Nytt nummer i desember 2015:

Innhold

Rødt!-samtalen med Ottar Brox………………………………………………………………… 6

Michael Hunnicke Jensen: Venstrepopulisme – teori og praksis……………………… 14

Kari Celius: Venstrepopulisme i Europa – bevegelser uten klasseforankring?……. 28

Shaun Doherty: Corbyn – triumf og utfordringer…………………………………………. 36

Ole Johnny Olsen: Sosialdemokratiet og arbeiderklassens
integrasjon i det borgerlige samfunnet……………………………………………………….. 42

Heming Olaussen: Enda en krig på feil premisser………………………………………… 60

Erling Folkvord: Den sterkaste demokratiske krafta i Midt-Austen…………………. 66

Aud Karin Bjørn: Elin Jørgensen – varaordfører fra Rødt i Tromsø………………… 74

Birger Thurn-Paulsen: Rød strategi i Bodø…………………………………………………. 76

Per-Gunnar Skotåm: Røkke hadde fått alle oljepenga………………………………….. 78

Even Sandvik Underlid: Åpninger mot sosialisme
– latinamerikanske erfaringer…………………………………………………………………… 86

Debatt:

– Ronny Kjelsberg: Kapitalisme og sosialisme 98

– Harald Fjørtoft Haukaa: Støtt den palestinske frigjeringskampen  100

– Johan Petter Andresen: Er kravet om sekstimersdagen en nedvurdering av arbeidet?  102

Bøker:

Odd Karsten Tveit: De skyldige. Israel og Palestina – krigen, menneskene og spillet         106

Ilan Pappé, Noam Chomsky og Frank Barat: On Palestine     107

Theresa Whitfield: Endgame for ETA – Elusive peace in The Basque Country        108

Arild Holt-Jensen og Ståle Dyrvik: Likeverd    111

Michael Hunnicke Jensen: Brug sproget politisk         113

Per Clausen: Rosa Luxembourg          113

Marta Harnecker: 7 ideer til kampen  113

Brigt Kristensen: Motmakt – tilsvar i ti år      117

Morten Conradi og Alf Skjeseth: Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde     118

Johan Petter Andresen: Kampen for sekstimersdagen – Et forsøk på marxistisk analyse    122

Laurence Cox og Alf Gunvald Nilsen: We Make Our Own History. Marxism and Social Movements in the Twilight of Neoliberalism. 125

Anthony Atkinson: Ulikhet. Hva kan gjøres? 130

Morten Harper (red.): Sammenbrudd for Schengen?
Leo Panitch og Greg Albo (red.): Socialist Register 2016. The politics of the right 137

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek: Arbeiderhistorie 2015. Tema: Det fleksible arbeidsliv. 138

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene! 139

Linn Herning:
Velferdsprofitørene
Manifest forlag, 2015

Linn Herning forteller om velferdsprofitørene innenfor helse, eldreomsorg, skoler og barnehager. Gjennom sin jobb i For Velferdsstaten, en grunnpilar i forsvaret av velferdsstaten, er hun trolig den som gjennom mange år i felten har skaffet seg best innsikt. Hennes bok er den første samlete oversikten over hvor langt dette er kommet og historien bak. Ikke bare kunnskap, men spennende. Det er nok tall og kunnskap, men Herning gir dem navn og ansikter, beskriver deres propaganda og svake punkt. Hvordan profittjegerne skaffet seg kontroll over norske barnehager er som en god kriminalroman.

Skole

Det er i Sverige de virkelig har fått fotfeste. 14 % av alle svenske barn i grunnskolen og 26 % av alle i videregående går på privatskoler og 95 % av disse blir drevet av profittselskap.

Her i Norge ble Clemets storstilte plan for privatskoler stanset av den rødgrønne regjeringa i 2005. Men 15 ordinære videregående skoler fikk fortsette, Herning kaller dem Clemetskoler. John Bauer-konsernet eide 2, Akademiet 6, Noroff 4 og Sonans 3. Det er en interessant historie hvordan disse skolene, som var omfatte av Norges strengeste regler mot å ta ut fortjeneste, omgikk reglene. Tilsyn i 2008 med John Bauer viste overprising av interne tjenester. Tilsyn med Akademiet i 2013 førte til krav om tilbake-betaling av 18,5 millioner. I Sonans er hovedeier et oppkjøpsfond basert i skatte-paradiset Guernsey. Her er det ikke ført tilsyn, men Herning regnskapssøk avslører høye konsernlån og høye andre driftsutgifter som tyder på at reglene omgås. Det er ikke å ta for hardt å si at loven ikke hindrer eierne å ta ut offentlige midler. Og hvorfor skulle egentlig konsern drive skoler uten profitt?

Helse og omsorg

En skulle tro at Adeccoskandalen skulle ført til mindre privatisering av sykehjem, men nei. De vokser – Aleris er det største , med omsetning på 1,86 milliarder i 21013. Norlandia hadde en halv milliard mindre. Også her er det personalet det kan spares på. Fagforbundet sier at da Aleris overtok kommunale sykehjem i Oslo gikk lønna for en hjelpepleier ned med 40–60 000 og for en sykepleier med 80 000. Hernings gjennomgang viser at det er nesten ingen forskning eller forskning om privates inntog i helse og velferd. I motsetning til skole er det heller ingen krav som hindrer selskapene i å ta ut profitt. Men omfang er vanskelig å dokumentere. Mye fordi det er en voldsom omstrukturering og selskapsskifter, av 38 anbud mellom 1997 og 2008 hadde 33 skiftet eier i anbudsperioden.

I Danmark er det innført fritt brukervalg i hjemmetjenesten. Det samme har ført til stor vekst i Sverige og her er profittdrevne helseforetak et stort politisk spørsmål og kunnskapen større. Attendo hadde i 2012 en omsetning på 4,2 milliarder og 432 millioner i fortjeneste, profitten over 5 år er over 2 milliarder. Men trolig er profitten enda større: Aftonbladet avslørte at Attendos virksomhet i asyl og barnevern ikke betalte skatt til Sverige ved å regnskapsføre konsernbidrag til morselskapet i skatteparadiset Jersey. Her i Norge har Fri Fagbevegelse avslørt en rekke saker i deres hjemme-tjeneste, doble vakter, sykepleierfunksjoner utført av ufaglærte, ulovlig overtid og gullkantede lederlønninger.

Barnehager

Ingen offentlig sektor i noe annet skandinavisk land er så privatisert som norske barnehager. 50 % av norske barn går i private barnehager og andelene øker. Hvordan dette kunne skje under en rødgrønn regjering, er som en kriminalroman.

Det startet med barnhageforliket. Siv Jensen og SVs nestleder Øyvind Djupedals enighet førte fram til storingsforliket om at alle barn skulle ha tilbud om barnehageplass i 2003. Den eneste store velferdsreformen etter innføringen av Folketrygda i 1967 skulle gjennomføres. Vedtatt under Bondevik, gjennomført under Stoltenberg.

Det kan kanskje forstås at fokuset ikke var på om dette skulle skje i kommunal eller privat regi fra starten. Private barnehager var på den tida enten drevet av foreldre som ikke fikk barnehageplass eller av bedrifter for å gi tilbud til sine ansatte. Å tjene penger på barn var nærmest utenkelig.

Storsatsinga ga en eventyrlig finansiering av private barnehager. De fleste fullfinansiert fra Husbanken, om lag 250 000 per barnehageplass, ofte med kommunal garanti. En femtedel direkte tilskudd. Investeringene fra eier var helt ubetydelig. Kommunen dekket både renter og avdrag og 80 % av driftsutgiftene. En gavepakke. Og erfaringene mine fra Trondheim er at kommunen fant tomter og regulerte dem. Ingen gründere har kommet lettere til enn barnehagegründerne.

Den rødgrønne regjeringa endret tilskuddet fra 85 % av driftsutgiftene til 96 % med løfte om 100 % kommunal dekning. De endret også prinsippet fra å dekke virkelige kostnader til å gi tilskudd ut fra kostnadene i offentlige barnehager. Hvordan kunne det skje?

I 2008 ble profitt i barnehagene et tema i den offentlige debatten. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og finansminister Kristin Halvorsen, begge SV, la fram forslag om ny finansiering med mål om at offentlige tilskudd skulle komme barna til gode, ikke eier. Forskning viste at personalutgiftene var 50 000 lavere per årsverk enn i offentlige, og det var færre ansatte. Et oppkjøpsfond kjøpte Espira med 74 barnehager for 850 millioner. Det var åpenbart at verdier bygd opp ved offentlige tilskudd lå bak.

De hadde oppdaget at det ikke var utbytte som var måten å ta ut profitt på, det var handel mellom selskap i samme konsern, det var å skille ut eiendomsselskap som tok høy husleie, det var honorar og konsulenttjenester. Men først og fremst var det å bygge opp verdier for videresalg, bygge egenkapital.

Derfor var det mest omstridde forslaget fra regjeringa at verdier bygget opp ved offentlige tiskudd og foreldrebetaling skulle tilbakeføres til kommunene. Uttak av verdier ved opphør eller salg skulle kun være avkastning på egenkapital tilført av eier.

Da kom opprøret. Ikke et vanlig opprør med misfornøyde avisinnlegg. Nei, her var det rett og slett ikke bare trussel, men vedtak om å stenge barnehagene dersom forslaget ikke ble trukket. 19. mai 2009 stengte, i følge pressa, 2000 private barnehager dørene og laget demonstrasjoner på torg over hele landet. Sammen med en massiv mediekampanje tok regjeringen retrett, trakk forslaget. Det nye forslaget var ren symbolpolitikk, her er ingen begrensinger som en dyktig jurist ikke kan omgå.

Slik viser barnehagemarkedet i Norge hvordan det går når privatisering går så langt at eiernes trusler om stengning faktisk er en trussel mot samfunnet. Ved streik har regjeringen tvungen voldgift. Ved stengning sto regjeringen uten mottiltak. I tillegg var mangelen på prinsipiell motstand mot privatisering ødeleggende. Dersom privat virksomhet er nødvendig for å oppnå barne-hageforliket, ligger det i sakens natur at profitt er like nødvendig. Det er vanskelig å se noen annen forklaring på regjeringens ubehjelpelige forsvar av sitt eget lovforslag.

Så der står vi i dag. En barnhagesektor der 50 % er privat drevet. Det er framdeles en del private som ikke er kommersielle, men de blir færre. Og også her endres spillereglene. Det siste eksemplet er kirkerådet i Bergen som kjøper opp barnehager for å få overskudd til kirkevirksomhet.

Forståelig nok, det kan ikke finnes noen lukrativ virksomhet som er så totalt uten risiko som barnehager. Hundre prosent rimelige husbanklån, hvorav 20 % direkte tilskudd. Garantert kundegrunnlag: I Trondheim er det kommunen som står for opptak og de sikrer de private fulle barnehager. Da Trondheim Kommune bommet på antall barn og tok bort plasser, så kunne de bare gjøre det i private barnehager. De private er ikke bundet av kommunes opptakskriterier, de kan fritt fylle opp med barn under 1 år som ikke er omfattet av barne-hagegarantien. De kan holde personalkostnadene nede, men beholde kommunale tilskudd. De kan stenge barnehagene hele sommeren, men få tilskudd som om de var åpne. Barnehagedrift er oppfylling av en kapitalist drøm: stor fortjeneste og null risiko.

I følge Herning bruker kommunene 38 milliarder på barnehager, et marked på nivå med hele oppdrettsektoren. Det betyr at de private får 19 milliarder årlig. 86 % av ugiftene i offentlige barnehager er personalkostnader. I følge Telemarksforskning ligger personalkostnadene minst 10 % lavere i private barnehager, først og fremst gjennom lavere pensjonsutgifter. Det gir en årlig profitt på 1,5 milliarder. I tillegg nedbetales husbanklån ved kommunale tilskudd og egenkapitalen bygges opp med om lag 300 millioner årlig. Alt med bagatellmessige investeringer og null risiko.

Når dette skrives, ligger regjeringens forslag til ny finansiering av barnehagene ute på høring. Tilskuddet skal opp på 100 %. Forslaget er å videreføre dagens system med tre unntak. Det viktigste er at pensjonsutgifter skal holdes utenfor ved beregning av tilskuddet. Så skal private barnehager få dekket 14 % av personalkostnader i pensjonsutgifter. Ikke av sine egne personalkostnader, men av kostnadene i kommunale barnehager. Kapitalkostnadene skal fastsettes av en nasjonal norm, ikke av virkelige kostnader i den enkelte kommune. Og kommunene skal miste sin rett til å stille krav til barnehagene som vilkår for tilskuddet. De blir rene pengemaskiner.

Telemarksforskning anslo i 2010 reelle pensjonskostnader til 6 %. PWC har gått gjennom 165 barnehager i PBL, som har de beste ordningene i dag, og mener 14 % må til. Men det er ingen drøfting av det helt opplagte alternativet: at private barnehager skal få dekket sine virkelige pensjonskostnader og ikke ett øre mer. Det er fullt mulig og fullt lovlig å betale kun 2 % av lønn i pensjon. Hvorfor skal de da få 12 % av lønna mer i tiskudd?

Det er heller ingen grunn til at barnehagene skal få dekket gjennomsnittlige lønnsutgifter i kommunale barnehager. De skal få dekket sine virkelige utgifter og ikke et øre mer. Da blir det mindre gunstig å kutte bemanning og ansette mindre kvalifisert personell.

Og Halvorsens hjemfallsforslag må opp på nytt. Det enkleste forslaget er vel at det tilskuddet som er gitt, må tilbakebetales og det samme for avdrag dekket av kommunen ved videresalg eller nedleggelse.

Kanskje kan Hernings bok og For Velferdsstaten årelange innsats få virkning. APs byrådslederkandidat i Oslo, Raymond Johansen, lover i Klassekampen 29. juli i år å bare dekke virkelige lønnsutgifter og virkelige pensjosnutgifter om de får flertall. Dere som er opptatt av offentlig velferd, sitter i kommunestyrer eller har politiske verv: Sørg for at dette blir fremmet i kommunestyrene over det ganske land. Så får vi se om det er et linjeskifte i AP. I Trondheim ville et slikt vedtak styrket kommunebudsjettet med minst 30 millioner, trolig over 50 millioner.

Og det er tanken bak Linn Hernings bok. Gi kunnskap og veiledning til handling. Offentlige velferdskroner skal gå til barn i skole og barnehager og eldre som trenger omsorg og helsehjelp, ikke til profitt. Det skal ikke lønnes seg å gå ned på bemanning, kompetanse, lønn og pensjon.

Arne Byrkjeflot

Marta Harnecker
A World to build
Monthly Rveiew Press 2013, 240 s.

Fernando Birri sa en gang – fritt oversatt og etter hukommelsen – at utopien er som horisonten. Om jeg nærmer meg to skritt, så går den to skritt bakover. Hvis jeg går ti skritt, trekker horisonten seg ti skritt vekk fra meg. Uansett hvor mye jeg går, så når jeg den aldri. Så, hvilket formål har da utopien? Jo, den får oss til å gå.

Marta Harneckers bok A world to build er et forsøk på å feste skrittene mot utopiene på papiret, på en praktisk, realistisk og lettfattelig måte, og hun lykkes i stor grad med det. Boken tar for seg store spørsmål som hvordan jobbe mot et sosialistisk samfunn? Hvordan oppnå det samfunnet som så mange har snakket, tenkt og drømt om, men som tilsynelatende er umulig å oppnå? Ikke minst, hvordan skal dette samfunnet bygges innenfor rammene av dagens kapitalistiske system, delt inn i stater med definerte grenser?

Birris’ sitat ble i sin tid gjort kjent av den nå avdøde uruguayanske poeten og aktivisten Eduardo Galeano. Galeano har i mange år representert en viktig stemme for sosiale bevegelser rundt om i Latin-Amerika. På en poetisk måte har han beskrevet brutaliteten i det kapitalistiske systemet, samtidig som han har pekt ut et nord i de sosiale og folkelige kampene på kontinentet. Galeano selv er ikke sitert i Harneckers bok, men referansen er likevel relevant. Det er Latin-Amerika, og særlig prosjektet om å bygge en sosialisme for det 21. århundret, som er utgangspunktet for Harnecker sin analyse, og det er også herfra hun henter alle sine eksempler.

Latin-Amerika har vært et nyliberalistisk laboratorium, fra lenge før man satte etiketten nyliberalisme på oppskriften. Resultatet er økende ulikhet, svekket suverenitet og selvråderett, enorme miljøødeleggelser og tilhørende forvitring av de sosiale relasjonene. Parallelt har den sosiale misnøyen økt. De sosiale bevegelsene har vokst seg stadig sterkere og sier nå, med en mer hørbar stemme enn før, at nok er nok. I noen land har disse bevegelsene ført venstresiden til regjeringsmakten, og det er i all hovedsak disse Harnecker fokuserer på når hun snakker om å bygge det sosialistiske samfunn: Bolivia, Ecuador og, ikke minst, Venezuela.

Boka er delt inn i tre deler. Den første tar for seg utviklingen i Latin-Amerika de siste tre tiår, i skjæringspunktet mellom nyliberalismens fremgang, fiasko, og den folkelige motstanden mot den nyliberale oppskriften. Det er de sosiale bevegelsene og sentrale hendelser i den folkelige motstandskampen mot nyliberalismen som utgjør de historiske knaggene for den politiske analysen. Eksempler som spenner fra «el Caracazo» i Venezuela på 80-tallet til kuppet mot Mel Zelaya i Honduras 2009 viser både det geografiske og tidsmessige spennet i analysen.

I tillegg til de historiske hendelsene analyserer Harnecker de ulike venstresideregjeringene på kontinentet, ut fra hvilken strategi de har valgt overfor kapitalismen. Helt spesifikt fokuserer hun på hvilken rolle de lar staten og kapitalen spille, og hvordan de selv velger å bruke det statsapparatet man har arvet. Sosialisme skapes ikke i himmelen, og ikke heller over natten, så det er uunngåelig for alle folkelige kamper og venstresideregjeringer å måtte forholde seg til kapitalismen på et eller annet vis. Et viktig poeng er å inkludere den eksisterende maktbalansen de ulike regjeringene står overfor, i en slik analyse.

For en som har lest mye marxistisk litteratur eller er vel bevandret i det latinamerikanske aktivistmiljøet, så er boka både velkjent eller på grensen til det kjedelige. Men disse er heller ikke bokas målgruppe. For en som har lyst til å lære mer om marxisme i praksis eller bare er nysgjerrig på Latin-Amerika, så er dette en oversiktlig innføring og en grei alternativ historiefortelling.

I del to gir Harnecker konkrete eksempler på hva som er viktig i byggingen av det sosialistiske samfunnet, og det dreier om hvordan styrke demokratisk og folkelig deltakelse, kollektivt eierskap over ressursene og sosial kontroll over produksjonen. Med en slik deltakelse og et slikt eierskap vil man også gradvis styrke skoleringen og den sosiale bevisstheten, i følge Harnecker.

Når hun snakker om kollektivt eierskap og sosial kontroll over produksjonen, så er det snakk om mye mer enn overføring av juridisk eierskap gjennom ekspropiering av ressurser og bedrifter. Kollektivt eierskap handler om kontroll over og direkte medvirkning på avgjørelser som angår bedriften man jobber i eller er direkte berørt av, for å kunne delta og styre. Harnecker har eksempler både på sektorer og bedrifter med en utelukkende lokal karakter, men også sektorer av nasjonal interesse, som for eksempel naturressurser, og foreslår alternativer for forvaltningen av disse.

Del to er uten tvil den mest interessante, både grunnet dens praktiske tilnærming, og fordi den tar et oppgjør med mange av ideene om kommunismen, slik de ofte har blitt fremstilt opp gjennom historien. Det er gøy å ta steget mot utopien og begynne på tankeeksperimentet om hvordan denne nye verdenen skal se ut. Del tre handler om å bygge et nytt hegemoni fra venstresiden og viktigheten av å lykkes med å overbevise det store flertallet til å bli med på dette prosjektet. Ikke minst understreker hun det radikale i det å bygge det store og brede fellesskapet, noe jeg kommer tilbake til senere.

Bokas store styrke er at den er både lettlest og lettfattelig. På pedagogisk vis klarer Hanecker å legge frem sine ideer om det utopiske samfunnet, på en måte som ikke krever inngående kjennskap til marxistisk litteratur og tenkere. Det er deilig befriende å lese marxistiske ideer uten å bli dratt inn i lange abstrakte setninger og komplekse resonnementer som må leses 2–3 ganger, uten at man vet helt om man har forstått hva man har lest. Det enkle går ikke på bekostning av analysen eller kvaliteten i argumentene.

Et annet viktig bidrag er den praktiske tilnærmingen til temaet innenfor dagens kontekst. Harnecker diskuterer hvordan det sosialistiske samfunnet skal bli til innenfor rammene av dagens kapitalistiske system, oppdelt og organisert i stater med definerte grenser. Her er det spesielt interessant med diskusjonen om staten som verktøy i byggingen av sosialismen for det 21. århundret, noe som for mange vil være gjensidig utelukkende. Harnecker fremmer også ideen om partiet som den eneste organisasjonen som kan samle alle ulike «fraksjonene» i samfunnet, mobilisere til bred nasjonal dialog for å skape det nye hegemoniet. Avhengig av hvilke tanker man selv har om parti og stat, i teori eller praksis, så kan det tidvis begynne å skurre litt i disse resonnementene.

Hovedtanken med å bruke staten er å «regjere med folket slik at folket etter hvert kan regjere seg selv». (Sitat Asitóbulo Istúriz) Harnecker er klar på at det ikke holder å sette en masse revolusjonære mennesker inn i offentlige stillinger innenfor statsapparatet, men at de tvert imot må bruke de mulighetene som finnes i det statsapparatet de har arvet, for å skape rom for denne folkelige deltakelsen og kontrollen.

Her kommer hun også inn på temaer som lokal autonomi, desentralisering av makt og beslutningstaking, viktigheten av å unngå byråkratisering av demokratiet og, ikke minst, de ulike nivåene for beslutningstaking basert på hvilke interesser de ulike temaene, svarer til. Hun har et forslag til en struktur for lokal representasjon for nasjonal beslutningstaking. Her er det igjen noen temaer som kan få det til å skurre. Kanskje er det fordi det er vanskelig å omfavne alle disse ideene, som hver for seg er veldig gode, uten å samtidig se et enormt byråkrati. Samtidig kan det hende at det skurrer fordi man allerede er så forurenset av ideene om staten slik den eksisterer i dag.

Harnecker bygger sine ideer på mange-årig erfaring og aktivisme i Latin-Amerika, fra sitt hjemland Chile på 70-tallet til Venezuela under Chavez. Sistnevnte er uten tvil den største innflytelsen på boken, noe hun sier helt eksplisitt i forordet: Uten han hadde ikke boken blitt til. Eksemplene fra Latin-Amerika dukker i midlertidig opp litt sporadisk og overraskende til tider. I et avsnitt som snakker på generelt nivå, kan referanser til den bolivarianske grunnloven dukke opp tilsynelatende helt uten videre. Hennes personlige tilhørighet til det bolivarianske prosjekt blir da både mer synlig, men for en som ikke tenker i de termer, blir det tidvis litt unaturlig. Det skaper også noe usikkerhet om hun snakker om bygging av det sosialistiske samfunnet generelt, eller forsvarer de ideer som er fremsatt i det bolivarianske prosjekt, helt spesifikt. Disse trenger ikke være gjensidig utelukkende, men skillet kommer ikke tydelig nok frem. I sin analyse trekker hun også på ideer fra kjente og – for henne – nære akademikere som blant annet Lebowitz. Siteringen skjer tidvis på en rar måte som forstyrrer lesingen og fremstår mer som navnedryssing enn referering av gode ideer.

Optimismen på vegne av det bolivarianske prosjektet om sosialisme for det 21. århundr er gjennomgående. Det er ingen tvil om at Chavez har hatt en enorm innflytelse i både Venezuela og Latin-Amerika. Som Harnecker sier selv, det Latin-Amerika vi ser i dag er et helt annet enn det vi kjente når han dukket opp på den politiske scenen på 90-tallet. Han var en visjonær leder, men samtidig blir hyllesten av personen så sterk, og den – etter min mening – går tidvis på bekostning av det fokuset hun har på de sosiale bevegelsene i del en. Slik tar hun også fokuset vekk fra den folkelige støtten enhver leder må ha for å ha en viss bærekraftig gjennomslagskraft.

Det nye Latin-Amerika og sosialismen for det 21. århundret som Harnecker beskriver, fremstår som veldig fjernt når man sammenligner med det mediebildet vi blir foret med til vanlig. Stadig økende inflasjon, omfattende korrupsjon, byråkratisering, store protestaksjoner mot regjeringene gjør at man «enkelt» kan trekke den slutningen at prosjektet har feilet. Man skal ikke glemme medienes makt og interesse i å presentere de latinamerikanske regjeringene i et mindre heldig lys, men man skal heller ikke benekte at det finnes en anelse sannhet i mange av disse nyhetene. Med sin positive fremstilling av regionen stiller Harnecker seg lagelig til hogg for kritikk fordi hun nettopp ikke tar høyde for den senere tids utvikling i Latin-Amerika og, ikke minst, prosjektets utfordringer.

Harnecker understreker viktigheten av å inkludere maktforholdet og opposisjonens rolle i analysen av enhver regjering eller prosess. Det er ingen tvil om at opposisjonen mot Latin-Amerikas venstreregjeringer både er udemokratiske og tilbøyelig til å ta i bruk et hvert middel for å oppnå sine mål. Hun understreker derfor også at for å kunne vurdere en regjerings progresjon mot det sosialistiske prosjekt, så må man vurdere retningen på tiltakene som gjennomføres og ikke hvor fort utviklingen skjer. Harnecker sin fortelling og tankeeksperiment hadde imidlertid blitt styrket om hun hadde gått nærmere i sømmene på de eksemplene der tiltak som er igangsatt har feilet eller ikke har lyktes som planlagt, om så bare for å understreke hennes eget poeng om viktigheten av å kunne anerkjenne og diskutere egne feil i det nye samfunnet.

La oss gå tilbake til del tre. Harnecker lister opp en del spørsmål som enhver kan stille seg for å vurdere hvorvidt et lands utvikling går i riktig retning eller ei. Hovedspørsmålet kan stilles på følgende måte: Bidrar en regjerings tiltak til å skape et folkelig og aktivt subjekt som i stadig økende grad antar en ledende rolle og gradvis overtar ansvarsområder tidligere underlagt regjeringen? Herunder inkluderer hun spørsmål om mobilisering av arbeidere, folk som deltakende og ikke bare støttende aktører, i hvilken grad slipper folk til i diskusjonen om strategisk viktige temaer, i hvilken grad vises befolkningen tillit til å kunne ta opp, diskutere og forbedre feil og omveier underveis, og, ikke minst, i hvilken grad blir ressurser og muligheten til å kontrollere prosessen overført til folket.

Bokens tredje del inneholder, kort oppsummert, hovedingrediensen i oppskriften for det nye samfunnet: en ny, mangfoldig, mer tolerant venstreside som i første omgang fokuserer på det som forener oss heller enn det som skiller oss. Denne venstresiden bør bygges på felles verdier som solidaritet, medmenneskelighet, forkasting av profittjaget og individualismen, respekt for forskjeller og for miljøet som omgir oss. Denne nye venstresiden er, i følge Harnecker, grunnleggende for å kunne møte opposisjonen – og her snakker vi ikke om den lille økonomiske eliten som både er udemokratisk og voldelig – med argumenter, samtale og diskusjon, og som forstår at for å vinne hegemoni så er det nødvendig å overbevise heller enn å presse på egne meninger. Det er her ideen om det radikale i det brede og åpne fellesskapet ligger. Først når det nye hegemoniet når ut til det brede flertallet gjennom diskusjoner med et åpent sinn, argumenter og overbevisning, vil vi evne å gjennomføre de enorme sosiale omveltningene vi forespeiler oss, sier Harnecker. Dette er ikke en revolusjonerende ny ide, men det ligger uten tvil noe radikalt interessant i den. Det eneste spørsmålet jeg blir sittende igjen med, hvor går grensen mellom det brede fellesskap og kompromisser med de sosialistiske prinsipper?

Marianne Gulli

Revolusjonen i det nordlege Syria har gått inn i det fjerde året. Folket bygger eit nytt styringssystem som kan gi håp for resten av Syria: Folkestyre nedafrå. Nye, og sterke tiltak for kvinnekvotering. Likestilling av alle livssyn. Samarbeid på tvers av kulturelle og språklege skiljeliner.

Erling Folkvord er RVs første og eneste stortingsrepresentant, sittet mange år i bystyret i Oslo og er aktiv i solidaritetsrabeidet med kurderne. Han har blant annet skrevet boka Kurdistan – om fortid, folk og framtid som kan kjøpes fra www.marxisme.no.

Regjeringane i Midt-Austen og i Europa har sia 2012 svara med humanitær blokade og politisk boikott. Terroristorganisasjonane Islamsk Stat (IS, ISIL) og Jabath al Nusra står fremst i krigen for å knuse revolusjonen i Rojava.

Rojava er det kurdiske ordet for Vest-Kurdistan. Det vil seie dei områda i Syria der fleirtalet er kurdarar. I dag er dette tre kantonar lengst nord i Syria, langs grensa mot Tyrkia: Cizîre lengst i aust med grense mot Irak og Tyrkia. Kobanê i midten med grense mot Tyrkia. Og Efrîn lengst vest som og grensar berre mot Tyrkia. I områda mellom dei tre kantonane er kurdarane ein av fleire minoritetar. På grunn av flyktninge-straumen inn i Rojava frå andre delar av Syria og ut til Irak og Tyrkia, finst det ikkje sikre opplysningar om folketalet. I november 2014 skreiv engelske Wikipedia at folketalet i Rojava var nesten dobla på grunn av krigen og at det da var 4,6 millionar.

Partiet for ei demokratisk løysing (PYD), som understrekar at dei ikkje er eit parti berre for etniske kurdarar, tok i 2012 initiativet til å opprette ei ordning med styringsråd. Dei nytta høvet da Assad-regimet flytta det meste av dei militære styrkane til andre delar av Syria. PYD, som vart stifta i 2003, bygger på same ideologi som PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet). Før 2003 hadde PKK i meir enn eit tiår drivi politisk grasrot-organisering i landsbyane og etterkvart i byane i Rojava. På den tida var kurdisk språk og kurdiske namn forbode. Assad-regimet tok statsborgarskapet frå 120 000 syriske kurdarar i 1962.¹ Alle etterkommarane vart og statslause. Sommaren 1998 møtte eg nokre av dei statslause på den kurdiske landsbygda. I dag er desse områda ein del av Rojava og ungane får undervisning på sitt eige morsmål. Samtidig har styringsrådet i Cizîre kanton godkjend både arabisk og assyrisk som offisielle språk. Rojava er eit dristig forsøk på å bygge folkestyre med like rettar for alle, uavhengig av etniske, religiøse og kulturelle skiljelinjer. Demokratisk konføderalisme er stikkordet.

Eigen bakgrunn

I dei siste 15 åra Assad-regimet styrte med hard hand, var eg i Rojava fleire gonger, både som turist og som gjest hos aktivistar i PKK-miljø. I lag med andre frå Rødt har eg etter 2012 vori to gonger i Cizîre-kantonen og ein gong i Kobanê. Gjester som ikkje kan språket, er alltid avhengig av vertskapet og ser i hovudsak det som vertskapet viser fram. Likevel meiner eg å ha litt kunnskap og eit visst grunnlag for å uttale meg om utviklinga dei siste tre åra.

Demokratisk konføderalisme.

Ein tyrkisk militærdomstol dømte den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan til døden i 1999. Etter intern strid omgjorde tyrkiske styresmakter dette til fengsel på livstid. I fengslet har han mellom anna studert bøker som amerikanske Murray Bookchin (1921–2006) har skrivi om kommunalisme. Det blir sagt om Bookchin at han som tolvåring agiterte for kommunismen på store folkemøte. Da han var 18 år gammal, vart han ekskludert frå det amerikanske kommunistpartiet fordi han retta hard kritikk mot Stalin. Han var anarkist ein stor del av livet, men distanserte seg frå anarkismen på 1990-talet. Abdullah Öcalan har tatt til seg ein god del av Bookchin sine idear om kommunalisme. Demokratisk konføderalisme er nytenkjing som bygger både på PKK sine eigne erfaringar, idear frå Bookchin og på djup kunnskap om historia og den noverande situasjonen ikkje berre i Tyrkia, Irak, Syria og Iran, men og i resten av Midt-Austen.

Det interessante spørsmålet er sjølvsagt kva dette betyr i praksis. Får dei nye ideane følgjer for folk sin kvardag? PKK-veteranen Cemal Bayik trekte opp tydelege frontlinjer da eg stilte dette spørsmålet i 2004, året etter at USA invaderte Irak. Eg møtte han i Kandil-fjella i grenseområda Irak–Tyrkia–Iran. Mesûd Barzanî og Celal Talabanî som da styrte Den kurdiske regionen i Irak, førte i 2004 krig i lag med USA og mot det daverande Bagdad-regimet.

USA har sitt eige prosjekt for eit nytt amerikansk hundreår i Midt-Austen, sa Cemal Bayik. Vi ønskjer i staden å utvikle demokratisk konføderalisme, slik at folka i Midt-Austen kan bygge opp sine eigne styresett i kvar sine land. Desse to framtidsprosjekta for Midt-Austen går ikkje i hop. Viss USA vinn fram, lir vi nederlag. Viss vi og den demokratiske konføderalismen vinn fra, betyr det nederlag for USA.

I boka Demokratisk konføderalisme skriv Abdullah Öcalan mellom anna:

Dess sterkare deltakinga er, dess sterkare er demokrati av dette slaget. Medan nasjonalstaten står i motsetning til demokratiet, og til og med fornektar det, så er demokratisk konføderalisme ein vedvarande demokratisk prosess.²

Rojava er det første forsøket på å sette teorien ut i livet.

9. juli 2012

Etableringa av sjølvstyret i Rojava starta 9. juli 2012. Den dagen tok PYD-aktivistar kontroll over mange av dei statlege institusjonane i byen Kobanê. Sia den gongen har dei smått om senn utvida områda dei kontrollerer. PYD som tok initiativet i 2012, har gått i spissen for å skape eit styre-sett tufta på demokratisk konføderalisme. Ein sekulær administrasjon er underordna styringsråd som og er livssynsnøytrale. Styringsråda finst i dag på ulike nivå, frå landsbyen – eller frå grenda eller bygda som vi kanskje ville sagt på norsk – og opp til eit styringsråd for heile kantonen. Alle styringsråda og dei valde organa i PYD har delt leiarskap: Ei kvinne og ein mann. Kvar kanton har og ei folkevald forsamling. Det er ikkje eit felles styringsråd for heile Rojava.

Rojava er eit lappeteppe av livssyn, språk og kulturar, slik som resten av Midt-Austen. I styringsråda i Rojava møtest kurdarar, tyrkarar, turkmenarar, jezidiar, arabarar, armenarar, assyrarar og andre minoritetar. Alle har same rettar. Styringsråda skal ta samfunnsmessige avgjerder på så lågt nivå som muleg.

Etter ei stegvis oppbygging kunngjorde styringsråda i januar 2014 ei ny Grunnlov. Dette var rett før Geneve II-konferansen som skulle starte forhandlingar for å gjere slutt på krigane i Syria. Både syriske eksil-organisasjonar og væpna grupperingar i Syria vart invitert. Mange av dei og utanriksministeren frå Assad-regimet møtte opp. Norge og Vatikanet var mellom dei 40 statane på deltakarlista.

Rojava, som ba om å få delta, vart stengt ute. Konferansen var utan resultat.

Styringsråda ønskjer ingen ny stat og ser på Rojava som ein del av Syria. Her har dei eit heilt anna syn enn «president» Mesûd Barzanî i Den kurdiske regionen i Irak. Barzanî har varsla oppretting av ein kurdisk stat om få år. Ein av talsmennene hans sa i september 2015 at statsgrensene må endrast når dei noverande krigane er slutt. Eg skriv «president» Barzanî fordi han nektar å følgje Grunnlova. 19. august 2015 var siste dagen i den siste presidentperioden hans, men han gir ikkje frå seg denne maktposisjonen.

Kringsett av fiendar

Statsleiarane i mellom anna Tyrkia, Iran, Irak, Saudi Arabia, Israel og Assad i Damaskus fryktar demokratieksperimentet i Rojava. Og dei har grunn til å vere redde. Folkestyre etter Rojava-modellen er eit trugsmål mot den makta dei har i dag. Ei makt dei brukar til å utbytte og undertrykke eiga befolkning, og selje ut kontrollen over enorme naturressursar. Revolusjonen i Rojava er og eit trugsmål både mot IS-leiarane sin plan om eit moderne Kalifat i heile Midt-østen, og andre planer om nye islamistiske statsdanningar i Syria og Irak.

Dei tre kantonane i Rojava grenser inntil område i Tyrkia der kurdarane er i fleirtal. Slik sett er det logisk at president Erdogan i Tyrkia har engasjert seg så sterkt mot Rojava både politisk og militært. Han er kanskje den statsleiaren som på kort sikt har mest grunn til å frykte ein demokratisk «smitteeffekt» frå Rojava.

Dei tre kantonane har frå første dagen vori omringa av fiendar som samarbeider: Assad-regimet, staten Tyrkia, Jabath al Nusra, IS og liknande væpna grupper i Syria. Gruppa frå Rødt som i mars 2013 besøkte byen SereKaniye (på arabisk: Ras al-Ain), såg nokre av resultata: Barnefamiliar budde i ruinar etter flyåtak på bustadområde. Berre Assad hadde fly. Bygningar som var øydelagt av Den frie syriske hæren og liknande grupper. Ein granat eller ein rakett frå tyrkisk side av grensa hadde fått inn ein fulltreffar på ein av skolane i byen.

Berre Cizîre kanton lengst aust har vegsamband til anna enn fiendeland. Her er Dicle (Tigris) grenseelv mot Irak. Men «president» Barzanî i Den kurdiske regionen er i mange spørsmål alliert med Tyrkia. 4. november 2015 hadde han det foreløpig siste møtet med utanriksministeren i Tyrkia. Rojava, kampen mot PKK og handel med olje var nokre av punkta på dagsordenen. Etter møtet skreiv den tyrkiske avisa Sabah at regjeringa i Den kurdiske regionen «har ei aktiv rolle i nordlege Syria». Avisa refererte og kjelder som seier at Ankara kan ha bede om at Barzani sine peshmergas skal gå inn i «eit aktivt engasjement i regionen.» Om det blir slik, er det ikkje langt unna at Tyrkia har ein fot inne i Rojava. Den grønne flytebrua over grenseelva er derfor både usikker og ustabil. Ikkje fordi konstruksjonen er dårleg, men fordi Barzanî stenger brua når han finn det for godt. Barzanî skiftar mellom å vere fiende og ven.

Slaget om Kobanê

Terrororganisasjonen Islamsk Stat (IS, ISIL) er ein maktfaktor. DAESH er det arabiske namnet. Ulike leiarar har over mange år bygd opp denne rørsla steg for steg. Norske media oppdaga IS sommaren 2014 da dei på nokre få veker både tok full kontroll over byen Falluja og erobra Mosul, den nest største byen i Irak. IS rykka og raskt fram i Syria. 29. juni 2014 proklamerte Abu Bakr al-Baghdadi opprettinga av det nye, verdsomfattande kalifatet. Raqqa vart hovudstad for IS og Kalifatet. Fordi IS kontrollerte landområda mellom Cizîre og Kobanê kanton, vart vegen frå grensebyen Tal Abyad til Raqqa sjølve hovudvegen for tyrkisk støtte til IS. Ein stor del av framandkrigarane reiste denne vegen, gjennom Tyrkia og til Raqqa.

15. september 2014 starta IS offensiven mot Kobanê. Store styrkar rykka fram frå tre kantar. Forsvarsstyrkar med lite anna enn kalashnikovs mot ein IS-hær med stridsvogner og tungt artilleri. Styresmaktene i Kobanê organiserte evakuering av sivilbefolkninga i Kobanê kanton. Frå 3. oktober 2014 fekk forsvarsstyrkane viktig hjelp frå amerikanske fly som bomba IS tett inntil frontlinja i Kobanê. Nokre sivile vart verande i byen mens IS rykka fram frå kvartal til kvartal. Slaget om Kobanê vara i 134 dagar før forsvarsstyrkane kunne heise sitt eige flagg over ein frigjort, men øydelagt by. YPJ (Kvinnene sine forsvarsstyrkar) spela ei viktig rolle i kampane. Og IS-soldatane hadde ikkje erfaring med å slåst mot slike fiendar. YPJ-kommandant Nezrin Abdullah fortalde meg at leiinga i IS ga nye instruksar da dei såg at YPJ-soldatane drap IS sine menn: Ein IS-soldat som blir drepen av ei kvinne, kjem ikkje til paradis. Den døde skal ikkje gravleggast, men brennast. Elles kan liket forurense jorda rundt grava.

Styresmaktene oppga at 25 000 sivile, i hovudsak heimkomne flyktningar, budde i byen da Svein Olsen og eg var der i mai 2015. Før krigen var folketalet omtrent som i Trondheim.

Krig for ny oppdeling av Midt-Austen

Den britiske etterretningsofffiseren Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges-Picot teikna i 1916 det nye kartet over Midt-Austen. Så snart den første verdskrigen var slutt, skulle dei europeiske stormaktene kontrollere kvar sin del av det knuste Osmanske riket. Tsar-Russland var for eksempel tiltenkt å overta Istanbul. Mangt var forandra før krigen var slutt. Bolsjevik-revolusjonen i 1917 kasta tsaren og regimet hans på den historiske skrap-haugen. General Mustafa Kemal som seinare vart Atatürk, hadde alliert seg med kurdiske klanleiarar og starta ein framgangsrik krig mot dei vantru som ville overta den delen av Det osmanske riket som i dag er staten Tyrkia. Men hovudtrekka i planen frå Sykes og Picot overlevde: Storbritannia og Frankrike ga seg sjølv retten til å kontrollere kvar sine delar av Midt-Austen.

100 år seinare er regionen framleis rik på naturressursar. Den amerikanske invasjonen i Irak i 2003 og dei sekteriske krigane etterpå har skapt eit maktpolitisk tomrom der det før var to stabile statar, Irak og Syria. Vi må rekne med at både Tyrkia, Iran og Saudi Arabia har ambisjonar om å kontrollere mest muleg av dette rommet. Dei som for tida styrer hovudstadane Bagdad og Damaskus har heller ikkje gitt opp.

Lista over utanlandsk innblanding i Syria er lang. Eg nemner berre nokre eksempel:

• USA og mange allierte har deltatt i krigen sia 2011, med våpen, opplæring og milliardar dollar. Frå sommaren 2014 med meir og mindre målretta flyåtak mot IS i både Irak og Syria.
• Russland, som er støttespelar for Assad-regimet, starta flyåtak i september 2015.
• Tyrkia har i fleire år gitt allsidig hjelp til Jabath Al Nusra og IS. Mange kjelder fortel at IS har drivi trening av nye soldatar og fått pleie og rehabilitering for såra i Tyrkia. Ein tyrkisk statsadvokat hevdar å ha bevis for at Al Nusra i 2013 mottok råvarer ein må ha for å lage saringass frå Tyrkia.
• Saudi Arabia og Qatar, som ideologisk står nær IS, har gitt IS og andre «eigne» islamist-grupperinger omfattande pengestøtte.

Dette er ein omfordelingskrig i Midt-Austen. Utanforståande statar fører krig, fram til no utan å sette inn eigne bakke-styrkar. Befolkninga i Syria blør.

Kva vil PYD?

Asya Abdullah og Saleh Muslim er likestilte leiarar i PYD. I eit intervju med svenske Arbetarkamp seier Muslim mellom anna dette om partiet:

PYD är inte ett klassiskt parti. Vi vilar i grunden på Abdulla Öcalans ideologi, men PKK växte fram under en period med andra förutsättningar och andra maktförhållanden i världen mellan kommunistiska blocket i öst och imperialismen i väst. PYD har bildats med en annan världssituation.

PYD vilar inte på samma marxist-leninistiska utgångspunkt som PKK. Vi har vuxit fram efter murens fall och har inte behövt förhålla oss till den problematiken. Vi är emot all form av diktatur, även om det kallas proletariatets. Vi vill ha en radikal folklig demokrati och folkmakt. Ett samhälle där befolkningen styr, vi har därför inget gemensamt med de ‘gammelkommunistiska’ staterna.

Vi står inför en situation der vi måste förhålla oss till två sidor samtidigt. Vi måste förhålla oss till situationen i övriga Kurdistans tre delar och till den arabiska befolkningen i Syrien. Att bygga broar och brödraskap med den arabiska befolkningen kommer vara viktigt.

Muslim seier dette om dei statane som har gått inn i krigen i Syria:

De är ute efter oljan och handelspartners. Mänskliga rättigheter är oviktigt för dem. Det är därför viktigare att världens folk står vid vår sida. Vi vill knyta tätare band med organisationer och partier internationellt.

Muslim forklarar og at PYD, til skilnad frå mange andre kurdiske parti, ikkje har staten Kurdistan som eit mål:

Jag tror att ett framtida Kurdistan kommer vara, vilket PYD målsättning är, en demokratisk konfederation, en kurdisk demokratisk konfederation, i ett nytt Mellanöstern.

Den traditionella nationalstaten är historia världen över, även i Europa. Mänskligheten skulle aldrig acceptera att bygga nationer som dagens nationer har byggts upp.

Den som tror att ideologi inte spelar någon roll är fel ute. Att arbeta politiskt utan ideologi är som att simma i ett hav, du simmar runt, runt utan någon riktning och utan att veta var du ska. Det slutar så småningom med att du druknar. Ideologi är det som ger dig en riktpunkt, sedan måste du staka ut vägen.3

PYD avvikla den sjette partikongressen i september 2015. Hovudparolen på banneret bak dirigentbordet peika framover, mot tida etter at krigane i Syria er slutt: «Frå fridomen i Rojava til eit demokratisk Syria». Målet er ikkje å utvide Rojava, men at folka i resten av Syria sjølv skal bygge eit liknande kanton-system.

Solidaritet eller boikott og blokade?

President Erdogan i Tyrkia krev oppretting av det han kallar ei «buffersone» langs grensa mellom Syria og Tyrkia. Ei slik sone under tyrkisk eller delvis tyrkisk kontroll vil omfatte dei tre kantonane og øydelegge demokratieksperimentet i Rojava. Fram til no har USA og NATO ikkje sagt ja til dette, i alle fall ikkje offisielt. Men regjeringane i NATO har innfridd ønskjet frå Tyrkia om humanitær blokade og diplomatisk boikott av Rojava. Berre underordna funksjonærar i Utanriksdepartementet møter utsendingar frå PYD eller frå styringsråda i dei tre kantonane når dei er på besøk i Norge. Dei fleste andre NATO- og EU-landa har til no følgt same praksis. Men no er det små teikn til forandring. Saleh Muslim opplyste 24. oktober at Rojava snart skal opprette offisielle kontor i Moskva, Berlin og Paris.

Tyrkia, NATO og EU prøver å svelte ut det samfunnet og den sivilbefolkninga som har klart å stanse IS si framrykking i den nordlege delen av Syria. Norge, med utanriksminister Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i front, gir i praksis støtte til den tyrkiske krigføringa både mot den kurdiske sivilbefolkninga og mot kurdiske forsvarsstyrker både i Tyrkia, Irak og Syria. Samtidig deltar den norske regjeringa i narre-spelet som hevdar at Tyrkia fører krig mot IS.

Det kortsiktige hovudspørsmålet i Kobanê kanton er enkelt: Åpning av ein humanitær korridor frå Tyrkia og inn i Kobanê. Byen ligg tett inntil statsgrensa. Den tyrkiske grensebyen Suruc er 15 minuttars bilkøyring unna. Mange i Tyrkia ønskjer å hjelpe til med å bygge opp Kobanê. NATO og Norge har dessverre nekta å legge politisk press på president Erdogan for at han skal åpne grensebommen. Dermed er det nesten uråd å frakte inn medisinar, medisinsk utstyr, byggematerialar, reint vatn, osv.

PYD og styringsråda i Rojava er mildt sagt i ein klemt posisjon. I dei nærmaste månadene må dei ta vanskelege taktiske avgjerder. Det gjeld særleg kven av dei andre aktørane i Syria som dei kan inngå taktiske alliansar med. Forsvarsstyrkane i Rojava er den viktigaste krafta i Syrian Democratic Forces (SDF) som vart oppretta i oktober 2015. Fleire arabiske grupper er med. SDF starta ein offensiv sørover mot Hasakah. SDF kunngjorde da at dei forventa amerikansk flystøtte. Dette kan vere del av framtidige åtak mot IS-hovudstaden Raqqa, som frå 16. november og vart bomba av franske fly. Samtidig vil kampen for frigjering, kulturelle og demokratiske rettar fortsette i dei tre andre delane av Kurdistan. Det vil seie i Iran, Irak og Tyrkia. Dei som slåst for frigjering har til dels ulike mål.

Eg meiner vi bør støtte den kompliserte kurdiske frigjeringskampen, utan å velje side i spørsmål som kurdarane må avgjere sjølve. PKK og PYD, som tilsaman no ser ut til å vere den sterkaste demokratiske krafta i Midt-Austen, vil møte åtak og trugsmål både frå IS-fascismen og frå dei statane som slåst for ei ny oppdeling av Midt-Austen.

Solidaritet med Kurdistan, som vart oppretta for eit år sia, er organisasjonen du bør bli med i, viss du vil støtte den vanskelege kurdiske frigjeringskampen. https://solidaritetmedkurdistan.wordpress.com/

Notar:

1. Opplysning frå Gerard Chaliand: People without a country: The Kurds and Kurdistan. Utgitt 1980 av Zed Books, London. Eit offisielt tal finst ikkje.
2. Engelsk utgåve: Democratic Confederalism, utgitt i 1911. Transmedia Publishing Ltd. – London, Cologne. Finst og i nettutgåve: http://www.freeocalan.org/wp-content/uploads/2012/09/Ocalan-Democratic-Confederalism.pdf
3. Intervju 6. januar 2015 i Arbetarkamp, Rättvisepartiet Socialisterna. https://rsgoteborg.wordpress.com/2015/01/06/salih-muslim-vara-ideer-ar-att-bygga-upp-en-folkmakt/ Ein interessant artikkel finst og I Financial Times 23. oktober 2015: Power to the people: a Syrian experiment in democracy: http://www.ft.com/cms/s/2/50102294-77fd-11e5-a95a-27d368e1ddf7.html#ixzz3pT4K8UjU

New Left Review

http://newleftreview.org

Vi starter med å bryte tradisjonen med å presentere nettsteder som i hovedsak ikke bygger på betalingstjenester. Det britiske New Left Review har i rundt 50 år tilhørt kjernepensumet i marxistisk offentlighet, og kommer ut med seks nummer i året. Artiklene er ofte lange (og tunge, for mange av oss), men mye er verdt å sette tennene i. For hvert nummer legges en eller to sentrale artikler ut i sin helhet, for å vise hva ikke-abonnenter går glipp av. I de siste to numrene kan man bl.a. lese Perry Andersons gedigne Russland-analyse og en rikholdig artikkel av Pablo Iglesias. For abonnenter er arkivet i sin helhet fritt tilgjengelig.

Red Pepper

http://www.redpepper.org.uk

Hilary Wainwright er en britisk aktivist og forfatter, som for mange vil være kjent for boka Reclaim the state: Experiments in particpatory democracy (2000). Hun er også redaktør det britiske magasinet Red Pepper, hvor en stor del av stoffet er vel anrettet på nett. Det er lett å søke på tema eller skribent. Artikler, reportasjer og intervjuer er skrevet i et lettfattelig språk. Magasinet beskriver seg selv som sosialistisk, med sterke innslag av feminisme, grønt (her i en radikal variant som velger side) og en liten dæsj med anarkisme i blant.

Green Left Weekly

https://www.greenleft.org.au

Mens vi er i et rødgrønt hjørne (som ikke må forbindes med en tidligere norsk regjering med samme navn), minner vi om at Australia også har mye å by på. Massevis av spennende nyhetsstoff, med internasjonal vinkling, kommer på nettet hver eneste uke. GLW har blitt en viktig kilde til debatt og informasjon, og – mer enn det – magasinet ser på seg selv om en aktivist del av anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske bevegelser. Og når det gjelder Australia, minner vi på nytt om LINKS, International Journal of Socialist Renewal, som har både nyheter og lengre, analytiske bidrag (http://links.org.au.). 5. august var det f.eks. en spennende og fyldig gjennomgang av den greske marxisten Nicos Poulantzas.

Monthly Review

http://monthlyreview.org

Dette er en reprise, ikke fordi det ikke er lenker nok, men for å fortelle av sommerens dobbeltnummer heter The new imperialism – globalised monopolicy-finance capital, med et vell av spenstige og oppdaterte analyser av bl.a. John Bellamy Foster, Samir Amin, Jayti Ghosh og Utsa & Prabhat Patnaik.

Marcello Musto (red.):
Workers unite! The International 150 years later
London: Bloomsbury, 2014, 312 s.

I fjor høst var det 150-årsjubileum for «den første internasjonalen», som i 1864 kom sammen for første i London under navnet The International Working Men’s Association. Det sier noe om de politiske og ideologiske stemningene i vår tid at en så skjellsettende begivenhet i arbeiderbevegelsens historie i så liten grad blei markert. Men noe kom i alle fall ut av det, i alle fall for engelskkyndige. Den kjente marxisten (og sosiologen) Marcello Musto er tidligere kjent for sine studier av marxistisk teori, med særlig vekt på klassiske tekster som Kapitalen og Grundrisse. Nå står han bak utgivelsen av rundt 80 sentrale dokumenter fra Internasjonalens historie fram til splittinga etter åtte år. Det høres kanskje litt tørt ut med dokumenter, men det betyr ikke bare resolusjoner fra de sju kongressene. Her er taler, debattinnlegg, artikler og redegjørelser for både aktuelle og teoretiske forhold, og utvalget er foretatt skjønnsomt for å avspeile meningsforskjeller. Redaktøren har en lang innledning, hvor historien gjøres levende i et lett tilgjengelig språk, og hvor tekster plasseres i sin sammenheng. Materialet er tematisk samla, med særlig vekt på økonomi, faglig organisering, kamp mot krig (tysk-fransk), Pariskommunen, det irske spørsmålet og – ikke minst – diskusjon om hvordan et framtidig samfunn kan se ut. Oversettingene er strålende gjennomarbeidet til moderne engelsk, og stoffet er forbilledlig presentert.

Selv om 30 av de 80 bidragene er fra Karl Marx selv, er det et gjennomgående synspunkt hos redaktøren at det handler om en kollektiv bevegelse og mange viktige bidragsytere, og at den offisielle sovjetmarxismens hegemoni og publisering av Internasjonalens materiale har nedtonet mangfoldet. Marx var f.eks. ingen initiativtaker til stiftinga i London, selv om hans ruvende posisjon og arbeidsevne raskt gjorde han til en nøkkelfigur. (Han var riktignok fraværende fra tre av de sju kongressene.) På samme måte nedtones konflikten mellom Marx og Bakunin som forklaring på oppløsninga, og det løftes fram en rekke andre forklaringer, som Pariskommunens nederlag, den tyske nasjonalstaten, engelsk fagbevegelse svake antikapitalisme, framvekst av arbeiderklasse i nye land med andre forhold enn i de første industrilanda osv.

Leo Panitch og Greg Albo (red.): Transforming classes
Socialist Register 2015
London: Merlin Press/New York: Monthly Review, 2014, 375 s.

Socialist Register er en institusjon, som hvert eneste år gir ut ei fyldig årbok med et vell av teoretiske bidrag og aktuelle analyser innenfor en marxistisk tradisjon. I fjor var det ikke noe mindre enn et femtiårsjubileum, som ble feiret med et temanummer om klasse. Utgangspunktet i 1964 var innenfor den britiske venstrefløyen, med Ralph Miliband som forgrunnsfigur og mangeårig redaktør. (Eplene faller noen ganger langt fra stammen, han er far til David og Ed Miliband, det dreier seg her om nedfallsfrukt.) Etter hvert har SR blitt langt mer global, med hovedredaktører på den andre sida av Atlanterhavet og bidragsyterne kommer fra alle verdenshjørner. Selv om de fleste har akademiske titler, bestreber de seg på et normalt menneskespråk og interesser seg for det som skjer utenfor elfenbeinstårnet. Utenom papirutgava, er det mulig å tegne et abonnement som gir adgang til alle årgang for et tidspunkt på ett år. (Sommerferien er redda!). For info, se http://www.merlinpress.co.uk.

Også 2015-boka er viet klasse og klasse-kamp, og går dermed mot moteriktige strømninger. På mange måter kan både årets og fjorårets samlinger av originalskrevne bidrag oppfattes som en motvekt til Thomas Piketty, ettersom de ikke nøyer seg med statistiske inndelinger i tideler av befolkningen eller begrenser til å påvise rikdom og ulikhet. Dermed er det ikke de rikes formue, men deres utøvelse av makt i et kapitalistisk system, som får mest oppmerksomhet. På samme måte er ikke arbeidere bare en inntektskategori, men også en bevegelse som fører klassekamp. (Tenk om de beste artiklene fra de to siste årgangene kom på norsk, og at de vakte like mye medieinteresse som Piketty.) Dessuten utmerker bidragene seg med et virkelig internasjonalt perspektiv. Det viser seg bl.a. gjennom bidrag om sosial reproduksjon og den globale arbeiderklassen og om arbeider-bevegelsen og eurokrisa. Det er også spenstige analyser av klasser og klassekamp i bl.a. India, Sør-Afrika, Brasil, Chile, Tyrkia, Kina og Midtøsten, i tillegg til et knippe av artikler om fagbevegelse og venstresida i USA.

Andrew Pendakis mfl. (red.):
Contemporary marxist theory. A reader
London: Bloomsbury, 2014, 623 s.

Utgangspunktet for det kollektivet som har satt sammen denne rikholdige antologien er oppblomstringen av interessen for marxistisk teori, og de har gjort en nyttig innsats ved å samle så mange ulike –og velskodde forfattere – mellom to permer. Det er i alt 34 bidrag, i tillegg til redaktørenes hovedinnledning og introduksjon til de forskjellige seksjonene. Innenfor den ramma som er valgt, byr denne boka på mange spennende møter med kjente – og avgjort ikke fullt – så kjente tekster, som for de meste er publisert i det siste tiåret. Men, og det er et viktig men, definisjonen av teori er ganske snever, og trygt plassert innenfor den akademiske sfæren, der interessefeltet særlig ser ut til å være filosofiske og kulturelle tilnærminger. Det betyr at de som i første rekke er interessert i teorier om krise, imperialisme og arbeiderklassens kamp bør søke seg til andre tekster (f.eks. i Rødt! eller Monthly Review). Gitt et slikt premiss, er denne antologien et godt supplement, og det er lagt vekt på bidrag som tjener som inngang til større forfatterskap, bl.a. til Chantal Mouffe, Fredric Jameson, Alain Badiou, Slavoj Zicek, Etienne Balibar og Alan Lipietz. For denne leser er Arif Dirliks bidrag om «den kinesiske modellen» et høydepunkt.

Tore Linné Eriksen

Ebba Wergeland har ein kommentar til min artikkel om Palestina i siste Rødt.

Eg kan ikkje sjå at me er grunnleggjande usamde.

Først; eg har ikkje hatt kontakt med PFLP og nemner dei berre i samanhang med andre organisasjonar, men med referansar til deira politiske vurdering av frigjeringskampen framover. Dei er ein av organisasjonane som står for væpna frigjeringskamp, noko som prinsipprogrammet til Palestinakomiteen stør. Er det dette reaksjonen grunnar seg på?

Når det gjeld kven som skal få støtte «som står for riktig politikk og aktiv motstand, var grupper som fikk 5 % oppslutning i siste valg – som PFLP boikottet." Dette meiner ikkje eg, men det er desse gruppene med utgongspunkt i Stop the Wall Campaign, som Palestinakomiteen har konsentrert sitt lokale støttearbeid om.

I mykje av det lokale motstandsarbeidet har Palestine People´s Party, det gamle Sovjet-orienterte kommunistpartiet, sentrale aktivistar og organisatorar til trass for at partiet mista svært mange tillitsvalde, medlemmar og folkeleg støtte då dei støtta Oslo-avtalene.

Land Defense Coalition har sitt utgongspunkt i aktivistane bak Stop the Wall Campaign. Dette er eit forsøk på å samle ei splitta motstandsrørsle. Sjølv om dei enno er små, er dette eit initiativ eg meiner det er rett å gje politisk og praktisk støtte til. Meiner ikkje Ebba Wergeland det?

«Norsk fagbevegelse bør ikke gi «praktisk og økonomisk støtte» til bestemte fløyer av den palestinske fagbevegelsen» seier Ebba Wergeland. Eg går ut frå at ho meiner det samme om Palestinakomiteen og deira aktivitet i Palestina. Motstandsrørsla i Palestina er splitta og prega av organisasjonssjåvinisme. I tillegg er den aktive motstandsrørsla i stadig sterkare opposisjon til styresmaktene og Abbas-regimet som mange ser som eit Quisling-regime. Med eit slikt standpunkt vert det umogeleg å støtte motstanden og å sende solidaritetsarbeidarar til Palestina.

Når det gjeld spørsmålet om at «Norsk fagbevegelse skal ikke styre Palestina", så er dette og både mitt og prosjektgruppa Workmates Norge-Palestina i Palestinakomiteen sitt faglege utval sitt standpunkt. Det eg og gruppa arbeidar for er direkte kontakt mellom palestinsk og norsk fagrørsle på den palestinske fagrørsla sine premissar. Den palestinske fagrørsla er svært samansatt og til dels med store motsetningar. New Unions som gruppa av tillitsvalde og medlemmar av den norske fagrørsla i Palestinakomiteen, Workmates har gjeve noko støtte til, er eit forsøk på å byggje opp ei aktiv og ukorrupt fagrørsle på tvers av og uavhengig av politiske parti og organisasjonar.

Fagrørsla til dei palestinske styresmaktene, PA, og Fatah, Palestinian General Federation of Trade Unions, PGFTU, er i stor grad eit organ for styresmaktene, har liten aktivitet for arbeidarklassen og deira løns- og arbeidsvilkår og får millionar i internasjonal støtte frå faglege organisasjonar. Mi røynsle etter å ha hatt spesielt fokus på fagrørsla, er at organisasjonen er prega av pampevelde og korrupsjon.

Ebba Wergeland påstår at eg «bygger på erfaringene fra et tre måneders opphold på Vestbredden som solidaritetsarbeider». I snart 50 år har eg støtta den palestinske frigjeringskampen og har vore i Palestina tidlegare. Dette liknar på ein hersketeknikk Ebba Wergeland med sitt mangeårige og viktige arbeid for palestinarane, burde vera for god til.

Harald Haukaa Fjørtoft