Kim G. Helsvig:
Pax forlag 1964–2014. En bedrift
Pax forlag, 2014, 381 sider

I forbindelse med sitt femtiårsjubileum har forlaget Pax fått historiker Kim G. Helsvig til å oppsummere, under tittelen Pax forlag 1964–2014 og den noe mer fiffige, doble undertittelen En bedrift.

I 1964 ble forlaget etablert i forlengelsen av tidsskriftet under samme navn, gitt ut av Folkereisning mot krig og laget av «unge militærnektere og pasifister i tjueårene, pluss den 31 år gamle Johan Galtung». Tidsskriftet ble kjapt utvidet. Undertittelen Pasifistisk månedstidsskrift ble fjernet, og første nummer i 1964 hadde temaet «Pop, sex og pax».

Pax var fra begynnelsen av et radikalt forlag, uten tette bånd til noe parti, men med et ønske om å «bidra til en mer generell «radikaliseringsprosess» i det norske samfunnet.» En av forlagsgründer Tor Bjerkmanns forretningsideer var å kontakte norske forfattere som tilhørte andre forlag, men som passet mer naturlig inn i et radikalt forlag. Bjerkmann hadde sterk tro på at det ville garantere Pax suksess.

Politiske pocketbøker til folket

Forlaget ble kjapt banebrytende innen politiske og samtidsorienterte billigpocketer, med en unik kombinasjon av innhold og form. En av annonsene de brukte, illustrerer forlagets dybde. Slagordet er «En god avis speiler døgnet – billigboken gir deg bakgrunnen». Annonsen viser Dagbladet-faksimiler med ulike oppslag og notiser koblet til forsider av ulike bøker fra Pax’ sortiment.

Spenningen mellom det sentrale og det tilgjengelige eksisterte også i forlagets katalog. Pax prøvde bevisst å «finansiere de «egentlige» og «viktige» Pax-bøkene ved at man med jevne mellomrom utga bestselgere med bredt nedslagsfelt.» Men bredden var ikke alltid i løsrevet fra politikken. I serien «Barnepax» ga forlaget ut «barnebøker med mening», som Eventyr fra Vietnam og Da barna tok makten. Med boka Hva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox lanserte Pax alt på 60-tallet den selverklærte venstrepopulismens inntog i norsk politikk.

De omtrent to millioner Pax-bøker som ble spredt i det norske samfunnet fram til midten av 1970-årene var i stor grad bærere av en antiautoritær, kritisk og ofte populistisk og elitekritisk holdning som kunne inspirere langt utover den radikale venstrebevegelsen.

En forfatter med flere ny- og gjenutgivelser på Pax, var Jens Bjørneboe, blant annet fordi billigbokformatet kunne nå et langt større publikum «blant ellers ikke kjøpekraftige mennesker. Dvs. dannede mennesker.» Pax ga også ut den første utgaven av George Orwells Animal Farm på norsk, under tittelen Kamerat Napoleon. Og i forlagshistorien kan vi lese at den «ga et godt signal om forlagets profil i den første tiden. Boken solgte godt og ble senere trykket opp i mange nye opplag.»

Designadel

Et annet adelsmerke var bøkenes design, som «signaliserte at disse billigbøkene var helt annerledes», med «et karakteristisk uttrykk og en særegen identitet». Enkle, men hardtslående forsider preget av stiliserte illustrasjoner, solid typografi og god fargebruk.

Historiegjennomgangen er også illustrert med en forside fra hvert av forlagets femti leveår. Et veldig fint grep, som dessverre havner litt i bakgrunnen av lesinga underveis, fordi forsidene, i likhet med bokas andre illustrasjoner som regel er plassert i utakt med bokas innhold.

Det at boka er organisert langs en uklar tematisk inndeling, gir mange hopp fram og tilbake, som gjør det vanskeligere å forstå hvor på tidslinja man befinner seg, og som sannsynligvis gjør boka mer langdryg og repeterende enn nødvendig. Her kunne tydeligere kronologi og et skarpere skille mellom ordinær historisk gjennomgang/oppramsing og de større begivenhetene vært til hjelp.

Sirkus Pax

I en sammenligning Fredrik Engelstad gjorde til sin doktoravhandling, kom det fram at Pax-medarbeiderne la langt større vekt på å være modige og fantasifulle enn sine kolleger i de andre forlagene. I boka får vi høre om jevnlige opphold i Tunisia for forlag og forfattere, for å – med Bjerkmann – «bruke opp underskuddet». Hvor blant annet «Ottar Brox møtte den tunisiske landbruksministeren og intervjuet lokale fiskere med Jon Elster som tolk.»

Etter at Trygve Hegnar i Kapital ønsket forlaget en stille død og forlagssjefen jobb i en pølsebod, stilte daværende leder Paul Hedlund i lånt pølsebod i Lille Grensen med gratis wienerpølser og tilbud på Pax-bøker. Pax solgte støtteaksjer, Hegnar ble utnevnt til «ærespaxsjonær».

På 80-tallet satte de i gang en salgsaksjon hvor de solgte bøker fra to NSB-tog som kjørte over hele landet og fra sirkustelt ved Munch-museet på Tøyen i Oslo, hvor Einar Førde holdt foredraget «Dei ideelle forlaga si rolle i det norske kulturbilete».

En annen banebrytende fortelling oppstår da billigutgaven av PaxLeksikon kom i 1982. Forlaget etablerte samarbeid med en liten bokhandel i Volda drevet av Harald Haugen som prøve å nå et større publikum utenfor lokalsamfunnet gjennom salg på postordre. I dag er Haugen Bok Norges største nettbokhandel.

Når forlaget gjentatte ganger måtte redde seg inn økonomisk, skjedde dette gjennom kraftig mobilisering av leserne. Dette var blant annet utgangspunktet for Aksjon Gjennombrudd allerede i 1965, hvor man rekrutterte hundrevis av faste bokkjøpere som tegnet seg for en treårsperiode.

Som det står i boka:

Forlagets spektakulære redningsaksjoner og finansielle disposisjoner gjennom 1980-årene står ikke tilbake for mye av den såkalte jappe-tidens finansakrobatiske øvelser. Idealisme, optimisme og kapitalisme gikk hånd i hånd gjennom tunge og kritiske år.

Fra vekst og fall til stabilt sideleie

De to første tiårene i Pax var kronet med vekst, men parallelt påløp vel så store likviditetsproblemer. Forlaget sto ovenfor økonomisk ruin og nedleggingstrusler minst sju ganger før tjueårsjubileet. I følge egne ord skyldtes ikke utestående betalinger «for mye rot», men rett og slett «for lite penger». Mens resten av Vest-Europa sto midt oppi et studentopprør meldte Morgenbladet på forsideplass i 1968 at «Pax balanserer på randen av konkurs».

Mye av forlagets vekst kom nettopp fra voksende studentbefolkning i Norge. Både i forlagets oppstartsfase, under den «akademiske demokratiseringsbølgen i kjølvannet av det internasjonale studentopprøret» og mot slutten av 80-tallet, da arbeidsledigheten steg og studenttallene økte.

Ved inngangen av 80-tallet var forlaget «redusert fra å være et flaggskip for en bred, entusiastisk og framgangsrik venstrebevegelse (…), til å bli et miniforlag med tre ansatte». Det var på denne tida også enighet om at til og med bokdesignet – «forlagets gamle adelsmerke» var blitt altfor dårlig.

Ved å anskaffe en aksjepost i De norske bokklubbene på 90-tallet kom forlaget seg gjennom en økonomisk snuoperasjon som muliggjorde konsolidering og forsiktig ekspansjon til å bli et lite forlag med åtte–ti ansatte. Etter dette har Pax kunnet skyte inn kapital til andre «trengende», som Tronsmo, Morgenbladet, Klassekampen m.fl.

Det kommer også fram av boka at Pax kanskje har hatt en reelt sterkere posisjon enn rykte i nyere tid. Blant annet gjennom å være hovedforlag til den anerkjente franske sosiologen Pierre Bourdieu i Norge. De har også mange oversatte skjønnlitterære nobelprisvinnere i katalogen. I tillegg til at folk som tidligere har spilt en viktig rolle i forlagsdriften og deltar aktivt i den pågående politiske debatten, som Rune Slagstad, fortsatt sokner til Pax.

På tross av sterke innslag er det allikevel lite igjen av politiske billigbøker, oppsiktsvekkende design og spektakulære stunts. Men det er kanskje ikke Pax aleine som skal ha skylda for det? Markedet for «billigbøker med mening» er betydelig mindre, rommet for de større radikale prosjektene viser seg trangt, med noen hederlige unntak.

På nittitallet postulerte Bjørn Smith-Simonsen (som er nummer tre i rekken på Pax-tronen etter Bjerkmanns oppstart og deretter et turbulent forsøk på kollektiv ledelse, hvor alle ansatte skulle ha lik medbestemmelsesrett i alle beslutningsprosesser, med medførende stress, mas, overarbeid og økonomisk kaos) at det ikke lenger var noen som skrev ting som «representerer et vitalt alternativ til dagens post-sosialdemokratiske forretningsdrift».

På 80-tallet kunne man gjennomføre et prosjekt som Pax-leksikonet med 400 involverte bidragsytere uten godtgjørelse, ment som et moderne og oppdatert motstykke til Arbeidernes leksikon produsert av miljøet rundt Mot Dag på tredvetallet. I nåtidas alternativ-leksikale litteratur finner vi Cappelens Forslags konversasjonsleksikon, med rundt 80 bidragsytere på tekstfronten, flere hundre har bidratt med forhåndsfinansiering (til forveksling lik Pax-modellen på 60-tallet). På samme måte som Pax-leksikonet har dette blitt omtalt som et con amore-prosjekt, men det fyller altså en noe annerledes rolle.

Populisme i nye kanaler

Pax forlag begynte som en reaksjon på den «undertrykkende konvensjonalismen i det norske debattklimaet» og «så dagens lys som et opprør mot en trang norsk debattkultur på begynnelsen av 1960-årene, midt i den sosialdemokratiske velferdsstatens «lykkelige øyeblikk»». Pax’ venstrepopulisme baserte seg på en kritikk av «sentrum», i betydning høyresida og de dominerende og Nato-vennlige delene av Arbeiderpartiet.

Når Kim G. Helsvig avslutter med et såkalt «uvitenskapelig etterskrift» er boka på sitt mest kritiske og verdt å lese. Han peker ut til et «gryende, og av og til kokende, populistisk opprør mot de politiske og kulturelle elitene» i Europa, og fraværet av dette og andre internasjonale samtidsdramaer i Pax sin katalog de senere årene.

I norsk kontekst viser han til at tidligere Pax-aksjonær Hans Rustad har fanget opp noe av denne protesten gjennom det elite-, innvandrings- og islamkritiske nettstedet Document.no, startet opp i protest mot «konsensusideologien i norske medier».

Men samtidig med en høyrepopulistisk framgang framhever han «kraftfulle venstrepopulistiske partier» i flere av de landene der krisen har rammet hardest, som Syriza i Hellas og Podemos i Spania.

For det finnes også en venstrepopulisme å regne med, og den er i likhet med Hva skjer i Nord-Norge? og andre sentrale Pax-utgivelser fortsatt basert på solid motekspertise, men Helsvig skriver at dette i dag, framfor å komme til syne i billigbøker, mobiliserer på sosiale medier.

Da er det kanskje ikke rart Pax må ty til utgivelser om luestrikking for å holde forlaget økonomisk flytende. Derfor blir dette fortellingen om hvordan Pax går fra en bedrift til en av mange bedrifter. Så selv om boka til tider tærer på tålmodigheten, har den en god balanse mellom underholdning og opplysning, og bør leses av alle som interesserer seg for kulturbransjens utvikling og venstresidas historie. Dessuten er det forhåpentligvis noen halsbrekkende momenter som kan være til inspirasjon for radikale hobbygründere.

For mest av alt får boka meg til å kjenne på ønsket om et kraftfullt, radikalt og folkelig prosjekt også her til lands, og da kommer man ikke utenom å bygge tilsvarende motekspertise.

Fredrik V. Sand

Då eg kom heim frå Palestina i april, var oppsummeringa mi at Vestbreidda er tapt og at det einaste palestinsk-kontrollerte området i Palestina no er Gaza. Meir korrekt kan ein seie at Israel no har full kontroll over Vestbreidda, óg i dei såkalla palestinske områda utanom Gaza.

Harald Haukaa Fjørtoft var solidaritetsarbeidar i tre månader for Palestinakomiteen i år, er medlem av Transportarbeiderforbundet og skreiv for Transportarbeideren under opphaldet.

Denne artikkelen byggjer på inntrykk og vurderingar meir enn empirisk materiale.

Den politiske vinklinga og vurderingane står for forfattaren si rekning.

Når spørsmålet vert stilt til palestinarar om korleis situasjonen er i Palestina i dag, er svaret «katastrofe», «svært ille», «me lever så godt me kan».

Dei palestinske styresmaktene samarbeidar med Israel, og dei palestinske tryggleiks-styrkene på 80 000 personar samarbeidar med okkupantstyrkene og trekk seg tilbake ved israelske angrep. Dei er ingen tryggleik for palestinarane. Israelske angrep og overgrep skjer i stort omfang i heile det okkuperte området.

Utvikling av klassene

Situasjonen er alvorleg med ei stadig meir utarma befolkning, passivitet, politisk splitting og rivalisering, fordriving frå landsbygda og byane Israel ønskjer å overta i første omgang som al-Quds (Jerusalem) og al-Khalil (Hebron), stor arbeidsløyse og klassemessig polarisering med ei stadig fattigare veksande arbeidarklasse og ei steinrik borgarklasse. Den palestinske leiarskapen er del av den rike borgarklassa. Familien Abbas kontrollerar det meste av telekommunikasjonen i Palestina. Korrupsjon gjennomsyrar heile samfunnet. Middelklassa er snart ikkje-eksisterande utan i ein del av varehandelen, til trass for den største andelen universitetsutdanna i Midt-Austen.

Demografisk utvikling

Det er vanskeleg å finne data om folke-samansettinga i Palestina (med Israel), men veksten blant palestinarane er mykje større enn blant dei importerte israelarane. I tillegg er det ei stor utvandring frå Israel. Invitasjonen til jødane i land der jødar er utsette for angrep som Frankrike og Danmark til å busettja seg i Palestina, kan sjåast i denne samanhangen. I delar av Vestbreidda er det i dag ein majoritet av importerte kolonistar.

Dei palestinske partia

• Al-Mustaqbal or The Future
• Democratic Front for the Liberation of Palestine (al-jabhah al-dïmuqrütiyyah li-tahrïr filastïn)
• Fatah or Palestinian Liberation Movement (harakat al-tahrïr al-filastïnï)
• Hamas or Islamic Resistance Movement (harakat al-muqäwamah al-islämiyyah)
• National Coalition for Justice and Democracy
• Palestine Democratic Union (al-ittihäd al-dïmüqrätï al-filastïnï, FiDA)
• Palestine Forum launched 16 November 2007 by businessman Munib al-Masri
• Palestine Liberation Front
• Palestinian Arab Front
• Palestinian Justice
• Palestinian National Initiative (al-mubädara al-wataniya al-filastïniyya)
• Palestinian People’s Party (hizb al-sha`b al-filastïnï)
• Palestinian Popular Struggle Front
• Popular Front for the Liberation of Palestine (al-jabhah al-sha`biyyah li-tahrïr filastïn)
• Third Way

(Wikipedia)

Dei politiske partia

Det er mange parti som kjempar om oppslutning og til dels kjempar mot kvarandre i staden for å byggje einskapsfront og folkefront mot zionismen og okkupasjonen som kunne ha ført til ein effektiv motstand.

Det mest synlege med flagg på gater og torg er PPP, det gamle Moskva-partiet. Partiet var eit stort parti heilt til det støtta Oslo-avtalene. I dag er det eit lite parti, men med stor aktivitet. DFLP er eit resultat av splittinga i partiet. Leiaren av PNI1, Mustafa Barghouti, kjem og frå dette partiet. Han fekk tilbod om ei ministerstilling, men avslo å samarbeida med dei palestinske «sjølvstyresmaktene».

Situasjonen i fagrørsla

Fagrørsla er kontrollert av partia eller styresmaktene. Det er ei uoversiktleg mengde av lokale, regionale og nasjonale fag- og profesjonsorganisasjonar. Av dei 7 landsomfemnande faglege samanslutningane har eg berre møtt ei, The Palestinian New Federation of Trade Unions (New Unions), ein enno ung og liten, men veksande, aktiv og ukorrupt organisasjon, som ikkje er ein del av partifloraen. New Unions arbeidar både for arbeidarane som arbeidar for okkupanten og for palestinske arbeidsgjevarar, for deira økonomiske og juridiske rettar og for nasjonal frigjering og er svært aktive med utvikling av dei tilltsvalde og organisasjonen. Den største fagorganisasjonen Palestinian General Federation of Trade Unions, PGFTU, som er samarbeidspart med norsk LO, er ein del av statsapparatet og er meir opptatt av samarbeid med den israelske «fagrørsla» Histadrut og politisk kamp mot den uavhengige palestinske fagrørsla enn arbeid for arbeidarklassen.

Naqba – dei tre katastrofane

Palestinarane snakkar om tre katastrofe-periodar: terroren, drapa og fordrivinga i 1947–48, 6-dagars-krigen i 1967 og Oslo-avtala i 1993 med konkretiseringsavtala frå 1995. Etter desse avtalene skulle palestinarane overta heile området som var omfatta av avtala, i mai 1999. Israel hadde aldri intensjonar om å følgje desse avtalene, og har brukt dei til ei omfattande kolonisering og fordriving av palestinarane. I fleire område er no kolonistar (og soldatar) i fleirtal, og i motsetnad til plikta til å trekkje seg tilbake, er det stadig ekspansjon og anneksjon av palestinsk eigedom.

Situasjonen i motstandsrørsla

Det er i dag berre demonstrativ motstand mot okkupasjonsmakta og koloniane. Eit unnatak kan vera kampen til beduinane som skal tvingast inn i nokre små og ueigna reservat der det ikkje er mogeleg å halde på kulturen og det tradisjonelle leveviset.

Mange palestinarar arbeidar for okkupanten, og apartheidmuren og koloniane vert bygde av palestinske entreprenørar med palestinske maskinar og arbeidarar. Årsakinga er at dei må ha brød på bordet.

PLO er den leiande krafta i den palestinske administrasjonen og samarbeidar tett med okkupantmakta. Partia og organisasjonane som står for ein aktiv motstand er små og med lite samarbeid og felles planlegging.

I hovudsak er det «venstre»-partia som står for motstandslina og -organiseringa, men ved det siste valet (som PFLP boikotta) fekk felleslista rundt 5 % av røystene.

PFLP

Det partiet som har henta mykje røynsler frå maoismen og den vietnamesiske frigjerings-kampen, er PFLP. Historisk er partiet kanskje mest kjend for flykapringar og terroristaksjonar i ein tidleg fase. Denne politikken er forlate, og dei arbeidar no med mobilisering av heile folket til aktiv motstand, óg væpna. På grunn av det siste er dei registrert som terrororganisasjon av Israel, USA og EU, sjølv om væpna motstand mot okkupasjon er rettvis og etter folkeretten sine reglar. Dei arbeidar for å samle dei palestinske organisasjonane om ein aktiv motstand.

I ei erklæring på 67-års-markeringa av den første naqba-en oppsummerar PFLP sine noverande polititiske målsettingar (omsett frå engelsk av meg):

Først; vi må fullt ut motsette oss konsekvensane av Nakba-en og insistera på gjennomføringa av vår fulle historiske rett til frigjering og til å returnera til heile Palestina.

For det andre; me står på krava til retten til å vende tilbake, til sjølvråderett og til å etablera vår uavhengige palestinske stat med Jerusalem som hovudstad. Me avviser og kjempar mot alle forsøk på å avgrense eller endre retten til tilbakevending, kjerna i palestinarane si sak; ein rett vedkjent fullt ut i folkeretten og vegen til frigjøring og dei historiske rettane til vårt folk i Palestina;

For det tredje; me avviser og kjemper mot politiske prosjekt som tar sikte på å undergrave vår nasjonale frigjeringsrørsle og avviser tilnærminga til og forhandlingene med okkupanten som ikkje har ført til noko anna enn å svekkje frigjeringsrørsla på regionalt og internasjonalt nivå. Me avviser alle forsøk på å vende tilbake til forhandlingane. Det er viktig å halde på kravet om internasjonal handling for dei palestinske rettane og ei bindande avtale om gjeninnføring av palestinske rettigheiter og om å følge FN sine relevante resolusjoner;

For det fjerde; nasjonal forsoning og å få ein slutt på splittinga, basert på ein omfattande nasjonal strategi for motstand og politisk og organisatorisk nasjonalt partnerskap, er viktig for å gjenopprette nasjonal einskap og å styrke motstandskrafta til vårt folk for å konfrontere det sionistiske prosjektet.

For det femte; ei aukande internasjonal boikottrørsle i solidaritet med frigjeringskampen til det palestinske folket, og innsats for å støtte dei palestinske rettane og full representasjon i FN, er avgjerande for å fremje ein internasjonal isolasjon av okkupanten og for å halde leiarane deira ansvarlege. Det er og viktig å ta denne kampen til Den Internasjonale straffedomstolen. Den politiske og juridiske kampen må kjempast mot okkupanten, utan å godta noka avgrensing eller undergraving av den fulle retten til vårt folk til å kjempe mot kolonialisme og okkupasjon med alle former for motstand, inkludert væpna kamp, som ein legitim rett som har støtte i folkeretten.

For det sjette må FNs hjelpeorganisasjon (UNRWA) påta seg sine forpliktelser til å tilby alle tjenester til palestinske flyktninger uansett hvor de er som et internasjonalt organ satt opp for dette formålet. Palestinske flyktninger må ikke få redusert tjenester under noen begrunnelse eller unnskyldning så lenge de er flyktninger og har ikke returnert til sitt hjemland.

Nyorganisering av den sivile motstanden

Ein ny paraplyorganisasjon for grasrotorganisasjonar som står for aktiv sivil motstand mot okkupasjonen og koloniane, Land Defense Coalition, LDC, er danna dette året. Ved oppstarten var bondeorganisasjonen Palestinian Farmers Union, fagorganisasjonen New Unions, kvinneorganisasjonar, ungdomsorganisasjonar og lokale motstandsorganisasjonar med. Styresmaktene kjenner seg truga av dette og organisering av ei uavhengig fagrørsle, og saboterar arbeidet så godt dei kan med stadig nye formelle krav og trugsmål mot leiarane.

Den væpna motstanden

Minst fire parti/politiske grupperingar har eigne væpna grupper: Hamas2, PLO3, PFLP4 og DFLP5.

Kampen deira er mest kjent frå forsvaret av Gaza. Men og på Vestbreidda er dei organiserte. Hamas er mest kjent, medan PFLP sannsynlegvis er den politisk og militærstrategiske mest avanserte organisasjonen og førebur ei langvarig oppbygging og ein frigjeringskamp etter folkekrigens prinsipp.

Palestina er eit vanskeleg område å drive folkekrig i. Motstandaren er ei av jordas mest avanserte militærmakter med utstrakt overvaking frå satelittar, fly, dronar og ballongar, og det er få plassar for basar og gøymestader for militære grupper. Okkupantmakta sin militære kontroll er i dag total.

Internasjonal støtte til okkupanten

Israel får massiv materiell og økonomisk støtte frå USA som deira militærbase i Midt-Austen. I følge Wikipedia støtta USA Israel militært med 3,6 milliarder dollar og 8 milliarder dollar i lånegarantier i 2014.

Noreg er og ein stor bidragsytar til okkupantmakta. Sidan sist eg undersøkte for nær to år sidan, er investeringane auka i både storleik og omfang. Pensjonsfondet sine kjøp av israelske statsobligasjoner og obligasjonar i Teva Pharmaceutical Industries Ltd på meir enn 9,5 milliardar er ikkje berre direkte støtte til Israels brot på folkeretten og folkemordet på palestinarane, men fører og til at den norske staten må støtte og oppretthalde zioniststaten for ikkje å tape investeringane. I tillegg har Pensjonsfondet kjøpt aksjar for noko over 9,3 milliardar i 84 israelske verksemder. Heile det israelske samfunnet er organisert rundt militærmakta som kjerne, og alle sektorar har som oppgåve å tene militæret. I tillegg er det fleire kjemiske og oljerelaterte verksemder på lista. Israel har funne olje og gass på okkupert palestinsk område, både utanfor kysten og inne på Vestbreidda.

Den norske fagrørsla med Fagforbundet og Norsk Folkehjelp har utarbeidd svært grundige undersøkingar og analysar av den norske staten si militære og finansielle støtte til okkupanten.

Internasjonal solidaritet

Støtta til Israel er synkande på verdsbasis. Sjølv i USA er det sterke krefter, óg blant jødane, som vil ha slutt på støtta til zionistane. Dei israelske leiarane innrømmer at sanksjons- og boikottrørsla er eit trugsmål mot staten. Fleire statar og selskap er tvungne til å slutte våpensal og handel med Israel.

Den neste store internasjonale kampanja er mot norsk våpenhjelp til, finanisell støtte til og militært samarbeid med Israel. Ein slik kampanje kan vera eit eksempel for solidaritetsrørslene i fleire land og kan vera eitt skritt på vegen for å presse Israel på defensiven.

Workmates Norge-Palestina er ei prosjektgruppe under Fagleg Utval i Palestinakomiteen. Gruppa er samansett av medlemmar og tilltsvalde frå fleire fagforbund. Dei fleste har vore med på Palestinakomiteen sine faglege studieturar til Palestina. Gruppa stør no utviklinga av den uavhengige fagorganisasjonen New Unions.

Leiar av gruppa er Kjersti Nordby frå Transportarbeiderforbundet. E-postadresse til gruppa er kjer-n@online.no og økonomisk støtte til leiaropplæring i og utvikling av New Unions kan sendast til kontonummer 1503 48 67175

Norsk fagrørsle i ei nøkkelrolle

Det er grunn til å følgje den nye organiseringa av motstandsrørsla og styrkinga av den internasjonale solidariteten. Palestinakomiteen har ei prosjektgruppe av medlemmar og tillitsvalde frå fagrørsla, Workmates Norge–Palestina. For Workmates er det spesielt viktig å skape band til den norske fagrørsla der LO åleine har meir enn 910 000 medlemmar. Fleire forbund har støtta det palestinske folket. Fagrørsla kan vera ein viktig inngangsport for å vidareutvikling av solidariteten her i landet, til å gje praktisk og økonomisk støtte til den uavhengige palestinske fagrørsla og for å presse styremaktene til å slutte å støtte Israel og deire ulovlege verksemd og heller støtte den folkerettsleg rettferdige palestinske frigjeringskampen.

Notar:

1. Palestinian National Initiative (al-mubādara al-wataniya al-filastīniyya)
2. Hamas or Islamic Resistance Movement (harakat al-muqāwamah al-islāmiyyah)
3. Palestine Liberation Front ( med det største partiet Fatah – or Palestinian Liberation Movement (harakat al-tahrīr al-filastīnī) )
4. Popular Front for the Liberation of Palestine (al-jabhah al-sha`biyyah li-tahrīr filastīnī)
5. Democratic Front for the Liberation of Palestine (al-jabhah al-dīmīqrātiyyah li-tahrīr filastīn)

 

Tristram Hunt:
Kommunist i frack
Stockholm: Leopard, 2013, 456 s. Oversatt av Stefan Lindgren.
Original: The frock-coated communist London: Penguin, 2010, 464 s.

Da jeg kom over en relativt nyoversatt Engels-biografi i en svensk bokhandel, tenkte jeg at den kunne være «kjekk å ha» – om jeg skulle få god tid en gang. Da jeg likevel begynte å bla litt hist og her, blei jeg entusiastisk! Dette er en av de beste biografiene jeg har lest. For så vidt er det godt kjent, både fra Marx’ og Engels’ egne skrifter og fra sekundærlitteraturen, hvordan de utviklet tenkningen sin gjennom kritikk av den tyske filosofien og på analyse av engelsk industrialisering og franske revolusjonserfaringer. Men hos Hunt er denne historien usedvanlig spenstig og lærerikt fortalt, og interesserte vil ha utbytte av å lese denne boka enten de kan sin Sosialismen fra utopi til vitenskap eller ikke. Det betyr selvfølgelig ikke at alt er hevet over kritikk. F.eks. mener jeg at Hunt nedvurderer Marx´og Engels´ analyse av erfaringene fra Pariserkommunen.

Et viktig forehavende for Tristram Hunt (f. 1974) – historiker, programskaper og et framtredende medlem i Labour Party – er å vise at Engels var noe mer enn en helt nødvendig diskusjons- og tenkepartner for Marx, og mer enn en økonomisk støtte for han og familien hans. Likevel har biografien befestet forestillingen min om at den mest avgjørende innsatsen til Engels lå nettopp her, sjøl om han også var viktig som politisk organisator, aktivist, polemiker og teoretiker. Hunt legger særlig vekt på Engels´ systematiske studier av Arbeiderklassens levevilkår i England (1845). Tre år etter var han medforfatter til Det kommunistiske manifestet. De viktigste teoretiske bidraga hans var ellers analysen av familien og kvinneundertrykkinga, og videreføringen av arbeidet med Kapitalen etter Marx` død. Han skreiv også om militære spørsmål, der han hadde egne erfaringer, og trakk inn moderne natur-vitenskaplige perspektiver i filosofien.

Noen vil huske at historikeren Øystein Sørensen i sin jakt på totalitære ideologier i Drømmen om det fullkomne samfunn, la stor vekt på Engels´ grovt rasistiske uttalelser om slaviske folk. Hunt bekrefter at Engels hadde disse holdningene, men han setter dem inn i en historisk sammenheng, og viser hvordan han kom på bedre tanker. Han polemiserer mot dem som vil gi Marx´ og Engels´ tenkning ansvaret for totalitarisme og undertrykking i deres navn. Hunt gjentar også hvordan Marx og Engels utviklet synet sitt fra å se på kapitalismens spredning gjennom imperialismen, som i hovedsak «siviliserende» og historisk progressiv – til i hovedsak å bli anti-imperialister.

Det er fullt begripelig at tida gjorde det mulig å skape en teori som den marxistiske /engelsistiske, men det er litt vanskeligere å forstå hvorfor akkurat Friedrich Engels skulle komme til å bli som han blei, og spille den rollen han gjorde. At han fulgte i farens fotspor som kapitalist, da han gjennom 20 år ledet familiens tekstilindustri i Manchester, må riktignok forstås som et bevisst valg han motstrebende gjorde som revolusjonær, for å kunne gi Marx muligheten til å arbeide med Kapitalen. Han så på dette som et offer, sjøl om han tidvis også pleide sosial omgang i overklassekretser i Manchester, og gikk på revejakt. Men Engels var ikke bare sønn av en kapitalist. Han kom fra en pietistisk kristen familie i et ditto miljø. Han bryter tidlig med det han oppfattet som sneverheten i bakgrunns-miljøet. Ikke bare i det at han blei revolusjonær, noe som var en følge av at han i yngre år hele tida oppsøkte miljø og erfaringer som skulle vise seg å drive han videre i den retningen, men han var også personlig liberal og mye av en livsnyter, i følge Hunt. Han var først samboer med Mary Burns, en irsk industriarbeider, nesten analfabet, som han traff i Manchester, og som førte han i arbeiderklassemiljøer der. Da hun døde, blei han samboer med hennes storesøster Lizzie, som hadde vært husholderske for dem. Grunnen til at Lizzie og han ikke giftet seg var kritikken hans av den borgerlige familien, men han hadde delvis holdt forholdet til Mary skjult, siden dette var under kritikk fra både pietister, kondisjonerte og sosialister. Det siste var nok ikke bare uttrykk for illibe-ralitet, men også for dårlig erfaringer med at overklassemenn «tok seg» elskerinner fra underklassen. Da Marx etter alt å dømme fikk en sønn Freddy (Frederick) Demuth med husholdersken sin, så Engels etter at han hadde det bra hos fosterforeldrene, og lot det skinne igjennom at han selv var faren.

I litteraturen fins det en omfattende kritikk av måten Engels (d. 1895) forvaltet arven etter Marx (d. 1883) på, en oppgave han uansett tok på ytterste alvor. Kritikken har gått på at den eldre Engels angivelig var en slags positivist, determinist og reformist – og så å si den første revisjonist. Siste ordet er helt sikkert ikke sagt i denne debatten, men sosialdemokraten Hunt argumenterer for at Engels hadde stor tro på at tyskerne og det svært framgangsrike tyske SPD, kunne nå sosialismen ad fredelig vei. I ettertid antar vi at en medvirkende grunn til at det ikke lyktes å innføre sosialisme i Tyskland, nettopp var at flertallsretningen i SPD med Karl Kautsky i spissen sto for en deterministisk forståelse av den historiske materialismen. Partiet kunne konsentrere seg om organisasjon og valg, så ville utviklinga i hovedsak ordne resten, kanskje med hjelp av et lite «puff» på terskelen til sosialismen. Om denne filosofien på noen måte bygger på Engels kan altså diskuteres, men at dette i så fall skulle skyldes Engels syn på at ikke bare i samfunnet, men også naturen utvikler seg dialektisk, er jeg som Hunt uenig i.

Hunt har skrevet en biografi som elegant og svært vellykket, balanserer mellom – og integrerer – idéhistorie, stedshistorie (inspirert av moderne samfunnsgeografi, særlig i beskrivelsen av Manchester, som er et høyde-punkt i boka) – og klok individvurdering.

Boka er oversatt til svensk av Stefan Lindgren, som av noen eldre lesere av Rødt! blir husket som redaktør av m-l-avisa Gnistan (1976–1980), og som sjøl er forfatter av flere gode faglitterære bøker. Jeg har ikke sett på den engelske originalteksten, men den svenske fungerer altså meget bra.

Jørn Magdahl

Rojava er en «øy» i Syria som slåss mot stormaktene, mot IS og mot Assad. De slåss for demokrati, kvinnefrigjøring og forener på tvers av religion og folkegrupper.

Kurderne har blitt møtt med undertrykkelse, massakre og folkemord. Kurdernes stemmer har ikke blitt hørt, og befolkningen fornektet av stormaktene. Kurderne har derfor blitt nødt til forsvare seg. Kurdernes kamp for frigjøring har gjort fornektelse umulig, og i dag spiller de en avgjørende rolle for framtiden for regionen.

Kurderne i Syria har blitt undertrykt siden opprettelsen av republikken Syria. Mange har vært statsløse og levd uten grunnleggende menneskelige og demokratiske rettigheter. I tillegg til assimileringspolitikken begynte de å bosette arabere i de kurdiske områdene og lagde noe som blir kalt det «arabisk beltet». Dette skulle splitte kurderne. Derfor består Rojava av tre separate kantoner som ikke har geografisk tilknytning til hverandre.

Demonstrasjonene i Syria under den «arabiske våren» var et vendepunkt. Det var nemlig ikke bare kurdere som ville ha demokrati der, også arabere, men stormaktene brukte folkets rop om demokrati for å tjene sine egne interesser. Kurdere så dette. Det var et vakuum i Syria. FSA ville ikke akseptere den kurdiske befolkningen. Kurdere så at de verken kunne stå sammen med Assad eller Free Syrian Army (FSA). Uansett hvem de støttet, ville de senere bli undertrykt.

Fra begynnelsen av krigen i Syria har folk som bor i Rojava, ikke bare det kurdiske flertallet, men også arabere, kristne og mange andre etniske og religiøse samfunn, kjempet mot angrepene fra både Assad-styrker, men hovedsakelig fra Daesh og andre jihadister. Samtidig har de prøvd å bygge en demokratisk administrasjon og institusjonalisert og radikalt forandret samfunnet.

Folkets revolusjon i Rojava resulterte i byggingen av en autonom region delt inn i tre selvstyrte kantoner, enklaver, hver med demokratisk autonom selvadministrering. Cizre kantonen erklærte selvstendighet den 21. januar, etterfulgt av Kobanê 27. januar og Efrin 29. januar i 2014. De tre kantonene er fanget mellom Tyrkia, jihadistene av Daesh og andre ekstremistiske islamske organisasjoner og styrkene til Assads regime. Kantonen Cizre grenser mot Irak i øst.

Modellen

Rojava-modellen har vist seg å være svært effektiv for å styrke demokratiet i regionen. Den bygger på direkte demokrati der innbyggerne deltar aktivt i beslutningsprosesser og styringa av nabolaget, kommunen og regjeringen.

Forvaltningen er organisert nedenfra: sted, by, fylke, distrikt og offentlige råd. I tillegg til politiske partier i bystyret, etniske og trosgrupper, kvinner og ungdomsråd og organisasjoner, er frivillige organisasjoner involvert i forvaltningen. Bystyret er satt sammen av representanter fra generalforsamlingen i den autonome regionen. Det er aktiv samfunnsdeltagelse på alle ledd og ikke en sentralisert makt, men heller folkestyre der alle er i mye større grad direkte med på å bestemme hvordan samfunnet skal være.

Prinsippene i Rojava er basert på en «samfunnskontrakt», tilsvarende en grunnlov, som styrer driften og organiseringen av det politiske systemet. Det fundamentale grunnlaget for denne «sosiale kontrakten» er likestilling og rettigheter for alle, direkte demokrati og avvisningen av begrepet nasjonalstaten. Folket i Rojava prøver ut «demokratisk konføderalisme».

Den kurdiske frigjøringsbevegelsen ønsker ikke en nasjonalstat. De bygger et demokratisk samfunn der alle sosiale, kulturelle og etniske grupper kan uttrykke seg gjennom demokratiske institusjoner. Systemet i Rojava er et demokratisk selvstyre innenfor grensene til dagens Syria.

Egen stat?

Mange vil kanskje tenke at det naturlige ville være å kreve en egen stat. Spesielt på et tidspunkt som nå der det faktisk kunne vært mulig, men ideen om nasjonalstat er undertrykkende i seg selv. Derfor fokuserer den kurdiske frigjøringsbevegelsen på alternativer til kapitalisme. Den har kvinnefrigjøring som grunnpilar og arbeider for frigjøring fra alle undertrykkende strukturer.

Det er for eksempel ikke bare kurdisk som er offentlig språk der, men i Cizre kantonen som er den største, er det kurdisk, arabisk og assyrisk. Slik er det også i de andre områdene. Det er ikke majoriteten som utgjør offentligheten, men mangfoldet. Frihet er grunnpilaren og alle skal ha rett til å utøve sin religion, kultur og identitet. I tillegg har den et tydelig fokus på økologisk samfunn og bygger sin samfunnsmodell på kvinnefrigjøring.

Demokratiske prinsipper basert på likeverd mellom menn og kvinner, kommer til uttrykk som co-lederskap og kvotering. Det er co-lederskap på alle nivåer. Det er altså én kvinne og én mann. Dette handler om likestilling og kvinnekamp. Det er kvinneautonomi, og kvinner har sin egen struktur på alle nivåer. De har egne felleskap og kollektiv. Andre grupper og ungdom har også særegen organisering. Grunnlaget for hele kommunestyret og utøvende organer er folkestyre. Den godtar ikke at én gruppe eller person dominerer.

I Rojava har de gjort mange tiltak i arbeidet for kvinnefrigjøring. Ett eksempel er at alle embetsmenn, byråkrater, politi og militære tjenestemenn i Rojava må delta på et tre ukers kurs om kjønnsproblematikk, likestilling og kvinners historie. Likestilling har også blitt vedtatt ved lov. Frigjøringen skjer både gjennom endringer i loven, men det er også et arbeid med å forandre maktstrukturene som har satt seg fast i folk hverdag og mentalitet. I Rojava jobber de med å forandre dette.

Mange har sett bilder av kvinnene som kjemper mot IS, men i stedet for å romantisere kvinnelige gerilja i Rojava, burde vi se hva slags samfunn de kjemper for. Kvinnene kjemper både mot undertrykkende strukturer i sin egen kultur, mot staten og IS, samtidig som de prøver å skape et nytt samfunn.

Flere ganger i historien har vi sett at ofre kan bli til undertrykkere. Det handler om makt og system. Det handler ikke om at noen folk er undertrykkere og at det er andres skjebne å bli undertrykt. Derfor er en ideologisk bevissthet om hva slags system man skal ha, avgjørende.

Kampen i Rojava står ikke bare om kurdisk identitet. Det er en ideologisk kamp. De fleste kamper som mislykkes i verden, mangler en analytisk bakgrunn med en forståelse av dynamikken i samfunnet som er nødvendig for å målrette den sanne opprinnelse av krisen menneskeheten falt inn. Dette er hva Abdullah Öcalan har klart å presentere. En dyptgående analyse, utviklet alternativer til dagens dilemma og satt i gang en bevegelse som er villig til å kjempe for denne veien. Se årsakene, ikke bare symptomene på problemet. Etableringen av autonomi i Rojava som en konføderasjon av demokratisk samfunn kan i dag ses på som den største suksessen på mer enn førti år med nådeløs revolusjonær kamp.

Rojava-revolusjonen lover frigjøring av samfunnet, økologisk utvikling og friheten til kvinner som sine grunnleggende mekanisme. Det er avgjørende for dens suksess at alle tre poengene blir helhjertet satt ut i praksis. Men for å få dette til trenger Rojava å kunne fokusere på andre ting enn militær selvforsvar og humanitære kriser. Krigen tvinger all energien og ressursene til fronten. For å oppnå målene for et demokratisk samfunn som trolig vil ta mye tid og krefter, trenger de i det minste fred. Alle valgene som blir tatt der, er kritiske. Det krever mye å bygge opp og lite å ødelegge et folkestyre.

Kampen mot IS har rettet verdens oppmerksomhet mot kurdere. Spesielt i Kobanê ble den heltemodige kampen og seieren mot IS et vendepunkt. Symbolet på kampen mot fascisme kan nå være et eksemplet på en annen verden uten undertrykkelse. Arbeidet med å bygge opp Kobanê er i gang. Det er en dugnad alle som støtter fredelig og demokratisk samfunn, er invitert til å delta i.

Rojava-modellen høres kanskje ut som en drøm, men den drømmen har kostet mange mennesker livet og koster fortsatt mange mennesker livet. Det gjenstår fort-satt mange utfordringer og mange kamper å ta, men det er håp. Ikke bare i Rojava. Det er håp i Syria og det håpet vokser i Rojava.

Dag Seierstad:
Folket sa nei
Norsk EU-motstand frå 1961 til i dag
Samlaget, 320 sider.

«Et dobbeltjubileum for oss som har har folkestyre og nasjonal sjølstendighet som sentrale verdier», skriver Heming Olaussen om 2014 i forordet til boken. At det var 200 år siden Grunnloven ble til og 20 år siden folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap ble høytydelig markert av Nei til EU i fjor. Som en del av markeringen gikk organisasjonen sammen med Samlaget om å gi ut dette historieverket som dekker hele den norske EU-motstanden. Resultatet er et praktverk som vil fylle alle hull i hukommelsen til vetaranene, og gi unge en mulighet til å oppleve den EU-kampen de selv var for unge til å delta i.

Det er Nei til EUs grand old man, Dag Seierstad, som har fått i oppgave å føre i pennen historien om EU-kampen. Valget av Seierstad er trygt for det finnes knapt noen andre som har så stor kjennskap både til EU-systemet og den lange kampen for å holde Norge utenfor. Seierstad har allerede skrevet en rekke hefter og årbøker for Nei til EU og de som har lest hans spalter i Ny tid og Klassekampen vet at han har et talent for å analysere og forutse direktivene og traktatene som kokes sammen i Brussel.

Boken begynner med at Seierstad skriver i førsteperson om da han sammen med tusen andre protesterte utenfor Stortinget en tirsdag ettermiddag i 1962. Mennene i lange frakker, som det ifølge Seierstad var flest av på den tiden, protesterte mot norsk innlemmelse i Fellesmarkedet, EF. Hadde de den gangen visst hvor lang og utmattende kampen kom til å bli, spørs det om ikke mange hadde mistet troen og tatt med seg hatten sin og gått hjem. Det gjorde de ikke, og de neste 50 årene kom til å bringe mange viktige slag, og heldigvis vant vi de to viktigste, i 1972 og 1994.

EU-kampen i 72 vies god plass, men hovedvekten er imidlertid på den siste folk-eavstemmingen. Fra tidligere er det skrevet langt mer om 72 enn 94. Behovet for å skrive ned den nye historien er viktigere, så det er en riktig vurdering å fokusere på 94 i dette verket. At det ikke er skrevet mer om 94, skyldes nok at det fortsatt er så nært at de fleste kan huske det. For unge EU-motstandere er det svært viktig at denne boken kommer for å gi større mulighet til å lære seg historien uten å være avhengig av gjenfortellinger fra eldre meningsfeller. Jeg har sjøl opplevd at det kan være vanskelig å hive seg inn i diskusjoner om 94 fordi man sitter på langt mindre informasjon og troverdighet enn dem som sjøl aktivt deltok i kampen.

Det er likevel enkelt å forstå hvorfor 72-kampen har fascinert mest. Mens den politiske situasjon i 94 i grove trekk er lik som i dag, er 72 virkelig fra en annen tid. Et av momentene som gjør fortellingen om EU-motstanden så interessant, er at Nei-siden vant på tross av å være «underdogen», og spesielt gjaldt dette i 72. Sjøl om de største partiene og massemedia sto på ja-siden i 94, var nei-siden godt forberedt, organisert og hadde partier og organisasjoner i ryggen. I 72 var styrkeforholdende mer groteske. Iløpet av kort tid måtte nei-siden tilegne seg kunnskap om EF, spre informasjonen i ett mer grisrendt landt enn i dag og stable en stor organisasjon på beina. Det var knapt noen hjelp å få fra myndighetene og de etablerte mijøene for skape en nøktern debatt om temaet. Nå som EU-saken er tydelelig og velkjent er det lett å glemme at det ikke er en selvfølge at det i det hele tatt ble noe EU-kamp. Nei-siden måtte kjempe for å politisere og skape engasjement om spørsmålet og foruten innsatsen som ble gjort på 60- og 70-tallet kunne Norge blitt et av de landene som tilegnet seg unionen uten en bred folkelig debatt. Det ville blitt langt vanskeligere for nei-siden å vinne i 1994 dersom det ikke hadde vært en tidligere folkeavstemning og uten erfaringene som ble opparbeidet den gang.

Etter de innledende avsnittene, går Seierstad over til den mer tradisjonelle sakprosastilen som vanligvis brukes i denne typen historieverk. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg mer førstehåndsbeskrivelser og litterære virkemidler. Seierstad har aktivt deltatt i EU-kampen sjøl, så det skulle være mer enn nok å ta av. Teksten bærer også litt preg av at alle som nevnes bør faktisk blir nevnt, og at alle betydningsfulle hendelser skal med i historien. Tidvis kan det bli litt mye oppramsing av styremedlemmer, møtevedtak og voteringsoversikter. Dette gjør at boken ikke får den samme nerven som i Kjell-Erik Kallsets Makta midt imot om EU-kampen i Arbeiderpartiet. Det kan virke som om redaktørene i Samlaget deler mitt savn etter Kallsets beskrivelser, for Makta midt imot er hyppig sitert i boken. Til Seierstads forsvar skal det sies at det nok nødvendigvis må bli på denne måten når man skal skrive et historieverk på oppdrag fra en organisasjon. Det blir viktigere å få med alle bidragsyterne, betydningsfulle hendelser og personer enn at boken flyter som fortelling. Kapitlene om EU-kampen i fylkeslagene virker for eksempel mest som et frieri for å få finansiert boken og er ikke like interessante for en leser som ikke har vært aktiv i et fylkeslag sjøl. På den andre siden passer det godt at en bok om nei-siden bærer preg av å ha blitt til gjennom en demokratisk prosess med inslag fra hele landet. De som først og fremst har fortjent denne boken, er de som sikret nei-flertall i folkeavstemingene, og det ville ikke passet Nei til EU å lage en bok med mål om å tilfredstille en kritiker i Oslo.

Seiarstads brødtekst er imidlertid bare halve boken, for på hver eneste av bokens 300 sider er det bilder eller tekstbokser med morsom og interessant informasjon. Dette er et praktverk som bør ligge på stuebordet og blas i hyppig. I en tid der det mases om stadig mer digitalisering, er dette et eneste stort forsvar for den tradisjonelle papirboken. Det er gjort en stor jobb med å samle bilder, faksimiler, plakater og effekter for å krydre boken; og sidene er brede, fargerike og av tykt papir. Bare for bildene ville denne boken vært verdt kjøpet. I boksene kan man lese morsomme fakta som når Aftenposten på lederplass i 1972 gjorde narr av at Folkebevegelsen arrangerte et møte om EF og kvinnene. Ifølge lederskribenten var det så idiotisk at man like godt kunne arrangere møter om EF og skiløperne eller EF og frimerkersamlerne. Klassekampen gjorde også en pinlig blunder på lederplass da de i 1970 skrev at Folkebevegelsen kun «representerer den statsmonopolitiske norske landbrukskapitalen og en del annen norsk kapital som strir mot EEC.»

Det skyldes kanskje det store antallet av slike bokser, for det må ha godt litt i surr for ombrekkerne noen steder. Enkelte av boksene er grønne og andre er blå, uten at jeg skjønner om det er av estetiske grunner eller om det skal symbolisere innhold av en annen karakter. Av og til virker det som om det er Seierstad som er avsender, noen ganger står det «vi» i teksten uten avsender, og det varierer om siteringer fra andre kilder er i kursiv eller ikke. Det er ikke noe stort problem for et historieverk til en organisasjon, men for en politisk nøytral leser eller for bruk i forskningsøyemed kan det virke litt slurvete å ikke ha en konsekvent linje for fremstillingene i tekstboksene.

Evnen til å gi ut et praktverk som dette i en tid der EU-debatten i praksis er død, er et styrketegn for nei-bevegelsen. En bok som dette er med å lage en felles historieskrivning og kultur i Nei-alliansen, og det trengs for å hindre at bevegelsen faller fra hverandre utenom de kortsiktige kampene. Sjøl om kampen om EU-medlemskap virker vunnet i uoverskuelig fremtid, er det nok å ta fatt på i kampen for folkestyre og sjølstendighet. I kampen mot EØS og Tisa-avtalen, er det mye styrke å hente i historien til norsk EU-motstand. Ikke minst viser den at det er mulig å få til bred folkelig mobilisering mot kompliserte handelstraktater sjøl med mektig motstandere som helst vil tie saken i hjel.

Stian Nicolajsen

Avtalen med troikaen som kom i stand i kjølvannet av kollapsen i gresk økonomi, inneholdt en bestemmelse om å selge lønnsomme statseide selskaper for å tilbakebetale lån til utenlandske långivere.

Dette førte til en delvis privatisering av Pireus, Hellas’ største havn.

Siden den gang har havnearbeidere ført en militant og vedvarende kamp for å få havnen tilbake til fullt offentlig eierskap og for å forbedre de dårlige arbeidsforholdene ved de privatiserte COSCO-terminalene.

Katy Fox-Hodess er doktorgradsstudent i sosiologi ved University of California, Berkeley, der hun skriver sin avhandling om internasjonal solidaritet mellom havnearbeidernes fagforeninger.

Giorgos Gogos er havnearbeider og fagforeningsleder fra Pireus Havn. Han er medlem av Syriza, er aktiv på partiets regionale nivå og i dets fagforeningsarbeid.

Intervjuet sto i http://www.internationalviewpoint.org rett etter valget, og er oversatt av Karin Hågensen.

Hvordan har folk i nabolaget ditt reagert på valgresultatene?

Generelt ble det mottatt med stor entusiasme av mange, ikke bare av de som stemte på Syriza, men også andre mennesker som tradisjonelt hørte til andre partier og ikke kunne bryte med forpliktelsene sine der. Jeg tror alle sa «OK, la oss se hvordan denne nye linja er» og «vi må på en eller annen måte forsøke oss på en ny måte å nærme oss hele problemet på».

Partiene

Når du sier andre partier, mener du da Pasok og kommunistpartiet?

For det meste Pasok og Nytt Demokrati. Jeg har ikke mange bekjente fra Kommunistpartiet, men jeg tror at folk som ikke tilhører partiets struktur, som ikke er medlemmer av partiet, aksepterer dette valgresultatet med lettelse. I begynnelsen kan vi si at det var en negativ reaksjon. De stilte seg tvilsomme til muligheten av å regjere sammen med Anel, Uavhengige grekere, som jo er et høyrepopulistisk parti, selv om alle uttalelsene deres egentlig er ganske anti-Troika og anti-avtale (anti-memorandum). Men jeg tror at etter at den nye regjeringen ble dannet, den nyvalgte regjeringen, så forstår mange mennesker at det må til samarbeid innen regjeringen. Den nye regjeringen har vært ganske samkjørt, og vi har sett de første kunngjøringene fra flere ministre som bekrefter overfor folket at hovedlinjene i valgkampprogrammet skal settes ut i livet med en gang.

Hvordan har reaksjonen vært i havnen?

I havnen var vi virkelig glade, spesielt etter at vi fikk høre de første kunngjøringene fra den nye marineministeren. Han bekreftet nok en gang at privatiseringsprosessen i havnene skulle avsluttes, spesielt i Pireus havn og i Thessaloniki havn.

En av de første kunngjøringene fra Syriza etter valget var å stoppe privatiseringen av havnene. Hvorfor tror du Syriza har prioritert dette så høyt, og hvorfor er det viktig å kjempe for offentlige havner?

Du vet, i havna sier vi at alle som har vært imot havnearbeiderne i Pireus, har mistet makten, har mistet regjeringsmakten, har blitt slått ut, så ikke kjemp mot oss. Javel, dette er en ganske macho forklaring, den er ikke politisk. For Syriza er privatisering generelt noe som ikke er akseptabelt. Den privatiseringen som skjedde veldig, veldig raskt var privatiseringen av havnene, spesielt Pireus havn. Derfor tror jeg det var symbolsk, og på samme tid var det en viktig melding om at vi ikke skal privatisere. Og selvfølgelig, det er jo veldig viktig at havne-arbeiderne og dokkarbeiderne i Pireus har vist vilje og styrke til å forsvare den offentlige havna.

Først og fremst er det et strategisk poeng for et land som Hellas, ikke bare på grunn av de mange øyene som forbinder folk som bor der og som reiser der, ikke bare på grunn av at det er hovedporten for innkommende og utgående last og varer. Det er også på grunn av at når et statseid selskap går over til private investorer, så er de private investorene opptatt av profitten sin og ikke noe annet. Derfor vil ikke folkets transportbehov bli tilfredsstilt. Bortsett fra dette påvirker det samfunnet og økonomien generelt. Det var, og vil bli lønnsomt. Den har ikke hatt tap de siste femti årene. Og en regjering som Syriza trenger lønnsomme offentlige selskap slik at man kan omfordele rikdom. Dessuten vil vi miste jobbene våre og arbeidsrettighetene våre, og organiseringen av arbeidet vårt vil komme under press og trues, og det vil påvirke familiene våre. Så vi kjemper for jobbene våre og for barna våre.

Blir Pireus privatisert?

Er du optimistisk når det gjelder at Syriza vil lykkes i prosessen med å konfrontere COSCO og troikaen og med å stoppe privatiseringsprosessene i havnene?

Syriza er sterke bare hvis de forplikter seg til valgkampprogrammet. I tillegg trenger de støtte fra folket og samfunnet. For eksempel er vi sikre på at de vil få press fra utlandet, fra Kina, fra Den europeiske unionen, fra troikaen og fra medlemsstater i Europa. Men alt dette vil bli mindre effektivt hvis folk står bak regjeringens beslutninger. En av de første tingene Alexis Tsipras sa til Dijsselbloem (Eurogruppens leder), var at han vil gjøre ting forskjellig fra de som hadde makten før ham. Han sa at han vil følge de løftene han ga til folket. Det er viktig å høre dette fra en leder, fra stats-ministeren, at han vil følge programmet han har vist folket, og som han ble valgt på. På denne måten kan de ikke gå tilbake på planene, og i tilfellet de må forandre planene, må de først spørre om folkets og samfunnets mening.

Jeg har tillit til kameratene mine i Syriza. Og jeg har tillit til at de ikke bare vil være ansvarlige, men at de også vil følge det de har sagt. Jeg har tillit til at de har mottatt meldingen fra samfunnet som sier: Sett i gang og gjør det dere har sagt at dere vil gjøre. Selvfølgelig vet vi at som fagforening har vi vår selvstendighet. Vi kommer ikke slavisk til å følge noe et medlem av Syriza sier eller noe en minister fra Syriza sier. Vi har et veldig sunt og ærlig samarbeid.

Er det viktig for fagforeningen og for koalisjonen i Pireus å organisere og bli mobilisert for å presse på nedenfra for at Syriza skal holde løftene sine?

Selvsagt. Organisering og mobilisering av fagforeningen generelt, og spesielt i en sektor som vår, er det en nødvendighet og en betingelse for alt du ønsker å gjøre på et hvilket som helst tidspunkt. Uansett hvilket parti som har makten, uansett hva avgjørelsene dreier seg om. Hittil har alle avgjørelsene vært negative for fagforeningene. Det er første gang i Helles at vi ser noe pro-arbeid og anti-privatisering osv. Men vi ønsker likevel å bli mobilisert. Vi ønsker ikke at folk skal holde seg i sofaene sine. Vi vil heller være på vakt og fremme våre krav slik at de ikke skuffer oss. Og vi vil fremme kravene våre og regjeringens avgjørelser, de som Den europeiske unionen eller andre land ikke aksepterer, og som de presser den greske regjeringen til å gi opp. Vi har allerede begynt å ha diskusjoner oss imellom. Alle har vært glade hele denne uka. Det er første gang vi har ledd etter annonseringen av en ny regjering, men samtidig, eller neste dag, begynte vi å snakke om det, og si: Nå har vi en regjering som sier nei til privatisering, men i tilfelle de blir presset av Europa til å ofre havnene, hva skal vi gjøre da? Vi skal stå utenfor døra til Sjøfartsdepartementet og havna vår, og vi skal fortsette kampen vår.

Samme dag som Syriza kunngjorde at de ville stoppe prosessen med privatisering av havnene, kunngjorde de også at de skulle gjeninnsette renholdsarbeiderne fra Finansdepartementet og tusenvis av folk som hadde blitt ulovlig oppsagt fra offentlig sektor. Hva er viktig ved å prioritere disse avgjørelsene?

Det er først og fremst veldig symbolsk, for denne gruppen av kvinner var veldig militante, veldig aktive og veldig sterkt tilstede i hver eneste kamp som fant sted i Athen. Så det er veldig symbolsk og et veldig godt eksempel. Ikke på alle måter, for de gjorde visse feil etter min mening, og det var noen som ville si mye rart, men de er likevel helter. Men jeg liker ikke å bruke ordet helt for det setter dem helt utenfor og så glemmer du dem og på den andre siden så bløffer du. De er folk som oss, de er kvinner som oss, og de er veldig ivrige i kampen. Så det er veldig viktig for Syriza å støtte dem og å løse problemet deres. Det oppfordrer andre fagforeninger til å bli like ivrige.

Fagforeningene i Hellas

Hva betyr valget for arbeidere og fagforeninger i Hellas generelt?

Det er det viktigste øyeblikket i demokratiet. Det er øyeblikket da vi alle skal velge hvem som skal representere oss og støtte og forsvare rettighetene og stillingen vår. Vi er ikke redd for valg. Tvert imot tror jeg at grekerne burde spørres oftere. For eksempel er det konstitusjonelt tillatt å ha folkeavstemninger, og jeg tror den nye regjeringen vil bruke denne prosessen og mobilisere folk til å være deltakere og ikke tilskuere. Dette er viktig. Det trengs tid. Det er ikke noe som vil forandres i løpet av ett, eller to eller fem år. Men hvis en venstreregjering kan holde seg ved makten i mer enn fem år, i to regjeringsperioder, og bygge et sterkt grunnlag, da vil den forandre holdningene våre som borgere. Vi tror på dette, fordi som fagforening bruker vi hyppige avstemninger, og vi har kollektive avgjørelsesprosesser.

Tror du Syriza vil prioritere å reversere anti-arbeiderlovgivningen til den forrige regjeringa, som rettet seg mot kollektive forhandlinger og fagforeninger?

Det er en av de første tingene de sier de skal ordne. De skal reversere alle disse negative lovene som hindrer kollektive forhandlinger og gjeninsette alle de lovene som beskyttet den mindre mektige parten i markedet, som er arbeiderne og ikke arbeids-giverne. Det er et løfte, og jeg tror det er en av de første lovene de vil reversere.

Anel

Hva mener du om alliansen mellom Syriza og Anel?

I begynnelsen var jeg ganske skeptisk. Men majoriteten med 149 parlamentsmedlemmer gir dem muligheten til å spille en rolle med denne regjeringen. Det greske samfunnet generelt er ikke så progressivt. En stor del av det greske samfunnet er ganske konservativt, ikke bare i sin tenkemåte, i sin væremåte, men i sin måte å se en rekke ting på, for eksempel seksuell orientering eller menneskerettigheter for immigranter. Dette er tema som mange grekere ikke er for. De er ganske konservative. Størsteparten av det greske folket er ikke så religiøse, men de er ganske bundet til tradisjonen med Den ortodokse kirke. Eden som den nye statsministeren, Tsipras, avla, var politisk med hensyn til lederen for Den greske kirke, da han sa at jeg skal avlegge en politisk ed, men jeg ønsker også dine gode ønsker for at denne regjeringen skal lykkes. Det peker på noe viktig. Ja, man trenger et konservativt parti som kan støtte i denne kampen, i den felles kampen mot avtalepolitikken, og etter det tror jeg det greske folket kan godta at for eksempel ekteskap mellom lesbiske, homofile, bifile og transpersoner ikke er det avgjørende, man kommer ikke til å bli påvirket, man kommer ikke til å bli smittet, det er en menneskerett. Man blir sterkere av å ha et konservativt parti med seg og etter en tid, et år, seks måneder ved makten så har du vist at du tror på det du sier, og at du kjemper for det og ønsker å gjennomføre det. Det er viktig å ha en konservativ stemme i en slik regjering for å formidle visse ideer. Det er lurere, vet du, å ha dem på innsiden, og ærlig talt, på den måten at du for eksempel kan si til dem: OK karer, vi har et problem med noen tusen unger som er født her i Hellas, foreldrene deres var statsborgere i andre land og de har ikke noe statsborgerskap, men de er greske, der er oppvokst her, de har gått på greske skoler, de er våre barns venner, så vi burde gi dem statsborgerskap, de er greske.

Så du sier at når Anel er med i koalisjonen, så tvinger det Syriza til å forsøke å snakke og overbevise mennesker på høyresiden?

Ja, og jeg tror det er et redskap for å gjøre konservatismen i Hellas mindre. Kanskje er det jeg sier for romantisk og at det ikke har noen politisk forklaring, men det er mitt personlig inntrykk. Jeg har sett dette i fagforeningen min. Noen konservative folk har sett medlemmer av fagforeningen vår, venstreside-karer, som er engasjerte og hardt arbeidende, og gjennom deres eksempel har de blitt overbevist om at uansett om du står til høyre eller venstre, kjemper du for noe som er riktig. De stoler mer på deg, og de blir overbevist om at det er OK at du stemte på Syriza. Hvis du skal bake brød, tilsetter du mel og vann og blander det, og så får du brød. Denne prosessen tror jeg vil foregå i regjeringen, og den vil bli overført også til samfunnet.

Er det ikke en risiko for at Syriza vil bevege seg mot høyre?

Nei, ikke på grunn av Anel. Jeg tror ikke det er noen fare fordi Anel er i regjeringen. Hvis vi får en slik bevegelse, vil det være på grunn av andre krefter utenfor regjeringen, mektigere spillere i dette spillet, staten eller store kapitalister – hele systemet, på en måte. Men ikke fra Anel.

Hva er de største utfordringene og det største presset Syriza vil møte når de skal gjennomføre sitt program?

Først og fremst, hvis vi legger til side saken med havnen og privatisering og alt det, så vil anti-privatiseringspolitikken bli det området der troikaen vil presse oss. For eksempel, hvis du ikke følger vårt program, stopper vi pengetilførselen. Det første de må gjøre, er å behandle gjeldskrisa på europeisk nivå. Det er ikke lett. Det er flere artikler denne uka, for eksempel, om hvordan de to statsministrene Mariano Rajoy i Spania og Pedro Passos Coehlo i Portugal avviser et slikt forslag. De sier det vil bli ødeleggende for oss alle og at markedet vil straffe oss, akkurat slik Antonis Samaras, den forrige statsministeren for eksempel ville si. Men jeg tror at hvis denne saken tas opp av folket og de europeiske sosialdemokratiske partiene som fremdeles har noen venstresynspunkter av betydning igjen, så tror jeg at man kan finne flere allianser og flere alliansepartnere. Dette er det første. For gjelden ikke bare kveler oss, den truer også de sunnere økonomiene. Selv Tyskland har slike problemer. Det er ikke så synlig nå, men det vil komme senere. Og på den andre siden, når det gjelder innenrikspolitiske saker, mener jeg de burde begynne å gi signaler om at borgerne er hovedsaken, ikke selskapene. De burde, som jeg sa, for eksempel begynne å forbedre arbeidslovgivningen og gjøre endringer i helse- og utdanningssystemet og gjøre alvorlige forsøk på å skattlegge store formuer. Dette ville være signaler til samfunnet og til de fattigste delene av samfunnet om at noe er forandret, at de ikke er som de andre, at de rike ikke er urørlige og at resten av oss ikke vil bli rundlurt om igjen.

Tror du at koalisjonen med Anel vil vare?

Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke at denne typen regjering vil vare særlig lenge. Jeg vet ikke om det vil bli et år eller to år, men jeg tror ikke det vil vare i fire år. De vil stå overfor store utfordringer i nærmeste fremtid. Jeg setter en frist, la oss si til sommeren, når vi kommer til å stå overfor de første alvorlige problemene med å betale tilbake noe av gjelda. Hvis vi ikke får noen alternative ressurser til å betale disse pengene, tror jeg vi vil få nye valg. Så Syriza må i løpet av denne perioden vise folket hvilken retning de har og at de er forskjellige fra den forrige regjeringen. Så kan de styrke, kanskje med bedre resultater, den nye regjeringen. Egentlig ser jeg helst at denne koalisjonen ikke varer i fire år. Jeg ser gjerne at venstrepartiet blir mektigere gjennom denne koalisjonen slik at vi snart ser lys i tunnelen og går til nye valg med en større oppslutning for Syriza, slik at de får et absolutt flertall.

Hva bør arbeidere og fagforeninger i Hellas generelt gjøre for å støtte Syriza?

De bør bli mer aktive og reagere på oppfordringene om dialog. Syriza har forpliktet seg til at ingen avgjørelser vil bli tatt uten en dialog mellom regjeringen og de partene som er involvert. Derfor må vi først og fremst arbeide hardere for å lage uttalelser slik at vi har noe vi skulle ha sagt, og ikke bare si lydig ja eller nei, men fortsette å være kritiske. På den andre siden må vi begynne prosesser, debatter og ta initiativ for å se at vi ikke er de eneste som har problemer, men at det ved siden av oss er folk med større eller mindre problemer. På den måten kan vi ha jevnbyrdige forhold med andre som er nær oss.

Det er ikke vanskelig å få dette til å skje, spesielt i Pireus, for vi har arbeidssenteret. Dessverre ligger makten hos Kommunistpartiet (KKE) når det gjelder fagforeningsvirksomhet, og de er ikke så samarbeidsvillige. De har ikke bare en bestemt oppbygging og bestemte diskusjoner, de følger også bestemte direktiver fra partiet sitt. Og deres målsetting er å få mer makt til partiet i stedet for å utvikle et mer sammenhengende program og nærme seg arbeiderne. Jeg tror vi har masse arbeid foran oss hvis vi ønsker å være konstruktive, og hvis vi ønsker å utvide ideen om solidaritet og samhandling. Jeg tror de dagene da hver sektor kjempet hver for seg, er over. Det er ikke effektivt lenger. Og hvis Syriza ikke gjør det bra og mister makt, vil en mer konservativ regjering uten tvil komme til makten. Så vi må gjøre det beste ut av denne tiden, ikke bare for å forandre ting til det bedre, men, i tilfellet vi får dårlige resultater, må vi være forberedt på å møte den konservatismen som garantert vil komme. Men dette er den pessimistiske måten å se ting på. Det finnes et mer optimistisk synspunkt, å være konstruktive, utvikle forslag, å ta selvkritikk på hvorfor vi ikke lyktes som fagforeninger tidligere, og å se på hva slag ting som må forandres i strukturer og i prosesser for å bli mer demokratisk og mindre klientilistisk. Vi har masse å gjøre.

Hvordan er forholdet mellom Syriza og fagforeningene? Er det sterke bånd?

Nei, det er ikke sterke forbindelser, for egentlig er Syrizas oppslutning innenfor fagforeningsstrukturen den samme som den var for fem år siden. Så folk fra Syriza er i mindretall i fagforeningene. Selv om samfunnet har forandret seg, som følge av klientilisme, personlige forbindelser og alle de råtne systemene, det er ikke lov å puste på demokratisk vis. Så Syriza ved makten skaper en bedre stilling for å sette disse prosessene fremst og i fokus. Men jeg vet ikke hvor stor motstanden vil bli, spesielt fra kommunistenes side. Fordi Kommunistpartiet dessverre er en del av denne klientilismen og har spesielle ikke-demokratiske måter å beholde makten innenfor fagforeningene på. Jeg har hørt fryktelige historier, og jeg vet at de ikke bare er historier, om hvordan fagforeninger som tilhører Kommunistpartiet bruker veldig udemokratiske midler for å beholde makten sin.

Hovedproblemet er med andre ord fagforeningenes struktur – at de er klientilistiske og ikke særlig demokratiske – noe som gjør det vanskelig for Syriza å skaffe seg innpass i fagforeningene?

De var veldig nær de partiene som hadde makten. Syriza må ikke gå i fellen med å bruke makten sin i regjering til å så de samme frøene på dette området. De må la fagforeningene være i fred slik at de kan forandre seg selv.

Et parti av folket?

En kritikk av Syriza går ut på at partiet er dominert av universitetsintellektuelle, ikke av folk fra fagbevegelsen – deler du dette synspunktet?

Det er mer eller mindre sant. Men som jeg sa, problemet er ikke at folk i fagforeningene som er medlemmer av Syriza, er få i antall. Og for å være ærlig, etter min mening, jeg fremhever meg ikke som fagforeningsmann i Syriza og som medlem av Syriza i fagforeningen. Dette er to forskjellige roller. Jeg forsøker å skille og å handle etter hvor jeg er. Når det gjelder disse to rollene, prioriterer jeg selvfølgelig å være havnearbeider og forsvare arbeidskameratene og jobben min så godt jeg kan. Men bortsett fra dette trenger jeg noen politiske verktøy for å få dette til. Jeg tror det vil bli færre universitetskarer og flere fagforeningsfolk med tiden. Men jeg må også si at fagforeningsvirksomhet er ganske dårlig ansett i Hellas.

Det er negative holdninger til fagforeninger?

Ja, på grunn av den sterke forbindelsen mellom partiene Nytt Demokrati og Pasok og fagforeningene. Jeg tror jeg sa tidligere at mange av lederne i Konføderasjonen av greske arbeidere blir ministre etterpå, uten at de forklarer seg eller at det er en åpen prosess i forhold til folket eller fagforeningene. Det ble bare en veldig personlig avgjørelse å gå fra én rolle til en annen. Så alle disse handlingene skapte problemer og folk forlot fagforeningene. Det vi forsøker å gjøre i vår forening, er å bekjempe slik atferd. Vi har heller veldig åpne tilnærminger, vi forsøker å mobilisere folk, vi forsøker å trekke nye medlemmer og unge medlemmer inn i avgjørelsesprosesser i fagforeningen. Så selv om vi kanskje ikke er av de beste, så mener jeg vi har en ganske god tilnærming til dette. Og vi mener at fagforeningsvirksomhet er et verktøy for å få frem felles krav og for å kjempe for våre felles krav. Det burde ikke ses på som bare et skritt for en person til å bli mektigere eller mer dominerende. De som innehar disse stillingene, skal tjene til det beste for alle sammen, ikke tjene sine personlige interesser.

Pireus B valgdistrikt i nærheten av havnen hadde den sterkeste støtten til Syriza i valgene i 2012 og 2015. Hvorfor har det vært så sterk støtte der?

Generelt er det slik at i de fattigste områdene fikk Syriza den største oppslutningen. Stemmingen var ganske klasseorientert. I Pireus og i området rundt Pireus tror jeg Syrizas seriøse tilnærming, den oppriktige handlingsmåten, alle aktivitetene de siste tre årene, vet du, har gitt Syriza denne oppslutningen i valget.

Du har vært veldig aktiv i å organisere sammen med partiet i Pireus. Hva slag aktiviteter har Syriza vært med på der?

Solidaritet for alle i Pireus, en organisasjon støttet i hovedsak av Syriza, serverer daglige måltider. Det er også «solidaritetstimer», gratistimer for studenter som ikke har råd til å ha privattimer før universitetseksamener, og sosiale apotek og sosiale leger som sjekker folk gratis og skriver ut resepter osv. Dette er direkte handlinger overfor samfunnet som gjøres uten at man sjekker folks status, i motsetning til Gyllent Daggry. Alle sårbare personer blir mottatt. Det er en sunn handling overfor samfunnet. Vi forsøker selvfølgelig å fortelle folk at de bør mobilisere og kreve sine rettigheter kollektivt. Men det er ikke slik at vi gjør dem til medlemmer av Syriza eller får dem til å arbeide for Syriza osv.

Det finnes også en enhet av anti-fascister i Pireus, og vi er med i den. Vi har ikke våre egne kampanjer. Vi forsøker å støtte de felles kampene, de anti-fascistiske kampene. Kommunistpartiet har helt motsatt stilt seg utenfor dette med sine egne aksjoner, som er svært svake, må jeg si. De har sjelden protester o.l., selv om de var mål for, og fremdeles er mål for fascistene. Men de er veldig redde for å bli blandet inn i en felles kamp. På den andre siden har vi veldig et godt forhold til folk fra Antarsya, spesielt i de anti-fascistiske kampene, på tross av våre forskjeller. Jeg tror ikke det er en eneste anti-fascistisk bevegelse eller demonstrasjon, i de minste i Pireus, der vi ikke deltar.

De brune

Støtten til Gyllent Daggry er mindre enn den var for ett, to eller tre år siden. Hvorfor tror du det er sånn?

Etter min mening burde de være enda mindre sterke, de burde miste mer enn 5 prosent av oppslutningen. Dessverre beholder de 6,5 prosent eller noe sånt. Det er stor oppslutning hvis du tar i betraktning at lederskapet er i fengsel, at de ikke har de økonomiske ressursene de pleide å ha, og, ikke minst viktig, at det nå er vel kjent at de er innblandet i kriminelle handlinger. Så det er et uheldig resultat og det er ganske smertefullt å ha omtrent 6 000 av naboene dine som stemmer på Gyllent Daggry. Jeg forventer fra Syriza først og fremst at de stiller dem for retten, gir dem en rettferdig dom, og samtidig, fra stillingen i regjering fremmer anti-fascisme og anti-rasisme, slik at det skapes forandring i tenkningen til de menneskene som nå stemmer på Gyllent Daggry, for å forandre deres orientering og for å avsløre overfor samfunnet deres kriminelle ansikt.

Som fagforeningsleder og Syriza-medlem, når du snakker til medlemmer av din egen fagforening eller til arbeidere generelt som ikke er medlemmer eller tilhengere av Syriza, hva slags argumenter har folk og hvordan svarer du og forsøker å organisere dem?

Først og fremst er de redde for at de skal opptre som de tidligere regjeringene. De sier nå at de ikke kommer til å privatisere havnen, men til syvende og sist vil de gjøre det. Dette er de viktigste argumentene jeg hører. Jeg sier at jeg oppriktig talt ikke tror de vil gjøre det, men i tilfelle de presses eller de forandrer mening, er jeg sikker på at vi vil sloss fra en bedre posisjon. Vi kommer opplagt til å ha en mer demokratisk regjering. Jeg er sikker på at vi kommer til å delta i en åpen dialog, og i alle fall er det ikke bare en evne, men også en plikt for oss å kjempe. Og vi kommer til å være mot alle, selv Syriza ved makten, som undergraver rettighetene og arbeidet vårt. Det er klart.

Er det andre strategiske sektorer du gjerne skulle sett overlatt til offentlig eierskap?

Helt sikkert energiselskap. Jeg trenger ikke å nevne helsevesenet og utdannings-systemet, universitetene. Tog og veier burde tas tilbake fra underkontraktører som har tatt en veldig stor del av pengene. Jeg reiste for eksempel nylig til min fødeby, som er 350 km fra Athen, i juleferien, og vi betalte 45 euro i bompenger, for veier som staten betalte da de ble bygget. Jeg vil gjerne treffe faren min, men jeg vil ikke betale 45 euro for å reise å treffe ham. Så jeg mener alle disse sektorene burde forbli offentlige.

Euroen

Hva mener du om argumentene til Syriza-representanter som Costas Lapavitsas for at Hellas bør forlate eurosonen?

Personlig mener jeg at euroen som valuta er et middel, ikke et mål. Den er et middel til å ha en økonomi. Hva er en økonomi? En økonomi er OK hvis den tjener folk og sørger for et visst nivå av sikkerhet hos folket – arbeid, helsevesen, utdanning. Så, på den måten er euroen et redskap. Ved siden av dette er den et politisk spørsmål. Jeg vil foretrekke å se hvilke sjanser vi har innenfor eurosonen. Og deretter, i hvert fall innenfor den Europeiske unionen, som er noe annet. Og etter det, hvis de insisterer, hvis de sier, du må fortsatt finne deg i å bli rundlurt, du må ofres for å bli i eurosonen, nei. Jeg synes at hvis det øyeblikket kommer, burde vi ha en folkeavstemning og avgjøre det hele. Og med hensyn til Lapavitsas, jeg fulgte ham gjennom 2011 og 2012 – i to år fulgte jeg med på talene hans. Jeg var ganske åpen for å høre slike meninger, men jeg ble ikke overbevist om at de har et klart svar, spesielt ikke for den første overgangsperioden fra euro til lokal valuta. De overbeviste meg ikke om at de har noe konkret å foreslå til folket for de første kritiske seks overgangsmånedene. Og, som du vet, har ikke vårt samfunn kunnskap eller trening til å lide under slike forhold. For eksempel, hvis du forlater euroen, vil iPhone’n bli tre ganger så dyr. Det betyr ikke noe for meg. Jeg gir blaffen. Men mange mennesker bryr seg om noen ting som de ikke engang har råd til å betale for i euro. Jeg kan godt vente på bensin og gjøre det jeg kan og ikke kreve mer, men jeg kjenner mange karer rundt omkring som er fornøyd med bare å få sin del og sin families del hver måned. Så jeg tror ikke vi er nok trent til å møte en slik fare.

Det har vært noe kritikk rundt at Syriza har beveget seg i retning av personalistisk lederskap og er blitt for fokusert på individuelle politikere – deler du disse synspunktene?

De har blitt for presidentaktige, ja. Det er sant. Jeg er en av dem som kritiserer Tsipras selv om jeg godtar at han er veldig karismatisk, veldig flink, veldig effektiv. Han kan representere våre kjerneideer og alt det som vi kaller Syriza. Uheldigvis har vi de siste seks månedene sett at partiprose-dyrer ikke har blitt respektert og at noen avgjørelser har blitt tatt av en liten gruppe rundt presidenten. Dette er et problem. Dette er et problem som vi har reist overfor ham innenfor partiets organer. Det er noe vi ikke kan avverge nå, nå når han er statsminister. Denne slags ting vil skje mer og mer, tror jeg. Men jeg håper de kollektive reaksjonene, de kollektive inngrepene vil forbedre dette. Og selvfølgelig sier jeg ikke at han er som Georgios Papandreo eller Samaras. Han er en venstrekar. Og han kommer ikke til å oppføre seg på den måten. Men OK, innenfor venstrespekteret har han gjort noen feil – å ikke respektere partiets organer – og han forsøkte spesielt i perioden før valget å holde ting tilbake så godt som mulig og ha mindre kollektive prosedyrer. Jeg er kritisk til dette. Men jeg vet ikke om det er avgjørelser fra folk som er rundt ham. For eksempel er det en eller to typer som etter min mening ikke er særlig flinke og som ikke har en kollektiv måte å handle på, selv om jeg ikke ønsker å minske hans eget ansvar. Jeg foretrekker å gi ansvar til et team, et parti, en fagforening. Det er derfor jeg anklager lederskapsteamet. Det gjelder ikke bare én mann.

Akoa. Femtitregruppen

Deltar du i en politisk retning innenfor Syriza?

Jeg deltok i møtene til Akoa, Nye kommunistiske økologiske venstre, et eurokommunistisk parti og en av grunnleggerne av Syriza. Innenfor Syriza skapte Akoa sammen med to mindre grupper Anasa, som på gresk betyr puste. Anasa ble en offisiell politisk retning. Den har ikke noen struktur, det er en åpen dialog mellom Anasa og noen karer fra majoriteten i partiet, noe som betyr nært Tsipras og nært presidentens gruppe. De er kritiske og de lagde det som kalles Femtitregruppen, femtitre medlemmer av sentralkomiteen. Så ble denne Femtitregruppen større og større. Det er ikke femtitre lenger, det er flere. Vi har ikke noen sterk struktur. Egentlig er det en dialoggruppe som forsøker å fremme kollektivitet i partiet, forsøker å hindre fraksjonering, forsøker å hindre lederskapet i å ta beslutninger uten at de er godkjent av kollektivet, og forsøker å hindre at lederskapsgruppen gjør feil og tar avgjørelser over hodet på partiet.

Hva kan arbeiderbevegelser generelt lære av denne erfaringen?

Dette emnet kunne vi snakke om i lang tid. Hør her, mottoet som Syriza brukte i perioden før valget, var at det er håp. Så nå føler vi at håpet har kommet, og vi tror det er en god anledning for arbeiderklassen til å begynne å puste. Etter min personlige mening er det en periode med ansvar for oss alle til å gå ut over oss selv, ikke først og fremst å kreve for vår fagforening, for oss selv, men å forsøke å utvikle mer kollektive krav, mer grunnleggende krav, og å begynne det harde arbeidet med positiv kritikk, med tema som har stor betydning. For nå tror jeg at vi kjemper fra en bedre posisjon, men vi kjemper fortsatt. Det betyr ikke at bare fordi vi har en veldig karis-matisk statsminister med gode ministre, så er det slutten på historien, nei. Jeg har kjent disse karene i mange år. De er karer som oss selv. Så jeg kan forestille meg hvor viktig det ville være for meg å ha folkets støtte hvis jeg var i dere stilling. Jeg ville følt meg tryggere hvis folk støttet meg. Å ikke følge dem og å si ja til alt de sier, nei. Men å støtte de rette avgjørelsene, å gjøre seg gjeldende, å holde seg til linja vår og være aktiv i alle avgjørelser som tas. Det er virkelig alvorlig, og jeg føler mer ansvar fordi, som generalsekretær for fagforeningen er det masse arbeid for meg med å mobilisere folk, og å oppfylle deres hovedkrav, som betyr at havnen ikke skal selges. Jeg vil at staten skal eie den. Det er vanskelig. Men det er den eneste måten vi skal lykkes når vi vet at programmet ikke er revolusjonært. Det er et klart sosialdemokratisk program. Men for at vi skal oppnå et sosialistisk samfunn, trenger vi litt tid, slik at vi kan gå gjennom en sosialdemokratisk fase med sosialisme som det endelige målet.

Hvilken betydning har valget for arbeidere utenfor Hellas?

Jeg må fortelle deg at jeg har mottatt mange, mange meldinger og gratulasjoner, veldig optimistiske meldinger fra våre venner som er havnearbeidere i Europa. De venter, i hvert fall de folkene jeg er i kontakt med, og de står veldig nært min måte å tenke på, de ble veldig glade. Og de ønsker virkelig at denne regjeringen skal lykkes, for de føler at det vil utløse forandringer i samme retning i deres land. Jeg tror virkelig at regjeringsendringen i Hellas kan ha en snøballeffekt.

Hva kan folk utenfor Hellas gjøre for å støtte den politiske prosessen i Hellas?

Først og fremst bør de ikke høre på de store massemediene, og de bør forsøke å finne alternativ informasjon. Det er virkelig viktig. Jeg har fulgt med på hva massemediene i Tyskland har sagt de siste to eller tre dagene, og de er virkelig altfor partiske. De er imot den nye regjeringen, og de forteller ikke sannheten. Det andre er at de bør vise sin solidaritet aktivt. For eksempel vet jeg at i dag (31. januar) har Podemos en stor demonstrasjon i Madrid for å kritisere Rajoy for hans uttalelser på det europeiske møtet om europeisk gjeld. Denne typen handlinger oppmuntrer virkelig det greske folket og oppmuntrer den nyvalgte greske regjeringen til å fortsette. Til europeere må jeg si at vi må stå sammen og fortsette sammen som nasjoner, ikke som selskaper eller som multinasjonale selskaper. Syriza er et nytt gresk eksperiment. Hellas har vært et eksperiment i nedskjæringspolitikk de siste fem årene. Nå tror jeg vi vil bli et eksperiment i fremgang.

«Bedre livskvalitet! Et bedre liv!»

Det er hva Ole Roger Berg svarer når han får spørsmålet: Hva er ditt mål med sekstimersdagen?

Ole Roger Berg er leder av Fagforbundet Buss- og Sporveisarbeidernes Forening avdeling 047 i Trondheim. Han var en av innlederne på Trondheimskonferansen 2015, som samler en del av venstresida i fagbevegelsen, både i privat og offentlig sektor. Arrangert av LO Trondheim.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006). Har skrevet debattbøkene Er skolen for Kari eller Ronny? (Ad Notam Gyldendal a/s 1993) og Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt!, 2014).

JG: Hva er veien videre for sekstimers normal-arbeidsdag?

– Det hadde vært bra om den politiske situasjonen var slik i landet, at sekstimersdagen kunne blitt vedtatt i Stortinget, ført inn i Arbeidsmiljøloven og fulgt av en plan og en frist for innføringa. Men sånn er ikke situasjonen. Derfor må vi gå til fagbevegelsen. Den eneste realistiske måten nå, er å få sekstimersdagen innført skrittvis gjennom tariffoppgjørene. Det er der krafta er nå. Tariffavtalene er alltid foran loven. Første skritt er tariffoppgjøret i 2016. Da må det komme krav om en halv times reduksjon av arbeidsdagen, på veien til sekstimers-dagen. Noen må fremme det kravet.

Sjøl om det er fagbevegelsen som har størst anledning til å gå skritta fram, er det flere med i kampen. Kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen?

– Ja, det er sikkert. Det er allianser her. Det trengs en stor diskusjon i samfunnet: Hva lever vi for? For å kjøpe mer, jobbe mer, kjøpe enda mer, jobbe enda mer? Det er ikke noe godt liv at kapitalen skal ta mer og mer av dagen vår med jobb, og deretter skal ta mer og mer av fritida vår til å fly i butikker. Produsenter og konsumenter. Det er ikke noe naturen tåler heller. Derfor er også allianser med folk i miljøbevegelsen viktig. Men i den sammenhengen må vi huske på en ting: Mange i dette landet tjener altfor dårlig. Så når det er snakk om å ta ut noe av produktivitetsveksten i kortere arbeidstid, så er det bra nok for de fleste. Men de som tjener for lite, må ha mer. De må gå opp i lønn. De må øke sitt forbruk. Også med sekstimersdag.

Et columbi egg

– Sekstimersdagen kan kalles et columbi egg, altså en nokså enkel løsning på kompliserte spørsmål. Vi snakker sjølsagt her om en ny normalarbeidsdag, sekstimersdag med full lønnskompensasjon. Det vil gjøre livet lettere. Det blir større mulighet for å drive med flere ting du liker å gjøre, ikke bare gå på jobben. Mange som nå jobber deltid på seks timer, får full jobb og lønn som dagens åttetimersdag. Det er en million dobbeltarbeidende kvinner som trenger kortere arbeidsdag. De som har lave stillingsbrøker, vil tjene mer, fordi full lønn fordelt på seks timer gir høyere timelønn enn om full lønn blir delt på åtte timer. Sannsynligvis blir færre folk i slitsomme yrker uføretrygda før de er 60 år. Antakelig vil flere orke å jobbe videre, hvis det er det de ønsker. Så sekstimersdagen går rett inn i de store problemstillingene i tida, om arbeidstid, arbeidsliv og hva vi ønsker å bruke livet vårt til: Lever du for å arbeide, eller arbeider du for å leve?

Slå et høl i muren

Men nå hagler det av angrep på kvinner og menn i arbeiderklassen, som regjeringas angrep på Arbeidsmiljøloven. Det er sosial dumping i mange bransjer. Er det ikke en slags luksus å slåss for sekstimersdagen?

– At vi er i en forsvarsposisjon, er en riktig beskrivelse. En defensiv posisjon. Fagbevegelsen, og jeg tror også kvinnebevegelsen, trenger en sak å komme på offensiven med. Vi trenger å slå et høl i muren! Sekstimersdagen er et middel til det. La dem som ligger best an, prøve. La dem drive med det.

Men folk som jobber i butikk er trua av søndags-åpent og svært lange arbeidsdager. De har sin fulle hyre med å stanse dette. Blir ikke sekstimersdagen enda en kamp å føre?

– Nei. Det er den samme kampen. De henger sammen. Nå er det viktig å slåss for prinsippet om en normalarbeidsdag, enten den er på åtte eller seks timer. Men å slåss for åtte timer i dag, er ikke tilstrekkelig, fordi den er for lang. Den er skadelig for mange. Den støter mange vekk fra full jobb, særlig kvinner som har mye annet arbeid samfunnet gir dem. Den tar for stor del av livet. Skal vi slåss for normalarbeids-dagen, er det smart å slåss for sekstimers-dagen. Da vil flere få full jobb, og da vil også organisasjonsprosenten i fagforeninga øke. For eksempel er det i handel- og kontorbransjen mange med svært små stillingsbrøker, og organisasjonsprosenten i Handel og Kontor er på 20 prosent. Flere organiserte kan bety bedre kamp på flere områder. Og med sekstimersdagen svekkes argumentet for at folk skal kunne handle om natta og på søndagene. «Folk rekker ikke å handle», blir det sagt. Men med to timer kortere arbeidsdag kan alle rekke å handle, før eller etter.

Produktivitet

På Tine Heimdal økte produktiviteten med innføring av sekstimersdagen. Er ikke det spesielt?

– Nei. De stopper ikke lenger maskinene i løpet av dagen.

Teller det virkelig så mye?

– Ja. Les for eksempel samfunnsøkonomen Victor Normann. Han sier at hvis 25 prosent av arbeidsstokken i Norge jobber sekstimersdag med to skift, ville det blir en produktivitetsvekst som ville finansiere seks-timersdagen for alle. I 1987 lagde regjeringa en utredning om arbeidstid, også om seks-timersdagen, hvor slike ting ble lagt fram, blant annet av Victor Norman. Utredninga heter Arbeidstidsreformer, NOU 1987 9A.

Tine Heimdal er et bevis for at han har rett. De jobber sekstimersdag med to skift, hver og en jobber kortere, men produserer mer fordi maskiner og utstyr brukes lenger. Det er derfor flere verksteder har innført sekstimersdag i Norge og i Sverige, som prøveordning eller fast. Det er mange områder to skift ikke passer for. Men en god del produksjonsbedrifter kan. I offentlig sektor kan en slik ordning fungere på større kontorbedrifter. Det kan redusere behovet for så store arealer, og plassen kan brukes til noe annet.

På bussen

Du er bussjåfør. Går sekstimersdagen an på bussen?

– Sjølsagt. Men ikke ved at de samme sjåførene kjører 20 prosent fortere eller kjører forbi hver femte holdeplass eller parkerer bussen når 20 prosent av ruta står igjen. Her trengs det flere folk inn. De ansatte må diskutere seg fram til gode skiftordninger. Det gjelder alle steder. Sekstimersdagen må tilpasses de lokale forholda. Diskusjoner om arbeidstid er ikke fremmed for folk. Det er helt vanlig at arbeidstid diskuteres på arbeidsplassene bortover, den er så viktig. Vi må få sekstimersdagen inn i den diskusjonen.

Kommunen vil vel si at sekstimersdagen er for dyr for bussen og trikken, nettopp fordi det trengs flere folk?

– Sjølsagt vil de si det. Men kommunen burde ta med i beregninga hvor mye samfunnet sparer på at færre folk vil gå av før tida. At færre får plager i nakken, hodet, skuldre og ryggen. Og at det er sannsynlig at folk vil få lavere fravær. Det er nødvendig å tenke på helheten, ikke snevert på regnskapet til en bedrift. Kortere normalarbeidsdag er en samfunnsreform, slik åttetimersdagen var det. En arbeidstidsforkortelse skal gjøre samfunnet til et bedre sted å leve i.

Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordal:
F-ordet – 155 grunner til å være en feminist
Forlaget Manifest, 2015, 228 sider

På bokas vaskeseddel er den beskrevet som «en morsom og politisk selvhjelpsbok for deg som lurer på om du er feminist, eller som bare vil få bekreftet at du har rett». F-ordet er langt fra den eneste feministiske boka utgitt i Norge de seneste åra, med forgjengere som Rosa prosa, Råtekst, Bitterfitter, Generasjon Sex og Bullshitfilteret er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved nødvendigheten av en ny slik bok. Derfor ble jeg svært forventningsfull da jeg leste forordet:

Det finnes hundrevis av bøker om feminisme, så hvorfor skrive en ny? Vi har to hovedgrunner: For det første ønsker vi å skrive om det som skjer akkurat her og nå. Vi tror nemlig vi befinner oss midt inne i en ny bølge i norsk feminisme. Og for det andre ville vi skrive en bok som kan leses av hvem som helst – ikke bare de som har tatt mastergrad i kjønnsteori eller likestillingsstudier. Kanskje mest av alt ønsker vi oss unge lesere (…) Vi håper å nå deg som er enig i vår påstand om at kjønn fremdeles har for stor innflytelse over spillerommet i våre liv, men som ennå ikke har tatt steget over til feminisme. Og deg som allerede er en svoren feminist. Og så vil vi veldig gjerne nå deg som bare er nysgjerrig.

Intensjonen om å lage en bok om feminisme for folk flest er god, og forfatterne gjør et godt forsøk. Boka har et kult og lettlest format, med tøffe fonter, tegneseriesnutter, punktlister og illustrasjoner. Dette gjør at forfatterne kan formidle tidvis tung teori på en lettfatta og ukomplisert måte. Bok- og filmtips, lister over kvinnelige forbilder og feministiske aksjoner fra hele verden er inspirerende. Siste delen av boka er en liste over 155 grunner til å være feminist, dette er et effektivt virkemiddel som understreker behovet for feminisme og avslutter boka med en eksplosjon.

Dessverre kan det virke som om forfatterne prøver å favne over en for stor gruppe lesere: De vil skrive en bok som appellerer til de yngste og ferskeste feministene, samtidig som den skal tilfredsstille den eldre gardes behov for nye ideer og debatter. Resultatet blir en rotete blanding av ABC-feminisme og ting for spesielt interesserte, med tematikk og vanskelighetsgrad som varierer fra kapitel til kapitel. I ett kapitel blir hersketeknikkene presentert, i det neste får vi inngående beskrivelser av svensk kvinnebevegelse, så følger et kapitel om sexisme, deretter et brev fra Marta Breen om kvinnebevegelsens forhold til sex.

I bokens første kapitel omtales en såkalt fjerde bølge feminisme, som forfatterne mener foregår nå.

Hvis vi skal trekke fram én ting som kjenne-tegner den fjerde bølgen, vil vi hevde at det er en økt vilje og evne til å se sammenhenger mellom ulike former for diskriminering. Vi vet for eksempel at det er strukturer i samfunnet som undertrykker andre seksualiteter enn den heteroseksuelle, andre opphav enn det hvite, andre klasseidentiteter enn middelklasse og andre kjønnsidentiteter enn den binære.

Forfatterne har altså gjenoppdaget 70-talls-feminismen. Allerede da snakket Angela Davis om den triple undertrykkinga (rase, klasse, kjønn), og i vår egen bevegelse diskuterte man behovet for å se klassekamp og kvinnekamp i sammenheng. Videre beskrives sosiale medier som den fjerde bølgens sterkeste våpen, og det trekkes fram at kjendiser som Beyonce Knowles og Emma Watson tar til ordet for feminisme internasjonalt. Jeg applauderer gjerne at en mer kollektiv feminisme er i vinden og at nittitallets interesse for individ og selvrealisering er passé, og syns dessuten det er hyggelig om det er andre enn Ottar som fronter feminismen utad. At feminisme er populært på sosiale medier er vel og bra, det er et godt virkemiddel for å spre meninger og ideer, rekruttere i feministiske organisasjoner og aksjoner. Å kalle dette for en fjerde bølge for feminismen blir likevel å gå for langt, da en slik bølge må innebære at kvinne-bevegelsen vokser, og at oppslutningen rundt aksjoner og aktiviteter blir større.

Jeg skulle ønske jeg kunne konkludere med at boka vil sette spor etter seg, gjennom å skape ny debatt eller rekruttere nye feminister. Dessverre er dette gammelt stoff i ny og trendy innpakning, og bidrar ikke til ny debatt. Boka fremstår som i en slags identitetskrise, der den prøver å være både lavterskel, debattbok for erfarne feminister, opplysende og underholdende – og lykkes i grunn ikke med noen av delene. F-ordet – 155 grunner til å være feminist hadde blitt en bedre bok dersom forfatterne hadde rendyrket ideen om å lage en hip og kul innføring i feminisme anno 2015. Fjern svett kritikk av egen kvinnebevegelse og flaue fortellinger om forfatternes forhold til egen klitoris, og boka kunne vært pensum i ungdomsskolen. Begreper som «interseksjonalitet» er forresten ikke kult i en bok som skal vekke yngre leseres interesse. Behovet for feminisme har riktig nok aldri vært større, og jeg ønsker en ny bølge hjertelig velkommen, men det blir nok ikke gjennom denne boka.

Kaisa Celius

Dei stabile udemokratiske og til dels diktatoriske regima i Midtausten har interessert forskarar og aktivistar lenge. Presidentar og kongar har styrt eigenrådig og brutalt i tiår etter tiår.

Kvifor møtte dei ikkje større folkelege protestar?

Ingrid Baltzersen er Midtøsten-viter og med i redaksjonen til Rødt!.

Egypt – fram og tilbake like langt?

Egypt, umm ad-dunya, verdas mor, er det mest folkerike landet i Midtausten. Sjølv om den arabiske våren starta i Tunisia desember 2010 så var det protestane i Egypt våren 2011 som ga namn til fenomenet. Det udemokratiske og autoritære styret til president Hosni Mubarak falt etter at fleire år med veksande protestar breidde seg ut til å involvera millionar. Den store oppslutninga overraska nok også aktivistane som arrangerte demonstrasjonane. Då Mubarak gjekk av og nytt presidentval blei skrive ut, vann den blokka som var best organisert på førehand. Dei muslimske brørne har stor organisasjon over heile landet, og er kjende blant lokalbefolkninga. Dei driv mykje med sosialt arbeid, driver klinikkar, skular og hjelper til med å skaffa arbeid i Golfen. Aktivistane bak protestane dei siste åra i Egypt har vore ein blanding av middelaldrande politikarar frå venstresida og liberale parti som blant anna sto bak demokratirørsla Kifaya («Nok er nok»), oppretta i 2004, ny uavhengig fagrørsle som sto bak streikebølgjene frå 2008 og støttespelarane deira, som 6. april-ungdommen, og andre unge nye aktivistar. Dei har, også som ei medviten linje, ikkje hatt eit stramt program og konsolidert organisasjon. Dei var ikkje klare for å ta over landet.

Det var til gjengjeld Muslimbrørne, som vann presidentvalet med knapp margin mot ein kandidat frå det førre regimet. Mange av aktivistane på venstresida var redde for kva Muslimbrørne skulle finna på i regjering, og dei fekk innfridd frykta si då Mursi foreslo å auka sine eigne fullmakter. Muslimbrørne gjorde det ikkje enkelt for seg sjølv med politikken sin, noko som bidrog til oppslutninga rundt protestane som felte deira regjering. Hæren brukte protestane til å støtta eit kupp, og setta inn ein ny president, og til å brutalt forfølgja Muslimbrørne. Abdel Fattah al-Sisi vann presidentvalet i 2014 med 96 %, eit tal som til og med overstiger glansdagane til Mubarak.

Det første demokratiske valet i Egypt kom etter folkelege protestar, som med hjelp av hæren kasta det autoritære regimet til Mubarak. No sit den første demokratisk valde presidenten i fengsel, dømt til døden i ein summarisk rettssak. Likevel kan det vera grunn til å håpa for framtida til Egypt. Folket har sett at handlingane deira fører først til kaos, og så til ein ny versjon av det gamle autoritære regimet. Men dei har faktisk sett at handlingane fører til endring. Mange aktivistar har fått erfaring gjennom protestane, streikane og dei store politiske prosessane som har skjedd dei siste åra.

Libya – vestleg bombing ende i kaos

Muammar Gaddafi var ein eksentrisk og brutal statsleiar. Landet hans var eit av dei høgast økonomisk utvikla i regionen, på grunn av store oljeressursar. Men fordelinga av ressursane gjekk i favør av hans eigen familie og stamme, då protestane brøyt ut var ungdomsarbeidsløysa på mellom 40 og 50 prosent. 20 % av befolkninga var analfabetar, og prisnivået var høgt for den rundt halvparten av befolkninga som fall utanfor den oljedrivne økonomien1. I Libya gjekk protestane raskt over i væpna konflikt over kva stammer som skulle kontrollera ressursane. I vestleg media blei dette framstilt som ein kamp mellom det gode og det onde. Med ei flyforbodssone, som utvikla seg til bombing av regimestyrkane, sa NATO at dei skulle hindra massakrar. I røynda var det meir komplisert, sjølv om Gaddaffi i sin tale, der han talte for å utrydda «skadedyra» og viste til kjente massakrar, jo framsto som ond. Den militære involveringa som Noreg tok svært aktiv del i, støtta ei av sidene i ein borgarkrig, og bidrog til meir vald og kaos. Resultatet har blitt ein feila stat som er open for imperialistisk utnytting, der det finst ein milits for kvar gruppering.

Jemen – lokal konflikt blir tolka som shia/sunni-front

Frå å vera i utkanten av media, har no Jemen og Houthi-militsen blitt noko ein høyrer om jamleg. Som ein også ser i Syria, så blir shia/sunni motsetnaden bruka til å tolka inn ein lokal konflikt. Det blir gjort av media og folk flest, men blir sjølvsagt også brukt av Iran som kan visa støtte til nokre lokale «shiaer» og av militsen sjølv, for å skaffa seg økonomisk og politisk støtte mot eit regime som er støtta av Saudi-Arabia.

Den folkegruppa som blir kalla shiamuslimsk i Jemen, zaidiane, er ei særeigen jemenittisk sekt. Den religiøse læra deira liknar meir på sunniislam, men dei meiner at den religiøse leiaren skal vera etterfølgjar etter profeten Mohammad, noko som er sentralt i shiaislam. Dei politiske skiljelinene i Jemen har ikkje gått klart mellom zaidiar og sunniar, Houthi-militsen var ein del av opposisjonen som fekk kasta president Salih i 2011, og han høyrer sjølv til zaidi-trua. Houthiane har blitt skulda for å vera overløparar til den dominerande shia-trua, på grunn av samarbeidet deira med Iran.

Jemen er eit arkaisk samfunn, styrt av stammekonstellasjonar. Det at ein intern konflikt over kontroll og ressursar blir tolka inn i ein større konflinkt mellom shia og sunni aukar faren for eskalering. Spesielt sidan også dei interne aktørane har interesse av å tolka det på same måte, for å få støtte av større aktørar som Iran og Saudi Arabia. Dei har på si side interesse av å føra sin kamp om kontroll over regionen utanfor sitt eige territorium.

Islamsk stat i Irak og Levanten (ISIL)

I mai tok Islamsk Stat i Levanten (ISIL) oldtidsbyen Palmyra i Syria, og med det kontrollerer dei over halvparten av det syriske territoriet. 29. juni i fjor erklærte gruppa at dei hadde større ambisjonar enn Levanten, og at dei oppretta eit kalifat med Abu Bakr al-Baghdadi som kalif. Fleire grupperingar i regionen har sverga truskap til ISIL, blant anna grupper i Irak, tunisia og Libya. ISIL sine framrykk er skremmande, men mykje tyder på at dei er på veg til å gapa over for mykje. ISIL kontrollerer også store delar av Irak, og mykje av inntektskjeldene deira er oljeinntekter.

Kvifor har ISIL vunne så mykje så raskt? Delar av forklaringa kjem frå åtaket på Irak i 2003 og kaoset som følgde. I krigen som kom i kjølvatnet i det amerikanske åtaket van Al Qaida fram. Denne typen grupper har delvis blitt hjelpte av at sunnimuslimane i Irak føler seg diskriminerte av Nouri al-Maliki (2006-2014) sitt shiadominerte styre. ISIL spring ut av Al Qaida i Irak (AQI). Ein del av leiarskapen i ISIL er tidlegare offiserar eller medlemar av Baath-partiet, som møttest i fangenskap i løpet av amerikanarane sitt styre i Irak. Al Qaida i Irak har styrt område av Irak før, men på grunn av den brutale framferda deira reiste lokale stammer seg mot gruppa, i allianse med amerikanske styrkar, det såkalte Anbar-opprøret i 2006.

I Syria har ISIL og andre sunni-militsar utnytta det at president Bashar al-Assad framstiller konflikten som ein etnisk og religiøs konflikt. Dei har skaffa seg alliansepartnarar blant anna i Golfen, og dei får nye framandkrigarar som vil hjelpa saka. Spørsmålet er likevel kor lenge dei kan utøva ei så ekstrem krigføring og framleis ha støtte i lokalbefolkninga.

Rojava – autonom provins i skuggen av borgarkrigen

Det litt overraskande utfallet av den arabiske våren, er at den kurdiske frigjeringskampen har oppnådd å styra over delar av Rojava (Vest-Kurdistan) nord i Syria. Kurdarane har lenge arbeida for sjølvstyre i denne delen av Syria, men har blitt haldt brutalt nede av Assad-regimet. Kurdarane var ein av dei viktigaste gruppene i protestane og opprøret mot regimet, men i den påfølgjande krigen har dei blitt ståande aleine mot to frontar: Den islamske staten og regimestyrkane.

Kurdarane i Rojava presenterer eit prosjekt som er heilt annleis enn dei andre trendane ein ser i Midtausen. Dei har eit breitt demokrati, og legg vekt på at alle etniske og religiøse grupper skal vera inkluderte i sjølvstyret, og at kvinner og menn skal vera representerte i styre. Dette unike prosjektet må me støtta opp om.

Fram og tilbake – kva no?

Sjølv om omkvedet no er at ein er like langt som før, så har opprøra og krigane i Midtausten endra mykje. Den viktigaste lærdommen er at dei kreftene som var organiserte frå før, er dei som tar over når demonstrasjonane har gått over i val eller vald. Folkelege, spontane opprør kan vera med på å fjerna ein president, men dei kjem til kort når regimet slår tilbake. Lærdommen venstresida kan ta av dette, er å arbeida for å stå sterkare og betre organisert i neste runde, og å stø gode rørsler og god politikk der det finst.

Note:

1. Afrol News 11. februar 2011 «Libya Economy Reveals Basis for Protests»

Da de såkalte fremmedarbeiderne kom til Norge på 1960- og 70-tallet, var det fra land som Tyrkia og Pakistan. Mange av dem var muslimer, men det utløste ikke en stor samfunnsdebatt om religion. Det var deres arbeidsvilkår, boforhold og språkopplæring som ble diskutert.²

Etter hvert som deres familier fulgte etter og ble en del av befolkningen, kunne man se kvinner med sjal over hodet uten at det utløste krav om forbud mot religiøse hodeplagg. Dette betyr ikke at det ikke fantes rasisme og diskriminering.

Men det var ikke en motstand mot muslimer og islam slik vi ser i dag.

Mariette Lobo sitter i landsstyret til Rødt og jobber til daglig med likestilling og anti-diskriminering

Barn som vokser opp i dag har ikke opplevd et Norge der muslimer og islam ikke var et dagligdags tema rundt kjøkkenbord, i skolen, på arbeidsplassen, i media og i politikken. Muslimer har en hverdag der de stadig blir pekt ut som annerledes. Derfor var det befriende å høre hvorfor Johanna Engen sto i fredsring rundt en moské i vinter.

Johanna Engen er en enkeltperson som sammen med noen andre tok initiativ til en fredsring utenfor en moské i Oslo en uke etter at en lignende fredsring ble holdt foran synagogen. Hun begrunnet markeringen slik:

Vi ønsker å vise støtte til vanlige muslimer. Muslimer som står opp på morgenen, spiser frokost, leverer barna i barnehagen og går på jobb. Muslimer blir utsatt for mye urett, hets og rasisme. Mange definerer muslimer ut ifra hva de tror på, og ser ikke på dem som enkeltpersoner. Det er ikke religionen som skal definere et menneske, men hvem du er som person og hva du står for.

Så enkel er kjernen i anti-rasismen

I februar i år arrangerte unge muslimske nordmenn en symbolsk fredsring ved synagogen i Oslo for å vise solidaritet med jøder etter terrorangrepet i Paris som også var rettet mot en jødisk kosherbutikk. Fredsringen var et viktig taktskifte i den antirasistiske kampen fordi det markerte en enhet mot hets, hat og vold på tvers av de to religiøse minoritetene som er mest utsatt for rasisme og diskriminering i Europa. Det markerte også en enhet mot rasisme og diskriminering på tvers av hvilket syn man har i Palestinakonflikten. Krig skaper fiendebilder, og det eksisterer fiendebilder av jøder og muslimer på begge sider. Den israelske staten bruker kampen mot islamsk terrorisme som et retorisk grep i sine maktdemonstrasjoner overfor den palestinske frigjøringskampen. Med fredsringen viste de unge med muslimsk bakgrunn at det ikke kan settes likhetstegn mellom muslim og antisemitt. Rabbineren viste i sin appell at det heller ikke kan settes likhetstegn mellom jøde og islamofob.

Rasismen definerer folk inn i grupper, og rangerer oss i et hierarki. Muslimer, jøder, rom, samer, asylsøkere, arbeidsinnvandrere med flere er utsatt for rasisme og diskriminering. Venstresiden må selvfølgelig bekjempe alle former for rasisme, uansett hvem som utøver den og hvem den rammer. Mistenksomheten og nedverdigelsen av muslimer har skilt seg ut de siste tiårene fordi den er massiv og nesten altomfattende, og har blitt så normalisert at selv sosialister og anti-rasister risikerer å ikke se den. Derfor er det viktig å avkle islamofobien i alle dens former, og ikke gå seg vill i at den spiller på verdier som både liberalister og sosialister forsvarer. Muslimer og islam hevdes å true ytringsfriheten, likestillingen, sekularismen og demokratiet. Samtidig beskyldes venstresiden for å svikte disse verdiene ved å forsvare alle sider ved muslimer og islam i multikulturalismens navn. Politisk korrekthet brukes som et skjellsord mot folk som forsvarer rettigheter til muslimer og andre minoriteter. Anti-rasismen i dag er derfor mer kompleks enn for eksempel på 1980-tallet da kampen sto mot ny-nazister og deres åpenbare rasisme.

Frykter muslime mer enn klimakrise

I et NRK-program kalt «Sofa» tas man inn i stuen til ulike folk mens de ser på TV. Like etter Paris-terroren fikk vi et lite innblikk i reaksjonene til et ungt norsk par med minoritetsbakgrunn mens de så på en nyhetssending. De sa noe sånt som: «Før var det pakistanere og somaliere, nå er det bare muslimer.»

Det har ikke alltid vært slik oppmerksomhet om muslimer og islam. Fram til 1990-tallet ble innvandrere beskrevet med deres landbakgrunn. Så skjedde det et skifte der pakistanere, somaliere, afghanere, tyrkere, irakere og andre fra muslimskdominerte land ble båset sammen under betegnelsen «muslim». I Europa og USA ble muslimer i økende grad pekt ut som «de andre».¹ En bestemt del av befolkningen ble og blir definert kun ut i fra deres religion – eller rettere sagt – ut i fra deres hudfarge og antatte religion. Når ordet muslim brukes i den offentlige debatten, er det få som ser for seg de bosniske flyktningene som kom hit på 1990-tallet. Ordet muslim assosieres med mørkhudede kvinner, menn, barn og unge med bakgrunn fra muslimskdominerte land.

Under overskriften «Frykten slipper ikke» presenterte Dagbladet nylig en undersøkelse gjort av MMI. De har i ett år målt hva nordmenn mener er de største utfordringene i verden. I fjor sommer var det klimaendringene folk fryktet mest. Nesten over natten hadde dette endret seg kraftig fra 23 prosent til kun 16 prosent som på sensommeren svarte at klimaendringene var det de var mest redde for. Derimellom lå sommerens terroralarm utløst av politiets sikkerhetstjeneste (PST) og regjeringen. En nasjonal øvelse i mistenksomhet mot muslimer, kalte Antirasistisk senter sin leder Rune Berglund Steen det som skjedde. Det ble sendt ut en tynt begrunnet advarsel om at det var ventet et islamistisk terrorangrep i Norge om kort tid, og befolkningen ble anmodet om å si fra hvis de hørte eller så noe mistenkelig. Fordi varselet gjaldt islamister uten noe nærmere konkretisering, var det nærliggende at mange ville tolke det slik at de skulle være oppmerksomme på muslimer generelt. Omtrent samtidig ble det økende mediaoppmerksomhet rundt gruppen ISIL sitt framrykk i Syria og Irak, og om grusomheter begått av dem. Frykten for muslimer og islam fikk ny næring. Nå er det religiøse konflikter som topper hva nordmenn frykter mest. Hele 23 prosent svarer dette. 14 prosent frykter terrorisme mest, og bare tre prosent svarer at de er mest redd for den økonomiske utviklingen.³

I januar i år presenterte Ipsos MMI en annen undersøkelse laget på oppdrag fra Dagbladet.4 Et utvalg av velgere for hvert av partiene på Stortinget ble stilt følgende spørsmål:

Hvor enig eller uenig er du i at muslimsk innvandring og påvirkning fra islam utgjør en trussel for det norske samfunn?

Dette var utvalgets svar fordelt på hvilket parti de stemte på: FrP: 88 %, Høyre: 49 %, Krf: 48 %, Sp: 45 %, Ap: 33 %, Venstre: 19 %, De Grønne: 18 % og SV: 15 %.

Bak disse tallene ligger det hos noen motstand mot muslimer og islam, mens det hos andre er en engstelse og utrygghet i at Norge endres. Det siste handler ikke om at det har kommet flere fra muslimsk-dominerte land til Norge de siste årene. I så fall skulle den store polske arbeidsinnvandringen ha utløst en engstelse og utrygghet overfor katolikker og katolisismen. Tvert imot klarer folk flest å skille mellom den polske naboen som kanskje er katolsk og den katolske kirken som institusjon. Når det har blitt avslørt at katolske prester har begått seksuelle overgrep, og når den katolske kirken i Norge har begått økonomiske misligheter, klistres ikke det på alle polske innvandrere. Men det kan skje. Rasismen er ikke konstant. Hets og hat mot arbeidsinnvandrere fra østeuropeiske land har økt blant annet i Storbritannia i takt med den økonomiske nedgangen.

Det er ikke rart at klimakrise, økonomisk krise og krig gjør oss alle usikre. Den typen utrygghet tar vi som sosialister på alvor, og vi gir politiske svar på hvorfor og hvordan vi som kollektiv kan og må endre verden. Det betyr at vi aldri gir lillefingeren hvis noen skylder på arbeidsinnvandrere for at de mister jobben, på antall mørkhudede barn for at skolen er dårlig eller på muslimer for at Norge ikke er et likestilt land. Vi ansvarliggjør arbeidsgivere, politikere, kommunen og staten. Men det er en annen form for utrygghet som også når overflaten stadig vekk, og det handler om at noen ikke vil at Norge skal endres gjennom innvandring, og særlig muslimsk innvandring. Dette er en form for utrygghet som vi ikke kan jatte med, men må avvise. Samfunnet er i konstant endring, og vi vil at den skal endres av folk til det bedre for flertallet. Det gjelder ikke bare politisk, men også kulturelt.

Med oss eller mot oss – en skapt frykt

George Bush jr. innledet hans krig mot terror med å stille et ultimatum: «Enten er du med oss eller så er du med terroristene.» Den britiske statsministeren Tony Blair sa det slik: «Dette er en kamp som angår oss alle, hele den demokratiske, siviliserte og frie verden.» Med disse ordene startet de nyere tids vestlige intervensjoner og kriger som vi ennå ikke har sett slutten på i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Bush, Blair og deres allierte, inkludert Norge, tegnet opp en front mellom Vesten og muslimskdominerte land. Det stemmer ikke slik enkelte hevder i dag at det er reaksjonære islamistiske krefter som har lansert en sivilisasjonskrig. Det var heller ikke Bush og Blair som kom opp med dette. Det var kristne fundamentalister, sionister og noen intellektuelle krefter i USA som utviklet og spredte ideen om et muslimsk barbari mot vestlig sivilisasjon.

I boken The Islamophobia Industry beskriver forfatteren Nathan Lean hvordan reaksjonene på terroraksjonen 11. september 2001 hentet næring fra en islamofobi som allerede var utviklet, og forsterket den. Slik det har skjedd etter andre terroraksjoner begått av reaksjonære islamister. Mistenkeliggjøringen, overvåkingen, hetsen og volden mot muslimer vokste i etter-dønningene av terrorangrepene i Madrid i 2004 og London i 2005, og det samme etter angrepene i Paris og i København i år.

Lean viser til krefter i USA som i lang tid har skapt et bilde av «et muslimsk monster». Det går tilbake til den iranske revolusjonen i 1979 der sjahen ble styrtet i en revolusjon ledet an av Ayatollah Khomeini og hans tilhengere. Utover 1980-tallet var det kidnappinger, flykapringer og angrep mot amerikanske mål utført av grupper med muslimsk tilknytning, som Hezbollah i Libanon. Selv om de elitistiske og terroristiske metodene ikke kan forsvares, var dette grupper som førte frigjøringskamper blant annet for Palestina. De drev ikke en religionskrig eller en sivilisasjonskrig. Lean beskriver hvordan terrorangrep skaper frykt, og hvordan frykten utnyttes til å skape monsterbilder, i dette tilfellet islamofobi:

Det islamske skremselet representerer det nyeste kapittelet i Amerikas lange rekke av monsterfortellinger. Gitt de mange hendelsene med vold begått av muslimske ekstremister, er en slik fremvekst nesten uunngåelig. Som med trusselen fra bayerske Illuminati på slutten av 1790-tallet, den angivelige infiltrasjonen av katolikker på 1850-tallet og redselen for en kommunistisk overtakelse gjennom hele 1900-tallet, har faktiske hendelser i verden provosert fram frykt i visse deler av landet, og frykten for islam er intet unntak. Men som med nasjonens tidligere monstre, har også den islamske trusselen blitt kapret av noen, i dette tilfellet av en islamofobiindustri som bruker uhyggelig symbolikk, et følelsesladd språk, ladede stereotypier og gjentakelser for å forsterke frykten for en større-enn-livet, alltid på lur muslimsk tilstedeværelse. Denne industrien består i stor grad av ideologisk drevne høyrefløyaktivister, hvorav mange av disse identifiserer seg som evangelisk kristne. De har funnet gjenklang i likesinnede entusiaster i Tea Party-bevegelsen og i ulike andre perifere politiske og sosiale grupper. Tiltross for deres plassering i det amerikanske samfunnet, har deres rop om en forventet muslimsk overtakelse fått drahjelp fra mer hovedstrøms- og moderate miljøer.⁵

Forfatteren Deepa Kumar beskriver i boken Islamophobia and the Politics of Empire hvordan det i kolonitiden utviklet seg forestillinger om «den muslimske verden» under en forståelse kalt «orientalisme». Orientalisme beskriver Midt-Østen og Nord-Afrika som eksotisk og fremmed sett med vestlige øyne. Slik kunne kolonimaktene fremstilles som mer overlegne og utviklet enn koloniområdene, og dermed legitimere koloniseringen. Parallelt med dette ble det utviklet teorier om utvikling og modernisering, som på sin side legitimerte at land i sør var underutviklede og skulle dras opp av de vestlige utviklede landene. Både orientalismen og modernismen opererer slik med «oss» og «dem», og ble smeltet sammen av statsviterne Bernard Lewis og Samuel Huntington da de på 1990-tallet utviklet konseptet om «the Clash of Civilizations» eller sivilisasjonskrigen.⁶ De hevder at verden etter den kalde krigen har gått inn i en periode med konflikter utløst av kulturelle forskjeller mellom ulike sivilisasjoner, der den islamske sivilisasjonen er særlig truende for Vesten. Av andre fremstilt som islamsk barbari mot vestlig sivilisasjon.

Bildet av «det muslimske monsteret» sammen med forestillingen om et islamsk barbari i kamp mot vestlig sivilisasjon og et dommedagsprofeti om «Eurabia» har skapt grunnmuren for islamofobien vi ser i hele den vestlige verden. 22. juli-terroristen var inspirert av eurabiatenkerne som mener at Norge og andre europeiske land er i ferd med å bli overtatt av muslimer. Europa er i ferd med å bli til «Eurabia». Tidligere leder av Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold skrev etter terroren i Paris i år:

Vi vet ikke sikkert hvor mange muslimer på verdensbasis som støtter terroren, men det dreier seg om hundretusener, mens de som sympatiserer, utvilsomt kan telles i millioner. Vi står overfor en religiøs fascisme minst like brutal som den politiske vi for 60–70 år siden måtte bekjempe så å si med alle midler. Den voldelige islamismen er forlengst flyttet over fra den muslimske verden til vår egen. Målet er ikke lenger, slik det delvis var, å endre Vestens Midtøsten-politikk. Målet er å endre Vesten selv, som islamistene vil skal styres etter sharialover. De «vantro» skal utryddes.⁷

I etterkant av dette innlegget skrev journalist Elin Ørjasæter en støtteerklæring til Kokkvold, Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk og Human Rights Service sin Hege Storhaug.⁸ Ørjasæter mener som dem at det pågår en verdikamp mellom islamske og vestlige verdier som uforenlige størrelser, og at den kampen også utspiller seg her.

I boken Anders Breivik and the Rise og Islamophobia viser forfatter Sindre Bangstad til antropologen Arjun Appadurai som beskriver eurabiatenkningen som en angst for små tall. Muslimer utgjør ca 4 prosent av den norske befolkningen⁹, og ca seks prosent av befolkningen i Europa.¹⁰ Med andre ord en liten minoritet uten makt. Men ifølge eurabiatenkerne står venstresiden i ledtog med muslimer for å omvelte Europa. Derav hatet mot Arbeiderpartiet og venstresiden som vi finner hos Breivik og hos rasister på nettet.

Hovedfienden i den «eurabiske» konspirasjonsteorien, som er veldig pro-Israel og politisk på høyresiden, er ikke overraskende «venstresiden»: Etter kommunismens sammenbrudd i 1989, skal «tredjeverdenister», ny-kommunister og islamistene ha dannet «en innflytelsesrik jihadistkoalisjon mot vestlige demokratier og deres allierte».¹¹

Rosetog og fortsatt rasisme

I oktober i fjor kom Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre ut med boken I bevegelse der han skriver at tiden er inne for å ta et oppgjør med 22. juli-terroristens ideologi. Det samme har partisekretær Raymond Johansen sagt i lengre tid. Den tidligere AUF-lederen Eskil Pedersen snakket allerede kort tid etter terrorangrepet om behovet for å ta et oppgjør med rasismen.

Hvorfor ble ikke oppgjøret påbegynt allerede 23. juli 2011? Rosetogene var viktige og samlende i den frykten og usikkerheten som vi alle kjente på. Folk sang «Til ungdommen» og «Barn av regnbuen» side om side med fremmede mennesker. Det var imidlertid en samling i frykt, ikke starten på en folkelig og bred samling mot rasisme og det muslimhatet som Breivik sto for.

Fra første stund ble det klart at terroristens budskap skulle det ikke snakkes om. Det ble raskt skapt en klam «enighet» mellom de største politiske partiene og de fleste mediene om at man skulle opptre verdig og dempe sinnet. 22. juli måtte ikke politiseres. Politikere som nevnte terroristens ideologi, ble beskyldt for å bedrive stemmefiske før kommunevalget, og andre igjen ble beskyldt for å være ufølsomme. Statsminister Jens Stoltenberg snakket om åpenhet, demokrati og humanitet. Ordet rasisme ble ikke nevnt.

Tre år etter var Fremskrittspartiet i regjering.

Fremskrittspartiet (FrP) som har fremstilt muslimer som en eksistensiell trussel de siste 25 år slik det fremgår av Bangstad, ble tatt inn i den politiske varmen. Høyre, Venstre og Krf åpnet døren for partiet inn til landets øverste maktposisjoner. Dermed ble alt FrP hadde stått for av hets og hat mot asylsøkere, innvandrere og særlig muslimer renvasket. Hvis det er lov for et regjeringsparti å mene alt FrP har ment og mener, er det greit for folk flest å mene det samme.

Bangstad minner oss på hvorfor FrP aldri må gis makt. I 2008 foreslo partiet egne flyktningkvoter for muslimer, konkretisert som somaliere, pakistanere og afghanere. Begrunnelsen var at muslimer er vanskelige å integrere. I 2009 sa partileder og nåværende finansminister Siv Jensen at kampen mot radikal islam var vår tids viktigste kamp. På partiets landsmøte samme år lanserte hun begrepet «snikislamisering». Forøvrig et begrep utviklet av islamofober i USA ifølge Lean.¹² Da Jensen ble spurt om å forklare begrepet, viste hun til at muslimer stiller urimelige krav for eksempel om hijab i politiet, halalmat i fengsler og kjønnsegregering i skolen. I 2010 kom kronikken «Drøm om Disneyland» signert FrPerne Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen. Der retter de sterke beskyldninger mot Arbeiderpartiet for å ha utsatt landet for et flerkulturelt eksperiment som vil rasere Norge.¹³

De som måtte tro at bare FrP fikk regjeringsmakt ville de bli ansvarliggjort og legge fra seg rasismen forsto ikke hvordan FrP i lang tid allerede hadde satt altfor mange av premissene i debatten om flyktninger, innvandrere og muslimer. Det er ikke bare unntak og tilfeldigheter når FrPere stadig kommer med rasistiske utspill, mens Siv Jensen og inkluderingsminister Solveig Horne stilltiende samtykker.

Så kunne vi ha gjort hele den antirasistiske kampen til en kamp mot FrP og de organiserte rasistene i form av Pegida og Stopp islamiseringen av Norge (SIAN). Men fordi mistenksomheten og stigmatiseringen av muslimer er så altomfattende, må det tas et oppgjør med islamofobien i alle dens former – og i alle politiske leirer. Det gjelder ikke minst i spørsmål om likestilling og sekularisme.

Likestilling som brekkstang i rasismen

«Hvor er de kvinnelige imamene? Hvor er de homofile imamene?» sa en opprørt Pegida-demonstrant da de første gang marsjerte i Norge i februar i år.

«Dagens kvinnekamp bør dreie seg om vår solidaritet med våre medsøstre,» skrev FrPs Silvi Listhaug i en kronikk rett før årets 8. mars, og etterlyste en kvinnebevegelse som brøler utenfor moskeer og muslimske miljøer.¹⁴

Verken Pegida-demonstranten eller Listhaug har troverdighet når de tilsynelatende er opptatt av likestilling for muslimske kvinner, all den tid den politikken de selv står for handler om å frata muslimer rettigheter. De er begge uttrykk for hvordan islamofobien har tatt opp i seg likestillings-retorikk. Islamofobene har lykkes i altfor stor grad i å sette muslimske kvinners frigjøring på dagsorden, uten at andre kontinuerlig og kontant har avslørt deres islamofobiske premisser. Krigen mot terror ble ikke bare begrunnet med at verden skulle befris for islamistiske terrorister, men med at Vesten skulle skjenke Afghanistan og Irak demokrati og kvinnefrigjøring. Folket skulle befris fra diktatur, og kvinnene fra religionens åk. Det var en fortelling som var uforenlig med bilder av sterke og taleføre muslimske kvinner som selv uttrykker hva de vil endre i eget land og hvordan. Vi ble heller servert et ensidig bilde av den tause og kuete “muslimske kvinnen» fullstendig underlagt islam og mannens velde. Altså et bilde som ikke ga en riktig gjen-givelse av den kvinneundertrykkingen som også muslimske kvinner faktisk opplever, men som gikk til angrep på hennes tro og muslimske menn på svært generaliserende og unyanserte måter.

Denne fremstillingen av «den muslimske kvinnen» sammen med forestillingen av en sivilisasjonskrig gjør at muslimske kvinner som synliggjør sin religiøse identitet blir selve symbolet på det tradisjonelle i motsetning til Vestens modernitet. Hun blir et symbol på alt ved islam som angivelig bryter med såkalte vestlige verdier. Derfor må den muslimske kvinnen reddes eller frigjøres enten hun vil eller ei fordi hun inngår i den pågående sivilisasjonskrigen mellom islam og Vesten. Det ultimate er at muslimske kvinner slutter å være muslimer. Derfor handler ikke Pegida-demonstrantens utsagn og Listhaugs kronikk om muslimske kvinners faktiske frigjøring, men om å understreke at vi står i denne kampen mellom islam og Vesten. Mellom «deres» orientalisme og barbari og «vår» modernisme og sivilisasjon.

For å snu om på et ordtak så krever dette at vi på venstresiden noen ganger må holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det vil si at vi ikke lar oss rive med av debatter med følelsesladde beskrivelser av kvinneundertrykking som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap uten å være bevisste på de underliggende premissene for debatten. Vi kan enes om at vi vil slik tvang og vold til livs, men aldri på islamofobiske premisser. Ellers ender man fort opp med å støtte opp om tiltak som i stedet for å frigjøre kvinner gjør det motsatte. I angsten for å bli beskyldt for å svikte muslimske kvinner, må vi holde våre sosialistiske ideer og prinsipper varme.

Vi må ikke legge oss flate for den gjentagende kritikken om at venstresiden har sviktet minoritetskvinner ved å ikke ta opp kampen mot tvangsekteskap og omskjæring. De som fører denne kritikken stiller aldri opp konkrete bevis på at noen på venstresiden har forsvart slike overgrep eller har vært uvillige til å snakke om dette som overgrep som må stoppes. Det man derimot finner er at deler av venstresiden både i Norge og ellers i Europa har vært uklare på hvordan islamofobien spiller på likestillingsretorikk. Derfor har også folk og partier på venstresiden støttet opp om tvangstiltak mot muslimer i en misforstått tro på at tvang kan gi frigjøring. Det gjelder for eksempel tiltak som tvungen underlivsundersøkelse for å avdekke omskjæring, eller innføring av 21-års aldersgrense for å kunne gifte seg med en person i utlandet. Begge tiltak rammer tilfeldig og oppleves som svært inngripende. De som forsvarer slike tiltak ville neppe ha godtatt at intetanende barn plutselig hentes på skolen av politi for å gjennomgå tvungen underlivsundersøkelse mens foreldrene holdes i arrest, for å avdekke mulig incest. Eller at det innføres 21-års aldersgrense for å gifte seg i Norge for å forebygge kvinnemishandling.

Arbeiderpartiets Jan Bøhler gjenreiste i fjor forslaget om et forbud mot niqab og burka som er heldekkende plagg som skjuler også det meste av ansiktet. FrPs Mazyar Keshvari hadde en ordbruk som vi kjenner igjen fra de som forfekter at det pågår en sivilisasjonskrig:

Heldekkende plagg som burka og niqab hører ikke hjemme i et sivilisert og moderne demokrati som det norske.¹⁵

Jan Bøhler brukte likestillingsargumenter:

(Det er) enkelte grupper som legger et økende press på kvinner, blant annet for å få dem til å kle seg i heldekkende religiøse plagg. Det kan presse kvinner ut av muligheten til å nyte godt av verdier som likestilling og deltakelse.

Med så ulikt politisk ståsted bygger begge her opp om at det er en motsetning mellom heldekkende muslimsk bekledning og verdier som ansees som viktige i det norske samfunnet. Den muslimske kvinnen er også her en taus og homogen gruppe som det er fritt opp til andre å mene noe om enten det gjelder hvorfor hun kler seg som hun gjør, hvordan hun selv opplever å være muslimsk kvinne i Norge eller hva hun selv mener er veien til egen frigjøring. Som vi ofte ser begrunnes forbud og tvangstiltak med at det er til den muslimske jentens eller kvinnens eget beste. Bøhler dokumenterer ikke engang hans påstand om at muslimske kvinner opplever økende press i enkelte grupper. Om det er slik, er det verdt å spørre seg hvorfor. Når menneskers tro angripes samler man seg om egen religion, og da kan folk både bli mer religiøse og mer konservativt religiøse.

Historien har vist oss mange eksempler på at når folk angripes for hvem de er, velger de ulike strategier. Noen velger å avskrive hvem de egentlig er, som da svarte barn prøvde å vaske seg hvite under raseskilleregimet i USA. Andre velger å fremheve det som angripes for å jobbe fram en kollektiv stolthet, som James Brown med hans sang «I´m Black and I´m Proud». Andre igjen blir politiske aktivister, som Malcolm X og hans bevegelse for de svartes rettigheter. Alt dette finner vi også blant muslimer i Norge i dag fordi de blir angrepet for hvem de er. Derfor kan en kvinne med niqab faktisk være undertrykket av sin mann og påtvunget plagget. Eller hun kan være en opprører som tar sin muslimske identitet ut i det ytterste. Og hun kan være en politisk aktivist som mener at også hun har rett til å være en fullverdig borger med like rettigheter uansett hva hun har på seg. Eller hun kan enkelt og greit være en religiøs kvinne som bare ønsker å leve et fredelig liv i pakt med sin tro slik hun tolker den.

«Dette er drømmen, her har jeg lyst å jobbe», sa Stavanger-kvinnen Keltoum Hasnaoui Missoum da hun i 2009 søkte om å bli politikvinne. Hun ble rystet over den voldsomme debatten hun utløste. Den handlet ene alene om hennes hodeplagg, hijaben. Justisminister Knut Storberget snudde over natten da han så reaksjonene, og endte med å ikke tillate religiøse hodeplagg i politiet fordi han mente at opinionen ikke var klar for det. Rødt og SV gikk mot Ap og støttet Keltoum og andre sin rett til å bli politifolk også med hijab eller turban. Ap hadde her en glimrende anledning til å skjære gjennom den rasistiske støyen og sette en standard for hva et flerkulturelt samfunn betyr. Isteden feiget de ut. Opinionen ble ikke mer positiv til muslimer etter det. Tvert imot bekreftet Storberget islamofobiens mantra om at muslimer må ta av seg sin religion for å tilpasse seg samfunnet, og at muslimer stiller urimelige krav om at samfunnet skal tilpasse seg dem.

Sekularisme og kristne verdier

Hijab, halalmat og ramadan var fremmed for folk flest som vokste opp i Norge for bare femti år siden. Nå inngår disse ordene i folks dagligtale. Det er flott fordi det viser at mange har en nærhet til muslimer gjennom hverdagslivet i skole og på jobb. Men det bor også hinduer, buddhister og pinsevenner i Norge, og folk flest har ikke særlig kjennskap til begreper derfra. Det skyldes islamofobien som kontinuerlig løfter fram og problematiserer nettopp islam.

22. juli-terroristen gjorde et stort poeng av å være kristen. Han er ikke alene om å sette opp en motsetning mellom islam og kristendom. Igjen en gjenklang av sivilisasjonskrigens logikk. Det er sharia og jihad mot kristne og humanistiske verdier. For venstresiden er det ikke en debatt om kristendom opp mot islam som er interessant, men om religion opp mot sekularisme. Marxister er materialister. Det betyr at vi ikke tror på en åndelig kraft som bestemmer over våre liv, men at vi er formet av materielle forhold og kan samtidig selv påvirke virkeligheten. Vi argumenterer for at arbeiderklassen som kollektiv har makt til å endre verden, ikke en gud. En del folk på venstresiden blir derfor provosert av religion fordi den ikke er rasjonell. Men nettopp av den grunn kan man ikke fremme sekularisme gjennom rasjonelle argumenter eller ved å angripe folks tro. Vi må gjøre noe med årsakene til at religion finnes. Marx uttrykte sin forståelse av religion blant annet slik:

… (Religion) er på en og samme tid et uttrykk for virkelig lidelse og en protest mot virkelig lidelse. Religion er de undertryktes sukk, hjertet i en hjerteløs verden og sjelen i en tilværelse uten sjel.¹⁶

Religion er de undertryktes trøst, og kan også være de undertryktes uttrykk for motstand. Men religion brukes også av undertrykkende regimer. Derfor er det ikke selve religionen vi må bekjempe, men undertrykkingen. Og vi må gi politiske svar der religion kommer til kort. Religion kan ikke gi svar på palestinernes frigjøringskamp, krigen i Syria, på den økonomiske krisen, klimakrisen eller på rasismen og diskrimineringen i Norge. I mangel på tydelige og handlekraftige politiske alternativer kan religiøstbaserte grupper vinne oppslutning. Det har vi sett med grupper som Det muslimske brorskap, Hamas og ISIL. Og i Norge med Islam Net og Profetens Ummah.

Når regjeringen, media og PST er opptatt av å hindre radikalisering av unge muslimer, må vårt svar være at vi er for radikalisering. Det er bra at muslimer reagerer på Vestens kriger og ikke finner seg i å bli sett på som annenrangs borgere i deres hjemland, Norge. Men vi vil at de skal sloss politisk herfra sammen med oss som også vil ha slutt på krig og rasisme. Ved å forene grupper i arbeiderklassen som i dag splittes av rasisme og islamofobi, øker vi vår felles styrke, og vi gjør religion mindre viktig.

Litteratur:

• Deepa Kumar, Islamophobia and the Politics of Empire, Haymarket Books 2012
• Nathan Lean, The Islamophobia Industry, PlutoPress 2012
• Sindre Bangstad, Anders Breivik and the Rise og Islamophobia, Zed Books 2014
• Liz Fekete, A Suitable Enemy, PlutoPress 2009
• Arun Kundnani, The End of Tolerance, Pluto Press 2007
• Hassan Mahamdallie, Defending Multiculturalism, Bookmarks 2011
• Gareth Jenkins, Culture and Multiculturalism, International Socialism Journal issue 131, 2011
• Halvard Tjelmeland, Norsk innvandringshistorie bind 3, Pax forlag 2003
• Brian Richardson ed., Marxism and the Fight against Racism, Bookmarks Publication 2013

Noter:

1. Bangstad s. 49
2. Norsk innvandringshistorie, bind 3, s. 105-
3. Dagbladet 12.03.15 papirutgaven. Referert til i Vårt land: http://www.vl.no/mobile/samfunn/religiøse-konflikter-er-nordmenns-største-frykt-1.344222
4. http://www.dagbladet.no/2015/01/26/nyheter/samfunn/politikk/innenriks/frp/37380372/
5. Lean, s. 39–40
6. Kumar, s. 35–39
7. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kokkvold-Vi-bekjemper-ikke-egen-rasisme-og-islamistisk-terror-ved-a-benekte-fakta-7899726.html
8. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Elin-Orjasater-skriver-Per-Fugelli-har-valgt-feil-side-i-verdikampen-7930083.html
9. Bangstad, s. 39
10. http://www.pewresearch.org/fact-tank/2015/01/15/5-facts-about-the-muslim-population-in-europe/
11. Bangstad, s. 151
12. Lean, s. 57–65
13. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Drom-fra-Disneyland-6270375.html
14. http://www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-du-maa-ikke-taale-saa-inderlig-vel/a/23408636/
15. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/islam-debatten/heldekkende-plagg-kan-bli-forbudt-i-norge/a/23244247/
16. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm

Seiersropene etter det greske venstrepartiet Syrizas brakvalg har stilnet. Nå begynner den lange og harde kampen mot EU, Verdensbanken og IMF om framtidas Hellas.

Hva er den politiske situasjonen nå, etter valget i februar?

Vassilis Chatzilambrou er medlem av parlamentet i Hellas, i sin andre periode, og medlem av Utenriks- og forsvarskomiteen. Han er koordinator for Syrizas arbeid i departementene, og har bakgrunn fra KOE.

Brage Aronsen er redaktør av Rødt Nytt og sekretær Rødt Oslo.

Intervjuet er gjort for Rødt Nytt og Rødt!, og er oversatt av Brage Aronsen.

– Valget var det greske folkets oppgjør med nedskjæringspolitikken og troikaens overformynderi, og marginaliserte de politiske kreftene som støtter kutt- og innstrammingspolitikken. Resultatet ga Syriza 36,5 % oppslutning, akkurat for lite til å kunne regjere alene, forteller Chatzilambrou.

På lag med folkelige bevegelser

For å kunne etablere regjering ble Syriza noe motvillig nødt til å danne en koalisjon med det konservative partiet Uavhengige grekere (Anel), som også avviser IMF og EUs låneavtale med krav om kutt og innsparinger fra 2010, kjent som memorandumet.

Etter at regjeringa for første gang sa nei til troikaen og EU-sjefenes krav, tok folk igjen til gatene, denne gangen til støtte for regjeringa. På de neste meningsmålingene fikk regjeringa 60–65 % oppslutning, langt høyere enn valgresultatet. Dette sender et tydelig signal. Vi er avhengig av å spille på lag med folk flest for å møte det kvelende presset vi vet kommer i tida framover.

Regjeringa er forplikta til å inspirere folket gjennom ideer, initiativ og prosjekter på det økonomiske feltet, slik at vi kan skape et nytt rammeverk og en vei framover uten nye memorandum og økonomisk nyliberalisme. Dette er kanskje vår største utfordring, både i Hellas og resten av verden.

Kan du fortelle litt om hva Syriza vil gjøre for å bedre situasjonen for grekere flest?

Den nye regjeringa har introdusert to viktige lovforslag jeg vil trekke fram. Det første var direkte rettet mot den humanitære krisa, og sørget for at 150 000 langvarig arbeidsløse nå får tilgang til elektrisitet, mat og husleie-støtte så de kan leve verdige liv. Selv om den vanskelige økonomiske situasjonen rammer langt flere, var dette et tiltak med stor symbolsk verdi. Rett etter dette vedtok regjeringa en tiltakspakke for folk flest som blant annet innebar en drastisk reduksjon av økonomiske straffereaksjoner og bøter, og lavere renter for dem som har høy gjeld til staten eller forsikringsselskapene. Rundt 3,5 millioner innbyggere har slik gjeld og har problemer med å betale på grunn av krisa.

Andre lovforslag som skal til behandling i parlamentet, er et forslag om å stoppe tvangssalg av boliger, gjenåpning av den offentlige tv-kanalen, samt en formell forespørsel om krigserstatning fra Tyskland, inkludert tilbakebetaling av penger nazi-Tyskland tvang de greske bankene til å «låne» dem under annen verdenskrig. Regjeringa vil også reformere TAIPED, en organisasjon som arbeider med privatisering av offentlig eiendom og offentlige selskaper for å skaffe penger til nedbetaling av Hellas’ gjeld.

Åpen framtid

Chatzilambrou forklarer at troikaen, EU, Verdensbanken og Det internasjonale penge-fondet, allerede har lagt ned veto mot flere av regjeringens tiltak. De hevder tiltakene er «ensidige handlinger» og i strid med memorandumet fra 2010.

Så langt er regjeringas svar klart og utvetydig: Vi vil gå videre med disse tiltakene fordi de er nødvendige for å oppfylle våre grunnleggende forpliktelser til det greske folket som ga oss regjeringsmakta. Vi venter fortsatt på reaksjonene fra våre «partnere» og er spent på konsekvensene. Den politiske utviklingen i Hellas går veldig raskt, og det er ekstremt vanskelig å spå om framtida i skrivende stund.

20. februar i år kom den såkalte broavtalen mellom Hellas og EU på plass. Avtalen skal i prinsippet fungere som en bro fra utløpet av den forrige avtalen og fram til en ny avtale kan komme på plass.

Kan dere bruke broavtalen av 20. februar til å bedre situasjonen for grekere flest og samtidig bekjempe EUs kuttpolitikk?

Det er ingen tvil om at den såkalte broavtalen var et tøft kompromiss for regjeringa. Det er verdt å merke seg at sentralkomiteen i Syriza selv karakteriserte avtalen som «vanskelig og på flere nivåer smertefull». Mangelen på likviditet gjorde at regjeringen gikk med på avtalen for å skaffe seg handlingsrom og mer tid. Men de europeiske institusjonene vil ikke gi oss noen av delene. Strupingen av den greske økonomien fortsetter, Hellas er ekskludert fra Mario Draghis nødlånsprogram, Den europeiske sentralbanken aksepterer ikke greske statsobligasjoner og ELA (Emergency liquidity assistance) er den eneste kilden til likviditet.

Samtidig benytter reaksjonære kretser i EU uklarheter i avtalen til å forhindre regjeringa i å oppfylle de mest grunnleggende forpliktelsene overfor folket. Alt i alt må vi konkludere med at avtalen så langt ikke fungerer som et verktøy for å bedre situasjonen for landets innbyggere. En ny avtale, eller en ny fortolkning av avtalen, er nødvendig for å la regjeringa få sette politikken sin ut i livet og gi tid til en mer effektiv forhandlingsrunde i løpet av de neste 3–4 månedene. Det er ingen tvil om at dette blir en ekstremt vanskelig oppgave, uavhengig av hvilken retning det kommende EU-toppmøtet ønsker å gå.

Jeg liker ikke å være dommedagsprofet, men jeg tror ikke det er gitt at vi kan nå fram til en avtale i overenstemmelse med det greske eller de europeiske folks ønsker. For øyeblikket balanserer vi på en tynn line, vi står overfor kompliserte valg med mange risikoer. Foruten de problemene som ville følge av en Grexit, frykter jeg en ytterligere geostrategisk destabilisering av regionen dersom Hellas dyttes utfor kanten av stupet. For øyeblikket er alle scenarier mulige, og vi er avhengig av en mer sofistikert tilnærming til problemet.

Unionen knaker

Har den felleseuropeiske valutaen noen framtid? Hvordan vil du svare de som mener at Hellas bør skrote euroen?

Det er ingen tvil om at den europeiske, nyliberale strukturen og den monetære unionen nå knaker i sammenføyningene. Folk i både Nord- og Sør-Europa lider under nedskjæringstiltak. Rikdommen samles på færre og færre hender. Demokratiet slik vi kjenner det, taper stadig terreng for Maastricht-traktaten, de såkalte stabiliseringsprogrammene og euroen. Det er ikke urimelig å hevde at EU enten må forandres grunnleggende, oppløses gjennom en folkelig, demokratisk revolusjon eller at unionen rett og slett vil kollapse.

Det er likevel ikke helt enkelt å svare dem som mener Hellas bør forlate euroen. Spørsmålet om euroen er langt mer enn et monetært spørsmål. Vi må for eksempel spørre oss hvordan Hellas skal fungere produktivt uten euroen? Hva er våre Hellas sine fordeler i en internasjonalisert økonomi? Hva slags modeller vil i så fall erstatte dagens?

Det brennende spørsmålet er hva slags samfunn som kan erstatte et kollapset Europa. Det er en debatt som forutsetter et internasjonalt initiativ langt mer omfattende enn noe jeg kan gå inn på her. Jeg har ingen tro på å besvare kompliserte spørsmål med slagord, avslutter Chatzilambrou.

Ønsker allianser

Syrizas regjering og utviklingen i Hellas følges nøye av mange ulike aktører internasjonalt. Chatzilambrou forklarer at det går begge veier. Partiet er mer enn er åpne for å samarbeide med sosiale bevegelser og partier som deler deres mål.

Hvordan kan progressive krefter i Norge bidra til arbeidet deres? Er det noe den norske regjeringa kunne gjort?

Vi følger interessert med på norske folke-lige bevegelser, og da særlig Nei til EU som har bedt den norske regjeringa slutte å finansiere den forfeilede nedskjæringspolitikken overfor Hellas gjennom IMF.

Du er sikkert også klar over at Hellas har mottatt store pengebeløp de siste fem årene, som utelukkende har blitt brukt til redningspakker til europeiske banker som satt på greske statsobligasjoner. Disse lånene har ikke bare ødelagt den greske økonomien og oppløst samfunnsstrukturen, de ble kastet i et bunnløst sluk som har gjort Hellas’ gjeld så stor at den er umulig å innfri. Så det er bra at Rødt foreslår at den norske regjeringen skal tilby direkte hjelp med anstendige betingelser. Det er dette vi ønsker. Vi vil ikke ha nye lån. Vi vil ikke ta i mot penger fra Europas innbyggere som vi aldri vil bli i stand til å betale tilbake. Vi ønsker å begynne reorganiseringen av den greske økonomien, vi ønsker å lette arbeidernes situasjon så økonomien kan fungere og vi kan betale tilbake det vi faktisk skylder. Dette kan være grunnlag for et ærlig og redelig samarbeid mellom bevegelsene og folkene i våre respektive land.

Hvem er Syrizas viktigste allierte internasjonalt i skrivende stund?

Det er et enkelt spørsmål. Våre viktigste allierte er folket, mannen i gata, det store flertallet som hver dag, i alle verdenshjørner, står overfor den samme undertrykkelsen, den samme utbyttinga, og som kjemper for de samme drømmene og idealene som oss. Vi retter blikket mot de europeiske landene som nå forbereder seg på store forandringer: Spania, Irland og Portugal. Vi retter blikket mot hvert land i sør så vel som nord der folk slåss, stiller krav, vinner eller taper i møte med mektige motstandere. For det første vil vi nødig skuffe dem med alt vi forsøker å få til og slåss for i det lille landet vårt. For det andre vil vise solidaritet og støtte de forandringene i dagens maktforhold som kanskje blir mulig i morgen.

Du vet, motsetningen mellom den politiske makten hos de mange og den økonomiske makten hos de få kan nok en gang vise seg avgjørende for historias framdrift. Folk som står samla, er vår største inspirasjonskilde

Guy Standing:
Prekariatet
Den nye farlige klassen?
Oslo, Res Publica, 2014
380 s.

 

Guy Standing:
A Precariat Charter
From Denizens to Citizens
London Bloomsbury Academic, 2014
440 s.

Senhøstes 2014 lanserte forlaget Res Publica boka, Prekariatet, skrevet av den britiske utviklingsøkonomen Guy Standing, i norsk språkdrakt. Dette er en bok som har fått en betydelig utbredelse siden den først kom i 2011, og som har møtt bifall både fra høyre- og venstresida. Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg har for eksempel beskrevet den som den beste sammenfatningen hun har lest om klassestrukturene i vår tid, og EUs tidligere kommissær for sysselsetting, sosialpolitikk og inkludering Laszlo Andor har uttalt at den eneste måten politikere kan komme i forkant av utviklingen på, er å ta slike ideer på alvor.

Hvis man er ute etter en beskrivelse av de dramatiske samfunnsendringene som primært den vestlige verden har gjennomlevd de siste tiårene, er særlig Prekariatet, og også til en viss grad også oppfølgeren A Precariat Charter, som ble utgitt på engelsk i 2014, nyttig å lese. Standing skriver godt om hvordan monetarismen, nyliberalismen og utilitarismen har virket på henholdsvis det økonomiske, politiske og filosofiske planet og sammen skapt nye betingelser for menneskenes samfunnsmessige eksistens. Han krydrer det hele med en rekke eksempler på hvordan denne eksistensen fremtrer for stadig flere. Dessverre er dette bare én side av bøkene.

Prekariatet

Selve begrepet prekariatet er et begrep som er sammensatt av ordene prekær og proletariat. Det er altså snakk om en samfunnsgruppe som lever under særlig vanskelige, usikre og kritiske forhold. I motsetning til den tradisjonelle industriarbeiderklassen, mener Standing, er prekariatet preget av mangel på arbeidsmarkedstrygghet, stillingsvern, omstillingsvern, sikkerhet på arbeidsplassen, kompetanseutviklingstrygghet, inntektstrygghet og representasjonsrett. Og denne motsetningen, mener han, gjør at man kan snakke om mer enn bare en samfunnsgruppe, man kan snakke om en ny klasse under oppseiling.

Selve begrepet er kontroversielt, og la det med én gang være klart at denne artikkelen ikke er et forsvar for det. For enkelhets skyld, vil det likevel bli benyttet i det følgende.

Hos Standing er det en nær sammenheng mellom de monetaristiske, nyliberale og utilitaristiske reformene og fremveksten av prekariatet. Ja, prekariatet fremstår på mange måter som kronen på verket, som en desorganisert, lavtlønnet og individualisert kilde til andres rikdom. Selv om dette er en utvikling som har vært drevet frem i nærmere 40 år, akselererte den ytterligere i kjølvannet av den økonomiske krisa som tok til i 2008. Etablerte arbeidere opplever en deklassering ved at den arbeidshverdagen som tidligere var preget av en viss sikkerhet, ikke lenger er det. Samtidig blir det stadig vanskeligere for ungdom å komme seg inn på et arbeidsmarked som minner om det deres foreldregenerasjon kom inn på. Og globaliseringen bidrar til økt migrasjon og dermed en økt tilgang på utenlandsk arbeidskraft med langt lavere krav til sikkerhet.

Dette er ikke en analyse Standing er alene om. I Rød Valgallianses program fra 2005 kunne man for eksempel å lese:

De siste årene har vi sett at store grupper av arbeidstakere stiller seg utenfor den tradisjonelle fagbevegelsen. Disse har ofte ingen eller dårlige arbeidskontrakter og arbeider uten vanlige rettigheter. De viktigste eksemplene er burgerproletariatet innenfor hotell, restaurant og handel, ansatte i det nye markedet for utleie av arbeidskraft, ansatte innenfor virksomhet som er lagt ut på internasjonale anbud, og ansatte innenfor telekommunikasjon og IT.

Det originale i Standings bidrag ligger ikke i beskrivelsen, det ligger snarere i analysen av dette sjiktet. Prekariatet, mener han, er ikke bare et eget sjikt, det er en egen klasse med særlige klassekarakteristika, som han kaller det. Dessverre er dette en påstand han gjør lite for å underbygge. Han skriver mye om hvordan dette sjiktet har det, hva de opplever, hvilken eksistens de må forholde seg til og hvordan samfunnsorganiseringen bidrar til prekariatets vekst, men når han forsøker å stille det i kontrast til de etablerte klassene, da særlig arbeiderklassen, blir det hele ganske tynt.

Arbeiderklasse og prekariat

I den grad han forholder seg til arbeiderklassen som klasse, snevrer Standing det stort sett inn til bare å omfatte den tradisjonelle industriarbeiderklassen, eller det som er igjen av den. Dette kan i seg selv i høyeste grad diskuteres, men selv om man aksepterer en slik avgrensning, oppstår det uunngåelig et nytt problem når man ser det i et historisk perspektiv.

Standing er langt ifra den første som har beskrevet det prekære arbeidet. En annen som gjorde det, var en ung borgersønnen ved navn Friedrich Engels som på 1840-tallet ble sendt til Manchester for å drive familiens fabrikk der. Da han så hvilke forhold den engelske arbeiderklassen levde under, ble han forferdet, og resultatet ble i 1845 en bok om den engelske arbeiderklassens stilling og et livslangt engasjement som bør være kjent for de fleste.

Det arbeidslivet Engels beskrev, var langt i fra det regulerte arbeidslivet Standing beskriver:

Ja, det er bare enkeltpersoner som sulter i hjel, men hvilken sikkerhet har arbeidskaren for at det ikke er hans tur i morgen? Hvem sørger for at han har en jobb, hvem sørger for at han, dersom hans herre og mester, med eller uten grunn, sparker ham i morgen, kan klare seg sammen med dem som er avhengige av ham frem til han finner noen annen som kan «skaffe ham brød»? Hvem garanterer for at viljen til å arbeide skal være nok til å skaffe seg arbeid, at integritet, besluttsomhet, sparsomhet og de andre dydene borgerskapet foreskriver faktisk er veien til lykke? Ingen.

Etterkrigstidens regulerte arbeidsliv er på ingen måte noen normaltilstand for kapitalismen. Tvert imot, det som muliggjorde denne utviklingen, var at arbeiderklassen organiserte seg og sloss mot usikkerheten – mot det prekære arbeidet de var underlagt. Men selv om arbeiderklassen på denne måten endret sin egen eksistens som klasse, betydde ikke det at den sluttet å være arbeiderklasse. Det ble snarere en arbeiderklasse der den største usikkerheten – det mest prekære i den økonomiske eksistensen – ble overvunnet, i hvert fall for en stund.

Når den etablerte arbeiderklassen nå deklasseres, og det arbeidet som tidligere ikke var prekært blir det, gjenspeiler det først og fremst et annet styrkeforhold mellom klassene. Etterkrigstidens korporative velferdskapitalisme ble ikke konstruert av en håndfull lynende intelligente ledere innenfor den europeiske arbeiderbevegelsen, den ble til gjennom arbeiderklassens styrke og posisjon i klassekampen. Utviklingen Standing beskriver, kan på samme måte forstås som et resultat av arbeiderklassens svekkede posisjon og manglende evne til å fremme sine krav som klasse, noe som blant annet gjenspeiles i fallende lønnsandel i nesten hele den vestlige verden og et økt omfang av prekaritet i stadig større deler av arbeidslivet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er på vei tilbake til 1800-tallets Manchester, men det er, som også Standing implisitt påpeker, alarmerende tegn.

Klasse og status

I mye av det som skrives på området, er det stor forvirring rundt begrepene klasse og status. Mens det på den ene siden kan skilles analytisk mellom borger, småborger og arbeider, kan det på den andre siden skilles mellom overklasse, middelklasse og underklasse. Begge tilnærmingene kan være nyttige, men å sette likhetstegn mellom de ulike kategoriseringene bærer fort i feil retning. En oljearbeider i Nordsjøen, for eksempel, er i alle henseende en arbeider, ikke bare i marxistisk forstand, men også i den liberalistiske tradisjonen etter Adam Smith. Det har likevel lite for seg å definere vedkommende til underklassen. Mens borger, småborger og arbeider er klasser i økonomisk eller produksjonsmessig forstand, er overklassen, middelklassen og underklassen først og fremst beskrivende for status, og selv om det er en viss sammenheng, bør de ikke blandes for mye.

Det gjør dessverre Standing. Han har riktignok et mer detaljert system, med seks eller sju ulike klasser, men forholdet mellom dem defineres mer ut fra status og kultur enn ut fra klasse i egentlig forstand. For eksempel, mener han, er noe som skiller arbeiderklassen fra prekariatet, førstnevntes lojalitet til firmaet og yrket, samt ønsket om å være en fulltids lønnsarbeider. Hvor han tar dette fra, er derimot uklart. Selv om yrkesmoralen kanskje kan sies å være en medvirkende indre drivkraft også for en fulltids lønnsarbeider, er det først og fremst inntekten som er hensikten med i første omgang å selge arbeidskraften sin – akkurat som når en prekær arbeider selger arbeidskraften sin.

Et av de mest fundamentale problemene med en slik tilnærming er at klassene blir isolerte enheter, ikke i den forstand at det ikke foregår en viss utveksling mellom dem, men snarere i den forstand at én klasses eksistens for så vidt ikke er avhengig av en annen klasses eksistens. Dermed blir det hele redusert til klassens interne kjennetegn og eventuelle organisering, ikke dens forhold til en annen klasse. Om man derimot legger produksjonen til grunn, er det klart at store deler av prekariatet, hvis man skal kalle det for det, tilhører arbeiderklassen. Om en person selger arbeidskraften sin til en kapitaleier som tilbyr sikkerhet, eller om den samme personen selger arbeidskraften sin til en person som ikke gjør det, like fullt selger vedkommende arbeidskraften sin.

Prekariatets krav

I motsetning til andre tilnærminger til klasse- eller lagdeling som legger vekt på status, har Standing også en klar idé om at det finnes interesser knyttet til dette. Det er fremfor alt dette som er temaet i A Precariat Charter, der han forsøker å skissere et handlingsprogram for prekariatet, eller en liste over krav det bør stille. Mange av disse kravene er krav som i hvert fall deler av venstresida allerede stiller, som krav om samfunnslønn og krav om slutt på work-fare-ordninger, og det er også nye og originale krav som venstresida burde stille, som regulering av jobbsøkerprosesser. Samtidig er det også enkelte krav som er mer problematiske, som å kutte alle næringssubsidier og å la bemanningsbyråer få fortsette sin virksomhet, bare under noe mer omfattende regulering.

Felles for så godt som alle kravene er at de befinner seg i den politiske sfæren og er rettet mot de politiske myndighetene. Dette burde kanskje ikke være veldig overraskende, all den tid prekariatet, i motsetning til 1800-tallets arbeiderklasse, fremstilles uten motpart. Men arbeiderklassens erfaringer med å bevege seg fra prekært til ikke-prekært arbeid, burde også være et varsku. Mens arbeiderklassen som organisert klasse oppnådde sin styrke nettopp ved å møte motparten, er det få ansatser til hvordan prekariatet skal kunne gjøre noe av det samme i dette handlingsprogrammet.

Der venstresida normalt har forholdt seg til klasseinteresser ut fra økonomiske og produksjonsmessige kategorier, legger Standing heller en moralsk agenda til grunn. Rettferdighet erstatter frigjøring som krav, og rettferdigheten kan måles ut fra et sett gitte variabler. Dermed blir prekariatets kamp fort redusert til en kamp for empati. Da er det veldig vanskelig å se hvordan prekariatet kan utvikle seg til å bli «den farlige klassen».

Organisatoriske utfordringer

På overflaten kan disse distinksjonene mellom Standings posisjoner og venstresidas mer tradisjonelle posisjoner fremstå som nærmest trivielle. Når man derimot ser nærmere på de konsekvensene dette har for praktisk politikk, åpenbarer problemene seg. Siden prekariatet er en annen klasse enn arbeiderklassen, er det heller ikke noe som taler for at prekariatet skal gå inn på arbeiderorganisering. Han åpner riktignok for at det kan etableres allianser, men prekariatet må først og fremst skape sine egne uttrykksformer – sine egne partier, sine egne bevegelser og sine egne interesseorganisasjoner – som fremmer prekariatets krav. Det finnes foreløpig få eksempler på at prekariatet har organisert seg, men Standing mener likevel å finne enkelte primitive eksempler, herunder Occupy-bevegelsen, den italienske Femstjernesbevegelsen og til og med forstadsopptøyer blant minoritetsungdom i land som Storbritannia, Frankrike og Sverige.

Samtidig er det liten tvil om at Standing også treffer med kritikken sin av den etablerte fagbevegelsen. Organisasjonsprosenten går ned i så godt som alle land, i hvert fall i den vestlige verden, og det er fremfor alt i de mest utsatte områdene av arbeidslivet det er vanskelig å organisere folk. Fagbevegelsen har, av ulike årsaker, ikke forholdt seg til kapitalens offensiv, og har dermed ikke vært i stand til å forhindre den utviklingen Standing beskriver. Responsen har, videre, først og fremst handlet om å stille tilbakeskuende krav som retter seg mot å forsvare de etablerte arbeidernes interesser, mens det har vært lenger mellom offensive krav som også favner de mer prekære gruppene.

Målet for fagbevegelsen og venstresida kan ikke avgrenses til å perfeksjonere etterkrigskapitalismen og å utvide den til alle grupper. Rent bortsett fra at dette nok ville vært ganske så utopisk, har nok Standing også rett i at dette rett og slett ikke er noe prekariatet ønsker. Prekariatets fremste interesse ligger snarere i å slutte å være prekariat, å oppheve sin prekære tilstand. Samtidig blir dette, etter hvert som prekariatet blir en større del av arbeidslivet, også en stadig viktigere del av kampen for å fremme arbeiderklassens interesser. Utfordringen for fagbevegelsen og venstresida består snarere i å utmeisle en fremtidsrettet strategi for hele klassen, ikke ulikt da kvinnene kom inn på arbeidsmarkedet og gjennom det transformerte arbeidslivet. Alternativet kan fort bli å gjøre Stanings spådommer til virkelighet, å la prekariatet utvikle seg til å bli en gruppe som i stadig økende grad definerer seg ut av arbeiderklassen og dens kamp. Da vil det fort også utvikle seg til å bli «en farlig klasse» – om ikke for borgerskapet, så for arbeiderklassen.

Mathias Bismo

Når arkeologi blir argument for opptrapping av vestleg krigføring, korleis skal arkeologar som er krigsmotstandarar svare, spør Neil Faulkner.

Neil Faulkner er arkeolog og historikar ved Bristol University. Han er forfattar av A Marxist History of the World og av Stop the War-pamfletten No Glory: the real history of the First World War.

Artikkelen sto fyrste gong på nettsida til Stop the War, http://stopwar.org.uk/news. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Palmyra, ein av dei viktigaste arkeologiske stadene i verda, er no kontrollert av IS. Som velståande karavaneby på Silkevegen var Palmyra ei kort tid hovudstaden i eit anti-romersk opprørsimperium i det tredje hundreåret e. Kr… Den uvanleg godt bevarte kunsten og arkitekturen vitnar om ein møteplass med ei kosmopolitisk blanding av kulturar og oldtidsfolk.

IS plar rane flyttbare antikvitetar og selje dei på den internasjonale kunstmarknaden, og øydelegge faste strukturar med sprengstoff, bulldosar og hammar. Det har alt blitt skjebnen til dei assyriske ruinane i Nimrod, dei partiske ruinane ved Hatra og det arkeo-logiske museet i Mosul.

Reaksjonen i fagmiljøa har vore som ein kunne vente. Leiande arkeologar, historikarar, kuratorar og museumsfolk har kravd handling for å redde stadene. Ifølgje Dan Snow, fjernsynsvert og president i Council for British Archaeology, er

Musea i London leiande når det gjeld å ta vare på fortida. Eg meiner London må spele ei stor rolle i å ta vare på arven deira [folka i Midtausten]. Det er folk i området som ønsker hjelpe til, og me bør legge til rette så mykje som råd.

Ikkje overraskande gjentar Tory-politikarar dette synet. Boris Johnson raste:

Om det ender så tragisk og brutalt i Palmyra, betyr det at me får ein grotesk modell for det som i siste instans kan føre til øydelegging av andre historiske område, same kor desse vandalane får fotfeste. Historikarar, akademikarar og politiske og kulturelle leiarar må komme saman for å finne ein måte å møte, og om nødvendig ta opp kampen mot, dette nihilistiske bandittvesenet.

Robert Jenrick, Tory-MP frå Newark og tidlegare direktør for Christies, var meir direkte:

Kva kan me gjøre for Palmyra? Presse på for å opprette ei forbodssone, og bruke britiske og allierte luftåtak over Irak og Syria for å hindre IS frå å erobre historiske område.» Arkeologi blir altså argument for å trappe opp imperialistiske krigar. Korleis skal arkeologar som er krigsmotstandarar, svare?

Opphavet til sinnet

Øydelegginga av kulturarven er ikkje det verste som har skjedd i Midtausten dei siste tolv åra – det bleiknar mot drapa, lemlestingane, fordrivingane og utarminga av millionar menneske i krigsrundane sidan 2003.

Men opphavet er det same. Det anglo-amerikanske åtaket på Irak i 2003 styrta Saddam Husseins regime. Kapital frå USA plyndra så den irakiske økonomien og utarma folket. Det irakiske samfunnet, uthola av imperialistisk krig og kapitalistisk utbytting, sank ned i sekterisk anarki og splitting.

Syrias tragedie har sitt umiddelbare opphav i den arabiske våren, men dei djupare røtene ligg i den vestlege oppstykkinga etter første verdskrigen. Då var målet å dele regionen i separate statar, først under direkte kolonistyre, så med klientregime for å hindre effektiv kamp mot imperialistisk dominans.

Diktatur og sekterisme har vore faste innslag i dei dysfunksjonelle statane som vart konstruerte i regionen. Det har også tilpassinga til dei skiftande prioriteringane til internasjonal kapital. Dei «statskapitalistiske» nasjonalistregima frå 50-, 60- og 70-talet er borte. Nasjonalisert industri er selt ut, økonomiane opna for «den frie marknaden», og statleg helsestell, utdannings-, velferds- og utviklingsprogram skore ned. Fattigdom og arbeidsløyse har sett hundrevis av millionar i regionen på bar bakke.

Det er dette sosiale rommet IS fyller. Det er uttrykk for eit kollektivt raseri mot ei verd som er riven frå kvarandre av krig og nyliberalisme. Utholinga av staten og det sivile samfunnet skaper eit vakuum. Ei lita, reaksjonær og sekterisk rørsle kan ekspandere raskt med vald og terror i tomrommet. Det relativt låge talet på IS-soldatar er eit mål på det – kanskje ikkje meir enn 30 000 ved frontane, men likevel nok til å ta halve Irak og Syria.

IS er blotta for progressiv politikk eller potensiale. Drapa på sjiamuslimane og andre minoritetar, valdtektene og mobbinga av kvinnene, og den massespreidde valdsdyrkinga er nok prov på det. Det er også trusselen mot arkeologiske område.

Kulturøydelegginga

Ikonoklasmen – den tekniske termen for overlagt øydelegging av kulturgjenstandar med ideologisk formål – er ikkje ny. Dei kristne knuste statuane i romerske tempel i det femte hundreåret. Dei katolske kjerkene vart endevendte under reformasjonen. Soldatane til Cromwell knuste glassmaleri under den engelske revolusjonen. Statuar av Lenin vart velta over heile Aust-Europa i 1989.

Ikonoklasme kan vere reaksjonær eller progressiv. Han er alltid reaksjonær når måla er kulturminne. Det er tilfellet med IS, som vil utradere historie, forby andre kulturar, og fostre vankunne, trongsyn og sekterisme.

Men IS er ikkje aleine om dette. Israelsk arkeologi er medviten blind for Palestinas islamske fortid, dei bruker bulldosar for å slette prov på dei siste 1400 åra, og prioriterer utgravingar som skal legitimere den sionistiske okkupasjonen i dag. Til dømes ved Silwan, rett utanfor gamlebyen i Jerusalem, øydela israelske arkeologar ein middelaldergravlund frå det abbasidiske kalifatet. Målet er å skape «Davids by», eit arkeologisk område med eit «museum for jødisk historie» og ein «jødisk nasjonalpark».

Den amerikanske hæren har også spelt ei rolle i øydelegginga av fortida. I to år hadde dei leir i gamle Babylon. Dei grov grøfter, fylte sandsekkar med arkeologisk materiale, eit 2600 år gammalt vegdekke vart knust av militære køyretøy, og glaserte murstein tatt ut av den vidgjetne Ishtar-porten. Ein rapport frå Britisk Museum om skadane var eintydig:

Dette er det same som å opprette ein militærleir rundt pyramidane i Egypt, eller rundt Stonehenge i Storbritannia.

Når det gjeld sal av stolne antikvitetar, utnyttar IS ein internasjonal kunstmarknad som er blåst opp av ein nyliberal økonomi som har tatt opphoping av rikdom for dei på toppen til ukjente nivå. Det ser ut til å vere mykje lettare å krevje militære åtak på Syria og Irak enn krevje stenging av auksjonslokala i New York, forby sal av antikvitetar i London, eller konfiskere dei groteske formuane til dei globale oligarkane, som lagar private samlingar av det som skulle vore offentleg eigedom.

IS er ein dødeleg trussel mot folka i Midtausten. Dei har vakse fram i dei splintra sosiale romma etter valden og fattigdomen den nyliberale æraen har skapt. Det er eit monster skapt av vestleg imperialisme. Det er ein slags massepsykotisk raseri sleppt laus av ei verd som er blitt vanvittig. Det absolutt siste regionen treng er vidare opptrapping av rundane med bombing, drap og fordriving som har gjort det mauleg for IS å vekse fram

Anne Alexander & Mostafa Bassiouny:
Bread, freedom, social justice
Workers & the Egyptian revolution
London: Zed Books, 2014, 329 s.

Det har akkurat vært fireårsjubileum for den egyptiske revolusjon. Og det er her boka til Anne Alexander og Mostafa Bassiouny begynner: 25. januar 2011 på Tahrir-plassen. Allikevel tar den for seg disse hendelsene fra et annet perspektiv enn det mest vanlige noe det i høyeste grad er behov for. Boka fokuserer på fagbevegelsen i Egypt og rollen organiserte arbeidere spilte i revolusjonen. Til tross for at den ble viet lite oppmerksomhet i vestlige massemedier på den tida, gjør boka det klart for oss at fagbevegelsen var viktig både i mange år før 2011 og under de 18 dagene i januar. Men hva skjedde så med fagbevegelsen etter Mubaraks avgang? Hva skjedde etter at de første uavhengige fagforeningene opprettes og Egyptian Federation of Independent Trade Unions (EFITU) blir til på Tahrir-plassen? Dette bidrar boka til å gi oss noen svar på, samtidig som det stilles nye spørsmål..

Både Alexander og Bassiouny kan mye om sitt tema. Journalisten Mostafa Bassiouny dekket blant annet de viktige streikene til tekstilarbeiderne ved Al-Mahalla al-Kubra før revolusjonen, og sammen med Anne Alexander fra universitetet i Cambridge, utgjør de en god blanding. De gir oss en bok som er akademisk spennende, samtidig som den er fylt av detaljerte eksempler og skildringer fra ulike fagforeningskamper. Derfor blir det en relativt lettlest bok, men som likevel er tettpakket med informasjon.

For forfatterne er boka både et politisk prosjekt og et intellektuelt/akademisk prosjekt. Dette gjør den enda mer interessant. Ifølge forfatterne kan bokas verdi måles i om den kan spille en rolle i å vinne over dem som har opplevd eller blitt inspirert av de arabiske revolusjonene til sosialistiske ideer. Forfatterne gjør det klart fra første stund at de ikke er nøytrale tilskuere, men politiske aktivister. (Bassiouny forlot jobb i Tunisia for å delta i demonstrasjonene på Tahrir). Målet deres er å kunne bidra i kampen for nettopp brød, frihet og sosial rettferdighet.

Store deler av boka tar for seg tida før 2011. Den går tilbake til Nassers tid i Egypt (Alexander har tidligere skrevet bok om Nasser) og fram til nyliberalismens inntog. Ifølge Alexander og Bassiouny finnes røttene til revolusjonen i de endringene som fant sted i forholdet mellom stat, kapital og arbeid over de siste 35 årene. Videre er det også en god historisk gjennomgang av fagbevegelsen, arbeiderklassen og ulike sektorer i detalj. Vi kan lese om streikene og demonstrasjoner og hvordan det hele utviklet seg. Og om hvordan de uavhengige fagforeningene ble til. I mange tilfeller begynte det med streiker og streikekomiteer som førte til at uavhengige fagforeninger ble opprettet. Noen ganger i samarbeid med andre, og boka tar for seg spesielt Center for Trade Union and Workers’ Services (CTUWS) og Revolutionary Socialists.

De siste kapitlene av boka går nøyere inn på hva som har skjedd i etterkant, i årene etter 2011. For de av oss som fulgte nøye med i 2011, er kanskje dette det mest spennende med boka. Forfattere går grundig til verks gjennom en periode som ofte har vært vanskelig å få grep på, spesielt fagforeningsperspektivet som ikke har vært skrevet om i samme grad tidligere. Vi får et innblikk i organisering av streiker, utbredelse av de nye fagforeningene, i tillegg hva de har klart å oppnå. Det har ikke vært noen lett vei for de nye uavhengige fagforeningene og boka gir oss en forståelse av utfordringene de har støtt på. Et hovedtema i boka er hvordan arbeiderne mangler en politisk stemme på den nasjonale arenaen, til tross for åpenbar sosial makt.

Det argumenteres for hvordan den organiserte arbeiderklassen har en spesiell rolle å spille i kampen for å realisere de politiske og sosiale kravene den egyptiske revolusjonen stilte. Til slutt legges det fram fem elementer i en slags framgangsmåte, som er viktige for å bygge opp en revolusjonær organisasjon. Dermed peker denne boka også framover, og fortjener derfor en bred leserkrets.

Hanna Kjemprud

Det tok av med TISA

Etter at Rolv Rynning Hanssen skrev om TISA i Rødt! før jul, er spørsmålet blitt en del av samfunnsdebatten. Ikke bare på grunn av artikkelen, men den bidro og var til hjelp for Rødt som hadde stands 50 steder i februar. For mange er det grunnartikkelen når en breiere allianse nå går på gatene 18. april, den internasjonale dagen mot TISA og TTIP.

Men fortsatt er det nesten ingen som svarer «Ja, dette er jeg imot», når de mottar løpesedler. Det er denne «tåka» rundt forhandlingene om handelsavtalen om tjenester som gjør at tilhengerne enda ikke er utfordret på en åpen bane. For det er fortsatt mulig å si: Ja, men det er ikke privatisering det dreier seg om. Bevis det!

Det er derfor utmerket at Senterpartiet tok initiativet og fikk SV med slik at kravet om fullt innsyn i forhandlingene, Norges krav og forhandlingsmandat nå er stilt til Stortinget: Full åpenhet!

Hellas sin EU-kamp

Dette nummeret har hovedtema om Hellas. Om hvordan Troikaen har tatt full kontroll over både politikk og økonomi, detaljstyrer grekerne – og ikke minst: hvordan Syriza, fagbevegelsen og det greske folket slåss mot kneblinga.

Syriza er et sosialistisk parti, en samling av en brei venstreside med sosialister og kommunister. Bortsett fra størrelsen og den politiske virkeligheten de står i, ikke helt ulikt Rødt.

Kampen om Hellas kan få revolusjonerende konsekvenser, hvis de greier å stå imot.

Det viser sprengkrafta og betydninga av nasjonal sjølråderett.

Hellas er heller ikke til salgs!

Erik Ness

Syriza-regjeringen i Hellas står i en dag for dag kamp mot EU-institusjonene og IMF, som bruker ren utpressing for fortsatt å få landet til å følge deres økonomiske politikk. Dette vil pågå helt fram til sommeren, hvis ikke Hellas blir tvunget ut av eurosonen før eller klarer å skaffe seg finansielt armslag på annet vis.

Bakgrunnen er ikke bare Hellas-krisa, men en krise for hele EU-konstruksjonen og kapitalismen, med ringvirkninger også utover Europa.

Arnljot Ask er landsstyremedlem i Rødt og sitter i Internasjonalt utvalg i Rødt.

Mye står på spill, også for Merkel og topplederne i de fleste EU-landa, og for flertallet av folk som får svi for den rådende politikken. Syriza slåss derfor ikke bare for grekerne, men for alle europeere som er utsatt for den ekstreme nyliberalismen som EU er eksponent for. Også radikale i Norge bør derfor engasjere seg på grekernes side.

Norge er ikke noe unntak, sjøl om vi står utenfor EU. Gjennom husmannskontrakten EØS og ved at norsk økonomi er tett sammenvevd med EU berøres vi av krisepolitikken som føres i Europa. Norske myndigheter er på lag med Merkel & Co og er med både på å utpresse og tjene på krisa i Hellas. De 55 milliarder kronene som Stoltenberg-regjeringen skjøt inn i IMFs lånepakke våren 2012, har til nå gitt ca. 4 milliarder kroner i avkastning. Det er mer enn det Hellas 9. april måtte betale tilbake for den lånepakka Norge var med på.

Syriza tar ansvar

En sentral stolpe i Syrizas strategi har vært at de slåss for et annet Europa og ser seg som en aktør på den europeiske arenaen. Alexis Tsipras stilte som toppkandidat for den parlamentariske europeiske venstresida ved EU-valget i mai 2014, og de legger vekt på at dette er ei europeisk krise, ikke bare ei gresk krise, og ber om internasjonal støtte.

Det er historiske årsaker til at venstresida i Hellas må utvikle en annen strategi og taktikk enn den vi har her i Norge. Røttene fra antikken om Hellas som den europeiske sivilisasjonens vugge, virker inn, og ikke minst grekernes uavhengighetshistorie de siste hundreåra: fra krigen mot det osmanske herredømet i 1821–1830, kampen mot den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig og de to høyrediktaturene til Metaxas fra 1936–1941 og oberstjuntaen 1967–1974. Særskilt demokrati- og uavhengighetskampene i det forrige århundret medvirker til den positive holdningen både til EU og euroen i Hellas. Da Hellas ble med i EU i 1981, ble det sett på av flertallet av grekere som en inntreden i den europeiske sivilisasjonen igjen, mens utfalla mot Tyskland som nå dukker opp til overflaten, også fra Syrizas ledere, gjenspeiler skepsisen mot hva Tyskland igjen påfører Europa.

Under massemønstringene rundt 2011–2012 økte i følge Political Barometer oppslutningen om å forlate euroen til rundt 40 % en periode. Det siste året har den droppet til rundt 20 % igjen, sannsynligvis av frykt for at ting blir enda verre hvis Hellas går ut av eurosonen. Den økte oppslutningen om Syriza ved valget i januar 2015 skyldes motstanden mot Troika-politikken. Det var ikke grunnlag for Syriza til å gå til valg på å ta Hellas ut av euroen, dersom de hadde mål om å få regjeringsmakt.

Innad i Syriza var det imidlertid flere som ville ha «ut av euroen» som valgparole. Disse har fått økt oppslutning nå, når en ser hvordan EU-sjefene, den europeiske Sentralbanken (ECB) og Verdensbanken (IMF) fortsetter sin utpressingspolitikk overfor Hellas. Den såkalte «Bridge Agreement» av 20. februar, som skulle gi grekerne en pustepause på fire måneder før en ny avtale om reformprogrammet som fulgte låne-avtalene skal forhandles, fjernet ikke nakketaket på grekerne fordi de ikke har alternativ tilgang til kreditter. EU og ECB stengte av kapitaltilførselen som fulgte de såkalte memorandumene allerede sist høst. Bare da greske banker var i ferd med å gå tom for likvider, åpnet ECB kranen litt i første uka av april, men fortsatt holdes restutbetalingen av lånet, på 7,2 milliarder euro, tilbake. Det gjør at de progressive reformene i 20. februar-avtalen fortsatt står under hardt press.

Fortsatt sier Syriza-ledelsen at førstevalget er å stå i eurosonen og slåss for en ny EU-politikk, men de er nå er i ferd med å få underhånden tilsagn om økonomisk støtte fra annet hold (Russland, Kina, Iran osv). Er dette mer enn taktikk for å myke opp Merkel & Co, og vil Tyskland tillate en «trojansk hest» som kan forandre EU-politikken som har gitt nettopp Tyskland så store fordeler? I dag tyder lite på at uenighetene som finnes innad i EU, i nærmeste framtid vil bli sterke nok til at Hellas kan få støtte fra andre land, før eventuelt Syriza-lignende partier tar makta noen steder.

De røde strekene?

Verken Tsipras eller finansminister Varoufakis setter opp det å bli i eurosonen som et prinsipielt mål. Hvis det går på bekostning av de to røde strekene jeg oppfatter at de har trukket, så er det farvel til euroen. Varoufakis sier at det avgjørende er å føre en politikk som tjener folkeflertallet, om de har euro eller drakmer er underordna. Det er dette som også ligger til grunn for at de har valgt å stå fast på at bevilgningene til den humanitære pakken fra Thessaloniki-programmet står fast, sammen med diverse symboltiltak for å ta inn noen offentlige ansatte igjen, heve minstelønn og pensjoner i to skritt fram mot oktober 2016 osv.

Sjøl om de det foreløpig bare er vedtatt å sette ut i livet ca 10 % av denne krisepakka, prøver EU å ødelegge det finansielle grunnlaget for den. Eurogruppemøtet i Riga 24. april vil avklare om EU vil sette kniven på strupen til Hellas og tvinge dem til å misligholde innbetalinger til Troikaen, ved å fortsatt tilbakeholde de 7,2 milliarder euro på restlånet. Da er det i tilfelle EU som tvinger fram en Grexit.

Den andre røde streken er tvillingsøstra til den første: De vil ikke bøye nakken for Troikaen men holde på den anstendigheten som ble gjenvunnet gjennom valgseieren. Memorandumene er nå borte og er erstatta med en foreløpig overgangsavtale, der representantene for de tre institusjonene hver for seg skal samtale med den greske regjeringen. Troika-teknokrater i skal ikke sitte i Athen og overstyre de greske departementene. Tsipras har frabedt seg tysk kritikk av utspill under møtet med Putin 8. april, hvor han sa at sanksjonene mot Russland nørte opp om en ny kald krig.

Vi er ingen gjeldskoloni men en sjølstendig stat med rett til å drivevår egen utenrikspolitikk.

Det er kompromissløsheten på disse to områdene som har gjort at Syriza har holdt på oppslutningen, trass i kompromisser som ellers er inngått. I februar og mars har Syriza holdt på en oppslutning mellom 45 og 50 %, over det dobbelte av Nytt Demokrati, ifølge Metron analysis. De trenger å beholde denne folkelige oppslutninga dersom de skal få støtte til et brudd med EU om det blir nødvendig de nærmeste ukene eller månedene. Derfor har de også brakt spørsmålene om folkeavstemning eller nyvalg på banen i de siste basketaka. Og sjølorganiseringa rundt «Solidaritet for alle» er fortsatt like viktig framover.

Tilbake til utgangspunktet, at dette også er ei EU/Europa-krise, så er det at Hellas har valgt å slåss innad i EU også en fordel for andre som følger i fotspora: Podemos, Sinn Fein, portugiserne, italienere og franskmenn. Skal EU knuses, må flere bidra. Vår solidaritet og bidrag teller med!

Les mer:

• Her finner du aktuell debatt fra miljøet rundt Syriza: http://www.analyzegreece.gr/

• Nettsida til Solidaritet for alle: http://www.solidarity4all.gr/en/node/220

• Lik og spre Solidarity 4 All sin norske side på Facebook: https://www.facebook.com/sol4all?fref=ts

Vigdis Hjorth:
Et norsk hus, 2014
Leve Posthornet, 2012
Oslo: Cappelen Damm

Dei siste to åra har Vigdis Hjort kome med to romanar som handlar om dei store spørsmåla i Norge i dag: kampen om den norske velferdsstaten og forholdet vårt til «dei andre».

Den nyaste boka, Et norsk hus, handlar om tekstilkunstnaren Alma som kjem tett innpå polske arbeidsinnvandrarar. Alma blir framstilt som ganske kald, fordi forfattaren lar oss få innsyn i kva ho tenkjer om menneskeleg samhandling. Men det er nok ein ganske norsk måte å tenkja på. Alma må av økonomiske grunnar leiga ut ein del av huset sitt, og ho vil helst ha leigetakarar som såg på det som ein midlertidig bustad, sånn at ho slepp å bli kjent med dei. Ho vil ikkje ha nokon innpå seg over lang tid, og vil «ikke ha en hund eller små barn i nærheten som kanskje ville begynne å leke med henne, gå ut og inn av hennes hus og gjøre forholdet til leieboeren mer komplisert enn strengt forretningsmessig». Ein dag har ho dårlig råd og tid, og bryt sin eigen regel. Ho tar inn eit polsk ektepar, som snart blir ein liten familie. Den nyfødte dottera deira veks opp i den lille leilegheiten, mens forholdet mellom foreldra hennar og huseigaren går sin skeive gang. Alma er på venstresida, og ho likar å framstå som fordomsfri. Men i møtet med «de polske», som er måten ho omtalar dei i tankane sine, så blir ho irritert og småleg. Ho likar ikkje at dei brukar for mykje strøm og varmtvatn, dei tar seg til rette med å måka oppgangen sin, og dei kan sjå at ho drikk seg full og ikkje klarer å låsa seg inn si eiga dør. Samtidig sliter ho også med å levera oppdragsverket ho har tatt på seg i samband med stemmerettsjubileet for kvinner og grunnlovsjubileet.

Romanen har ei gjennomgåande ubehagelig stemning fordi Alma ikkje kjenner seg heime i sitt eige hus. Og stemninga blir ikkje betre når Alma og lesaren får innsikt i korleis «de polske» opplever ho som huseigar, ho som eigentleg var så velmeinande. Vigdis Hjorth har med denne romanen både skapt ei spanande historie, men også eit godt bilde på det norske i møte med dei andre.

Leve Posthornet tok anmeldarane med storm, og blei til og med sett opp som teaterstykke av Riksteatret. Det er imponerande for ei bok som handlar om noko så tørt som EU sitt tredje postdirektiv. Men også her maktar forfattaren å gjera dei store spørsmåla om kor Norge går, til ei personleg historie. Boka handlar om Ellinor som jobbar som kommunikasjonsrådgjevar i Oslo. I starten av boka opplever ho at livet hennar er tomt. Ho føler at ho gjer det same som ho har gjort i ti år, utan at det skjer noko viktig. Ho har dårlig samvit fordi ho ikkje klarer å føla dei rektige tinga, verken for kjærasten sin eller andre som står ho nær. Så forsvinner den eine kollegaen hennar, og ho må overta oppdraget han har for Postkom. Ho har aldri høyrd om fagforeninga, og kan ingenting om postdirektivet. Men i arbeidet for å få Arbeidarpartiet til å stemma for å bruka reservasjonsretten, så møter ho plutseleg noko med meining. Ho finn også vanlege folk, postbud og posttilsette, som ikkje passar inn i den glatte kommunikasjonsrådgjevarsjargongen.

Dei fleste lesarane av tidsskriftet Rødt! veit at oppdraget til romanfiguren Ellinor og kollegaene hennar blei krona med eit overraskande vedtak på AP-landsmøtet. Og ikkje overraskande får også leitinga etter meininga med livet si utløysing i løpet av boka.

 

Dette grepet med å knytta romanfigurane sine liv saman med store utviklingstrekk i Norge fungerer bra i begge romanane. Alma og Ellinor i seg sjølv er ikkje symbol på «det norske», eller si samfunnsgruppe. Dei er spesielle personar på sin eigen måte, og dei har ei interessant historie. Men Vigdis Hjort får også den større historia med i romanen på ein god måte. Då ho vann kritikerprisen for Leve posthornet blei det trekt fram at ho blåser liv i den politiske romanen. Det er eit sjeldan og bra prosjekt.

Ingrid Baltzersen

Swaziland: Angrepene på faglige tillitsvalgte øker

Afrikas siste eneveldige monarki har intensivert angrepene på fagforeninger og aktivister. Politiske partier er forbudt i Swaziland. Lederen av partiet People’s United Democratic Movement, Mario Masuku, og ungdomslederen deres,Maxwell Dlamini, sitter i fengsel etter å ha deltatt i 1. mai-demonstrasjon i fjor. Menneskerettsadvokaten Thulani Maseko og journalisten Bheki Makhubu fikk to års fengselsstraff for å ha skrevet kritiske artikler rettet mot rettsvesenet. 19. mars ble Thulani satt i isolat etter publisering av et brev som markerte ettårsdagen for hans fengsling.

Regjeringen nekter å anerkjenne fagforeninger som TUCOSWA og la dem få drive faglig aktivitet.

E-postkampanje: http://www.labourstartcampaigns.net/show_campaign.cgi?c=2692

Undersøkelseskommisjon om gresk lånepakke

Det greske parlamentet vedtok i begynnelsen av april å sette ned en undersøkelseskomite for å se på under hvilke forhold Hellas gikk med på lånepakka fra EU og IMF. Hellas fikk 240 milliarder euro i lån, i bytte mot spareprogrammer diktert av IMF og EU. Hellas betaler 3,6 prosent rente på lånene til IMF. IMF har ifølge Jubileekampanjen tjent 2,4 milliarder euro i profitt på lånene til Hellas så langt.

– Etter fem år med parlamentarisk stillhet om de store problemene som forårsaket en gjeldskatastrofe, starter vi i dag en prosess som vil gi svar på spørsmål til det greske folk, sa statsminister Alexis Tsipras før avstemningen.

Irsk folkeavstemning om homoekteskap

22. mai går irene til valgurnene for å stemme over om homoseksuelle skal få lov til å gifte seg på lik linje med hetroseksuelle. Alle de store politiske partiene og over 75 % av folket i menningsmålinger sier de er tilhengere av en slik lovendring. Homoseksualitet ble først lovlig i Irland i 1993. I 2006 tapte to kvinner i høyesterett en rettsak for å få anerkjent sitt kanadiske ekteskap i Irland. I 2010 fikk Irland en partnerskapslov. I Irland må alle grunnlovsendringer ut på folkeavstemning.

Quebec: Studentstreik mot nedskjæringspolitikk

Over 60 000 studenter forlot sine forelesninger i protest mot nedskjæringspolitikken. Dette er den største studentstreiken i Canada siden 2012 da en stor studentbevegelse sloss mot økning i studieavgiftene. Streiken den gang førte til et politisk skifte og at økningene som ble foreslått, ble lagt i skuffen. Studentene satser på en enda større markering sammen med fagforeninger 1. mai.

Fem kinesiske feminister arrestert

Fem kinesiske feminister, Nu Rongrong, Zheng Churan, Li Tingting, Wang Man and Wei Tingting, har sittet i varetekt siden mars for å ha delt ut løpesedler mot seksuell trakasering. Saken har vekt oppmerksomhet internasjonalt. Damene risikerer opptil fem år i fengsel hvis de blir dømt. President Xi Jinping har ført en tøff linje mot landets opposisjonelle, og håper med dette å framstå som Kinas sterke mann.

Nesten en av ti sysselsatte i petroleumsnæringen

Nye tall fra SSB viser at 239 000 sysselsatte i den norske økonomien kan knyttes til petroleumsnæringen. Dette vil si at 8,7 prosent av alle sysselsatte er direkte eller inndirkete knyttet til petroleumsnæringen.

I 2006 var tallet 186 000.

Rapporten viser at åtte prosent av brutto-produktet fra fastlands-Norge er tilknyttet leveranser til petroleumsnæringen.