Samir Amin, egyptisk økonom og aktivist, har i seks tiår vært en toneangivende kritiker av kapitalismen, og gjennom utvikling av et marxistisk Sør-perspektiv har han undersøkt forutsetningene og mulighetene for folkelig frigjøring og sosialisme, ikke bare i periferien, men globalt. Han har bidratt avgjørende til forståelsen av sosial frigjøring, industrialisering og et dynamisk småbrukerjordbruk som nødvendige forutsetninger for verdiskaping som kommer folk flest til gode. Med boka Kapitalismen i vår tid. – Drivkrefter og motkrefter har forlaget Rødt fortjenestefull sørget for at vi for første gang får et knippe av Amins tekster på norsk, som viser helheten i hans analyser av den globaliserte kapitalismen, og gir forslag til hvordan vi kan skape en venstrestrategi for å bygge en annen verden, her og nå.

Artiklene er fra de siste tre årene, med unntak av bidraget om maoismen (2006), og er korte og lettleste, velegnet til egen-skolering og studiesirkler. De favner sentrale temaer i den radikale globaliserings-kritikken, som Amin har vært med å utvikle siden årtusenskiftet: framveksten av vår tids «altomfattende monopolkapitalisme» (kap. 1 og gjennom hele boka), Kinas betydning som motmakt og alternativ til den rådende globalkapitalistiske utviklingsmodellen (kap. 2 og 5), EUs innebygde motsetninger og muligheten for et annet Europa (kap. 4) fascismens historiske kjennetegn og tilbakekomst (kap. 6) og sosialistisk strategi for en annen verden (kap. 3 og 7).

Et grunnleggende poeng hos Amin er at den kapitalakkumulasjonen som skjer ved at eierinteresse•r tilegner seg merverdien som arbeidskraften skaper, i dag i langt større grad enn på Marx’ tid foregår i en global kontekst. Gjennom utnytting av arbeid og naturressurser i det globale Sør overføres merverdi, monopolrente, til det rike nord, i et globalt økonomisk-politisk system, som domineres av Triaden (USA, EU og Japan). Samtidig innebærer framveksten av en altomfattende monopolkapitalisme at stadig større deler av virkeligheten omdannes til varer og integreres i finansielle kretsløp, med den konsekvens at sosiale relasjoner i økende grad blir bundet opp i avhengighetsforhold, ikke bare mellom, men også i Sør og Nord. Ulike instrumenter brukes til å opprettholde de asymmetriske maktrelasjonene, som systemet hviler på: overlegen finansiell styrke, krav om strukturtilpasning (liberalisering og privatisering) og bruk av militær makt. Han viser hvordan systemet samtidig er gjenstand for en tiltakende krise, ikke av konjunkturmessig, men grunnleggende karakter, som følge av sine indre motsetninger: Kapitalens iboende krav om vedvarende profitt og akkumulasjon, fører til økende ulikhet, ressurssløsing og miljøødeleggelse, og undergraver på den måten systemets evne til å reprodusere seg selv.

Gjennom konkret analyse av systemiske drivkrefter og motkrefter, viser Amin hvordan utfallet av den krisa kapitalismen i dag befinner seg i, ikke er gitt, men vil avhenge av styrkeforholdet mellom ulike interesser. Organisering og mobilisering av breie folkelige allianser i nord og sør, vil være avgjørende for om vi skal unngå barbari, og i stedet skape en annen og bedre verden. Viktig i hans analyse er den dreining som er i ferd med å skje, fra en unipolar (USA-dominert) til en multipolar verden med flere og mer likeverdige maktsentra. En viktig innsikt er at Kina utgjør en viktig motvekt mot Triaden i kraft av sin størrelse og økende økonomiske og politiske styrke. Landet har kombinert en kontrollert åpning for kapitalisme med utvikling av en selvstendig teknologisk basis og industrisektor, samtidig som det har en relativt dynamisk jordbrukssektor, der statlig eie av jorda sikrer tallrike småbruk i sameksistens med større enheter. Slik spiller Kina, riktignok motsetningsfylt, en rolle som modell og støttespiller for ikke-avhengig utvikling, frakopling. Tilgang til kinesiske lån og investeringer i industri og infrastruktur gir andre land og regioner større mulighet til å motstå kravene fra «Washington consensus», og føre en mer selvstendig utviklingspolitikk for verdiskaping, som kommer folk og samfunn til gode, lokalt og regionalt.

Et hovedpoeng for Amin er at kapitalismen ikke vil bryte sammen av seg selv, som følge av systemets innebygde motsetninger, men bare kan avskaffes gjennom organisert folkelig motstand, der vi, folk, blir aktive subjekter og kollektivt skaper vår egen historie. Bare slik vil vi kunne hindre at systemet etter hvert tyr til barbariske løsninger for å overleve. I et eget kapittel gir Amin en analyse av fascismens historiske kjennetegn og dens tilbakekomst i ulike fundamentalistiske former. i Han viser hvordan utviklinga i et elitestyrt EU er ved et veiskille, og at grekerne kan komme til å vise vei for framveksten av et annet og mer sosialt Europa, noe Syrizas nylige valgseier bærer bud om.

Amins konklusjon er at en annen verden, som setter menneskelig trivsel og vekst for alle i sentrum, er både mulig og nødvendig. Det krever massiv folkelig mobilisering og breie allianser for en samfunnsutvikling, lokalt, nasjonalt og globalt, som bygger på økonomisk likhet, økologisk integritet og utvidet demokrati. Venstresida må tørre å utforme et dristig program for endring mot sosialisme, som omfatter:

• Sosialisere eierskapet til monopolene.
• Definansialisere økonomien.
• Demokratisere den samfunnsmessige styringa.
• Fremme globalisering basert på forhandlinger, ikke underkastelse.

I det avsluttende kapitlet analyserer Amin de viktigste bevegelsene for sosialisme, i sentrum og periferien, gjennom de siste 150 år. Han konkluderer med at tida nå er moden for å forene de ulike delkampene og folkelige interessene i en felles kamp – mot kapitalisme og for et troverdig alternativ. Det krever at den radikale venstresida utvikler en strategi som både er målrettet og inkluderende i tråd med en åpen og ikke-sekterisk tilnærming, i tråd med den som ble skapt av Marx og Den første internasjonalen: Enhet i mangfold!

I en fyldig og innsiktsfull innledning redegjør Tore Linné Eriksen for Amins egyptisk-franske bakgrunn, intellektuelle utvikling, og faglige og politiske bidrag til å forstå for å forandre verden.

Boka er et verdifullt tilskudd til det tålmodige arbeidet med å skolere, organisere og mobilisere, som må til om vi skal erstatte dagens ødeleggende globalkapitalisme med et bærekraftig, sosialistisk alternativ.

Øyvind E. Hansen

Universitetsforlaget har utfordret forskjellige fagformidlere til å gi svar på spørsmål i en serie som de kaller «hva er». Denne boka skal gi svar på hva rasisme er og blir med det et viktig bidrag til debatten og arbeidet mot rasisme.

Hele boka starter på Holmlia. Historien om Benjamin som ble drept av tre nynazister og reaksjonene etter det. Budskapet var tydelig: «Glem ikke.» Det er de to ordene som setter seg fast etter å ha lest boka ferdig. Den slutter nemlig der den starta:

Rasisme dukker opp i ulike former og kommer til utrykk i ulike ideologier. Vi kan derfor snakke om historisk spesifikke rasismer, det vil si hvordan rasisme utarter seg, hvem den er rettet mot og hvordan den begrunnes, kan se svært forskjellig ut i ulike historiske epoker. Til enhver tid vil en rasistisk holdning bygge på forsøk på å gjøre holdning rasjonell og situasjoner legitim/gyldig. Rasisme kan tilpasse seg og endre karakter uten at den dermed kan sies å forsvinne.

Dette er forfatternes utgangspunkt, og det er dette de underbygger med historiske forklaringer og eksempler fra nåtidens Norge.

Vi får en gjennomgang av historien og alle de gangene vi har sagt: Glem ikke! Aldri mer! Når rasismens historie gir en dårlig følelse fordi retorikken er så gjenkjennelig, må vi spørre oss selv, hva har vi egentlig lært av historia? Forfatterne har gjort en glimrende jobb med å skrive hvordan rasistiske strømninger har kommet til, hvordan frykt har blitt brukt og rasismen legitimert grusomme handlinger. Men boka er ikke bare en leksjon i historien, tvert imot. Forfatterne har en god variasjon mellom konkrete eksempler fra nåtiden, undersøkelser og historie som verktøy.

Hva er egentlig rasisme? Det er det spørsmålet forfatterne prøver å gi et svar på. Rasisme er ikke noe fjernt, bare historisk eller teoretisk. Det skjer her og nå, og det angår oss alle. Denne boka gir et godt innblikk i dette. Rasistiske ideer og holdninger har ligget bak mange av de verste overgrepene mot mennesker i moderne historie. Men rasisme finner ikke bare sted i form av folkemord eller drap på enkeltindivider. Rasisme kan også være hverdagsfenomen. I denne boka ser vi eksempler på ulike grader av rasisme – den institusjonaliserte rasismen og hverdagsrasismen. Forfatterne beskriver en bred definisjon av rasisme og viser tydelig at det både finnes ulike grader av rasisme og ulike former for rasisme.

Forfatterne forklarer hva de mener med rasisme og drøfter forskjellige definisjoner. De lar ikke påstander henge i lufta, men har både kildehenvisninger, gode begrunnelser og forslag til videre lesning. Det er absolutt nyttig, for boka skaper ønske om gripe rasisme som fenomen bedre og bli bedre rustet til å gjenkjenne den for å jobbe mot det.

I det første kapitlet har forfatterne lagt vekt på å beskrive rasisme som et fenomen bestående av mekanismer som generaliserer, rangerer og utestenger mennesker. Forfatterne går i dybden på hva rasisme er og hva det kan gjøre med et samfunn om vi lar rasisme vokse. Vi ser også tydelig at rasisme ikke er fjernt, men noe som skjer her og nå. Med hjelp av eksempler fra både historien og nåtiden prøver forfatterne å gi oss verktøy til å gjenkjenne rasisme. Det er en veldig viktig del av det antirasistiske arbeidet.

Rasismens historie – en historie om andre tider og steder?

Kapittel 2 gir oss innblikk i historien og de forskjellige formene for rasisme som har kommet til uttrykk, og dens konsekvenser. Her får vi noen eksempler på hvordan rasisme har sett ut på et sted til en bestemt tid, og hvordan rasisme som fenomen har blitt forstått av vitenskapsfolk, politikere og samfunnsdebattanter i ulike epoker og ulike steder.

Boka understreker flere ganger at rasistiske holdninger og ideer kan likne hver-andre påfallende, uavhengig av hvilken gruppe de er rettet mot, og kan foregripes av historiske forestillinger om en eller flere grupper. Vi får en grundig gjennomgang av hvordan ideene om rasisme har utviklet seg og eksempler på uttalelser og hendelser som gir innblikk i rasismens historie. Vi ser at rasisme som idé og praksis tar nye former og får andre uttrykk. Historien viser med stor grad av tydelighet behovet for et dynamisk rasismebegrep som tar høyde for at rasismens uttrykk og innhold endrer seg over tid.

Forfatterne vier også et kapittel hver til antisemittisme og islamofobi for å komme nærmere forståelsen av rasisme som et fenomen. Det blir framhevet med antisemittisme som kan betegnes som rasisme – både de varianter som bygde sitt argument på biologi, og de som bygde på jødenes kultur og religion. Antisemittisme kan gi innsikt i noen av de mekanismene som virker når rasistiske ideologier får gjennomslagskraft. Kapitlet avsluttes med hva vi kan lære av antisemittisme:

Å tillegge jøder uforanderlige egenskaper, er antisemittismens budskap og funksjon. Å tillegge menneskegrupper en uforanderlig og naturgitt essens, er også et kjennetegn på rasismens underliggende logikk.

Slik forklarer de også islamofobi. Begrepet islamofobi blir drøftet og vi kan se at det er et mindre forsket område innenfor rasisme. Kapitlet tydeliggjør forskjellen mellom religionskritikk rettet mot islam, negative holdninger til islam og islamofobi som fordommer satt i system. En forskjell som flere politikere tydeligvis ikke kjenner til. De går gjennom noen av de vanligste temaene som inngår i islamofobi. «Den underliggende ideen om at muslimer i kraft av sin religiøse tilhørighet tenker og handler på bestemte og uforanderlige måter, er altså det som knytter islamofobi til rasisme,» skriver forfatterne og begrunner dette i boka.

Antirasistiske strategier

Forfatterne skriver at de ønsker å åpne for en bredere bruk av rasisme som begrep. Det klarer de absolutt. Boka berører mange temaer, men med en rød tråd som holder det hele sammen og gir en helhetsfølelse. Det er mange temaer som åpner for mer diskusjon og flere antirasistiske strategier vi kan diskutere for å finne vår måte å jobbe mot rasisme på.

Boka avslutter med en gjennomgang av forskjellige antirasistiske strategier og tar oss med tilbake til Holmlia. Så la oss dra tilbake til Holmlia, og huske Benjamin. Når vi sier aldri mer, så lover vi samtidig at vi skal jobbe mot rasisme. Alt fra institusjonell rasisme til diskriminerende retorikk og frykt som skaper grobunn for rasisme.

«Antirasismens historie vitner om tendenser til å i ettertid avpolitisere kampen mot rasisme og diskriminering ved å late som om den kampen alltid var noe «alle» var enige om og støttet. Det minner oss også om at det alltid vil være langt enklere og hensiktsmessig for de fleste å fordømme rasisme og diskriminering som finner sted andre steder og til andre tider enn den rasisme og diskriminering som finnes i vårt land og vår samtid» Med dette utraget fra boka som bakteppe, så vil jeg også avslutte med å si «Glem ikke».

Seher Aydar

Det er åpenbart at forbundet Industri Energi har hatt mer enn en finger med i spillet for å få laget dette heftet om norsk industris nære historie og muligheter for å ha en framtid i et Norge, der det er en rådende oppfatning at industrien er nedlagt, utflyttet eller bare holdes opp av oljevirk-somhet og lave strømpriser. Bjørn Enes, på 80-tallet fagforeningsmann på Falconbridge nikkelverket i Kristiansand, har ført pennen. Ved hjelp av historier blant annet fra Falconbridge og Tyssedal forteller han historien om norsk kraftkrevende industris reise fra glansårene på 50 og 60-tallet, via den tunge tiden på 80-tallet og fram til dagens slankere høyteknologiske og i høy grad oljerelaterte industri.

Heftet vil vise at den norske industrien ikke er død, den er i høyeste grad oppegående, men usynliggjort og snakket ned. Den ser riktignok annerledes ut enn i glansdagene. Det har foregått en omlegging som følge av ny teknologi. Bjørn Enes stiller spørsmål om denne transformasjonen er så omfattende at den kan betraktes som den tredje industrielle revolusjonen. Norge ble industrialisert i den andre industrielle revolusjonen på slutten av 1800-tallet, da kraftkrevende industri ble bygget opp i tilknytning til vannkraftutbygging på ensidige industristeder. Industridøden fra midten av 1980-årene gjaldt kun virksomheter der det ikke ble investert i nytt produksjonsutstyr basert på datateknologi.

Den overlevende industrien er usynliggjort, fordi den foregår i mindre enheter, trenger langt færre arbeidere for å være produktiv nok, og fordi arbeidet i noen tilfeller framstår som «tjenesteproduksjon» heller enn industriproduksjon. Noen eksempler fra boka: På side 67 snakkes det i forbindelse med industrivirksomheten på Ågotnes utenfor Bergen om såkalt «klassing», eller klassifisering og sertifisering av rigger for oppdrag til havs, som industri. Det samme gjelder det jeg vil kalle «engineering», pakking av kontrakter eller prosjekter. Dette er tjenesteproduksjon som foregår under «industrielle omstendigheter». Det er selvsagt positivt med et utvidet industribegrep som kan bryte med det foreldete bildet av industri som «fabrikk», men fjerner det ikke også klasseperspektivet?

Det er imidlertid en sammenheng mellom økonomisk krise og teknologi, og mellom økonomisk krise og globalisering. Teksten begynner og slutter med å slå fast at det er industrialisering og industriproduksjon som er basis for velstandsutvikling. Når lavkostland industrialiseres med produksjonsmidler som er utrangerte i høykostland som følge av teknologisk utvikling, så kan det vise veien for velstand i disse landene. Til tross for at industrien gjenoppstår som like forurensende som der den ble utrangert, og under udemokratiske forhold, kan det åpne veien for utvikling. Jeg mener som Enes at dette er god marxisme, og er enig i at Marx var en sann teknologioptimist som koplet industrialisering med mulighetene for et annet og bedre samfunn for arbeiderklassen.

Enes skriver lett og greit i vei, og intervjuformen som brukes er med på å gjøre teksten tilgjengelig. Ja, lettlest og kanskje noe lettvint. Men jeg spør meg underveis om hva det er som er prosjektet her? Ja, da tenker jeg for Manifest Forlag. Er det å fortelle den norske venstresida at den norske industrien ikke ble lagt ned på 80-tallet, eller er det «skravle-venstre» som skal forstå at det er industriproduksjon vi lever av, ikke «noe innenfor kultur og media»? Hvis man ikke er innforstått med at det er Industri Energi som står bak, og at det kun er bransjene der dette forbundet organiserer som behandles, kunne man kanskje tro at heftet skal si noe som er gjeldende for all industri i Norge. Noe det jo ikke gjør. Etter min mening beskriver det et smalt bilde av norsk industri, vi har annet enn metallurgisk industri, tekstil- og verftsindustri. Det er ikke sikkert at de innovative grepene som gjøres i oljerelatert virksomhet, kan gjentas i sektorer der inntjeningen ikke er ikke er like god. Kan vi for eksempel «back-source» fiskeforedlingsindustrien, eller er den så arbeidsintensiv at den er dømt til å forbli på fabrikktrålere eller i lavkostland?

Jeg lurer på om ikke Enes går i en kapital-logisk felle når han behandler kampene mot nedleggelser på 80-tallet. Dersom «noko av det me såg på som gamaldags høgrepolitikk, faktisk var fylgjer av ny teknologi og utvikling av produktivkreftene» (s.58) kan en underliggende konklusjon fort være at kampene på 80-tallet var å betrakte som ren maskinstorming. Hvis det er en iboende logikk at industrien måtte rasjonaliseres for å overleve, så var det egentlig ganske nytteløst å kjempe for disse arbeidsplassene? Eller er dette bare «etterpåklokskapenes klare lys» vi får i øynene? Enes skriver et sted at noen burde skrive den store boka om det som skjedde med norsk industri på 80-tallet. Det synes jeg også, og da må hele bredden med, de som tapte og de som vant litt.

Det er grunn til å undres litt over Enes sitt valg av stemmer når han lar personer komme til orde i heftet. Hvorfor snakker han ikke med fagforeningen på Falconbrigde anno 2014? Ville det ikke vært interessant å fortelle om hvordan det har gått med fagforeninga der i tida etter at den nye fabrikken ble bygget, etter Enes sin tid? Han snakker heller ikke med de unge arbeiderne, kun gamle arbeidskamerater. Det er for meg så påfallende at jeg lurer på om det har en konkret årsak, eller er det arbeider-perspektivet som er blitt borte i all innovasjonen? Når valget av stemmer blant annet er en stortingspolitiker, en styreleder, en markedssjef og forbundslederen sjøl, er det kanskje ikke tilfeldig.

Eksemplene fra tekstil-bransjen lurer jeg på om er tatt med kun fordi Industri Energi nå også inkluderer det tidligere tekstilarbeiderforbundet. Det virker for meg litt hodeløst når blant annet Moods of Norway hylles for innovasjon, mens produksjonen fremdeles skjer i lavkostland. Den er kanskje også for arbeidsintensiv til å «innoveres hjem».

I dette heftet og i mange andre sammenhenger trekkes den norske arbeidskulturen fram som en motvekt til en autoritær kultur som preger andre deler av Europa. Er det hold i påstanden om den norske arbeidskulturens egalitære natur, eller er det bare noe vi liker å pynte oss med? Forutsetter påstanden at vi tenker bort klasser? Det er ikke min erfaring i hvert fall at ingeniører og sivilingeniører bidrar til å løfte fram det gode fagarbeidet eller framsnakke andres bidrag til det ferdige produktet. Profesjonsskillene – og klasse-skillene – lever i beste velgående, selv om verktøyene vi bruker er databaserte og uunnværlige for de fleste, enten det er varer eller tjenester som produseres.

En progressiv industripolitikk må kunne åpne veien videre når oljevirksomheten må trappes ned. Jeg er usikker på om Industri Energi står for en slik politikk. Det er i hvert fall vanskelig å få øye på den i dette heftet.

Kari Celius

I Rødt! (nr 1/2015) kritiseres undertegnede av henholdsvis Paul Rækstad og Ronny Kjelsberg. Rækstad hevder jeg har en misforstått kritikk av ParEcon, mens Kjelsberg hevder jeg har en ensidig forståelse av staten og undervurderer arbeiderklassens landevinninger.

I

Rækstad hevder at min kritikk av ParEcon enten er feilaktig eller irrelevant. Jeg hevdet at deltakende budsjettering – hvor enn viktig dette kan være – ikke i seg selv peker utover kapitalismen. Rækstad påpeker at jeg dermed ignorerer ParEcons faktiske modell, som er betydelig mer omfattende og som eksplisitt utelukker privat eiendom av produksjonsmidler.

Rækstads poeng er treffende. Likevel er det kanskje verdt å påpeke at jeg ikke simpelthen hevder å analysere eller kritisere ParEcon som sådan, jeg kommenterer Kjelsbergs bruk av denne i Sosialisme på norsk. I heftet blir ulike perspektiver på sosialistisk samfunnsbygging presentert i en systematisk oversikt som, i stor grad, forenelige perspektiver på ulike fasetter ved utviklingen henimot et sosialistisk samfunn. Resultatet blir en slags praktisk instrumentalisering av teoriene som munner ut i et praktisk og prinsipielt helhetsperspektiv som er større enn sine deler. I denne sammenhengen får vi ikke en helhetlig diskusjon av ParEcon. Kjelsbergs gjennomgang er begrenset til to sider, med fokus på praktiske erfaringer i Latin-Amerika med deltakende budsjettering. Lærdommen oppsummeres avslutningsvis:

På vei mot sosialismen: Ta ut deler av budsjett på lokale nivå for deltagende budsjettering. Her kan beløpet og omfanget økes så lenge man ser at de positive effektene kommer. (s. 34)

Når jeg nevner ParEcon, mener jeg altså å vise til Kjelsbergs punkt om deltakende budsjettering som et middel til å trekke samfunnet i sosialistisk retning. Det et sånn sett ingen stor overraskelse at kritikken av dette perspektivet viser seg ensidig for de som forventet en helhetlig diskusjon av ParEcon.

Jeg er også enig i at demokrati som prinsipp har måttet gjennomgå en ganske voldsom forvandling før det ble omforent politisk mynt i våre samfunn, og at et utdypet demokratibegrep kan være nyttig for kritikken av eksisterende kapitalistiske realiteter. Men dette gjør ikke reduksjonen av sosialisme til økonomisk demokrati noe mer legitimt, og det var denne trenden jeg forsøkte å utfordre med mine «provokasjoner» rundt demokrati og kapitalisme.

II

Dette bringer meg til Kjelsbergs kritikk. Han skriver at jeg etterlyser en definisjon og en større diskusjon av kapitalismen, og vurderer om han burde inkludert noen setninger om det. Men jeg etterlyser ingen slik definisjon. Derimot skriver jeg at spørsmålet om sosialisme (alternativet til kapitalismen) ikke gir mening uavhengig av analysen av kapitalismen. Derfor må diskusjonen av sosialismen baseres og bygges uløselig på diskusjonen av kapitalismen. Problemet er ikke mangelen på definisjon. Problemet er – som jeg ser det – hvilken metode vi må legge til grunn for å overhodet kunne diskutere kapitalismens alternativer. Det relevante poenget her er at jeg mener denne metodemangelen gjør det veldig utydelig hva som kan utgjøre et brudd med kapitalismen, og jeg forsøkte å skissere omrisset av en metode i stand til å imøtegå denne mangelen.

Alternativet til definisjoner er at man utvikler analysen av kapitalismen gjennom «begrepsbestemmelser» som utvikles gjennom suksessive «abstraksjonsnivåer». For å si det på en annen måte. Marx har ingen simpel definisjon av kapitalismen, han har et system av begrepsbestemmelser som bare i sum utgjør en «definisjon». Derfor er det også en del problemer ved definisjonen som Kjelsberg foreslår, men det er en debatt for seg selv.

Dersom vi ønsker å stille spørsmålet om bruddet med kapitalismen på en prinsipiell måte, er det ikke tilstrekkelig med en kvantitativ økning av statseie, arbeidermakt eller deltakende demokrati. Utgangspunktet må være en forståelse av hva som gjør kapitalisme til kapitalisme. Jeg hevder dette var en form for sosial formidling der forbindelser mellom adskilte mennesker formidles av penger, f. eks. slik produksjonen i adskilte bedrifter bindes sammen gjennom pengeformidlede kjøp og salg på markedet. I så fall må målet være å etablere et annet prinsipp som kan erstatte denne.

Kjelsberg identifiserer kilden til vår uenighet som en uenighet rundt spørsmålet om staten. Staten er åpenbart ikke et sosialistisk element i dagens samfunn, innrømmer Kjelsberg, men spør videre om den bare er et redskap for kapitalen? Og videre, er de rettigheter som ulike kampbevegelser har opparbeidet seg, bare et «ferniss», eller har de reelt forskjøvet makten «vekk fra en elite og til vanlige folk»?

Kjelsberg hevder staten ofte fungerer som «et redskap for mektige næringsinter-esser», men også at den er «en arena for kamp og konflikt», der kampen om det samfunnsmessige hegemoniet finner sted. Staten er for Kjelsberg et i og for seg nøytralt instrument som riktignok i vår tid ofte brukes av en overklasse, men som vel så gjerne kan brukes til å befeste makten til andre sosiale grupper.

Det er riktig at vi skiller lag i forståelsen av staten. Tilsvarende skilles vi i spørsmålet om metodologien for en god statsanalyse. Det kan hende at staten iblant blir manipulert som et redskap for næringsinteresser. I vår sammenheng – altså, metodologisk – tror jeg likevel at det er fullstendig uvesentlig. Og jeg vil overhodet ikke hevde at staten bare er et redskap for kapitalen på denne måten. Men før vi stiller spørsmålet om hva staten er – om den tilhører ulike klasser litt, mye eller helt – så må vi spørre hva den er dypest og mest grunnleggende.

Ulikt Kjelsberg så tror jeg ikke at staten er en klassestat fordi den brukes og manipuleres av en over- eller underklasse. Det er mer innviklet: Staten er en klassestat fordi den utgjør den politiske formen til et samfunn som er klassedelt. Dette er ganske forskjellige påstander. De konkrete forbindelsene mellom næringslivet og statlige byråkrater endrer ikke en tøddel ved forholdet og er i sammenhengen uvesentlig. Manipulering og korrumpering av offisielle personer er unntak som ikke fortjener denne typen teoretisk oppmerksomhet, som ikke endrer ved statens kjennetegn. Dette betyr ikke at korrupsjon ikke kan være viktig å påpeke i politisk analyse – det kan det selvsagt – men at det ikke kan være utgangspunkt for en prinsipiell analyse av statens kjennetegn i kapitalismen.

Når jeg forstår staten som kapitalismens politiske form, har det derfor ikke noe å gjøre med «konspiratoriske» forestillinger man kan finne i enkelte marxister der staten er et instrument som konsekvent påvirkes og dikteres av herskerklassen. Som jeg har vist, minner Kjelsbergs statsforståelse mer om denne oppfatningen enn min, forskjellen er bare at han åpner for at flere klasser kan ha samme innflytelse. Mitt poeng er at staten er en form som må forstås som et moment i den kapitalistiske samfunnsmåten, ikke noe utenfor og eksternt til den. Det politiske og det økonomiske er begge deler av en helhet. Dette poenget har både praktisk og teoretisk betydning, men finner ikke plass i Kjelsbergs framstilling.

På bakgrunn av klassekampens utvikling i samfunnet kan arbeiderne selvsagt få mer eller mindre gyldne lenker. Kjelsberg antyder at jeg ikke tror at dette har særlig stor betydning. Heldigvis er ikke det noe jeg noensinne har skrevet eller ment. Men dersom spørsmålet vi diskuterer – på et prinsipielt plan – er spørsmålet om brudd med og alternativer til kapitalismen, må det være lov å påpeke at disse rettighetene, hvor enn viktige de kan være, er rettigheter som klasser har tilegnet seg i et klassedelt samfunn, ikke i overskridelsen av dette samfunnet. Dette kan konstateres selv om man mener, som jeg, at slike rettigheter og landevinninger har enorm betydning for samfunnets levelighet, og endog en strategisk betydning overgangen til et etterkapitalistisk samfunn.

Oscar Dybedahl

Norsk «venstreside» har i lang tid latt seg begeistre av Syriza i Hellas. En betydelig andel av det greske folket har stemt fram et parti som proklamerer et ønske om et samfunn med sosial likhet, velferdsgoder og solidaritet. Slike strømninger er oppløftende, men ikke tilstrekkelig.

En vurdering av et politisk parti, som har til formål å lede an i gjennomføringen av dyptgripende endringer, må baseres på mer grunnleggende forhold enn at det serveres fagre proklamasjoner.

Terje Skog er heismontør og var leder av Heismontørenes Fagforening i forskjellige perioder. Tidligere leder av EL & IT Forbundet i Oslo og Akershus.

På samme måte som en kritikk av SV må baseres på en helhetsvurdering – ikke kun på at de støtter imperialistiske kriger, støtter pensjonsranet og innehar en defaistisk faglig politikk – må Syriza bedømmes ut fra om de i realiteten har en politikk for gjennomføring av «Det gode samfunn».

Når norsk «venstreside» endog er i stand til å innkludere AP, et borgerlig parti med den særskilte funksjonen å holde fagbevegelsen passiv og kontrollert, i en venstrebetegnelse, er det all grunn til å stille spørsmål ved denne venstresidas vurderingsevne. I dette innlegget vil jeg framføre noen standpunkter som ikke er god latin blant dagens norske «venstresidefolk».

I artikkelen tar jeg opp noen forhold rundt den økonomiske krisa, om EU og forholdet mellom EU og krisa, og til slutt noen synspunkter om Syrizas politikk sett i lys av krisa og EU.

Den økonomiske krisa

Den vestlige kapitalismen (også andre deler av verden, med andre samfunnsformasjoner enn kapitalisme) er i dyp økonomisk krise. Krisa framstilles gjerne som en finans- og gjeldskrise. Spesielt populært i «venstresidas» rekker blir det når begreper som «overakkumulasjon av finanskapital» benyttes. Da smaker det liksom av marxistisk analyse. En slik «analyse» er et vrengebilde av virkeligheten. Realiteten er at vi befinner oss i en klassisk overproduksjonskrise. Det produseres mer varer enn hva det kjøpekraftige markedet kan fortære ved samtidig å gi profitt til vareeierne. Finanskapital er en funksjon av merverdien som skapes i vareproduksjonen. Den oppstår fra deler av den kapitalistiske profitt, som blir anvendt til å smøre maskineriet i sirkulasjonen av varer. Når det oppstår vansker i profittjaget i produksjonen og dermed en overakkumulasjon av produktiv kapital, vil denne kapitalen søke andre jaktmarkeder enn i produksjonen for å hente profitt. Kapitalen tvinges på denne måten til å la finansakrobatiske øvelser skyte fart – fiktiv kapital få en blomstringstid, og økonomiske bobler oppstår. «Analysen» om en finanskrise er derfor en avledning som hindrer en diskusjon om kapitalismen som system og om alternative samfunnsformasjoner. Krisa er ikke et resultat av feilaktige beslutninger, men ligger i de iboende motsetningene i produksjonsmåten. Krisa er sjølve motsetningenes løsningsmetode. Syriza har ikke tatt dette forholdet inn over seg og framfører derfor en sterkt beklagelig illusjonspolitikk, etter min oppfatning.

Hellas er, sammen med noen andre land, i tillegg i en særskilt vanskelig krisesituasjon. Den tradisjonelle høyresida ynder å framstille det sånn at denne særskilte problematiske situasjonen har sin årsak i gresk latskap og korrupsjon. Den norske «venstresida» har kommet grekerne til unnsetning ved å prøve å påvise at grekerne er et hardtarbeiende folk. Det «venstresida» derimot unnlater å drøfte, er at det i Hellas skapes mindre verdi på verdensmarkedet per tidsenhet enn mer gjennomindustrialiserte land. Dette har ingenting med latskap å gjøre. Tvert om, det betyr bare at gresk arbeid teller mindre på verdensmarkedet. De greske slaver i antikken var heller ikke late, men et slikt slavesamfunn ville ikke ha noen ting å stille opp med i bytte av varer på dagens internasjonale marked.

For Tyskland forholder det seg annerledes, nærmest motsatt Hellas. Den tyske industrien har hatt en fordel av at den slipper å ha en egen tysk valuta som korresponderer direkte med den tyske høy-effektiviteten, slik tyske Mark ville gjøre. Tyskerne har altså tjent veldig på at de har en valuta med lavere verdi enn det som tilsvarer tyske produkters arbeidsverdi på verdensmarkedet. For så vidt kan en jo si at tyskerne har tjent aller mest på eksistensen av en økonomi så svak som den greske (som er den som bidrar mest til å trekke euroen ned). På den andre siden er euroens verdi altfor høy sett med øynene til de greske ineffektive eksportørene. De ville tjent på å bruke drakmer. Syriza har heller ikke tatt dette forholdet inn over seg.

Syriza hadde for et øyeblikk fokuset rettet mot korrupsjon. Selvfølgelig må korrupsjon bekjempes. Men det er ganske typisk for tilbakeliggende samfunn, og enda mer i de asiatiske samfunnsformasjonene, at korrupsjon er en integrert del av samfunnsøkonomien. Syriza kan derfor ikke isolere problemet med korrupsjon fra spørsmålet om modernisering og industrialisering av landet. Men også dette fokuset har stilnet. De iverksetter ingen tiltak for å hindre eller kreve tilbake penger som rikfolk har eksportert. De har dessuten forlatt iverksettelsen av kontrolltiltak mot statlige skatteoppkrevere, bare fordi disses fagforbund har protestert. Syriza lar seg altså lede av en fagforening med medlemmer som foretrekker bestikkelser.

EU og krisa

EU er en tvangstrøye som hindrer en fri og uavhengig politikk. Institusjonen hindrer en selvstendig nasjonal økonomisk politikk, og den er en garantist for en hardhendt innstramningspolitikk. Men samtidig er det en tendens til, i deler av norsk venstreside, å hevde at det er EU som er det virkelige problemet og den egentlige årsaken til den økonomiske krisa. Det er EUs markedsliberalistiske politikk som har bragt oss inn i krisa, hevdes det, og det er EU som er årsak til Hellas´ særskilte vanskelige situasjon. Slike analyser har sin bakgrunn i standpunktet om at krisa er en finanskrise, og at kapitalismen som system kan ha et krisefritt liv. Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Det reelle problemet ligger i kapitalismen som produksjonsmåte. Et Europa uten EU ville like fullt være kriserammet, men krisa ville selvfølgelig artet seg annerledes for alle land enn i dagens EU-verden. EUs innstramnings- og liberalistiske politikk har på den ene sida forverret kårene for det arbeidende folk, men samtidig skånet visse sektorer fra en umiddelbar og fullstendig kollaps. Tiltakene har hatt en utsettende funksjon på en ennå dypere krise, men de iboende motsetningene som fører til krise har blitt ytterligere skjerpet. Dette bereder dermed en dypere krise på et seinere tidspunkt.

Fins det en vei ut av uføret?

Mer enn noen gang etter 2. verdenskrig er det behov og nødvendig med en sosialistisk samfunnsomveltning. Det fins ingen politikk, annet enn brudd med dagens system, som vil kunne skape en kapitalisme i harmoni. De alternativene som eksisterer innafor systemet, vil kun innebære alternative måter å administrere krisa på og alternative innstramningstiltak.

Syriza har et schizofrent syn på EU. De anklager EU for å føre en uakseptabel krise-politikk. Samtidig holder de hardnakket på gresk medlemskap. De har en blåøyd forestilling både om at krisa kan leges og at EU vil akseptere den nødvendige frihet. De sprer illusjoner om et edelt og fornuftig EU. Det er verdt å merke seg at alle de tilsluttede politiske organisasjonene som Syriza består av, gav sin tilslutning til gresk medlemskap i EU den gang det ble avgjort. Et sosialistisk alternativ gjør det selvfølgelig tvingende nødvendig for Hellas å forlate EU. En alternativ økonomisk politikk krever en selvstendig valuta. Syriza burde gått inn for en raskest mulig nasjonalisering av banksystemet, og ikke som nå overlate til den private finanskapitalens samvittighet om de vil holde seg i hjemlandet eller stikke over fjellene. EU vil selvfølgelig, med kraftige midler, forsøke å bekjempe ethvert tiltak som strider mot kapitalens trang til vekst. Syriza har ingen alternativ til dette.

En alternativ politikk må innebære at det som er av dominerende storindustriell virksomhet konfiskeres, og det bør lages en plan for industrialisering på bred nasjonal basis. Et sosialistisk alternativ vil selvfølgelig møte vansker og motstand. Men samtidig er det sånn at en realistisk politikk for en lysere framtid skaper entusiasme i arbeiderklassen, som dermed lar seg mobilisere. I dag er det først og fremst arbeiderne i større industri som betaler skatt i Hellas. Disse, i motsetning til hva Syrizas presterer, ville bl.a. være innstilt på å tvinge småborgerskapet til å gi kvittering.

Min konklusjon er at dagens politiske linje fra Syrizas side vil fort kunne bli oppsummert som urealistisk og som eventyrpolitikk. Da vil motløsheten kunne få overtaket. Verden er mer alvorlig enn at en illusjonspolitikk bør omfavnes. Å spre bedrag er ingen dyd.