontroll og økt utbytting av arbeiderklassen og styrking av storkapitalen i landet var helt sentrale momenter i Hitlers ideologi, og vi skal ikke undervurdere kraften i disse virkemidlene i tiden fremover heller. Er det virkelig fare for storkrig?

I Moss skriver industriarbeidere bøker om både hverdag og drama, i og utafor fabrikkhallene. Dette er verdifullt, og flere museer og lokalmiljø bør følge opp, mener involverte historikere og museumsfolk.

Anders Ericsson er tidligere bibliotekar, nå frilansjournalist som bl.a. blogger om radikal bibliotekpolitikk. Bosatt i Moss og satt i bystyret for RV en periode.

Det er kanskje ikke tilfeldig at dette skjer i Moss. Denne småbyen på østsida av Oslofjorden var en av Norges første og viktigste industribyer. Jernverket her ble etablert alt i 1704 som danskekongens svar på den voksende svenske jernproduksjonen, og møller, trelast og skipsbygging dukka opp i kjølvannet av det. I tillegg til landets klart største tetthet av brennevinsbrennerier på 1800-tallet.

På 1960- og 70-tallet ble det sagt at Moss hadde flest industriarbeidere i Norge i forhold til innbyggertallet, men samtidig flest direktører. Det var altså mye småindustri, men også flere store bedrifter. Jeg understreker «var», for på et par tiår har de fleste store arbeidsplassene forsvunnet; Moss Glassverk, Helly Hansen, Moss Verft og TrioVing er enten nedlagt, flytta ut eller erstatta av beslekta, men mye mindre arbeidskrevende produksjon.

Men industrien i Moss har vært med på omstilling før. På begynnelsen av 1800-tallet tapte Jernverket konkurransen mot svensk og engelsk stål, og tomta og den relativt energirike Mossefossen (ca. tjue meters fall) ble omdisponert til cellulose- og papiremballasjeproduksjon. Det var i 1883 «mosselukta» oppsto, som et «biprodukt» ved Moss Cellullosefabrikk, etablert av familiefirmaet M. Peterson & Søn. Nå kan mosselukta bare «nytes» fra en beholder på museet.

«Et arbeidsliv på Cellulosen»

I april 2012 gikk den store bedriften konkurs og ble nedlagt. 265 personer mista jobben. Blant annet denne prosessen, inklusive et mellomspill med nye eiere fra 2006, er nå ganske detaljert, men høyst lesbart skildra i boka Et arbeidsliv på Cellulosen, av Bjørn Aslaksen Grønna, tidligere fagarbeider og prosessoperatør på bedriften fra 1975 og fram til stenginga.

Grønnas bok og de tre andre i serien fra Moss er blant det mest synlige ved prosjektet Arbeidsarven1. Prosjektet ble starta av og ledes fra NTNU i Trondheim, ved historieprofessor Ingar Kaldal.

Men også det unge Moss by- og industrimuseum² (etablert i 1995) spiller en viktig rolle i prosjektet, ikke minst for å få realisert denne bokserien. Jeg avtaler derfor en prat med sentrale folk på museet, tidligere avdelingsleder, nå konservator Torill Wyller og konservator og prosjektleder Bjørg Holsvik.

Sammen med «arbeiderforfatter» Grønna får vi akkurat plass rundt kjøkkenbordet i Verket 20, en av de én-etasjes arbeiderboligene som ble reist i forbindelse med Moss Jernverks virksomhet her fra midten av 1700-tallet og utover. Dette huset er nylig blitt en filial av byens museum. Gata og bebyggelsen som bærer navnet Verket omfatter et tjuetall hus, oppført i slaggstein fra det daværende jernverket, men kledd med rødmalt panel. Gata er tidsriktig renovert av investoren som kjøpte tomta i 2006 og hele fabrikken seks år seinere, og som har planer om boliger, kontor og kultur i både gamle og nye bygninger.

Verdien av arbeiderminner

Jeg har lest de fire bøkene fra Moss, og etter å ha levd i denne byen i tretti år er det mye god nostalgi å hente, men også ny kunnskap. Samtidig som jeg føler det blir mange uvesentlige detaljer og noen ganger veldig privat, og dermed mindre interessant. Enkelte av forfatterne er kanskje inspirert av Knausgård, for til og med kortvarige kjæresteforhold trekkes her fram fra glemselen, med fullt navn på kjæresten.

Har forfatterne helt frie tøyler? Og hva med kvalitetskontroll? Enkelte påstander i bøkene er høyst diskutable, men de blir jo stående for all framtid?

– Vi har små komiteer i arbeid for hver bok, sier Holsvik. Vi leser korrektur og gir råd og forsøker å inspirere hvis skrivinga går treigt, men den enkeltes fortelling skal være personlig og mest mulig upåvirka.

– Jeg kunne vært enda krassere mot investorene som kjøpte oss opp i 2006 og så sakte, men sikkert tømte bedriften for verdier fram mot nedlegginga, sier Grønna. Hadde dere sensurert meg hvis jeg hadde kalt dem noen drittsekker?

– Nei, det skal veldig mye til, sier Torill Wyller.

Men er det så mye sikker kunnskap å hente i disse tekstene? Kolleger, slekt og venner og lokal-historisk interesserte har sikkert utbytte av dette, men kan faghistorikere og museer få noe ut av sånne skildringer?

– Med denne typen beretninger får vi et nærere perspektiv på ting enn perioder og hendelser i historien, svarer Bjørg Holsvik. Det blir på individnivå, i motsetning til kvantitativ faktainnsamling. De to metodene utfyller hverandre.

I en artikkel hun nettopp har fått publisert i årboka Arbeiderhistorie, som utgis av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek³, siterer hun prosjektleder Kaldal ved NTNU. Han mener denne typen nedskrevne minner «kan ha både beskrivende, avslørende og skapende sider som innfallsport til historiske analyser. I denne sammenheng er det interessant å se på hvilke prosesser som har skapt minnene, men også hva minnet kan ha skapt? Hvordan har minnet selv vært med på å forme arbeidernes tenkemåter og handlingsmønster? Slik sett kan minnene gi en ekstra dimensjon når forhold på en arbeidsplass skal analyseres».

Spennende synergier

I denne artikkelen viser Bjørg Holsvik hvordan hun fortolker intervjuene hun har gjort med enkeltpersoner i celluloseproduksjonen, og hvordan hun setter personlige utsagn i sammenheng med andre funn og materiale.

– Bøkene og intervjuene vi gjør er med på å skape spennende synergier, sier hun. Og elementer fra bøkene, ikke minst bildematerialet, inngår jo nå i samlingene. Bøkene aktiviserer samlingene og museet. Og altså forskinga.

Torill Wyller understreker at metoden har en lang tradisjon, også her i landet. Historikeren Edvard Bull d.y. var bane-brytende da han samla muntlige arbeider-minner på 1950- og 60-tallet, som var utgangspunktet for et eget arkiv på Norsk Folkemuseum⁴. Men etter Nasjonalforeningen for Folkehelsens bokserie I manns minne på 1970-tallet er det få eksempler på systematiske bokutgivelser med denne typen innhold. Og den gangen var det mer vekt på bygdeliv enn på byliv og industriarbeidsplasser.

– Vi skulle gjerne gjort flere intervjuer med folk, gjerne ett intervju i uka, legger Holsvik til. Hadde vi bare hatt tid. Hun nevner blant annet skoleelever og folk i forskjellige posisjoner som de har intervjua eller ønsker å intervjue.

– Men det er vel enda vanskeligere å få folk til å skrive sjøl? I alle fall hele bøker?

– Ja, bekrefter Bjørg Holsvik, og for å få noen til å skrive, kan vi ikke legge lista høyt. Med høyere krav enn dem vi har her, ville vi bare fått lærere, funksjonærer og lokale samfunnstopper til å skrive.

Klasseskiller

Bjørn Grønnas bok fra «Cellullosen» er den foreløpig siste om Mosseindustrien, og den har mange kvaliteter ut over hverdagsskildringene. Den kompliserte produksjonsprosessen og de løpende moderniseringene på bedriften beskriver han i tekst og med flytskjemaer, men forståelig også for totalt utenforstående. Denne typen litteratur styrker respekten for moderne fagarbeidere. Samtidig avslører Grønna høy bevissthet om strukturer og skillelinjer, for ikke å si klasseskiller, både innafor og utafor bedriften. Så har han da også vært en markert lokalpolitiker med to perioder bak seg som bystyrerepresentant for Rød Valgallianse på 1990- og 2000-tallet. Han har øvelse fra utallige leserinnlegg og taler. I forhold til de tre andre arbeiderforfatterne er han skarpere og grundigere når det gjelder det reint politiske.

Men Grønna har faktisk mye godt å si om eierne og ledelsen fram til 2006. De lytta i mange sammenhenger til fagarbeiderne. Både Grønna og Holsvik legger i den nevnte artikkelen stor vekt på hvordan bedriften møtte den nødvendige moderniseringa på 1970-tallet og seinere. I motsetning til mange treforedlingsbedrifter overlevde «Cellulosen» i Moss denne overgangen. Helt avgjørende var et langt på vei arbeiderstyrt system for intern opplæring, der Bjørn Grønna sjøl var en pionér og pådriver.

Men så overtok «cowboyene», som de er blitt hetende i Moss, to investorer fra lenger sør i fylket. Oppnavnet deres sier det meste. I sluttkapitlet om nedlegginga er Grønna heller ikke nådig mot den norske staten, som ikke så verdien i å bevare en så sentral produksjon her i landet.

Torill Wyller bekrefter at Bjørn Grønna har vært en spesielt god kilde for dem, også i arbeidet med å få på plass museumsfilialen på Verket, som er åpen hver fredag og søndag. Han har delt på kunnskapen sin om bedriften og arbeidet, formidla flere kontakter og skaffa gjenstander og bilder.

– Jeg har vært invitert til å holde en del foredrag med utgangspunkt i boka, forteller han. Her om dagen var jeg i Moss Arbeiderpartis seniorgruppe. Mange var veldig entusiastiske og hadde sjølsagt mye å tilføye fra sine tidligere arbeidsplasser. Noen funderer nå på å skrive sjøl. Det var 27 veteraner på møtet. Jeg fikk solgt 11 bøker, men flere av de andre hadde den allerede.

Nettverk for arbeiderkultur

Som relativt hyppig museumsgjest under besøk i norske byer, har jeg ikke registrert overveldende mange arbeiderminner av denne typen. Hvor stort er fagmiljøet på dette feltet i Norge, spør jeg Holsvik?

– Jeg er med i det nasjonale nettverket for arbeiderkultur og arbeidslivshistorie, som består av fagfolk fra i alt tretten museer5. Men vi kunne veldig gjerne vært flere, innrømmer hun.

I bokprosessene og i prosjektet har også Stiftelsen industrihistorisk bevarelse i Mossedistriktet spilt en rolle. Denne organisasjonen tok den lokale fagbevegelsen initiativet til, men i styret er både fagbevegelse, industriforening og lokalpolitikere representert. Veteraner fra ulike bedrifter deltar også aktivt i dokumentasjons- og formidlingsarbeidet ved museet i Moss.

Det lokale arbeidet med å samle arbeidsminner i Moss finansieres både av offentlige og private midler. På hjemmesida til Arbeidsarven går det fram at LOs kulturpolitiske utvalg støtta ett delprosjekt om sagbruksindustrien. Men de tre rundt kjøkkenbordet lar det skinne gjennom at de gjerne skulle sett mer entusiasme fra både sentral og lokal fagbevegelse. Som her i Moss.

Noter:

1. http://www.arbeidsarven.net/
2. http://ostfoldmuseene.no/museene/moss_by_og_industrimuseum/
3. Holsvik, Bjørg: Den fleksible operatør. I: Arbeiderhistorie. 2015. S. 113-134.
4. http://arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-nf_arkiv000000004028
5. http://www.arbeidsarven.net/samarb/arbkultnett.htm

De fire bøkene fra Moss er alle utgitt på Flisby’n forlag i Rælingen:

• Olsen, Jan-Erik: Liv og arbeid. 1945–2008. 100 s. 2011.
• Brinchmann, Henry Walter: En kanalgutts erindringer: oppvekst og arbeid 1930–58. 2012. 106 s.
• Torstenson, Irene: 49 år i sol og regn: arbeidsdager ved Helly Hansen og Hansen Protection. 2013. 80 s.
• Grønna. Bjørn A. Et arbeidsliv på Cellulosen. 2014. 110 s.

«Proletarer i alle land, foren dere!»

Slik lød parolen fra Marx og Engels i Det kommunistisk manifest i 1948. En internasjonal klasseorganisering var veien fram for et brudd med kapitalismen og bygging av sosialismen. Som vi vet, gikk klassekampens veier i en annen retning.

Dette er del 1 av en lengre artikkel i tidsskriftet.

Ole Johnny Olsen er professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Faglig interesse har vært rettet mot arbeid, utdanning og samfunnsendring. Se f.eks. «Sosiologi om arbeid og samfunnsendring – en rekapitulasjon», i J. Hjellbrekke, O.J. Olsen og R. Sakslind (red): Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, Oslo: Unipub, 2007. Hans forskning har særlig omhandlet fag- og yrkesutdanning. 

Arbeiderklassens seire og forsvarsverket mot kapitalismen vilkårlighet ble kjempet fram innenfor nasjonalstatenes rammer. I dag skal seirene forsvares, men også nye forsvarsverk bygges ut – mot kapitalismens neoliberale globalisering. Det stiller forholdet mellom nasjonal og internasjonal klasse-kamp på nye prøver. En påminning om hovedtrekk i historia om arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskap kan være et utgangspunkt for analyser av mulige retninger i en slik kamp.

Som politisk og ideologisk strømning i arbeiderbevegelsen, og dermed i sosialismen, sammenfaller sosialdemokratiets historie med arbeiderklassens historie. Ja, vi kan si at sosialdemokratiet er en del av denne klassens historie. Og som ektefødt barn av kapitalismen, er arbeiderklassens historie en del av det kapitalistiske samfunnssystemets historie. Kapitalismens utvikling har formet arbeiderklassen, liksom arbeiderklassen har bidratt til formingen av kapitalismen. I et slikt perspektiv forstås arbeiderklassen ikke kun som et sosialt sjikt, strukturelt definert, men som historisk aktørkategori, som agent for samfunnsutvikling. I klassekampen, om man vil. I den kampen har sosialdemokratiet vært en politisk og ideologisk strømning i klassens organisering for makt og innflytelse.

I Skandinavia har denne strømningen stått særlig sterkt. Så sterkt at i politisk-sosiologisk litteratur om velferdsstatlige systemer brukes betegnelsen «sosialdemo-kratisk velferdsregime» om den type system som utviklet seg her etter 2. verdenskrig.¹ Ja, hele det 20. århundret kan for disse landene samles under overskriften Sosialdemokratiets tidsalder, slik Francis Sejersted gjør med sitt bind om dette århundre i historieverket Skandinavia gjennom 200 år.² Dette bindet gir «en sammenlignende analyse av det norske og svenske sosialdemokratiske prosjekt, med særlig vekt på den sosiale integrasjon», som det heter på smussomslaget. Men det er ingen analyse av arbeiderbevegelsens historie slik vi ellers forbinder med litteraturen om dette emnet. Det er snakk om en syntetiserende framstilling av de to landenes helhetlige samfunnshistorie. Framhevingen av sosialdemokratiet er et uttrykk for forfatterens vurdering av det sosialdemokratiske prosjektets rolle i samfunnsutformingen. Ikke minst dets betydningen for den sosiale integrasjon.

Sejersted beskriver integrasjonsproblemet med utgangspunkt i typiske trekk ved framveksten av det moderne samfunnet. Industrialisering og kapitalistisk markeds-økonomi fører til en rekke differensierings-prosesser. Det skjer en oppsplitting av og adskillelse mellom ulike funksjoner og grupper i samfunnet med derpå fare for tap felles tilhørighetsfølelse og en svekket sosial integrasjon. Slik utviklet også de skandinaviske landene seg fra midt på 1800-tallet, og den sosiale uroen vokste seg stadig sterkere rundt århundreskiftet. Det historiske svaret på denne trusselen, mener Sejersted, ble demokratiseringen av nasjonalstaten og i utvikling av en felles offentlighet. «Konsolidering av nasjonalstaten» er et viktig ledd i moderniseringen, understreker Sejersted. «Nasjonalstaten ble rammen for det nye samfunn». Dette startet allerede på 1800-tallet, med økt deltakelse av ulike borgerlige samfunnsgrupper. Men «et særlig godt eksempel på vekselvirkningen mellom utdifferensiering og nasjonal konsolidering», poengterer han, «er arbeiderklassens fremvekst som en nasjon i nasjonen med egen klasseidentitet, og den påfølgende integrasjon i det nasjonale fellesskap»³.

Og er det noe som i særlig grad kan karakteriseres som sosialdemokratiets verk i de to landene, slik tolker jeg Sejersted, er det nettopp den skandinaviske løsningen av denne integrasjonsprosessen. Et slikt synspunkt gir en fruktbar innfallsvinkel for en drøfting av sosialdemokratiet i historisk perspektiv.

Sosialdemokratiets tidsalder – den organiserte kapitalismens periode

Straks skal vi imidlertid merke oss at arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskap langt fra var sosialdemokratiets verk alene, eller var enestående for de skandinaviske landene. Hele den vestlige kapitalismens historie kan skrives på lignende vis. Som alternativ til begrepet modernitet og kategorien det nasjonale fellesskap kan vi dessuten si at det like mye handlet om arbeiderklassens integrasjon i det borgerlige samfunn eller innordning i den organiserte kapitalismen. Kapitalismens tidlige fase med liberalistisk markedsøkonomi, preget av hyppige konjunkturkriser og konkurranse innenfor den voksende hæren av selgere av egen fri arbeidskraft, ble avløst av ulike former for organisert kapitalisme. Denne organiseringen ble drevet fram nedenfra gjennom den framvoksne arbeiderklassens samling og mobilisering for sosial trygghet og rimelig lønn for rimelig arbeid, med arbeidslivets regulering og velferdsstatenes framvekst som viktigste resultat. Men den ble også organisert ovenfra, gjennom internasjonal ekspansjon, kapitalens konsentrasjon og storforetakenes kontroll over markedene, og gjennom de nasjonale og internasjonale eliters økte politiske styring av økonomien. Sett ovenfra ga den organiserte kapitalismen rammer for et særegent akkumulasjonsregime der massenes økte forbruksevne, gjennom økte lønninger og (velferds)statlige støtteordninger, la grunnlag for en enorm vekst gjennom masseproduksjon av nye varetyper.⁴

Analysen av den organiserte kapitalismens framvekst blir i dag ofte støttet av Karl Polanyis begrep om en «dobbeltbevegelse» i utviklingen av den politiske og økonomiske orden i vår tid⁵, der det liberale prosjektets oppløsning av en politisk regulering av arbeid og økonomisk virksomhet i det 19. århundre ble besvart av en motgående mobilisering av samfunnets forsvar og kamp mot det frie markedets konsekvenser. Når dette begrepet synes særlig populært i dag, er det nok fordi mange anser at det fanger inn en allmenn pendel-bevegelse der liberalismens «disembedding» (markedskreftenes løsrivelse fra samfunnet) besvares av folkelig motstand som fører til en «reembedding» av økonomien. En slik pendelbevegelse gir nemlig et visst håp med tanke på kampen mot nyliberalismens herjinger. Og slikt håp kan man dele. Men i stedet for å se en ny pendelsving som følge av naturlige menneskelige reaksjonsformer, slik noen typer lesning av Polanyi tenderer til, synes det mer fruktbart å studere de spesifikke forutsetningene for slik mobilisering.

Vi skal dessuten merke oss en viktig forskjell mellom Polanyi og Sejersted, eller mellom analyser av organiseringen av kapitalismen som økonomisk historie og analyser av sosialdemokratiet som del av klassekampens historie. Mens Polanyi viser behovet for eller nødvendigheten av en «reembedding» av økonomien, retter Sejersted oppmerksomheten mot arbeiderklassens integrasjon i det nasjonale fellesskapet, eller som jeg vil formulere det: i det borgerlige samfunn. Og det er til denne siste tilnærmingen jeg skal holde meg i det følgende.

Det er kanskje også denne tilnærmingen som har vært den mest dominerende i internasjonal litteratur om kapitalismens historie, i alle fall innen historisk sosiologi der spørsmålet om arbeiderklassens historiske rolle har blitt studert og diskutert igjen og igjen.

Arbeiderklassens historiske rolle – i marxistisk perspektiv

Det som har gitt spørsmålet om arbeiderklassens integrasjon en særlig sprengkraft, er naturligvis antagelsen om at det kunne ha gått annerledes, og at det gikk annerledes enn det som var spådd av kapitalismens teoretiker framfor noen, Karl Marx. Ja, at det følgelig også gikk annerledes enn det som lå til grunn i de deler av arbeiderbevegelsen som bygde sin politiske målsetning og strategi på Marx. Sprengkraften skyldes kanskje ikke minst dette siste, at spørsmålet ikke bare har vært et spørsmål for historisk forskning, men i høyeste grad et tema for de historiske aktørene selv.

Som vi husker, formulerte Marx og Engels sine teser om klassekampens historiske utvikling under kapitalismen allerede i Det kommunistiske partis manifest like før februarrevolusjonen 1848.⁶ Liksom borgerskapet vokste fram under føydalsamfunnet, sprengte dets grenser, frigjorde kapitalens vekstmuligheter og etablerte et nytt herredømme i et borgerlig-kapitalistisk system, viste Marx og Engels, vokser arbeiderklassen fram i dette kapitalistiske samfunnet, som en ny revolusjonær klasse. Denne nye klassen, mente de, ville styrke sine revolusjonære kapasiteter gjennom kapitalismens egen utvikling og klassekampens erfaringer. Den ville sprenge kapitalismens lenker og etablere et nytt sosialistisk herredømme. Og ikke nok med det, som eneste klasse i historia som ville representere den absolutt største delen av og etter hvert hele samfunnets befolkning, slik var Marx og Engels’ visjon, ville den representere en kraft som åpnet for at sosialismens klassekarakter over tid ville oppløses og kommunismens klasseløse samfunn kunne utvikles.

Denne utviklinga skildres i Manifestet i en fargerik og kraftfull språkdrakt, som den politiske pamfletten det var. Men denne pamfletten er også av de aller mest pregnante framstillingene av det som skulle bli kjerneelementer i marxismen og sosialismens teori. Borgerskapet framstilles som en progressiv kraft i historias utvikling og kapitalismen skildres som et voldsomt ekspansivt system. Det sprenger alt som ikke tjener dets vekst. «Alt standspreget og stillestående fordamper» (s. 19) («All that is solid melts into air»), som det heter i den mest brukte spissformuleringen om modernitetens dynamiske karakter i de siste 30 års litteratur om emnet. Også andre formuleringer kunne vært brukt. For eksempel i studier av de siste tiårenes globalisering:

Behovet for en stadig utvidet omsetning for sine produkter jager borgerskapet rundt hele jordkloden. (s. 19).

Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne. (s. 20).

Kort sagt: det skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (s. 20).

Men Manifestet viser også kapitalismens begrensning, ikke minst hvordan den blir ridd av stadig tilbakevendende overproduksjonskriser, som bare kan løses gjennom rasering av produktivkreftene, hardere utbytting og/eller stadig ekspansjon i nye markeder. Og det pekes på hvordan en stadig økende samfunnsmessiggjøring av produksjonen kommer i stadig sterkere konflikt med den private tilegnelsen. Kapitalismens videre utvikling hemmes og stopper opp, de kapitalistiske produksjonsforhold må sprenges. «Klokkene ringer for den kapitalistiske privateiendom», som det heter i siste avsnitt av Kapitalens kapittel 24. «Ekspropriatørene blir ekspropriert.»

For å sprenge disse lenkene, hevder Marx og Engels, har altså kapitalismen formet sine egne banemenn, hæren av eiendomsløse proletarer. Tesen er som følger: Stadig økende andel av befolkningsmassen står uten annen mulighet enn å selge sin arbeidskraft for å leve. De dras inn i industrien og gjøres til lett utskiftbar tilbehør til maskineriet. Men i samme stund som de «blir organisert som soldater i fabrikkene» (s. 24) og underlegges et despoti som åpent «erklærer fortjeneste som sitt mål» (s. 24), får arbeiderne en stadig mer ensarta livsførsel og interessesituasjon og dermed grunnlag for felles kamp. Sammenstøtene mellom kapitalister og arbeidere får i økende grad karakter av sammenstøt mellom to klasser. For i disse sammenstøtene får arbeiderne erfaringer som gir grunnlag for organisering til en klasse og dermed til politisk parti. For enhver klassekamp er en politisk kamp. Men arbeidernes seire er bare midlertidige, og proletarenes enhet som klasse sprenges stadig av innbyrdes konkurranse – «lønnsarbeidet beror utelukkende på konkurransen arbeiderne imellom» (s. 31). Likevel, enheten oppstår alltid på ny, sterkere, fastere, mektigere, og vil legge grunnlag for arbeiderklassen revolusjon og innføring av sosialisme.

I Manifestet – som jo er «det kommunistiske partis manifest», skrevet på oppdrag for sammenslutningen av revolusjonære arbeiderforeninger Kommunistenes forbund – skisseres også en teori om sosialismen og videre utvikling mot kommunismen. Denne teorien kan sammenfattes i ett uttrykk, skriver Marx og Engels, «oppheving av privateiendommen» (s. 33). «Den moderne borgerlige privateiendommen er det siste og mest fullendte uttrykk for en framstilling og tilegning av produkter som bygger på klassemotsigelser, på at noen utbytter andre» (s. 33). Dessuten er denne privateiendommen selve årsaken til anarkiet i økonomien og kapitalismens destruktive krisesykluser. Derfor er arbeiderklassens første oppgave i revolusjonen å frata borgerskapets den makt som forsvarer privateiendommen og den borgerlige rett, nemlig statsmakten. Samtidig må arbeiderklassens erobring av staten brukes til å frigjøre produksjonsmidlene til samfunnsmessig produksjon og tilegnelse.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis litt etter litt å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. i hendene på det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene. (s. 42).

«Dette kan», poengteres det, «til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholda.» Men det «despotiske» ved det proletariske herredømmet vil bare ha en midlertidig karakter. For ved samfunnsmessiggjøring av produksjonens resultater vil den allerede samfunnsmessige karakteren av produksjonen utvide sitt grunnlag uten behov for politisk kontroll og produksjonsforholdene og dermed miste sin klassekarakter.

La oss koste på oss konklusjonen i Marx og Engels eget språk:

Når klasseforskjellene under utviklingas gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttede individene, så mister den offentlige makta sin politiske karakter. Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsens eksistensberettigelse, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse. I stedet for det gamle borgerlige samfunn med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling. (s. 44).

Synspunktene som lå til grunn for disse tesene, var ikke enerådende i 1840-årenes arbeiderorganisasjoner. Derfor omhandler da også en egen del i Manifestet andre teorier og posisjoner i sosialistisk og kommunistisk litteratur. Både de «reaksjonære», de «konservative» eller «borgerlige», og de «kritisk-utopiske» strømningene sosialismen ble presentert og kritisert i tur og orden. Felles for dem alle er troen på muligheten av å skape sosialisme uten å bryte med kapitalismen og dens politiske forsvar. Var det noe som skilte disse fra kommunistene, var det nettopp oppfatningen om nødvendigheten av politisk omstyrting av det bestående, framhevet Marx og Engels (s. 49–50).

Kommunistene arbeider for «forbindelser og forståelse mellom demokratiske partier i alle land», heter det, og de støtter over alt opp om enhver revolusjonær bevegelse mot det bestående. Men i alle disse bevegelsene framhever de eiendomsspørsmålet som «bevegelsens grunnspørsmål».

Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt. (s. 63)

Som siste avsluttende formuleringer finner vi de kjente:

La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. I den har proletariatet ikke annet enn sine lenker å miste. De har en verden å vinne». Og appellen: «Proletarer i alle land, foren dere! (s. 63)

Marxisme og revisjonisme

Om de ikke var enerådende, ble tesene til Marx og Engels svært toneangivende ved etableringen og ikke minst i utviklingen av den framvoksende arbeiderbevegelsen i Europa og USA i andre halvdel av 1800- tallet7. Etter februarrevolusjonens nederlag fulgte en politisk lavkonjunktur i hele Europa før det igjen ble mobilisert for arbeiderklassens organisering på 1860-tallet. I dette tiåret ble Den 1. internasjonale stiftet i 1864, tesene fra det kommunistiske partis manifest ble gjenopplivet og Marx publiserte Kapitalens bind 1. Marx og Engels var selv aktive deltakere i det nye politiske oppsvinget, og Marx forfattet generalrådets «adresse» til Internasjonalens medlemmer ved utbruddet av den tysk-franske krig i 1870 og «Om borgerkrigen i Frankrike» i 1871.8 Det siste skulle bli en klassisk analyse av Pariserkommunens vekst og fall.

Arbeiderorganiseringen vokste i takt med kapitalismens utbredelse. Den kapitalistiske økonomien fikk en veldig vekst fra 1870-tallet, ikke minst i Tyskland etter Bismarcks samling av de tyske statene. Industrialiseringen av Tyskland skjedde i voldsom fart. Og mens Pariserkommunens erfaringer kunne ses som bekreftelse på Marx’ teori om revolusjonen og nødvendigheten av arbeiderklassens herredømme gjennom statens erobring, kunne kapitalismens utvikling ses som bekreftelse på teorien om kapitalens ekspansjon og industrialiseringen som støtte til tesen om kapitalismen som skaper av sine egne banemenn.

Slik ble det også tolket. Politiske organisasjoner og partier som vokste fram, hadde mange tilhengere av det som etter hvert skulle kalles marxismen. I Tyskland fikk retningen sterk innflytelse i det sosialdemokratiske partiet fra 1870/80-årene. At dette partiet kalte seg sosialdemokratisk, hang sammen med synspunktene til stifteren Ferdinand Lassalle som i opposisjon til Marx på 1860-tallet hevdet at veien til sosialisme gikk gjennom utvidelse av demokratiet innenfor det kapitalistiske systemet. Denne posisjonen vek imidlertid plass for en mer revolusjonær retning under ledelse av August Bebel og Karl Kautsky, og det tyske sosialdemokratiet ble et sentrum for utviklingen av marxismen. Men partiet beholdt betegnelsen sosialdemokrati i partinavnet, og denne betegnelsen ble også den vanlige for en rekke arbeiderpartier som vokste fram i denne tida. Særlig kjent er betegnelsen fra det russiske sosialdemokratiske partiet, som senere skulle lede an i den russiske revolusjon under ledelse av Lenin. At partiene fikk en slik betegnelse er en dobbelt historisk ironi, siden Marx og Engels hadde markert seg mot en slik begrepsbruk, og nettopp hadde lagt vekt på at de var kommunister og ikke sosialdemokrater.⁹

Kapitalismens utvikling og erfaringene fra arbeiderklassens kamper kunne imidler-tid også bli tolket på en annen måte enn i tråd med Marx og Engels. Den økonomiske veksten fra 1870-tallet ga arbeiderne gode forhandlingskort og de framvoksende fagforeningene framgang. I tillegg til lønnsvekst og bedrede arbeidsbetingelser gjennom forhandlinger, opplevde mange økt sosial trygghet ved sosiale hjelpetiltak og paternalistisk personalpolitikk i de store industribedriftene. Arbeiderproblemet, faren for sosial og politisk uro, ble møtt med velferdskapitalistiske mottiltak på bedriftsnivå, både i USA og Europa. Og i Europa ble Bismarcks sosialpolitikk ledende i en ny type statspaternalistiske integrasjonsforsøk. Dette sto i motsetning til utarming- eller elendighetstesen til Marx og ga grobunn for troen på store forbedringer innen kapitalismen. I Europa, og ikke minst i Tyskland, ga den generelle økonomiske utviklingen dessuten på ingen måte inntrykk av kapitalismens sammenbrudd. Tvert om, den kunne tolkes som uttrykk for at kapitalen hadde lært og hanskes med sine utfordringer. Og det styrket ytterligere troen på reformer innenfor kapitalismen.

I det tyske sosialdemokratiet fikk da også en slik tenkning igjen vind i seilene. Erfurtprogrammet av 1891 la vekt på kamp for sosiale reformer, løsninger på dagsaktuelle problemer og generelle mål om demokratisering. På det ideologiske plan ble denne politikken særlig fremmet av Eduard Bernstein. Han tok opp tråden fra Lasalle og ble på slutten av 1800-tallet den fremste anfører av det marxistene karakteriserte som teoretisk revisjonisme. Bernstein gikk eksplisitt mot teoriene til Marx, punkt for punkt. I tillegg til imøtegåelse av tesen om kapitalismens sammenbrudd og arbeidernes utarming, kritiserte han både tesene om økende proletarisering, polarisering mellom klassene og homogenisering av arbeiderklassen. Ved siden av vekst i arbeider-klassen viste samfunnsutviklingen både en økt andel av frie bønder og ikke minst en voksende mengde funksjonærer og det vi i dag ville kalle middelklasseyrker, hevdet han. Og i arbeiderklassen var det store forskjeller mellom anerkjente fagarbeidere og utøvere av enkle rutinejobber. Dessuten var Bernstein helt uenig med Marx i synet på staten og demokratisk innflytelse. Deltakelse i demokratiske ordninger ga mulighet for påvirkning av statlig politikk for velferd og sosial utjevning, mente han. Samtidig ga styrking av staten et rettslig forsvar for arbeidernes sosiale trygghet.

Det er ikke vanskelig å gi Bernstein rett i hans påpekninger av kapitalismens utvikling når det gjaldt dens evne til å suge opp opposisjon og motstand gjennom sosiale forbedringer og når det gjaldt nye trekk ved sosial differensiering og klassereforhold. Framveksten av et voksende sjikt funksjonærer og middelklasseyrker er et særlig viktig trekk ved de kapitalistiske klasse-relasjonene som Marx ikke forutså. Kanskje fordi dette trekket nettopp var et resultat av kapitalismens organisering, som han heller ikke så utsiktene av. Det er heller ikke tvil om at Bernstein fikk rett i sine påstander om at arbeiderklassen kunne oppnå store forbedringer innen kapitalismen gjennom demokratisk organisering og statlig politikk. Og det er derfor ikke overraskende at nettopp Bernstein og ikke Marx skulle bli teoretisk anfører for det sosialdemokratiet som skulle bli den seirende part i kampen mellom ulike strømninger i den internasjonale arbeiderbevegelsen i det 20. århundre. I alle fall i Vest-Europa.

Men det var altså en strid om hvilken retning man skulle ta. Mens den historiske utviklingen rundt århundreskiftet pekte mot økonomisk vekst og sosial integrasjon og ikke minst årene før andre verdenskrig ble opplevd som en tid der fred og framskritt var trygt forankret på den historiske moderniseringens skinner, skapte den «store katastrofen» med første verdenskrig en helt ny situasjon. De revolusjonære strømningene, som absolutt ikke hadde ligget i dvale i årene med vekst og politisk klassefred, fikk en ny oppblomstring. Bolsjevikene tok ledelsen over revolusjonen i Russland, og kamp mot krig og dyrtid politiserte deler av den europeiske arbeiderbevegelsen i radikal retning. I Norge fikk de revolusjonære lederne kontroll over Arbeiderpartiets ledelse, og i Tyskland utviklet det seg en revolusjonær situasjon etter krigens avslutning. Konfrontasjonen mellom revolusjonære marxister og revisjonistiske reformister ble stadig skarpere. Bolsjevikene endret partiets navn til Russlands kommunistiske parti og Den 2. internasjonale, som hadde avgått ved døden ved krigens utbrudd, ble erstattet med etableringen av Den 3. kommunistiske internasjonale, Komintern.

Det ble imidlertid ingen revolusjon i Tyskland, og konfrontasjonene mellom ulike strømninger i de europeiske arbeiderpartier førte til splittelser og etablering av egne partier for sosialdemokrater og kommunister. Så også i Norge. Den russiske revolusjonen måtte klare seg på egenhånd, og det halsbrekkende prosjektet med revolusjonær sosialisme i ett land ble kun et fyrtårn for svekkede kommunistpartier i vest.

De sosialdemokratiske partiene derimot ble litt etter litt, i land etter land, statsbærende for den organiserte kapitalismen. I Skandinavia skulle det sosialdemokratiske paradigmet, som Sejersted poengterer, bli hegemonisk for samfunnsutviklingen som helhet.

Noter:

1. Introdusert av Gøsta Esping-Andersen i The Three Worlds of Welfare Capitalism, Princeton: Princeton University Press, 1990.
2. Francis Sejersted, Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre, Oslo: Pax forlag, 2005.
3. Ibid., s. 11–12
4. Denne utviklingen har også blitt framstilt som en overgang fra det liberale til det organiserte moderne av Peter Wagner 1994 i A Sociology of Modernity. Liberty and Dicipline, London: Routledge, 1994. Begrepet modernitet kan i så henseende vise seg fruktbart, også for analyser av modernitetens historisk-institusjonelle kjennetegn. Men i en drøfting om arbeiderklassens integrasjon synes kapitalismebegrepet mer nærliggende. Utvikling fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme er naturligvis også en kjent og fortsatt relevant begrepsfesting av dette. En breiere begrepshistorie må utgå i denne korte framstillingen.
5. Karl Polanyi, The Great Transformation. The political and economic origins of our time, Boston. Beacon Press, 1944. I norsk oversettelse: Den liberale utopi, Oslo: Res Publica, 2012.
6. Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, utgitt av tidsskriftet Rødt!, 2. utgave, 2008
7. Grunnlaget for det følgende er en generell allmennkunnskap etter lesning av diverse litteratur om emnet. Av leksikalske framstillinger om temaene synes jeg fortsatt Trond Hegna og Jacob Friis sine utlegninger i Arbeidernes leksikon er særlig gode. Med deres framstilling fra tidlig 1930-tall kommer vi også nærmere den historiske scenen teoriene og bevegelsene utviklet seg i. Arbeidernes leksikon, forkortet utgave i tre bind, Oslo: Pax forlag, 1974
8. Se f.eks. Marx/Engels, Udvalgte skrifter, bind 1, København: Forlaget Tiden, 4. oplag, 1978
9. Les f.eks. Tron Hegna om «sosialdemokratiet» i Arbeidernes leksikon, bind 3, Oslo: Pax, 1974, s. 1008

Heismontørenes fagforening er kjent for å stå sammen, og vinne.

Forfatteren deler erfaringer, spesielt om arbeid i klubbene.

Markus Hansen er heismontør hos Otis, leder av Heismontørenes fagforening og sentralstyremedlem i Rødt..

Organiseringsgraden av arbeidsfolk i Norge går nedover, sikkert også i store deler av Europa. LO øker i antall medlemmer, men når det gjelder i forhold til antall sysselsatte, går organiseringsgraden ned. Det betyr at man mister makt -makt på arbeidsplassene og ved forhandlingsbordet. Høy organisasjonsgrad er selve ryggraden til en sterk fagforening. Organisering er også et viktig våpen for å hindre sosial dumping.

Etter mine snart 10 år i arbeidslivet, alle i heisbransjen, er det et par ting jeg kan nevne når det gjelder organisering. Mine betraktninger er først og fremst inntrykk jeg har derfra.

Stedet på hver bedrift hvor arbeidsfolk møtes i hverdagen, er i klubbene. Klubbene er grunnpilaren i et organisert arbeidsliv. Sterke klubber er steder hvor organisasjons-graden er høy og det gjerne er opp mot 100  % oppmøte på medlemsmøtene/ klubbmøter. Er det noen som ikke dukker opp på møte, kan man gjerne dra og hente personen med mindre man har gyldig forfall til å ikke delta. Strengt? Ja, men uten den disiplinen vil heller ikke en klubb kunne betegne seg som sterk. Alle må med, og alle stemmer må bli hørt. Uenighet og diskusjon er bra på møter, det fører igjen til gode debatter, som igjen kan virke underholdende for de yngste medlemmene. Klubber bør være landsdekkende klubber, en felles klubb for hele landet. Det betyr at alle som jobber i samme bedrift, har samme klubbledelse og samme avtaler. På denne måten blir det ingen konkurranse mellom avdelingene, og en bedriftsledelse får ikke satt avdelingene opp mot hverandre. Alle vet at bedriftsledelsen er eksperter på akkurat dette. «De jobber raskere enn dere, dere må jobbe raskere». En landsdekkende klubb vil alltid opptre enhetlig.

Stort sett alle heisbedriftene er landsdekkende. Det samme er fagforeningen vår, Heismontørenes Fagforening. Det finnes også bare en fagforening man kan være medlem av, ingen konkurrenter oss imellom når det gjelder organiseringssted. Klubben på heisbedriften min, Otis, kalles Otisklubben. Der er alle montørene organisert, kun heismontører. Formenn og andre merkantilt ansatte er organisert andre steder enn hos Heismontørenes Fagforening. Klubbmøter hvor vi kaller inn alle lokalt, for eksempel i Oslo, har vi så ofte det er behov for det. Alltid er det saker man kan diskutere og drøfte med medlemmene på et møte. En gang i året avholder man årsmøte, da kalles alle medlemmer i hele landet inn til et sentralt sted. Der behandler vi valg og innkomne saker. Vi, som sikkert mange andre bransjer, er preget av konflikter på jobben. Konflikter og lønnsforhandlinger er vel det som går igjen av saker på medlemsmøter og årsmøte. Bedriften har som alle vet, noe som heter styringsrett over bedriften. Den retten er noe vi elsker å utfordre. Vi skal også være med å bestemme. Og det sier seg selv at det da blir konflikter. Ingen er interessert i konflikter, men hvis man ikke har medbestemmelsesrett på jobben og står opp for det man mener, kan man like godt legge ned både klubb og fagforening.

De nystartede, lærlingene i bedriften, blir selvfølgelig vervet på dag nummer 1. «There is no alternative». Det er en sterk holdning hos oss at man er bevisst organisert, man vet at vi hadde ikke hatt det slik som vi har det, hvis ikke man hadde organisert seg. Alle skal organiseres, eller så kan man finne en annen bransje å jobbe i. Det er like vanlig å signere innmeldingsblanketten som det er å signere arbeidsavtalen på bedriften.

Ved uenighet og eksempelvis ved avstemninger blir man som klubb enig om et vedtak man følger. Man kan godt være uenig i vedtaket, men når man som klubb sammen har bestemt noe, så følger man vedtaket. Det viktigste er at alle får muligheten til å si sin mening, og at alle saker er godt gjennomdrøftet.

Klubben kan gjerne oppfattes som ens familie. Familien er de som passer på deg, og det er de du går til om du lurer på noe eller har problemer på arbeidsplassen. Her er det litt spesielle ved sterke klubber, lojaliteten ligger hos klubben. Ikke hos bedriften. Bedriften betaler deg lønn for arbeidsdagen. Har man problemer med andre i bedriften, tar man det opp med klubben, gjerne på et klubbmøte hvis man tror det gjelder mange. Åpenhet er alpha omega. Dialogen med bedriften er det tillitsvalgt som skal ta seg av. Ingen skal gå bak ryggen til den personen.

På denne måten danner man tillitsforholdet mellom arbeidskollegaene og klubben, og samtidig underbygger man at man er som en stor familie – man passer på hverandre! Tilliten til hverandre og selve klubben blir gjenspeilet i åpenheten man har til hverandre når det eksempelvis gjelder lønn og andre frynsegoder. Man vet hva kollegaene sine tjener, og det er ingenting som er skjult. Hos heismontørene er det faktisk en paragraf i tariffavtalen som sier at personlige tillegg ikke er tillat. Det betyr igjen at alle tjener det samme, uansett hvor flink eller rask du er, gammel eller ung. Man er alle arbeidere, med samme lønn, kjøpt av arbeidsgiveren for 7,5 time/dagen. Arbeidstakerne må være bevisst organiserte. Gjennom kontinuerlig gjentagelser av viktigheten av å være organisert, også gjentatt på medlemsmøter; og at felleskapstanken skal alltid gå foran individstanken.

Det var noe veldig beundringsverdig som skjedde på Otis for noen år tilbake når det gjelder tillitsmannsapparatet. I en tid med flere konflikter hadde bedriften sett seg lei av bruken av tillitsmannstid av de tillitsvalgte. De ville få slutt på konfliktene, og deres løsning var å fortelle de tillitsvalgte, i brevs form, at de hadde brukt opp tillitsmannstiden. Tillitsmannstid kunne gjerne foregå på bedriften, men kun etter arbeidstid og ubetalt. I realiteten hadde bedriften lagt ned tillitsmannsfunksjonen. Det tok ikke lang tid før heismontørene på Otis fikk høre om brevet som var blitt sendt til de tillitsvalgte. Montørene kunne valgt å ikke reagere. De kunne akseptert at det ikke ble utført mer tillitsmannstid, og konfliktsnivået på bedriften hadde blitt dempet. De tillitsvalgte kunne egentlig gått fra vervene sine, og alle problemer hadde blitt skjøvet under teppet.

I stedet valgte heismontørene å reagere kraftig på bedriftens utspill. De ville ikke akseptere behandlingen av deres tillitsvalgte på denne måten. Så fort som dagen etter valgte alle montørene å nekte å dra på jobb og krevde en forklaring av bedriften – på hvorfor de hadde valgt å «avsette» montørenes talsperson. Stemningen var å ta og føle på da sjefen så alle som satt på ræva og nektet å jobbe. 1 minutt tok det før sjefen måtte trekke sine brev og fortelle at det var misforstått. Tillitsmennene kunne bruke så mye tid de bare ville! En seier for klubben, og ikke minst for de tillitsvalgte. De tillits-valgte visste ikke engang at det foregikk en aksjon. Når dine medlemmer reagerer på denne måten, blir man stolt av å være deres talsperson, selv om det vi gjorde var en alvorlig sak. Spesielt med tanke på fredsplikten som vi alle er bundet av. Slike aks1joner har vi mange av. Mange. Hvorfor gjør ikke bedriften grep, kan noen spørre? Ja, hvorfor gjør de ikke det? For eksempel å kvitte seg med brysomme tillitsvalgte. Bedriften vet at klubben er så sammensveisa at man ikke kan gå på enkeltpersoner, klubben er som en sterk blokk.

Det er klubbene som utgjør styrken til fagforeninga. Det er klubbene som kan utføre makt, fagforeninga har en mer samlende funksjon. Det handler ikke om hva du som medlem får av medlemskapet, men av hva du som medlem kan gjøre for medlemskapet. En av de viktigste måtene å hele tiden holde folk bevisste på felleskapet, er å prioritere skolering.

Skolering av medlemmene i foreningen er viktig. Den begynner allerede ved de første arbeidsdagene i heisfirmaet. Det skal sies at adgangen til heisfaget er på en måte veldig begrenset i og med at det sjelden kommer mer enn 20 personer i året inn i bransjen. Firmaene er veldig forsiktig med å ansette lærlinger, som er en av hovedgrunnene til den lave tilstrømningen av folk. Alle lærlinger i hele landet som starter i bedriftene, som har organiserte arbeidsfolk, starter på noe vi kaller heis-skolen. En skole som Heismontørenes Fagforening er tungt inne i. Nettopp av den grunn kan man være med å bidra med kunnskap inn i skolen for heismontører. Allerede første dag på jobb vil lærlingen bli organisert i fagforeningen. Man vet sikkert ikke hva man melder seg inn i – du veit bare at du skal melde deg inn. Sånn er det bare. I regi av foreningen blir alle ny-rekrutterte kurset i historie og ideologi. Gjerne en hel helg, minimum en gang i året. Her tar vi gjerne lærlingene med til fagforeningens kontor og forteller om hva vi gjør. På denne måten får man vite hvorfor man melder seg inn i et kollektiv og hva det vil si å stå sammen. Fellesskapstanken starter der. Kursene omhandler mye sammenligninger med svensk og tysk fagbevegelse. Fagarbeidere fra land som en gang var våre forbilder når det gjelder fagstolthet og organisering. Land som ble ødelagt og liberalisert av EU – hvor den tidligere stolte fagarbeideren nå er vasket bort.

Én samlende kamp vi har hatt over langt tid, er kampen om å bevare heisfaget som ett fag. Ikke å dele opp faget i stykker – «gleden med et helt stykke arbeid» som vi sier. Denne og mange andre kamper har bidratt til å øke forståelsen på hvorfor det er så viktig å slå ring om et fag. Være fagarbeider, og samtidig være stolt av det. For to år siden hadde vi en konflikt på Otis som truet med å legge ned bedriften og sparke alle – med mindre vi firte på lønns- og arbeidsvilkår. På grunn av aksjoner hadde bedriften lite inntjening, og sjappa gikk dårlig som vi sier. Sjefen sa det rett ut, at vi nå står i fare for å måtte legge ned. Arbeiderne ble selvfølgelig redde. Ingen vil miste jobben sin eller levebrødet sitt. Det er akkurat derfor det var viktig på den tiden å diskutere åpenlyst hva man skal gjøre og konsekvensene av dette. Hvis en bedrift ikke er i stand til å utbetale rettferdig lønn og gi gode arbeidsvilkår, så har ikke bedriften livets rett. Så der er kapitalismens vilkår. Gjennom diskusjoner ble redselen for konkurs møtt med solidaritet fra de andre heismontørene i andre bedrifter. Å beskytte faget er viktigere enn å beskytte en bedrift. På den måten tok man et oppgjør med trusselen fra bedriftseieren. Vi visste at foreningen ville ta vare på oss, uansett hva som ville skje. Vi var heller villige til å la bedriften gå konkurs enn å forringe våres lønns- og arbeidsvilkår. Hadde bedriften gått konkurs og vi stått uten jobb, hadde vi visst at andre heismontører hadde vært solidariske, og kjempet for oss uten jobb inn i deres bedrifter. Det er solidaritet det. Da sjefen ble konfrontert med at vi nektet å gå ned i lønn, ble han taus. Han hadde ikke sett en slik solidaritet med konkurrerende bedrifter før. Etter konfrontasjonen ble argumentet med at «dere må jobbe fortere eller så legger vi ned» aldri mer brukt. Sjefens bløff var gjennomskua.

Kanskje er det som skiller oss mest fra andre foreninger og organisasjoner, måten vi gjennom diskuterer alt. Vi går for eksempel aldri til streik om ikke hvert eneste medlem vet hva det skal streikes for. Man starter alle krav med medlemmene. Hvilke krav kan stilles, og hva føles rettferdig? Alt skal diskuteres og alle meninger er velkomne. Vi dyrker uenighet. For å få frem alle meninger kan det også være formålstjenlig at sentrale tillitsvalgte inntar på møter et standpunkt som er mye mer radikalt eller liberalt enn det de faktisk har. Kun for å få diskusjon og for å se om man er uenige. Heismontører elsker diskusjon, i hvert fall foran en potensiell konflikt. Diskutere hvilke midler man skal bruke. Hvilken strategi man skal bruke. Alt må diskuteres nedenifra og opp, gjerne i flere omganger. På denne måten vil alle føle seg inkludert, og ingen er glemt. Når «gulvet» er med i enhver konflikt, har man ingenting å frykte. Er medlemmene med, kan du som tillitsvalgt føle deg som konge.

Dessverre er mye av vår tankegang og filosofi kraftig kritisert av LO. Vi ødelegger arbeidslivet, sier de. Respekterer ikke avtalene sier de. Aldri får vi skryt for de gode avtalene vi har oppnådd eller kampene vi har tatt og vunnet. Når bedrifter og sjefer ikke respekterer avtaler, hvorfor skal vi gjøre det? Men vi vet, lovlig eller ulovlig, at det vi gjør føles rettferdig. Fredsplikten som står så klart i Hovedavtalen fungerer kun som en tvangstrøye for fagbevegelsen. Vi blir jo pasifisert av den, holdt i ro!

Jeg tror at kun igjennom en aktiv fagbevegelse, ikke minst av sterke klubber, vil man kunne gå foran som et godt eksempel som potensielle medlemmer vil se at i dette kollektivet har man lyst til å være medlem. Hvorfor være medlem av noe som ikke står opp for rettferdighet og kjemper medlemmenes kamp?

Som ellers i livet – forvent det uventede også i politikken. Jeremy Corbyns overraskende og knusende seier i kampen om ledervervet i Labour Party var mer enn man kunne drømme om for bare få måneder siden.

Shaun Doherty er mangeårig medlem av Socialist Workers Party i England. Han er lærer fra Islington i London, valgkretsen til Jeremy Corbyn. Artikkelen sto i Socialist Review, oktober 2015, http://socialistreview.org.uk/406/corbyn-triumph-and-challenge, og er oversatt av Mathias Bismo

Når jeg tenker på det lokale parlamentsmedlemmet jeg i mesteparten av de 40 årene jeg har undervist i Islington har sett komme syklende opp og ned Holloway Road, valgkretsens hovedåre, som har støttet enhver streik og enhver progressiv kampanje under solen, kunne jeg kunne jeg ikke forestilt meg det han nå har fått til.

Det jeg, og mange med meg, derimot kunne forutse, var at dersom han mot all formodning skulle vinne, så ville et rent helvete bryte løs.

John McDonnell, Corbyns venn og nå finansminister i skyggeregjeringen, har omtalt det som møtte dem den første uka, for en «tsunami» av motstand. På én måte bør omfanget av motstanden og hatet de har blitt møtt med, mottas som et kompliment. Angrepene har vært så giftige fordi høyresida, både innenfor og utenfor Labour Party, er skremt av det Corbyn og McDonnell representerer og det de som ledelse har potensial til å levere.

Hvor forfriskende var det ikke å høre Corbyn gi sin støtte de streikende ved Nasjonalgalleriet i talen sin til TUC-kongressen i september? Når gikk sist en Labour-leder ut med støtte til en streik? I oppkjøringen til ledervalget gikk til og med Daily Telegraph ut mot de konservative som mente en seier til Corbyn ville være en gave til dem og et fripass frem mot neste valg i 2020. Det motsatte, at de grunnleggende premissene bak det kapitalistiske samfunnet ville kunne bli lagt under lupen, kunne faktisk skje.

Omfang

Det er verdt å huske hvor stor seieren var. Corbyn fikk 251 417 (59,5 prosent) av stemmene, mot Andy Burnhams¹ 80 462 (19 prosent), Yvette Coopers² 71 928 (17 prosent) og Liz Kendalls³ 18 857 (4,5 prosent). Han vant blant alle de tre velgerkategoriene – 49,6 prosent av partimedlemmene, 83,8 prosent av registrerte støttespillere (de som betalte 3 pund for å delta) og 57,6 prosent av tilknyttede medlemmer (fagforeningsmedlemmer).

At han etter dette skulle bli angrepet fra høyre er ingen overraskelse. På sitt sedvanlige vis har ulvene i media forsøkt å rive ham fra hverandre, fra det trivielle – «Den øverste knappen hans var åpen» – til det ondskapsfulle – trusselen om militærkupp om han skulle bli statsminister. Men den virkelige trusselen ligger likevel i den liberale pressa og hans egne parlamentsmedlemmer, herunder medlemmer av hans egen skyggeregjering.

The Observer og The Guardian, de liberale medienes to flaggskip, har ført en uforsonlig kampanje mot Corbyn, og etter at han vant har de stadig spådd hans uunngåelige neder-lag. Denne fiendtligheten bidro ikke bare til å støte mange av deres lesere, men også noen av deres mest etablerte journalister. The Observer ble nødt til å trykke artikler av Edward Vulliamy og William Keegan som talte standpunktet deres avis og støttespilleren The Guardian hadde inntatt, midt imot.

For hva det er verdt, skriver Vulliamy, opplever jeg at vi sviktet både mange lesere og andre når vi ikke ønsket i hvert fall resultatets ånd, drevet frem av moralprinsipper om likhet, fred og rettferdighet, velkommen.

Keegan argumenterer for at innstramningspolitikken trenger en motstander som Corbyn, og peker på at den politikken han gikk til valg på, var overraskende fornuftig og moderat.

Begge reagerte på den holdningen som ble uttrykt av Jonathan Freedland, en sentral politisk skikkelse i The Guardian, dagen før: «Corbyn må representere hele Labour, ikke bare seg selv.» Sagt med andre ord må han bytte ut sin motstand mot innstramningspolitikken med den nyliberale konsensusen som predikes av de blairske kollegene som iverksatte den i første omgang. Og når han først er i gang, må han tilpasse seg etablissementets utdaterte kultur – nasjonalsang, dresser og The Andrew Marr show.

Å påstå at det er egoistisk og individualistisk når Corbyn står fast på de prinsippene han drev valgkamp på, tvinger frem spørsmål: Hvorfor skulle han stille i det hele tatt? Og hvorfor vant han med så stort flertall?

Corbyns motstandere i eget partiet lot seg heller ikke tøyle. Lord Falconer⁴ og Hilary Benn⁵ sa at de var klare til å støtte luftangrep mot Syria under visse betingelser også etter at Corbyn hadde gitt klart uttrykk for sin motstand mot dette. Sadiq Khan⁶, Labours ordførerkandidat i London, beskyldte både Corbyn og McDonnell for å bidra til å øke faren for terrorisme og antisemittiske angrep på grunn av deres syn på Midtøsten og Irland i Mail on Sunday. Chuka Umunna⁷ mante frem gatekampspøkelset dersom Corbyns lederskap skulle føre til en ny konservativ regjering. Charles Clarke⁸ og Roy Hattersley⁹ henfalt til rene personangrep gjennom å omtale Corbyn «karakterløs» og «et absurd redskap for de misfornøydes håp» og for å innta «et nøye tilgjort image».

Det er antakelige disse stemmene Freedland vil at Corbyn skal lytte til. Men her bommer han på det viktigste punktet. Corbyn ble valgt fordi han var annerledes. Han var ikke en av New Labour-klonene (den mest blairske kandidaten Liz Kendall fikk faktisk bare 4,5 prosent). Han ble valgt nettopp fordi han gikk mot innstramningspolitikken, Trident-programmet¹⁰ og å gjøre flyktninger til syndebukker og fordi han støttet nasjonalisering av jernbanen og omfordeling av rikdom. Det ville vært en fornærmelse mot alle dem som støttet ham, om han nå forkastet disse prinsippene sine.

En fornyet energi

Jeg håper han står støtt i denne stormen av beskyldninger. Han bør vite at jo flere kompromisser han går med på, jo mer vil fiendene hans se det som et svakhetstegn og komme med enda mer giftige angrep. Styrken hans ligger ikke i det parlamentariske Labour, der han ikke har politisk støtte fra mer enn 20 representanter, men fra de titusenene som støttet ham i lederkampen og som fikk en fornyet energi av kampanjen han drev over hele landet.

De 100 folkemøtene han deltok i gjennom lederkampen, begeistret et nytt sjikt av unge som var fremmedgjort av politikken slik den lenge har fremstått, og vekket tilbake engasjementet hos mange eldre sosialister som var blitt desillusjonerte av den nyliberale konsensusen. Seieren hans var en seier for et håp om at ting faktisk kan forandres. Den gjenspeilte den underliggende motstanden mot innstramningspolitikken i landet. Når jeg skriver dette, har mer enn 62.000 mennesker sluttet seg til Labour etter at Corbyn ble valgt. En firedel av dem er tidligere medlemmer som har meldt seg inn på nytt – trolig etter år med desillusjon over New Labours kriger og privatisering.

Resultatet 12. september skjedde samtidig med et annet uttrykk for håp og menneskelighet. Titusener gikk ut i gatene i London og andre byer til støtte for flyktninger, som en del av en bølge i Europa der vanlige mennesker som har blitt forferdet over situasjonen for de millionene som flykter fra krig og konflikter har engasjert seg.

At Corbyns første handling som leder for Labour var å tale til demonstrantene er nok et tegn på hvordan han har blitt en støttespiller for holdninger mot innstramningspolitikk, mot krig og mot rasisme.

Hva bør da være revolusjonære sosialisters svar på de pågående angrepene mot Corbyn og forsøkene på å undergrave ham? Skal vi rope «svik» mot alle kompromissene han vil bli tvunget til å inngå? Skal vi lage slagord mot den uunngåelige kapitulasjonen for reformistisk politikk? Eller skal vi bygge et bredest mulig forsvar for lederskapet hans og dermed gi ham den støtten han trenger til å iverksette den politikken han ble valgt på bakgrunn av og forsvare ham mot angrep fra høyresida?

Hvis vi velger det første alternativet, plasserer vi oss i en sekterisk ghetto der vi ikke fortjener at noen hører på hva vi har å si. Vi må heller samle oss for å forsvare ham mot angrepene fra høyre. Når vi forsvarer Corbyn, forsvarer vi samtidig prinsipper om motstand mot innstramningspolitikk, solidaritet med flyktninger, antirasisme og krigsmotstand, som jo er i kjernen av politikken vår.

Hvis angrepene lykkes og lederskapet hans blir undergravd, hvem vil tjene på det? Én ting er helt sikkert – hvis Corbyn skulle falle, er det lite sannsynlig at den politiske stemningen ville endres til fordel for et revolusjonært perspektiv og langt mer sannsynlig at vi ville ende opp med demoralisering og nederlag.

Et forsvar

Initiativet fra Unite the Resistance¹¹ i form av et opprop, «Forsvar Jeremy Corbyns politikk mot innstramninger og hans demokratiske rett til å lede Labour,» er et viktig eksempel på den riktige tilnærmingen. Det er allerede signert av alle de sentrale fagforeningslederne. Dette er særlig viktig siden noen av de mest fremtredende fagforeningslederne var lunkne, og knapt nok det, til Corbyns beslutning om å utpeke John McDonnell som finansminister i skyggeregjeringen.

Oppropet viser ikke bare til at mange har blitt inspirert av budskapet i valgkampen hans, men også at han har et klart mandat til å implementere den politikken han fremmet. De som forsøker å undergrave ham, angriper demokratiet. Oppropet må fremmes på enhver arbeidsplass og i et hvert lokalsamfunn.

Corbyn har selv sagt at han vil skape en sosial bevegelse mot fattigdom, rasisme og krig. En virkelig massebevegelse vil ikke bare hjelpe ham med å iverksette politikken, men også beskytte ham fra angrep fra høyre-sida. Men det er viktig å være klar over hva denne bevegelsen handler om. Den handler om å støtte alle kampanjer mot innstramningspolitikk, å støtte mobilisering i solidaritet med verdens flyktninger, å støtte streiker og alle former for arbeidermotstand, å støtte alle aksjoner mot nedskjæringer lokalt og nasjonalt, å støtte nasjonalisering av jernbanen, å forsvare et offentlig helsetilbud, å vise motstand mot krig og atomspredning – enten det gjelder luftangrep mot Syria eller fornyelse av Trident-programmet.

Det er rundt disse prinsippene et forsvar for Corbyn kan bygges og kampen mot Toryenes innstramningsagenda kan videre-føres. Én ting er helt sikkert – hvis han lener seg på det parlamentariske Labour Party, er skjebnen hans beseglet. Høyresida legger allerede planer for hans avgang.

Hvis den energien bevegelsen rundt Corbyn har skapt blir kastet bort på interne kamper i Labour Party alene, vil momentet forsvinne. Det er kamper som haster allerede nå – Toryene vil ikke vente til 2020 med å implementere ytterligere innstramninger, og vi kan ikke vente til da med å slåss mot dem.

Betyr forsvar av Corbyn at vi bør legge vekk all kritikk? Selvsagt ikke. Corbyn vil innta standpunkter vi ikke liker. En mangfoldig agenda er vel og bra og en bred bevegelse høres mer tiltalende ut enn en smal, men er det virkelig en god idé å ta med folk som Chuka Umunna, som vil benytte posisjonen sin til å undergrave Corbyn ved enhver anledning, i skygge-regjeringen?

I Labour List skisserer Luke Akehurst¹² de innrømmelsene i forsvars- og utenrikspolitikken som Corbyn kanskje allerede har gjort overfor noen av medlemmene i skyggeregjeringene, og han skisserer også måter han kan styrtes på i fremtiden. Bare 20 prosent av Labours parlamentsmedlemmer trengs for å utfordre ledervervet. Mange ser tiden an og planlegger for det beste tidspunktet for angrep. Corbyn vil også stå overfor en rekke dilemmaer på partilandsmøtet.

Vi må heller ikke se bort fra de mer generelle argumentene om den britiske statens natur og den parlamentariske veien til sosialismen.

Jeg er sikker på at Jeremy er godt kjent med det den avdøde marxistiske politiske kommentatoren Ralph Miliband skrev og er kjent med hvordan en parlamentarisk strategi vil tøyle ham. I etterordet til sitt store verk, Parliamentary Socialism, skrev Miliband at venstreparlamentatikere er bundet av institusjonen i seg selv og av Labour-etablissementets konservatisme. Han uttrykte dette ganske klart:

Dette betyr at Labour Party ikke vil bli omgjort til et parti som virkelig bryr seg med sosialistisk endring.

Bevegelsen

Dette er viktige argumenter for oss, som må formidles på en tålmodig og kameratslig måte. Men de av oss som står i den revolusjonære tradisjonen, må være så ærlige og selvbevisste at vi erkjenner at det er en venstrereformistisk politiker som har stilt opp i valget til leder for Labour party og som har tent en gnist og skapt entusiasme for politisk endring blant tusenvis av mennesker, unge som gamle.

Hvis vi skal ha rett til å forme denne bevegelsen, må vi være en del av den.

Oppropet fra Unite the Resistance er én måte vi kan ta opp kampen mot fienden på. Overalt hvor vi er, må vi samle underskrifter og støtte for de standpunktene det argumenterer for.

Vi kan forsvare Corbyns ledelse som en del av kampen for å bygge massebevegelsen vi trenger dersom vi virkelig skal kunne ta opp kampen mot Toryene.

Fagforeningsdemonstrasjonen i forbindelse med Tory-konferansen 4. oktober i Manchester er den første anledningen til å tenne flammen, og jo større og mer militant den blir, jo mer vil de føle varmen.¹³

Noter:

1. Kulturminister 2008-09, helseminister 2009–10, nå innenriksminister i skyggeregjeringen.
2. Likestillingsminister, utenriksminister og innenriksminister i Ed Milibands skyggeregjering.
3. Omsorgsminister i Ed Milibands skyggeregjering, favoritten til Tony Blairs nærmeste krets.
4. Hadde flere ministerposter under Tony Blair, Blairs første utnevnte lord.
5. Utviklingsminister 2003–07, miljøvernminister 2007–10, nå utenriksminister i skyggeregjeringen.
6. Kommunalminister 2008-09, samferdselsminister 2009–10, ordførerkandidat i London med Corbyns støtte.
7. Næringsminister i Ed Milibands skyggeregjering 2011–15, nær støttespiller for Liz Kendall.
8. Utdanningsminister 2002–04, innenriksminister 2004–06, tapte valget i 2010.
9. En rekke ministerposter 1968-92, nestleder 1983–92, moderat venstrekritiker av Blair.
10. Storbritannias atomvåpenprogram.
11. En løst organisert venstreopposisjon i fagbevegelsen
12. Lokalpolitiker i London og høyresideideolog i Labour.
13. Om lag 60 000 personer møtte opp, og det gikk stort sett fredelig for seg.

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder.

Men hva er historia til klassekompromisset? Dette er del to av artikkelen der vi ser på årene etter andre verdenskrig. Del en kan du lese her.

Harald Berntsen er historiker og forfatter. Han har bl.a. skrevet Tilbake til start? (2007) og biografien om Johan Nygaardsvold, I malstrømmen (1991 og 2003)

Den «norske» modellen

Det nære sambandet mellom Nygaardsvolds regjering og LO la, sammen med den første Hovedavtalen og Arbeidstvistloven, grunnlaget for et nytt forhold mellom staten, lovgivinga og organisasjonene, eller for det som i dag kalles den «norske» modellen. Modellen var grunnleggende basert på at den organiserte arbeiderbevegelsen hadde gjenvinni en organisatorisk og politisk styrke som fikk Arbeidsgiverforeninga til å inngå et nytt stort klassekompromiss med den, og dro de borgerlige partia med seg på kompromisset. Etter andre verdenskrig sto arbeiderbevegelsen enda sterkere, i Norge som i store deler av verden. Det viste seg da Arbeiderpartiet ved valget høsten 1945 for første gang fikk flertall aleine i Stortinget med 76 av 150 representanter, og Kommunistpartiet kom inn igjen med hele 11 representanter. Gjennom krise og massearbeidsløshet, fascisme og krig, hadde kapitalismen spelt fallitt, og i fagbevegelsen var stemninga for sosialisme så sterk at både Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet følte at de i hvert fall måtte late som om de ville samle seg til ett parti som i fellesskap skulle gjennomføre sosialismen.

Også arbeidsgiverne og de borgerlige partia var klare over stillinga, så klare at for å unngå at arbeiderbevegelsen brukte styrken sin til en rask endring av grunn-leggende samfunnsforhold, så de det som nødvendig å strekke seg enda lenger i klassekompromisset enn før krigen. Dette kom til uttrykk i at samtlige partier skreiv under på det såkalte Fellesprogrammet som under tittelen «Arbeid for alle» blei lagt til grunn for gjenreisinga av landet, og som i høy grad følgte det programmet for overgang til sosialisme som under krigen var utarbeida under krigen av ledende LO- og Arbeiderpartifolk i eksil (Framtidens Norge eller Blåboka som det også blei kalt).

Fellesprogrammet starta med å slå fast at ingen arbeidsledighet lenger måtte tåles, og at fra nå av skulle alt lønnsarbeid lønnes ved tariffmessige overenskomster. Nødsarbeid ved ledighet skulle ikke lenger underbetales (for eksempel ved «arbeid for trygd»), og ingen arbeidsgiver skulle lenger kunne motsette seg fagorganisering og tariffavtale. Oppgaven for all økonomisk virksomhet skulle ikke lenger være å produsere høyest mulig privat profitt, men å skape arbeid for alle og økt produksjon, så en gjennom rettferdig fordeling av resultatene kunne gi alle gode kår, som det hette på gerhardsensk. Måla skulle nås ved det som blei kalt ei ny demokratisk forfatning for næringslivet. Et nytt økonomisk samordningsråd av represen-tanter for staten, næringsliv- og arbeiderorganisasjonene skulle styre hele det økonomiske livet, også det private, ut fra samfunnsmessige omsyn og ikke lenger rein profittinteresse. Samme trepartsrepresentasjon skulle lede tilsvarende bransjeråd med den oppgaven å sørge for at hver bransje utvikla seg i samsvar med den sentrale samordninga. Nederst i den nye planøkonomiske forfatningspyramiden skulle det ved hver enkelt bedrift opprettes såkalt rådgivende produksjonsutvalg av arbeidere, funksjonærer og arbeidsgivere. At produksjonsutvalga ut fra den opprinnelige planen skulle få av-gjørende myndighet og dermed oppheva styringsretten, var det eneste arbeidsgiverne og de borgerlige partia ikke ville være med på. Arbeiderbevegelsen så heller ingen grunn til å tvinge det gjennom og dermed skape unødig strid. Den hadde makta likevel og kunne ta tida til hjelp. Ei streng pris- og mengderegulering blei gjennomført ved hjelp av en ny prislov, kalt Lex Thagaard etter prisdirektør Wilhelm Thagaard fra den statsintervensjonistiske fløya i Venstre.

Med denne demokratisk-planøkonomiske forfatninga mente Arbeiderpartiet, med tilslutning fra Kommunistpartiet at det ikke var nødvendig å gå til øyeblikkelig sosialisering av tungindustrien og andre nøkkelsektorer som bankvesenet for å nå målet og dermed skjerpe klassekonfliktene i samfunnet. Forfatninga blei i stedet framstilt som ei overgangsordning i retning av sosialisme som gradvis ville vinne fram fredelig fram i kraft arbeiderbevegelsens nye styrke. Det kan sjølsagt diskuteres om dette var en mulig vei til sosialismen, men det var slik det var ment av mange, og slik det blei presentert av andre, særlig overfor organiserte arbeidere som lot til å være sterkere innstilt på å være med på å skape et nytt og bedre samfunn enn noen gang før. Det som dermed skilte klassekompromisset i den første etterkrigstida fra 1935-kompromisset, var at det ikke blei presentert som et opplegg for i første omgang å bringe nytt liv i og redde den kapitalistiske økonomien med dens styringsrett for kapitaleierne, men som ei overgangsordning til sosialisme.

Et av de viktigste bidraga fra arbeidersida i det nye klassekompromisset var å gi avkall på arbeidskamp og dermed risikere å undergrave produksjonen, valutainntektene og egen regjeringsmakt. Den gikk med på at alle tvister som LO-ledelsen og Arbeidsgiverforeninga ikke blei enige om ved lønnsoppgjøra, automatisk skulle gå til tvungen lønnsnemnd, det vil si ei ordning med permanent tvungen lønnsnemnd som blei stående i fire år fram til 1949 og fortsatte i modifisert utgave i ytterligere tre år, til 1952. Motytelsen fra arbeidsgiverne var å gå med på utbyttestopp. For ikke å rippe opp i motsetninger som angivelig var overvinni, blei historia om klassekampene fram til andre verdenskrig nesten helt kutta ut av skoleringsopplegga i fagbevegelsen, og tidligere klasseinstitusjoner blei omdanna til allmenne folkelige institusjoner. Folkets Hus blei til samfunnshus, og arbeideridretten slått sammen med det borgerlige idrettsforbundet.

Trass i at det ikke blei noe av partisamlinga i arbeiderbevegelsen, støtta også Kommunistpartiet den økonomiske gjenreisningspolitikken til Arbeiderpartiregjeringa, inkludert den permanente tvungne lønnsnemnda fram til 1947–48. NKP-ledelsen motarbeida aktivt ulovlige streiker som var leda av medlemmer i partiet.

Fra omkring 1948 blei det planøkonomiske etterkrigsprogrammet ikke lenger, heller ikke i Arbeiderpartiet, sett på som et program for overgang til sosialisme. Det gikk over til å bli det midlertidige tiltaket for gjenreisningsperioden som de borgerlige partia hele tida hadde satsa på at det skulle være. Skiftet hadde en hovedgrunn i utbruddet av og forsterkinga av den kalde krigen mellom de to hovedallierte i nedkjempinga av Hitler-Tyskland, Sovjetunionen på den ene sida og USA og Storbritannia på den andre. Som ledd i den kalde krigen tilbydde USA i 1947 ruinerte vest-europeiske land dollarhelp til gjenoppbygginga under navnet Marshall-hjelp. Tilbudet var sam-tidig et tiltak for å sikre avsetninga for den enorme produksjonskapasiteten som nord-amerikansk industri hadde bygd opp som leverandør til en verdenskrig som raserte industrien og infrastrukturen i andre verdensdeler, og dermed redde egen økonomi fra et kjempekrakk. Som vilkår for å få hjelp satte USA at mottakerlanda måtte gi avkall på kontrollen med utenrikshandelen. Det var det samme som å gi avkall på alle planer om å gå over til en sosialistisk økonomi som sto så sterkt i hele Vest-Europa i den første etterkrigstida. USA var med andre ord ute etter også å sikre gjenoppbygginga av en internasjonal kapitalistisk markeds-økonomi, under deres ledelse. Dette kom til utrykk i dannelsen av samarbeidsorganisasjonen OEEC for alle mottakerland (seinere utvida til OECD), som et instrument for gjenreisning av den «frie» markedsøkonomien i alle landa.

Norge mangla valuta, men Arbeiderpartiregjeringa nølte likevel før den bestemte seg for å ta imot Marshall-hjelp, særlig regjeringas ledende «real»- eller planøkonom, statsråd Erik Brofoss i Finansdepartementet og fra årsskiftet 1947–48 i Handelsdepartementet. Nølinga skyldtes bevissthet om at å si ja takk ville bety å legge planøkonomien og sosialismen på hylla. Skjerpinga av den kalde krigen fikk regjeringa til å bestemme seg for å takke ja ut fra frykt for Sovjetunionen og vilje til å ofre sosialismen for å oppnå nasjonal enhet i forsvaret av landets sikker-het og uavhengighet. Året etter, i 1949, sørga Arbeiderpartiet også for, nesten uten offentlig debatt, å melde landet inn i den vestlige militæralliansen NATO.

Dermed kunne borgerlige politikere, blant andre en ung Kåre Willoch, puste letta ut over at kapitalismen var sikra i Norge.

Klassekompromisset fra 1945 gikk tilbake til å være basert på opprettholdelse av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og styringsretten i produksjonen, og i 1952 blei det økonomiske samordningsrådet, den permanente tvungne lønnsnemda og planene om en pris- og rasjonaliseringslov lagt ned. I denne utgaven hadde kompromisset en solid basis i den lange og sterke kapitalistiske oppgangen som var basert på gjenreisning av en krigsrasert verden, et stramt arbeidsmarked og en sterk forhandlingsposisjon både for fagbevegelsen og de enkelte arbeiderne, som arbeidsgiverne konkurrerte om å skaffe seg ved å overby hverandre med gode lønns- og arbeidstilbud. Klassekompromisset tok nå form av et nært og intimt samarbeid mellom staten og toppene i LO og N.A.F. om å dempe lønnsveksten, så den, med oppgivelsen av den strenge prisreguleringa, ikke skulle føre til for stor prisstigning og svekka konkurranseevne. Lønningene blei holdt nede ved hjelp av «organisasjonsmessige» virkemidler som samordna lønnsoppgjør, det nye tekniske beregningsutvalget fra tidlig på 1960-tallet og kopling av ulike forbund for å sikre flertall for anbefalte forslag i uravstemningene. I en del tilfelle greip regjeringa inn med tvungen lønnsnemnd. Dempinga av lønnsutviklinga blei kompensert med ei rekke sosialreformer, særlig arbeidstidsforkortelser, både ved lov og i tariffavtalene. Slik var oppbygginga av velferdsstaten basert på en sterk stilling for arbeiderne og på det fortsatte klassekompromisset.

Etter hvert og særlig på slutten av 1960-tallet var det sentrale toppsamarbeidet i de sentrale landsomfattende lønnsoppgjøra ikke tilstrekkelig til å holde lønningene nede på det som blei ansett som et forsvarlig nivå. Konkurransen mellom arbeidsgiverne førte til ei sterkt økende utariffert lønnsglidning. Samtidig økte misnøyen blant arbeiderne i forbund som ikke hadde lokale lønnsforhandlinger, og som kopling og samordning hadde parkert langt etter i lønnsutviklinga, særlig i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. I 1970 eksploderte misnøyen i flere vellykka ulovlige streiker på tvers av det toppstyrte lønnsoppgjøret, aller først på sveiseutstyrsfabrikken NORGAS i Oslo og på smelteverket i Sauda.

Situasjonen var i ferd med å komme ut av kontroll for trepartssamarbeidet på toppen, og den borgerlige koalisjonsregjeringa Per Borten, som samarbeida like godt med LO-ledelsen og Arbeidsgiverforeninga som Arbeiderpartiregjeringene hadde gjort, satte ned et utvalg leda av seinere Norges Bank-sjef Hermod Skånland, til å legge fram forslag til tiltak. I 1973 foreslo dette såkalte Skånlandutvalget å erstatte de frie tariffoppgjøra mellom partene med et nytt statlig inntektsråd bestående av representanter for organisasjonene i arbeids- og næringslivet. Rådet skulle fastsette lønnsutviklinga fra år til år. Skånland-utvalget foreslo altså overgang fra det vi kan kalle et korporativt samarbeid basert på organisasjonene, til en statsintegrert korporativisme som grensa til Mussolinis fascisme. LO ved lederen Tor Aspengren var i første omgang også positiv til forslaget. Men det vekte så stor motstand og protest i store deler av fagbevegelsen at han måtte trekke støtten, og hele forslaget blei lagt bort.

Etter braknederlaget i folkeavstemninga om EF-medlemskap i 1972 og i stortingsvalget året etter, fant Brattelis andre Arbeiderparti-regjering, i samråd med LO-ledelsen, det i stedet nødvendig å kjøpe tilbake den tapte tilliten i sine tradisjonelle velgergrupper blant arbeiderne. I 1974 slapp de fri et forbundsvist oppgjør som ga høye lønnstillegg, og i åra som følgte gjennomførte de store sosialreformer som Arbeidsmiljøloven og sjukelønnsordninga. Samtidig hangla det tradisjonelle klassekompromisset videre med demping av lønnsutviklinga gjennom skattelettende Kleppepakker (etter finansminister Per Kleppe) i 1976 og 1977. I 1978 stramma det seg til igjen med inngrep fra Arbeiderparti-regjeringa Odvar Nordli med tvungen lønnsnemnd i 1978, og med lov om 16 måneders lønnsstopp september samme år til 1. januar 1980, en lov som i sin tur blei følgt opp av tiltak for å begrense de lokale lønnsforhandlingene og deres betydning i forbund som hadde tilkjempa seg retten til slike forhandlinger.

Tilbake til klassekampen

Behovet for å begrense den lokale lønnsutviklinga var fortsatt til stede fordi Norge ennå ikke var ramma av den nye internasjonale kapitalistiske krisa og massearbeidsledigheten som oppsto da OPEC skrudde oljeprisene i været i 1973. Regjeringene og arbeidsgiverne svarte på den akutte kostnadskrisa de økte oljeprisene utløste, med økonomisk innstramming og angrep på de rettighetene og lønns- og arbeidsvilkåra som fagbevegelsen hadde oppnådd under den lange gjenreisningsoppgangen med stramt arbeidsmarked etter krigen i 1945. Dette var starten på avviklinga av det klasse-samarbeidet og klassekompromisset som arbeidsgiverne hadde følt seg tvinga til å inngå over det meste av Vest-Europa og dels i USA i etterkrigstida. Den klassekampen som arbeidsgiverne starta, ofte uten at fagbevegelsen skjønte det, har i dag, 40 år seinere, endt i større ulikheter enn noen gang sia 1800-tallet, i ei hengemyr av økonomisk depresjon og en arbeidsledighet på det internasjonale arbeidsmarkedet på 300 millioner mennesker på mer eller mindre desperat jakt over landegrensene etter arbeid og inntekt, foruten en fagbevegelse som i de fleste land ligger med brekt rygg og ikke er i stand til å mobilisere den motstanden mot barbari og krig som bare den kunne.

At Norge fra starten blei hengende etter i denne utviklinga, skyldtes at landet omkring oljekrisa i 1973 sjøl blei et oljeproduserende land med de stimulerende ringvirkninger det hadde for hele økonomien og arbeidsmarkedet. Og det hadde sammenheng med at Arbeiderpartiet og dets regjeringer ennå var styrt av folk som hadde bakgrunn i vanlig arbeidsliv tilbake til mellomkrigstida og ikke umiddelbart var villig til å bruke arbeidsløshet som økonomisk-politisk virkemiddel til å undergrave fagbevegelsen og dermed grunnlaget for klassekompromisset i etterkrigstida, slik regjeringene og arbeidsgiverne i de fleste lignende land begynte å gjøre. Den nye regjeringa Bratteli førte derimot fra 1973 en aktiv motkonjunkturpolitikk som styrka et fortsatt stramt arbeidsmarked. Først da det etter hvert blei klart at regjeringene i de andre landa som norsk næringsliv konkurrerte med, ikke ville se galskapen i den nye permanente massearbeidsledigheten, følte regjeringa Nordli seg i 1977 tvinga av konkurranseomsyn til å avslutte motkonjunkturpolitikken og slå inn på innstrammingslinja med økende arbeidsledighet som resultat.

For å gjøre en lang historie kort, økte arbeidsledigheten videre under Kåre Willochs nye Høyreregjering fra 1981. Men i 1983 slapp Willoch, nå som leder av ei borgerlig koalisjonsregjering, kreditten laus og la grunnlag for en raskt stigende oppgang som i løpet av kort tid senka arbeidsledigheten ned mot et minimum. Så da Arbeidsgiverforeninga under ledelse av direktør Pål Kraby i 1986 prøvde å rette et nådestøt mot fagbevegelsen med å varsle en storlockout, var han tre år for seint ute og måtte ta hatten sin og gå etter å ha blitt kvesta offentlig av en sjølbevisst formann i Jern- og metallarbeiderforbundet, Lars Skytøen.

Den som for alvor fjerna den balansen i styrkeforholdet mellom arbeidsgivere og arbeidere som hadde vært grunnlaget for klassekompromisset i Norge, var ikke Willoch, men Gro Harlem Brundtland i ledelsen av Arbeiderpartiregjeringa som avløste Willoch i 1986. Brundtland møtte synkende oljepriser med å iverksette en liberalistisk slankekur som Willoch bare kunne ha drømt om å gjennomføre, og som bidro sterkt til at arbeidsledigheten økte raskt til en fortsatt klar etterkrigsrekord på offisielt 180 0000 arbeidsløse våren 1993. Hun kunne gjøre det fordi hun, i motsetning til Kåre Willoch, hadde lojal oppslutning om innstramminga fra ledelsen i LO helt fra nulloppgjøret i andre avtaleår 1987 og lønnsreguleringsloven for 1988–1990 til hun gikk av i 1996. Det var altså ikke lønnsmoderasjonen som under det nye hedersnavnet «Solidaritetsalternativet» lå til grunn for at arbeidsledigheten blei redusert fra 1993. Det var sammenbruddet i det europeiske fastkurssystemet som skulle forberede EUs nye fellesvaluta. De faste valutakursene som deltakerlanda hadde forplikta seg til å holde, måtte forsvares mot de internasjonale valutaspekulantene med høyere og høyere renter som strupa økonomiene. Først da det ene landet etter det andre, Norge som et av de siste i desember 1992, trakk seg fra samarbeidet og det brøyt sammen, sank rentene til bunns og danna grunnlag for et nytt internasjonalt økonomisk oppsving som olje- og eksportvareproduserende Norge nøyt svært godt av. Arbeidsledigheten dalte til et nivå omkring 100 000, og blei liggende der til den i dag stiger over det igjen.

Når LO-ledelsen seinere likevel har tviholdt på at det var moderasjonslinja fra 1987 som lå til grunn for nedgangen i ledigheten fra 1993, har den skjult for seg sjøl og andre at med det nye og høyere permanente nivået på arbeidsledigheten som den reelt bidro til å etablere, undergravde organisasjonen seg sjøl og sin egen makt, og la grunnlaget for at arbeidsgiverne i praksis gikk til oppsigelse av klassekompromisset.

Særlig fra og med det internasjonale oppsvinget fra 1993 bidro LO, med den fortsatte moderasjonslinja, også til å frambringe en ulikhet i det norske samfunnet som en må tilbake til mellomkrigstida for å finne maken til. Ved tariffoppgjøret i 2000 fikk den raskt økende ulikheten et flertall på 64,7 prosent av de avgitte stemmene i uravstemninga i privat sektor til å forkaste et anbefalt forslag fra LO-ledelsen til enda et moderat oppgjør, og førte til en kort streik og et bedre oppgjørsresultat.

Streiken i 2000 ga et signal til arbeidsgiverne i NHO om at LO-ledelsen ikke lenger var i stand til effektivt å kontrollere sine egne medlemmer, og at arbeidsledigheten i verden som helhet og i Norge spesielt igjen la forholda til rette for å utarbeide en strategi for å bli kvitt fagbevegelsen. Etter streiken tok NHO-direktør Bergesen til orde for det gamle kravet fra arbeidsgiverne om å få bort uravstemningene ved tariffoppgjør og overlate avgjørelsen til LO-ledelsen. Året etter, i 2001, la et utvalg nedsatt i NHO fram et utkast til et arbeidsgiverpolitisk program.

Utkastet er seinere blitt stående som program for NHO. Det starter med å ta opp de krava som den internasjonale konkurransen stiller om lønnsmoderasjon og mer fleksible arbeidsvilkår. Det framhever også behovet for å få gjennomført det som i flere tiår, fra og med eksplosjonen i arbeidsledigheten fra 1987 til 1993, har vært NHOs strategiske mål i lønnsoppgjøra, men som her i landet foreløpig har kommi lengst i offentlig sektor. Det består i å få desentralisert lønnsfastsettinga ut til den enkelte bedrift og videre individualisere den til den enkelte arbeider.

På linje med den systematiske linja som Angela Merkel har stått for i Tyskland, og med de krav som troikaen seinere har satt til lønnsfastsetting i de verste kriselanda i EU, Hellas. Portugal, Spania og Italia, går NHO-programmet altså inn for å få bort landsomfattende kollektivavtaler av den typen som blei innført i og med Verkstedoverenskomsten av 1907. I programmet grunngis dette med at landsomfattende tariffavtaler svekker arbeids-givernes evne til å konkurrere på et globalt marked der det i mange land ikke fins slike avtaler eller en tilsvarende fagorganisasjon. Dermed er ikke bare landsomfattende avtaler og i siste instans mer lokale kollektivavtaler i strid med konkurranseevnen, men fagorganisasjonen i seg sjøl. Fagorganisasjonen og kollektivavtaler er i seg sjøl en konkurransemessig ulempe som må fjernes.

NHOs arbeidsgiverpolitiske program fikk straks sterk tilslutning fra ledende Høyre-statsråder som Erna Solberg i Kjell Magne Bondeviks regjering fra 2001, da de utropte fagorganisasjonen og kollektive avtaler til å være gått ut på dato og ikke å ha livsrett i en «globalisert» verden. Denne regjeringa la også fram forslaga om et mer fleksibilisert arbeidsliv fra det såkalte Arbeidslivslov-utvalget, som den første Jens Stoltenberg-regjeringa hadde nedsatt. Det er en Næringslivets Hovedorganisasjon med dette arbeidsgiverpolitiske programmet som LO-ledelsen den dag i dag behandler som en partner i et klassekompromiss og i det angivelige trepartssamarbeidet som går under navnet den «norske» modellen. Med NHOs arbeidsgiverpolitiske program var et av dagens to regjeringspartier, FrP, ikke lenger aleine om å gå åpent til felts mot landsomfattende kollektivavtaler. I sine prinsipp- og handlingsprogram har FrP gang på gang slått fast at partiets liberalistiske ideal om et fritt arbeidsmarked ikke kan fungere så lenge «monopolliknende» organisasjoner, fag- og arbeidsgiverorganisasjoner, inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere». Arbeids-, lønns og ansettelsesavtaler fungerer best når de oppnås ved enighet mellom «arbeidsgivere og arbeidstakere» i den enkelte bedrift. Lønnsnivået er ei sak som frivillig skal avgjøres mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren, uten innblanding fra andre, har det videre hett, på grunnlag av produktivitet-sutvikling, inntjening og resultat i den enkelte bedrift. På slutten av valgkampen i 1993 tok Carl I. Hagen til orde for lovforbud mot landsomfattende fagforbund. Partiet har dessuten gått inn for å styrke lovvernet om streikebryteri ved å gi de enkelte lokale fagforeningene lovlig adgang til ikke å delta i landsomfattende konflikter og ved å si at «arbeidsgivere (bør) gis større anledning til fritt å ansette nye arbeidere til erstatning for dem som sier opp sine arbeidsavtaler enkeltvis eller kollektivt», det vil si gjøre bruk av streikebrytere under arbeidskonflikter. Dette partiet regjerer altså i dag sammen med Høyre, og Høyre har gitt partiet den strategisk viktige arbeidsministerposten som statsråd Eriksson skritt for skritt, under applaus fra NHO, bruker til å fremme partiets arbeidslivsprogram, hittil til å få vedtatt økt adgang til midlertidige ansettelser og til å inngå lokale avtaler om arbeidstid uavhengig av landsomfattende fagforbund og arbeidsmiljølovens allmenne bestemmelser.

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder. Det er snarere grunn til å møte de stadig mer vidtgående angrepa som mer og mer hyppig rettes mot fagbevegelsen fra både NHO og regjeringshold, med å opprettholde og øke organisasjonsgraden og ta i bruk alle nødvendige kampmidler, i første omgang for å få inn igjen i overenskomstene alle de rettighetene som arbeiderne etter hvert fratas i lovverket. Denne gangen kanskje ikke bare for å gjenopprette styrkeforhold som kan få arbeidsgivernes til å gå med på et nytt klassekompromiss, men kanskje for helst å legge grunnlaget for et samfunn som ikke om og om igjen ender i ulikhet og urett, barbari og krig?

Etter årets kommunevalg innrømmer Ottar Brox at han tidligere har sett for mørkt på mulighetene for forandringer i venstresidas favør.

I dette nummerets Rødt!-samtale snakker Brox om irreversible reformer, arbeidsinnvandring og hvordan 60-tallets venstrepopulisme med utspring i norske distrikter kan kjennes igjen i spanske og greske bevegelser i dag.

Ottar Brox er professor emeritus i sosiologi, tidligere forskningsleder for Norsk institutt for by- og regionsforskning, stortingsrepresentant for SV 1973–1977 og forfatter av blant annet Hva skjer i Nord-Norge? (1966) som i 2008 ble kåret til etterkrigstidas fjerde viktigste norske sakprosautgivelse.

Fredrik V. Sand er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt! og jobber som markedskonsulent i Klassekampen.

I boka Ta vare på Norge (1988) introduserte du begrepet irreversible sosiale endringer, og ba leseren venne seg til det, fordi vi kom til å få bruk for det. Irreversible reformer har da også blitt et sentralt begrep i norsk debatt, men ikke før i opptakten til Høyre/FrP-regjeringa.

Jeg syns det var merkverdig at det ikke var mye mer utbredt i den politiske diskusjonen. Hvis du innfører forbud mot brennevin, er det ingen sak å fjerne det to år etterpå. Men da Willoch gjorde borettslagsleiligheter til privat eiendom, ble det absolutt utenkelig at noe parti kunne gjenreise det systemet. Det ville være risikabelt selv for Rødt, antagelig. Selv om man skulle få en prosent økt oppslutning på et så radikalt forslag, er det helt utenkelig at det vil gi mer enn en ørliten forandring. Om et litt større parti, som Arbeiderpartiet, skulle foreslått det, ville de risikert å miste ti prosent, fordi dette er et forslag som er politisk korrekt, men straffer folk på pungen.

Jeg deler Georg Johannesens spissformulering fra 60-tallet om at det var han som var konservativ, fordi han syns Norge var ålreit, sammenlignet med Arbeiderpartiet og Høyre som ville forandre landet i samsvar med sine flyveideer. Det synspunktet er det utrolig viktig å pusse støv av. Knut Olav Åmås har skrevet om hvordan det blir tusenvis nye av de «nestrikeste» med over fem millioner i inntekt. Da er vi i en farlig situasjon. Vi klarer ikke å ta vare på Norge, med de store fortrinnene Norge har sammenlignet med andre kapitalistiske land.

Ett eksempel du brukte på irreversible endringer, var materielle betongmasser og trafikkmønster. Etter valget nå i Oslo ser vi at motkreftene er sterke. Men kan det ikke også se ut til at det er mulig å reversere en del valg som har blitt tatt på dette feltet opp gjennom tidene?

Det må jeg si var en politisk overraskelse for meg. Når Aftenposten slutter seg til Johansen-byrådet, veldig klart og godt, er det som å høre SVere på 60-tallet. SV har vært nærmest mobbet i bystyret i mange år på grunn av ønsket om å redusere biltrafikken. Det er en av overraskelsene jeg har opplevd etter det siste valget. Om det holder seg, vet man ikke, men noen av oss har sett for mørkt på mulighetene.

Hva med det regjeringa gjør nå, hvilke endringer tror du vil slå kraftigst inn og være vanskelige å reversere?

Det er ikke sikkert at disse Høyre-endringene er så irreversible som man i sine verste stunder var redd for. Men det er mye som er uklart. Det er mulig at det går an å reversere formueskatten. Du kan ikke få den gamle arveavgiften igjen. Sannsynligvis kan du innføre en som rammer de som virkelig er en trussel mot det vi oppfatter som likhets-Norge, men ikke de som har spart opp 700 000 i løpet av et langt liv. Hvis man ikke tar hensyn til denne slags veldig forståelige individuelle ønsker hos folk, risikerer man å bli stående på 1,2 prosent.

Denne velstandsveksten, i alle fall i snitt og sum, har vært enorm. Du skrev i 1988 at «endringer på det materielle planet [har] direkte og entydige konsekvenser for opinion, oppslutning om partienes politikk». Hva gjør den private rikdommen med politikken?

Når en rettighet, som med borettslagssystemet som gir deg borett og ikke eiendom, kan veksles inn i en håndgripelig formue, så skal det veldig mye ideologiproduksjon til for å holde det gående. Dette er prototypen på en irreversibel forandring til det verre, og her har det vært stor tilbakegang fra Gerhardsen-perioden. Det å gi så mange, som hadde fått nyte godt av sosialdemokratiet, en direkte formue ved lovendring var en genistrek, skjønt du trengte ikke være et geni for å komme på det.

Sosiale forbedringer forutsetter vedlikehold av en arbeiderklasseideologi. Tidligere hadde man opplysningsforbund som blant annet skulle lage film for å befeste denne ideologien. Alt dette ble oppgitt veldig tidlig, og man overlot arenaen til VG. Det var kanskje i overkant heroisk i utgangspunktet, men her ligger i alle fall en av årsakene til at det gikk så lett å avskaffe de sosiale reformene vi fikk etter krigen. Når dette blir forsømt, må man bytte strategi. Det nytter ikke å programfeste en tilbakevending av det irreversible. Man må se på terrenget når det forandrer seg.

At mange har blitt boligeiere og at lønnsveksten har vært som den har vært, kan jo også sies å ha ført til en slags spredning av eiendom. Kan ikke en kapitalistisk dynamikk gi ytterligere konsentrasjon av ressurser og makt hvis vi forlater dette?

Vi har hatt spredning i den forstand at flere blir millionærer, ja. Det skal ikke annet til enn å kjøpe hus i en prisgunstig periode. Den typen materielle, individuelle ambisjoner kan ikke erstattes med lesesirkler i sosialdemokratisk ideologi.

Så vi kan jo gå over fra å snakke om det som er tapt, til de mulighetene som fins. Da beveger vi oss inn i et minefelt. Arbeidsmarkedspolitikken er noe av det som mest opplagt skaper større klasseforskjeller i Norge. Særlig begeistringen for arbeidsinnvandring. Oslo var en gang en industriby. I dag er det en konsulentby, medieby, universitetsby – det du og jeg representerer, vi jobber ikke i støperiet. Arbeidsmarkedet har blitt helt annerledes.

Selv om man ønsket å utvikle Oslo til en industriby, kunne den ikke blitt det. Med lønningene i en industri som skal kunne konkurrere med utlandet, hadde du ikke fått rekruttert de som i dag er småbrukere, fiskere eller kommunalt ansatte i Tynset. Disse får du heller ikke rekruttert til å holde byen rein innendørs og utendørs. De som kan rekrutteres, er innvandrere som enda ikke har lært norsk, og i byggebransjen får du billigere polakker og så videre. De fundamentale realitetene i Oslo innebærer at vi får et amerikansk storbysystem med en tjenesteyterklasse som både fører til større økonomisk ulikhet og etniske skiller. Både SV og Rødt er støttespillere til slike forandringer.

Men i det siste har jo bekymringer om dette blitt flagget selv fra topper i LO og Fafo, som snakker om å regulere tilstrømningen av flyktninger inn i arbeidslivet, og å bremse EØS-innvandringen for å få en mer rettferdig fordeling av migrasjonsbyrdene. Er det et paradigmeskifte på gang i denne debatten?

Når jeg har hevdet dette synspunktet tidligere, har det møtt massiv motstand og blitt mistenkeliggjort også av SVere. Det har vært litt av en psykologisk påkjenning å si at to ganger to er fire. Det er utrolig løfterikt at Fafo-ledelsen, at Dølvik (Jon Erik Dølvik, Fafo-forsker som har forsvart EØS-avtalen sterkt, intervjuers anm.) kommer så direkte ut. Det er nesten som å lese min egen bok som kom for ti år siden.

Jeg har hatt følelsen av å være utrolig alene, med risikoen for at FrP skal plukke opp noen av poengene. I boka refererte jeg at FrP i sitt prinsipprogram ville åpne for innvandring til jobber i sektorer med rekrutteringsvansker, altså at jobber som er så jævlige at nordmenn ikke vil ha dem, skulle det være helt greit å åpne for innvandrere. Dette er mye verre enn den snille innvandringspolitikken til SV, Arbeiderpartiet og andre, som tross alt er villig til å drive med allmenngjøring av tariffavtaler og ha en teoretisk mulighet til å bemanne slike jobber uten å forverre vilkårene.

Etter å ha referert noe i samme retning i en kommentar i Klassekampen, fikk jeg e-post fra en FrP-stortingsmann som mente dette var å baksnakke FrP, og at de ikke hadde slike holdninger i det hele tatt. Så da tenkte jeg «Herregud, har de strøket den paragrafen i programmet?» Jeg har ikke sjekket, men det kan godt tenkes. La oss si at de har lest mitt avsnitt fra 2005 og skjønt at dette kan bli brukt mot dem. Da har jeg bidratt til å ufarliggjøre FrP. En ganske jævlig selvkritikk å komme med. Det skyldes naturligvis at venstrepartiene ikke har brydd seg om dette spørsmålet i det hele tatt.

Den pågående flyktningkrisa, hva tenker du om den, i denne sammenhengen?

Jeg har hatt vanskelig for å bli trodd på dette, men sagt at Norge bør bruke mer penger på asylsøkere fra fattige land, samtidig som vi må forhindre arbeidsinnvandring. I 2005 skrev jeg at du kan få den samme effekten på lønnsforskjellene med asylsøkere som arbeidsinnvandrere, men det siste jeg vil er å gjøre livet vanskeligere for asylsøkere, eller polemisere mot Antirasistisk senter. Det kan allikevel ikke være noe overgrep å sende folk tilbake etter at borgerkriger er slutt, etter å ha tatt vare på dem mens de har risikert å bli drept av naboene. Det har blitt selvfølgelig at det å motta en asylsøker er det samme som å godta en ny nordmann. Det er helt innlysende at vi må gi folk asyl, men det er ikke innlysende at vi skal forverre problemene for folk som har det dårlig i Norge ved å gi dem flere konkurrenter om dårlige jobber.

Er det områder hvor venstresida kan benytte sjansen til å ta strukturelle grep som er «irreversible», og legge forutsetninger for et større vendepunkt?

Det å forandre innvandringspolitikken er mest nærliggende. Få en fullstendig slutt på arbeidsinnvandringen, det vil si gå tilbake til situasjonen før 2004. Det vil være vanskelig å begrunne nå, fordi folk tror det er utelukkende humanitære sider ved innvandringsspørsmålet – at vi skal være snille. Torbjørn Røe Isaksen spurte i Morgenbladet om «hvis det lønner seg å ta i mot innvandrere, er det da godt?». Det er et utrolig interessant utgangspunkt for den som spør «lønner seg for hvem?». For dette er en politikk som er til skade for dem som har det dårligst i Norge, og kjempestor fordel for dem som har det best. Når den 55 år gamle vaskedama mister sin kommunale jobb til et firma med bare unge, mannlige innvandrede vaskere, og mangemilliardærer får billigere arbeidskraft, er det altså «vi» som er snille. Det er vanskelig å få noen støtte på venstresida for å stille slike spørsmål. Det oppsto en konkurranse i å være mest for arbeidsinnvandring på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

På Rødts landsmøte har man både gått inn for å suspendere Schengen-avtalen og innføre strengere grensekontroll for å møte arbeidslivskriminaliteten og mafia-trykket som har oppstått, og for å sette tydelige kriterier for arbeidsinnvandring. Men det virker som om dette er en litt for krevende debatt å håndtere til at man vil gå høyt på banen.

Jeg ble virkelig nedslått da jeg leste en kommentar i Dagens Næringsliv som hevdet at FrP har gjort det så bra på innvandringsmotstand, at SV kanskje ville ta lærdom av det. Det er slik det kan bli umulig for venstrepartiene å hevde interessene til dem som rammes av arbeidsinnvandring.

På 60-tallet introduserte du populismebegrepet i norsk politikk. Seinere har du distansert deg fra det, fordi det har blitt koblet så tett opp mot FrP og høyrepopulismen. I det siste har stadig flere stemmer i skandinavisk politikk omfavnet venstrepopulisme-begrepet. Hva tenker du om dette i dag?

Jeg har ikke tatt avstand fra begrepet, men har sluttet å bruke det. For meg var det et operasjonelt begrep, ikke fjerne idealer eller romantisering av heroisk språkbruk. Hvis du setter sammen Norge av bedrifter og bransjer, tenker du teknokratisk. Hvis du tar utgangspunkt i familier, hushold og lokalsamfunn, så tenker du populistisk. Dette mente jeg som operasjonelle begreper, altså som praktisk tenkeverktøy. I det øyeblikket du bruker det i den luftige atmosfæren, kan det både bli romantisk og urealistisk. Da jeg måtte slutte å bruke ordet, var det opplagt fordi det kom til å assosieres med Fremskrittspartiet og den slags ting.

I boka Venstrepopulisme – utfordringer for rød-grønn politikk utgitt for noen år siden av personer med bakgrunn i gamle PAG, Populistiske Arbeidsgrupper i Bergen, polemiserer jeg mot den utmerkede statsviteren Anders Ravik Jupskås, fordi han har klassifisert PAG-bevegelsen i forhold til et moderne og bedre utviklet populisme-begrep han jobber med. Jeg hevder at den populistbevegelsen jeg identifiserte meg med, eller prøvde å formulere, var en sosialistbevegelse. Jeg oppfattet noen av kriteriene han presenterte for en populistbevegelse som overflatiske. Samtidig har de nye greske og spanske bevegelsene mye til felles med vår populisme. Skjønt, for middelhavsintellektuelle er småbrukere gamle tullinger som sitter fast i middelalderen. Jeg opplevde veldig velutvikla politisk bevissthet hos mye av bygdefolket jeg snakket med på 60-tallet, så det syns jeg treffer dårlig.

Populismen i Hva skjer i Nord-Norge? (1966) var også en kritikk av politikere som oppfører seg som om folk ikke vet sitt eget beste. Videre i artikkelsamlingen Politikk. Bidrag til en populistisk argumentasjon (1972) tok du eksplisitt til orde for mindre offentlig innblanding. Høyresida har i de senere årene vektlagt frihetsreformer fra det de mener er unødvendig offentlig regulering. Har venstresida tapt terreng her?

Det verste jeg vet er den sosialdemokratiske frihetsbevegelsen, som simpelthen var høyre-utvikling og ingenting annet. Det vi gikk i mot, var først og fremst de som oppfattet kystfiskernes motstand mot trålere som tradisjonelle holdninger, at «vi liker ikke det som er nytt», «vi er mot teknologi» og så videre. Om bare det nye var noe fiskerne kunne få glede av, som nylongarn, som kunne gå inn i en småskala arbeidsorganisasjon, hadde vi ingenting i mot det. Men trålere er ikke bare nye. Det følger også med en helt annen økonomisk organisasjonsform. Først og fremst aksjeselskapet, som er ubegrenset grådighet satt i system.

Dette har jeg reflektert mye over i forbindelse med referansene til allmenningens tragedie. Garrett Hardin, som skrev The Tragedy of the Commons, følte seg misforstått, fordi det han snakket om var uregulerte allmenninger. La oss si at du har bønder som har felleseie over et område. Alle skjønner instinktivt at hvis jeg sender en sau inn på området, fordeles tapet i tilvekst på, la oss si, hundre eiere, mens jeg får fordel av den ene sauen. Min gevinst er mye større enn de andres tap enkeltvis. Derfor overutnytter vi allmenninger. Men mange allmenninger er styrt. Skog, beite. Du har bare lov til å slippe et begrenset antall sauer inn. Hardin skrev om ubegrenset grådige deltakere. Et aksjeselskap er per definisjon ubegrenset grådig. Å slippe folk fri, liberalistisk fri, i allmenningen … Det vet vi hvordan går.

Da denne tidlige populismen ble presentert, var det også en uttalt verdikonservativ retning, i den forstand at det la til grunn, som du skrev, «de grunnleggende verdier folk holder høyt i dette samfunnet», i motsetning til «besserwissere som synes at det er verdiløst det som menigmann holder høgt». Er dette et problem hos norske politikere, og da spesielt på venstresida i dag? Tilhører man eliten, og ikke folket?

Dette retter seg mot teknokratiet. Vi har fått det som er verre, liberalismen. Det verste utslaget av det er arbeidsinnvandring. At ikke teknokratiet er en så framtredende hovedmotstander, er fordi liberalismen har inntatt plassen teknokratiet hadde på 60-tallet.

Men gjør ikke den liberalistiske utviklingen også at den radikale venstresida og folket havner stadig mer i utakt?

Nettopp, men det er ikke teknokratiske, men nærmest humanitære grunner til dette. Marx ville aldri nøyd seg med å ta standpunkt i innvandringsspørsmål utelukkende av humanitære grunner. Han ville antageligvis tenkt litt på klasseperspektivet, i motsetning til den såkalte venstresida i dag.

Tilbake i Ta vare på Norge tok du til orde for at de velgerne som stemmer Høyre like gjerne som de stemmer Ap, er vel så viktig å gå etter for venstresida som «den egentlige arbeiderklassen». Dette begrunnet du blant annet med at arbeiderklassen var avhengig av offentlig boligpolitikk og tilsvarende regulering på andre områder, og at arbeiderklassen derfor trenger mellomlagene som vipper mellom partiene som allierte, mer enn omvendt.

Jeg er ikke så sikker på om jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg tror jeg sa at man ikke skulle ha illusjoner om at SV kom til å bli noe proletært parti, som kunne regne med å få mange stemmer fra dem som har det dårligst, men at det blir flere av oss som er like godt tjent med Høyre som sosialdemokratiet. Det er derfor spesielt viktig at SV er i stand til å appellere til disse mellomlagene.

Men dette har vel vært en delvis dominerende strategi og eneste tenkelige vei til makt for det europeiske sosialdemokratiet? Nødvendigheten av å fri til «vippevelgerne» for å få flertall, brukes blant annet som argument mot Corbyn i Storbritannia?

Det som er annerledes med han, er at han har en viss oppslutning hos intellektuelle. Han har ikke oppslutning hos Stoltenberg-typene, men hos opposisjonelle sosialdemokrater som mener sosialdemokratiet har blitt for Blair-aktig.

Ikke alle akademikere er teknokratiske klasseforrædere. Vi har hatt en viktig kritisk tradisjon i sosialdemokratiet, inkludert SV. Dette handler ikke først og fremst om intellektuelle som en ressurs, men som en interessegruppe. Hvis Høyre og SV er like gode til å ivareta praktiske problemer hos disse, er det viktig at venstresida ikke overlater alle til høyresida. I boka ga jeg SV jobben å ta vare på den skravlende klassen for venstresida, fordi den får et like godt tilbud av høyresida i praktiske spørsmål. Mennesket er ikke bare mage. Hvis du ikke har et venstreforum for intellektuell debatt, taper du oppslutning i de såkalte skravlende klassene.

Prognoser er et av teknokratiets farligste våpen, skrev du for over førti år siden, og at kapitalistene og teknokratiet hadde stor suksess med å definere den såkalte premissstrømmen, mens vi «stort sett kaster bort tida». I dag har vi flere tenketanker enn noen sinne. Men hvilken effekt har det, og hvordan kan egentlig venstresida snu denne premissstrømmen?

Kristin Clemet har vært utrolig dyktig til å lage syntetiske argumenter for høyresida. Hun har skrevet at det ikke kan være så farlig om vi setter innvandrere til å gjøre de dårlige jobbene, fordi de står noen år i oppvasken, men får også utdannelse, de lærer seg norsk. Så blir de kelnere, etter noen år kanskje restaurantsjef, og så videre. Det hun ikke tar med, som gjør dette til et syntetisk argument, er at denne innvandreren blir erstattet av en ny oppvasker som er fornøyd med jobben han andre forlot. Selv om individer kommer seg opp fra oppvaskersjiktet får du rekruttert en ny innvandrer – til samme pris. Argumentet erstatter klasseperspektivet med et individualperspektiv. Du kan vedlikeholde prekariatklassen selv om noen individer kommer seg ut av den. Clemet får lett spalteplass med sitt uhyre enkle argument, men et mer komplekst argument, hvor man tenker litt mer flerdimensjonalt, kan jeg aldri tenke meg slipper til. Hun er en mester på å komme opp med tilsynelatende plausible argumenter som folk kjenner seg igjen i. Du kjenner deg ikke igjen i et klasseperspektiv så godt som et individualperspektiv.

Hva kan venstresida gjøre for å matche den jobben Civita gjør her?

Det krever noe annet enn å fylle Agenda med predikable sosialdemokrater av gamle, gode familier. Det kan høres ut som et «advertisement for myself», men når du er 83 år er du ikke ute etter nye jobber, hehe. Det finnes en god del andre skribenter, blant annet i Klassekampen, som kunne fylt den rollen, om de fikk sjansen i et miljø som virkelig er ute etter nytenkning på venstresida.

Kan man uten videre navigere etter de samme retningslinjene innen asylpolitikken, som på hvilke som helst andre politikkområder?

Eller, er det noe spesielt med asylpolitikken som gjør at vi kanskje til og med bør lene oss litt ekstra på de moralske prinsippene?

Maria Wasvik er leder av antirasistisk utvalg i Rødt, har en mastergrad i statsvitenskap, og jobber som rådgiver ved Antirasistisk Senter og med enslige mindreårige flyktninger i barnevernet.

Retten til å søke asyl

Retten til å søke om beskyttelse fra forfølgelse kommer fra FNs flyktningekonvensjon og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den er også tatt inn i Norges grunnlov.

For å anerkjennes som flyktning etter konvensjonen må det i følge FNs flyktningkonvensjon eksistere en reell, framtidsrettet trussel om dødsstraff, fengsel, tortur eller annen nedverdigende eller umenneskelig behandling spesifikt rettet mot vedkommende eller vedkommendes nærmeste familie. Det er dessuten en forutsetning at ikke dets hjemlands myndigheter evner, eller ønsker, å beskytte vedkommende mot denne trusselen. Bare dersom det ikke er mulig og rimelig å søke internflukt på et annet sted i hjemlandet, vil vedkommende innvilges beskyttelse i Norge.⁵ I Norge er det to organer som behandler asylsøknader. Utlendingsdirektoratet (UDI) er et offentlig fagorgan som behandler sakene i første instans. Ved et positivt vedtak er det Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som følger opp bosettingen. Ved et negativt vedtak kan asylsøkeren klage til Utlendingsnemnda som foretar en politisk uavhengig vurdering av saken og fatter et vedtak. I 2014, fikk 35,6 % innvilget flyktningstatus etter konvensjonen i første instans.⁶ I 2015 var prosentandelen på 75 %.⁷

Ved avslag vurderes det automatisk om vedkommende oppfyller kravene for opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Dette er en kan-bestemmelse i loven som til enhver tid vurderes opp mot innvandringsregulerende hensyn.

Flyktninger

Altruisme er en etisk doktrine og filosofi som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener en annen eller samfunnet som helhet. Altruismens motpol er egoisme, som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler.

2015 var året da over en million flyktninger risikerte livet i gummibåter over Middelhavet for å nå trygghet i Europa i den største flyktningkrisen verden har sett siden andre verdenskrig.¹ Hele verden holdt pusten ved synet av Aylan Kurdi, den tre år gamle syriske gutten som ble funnet på en tyrkisk strand etter å ha druknet på flukt fra Syria. Flere enn 3735 klarte det ikke, og det er bare de vi vet om.²

2015 var også året daværende landbruksminister, nå innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug, påsto at «godhetstyranniet rir landet vårt som en mare». Hun siktet til all frivilligheten som blomstret da flyktningene for alvor begynte å ankomme landet vårt, og hvor vanskelig hun og likesinnede hun hadde vært i kontakt med, opplevde dette. Nylig begrunnet hun sine første politiske innstramminger med at innvandrere ikke kan bli «båret på gullstol inn i Norge», og impliserte dermed at det som til nå har vært norsk politikk, faktisk har fungert slik.

I det vi går inn i 2016, året da det forventes at det skal komme enda flere flyktninger til Europa, har Norge en mørkeblå regjering som er i ferd med å gjøre drastiske endringer i asylpolitikken. Disse vil ha enorm betydning for de som rammes, men sannsynligvis ikke ha den forventede effekten de begrunnes med, færre flyktninger.³ Sannsynligheten er stor for at de tilsynelatende utilsiktede konsekvensene av innstramningene blir manglende integrasjon i det norske samfunnet, noe som paradoksalt nok vil kunne brukes som et argument for enda flere mørkeblå innstramninger på sikt.

Hvordan skal venstresida møte dette?

Argumentasjonen bak innstramningene hviler i stor grad på en framstilling av at venstresidas politikk i slike spørsmål utelukkende baseres på følelser, og derfor ikke bare er irrasjonelle og har et ugyldig fundament, men også delvis er skyld i den situasjonen vi nå står oppe i. Det er alvorlig, særlig fordi mantraet etter hvert kan synes å ha oppnådd en viss allmenngyldighet. Har venstresida noe mer å by på enn solidaritet og såkalt politisk korrekte henvisninger til etikk og moral i flyktningspørsmålet?

Før vi ser nærmere på hva venstresida har å by på, er det imidlertid nødvendig å se nærmere på påstanden om at argumentasjon basert på etikk og moral er ugyldig. Alternativet er at vi danser etter deres pipe.

Godhetstyranni, snillisme og egoisme

Venstresida kritiseres for å forfekte en naiv og følelsesbasert linje i asylpolitikken. Ironisk nok, eller kanskje ikke, var det Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen som for alvor innførte «snillisme» som et politisk begrep i den norske offentlige debatten i 1991.⁴ Han plasserte det dessuten i direkte forbindelse med innvandrings- og asylpolitikk ved å referere til ordninger for bosatte flyktninger. Dette har blitt videreført og rendyrket, særlig av Fremskrittspartiet, men har fått en appell langt utenfor FrPs rekker. Det siste halvåret har denne fortellingen blitt gjentatt stadig oftere, godt hjulpet av spekulative oppslag i mediene. Siste, og kanskje beste, eksempel sto Gøran Kallmyr (FrP) for. Han hevdet at fordi Norge er et så rikt land, koster det oss mer å hjelpe.

Det høres uskyldig ut, men hva innebærer denne typen argumentasjon egentlig?

For det første impliserer man at politikken til motstanderen, og i denne sammenhengen de som har styrt tidligere, har vært irrasjonell og uforsvarlig. I forbindelse med innvandrings- og asylpolitikk, blir det dessuten ofte indikert at dette i seg selv har vært med på å bidra til den uønskede innvandringen, at det er sjenerøse velferdsordninger som skaper flyktningestrømmer til Norge.

For det andre kan denne formen for argumentasjon undergrave hva asylinstituttet dreier seg om. Dersom politikere kan ta seg råd til å være snille eller ikke, indikerer det at det umulig kan være snakk om spesielt alvorlige saker. Om man skal innvilges flyktningstatus eller ikke, skal ikke ha noe med politikk eller hvor mange som kommer å gjøre. Derfor opprettet man i sin til Utlendingsnemnda (UNE) som et uavhengig organ, mens Utlendingsdirektoratet (UDI), kan instrueres politisk. I høst vedtok Stortinget å endre dette slik at også UNE kan instrueres av regjeringen. Dermed har ikke Norge lenger en uavhengig instans som vurderer klager på vedtak i asylsøknad. Dette er en kraftig svekkelse av rettssikkerheten til de som flykter til Norge.

Det er heller ikke slik at det er Rune Gerhardsen, Siv Jensen eller en annen hjemlig politiker som har funnet opp denne måten å argumentere på. Den kan spores tilbake til forfatteren Ayn Rand og hennes objektivisme. Med utgangspunkt i rasjonell egoisme og såkalt politisk frihet, ville hun fjerne all offentlig velferd og statlig kontroll, og overlate det hele til et fullstendig fritt marked. Rand har blant annet uttalt at hun ikke misliker altruisme*, men faktisk hater det.⁸ Dette er tankegods Tea Party-bevegelsen på ytterste amerikanske høyre trykker til sitt bryst. Her hjemme finnes blant annet Human Rights Service og nettstedet document.no i fanklubben. Og Rand er altså favorittforfatteren til parti-lederen i et av de største partiene på det norske Stortinget. Det lover ikke særlig godt for å finne en løsning på den situasjonen vi står oppe i, verken i Norge, Europa eller ute i verden.

Like skremmende som glorifiseringen av egoisme, er hva denne tankemåten gjør med måten vi oppfatter oss selv i verden på. En person som hater altruisme og opplever seg selv som uten relasjoner til menneskene rundt seg, vil neppe være lett å rekruttere til en bevegelse som kan forandre samfunnet. Denne måten å argumentere på bør dermed behandles som det det er, en politisk avsporing fra ytterste høyre. Strategien til innvandringsmotstanderne er klar: avvise venstresidas krav om solidaritet.

Det moralske argument – touchy feely og ugyldig?

Solidaritet er og har vært en sentral del av venstresidas flyktningpolitikk. En solidarisk tankegang innebærer en grunnidé om å basere sine handlinger på mer enn egeninteresse, men ikke å se bort fra den. Solidaritet er ikke å fornekte egne interesser, men å anerkjenne våre felles interesser, selv om vi er forskjellige. Ved å gi avkall på noe egeninteresse på kort sikt, kan man potensielt sett skape større nytteverdi for flere mennesker.⁹

Argumentasjon begrunnet i etikk og moral assosieres ofte med religion, og religion assosieres ikke oftest med rasjonalitet. Menneskelig moral blir av enkelte religiøse sett på som beviset for at en gud eksisterer.¹⁰

Følgende problemstilling blir imidlertid lagt fram av Sokrates til Euthyphro i Platons dialog Euthyphro:

Er det som er moralsk godt, befalt av gudene fordi det er moralsk godt, eller er det moralsk godt fordi det er befalt av gudene?

Dette tvinger oss til å vurdere en veldig viktig detalj i enhver diskusjon om moralens natur, nemlig den logiske begrunnelsen for ethvert moralsk prinsipp.

Moralsk argumentasjon trenger ikke være irrasjonell og følelsesbasert, men kan faktisk være både sekulær og basert på rasjonalitet og logikk. Kant og Habermas avviste for eksempel fullstendig tanken om følelser i spørsmål om moral. Med utgangspunkt i humanisme og vitenskap finnes det en rekke rasjonelle standarder som både er viden aksepterte og vitenskapelig begrunnet.¹¹ Det dreier seg for eksempel om anerkjennelsen av at vi alle er tenkende og følende individer som dypest sett er ganske like. At de fleste innerst inne alltid vil velge å forfølge lykke, heller enn smerte og lidelse. Sekulær moralisme er kollektivistisk, og søker å sette rasjonelt baserte standarder til det beste for de fleste. De fleste land anerkjenner i dag for eksempel en rekke rettigheter som grunnleggende universelle. Vi kaller dem menneskerettigheter.

Verdien ved det moralsk riktige kan imidlertid ofte ikke bevises med logikk aleine, men må vises i praksis for å overbevise.¹² Derfor er det ekstremt viktig å jobbe for å holde flyktningdebatten redelig og faktabasert.

Det er ikke slik at moral og etikk må være i konflikt med rasjonalitet, men bør snarere være basert på det. I rasjonell egoisme og dets like, derimot, vil moralen ofte komme i konflikt med.

Hva er egentlig asyl- og flyktningpolitikk?

Kan man uten videre navigere etter de samme retningslinjene innen asylpolitikken, som på hvilke som helst andre politikkområder? Eller er det noe spesielt med asylpolitikken som gjør at vi kanskje til og med bør lene oss litt ekstra på de moralske prinsippene?

Tradisjonell politikk handler om fordeling av goder og byrder mellom innbyggere i et samfunn. Asylpolitikk handler om hvorvidt et annet lands borger, en utlending, skal gis beskyttelse fra forfølgelse, og dermed indirekte og potensielt sett, «legge vekt til byrden» for befolkningen i et velferdssamfunn som Norge. Normalt er de ulike interessegruppenes makt avgjørende når politiske vedtak som angår deres felt, skal fattes. Asylsøkere eller flyktninger har få eller ingen slike interessegrupper som ivaretar deres interesser, noe som følger av situasjonens natur: perioden som asylsøker er tidsbegrenset og mennesker kommer og går.

Asylpolitikk er en del av et lands innvandringspolitikk, men er også basert på helt andre premisser enn arbeidsinnvandring.

I motsetning til spørsmål relatert til visum eller EØS kan asylsaker handle om liv eller død og ha enorme konsekvenser for et enkeltmenneskes, eller til og med en hel families liv. Det handler om mennesker i en desperat situasjon, og har man anledning er det moralsk riktig å hjelpe til. Avstanden til politiske diskusjoner eller avgjørelser, om ny E18 eller ikke og store deler av all annen politikk, ligger i så måte milevis unna asylpolitikken.

Man kan heller ikke snakke om flyktninger og asylpolitikk uten å nevne FNs flyktningkonvensjon og de mange jødiske flyktningene i Europa, ikke bare etter, men også før den andre verdenskrig. Allerede i 1938 møttes representanter fra over tretti land i Evian i Frankrike for å diskutere situasjonen med de mange jødiske flyktningene Hitlers politikk sendte på flukt. Bortsett fra Den Dominikanske Republikk, tok ingen av statene imot flere flyktninger. Måten verdenssamfunnet grovt mislyktes i å hjelpe den varslede strømmen med flyktninger i Europa, er en av de direkte forløperne til opprettelsen av FNs flyktningkonvensjon. 79 av verdens land har ratifisert konvensjonen, i et forsøk på å komme til enighet om noen helt grunnleggende regler for å forhåpentligvis unngå en gjentagelse av katastrofen fra den gangen.¹³ Det eksisterende lovverket innen asylfeltet er dermed utformet etter en helt spesifikk hensikt.

Det er tre helt grunnleggende moralske begrunnelser for hvorfor stater skal akseptere flyktninger. For det første er det den kausale sammenhengen: når handlinger ens land har utført i søkerens land, medfører det et spesielt moralsk ansvar, jamfør kamptolksakene fra Afghanistan. For det andre humanitær omtanke: dersom vi har anledning til å hjelpe noen i en umenneskelig situasjon, er det det riktige å gjøre. Og for det tredje kan man se det som en normativ konsekvens av statssystemet: Ettersom man er prisgitt den staten man er født til statsborgerskap i, er muligheten til å søke beskyttelse i et annet land en potensiell «ventil» for statssystemet.¹⁴ To av de tre kan klart regnes som rasjonelle, kanskje bortsett fra «humanitær omtanke». Men de færreste vil være uenige i det moralske prinsippet om å hjelpe, hvis man kan. Og det er der uenigheten oppstår.

What else is there?

Da den norske regjeringen endelig kom på banen i høst, etter at tusener av frivillige i ukeavis hadde vist sin solidaritet og hjulpet til med å ta imot det store antallet nyankomne flyktninger, var statsministerens fokus fra første stund rettet mot hvilke utgifter og hvilken sikkerhetsrisiko dette ville medføre for oss. Mennesker sov på asfalten utenfor Politiets Utlendingsenhets kontorer på Tøyen i Oslo, samtidig som alarmen gikk som verst om at IS-soldater ville gjemme seg blant flyktningene, på tross av PSTs vurdering av at trusselen fra egne høyreekstreme var større.

Ja, dette vil koste penger. Det som er interessant, er hvor mye det egentlig er snakk om og hvor lenge det vil vare. Det er selvfølgelig vanskelig å anslå med noen særlig nøyaktighet, men SSB gjorde et forsøk, og basert på det skrev Finansavisen at 100 000 flyktninger til Norge vil koste samfunnet 430 milliarder kroner. Problemet var bare at den fete overskriften ikke fortalte at dette enorme tallet er summen av alle kostnader i 86 år – fra 2015 til 2100. Og det er jo ganske sentralt. I følge SSB dreier det seg dermed om ca 50 000 kroner i gjennomsnitt per år, per ekstra flyktning, og det er ikke mye. Fordelt på hver og en av oss er det snakk om 53 øre dagen.¹⁵ Isolert sett kan dermed innvandringen svekke velferdsordninger på sikt, men betydningen vil være liten.

Når det er sagt, er det også viktig å understreke at innvandring ikke behøver å være ulønnsomt; Norge kan faktisk komme helt ok ut av dette på sikt – gitt at vi gjør det ordentlig. Det er en grunn til at Merkel og Tyskland åpnet døren i utgangspunktet. Investeringen vil koste nå, men det kan potensielt sett høstes frukter på sikt. Mange steder i Norge trenger tilflytting, og Norge trenger arbeidskraft. I følge Statistisk sentralbyrå vil antall arbeidstakere per pensjonist synke, samtidig vil behovet for for eksempel omsorgsarbeidere øker. I 1950 var det syv yrkesaktive per pensjonist. I 2050 kan vi forvente to per pensjonist. Totalt anslår de at det vil være et underskudd på arbeidskraft tilsvarende nærmere 200 000 stillinger.¹⁶ Med arbeidskraft følger skattebetalere, og det er dessuten en positiv sammenheng mellom god etnisk og kjønnsmessig balanse og lønnsomhet for bedrifter.¹⁷

For å få til dette er man nødvendigvis avhengig av å få folk inn i arbeidslivet. Jevnt over går det bedre med integreringen i Norge enn det folk tror. Noen grupper sliter imidlertid med lav yrkesdeltakelse. Med Listhaugs innstrammingsforslag vil slike tendenser bli adskillig tyngre å motarbeide. Vi må ta inn over oss at en stor andel av menneskene som har kommet, skal fortsette å være her, og da er det logisk å begynne integreringsjobben fra dag én. Det gjør man ikke ved å senke standarden i allerede falleferdige asylmottak når vi vet at botiden stadig forlenges. Ei heller ved å svekke norskundervisningen og muligheten asylsøkerne har til å delta i lokalsamfunnet, som er realiteten når man nå kutter i den såkalte lommepengeandelen. Det er også et økonomisk tap når flyktninger med oppholdstillatelse uten rett til bosetting tar opp plass på mottak, i tillegg til 18 000 papirløse som lever i det norske samfunnet uten helt grunnleggende rettigheter.¹⁸

Sannheten er at det handler om politiske prioriteringer. De totale kostnadene vil dessuten sannsynligvis bli større enn de hadde trengt å være, fordi vi ikke forberedte oss eller reagerte før det var for sent, men ikke minst på grunn av den norske utlendingsforvaltningen i seg selv. Fordi vi har prioritert annerledes. Dette er det viktig å påpeke. Det norske apparatet for å ta imot flyktninger som UDI administrerer, er anbudsbasert og nærmest i sin helhet drevet av rike investorer og store selskaper, noe som gir dårlig grunn for reell styring og lite rom for planlegging og beredskap. Over tid har stadig flere kommunale og ideelle driftoperatører måttet legge ned. På tross av den allerede da store økningen i ankomster av flyktninger, kuttet regjeringen i bevilgningene til fagorganet UDI på fjorårets statsbudsjett. Fokuset for denne regjeringen har vært på retur, og ikke på ankomst. De siste årene har særoganet Politiets utlendingsenhet hatt de raskest voksende bevilgningene. I 2014 var budsjettet for det omstridte utlendingsinternatet på Trandum på 140 millioner kroner alene.¹⁹ Resultatet blir sannsynligvis både dyrere og vanskeligere enn nødvendig.

Hvorvidt et land lykkes i innvandringspolitikken, handler om hvorvidt man lykkes med å inkludere innvandrerne. Hva Norge kan eller ikke, blir dermed et spørsmål om hvorvidt vi evner å gjøre det på en god måte. Den tidlige tiden i et nytt land spiller en uant stor rolle for vedkommendes videre integrering i samfunnet. Derfor er det direkte uklokt når regjeringen går inn for å kutte i tiltak som er ment å jevne ut og kompensere for både sosiale forskjeller og forskjellen i opptjening av goder mellom flyktninger og majoritetsbefolkningen. I verste fall kan dette bidra til å forstørre den sosiale og økonomiske avstanden mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen i Norge.

Hovedskillet mellom høyre- og venstresida står ikke mellom hvorvidt det er best å hjelpe der eller her. Den store uenigheten synes å være hvordan vi skal forholde oss til de menneskene som tilfeldigvis bor «i nærheten» (for eksempel libanesere og irakere), og hvordan vi forholder oss på en ordentlig måte til de menneskene som faktisk allerede er her. Det er ikke lenger mulig å forholde seg til et teoretisk valg om å hjelpe her eller der. I Brüssel sover flyktningene gatelangs. I Sveits interneres de. I Slovenia blokkeres flyktningene av piggtrådgjerder og borgerverngrupper.

De europeiske landene har fortsatt ikke klart å fordele flyktninger mer rettferdig mellom seg. Foreløpig er det bare rundt 272 flyktninger som har blitt relokalisert, og EU-avtalen omhandler totalt ca 200 000 flyktninger.²⁰ Europeisk asylpolitikk er blitt et spill der ingen vil sitte igjen med svarteper. Samtidig forverres situasjonen i Syria og landets nærområder men også i land som Afghanistan, Libya og Etiopia. Denne utviklingen er ikke god verken i et menneskelig eller et økonomisk perspektiv.

I flere av landene som opplevde høye ankomster, skaper motsetninger mellom flyktningene og lokalbefolkning nå gnisninger, og høyreradikale bevegelser er på frammarsj. I desember meldte Al-Jazeera om maskerte menn som angrep flyktninger i gummibåter og stakk hull på dem utenfor Hellas.²¹ I Finland ble flyktninger møtt av demonstrasjoner og menn kledd ut som KKK. Høyreekstreme grupper mobiliserer, borgerverngruppen Odins soldater marsjerer i gatene i norske byer, og det har vært påtente branner i mange asylmottak eller steder det er planlagt å etablere mottak.²² Ikke overraskende har dette blusset opp etter de mange overgrepene i Köln på nyttårsaften. Å demme opp for denne utviklingen blir avgjørende.

Norge kan og bør ta imot flere kvoteflyktninger og bidra i en europeiske relokaliseringsplan, i tillegg til å øke bidragene til de helt nødvendige tiltakene i nærom-rådene, noe som også vil komme Norge og Europa til gode. Å stenge grensene, slik vi i praksis gjør nå, i et Europa der tusenvis av mennesker fortsatt drives fra den ene gjørmete og piggtrådbefengte grensepost til den andre, og gummibåtene fortsetter å ankomme, kan medføre katastrofe. Det vil nok heller ikke føre til noen løsning på verken flyktningenes eller Europas problem at Norge fortsetter å returnere søkere til første ankomstland etter Dublin-avtalen. Ønsket om å returnere 860 asylsøkere, deriblant 66 enslige mindreårige til Ungarn, et land som både har hatt store ankomster, og som flere ganger er kritisert av FNs høykommissær for flyktninger for sin behandling av asylsøkere, er heller ingen løsning. Heldigvis har UNE stilt sakene i bero, for, i motsetning til UDI, mener klageinstansen at retur til Ungarn ikke bør skje fordi det er «behov for å vurdere landrapporter og situasjonen nøye i påvente av en praksisavklaring».²³

Det er heller ikke slik at lavere standard i norske asylmottak vil gi færre flyktninger på verdensbasis. Men dersom Norge og andre land øker bidragene til hjelpeorganisasjonene som driver nødhjelp i nærområdene, er det mulig færre vil se seg nødt til å flykte. Det blir straks en mye større krise for alles del dersom de store og overfylte flyktningleirene rundt om i verden kollapser. Det er heller ikke slik at innstramningstiltak i Norge evner å stanse kriger, som tross alt er den mest sentrale grunnen til at folk flykter.

Rasjonelt og moralsk

Solidaritet er ikke irrasjonelt, så lenge moralske prinsipper begrunnes logisk og rasjonelt. Det er dermed ikke hodeløst å kjempe for at lengeværende asylbarn bør få bli i landet. Det handler ikke bare om at det trist siden de har fått venner, men også fordi barn skal regnes som selvstendige rettssubjekter i Norge. Det er ikke naivt å være for en liberalisering av kravene for arbeidstillatelser; det er mest sannsynlig langt dyrere for Norge som samfunn at noen mennesker befinner seg utenfor arbeidsmarkedet. La dem jobbe og bidra til samfunnet, det trenger vi for å hjelpe både flyktningene som kommer, de som er her og oss.

Det er ikke irrasjonelt å mene at Norge har råd til å ta imot flere flyktninger, og kan bidra til å løse situasjonen der flyktningene er kasteball i et vinterkaldt Europa, og ikke tape på det på sikt. Det er ikke dumt å mene at man også må øke bistanden til nærområdene. Det som er irrasjonelt og hodeløst, og ikke minst dyrt, er å sitte stille og vente til krisen er over oss før man gjør noe. Og så sette himmel og jord i bevegelse for å måtte gjøre minst mulig, for det som framstår som enhver pris.

Venstresidas viktigste jobb framover blir å bevæpne oss med kunnskap og kjempe mot at FrP og «rasjonelle egoister» får definere virkeligheten vi lever i óg utfordringene vi møter. Aksepterer vi tesen om at sympati og solidaritet med flyktninger er irrasjonelt, har vi allerede tapt. For å få til det må vi stå sammen, og vi må invitere og oppfordre til møter mellom mennesker og kunnskapsutveksling i våre lokalsamfunn. Da flyktningene faktisk ankom Norge, viste vanlige folk hva de var gode for. Disse menneskene må venstresida ta vare på. To ting blir viktige, kunnskap om virkeligheten og om menneskene som lever i den.

Noter:

1. For øvrig er det totale antallet mennesker på flukt i verden anslått av FNs høykommissær for flyktninger til å være rundt 60 millioner. Av disse er ca 40 millioner internt fordrevne.
2. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) (2015) A million refugees and migrants flee to Europe in 2015, URL: http://www.unhcr.org/567918556.html
3. Se f.eks. reaksjoner fra jusprofessorene Andenæs og Cecilie Bailliet (UiO), NOAS, Amnesty, Redd Barna m.fl. URL: http://www.dagbladet.no/2015/12/30/nyheter/innenriks/regjeringen/flyktningkrisa/42560689/, http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/noas-svrt-kritisk-til-listhaugs-asylforslag/3423175022.html, http://www.nrk.no/nyheter/redd-barna_-_-helt-i-grenseland-1.12725025
4. Bakken, Laila A (2010) Anti-snillismen som forandret Norge, NRK, URL: http://www.nrk.no/urix/anti-snillismen-som-endret-norge-1.7305686
5. Se for eksempel Utlendingsloven av 2010 eller FNs Flyktningkonvensjon av 1951
6. UDI (2015) Asylvedtak fordelt på statsborgeskap og utfall 2014, URL: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvetak-fordelt-pa-statsborgerskap-og-utfall/
7. UDI (2016) Asylvedtak fordelt på statsborgerskap og utfall 2015, URL: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvedtak-etter-statsborgerskap-og-utfall-2015/
8. Harsvik, Wegard (2016) i Agenda magasin, Da godhet ble tyranni URL: http://agendamagasin.no/kommentarer/da-godhet-ble-tyranni/
9. Se for eksempel Sally Scholz om Political solidarity
10. Se for eksempel C. S. Lewis´ Mere Christianity (1952)
11. Huemer, Michael (2005) Ethical institutionalism
12. Ibid.
13. UNHCR (2015) About us URL: http://www.unhcr.org/pages/49c3646c2.html, UNHCR Statute URL: http://www.unhcr.org/3b66c39e1.html
14. Carens, Joseph H. (2013) The ethics of immigration
15. Vermes, Thomas og Karlsen, Ole (2015) ABC Nyheter, SSB-tall: 20.000 syriske flyktninger vil koste hver av oss 53 øre dagen, URL: http://www.abcnyheter.no/penger/okonomi/2015/09/24/194873502/ssb-tall-20.000-syriske-flyktninger-vil-koste-hver-av-oss-53-ore-dagen
16. Statistisk sentralbyrå (SSB) (2014) Med utgangspunkt i dagens situasjon: Hvordan utvikler behovet for arbeidskraft seg framover?, URL: https://www.ssb.no/forskning/makrookonomi/makrookonomiske-analyser/med-utgangspunkt-i-dagens-situasjon-hvordan-utvikler-behovet-for-arbeidskraft-seg-framover SSB (2014) Med utgangspunkt i dagens situasjon: Hvordan utvikler behovet for arbeidskraft seg framover? URL: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/flere-pensjonister-maa-forsorges-av-stadig-faerre-yrkesaktive
17. McKinsey & Company (2015) Why diversity matters URL: http://www.mckinsey.com/insights/organization/why_diversity_matters
18. Se f.eks. The European Union Agency for Fundamental Rights (FRA) (2015) Cost of exclusion from health care – the case of migrants in an irregular situation
19. Politiet (2014) Ressursanalyse, URL: http://docplayer.no/2611092-Ressursanalyse-2014-utgifter-og-bemanning-i-politi-og-lensmannsetaten.html, Nina Johnsrud (2014) i Dagsavisen, Skal kaste ut flere asylsøkere i 2014, URL: http://www.dagsavisen.no/innenriks/skal-kaste-ut-flere-asylsøkere-i-2014-1.278552#, Strand, Tron, Granviken, Simen og Bakke Foss, Andreas (2015) i Aftenposten, Flyktningene strømmet inn – Regjeringen kuttet budsjettene, URL:
20. BBC (2015) Migrant crisis: EU ministers approve disputed quota plan, URL: http://www.bbc.com/news/world-europe-34329825
21. Human Rights Watch (2015) URL: https://www.hrw.org/news/2015/10/22/greece-attacks-boats-risk-migrant-lives
22. Se bl.a. http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/finland/11890584/Finnish-government-condemns-racist-attack-on-refugees-in-Lahti.html, http://www.theguardian.com/world/2015/oct/22/germany-braces-for-rise-in-anti-immigrant-attacks og et svært grovt eksempel fra Norge: http://www.dagbladet.no/2015/11/20/nyheter/politi/krim/innenriks/42056085/
23. Strand, Tron og Granviken, Simen (2015) Aftenposten, UDI: Greit å returnere til Ungarn, URL: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/UDI-Greit-a-returnere-til-Ungarn—UNE-Returnerer-ikke-til-Ungarn-8303824.html

 

Hvordan har dagens venstrepopulistiske partier blitt til og vokst seg store.

Hva utfordrer dem?

Kari Celius er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

I Spania knytter det seg spenning til hvordan oppslutningen om Podemos vil bli ved det kommende nasjonale valget i desember. Allerede 100 dager etter at partiet offisielt var blitt et parti i 2014, oppnådde de fem seter i Europaparlamentet. Ved årsskiftet viste meningsmålingene en støtte på mer enn 27 % for Podemos, noe som kunne gjort dem til landets største parti om det hadde vært valgresultatet. I mellomtiden har Syriza i Hellas først vunnet valget, så gått på en smell i forhandlingene med Troikaen om gjeldslettelser, Tsipras har trukket seg, for så å få fornyet tillit ved nyvalget i høst. Syriza er nå ansvarlig for å gjennomføre en kriseplan basert på pensjonskutt og salg av offentlig eiendom og virksomhet.

Dette får stå som opptakten til diskusjonen om fenomenet «venstrepopulisme». Jeg vil prøve å drøfte noen problemstillinger knyttet til under hvilke forhold venstrepopulistiske partier blir til og vokser, hva som kjennetegner dem og hva som særlig utfordrer dem. Det tenker jeg gjøre hovedsakelig med utgangspunkt i Podemos, men jeg kommer også til å bruke Syriza som eksempel. Jeg drøfter også følgende: Er Labour i England sin venstrevending med Corbyn populistisk? I hvert fall brukes populistiske virkemidler.

Økonomisk krise – og regimekrise

Den økonomiske krisa rammet de søreuropeiske landene hardt. I Spania var årene i forkant av 2008-krisa holdt fram som en økonomisk suksess, som imidlertid viste seg å være utviklet på basis av boligbobler og korrupte byggeprosjekter. Effekten ble katastrofal da landet har svakt utbygde industrinæringer (industri kun i deler av landet). Millioner av tapte arbeidsplasser, flere titusener drevet fra hjemmene sine, den offentlige helsevesenet og utdanningssystemet demontert og privatisert. Gjeldsbyrden ble overført fra bankene til folk flest. Slik det også skjedde i Hellas, Portugal, Italia og Irland.

De tradisjonelle partiene i Spania, representert først ved PSOE (sosialdemokratene) i perioden fra 2004 til 2011 og så høyrepartiet Partido Popular siden 2011, manglet svar og alternative løsningsplaner, og ble et lett offer for EUs krav om privatisering og nedbygging av opparbeidete sosiale rettigheter i bytte mot forlenget nedbetalingstid av bankenes gjeld.

En annen viktig del av bakteppet er at i Spania, som i de andre tidligere fascistiske diktaturene i Europa, er det generelt lav tillit i folket til statsmakta og til den ledende eliten. Det forsterkes av at den ene korrupsjonsskandalen avløser den andre, og de går ofte helt opp i toppen i det partiet som til enhver tid sitter med makta. Det er altså regimekrise i tillegg til – og parallelt med – økonomisk krise. Den ledende eliten kan ikke lenger overbevise store grupper av folket at de har felles interesser. Partiene som innehar styringsmakta, mister sin legitimitet overfor folket når de prioriterer å redde bankene og euroen – og egen lommebok – framfor de som mister hus og jobb som følge av krisa.

I tiden etter murens fall har venstresiden vært på defensiven. I det meste av Europa gjelder at de tradisjonelle venstrepartiene har lav oppslutning, – eller er blitt borte på innsiden av et sosialdemokratisk parti. En del av dem har også mistet troverdighet som venstrealternativ fordi de har gått inn i regjeringssamarbeid med sosialdemokratiske partier, eller opptrådd som støttepartier for dem. Nye venstrealternativer som har kommet til, har ofte svak tilknytning til de gamle venstrepartiene, men kan ha sterke bånd til, eller ha «sprunget ut av» sosiale bevegelser. Dette gjelder også for Podemos, der den kjernen som dannet partiet, var en gruppe forelesere og forskere fra The Complutense University of Madrid som fikk med seg aktivister fra Ungdom uten Framtid (Juventud sin Futuro), student-organiserte, folk fra alternativ-kultur og den store protestbevegelsen 15-M. (New Left Review, 93: Understanding Podemos).

Kort om populisme generelt – og venstrepopulismens teoretiske grunnlag

Ernesto Laclau, 1935–2014, argentinsk politisk teoretiker. Kjent for sitt arbeid sammen med Chantal Mouffe. Beskrevet som «post-marxist». I sine siste arbeider var Laclau opptatt av populisme. I On Populist Reason fra 2005 vurderte han populismens rolle i politisk diskurs, hvordan en folkeidentitet blir til, og betydningen av affekt i politikken.

Chantal Mouffe, f. 1943, belgisk politisk teoretiker. Hun er best kjent for sitt bidrag til å utvikle den såkalte «Essex School of discourse analysis», som var en post-marxistisk politisk analyse basert på Gramsci, post-strukturalismen og identitetsteori. Sammen med Laclau: Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics, 1985.

I henhold til leksikonets definisjoner kan populisme være «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til folket – som motsetning til eliten». Det passer ganske godt i tilfellet Podemos, på samme måte som det også passer for de høyrepopulistiske partiene som har vokst seg store de siste to tiåra, som Fremskrittspartiet. Så er det et åpent spørsmål om de – og vi – alltid kan holde rede på hvem som er folket og hvem som er eliten. Definisjonen er veldig vid. Det fins vel knapt nok noe parti som ikke benytter populistiske «knep og triks» i debatter eller rettet mot velgerne. Eller når partiet er i posisjon, beskylder politiske motstandere for å være populister, i betydningen av noen som «fører folket bak lyset». Det kan være et slit å opprettholde et folkelige «mot-eliten-image» når man de facto er en del av den styrende eliten. Som tilfellet er nå med FrP som viser et litt annet ansikt i posisjon enn de gjorde i opposisjon, med de følgene det har fått for oppslutningen hos «gamle» velgergrupper. Det bør nok ethvert parti som rir på en populistisk bølge, være klar over, at det er viktig å klare og balansere mellom kravene til bevegelsen som valgte deg til makta, og kravene fra realpolitikken om å være en samarbeids-parter som står ved avtaler.

Venstrepopulismen tilfører populisme noen dimensjoner, som løfter den fra kommunikasjonsform til ideologi: et ønske om mer folkelig innflytelse. Det er folkets behov som skal ligge til grunn for demokratiet. Eller for å snu det: at økonomien styres av en elite utenfor folkelig kontroll er en trussel mot demokratiet. Samtidig tar venstrepopulistene opp kampen med høyresida om hvem som skal få definere hva som er «sunn fornuft». Det er dette som er venstrepopulismens teoretiske fundament, og det er blitt formulert av den nå avdøde argentinske professoren i politisk teori Ernesto Laclau og den belgiske filosofen Chantal Mouffe. (De to var for øvrig gift med hverandre). Begge vil ta tilbake populismebegrepet fra høyresida. Mouffe sier i et intervju:

Venstresiden må skape en sannsynlig fortelling om en ny virkelighet basert på en annen politikk. (Klassekampen 21. september)

Hun mener det er nødvendig for å demme opp for høyrepopulismen. Laclau/Mouffe setter den marxistiske klasseanalysen til side, de mener den ikke fungerer som verktøy til å forstå samfunnet slik det er i dag. Politisk identitet er ikke er et resultat av konkrete økonomiske og sosiale relasjoner. I følge Laclau eksisterer klasser like lite som klassekamp, og hvis det hadde vært sånn at organiseringen av samfunnet og kampene som pågår kun var avhengig av disse relasjonene, ville det ikke vært rom for politikk som en selvstendig aktivitet.

I stedet er det vi ser, mange ulike grupper som fører kamper for sine særinteresser. Dette kommer til uttrykk gjennom nye sosiale bevegelser, som feminisme og etniske og nasjonale minoriteters kamp. Venstrepopulismens bidrag er å føre sammen de ulike kampene og skape kollektive viljer. En splittet befolkning kan forvandles til et folk, et «vi» som forenes i kampen mot «dem», enten de er eliten, makthaverne eller EU.

Betydningen av å være på TV

Som det er gjort rede for tidligere, er kommunikasjon av politisk budskap sentralt i populismen. Folk engasjerer seg ikke lenger gjennom partier men gjennom media. Bruk av media er nødvendig for å få mulighet til å nå bredt ut til folk. Det er viktig å være på TV. Pablo Iglesias tankegang er slik: Før var familien, skolen, og kjerka de viktige ideologiprodusentene, nå er det TV, og i Spania særlig talk show, som produserer folkemeningen og den politisk argumentasjonen som understøtter folkemeningen. Når folk snakker om politikk i matpausene eller på bar om kvelden er det TV-debattene og opinionsmakerne der de henter argumentene fra.

Podemos startet som et TV-fenomen, det var den professoren med hestehale som var på TV og snakket om de som ble rammet av krisa. Da snakket han ikke om bankene, men om folk, om vanlige middelklassepersoner som var blitt fattige, hadde mistet jobben eller hjemmet sitt som følge av krisa.

What we said allowed these victims» – «above all the impoverished middle classes – to identify themselves as such and to visualize, through the from of a new «us», the «them» of their adversaries: the old elites. (NLR, 93: Understanding Podemos)

Når venstresidens kandidater blir synlige på TV, er det et viktig poeng at folk ser at de er «som folk flest». For å si det med venstrepopulismens ord: det hjelper til med å bygge opp fortellingen som synliggjør at en annen politikk er mulig, og at det går an for folk å identifisere seg med politikken og dens formidlere. Det er nærliggende å kommentere at Bjørnar Moxnes er på TV for tida, der han både lager mat og «er» kjæreste, og det i beste sendetid. Det kan understøtte det poenget. Jeg er usikker på om en slik analyse er riktig. Kan det ikke også bekrefte overfor vanlige folk at de tilhører den intellektuelle eliten, altså «de som er på TV» og ikke «folk flest»? Det er uansett et tanke-kors at en politiker fra et revolusjonært parti godt kan få være underholdning, men må holdes unna partilederdebatten.

Karismatisk leder og store massebevegelser

Et annet kjennetegn ved venstrepopulistiske partier som har vokst seg store, er at de har synlige og karismatiske ledere som kan mobilisere og begeistre store deler av befolkningen. Det kjenner vi igjen fra Latin-Amerikas sterke tiår med Hugo Chavez i Venezuela og Evo Morales i Bolivia, men det er ingen tvil om at valget av Alexis Tsipras og Pablo Iglesias har vært en viktig faktor for at Syriza og Podemos har kunne vokse så fort. Når vi leser historien om Podemos, kan det virke som valget av «mannen som er kjent som TV-debattant» som lederskikkelse, er et bevisst valg og at Iglesias er «bygget» med tanke på lederskap. Det er heller ingen tvil om at Podemos har hentet sin inspirasjon fra Latin-Amerika. Inigo Errejon, en annen av de sentrale i Podemos´ ledelse, er fan av Laclau, og hadde i tiden før Podemos ble dannet, studert folkelige bevegelser i Bolivia. Hen mente at det kunne være mulig å bruke erfaringene fra Latin-Amerika på situasjonen i Sør-Europa, men uten å kopiere den latinamerikanske sosialismen.

En annen parallell til Latin-Amerika er betydningen av å knytte an til sosial bevegelser som har masseoppslutning. I Podemos´ tilfelle er partiet nærmest vokst ut av bevegelsen, i Syrizas tilfelle er det ikke like tydelig, men heller ikke dette partiet ville fått masseoppslutning uten at det var en massiv protestbevegelse rettet mot EUs kuttpolitikk. Felles for begge er at partidannelsen har skjedd veldig raskt. De har ikke rukket alle de konsoliderende diskusjonene, fordi de så raskt må ha på plass et parti-apparat, fordi det er nå bevegelsen trenger et organisert uttrykk. I Spania skjer det når de skal stille til valg til EU-parlamentet for en politikk som går mot kuttdiktaten. Å bygge grunnorganisasjoner i et nytt parti må gjøres over tid hvis man ikke allerede har med seg denne grunnorganiseringen fra bevegelsen. I Podemose skjedde dette etter at partiet var lansert ved etablering av Podemos-sirklene som grunnplans- og valgkamporganisering.

I Storbritannia har det motsatte skjedd. En stor bevegelse mot innstrammingspolitikken har nærmest trengt inn i Labour, og funnet sin leder i Jeremy Corbyn, som verken er ung eller en stor agitator. Derimot er han en utrettelig aktivist og solid plassert på den stadig mer marginaliserte venstresida i Labour, og passer sånn sett svært godt som symbol for en grasrotbevegelse. Fenomener som Syriza og Podemos ville hatt få muligheter for å komme i maktposisjon med det britiske valgsystemet, som sørger for at mindre partier blir utestengt fra parlamentet. Muligheten for at en bevegelse skal få et politisk uttrykk, går derfor via et eksisterende parti, et sosialdemokratisk parti som mange oppfattet som overgitt til høyredreining over flerfoldige tiår. Et nytt system for ledervalg gjorde det mulig for alle som ønsket det å delta i valget ved å betale et lite engangsbeløp. Dette førte til at Labour fikk mange nye medlemmer som ville være med å stemme inne venstresidens kandidat, dette fungerte som en dør inn i partiet for bevegelsen. Som i tilfellet med Podemos er Corbyn avhengig av at bevegelsen som valgte han til leder, holder trykket oppe, at Labour lykkes i å bli bevegelsens organiserte uttrykk. Det er ingen lett match når de fleste av partiets parlamentarikere tilhører høyresida, men i motsetning til det som er typisk for de venstrepopulistiske partiene, kan Corbyn lene seg på å ha forankring i de største fagforeningene, hvor det er blitt mobilisert for en venstrekurs.

Venstrepopulistiske utfordringer

Den store utfordringen i overgangen fra å være en del av en bevegelse til å bli et parti er å forene politiske strømninger som har ulike utgangspunkt og ulike ideer om hva man ønsker på kort og lang sikt. Samtidig vil det nye partiet sannsynligvis være avhengig av å samarbeide med eksisterende partier hvis de ønsker å komme i maktposisjon. Da er det viktig at partiet står trygt på fundamentet sitt, og er klart på hvilke prinsipper det ikke er aktuelt å vike fra når det skal forhandles.

Det må være relevant å spørre: Hva er dette fundamentet for et venstrepopulistisk parti som mangler klassetilknytning, og som kanskje heller ikke oppfatter det som en mangel? Hvilke verktøy har man når man avviser klasseanalyse og mener at forholdet mellom arbeid og kapital ikke er en viktig motsetning, slik som Laclau/Mouffe gjør. At dette synspunktet deles av Podemos har jeg ikke grunnlag for å hevde, siden jeg ikke har funnet at de sier noe om dette. Siden det er vanskelig å få tak i hvor det venstrepopulistiske prosjektet skal hen, blir prosjektet om «en ny virkelighet basert på en annen politikk» ganske vagt. Kan det bli sosialisme av sånt? Nei, ikke hvis man forstår sosialisme som noe mer enn et betraktelig mer utvidet og mangfoldig demokrati. Hvis den liberal-demokratiske ideologien (forståelsen av demokrati som utvidete individuelle rettigheter) ikke skal forkastes, kan jo like gjerne den kapitalistiske produksjonsmåten bestå, for utvidingen av demokratiet er kanskje ikke ment å gjelde produksjon og forholdet mellom arbeid og kapital. Det er mulig at det her er mine kunnskaper om venstrepopulismen som ikke er strekker til, men det jeg har lest om og av Laclau/Mouffe, er vagt. Men hvis jeg skal prøve å konkludere, så synes det som om venstrepopulismen kan bidra med en oppskrift på hvordan et venstreparti kan komme til makta i en politiske situasjonen med massemobilisering mot det sittende regimet, men ikke hva som skal gjøres etter at man har kommet i posisjon. Podemos er veldig klare på at deres suksess i stor grad skyldes den spesielle situasjonen partiet har blitt til i med økonomiske og politisk krise i kombinasjon med en stor protestbevegelse. De bør også være oppmerksom på at bevegelsen som var utgangspunktet, står i fare for å svekkes når partiet først har gjort seg til talsmenn for bevegelsen og så tatt roret. Hvor lenge vil universitetslektorer og «TV-tryner» kunne beholde troverdigheten i hele det folkelige spennet fra de prekære til håndverkere, statsansatte og aktivister i miljøbevegelsen? Skal de få til det, må de politiske prioriteringene være slik at de evner å forene disse gruppene på noe mer enn motstanden mot EUs krav om kutt i offentlige utgifter.

Mulige utganger for venstrepopulistiske partier

Det er et spørsmål om det er mulig å løse denne økonomiske krisa med en motkonjunkturpolitikk, dersom det var oppslutning om en slik politikk. Rødt mener at det er nødvendig å bryte med kapitalismen for å realisere et nytt samfunn, at det trengs en annen økonomi enn de kapitalistiske, at demokratiet må utvides til å gjelde også produksjon og arbeidsliv. Det er ikke et formulert mål for venstrepopulistene.

Da Syriza sa ja til EUs «hjelpepakke» i juli i år, støttet Podemos dette. Hva tenker de nå foran det nasjonale valget, og hva sier de til velgerne sine om hvordan de vil stille seg i en tilsvarende situasjon for Spania? Det har jeg ikke funnet ut noe om, men jeg regner med at de følger Syriza og utviklingen i Hellas nøye.

Det er særlig to erfaringer som bør være relevante:

1. Det er ikke mulig å få gjennomført motkonjunkturpolitikk og samtidig få økonomiske «hjelpepakker». Troikaen vil kreve kutt med usosial profil som de har gjort overfor Hellas. Det er usannsynlig at Spania kan oppnå noe mer i forhandlinger. Da blir man egentlig nødt til å vurdere om man skal ut av euroen, om man vil gå hele veien.
2. Dersom de velger å spørre ved en folkeavstemming om kursen videre, bør de ta svaret til følge hvis de vil beholde sin troverdighet. Syriza oppfattet tydeligvis folkets nei til EUs kuttpakker som et ja til å fortsette å forhandle, og ikke til å gå videre mot «Grexit». Jeg har lurt på om spørsmålet var stilt uklart med vilje fordi det var politisk uenighet om dette innad i Syriza. Alternativt kan det være slik at grekernes nei er blitt tolket som et «større nei» enn det var av omverden. Det er ikke vanskelig å se Syrizas’ dilemma: Folket vil ikke ha EUs kuttpakke, men de vil kanskje heller ikke ut av EU.

Det synes klart at et parti som vil oppnå makt til å gå mot EUs kuttpolitikk, må ha et avklart politisk prosjekt, og det må snakkes sant til velgerne om hva som er prosjektet. Er det ennå ikke der, er det kanskje nødvendig å fortsette konsolideringa og fortsette å bygge de politiske fundamentet før partiet søker makt. Det betyr kanskje at oppslutningen slutter å vokse eller stagnerer, men man slipper å administrere en kuttpolitikk som går på tvers av det man gikk til valg på.

Kilder:

• Pablo Iglesias: Understanding Podemos (NLR 93, mai–juni 2015
• Lotta Elstad: Den spanske sensasjonen Podemos – hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid
• La Monde Diplomatique, nr.10/2015: Podemos´ inspirasjonskilde og Labour uten spinn
• Klassekampen, 21.9.15: Om Corbyn og Mouffe

Det er jo egentlig elementær sosialhistorie.

Folk som blir kuet og undertrykt, gjør før eller siden opprør. Retninga på opprøret kan variere for tid og sted.

Nå er det IS som fanger opp en del av misnøyen.

Heming Olaussen er landsstyremedlem i SV, kommunestyrerepresentant for SV i Re i Vestfold og tidligere leder av Nei til EU i Norge.

Etter IS’ terrorangrep i Paris har politiske ledere á la Hollande, Cameron og Putin svingt seg til de store retoriske høyder.

I ekkokammeret hører vi grumset fra blant annet Marie Le Pen, Per Sandberg, Niall Ferguson, Dansk Folkeparti, Hege Storhaug. IS skal «utslettes». Det skal bli «total krig». I tillegg kommer utspill fra Jan A. Ellingsen fra FrP (medlem av Stortingets justiskomite) om å internere «risikopersoner». Altså fengsling før forbrytelse. Storhaug vil forby moskeer.

Politibevæpninga forlenges nok en gang. VG skriver enda mer ekstreme lederartikler

Demokratiske prinsipper blir ikke så viktige. Rettsstatsprinsipper blir ikke så viktige. Internasjonale konvensjoner er bare til bry. Ytre høyre danser på bordet og maner til en krig der målet helliger alle midler. De er IS’ direkte motsats. De løper IS’ ærend. De beviser IS sin tese om at demokrati og rettsstat bare er staffasje. I ghettoene, både i vestlige land og i Midt-Østen, sitter tusenvis av sinte ungdommer og ser, lytter og lærer. Mange av dem får grunn til å tro på IS. Nå blir det overvåking, ransaking, kontroll, politi, bevæpning og hysteriske medier. Angsten skal ete sjelen.

Vi – som lever i «gråsonen» som Åsne Seierstad kaller det – har en jobb å gjøre: Bekjempe ekstremistene på begge sider. Forsvare demokratiet og rettsstaten, ytringsfriheten og friheten. Med de midler demokratiet stiller til rådighet. Betyr det også krig mot IS?

Jeg vil støtte de kurdiske Peshmerga-styrkenes kamp for sitt eget territorium, mot IS. Jeg kan også ha forståelse for at disse trenger flystøtte, og at FN åpner for dette. Jeg vil avgrense meg mot russernes bombetokter, som i all hovedsak har handlet om å styrke Assad og bombe styrkene til hans politiske motstandere. Jeg vil avgrense meg mot begrepet «total krig» som nettopp er en måte å si at alle normale konvensjoner og regler er satt til side – alt er tillatt. Jeg vil mene at Norge ikke skal delta i denne krigen, som primært må løses lokalt og regionalt. Norge løper en stor risiko for å ta feil side – uansett hva vi gjør, og pådra oss en oppmerksomhet norske innbyggere ikke trenger eller fortjener. Sporene fra Libya og Afghanistan skremmer.

Jeg mener dessuten at den enkelthendelsen som i størst grad har utløst det kaos og vanvidd vi nå ser i Syria, Irak og i store deler av Midt-Østen, var USAs (og FNs) fatale feilgrep med å invadere Irak og avsette Saddam Hussein. Basert på en USA-fabrikkert løgn, som forledet FN og verdenssamfunnet til å støtte den amerikanskleda kollisjonen av villige til Irak-invasjonen. Heldigvis holdt det norske folket hodet kaldt og støtta statsminister Bondeviks motstand mot haukene i Høyre, slik at Norge – på linje med f.eks. Tyskland – ikke deltok i dette epokegjørende feilskrittet som oppløste den irakiske stat, og la grunnlaget for religiøse og sekteriske konflikter som har herjet Midt-Østen siden.

Jeg skal ikke påberope meg hverken historiekompetanse eller noen full innsikt i Midt-Østens mange konflikter og tragiske historie. Jeg er en samfunnsengasjert nordmann, langt fra brennpunktet i Midt-Østen-konflikten. Likevel – hele mitt politiske engasjement sprang ut av Israel–Palestina-konflikten i 1970, så noe har jeg fått med meg på veien.

Etter mitt syn har vestlige invasjoner og innblanding i staters indre anliggender på tvers av internasjonale konvensjoner og spilleregler gjort situasjonen i Midt-Østen uendelig mye verre enn den kunne ha vært. Irak var en fungerende stat, dog med en despot som leder. Det samme kan man si om en rekke andre stater i området – Iran, Saudi-Arabia, Kuwait etc. etc. Etter 9/11 klarte den amerikanske presidentens rådgivere (med bakgrunn fra bl.a. amerikansk våpenindustri og andre interessenter) å få president George W. Bush til å komme opp med begrepet «Ondskapens akse» («The axis of evil»). Dette var i utgangspunktet definert som Irak, Iran og Nord-Korea. Seinere kom også begrepet «Den utvidete ondskapens akse», som omfattet Libya, Syria og Cuba.

I denne sammenheng ser vi bort fra Nord-Korea og Cuba, i og med at de ikke er knytta til Midt-Østen.

Historia til Irak-krigen (kortfatta):

Irak-krigen (også kalt Den andre gulfkrigen eller Operation Iraqi Freedom) var en krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisjon startet et omfattende militært angrep på Irak med hensikt å invadere og okkupere landet. Krigen sluttet offisielt den 31. august 2010 da president Barack Obama erklærte at krigen var over. Bakgrunnen for krigen var USAs påstander om at Irak var i besittelse av store mengder masseødeleggelsesvåpen. Men disse påstandene viste seg å være falske. Krigen var meget omstridt i store deler av verden og etterhvert mistet den også mye av støtten blant amerikanerne. I 2010 uttalte USAs forsvarsminister Robert Gates at «forutsetningen som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig».

250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukta og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.

Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen. Kampene sto både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet.

Det planlagte angrepet på Irak førte vinteren 2003 til enorme protestdemonstrasjoner i store deler av verden. Den 15. februar skal opp mot 10 millioner skal ha gått i tog til protest mot USA planer om å angripe Irak. Blant annet protesterte rundt 60 000 i Oslo, 600 000 i London og rundt 250 000 i Berlin. Ulike meningsmålinger i februar 2003 viste en massiv motstand mot å angripe Irak i de aller fleste land verden over. I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse. Dette kom frem i en meningsmåling utført av Opinion i februar. Den planlagte krigen hadde forholdsvis stor støtte blant USAs befolkning og størst var støtten fra hvite kristenkonservative.

De siste amerikanske soldatene forlot landet søndag 18. desember 2011. Etter at de trakk seg ut, startet Iraks sjiamuslimske president, Nouri al-Maliki, å føre en stadig mer sekterisk politikk, som gikk på bekostning av den sunnimuslimske minoriteten i landet. Dette førte til stor frustrasjon hos sunnimuslimene og bidro sterkt til veksten og fremgangen til den ekstreme gruppen IS – Den Islamske Staten.

Invasjonen i Libya har ikke direkte sammenheng med Irak-krigen og dens følger, men må likevel sees som en del av et hele. Igjen intervenerte vestlige styrker i et arabisk land. Igjen førte den vestlige inngripen at vondt gikk til mye verre. Man gikk langt ut over FN-mandatet, og ga seg ikke før også Libyas hersker, Muammar al-Gadaffi, var drept. Sjøl om dette ble utført av lokale styrker/militser, var det bombinga som banet vei for likvideringa. Dermed fikk vi et Libya i full oppløsning og borgerkrig, væpnede militser og klaner, og et arnested for IS-rekruttering av radikaliserte ungdommer. Spillet ble vendt mot Vesten sjøl. Denne gangen var Norge med. Vi var de «flinkeste» til å bombe mål i Libya, i en krigføring som ble vedtatt per mobil i den rød-grønne regjeringa! Det hører ingen steder hjemme, og det er sterkt beklagelig at et fredsparti som SV ikke klarte å holde tunga rett i munnen. Det har da også partiets øverste organer markert tydelig – om enn i ettertid. Vi må tro at partiet har lært. SVs (og SPs) motstand i Stortinget mot norsk deltakelse i krigen mot IS (Norske offiserer med opplæring av en uklar motstandsgruppe i kampene i Syria) viser i hvert fall at man er på rett vei.

Problemet med Libya var igjen inter-venering uten noen ide om hvor man ville – annet enn å få has på Gadaffi. Også her protesterte mange militæreksperter, som pekte på nettopp dette faktum. De, og andre kritikere, fikk rett. Tilhengerne av intervenering forsvarer seg med at de ville forhindre et folkemord. Det er jo et edelt motiv, men hvor mye av dette var propaganda? Hvilke forutsetninger har vi for å forstå de konfliktene «vi» blander oss inn i, hvilke konsekvenser det kan ha, og hvilke mulige resultater som kan komme ut av vår innblanding. Hva med Afghanistan?

De er gode å ha i en demokratisk retorikk, Gandhi, Nelson Mandela og Malala Yousafzai, men hører man egentlig på hva som er deres budskap? En Gandhi som har sagt at «an eye for an eye makes the entire world blind». En Mandela med sitt forsoningsbudskap. En Malala som framhever utdanning, ikke krig? Kjekke å ha for vestlige ledere som vil sole seg i glansen, men som viser dem og deres budskap ren forakt straks det blir «alvor».

Nå har Vestens krigføring, innblanding og statsoppløsning avfødt et monster. IS – en bevegelse primært basert på sunnimuslimsk frustrasjon i Irak og Syria – med til dels åpen til dels fordekt støtte fra Saudi-Arabia og andre sunnimuslimske regimer. En bevegelse skapt i hat og frustrasjon, en radikal militær, politisk og religiøs organisasjon som klarer å rekruttere bredt blant frustrert ungdom både i Midt-Østen og i vest.

Nettopp fordi organisasjonen er ideologisk, vil den neppe kunne knuses ved hjelp av bomber. Militært kan den bekjempes, men om man vil rykke opp ondet ved roten, må det helt andre midler til. Slik situasjonen er i dag, bekreftes Vestens hyklerske forhold til sine egne prinsipper om demokrati og rettsstat hver eneste dag. Det spiller sjølsagt IS på. Og det går til dels hjem hos de IS ønsker å nå.

Frankrike har i årevis neglisjert sitt sosiale ansvar for store innvandrergrupper. Ghettoer og massearbeidsløshet er resultatet. Det gir god grobunn for frustrasjon og opprørske ideer. Tilsvarende i deler av UK, om enn sammensetninga av den ikke-hvite minoriteten er noe annerledes der. På kontinentet ser vi det samme bildet i flere land, som i Belgia. Det er jo egentlig elementær sosialhistorie. Folk som blir kuet og undertrykt, gjør før eller siden opprør. Retninga på opprøret kan variere for tid og sted. Nå er det IS som fanger opp en del av misnøyen.

Krigen i Syria har hatt et annet forløp enn i Irak og Libya. Først og fremst er det mange ulike aktører med ulike agendaer, mange religiøse grupper og med Iran som en vesentlig (uformell) aktør. Dernest har man (enda) ikke klart å kvitte seg med den hatede despot Bashar al-Assad. Det er nå 7,5 millioner internt fordrevne og 3,7 millioner som har flyktet ut av landet.

Ut av ruinene har IS vokst seg sterke også i Syria, spesielt i grenseområdene mot Irak. De stormaktslederne som nå hisser til «total krig» mot IS, glemmer at de sjøl har nærmest neglisjert disse flyktningene i årevis. Deres hevngjerrighet møtes dermed med anklager om at de bare er seg sjøl nærmest – det er når Paris angripes, at stormaktenes ledere drar i skytteltrafikk for å mane til felles opptreden og krig. De over 11 millioner fordrevne/flyktninger har ikke gitt tilsvarende engasjement. Så er det solidaritet eller bare hevn som driver Holland, Putin og de andre? Har de valg som skal vinnes rundt neste hjørne? Har de hjemlige problemer som skal dekkes over? Det er så mange motiver å prøve å se når krig bringes på bane. Uansett finnes det i dag en våpenindustri som gnir seg i hendene. Cameron bruker anledninga til å rushe gjennom forslag om å øke forsvarsbudsjettet med 150 milliarder kroner – hvorav 80 til opprustning og fornyelse av de fire engelske Trident-atomubåtene. Han kan da umulig støtte den svenske sikkerhetseksperten som gikk ut for noen dager siden og mente de skulle bombe IS med atomvåpen? SÅ gal er vel verden enda ikke blitt?

Vi som befinner oss i Åsne Seierstads «gråsone» – vi som befinner oss mellom ekstremistene på begge fløyer i denne striden, må forsvare de demokratiske verdiene våre samfunn er tufta på. Nå mer enn noen gang. Vi må riste av oss anklager om at vi er «softe» når vi går mot bevæpning av politiet, mer overvåking, mer politiressurser, strengere asylpolitikk eller innstramming i menneskerettighetene. Vi må stå på for solidaritet og medmenneskelighet. Vi må, i hvert fall, ha med oss pasifisten Gandhi, kommunisten Mandela og kvinneaktivisten Malala i vår tilnærming til de hysteriske overdrivelsene som gjør seg gjeldende i et bevisst ytre høyre, og et forvirra sentrum i norsk og internasjonal politikk. Gråsonen må forsvares!

Nå skal feilene repeteres. Nå skal «krig» igjen løse djupt politiske og ideologiske konflikter. Ja – de klarer nok å ta livet av noen IS-ledere. Og ja – de vil sikkert hevde at de har forhindra 100-vis av «terrorangrep», noe vi aldri vil kunne få dokumentert. I mellomtida vil bomber drepe uskyldige sivile, og hatet og motsetningene vil øke. Inntil utmattelsen igjen vil rå, og vi får en irakisk eller afghansk situasjon. Noen vil måtte ta til vettet, og innrømme sunniene i Irak deres likeverdige rettigheter. Staten Irak vil måtte gjenoppbygges på et annet grunnlag enn i dag. Syria vil måtte finne et nytt politisk grunnlag for en framtidig stat med fred. Grunnlaget for IS’ styrke vil forsvinne dersom de sosiale problemene i Irak, Syria og i Frankrike blir tatt på alvor. Og når Saudi-Arabia og Iran klarer å finne et kompromiss som innebærer at strømmen av penger og våpen til IS og andre parter stopper.

Dit er det langt og kanskje lenger enn langt. I mellomtida er det faktisk ikke mer enn rett og rimelig at Norge tar sin del av de mange flyktningene fra ulike land der vi har bidratt – direkte eller indirekte – til å skape den situasjonen som rår. Hva enten det er syrere eller afghanere, kurdere eller irakere. Norge har blod på hendene. Nå må vi prøve å forhindre at alvorlige nye feil blir begått. I blodtåke.

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder.

Men hva er historia til klassekompromisset? I del en av artikkelen ser vi på hovedavtalens historie fram til andre verdenskrig.

Harald Berntsen er historiker og forfatter. Han har bl.a. skrevet Tilbake til start? (2007) og biografien om Johan Nygaardsvold, I malstrømmen (1991 og 2003)

Når arbeiderbevegelsen har stått sterkt og vært på offensiven her i landet, har arbeidsgiverne følt seg tvinga til å inngå klassekompromiss for å redde kapitalismen. Som avgjørende vilkår for kompromiss har de særlig de sikra seg at arbeidersida har latt dem beholde den styringsretten i produksjonen som hele kapitalismen henger på. Klassekompromisset har med andre ord forutsatt eksistensen av retninger i arbeiderbevegelsen som har vært villig til å gå med på dette, og som har hatt evne til å få arbeiderne med på det samme. Dette har gjeldt like mye i andre land som i Norge. Når arbeiderbevegelsen i tilstrekkelig grad er blitt svekka og har latt seg svekke, har arbeidsgiverne gått til oppsigelse av klassekompromisset, også i den «norske» utgaven av det.

Fra Verkstedoverenskomst til Fagopposisjon

I 1899 var de fleste av de fagforbunda som da eksisterte, med på å danne Arbeidernes faglige landsorganisasjon, AFL (fra 1957 Landsorganisasjonen, LO). I 1900 svarte arbeidsgivere med å stifte sin sentralorgan-isasjon, Norsk Arbeidsgiverforening, N.A.F. (hoveddelen av dagens NHO, Næringslivets Hovedorganisasjon). Fram til 1907 hadde arbeidsgiverne ikke bestemt seg for om de skulle fortsette å prøve å stanse fagbevegelsen og dens grunnleggende krav om kollektivavtaler i fødselen. Men i april det året skreiv arbeidsgiverne i jern- og metallindustrien under på den første landsomfattende kollektivavtalen i Norge, Verkstedoverenskomsten, og åpna for tilsvarende avtaler i andre bransjer. Grunnen til at Arbeidsgiverforeninga i 1907 ga etter for fagbevegelsens krav om å slette ut ulikhetene og konkurransen arbeiderne imellom, var utvilsomt den eksplosive veksten som fagbevegelsen var inne i. I 1900 hadde LO et medlemstall på 5 000, i 1905 var det økt til 10 000 og bare to år etter firedobla til nærmere 40 000. Medlemsveksten var ikke minst basert på utbygginga av en ny elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri på tidligere folketomme steder nært rike vannkraftkilder i Telemark og på Vestlandet, og hadde sterkt stimulerende ringvirkninger på eldre virksomheter som jern- og metallindustrien. Den satte fart i anlegget av nye veier og jernbaner, og endra på få år landets arbeiderbevegelse fra å være dominert av handverkere i de store gamle byene til å få et nytt flertall av ufaglærte anleggs- og industriarbeidere på nye tettsteder ute på landet.

I 1907 fant de organiserte arbeidsgiverne ut at fagbevegelsen hadde kommi for å bli. Det var bedre å inngå et kompromiss med den enn å fortsette å holde den nede, særlig da det var klart at Jern- og Metallarbeiderforbundet ville gå til streik for kravet sitt om en landsomfattende kollektivavtale i form av en minstelønnsavtale. En streik ville føre til tap av andeler på et raskt ekspanderende marked til utenlandske leverandører.

Verkstedoverenskomsten var, i likhet med alle tariffavtaler, et kompromiss. Den er kalt det første store klassekompromisset i kapitalismens historie i Norge. For å innfri arbeidernes krav forlangte arbeidsgiverne motytelser, som arbeiderne gikk med på. På den ene sida anerkjente arbeidsgiverne arbeidernes rett til å organisere seg og ga de tillitsvalgte store rettigheter som talspersoner for alle arbeidere, og de gikk med på en minstelønnsavtale. For å oppnå dette måtte arbeiderne skrive under på at arbeidsgiverne som kapitaleiere hadde styringsretten i produksjonen. Og de gikk med på å holde arbeidsfred i så lange som fireårige avtaleperioder av gangen.

I LOs ledelse med typografen Ole O. Lian i spissen blei det nyvunne kompromisset sett på som godt fordi det ville gi ro til å organisere alle arbeidere og dermed gi makt til å endre samfunnet i sosialistisk retning. Lengre nede i rekkene, særlig blant de ufaglærte anleggs- og fabrikkarbeiderne, oppsto det snart en økende misnøye med kompromisset. De langvarig, bindende tariffavtalene tok fra dem muligheten til å utnytte den økonomiske oppgangen og et stadig strammere arbeidsmarked med mangel på arbeidskraft, til fra dag til dag på den enkelte bedrift å kjempe fram bedre lønns- og arbeidsvilkår. Bare hvert fjerde år hadde arbeiderne nå tillatt seg sjøl å ta kampen for å kompensere en økende prisstigning med lønnsøkning.

Etter den første tariffrevisjonen i 1911 fikk misnøyen et programmatisk uttrykk da fagforeningene i Trondheim på slutten av året kom sammen og vedtok en resolusjon som danna grunnlag for en organisert fagopposisjon, anført av malersvennen Martin Tranmæl. Resolusjonen tok til orde for å erstatte de langvarige, bindende tariffavtalene med kamp fra dag til dag på bedriftene for høyere lønn og bedre arbeidsforhold, foruten for å begrense arbeidsgivernes styringsrett. Den gikk inn for å supplere arbeidernes grunnleggende kampmiddel, streikevåpenet, med økt bruk av sympatistreik, boikott, blokade og obstruksjon. Og den ville erstatte organiseringa av arbeiderne etter faglige yrkesgrenser i fagforbund, med nye industriforbund som samla alle arbeidere i den enkelte bransjen ut fra deres felles klasseinteresser. Lokalt skulle alle arbeidere samle seg i faglige samorganisasjoner.

Fagopposisjonen fikk også uttrykk i en politisk opposisjon innen Arbeiderpartiet. Dentok til orde for at veien til sosialismen i første rekke gikk gjennom den faglige og økonomiske kampen på arbeidsplassene, framfor politisk virksomhet.

I sin spede framvekst hadde fagbevegelsen flere ganger bedt de borgerlige politiske myndighetene om å anerkjenne organisasjonsretten ved lov og å gripe inn i forholdet mellom partene i arbeidslivet med megling og voldgift. Myndighetene hadde like mange ganger avslått bønnene med grunngiving i at dette forholdet var av privatrettslig karakter og derfor uvedkommende for det offentlige. Fra 1907 til 1920 nærma LOs medlemstall seg ei ny firedobling til mellom 150 000 og 160 000 medlemmer. Oppgangskonjunkturene fortsatte med et strammere og strammere arbeidsmarked og stigende priser, særlig etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 der Norge kunne operere som et nøytralt profiterende land. Fagopposisjonen økte i oppslutning, også i form av et stigende antall «ville» streiker på tvers av de fortsatt langvarige bindende avtalene.

I 1915 svarte det borgerlige stortingsflertallet med, etter forslag fra Venstreregjeringa Gunnar Knudsen, å vedta landets første arbeidstvistlov. Loven gjorde akkurat det som det samme flertallet tidligere hadde sagt at det offentlige ikke hadde noe med. Med framveksten av en sterk og mer og mer militant fagbevegelse greip den inn i det angivelig privatrettslige forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere med særlig å begrense streikeretten og innføre nye meglings- og voldgiftsinstitusjoner som skulle forebygge utbrudd av arbeidskamp. Fra nå av blei det forbudt å gå til streik i tvister om inngåtte tariffavtaler, og tillatt bare ved revisjon av eksisterende og inngåelse av nye avtaler. Arbeidstvistloven ga altså et direkte lovvern om de langvarige, bindende tariffavtalene og deres fredsplikt.

Men radikaliseringa blei ikke stoppa av dette. På landsmøtet i Arbeiderpartiet i påska 1918 vant partiopposisjonen rundt Tranmæl flertallet og fikk programfesta at sosialismen skulle innføres ved «revolusjonær masseaksjon» og ikke gjennom å vinne folkeflertallet og regjeringsmakta i parlamentariske valg. To år etter, i 1920, vant fagopposisjonen også flertallet på LO-kongressen.

Oppsigelse av det første store klassekompromisset

I den sterke økonomiske vekstfasen 1905–1920 så altså arbeiderbevegelsen ut til å være den parten som forlot det første store klassekompromisset fra og med Verkstedoverenskomsten av 1907. Høsten 1920 inntrådte en internasjonal etterkrigsdepresjon som brått snudde de fleste viktige forhold i denne fasen på hodet. Sviktende avsetningsmarkeder førte til at store deler av den svære eksportindustrien som var bygd opp etter århundreskiftet, gikk til innskrenkninger og full stans i produksjonen i årevis. I løpet av bare et par år oppsto det en massearbeidsløshet, og LOs medlemstall blei nærmere halvert til 90 000. Prisstigninga og inflasjonen blei avløst av prisfall og deflasjon, og for å opprettholde profitten brukte arbeidsgiverne sin nye offensive posisjon til å kreve kortere avtaleperioder og kutt i lønningene. Og de gjorde mer hyppig bruk av sitt viktigste kampmiddel, lockout. Det kosta dem lite i og med at de i høy grad bare produserte for lager. Nå var det arbeidsgivernes tur til å gå til oppsigelse av klassekompromisset og ta opp igjen framstøt for å sette fagbevegelsen ut av spell. To ganger prøvde en defensiv LO-ledelse, stadig med den tilpasningsdyktige Ole O. Lian i spissen, å få arbeidsgiverne med på å gjenopplive og utvide kompromisset for å bringe kapitalismen velberga gjennom krisa. Første gang, i 1923, ba LO-sekretariatet arbeidsgiverne om å være medarrangører av en «økonomisk rikskonferanse» for å gjenreise «landets økonomi», og sa seg villig til å gjøre alt for å få slutt på den pågående ulovlige jernstreiken for å få det til. Arbeidsgiverne avslo. I 1925 gjentok LO-sekretariatet forslaget, nå om at en felles stor økonomisk rikskonferanse skulle etablere et økonomisk råd for hele landet basert på «medinnflytelse» for arbeiderne. Arbeidsgiverne avslo på ny. I stedet fortsatte arbeidsgiverne offensiven. Ved lønnsoppgjøra i 1926 og 1927 krevde de lønnskutt ved tariffoppgjøra og varsla lockout når fagforbunda motsatte seg krava. Begge åra brukte den borgerlige regjeringa lockoutvarselet som påskudd til å gripe inn med tvungen voldgift (i dag kalt lønnsnemnd), som felte dommer i samsvar med krava fra arbeidsgiverne.

Den borgerlige offensiven blei i 1927 krona politisk med at stortingsflertallet vedtok en revidert arbeidstvistlov som la til rette for å gjøre fagorganisasjonen til et redskap i den borgerlige statens hender mot organisasjonens egne medlemmer. For å unngå automatisk erstatningsplikt ved ulovlige streiker påla den reviderte loven fagforeningene å bevise i Arbeidsretten at de hadde gjort alt som sto i deres makt for å hindre utbruddet av og stanse slike streiker. I siste instans måtte de offentlig erklære arbeidsplassene til ulovlig streikende som åpne for «arbeidsvillige», betegnelsen på streikebrytere. Loven innførte også økte bøter og tukthusstraffer for enhver form for «forfølgelse» av «arbeidsvillige», og fikk straks økenavnet Tukthusloven blant arbeiderne. Antidemokratiske strømninger i og utafor de borgerlige partia tok samtidig til orde for oppløsning av også arbeidernes politiske partier ved lov. De organiserte seg i det halvfascistiske Fedrelandslaget, som blei stifta i 1925 inspirert av Christian Michelsens og Fritjof Nansens antiparlamentariske framstøt for ei korporativistisk statsordning etter 1905.

Motoffensiv fra arbeiderbevegelsen

På samme tid som den borgerlige offensiven mot den organiserte arbeiderbevegelsen nådde sitt høydepunkt, og på tross av snart ytterligere økonomisk krise og arbeidsledighet, klarte arbeiderbevegelsen å reise en motoffensiv. I 1927 starta en kampanje for å fagorganisere tidligere uorganiserte arbeidergrupper, ikke minst gjennom dannelsen av Skog- og Landarbeiderforbundet i 1927. Kampanjen var så vellykka at under den høyeste arbeidsledigheten i mellomkrigs-Norge, i 1932–33, runda LO igjen den tidligere rekorden fra 1920 på 160 000 medlemmer, og økte videre til 360 000 ved inngangen til andre verdenskrig. Alt i 1930 var det nye Skog og Land ved hjelp av harde og bitre arbeidskamper blitt LOs største forbund, og etter et tilbakeslag i kjølvannet av krakket i Wall Street i 1929 var det i 1937 på ny størst av LO-forbunda. Tidlig i 1927 blei Arbeiderpartiet gjenforent med det høyresosialdemokratiske utbryterpartiet fra 1921, Norges sosialdemokratiske arbeiderparti, og blei ved stortingsvalget samme år for første gang det største partiet på Stortinget med 59 representanter av 150, særlig ved for første gang å vinne masse-tilslutning på landsbygda. Norges kommunistiske parti gikk ned fra seks til tre mandater. Resultatet var at Chr. Hornsrud i februar 1928 danna Arbeiderpartiets første regjering, som under trussel om kapitalflukt og på ordre fra Norges Bank-sjef Nikolai Rygg blei styrta av det borgerlige flertallet etter bare 18 dager.

Den andre typen motoffensiv var også dramatisk, men bråere og utafor LO-ledelsen kontroll. Ved tariffoppgjøret i 1928 prøvde arbeidsgiverne i bygning å kopiere N.A.F.-suksessen fra 1926 og 1927 med å kreve 12 prosent kutt i lønningene. Bygningsarbeiderforbundet sa nei, arbeidsgiverne varsla lockout, og regjeringa tok programmatisk signalet og greip inn med tvungen voldgift. På kommunistisk initiativ samla landets bygningsarbeidere seg da på store møter rundt i landet og erklærte i vedtak at hvis voldgiftsnemnda felte dom om lønnskutt og neste lønnsutbetaling følgte dommen, ville de gå til streik på tvers av loven. Og da dette skjedde, gjorde de alvor av trusselen. De lot seg heller ikke vippe av pinnen av ledelsen i LO og i forbundet, som i lydighet overfor daværende «norske» modell i form av arbeidstvistlov og voldgift prøvde å kommandere dem tilbake på arbeid. De fortsatte streiken og fikk økende oppslutning og sympati både i og utafor fagbevegelsen, helt fram til full seier i form av et forlik i Arbeidsretten om null lønns-reduksjon.

Resultatet var sjølsagt økonomisk viktig for arbeiderne. Men enda langt viktigere var det at de med den landsomfattende ulovlige streiken satte den tvungne voldgifta ut av kraft i ti år framover. Etter 1928 var det ingen borgerlig regjering som våga eller så noen vits i å prøve å stanse noen arbeidskonflikt med tvungen voldgift, arbeiderne hadde vist at de ikke hadde noen respekt for slike inngrep. Først Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering greip på terskelen til andre verdenskrig inn i to mindre konflikter i Nord-Norge, uten å vekke særlig reaksjoner..

Nytt og utvida kompromiss

Sammen med LOs framgangsrike nyorganisering fikk bygningsstreiken landets organiserte arbeidsgivere til igjen å innse at fagbevegelsen ikke lot seg knuse. På tross av fortsatt krise og arbeidsledighet var den i stand til å overleve og vokse og til og med føre effektiv arbeidskamp på tvers av det lovverket som skulle verne det bestående samfunnet. På ny kom arbeidsgiverne til at det var bedre å inngå et nytt klassekompromiss enn å fortsette å slå handa av de samarbeidsvillige arbeiderlederne og dermed styrke de mer uforsonlige. Nyvurderinga lot seg tydelig spore i bladet til Arbeidsgiverforeninga, Arbeidsgiveren. Etter stortingsvalget i 1930 skreiv bladet på lederplass at det mest gledelige ved resultatet ikke var at Arbeiderpartiet hadde gått tilbake i prosentvis andel av velgerne fordi de borgerlige hadde klart å mobilisere hjemmesittere fra 1927 til urnene. Mer gledelig var det dårlige resultatet for NKP, som hadde mista sine tre siste representanter. Bladet pekte på at dermed ville Arbeiderpartiet få mindre behov for å konkurrere med Kommunistpartiet i «revolusjon», og høyrefløyen i partiet ville styrke sine posisjoner. Dette ville gi «resultater av gledelig art» i retning av «voksende ansvarsfølelse». Bladet sa til sine lesende kapitaleiere at de ikke måtte la seg skremme når Tranmæl fortsatte å reise rundt og agiterte for revolusjon, han mente det ikke alvorlig.

Arbeidsgiveren skreiv også at bygningsstreiken klart hadde vist at voldgifta var av begrensa betydning. Heller ikke direkte bruk av voldsmakt ville løse problema i forholdet til arbeiderklassen. Det var organisasjonene som ga nøkkelen til ro i arbeidslivet. Lovene for arbeidslivet måtte bygges opp omkring organisasjonene, og ikke på tvers av dem. Tankegangen var nesten et ekko av slutninger som Martin Tranmæl i praksis hadde dratt alt etter den sju måneders ulovlige jernstreiken i 1923–24. Den var avslutta med økonomisk seier for arbeiderne etter at den ved utløpet av Verkstedoverenskomsten i april 1924 var blitt lovlig konflikt om inngåelse av ny tariffavtale og ikke lenger tvist om gjeldende avtale. Over hodet på de streikende og deres valgte aksjonsutvalg kom ledelsen i Jern- og metallarbeiderforbundet da i posisjon til, i samarbeid med Høyreregjeringa og Arbeidsgiverforeninga, å forhandle fram et meklingsforslag som blei stemt ned av et knapt flertall av jernarbeiderne sjøl, men likevel vedtatt ved at uravstemninga i Jern og Metall blei kopla sammen med andre forbund der det var flertall for de anbefalte forslaga til nye tariffavtaler.

Også bygningsarbeiderstreiken i 1928 blei avslutta gjennom et samarbeid på toppen mellom LO og N.A.F., ved Paal Bergs mellomkomst. Også denne avslutninga hadde fått Tranmæl til å gå over til å forfekte et nytt klassekompromiss i form av organisasjonsmessige løsninger av konfliktene i arbeidslivet, som alternativ til statlige tvangsinngrep og kamp mot disse. Det var denne dreininga hos Tranmæl som de organiserte arbeidsgiverne hadde oppfatta og nesten kopierte på lederplass i Arbeidsgiveren.

Den forståelsen som Arbeidsgiveren ga uttrykk for, var ikke redaktørens private. Den var representativ for den øverste bestemmende ledelsen i Arbeidsgiverforeninga. Direktøren i foreninga, Finn Dahl, ga uttrykk for det samme da han uttalte at hvis streiken i bygning i 1928 skulle vært stansa, hadde det krevd helt andre, fascistiske virkemidler. Dahl og de andre toneangivende lederne for arbeidsgiverne valgte bevisst å satse på LO og Arbeiderpartiet som redningsplanke for kapitalismen, framfor på fascisme – kanskje like mye på grunn av at fascismen sto for svakt i Norge som at de var antifascister?

Det som seinere, også blant historikere, kom til å skygge for at de organiserte arbeidsgiverne gjorde denne omvurderinga alt etter stortingsvalget i 1930, var storlockouten av 130 000 arbeidere og det dramatiske Menstad-slaget ved tariffoppgjøret i 1931. Ved oppgjøret skreiv Arbeidsgiveren at LO-sekretariatet nå i realiteten var villig til å løse den økonomiske krisa ved hjelp av lønnsnedslag. Men dette kunne ikke LO-ledelsen gi åpent uttrykk for. Til liks med Arbeidsgiverforeninga innså den at forståelsen blant medlemmene for dette måtte «modnes organisk gjennom arbeidsstans». Det var nødvendig å ta et større sammenstøt for å få arbeiderne til å innse at kamplinja ikke førte fram, og det var den felles underforståelsen av dette som lå til grunn for at tariffoppgjøret i 1931 endte så dramatisk i storlockouten.

Etter at oppgjøret var over, starta LO og N.A.F. forhandlinger om en hovedavtale, først hemmelig, så åpent. Arbeidsgiveren mente at lærepengen fra lockouten skulle gjøre det mulig å få lønnsoppgjør basert på «økonomisk bæreevne» og samarbeid. Bladet råda LO til å styrke det sentrale tillitsvalgtapparatet, på bekostning av medlemmenes innflytelse. Det gjaldt også å fjerne momentet av konkurranse mellom LO-forbunda om å få best resultat i tariffoppgjøra, og LO-ledelsen måtte skaffe seg makt til å treffe «ansvarlige» vedtak uten uravstemninger. Arbeidsgiveren så på dette som mer fordelaktig enn å gjennomføre de statlige lovinngrepa i LOs indre liv og vedtekter som Bondepartiet og deler av de andre borgerlige partia, dels inspirert av Mussolinis Italia, gikk inn for på Stortinget i første halvpart av 1930-tallet. Etter at Martin Tranmæl i 1934, foran 50 000 demonstrerende arbeidere utafor Stortinget, hadde tordna mot forslaget fra de borgerlige om ved lov å sette bestemte krav til deltakelse og størrelse på flertall for at resultatet av uravstemninger i LO skulle godtas, følgte LO-kongressen samme år anvisningene fra Arbeidsgiverforeninga med å vedta sine egne interne avstemningsregler som satte enda strengere krav til det samme. Også med andre vedtak som sentraliserte makta i LO oppfylte kongressen de vilkåra som arbeidsgiverne hadde satt for å gå med på et nytt klassekompromiss.

Arbeidsgiveren ville også at LO skulle få tilbake oppgaven med å passe på at arbeidsfreden blei opprettholdt i tariffperiodene. Bladet så på Arbeidsretten som sentral i oppdragelsen av arbeiderne til «samfunnsbevisste» og «samarbeidsvillige» borgere. Det gikk inn for å oppløse alle private borgerlige militær- og streikebryterorganisasjoner som var danna på 1920- tallet, ved unødig å provosere arbeiderne sto disse i veien for et bedre samarbeidsklima. Arbeidsgiverorganet ville opprette «rettsstatens nøytralitet i de sociale kamper som er det eneste som i lengda kan skape respekt. Det gikk igjen til felts mot de borgerlige avisenes «forkjetring av arbeidernes beste menn», som Tranmæl, med det «sterkt humane syn og den offervilje og uegennytte som preger hele hans ferd». Forhandlingene mellom LO og N.A.F. endte med at i 1935 inngikk de to partene en første Hovedavtale for hele N.A.F.-LO-området. Avtalen som i revidert form gjelder den dag i dag, var et nytt stort klassekompromiss med samme grunntrekk som Verkstedoverenskomsten av 1907. N.A.F. anerkjente på ny organisasjonsretten og det kollektive avtaleprinsippet, og ga store rettigheter til de tillitsvalgte som talspersoner for arbeiderne. LOs motytelse besto i nok en gang å anerkjenne kapitaleiernes styringsrett i produksjonen, og å gå med på at organisasjonen og de tillitsvalgte på alle nivå var forplikta til å opprettholde arbeidsfreden i tariffperiodene, noe som også Arbeidstvistloven fortsatt foreskreiv.

Alt i trontaledebatten i Stortinget i 1933 viste Arbeiderpartiets parlamentariske leder og seinere statsminister, Johan Nygaardsvold, at han var innforstått med utviklinga i Arbeidsgiverforeninga. Han pekte på at foreninga nå stort sett hadde anerkjent arbeidernes rett til å organisere seg og få en viss medbestemmelse i arbeidslivet, i motsetning til de færre «arbeidsherrene» som tilhørte Bondepartiet og Quislings nye parti Nasjonal Samling. Det var også bakgrunnen for at han i 1934 forgjeves prøvde å overtale stortingsflertallet til å vente med å vedta loven om avstemningsregler til det hadde sett på de reglene som LO-kongressen sjøl kom til å vedta. Reglene blei vedtatt og gjaldt fram til Hovedavtalen blei inngått og Nygaardsvold i mars 1935, kunne danne Arbeiderpartiets første varige regjering, ei mindretallsregjering som det borgerlige flertallet lot sitte inn i andre verdenskrig, og som kan kalles den antifascistiske folkefrontregjeringa i Norge. Også Kommunistpartiet støtta regjeringa ved å la være å stille lister unntatt i én valgkrets og ellers oppfordre arbeiderne til å stemme på Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 1936.

Nygaardsvolds regjering kunne lettere og mer effektivt enn tidligere borgerlige regjeringer oppfylle de krav som Arbeidsgiverforeninga stilte om at lovene for arbeidslivet måtte støtte seg på organisasjonene og forholdet dem imellom. Det som ifølge Arbeidsgiveren i 1935 skilte Arbeiderpartiet fra andre regjeringspartier, var at det «med sitt intime forhold» til LO kunne «øve sterk innflytelse i fredelig retning».

Det var også akkurat det Nygaardsvolds regjering prøvde å gjøre. Å opprettholde arbeidsfreden blei en viktig del av krisepolitikken som Arbeiderpartiet førte for å få kapitalismens økonomiske hjul i gang igjen. Nygaardsvold sjøl var fortvila over økninga i antallet ulovlige streiker under de bedre tidene i 1936 og 1937. Derfor fjerna heller ikke regjeringa den nye paragraf 40 i den reviderte arbeidstvistloven fra 1927. Paragrafen hadde innført straff med bøter eller fengsel i inntil et år, foruten nye bestemmelser for brudd på loven, særlig ulovlig streik og oppfordring og støtte til ulovlig streik, og kom til å bli stående helt til etter den bitre konflikten ved Torp Brug i 1954. Samtidig satte det fortsatte borgerlige flertallet effektivt foten ned for det minste forsiktige forsøk fra mindretallsregjeringa på å gå i sosialistisk retning.

Fagforbundet om seks timersdagen

Leder av LOs desidert største forbund, Mette Nord i Fagforbundet, sier de for alvor vil løfte kampen for sekstimers dag i Norge.

Arbeidstiden i Norge har ikke vært endret siden 1986, da vi gikk fra 40 timer i uken til 37,5 timer; 7,5 timer per dag.

– Det er så mange gode argumenter for å innføre sekstimersdag, at vi har innledet et arbeid som gjør at vi kan løfte det inn i hovedoppgjørene de neste årene, sier Mette Nord, leder i LOs største forbund, Fagforbundet.

– Vi har hatt dette som mål i mange år, men det er først nå vi for alvor mener det er på tide å sette på dagsordenen, sier hun til VG.

(…)

For første gang siden Nord overtok som leder i Fagforbundet etter mektige Jan Davidsen for to år siden, går hun på barrikadene – for å kjempe frem en ny stor reform:

Arbeidstiden skal reduseres fra 7,5 til seks timer.

– Vi skal ikke ta alt i et jafs; det bør skje over tid, men målet er å få til sekstimers dag i løpet av 2020–2022. Vi er overbevist om at det er riktig veien å gå for Norge. Vi vil begynne arbeidet i hovedoppgjøret neste år, men iverksettelse er trolig realistisk fra 2018 og fremover, fordi vi må få på plass pensjon først.

(VG 18/11-2016)

… og NTL

– Dette er et realistisk forslag. Når vi ser på hvor mye vi har tatt ut i økt forbruk de siste årene og hva forskningen sier vi skal ta ut i fremtiden, er det helt ok at vi demper denne forbruksveksten noe, ved å redusere våre krav om lønnsøkning noe, slik at vi i stedet tar det ut i i kortere arbeidstid, sier forbundsleder John Leirvaag i Norsk Tjenestemannslag (NTL).

Men ikke Sanner

Jan Tore Sanner er moderniseringsminister. Men så «moderne» er han ikke, at han er klar for at du bare skal jobbe seks timer om dagen. Han slakter forslaget.

(VG 18/11-2016)

Mer penger til forsvaret?

F-35-prosjektet koster totalt minst 240 milliarder kroner over en 30 års periode, inkludert driftsutgiftene. Reine kjøpesummen for flyene knappe 70 milliarder.

Det skal kjøpes totalt 48–52 fly. Fram til 2015-budsjettet var det gitt fullmakter til kjøp av 22 fly. Det er foreslått kjøpt ennå 6 nye fly i 2020 og at det skal settes av penger til dette.

Det belaster forsvarsbudsjettet med 8,6 milliarder kroner, pluss ca 1,4 milliarder til utbygginga av hovedbasen på Ørland. Så drar dette også med seg 412 millioner til Kongsberg Gruppen for utviklingen av raketten Joint Strike Missile.

Dvs totalt rundt 10 milliarder kroner på 2016-budsjettet til dette krigsprosjektet som først og fremst inngår i USAs globale militære oppsetting.

Akuttkirurgi redder liv

– Når en pasient kommer inn på akutten, er det ingen som vet hva som feiler henne. En pasient med brystsmerter kan både trenge indremedisiner og kirurg. Det er nettopp kombinasjonen av indremedisin, kirurgi og anestesi som sikrer at pasienter får trygg behandling på sykehus med akuttfunksjoner, sier partisekretær i Rødt, Mari Eifring.

– Hvis du fjerner akuttkirurgien, slik Høie og regjeringa nå legger opp til, vil det gå ut over menneskers trygghet når akutt sykdom eller skade truer. Lokalsykehusene er avgjørende for akuttberedskapen i Norge, og vi kan ikke godta regjeringas plan om å svekke dem.

(Fra pressemelding fra Rødt)

Paris

Hvis det altså er Den islamske staten som har gjennomført den bestialske terroren i Paris, så er det i så fall en organisasjon som er avlet fram av USA, Tyrkia og olje-diktaturene. Det betyr ikke at alt IS gjør i siste instans er godkjent av CIA. USA har en lang historie med å skape monstre de seinere mister konrollen over, og det kan ha skjedd nå også.

Men IS hadde ikke eksistert, og jihadistgruppene hadde ikke vært så sterke, hvis de ikke hadde fått våpen, penger, trening, utstyr og etterretning fra Vesten.

(Fra Pål Steigans blogg 15/11-2015)

Røde grep i Tromsø

Rødt fikk 14,4 prosent av stemmene ved valget i Tromsø, og deres toppkandidat Jens Ingvald Olsen ble finansbyråd.

Etter å ha gjort et brakvalg og fått plass høyt oppe i Rådhuset lover Rødts Jens Ingvald Olsen at Tromsø skal merke partiets politikk.

Allerede første dag på jobb fikk kommunisten gjennom en viktig sak: Han gir bort en tredje-del av sin lønn, og pengene går til frikjøp av andre Rødt-politikere.

Rød maktbølge i Nordland

Det har etterhvert blitt mange kommuner å holde rede på for fylkestingspolitiker og styremedlem i Rødt Nordland, sier Ingeborg Steinholt. Etter valget har partiet tatt makt i Rana, Vefsn, Sortland, Fauske, Hadsel, Alstahaug, Narvik, Bodø. I Vågan og Steigen er de i forhandlinger.

Steinholt er blant den yngre garde i det tradisjonelle opposisjonspartiet som nå aktivt ønsker å søke makt.

– Veldig mange av oss som er med i Rødt og driver partiet fremover, er veldig opptatt av at hvis vi skal stille til valg, er det for at vi skal få gjennomslag for vår politikk, sier hun til NRK. (28/9-2016)

Hunnicke Jensen mener den danske venstresiden bør begynne å snakke om seg selv som et populistisk alternativ til makteliten.

Det vil være å vise virkeligheten slik den faktisk er.

Michael Hunnicke Jensen er forfatter av boken Brug sproget politisk – 10 gode principper for venstreorienteret kommunikation (Forlaget Solidaritet 2015). Han har vært ansatt i Enhedslistens sekretariat på Folketinget. Artikkelen er oversatt av Petter Næss.

Populisme blir ofte brukt som et skjellsord for en type politikk der politikerne overtar populære synspunkter, stiller urealistiske forslag og noen ganger er rett og slett totalitære. Men populisme er først og fremst en kritisk strategi som handler om å framheve skillet mellom folket og folkets fiender¹.

Det er to forhold som henger sammen med hverandre som gjør populisme relevant som bærende strategi for venstresiden anno 2015. For det første har det skjedd en forandring i befolkningens klassesammensetning. Venstresidens politiske prosjekt har tradisjonelt konsentrert seg om å mobilisere arbeiderklassen. Men flere og flere dansker har i dag vokst inn i det vi kan kalle middelklassen, og et flertall av danskene forstår seg selv som middelklasse, hvis de overhodet definerer seg i forhold til klassetilhørighet². De fleste dansker vil betegne seg som «alminnelige». Ut over denne utviklingen i befolkningssammensetningen har det samtidig skjedd en forskyvning i det politiske spektret som på mange måter har snudd opp ned på den klassiske høyre–venstreaksen vi normalt forstår politiske partier innenfor rammene av. Partiene er ikke i samme grad tilknyttet bestemte samfunnsgrupper, og dessuten har det oppstått en konsensuslinje blant flertallet av de politiske partiene. Partiene Konservative, Venstre, Radikale Venstre og deler av Socialdemokraterne har stort sett samme politikk på de store samfunnsøkonomiske spørsmålene, mens bare partier som Dansk Folkeparti, Liberal Alliance, Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten skiller seg ut i hver sin retning. I stedet for en oppdeling i høyre og venstre gir det mer mening å snakke om en oppdeling i «administrasjonspartier» og «protestpartier»³. De maktbærende partiene vil administrere, mens protestpartiene har hver sin dagsorden, der de enten ønsker verdipolitisk forandring og/eller endringer av den nåværende økonomiske politikken.

Begge disse forandringene stiller noen helt nye utfordringer til den danske venstre-siden, som ennå ikke har tilpasset seg denne nye virkeligheten.

Definisjon av venstrepopulisme

Populisme kan i følge idéhistorikeren Mikkel Thorup defineres som en mobilisering av folkelig politisk identitet i opposisjon til den herskende makten. Folket er populismens viktigste referanseramme, og eliten er den avgjørende motpolen.⁴

Innenfor denne rammen finnes det en mere spesifikk venstrepopulisme som anlegger en diskursiv forståelse av politikk. Denne populismen har en venstreorientert teoretisk definisjon som utgangspunkt, og det er derfor vesentlig i denne sammenhengen å forholde seg til hva den beskriver seg selv i motsetning til. Venstrepopulisme representerer et grunnleggende brudd med en mer tradisjonell marxistisk klasseforståelse som bærende element for det politiske prosjektet til venstresidepartier og -bevegelser. Det er en posisjon som kan betegnes som postmarxisme eller kanskje mer presist poststrukturalistisk diskursteori. De viktigste tenkerne innenfor denne tradisjonen er de to diskursteoretikerne Ernesto Laclau og Chantal Mouffe⁵. Deres diskursteori ble utviklet første gang i slutten av 1970-årene som bidrag til diskusjonene om den nymarxistiske klasseteorien⁶. Utgangspunktet er å håndtere spørsmålet om den framvoksende middelklassen, som får stigende betydning i forhold til den klassiske arbeiderklassen. Laclau og Mouffe prøver derfor å konstruere et teoretisk begrep som kan romme både arbeiderklassen og middelklassen, som til sammen utgjør størstedelen av befolkningen.

I motsetning til en mer tradisjonell marxistisk klasseforståelse er det altså her snakk om en annen type distinksjon enn å stille arbeiderklassen opp mot kapitalistene. Arbeiderklassen erstattes med det bredere begrepet «folket», og «kapitalistene» erstattes med «eliten». En populistisk strategi forsøker å avklare tre spørsmål: Hvem er folket? Hvem er folkets fiender? Og hvordan skaper vi et politisk prosjekt i den konteksten?

Den venstrepopulistiske tankegangen hos Laclau og Mouffe⁷ forholder seg til hvordan språket spiller en viktig rolle når politiske konflikter og samfunnsmessige dominansforhold blir skapt. Politiske prosjekter formes gjennom en prosess der det handler om å skape allianser og identifisere motstandere.⁸ Her er språket det sentrale politiske verktøyet som gir grunnlag for politiske og samfunnsmessige handlinger. Laclau og Mouffe arbeider ut fra en forståelse av at språket aldri er nøytralt, men alltid inneholder verdiladete uttrykk gjennom diskurser. En diskurs er kort sagt en betydningsramme et bestemt utsnitt av den samfunnsmessige virkeligheten forbindes med bestemte tolkninger innenfor, og det deretter avledes handlingsformer fra.⁹ En diskurs definerer dermed hva som er legitimt å si om et bestemt emne. Når en diskurs blir dominerende i et samfunn, kan man snakke om «hegemoni». Laclau og Mouffe bruker dette begrepet og trekker her på den italienske sosialisten Antonio Gramsci. Hegemoni forstås av Gramsci som «intellektuelt, moralsk lederskap», som innebærer at samfunnet holdes sammen av de gruppene som har en ideologi og etikk som har vunnet bred og allmenn tilslutning.¹⁰ Det vil si at de har erobret den dominerende diskursen. Det betyr at bare argumenter som harmonerer med den dominerende gruppens virkelighetsforståelse, framstår som legitime ytringer. De utgjør en såkalt historisk blokk eller kanskje mere presist en maktblokk. Når maktblokken kalles historisk, er det fordi den aldri er definitivt gitt. Kampen om makten er prinsipielt uavsluttet, og det er alltid mulig å kjempe for å endre styrkeforholdene og skape en motblokk. Men situasjonen kan være svært fastlåst, og det er derfor alltid behov for å analysere situasjonen konkret og vurdere hvilke sjakktrekk som er nødvendige for å forandre styrkeforholdene.

Laclau og Mouffe har utgjort et vesentlig inspirasjonsgrunnlag for de venstrepopulistiske strategiene i både det spanske protestpartiet Podemos og den greske venstresidekoalisjonen Syriza.11 Podemos bruker en cocktail av akademisk diskursteori, venstreradikal retorikk fra den tidligere venezuelanske presidenten Hugo Chavez, «yes we can»-ånden fra den amerikanske presidenten Barack Obamas valgkampanje i 2008 og en «de representerer ikke oss»-logikk fra Occupy Wall Street- og Indignados-bevegelsene.¹² Det har resultert i en slagkraftig folkelig bevegelse som har stormet fram popularitetsmessig i Spania, anført av den karismatiske, langhårete universitetsprofessoren Pablo Iglesias. Podemos er samtidig ikke et parti i tradisjonell forstand, men mer en folkelig, sosial bevegelse som tar mål av seg til både parlamentarisk representasjon og makt.¹³ Med parolen «de representerer ikke oss» stiller de seg i klar opposisjon til dagens makthavere i Spania. De går til valg på brede og dyptfølte krav om rotasjonsordning for politikere, åpenhet om partienes regnskaper, redusert arbeidstid fra 40 til 35 timer i uken, høyere minimumslønner og pensjoner og innføring av flere rettigheter for lønnsarbeidere.¹⁴

I andre enden av Europa fikk den greske venstresidekoalisjonen Syriza regjeringsmakten gjennom en tilsvarende bruk av en populistisk eliten vs. folketretorikk anført av ingeniøren Alexis Tsipras og en for anledningen innhentet flokk av mer eller mindre marxistiske økonomer fra diverse universiteter rundt omkring i Europa. Partiet har, i motsetning til Podemos, et mer eksplisitt sosialistisk program, men gikk til valg på et tilsvarende arbeidsprogram med krav om høyere minstelønn, rettigheter for lønnsarbeidere, oppgjør med skatteunndragelse etc. De framstår i øyeblikket som «folkets sanne representanter» overfor et korrumpert og udugelig gresk oligarki.¹⁵ De insisterer på å holde fast ved at det kan føres politikk i en situasjon der resten av de greske partiene fører en teknokratisk politikk som oppfyller EU-elitens sparekrav som betingelse for fortsatte lån. Det som særlig kjennetegner Podemos’ og Syrizas’ populisme er den selvutslettende måten partiene strategisk omtaler seg selv på. For eksempel lød en valgplakat fra Syriza slik: «Folket kan alt. Stem Syriza» og «Nå stemmer folket. Nå får folket makten»¹⁶

Det er en retorikk der folket har forrang framfor partiet. Partiet reduseres til et redskap for folkets stemme. Partiet blir båret inn i parlamentet og fram til den politiske makten gjennom folket.¹⁷ Dermed blir Syriza i retorisk forstand «folkets sanne representanter». Populismen blir dermed en appell til å trekke folket direkte inn i politikken.¹⁸ Folket tar makten og avsetter et mislykket gresk oligarki. I hvert fall på det retoriske planet.

Folket: den alminnelige danske

Spørsmålet er nå hvordan denne forståelsen passer inn i en dansk virkelighet. Det skal vi se nærmere på nedenfor. Dette leder til spørsmålet: Hvordan oppnår vi støtte fra så mange grupper som mulig for å realisere det politiske prosjektet vårt?

Her må vi starte med at se på hvem «folket» rent faktisk er. Eller mer presist, hvem de som utgjør folket kan bli hvis de artikuleres, det vil si blir snakket og skrevet om, som en enhet på tvers av forskjellige identiteter, og dermed kan settes inn i venstresidens fortelling om likhet og fellesskap.

En moderne klassetilhørighet kan i meget enkel forstand defineres ut fra to parametere: menneskers posisjon i arbeidslivet og hva slags utdannelse de har. Med utgangspunkt i klassedefinisjonen i boken Det danske klassesamfund¹⁹ er det to klasser som er interessante som primær målgruppe for venstresiden: arbeiderklassen og middelklassen. Arbeiderklassen utgjør 47 prosent av befolkningen og omfatter mennesker med yrkesfaglig utdannelse og ufaglærte. De arbeider som industriteknikere, tømrere, lastebilsjåfører og hjelpepleiere. Middelklassen utgjør 24 prosent av befolkningen og har korte eller mellomlange videregående utdannelser. Det kan for eksempel være førskolelærere, folkeskolelærere og sykepleiere. Arbeiderklassen og middelklassen utgjør altså samlet hele 73 prosent av den yrkesaktive befolkningen i alderen 18–59 år som ikke er studenter. Hvis venstresiden skal forandre styrkeforholdene i samfunnet til gagn for det politiske prosjektet vårt, er det disse 73 prosentene av befolkningen som er avgjørende. De utgjør størstedelen av arbeidskraften og har samtidig ressurser til å delta aktivt i politiske aktiviteter i bred forstand. De har dermed styrken til å skape det nødvendige presset for samfunnsendring. Venstresidens klassiske prosjekt handler dessuten om å ivareta disse gruppenes lønns- og arbeidsvilkår. Det samme gjelder den gruppen som i Det danske klassesamfund betegnes som underklasse (20 prosent). Det er mennesker utenfor arbeidsmarkedet, som førtidspensjonister og kontanthjelpmottakere. Denne gruppens interesser er det også viktig å ta høyde for, både moralsk og på grunn av den mulige framtidige samfunnsposisjonen de kan få. Mange som mottar dagpenger eller kontanthjelp i dag, er potensielt en del av middel- eller arbeiderklassen.

Nettopp fordi mange av disse gruppene tilhører middelklassen, kan de ikke samles om begrepet «arbeiderklasse» som det samfunnsendrende subjektet. Det finnes ennå klasser, men danskene i dag identifiserer seg mer spesifikt i forhold til utdannelsen og arbeidet sitt. Og som vist, tilhører en del av disse gruppene også det vi kan forstå som middelklassen. En interessant undersøkelse viser hvordan danskene selv oppfatter sin klassetilhørighet. Hvis vi ser på de forestillingene om samfunnsstrukturen som er mest utbredt blant danskene, viser det seg nokså tydelig at mer enn halvparten av danskene anser at det danske samfunnet består av en meget stor middelklasse med bare få mennesker i henholdsvis toppen og bunnen av samfunnet.²⁰ Dette bildet bekreftes når man spør om danskenes subjektive oppfatning av egen klasseposisjon, der mer enn tre fjerdedeler av danskene plasserer seg selv i middelklassen (inklusiv den høyere og lavere middelklassen), mens bare omkring 15 prosent plasserer seg i arbeiderklassen, og meget få plasserer seg selv enten i den ene eller den andre enden av samfunnsstrukturen, det vil si henholdsvis overklassen og underklassen. Det tegner seg et bilde der danskene anerkjenner at det finnes klasseforskjeller i Danmark, men at langt de fleste ser på Danmark som et land som består av en meget stor middelklasse. Dette til tross for at store deler av denne gruppen faktisk tilhører «arbeiderklassen». Danskene er altså dominert av en selvforståelse som middelklasse, og folk betrakter seg typisk som «alminnelige».²¹ De fleste dansker anser at de tilhører «den brede middelklassen», i høy grad med utgangspunkt i deres spesifikke fag. En førskolelærer vil typisk forstå seg selv som førskolelærer mer enn som middelklasse, og på samme måte med en håndverker, som føler seg som håndverker mer enn arbeiderklasse. Håndverkeren vil antakelig også helle til å betrakte seg selv som middelklasse. Det betyr at de politiske ønskene deres kan være ulike i form og innhold. De har likevel ofte en felles opplevelse av at det politiske systemet ikke ivaretar interessene deres. Derfor handler det om å skape en såkalt ekvivalens-kjede mellom disse ulike identitetene. En ekvivalenskjede uttrykker ifølge Laclau og Mouffe en prosess hvor en rekke uensartete elementer sammenkoples til et felles prosjekt.²² Det vil si en artikulasjon. Men begrepet «arbeiderklasse» kan altså ikke skape enhet på tvers av disse forskjellene mellom faggrupper og utdannelser. Hvis vi med utgangspunkt i Laclau og Mouffe bruker diskursen om arbeiderklassen, har vi tapt på forhånd, fordi det som begrep ikke kan spille meningsfullt inn i kampen om hegemoniet. På samme måte som for Syriza og Podemos, er der derfor behov for et bredere begrep enn arbeiderklassen, men i nåtidens Danmark er «folket» ikke en særlig mye brukt terminologi. I Danmark er nok en bedre betegnelse det mer jevne «den alminnelige danske». Som allerede vist, forstår de fleste dansker seg som alminnelige, og de fleste forbinder seg også med danskhet i ulik form. Selv om det er mennesker av alle slags etnisiteter i Danmark, er det i nasjonen Danmark noen bestemte verdier som er særlig framtredende for en solidarisk dansk kultur.²³ Alle forventes å kunne slutte seg til disse verdiene i større eller mindre grad. De bærende verdiene for de fleste mennesker i Danmark kommer av et inkluderende, solidarisk fellesskap (gode lønns- og arbeidsvilkår), bærende samfunnsinstitusjoner som skolen, et omdreiningspunkt i familien (med alle dens varianter) og en aktiv demokratisk tradisjon gjennom deltagelse i organisasjonsliv etc.²⁴ Disse verdiene er også venstresidens, og de skaper en følelse av trygghet og det gode samfunn for de fleste mennesker i Danmark. Alminnelige dansker ønsker et samfunn med trygghet, fellesskap og arbeid. Her kan vi altså bruke danskheten som et positivt identitetsbegrep.

Fordelen ved begrepet «den alminnelige danske» er at det i likhet med «folket» fungerer over hele den høyre–venstreskalaen som baserer seg på en tradisjonell klassedeling av samfunnet. Men for å kunne bruke begrepet «den alminnelige danske», er det nødvendig at venstresiden artikulerer det mer spesifikt inn i sitt eget verdensbilde om mer likhet og fellesskap.²⁵

Å bruke begrepet «den alminnelige danske» er nemlig ikke helt enkelt. «Den alminnelige danske» er det Laclau og Mouffe vil kalle «en flytende betegner».²⁶ «En flytende betegner» er noe innholdstomt, fritt flytende som til enhver tid kan påkalles og brukes i bestemte former for politisk retorikk. «Den alminnelige danske» er et begrep alle kjenner, men som ingen helt presist vet hva er. Men de fleste mennesker føler seg enten som en slik person eller forbinder begrepet med noe positivt. Så snart den alminnelige danske er truet, reagerer vi raskt. Men alle politiske partier prøver å snakke til den alminnelige danske, og dermed er det også en konstant og uavsluttet definisjonskamp om hvem som utgjør den alminnelige danske. De ulike politiske posisjonene kjemper om å feste den flytende betegneren «den alminnelige danske» som et såkalt nodalpunkt.²⁷ Det vil si et tegn som alle andre tegn tvinges til å referere til. Begrepet kommer av knapper på en pute. En puteknapp holder putens stoff på plass og sørger for at det ikke sklir til alle sider. Akkurat nå er det to dominerende posisjoner som utgjør en utfordring for venstresidens mulighet til å definere «den alminnelige danske». Den ene formuleres av fortrinnsvis de borgerlige partiene og til en viss grad Socialdemokraterne, og den andre formuleres av Dansk Folkeparti.

For eksempel for Venstre og Liberal Alliance er den alminnelige danske det samme som den yrkesaktive danske. Det er han som står opp tidlig hver morgen, smører leverposteibrødskiver og går på arbeid. Men hva så med den arbeidsløse dansken? Som vi har sett med regjeringens tilbudsøkono-miske reformer, så er denne personen tydeligvis ikke en del av «den alminnelige danske». De arbeidsløse er snarere en gruppe mennesker som oppfattes som selvforskyldte ledige og som bare skal ha et skikkelig spark bak. Dette er for eksempel blitt ytterligere understreket av partiet Venstres kampanje mot familier på kontanthjelp, hvor partiet ved akrobatisk tallmanipulasjon later som om det ikke lønner seg for denne gruppen mennesker å arbeide. De alminnelige, hardtarbeidende danskene blir i denne framstillingen snytt av mennesker på trygd som snylter på arbeidsinnsatsen deres.

For Dansk Folkeparti er den alminnelige danske først og fremst en «etnisk danske».²⁸ Det vil si at det er alle de menneskene som er født i Danmark. Den alminnelige danskes identitet er fundamentalt truet av innvandring, muslimer og islam og alt som avviker fra gjengs normalitet.

Venstresidens oppgave er å avvise denne oppdelingen av befolkningen. Det er venstresidens oppgave å erobre begrepet «den alminnelige danske» og sette det inn i en venstreorientert forståelsesramme. Det handler om å skape en symbolsk orden der «den alminnelige danske» er i samsvar med det politiske standpunktet vårt og sørge for at begrepet ikke kan bevege seg hvor som helst. Her må vi i likhet med Syriza arbeide med en «inkluderende populisme»²⁹ der den alminnelige danske er en del av et solidarisk fellesskap. Fellesskapet inkluderer per definisjon alle, enten du er innfødt danske eller innvandrer, mann eller kvinne, ung eller gammel. Alle er med, og det er det som skaper et vellykket Danmark. Når man er arbeidsløs, er det fordi det er mangel på arbeidsplasser, ikke fordi mennesker er late. Når Venstre vil kutte ned på kontanthjelpen, er det like mye et angrep på den dansken som går på jobb hver dag. For vi kan alle bli arbeidsløse, og for den politiske eliten handler det bare om at presse lønnsnivået ned. Du er samtidig alminnelig danske uansett om du heter Muhammed eller Søren. For Muhammed står også opp hver morgen og går på jobb eller leter etter arbeid slik du gjør. Venstresiden arbeider i praksis allerede med denne definisjonen, men det har på langt nær lykkes ennå å fastlåse denne oppfatningen i offentligheten. Det er her det alminnelige mennesket blir den alminnelige dansken vi tidligere definerte. For selv om det i den «inkluderende populismen» er mennesker av enhver etnisitet, er det i nasjonen Danmark noen bestemte verdier som er særlig framtredende for solidarisk dansk kultur.³⁰

Fienden: makteliten

Hvis det skal lykkes å erobre begrepet «den alminnelige danske», er det nødvendig å sette det i motsetning til et klart fiendebilde. Det er på den måten begrepet blir politisk.

I følge statsteoretikeren Carl Schmitt er motstillingen venn og fiende kriteriet for det politiske. Man får først en politikk når man har definert sitt eget ståsted overfor en fiende.³¹ I en populistisk forståelse vil det si makteliten. Men hvem er den danske makteliten?

Her må vi på samme måte som med folket starte med å se på hvem som faktisk utgjør overklassen, og deretter den spesifikke måten man omtaler denne klassen på. Her kan vi igjen bruke boken Det danske klassesamfund. Her er det én prosent av befolkningen som utgjør overklassen. Satt på spissen dreier det seg om de rike menneskene i det såkalte «whiskybeltet» nord for København, enten det er snakk om en toppdirektør, en departementsråd, høytlønte jurister, overleger eller lignende. Det er helt greit hvis disse gruppene sympatiserer med og støtter venstresidens politiske prosjekt. I denne sammenhengen vil også deler av den høyere middelklassen (9 prosent) være relevant. Eksempler fra denne gruppen kunne være skoleledere, ingeniører, lærere i videregående skole og leger. Men i denne sammenhengen er det først og fremst relevant at mange av politikerne i de partiene som har makt, vil tilhøre denne gruppen. Disse gruppene kan vi samlet betegne som makteliten.

Makteliten (maktblokken) i Danmark er todelt mellom en politisk og en økonomisk elite. Den politiske eliten består av de maktbærende partiene Radikale Venstre, Venstre og De Konservative (og Liberal Alliance). Socialdemokraterne plasserer seg ofte som en del av denne makteliten, men stiller seg noen ganger på en mer venstreorientert plattform i opposisjon. Den økonomiske eliten representeres politisk gjennom bransjeorganisasjoner som Dansk Industri, Dansk Arbejdsgiverforening og Landbrug og Fødevarer.

For det første konstruerer denne makteliten en nyliberal ideologi gjennom en konkret politisk praksis.³² Et godt eksempel på denne enheten er den tidligere Helle Thorning Schmidt-regjeringens (sosialdemokratisk ledet, oversetters merknad) videreføring av Lars Løkke-regjeringens (Venstre og De Konservative, oversetters merknad) økonomiske politikk «i bredeste forstand», noe som innebar at Thorning Schmidt-regjeringen gikk reformamok. Alle reformene baserte seg på en tilbudsøkonomisk logikk som handler om å øke arbeidstilbudet (arbeidskraften). De økonomiske insitamentstrukturene innrettes slik at flere vil arbeide mer og kreve mindre i lønn. Det er snakk om rendyrket nyliberal politikk, der staten brukes til å skape gode rammebetingelser for markedet.³³ På denne måten viser regjeringene med henholdsvis borgerlige og sosialdemokratiske statsministre at de er politisk enige.

For det andre er det snakk om en politisk mobiliseringsprosess³⁴ i forlengelse av det som er omtalt foran. Medlemmene av makteliten bekrefter og bygger hverandre opp i en maktblokk ved å inngå konkrete avtaler mellom elitepartiene og gjennom ideologisk oppbakking av reformene i offentligheten fra den økonomiske eliten. For eksempel uttaler og bekrefter Dansk Industri og Dansk Erhverv hele tiden i den offentlige debatten at reformene er den riktige veien å gå hvis Danmark skal klare seg i den internasjonale konkurransen.³⁵ Makteliten gir det en språklig formulering ved å snakke og skrive om det som en «nødvendighetens politikk». Dette er en machiavellisk logikk, der en regjering skal handle slik at det onde den gjør, ser ut som en nødvendighet.³⁶ Konsekvensen av dette er at de skaper en dominerende oppfatning i offentligheten av den «riktige» politiske veien som skyver andre virkelighetstolkninger til side og gjør dem politisk virkningsløse. Det ser vi blant andet på det økonomiske området, der man i Danmark anno 2015 skal lete lenge etter aktører som f.eks. vil argumentere for en keynesiansk etterspørselspolitikk der økonomien stimuleres gjennom offentlige investeringer.

Måten å gå imot denne makteliten på er dels ved å sette ord på den på en måte som passer inn i et venstreorientert verdensbilde og i opposisjon til makteliten. I grunnen handler det om å gi en språklig formulering der makteliten framstilles som noen som «forbryter» seg mot fellesskapets interesser. De lever i en frakoplet virkelighet. Den politiske eliten må beskrives som udanske teknokrater som overlater politikken til tallknusere i Finansministeriet, mens den økonomiske eliten er de rikeste menneskene fra whiskybeltet i Nordsjælland som nyter livet på bekostning av alminnelige, hardtarbeidende mennesker. Et godt bilde på en moderne kapitalist er direktøren fra Saxobank, Lars Seier Christensen. Han er et opplagt bilde fordi han deltar aktivt i politikken og støtter Liberal Alliance med store pengesummer.³⁷ Men det kunne også være multinasjonale selskaper som Mærsk eller finansspekulanter som Goldman Sachs fra Wall Street.

Det politiske prosjektet: å vinne makten gjennom den alminnelige danske

Med utgangspunkt i et venstrepopulistisk ståsted har vi altså nå identifisert de folkelige alliansene våre gjennom «den alminnelige danske» og dessuten identifisert motstanden i form av makteliten som utgjør den nåværende maktblokken. Dermed handler det om å konstruere den folkelige alliansen i opposisjon til makteliten med sikte på å erobre det politiske hegemoniet. Det krever at vi skaper et nytt ideologisk språk, framskaffer en ny virkelighetsforståelse, mobiliserer støtte for den nye virkelighetsforståelsen og endelig skaper politiske motsetninger på en måte der maktelitens politiske standpunkt ikke lenger oppfattes som det som ivaretar den alminnelige danskens interesser. Maktelitens standpunkt blir dermed mindre legitimt.

For det første må vi altså skape et nytt ideologisk språk. Det har vi allerede gjort på det overordnede planet gjennom konstruksjonen av den alminnelige danske vs. makteliten og måten disse gruppene uttrykkes språklig på. Derfor skal vi nå fokusere på de øvrige elementene som på ulike måter spiller mer eller mindre konkret inn når et ideologisk språk blir skapt. For det andre må vi framskaffe en ny virkelighetsforståelse, noe som best kan forstås ut fra Laclau og Mouffes begrep om en «ekspanderende diskurs». Det vil si at diskursen må formulere en aktiv dagsorden for mange grupper i samfunnet. Vi må i praksis vise en ny virkelighet der det bare er venstresiden som representerer den alminnelige danske. Men «den alminnelige danske» er en sammensatt gruppe. Vi må derfor konstruere et språk som kan nå ulike samfunnsgrupper, og som samtidig aksepteres av grupper som ikke forstår seg selv ut fra eksplisitte sosialistiske verdier. Det er for eksempel forskjell på virkeligheten for en sykepleier, en mer tradisjonell industriarbeider og en innvandrer. Men alle gruppene er en del av «den alminnelige danske» og skal kunne gjenkjenne seg selv i dette bildet. Vi må være sosialister som tar utgangspunkt i virkeligheten. Å snakke i en ekspanderende diskurs vil altså si å snakke ut fra et verdisett som er bredere enn ditt eget, eller i den bredeste mulige rammen av dit eget verdisett. Det gjorde Barack Obama med valgkampslagordet «Yes we can» i 2008. Han snakket innenfor en kollektiv «vi-følelse» og avviste dermed en høyreorientert individualisme, men det var samtidig en så bred og inkluderende ramme at folk med ulike verdier kunne forstå seg inn i denne konteksten. For eksempelvis Enhedslisten handler det om å kunne snakke med henvisning til verdier som ligger i nærheten av partiets egne, som f. eks. folkesosialisme og sosialdemokratisme. Det skjer for eksempel når Enhedslisten foreslår at man skal komme ut av den økonomiske krisen via offentlige investeringer. Her snakker partiet på en måte som også inngår i en tradisjonell sosialdemokratisk posisjon, der mange sosialdemokratiske velgere vil kunne gjenkjenne seg selv.

Men det handler samtidig om at venstre-siden må bli bedre til å ta eierskap over Danmarksfortellingen. Mer konkret handler det for eksempel om å erobre nasjonale symboler som det danske flagget tilbake fra en høyreside som for tiden har vunnet fortellingen om det nasjonale. I forbindelse med den nylige faglige konflikten med flyselskapet Ryanair, som ikke ville inngå tariffavtale i Danmark, hengte faglig aktivister for eksempel et dansk flagg på det første Ryanairflyet som skulle lette fra Københavns Lufthavn. Dermed definerte de danskhet som «den danske modellen» og et solidarisk fellesskap der det er skikkelige lønns- og arbeidsvilkår på arbeidsmarkedet. Aksjonen er et godt eksempel på hvordan nasjonale symboler kan brukes i en venstreorientert fortelling. Men man kan også gjøre det ved å skape flere og flere referansepunkter i diskursen om «den alminnelige danske». Et konkret eksempel er at en av Podemos’ politiske merkesaker er at de kjemper for bedre lønn for politibetjenter. Det er uttrykk for en ekspanderende diskurs innenfor arbeiderrettigheter og lønnskamp, fordi det spanske politiet normalt oppfattes å stå i opposisjon til den spanske venstresiden og historisk sett er knyttet til det konservative Partido Popular. Gjennom diskursen «folket» når Podemos med disse lønnskravene ut til en ny samfunnsgruppe. Det blir samtidig tydelig for denne gruppen at den spanske eliten ikke ønsker å arbeide for å forbedre lønnsvilkårene deres.

For det tredje må den danske venstresiden mobilisere støtte for denne nye virkelighetsforståelsen ved å prioritere emner som gir mening for de fleste mennesker. Det handler om å finne brede og dyptfølte merkesaker med sterk symbolverdi som representerer ens egne verdier og samtidig forholder seg til distinksjonen den alminnelige danske versus makteliten. Grunnleggende sett bør vi holde oss til tre store emner der venstresiden står sterkest: Arbeidsmarkedspolitikk, velferd og løpende prinsipielle spørsmål som kan vekke moralsk forargelse over makteliten, som for eksempel politikerpensjon og multinasjonale selskaper som benytter seg av skatteparadiser. Det sistnevnte emnet er likevel mer for å bekrefte hvordan man har satt ord på fiendebildet av makteliten. De fleste mennesker er enige i disse prinsipielle spørsmålene, men man skal være oppmerksom på at dette i seg selv sjelden er en selvstendig grunn til å stemme på et politisk parti. Det er samtidig viktig at de politiske merkesakene er inkluderende emner, så de ikke oppleves som ekskluderende for den ene eller andre av gruppene (unntatt makteliten). Derfor må vi så vidt mulig unngå å forholde oss til særrettigheter.

For det fjerde kopler disse øvrige målsetningene seg til det å erobre det politiske hegemoniet slik at den nåværende maktelitens verdensbilde blir en avvikende politisk posisjon. Dette krever et grunnleggende brudd med høyre–venstre-skalaen og en konsekvent bruk av begrepsparet oppe–nede. Høyre–venstre-skalaen opprettholder illusjonen om at det er vesentlige politiske forskjeller mellom elitepartiene. All agitasjon må derfor settes inn i rammen av motsetningen mellom den alminnelige danske og makteliten. Alle politiske krav som fremføres, må formuleres i tråd med dette bildet, enten vi snakker om dagpenger, politikerpensjon eller Ryanairkonflikten. Ved å snakke om oppe og nede plasseres venstresiden i en langt mer sentral politisk posisjon, og vi kan ikke kategoriseres som ytterliggående. I stedet framstår vi som dem som representerer den alminnelige danskes interesser. I den forbindelse er det helt avgjørende at venstresiden framstår som dem som skaper trygghet. Det krever at vi samtidig skaper en viss grad av bekymring/frykt for elitepartienes politikk, ettersom det i høy grad er den faktoren som får mennesker til å endre holdninger. Dermed blir det gjort til en naturlig ting at den nåværende makteliten må erstattes.

Å gjøre teori til praksis er lettere sagt enn gjort. Og det kan ta tid. Men det er på tide at venstresiden går lengre i denne retningen. Når alt kommer til alt er det kanskje forutsetningen for å kunne skape en politisk forandring som går i retning av mer likhet og fellesskap.

Litteraturliste

Augustin, O. (18.02.2015): «Podemos – fra protest til regeringsduelighed»

Augustin, O (02.06.2014): «Podemos: Venstrefløjspolitik for de 99 %»

Brader, T. (2006): Campaigning for hearts and minds: How Emotional Appeals in Political Ads Work. University of Chicago Press.

Davis, R. (2011): Tangled Up in Blue – Blue Labour and the Struggle for Labour’s Soul.  Rusking Publishing. London.

Dragsted (14.07.2013): «Liberal Alliance er intet andet end et købeparti».

Edelman, M. (1971): Politics as Symbolic Action. Markham Publishing Company. Chicago

Femø Nielsen, M. (2011): «Spin«. Håndbog i strategisk public relations (red: Merkelsen, H.). Samfundslitteratur. København.

Ganz, M (2006): Organizing: People, Power and Change. Harvard University. Boston.

Gramsci, A. (1982): Selections from the Prison Notebooks. London: Lawrence & Wishart.

Information (15.07.2014). «Kan populisme bekæmpe nødvendighedens politik?».

Information (01.05.2014): «CEPOS roser Thorning for at øge vækst og ulighed».

Gould, P. (2011): The unfinished revolution – how New Labour changed British politics for ever. Abacus. London.

Juul, J.; Andersen, L., Sabiers, S.; Olsen, L.;  Andersen, J.G.; Ploug, N. (2012): Det danske klassesamfund. Gyldendal. København.

Klein, N. (2014): Intet bliver som før – kapitalisme vs. klima. Forlaget Klim. Aarhus.

Laclau, E. & Mouffe, C. (2014): Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics. Verso Books.

Laclau, E. (2007): On populist reason. Verso. New York.

Lakoff, G. (2004): Don’t think of an elephant. Chelsea Green Publishing. Vermont.

Magasinet Politik (13.05.2013): «Chantal Mouffe: «Politik er altid en kamp mellem holdninger og interesser».

Sand Kirk, V: «Idéen bag dagpengereformen». Piopio.dk.

Schmitt, C. (2002): Det politiske begreb. Hans Reitzels Forlag. København.

Stavrakakis, Y. & Katsambekis, G.: «Left-wing populism in the European periphery: the case of SYRIZA«. Journal of Political Ideologies. London.

The Guardian (09.02.2015) :«Why Ernesto Laclau is the intellectual figurehead for Syriza and Podemos».

Thomsen, J.P.F. (2005): «Diskursanalyse». Klassisk og moderne samfundsteori. Hans Reitzels Forlag.

Thorup, M. (2009): «Politik er krig og de andre er forrædere – om populisme og Dansk Folkeparti». Stuerent? (red: Jessen, A.). Frydenlund. København.

Regeringen (2011): Et Danmark der står sammen.

Ræson (07.07.2013): «Pelle Dragsted: Enhedslisten er også for de mennesker, som ikke nødvendigvis er enig i hvert et komma, og som måske står af, inden vi er nået dertil».

Rød+Grøn (2015): «Socialismen spirer i Sydeuropa». Nr. 64.

Ugebrevet A4 (15.05.2013): «Danskerne vil have hurtigere ret til dagpenge».

Ugilt, R. (2011): «Diskursteori og radikalt demokrati. Ernesto Laclau og Chantal Mouffe«,Venstrefløjens nye tænkere – en introduktion (red: Boiesen, J.; Blinkenberg, K.; Andersen, A. & Hein, M.). Forlaget Slagmark. Aarhus.

Noter:

1. Thorup, 2009
2. Harrits, 2014
3. Ræson, 29.07.2013
4. Thorup, 2009
5. Laclau og Mouffe,2014
6. Harrits, 2014
7. Laclau og Mouffe,2014
8. Laclau og Mouffe, 2014
9. Thomsen, 2005
10. Gramsci, 1982
11. The Guardian, 09.02.2015
12. Augustin, O., 02.06.2014
13. Agustin, 18.02.2015
14. Rød+Grøn, nr.64, 2015
15. Stavrakakis, 2014
16. Stavrakakis, 2014
17. Stavrakakis, 2014
18. Laclau, 2007
19. Juul, 2012
20. Harrits, 2014
21. Harrits, 2014
22. Thomsen, 2005
23. Davis, 2011
24. Olsen, 2013
25. Klein, 2014
26. Laclau og Mouffe,2014
27. Laclau og Mouffe,2014
28. Ugilt, 2011
29. Stavrakakis, 2014
30. Davis, 2011
31. Schmidt, 2002
32. Thomsen, 2005
33. Kirk, 2015
34. Thomsen, 2005
35. Information, 01.05.2014
36. Machiavelli, 2012
37. Dragsted, 2013

Fredag 28. oktober klokka 1900 er vi medarrangør av dette viktige møte om TISA på Globaliseringskonferansen

Tidligere forsøk på å få vedtatt en avtale som den som i disse dager forhandles om under betegnelsen Trades In Services Agreement (TISA) har møtt stor motstand fra fagbevegelse, miljøbevegelse, solidaritetsbevegelse og andre sosiale bevegelser. Derfor har det også vært en stor grad av hemmelighetskremmeri rundt TISA. Innholdet har ikke blitt kjent fordi myndighetene har orientert velgerne om det – det har blitt kjent fordi noen med kjennskap til innholdet har varslet.

Avtalen legger opp til kommersialisering av tjenester som i dag er under offentlig kontroll og vil skape et betydelig press på velferd, arbeidsliv og personvern. Rommet for statlig regulering av finans- og energisektoren vil bli svekket, og offentlige tjenester som ikke eksplisitt er unntatt konkurranseutsetting er per definisjon underlagt konkurranseregler dersom de markedsrettes – uten mulighet til å reversere. TISA er en trussel mot demokratiet og retten til å endre politikk gjennom valg.

TISA kan stoppes. Allerede har både Uruguay og Paraguay forlatt forhandlingene, og motstanden mot avtalen vokser i så godt som alle landene som fortsatt er med. I Norge har flere kommuner erklært seg TISA-frie, mens enda flere kommuner har fattet TISA-kritiske vedtak. TISA binder også kommuner.

Innleder: Rolf Rynning Hansen

Arrangør: Handelskampanjen, Fagforbundet, Bondelaget, Nei til EU, Attac, Utviklingsfondet, Spire, Latin-Amerikagruppene, Natur og Ungdom, Tidsskriftet Rødt!

————————-—-

Bli med på Globaliseringskonferansen 27. – 30. oktober på Youngstorget! Globaliseringskonferansen arrangeres annet hvert år av Norges Sosiale Forum og er et møtested for alle med sosialt og politisk engasjement. Norges Sosiale Forum er en allianse av 70 norske organisasjoner med et felles formål: En mer rettferdig og demokratisk verden hvor mennesker, samfunn og miljø prioriteres over økonomisk gevinst.

Se hele programmet her: http://globalisering.no/program
Kjøp billetter her: http://globalisering.no/påmelding