Svetlana Aleksijevitj:
Krigen har intet kvinnelig ansikt
Oslo: Kagge forlag, 2014, 383 s.

Blant de mange som var gode kandidater til årets nobelpris i litteratur var Svetlana Aleksijevitj, men juryen valgte – som så ofte før – en høylitterær franskmann. Det var synd. Men vi får trøste oss med at hun å kan leses på norsk.      

Som roman er Krigen har intet kvinnelig ansikt virkelig et enestående verk. Jeg har lest en del, men aldri noe sånt som dette her. Og er det en roman? Jeg veit ikke. Kanskje det er like riktig å kalle det historieskriving eller journalistikk. Det viktigste er å fastslå at det er et enestående kunstverk.

På 1970-tallet blei forfatteren oppmerksom på at i krigen mot nazismen, den sovjetiske versjonen av den andre verdenskrigen, den store fosterlandskrigen, deltok en forbausende stor mengde unge kvinner. Hvor stor? 1 000 000! En million damer, så unge at det er fristende å kalle de fleste av dem for jenter. De sloss og skjøt, gravde, bandasjerte og krøp, førte panservogner og bombefly, døde og overlevde etter heltemodig innsats. Mange av dem fikk prestisjefylte militære utmerkelser. Likevel er den offisielle historieskrivinga prega av breiskuldra mannlige rødearmister. Heltinnene, om en sånn betegnelse fremdeles er i omløp, blei møtt med mistenksomhet og mistro.

Dette ville Svetlana Aleksijevitj finne ut av, så hun reiste rundt i det seinsovjetiske samfunnet og snakka med disse voksne damene som hadde vært ferske 17 år gamle partisaner eller sykepleiere eller skarpskyttere førti år tidligere.

 

Så boka handler om disse samtalene: Hvordan Aliksejeva kom i kontakt med dem, hvordan hun blei tatt imot av damene og familiene deres, og hva slags samtaler med den russiske sensuren hun hadde 20 år seinere, på 2000-tallet, da det blei mulig å få boka publisert. Men først og fremst er det damenes historier fra slagmarka som har fått sin plass på de rundt 400 sidene. På en helt ny måte fylles krigshistoriene med følelser, både sånn som det utspilte seg på det som vi kaller Østfronten 1941-45, og hva slags følelser som slipper løs hos disse damene når de endelig får sjansen til å fortelle hvordan det var 35-40 år etterpå. Enorme emosjonelle demninger åpnes, og det blir fantastisk litteratur av det.

 

Det er vanskelig å la være å gjengi noen av de hundrevis av maleriske krigsscener som Aleksijevitsj gjenoppliver. Teksten er blottet for utenomsnakk. Vi, altså leserne hennes, blir kasta rett ut i krigshandlingene fra første skrifttegn, akkurat som mange av hennes helter blei det, da de 17 år gamle meldte seg på rekrutteringskontorene for å være med i forsvaret av fedrelandet. Enda en gang blir vi minna om det uforberedte sovjetiske forsvaret, de fortløpende nederlaga og tilbaketrekkinga fra sommeren 1941 og ei god stund framover. Igjen konfronteres vi med den ufattelige bestialiteten i den tyske krigføringa, og hvor nådeløse det germanske herrefolkets elitetropper var i sin framferd mot de slaviske og sovjetiske «undermenneskene». Og nok en gang blir vi med på den sovjetiske offensiven, marsjen mot Berlin i 1944 og -45, da den seirende Rødearmeen kan innkassere sin hevn over fascistene. Ja, hele den grusomme historien om Østfronten 1941-45 blir levert en gang til, men på en måte vi ikke har sett eller hørt før. Det er den kvinnelige dimensjonen som forfatteren, med stor bevissthet, lar gjennomsyre skildringene. Ofte fordyper jeg meg i de spennende kamphandlingene og de blodige opplevelsene. Plutselig, med en bitte liten setning, minner hun meg om at, du store verden: det var kvinner som opplevde dette!Og ofte blir en liten rapport avrunda med en oneliner, som ikke har noen alternative reaksjoner: Jeg må legge boka fra meg og grine.

Boka diskuterer aldri hvilken nasjon som betalte den høyeste prisen for seieren over nazismen. Den dokumenterer at det ikke er noe å diskutere. Et sted stiller en tysk torturist spørsmålet til en kvinnelig partisan som er tatt til fange: «Hva er det som gjør at dere aldri gir opp når det ser så håpløst ut?» Kanskje Svetlana Aleksijevitj besvarer en del av spørsmålet hans. Jeg kan bare avslutte med å skrive en varm anbefaling om å lese denne boka. Det er et understatement.

Rune Pedersen

Mannefallet i første verdenskrig var uten historisk sidestykke. I hvert fall ti millioner. Muligens tjue.

Var krigen uungåelig?

Den viktigste årsaken til første verdenskrig var veksten av enorme monopoler og sammensmeltingen av industriell, finansiell og statlig kapital. Det skapte en farlig verden med konkurrerende nasjonalismer.

Neil Faulkner er arkeolog, historiker og redaktør av Military Times. Artikkelen sto opprinnelig i et hefte utgitt av Stop the War Coalition. På nett har vi valgt å dele artikkelen i to, dette er del en. Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.          

Uansett hvor mange som døde i 1. verdenskrig, ble om lag dobbelt så mange skadd, ofte lemlestet eller deformert, mens talløse andre ble drevet ut i galskap. Titalls millioner sto igjen med sorgen etter en sønn, bror, ektemann, far eller elsker som aldri kom tilbake. Det som gjorde den så lang og dødelig, var at krigen nå hadde blitt en industriell prosess.

Industrialisert krigføring

Den første verdenskrigen transformerte det moderne samfunnets evne til å dekke menneskelige behov gjennom masseproduksjon til det motsatte – industrialisert nedslakting.

Masseutskrivning hadde skapt millionhærer. Den prøyssiske hæren ved Waterloo i 1815 hadde bestått av 60 000 mann. Arvtakeren hundre år senere, den tyske hæren på Vestfronten i 1914, besto av 1,5 millioner.

Masseproduksjonen sørget for uniformer, utstyr, våpen, ammunisjon og forsyninger som kunne holde slike styrker ved like. Britene hadde hatt 156 skytevåpen ved Waterloo i 1815, og fra disse ble det samlet avfyrt noen få tusen skudd om dagen da slaget sto. Ved Somme i 1916 hadde de 1 600 skytevåpen. Fra disse ble det avfyrt nesten to millioner patroner i løpet av de første dagene. Slaget varte fire og en halv måned.

Moderne våpenteknologi skapte en ugjennomtrengelig «stålstorm» og en «tom slagmark». Menn krøp fra skyttergrav til skyttergrav, søkte ly i rester av utbombede bygninger eller grov tunneler nedover. Stillstand og slitasje formet hele konflikten.

Industriproduksjonen var avgjørende – det var alltid behov for flere skytevåpen, flere patroner og mer eksplosiver. Millioner av arbeidere ble mobilisert til krigsindustrien. Kvinnene forlot hjemmene og jobbene sine som hushjelper, for å jobbe i ammunisjonsfabrikkene. Hjemmefronten ble et mål for bombing og blokader.

Når den først var sluppet løs, skapte den industrialiserte militarismens dynamikk enda mer dødelige og ødeleggende midler. Etter hvert som rivaliserende forskere og ingeniører begynte å konkurrere for å øke nasjonens drapskraft, oppsto det et tekno-logisk våpenkappløp. I 1914 hadde den britiske hæren ingen motoriserte lastebiler og bare noen få titalls rekognoseringsfly.

I 1918 hadde de 56 000 lastebiler og 22 000 fly. Og de hadde også nye våpen som bombe-kasteren, håndmaskingeværet og tanksen.

Krigen var ikke lenger for små profesjonelle hærer som sloss langt av gårde. Den var blitt en monstrøs ødeleggelsesmekanisme som omsluttet hele samfunn. Millioner ble utskrevet. Millioner arbeidet i våpenfabrikker eller på landsbygda for å tilfredsstille krigsmaskinen. Millioner sultet når forbruket kollapset. Tyskland mistet 1,8 millioner soldater i krigen, men nesten halvparten så mange døde av sult hjemme.

Slik startet krigen

28. juni 1914 myrdet en nasjonalistisk serbisk student arvingen til den østerriksk-ungarske tronen under et besøk i Sarajevo i Bosnia. Fem uker senere var Østerrike, Russland, Tyskland, Frankrike og Storbritannia i krig. Hvordan skjedde dette?

Østerrikske og ungarske herskerklasser styrte imperiet i tospann. Den aldrende habsburgeraristokraten Franz Josef var både keiser over Østerrike og konge over Ungarn.

Habsburgerregimet var truet av den voksende arbeiderklassens aktivisme og av en voksende nasjonalistisk agitasjon blant de underkuede folkene. Det svarte med en uberegnelig blanding av undertrykking og reformer. I 1914 hadde de konstitusjonelle myndighetene brutt sammen, og hauker som general Conrad von Hötzendorf hadde tatt kontroll.

«Bare en aggressiv politikk … kan redde dette landet fra ødeleggelse,» hevdet han. Statens autoritet skulle gjenopprettes gjennom demonstrative militære handlinger.

Målet var Serbia, et uavhengig land på Balkan, som fungerte som et fyrtårn for motstandskampen blant slaverne som befant seg under østerriksk styre. Conrad hadde tatt til orde for krig mot Serbia – «denne giftslangen» – 25 ganger mellom 1906 og 1914. Mordet i Sarajevo ble hans gyldne mulighet.

23. juli utstedte de østerrikske myndig-hetene et ultimatum der serberne ble beskyldt for å være delaktige i mordet, og de ble truet med krig dersom de ikke samarbeidet fullt ut i undersøkelsene, og sørget for å undertrykke all anti-østerriksk agitasjon på eget territorium.

Østerrikerne var misfornøyde med den serbiske responsen, erklærte krig mot Serbia, og satte i verk beskytning av Beograd 28. juli. Dette var de første skuddene i første verdenskrig.

Krigsplaner

Serbia var alliert med Russland. Russerne og østerrikerne var geopolitiske rivaler på Balkan.

Russland var på randen av revolusjon. Barrikader var reist i Vyborg-distriktet i St. Petersburg, og det sto slag mellom kjempende arbeidere og tsarens styrker.

30. juli ga den russiske tsaren troppene beskjed om å mobilisere. Kompromissløse ministre og generaler hevdet at krig var nødvendig for å forsvare russiske interesser på Balkan – og at krigen ville skape en nasjonalistisk bølge som ville oppløse den revolusjonære stemningen.

Men den russiske mobiliseringen truet Tysklands herskere. Nasjonal samling og rask industrialisering hadde gjort Tyskland til Europas mektigste makt. Nervøse rivaler hadde gått sammen i en fiendtlig allianse – trippelententen bestående av Russland, Frankrike og Storbritannia. Tyskland hadde blitt stående igjen med bare én viktig alliert, Østerrike-Ungarn, og sto derfor overfor skremmende utsikter til en tofrontskrig mot overlegne styrker.

Tysklands krigsplaner ble nøye utarbeidet for å møte denne faren. «Schlieffen-planen» – oppkalt etter generalen som utarbeidet den – foreslo en seks uker lang blitskrig for å slå ut Frankrike i vest, for så å flytte størstedelen av de tyske styrkene østover for å møte «den russiske dampmaskinen».

Valget av tidspunkt var alt. Da russerne ga ordre om mobilisering 30. juli, begynte klokka å tikke for Schlieffen-planen. Dermed erklærte de tyske myndighetene krig mot Russland 1. august og mot Frankrike 3. august.

Herskerne i Storbritannia nølte bare et lite øyeblikk. De fryktet at tysk dominans i Europa ville true det britiske imperiets sikkerhet. Den fremste bekymringen deres var å sikre herredømmet til sjøs, handelsruter og kolonier langt borte. Dette var avhengig av et delt kontinentalt Europa og et Tyskland som holdt seg unna havnene ved Den engelske kanal. Storbritannia erklærte krig 4. august.

Utløsere og årsaker

En fortelling er ikke en forklaring. Stormaktene gikk til krig i 1914 fordi de fryktet hverandres militærstyrker. Når rivalene mobiliserte, fulgte de etter med en gang. Men hvorfor var Europa et kontinent av frykt, rivalisering og massehærer i 1914?

Mellom 1873 og 1896 hadde verdens-økonomien befunnet seg i en depresjon. Vekstratene var nesten halverte, og masse-arbeidsløsheten var blitt kronisk. Europas herskere hadde svart med en kombinasjon av imperiebygging og høyt militært forbruk.

Den delen av Afrika som var under europeisk styre, hadde økt fra om lag 10 prosent i 1876 til over 90 prosent i 1900 – en konkurranse om landrøveri kjent, da som nå, som «kappløpet om Afrika».

I 1900 slo en hær bestående av britiske, franske, tyske, russiske, italienske, japanske og russiske styrker seg sammen og invaderte Kina for å knuse et nasjonalistisk opprør og forsvare en rekke mini-kolonier («konsesjoner») på den kinesiske kysten.

I Balkan, Midt-Østen og Sentral-Asia manøvrerte stormaktene også for å få innflytelse, mens europeiske bankierer og industriherrer konkurrerte om kontrakter.

Kolonialismens karakter av konkurranse forklarer også en annen følge av den lange depresjonen – voksende spenninger mellom stormaktene og voksende militærutgifter.

Britene og franskmennene var selv på randen av krig i 1898 da rivaliserende ekspedisjonsstyrker møtte hverandre ved Fashoda i det sørlige Sudan. I 1906 og 1911 var det franskmennene og tyskerne som havnet på randen av krig med hverandre om kontrollen over Marokko.

Det europeiske rustningskappløpet

Etter hvert som spenningene økte, ble Europa et kontinent av soldater og våpen. Krupps stålverk og våpenfabrikker i Essen i Ruhr-distriktet i Tyskland vokste fra 16 000 arbeidere i 1873 til 45 000 i 1900 og 70 000 i 1912. De britiske militærutgiftene økte med nærmere 150 prosent mellom 1887 og 1914. Franskmennene utvidet verneplikten fra to til tre år i 1913 og ga dem dermed en stående hær på 700 000, med reservestyrker på nesten tre millioner.

Industriell masseproduksjon gjorde det mulig å kle, utstyre, bevæpne og mate slike store styrker. Jernbanene gjorde det mulig å bevege og forsyne dem. De rivaliserende generalstabene, som var overbeviste om at krigen bare ville vare noen få måneder, prioriterte hurtige forflytninger. Vidløftige krigsplaner ble satt ut i live for å få styrkene i kamp så raskt som mulig, for at ikke fienden skulle kunne mobilisere og slå til før.

Forløpet ble tvunget fram av krigsplanene, massehærene og konfliktene mellom stormaktene. Men vi må fortsatt forklare hvorfor militariseringen av Europa hadde nådd et slikt omfang i 1914. Etter et århundre med fred over det meste av Europa mellom 1815 og 1914, hvorfor skulle krigen bryte ut med så uvanlig mye vold på dette tidspunktet?

Imperier

På midten av 1800-tallet, hadde Storbritannia, «verdens verksted», produsert 50 prosent av verdens bomull, 60 prosent av verdens kull og 70 prosent av verdens stål, og vært den eneste industrielle supermakten.

I 1914, derimot, hadde Storbritannias andel av bomulls- og kullproduksjonen falt til 20 prosent og stålproduksjonen til bare 10 prosent. Både Tyskland og USA hadde gått forbi Storbritannia som industrimakter.

Storbritannia hadde fortsatt det største imperiet. Det var på sitt største tidlig på 1900-tallet, da Storbritannia kontrollerte mer enn en femdel av verdens landmasser og en firedel av dens befolkning. Men den industrielle styrken for å opprettholde globalt hegemoni avtok.

Nasjonale økonomier ble i økende grad dominert av en liten håndfull gigantiske monopoler i hver sektor. To selskaper, Siemens og AEG, kontrollerte så godt som alt av Tysklands elektriske industri.

To grupperinger, hver bestående av tre selskaper, kontrollerte den kjemiske industrien. Et system basert på konkurranse mellom et stort antall mellomstore selskaper hadde blitt erstattet av et system basert på megaselskaper med monopolistisk dominans over nasjonale markeder.

Industri og banker ble avhengige av hverandre. Ved å utvide lån og ved å kjøpe aksjer og obligasjoner, ble banker de største eierne av industrien – i så stort omfang at enkelte snakket om «monopolkapitalisme», andre brukte betegnelsen «finanskapitalisme».

Stat og kapital

Gigantbedriftenes størrelse, rikdom og makt endret statens rolle. Det var bare i Storbritannia staten ikke hadde noen direkte rolle i industrien i 1914.

Utgifter til jernbane – i seg selv en strategisk nødvendighet – gjorde, i kombinasjon med våpenutgiftene, staten til den største kunden for tungindustrien. I tillegg til direkte investeringer og kontrakter, sørget myndigheter også for beskyttelse fra utenlandsk konkurranse gjennom å innføre toll (skatt) på utenlandsimport – en bevisst politikk for å berike seg selv på bekostning av naboland, som først ble brukt av Tyskland i 1879, og som siden fulgt opp av de fleste andre stormaktene.

På begynnelsen av 1900-tallet var verdens-økonomiens utvikling i ferd med å skape en geopolitisk krise. På den ene siden var det globalisering – hurtig økonomisk vekst, gigantfirmaers dominans, en hvileløs jakt på nye markeder og en stadig økende internasjonal handel. På den andre siden var det økonomisk nasjonalisme, etter hvert som industrikarteller, banksyndikater og stadig mer militariserte stater smeltet sammen til motstridende blokker.

En verden som var delt inn i rivaliserende nasjonalstater og imperier betydde en verden med barrierer mot handel – beskyttelsestoll, sluttede kolonimarkeder og konkurranse fra utenlandske selskaper. Dette var den viktigste årsaken til første verdenskrig – veksten av enorme monopoler og sammensmeltingen av industriell, finansiell og statlig kapital hadde skapt en farlig verden med konkurrerende nasjonalismer.

Utvidelsen av imperiene de siste 25 årene av 1800-tallet hadde skapt en viss sikkerhet (selv om det var på bekostning av hundrevis av millioner som ble drept, undertrykt og utbyttet av europeiske kolonister). Men når oppdelingen av verden syntes å være ferdig, kom rivaliseringen tilbake til Europa. Stormaktenes konkurranse om å bygge imperier ble omgjort til et europeisk våpenkappløp.

Storbritannia og Tyskland

Hovedaksen i den europeiske krisen i 1914 var konflikten mellom Storbritannia og Tyskland.

Mellom 1906 og 1912 hadde tyskerne ført Weltpolitik, verdenspolitikk. Denne bekreftet den fremvoksende tyske imperialismen i motsetning til de etablerte britiske og franske imperiene. Det viktigste uttrykket var et sjøvåpenkappløp med Storbritannia.

Tysk Weltpolitik utfordret to historiske prinsipper bak britisk imperiemakt – behovet for å holde Europa splittet, og behovet for å holde havnene ved Den engelske kanal på «vennligsinnede» hender. Begge prinsippene hadde sitt opphav i at Storbritannia var en øy og i landets forretningsinteresser og tradisjonelle maritime overlegenhet.

Storbritannia og deres utskipingshavner var godt beskyttet av en stor marine. Et splittet Europa ga de britiske herskerne frihet til utbytting av imperiet og profitt fra utbytting på motsatt side av havet. Et forent Europa under en enkelt makts hegemoni, særlig en makt med kontroll over havnene ved kanalen, var en trussel.

Det var dette som gjorde sjøvåpenkappløpet så viktig. For å holde stand mot Tyskland, hadde den britiske flåten vokst fra 29 slagskip i 1899 til 49 i 1914. Storbritannia hadde også forlatt sin tidligere isolasjonisme, og bygget en allianse med Frankrike og Russland.

Dette hadde påtvunget Tyskland en militær byrde som ikke var bærekraftig. Den franske og den russiske hæren hadde vokst parallelt med den britiske flåten. Tyskland var en kontinental makt med fiender på begge sider. De ble derfor tvunget til å gi opp sjøvåpenkappløpet og snu anstrengelsene mot en vekst for hæren. Tyskland kunne ikke både forsvare seg i Europa og utfordre Storbritannia til sjøs.

Mot slutten av 1912 var de tyske lederne blitt overbeviste om at de var i ferd med å tape våpenkappløpet i Europa, og at maktbalansen gikk i deres disfavør. De ville derfor foretrekke en forkjøpskrig før heller enn senere. Helmut von Moltke, som ledet den tyske hæren, mente at «en krig mellom nasjonene var uunngåelig».

En imperialistisk krig

Første verdenskrig kom som et resultat av militær rivalisering mellom allianser av nasjonalstater som sto mot hverandre. Disse nasjonalstatene representerte interessene til blokker av kapital som sto i konkurranse med hverandre i verdensmarkedene.

Britene var i stand til å innta en skinnhellig holdning fordi de hadde erobret det største imperiet på 1700-tallet, og ledet den industrielle revolusjonen på 1800-tallet. De gikk inn for frihandel fordi de var økonomisk etablert.

De kunne fremstille tyskerne som «aggressorer» og «militarister» og hevde at de var «skyldige» i å starte krigen bare fordi de forsvarte et eksisterende imperium i stedet for å forsøke å skape et nytt.

Men de underliggende målene for alle herskerne og alle stormaktene var de samme – å dele opp verden i jakt på profitt og makt. Første verdenskrig var en imperialistisk krig.

Kunne den ha blitt stoppet?

De spenningene og den militære styrken som ble bygget opp i årene før 1914, og det raske utbruddet av krigen etter hvert som én mobilisering førte til en neste, gjør at første verdenskrig kunne virke uunngåelig.

Det var den ikke. Bankherrer, industriherrer og generaler hadde interesse av krig. Det arbeidende folket i Europa og de som levde under kolonistyre i Afrika og Asia, hadde det ikke. Det var heller ikke slik at krigens ofre rett og slett var hjernevasket av nasjonalsjåvinisme, og mer enn gjerne begav seg ut for å bli slaktet.

Etter hvert som stormskyene mørknet i tiåret før krigen brøt ut, sluttet millioner seg til antikrigsprotester. Europa var i 1914 et dobbelt delt kontinent – på den ene siden mellom rivaliserende geopolitiske blokker, og på den andre mellom eliter for krig og massebevegelser mot.

I artikkelen «Om sosialistisk metode» diskuterer Oscar Dybedahl en rekke forskjellige spørsmål rundt sosialistisk samfunnskritikk. Jeg synes tankene hans er både viktige og interessante, og jeg er enig med han i at en form for kritikk av kapitalismen er en forutsetning for diskusjoner av dets alternativer. Her vil jeg snakke om en kort kritikk han retter mot en av disse foreslåtte alternativene, nemlig deltakerøkonomi, eller ParEcon (Participatory Economics).

ParEcon som modell springer ut av type marxistisk samfunnskritikk (se Albert og Hahnels UnOrthodox Marxism) som spesielt trekker på venstremarxistiske og rådskommunistiske kilder (f.eks. Rosa Luxembourg og Anton Pannekoek). I tillegg springer den ut av erfaringene til konkrete revolusjonære sosialistiske bevegelser i land som Russland, Tyskland, Jugoslavia og Spania (noe de nevner gang på gang). Modellen kommer derfor ut av, og prøver å bidra til, de virkelige revolusjonære kreftene som kapitalistiske samfunn genererer.

Dybedahl skriver at å «erstatte en hierarkisk bedriftsstruktur med en ordning der ledelsen velges av og utgår fra bedriftens arbeidere – som eies privat – er fullstendig mulig innenfor eksisterende rammer» og at bedrifter som eies og styres av arbeidere selv, «rokker ikke isolert ved den kapitalistiske produksjonens sosiale form».

Som kritikk av ParEcon er dette enten feilaktig eller irrelevant.

ParEcon modellen inkluderer ikke bare at arbeidsplasser styres fra bunnen opp av arbeiderråd, men også en eliminering av kapitalistisk hierarkisk arbeidsdeling med balansert arbeid og deltakende demokratisk planlegging av økonomien som helhet¹.

Dette utelukker eksplisitt privat eiendom i produksjonsmidler, og det er ingen verdi- eller merverdiproduksjon i Marx’ forstand, og heller ingen profitt. For Marx er dessuten kapitalen et sammensatt sosialt forhold, og dette forholdet inkluderer forholdet mellom kapitalister og proletarer. ParEcon utelukker også dette forholdet, siden modellen utelukker eksistensen av både kapitalister og proletarer uten tilgang til produksjonsmidler.

Hvis Dybedahls kritikk sier at alt dette er ikke rokker ved «den kapitalistiske produksjonens sosiale form», er den feilaktig. Og i så fall må han ha en veldig spesiell forståelse av hva kapitalismens «sosiale form» skal være.

Hvis den derimot kun sier at å velge sine mellomledere kan være forenlig med kapitalismen (hvis alt resten består) er den irrelevant som kritikk av ParEcon, fordi ParEcon modellen involverer mye mer.

Til slutt er diskusjonen hans misvisende fordi den ignorerer at ParEcon modellen også baserer seg på en klasseanalyse og kritikk av erfaringer der nominelt arbeiderstyrte institutsjoner de facto styres av et sjikt priviliegerte mellomledere – enten de velges eller ikke. Hvis demokrati kun består i å velge hvem som styrer deg pluss noen grunnleggende friheter, så er det klart at ParEcon går langt lenger. Dette bringer oss til betydningen av demokrati.

Er kapitalismen forenlig med demokrati? Hvis alt demokrati betyr, er at man kan velge noen representativer her og der og ha et par grunnleggende rettigheter, så er den nok det. Men dette er ikke hva order tradisjonelt betyr, og det er heller ikke alt vi legger i begrepet.

Tradisjonelt betydde demokrati en gruppes kollektive selvstyre, der flertallet reellt styrte et gitt samfunn. Kun fra slutten av 1800-tallet og videre har det blitt bredt brukt om moderne, representative stater med visse friheter som et forsøk på å legitimere dem i respons til populistiske og sosialistiske gruppers voksende popularitet.

Jeg tror det moderne begrepet «demokrati» er vagt, sammensatt og forvirret, med assosiasjoner både til folks reelle, kollektive selvstyre og til ideer om stemming, politiske friheter, samt forbindelser til verdier som frihet, likhet og solidaritet. Disse kommer ikke nødvendigvis sammen, noe for eksempel erfaringene fra arbeidereide (men ikke reellt arbeiderstyrte) fabrikker i Jugoslavia har vist. Empiriske studier viser også at det store flertallet av et lands befolkning har ingen som helst innflytelse på moderne staters politikk².

Bruk av «demokrati», «virkelig demokrati» eller «reellt demokrati» kan være verdifullt til en kritikk av både kapitalismen og moderne stater. Kravene vi har sett om «real democracy» i land som USA, Spania og nylig Occupy Democracy i Storbritannia trekker nettopp på ideen om folkets reelle kollektive selvstyre for å kritisere landets grunnleggende institusjoner og politikk.

Kan kapitalismen forenes med virkelig demokrati på arbeidsplassen? Som Marx og andre riktig har påpekt, er kapitalismen et økonomisk system som drives av maksimeringen av profitt. Den er et sosialt system som utgjør en kraft utenfor og uavhengig av menneskene som lever under det.

Under kapitalismen må arbeideres arbeidsdag styres, direkte eller indirekte, av kapitalens behov. I tillegg til dette tvinges de som lever under kapitalistiske sosiale forhold, til å handle i tråd med kapitalistiske markedskrefter.

Begge disse sidene ved kapitalismen er uforenelige med virkelig demokrati på arbeidsplassen. Man kan ikke ha en virkelig kollektivt selstyrt arbeidsplass som også styres av kapitalen og upersonlige, kapitalistiske markedskrefter.

Det var dette den unge Marx begynte å innse da han skrev at den moderne økonomien gjør mennesket til en «spilleball for fremmede makter»3, og fremmet virkelig demokrati som et alternativ til den moderne staten og kapitalismen. Det er en innsikt som er verdt å bevare.

Paul Rækstad

Noter:

1. For mer, se artikkelen min om modellen her: http://marxisme.no/paul-rakstad/ eller Jasons oversatte artikkel her: http://radikalportal.no/2014/12/03/13658/
2. Se Gilens, M. and Page, B. I. 2014. Testing Theories of American Politics: Elites, Interest Groups, and Average Citizens. Perspectives on Politics 12(3), ss. 564–81.
3. Min oversettelse av «zum Spielball fremder Mächte wird» i MEGA2, bind I:2, s. 149.

Diskusjoner om handelsavtaler framstår som en rein bokstavsalat til tider. Men hva er det som driver fram avtalene?

På tjenester er det ikke toll. Derfor blir disse avtalene ikke til tradisjonelle handelsavtaler, men til avtaler som skal regulere landenes rett til å regulere.

Rolv Rynning Hansen jobber med TISA-avtalen, og er ansatt Fagforbundet. Han er en av initiativtakerne til Trondheimskonferansen, og er regnskapsfører i Forlaget Rødt!.

Etter krigen forsøkte regjeringene å beskytte sine egne og små industrier. Det ble i hoved-sak gjort via tollbarrierer. Men allerede like etter krigen startet arbeidet med å bygge ned disse barrierene. For Norges del sluttet vi oss til GATT (The General Agreement on Tariffs and Trade) allerede i 1947. Siden den gang har det vært konstante forhandlinger om frihandelsavtaler og internasjonale regler. GATT trådte i kraft den 1. januar 1948 og ble i 1995 avløst av WTO (World Trade Organisation). WTO-avtalen er en folkerettslig avtale og WTO er en mellom-statlig organisasjon. Avtalen er regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll. WTO har 160 medlemsland per juni 2014.

WTO er en organisasjon som har til for-mål å overvåke og liberalisere internasjonal handel. WTO omhandler regulering av handel mellom deltakerlandene gjennom et rammeverk for forhandlinger og formalisering av handelsavtaler, en konfliktløsningsprosess som skal tvinge landene til å respektere avtalene innen WTO-systemet. Avtalene blir forhandlet av regjeringene og ratifisert av landenes parlamenter.

For tida forsøker WTO å komme i mål med forhandlingene om Doha Develop-ment Round som ble startet i 2001. Men forhandlingene står i stampe, særlig fordi utviklingslandene motsetter seg en del av den rike verdens pålegg om liberalisering og åpning av sensitive områder. De rike landene har vært i stand til å opprettholde høy importtoll og kvoter på enkelte produkt som blokkerer importen fra utviklingsland, for eksempel gjelder det klær.

Særlig har i-landenes beskyttelse av eget jordbruk, samtidig som utviklingslandene tvinges til å åpne sine markeder, skapt motsetninger. Det er mange utviklingsland som ikke har kapasitet til å følge disse forhandlingene. Det skaper ytterligere problemer for WTO.

Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights (TRIPS). Denne avtalen beskytter copyright knyttet til kultur og massemedia, men også geografiske betegnelser (herunder opprinnelsesbetegnelser), industriell design, layout-design, patenter, nye plantesorter, varemerker, kjennetegn og undisclosed eller konfidensiell informasjon. TRIPS regulerer også håndhevingsprosedyrer og legale tiltak. TRIPS begrenser sterkt utviklingslandenes mulighet til å benytte internasjonal kjent teknologi i sin egen virksomhet for eksempel innen medisin og landbruk. Kjent er for eksempel problemet med aids-medisin som via denne patentbeskyttelsen var så dyr at den ble så godt som utilgjengelig i de fattigste landene, samtidig som det fantes billige alternativer som ikke kunne benyttes pga. patentrettig-hetene, de intellektuelle og immaterielle rettighetene.

WTO har også blitt tungt kritisert for å være udemokratisk. Rett nok kan medlemslandene stemme, men de «grønne rom»-diskusjonene er beryktet. Her har de sterkeste WTO-landene møtt svakere land i små grupper og presset dem til konsensusløsninger gjennom trusler og kjøp. Ofte har kjøp av stemmer gjort de virkelige avstemmingene i WTO til ren sandpåstrøing ved at flertall har blitt etablert før diskusjonene er ferdig.

Norske regjeringer har hatt og har WTO som sin viktigste handelspolitiske arena. Men la oss se på hva regjeringens formål er med handelsavtaler, og målene er ikke særlig forskjellig fra den rød-grønne regjeringen. Sitatene er fra regjeringen.no.

Regjeringens formål:

Frihandelsavtaler sikrer norske eksportbedrifter markedsadgang og konkurransedyktige vilkår i utlandet.

Hva innebærer en handelsavtale?

Det har vært en stor utvikling i innholdet i EFTAs frihandelsavtaler. Fra primært å dekke handel med varer vil dagens frihandelsavtaler vanligvis også inneholde bestemmelser om handel med tjenester, investeringer, tvisteløsning, offentlige anskaffelser, immaterialrett, konkurranse samt handel og bærekraftig utvikling.

Investeringsavtaler

Det fremgår av Sundvolden-plattformen at regjeringen vil øke bruken av bilaterale investeringsavtaler, såkalte BITs, der dette er hensiktsmessig. 

Hovedformålet med å inngå investeringsavtaler er å beskytte norske investeringer i utlandet, spesielt i land der den politiske og økonomiske situasjonen er ustabil, og å sikre at norske bedrifter kan konkurrere på lik linje med bedrifter fra andre land. Det er også et viktig hensyn at avtalene skal fremme investeringer i utviklingsland og bidra til økonomisk utvikling i disse landene.

EFTAs handelsavtaler og WTO

Verdens handelsorganisasjon (WTO) er Norges handelspolitiske hovedprioritet.

Norges arbeid gjennom EFTA for å forhandle frem handelsavtaler er et supplement til Norges arbeid i WTO. EFTA-avtalene står derfor ikke i motsetning til WTO, men utfyller norske WTO-forpliktelser.

Frihandelsavtalene bygger på det multilaterale WTO-regelverket og går lengre enn WTO-regelverket på enkelte områder.

Formålet er altså ikke å sikre goder for det norske folk eller billigere varer. Kun å sikre at eksportindustrien kan vinne markeds-andeler og å beskytte norske investeringer i utlandet.

Men i tillegg til WTO har Norge inngått handelsavtaler direkte med enkeltland, og er sterkt involvert i TISA-forhandlingene. Norge er også berørt av TTIP-avtalen (mellom EU og USA) hvor Norge ikke er en direkte part, men den truer norsk sysselsetting og kan få virkninger både gjennom implementering i EØS-avtalen og indirekte.

Aftenposten om TTIP

Må fjerne barrierer

– Tollsatsene mellom USA og EU er allerede lave, så den store gevinsten ligger i å fjerne andre typer handelsbarrierer. Det dreier seg blant annet om å lage felles produktstandarder og felles reguleringer slik at handelen flyter lettere og med mindre byråkrati, sier Ulf Sverdrup, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Mens land som omfattes av avtalen forventes å styrke sine økonomier, kan landene som står utenfor tape – som Norge, Sveits, Canada og mange u-land.

Dersom USA og EU blir enige om en dyptgripende liberalisering av handelen, kan Norge miste 11 500 arbeidsplasser, ifølge rapporten.

Den anslår også at arbeidsledigheten vil kunne øke med 0,44 prosentpoeng. I dag ligger ledigheten i Norge på 3,5 prosent.

(Aftenposten 27/6-2014)

Bilaterale og multilaterale

Bilaterale er avtaler inngått mellom Norge og andre enkeltland.

Multilaterale er avtaler inngått mellom flere parter (land). Et eksempel er Multilateral Agreement on Investment (MAI) som ble forhandlet mellom medlemmene i Organisation for Economic Co-operation and Development (OECD) I 1995–1998. Mye av elementene i denne avtalen kommer tilbake nå i TTIP og TISA.

WTO har en egen avtale om tjenester, General Agreement on Trade in Services (GATS), men her har utviklingen mer eller mindre stått på stedet hvil de siste årene. Dermed har amerikansk storindustri, med støtte fra europeisk storkapital, startet forhandlingene om både TTIP og TISA.

Samtidig har EU og Canada inngått en avtale (CETA) som bare trenger ratifisering for å tre i kraft. Denne avtalen inneholder en meget omstridt konfliktløsningsmekanisme kalt ISDS (investor state dispute settlement). ISDS gir storselskapene rett til å stevne stater som innfører tiltak som reduserer avkastningen av deres investeringer (eller planlagte investeringer). I WTO-systemet er det bare stater som kan saksøke stater for brudd på forpliktelser.

ISDS har blitt forsøkt innført i TTIP, men nå har de europeiske sosialdemokratene omsider satt foten ned for ISDS, og det ser da ut som om det ikke er flertall i EU-parlamentet for en TTIP-avtale med dette innholdet.

TISA er en avtale, som i motsetning til TTIP, bare omhandler tjenester. Håpet var også her å innføre ISDS, men det ser ut til at det pga motstanden i Europa ikke blir mulig å foreslå dette. Konfliktløsnings-mekanismen i TISA er viktig, det er den som skal beskytte selskapenes investeringer.Kanskje blir det en light-versjon av ISDS?

Både TTIP og TISA handler på hver sine områder om å beskytte utenlandsinvesteringene til storselskapene. Det er svært få tollbarrierer igjen, og på tjenester er det ikke toll. Derfor blir avtalene ikke til tradisjonelle handelsavtaler, men til avtaler som skal regulere landenes rett til å regulere. Man må bygge ned handelshindringer. Det kan være forbrukerrettigheter som merking av matvarer og farlige stoffer (for eksempel leker), det kan være vedtak i lokale folkevalgte organer om lokalisering og åpningstider, det kan være strenge regler om arbeidsmiljø. USA her ikke anerkjent ILOs konvensjoner, fra amerikansk side blir de da en handelshindring. I det hele tatt: alt som hindrer kapitalen i å fare fritt fram.

Framtida under TISA er en framtid uten offentlig leverte eller regulerte tjenester, og det frie markedets prinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en internasjonal arena.

Det er dette avtalene handler om. Ikke å nedbygge tollbarierer.

Det sterkeste våpenet vi har mot markedskreftene akkurat nå er entusiasme. Det kunne vært verre. Derfor må vi møte Syrizas seier i Hellas med støtte og solidaritet, ikke avmålt og kritisk.

Ellen Engelstad er redaktør i Manifest Tidsskrift med ansvar for kultur og vitenskap, og tidligere kulturredaktør i Universitas og Fett. Hun skriver bok om ungdom og krisa i Europa.

Det venstreradikale greske partiet Syriza vant en brakseier i det greske valget. I lyntempo har de dannet regjering og gått inn i forhandlinger om gjeldsstrukturering med EU. Syriza ble dannet som en valg-allianse i 2004, bestående av 13 små og store grupperinger og aktivister på venstresida. Statsminister Alexis Tsipras kommer fra den største fraksjonen, Synaspismos, som kan sammenlignes med SV. En annen stor aktør i Syriza er kommunistiske KOE, som har forbindelser til Rødt. I 2012 ble alliansen omgjort til et vanlig politisk parti.

Syrizas valgseier har fått blandet mottakelse på venstresida både i Norge og internasjonalt. Mens visse, inkludert undertegnede, har vært veldig begeistret for at den radikale venstresida kan vinne valg og ta et oppgjør med EUs kutt- og innstrammingspolitikk, har andre vært skeptiske både til den parlamentariske veien og til koalisjonspartneren, Uavhengige grekere, som er høyrepopulister mot innstramming. Uansett hva man mener om Syriza og situasjonen i Hellas, er den hektiske tiden nå avgjørende for den videre utviklingen i Europa. Svært mye står på spill, og det kan se ut til at enten venstresida eller høyresida kommer til å få et kraftig slag for baugen. Kanskje allerede før denne artikkelen er på trykk. Politikk man trodde var konsolidert og langsom, har begynt å endre seg drastisk fra uke til uke.

Motkrefter og håp

Kreftene som vil at Syriza skal feile, er sterke. Den spanske regjeringen med konservative Manuel Rajoy i spissen vil vise velgerne at radikale venstre er radikal galskap og slå ned Podemos, Syrizas spanske søsterparti som nå leder på meningsmålingene. Irland og Portugal vil fortelle velgerne at når de har måttet gjennomleve tunge troikaprogrammer må Hellas også, og i Nederland, Finland og Tyskland har folk blitt fortalt at grekere er late og ikke betaler skatt.

Rommet for å snu 180 grader rundt og si at man likevel vil hjelpe Hellas, virker lite. Legg til finansnæringen, lobbyister og den generelle høyrevinden som blåser over EU, som vanskelig vil la seg stoppe av en gjeng greske kommunister og sosialister. Håpet om å få gjennom en ny avtale som letter gjeldsbyrden, virker lite. Samtidig har Syriza noen kort på hånden. EU er så integrert at det er vanskelig å fjerne ett ledd i kjeden uten at den ryker, og de som støtter Hellas, blir flere. Obama mener Europa bør skjerpe seg og hjelpe. Det samme gjør ledende økonomer og toneangivende kommentatorer. «Alle» mener at kuttpolitikken er feilslått, en gjeldskonferanse à la den som begunstiget Tyskland i 1953 virker unektelig fornuftig, og de fleste begynner å bli mer eller mindre lei av de steile og moralistiske tyskerne.

Den italienske og franske regjeringen er på papiret sosialistisk, og det samme blir trolig den portugisiske etter valget i år, mens Irland og Spania kan få virkelig radikale regjeringer. Alle disse aktørene kan vippe over i feighet overfor status quo, eller få mot til å støtte en annen retning for Europa.

Vi må vise støtte

Det høres ut som en klisjé, men er like fullt sant: Vi har ingen representanter inne i møterommene i Brussel – utenom Varoufakis, Syrizas finansminister – vår makt er på gata. Og det er derfor vi bør være der og vise støtte og solidaritet, ikke trekke oss tilbake til diskusjoner om hvor usikkert det er langt at de lykkes. Det er derfor jeg skrev i Dagbladet at:

Svært mange på den europeiske venstresida, med Syriza og Podemos i spissen, vil ta Europas sjel som et sosialt og rettferdig kontinent tilbake. Det første som står i veien for det, er Berlin, som står steilt på at troika-avtalene ikke er på forhandlingsbordet. Men de mister momentum og de vil tape.

Ikke fordi jeg kan være helt sikker på at det blir utfallet, men fordi jeg er sikker på at det er slikt vi må si nå. Jeg har møtt motargumenter om at venstresida har vært for skråsikker før, med katastrofale følger. Til det må vi bare innse at nåtida ikke er 70-tallet, og at om Syriza feiler, vil det være gjennom tapte forhandlinger og store vansker med å skape vekst og arbeidsplasser. Sistnevnte, at man ikke greide å legge til rette for en sunn og god produksjon, var også et problem på 70-tallet, men det betyr ikke at vi må frykte noe nytt terrorregime i Hellas, med mindre Gyllent Daggry overtar stafettpinnen.

Hva har Syriza til felles med Høyre–FrP-regjeringen?

Om vi skal sammenligne Syriza med et annet fenomen, kan vi heller forsøke med den mørkeblå regjeringen vi har i Norge. Lik Syriza går de høyt ut med løfter og forslag de selv tror på, men som det ikke er sikkert de får gjennomslag for. For eksempel deres nylige forslag om å selge seg ned i fire statlige selskaper: Flytoget, Kongsberg Gruppen, Telenor og Statskog. De møtte massiv motstand og tapte i stor grad både debatten og saken: Det blir nedsalg i Telenor, og Statskog utredes, men de to andre ble foreløpig lagt tilbake i skuffen. Tilsvarende kan vi se for oss blir resultatet av Syrizas innenrikspolitikk og forhandlinger med EU: De vil tape noe, vinne andre ting og legge noe i skuffen for å kunne tas fram neste gang. Men ingen på høyresida gråter over at de taper igjen og igjen, og trolig er det fordi de allikevel ser ut til å vinne på lengre sikt. På venstresida virker det vanskeligere å gå hardt ut for så å tape, da føles det lett som om alt faller sammen. Men det gjør jo ikke det for nyliberalistene, så hvorfor skulle det gjøre det for oss?

Jeg er for en skrittvis vei til sosialismen, og ikke motstander av parlamentarisk demokrati. Skal vi først ta Berlin, så Manhattan, kan jeg grovt skissert, se for meg at det kan skje som følger: Via folkelig støtte og mobilisering i både inn- og utland vinner Syriza fram med flere av kravene sine og innleder starten på slutten av kuttpolitikken. Det inspirerer andre land, og Podemos vinner valget i Spania med sin radikale politikk, i Irland vinner Sinn Féin. Folk ser hvor mye bedre livet med sosialistisk politikk er for majoriteten (Podemos’ nyoversettelse av proletariatet) og begynner å kreve mer av det samme, mer likhet og mer rettferdighet. Dette sprer seg og ruller nyliberale reformer tilbake, og uten at vi skjønte det selv har Europa blitt et mye bedre sted. Det høres ikke særlig realistisk ut? Nei, men det gjør heller ikke omveltende revolusjon med det første. Den nyliberale vendingen har vært seig, langsom og opplevd store tilbakeslag, men i det store og hele har den vært en «kjempesuksess». Det er på tide for venstresida å støtte opp om en skrittvis forandring framfor å kritisere alle små detaljer hos sine egne.

En artikkel i den tyske, venstreradikale avisa Analyse und Kritik kritiserte Syriza-leder Alexis Tsipras for å ha besøkt et munkekloster som ikke tillater kvinner på området. Etter min mening har Syriza 99 problemer, men noen munker er ikke et av dem. Klosteret er svært kjent i Hellas, så besøket var et frieri til religiøse velgere, noe andre politiske bevegelser ville mene var lurt.

Suksess som spres og forener

Jeg skriver dette i Lisboa hvor jeg alt har vært på to demonstrasjoner til støtte for det greske folket og skal på en til om noen dager. Aktivistene er klare på at de viser solidaritet med Hellas, ikke Syriza, selv om timingen sammenfaller. Den portugisiske venstresida er ikke så godt organisert som den spanske, for å si det forsiktig, men også Portugal lider etter flere år med troika-programmer. Om Syrizas seier og Podemos’ suksess greier å samle venstresida her og organisere dem bedre, er det et viktig skritt i riktig retning.

Langt fra alt viktig skjer i partier, og grasrotmobilisering er helt avgjørende, men det gjør ikke venstreradikale partiers seier mindre fint. Derfor bør vi støtte Syriza nå og si at vi veit at natta blir til dag.

Så får vi se hva som skjer da.

Richard Seymour:
Against austerity.
How we can fix the crisis they made
London: Pluto Press, 2014, 197 s.

Den britiske marxisten Richard Seymour ga tidligere i år ut boka Against austerity som både er en analyse av det som i den engelskspråklige litteraturen omtales som austerity, og et bidrag til kampen for å slå dette tilbake. Boka er, naturlig nok, først og fremst skrevet for et engelskspråklig publikum, noe som blant annet preger de konkrete eksemplene han benytter seg av. Likevel er boka også relevant i en norsk kontekst – austerity er, tross alt, en politikk som er på frammarsj over det meste av verden.

På norsk oversettes gjerne austerity med nøysomhet, nøkternhet eller innstramminger. Problemet med slike oversettelser er at de i all hovedsak er økonomiske begreper. For Richard Seymour, derimot, er det viktig å understreke at austerity først og fremst er en politisk strategi, og at det derfor også må møtes som det. Mens strategien på overflaten fremstår som et grep for å få statsfinansene tilbake i balanse, er det i virkeligheten en del av det han omtaler en nyliberal omforming av kapitalismens byggverk.

Seymour oppsummerer dette i seks punkter:

• Profitt som vokser på bekostning av lønn.
• Svekket sikkerhet og forutsigbarhet.
• Økt ulikhet og lagdeling.
• Tettere sammenveving mellom stat og selskaper.
• Skifte fra velferd til straff.
• En kultur som fremmer hierarki, konkurranse og forakt for svakhet.

Samtidig, påpeker han, det er ikke krisa som er årsaken til denne utviklingen, den har snarere fungert som en katalysator for å iverksette denne politikken der den fortsatt ikke har trengt igjennom.

Et klasseprosjekt

Som politisk strategi må austerity fremfor alt forstås i en klassekontekst, der klasseherredømmet formidles gjennom hegemoni, slik blant andre Antonio Gramsci og Nicos Poulantzas har beskrevet det. Når det lille kapitalistiske borgerskapet klarer å dominere arbeiderklassen, har det å gjøre med at de klarer å få oppslutning om at deres interesser er samfunnets fellesinteresse. Seymours avviser at krisa er en ren finanskrise, men han er også uenig med dem som mener den utelukkende har å gjøre med at profittraten har falt. I stedet fokuserer han på kapitalismens indre dynamikk. I kapitalismens gullalder, i perioden 1945–73, var produktivitetsveksten så høy at det var mulig å sikre arbeiderklassen lønnsvekst, og dermed økt kjøpekraft, uten at det truet profitten. Etter hvert som produktivitetsveksten avtok, ble dette imidlertid et stadig større problem, noe som åpnet opp for andre krefter enn dem som hadde vært hegemoniske i denne perioden, ikke minst finanskapitalen.

Den reduserte produktivitetsveksten førte til et økt press på lønningene for å holde profitten oppe. I flere land, ikke minst i USA, betydde dette at reallønnen falt i store deler av arbeiderklassen. Dermed måtte kjøpekraften opprettholdes på andre måter, først og fremst gjennom lån, da gjerne med sikkerhet i bolig. Dette ble muliggjort gjennom en liberalisering av finanssektoren. Liberaliseringen bidro også til å åpne opp for nye finansprodukter, på den ene siden derivater, obligasjoner og andre spekulasjonsobjekter, på den andre siden kjøp og salg av gjeldsforpliktelser. Småsparere ble oppfordret ikke bare til å investere sine egne penger, men også til å ta opp lån for å investere mer.   

Kapitalismen hadde i sin gullalder vært holdt oppe av et klassekompromiss, der masseprodusenter og betydelige deler av arbeiderklassen hadde etablert et hegemoni. Dette var holdt oppe av produktivitetsveksten og en fordeling av denne der arbeiderklassen fikk en betydelig «del av kaka». Etter hvert som produktivitetsveksten falt til et nivå der dette ikke lenger var mulig, falt også det materielle grunnlaget for dette hegemoniet bort. I stedet var det særlig finanskapitalen og de fremvoksende transnasjonale selskapene som skulle klare å etablere hegemoni, og et av de viktigste redskapene for dette var omfattende angrep på fagbevegelsen, både direkte og indirekte, noe som også ble godt hjulpet av økende arbeidsløshet og påfølgende usikkerhet og midlertidighet i arbeidslivet.

Staten er av stor betydning for å forstå dette. Seymour kritiserer den banal-leninistiske forståelsen av staten som ikke annet enn én klasses redskap til å undertrykke en annen. Han er for så vidt ikke uenig i at den er det som sådan, men han understreker samtidig at den formes gjennom en kamp mellom ulike krefter og ulike klasser. Det er derfor også relevant å se den nyliberale staten i motsetning til en mer velferdsorientert stat i et klassekampperspektiv. Det er ikke, understreker han, slik at austerity handler om å redusere statens omfang, det handler snarere om å endre statens innretning, hvordan den fungerer som stat.

Nyliberalt hegemoni

Et sentralt argument for austerity er at staten gjennomlever en fiskal krise, det vil si at den bruker mer penger enn den får inn. Problemet er at en stat vanskelig kan gå gjennom en økonomisk krise uten at utgiftene vokser, enten det er for å subsidiere arbeidsløse eller for å subsidiere bedrifter og banker som ellers ville gått under. Den fiskale krisa handler dermed mer om hvordan pengene skal benyttes enn noe annet, og er dermed knyttet til en annen krise, nemlig en styringskrise, eller mer presist en autoritetskrise. Siden demokratiet i sitt vesen i betydelig grad er kollektivistisk, har svaret på denne krisa vært å innsnevre hva som faller inn under demokratiet og hva som ikke gjør det, dog uten å innskrenke de demokratiske institusjonene.

Dette er en prosess som også er ideologisk, ikke i den forstand at det finnes en objektivt sett bedre måte å løse krisa på, men i den forstand at det er en løsning som er basert på en bestemt måte å forstå virkeligheten på. Et fungerende hegemoni er avhengig av det Gramsci kalte organisk intellektuelle, det vil si miljøer som er i stand til å formidle et inntrykk av at hegemonens interesser er universelle. Dette er ikke det samme som manipulasjon, det handler snarere om at noen er i stand til å formidle et visst perspektiv på den virkeligheten folk opplever, å konstruere en sammenheng mellom individer og et fellesskap og oppnå konsensus om at det er det eneste, eller i hvert fall det beste, alternativet. Når den arbeidsløse aksepterer at det er hans eller hennes egen feil, at han eller hun ikke står opp om morgenen, deltar på diverse tiltak og søker nok jobber, da viser det hvordan den nyliberale ideologien har vunnet hegemoni.

Siste del av boka er viet til tanker om og perspektiver på hvordan nyliberalismen kan møtes. Her befinner Seymour seg i et slags spenningsfelt mellom reformisme og et revolusjonært perspektiv. Han vier for eksempel stor plass til kampen om staten, men han understreker også at det må skje i et samspill med fagbevegelsen og med sosiale bevegelser. Samtidig advarer han venstresida på den ene sida mot å trekke frem kapitalismens gullalder som et alternativ for framtida, og på den andre sida mot å tro at det er mulig å få gjennomslag for noe annet enn austerity under et nyliberalt regime. Venstresida må heller, mener han, forsøke å forene dagskampene med maksimumsprogrammet og stille offensive krav.

Mellom reform og revolusjon

Som nevnt, befinner Seymour seg på mange måter i et spenningsfelt mellom reform og revolusjon. Det kan derfor til tider være vanskelig å se om målet er å velte kapitalismen eller om det bare er å skape en bedre, post-nyliberal kapitalisme. Dette kan være et problem, i hvert fall dersom man er ute etter en oppskrift eller et politisk program. Men det er, trass i undertittelen How We Can Fix the Crisis They Made, heller ikke det som virker å være hensikten med boka. Det boka gir, er redskaper til å forstå hvorfor den nyliberale politikken har fått det hegemoniet den har fått, og hvordan venstresida kan bruke liknende midler, selvsagt med alle mulige forbehold, til å reise kampen for et alternativ.

Selv om det i Norge, med vår oljeøkonomi, er vanskelig å få oppslutning for austerity slik vi ser det i det meste av den vestlige verden, er det heller ikke vanskelig å se hvordan den nyliberale ideologien legger premissene for den politiske debatten. Siv Jensen satte for eksempel ned en kommisjon som skulle se på hvordan produktivitetsveksten i Norge kunne øke, noe som i seg selv illustrerer flere aspekter. For det første var hun bekymret over at reallønnsveksten var høyere enn produktivitetsveksten. Som flere har påpekt, har dette å gjøre med bytteforholdet med utlandet, og særlig oljeprisen, men at den eneste måten å tette dette på, er å øke profittens andel på bekostning av lønna, var ikke en bekymring for henne. For det andre er kommisjonen inspirert av tilsvarende kommisjon i Danmark. Konklusjonen her var, kort fortalt, mer marked, mer privatisering og flere offentlige oppgaver vekk fra demokratisk kontroll. Dette er heller ikke å undres over, selve problemstillingen oppmuntrer til en slik løsning. Da må man også våge å angripe problemstillingen.

Et annet eksempel er diskusjonen om sykelønn og uføretrygd. Igjen er det den nyliberale ideologien som har fått dominere debatten, hvordan man skal forhindre at den enkelte blir en offentlig utgift. At arbeidsmarkedet har utviklet seg på måter som gjør det vanskeligere for enkelte grupper å delta og tanken om at det offentlige har et ansvar, er det imidlertid få som vektlegger. Ja, hvor internalisert den nyliberale ideologien har blitt, ser vi i forbindelse med forhandlingene om frihandelsavtalen TISA. Denne ble kjent da Wikileaks i sommer avslørte at det foregår hemmelige forhandlinger om en avtale som blant annet legger opp til at beslutninger om å privatisere offentlige tjenester ikke kan reverseres privatiseres. Klassekampen kunne i tilknytning til dette også avsløre at det foregår jevnlige møter mellom regjeringen og NHO der blant annet dette er tema. Under et annet ideologisk regime ville denne typen samrøre mellom stat og kapital antakelig avfødt store protester, men under et regime der konkurransekraften og næringslivets interesser er samfunnets samlede interesser, er det akseptert.

Against Austerity viser hva den nyliberale politiske strategien er, hvordan den har oppstått og hvorfor den ikke møter større protester. Dette er bokas styrke. Når forfatteren kommer til hva som er veien ut av dette, blir han imidlertid litt mer diffus. Dette kan selvsagt kritiseres, men på den annen side sier det kanskje noe om hvor sterkt det nyliberale hegemoniet er. Når det ikke bare er slik at venstresida må minnes på å være offensiv, men når det endatil er vanskelig for en person som Richard Seymour å være mer konkret enn dette, viser det at vi har en betydelig oppgave foran oss.

Mathias Bismo

Å kjøpe 16,9 prosent av en bil eller hus er umulig. Allikevel er det nettopp den stillingsprosenten jeg og mange andre som jobber i helsesektoren, får. Mange ønsker å jobbe fulltid, men får bare deltidsstillinger. Mange jobber kanskje på 3–4 forskjellige steder for å kunne jobbe tilsvarende full stilling.

Hadde ansatte fått fast jobb tilsvarende det de jobber, hadde brukere i helsevesenet og turnusarbeidere hatt en langt mer forutsigbar hverdag.

Christina Beck Jørgensen er leder for Fagforbundet Ungdom og jobber i helsesektoren i 16,9 prosent stilling. Artikkelen er innledninga hun foldt på Kvinner på tvers høsten 2014.

En 24,6 prosentstilling er ikke en uvanlig stillingsprosent i helse-Norge i dag. Men å planlegge hverdagen og måneden med så lite fast er tilnærmet umulig. For ikke å snakke om boligkjøp eller pensjon. Å hele tiden måtte holde timeplanen åpen for ei ekstra vakt, ødelegger all forutsigbarhet i det daglige. I tillegg reduserer det kvaliteten på omsorgen. Jeg skal ta et eksempel fra et sykehjem. Vi har en dame, la oss kalle henne Olga. Olga har 20 pleiere som er vikarer og deltidsansatte innom i uka i stedet for ti faste. Dette skaper selvfølgelig uro og ikke den tryggheten som det bør være på et sykehjem. Mye kan skje med pasienten i løpet av bare en dag, og hvis vi som ansatte skal slippe å bruke flere timer på å lese oss opp om hva som har skjedd siden sist, så må vi være der jevnlig. Når vi er oppdatert på situasjonen og tilstanden, får pasienten bedre oppfølging. Spørsmålet om rett til heltid handler derfor ikke bare om arbeidstakerne, men også om hva slags helsevesen vi skal ha i møte med brukerne.

Mange, spesielt mange kvinner, jobber ufrivillig deltid i dag, og med ufrivillig deltid mener jeg at de ønsker mer. Men vi må også se på de som jobber frivillig deltid.

For hvis Kari ønsker å jobbe 50 prosent frivilllig, så må jo Linda kanskje jobbe 50 prosent ufrivillig for å dekke opp det som mangler. Mange av disse ufrivillige stillingene er helgestillinger, og det er viktig at de ansatte på arbeidsplassen fordeler helge- og ferievakter slik at alle er med å bidrar. Fagforbundet var ute og sa at vi kunne løse dette med å jobbe mer helg. Mange reagerte da vi sa at man kunne jobbe hver 3 helg + 4 helger ekstra i året. Det som er synd er jo at mange av de som klagde på dette, nå jobber annenhver helg og gjerne mer også. Fagforbundet og LO mener at dette er en viktig kamp, og det er en kvinnekamp. Det er stor forskjell på sykehjemmet og fabrikken i byen. På de mannsdominerte arbeidsplassene er det ikke vanlig å få tilbud om 10,2 prosent eller en 45,7prosent stilling. Der er det 100 prosent som gjelder.

4. juni 2013 kom det en ny lov som trådte i kraft 1. januar i år. Den nye loven går til kamp mot ufrivillig deltid. Ifølge Arbeids- og sosialdepartementet fastsetter bestemmelsen at deltidsansatte som jobber mer enn sin avtalte arbeidstid gjennom ett år, vil ha krav på den stillingsandelen de faktisk jobber. Dette betyr at fra 1. januar 2015 kan deltidsansatte kreve ansettelse i tråd med faktisk arbeidstid. Dette er en viktig seier. Ansatte, spesielt i helsesektoren, slipper å kjempe for å få større stillinger. Med dette lovforslaget får de rett på stillinger tilsvarende det de faktisk har jobbet det siste året. Men vi må også passe på så vi ikke har sleipe sjefer som stopper å gi deg vakter når et år nærmer seg.

De nye tiltakene:

• • Lovfestet rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid for deltidsansatte som de jevnt har arbeidet utover avtalt arbeidstid de siste 12 månedene.
• • Plikt for arbeidsgiver til å drøfte bruken av deltidsstillinger med de tillitsvalgte minst én gang i året.
• • Før arbeidsgiver fatter beslutning om ansettelse i stilling som arbeidstaker krever fortrinnsrett til, skal spørsmålet så langt som praktisk mulig drøftes med arbeidstaker.

Kvinner jobber mest deltid

Ifølge fjorårets tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) jobber 41 prosent av kvinner deltid, mot 13 prosent menn. Mange kvinner arbeider dessuten deltid over mange år. Det kan være en av forklaringene på at kvinner fortsatt henger etter i lønn. Tallene knyttet til ufrivillig deltid spriker mye. Mens noen hevder at ufrivillig deltid bare gjelder ti prosent av de deltidsansatte, mener Fafo-forsker Leif E. Moland at det kan gjelde så mange som 50 prosent av de deltidsansatte. Tall fra både SSB og Fagforbundet er imidlertid entydige på at ufrivillig deltid i størst grad rammer kvinner. I tillegg vet vi at rundt 70 prosent av de som jobber ufrivillig deltid, er kvinner. Nesten halvparten av disse jobber innenfor helse- og sosialsektoren. Varehandel og undervisning følger på de to neste plassene. Jobber du i en større stilling enn du er ansatt i, i løpet av 2014, bør du altså ta kontakt med arbeidsgiver for få økt stillingsprosenten din i 2015.

Arbeidskraftundersøkelsen for 2011 viste at 41 prosent av sysselsatte kvinner og 13 prosent av sysselsatte menn jobbet deltid. Av dem som hadde deltidsjobb i 2010, var det 52 prosent som hadde mer enn fem år med deltid i løpet av tiårsperioden. Blant kvinner var andelen nesten 60 prosent, mens for menn var den bare rundt 25 prosent. Fagforbundet mener at alle skal få mulighet til hele stillinger og at ulempene ved ubekvem arbeidstid må fordeles på flere. Deltid er ett av arbeidslivets største problemer. Deltidsarbeidende mangler forutsigbarhet for jobb, inntekt og fritid. Deltid er også et pensjonsproblem. En helsefagarbeider som jobber 75 prosent stilling og jobber i privat sektor, vil tjene for dårlig til å kunne ta ut tidligpensjon fra 62 år selv om hun har rett til AFP.

Både Fagforbundet og andre forbund mener det er i ferd med å utvikle seg et a- og b-lag i arbeidslivet. Det har også med heltid og deltid å gjøre, men det dreier seg først og fremst om lønn og ansettelsesforhold. Privatisering, med overgang til dårligere avtaler og innleie av arbeidskraft gjennom byråer og kontraktører dumper lønn og pensjon. Hullene i turnusen dekkes opp av ansatte i diverse stillingsbrøker – i stadig jakt på ekstravakter. Det er dette diskusjonen om jobbing i helgene egentlig handler om. Fagforbundet gjør ikke jobben sin hvis vi ikke forsøker å gjøre noe med dette problemet. Dersom punktene under gjennomføres og det fortsatt ikke er mulig å gi heltid til dem som ønsker det, kan løsningen være at alle bidrar og jobber noen flere helger i året.

Hva kan gjøres for å få hele, faste stillinger?

• Det må være en rettferdig skift- og helgebelastning på arbeidsplasser som er i gang 24 timer i døgnet, sju dager i uka. Hvis helsearbeidere som i dag jobber sjeldnere enn hver tredje helg bidrar, kan det hende at ingen behøver å jobbe mer enn hver tredje helg – hvis de ikke ønsker det.
• Helgebemanning for helse- og omsorgsansatte i kommunesektoren kan løses ved at ansatte arbeider fire helger ekstra i året.
• Grunnbemanningen må opp.
• Det må ansettes faste, kompetente vikarer. Det er viktig at vikarene får god opplæring og blir en ressurs, ikke en belastning.
• Motivere til å jobbe mer helg ved en kraftig økning av ulempetilleggene.
• Det må lages system for kompetanse-heving, alle må kunne jobbe på alle skift.

Da Kjersti Ericsson ble 70 år i fjor, ble hun spurt om bursdagsønske, og svarte:

Et seminar om sekstimersdagen!

Det arrangerte tidsskriftet i samarbeid med Aksjonskomiteen for sekstimersdagen.

Fullt hus på Litteraturhuset.

Dette er innledninga hun holdt.

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi, og var leder i Norges Kommunistiske Studentforbund, nestleder i AKP (1980–1984) og partileder fra 1984 til 1988. Hun har skrevet fagbøker, skjønnlitteratur og flere politiske bøker. Forlaget Rødt! har trykt opp Søstre, Kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen, opprinnelig utgitt på Oktober forlag.

«8 timers arbeid, 8 timers frihet, 8 timers hvile» var mottoet på det første norske 1. maimerket fra 1892. 8 timers frihet var det viktigste, får vi opplyst på nettsidene til Arbeiderbevegelsens arkiv. Der kan vi også lese hva typograf G.A. Olsen Berg sa i sin 1. mai-tale i Skien i 1894: «8-timers-dagen vil i større grad enn noe annet bidra til å «lette adgangen til opplysning og dannelse og derved berede veien for arbeidernes fullstendige frigjørelse.»

8-timers-dagen var altså en frihetsreform. En virkelig frihetsreform, i motsetning til dem som blir markedsført i dag, som frihet til å kjøpe sprit på julaften og leverpostei på søndag, til å bytte strømleverandør og mobilabonnement så ofte du vil.

Helt fra begynnelsen var altså arbeidstidskampen tett knyttet til kampen for et annet samfunn, for sosialismen, for arbeidernes fullstendige frigjørelse, for igjen å sitere typograf Olsen Berg. Så dristige og vidsynte var pionerene for over hundre år siden. Måten kravet ble gjennomført på, hadde også et sus av framtid over seg: Arbeiderne viste sin makt og handlekraft da åttetimersdagen ble tatt, i 1918, i aksjoner over hele landet. I boka Fjerne Berlin har Edvard Hoem skildra en slik aksjon i en norsk by:

I meir enn ein mannsalder hadde arbeidarane, også i denne byen, bore det same kravet fram, som arbeidarar i andre land: Åtte timar arbeid. Åtte timar fri. Åtte timar søvn. På uteljande faner hadde kravet stått. Tallause bønner var sendt kapitalistane. Ingen ting hadde det ført til. No bad dei ikkje lenger. No gjorde dei det.

Hoem skildrer den spente stemninga rett før arbeiderne skal forlate arbeidsplassen etter bare åtte timer. Formannen prøver å stanse dem, og flere nøler. Og så:

Da var det ein som ropte:-Eg trur verda blir ståande, sjølv med åtte timars dag! Latteren skrall laus. No kunne dei puste fritt. – Opp med bommen, opp med bommen! Mannen som styrte han let han ikkje opp. Da gjekk eit dusin mann under og braut bommen av hengsla, og med skrik og skrål storma to hundre cellulosearbeidarar ut i fridomen.

Året etter, i 1919, ble åtte timers normal-arbeidsdag lovfestet.

Men ble det virkelig 8 timers frihet, for alle? Mora mi var syerske på en tekstilfabrikk i Trondheim i deler av barndommen min. Hvor mange timers frihet hadde hun, etter å ha vært 8 timer på jobb, pluss gjort alt som må gjøres i et hus med mann og barn? 2–3 timer kanskje, og det var en nokså betinget frihet, for både faren min og jeg hadde liksom et krav på tida hennes, et krav som var like sterkt som kapitalistens krav på arbeidskrafta de 8 timene hun var på jobb.

Da min egen generasjon kvinner strømmet ut i arbeidslivet på 1970-tallet, oppdaget også vi at 8-timersdagen ikke ga oss 8 timers frihet. Slik ble 6-timersdagen et viktig krav, et krav som sprang rett ut av den virkeligheten vi opplevde på kroppen, slik det en gang hadde vært med kravet om 8-timersdagen for arbeidere over hele verden. Men det handlet ikke bare om trøtthet og utmattelse. Det handlet også om stolthet og visshet om egen verdi. «En periode i historia til arbeiderrørsla blir ført til ende,» skriver Edvard Hoem om 8-timersdagen:

Perioden da striden stod om retten til å få vere menneske. Retten til å ha kraft att etter at dagen er slutt, og ikkje ofre alt for kapitalen.

6-timersdagen handler også om den retten, om kvinners rett til å være menneske, til å eie seg sjøl. Det er en rett den mannlige delen av arbeiderklassen ikke alltid har satt så høyt, for det har vært en nokså sjølsagt ting at kvinners tid tilhørte andre, enten det var på arbeidsplassen eller i familien. 6-timersdagen er en viktig del av kampen for kvinnefrigjøring. Og det hjelper ikke om hver enkelt kvinne såkalt «velger» å jobbe kortere enn full arbeidsdag. For det vil bryte mot en annen viktig frihet – nemlig friheten fra økonomisk avhengighet av en mann.

Arbeiderbevegelsens pionerer la vekt på friheten til å skolere seg, organisere seg og kjempe for sosialismen. Den nye kvinnebevegelsen sa: «Vi vil leve hver dag!» Det kan høres ut som om vi var mer lettsindige og flagrende enn de alvorlige og målbevisste pionerene som kjempet fram 8-timersdagen. Og kanskje var vi det. Men det var noe viktig viktig i vår parole, noe som også fantes i kravet om 8 timers arbeidsdag. For menneskelivet handler både om å bli og om å være. Å bli – det er å utvikle seg, lære nye ting, forstå mer, kjempe for samfunnsforandring. Å være – det handler om at livet her og nå skal være så rikt og godt som mulig, at vi skal ha muligheten til fine opplevelser og fine møter med andre mennesker og andre vesener vi deler kloden med, at vi skal kunne praktisere det vi har lært og utfolde de evnene og anleggene vi har.

Noen av pionerene var mest opptatt av det som skulle bli. Rudolf Nilsen skrev for eksempel:

Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for deg.
For fremtidens slekt skal du åpne
En bedre og lysere vei.

Lykken er ikke for deg. Det er ikke så rart at mange tenkte slik, for livet var hardt. Men jeg må tenke på Rosa Luxemburg, den store polske revolusjonære, som hele livet kjempet for et nytt samfunn, som levde på flukt fra forfølgelse, hadde lange opphold i fengsel og til slutt ble myrdet og kastet i Landwehr-kanalen i Berlin. Hun skrev:

Jeg forbeholder meg retten til litt individuell lykke.

Livet hennes handlet om å bli, men hun ville også være.

Jeg vet ikke om Rosa Luxemburg fikk oppleve så mye individuell lykke. Men jeg tenker at 6-timersdagen er reformen som kan gi oss større frihet, både til å bli og til å være, og som samtidig bærer i seg en liten protest og et frampek.

«Flate steiner er til å sitja på!,» sier Tusten i Tarjei Vesaas’ nydelige bok Fuglane. I et essay har Dag Solstad gjort denne replikken til Tarjei Vesaas’ egen protest, mot bondesamfunnets knugende krav om å arbeide med jord og skog hver eneste våkne time og aldri hengi seg til noe så lettsindig som å sitte på flate steiner eller skrive dikt og romaner.

Kanskje kravet om 6-timersdagen er vår måte å rope det samme på. De som sitter på toppen skryter av at de arbeider 16 timer i døgnet og moraliserer over alle oss andre som etter deres mening ikke jobber nok, alle oss som har den uhørte frekkhet å bli gamle, slitne og syke, eller lever liv som aldri kan gå på skinner, kanskje fordi det kom skeivt ut i starten. Det er ikke det at vi mener arbeid er en forbannelse. Slett ikke. De aller fleste av oss utfører arbeid som vi har grunn til å være stolte av, og som gir oss glede – når det ikke blir slit, når vi har rom til å utføre det slik vi vet at det skal utføres, når vi ikke forfølges av stoppe-klokker og skjemaer med alle de mål som kan pønskes ut av folk uten førstehånds kjennskap til den virksomheten de skal måle. 6-timersdagen er også et krav om at arbeidet skal gi oss glede, som del av en allsidig menneskelig virksomhet der det også skal være plass til mye annet, ikke minst å sitte på flate steiner.

Faren min, Harald Ericsson, var fabrikkarbeider da jeg var barn. Men han skrev også dikt. Ett av diktene hans heter «Kjærlighetens søskenbarn», og det er arbeidet han omtaler på denne måten. «Kunne vi bare rense arbeidet for dagens gift,» skriver han. Jeg har tenkt på hva han mente med det, og kanskje mente han at arbeidet blir forgiftet av å være underkastet en kapitalistisk logikk, der målet er profitt til noen få, i stedet for velferd og utfoldelse for alle. Når arbeidet blir renset for denne giften, kan det virkelig bli «kjærlighetens søskenbarn», noe vi gir hverandre fritt og i solidaritet. I kravet om 6-timersdagen ligger det et frampek mot et samfunn der arbeidet er kjærlighetens søskenbarn.

8-timersdagen var en frihetsreform, sa jeg. Det samme vil 6-timersdagen være. 6-timersdagen vil gi oss større frihet, både til å bli og til å være. Men, som vi vet er frihet et vanskelig ord. For mennesker er alltid innvevd, i forholdet til andre mennesker, i forhold til samfunnsstrukturer og betingelser, som legger til rette for noen handlinger, og gjør det svært vanskelig å handle på andre måter.

I vårt samfunn skal det for eksempel svært mye til av personlig innsats for å unngå å være medskyldig i en ressursbruk som truer leveforholdene for alle, men mest for dem som har minst skyld i ødeleggelsene. Vi tramper gjennom livet med kjempesvære økologiske fotavtrykk , ikke fordi vi ønsker det slik, men fordi betingelsene for dagliglivet vårt gjør det å handle annerledes til en evig kamp for å svømme opp fossen.

Du kjøper sjampo og hudkrem, og risikerer å spre siloksaner i avløpsvannet, en miljøgift som hoper seg opp i næringskjeden og kan gi fosterskader. Du skal på vinterferie og investerer i noen bokser av den fine, moderne skismurninga som den spreke naboen din har anbefalt. Men denne smurninga inneholder fluorkarboner, som brytes ned veldig sakte i naturen, og som kanskje omdannes til enda giftigere stoffer. Hos dyr har en sett at fluorkarboner kan gi misdannelser på nyfødte, endringer i arvestoff og stoffskifteforstyrrelser. Du går på apoteket og kjøper plaster, og når du kommer hjem ser du at dette plasteret er ekstra effektivt bakteriedrepende, fordi det inneholder nanosølv. Men nanosølv er ikke bare giftig for bakterier, det er svært giftig for alt som lever i vann. De nye sokkene du nettopp kjøpte er kanskje også belagt med nanosølv, for at de ikke skal lukte så vondt. Men hva skjer når du vasker dem, og skyller ut vaskevannet etterpå? Hvor blir det av nanosølvpartiklene? Så går du i blomsterbutikken og kjøper en rosebukett som oppmuntring til en som trenger det. Men rosene dyrkes i Afrika, på jorder som før produserte mat til lokalbefolkninga. Rosene sendes til Europa med fly, og utslippene bidrar til å varme opp kloden, som igjen kanskje fører til tørke på de jordene som lokalbefolkninga fortsatt har til å dyrke mat på.

Å velge seg bort fra alt dette på individuell basis vil kreve en oversikt, en kunnskap og en arbeidsinnsats som de færreste makter. Vi ønsker oss frihet fra tvangen til å leve et dagligliv som gjør oss til miljø-kriminelle. Det krever strukturelle endringer som vi knapt kan overskue.

Så hva har alt dette med 6-timersdagen å gjøre? Forsvinner nanosølvet, fluorkarbonene etc. med 6-timersdagen? Nei, det vet vi at de ikke gjør. Men kravet om 6-timersdagen setter spørsmålstegn ved vårt samfunns grunnleggende dogme – at alt må vokse og vokse. Å kreve 6-timersdag, det er som å stanse opp litt og spørre: Hvor er vi? Hvor er vi på vei? Er det dit vi vil? Og til å sette hæla i bakken og si nei, vi vil en annen vei.

Og hvor vil vi? For tida er det populært å snakke om å stille krav. Du må sjøl stå på, gjøre en innsats. Det gjør da også folk, men mange opplever at mulighetene lukker seg foran dem. Men hvorfor er det så bra med krav? Det finnes samfunn hvor det er så tøft å klare seg at bare de sterkeste og smarteste kan leve et godt liv. Slike samfunn stiller krav, men er de gode samfunn? Det finnes samfunn der du må ha en helt usedvanlig personlig integritet for å være i stand til å leve opp til alminnelige moralske standarder. Hitler-Tyskland var et slikt samfunn. Slike samfunn stiller krav, men er de gode samfunn? Når det er mørkt, ser en stjernene, heter det. Men kanskje er det bedre at stjernene ikke synes så godt, fordi sola skinner på alle?

6-timersdagen vil bety at det blir enklere for flere å jobbe full tid uten å slite seg ut. Det er bra, det peker riktig vei. Vi trenger slike reformforslag på mange områder, vi kan gjerne kalle det en kamp for et enklere samfunn: For eksempel reformer som gjør det enklere for flere å leve et dagligliv uten å øde jordas ressurser. Reformer som gjør det enkelt å kjøpe klær uten å bidra til hensynsløs utnytting av kvinner og barn i fattige land. Reformer som gjør det enkelt å bidra med sitt i foreningsliv og politikk. Osv. Osv. Kort sagt, reformer som gjør at vi kan leve godt og anstendig i samfunnet uten at det krever altfor store krefter og altfor mye mot.

Jeg vil avslutte med et dikt. Det er skrevet i 1988. På det tidspunktet var 8-timersdagen 70 år. Nå er det jeg som er 70 år. Det er en ganske anselig alder, men 8-timersdagen er altså snart hundre. Stort eldre bør den ikke bli, det er mitt bursdagsønske.

Og så: Vi vil leve hver dag.

Vi vil leve hver dag!

Se, nå skinner sola og svalene suser mot lyset!
Og her går du lettkledd i maivinden uten å fryse
fra jobben til klesvaska hjemme som står der og venter
på deg, og på tusener vårville, solsugne jenter.
Nå lyder det slagord og sanger og rop nedi gata,
der går et protesttog mot noe du alltid har hata:
mot råskap, rasisme og hat mellom svarte og hvite,
men du må få kjøpt mere mat, ellers blir det for lite.
Når morgenen gryr er sekundene nye og blanke,
og da kan det hende du føder en svimlende tanke,
den skulle du gjerne ha fulgt for å se hvor den ender.
Men først må du mase på ungen: Drikk melk og puss tenner!
Nå lyser augustmånen rødgul og varm ut i natta.
Den pleide du før bli så kjærlig og myk og betatt a’.
Ja, alt kunne vært som den første, berusende tida.
Men du er så trøtt, så du snur deg og sovner på sida.
Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
for solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!

Kjersti Ericsson

Fra diktsamlinga, By oss ikke noe smått
Oktober forlag, 1988, Oslo

Vietnamesernes seier over franskmennene i 1954 gav gjenlyd over hele verden. Det var den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.       

Per Velde er lektor, og har skrevet bøkene Løp! og Raddis!. Han har skrevet flere artikler i tidsskriftet, og har oversatt en av artiklene i boka av Samir Amin som kommer på Forlaget Rødt! i desember, Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter.

Vietnam 1944: Den franske kolonien Indokina har vært okkupert av Japan i fire år. Nå går 2. verdenskrig mot slutten, og i Frankrike legges det planer for å ta tilbake kolonien. Men undergrunnsbevegelsen Vietminh (leder: Ho Chi Minh) protesterer:

Franskmenn som kjempet mot tysk herre-dømme vil nå fortsette sitt eget herredømme over andre folk.

I USA skriver president Roosevelt:

Frankrike har hatt landet– 30 millioner innbyggere – i nesten 100 år, og folk der har det verre enn før de kom … Frankrike har melket Indokina i hundre år. Folket i Indokina har krav på noe bedre.

Året etter, den 20. august 1945, skriver den Japan –innsatte «keiseren» i Annam, Bao Dai, til de Gaulle:

… det vietnamesiske folket … vil og kan ikke lenger tåle noen form for dominans eller utenlandsk styre. De ville forstå dette bedre hvis De kunne se og føle den vilje til uavhengighet som ulmer på bunnen av alles hjerter og som ingen menneskelig makt lenger kan undertrykke … fransk styre vil ikke lenger bli adlydt; hver landsby vil bli et motstandsreir.

Vietminh gjør seg klar til å kjempe. Bak bevegelsen står en kjerne i Indokinas kommunistiske parti, dannet i 1930 av Ho Chi Minh, Pham Van Dong, Vo Nguyen Giap m. fl. Vietminh bygges nå ut som en stadig sterkere organisasjon for frigjøring av landet.

Den 2. september 1945 kapitulerer Japan, og samme dag trer Ho Chi Minh fram på den politiske arena: Den demokratiske republikken Vietnam blir utropt. Og kort etter, i oktober, går de til væpnet oppstand i Hanoi. I løpet av et halvt år har de i store områder i nord fått opprettet en provisorisk regjering, landsbyene styres av folkeråd, og 2. mars 1946 blir Ho Chi Minh utropt til president. Men situasjonen er kaotisk, i sør står britiske tropper og i nord kinesiske (Kuomintang) – det var til dem Japan hadde kapitulert; dette hadde stormaktene bestemt i Potsdam, vietnameserne blir oversett. Samtidig sender de Gaulle et fransk ekspedisjonskorps for å gjenopprette fransk suverenitet, og general Leclerc – Paris’ frigjører – inntar Saigon. Vietminh åpner geriljakrig mot de franske styrkene.

Men stadig flere franske tropper ankommer, til sammen 100 000 mann, og den relativt svake Vietminh-bevegelsen må inngå kompromisser; kineserne i nord er også et usikkerhetsmoment. Også Leclerc vil forhandle, han forstår at det er umulig å gjenerobre hele landet. I forhandlingene i mars 1946 skriver Ho Chi Minh under på følgende: Vietnam skal være del av Den franske union (det nye samveldet for kolonier), men anerkjennes til gjengjeld av Frankrike som en fri stat, med eget styre og egen armé. Og de franske soldatene skal tas imot som venner. Siden skal det forhandles videre. 20 000 franske tropper går deretter i land i Haiphong, og situasjonen roer seg – foreløpig.

Frankrikes plan var en føderasjon av fem land: Laos, Kampuchea og tre «land» i Vietnam: Tonkin, Annam og Cochin –Kina. Dette avviste Vietminh, Vietnam var ett land. Men i Frankrike var det politisk kaos, regjeringen holdt ikke styr på sine folk, og Frankrikes representant i nord kom derfor til enighet med Ho Chi Minh om et samlet Vietnam, mens representanten i sør, de Gaulles høykommissær, under innflytelse av de franske colons, opprettet et selvstendig

Cochin – Kina. Og han tolket avtalen strengt: En kontrollert autonomi, ingen uavhengighet.

Ho Chi Minh forhandlet nå med franskmennene, både i Vietnam og i september i Paris, uten at det kom til enighet. Parallelt med dette var det stadig mindre trefninger. Og det var ingen hemmelighet at franske militære klødde i fingrene etter å gi denne «hæren i filler» en lærepenge: I november 1946, etter et nytt sammenstøt, bombarderte marinen havnebyen Haiphong og drepte tusener. Dermed var «freden» over. 19. desember gikk styrker under ledelse av skole-læreren Giap til angrep på flere franske garnisoner i Hanoi. Franskmennene svarte med alt de hadde – fly, marine, kommando-tropper. Etter voldsomme kamper ble Vietminh drevet ut av byene, gikk under jorda, og forsvant i jungelen. Og Ho Chi Minh sendte ut en appell til befolkningen om full krig:

Kjemp med alt dere har. Kjemp med våpen, kjemp med spader og greip, kjemp med stokker.

Dermed satt franskmennene i hengemyra, noe de foreløpig ikke forstod. Krigen fortsatte, men mot en fiende de ikke så. Broer ble sprengt, veier ødelagt, landsbyer brent, en krig full av bakhold, uten ansikt. Sivilbefolkningen forsvant i jungelen når de nærmet seg. En form for krig som i dag er kjent som folkekrigen, basert på støtte fra befolkningen og hvor soldatene opererer «som fisken i vannet» (Mao).

Vietminh bygde nå ut et omfattende nett. Geriljaangrep, våpentyverier, sabotasje-grupper, smugling av ris. Og skolering av folk over hele landet. Mye foregikk bokstavelig talt under jorda og om natta. Hovedinnsatsen var i nord, der hvor Ho Chi Minh i 1944 hadde hatt 700 mann. Nå hadde de en hær på 70 000 hvorav 12 000 i sør. Og stadige franske opprenskingsaksjoner var alltid forgjeves. «Det blir en krig mellom tigeren og elefanten,» hadde Ho Chi Minh sagt til general Leclerc før bruddet– et kjent bilde i Vietnam: Tigerens stadige og utholdende bitt mot den store elefanten som til slutt må bite i gresset.

Fram mot 1950 gikk det trått for Vietminh. Koloniherrene dominerte nå utviklingen på fransk side, eierne av svære te- og gummiplantasjer som tjente formuer og ikke ville høre snakk om fred. Først da kommunistene seiret i Kina, snudde det. Vietminh fikk nå masser av amerikanske våpen som kommunistene hadde erobret fra Kuomintang. Seinere også russiske våpen: artilleri, lastebiler, luftskyts. Høsten 1950 hadde Giap en godt rustet hær på 160 000 mann. Og da franskmennene i oktober skulle evakuere Cao Bang –basen i nord – angrep Giap og knuste 4000 mann elitetropper i jungelen i et regulært slag. Kort etter skjedde det samme i Lang Son. I løpet av et par uker ble franskmennene regelrett kjeppjagd fra nordområdene, et sjokk – de som hadde betraktet fienden som ville bander. Og moralen sank.

I mellomtida hadde verden endret seg. Revolusjonen i Kina, Koreakrigen og delingen av Europa hadde ført til den kalde krigen. Og i Vietnam var det knapt lenger snakk om å gjenerobre et kolonivelde, men om å stoppe kommunistenes frammarsj, demme opp. Dermed var det blitt i hele Vestens interesse å knekke Vietminh.

Fra Paris kom nå general Lattre de Tassigny. Og hele året 1951 sloss han og Giap om det rike Tonkin – deltaet. Vietminh hadde nå kontroll over store områder, og var blitt anerkjent av Peking og Moskva og av landene i Øst-Europa. Giap hadde en halv million mann og franskmennene 400 000, av dem 2/3 koloni-tropper, altså ikke franskmenn. Overalt i landet fantes nå Vietminh-baser, i de dype skogene, i fjellområdene, i sumper og landsbyer. Disse foretok endeløse småangrep. Og franskmennene måtte spre sine tropper i kampen mot denne usynlige fienden. Samtidig hadde Giap også store hærenheter som førte regulære slag. Og der var bevegeligheten hans største fortrinn, på et utrolig «veinett», utbygd og utvidet uten stans av tusenvis av frivillige i disse åra. Forutsetningen for seirene var de hundretusener av fattige kulier som bar og fraktet utstyr. Disse kunne med bærebambus eller sykler bringe mat og materiell til troppene som gikk til fots og som derfor kunne for-flytte seg 25 km på én natt. For en divisjon på 12 000 mann, på marsj i 14 dager, trengte massevis av bærere, slike som levde på en bolle ris om dagen. «Giaps lastebiler i jungelen», ble de kalt.

Artisjokk-metoden

Giaps metode var artisjokk-metoden. De tok franskmennene «blad for blad». Omringet en avdeling om natta, sirklet den inn, alltid med overlegen styrke, kastet seg over fienden, og knuste ham. Og forsvant igjen. Nesten alle deres slag ble utkjempet om natta. Folkekrigens metode. I januar 1952 ble de Lattre avløst av general Salan som igjen ble etterfulgt av general Navarre i mai 1953.

Ved inngangen til 1954 kontrollerte Vietminh 2/3 av landet, men ikke byene. I Frankrike ville venstresida ha forhandlinger med Vietminh. Kommunistpartiet, landets største, hadde i alle år kjempet innbitt mot krigen – mens regjeringen ønsket «internasjonale forhandlinger», helst at USA skulle overta. Disse skulle åpne i Génève 26. april. Det var derfor viktig for begge parter å ha en god forhandlingsposisjon. Høsten 1953 hadde Giap begynt å bevege seg mot Laos, et land «alliert» med Frankrike. Dette ville Navarre forhindre, og samtidig påføre vietnameserne et knusende nederlag. I november 1953 valgte han seg ut Dien Bien Phu, porten til Laos, for sin operasjon Castor (bever). En landsby på et sletteland med enger og rismarker i et 17 km langt og 6–7 km bredt dalføre. Navarre mente at området var så vilt at Giap bare kunne få fram to divisjoner og 20 000 kulier med tilførsler. Og artilleri og luftvern var umulig å bringe fram. Inn i denne dalen ville han lokke Giap, legge en felle, og tilintetgjøre troppene hans. Noen av de skogkledde åsene rundt var 6–700 meter høyere enn dalen, og hvis vietnameserne angrep derfra, måtte de skyte over åsen fra baksida, for kom de på framsida, ville franskmennenes fryktelige ildkraft knuse dem. Fallskjermtropper ble nå sluppet ned og innbyggerne i dalen fordrevet. Flystripa (etter japanerne) ble bygd ut og soldater og materiell fraktet inn. Kanoner, mortere, ti lette tanks, en bulldozer og enorme mengder ammunisjon. Planen var å foreta mindre utfall fra denne basen, det skulle lokke Giap til et større angrep så de kunne utslette ham. Snart var de 16 000 mann i leiren, bl.a. 5000 fremmedlegionærer hvorav 1600 tyskere, mange tidligere SS-menn og fallskjermjegere fra Luftwaffe.

På lavere høyder rundt basen ble det bygd ut åtte framskutte stillinger, støtte-punkter, som bar navn som Eliane, Gabrielle, Béatrice, Anne-Marie etc. Disse var igjen delt inn i sektorer som het Eliane 1, Eliane 2 osv. Med skyttergraver, piggtråd, sandsekker, jordvoller og miner. Til dette reiv de hus i byen og brukte treverket, særlig bjelkene. Men ingen beskyttelse av betong, ingen underjordiske ganger og dypere tilholdssteder ble ansett som nødvendig. De gravde seg ned og lesset bare på med sandsekker, så sikre følte de seg. Taket bestod av stålplater. Utpostene var tungt bemannet, minst en bataljon (7–800 mann) på hvert sted, og delt inn i nummererte avsnitt; den største – Isabelle – hadde 1700 mann med to kanonbatterier og tanks. Dien Bien Phu skulle være en «pinnsvinleir» som struttet av skyts. Men en rekke offiserer protesterte mot valg av sted og mente det var helt uegnet, noe som også framgår av at dalen ble omtalt som «la cuvette»– en bolle. Som kommandant ble innsatt general de Castries.

Giap bestemte seg: Her tar vi slaget! En avgjørende seier her vil endre hele styrkeforholdet ved forhandlingene i Genève! Hæren satte seg i bevegelse, og nærmest som en innledning knuste de på veien en fransk base – av 2100 mann klarte bare 185 å unnslippe til Dien Bien Phu! Nå ble det alminnelig mobilisering i nord for å skaffe kulier, og disse bygde så om natta, i uke etter uke og med umåtelig slit, et omfattende veinett som kunne bringe fram artilleri og luftvern. Franskmennene merket ingenting. Nå kunne Giap få fram fem divisjoner (60 000 mann) og 70 000 kulier, og i alt skal 260 000 bærere ha vært i sving under hele operasjonen («våre føtter er av jern»), og på sykler trillet de bører på inntil 250 kg. I slutten av januar 1954 var alt på plass og Giap begynte innsirklingen. Fram til angrepet startet den 13. mars hadde de klart å skjule det tunge skytset på områder Navarre mente var utilgjengelige. Men vietnameserne hadde demontert kanonene og båret delene på ryggen opp i fjellene hvor de ble satt sammen igjen. (Seinere beregninger går ut på at Vietminh hadde fire ganger mer artilleri enn franskmennene). Veier ble anlagt i fjellskråningene, og skyttergraver og underjordiske rom gravd ut: Vietnameserne oppgir at de gravde ut 45 km skyttergraver og 450 km løpegraver rundt hele dalen. Om natta. Nesten opp i nesa på franskmennene som fortsatt ikke merket noe til disse store arbeidene. Til slutt var basen totalt omringet, og flyplassen siktet inn fra skjulte kanoner. Noen få granater ble avfyrt, og franskmennene antok da ironisk at fienden kanskje likevel hadde fått brakt fram en kanon eller to.

Den 13. mars klokka 17.00 begynte angrepet. I timevis hamret intens ild fra tungt artilleri og mortere over franskmennene, et ekstremt sjokk for styrkene i Dien Bien Phu – hva faen er dette!? – fienden er stinn av tunge kanoner! – hvordan i helvete har de klart det!? Tre netter på rad veltet massive bølger mot de franske forsvarsverkene. Etter bare 7 timers kamp var stillingen Béatrice (fremmedlegionærer) utslettet og ledelsen drept; stillingen var ikke bygd for å motstå tungt artilleri og ble nærmest pulverisert. 500 mann ble drept. Samtidig ble flyplassen nesten satt ut av spill. Artillerioberst Piroth, som hadde «garantert» at han skulle knuse fienden med sin voldsomme ildkraft, begikk sjølmord. Nå var franskmennene i praksis lukket inne. Og Ho Chi Minh forklarte situasjonen for en gruppe internasjonale journalister på følgende måte: Han tok av seg sin gamle kolonihjelm (scenen fins på et berømt fotografi), snudde den, pekte på bunnen og sa: «Her er franskmennene.» Så pekte han rundt kanten av hjelmen og smilte: «Og her er vi.»

Tigeren var i støtet mot elefanten

Det ble et blodig slag som varte i 57 dager, fulgt av verdenspressen. I Frankrike sørget sensuren lenge for at tonen var optimistisk, man snakket om «victoire», og skjulte virke-ligheten. Store overskrifter og dramatiske bilder, fra time til time kunne man følge den desperate kampen i radio. Daglig var det intervjuer med offiserer og soldater mens lytterne hørte kulene hvine. Men krigen var langt borte, og folk var ikke veldig engasjert – dette var ikke deres vernepliktige sønner, men profesjonelle kommandotropper, fallskjermjegere og fremmedlegionærer – elitetropper – både her og under Algerie-krigen beryktet for tortur og grusomheter.

Dagen etter Béatrice stod Gabrielle for tur. Etter to dager var det over, til tross for at franskmennene her satte inn seks lette tanks. Her falt 1000 mann. Etterpå ble en rekke «svake» offiserer degradert til soldater, og flere soldater ble degradert til kulier. 23. mars kutter Vietminh forbindelsen til støttepunktet Isabelle som ligger 3 kilometer borte og har 1700 mann – de kjemper der isolert fram til nederlaget. 23. mars må også støttepunktet Anne-Marie oppgis, det er forsvart av tai-tropper, en minoritet i Vietnam, og Giap har fått spredd flygeblader om at dette ikke er deres krig; om morgenen, i tåka, deserterer flertallet. Flyplassen er nå enda mer ødelagt, og etter 27. mars kan ingen flere forsterkninger eller forsyninger lande, og ingen sårede evakueres – alt må droppes i fallskjerm, og vietnamesiske maskingeværer og luftskyts gjør store innhogg: Av 347 transport – og kampfly blir 48 ødelagt og 167 skadd.

General de Castries er nå deprimert og nedbrutt, og isolerer seg i sin bunker; ledende offiserer foretar derfor et hemmelig «kupp» og overtar kommandoen, men det blir enighet om at generalen utad skal stå som kommandant for å motvirke demoralisering.

Den andre store bølgen kom i dagene 30. mars til 4. april. 30. mars erobrer vietnameserne Dominique 2 og Eliane 1; disse gjenerobres av franskmennene dagen etter i et voldsomt angrep, men bare timer seinere blir de igjen drevet vekk. Deretter tok vietnameserne Huguette 7, men ble igjen jagd bort med tanks – noe som skjedde flere ganger. Nå kom bombefly fra Hanoi til unnsetning, men monsun, regn og det ugunstige terrenget gjorde det vanskelig å se, og napalm og bomber ble ofte sluppet tilfeldig. Og dette måtte skje i all hast, for avstanden til Hanoi var 60 mil én vei, og drivstoffet knapt. Og pga. Vietminhs luftskyts måtte de droppe fra stor høyde, vanligvis 2000 meter. Enkelte avsnitt hos franskmennene hadde nå lite ammunisjon igjen, og fallskjermsoldater gikk derfor på med flammekastere og håndgranater. Nå begynte også de første nordafrikanerne å desertere, og skiftet side. På fransk side skjøt de kanonene røde, eksplosjoner og kuler haglet uavbrutt over dem mens raketter lyste opp nattehimmelen – et helvete sa de overlevende. «Angrepsbølgene kom mot oss som en rullende demning– ustoppelig!»

Leiren ble nå stadig mindre, og ofte havnet forsyninger per fallskjerm hos fienden. Situasjonen var blitt katastrofal, lite ammunisjon og et uhyggelig antall sårede som måtte ha hjelp. I desperasjon ble det nå bedt om frivillige fra Hanoi, og noen hundre meldte seg. De ble sluppet ut i fallskjerm, noe mange av dem ikke hadde gjort før, og mange havnet hos fienden. Et annet fortvilet tiltak var å sende 2000 mann kolonitropper fra Laos i den såkalte operasjon D («D for desperado»). De kom seint avgårde, og nådde ikke fram før det hele var over, men fikk plukket opp 150 mann som hadde flyktet ut i jungelen. Lenge hadde de beleirede også håpet på massiv amerikansk bombing for å få dem ut, den såkalte operasjon «Vautour» (gribb), men president Eisenhower sa nei, han ville ikke blande inn USA.

10. april vekslet Eliane side flere ganger, men forble på franske hender. 18. april falt Huguette 6, og 22. april Huguette 1. I begynnelsen av mai satte så Giap for første gang inn sitt rakettvåpen – stalinorgler – kjent fra 2. verdenskrig, som overrislet Dien Bien Phu og førte til fryktelige tap.

Det endelige angrepet tar til 1. mai. Først tre timer artilleri, deretter angrep på posten Eliane 1, som faller. Dagen etter erobres Dominique 3 og Huguette 5. Denne dagen kastes også de aller siste forsyningene fra Hanoi ned i fallskjerm. 4. mai faller resten av Huguette; Eliane 2 gjør fortsatt motstand, men Giaps folk har gravd seg inn under kollen, og natt til 6. mai blir posten blåst til himmels av 2 tonn TNT. Om morgenen 7. mai erobres Eliane 10, Eliane 4 og Eliane 3.

I Dien Bien Phu oppgir de nå tanken på å bryte ut. Situasjonen er desperat. Muligens er bare 2000 mann ennå kampdyktige. Styrkene er voldsomt underernærte og svekket, og alvorlige sykdommer herjer, reint drikkevann og hygiene finns ikke, og tusenvis ligger såret, nærmest uten behandling – medisin og forbindingssaker er brukt opp. Feltpresten er nedlesset av begravelser. Kommandanten, grev de Castries, får ordre fra Hanoi om å ødelegge alt materiell og våpen og gi ordre til at ilden opphører. Deretter syr de hvite flagg. Og siste radiomelding fra Dien Bien Phu til hærledelsen i Hanoi lyder: «Fienden har knust oss. Vi sprenger alt. Vive la France!.» Kl. 1730 den 7. mai 1954 heises de hvite flaggene. Seierherrene går inn i leiren, og snart vaier flagget deres fra den erobrede befalsbunkeren.

Tigeren hadde nedkjempet elefanten

Talloppgavene over falne og sårede er sprikende. (Det samme er beskrivelsen av kampene.) Følgende tall er likevel omtrent riktige: Franske tap var 3300 døde (1700 falne og 1600 «forsvunnet»), 4436 var såret og 8–10 000 havnet i fangenskap. 1161 hadde desertert, nesten alle fra kolonitroppene, men også en håndfull tyskere gikk over til Vietminh. De sårede ble straks behandlet av vietnamesere, franske militær-leger (som nå fikk forsyninger) og Røde Kors. Røde Kors tok forøvrig med seg 858 hardt sårede, de andre havnet i fangenskap.

Vietminhs tap kan ha vært 10 000 drepte og 20 000 sårede.

Men hatet var sterkt: Hundre års undertrykking og diskriminering, og tusener på tusener som i åras løp var blitt slått, drept og torturert til døde – elitetroppene var be-ryktet for sin brutalitet og synet på kolonifolk som laverestående – nå fikk disse smake sin egen medisin. Dette er noe av forklaringen på at flere tusen var forsvunnet/døde da fangene fire måneder seinere ble løslatt, mange døde under den 50 mil lange marsjen mot fangeleirene. Det foreligger ingen opplysninger om hvor det ble av de 3000 indokinesiske fangene som hadde kjempet på fransk side; sannsynligheten taler for at de ble skutt som forrædere.

Nederlaget utløste et sjokk i Frankrike. Og særlig sjokkerende var fotografiene i pressa (og opptakene fra sovjetisk fjernsyn) av lange kolonner med fanger: klærne i laser, ansiktene herjet av sult og sykdom, noen nærmest skjelettaktige, hodet og armer i bandasje. Kolonihæren – de profesjonelle elitetroppene – slått, tatt til fange og ydmyket! (Totalt hadde franskmennene mistet 20 000 mann i denne krigen, av dem var 3000 tyske fremmedlegionærer.) Vietnamesernes seier gav gjenlyd over hele verden: Den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta.

I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.

Forhandlingene i Genève hadde begynt den 26. april. Vietminhs seier 7. mai ble derfor knusende for Frankrike. Den 21. juli ble fredsavtalen undertegnet. Vietminh måtte gå med på at landet «foreløpig» skulle deles ved den 17. breddegrad, men at det innen to år skulle holdes valg i hele landet med sikte på gjenforening.

Slik sluttet den første indokinesiske krigen. Den andre krigen som fulgte – med USA i hovedrollen – skulle vise seg å bli mye, mye verre. Den vi kaller Vietnam-krigen.

Etter to år med borgarkrig i Syria er stoda i Midtausten radikalt endra.

Stormaktene står mot kvarandre, sekterismen herjar, og mange spår katastrofe.

Venstresida er like delt som dei politiske elitane – kva skjedde, korfor, kva bør gjørast?

Mathias Cederholm er historikar, tilsett ved Universitetet i Lund. Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Ein kan sjå borgarkrigen som ei rekke parallelle motseiingar som rører ved mange interesser utanfor Syria, og som i sin tur har fått avgjørande innverknad på konflikten og karakteren av han. For å gjøre det forståeleg skal me ein for ein ta for oss dei grunnleggande motseiingane i landet og regionen i dag.

Indre opposisjon

For det første har det i lang tid vore ein indre opposisjon til Assad-regimet og det ofte undertrykkande tryggingsapparatet. Den opposisjonen vart meir aktivistisk under den arabiske våren. Dei økonomiske forholda i landet har vore vanskelege med fallande oljeproduksjon, høg arbeidsløyse og auka matvareprisar. Dette har blitt forverra av korrupsjon og privatiseringar, og sparetiltak som har stansa subsidiar til fattige. Utanrikshandelen er opna, og varer frå Tyrkia og andre har slått ut store industrisektorar.

Opprøret fekk raskt sunni-preg. Årsakene er fleire. Det finst ein sunni-religiøs opprørs-tradisjon frå tidlegare (sist 1982), der den syriske muslimske brorskapen er leiande organisasjon. Dei opplever den sekulære innrettinga på regimet som provoserande, og minoritetsgrupper (først og fremst alawittane) har ein uproporsjonal styrke i regjering og tryggingstjeneste (men mindre over hæren), utan at ein skal overdrive det. Massiv pengestøtte utanfrå og jihadistiske krigarar har forsterka sekterismen. Mange opprørsmilitsar har gått over til radikale islamistiske grupper, først og fremst Nusra, ettersom det er der pengar og våpen finst. Fleire andre opposisjonsgrupper finst i landet. Ein del samarbeider meir eller mindre med regimet (sosialistar, nasjonalistar), og har unngått å bli dradd inn i opprøret. Dei er tydeleg mot ytre innblanding. Til dømes har kommunistpartiet blitt straffa for dette gjennom mordkampanjar frå opprørssida.

Innblanding

For det andre har me vestmakter som USA, Storbritannia og Frankrike – Israel er nært knytt til dei. Dei mislikar frå gammalt av Assad-regimet som tidlegare førte ein sosialistisk politikk, og enno i dag i stor grad er uavhengige. Det syriske regimet har ført ein etter måten sjølvstendig økonomisk politikk, og har eit spent forhold til Israel på grunn av støtta til Hizbollah. Sjølv om tendensar til privatiseringar og avreguleringar har kjenneteikna politikken dei siste åra, er landet så godt som stengt for vestleg kapital. Forholdet til Israel er tvitydig, men mange oppfattar det som at Assad-regimet har betydd ein viss stabilitet. Eit ekstra irritasjonsmoment for vestmaktene er at Russland frå gammalt av har vore alliert med Syria, med marinebase, våpeneksport med meire. Endå verre ser dei på Syrias band til Iran. Mange i Vesten vil svekke Irans posisjon i Midtausten. Eit viktig steg ville vere å underminere den (sjia – om ein vil) alliansen som har vokse fram mellom Iran, Irak, Syria og Libanon (Hizbollah). Generelt vil ein sikre seg størst mauleg innverknad i regionen, ein innverknad som risikerte å bli svekka av den arabiske våren. Ein viktig del er den langvarige alliansen med golfstatane, ikkje minst Saudi-Arabia som dei siste åra har fått enorme våpen-leveransar frå USA, Storbritannia og jamvel Sverige. Vestens tilhøve til Midtausten dei siste åra kan illustrerast med den nye økonomiske samarbeidsavtalen etter G8-møtet i mai 2011. Den omfattar heile Midtausten utanom Syria, Irak og Iran. Avtalen peika ut uroa i Syria som eit anna avgjørande punkt å handtere.

Regionale makter

For det tredje finst regionale makter på frammarsj. Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia er alle på offensiven i regionen, har gode band til vestmaktene, og vil utnytte den såkalla arabiske våren til å styrke eigne posisjonar. På eit plan handlar det om politiske interessar. Golfstatane vil ugjerne ha sekulære og/eller demokratiske styre altfor nær, som kan inspirere opposisjonen i det eigne landet. Utan særleg kritikk frå Vesten har ein slått hardt mot opposisjonen i Bahrain. Dei tri vil gjerne ha religiøst nærståande styre i regionen, men drar dermed i ulik retning. Qatar og Tyrkia har gode tilhøve til Den muslimske brorskapen, mens Saudi-Arabia misliker ideane til brorskapen, som har ein viss demokratisk tendens. Dei ønskar seg meir hardføre salafistiske grannar. På andre sida vil ikkje kongehuset støtte al-qaida-grupper som kritiserer den saudiske monarkistiske strukturen. Men slike grupper får pengar frå rike privatpersonar i landet, koplingar som alle medrekna USA avstår å ha synspunkt på. For å halde nede den indre opposisjonen der sjia-minoritetar står fremst, driv golfstatane anti-sjia og anti-iransk agitasjon. At regimet i Irak i dag har sjia-farge er sterkt mislikt, og ein vel å framstille Iran og Iraks samarbeid med Syria og i Libanon som ein truande sjia-akse i heile regionen. Desse motseiingane har ein kunna følgje i Irak i fleire år, der USA under okkupasjonen såg seg nøydde til å sette inn eit Iran-vennleg styre i Bagdad. Den sekteriske valden som utvikla seg, var delvis eit resultat av innblanding frå Saudi-Arabia og Iran.

Tyrkia har omfattande økonomiske investeringar i sør og aust. Krefter i regjeringspartiet med Erdogan i spissen har løfta fram visjonar om eit ny-osmansk imperium med påverknad over heile Midtausten. Med konflikten i Syria har dei freista samordne dei vestlegstøtta opprørsleiarane med den syriske muslimske brorskapen, og dermed samtidig styrke rolla si i Nato. Det har fått ei rekke politiske konsekvensar. Når kurdiske grupper i Syria med nære band til PKK stod mot opprørsgrupper, aktualiserte det kurdarspørsmålet inne i Tyrkia. Dei måtte innleie forhandlingar med PKK. Men det vaks au tidleg fram ein opposisjon blant andre grupper mot den tyrkiske innblandinga i Syria. Protestbølgja som skylte over landet forsommaren 2013, var førebudd gjennom ein lang periode med antikrigs-protestar. Krigen har byrja komme over den tyrkiske grensa med ei rekke terrorhandlingar. Årsaka kan vere den tyrkiske innblandinga i Syria, og at store grupper med band til opprørarane no har flytta til den tyrkiske sida. Al Nusra har bygd opp eit nettverk som den tyrkiske tryggings-tjenesta har byrja slå ned på, og det er funne sarin, det kjemiske våpenet, i leiren til gruppa. Mykje tyder på at den tyrkiske regjeringa byrjar få kalde føtter, innblandinga har kosta mykje.

Hos golfstatane finst det også sterke økonomiske motiv bak den aggressive politikken. Overskylte med oljepengar med stigande oljepris leitar dei etter investeringar og medfølgjande politisk makt i regionen. Qatar har dessutan stor påverknad gjennom tv-kanalen al-Jazeera ved sida saudiske al-Arabiya. Dei har hatt pengar til overs til investeringar hos gode politiske kontaktar i Europa, for eksempel Tony Blair og Nicolas Sarkozy. Energitilgang speler ikkje uventa ei rolle. Qatar har minkande oljeproduksjon men enorme gassressursar, og vil gjerne kople seg til røyrleidningar til Europa, mellom anna gjennom Syria. At Iran planla eit liknande gassnett over Irak og Syria, opent for russiske investeringar, var eit lite mareritt for golfstatane og vestmaktene som er mot russisk og iransk makt på energiområdet.

USA og Russland

For det fjerde – som nemnt ovanfor – er USA og Russland innblanda, noko på avstand. Dei amerikanske interessene i regionen er nok godt kjente, men blir tatt opp nedanfor. Om Russland kan det seiast at landet ut over sine direkte band til Syria ønskar styrke posisjonen sin i Midtausten. Det finst alt eit visst samarbeid mellom Russland og Iran. Russland håper på ulike typar energiinvesteringar i regionen slik dei tidlegare hadde i Libya – men det møtte motstand frå den vestlege invasjonen i 2011. Eit delmål er å auke russisk påverknad over gassutvinninga i regionen, og seinare eksport, særleg til EU. Dei misliker tendensen til muslimsk religiøs mobilisering, ettersom det truar med å smitte til eigne område med muslimsk befolkning. Mykje tyder på at Putin med tida har komme til at det er på tide å markere seg mot USAs og Natos ekspansjon mot det russiske nærområdet. I regionen samanfell dermed igjen russiske og iranske interesser. Til ein viss grad dreier konflikten seg om den aukande polariseringa mellom Nato-blokka og i første rekke BRIKS-landa (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika). Mange andre land i sør har også vist skepsis til vestmaktene sine eventyr i Midtausten siste åra, men regelrett konflikt er ikkje truleg på dette nivået.

Om dei grunnleggande posisjonane har vore ganske like gjennom dei meir enn to åra med uro og borgarkrig i Syria, så har det skjedd ei rekke forskyvingar i det politiske spelet. Dei kan for ein stor del forklarast med to grunnleggande faktorar: kynismen til partane, og «utilsikta konsekvensar». Den innleiande uroa i 2011 vart snart militarisert, og støtte utanfrå var avgjørande alt då. USAs ambassadør Robert Ford hadde inngåande forhandlingar med ulike protestgrupper, og gamle militante nettverk frå opprøret i 1982 med band til Saudi-Arabia og Libanon vart aktiverte. Motsetningane vart snart prega av sekterisme. Alt hausten 2011 skjedde sekteriske terroraksjonar som forsterka skillet mellom sunniane og ulike minoritetar.

Resultatet var stadig tydelegare polarisering: fattige sunniar på landsbygda og i forstadane saman med økonomiske elitar med band til Saudi-Arabia stod mot dei andre gruppene og mot regimet med sine mange klientar. Ein allianse mellom Den muslimske brorskapen, golfstatane, Tyrkia og vestmaktene vaks fram, og dei snikra saman eit eksilråd for opprøret. Dette rådet hadde ingen innverknad på hendingane inne i Syria, og vart svekka av den politiske kjøpslåinga mellom maktene som stod bak dei. Qatar og Saudi-Arabia har i fleire steg kuppa mot kvarandre, og vestmaktene har jobba for å få lojale krefter på plass. Fleire i rådet har hatt koplingar til dei vanlege amerikanske institusjonane, tryggingstjenesta og ikkje overraskande oljeselskapet Shell, men Den muslimske brorskapen har vore hovudkrafta. Omfattande korrupsjon er knytta til mange rådsmedlemmer. Innimellom har alle partar ført inn våpen, pengar og stridande i Syria, men delvis til ulike grupper. Store pengar vart tidleg bydd avhopparar frå regimet; golfstatane samla raskt inn 300 millionar dollar, men uventa få valte ta mot slike tilbod.

Innleiingsvis trudde vestmaktene dei kunne få lojale «liberale» krefter på plass etter at Assad var styrta. Dei hindra alle kompromiss i FN ved å vise til kapittel 7 (å opne for militær intervensjon), som Russland og fleire andre absolutt ikkje kunne godta, særleg etter Libya-katastrofen. Høglytte løfter om meir støtte til rebellane hadde same verknad. Det gjorde forhandlingar uråd for Assad-regimet. Men snart måtte ein innsjå at opprøret hadde fått ein sekterisk og militant islamistisk karakter. USA valte då etter alt å dømme å halde tilbake på direkte støtte til opprøret. Dei lot først og fremst Saudi-Arabia halde fram med å pumpe inn våpen, men freista til ein viss grad kontrollere kva for grupper som skulle få ulikt utstyr. Til dømes vil ikkje USA at altfor kraftige våpen skal hamne i antiisraelske hender. Assad-regimet gjekk med på ei rekke punkt. Folkerøysting førte til ny grunnlov i februar 2012. Det var faktisk store steg mot demokratisering, og den ikkje-militante opposisjonen fekk ein viss innverknad. Den sterkt sekulære innramminga av politikken stod fast, religiøse parti var framleis forbodne. Ettersom rebellar og ytre makter ikkje lengre kunne vise til demokratisering med same styrke, valte dei i staden samle seg om å krevje Assads avgang.

Ikkje massakrar

At Syria formelt sett no er langt meir demokratisk enn fleire av dei vestallierte golfstatane speler inga rolle. Sommaren 2012 byrja omfattande terroråtak, bombingar i Damaskus og masseavretting av sivile i ulike byar. Dei fleste slike åtak ser ut til å vore utført av opprørsgrupper som skulda på regimet, men hendingane er ofte vanskeleg å finne ut av. Regimets vald var likevel utvetydig med dei omfattande flyåtaka på opprørsgruppene, og regjeringsvennleg milits har kopiert rebellgruppenes sekteriske vald. Oppgaver frå seinvinteren 2013 viser at mesteparten av valden har vore av militær art. Ifølgje det syriske observatoriet for menneskerettar, ein heller rebellvennleg kjelde, har rundt 100 000 døydd, der over 40 prosent høyrer til regjeringsstyrkane og tilslutta militsar. Det dreier seg ikkje om eit regime som massakrerer sitt eige folk slik mange i vest har hevda.

Støtta til Assad i Syria viste seg uventa stor. Ikkje bare frå minoritetsgrupper og politisk-økonomisk elite, men au frå sunniar som mislikte den ekstreme valden, innblanding utanfrå og den religiøse iveren hos rebellane. Etter ein periode med motgang kunne regjeringa med ny militærstrategi, regjeringsvennlege militsar og stadig meir involvert Hizbollah vende det til ein offensiv mot strategiske punkt både ved den libanesiske grensa og nordpå. Hizbollah er ganske enkelt tvinga med om dei skal forsvare sine livsviktige fortsyningslinjer frå Iran. Samtidig har støtta frå Russland blitt stadig meir tydeleg, med våpenleveransar og den russiske flåta som patruljerer i Middelhavet. Og det blir stilt tydelege krav om at forhandlingar må inkludere Assad og Iran. Mot krav frå britar og franskmenn om EU-organisert væpning av rebellane trua Putin med å eksportere den avanserte luftvernroboten S-300 til Syria.

USA har blitt tydeleg usikre. Det har vore heilt ulike oppfatningar om støtte til opprørarane i Det kvite huset, Pentagon, CIA og utanriksdepartementet. Desse spenningane vart påtakelege då våpentransport frå Libya til Syria vart stansa midlertidig etter at militsar angreip CIA-basen i Benghazi i Libya 11. september 2012 og drap USAs ambassadør. CIA-sjefen Petraeus blei straks etter nærmast kuppa bort frå jobben, og haukane iallfall for ei tid svekka. Britisk etterretning ser ut til å ha tatt over ansvaret for større delar av distribusjonen av våpen til opprørarane. At Russland blir trekt stadig sterkare inn, kompliserer saka, og Obama-administrasjonen har i stigande grad opna for kompromiss. Ein har (etter «moden overveiing») terror-stempla al-Nusra, den dominerande jihadistiske opprørsorganisasjonen, eit steg som FN følgte ut over våren. USA held au tilbake pengar som tidlegare er lova eksilrådet SNC. Men samtidig snakkar utanriksminister Kerry om å satse på væpning av grasrota inne i Syria. Eit merkverdig aggressivt Frankrike held på si side fram med forsøk på å presse inn «liberale» krefter i eksilrådet, med enkelte mindre resultat. Haukane i det politiske apparatet i USA vil at konflikten skal halde fram, med svekking av Iran som hovudmål. Dei fekk vatn på mølla då Hizbollah gjekk inn i krigen i Syria våren 2013, og no har dei i tillegg sjansen til å slå direkte mot Israels hatobjekt.

Det er lett å velje USA-imperialismen som utgangspunkt om ein vil forstå hendingane i Midtausten. USA er og har vore den dominerande imperialistiske makta. Men det er viktig å forstå dei ulike logikkane bak USAs handlingar, og det faktum at USAs utfordrande innverknad i Midtausten faktisk er avtakande. I tillegg til direkte dominans som ofte er vanskeleg å oppnå, har dei lenge hatt som mål å drive inn kilar mellom statar eller alliansar i regionen. Israel har lenge vore sett som ein slik kile. Ein annan faktor er korleis Washington heilt sidan andre verdskrigen har vore opptatt av at (Vest-)Europa ikkje må bli for avhengig av sovjetisk olje, med svekka knytting til USA som resultat. Kontroll over Midtausten med olje til europearane blei eit viktig verktøy for å halde vedlike ein energimaktbalanse og stabil blokkdeling mellom aust og vest. Mønsteret finst au i dag, sjølv om det er snakk om Russland og ikkje Sovjet, og sjølv om ein del av energihandelen dreier seg om naturgass. Med Putin er den politiske kontrollen over russisk energieksport styrka. Washington vil på same vis som London, Paris og krefter i EU-systemet spreie europeisk energiimport så den i større grad kjem sørfrå (Nord-Afrika), frå Midtausten gjennom «pålitelege land», eller frå Sentral-Asia, transportert utanfor russisk kontroll. Samtidig vil ein ikkje at offensive russiske energiinvesteringar skal bli for sterke (jamfør Gazproms investeringar i Libya og samarbeid med Iran-Syria osv). Kinas enorme energihunger blir halden på armlengds avstand. Då Sovjet fall, fekk politikken med å drive inn kilar ny bruk. Tryggingsrådgivarar som Brzezinski la vekt på at USA måtte få fotfeste ein stad i Sentral-Asia for å kunne dominere regionen (det blei til slutt Afghanistan), og hindre at Europa og Aust-Asia vart knytt saman på sikt. På same vis vil ein for alt i verda ikkje at landa i Midtausten skal bli altfor gode venner; dei må gjerne krangle og i visse situasjonar gå i strupen på kvarandre. Derfor støtta USA vekselvis Iran og Irak i krigen på 1980-tallet, og derfor ser ein sunni-religiøs mobilsering frå golfstatane mot sjiatrusselen frå Iran som eit utmerka verktøy for det klassiske målet: splitt og hersk. Same tankegang finn me hos ein del sterke pressgrupper i Vesten når dei diskuterer støtte til opprørarane i Syria. Ein vil ikkje at dei skal vinne – det sentrale er at landet blir svekka. Det er til og med sagt at om opprørarane blir for sterke, så bør USA bytte side og støtte Assad.

At dei regionale motsetningane stadig sterkare følger sekteriske linjer, har fått fleire til å advare mot opptrapping. Palestinaspørsmålet er dradd inn i spelet, Hamas har fått pengar og bytta side til å støtte Qatar og golfstatane, mens Hizbollah deltar i kampane på Assads side. Risikoen er stor for at den sekulære delen av dei palestinske organisasjonane blir svekka. Jamvel Egypt har tatt ei meklande rolle, og veljer ut frå enorme økonomiske problem å ta mot store pengar frå Qatar, og støttar utrykkeleg golfstatane. I verste fall har me med ei slags konfesjonalisering å gjøre, og blokkdanning av statsstrukturane i Midtausten som ender i ein regional utmattingskrig, som trettiårskrigen i Europa. Eller kanskje ein heller skal jamføre med alliansebygginga i Europa før 1914?

Ytre innblanding

Ein avgjørande lærdom frå hendingane i Syria er korleis innblanding frå ytre makter har ein tendens til å slå samfunn i stykker. Ei sosial protestrørsle var på god veg til politiske vinstar, men vart i staden forvandla til eit blodbad med intens sekterisme som truar ein heil region. Det som skjer no, er ikkje minst resultatet av ei lang rekke feilgrep frå vestmaktene. Okkupasjonen av Irak har ført til øydeleggande spenningar i regionen, på same vis som den fatale alliansen mellom vestmaktene og golfstatane. Jamvel Iran og Russland har skuld i opptrappinga, men kynismen og arrogansen er desto større på vestleg side.

Å spå om utviklinga er ikkje lett. Fleire posisjoneringar frå vestmaktene våren 2013 var truleg mest meint som påtrykk før dei planlagte forhandlingane med Russland: fornya krav om at Assads avgang, at Iran ikkje skal med i forhandlingane, og truslar om meir våpen. Kanskje har dei kynisk tenkt å vente på at Syria og Hizbollah er slitne sønder og reelt svekka. Noko slikt er utan tvil lengre borte etter regjeringsoffensiven våren 2013, som svekka opprørarane og logistikken deira kraftig. På forsommaren vart tonen skjerpa då Obama-administrasjonen valte å reagere på den nye situasjonen med løfte om direkte væpning av opprørarane, med å vise til sine tidlegare omstridde påstandar om bruk av kjemiske våpen frå regjeringssida. Samtidig snakka haukar som John McCain og krefter i Saudi-Arabia om å sende regulære styrkar frå Jemen for å gjenopprette maktbalansen i borgarkrigen. Frå Iran vart det leke svar rett etter presidentvalet om at dei hadde ferdige planar for å sende 4000 revolusjonsgardistar til Syria. Me får håpe den eskalerande retorikken ikkje blir meir enn det.

Fleire farlege steg står igjen sjølv om dei ikkje legg vekk planane om å styre utviklinga. Ein del tenker seg ei de facto deling av Syria mellom opprørarane og regjeringa, med flyforbodssonar, noko som ville innebere eit militært åtak på det sterke syriske fly- og luftforsvaret. Det ville sikkert føre til ytterlegare katastrofe. Dynamikken mellom Libanon, Syria og Irak, der det au nærmast er krigstilstand, er uføreseieleg. Meir ustabile tilhøve kan ein vente i Egypt, Libanon, Irak, Tyrkia, og kanskje til og med i Iran og somme av golfstatane. Og kva vil vestvennlege Saudi-Arabia og Qatar gjøre om vesten drar i avtrekkaren?

Det viktige steget er å la alle partar delta i internasjonale forhandlingar, sjølv Assad-regimet og Iran. Ein må slutte å følgje Saudi-Arabia og Qatar, og vårt politiske etablissement må slutte å følgje haukane. Fokus må tilbake til den syriske befolkninga. Lytt på alle opposisjonsgrupper, ikkje bare dei som er støtta utanfrå, og på regimet. På same vis som den farlege situasjonen er oppstått i Syria, så må løysinga starte i Syria.

Jonas Gahr Støre:
I bevegelse
I samtale med Jonas Bals – Veivalg for det 21. århundret
Oslo: Cappelen Damm, 2014, 454 s

Når ganske nyvalgte leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre gir ut en bok med undertittelen «Veivalg for det 21. århundret» er forventningen at her vil kursen videre for det norske sosialdemokratiet bli staket ut. I bokas første kapitel sier han også at perspektivet er «å tenke høyt om sosialdemokratiets utfordringer og muligheter» (s. 9). Fordelen med å tenke høyt er at man ikke trenger å stå til rette for det man sier når man tenker høyt.

Boka har tre hoveddeler: De to første kapitlene som kan ses på som en sokratisk forsvarstale, der Støre forteller om sin personlige vei fra «sølvskje i munnen» til sosialdemokrat ved overbevisning. Så kommer det som er bokas hoveddel, en lengre tekst formet som en samtale der Støre svarer på spørsmål stilt av Jonas Bals, rådgiver i Fellesforbundet, tidligere malersvenn og relativt nyinnmeldt i Arbeiderpartiet. Tema for tema blir spørsmål knyttet til politiske veivalg behandlet. Avslutningsvis er et essay om 22. juli, som står på egne bein i forhold til de andre to delene.

For å ta det siste først: teksten om 22. juli og om hvordan terroren har preget Arbeiderpartiet og oss andre er godt skrevet, og det stiller viktige spørsmål om hvor terroren «kom fra», hvorfor det skjedde. Det fins det selvfølgelig ingen fullstendige svar på. I tida etter 22. juli var fokus på manglende sikkerhet og beredskap og på individet Breivik, men i liten grad på denne typen politisk ekstremisme og de ideologiske inspirasjonskildene han hadde. At ikke oppdriften og kanskje heller ikke den politiske muligheten var der til å ta opp dette i den første tiden etter 22. juli var ganske tydelig. Støre gjør rede for det i essayet, og forklarer hvordan det var mest nødvendig å få det politiske livet opp å gå igjen. Min tanke etter å ha lest det er at det nå kanskje er på tide at venstresida tar opp tråden?

Ukritiske spørsmål

Tanken bak samtalene mellom Bals og Støre, der den unge venstresosialdemokraten skal stille utfordrende spørsmål og makta skal svare, er god, men jeg kan ikke se at det fungerer. Spørsmålene er som oftest for lite kritiske, og legger bare til rette for det Støre skal si, som et litt kunstig e-postintervju. Svaret er ofte så langt at vi gjerne har glemt hva spørsmålet var. Når det faktisk blir stilt et kritisk spørsmål, følger gjerne et svar som ikke forholder seg til spørsmålet. På den måten framstår det verken som en samtale eller en rekke med intervjuer. For at det skal være en samtale må begge parter komme til syne, men Bals framstår her bare som en serie av sitater fra litterære kilder eller andre politikere. Det er skuffende at en gjennomtenkt fyr som Bals ikke fyller rollen som utfordrer.

For øvrig er det også lite ny kunnskap å hente i den gjentakende og klisjeaktige bruken av fyndord som åpenhet, dialog, tillit og samhandling, som boka er full av.

Den siste tiden har Arbeiderpartiet vist sin villighet til å sette til side standpunkter for å få partiet tilbake til regjeringsmakta igjen. Et eksempel er at Støre har sådd tvil om kontantstøtten faktisk skal fjernes, slik det står i programmet deres, noe som har ført til en flom av sinte innlegg fra damer i Arbeiderpartiet. Med det som bakteppe står ikke den i boka uttalte skepsisen til «velferdsordninger som kommer i form av kontantoverføringer» (s. 107) og «forlenget kontantstøtte» (s. 123) til troende, når man trenger å komme for eksempel KrF i møte med tanke på framtidig regjeringssamarbeid.

Sett fra venstre er det kapitlene om partiet og det fagligpolitiske samarbeidet, om velferdsstat og klima som vekker mest interesse. Her er det vanskelig å finne noen tydelige tegn på at vi med Støre vil se noen endring av den støe kursen, og i hvert fall ingen dreining mot venstre. Historien om sosialdemokratiets utvikling fra et klasseprosjekt til et samfunnsprosjekt er interessant, men det blir utydelig hva det er som er oppdraget, eller den historiske rollen, i det 21. århundre, annet enn å mobilisere mot at velferdsstaten og det fellesskapet som små forskjeller mellom folk gir skal svekkes (s.62). Hva kan sosialdemokratiet egentlig levere når krisene slår til, og det kun er kutt i velferden som lanseres som medisinen ut av krisa? Her mangler det analyse av økonomiske forhold, og en liten smule kapitalismekritikk. Eller i det minste noe sjølinnsikt i retning av at det kanskje kan ha noe med «oljesmurt» økonomi å gjøre at tilbakeslagene for AP i Norge har vært mindre enn for de sosialdemokratiske partiene i Sverige eller Danmark?

Hva slags fagligpolitisk samarbeid?

Forklaringen fra Støre er at det er det fagligpolitiske samarbeidet som har holdt igjen tilbakeslaget i Norge. Det er noe sannheten i det, men det er også sånn at det fagligpolitiske samarbeidet er blitt utvidet til å gjelde flere partier enn Arbeiderpartiet, og at det har vært en del av den nyorienteringen etter valget i 2005, som Støre prøver å annektere. LOs medlemmer utvidet det fagligpolitiske samarbeidet ved å stille konkrete krav til et kommende rødgrøt flertall, blant annet at de forringelsene som Bondevikregjeringa hadde påført Arbeidsmiljøloven skulle reverseres. Støre ønsker å få opp og tilbake tilslutningen til Arbeiderpartiet blant LO sine medlemmer (s 92). I lys av de siste tidens avdekking av at det er gjort forsøk på å lukke deler av lokale LO-konferanser for andre enn partimedlemmer, er det mange som lurer på om dette er måten å få økt oppslutning.

I kapitlene om velferdsstaten får vi bekreftet at Arbeiderpartiet fremdeles står last og brast ved sykehusreformen, og at ytterligere nedsalg av statlig eierandel for eksempel i Telenor ikke kan utelukkes (s 112). Ingen av delene er noen overraskelse. Når det gjelder pensjon står det en liten setning om at man kan tenke seg å utjevne forskjeller mellom «de som har behov tidlig pensjon og de som kan stå lenge i arbeid, for eksempel i form av en yrkesrelatert levealderjustering» (s.111). Dette kunne jeg tenke meg å høre mer om! Ligger det her en innrømmelse av at pensjonsreformen rammer skjevt, og at Arbeiderpartiet kan komme til gå inn for å gjøre noen grep? Eller var det bare Støre som har lyttet til noen, og kom til å si det høyt på side 111?

Klima: handling eller tomme besvergelser?

Kapitlet om klima bekrefter i hvert fall mitt inntrykk av at APs klimapolitikk er uklar og full av motsetninger. Mener de faktisk at en del av de norske olje- og gass reservene bør få ligge urørt, og hvor mye er det de tenker seg at skal ligge? Eller er det bare noe som skal pynte talene til AUF? I et forsøk på å være kritisk spør Bals om Norges satsing kun skal være på noen abstrakte klimakvoter, og om hvorvidt disse fører til effektive klimatiltak, sammenlignet med nødvendige og mulig tiltak her hjemme. Av svaret leser jeg ingen kritikk av handel med klimakvoter, heller ingen tvil om at de tiltakene vi betaler for å få gjennomført ved kvotesystemet er effektive. Men han innrømmer at systemet «ikke er godt nok og må videreutvikles» (s.289). Også når det gjelder vår egen gassproduksjon gjentas effektivitetsargumentet: at Norge produserer mest effektivt og med lavest utslipp, derfor er det greit at det er vi som produserer, særlig hvis det bidrar til at mottakerlandene reduserer forbruket av kull. Og hvis de ikke gjør det, og vår gass kommer på toppen på grunn av økt energibruk? Det koker ned til en argumentasjon som understøtter at vi fortsetter å gjøre som vi har gjort hittil: øker klimabelastningen her hjemme og lener oss på en besvergelse.

Etter å ha tilbrakt noen uker i selskap med denne boka må jeg nok konkludere med at hvis det er snakk om kursendringer for Arbeiderpartiet med Støre som leder, så går bevegelsen i retning sentrum, og ikke mot venstre. Til tross at LO omfavnes og det fagligpolitiske samarbeidet hylles strekker de seg i praktisk politikk mot mulige samarbeidspartnere i sentrum av politikken. Neste regjering med utgangspunkt i AP vil i så fall ikke kunne kalles «rødgrønn», selv av dem som mente at den forrige var rød og grønn.

Kari Celius

Raudt Odda har tatt initiativ til å få utgreidd korleis sekstimarsdagen kan gjennomførast i industrisamfunnet Odda.

I arbeidsgruppa har det vore med kvinner og menn med erfaring frå ulike deler av fagrørsla og kvinnekampen.

Planutkastet vil bli presentert som eit debattgrunnlag i samband med kvinnedagen 8. mars.

Terje Kollbotn er bygg- og anleggsarbeidar, har m.a. vore leiar i Odda Bygningsarbeiderforening og leiar i LO i Indre Hardanger i fleire periodar. Har vore kommunestyrerepresentant for Raudt (tidlegare Raud Valallianse) sidan 1991, formannskapsmedlem sidan 2003 og fylkestingsrepresentant i forrige periode. Var leiar for Hardangeraksjonen mot EU 1992–1994 og den første faglege leiaren i RV (no Raudt) 1993–1997. Leiar i Raudt Odda sidan 2012.

Om Odda

Odda kommune ligg inst i Sørfjorden i Hardanger i Hordaland. Kommunen har i dag ca. 7000 innbyggjarar, medan folketalet var vel 10 000 for 50 år sidan. Ca. 5000 av innbyggjarane bur i industribyen Odda, eit regionsenter i Hardanger.

Odda vart eigen kommune i 1913, etter at den store kraft- og industriutbyggjing starta i 1906.

Dei første fagforeiningane starta og i 1906. Arbeidarrørsla har hatt ei sterk stilling i Odda. I dag er det to store industribedrifter, sinkverket Boliden Odda AS med ca. 300 tilsette og ilmenittsmelteverket TiZir i Tyssedal med ca. 200 tilsette. Her er det mykje industrikompetanse og store planar for å utvide produksjonen. Langsiktig og gunstig tilgang til fornybar vasskraft er ein nøkkelfaktor. I tillegg er det mange små og mellomstore industri- og håndverksbedrifter med over 500 tilsette.

Odda kommune er i dag den største arbeidsgjevaren, med ca. 650 årsverk, herav 80 % kvinner. Odda vidaregåande skule og Odda sjukehus er og store offentlege arbeidsplassar. I tillegg er det mange private verksemder innan varehandel og andre servicenæringar. Kulturbasert næring og reiseliv er i vekst. Sysselsettingsgraden og organisasjonsgraden er høg.

Så vil planutkastet bli sendt ut på høyring til fagforeiningar og andre interesserte fram til 1. mai. På grunnlag av innspel, vil eit heilskapeleg forslag til plan og strategi for å gjennomføre sekstimarsdagen i Odda bli utarbeidd. Prosjektet tar sikte på å halde fram til målet er nådd. Eit delmål er å få eit gjennombrot for saka innan 2018, 100 år etter at dei fagorganiserte Odda-arbeidarane reduserte den daglege arbeidstida frå 9,5 til 8 timar. I dette prosjektet har det vore lagt stor vekt på å studere og forsøke å lære av tidlegare kampar for kortare arbeidstid i Odda.

Oddaprosjektet for sekstimarsdagen ynskjer samarbeid med andre som set i gong tilsvarande prosessar andre stader i landet. Men først litt historie.

Kampen for 8-timarsdagen i Odda

Den internasjonale arbeidarrørsla hadde ei felles fanesak frå slutten av 1800-talet: Kampen for 8-timarsdagen. Retten til åtte timar arbeid – åtte timar fritid og åtte timar kvile ville revolusjonere kvardagen og livskvaliteten til det arbeidande folket. Då den storindustrielle revolusjonen gjorde sitt inntog i Odda frå 1906, vart 8-timarskravet etter kort tid reist med full tyngd. Dei første fagforeiningane i Odda fekk sydd ei raud fane for denne felles kampsaka. Denne fana var med kvar 1. mai og andre større faglege og politiske mønstringar fram til kravet vart gjennomført i Odda og ein del andre arbeidarbastionar i landet våren 1918, eitt år før kravet vart lovfesta i Stortinget. Dette skjedde året etter den russiske revolusjonen og i ein høgkonjunktur under den første verdskrigen. Eit massemøte i Odda 1. mai 1918 vedtok at den daglege arbeidstida i Odda vart kutta ned frå 9,5 timar til åtte timar over natta. Fagforeiningane hadde lagt ein plan for korleis denne forskotteringa av 8-timarsdagen skulle skje. Bedriftene avviste kravet og truga med total driftsstans og avskjed av aksjonsleiarane. Men 8-timarsplanen vart gjennomført. Bedriftene bragte saka inn for Elektrokjemisk Arbeidsgiverforening i Kristiania, som truga med søksmål mot fagforeiningane for å gjere dei økonomisk ansvarlege. Fagforeiningsleiarane svarte at aksjonen var sett i verk av arbeidarane på eiga hand, slik at erstatningskravet var grunnlaust. Utpå somaren 1918 reiste regjeringa eit framlegg om ei mellombels «8-timerslov», som vart gjort gjeldande frå august 1918. Søksmålet frå bedriftene og Arbeidsgiverforeningen vart lagt til side.

I juni året etter vedtok Stortinget samrøystes den endelege lova.

Kampen vidare for kortare arbeidsdag i Odda

Alt på 1920-talet vart parola «6 timars skift – 7 timars arbeidsdag» reist av den lokale fagrørsla i Odda, m.a. 1. mai. Dette førte ikkje til resultat. Kriseåra på 1920- og 30-talet gjorde dette vanskeleg.

Sidan den gongen har det skjedd mange endringar i arbeidslivet. Produktivitets-veksten og rasjonaliseringa i storindustrien starta for fullt på 1970-talet. Kvinnene, som då for alvor kom ut i arbeidslivet, endra både samfunnslivet og privatlivet i det mannsdominerte Odda.

Kravet om kortare dagleg arbeidstid og meir fritid vaks difor fram på slutten av 70-talet og utover på 80-talet. Både kvinne-rørsla og fagrørsla i Odda reiste kravet om seks timars normalarbeidsdag med full lønskompensasjon m.a. 8. mars og 1. mai. Kravet var eit sosialistisk svar på at mange fleire ønska seg ut i arbeidslivet, likestilling mellom kjønna og ein kompensasjon for den store produktivitetsveksten i form av meir dagleg fritid og deling av arbeid.

Storbedriftene produserte stadig meir med stadig færre folk, samstundes som fleire vart førtidspensjonert og uføretrygda. Mange var utslitt lenge før pensjonsalder. I Odda vart det og vist til at det var innført både fire timars skift for boltetrekkarane på det gamle aluminiumsverket i Tyssedal og fem timars skift for stripparane i den gamle elektrolysehallen på sinkverket. Dette var harde fysiske jobbar, som vart kompensert med kortare dagleg arbeidstid. Likevel var det få som klarte å stå i desse jobbane fram dei gjekk av med pensjon. Arbeidsmiljølova frå 1977 førte til mykje meir fokus på både det psykososiale og fysiske arbeidsmiljøet i industrien i Odda. Mange tillitsvalde og verneombod såg på seks timars arbeidsdag som ei løysing for at alle kunne stå i full jobb fram til pensjonsalder, og samstundes vere sikra ein god alderdom. I Odda var det diverre mange industri- og bygg- og anleggsarbeidarar som ikkje nådde pensjonsalder, eller døydde like etter at dei vart pensjonistar. I mange tiår har det difor vore ei stor overvekt av enker mellom dei eldre i Odda.

Kampen for 7,5 timars arbeidsdag

Under tariffoppgjeret i 1986 vart hovudkravet om ein halv times kortare dagleg arbeidstid med full lønskompensasjon reist med full tyngd frå LO-forbunda. Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) svarte med full lockout innan m.a. verkstadsindustrien, prosessindustrien og byggfaga. I Odda vart nærare 1500 industriarbeidarar og bygg- og anleggsarbeidarar satt på porten. Som så mange andre stader, svarte dei fagorganiserte med full blokade og organisering som om det var streik. Kampviljen og solidariteten var stor. Dette var effektivt. Produksjonen på dei store industribedriftene i Odda stoppa, det same skjedde på dei mellomstore industribedriftene og på store byggeplassar og anlegg i distriktet. Fagforeiningane viste reell arbeidarmakt. Dei økonomiske tapa for bedriftseigarane var enorme. Bedriftsleiarane vendte seg mot toppane i NAF og truga med utmelding om lockouten heldt fram. NAF-sjefen Pål Kraby måtte gå og kravet vart innfridd. For dagarbeidarar vart arbeidsdagen 7,5 timar og arbeidsveka 37,5 timar. For rundskiftarbeidarar vart arbeidsveka i snitt 33,6 timar. Dette var ein stor siger for fagrørsla. Men fortsatt jobba mange skiftarbeidarar åtte timars skift (sidan døgnet har 24 timar), med nokon færre skift i skiftperioden. Innan store deler av bygg- og anlegg vart det framleis jobba åtte timars dag (07–1530, med ubetalt matpause) og avspasering kvar fredag frå 13 (dvs. noe lengre helgefri). Dette vart resultatet i mange mannsdominerte yrke. Så seks timars normalarbeidsdag med full lønskompensasjon kom ikkje særleg nærare for mange i Odda.

Under det neste store slaget om arbeidstidsforkorting, under hovedtariffoppgjøret i år 2000, vart innføring av den femte ferieveka prioritert av LO-forbunda i privat sektor – kombinert med lågtlønstillegg. Som i 1986, var NHO (tidlegare NAF) like avvisande. Men klok av skade, gjekk dei ikkje til lockout. Men fagrørsla i privat sektor var godt organisert, og gjekk til storstreik for å setje makt bak kravet. Resultatet vart etter få dager at den femte ferieveka vart innført (og ei ekstra veke for alle over 60 år). Men den daglege arbeidstida vart uendra.

Tida for å innføre sekstimarsdagen er overmoden

Både ut i frå økonomiske og miljømessige argument og reell likestilling er det på tide å utarbeide ein felles strategi for å få gjennomført dette kravet.

Då vil det vere viktig å konkretisere korleis dette kan gjennomførast i praksis i eit lokalsamfunn som Odda, kva fordeler dette kan gje både for arbeidsfolk og samfunnet som heilskap og kva utfordringar som må løysast – slik dette vart gjort før innføringa av 8-timarsdagen i Odda i 1918.

I dag er samfunnslivet i stor grad basert på at kvinner har mesteparten av omsorgsansvaret for ungar og hus og heim. Dette byggjer både på tradisjonar og kjønnsrolle-delinga i samfunnet. Difor jobbar mange kvinner i offentleg sektor og i serviceyrke berre seks timars dagleg (eller 30-timars arbeidsveke) med tilsvarande mindre løn for å få tid til å utføre oppgåver på «heimebane». I industrien i Odda jobbar stort sett kvinnene 7,5 timars dag eller fylgjer same skiftplan som mannfolka. Seks timars normalarbeidsdag for alle vil gjere det mykje lettare for alle å kombinere arbeid med omsorgsansvar med full løn.

Store menneskelege og samfunnsmessige fordeler

Folk vil få meir tid i lag, til kjærast, ungar, familie og vener. Dette vil redusere stress og dårleg samvit i kvardagen og tidsklemma som mange småbarnsforeldre og andre opplever, vil bli mindre. Dette vil betre folke-helsa, gje meir energi og overskot både på jobb, i fritida, og betre søvn.

Dette vil gjere det lettare å utvikle kollektive samværsformer gjennom meir dugnadsinnsats, frivillig arbeid innan idrett, kultur, helselag, politikk og fagforeiningsarbeid. Dette vil utan tvil auke samfunnskvaliteten. Fleire vil kunne ta del i kurs, anten vidareutdanning eller hobbykurs og få meir tid til husflid og annan nytteproduksjon for seg sjøl og andre. Gamle handverkstradisjonar og høsting av alle naturens gode vil kunne bli enda meir populært. Det er ingen grunn til å tru at 1,5 timar meir dagleg fritid vil gjere folk uvirksame og sitje heime og glo. Samfunnsproduktiviteten vil auke.

Sekstimarsdagen vil skape eit samfunn med meir overskot til kvarande som både kan gje meir overskot til erotikk og sexlyst – og lyst til å fø fleire ungar. Auke i folke-talet trengs jo for å utføre alle arbeidsoppgåvene i eit slikt samfunnskollektiv.

Mange som i dag jobbar deltid eller er utstøytt av det ordinære arbeidslivet, vil kunne bli fullverdige medlemar i eit arbeidskollektiv der det er plass til alle, i staden for passiv utbetaling av trygd eller sosialhjelp. Den gamle sosialistiske parola om å kunne yte etter evne og få etter behov vil få ei ny meining for mange som i dag blir uføretrygda eller går på sosialen.

Eit grunnleggjande spørsmål er kva verdiar som er viktigast i dag – å ta ut enda meir i kjøpekraft eller å ta ut meir i fritid i komande tariffoppgjer. Realløna har nesten tredobla seg i Norge (i snitt) sidan 1970. Sjølsagt skal vi utjamne dei store lønskilnadane (t.d. mellom kvinner og menn). Men vi treng vi fleire bilar, TV og hytter for å leve eit lukkeleg liv? Er det ikkje på tide at vi erstattar kjøpepresset og jaget etter status og materielle verdiar med andre samfunnskvalitetar – t.d. sekstimarsdagen?

Organisering av seks timars normalarbeidsdag – nokre forslag

Arbeidslivet må sjølsagt organiserast på eit anna vis. Vi må få slutt på unødvendig byråkrati og inneffektive leiarmetodar og møtekulturar i arbeidslivet, slik at tid og ressursar blir frigjort til sekstimarsdagen. Dette krev betre planleggjing, tilretteleggjing og organisering av den tida folk er på jobb. Det kan t.d. skje ved at nokon startar ein time før andre (og sluttar ein time før) for å førebu arbeidsoppgåvene – og nokon begynner på jobb ein time seinare og jobbar ein time lenger for å gjere etterarbeid og klargjere for neste dag. Slike oppgåver kan gå på omgang. Kjernetida, som er det normale, bør likevel vere kl. 8–14.

Normalarbeidsdagen bør forsvarast og styrkast. Alt arbeid bør i hovedsak vere mellom kl. 7–17 eller 8–16, med ei kjernetid mellom kl. 8–14, mandag til fredag.

Sjåførar som skal frakte folk til og frå jobb, må sjølsagt og jobbe før eller etter kl. 8–14, det same gjeld folk som jobbar innan handel og offentlege kontor (slik at folk kan få gjort sine ærend før eller etter jobb). Men samstundes vil det frigjere mykje arbeidstid og menneskelege ressursar om «handlefriheten» til å halde butikkar ope døgnet rundt blir innskrenka til t.d. kl. 9–18 på kvardagar og laurdag og stengt på søndag. Søndag bør vere ein kviledag, med tid for turar og vere saman med familie og vener.

Nokon har i dag betalt matpause (for å vere tilgjengeleg) , andre har ikkje og kan nytte matpausen som fritid. Men dette er blitt nokså vilkårleg og må ryddast opp i innanfor dei ulike overenskomstane. Når folk som ikkje har betalt matpause i dag nyttar ubetalt matpause til å gjere eit ærend på eit offentleg kontor mellom kl. 11 og 1130 er det ofte stengt. Fleksibiliteten bør vere på arbeidsfolk sine premisser. I utgangspunktet bør målet vere at alle er på jobb og får betalt for seks timar. Så får spisepausar organiserast slik at verksemda fungerer heile tida. Med seks timars dag kan folk i større grad gjere ærend utanfor arbeidstida.

I Odda jobbar mange skift og turnus. På rundskift er arbeidsveke 33,6 timar i snitt (mot 37,5 timar på dagtidsarbeid) for å kompensere for ubekvem arbeidstid.

Ved å innføre sekstimars skift (t.d. frå 06–12, 12–18, 18–24, 24–06) er det naturleg at arbeidsveka blir i snitt mindre enn 30 timar. Ved ei slik skiftordning vil det vere mogleg for folk i større grad å kunne ta del i samfunns- og familieaktivitetar (når du t.d. er ferdig på ettermiddagskift kl. 18 i staden for kl. 22.

I Odda kunne det vore satt i gong eit prøveprosjekt på ei avdeling på sinkfabrikken (privat), på ein sjukeheim (kommunen) og på sjukehuset (staten) for å kunne samordne skift- og turnusplanar mellom industrien og offentleg sektor.

Sjølsagt vil det vere unntak frå hovud-målet om seks timars arbeidsdag. Når folk må bu vekke på anlegg eller plattformar i mange dagar eller fleire veker, er det naturleg at dei vil jobbe lengre dagar og ha lengre friperiodar. Men dette må ikkje bli regelen i ordinære jobbar t.d. i prosess-industrien og sjukeheimar med tolv timars skift eller turnus i helgene. Dei nødvendige unntaka i form av særordningar og særavtalar i spesielle bransjar må ikkje bli nytta mot hovedregelen seks timars normalarbeidsdag.

Sjøl jobba eg som anleggsarbeidar med lang reiseveg og fellestransport til og frå arbeidsplassen då eg var småbarnsfar. Sidan kona og var i full jobb, ønska eg å kunne vere meir i lag med ongane og gjere meir husarbeid. Sidan det var uråd å søkje om kortare dagleg arbeidstid (sidan vi hadde fellestransport til og frå arbeidsplassen med buss og båt), søkte eg om fri ein dag i veka, fortrinnsvis fredag. Dette vart kontant avvist, sidan det ville kunne få «ringverknader» og «statuere eit eksempel». Arbeidsgjevar var Statens Vegvesen. Andre småbarnsfedrar fekk same svar. Dette var i Odda på 1980-talet. Med seks timars normalarbeidsdag, bør folk som jobbar på anlegg t.d. kunne jobbe ti timars i tre dagars (30 timars arbeidesveke) og så kunne reise heim til familie og ungar. Med to arbeidslag, vil jobben likevel kunne bli gjort.

Kva med skule, SFO og barnehagar?

Skulekvardagen bør og vere seks timar, i kjernetida i tidsrommet kl. 8–14. Ved at lærarar og får redusert undervisningstid, får dei høve til å gjere meir førebuings- og etterarbeid på skulen.

Barnehagar og SFO må likevel vere tilpassa behovet for dei som jobbar utanfor den daglege kjernetida. Dei som jobbar toskift eller rundskift må ha høve til å ha SFO- eller barnehageplass etter behov. Foreldra vil uansett få meir høve til og overskot til å vere i lag med ongane i fritida enn i dag. Dei tilsette i barnehagane og SFO må leggje opp arbeidstid og arbeidsplanar som dekkjer dei reelle behova for innbyggjarane-.

Toskift på arbeidsplassane?

På industribedrifter og verkstader bør det vere aktuelt å jobbe 2-skift, både av omsyn til kundane og for å få nytta produksjons-utstyret på ein best mogleg måte.

TIl dømes vil ein bilverkstad kunne ha ope frå kl. 07–1830, der arbeidarane har ein halv times overlapping kl. 1230–13. Då vil kundane kunne levere og hente bilen før eller etter jobb, og få jobben utført raskt og effektivt og arbeidstida er frå 07–13 og 1230–1830. I ein slik modell kan ein innafor ein skiftplan og bytte innbyrdes om ein har behov for det.

Dette vil og vere aktuelt i kommunane. Mange reagerer sterkt på at offentlege kontor, bankar og serviceinstitusjonar stenger kl.15, når folk stort sett ikkje er ferdig på jobb. Med seks timars dag, kan nokon jobbe frå kl. 08–14 og nokon frå kl. 12–18 både for å sikre overlapping av arbeidsoppgåver og sikre at serviceinstitusjonar yter service når folk har fri.

Det same må gjelde t.d. frisørar og tannlegar. I dag må mange ta fri frå jobb for å klippe håret eller til ordinær tannlegetime. Dette kan lettare ordnast på fritida med sekstimarsdagen. Produktiviteten på arbeidsplassane og i heile samfunnet vil bli meir fornuftig.

Har vi råd?

Vi har i dag ei verdiskaping per innbyggjar som er kraftig auka berre sidan forrige daglege arbeidstidsforkorting frå 1987. Dette gjeld både den private og offentlege rikdommen. Men denne blir altfor skeivt fordelt. Mange har enno ikkje ein reell rett til arbeid (dvs. fast og full jobb med ei løn å leve av), slik Grunnlova seier. Klasseskilnadane har auka, uansett regjering.

Vi treng eit samfunnsrekneskap der både offentlege og private midlar blir kanalisert inn for å finansiere sekstimarsdagen, vil dette fint la seg løyse.

Eit par døme:

På den største industribedrifta i Odda (no Boliden Odda A/S) blir det i dag produsert tre gonger so mykje zink med halvparten so mange folk som for 40 år sidan. Det er rett nok investert fleire milliardar i meir moderne produksjonsutstyr som både betrar produktiviteten og arbeidsdagen (inkludert arbeidsmiljøet). Samstundes har kraftprisen meir enn tre-dobla seg på grunn av marknadsliberaliseringa av kraftpolitikken og EØS-avtalen. Dette utgjer ein meirkostnad for bedrifta på langt over 100 millionar i året for den reine vasskrafta. Utan denne meirkostnaden hadde sinkverket fint kunna auka bemanninga for å sikre både sekstimarsdag og ei rekkje gode miljøtiltak. Denne verdien går no ut av Odda-samfunnet til Statkraft (eigd av staten). I Odda går det årleg milliard-verdiar frå kraft- og industriproduksjonen ut av lokalsamfunnet for å gjere bedriftseigarane og staten enno rikare. Stadig mindre del av verdiskapinga blir verande i Odda. Difor er kampen for sekstimarsdagen og ein kamp om fordeling av verdiane som blir skapt av arbeidsfolk – på same vis som kampen for åttetimarsdagen for 100 år sidan.

Odda kommune har framleis ansvar for å kreve inn all forskot- og etterskotskatt og avgifter frå bedrifter og alle innbyggjarar, sjøl om den nye regjeringa har foreslått å sentralisere dette og. Langt over halvparten av dette blir sendt vidare til staten for at den søkkrike staten skal bli enno rikare. Om 20 prosent meir av det beløpet som Odda kommune krev inn av skattar og avgifter lokalt ikkje blir vidaresendt til staten, men nytta til full kompensasjon for seks timars normalarbeidsdag for alle kommunen sine tilsette, kunne kravet vore fullfinansiert. Samstundes ville dette redusert utgifter både til sjukefråvær (som i dag er over 8 prosent), uføretrygd og sosialhjelp for dei som i dag ikkje har jobb.

Strategi framover

Skal ein nå målet om sekstimarsdagen, må det utviklast ein felles slagplan (strategi) mellom kvinner og menn, mellom kvinne-rørsla og fagrørsla og mellom fagrørsla i både privat og offentleg sektor. Heile den politiske venstresida må og prioritere denne kampen.

Då vil det vere fornuftig å utvikle dei konkrete strategiane nedanfrå, slik Oddaprosjektet for sekstimarsdagen er eit forsøk på.

Men saka må samstundes løftast opp på nasjonalt plan, på landsmøte i forbunda, i partia og i andre organisasjonar. Eit viktig strategisk delmål er å få LO-kongressen i 2017 til å gå aktivt inn for sekstimarsdagen. Då vil den neste daglege forkortinga av arbeidstida (sju timars dag) – kunne skje i hovedoppgjeret i 2018, hundre år etter at åttetimarskravet vart kjempa gjennom mange stader.

Den kollektive styrken vil avgjere om dei neste etappane før kravet er innfridd, er tariffoppgjeret i 2020 og 2022. Dette kan og kombinerast med ein politisk offensiv for å få lovfesta kravet i Stortinget, slik det skjedde med 8-timarslova i 1919.

Nokre lærdomar

Kampen om arbeidstida har alltid vore ein kamp om fordeling av verdiane i samfunnet og kamp om livskvalitet og rettferdig samfunnsorganisering. Kampen har berre vunne fram gjennom samla og sterk fagleg organisering og ein felles strategi. Skal vi lukkast med kampen om seks timars normal-arbeidsdag, må fagrørsla og den politiske venstresida utvikle ein felles fanesak og ein felles strategi for korleis samfunnet kan organiserast på arbeidarane sine premissar. Slik sett er det ein del å lære av kampen for åttetimarsdagen. Det vart ei felles fanesak over lang tid , både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. I ein situasjon med krig, høgkonjunktur og arbeidarrørsla på offensiven, med revolusjonære perspektiv, innførte dei åttetimarsdagen med makt og pressa deretter gjennom kravet i lovs form. Når dei innførte åtteimarsdagen t.d. i Odda, bygde det og på ein konkret plan for korleis dette kunne gjennomførast. Fagforeiningane hadde sjøl utarbeidd arbeidsplanar og skiftplanar for 1,5 timar kortare dagleg arbeidstid som var fullt mogleg og fungerte godt, trass alle trugsmål og åtvaringar frå arbeidsgjevarane. Dette gjorde både arbeidsdagen og livet lettare for alle arbeidsfolk. Det vart ein milepæl i kampen mellom arbeid og kapital dei siste hundre åra som bør inspirere oss i den vidare kampen for kortare dagleg arbeidstid. Vi treng eit arbeidsliv der folk ikkje er utslitt når dei ein dag pensjonerer seg, og eit samfunnsliv der alle har tid og overskot til kvarande.

David Harvey:
Seventeen contradictions and the end of capitalism
London: Profile Books, 2014, 336 s.

                          

Form for motsetning:	Motsetning:
De grunnleggende                             motsetningene	#1: Bruksverdi og bytteverdi                             #2: Arbeidets sosiale verdi, og dens monetære representasjon                             #3: Privat eiendom og den kapitalistiske staten #4: Privat tilegnelse og felles rikdom #5: Kapital og arbeid #6: Kapital som prosess eller ting?                             #7: Den motsetningsfulle enheten av produksjon og realisering
De bevegelige motsetningene	#8: Teknologi, arbeid og bruk og kast av mennesket #9: Arbeidsdelinger                             #10: Monopol og konkurranse: sentralisering og desentralisering #11: Ujevn geografisk utvikling og produksjon av rom                             #12: Ulikhet i inntekt og formue                             #13: Sosial reproduksjon                             #14: Frihet og dominans
De farlige motsetningene	#15: Endeløs eksponentiell vekst                             #16: Kapitalens relasjon til naturen                             #17: Opprør hos den menneskelige natur: Universell fremmedgjøring

 

Seventeen contradictions er som et røntgen-bilde som gjennomlyser spenninger, trender og tendenser i kapitalen og kapitalisme, og som hjelper oss å se fremover.

Den engelske geografen David Harvey har gjennom de siste 40 årene publisert rundt 20 bøker om kapitalisme, marxisme, geografi og urbanisme, og har ubestridelig blitt en av vår tids mest profilerte og viktigste marxister. Hvor Harvey tidligere ofte har gått i dybden på enkelte temaer (som urbanisme eller nyliberalisme), maler han i sin siste bok med bred pensel. Her undersøkes hvilke motsetninger kapitalismen hviler på, og Harvey har funnet fram til 17 motsetninger som utgjør bokas 17 kapitler.

Noen av motsetningene er kategorisert som ’grunnleggende’ («foundational») og utgjør bokas første del, mens andre anses som ’bevegelige’ («moving»), og behandles i andre del. Hvor motsetningene i den første delen er grunnleggende trekk ved kapitalismen uansett tid og rom, er det eneste konstante i den andre delen at motsetningene her er ustabile og alltid i endring. Den tredje og siste delen består av hva Harvey kaller ’farlige’ motsetninger, og her krasjer blant annet kapitalismens endeløse eksponentielle vekst med naturen. Tabellen viser Harveys sytten motsetninger. Alle oversettinger fra engelsk er gjort av anmelderen.

Harveys forskjellige motsetninger er innbyrdes forbundet, og må forstås dialektisk, som «tilsynelatende motsatte krefter … [som er] samtidig tilstede innenfor en bestemt situasjon, enhet, prosess eller hendelse» (side 1). Men motsetningene er ikke i utgangspunktet negativt ladede. Snarer inneholder boken en overraskende positiv undertone, og motsetningene er steder hvor vi finner muligheter for progressiv forandring.

Boka er mer original i sin form enn i sitt innhold. Diskusjonene rundt motsetningene vil ikke være nytt for lesere som allerede er kjent med Harvey. Her finner vi ’akkumulasjon gjennom frarøving’ i motsetning #4 og #10, at klassekamp er viktig også utenfor arbeidsplassen (som i relasjon til urbanisering og boligspørsmålet) i #5, tid–rom komprimering i #6 og #15, samt ’romlige fikser’ og produksjon og ødeleggelse av kapitalistiske geografiske landskap i #11. Og samfunnsgeografen Harvey bruker også i denne boka ofte bolig og urbanisering som eksempler, som i motsetning #1 og #3, og vi finner også referanser til Harveys tidligere studier av det andre franske keiserdømmet (1852–1870) i #13. I tråd med hans syn fra tidligere arbeider om økonomiske kriser løses heller ikke motsetninger innenfor kapitalismen – de flyttes bare rundt i tid og rom. Karakteristisk for Harveys bøker er også at den kapitalistiske staten diskuteres til en viss grad (se #3), men deretter forlates, ettersom Harvey selv understreker at han ikke er ute etter å lansere en generell teori om hva den kapitalistiske staten handler om.

Lesere som er kjente med marxistisk krise-teori, kan bli overrasket over at en av de mest kjente motsetningen ikke diskuteres: nemlig loven om profittratens fallende tendens (dvs. motsetningen mellom teknologisk endring og økonomisk profitt). Men lesere mer kjent med Harveys syn på økonomiske kriser vil være mindre overrasket, ettersom dette er en teori han verken foretrekker eller støtter.

Men ikke alt i boka kan spores like enkelt til Harveys tidligere arbeider. I det avsluttende kapittelet understreker Harvey behovet for en revolusjonær humanisme (se også #17). Med dette mener han at sosial endring ikke kan reduseres til verken økonomiske eller teknologiske lover som er hogd i stein: det er «gjennom bevisste tanker og handlinger [vi kan] forbedre både den verden vi lever i og oss selv» (side 282). Innenfor en humanistisk tradisjon, og inspirert av André Gorz, Frantz Fanon og Antonio Gramsci, diskuterer Harvey derfor også fremmedgjøring i forhold til produksjon, forbruk, hverdagsliv og natur.

Bokas styrke og dens skjønnhet ligger primært i dens presentasjonsform. For selv om den er relativt enkelt skrevet, blir det aldri overfladisk eller upresist. Kombinert med bokas mange up to date-eksempler og bruken av den pågående økonomiske krisen som utgangspunkt, bør den derfor kunne være tilgjengelig også for personer uten inngående kjennskap til Harvey eller marxismen. Det brede nedslagsfeltet, eller en ’x-ray gjennom kapitales motsetninger’ som Harvey selv kaller det, gjør det umulig å gå veldig dypt inn i hver enkelt motsetning, og boka kan derfor kritiseres for sine forenklinger og for å være overfladisk (en begrenset bruk av referanser kan styrke dette argumentet). Men en slik kritikk mister både hovedpoenget og de mer nyskapende aspektene av boken. Måten Harvey avslører kapitalens motsetninger, skaper en svært interessant innføringsbok i feltet, samt også en veiledning for politisk handling.

Boka er en skarp, smart og god guide for sosial endring, eller kanskje snarere en guide for hvor vi skal begynne å lete etter muligheter. Ettersom «fremtiden i stor grad allerede er tilstede i verden rundt oss» (side 219), serverer Harvey sytten steder hvor vi kan finne politiske kamper og muligheter for endring. Boka gir oss derfor håp – ikke primært fordi sosiale bevegelser eller fagforeninger er så sterke, men fordi det økonomiske systemet har iboende tendenser til kriser som igjen skaper muligheter.

Et aspekt som kunne vært videreutviklet, eller i det minste håndtert noe annerledes, er Harveys vektlegging av skillet mellom kapitalisme og kapital. Kapitalismen defineres som «enhver sosial formasjonen hvor kapitalsirkulasjon og kapitalakkumulasjon er hegemonisk og dominerende i utformeringen». (side 7). Her inkluderes også spørsmål knyttet til etnisitet og kjønn. Formålet med boka er imidlertid ikke å undersøke kapitalismen, men kapitalen – den «økonomiske motoren» – gjennom å isolere og analysere kapitalens indre motsetninger (side 10, kursiv i original). Harvey anvender blant annet en metafor om et skip på havet:

Men jeg skal ikke her komme inn på alt dette [som f.eks. kjønn, etnisitet, etc.]. Men inni

skipet finnes en økonomisk motor som går dag og natt og som forsyner skipet med energi og driver det over havet. (side 9)

Men skillet mellom kapitalen og kapitalisme blir noe uklart når Harvey kommer til de faktiske motsetningene, som til tider handler langt mer om kapitalisme enn om kapitalen (se #3, #13, #14 og #17).

Bruken av båtens motor som metafor gir (i det minste meg) en viss følelse av økonomisk determinisme, som dermed blir stående i sterk kontrast til den humanistiske tradisjonen Harvey assosierer seg med. I tillegg blir det noe uklart hvorfor naturen er en intern del av kapitalen, mens kjønn og etnisitet er eksterne – og dermed en del av kapitalismen. Siden Harvey først anvender denne distinksjonen så eksplisitt, hadde en ytterligere avklaring vært på sin plass.

Boka avsluttes med en kort fire-siders epilog som heter ’idéer for politisk praksis’, hvor hver av de sytten motsetningene får hver sin konklusjon eller idé for politisk handling. Dette gjør boka meget interessant å lese mot Thomas Pikettys Capital (2014), hvis ideer synes perfekt for sosialdemokrater (forfatteren foreslår en bedre regulert og skattlagt kapitalisme), samt Carmen Reinhart og Kenneth Rogoffs mye omtalte This time is different (2009), hvis idéer synes perfekte for dagens elite (forfatterne argumenterer for redusert offentlig gjeld i forhold til BNP). Harvey viser oss kapitalismens kompleksiteter på måter som langt overgår både Piketty og Reinhart og Rogoff. Hos Harvey er forskjellige men dialektisk relaterte motsetninger deler av et system basert på endeløs eksponentiell vekst, hvor spenninger – mellom bruks- og bytteverdi, arbeid og kapital, monopol og konkurranse, frihet og dominans, for å nevne eksempler, utspiller seg ujevnt i tid og rom, og alltid i relasjon til naturen – skaper og ødelegger hva enn som kreves for å produsere profitt. Og alt dette henger sammen. Å fatte eller forstå denne kompleksiteten, og deretter gjøre den til en politisk agenda, er absolutt ingen enkel oppgave. Men hvor Piketty treffer en sosialdemokratisk streng, og Reinhart og Rogoff er hyllet av tilhengere av innstrammingspolitikk og finanspolitisk konsolidering, er Harvey en marxist som agiterer for et samfunn bortenfor kapitalismen. Dette får meg til å huske Joseph Schumpeters kommentar om Ricardo og Keynes: at folk omfavnet deres teorier, ikke først og fremst på grunn av teoriene i seg men på grunn av deres (politisk-økonomiske) anbefalinger. Ingen av Harveys idéer for praksis treffer noen strenger blant dagens eliter.

De sytten idéene som avslutter boka, er ganske generelle, og med tanke på at Harvey virker sterkt inspirert av André Gorz kunne man kanskje forvente at han gikk lengre i retningen av å foreslå noen «ikke-reformistiske reformer». Men Harveys ’idéer for politisk praksis’ er nettopp det, ideer som resten av oss kan ta videre. Gjennom de siste årene har vi gjentatte ganger hørt frasen (ofte stammer den fra Fredric Jameson, noen ganger fra Slavoj Zizek og andre ganger Donna Haraway) at det nå er blitt enklere å forestille seg verdens slutt enn slutten på kapitalismen. Etter å ha lest Seventeen contradictions blir det definitivt lettere å forestille seg slutten på kapitalismen enn slutten av verden. Harvey tilbyr oss en god plattform fra hvor vi kan begynne å skape revolusjonerende krav og reformer.

Ståle Holgersen

Referanser:

Piketty Thomas. Capital in the twenty-first century. Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2014. (Norsk utgave under utgivelse på CappelenDamm forlag i samarbeid med Agenda.)

Reinhart, Carmen M. og Kenneth S. Rogoff K. This time is different: Eight centuries of financial folly. Princeton: Princeton University Press, 2009.

(Bokomtalen ble opprinnelig publisert på engelsk i – Society and Space – Environment and Planning D, på http://societyandspace.com/reviews/reviews-archive/harvey/)

Oda Faremo Lindholm:
Bullshitfilteret
Oslo, Gyldendal forlag, 2014, 94 s.

Oda Faremo Lindholms bok, Bullshitfilteret, kan beskrives som en politisk selvhjelpsbok for unge jenter. Forfatteren retter seg direkte til leseren, med et ønske om å hjelpe ved å bidra med tips og triks til hvordan man kan avsløre løgnene som dagens mediehverdag prøver å selge unge jenter. Formålet med boken er å lære unge jenter å gjenkjenne «bullshit», et virkemiddel brukt for å profitere på deres dårlige selvtillit.

I Bullshitfilteret får leseren bli kjent med begrep innenfor feminismen gjennom enkle forklaringer og mange eksempler. Boken er lettlest, og det er sannsynlig at leseren kjenner seg igjen i beskrivelsene av det kvinneundertrykkende samfunnet vi lever i. Denne boken kan dermed være en god måte å bli kjent med feminisme på for unge jenter.

Det er viktig at jenter blir mer bevisste på hvor kvinneundertrykkende samfunnet vi lever i er, og at det ikke er dem selv det er noe galt med om de har dårlig selvtillit. Vi har alle godt av å utvikle et «bullshitfilter», men det er også viktig å påpeke at kvinnekampen er kollektiv. Dersom man skal kritisere Bullshitfilteret for noe, så må det være at den er litt i overkant fokusert individet og ikke på at jenter er sterkere sammen.

Når det er sagt, så anbefales fortsatt denne boken. Verden er i stadig endring, og dagens unge jenter er utsatt for ekstremt mye press, mye som følge av dagens mediehverdag. Behovet for en bok som tar opp de problematiske sidene ved dette, er derfor stort. Bullshitfilteret kommer nok til å påvirke mange jenter på en positiv måte, og ruste dem til å ta opp kampen mot strukturene som undertrykker dem.

Tomine Sandal

Aksel Braanen Sterri:
Tilbake til politikken.Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti
Oslo: Kagge forlag, 2014.

Da denne boka ble lansert i vår, var det med et preg som ikke umiddelbart appellerte til meg. For det første er jeg ikke med i Arbeiderpartiet. Undertittelen og bokas omslag med partilogoen, vannkanne og en trehodet plante med Jens Stoltenberg, Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre er derfor ikke helt i min gate, for å si det sånn. For det andre var hovedbudskapet et helhetsbilde jeg sleit litt med å få grep om. Det handlet om at Arbeiderparti måtte bli et frihetsparti, med tilnærminger like springende som musikken på lanseringsfesten.

Etter å ha lest boka er jeg av den oppfatning at mange innspill som er relevante, tankevekkende og inspirerende, også for den radikale venstresida, drukna i et (for så vidt vellykka) forsøk på å lansere boka med brask og bram: kjendiser på coveret, «blurbs» i innmaten og (en noe uklar) ideologisk gjenreising. Det burde blitt lagt mye mer vekt på det som signaliseres i bokas hovedtittel: Tilbake til politikken. For her bidrar Sterri tidvis med håndfast, radikal nytenkning. Ikke fordi han ryster venstre-sidas verdensbilde, men fordi han spiller inn noen konkrete forslag til tiltak som utfordrer mye av det sosialdemokratiet står for i dag, og som bør dras videre i den politiske debatten.

Her er ammunisjon for dem som ønsker en ny boligpolitikk. Det tegnes opp et bilde av at boligsystemet som “før var en garantist for at flere kunne kjøpe bolig, er blitt en subsidiering av de rike». Sterri skriver treffende om hvordan en trygg bolig er nødvendig for å være fri til å leve det livet man ønsker, og at å eie bolig gir makt over eget liv. Men med den utviklingen vi ser i dag, hvor låneandelen øker, og skillet mellom dem innenfor og utenfor boligmarkedet blir stadig sterkere, er det også helt presist analysert: «Hvis prisene stiger får markedet et sterkere grep rundt livet vårt.»

Han foreslår å fjerne rentefradraget, som i dag er med på å finansiere hytter, biler, ferier og utleieboliger (sic!), helt eller gradvis på delen av lånet som går over én eller to millioner. Og parallelt styrke fradraget for den laveste parten. Sterri vil ha nasjonal eiendomsskatt med høyt innslagspunkt, en beregning av boligformuen som er mer realistisk, slik at det ikke blir mer attraktivt å putte penger i boligspekulasjon enn i produksjon. Og han tar til orde for å fjerne dokumentavgiften, innført utelukkende for å skaffe staten inntekter.

Et enkelt og rettferdig pensjonssystem

Selv om Sterri er tilhenger av pensjons-reformen som sådan, behandler han den ikke med silkehansker. Han tar for seg eksemplet Anna renholdsarbeider, som forventes en levealder på 71 år, og Bernhard som jobber i NHO og forventes å leve ti år lenger. Det overkarrikerte ved eksempelnavnene til side: Sterri beskriver levealdersjusteringen, som reformens viktigste, og mest urettferdige aspekt: Når snittalderen i befolkningen øker, må alle jobbe lenger for å få utbetalt samme pensjon – ikke justert for at ulike yrkesgrupper har ulik levealder. Oppsummert i grove trekk: «De som dør tidlig, betaler en del av pensjonen til dem som dør sent, og de rike lever lenger enn de fattige.»

Nylig hadde jeg besøk av en pensjonsekspert på jobben som skulle forklare hvordan våre pensjonsordninger fungerer. Jeg satt med følelsen av å skjønne mindre jo mer jeg fikk høre. Og jeg er nok ikke alene der. Sterri siterer professor Asbjørn Kjønstad som mener at pensjonssystemet kan bli en kilde til sosial ulikhet fordi «det blir vanskeligere for ressurssvake grupper å skaffe seg den informasjonen som skal til».

Opp mot dette skisseres et pensjonssystem hvor mennesker har selvbestemmelse, basert på tre kriterier: “Det må være enkelt, det må fordele kostnadene rettferdig mellom generasjonene, og det må være rettferdig innad i hver generasjon.» Videre at: «Da nærmer vi oss et pensjonssystem som gjør at folk betaler etter evne og får etter behov.»

Konkret foreslår Sterri en inntektskorrigering av pensjonen og levealdersjusteringen. «En inntektskorrigert levealder betyr at de med høye inntekter møter en høyere pensjonsalder enn i dag, mens de med lave inntekter vil møte en lavere.» Han mener dette muliggjør likestilling av pensjonssystemet i offentlig og privat sektor, og at det vil stanse dumpinga av pensjonen til privatiserte lærere og helsearbeidere.

Alle vi som drømmer om å eie bolig fri fra markedets klør og om et forståelig og rettferdig pensjonssystem, har altså en alliert i Aksel Braanen Sterri.

Motsetningsfylt om privatskoler og sexkjøp

Et par andre steder i boka detter jeg helt av. Sterri skriver motsetningsfylt om skolepolitikk. På den ene sida gir han inntrykk av at vi bør ha mer tillit til å la lærere og skoleledere utforme skolehverdagen slik de mener er best. På den andre sida vil han la foreldre og elever bytte skole, og øke konkurransen gjennom å slippe til privatskoler, og publisere mer informasjon om trivsel og resultater på de ulike skolene.

Dette er ment å flytte makt til elever og foreldre, men når Sterri skriver at finansieringen av skolene er nødt til å følge eleven, er det ikke vanskelig å se for seg lærere som tvinges til å imøtekomme krav fra foreldre og elever, for å sikre økonomien, framfor faglig skjønn.

Også delen som omhandler sexkjøpsloven har flere resonnementer som skurrer. Sterri spør hvem vi skal ta hensyn til når vi vurderer å ta straffeloven i bruk. Det store flertallet som verken kjøper eller selger sex, eller de som begår handlingen? I de fleste tilfeller kommer man nok ikke særlig mye lengre av å ta hensyn til de potensielle lovbryterne, i dette tilfellet horekundene. Han skriver at «Ingen representanter ville foreslått å forby håndverkstjenester om det skulle vise seg at østeuropeiske håndverkere ble utsatt for menneskehandel.» Nei, vi ville vel forbudt menneskehandel … Og gjerne ganske uavhengig av hva dem som benyttet billig arbeidskraft måtte mene om det.

Sterri mener forbudslinja innebærer «et brudd med den positive sosialdemokratiske mulighetslinja»: Å gi folk flere og bedre muligheter, for å selv kunne ta valg og forbedre sitt eget liv. Det kommer klart fram i boka at verken nigerianske eller norske kvinner har særlig mange andre muligheter i dag. Men hvorfor handler da nesten alt engasjementet om å oppheve sexkjøpsloven? Hvorfor ikke legge støtet inn for alternative inntektskilder?

Han tar generelt for lett på sentrale økonomiske dimensjoner i forståelsen av makt og frihet. For kjennetegnes systemer basert på økonomisk avhengighet først og fremst av den ettertraktede valgfriheten? Enten det er lærerens ansvar for bunnlinja på skolebudsjettet, eller den prostituertes salg av sin egen kropp for å overleve.

På tross av dette skjønner jeg mer av den opprinnelig uklare frihetstilnærmingen etter å ha lest boka, og da kanskje spesielt de sist nevnte eksemplene. Sterri har tilsynelatende et nedenfra-perspektiv, som tidvis utfordrer konvensjonell maktforståelse, iallfall på venstresida, og gir tankevekkende tilnærminger. Som et eksempel står nettopp dilemmaet om hvordan vi skal muliggjøre mer faglig frihet til lærerne, og samtidig gi mindre ressursterke elever og foreldre økt innflytelse, eller muligheter til å si i fra.

Populist eller ei?

Tilbake til politikken har en ganske high-brow tilnærming til det å drive politikk, blant annet når det antydes at Arbeiderpartiet ikke skal være redd for å styre etter sitt eget forgodtbefinnende framfor folkemeningen («Demokratiet er mer enn å høre på folket.») og slik kunne vinne oppslutning. («Historien viser at tydelig ledelse kan vinne folkets sympati.»)

Samtidig inneholder boka flere sider jeg ikke vil nøle med å kalle rein og skjær populisme (og selv tilhører jeg den skolen som oppfatter populisme som en hedersbetegnelse, uløselig knyttet til det folkelige og det demokratiske). Fra det nevnte kravet om et forenklet og forståelig pensjonssystem, til en ikke-moralistisk, anti-paternalistisk tilnærming til alt fra arbeidslinja (Sterri går inn for en positiv arbeidslinje, i kontrast til Aps rådende linje, og vil øke gevinstene ved arbeid framfor kostnadene ved velferd – og påpeker at flere universelle velferdsordninger gir mindre behov for byråkrater og kontroll) til røyking og folkehelse (unngå trivielle, latterlige forbud som i sum undergraver tilliten til lovverket eller selvbestemmelsen over eget liv). Og når Sterri skriver om Arbeiderpartiets store reformarbeid at «De økonomiske menneskemodellene som ligger bak reformene, passer ikke med virkeligheten» er det som å høre 60/70-tallets venstrepopulister snakke om sine fremste fiender, teknokratene.

Slik jeg leser boka er kanskje Aksel Braanen Sterri kritisk til å følge «folket», i hvert fall på et idéplan, men i det konkrete er han minst like ofte en venstrepopulist.

Uforløst, men løfterikt

Samtidig som han insisterer på at Arbeiderpartiet trenger et klarere ideologisk kompass, henviser Sterri notorisk til forskning og empiri, slik at det ofte blir uklart hvor grensa mellom disse ulike tilnærmingene går.. Den akademiske og velinformerte stilen er faktisk underholdende, som når han trekker inn John Stuart Mill i røykepolitikken og John Rawls i pensjonsspørsmålet. Men mengden fotnoter er minst like overveldende. Sitatene fra Arbeiderpartiets program hadde kanskje ikke trengt kildenote med sidehenvisninger?

Repetisjon kan ofte være et effektivt virkemiddel, men boka åpner med en kronikkversjon av seg selv, og dermed gjentas hovedpoeng og sentrale faktaopplysninger unødvendig. At Francis Sejersted har kalt folketrygden og dens pensjonssystem for en «sosialdemokratisk kronjuvel» repeteres i overkant ofte, minst et sted også med fotnote. Boka kunne derfor hatt godt av en runde til med redigering. Kanskje kunne den også vært strukturert mer som en programtekst, slik at de tidvis inspirerende og spreke forslagene i boka, kom enda tydeligere fram?

Etter krisevalget i 2013 peker gallupen oppover for Arbeiderpartiet, mens den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg. Fornying trengs. Alle som vil bidra til et levende politisk verksted til venstre er herved kalt. Og på tross av større og mindre ankepunkter tror jeg flere kan ha nytte av å lese Sterris bok, i beste fall for å få noen gode ideer, om ikke annet for å få et lite glimt inn i sosialdemokratisk idé-debatt.

Fredrik V. Sand

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord
Afghanistan – ingen fred å få
Oslo: Pax Forlag A/S 2014
408 sider inkludert illustrasjoner/bilder

Elisabeth Eide og Terje Skaufjord har lang fartstid i Afghanistan og Pakistan, med jevnlige opphold og besøk fra slutten på 1980-tallet, og de har en stor kontaktflate de stadig holder ved like.

Det startet med solidaritetsarbeid med base i Peshawar i Pakistan i 1987, under den forrige krigen, og denne aktiviteten har vedvart helt til denne dag. Som skrivende mennesker har det avfødt flere bøker, både reportasjer og reiseskildringer og skjønnlitteratur. Fokuset har vært på Afghanistan, men siden Pakistan er en sentral aktør også på den afghanske arenaen, har de også satt seg grundig inn i forholdene der. Boka Pakistan midt i verden, fra 2010, er også verdt å få med seg for å få vite mer om hva som skjer i dette strategiske veikrysset, som tittelen peker på, og som begge landa ligger ved. Det er ikke bare Taliban og pashtuner som binder dem sammen, men også harde økonomiske realiteter som at transportruter for Afghanistans rike energiressurser sannsynligvis må involvere Pakistan.

Med sin bakgrunn er det ikke rart at de to har skrevet en bok som først og fremst er opptatt av å svare på spørsmålet «Hva med afghanerne da?», som er tittelen på forordet i boka. De peker sjøl på at det ikke er så merkelig at de fleste bøkene om Afghanistan og krigen der som har kommet på norsk de siste årene, dreier seg om Norges militære deltakelse i krigen. Nærmere 10 000 nordmenn har vært stasjonert i landet de siste 12 årene. Men sjøl ønsker de å sette afghanerne i fokus. Som de sier: «få fram erfaringene fra et land som har vært herjet av krig og konflikter i mer enn tre tiår, men også et større historisk bakteppe. Det handler om overlevelse, om den seige styrken hos dette hjemsøkte folket». Uten innspill med denne vinklinga blir vår Afghanistan-debatt sjåvinistisk. Derfor er det å håpe at denne boka får et bredt publikum, og at også vi som har engasjert oss mye i å slåss mot norsk krigsdeltakelse både her og der, leser den.

Dette sies ikke som en forkleinelse for de som først og fremst har drøftet og oppsummert «hva Afghanistankrigen har gjort med Norge». Som nordmenn har vi et ansvar både for vårt eget land og menneskene i landa som nordmenn på dramatisk vis blander seg inn i. Eide og Skaufjord gjør begge delene. De er også klare i å peke på hvilke negative følger den internasjonale krigføringa i landet har hatt i forhold til den internasjonal rettsorden og respekten for grunnleggende menneskerettigheter.

Hvem er afghanerne?

Det er en stor styrke at boka synliggjør mennesker fra Afghanistan for oss, gjennom biografiske innblikk i ulike enkeltpersoners liv og virke, og ved å beskrive hva slags samfunn Afghanistan er. Det kommer godt fram at den mangslungne etniske og kulturelle bakgrunnen skaper interessekonflikter innenfor det fellesskapet som den langvarige krigstilstanden har skapt. Derfor er det variasjoner i hva en afghaner mener om invasjonen i 2001 og hvordan en ser på at Taliban kanskje kommer til makten igjen når de utenlandske styrkene skal forlate landet.

Når forfatterne kommenterer det som har blitt en allmenn oppfatning her hjemme, at det var en mulighet for at det kunne komme noe godt ut av invasjonen om en hadde grepet sjansen i 2002 og amerikanerne ikke hadde omdirigert kreftene til Irak, så må vi være klare på at afghanernes oppfatning her i høy grad vil avhenge av hvem du spør. Den afghanske historia peker vel mot at et fremmedstyre uansett ikke ville blitt godtatt, og USA-koalisjonen ville vel neppe endra sin krigstaktikk om den hadde fått konsentrert seg om Afghanistan? Men uansett blir denne problemstillinga kontrafaktisk og mindre interessant.

Det som har betydning her og nå, er hvordan vi tolker afghanernes holdning til hvem som skal ha «handa på rattet» i Afghanistan nå framover. Hvem skal vi høre mest på i de dragkampene om en våpenhvile og mulig maktdeling som pågår? Er frykten for Taliban så sterk at flertallet vil foretrekke å ha utenlandske styrker stående i landet ennå noen år? Og vil de foretrekke en fortsatt krig, som blir utfallet dersom Taliban står fast på ikke å legge ned våpna før alle utenlandske styrker trekkes ut?

Ikke fasitsvar – men håp?

Forfatterne gir ikke noen entydige svar om framtida, men gir oss en bakgrunn for å kunne danne oss mer velfunderte meninger gjennom det bildet som boka tegner av folk og land.

Ikke minst gir boka et mer sammensatt bilde av Taliban enn det stereotype som mange sitter med. Både om bevegelsens historie og om hva slags Taliban vi har i dag og kommer til å ha en stund framover. Forfatterne er klare på at det må komme til en avtale med dem, dersom krigen ikke skal fortsette, og endog blusse opp, i årene som kommer.

 

Mot slutten, på side 378, trekkes journalisten og Afghanistan-kjenneren Ahmed Rashids tre betingelser for at situasjonen nå skal bedre seg, fram (The New Republic, 28.mars 2013):

• en forhandlet våpenhvile mellom USA, Taliban og regjeringa i Afghanistan,
• et vellykka presidentvalg
• at Pakistan må samarbeide med partene og ha fredelige planer.

Presidentvalget veit vi nå at ikke gikk så bra, sjøl om rivalene nå har kommet fram til en skjør avtale. At USA og den afghanske regjeringen nå har besluttet at utenlandske styrker fortsatt skal stå i landet i flere år til etter at ISAF terminerer 31.desember i år, øker heller ikke sjansen for en fredsavtale med Taliban. At den norske regjeringen, støttet av Arbeiderpartiet, også er med på denne ferden, viser at afghanernes stemmer teller lite når USA kaller til innsats. Det teller også lite at et stort flertall av de forfatterne som har vurdert den norske krigføringen i landet, har vendt tommelen ned for denne måten å skape en bedre framtid for afghanerne. Faren er derfor stor for at tittelen på Eide og Skaufjords bok fortsatt vil beskrive virkeligheten de nærmeste årene, og at spørsmålstegnet som føyes til for håpet i siste avsnitt, er betimelig.

Arnljot Ask

Når hoveddøra inn til EU er stengt, gjelder det å få mest mulig inn bakdøra.

Regjeringa tilpasser Norge maksimalt til EU.

Heming Olaussen er Nei til EU-aktivist og medlem av Re kommunestyre (SV).

Hvordan oppsummere de blåblås politikk overfor EU, etter vel et år i regjering?

Liv Signe Navarsete ble kvalm da hun hadde hørt EU/EØS-statsråd («Europa-minister») Vidar Helgesen halvårlige EU/EØS-redegjørelse for Stortinget seinhøstes.Navarsetes kvalme forklares i følge Nationen 20.11. slik:

Han ga en kvalmende fornemmelse av at her sto det en byråkrat fra Brussel og fortalte oss hva vi skulle gjøre, og ikke en norsk minister som kjemper for norske interesser.

Helgesen parerte med at han synes det går bra:

Vi har fått etterslepet (mht. implementering av EU-regelverk i norsk lov, min anm.) betydelig ned, vi har fått finanstilsynene kvittert ut (…)

Helgesen la til at «tilgang i Brussel handler om å utvikle posisjoner som er interessante for EU» – og avsluttet sjølrosen slik:

Vi kan vise til en imponerende liste med norske politikeres møter med motparten i EU det siste året.

Folket sier nei

Sitatene ovenfor kan tjene som en intro til vårt tema. Men la oss begynne et annet sted, med noen fakta:

• Det er for tida over 70 % av det norske folket som sier nei til norsk EU-medlemskap. Ja-siden samler godt under 20 %. Dette er historiske tall.
• På Stortinget er det imidlertid ja-flertall. Vårt øverste folkevalgte organ er i tillegg massivt for EØS, hele 90 % av representantene støtter avtalen.
• Stortinget er m.a.o. i åpenbar utakt med befolkninga når det gjelder vårt forhold til Den europeiske union.
• Høyre er vårt mest monolittiske ja-parti. Sjøl om det også der er et flertall av velgere som sier nei til EU (godt over 60 %), er partiets stortingsrepresentanter nesten unisone ja-folk. Alle Høyres statsråder er ihuga EU-tilhengere.
• Annerledes med FrP: Der er hele 84 % (!) av velgerne mot EU, av deres sju statsråder sa fire at de var mot EU-medlemskap i den valgundersøkelsen Nei til EU gjennomførte før siste stortingsvalg. Et flertall av deres stortingsrepresentanter svarte nei. Partiets ungdomsorganisasjon (FrPU) argumenterer for et nei til EU, og har annonsert at de vil fremme forslag om at FrP skal bli et nei-parti på neste landsmøte. Her ligger en mulig kime til uro regjeringspartnerne imellom.
• I FrP er det også en viss EØS-skepsis. Den har de valgt å parkere i bytte med taburetter. Det var et lett valg. EU/EØS er ingen hjertesak for FrP. Det er det for Høyre.
• I regjeringa sitter Høyre med bukta og begge endene: I tillegg til de utenrikspolitisk viktigste statsrådene – statsminister og utenriksminister – har Høyre samla EU/EØS-trådene i henda på nyvinninga «statsråd og stabssjef ved Statsministerens kontor, og ansvarlig for samordning av EØS-saker og forholdet til EU i Utenriksdepartementet». Vidar Helgesens posisjon er således unik, i det EU/EØS-spørsmålene ligger i både UD og ved Statsministerens kontor (SMK), en slags dobbelt-portefølje og en understrekning av EU/EØS-sakens særegne karakter og opphøyde posisjon i denne regjeringa.

Det er Høyre som rår

Det er med andre ord all grunn til å kikke den Høyre-dominerte regjeringa i kortene når det gjelder hvordan de ter seg i forholdet til EU. En skal også ta med i betraktning at Høyre er det eneste partiet i Norge som aldri – ikke noen gang – har gått inn for å nedlegge veto mot et direktiv fra EU. Tvert i mot: Høyre overkjørte sine regjeringskolleger KrF og Venstre i sin tid i både «patent på liv»-direktivet og i «matsminkedirektivene», dvs. Høyre hadde flertall i regjeringa og lot KrF/Venstre dissentere – i visshet om at de ville få flertall i Stortinget med hjelp av AP og FrP. En tilsvarende historie som da Stoltenberg måtte la SV og SP dissentere i regjering på både tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet og datalagringsdirektivet – i visshet om at Høyre satt klare i Stortinget til å skaffe flertall. Men det er en annen historie.

Er det grunn til uro for EU-motstandere og EØS-skeptikere med tanke på at det mest EU-vennlige partiet i Norge nå sitter i kommandostolene når vårt forhold til EU skal håndteres? Svaret er ja.

Kan det tenkes at Høyre vil prøve å få Norge inn i EU i denne stortingsperioden? Svaret er nei.

Grunnen til disse tilsynelatende mot-stridende svarene ligger i følgende resonnement: Høyre erkjenner folkevilja, dvs. meningsmålingene. De (og AP) sier det samme: Nemlig at medlemskapsspørsmålet er «uaktuelt». De har altså ikke kapitulert, men ligger på været, i håp om at målingene skal snu. Ut fra erfaringene mht. folkeavstemminger om EU, ligger de på samme holdning som Torbjørn Jagland i sin tid formulerte: «Det kommer ingen ny omkamp uten et varig og klart ja-flertall i det norske folk». Det kommer mest sannsynlig til å ta mange år.

En strategi for å «mørne Norge»

Kan vi EU-motstandere dermed hvile på laurbærene og konsentrere oss om andre ting? Ingen ting ville glede ja-strategene mer.

Strategene, Vidar Helgesen & co, har nemlig skifta fot. Enkelt sagt: Når hoved-døra inn til EU er stengt, gjelder det å få mest mulig inn bakdøra. Mer presist: Høyre ønsker å tilpasse Norge maksimalt til EU. Ikke bare på EØS-området (det indre markedet) men på flest mulig politikkområder. Norge har som kjent 74 avtaler med EU, inklusive EØS. Rett nok underkommuniseres at 72 av dem er av bilateral karakter – hvilket betyr at Norge kan suverent avgjøre om de ønsker å endre, utvide eller avslutte deltakelsen i disse avtalene. Schengen-avtalen er av en mer spesiell karakter. Det er EØS som har overlatt lovgivningsmakta til en fremmed makt. Men Helgesen & co bruker alle 74 for hva det er verdt, som springbrett for sin EU-tilpasningspolitikk. Som Helgesen så elegant har sagt det: «Vi ønsker å flytte Norge nærmere Brussel». Denne politikken har tre siktemål:

1. Å faktisk implementere mest mulig EU-lovverk i Norge. Som Audun Lysbakken så presist har formulert det: «EU er i praksis et ekstra Høyreparti i Norge.» For egen del har jeg ved tidligere anledninger sagt det sånn: «Med Høyre i regjering har vi fått EU i regjering». Høyres ideologiske grunnlag er som en tvilling til EUs klippefaste og traktatfesta tro på markedets samfunnsmessige velsignelse. Det er markedets forrang for folke-valgt styring vi får med Høyre (og FrP) i regjering. Det er det samme grunnlaget EU styres etter. Herav også Helgesens begeistring over sitt eget resultat: I hans ett år som statsråd har etterslepet av EU-rettsakter gått ned! Det er vel en relativt begrensa skare som lot seg rive med av begeistringa. Antall møter mellom norske statssekretærer og relativt underordna EU-funksjonærer får vel heller ikke så mange til å ta bølgen. Men de tjener et formål: Å forsterke bildet av «utenfor-skapet». Tenk hvilken påvirkning vi ville hatt dersom vi bare hadde vært innenfor … Det bringer oss over på neste punkt:
2. Å forsterke betydninga av det eneste noenlunde salgbare ja-argumentet: «Vi er i praksis EU-medlemmer, men uten innflytelse». Det er et falskt argument, men Helgesen har som ambisjon å prente det inn i det norske folket – ikke minst via ukritiske journalister. Argumentet får også økt kraft av at enkelte EØS-motstandere går på limpinnen og uttrykker seg som om vi er underlagt «alt» som kommer fra Brussel, og gir dermed ammunisjon til Helgesens våpensmie. Man henger seg opp i sånt som at «10 000 EU-regler er importert til Norge», uten å forholde seg til at disse utgjør i alt ca. 10 % av alle de regler EU har vedtatt de samme 20 årene, og at de fleste er av bagatellmessig og noen til og med av fornuftig art. Man glemmer (alternativt «glemmer») at Norge står utafor EUs felles valuta (ØMU), at Norge ikke er del av EUs felles landbruks- eller fiskeripolitikk, at vi ikke behøver å spørre Brussel om lov til å inngå handelsavtaler med tredjeland osv. Det er også slik at Norge KAN føre en sjølstendig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hvis vi (Stortinget) vil. Vi er ikke avtalefesta til å dilte etter EU. Det er bare det at vi har ei regjering som velger å gjøre det. Men den kan kastes. EØS-avtalen kan ikke kastes. Den må sies opp. Men også det er faktisk mulig.
3. Høyres langsiktige strategi er å «mørne» det norske folket for EU-medlemskap en gang i framtida. Det skal gjøres ved å demonstrere vår avhengighet av og tilknytning til EU (jf. Ukraina), men det innebærer samtidig å svekke nei-sidas argumenter, m.a.o. svekke de områdene der vi faktisk har suverenitet og sjølstyre og gjøre Norge mest mulig «EU-likt».

Hva slags humanisme?

Før jeg går kritisk inn på konkrete saker, la meg gi Helgesen en innrømmelse. I en sak av litt mer «idealistisk» karakter, men som også har med norsk egeninteresse å gjøre, har Helgesen vært opptatt av å piske den nokså ytterliggående høyreregjeringa i Ungarn. Saken handler om disponering og fordeling av norske EØS-midler i landet. Helgesen har gjort det til en prøvestein på de ungarske myndigheters humanistiske sinnelag. Det skal han ha cred for. Det er all grunn til å stille kritiske spørsmål ved utviklinga i Ungarn. Men Helgesen har gått lenger, i det han har utfordra EU på å ta sine fine ord om humanisme og menneskerettigheter på alvor, overfor et av sine egne medlemsland. Han har bedt EU støtte Norge mot Ungarn. Der har han møtt en vegg av taushet. Slik sett har Helgesen i sin iver ufrivillig fått demonstrert EUs manglende sammenheng mellom liv og lære. Eller realpolitikk, som noen i Brussel nok vil kalle det.

Det er den samme realpolitikken EU demonstrerer i sin politikk overfor flyktningstrømmen over Middelhavet. En flyktningstrøm EU har sin del av ansvaret for, med sin utbyttingspolitikk overfor fattige land på det afrikanske kontinent. Nå kommer det også en strøm av bl.a. syrere, på bakgrunn av den forferdelige situasjonen i Syria (og Irak). Her har landene i Sør-Europa, som samtidig er dem som er hardest rammet av EU og Troikaens nådeløse kuttpolitikk, som tar støyten, i kraft av sin geografiske beliggenhet. De appellerer nå til den høyt besungne europeiske solidariteten, men møter en kald skulder – dvs. EU trapper i stedet opp anstrengelsene for å hindre flyktningene å komme seg ut på havet, bl.a. ved å inngå avtaler med despotiske herskere. Norge er en del av dette, gjennom Schengen-medlemskapet og politi-styrken Frontex. Her har vi imidlertid ikke hørt et pip om mer humanisme fra EUs side fra vår aktivistiske EU/EØS-statsråd. Men så sitter han da også i regjering med FrP. Det synes å være atskillig lettere å kritisere andres manglende sans for menneskerettigheter, enn sine egne.

Godtar alt som kommer fra Brussel

Helgesens karriere som EU/EØS-statsråd begynte uheldig. For ham. I sin iver etter å vise at dette er ei regjering som har tenkt å gjøre som EU ber oss om, lovte han at Norge ville tilpasse seg EUs ønske om redusert tollvern på enkelte oste- og kjøttprodukter. Han gjorde opp regning uten vert. Dvs. – han glemte i iveren å ta huskeregel nr. 1 for H/FrP-regjeringa på alvor: De er ei mindretallsregjering. De hadde forhåndskalkulert inn Venstres støtte. KrF var de nok klar over at ville stille seg på landbrukets side, og ble temmelig overraska da Venstre falt ned på «proteksjonistenes» side. Det ble nok en alvorlig vekker, og det var vel slik det var ment også. Men Venstres «nei» var også uttrykk for en kraftig grunnplanmobilisering innad i partiet, og partiets sprik mellom de prinsipielle liberalistene (typisk: Rotevatn) og de mer pragmatisk-liberale (Skei Grande, Breivik) viser også til mulige motsetninger i framtida.

Det skal også legges til at i saka om EUs sikkerhetsdirektiv offshore, har de blåblå videreført de rødgrønnes standpunkt med å erklære direktivet for «ikke EØS-relevant». Her er nok Høyre pressa av næringslivskrefter de vanligvis er vant til å lytte til, for ikke å si bli sponsa av. Det er uansett en god ting.

Men utover dette har året vært prega av ei regjering som godtar alt som kommer fra Brussel: De har akseptert å senke kravene til garantiordninga for norske bankinnskudd for å tilpasse seg EU-standard, noe som kan bli ei utfordring ved ei bankkrise. De foreslår at norske banker og finansinstitusjoner skal underlegges et overnasjonalt finanstilsyn basert på EU-regelverk, og de har akseptert en omlegging av den differensierte arbeidsgiveravgifta som truer distrikts-Norge, og spesielt Finnmark. De har fått gjennom et EU-regelverk som setter ikke bare bestemor, men barnevernsbarn, rusavhengige, attføringsklienter og psykisk syke på anbud, og de prøver å få gjennom et såkalt «fritt sykehusvalg» på europeisk nivå som kan undergrave vårt nasjonale helsevesen og slippe kommersielle krefter enda mer løs. De vil underlegge Norge EUs regime for konkurranse på post under 50 gram, noe som først og fremst vil være en trussel mot næringslivet i distriktene – men som også vil sparke beina under det eneste vetoet Norge noen gang har tatt i bruk. Marked og konkurranse framfor demokrati og samfunnshensyn, er mantraet de styrer etter. Det viser seg også innen transportbransjen, der hensynet til EU-regelverket er i ferd med å ta livet av en hel norsk bransje. Hvem kan vel konkurrere med norske lønns- og arbeidsforhold i en bransje der transportører kan leie inn arbeidstakere som er villige til å akseptere 20 kroner timen og bo i bilen mens de har 14 timers arbeidsdag? Ikke rart at Norsk Transportarbeiderforbund ble det første LO-forbundet som vedtok at EØS-avtalen må sies opp. Hvem blir det neste? El & IT-forbundet, i mars 2015?

Konfrontasjoner i vente

Det er mange som vil si nei, om man spør: Synes du at EU skal bestemme i Norge? Det er mange i fagbevegelsen som etter hvert stiller spørsmålet skarpere: Hvorfor i all verden skal norsk arbeidsliv være underlagt lover og regler fra Brussel? LO-kongressens vedtak fra 2013 var et klart skritt i riktig retning, da man vedtok at norske arbeidslivsregler skal ha forrang for EU-regelverk. Det mangler en strategi for å sette dette vedtaket ut i livet. Den må nok presses fram, nedenfra.

Det går mot konfrontasjoner i framtida. Den første politiske streiken mot et EU-direktiv fikk vi i streiken mot vikarbyrådirektivet. De varsla aksjonene og streikene mot regjeringas forslag om endring av Arbeidsmiljøloven og innføring av mer bruk av midlertidig ansatte, kan sees også som en forlengelse av den kampen. På trappene har vi kampen om postdirektivet, vi har en kommende kamp om forhandlingsresultat mellom EU og Norge om import av ost og kjøtt – på mange måter en omkamp om tollvernsaken, og vi har en kommende lovpakke fra EU på jernbane-liberalisering (jernbanepakke IV) – et lovverk som gir irreversibel konkurranseutsetting av persontransport på jernbane. Helt i regjeringas ånd. Finanstilsyn-saken er heller ikke endelig avgjort: Den skal behandles etter Grunnlovens § 115 (tidl. 93) – noe som krever ¾ flertall i Stortinget. Det rekker altså om 43 representanter sier nei, for å stoppe den.

Det kommer til å bli mer debatt, bråk og kamp om EØS-lovgivning i framtida. Samtidig er EØS-avtalen som sådan nærmest blitt ei hellig ku i Arbeiderpartiet. Myten om at den «sikrer norsk eksport-industri og norske arbeidsplasser» har bitt seg enda hardere fast enn mytene fra 1994, da det ble hevdet at de samme arbeidsplassene ville forsvinne ved et EU-nei. Det kreves dermed en allsidig strategi for å snu norsk politikks bit-for-bit ferd mot Brussel. Konkrete utfordrende direktiver og annet lovverk må bekjempes. Samtidig må det til ei folkeopplysningskampanje om EØS og hva som er i ferd med å skje. Og så må alternativet til EU meisles ut slik at folk flest kan forstå det og fatte tillit til det. Men først og sist står kampen i fagbevegelsen. LO må beveges bort fra sin ukritiske EØS-applaus til et virkelig forsvar for arbeidsfolks interesser. Da blir konfrontasjonen med EU og EØS uunngåelig. Da blir også kampen mot de blåblå gitt en politisk retning som går utover valgkampmobilisering for Arbeiderpartiet. Vi har sett at Fellesforbundet har lagt opp til en bred EØS-debatt fram til sitt landsmøte høsten 2015. Dette kan bli et avgjørende punkt i kampen om Norges forhold til EU.

Høyres ensidige EU-tilpasning av Norge må stoppes. Det krever også en debatt om Arbeiderpartiets syn på EU og EØS. Det er der den virkelige utfordringa ligger. Ikke minst sett i lys av APs framgang, LOs binding til AP og det kommende stortingsvalget i 2017. Det er mye som trengs å røskes opp i, i norsk politikk. Vi må verken bli overmannet av kvalme, eller la oss dysse i søvn. Til det står alt for mye på spill.

Og i bakgrunnen synger TISA og TTIP …..

– Vi går fra rett til arbeid og rett til trygd når inntekta svikter, til arbeidsplikt og aktivitetsplikt for å få trygd. På engelsk kaller samfunnsforskere dette å gå fra welfare til workfare. I Norge er det dessverre blitt vanlig å kalle dette for arbeidslinja. Hvem kan være mot å få flere i arbeid?

Forfatteren tar for seg statsbudsjettet og ser hvordan det slår ut for folk flest.

Arne Byrkjeflot er styremedlem i LO i Trondheim, vara til landsstyret i Rødt og bystyremedlem i Trondheim.

I statsbudsjettet for 2015 foreslo Høyre/FrP-regjeringen dette:

1 Fjerne barnetillegget for uføre Forslaget innebar at 18 000 foreldre med 35 000 barn med lav trygd ville tape 28 000 per barn.) I dag er barnetillegget 0,4G. (G er grunnbeløpet i Folketrygden = 88370 kroner.)

2 Behovsprøv barnetrygd

Etter forhandlingene med Venstre og KrF ble resultatet at det behovsprøvde barnetillegget ble beholdt, men det ble innført et tak på trygd og barnetillegg på 95 % av tidligere inntekt. Siden minste-trygda for enslige uføre er på 2,48 G = 217 000, så betyr det at det blir null barnetillegg for alle med tidligere inntekt under 228 000 som tilsvarer 2/3 jobb i en lavtlønnsbransje. Med 400 000 i tidligere inntekt så får du 50 000 mer i trygd og 35 000 mer for hvert barn. Slik har de greid å lage en behovsprøvd ordning der de med størst behov er unntatt.

3 Tre års kompensasjon for skattetap for gjeldstyngede uføre

Etter forhandlingene med Venstre og KrF ble resultatet økt kompensasjon for flere. Egentlig er dette et framskritt fra den rødgrønne regjeringa som godtok tapet med åpne øyne. Bakgrunnen er at alle med uføretrygd får økt trygd fra nyttår, men etter skatt skal de få det samme. Men ikke for de med gjeld og ganske lav trygd, de får bare halvparten så stort rentefradrag.

4 Overgangsstønad ned fra tre år til 1 år Utsatt, vedtas ikke i stasbudsjettet, men kommer som lovforslag. Enslige som ikke greier å skaffe seg inntekt fordi de må ta seg av barn, kan i dag få overgangsstønad på 2,25 G = 199 000 i tre år.

5 Øke inntektsgrensa for å få sykepenger fra 0,5 G til 1 G

Dette måtte regjeringen trekke etter press fra både fagbevegelse og NHO siden det var i strid med IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv).

6 Fjerne feriepengene for arbeidsledige Ble beholdt etter forhandlingene. Dagens regel gir feriepenger ved arbeidsledighet over 8 uker. Går du arbeidsledig ett år og får deg ny jobb på nyåret, har du krav på ferie, men nå må den tas uten feriepenger.

7 Betaling for barnehage

Innføre todeling ved betaling av barnehage, en lavere sats for familieinntekt under 473 000. Regjeringen foreslo 406 000.

8 Skatteklasse 2

Regjeringen foreslo å fjerne klasse 2 (lavere skatt for ektepar der den ene har lav inntekt). Klasse 2 ble beholdt.

9 Arveavgiften

Som alle vet, ble arveavgiften fjernet i fjorårets statsbudsjett og formueskatten senket fra 1 til 0,85 %. Regjeringen foreslo 0,7%.

Utenom statsbudsjettet innfører eller foreslår regjeringen:

10 Aktivitetsplikt

Innføre aktivitetsplikt for mottakere av sosialtrygd. Uten aktivitet mister de sosialhjelp og vil kun få nødhjelp.

11 Overprøving

Innføre at etter 26 uker skal sykemeldingen overprøves av en annen lege.

12 Lønnstilskudd til arbeidsgivere

Regjeringen innfører ordning med lønnstilskudd til arbeidsgivere som tar inn de som er falt utenfor.

13 Midlertidige ansettelser

Regjeringen har opphevet regelen om at midlertidige ansettelser ikke kan skje i bedriftens ordinære virksomhet. I tillegg kan 15 % være midlertidig ansatt i 12 måneder uansett hvor fast jobben egentlig er.

14 Tretten timers dag, 54 timers uke

Regjeringen åpner for lokale avtaler om 13 timers dager og 54 timers uke.

15 Kollektivt søksmål

Regjeringen vil fjerne kollektiv søksmålsrett, at fagforening kan gå til sak når innleide forbigås ved ansettelser.

Tirsdag 16. desember har arbeidsminister Robert Eriksson en kronikk i flere av landets aviser. Tittelen er «Fra trygd til trygg jobb». Utgangspunktet hans er:

En av vår tids største utfordringer er at en betydelig andel av befolkningen i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet og mottar offentlige ytelser.

Svaret han gir i kronikken, er midlertidige ansettelser, aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og lønnstilskudd til arbeidsgivere slik at det ordinære arbeidsmarkedet blir en tiltaksarena.

Fra welfare til workfare

I det norske og nordiske arbeidsmarkedet er det lett å si opp folk, men du blir tatt godt vare på når du mister jobben. Det moderne ordet for dette er flexicurity. Nå beveger vi oss mot mer fleksibilitet for arbeidsgiver, men mindre sikkerhet for arbeidstaker. Flexinsecurity.

Vi går fra rett til arbeid og rett til trygd når inntekta svikter, til arbeidsplikt og aktivitetsplikt for å få trygd. På engelsk kaller samfunnsforskere dette å gå fra welfare til workfare. I Norge er det dessverre blitt vanlig å kalle dette for arbeidslinja. Hvem kan være mot å få flere i arbeid?

Velferdsstatens sikkerhetsnett

Gjennombruddet for sikkerhetsnettet i den universelle velferdsmodellen, den modellen som de fleste av oss ser som sjølsagt, kom etter krigen. Den første stortingsmeldinga om folketrygda i 1948 hadde som målsetting å sikre mot tap av inntekt, nesten uansett årsak.

Toppunktet for oppbygging av velferdsstaten kom med Folketrygden i 1967 som omfattet alderspensjon, uførepensjon, enkepensjon, morstrygd og attføring. I 1971 ble Folketrygden utvidet til å omfatte syketrygd, yrkesskade og arbeidsledighet. Sikkerhetsnettet var på plass. I 1977 fikk vi sykelønn fra første dag. I dagens debatt kan det også være verdt å huske at aldersgrensa i 1973 ble satt ned fra 70 til 67 år. Etter 80-tallet er det bare barnehagereformen som har skapt et universelt gode.

Universell eller fagforeningsgode?

Velferdsreformene etter 1980 kom i tariffoppgjør. 37,5 timers uke i 1986, AFP-ordninga (AFP = Avtalefestet pensjon) som startet med 62 år i tariffoppgjøret i1988 og ble gradvis senket til 62 år i 1998. Innføring av fem ukers ferie kom i tariffoppgjøret i 2000. Men dette er ikke velferdsstaten, det er tariffestede ordninger. I loven er det fortsatt 40 timers uke og 4 uker pluss Gro-dagen i ferie, og 40 % av norske arbeids-takere har ikke AFP. Dette er et brudd med en tradisjon der rettigheter ble kjempet gjennom i tariffavtaler først, for så å bli lovfestet, gjort universelle. Det er den tyske modellen, mens våre nordiske naboer hele tiden har hatt sterke innslag av fagforenings-styrte ordninger, den engelske modellen. At A-kassene var fagforeningsstyrte sikret lenge en høy organisasjonsgrad både i Sverige og Danmark, men var sårbare da valgvinden snudde. Etter min mening er det uklokt. Når angrep kommer, står en sterkere hvis ordningene omfatter alle. Det gir også uorganiserte bedrifter et konkurransefortrinn når de fullt lovlig kan ha 2,5 timer lengre arbeidsuke, 4 dager mindre i ferie og lavere pensjonsutgifter. Etter at AFP-ordninga ble omgjort til et livsvarig tillegg til folketrygda, så har 40 % av befolkningen en pensjonsordning som ikke er til å leve med. Det er ikke lett å forsvare i kampen for en universell velferdsstat.

Workfare

Den engelske fattigloven av 1834 sa det slik:

Den første og viktigste av alle betingelser, et prinsipp det er allmenn oppslutning om, til og med blant dem som ikke følger det i praksis, er at hans (den understøttede) stilling alt i alt, i virkeligheten eller tilsynelatende, ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.

Barnetillegget i uføretrygden

Beskrivelsen i den engelske fattigloven tar behandlinga av barnetillegget for uføretrygdede på kornet. En uføretrygdede alenemor med minstetrygd på 218 000 med to barn vil tjene på å ta en underbetalt jobb med årslønn 200 000. Her har Venstre og KrF hjulpet til med å sørge for lavest attraktivitet. Forskjellen her er at Venstre og KrF ikke gjør det for å straffe, men for å hjelpe alenemoren som er fanget i velferdsstatens garn. Rive henne løs fra sikkerhetsnettets omfavnelse. Det same som ligger bak forslaget om å senke overgangsstønaden fra tre til ett år. Overgangsstønad er støtte til de som blir alene med barn og ikke makter både arbeidsliv og barn. Begrunnelsen er at tre år i velferdsstatens garn er så lenge at det er vanskelig å komme seg løs. Illustrerende er forslaget om å fjerne støtte til bil for funksjonshemmede som ikke er avhengig av den for jobb eller utdanning. Velferdssamfunnet skal ikke gi støtte for å gi folk et rikere liv, støtten er for å få folk i arbeid.

Danmark viser veien for Eriksson

Debatten om utenforskapet i Sverige er kjent for mange. Reinfeldt vant der fram med sin linje om at for gode velferdsordninger holdt folk utenfor arbeidslivet. Siden sosserna (sosialdemokratene) begynte med å innføre karensdager og senket sykelønna, så har de slitt med et troverdig alternativ. Likevel er nok den danske modellen kommet lenger og er nå en klar modell for Eriksson. En modell oppfunnet av de borgerlige, men som nå videreføres og skjerpes av en sosialdemokratisk regjering med SF på laget.

Aktivitetsplikt i Danmark – nyttejobber

Dette er Erikssons modell. For å få dansk kontanthjelp, som tilsvarer norsk sosialhjelp, må du fra 1. januar 2014 godta en nyttejobb. Maks 20 timer i uka, maks 13 uker i samme jobb. Den danske fagforeningen 3F har gjennomgått nyttejobbene i 79 av landets 98 kommuner. Mikkel Mailand, forskningsleder ved Københavns Universitet og Henning Jørgensen, professor i arbeidsmarked ved Aalborg Universitet advarer. De to forskerne vurderer, at mellom halvdelen og to tredjedeler av arbeidsoppgavene ligner arbeide, som normalt blir løst av faglærte og ufaglærte. Frykten for at nyttejobb kan fortrenge alminnelig arbeid, ser i flere tilfelle ut til å være velbegrunnet, sier Mikkel Mailand til Fagbladet 3F.

Det er ganske logisk siden arbeidet er gratis for kommunene. Men det er ikke gratis for det offentlige. Tall opp mot 270 000 per nyttejobb til administrasjon og oppfølging er kommet fram i den danske debatten. En annen virkning er at folk skremmes bort fra tiltakene. Ingen vet hvordan de livnærer seg.

Lønnstilskudd i Danmark – de danske fleksjobber

Fleksjobber ble innført etter modell av de tyske minijobs i 2008. De ble i starten positivt mottatt fra alle hold og presentert som en rettighet for arbeidsledige til å få jobb med lønnstilskudd fra det offentlige, i både offentlig og privat virksomhet. Lønna skulle være 98 % av arbeidsledighetstrygda. Jobben skulle ikke erstatte andre jobber, men komme i tillegg, Fra å fungere bra i starten er nå problemene der: Ordinære stillinger erstattes med fleksere, arbeidsledigheten blant fleksere er nå på 25 %. Omfanget er blitt så stort at det nå er lagt fram et lovforslag der både lønnstilskudd og lønn senkes. Og det skal bli mulig å ha fleksjobb helt ned i to timer i uken. Metoden er velkjent, innføringsmodellen er til å leve med. Når den så forandres slik at den egentlig ikke er til å leve med, så er så mange avhengig av systemet at det er vanskelig å reversere.

Dagpengereformen i Danmark

I 2010 ble perioden med dagpenger for arbeidsledige halvert fra fire til to år, og nødvendig tid i arbeid for å opparbeide rett til dagpenger på nytt ble fordoblet fra 13 til 26 uker. Dette i en situasjon der Danmark har dobbelt så høy arbeidsledighet som Norge. 1. juli 2012 var de to årene brukt opp, men saken var så betent politisk at den ble utsatt til 1. januar 2013. Da ble det innført en midlertidig kontanthjelp.

Det er fra sommeren i år at reformen har slått ut for fullt. 50 000 langtidsledige har mistet trygda si. I Danmark er A-trygda gjennom fagforeningsstyrte A-kasser. I august laget deres interesseorganisasjon en oversikt over hva som hadde skjedd. Av de 4468 Handel og Kontor-medlemmer som hadde mistet trygda var 927 i arbeid, hadde 126 fått ny rett til dagpenger, 500 hadde ingenting, verken trygd eller ytelser. Resten hadde midlertidige ytelser, noen var i utdannelse. To av tre barnefamilier melder at de ikke lenger har råd til å sende ungene på fotball eller andre fritidsaktiviteter. Hver fjerde har gått ned mer enn 15 000 i måneden, hver fjerde har gått ned fra 10 000 til 15 000 i måneden.

I Danmark er dette en av de heiteste sakene. Så heit at regjeringen har måttet innrømme at reformen ikke har virket til å få folk i arbeid slik den ble solgt inn som. Det har heller ikke den siste redningsplanken. Arbeidsgiverne ble oppfordret til å lyse ut såkalte akuttjobber med mål å få langtidsledige ansatt. 31 000 jobber ble utlyst, 971 arbeidsledige ble ansatt.

Workfare i Norge

Arbeidsledighetstrygd skal være vanskelig å få og vanskelig å leve av.

I 1993 ble kravet til redusert arbeidstid økt fra 20 % til 40 %. Siden er det økt til 50 %. I 1997 ble kravet til minste arbeidsinntekt økt fra 0,75 G til 1,25 G. Bondevik senket maksimaltid for arbeidsledighetstrygd fra tre til to år, Stoltenberg reverserte ikke dette. Det siste Stoltenberg-regjeringa gjorde, var å fjerne retten til å få arbeidsledighetstrygd helt til pensjonsalderen, om du var arbeidsledig ved fylte 64 år. I 2015 fjernet de blåblå feriepengene.

Det er vel verdt å merke seg hvor utsatt de som har en deltidsjobb er, jo mer utsatt jo mindre jobb. Det står ikke helt i stil med den voldsomme interessen for å utnytte restarbeidsevnen. Har du tjent under 110 000, får du ikke arbeidsledighetstrygd. De ville ta fra dem med lønn under 87 000 sykelønna, og du må være 50 % arbeidsledig, minst, for å ha rett til dagpenger. Mister du jobben og skaffer deg en deltidsjobb over 50 %, får du ikke ett øre i arbeidsledighets-trygd. Blir du ufør fra en deltidsjobb, bør du ikke ha barn, for barnetillegg får du ikke. Til og med skatteklasse 2 ville de ta, der du får en liten skattefordel når den ene har svært lav inntekt. Leser en begrunnelsen for disse kuttene, så er de med lav deltid egentlig ikke arbeidere, de trenger ikke pengene, og trenger derfor heller ikke erstatning når de mister lønna.

Uføre er egentlig ikke uføre

NAV og arbeidsavklaringspenger

Den første omleggingen skjedde i 2003. Da skilte en ut midlertidig uføre som en egen gruppe. Året før ble attførings-penger og rehabiliteringspenger løsrevet fra pensjonssystemet. Fra 1. mars 2010 ble arbeidsavklaringspengene innført. Skillet mellom midlertidig uføre, attføring og rehabilitering ble visket ut. Midlertidige uføre var allerede fratatt barnetillegget og tapte 28 000 per barn. Attføring ble omgjort fra en rettighet til å være avhengig av budsjett og begrenset til fire år. Siden den kommunale sosialtjenesten nå ble sammenslått med Arbeidskontor og Trygdekontor til NAV, så kom også sosialklientene inn i det fireårige løpet. Med arbeidsplikt og aktivitetsplikt. Etter at det fireårige løpet nå er avsluttet, er det ikke lagt fram noen sluttrapport. 162 300 ble 1. februar 2010 overført fra rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd til arbeidsavklaring. Fire år etter var 31 %, fortsatt ikke avklart, 40 % uføretrygdet, 31 % i arbeid Av de som har fått arbeid, er 16 % fortsatt avhengig av trygd fra NAV. Av de som kom fra midlertidig uføretrygd, har 23 % kommet i arbeid, men 96 % av dem er avhengige av trygd i tillegg. Kanskje burde Eriksson oppsummere fire år med arbeidsplikt før han nå går løs på sosialklientene.

Ny uføretrygd fra januar 2015

Ny uføretrygd og ny alderspensjon for uføre fra 1. januar 2015 er den verste delen av pensjonsreformen. Kanskje ved siden av den katastrofale omlegging av AFP-ordninga ved tariffoppgjøret i 2008. Det er virkelig helt sært at alle som allerede har uføretrygd, skal få omregnet sin pensjon og skatte som lønnstakere, når målet er at de skal ha det samme utbetalt til slutt. Det må føre til bivirkninger som at de med stor gjeld får mindre i fradrag. Noe annet og verre er at i dag går uførepensjonen opp om en blir alene, den du nå får beregnet, står fast. Men det aller verste er overgangen fra uføretrygd til uførepensjon ved fylte 67 år. Da får uføre 25 % mindre enn ved dagens ordning. Det skyldes at opptjening av pensjon nå stanses ved 62 år, mot nå 67 år. Fattigdom skal tvinge også de som beviselig ikke kan arbeide, ut i arbeid.

Bak både arbeidsavklaring og ny uføretrygd står Stortinget enstemmig. Men drivkrafta var Arbeiderpartiet.

Pensjonsreformen

Pensjonsreformen er i særklasse det viktigste utslaget av arbeidslinja eller workfare. Går du av ved 62 år, taper du en tredjedel i livsvarig pensjon. For hvert år du utsetter avgangen, minker tapet med 6 %, minst 1000 kroner i måneden. Alle vet at de med lavest utdanning og lønn også har dårligst helse og de tyngste jobbene. For å gjennomføre arbeidslinja har Arbeiderpartiet har gått i spissen for en klassereform uten sidestykke i norsk historie. Med FrP i regjering står alle stortingspartiene bak denne reformen.

Sykelønn

Eriksson måtte trekke forslaget om å øke inntektskravet for å få sykelønn fra 0,5 G til 1 G. Slik måtte Stoltenberg også trekke sitt forsøk på å øke antall dager arbeidsgiver måtte betale. Fordi det var brudd på IA-avtalen, og en samlet fagbevegelse protesterte. Det som kommer, er overprøving av fastlegens sykemelding etter 26 uker. Da skal en annen lege vurdere. Det er verdt å merke seg at i Danmark er sykelønna nå kuttet ned til 26 uker for alle som ikke har kronisk sykdom. Legg også merke til at det ikke sies lege lenger, men sykemelder. Hensikten med denne reformen er å disiplinere legestanden, de skal bli portvoktere, ikke ha pasientens ve og vel som første prioritet.

Sosialklientene – arbeid for trygd

Det er ikke første gang arbeid for trygd blir lansert i Norge. Først ut var Børge Brende som lanserte dette da han var Marvin Wiseths (Høyre-ordfører i Trondheim) høyre hånd på 90-tallet. Også Bjurstrøm, Stoltenbergs arbeidsminister, lanserte ideen. Det vi ser nå, er en fastere organisering og i et omfang vi ikke har sett tidligere. En minister som fullt og helt tror dette, er en livbøye til de som faller utenfor. Både jobb for sosial stønad som sosialklient og jobb med lønnstilskudd for andre som er ute av arbeidsmarkedet. Akkurat som Danmark har prøvd ut med lite hell. Han kopierer også Danmark ved at det ikke skal gjelde alle sosialklienter, ikke de som har lengst vei å gå. I Danmark er de delt i tre. Men nå foreslås det at ordningen også skal omfatte gruppe tre, den gruppa som Eriksson vil skjerme, i første omgang.

Er målet å få folk i arbeid?

Jeg skal ikke betvile folks motiver, men det blir beviselig ikke flere arbeidsplasser av at arbeidet utføres for trygd eller med lønnstilskudd. Den samfunnsmessige virkningen er lavere lønninger, spesielt i lavtlønnsbransjer der det er minst krav til fagutdanning.

Arbeidsledighetstrygden var tidligere det minimum som folk tok arbeid for som ledige. Nå blir sosialtrygden det nye minimum. Marx sier at reservearmeen, de som kan hentes inn under høykonjunktur og kastes ut ellers, er en nødvendighet under kapitalismen. EØS-avtalens frie tjenester og arbeidsmarked har utvidet reservearmeen og presset lønns- og arbeidsforhold. Nå skal de presses enda lengre ned. At de også sparer på lavere trygder og pensjoner, er et velkomment tillegg for kapitalen, hovedhensikten er å presse lønns- og arbeidsforhold ved å sørge for at det til en hver tid finnes de som tar arbeid til en enda lavere pris. Og de må være føyelige, siden de ikke har noen rettigheter.

Hva har vi i vente?

Både de rødgrønne og FrP/Høyre varsler en gjennomgang av sikkerhetsnettet for de gamle. Til nå er det en sjølsagt ting at om du blir arbeidsledig eller syk etter fylte 62 år, så har du krav på både sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Ja, arbeidsavklaringspenger også. Grenser er det riktignok, etter 67 år får du sykepenger i bare 3 måneder.

Det er ingen grunn til at dette ikke skal fortsette. De som tar ut folketrygd og AFP og fortsetter å jobbe, er jo fortsatt i jobb. Og hver krone de tar ut i pensjon, er forskudd på seinere pensjon. Men presset for å ta ut pensjon i stedet for sykepenger eller A-trygd kommer til å øke. Utsetter du pensjonen i ett år ved å ta ut sykelønn eller arbeidsledighetstrygd, så får du tusen kroner mer i månedlig pensjon resten av livet. De første kommentatorene har allerede begynt å omtale dette som et smutthull. Jeg spår at velferdsstatens sikkerhetsnett ikke skal gjelde for de som kan gå av med fleksibel pensjon.

Ny kurs?

Jeg merket meg Arve Bakkes svar da han ble spurt om hva han syns om forslagene om å si opp EØS-avtalen som er ventet på Fellesforbundets landsmøte neste år. Det er ikke EØS som er problemet, det er regjeringen, var hans svar.

For oss som vil berge den universelle velferdsstaten, er det naturlig å spørre: Hva vil en AP-ledet regjering reversere?

De vil reversere endringene i Arbeids-miljøloven samt gjeninnføre tiltak mot sosial dumping innefor EØS-avtalens rammer. Kanskje vil de også reversere senking av formueskatten? De fredet Bondevik-regjeringens skattenivå, men angrepene på regjeringens skattelette for milliardærene har vært så sterke at de kanskje må følge opp. Jeg trodde ei stund at barnetillegget for uføre var sikret for framtida når en samlet opposisjon reagerte. Men det har vært helt stille etter at taket ble innført. Og alle som har fulgt striden om ny uføretrygd vet at AP-ledelsen hele tiden har vært for å fjerne barnetillegget. Regjeringer ledet av AP har gjennomført større kutt i både arbeidsledighetstrygd og overgangsstønad enn Eriksson, og AP er faddere for pensjonsreform og ny uføretrygd. Vi vinner dessverre ikke kampen om den universelle velferdsstaten ved å få ei ny regjering i 2017.

Hva kan gjøres?

Fagbevegelsen er nøkkelen. Tariffoppgjøret i 2016 blir et pensjonsoppgjør. I 2017 skal ny AFP og pensjonsreformen evalueres. Det blir samtidig en ideologisk kamp om welfare eller workfare. Det handler om folkeopplysning. Den universelle velferdsstaten står sterkt i Norge. Det er ingen krise som tvinger folk i kne.

Det handler om å vinne LO-kongressen i 2017 og ikke minst hvilke krav LO vil stille for å støtte partier i 2017.Og vær sikker på at det ikke blir stilt et eneste krav som de tror AP vil si nei til, om det ikke ligger et stort press bak. Så vi må velge våre krav nøye. Mine forslag er slik:

1. Utslitte arbeidere må kunne gå av ved 62 år uten tap i livsvarig pensjon.
2. De som må gi seg i arbeidslivet før 62 år, må få med seg tid i AFP-ordninga.
3. Gjeninnfør opptjening til 67 år for uføretrygdede.
4. Fjern taket på uføretrygd og barnetillegg.
5. Senk antall karensdager ved permittering fra 20 til 5 dager.
6. Senk grensa for å få A-trygd fra 50 % arbeidsledig til 20 % arbeidsledighet.
7. Gjeninnfør feriepengene for arbeids-ledige.
8. Fjern arbeidsplikt for sosialhjelpsmot-takere. Lovfest minstesatser.
9. Gjeninnfør arveavgiften.
10. Funksjonshemmede skal nå bare få støtte til tilpasset bil om de må ha den til jobb eller utdanning.

I tillegg kommer kravene jeg tror LO-ledelsen vil stille på egen hånd: reverser endringer i Arbeidsmiljøloven og gjeninnfør formue-skatten.

Og: EØS-avtalen må sies opp om vi skal berge både fagbevegelse og velferdsstat.

	Welfare	Workfare
Grunnlag	Rettighetsbasert	Pliktbasert
Ansvar	Samfunnets ansvar	Den enkeltes ansvar
Mål	Sikre levevilkår	Sikre tilbud på arbeidskraft og senke senke sosiale utgifter
Middel	Gode trygdevilkår	Reduserte ytelser med økt krav til kontroll

 

Velferdsstatens sikkerhetsnett
Yrkesskadetrygd	1894: enkelte grupper	1958: alle grupper
Sykelønn	1909: behovsprøvd	1953: alle lønnstakere	1956: hele befolkningen
Alderspensjon	1936: behovsprøvd	1957: ikke behovsprøvd	1967: Folketrygden
Barnetrygd	1946:
Arbeidsledighetstrygd	1959
Attføring	1960
Uføretrygd	1960
Sosialtrygd	1964

Pål Steigan:
Blod, olje og våpen – norsk imperialisme
Larvik: Rødt!, 2014, 125 s.

Pål Steigan leverer mye faktabasert argumentasjon som kan kurere eventuelle vrangforestillinger om at Norge bidrar med mye godt i jubileumsåret for grunnloven. Men søker du en årsaksforklaring på den norske statens rolle i verden i jubileumsåret for første verdenskrig, finner du ikke det i dette heftet.

Jeg har i de seinere årene hatt stor glede av å lese Pål Steigans artikler og analyser om verdensutviklinga på bloggen hans. Alle artiklene på bloggen er fulle av kildebasert faktainformasjon, som ofte har vært ny og oppsiktsvekkende for meg. Steigan følger opp med masse kildebasert faktainformasjon også i dette heftet, men denne gangen fant jeg ikke så mye nytt. Men det vil den som ikke har fulgt bloggen hans. En stor del av kapitlene er basert på artikler som allerede er publisert her.

I kapittel 1 beskriver Steigan hvordan tidligere statlige etater og forvaltningsbedrifter har blitt omgjort til transnasjonale storselskaper. Kapittel 2 forteller om hvordan det norske oljefondet har blitt en del av kjernen i den globale finanskapitalen som kontrollerer alle verdens globale storselskaper. Kapittel 3 handler om den amoralske holdninga til de norske storselskapene når disse driver virksomhet i korrupte og udemokratiske land, og hvordan disse rundt om i verden er med på å utbytte arbeidere og ødelegge natur.

Ressursmangel, overvåkning og krig

Kapittel 4 argumenterer for at Vestens intervensjoner i Afrika har sitt grunnlag i rivaliseringa med Kina om Afrikas ressurser. I kapittel 5 beskriver han hvordan økende oljepriser har skapt økonomisk krise i EU, med spesielt fokus på Italia, landet hvor Steigan oppholder seg mye. Kapittel 6 river ned forestillinga om at amerikansk skiferolje kan bli redninga på energikrisa, mens kapittel 7 beskriver krigsnasjonen Norge – landet med de sjuende høyeste militærutgiftene per innbygger i verden, en stor og voksende våpeneksport, blant annet til okkupantmakta Israel, og med en krigsvillig politisk elite som absolutt har gjort seg «fortjent» til posten som generalsekretær i NATO.

I kapittel 8 går Steigan over til å beskrive hvordan den økte overvåkninga på ingen måte har klart å gjøre noe med den reelle terrortrusselen, fra høyre, men i stedet bidrar til å undergrave demokratiet og har sin reelle begrunnelse i frykten for et folkelig opprør mot økende ulikhet. Kapittel 9 demonterer den offisielle løgnen om at Libyakrigen var en humanitær intervensjon med FN-mandat. Kapittel 10 beskriver hvordan global oppvarming i kombinasjon med en liberalisert verdensøkonomi har brakt verdens kornlagre til et farlig lavt nivå, mens kapittel 11 er et kort kapittel via den stadig råtnere, både i bokstavelig og overført betydning, globale kjøttbransjen.

Kapittel 12 tar for seg hvordan EØS-avtalen undergraver demokratiet, og viser hvordan de pågående handelsforhandlingene mellom USA og EU kan føre denne prosessen videre. Viktigst i denne sammenhengen er institusjonalisering av mulighetene for private selskaper til å saksøke stater som ønsker å føre moderat venstrepolitikk for tapt framtidig fortjeneste. Steigan viser her til eksempler fra det amerikanske kontinentet hvor dette allerede har blitt en realitet.

I det avsluttende kapittel 13 oppsummerer Steigan at Norge er i ferd miste egen suverenitet gjennom EØS, og være så underdanig for USAs overvåkingssystem at vi omtales som «en av våre topp to partnere» i interne dokumenter fra NSA. Samtidig bidrar omdanninga av Norges landforsvar til et uttrykningskorps for NATO som vist i Libyakrigen, at det norske statsapparatet ikke bare undergraver vår egen, men også andre lands suverenitet.

Uavklart imperialismebegrep

I avslutninga av forordet skriver Pål Steigan følgende:

Vi feirer i 2014 en av verdens første demokratiske grunnlover. Hva hadde Eidsvollsmennene sagt om de hadde fått vite at landet med denne grunnloven skulle drive krig på tre kontinenter? Hvordan skjedde dette? Hvorfor skjedde det? Og hvem bestemte det? Det er det denne boka handler om.

Jeg syns denne beskrivelsen bare delvis er en dekkende beskrivelse. Som vist, inneholder heftet mye mer enn svar på akkurat disse spørsmålene. Samtidig kan det diskuteres om Steigan fullt ut gir svar på de spørsmålene han stiller i forordet. Det er spesielt på spørsmålet «hvorfor skjedde det?» jeg ikke opplever at jeg sitter igjen med svaret etter å ha lest Steigans hefte.

I sin anmeldelse i Radikal Portal, skriver Vegard Velle at Steigan for å gi heftet en bredere forståelsesramme burde gått inn i både klassiske og mer moderne diskusjoner rundt hva som ligger i imperialismebegrepet. Til dette svarer Steigan at

Det er ikke et teoretisk verk. Det er en pamflett der jeg gir et detaljert riss av den store forandringa av norsk kapitalisme som har skjedd siden oljealderen startet i 1970. Og jeg viser sammenhengen mellom privatisering, globalisering, oljeimperialisme, militarisme og krig. Jeg har villet gjøre dette, ikke via teoretiske utlegninger, men gjennom ugjendrivelige tall og fakta, slik at det vanskelig kan avvises.»

Jeg er enig med Steigan i at det å skulle gå inn og gi en drøfting av klassisk og moderne imperialismeteori i lys av empirien fra norsk utvikling, er et ganske annet prosjekt enn det han i denne sammenhengen har gitt seg ut på.

Jeg syns ikke det er påkrevd at Steigan skal begrunne sin imperialismedefinisjon med basis av de siste hundre årene med teoretisk diskusjon på venstresida, men det har, også i en kortfatta og empirisk orientert gjennomgang, en klar verdi å avklare hva som er hans definisjon av det begrepet han har satt seg som mål å beskrive. Velle skriver:

Gitt bokas innhold kan man gjette seg frem til at imperialisme, det må være at store, private selskaper går på oppkjøpsraid i Sør, hvor de også plyndrer folk og at staten går til angrepskrig i Vestens interesse. Noe sånt.

Noe av problemet for de som ikke allerede befinner seg innenfor en marxistisk-leninistisk imperialismeforståelse, er at det slett ikke eksisterer noen åpenbar selvforklarende sammenheng mellom norske selskapers oppkjøpsraid i Sør, og norsk krigsdeltakelse.

Også vi som oppfatter oss selv som tilhørende den skolerte marxistiske venstresida bør stille oss spørsmålet om i hvor stor grad det faktisk eksisterer en årsakssammenheng mellom alle de observerte utviklingstrekkene. Det Steigan viser overbevisende, er at utviklinga av transnasjonale norske selskaper med omfattende økonomiske interesser i korrupte og udemokratiske regimer, innenlandsk privatisering, utviklinga av en stor norsk rustningsindustri og Norges økende deltakelse i kriger «out of area» følger hverandre i tid. Det kan sannsynliggjøre at det også finns en årsakssammenheng, men det er ikke noe automatisk bevis.

Har globaliseringa skapt krigsnasjonen?

Jeg kan problematisere antakelsen om en automatisk sammenheng ved å trekke fram Sveits som et eksempel. Det er et land som i lang tid i stor grad har basert sin økonomi på teknologisk og organisatorisk kontroll over en rekke store transnasjonale selskaper, men som forholder seg strengt nøytralt i alle internasjonale konflikter og som aldri deltar med egne styrker til noe annet utenfor landets grenser enn forsvar av paven.

Det er også mulig å problematisere empiriske konklusjoner rundt at økt norsk næringslivsetablering i andre deler av verden har gjort oss mer krigerske. Selv vil jeg trekke fram hvordan norske næringslivsledere, med Stein Erik Hagen i spissen, har fungert som konfliktdempere i relasjonen mellom Norge og Kina. Hvis man, som jeg gjør, ser den vestlige støtten til utvalgte kinesiske opposisjonelle, herunder Dalai Lama, som strategiske grep for å svekke Kina som hovedrival for USA på den internasjonale arenaen, bidrar næringslivslederne til å svekke brodden i den imperialistiske offensiven, som her drives fram av angivelig uavhengige menneskerettsorganisasjoner.

Steigan beskriver i heftet hvordan Statoil høster profitt fra investeringer i det korrupte Angola. Men Angola er ikke et land som i alt har spilt på lag med Vesten. Tvert imot, ikke bare var det nåværende korrumperte MPLA-regimet i front mot apartheid i Sør-Afrika under den kalde krigen, noe som medførte at USA og apartheidregimet sammen støtta opp om opprørsgeriljaen UNITA, mens Cuba sendte soldater for å forsvare MPLA-regjeringa. Angola bidro også, sammen med Zimbabwe, med styrker til regjeringa i DR Kongo under krigen fra 1997 til 2003, for å slå tilbake invasjonsstyrkene fra de USA-støtta, USA-utrusta og USA-trente hærene i Rwanda og Uganda.

Deres mål var og er å få kontroll over alle de strategisk svært viktige mineralressursene i det østlige Kongo. Så er det et uttrykk for imperialisme når Statoil investerer i Angola på de vilkårene den angolanske staten stiller? Jeg ville heller sagt det var et tydelig eksempel på imperialisme om Norge og andre vestlige land forsøkte å boikotte Angola, for å straffe landet for måten Vestens interesser ble motarbeida i DR Kongo, gjerne under påskudd av den helt åpenbart riktig beskrevne korrupsjonen og fraværet av faglige og politiske rettigheter for arbeiderklassen.

Jeg vil understreke at det at jeg her problematiserer noen av eksemplene fra heftet og den implisitte antakelsen om at det er en årsakssammenheng mellom globaliseringa av den norske økonomien og militariseringa av den norske staten som Steigan i detalj beskriver, ikke betyr at jeg avviser at det finns en sammenheng. Selv om jeg ikke syns at heftet til Steigan gir svar på hva sammenhengen helt presist er, gir den oss et grundig faktamateriale som vi kan legge i bunn om vi ønsker å gå videre på den debatten. Det syns jeg vi bør.

Torgeir Holgersen

I 2008 gav Knut Kjeldstadli ut boka Sammensatte samfunn – innvandring og inkludering.

Ingrid Baltzersen spurte Knut Kjeldstadli i forrige nummer om korleis han ser for seg at Noreg som nasjon vil vera i framtida. Dette er del 2 av intervjuet med utgangspunkt i grunnlovsjubileet.

Knut Kjeldstadli er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen. Har særlig vært opptatt av arbeiderbevegelsen, arbeidsliv og teknologi. Er medredaktør for Norsk innvandringshistorie (2003).

Ingrid Baltzersen har en mastergrad i midtøstenstudier, studert arabisk og er med i redaksjonen til Tidsskriftet Rødt!.

Eg fekk ein aha-opplevelse om norsk historie då eg las boka di. Der skriv du at Noreg var på sitt mest etnisk homogene på 1950-talet. Både i perioden før det og no i nyare tid har me hatt meir innvandring og store minoritetsgrupper. Kan dette vera ei forklaring på manglande nyansering i den norske innvandringsdebatten?

Eit stykke på veg så kan kanskje det vera ei forklaring. Viss ein til dømes ser på Danmark, der ein hadde ein stor jødisk befolkning, så evna danskane å ta vare på og beskytta denne minoriteten under krigen. Det var fordi dei historisk har hatt ei stor jødisk befolkning som fanst i mange sosiale sjikt, og var integrert i det danske samfunn. Til dømes blei halvparten av ekteskapa i den jødiske befolkninga i Danmark inngått med ikkjejødar. Mens den norske jødiske samfunnet hadde kortare fartstid og var mykje færre. Dei var meir ortodokse og meir retta inn mot sitt eige miljø. Sverige har jo også historisk vore relativt homogent, men dei hadde tidleg ei stor arbeidsinnvandring. Først kom finnane, seinare kom søreuropearar og jugoslavar. Dette var knytt til det enorme svenske industrieventyret med Volvo og STK. Sverige hadde difor ei erfaring med arbeidsinnvandring som Noreg ikkje hadde, sjølv om det var ein og annan spanjol så var det ikkje mange. No veit eg likevel ikkje kor langt ein kan driva synspunktet om at viss ein er vant med homogenitet, så blir ein også skeptisk til nye. Men det er riktig å sei at Noreg var mest homogent.

Men debatten i Danmark er jo blitt hard den siste tida?

Eg synst det er vanskelig å forstå kva som skjer i Danmark. Det gjeld ikkje berre innvandringsdebatten, men det er som om heile det politiske feltet har blitt parallellforskyvd til høgre. Det danske SF er lengre til høgre enn norsk SV og så bortover. Det er noko merkelig som har skjedd med det landet som eg ikkje heilt får tak i.

Det er fleire teoriar om dette. Det eine er at danskheita i Danmark har vore knytt til kultur og tradisjon, spesielt Grundtvig og folkehøgskuletradisjonen. Det er ei kulturell danskheit, der den danske bonden og den danske historia blir hylla. Førestillinga om det danske har langt på veg ein kulturell og etnisk dimensjon. Derimot har den norske nasjonsforståinga faktisk har vore meir politisk. I europeisk idéhistorie har ein den tyske ideen om kulturnasjonen og den franske ideen om den politiske nasjonen. Øystein Sørensen såg for nokre år sidan på det norske nasjonsprosjektet i perioden 1770 til 1945. Han viser då at nasjonsforståinga i Noreg er som politisk fellesskap. Det betyr at viss du vil komma hit, halda lovane og delta, så er du i prinsippet akseptert som samfunnsborgar. Så bildet av Noreg som Ola Dunk med nisselue er altså ikkje faglig riktig. Eit eksempel på dette er ei morosam spørjeundersøking frå 2005 som Olaf Aagedal sto for. Han spurte folk i Skandinavia om kva dei forbinder med nasjonen. 25 % i alle land sa naturen, 25 % sa landslaga i ballidrettar, men på dei øvrige svaralternativa skilte svara seg. 11 % av svenskane sa industrikonserna, 17 % av danskane sa folkehøgskulane, 38 % av nordmennene sa Stortinget som jo er det politiske organet.

Men den franske, politiske, nasjonsforståinga har jo også ein del utfordringar?

Ja, i valet om kva ein trur er mest levedyktig i eit samfunn som allereie er blitt samansett, som har blitt fleirkulturelt, så vil eg sei at den kulturelle nasjonen kan ikkje klara å bera eit samfunn der over ein tredel av elevane i osloskulen har innvandringsbakgrunn. Dei skal jo også kjenna til norsk historie, men viss det berre blir det, så vil dei ikkje føla at dei er ein del av det som kjem til uttrykk i dei norske tradisjonane. Difor har den politiske nasjonsforståinga mykje for seg, den er opnare og krev mindre av folk. Den baserer seg meir på ein kontraktstanke, om at viss du held samfunnskontrakten, betaler skatt og held lovane, så er det nok. Men svakheita der er for det første at eit samfunn treng ein viss grad av kollektivitet, kollektiv begeistring, vilje til å gjera noko for samfunnet, dugnadsand. Viss ein utelukkande tenkjer på ein stat som noko kontraktuelt, så vil også tanken melda seg om «What’s in it for me», og ikkje noko meir. Då trur eg ikkje samfunnet kan eksistera på ein god måte. Det andre problemet er at i den politiske modellen så seier ein at offentlegheita er sekulær, nøytral og universell. Med andre ord seier ein at du skal delta i det politiske feltet, men den kulturelle bakgrunnen din er irrelevant. Så viss du kjem som immigrant, så må du setta bagen din heime i kottet. Du kan ikkje ta den med ut på gata. Det verkar tilsynelatande nøytralt, men viss du går inn i det, så ser du at det er ei utforming som passar godt for det dominerande fleirtalet. Eit eksempel på det er forbodet mot å gå med hijab fordi me skal ha ei sekulær og nøytral offentlegheit. Viss eg flyttar til Frankrike og dei seier «Beklager Knut, men du kan ikkje bruka hijab», så er det greitt for meg. Men viss du er ei ung kvinne som tenkjer at det er ein måte å uttrykka fromheit på, så vil det vera eit stort problem for deg. Så sjølv om denne ideen om å slutta seg til fellesskapet har mykje for seg, så er det noko utilstrekkeleg i det. Ein anerkjenner ikkje andre kollektiv enn fleirtalskollektivet som storleikar ein skal ta omsyn til. Eg meiner ein må ha ei tenking som seier at viss fleirtalet for å kunna fungera skal ha tilgjenge til sin kultur, så må det også gjelda for minoritetane. Då må ein anerkjenna ein plass for kollektiva. Ein kan også grunngje dette frå ein liberal posisjon. Skal individa ha same tilgang til sin kultur, så må dei eksistera i fellesskap. Det er ikkje mogleg å sitta aleine og ha ein kultur, den finst i samkvem med andre.

Det finst også ein fjerde form for nasjonsforståing som er ein radikal variant av fleirkulturalismen, der en primært understrekar kollektiva, der ein seier at det ikkje finst så mykje kommunikasjon mellom kulturane, ein seier kanskje til og med at kollektiva som berarar av kultur har ein slags krav på individa, i å hindra vala deira. Viss ein legg til den forma for fleirkulturalisme så løyser ikkje det problemet om å skapa så mykje samanheng og einskap og fellesskap som samfunnet også treng. Spenninga er korleis kan me skapa så mykje politisk, sosial og samfunnsmessig fellesskap at det også kan bera kulturell forskjell.

Korleis ser du på den norske nasjonsforståinga, i høve tohundreårsjubileet for Grunnlova?

I debatten om jubileet for Grunnlova har det vore diskusjon om det liberale temaet, om fridomar og rettar. Det har også vore referansar til det demokratiske, sjølv om ein kanskje overdriver kor demokratisk den lova var, på mange måtar var det ei lov for embetsmenna. Men det som ikkje har blitt diskutert enno, er det nasjonale. Det eine er nasjonal suverenitet som EØS og den type spørsmål, men også det nasjonale forstått som «kva er ein nasjon», «kva gir medlemsskap i nasjonen», korleis skal ein tenkja om kva Noreg er i tiåra som kjem. Eg hadde håpa om at 1814-jubileet skulle bidra til ein meir ettertenksam diskusjon på det punktet der.

Kva tenkjer du det bør innehalda?

Eg tenkjer at ein må ha ein statsborgarskapsrett som kjem av å bu i landet, ikkje av blod eller arv. Ein må også diskutera doble statsborgarskap, noko halvparten av landa i verda har. Folk lever i ein transnasjonal verkelegheit. Eg meiner også ein må tenkja gjennom å anerkjenna minoritetar som kollektiv. Det har ein jo gjort med urfolket, samane, og dei fem historiske minoritetane i Noreg, altså kvener, skog-finnar, jødar, rom og roma. Eg meiner at ein bør ha tilgang til kulturelle rettar på lik linje med fleirtalet. Ei anna sak ein bør sjå på, er den kanadiske oppfatninga om at diskusjonen om det kanadiske: «that is the tie that binds». Med det meiner dei at så lenge ein er involvert i debatten, så vil samfunnet fungera. Ein vil ikkje koma fram til eit omforeint synspunkt, men så lenge ingen slepp taket i tauet, så treng ein ikkje vera så engsteleg for tautrekkinga.

Du trur det kan vera mogleg å ha eit sunt samfunn og samtidig ha oppheita debatt?

I Noreg er me veldig konsensusprega, men det moderne Noreg blei til gjennom ein langvarig kamp mellom store folkelige miljø. Det var avhaldsfolk, det var sosialistar, det var kristenfolket, det var den nasjonaldemokratiske rørsla i Venstre som sloss ein hard politisk kamp om makt i staten. Gjennom denne kampen og desse konfliktane lærte ein seg å overbevisa, å gå i alliansar, å samarbeida med andre. Ein lærte korleis andre dreiv med politikk. Ein gjekk frå eit høgt konfliktnivå til å finna ein måte å leva saman på, sjølv om Noreg aldri blei heilt nynorsktalande, heilt kristent eller sosialistisk. Eg tenkjer at den type konfliktar og gjensidig involvering er på gang, og denne prosessen vil komma vidare. Eg trur ikkje at det at folk har ein annan utsjånad eller kjem frå land med annan kultur, vil gjera at dei ikkje kan delta i den same typen prosess som me hadde på 1800-talet. På same måte har andre element som har kome frå utlandet, som kristendom, dobbelt bokhalderi og industriteknologi, har blitt norske over tid, så trur eg nye element er i ferd med å bli norske no.