Kjersti Ericsson er professor i kriminologi, og var leder av AKP(ml) fra 1984 til 1988. Hun regnes som en av lederne av «kvinneopprøret» i AKP(ml) på 80-tallet. Hun har utgitt diktsamlinger, romaner, faglitteratur, politiske skrifter mv. på norsk, engelsk, tysk og spansk. Søstre Kamerater! og Den Flerstemmige revolusjonen er hennes best kjente politiske bøker. Begge er i nyopptrykk fra Forlaget Rødt!.

«I 2009 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris «for sin konsistente og bevisste bruk av radikalt bokmål gjennom et langt og svært allsidig liv som forfatter og skribent.» (Wikipedia)

Jenny Dahl Bakken er journaliststudent og antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdom.

En av de første gangene Kjersti Ericsson husker at hun ble skikkelig, skikkelig forbanna, var på realskolen. Det var tidlig på 60-tallet, Beatles-bølgen fôr over landet, og kvinnebevegelsen hadde ennå mer enn et tiår igjen før de fikk gjennom milepælkravet om abort. Hun hadde alltid syns det var urettferdig, at menn og kvinner ble behandlet forskjellig, og denne dagen skulle hun si fra. Det var et diskusjonsforum på skolen, der ungdommene diskuterte før de danset etterpå. Denne dagen diskuterte de kriminalitet, da en av debattantene plutselig sa at mye kriminalitet skyldtes at kvinner forlot hjemmet og barna for å jobbe. Unge frøken Ericsson tok kraftig til motmæle. Dagen etter pekte de på henne i skolegården. «Kvinnesakskvinne!» ropte de.

Da hun giftet seg i 1965, beholdt hun navnet sitt. Abortkampen var sentral for hennes generasjon. Hvis du ber medlemmer av Rødt eller tidligere AKP nevne noen som har hatt en stor betydning for partiet, vil de fleste nevne Kjersti Ericssons navn.

Selv blir hun litt ukomfortabel av tanken på en slik heder. Hun sitter bak en pult på kontoret sitt i Pilestredet, og ser nesten flau ut når undertegnede forteller henne at hun er et forbilde for mange av de unge i bevegelsen. – Alt jeg har gjort, er å skrive en bok, sier hun spøkefullt.

Barrikadepensjonist

Nå er hun blitt 70, kontoret er på vei ned i esker, og Ericsson må flytte fra «det fineste kontoret i bygget» til pensjonistplassene i etasjen under. Hun gleder seg til å kunne gjøre hva hun vil jobbmessig, til å kunne pusle med sitt. Hun utelukker ikke at det blir mer skriving, flere bøker. Samtidig er det verste med å fylle 70 å bli gammel, syns Ericsson, å se kroppen forfalle mens hodet holder seg klart og ungdommelig. Å vite at neste gang hun fyller et rundt tall, er det 80.

En gang gikk hun først i toget, hun ropte slagord og knyttet neven og kjente engasjementet bruse gjennom årene, kjente sinnet flø og det målrettede raseriet. Raseriet mot urettferdighet og sjåvinisme – både internt i partiet og i samfunnet forøvrig. Søstre, kamerater! står i dag som et av de viktigste verkene hun skrev i sitt politiske forfatterskap.

– Det er fortsatt ikke alt som er bra. Men mye er bedre. Om det skulle blitt skrevet en Søstre, kamerater! 2.0, måtte noen andre skrevet den – noen som er aktive i dag og ser utfordringene. Det er mye som er lettere for unge kvinner i dag, men også mye som er verre. Kvinneundertrykkelsen er mer finurlig, se bare på skjønnhets-tyranniet. Og det enorme presset i dag for å være en god mor, det opplevde vi aldri i samme grad, sier Ericsson.

Ericsson tror mange kvinner opplever at samfunnet ikke er likestilt når de får familie.

– Det er så mange småting det forventes at kvinnen skal gjøre i ekteskapet, bare ting som å sende julekort til både foreldre og svigerforeldre, eller planlegging av diverse slag. I tillegg er det kvinnen som bærer familiens ære, på mange måter – det er også hennes ansvar at mannen hennes er likestilt og oppfører seg bra. Om han ikke gjør det, blir det hennes hemmelige skam, sier Ericsson.

Hun påpeker at selv om det er positivt at kvinnebevegelsen har blitt bredere og at det for eksempel i fagbevegelsen er en større aksept i dag for å fronte kvinnesaker, er kvinnebevegelsen også på vei til å bli politisk utvanna.

Ikke bare fordi mange tenker at Norge er et likestilt land. Sannsynligvis også fordi det er så mange retter vunnet, det mangler den store, forenende saken. Som retten til abort.

Larmen fra dem som intet begriper

Abortkampen står som en milepæl i Ericssons politiske liv.

– Det var en slik sak som angikk alle, den samlet kvinner av alle samfunnsklasser. Det har aldri siden vært en sak som har samlet kvinnene på den måten.

Det hun husker best, er ikke gleden ved at loven endelig gikk gjennom i 1978 – men forbannelsen over at den ikke gjorde det tidligere.

I reservasjonsrettdebatten er den tidligere abortlovkjemperen tydelig på hvor hun står. Det er en larmende debatt, et forsøk på å rive ned det Ericsson og de andre damene kjempet fram. Det er Otto Hauglien igjen og igjen.

– Reservasjonsretten er en seier som ikke koster noe for KrF, men det gir en mulighet til å ta abortdebatten på nytt. Å gjeninnføre den moralske skammen, sier hun.

Skammen og fordømmelsen fra dem som intet begriper. Dette diktet, Abort, er fra diktsamlinga By oss ikke noe smått:

Vi angrer ikke.
det måtte være sånn, det kunne ikke hjelpes.
Men alle årene etterpå
finnes det en i livet vårt
som ikke drar oss i klærne
river avisa fra oss
klatrer opp på fanget
og roper: Se meg! Hør meg!
En liten en
står ved albuen vår
sier ingenting, bare venter.
Venter beskjedent
alle årene etterpå.
Så spar oss for larmen
fra dem
som ingenting begriper.
(Fra diktet ……)

Følelser og den store kampen

Det begynte med dikt. Dikt om kjærlighet, raseri, undertrykkelse, samhold og fellesskap, dikt om hverdager, om morsrollen og kvinnerollen og samfunnet og naturen. Hun har skrevet dikt om Svalbard, om prostitusjon, om arbeidere, om revolusjon, om barna sine. Hun begynte å skrive da hun var liten, og den første diktsamlingen kom i 1968. Det var tre år etter at hun hadde giftet seg for første gang og svigerforeldrene reagerte på at hun ikke tok ektemannens navn. Diktningen har fulgt henne hele veien, etterhvert har det også blitt romaner. Da ektemannen døde, skrev hun om sorgen.

Selv om skrivingen gjerne har vært helt personlig, har den også vært politisk. Også flere av diktene. Selv dikt som virker personlige, som Ericssons dikt til datteren Marte fylt med både livsvisdom og råd, har en politisk undertone. I diktet «Lærevise til Marte om kjærligheten» er konklusjonen denne:

Du kom til verden, rund og myk og god å ta på.
Vær glad for det, og for hver hudnær våkenatt.
Men verden trenger også sårt til å forandres.
Den venter utålmodig på at du tar fatt.
Så:
Selg aldri stoltheten for kjærlighet.
Hold hodet høyt, husk hvem du er!
Ditt liv på jorda har et større mål
enn det å ha et mannfolk kjær.
De venter på deg. Å, du kommer til å tenne
gud vet hvor mange ennå meget unge menn.
Men millioner har en hetere forventning
om å få kalle deg for kamerat og venn.
Så:
Selg aldri stoltheten for kjærlighet.
Hold hodet høyt, husk hvem du er!
Ditt liv på jorda har et større mål
enn det å ha et mannfolk kjær.

Ericsson har alltid vært glad i dikt, og Brecht er favoritten som har fulgt henne gjennom livet. Selv tror hun at dikt, musikk og kunst appellerer til oss på en annen måte.

– Politikk handler både om fornuft og følelser. Dikt og musikk appellerer til følelsene i oss. Samtidig tror jeg at for eksempel sang er viktig for å videreføre historiene til de som kom før oss, det er en måte for venstresida å huske historien på, sier hun, og trekker fram sanger om borgerkrigen i Spania som et eksempel.

– Det gjør kampen man fører, større enn bare en selv.

Arbeidere i alle land, forén dere

Etter abortkampen, etter AKP og partipolitikken har hun skrevet flere fagbøker om vanskeligstilt ungdom og marginaliserte barn. Som kriminolog ser hun de ungdommene andre helst vil glemme, og skriver om dem. Som den gangen på realskolen reagerer hun fortsatt på kunnskapsløshet.

Bak rettferdighetstrangen ligger fremdeles en tro på noe bedre.

– Jeg vokste opp i en tid da det meste gikk framover. Reformer og rettigheter ble vedtatt, ting ble bedre for vanlige folk. Jeg husker vi ble helt sjokkert da en fritidsklubb kalt «Lekern» ble lagt ned. Det hadde ikke falt oss inn, vi var ikke vant til tanken, sier Ericsson.

I dag har fakkeltog for fritidsklubbene blitt nesten like dagligdags som kø i rushtrafikken. Hvert år kutter kommunene det de kan i budsjettene, hvert år kommer det angrep fra arbeidskjøperne i forhandlingsrundene i arbeidslivet, hvert år snakkes det om å spare og kutte og tjene.

– Vi må ikke glemme at under kapitalismen er det ingen av arbeiderklassens seire som er permanente. Vi ser en situasjon i Europa der rettigheter vi har tatt for gitt blir oppheva og trua, sier hun.

Ting har forandret seg siden hun var som mest aktiv. Hun snakker om klimatrusselen og kvinnekampen som har endret karakter. Det er ikke alt hun er stolt av, sier hun.

– Men når det gjelder kvinnekampen, og AKP-opprøret, der gjorde vi noe riktig. Det er noe av det jeg er mest stolt av den dag i dag.

Til deg som har mistet troen på sosialismen

Javisst, også da kan det hende
Du sviktes av en du har kjær
Og kanskje du går til en kamerat,
men finner en fiende der.
Dumme feil vil bli gjort av de kloke,
Så slitet blir unødig tungt.
Og noen vil visne i vårnetters frost
Fordi det er sårbart og tungt.
Javisst, noen blafrende drømmer
Vil slokne i bitende vind.
Men gjennom historia bæres en drøm
Med sterkere flamme enn din.
Veldige masser på vandring
Mot noe de brennende vil.
Og du har et hode, et hjerte, et liv,
Så hva vil du bruke det til?
Talløse har gått før oss,
Brutt opp fra nød og fra skam.
Så gikk de i ring eller falt utfor stup.
Men noen kom nesten fram.
Nå rekker de deg kompasset og drømmen.
Den gløder som ild.
Og du har et hode, et hjerte, et liv,
Så hva skal du bruke det til?

Kapitalismens konsekvenser for miljøet er så store at mange som er engasjerte miljøvernere trekker konklusjonen revolusjon. På den andre siden har vi også mange grønne som ser at vi må gjøre noe med klima nå, og ikke har tid til å vente på noen revolusjon. Det samme resonnementet ser vi hos demokratiforkjempere, privatiseringsmotstandere, dyrerettsaktivister, kjempende småbønder og feminister. Revolusjon trengs for å oppnå manges drømmer. De er alle viktige deler av den flerstemmige alliansen for sosial revolusjon. Men jeg ønsker her å utbrodere mine tanker om hvorfor kommunister trekker konklusjonen revolusjon, og stille det opp mot et grønt perspektiv på revolusjon.

Friedrich Engels definerte kommunismen som læren om vilkåra for proletariatets frigjøring. Proletariatet, eller arbeiderklassen, kjennetegnes ved at den skaffer det den trenger for å leve ved å selge sin arbeidskraft. Klassens medgang og motgang er avhengig av etterspørselen etter arbeid. Med dette utgangspunktet, hva er en moderne kommunist? For det første er det ønsket om å frigjøre arbeiderklassen, og i dens forlengelse avskaffe klassene og få et klasseløst samfunn. Da må man ta stilling til hvordan forholdet mellom klassene har endra seg historisk. Det kommunistiske manifest går gjennom hovedtrekkene i hvordan klassekampen har endra forholdet mellom styrende og styrte, fra fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn til borger og proletar. Historia har endra seg  som et resultat av kamp mellom klassene. Sjølsagt har det vært enkelt individer i klassene som har måttet ta avgjørende valg gjennom historia. Men i motsetning til den borgerlige individualiserte historieforståelsen, ser kommunister på dette som uttrykk for klassekamp framfor guddommelig individualisme. Hvis man ser på klassekampen som den avgjørende krafta for å endre samfunnet til et klasseløst fellesskapssamfunn, så må man også ta stilling til hvilken klasse man støtter i klassekampen. Kommunister er de som tar side med arbeiderklassen. Arbeiderklassen er de som har som rolle i produksjonen å selge sin arbeidskraft.

Videre krever dette en analyse av hvordan produksjonen er organisert. Utgangspunktet for kapital er å få penger til å bli mer penger. Å investere 100 millioner for å få tilbake 100 millioner har ingen hensikt for kapitalen. Målet med investeringa er nettopp å øke kapitalen. Utgangspunktet for arbeideren er å selge sin arbeidskraft for å få en inntekt å leve av. At man har tilgang på de forbruksvarer man trenger for å fungere i samfunnet man lever i. Det er i møte mellom disse to interessene at vi vil oppdage noe essensielt, etter min mening. Marx forteller oss at kapitalen bruker penger i en sirkulasjonsfase for å kjøpe inn varene arbeidskraft og produksjonsmidler (frabrikker, råvarer, olje osv.), i produksjonsfasen omdannes dette til nye varer som i neste sirkulasjonsfase blir realisert i mer penger enn opprinnelig investert. Det er her kun én vare, som har potensial til å tilføre varen økt verdi i den andre enden. Det er varen arbeidskraft. Dette fordi prisen på varen arbeidskraft defineres av hva som er sosialt nødvendig for at selgeren kan leve fra måned til måned, mens verdien av hva den skaper, kan være så uendelig mye mer. Det at arbeideren bare får en del av den verdien han eller hun tilfører produktet, og på den måten jobber «gratis» et antall timer for en kapitalist, er det vi kaller utbytting.

Det er på grunn av at vi vil avskaffe utbyttinga, at kommunister ser revolusjon som en nødvendighet. Det er nemlig umulig å reformere utbyttinga ut av kapitalismen. Konsekvensen av å forsøke å ta utbyttinga vekk fra kapitalismen vil føre til at vi har skapt et helt annet økonomisk system. Kapitalen vil opphøre å eksistere som kapital, og dermed er revolusjonen et faktum.

Dette betyr at for kommunister er ikke revolusjon en drøm om palasstorminger, opprør og våpen. Det er en drøm om å organisere samfunnsproduksjonen på en helt annen måte som betyr at folk ikke blir utbytta. Og det er denne endringen vi ser på som den virkelige revolusjonen, og ikke det politiske spillet som skjer i land i dramatisk endring.

Ser man på den revolusjonære bevegelsen i Vesten, så taper en slik klasseorientert kommunistisk argumentasjonrekke mot andre fokus. Jeg vil ikke her argumentere mot å ha flere tanker i hue på en gang, men jeg mener det kan være nyttig å synliggjøre forskjellene mellom forskjellige ideer. Spesielt hvis vi ønsker å bygge allianser mellom oss. Den grønne kritikken av kapitalismen er på frammarsj. Både gjennom økt oppslutning rundt rene grønne prosjekter, men også ved forsøk på å omskrive tradisjonelle venstrestandpunkt til grønn ideologi.

Kapitalismen har ført med seg en historisk enorm vekst. Vi har til nå i kapitalismens historiske epoke også fått en voldsom vekst i befolkning og i bruk av naturressurser. Ressurser som i tidligere tider virket som utømmelige, er det nå tydelig at er begrensede. Sammen med kapitalismens vekst har vi fått en vekst i forbruket av fossilt brennstoff og klimagassutslipp. Dette har også ført til en kritikk av veksten fra naturens ståsted. De fleste av dem har ikke koblet ønsket om nullvekst samfunnet med avskaffelse av kapitalismen. Men det finnes mange som også gjør det. Det at formålet med å investere kapital er å få tilbake kapitalen og mer kapital i framtida. Kapitalen blir plassert der man tror man får mest igjen for den i framtida. Når framtida kommer, skal da den opprinnelige kapital pluss merkapitalen investeres på nytt for å kunne få enda mer merkapital til investeringer i framtida. Denne karusellen gjentar seg til det står om absurd store summer. La oss si at veksten i BNP skal være på tre prosent fram mot 2030 vil vi få en verdensøkonomi på over 100 billioner dollar. En tre prosent vekst av det vil si at man må finne investeringer for nye tre billioner dollar. En sum tilsvarende Latin-Amerikas samlede BNP i 2003.

Disse to perspektivene har forskjellig utgangspunkt og problembeskrivelse. Den ene kritikken av at kapitalismen fokuserer på effektene eller bivirkningene av kapitalisme. Hadde kapitalismen kunne løst disse problemene, ville behovet for å avskaffe kapitalismen forsvinne. Det andre perspektivet beskriver kjerna i kapitalismen, motsetninga mellom arbeid og kapital som det sentrale problemet. Dette betyr ikke at det ikke finnes annen urettferdighet og andre problemer under kapitalismen. Når kjerna i problembeskrivelsen er kapital og utbytting av arbeid, så kan det bare løses ved å avskaffe utbyttinga og kapital. Dermed blir videreføring av kapitalismen umulig både teoretisk og reelt. En revolusjon av produksjonsforholdene er ikke da siste utvei, men eneste utvei.

Når de globale utslippene og veksten er det overordnede problemet, fører det lett med seg konklusjoner om behov for kontroll ovenfra. Ressursene som kan brukes, er svært begrensede og må fordeles rettferdig. For å kunne gjennomføre dette er man avhengig av kontroll over staten, og at staten tar kontroll over produksjonen. Det holder ikke bare å gjøre det på nasjonalt plan. Dette prosjektet er avhengig av en internasjonal kontroll. De mest ivrige ser for seg en sosialistisk verdensstat som sikrer en produksjon av det menneskene trenger innenfor naturens bæreevne. Staten og ekspertveldet blir en sterk aktør i dette nye samfunnet.

Det kommunistiske perspektivet har historisk sett hatt et delt syn på staten. Staten skal være et redskap for å avskaffe privateiendommen, overføre den til fellesskapet, og på den måte være med å frigjøre arbeiderklassen. Den samme staten skulle så bygges ned, visne bort, da den hadde utspilt sin historiske rolle. Erfaringene fra Sovjet og Kina viser behovet for minst mulig stat. Staten er en kime til et nytt klassesamfunn. Det er ved å frigjøre oss fra kapitalen vi får mulighet til å styre over produksjonen sjøl, i fellesskap. Med et slikt mål er det ikke ønskelig at staten skal ta over styringa. Det vil være umyndiggjørende.

Det kommunistiske perspektivet bygger på at forholdet mellom mennesker bør endres. At vi skal slutte å være utbytter og utbytta. Denne motsetningen mellom folk er helt sentral for hvorfor vi må endre samfunnet. I det grønne perspektivet er det i hovedsak et fokus på at vi er like. Vi er like avhengig av økosystemet vårt. Så dette tjener på et overordnet plan oss alle. Likheten mellom folk er utgangspunktet.

Man kan avfeie hele diskusjonen ved å argumentere at uten en jordklode ingen klassekamp. Vi må sloss både for naturen og mot klassesamfunnet. For med kapitalisme vil det ikke bli en jordklode igjen. På den andre siden kan man hevde at vi ikke har tid til å vente på revolusjonen hvis vi skal redde vår jord. Den må jo reddes nå!

Jeg tror ikke at det er en ulempe å innrømme at det grønne og røde perspektivet ikke alltid er det samme. Vi må bygge allianser mellom oss. Men det er nødvendig at vi er tydelige på vårt utgangspunkt også. Mange som har forsøkt å ta mer av det grønne inn i sine programmer, ender ettermin mening med å ta ut mye av det røde. Man kaster barnet ut med badevannet og fyller balja med nytt innhold. Jeg mener det er helt nødvendig at vi plukker barnet opp.

Jokke Fjeldstad

Hvor skapes verdiene på Internett? I denne siste delen av artikkelen drøfter Ursula Huws skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid.

Dette er del tre av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi.

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Arbeid

Alle forsøk på å kategorisere ulike former for arbeid må starte med det uvanleg vanskelege spørsmålet om kva arbeid eigentleg er. Ordet i seg sjølv dekkar eit vidt spekter av meiningar frå det fysiske arbeidet med å føde på den eine ytterkanten til formell sysselsetting, eller politisk representasjon for folk som arbeider på den andre.

Om me bruker det på aktivitetar som er eller kan bli betalt med lønn i ein «arbeidsmarknad », då må me ta med ei lang rekke aktivitetar dei fleste menneske utfører utan betaling, medrekna sex, omsorg for barn, matlaging, reingjøring, hagearbeid, song, å få folk til å le, og andre ting som interesserer oss.

Om me går meir subjektivt til verket og prøver utelukke aktivitetar me gjør for eiga glede, då står me framfor det kinkige faktum at same aktivitet kan opplevast som plikt eller glede, alt etter forholda, og dessutan at somme aktivitetar, betalt eller ubetalt, kan vere både tyngande og fornøyelege samtidig. Spebarnet kan for eksempel gi deg eit strålande smil mens du fjernar ei stinkande bleie; den lange og einsame dagen til lastebilsjåføren kan bli avbroten med glimt av svimlande vakre landskap; hardt fysisk arbeid i røft miljø kan skape kameratskap mellom arbeidarane som varmar lenge etter at muskelverken har gitt seg; å løyse eit kinkig problem kan utløyse brå bølgjer med glede, jamvel om problemet ikkje er ditt.

Eit anna aspekt som kan bidra til å skille mellom «arbeid» og «fornøyelsar», er om det blir utført frivillig eller under tvang, styrt av ein annan person eller organisasjon. Igjen blir det som ser ut som eit ukomplisert skille, forunderleg vanskeleg å bruke i praksis. Ein vanske har opphav i korleis slikt som kjønnsroller, pliktoppfatningar og jamvel kastebasert oppdeling av arbeid opp gjennom historia har blitt internalisert og skapt strukturar med makt og tvang som er usynleg for alle partar. Det kan gi tjenestehandlingar ein subjektiv kvalitet som frivillige kjærleikshandlingar, sjølv når objektive analysar peikar mot at dei inneber at ein person utbyttar arbeidet til ein annan. Tvang kan au brukast på ein meir indirekte måte. Ein speleavhengig kan til dømes oppfatte sine tvangshandlingar som eigne beslutningar, utan å sjå det samfunnsmessige presset som tilskyndar dei. Det same kan kanskje seiast om mange av dei aktivitetane folk bruker så mykje på nettet, som nettspel og samhandling med andre på sosiale medier. Det er kanskje ein mistanke om dette sosiale presset som får mange i debatten om digitale media til å insistere på at desse ubetalte aktivitetane er ein slags «gratis» arbeid.²⁷

Ubetalt arbeid er sjølvsagt ikkje eit nytt fenomen. Men marxistar har bare innimellom brydd seg om det, og sett det som ein slags restar av dei førkapitalistiske samfunnsforholda som lønnsarbeidet seinare utvikla seg frå. Ved sida av drøftingar av slaveriet mellom historikarane, har mesteparten av debatten om ubetalt arbeid inntil nyleg dreidd seg om det som lauseleg kan kallast «reproduktivt arbeid», spesielt blant feministar på 1970-tallet. I desse diskusjonane var hovudspørsmålet om ein kunne seie at ubetalt heimearbeid eller «husarbeid» produserte meirverdi fordi kapitalismen ikkje kunne eksistere utan. Det vart hevda at reproduksjonen av arbeidsstyrken var heilt avhengig av ubetalt arbeid heime, ikkje bare for å oppfostre neste generasjon arbeidarar, men også for å sørge for næring, husstell og den helseomsorgen som må til for at den eksisterande arbeidsstyrken skal vere effektiv på arbeidsmarknaden. I 1976 skreiv Batya Weinbaum og Amy Bridges ein banebrytande artikkel²⁸ der dei hevda at under monopolkapitalismen omfatta ikkje slikt arbeid bare å produsere tjenester heime, men au forbruk av varer produsert i marknaden. Begrepet «forbruksarbeid», der ubetalt arbeid erstattar arbeid som tidlegare var betalt arbeid utført av distribusjonsarbeidarar, er noko eg utvikla vidare seint på 1970-tallet²⁹. Eg hevdar no det er relevant for å forstå nokre av dei nye formene for ubetalt arbeid både på og utanfor nettet.

Bygd på noko av dette arbeidet legg eg her fram ein noko grov typologi over ubetalt arbeid i håp om at det kan vere eit utgangspunkt for ei inndeling som vil gjøre debatten klarare.

Første kategori er arbeid utført utan bruk av marknaden for å produsere bruksverdiar i heimen, arbeidskategorien i feltet B i tabellen ovanfor. Det er «uproduktivt» i den forstand at det ikkje skaper direkte verdi for kapitalen i form av meirverdi frå direkte arbeid. Men det er «reproduktivt» i den forstand at det er naudsynt for å reprodusere arbeidsstyrken. Det omfattar mange oppgaver kjent frå tradisjonelt familiejordbruk og husarbeid. Om nokon blir tilsett for å gjøre slikt arbeid av den som bruker tjenesten (som hustjenar, barnepassar, vaskehjelp eller gartnar), då er den arbeidaren ein uproduktiv arbeidar etter Marx’ oppfatning. Men om dei er tilsett via ein kapitalistisk mellommann (t.d. kommersiell barnepass, reingjørings- eller gartnarfirma) ender dei i kategorien produktiv arbeidar³⁰ (etter tabellen ovanfor går dei frå A til C). I den grad vedlikehald av psykisk helse og sosiale nettverk for familien er nødvendig for at hushaldsmedlemmene skal overleve, så kan ein inkludere ei rekke ikkje-fysiske aktivitetar i denne kategorien. Mange av desse aktivitetane blir utført på nettet i dag, derfor kan i det minste delar av det som skjer på sosiale media, knyttast til denne kategorien (representert ved feltet B).

Andre kategori ubetalt arbeid er det eg har referert til ovanfor som «forbruksarbeid» (felt D). Det inneber at forbrukaren tar over oppgaver som tidlegare vart utført av betalte arbeidarar som del av distribusjonseller produksjonsprosessen. Ettersom desse oppgavene er nødvendige for varedistribusjonen, og aukar profitten for selskapa som produserer varene gjennom å fjerne arbeidsoppgaver som tidlegare vart betalt, er det sterke argument for å kategorisere dette som «produktivt arbeid», sjølv om det er ubetalt. Men fordi det ikkje skaper inntekt direkte til arbeidaren, må ein sjå det annleis enn betalt arbeid når det gjeld bidrag til livsopphald, eit emne eg kjem attende til seinare. Det er med andre ord «utanfor knuten». Som alt sagt blir stadig meir forbruksarbeid utført på nettet, ettersom internett har opna for mange måtar å sette ut³¹ arbeid på.

Tredje kategori omfattar kreativt arbeid. Her gjorde Marx standpunktet sitt klart: Til dømes var Milton ein uproduktiv arbeidar. I motsetning til dette er skribenten som leverer rutinearbeid til forlaget sitt, ein produktiv arbeidar. Milton laga Paradise Lost slik silkeormen produserer silke, som uttrykk for sin eigen natur. Seinare selde han produktet for 5 pund, og då dreiv han med sal av ein vare. Ein som syng som ein fugl, er ein uproduktiv arbeidar. Om ho sel songen for pengar, er ho for den delen lønnsarbeidar eller sel ein vare. Men same songar, engasjert av ein som vil bruke songen hennar for å gjøre pengar, er ein produktiv arbeidar, fordi ho produserer kapital direkte.³²

I den grad det er arbeid som blir utført bare for å gi uttrykk for det ein føler, har lyst til, eller vil, som ubetalt kunstnarleg arbeid, som blogging eller legge ut foto av seg sjølv, musikk eller videoar, går det etter denne oppfatninga rett inn i kategorien Marx kalla «uproduktivt» arbeid. (Som eg heller ville sjå som ubetalt reproduktivt arbeid, produksjon av sosial bruksverdi.) Om produktet av dette arbeidet blir selt etterpå, eller stolen, for å bli grunnlag for ein vare, endrar ikkje det statusen. Det er bare om arbeidaren blir hyra til å utføre arbeidet for lønn, at det blir produktivt arbeid etter Marx’ oppfatning av begrepet – det vil seie at det går frå B til C i tabellen. Som Ross har peika på, svingar mange kunstnarar mellom desse formene:

Skapande menneske har stått framfor slike val sidan 1700-tallet, då starten på kommersielle kulturmarknader baud dei valet om å kare saman til livsopphald saman med blekksmørarane i Popes Grub Street* eller skape seg eit namn hos eit lunefullt publikum.³³

Men det faktum at same person utfører begge typar arbeid, opphever ikkje skillet mellom dei. Ein må derfor sjå at kreativt arbeid omfattar fleire ulike område i arbeidsmarknaden³⁴, medrekna sjølvstendig næringsdrivande, lønna tilsette og småprodusentar. Det fører svært ofte til at kreative arbeidarar får ein motsetningsfylt identitet.

Same logikken gjeld i dei omdiskuterte tilfella med «gratis arbeid» som skapte internettet. Store delar av nettet vart utforma av idealistiske programvareutviklarar som gav arbeidskrafta si gratis i den tru at dei skapte eit felles gode for menneska. (Med andre ord produserte dei sosial bruksverdi utan betaling, og var dermed i felt B i tabellen.) Som Marx sa, kan «arbeid med same innhald vere både produktivt og uproduktivt ».³⁵ Sjølv om resultatet av arbeidet deira vart annektert av kapitalen og brukt i nye varer, kan ikkje det opprinnelege ubetalte arbeidet deira vurderast som produktivt i den forstand at det produserer meirverdi for kapitalen under tvang (det er dermed ikkje «inne i knuten»). Verdiane som vart produsert, kan meir passande plasserast i kategorien handel, som eg ovanfor sa også omfattar tjuveri.

Ei fjerde (men overlappande) form for ubetalt arbeid som oftare blir drøfta, er den omfattande bruken av praktikantar eller «frivillig» arbeid.³⁶ Noko tvetydig plassert mellom utdanning og eigen marknadsføring er det utan tvil nytta svært utbyttande av arbeidskjøparane som direkte erstatning for betalt arbeid. Innimellom er direkte tvang brukt for å tvinge arbeidaren til ubetalt «arbeidstrening», til dømes av statlege arbeidskontor som truar med å trekke arbeidsløysetrygden frå dei som nektar. Men som det ubetalte forbrukararbeidet me alt har drøfta: Mens slikt arbeid klart bidrar med verdi til vareproduksjonen, bidrar det ikkje til å skape inntekt for arbeidaren og må derfor plasserast «utanfor knuten», sjølv om det indirekte produserer verdi for den ubetalte arbeidaren i form av å bli «attraktiv for arbeidsmarknaden». For å forstå tilhøvet mellom ubetalt arbeidskraft og kapitalen er det klart at me må rekne med det tredje tauet i knuten som dannar arbeidsverditeorien: levebrødet eller «livsopphaldet» til arbeidaren.

Livsopphald

Spørsmålet om korleis arbeidaren betaler levekostnadene, er overraskande fråverande frå det meste av debatten om «fritt» digitalt arbeid. Kanskje fordi dei sjølve ofte har trygge akademiske jobbar, forsømmer fleirtallet av desse debattantane å spørje korleis desse entusiastiske arbeidarane som skapte internett ved gratis arbeid faktisk overlevde. Dei som er talerøyr for «Creative Commons»** på nettet, og som alle forfattarar tydeleg bør skjenke arbeidet sitt gratis til, har heller aldri klarlagt korleis desse forfattarane skal betale husleige og fø familien sin. Men arbeidsverditeorien kan ikkje nyttast utan denne informasjonen. For å vite kor stor meirverdi som er skapt og korleis av ei gitt arbeidsmengde, treng me vite reproduksjonskostnaden for arbeidaren, og kor mykje av hans eller hennar arbeidstid som er «nødvendig arbeidstid» for å dekke livsopphaldet. Bare då kan me sjå kor mykje som er att som meirverdi, og byrje formulere vilkår for fordeling av den. Det er sjølvsagt ikkje eit mekanisk reknestykke. Det er fullt mauleg at arbeidarar får mindre enn det som trengst til livsopphald. Kva bryr arbeidskjøparen seg om dei døyr, om det er mange fleire der dei kjem frå? Likeins er det mauleg for velorganiserte grupper av arbeidarar med knappe kunnskapar å slåst over sin eigen vektklasse, og få kapitalen til å betale lønn over eksistensminimum – til og med ei lønn som set dei i stand til å tilsette andre arbeidarar som tjenarar. Like fullt krev kapitalismen som system ifølgje Marx ein arbeidarklasse som er tvinga til å selje arbeidskrafta si for å overleve, på same vis som det krevst kapitalistar som kan tilsette denne arbeidskrafta til å produsere varer som har ein større samla verdi på marknaden enn den totale lønna til arbeidsstyrken som produserte varene. Og det er den direkte erfaringa med å vere tvinga til å kjempe om eigarskapet til arbeidstida med arbeidskjøparen som produserer fremmendgjøringa, som kan føre til klassemedvit. Ein kan derfor ikkje vri seg unna spørsmålet om «nødvendig arbeidstid».

Men sjølv for Marx er dette eit ganske problematisk tema. Ein grunn er at sjølv om arbeidarane normalt går ut i arbeidsmarknaden som enkeltindivid, så går liva deira føre seg i hushaldningar der mange menneske kan bu saman.³⁷ Fordi desse hushaldningane varierer mykje i antall og samansetting, og kor mange som driv betalt arbeid, kan same lønn måtte dekke levekostnadene for eit varierande antall menneske. Marx og Engels drøftar den «naturlege» (sic) arbeidsdelinga i familien, som dei ser på som ei form for «latent slaveri», som til og med kan sjåast som opphavet til all eigedom.³⁸ Frå dette grunnlaget, at kvinner og barn er eigedommen til det mannlege overhovudet i familien, kan dei konkludere med at når kvinner og barn går inn i arbeidsstyrken:

så var kjøp og sal av arbeidskraft tidlegare eit forhold mellom frie personar; no blir barn og mindreårige kjøpt; arbeidaren sel no kone og barn – han blir ein slavehandlar.³⁹

I det tjueførste hundreåret, der kvinner utgjør nær halvparten av arbeidsstyrken i dei fleste utvikla land og bare ein minoritet er økonomisk inaktive, strekk ikkje ei slik forklaring til. Kvar enkelt tilsett arbeidar må behandlast som eit eige individ med eigne levekostnader å dekke. Men det faktum at folk bur saman med andre arbeidarar, kan bety at «nødvendig arbeidstid» må dekke ein del og ikkje heile livsopphaldet for enkeltindividet, eller med andre ord at slikt som «familielønn» er overflødig i dei fleste tilfelle. Ei rekke andre faktorar har også komme til og gjort det vanskeleg å finne enkelt samsvar mellom det ein person tjener og kva det kostar å overleve, i det minste når denne personen bur saman med, eller har ansvar for, andre økonomisk. Slike kompliserande faktorar omfattar samfunnsmessige overføringar i form av pensjon, trygdeordningar eller skattefrådrag; overføringar mellom generasjonane innanfor familien, pengesendingar frå folk som jobbar i utlandet, og former for subsidiar for enkelte (eller ressurstapping av andre). Trass i slike svært reelle vanskar med reknestykket, er det likevel fullt mauleg å analysere inntekta til eit gitt individ i eit gitt hushald og komme opp med eit overslag over korleis denne inntekta blir skapt. Når det gjeld «fritt arbeid» på internettet, er det truleg at mange ulike inntektskjelder er involvert. Noko av dette arbeidet kan bli utført av folk som er økonomisk avhengige av foreldra sine, noko av folk som lever på pensjon eller andre velferdsordningar, noko kan bli gjort av folk med fast lønn og nok fritid til å blogge, sørfe på nettet eller skrive bidrag for Wikipedia. Noko kan bli gjort av folk (som frilansjournalistar, konsulentar, eller akademikarar) med jobbar som krev at dei marknadsfører seg sjølve. Og andre kan få midlar frå utleige, spel, avkasting frå handel, kriminalitet eller andre aktivitetar. Men det er klart at dei ikkje kunne drive med desse ubetalte aktivitetane utan noko slags subsidiar annanstads frå. Korleis kunne dei elles ete? Når dei forsømmer å organisere seg på produksjonspunktet, gir dei frå seg sitt sterkaste våpen: makta til å trekke tilbake arbeidskrafta si der det gjør mest direkte vondt for kapitalen.

Konklusjon

Me lever i eit samfunn der kapitalen er svært konsentrert, der det meste av vareproduksjonen blir utført av selskap som får skjebnen sin styrt av finansielle investorar. Varene dei produserer, materielle eller immaterielle, blir gjort tilgjengelege for oss i ein global marknad, levert gjennom komplekse verdikjeder der vårt eige ubetalte arbeid i stadig større grad er blanda inn. For mange av oss har informasjons- og kommunikasjonsteknologi påverka skillet i tid og rom mellom arbeid og privatliv i den grad at grensene er håplaust blanda saman, og dei færraste forhold er urørt av teknologi. I ein slik situasjon, er ikkje slike grenser som blir trekt i artikkelen her latterleg pirk? Bør me ikkje akseptere at me alle på ein eller annan måte er del av ein svær udifferensiert arbeidsstyrke som produserer udifferensierte verdiar for ein udifferensiert kapitalistklasse?

Eg hevdar nei. Kapitalismen er eit samfunnsmessig forhold der arbeidarane speler spesifikke roller i produksjonen av spesifikke varer. Dette forholdet er heilt avgjort avhengig av samtykke frå arbeidarane. Om me ikkje forstår dette forholdet med sine spesifikke sider, kan me ikkje finne dei kritiske punkta i produksjons- og distribusjonsprosessen der arbeidarane kan bruke makta si med ein viss effekt. Og kan me ikkje finne dei, forstår ikkje arbeidarane makta dei har til å samtykke eller ikkje til den spesifikke avtalen dei blir bydd. Det hindrar dei i å reforhandle vilkåra i avtalen – det einaste dei kan gjøre for å forbetre situasjonen sin. Heller ikkje kan me utan denne kunnskapen sjå kva for grupper som har felles interesser, korleis desse felles interessene kan bli gjensidig synlege, eller korleis arbeidet deira kan vere knytt saman.

Alle dei ulike formene for ubetalt arbeid som er omtalt, påverkar betalt arbeid og opnar for potensielle spenningar og kløyvingar i arbeidarklassen. Praktikantar som arbeider utan lønn for å bli attraktive på arbeidsmarknaden, underminerer forhandlingsposisjonen til dei betalte arbeidarane i same jobb. Å utføre ubetalt forbruksarbeid rammar tjenestearbeidarane ved å redusere arbeidsmengda og intensivere arbeidet gjennom taylorisering og nye standardiseringsformer som forverrar arbeidsvilkåra. Å skrive Wikipedia-oppslag, blogge eller legge ut videoklipp eller foto gratis på nettet truar levebrødet til journalistar, forskarar eller andre kreative arbeidarar som manglar lønn frå akademia eller andre kjelder, og må lite på sitt kreative arbeid for å skaffe seg ein inntekt. I mange tilfelle har dei same folka desse betalte og ubetalte rollene i ulike stillingar. Endå meir vanleg er at ulike medlemmer av same hushaldning kan gjøre dette. Å sjå på ubetalte arbeidarar som streikebrytarar som undergrev betalte arbeidarar, er sjølvsagt overforenkla. Då ser ein bort frå dei tvingande krava som driv fram slik oppførsel, og den breiare røyndommen at alle blir utbytta, men i ulik form. Men ein analyse som sidestiller felles utbytting med ei lik rolle i meirverdiskapinga, og slår saman alle desse ulike posisjonane til ein felles identitet som «masse» gjør det uråd å identifisere produksjonspunktet, punktet der arbeidarane har makt til å utfordre kapitalen: knuten.

Kjedsommeleg som det kan vere å avdekke dei komplekse globale verdikjedene og få plassert arbeidsprosessane våre i forhold til dei, så ser det for meg ut som ei nødvendig oppgåve om me skal forstå korleis dette systemet kan bli endra, og byrje å sjå for oss maulege alternativ.

* Popes Grub Street: Tidleg på 1800-tallet var Grub Street ved fattigstrøka i London samlingsstad for folk som freista livnære seg ved å skrive, trykke og selje «dusinlitteratur». Livet her er framstilt i boka Dunciad av Alexander Pope. Grub Street har seinare blitt brukt nedsettande om kiosklitteratur. (Wikipedia.)

** Creative Commons: («Skapande allmenningar») er ein organisasjon som har laga eit sett med ulike opphavsretttypar med same namn – frå at teksten, fotoet etc. er fritt tilgjengeleg, til at det er visse avgrensingar. (Wikipedia.)

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today – The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.

Hvor skapes verdiene på Internett? I denne artikkelen drøfter Ursula Huws om profitten på internett stammer fra grunnrente eller vareproduksjon.

Dette er del to av tre av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi.

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Verdi

Enkelt sagt er det tri hovudmetodar selskap skaper profitt på under kapitalismen, der dei to første au eksisterte under andre system. Dei er grunnrente, handel og meirverdi gjennom vareproduksjon. Fordi det er den typiske måten å skape verdi på under kapitalismen, er det vareproduksjon marxistiske analytikarar er mest opptatt av. Om ein aktivitet openbart skaper verdi, leitar ein oftast etter varen som ligg til grunn. Om ein ikkje enkelt kan definere ein vare, eller om han ikkje synest bli produsert ved å hente meirverdi frå betalte arbeidarar, då konkluderer ein innimellom med at arbeidsverditeorien til Marx ikkje gjeld, og enten er forelda eller treng tilpassingar. Men før ein hoppar på konklusjonen at det trengst heilt nye teoriar for å forklare aktivitetar på nettet, er det bryet verdt å analysere dei opp mot tradisjonelle former for verdiskaping for å sjå om dei passar desse kategoriane.

Grunnrente

Utgangspunktet for mange av diskusjonane i dag om verdi skapt på internett er den udiskutable realiteten at nettselskap som Google og Facebook er svært lønnsamme. Om dei skaper profitt, blir det då argumentert, må det vere fordi dei produserer ein slags vare. Det fører i sin tur til spørsmålet om nøyaktig kva desse varene kan vere, og kven si arbeidskraft som produserer dei. I Googles og Facebooks tilfelle kjem inntektene i hovudsak frå annonsar, som kan målrettast svært presist ved hjelp av stadig meir sofistikert analyse av dei data som brukarane skaper. Her har mange kommentatorar tatt til seg Smythes ide om «publikumsvaren»¹³, medrekna Fuchs.¹⁴ Ideen blei først utvikla som del av eit marxistisk forsøk på å forstå annonseøkonomien i kommersiell radio- og TV-drift, og framstiller publikum som varen som blir selt til annonsørane for å skape avkasting:

Fordi publikumsmakt blir skapt, selt, handla og konsumert, krev det ein pris og er ein vare.¹⁵

Fuchs bruker denne logikken på internett:

den produktive arbeidstida som blir utbytta av kapitalen … involverer … all tida som brukarane er på nettet.

Han held fram med å seie at «utbyttingsraten går mot uendeleg om arbeidarane er  ubetalte. Dei er uendeleg utbytta.» Andre bidragsytarar i debatten om digitalt arbeid meiner at «omdømme»¹⁶ eller jamvel livet sjølv (produsert av «bio-arbeid»¹⁷ har blitt varer.

Smythes begrep har utan tvil gitt nyttig innsikt i massemedias natur, men samtidig ført til mykje forvirring. Tilhengarane til Smythe ser ut til å meine at begrepet «vare» kan brukast om alt som kan bli kjøpt og selt. Det er ein viss sirkelargumentasjon her. Ettersom Marx erklærer at «varer er ikkje anna enn materialisert arbeid» og at «eit gode bare har verdi fordi arbeid er til stades eller materialisert i det»¹⁸, då må det i følgje denne logikken bety at alt som blir kalla vare, må vere resultat av produktivt arbeid. Men kor nyttig er ei slik vid oppfatning av begrepet?

For meg ser det ut som at det trengst ein noko annleis definisjon for å forstå særpreget vareforma har under kapitalismen. Eg har tidlegare19 definert varer som «standardiserte produkt eller tjenester til sals i ein marknad der salet vil skape profitt per vare som aukar i samsvar med produksjonsomfanget ». Denne definisjonen skiller ut kapitalistiske varer som fundamentalt annleis enn dei som er produsert under andre system. Ein tradisjonell snikkar som lagar og sel stolar direkte til kundane har meir eller mindre same profitt på kvar stol. Kapitalisten som opnar ein fabrikk og hyrer tilsette for å masseprodusere stolar må investere i maskiner, bygningar og så vidare, og vil ikkje tjene noko på den første stolen. Men dess fleire stolar som bli laga i fabrikken, dess større blir profitten på kvar stol. Det gir stolane produsert på fabrikken eit grunnleggande anna særpreg enn dei som er produsert individuelt av ein handverkar, når det gjeld verdi. Det er ei rad tjenester, medrekna ikkje-fysiske (som forsikringspolisar eller dataprogram) som har same karakter. Det er dei samfunnsmessige forholda dei er produsert under (det tvangsarbeidet lønnsarbeidarane utfører kontrollert av kapitalistane), som gir dei denne karakteren.²⁰

Om ikkje kjelda er salet av varer, korleis skal me forstå profitten som blir skapt på nettet i sosiale nettverk eller av søkemotorselskap? Det er ei alternativ forklaring, og ho har ei lang forhistorie i verda utanfor nettet: profitten kjem frå grunnrente. Eit enkelt historisk eksempel på ein liknande måte å få inntekter på kan vere ein gatemarknad der leiga ein må betale for salsplass, er høgare i område der dei fleste (eller rikaste) kundane vil passere. Slike eksempel kan ein finne på Fifth Avenue i New York, Oxford Street i London, eller i andre gater med eit stort og lukrativt kundegrunnlag: dess fleire som passerer, dess høgare grunnrente. I meir enn eit hundre år har eigedommar langs travle vegar kunna tene pengar på å leige ut plass til reklameskilt. Følger ikkje desse nettselskapa ganske enkelt same opplegg, men med gater som er virtuelle og ikkje brusteinsdekka, og med noko meir sofistikerte metodar for å finne dei mest lukrative kundane og samle inn opplysningar om ønskene deira? Verdiane som går til dei sosiale nettstadene og søkemotorane, kjem så absolutt frå meirverdi skapt av arbeid i første instans. Men det er arbeid utført av arbeidarane som produserte varene som blir annonsert på desse nettsidene, ikkje arbeidet til brukarane av sidene.²¹

Somme av dei som er med i debatten om digitalt arbeid, som Adam Arvidsson og Eleanor Colleoni²² drar i tvil Fuchs si oppfatning om at brukarane av sosiale nettverk skaper meirverdi. Også dei hevdar at ein heller kan sjå verdiane som skapt av grunnrente. Men dei bruker begrepet «rente» på verdiane som dei finansielle investorane i desse selskapa får. Men her seier dei ikkje kva det er som gjør nettselskap annleis enn andre børsnoterte selskap som får finansielle investeringar. I forsøket på å klassifisere nøyaktig kva det er som skaper verdiane som trekk til seg slike investorar, utviklar dei ei forklaring som seier at «sosiale media som Facebook fungerer som kanalar der kjenslemessige investeringar frå massene kan bli omsett til tingleggjorte former for abstrakte kjensler som kan danne basis for verdsetting i kroner og øre.» Dei hevdar vidare at slike selskap oppnår sin del av «sosialt produsert meirverdi» gjennom «evnen til å trekke til seg emosjonelle investeringar … frå massene eller publikum globalt». Denne noko intrikate modellen glir unna det meir prosaiske spørsmålet om kven som betaler kven for kva for å skape avkasting på investeringane til aksjeeigarane. Etter mi meining kan ein ganske enkelt svare at det er annonsørane (produsentar av varer for sal) som betaler sosiale media eller søkemotorselskapa for å kunne nå ut til brukarane av slike medier med reklame.

Det er mange andre nettaktivitetar som bygger på ein eller annan kombinasjon av bruks- eller bestillingsavgift til tjenesteytarar og/eller tjenestebrukarar og/eller annonsørar – med andre ord grunnrente.

Handel

Handel inneber å skaffe seg noko til éin pris (medrekna å stele) og selje til ein høgare pris, og slik skape ein profitt. Enkelte former for tjuveri, som å tileigne seg andre folks intellektuelle eigedom, kan skje på nettet. Men det er au svært mange selskap som driv nettsal på ein måte som kopierer handel utanfor nettet. (Amazon er kanskje det mest kjente eksemplet.) Mange etablerte handelsselskap kjøper og sel no både på nettet og utanfor. Sjølv om det kan ha forandra somme arbeidsprosessar og gjort dei tradisjonelle grensene mellom distribusjonsaktivitetane til produsentar, grossistar og detaljistar meir uklare, er det ikkje noko mystisk ved måten verdiar blir skapt i slike selskap. Storleiken på mange av desse selskapa, og det faktum at dei må bygge ein omfattande infrastruktur for å handtere betaling over landegrensene, har ført til at somme av dei har kunna starte utleigeaktivitet som i sin tur har skapt grunnlag for nye former for vareproduksjon. Det blir drøfta i neste seksjon.

Vareproduksjon

Det fører oss til den siste kategorien: verdi som blir generert gjennom produksjon av varer. Å skille ut det digitale arbeidet i verdiskapinga her byr på mange utfordringar. Bruk av informasjonsteknologi i dei fleste økonomiske sektorar, kombinert med bruk av telekommunikasjon i nesten all kommunikasjon, betyr at det er få økonomiske aktivitetar som ikkje inneber element av digitalt arbeid. Det gjeld enten dei går føre seg i landbruket, fabrikkar, varehus, kontorar, butikkar, heime eller i transport. Dessutan er desse aktivitetane knytta saman i komplekse kjeder som kryssar grensene mellom selskap, sektorar, regionar og land. Det er inga lett oppgåve å spore ein gitt aktivitet tilbake til opphavet, eller framover til sluttproduktet han har bidradd til. Like fullt er det slett ikkje umauleg. Ein nyttig tilnærmingsmåte her er å analysere økonomiske aktivitetar funksjonelt.²³

Forsking, utvikling og formgiving tjener for eksempel direkte til utvikling av nye varer (eller tilpassing av eksisterande). Mykje av arbeidet i desse aktivitetane kjem i dag i kategorien digitalt arbeid, då dei nyttar datamaskinbaserte verktøy og/eller blir levert i digital form til arbeidarane som tar dei vidare til produksjonsstadiet. Det same gjeld for aktivitetar som skal utvikle innhald i bøker, filmar, CD-ar eller andre kulturprodukt. Det er au digitalt arbeid i ei rekke produksjonsprosessar, enten dei omfattar bruk av datastyrte maskiner, vedlikehald av programvare, framstilling av immaterielle produkt eller tilsyn med andre arbeidarar som utfører desse prosessane.

Når det gjeld «tjeneste»-aktivitetar er det nyttig – men stadig vanskelegare – å lage eit hovudskille mellom dei som bidrar direkte til produksjonen (som reingjøring av fabrikkgolv eller vedlikehald av maskinene); dei som bidrar til vedlikehald eller leiing av arbeidsstyrken (som å køyre lønnsdata eller rekruttering eller opplæring); dei som bidrar i den meir generelle leiinga av bedrifta (medrekna finansiell leiing); dei som er involverte i aktivitetar knytta til innkjøp, sal og marknadsføring; og dei som er involverte i distribusjon. Alle desse kategoriane omfattar aktivitetar som blir utført på nettet og/eller bruker ein kombinasjon av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Men dei blir meir og meir vanskeleg å skille frå kvarandre, av mange samanknytta årsaker.

Første grunnen er at mange arbeidsprosessar blir likare og likare. Arbeidarar som tastar inn talldata kan for eksempel gjøre det for ein bank, eit departement eller eit produksjonsselskap, av grunnar som er fullstendig ukjente for dei. Telefonseljarar kan bruke standard programvare til sal, kundetjenester, innkreving av gjeld, undersøkingar for styresmaktene, pengeinnsamling og ei rekke andre funksjonar. Arbeidsinnhaldet er uavhengig av alle inndelingar av arbeidet etter funksjon. Programvareutviklarar kan utvikle nye produkt eller vedlikehalde eksisterande.

Nært knytta til denne standardiseringa er at slike aktivitetar har stor sjanse til å bli sett ut til andre selskap, ofte selskap som buntar saman ei rekke ulike funksjonar for ulike kundar til grupper av aktivitetar som blir utført i eit felles sørvissenter. Det at slike og andre tjenester kan utførast på nettet, vil gjøre skillet mellom tjenester utført for næringslivet og dei utført for sluttkundar, enno meir uskarpt. Om alle kan bestille varer frå varehus på nettet og få dei levert på døra, då blir skillet mellom «engros»- og «detalj»-handel eit kunstig skille. På liknande vis blir ei stadig lengre rekke med standardiserte immaterielle produkt like enkelt selde til enkeltindivid som til selskap. Det gjeld alt frå dataprogram til banktjenester og forsikring.

Eksistensen av nettbaserte plattformer som kan samordne arbeidsoppgaver, har ført til ei ekstrem oppdeling av oppgaver, innimellom kalla «mikro-arbeid», «klyngearbeid »²⁴ eller «klyngeinnkjøp»²⁵. Men uansett kor oppsplitta slike aktivitetar er, kan ein utan problem rekne dei som arbeid som skaper direkte meirverdi – «arbeid inne i knuten» – dersom det er utført av betalte arbeidarar tilsette i selskap som er drivne for profitt. Men ettersom grensene mellom produksjon, distribusjon og forbruk blir stadig meir utydelege, og same aktivitet vekselvis kan utførast av betalt eller ubetalt arbeidskraft, treng dette ukompliserte standpunktet å bli modifisert. Marx var litt ambivalent til distribusjonsarbeid. Han såg på transport som produktivt og detaljhandel som uproduktivt. Men ein stad i Grundrisse hevdar han at ein må sjå heile prosessen med å bringe eit produkt til marknaden som produktivt arbeid:

Å flytte eit produkt geografisk er eit vilkår for å bringe produktet til marknaden, og høyrer økonomisk sett til produksjonsprosessen. Produktet er eigentleg ferdig først når det er på marknaden.²⁶

Etter same logikk må ei rekke med funksjonar ein kan finne i selskap i vår tid reknast som direkte produktive, medrekna marknadsføring, logistikkadministrasjon, distribusjon, transport, kundestøtte, detaljog engrossal (på og utanfor nettet) og utlevering – kort sagt heile verdikjeden frå fabrikkporten (eller nettstaden der programvare blir utvikla) til forbrukaren må sjåast som produktivt arbeid. Men bare dei som er utført av betalte arbeidarar, er «inne i knuten» og står dermed i eit direkte forhold til kapitalen, eit forhold som faktisk eller potensielt inneber kamp.

Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi – del 3

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today - The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.