Innhold Leder: TISA sine bomber…………………………………………………………………………… 2 Plukk……………………………………………………………………………………………………. 4 Oscar Dybedahl: Om sosialistisk metode………………………………………………………. 6 Intervju med Helle Linné Eriksen: Valg i Skottland………………………………………….. 12 Mathias Bismo: Den grønne utfordringen……………………………………………………… 22 Mari Eifring: Fra små til store partier i Europa……………………………………………….. 34 Willy Dahl: Kan vi stole på Store Norske Leksikon?………………………………………… 40 Rolv Rynning Hanssen: TISA – en trussel mot velferd og demokrati…………………….. 50 Olav Boye: Markedsliberalistene raserer. Hva må bli LOs strategi?…………………….. 60 Morten Harper: Schengen og EØS – farlige forbundsfeller…………………………………. 68

Øyvind Andresen: På vei mot et nytt krakk?………………………………………………….. 76

Marianne Gulli og Eva Maria Fjellheim: Norsk næringslivsbistand i konflikt med grunnleggende menneskerettigheter i Guatemala…………………………… 82 Per Velde: Slaget ved Dien Bien Phu, 1954………………………………………………….. 90 Bård A. Bergh: Samene og 1814……………………………………………………………….. 98 Geir Christensen: 1814–1905: Mot svenskekongen. 2014: Mot EØS…………………. 108 Fra regjeringa i Kobanê………………………………………………………………………….. 116 Erling Folkvord: Kjære kurdiske vener! ………………………………………………………. 117 Torstein Dahle: Loven om profittratens fallende tendens………………………………….. 118 Bokomtaler

• Vigdis Hjort: Et norsk hus
• Vigdis Hjort: Leve Posthornet
• Kvinnepolitisk utvalg i Rødt: Kvinnefrigjøring!
• Svetlana Aleksijevitj: Krigen har intet kvinnelig ansikt
• Jonas Gahr Støre: I bevegelse. I samtale med Jonas Bals – Veivalg for det 21. århundret
• Aksel Braanen Sterri: Tilbake til politikken. Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti
• Elisabeth Eide og Terje Skaufjord: Afghanistan – ingen fred å få
• Ken Silverstein: The secret world of oil
• Richard Heineberg: Snake oil. How fracking’s false promise of plenty imperils our future
• David Harvey: Seventeen contradictions and the end of capitalism
• Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene

 

Det svært gunstige skatteregimet for offshore petroleumsvirksomhet i Norge, både for leteboring og for investeringer for produksjon, er så gunstige at de inviterer til økonomisk gambling: Staten dekker størsteparten av kostnadene.

For første gang utgjør avkastningen av Oljefondets investeringer en større andel av fondets vekst enn innskutt kapital fra staten, dvs. skatteinntektene fra oljevirksomheten.

Jens Ingvald Olsen er kommunestyre- og fylkestingsrepresentant Rødt Tromsø/Troms.

2. februar 2013 var det en euforisk stemning i fjæra på Veidnes ved Honningsvåg på Magerøya i Finnmark. Den sentrale Statoil-ledelsen, ankommet i eget charterfly, med konserndirektør for norsk sokkel, Øystein Michelsen i spissen, var der i en samstemt jubel sammen med stortings- og lokalpolitikere fra regjeringspartiene AP, SV og SP. Michelsen pekte og fortalte om hvor pumpestasjoner og kai skulle plasseres, og om tankanleggene som skulle legges i store fjellhaller. Stemninga har knapt vært høyere siden Kjell Inge Røkke ble mottatt av AP-ordførerne og lokale LO-tillitsvalgte 8 år tidligere. Foranledninga for kanapeene og sjampanjen i fjæra var presentasjonen av Statoils oljelagringsterminal på Veidnes.

Her skulle olja som ble funnet med riggen Polar Pioneer på Skrugard 1.april 2011 og på Havis seinere i 2011, pumpes inn i rør på havbunnen og mellomlagres før opplasting på tankskip. Olja skulle pumpes 240 km i rør fra feltet, som nå heter Johan Castberg. Nærmere 600 arbeidsplasser under utbygginga av landbasen og 50–80 arbeidsplasser i driftsfasen, var det som ble forespeilet. 3 supertankere skulle lastes opp i uka gjennom 30 år. Naturligvis jubla ordføreren i Nordkapp, Kristina Hansen(ap). Området er forresten det mest attraktive hytteområde for lokalbefolkinga på Magerøya, og som vil være en saga blott, dersom Statoils Veidnesplan gjennomføres. For dette skulle ikke bli en gjentakelse av Røkke-historia, og det skulle heller ikke skje det samme som for det første oljefunnet i Barentshavet, Goliat – at olja ikke blir ilandført.

8.juli 2014 slår denne overskrifta i avisa Nordlys mot oss: «600 arbeidsplasser kan ryke – Utbygginga er utsatt». Etter flere korte utsettelser har nå Statoil, sammen med sine partnere ENI (det italienske statsoljeselskapet) og Petoro (Statens direkte eierskap), nå utsatt avgjørelsen helt til sommeren 2015 for hvilken utbyggingsløsning som skal velges for Johan Castberg-feltet, som er beregnet å inneholde mellom 4 og 600 millioner fat olje. Etter at Statoil traff «blink» ved første boring, har det nå vært skuffelse på skuffelse; 5 tørrboringer til nå. Også de på forhånd «sikre» brønnene har vært tørre, eller inneholdt kun litt gass. Hverken Statoil eller de andre oljeselskapene driver ressursforvaltningspolitikk eller distriktspolitikk, så de velger naturligvis den utbyggingsløsningen som har utsikt til størst mulig profitt. Eierne krever det! Det er derfor ikke usannsynlig at Statoil velger å bruke et rent produksjonsskip som på Åsgard utafor Helgeland, eller en FPSO1 som ENI, sammen med Statoil skal ha på Goliatfeltet 85 km nordvest for Hammerfest. Goliatolja, omlag 250 mill fat, skulle også først ilandføres, men det ble raskt skrinlagt. Men da ble det et massivt politisk krav om at plattformen i alle fall skulle bygges i Finnmark, ellers kunne ENI og Statoil se langt etter utvinningstillatelse!! FPSO-tanken/plattformen som bygges ved Hyundai-verftet i Sør-Korea, har blitt 2 år forsinket, og byggekostnadene har økt fra ca 30 milliarder kroner til nærmere 50 milliarder kroner. Den skal etter planen nå transporteres til Norge sommeren 2015.

Sjøl om det blir utsettelser og endringer i utbyggingsløsninger, ser vi et langt større trøkk for utbygging slik at investeringene som er gjort skal kapitaliseres så raskt som mulig. Vi ser derfor også en voksende motsetning mellom Oljedirektoratet, som tross alt har et større (og lengre) forvaltningsansvar for olje/gass som naturressurser i fellesskapets eie. Oljedirektoratets leder Bente Nyland har i alle fall uttrykt at de ønsker en større baseutbygging på Johan Castberg som både kan være en produksjons-hub og beredskapsbase med helikoptre.

Stadig raskere utbygging

Det første drivverdige gassfeltet, Snøhvit, 140 km vest for Hammerfest ble funnet helt tilbake i 1984, i den første leteperioden i Barentshavet. Produksjonen kom imidlertid ikke i gang før over 20 år etterpå. Etter at utbyggingsbeslutning ble tatt i 2002, sto LNG-anlegget (Liquid Natural Gas) ferdig på Melkøya (se bildet) ved Hammerfest i 2007, riktig nok 2 år forsinka. Her blir gassen renset, komprimert og kjølt ned, før den lastes på gasstankere og fraktes til mottakerne, i hovedsak i USA, men også Spania og etter hvert Fjerne Østen.

Det første drivverdige oljefeltet, Goliat, ble lokalisert i år 2000, og kommer i produksjon (muligens) 15 år etterpå. Mens vi nå ser at partnerne på Johan Castberg-feltet har ambisjon om produksjonsstart kun 6–7 år etter at funnet ble gjort! Tida fra beslutning om utbygging til produksjonsstart er også kutta kraftig ned. Denne dramatiske endringa i tempo ser vi også utspiller seg på mange andre områder innafor den norske petroleumsvirksomheta, og med store konsekvenser, både økonomisk, miljømessig og politisk.

Gigantprosjekt med gigantoverskridelser

Prosjektering av svært store anlegg er naturligvis komplisert og omfattende, ikke minst når prosjektene ofte er «førstegangsprosjekt». Fremtidig inntektspotensiale gjør også at tid og ressurser presses i prosjekteringsfasen. Tid er penger – og utbyggerne er villig til å gamble på at «det går seg til». Noen ganger lykkes de, men svært ofte går det galt. Oljedirektoratet ga ut en egen granskingsrapport høsten 2013, «Vurdering av gjennomførte prosjekter på norsk sokkel», der 5 store utbygginger (på over 10 milliarder kroner) i perioden 2006–08 ble gjennomgått for å se hvorfor overskridelsene på mange 10-talls milliarder kroner oppstod, og det ble flere års forsinkelser. For plattformen Yme som skulle pumpe opp olje i Nordsjøen, økte kostnaden fra 7 til 15 milliarder, før det ble besluttet at plattformen måtte skrotes før den kom i drift! Med det begrensa tidsvinduet rapporten omhandler er det også bare en liten flik av helheta vi får innblikk i.

OD rapport på vegne av OE-dep 14.10.2013

Ingen av de to utbyggingene i Barentshavet er med i denne rapporten, men både Snøhvit og Goliat topper kostnadsoverskridelsene i norsk oljehistorie. Statoil fikk også ekstra gunstige skattebetingelser for utbygginga av LNG-anlegget på Melkøya, med en egen paragraf i petroleumsloven i 2001, § 3 b. Avskrivingstida for investeringa ble halvert fra 6 år til 3 år. Finansminister Karl Eirik Schjøtt Pedersen (ap) var hoveddrivkraft for å tilfredsstille Statoils ønske og krav. Snøhvit-utbygginga fikk kostnadsoverskridelser og forsinkelser som ingen utbygginger noen gang tidligere hadde vært i nærheten av. Fra opprinnelig 25,5 milliarder endte utbyggingskostnadene på omlag 70 milliarder kroner, og anlegget ble nærmere 2 år forsinket. Som nevnt vet vi ennå ikke hva Goliat-overskridelsene vil ende opp med.

Etter at OD la fram sin rapport hadde undertegnede debatt i Dagens Næringsliv med to professorer i økonomi, Petter Osmundsen og Thore Johnsen om årsakene til overskridelsene. På min blogg kan mine innlegg leses: http://jensingvald.wordpress.com/2013/11/10/det-unevnelige/ og http://jensingvald.wordpress.com/2013/12/22/la-pumpene-ga/

Store skattesubsidier

En hovedpåstand fra meg er at det svært gunstige skatteregimet for offshore petroleumsvirksomhet i Norge, både for leteboring og for investeringer for produksjon, er så gunstige at de inviterer til økonomisk gambling: Staten dekker størsteparten av kostnadene. For leteboring dekker staten ved direkte utbetaling 78 % av kostnaden dersom selskapet går med underskudd. Dette har for eksempel medført at det lille leiteselskapet North Energy as i Alta, med ca 40 ansatte har mottatt over 1,5 milliarder kroner fra staten fra 2008–2013! Selskapet har 9 direktører med millionlønn, og på toppen adm.dir. med omlag 7 millioner kroner i året inkludert pensjon! Samla utbetaling til leiteselskapene er 11–12 milliarder kroner årlig. Denne ordninga ble innført fra 2005.

For investeringer kan selskapene trekke fra omlag 90 % av kostnadene, før inntektene fra olje/gass-utvinninga kommer til beskatning. Dette gir også et spesielt økonomisk utslag i 2014, og muligens i åra framover.

Historiske vendepunkt

Pensjonsfond Utland, Oljefondet, la fram årsresultatet for 2013 den 28. februar. Markedsverdien var ved årsskiftet steget til rekordhøye 5038 milliarder kroner, en vekst på 1222 milliarder kroner i 2013.

Oljefondet er nå større enn noen i sin villeste fantasi forestilte seg da de første milliardene ble satt inn i fondet i 1996, 6 år etter at fondet ble stiftet.

Noen stiller spørsmål om fondet nå har blitt et Frankensteins monster, og som i sin jakt på fortsatt maksimal vekst er villig til å ta stadig større risiko. Det er verdt å nevne at fondet ved oppstarten bare hadde tillatelse til å investere i (sikre) statsobligasjoner, men med lavt gevinstpotensiale.

Seinere ble det åpnet for investeringer i aksjer, først 40 % og nå 60 % av kapitalen. I tillegg har Oljefondet de siste to årene også begynt å investere i eiendom, men har til nå kun eiendommer til en markedsverdi på 52 milliarder kr.

Dagens Næringslivs reportasje lørdag 1. mars om fondets investering på 1,8 milliarder kroner i Formel 1-sirkuset, den første kjente investeringen i et ikke-børsnotert selskap, viser at risikovilligheten er økende.

Første vendepunkt

Det er imidlertid et utviklingstrekk, og vendepunkt, ved Oljefondets årsresultat som ikke har vært kommentert. Det er at for første gang utgjør avkastningen av fondets investeringer en større andel av fondets vekst enn innskutt kapital fra staten, dvs. skatteinntektene fra oljevirksomheten! 692 milliarder kroner mot 239 milliarder kroner. I tillegg er det verdt å merke seg at 291 milliarder kroner av veksten på 1222 milliarder kroner skyldes kronekursfallet i 2013.

Dette er naturligvis et uttrykk for den enorme størrelsen på fondet, men det er også et varsel om at statens overføringer til fondet sannsynligvis vil ha et tendensielt fall de kommende årene fordi skatteinntektene synker.

Det andre vendepunktet

Fallet har sammenheng både med lavere oljeproduksjon og lave gasspriser, men det skyldes også det historisk høye investeringsnivået på over 200 milliarder årlig de nærmeste årene. Vi vil derfor også sannsynligvis se et annet historisk vendepunkt: For første gang siden de første årene i norsk oljehistorie vil statens refusjon til investering (ca 90 %) og leting (78 %) være større enn skatteinntektene fra oljeselskapene. Eneste faktor som kan bringe nettoinntektene fra petroleumsvirksomheten på plussida er inntektene til Petoro as (SDØE). Men også her ser vi sterkt fallende inntekter, noe resultatfremleggelsen for 2013 den 27. februar viste: nedgang i inntektene fra 146,4 milliarder til 124,6 milliarder kroner.

Halvert oljeproduksjon

Som det fremgår av statistikk fra OD, er oljeproduksjonen halvert fra toppåret 2000 og til nå! Oljeinntektene er «redda» av de historisk høye oljeprisene de siste årene. Gassproduksjonen har økt, men gass-prisene følger ikke lengre oljeprisen, og har falt kraftig. Skifergassproduksjonen, særlig i USA har bidratt til dette, men også den økonomiske krisa har relativt sett redusert etterspørselen av naturgass. Denne utviklinga bidrar sterkt til en økende, og, som vi har vist, et statlig finansiert race mot Arktis etter Norges siste olje. Områdene lenger nord, lenger øst, og nærmere land enn noen gang tidligere ble åpnet gjennom vedtaket i Stortinget av konsekvensutredninga for «Barentshavet sørøst», i juni 2013. Dette var på mange måter avskjedsgaven fra AP, SV, SP-regjeringa! 74,5 °N, på høyde med nordkanten av Bjørnøya er nå den nye nordlige grensa, langt inn i et område som tidvis er dekket med drivis. Østover er området helt til den nye delelinja med Russland klargjort. Delelinjeavtalen kommer vi tilbake til. Men det er også verdt å merke seg at gjennom «Goliat-kompromisset» på Stortinget i 2009 ble leite- og eventuelt utvinningsområde mot Finnmarkskysten utvida slik at det nå er tillatt med virksomhet helt inntil 35 km fra land, mot tidligere 50 km. I følge regjeringspartiet SV sa de ja til dette for å redde Lofoten.

Nærmere Finnmarkskysten enn noen gang

Nettstedet Offshore.no meldte 10. juli at Statoil har fått Petroleumstilsynets samtykke til leteboring med brønn 7125 4-3, «Ensis», i lisens 393 i Barentshavet med boreriggen Transocean Spitsbergen.

Brønnen ligger bare 42 kilometer fra land, som er Knivskjelodden i Nordkapp kommune. Aldri tidligere er det boret så nært kysten i Norge! Boringen er planlagt startet tidligst 1.september 2014 og vil ha en varighet på cirka 30 dager, avhengig av funn.

Delelinja, oljeoligarkenes triumf

Da delelinjeavtalen mellom Norge og Russland ble presentert 28. april 2010, mangla det ikke store ord for å beskrive den: «Viktigste siden 8.mai 1945», «Et sus av evighet», skreiv redaktør i Nordlys, seinere statssekretær for statsminister Jens Stoltenberg, Hans Kristian Amundsen. Rune Rafaelsen i Barentssekretariatet mente det var: «Det største siden Berlinmurens fall.» Johan Petter Barlindhaug, styreleder i North Energy gliste på bildet i Nordlys, og så nå muligheten for å hente ut gevinsten de sikler etter. Sjøl om Barlindhaug er en petroaktivist, og har tjent gode penger på oljeutredninger for finnmarkskommuner, er han og oljemyggen North Energy, en mygg i kampen om Barentshavet. Avtalen som Norge og Russland har inngått om delinga av Barentshavet var første og fremst olje-oligarkenes triumf, både de russiske og de norske. I Norge er de først og fremst representert med Statoil.

Aggressive Norge

Etter en del turbulens og motstand i den russiske Dumaen mot avtalen, ble den ratifisert der den 7. juni 2011 og trådte i kraft en måned senere, den 7. juli 2011. Allerede dagen etter, den 8. juli, var det første norske skipet, Harrier Explorer, i gang med seismikkskyting helt inntil den nye grenselinja! Seismikkskytinga har økt med voldsom styrke sommeren 2014, noe som har medført umiddelbart fall i fiske-fangstene i området med opptil 80 %! Det svært gode og viktige sommerfisket utafor kysten fikk en bråstopp. Fiskerne i Øst-Finnmark protesterte kraftig – i likhet med fiskekjøperne. Ledende forskere ved Havforskningsinstituttet i Bergen sa det var godt dokumentert at seismikkskyting skremmer fisk over store avstander, og at den også dreper fiskelarver som ikke er i stand til å svømme unna. På sommeren er det store mengder i drift i denne delen av Barentshavet, blant annet torskelarver fra Lofoten. Seismikkskytinga med opptil 8 skip fortsatte imidlertid ufortrødent.

Grenseoverskridende felt

I vedlegg til grenselinjeavtalen er reglene for håndtering av grenseoverskridende olje/gassfelt nedfelt. I hovedsak gjelder samme reglene som i Nordsjøen mellom Norge og Storbritannia. Selskap fra nasjonen som finner grenseoverskridende felt, har retten til utvinning, og dermed salg av forekomsten. Representanter for myndighetene i Norge og Russland skal beregne og forhandle om hvordan feltet er fordelt. Salgsinntektene fordeles så etter hvor stor andelen er på hver side av grensa. Dersom det ikke blir enighet, skal en voldgiftsdom-stol avgjøre saka. Både norske myndigheter og norske selskap har derfor stor interesse av kartlegging og leiteboring i grenseom-rådet før russerne prioriterer offshorevirk-somhet i dette området.

Lofoten – The Missing Link

I intervju med NTB søndag 3. februar 2013 sa rådgiver Morten Anker i analyseselskapet Poyry at utvinning fra nye gassfunn fra Barentshavet kanskje må vente i 30 år. Dette fordi Snøhvit-anlegget i Hammerfest allerede kjører med full kapasitetsutnyttelse for produksjon av LNG. Det er ikke infrastruktur hverken på land eller i Barentshavet for produksjon og transport av naturgass. Gass kan ikke pumpes opp direkte på skip, eller lagres på tanker slik som olje.

Gass må enten kjøles ned til LNG, som i Hammerfest, eller pumpes direkte gjennom rør til landanlegg for foredling og eksport til mottakere (i Europa).

Norvarg

Hittil er det gjort ett relativt stort gassfunn, Norvarg, i Barentshavet i tillegg til Snøhvit. Men gassen kan ikke hentes opp i dag, og er dermed «verdiløs» for lisenseierne.

Det er derfor ikke overraskende at styreleder og aksjonær i North Energy as, Johan Petter Barlindhaug, har argumentert sterkt for å bygge gassrørledning fra Barentshavet, sørover langs kysten av Troms og Nordland, det vil si forbi Lofoten, Vesterålen og Senja, til rørledninga kan koples sammen med gassrør utafor Midt-Norge/Helgeland. Sentrale politikere som AP-leder Jonas Gahr Støre har framført samme argumentasjon som Barlindhaug.

Etter at Statoil har vedtatt og er i gang med utbygging av gassfeltet Aasta Hansteen, like sør for Lofotodden, er påkoplingspunktet for gass fra Barentshavet flytta et godt stykke lenger nord. Gassen fra Aasta Hansteen, hvor havdypet er 1400 meter, skal føres 480 km gjennom gassrøret «Polarled» til Nyhamna i Møre og Romsdal.

Ikke lønnsomt med gassrør

I dag er det ikke økonomisk lønnsomt nok å bygge en slik rørledning for distribusjon av gass fra Barentshavet. Det er et sterkt internasjonalt prispress på gass, særlig pga den økte skifergassproduksjonen i USA og andre steder. Våren 2014 meldte partene i Norvargfunnet, bl.a. North Energy as, at de hadde skrinlagt videreutvikling av feltet «for godt».

Derfor er det av svært stor økonomisk og strategisk betydning for oljeindustrien og den norske politiske ledelsen så raskt som mulig å finne ut om det er drivverdige gassforekomster i andre områder i Barentshavet og utafor Lofoten, Vesterålen og Senja (Nordland VI og VII og Troms II). Drivverdige forekomster i LoVeSe vil kunne gi grunnlag for å videreføre distribusjonsnettet nordover, helt til Barentshavet.

I juni i år la det statlige selskapet Gassco frem rapporten «Barents Sea Gas Infrastucture» (BSGI). Rapporten er helt klar i sin konklusjon på at et gassrør fra Barentshavet ikke er bedriftsøkonomisk lønnsom. Dersom det blir gjort svært store nye funn, og det dermed kan bygges ledning med stor diameter (42 tommer), vil mengden bli så stor at det kanskje kan bli lønnsomt, også med lave gasspriser.

Oljedirektoratet anslår at ca 60 % av petroleumsressursene i Barentshavet er gass. Utviding av LNG-anlegget på Melkøya, Tog 2, er skrinlagt av Statoil, særlig på grunn av bortfallet av store deler av gassmarkedet i USA, og prognosen for fortsatt lave priser. Derfor er jakta på den mest klimaødeleggende, og mest lønnsomme, fossile energikilden olje, første prioritet for oljeselskapene og myndighetene. Distribusjon av olje har også langt flere alternativ enn gass. Men som vi ser i forbindelse med Johan Castberg-feltet, er det konflikt mellom den rent forretningsmessige vurderinga til Statoil og Oljedirektoratet som skal ta litt mer «samfunnsmessige, strategiske og nasjonale» hensyn.

Miljøkampen i nord

I slutten av mai i år satte politimester Ole Sæverud i Troms politidistrikt politistyrker inn for å fjerne Greenpeace-skipet Ezperanza som hadde lagt seg i posisjonen på Hoop-området sørøst for Bjørnøya, der Statoil skulle bore Apollo-brønnen.

Riggen Transocean Spitsbergen starta boringa på Apollo den 3. juni, som ligger på 74 °N, den nordligste offshore lete-brønnen noensinne. Brønnen ligger 50 km nord for Wisting-Central der det østerrikske selskapet OMV fant olje (65–165 mill fat) i september 2013. Bortsett fra noen svært få små oljefunn i de etterfølgende boringene i området, har alle vært tørre. Apollo-brønnen viste seg også å være tørr, til stor skuffelse for oljeselskapene. Wisting-Central er (heldigvis) dermed fortsatt ikke drivverdig.

Olje har langt flere negative miljø- og klimaspekter enn gass. Dette gjelder både faren for akkuttforurensing på natur, sjøpattedyr, fisk og fugler, og langt større klimagassutslipp. Men i 7 år har Hammerfest hatt det største punktutslippet av CO2; Gasskraftverket ved LNG-anlegget står alene for 2 % av alt CO2-utslipp i Norge: 1,2 millioner tonn. Dette tilsvarer utslippet fra 300 000 biler! Når drifta på Goliat kommer i gang (kanskje i 2015), vil CO2-utslippene øke ytterligere.

Imidlertid sier driftsoperatør ENI en pressemelding 2. juli i forbindelse med at transformatoren ved Hammerfest er ferdigstilt:

Elektrifisering av Goliat-plattformen i Barentshavet gir betydelige reduksjoner i CO2-utslippene.

og videre:

Med denne løsningen reduseres CO2-utslippene med opptil 50 prosent. Dette tilsvarer det årlige utslippet fra flere enn 50 000 biler, sier leder av elektrifiseringsprosjektet i Eni Norge, Eivind Espe.

Realiteten er imidlertid at CO2-utslippet fra olje- og gassvirksomheta i Barentshavet øker med 200 000 tonn når Goliat kommer i produksjon.

Ofre miljø og klima?

Barentshavet er under et altomfattende angrep fra petrokapitalen og norske myndigheter og det store stortingsflertallet. Fra den nordligste boringa noensinne skal riggen Transocean Spitsbergen flyttes opp mot fjæresteinene i Finnmark: 42 km fra Knivskjelodden ved Nordkapp. Aldri har det vært boret etter olje så nært land i Norge. Dette er en konsekvens av det fatale «Goliat-forliket» der boregrensa ble flytta fra 50 til 35 km fra kysten. Tett opp til russergrensa pågår en nærmest desperat seismikkskyting. Er makta til oljekapitalen og dets støttespillere så sterk at Norge ikke bare er villig til å ofre de evigvarende fiskeriene i Barentshavet, men også miljøet og klimaet? Er 2-gradersmålet blitt et mål som raskest mulig skal oppnås, eller skal vi fortsatt prøve å unngå å komme dit? Er det sånn at issmeltinga gir så mange nye muligheter for deler av kapitalen at det er helt utmerka at isen i Arktis blir borte?

Petrokapitalens makt

Det er stort flertall på Stortinget i dag for konsekvensutredning og åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Skal kampen for LoVeSe vinnes, trengs det en helt annen mobilisering og organisering i befolkninga. Det trengs både grundigere informasjon blant folk om konsekvensene, både for dagens arbeidsplasser, bosettinga, det unike naturmiljøet og områdets betydning som «evighetsmaskin» for verdens rikeste torskefiskerier. Miljøorganisasjonene, fagmiljøer, også statlige etater, utfører et omfattende og viktig arbeid i dokumentasjon og mobilisering for LoVeSe.

Men det trengs også en mye skarpere og kritisk analyse, argumentasjon og agitasjon om petrokapitialens økonomiske og politiske makt. Det gjelder både lokalt, nasjonalt og globalt.

Er Barentshavet ofra for en pyrrhosseier i Lofoten?

Note:

1)FPSO er en flytende sirkelrund produksjonsplattform med stor lagringstank for olje som selskapet Sevan har utvikla. FPSOen på Goliat er den første i norsk offshorevirksomhet.

Den militante staten Israel
forsvarer seg mot sivile,
palestinske ungar ved å
drepa dei,
det er ikkje drap,
det er forsvars-
krigføring.

Den som vil,
kan skjønne dette,
den som kan,
vil skjønne dette.

Kven vil, kven kan?

Øyvind Bremer Karlsen

BRICS – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – er, for øyeblikket, et forsiktig forsøk fra sørlige kraftsentra på å sikre seg det de ser som sin rettmessige plass på verdensscenen.

Vijaya Prashad er professor i Sør-Asias historie og internasjonale studier ved Trinity College i Hartford, USA. Han er en av den tredje verdens ledende intellektuelle, og er forfatter av bl.a. The darker nations: A people´s history of the third world (2010) og The poorer nations. A possible history of the global South (2012). Teksten er hentet fra en publikasjon utgitt av Rosa Luxemburg Stiftung. Artikkelen er oversatt av Hilde Loftesnes Nylén.

Da Indias statsminister Manmohan Singh var generalsekretær for den mellomstatlige organisasjonen South Commission (nå South Centre, oversetter anm.), ble han slått av to kjensgjerninger. Den første var den katastrofale gjeldskrisen som hindret afrikanske, asiatiske og latinamerikanske lands muligheter til å skape økonomisk vekst; og det andre var det regimet for patentrettigheter som ble presset på dem av Nord, og som stengte disse landene ute fra vitenskapelig og teknologisk utvikling. Det så ut til å være forutbestemt at det globale Sør skulle gå gjennom millennier med fattigdom og elendighet. Problemet for Sør var ikke bare de interne svakhetene. Singh argumenterte for at det var regelverket, i hovedsak skapt av Nord på deres vegne, som begrenset Sørs mulighet til å puste.

På en pressekonferanse i Genève, Sveits, den 18. juli 1988, konsentrerte Singh sin oppmerksomhet rundt det fryktelige gjeldsoverhenget som rammet den tredje verden. Man måtte vurdere nye måter å håndtere gjelden på. «Dette er den tøffe realiteten», sa han, og med mindre du organiserer deg i offentligheten, med mindre det kollektive synet på den tredje verden kan bli formulert til en meningsfull dialog, vil ikke en mengde tekniske løsninger ordne opp i «gjeldsproblemet». For å ytterligere understreke poenget, sa generalsekretær Singh at

det vi i den tredje verden trenger, er global perestrojka, en omstrukturering av internasjonale økonomiske forhold, som vil ta hensyn til det legitime håp de fire femdeler av menneske-heten som bor i den tredje verden, har for et bedre liv for sine folk.

Bruken av uttrykket «perestrojka» var dristig. Det var blitt godt kjent det foregående året, da Mikhail Gorbatsjov hadde brukt det til å omtale restruktureringen av Sovjetunionen. Singh brukte det for å vise til behovet for en reformering av globale institusjoner som Det internasjonale penge-fondet (IMF),Verdensbanken og FNs sikkerhetsråd. Men i 1988 var det lite håp om at synspunktene til Sør ville bli tatt alvorlig. Mellom sent 1980-tall og midten av 2000-tallet var det ingen bevegelse i prosessen med global perestrojka.

Den første viktige stimulansen for en slik utvidet restrukturering var fremveksten til Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika (BRICS). I september 2006 møttes utenriksministrene til Brasil, Russland, India og Kina i New York for å drøfte dannelsen av et institusjonelt rammeverk for å diskutere ulike temaer. En rekke møter fulgte dette, men de ble avbrutt av alvoret i finanskrisen fra 2007 og fremover, da Nord ba Sør om hjelp til å redde verdensøkonomien fra det som syntes å være en permanent krise. 16. mai 2008, i Jekaterinburg i Russland, dannet de fire landene BRIC-blokken. To år senere, i desember 2010, ble Sør-Afrika sluppet inn i gruppen, og dermed var navnet blitt til BRICS.

Det første store BRIC-toppmøtet fant sted i juni 2009, i de mørke dagene av finanskrisen. Dette er grunnen til at deres første felles uttalelse var preget av finanskrisen og dens løsninger gjennom G20-rammeverket og gjennom reformer fra det internasjonale finanssystemet. Alle de øvrige elementene i den politiske retningen til BRIC (og senere BRICS) var allerede tydelige: multipolar regionalisme, en bekreftelse av Rio-agendaen om klimaendringer, tekno-logisk samarbeid og viktigheten av dialog fremfor bruk av makt. Regjeringssjefene i BRICS-landene har møttes til årlige toppmøter. Så langt har BRICS-landene avholdt fem slike møter: BRIC nr. 1 i Jekaterinburg, 16. juni 2009; BRIC nr. 2 i Brasilia, 16. april 2010; BRICS nr. 3 i Sanya i Kina, 14. april 2011; BRICS nr. 4 i New Delhi, 29. mars 2012; og BRICS nr. 5 i Durban i Sør-Afrika, 26–27. mars 2013.

Mellom disse toppmøtene har andre statsråder også møttes, noen ganger som personlige representanter for regjeringssjefene for å fastsette dagsorden for toppmøtene, og andre ganger for å diskutere temaer som krevde framdrift (som møtene mellom finansministrene om en BRICS Utviklingsbank). Disse møtene har ikke resultert i dannelsen av et eget BRICS-sekretariat, for å skape en parallell til G8 eller OECD, begge institusjonelle sekretariater for den nordatlantiske og japanske blokken. BRICS har med andre ord dannet bare et rammeverk for å etablere et nytt politisk handlingsrom, nye politiske initiativ og nye samordningsmekanismer. Dette er en beskjeden begynnelse.

BRICS som en drivkraft

BRICS-blokken er en demografisk drivkraft. Den representerer 40 % av verdens befolkning og strekker seg over 25 % av verdens landområder. Av verdens totale BNP står BRICS for en fjerdedel. De fem landene i blokken er delt av kultur – språk, religion og sosiale normer. De er også differensiert etter sine økonomiske strukturer og utviklingslinjer – noen av landene er styrt av en eksportrettet industriproduksjon, mens andre er avhengige av råvareeksport .

Slike ulikheter reduserer imidlertid ikke blokkens politiske verdi. I konvensjonelle termer er ikke dette småstater – tre av de fem er erklærte atomvåpenmakter, to har fast plass i FNs sikkerhetsråd og to andre venter på fast plass. De har, så langt, skapt en multilateral plattform.

Deres ambisjon er å bruke sin samlede vekt som en motvekt til det velkjente mønsteret som gir forrang til Nord, og til å utvikle et forum for å ta opp saker og analyser som ikke har hatt muligheten til å nå frem. En slik inntreden i sfæren av problematiske politiske arenaer (selv Palestina–Israel-konflikten) og i debatten om finansreform og utviklingsstrategi markerer BRICS’ forsøk på å gjøre sin tilstedeværelse som en politisk plattform seg bemerket på verdensscenen.

Men dette begrenses av nøling hos ledelsen i BRICS-landene – anført av Kina, som er engstelige for enhver utfordring overfor Nord. De foretrekker å operere passivt, ved å bygge handelsrelasjoner mellom landene og, ved hjelp av BRICS Utviklingsbank, skape et utviklingsprogram for Sør som vil dreies rundt deres egne vekstplaner. Det er ikke noen frontal utfordring til Nords institusjonelle hegemoni eller til det nyliberale politiske rammeverket. BRICS er, for øyeblikket, et forsiktig forsøk fra sørlige kraftsentra på å sikre seg det de ser som sin rettmessige plass på verdensscenen.

Likevel har Nord blitt overrasket over fremveksten til BRICS-landene. I løpet av de mørke dagene under finanskrisen forsøkte G8 å binde landene i Sør til deres agenda; G20 ble gjenopplivet for nettopp dette formålet – og holdt sitt første toppmøte i 2008 i Washington DC, under ledelse av USAs president George W. Bush.

Den internasjonale krisen syntes så alvorlig at G20 møttes to ganger årlig i 2009 og 2010, og toppmøtene i London og Pittsburgh skulle overtale Sør til å bruke en større del av sitt finansielle overskudd til å hjelpe det skrantende Nord. Det var betydelig snakk om de fremvoksende BRICS-landene som «partnere». I januar 2008, på et møte i New Delhi, fortalte den franske president Nikolas Sarkozy næringslivsledere at han skulle ønske at «det neste G8-toppmøtet ble omgjort til et G13-toppmøte», dvs. at de tok med seg BRICS-landene.

Disse offisielle erklæringene ble ikke til noe. En mer dekkende vurdering kom fra USAs ambassadør til Frankrike, Craig R. Stapleton, som sa til den tidligere franske statsministeren Michel Rocard i oktober 2010 at

vi trenger en mekanisme hvor vi kan finne løsninger for disse utfordringene (veksten til India og Kina) – så når disse monstrene kommer om 10 år, vil vi være i stand til å håndtere dem.

Fremveksten av BRICS

For å forstå BRICS-landene, må man gå tilbake til perioden på 1980-tallet da utviklingsagendaen kollapset sammen med nederlaget for prosjektet «Den tredje verden».

Det var ut av dette nederlaget, og den katastrofale kursendringen i den nyliberale politikkens æra, at den nye formasjonen oppstod. Om du ikke ser denne mot en slik spesifikk bakgrunn, vil du kanskje bare forvente at BRICS er en gruppe land som, av opportunistiske grunner, har samlet seg på et tidspunkt der Nord er svakt (på grunn av finanskrisen og overforbruket gjennom krigene på 2000-tallet).

Faktisk stammer ikke BRICS-landenes agenda fra opportunisme, men fra IBSA-dialogen (IBSA: India, Brasil og Sør-Afrika), som igjen springer ut fra et trykk fra Sør som kom til syne gjennom Latin-Amerika og i «lokomotivene i Sør». Det er dette historiske sporet som best forklarer den type dynamikk som er tydelig for BRICS, men som også gjør det nødvendig å se begrensningene i et slikt prosjekt.

Forhistorien til BRICS må altså plasseres i to beslektede prosesser: a) nederlaget til Tredje verden-prosjektet; og b) fremveksten av nyliberalisme ledet av Nord. Det er disse to temaer vi nå skal vende blikket mot.

Tredje verden-prosjektets nederlag

Tredje verden-prosjektet (1928–1983) var et ideologisk og institusjonelt fremstøt fra de nye nasjonene i den tidligere koloniserte verden. Prosjektet var forankret i ideene om politisk uavhengighet fra både den vestlig-atlantiske blokken og fra Sovjetunionen (institusjonelt plassert i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner – Non-Aligned Movement/NAM), om statlig styring av næringslivet og prinsippet om importsubstitusjon, dvs. at industrialisering basert på å erstatte tidligere importvarer med hjemlig produsert. Det siste var institusjonelt plassert i FNs konferanse for handel og utvikling/UNCTAD). I tillegg kom ønsket om å utvikle sosiale og kulturelle forbindelser mot rasistiske hierarkier (institusjonelt plassert i FN-organer som UNESCO).

Landene i Tredje verden-prosjektet bygde sine egne institusjonelle baser gjennom FN, spesielt UNCTAD; gjennom deres blokk i FN, G77; gjennom deres egen multilaterale plattform NAM; og gjennom en rekke andre faste fora og organisasjoner. Det var gjennom disse institusjonene at Tredje verden-prosjektet var i stand til å hevde sitt eget ideologiske og politiske syn – mot den koloniale vanen med politisk og økonomisk overhøyhet fra Nords side.

Tredje verden-prosjektet utviklet en omfattende agenda for å takle arven etter kolonitiden og ulikhetene skapt i den nye verden på 1950- og 60-tallet. Økonomisk transformasjon var en sentral del av prosjektet. Den koloniale arven, som handlet om omdanning til monokulturproduksjon, gjorde mange av de mindre, nye statene mer utsatt for verdensmarkedet, hvor prisene for deres mineraler og landbruksavlinger ble fastsatt uten deres innflytelse.

Dette er hovedgrunnen til at prosjektet presset på for å danne råvarekarteller, hvorav det mest vellykkede var Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC). På grunn av svingninger i råvareprisene, handlet prosjektet også om å få UNCTAD til å opprette et stabiliseringsfond for å jevne ut opp- og nedturene. Dette var et fornuftig forslag, men det ble knust under vekten av Nord.

Politisk samlet prosjektet seg rundt teorien om alliansefrihet, noe som i praksis betød en motvilje mot den kalde krigens logikk. Da de nye landene sluttet seg til den ene eller den andre supermakten, ble det obligatorisk for dem å bygge opp sin militære kapasitet, en utgift som tappet deres evne til å gjennomføre en utviklingsagenda. Presset fra supermaktene var imidlertid for stor for NAM til å gjøre sin dagsorden gjeldende.

Prosjektets kulturpolitikk er identisk med den postkoloniale kulturelle oppfatning om nødvendig av kulturell frigjøring fra tidligere kolonimakter. Nye kulturelle forbindelser på tvers av de nye nasjonene ble fremhevet gjennom kulturelle organisasjoner og ut-veksling av kulturelle produkter. Ideer fra panafrikanisme, panasianisme, afro-asianisme, latin-amerikanisme og selvsagt «third world-ism» står sentralt i denne delen av prosjektet. Kun deler av disse ideene overlevde kollapsen av Tredje verden-prosjektet i 1980.

Gjeldskrisen tidlig på 1980-tallet, skapt av Volcker-sjokket fra USAs sentralbank i 1979, knuste grunnlaget for Tredje verden-prosjektet. Den dollar-tilknyttede gjelden – av en rekke tatt opp som følge av forbruksvekst blant den nye eliten, inkludert våpenkjøp og kravene fra utenlandsk kapital om infrastrukturutvikling – økte. Renten på dollarlån økte med 21 %. Overskuddsbudsjetter ble omdannet til katastrofale underskudd, ettersom landene ikke lenger var i stand til å oppfylle sine mest grunnleggende økonomiske forpliktelser. Det var da prosjektet med den tredje verdens samhold kollapset.

Penger tillot ikke den tredje verden å danne en felles front mot sine långivere. Det var dette Fidel Castro hadde foreslått på NAM-møtet i New Delhi i 1983. Det ble lyttet alvorlig til, og deretter lagt bort. Parisklubben (av statslångivere) og Londonklubben (av kommersielle långivere) møtte de gjeldstyngede statene én etter én, alt i hemmeligholdets og de private kapital-interessenes navn. Hver stat fikk krav om en om solid dose endringer (for sikkerhets skyld kalt «reformer», for det meste under navnet strukturtilpasning). Dette betød at et kortsiktig problem med betalingsbalansen ikke lenger kunne bli håndtert som et likviditetsproblem; men istedet omgjort til et problem som skulle løses med politiske og økonomiske valg i retning av privatisering, liberalisering og demontering av staten. I praksis ville det si at internasjonale pengefondet (IMF) og andre finansinstitusjoner kunne komme inn og bestemme retningen for et land.

 Fremveksten av Nord-ledet nyliberalisme

Frem fra ruinene av Tredje verden-prosjektet steg det ideologiske og institusjonelle hegemoniet til nyliberalismen. Nyliberalismen, den fremvoksende politiske plattformen, stormet fram på ryggen av gjelds- eller likviditetskrisen fra 1980-tallet. Den grunnleggende læresetningen i nyliberalismen er at staten ikke skal ha noen operativ rolle i lands økonomiske og sosiale liv. Med sammenbruddet i Tredje verden-prosjektet og i det europeiske sosialdemokratiet på 1980-tallet, tok de hittil marginale nyliberale ideene ledelsen. Institusjonene dominert av Nord og den globale finanssektoren presset på for en reduksjon i statens rolle i samfunnslivet, og for en begrenset suverenitet i landene generelt.

En metode for å nå dette målet var for IMF, for eksempel, å foreslå at staten skulle kutte ned på sosiale utgifter og, i effektivitetens navn, overføre en større del av virk-somheten på private hender. Privatisering var med andre ord spydspissen i den nyliberale politikken. De politiske anbefalingene kom ikke kledd i noen politisk eller ideologisk drakt, med andre ord som resultatet av nyliberal logikk. I stedet oppfordret IMF, og dets allierte organisasjoner, land i den tredje verden til å ikke lenger behandle økonomi som et politisk eller ideologisk sett med metoder. De ble også bedt om å overgi seg til «effektiviteten», altså en antatt teknokratisk tilnærming til offentlig politikk. Nyliberalismen kom maskert som teknokrati heller enn ideologi eller politikk.

Nyliberalismens politiske agenda kom sammen med en ny arkitektur for global produksjon og handel – nemlig globalisering. I Nord var lønningene, av en rekke grunner, vesentlig høyere enn i Sør, spesielt i Øst-Asia hvor tilsvarende faglært arbeidskraft som i Nord ble betalt med en mye lavere grunnpris. Bedriftene var ivrige etter å flytte til disse nye områdene, men for å gjøre det måtte to prosesser gjennomføres: nye teknologier som muliggjorde flytting av produksjonslinjer og nye rettslige regimer for å beskytte bedriftenes eiendom.

Datamaskiner, kontainerskip og sikre kommunikasjonslinjer gav bedriftene mulighet til å splitte produksjonen mellom steder som Stillehavskysten, Karibia og Mellom-Amerika. Denne teknologien tillot å splitte opp produksjonsprosessen og lokalisere de ulike delene av en produksjonslinje i ulike land. Dette betød at landene ikke lenger kunne utøve noen kontroll over produksjonsprosessen. Hvis et land nasjonaliserte sin del av varekjeden, ville det fortsatt være prisgitt det multinasjonale selskapet, hvis endelige kontroll over hele produksjonskjeden gjorde det umulig for den nasjonaliserende staten å utøve noen kontroll i samhandlingen. Globalisering svekket ikke bare statens evne til å bestemme sin egen politikk, men den begrenset hvilke typer politiske muligheter (for eksempel nasjonalisering) som var tilgjengelig for landene til å forbedre sine nasjonale økonomier.

Et nytt internasjonalt eiendomssystem ble utviklet, med patentrettigheter – eller immaterialrett – som kronjuvel. Dette nye regimet ble kalt TRIPS (Trade Related Intellectual Property Rights – Den internasjonale patentavtalen), og var det viktigste resultatet av Uruguay-runden i GATT (General Agreement on Trade and Tariffs, WTOs forløper, oversetter anm.). Det TRIPS gjorde, var å ikke lenger patentere prosessen for fremstillingen av en vare, noe som tillot konkurrenter å finne nye veier til samme sluttprodukt via «omvendt utvikling» eller ny, uavhengig utvikling. Nå var patentet på selve produktet et viktig virkemiddel for multinasjonale selskaper, basert i Nord, for å legge sine produksjonssteder i utlandet og opprettholde kontrollen med produktet som ble produsert i andre land.

Stater kunne ikke lenger utøve kontroll over disse selskapene, hvis diktater nå var nedfelt i lov og i Nords makt. Dette var globaliseringens magi.

Under Tredje verden-prosjektets æra forsøkte stater i Sør å skape kommersielle og politiske relasjoner på tvers av nasjonalgrensene, for å skape velferd og solidaritet, grunnlaget for prosjektet deres. Nå måtte disse statene vende seg til IMFs hovedkvarter for å motta deres påbud. Disse økonomiske påbudene kom parallelt med en ny politisk orden. På samme måte som alles øyne var vendt mot IMF-hovedkvarteret i Washington, mens Sovjetunionens maktgrunnlag svant hen, skulle også alles politiske ører vende seg mot Washington, denne gang for å motta marsjordre av sikkerhetsmessige årsaker.

Dette «nav–eike-systemet» startet på 1980-tallet og vedvarer, nå forankret i teoriene om anti-terror. USA er navet, mens deres klienter er eikene som holder igjen kreftene av uorden (dekket). Som en del av denne strategien ble det påkrevd med den amerikanske militærbasemodellen og dens ekstraterritorielle jurisdiksjon. Militære allianser med Vesten ble formet og felles militærøvelser igangsatt. USAs Pentagon skapte teorien om «interoperabilitet», hvor de væpnede styrkene kunne synkroniseres med styrkene til deres allierte og venner. Øvelsene deres tillot de amerikanske væpnede styrker å samordne driften av militære styrker over hele verden til sine formål.

Militærbaser fra den kalde krigen ble styrket med sikkerhetsbaser, «diskrete baser», som USAs daværende NATO-ambassadør Victoria Nuland kalte dem. Basene skulle drives av pensjonerte ikke-stridende personell, som ville sette bort eller kontrahere basevedlikehold. Trusler om terror og piratvirksomhet tillot USA å prioritere sin agenda fremfor de øvrige i regionen, noe som kulminerte i krigen mot terror på 2000-tallet, da USA forsøkte å overta styringen over hele klodens sikkerhetsagenda. Dette var høydepunktet i USAs overlegenhet.

Ved begynnelsen av 1990-tallet var ikke lenger landene i det tidligere Tredje verden-prosjektet i posisjon til å hevde sin suverenitet. De ble begrenset av Nord og dets institusjoner (inkludert, i økende grad, FN og mange av dets organer). Mot slutten av tiåret befant landene i Afrika, Asia og Latin-Amerika seg i en klientposisjon, med svært lite rom til å manøvrere for sine egne behov. Bush-agendaen på 2000-tallet handlet ikke bare å om gjøre det klart at disse tre kontinentene sto i svekket posisjon, men den tiljublet også i smakløse oppvisninger av amerikanisme. En meningsmåling gjort av BBC i 2004 spurte innbyggere i 21 land om hva de mente om det mulige gjenvalget av president George W. Bush, som var legemliggjøringen av Nords selvgratulasjoner. Et flertall av befolkningen i 16 land og en rekke innbyggere i to øvrige land mente at gjenvalg ville være ødeleggende for verdens fred og sikkerhet. At Bush deretter ble gjenvalgt hjalp ikke den generelle følelsen av at resten av verden behøvde å finne en mekanisme for å komme bort fra dominansen fra USA og andre deler av Nord.

Blodfattig nordlig makt

Glimtene av en ny og kollektiv Sør-plattform dukket opp på tidlig 2000-tall, ført frem av fire forskjellige årsaker. Da USA åpnet sine to fronter i Krigen mot terror, mot Afghanistan og Irak, muligjorde det den sosiale og politiske oppvåkningen i utviklingen i Sør-Amerika og Karibia.

Valget i Venezuela hadde allerede ført til regjeringsmakt for Hugo Chávez (1999), som snart skulle bli gitt regional støtte gjennom valget av venstreorienterte regjeringer i Chile (2000), Brasil (2003), Argentina (2003), Uruguay (2005), Bolivia (2006), Honduras (2006), Ecuador (2007), Nicaragua (2007), Paraguay (2008), El Salvador (2009) og Peru (2011). Det USA-støttede kuppforsøket mot Chávez i 2002 mislyktes, og til tross for suksessen til det USA-støttede statskuppet i Honduras i 2009 og i Paraguay i 2012, pekte styrkeforholdet i retning av et det som skulle bli kalt for et slags bolivarisk herredømme over regionen.

En svekket nordlig økonomi og dets mer omstridte militære kraft tillot de latinamerikanske landene å gjøre disse valgseirene til en åpen utfordring av det nordlige hegemoniet. Venezuela ledet bevegelsen for å senke den nyliberale og USA-ønskede frihandelsavtalen mellom de amerikanske landene (Free Trade Agreement of the Americas – FTAA) i 2005, og tok et initiativ i retning av Den bolivarianske alliansen for vårt Amerika (ALBA) – denne skulle bl.a. bygge på petroleumsdiplomatiet mellom Venezuela og Cuba (2004). ALBA skulle etter planen styrke det økonomiske samarbeidet gjennom BancoSur og den virtuelle valutaen sucre.

Chávez-regimet fremmet en kulturell agenda gjennom en regional TV-kanal (TeleSur), og økt kontakt på tvers av verdensdelen, for å bygge tette bånd mellom folk og vise det menneskelige ansiktet til de nye økonomiske ordningene. Innen 2010 kulminerte enheten i verdensdelen i opprettelsen av Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC), som i motsetning til Organisasjonen av amerikanske stater (1948) ikke lenger hadde USA som medlem. ALBA og CELAC understreket slutten på USAs overlegenhet i regionen, en konsekvens av Chávez’ bolivarianske agenda. Selv USAs viktigste partner i regionen, Colombia, måtte bli med i CELAC, til stor irritasjon for Washington. Sør-Amerika var den første regionen som gikk bort fra nyliberalismens rigide rammeverk.

Svekkelsen av Nord og deres mer blodfattig makt muliggjorde det latin-amerikanske gjennombruddet. Det var ikke mange i Nord som virkelig forstod svakhetene før finanskrisen i 2007, selv om tegnene var tydelige i det økonomiske fundamentet og i det politiske gjennombruddet forårsaket av latinamerikanerne. Til tross for beskyttelse av immaterielle rettigheter begynte Nord å forstå at selv om eksporten av arbeidsplasser hadde beriket deres multinasjonale selskaper og de 1 % rikeste, hadde den også uthulet deres egne økonomier.

Disse ble nå basert på kredittbasert forbruk, eiendomsspekulasjon og finansspekulasjon, med kredittkortgjeld, boliggjeld og pensjonsplaner som ofte ble brukt som pott. Før finanskrisen i 2007, begynte politiske eksperter fra IMF å advare om «global ubalanse». Som Raghuram Rajan, leder av IMFs forskningsavdeling, sa i 2005: USA trenger å bremse sitt gjeldsdrevne forbruk og Kina trenger å øke sin befolknings kapasitet til å forbruke mer.

Mangel på innsikt i de nordatlantiske statenes økonomiske problemer ble omsatt til en aggressiv holdning mot resten av verden, i både militær og politisk forstand. Ikke minst kom dette til uttrykk gjennom deres maktutøvelse i internasjonale organer, ofte under dekket av en det de kalte «humanitær intervensjonisme».

Denne arrogansen begynte å komme på kant med de nylig framvoksende landene i Sør, som følte at deres demografiske og økonomiske tyngde ikke ble tilstrekkelig anerkjent på verdensscenen. I 2003, forsøkte NAM-lederen, Sør-Afrikas Thabo Mbeki, å skape en fredelig løsning på USAs hastverk for krig mot Irak. Massive protester i gatene over hele Sør (og i Nord) så ut til å være for en fredelig løsning. USA presset derimot Sør-Afrika til å utvise Iraks ambassadør, men mislyktes til slutt. De gikk imidlertid til krig, uten hensyn til folkemeningen og NAM. Det amerikanske angrepet på Irak slo alarm om et verdenssystem ute av kontroll, som tillot ett land å bruke alle nødvendige midler for å gjøre seg av med sine motstandere. En uendelig krigføring startet i 2001 i Afghanistan og ble intensivert i 2003 i Irak, samt en kostbar utvidelse av militær makt i Stillehavet, i Det indiske hav, og i Afrika – og førte samtidig til reduksjon i USAs maktprojeksjon. Landet var ganske enkelt spredt for tynt, og hadde brukt for mye av sin pengebeholdning på militarisme; regningen for de første ti årene av «krigen mot terror» utgjorde tross alt 7 600 milliarder amerikanske dollar.

Med innblandinger i stadig flere kriger og med et finanssystem på randen av kollaps, så Nord at de demografisk betydelige landene i Sør, som Kina og India, sakte hadde forfulgt sin egen versjon av nyliberalismen for å øke sine vekstrater. Det massive industrielle kraftsentrum fra Kinas og fra Indias fremvekst som tjenesteleverandør antydet at disse landene nå var forberedt på å enten bistå Nord i forvaltningen av planeten eller å erstatte Nords hegemoni. Det første virket mer realistisk og nærmere temperamentet til Sørs ledelse, noe som er grunnen til at de sluttet seg til forslaget om å bruke G20 som en mekanisme for et slags fellesstyre over kloden. Sørs vekst var imidlertid grunnlagt på høye råvarepriser og lave lønnssatser, dvs. de motsetningene innenfor globaliseringen som nå favoriserte statene i Sør, selv om det ikke favoriserte deres egen befolkning.

Rammeverket med immaterial rett og rigide handelsregler begynte å nærme seg grensen for hva som var mulig fra Sør. HIV/AIDS-medisiner utgjorde testen, det gjorde også bomullssubsidier til landbruket i Nord, der landene nektet å ha en meningsfull diskusjon om handel og utvikling. De insisterte på at subsidiene til eget landbruk ikke brøt med deres egne frihandelsprinsipper. Dette gjorde Sør fortørnet under WTO-toppmøtet i Cancun i 2003. Brasil, Kina, India, Sør-Afrika, gruppen av de minst utviklede landene (MUL), og Den afrikanske, karibiske og stillehavsblokken (APC) motsto presset fra WTOs generaldirektør Pascal Lamy om å «styre» organisasjonen til et «kompromiss», noe som ville betydd seier til Nord. Sør vant, og Lamy beklaget: «WTO er fortsatt en middelaldersk organisasjon,» noe som innebar at det ikke var så lett som før å få alle land til å føye seg etter Nord.

Selv ikke de mer føyelige statene i Sør, som India og Kina, kunne bli enige med Nord, noe som særlig skyldtes at Nords tradisjonelle overlegenhet i G20 forhindret et reelt partnerskap.

Avvik i nasjonale interesser i aksen Nord-Sør betød at G20 var dømt til å mislykkes.

IBSA-dialogen

Dette var konteksten hvor utenriksministrene i Brasil, India og Sør-Afrika møttes i juni 2003 i Evian, Frankrike. Celso Amorim (Brasil), Yashwant Sinha (India) og Nkosaza-na Dlamini-Zuma (Sør-Afrika) formulerte en protokoll for etablering av en ny organisasjon. De tre møttes igjen i Brasil, hvor de ga ut Brasiliaerklæringen. Ut fra disse diskusjonene oppstod India–Brasil–Sør-Afrika-dialogen (IBSA), som siden har hatt årlige møter samt støttet en rekke arbeidsgrupper.

Brasiliaerklæringen var beskjeden, en oppsummering av hvilke typer tiltak som var støttet av de tre landene i løpet av de foregående årene. Ideen om det nye fellesskapet hadde blitt foreslått tidligere, som en slags G7 i Sør, eller, som et sørafrikansk handelsdokument fra 2001 kalte det: et G-Sør. Ingenting i oppførselen eller erklæringene til det nyopprettede IBSA antydet en revidering av verdensordningen. IBSA begynte med forsiktighet, støttet prinsippene i verdenssystemet som det var, og ba bare om en utvidelse slik at disse tre landene kunne tre inn i lederskapet.

Gitt sammenhengen med Irak-krigen og Washingtons overlegenhet, er det ikke rart at IBSAs mest fremtredende prinsipp var at verden skulle opprettholde et slags regulert lovstyre. Tidlig i sitt kommuniké tok utenriksministrene til orde for «viktigheten av å respektere regelen om folkerett, styrke FN og Sikkerhetsrådet, og prioritere utøvelse av diplomati som et middel for å opprett-holde internasjonal fred og sikkerhet». Heller enn å argumentere for en omlegging av de internasjonale institusjonene, ønsket IBSA å se dem utvidet, å gi rom for en mer demokratisk funksjon. Konkret betød dette at IBSA-medlemmene ønsket å ha en fast plass i FNs sikkerhetsråd og en tydeligere stemme i IMF og Verdensbanken.

Det er viktig å merke seg at ideen om multipolaritet eller multilateralt diplomati dukket opp på 1990-tallet for å beskrive trekk ved land utenfor rekkevidden av USAs overlegenhet. Når kineserne initierte Shanghaigruppen (Shanghai Cooperation Organization) for å håndtere problemet med Taliban i Afghanistan (1996), snakket de om behovet for en multipolar og regional løsning på sin trussel. Etter 11.september 2001 fortalte Kinas statsminister Hu Jintao et europeisk publikum at

multipolaritet utgjør en viktig base for verdens fred, og demokratisering av internasjonale relasjoner er en viktig garanti for denne freden.

I et kommuniké undertegnet av kinesiske og indiske myndigheter i januar 2005 hevdet de at

dagens internasjonale situasjon preget av en globalisering som representerer både en mulighet og en utfordring.

Denne situasjonen krever at internasjonale forbindelser er demokratiske og derfor multipolare. I desember 2004 ble de sør-amerikanske landene samlet i Cusco, Peru, for å skape De søramerikanske lands union, hvis prinsipp om internasjonale relasjoner var «basert på aksept av en effektiv gjennomføring av multilateralisme som knytter økonomisk og sosial utvikling fast og effektivt til verdens agenda». Disse trådene av multipolar regionalisme skulle finne veien inn til IBSA, og deretter til BRICS.

Det andre store prinsippet til IBSA var å «maksimere fordelene av globaliseringen og sikre at det blir en positiv kraft for vedvarende økonomisk vekst i utviklingsland». Ideen om «vedvarende vekst» sammen med globalisering viser at IBSA er komfortabel med ideen om at eksportdrevet vekst («globalisering») i seg selv ikke er ansvarlig for de ikke-bærekraftige sosiale krisene som forstyrrer planeten. Det er ingen store, alternative gjennombrudd bort fra det nyliberale handlingsrommet foreslått av Nord på slutten av 1980-tallet – den nye utviklingen er å bli sett innenfor rammen av en politikk som favoriserer privat sektor over offentlig sektor, finanskapital over industrikapital og absolutt over arbeiderne, og kredittdrevet forbruk snarere enn produksjon av sosiale goder.

Disse to prinsippene ble tydelig forankret i IBSA. Tre land, uansett hvor vesentlige de er, kan ikke utgjøre noen forskjell i en verden som er nært knyttet til de nordatlantiske statenes maktposisjon. I et NAM-møte i september 2006 i Havana, Cuba, påpekte den sørafrikanske president Thabo Mbeki at «folkemassene alltid oppfordrer oss til å snakke med en enhetlig stemme», og at derfor har «styrking av Sør–Sør-samarbeid bidratt til å skape en sterkere stemme for utviklingsland i multilaterale fora». Fra 2003 hevdet IBSA å snakke for Sør, som en undergruppe av NAM.

IBSA, og senere også BRICS, la ikke opp til en konfronterende agenda overfor det globale Nord. Den grunnleggende vurderingen var at Nords uetiske atferd i saker som handelsregler, subsidier, teknologi-overføring og økonomiregelverk hemmet Sørs evne til å vokse. I Cancún (2003) var problemet subsidier og handelsregler; på de ulike klimamøtene var problemet overføring av teknologi; og på G8-møtene var problemet mangel på hjelp og det uberegnelige når det gjaldt utenlandske direkteinvesteringer. På grunn av stahet i Nord om mange av disse spørsmålene, vedtok IBSA uttrykket «Sør-Sør-samarbeid», for å indikere et behov for handel i Sør, mellom deres tre stater i særdeleshet, og som en måte å omgå det de så som en urettferdig handelsgeografi dominert av Nord.

I Cancún og København kom kineserne med i samtalene, og sørget for tyngde til IBSA og dens Sør-konstellasjon. Det var en unik hendelse. På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 hadde Kina vært forsiktige. Kinas diplomatiske instinkt siden de ble med i WTO i 2001 var å «bidra til å balansere dominansen» til USA, Japan, EU og Canada. Noen få år inn i vårt eget århundre endret forholdene seg litt. Det enorme kinesiske handelsoverskuddet overfor EU og USA, samt Kinas fremvekst som den nest største økonomien i verden (etter USA), ga betydelig tro på at landet kunne forme internasjonale relasjoner mer etter sine interesser.

Kinas utenrikspolitikk var ikke lenger fanget rundt spørsmålet om Taiwans rolle i verden. Beijing begynte nå å agere i alle disse verdensforaene som en beskjeden leder av Sør. Et svekket NAM hadde forsøkt å presse seg selv fremover gjennom G15, hvis svikt skapte IBSA. Det ble tydelig at IBSAs viktigste framgang da Kina for alvor kom på banen. «Kina er muskelen i gruppen», som en analytiker uttrykte det: «Det er de som har de store reservene. De er det største potensielle markedet». Diskusjonen om Kina og Russlands inntreden i IBSA i 2005 startet prosessen mot etableringen av BRICS.

Goldman Sachs

Ved begynnelsen av 2000-tallet begynte forskningsanalytikere hos Goldman Sachs, den store investeringsbanken, å ta hensyn til den nye sørlige blokken. I 2001 innførte Jim O’Neill, en av deres ledende analytikere, begrepet BRIC: Brasil, Russland, India og Kina. O’Neill hadde ingen følelse for politikk; han var bare interessert i økonomi. For Goldmans analytikere betydde størrelsen noe: BRIC-landene dekket store arealer bebodd av svært store befolkningsgrupper, og disse menneskene hadde nå begynt å produsere enorme mengder varer og tjenester. Brasil og Russland leverte råvarer til India og Kina, som i sin tur leverte industri-varer og tjenester.

Samhandelen mellom disse gigantene hadde potensial til å foregå uten Europa, Japan og USA, som hittil hadde vært sentrumsmakter og meglere for mesteparten verdens handel. Ikke bare ville BRIC fremstå som store enheter på kloden, men analytikere mente også at BRIC-landene hadde potensiale til å fortrenge Nord. I 2003 skrev Goldman-teamet at BRICS-landene ville bli den viktigste «motoren for ny etterspørselsvekst og kjøpekraft», som kunne «motvirke effekten av en aldrende befolkning og lavere vekst i de avanserte industrilandene». Goldman Sachs håpet at BRIC-landenes potensial ville redde Nord fra kriser som avindustrialisering og finans-iell ustabilitet.

Lenge så det ut til at verden kunne suge opp i seg store deler av verdensøkonomisk overskuddsproduksjon, og samtidig øke etterspørselen etter et stort antall råvarer. Goldman Sachs anslo i 2004 at BRIC-landene ville doble sin årlige inntekt og på den måten bli forbrukere av varer fra Nord. Kina skulle lede vei, og deretter India, med om lag 500 millioner av den delen av BRICS’ befolkning som kunne å håpe på gjennomsnittsinntekt på linje med G7. Ulikheter ville fortsatt eksistere, men dette var ikke viktig for Goldman. De så BRIC (eller fremvoksende markeder) som en investering. «Hvis BRICS’ potensial oppfylles, vil lokale aksjemarkeder trolig fortsette å være gode investeringer på lang sikt,» kunne man lese i et Goldman-dokument i 2005.

For Goldman Sachs hadde BRIC-landene bare en økonomisk rolle. Dermed overså man fullstendig den dynamikken som strekker seg fra G15 til IBSA, og til IBSA + C (også kalt BASIC). Disse grupperingene har både politisk styrke vilje og økonomisk potensial, men den økende økonomiske veksten i disse landene hadde ikke resultert i noen tilsvarende politisk tyngde. Det var motsetningen mellom deres nye økonomiske makt og deres svake politiske rolle som gav plass for etableringen først av IBSA, deretter BASIC, og til slutt BRICS.

BRICS-agendaen

IMFs 2011-rapport antyder at innen 2016 vil ikke USA lenger være den største økonomien i verden. Dette er, for å låne et uttrykk fra den franske historikeren Fernand Braudel, «høsttegnet» for atlantisk hegemoni. Signalene om tilbakegang er synlige i de atlantiske statenes skjøre økonomiske fundament, med røde varsellamper i en økonomi som domineres av finansinteresser i kombinasjon med økning i militærutgiftene. Siden 2001 har USA alene brukt 7 600 milliarder dollar på sine kriger og sitt nasjonale sikkerhetsapparat. Dette kommer ved siden av massive kutt i sosiale utgifter og skattelettelser til de rike. Da det ble klart at Storbritannia stod foran sin høst i 1925, proklamerte Winston Churchill: «Jeg vil heller se finansen mindre stolt og industrien mer tilfreds.» Disse ordene vil gjelde for Wall Street, City of London og andre børser som utøver sin dominans over livsnerven i samfunnsøkonomien.

Etter IMFs anslag vil altså Kina være den største økonomien i 2016, men de ser ikke ut til å ønske å hevde seg alene. Kina synes tilfreds med å dele scenen med BRICS-landene, og å presse på for multipolaritet og økonomisk mangfold. Faktisk gjør kineserne det klart så ofte som mulig at de verken er interessert i en tid med forrang for Beijing eller å bruke de ulike multi-laterale plattformene til å presse på for en BRICS- eller Beijing-konsensus. Det de sier, er ikke annet enn at det er en maktubalanse som favoriserer Nord, og at denne ubalansen må rettes opp. Den mest omfattende formuleringen av BRICS-prinsippene så langt er Delhi-erklæringen (2012). Mange av de elementene som allerede var på plass i 2009, kom enda tydeligere fram her. Her skal vi gå nærmere inn på dem.

Finansreform

Finanskrisen siden 2007 er fortsatt merkbar for BRICS-landene. Deres vekstmodell, som forutsetter eksport til Nord og til hverandre, har lidd under svakere etterspørsel fra Nord. Derfor sømmer det seg for BRICS-landene å utarbeide en agenda for enten å bryte fri fra sin avhengighet av etterspørselen fra Nord, eller å bidra til å finne en måte å gjenopplive etterspørselen på. Så langt har BRICS beveget seg langs begge fronter, men det primære på kort sikt ser klart ut til å handle om gjenopp-livingen av etterspørselen fra Nord. Det har samtidig vært flere forbehold i støtten til det IMF-drevne nyliberale politiske rammeverket. I Delhi-erklæringen oppfordret BRICS-landene Nord til følge «ansvarlig makroøkonomisk og finanspolitikk» og til å gjennomføre strengere reformer av deres økonomiske system.

Oppfatningen om at Nord ikke lenger har monopol på gode ideer om økonomisk politikk har ført til krav om et institusjonelt skifte av kontroll fra Nord til et Nord-Sør-samarbeid – for å gjøre G20 til det fremste forumet for å lage en plan for global handling, til å spre ledelsen i IMF og Verdensbanken (også på høyeste nivå), og til å styrke FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD), et globalt organ med et syn som ofte har vært kritisk til den nyliberale konsensus. UNCTADs 2011-rapport inneholdt f.eks. en grundig og velargumentert analyse av makt og innflytelse over finanskapitalen. I kapittelet om råvaremarkedene hevder UNCTAD at utviklingen ikke kan forklares med økt etterspørsel fra BRICS-landene. I stedet kan synderen finnes blant børsinvestorer og råvarespekulanter som motiveres av «faktorer helt urelaterte til råvareprisen». Det som forklarer økningen i råvareprisene, inkludert mat og olje, er

den større tilstedeværelsen av finansinvestorer, som anser råvarer som et alternativ til finansiell eiendom i sine porteføljer. Selv om disse aktørene ikke har noen interesse av fysiske varer, og ikke handler på grunnlag av grunnleggende tilbuds- og etterspørselsforhold, kan de inneha – individuelt eller som en gruppe – svært viktige posisjoner i råvaremarkedene, og dermed utøve betydelig innflytelse på funksjonen til disse markedene.

Det kan med andre ord ikke bli noen utviklingsagenda uten en seriøs vurdering av utsiktene til økonomiske omlegginger.

Utviklingsagenda

Siden den effektive lammelsen av utviklings-agendaen i Cancún i 2003, om ikke allerede under WTO-toppmøtet i Seattle i 2000, har det vært lite bevegelse rundt kjernespørsmålene om sosial utvikling. Diskusjon om tusenårsmålene har vist seg å være skalkeskjul for utilstrekkelige tiltak på den globale scenen. Tusenårsmålene er mål som enkeltstater kan pålegges å møte, men utgjør ikke på noen måte en erstatning for en omfattende avtale om råvarepriser, subsidier, utviklingsfinansiering og tekno-logioverføring. Det har ikke vært noen realitetsbehandling av disse spørsmålene siden 1970-tallet, da UNCTADs møter var et sentralt sted for slike samtaler.

Etter hvert som UNCTADs rolle har blitt marginalisert, har Sør mistet sin plass ved bordet. Følgelig har det vært mindre av en utviklingsdialog og mer av en utviklingsmonolog, med IMF og Verdensbankens strukturtilpasningsagenda maskert som en utviklingsagenda.

BRICS-landene krever nå en fornyet diskusjon om utvikling, inkludert etablering av en ny utviklingsbank (en BRICS-bank), gjenoppliving av Doha-runden på multilateralt vis, en helt annen vektlegging av teknologioverføring utenfor det strenge immaterialrettsregimet i TRIPS, og samarbeid om viktige saker som helsevesen, landbruksproduksjon og produktivitet.

Ute av stand til å endre dagsorden i Verdensbanken, vil BRICS-blokken nå opprette en BRICS Utviklingsbank med startkapital på rundt 50 milliarder dollar. Kinesiske overskudd vil bruke banken som en resirkuleringsmekanisme for å bygge opp infrastruktur, ikke bare i resten av BRICS-landene (med India og Sør-Afrika som de viktigste eksempler), men også i resten av Sør. Det er anslått at innen BRICS-landene selv vil regningen for infrastrukturutbygging være ca 15 billioner dollar. Verdensbanken er ikke bare lite begeistret for slike utlegg, men er heller ikke på bølgelengde med den type utviklingsvisjon som skisseres av BRICS-landene i deres nasjonale områder og på den internasjonale plattformen.

Multipolar regionalisme

Omsider har BRICS-landene begynt å vise at de ikke lenger vil tillate Nord, med USA i spissen, å dominere internasjonal politikk. Siden slutten av 1980-tallet har Nord hatt makt til i å treffe de viktigste beslutningene i FN (gjennom Sikkerhetsrådet), og de har langt på vei forsøkt å binde de fleste multi-laterale organer til sin agenda. Dette «nav- og eike-systemet» for håndtere verdens anliggender var kanskje aller tydeligst på 1990-tallet. Amerikanske baser og ekstra-territorielle jurisdiksjon, under dekke av «humanitær intervensjonisme», dannet den nye arkitekturen i det som George H. W. Bush kalte for «the New World Order». Når USA nå har nådd grensen for sin makt, og med regionale grupperinger som søker å utøve lederskap i regionale konflikter, har dette systemet raknet.

BRICS-landene har nå støttet ideen om en FN-reform, med en agenda som inkluderer å begrense myndigheten til de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. De har også støttet ideen om et «multilateralt diplomati» i stedet for amerikansk dominans og enegang. Dette er et betydelig avvik fra de generelt rolige BRICS-landene, særlig Kina, som har vært ukomfortabel med å markere seg i konflikter utenfor sine grenser. Til sammen utgjør altså disse tre poengene – økonomisk reform, en utviklingsagenda og multipolar regionalisme – kjerneelementene i BRICS-agendaen.

Toppmøtenes politikk

I 2013 ble det femte BRICS-toppmøtet avsluttet i Durban, Sør-Afrika, til minimalt med fanfare. Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika lanserte ingen større satsing. Selv den mye etterlengtede BRICS Utviklingsbanken (punkt 9 i toppmøtets «eThekwini-erklæringen») ble kunngjort på en dempet måte: «Vi har blitt enige om å etablere en ny utviklingsbank». Dette ser ut til å være stilen til BRICS: en slags sjenert inntreden på verdensscenen uten noen store politiske alternativer og ingen stor PR-kampanje.

En av grunnene til denne skyheten er at BRICS ikke har noen vesentlig ny tilnærming til grunnleggende spørsmål i internasjonal politikk, begrenset som de er av den generelle innføringen av nyliberal politikk i sine egne land, og fanget som de er av en djevelsk syklus av lavkostproduksjon for kredittdrevne enklaver i det globale Globale Nord. Det myke språket om «bærekraftig vekst» og «fattigdomsbekjempelse» kom sammen med det samme gamle, vanlige, snakket om behovet for å øke utenlandske direkteinvesteringer og «støtte vekst og fremme finansiell stabilitet». De gode intensjonene om å få en slutt på fattigdom undergraves av mantraet om vekst, gitt den økende enigheten om at den type vekststrategier som følges i disse landene øker ulikheten snarere enn å redusere fattigdom.

BRICS-blokken ønsker å omdanne sine nye økonomiske gevinster til politisk makt, spesielt med tanke på å hevde seg som leder for en ny utviklingsdialog. Indikasjoner på en alternativ tilnærming til den frie markeds-fundamentalismen i Nord har vært tydelige i BRICS-fora og i eThekwini-erklæringen fra 2013. BRICS-blokken er for eksempel ikke alltid besatt av å sette det beste i privat sektor over det beste i offentlig sektor, og har en anerkjennelse av «den viktige rollen som statseide selskaper spiller i økonomien». Det er selvsagt ikke lenger tilfelle at offentlig sektor kun jobber for folkets beste heller, når statseide selskaper av og til er de rike elitenes leketøy. Likevel er offentlig sektor en viktig arena for sosial utvikling i sektorer som utdanning og helsevesen, og for jobbskaping.

Staten er også nødvendig som et bolverk mot spekulative tradere i råvare- og valutamarkedene, der det er kortsiktig økonomisk gevinst som har forrang for produsentenes interesser. BRICS-blokken har skapt en beredskapsreserveordning på 100 milliarder dollar for å beskytte statene i Sør fra kortsiktige likviditetskriser, en tilstand som ofte brukes av IMF for å kreve at de bunnskrapte landene vedtar nyliberal politikk («kondisjonalitet»). Det er også årsaken til at BRICS-blokken har etablert sin utviklingsbank, selv om denne ble satt på vent fordi inderne og russerne ønsket ytterligere undersøkelse av bankens mulige virkninger. En del av diskusjonen rundt banken og beredskapsfondet har vært en bevegelse for å skape et ratingbyrå i Sør i tillegg til ratingbyråene i Nord, slik som Moodys og Standard & Poors.

Opprettelsen av egne institusjoner – beredskapsreserveordningen og BRICS-banken – er ikke en erstatning for BRICS-landenes egne ambisjoner om å søke innflytelse og ansvar i de institusjonene som allerede eksisterer. Reform i IMF og WTO har kommet til å bety en større stemmeandel for statene i Sør, og når det gjelder WTO viser BRICS-blokken at den vil lede en koalisjon av Sør-stater for å få valgt en representant for Sør som den neste generaldirektøren. I Doha i 2012 forsøkte Nord, ledet av Sveits, å bremse mandatet til UNCTAD, ved å presse konferansen til å sette til side sine egne synspunkter på en reform av finanssektoren. I Delhi-erklæringen (2012) og i eThekwini-erklæringen (2013), bekrefter BRICS arbeidet med UNCTAD innen «beslektede saker som handel, investeringer, finans, og teknologi fra et utviklingsperspektiv». De avgjørende ordene her er «beslektede» og «finans», dvs. signaler fra UNCTADs handels- og utviklingsrapport fra 2011, som påpekte at det er den spekulative kraften i den globale økonomien som ikke bare har skapt økonomiske stormer i Nord, men også hindret ethvert utviklingsprosjekt for Sør.

Begrensninger i BRICS-plattformen

BRICS-plattformen er begrenset på flere måter. For det første følger den innenlandske politikken til BRICS-landene den generelle kursen til det man kan kalle nyliberalisme med Sør- kjennetegn. I dette ligger eksportproduksjon av varer og lave lønninger til arbeiderne, samtidig som en stor del av overskuddet plasseres i obligasjoner og kredittinstitusjoner i Nord. I praksis betyr det få forbedringer i livsgrunnlaget for de aller fleste av deres egne innbyggere. For eksempel kjennetegnes India av en befolkning som er rammet av fattigdom og sult i takt med at veksten er stadig økende. Snarere enn å bruke slik vekst til overføringer i form av sosialhjelp og offentlige goder, synes landet å følge rådet fra Verdensbankens tidligere, Robert Zoellick, om å bruke sitt overskudd til å «hjelpe den globale økonomien med å komme seg fra krisen». Det er noe uanstendig over det å få «lokomotivene fra Sør» til å trekke vognene i Nord, spesielt når man ser på Nords egen tilbakeholdenhet med å bruke sitt eget overskudd til å avlaste andre under gjeldskrisen på 1980-tallet.

For det andre har BRICS-alliansen ikke vært i stand til å skape et nytt institusjonelt grunnlag for å fremme endringer i måten verden er organisert på. Den nøyer seg fortsatt med å be om et mer demokratisk FN og mer demokrati i IMF og Verdensbanken. Disse bønnene har gitt få og små resultater. Under finanskrisens topp lovet G8 å oppløse seg selv og arbeide gjennom G20, dette er i dag glemt. Høyst beskjedne økninger i stemmeandelene i IMF gjorde ikke Sør i stand til å legge frem en felles kandidat til leder sommeren 2011.

For det tredje har BRICS ikke sluttet seg til et ideologisk alternativ til nyliberalismen. Det er mange forslag til etablering av en mer bærekraftig økonomisk orden, men disse har blitt overlatt til seg selv. Rio-formelen for «separat- og særbehandling» lar Sør stille krav om innrømmelser om universelle retningslinjer som Nord nekter å gi sin tilslutning til. Dette er ikke minst tilfelle når det er tale om klimaspørsmål. Dette er en høyst defensiv posisjon, og det har ennå ikke blitt lagt fram noe positivt alternativ. Det kan selvsagt dukke opp som en følge av nye krampetrekninger, dvs. i en situasjon hvor mange, om ikke de fleste, mennesker ser på det eksisterende systemet som grunnleggende feilslått.

Til slutt, BRICS-prosjektet har ingen mulighet til å innskrenke den militære dominansen fra USA og NATO. Når FN stemmer for å tillate «medlemsland å bruke alle nødvendige tiltak», som de gjorde i resolusjon 1973 om Libya, gis det i hovedsak blankofullmakt til den atlantiske verden til å bruke militærmakt. Det er ingen regionale alternativer som har evnen til å fungere som en motvekt. USAs maktambisjoner forblir globale – med baser på alle kontinenter og med evne til å slå til nesten hvor som helst. Regionale mekanismer for fred og konfliktløsning er svekket av denne globale tilstedeværelsen av NATO og USA. Overveldende militær makt omsettes til politisk makt.

Regionalisme og multipolaritet står i sentrum i de nyeste diskusjonene. Dette kan vi se konturene av i form av en viss økonomisk vekst som kan gi grunnlag for regionale politiske allianser uten amerikansk forrang. Som eksempel: under det 16. toppmøtet i Den alliansefrie bevegelsen (NAM) startet Afghanistan, India og Iran et samarbeid omkring den sørøstlige iranske havnebyen Chabahar. Det USA-okkuperte Afghanistan importerer 50 prosent av sin olje fra Iran, til tross for amerikanske og europeiske sanksjoner. USAs mål om å isolere Teheran er rett og slett ikke gjennomførbart i en multipolar verden.

Den framvoksende politikken i NAM, oppmuntret av BRICS, handler ikke lenger om alliansefrihet, men om regionalisme og multipolaritet. Gjeldskriser i Nord og innsparingsløsninger vil også legge press på disse statenes evne til å prakke sin militære makt på hele kloden. Kineserne, som om ikke lenge vil ha den største økonomien, er opptatt av multipolaritet. Dette er grunnen til at den nye intellektuelle retningen for BRICS (regionalisme og multipolaritet) faktisk har en viss realisme. Det vil ikke komme et nytt amerikansk århundre; isteden er vi i begynnelsen av et eksperiment med multipolaritet istedenfor et enkelt sentrum. BRICS-prosjektet er ikke Uhuru (frihet) til Sør. Likevel har oksygenet igjen begynt å strømme inn i det politiske rammeverket. IBSA-dialogen og BRICS-plattformen gir fornyet styrke og inspirasjon til eldre ideer om Sør–Sør-samarbeid, dvs. et begrep som stod i fare for å bli foreldet på 1990-tallet og 2000-tallet.

Dette må også få betydning for nye måter for land i Sør å komme i kontakt med hverandre utenom å gå gjennom det globale Nord som et nav for all kommunikasjon. De som i dag vil prøve å fly fra Bamako til Niamey, finner ut at den eneste måten å gjøre dette på er å bruke Air France via Paris; mens en inder som forsøker å lese skjønnlitteratur skrevet på swahili, finner ut at det bare går gjennom engelsk. Vi har nå nye institusjonelle plattformer som kan formes med en mye mer romlig fantasi.

Hvor går BRICS?

De nåværende lederne i de enkelte BRICS-landene gir ikke noen indikasjon på at BRICS-agendaen vil utvikle seg i en dyptgripende, dypt progressiv retning. Men det er en BRICS -dynamikk som forsøker å vippe kompassnålen mer mot egne interesser og sitt næringsliv. Tanken er i alle fall at deres utviklingsagendaer kan bryte ut av dagens gjeldskriser og patentrettigheter, og at deres egne bedrifter kan konkurrere mot Nord-baserte transnasjonale selskaper som bruker begreper som «Sør–Sør-samarbeid» som et argument for særbehandling.

Brasils forsøk på å begrense de progressive mulighetene til den latinamerikanske Banco-Sur viser imidlertid grensene for regimene i BRICS-landene. Hvis de nåværende lederne beholder makten i BRICS-landene, er det liten grunn til å anta at dynamikken i BRICS vil være noe annerledes enn det vi allerede har sett.

Dersom, på den annen side, progressive regjeringer kommer til makten i BRICS-landene, noe som har skjedd i Latin-Amerika i løpet av de siste femten årene, kan andre muligheter for BRICS-blokken åpne seg. Et offensivt trekk kan være å overføre overskuddet i Sør til sine egne innbyggere, i takt med et skifte i vekstmodellen for de enkelte statene, ville ha en umiddel-bar innvirkning på mulighetene for en slik institusjon som BRICS-banken. Et nytt grunnlag for innenlandsk økonomi kunne også være basert på ekte Sør-Sør handel, ved hjelp av mekanismer for prissetting som er til fordel for både produsenter og forbrukere, uten at privat kapital tar hovedgevinstene i en slik handel. En slik progressiv agenda kunne gjøre det mulig for landene i Sør, og BRICS i særdeleshet, å redusere sin avhengighet av markeder og teknologi i Nord økonomisk, og dermed bryte sin politiske avhengighet av Washington.

Dette er en mulig historie om Sør. Det er imidlertid ikke det mest sannsynlige resultatet av BRICS-blokken hvis vi tenker på dagens klassesammensetning i BRICS-landene. Det vi har i dag, er rett og slett en justering av maktforhold, ikke en omdanning av dem. Slik ser BRICS-blokken ut per i dag.

Den indiske forfatteren og aktivisten, Arundhati Roy, vart intervjua av David Barsamian i Alternative Radio i Chicago 17. mars ifjor.

Voldtektene i India dominerer media, men hva handler spillet på det politiske teateret om?

Hvordan slåss mot de store foretaka som bestemmer i India, gjøre opprør og slåss for kvinnefrigjøring?

Arundhati Roy er forfattaren av Guden av Små Ting og vinnar av den prestisjefylde Booker Prize. New York Times kallar henne «Indias mest lidenskaplege kritikar av globalisering og amerikansk påverknad.» Ho har mottatt Lannanprisen for Kulturell Fridom. Roy har skrive mange bøker, blant andre Sjekkheftet & Kryssarraketten, Feltnotatar om Demokrati: Lytte til Grashopper og På vandring med kameratane (Rødt! nr 4/2010).

David Barsamian er ein amerikansk-armensk radiomann og skribent. Er blant anna kjend for sine intervju med Noam Chomsky. Stifter og leder av Alternative Radio.

Dette intervjuet sto i International Socialist Review nr 90, http://isreview.org/issue, og trykkes med tidsskriftets tillatelse.

Oversetting ved Einar Jetne.

I Eqbal Ahmad-førelesinga di som du heldt ved Hampshire College i 2001, samanlikna du India med «ein hammarhai med auge som ser i diametralt motsette retningar, eit India på veg mot ei strålande framtid mens det andre berre smeltar inn i mørkret». Kva hendte i det dusin år som har gått etter at du gav desse kommentarane?

Hammarhaien har vorte vaksen, og auga hans er til og med endå fjernare frå kvarandre no. Vi kjenner dette om India, eit India som på ei side blir kalla ei supermakt med akselerert vekst, ein vekst som minkar, men framleis er sterk, og på den andre sida har du fleire fattige menneske i India enn i alle dei fattigaste landa i Afrika til saman. Du har dei fleste av verdas feilernærde barn der, du har 700 til 800 millionar menneske som lever på mindre enn 50 cent om dagen.

Det plagsame er at ein trong ikkje vere eit geni for å kunne slå dette fast då. Og ein treng ikkje vere noko geni for å seie det som eg seier no. Den målretta måten som denne maskinen framleis arbeider på, ynglar millionærar i den eine enden, og tømmer fattige rett til havs på den andre sida. Det heile er så bevisst. Så, ærleg talt, krisa er ikkje lenger å vedgå det, å snakke om det, eller til og med å skrive om det. Poenget er: Kva kan vi gjere med det?

Sist eg var i India, drog eg til Ambience Mall i Vasant Kunj-området i Delhi. Har du vore der?

Ja, det har eg. Eg har sett filmar der. Det er eit fantastisk parallelt univers: dei mest glitrande butikkar, både utanlandske og heimlege, ein gigantisk matmarknad. Og eg minnest at eg fraus der på grunn av den ekstreme airconditionen. Nokre få veker før eg besøkte Ambience Mall var eg i Jharkhand, i landsbyar der. Og kontrasten var av ein annan verden, som auga på den hammarhaien, det eine retta ein veg og det andre den motsette vegen.

Det stemmer. Eg vil rettnok kanskje legge noko til ideen om dette parallelle universet. Det er ei rift i India der du ser begge tett ved kvarandre. Frå Ambience Mall treng du ikkje dra til Jharkhand. Nei, du treng berre kjøre førtifem minutt ut, og du ser eit område fullt av heimlause menneske.

Eg trur at det vi først og fremst må halde opp med, er å sjå alt dette innafor ramma av ei nasjonal grense. Det vi ser i dagens verden, er lausrivinga av middel- og overklassene, framfor alt overklassene i eit land som Amerika, ut i eit ytre rom der dei alle blir eit land. Og deretter syg dei ressursane ut av resten av verda. Mange av dei krigane som no blir kjempa, enten det skjer i Libya, i Syria eller i delar av Afrika, er verkeleg ressurskrigar, forkledde som krigar mot islam eller krigar mot despotar. Også India er no med i dette racet, i land som Etiopia og Sudan. Indiske selskap er der. Men India er også eit land som på skamfullt vis koloniserer seg sjølv, på ein måte fortærer seg sjølv.

Du har skrive om det «vogntoget av urettferd» som eksisterer i India og «dei spektakulære kampane til folkelege rørsler som nektar legge seg ned og døy». Kva er dagens status til nokre av desse folkelege rørslene og forsvarskampane?

Til og med frå den tid då eg byrja bli knytt til og engasjerte meg med dei og med å skrive, då eg skreiv om rørsla mot oppnemning i Narmadadalen, på ny og på ny høyrer eg folk seie, og eg sa det sjølv, at viss ei regjering ikkje respekterer fornuftig ikkjevaldeleg usemje, då set regjeringa vald som standard. Og kva har skjedd, viss du les nytt frå India: Det er meir og meir det som skjer – eg brukar ikkje ordet vald, men la oss seie enten væpna kamp i skogar eller militante opprør andre stader, valdeleg slått ned av staten.

Men på eit meir allment nivå, viss du ser på India, la oss seie mot slutten av 1960-åra, snakka ein etter sjølvstendet om å gjere slutt på det som vart kalla zamindari-systemet, den føydale landadelen, og fordele jorda på ny. Det var ei mengd prat fordi alle parlamentarikarane på den tid kom frå landadelen, og dei gjorde alt muleg for å undergrave nyfordelinga. Deretter byrja militante rørsler som Naxalit-rørsla på slutten av 1960-talet i landsbyen Naxalbari i Vest-Bengalen. I dag er dei forvandla til det som er kalla maoist-rørsla. Naxalit-rørsla vart knust av regjeringa. Menneske vart drepne i titusenvis. Deretter starta Jayaprakash Narayan Sampoorna Kranti, Total Revolusjon, ei gandhistisk rørsle. Desse rørslene bad om nyfordeling av jord. Dei hadde ein draum om eit meir likestilt samfunn.

Enten det var anti-dam-rørsla, den maoistiske rørsla i skogen, rørsla mot Vedanta i Niyamgiri, det gigantiske aluminiumsselskapet, rørslene mot dei spesielle økonomiske sonene, kva enn dei større rørslene er, så står ein overfor massive ran av jord gjennomført av store selskap. Alle desse rørslene yt motstand mot slike ran. Men du vil oppdage ein stor forskjell. På 1960-talet bad folk om nyfordeling av jordareal. I dag er kampen redusert til å gjelde lov til å bli verande på den vesle jordflekken dei har. Det er altså ein enorm tilbakegang til og med i måten radikale rørsler ser på seg sjølve. Til og med den jordlause Dalit-rørsla er splitta. Heile draumen om rettferd eller likskap har vorte redusert til berre å stå i mot dette enorme presset, dette enorme land-ranet. Det er altså slik at dei største selskapa i India, dei som i grunnen eig India – Reliance, Tata, Adani – alle saman er dei landmafiar. Dei kontrollerer land med ressursane som finst der.

Har du nokon gong tenkt på korleis terrorisme blir definert? Det vanlege er: Ein buss blir sprengt eller ein politistasjon blir angripe, eller noko liknande. Chomsky snakkar om «detaljist-terrorisme» – terrorismen til små grupper, individ og gjengar – men så stor merksemd blir ikkje vist «grossist-terrorisme», terrorisme sett i verk av staten.

Fordi staten blir styrt av desse gigantselskapa, må vi i India no sjå for oss staten på ny. Ser du på eit selskap som Reliance eller Tata, trur eg at du til og med i USA må leite lenge om du skal finne eit selskap som ter seg slik. Grunnen er den enorme krysseigarskapen innafor forretningsdrifta. Ser du på Reliance, så har dei petrokjemiaktivitet, dei driv med naturgass og dei har tjugesju tv-kanalar. Tata eig alt frå , på ny, kraftprosjekt, kjøretøy, TV, breiband, salt, forleggarverksemd, bokhandlarkjeder osv. På eit vis har dei full manøvreringskontroll. I aukande grad vil du på stader som Odisha og Jharkhand sjå at gruveselskapa styrer sin eigen mafia. Heile politiet arbeider på instruks frå dei. Så, kva er staten for noko? Dette er ikkje noko nytt. Det var dette som skjedde i Latin-Amerika då Eduardo Galeano skreiv Latin-Amerika Sine Opne Årer, bortsett frå at på den tida hadde ikkje global kapital og selskap armslag som no, og argumenta om klimaendring hadde ein ikkje. Det er altså slik i dag at ei handfull store selskap reelt styrer India.

Denne underdanige staten er i stand til å sleppe laus all slag vald mot ein kvar. Til å byrje med gjaldt det berre svake landsbysamfunn og statane Kashmir, Manipur og Nagaland. Det har vi vore gjennom. Men no har du ein situasjon der vi har sett at den indiske hæren er sett inn mot «sitt eige folk» heilt frå 1947 av. Det har ikkje gått eit einaste år utan at hæren har vore brukt. Men no vil alt dette bli tatt i bruk for å tene selskapa sine prosjekt. I Arunachal er noko slik som 260 dammar under bygging. Dissens vil bli kontrollert og knust av hæren, av tryggingsstyrkane.

Du bli oppfatta som uforsiktig om du kallar det terrorisme, men situasjonen er den at India ikkje kan tvinge gjennom den økonomiske agendaen sin utan å bli ein militærstat, utan å vedta lover som er så undertrykkande at folk på ei side trur dei har eit demokrati og på den andre sida at demokratiet blir underminert av ei overflod at lover, slike som Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov, ei lov som gir under-offiserar løyve til å drepe på mistanke. Desse lovene var altså der i Kashmir, Nagaland og Manipur. No ønskjer regjeringa å bruke hæren i Chhattisgarh i Sentral-India mot dei fattigaste folka i landet og i verda. Hæren vil ikkje handle utan at han er straffe-fri ved hjelp av Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov. Og dei har alt spesielle tryggleikslover for området, lover som kriminaliserer all slags dissens.

Det er svært interessant det eg trur indiske styremakter, som er regjeringa og den korporativiserte regjeringa, eksperimenterer med. Korleis kan du oppretthalde dette bildet av det nesten sirkuslike akrobat-demokratiet som held slike val-show, og som legalt og på alle vis fullstendig underminerer demokratiet. I India, i motsetning til Kina og til nyleg også i Pakistan, gjeld det ikkje ei regjering som blir meir og meir autoritær. Det gjeld om å skape ei gruppe menneske som er så forskansa i systemet at heile denne klassen av menneske konspirerer i administrasjonen av den militariserte staten, som omfattar media osv.

Og på ny, for kanskje å utvide definisjonen av terror, korleis kan ein forstå at 270 000 indiske bønder gjer sjølvmord på grunn av finansiell armod? Og det talet er oppfatta som konservativt. Sannsynlegvis er talet mykje større. Eller dei hundretusenvis av indiske barn som døyr av mangel på vatn og mat?

Når det gjeld bondesjølvmorda, trur eg at styresmaktene heller beundrar bønder som gjer sjølvmord, fordi dei trass alt ikkje er sjølvmordsbombarar. Dei drep berre roleg seg sjølve. Og så må familiane deira gå omkring og tigge om å få kome inn i lista over bønder. Og definisjonen på kven som er ein bonde og kven som ikkje er det, avgjer om du kan få kompensasjon eller ikkje. Så 270 000, som du seier, er eit konservativt overslag, for ei mengd folk blir berre fortald at dei er ikkje bønder. Mange kvinner, for eksempel, er ikkje på den lista, trass i at dei er bønder som prøver sikre familiane sine.

Men for å forstå kva som skjer i India, må du nærme deg det frå så mange ulike vinklar. Vi er eit samfunn som har institu-sjonalisert ulikskap knytt til kaste. I aukande grad trur eg at du ikkje kan forstå India før du forstår kaste. Du må forstå at desse forsegla samfunna finst, folk som ikkje nødvendigvis bryr seg eller angrar noko som rammar andre. Eg seier ikkje at bøndene som drep seg sjølve, høyrer til ein lågare kaste. Dei gjer ikkje det. Dei er alle for det meste små bønder som verkeleg har prøvd kome inn i det store toget, men som så ramla av vogna.

Det eg seier, er: Korfor skaper det ikkje ubehag? Korfor blir det ikkje ein skandale? Det skjer ikkje. Til og med i dag held politikarar fram med vatningssvindel og kunstgjødselsvindel og all slags svindel innafor områda der desse sjølvmorda finn stad. Det er ein merkeleg maktbruk som er sett i verk. I så lang tid har eg skrive om utdriving og alt dette. Stadig oftare høyrer eg middelklassen seier at «India kan bli det mektigaste landet i verda. Eit kvart land som har vorte mektig har ‘ei fortid’. Vi får ikkje» – når eg no seier «vi» snakkar eg om denne gruppa menneske som har late seg forme og smelte saman med ideen om nasjonen. «Vi får ikkje framsteg utan at nokon betaler prisen. Og ein kan ikkje ha all slags finføling for menneskerettar og sympati. Nokon må yte.» Folk snakkar ope om at det er slik det var tidlegare, og at slik må det også bli no.

Du høyrer desse stygge stadfestingane. Du høyrer at folk på TV prøver å provosere fram krig med Pakistan, folk som ope snakkar om atomkrig, som ope snakkar om det faktum at den leiande kandidaten til vervet som statsminister i India er Narendra Modi. Og når det gjeld det faktum at han var ministeren som leidde massakren av tusenvis muslimar på den mest brutale måten i Gujarat, seier dei berre: «Gløym det.»

Til og med folk som oss, som er politisk bevisste og som skriv politisk, treng å forstå at når vi framkallar folks sympati, beskriv grufulle hendingar, beskriv noko frykteleg, så når det ikkje nødvendigvis opp til det moralsk lyttande området som du trur finst. Men du må gjere det. Du må halde fram med det. Du må halde foten på pedalen.

Men vi må også forstå at no står vi overfor noko svært stygt, noko som vil bli stadig styggare neste år når vi nærmar oss val. Det som skjer er at den skinnande indiske økonomien, menneska som no sit om bord i flyet, klare til å lette, blant dei har den oppøste stemninga som dei følte vendt seg til panikk fordi økonomien ikkje lenger veks i det tempo som dei venta skulle skje. Og den panikken skaper ei mengd styggedom. Han tar ulike former og slår i ulike retningar, men du kan sjå valdsbruken og sinnet hos denne middelklassen som var så lykkeleg for berre få år sidan. Den valdsbruken, det sinnet og det utolmodet veit ikkje dei politiske partia korleis dei skal handtere. Det er nytt. Dei prøver å skubbe det bakover og inn i dei gamle områda som alle veit om og kjenner igjen – intern strid eller ein krig med Pakistan eller ein eller annan provokasjon i Kashmir – for dette er kjent terreng. Samtidig som denne nye middelklassen er aggressiv, veit han at han kan få mediemerksemd, og går til angrep på den etablerte oppfatninga av politikk.

Det har vore ei massiv folkevandring frå landsbygda og inn i mega-byane – Kolkata, Delhi, Mumbai, Chennai, Hyderabad, Bangalore osv. Pankay Mishra har skrive om kor rotlause dei er, mange av desse migrantane utan fagkunnskap. På eit vis er dei skipbrotne, kasta inn i, desse nye urbane omgivnadane. Han ser potensialet for ein enorm eksplosjon.

Vi bør vere litt varsame med dette fordi Chidambaram og Manmohan Singh og Montek Singh Ahluwalia har ope sagt at draumen til dette nye India er at 70 prosent av folket skal bu i byar, noko som tyder at dei drøymer om å flytte noko slikt som 500 til 600 millionar menneske ut av landsbyane og inn i byane. Den prosessen er i gang. Folk blir pressa ut av landsbyane av ut-viklingsprosjekt, gruver og dammar, og dei drar i flokkevis til byane.

Men valdsbruken som du ser i byane, kjem ikkje frå desse folka. Valdsbruken kjem frå dei nyrike, slike som i Delhi, folk som har seld jorda si til kjøpesentera og som plutseleg har fått hand om ein heil del pengar på grunn av politisk status, og eit slag aggresjon som følgjer med det. Ta for eksempel det kjende tilfellet av gjengvaldtekt og mord i Delhi. Då var Manmohan Singh og Chidambaram og alle andre svært raske til å seie: «Vi må vere svært forsiktige når det gjeld desse rotlause fattigfolka.»

I utgangspunktet kjem tanken om å kriminalisere dei lågare klassane raskt opp, ideen om at der finst dei valdelege folka. Men reelt er det dei den enorme valdsbruken i byane er retta mot – av politiet og av byggeentreprenørane. Det lever ti millionar menneske, eller fleire, i utkantane til Delhi, folk som arbeider lik slavearbeiderar under fryktelege forhold. Men desse er ikkje dei valdelege folka. Dei har tidvis reist seg, i Honda-fabrikken eller i Maruti-fabrikken. I etterkant av ei mengd provokasjon har noko hendt. Men i det store og heile er dei verkeleg ofra for vald. Dei er ofra som sakte har fått pressa alt oksygen ut av lungene sine, som har fått lågare og lågare lønningar, som har måtta betale stadig meir og meir fordi prisane veks så raskt. Og bokstavleg talt lever arbeidarar i India under forhold som eg trur folk i Amerika og Europa ikkje ein gong kan sjå for seg.

Kvar gong noko hender, brukar regjeringa det som påskot mot dei, trass i at nettopp dei er ofra for valden. Det er ikkje dei som startar valdsbruken. Som i Delhi-tilfellet der jenta vart valdteken og deretter drepen! Då kom raskt kravet: «Vi treng fleire politistasjonar, vi treng meir over-vaking, og vi treng fleire kamera.» Det heile avspeglar ideen om at innbyggaren er den kriminelle. Men, viss du verkeleg ville grave i noko som hende, ville sjansen langt oftare vere at politiet er bak nesten all kriminell aktivitet i byane.

Det er sikkert at det som hendte i Delhi midt i desember i 2012 fekk global merksemd. I ein reportasje sa BBC at «saka reiser spørsmål rundt korleis India behandlar kvinnene sine.» Kva for spørsmål vart reist i kjølvatnet av dette angrepet og drapet?

Det er eit svært stort tema som gjer det vanskeleg for meg å forklare korleis angsten grip meg. Viss nokon treng ein bakgrunn, vart ei ung jente brutalt gjengvaldteken og deretter myrda på ein privat buss i Delhi. Valdtektsmennene, mordarane, vart tatt. Men viss du les avisene i dag, så er det berre referert til ei gjengvaldtekt. Du kunne få for deg at jenta ikkje vart drepen. «Delhis offer for gjengvaldtekt» eller «Delhis gjengvaldtekts valdtektsmenn». Dei blir ikkje kalla mordarar.

Dette viser deg eit slag forvridd sosialt stigma som er knytt til valdtekt i India, og korleis det er bygd opp. Det var store og eineståande protestar rundt det, noko som var svært bra med unnatak av at det reiser visse angstreaksjonar i slike som meg. Heilt enkelt er det vanskeleg å forklare det. Men i India finst det ulike måtar som valdtekt er brukt på for å oppretthalde status quo. I Kashmir har hæren valteke ei mengd kvinner, og Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov gir dei immunitet og tillèt at det skjer. Slik er det også i Manipur og Nagaland. Då eg gjekk til fots saman med kameratar i Chhattisgarh, skreiv eg om korleis mange kvinner såg på at søstrene deira eller mødrer eller barn vart valdtekne og myrda. Då pogromen mot muslimar fann stad i 2002 i Gujarat, vart kvinner ope gjengvaldtekne, gravide kvinner fekk magen oppriven, og dei vart brende levande. Ei skrekkeleg hending fann stad i ein landsby som heitte Karalanji i Maharashtra der rundt 300 overkaste-folk omringa huset til ein Dalit-familie. Dei valdtok og drap ei mor og dotter, og deretter drap dei heile familien. Det tok meir enn ein månad før media i det heile rapporterte det, og til og med vart folka seinare kalla maoistar.

Så du må byrje undre deg på kva slags valdtekter det er som bryr dei nasjonale og internasjonale media, og kva for valdtekter det er vi berre må akseptere som ei rutinesak. Men for å yte rettferd: til å byrje med, då protestane fann stad i Dehli, byrja kvinner å reise desse problema, og det utvikla seg til mykje meir politiske syn på kva som skjedde. Og deretter, sjølvsagt, hadde vi den forordninga som vart gitt. Men du ser på ny at i forordninga såg regjeringa på valdtekt berre som eit spørsmål om tryggleik. Det fører med seg at i ein stor by der det vil vere tilfelle av valdtekt innafor ekteskapet, Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov, kaste, alt slikt vart berre på ny sopa under teppet. Det var ein viktig augneblink for å reise ei rekke spørsmål, spørsmål som nokre reiste. Samtidig såg du at dei på eit vis utvikla seg frå anti-korrupsjons-protestane og så vidare. Men kven var det som då dukka opp?

Det er også knytt til fenomenet med desse massive folkevandringane inn til byane, og det at unge jenter byrjar arbeide. Unge jenter byrjar forlate heimane for å bli finansielt ubundne, byrjar bryte med tradisjonell oppførsel, noko som skaper eit enormt sinne blant tradisjonelle menn. Alt dette skjer.

Men vart det gnisten til ein diskusjon om kvinnehat og patriarkat? Fordi det ikkje er sett inn i ein samanheng, blir det berre redusert til å omhandle gjerningsmenn, til å gjelde dei folka som utfører kriminelle handlingar.

Det skjedde, men eg trur patriarkat vart brukt av folk som tilsynelatande nettopp hadde oppdaga det ordet. Kva var det verkeleg det tydde? Uheldigvis trur eg at eit tilfelle av gjengvaldtekt i ein buss ikkje er det beste utgangspunktet for å starte ein diskusjon om patriarkatet. Eg trur vi må gå tilbake til eit anna spørsmål: Kva er det, når det gjeld kvinnerørsla i India og i resten av verda, som på ein måte har avpolitisert henne?

Så har du ulike feministorganisasjonar i India. Dei er nøgde med å diskutere visse problem, viktige saker, som sosialt kjønn og alt det. Men la oss seie dei kvinnene eg skreiv om, dei som er i skogane i Dantewada, dei 90 000 kvinnene som hører til Krantikari Adivasi Mahila Sangathan på den tida då eg var saman med folk i skogen. Det var den aller viktigaste augeopnaren for meg, det som skjedde med kvinnene der og korleis dei organiserte. Og i dag ser dei profesjonelle feministane ikkje på desse kvinnene som feministar, kvinner som har kjempa for jorda si, som til og med har kjempa innafor sine eigne samfunn for eit anna liv, for ulike rettar, for ulike måtar å bli sett på, omtalt og definert. Korfor er det slik? Eg har skrive mykje om det i essayet som eg kalla Kapitalisme, Ei Skrømthistorie, om korleis finansiering har verka inn på NGO-iseringa av feministrørsla.

Desse kvinnene som du møtte i jungelen i Chhattisgarh, dei har gått frå å vere massive offer til å bli aktivt handlande som gjer noko med situasjonen sin.

Historia til kvinnene i Naxalit-rørsla, og deretter i alle dei ulike fragmenta av henne, og i dag i maoistrørsla, er ei interessant, nervøs, utfordrande, svært ofte deprimerande, men også svært inspirerande historie, så eg kan ikkje seie noko heilt enkelt om ho. Men, då eg gjekk inn i skogen, hadde eg på ein heller klisjéaktig måte gått ut frå at ei kvar rørsle som vel å væpne seg, vil ende med å øve vald mot kvinner. Eg vart sjokkert då eg kom dit, og fann at meir enn 40 prosent av gerilja-frigjeringshæren var kvinner. Eg snakka til dei og spurde dei om korfor dei hadde slutta seg til – og eg har brukt mykje tid, til og med saman med kvinner som brukte å vere med i partiet. Eg kjenner ei mengd historier, og slett ikkje alle er gode historier. Men eg trur der er eit basketak, ein kamp om å prøve forstå kva denne kampen gjeld. Ein ting er at i skogen, der er det å gå ut frå at stammesamfunn på ein måte er urørte (opphavlege) og behandlar kvinner likeverdig og alt slikt, det stemmer ikkje. Det har vore tretti år med politisk arbeid i det området. Nokre kvinner slutta seg til nettopp for å kome seg bort frå dei kvelande sidene ved deira eigne samfunn, og nokre slutta seg til etter dei massive angrepa frå selskapa sine paramilitære troppar med valdtekter av kvinner og alt det som skjedde.

Og viss du ser på Narmada-rørsla, Niaymgiri, så mange rørsler, ser du at kvinner er så aktive i sentrum av desse protestane fordi dei veit at det som ventar dei i det andre livet som dei blir tilbydd, der dei er bedne om å slutte seg til hovudretninga, det er eit svært, svært skremmande liv, der dei taper alt. Derfor kjempar dei. Tidlegare har feministrørsla hatt desse debattane, og andre versjonar av dei finn stad no. Men det er eit breitt gap mellom det som no formelt blir sett på som feminist, og dei kampane desse kvinnene fører. Grunnen til det er at alt som trugar den overgripande økonomiske orden, ikkje bli sett på som feminist. Fordi feministrørslene har vorte finansierte slik – ikkje alle, og til og med dei som blir finansierte, driv med viktig arbeid – det dei går glipp av, det dei ekskluderer, trur eg utgjer ein definisjon av kva politikken er.

Finst denne kvinnedeltakinga i motstandsrørslene også i Kashmir?

Sjølvsagt. Kashmir er ein stad der dei likar å presentere eit spesielt, fullstendig falskt bilde av ein slags Talibantype, Wahhabi-fundamentalistar i kamp med denne demokratiske staten, og alle kvinner lever bak burkaar osv. Men ein kvar som er to dagar i Kashmir, vil sjå at det på ingen måte er tilfelle. Det er eit så differensiert samfunn som noko anna, og kvinnene står no på ny i fremste linje. Du ser dei stå opp mot politiet, stå opp mot hæren, fysisk, på utruleg modig og skarpt vis.

I denne diskusjonen om vald mot kvinner finst det sjølvsagt medgift-relaterte «ulykker» der mange kvinner er offer for brann i kjøkkena, der kleda deira på mystisk vis tar fyr og dei døyr. Det er ei side. Og så har vi babyane som blir aborterte så snart foreldra oppdagar at dei er jenter – på bakgrunn av denne besettelsen etter mannleg avkom.

Drapa på jentebarn trur eg omfattar millionar i India. Som eg sa då du siterte BBC-spørsmålet om korleis India behandlar kvinnene sine: Kva meiner du med India, og kva meiner du med kvinner, er den første instinktive reaksjonen. Sidan India er eit land der eg trur eg har sett det mest forunderlege, dei friaste kvinnene blant alle kvinner som eg nokon stad har sett. Og deretter, som du sa, har du heile spekteret i mellom. Du har eit enormt spekter av det som er kvinneverda der. Og du kan ikkje ein gong bryte det ned på enkelt vis. For eksempel då pogromen mot muslimar fann stad i Gujarat, var kvinner i stor grad ein part, kvinner stod sterkt bak. Så å innbille seg at kvinner er fredselskande menneskje som vil gjere verda til ein betre stad, det er litt for enkelt.

Det ser ut til å ha vore den eine skandalen etter den andre i India, den neste meir horribel og større enn den førre. Jayati Gosh som underviser ved JNU i New Delhi, skreiv i The Guardian om «eksplosjonen av avdekkingar av korrupte praksisar som peikar mot dei verste utskeiingane til kompiskapitalisme», og så legg ho til: «Regjeringspolitikk genererte ein Wild-West-lik økonomisk vekst.» Dette fører oss tilbake til det du sa tidlegare om dette stat–selskap-samrøret i utvinninga av naturressursar.

Det er innlysande at anti-korrupsjons-protestane i India også har hatt innverknad på debattane om India over heile verda. For meg er korrupsjon eit svært så risikofylt tema å bygge politiske rørsler på, for kva meiner du med korrupsjon? For meg er det innlysande at du aldri vil oppleve å kome i ein situasjon der du er i eit korrupsjonsfritt samfunn. Men korleis minimaliserer du det? Korrupsjon er ein funksjon av svært ulik fordeling av makt. Viss du ikkje står opp mot det, vil du berre ta for deg symptoma. I India, som eg nemnde, dominerer desse kjempeselskapa heile spektret frå salt til kjøre-tøy, frå tekstilar til energi – til å finansiere universitet, både i India og i utlandet, til å drive desse massive stiftelsane, ekvivalentane til Rockefeller og Ford Foundations. Reliance og Tata har desse stiftelsane – dei finansierer opposisjonen, dei kan kjøpe det dei måtte ønske.

Viss du ikkje set eit tak på denne typen kryss-eigarskap i forretningslivet, og utan at du set eit tak på kor mykje ein person, eit selskap, kan kontrollere eit land, så vil det vere innlysande at det må bli verande korrupsjon. Du kan ikkje appellere til noko slag moralsk kjerne. Du må møte problemet strukturelt. Strukturelt er situasjonen slik: Du kan gjere ei stikkprøve og avdekke at ein eller annan Dalit-politikar tar pengar frå nokon og puttar dei i eigen lomme. Men når Pranab Mukherjee som finansminister gjer ein liten vri for å unnskylde Reliance si unnaluring av titals millionar rupis i inntektsskatt, korleis handterer du det?

Du har vore ei tid i Tihal Fengsel i New Delhi. Det er eit av dei største fengsla i heile landet. Det var to dødsfall i det fengslet, eit i februar 2013 og eit i mars. Dei liknar bokstøtter. Det eine gjaldt Afzal Guru, og det andre Ram Singh. La oss byrje med Afzal Guru som vart hengd.

La meg prøve sjå korleis eg kan forklare det så kortfatta som muleg. Som bakgrunn må vi huske at etter 11. september-angrepa i Amerika hadde det høgreorienterte hindu-partiet BJP makta. Det slaget massiv islamo-fobi som 9/11-angrepa utløyste, trengde inn i politikken til BJP vis-á-vis det muslimske samfunnet. Dei hadde alt rive Babri Masjid, ein moske frå det fjortande hundreåret. Det var det som førte BJP til makta. Det var dette sterke ønsket om å plassere seg sjølve i den same sfæren som USA, som offer for terrorisme. Det har vore eit ved-varande tema i India.

Den 13. desember 2001 fann det svært uvanlege, mislykka «terrorist»-angrepet på parlamentet i Delhi stad. Fem «terroristar» – eg snakkar i hermeteikn – kjørte inn i parlamentet på ein i høgste grad ueigna måten i ein kvit bil med ein stor plakat med påskrifta: «India er eit svært dårleg land.» Det hang leidningar ut av doningen. Og da dei vart stoppa, hoppa dei ut, og drap nokre politi-menn og ein gartnar. Deretter vart alle 5 drepne. Dette vart India sitt 9/11. Fem personar vart arrestert: ein professor i arabisk ved Delhi-universitetet, kalla S.A.R. Gilani, og deretter Afzal Guru og søskenbarnet hans, Shaukat, og kona til Shaukat, Afzan Guru, som var i fengslet då eg også var der. Eg møtte henne.

Det var eit enormt mediesirkus der media sa alt dei ville om desse fire personane, om korleis dei hadde sådd frøa til terrorisme frå Delhi til London og korleis dei gjekk til angrep på demokratiet osv. Nokre av oss vart svært forstyrra av alt dette. Det klang ikkje sant, verken måten angrepet hende på, eller det som vart sagt om desse folka. Det var uprofesjonelt, om du vil, og dumt.

Mange kjende denne unge professoren, Gilani, som hadde vorte arrestert, og hadde vondt for å tru at han hadde noko å gjere med det. Nandita Kaksar, ein jurist, danna ei gruppe som vart kalla komiteen for å ein fri og rettferdig rettargang for S.A.R. Gilani. Eg deltok også i den. Stemninga var vond på den tid. BJP-folka sa: «De må sikte desse folka også. Dei er forrædarar.» Men likevel, det som skjedde, var at retten til slutt frikjende Gilani. Dei sa at dei ikkje kunne finne noko prov mot han.

Men Afzal Guru hadde ei anna historie. Han hadde budd i Kashmir. Mot slutten av 1990-talet då tusenvis av unge menneske i Kashmir, trøyte av valfusk og alt slikt, hadde kryssa over til Pakistan og vorte trena og kom tilbake som militante, var han ein av dei. Men straks han var tilbake, overgav han seg fordi han hadde vorte svært desillusjonert av det han såg på den andre sida. Men straks du overgir deg i Kashmir, er du ein som blir overvaka av tryggleiksstyrkane, slik Afzal var i svært mange år. Det er vanskeleg for meg å beskrive dette kort fordi eg har skrive ein heil del, og eg har følgd denne saka. Vi har til og med nettopp gitt ut ei bok om ho.

Korfor er det så viktig? På grunn av korleis den indiske staten har manipulert denne saka?

Det er viktig fordi, sjå, rundt 68 000 kashmirarar er drepne mellom 1990 og no. Dei fleste av dei har vorte drepne i denne krigstilstanden, i Kashmir, der det er totalt straffe-fritak, og hæren og politiet har dradd dei ut av heimane deira, og dei har vorte myrda i forhøyrssenter eller i simulerte eller reelle trefningar. Mange har dokumentert dette i detalj.

Skilnaden mellom dei og det som skjedde med Afzal Guru er at rettargangen mot han fann stad i ope dagslys med alle institusjonane i Indias «store demokrati», media og rettssalane til stades. Alle spela si rolle. Og til slutt, det som i realiteten hende, var at Afzal ikkje hadde nokon advokat då den lågaste rettsinstansen behandla saka hans, den rettsinstansen der bevis blir presentert, og der vitne blir utspurde. Han hadde ikkje advokat. Staten peika ut ein advokat for han. Den advokaten sa: «Eg vil ikkje møte for han.» Men retten sa: «Du møter.» Den advokaten aksepterte belastande bevis mot sin eigen klient på dette stadiet av rettargangen. Mot slutten av rettsbehandlinga, då høgsterett til slutt dømde Afzal til døden, sa retten to ting i ei svært lang domsavseiing. Han sa at han ikkje hadde noko direkte bevis. Det einaste han hadde, var indisia. Mange av oss har skrive om korleis bevisa vart fabrikkerte, korleis vitna laug, korleis politiet laug. Og merkeleg nok, i denne uvanlege byråkratiakta er det eit slag dualisme i dommen. Retten prøver vere opphøgd og korrekt. Men å rett fram skrive at bevis var fabrikkerte, det kan ein ikkje. Tilståingane er dradd ut i varetekt, og derfor kan dei ikkje bli brukte som legale bevis. Alt dette er skrive svart på kvitt i dommen. Og deretter går han vidare til å seie at vi ikkje har noko direkte bevis for at han høyrde til i noko terroristgruppe. Og så litt lengre fram seier dommen, for å tilfredsstille det kollektive samvitet til samfunnet, at vi dømmer han til døden. Det er skamlaust sjokkerande at nokon seier noko slikt, endå meir at ein høgsterett i noko som skal vere eit stort demokrati, seier det.

Du ser korleis media oppførde seg. Anti-terrorisme-cella i politiet i Delhi drog ut mange versjonar av tilståingane hans, nokre av dei på video. Retten seier at du kan ikkje bruke varetektstilståingar, men media sine tv-kanalar, til og med kanalar som var rekna for å vere sekulære og liberale, viser desse tilståingane utan å fortelje at dei skriv seg frå politiet si varetekt. Og du kan sjå dei skammelege og partiske kommentarane i sendingane: «Heng han etter ballane i Lai Chowk» og «Skjær han i bitar og fôr hundane».

I det «store demokratiet» sitt amfiteater, der kvar institusjon spelar si rolle, hengde dei han berre plutseleg i førre månad. Det var også illegalt, som generaladvokaten sa. Faktisk var denne spesielle generaladvokaten amicus curiae (merknad frå oversettaren: som Wikipedia definerer slik: «overvåke at dommen blir etterfulgt samt forfatter av en upartisk redegjørelse til retten») i ei sak som samtidig gjekk for høgsterett, ei sak der Afzals tilfelle var tatt opp fordi han alt hadde sitte tolv år i isolat. Det var ei sak i høgsterett som sa at for folk som hadde vorte haldne ekstraordinært lenge i fengsel skulle retten vurdere dødsstraffa på ny. Dette var til behandling i retten. Retten hadde reservert dommen sin. Og før retten kunne gje vurderinga si, så hengde regjeringa han, nekta han retten ho hadde gitt alle andre fangar som stod overfor dødsstraff.

Dette skapte eit enormt undergrund-raseri i Kashmir, for det heroiske med Afzal var at han berre var ein alminneleg kasjmirar som hadde stått ansikt til ansikt overfor det som titusenvis av ordinære kasjmirar hadde møtt, nemleg brutal tortur. I boka som vi har gitt ut, er det faktisk eit intervju av Parvaiz Bukhari med Davinder Singh som var nestleiaren i desse avhøra til Spesialstyrkane. Og han seier heilt ope, ja, før angrepet på parlamentet vart Afzal regelmessig plukka opp og torturert og pengar vart røva frå han, slik ein plar gjere med alle slike folk. Og denne mannen seier, ja, eg helte bensin i ræva på han, og, ja, eg brukte elektrisitet på genitalane hans. Men han hadde ikkje noko å avsløre. Og dette skjer månader før han deretter vart sperra inne.

Det er heilt skamlaust å gjere noko slikt med nokon. Han har vorte portrettert som denne Lashkar-e-Toiba, Jesh-e-Muhammad, islamsk fundamentalist som går til angrep på demokratiet, som dei seier. Men sonen til Afzal vart kalla Ghalib. Alle som veit noko om Ghalibs poesi veit at Ghalib ikkje var ein muslimsk fundamentalist av noko slag. Poenget er at du står overfor ein mann som ikkje ein gong var sikta for å vere hjernen bak noko, men berre for å vere ein fotsoldat, og hengt, mens retten seier at det ikkje finst noko direkte bevis, og alle og ein kvar seier: «Elleve år etter angrepet på indisk demokrati, rettferd til slutt.»

Eg spør: Då tusenvis av muslimar, kalla illegale frå Bangladesh, vart massakrerte i Nellie i Assam i 1983, var ikkje det eit angrep på demokrati? Då 3 000 sikhar vart drepne i 1984, under Kongresspartiet, etter at fru Gandhi var drepen, var ikkje det eit angrep på demokrati?, Då Shiv Sena i 1993 massakrerte muslimar på gatene i Bombay, var ikkje det eit angrep på demokrati? Då Narendra Modi var lokal politisk leiar (BJP) i Gujarat, og tusenvis av muslimar vart drepne, valdtekne, brende og drivne bort frå heimane sine, var ikkje det eit angrep på demokrati? Og så har vi Srikrishna-rapporten som direkte peikar ut Shiv Sena. Så mykje bevis peikar mot BJP-maskineriet i Gujarat, og saker som Ehsan Jafri, der rolla til Modi endå ikkje har vorte fullt ut klarlagt. Kan du nokon gong sjå for deg at det indiske systemet kunne fengsle Bai Thackeray eller Modi for så mykje som ei veke, for ikkje å snakke om elleve år, eller tillate dei dømde til døden? Men Bal Thackeray, leiaren i Shiv Sena, som nyleg døydde, han som aldri har hatt eit offentleg verv, han fekk statleg gravferd. Og Modi sjølvsagt, som vi veit, vil sannsynlegvis bli statsministerkandidat.

Val i India skal finne stad neste år. Bryr du deg om kva ein kan få å velje mellom, det som berre kan bli mellom eit svært diskreditert og heller upopulært Kongressparti og det såkalla alternativet, BJP?

Eg veit ikkje kva som kan skje i vala. Men eg trur at det ein kan vere mest redd for, er at Kongresspartiet, diskreditert som det er, og BJP, politisk vinglande på grunn av indre strid, begge vil prøve omgruppering. Som eg sa, er det eit faktum at økonomien på ein måte har stivna. Det finst millionar i denne nye middelklassen som er i ferd med å få snudd livet frå høge draumar til panikk. Og både BJP og Kongresspartiet prøver tvinge politikken tilbake i flaska. Denne nye middelklassen, med aspirasjonane sine, med gleda rundt å skaffe seg ting, med aggresjonen sin, dei vil ikkje akseptere politikken slik han brukte vere. Og dette er ikkje nødvendigvis noko progressivt. Det er heller litt skremmande. Mens BJP og Kongresspartiet ønskjer sleppe kommunalismeånda ut av flaska.

Førre gong var valslagordet til BJP: «Nasjonen skammar seg over at Afzal framleis er i live.» Så no må dei finne eit anna slagord. På eit vis prøvde Kongresspartiet å ut-BJPe BJP. I forsøket på det var henginga mynta på Kashmir, fullt medvite om at ho ville utløyse raseri der, samtidig som ein sjølvsagt veit at i 2014, når amerikanarane dreg seg ut av Afghanistan, vil heile likevekta i det området skifte. Så alle – Pakistan, India, Kongresspartiet, BJP – vil sette pris på ein liten krig. Men kan du ha ein liten krig med to atommakter? Alle vil bli tilfredse med å polarisere muslimane og hinduane.

Noko av det mange av oss er redde for akkurat no, er at eit av dei aggressive trekka til den indiske regjeringa er Amarnath Yatra i Kashmir, der hundretusenvis av hindupilegrimar dreg til denne Amarnath-grotta til fjells i Kashmir, beskytta av hæren. Det er ein svært, svært spent og aggressiv situasjon der. Noko av det ein er redd for no, som vi veit, er at desse hindu-terror-utkledningane finst. Dei sprenger bomber og gjennomfører utblåsingar, og hevdar at dei er muslimgrupper. Ei mengd folk er svært redde for det faktum at ein av desse hindu-organisasjonane kan gå til angrep på Amarnath Yatra. Resultatet av det ville bli ei brå polarisering, og hindurøystene kunne då på eit vis samle seg bak BJP.

Altså ei mengd skitne spel. Til og med dette angrepet på parlamentet var eit skittent spel. Vi veit ikkje kven som gjekk til åtak på parlamentet, men vi veit at ein heil del løgner vart fortald, feil folk vart arrestert, og feil mann vart hengt. Og no i oppløpet mot valet er det tid for at India, ironisk nok, er den mest valdelege, den mest skremmande, den mest underfundige. Du er verkeleg symjande i skummelt farvatn frå no av og fram til vala finn stad. Eg veit ikkje kva som vil skje i 2014 når dei amerikanske troppane dreg seg ut av Afghanistan, fordi likevekta vil også skifte mellom India og Pakistan.

Ram Singh hengde seg i Tihar-fengselet, blir det sagt. Det var han som kjørte den bussen der den famøse valdtekta og drapet fann stad. Det reiser alle slags spørsmål rundt korleis dette kunne hende innafor så sikre rammer.

Ok, det synest vere svært merkeleg, fordi eg har vore i det fengslet og kjenner til kor små cellene er. Viss tre menneske søv, rører kroppane kvarandre. Viss ein reiser seg opp om natta, kor vil han finne eit reip. Dei seier at han reiv opp nokre teppe eller noko liknande, laga reipet og hengde seg. Det ser ut til at nokon ønska han død.

På ny, som eg seier, banda mellom politiet og kriminelle er så tette at til og med denne hendinga, då rana dei nokon før dei greip jenta og valdtok og drap henne. Dette følgde ikkje politiet opp. Og etter at dei kasta jenta og vennen hennes ut av bussen – eg trur at ho alt kan ha vore død eller nærpå død – stod politiet berre rundt dei og gjorde verkeleg ingen ting. Dei krangla om kva politistasjon det kunne vere som hadde ansvaret. Dei ønska ikkje å ha noko med det å gjere. Så banda er svært, svært tette.

Eg ønskjer berre å seie endå litt om denne saka. Når ei jente er valdteken i India, er stigmaet så enormt at ingen har lov til å avsløre namnet hennes. Det førde til at dei ulike oppøste avisene og media veksla om å gje henne ulike namn. Dermed kalla nokre henne Damini, og andre Nirbhaya, som tyder den fryktlause, trass i at eg ikkje veit korleis dei kunne gå ut frå at ho var fryktlaus. Noko svært merkeleg å gjere overfor ei ung jente som var myrda på det viset.

Men John Kerry ønska nyleg å ære henne på Kvinnedagen eller noko i USA fordi han syntest å vere så rørt av denne historia. Og det fann eg så grotesk på bakgrunn av kva amerikanarane dei siste få åra har gjort mot kvinnene i Irak, mot kvinnene i Libya, tvinga heile land, millionar av kvinner tilbake i purdha (omsettaren sin merknad: å gøyme seg bak slør), tilbake i dei mest ulikstilte liv – kvinner som var poetar og forfattarar og legar og vitskapsfolk har vorte tvinga tilbake mot deira vilje. Det er ikkje det at dei er kvinner som vel å vere slik, men situasjonen som var skapt av krigane, har tvinga dei tilbake. Og så drar du fram ei ung jente som vart valdteken og heidrar henne, mens du pressar millionar av kvinner bakover og set klokkevisarane tilbake for millionar av kvinner. Du kjem og plukkar fram det eine tilfellet som er fullstendig upolitisk. Det som hende henne, var ei kriminell handling. Det som hende kvinnene i Libya og kvinnene i Irak og kvinnene i Afghanistan, er politisk. Du gjer ikkje ei kriminell handling mot ein person, men ei kriminell handling mot land av kvinner.

Det er lett å bli dydig om valdtekts- og drapssaka i Delhi i motsetning til droneangrepa på Pakistan.

Ja, det er svært lett. Eg minnest eg var i Sharjah då president Obama vann sin andre periode. Han kom opp på scenen med kona og døtrene sine og snakka om kor vidt dei skulle eller ikkje skulle skaffe seg endå ein hund. Og ein mann frå det bomba området i Pakistan vart sitert slik i media:

Eg har mista kona mi og borna mine og heile familien min i eit droneangrep. Så når eg ser Obama og familien hans kome fram på det viset, kva ventar ein at eg skal tenkje?

Alltid ber folk meg spørje Arundhati om når ho vil skrive ein ny roman? Du starta på ein for få år sidan. Korleis er framdrifta?

Akkurat no er det den eg er fullt opptatt med. Det er vanskeleg å vite kor lenge det vil ta, men eg føler som om – kva enn eg har skrive og gått gjennom og sett desse siste åra, for meg er det no ingen direkte måte eg kan uttrykke det eg tenkjer og føler på. Eg treng fiksjonen si undergraving, eg treng fiksjonen si sanning.

Kan du gje eit hint om kva temaet er, kva du skriv om?

For meg er romanar aldri om tema. Romanar er om den – eg vil til og med ikkje seie den menneskelege tilstanden, fordi det ville bli lite. Eg trur romanar skulle handle om alt på ein måte. Det handlar ikkje berre om eit tema, fordi det er det eg har gjort med ikkje-fiksjons-skrivinga mi. Men fiksjon har noko så delikat og så vakkert med seg. Han er ikkje sak-driven.

Dei politiske essaya dine er karakteriserte av eit fokusert raseri og ei skarp penn. Har du modellar som har inspirert deg?

Eg beundrar mange forfattarar, enten det er Galeano eller Berger eller like så vel eldre forfattarar. Akkurat no les eg Iliaden. Og eg finn at er blir så oppslukt. For meg er det vakre og reelle ved å skrive til slutt eit spørsmål om det tåler tidas prøve. For vi kan alle lett tru at det som skjer oss no, aldri har skjedd før og at det er unikt. Men det er, og det er ikkje. Spesielt no trur eg India er i ferd med å bli svært lik USA, så opptatt av seg sjølv, og den indiske middelklassen meir og meir arrogant, meir og meir trangsynt, inneslutta. For meg er det svært, svært viktig å vere i stand til å skrive noko som er sant i forhold til staden, men som heller ikkje godtar desse grensene, som også skaper resonans i hjarta og i medvitet til folk som erfarer liknande terror, liknande kjærleik, liknande redsler, liknande, men ikkje det same. Korleis kan du famne folk slik? For meg gjer folk som Eduardo Galeano og John Berger det.

Men på nokre måtar er skrivekunsten så kunstlaus, og samtidig er han noko som fyller mange av mine vakne timar. Korleis kan eg formidle dette, eller korleis kan eg forklare det? Ikkje til nokon spesielt. Til og med raseriet skriv seg frå kjærleik. Det kjem frå å tru at nokon skulle vite, eller at nokon ønskjer å vite, kva dette handlar om. Før har eg sagt at det ikkje er nokon stor skilnad på fiksjon og ikkje-fiksjon. Men det er det. Når eg skriv no, veit eg at det er. Og det spelet som du gir deg sjølv lov til i fiksjonen, er komplett ulikt. Du treng ikkje vere skarp og «to the point» og fokusert. Du kan ikkje vere det. Du må spele.

Den 20. desember offentliggjorde den spanske høyreregjeringa, Det Spanske Folkepartiet, sitt utkast til Lov om beskyttelse av det ufødte liv og den gravide kvinnens rettigheter.

Siden da har kvinnebevegelsen og den brede venstresida argumentert for at den nye loven, er det alvorligste angrepet på seksuelle og reproduktive rettigheter i Spania siden Francos diktatur.

Sandra Ezquerra er professor i sosiologi ved Universitat de Vic i Barcelona. Hun er også medlem av Izquierda Anticapitalista og kvinneaktivist i !5-M-bevegelsen i Barcelona. Artikkelen sto i International Viewpoint, www.internationalviewpoint.org, og er oversatt av Mathias Bismo.

Det vil være den tredje endringen i abortlovverket de siste 30 årene. Den første kom med loven fra 1985, som ble innført under en regjering fra Sosialistpartiet (PSOE) etter at den hadde gått gjennom forfatningsdomstolen. Abort ble beholdt i straffeloven og kun tillatt under tre omstendigheter og med visse begrensninger: voldtekt opp til 12 uker, fostermisdannelse opp til 22 uker og fare for kvinners fysiske og mentale helse uten tidsbegrensning. Selv om denne loven var en forbedring fra den forrige, fortsatte kvinnebevegelsen i Spania å slåss for fri abort. Det vil si for fullstendig avkriminalisering og som en del av det offentlige helsevesenet uten restriksjoner og begrensninger. Det tok 25 år før PSOE gikk med på disse kravene, og da heller ikke alle. Etter lang tid vedtok de i 2010 en lov i halvferdig form som ga kvinner rett til å avslutte en graviditet uten å oppgi noen begrunnelse eller forklaring, i 14 uker. I tilfelle misdannelser på fosteret eller trusler mot kvinnens helse, ville hun få tillatelse til å avslutte svangerskapet opp til 22. uke. Ved siden av at abort fortsatt ble værende en del av straffeloven, våget heller ikke PSOE å provosere høyresida i spørsmål om helsepersonells reservasjonsrett og om å gi kvinner under 18 adgang til svangerskapsavbrudd uten foreldrenes viten. Som ett av flere hindre, innførte de også en tre dagers betenkningstid fra det tidspunktet en kvinne oppsøkte en lege for å be om abort til selve inngrepet. Siden sendte Folkepartiet loven til forfatningsdomstolen, og der er den fortsatt.

Etter at de kom til makta i 2011 og utpekte Alberto Ruiz Gallardón til justisminister, meddelte Folkepartiet at de ville endre loven i løpet av den første halvdelen av valgperioden. Siden har det kommet en rekke uttalelser fra Gallardón der han hevder at «morskapet er det som gjør kvinner til virkelige kvinner» (sic), og lovet å stoppe PSOEs anti-livslovgivning. De siste to årene har vært preget av rykter og uklarheter med hensyn til loven. I løpet av denne perioden har regjeringen flere ganger gitt uttrykk for at de planlegger å gå tilbake til loven fra 1985, men samtidig fjerne fostermisdannelser som abortgrunn. Begrunnelsen for dette har vært å ikke diskriminere mellom første- og annenrangs fostre og at funksjonsmangfold ikke er noen legitim begrunnelse for å forhindre at et menneske blir født. I mellomtiden har de, selvsagt, kuttet i sosialhjelp og tjenester, blant annet loven for funksjonshemmede nyfødte og andre ytelser for såkalt begrenset uavhengighet. I denne perioden har vi i kvinnebevegelsen fryktet det verste. Virkeligheten har imidlertid overgått våre verste mareritt.

I følge den informasjonen regjeringen har kommet med så langt, vil den nye loven fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort» og bare tillate abort i to tilfeller: Når kvinnen har blitt voldtatt, men bare i løpet av de 12 første ukene av svangerskapet og bare dersom det har blitt levert inn en politianmeldelse. Selv om det gjenstår å se hva den endelige ordlyden vil bli, ser det ut til at den gravide kvinnen også må bevise at det å føde et barn etter et seksuelt overgrep vil utgjøre en fare for kvinnens fysiske eller mentale helse. Kvinnen får altså bevisbyrden. Ikke bare må de «gjøre det riktige og gå til politiet», de må også bevise at voldtekten har påført dem alvorlig skade. Det andre unntaket handler om fare for kvinnens fysiske eller mentale helse. I dette tilfellet vil kvinner kunne ta abort opp til 22 uker. Fostermisdannelser forsvinner dermed som begrunnelse og vil bare kunne være et argument dersom misdannelsene er uforenelige med overlevelse, og bare dersom moren ikke kan takle det «uutholdelige presset», som Dallardón har kalt det. Dersom misdannelsen oppdages etter 22 uker, skal fødsel fremprovoseres. Dette må så bekreftes av to ulike spesialister – en til å diagnostisere fostermisdannelser og en til å undersøke kvinnen psykologisk. De to sakkyndige kan ikke jobbe samme sted som aborten skal utføres.

Videre skal kvinner, i begge tilfeller, gå gjennom en prosess med «informert, fritt og velbegrunnet samtykke». Dette innebærer at foreldrene skal delta i mindreåriges beslutninger , og det er en sju dagers betenkningstid etter at de er blitt informert om «rettigheter, bistand, støtteordninger, klinisk informasjon og alternativer til abort».

Utkastet begrenser altså tilgangen til abort enda mer enn loven fra 1985. Ikke bare fjerner den fostermisdannelser som begrunnelse, men den innfører også en rekke hindre for profesjonell bistand som er nødvendig for å bidra til inngrepet uten begrensninger og reguleringer, og den vil, selvsagt, føre til ulovlige aborter og reiser til land der det kan gjøres lovlig.

Massiv motstand mot forslaget

Det er mange stemmer som hever seg mot forslaget. Disse spenner fra kvinnebevegelsen og helsepersonell til store deler av venstresida. Det har faktisk også oppstått uenighet innenfor Folkepartiet. Den foreslåtte reformen er utvilsomt et av de alvorligste, om ikke det alvorligste, angrepet på kvinners rettigheter siden Francos diktatur, og det er ikke et resultat av noe ønske eller noen konsensus. Folkepartiet gjør altså alvor av sine verste trusler for å blidgjøre de mest konservative og ubøyelige delene av den spanske katolske kirken.

Det er umulig å forutse om Folkepartiet vil kjøre gjennom loven eller forsøke å bygge støtte. På den ene siden gjør det absolutte flertallet i kongressen at de kan vedta det slik som de har gjort med mange andre reformer og kutt i sosiale rettigheter. På den andre siden har det etter at innholdet ble offentliggjort, blitt reist massiv kritikk mot loven, og det blir stadig mer klart at den ikke har noen støtte utover den hardeste høyrefløyen i Folkepartiet. Det gjenstår å se om den mer liberale delen vil bryte den interne disiplinen, og i hvilken grad regjeringen selv vil stå imot kritikken som kommer fra overalt i landet – til og med utenlands fra. Det gjenstår også å se hvor lang tid det tar å få loven vedtatt gjennom den parlamentariske prosessen og i hvilken grad Folkepartiet ønsker å ha dette å forholde seg til i valgkampen for Europaparlamentet i mai.

Vi må stoppe denne loven

På tross av opportunismen i PSOEs kritikk av reformen, er det klart at vi befinner oss på et punkt der det er avgjørende å bygge en bred bevegelse mot loven, og som har som mål å stoppe den. Venstresida bør en gang for alle sette denne saken på toppen av sin politiske agenda, og de sosiale bevegelsen bør gi sin fulle støtte til feminismen. Jeg er helt sikker på at vi kan stoppe regjeringens planer dersom vi slår sammen kreftene våre. Vi kan, og vi må.

Det betyr selvsagt ikke at vi er enige om alt. Av alle de endringene som har blitt lansert gjennom reformen, er den som de siste ukene har skapt flest overskrifter, fjerningen av fostermisdannelser som begrunnelse. Selv om jeg ikke et øyeblikk er i tvil om at dette representerer en grusom, bestialsk og hyklersk holdning hos en regjering som ikke tar hensyn til de mest sårbare i samfunnet vårt, som i stedet henviser dem til glemselen, tviler jeg sterkt på om dette bør være hovedfokuset for radikal og antikapitalistisk feminisme. I hvilken grad er det å bli tvunget til å føde et barn med alvorlige misdannelser verre enn å bli tvunget til å føde det av noen annen grunn? Hvis en kvinne mener at hennes personlige, økonomiske eller andre omstendigheter forhindrer henne fra å (ville) være en (god) mor, hvorfor er det legitimt å tvinge henne til noe annet? Hvorfor er det mer hjerteløst å fjerne fostermisdannelse som begrunnelse enn å forhindre lesbiske og enslige kvinner tilgang til assistert reproduksjon, slik Folkepartiet vedtok en lov om sist sommer? Hvorfor er det mer eller mindre gode begrunnelser for å kontrollere og kriminalisere kroppene våre?

Mye av det staten (og kirken) forsøker å regulere gjennom forbud, regulerer seg faktisk gjennom sunn fornuft. De insisterer på at begrunnelser og frister er nødvendige for å forhindre kvinner fra å gjennomføre abort i åttende måned av svangerskapet eller fra å gjøre det etter eget forgodtbefinnende. De skaper vandrehistorier for å kunne fortsette å styre kroppene og lystene våre fra prekestolene, sykehusene og parlamentene sine. Men hvem tar en abort ut fra en innskytelse? Kjenner noen virkelig en kvinne som har gjort det?

De insisterer på å innføre tidsfrister. Men sannheten er at det er veldig få kvinner som tar abort i de senere stadiene i graviditeten, og – ut fra min absolutte tillit til den menneskelige intelligensen – er jeg sikker på at de få som gjør det, har en veldig god grunn. Men de fleste kvinner tar abort i de første ukene i svangerskapet, og det er ikke opp til meg, en dommer, en prest, en lege eller en politiker å godkjenne motivene, tidspunktet eller den mentale tilstanden deres. Det som det derimot er opp til alle oss å gjøre, er å kvitte oss med stillheten, løgnene, hykleriet, tabuene og dobbeltmoralen som har omgitt seksualiteten i landet vårt så lenge. Det er opp til oss å sørge for at unge mennesker har tilgang til undervisning og informasjon om og en kultur rundt seksualitet og reproduksjon, som bidrar til at de fatter sunne, ansvarlige, kunnskapsbaserte og verdige beslutninger om sitt eget liv.

 

Aron Etzler:
Reinfeldteffekten
Stockholm: Karneval, 2013, 333 s.

Mot slutten av fjoråret kom boka Reinfeldteffekten, med undertittelen Hur Nya Moderaterna tog över makten i Sverige och skakade Socialdemokraterna i grunden. Forfatter av boka, Aron Etzler, har bakgrunn som sjefredaktør for den radikale svenske ukeavisa Flamman, og har siden 2012 vært partisekretær for Vänsterpartiet.

Etzlers forrige bok, Trondheimsmodellen. Radikala framgångshistorier från Norge och Nederländerna, ble omtalt i Rødt! 4/2007. I omtalen beskrives bakteppet i Trondheimsmodellen som den svenske høyresidas frammarsj gjennom et 25-årig seierstog for borgerskapet, med valgseieren i 2006 som høydepunkt. Etzler beskrev en utslått venstreside i Sverige. På mange måter kan man si at denne boka plukker opp tråden på samme sted. Situasjonen framstår i alle fall tilsvarende håpløs, men vi befinner oss fire år etter.

 

Venstrevridde velgere mot høyre?

Reinfeldteffekten begynner med at Etzler ser TV-sendingene ved Mona Sahlins avgang som partileder for Socialdemokraterna 14. november 2010. I et debattprogram den kvelden er alle deltakerne – sosialdemokratiske kommentatorer, Sahlins tidligere rådgiver og Carl Bildt fra Moderaterna – skjønt enige om at partiet må modernisere seg for å lykkes, og det gjennom å gå til høyre. I bunn ligger en forklaringsmodell som sier at Moderaterne har lagt seg tett innpå Socialdemokraterna, som av den grunn har mislykkes med å vinne valget, for andre gang på rad. Dette får Etzler til å undre: Hva har i så fall Socialdemokraterna å vinne på å nærme seg ytterligere, og hvorfor betyr ikke dette at Moderaterna er tilsvarende umoderne?

Seinere i boka kommer også Etzler tilbake til at holdningene i Sverige ikke har blitt mer høyrevridde i perioden Moderaterna har sittet ved makten, i hvert fall ikke når det kommer til viktige saksområder: Andelen som ønsket større innslag av markedsøkonomi i samfunnet sank med 14 prosent fra 2006 til 2010. Andelen som ønsket utjevning av økonomiske forskjeller økte til rekordhøye 69 prosent. Allikevel var andelen som definerte seg til høyre betydelig større enn den som definerte seg til venstre, og den økte. «Velgerne i Sverige så ut til å utvikle en slags begynnende schizofreni. Meningene deres lå til venstre, men de forbandt seg heller med ordet høyre. Og de valgte Fredrik Reinfeldt til statsminister.»

Vi får referater fra flere TV-debatter i boka. Etzler tar oss med innom de avsluttende partilederdebattene mellom Bo Lundgren og Göran Persson på SVT i 2002, Persson og Reinfeldt i 2006 og Sahlin og Reinfeldt i 2010. De to sistnevnte står sentralt blant de mange kildene som benyttes gjennom-gående for å tegne opp bildet av det Etzler velger å døpe Reinfeldteffekten.

 

Personer eller politikk?

Reinfeldteffekten kjennetegnes av et økende personfokus i valgkampene, hvor den sosialdemokratiske kandidaten ender opp med å bli framstilt mer negativt enn noensinne, og motsatt for den borgerlige kandidaten.

Det omtales som «de personfikserte journalistenes hevn over statsviterne». Socialdemokraternas politikk havner i skyggen av alt det negative fokuset på parti-lederen. En hovedforklaring på hvordan dette kan skje finner Etzler i Reinfeldts «personpsykologiske strategi». Han fratar sine motstandere personlig troverdighet. Ikke fordi svenske velgere stemmer på personer framfor ideologi og sakspolitikk, men fordi de kan stemme mot en person.

TV-debattene er bare en liten del av kildegrunnlaget som tas i bruk. Etzler gjennomfører en fascinerende fordypning i et bredt materiale, og trekker blant annet linjer helt tilbake til en lederartikkel fra Dagens Nyheter fra juni 1933 som beskriver den historiske alliansedannelsen mellom arbeidere og bønder, slutten på de borgerlige regjeringsplanene, i undergangstermer. Blikket for detaljer er også imponerende, blant annet framheves og analyseres den minste bevegelse i Mona Sahlins tiltredelsestale på Socialdemokraternas kongress i 2007, på en måte som etterlater et tydelig inntrykk også av det mellom linjene.

Denne detaljrikdommen brukes til å male opp et særdeles sammensatt bilde av både Socialdemokraterna, Moderaterna og de politiske blokkene forøvrig, og er bokas kanskje største styrke. Resultatet blir et verk som til en viss grad står i motsetning til tidligere kjente framstillinger av utviklingen i Sverige, som i lys av Reinfeldteffekten framstår som tynne og mangelfulle.

 

«Det nye arbeiderpartiet»

Det må også sies at boka også inneholder tørrere og tidvis trøttende historiske gjennomganger, blant annet innsynet i blokkonstellasjonene i svensk politikk opp i gjennom årene. Hovedpoengene er gode, men lengden og detaljnivået gjør at dette blir snacks for de spesielt interesserte, og vi andre risikerer å dette av. Tidssprangene som foretas underveis skjer litt for hyppig fram og tilbake. Tidvis blir denne detaljrikdommen også bokas største svakhet. På tross av dette er Reinfeldteffekten en bok med fine anekdoter, solide analyser og en interessant innføring i Reinfeldts vei til makten.

Etzler trekker blant annet en treffende parallell fra hvordan Moderaterna har tatt avstand fra et image som overklasseparti og utropt seg selv til det nye arbeiderpartiet til hvordan Socialdemokraterna gikk fra en klassekamplinje til å være et «allmenninteresse»-parti på 1930-tallet. Begge deler bygd på en logikk om at dette er nødvendig for partier som ikke vil være på det såkalte B-laget i politikken, som idéparti eller interesseparti.

Reinfeldteffekten er en bok verdt å lese for alle som interesserer seg for skandinavisk politikk, kommunikasjon og retorikk eller politisk strategi. I bokas tredje og siste del streker Etzler også opp en slags retning videre for venstresida, basert på en analyse av utviklingstrekk i samfunnet. Velferd, utfordringene som følger med et «globalisert arbeidsmarked» og økonomisk ulikhet er nøkkelområder. Utover dette utforsker i liten grad boka tidsrommet etter åpningsscenen med Sahlins avgang høsten 2010. På siste svenske meningsmåling hadde Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet et knapt flertall. Til høsten er det valg. Historien fortsetter.

 

Fredrik V. Sand

– Å få fram kvinners erfaringer og en felles forståelse av hvilket arbeid man gjør, hvilken kompetanse man har, hvilken livssituasjon man har, det er et arbeid som kvinner må gjøre sammen. Vi må snakke erfaringene virkelige, gjøre dem til virkelighet. Det som ikke har ord, eksisterer ikke.

Dette sa Siri Jensen i en innledning på konferansen Kvinner på tvers i september 2013. Her legger hun fram erfaringer med bakgrunn i 40 år i arbeidslivet, organisering av kvinner i fagforeninger, Kvinnefronten, Kvinner på tvers og som leder av AKP.

---

Siri Jensen var leder av AKP fra 1988 til 1992, og var med å starte Kvinner på tvers. Har blant annet skrevet heftet Kvinnelønna (Forlaget Rødt!, 2008, 3.utg.).

I 1972 begynte jeg å jobbe som ufaglært bokbinderassistent på det gamle Oslotrykkeriet Aas & Wahl. Jeg kom fra en studenttilværelse til et område der det var ulik utdanning for jenter og gutter i samme fag. Guttene ble bokbindersvenner (med svennebrev), og jentene ble bokbinderassistenter. Jentene var utdannet til å assistere bokbindersvennene, de fikk to år i lære på luselønn, og de fikk ikke noe bedre fagbeskyttelse eller høyere lønn enn meg som kom rett inn fra gata. I tillegg var det hjelpearbeiderne, som ikke hadde noen fagutdanning i det hele tatt, de fikk høyere lønn enn assistentene som hadde gått to år i lære. De var selvfølgelig menn.

Jeg fikk ei venninne på bokbinderiet, faglært assistent, eneforsørger og veldig opprørt. Mange av damene syntes den ulike lønna var veldig urettferdig. Vi tok opp dette i fagforeninga, Oslo bokbinderforening. Da var for så vidt foreninga positiv. Men han fra forbundet som kom på et av møtene om dette, svarte følgende: «Arbeiderbevegelsens pionerer sloss ikke for goder de selv kunne nyte godt av, men for sine barns framtid». Takk, sa jeg. Jeg er 25 år.

Det var tydelig at veien gjennom forbundet ble veldig lang. Foreningen fremmet ulike forslag, men fikk ikke gjennomslag. Vi startet en kvinnefrontgruppe i grafisk industri. KF-gruppa så ikke på den ulike lønna som et innviklet faglig spørsmål som måtte løses gjennom lange og kronglete forhandlinger. Gruppa så på dette som en himmelropende utdatert ordning, der gutter og jenter ikke fikk lik utdanning. Jentene fikk ikke engang vite, at det fantes noen annen mulighet. Så mange følte seg rimelig snytt.

Dere har negler som vil brekke!

KF-gruppa lagde et åpent møte, der vi inviterte Kari Vangsnes fra Likestillingsrådet, som var opptatt av lønnsforskjellene i Grafisk, og noen fra arbeidsgiverne. Mange av jentene hadde vært hos arbeidsgiver og spurt om å få bli svenner, når de oppdaget at guttene kunne bli det, og møtte følgende argumenter som de lagde sketsj om, sitat:

• Dere vil gifte dere og slutter.
• Dere får menstruasjon hver måned.
• Dere er ikke høye nok.
• Dere er ikke sterke nok.
• Dere har lange negler som vil brekke.
• Dere tåler ikke møkk på fingra.
• Dere har ikke greie på maskiner.

Disse argumentene tålte ikke dagens lys. Kvinnefrontgruppa arrangerte videre en markering utenfor et landsstyremøte i Grafisk (Norsk Grafisk Forbund) der Oslo bokbinderforening hørte til, utenfor Drøbak – 18 jenter med plakater og bannere. Dette var ikke alminnelig på den tida, for å si det sånn. De ble så overrasket, at vi ble invitert inn for å lese opp kravene våre.

Det ble en overgangsordning fra assistenter til svenner i 1978, og da ble det etter hvert ganske mange jenter som ble svenner. Det ble en bevegelse for at jenter burde ta denne utdanninga. Underveis førte denne kampen til det første kvinnekurset i Oslo bokbinderforening i 1975.

Det var også mange som ikke tok utdanninga til svenn. Fordi de hadde allerede et fag! Det var ikke faget og arbeidet de var misfornøyd med, men lønna og den manglende anerkjennelsen i samfunnet. Jeg trodde faktisk lenge, i min naivitet, at faglærte yrker krevde mer opplæring, og at ufaglærte yrker ikke krevde så mye opplæring. Det er heller slik: De yrkene som damer hadde hatt, ble ufaglærte yrker, og de yrkene menna hadde hatt, ble faglærte yrker. Kjønn var det overordna. I historieboka om Oslo grafiske fagforenings historie, står det et morsomt sitat fra laugsreglene i Nürnberg i 1687:

For det 14.: Skal den gesell som arbeider ved siden av en pike, sette henne til tarvelig og gement arbeid, men ikke anvende henne til hefting eller annet gesellarbeid*. Ved overtredelse av dette er straffen to dager og en natt.

Dette var min første erfaring med samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Ved å bringe inn Kvinnefronten og et blikk som var både innenfra og utenfra, klarte vi å endre perspektivet på kravet vårt, fra å være et internt bokbinderanliggende som var veldig vanskelig å løse med arbeidsgiverne, til å bli et spørsmål om rettferdig behandling av kvinner. Disse erfaringene ble viktige for meg. Kvinner på tvers bygger på krafta for forandring som ligger i å bringe inn et kvinneperspektiv i faglige saker. Kampen om kvinnelønna handler på mange måter om det samme. Løfte lønnsspørsmålet fra å være kompliserte tariffspørsmål inne i det enkelte forbund til å bli et samfunnsspørsmål som handler om at kvinner tjener mindre enn menn og dermed har mindre ressurser til å skape et godt liv både for seg selv og eventuelle barn.

Kvinneorganisering i Grafisk

I 1981 startet Ellen Jacobsen fra typografforeningen, Kirsti Næss fra litografforeningen og meg fra bokbinderforeningen, alle med bakgrunn i kvinnebevegelsen, et arbeid med å overta og videreutvikle de kvinneorganiseringene som fantes i Grafisk. Vi var heldige, Grafisk hadde en historie med kvinneorganisering helt fra begynnelsen av århundreskiftet, med ny organisering fra 1930-tallet. Mange menn mente at det ikke var nødvendig med egne møter for kvinner i tillegg til de vanlige møtene. Grafisk organiserte jo for det meste fagarbeidere og der var det lik lønn mellom kvinner og menn, det var da noe alle visste.

Det første vi gjorde, var å samle damene. Samtidig starta kampen om fakta. Men det å finne fakta var slett ikke enkelt. Likelønnsavtalen mellom LO og NAF hadde avskaffet lønn etter kjønn, og det var veldig bra. Før var det jo i tariffen, kvinner skulle ha så mye, menn så mye. Men samtidig avskaffet de statistikk over kvinner og menn hver for seg, og da ble det vanskeligere å finne ut hvordan det var. Da vi undersøkte, viste det seg at i Grafisk var 4/5 av kvinnene og nesten halvparten av menna ufaglærte (da regnes bokbinderassistentene som ufaglærte). Ikke bare kvinnene, men også de ufaglærte menna ble synlige. I tillegg var det større lønnsforskjeller i Grafisk mellom kvinner og menn enn i industrien som helhet, og det var lønnsforskjeller mellom mannlige og kvinnelige fagarbeidere. Det siste ble møtt med vantro. Men det skyldtes at menna fikk mer tillegg, og at kvinner jobbet i bedrifter med lavere lønnsnivå enn menn. Lyder det kjent?

Kampen om fakta stod ikke bare i Grafisk. Omtrent samtidig på 80-tallet jobbet jeg politisk i AKP, og AKP er et parti som tenker at arbeiderklassen er veldig viktig, og at det er arbeiderklassen som bør styre og ha makta. Så damene tok med seg erfaringene sine fra kvinnekampen, abortkampen, pornokampen, arbeidsplassene sine, faglig arbeid, fra forskjellige kampområder, inn i partiet sitt, og begynte å stille spørsmålstegn om denne arbeiderklassen var så mannlig som den tradisjonelt ble framstilt. Var det sånn at arbeiderklassen var menn, eller kunne det være sånn at den var damer?

Vi gravde fram statistikk, snakka med folk, og kom fram til den uhyrlige påstanden at flertallet av arbeiderklassen var damer. Igjen, kampen om fakta: Dette kan ikke være sant. Det ble sant først når en veldig fornuftig mann gjorde en undersøkelse i en by i Norge, av hvordan arbeiderklassen var, og han kom fram til at flertallet av arbeiderklassen var damer.

I begge disse tilfellene var tallene noe som ble jobbet kollektivt fram: kombinasjonen av tall og erfaringer.

Under et tre i Bihar

I 1990 var jeg i India, invitert av politiske aktivister i et parti som AKP hadde forbindelser med, for å snakke om kvinnekampen i Norge og i AKP. Vi besøkte to landsbyer i Bihar, som er en relativt fattig delstat øst for Dehli. Landsbyen hadde jagd ut godseieren og tatt over makta, og her snakker vi om godseiere som ikke bare eier jorda, men også folka, og kvinnene spesielt. Kvinnene hadde vært aktive i kampen, og mot overgrep mot kvinner. Det var litt absurd å snakke om kvinnekamp i Norge under sånne omstendigheter, men det var to ting av det jeg sa, som de ble opptatt av. Den ene var likelønn og økonomisk sjølstendighet, og de fortalte at hos dem, handlet det om å eie jord i eget navn. Nå skulle jorda fordeles, og de ville ha i eget navn. Det var bare én dame som hadde fått i sitt eget navn. Det var diskusjon på møtet. Noen av menna sa: – Hvorfor er dere ikke mer aktive og kommer på møtene? (Har noen hørt dette før?) Damene: – Men vi blir ikke innkalt til møtene. De som innkaller til møtene, går utenfor husene, så vi får ikke vite noe. Dessuten er møtene når vi lager mat og steller unger.

Der sitter jeg under et tre i Bihar, og diskusjonen kunne vært ført på et fagforeningsmøte i Norge.

Det andre de var opptatt av, var kampen mot kvinnemishandling. AKP hadde akkurat da vedtatt vedtekter om at kvinnemishandling skulle være forbudt i partiet og en eksklusjonsgrunn. Det ble de veldig opptatt av. De hadde nå kasta ut en godseier som mishandla dem, men de stod igjen med kamerater som slo dem. – Her slår de oss, var det de sa. Det er lettere å organisere seg og slåss mot godseieren, enn å klare å ta opp kampen mot kamerater som man har stått sammen med i en sånn kamp. Jeg har møtt kvinneaktivister fra mange deler av verden, og en felles erfaring har vært: Kampen for de økonomiske krava er det ikke så vanskelig å få støtte til fra bevisste fagforeningsfolk og partikamerater. Men når det kommer til kampen mot vold mot kvinner og motsetningene i egne rekker, er det fryktelig mye vanskeligere, og det bagatelliseres ofte. For kvinnene i Bihar var kvinnemishandlingen et like brennende spørsmål som eiendomsretten til jord. Det handler om å overleve hver dag.

Etter at jeg var leder i AKP (1988–92) begynte jeg som kontoransatt i barne- og ungdomspsykiatrien i 1993, omskolert etter en whiplash. Tjue år etter møtet med to utdanninger i bokbinderfaget, møtte jeg et nytt lavt lønnet kvinneyrke. I offentlig sektor. Skillet mellom bokbinderassistent og svenn ble erstatta med akademikerprofesjon og kontoransatt. Like skarpt, kanskje enda mer definerende. Dette opplevde jeg da: «Anne» var kontorlederen vår, alle syntes hun var strålende, ledelsen sa hun var uunnværlig, hva skulle de gjort uten henne! Men lederen hennes, som hadde en ukentlig avtale om organiseringa av arbeidsoppgavene, han ga blaffen i avtalen, kom når det passa ham, eller kom ikke, ga ingen beskjed. Ingen respekt for arbeidet. Hun gikk i svangerskapsperm, og hjertelig avslutning med taler, hvordan skal vi klare oss når du er borte? Mens hun var borte, omorganiserte de arbeidet og fjernet stillingen hennes, uten engang å ta kontakt med henne. Dette kunne vært historien om en dårlig sjef. Men dette er historien om kontrasten når det gjelder kontorfaglig ansatte. Mellom hyllesten til den enkelte person som er så fryktelig viktig på den ene siden, og den manglende respekten for fag, yrkesgruppe, faggruppe på den andre. Dette ble jeg veldig opptatt av.

Kontorfaget

Da jeg etter dette begynte på Nic Waals institutt som sekretær, fikk jeg muligheten til å være studieleder for en videreutdanning for kontorfaglig ansatte, som noen kontorfaglige sjøl hadde tatt initiativet til, og jeg har seinere vært ansvarlig for den i over ti år. I forbindelse med det fikk jeg anledning til å gjøre en intervjuundersøkelse. Jeg spurte om deres erfaringer og prøvde å få tak på: Hva er det som er dette faget? Hva er det kontorfaglig ansatte må kunne og vite, for å gjøre jobben sin på en god måte?

De syntes jeg spurte veldig vanskelig, de hadde ikke ord på arbeidet sitt og ikke på kompetansen sin. Det hadde jo ikke jeg heller. Så vi begynte å snakke sammen, snakke med folk på utdanninga – vi begynte å snakke fram kompetansen. Vi delte erfaringer konkret. Det viste seg at veldig mye av kompetansen var skjult under ord som hjelp og god på service. Bak ordene lå omfattende kompetanseområder, som datakompetanse. Tenk på alle påstander om at kvinner ikke driver med data, mens det er ei svær gruppe med kvinner som driver med data hver dag, og med support og opplæring, det er ikke anerkjent som kompetanse, bare noe hjelp de driver med. På samme måte med opplæringskompetanse: De lærer opp nye ansatte i rutiner, forklarer hva reglene betyr i praksis, det er jo det folk lærer av. Men også denne kompetansen er skjult.

Fra å være opptatt av arbeid og kompetanse, har jeg også blitt opptatt av dette merkelige uttrykket støttefunksjon. Kontorfaglig ansatte er en støttefunksjon; de er ikke vanlig ansatte, men de støtter vanlig ansatte. Da kan ledelsen organisere dem litt på sida av de vanlige. Det er altså slik at det ikke er ord på arbeidet, kompetansen, ikke på funksjonene de har, og de finnes ikke i organisasjonsteorien. Ei yrkesgruppe som finnes nesten overalt, er noen som bare er der og gjort usynlige. Dette holder jeg på med. Det er viktig, for det handler om å gjøre kvinners erfaringer synlig, snakke dem fram og gjøre dem til noen som har en betydning i samfunnet.

Å få fram kvinners erfaringer og få fram en felles forståelse av hvilket arbeid man gjør, hvilken kompetanse man har, hvilken livssituasjon man har, det er et arbeid som kvinner må gjøre sammen. Vi må snakke erfaringene virkelige, gjøre dem til virkelighet. Det som ikke har ord, eksisterer ikke. Kvinnemishandling og incest ble snakket fram. Det er klart at fenomenet fantes før også, men det var ikke et samfunnsmessig fenomen, det var ikke noe man gjorde noe med, for det fantes ikke. I det øyeblikket det ikke er ens egen skam, ens egne gærne valg, ens egen utilstrekkelighet, men noe som gjelder flere, så er det mulig å gjøre noe med det. Da kan det bli en kraft for forandring.

Vi så det i Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, som jeg jobba med på 1980-tallet; vi lagde møter, store og små, mest små, om sekstimersdag, kvinnelønna, vi hadde alltid runder der folk fortalte om sitt arbeid på sin jobb, og hvordan de snodde arbeidslivet sitt rundt mannens arbeid, ungas arbeid eller bestemora, altså andres krav og behov. Disse erfaringene ble en utrolig viktig kraft i kampen for 6-timersdagen. Det viste seg at sekstimersdag var den felles saken en kunne gå inn for, for å gjøre livet lettere. Kortere arbeidstid. Også de som jobba heltid, dreiv og snodde livet sitt. Også de som ble kalt hjemmeværende, gjorde det, de hadde vært i jobb, ville i jobb, eller hadde liv som gjorde at de akkurat nå ikke var der. Gjennom denne erfaringsdelinga ble det så tydelig at det er ingen avgjørende forskjeller i livet til damene som velger ulike løsninger.

Kvinneorda forsvinner

Det som er skummelt nå, er at kvinneorda forsvinner: Kvinneundertrykking, kvinneutvalg, kvinnepolitikk. Nå er det kjønnspolitikk, kjønnsforskning, likestillingsutvalg, kjønnspolitiske utvalg. Når kvinneordene forsvinner, blir rommet for å dele erfaringer trangere. Ordet kvinneundertrykking er til dels skilt ut og brukes om innvandrerkvinner! Folk som overhodet ikke bryr seg om kvinneundertrykking og som ikke har peiling på temaet, kan friskt snakke om kvinneundertrykking når det gjelder innvandrerkvinner. Eller minoriteter. Der brukes ordet som en markør av den store forskjellen mellom oss som er likestilte og hurra.

Vi må gjenerobre kvinneorda! Hvis vi ikke bruker dem, hvordan skal vi da forklare at kvinner trenger å samle seg og dele erfaringer? Det er mange argumenter mot det. «Nå er det likestilling, da er det ikke nødvendig for damer å ha møter for seg selv.» «Det er likestilling her, vi undertrykker jo ikke dere.» «Vi er feminister, vi også.» «Kvinner er sterke nok nå.» «Hele organisasjonen må være med, det nytter ikke at damer sitter sånn for seg selv og kukelurer.»

Men det å samle kvinner for å snakke sammen om erfaringer handler ikke om svakhet og svake kvinner. Det handler om tid og rom, tid er like viktig som rom, rom er like viktig som tid. Det trengs fordi kvinner har andre erfaringer i samfunnet enn menn. Derfor er kampen for retten til tida og rommet for å gjøre det, også en kamp om fakta. Vi må holde fast på talla og følge med på hvordan de utvikler seg, og vi må holde fast på erfaringene som viser at mye har forandra seg, men mye har ikke forandra seg. Fortsatt trengs kampen for å holde dette rommet åpent.

Vi må tåle kritikk og uenigheter oss imellom. Vi som tilhører majoriteten, må tåle kritikk fra minoritetskvinner mot majoritetsarroganse. Vi må ikke bli som de menna i partier og fagbevegelse som ikke tåler kampen mot deres vold mot kvinner. Motsetninger finnes også blant kvinner, og vi må ikke gjøre noens erfaringer til en norm for andre. Innvandrerkvinner og andre med egne erfaringer må også ha tid og rom til å snakke sammen. Som kvinnenettverket med utgangspunkt i EMI er et eksempel på (Enhet for mangfold og integrering, Oslo kommune).

Jeg har i disse 40 åra vært med i ulike bevegelser som har tatt plass og åpnet rommet for at kvinner deler erfaringer og snakker fram ny forståelse av samfunnet. Det har vært det mest givende i mitt liv. På 80-tallet var det for eksempel legitimt å holde kvinnemøter på landsstyremøter i Grafisk. Er det like legitimt i dag? Det var mange flere typer kvinnegrupper og kvinneutvalg i organisasjonene enn det er i dag. Dersom rommet ikke brukes, lukkes det, og kvinners erfaringer kan igjen bli private. Det er mange flotte, aktive kvinnelige tillitsvalgte fagbevegelsen, som sjølsagt bringer kvinners saker inn i klubbstyrer, foreninger og forbund og gjør en flott jobb. Men det er ikke nok! For det er ikke i de foraene at kvinners erfaringer kommer fram og får plass. Der er det felleserfaringene, som er mange og viktige i fagbevegelsen, som vil dominere. Det er ikke der man snakker om at man har tatt abort. Det er behov for egne rom, slik at våre erfaringer ikke blir skjulte under kjønnsnøytralitetens dekke, slik den ulike lønna mellom kvinner og menn i Grafisk ble skjult under mangel på statistikk i likelønnsavtalen – i den beste mening.

Kvinner på tvers bidrar til å holde rommet åpent, og må fortsette med det. Hvis kvinners erfaringer ikke snakkes fram, kan vi ikke forandre verden.