Ukepenger

I et intervju i Klassekampen om forhandlingene mellom Eurogruppa og Hellas, sa han (JGS) om grekerne: «Først må de gjøre jobben, så får de ukepenger».

Som om ikke halve Hellas har levd på ukepenger og det som mindre er, alle de åra da gjennomsnittsfamilien har måttet tåle at fjerdeparten av inntekten er borte. I stedet ga Støre full støtte til Schaüble-forståelsen av forholdet til Hellas og til den kuttpolitikken som har vært pressa på grekerne.

Den greske fagbevegelsen har vært lamma i årevis fordi forhandlingsretten var noe av det første som forsvant. Det er et punkt der Syriza-regjeringen er grunnleggende uenig med krava fra Eurogruppas finansministre. På direkte spørsmål fra Klassekampen om også det er et krav han støtter, svarte Støre: «Jeg vet for lite om det greske arbeidsmarkedet til å si hvordan dette vil slå ut der.»

Var Jonas Bals på ferie den uka?

(Dag Seierstad i Klassekampen 18. juli)

Kurdernes kamp

Likevel har fredsprosessen mellom tyrkiske myndigheter og de kurdiske bevegelsene vært en kilde til håp, selv om prosessen har hatt svakheter og har gått sakte. Dette lyspunktet er nå i ferd med å slukne. Tyrkias nye offensiv er ikke bare et angrep på PKK, men på hele fredsprosessen. Under bombeangrepene har flere sivile blitt skadet og drept. De militære angrepene har ført til omfattende miljøskader i områdene og flere landsbyer er blitt evakuert. Dessuten har store områder med jordbruksjord samt husdyr blitt bombet. Folk som demonstrerer for fred har blitt beskutt med gummikuler og blitt arrestert.

Det er dobbeltmoralsk av Norge å akseptere at president Erdogan nå forkaster fredsprosessen med kurderne. Det er all grunn til å frykte mer ustabilitet, vold og utrygghet for sivile. Fredsprosessen må bevares og konflikten løses med dialog. I dette tilfellet er det én part, kurderne, som står klare ved forhandlingsbordet. I stedet for å tie, kan Norge bidra til å overtale Tyrkia til samtaler framfor krig.

(Mari Eifring i Radikal Portal 7. august)

Rødt utestengt

Nettavisen mener: Når Rødt samler inn penger for å profilere seg på sosiale medier, er det kreativt. Men i bunn og grunn er det udemokratisk å nekte Rødt å delta i parti-lederdebattene.

NRKs partilederdebatt og valgomat er viktige arenaer for de politiske partiene foran kommunevalget i høst. Derfor er det en stor skuffelse for Rødt at partiet blir utelukket fra NRKs riksdekning at lokalvalget.

– Det beste hadde vært om NRK snur og lar folk bli kjent med utfordrerpartiet som Rødt, i stedet for å la stortingspartiene trekke opp stigen etter seg, sier partileder Bjørnar Moxnes. (…)

NRK har bestemt at kun partier som er representert på Stortinget får delta i partilederdebatter på NRK1 og den nasjonale valgomaten. Dermed er Miljøpartiet De Grønne innenfor, selv om De Grønne kun fikk 0,9 prosent oppslutning ved forrige lokalvalg. (Nettavisen 27. juli)

Blokaden fortsetter

Opptrappingen av aksjonene i Sverige vil føre til store forsinkelser for skipene på vei til eller fra Oslo.

– Ingen skip til eller fra containerterminalen i Oslo vil bli lastet eler losset før det har gått seks timer siden det la til kai ved svensk havn, sier leder i det svenkse havnearbeiderforbundet, Eskil Rönèr.

Fagforeningen varsler også igangsettelse av andre tiltak, som overtidsnekt, for å ramme trafikken til og fra terminalen i Oslo hardest mulig.

– I tillegg til forsinkelsen i lasting og lossing vil vi nå nekte å gjennomføre noen form for overtidsarbeid i forbindelse med anløp av skip som har tilknytning til containerterminalen i Oslo.

Den utvidede blokaden vil ifølge forbundet foregå på ubestemt tid.

(Christian Boger i Radikal Portal 16. juli)

Opprop for Russland?

LO-lederne i Oslo, Stavanger og Trondheim mener Norge demoniserer Russland. Filmskaper Erling Borgen er også med.

En rekke ledere fra norsk fagbevegelse og kulturliv har startet en aksjon til støtte for Russland.

Aksjonen heter «krigsfareopprop», og anklager norske politikere for å bidra til en ny kald krig.

Roy Pedersen står i spissen for LO i Oslo, og er en av initiativtagerne.

– Jeg deltar i oppropet som leder av LO i Oslo, forteller han.

– Demonisering

I oppropet står det at «norske regjeringsmedlemmer er med på å demonisere Russland».

Pedersen trekker frem forsvarsminister Ine Marie Eriksen. Etter Russlands annektering av Krim, uttalte hun at Norges forhold til Russland var endret for alltid.

– Dette var meget uklokt og feil, sier Pedersen.

– Det vil advarer mot, er en haukete politisk tenkning og et nytt rustningskappløp i Europa, forteller han.

(Bergens Tidende 16. juli)

Alex Callinicos er professor i europeiske studier ved King’s College London, og han har bak seg et omfattende forfatterskap om marxistisk teori. Han er også redaktør av tidsskriftet International Socialism. Han er sterkt engasjert i å gjøre arbeidene til Marx og Engels tilgjengelige for folk, og dermed er han også opptatt av å skrive enkelt og forståelig.

I denne boka viser han enda en gang at han har store kunnskaper om den kolossale innsatsen som Marx og Engels gjorde. Som aktiv deltaker i mange år i debatten om marxistisk teori og praksis, har han også rimelig god oversikt over ulike synspunkter hos andre forfattere på området. Noe av det jeg setter pris på ved denne boka, er at han forholder seg til andre forfattere på en respektfull måte. Han gir klart uttrykk for uenighet og begrunner den, samtidig som han framhever kvalitetene og betydningen av de samme forfatteres skrifter. Det gjør at boka etter mitt syn fungerer meget konstruktivt.

Han presenterer selv strukturen i boka slik:

• Kapittel 1 «Composition»: En gjennom-gåelse av Marx sine manuskripter og av den prosessen som ledet fram til Kapitalen.
• Kapitlene 2 «Method, I: Ricardo» og 3 «Method, II: Hegel». Callinicos omtaler disse kapitlene som selve hjertet i boka, der han vil undersøke og klargjøre problemer med Marx sin metode. Han vil drøfte Marx sitt forhold til Hegel, og han understreker at man bør tilføye Ricardo til analysen. Marx kjempet med både å lære fra og samtidig overskride begge.
• Kapittel 4 «Value», der Callinicos ønsker å gå mer direkte inn på noen av de temaene som er blitt tatt opp i aktuelle debatter om Marx sin verditeori.
• Kapittel 5 «Labour», der han ser på arbeidskraftens plass i Kapitalen, og ulike syn i dagens debatt om dette.
• Kapittel 6 «Crises», der han foretar en detaljert gjennomgåelse av Marx sin tenkning om kapitalistiske kriser (noe som Marx aldri utviklet til en systematisk teori)
• Kapittel 7 «Today», der han prøver å konkludere om Marx sin betydning for å forstå de økonomisk-politiske utfordringene i dagens kapitalistiske verden.

Det er tydelig at han selv legger særlig vekt på kapitlene 2 og 3, med temaer som han også tok opp i sin doktoravhandling. Den dreide seg om de metodemessige utfordringene som Marx sto overfor da han skrev Kapitalen, med særlig vekt på forholdet til Hegel og Ricardo. Det er i og for seg viktig stoff, men det er tungt, og de to kapitlene krever mye av leseren. Etter mitt syn er dette stoff for spesielt interesserte.

Derimot synes jeg det var veldig spennende å lese kapittel 1. Callinicos påpeker at Engels var en selvstendig bidragsyter i samarbeidet med Marx. Det var Engels som var først ute med kritikk av den politiske økonomien med sin artikkel «Umrisse zu einer Kritik der Nationalökonomie» i 1844. Dette var utgangspunktet for at de fant sammen, og Marx hadde stor respekt for de bidragene som Engels sto for. Marx skrev f.eks. i et brev 7. juli 1864:

Som du vet, 1. Jeg er alltid sent ute med alt jeg gjør, og 2. Jeg følger stadig i dine fotspor.

Callinicos gir en levende framstilling av Marx sitt strev og hvordan han aldri klarte å bli ferdig med tingene. Han visste at han arbeidet med en epokegjørende avdekking av kapitalismens vesen, og han ville alltid ha med seg enda mer stoff, enda flere eksempler, trenge enda lenger ned i stoffet før han følte seg i stand til å levere noe fra seg som ferdig. Det dreide seg på ingen måte om latskap. Da Marx arbeidet med å fullføre bind 1 av Kapitalen, spilte han en meget viktig politisk rolle som en ledende kraft i Den første internasjonalen, aktiv i fagbevegelsen og støttespiller for Irlands rett til selvbestemmelse. Som London-korrespondent for New York Tribune var han i en periode en av de ledende og mest leste økonomiske journalister i verden.

Etter hvert som han kom lenger i arbeidet sitt, reviderte han stadig planene om hvordan det endelige produktet skulle struktureres. Bind 1 av Kapitalen ble utgitt i 1867, men ikke desto mindre fant han det nødvendig å foreta betydelige endringer i den franske utgaven som ble utgitt mellom 1872 og 1875.

Da han døde i 1883, etterlot han seg et hav av notater, kladdebøker og påbegynte manuskripter. Hans kone Jenny, som selv var en viktig medspiller og som også spilte en stor rolle i å administrere ham, var død i 1881. Det ble Engels som måtte gå løs på alt materialet. Han gjorde en enorm innsats for å systematisere og strukturere alt rotet og få ferdig bind 2 og bind 3 av Kapitalen. Spesielt bind 3 er i stor grad Engels sitt verk.

Selv om det gir betydelig innsikt å lese det Marx skrev tidligere, er det klart at svært viktige elementer i hans vitenskapelige avdekking av kapitalismens vesen først ble utviklet ganske sent i livet hans. Det betyr også at det nettopp i hans etterlatte kladdebøker og uferdige manuskripter er mye stoff som kan bidra til å utdype og supplere det som er blitt publisert i Kapitalens tre bind. Det gir også innsikt i hva som var Engels sine bidrag og hva som var Marx sitt eget stoff i Kapitalens bind 3. På enkelte punkter var de ikke helt samkjørt i begrepsbruk og analyse, og slik innsikt kan dermed være viktig.

Det er også viktig at mye av det etterlatte materialet til Marx ikke er fullt ut publisert før ganske nylig. Et par eksempler: Det Økonomiske Manuskript fra 1861–63, delvis publisert av Karl Kautsky som «Teorier om merverdi», ble først utgitt i sin helhet i 1982. Det Økonomiske Manuskript fra 1863–65, som er et utkast til de tre bindene av Kapitalen, ble ikke fullt ut publisert før i 1988 og i 1992.

Kapittel 1 i Callinicos sin bok gir altså betydelig innsikt i hvordan Marx strevde mens han samlet mer og mer stoff, og hvordan han kom stadig lenger i å avdekke kapitalismens vesen og utvikle et begrepsapparat som kunne muliggjøre en omfattende forståelse av forholdet mellom de indre sammenhengene og ytringene på overflaten.

Kapittel 4 om verdibegrepene og kapittel 5 om arbeidsbegrepene er også givende lesning. De henger egentlig tett sammen: Skillet mellom «abstrakt arbeid» og «konkret arbeid» var en av de store nyvinningene som Marx utviklet, og som er grunnleggende viktig for å forstå verditeorien. Det konkrete arbeidet skaper bruksverdi, og det er den vi som skal bruke varene, egentlig er interessert i. Men for kapitalisten er det ganske likegyldig hva som produseres og hvordan selve arbeidsprosessen ser ut, bare det skapes merverdi gjennom bruken av den menneskelige arbeidskraften som er involvert. Det er innholdet av samfunnsmessig nødvendig, abstrakt arbeid som er avgjørende for varens verdi.

Kapittel 6 på 52 sider er kanskje det aller mest interessante, der Callinicos gjennomgår og i fire punkter systematiserer det som Marx har skrevet om kriser: Den stadige kapitalakkumulasjonen som blir framtvunget av konkurransen mellom kapitalistene, driver fram en produksjonsøkning som går ut over markedets grenser. Det er en sammenheng mellom konjunktursvingninger og endinger i omfanget av den arbeidsløse «industrielle reservearmé». Maskiners og øvrig fast kapitals økonomiske levetid forårsaker konjunktursvingninger knyttet til reinvestering. Profittratens fallende tendens skaper kriser, forsterket av finansielle bobler og sammenbrudd.

Samlet sett er dette en viktig bok for dem som ønsker å gå litt dypere ned i Kapitalen og utdype sin innsikt i hva Marx har gitt oss av redskaper for å forstå det samfunnet vi lever i.

Torstein Dahle

Løp og kjøp! Boka er spennende, forfatteren skriver klart og logisk og stiller mange uventa spørsmål, den er virkelig interessant. Jeg leste den igjennom uten å legge den nevneverdig fra meg. Boka har godt med kilder og forklaringer, enda den er lita: 95 sider i pocket. Jeg har sitert forfatteren i denne teksten, i håp om at det vil få mange til å lese boka, som handler om de politiske reaksjonene på massemorderen Anders Behring Breivik. Enerstvedt fulgte rettssaka svært nøye og var ekspertkommentator for NRK. Han viser til at den dominerende diskusjonen handla om hvorvidt Breivik var gal eller ikke.

Rettssaken førte derfor ikke til noen erkjennelse av de politiske sammenhengene, til noen forståelse av massemordene på Utøya som det de var: Et politisk attentat mot det drapsmannen oppfattet som marxister.

Ett forhold måtte framfor alt skjules. Det var at massemorderen ikke først og fremst var anti-islamist, men antikommunist. Hvorfor skulle det skjules? Det har en ganske enkel forklaring: Denne antikommunismen deles av antakelig 90 prosent av befolkningen i Norge.

Enig? Uenig?

Enerstvedt viser til Gjørv-kommisjonen, nedsatt av regjeringa, som skulle granske og lage rapport, og kommisjonen utnevnte en terrorekspert. Ikke på høyreekstrem terror, men på islamsk terror. Kommisjonen konkluderte med å kritisere regjeringa for at den ikke hadde god nok beredskap. Enerstvedt:

Det utrolige skjer at den formelle avslutningen på et politisk attentat rettet mot marxister, arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet (Ap) ender med vedtak foreslått av en såkalt rødgrønn regjering bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, et vedtak med kritikk av seg selv.»

Kritikken ble rettet mot offeret selv.

En manglende stengning av en gate kritiseres, mens kritikken av den ideologi og politikk som lå til grunn for attentatet er fullstendig fraværende … Det politiske maktspillet som ligger bak dette vedtaket, er ikke bare sjokkerende, men farlig.

Så sier Enerstvedt at det ikke kunne ende på noen annen måte.

Kunne det ikke? Hvorfor? En grunn fra Enerstvedt:

Arbeiderpartiet næret en slange ved sitt bryst: Antikommunismen. Så bet den til slutt – 22. juli 2011.

Og han spør: Hvilken virkning har det på fascister at ens egen regjering viser stor vilje til å bruke vold og krig?

Enerstvedt drøfter også ganske grundig det dialektiske forholdet mellom individ og samfunn, og skriver blant annet:

Forklaringer på det psykologiske nivået står ikke i motsetning til forklaringer på det samfunnsmessige.

Han går også kritisk gjennom flere bøker som ble gitt ut i kjølvannet av rettssaka, hvor Breiviks mor, far og barndom i stor grad ble årsaksforklaringer, ikke politikk og samfunnssyn.

Hva sier Breivik sjøl om hvor han står politisk nå? Enerstvedt referer at Breivik sjøl sier han er fascist, med en «tredje-generasjon nord-europeisk fascisme». Målet er at den «nordiske rase» skal overleve, men den er trua av immigrasjon fra Sør-Europa, av en beleiring fra islam. Enerstvedt:

Men Breiviks hovedfiende de neste 50 årene er ikke muslimene, det er kommunister, marxister, sosialister og alle dem som er en slags skjulte marxister og kommunister, nemlig kulturmarxister og multikulturalister. Antikommunismen er Breiviks politiske grunnlag.

Breivik kaller AUF-erne for ekstreme marxister. Enerstvedt:

Først skal marxistene, kommunistene, drepes, deretter skal muslimene deporteres.

Når dette skrives, har det nettopp vært markeringer for å minnes det forferdelige terrorangrepet 22. juli 2011, der Breivik drepte 77 mennesker og skada 158. Det ble holdt mange taler. Med gode tanker om å se barn som faller utenfor i skole og barne-hage, styrking av barnevern og nettverk. Og vi ser hvordan myndighetene får murt stolper og staur foran kontorene sine. Jens Stoltenberg, NATO-sjefen, sier i et intervju i Aftenposten 22. juli 2015 at han som tidligere statsminister manet til «mer demokrati og mer åpenhet» etter terrorangrepet. Han sier at Norge har vist styrke.

Det handler om at vi sto opp for noen verdier, at vi er et samfunn preget av tillit og åpenhet. Det er vi fortsatt.

Hm. Det er noe usagt som gjaller i veggene: Hvor er det blitt av Breiviks – ikke mistillit og lukkethet – men Breiviks kampvilje og nazistiske og fascistiske åpenhet? Massemorderen som kom inn fra – hva? Ja, hva? Hvor mange er politisk enig med ham?

Har Enerstvedt rett? Han skriver:

Det er ingen grunn til å tro at Arbeiderpartiet og de andre stortingspartiene i overskuelig framtid vil gjøre opp med masse-morderens viktigste ideologiske grunnlag. Likner ikke antikommunismen deres egen?

Jorun Gulbrandsen

– Er det greit at jeg sier selger, spurte foredragsholderen på vervekonferansen.

Noen så skeptisk på han, men ingen rakk å protestere. Med ett var fagforeningsfellesskapet gjort om til en vare. Vi som tillitsvalgte gjort om til selgere.

Jokke Fjeldstad er med i redaksjonen til tidsskriftet og har tillitsverv i Handel og Kontor.

Jeg opplevde dette på en vervekonferanse tidligere i år. Det fikk meg til å tenke: Har markedstankegangen gått så langt, at den endrer oss som skal stå opp mot den? Vi som skal sloss for at det er plass til andre vurderinger i samfunnet. Blir vi som slåss mot markedskreftene, bare en vare i et nytt marked?

Hva er en vare?

En vare er en ting eller tjeneste som produseres for salg på et marked. Produsentene av varen er ute etter å få solgt varene for å tjene penger. En forutsetning for å selge varen er at det finnes en kjøper som ser at varen tilfredsstiller et menneskelig behov. Nytten av en ting gjør at den har en bruksverdi, og er en nødvendig forutsetning for varen. Finnes det ingen kjøper der, vil heller ikke varen ha noen verdi. Det at varen kan selges på markedet, gir den en bytteverdi. Det er bytteverdien produsenten er ute etter.

Er fagforeningsmedlemskapet en vare?

Jeg vil påstå at vi ikke danner fagforeninger for å selge en tjeneste på et marked. Vi danner fagforeninger for å stå sammen på arbeidsplassen i eventuelle problemer med arbeidsgiver. En gjensidig forpliktelse om å hjelpe hverandre. Jeg stiller opp når du får problemer, og du stiller opp når jeg får problemer. Ved å stå sammen kan vi stille krav og forbedre våre vilkår på arbeidsplassen. Vi kan stoppe konkurranse om prisen på vårt arbeid, eller at arbeidsgiver splitter arbeidskollektivet ved å gi forskjellige vilkår til de ansatte. Fagforeninger er en anerkjennelse av at vi har felles interesser. Og at vi er tjent med samhold og solidaritet.

Samholdet på en arbeidsplass hjelper lite hvis bedriften taper i konkurranse med andre bedrifter der arbeidere underbyr hverandre på arbeidsvilkår og lønn. Derfor er samling av alle organiserte innen samme bransje og felles forhandlinger nødvendig. Dermed kan fagforeningene selge arbeidskrafta til enhetlig pris på vegne av medlemmene. På denne måten opptre som en monopolist for varen arbeidskraft. Denne rollen blir også meningsløs hvis den ikke samtidig kan la være å selge, det vil si: gå til streik. Viljen til å aksjonere for felles beste er kjernen i fagbevegelsens styrke.

I løpet av over 150 år med kapitalisme har arbeiderklassen sloss fram en rekke rettigheter. Kamp mellom arbeid og kapital har ført til en rekke seire og nederlag, men også mange kompromisser. I dag har vi en rekke lover, avtaler og rettspraksis som regulerer våre rettigheter og plikter som arbeidstakere. Med denne utviklinga har også fagforen-ingenes rolle utvikla seg. Konflikter blir i stor grad løst ved trusselen om å ta saken til Arbeidsretten, framfor å streike. Tillitsvalgtskolering går først og fremst ut på å skolere tillitsvalgte til å bli gode på å skrive protokoller, forhandlinger og tolke lover, som forberedelser til en juridisk prosess. Klassekampen blir omformet fra kollektive aksjoner mot arbeidsgiver, til individuelle juridiske kamper i arbeidsretten.

Det føres mange heltemodige slag i rettssalene. Alle tillitsvalgte og medlemmer som er så tøffe at de sloss saken sin fram dit, fortjener kred for de tar ofte på seg en tøff kamp som gjelder flere enn dem sjøl. Det stopper dessverre ikke arbeidsgiversida fra å prøve seg på nytt. Å lese dommer fra Arbeidsretten er ofte en påminnelse om at vi lever i en klassestat. Den sterke økonomiske part kan alltid kjøpe seg bedre eller flere jurister. Krav til dokumentasjon og beviser gjør at den med arkivskap står best rustet til å plukke fram det som styrker sin sak. Er man usikker på tyngden av sine beviser, blir det ofte en utvei å søke forlik så ikke et eventuelt tap skaper presedens for bedre saker i framtida. Kampen om å få juridisk rett er på kapitalismens hjemmebane.

Forsikring i arbeidslivet

Ofte blir et fagforeningsmedlemskap solgt som medlemmets forsikring i arbeidslivet. Ingen tror at de skal komme i konflikt på jobben, men hvis det skjer så skal du være forsikret å ha noen på din side. Litt som at de fleste forsikrer huset sitt uten at de tror det skal brenne. Herfra er det ikke langt til å framstille fagforeningsmedlemskapet som en vare på lik linje med andre tjenester du kjøper.

Fagforbundet Industri Energi lanserte før jul et eget medlemskap for selvstendig næringsdrivende. Fler og fler jobber som konsulenter, frilansere eller lignende tilknyttet et selskap, men istedenfor å få lønn fra selskapet, så fakturerer de for arbeidet de gjør. Dette er en gråsone i arbeidslivet der folk som reelt sett jobber på samme arbeidsplass og spiser i samme kantine, men formelt ikke er ansatt i samme selskap. Dette er en utfordring for fagbevegelsen. Monopolet på varen arbeidskraft forsvinner og arbeidsgiver styrker sin makt på bekostning av arbeidstaker. Skal fagbevegelsen kunne møte utviklinga, er det viktig å få organisert denne delen av det arbeidende folket.

Industri Energi sin kampanje for å organisere selvstendig næringsdrivende arbeidere framstår som en rendyrking av fagforening som forsikringsselskap. Det framstår ikke som et forsøk på å organisere «konsulentene»for å fremme felles krav eller utøve en form for priskontroll på sin arbeidskraft. De leverer tre hovedgrunner for å bli medlem:

• Juridisk hjelp
• Forsikringer
• Kurs og kompetanse.

Kampanjesida framstår som en meny der du kan shoppe tjenester fra fagforbundet. Du kan bestille tillegg eller må betale ekstra for tilleggstjenester. Det blir understreket ved at kontaktpersonene i IE blir presentert med yrkestittelen «selger».

Musikernes Fellesorganisasjon, et annet fagforbund, organiserer selvstendig næringsdrivende, frilansere. De gjør det med utgangspunkt om å ønske priskontroll på varen sin. Bransjen er preget av prisdumping på varen, og mange forventer at det utføres gratisarbeid. MFO har ved siden av tariffavtalene utviklet en rekke anbefalte minstesatser for frilanserne.

Det er fult mulig å se for seg hele at fagbevegelsen bli omformet til en butikk. Der kjøper vi en tjeneste og forventer service tilbake. Men er det i en slik businessmodell plass til amatører som skal tolke lover, skrive protokoller og forhandle? Vil vi bli mobilisert til å streike? Forsvinner fellesskapet som diskuterer og kommer med politiske krav? Vil ikke hensynet til potensielle kunder komme før politiske uttalelser? Vil et advokatforsikringsselskap som for eksempel HELP kunne konkurrere på pris og faglighet? Det blir lett å se for seg en dystopisk framtid for fagbevegelsen.

Arbeidsgiversida i norsk arbeidsliv er på offensiven. Sammen med regjeringa jobber de for å knuse det organiserte arbeidslivet. Høyresida ønsker at ansatte skal konkurrere med hverandre på lønns- og arbeidsvilkår. Kommuneansatte overføres til private virk-somheter via konkurranseutsetting og må godta dårligere lønn og pensjon. Ansatte i privat sektor med tariffavtale sies opp til fordel for innleid arbeidskraft. Ansatte innen renhold og på hotell må jobbe gratis utover avtalt arbeidstid for å rekke pålagte arbeidsoppgaver. Politiet advarer mot sosial dumping, svart arbeid og annen arbeidslivskriminalitet.

Det er nå vi trenger en aksjonsvillig fagbevegelse. Arbeidsgiversidas offensiv bør møtes av en motoffensiv. Jussen og rettsvesenet vil være motstanderens hjemme-bane. Av og til vinner vi bortekamper, men vi trenger en hjemmebane. Den blir ikke bygd ved å vente til 2017 og valget av en ny regjering. Den vinnes ved å være en folkebevegelse av skolerte medlemmer og tillitsvalgte. En bevegelse som sprer ordet og forsvarer når andre er ute å aksjonerer. Bygger en opinion som forsterker krafta til aksjonen. Enkelt og greit, mer samhold og solidaritet.