Regjeringas landbrukspolitikk kan få noen dramatiske følger.

Men ikke alt er et brudd med de forrige regjeringene. En del av det Sylvi Listhaug foreslår, er en videreføring av tendenser som allerede var der.

Unni Kjærnes er ernæringsfysiolog og sosiolog, forsker på forbruk og matpolitikk og er leder av fylkesstyret i Rødt Oslo.

Det har vært utfordrende å følge med på alle utspill fra mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug det siste året. Det samlede tilbudet i jordbruksoppgjøret var vesentlig lavere enn bøndene kunne akseptere. Stortinget økte rammene noe, men uten å endre retninga vesentlig (www.stortinget.no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=60003). Regjeringa har lansert en lang rekke grep som samlet sett, uten tvil, vil få vidtrekkende følger for framtida, både for bønders levekår, norske bygder og vår matforsyning. Landbruksministeren anlegger en aktiv konfrontasjonslinje og bruker kraftig lut.

Fire dimensjoner

Matpolitikk kan sies å ha i hvert fall fire dimensjoner, som hver for seg er sammen-satte. Den første er levekårene de som produserer mat i Norge, har. Den andre er at folk har reell tilgang til nok og sunn mat, altså matsikkerhet. Den tredje er solidaritet med folk andre steder i verden, både de som produserer mat og de som trenger den, men ikke får nok. Den fjerde er de rammer som klodens bærekraft setter, altså ressurser, miljø og klima. Hensyn til disse fire dimensjonene peker ikke alltid i samme retning, men det går ikke an å se bort fra noen av dem. Det er i dag ikke vanskelig å se store utfordringer for alle de fire dimensjonene, som gir gode grunner til å opponere mot den rådende politikken. I denne artikkelen skal jeg likevel konsentrere meg mest om én av dem, nemlig hva regjeringas politikk innebærer for folks matsikkerhet.

Ny politikk?

ABC Nyheter meldte 30.10.2014 at landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP) så smått har begynt å forberede seg på et nytt jordbruksoppgjør. Ambisjonene om endring er store. Det vil bety bråk. Men bråk er tydeligvis helt greit:

Hvis du ser historisk på det, blir det bråk om alle jordbruksoppgjør, sier Listhaug til NTB.

Tilbudet fra staten endte i vår med å bli endret av Stortinget, i seg selv en sjeldenhet.

Selv er landbruksministeren godt tilfreds med det endelige resultatet, og sier avtalen ble bedre enn hun hadde drømt om på forhånd, meldte ABC Nyheter:

Det ble tidenes forenkling. 26 av 29 forslag gikk igjennom. Det har aldri vært gjort så store endringer i jordbruksavtalen før, sier Listhaug.

Statens tilbud i jordbruksforhandlingene i vår hadde en rekke endringer som går i retning av industrijordbruk i Norge: Taket på melkekvoter heves fra 400 000 liter til 1 200 000 liter, begrensninger for sambruk fjernes, mindre ekstra støtte til tungdrevne arealer og flytting av tilskudd fra antall dyr til såkalt slaktetilskudd, for å motivere til økt kjøttproduksjon (Klassekampen 7.5.2014). Tilbudet ble presentert som en nødvendig modernisering av norsk landbrukssektor, en heroisk blå kamp mot kravstore og bortskjemte bønder. På vegne av forbrukerne, må vite. For politikere å avvise «forbrukerhensyn» er ikke så greit.Vi er jo alle forbukere. Debatten kan for en uten særlig kjennskap til matpolitikk og historie framstå nettopp som skraping og protester fra lite endringsvillige bønder. Det er derfor viktig å undersøke hva dette innebærer også ut over de umiddelbare konsekvensene for bøndene.

Perspektivet til regjeringa er i og for seg tradisjonell høyrepolitikk: by framfor land, markedskonkurranse framfor statlig subsidiering. Mange av tiltakene har Høyre og Fremskrittspartiet foreslått i lang tid. I den nyliberalistiske versjonen handler det om at globalisert, intensiv produksjon med utstrakt global arbeidsdeling er helt nødvendig for å sikre nok mat og billig mat i verden. Virkemidlene er velkjente: deregulering, tilrettelegging for kapitalsterke investorer, nedbygging av handelsrestriksjoner osv. Her har Listhaug lest de riktige bøkene og lyttet til de riktige rådene.

Produksjonen skal øke og bli mer lønnsom, og dermed mindre avhengig av subsidiering og beskyttelse, gjennom større bruk og mer intensiv produksjon. Det som går bra, skal bli bedre, og det som ikke går bra, skal legges ned. Konsesjonsgrensene for blant annet hvor mange slaktekyllinger en kan ha på en gang, skal opp. Både landbrukseiendommer og matproduksjon skal reguleres gjennom markedet. Landbruket skal ha heltidsbønder framfor deltidsbønder.

Tradisjonelt var motsvaret at i matpolitikken har by og land, forbrukere og bønder, felles interesser. Dette er tenkemåter som har sine røtter i by–land-alliansen som ble etablert gjennom «Kriseforliket» i 1935, og som var utgangspunktet for etterkrigstidas landbruks- og matforsyningspolitikk. Kopling av hensyn til produsenters levekår og folks matbehov ga på 1970-tallet en «landbruks- og matforsyningspolitikk», der det å opprettholde sjølforsyninga av mat gjennom importrestriksjoner og subsidier sto sentralt, samtidig som også ernæringsmessige behov skulle tilfredsstilles (Landbruksdepartmentet 1975). Politikken var ikke på noen måte konfliktfri, men befolkningas matbehov var med i vurderingene.

En slik politikk har hatt bred støtte i befolkninga og har det i stor grad fortsatt. De seinere åra har denne støtten i opinionen vært knyttet mer til kvalitet enn til kvantitet, altså til at norsk landbruk er mindre intensivt og derfor mer miljø- og dyrevennlig, og at mat produsert i Norge, særlig melk og kjøtt, er helsemessig tryggere. Holdningen til nøkkelspørsmålet om offentlig støtte til landbruket har endret seg lite; et stort flertall i befolkninga ønsker ikke kutt. Av 21 saker som folk ble bedt om å prioritere i en opinionsundersøkelse gjennomført våren 2014, ble trygg mat, dyrevelferd og sunt kosthold rangert øverst.1 Minst populært var reduserte overføringer til jordbruket, bare over det å stimulere til bruk av genmodifiserte organismer (GMO) i jordbruket. Få prioriterte også reduserte matpriser og å fjerne boplikten. Listhaug har åpenbart ingen planer om å gjøre seg populær, liberalismen er viktigere enn populismen.

En del av tiltakene har ikke vært foreslått av sosialdemokratiske regjeringer, som fri omsetting av landbrukseiendommer. Men det er ikke slik at før Høyre-FrP-regjeringa tok over, så hadde landbruks- og matpolitikken ligget fast. Den overordnede argumentasjonen om økt produksjon gjennom effektivisering er velkjent. «Strukturrasjonalisering» het det i mange år, nå har «effektivitet» og «robusthet» tatt over. Det er som utslag av en slik politikk at for eksempel tallet på melke-produsenter har gått jevnt og trutt ned og ble halvert fra 2001 til 2012. Men ser vi på de siste 20–25 åra, så har det vært viktige dreininger i politikken – altså før Listhaug tok til med hakke og spett. Norsk landbrukspolitikk skulle omlegges til å bli mer «markedsrettet». Mat har i hovedsak vært solgt gjennom markeder helt siden siste halvdel av 1800-tallet. Dreiningen på 1990-tallet handlet blant annet om at befolkninga ikke ble vurdert ut fra behov og velferd, men ut fra mer liberalistisk retorikk om forbrukervalg og preferanser. Vanlige folk som kjøper og spiser mat, har verken fått mer eller mindre innflytelse av denne dreiningen, det handler mer om hvordan produksjonen skal styres. Dagens opposisjon snakker også mest om lønnsomhet og effektivitet innenfor et slikt regime.

Når vi ser på de underliggende politiske og økonomiske drivkreftene, så er altså ikke konfliktlinjene så klare som det kan virke. Jeg skal ikke gå inn på det tekniske i endrede reguleringer, det kan andre mye bedre enn meg. Jeg skal heller ta for meg de overordnede målene om økt produksjon og lavere priser.

Mer mat

Det å sikre befolkninga mat er grunnleggende og har vært et overordna tema i veldig mange stortingsmeldinger om landbrukspolitikk. Nok mat har å gjøre med tilførsel på den ene sida og med at folk har råd til å kjøpe maten på den andre.² Jeg skal først snakke om tilførsel og i neste avsnitt ta for meg matprisenes politikk.

Vi har masse mat i Norge. Uten å ha foretatt noen finregning vil jeg anta at vi kunne overlevd i Norge hvis vi spiste mye mer fisk og sjømat. Men et så ensidig kosthold ville nok de fleste kvi seg for og, selv om fisk er sunt, trengs annen mat også. Særlig må vi ha karbohydrater, altså korn (og/eller poteter). Men det er feil å si at det er imperialismen som har likvidert norsk sjølberging.³ De fleste steder i Norge ligger natur og klima ikke til rette for å dyrke korn, og vi har importert korn i 7–800 år. Denne importavhengigheten har i krisetider gjort oss sårbare. Inntil for få år siden var det en målsetting i landbrukspolitikken å holde kornproduksjonen så stor som mulig. Dette var en vellykka politikk, blant annet ved å beskytte kornarealer, utvikle nye, mer hardføre matkornsorter og gi kornbønder godt betalt. Det resulterte i at vi en periode var nærmest sjølforsynt med matkorn, i hvert fall i gode vekstår. Samtidig ble det satset mye på bruk av grovfôr. Denne politikken, med sitt voldsomt kompliserte sett av virkemidler, ble særlig utvikla på 1970-tallet.

I lang tid har vi også lagret korn som beredskap.⁴ Lars Sponheim, landbruks-minister fra Venstre (2001–2005), avviklet beredskapslagringa. Argumentet var at tilførselen på verdensmarkedet var god og stabil og logistikken i matdistribusjonen var blitt mye bedre. Dessuten var vurderingen i Norge, som i andre NATO-land, at kriser som kunne hindre import, var blitt mindre sannsynlige. Matberedskapen i Norge får nå økende oppmerksomhet, men den forrige regjeringa gjorde ikke noe. Heller ikke Listhaug. Mer bruk av importert kraftfôr, satsing på intensiv produksjon og lite beredskapslagring gjør oss stadig mindre forberedt på ei krise. Vanlige folk – de som skal kjøpe og spise mat – blir nødt til å stole på at dagligvarekjedene håndterer sine lagre på en måte som er til beste for befolkninga, og ikke fristes til spekulasjon. Det er ikke veldig overbevisende. Uansett holder ikke dette lenge. Og alt er jo oljeavhengig.

Kapitalismens veksttvang og kjøttets betydning

Befolkninga i verden – og i Norge – vokser, og det må produseres mer mat. Men under kapitalismen handler økt produksjon ikke om å sikre nok kalorier og næringsstoffer til hver og en, det handler sjølsagt om økonomisk vekst. Den første regelen i kapitalistiske markeder er at varene går dit kjøpekrafta er størst, altså til den rike delen av verden og til de betalingssterke i disse landene. Den andre regelen er at for disse velstående gruppene er kjøpekrafta større enn den de trenger for å kunne spise seg mette. Det «å ta ut økt betalingsvillighet» er sentralt for vestlige (og norske) markedsaktører og står eksplisitt også i grunnlagsdokumenter for norsk landbrukspolitikk. Siden merverdi kommer av arbeid, kommer merverdien i første rekke av at det arbeides mer med maten. En måte er økt bearbeiding. Det har vært en hovedstrategi i norsk matindustri siden 1980-tallet og gir i dag mange flere arbeidsplasser enn det landbruket gjør. Det er ingen grunn til å moralisere over at arbeid er flytta fra kjøkkenbenk til fabrikker, særlig i Norge, hvor mye av dette arbeidet fortsatt gjøres i Norge og styres av bonde-eide samvirker. Men hovedinnrettingen i industrien har vært (og er) standardisert produksjon av store volumer, der effektivitet og priskonkurranse er det viktigste, ikke for eksempel råvarekvalitet. Og vi må huske på at det er en del av kapitalismens veksttvang, at det har samfunns- og miljømessige konse-kvenser, og at det er et enkelt grep for en regjering å endre reglene slik at verken eierskap eller arbeid er norsk.5

Men tilbake til råvareproduksjonen. En sentral strategi, som også har fått mye større betydning i Norge, er å satse på kjøtt. Kjøttproduksjon innebærer vanligvis mer arbeid, og mer profitt enn planteproduksjon. Så kan det legges lag på lag med bearbeiding, merkevarebygging og nisje-utvikling. Kjøttforbruket var inntil 1990-tallet forholdsvis lavt i Norge, og ikke veldig sentralt i landbrukspolitikken. Kontrasten var stor til land som Danmark, der kjøtt lenge har vært helt sentral i landbruksøkonomien og i politikken og der forbruket ligger høyest i Europa. For å øke lønnsomheten i norsk landbruk og matindustri, ble kraftfôrprisen satt ned i 1993. Det har fått store konsekvenser, både direkte og indirekte.

Kort fortalt gjorde redusert kraftfôrpris at det ble mindre lønnsomt å satse på korn i sentrale strøk, kraftfôrbasert kjøttproduksjon økte i raskt tempo – først svin, så kylling, kraftfôrandelen i melkeproduksjonen gikk opp (på bekostning av grovfôr) og import av kraftfôr har økt eksponentielt. Folks forbruk av kjøtt, og da særlig kylling, har de siste 20 åra økt kraftig, uten tvil et resultat av den endra politikken, men godt hjulpet av svært aktiv markedsføring. Den sektoren som de siste åra har vunnet på det, er kyllingprodusentene. Produksjonen er i hovedsak basert på importert kraftfôr og bidrar lite til sjølforsyninga. Kyllingproduksjonen foregår i store enheter, ofte plassert i nærheten av slakteri og kjøttforedlingsbedrift, og bidrar derfor også lite til levende bygder. Når Listhaug trår inn, er det ikke forbausende med tiltak som vil forsterke satsinga på intensiv kjøttproduksjon, særlig kylling. Avveininger mot hensyn som mattrygghet og dyrevelferd står ikke veldig sterkt. Det gjør heller ikke bekymringer for at vi legger beslag på stadig større landarealer i andre land, i denne sammenhengen særlig i Brasil. De som har vunnet enda mer, er de som selger maten, de store dagligvarekjedene. Med sine enorme volumer og fullstendige kontroll over det som selges til norske forbrukere, kan de presse prisene de betaler til produsenter og industri.

Mens svin og kylling lever av kraftfôr, altså mat som mennesker i stor grad kan spise direkte, kan drøvtyggere utnytte utmarksbeitene som Norge har mye av og hvor stadig mer blir liggende brakk. Mange mener kanskje at det gir løsning på matsikkerhet og sjølforsyning. Men dette er ikke en helt grei løsning. Drøvtyggere slipper ut klimagassen metan og globalt kommer ca 18 % av klimagassutslippene fra kjøttproduksjon. Som mottiltak egner beiting seg, ved – i moderat omfang – å gi oppbygging av vekstjord som lagrer karbon, men betydning i forhold til samla utslipp er uklart. I samme retning går argumenter for å videreføre den norske tradisjonen med å kople melk- og kjøttproduksjon for storfe (i dag øker andelen kjøttfe og for sau skjer dessverre lite av slik kopling). Men beiteressursene er ikke så veldig store. Med vesentlig større grovfôrandel vil ikke bare kostnadene øke, produksjonen samla sett vil høyst sannsynlig gå ned i forhold til dagens intensive produksjon. Sjøl om mer bruk av utmarksbeite kan bedre sjølforsyningsgraden noe, ville det altså ikke gi tilstrekkelig kalorier til å sikre at vi får nok mat..

Landbruksministerens mål om billigere mat

Mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug har gjentatte ganger sagt at et viktig mål for henne er at maten skal bli billigere. Det har den blitt. Det er velkjent at gjennomsnittlig bruker nordmenn stadig mindre av sine forbruksutgifter på mat. Mindre kjent er det at prisindeksen for mat har gått ned i forhold til den generelle konsumprisindeksen. Mat har altså blitt billigere både i forhold til folks kjøpekraft og i forhold til pris på andre varer. Det skyldes først og fremst at kjøtt har blitt vesentlig billigere. Paradoksalt nok spiser vi mer kjøtt samtidig som vi bruker mindre av inntekten vår på kjøtt. Bakgrunnen er en kombinasjon av satsing på intensiv, industriell kjøttproduksjon med billig fôr (der produksjon av kylling er utrolig mye mer effektiv enn produksjon av storfe-kjøtt) og dagligvarekjedenes press på produsenter og industri. Kjedene bruker også kjøtt som lokkevare, med kampanjer for grillmat, fårikålkjøtt og ribbe. Kjøtt har blitt så billig at det ofte ikke dekker produsentenes kostnader, spesielt gjelder det okse- og lammekjøtt. Det er få som protesterer, ikke engang Norsk Bonde og Småbrukarlag, kanskje fordi det tross alt får opp forbruket, og det er noe alle produsenter underlagt kapitalismens veksttvang trenger. På tross av de lave prisene produseres det nå i perioder mer svin og kylling enn folk kjøper. Da blir det nokså absurd når landbruksministeren sier at økt produksjon er løsninga!

Dersom dette faktisk hadde handlet om folks velferd, så hadde politikken sett helt annerledes ut. Dårlig og lite mat er alltid et spørsmål om fattigdom. Når fattigdommen øker, så øker også matsikkerhetsproblemene. En sammenligning jeg nylig har gjort sammen med en australsk forsker, viser dette tydelig. Australia har hele tida vært et liberalistisk land, nå med klare nyliberalistiske strategier. Mens landet er storeksportør av mat, ser matsikkerhetsproblemene ut til å være mye større enn i Norge. Det skyldes særlig at fattigdommen øker, dels fordi støtte-ordningene er for dårlige, dels fordi folk ikke kan leve av den lønna de får (det henger jo sammen). Det gjør det ikke enklere at butikkstrukturen er konsentrert, så folk i fattige områder må kjøre langt til butikken («matørkener»), og kanskje de mangler bil eller ikke kan kjøre. Matprodusentene (og myndighetene) er ensidig opptatt av produksjonsvolumer og inntekt fra eksport. Dagligvarekjedene har svært stor makt; i Australia er det to dominerende kjeder, i Norge er det nå tre. Matprisene har økt i Australia de siste åra. Liberalisering er slett ingen garanti for reduserte matpriser eller økt matsikkerhet, heller at store markeds-aktører får enda større makt.

Den viktigste forskjellen til Norge når det gjelder matsikkerhet, er ikke det at matproduksjonen vår er så annerledes. Det avgjørende er at vår politikk har gjort at færre er så fattige at de ikke har råd til nok og sunn mat. I etterkrigstida ble diskusjon om matpriser i jordbruksforhandlingene koplet til folks kjøpekraft, særlig i arbeiderfamilier med barn. Kanskje det burde innføres igjen? Ingen undersøker lenger om de med lavest inntekt (fratrukket boutgifter) har råd til et sunt kosthold.

Mange liker kjøtt. Som med regjeringas økninger i taxfree-kvoter, er det helt sikkert mange nordmenn som setter pris på billigere kjøtt. Kostholdsundersøkelser viser at de fleste spiser mer kjøtt enn for 20 år siden.⁶ Ernæringseksperter anbefaler heller at vi bør spise mindre kjøtt.⁷ Det er typisk menn med lav utdannelse og inntekt som spiser mest kjøtt, særlig usunne produkter som pølser. Resultatet ser vi i helsestatistikken, der folk med lav utdannelse og inntekt har lavere levealder og har høyere sjanse for å få hjertekarsykdom og andre sykdommer som kan knyttes til kostholdet. Hvordan i all verden skal billigere kjøtt da kunne anses som et velferdsgode for de som skal kjøpe og spise maten?

Altså handler regjeringas politikk ikke om hensynet til folks velferd, men om å stimulere til økte volumer og lønnsomhet i noen bransjer. På sikt kan det kanskje også legitimere redusert importbeskyttelse.

Mange vil tape på det

Så hvem er den blåblå landbrukspolitikken bra for?

Jeg har i denne artikkelen pekt på at mange bønder og bygder vil være tapere med den blåblå landbrukspolitikken. Det har flere sagt, ikke minst bondeorganisasjonene. Det er lett å strupe store deler av landbruksnæringa, men det er ikke lett å bygge den opp igjen. Folk flest støtter ikke en slik politikk. Jeg har prøvd å vise at folk i rollen som forbrukere heller ikke er vinnere, spesielt om en tenker på de forbrukere hvor utgifter til mat faktisk er viktig. Sammensetning av kostholdet er vesentlig, ikke bare billig mat. Og da er ikke løsninga mer billig kjøtt.

Økonomisk vekst med landbruksministerens metode vil neppe gi flere arbeidsplasser i distriktene, der de trengs. Hun er heller ikke opptatt av matsikkerhet og sjølberging. Regjeringa ser ut til å følge det nyliberale dogmet om at økt handel og intensiv stordrift er eneste løsning. Da skal det samla sett bli mer mat i verden, og det kommer alle til gode. Praksis har vist at slik er det jo ikke; en reint markedsorientert politikk utrydder ikke matmangel og sult, det ødelegger på veien for utallige småprodusenter og er en katastrofe for miljøet. Handel i seg sjøl er ikke negativt, og vi i Norge er avhengige av å kjøpe mat fra andre land (sjøl om det sikkert kan reduseres noe). Spørsmålet er på hvilke vilkår det skjer. Det må være tema for en annen artikkel.

Vinnerne kommer tydeligst fram når vi ser på landbruksministerens visjoner og forslag til endringer i regulering for omsetning av landbrukseiendommer. Her skal landbrukseiendom reguleres som annen eiendom. Bønder med mye eiendom og mulighet til investering vil sikkert bli rikere. Men også andre kapitalsterke skal kunne kjøpe – uten nødvendigvis å bo der. Mulighetene for å slå sammen bruk skal økes. Nå er det ikke sikkert at så veldig mange investorer vil se særlig mye av norsk landbruksjord som fristende. Mer sannsynlig er det kanskje at jorda går til annen bebyggelse (eller fritidseiendom). Slike tendenser til nedbygging av produktiv jord har vi hatt en god stund, men fortsatt er det sterke begrensninger på omsetting av landbrukseiendom. Jordvern blir altså en viktig sak framover.

En tendens som hittil har gått under radaren, men som antakelig vil forsterkes framover, er endringer i eierstruktur i næringsmiddelindustrien. Ikke bare integrerer dagligvarekjedene i økende grad bakover i forsyningskjeden, med eierandeler i industri som (noen) i sin tur har kontrakter med bønder. Kontraktsproduksjon er utbredt for eksempel i Storbritannia. Dagligvarebransjen tjener gode penger, og hva er mer naturlig enn å investere dette i større kontroll bakover i forsyningskjeden? Det kommer også inn kapitalsterke investorer i industrien som er opptatt av kortsiktig gevinst (såkalt ‘venture capital’). Hvor ser vi dette? Jo, blant annet i den sterkt voksende og lønnsomme kyllingsektoren.

Sluttord

Jeg har i denne artikkelen tatt for meg noen sider av den blåblå mat- og landbruks-politikken og hvilke utslag den kan få. Det er ikke vanskelig å peke på politiske beslutninger som vil ha riktig dårlige utslag for mange matprodusenter og bygdesamfunn. Jeg har forsøkt å få fram at dette heller ikke er godt nytt for den norske befolkning som forbrukere og samfunnsborgere.

Men når en skal utvikle en alternativ politikk, er det viktig å analysere de spenningene og utfordringene som lå der allerede i den rødgrønne landbrukspolitikken. Det som skjer nå, handler om kontinuitet mer enn at det er et tydelig skifte. Målet er å bli enda mer markedsorientert, selv om det er dårlig politikk for småbønder og uten at det gir forbrukere større innflytelse eller velferd. Andre sider ved politikken, som miljøkonsekvenser og vår økende avhengighet av internasjonal handel, er også viktige. Vi må forstå dette bedre. Og vi må bygge allianser mellom småbønder, arbeidere i næringsmiddelproduksjon og handel og de som skal kjøpe og spise maten – forbrukerne.

Noter:

1. Presentert på seminar 22.5.2014: Hvilke landbrukspolitiske målsettinger vektlegger folk flest? v/ Klaus Mittenzwei, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Oslo.
2. Nok mat innebærer ikke bare å spise seg mett eller nok kalorier, maten må også ha riktig sammensetning av næringsstoffer.
3. Hentet fra forsida til Røde fane nr.2 1975
4. Under 1.verdenskrig hadde Norge ingen beredskapspolitikk. Det førte til spekulasjon, mangel og matopprør.
5. Så er det sjølsagt merkevarebygging som er grunnlagt på mer eller mindre anonyme råvarer inn og god profitt ved utsalg gjennom å øke lojaliteten og hindre priskonkurranse. Det har vært og er viktig i Norge, ikke bare med utenlandske merker som Coca Cola, men Gilde og Tine. Nisjer for de kvalitetsbevisste og kravstore er en annen strategi. Tross stor oppmerksomhet betyr nisjer og segmentering lite i den samla norske matøkonomien..
6. G.Vittersø og U. Kjærnes ‘Kjøttets politiske økonomi’. Tidsskrift for samfunnsforskning. Publiseres i 2015
7. Generelt sier norske og internasjonale ernæringseksperter at vi bør spise mindre kjøtt – anbefalinga er 110 gram per dag per person, i dag spiser vi gjennomsnittlig over 140 gram og for noen mye mer Spesielt uheldig er det å spise mye bearbeida kjøtt, slik vi gjør i Norge (Nasjonalt råd for ernæring 2011). Fettet fra storfe og sau har særlig uheldig sammensetning av fettsyrer med tanke på hjerte- og karsykdommer. World Cancer Research Fund konkluderer også med at mye kjøtt fra storfe, svin, sau og geit øker risikoen for utvikling av tykk- og endetarmskreft. Se også Totland, T.H., og medarbeidere. 2012. Norkost 3. En landsomfattende kostholdsundersøkelse blant menn og kvinner i Norge i alderen 18-70 år, 2010–11. Oslo: Helsedirektoratet.

Spørsmålet i tittelen er feil stilt. Det er krig i Europa og har vært det lenge. Hver dag dør flere titalls mennesker i Ukraina.

Stormaktene er kraftig involvert. USA og EU blander seg inn i for å utvide sin innflytelses-sfære og svekke Russland. Som alltid spiller olje og energi en viktig rolle. Ukraina er transitland for gass til Europa og er avhengig av leveranser fra det russiske selskapet Gazprom.

Russland tramper på folkeretten, annekterer Krim og vil gjerne ha mer – og sitter med oljekrana. Men Putin kan med rette si:

Det var dere som begynte!

USAs og EUs sanksjoner mot Russland har bare økt president Putins oppslutning og besluttsomhet om å stå i mot. Den samme dynamikken skapes av NATOs militære opptrappinger. Dette avler en voldsspiral hvor endestasjonen er krig mellom NATO og Russland på ukrainsk territorium.

Norge har fra dag én fulgt i hælene på USAs konfrontasjonspolitikk. Regjeringa må stå opp i mot vårt lands tidligere statsminister, Jens Stoltenberg, og omgjøre beslutninga om at vi skal være med på at NATO ut-stasjonerer tropper i Baltikum og Øst-Europa.

Norges bidrag til NATOs nye styrke for hurtig utrykk må også kanseleres. Den store militær-øvelsen med over 5000 soldater som nå forberedes i Finmark, bør utsettes og flyttes.

Det ingen opposisjon mot dette på Stortinget. Det er én konklusjon å trekke:

Norge trenger en sterkere fredsbevegelse.

Erik Ness
Stian Bragtvedt

Hellas

Søndag 15. februar var det markeringer over hele Europa til støtte for Hellas. Den nyvalgte regjeringa ønsker å stanse innstrammingspolitikken fra EU og IMF for å iverksette et humanitært program i det kriserammede landet. For å få til dette, vil grekerne be om et overgangslån på seks måneder. Dette pusterommet vil også gi den greske regjeringen mulighet til å presentere sitt forslag for hvordan Hellas og EU kan komme til enighet om en løsning på gjeldskrisen. Det greske alternativet vil innebære en restrukturering av gjelden og en endring av innstrammingskravene som har fulgt med lånene fra EU. Et overgangslån vil sørge for at en demokratisk valgt regjering får sjansen til å presentere den politikken greske velgere har stemt frem.

Tar venstresida terroren på alvor?

Slavoj Zizek tar i eit essay i London Review of Books sterk avstand frå terroråtaka i Paris mot satiremagasinet Charlie Hebdo og ein jødisk butikk. Han kritiserer venstresida for å ikkje klara å ta klart avstand frå terrorisme utan å unnskylda eller forklara terroristane sine handlingar.

Zizek oppmodar til å ikkje sei at åtak på synagogar i Frankrike er ein forståeleg rekaksjon på Israel sine handlingar, like lite som at desse handlingane er forståelege i lys av Holocaust. Han seier også at kampen mot antisemittisme og kampen mot islam-ofobi er to sider av same sak.

Eit siste poeng er at ein stort sett ikkje lærer noko om toleranse og empati av ekstreme erfaringar, som holocaust. Det var heller ikkje formålet til utryddingsleiarane. (http://www.lrb.co.uk/2015/02/05/slavoj-zizek/in-the-grey-zone)

Økning av rasistisk vold i Tyskland

På bare to år er antallet overgrep mot flyktninghjem blitt seksdoblet rapporterer Radikal Portal. Mens asylmottak og lignende bosteder for flyktninger ble angrepet 24 ganger i 2012, har tallet for 2014 økt til skremmende 150 angrep. Også forskjellen i typen av angrep vekker oppsikt. En femtedel av angrepene involverte sprengstoff, ildspåsettelse, våpen eller legemsbeskadigelser. Det er påfallende at det er funnet sted en markant økning i siste kvartal av 2014. I tidsrommet fra oktober til desember ble det registrert 67 angrep, med til sammen seks personer som fikk skader.

Den første PEGIDA-demonstrasjonen fant sted 20. oktober i Dresden. Flere medier og eksperter knytter økningen blant annet til framveksten av PEGIDA-bevegelsen. Günter Burkhart, fra foreningen Pro Asyl, mener at høyreekstreme føler de har støtte på grunn av den omfattende offentlige oppmerksomheten overfor PEGIDA. De utfører bare folkets vilje. Selv det sosialdemokratiske, anti-fascistiske infobyrået Blick nach rechts mener PEGIDA danner grobunnen for fremmedfiendtlige overgrep.

Russland

Journalist funnet skyldig i homopropaganda. Elena Klimova er journalist og grunnlegger av nettstedet Children 404 som er opprettet for å støtte homofile, lesbiske, bifile og trans-tenåringer. Hun er nå funnet skyldig i «propaganda av ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner mellom mindreårige». Hun er dømt til å betale en bot på 50 000 rubler, i tillegg til at nettstedet hennes trolig vil bli stengt. Amnesty International er en av organisasjonene som oppfordrer til at anti-propagandaloven oppheves, og at russiske myndigheter stopper straffeforfølgelsen av Klimova.

Torabyeh

Palestinsk-jordansk hip hop-gruppe anmelder Likud. Gruppa Torabyeh ble sjokkerte da de hørte sangen sin i en valgkampvideo for Likud. I videoen spilles sangen i SUVen til et par IS-aktivister, som stopper for å spør om veien til Jerusalem. Svaret de får, er «venstre». Poenget i videoen er at venstre-sionistane viser veg for islamistiske terroristar. Torabyeh sier i en uttalelse at dette kobler gruppa med ISIS på en måte som set medlemmane i gruppa i livsfare. Dei tar avstand frå alt samarbeid med den sionistiske fienden (både venstresida og høgresida), og seier at dei vil gå til rettslege

Infofada.no

I februar blir Infofada.no lansert. Sida lover å gi deg alt du trenger for å forstå Palestina og Israel, og de utfordringene regionen står overfor gjennom analyse, kommentarer og nyheter. Målet er å gi et forum for analyser, kommentarer og nyheter som ellers ikke kommer fram i norsk media – særlig ved å bruke palestinske og israelske skribenter. Infofada er ikke tilknyttet noen organisasjon eller gruppe. Men nettstedet har et tydelig redaksjonelt ståsted: Det trengs en rettferdig fred i Palestina med like rettigheter for alle etniske og religiøse grupper. Dette må nødvendigvis bety slutten for israelsk okkupasjon og apartheid i Palestina og Israel. På lanseringsmøtet i februar var blant annet Cecilie Hellestveit, Nils Butenschøn og Ingeborg Moa i panelet.

Norge gikk på et ydmykende nederlag høsten 1814, og ble et lydrike under Sverige i 91 år. Hva forårsaket nederlaget og hva gjorde det mulig å vinne fram i 1905?

Hvordan utmanøvrere en økonomisk og militært overlegen fiende gjennom massemobilisering i en tid hvor Norge er underlagt en union som er en langt sterkere og mer brutal makt enn svenskekongen?

Geir Christensen er elektromontør, kommunepolitiker og leder for Nesodden Rødt.

1814

Bakgrunn

Napoleonskrigene gav de storpolitiske forutsetningene for begivenhetene i Norge i 1814. Krigene ble utkjempet fra 1800 til 1815, under en av de mest konfliktfylte periodene i Europas historie. De var en fortsettelse av Revolusjonskrigene som hadde pågått fra 1792 mellom det revolusjonære Frankrike og flere andre land. Danmark-Norge deltok på Napoleons side, og ble hardt straffet etter nederlaget.

• Etter 438 år som dansk koloni blir Norge gitt som krigsbytte til Sverige.
• Riksforsamlingen på Eidsvoll gjør opprør mot avtalen, vedtar at Norge er et fritt, uavhengig og udelelig rike, velger en dansk prins, Christian Fredrik til konge,og vedtar en grunnlov. Bak opprøret ligger det unge norske borgerskapet sitt behov for å frigjøre seg fra føydale bånd
• Svenskekongen, Karl Johan, erklærer krig.                       

Krigen

Oberstløytnant Nils Christian Fredrik Hals, min mors tip … tipoldefar, var kommandant på Fredriksten Festning i august 1814 med kommando over 1200 soldater.

I følge slektsboka til familien Hals besto den svenske flåten som seilte fra Strømstad 26. juli av 4 linjeskip, 4 fregatter, nogle brigger og 70 kanonslupper26. juli. 3. august ble 6000 mann i 3 avdelinger landsatt på Kragerøen utenfor festningen.

Skrivelse med bl.a. følgende innhold ble overlevert kommandant Hals på Fredriksten samme dag:

Førr att afböja de olyckor og den blodspillan, som nu hotar Fredriksstad, uppmanar jeg eder, Herr Kommendant, med de under eder befäl stående trupper att ofverlämna fästningen til eder rätte herr ock Konung, Hans Maj:t. konungen av Sverige och Norge, konung Karl XIII … Ni äger att välja emellan er konungs nåd, som ännu ar öppen och färdig att belöna er – eller det sårande ödet at falla såsom rebell …

Da kommandanten avslo, begynte angrepet fra «Klerchers Kanonbaadavdeling» som helt fram til mørket fortsatte beskytningen. Festningen besvarte ilden uten annen virkning enn at svenskene fikk en mann skutt.

Morgenen etterpå fortsatte beskytningen fra Haubitzbatteriene(kanoner) på Kragerøen og de 6 kanonsluppene. Kl 06 heiser festningen Parlamentærflagg, og ber om stans i krigshandlingene og forhandlinger om overgivelse. Kl 19 samme kveld ble festningen med forråd overgitt til svenskekongen.

I sin forklaring på overgivelsen til «vår» kong Christian Fredrik beskriver Hals en overlegen svensk styrke som var i ferd med å knuse motstanden, en festning som manglet mannskaper, nødvendige kanoner og forråd samt en krig som raskt ville medføre brann som kunne ødelegge hele Fredrikstad.

Han mente festningen uansett ville gå tapt i løpet av 1 til 2 dager, og at omkostningene ved det ikke stod i forhold til betydningen av fortsatt motstand. Ett synspunkt Christian Fredrik delte.

Det er senere sagt, at Fredrikstads kapitulasjon, «hvorved Svenskene var kommet i besittelse av overganger over Glomma», skal ha vært avgjørende under forhandlingene i Moss.

10. august begynte fredsforhandlingene i Moss

De demonstrerte det totale militære nederlaget. Kong Christian Fredrik skulle forlate landet og frasi seg alle rettigheter. Stor-tinget skulle sammenkalles i Christiania. Grunnloven skulle endres slik det var nødvendig for «å forene de to kongeriker».

Grunnloven reddet?

Denne påstanden er vanlig begrunnelse for å beskrive 1814 som en seier. Imidlertid var grunnloven av 1814 med sine moderne sider en grunnlov som la nesten all makt til kongen. Han er utøvende myndighet, kommanderer hæren osv. Den lille endringen fra november 1814 i paragraf 1 er altså totalt avgjørende:

Kongeriket Norge er et frit, udelelig og uavhengigt Rige, forenet med Sverige under een konge.

I tillegg ble flere andre paragrafer endret. Norges selvstendighet var tapt. Svenske-kongen oppnevnte regjering, og var sjef for de norske styrkene. Han hadde vetorett i forhold til Stortingets vedtak.

Grunnloven var sterkt preget av revolusjonstidens nye ideer, men det fantes liten grad av folkeorganisering og politisk erfaring bak opprøret i 1814. Forståelsen for hva slags krefter Eidsvollsmennene utfordret, og hva som skulle til for å vinne, var lav. Det medførte urealistiske forventninger og liten forståelse for å ta de kostnadene en frigjøringskamp medførte.

Raseriet i befolkningen over nederlaget var sterkt. Høyesteretts dom av 11/12-1816 handler antakelig mye om å finne syndebukker. Der blir oberstløytnant Hals sammen med tre andre militære ledere dømt til døden for landssvik. Selv om dette senere ble omgjort til livsvarig fengsel, viser det hvor alvorlig nederlaget ble oppfattet.

Årsaken til nederlaget er innlysende. Vi hadde ikke politisk, økonomisk og militær styrke til å stoppe den svenske røverkongen. Det norske selvstendighetsopprøret ble knust med militærmakt på tre måneder.

De militære lederne fikk valget mellom å la den svenske hæren innlede et blodbad på norske styrker og sivilbefolkning, eller å inngå en ydmykende kapitulasjon. Rettferdige opprør hjelper ikke hvis man ikke har en plan for å utmanøvrere en overlegen motpart politisk, økonomisk og militært.

Svenskekongen var mest oppsatt på å ta kontrollen fra danskekongen, og utnyttet ikke sitt militære strupetak fult ut. Han gav kompromisser for å vise imøtekommenhet mot nordmennene, blant annet å godta et norsk Storting og en egen norsk grunnlov. Viktige forutsetninger for å bygge opp rundt norsk selvstendighet på sikt.

1905 – Hjemmeleksa var gjort

Etter 91 år gjør Norge neste forsøk på løsrivelse. I 1905 erklærer Norge seg som en selvstendig nasjon. Svenskekongen forberedte krig. Han innhentet sine etterretningsrapporter og holdt krigsråd. Invasjonen kom ikke. Hvorfor? Bakgrunnen finner vi i de politiske, økonomiske og militære forberedelsene. Det var en fredelig men godt planlagt frigjøring (revolusjon). Under er noen hovedmomenter, men langt ifra en utfyllende historie:

Hvorfor ble det ikke krig?

Svenskekongens etterretningsrapporter, offentliggjort i Aftenposten for noen år siden, gir mye av svaret. Spørsmålet var om hæren skulle settes inn for å slå ned opprøret slik det ble gjort i 1814 på en enkel og grei måte. Rapporten konkluderte omtrent slik: Sverige er overlegent sterkest militært, og kan forholdsvis enkelt ta kontroll over det sentrale Østlandet og Oslo. Norge kunne erobres raskt. Derimot var motstanden mot unionen svært sterk politisk. Det ville bli vondt å få til et praktisk samarbeid. De norske bøndene var stort sett væpnet. En okkupasjon måtte regne med mange tiår med geriljakrig med baser i uveisomme områder. Det ville være svært krevende og antakelig koste mer enn det som kunne hentes ut av Norge som skatteland m.m.

Her er noen sitater fra Arne O. Hagtvet, Unionsoppløsningen i 1905 – forsvarets rolle (Folk og forsvar) som konkluderer nokså likt:

Kan vi si noe om hvordan en eventuell krig ville ha gått? Norge hadde rustet opp fra 1895, med nybygde panserskip, grensefestninger, Krag Jørgensen geværer, mitraljøser og nytt artilleri. Men Sverige hadde også rustet opp, og den svenske krigsmakten var overlegen den norske. Man kan tenke seg to sannsynlige scenarier:

• En mulighet er at de norske styrkene sånn noenlunde hadde greid å stanse det svenske angrepet, og at stormaktene hadde grepet inn og diktert en fred.
• En annen mulighet er at Sverige hadde lyktes i en militær invasjon. Såpass overlegne var svenskene, at et slikt scenario er realistisk. Svenske styrker kunne ha okkupert Kristiania og hele det sentrale Østlandsområdet relativt raskt. Men spørsmålet er: Hva skulle de gjøre videre? I Norge ville okkupantene i en slik situasjon neppe kunne finne særlig mange villige kollaboratører. Norske styrker – regulære og partisaner – ville kunne fortsette å kjempe med baser i uveisomme områder. Norge ville kort sagt kunne blitt en hengemyr for svenskene.      

I det hele tatt er det vanskelig å se hva Sverige skulle kunne vinne på en krig. De aller fleste politikere og militære skjønte det – også slike som i utgangspunktet var svært så aggressivt innstilt mot Norge. Det er enda en grunn til at utgangen i 1905 ble så fredelig.

Sannsynligvis ville svenskene ha greid å nå sine krigsmål. Krigshandlingene ville ha ført til store tap på begge sider, og store materielle ødeleggelser på norsk side. Svenskenes gevinst ville imidlertid ha blitt ytterst tvilsom: Okkupasjon over lang tid av et land hvor hele befolkningen var fiendtlig innstilt, og hvor partisanstyrker ville ha fortsatt kampen og ført til ytterligere tap. Politisk ville presset mot den svenske regjeringen antagelig ha blitt utålelig over tid, – ikke minst som følge av stormaktenes press. Økonomisk og på alle andre måter var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende.

I Sverige var det en viktig del av opinionen som absolutt ikke ville ha noen krig med Norge. Det gjaldt arbeiderbevegelsen, men det gjaldt også store deler av den liberale fløyen i svensk politikk.

To stikkord er:

• Den norske skytterlagsbevegelsen som la grunnlaget for å kunne yte langvarig motstand.
• Den sterke antikrigsbevegelsen som den svenske arbeiderbevegelsen drev fram.

Hvordan hadde Norge i 1905 klart å stille Sverige i en posisjon hvor de ikke hadde noe å vinne på en krig? Det spørsmålet burde det forskes mye mer på. Her er noen momenter:

Politisk samling rundt Norge som selvstendig kapitalistisk nasjonalstat

Den politiske enigheten rundt kravet om norsk selvstendighet var i 1905 svært sterk.Folkeavstemningen var den første hvor den stemmeberettigede delen av folket ble bedt om å ta stilling til en politisk enkeltsak, noe som skulle vise at folket var meget samstemte ved at 368 208 (99,95 %) stemte ja, 184 stemte nei. Det var også meget høyt fremmøte på 85,4 % av de stemmeberettigede.

Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk kvinnene – halve befolkningen – ikke være med på folkeavstemningene i 1905. Men de organiserte sin egen aksjon for å tilkjennegi sin tilslutning til unionsoppløsningen, og i løpet av bare to uker samlet de inn 244 765 underskrifter som støttet oppløsningen.

Folkeavstemningen var slutten på en lang politisk og kulturell prosess. Hvordan det var mulig å få til en slik politisk enighet?

Økonomisk uavhengighet

Under forhandlingene i 1905 var det ingen trusler om økonomisk blokade eller økonomiske sanksjoner fra svensk side.

Det står i sterk kontrast til situasjonen før 1814. Som straff for Danmark-Norges deltagelse på Napoleons side i krigen gjennomførte England blokade av Norge. Blokaden førte til sult og nød i Norge. Som støtte til Sveriges krav om å overta Norge fra Danmark tok Storbritannia opp igjen blokaden av Norge i 1812. Økonomien brøt sammen, og våren og sommeren 1813 brøt det ut ny hungersnød og opptøyer i en rekke norske byer.

Hvordan var det mulig for Norge å komme i en posisjon hvor kolonimakten ikke hadde økonomiske pressmidler mot kravet om selvstendighet?

Militær hengemyr?

I analysen over skrives det om svenske-kongens militære muligheter ved et felttog mot Norge … «var altså utsiktene for et slikt felttog lite tiltrekkende.»

Dette skrives til tross for at Norge var militært betydelig underlegent. En militær situasjon dramatisk forskjellig fra 1814 (beskrevet innledningsvis).

Hva slags strategi klarte å skape en slik situasjon?

Tre svært sentrale spørsmål som burde stå sentralt i feiring av norsk selvstendighet.

2014 – Norge og Europa

Gjennom EØS er Norge i 2014 underlagt en mye sterkere politisk union enn vi fikk med Sverige i 1814. EU bestemmer, sammen med WTO, NATO, Verdensbanken osv. svært detaljert over landene, og har tatt kvelertak på økonomien. Selv om EØS-avtalen gir oss formelt større handlefriheten enn medlemslandene har, er virkningene voldsomme.

Krisa i 2008 virket ironisk nok til at finanskapitalen styrket sin stilling. Gjelds-boblen som sprakk, satte reelt det internasjonale finanssystemet ut av funksjon. Voldsomme statlige støttepakker fikk finansmarkedet opp igjen. Globalt er totale statlege hjelpepakker til finanssektoren i perioden 2008–2011 estimerte til ca. 17 000 milliarder dollar tatt fra skattebetalerne. Til sammenlikning var USAs BNP i 2009 på 14 119 milliarder dollar.

Ved utgangen av 2012 var total støtte til bankene i EU estimert til 5086 milliarder euro som svarte til 40,3 % av EUs samla BNP det året. Så store summer er gitt fra statsbudsjetter til finansnæringen, at mange stater er reelt konkurs. Særlig gjelder det i Hellas, Spania og Italia. Gjelda, som i stor grad er til de samme bankene som var de som egentlig var konkursrytterne, brukes av de samme bankene til å ta kontroll over stater. Goldman Sachs har reelt satt inn statsministere både i Hellas og Italia.

I følge Mario Draghi (sjef for den europeiske sentralbanken, tidligere direktør i Goldman Sachs) er hovedbegrunnelsen for den rådende innstrammingspolitikken i EU at:

Mange regjeringer har ennå ikke forstått at de for lengst har tapt sin nasjonale suverenitet. Fordi de i fortida har tatt opp for stor gjeld, er de nå avhengige av finansmarkedets velvilje. (Intervju i Der Spiegel, 29.10.2012 )

Dette er selvfølgelig bare en del av sannheten. Like sentralt er det nettverket av internasjonale avtaler, lover og forordninger som sikrer at hensynet til profitten har første-prioritet. Foran folks rett til vann og mat, til bolig, til helsetjenester og utdanning.

Litt enkelt sagt forlanger finanskapitalen å få statenes inntekter til å betale lån som i stor grad har gått til å redde dem selv fra konkurs. For å få til dette, raseres velferdsordninger. Penger til utdanning, helsevesen, pensjoner osv. blir i stedet brukt til å betale renter og avdrag til finanskapitalen. Alle offentlig eiendom selges ut. Og statene er viklet inn i et nett det ikke finnes noen veier ut av. Gjelda vokser.

Miljøspørsmålene

Denne artikkelen omhandler ikke de globale miljøkrisene som er under utvikling:

• – Utslippet av klimagasser
• – Peak oil
• – Oljeproduksjonen har nådd toppen og kommer til å synke.
• – Ødeleggelsen av biologisk mangfold/artsrikdommen
• – Fosforutslippene kombinert med at vi går tom for fosforkilder
• – Ferskvannsødeleggelsene som betyr tørste
• – Forsuringen av havet og overfisket som kan ødelegge næringskjeden.
• – Utarmingen av jorda som setter matproduksjonen i fare.

Årsakene er den samme – kapitalismens rovdrift og utbyttingen av naturen. Kravet om profitt går foran alle andre hensyn.

Det økonomiske systemet – kapitalismen – som i 1814/1905 vant fram ved å nedkjempe gamle føydale styreformer, er nå selv blitt et destruktivt, snyltende og ødeleggende økonomisk system.

Utveier for gjeldstyngede land

For å komme ut av krisa og restarte oppbygging av velferdssystemene, kreves det som et minimum at statene vedtar betalingsnekt. At de nekter å betale «lånene» til internasjonal kapital og nasjonalisering av privatiserte samfunnsverdier som infrastruktur (havner, veier, jernbane, vannforsyning, kloakk), helsevesen, skoler og pensjonsordninger. Dette krever en rekke tiltak som f.eks.:

• De må finne økonomiske modeller som er uavhengig av det internasjonale finans-kapitalen.
• De må få til varebytte internasjonalt gjennom andre kanaler enn det finanskapitalen styrer.

Slike helt nødvendige tiltak vil angripe profitten, selve motoren i det kapitalistiske systemet. Det vil utløse desperasjon i finanskapitalens sentre. For finanskapitalen vil slike tiltak være begynnelsen på slutten. Det vil i praksis være en sosialistisk revolusjon.

Hva slags mottiltak kan vi forvente?

Ganske sikkert vil hele finanskapitalens politiske, økonomiske og militære makt bli mobilisert. Nøyaktig hva slags reaksjoner vi kan forvente oss, er ikke temaet for denne artikkelen. Men en utfordring å tenke gjennom.

Hva med nasjonal selvstendighet (ut av EØS) og sosialisme i Norge?

Det viktigste skillet mellom Norge og Sør-Europa er Oljefondet. Vi kan ikke presses med konkursspøkelset. Forøvrig er vi bundet av akkurat de samme internasjonale ordningene som gir finanskapitalen all makt. Og oljepengene våre er på børsen eller i verdipapirer som er like sikre som «banken». Et skikkelig breakdown i internasjonal økonomi, og vi har ingenting. Vi er på samme vei som Sør-Europa, bare noen år etter på ferden.

Vi har hastverk

Sosialisme haster hos oss også, før miljøkrisene blir dramatiske og før alle velferdsordninger går tapt.

Vi står overfor en enormt sterk fiende. En liten finanselite på noen titusener mennesker har tatt nakketak på vår sivilisasjon. De behersker politiske, økonomiske og militære virkemidler av en styrke verden aldri før har sett. Men samtidig utvikler den seg mot kriser, krig og sammenbrudd. I kaoset som kommer, vil det oppstå muligheter. Da gjelder det å ha en gjennomtenkt strategi.

Utfordringene

Å få til interesse rundt å lage en slik strategi er vanskelig. Blant venstrepartier diskuteres nesten ikke disse strategiske spørsmålene. De må på dagsorden.

Studiene av hva som gikk galt i 1814 og tiltakene vi gjorde for å forberede oss på 1905 kan være en start.

Sentrale spørsmål til diskusjon

• Hvem har objektivt sett interesse av fortsatt kapitalisme? Internasjonalt og i Norge
• Hvem har objektivt sett interesse av sosialisme? Internasjonalt og i Norge?
• Hva slags politiske forberedelser må vi gjøre i dag for å samle de som har interesse av sosialisme og isolere kapitalismens forkjempere?
• Hva slags økonomisk politikk må vi føre for å prøve å unngå økonomisk og materiell utpressing?
• Hva slags strategi må vi ha for å unngå politisk, økonomisk og militær utpressing og terror mot sosialistiske forsøk?

Dette er sentrale spørsmål for de som vil stoppe kapitalistisk barbari og jobbe for sosialisme og kommunisme.

Kilder:

– Slektsboken til familien Hals

– Arne O. Hagtvet: Unionsoppløsningen i 1905 – forsvarets rolle (Folk og forsvar), http://www.folkogforsvar.no/resources/file/egnepublikasjoner/Temahefte_Unionsopp.pdf

– Øystein Sørensen og Torbjørn Nilsson : 1905 Nye perspektiver

Tidsskriftet ville vite hva fagbevegelsen mener om den nye regjeringa, konkret.

Hva er de viktigste angrepene? Hva kan vi forvente oss?

Vi spurte Mette Nord, leder av Fagforbundet.

Erik Ness er redaktør for tidsskriftet Rødt!

Mette Nord er leder av Fagforbundet.

Generelt, hvordan er samarbeidet med den blåblå regjeringa?

De sier de vil forsvare og følge opp trepartsamarbeidet (LO, NHO og staten), men i praksis svekker de det. Fagbevegelsen gjøres ikke delaktig i prosessene. For eksempel er fagbevegelsen ikke representert i Produktivitetskommisjonen som legger fram sin rapport i februar. Regjeringen informerer bare, etter at beslutningene faktisk er tatt, og de har en praksis for å gjøre større endringer gjennom forskriftsendring og ikke reell behandling i Stortinget.

Snikforandringer

Regjeringen endrer på strukturer som det kan se ut som at ikke er så alvorlige, men som i virkeligheten får store konsekvenser. Jeg tenker på:

• Endringer i Arbeidsmiljøloven.
• Skattepolitikken der de rikeste får mer på bekostning av de som tjener minst.
• Mer marked i offentlig sektor.
• Endring av kommunegrenser som fører til mer sentralisering.
• Endring av konsesjonslover i landbruket.
• Staten selger seg ned i viktige bedrifter som går med overskudd og som har bidratt til å finansiere velferden, f.eks. Statoil.
• Staten selger seg ut og ned i statlige virksomheter som er strategisk viktige som fisk og landbruk. Når det gjelder fisk, åpnes det for salg av personlige kvoter til bedrifter, og også til utenlandske interesser.

Resultatet er at folkevalgte mister kontroll over viktige virkemidler for å utvikle landet videre. Den politiske arenaen og valg mister betydning.

Olje-Norge er på hell

Uavhengig av at olja kommer til å bety mindre for norsk økonomi, må det omstilles til en mer miljøvennlig industri og produksjon, og overgang til fornybar energi.

Regjeringen vil bruke omstillingene i oljesektoren til å presse arbeidsvilkår og lønnstrukturene. De burde ha brukt denne anledningen til å satse på forskning og industriutvikling basert på grønne arbeidsplasser. Små og mellomstore bedrifter som før leverte til oljeindustrien, må sikres vilkår så de kan omstilles til grønn industri.

Kommunereformen

Det satses offensivt på å slå sammen kommuner. Hva mener Fagforbundet om det?

Hensikten med kommunereformen er å lage store enheter, slå sammen flere kommuner til større. Sentralisere, sier Mette Nord.

Store kommuner gir et større volum i hver enkelt kommune, på hver enkelt tjeneste. Fram til nå har det vært vanskelig for private å få profitt ved å overta kommunale tjenester i små kommuner. Men store enheter gir større volum, og da blir det lettere å kommersialisere tjenestene, lettere for private å tjene penger.

Å kommersialisere tjenestene svekker de folkevalgtes muligheter til å påvirke og ut-vikle tjenestene, ut fra behovene til de som bor i kommunen. Innbyggerne i små kommuner er gjennomgående mer fornøyde med tjenestene enn i de store. Det er naturlig siden avstanden mellom de folkevalgte og innbyggerne er kortere i små kommuner.

Ved redusere antall kommuner vil antall politikere bli redusert. I store kommuner er det færre folkevalgte per innbygger. Resultatet er mindre demokrati. Når politikken lokalt dreier seg om mindre og færre saker, når færre folkevalgte tar avgjørelsene, vil folk med rette oppfatte at politikk og valg er av mindre betydning. Det kan få konsekvenser for oppslutning ved valg.

Det tok tre år å lage Normod-rapporten*, som ble ble koordinert av FAFO. En av konklusjonen i rapporten sier at tjenestene ikke blir bedre eller billigere med større enheter, og at den demokratiske kontrollen over utviklingen svekkes.

Fagforbundet har tre prinsipper når det gjelder sammenslåing eller ikke av kommuner, de tre f-ene

• fakta
• frivillighet
• folkeavstemning

De store partiene har lenge forsøkt å redusere fylkenes betydning, og ta vekk fylkeskommunale oppgaver. Kommentar?

Det er viktig med tre forvaltningsnivåer, fordi det er lettere å løse mange oppgaver når det er et nivå mellom kommune og stat. For eksempel gjelder det videregående skoler og samferdselsoppgaver og en koordinerende rolle for oppgaver som berører innbyggerne i flere kommuner. Når det gjelder sykehusene, bør de få en folkevalgt forankring regionalt, i et fylke og eller samarbeid mellom fylker i en region.

Teppebombing

Strategien til regjeringen er klar: outsourcing, dvs. la private selskaper overta kommunale oppgaver. Regjeringen teppe-bomber med lovendringer og forskriftsendringer, og stadig mindre behandles i Stortinget. Sånn svekkes debatten, og folk blir ikke klar over hva som foregår. Ett eksempel er abortsaken, men der fyltes gatene 8. mars i fjor, splittelsen i borgerlig leir kom til syne – og forslaget ble trukket tilbake. Et annet er innføring av nye regnskapssystem i offentlig sektor. Enda mer New Public Management, og dette skjer på forskriftsnivå, uten offentlig debatt.

Problemet er at det ikke er lett å se konse-kvensene av de mange forskriftene, men at de får store konsekvenser for de som jobber og for lokalpolitikernes mulighet til å styre, etter hvert.

Mye lokalt

Privatiseringen skjer hele tida, og i stor grad lokalt. Dessuten åpner regjeringa opp for enkeltmannsforetak, at en enkelt arbeider blir et eget selskap som leier seg inn. Dette blir solgt inn som «den lille manns og kvinnes mulighet» til å etablere egen bedrift, men det er de store konsernene som har kommet inn, f.eks. i barnevernssektoren og eldreomsorgen.

I Oslo er det f.eks. fire eller fem konsern som driver det meste av sykehjemmene. Målet er å konkurranseutsette resten. Fabian Stang sier det rett ut: Alt kan konkurranseutsettes.

Når kommunene har få egne ansatte, mangler en allsidighet i egen arbeidsstokk, og det kan ende opp med at kommunen til slutt bare har jurister, som forhandler kontrakter med bedrifter. Jo flere oppgaver kommunen setter ut til de private, jo mer mister kommunene, og dermed de folkevalgte, innsyn i innbyggernes behov. Kommunen blir lettere å manipulere av ressurssterke private firmaer som har fokus på egen inntjening ikke nødvendigvis innbyggernes behov. Dette er ikke anbud lokalt næringsliv får, de er for små.

Markedskreftene kan ikke styre og utvikle det gode liv. De har bare ett mål: å tjene penger.

Uten kvinneperspektiv

Hvordan ser du på regjeringen etter et år, ut fra et likestillingsperspektiv?

Regjeringen har ingen aktiv politikk for å fremme likestilling, heller tvert imot. De begynte med abortloven, fortsatte med endringer i Arbeidsmiljøloven som vil ramme kvinner. Innføring av tillatelse til flere midlertidige ansettelser rammer kvinner hardest.

Det blir enda vanskeligere å få fast jobb. Blir du gravid i et midlertidig arbeidsforhold, stiller du svakt for å få fast jobb, uansett lovens tekst om at dette ikke skal tas hensyn til.

En midlertidig ansatt er ikke i posisjon til å si nei til å jobbe helg etter helg og lange vakter, slik regjeringa går inn for.

De reduserte kvotene for foreldre, med pappaperm fra 14 til 10 uker og mammapermen like lenge, tar ikke hensyn til fedrenes behov og mødrenes fysiske behov etter endt svangerskap og en fødsel og ikke minst barnas behov for å etablere kontakt med begge foreldre

Regjeringen vil opprettholde kontant-støtten som bidrar til å holde kvinner hjemme, og svekker integrering av innvandrere. På den måten betaler staten for å holde kvinner utenfor samfunnslivet og arbeidslivet, og færre lærer seg godt norsk. Det er oftest gjennom arbeid man treffer norske, og det blir naturlig å lære norsk og komme inn i ulike miljøer.

TISA

Hovedartikkelen i forrige nummer av Rødt! var om TISA. Hva er Fagforbundets vurdering av den?

Utgangspunktet da Norge gikk inn i forhandlingene om TISA, var å sikre skipsfart og de maritime næringene. Det det forhandles om nå, er noe mye mer.

TISA-avtalen bidrar til et demokratisk underskudd og avpolitiserer velferd ved at markedet overtar. Alt som ikke skal bli markedsutsatt, må trekkes gjennom en «negative listing» – at man når avtalen vedtas, må ha fått alle unntak for hva som kan privatiseres, med i avtalen. Det fører til at nye oppgaver automatisk og aldri kan bli offentlige. Markedskreftene har dermed fått et evigvarende monopol, politisk styring er historie.

TISA får store konsekvenser for hele samfunnsutviklingen, som beredskap, sikkerhet og strategiske valg som vann, avløp og energi og eierskap.

Mulighetene for å regulere finansmarkedet svekkes, finansmarkedet driver med tjenester, og politisk innflytelse fjernes.

TISA er en trussel mot faglige rettigheter, fordi det å forhandle om faglige rettigheter der arbeidet utføres, oppfattes som en handelshindring!

Fagbevegelsens svar på regjeringens offensiv, nasjonalt og internasjonalt, er å informere, bygge allianser og mobilisere motkrefter. Det er vår oppgave.

* Et forskningsarbeid om den nordiske modellen i regi av de sosialdemokratiske partiene og LO i de nordiske landene.

Ronny Kjeldsberg:
Sosialisme på norsk
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 77 s.

I den lille pamfletten Sosialisme på norsk oppsummerer Ronny Kjeldsberg sitt bidrag i debatten om nytt prinsipprogram for partiet Rødt. I bestillingen fra landsstyret til prinsipprogramkomiteen, som han fikk i oppdrag å lede, lå det også et diskusjonsopplegg om sosialisme for partiet. Han kaller bidraget sitt «Sosialisme på norsk», og i en fotnote gir han en referanse til en tale holdt av Rune Slagstad. I perioden 1979-81 var «sosialisme på norsk» ikke bare en tale som Rune Slagstad holdt blant annet på SVs landsmøte, men betegnelsen på en intern debatt i SV, dratt i gang av partiets høyrefløy. Venstrefløyen, med tyngdepunkt i Hordaland, samlet sine debattinnlegg i en diskusjonshefte med tittelen «Et forsøk på å sette sosialismedebatten på beina. En epoke tar slutt – mot krise i sosialdemokratiet?» Med andre ord: noen har diskuterte dette før, og for noen av oss har begrepet allerede en helt bestemt betydning.

Teksten i heftet starter med hvorfor det er nødvendig med et annet økonomisk system og behandler så ganske kort noen grunner til at det gikk galt med de sosialistiske forsøkene i det 20. århundre. De etterfølgende kapitlene tar for seg ulike måter å organisere økonomien på (økonomiske modeller) som han mener «kan inngå som mulige elementer i et moderne og fremtidsrettet sosialistisk samfunn.» (s 25) Her behandles blant annet planøkonomi, deltakende budsjettering, arbeiderstyrte bedrifter og dugnad. På slutten av hvert av disse kapitlene er det tatt med et avsnitt som skisser hvilke elementer i den økonomiske modellen som blir beskrevet som kan innføres uten at bruddet med kapitalismen er tatt, men som samtidig peker fram mot et annet samfunn.

Dette er et pedagogisk grep som har mye for seg. Når tråden trekkes fra det som kan gjennomføres innenfor dagens system til det systemoverskridende, kan veien dit komme til syne. Det er da også mulig å tenke seg en revolusjon som noe annet enn væpna og voldelig, og på den måten bidra til å avmystifisere det politiske prosjektet. Eller for andre: tilsløre det.

Det er for meg riktig at måten vi skal organisere økonomien på i et sosialistisk Norge må avspeile det som er særegent hos oss, det som er vår historiske erfaring som folk og som moderne høyteknologisamfunn. Dette synes jeg at Ronny Kjeldsberg får fram i sitt skrift. Det er anerkjennelsen av at et hvert land må forme sosialismen på sin måte – at det ikke fins noen rutebeskrivelse for veien og heller ingen fasit, men mange ulike måter å organisere økonomien og utvide demokratiet på.

Imidlertid kan teksten noen ganger gi et inntrykk av at man vil ha tilbake sosialdemokratiet anno tidlig sekstitall, bruken av Gerhardsen-sitater forsterker helt klart et slikt inntrykk.

Kapitlet om dugnad har noen interessante perspektiver. Det kan være en løsning for oppgaver som felleskapet må løse, uten at det trenger å gjøres til lønnsarbeid. Disse oppgavene må alle ta sin del av, ingen slipper unna. Jeg tenker meg at det også kan være en måte å minske skillet mellom «ånd og hånd» på. På den måten kunne jeg tenke meg å gå lenger enn Ronny Kjeldsberg gjør. Hvis arbeidsdagen ble kort, ville det ikke da være rimelig om alle tok noen timers dugnad i uka med å gjøre en innsats på et område som ikke var knyttet til yrkesutøvelsen deres? Det er ikke like lett å nedvurdere manuelt arbeid, eller det som blir betraktet som «drittarbeid», hvis man faktisk må gjøre det selv, eller hva? Samtidig er det ikke ønskelig at dugnad skal erstatte lønnsarbeid; gjøre folk arbeidsløse eller svekke arbeidets faglighet, så dette er nok en hårfin balansegang.

Jeg har i hovedsak tre ankepunkter mot innholdet, eller kanskje heller innretningen i skriftet. Det første har å gjøre med at det framstår som et rent «skrivebordsprodukt», når måten vi kommer til sosialismen på ikke blir berørt. Ronny Kjeldsberg skriver på side 10 at han lenge har hatt lyst til «å skrive en litt lengre tekst om hvordan et sosialistisk samfunn kan konstrueres». Men i virkelighetens revolusjoner har ingen stått fritt til å konstruere noe samfunn etterpå. Derfor synes jeg også at Kjeldsberg tar litt lett på det når han i kapitlet om de sosialistiske forsøkene i det tjuende århundret kun peker på ortodoks leninisme og bokstavtro bruk av marxismen med påfølgende totalitarisme som årsak, og ikke tar med seg den økonomiske bakgrunnen for at disse forsøkene ikke kunne lykkes: føydalisme og mangel på industrialisering, og det faktum at revolusjonene aldri spredte seg land med utviklet produksjon. Han berører heller ikke spørsmålet om realismen i «sosialisme i ett land» og hvilke muligheter en «norsk» sosialisme vil kunne ha uten at det er som en del av en større omveltning. (Dette blir også påpekt av Audun Øfsti i etterordet.)

Når vi skal diskutere sosialismens muligheter og innhold er det på et tidspunkt nødvendig å snakke om hva slags produksjon som skal ligge til grunn for den økonomien vi skal styre på demokratisk vis. Det er ganske mye av det vi trenger som verken kan 3D-printes eller fil-deles. Hvilken rolle skal (den norske) oljen spille i en sosialistisk økonomi? Skal rollen avvikles, og hvordan skal den i så fall avvikles? Her er det et lysår i avstand mellom dagens oljeavhengige Norge og et framtidig samfunn basert på grønn industriproduksjon.

I kapittelet der arbeiderstyrte bedrifter og arbeiderråd drøftes synes jeg forskjellen mellom dem blir uklar, og arbeiderrådenes revolusjonære betydning blir borte i diskusjonen. I eksemplene Ronny Kjeldsberg nevner (s 35) er arbeiderråd blitt opprettet i en situasjon der arbeiderne har tatt makta og organiserer arbeiderråd basert på et flertall i folket mens det sittende regimet fremdeles har alle de formelle maktorganene (dobbeltmakt). Dette er en organisering som oppstår i en situasjon med skjerpet klassekamp, der arbeiderne utfordrer makta og systemet. En arbeiderstyrt bedrift trenger ikke å ha noen slik knytning, det kan f.eks. være en måte å drive en bedrift videre på når eierne har bakket ut. Arbeiderstyrte bedrifter vil måtte fungere på systemets premisser heller enn å utfordre det, og kan like gjerne bidra til splittelse innafor klassen som å styrke den. Når det gjelder forholdet mellom arbeiderråd og fagforeninger så tror jeg som Ronny Kjeldsberg at det kan være lurt om fagforeninger fortsetter å finnes selv om det organiseres arbeiderråd. Spørsmålet er om dagens fagbevegelse (som har mangelfulle demokratiske strukturer) kan videreføres og gjøres om til klasseorganisering. Det vil være vurderingen i den reelle situasjonen som avgjør om man ønsker å samle kreftene eller organisere dem som separate demokratiske organ.

Ronny Kjeldsberg skal ha ros for at han har bidratt med en innfallsport til å diskutere sosialisme og demokrati. Partiet Rødt og venstresida for øvrig trenger en sosialismedebatt som også tar opp noen av de vanskelig spørsmåla, om hvordan vi kommer dit og hvordan vi kan beholde og videreutvikle en sosialistisk økonomi. Det trengs en arena for den debatten som går utover de daglige kampene.

Kari Celius

I en artikkel i Rødt! 02/14 framholdt Kjelsberg vitenskapen som den beste måten å komme fram til sannheten på.

– Det betyr ikke at vitenskapen slik den praktiseres i dag, ikke har svakheter. Problemet er at alle andre metoder for erkjennelse har både de problemene vitenskapen i dag har, samt en hel rekke andre i tillegg.

Artikkelen handler om noen av utfordringene vitenskapen står overfor i dag.

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

Litt forenklet vil jeg dele det opp i tre trusler mot vitenskapen: En trussel mot selve forskningsresultatene, en trussel mot formidlingen av forskningen og en trussel mot kvalitetssikringen av forskningen.

Manipulering av forskningsresultater

Det er mange måter selve forskningsresultatene kan bli manipulert på. En ting er poenget som ble påpekt av fysikeren Richard Feynman – at selv en liten og ubevisst bias hos den eller de som utfører forskningen, kan få stor betydning for sluttresultatet. En stringent vitenskapelig metode er utviklet for å forhindre slike effekter, men er det bare i selve forskningen forutinntatthet og agendaer kan påvirke?

En utfordring for vitenskapen er veksten i oppdragsforskning. Det finnes flere eksempler på hvordan oppdragsgivere helt bevisst forsøker å påvirke forskningsresultatene. Et norsk eksempel er hvordan Arbeidsdepartementet i 2010 forsøkte å manipulere SINTEF til å endre konklusjonene i en forskningsrapport.¹ I dette tilfellet varslet forskeren om det hun syntes var et overtramp. Det vi ikke kjenner til, er hvor mange tilfeller vi har hvor forskeren føyer seg, hvor påvirkningen er mer subtil, eller rett og slett hvor forskeren bevisst eller ubevisst har oppdragsgiveren i bakhodet i det forskningen utføres, og rapporten/konklusjonene formuleres. På samme måte som en personlig bias gjennom mange små påvirkninger kan gi en betydelig skjevhet når man skal gjøre en overordnet statistisk analyse av forskningen på et felt, kan oppdragsgiveren åpenbart gjøre det samme.

En kvantitativ studie fra 2010 på forskningsresultater innenfor medisin, viste at av industrifinansierte studier viste 85 % effekt av medisinen som ble testet, mens offentlig finansierte studier gav positivt resultat på bare 50 % – av de samme medisinene.² Det er åpenbart at oppdragsforskning er et problem for vitenskapen i dag.

Like viktig for forskningen og hva som framstår som den vitenskapelige konsensusen på et felt, som selve forskningsresultatene, er hva som publiseres. En såkalt «publication bias» er veldokumentert. Både fra tidsskriftenes side og fra forskernes side vil man være villig til å legge litt mer arbeid i å få publisert «spennende» forskningsresultater og forskningsresultater som bekrefter en teori man ønsker å framsette, enn man vil med forskningsresultater som er mer «kjedelige», eller som ikke bekrefter teorien din. Enkeltstudier gir ofte relativt lite informasjon (et statistisk avvik kan f.eks. være årsaken til resultatet). Man er derfor avhengig av metastudier, eller systematiske reviewartikler som gjennomgår alle forskning på et felt for å skaffe seg noenlude sikker kunnskap. Når ikke alle forskning publiseres, vil derimot resultatet av disse gjennomgangene kunne bli svært skjevt.

Den britiske legen Ben Goldacre har i boken Bad Pharma sett på dette innen medisinen, og konklusjonene er dramatiske. La oss se på et av eksemplene han trekker fram:

I 2008 besluttet en gruppe forskere for å sjekke publiseringen av alle forsøk som var blitt rapportert til US Food and Drug Administration (FDA) for alle antidepressiva som kom på markedet mellom 1987 og 2004. Forskerne fant syttifire studier totalt, som representerer 12 500 pasienter. Trettiåtte av disse studiene hadde positive resultater, og fant at den nye medisinen virker, trettiseks var negative. I virkelig-heten var altså studiene som viste effekt og ikke, jevnt fordelt.

Deretter lette forskerne etter disse studiene i den publiserte vitenskapelige litteraturen, det materialet som er tilgjengelig for leger og pasienter. Dette ga et helt annet bilde. Trettisju av de positive studiene – alle unntatt én – ble offentliggjort i sin helhet, ofte med mye fanfare. Forsøkene med negative resultater hadde derimot en helt annen skjebne: bare tre ble publisert. Tjueto ble aldri publisert, mens elleve som hadde negative resultater i FDA-sammenheng, ble publisert som positive. Her ser vi altså en kombinasjon av manipulering av forsk-ningsresultatene (statistisk «knaing» av data for å få fram et annet resultat enn det rent vitenskapelige), og en manipulering av publiseringen gjennom å systematisk unnlate å publisere negative forsøk.

En påvirkning av innholdet i det enkelte forskningsresultat vil selvsagt være en manipulering av forskningen, men likeledes vil en bevisst eller ubevisst manipulering av hva som publiseres eller ikke i fagfellevurderte tidsskrifter, være en manipulering av hva som er den samlede forskningsstatusen på et felt, og det vil i sin tur manipulere grunndataene og dermed resultatene av metastudier og review-artikler som oppsummerer og konkluderer på statusen av forskningen på et felt. Dette er særlig alvorlig fordi det er disse studiene som ofte brukes som grunnlag for avgjørelser, både på hvile legemidler som godkjennes, og på politiske vedtak.

Nå kan det jo være at den sterkt kommersielt drevne legemiddelvitenskapen er en av «verstingene», men det er ingen grunn til å tro at mekanismer som dukker opp i medisinsk forskning, ikke også opptrer i andre deler av vitenskapen.

Manipulering av forskningsformidlingen

Det har alltid vært et fokus på å publisere i vitenskapen («publish or perish»). Dette har derimot blitt kraftig forsterket etter at stadig flere vitenskapelige miljø er blitt omfattet av ulike typer av målstyringsregimer. Når forskningsmiljøer eller til og med enkeltforskere blir belønnet på bakgrunn av antall publiserte forskningsartikler, vil man naturligvis få publisert stadig flere artikler. Spørsmålet er om mengden artikler er et godt mål for mengden forskning, eller mengden utviklet kunnskap.

Såkalte «minste publiserbare enhet»-artikler er blitt en stående vits blant akademikere. Når man har et forskningsresultat klart, er ikke lenger det første spørsmålet «Hvordan kan vi presentere dette på en faglig sett best mulig måte?», men heller «Hvor mange ulike artikler kan vi klare å dele dette opp i?»

Goldacre har også sett på problement med rett og slett for mange artikler. «Det finnes titusenvis av vitenskapelige tidsskrifter, og millioner av akademiske medisinske avhandlinger, og mer produseres hver dag,» skriver Goldacre.

Alper m.fl. har i forskningsartikkelen «How much effort is needed to keep up with the literature relevant for primary care?», forsøkt å finne ut hvor mye tid en allmennlege må bruke dersom han eller hun skal holde seg oppdatert på all forskning som er relevant for feltet sitt. Forskerne samlet inn hver relevant akademisk artikkel publisert i løpet av en enkelt måned. Resultatet var kanskje ikke overraskende. Selv om man bare bruker noen få minutter på hver enkelt artikkel, beregnet de at det ville ta en lege seks hundre timer å skumme gjennom alle. Det utgjør omtrent 29 timer hver ukedag.

Man har altså laget et system hvor måten forskningsresultater presenteres på, gjør at de blir utilgjengelige for de som burde kunne nyttiggjøre seg dem. I en god forsk-ningsformidling ville et forskningsresultat blitt publisert som en artikkel, og ikke f.eks. tre.

Måten de fagfellevurderte vitenskapelige tidsskriftene opererer på, er også problematisk. Mange er eid av store private forlag som mottar artikler helt gratis (om man ikke må betale for publiseringen i tillegg). Arbeidskraften med fagfellevurdering er normalt også gratis. Det er en ære i akademia å være fagfelle i et tungt tidsskrift. Samtidig er abonnementene som akademiske institusjoner må betale for disse tidsskriftene, svært dyre. Det har gjort dem til en pengemaskin for forlagene, samtidig som tilgangen til kunnskapen som finnes i tidsskriftene, vil være svært kostbar og dermed begrenset. Dette blir dermed også en uheldig manipulering av forskningsformidlingen, siden svært mye potensielt viktig kunnskap stenges inne bak høye betalingsmurer.

Svak kvalitetssikring

Et svar på utfordringene med de dyre og lukkede tidsskriftene har vært såkalt «open access»-publisering. Her betaler institusjonene tidsskriftene for at publikasjonene kan legges ut åpent for alle. I utgangspunktet høres jo det ut som en god ide, men selv om man her er sikret åpen publisering, er det ikke gitt at økonomien i systemet ikke også her kan forvrenge forskningsresultatene.

I oktober 2013 avslørte nemlig John Bohannon og Science at fagfellevurderingen i store deler av open acess-journalene var svært svak, eller kanskje rettere ikke-eksisterende.⁴ I løpet av de 10 foregående månedene hadde Bohannon under et fiktivt pseudonym ved en fiktiv institusjon, sendt en artikkel med åpenbare og grunnleggende vitenskapelige feil til 304 open access-journaler. I følge Bohannon skulle

any reviewer with more than a high-school knowledge of chemistry and the ability to understand a basic data plot […] have spotted the paper’s short-comings immediately».

Artikkelen ble antatt i 157 tidsskrifter, og forkastet av 98. I disse tidsskriftene er altså reell fagfellevurdering unntaket. Regelen er at hva som helst publiseres. Bohannon er ikke i tvil om årsaken:

From humble and idealistic beginnings a decade ago, open-access scientific journals have mushroomed into a global industry, driven by author publication fees rather than traditional subscriptions.

Men hvordan er fagfellevurderingen i de tradisjonelle abonnementstidsskriftene? Den er selvsagt svært variabel, avhengig av tidsskriftets rennomme, men en del forskere frykter at det ikke nødvendigvis er noe bedre der. Bjørn Samset og Henrik Svendsen kommenterer Bohannons eksperiment i en kronikk, og skriver:⁵

Flere forskere og universitetsledere […] har imidlertid påpekt at Bohannons prosjekt egentlig ikke hadde noe med open access å gjøre. […] Det er fullt mulig at de etablerte tidsskriftene ville ha gjort lignende tabber.

Dette ble bekreftet da Nature 24. februar 2014 avslørte at over 120 forskningsartikler som overhodet ikke var skrevet av et menneske, men genererte via at dataprogram og fullstendig innholdsløse, var sluppet gjennom nåløyet som peer-review er ment å være, hos de anerkjente vitenskapelige utgiverne Springer og IEEE.⁶

I tillegg kritiserer Samset og Svendsen de store tidsskriftene for å publisere artikler i større grad basert på nyhetsverdi enn på vitenskapelig kvalitet, siden dette gir mange siteringer, og dermed en kunstig høyere «ranking» i akademiske telle- og målesystemer. Slike New Public Management-systemer fungerer altså dårlig. Mennesker og menneskelige systemer har det med å tilpasse seg de strukturene de blir underlagt, og tillit og faglig integritet kan fort bli skadelidende.

Det er også åpenbart en fare for at slikt gratisarbeid som fagfellevurdering innebærer, kan bli nedprioritert i en travel arbeids-hverdag hvor målstyringssystemer skaper stadig økende press på å produsere nettopp de indikatorene som måles. Det svekker kvaliteten på forskningen like mye som om forskeren selv slurver.

Hvordan kan vitenskapen gjøres bedre?

I denne artikkelen har jeg pekt på noen grunnleggende problemer vitenskapen i dag har, både med utførelsen av forskning, publiseringen av forskning og kvalitetssikringen av forskning. Disse må utbedres. Noen forslag:

a) Alle offentlig ansatte forskere får publiseringsplikt. Andre aktører som stiftelser etc. kan også pålegge sine forskere dette, men alle slike aktører må ha strenge retningslinjer som sikrer forskningens frihet og uavhengighet og hindrer påvirkning fra utenforstående (oppdragsgiver, politiske interesser etc.) på forskningsresultatene og presentasjonen av dem. For enkle studier med liten nyhetsverdi som kanskje kan være vanskelig å få publisert i dagens kanaler, kan det opprettes en forenklet publiseringskanal gjennom f.eks. en fagfellevurdert «database» som disse resultatene kan legges inn i. Kun forskning fra institusjoner med publiseringsplikt tas inn i metastudier og systematiske review-artikler.

b) Tidsskriftene/den fagfellevurderte publiseringen må frigjøres fra kommersielle aktører. F.eks. kan universiteter samarbeide om å opprette vitenskapelige tidsskrifter som har som formål ikke å tjene penger til en utgiver, men å holde et høyt vitenskapelig nivå, samt å tilgjengeliggjøre forskning for allmennheten.

c) Fagfellevurdering må inn som en del av stillingsbrøken til de vitenskapelige ansatte som har disse oppgavene, slik at det ikke blir en nedprioritert «ekstraoppgave».

Med disse strukturelle endringene kan vi være på vei til å rette opp de lignende feilene i det vitenskapelige systemet for kvalitetssikring av forskning, som vi i stor grad allerede har korrigert for i oppsettet av den enkelte studie.

Noter:

1. SINTEF kunne ikke avdekke at det norske sykefraværet var spesielt stort sammenlignet med andre land. Den konklusjonen var oppdragsgiveren – Arbeidsdepartementet – mindre fornøyd med. Se f.eks. oppslag i Aftenposten 14. november http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3904189.ece
2. Bourgeois FT, Murthy S, Mandl KD. Outcome Reporting Among Drug Trials Registered in ClinicalTrials.gov. Annals of Internal Medicine. 2010;153(3):158–66, sitert i Ben Goldacre, Bad Pharma How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients, Fourth Estate, kapittel 1.
3. Ben Goldacre, Bad Pharma How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients, Fourth Estate, Dette eksemplet er hentet fra kapittel 1, Missing Data.
4. John Bohannon, Who’s Afraid of Peer Review? http://www.sciencemag.org/content/342/6154/60.full
5. Bjørn H. Samset, Henrik H. Svensen: Forskning viser: Alt og ingenting, Morgenbladet 17/1 2014, http://morgenbladet.no/ideer/2014/forskning_viser_alt_og_ingenting#.Uue8CrQ1imw
6. http://www.nature.com/news/publishers-withdraw-more-than-120-gibberish-papers-1.14763

Enhedslisten er blant de venstrepartiene som får det til å svinge. De fører en vellykket opposisjonspolitikk på Folketinget.

Spesielt under trepartiregjeringen (Sosialdemokratene, Radikale Venstre og SF) har EL stått fram med et alternativ for folk flest.

Bjørn Tore Egeberg er organisasjonssekretær i Heismontørforeninga. Satt i ledelsen av Rødt fram til 2010, og er nå med i faglig utvalg i partiet. Har vært gjest på tre årsmøter i Enhetslisten.

Danmark har en mindretallsregjering, som er avhengig av støtte fra enten høyre- eller venstresiden for å kunne få vedtatt noe. Regjeringens forslag om kutt i dagpenger og reduksjon av bedriftsskatten har satt sinnene i kok, og Enhedslisten har gitt gode svar. I forhandlinger med regjeringen har de avverget kutt i dagpengene. Samtidig har politisk ordførende Johanne Schmidt-Nielsen gang på slått fast at Socialdemokratene velger høyrepolitikk framfor å løse arbeiderbefolkningens presserende problemer.

Det er vanskelig å gi noen gode svar på hvorfor Enhedslisten har holdt stand på Folketinget, mens RV falt ut i 1997, og RV og Rødt deretter har vært et nesten-på-tinget parti. Det er langt lettere å slå fast at Enhedslisten framgang de siste ti år henger sammen med de fire hovedsakene de jobber med:

• Politikk for arbeidere og arbeidsløse
• Bevar miljøet og skap grønne arbeids-plasser
• Mot dansk EU-medlemskap
• Kvinnekamp og feminisme

Om man skal forsøke å sammenlikne venstrepartier i Skandinavia, så er det viktig å se på ledighetstallene. Mens den norske ledigheten på 3,5 % er nærmest usynlig i media, så er ledigheten i Danmark og Sverige et stort politisk spørsmål, som ikke kan ties i hjel (se tabell).

Hvis Enhedslisten ikke hadde hatt gode svar på de lediges krav, så er min spådom at de hadde hatt en elendig oppslutning. De lediges krav er først og fremst arbeid, dernest at de langtidsledige ikke skal miste dagpengene. Enhedslisten har presset treparti-regjeringen til å trekke tilbake forslag om å stoppe dagpengene til de langtidsledige. Det er blant annet dette som har ført til at over 10 prosent tror at Enheds-listen er i stand til å presse regjeringen til venstre, og har erfart at å sende Enhedslisten i forhandlinger med gode galupptall i ryggen kan gi resultater.

Opposisjonspolitikken til Enhedslisten blir godt uttrykt i Hovedbestyrelsens beretning til årsmøtet i 2014. (Se boks)

Utdrag fra hovedbestyrelsens beretning:

Den politiske ramme for vores arbejde

Trods mange forsøg fra økonomer, ejendomsmæglere og politikere på at tale den økonomiske situation op er hverken den danske eller den globale økonomi kommet ud af den kriseperiode, der blev udløst af det finansielle sammenbrud i 2007 og 2008. Under alle omstændigheder er der ikke nogen forbedringer på de områder, der har direkte konsekvenser for både arbejdende mennesker og folk på overførselsindkomst.

Hverken den samlede arbejdsløshed eller langtidsarbejdsløsheden er faldet, og reallønnen er ikke steget.

Den efterhånden fasttømrede blok, der består af finanssektoren, arbejdsgiverne og hovedparten af de politiske partier, forfølger fortsat deres overordnede politiske projekt, hvis mål er en langsigtet omfordeling af værdier fra arbejderklassen til kapitalen, kombineret med et særligt forsøg på at styrke den danske kapital og sekundært den europæiske kapital i den globale konkurrence med resten af verden. Deres tre væsentligste redskaber til opnå dette mål er:

• At skabe og fastholde et pres på løn- og arbejdsforhold gennem fattiggørelse af en stor gruppe af arbejdsløse og gennem import af arbejdskraft udefra, der er parate til at arbejde for mindre end danske overenskomstforhold.

• At svække og undergrave arbejderklassens kollektive rettigheder og de faglige organisationer.

• At nedbringe den del af samfundets økonomi, som anvendes til velfærd bredt set. Regeringens og regeringspartiernes politiske krise er også fortsat en kendsgerning og måske ligefrem skærpet med det næsten totale sammenbrud for SF og deres udtræden af regeringen. Trods nogle isolerede tilløb til at bryde med resten af den nyliberale blok (f.eks. små initiativer omkring social dumping) gennemfører regeringen på det økonomiske og sociale område fortsat en politik ud fra samme ideologi og med stort set samme redskaber, som de foregående regeringer anvendte, og som blå blok også i dag står for. Konkret har det givet sig udslag i, at regeringen har gennemført de centrale dele af deres politik med blå blok. Vækstpakken, Kontanthjælpsreformen, den fortsatte accept af de katastrofale konsekvenser dagpengereformen, finansloven og indgrebet i lærerkonflikten er de tydeligste eksempler på den kurs, regeringen har valgt.

Resultatet er, at regeringspartiernes og SF’s opbakning stadig er så lav, at selv med Enhedslistens fremgang, er der meget langt til et flertal, der efter et kommende valg igen vil pege på Helle Thorning-Schmidt. Værre er det, at skuffelsen og desillusioneringen i de samfundsgrupper, der bragte regeringen til magten, bliver stadig mere markant. Det betyder bl.a., at vi ud over lærerkonflikten ikke har oplevet stærke mobiliseringer mod regeringen eller for at presse den til en anden kurs. I forhold til partistøtte tyder meningsmålinger på, at cirka en tredjedel af regeringspartiernes frafaldne vælgere går til blå blok (primært DF), en tredjedel til Enhedslisten, og en tredjedel til sofaen, hvorfra blå blok til gengæld henter andre vælgere.

Enhedslisten har fulgt den overordnede kurs, som vi fastlagde før det seneste valg, med kritik af regeringens politik, støtte til og forsøg på at opbygge et udenomsparlamentarisk pres på regeringen, politiske krav/opfordringer/initiativer til politiske forlig og konkrete forhandlinger om fælles lovgivning. Trods intentioner om at rette hovedskytset mod blå blok har dette næsten været umuligt, fordi regeringens tiltag har været så skadelige, at det har været nødvendigt at fokusere på dem, og fordi det ofte har været svært at pege på politiske udspil fra blå blok, der var åbenlyst værre end regeringens.

Som et resultat af Socialdemokraternes og SF’s politiske fallit og af Enhedslistens samlede politiske linje og aktiviteter har vi fastholdt den styrkeposition, vi opbyggede i meningsmålingerne før og under valget og i den første del af regeringsperioden. Vores absolut højdepunkt var nogle måneder i foråret 2013 efter Vækstpakken og Kontanthjælpsreformen med støtte fra mellem 11 og 13 % af stemmerne, men efter sommeren 2013 har vi ligget stabilt på mellem 10 og 11 %. Tilsvarende er vores medlemstal fastholdt på omkring 10.000 medlemmer. Man kan vælge at vurdere det forløbne år som endnu et år, hvor regeringen svigter sine egne vælgere, eller man kan vælge at se perioden som en skærpelse af regeringens blå kurs. Under alle omstændigheder betyder kombinationen af regeringens politik, fraværet af markante bevægelser og desillusioneringen, at det er blevet stadig sværere at fastholde ideen om «at trække regeringen til venstre» som vores hovedperspektiv.

Derfor har vi i stigende grad været nødt til at understrege, at vi ikke er støtteparti, men oppositionsparti. I og med at vi ikke er i en situation, hvor vi kan pege på os selv som regeringsbærende parti, må vi fortsat udnytte de muligheder, der kan opstå for at presse regeringen til at gennemføre politiske tiltag sammen med os.

Men samtidig er vi blevet nødt til at åbne diskussionen om, hvilket hovedperspektiv vi skal have i stedet. En sådan nyt perspektiv må indeholde en større vægtning af fremførelse og udbredelse af vores egen politik og samfundsvisioner – i forhold til at fokusere på de forbedringer, vi måske kan få regeringen med på. Det er derfor på høje tid, at HB får taget hul på den del af arbejdsplanen, som fastslår, at vi «skal arbejde med at udvikle forståelige alternativer til kapitalismen,såsom en demokratisering af finanssektoren, anderledes produktionsforhold, udbygning og demokratisering af den offentlige sektor mm., så vi både gennem parlamentariske og udenomsparlamentariske aktiviteter kombinerer ideologiske og systemoverskridende krav med konkrete løsninger på aktuelle problemer.»

Vi må også i højere grad påtage os ansvaret for at tage initiativer, der kan føre til folkelige aktiviteter, bevægelser og organiseringer.

Her har vi stærkt forbedrede muligheder, hvis vi formår at udnytte det kommunale gennembrud, vi fik ved valget.I udviklingen af et nyt perspektiv må vi udnytte erfaringerne fra lignende venstrefløjspartier i Europa, der også har oplevet en betydelig vækst, og som også arbejder i en situation med tilbagegang eller ligefrem sammenbrud fra de traditionelle reformistiske arbejderpartier.

Hovedbestyrelsen sier der at Enhedslisten for tiden ikke kommer noen vei med forsøkene på å trekke sosialdemokratene til venstre. Deres svar er å

arbejde med at udvikle forståelige alternativer til kapitalismen, såsom en demokratisering af finanssektoren, annerledes produktionsforhold, udbygning og demokratisering af den offentlige sektor mm., så vi både gennem parlamentariske og udenomsparlamentariske aktiviteter kombinerer ideologiske og system-overskridendekrav med konkrete løsninger på aktuelle problemer.

Denne konklusjonen har blitt mer aktuell etter at SF trakk seg fra regjeringen, og har blitt opposisjonsparti.

Selv om Enhedslisten står samlet bak denne konklusjonen, så er jeg ganske sikker på at det vil bli en del intern ballade når partiets svar på den vedvarende avvisningen fra Socialdemokratene skal settes ut i praksis. Spesielt når galluptallene begynner å svinge opp og ned. Det vil ganske sikkert være krefter i partiet som vil kritisere den nye kursen for å være kun revolusjonære fraser, som hindrer EL i å oppnå konkrete resultater for den arbeidende befolkningen. Den motsatte fløy vil kritisere folketingsgruppen for at ideologiske og systemoverskridende krav får for liten plass i partiets budskap. Spesielt vil behandlingen av regjeringens neste statsbudsjett (som heter finanslov i Danmark) være en test på hvordan den nye kursen skal være i praksis. Dersom regjeringen legger fram et statsbudsjett som ikke kan få støtte fra høyresiden, vil EL igjen få valget mellom å støtte sosialdemokratenes borgerlige budsjett, eller å rydde plass for en blåblå regjering.

«Rødere enn Rødt eller et dansk SV?», var spørsmålet jeg stilte innledningsvis. Enhedslisten var opprinnelig en allianse mellom Venstresocialisterne, Danmarks Kommunistiske Parti og flere små venstre-grupper. Enhedslistens har i langt større grad enn andre partisamlinger lyktes i å bli et nytt parti, på den måten at dagens uenigheter i partiet i liten grad følger de gamle partiskillene. Samtidig har de 7000 nye medlemmene, som de gamle partiene aldri fikk tak i, valgt inn unge folk i partistyrene. Det vises blant annet i programdebatten, der en del folk i partiet ønsket et nytt program for å fjerne formuleringer som sår tvil om partiets demokratiske sinnelag, mens andre fryktet at det nye programmet skulle bli et tannløst program som skrev «Demokratiet stopper ved virksomhetenes port» og dermed spredde illusjoner om kapitalismen. Denne uenigheten kan heldigvis ikke forstås som et skille mellom de gamle Venstresocialisterne og tidligere medlemmer av Danmarks Kommunistiske Parti.

Det nye prinsipprogrammet ble vedtatt i mai. Programmet er tilgjengelig for medlemmer og interesserte, også selv om man verken har lang politisk skolering eller akademisk utdanning. Dette var i alle fall målet, og det har partiet vært trofast mot.

De som tror at de kan lese ut av partiprogrammer om et parti er revolusjonært eller reformistisk, får derfor en umulig øvelse. Jeg synes akkurat det er like greit, for det er viktigere hvordan EL i praksis stiller seg til sosialdemokratene, og om de bygger en partiorganisasjon for allsidig klassekamp eller som en reindyrka valgkamporganisasjon.

Men noe står da i programmet:

Det grunnleggende skillet går mellom kapitalisme, som et samfunn for å skape størst mulig profitt, og sosialisme, som et samfunn for å dekke menneskenes behov.

Klassene er kapitalister som eier og kontrollerer verdipapirer, fabrikker, jord, råvarer og infrastruktur. Mot dem en broket klasse som lever av å selge sin arbeidskraft, eller av trygd.

Revolusjonen er en grunnleggende forandring, der kapitalismen erstattes av et sosialistisk demokrati. Det er umulig å forutse hvordan revolusjonen vil «forme seg». Men for Enhedslisten er det en forutsetning at revolusjonen blir bekreftet av et flertall gjennom folkeavstemninger og frie valg. Flertallets beslutninger skal også respekteres av den økonomiske elite som mister den makten de har i dag.

Sosialismen skal ha en demokratisk planlegging hvor langsiktige miljømessige og sosiale hensyn settes foran krav om vekst. Samtidig skal eiendomsretten være kollektiv, enten i form av gruppeeiendom eller at offentlig myndighet skal eie.

Så en kortkort sammenlikning av danske SF og norske SV. Begge partier har nylig gått ut av regjering etter å ha vært i regjeringer med sosialdemokratene som storebror. Danske SF har i dag oppslutning på 7,5 %, men sliter nok litt med at mange fortsatt oppfatter dem som et vedheng til Socialdemokratene. Enhedslisten mener at SF fortsatt ofte oppfører seg som et regjeringsparti. Nå i sommer har EL kritisert SF for å slutte seg til regjeringens omlegging av hjemmehjelpsordningen, som i virkeligheten vil føre til en rasering, slik Finn Sørensen fra Enhedslisten sier det. Men det er en del av bildet at EL og SF av og til samarbeider for å presse regjeringen, ofte for å presse regjeringen i grønn retning.

Det er ikke lett å konkludere på spørsmålet om Enhedslisten er rødere enn Rødt. Denne korte gjennomgangen viser at partiene er svært like i alt unntatt oppslutning og innflytelse. Hvis noen derimot påstår at Enhedslisten er et dansk SV, så har de ikke gjort hjemmeleksa. ELs klare kritikk mot sosialdemokratene og deres aktive innsats i grasrotorganisasjoner minner veldig lite om SV. Så hvorfor gjør Enhedslisten det så bra? Jeg finner ikke grunnlag for å påstå at Enhedslistens oppslutning skyldes tannløs politikk, snarere tvert i mot. Enhedslistens suksess kan heller forklares med at de har vært dels heldigere enn Rødt. Der Rødt har blitt et nestenparti ved Stortingsvalg, har EL også i dårlige valg klart å beholde plassen på Folketinget. Etter et godt valg i 2011 var de til og med så heldige å havne i vippe-posisjon. Og dels har Enhedslisten vært dyktigere enn Rødt, spesielt med å gi partiet en grønn profil og en profil som kompromissløse forsvarere av fagbevegelsens krav.

Land	Prosent
Norge	3,5
Danmark	6,5
Sverige	8,1
Ungdomsledighet
Norge	9
Danmark	12
Sverige	23

Dette kunne vært ytret på et hvilket som helst strategimøte hos et norsk parti før valget i 2013.

Utenrikspolitikken ble holdt utenfor valgkampen, men i det siste året har regjeringen truffet en rekke viktige avgjørelser.

Er det ikke på tide med en grundig debatt om opprustning og krigspolitikk?

Frode Ersfjord er leder av Fredsinitiativet.

I året som gikk etter valget, har den utenrikspolitiske dekningen i mediene igjen dreid seg inn mot Norges rolle i internasjonal politikk. I kontrast til en valgkamp hvor få av velgerne fikk muligheten til å vurdere forskjellen mellom partiene på spørsmål om veivalg i utenrikspolitikken, kunne man jevnlig i 2014 lese overskrifter lik Dagbladets «Putin har utplassert 243 nye atomstridshoder – de fleste rett ved norskegrensa» og VGs «Regjeringen sender 195 soldater til Irak og Afghanistan». Begge overskriftene er fra oktober 2014, og viser til svært betydningsfulle politiske avgjørelser uten grunnlag i en åpen utenrikspolitisk debatt før valget som var.

Norges nye forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide (H), hadde som tidligere leder av Forsvarskomitéen allerede rukket å markere seg som skeptisk til en evaluering av den norske krigsinnsatsen i Afghanistan. Samstemt med foregående forsvarsminster Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap), var utgangspunktet at NATO-operasjonen måtte avsluttes før en evaluering kunne starte. Etter ett år i regjering kunne Eriksen Søreide i oktober 2014 annonsere et nytt norsk militært bidrag til Afghanistan. Foranledningen var en amerikansk forespørsel, i likhet med rettferdiggjørelsen for det første bidraget i 2002. Siden starten på Afghanistankrigen har over 8000 norske soldater tjenestegjort i Afghanistan, mens Stortinget har bevilget 10 milliarder kroner til krigføringen. 3000 sivile dør fortsatt hvert år, som en konsekvens av krigen. Det er derfor underlig at politikere fra begge sider ikke ble avkrevd tydeligere svar på hvilke veivalg de vil fronte, etter en eventuell valgseier.

Det siste tiåret har angrepskrig og «out of area»-operasjoner preget norsk NATO-deltakelse. Mange av erfaringene fra Norges militære bidrag i Afghanistan og Libya viser at konsekvensene har vært destruktive for videre utvikling i regionen, ikke minst for sivilbefolkningen. Men uten noen reell opposisjon internt, kunne Høyre/FrP-regjeringen mobilisere til nok et norsk krigsbidrag i Midtøsten høsten 2014. Denne gangen i Irak, offisielt begrunnet i kampen mot islamsk fundamentalisme ved IS. For interesserte observatører er det selvsagt lett å påpeke manglende norsk militær innsats mot verdens mest fanatiske, islamistiske diktatur; Saudi-Arabia. Ifølge USA den mest sjenerøse bidragsyter til sunnimuslimsk terrorisme i verden.

Forsvarets Høgskoles Tormod Heier er blant dem som har påpekt at norsk deltakelse vil øke terrorfaren i Norge. Men bekymringen fra fagmilitære miljøer ble ikke, etter over 30 år med vedvarende krigføring i Irak, tatt til inntekt for en ny tilnærming for regionen. Maktvakuumet som oppsto etter gjentatte vestlige intervensjoner, slo tilbake i form av en bestialsk statsdannelse. IS blir i anerkjente Harper’s magazine novemberutgave beskrevet av den britiske journalisten James Harkin som et stadig mer sofistikert maskineri. Mennesker han treffer i regionen forklarer oppslutningen med et ønske om å tre ut av kaos. Befolkningens krav om å få oppleve et minimum av orden, heller enn alles kamp mot alle, vulgariseres ofte i vestlige medier som et hat mot Vesten. Harkin påpeker at regimet ikke bare livnærer seg på frykt og undertrykkelse, men også en målrettet propagandakampanje hvor bygging av grunnleggende infrastruktur og sosial orden går igjen. Dette ser ikke ut til å være en realpolitisk bekymring for verken haukene i partiet Høyre, eller enkelte ledende utenrikspolitiske akademikere.

Atomvåpen – alle andres problem

Marit Nybakk (Ap) stilte sommeren 2014 utenriksministeren spørsmål i Stortinget om hvordan han ville se til at Norge fortsatte arbeidet mot en atomvåpenfri verden, fram mot Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2015. Utenriksminister Børge Brende svarte med at regjeringen «delte visjonen om en atomvåpenfri verden». I den påfølgende debatten tok fem av de sju stortingspartiene som holdt innlegg i debatten, til orde for et forbud mot atomvåpen. Det virker altså å være et klart flertall blant Norges lovgivere for å gå foran med et godt eksempel. Den konkrete problemstillingen bør derfor bli: Hva kan Norge gjøre, utenom å «dele visjoner», for et positivt bidrag til ikkespredning, så vel som nedrustning av atomvåpen?

Den største anskaffelsen noensinne for norsk fastlandsøkonomi, er deltakelsen i kampflyprogrammet F-35 med påfølgende kjøp av 52 fly. Livsløpskostnadene for flyene er beregnet å være over 300 milliarder kroner. Vedtaket fra 2012 følges fortsatt flittig opp av den nye regjeringen, og de to første treningsflyene er allerede på plass. Et av problemene med dette prosjektet er at det amerikanske forsvarsdepartementet fortsatt ser på F-35 som en del av sin atomvåpenstrategi for Europa. For å opprettholde lagrene for atomvåpen (til flybruk) i Europa, trengs nye leveringsplattformer. Obama-regjeringen bestemte i 2010 å igangsette et «livsløpsprogram» for F-35, med sikte på å fortsatt kunne bruke de atomstridshodene som allerede er lagret i Europa. F-35 skal altså ikke bare få en rolle i atomvåpen-strategien, men også aktivt være med på å forlenge den.

Norske politikere som har jobbet med avtalen, vet at produsenten, Lockheed Martin, er fremst i verden på å utvikle atomvåpenteknologi og klasevåpen. De lukrative kontraktene med vestlige land og allierte har gjort selskapet til verdens ledende våpeneksportør. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge skal anskaffe fly fra en av verdens største og mest amoralske krigsprofitører, spesielt når ledende norske politikere har som ønske å avskaffe trusselen som ligger i masseødeleggelsesvåpen. Bekymringen deles også av det norske Petroleumsfondets etiske råd, og i 2005 valgte Finansdepartementet å trekke investeringer som Statens pensjonsfond (SPU) hadde gjort i Lockheed Martin.

Den atomvåpenfrie verden ser altså lovende ut, klart uttalt fra Stortingets talerstol, med påfølgende (riktig nok viktige) konferanser. Men slik ser det ikke ut når den konkrete politikken som kan bidra til målet, skal vedtas.

Dialog for fred

Israels militæroperasjon «beskyttende kant» drepte sommeren over 1500 sivile på Gazastripen. Som leder av giverlandsgruppen, uttalte Norges utenriksminister, Børge Brende, klokt til NRK 20. juli at dialog med begge partene er nødvendig. Men selv ville han unngå kontakt med Hamas, noe han så på som unaturlig, siden både USA og EU har satt organisasjonen på sine terrorlister. Med andre ord så ikke Brende det som mulig å ha noen egen midtøstenpolitikk, med mindre denne er godkjent på forhånd av Høyres faste allierte i spørsmål om fredspolitikk og internasjonal moral; USA. Slike holdninger blir gjerne beskrevet av akademikere som «realpolitiske». Man ser hva som er i ens egen nasjonale interesse, og veier det som måtte være igjen av eventuell etisk forståelse, opp mot konsekvensene av å trosse stormakter med andre interesser enn ens egne. Dette er det motsatte av hva fattige lands regjeringer uttaler i forbindelse med bombingen av Gazastripen. Både Bolivia og Venezuela reagerte og kalte krigføringen mot sivile palestinere i Gaza for folkemord, mens Brasil, Argentina og Chile sterkt fordømte angrepet.

Høsten 2013 valgte det amerikanske forsvarsdepartementet israelske Elbit Systems som en av hjelmleverandørene til F-35. Elbit Systems spesialiserer seg i Israel på droneproduksjon, senest brukt under invasjonen på Gaza i 2009 og leverer også deler til den folkerettsstridige muren på Vestbredden. Den internasjonale domstolen i Haag påpekte i 2004 at stater som assisterer Israel med å opprettholde den ulovlige muren, i praksis bryter internasjonal lov.

Både det norske pensjonsfondet (oljefondet) og Kommunal Landspensjonskasse valgte å trekke seg ut av Elbit Systems høsten 2009. I 2014 ser fortsatt verken Finansdepartementet eller Forsvars-departementet noe problem med å være deltaker i et våpenprogram som gir kontrakter til israelske våpenleverandører.

Neste runde med bombekampanjer mot palestinere kan skje med norsk teknologi. Som et ledd i å vinne kampen mot andre kampflyleverandører, lovte Lockheed Martin glimrende gjenkjøpsavtaler for norsk våpenindustri. Avtalene ser foreløpig ut til å vente på seg, men er en prioritert oppgave for Forsvarsdepartementet å følge opp.

Nato og Norge

1. oktober 2014 startet Jens Stoltenberg som ny generalsekretær for Nato.

En viktig forutsetning for jobben som generalsekretær, er å følge opp Natos 113-punkters liste fra høstens toppmøtet i Wales. En streng advarsel følger til dem som i dag ikke bruker minimum 2 % av BNP på sitt forsvarsbudsjett. Alle medlemslands planlagte kutt bes stanses umiddelbart, og minst 20 % av fremtidige forsvarsbudsjetter skal øremerkes til anskaffelser av nytt materiell. Gullgruven for våpen-industrien skal styrkes, og land som er best i klassen, trekkes fram.

Samtidig som Storbritannia og USA uttrykker bekymring for nedgående pengebruk på forsvar i et Europa med enorme sosiale utfordringer, står de nordiske landene fram. I 2010 var Norge på en 5. plass blant verdens mest våpeneksporterende land (målt opp mot antall innbyggere), etter toppåret 2009, hvor våpen for 3,8 milliarder kroner ble solgt ut av landet (basert på tolldeklarasjoner). Med velordnede økonomer og vilje til å bruke enorme summer på militært materiell, er dette et svært lukrativt marked for «sikkerhetskonseptet» som selges av ledende Nato-land. Samtidig som opprustningen skjer, foregår det en standardisering av militært utstyr også blant land som ikke er medlemmer av Nato. Grunnlaget for dette er ikke bare å klargjøre for en videre ekspansjon av allianse-pakten, men også å skape nye markeder for salg av militært materiell. Det ukrainske militæret skal for eksempel moderniseres og sertifiseres opp til vesteuropeisk nivå med skolering for offiserer innenfor modellen, som andre Natoland benytter under krig-føring.

For å forstå rollen til Natos general-sekretær, er det viktig å forstå styrkeforholdet internt i organisasjonen. USA står i dag for 75 % av utgiftene til alliansen og har dermed militære samt økonomiske interesser å ivareta som overgår resten av medlemmene samlet. Stoltenbergs oppgave blir i så måte mer en seremoniell rolle, heller enn forståelsen VG uttrykte på lederplass i mars 2014:

NATOs generalsekretær har ikke bare en hånd på rattet. Det er han som sitter med det.

VGs tragikomiske ønske om norsk dominans i internasjonal storpolitikk fordrer at beslutningstakere ikke speiler internasjonale maktforhold.

Det holder å minne om den irettesettelsen USA-ambassadør Wegger Strømmen fikk av president Obamas høyre hånd for tildelingen av fredsprisen i 2009. Stabsjefen i Det hvite hus, Rahm Emanuell, fordømte tildelingen som «fawning» (eller underdanig smiger, på norsk). Kilden til historien, som ble kjent i år, var tidligere FN-ambassadør Morten Wetland, som kunne legge til at det var hans pinligste dag på jobb som Norges FN-ambassadør.

Legger man til at Norges grønne lys for 569 bombeslipp under Natos operasjon i Libya i 2011 ble avgjort uten et eneste formelt møte i regjeringen (men diskutert over telefon og sms), kan man forstå hvordan amerikanerne så på smigringen fra norske myndigheter som så underdanig at en ny norsk generalsekretær i Nato var uunngåelig.

Stoltenbergs hånd på rattet er udiskutabel, men hvem som er baksetesjåføren like så. Venstresidens oppgave bør være å påpeke at Norges posisjon i internasjonal maktpolitikk kommer av politikken landet fører. Når det politiske toppsjiktet stemmer for Natos krigføringer og deler ut fredspriser for retorikk, er avkastningen høy for enkeltpersoner i form av prestisjefylte verv. For Norge som «fredsnasjon» er det en annen historie.

Blod på tann

For å forstå det rasjonelle bak den betydelige viljen til opprustning i Europa, kommer man ikke utenom Russlands folkerettsstridige annektering av Krim. Vestlige politikere har påpekt forbrytelsen med harme og pekt på russiske stormaktsambisjoner, mens EU har igangsatt en ekspanderende sanksjonspolitikk overfor Russland.

Å kritisere aggresjon er selvsagt riktig, men et viktig premiss blir utelatt: Da USA ønsket å inkludere både Georgia og Ukraina som Nato-medlemsland i 2008, valgte Frankrike og Tyskland å si nei. Resultatet ble et kompromiss som har ført til en vedvarende spenning: Vedtaket var at landene ville bli medlemmer av Nato senere. Bufferstater mellom øst og vest var uaktuelt. Sett i sammenheng med det siste tiårets Nato-ledede kriger, fortoner kanskje Vestens selvrettferdige oppførsel seg noe underlig. Men «barbarene i øst» har misforstått Nato-toppmøtets grunnleggende tolkning av internasjonal lov og rett: Det gjelder ikke for oss i Vesten. Lovbrudd går kun i den andre retningen.

Men er det likevel ikke på sin plass med klare reaksjoner i form av sanksjoner og militær opptrapping, når brudd på folkeretten begås? Skolespråket som brukes av dem som ønsker denne politikken, er gjerne med henvisninger til ’klassisk realisme’, hvor makten rår og de naive alltid taper. Problemet er som følger: Russland er ikke det eneste landet i verden som følger egne doktriner for hva som er akseptabel politisk oppførsel i sitt eget nabolag. Man trenger ikke veldig stor fantasi for å forestille seg reaksjonen om Warszawapakten i sin tid ønsket å inngå en forsvarsallianse med Canada og Mexico.

Forutsigbarheten som etterlyses av dem som ønsker militær opptrapping i Europa, er altså ikke gitt noen forankring i en lovlig nødvendighet, men kvalifisert ut i fra en oppfatning om at makt gir rett.

Spørsmål rettet til den norske regjeringen om det er klokt å stasjonere 200 soldater i Latvia, på grensen til Russland, møtes med et ubetinget ja. Det som mangler, er en analyse av konsekvensene av politikk. En våken opposisjon bør peke på hvor uklok Norges militære deltakelse i Latvia er. En tredje vei, uten verken støtte til NATOs vedvarende opprustning i Europa eller Russlands folkerettsstridige annektering kan være en løsning alle partene ser seg tjent med, hvis den bare blir foreslått.

Økonomisk krigføring

Skal man svare på om sanksjoner er riktige, bør man først undersøke hvilken effekt de får. Har de motsatt effekt av det man ønsker å oppnå, er det klokt å la være. At EU ønsker å straffe russisk aggresjon med økonomiske sanksjoner, gjør lite for verdensfreden, all den tid virkemidlet blir anvendt selektivt. Sanksjoner blir heller ikke nødvendigvis mer rettmessige av at en rekke andre aktører støtter dem. Det siste har vært Norges argumentasjon for å bli med på EUs sanksjonspolitikk overfor Russland. «Alenegang» basert på hva som ville vært i norske interesser, synes utenkelig for den utenrikspolitiske eliten.

Katekismen om å følge EUs linje har endt med å skade næringslivet, forverre det diplomatiske forholdet mellom landene, og denne gangen også bidratt til å eskalere konflikten.

Verken Russland eller Vesten er tjent med en økonomisk og militær opprustning mot krig. Når atomvåpenmakter går til krig mot hverandre, er det ingen som sitter igjen som seierherrer – verken militært eller moralsk.

Bevegelsenes utenrikspolitikk

Mens forankringen til innenrikspolitiske temaer jevnlig speiles mot velgerne, gjelder ikke det samme for avtaler mellom stater. En måling gjort av InFact i november 2014, viser at bare 25 % av befolkningen er for EU. Samtididig foregår det ingen debatt i Stortinget om EØS-avtalen, og konsekvensene av den. Høyres utenrikspolitiker Øyvind Halleraker stusser over et målt nei-flertall selv blant Høyres egne velgere, og spør seg hvordan velgerne kan være så tydelig mot EU «når vi allerede er så tett knyttet til EU gjennom EØS-avtalen».

Ideen om at utenrikspolitikken tilhører et ekspertsjikt, hvor stort meningsmangfold vil føre til ustabilitet i den internasjonale ordenen er ikke bestandig uttalt, men følges i praksis bokstavelig.

Verdens største handelsavtale for tjenester, Trade in Services Agreement (TISA), vil omfatte 70 % av den globale tjenesteøkonomien. Norges deltar i forhandlingene, og regjeringen opplyser også befolkningen om avtalen via tre (!) setninger i statsbudsjettet for 2015. At saken ifølge Klassekampen gikk gjennom uten debatt, er hyggelig for høyresiden i norsk politikk, men samtidig et klart tegn på hvor svakt organisert en radikal venstreside er i saker som gir alvorlige konsekvenser man i fremtiden vil måtte kjempe mot. Det sentrale fylkespartiet Oslo Høyre uttalte i 2012 om alternativer til EØS at:

.. en frihandelsavtale er et uakseptabelt alternativ – det er sosial dumping av næringslivet!.

Dumping av hele befolkningen under internasjonale avtaleprosesser er derimot akseptabelt.

Forutsigbarheten som EU-entusiaster krever i utenrikspolitikken, innebærer altså at man må unngå å involvere brysomme velgere, alt etter hva man antar svaret etter en eventuell debatt vil bli.

Befolkningen og bevegelsenes utgangspunkt for å forstå svært viktig utenrikspolitisk tema er altså på tvers av hva det store flertallet i nasjonalforsamlingen ikke bare mener, men også vil diskutere.

Spørsmålet som parlamentarikere på venstresiden da selvsagt bør stille seg selv, er åpenbart: Har vi gjort en god nok jobb med å få frem forskjellene på en blå utenrikspolitikk, og det som kunne ha vært vår egen, gitt at forskjellene faktisk er store nok? Og kanskje er det de internasjonale politiske rammeverkene som må diskuteres, heller enn enkeltsaker i ettertid.

Valget i 2017 kan bli et valg om Norges rolle i verden. Fredsbevegelsen, fagbevegelsen og andre får i 2015 gode muligheter til å drive det opposisjonsarbeidet som kan få fram forskjellene på venstre- og høyresiden i norsk politikk. Regjeringens linje har i 2014 dreid seg om å få med sentrumspartiene og Ap på laget i utenrikspolitiske spørsmål. Men skal man fenge velgere og journalister på sikt, må venstresiden ha mot til å kritisere de delene av politikken hvor det i alle fall er enkelte ulikheter. Også når det ikke er mulig å vinne frem umiddelbart. Klarer man ikke å vise en sammenheng mellom det tankegodset som fører til store ulikheter internt i land, og de samme idéene som går på utbytting av fattige lands ressurser ved krigføring, er det stor risiko for at norsk forsvars- og utenrikspolitikk bare vil bli diskutert som et fellesskap mellom de to partiene som avgjør i praksis: Ap og Høyre. Man kan i så fall forvente ytterligere militær opprustning og flere krigsdeltakelser, hvor en bredere evne til kritisk refleksjon er det første som ofres i favør av en kommende krigsstat.

Vegard Holm:
Ofra av makta, 1945–1955
Oslo: Oslo Transportarbeiderforening, 2013. 110 s.

Selv om Vegard Holm har blitt pensjonist, er han fortsatt i disse dager meget aktiv for havnearbeidernes kamp for tariffavtale. Han har faktisk en lederrolle som han skjøtter utmerket. Vegard har enormt med faglig erfaring som lokal tillitsvalgt i Norsk Grafisk Forbund på 1970-tallet og videre som leder av Oslo Transportarbeider Forening på 1980-tallet, streikeleder under transportstreika i 1982, seinere som en av streikelederne på den ulovlige Tollpost-streika i 1992. Dette var en tariffstridig streik for faste ansettelser som fikk en historisk betydning ved at et stortingsflertall i 1995 vedtok en lov for faste ansettelser (§58A i Arbeidsmiljøloven). Vegard Holm kan skrive. Han har både skrevet bøker og vært redaktør for medlemsbladet Transportarbeideren.

Jeg nevner dette fordi Vegard Holm nå har skrevet ei lita bok om kampen bussarbeiderne førte for høyere lønn og anseelse fra 1945–55. Interne stridigheter munnet dessverre ut i en splittelse som fikk betydning for bussarbeidere helt opp til våre dager. Med forfatterens erfaring og langvarige engasjement for arbeidsfolks vilkår, er denne lille boka viktig. Den tar for seg bussarbeidernes vilkår og deres kamp for å bli hørt. De interne stridigheter er satt i en viktig politisk ramme i en historisk interessant periode. For dagens tillitsvalgte er en slik oppsummering viktig fordi den både stimulerer til debatt og reiser problemstillinger i dagens faglig kamp. Dette er relevant selv om vi lever under helt andre rammevilkår med en dramatisk økonomisk krise i kapitalismen. Dagens tillitsvalgte får nok en vekker ved å lese boka fordi en del trur at etterkrigstida var prega av gjenoppbygging og solidaritet med lite uenigheter i fagbevegelsen. En del trur at Arbeiderparti førte en enhetlig kamp i nært samarbeid med hele LO.

Boka dokumenterer bussjåfører som en yrkesgruppe i sterk vekst, men som var underbetalt i forhold til arbeidere i industrien som hadde bedre vilkår i sine overenskomster. Verkstedsoverenskomsten var en minstelønnsoverenskomst med lokal forhandlingsrett, mens bussoverenskomsten var en normaloverenskomst som var prisgitt kun de sentrale tilleggene. Bussarbeiderne ble for lite prioritert av både LO-toppen og nærmest neglisjert i forbundsledelsen i Norsk Transportarbeiderforbund på starten av 1950-tallet. Bussarbeiderne ble stadig hengende etter i lønnsoppgjørene som utløste flere tariffstridige streiker mellom 1945 og 1955. Bussarbeiderne stemte ned anbefalte forslag, og ble utsatt for tvungen lønnsnemnd gang på gang. Sinnet var stort da AP-ledelsen og LO-toppen manet til «samfunnsansvar» og moderasjon. Her har Vegard Holm et tilstrekkelig kilde-materiell som dokumenterer motsetningene. Det var forsøk på å få en egen bussavdeling i NTF som ble blankt avvist. Da var det lokale krefter som ønsket et eget bussarbeiderforbund som ble hardt imøtegått av toppen i LO og forbundet. Forsøkene på å få en egen bussavdeling ble møtt med eksklusjoner. Dette banet vei for et nytt forbund utenfor LO og Norsk Rutebilarbeiderforbund ble dannet. NTF tok tiltak for bussarbeiderne, men dessverre for seint. Splittelsen skadet bussarbeidernes faglige kamp helt fram til 1998 da NTF og Norsk Rutebilarbeiderforbund samarbeidet i en lovlig streik og fikk et stort lønnsløft.

Ta dere noen timer og les boka. Dere får et stykke historieleksjon om en faglig kamp etter krigen. Dette viser at det ikke bare var enighet mellom AP og LOs ulike nivåer, og at det også på den tida var viktige faglige kamper og uenigheter om viktige samfunnsspørsmål. Beretninga viser at det er vanskelig å reise kamp for lavlønnsgrupper når AP-regjeringa appellerte til moderasjon og anvendte tvungen lønnsnemnd mot rettferdige streiker gang på gang. De rød–grønne partiene tok også i bruk tvungen lønnsnemnd gang på gang mot viktige streiker i sin regjeringstid. Tvungen lønnsnemnd ble brukt etter kort tid mot tre streiker i 2013 for pensjonsrettigheter blant kabinansatte, oljearbeidere og offentlig pensjon for ansatte i private sjukehjem. Hvordan skal fagbevegelsen føre faglig kamp når de gang på gang blir utsatt for tvungen lønnsnemnd er også en problemstilling i dag som på 1950-tallet. Streikerett er nedfelt i ILO og helt sentralt i et demokrati. Hvordan skal en opposisjon takle uenigheter – i dette tilfelle underbetalte bussarbeidere – når både LO og NTF-topper motarbeider deg? Dette er altså ei bok som fortjener lesere i hele fagbevegelsen og venstresida. God mat for tanken.

Boye Ullmann

Saul og Rogelio fra Barillas, Guatemala ble den 14. november dømt til 33 års fengsel for falske anklager om drap. De ble i virkeligheten straffet for å ha deltatt i kampen for lokalsamfunnets rett til selvbestemmelse over egne naturressurser.

I 2011 ga Norfund 32,5 millioner norske kroner i lån til selskapet Hydro Santa Cruz og deres vannkraftverk i Barillas.

Marianne Gulli er statsviter med masteroppgave om jordkonflikt i Honduras og Guatemala. Sitter i Internasjonalt Utvalg i Rødt og i Arbeidsutvalget (styret) i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG).   
Eva Maria Fjellheim har master i utviklingsstudier/geografi med fokus på urfolks rettigheter, sitter i brigadestyret til LAG, og er vara for ÅaSG (Åarjel Saemiej Gïelh) til Sametinget.

Lokalbefolkningen ville ikke ha vannkraftverk, og hadde stemt et rungende nei ved en lokal folkeavstemning i 2007. Hydro Santa Cruz brøt konsultasjonsretten, og er anklaget for trusler, vold, drap og kriminalisering av menneskerettighetsforkjempere i forbindelse med utbyggingen. Slik er norsk næringslivsbistand i konflikt med grunnleggende menneskerettigheter i Guatemala.

Ren energi – skitten industri?

Santa Cruz Barillas er en kommune nord i Guatemala.

Hidro Santa Cruz fikk i 2008 innvilget konsesjon til å bygge et vannkraftverk i Barillas.

Norfunds støttet prosjektet med et lån på 32,5 mill. NOK i 2011, men har nå frosset lånet på grunn av stor konflikt i lokalsamfunnet.

Vannkraftutbygging har skapt store konflikt i Guatemala på grunn av mangel på respekt på konsultasjonsretten og andre grunnleggende rettigheter.

Barillas: Vannkraft og sosial konflikt

Den guatemalanske regjeringen innvilget utvinningskonsesjon til vannkraftverket i Barillas i 2008, etter lange politiske forhandlinger bak lukkede dører og med penger under bordet. Kort tid etter begynte Hidro Santa Cruz (HSC) utbyggingen av vannkraftverket.

Jord og naturressurser er en kilde til konflikt i Mellom-Amerika. I løpet av de siste årene har flere titalls konsesjoner for vannkraft og gruvedrift blitt innvilget i Guatemala. Det har gått hardt ut over flere urfolks- og småbondesamfunn som ikke har blitt konsultert i prosessen. Utover at konsesjonene bryter med grunnlovfestede rettigheter til medbestemmelse, er vann og andre naturressurser også grunnleggende for deres økonomiske og sosiale livsgrunnlag, samtidig som forholdet til naturen har en viktig kulturell betydning.

Den organiserte folkelige motstanden mot HSC begynte da de hemmelige forhandlingene om konsesjonen ble avslørt. Staten hadde nok en gang brutt sin grunnlovfestede plikt til å avholde forhåndskonsultasjoner, slik det også er nedfelt i ILO-konvensjonen 169 om urfolks rettigheter som Guatemala ratifiserte i 1996. Som et svar på mangelen på konsultasjon ble det gjennomført en lokal konsultasjonsprosess som endte med en folkeavstemming. Av de nesten 46 500 fremmøtte stemte bare 9 personer for vannkraftverket1. På tross av denne klare beskjeden og kontinuerlig folkelig motstand, fortsatte HSC utbygginga. Selskapets og statens manglende respekt for, og vilje til å høre på folkets røst, skapte stor misnøye og konflikten eskalerte.

Drapet på to aktivister i motstandskampen var dråpen som skulle få begeret til å renne over i Barillas. Bak drapene sto tidligere ansatte ved HSC og selskapets private sikkerhetstjeneste. Mettet på den politiske uviljen, på å aldri bli hørt, og på selskapets taktløse framferd tok folk til gatene, og okkuperte den lokale militærstasjonen. I sammenstøtene ble flere personer skadet, og det ble registrert noe skade på eiendom. Regjeringen svarte med å erklære militær unntakstilstand, noe som innebærer at grunnlovfestede rettigheter og garantier for sivile borgere oppheves. Militæret tar fullstendig kontroll, og kan i praksis gjøre som de vil. I løpet av tre måneder ble det utstedt 33 arrestordre og gjennomført 17 ulovlige anholdelser mot sentrale aktivister i motstandskampen2.

Saul og Rogelio var to av de som ble anholdt og senere fengslet, tiltalt for blant annet ordensforstyrrelse. De 13. januar ble de til slutt løslatt, men lykken skulle vise seg å være kortvarig. Da de var på vei ut fra høringen som skulle avslutte den såkalte «Barillas-saken», ble de på nytt anholdt av spesialetterforskere. Denne gangen beskyldt for å ha deltatt i en offentlig lynsjing av en lokal kriminell i 20103. Mange spurte seg hvordan det kan ha seg at bare disse to ble identifisert av en gruppe på om lag 500 personer som skal ha deltatt i ugjerningen, og hvorfor de ble anholdt først etter 3 år og i samme øyeblikk som de hadde blitt løslatt fra andre anklager knyttet til motstandskampen mot HSC.

Det er mye som tyder på at Saul og Rogelio er offer for justismord. Krimina-lisering av sosial protest og politisk motivert fengsling har blitt alt for vanlig i Guatemala. Flere urfolksledere og menneskerettighetsforkjempere har i løpet av de siste årene blitt utsatt for stigmatisering, straffeforfølgelse og fengsling for å motsette seg store utviklingsprosjekter, ofte uten bevis og på bakgrunn av falske anklager. Som regel blir de anklaget for svært alvorlige forbrytelser, uten bevis og overbevisende vitneavklaringer, slik tilfellet var for Saul og Rogelio. Dette er en bevisst strategi fra myndighetene og selskapenes side, for å svekke politisk organisering og demokratisk deltagelse.

Hvem og hva er Hidro Santa Cruz

Hidro Santa Cruz (HSC) er et heleid datter-selskap underlagt det spanske selskapet Hidralia Energía. Bak HSC står de spanske brødrene og forretningsmennene Luis og David Castro Valdivia. Luis er grunnlegger av Hidralia, mens broren er direktør. David er eier og største aksjeinvestor i Hidro Santa Cruz, mens broren er juridisk ansvarlig. Brødrene Castro Valdivia (3 totalt) har etablert et nettverk bestående av over 40 energirelaterte selskaper som ledes i all hovedsak av dem selv. Mangfoldet av selskaper gjør det enklere å unngå juridiske begrensninger som kan legges på ett enkeltselskap. Familien Castro Valdivia er en av energisektorens og Spanias mektigste familier og bedriftseiere, og med et de facto hegemoni over energimarkedet i Spania4.

Selskapet har blitt dømt for ulovlige politiske forhandlinger og korrupsjon ved flere anledninger. I tillegg er Brødrene Castro Valdivia en del av et nettverk som har ideologiske røtter tilbake til den ekstreme høyresiden i Spania og fascistregimet under Franco.

Dette er åpenbart ikke noe problem for Guatemalas egen maktelite, som ønsker store utenlandske kapitalinteresser velkommen. Med gode kontakter innenfor statsapparatet er det fritt frem for at de i fellesskap kontrollerer ressursene og styrer landet som om det var deres egen private jordeiendom. HSC er ikke historien om ett enkelt selskap som fremmer sine interesser. Det er et komplekst historisk og ideologisk forankret spill ledet av den økonomiske eliten som styrer både politikk og rettsvesen i Guatemala.

Historien gjentar seg

To år etter at konflikten eskalerte i Barillas, er 26 av arrestordrene fortsatt gjeldende. Ti aktivister ble uregelmessig fengslet i 2012. Etter å ha blitt frifunnet ett år senere ble to av aktivistene – Saul og Rogelio – rettslig forfulgt på ny like etter. Bak denne rettslige og politiske forfølgelsen av aktivister står selskapet Hidro Santa Cruz i nær allianse med Guatemalas oligarki og regjering5. Den ekstreme militariseringen, trusselbildet og terrorklimaet dette har skapt i Barillas, trekker minnene tilbake til borgerkrigens verste år. Flere har flyktet fra Barillas i frykt for sine liv og for sin helse.

Guatemala er et svart hull på manges mentale verdenskart. Mellom turistbildet av fargerike mayafolk, og nyhetsbildet preget av vold, drap og gjengkriminalitet, vitner konflikter som den i Barillas om et langt mer komplekst land. Den 36 år lange borger-krigen og over 500 års undertrykking av landets folk har etterlatt mange uløste sosiale og politiske problemer. Særlig stor er statens «gjeld» ovenfor den historisk marginaliserte og ekskluderte majoriteten av befolkningen, nemlig urfolk og småbønder.Like gamle som de politiske konfliktene er den politiske uviljen til å ta et oppgjør med den sosiale, økonomiske og politiske ekskluderingen av mangfoldet. Det som ofte omtales som en svak stat, er i virkeligheten en sterk bastion der elitene «stenger rekkene» ovenfor enhver trussel om endring. En sterk politisk kontroll over en meget svak rettstat og en lav terskel for å ty til fysisk vold, gjør at Guatemalas elite i allianse med transnasjonale selskaper og narkokarteller styrer landet med jernhånd. Det juridiske og institusjonelle rammeverkets mål er å beskytte interessene til eliten, deres makt og ikke minst de pågående prosessene med ekstrem plyndring av naturressurser og ekskludering.

Vannkraftprosjekter og andre utvinnings-prosjekter presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. De store selskapene og deres allierte vinner, mens den økonomisk fattige befolkningen tar skade. I tillegg blir de fratatt naturressursene som er grunnleggende for deres kulturelle og økonomiske overlevelse. Undertrykkelse og trusler skjer i stadig økende grad, og det er ingen umiddelbare tegn til forbedring.

Myndighetene undertrykker rettigheter

De siste årene har det skjedd en rask og positiv utvikling i internasjonalt anerkjente kollektive menneskerettigheter. I 2007 ble FNs erklæring om urfolks rettigheter vedtatt på generalforsamlingen. Guatemala, og de fleste andre landene som deltok på møtet, tilsluttet seg erklæringen som særlig styrker urfolks rett til konsultasjon og fritt og informert samtykke i beslutningsprosesser som påvirker deres liv og landområder. Internasjonale rettigheter og overvåkningorgan tvinger regjeringer til å jobbe for endring, om enn noe motvillig. Dessverre kommer disse rettighetene på en evig andreplass i møte med sterke markedsinteresser. Til tross for at Guatemala er kjent for gjentatte brudd på både kollektive og individuelle menneskerettigheter, opplever de sjelden sanksjoner.

Ideen om rettstaten i Guatemala har blitt en maske som enkelt skjuler enhver form for ulovligheter og undertrykkende handlinger. Lovverket er utviklet på en slik måte at folkelige kamper blir kriminalisert og undertrykket. Den som krever sin rett, er en forbryter. Folkelig protest har lange historiske røtter, og statens svar har alltid vært undertrykking. Dette innebærer både stenging av kanaler for påvirkning og dialog, overdreven bruk av politi og militære mot protesthandlinger, forfølgelse, fengsling og tvungen bortføring av menneskerettighetsforsvarere. I løpet av 2013 registrerte menneskerettighetsorganisasjonen UDEFEGUA 61 saker som gjaldt straffeforfølgelse av menneskerettighetsforkjempere. 18 menneskerettighetsforkjempere har blitt drept i løpet av 2013, en økning på 72 % sammenlignet med 2012.6

I stedet for å verne om menneskerettighetene har den guatemalanske staten brukt makt, undertrykkelse og militarisering som løsning på konflikter knyttet til utvinning av landets naturressurser. Undertrykking av folkelig mobilisering og protest minner om en lav-intensitets krigføring, der målet er å vinne fram via en sosial, økonomisk og politisk utarming av organisasjonene i sivilsamfunnet. Organisasjoner og aktivister som kjemper for selvbestemmelse, deltakelse og rettferdighet, risikerer å bli politisk og rettslig forfulgt, truet på livet eller drept.

Voldsbruk og militær undertrykkelse har tatt uante proporsjoner under nåværende president Otto Perez Molína sin regjering. Perez Molina er selv en beryktet general fra landets borgerkrig, og gikk til valg på bruk av jernhånd og militarisering for å få bukt med narkotrafikk og gjengvold i landet. Istedenfor har landets befolkning, og hovedsakelig mot urfolksaktivister, lidd under en økt bruk av militær undertrykkelse. Vold har blitt det politiske svaret på sosiale konflikter. Staten har blitt stadig mer vertikal, patriarkalsk og autoritær, og gir lite rom for folkelig deltakelse og demokratisering7.

Vann, kultur og verdighet

Konflikten i Barillas handler om mye mer enn vannkraft i seg selv. Vannkraft-prosjektet i Barillas var ikke omfattende i størrelse, men det rådet usikkerhet om hvor vidt utbyggingen ville ha noe å si for vannstanden og det biologiske mangfoldet. Det var også bekymring for at flere andre kraftutbygginger skulle komme etter hvert, og at disse skulle fungere som energikilde til en eventuell gruveetablering i nærområdet. Elva Q´am B´alam er hellig for urfolket Maya Q`anjob´al og betyr «den gule tigeren» kalt opp etter det mytiske dyret som drakk vannet der. Vannkraftprosjektet hadde planer om å installerte seg midt i et område som har blitt brukt til rekreasjon og seremonier.

I følge ILO-konvensjonen 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter har urfolk rett til å bestemme over egen utviklingsprosesser som påvirker deres økonomiske, sosiale, kulturelle eller politiske samfunnsliv. Det innebærer også retten til selvbestemmelse over egne territorier og om retten til å bli konsultert når inngrep i naturen planlegges. Det stadfester også kommuneloven i Guatemala.

Når lokalsamfunn møter trusselen om økonomiske utviklingsprosjekter som vannkraft med kollektive prosesser for organisering, selvbestemmelse og konfliktløsning, sier det noe om hvor demokratiske konsultasjonsprosessene er. Det handler om mye mer enn bare å si ja eller nei. Det er en form for folkedemokrati der lokalsamfunnet diskuterer fordeler og ulemper ved prosjektene, og der de i felleskap tar et kunnskapsbasert standpunkt ut fra egne ønsker og behov.

Norfund i Barillas: Ren energi, skitten industri

Norfund er den norske stats investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. Målet er å stimulere til økonomisk vekst ved å gi lån til bærekraftige bedrifter i land med såkalt høy risiko for investeringer. Tanken er at økt tilgang til kapital bidrar til å bekjempe fattigdom og fremmer utvikling i fattige land. I 2011 ga Norfund et lån på 32,5 millioner norske kroner til energiselskapet Hydro Santa Cruz, men i stedet for å fremme «utvikling» i lokalsamfunnet, opplever lokalbefolkningen at deres naturressurser plyndres, uten at de får ta del i verken prosessen eller produksjonsverdiene.

Investeringen i Hidro Santa Cruz var Norfunds første direkteinvestering i småskala vannkraft i Sentral-Amerika. Ren energi utgjør likevel halvparten av Norfunds totale investeringer (49 %), noe som også reflekterer Norges generelle satsing på sektoren. Tilgang til strøm regnes som en sentral faktor for å fremme «velstand», skriver Norfund på sine hjemme-sider8. Likevel var ikke vannkraftverket tenkt til å forsyne lokalbefolkningen i Barillas direkte med strøm. Bare de husstandene som har tilgang til det nasjonale strømnettet, og som har råd til å betale de skyhøye strømprisene i landet, får tilgang. Det ekskluderer store deler av den økonomisk marginaliserte lokalbefolkningen.

Tanken om at investeringer i nasjonal infrastruktur og industri vil skape økonomisk vekst som automatisk vil gå de fattigste til gode, er basert på gamle og utdaterte utviklingsteorier fra 50–60-tallet. Er vi fortsatt så naive at vi mener at korrupte stater som ikke verner om sine borgeres grunnleggende menneskerettigheter i samarbeid med grådige industrieiere, vil fordele godene jevnt utover? Og hva skjedde med retten til å definere hva en selv mener er god utvikling for sitt lokalsamfunn?

Norfund besluttet å fryse midlene til Hydro Santa Cruz på grunn av det voksende konfliktnivået. På kritikken svarer de at det ble benyttet en urfolksspesialist da selskapet skulle konsultere lokalbefolkningen, og at lokale kommunepolitikere hadde skrevet under og på den måten gitt sitt samtykke til virksomheten. Norfund sier de har dokumentasjon på at selskapet gjorde alt riktig i prosessen, men har tydelig ikke hatt innsikt i maktspillet som faktisk utspilte seg på lokalt nivå. Flere lokale sivilsamfunnsorganisasjoner sier kommune-politikerne var utpekt av borgemesteren som igjen er nikkedukke for presidenten og hans interesser. De representerer altså ikke lokalbefolkningens ønsker og behov, et syn som også reflekteres i resultatet av folkeavstemningen som ble avholdt i 2007, der bare 9 av 46 490 personer stemte for at de ønsket vannkraftverket velkommen.9

Avslutning

Dommen mot Saul og Rogelio er nok et bevis på hvordan folkelig motstand kriminaliseres i kampen mot storstilte utvinningsprosjekter i Guatemala. Det er også bare ett av mange eksempler på at økt satsning på næringsliv i norsk bistand som fremmer kapitalinteresser, og ikke utvikling på folks egne premisser. Investering i lønnsomme bedrifter er en forutsetning for Norfund, men de understreker likevel at investeringene må være basert på kompetanse om de landene og sektorene de investerer i. I tillegg sier Norfund at de har fokus på bærekraft, og skal påse at hensyn til miljø og sosiale forhold blir ivaretatt10.

Det er lite som vitner om at Norfund har gjort jobben sin godt nok i sin investering i HSC. I Barillas har vannkraftverket skapt sosial konflikt, grov vold, drap og straffeforfølgelse av aktivister som krever sin rett til ytringsfrihet og deltagelse i tråd med internasjonal urfolksrett og guatemalansk grunnlov.

Fornybar energi er ett politisk hett investeringsområde. Bak diskurser om miljøhensyn for fremtiden, grønn økonomi og innovasjon strømmer millionene fornemmelig fra banker og finansieringsinstitusjoner – deriblant Norfund – til private energiprosjekter som bryter internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og opprettholder konfliktnivået i Guatemala.

Dette uten å ta hensyn til de enorme sosiale kostnadene det medfører. Med støtte til Hidro Santa Cruz bidrar Norfund til å forsterke konfliktene i Guatemala, ikke løse dem. Erfaringer som i Barillas synes imidlertid ikke å være et problem for internasjonale givere og finansinstitusjoner som fortsetter sine investeringer i ren energi i en høyst konfliktfylt region.

Med en økonomi i krise og politiske avgjørelser og beslutningstaking som konsentreres på få hender, har mektige grupperinger i landet utnyttet situasjonen og presset på for økonomiske endringer som baserer seg på ytterligere konsentrering og monopolisering av naturressursene.

Den såkalte utviklingshjelpen fra internasjonale finansinstitusjoner er ikke annet enn en repetisjon av gammel politikk hvis mål er privatisering, ekspropriering og konsentrering av naturressursene. En politikk som i Guatemala har en nær sammenheng med militarisering, undertrykking og død. Situasjonen i dag er kritisk og blir verre. Likevel mottar de politisk og økonomisk støtte fra regjeringer og finansinstitusjoner som tviholder på den nyliberale ideen om å privatisere alt – koste hva det koste vil!

Ren energi er bedre en skitten energi, men er industrien ren når den fremmes på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter?

Noter:

1.  PeaceWatch: «La presencia de Hidro Santa Cruz en Barillas» 2012 http://www.peacewatch.ch/fileadmin/user_upload/guatemala/dokumente/HidroSantaCruzInformeHegoa.pdf
2.  Intermon Oxfam: «El desarrollo que no queremos». Desember 2012 http://www.oxfamintermon.org/sites/default/files/documentos/files/Informe%20Hidralia%20Energ%C3%ADa%20en%20Santa%20Cruz%20Barillas%20Guatemala.pdf.
3.  Gustavo Illescas (CMI). 13.10.2014: http://cmiguate.org/el-caso-de-saul-y-rogelio-presos-politicos-en-defensa-del-territorio/
4.  Andres Cabañas: «Memorial de Guatemala: El neoliberalismo militarista: empresas, gobiernos y ejércitos en Santa Cruz Barillas» 14.05.2012 http://www.albedrio.org/htm/articulos/a/acabanas-138.html
5. Prensa Comunitaria «Barillas: finaliza el juicio injusto contra dos defensores del agua» 14.11.14: https://comunitariapress.wordpress.com/?s=Barillas
6. UDEFEGUA: Informe de UDEFEGUA: «El acompañante – Estado de situación de defensoras/es de derechos humanos de Guatemala” 09.03.14. http://protectionline.org/es/2014/03/09/el-acompanante-informe-de-estado-de-situacion-de-defensoras-y-defensores-de-derechos-humanos-de-guatemala
7. Rights and Resources: «Cultural Survival: What happened in Toto» 2012 http://www.rightsandresources.org/news/cultural-survival-what-happened-in-toto/)
8. NORFUND: http://www.norfund.no/renewable-energy/category314.html
9. FIVAS: «Føre var eller etter snar» http://fivas.org/sider/tekst.asp?side=581
10. NORFUND: http://www.norfund.no/investing-for-development/how-norfund-creates-development-effects-article507-326.html

I Oslo kommune var det et forsøk med sekstimersdag på et sjukehjem, og i to områder for hjemmetjenester. Det varte i 22 måneder, fra juni 1995 til mars 1997.

Byrådet oppsummerte det som mislykket, som bortkasta penger, og det ble med forsøket.

De ansatte og prosjektledelsen oppsummerte det som vellykket for ansatte og pasienter.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006). Har skrevet debattbøkene Er skolen for Kari eller Ronny? (Ad Notam Gyldendal a/s 1993) og Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt!, 2014).

Gry Opsahl er utdannet sjukepleier og har i flere tiår undervist studenter i sjukepleie ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Hun var ansatt som prosjektleder for forsøket i Oslo.

– Hvor mye teller et bedre arbeidsmiljø? Hvor mye teller de ansattes egne vurderinger, når et forsøk skal oppsummeres og resultater dokumenteres? De ansatte fortalte om mindre stress. De hadde bedre tid til pasientene, noe som gjorde at de var mer tilfredse med arbeidet sitt. Det ble større arbeidsglede, rett og slett. De fortalte enkeltvis at de var mer opplagt og fikk mer hvile. Hverdagslivet ble bedre. Dette ble også oppsummert av fagforeningene. Jeg hadde jevnlige møter med de ansatte og var tett på, og beskrev det samme i min rapport. Fafos evalueringsrapport beskriver også dette, forteller Gy Oppsahl.

Men var pasientene misfornøyd, ettersom kommunen vendte tommelen ned?

– Spør heller: Hvor mye teller pasientenes erfaringer? Og de pårørendes? Ansatte og prosjektledelse oppsummerte at kvaliteten på tjenestene var blitt bedre. Før forsøket startet, ble det gjort nøye undersøkelser av hver pasients pleie- og omsorgsbehov, og turnusen (vaktordningene) ble lagt opp etter pasientenes individuelle behov. Både pasienter og pårørende fortalte at de var mer fornøyde, særlig fordi det ble flere på jobb da pleiebehovene var størst, og det ble tid til flere sosiale aktiviteter for pasientene, både innen- og utendørs.

Fakta

– Forsøk med seks timers arbeidsdag i Oslo Kommune

– Full lønnskompensasjon

– Flere ansatte (full tidskompensasjon)

Juni 1995 til mars 1997

– 103 forsøkspersoner, hjelpepleiere og sykepleiere

– Det var 33 hjemmehjelper, 50 hjelpepleiere og 20 sykepleiere. Av disse var 17 ansatt i forbindelse med prosjektet for å dekke produksjonsbortfallet ved overgang til seks timers dag

– Et sykehjem og et distrikt for hjemmetjenester med hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere

– Betalt av: Oslo kommune, Kommunenes sentralforbund og Oslo kommunes opplærings- og utviklingsfond.

– Støtte fra fagforeninger: Norsk Kommuneforbund (nå Fagforbundet), Norsk helse- og sosialforbund og Norsk sykepleierforbund.

– Vedtatt i Oslo bystyre i desember 1993

– Evaluert av Fafo.

Var det sjukefraværet?

Hvis det ble et bedre arbeidsmiljø, og ansatte, pasienter og pårørende ble mer fornøyde, da står det vel bare en ting igjen? Sjukefraværet!

– Ja! Men korttidsfraværet sank! Vi må skille mellom korttidsfravær og langtidsfravær. Korttidsfravær er sykefravær som varer alt fra første sykedag og 14 dager frem. Arbeidsgiveren betaler da både lønn til den ansatte og lønn til eventuelle ekstravakter. Sykefravær over to uker betales av NAV/trygdeverket. Da dekker staten lønna til den som er sykmeldt. Økonomisk sett er det det korte sykefraværet som er mest belastende for arbeidsgiver, og det er viktig for arbeidsgiveren å få det ned. I forsøket sank korttidsfraværet for alle yrkesgruppene! I hjemmesykepleien og hos hjemmehjelperne sank korttidssykefraværet med 10–50 prosent. I sykehjemmet sank sykefraværet med ca. 10 prosent. Når kortidsfraværet går ned, merkes det både på ansatte og pasienter. Det blir færre uforutsigbare dager, mindre slitsomt å jobbe og bedre kontinuitet på de ansatte og på tjenestene. Bra for alles trivsel.

Var det langstidsfraværet som steg så veldig, da?

– Langtidsfraværet må analyseres nøyere. Hos hjemmehjelperne gikk langtidsfraværet drastisk ned. Det kan ha noe å gjøre med den nye turnusen og fordeling av arbeidsoppgaver. Hjemmehjelperne gikk fra å ha tre til to hjemmebesøk/rengjøringer, matlaging og handling per dagvakt og fikk en midtvakt i uka som ble fylt med andre arbeidsoppgaver/mer variasjon på arbeidsdagene. I sykehjemmet steg langtidsfraværet gjennom hele forsøksperioden, mens det i hjemmesykepleien gikk først litt opp og i siste prosjektår ned igjen. Langtidsfraværets stigning kan forklares med at 17 av de som deltok i forsøket (103) ble gravide, og mange ble sykmeldt i lengre perioder. At prosjektperioden med seks timers dag førte til 17 svangerskap og 17 nye verdensborgere, ble forklart med at de fikk et bedre hverdagsliv, tidsklemma ble redusert og livskvaliteten steg.

Svangerskap og fødsel er ingen sykdom, og burde ses på som positivt for samfunnet. Likevel føres fravær i denne sammenhengen som sykefravær. Det blir misvisende i dette forsøket, hvor det var fokus på sammenhengen mellom eksponering av arbeids-belastende faktorer og nedkortet arbeidstid til seks timers dag. Vi ville finne ut mer om effekten av det. Fødsler er ikke ille. De er naturlig nok forutsigbare og lette å planlegge vikarer for, og staten betaler. Men fraværet er langt. Så hvis du legger sammen de lange fraværene med de korte, blir summen «høyere sykefravær», altså et negativt resultat. Skjemaene til Fafo som evaluerte forsøket, skilte ikke mellom korttids- og langtidsfravær. Mens alle impliserte vet at virkeligheten viste en positiv utvikling, ikke negativ. Det var bittert.

Det var en periode i starten da sykefraværet toppet seg litt. Vi startet med sommerferie, 17 nye ansatte og deretter en influensaperiode. Men det jevnet seg ut igjen og gikk veldig bra, helt til vi skulle begynne å organisere tilbake til det gamle. Og det måtte vi gjøre en god stund før forsøket sluttet. Når det ikke varte i mer enn to år, sier det seg selv at det var for kort tid til å se sikkert om det var en sammenheng mellom redusert arbeidstid og lavere sykefravær, spesielt når det gjaldt de 17 som ble gravide og som fikk stigende «sykefravær»

Dette beskrives også i Fafo-rapporten:

I begynnelsen av forsøket var det en del problemer knyttet til ferieavvikling, sykdom og mange nye ansatte … Etter en tid ble imidlertid sykefraværet veldig likt (med gruppene vi sammenliknet oss med, som ikke var i forsøk).

Likevel ble oppslag i avisene for eksempel slik, da forsøket var ferdig: Den 24. oktober 1997 sto dette i Aftenposten:

Økt sykefravær med sekstimersdag.

Oslo kommunes forsøk med sekstimersdag har ikke ført til mindre sykefravær. Dette viser en rapport som Fafo la frem i dag.

Det var forskningskoordinator Torkel Bjørnskau i Fafo som uttalte seg, han som hadde skrevet evalueringsrapporten. Virkeligheten og beskrivelsen var forskjellig.

Ny turnus, nytt innhold

Til nå har du fortalt om positive erfaringer. Men noe må kommunen ha funnet som var så dårlig, at de satte nei-stempel på. Var det organiseringa av turnusen, samarbeidet … ?

– Kommunens nei til å videreføre prosjektet hadde ikke noe med turnus eller organisering å gjøre. Det var pengene. For Oslo kommune ble det i forsøksperioden 17 nye medarbeidere som skulle lønnes i tillegg til de 86 som fikk redusert arbeidstiden med 20 prosent med full lønns- og arbeidstidskompensasjon.

Det var ikke noe i veien med turnusen, tvert imot. I forsøksenheten laget vi et nytt skift midt på dagen med to personer. Det var fra klokka 10 til 16. På sykehjemmet hvilte pasientene etter middagsmåltidet, og det var mer ro i avdelingen. Da skulle ikke arbeiderne på dette skiftet gjøre de vanlige pleie- og omsorgsoppgavene. Vi fylte denne vakta med nytt innhold, både i hjemme-sykepleien og på sykehjemmet. Da kunne de to på den nye vakta gjøre mer sosiale ting, som å ta med noen ut på tur, lese for pasientene, lage avisgruppe, finne på noe som var hyggelig.

Det at vaktene ikke hadde de samme oppgavene hele tiden, gjorde at arbeidsuka ble mer variert. Ensformighet kan slite mye. Den nye turnusen som ble laget for forsøket, var veldig god, fordi de ansatte hadde vært aktive i å lage den.

Så var det dagvakt med ca åtte ansatte fra klokka 8 til 14. Kveldsvakta med fire ansatte var fra 16 til 22 og en fra 17 til 23. Etter kveldsvakt hadde du alltid midtvakt, sånn at du fikk nok søvn og hvile mellom vaktene. Det er tungt å jobbe til klokka 23, være hjemme tolv, sovne kanskje ett, være på jobben halv åtte neste dag etter fem timers søvn og rett inn i de tunge pleieoppgavene. Sånn hadde vi jo hatt det. Nattevaktene var fast ansatt og gikk 12 timer vakter på dispensasjon. De inngikk ikke i forsøket.

Vi hadde en annen fordel sammenlignet med slik det er i dag: I forsøksperioden var hjemmesykepleien og hjemmehjelpsordningen organisert i felles kontorlandskap. Vi kunne organisere arbeidet lettere. Vi kunne snakke sammen og samarbeide om pasientene. Nå er dette helt annerledes, tjenestene er splittet, enhver tjeneste har sin egen organisering, alle er alene, det kan være snakk om en privat og en kommunal organisasjon, fysioterapi og ergoterapi er for seg selv, og hjemmesykepleien er helt vingeklippet. Hjemmesykepleien deler ut medisiner og skifter på sår, men de får sjelden gjøre noe helhetlig for pasienten. Den er veldig fragmentert og oppgaveorganisert. Det er tidsbestemt på minuttet hva du skal gjøre. Det gjør ikke tjenestene bedre, heller tvert imot.

Livskvalitet – viktig eller ikke?

Jeg oppfatter din konklusjon om organiseringa av arbeidet, at den er oppsummert som bra. Da må jeg leite videre etter det mislykkede ved forsøket, som gjorde at kommuneledelsen mente at seks-timersdagen var en dårlig ide for kommunen. Ble ikke økt livskvalitet målt i forsøket?

– Det var ikke kommunens mål for forsøket. Målet var å se om sekstimersdagen ville føre til lavere sykefravær. Men prosjektledelsen hadde bedre livskvalitet, arbeidsmiljø og tjenestekvalitet med som mål. Disse positive resultatene er vanskelig å regne om til kapitalinntekter, slik det regnes fra arbeidsgiversiden når de bare ser på økte utgifter og ikke verdsetter miljø, tjenestekvalitet og trivsel.

Jeg kan sitere fra fagforeningenes rapport, der de lar en hjelpepleier fortelle:

Kvier meg til å gå tilbake til den gamle arbeidstiden på 7,5 timer. Jeg har bestemt meg til å gå ned i trekvart stilling, selv om det betyr lavere lønn.

En annen, Jytte:

Aldri hadde jeg trodd at en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil. Etter at vi fikk innført seks-timersdagen, har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min Adrian er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.

Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic.

Dette er ikke to unntak som vi forteller om og om igjen. Det er flere som har sagt helt direkte at livet ble helt annerledes, de kunne kose seg på veien til barnehagen, ikke stresse etterpå heller. De som hadde reisevei, kom hjem før rushet, ikke sant. Vi har mye dokumentasjon fra alle møtene vi hadde i forsøket og referatene fra dem, og alle besvarelsene på spørsmålene fra Fafo, om hva de ansatte mente og hva de gjorde utenom jobben. Jeg er helt overbevist om, at forsøket førte til bedre livskvalitet.

Fafo skriver i rapporten sin at de ansatte i forsøksenhetene ga uttrykk for at de trivdes bedre etter innføringen av seks timers dag. De sa også at de samarbeidet bedre med kolleger, hadde bedre kontakt med pasientene, og de sa at mulighetene for å bestemme arbeidstempo var bedre. De sa at de var mindre fysisk slitne etter endt arbeidsdag, ifølge Fafo.

Det pleier ikke å være full enighet noe sted?

– Det var det ikke hos oss heller. Det var noen som ikke var like fornøyde. De hadde lang reisevei, bodde en 6–7 mil unna. De ville heller ha lange vakter og kortere uke. Dette ble diskutert. Konklusjonen var at du ikke kan samle opp slitenhet. Det er bedre å ikke bli så sliten hver dag. Det er nok å ha seks timer. Så forsøket fortsatte med forkortet hverdag, selv om noen helst ville ha det annerledes.

Sjukefravær som mål

– Det er problemer med å ha redusert sykefravær som mål av mange grunner. Hvis du skal finne ut om en forkorting av den daglige arbeidstiden skal føre til lavere sykefravær, må du bruke mye lenger tid på et forsøk. Fem år, minst. Det er fordi du må kunne måle slitasjeskader. I omsorgsyrkene er det mange kvinner som får muskel- og skjelettplager, og som blir sykmeldte i lang tid. Det handler ikke, tror jeg, bare om ren fysikk, men også om at de har liten innflytelse og kontroll med sin egen arbeidssituasjon. Arbeidet er slik at det kan bli ensformig uten nye utfordringer og variasjon.

Sekstimersdag bare på mannsarbeidsplasser?

– Så førte forsøket som sagt til at vi fikk 17 gravide. De fikk tid til å være kjærester, det snakket vi mye om og hadde det litt moro med. Så ser vi hvordan de registrerer fravær i forbindelse med fødsler. På kvinnedominerte arbeidsplasser med yngre kvinner, vil dette slå negativt ut på statistikken. Men det er vel positivt at det fødes nye barn! Dette burde vi problematisert mye bedre i et likestillingsperspektiv. Det er tross alt kvinnene som er gravide. Spesielt innen pleie- og omsorgsyrkene er det mange tunge løft og krav om god fysikk og god helse for å kunne utføre arbeidet tilfredsstillende. Tilpassing og tilrettelegging for lettere arbeid for den gravide blir vanskelig, da pleiebehov ikke kan organiseres bort, eller vente for lenge med å ble møtt. Å være den som det alltid skal tas hensyn til er ikke greit, og da blir kanskje løsningen å legitimere fraværet med sykemelding. Kvinnearbeidsplasser hvor svangerskap er en naturlig del av deler av yrkesfasen, bør sikres høyere bemanning som et forebyggende tiltak for å redusere «sykefravær». Det skal vel ikke bli slik, at vi ikke kan ha sekstimersdag der det er mange kvinner i fertil alder?

De ansatte må lage den nye arbeidsdagen

På Tine Heimdal var de ansatte aktivt med på å finne ut hvordan og når de nye skiftene skulle være, da sekstimersdagen skulle forsøkes. De har som kjent permanent sekstimersdag nå. Denne medvirkninga var kanskje den viktigste grunnen til det gode resultatet. Jeg mistenker at det samme var tilfellet hos dere?

– Det var helt avgjørende at de ansatte laget turnus og innholdet i vaktene! Helt avgjørende. De visste når behovene var størst. De kjente pasientene. De lagde sin egen arbeidshverdag. Resultatet ble bedre tjenester for pasientene. De ansatte ble mer tilfreds med hva de gjorde på arbeidet. Bruken av ekstravakter gikk ned fordi korttidssykefraværet gikk ned, dette var bra for pasientene og de ansatte, og det var økonomisk en stor fordel for arbeidsgiver.

Var det noen muligheter for å justere løpet underveis?

– Vi hadde en prosjektgruppe som besto av bydelens pleiesjef, en representant for alle hjemmehjelperne og en for alle sykepleierne, en tilsatt konsulent og jeg som leder. Vi hadde møte en gang i måneden og var tett på hvordan det gikk.

Så hadde jeg møter med de ansatte på de ulike postene en gang hver 14. dag, for å sikre arbeidsmiljøet og kvaliteten på tjenestene. De ansatte var delt inn i tre grupper, så det ble ett møte på dem og tre på meg. Det var ganske tett oppfølging og muligheter for å forebygge og å løse eventuelle problemer. Vi avsluttet disse møtene med å synge Ellinors vise.

Hver gang?

– Hver gang!

Hva er et godt forsøk?

Er to år passe for et forsøk?

– Jeg mener nei. Vi hadde 22 måneder, fra juni 1995 til mars 1997. Av dem gikk tre måneder med på å starte opp og tre måneder på å avvikle. Fem år er et minimum for å følge kvalitative endringer over tid. En må jo helst også få tid til å oppdage svakheter og gjøre forbedringer. Det tar lang tid før en ny organisering setter seg. Det var 103 pasienter, hver med sine behov. Det er rapportering om hver enkelt pasient, det er veldig strenge krav til å skrive ned dokumentasjon. Samtidig er det for få PC-er, så det blir plundrete. Det er ikke lagt til rette for de enorme kontrollregimene som er innført. Jeg mener det burde settes i gang et forsøk til, – på fem år. Det vil gi mer gyldig kunnskap.

Ut fra kommunens mål om redusert sykefravær og reduserte utgifter var dette forsøket mislykket.

Hva mener du er målet for et godt forsøk med sekstimersdagen?

– Det er et bedre liv. At de ansatte blir mer fornøyd med livet både på jobben og utenfor jobben. God kvalitet på tjenestene og et godt arbeidsmiljø henger sammen. Sykefraværet blir lavere, pasientene mer fornøyd. Jeg mener kommunen ikke la vekt på dette. Heller ikke Fafo, som hadde ansvaret for evalueringen.

Men Fafo forteller også at de ansatte sa de trivdes bedre og gjorde en bedre jobb overfor pasientene.

– Det er ikke slik at Fafo helt unnlot å rapportere om fornøyde ansatte og om arbeidet deres. Det kan alle se ved å lese rapporten som ligger på nettet. Men deres hovedanliggende var sykefraværet, ikke arbeidsmiljøet eller kvaliteten på tjenestene. Altså ikke kvalitative data. Det var fordi forsøket var satt i gang med redusering av sykefraværet i helse- og omsorgssektoren som mål. Ebba Wergeland, som hjalp oss å starte forsøket, ville se på helsetilstanden til de ansatte over tid. Det ble kuttet helt ut. Fafo ville ikke at jeg skulle bry meg om personene i forsøket i det hele tatt. Jeg svarte at jeg var leder for et forsøk med mange ansatte og pasienter, jeg hadde et ansvar for at det skulle gå bra, og jeg ville snakke med alle ansatte annenhver uke. De ansatte var ikke bare forskningsobjekter, men aktive personer som tok del i sitt eget arbeidsliv og sin egen fritid. Fafo intervjuet bare avdelingslederne og pleiesjefen. Ikke de andre ansatte. De fikk bare spørreskjemaer tre ganger i løpet av prosjektperioden.

Det finnes en rapport til. Det er prosjektrapporten: Oslo Kommune. Et forsøk med reduksjon av arbeidstid: 6 timers dag for kvinner i omsorgsyrker. Den er godkjent av alle parter. Den forteller om hverdagslivet, om kvaliteten på tjenestene, arbeidsmiljøet og pasientene. Skrevet av meg, som har sett forsøket fra innsiden hele veien. Da forsøket ble avsluttet, ble det bestemt at begge rapportene skulle gjøres tilgjengelig, samtidig, for alle som ville vite noe om forsøket. Prosjektrapporten ble ikke gjort tilgjengelig. Kun Fafos evalueringsrapport.

Politisk motstand

Var det stor motstand i byrådet og kommunestyret mot forsøket? Hvis det var tilfellet, var kanskje ikke velviljen stor når det skulle oppsummeres?

– Forslaget om et forsøk med sekstimersdagen i Oslo ble vedtatt i kommunestyret med én stemmes overvekt i 1993. Det var fagforeningene som tok initiativ til Oslo-forsøket. De var på studietur til Kiruna. Der var det forsøk med sekstimersdagen. Målet der var å se om flere ville gå opp i full stilling og få full lønn, og om sykefraværet ville gå ned med seks timers dag og full lønnskompensasjon.

De som stemte for forsøket, var SV, jeg må nevne Kari Pahle spesielt som gjorde en stor innsats, RV (nå Rødt), et delt AP (Knut Røed fra AP var den største motstanderen). Senterpartiet stemte for, og med deres ene stemme ble det flertall for. H, FrP, KrF, Pensjonistpartiet og en i AP stemte mot.

Det var altså stor motstand, og ganske tverrpolitisk. Forsøket ble lagt til arbeidsgiverseksjonen i kommunen som lå under Byrådsavdeling for Plan og finans, så jeg hadde finansbyråd Rune Bjerke, AP, som min øverste politiske leder, han som nå er sjef i Den norske bank. Vedtaket fra starten sa at det skulle være 120 ansatte med, det skulle være full kompensasjon for lønn og tid, og det betydde 20 prosent flere ansatte. Det ble lyst ut anbudskonkurranse som flere deltok i, om hvem som skulle få evaluere. Det var tre innbydere i anbudskonkurransen, og Fafo fikk tilbudet. Målet med forsøket skulle være: Å redusere sykefraværet. Jeg søkte og fikk stillingen som prosjektleder. Forskerne Ebba Wergeland og Anne Marie Berg hadde fått penger fra Forskningsrådet som de ville bruke på evaluering av forsøket, og de hjalp til med å finne egnete bydeler for forsøket. Det måtte være steder der full stilling var det normale, sykepleiere og hjelpepleiere på sykehjem og i hjemmetjenesten, og det måtte være velvilje for forsøket på arbeidsplassene. Majorstua Alders- og sykehjem og hjemmetjenesten i to områder i samme bydel ble valgt. Denne bydelen med høyest antall ansatte på heltid ga et godt utgangspunkt for forsøk med å redusere eksponering for arbeidsbelastende faktorer i form av nedkortet arbeidstid og se om det førte til nedgang/lavere sykefravær.

Forsøket ble endret. Politikerne reduserte antallet personer til 100 for å spare penger, og forskerne trakk seg fra prosjektet fordi de mente det ble for få deltakere for å gi et godt nok grunnlag for forskning. Forskningsmidlene ble sendt tilbake til Forskningsrådet. Oslo kommune måtte skaffe nye midler til evalueringen av forsøket, som var bystyrets bestilling. Så det var litt plunder til å begynne med. Men vi kom i gang i juni 1995!

Det var kommunevalg høsten samme år. Det ble Høyrestyre, og det var de som vurderte resultatet av forsøket i 1997. Da Faforapporten kom i oktober det året, sendte Heidi Larsen, ny finansbyråd fra Høyre, ut denne pressemeldingen:

Sykefraværet har steget med både kort og vanlig arbeidsdag. Sekstimersdag gir ikke den produktivitetseffekt mange håpet på, selv ikke når de ansatte får lønn som for en vanlig arbeidsdag.

Til NRK sa hun:

Oslo kommune hadde kastet 3 millioner rett ut av vinduet.

Dommen var klar: Sekstimersdag skal vi i hvert fall ikke ha!

Svaret er: For vellykket

Dette intervjuet starta med spørsmålet: Byrådet i Oslo oppsummerte forsøket som mislykket. Prosjektledelsen og de ansatte mente det var vellykket. Du har fortalt om mange sider ved forsøket og er fortsatt overbevist om at det var et forsøk med gode resultater for arbeidsmiljøet, tjenestekvaliteten og sjukefraværet. Nå har vi antakelig kommet til konklusjonen: Hvorfor er resultatene snakka ned, ja rett og slett svartmalt?

– Forsøket viste for gode resultater! Hvis byrådet og andre myndigheter skulle ta til seg de gode erfaringene og resultatene, vil de ikke kunne stoppe sekstimersdagen! Derfor måtte det ikke bli vellykket. Det handler om penger. Reaksjonene fra en rekke politikere i Arbeiderpartiet og på høyresiden tyder på at de fryktet et vellykket resultat. Dette ville medføre krav om arbeidstidsreduksjon fra mange fagforbund og en betydelig økning i lønnsutgiftene. Dermed var det duket for en politisk interessekonflikt av dimensjoner. Fafo-rapporten «Seks timers arbeidsdag i omsorgsyrker» ble en av brikkene i spillet. Men selvfølgelig var forsøket vellykket. Organiseringen av arbeidet ble forbedret, arbeidsmiljøet styrket, tjenestekvaliteten forbedret, korttidsfraværet gikk ned på alle arbeidstakere: sykepleiere, hjelpepleiere og hjemmehjelpere.

Det trengs et forsøk til i helsesektoren i Norge, et som er på fem år. Og det hadde kanskje vært lurt om de som har ledet de mange forsøkene med sekstimersdagen i Norge, kom sammen og delte erfaringer!

Les mer

– Torkel Bjørnskau, Fafo. Seks timers dag i omsorgsyrker. En evaluering av forsøket i Oslo kommune. 1997. ISBN 82-74221990. Finnes på Internett.

– Oslo Kommune. Et forsøk med reduksjon av arbeidstid: 6 timers dag for kvinner i omsorgsyrker. Prosjektgruppas rapport. Gry Oppsal. Finnes på Internett.

Se www.sekstimersdagen.no.

I 2013 ble Fremskrittspartiet tatt inn i varmen i regjeringskorridorene, til tross for anklager om rasisme og fremming av rasistiske holdninger i mange år.

Hvordan har det gått med regjeringa som vil stramme inn en innvandringspolitikk som har hatt innvandringsstopp siden 1975, og blei stramma ytterligere inn blant annet i 2009 under den rødgrønne regjeringa?

Hva er Fremskrittspartiets rolle i regjeringa, og lar de seg moderere av KrF og Venstre?

Herman Thamdrup Lund er nestleder og antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Før valget

FrP har alltid trivdes i opposisjon, å være utenfor og kreve innstramming og kutt i byråkratiet. Også i denne valgkampen snakket de om å begrense innvandring, men er forsiktige med å ta opp upopulære temaer. Deres kjernevelgere er tilhengere av lukkede mottak og å øke antall tvangsreturer. Saken om asylbarn, eller de lengeværende barna, ble smart nok fra FrPs side håndtert med et enighetskor om barns beste, uten konkrete løfter. Her var det tidlig klart at Venstre og KrF ville ha en viktig jobb å gjøre med å moderere regjeringen, da noen av disse to støttepartienes kjernesaker nettopp handler om en human asylpolitikk og barns beste over innvandringsregulerende hensyn. Høyre er langt på vei enige med FrP i det viktigste av asyl- og innvandringspolitikk, men de bruker lite tid på å snakke om det. Kanskje de vil tape velgere på det?

Etter valget

Det har vært et stort press på regjeringa for å komme til ei varig løsning for de lenge-værende barna, og det virket lenge som om den hadde kommet i land gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringa og støttepartiene. Flere avsløringer i media viste imidlertid at regjeringa ikke hadde gjennomført den nye praksisen som skulle tre i kraft tidlig i 2014. Politiets utlendingeenhet hadde også rapportert om utsendinger av barn som burde vært omfatta av den nye praksisen som skulle innledes. Avtalen omfattet også et fåtall konkrete tilfeller, og bar preg av svært detaljerte kriterier for å gjøre om vedtak, og kunne avsløres som tomme løfter. Justis- og beredskapsminister Anundsen ble tvunget inn i nye forhandlinger med støttepartiene, og tidlig i desember til en strengere avtale der barns tilknytning skal vektlegges. Fremskrittspartiets ungdom havnet også i hardt vær ved å kaste seg på denne bølgen, hvor de i en luke i sin julekalender skrøt uhemmet av antall nye tvangsreturer i asylsakene. Det er uvisst hvordan gjennomføringen av den nye praksisen som samarbeidspartiene har fått regjeringa med på, vil slå ut. Men saken har fått stor oppmerksomhet, kanskje på bekostning av tiltak på andre områder som får langsiktige konsekvenser.

I et heftig debattert forslag til statsbudsjett bevilges store summer på konkrete tiltak fokusert mot symbolsakene for FrP og deres kjernevelgere. Å bygge et nytt utlendingsinternat for korte opphold før tvangsutsendelser i forbindelse med Gardermoen Lufthavn og betydelige summer for å ut-vide kapasiteten til det eksisterende anlegget på Trandum, vitner om en handlekraft som de måler kun i prosentandeler i forhold til tvangsutsendelser. Og pengene til disse tiltakene kommer fra kutt i basistilskudd for beboere på asylmottak som har oppholdstillatelse, eller støtte til aktivitetstilbud på asylmottak blant anna i språkopplæring ved mottak. Regjeringa og departementet snakker om forsvarlige kutt og flyktninger som har det for godt på mottak, men utsetter barnefamilier som venter på et sted å bo for en situasjon dårligere enn noen nordmenn på sosialhjelp, som heller ikke akkurat er vinnere i budsjettforslaget.

Regjeringa er stadig i forhandlinger om nye returavtaler, og skjerper fra og med 2015 også retorikken på «returfeltet», slik at det ikke lengre eksisterer «frivillige returer», for å «tydeliggjøre konse-kvensene av et negativt vedtak» (fra JBDs nettsider).

Også på den økonomiske siden er prioriteringene tydelige. Det skal ikke bare bli vanskeligere og strengere krav til oppholdstillatelser og familiegjenforeninger, de blir også dyrere. Satsene for gebyrer i forbindelse med oppholds- og arbeidstillatelser og familiegjenforeninger økes. Mer verdsatte grupper som studenter og forskere unntas fra økning, samt aupairer, som regjeringas velgere tjener på at de fortsatt skal være en billig utgift. Disse endringene går ut over vanskeligstilte innvandrere som har fått oppholdstillatelser, og asylsøkere som har muligheten til å få innvilga oppholdstillatelse, men ikke er så godt økonomisk rusta som de asylsøkerne regjeringa ønsker seg.

Hva kan vi vente oss?

Først og fremst kan vi vente forsøk på strengere regler og mer håndplukking i asylsaker. Syria er ett eksempel. Regjeringa foreslo å slippe inn et hundretalls flyktninger, med strenge krav om god helse. Til slutt endte det opp med å ta inn 1000, etter press fra media og solidariske tilbud fra flere kommuner om en asyldugnad for syrere med beskyttelsesbehov.

Målet for denne regjeringa vil alltid være å ta inn færre, og de framstiller det som et stort tilbakeslag å måtte ta inn 500 flere såkalte FN-flyktninger i 2015, kvoteflyktninger, som fører til en total på 2120, imot 1620 i 2014. Dette tallet inkluderer de 1000 syriske.

De lengeværende barna og deres familier vil fortsette å være et sårt punkt for regjeringa, og det kan nok tydelig spores at den store misnøyen med regjeringa utover i 2014 har hatt mye med dette å gjøre. Samtidig viser den stadig ærligere politikken avstanden mellom vanlige folks behov og liv og denne mørkeblå regjeringas prioriteringer.

Det jeg ønsker å komme frem med i denne artikkelen, er at dette tar en farlig retning. Regjeringas politikk og gjennom-føringen av denne peker mot et helhetlig og mindre solidarisk samfunn, som ser mellom fingrene når mennesker på flukt behandles dårlig, som om de er mindre verdt. Det er et uttrykk for et menneskesyn langt unna det Norge trenger for å bygge et samfunn som er avhengig av å fortsatt være multikulturelt for å møte nye utfordringer som arbeidsledighet eller mangel på arbeidskraft.

2015 er et skjebnesvangert år for regjeringa. Da vil velgerne vise regjeringa hva de kan forvente i stortingsvalget i 2017.

Fra våre naboland

I nr. 1 A/2015 av Rødt! Den blåblå regjeringa (som noen også kaller den blåbrune) under lupen. Men skjer i våre nærmeste naboland? Her er en dansk og to svenske lenker som kan opplyse oss.

Modkraft

http://www.modkraft.dk

For dem som vil følge med i dansk politikk og klassekamp, ikke minst utviklinga i EU, byr miljøet rundt Modkraft på en fantastisk ressurs. Deres hjemmeside er fyldig, opp-datert og pedagogisk anrettet, og arbeidet er organisert ved hjelp av tolv temaredaksjoner, som bl..a. spesialiserer seg på økonomi, faglig kamp, miljø. EU, motkultur (kunst og kultur fra undergrunnen), queerkraft (kjønns- og seksualpolitikk) og Kontradoxa (kronikker, lengre analyser). Bidragsyterne kommer fra det som litt vagt kan kalles den radikale venstrefløyen; mange har nok til tilknytning til Enhedslisten. Det bys både på en nyhetstjeneste (der vi f.eks, får vite at de danske Internationale Socialister nylig har meldt seg ut av Enhedslisten for å skjerpe sin egen profil), en avdeling for rundt 50 bloggere, en magasindel med lengre bidrag og mye, mye mer. Det er også inspirerende at de orienteres så mye om kampanjer, som f.eks. mot TTIP og TISA.

ETC

http://www.etc.se

ETC har i ei årrekke vært et radikalt svensk månedstidsskrift, med Jonas Ehrenberg som frontfigur. I strid med alle motesvinginger har de tatt steget over til å bli avis, med fem utgivelser i uka, og med muligheter for et digitalt abonnement. En god del av stoffet er også tilgjengelig gratis på nett; det gjelder både lederartikler, nyhetsoppslag, debatter og kronikk. Naturlig nok er mye oppmerksomhet viet rasisme og Sverigedemokratene. En del av det er samlet om temaportaler, som klima og økonomi. Og glem ikke tegneserien til Nina Hemmingsson.

Clarté

http://www.clarte.nu/

Det svenske Clartéforbundet har sine røtter tilbake til mellomkrigstida, den gang også med norske forbindelser. På 1960- og 70-tallet spilte de en viktig rolle innafor den revolusjonære studentbevegelsen, men har i dag virksomheten konsentrert om et partipolitisk uavhengig og sosialistisk tidsskrift. Det kommer med fire fyldige numre i året, og har flere trekk felles med Rødt!, selv om det som oftest er kortere artikler. I et nettbasert arkiv er det samlet et utvalg av sentrale artikler fra hvert av numrene, som f.eks. nr 2/14, som handlet om Den først verdenskrigen.

Mona R. Ringvej:
Marcus Thrane
Forbrytelse og straff
Oslo: Pax Forlag 2014, 321 s.

Åpningen på Mona Ringvejs nye bok kunne ikke ha vært mer dramatisk. Forfatteren tar oss med til Høyesteretts lokaler 22. juni 1855, der den endelige dommen skulle falle. Marcus Thrane og mer enn 120 andre medlemmer av Arbeiderforeningene sto tiltalt for intet mindre enn et forsøk på å omstyrte forfatningen med ulovlige midler. Det hadde gått fire år siden arrestasjonen. Den hovedtiltalte kjente lovverket, og visste at det ikke var noen saklige holdepunkter for en fellende dom. Det var det da heller ikke, men likevel blei de dømt. For Marcus Thrane lød dommen på fire års straffarbeid i tukthus, og da blei ikke hans fire år i varetekt en gang trukket fra.

Det betydde slutten for Arbeiderforeningene, som ikke var noen marginal bevegelse. I løpet av et par år kom det 30 000 – eller flere – medlemmer til. (Med dagens mange ganger høyere folketall har landets største parti rundt 50 000 medlemmer.) Dommen var en klar advarsel til håndverkere, husmenn, arbeidere og eiendomsløse: Deres arbeid for stemmerett og bedring av arbeider-klassens kår var ikke bare uønsket av makthaverne, det var ifølge landets juridiske elite rett og slett brudd på landets kriminallover. Stattholder Severin Løvenskiold kunne endelig trekke et lettelsens sukk. Han hadde fulgt Arbeiderforeningene nøye helt fra de så dagens lys i desember 1848. Tidligere hadde han beklaget seg over at lovverket ikke ga rett til å forby virksomheten, men nå kom Høyesterett den stokk reaksjonære Løvenskiold til unnsetning. Der satt også hans sønn, Otto.

Avslørende rettshistorie

I det innledende kapitlet gjør Ringvej det klart hva som er hennes fremste anliggende med denne boka; det er mest av rettshistorisk karakter. Her brøyter hun ny mark med sine detaljerte studier av politirapporter, voteringsprotokoller og en rekke andre kilder, og slår fast at det uten tvil var tale om et justismord. Det er ingen sammenheng mellom det som blei lagt fram for domstolen, og ordlyden i den endelige dommen. Det jurister liker å kalde for sakas «fakta» var oppdiktet eller høyst tvilsomme, og det var mer luftige spekulasjoner, rykter, påfunn og dommernes snevre klasseinteresser som forklarer utfallet.

Ut fra det rikholdige materialet trer det klart fram at flere av dommerne måtte innrømme at det ikke var tale om en «revolusjon», og at Marcus Thrane hadde gått inn for reformer og stemmerett for å sikre underklassen del i det politiske styret. Men selv det var utålelig for høyesterettsdommene og det politiske miljøet de var en del av. Derfor valgte de rett og slett å legge helheten i Arbeiderforeningens virke til grunn, ettersom det var som «Rigsfordærveligt» å regne.

Det blei også i dommen lagt vekt på at Thrane hadde oppviglet husmenn til å gi uttrykk for sin misnøye, noe slik skulle de aldri ha funnet på om han ikke var kommet på banen. Argumentene var altså politiske, som det sømmer seg i en politisk dom. En vanlig oppfatning i overklassen har alltid vært at vanlige arbeidsfolk ikke opplever at de blir utbyttet og lever i nød, i alle fall ikke før det kommer noen utenfra og forteller dem det.

Ja takk, begge deler!

Forfatteren tar oss lesere med på en spennende reise i Marcus Thranes biografi og Arbeiderforeningens historie, og både supplerer og nøster opp tråder i tidligere forskning. I tillegg til det rettshistoriske, er hun mest opptatt av de demokratiske dimensjoner og retten til ytrings- og organisasjonsfrihet. Det er da også naturlig å framheve Arbeiderforeningens kamp for stemmerett som en hovedsak, men det er kanskje mindre naturlig å se den som et slags overordnet og langsiktig mål. Ringvej skaper et inntrykk av at tidligere historikere har gitt Thranes betydning som forløper for arbeiderbevegelsen for stor plass på bekostning av bevegelsens plass i kampen for demokratiske rettigheter. Men dette henger jo uløselig sammen. Dersom man har sosiale reformer og bedring av levekår for vanlige folk som mål, er jo utvidet stemmerett et nødvendig skritt på veien. Det var da også – som Finn Olstad har vist i boka Det vanskelige demokratiet – gjennom den seinere arbeiderbevegelsen at demokratiet blei kjempet fram (se Jørn Magdahls bokmelding).

Bildet er selvsagt sammensatt, ikke minst for deltakerne selv. Og som forfatteren viser til, gikk Thrane ikke av veien for å tale om arbeidsfolk i motsetning til «kapitalens tyranni». At det ikke var de aller fattigste og nødstilte som strømmet til Arbeiderforeningene, er ikke noe sært unntakstilfelle. Slik var det også da den mer moderne arbeiderbevegelsene brøt gjennom seinere i århundret, kanskje er det mer oppsiktsvekkende at så mange «småfolk» organiserte. Og at Thrane ikke hadde lest Marx eller var marxist, bør heller ikke være noe oppsiktsvekkende funn. Foreningene blei stifta i samme år som Manifestet, og før det besto Marx´ skrifter mest av natur- og rettsfilosofiske studier på tysk (samt et filosofisk manus på fransk). Mer direkte politisk var nok hans Feuerbachteser fra 1847, men de blei utgitt posthumt.

Rettsstat og demokratisk kapitalisme?

Det betyr selvsagt ikke at Ringvej er uinteressert i sosialhistorie, «arbeidsklassens» opprør og Arbeiderforeningenes – iallfall indirekte – betydning som forløper for den arbeiderbevegelsen som oppsto seinere. Hun tegner et bilde av et Norge midt på 1800-tallet med store klasseskiller, og minner om at overklassens relative «fattigdom» i forhold til andre europeiske land er til liten trøst for dem som kjenner nøden på kroppen. Dessuten får hun klart fram den sprengkraften som ligger i befolkningsøkning, vekst i tallet på eiendomsløse og uår i jordbruket nettopp på den tida hvor Arbeiderforeningene blir til.

Boka om Marcus Thrane (og like mye om bevegelsen og med et fint portrett av Josephine Thrane) føyer seg altså inn i den mer kritiske litteraturen om 1800-tallet i fedrelandets sagnomsuste historie. Dessverre har denne innsikten ikke nådd til festtalerne og de fleste politikere, som er mest opptatt av å lovprise demokrati- og frihetsideene i 1814, og som løfter fram inspirasjonen fra Frankrike og USA. Men i begge disse landa blei det som kjent religionsfrihet, i motsetning til i 1814-grunnlova. Og Ringvej forteller oss om europeiske land som innførte stemmerett for alle menn mange tiår før Norge, i Frankrike nettopp som følge av 1848-våren, og hennes velskrevne arbeid gir et bilde av domstoler, embetsmenn og annen øvrighet som ikke akkurat er besjelet av demokrati og frihet. Det gjøres også klart hvor skuffet Thrane og husmennene var over de bøndene som havnet på Stortinget; det var ikke hos Ueland og Jaabæk han fikk støtte, men hos den unge sakfører Johan Sverdrup. Den idylliske fortellinga om den gradvise utvidelsen av demokratiet, opplyste og nasjonsbyggende embetsmenn, demokratisk kapitalisme og rettsstaten velsignelser – som ikke minst er forbundet med historikeren Francis Sejersted – får seg altså her enda et slag. Noe godt kommer det da ut av grunnlovsjubileet, selv om de færreste 17. mai-talere vil lese seg opp.

Et hjertesukk

Til slutt et hjertesukk (eller en kjepphest): Det er fristende å ønske seg at norske historikere i større grad retter blikket utafor landets grenser, selv om det er norske fenomener som først og fremst studeres. Det er riktignok noen henvisninger til «arven fra 1848», men det gjøres det få forsøk på å vurdere forskjeller og likheter mellom Norge og andre deler av Europa. Det er da heller ingen henvisninger til nyere standardverker om 1848 i litteraturlista. Det er synd, ofte er det nettopp gjennom sammenliknende historie at en kan finne ut hva som eventuelt er et norsk særpreg. Var det Arbeiderforeninger og thraner i andre land vi pleier å sammenlikne oss med, og hvor finner vi eventuelt en høyesterettsdom som setter en stopper for deres demokratiske og sosiale virke? For denne anmelder minner bruk av rettsapparat og tukthusstraffer mot slik virksomhet mest om kolonistyret i afrikanske land, for ikke å si om Sør-Afrika nesten fram til våre dager.

Tore Linné Eriksen

 

Redaksjonen ba Jorun Gulbrandsen dra til Trondheim og lage en reportasje om sekstimersdagen. Tine Heimdal har nemlig sekstimers arbeidsdag, og vi ville høre om erfaringene. Hva mente meierisjefen? Tillitsvalgte? De ansatte?

Hun kom tilbake med mange intervjuer og bilder, og presenterer«funnene».

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006). Har skrevet debattbøkene Er skolen for Kari eller Ronny? (Ad Notam Gyldendal a/s 1993) og Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt!, 2014).

Tines anlegg på Heimdal er en produksjonsbedrift med 170 ansatte. Forholdet mellom kvinner og menn er ca. 40–60. Osten kommer inn fra meieriene i store stykker, blir skåret i de mange ulike formene vi finner i butikken, pakka, lagra og distribuert. Det er fire avdelinger: pakkeriet med flest folk, deretter lageret, administrasjon/kantine og verksted. Deler av bedriften har arbeidet to skift de siste 15 årene. Bedriften har hatt seks timers normalarbeidsdag som fast ordning siden 2010, med to års forsøksordning fra april 2007. Så det er ikke lenge til de kan feire 10 år. Resultatene på Tine Heimdal fører til mange spørsmål. Vi hører at de produserer mer på seks timer enn på sju og en halv som de hadde før, at sjukefraværet er halvert og at kostnadene ikke har økt. Hvordan kan produktiviteten øke så mye? Hvis det kan skje på andre produksjonsbedrifter også, på så kort tid, hvorfor skal vi da snakke om at det må skje en produktivitetsøkning i tiår framover, for å få sekstimersdag? Er det egentlig en mye enklere sak?

Hva er det med ledelsen på Tine?

Hvordan har den jobba så lenge med en sekstimersdag? Hva har den forstått, som ikke mange andre har forstått? Det er opplagt at de har samarbeida med de ansatte og fagforeninga. Hvorfor er det ikke flere eiere og ledere som gjør det samme?

Når resultatet er så vellykka: Det hadde ikke gått, uten at de ansatte var aktivt involvert. Hva har de ansatte gjort for å få det til? Hvordan? Hvor lenge? Hva slags skiftordning lagde de? Hvorfor fikk de i stor grad bestemme den?

Når det ikke ble ansatt flere folk, er det da slik at hver og en jobber for mye, at stresset øker, at folk klager over det? Er det mer overtid? Er det sant at folk er så fornøyde som det ser ut som i TV-programmet Brennpunkt? (Alle som har sett det, husker den unge mannen som lo og sa: «Sekstimersdagen? – Genialt!»)

Bruker de ansatte den nye fritida si til flere ting, enn de gjorde før? Er livet blitt bedre? Hva sier folk?

Hva var måla for forsøket med sekstimersdagen fra begynnelsen? Var det lavere sjukefravær? Var det økt velferd? Var det høyere produksjon? Hva er måla i dag? Disse spørsmåla og svara er veldig interessante for dem som gjerne vil prøve seks-timersdagen på sin bedrift og i sin kommune. Erfaringene fra Oslo-forsøket som Gry Opsahl forteller om i dette nummeret, bidrar også til grundigere forståelse av arbeid med innføring av sekstimersdagen.

Ta utgangspunkt i mulighetene, ikke problemene!

LO-kongressen i 2005 vedtok at det burde settes i gang flere forsøk med sekstimersdagen. Ved tarifforhandlingene i mai 2006 ble NNN og Tine enige om å teste ut sekstimersdagen på et anlegg. Det ble deretter en høring om hvilke anlegg som kunne tenke seg å forsøke. På høsten falt valget på Heimdal.

Kåre Pedersen er hovedtillitsvalgt i NNN på Tine Meierier, Heimdal, i Trondheim. Han har vært med i ledelsen for sekstimersdagsprosjektet hele tida.

JG: Hva er det med ledelsen på Tine? Hva er det som gjør at ledelsen samarbeider med de ansatte og med fagforeninga? Dette virker litt for vakkert på mange på andre arbeidsplasser. Folk kan nesten ikke tro det.

– Det begynte egentlig for flere år sida. I 2001 fikk vi en ny sjef, Jan Eiler Wessel. Det var han som turte å gjøre endringa. Vi hadde hatt en ovenfra-og-ned-lederstil, der sjefen ga ordre og de ansatte skulle adlyde. Jeg mener den viktigste årsaken til suksessen med sekstimersdagen er endringa fra en kultur hvor ansatte har vært vant med at ledelsen har bestemt alt og tredd beslutninga ned over hodet til de ansatte. Det var ei endring til dagens modell hvor de ansatte i svært stor grad, enkeltvis eller i forbedringsgrupper, sjøl er involvert i endringsprosessen. Dermed får de eierskap til beslutningene. Wessel begynte å delegere ansvar nedover. Han kunne se at andre var dyktige. Hadde ikke denne endringsprosessen vært gjort på forhånd, ville vi ikke lyktes med sekstimersdagen. Det kan være mange gode beslutninger som blir gjort i ledelsen mange steder, men som blir møtt med motstand, fordi de ansatte ikke venter seg noe godt fra den kanten. «Hva har de dustene funnet på nå igjen …».

Vi hadde altså holdt på med en prosess i en 4–5 år før forsøket med sekstimersdagen starta.

De ansatte fant løsningene

Det gir mening. En gjetter at både ledelse og ansatte har jobba lenge med samarbeidet. Men hvordan, reint praktisk?

– Som en forberedelse til forsøket, ble det organisert grupper av ansatte på hver avdeling, som diskuterte hvordan sekstimersdagen kunne gjennomføres. Høsten 2006 og vinteren 2007 ble blant annet brukt til å involvere de ansatte i å finne hensiktsmessige måter å løse oppgaven på, som var å gjøre samme jobben på seks timer uten at det ble ansatt flere folk. Det var i hovedsak de ansatte sjøl som jobba fram forslag til løsninger. Alle forslag ble lagt fram for ledergruppa for godkjenning.

Den hovedtillitsvalgte var med i ledergruppa (Kåre Pedersen, red. anmerkning). Det var viktig for åpenheten og tilliten. De ansatte visste at de fikk all informasjon. Ikke noe var hemmelig.

Det ble også nedsatt ei prosjektgruppe for prosjektet. Prosjektleder var HMS-leder Kirsti Hosøy. Deltakere her var hovedtillitsvalgt, hovedverneombud, meierisjef, personalleder, HMS-sjef i TINE og driftssjef i TINE. Rammene for prosjektet var: Sjukefraværet skulle ikke øke, leveringsgraden skulle opprettholdes og ingen økte kostnader.

Rammene er de samme i dag. Og de ansatte har gjennom eget engasjement, deltakelse i forbedringsgrupper og gjennom hovedtillitsvalgt som er fullverdig medlem av ledergruppa fortsatt bidratt til å utvikle bedriften og ta ansvar.

Hvilke sjefer tør å stole på de ansatte?

Så fikk dere ny sjef?

– Ja. Jeg har nevnt den forrige sjefen, Wessel. Han som overtok etter Wessel, Henning Nyeggen Martinsen, har fortsatt arbeidet med å involvere de ansatte. Samarbeidet med de tillitsvalgte er godt. Han har gjort en stor jobb for sekstimersdagen. Han har utvikla videre en tenkning for ledelse som innebærer involvering, utdanning, delegering av ansvaret nedover, og et perspektiv som går nedenfra og opp, og ikke det vanlige ovenfra og ned. Vi har nå 30 grupper som ansatte er med i. Vi kaller dem forbedringsgrupper. De jobber med arbeidsmiljøet, samarbeidet og produksjonseffektivitet i hele virksomheten.

Det handler i all hovedsak om at ledere må være villig til å endre seg og tørre å stole på de ansatte og involvere dem. For mange ledere kan det virke skremmende å delegere beslutninger nedover til de ansatte. Det virker som mange tror at de vil bli overflødige dersom de ikke kontrollerer og kommanderer. De er redde for at deres posisjon skal svekkes. Det er skummelt for dem å la ansatte få medbestemmelse. Fallhøyden er jo stor, et stort prosjekt som sekstimersdagen er, kan jo bli mislykka. Det krever mot av ledere å satse slik de har gjort på Tine Heimdal.

Suksessfaktoren

Produktiviteten har gått opp med 30 prosent, sjukefraværet er halvert og ligger på 5,6 prosent og økonomien går bra. Hadde denne sekstimersdagen vært mulig uten at de ansatte hadde funnet ut hvordan de skulle gjennomføre den?

– Nei, det hadde vært helt umulig. Involveringa av de ansatte har vært suksessfaktoren.

Mange forsøk har hatt redusert sjukefravær som mål. Sjukefraværet har avgjort om forsøket har vært oppsummert som vellykka eller ikke. Dere hadde ikke dette som målet?

– Målsettinga med prosjektet hos oss var å se om sekstimers arbeidsdag kunne øke livskvaliteten til de ansatte. Så ble sjukefraværet halvert. Jeg mener faktisk at en halvering av sjukefraværet bør være en veldig god grunn for å kunne innføre seks-timersdag. Halvering er et av resultatene og en indikator på økt trivsel. Målet er det samme i dag.

Hva vil du si er gode mål for forsøk med sekstimersdagen?

– Produktivitet, service, trivsel, sjukefravær, ulykker, økonomi, uføre, pensjonsalder.

Maskinene går kontinuerlig

Løper de ansatte fortere? Er det mer stress når maskinene ikke stanses for pauser?

– Vi kan ikke jobbe fortere enn maskinene går. Men om de ansatte ikke nødvendigvis springer fortere, er det klart at den enkelte jobber mere effektivt etter innføring av sekstimersdag. Vi jobber akkord. Når det er pauser for den enkelte, må de andre dele på oppgavene. Det er mer fokus på effektivitet. Det har skjedd en holdningsendring. I stedet for en litt avslappa holdning om at dette er ikke mitt ansvar, har alle et stort fokus på å få til en effektiv drift. De ser fortere hva som må gjøres i gruppa, ikke bare det som angår dem sjøl, slik de tenkte før. Vi har mindre slakk, rett og slett.

Hvordan går det med trivselen uten fellespauser?

– Ansatte på lageret har valgt at folk tar pauser i puljer. Pakkeri og verksted avtaler internt på linja når de skal pause. Det er flere produksjonslinjer, så det er flere som går samtidig. Det er alltid folk i kantina en kan sette seg sammen med. Det er mulig for den enkelte å ta ei lita pause utenom spisepausa også, men maskinene stoppes ikke. Det er klart at folk jobber mer effektivt. Men fordelene med sekstimersdagen er så store, at de synes det er verdt det.

Er det mer overtid når skifta er så korte?

– Nei. Det er ikke mye overtid. Det kan dokumenteres at overtidsbruk og vikarbruk er gått ned.

«Hvordan kan det gjøres her?»

Mange sier at «sekstimersdagen går ikke hos oss». Kanskje de burde kopiere det dere har gjort?

– Nei! Suksessen med Heimdal er involveringa av de ansatte på dette stedet. Metoden går det sjølsagt å ta lærdom av. Men alt det andre rundt det ble utvikla av ledelse og ansatte her, med de konkrete forholda som er her. Det er viktig ikke å bygge opp en argumentasjon for hvorfor seks-timers-dagen ikke er mulig. Hvis utgangspunktet er «det går ikke hos oss», er det ikke mulig å få det til. Spørsmålet må være: Hvordan kan det gjøres her? Ta utgangspunkt i mulighetene, ikke problemene.

Får dere fryktelig mange henvendelser fra fagforeninger som vil vite mer?

– Nei, forbausende lite. Vi har hatt noen besøk. Forbundsstyret i NNN har vært her. Vi har vært på noen bedriftsbesøk og noen konferanser. Erfaringene fra Tine er nok lite ute i fagforeningene, sjøl om det jamt og trutt har stått noe i fagbladene og på nettet. Likevel har hadde jeg venta mer. Vi vil gjerne ha besøk, og vi vil gjerne komme og fortelle.

Fakta om TINE

Pakkeriet

Formiddagsskift: 07–13 (tidligere 15)

Kveldsskift: 13–20.30 (tidligere 00.30)

Fri fredager den uka du har kveldsskift.

Lageret

Formiddagsskift: 07–13 (tidligere 15

Jobber ikke skift

Litt mer ettermiddagsjobbing

Har ikke fri på fredager

Forsøk /test ved årsskiftet 2006–2007.

Prøveprosjekt fra april 2007 til ut 2009

Deretter permanent ordning.

Forsøkets mål:

Øke livskvaliteten til de ansatte

Rammer: Opprettholde produktiviteten, ikke øke sjukefraværet, ingen økte kostnader

Resultat: Økt livskvalitet, produktiviteten økt med 30 %, sjukefraværet sunket fra 11,5 % til 5,6 %. Ingen økte kostnader.

Mål og rammer gjelder fortsatt.

 

Hva er tid verdt?

Henning Nyeggen Martinsen tok over etter Jan Eiler Wessel i 2011 som startet arbeidet med å involvere de ansatte i gjennomføringa av sekstimersdagen. Nyeggen Martinsen har videreutvikla arbeidet, fortsatt i samarbeid med de ansatte og fagforeninga.

FAFO og Arbeidsforskningsinstituttet forteller om den reelle delegeringa av ansvar fra ledelsen og nedover, og dette blir bekrefta av de ansatte og fagforeninga sjøl.

– Man kan si det enkelt, sier Henning Nyeggen Martinsen.

– Det er gjort en avtale, og den er innfridd. Det kan ses på som en akkord: Arbeiderne skulle få sekstimersdag, hvis tre krav ble innfridd: Effektiviteten skulle opprettholdes, kostnadene og sykefraværet skulle ikke øke. Dette var rammen. Samtidig var det en HMS-avtale for å forbedre livskvaliteten for de ansatte uten ekstra kostnad for arbeidsgiver.

JG: Mange overraskes over at bedriften overlot så mye av forberedelsene og vurderingene til de ansatte.

– De ansatte fant gode løsninger på hvordan arbeidet med en sekstimersdag skulle organiseres. Ledelsen bidro med en involverende lederstil. Når ledelsen viser de ansatte tillit og gir selvbestemmelse innenfor klare og avtalte rammer, gir det resultater. Med bidraget som ligger i den enkelte ansattes kompetanse om daglig drift, etablerer vi løsninger basert på praktisk fakta. Teoretiske antakelser fra skrivebordet til sjefen holder ikke alene.

Effektiviteten er gått opp mer enn de 20 prosentene som skulle kompensere for kortere arbeidstid. Sekstimersdagen er et så stort gode, at det motiverer til effektivt arbeid. Innfrir vi ikke de tydelige kravene som er satt til sekstimersdagen, vil ledelsen selvsagt vurdere om arbeidstidsordningen er skyld i dette. Da kan et tiltak være å gå tilbake til gammel ordning, det har ledelsen vært klar på hele tida.

Reell medarbeidermakt

Min personlige erfaring er at ledere reelt sett får mer makt av å jobbe med involvering og medbestemmelse. Den som får mer tillit, tar mer ansvar. Når mål og rammer er klare og avtalte, opplever jeg at våre medarbeidere tar rette valg for bedriften hver dag. Dette av den enkle årsak at de oppfatter seg selv som en del av bedriften, tanken om «oss og dem» involveres vekk. Forståelsen av et felles mål som gagner alle er etablert.

Målet med sekstimersdagen på Tine Heimdal var økt livskvalitet for de ansatte uten ekstra kostnad for arbeidsgiver. Med andre ord, økt trivsel på jobb og hjemme. Vi er alle 24-timersmennesker.

Jeg vil aldri slutte!

Lars Brekke er maskinfører på Tine Heimdal.

Eli Holum, tillitsvalgt og produksjonsarbeider, viste rundt på pakkeriet. Der traff vi Lars Brekke. Han sto ved starten på ei linje, der osten legges i den lange maskinrekka.

Det er stans. Reparatørene jobber med å sette den i gang igjen. Lars har litt tid til å prate med Jorun Gulbrandsen

Eli Holum begynner å rydde litt et annet sted.

– Nå har jeg hatt sekstimersdagen siden 2007, det er blitt en rutine. Det var en storm av folk som ville begynne her, da vi starta. Men det er nesten ingen som slutter. Det er en fin arbeidsplass og et godt samarbeid. Mange har tatt fagbrev i industriell matproduksjon. Det begynte med forberedelsene til sekstimersdagen, og flere har gjort det etter hvert. Bedriften la til rette for det med penger og tid, og det er lettere å utdanne seg når vi har kort arbeidsdag.

Fagbrev

JG: Hvilken forskjell gjør fagbrevet for deg og jobben din?

– Du lærer hygiene, hvordan osten skal håndteres, hvordan den er laget, hvordan den oppfører seg. Du lærer hvordan teknologien fungerer, du kan reparere og vedlikeholde noe sjøl uten å måtte vente på verkstedfolka for den minste ting, du kan vurdere produksjonen bedre. Alt i alt, utdanninga gjør deg mer sjølstendig i jobben, du får større evne til å vurdere hvordan kvaliteten på produksjonen er, og du kan løse flere problemer som oppstår mer effektivt. Og du får høyere lønn. Nå er det mer enn 60 folk i alle aldre som har fag-brevet på pakkeriet, og det har mye å si for å holde maskineriet i gang og ha god kvalitet på produksjonen.

Hva gjør du når du slutter klokka ett?

– Jeg slutter klokka ett i dag! Det er flere ting jeg liker å gjøre. Trene, for eksempel. Jeg kan gjøre det her på jobben også, hvis jeg vil. Så er jeg opptatt av datautstyr, og liker å bruke litt tid på å kikke på nyheter på området. Det er en interesse jeg har. Jeg er også interessert i verktøy. Jeg liker at jeg kan gå rundt og se og tenke ut ting og løsninger uten at det så mye folk i butikken, det er midt på dagen, jeg har ro på meg. Jeg kan handle mat, kona jobber lengre enn meg. Jeg har barn som jeg kan gjøre ting sammen med. Det er fortsatt lyst, enda det er vinter. Ja, tempoet er effektivt på jobben. Men det jeg får tilbake, er mye mer fritid. Jeg vil aldri slutte!

– Vi hadde to skift før også. Da slutta kveldsskiftet halv ett om natta. Det var veldig slitsomt. Det tar lang tid før du får lagt deg og får sove, forteller Eli Holum.

– Så våkner ungen blid og glad klokka fem …

Eli Holum er tillitsvalgt for ca 90 ansatte på pakkeriet, som er den største avdelinga på Tine Heimdal. Hun har jobba her i mange år og har vært med på arbeidet med sekstimersdagen fra starten.

Det er nesten så vi skjemmes, så godt vi har det!

– Før sekstimersdag jobba vi på pakkeriet litt ekstra fire dager i uka for å få fredagen fri. Vi ville beholde den da vi fikk seks-timersdagen. Nå begynner kveldsskiftet klokka ett og slutter halv ni. Så annenhver uke, når du har kveldsskift, har du fri fra halv ni torsdag kveld og helt til mandag morra. Det er ei skikkelig gulrot.

JG: Hva gjør du med den frie tida di til hverdags?

– På dagskiftet er jeg ferdig klokka 13. Jeg handler kanskje, jeg slapper av litt, lager middag … Jeg har en stor gutt som kommer fra skolen halv tre. Vi spiser middag og er ferdig klokka tre. Jeg kan ta en middagshvil, kjøre et par maskiner med klær kanskje, før jeg ser folk komme fra arbeid klokka fem–halv seks, slepende på poser, kanskje med unger. Da skal de begynne å lage middag. Jeg tenker med gru på om noen på jobben kommer og sier: «I morra blir det slutt!» Da kommer jeg til å bli deprimert. Vi treffer jo andre på NNN-bedrifter, og det er nesten så vi skjemmes, så godt vi har det.

«Hva gjør vi med pausa?»

Hvordan var diskusjonene her på pakkeriet da dere skulle starte forsøket?

– Vi diskuterte i grupper hvordan vi kunne gjøre det. Jeg satt i gruppa som tenkte store tanker om pakkeriet. Det er her osten mates i lange maskinrekker, linjer, blir delt opp i stykker, skiver eller revet, og pakka. Med sekstimersdag skulle vi la maskinene gå kontinuerlig. Skulle ikke stoppe maskinene i matpausa engang. Hvem skulle vi da ha matpause sammen med? Sammen med folk på lageret eller verkstedet? Det virka litt merkelig, men det gikk veldig bra. Vi traff jo folk vi ikke kjente så godt fra før, og det ble veldig hyggelig. Så vi sprer matpausa mellom klokka halv ti og elleve-halv tolv. Arbeidslederne har ansvaret for at det er nok folk på linja. Og i kantina er det alltid noen å sette seg sammen med. Vi har tatt vekk to småpauser, der vi også stoppa maskinene før. Nå går det i ett. Men når det vi får igjen er sekstimersdagen, er det helt greit! Jeg vil ikke bytte for alt i verden!

I rapporter skrevet om sekstimersdagen på Tine heimdal, står det at dere ville ha mer «samarbeid i produksjonen». Hva handler det om i praksis?

– I gruppa diskuterte vi flere ting som kunne føre til større effektivitet. Et av tiltaka var at vi skulle hjelpe hverandre mer. Så nå er det slik at hvis linja jeg er på har maskinkræsj og vi ikke kan ordne det sjøl og må ha reparatør fra verkstedet, står jeg ikke bare og venter til de er ferdige, eller går i kantina og drikker kaffe. Jeg kan stå litt på ei annen linje, der noen kanskje har matpause. Det er bare hyggelig. Eller hvis jeg skal hente papp, og ser at nabo-maskina snart trenger mer, tar jeg med til dem også. Vi gjør slike ting uten å bli bedt om det. Vi ser flere ting rundt oss.

Tine Heimdal er vel en populær arbeidsplass i distriktet? Den har jo et stort konkurransefortrinn?

– Er det ledig jobb her, er det køer av folk. Men bare fem stykker har slutta frivillig på 18 år. Vi leverer det vi skal, vi har glade arbeidere her. Det er mange andre som kunne gjøre som oss. På sin egen måte.

Regjeringa vil at arbeidsgiveren skal få økt makt over arbeidsdagen. Da er det viktig med fokus på sekstimersdagen. Det er en normalarbeidsdag det går an å leve med. Tenk på alt som er viktig for en sjøl: familien, ungene, omgangskretsen, trening, til og med sofaen!

Vi har et liv utenom jobben også!

Utdrag fra Fafo-rapporten og Arbeidsforskningsinstituttet sin rappport

FAFO-rapporten i 2008

Jeg vil presentere noen sitater fra Fafo-rapporten. I 2015 er de fortsatt representative for de ansattes erfaringer: økt trivsel på jobb og hjemme.

«Etter et års forsøksdrift svarte en større andel ansatte at sekstimersdagen hadde forbedret muligheten til å drive med fritidsinteresser (83,4 prosent). Endringen er størst blant de ansatte på lageret. Her oppgir ni av ti lageransatte at mulighetene faktisk er blitt forbedret (90 prosent).

Endringen er videre betydelig blant mennene. I 2007 antok 65,3 prosent av dem forbedring, i 2008 oppga 89,4 prosent av mennene at mulighetene var blitt forbedret. Syv av ti kvinner oppga forbedring i begge undersøkelsene».

– Det er behagelig å vite at jeg kan gå hjem fra jobben, jeg får mer fritid, jeg driver med idrett og får bedre tid til det nå. Det tok tid til å bli vant til det, men det blir en helt annen ettermiddag, – man tror det ikke før man får se det.

– Bedriftsidrettslaget er blitt bedre når det gjelder å få med folk.

– Jeg synes ikke det er så stor forskjell med den nye arbeidstidsordningen – vet knapt hva jeg skal gjøre (med den ekstra tiden), men det nye kveldsskiftet gjør en stor forskjell.

– Jeg får tid til handling, til å spise middag til vanlig tid, kan spise tidligere, får tid til å hente barn, og får mer tid til familien.

– Nå er jeg klar med middagen kl. 15, i stedet for kl 18, jeg kommer hjem når ungene kommer fra skolen, og jeg kan gjøre ting sammen med ungene, og på kveldsskiftet slipper jeg å jobbe til elleve /tolv om kvelden. Når du kommer hjem ved ni-tiden er det noe igjen av kvelden

– Ja, jeg har fått bedre tid, til å hente barnehagebarn, vi får lenger kveld sammen – ikke lenger bare «middag, kveldsmat, legge seg».

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) sin rapport i 2009

AFI sier at oppdraget deres var å se nærmere på hvilke organisatoriske grep som er gjort i forbindelse med innføring av sekstimersdagen ved Tine Heimdal. I tillegg skulle de se på hva effektene dette fikk for arbeidsmiljøet og for helsemessige forhold hos de ansatte. De påpeker at det har vært mange prøveprosjekt med sekstimersdag i Norge:

Resultatene spriker i alle retninger, trolig fordi forutsetningene og betingelsene har vært forskjellige. Prosessen før og underveis er lite beskrevet og varierer sterkt.

Dette er en veldig viktig påpekning. De drøfter mange ting på Tine Heimdal, om ledelse, opplæring, sekstimersdagsgruppene og mer, – og betydningen av at hovedtillitsvalgt var med i bedriftens ledelse. De skriver (side 54):

Et av de mest omtalte og kjente organisatoriske grepene som er gjort i forbindelse med utviklingen av sentrallageret på Heimdal, er det man kan kalle revitaliseringen av tillitsmannsapparatet (de sier mann, JGs. anmerkning.) Enkelt sett handler dette om å gi anleggets hovedtillitsvalgte (HTV) adgang til deltakelse i ledergruppens møter, diskusjoner og lederopplæringstiltak. HTVs inntreden på denne arenaen kom på et tidlig stadium av utviklingsprosessen, og det er derfor ikke til å undres over at dette grepet har blitt tillagt stor vekt.

Så nevner de flere faktorer. Videre:

Ville det være mulig å gjøre de samme endringene uten at man hadde akkurat denne tette koblingen mellom ledelse og tillitsmannsapparat?

…

I et analytisk perspektiv er det derfor interessant og relevant å stille spørsmål om HTVs inntreden på lederarenaen var en nødvendig forutsetning for resultatene?

Hva sa hovedtillitsvalgt (HTV) sjøl? I AFIs rapport (side 56) fortalte han i 2009 om hvordan det var før ledelsen begynte å samarbeide med ansatte og fagforeninga. Han forteller det mange av oss erfarer i dag:

Tidligere var det sånn at du møtte til forhandlingsmøter og fikk presentert en innstilling i forhold til arbeidstidsordninger og alt mulig som ledelsen hadde sittet og tygget på veldig lenge. Da kom du inn, veldig sent i prosessen. … Jo mer du har tenkt på en sak, jo vanskeligere er det jo å snu. Vi opplevde ofte at vi ikke nådde fram med synspunktene våre. Vi fikk ikke den påvirkningen som vi ønsket. De ansatte er nå mer med – oftere er det de ansatte selv som unnfanger ideene. Før skulle det ikke være sånn. Nå har vi fått mer tradisjon på at vi er et team. Alle er glade for alle gode forslag, uansett hvem som kommer med dem. Før var det jo ofte sånn at vi ikke hadde tillit til hverandre. Det er jo veldig vanlig rundt om på bedrifter. I utgangspunktet er du så skeptisk at du går i vranglås. Vi var vel på en måte mer oppdratt i den skolen at vi ikke skulle være enig. Brukte mye tid og energi på å bryte sund argumentasjon og forslag. Dette gikk begge veier. Litt ut fra erfaringer om at når de kom med et forslag og en ide, så gjennomførte de det uansett. Det ble egentlig skinnforhandlinger – selv om avtaleverket på en måte ble fulgt. De overholdt drøftelses- og forhandlingsplikten. Men de hoppet over at du egentlig skal få være med så tidlig som mulig i prosessen. Det kom stort sett ferdigtygde forslag. Du følte deg litt maktesløs. Du har verken kunnskap eller ressurser til å forstå det ordentlig. Dette skaper mye støy.»

HTV som sier dette til Arbeidsforsknings-instituttets rapport i 2009, er ingen ringere enn Kåre Pedersen, som fortsatt er hovedtillitsvalgt. Beskrivelsen av forholda slik det var på Tine Heimdal tidligere, er en hverdagshistorie som dessverre gjelder veldig, veldig mange arbeidsplasser. En av de viktige herskerteknikkene Berit Ås formulerte, er «tilbakeholdelse av informasjon». Derimot, med en ledelse som ser fordelen av å samarbeide med de ansatte, er det mulig å lage en seks timers normal-arbeidsdag.

Les mer

• FAFO-notat 2008:17, skrevet av Dag Olberg. Den ble laget da forsøket ved Tine Heimdal hadde vart i ett år.
• AFI-rapporten 3/2009 Gammel industri med nytt innhold, også om Tine Heimdal. Av Heidi Enehaug, Migle Camperiene og Christin Thea Wathne. ISSN 0807-0865.
• Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland: Sekstimarsdagen – den neste store velferdsreforma? Er nå på Internett: Se Ebbas Wergelands blogg http://www.ebbawergeland.no/ eller Aksjonskomiteen for sekstimersdagen www.sekstimersdagen.no Boka inneholder beskrivelser av alle forsøk med seks timers dag i Norge og Sverige til og med 2008.
• 6-timersdagen på Kellogg’s av Benjamin Kline Hunnicutt. Fabrikken hadde seks timers dag fra 1930 til 1985! Bestill her.

Solberg-regjeringens markante klassepolitikk kan lett få opposisjonen til å nedprioritere kvinnesakene, og mange både i fagbevegelsen og den aktivistiske venstresiden undervurderer også kraften i kjønnsmotsigelsen.

For venstresiden gjelder det å bygge allianser med kvinnebevegelsen, få feminister inn i synlige posisjoner, og begynne å snakke om kjønnsmakt.

Asta B. Håland er skribent og politisk aktivist gjennom mange tiår. Hun er organisasjonssekretær i Kvinnegruppa Ottar og sitter også i landsstyret.

Erna Solberg overrasket landet med like mange kvinnelige og mannlige statsråder i en regjering utgått fra Høyre og FrP, men vi kom fort ned på jorden. Det massive statssekretærkorpset fra børs, katedral og konsulentbyråer har en mer gjenkjennelig profil. Det er jo så rasende mange flinke menn som bare må få plass, og som trengs for å styre landet. Vi må jo ha de flinkeste til de viktigste oppgavene, for å si det med Barne-, likestillings– og inkluderingsminister Solveig Horne. Det er bare helt naturlig at kjønnsfordelingen ble tre flinke menn for hver flink kvinne, eller 72 % menn og 28 % kvinner for å være helt nøyaktig.

Å finne ut av Solberg-regjeringens likestillingspolitikk er ikke så lett som det kan høres ut. Den viktigste grunnen til dette er at regjeringen ikke er samstemt om denne delen av politikken, men inneholder minst tre forskjellige tilnærminger eller politiske linjer.

Jeg skal ta for meg disse tre politiske linjene. Et nærblikk på regjeringens likestillingspolitikk kan være nyttig på så mange vis. Fordi Solberg-regjeringen ikke er konsistent på likestillingspolitikken, er den mer sårbar her enn på andre områder der regjeringsapparatet er mer ideologisk samstemt. Dette så vi allerede i starten av regjeringsperioden, da Solberg-regjeringens forlik med KrF. om reservasjonsretten til fastlegene mobiliserte større 8. mars-tog over hele landet enn på 70 tallet.

Ikke dermed sagt at årsaken til proteststormen var regjeringspartienes manglende samhold på dette politiske feltet, men regjeringens problem i reservasjonsrettstriden var at den ikke klarte å takle protestene fordi den var splittet i denne saken. Så lenge regjeringen ikke kunne stå samlet om å berolige massene, vokste protestene. Slik kan likestillingspolitikken fungere med hell flere ganger de neste tre årene. Vi er mange i kvinnebevegelsen som lenge har vært overbevist om sprengkraften i og mobiliseringsevnen mot den blåblå regjeringens kvinnepolitikk.

Linje 1: Høyrefeministene

I denne grupperingen er det flere profilerte kvinner, men ingen menn. Det kan diskuteres om Erna Solberg hører til her, men Trude Drevland, Astrid Nøkleby Heiberg og Heidi Nordby Lunde er helt klart medlemmer av flokken. Den mest kjente og profilerte høyrefeministen i regjeringsapparatet er Julie Brodtkorb, og hun er i dag statssekretær på Statsministerens kontor. Som leder av Høyres Kvinneforum fikk hun landsmøtet med seg i opprøret mot partiledelsen og en enstemmig programkomité i Høyre, som på landsmøtet våren 2013 ønsket å fjerne paragraf 2 C i Abortloven. Et punkt som sier at egenskaper ved fosteret kan være en selvstendig grunn for abort etter 12. uke. Da Brodtkorb kjørte saken på Høyres landsmøte, gjorde hun det ut ifra et feministisk perspektiv, prinsippet om selvbestemt abort er en viktig politisk sak for henne. Så viktig at hun også deltok i protestmarkeringen mot sin egen regjerings forslag om reservasjonsrett 8. mars 2014 uten at pressen fanget det opp, men det sier vel mer om journalistene enn om henne.

Lederen i Høyres kvinneforum er en sann feminist i alle kvinnepolitiske saker. Brodtkorb mener det er viktig at fedre tar mer ansvar for sine barn, sånn at mødrene lettere kan gjøre karriere. Hun synes det er høyst urettferdig at kvinner ikke tjener det samme som menn og at det ikke er flere kvinner i maktposisjoner i politikk og næringsliv. Og når Brodtkorb snakker på Dagsnytt 18 om forskningsrapporten som ble lagt fram i desember 2014, som viser at eldre mennesker med døtre ble innvilget mindre kommunal hjelp enn dem med sønner, er hun helt enig med andre feminister. Hun synes den kjønnsmessige arbeidsfordelingen er dypt urettferdig.

Det er når løsningene skal skisseres, hun skiller lag med oss andre feminister og blir merkelig diffus, ut i fra mitt perspektiv. I spørsmålet om pappaperm mener hun at det vil fremme likestillingen hvis familiene selv får bestemme hvem som skal være hjemme. Når det gjelder kjønnsurettferdigheten i hjemmetjenestene for eldre, vil hun overlate ansvaret til den enkelte kommune, som sikkert vil sørge for mer likestilling. Og de urettferdige kvinnelønningene vil sikkert bli mer rettferdige hvis lønnssystemet overlates til markedet.

Julie Brodtkorb er innsatt i en viktig posisjon fordi hun er god til både taktisk og strategisk tenkning. Men når det kommer til samfunnsutvikling, preges hun av en uforklarlig, og for meg naiv, tro på at det fornuftige vil seire, og at verden vil gå framover når bare flere innser det rettferdige i at kjønnene er likeverdige og likt belastet. Her trenges ingen statlig styring, ingen strukturelle tiltak. Brodtkorb virker sikker i sin tro på at når kulturen bare bedrer seg, vil flere menn ta ut sin del av permisjonene uten en øremerket kvote. Julie Brodtkorb og de andre høyrefeministene er representert i regjeringsapparatet, men er dessverre i sørgelig mindretall.

Linje 2: Vekk herfra – tilbake til et sted før

Selv om mye av politikken til regjeringen – kanskje spesielt Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson – har vel så mye inn-flytelse på kvinners liv som Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet, er Fremskrittspartiets Solveig Horne den som har fått det politiske ansvaret for den blåblå likestillingspolitikken.

Solveig Horne er en god representant for de som vil sette den sosialdemokratiske likestillingspolitikken i revers. Akkurat hvilket årstall Horne vil tilbake til er litt uklart, men politikken hennes er udiskutabelt reaksjonær. Kanskje 1980 var ei god tid, kanskje idealet er husmorens æra på 50- og 60-tallet?

I desember 2013 skrev Horne en kronikk i VG, for å forklare hvordan hun, av alle, kunne inneha vervet som likestillingsminister. Der gjentok hun mange av sine standpunkter fra sin tid som opposisjonspolitiker i et mer departementalt språk. I tillegg innfører hun nyordet «hverdagsfeminisme». En hedersbetegnelse, forstår vi, som Solveig Horne oppnevner seg selv som talsperson for. Og etter å ha lest kronikken, forstår vi at hverdagsfeminisme i grunnen er en betegnelse på alt hva kvinner kan og gjør i hverdagen. Og ikke minst hva de velger. Spesielt hvis kvinner velger et gammeldags kjønnsrollemønster, er de hverdagsfeminister.

Pressen har hatt moro med hva Solveig Horne uttalte i media fram til hun ble minister. Om barnehager, homofili («Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?») og nye familie-former. Om fedrekvoten, og om voldtekt: «Guttene og jentene har like mye ansvar.» Hvis ikke overgriperen er fra en annen kultur da. «Mens halve regjeringen jobber for likestilling, jobber den andre halvparten med å hente menn fra middelalderkulturer til Norge,» sa Horne i en kommentar til Stavangers voldtektsbølge i 2009. Mens Horne mener at hun «kanskje har vært litt spissformulert som opposisjonspolitiker», virker det som om journalistene egentlig tror hun har endret mening, nå når hun er blitt voksen og skal ha styringsansvar. Men ser vi på hva som er kommet fra Barne-, likestillings– og inkluderingsdepartementet etter at hun ble minister, må vi ta henne på det største alvor. Sitatene er representative for regjeringens kvinne- og familiepolitikk.

Pappapermen er altså redusert, for å «styrke valgfriheten» i familien. Flere kvinner skal velge å ta mer fødselspermisjon, småbarnsfedrene skal tilbake til det naturlige ideal, de skal være på jobben. Det sparer regjeringen 35 millioner årlig på, (da fikk jo høyrefeministene det å tygge på). «Vold i nære relasjoner» (som allerede hadde gjennomgått en språklig forvandling fra kvinnemishandling) er blitt til «barn i voldsutsatte familier» og tiltakene har blitt familieråd-givning. Den blåblå regjeringen, som ellers er for å la alle gjøre som de vil, mener likevel at det er viktig å støtte opp om samlivet i parforhold og forebygge samlivs- og familieoppløsning. Til dette er det derfor bevilget ekstra midler på statsbudsjettet. Regjeringen, som mener at enhver statlig inngripen i familiepolitikken er formyndersk og totalitær, kvier seg altså ikke for å bruke statlige ressurser på å hindre at folk går fra hverandre.

At den reaksjonære kvinnepolitikken til Solveig Horne er representert i regjeringen, er delvis et resultat av at vi har hatt et statsfeministisk sjikt i Norge i mange tiår. Det er blitt så innarbeidet at det trolig hadde vært politisk umulig for en regjering å la være å ha en minister for likestilling og en offisiell likestillingspolitikk, selv om flertallet i regjeringa kanskje ikke ønsker å ha det (på samme måte som de må ha en klimaminister og en offisiell klimapolitikk).

Linje 3: De styringsdyktige

Dette er den helt klart største gruppen i regjeringsapparatet. Disse politikerne driver ikke med dill, men kjøper ubåter og fly og sender offiserer til Irak, og ikke minst sender de barn ut av landet i rekordfart. De lager statsbudsjett, væpner politiet, og fjerner formueskatt og støtte til kunstnere. De selger statens eiendeler, og bevilger penger til vei. Det er disse som tar grep. Og er det noe som ikke interesser dem, så er det likestillingspolitikk.

Flertallet i regjeringen og regjeringspartiene mener at saker som angår kjønn og slikt ligger utenfor politikken. Permisjonsfordeling må folk løse individuelt og privat, og er det vanskelig, så får de skaffe seg en au-pair eller i det minste en vaskehjelp. De bryr seg politisk sett ikke om barnehagene, annet enn at de bør drives privat og i størst mulig grad betales av foreldrene. De behandler formue- og inntektsspørsmål uten å skjele et minutt til strukturer som kjønn eller etnisitet. Klassestandpunktet er derimot bunnsolid. De mener at de rike blir motivert av frihet, mye penger og gulrøtter, mens vi andre blir motivert av mangel på penger, pisk og kontroll.

Representanter for de styringsdyktige er Siv Jensen, Jan-Tore Sanner, Ine Eriksen Søreide og de mannlige eminenser i rådgiver- og statssekretærkorpset. Og fordi kvinne-politikken ikke interesser dem, kan de ikke stort om det heller. Flertallet i regjeringen har rett og slett en blind politisk flekk. Regjeringspartiene gikk til valg på å fjerne sexkjøpsloven, samtidig som de skulle innføre tiggerforbud, uten å forstå at det ville framstille dem som å være for horekundenes rettigheter og mot de aller fattigste. I desember 2014 viste det seg at endringene i overgangsstønaden er sendt ut til høring, uten å inkludere en eneste kvinneorganisasjon blant høringsinstansene. Det er disse politikerne som har definisjonsmakten, og som har definert kvinnespørsmål som utenfor politikken. På dette området skal det ikke være styring.

Fordi alle disse linjene er representert i regjeringsapparatet, og regjeringen dermed har en uavklart og flertydig kvinnepolitikk, så kan den fremme forslag i tråd med alle de tre kvinnepolitiske linjene. Dette gjør politikken uforutsigbar, men det åpner samtidig for muligheter til å spille på indre motsetninger i regjeringen.

Hva skjer?

Den rødgrønne regjeringen la sommeren 2013 fram en stortingsmelding om likestilling, der de foreslo tiltak for å styrke likelønn og likestillingen i arbeidslivet, for å øke kvinners deltakelse i demokratiske organer, for å motvirke et kjønnssegregert utdannings- og arbeidsmarked og for å sikre kvinners rett til et liv uten vold og overgrep. Stortingsmeldingen ble trukket tilbake av Solberg-regjeringen allerede den første uka etter regjeringsovertagelsen, og nesten samtlige av forslagene ble kassert. En symbolsk og forutsigelig hendelse. Men regjeringen arbeider ikke med symboler, det er først og fremst strukturelle endringer som er innholdet i Solberg-regjeringens arbeid.

Hele likestillings- og inkluderingsfeltet er i stor grad overlatt Fremskrittspartiet, og i motsetning til Høyre og regjeringen som et hele, så har FrP her en konsistent politikk. Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson har det vel så travelt som Solveig Horne. Statsrådene produserer forslag etter forslag som vil få store konsekvenser for manges liv, og som vil reversere den økonomiske utjevningen mellom kjønnene vi har sett de siste tiårene, parallelt og i sammenheng med kvinnenes økte yrkesaktivitet.

Regjeringen har hatt sine kvinnepolitiske nederlag. Reservasjonsretten til fastlegene var det første den måtte gjøre rettrett på, og det andre nederlaget kom med sexkjøpsloven. Evalueringsrapporten som ble lagt fram i august 2014, har gjort det umulig å avskaffe loven, på tross av at både Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne gikk til valg på å fjerne den, og at disse partiene til sammen har flertall i Stortinget. Arbeidsminister Robert Eriksson måtte også trekke tilbake forsøket på å fjerne sykepenger for kvinner som har små stillingsprosenter, etter protester fra LO og NHO som påpekte at dette var brudd på IA-avtalen. Deretter måtte regjeringen kompromisse med Kristelig Folkeparti og Venstre om den dramatiske fjerningen av barnetillegget til uføre. Men regjeringen har også hatt sine seire på dette feltet som de definerer utenfor politikken. Reduseringen av fedrekvoten fra 14 til 10 uker ble iverk-satt sommeren 2014. Kontantstøtten har økt, og det skal også betalingssatsene for barnehager. I tillegg er det fjernet noen barne-hageplasser pluss noen penger til kvinneorganisasjonene, og regjeringen er i gang med å herje med NAV, offentlig sektor og den nordiske modellen. Julegaven til det norske folk i 2014 er forslag om å kutte i overgangsstønaden til enslige forsørgere og drastiske endringer i Arbeidsmiljøloven.

Kjernen i den nordiske modellen er høy kvinnedeltakelse i arbeidslivet og et høyt utdanningsnivå, i tillegg til utbygde velferdsordninger med et økonomisk sikkerhetsnett og relativt små økonomiske forskjeller. Modellen har vist seg svært så konkurransedyktig, for å bruke regjeringens foretrukne terminologi.

Nå har altså statsråd Robert Eriksson foreslått å fjerne restriksjoner mot søndagsarbeid og å øke grensen for hvor mye overtid som kan pålegges. Forslaget vil også gi adgang til å øke bruken av lengre vakter og gi større adgang til midlertidige ansettelser. Det hele omkranses av fine ord om mer fleksibilitet og mer valgfrihet. Den politiske ledelsen i departementet kaller forslaget «moderate endringer», så vi kan alle tenke oss hva de blåblå egentlig ønsker seg.

Regjeringens begrunnelse for endringene av Arbeidsmiljøloven, altså dårligere vern for folk flest, er at det med disse endringene vil bli lettere for arbeidsledige og funksjonshemmede å komme seg inn i arbeids-livet. En forutsetning som ikke lar seg bevise. Ser vi til Sverige, som har innført tilsvarende tiltak, har arbeidslivet der både færre ansatte og dårligere vilkår. Mange mangler nå rettigheter som følger med ansettelse; som forutsigbar arbeidstid og lønn, ferie og sykemeldinger. Beskrivelsene fra Sverige ligner på arbeidsforhold vi har hørt om i Norge på arbeidsplasser hvor ufaglærte blir presset til å godta arbeidskrav i strid med lover og regler. Dette gjelder særlig innen helse og omsorg, kvinnedominerte arbeidsplasser med høy grad av innvandrere.

Forslagene rammer selvsagt mange, men i de tunge omsorgsyrkene arbeider stort sett kvinner, det er flere kvinner enn menn i midlertidige stillinger, og i tillegg er midlertidige stillinger rett og slett et godt verktøy for å skjule diskriminering av gravide.

Privatisering av offentlig sektor, for eksempel barnehager, barnevern, sykehus og skoler, som regjeringen til stadighet framhever som løsningen på det meste, handler jo, når vi kommer til kjernen, om privatisering og outsourcing av store kvinne-arbeidsplasser. Nedskjæring av offentlig sektor, som det også stadig blir lagt vekt på, betyr at mange kvinner vil miste jobbene sine. Kombinert med de varslede endringene i Arbeidsmiljøloven vil dette bety store endringer i arbeidslivet generelt, men for kvinner spesielt. Blir forslagene gjennomført, truer det både fødselstall og mulighetene til skilsmisse. Og da har i alle fall Solveig Horne fått gjennomført noe av sitt politiske program, nemlig å verne om familien. Og her er både de reaksjonære og de styringsdyktige på samme linje.

Hva med oss?

Det er ikke bare på høyresiden av politikken det er motstand mot å erkjenne spørsmål om kjønn og makt. Hvorfor tjener hjelpepleiere mye mindre enn brannmenn? Hvorfor er det kvinner som er hjemme med kontantstøtte, og etterpå arbeider deltid? For oss feminister er den største utfordringen å få venstresiden, (og for så vidt alle andre), til å innse at en god del politiske saker bare kan forklares med utgangspunkt i kjønn. Og å få dem til å bruke denne innsikten i praktisk politikk. Kjønnsmakt og feminisme er nesten usynlig på den politiske dagsorden i Norge.

På tross av en brei samfunnsmessig enighet om å holde spørsmål om «kjønn og slikt» utenfor, er det ofte nettopp saker som handler om kjønn og makt som fører til de store stridsspørsmålene i politikken. Det er det ikke bare den blåblå regjeringen som har erfart. Det heter gjerne noe annet, pensjonsreform, lavtlønnsproblematikk, endringer i abortloven, reservasjonsrett, surrogati, manglende barnehager eller barnehageopptak, kriminalisering av horekunder, kvotering i partiorgan og/eller bedriftsstyrer. Motsetningene går da på kryss og tvers i det politiske landskapet, ifølge mediene. Mon det? Det er vel heller slik at når både journalister og politikere mangler grunnleggende kunnskaper om den rådende kjønnsmaktordningen, når både journalister og politikere tror at kvinner og menn har like liv og like forutsetninger og interesser, så framstår motsigelsene som uforklarlige. Altså på kryss og tvers!

Den skandinaviske kvinnebevegelsen har søkt kollektive løsninger for å få til samfunnsmessige endringer som kan komme alle kvinner til gode. Gjennom å presse på for slike endringer har vi oppnådd høy yrkesdeltakelse, økt økonomisk selvstendighet og høyere grad av likeverd mellom kjønnene. For å få mer rettferdig fordeling av det omfattende omsorgsarbeidet, er det de siste 20 årene gradvis også innført fedrekvote. En permisjonsordning forbeholdt den av foreldrene som ikke har født, og som ikke kan overføres fra far til mor.

Til tross for disse viktige endringene, er det fortsatt kvinnene som sitter igjen med de fleste byrdene av det ubetalte omsorgsarbeidet. For mens vi alle har ventet på far, har de private løsningene bestått i at kvinner har redusert arbeidstiden, tatt omsorgspermisjoner, vært hjemme med syke barn, og stilt opp for pleietrengende foreldre og svigerforeldre. Noe som vises igjen på syke-, lønns- og pensjonsstatistikkene. Og det viser også igjen på de politiske forskjellene mellom kvinner og menn. Kvinnene stemmer mer til venstre enn menn. Hadde bare kvinner hatt stemmerett i Norge, ville det aldri blitt noen blåblå regjering.

Kritikken mot regjeringen hardner til, og alle de fire partiene som utgjør det parlamentariske grunnlaget for de blåblå, faller på meningsmålingene. Og jeg tror på Erna Solberg når hun ikke forstår grunnlaget for motstanden. «Det står jo i partiprogrammene,» sier hun selvrettferdig når hun blir konfrontert med kritikken. Valget ga riktig nok høyresiden et flertall, men å hevde at det er et flertall for ethvert programfestet standpunkt er å dra konklusjonene langt. Det har også velgerne vist gjennom et sett av meningsmålinger i den senere tid.

Regjeringens første statsbudsjett bekrefter at den blåblå regjeringen mener det som står i programmene, og ønsker å bygge om samfunnet på bred front. Norge vil aldri mer bli det samme etter denne regjeringsperioden. Statsbudsjettets innretting er ingen overraskelse, men med dette budsjettet, og ikke minst med forslagene til endring i Arbeidsmiljøloven, legger Solberg-regjeringen seg ut med en samlet kvinne- og fagbevegelse. Det er en kamp regjeringen har tenkt å vinne, det er en nødvendig forutsetning for å få til de irreversible endringene de blåblå ønsker seg. Men vi får håpe de igjen har feilberegnet.

Vi ser allerede konturene av at stortingsopposisjonen begynner å forstå sprengkraften i regjeringens politiske blindsone. Både SV og Ap har styrket sin feministiske profil og bruker stadig oftere feministiske argumenter i den politiske retorikken. For kvinnebevegelsen er dette svært interessant, og vi har tenkt å holde opposisjonspartiene ansvarlige for lovnadene de nå strør om seg med ved neste korsvei. Men partiene har adskillig mer å gå på når det gjelder å mobilisere kvinnene, og fagbevegelsen og den aktivistiske venstresida ligger langt etter.

Petter Bauck og Mohammed Omer (red.):
The Oslo Accords 1993–2013.
A critical assesssment
Cairo/New York: American University in Cairo Press, 2013, 270 s.
E-bok

Da den internasjonale Palestinakonferansen i Oslo i november 2013 ble planlagt, diskuterte arrangørene behovet for å publisere konferanseforedragene. Denne ekstrajobben ble helt unødvendig da Petter Bauck og Mohammed Omer sin bok ble presentert. Dette store arbeidet behandler nesten alle de temaene som ble tatt opp på konferansen, og mange av foredragsholderne er selv bidragsytere i boka.

Boka er publisert som e-bok på engelsk, slik at den er lett tilgjengelig og kan nå mange lesere. Jeg håper forfatterne lykkes med dette, ettersom boka har som mål å gi en brei og kritisk behandling av det som er kjent som Oslo-avtalen. Til tross for sitt navn, menes med dette den avtalen som ble undertegnet 13. september 1993 i Washington mellom PLO og den israelske regjeringen etter flere måneder med hemmelige forhandlinger i Oslo. Den norske regjeringa spilte en viktig diplomatisk rolle i forhandlingene. Avtalen innebar at PLO for første gang anerkjente staten Israel og Israel anerkjente PLO. (Men ikke en palestinsk stat.) Som en følge av avtalen ble Vestbredden og Gaza, som Israel okkuperte i 1967, og som FN gang på gang har krevd at Israel skal trekke seg ut av, nå reelt underlagt israelsk kontroll. PLOs ledelse, som siden krigen i Libanon i 1982 har levd i eksil i Tunis, fikk nå lov til å reise inn i det okkuperte området og etablere et politisk senter i Ramallah. Vestbredden og Gaza ble delt i A, B og C-områder der PLOs ledelse fikk etablere et begrenset selvstyre i A-områdene. Dette utgjør ikke mer enn vel 4 % av historisk Palestina. Kritikken mot Oslo-avtalen har vært sterkt økende i de palestinske områdene, mens den i Israel av mange er vurdert som en stor strategisk seier.

Boikottaksjoner med økende oppslutning

De forskjellige kapitlene i denne rikholdige boka retter søkelyset ikke bare mot Israel, men også mot den palestinske politiske eliten, det internasjonale samfunnet og den norske regjeringa. Med en slik omfattende målsetting må det bli ei stor bok, noe det også er blitt. Gjennom 21 artikler pluss forord av både tidligere erkebiskop og fredsprisvinner Desmond Tutu og den tidligere islandske utenriksministeren Ossur Skarphedinsson, behandles standardtemaer som stormaktenes såkalte fredsplaner, sionistisk strategi, den palestinske situasjonen før og etter Oslo-avtalen og Norges rolle som fredsmekler. Men i tillegg har det blitt plass til temaer som Israels utnytting av politiske fanger, helsesystemet i de palestinske områdene, mediesituasjonen og Israels kontroll av TV og telekommunikasjon, kvinners rolle under Oslo-avtalen og EU og Israel etter avtalen.

Det siste kapitlet tar opp en aktuell debatt, nemlig spørsmålet om det skal satses på å saksøke selskap som driver ulovlige forretninger med de israelske koloniene på Vestbredden. Artikkelen gir viktig kunnskap om en rekke rettssaker som er kjørt mot multinasjonale selskap som Caterpillar, Elbit, Veolia og G4S med flere. Forfatteren, den amerikanske juristen Yasmine Gado, med lang erfaring fra forretningsjuss, oppsummerer at dette er en tungvint prosess som vanskelig fører fram. Hun har mer tro på den internasjonale BDS-kampanjen (Boycott, Divestments, Sanctions) der markedsmekanismen kan brukes til noe positivt. Utgangspunktet er at 170 palestinske organisasjoner i juli 2005 vedtok en oppfordring til en økonomisk boikott av Israel. Etter Israels brutale bombing av Gaza i 2008/2009 ble det startet slike aksjoner i mange land. En viktig del av dette arbeidet har vært kampanjen Akademisk og kulturell boikott av Israel, som bygger på erfaringene fra boikottkampanjene mot det sørafrikanske apartheid-regimet. Boikottkampanjen har fått stor oppmerksomhet i Israel, der det nå advares mot konsekvensene av at BDS-aksjonene også får økende oppslutning i USA. I Norge er det både en aktiv BDS-kampanje på gang og en kampanje for akademisk og kulturell boikott.

Både byråkrati og grasrotkamp

Det er ikke vanskelig å forestille seg det omfattende redaksjonelle arbeidet som har vært nødvendig for å sikre artikler fra flere av de aller beste, men også travleste, ekspertene på området Palestina/Israel. Her finner vi navn som Noam Chomsky, Ilan Pappe, Hilde Henriksen Waage, Mads Gilbert og Ossur Skarphedinsson. De har alle levert bidrag om viktige sider ved Oslo-avtalen. Jeg vil likevel bruke litt tid til sist på to bidrag som jeg personlig har lest med stor interesse, nemlig Liv Tørres og Petter Bauck sine artikler.

På Palestinakonferansen i november i fjor holdt den palestinske antropologen dr Khalil Nakhleh en innledning der han viste hvordan det internasjonale NGO-systemet1 bidrar til oppbygging av en palestinsk elite som er lojale til giverlandene, og som bidrar til å dempe kritikken av Israel2. Det er dette NGO-systemet Liv Tørres behandler i en meget god artikkel.

Liv Tørres er generalsekretær i Norsk Folkehjelp og har lang erfaring fra arbeid i okkupert Palestina, der Norsk Folkehjelp har jobbet siden 1987. Etter den første intifadaen (1987) økte den internasjonale bevisstheten om den kritiske situasjonen som folket i de okkuperte områdene levde under. Tørres forteller at et utall hjelpe-organisasjoner engasjerte seg med prosjekter i ulike områder. Prosjektene hadde som mål å styrke den palestinske befolkningen sosialt, økonomisk og politisk. Med Oslo-avtalen endret det seg. Den politiske eliten knyttet til administrasjonen i Ramallah (PA, Palestine Authority) skulle nå ta seg av det politiske arbeidet. PA innførte stram kontroll med NGOene. Fra nå av krevdes detaljert informasjon om virksomheten, og over 60 NGOer organisere seg i et eget nettverk for å bevare mest mulig uavhengighet av PA. Mange NGOer trakk seg ut av det palestinske området etter 1993. Tørres forteller at 800 av 1400 organisasjoner forsvant da PA tok over kontrollen. Politisk splittelse mellom Hamas og Fatah har påvirket NGOenes arbeid. Samtidig har det de siste årene kommet en rekke nye NGOer som har sine egne agendaer. Tørres oppsummerer at slik NGO-systemet har utviklet seg i okkupert Palestina, har «initiativene utenfra i mange tilfelle gjort lite for å hjelpe til med utviklingen av et genuint palestinsk samfunn». Selv om PA- kontrollen og byråkratiet har endret mye av situasjonen til det verre, har ikke makteliten lykkes i å hindre nye spontane grasrotaktiviteter i å utvikle seg. Tørres avslutter sin artikkel med å fortelle om motstandsarbeid og protester som ikke har latt seg stoppe. Dette er aktiviteter som peker framover og som motvirker den politiske splittelsen og avhengigheten som en stor del av NGO-systemet har bidratt til. Artikkelen inneholder mye viktig kunnskap og analyse som alle solidaritetsaktivister har stor nytte av å lese.

Politiske spenninger og motsetninger

Den andre artikkelen jeg vil framheve, er skrevet av Petter Bauck, en av redaktørene av artikkelsamlingen. Bauck har jobbet med internasjonale konflikter i mange år, blant annet i Palestina. Han er for tida ansatt i Norad. I denne artikkelen viser han hvorfor PLOs ledelse og Israel hadde felles interesser i Oslo-avtalen. Styrken med artikkelen er at han knytter de politiske prosessene til den økonomiske og sosiale utviklingen i Israel/Palestina. Hans fokus er særlig på utviklingen innenfor det palestinske området. Okkupasjonen av Vestbredden ga Israel tilgang på store mengder billig arbeidskraft og en stor befolkning som utgjorde et viktig marked for en viktig del av Israels næringsliv. For den okkuperte befolkningen førte dette til muligheter for jobb og penger. De nye palestinske universitetene utdannet også stadig flere ungdommer med kunnskap og større politisk bevissthet. Denne proletariseringen og «politiseringen» av Vestbredden og Gaza la grunnlaget for en selvstendig politisk bevegelse som utover 80-tallet kom på kant med PLOs ledelse i eksil i Tunis. Den sosiale og økonomiske utviklingen var en viktig årsak til intifadaen i 1987. For Israel som nå var i full gang med sin nyliberale revolusjon, og for PLOs ledelse, ble dette en trussel. Målet med Oslo-avtalen var å stanse denne utviklingen ved å hente palestinske ledere fra eksil til å ta kontrollen over opprøret. Strategien ble en suksess for Fatah-ledelsen og Israel. Petter Bauck skriver også godt om hvilke politiske spenninger og motsetninger dette har skapt de siste 20 årene etter at avtalen ble undertegnet.

Etter å ha lest Baucks artikkel kommer det tydeligere fram at artikkelsamlingen kanskje har en svakhet jeg vil nevne, at den mangler en artikkel som viser de store økonomiske og politiske endringene som er i gang i Israel fra midt på 80-tallet: Israels overgang til global «high-tech» økonomi. En slik artikkel ville tydeliggjort hvem som er den dominerende parten i interesse-fellesskapet Israel-PLO-ledelsen, og den ville reise viktige spørsmål om framtida.

Islands tidligere utenriksminister Ossur Skarphedinsson forteller i forordet om hvordan den islandske regjeringen, som kom til makten i 2009 som det første vestlige landet, anerkjente en palestinsk stat innenfor grensene før 1967. Interessant nok skjedde dette på den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina den 29. november 2011. Island har stått imot presset fra USA og andre allierte, åpent kritisert Israels undertrykkingspolitikk og modig anerkjent en palestinsk stat. Dette er en viktig symbolsk anerkjennelse, og jeg regner med at Island vil være blant de første til å støtte til kravet om flyktningenes rett til tilbakevending til Palestina/Israel og palestinerne i Israels rett til fulle demokratiske retter, på linje med jødene i landet.

Noter:

1. NGO=Non-Governmental Organisations. Dette er såkalte frivillige organisasjoner som driver humanitært eller annet hjelpearbeid. Disse organisasjonene finansieres i stor grad av regjeringer.
2. Se også boka Khalil Nakhleh: Globalized Palestine. The National Sell – Out of a Homeland (New Jersey: Red Sea Press, 2012.)

Peder Martin Lysestøl

Ken Silverstein:
The secret world of oil
London: Verso, 2014, 240 s.                      

 

Richard Heineberg:
Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future. Russet,
Sandy Lane: Clairview, 2014, 160 s.

Det har gått så mange år at det er i ferd med å gå inn i glemmeboken nå – Statoils Iran-skandale som i 2003 tvang selskapets forrige toppleder Steinar Fjell til å gå av. Mange har kanskje også glemt den nesten identiske skandalen som involverte Norsk Hydros oljedel i 2007, da selskapet ble fusjonert inn i Statoil. Den gangen foregikk det hele i Gaddafis Libya. I begge tilfeller handlet det om utbetaling av enorme konsulenthonorarer som i realiteten var en korrupt utbetaling for å kjøpe seg en plass ved forhandlingsbordene. I Hydros tilfelle var det egentlig det gamle Saga som hadde knyttet de korrupte forbindelsene. Hydro ble tatt fordi selskapet forsøkte å dekke over det hele da Saga ble overtatt.

Lysskye mellommenn

I Ken Silversteins bok The secret world of oil er det nettopp oljeindustriens lysskye mellommenn som er temaet. For dem som følger oljeindustrien, er det en kjent sak at store deler av verdens resterende oljereserver befinner seg blant de minst demokratiske og mest korrupte av alle land i verden. Siden de store internasjonale oljeselskapene er aktive i de fleste av disse landene, trenger man ikke være konspiratorisk anlagt for å anta at de på et eller annet vis bidrar til å opprettholde en slik korrupt tilstand. Ett sted må jo pengene komme fra. Men hvordan foregår dette? En vesentlig andel av de utenlandske oljeselskapene som opererer i de mest korrupte landene, har sitt hovedkvarter i USA. Jo, vi vet at systemet for finansiering av valgkamper i USA skaper korrupte relasjoner mellom dem med penger og dem med politisk makt. Like fullt, USA har kanskje det strengeste lovverket mot korrupsjon i forretningslivet som finnes. Da Statoil ble tatt for korrupte forhold i Iran, var det ikke i hjemlandet Norge, men i USA hvor selskapet er børsnotert, at de måtte blø mest.

Et gjennomgående tema i Silversteins bok er nettopp de finurlige mekanismene som oljeindustrien benytter for på den ene siden å operere i en tilsynelatende «ren» korrupsjonsfri vestlig økonomi og på den andre siden i verdens mest korrupte land. Nå har mange nøkkelansatte i oljeselskaper lang erfaring i å operere i denne lysskye verdenen helt på egen hånd. Silverstein siterer tidlig i boken en tidligere Mobil-leder i Angola som hevdet at han brukte 99 prosent av sin tid på å prøve å finne ut av hvordan han skulle unngå å rent teknisk bryte USA’s Foreign Corrupt Practices Act (FCPA). Men ofte er altså det mest effektive å bruke ulike typer fiksere og mellommenn. Det er nettopp disse som er temaet i boken.

Første kapittel i Silversteins bok handler om den libanesiske forretningsmannen Ely Cali. Med base i London har Cali med sin gode tilgang på kapital og mektige bekjentskapskrets i årevis vært mellommann når store avtaler skulle inngås i en oljeverden preget av korrupte, udemokratiske regimer. Han er imidlertid mest kjent som den antatte bakmannen i et forsøk på å gjennomføre et kupp i Ekvatorial-Guinea i 2004. En av de andre som var involvert i prosjektet, er Margareth Thatchers sønn, «Baron Mark Thatcher». Det var åpenbart at kuppet handlet om å sette inn en regjering som skulle gi den involverte gruppen støttespillere økonomiske fordeler. Et annet kapittel tar for seg hvordan mektige familiemedlemmer i oljerike stater. Igjen er det Ekvatorial-Guinea som er eksemplet. Denne gangen ved Teodorin Obiang, diktatoren som ble sittende ved makten, til tross for kuppforsøket.

Ikke bare i sør og øst

Det mest interessante kapitlet i boken tar for seg selskapet Glencore, «det største selskapet i verden du aldri har hørt om.» Da Glencore for første gang ble notert på New York-børsen i 2011 ble selskapet verdsatt til 60 milliarder dollar, større en Ford og Boeing. Glencore kontrollerer i praksis store deler av verdens råvarehandel. Siden det nettopp dreier seg om handel med noen av de mest korrupte regimene i verden, opererer selskapet ut fra samme logikk som de enkeltstående fikserne, bare på et mer systematisert vis. Det handler om å bygge nettverk med dem som har makt. Slike nettverk oppnår man ikke uten å tilføre de samme personene ulike former for økonomiske tjenester. Det Silverstein beskriver, er en uformell økonomi utenpå den formelle økonomien hvor elitene belønner hverandre – litt på mafiavis.

Den som måtte tro at en slik praksis hvor nettverk inn mot politisk makt kommersialiseres begrenser seg til stater i sør og øst, kan jo bare se på hvordan selskaper som First House og tilsvarende har fått vokse også her i Norge. I Danmark har Fogh Rasmussen, Jens Stoltenbergs forløper som Nato-leder, blitt kritisert fordi han allerede samtidig som han gikk av, opprettet et selskap som gjorde det mulig å cashe inn for de kontaktene (og tjenestene?) han hadde etablert gjennom Nato. Silverstein beskriver i detalj hvordan Tony Blair i tiden etter sin statsministerperiode har tjent seg søkkrik på tilsvarende vis. Dette er ikke bare skitne, enkeltstående historier. Det dreier seg om forhold som gjennomsyrer vår tid.

Etterlyst: helhetsbilde og strukturer

Er Silversteins bok en av bøkene du bare «må» lese? Jeg er ikke helt sikker. The secret world of oil føyer seg inn i en strøm av kritiske fremstillinger av oljeindustrien som særlig har kommet fra USA på 2000-tallet. Det var en stor fremgang sammenlignet med 1990-tallet, hvor industrien var mer eller mindre overlatt til seg selv. Boken skriver seg dessuten inn i en rik kritisk amerikansk tradisjon som går tilbake til Ida Tarbell og andre kritiske journalister som tok tak i «big oil» allerede helt på slutten av 1800-tallet. Men der Ida Tarbells og mange av hennes samtidige bygde på en underliggende teoretisk forståelse, fremstår Silversteins bok mer typisk for mange litt lettvinte kritiske fremstillinger av oljeindustrien i dag: Man tegner et bilde av suspekte politikere, diktatorer og forretningsfolk, uten å sette dette i sameheng med systemet som helhet. Når Tarbell skrev om oljeindustrien, demonstrerte hun at hun hadde både detaljkunnskaper og et helhetsblikk for hva oljeindustrien handlet om.

Det samme liberale, lett venstreorienterte publikumet Silverstein skriver for, ser ofte opp til de nordiske «sosialdemokratiske» samfunn som et forbilde. Dermed virker det symptomatisk at historien om Statoil i Iran er gjemt bort i en fotnote. Silverstein siterer tidlig i boken Statoils tidligere svært så operative «fixer» ,Willy Olsen, som viser til at det i en lang periode var umulig å operere i mange oljeproduserende land uten å betale en agent som hadde forbindelser. Der kunne selvfølgelig Silverstein fulgt opp med å vise til at det ikke bare var den vanlige skurken som var trukket med i spillet. I fotnoten hvor Silverstein beskriver Statoils skandale er tonen svært så unnskyldende: Statoil gjorde hva alle andre selskaper gjorde, men på en så «ham-handed» måte at selskapet ble tatt.                      

Et mer analytisk perspektiv

Nå har Silverstein valgt et avgrenset tema, altså ikke å skrive om oljeindustrien som helhet. Så ja, for den som ønsker å vite mer nettopp om den mest fordekte siden av oljeindustriens virksomheter gir boken mye innsikt. Jeg mener like fullt at det finnes måter å skrive kritisk om oljeindustrien som er både mer analytisk og mer nyttig for aktivister som vil forandre verden. Et godt, ganske ferskt eksempel er Richard Heinebergs Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future. Med «snake oil» som bokens hovedtittel plasserer den seg entydig i strømmen av kritikk mot «big oil». Heineberg har imidlertid gode kunnskaper om den faktiske teknologiske og økonomiske utviklingen av oljeverdenen. Dette presenterer han så på en forståelig måte som dermed etablerer konkrete, håndfaste argumenter som både kan brukes i kampen om ideologisk hegemoni og som utgangspunkt for politisk aksjon.  

Helge Ryggvik

EØS-avtalens deregulering av arbeidslivet i Norge, prinsippet om fri bevegelse, og Schengen-avtalens avvikling av grensekontroll er gjensidig problemforsterkende. Dette skaper mer og verre kriminalitet i arbeidslivet, og gjør avtalene til farlige forbundsfeller – «partners in crime».

Morten Harper er jurist og utredningsleder i Nei til EU. Han er redaktør for skriftserien Vett. Seneste bokutgivelse: Hvor går EU? (Nei til EUs årbok 2014). .

Drøyt 20 år etter at EØS-avtalen trådte i kraft og 10 år etter EUs østutvidelse i mai 2004, foreligger det i dag omfattende erfaringer og dokumentasjon av problemene som integreringen i det indre markedet har skapt for norsk arbeidsliv.

Det nordiske forskningsprosjekt

NordMod 2030 gjennomgår i flere rapporter den nordiske modellens utfordringer frem mot 2030. Et av funnene i prosjektet, der FAFO deltar fra Norge, er at den frie flyten av kapital og arbeidskraft i det indre markedet er en trussel mot et velregulert arbeidsmarked.¹ Den frie flyten styrker arbeidsgiversiden, som enklere kan hente inn arbeidskraft for lavere lønn. Dermed kan arbeidgiversiden også enklere velge ikke å samarbeide med fagbevegelsen og avstå fra sentralt inngåtte tariffavtaler, som er et vesentlig element i den nordiske modellen.

Kunnskapssenteret for fagorganiserte, De Facto, påviser i den nye rapporten «Mot et tredelt arbeidsliv» at integreringen i det indre markedet og omfanget av arbeids-migrasjonen endrer det norske arbeidslivet dramatisk.² Rapporten oppsummerer de negative konsekvensene langs fire dimensjoner:

• Store, seriøse bedrifter og offentlige virksomheter bruker utenlandsk arbeidskraft til å presse ned lønns- og arbeidsbetingelsene, blant annet gjennom undergraving av likebehandlingsprinsippet og bruk av underentreprenører
• Hvor tariffavtaler ikke er allmenngjort, arbeides det ofte på hjemlandets vilkår, med en rekke eksempler på grov sosial dumping.
• Arbeidslivskriminaliteten har et omfang som truer store deler av det seriøse arbeidsmarkedet.
• Både sysselsettings- og organisasjons-graden i Norge er på vei nedover.

Ekstreme forskjeller i EØS-området

EUs indre marked bygger på fire traktat-festede prinsipper for uregulert eller markeds-basert økonomisk aktivitet: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De samme fire frihetene er grunnprinsippene i EØS-avtalen, som innlemmer Norge og to av de andre EFTA-landene, Island og Liechtenstein, i det indre markedet. Dette markedet med EUs 28 medlemsland og de tre EFTA-landene omtales derfor gjerne som EØS-området.

Det er ut fra mange parametre store forskjeller innenfor EØS-området. Vesentlig hva angår arbeidsmigrasjon er de enorme ulikhetene i lønn og sysselsetting. Mens den gjennomsnittlige timekostnaden i Bulgaria er fem euro, er den nærmere 40 euro i Sverige – og enda litt høyere i Norge.³ Altså en forskjell på 800 prosent, tilsvarende fra 40 til 320 kroner. Mens arbeidsløsheten i Norge er rundt 3,5 prosent, er den i enkelte EU-land over 25 prosent med et gjennomsnitt for hele EU på 10,8 prosent.⁴ Det vil si tre ganger ledigheten i Norge.       

Migrasjonen er tydelig: arbeidstagere forflytter seg fra områder med lav lønn og høy arbeidsløshet til områder med generelt høyere lønn og lavere ledighet. Dette gir igjen arbeidsgiverne i høykostland som Norge muligheten til utnytte de regionale forskjellene til å presse ned sine lønnskostnader, gjennom import av arbeidskraft, innleie eller trusler om utflagging med mer.

Arbeidsinnvandringen til Norge har økt formidabelt på 2000-tallet. Mens det ved utgangen av 2002 var 139 007 registrerte bosatte og sysselsatte innvandrere, var tallet 358 421 ved utgangen av 2013. Det er en økning på 220 000, omlag 160 prosent. Dette tilsvarer også omtrent hele økningen i sysselsettingen i landet i denne perioden. I tillegg er det minst 90 000 sysselsatte på korttidsopphold. Veksten i arbeidsinnvandring har vært særlig stor fra de østlige EU-landene.⁵

Gråsonene strekker seg ut

Et hovedpoeng i De Factos rapport «Mot et tredelt arbeidsliv» er at gråsonene mellom arbeidslivskriminalitet og «seriøs» virksomhet er blitt større og verre. De Facto skriver:

… store, seriøse selskaper og offentlige virksomheter bidrar til etableringen av et «lovlig» B-lag i arbeidslivet. De er ofte utenlandske arbeidstakere, er ansatt på kortvarige kontrakter i bemanningsselskaper og hos underleverandører og lønnes i beste fall på tariffavtalenes minstesatser.⁶

Rapporten beskriver en utvikling der den frie bevegelsen av arbeidskraft og tjenester skaper et tredelt arbeidsmarked: Den første gruppen er de fast ansatte i privat og offentlig sektor. I hovedsak norske borgere, som arbeider ut fra ordinære tariffbetingelser og gjerne er fagorganisert. Den andre gruppen er ansatte i antatt seriøse bemanningsselskap og underkontraktører, som har klart dårligere betingelser spesielt for arbeidstid, overtid og pensjon. De har også et svakt stillingsvern. Dette er stort sett utenlandske personer. Mange ansatte i ordinære selskaper i sektorer med lav avtaledekning og svake fagforeninger har lignende vilkår. Den tredje gruppen er ansatte i virksomheter som driver ulovlig. Det kan for eksempel dreie seg om brudd på arbeidstidsregler, tarifflønn, arbeidsmiljø og skatteregler.

Den omseggripende andre gruppen gjør det desto vanskeligere å håndtere problemene i arbeidslivet. Det er ikke tilstrekkelig å styrke myndighetenes kontroll og arbeid mot opplagt ulovlig virksomhet.

Fri bevegelse av arbeidskraft

Den frie bevegelsen for arbeidstagere og selvstendig næringsdrivende mellom EU-land og EFTA-landene i EØS, er bredt formulert i EØS-avtalens artikkel 28. Man kan ta seg arbeid og flytte fritt innenfor EØS-området, man kan fritt oppholde seg i et annet land for å arbeide og kan bli boende etter å ha hatt arbeid i dette landet. Den fri bevegelsen kan bare begrenses ut fra hensynet til offentlig orden, sikkerhet og folkehelsen. Det er et krav at arbeidet skal utføres i samsvar med de lovene og forskriftene som gjelder innenlandske arbeids-tagere.

Næringsvirksomhet har også fri bevegelse, gjennom en avtalefestet etableringsrett i EØS-avtalens artikkel 31, der det heter at det ikke skal være «noen restriksjoner på etableringsadgangen for statsborgere fra en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat på en annen av disse staters territorium.» Likeledes forbyr EØS-avtalen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester mellom landene (artikkel 36).

Den grensekryssende bevegelsen for arbeidskraft, etableringsretten og tjenestefriheten speiler tilsvarende bestemmelser i Traktaten om EUs funksjonsmåte, det som før ble kalt Romatraktaten (artikkel 45, 49 og 56). Ut fra EUs liberalistiske målsetninger, materialisert i det indre marked og mange års rettspraksis, er dette blant EU-rettens grunnleggende prinsipper. Det er som klar hovedregel forbudt å begrense det frie markedet. Prinsippet er nylig satt på spissen i konflikten mellom David Cameron og Angela Merkel, der den tyske forbundskansleren har erklært at hun heller vil ha Storbritannia ut av EU enn å la britene begrense arbeidsinnvandringen. (Nationen 04.11.2014)

Med den såkalte Laval-kvartetten av dommer i 2007-2008 ga EU-domstolen den frie bevegelsen og etableringsretten et definitivt overtak foran faglige rettigheter. De fire dommene var: den finske Viking Line-saken om bruk av faglige kampmidler som streik mot utflagging (dom desember 2007), den svenske Laval-saken om streikerett for å sikre lønns- og arbeidsvilkår (desember 2007), den tyske Rüffert-saken om lønnsvilkår ved offentlige oppdrag (april 2008) og Luxembourg-saken (juni 2008) om krav til lønns- og arbeidsvilkår. Alle de fire dommene setter hensynet til etablering og tjenestekonkurransen over behovet for nasjonale reguleringer og faglige rettigheter i arbeidslivet.

Slik EU-retten har forrang over medlems-landenes lover, går EØS-avtalens bestemmelser foran andre norske lover og regler hvis det foreligger motstrid (EØS-loven § 2). LO-kongressens vedtak i mai 2013 om at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler, er derfor et krav om å endre EØS-avtalen.

Norge er i EØS-avtalen ikke rettslig bundet av EU-domstolens praksis etter at avtalen ble inngått i 1992. Generelt ser vi likevel at både EFTA-domstolen og norske domstoler i hovedsak følger EU-domstolens nyere praksis. Det har imidlertid ennå ikke kommet noen sak som har testet ut Laval-kvartettens gjennomslag i EØS. I verftsdommen (mars 2013) om allmenngjøring av tariffavtaler så vi for øvrig at Høyesterett konkluderte annerledes enn EFTA-domstolens forståelse av EU/EØS-retten. Høyesterett fant at allmenngjøringsforskriften for verftene, med nasjonale krav til minstelønn samt reise, kost og losji, var forenlig med gjeldende EØS-rett. Dette utløste en rasende reaksjon fra EFTA-domstolens president Carl Baudenbacher, som mente Høyesteretts praksis undergraver EØS-avtalen. (Aftenposten 21.20.2013)

Schengen uten grensekontroll

Gjennom tilslutningen til Schengen-avtalen er grensekontrollen for personer mellom Norge og de fleste EU-landene avskaffet. Den første samarbeidsavtalen ble undertegnet allerede i 1996. Amsterdam-traktaten fra 1997 integrerte Schengen-reglene formelt i EU, og det ble gjort en rekke endringer. Dette førte til at samarbeidsavtalen med Norge (og Island) måtte reforhandles. En ny avtale kom på plass i 1998 og ble godkjent av Stortinget året etter. Avtalen trådte i kraft i 2001. Schengen-avtalen var politisk omstridt, og særlig blant de EU-kritiske partiene var det motstand mot å inngå en så omfattende avtale med EU.

Schengen-regelverket har stor betydning for vilkårene for organisert kriminalitet – og mulighetene til å bekjempe den – også innenfor arbeidslivet. Ved siden av den skjerpede ytre grensekontrollen, altså mot land utenfor Schengen, er avtalens rasjonale felles regler for passering av de indre grensene. Borgere i Schengen-landene, samt alle tredjelandsborgere med gyldige innreise-dokumenter, skal kunne reise fritt i hele Schengen-området uten å bli underlagt personkontroll ved landegrensene. Schengen-området omfatter alle EU-landene unntatt Storbritannia, Irland, Kypros, Bulgaria og Romania, samt EFTA-landene Norge, Island, Liechtenstein og Sveits.

Innenfor Schengen-området er det samtidig etablert felles regler for politi-samarbeid og utlevering av kriminelle, samt et felles informasjonssystem for politi- og påtalemyndigheter. Siden Maastricht-traktaten ble inngått for drøyt tyve år siden, har EU bygget ut et omfattende regelverk for justis og innenriks (justice and home affairs). Samarbeidet omfatter blant annet et utstrakt politi- og påtalesamarbeid, felles regler for yttergrensekontroll, intern passfrihet, en stadig mer integrert innvandringspolitikk (asyl, visum m.m.), harmonisering av strafferegler og straffeprosess og flere former for sivilrettslig samarbeid. Dette er områder som tradisjonelt har vært regnet til kjernen av nasjonal suverenitet og myndighetsutøvelse. Samarbeidet har mer og mer blitt løftet inn i EUs traktatverk og institusjonelle system – og dermed omdannet til overnasjonal EU-rett. Norge har, i tillegg til Schengen-avtalen, inngått flere bilaterale avtaler om politi- og påtalesamarbeid med EU. Herunder deltagelse i det europeiske politikontoret Europol. Utenlandsk politi kan forfølge antatte forbrytere inn i Norge og pågripe dem.

«Økt bevegelse av kriminelle bander»

Etter å ha fremhevet de praktiske fordelene ved avviklingen av personkontrollen, fastslår Europautredningen: «Skyggesiden er at det også har medført økt bevegelse av kriminelle bander.»⁷ Det er en viktig erkjennelse. Opphevelsen av grensekontrollen – sammen med adgangen til fritt å søke arbeid og studere i hele EØS og teknologiutviklingen – har på 2000-tallet gjort det langt enklere å utøve kriminell virksomhet over landegrensene. Selv om det er vanskelig å måle en isolert virkning av Schengen-avtalen, er det liten tvil om at avviklingen av person-kontrollen har gjort hverdagen enklere for de kriminelle – og utfordringene større for politiet. Allerede for ti år siden fastslo Europol at:

Organisert kriminalitet utnytter sine mulig-heter i en utvidet europeisk union med mindre intern grensekontroll, ved å høste gevinster fra aktivitet på tvers av landegrensene.⁸

Kripos har også flere ganger uttrykt bekymring over økt organisert kriminalitet i Schengen-området.⁹ Schengen er av avtalens tilhengere blitt fremstilit som et nødvendig redskap i kampen mot organisert kriminalitet. På mange måter er det imidlertid Schengensystemet selv som har skapt en situasjon som gjør mer omfattende, ressurskrevende politiinnsats nødvendig.

Desto mer paradoksal blir situasjonen, når mange av de tiltakene som skal kompensere for avviklingen av grensekontroll, har vist seg å true personvernhensyn og menneske-rettigheter. Informasjonsutveksling mellom politi- og utlendingsmyndigheter står sentralt gjennom Schengen Information System (SIS), visainformasjonssystemet VIS og fingeravtrykksbasen Eurodac. Prümavtalen øker mengden data som skal utveksles ytterligere. Hvis fingeravtrykket ditt lagres av politiet i Norge, vil det i prinsippet være tilgjengelig i alle Schengens medlemsland. Datasystemer er mindre sikre, og mer sårbare for misbruk, desto flere som har tilgang til dem. Når ekstremt sensitiv informasjon som fingeravtrykk og DNA deles mellom alle Schengen-landene, forutsettes det et strengt fokus på personvernkontroll.

En rekke organisasjoner som arbeider for personvern og datasikkerhet, med britiske Statewatch i spissen, har karakterisert SIS som en trussel mot personvernet. Dette handler både om datakvalitet og tilgjengelighet. Når innregistrering av nye filer er mulig ved en halv million terminaler i alle Schengens medlemsland vil det nødvendigvis være ulik praksis for registrering mellom medlemslandene, og fare for at menneskelig svikt fører til at uriktige opplysninger blir registrert. Når det gjelder tilgjengeligheten av informasjonen i systemet finnes det utstrakte muligheter for misbruk av opplysningene. En halv million terminaler innebærer at flere millioner polititjenestemenn og grensevakter har tilgang til sensitiv informasjon om svært mange mennesker.

Farlige forbundsfeller

De Facto er i sin rapport tydelig på at det er en sammenheng mellom EØS-avtalen og problemene i arbeidslivet:

I rapporten dokumenterer vi at angrepene på lønns- og arbeidsvilkårene er en direkte følge av EØS-avtalens fri flyt-regime og EU/EØS-rettens prinsipp om at fri bevegelighet skal prioriteres foran beskyttelse av arbeidstakerne.¹⁰

Selv om det er erfart et økende problem med grensekryssende kriminalitet i Norge etter EUs østutvidelse, er det ikke gjort noen systematisk gjennomgang av hvordan Schengen-avtalen har virket spesifikt på kriminalitet i arbeidslivet. Det er imidlertid ingen forhold som tilsier at arbeidslivet skulle være unntatt fra den generelle tendensen med en forsterking av organisert og grensekryssende kriminalitet. Aftenposten har for eksempel nylig avdekket det som trolig er organisert hvitvasking av betydelige midler i malerbransjen gjennom en rekke oppslag nå i høst.¹¹

Prinsippene i både EØS- og Schengen-avtalen trekker i én og samme eskalerende retning, som også er erfart i praksis:

• Økende migrasjon av arbeidskraft, inkludert utstasjonerte arbeidere.
• Økende etablering av mer eller mindre fiktive firma for næringsvirksomhet.
• Økende grensekryssende kriminalitet.

Uten Schengen-avtalen ville EØS-borgere fortsatt ha samme rett til å søke arbeid i Norge, men personkontrollen ved grensen kunne reetableres. Dette alene ville selvsagt ikke stanse grensekryssende kriminalitet, men ville både ha en avskrekkende effekt og gi faktiske kontrollmuligheter som man ikke har i dag. Omvendt, i en situasjon uten EØS og med Schengen, kunne mulighetene for å drive næringsvirksomhet i gråsonen begrenses kraftig gjennom nasjonalt regelverk, og motivasjonen for å utnytte den frie grensepasseringen inn til Norge ville bli mindre.

Kombinasjonen av EØS-avtalens deregulering av arbeidslivet i Norge sammen med Schengen-avtalens avvikling av grensekontroll er gjensidig problemforsterkende. Dette gjør avtalene til farlige forbundsfeller – «partners in crime», om man vil, i norsk arbeidsliv.

Unntak og handlingsrom

Norge er i Schengen ikke fullstendig av-skåret fra å foreta personkontroll, men vilkårene for annet enn ren stikkprøvekontroll er svært strenge. Grensekontrollen kan bare gjeninnføres for et begrenset tidsrom, og må være begrunnet i trusler mot landets sikkerhet og orden eller i særskilte situasjoner der kontrollen ved Schengens yttergrenser ikke er ivaretatt. EU-kommisjonen må varsles på forhånd, og man må konsultere med de andre Schengen-landene.12 Norge har i forbindelse med Nobel-pris-utdelinger og etter 22. juli-terroren i 2011 benyttet denne unntaksprosedyren. Kontrollen har i alle tilfeller vært avviklet etter få dager. Juridisk er det tvilsomt om kriminaliteten i arbeidslivet kan begrunne bruk av unntaksbestemmelsen. Det skal mye til å påvise at problemene er en trussel for samfunnsordenen, og årsakssammenhengen med manglende grensekontroll må også dokumenteres. Politisk er derimot dette et mulig virkemiddel, og den periodevise bruken av grensekontroll i ulike EU-land har handlet mer om politikk enn juss.

EØS-avtalen har også en beskyttelses-klausul i artikkel 123, som tillater nasjonale reguleringer som normalt er forbudt ut fra prinsippene om fri bevegelse. Denne klausulen – som blant annet gjelder situasjoner med «alvorlig indre uro som truer den offentlige orden» – er imidlertid aldri benyttet, og det er lite som tyder på at den vil få praktisk betydning. Langt viktigere er det såkalte handlingsrommet i EØS. Både i måten EØS-direktiver gjøres til norsk rett og måten EØS-regler praktiseres på av myndigheter og domstoler, er det en stor grad av skjønn.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er at praktiseringen av reglene i EU og EFTA-landene ut fra EØS-avtalen kan utvikle seg i ulike retninger. Selv om utgangspunkt er at bestemmelsene skal forstås likt, jf. den såkalte homogenitetsmålsetningen som uttrykkes i EØS-avtalens artikkel 6. Her tas det et eksplisitt forbehold for den «fremtidige utvikling av rettspraksis», altså domsavgjørelser etter 2. mai 1992 da EØS-avtalen ble undertegnet. Det fremgår også av Avtale om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA-avtalen) artikkel 3 samt EØS-avtalens artikkel 105-106 at EFTA-domstolen ikke er bundet av EU-domstolens nye praksis. Det er en målsetning at fortolkningen skal være ensartet og man skal utveksle opplysninger om hverandres dommer, men det er ingen absolutte bindinger om lik praksis. EFTA-domstolen skal gjøre sine egne vurderinger ut fra kildene som foreligger, jf. uttrykket «med full respekt for domstolenes uavhengighet» i EØS-avtalens artikkel 106.

Finnes det en løsning innenfor EØS?

Selv om det foreligger et juridisk handlingsrom som politisk bare stykket og delt er forfulgt, ikke minst gjennom unnlatelsen av å bruke den avtalefestede vetoretten mot særskilt problematiske regelverk som tjeneste-direktivet og vikarbyrådirektivet, er det vanskelig å se for seg en betydelig skjerpet nasjonal regulering av arbeidslivet innenfor dagens EØS-avtale.

Ett eksempel på at EØS-avtalen har amputert et nasjonalt tiltak mot arbeidslivskriminalitet er overvåkingsorganet ESAs inngripen overfor krav til offentlige anbud. I tråd med Norges forpliktelser i ILO-konvensjon nr. 94 endret den rødgrønne regjeringen i 2008 forskriften til loven om offentlige anskaffelser slik at oppdragsgiver skal stille krav om at arbeidstakere hos både leverandører og underleverandører ikke har dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtaler, eller det som er normalt for sted og yrke. Etter krav fra ESA endret regjeringen i 2011 forskriften slik at at henvisningen til «det som er normalt for vedkommende sted og yrke» ble fjernet. Pålegget svekket virkningen av tiltaket, ettersom det i praksis kan være stor forskjell på minstetariff og gjengs lønn.

Transportnæringen er blant de delene av arbeidslivet som er særlig hardt rammet av EØS-avtalen. Grensekryssende transport er nesten fullstendig overtatt av utenlandske sjåfører, ofte så dårlig betalt at det er sosial dumping.¹³ Kabotasjekjøring, transport mellom steder i et annet land enn transportøren hører hjemme, er blitt omfattende. Det er i utgangspunktet ikke tillatt i Norge, men transportører fra EØS-land kan lovlig kjøre tre kabotasjeturer innen én uke, før man må kjøre ut av landet. EU-kommisjonen ønsker å fjerne alle begrensninger for kabotasjekjøring, og det er trolig bare et spørsmål om tid før Norge vil møte krav om videre liberalisering i EØS-avtalen. I stedet for et forbud, som burde være enkelt å håndheve, pålegger EØS-avtalen et system som er langt vanskeligere å håndheve. I praksis ser vi at kontrollen er svak, og det eksakte omfanget av ulovlig kabotasje uavklart.

Ut fra de opplevde problemene med blant annet kabotasjekonkurranse, sosial dumping og ulovlig virksomhet, har Transportarbeidetforbundet trukket den konklusjonen at en løsning på problemene ikke er mulig innenfor EØS-avtalen. Forbundets landsmøte i januar 2014 vedtok enstemmig et krav om oppsigelse av dagens avtale. I vedtaket heter det at Transportarbeidetforbundet vil arbeide for:

At Norge sier opp dagens EØS-avtale. En stadig strøm av EU-direktiver og EØS-regler utgjør en trussel mot norske faglige rettigheter, f. eks. vikarbyrådirektivet, postdirektivet, kabotasjereglene og Jernbanepakke 4.¹⁴

                       

Noter:

1. Rapporten «De nordiske aftalemodeller i åbne markeder – udfordringer og perspektiver». NordMod 2030, delrapport 9, 2014.
2. Mot et tredelt arbeidsliv. Norsk arbeidsliv ti år etter øst-utvidelsen av EU. De Facto, Rapport 4:2014.
3. Ibid, side 10.
4. Kilde: Eurostat. 2013-tall.
5. De Facto Rapport 4:2014, side 6.
6. Ibid, side 5.
7. NOU 2012:2 Utenfor og innenfor, side 701.
8. Europols årsrapport 2005 om organisert kriminalitet, forordet.
9. Se for eksempel VG 04.03.2006.
10. De Facto Rapport 4:2014, side 5.
11. Se for eksempel «Politiet: Slik er «edderkoppens» svarte nettverk», Aftenposten 31.10.2014.
12. Schengen grensekodeksen, 2006, del II.
13. De Facto Rapport 4:2014, side 43-44.
14. «Vil si opp EØS-avtalen», 29.01.2014, http://www.transportarbeider.no/kunder/ntf/cms.nsf/pages/vi-si-opp-es-avtalen

Årets værste

«For de som er opptatt av språk og hvordan språkbruk kan virke inn på politiske prosesser, vil jeg anbefale å følge med på den langtløpende debatten om norsk asylpolitikk. Ett av de sentrale frontavsnittene er nemlig kampen om ordene.

Nylig begikk justisminister Anders Anundsen det som av mange blir oppfattet som årtiets språklige kjempeblunder, da han hasteinnkalt av Venstre, stående på teppet i Stortinget, ordla seg slik:

«Det var ikke meningen å tømme hele lageret av lengeværende barn!»

Mange reagerte sterkt, og med rette! Også Arbeiderpartiets Hadia Tajik twitret:

«Me har ein justisminister som snakker om lageret av asylbarn … Prikk, prikk, prikk!»

(Karl Eldar i Radikal Portal 21. desember)

Streik

28. januar går de tre fagorganisasjonene LO, Unio og YS ut i en historisk felles streik mot regjeringas arbeidslivspolitikk. Til sammen representerer de 1,5 millioner ansatte.

TISA

Rødt har aksjonsdag mot TISA 7. februar, på over 40 steder.

Landbruk

«Fjerne investorer kan heretter få tilskudd av staten til å drive gårdsbruk, besluttet regjeringen 19.12.2014, skriver ABCnyheter.

Regjeringen endret i dag forskriften om produksjonstilskudd til landbruket, slik at også gårdsbruk eid av selskaper uten tilknytning til bonden, kan få statlige tilskudd, advarer Norges Bondelag.

I den nye forskriften fra Sylvi Listhaugs (FrP) Landbruks- og matdepartement, er restriksjonene mot å yte tilskudd til andre enn bonde-eide gårdsbruk, fjernet.

– Dette er dramatisk. Vi er på vei mot leilendingssystemet igjen, sier generalsekretær Per Skorge i Norges Bondelag til ABC.»

 

Store norske leksikons omtaler av liberalismens historiske forgrunnsfigurer er misvisende fordi «negative» historiske fakta er utelatt.

En tungt dokumentert italiensk avhandling trekker frem i lyset de mørklagte sidene ved liberalismen slik den ytret seg i politisk teori og praksis.

Willy Dahl lektor ved Bergen Katedralskole 1958–63, forskningsstipendiat 1963–65, universitetslektor, senere førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo 1965–76, professor ved Universitetet i Trondheim 1977–81 og ved Universitetet i Bergen 1982–94. Viktigste publikasjoner Stil og struktur (1965, siste utg. 1995), Norges litteratur I–III (1981–89), Arnulf Øverland (1989) og Fortellingen om Bergen (2000).

Hvor mye kan vi stole på leksika? For eksempel Store norske, som er lagt ut på nettet til fri bruk, og opplyser om seg selv at det er «redigert av fagfolk» og er «vitenskapelig fundert»?

Jeg spør fordi jeg nylig har lest en bok om visse former for samfunnsøkonomi, sett i historisk perspektiv, mer om den nedenfor. Den gav meg noen tankevekkende opplysninger om flere av de store navnene i statsvitenskap, filosofi og politisk økonomi. Så sjekket jeg Store norske for å se hva man der mener norsk allmennhet trenger å vite om disse navnene.

Først om John Locke, engelsk filosof og politisk teoretiker (1632–1704). Artikkelen begynner med å karakterisere ham som «grunnleggeren av den engelske erfaringsfilosofi eller empirisme», og fortsetter med en klar og lettfattelig ugreiing om hva dette egentlig betyr. Dét er imidlertid ikke det jeg leter etter. Locke hadde nemlig også en annen side. Han er, ifølge leksikonet,

også et av de store navn i den politiske tenknings historie. Med Two Treatises of Government (1690) fremstår han som talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse […]. Han bygger sin politiske filosofi på tanken om en samfunnspakt og prinsippet om fordeling av den politiske makt i samfunnet på flere instanser. Folkesuverenitet og rettssikkerhet er viktige begreper for ham. […] Hans politiske ideer fikk direkte betydning for statsforfatningen i det nydannede Amerikas forente stater. […] Alt i alt var han en av de store banebrytere for opplysningstidens og liberalismens ideer. […]

Artikkelen er skrevet av Lars Fr. Svendsen, født 1970, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i den konservative «tankesmien» Civita.

Mitt neste søk gjaldt Adam Smith (1723–1790), et navn vi ofte møter i dagens politiske og økonomiske debatt, frihandelens og «markedets» første store teoretiker. Etter noen biografiske opplysninger begynner omtalen med å presentere

hans epokegjørende verk An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Dette utmerker seg ved stor klarhet i fremstillingen og ble i lang tid et utgangspunkt for videre samfunnsøkonomisk forskning. I sitt verk fremhevet Smith arbeidet som kilde til et lands velstand, og som den første pekte han på den sentrale betydning arbeidsdelingen har for produktiviteten. Smith mente at en forutsetning for at arbeidsdelingen kunne virke, var økonomisk handlefrihet. Når hver enkelt handlet ut fra sin egeninteresse, ville konkurransen som en «usynlig hånd» lede utviklingen mot en harmonisk tilstand til beste for alle. På dette teoretiske grunnlaget stilte liberalistene krav om næringsfrihet innad og frihandel utad. […]

Denne artikkelen er skrevet av Gerhard Stoltz (1923–1991), professor i samfunns-økonomi ved Norges Handelshøyskole fra 1962.

Om begge disse leksikonartiklene gjelder det at det som står, er korrekt. Det er bare det at det mangler noe i dem begge. Her kommer et supplement.

John Locke, denne «talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse», eide aksjer i «Royal African Company», som drev med transport av slaver fra Afrika til Amerika. Ikke uventet var han i sine teoretiske skrifter en varm forsvarer av slaveriet i de britiske koloniene – av slaveeiernes «absolutte rett» over sin «eiendom». Det samme gjaldt for de hvite som koloniserte Amerika, og som møtte motstand fra urbefolkningen. Indianerne kjente ikke begreper som arbeid, eiendom og penger. Områdene de bodde i, var ukultivert land og derfor etter de hvite inntrengernes mening åpent for sivilisering: Guds vilje omfattet arbeid og privat eiendom, og han ønsket sikkert ikke at den verden han hadde skapt, skulle forbli ukultivert felleseie. Indianere som satte seg til motverge, kunne som vanlige kriminelle liknes med «ville beist», og det var enhver manns rett å utrydde disse rovdyrene som truet hans eksistens. Mente Locke.

Hva så med Adam Smith?

Om ham visste jeg på forhånd at de som i dag har ham som sosialøkonomisk husgud, burde ha lest litt mer av hans sosialfilosofiske skrifter (Theory of Moral Sentiments, 1759), der han vektlegger etiske begreper som «sympati» og «ansvar». Men omtalen av ham trenger enda litt mer supplement.

I motsetning til Locke var Smith kritisk til slaveriet som institusjon. Han var også fullt klar over at underklassen i England ikke levde under særlig bedre forhold enn slavene i Amerika. Men det er noe underlig inkonsekvent i hans tanker om hvordan disse forholdene kunne bedres. Det å få bukt med slaveriet, ville sannsynligvis være lettere for en eneveldig, despotisk statsmakt enn for en «fri regjering» basert på valgte representanter – fordi en lovgivende forsamling bestående av slaveeiere aldri ville komme til å vedta noen lov som stred mot deres egne økonomiske interesser. Han lovpriste England som frihetens høyborg – men overså det faktum at det var engelske foretak som var mest effektive når det gjaldt transport av slaver fra Afrika til Amerika. Smith kunne også se at forholdene i landets gruver og i «arbeidshusene» var utålelige – men han trakk ikke den slutning at denne underklassen burde få noen politisk makt: På grunn av det harde, ensformige arbeidet ble en lønnsarbeider i alminnelighet «så dum og uvitende som det var mulig for et menneskelig vesen å bli», og følgelig ute av stand til å delta i et rasjonelt ordskifte. Det måtte ikke være tillatt for arbeidsfolk å slutte seg sammen i foreninger for å øve press på arbeidskjøperne – ja, også organiserte hjelpekasser for fattige, syke, enker og foreldreløse burde forbys ved lov. Slikt ville nemlig være «konspirasjoner mot offentligheten». – Intet måtte hemme det frie markeds «usynlige hånd»!

Like interessant er artikkelen om Alexis de Tocqueville (1805–1859). Store norske presenterer ham som «Fransk politiker, historiker og samfunnsforsker», «i ettertiden mest kjent for sine banebrytende historiske og samfunnsvitenskapelige arbeider». Et av de viktigste arbeidene hans er De la Democratie en Amerique, som kom ut i 4 bind 1835–40.

Og så står det ikke mer om det verket. Her trengs det utfylling:

De fire bindene er en lang lovprising av det politiske systemet i USA, slik Tocqueville hadde opplevd det etter en reise i landet i 1830-årene: folkesuvereniteten, de frie valgene, rettssikkerheten, pressefriheten. Korrekt og positivt, alt sammen hvis man ser bort fra det faktum at verken de importerte, svarte slavene eller den indianske urbefolkningen hadde noen glede av dette demokratiet.

Tocqueville var ikke blind, han så nok dette – men han valgte å skildre styringssettet i USA som demokratisk modell. Dermed styrte han unna den logiske selvmotsigelsen i et frihetsbegrep som bare skulle gjelde for en utvalgt del av befolkningen. Når det gjaldt den hvite manns rett til å erobre og kolonisere indianernes land, delte han den vanlige holdningen i samtiden – det at disse territoriene var «tomme», og at det var erobrernes plikt å sivilisere dem. At dette medførte individuelle og sosiale tragedier blant urinnvånerne, var beklagelig, men nødvendig.

Den samme holdningen kom til uttrykk hos politikeren Tocqueville en mannsalder etterpå, da Frankrike var i gang med å kolonisere på den andre siden av Middelhavet – i Algeria. Han viste til «den amerikanske modellen»: Arabere som gjorde motstand, måtte slås ned. De måtte ikke få utvikle større byer eller bosetninger, og de skulle straffes kollektivt hvis de drepte europeiske nybyggere. Ulike lover skulle gjelde for de to folkeslagene.

Straks vi har brukt vold i storformat, i erobringen, må vi ikke vike tilbake for de mindre formene for vold som er absolutt nødvendige for å konsolidere stillingen.

I Store norske handler mesteparten av artikkelen, forfattet av Ole T. Berg, om Tocquevilles sjelsliv: Han gled inn i melankoli etter hvert som den industrielle utviklingen med nødvendighet førte til at «tradisjonelle verdier som aristokrati, ære, lokalfølelse, religion og kulturell variasjon gikk til grunne.»

Kontra-historie med fortiete fakta   

Den boken som har fortalt meg dette, bærer i den engelske oversettelsen tittelen Liberalism. A Counter History. Den er skrevet av Domenico Losurdo, født 1941. I Wikipedia opplyses det om ham at han er en «Italian philosopher, historian, political theorist and Marxist intellectual». På engelsk kom boken ut i 2011 og nå, i 2014, som paperback. Den er ikke essayistisk synsing; alle fakta, alle sitater er belagt med bibliografiske henvisninger i god vitenskapelig tradisjon.

Losurdo åpner med et lengre definisjonskapittel om dette mangetydige ordet «liberalisme». Deretter følger først kapitler om liberalismen og negerslaveriet, og om vilkårene for den hvite, britiske underklassen i liberalismens gjennombruddsår. Så følger han liberalistisk teori og praksis opp gjennom 18- og 1900-tallet i flere europeiske land og – særlig – i USA. Gjennomgangstemaet er at den økonomiske liberalismen i både utspring og fortsettelse er en politisk teori for overklassen, sterkt forbundet med forestillingene om den hvite rasens overlegenhet, og at demokratiet som vi kjenner det, er kjempet igjennom mot overklassens interesser.

Vår egen historie byr på en interessant parallell: Flere historikere har i år kritisert påstandene om at 17. mai-grunnloven fra 1814 var et gjennombrudd for demokratiet. Tvert imot gjaldt det for fedrene på Eidsvold å sette grenser for folkelig innflytelse; kampen for allmenn stemmerett var ikke over før i 1913.

Det er, selvfølgelig, ikke bare Locke, Smith og Tocqueville som får historikerens kritiske lys rettet mot seg. En lang rekke av liberalismens forgrunnsfigurer – blant andre Jeremy Bentham – får også mindre flatterende sitater hentet frem. Litt bedre går det med John Stuart Mill (1806–1873). Han var erklært motstander av slaveriet, og en forkjemper for kvinnesaken. Men det er tydelige innslag av rasetenkning hos ham – hvite, vestlige folkeslag er andre overlegne. I liberalismens og frihandelens ånd forsvarte han britenes opiumskrig mot Kina – mer om dét nedenfor.

Slaveriet, og holdningen til indianerne, hadde sine forsvarere godt oppover på 1800-tallet – og i politisk praksis. Her kan det være nyttig å se nærmere på to dokumenter som ofte nevnes blant inspirasjonskildene til den norske grunnloven av1814.

I den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 het det i åpningssetningen at «All men are created equal». Dette ble vedtatt av en forsamling som for en stor del bestod av slaveeiere. Går vi så til grunnloven, konstitusjonen av 1787, finner vi at den skjelner mellom «free persons» i motsetning til «all other persons». Denne siste kategorien omfattet naturligvis slavene. I fortsettelsen blir denne kategorien kalt «persons held to Service and Labour». Hvis slike «personer» rømte over grensen til en annen stat, var det en plikt å levere dem tilbake til den som hadde krav på deres tjenester. En slave var nemlig en fri manns eiendom. Og eiendomsretten var grunnlovfestet. Ordet «slave» ble ikke brukt i konstitusjonen – en språklig fiffighet som dekker over det forhold at begrepet «men» – mennesker – slett ikke omfattet alle mennesker. De politiske og økonomiske rettighetene var forbeholdt den sosiale eliten. Den skulle styre landet etter Lockes maktfordelingsprinsipp, med skiller mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. Og ordet, retten til å uttrykke meninger, var fritt – for eliten.

USAs tredje president (1801–1809) var Thomas Jefferson. Han «hadde en stor del av æren for utformingen av den amerikanske uavhengighetserklæringen», heter det i Store norske, som også forteller at han «var ikke bare en tradisjonsskapende politiker», men også «en betydelig tenker og vitenskapsmann». Det står ikke at en av hans tanker var at sameksistens mellom svarte og hvite på likeverdig grunnlag var umulig; noe sånt ville stride mot «de reelle forskjeller som naturen har skapt», og ende med at en av rasene ble utryddet.

Andrew Jackson var den syvende president i rekken (1829–37). Som general beseiret han seminole-indianerne i Florida i 1818, og hans presidenttid «betegnet et systemskifte i amerikansk politisk liv og en demokratisering av det amerikanske samfunn», heter det i Store norske. Det står ikke at han var slaveeier, at han ville deportere og desimere indianerne, eller at han gav postvesenet ordre om ikke å distribuere skrifter som gikk inn for å avskaffe slaveriet.

Naturligvis er det ikke bare i USA vi finner eksempler på at den herskende klasse med frihetens banner vaiende, undertrykket og utbyttet sine medmennesker. England var i en lang periode et eksempel på den mest flagrante dobbelmoral. På 1800-tallet var slaveri forbudt i moderlandet, men tillatt i koloniene rundt om i verden. En spesiell gruppe sjøfolk levde under rene slaveforhold: de som var «presset» til tjeneste om bord på orlogsfartøyene. For å sikre imperiets interesser rundt om i verden måtte man bygge opp en krigsflåte som ble verdens største og kraftigste – så stor at det var umulig å skaffe mannskap til alle på fri-villig basis. Løsningen ble å bruke tvang: I havnene kunne nesten hvem som helst fra de lavere samfunnsklasser med makt bli ført om bord i krigsskipene for så å gjøre tjeneste i mange år, under en brutal disiplin som var langt verre enn den som de fleste svarte slavene i de amerikanske koloniene måtte tåle. Denne ordningen ble innført alt på slutten av 1600-tallet. Den opphørte i praksis etter napoleonskrigene, i 1815, står det å lese på informasjonssidene til Royal Naval Museum Library. Da er det litt merkelig at den britiske orlogskapteinen Frederic Marryat (1792–1848) i 1822 gav ut brosjyren Suggestions for the Abolition of the Present System of Impressment in the Naval Service.

 Minnene om kolonimaktenes forbrytelser mot menneskeheten er politiske faktorer den dag i dag. For de som styrer kinesisk utenrikspolitikk, er Opiumskrigen ikke glemt. Store norske igjen:

Opiumskrigen, navn på krigen mellom Storbritannia og Kina 1839–42. Den direkte foranledning var den illegale handel som bl.a. britene drev med opium i Kina, og krigen startet da kineserne beslagla et stort opiums-parti som tilhørte en britisk kjøpmann. Kina led nederlag og ble ved freden i Nanjing tvunget til å avstå øya Victoria (Hong Kong) til Storbritannia, samt åpne fem havner for utenlandsk handel: Guangzhou (Kanton), Shanghai, Xiamen (Amoy), Fuzhou og Ningbo. Kina måtte også betale krigsskadeerstatning. Opiumskrigen var den første i en rekke begivenheter på 1800-tallet som åpnet Kina for utenlandsk handel og vestlig inn-flytelse.

Den store liberaler John Stuart Mill forsvarte denne imperialistiske «begivenheten»: Kinesernes innførselforbud var imot frihandelens prinsipper og krenket kjøpernes rettigheter! Det sjenerte ham altså ikke at markedsideologien ble innført med kanoner. Kineserne var jo et tilbakestående folkeslag.

Når man leser Liberalism, blir det lettere å forstå den mistro og det hat som «Vesten» i dag møter i det som vekselvis kalles «ut-viklingslandene» og «den tredje verden» – mistroen og hatet som er bakgrunnen for det som vestlige politikere og presse kaller «ekstremisme» og «terrorisme».

De fleste konkrete opplysningene i boken om elendigheten som slavene og «de lavere klasser» levde under, er kjent fra før. Likevel er det en rystende opplevelse å oppleve dem samlet og paradert, som konkrete vitnesbyrd om den råskapen og ufølsomheten som må ha dominert hos svært mange hvite mennesker i «den vestlige verden», – folk som altså holdt eiendomsretten hellig og erklærte seg som forkjempere for demokrati og frihet.

Selektiv folkeopplysning   

Så kan vi igjen vende tilbake til Store norske. Eksemplene ovenfor – Losurdu har mange flere – viser at artiklene om filosofer og samfunnsøkonomer i Store norske er skrevet etter pop-prinsippet räkna de lyckliga stunderna blott. Da kan man spørre: Hvorfor har forfatterne levert fra seg slike ufullstendigheter?

De har selvfølgelig hatt kjennskap til det som jeg har kalt «utfyllende opplysninger»; noe annet er utenkelig når det gjelder skolerte fagfolk som har fått oppdragene fra redaksjonen av vårt største og mest representative leksikon. Vi kan også uten videre se bort fra den mulighet at de har underslått disse opplysningene for å la liberalismen fremstå i et så flatterende lys som mulig. Mangt kan sies om liberalistiske akademikere, men de fusker ytterst sjelden med kontrollerbare fakta.

Da gjenstår bare én mulig forklaring: Den at plasshensyn – artiklene måtte nødvendigvis komprimeres – har ført til at de bare har tatt med det som de synes er det viktigste ved de biograferte. Og slik sett har de gjort jobben: Artiklene er – la meg si det en gang til – korrekte så langt de rekker. Det er disse teoriene og lærebygningene som har hatt mest gjennomslag i praktisk politikk og faglig diskusjon.

Dreier det seg da bare om tilfeldigheter, det at to sosiale fenomener – liberalisme og undertrykkelse – opptrer samtidig? Eller kan råskapen til Locke forklares som et utslag av en samtid som var mer barbarisk enn vi kan forestille oss i dag? Rasetenkningen som var så utbredt i liberale kretser på 1800-tallet – er det så enkelt at disse politiske tenkerne var barn av sin tid, med dens begrensinger (les: at de ikke visste bedre …).

Nei. Det fantes de som tenkte anner-ledes. Det fantes motkrefter i samtiden. De kom fra to ulike hold: sekulære, radikale tenkere, og fra religiøse kretser – særlig da fra kristelige miljøer utenfor den mer offisielle form for kirkelighet.

Kvekerne, det avvikende protestantiske trossamfunnet som ble grunnlagt i England ca. 1650, var motstandere av alle autoriteter, og konsekvente pasifister. De nektet militærtjeneste og brukte kreftene på humanitært arbeid for forfulgte av alle slag. Naturligvis var de også motstandere av slaveriet; det var mot Guds vilje. Baptister og metodister pådrog seg myndighetenes vrede da de i 1820-årene misjonerte i Britisk Guyana og på Jamaica: Når slavene ble konvertert til kristendommen, fikk de en kultur, en bevissthet og en mulighet for sammenkomster som var uforenlige med den de-humaniseringen som kolonistene representerte. Altså hadde misjonærene skylden. I en svart revolt i Guyana i 1823 ble tre hvite drept; myndighetene innførte unntakstilstand og slaktet 250 slaver. Predikanten John Smith ble dømt og henrettet. På Jamaica brøt det i 1831 ut en revolt som ble kalt «Baptistkrigen». Kolonistene reagerte med å piske, torturere og skyte hundrevis av slaver, og engelske misjonærene ble arrestert, trakassert og ydmyket. På Barbados ødela kolonistene kirker og prøvde å organisere pogromer mot metodistmenigheten. Da gikk de for langt; over hele England protesterte det kristne samfunnet og forlangte effektive tiltak mot kolonistene som holdt negre som slaver, og forfulgte kristne. Disse hendelsene var medvirkende til at opinionen snudde også i det politiske miljøet i England. Der resonnerte man også pragmatisk: skulle flere svarte revolter «nedenfra» unngås, måtte slaveri bli forbudt ved lov.

Den berømte ordbokredaktøren Samuel Johnson (1709–1784) ironiserte: «How is it that we hear the loudest yelps for liberty from the drivers of negroes?» Granville Sharp (1735–1813) publiserte i 1769 den første offentlige kritikken av slaveriet i pamfletten A Representation of the Injustice and Dangerous Tendency of Tolerating Slavery. Med utgangspunkt i en annonse i New York Journal, som indikerte at en svart kvinne og den treårige datteren hennes kunne bli solgt separat, som om de var ei ku og en kalv, konkluderte Sharp med at man ikke måtte la seg villede av «theatrical bombast and ranting expressions in praise of liberty» fra de amerikanske slaveholder-rebellene. Den engelske teologen, filosofen og økonomen Josiah Tucker (1713–1799) fikk av Karl Marx i Das Kapital attesten:

           Bortsett fra at han er prest og Tory, er han en hederlig mann og en kompetent politisk økonom.

Tucker var en skarp kritiker av Englands dominerende rolle i slavehandelen:

We […] the boasted Patrons of Liberty, and the professed Advocates for the natural Rights of Mankind, engage deeper in this murderous Traffic than any Nation whatever.

I rekken av radikale kritikere av slaveriet og særlig det liberalistiske Englands rolle i denne institusjonen, finner vi også moralfilosofen Immanuell Kant (1724–1804).

I traktaten Zum ewigen Frieden (1795, oversatt til engelsk allerede året etter), hevdet han at det var England som representerte slaveri og barbari.1

I Das Kapital bruker Marx en mengde konkrete opplysninger om tilstanden i slavestatene og i arbeiderklassen i Vesten som eksempler på det han kalte «borgerskapets råskap». Slik føyer også han seg inn i rekken av sekulære humanister som ordla kritikken mot liberalismens utsvevelser. Men Losurdo er ikke ukritisk mot Marx. Han følger ham et godt stykke på vei, men mener at Marx så for positivt på politiske revolusjoner der borgerskapet frigjorde seg fra føydalismen: Den politiske, amerikanske revolusjonen i 1776 påskyndet indianernes tragedie, og den skapte en stat som legitimerte det å legge slaver i lenker.

Det hvite, frie overmenneske

Igjen og igjen finner vi at det liberalistiske tenkesettet, fra Locke til Stuart Mill og enda lenger, rommer forestillinger om elitens rett til å herske (og nyte frihetens goder). I politisk praksis i Vesten, og i liberalistisk teori i tiden frem mot den første verdenskrigen finner vi en rasetenkning og voldsforherligelse som fikk full utfoldelse i nazistenes teori og praksis noen få årtier etter. Theodore Roosevelt (1858–1919), USAs 26. president (1901–1909), han som så koselig er avbildet på et norsk sigarettmerke (Teddy), skrev i 1894 en generell advarsel til «mindreverdige raser»:

Hvis en av dem skulle angripe den «høyt-stående» rase, ville den (= de hvite) ha rett til reagere med en utryddelseskrig med det formål å drepe menn, kvinner og barn.

For 1800-tallets liberalere var det imidlertid ikke bare ikke-vestlige folkeslag som var mindreverdige. Heller ikke den hvite underklassen i Vesten, de eiendomsløse, var «verdig friheten». Man kunne ikke slippe «massene» inn i det gode selskap. Det kunne ikke komme noe godt fra den ukultiverte, uopplyste og rå allmuen. Igjen er det grunn til å minne om at den formen for folkestyre som eidsvollsfedrene instituerte i 1814, begrenset stemmeretten med kriteriene menn, embete og eiendom.

Også her kom motkrefter til orde. Vi kan hente to eksempler fra skjønnlitteraturen – et engelsk og et norsk.

Elegy Written in a Country Churchyard er tittelen på det mest kjente diktet til poeten Thomas Gray (1716–1771). Dikteren står på en landsens kirkegård og ser på rekkene av gravsteiner: Under dem ligger begravde muligheter som aldri fikk utfolde seg:

Perhaps in this neglected spot is laid / Some heart once pregnant with celestial fire,

og

Full many a flower is born to blush unseen.

Det er den samme tanken vi finner i Henrik Wergelands Til en Gran i Digte. Anden Ring (1833):

Klag ei; thi mangtet Hjerte, der
Model for Himmeldomer er,
ukjendt, i Pjalter slaaer.
Tungsindig sidder paa sit Fjell,
en ledig Helt, en ubrugt Tell;
en Byron tidt, en Platos Sjel
i Folkets Sværm forgaaer.

To poeter var altså i stand til å se lenger enn liberalismens og «frihetens» store tenkere.

Enda en gang tilbake til Store norske.

Det har en litt større artikkel om oppslags-ordet «liberalisme», signert av Ole T. Berg og Aksel Braanen Sterri. Den er et hakk eller to bedre enn spesialartiklene om liberalerne, for så vidt som den gjør greie for ulike utviklingsformer innenfor liberalismen, og ender med å stille opp motsetningen mellom to moderne liberale tenkere: På den ene siden John Rawls, som mener at sosiale og økonomiske ulikheter bare skal «godtas hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte og hvis de er knyttet til stillinger og posisjoner alle kan konkurrere om på like vilkår», og på den andre siden Robert Nozick, som har argumentert for «at de fleste former for omfordeling er uforenlige med respekten for menneskelige rettigheter.»

Men heller ikke denne artikkelen reiser spørsmålet: Er det en klar årsakssammenheng mellom det liberalistiske tankegods og all den undertrykkelse og rasisme som har fulgt liberalismen i praksis?

Losurdo verken stiller eller svarer på det spørsmålet. Som marxist er han selvfølgelig ikke blind for det vi kan kalle de positive sidene ved liberalismen: Den er en historisk drivkraft i utviklingen av produksjonskreftene, den er en av forutsetningene for ideen om universale menneskerettigheter, og den har vist evne til selvkritikk og selvkorreksjon. Men i historiske fremstillinger, i oppslagsverk og i nyliberalernes politiske argumentasjon blir liberalismens tankefedre skildret fullstendig hagiografisk – som helgenskikkelser; les artiklene i Store norske selv! Igjen: de leksikalske opplysningene er korrekte, så langt de rekker. Men i og med at så mange historiske fakta er utelatt, har forfatterne fratatt leseren, hun som søker opplysning, muligheten til å spørre: Er det mulig at det er en logisk sammenheng mellom lærebygningene og den uomtalte politiske praksisen? Var – og er – rasetenkningen, voldsbruken og likegyldigheten overfor andre menneskers lidelser – en følge av den sosiale elitens frihetsideer?

Noter:

1. Ayn Rand (1905-1982), en forfatter med høy stjerne hos dagens nyliberalister – også i Norge – hevdet at Kant var «et monster» og «den ondeste mannen i menneskehetens historie». Ref. Tor Dishington Johansen: «Historiens ondeste menneske?» Ayn Rand og Immanuel Kant» i Materialisten, nr. 1/2 2014.

Torkjell Leira:
Brasil: Kjempen våkner
Aschehoug, 2014, 323 s.

13. juni braket Fotball-VM løs, og interessen for vertslandet er enorm. Hele tre norske bøker om Brasil har blitt utgitt de siste månedene. «Brasil: Kjempen våkner» er en av disse, og ønsker å forstå og formidle endringsprosessene landet har gått gjennom det siste tiåret.

Forfatter Torkjell Leira har gjennom 25 år hatt et nært forhold til Brasil. Som solidaritetsarbeider, miljøverner, capoeira-trener og foredragsholder har han bodd, jobbet og studert i landet. Denne diversiteten gjenspeiler seg i boka, et ambisiøst prosjekt som favner politikk, økonomi, miljø, religion og kultur. Resultatet har blitt en pageturner av en bok som veksler fint mellom personlige anekdoter og faktabaserte analyser. Til tross for en del gjentakelser og til tider langdryge seksjoner er det blitt en høyst leseverdig bok. Den etterlater både Brasil-kjennere og andre interesserte med en bedre forståelse av den politiske, økonomiske og kulturelle konteksten i Brasil.

Brasil på 2000-tallet: Vekst og fordeling

Få land i verden har forandret seg raskere og mer grunnleggende enn Brasil det siste tiåret. Fra å framstå som en nokså irrelevant koloss i Sør-Amerika mest kjent for samba, fotball og karneval har landet plassert seg på verdenskartet som en økonomisk, politisk og kulturell stormakt. Massive oljefunn, sterk økonomisk vekst, halvering av fattigdommen og rekordlav avskoging i Amazonas har skapt internasjonal oppmerksomhet. Som om ikke dette var nok, skal Brasil arrangere både fotball-VM i 2014 og sommer-OL i 2016.

Et raskt blikk kan gi en oppfatning av at Brasil har vært på en sammenhengende opptur det siste tiåret. De massive demonstrasjonene som preget landet i juni i fjor, viste derimot tydelig at noe har ulmet under overflaten. Millioner av brasilianere tok til gatene og protesterte mot korrupsjon, sløsing av penger på fotball-VM og OL og prekære offentlige tjenester. Både politikere og media ble tilsynelatende tatt på senga av «kjempen som våknet», som er én av betydningene tittelen på boka henspiller til. Det organiserte sivilsamfunnet vil derimot hevde at de aldri har sovet. Lærere, leger, bevegelser for jordløse og husløse, nabolagsassosiasjoner fra favelaene og andre sivilsamfunnsorganisasjoner har demonstrert i årevis. Juni-protestene begynte med små demonstrasjoner mot dyrere offentlig transport i São Paulo. Politiets massive represjon ble katalysatoren som gjorde at landet eksploderte i demonstrasjoner over alle typer sosiale, politiske og økonomiske problemer Brasil strever med.

Boka er delt inn i tre deler. Den første delen har et historisk perspektiv på de underliggende strukturene som har formet det Brasil vi kjenner i dag. Del to ser på de raske og omfattende endringene i Brasil siden årtusenskiftet. Bokas siste del handler om brasiliansk kultur, og ønsker å komme bak stereotypiene om fotball, karneval og samba. Leira innleder hvert av de forskjellige underkapitlene med en anekdote eller skildring av et personlig møte han har hatt med tematikken. Slik blir leseren dratt med på en reise til forfatterens Brasil – som er et mangfoldig og til tider paradoksalt univers.

500 år brasiliansk miks

Portugiserne kom til Brasil i år 1500. Syk-dom, flukt, tvangsflytting, sult og slaveri, i tillegg til kolonistenes vold, drap og regelrette massakrer, tok livet av nærmere nitti prosent av urbefolkningen i løpet av det neste århundret. Kolonistene begynte derfor å importere afrikanske slaver som arbeidskraft. Brasil er det landet i Amerika som mottok suverent flest afrikanske slaver – fire millioner, mot 600 000 i USA. 100 millioner brasilianere, litt over halvparten av befolkningen, oppgir i dag at de er svarte eller fargede.

Mangfoldet og «raseblandingen» er en del av den nasjonale fortellingen om Brasil. Til tross for framskritt, spesielt i lovverket, er Brasil langt ifra det «rasemessige demokratiet» mange hevder kjennetegner landet. Et solid glasstak vedvarer for den svarte befolkningen som fremdeles kommer dårligst ut på statistikker over fattigdom, levealder, vold, og utdanningsnivå.

Slaveriet var mer omfattende og varte lenger i Brasil enn i noe annet land på den vestlige halvkule. Dette har bidratt til mange av dagens sosiale konflikter. Slaveriet konsoliderte en sterkt hierarkisk samfunnsstruktur med den éne, sterke mann på toppen. Politikken i dag preges fremdeles av klientilistiske forhold, hvor stormenn dominerer sine områder gjennom en kombinasjon av trusler, vennetjenester og valgfusk. Skjev jordfordeling er et annet resultat. Én prosent av jordeierne sitter i dag på nær halvparten av all dyrkbar jord. Det har ført til at fire av fem brasilianere bor i byer og at De jordløses bevegelse (MST) har vokst til å bli Latin-Amerikas største sosiale bevegelse.

Samtidig er mye av det positive og gledelige i dagens Brasil konsekvenser av slavehistorien. Det meste nordmenn vet om brasiliansk kultur hører til den folkelige populærkulturen, med sterke bånd til den fattigste, svarteste delen av befolkningen. Det gjelder samba, fotball og karneval, men også kulturuttrykk som er i ferd med å bli kjent i dag, som capoeira, caipirinha havaianas og funk. Boka vil forbi kjisjeene og vise opphavet til disse kulturelle utrykkene.

I skyggen av diktaturet

Størstedelen av boka handler om endringsprosessene det siste tiåret. Leira kaller valget av Luiz Inácio Lula da Silva fra arbeiderpartiet (PT) til president i 2002 det viktigste øyeblikket i Brasils moderne historie. De omfattende endringene Brasil har gjennomgått de siste årene, har vært så store og raske at forfatteren hevder et nytt Brasil er i ferd med å vokse frem. Et nytt Brasil som for første gang systematisk har angrepet samfunnsstrukturene som i århundrer har samlet mest mulig rikdom i færrest mulig hender.

Leira insisterer på begrepet «etterdiktatur-generasjon» for å forklare endringsprosessene på 1990- og 2000-tallet for et norsk publikum. De tre siste presidentene i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, Lula og Dilma Rousseff, var alle deler av en bred, systematisk og utholdende motstand mot diktaturet. Cardoso som akademiker og etter hvert sentral i det lovlige opposisjonspartiet MDB, Lula som fagforeningsleder og grunnlegger av Arbeiderpartiet PT, Dilma som medlem av studentbevegelsen og senere bygeriljaen. Denne etterdiktaturgenerasjonen brakte med seg andre idealer og verdier enn det diktaturet sto for.

Etterdiktaturgenerasjonen ønsket et samfunn som tok mer hensyn til fattige, minoriteter og andre marginaliserte grupper. Cidadania – medborgerskap – har vært et nøkkelbegrep. Medborgerskap betyr å være inkludert og anerkjent som en del av samfunnet. Prinsipper som at loven skal være lik for alle og at alle skal ha lik rett til utdanning og helse, har aldri vært selvfølgeligheter i Brasil. Tidligere var også alle sosiale programmer sett på som gaver eller veldedighet. Konstitusjonen fra 1988 anerkjenner dette som rettigheter i et velferdssamfunn. Under PT-administrasjonene til Lula og Silva har statlige fordelingsprogrammer som Bolsa Família (familiestipend) oversatt dette til praksis.

Samtidig var overgangen fra diktatur til demokrati i Brasil ingen omveltning, men heller en åpning – apertura på portugisisk. Overgangen var like mye preget av kontinuitet som brudd. Reaksjonære krefter med sterke bånd til diktaturet har fremdeles tentakler langt inn i maktens korridorer. PT har måttet svelge mange kameler på veien til regjeringsposisjon, og har alliert seg med den gamle makteliten fra diktaturet. Uten deres støtte, intet flertall i Kongressen.

Etter ti år ved makta har avstanden til den organisert grasrota i partiet og resten av venstresida derfor vokst seg stor. PT har ikke lenger monopol som stemmen fra venstresida. Et tydelig bilde på dette er hvordan PT ble nektet å delta på demonstrasjoner under Juni-protestene i fjor. Dette er president Dilma og PTs ubehagelige sannhet: Tidligere ville de selv gått i første rekke i protestmarsjene. Nå har de sittet i regjering sammenhengende i over ti år, og er selv blitt den styrende eliten de alltid har demonstrert mot.

Lula og PTs store prosjekt har vært økonomisk vekst koblet med omfordeling og fattigdomsreduksjon. Sterk økonomisk vekst har blitt fôret av en umettelig etterspørsel etter brasilianske råvarer på verdensmarkedet på den ene siden, og et raskt økende hjemmemarked som resultat av utjevningspolitikken på den andre. Til tross for at flere har blitt del av den såkalte middelklassen, er det først og fremst konsumet som har økt. Dyptgående strukturelle endringer har uteblitt. Man kan også sette spørsmålstegn ved hvorvidt et snevert fokus på rask økonomisk vekst er bærekraftig. Myndighetene har ønsket en så rask utvinning av naturressurser som mulig, og i en slik modell blir både miljø og menneskerettigheter sett på som hindre for utvikling. Klimagassutslippene fra alle andre kilder enn avskoging har økt dramatisk i Brasil det siste tiåret, og i 2013 begynte avskogingen i Amazonas også å øke igjen. Omstridte prosjekter som vannkraftprosjektet Belo Monte i Amazonas har møtt massiv kritikk for store miljøødeleggelser og for at de berørte urfolkene i området ikke er blitt hørt. Brasils miljø- og menneskerettighetsbevegelse har kalt president Dilmas regjeringstid den verste siden militærdiktaturets dager.

Det nye og vellykkede Brasil har på 2000-tallet skygget for det gamle og reaksjonære. Men landets janusansikt er i ferd med å tre fram. Et land der framskritt går hånd i hånd med tilbakeskritt. Et land der korrupsjonen fortsatt gjennomsyrer politikk og økonomi, og der offentlige tjenester som helse, utdanning og transport er under enhver kritikk. Et land hvor det fortsatt er en avgrunn mellom fattig og rik.

Celina Sørbøe

Det sosiale grunnlaget og klassegrunnlaget bak krisa i Ukraina har ikke blitt grundig undersøkt.

Man har i all hovedsak fokusert på de politiske begivenhetene, mens de sosialøkonomiske beveggrunnene har blitt oversett.

Hva slags klassekrefter sto bak styrtinga av Janukovitsj-regimet, installeringa av det nye regimet og den etterfølgende framveksten av anti-Maidan og opprøret i sørøst-Ukraina?

Victor Shapinov er fra Kiev i Ukraina, og er med i den marxistiske organisasjonen Borotba (Kamp). Artikkelen sto i Links International Journal of Socialist Renewal 13. juni 2014, men først publisert på den ukrainske websida Liva (Venstre). Den er oversatt av Aslak Storaker.

Den ukrainske krisa er ikke et unikt nasjonalt fenomen. Av mange grunner har Ukraina vært et «svakt ledd» og har blitt det første offeret for kollapsen av den økonomiske modellen som er basert på dollaren som verdens reservevaluta, og stimulering av forbruk gjennom kreditt som middel for økonomisk vekst.¹ Den ukrainske økonomien har vært blant de mest sårbare under den verdensomspennende krisa, og dette har resultert i en splittelse i den herskende klasse og en medfølgende intens politisk kamp som har vært tydelig i flere måneder.

Den ukrainske kapitalistiske økonomien blei danna som følge av kollapsen i det sovjetiske økonomiske systemet, privatiseringa av samfunnseiendommen og integreringa i verdensmarkedet. Disse prosessene førte til en degradering av den økonomiske strukturen i Den sosialistiske sovjetrepublikken Ukraina, som i forhold til økonomisk utvikling var rangert som nummer ti i verden.

I sovjettida hadde Ukraina en kompleks, utvikla økonomi der maskinbygging og produksjon av avanserte industriprodukter spilte en ledende rolle.

Integreringa i verdensmarkedet førte til kollaps i den høyteknologiske industrisektoren.

Mens den sovjetiske økonomien var orientert mot å tilfredsstille behovene for produksjon og konsumpsjon innad i landet, og utvikla i en mer eller mindre kompleks og integrert helhet, har den kapitalistiske økonomien i Ukraina blitt «tilpassa» systemet med internasjonal arbeidsdeling. Den største taperen i denne prosessen har vært den kunnskapsintensive produksjonen – maskinbygging, lett industri, produksjon av maskindeler, instrumenter og radioelektronikk, og produksjon av turbiner, fly og biler.²

Den en gang så avanserte produksjonen har blitt knust, mens den eksportorienterte råvaresektoren og andre sektorer med lav verdiskaping antok en katastrofalt stor rolle. Bedriftseierne i disse sektorene utgjør et lag innen oligarkiet som har kontrollert hoveddelen av landets økonomi siden «uavhengig-heten». Dette laget, som er orientert mot produksjon og eksport av råvarer, har hensynsløst utnytta det produktive potensiale som lå igjen etter Sovjetunionen. Som følge av deres økonomiske posisjon har ikke det ukrainske oligarkiet bare vært uinteressert i å utvikle landets interne marked, men har i mange tilfeller opptrådt rovdyraktig overfor sine egne produksjonsmidler ved at de foretrekker å eksportere kapital til utenlandske skatteparadiser framfor å bruke den på å utvikle produksjonen. Mer enn 1 billion kroner (165 milliarder dollar) har blitt ført ut av Ukraina og investert i utlandet.³

Denne eksportorienterte økonomiske modellen hadde en kannibalistisk karakter, og var basert på å konsumere arven fra Sovjetunionen. Selv før den verdensomspennende økonomiske krisa slo inn, viste metallindustrien – som med 40–50 % av landets eksportinntekter utgjør Ukrainas økonomiske lokomotiv

åpenbare strukturelle svakheter: utdatert teknologi, høy arbeidsintensitet (å produsere et tonn stål tok 52,8 arbeidstimer i Ukraina, mot 38,1 i Russland og 16,8 i Tyskland), høyt energiforbruk og avhengighet av utenlandske (særlig russiske) energikilder. Så lenge prisene var høye, var ikke disse svakhetene så veldig betydningsfulle, men konjunkturnedgangen gjorde at de blei veldig alvorlige.

De andre konkurransedyktige delene av Ukrainas økonomi – landbruksproduksjonen (herunder av råvarer til industrien), den kjemiske industrien (særlig kunstgjødselproduksjon) og gruveindustrien (jern og kull) – var også hovedsaklig råvareproduksjon ment for eksport. På grunn av underutviklinga av det interne markedet var de resterende produksjonssektorene (med unntak av matvareproduksjonen) utvikla bare i den grad de tjente den eksportorienterte sektoren. Som regel var disse delene av økonomien kjennetegna av lavere lønninger og profittrater.⁴

Med fallet i nasjonal produksjon på om-råder utenom eksportorientert råvareproduksjon, økte avhengigheten av import. Andelen av ukrainskeksporterte varer i utenrikshandelen falt stadig til fordel for andelen importerte varer. Fra midten av 2000-tallet oversteg importmengden eksporten konstant.⁵ Skjevheten blei dekka av en økning av statlig og privat gjeld.⁶

Med den verdensomspennende krisa som begynte i 2008, sank etterspørselen etter Ukrainas eksportprodukter, samtidig som prisene steig på importvarer, som landet i økende grad var blitt avhengig av.

Den ukrainske kapitalistiske modellen var åpenbart på vei mot sitt sammenbrudd.

Krise og splittelse i den herskende klassen

Den voksende krisa framprovoserte en alvorlig intern konflikt innad i den herskende klassen. På dette tidspunktet var det ledende sjiktet i klassen, rundt et dusin milliarder, allerede forberedt på å integreres i verdenseliten og så etter en måte å «registrere» kapitalen sin i Vesten på. Milliardærene hadde akkumulert nok kapital til effektivt å kunne forvandle den til finansielle og industrielle midler i Vesten, samtidig som den pågående systemkrisa i Ukraina gjorde landet vårt mindre attraktivt for store ukrainske foretak.

Metoden for å sette i verk dette skiftet var den såkalte «europeiske integreringa», hvorigjennom de ukrainske milliardærene ville bli anerkjent av Europa i bytte mot å oppheve beskyttelsen av det indre markedet fra internasjonal monopolkapital. Det faktum at betingelsene for dette ville innebære destruksjon av en rekke industrisektorer og en ny spiral med deindustrialisering, uunngåelig med påfølgende vekst i arbeidsløshet og andre sosiale problemer, plaga dem ikke det minste.⁷

Mellom- og lavere lag av oligarkene som ikke hadde nok kapital til å integreres i verdenseliten og fortsatt så på Ukraina som en arena for å gjøre forretninger, gjorde halvhjerta motstand mot denne prosessen. Dette var folk som ikke enda hadde benytta seg av alle mulighetene i den «uavhengige» ukrainske staten til å komme seg opp i eliteserien av milliardærer, altså viste de motvilje mot å fullstendig overgi det indre markedet til sine europeiske «partnere».⁸

I en lengre periode var landets lederskap, personifisert av Janukovitsj, på jakt etter en modell for «europeisk integrasjon» som ville tilfredsstille både «milliardær-partiet» og «millionær-partiet». Dette tok brått slutt da Janukovitsj avlyste den planlagte signeringa av frihandelsavtalen i Vilnius i desember 2013, noe han blei tvunget til fordi avtalen trua de økonomiske interessene til en betydningsfull del av borgerskapet, og ville føre med seg katastrofale sosiale konsekvenser.

Det akutte behovet for kreditt representerte også et hinder for «integreringsprosessen», siden denne kreditten bare kunne komme fra internasjonale finansinstitusjoner (IMF) eller fra Russland. I motsetning til IMF stilte ikke Russland antisosiale reformer som betingelse for å tilby kreditt. Dette bidro også til at Janukovitsj utsatte å signere frihandelsavtalen og assosiasjonsavtalen med EU.

«Milliardærpartiet», som hadde satsa alt på integrasjon med EU, sitt motsvar mot dette tok form av bevegelsen Euromaidan.

Euromaidan: Bakmennene, grunnplanet og dets sosiale basis

I startfasen av Euromaidan var den folkelige deltakelsen minimal. De som deltok de første dagene, besto i hovedsak av ansatte og aktivister i pro-vestlige frivillige organisasjoner (NGOer) og medlemmer av nynazistiske grupperinger (partiet Svoboda og ulike grupper som seinere samla seg i Høyre sektor). Euromaidan blei en genuin massebevegelse først etter at demonstrantene blei drevet vekk fra Maidanplassen 30. november 2013. Angrepet på demonstrantene blei direktesendt på alle de oligark-kontrollerte tv-kanalene. Deretter viste nyhetskringkasterne endeløse klipp av folk som hadde blitt banka opp, hadde blodige ansikter, og så videre. Det ukrainske samfunnet blei utsatt for en intens propagandakampanje, der det stadig sirkulerte informasjon som tok sikte på å oppildne borgerne til å ta del i protestene. Ett eksempel er en reportasje om at en student var blitt drept av politiet under opprenskinga av Maidanplassen 30. november. Seinere kom det fram at studenten simpelthen hadde bestemt seg for å ta noen dagers pause sammen med de nasjonalistiske vennene sine, og hadde unnlatt å ta kontakt med slektningene sine. Provokativ desinformasjon av denne typen blei sendt ut konstant, og heile tida plukka begjærlig opp av oligarkenes medier.

Det var ikke bare de oligarkkontrollerte tv-kanalene som blei brukt til å mobilisere massene av Kiev-boere til søndagssamlingene, kalt «våkenetter», på Maidan. Det blei gjennomført en brei, velfinansiert agitasjonskampanje, som inkluderte å legge løpesedler med oppfordringer om å komme til Maidan i alle postkassene i Kiev, en by med 4 millioner innbyggere.

Den ledende kraften på Maidan, heile tida tilstedeværende og deltakende i volde-lige sammenstøt med ordensmakta, besto av militante nynazister (særlig fotballfans) og arbeidsløse som hadde kommet fra de sentrale og vestlige delene av Ukraina. Disse folkene bodde på Maidan i flere måneder, der de blei forsynt med mat og penger. Dette viser hvor velorganisert oligarkenes finansiering av Maidan virkelig var. Finansieringa gikk gjennom de tre opposisjonelle partiene i parlamentet og gjennom NGOer. Finansiering blei også gitt direkte til paramilitære nynazistiske grupper.

Allerede i desember var det lett å identifisere den nasjonalistiske ideologiske slagsida til Maidanbevegelsen. Som venstre-koalisjonen Borotba («Kamp») noterte seg i en uttalelse:

Noe nasjonalistene uten tvil har lykkes med, er at de gjennom sitt høye aktivitetsnivå har klart å påtvinge sitt ideologiske lederskap over Euromaidan. Dette vises gjennom slagordene som brukes av aktivistene og av massene på torget. Slagordene inkluderer kampropet «Ære til Ukraina – ære til heltene!», som sammen med en heva høyrearm med utstrakt håndflate blei brukt som partihilsen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister i april 1941. Andre slike slagord er «Ære til nasjonen – død over dens fiender!» og «Ukraina over alle!» (en oversettelse av tyske «Deutschland über alles»). De andre opposisjonspartiene har simpelthen mangla både meningsbærende ideologi og slagord, og derfor har den liberale delen av opposisjonen akseptert nasjonalistiske slagord og den nasjonalistiske agendaen … Klønete forsøk fra de liberale på å frariste nasjonalistene det ideologiske herredømmet, for eksempel ved å rope noe mer politisk korrekt i stedet for «Død over fiendene!», har som regel vært mislykka. Dette skyldes ikke bare at de nasjonalistiske organisasjonene er aleine om å ha en aktiv og ideologisk bevisst massebasis, men også fordi den liberale majoriteten av demonstrantene ikke har lagt fram noe klart handlingsprogram. I denne situasjonen har nasjonalistene i kraft av å være protestenes mest aktive og radikale element, lykkes i å etablere seg som avantgarde for hele bevegelsen.⁹

Et annet tegn på den dominerende posisjonen til de høyreekstreme var da Euromaidan-aktivister ødela statua av V. I. Lenin på Bessarabia-plassen. Denne barbariske aksjonen blei ikke fordømt av den liberale delen av Maidan. Deler av statua, som blei vist fram på scenen på Maidan, blei møtt med anerkjennende utrop fra massen.¹⁰

At Maidan-bevegelsens politiske kurs var antikommunistisk og anti-venstre blei åpenbart da to Bortoba-aktivister, Levin-brødrene, blei banka opp etter å ha stått på en fagforeningsstand nær Maidan. Det blei sagt at brødrene sto under et rødt flagg. Det hagla med rop fra scenen om at de to måtte bli tatt hånd om.11 Det var Svobodas parlamentsmedlem Miroshnichenko som leda represaliene.

I løpet av januar var det ideologiske og politiske innholdet i Maidan åpenbart for alle uhildede observatører.¹² På den tida karakteriserte vi det som var i ferd med å skje som «et liberalt-nasjonalistisk opprør med økende merkbar deltakelse av åpent nazistiske elementer fra Høyre sektor.»¹³

Kjernen av Maidan besto altså av militante nynazister og aktivister fra opposisjonspartiene. Men hvem var da «kroppen» til Euromaidan? Hvem var de tusenvis av menneskene som støtta bevegelsen?

Av deltakerne i demonstrasjonene var rundt halvparten av aktivistene brakt inn fra andre regioner. Ifølge respondentene på en av undersøkelsene som blei foretatt var 50 % fra Kiev og 50 % fra andre regioner. Av de siste var 52 % fra vest-Ukraina, 31 % fra de sentrale regionene og bare 17 % fra sørøst-Ukraina.¹⁴ Av de som oppholdt seg på plassen permanent, var et disproporsjonalt stort antall, 17 %, forretningsmenn. Russisktalende var tilsvarende få, bare 16 % mot 40–50 % i det ukrainske samfunnet som helhet.¹⁵ Et klart bilde på den sosiale sammensetninga av Maidan kan finnes i det faktum at av de «himmelske hundre» som omkom på plassen var det ikke en eneste arbeider.¹⁶

Euromaidan er altså en bevegelse iverk-satt og kontrollert av de største oligarkene. Dets politiske basis består av radikale nasjonalister og, i mindre grad, pro-vestlige liberale, mens dets sosiale basis består av småborgerskapet og deklasserte elementer.

I motsetning til dette er motstandsbevegelsen i sørøst-Ukraina mer proletarisk i sin sammensetning, noe også uavhengige observatører har merka seg. Det er heller ikke tilfeldig at motstanden mot juntaen av oligarker og nazister som har kommet til makta etter Maidan, særlig har oppstått i de mest industrielt utvikla regionene, der arbeiderklassen utgjør en overvekt av befolkninga.

Noter:

1. For en mer detaljert analyse, se dokumentet vårt Mirovoykrizis i ukrainskiyperiferiynyykapitalizm («Den verdensomspennende krisa og den perifere ukrainske kapitalismen»), satt sammen før hendelsene på Maidan og tilgjengelig på http://liva.com.ua/crisis-report.html.
2. Viktor Shapinov. Neoliberal’nyytupikdlyaUkrainy («En nyliberal blindgate for Ukraina») http://liva.com.ua/dead-end.html.
3. Rundt 90 % av Ukrainas utenlandsinvesteringer har vært på Kypros. Kypros er også kilden for 80–90 % av de utenlandske investeringene i Ukraina; disse pengene er i realiteten ikke utenlandske investeringer, men midler som har blitt tatt ut av Ukraina og kommet tilbake seinere. På 2000-tallet representerte utenlandsinvesteringer på Kypros en hendig måte for oligarkene å slippe unna å betale skatt. I 2012 utgjorde de direkte utenlandsinvesteringene rundt 40 milliarder kroner, mens pengeoverføringer fra private individer (i all hovedsak penger gjestearbeidere sendte hjem til familiene sine) utgjorde 46 milliarder kroner. Lønnsarbeidere investerte altså mer penger i landets økonomi enn borgerskapet (se f.eks. http://dt.ua/ECONOMICS/suma-groshovih-perekaziv-zarobitchan-vpershe-perevischila-obsyag-inozemnih-investiciy-119740_.html).
4. Viktor Shapinov. Neoliberal’nyytupikdlyaUkrainy («En nyliberal blindgate for Ukraina») http://liva.com.ua/dead-end.html.
5. Ibid.
6. Utviklinga av den ukrainske handelsbalansen
   1999: +10,147 mrd NOK
   2000: +9,064 mrd NOK
   2001: +8,580 mrd NOK
   2002: +19,419 mrd NOK
   2003: +17,693 mrd NOK
   2004: +42,283 mrd NOK
   2005: +15,490 mrd NOK
   2006: –9,896 mrd NO
   2007: –32,265 mrd NOK
   2008: –78,110 mrd NOK
   2009: –10,600 mrd NOK
   2010: –18,470 mrd NOK
   2011: –62,699 mrd NOK
   2012: –90,337 mrd NOK
   2013 (første 6 måneder): –22,901 mrd NOK

    

   Utviklinga av Ukrainas utenlandsgjeld (statlig og privat):
   1. januar 2004: 145,723 mrd. NOK
   1. januar 2005: 187,560 mrd NOK
   1. januar 2006: 236,434 mrd NOK
   1. januar 2007: 333,613 mrd NOK
   1. januar 2008: 505,898 mrd NOK
   1. januar 2009: 622, 122 mrd NOK
   1. januar 2010: 632,783 mrd NOK
   1. januar 2011: 718,151 mrd NOK
   1. januar 2012: 772,564 mrd NOK
   1. januar 2013: 826,598 mrd NOK
   1. januar 2013: 834, 015 mrd NOK

7. For konsekvensene av økonomisk integrasjon med den europeiske unionen, se rapporten Mirovoykrizis i ukrainskiyperiferiynyykapitalizm («Den verdensomspennende krisa og den perifere ukrainske kapitalismen»), satt sammen før hendelsene på Maidan og tilgjengelig på http://liva.com.ua/crisis-report.html.
8. «I en lengre periode har oligarkene bestemt statens innenlandske utforming. Men på et visst punkt konkluderte de med at de hadde stjålet alt som var å ta fra det uavhengige Ukraina, og var nå blant verdens superrike. Fra dette øyeblikket møtte de spørsmålet om hvordan de kunne beholde det de hadde ’oppnådd gjennom hardt arbeid’. Det virka usannsynlig å beholde dette innad i sitt eget land, siden det når som helst kunne komme en bestemt, uforutsigbar, karismatisk leder eller parti til makta og gjennomføre en renasjonalisering … For å unngå en slik utvikling blei oligarkene stilltiende enige om overgi Ukrainas uavhengighet i bytte mot ’sikkerhet’ innenfor europeiske strukturer. Til gjengjeld ville de sikre at det blei innført lover i Ukraina som sikrer eiendomsrettens ukrenkelighet i Europa. Oligarkene ville oppnå dette ved å signere en assosiasjonsavtale med EU.» DmitriyVydrin. Evromaydan – bunt milliarderovprotivmillionerov («Euromaidan – milliardærenes opprør mot millionærene»), http://glagol.in.ua/2014/01/23/dmitriy-vyidrin-evromaydan-bunt-milliarderov-protiv-millionerov/#ixzz2yHYP6PXR.
9. Se Sergey Kirichuk. Aktivnoeuchastienatsionalistov – klyuchevoyfaktorpadeniyapopulyarnostiMaydana («Nasjonalistenes aktive deltakelse – hovedgrunnen til at Maidan mister oppslutning») http://borotba.org/sergei-kirichuk-uchastie-nacionalistov-factor-padeniya-populyarnosti-maidana.html.
10. «Nyhetene om den barbariske ødeleggelsen av monumentet over V. I. Lenin blei ikke møtt med fordømmelse fra lederne på Maidan», skreiv Borotba da det skjedde. «Tvert imot støtter de liberale opportunistene sine nynazistiske adoptivbrødre. Som vi kan se er det ideologiske ansiktet til Maidan ikke bestemt av den liberale delen av opposisjonen, men av de høyreekstreme, nynazistiske kreftene» (http://borotba.org/oni-mogut-unichtojit-pamyatnik-no-ne-ideyu.html). Fra scenen viste nestlederen i det høyreekstreme partiet Svoboda fram ødelagte deler av statua. (http://podrobnosti.ua/society/2013/12/08/946901.html?cid=5408279).
11. Se http://borotba.org/napadenie-nacistov-na-levyh.html, http://revizor.ua/news/evromaidan/20131210_levin og http://jungle-world.com/artikel/2014/02/49128.html.
12. Se for eksempel denne artikkelen i The Nation: http://www.thenation.com/article/178013/ukrainian-nationalism-heart-euromaidan#.
13. http://borotba.org/noviy-etap-politicheskogo-protivistoyania.html
14. Undersøkelse utført av stiftelsen Demokratisk initiativ 6. februar, http://www.dif.org.ua/ua/polls/2014_polls/vid-maidanu-taboru-do-maidan.htm.
15. Ibid.
16. «En annen viktig faktor ved lista over ofre er at så godt som ingen av de døde var medlem av arbeiderklassen, arbeidere på store industrielle foretak … Det at spydspissen av revolusjonær vold fra Euromaidan besto av medlemmer av filleproletariatet og intelligensiaen (den «kreative klassen»), sammen med folk fra utkantstrøk i provinsen, gjenspeiler de dyptgripende forskjellene mellom de sosiale strukturene i øst- og vest-Ukraina, en forskjell som ligger tykt utenpå den mentale splittelsen mellom de to delene av landet» (http://kavpolit.com/articles/litso_pogibshego_majdana-1526/).

Mattias Tesfaye:
Kloge hænder– et forsvar for håndværk og faglighed
København: Gyldendal, 2013,182 s.

Den danske mureren, fagforeningsmannen, politikeren og synseren Mattias Tesfaye ga i fjor ut boka «Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed». Boka fikk relativt stor oppmerksomhet i Norge til å være en heller sær utgivelse, og ble gjenstand for en artikkelserie i Klassekampen. Boka har også vært en hyppig referanse både i spørsmål knytta til yrkesfag og i debatter om arbeidsvandring og manglende krav til faglighet ved underentrepriser og innleie. Det kan derfor være grunn til å se en gang til, og kanskje litt mer kritisk, på hva boka faktisk formidler.

I tillegg til forfatterens åpenbare faglige kompetanse, ligger bokas styrke i metoden for formidling. Gjennom hele boka konkluderer Tesfaye etter å ha latt andre presentere analyser og formulere standpunkt. Boka er en sammenhengende samling sitater og referanser der Tesfaye gir ordet til arbeidskamerater og andre håndverkere, grundere, yrkesfaglærere, forskere, bedriftsledere og politikere. Sjøl om utvalget av autoriteter åpenbart er gjort for å stemme overens med Tesfayes egne konklusjoner, gir denne metoden boka soliditet og troverdighet. Boka gir en stemme til de som på tross av åpenbar meningsberettigelse og kunnskap forblir målløse. Bare det er en god grunn til å lese boka og rydde plass til debatten den reiser.

Boka er delt inn i fire deler som hver av dem har sitt eget budskap og langt på vei egne konklusjoner. Jeg skal i det følgende se på boka del for del.

Del 1 – Kloge hender

Første del er en hyllest til håndverket, fagligheta og den praktiske kunnskapen og kunnskapsformidlinga sin historiske betydning. Tesfaye viser hvordan håndverket har skapt og videreført sivilisasjoner, hvordan både den tidløse kunsten og de monumentale historiske byggverka hviler på godt håndverk og praktisk kunnskap. Samtidig viser han hvordan hverdagen, hvordan vi til ei hver tid har det og hvordan all samfunnsmessig utvikling avhenger av det praktiske arbeidet. Et samfunns mulighet til å lykkes og utvikle seg avhenger ifølge Tesfaye av den håndverksmessige soliditeten og evna til å formidle praktisk kunnskap og ferdighet gjennom generasjoner.

For en håndverker som leser boka er dette en sann svir av bekreftelse og formulering av alt vi alltid har visst. For norsk venstreside som til de grader er prega og lamma av intelligentsia, burde dette være en spore til ettertanke og sjølransaking. I en offentlighet som kun problematiserer mangelen på teoretiske ferdigheter, er dette å banne i kirka.

«Del 2 – Håndværk og teknologi»

Andre del handler nettopp om dette, om hvordan den framvoksende kapitalismen fant ulike måter å organisere produksjonen og ivareta eller neglisjere håndverksmessige ferdigheter. Ytterlighetene her framstilles som på den ene sida taylorismen i Ford Motor Co, på den andre sida det håndverksmessig skikkelige i utviklinga av nordeuropeisk industri. Som utviklingslinjer er nok beskrivelsen riktig, men hva som i et kapitalistisk perspektiv er det mest hensiktsmessige kan i høyeste grad diskuteres.

Det blir også til tider problematisk å følge resonnementene når det på det ene siden hevdes at ingen samfunn kan lykkes og utvikles uten industriell produksjon, samtidig som Tesfaye faller om halsen på Janne Carlson og hans organisasjonsteori med vektlegging av tjenesteproduksjon der staffasjen blir overordna substansen. Konklusjonen i denne delen av boka blir at u-landenes misære skyldes at de er rene råvareleverandører, og at det derfor er nødvendig for de vestlige velstandssamfunna å opprettholde og videreutvikle industriproduksjonen og håndverket. For å kunne gjøre det i konkurranse med lavkostprodusenter, eller som han sier: i påvente av en lønnsutjamning, er det nødvendig at høyere kostnadsnivå kompenseres med faglig kvalitet og serviceytelser knytta til sjølve produktet.

Del 3 – Håndværk og innovation

Denne delen har så langt jeg kan se to – og kun to – poenger. Det ene er å peke på konkurransefortrinnet i å ta de kloke hendene, de ansatte, med på råd både når det gjelder utforming av produksjonen og produktutvikling. Dette er en produksjonsfilosofi Tesfaye ikke har sugd av eget bryst, men noe som er lett gjenkjennelig fra TPS (Toyota Production System) og Lean Manufacturing som er sjølve kvintessensen av moderne organisasjons- og produksjonstenkning. Det andre poenget er synliggjøringa av og hyllesten til gründeren. Slik Tesfaye ser det er de som bruker sine kloke hender til å løse billett og dra ut på klassereise, viktige bidragsytere til å løse den økonomiske krisa som rir Europa.

Del 4 – Håndværk og politik

Den siste delen skal oppsummere det hele. Her brukes Sveits som referanse for å vise nødvendigheta av å styrke formidlinga av praktisk kunnskap generelt og fagopplæringa spesielt. Det blir også poengtert at teknologisk utvikling vil redusere mengden av praktisk arbeid, men ikke nødvendigvis fordumme det. Den samme teknologien som kan forenkle og fordumme prosesser kan også brukes til å gjøre prosessene mer komplekse og skjerpe krava til faglighet hos arbeiderne. Slik anvendelse av teknologi vil høyne kvaliteten på det som produseres, og dermed være samfunnsmessig nyttig.

Boka avsluttes med at Tesfaye presenterer sitt program for et bedre Danmark. I korthet består programmet av en trepartsavtale (partene i arbeidslivet og det offentlige) om mer eller mindre kontinuerlig voksen- og etterutdanning og etablering av nasjonale kunnskapssentre for håndverk. Videre at håndverksfaga styrkes og praktiske ferdigheter integreres i den teoretiske undervisninga i grunnskolen. Til slutt at moderne organisering av offentlige tjenester med produksjonsmål, lønnsomhetsvurderinger, detaljert rapportering og strenge kontrolltiltak blir erstattet av sjølstendig arbeid og fokus på faglighet i tjenesteproduksjonen.

Boka avslutter med å slå fast at Danmark (og Europa) står overfor valget mellom å utvikles som håndverkssamfunn eller degenerere til u-land.

Det Tesfaye ikke vil se

Tesfaye viser på glimrende vis offentligheta sin dyrking av det akademiske, hvordan det har marginalisert håndverket og det manuelle arbeidet, og hvordan yrkesutdanninga og yrkesutdanningas prestisje har blitt og stadig blir svekka. For Tesfaye er grunnen til dette et mysterium. For han framstår kvalitetsforringelsen i verdiskapinga som fremmedgjøring og dårlig håndverk medfører, som noe ingen er tjent med. Denne tesa viser seg å bli bokas store svakhet.

Samfunnet burde se seg tjent med kvalitet både i produkter, produksjonsmidler, infrastruktur og bygningsmasse. Innafor rammene av kapitalismen er det imidlertid ikke så enkelt. Sko og bukser som ikke går i stykker reduserer potensielt salget av sko og bukser og virker dermed bremsende på den økonomiske veksten. Produksjonsutstyr som bare produserer er bra for den enkelte produsent, men reduserer behovet for utskifting og vedlikehold. Slik er det et konkurransefortrinn for den enkelte, men som generell tilstand til hinder for systemet. Slutter veier å rase ut får entreprenørene mindre å gjøre og målet på kapitalistisk lykke, BNP og privat sektors andel av BNP svekkes. Godt bygde bygg trenger ikke å rives og i liten grad vedlikeholdes. Riving og stort rehabiliteringsbehov oppfatter Tesfaye som et samfunnsmessig problem. Det burde han ha rett i, men for bygningsindustrien er det en sann svir.

Gode og vakre bygg med evige kvaliteter har verdi i seg sjøl og har en lei tendens til å bli freda eller på annet vis få så stor samfunnsmessig betydning at de må stå der. Dette er et hinder for turbokapitalisten. For eksempel er Freiaparken og den gamle fabrikkbygninga med Freiasalen og Edvard Munch sine veggmalerier en kilde til stolthet og trivsel for sjokoladearbeiderne, det er en berikelse for Norge, men et problem for Mondalez (de amerikanske eierne av det som en gang var Freia). Mondalez skulle helst ha kvitta seg med det hele. Det er dyrt å vedlikeholde og kan ikke brukes til noe som helst, men det lar seg ikke selge for det kan ikke brukes til noe som helst. Hadde det ikke vært for bygningsmessige, arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter, hadde det hele vært revet og erstattet av langt mer profitabel bygningsmasse.

Tesfaye har en politisk nomadetilværelse bak seg. Fra å bli født inn i DKP ml, har han gått via Enhedslisten og SF (hvor han var nestleder) til Socialdemokratene. Et sted på denne veien har marxismen og forståelsen av at det svært sjeldent er samsvar mellom det samfunnsmessig fornuftige og det profitable blitt borte. Boka gir derfor en strålende dokumentasjon av håndverket og det manuelle arbeidet sin verdi og hvordan dette diskrediteres. Når han så skal skissere løsninger for framtida blir det derimot feil fordi han ikke vil se føringene som det kapitalistiske systemet legger, og derfor heller ikke ser nødvendigheta å utfordre sjølve systemet. For Tesfaye er styrka faglighet et konkurransefortrinn som vil forsvare nordeuropeisk produksjon mot lavkostland og mot sosial dumping i eget marked. Det er et poeng som blir borte i det øyeblikk flere enn Nord-Europa ser det, og det er en metode som ikke bidrar til rettferdighet og en bedre verden.

For denne håndverkeren (undertegnete) står økt kvalitet og faglighet i motstrid til sjølve det økonomiske systemet. Samtidig vil det at vi stiller krav til kvalitet og faglighet i eget arbeid både innafor håndverk, industri og tjenesteproduksjon bidra til styrka sjøltillit og klassebevissthet. Ser vi systemoverskridende på det hele vil ei venstreside som ikke rehabiliterer håndverket og det manuelle arbeidet aldri forandre verden, og et samfunn som ikke vektlegger det håndverksmessige vil aldri bli hverken sivilisert eller bærekraftig. Dette har Tesfaye gitt et svært viktig bidrag til å vise, sjøl om han ikke evner å trekke naturlige konklusjoner av egne observasjoner.

Roar Ellingvåg

Det er forsvaret av folket sin rett til å livnære seg av havet – mot storkapitalen sine framstøt for å tilrane seg privat eiendomsrett til disse evigvarende ressursene – som for torsk alene utgjør en årlig fangstverdi på 10–15 milliarder.

Gunnar Aarstein er rektor ved Digermulen skole og kommunestyrerepresentant for Rødt i Vågan.

Det går ei linje gjennom de kystopprørene som har vært her i landet:Kystkampen i Norge står nå om hvorvidt den siste rest av felleseid fisk også skal privatiseres, dvs. om den største flåten i antall, båtene under 11 meter skal få anledning til å kjøpe levebrødet fra naboen, kalt «strukturering».

6. mars 1890 gikk 1500 fiskere til aksjon mot fire dampbåter som hadde sperret av Trollfjorden med kjetting og krevde avgift av fiskerne som ville inn. Bataljen blir kalt Trollfjordslaget og fikk stor betydning for seinere utforming av fiskerilovgivinga. Bl.a. vedtok Stortinget en egen Lofotlov og nedsatte Lofotoppsynet samme år, for å regulere Lofotfisket og håndhever spillereglene. Seinere fikk vi Råfiskloven (1938), som regulerer omsetninga mellom fisker og kjøper i torskefiskeriene,

Under Mehamnopprøret i 1903 reiv fiskerne ned kvalstasjonen som Svend Foyn hadde bygget. Aksjonen førte til ti års fredning av all kval.

Aksjon Kyst-Norge 1973–1975, krevde 50 mils fiskerigrense «mot fremmede makter som vil rane vårt hav». Vi fikk 200 mils økonomisk sone – med smutthull.

Aksjonene i 1989 rettet seg mot fiskeriminister Munkejord (H) sin utestenging av de minste båtene fra retten til å fiske, båter som «ikke var torskeavhengig», som det het. Dette var den endelige avlivinga av fiskarbonden. Som følge av den kampen brøt en del fiskere ut av Norges Fiskarlag og dannet Norges Kystfiskarlag.

Seinere har vi fått Deltakerloven (1999) som sier at ingen kan eie en fiskebåt uten å være aktiv fisker, og Havressursloven (2008), som sier at «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg» og at fiskeriene skal «sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna».

Røkke utfordrer finnmarkingene og fiskerilovgivinga

Under oppbygginga av filetindustrien på 60- og 70-tallet fikk fabrikkene lov til å eie trålere. Det var for å sikre stabil råstofftilgang også i perioder da kystflåten ikke kunne levere. Denne ordninga fungerte stort sett greit inntil Røkke kjøpte opp og så muligheten til stor fortjeneste om han greide å omgå leveringsplikten til fabrikkene i land.

Kystopprøret våren 2014 var en protest mot at Aker, som hadde fått beholde sine trålkonsesjoner på dispensasjon fra Deltakerloven og Havressursloven. Nå fikk han regjeringenes velsignelse til å bryte leveringsplikten og legge ned filet-anlegg som eide trålerne i utgangspunktet, og som var begrunnelsen for at de i det hele tatt eksisterte: å skaffe råstoff til fabrikkene i perioder da kystflåten lå ved kai. Aker-flåten tjener mer på å forsyne filetfabrikkene i Polen og China med råstoff for filet til det europeiske markedet – og som ødelegger markedet for norsk industri.

Organisasjonen Gjenreis Kyst-Norge, som ble startet høsten 2012 organiserte opprøret sammen med Kystaksjonen i Mehamn vinteren 2014. Opprøret spredde seg til alle stedene der Aker har filetanlegg og med markering i Oslo 1. mars. Så langt har Røkke vunnet fram, med støtte fra den forrige og den nåværende regjeringa. Men kampen fortsetter.

«Det er svært alvorlig det som skjer med vårt felles arvesølv,» uttalte Benn Mikalsen fra Båtsfjord, leder for Gjenreis Kyst-Norge under kystopprøret i vår. Videre:

Hvis ikke regjeringa nå bestemmer seg for å handheve det lovverket som finnes, vil vi på sikt være uten fiskerinæring i Norge. Da vil de eneste som har råd til å kjøpe kvoter, være den kinesiske staten og russisk mafia. Det skal ikke bli lett om vi en gang i framtida bestemmer oss for å ta tilbake fiskerettighetene til folket. Da får vi internasjonal rett på nakken! Vi kjemper en kamp for våre barn og barnebarn og deres etterkommere. De skal ikke sitte og se på at fisken svømmer i havet mens børsen bestemmer hvor fisken skal havne.

Mikalsen får støtte fra Arne Pedersen, leder i Norges Kystfiskarlag:

Når trålrederiene motsetter seg leveringsplikten, faller det politiske grunnlaget for kvote-fordelingen med 30 % til trålerflåten bort. Overfør trålkvoten til kystflåten, og industrien kan bli lønnsom, og det vil bli skapt aktivitet på kysten.

Kystflåten er fanget i garnet

Med innføring av omsettelige fartøy-kvoter for kystbåter over 11 meter, kalt strukturering, fikk store deler av kystfiskerne interessefellesskap med fiskerikapitalen. Strukturering vil si at en båteier kjøper et annet fiskefartøy, overfører kvoten til egen båt, og kondemnerer det kjøpte fartøyet. Fisken er dermed privatisert før den er fanget. Ordninga ble innført skrittvis av Ap- og Høyre-statsråder på 1990- og 2000-tallet. Kvoter, som var tildelt gratis av fellesskapet, eies nå av rederiene (i strid med Havressursloven), kjøpes og selges og fungerer som garanti for lån. Kvoteprisen har siden eksplodert. Strukturering har ført til overinvestering i fangstleddet – med påfølgende gjeldsbelastning og negativ egenkapital for størstedelen av næringen. De store kystbåtene har derfor ikke råd til å miste sine privilegier og kjemper for evig-varende kvoter, noe Høyre-regjeringa er mer enn villige til å gi dem.

Strukturpolitikkens vesen er å konsentrere kvoter på færre fartøyer. Men den vil også endre eierstrukturen i kystflåten. Mens båtene til nå har gått i arv i fiskeværene, vil kvoteverdien være så stor at ved generasjonsskifte vil det bare være de etablerte rederiene som har råd til å overta båten. Vi vil få samme utviklinga på eiersida i kystflåten som vi har i havfiskeflåten og i oppdrettsnæringa. Den tendensen vi nå ser, at fiskerisamfunnene har langt færre fartøy og fiskere enn tidligere, vil derfor akselerere.

Fullføre privatiseringa av fiskeriallmenningen?

Nå står sjarkflåten for tur, båtene under 11 meter. Med høringsfrist 4. juli sendte Nærings- og Fiskeridepartementet ut forslag om å åpne for kjøp og salg av fiskekvoter (strukturordning) også for denne flåten, med vilkår om at fartøyene som kvotene opprinnelig tilhørte kondemneres. Dette handler om de 1430 båtene som er ryggraden i fiskeflåten, og som er avgjørende for liv og bosetting langs store deler av kysten og for rekrutteringa til yrket. 70 % av denne flåten hører til i Nord-Norge. I Lofoten er 399 av 588 registrerte fiske-båter under 11 meter, og det etter at staten siden 1989 har gjennomført to kampanjer for å redusere den minste flåten.

Den offisielle begrunnelsen for forslaget er å øke lønnsomheten i flåtegruppa, og «tiltrekke seg kapital», som Aspaker skreiv i landets aviser.

Problemstillinga avvises av Kystfiskar-laget:

Flåten under 11 meter er den som har fangstleddets minste gjeld, er den som bruker minst diesel per kilo fanget fisk og er den ideelle for landbasert fiskeindustri, ferskfisksatsing og bosetting.

Med andre ord lite å profittere på for finanskapitalen.

Omsettelige kvoter i sjarkflåten foreslås nok ikke av omsorg for fiskernes inntekter. Dette handler om å fullføre privatiseringa av fiskeriallmenningen til gavn for bankene, og det handler om ønsket fra de gjeldstyngede større fartøyene og deres kreditorer om å kunne øke kvotegrunnlaget sitt på bekostning av de små. Konsekvensen blir færre båter, utpinte bygder og en høyere terskel for ungdom til å komme inn i fisker-yrket.

Forslaget møter heldigvis motstand fra et stort flertall av høringssvarene, som Nordland og Finnmark fylkeskommuner, Nordland Fylkes Fiskarlag, de fleste lokalavdelingene av Norges Fiskerlag, Norges Kystfiskerlag, Fiskekjøpernes forening og FrP og Rødt sine landsmøter.

Hva vil vi med fiskerinæringa?

I ei tid der borgerskapet ustraffet kan utnytte fiskerinæringa i strid med norsk lov, bør vi andre sloss for formålspara-grafen i Havressursloven:

å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.

Oppgaven til fiskerinæringa er ikke å fylle kontoene til aksjonærer i Oslo eller New York. Fiskerinæringa skal skaffe verden mat, men den skal også sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Da er det meningsløst å gi 30 % av fisken til ei tråler-næring som nekter å oppfylle dette mandatet. Av ei totalkvote på 1 mill tonn torsk neste år kunne 30 % gitt kvotegrunnlag for 3700 sjarker eller 1000 femti fots kystbåter – og «lys i husan» i fraflyttingstruede fiskevær. Da ville all diskusjon om strukturering i kystflåten blitt meningsløs.

Skal det skje, vil vi nok trenge nye kystopprør.

Hva ville vært Rødt sitt innlegg i debatten om statsbudsjettet? Hvis de hadde blitt valgt inn.

Rødt-lederen, Bjørnar Moxnes, har skrevet en tale som kunne ha blitt holdt fra Stortingets talerstol 1. desember 2014. Om Rødts alternative statsbudsjett – og politikk.

Bjørnar Moxnes er leder av Rødt og bystyrestyrerepresentant for Rødt i Oslo. Han var Rødts kandidat fra Oslo ved stortingsvalget i 2013.

Herr president!

Det er ikke ofte Rødt viser til paven, men i dag vil jeg gjøre et unntak: I sitt første pavelige skriv gikk Pave Frans hardt ut mot «trickle down»-økonomi, ideen om at skattekutt for de rike gjør at rikdommen drypper ned på de fattige:

Denne påstanden, som aldri har blitt bekreftet av fakta, uttrykker en naiv tillit til godheten til dem som har økonomisk makt.

I en tale om «det frie markedets tyranni» uttalte paven at den gamle dansen om gullkalven har funnet et nytt og hjerteløst uttrykk i et økonomisk diktatur som er uten ansikt, og uten noe ekte menneskelig mål. Han etterlyser et økonomisk system som er til alles beste.

Regjeringas forslag til statsbudsjett bringer oss ikke noe nærmere et slikt økonomisk system. Tvert i mot. Det gjennomsyres nettopp av en naiv tillit til de rike, og ingenting annet enn mistillit til dem som har minst. De rikeste skal motiveres av å få mer. De fattige skal motiveres av å få mindre. Blant dem de uføre og barna deres.

Moralen fra de mørkeblå er: Har du slitt deg ut i jobben, får du klare deg selv. Og vi kutter kraftig i barnetillegget ditt. Men hvis du lever på arv fra far, får du millioner i skattelette.

Rødts alternative statsbudsjett bringer oss derimot noen skritt nærmere et økonomisk system som er til alles beste. Vi foreslår en ny millionærskatt på inntekter over 1,5 millioner kroner. Vi vil ha et lønnstak på samme nivå for ledere i det offentlige. Det er meningsløst at en leder i et statlig selskap tjener 20 ganger mer enn en sykepleier. Det er heller ingen grunn til at toppbyråkratene i helseforetakene skal tjene mer enn statsministeren.

Vi foreslår også å gjøre formueskatten progressiv. Hvorfor skal en person med én milliard i formue ikke betale mer i formue-skatt enn en som har en million? Det er ingen grunn til det. Derfor øker vi skattesatsen for dem med de største formuene.

Samtidig gir vi solide skatteletter til dem som har minst å rutte med. Mens alle partier sier de ønsker et Norge med små forskjeller mellom folk, foreslår Rødt konkrete tiltak.

Det er et paradoks. 2014 er året da de økende klasseskillene ble satt på dagsorden. 2014 er året da generalsekretæren i markeds-liberale OECD uttalte at

Politikk som bremser eller ideelt sett snur utviklingen med økte forskjeller, vil ikke bare gjøre samfunn mindre urettferdige, men også rikere.

2014 er året da rikmannsklubben World Economic Forum konkluderte med at den økende ulikheten er den største utfordringa verden står overfor.

2014 er året da den mørkeblå regjeringa foreslår tiltak som øker klasseskillene, målretta og effektivt. Det er et paradoks. Men det er heller ingen overraskelse. FrP og Høyre representerer samfunnskrefter som vil noe annet.

Men er det egentlig så ille i Norge? Gjør det noe om noen blir litt rikere hvis alle får det bedre? En av de sterkeste mytene i norsk politikk er at vi lever i et klasseløst samfunn. At hvor og hva du kommer fra ikke betyr noe for hva slags liv du kan leve og hvilke muligheter du får.

I virkeligheten er det sånn at forskjellen mellom Norges rikeste og resten av oss ikke har vært så stor på 80 år. Den norske økonomiske eliten har nå en like stor del av samfunnskaka som i 1930-åra. Det arbeider-bevegelsen fikk til av økonomisk utjevning i etterkrigstida, er borte. Ikke siden de harde 30-åra har betegnelsen klassesamfunn vært mer presis for å beskrive det norske samfunnet.

Siden 1990 har den rikeste prosenten i Norge økt sin andel av inntektene med over 60 prosent. Det er raskere enn i USA og Storbritannia. Det siste tiåret er antallet milliardærer i Norge firedoblet. Bare under de rødgrønne var det en dobling. Samtidig var det over 6000 flere barn som måtte vokse opp i fattigdom.

Så tallenes tale er tydelig: Klasseskillene øker, også i Norge. Dette skjer selv om åtte av ti nordmenn mener det er en hovedoppgave for myndighetene å redusere forskjellene. Dette forteller oss at flertallet ikke får den politikken de ønsker, og det er et demokratisk problem. Økt rikdom hos overklassen er også i seg selv en trussel mot folkestyret. Det betyr at de får større makt over mennesker og ressurser. Så for å bygge et sterkere folkestyre, må vi også bekjempe klasseskillene.

Et bidrag til klimaet

Men Rødt nøyer seg ikke med tiltak som gir et mer rettferdig Norge. Vi er et lite land, men vi kan utrette store ting. Det viktigste vi kan gjøre for kloden i 2015, er å bidra til å redde regnskogen i Yasuni, i Ecuador.

Yasuni overlevde de siste istidene og har arter som ikke finnes noe annet sted. Her er verdens høyeste tetthet av ulike plante- og dyrearter. Ecuador er et fattig land, og 27 prosent av befolkninga lever under fattig-domsgrensen. Men i Yasuni fins det olje til en verdi av 10 milliarder dollar.

Dette har satt president Correa i en knipe. Han vil bidra til å redde klimaet, men kan ikke bare la olja ligge. Til det er Ecuadors statskasse altfor tom. Men Correa lanserte en idé til verden: Hva om vi spleiser? Hvis verden betaler omtrent halvparten, 3,6 milliarder dollar, av antatt fortjeneste for Ecuador, så lar de olja under Yasuni ligge.

Da får Ecuador penger som skal brukes til å bygge ut fornybar energi og gi hundre-tusener tilgang på ren energi, og verden sikres at klodens mest verdifulle biologiske område forblir urørt. Dessuten sparer vi atmosfæren for 410 millioner tonn CO2, som vil bli sluppet ut når Yasuni-oljen brennes.

Men ingen svarte på oppfordringa fra Ecuador. «Forslaget vårt var ment for å vekke verden, for å vise at vi må stå sammen. Men dessverre, vi må konkludere med at verden sviktet,» sa Correa da han begrunnet hvorfor han vil slippe til olje-selskapene.

Norge fikk også spørsmål om å være med. Men den rødgrønne regjeringa ville ikke betale et annet land for ikke å utvinne en kjent oljereserve. Den mørkeblå regjeringa er ikke et milligram mer progressiv.

Spørsmålet vi må stille oss, er: Hva skal vi egentlig med aksjer på børsen hvis vi ikke har en klode vi kan leve på? Det koster bare fire promille av Oljefondet å la olja under Yasuni ligge. Rødt bevilger penger i vårt alternative statsbudsjett til å redde regnskogen i Yasuni.

Et bidrag til fred

En gang hadde vi rykte på oss for å være en fredsnasjon. Nå er Norge en krigsnasjon, som deltar i Natos kriger for å sikre Vesten naturresurser og makt. Norge er også en krigsprofitør, som selger våpen som brukes i kriger og konflikter verden over. I budsjett-forslaget gir FrP og Høyre fullmakt til bestilling av seks nye kampfly, i tillegg til 16 som allerede er bestilt fram til 2019. De vil bruke 10 milliarder på kampflyprosjektet neste år, og totalt skal dette koste over 260 milliarder kroner.

Dette er fullstendig feilslått. De andre stortingspartiene vil nå bruke enorme summer på et angrepsfly fra USA som egner seg godt for å styrke Natos angrepsevne, men som blir så dyrt at det vil svekke Norges forsvarsevne. De enorme kostnadene bidrar til en ytterligere nedbygging av invasjonsforsvaret, noe som særlig merkes i Hæren, og som Befalets Fellesorganisasjon er bekymret for.

Det viktigste for det norske forsvaret må være nettopp forsvaret av norsk terri-torium, ikke angrep på land langt utenfor Natos egne grenser. Rødt foreslår derfor å stryke denne bevilgninga i 2015, og kansellere kampflyprosjektet

Vi kan ikke rette opp verdens urett i ett, norsk statsbudsjett. Vi blir ikke en gang kvitt kapitalismen. Men vi kan ta grep som gjør Norge til et mer solidarisk land, både hjemme og ute. Grep som bringer oss noen skritt nærmere et økonomisk system som er til alles beste. I Rødts alternative statsbudsjett foreslår vi noen slike, viktige grep.

Jeg tar til slutt opp Rødts forslag til alternativt statsbudsjett.