2018 er det 100 år siden 8-timersdagen ble innført. Formelt skjedde det i 1919, men det var i 1918 at stadig flere bransjer innførte 8-timersdagen, og flere steder tok arbeiderne dagen uten videre. De offisielle forberedelsene til loven ble gjort i 1918. 100 år er gått. 

Tidsskriftet Rødt! arrangerer konferanse 1. mars på Litteraturhuset. Kjersti Ericsson, Gerd Liv Valla, Trine Lise Sundnes, Roar Eilertsen, Fahkra Salimi, Linn Stalsberg, Siri Jensen, Gry Oppsahl, Kjellfrid Blakstad, Christoffer Ringnes Klyve kommer alle til for konferansen for å snakke. Konferansen er støttet av Norsk tidsskiftforening og Fritt ord.

Programmet og mer info om konferansen finner du på sekstimersdagen.no

Leder 2
Plukk 4
Jenny Dahl Bakken: Intervju med Kjersti Ericsson i forbindelse med 70 årsdagen 6
Jorun Gulbrandsen: Intervju med Unni Kjærnes om forbruksproblemer i radikal politikk 10
Siri Jensen: Snakk fram kvinners erfaringer 16
Zuhal Yesilyurt Gündüz: Feminiseringen av migrasjon. Omsorg og den nye emosjonelle imperialismen 24
Sandra Ezquerra: Varsel til spanske feminister – abortforslaget må stoppes 36
Mari Jonassen: Fyrstikkarbeidernes streik i 1889, Fernanda Nissen og den tidlige sosialismen 40
Ulrik S. Kohl: Enhedslisten nest størst, og hva da? 46

Novelle:

Øyvind Bremer Karlsen: Bikkjer 50

Debatt:

Svein Lund: På naturen eller gruvekapitalen si side? 52

Bokomtaler:

Tre internasjonale kvinnepionerer: Fra Beirut til Moskva og Addis Abeba 55
Kvinnekamp og klassekamp 60
Oslo-avtalen tjue år etter 63
Romfolk – etnisk diskriminering og klasseundertrykking 66
Et kjærlig og rettferdig blikk 70
Nærblikk på svensk politikk 72
En ny industriell revolusjon? 74
Debattbok for å forandre 76
Født feminist 78
Et hjertes beliggenhet 79
Bøker fra Sør 81
Mist ikke lenkene! 83

 

Forbruk og politikk

Abortkamp i Spania

Den nye emosjonelle imperalismen

Les mer

Hadde noen for et år siden sagt at vi ville få en ny diskusjon om fri abort, hadde jeg ristet på hodet. Til tross for at jeg var på Kvinnekonferansen 2012 og hørte Ellen Aanesens advarsler.

Da Judith Mirkinson skrev i Rødt! nr 2 ifjor, tenkte vi: Det er USA det!

I dette nummeret skriver Sandra Ezquerra om Spania, der regjeringa prøver å fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort». Abort vil da bare være lovlig dersom en lege sier det er fare for liv og helse, eller ved voldtekt når det er levert inn politianmeldelse om dette før det har gått 12 uker.

Regjeringas avtale med KrF om reservasjonsrett for legene, har gitt abortmotstanderne vind i seilene. Mørkemennene gir seg ikke før de får spanske og USAnske tilstander.

Kampen for at kvinnen selv skal bestemme over sin egen kropp, fortsetter.

Erik Ness

 

Åsmund Egge er historiker, professor eremitus, ved Historisk institutt. Artikkelen trykkes med tillatelse fra Materialisten.

Den borgelige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjon som knytter seg til overgang fra føydalisme til kapitalisme. Ifølge det marxistiske synet er det motsigelsen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold som sprenger rammene for eldre produksjonsmåter og åpner veien for nye.¹ I Forordet tilKritikk av den politiske økonomi har Marx sammenfattet sitt syn på følgende måte:

På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for dette, til de eiendomsforhold som de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlag velter hele den uhyre overbygning langsommere eller hurtigere om.²

Den kapitalistiske produksjon oppsto og utviklet seg under føydalismen. Bønder og andre produsenter ble enkeltvis eller i masseomfang løsrevet fra sine tradisjonelle produksjonsbetingelser – jorda og redskapene. Dette skjedde dels via økonomiske mekanismer, dels gjennom åpen voldsbruk fra de herskende klasser. Slik oppsto store grupper eiendomsløse som ble henvist til å opprettholde livet ved å ta lønnet arbeid. Disse eiendomsløse var en forutsetning for utviklingen av lønnsarbeidet i stor målestokk, og kom til å utgjøre det første rekrutteringsgrunnlag for den moderne arbeiderklasse. Samtidig oppsto en annen ny klasse som var bærere av de nye produksjonsforhold – borgerskapet. Denne klassen eide produksjonsmidlene og satte disse i produktiv virksomhet ved å engasjere lønnsarbeidere til å utnytte dem. I den første tiden var likevel handelen viktigere enn industriell produksjon. De store oppdagelsene dannet grunnlaget for et verdensmarked og en sterk vekst i handelen. Etterspørselen økte og vareproduksjonen ble stimulert. Hjemmeindustrien spredte seg på landsbygda og det oppsto store manufakturer både på landet og i byene. Men de føydale lenkene hemmet denne utviklingen. Den merkantilistiske monopol- og privilegiepolitikk hindret konkurransen, og reguleringspolitikken la bånd på all slags næringsvirksomhet.

Også innenfor jordbruket hemmet føydale levninger utviklingen av produksjonen. Rester av livegenskap, godseiernes privilegier og monopol, det gamle landsbyfellesskapets tradisjonelle plikter og rettigheter – alt dette hindret avskaffelsen av avleggs driftsmåter, slik som teigblanding og rotasjonsjordbruk med delvis brakklegging av jorda. Kort sagt: de føydale produksjonsforhold – eller restene av slike – hemmet utviklingen av produktivkreftene både i jordbruket og når det gjaldt den begynnende industrielle utvikling.

Samtidig hadde borgerskapet for det meste liten eller ingen del i den politiske makt. De eneveldige kongene kunne nok av og til ta avgjørelser som fremmet den kapitalistiske utvikling og borgerskapets interesser. Men i siste instans var de representanter for det føydale aristokratiet, og de reformforsøk enkelte av dem forsøkte seg på, sprengte ikke det gamle samfunns rammer. Borgerskapet sto altså utenfor det politiske liv. De manglet ofte adgang til statens høyeste embeter, og også de lavere var gjerne forbeholdt adelen. Adelen var en stand i tilbakegang. Dens militære rolle var forbi, og dens økonomiske virksomhet hadde relativt stadig mindre betydning. Borgerskapet hadde gjennom flere århundre vært i sterk økonomisk og kulturell framgang. Det var oppstått et klart misforhold mellom borgerskapets samfunnsmessige betydning og deres politiske avmakt. Denne motsigelsen utløste de store borgerlige revolusjoner – der særlig den engelske og den franske blir betraktet som klassiske.

De borgerlige revolusjoner feide vekk føydalsamfunnets rester og åpnet veien for kapitalismens utvikling til dominerende produksjonsmåte. På det økonomiske området innbar dette at skranker som hemmet produksjonsutviklingen, ble fjernet. De tradisjonelle innskrenkninger og reguleringer av produksjonen forsvant. Forskjellige slags laug og korporasjoner ble oppløst, og adgangen til å drive næringsvirksomhet ble åpnet for alle som hadde midler til det. Restriksjonene på handelen ble fjernet eller i det minste sterkt redusert. Et utall av indre tollgrenser, bytoller og omsetningsavgifter ble opphevet. Kontraktfrihet ble innført. De personlige bånd som hadde hvilt på individene i det føydale samfunnet, ble opphevet – således f.eks. restene av livegenskapen der denne ennå fantes. Hver enkelt skulle fritt kunne inngå avtale med andre om lønns- og arbeidsvilkår. Denne kontraktfriheten var en fundamental forutsetning for kapitalismens videre utvikling fordi nettopp lønnsarbeidet er grunnlaget for kapitalistisk produksjon. Videre fikk eiendomsretten et nytt innhold. Under føydalismen grep ofte plikter og rettigheter bygget på hevd inn i eiernes disposisjonsrett over sin eiendom. Dette gjaldt særlig for jordeiendom. Men også håndverkerne var pålagt begrensninger og reguleringer av virksomheten som i virkeligheten innebar innskrenkninger i eiendomsretten. Borgerskapets mål var full og fri disposisjonsrett over all eiendom, og dette søkte de å gjennomføre så langt det sto i deres makt.

På det politiske og statsrettslige området førte de borgerlige revolusjoner til vesentlige endringer på flere områder. For det første ble det innført en rekke borgerligdemokratiske rettigheter. Talefrihet, trykkefrihet, religionsfrihet, rett til å stille kollektive krav til myndighetene i form av petisjoner. Derimot ble forsamlings- og organisasjonsfrihet ikke gjennomført i første omgang. Borgerskapets klasseinteresser var ikke tjent med at de lavere klasser organiserte seg. Midt under den franske revolusjon, i 1791, ble det således innført forbud mot å opprette fagforeninger og mot å streike. Slike rettigheter ble først anerkjent etter lang og hardnakket kamp fra arbeiderklassens side, og borgerskapet forsøker stadig å oppheve eller undergrave disse rettigheter så godt de kan. Den viktigste av de borgerlige revolusjoners reformer på dette området er kanskje gjennomføringen av likhet for loven. Det var riktignok bare snakk om formell, juridisk likhet. Men den var av stor betydning fordi den opphevet adelens privilegier og åpnet adgang for borgerskapet til de høyeste embeter i staten.

For det andre ble det under de borgerlige revolusjonene gjennomført konstitusjonelt styre. Den mer eller mindre eneveldige kongemakt ble avskaffet ved opprettelse av republikk, eller innskrenket av skrevne forfatninger eller forfatningsmessige vedtak av riksforsamlinger der representantene var valgt av en større eller mindre del av folket. Disse konstitusjonene inneholdt en del allmenne prinsipper der de borgerligdemokratiske rettigheter ble slått fast – foruten borgerskapets særlige stempel på forfatningene: prinsippet om eiendomsretten. For øvrig innebar de frie forfatningene endring og omorganisering av statsstyret. De tidligere eneveldige regimene ble avløst av et system der statsmakten måtte styre på grunnlag av konstitusjonen. Samtidig ble statsmakten delt – i første rekke mellom den utøvende og den lovgivende makt. Den utøvende makt ble begrenset av en valgt forsamling som hadde beskatnings- og lovgivningsrett eller i det minste betydelig innflytelse på disse områdene. På denne måten fikk borgerskapet direkte del i utøvelsen av den politiske makt samtidig som det konstitusjonelle styre la grunnlag for stabilitet og forutsigbarhet i statsmaktens avgjørelser. Dette siste var ikke minst viktig. De eneveldige regimene hadde til dels vært preget av vilkårlige avgjørelser og enerådige inngrep fra kongemaktens side. Forutsigbarhet, ensartethet i avgjørelsene og sikkerhet mot vilkårlig behandling fra statsmaktenes side er avgjørende forutsetninger for kapitalisten i hans planlegging med sikte på maksimal profitt.

De borgerlige revolusjonene hadde også stor betydning for utviklingen av den nasjonale enhet i de enkelte land. Opphevelsen av alle særrettigheter rammet ikke bare det føydale aristokrati, men rettet seg også mot lokale privilegier som enkelte provinser og byer hadde fra gammelt av. Beskatningsbyrden skulle nå hvile likt, ikke bare på adel og borgerskap, med også på rikenes forskjellige geografiske områder. Samtidig ble forvaltningsapparatene forenklet og gjort ensartet og de forskjellige forvaltningsområdene – for finansvesen, rettvesen, geistlige og militære saker – fikk felles grenser. Av særlig betydning for borgerskapet var gjennomføringen av et enhetlig nasjonalt marked. Indre tollgrenser, bytoller og omsetningsavgifter ble som nevnt fjernet eller sterkt redusert. Kapitalismen kunne ikke utvikle seg under den oppsplitting og lokale partikularisme som preget føydalismen. Kapitalismens utvikling krevde et stort og enhetlig marked og et uniformt lovverk for dette området. Samtidig var det nødvendig å beskytte nasjonenes eget borgerskap mot konkurranse fra andre nasjoners borgerskap. I denne historiske epoken var det bare innenfor nasjonalstatenes rammer at disse forutsetningene kunne oppfylles. Nå fikk staten en helt annen betydning enn tidligere. Mens utbyttingen under føydalismen foregikk lokalt, hadde borgerskapet i prinsippet hele landet som operasjonsfelt. Mens den typiske føydale eiendom var knyttet til det enkelte gods, var den borgerlige eiendom rørlig eiendom. Behovet for et nasjonalt marked, en enhetlig lovgivning og ikke minst for en beskyttelse av den rørlige eiendom forutsatte at maktapparatet ble organisert på et nasjonalt og ikke bare et lokalt grunnlag. De borgerlige revolusjonene innebar et stort skritt framover i utviklingen av nasjonene. Selv om flere av nasjonalstatene var oppstått tidligere, ble de konsolidert av de borgerlige revolusjoner. Følelsen av nasjonal tilhørighet og framveksten av patriotisme i moderne forstand er også langt på vei resultat av den borgerlige revolusjon. De franske tropper gikk under revolusjonskrigene til angrep under det karakteristiske hærropet «Leve nasjonen!»³

Revolusjonsbegrepet

De borgerlige revolusjonene oppviser store variasjoner med hensyn til bakgrunn, forløp og resultater. De momenter som er trukket fram ovenfor, er ikke ment som noen slags gjennomsnittsbeskrivelse, men mere som en framheving av visse vesentlige trekk ved den borgelige revolusjon. I noen land var oppløsningen av føydalismen kommet forholdsvis langt før den borgelige revolusjon brøt ut. Med hensyn til resultatet har det i enkelte land preg av et kompromiss mellom de gamle og de nye herskende klasser, og reformene ble ikke like dyptgripende overalt – i hvert fall ikke i første omgang. Den franske sosialist fra årene før 1914, Jean Jauris, som også var en betydelig historiker, karakteriserer den franske revolusjon som «bredt borgelig og demokratisk» og setter den i motsetning til de amerikanske og engelske revolusjoner som var «snevert borgelige og konservative».⁴

Et annet problem er spørsmålet om voldens betydning og om revolusjonsbegrepet innebærer at omveltningen skjedde svært brått. Ble den borgelige «revolusjon» nødvendigvis gjennomført med vold? Alle de store borgelige revolusjonene var voldelige revolusjoner der enten krig eller borgerkrig eller begge deler var nødvendige for revolusjonens seier. Det gjelder de engelske, amerikanske og franske revolusjoner og det gjelder revolusjonene i begynnelsen av vårt århundre – «ungtyrkernes» revolusjon i 1908, den kinesiske revolusjon i 1911 og revolusjonene i Russland i 1905 og februar 1917. Men den reformperiode som representerer overgangen fra føydalismen til en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte, foregikk mange steder under mindre dramatiske omstendigheter. I alle tilfelle var en oppblussing og skjerping av klassekampen knyttet til perioden med de borgelige revolusjoner. Det var heller ikke slik at denne perioden nødvendigvis var svært kort. Dette var heller ikke Marx oppfatning. I det sitatet vi allerede har bragt fra forordet Til Kritikk av den politiske økonomi, snakker Marx om «en epoke med sosial revolusjon». Han sier videre at «den uhyre overbygning (velter) langsommere eller hurtigere om». (mine uthevn, ÅE).

Den borgerlige revolusjons epoke kunne strekke seg over mange tiår – ja, hundre år. Eller det kunne være slik at den borgerlige revolusjon trengte en utfylling og fullføring som først kom på et langt senere tidspunkt.

Således var parlamentsreformen av 1832 og opphevelsen av kornlovene i 1846 en viktig utfylling av den engelske revolusjon på 1600-tallet. Den borgerlige revolusjon er her omtalt som en sosial revolusjon. Enkelte vil kanskje stusse og spørre om ikke f. eks. den franske revolusjon i første rekke var et politisk fenomen. Er ikke revolusjoner knyttet til «den politiske sfære»? Dreide det seg ikke om en kamp om den politiske makt – en klassekamp om statsmakt? Det gjorde det selvfølgelig. Det er likevel for snevert å betrakte den borgerlige revolusjon utelukkende eller først og fremst som en politisk revolusjon. Hovedmotsigelsen under den borgerlige revolusjon i dens klassiske utgave var motsigelsen mellom et aristokrati som representerte det gamle samfunnet – et føydalsamfunn eller et «Ancien Regime» med betydelige føydale rester – på den ene side, og et framstormende borgerskap som representant for nye kapitalistiske produksjonsforhold på den annen side. Denne kampen gjaldt ikke bare spørsmål om endringer i de politiske eller rettslige institusjoner, men gikk på avgjørende endringer i selve produksjonsforholdene.

Det grunnleggende ved den borgerlige revolusjon var forandringene i produksjonsforholdene. Restene av livegenskapen og andre føydale levninger ble fjernet. Den institusjonelle ramme ble lagt til rette for et lønnsarbeidersystem basert på frie kontrakter mellom arbeidskjøper og arbeidsselger. Eiendomsbegrepet fikk et nytt og «renere» innhold – tilpasset de nye borgerlige produksjonsforhold. Eiendomsforholdene ble avkledd førkapitalistiske former som hindret full og fri utnyttelse av så vel fast som rørlig eiendom. Betydelige endringer i eiendomsforholdene var også gjerne forbundet med de borgerlige revolusjonene i og med ekspropriasjon av kirkegods og annen aristokratisk eiendom. De borgerlige revolusjoner som i sitt vesen sosiale revolusjoner synes for øvrig å være i tråd med Marx egen begrepsbruk, for eksempel i det sitatet som er brakt fra forordet tilKritikk av den politiske økonomi. Når dette er sagt, er det grunn til å understreke betydningen av omveltningene i de politiske og rettslige institusjonene som gjorde det mulig for borgerskapet å utøve sitt klasseherredømme.

Innvendinger mot begrepet om den borgerlige revolusjon

Det er fra forskjellig hold reist en del innvendinger mot det revolusjonsbegrep som er behandlet her. Noen av disse skal nevnes og kommenteres ganske kort.

1) Disse revolusjonene representerte ingen overgang fra føydalisme til kapitalisme fordi det var ikke føydalisme før revolusjonen og ikke kapitalisme etterpå⁵. Denne innvendingen er dels begrepsmessig, dels reell. Det blir på den ene side hevdet at begrepet «føydalisme» må reserveres som betegnelse på personlige relasjoner mellom lensherre og vasaller i middelalderen og de institusjoner som knyttet seg til disse. Begrepet gis et rent juridisk innhold. Denne innvendingen har mer semantisk enn faghistorisk interesse. Innenfor marxismen har føydalismebegrepet hevd som et økonomisksosialt begrep, som betegnelsen på en historisk produksjonsmåte. Det viktigste spørsmålet er derfor om man er enig om hvordan samfunnsforholdene var før revolusjonen og om revolusjonen endret på disse og eventuelt hvilken betydning dette hadde. Heller ikke på dette området hersker det enighet.

Engelskmannen Cobban mener f.eks. at de føydale og seigneuriale rettighetene i det gamle franske samfunnet ikke var annet enn en «formålsløs overlevning».⁶ Cobban står riktignok nokså alene om akkurat det standpunktet. Samtidig hevdes det – også av Cobban – at revolusjonen ikke representerer overgangen til kapitalisme fordi det ikke eksisterte kapitalisme i tiden etter revolusjonen. Cobban refererer til Frankrike. Slik han uttrykker seg, tar han selvfølgelig feil. Det eksisterte kapitalisme i Frankrike både før og etter revolusjonen – spørsmålet er når kapitalismen ble den dominerende produksjonsmåte. Når er det at kapitalistiske produksjonsforhold dominerer og preger de økonomiske og sosiale forhold i samfunnet? Marx identifiserer denne perioden med framveksten av den moderne storindustri. Det er riktig nok at den industrielle revolusjon i Frankrike ikke skjøt fart før flere tiår etter revolusjonen – under det annet keiserdømme, altså i 1850–60 årene. Den industrielle revolusjonen i England ble for øvrig påbegynt først i siste halvdel av 1700-tallet, bortimot hundre år etter avslutningen av den engelske revolusjon. Cobban mener altså at når industrialiseringen ikke fulgte umiddelbart etter revolusjonen, så er det ingen sammenheng til stede. Men det er klart at det kan være en sammenheng mellom to begivenheter selv om de ikke følger umiddelbart på hverandre i tid. Revolusjonen feide vekk restene av de føydale eiendoms- og produksjonsforhold, og la på den måten grunnlaget for en videre utvikling av kapitalistiske produksjonsforhold. At det ennå tok tid før den kapitalistiske produksjonsmåte ble den dominerende, motbeviser ikke revolusjons borgelige innhold eller at revolusjonen var nødvendig for at kapitalismen skulle kunne utvikle seg videre.

2) Revolusjonene var ikke – eller i hvert fall ikke først og fremst – borgerlige revolusjoner, de var demokratiske revolusjoner. Dette er synet til bl.a. den amerikanske historikeren Palmer⁷. Denne innvendingen avslører for det første en uenighet om hva som var det mest fundamentale: overgangen fra en produksjonsmåtes dominans til en annen og det nye klasseherredømmet som fulgte med dette, eller reformer i de rent politiske institusjonene. Dessuten opererer dette synet med et helt abstrakt begrep om demokrati. Men vi må spørre: demokrati for hvem? Var det slik at demokratiet kom alle til gode? Den innskrenkede stemmeretten og mangelen på organisasjonsfrihet og streikerett viser svært godt klassepreget til de demokratiske reformene – det var demokrati for borgerskapet som ble innført. Men derfor blir det galt å snakke om en allment demokratisk revolusjon. De demokratiske reformene utgjorde bare en del av og et ledd i de borgerlige revolusjonene.

3) Revolusjonene var ikke borgerlige fordi det var ikke borgerskapet som ledet dem. Det var for eksempel få næringsdrivende eller kapitalister som satt i de revolusjonære forsamlingene.

Dette er også en innvending Cobban har gjort gjeldende for den franske revolusjon.⁸ Men det er jo ikke det saken gjelder. Alle klasser har sine talsmenn, sine ideologer og politikere. Kapitalistene behøvde ikke selv sitte i de revolusjonære forsamlingene eller regjeringene så lenge disse førte en politikk som var i deres interesse. En annen sak er det at det var en god del kapitalister i de franske revolusjonære forsamlingene og de var dessuten dels organisert i egne politiske klubber. Den indirekte innflytelse de hadde ved valgene til disse forsamlingene var enda større. Men kriteriet på om en revolusjon er en borgerlig revolusjon, må først og fremst søkes i revolusjonens resultater. Førte revolusjonen til endringer i samfunnet som var i borgerskapets klasseinteresser? Ble det gamle samfunnets produksjons- og eiendomsforhold omdannet slik at hindringene for en fri utfoldelse av produksjon og omsetning på et kapitalistisk grunnlag forsvant? Kort sagt: Ble veien åpnet for kapitalismens fri utfoldelse? Videre: Ble borgerskapets klasseherredømme sikret gjennom egnede endringer i de politiske institusjoner – frie forfatninger, representative forsamlinger, stemmerett til borgerskapet (men ikke til lavere klasser) osv.? Det er slike spørsmål vi må stille når vi ønsker å vurdere revolusjonenes karakter og innhold.

Rent umiddelbart kan det synes som om begivenhetene i Norge i 1814 har lite å gjøre med begrepet om borgerlig revolusjon slik det her er definert. Kan man overhodet snakke om føydalisme eller føydale rester i Norge omkring år 1800? Adelen i Norge var ubetydelig og hadde få og lite vesentlige privilegier. Den hadde praktisk talt ingen administrativ funksjon og overhodet ingen militær funksjon. Det fantes ingen godsdrift med føydal utbytting i tradisjonell forstand. De norske bønder var fri fra den type bånd vi gjerne forbinder med føydalisme. Det fantes selvsagt utbytting i form av skatteflåing, renteutsuging og – for leilendingene – landskyld og andre avgifter til jordeieren. Men fra siste halvdel av 1600-tallet ble stadig flere bønder selveiere, og omkring 1814 var omkring 2/3 av jorda i Norge selveierjord. Trolig bortimot den samme andelen av oppsitterne var selveiere. Det var ellers forholdsvis liten sosial forskjell mellom bygselmannen og den selveiende bonde, noe som i 1814 ga seg uttrykk i at begge grupper fikk stemmerett på like fot. Den tallrike underklassen av tjenere og husmenn på landsbygda var underkastet utbyttingsformer av mer «føydal» karakter, f.eks. arbeidsplikten for husmennene og tilløp til stavnsbånd for tjenerskapet. Uansett hvilke begreper man vil bruke om produksjonsforholdene i jordbruket på den tiden, er det klart at de må karakteriseres som førkapitalistiske.

Det samme gjelder innenfor håndverkvirksomheten. Den økonomiske politikk og lovgivningsvirksomhet bar fortsatt preg av merkantilisme. Det eksisterte en rekke monopoler og privilegier som begrenset den frie næringsvirksomheten. Det var dels tale om byprivilegier – viktigst her var innskrenkninger i retten til å drive handel til personer med borgerskap i byene. Det var laugsprivilegier og andre privilegier som la bånd på fri utøvelse av næringsvirksomhet, f.eks. det viktige sagbruksprivilegiet. Odelsretten kan også betegnes som et slags privilegium – en bestemmelse som hemmet fri omsetning og utnyttelse av en viktig produksjonsfaktor som jorda. Motsvarigheten til særrettighetene under merkantilismen var byrdene eller pliktene som påhvilte enkelte samfunnsgrupper. Bøndene hadde kjøreplikt for bergverkene, de hadde plikt til vedlikehold av veiene og skyssplikt. En del av dette var riktignok betalt arbeid. Selve produksjonssystemet i jordbruket medførte mange steder hevdskapte plikter som begrenset den fri utnyttelsen av jorda. Der det ennå fantes teigblanding, var det således dyrkningstvang og enkelte steder delvis fellesdrift. Det eksisterte som nevnt også bestemmelser som innebar tilløp til stavnsbånd for de lavere klasser. Man måtte ha pass for å reise innenlands og presteattest for å slå seg ned på fremmed sted. Det var forordninger som påbød årsfeste for tjenestefolk og nektet dem å flytte til et annet sogn så lenge de kunne få arbeid i sitt eget. Slike bestemmelser ble riktignok lite respektert. Men i den grad de ble håndhevet, bidro de til å hindre arbeidskraftens mobilitet. På tilsvarende vis la rentegivningen begrensninger på pengekapitalens mobilisering. Selv om de føydale rester var langt færre og mindre betydelig her til lands, hadde altså produksjonsforholdene i Norge en rekke trekk felles med produksjonsforholdene i andre europeiske land forut for de borgerlige revolusjoner. Det eksisterte en lang rekke hindringer for en fri utnyttelse av produksjonsfaktorene – enten det dreide seg om jord, arbeidskraft eller kapital i forskjellige former. Mangelen på et aristokrati og på føydale utbyttingsformer i tradisjonell forstand ga imidlertid produksjonsforholdene i Norge en særegen karakter. Hvordan man skal karakterisere den norske samfunnsformasjonen på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, er et problem for seg. Det er da heller ikke nødvendig å løse dette problemet for å kunne si noe om den borgerlige revolusjon i Norge. For det formålet skulle det være tilstrekkelig å bli enige om at produksjonsforholdene i alt vesentlig var, før-kapitalisliske, men med en stadig voksende kapitalistisk sektor knyttet til de tradisjonelle utenriksnæringene – trelasthandel, bergverksdrift, fiskehandel og skipsfart. Overgangen fra en samfunnsformasjon dominert av før-kapitalistiske produksjonsforhold til en utviklet kapitalisme måtte innbære en omdanning så vel av produksjonsforholdene som av den overbygning som var tilpasset den tradisjonelle samfunnsformasjonen. Denne omdanningseller overgangsperioden er det naturlig å kalle for den borgerlige revolusjons epoke i Norge. Det kan være fruktbart forsøksvis å regne med at denne epoken strekker seg fra 1814 til 1905 eller årene like etter. Den innledes med opprettelsen av Norge som en selvstendig stat og innføringen av konstitusjonelt styre. Den fortsetter med en gradvis liberalisering av næringslovgivningen og en serie demokratiske reformer. Epoken avrundes med unionsoppløsningen i 1905 og konsesjonslovgivningen fra årene umiddelbart etter.

Ved en vurdering av begivenhetene i 1814 er det ikke nok å begrense seg til å se på selve grunnlovsverket. Eidsvoldsmennene hadde dårlig tid. Det gjaldt å stille svenskene og deres støttespillere blant stormaktene ovenfor et fait accompli – en etablert statsdannelse der kongevalget var avgjort. Dette måtte skje før Carl Johan rakk hjem fra slagmarkene på Kontinentet for å sette makt bak Kielfredens bestemmelse om Norges overdragelse til den svenske kongen. Den grunnlovgivende forsamling i Frankrike brukte to år på sitt arbeid. Riksforsamlingen brukte seks uker. En rekke spørsmål av stor prinsipiell rekkevidde måtte utsettes til behandling på et av de første ordinære storting. Alle vanlige lovspørsmål ble således vedtatt behandlet av en egen lovkomite. Man kan si at begivenhetene i 1814 aktualiserte eller nødvendiggjorde behandlingen av en rekke spørsmål av betydning for vår problemstilling. Det er derfor nødvendig å se 1814 og årene umiddelbart etter i sammenheng.

Produksjonsforholdene

La oss først ta for oss produksjonsforholdene. Representerte 1814 noe avgjørende skille eller vendepunkt i norsk historie når det gjelder endringer i produksjonsforholdene? Vi må da for det første se på eiendomsforholdene, sosiale institusjoner knyttet til eiendomsforholdene og selve eiendomsbegrepets status – for det andre på næringspolitikken og næringslovgivningen. Når det gjelder eiendomsstruktur og eiendomsforhold, kan vi straks slå fast at det ikke umiddelbart skjedde vesentlige endringer i 1814 eller som følge av begivenhetene det året. I hvert fall ikke dersom vi sammenligner med resultatet av enkelte andre borgerlige revolusjoner, for eksempel den franske fra 1789. Mange bedrifter og eiendommer skiftet eier under den økonomiske krise i tiden etter Napoleonskrigene. Men dette hadde ikke noe med 1814 å gjøre. Produksjonsforholdene på landsbygda endret seg lite – med et unntak jeg skal komme tilbake til. Tvert imot ble husmannsvesenet befestet og utvidet som følge av befolkningsveksten i tiden etter 1814. På enkelte punkter hadde likevel 1814 en viss betydning i vår sammenheng. For det første ble prinsippet om eiendommens sikkerhet slått fast i Grunnloven. Konstitusjonskomiteen uttalte at den under sitt arbeide hadde «havt stadigt Hensyn til den borgelige Friheds Betryggelse. Ejendommenes Sikkerhed og Rettighedernes muligste Lighed».⁹ I Grunnloven ble rett til full erstatning ved ekspropriasjon fastslått. (§ 105 i den redigerte grunnlov). For det andre har vi spørsmålet om det benefiserte godset. Det dreide seg om rester av kirkegods fra før reformasjonen som nå ble bestyrt av staten og bygslet ut til leilendinger. Ved behandlingen av hva som skulle gjøres med det benefiserte godset, kan det se ut som om Riksforsamlingen brøt med tidens borgerlige prinsipper om næringsfrihet og eiendomsrett. Man skulle kanskje vente at Riksforsamlingen hadde gått inn for salg av disse eiendommene. Dette ville for øvrig vært i tråd med gamle bondekrav og også med krav som ble stilt til Riksforsamlingen fra bondehold i 1814. Det var stor strid om dette i Riksforsamlingen, men grunnlovsvedtaket på dette punkt bestemte bare at inntektene av det benefiserte godset skulle «anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysnings Fremme». Dette ble vedtatt med 69 mot 40 stemmer.¹⁰

Behandlingen av denne saken i Riksforsamlingen og avstemningen der kan imidlertid ikke uten videre tas som uttrykk for motstand mot salg. Forslagene om salg inneholdt nemlig bestemmelser om at salgssummene skulle benyttes som en del av grunnlaget for det nye pengevesen som måtte etableres. Avstemningsresultatet må snarere tas som uttrykk for motstand mot denne delen av forslaget. Spørsmålet om salg eller fortsatt bygsling ble i virkeligheten utsatt til behandling på det første storting.11 Dette spørsmålet kom til å bli et av de store stridsspørsmål på de første stortingene etter 1814. Både prinsipper og interessespørsmål var involvert, og diskusjonen viser at det fantes atskillig før-liberalistisk tankegods hos enkelte av stortingsrepresentantene. Det hele endte imidlertid med at det i 1821 med stort flertall ble vedtatt å selge det benefiserte godset og all annen statseiendom med visse unntak. Jacob Aalls uttalelse i stortingsdebatten er trolig representativ for flertallets prinsipielle syn:

Den liberale Aand, der hersker i vor senere Lovgivning, søger ved alle Leiligheder at udrydde Feudalismens Spor og at sikre Landets Indvaanere en tryg og fuldkommen Besiddelse af deres Eiendomme.¹²

Også ved spørsmålet om måten salget skulle foregå på kan man si at liberalistiske prinsipper seiret idet det ble vedtatt salg på auksjon og ikke til takst. Hensynet til statens inntekter falt her passende sammen med det prinsipielle aspektet. Det er altså neppe grunnlag for å betrakte Riksforsamlingens avgjørelse om det benefiserte godset som en begrensning i dens anvendelse av generelle borgerlige prinsipper, selv om det åpenbart var delte meninger om dette spørsmålet. Det er mer naturlig å se det slik at spørsmålet om hva som skulle skje med det benefiserte godset ble ytterligere aktualiserte av begivenhetene i 1814 og at beslutningen om salg i 1821 kom som en – i hvert fall indirekte – følge av det som skjedde dette året. Under denne synsvinkel kom begivenhetene i 1814 til å påskynde utviklingen av den borgerlige revolusjon med hensyn til jordeiendomsforholdene i landet. Og så rent ubetydelig var dette ikke. Det dreide seg tross alt om omkring 20 % av landets jord.

Næringspolitikken

Så til næringspolitikken. Hvordan skal 1814 plasseres i det bildet? Den store reformperioden i siste halvdel av 1780 årene var av stor betydning. I Danmark ble stavnsbåndet for festebøndene opphevet og hoveriet avskaffet. Men også for Norge innebar reformperioden store endringer. Monopoler ble opphevet, handelskompanier oppløst, handelen på Finnmark og Island frigitt. «Monopoltvangen løsner», er Sverre Steens karakteristikk av denne tiden.¹³ Det ble også vedtatt lettelser i handelen, lavere tollsatser, opphevelse av innførselsforbud og av nesten alle utførselsforbud. Laugstvangen ble brutt i mange håndverk og regjeringen søkte å avvikle støttetiltak overfor industriell virksomhet. Lovgivningen for de enkelte næringer gjennomgikk også endringer i liberalistisk retning – det gjaldt særlig for fisket og skogsdriften. Kvantumsbegrensningene på sagbruket ble opphevet. I sum innebar næringslovgivningen under reformperioden etter 1784 et veldig skritt framover. En rekke hindringer for utviklingen av produktivkreftene var ryddet av veien. Men det er viktig å være klar over begrensningene. Handelen på Grønland og Færøyene var ennå ikke fri og det eksisterte også enkelte innskrenkninger på den oversjøiske handelen. Den innenlandske omsetning var fortsatt inngjerdet av en rekke reguleringer og forbud. Byprivilegiene sto ved lag – dels en rekke andre særrettigheter for byer og enkeltpersoner, ikke minst sagbruksprivilegiene. Selv om laugstvangen var innskrenket, var ikke laugene opphevet og det hendte til og med at det ble dannet nye. Staten hadde ikke greid å kvitte seg med sine industrielle anlegg i Norge og det var ingen gjennomført frihandel. Det var langt igjen til full frihet innen handel og næringsvirksomhet. Denne frigjøringen ble først fullført med næringslovgivningen fra 1840årene og utover. Først med håndverksloven av 1839, handelsloven av 1842 og opphevelsen av sagbruksprivilegiene i 1854 (gjeldende fra I 860) slo liberalismen definitivt gjennom i Norge. 1 1842 ble det også vedtatt en liberalere tolltariff. Den siste rest av byprivilegier ble for øvrig først opphevet i 1880-årene. Da ble også renten satt fri.

1814 og årene umiddelbart etter utgjør likevel et viktig stadium i utviklingen av en liberalistisk næringspolitikk. For det første ble prinsippet om næringsfrihet slått fast i Grunnloven, riktignok i temmelig utvannet form. § 101 i den redigerte grunnlov kom til å lyde:

Nye bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstædes nogen for Fremtiden.

Det ble på Riksforsamlingen fremmet forslag om opphevelse av alle også eksisterende monopoler og privilegier etter sju år, men det endte med at dette spørsmålet ble utsatt til behandling på det første storting.¹⁴ Prinsippet om næringsfrihet inneholdt altså betydelige begrensninger. Det var ikke rettet mot generelle innskrenkninger og spørsmålet om hva som skulle gjøres med de eksisterende privilegier ble utsatt. Det er i denne sammenhengen av interesse at en del av den argumentasjon Jacob Aall anførte til forsvar av de eksisterende privilegiene, var at disse var arvet eller kjøpt «i Haab om uforkrænket Nydelse deraf». En opphevelse av privilegiene ville være en berøvelse av «Rettigheder». Jacob Aall antydet med andre ord at privilegiene var en form for eiendom, som man ikke uten videre «ved et Magtsprog og uden Prøvelse» kunne berøves.¹⁵ Et tilsvarende syn på privilegiene finner vi innenfor det franske borgerskap under den franske revolusjon, og det lå til grunn for kravet om at privilegiene – eller i hvert fall en del av dem – måtte innløses eller erstattes. Etter slike linjer kom også privilegienes forsvarere til å argumentere i Norge i tiden etter 1814.¹⁶ I virkeligheten hadde vi her å gjøre med et sammenstøt mellom to «hellige» prinsipper – prinsippet om næringsfrihet og prinsippet om eiendomsrett. At Riksforsamlingen mente at disse spørsmål krevde nærmere utredning og utsatte saken, var derfor ganske naturlig. Det er likevel klart at det var av stor betydning at prinsippet om næringsfrihet som sådan ble grunnlovfestet. Det fikk dermed status av et overordnet prinsipp i selve statsforfatningen og kom til å nyte godt av Grunnlovens alminnelige prestisje. Det kunne brukes – og kom til å bli brukt – som brekkstang av de liberalistiske krefter ut gjennom hundreåret.¹⁷

Allerede på de første storting etter 1814 ble det vedtatt lover som utvidet næringsfriheten. Det er som nevnt naturlig å se denne lovgivningen i direkte sammenheng med det som skjedde i 1814 – både som en følge av det prinsippvedtaket som da ble fattet, og som en konsekvens av bøndenes sterke stilling i det politiske systemet som ble etablert i 1814. De hadde større muligheter enn før til å utøve press mot privilegier som hindret deres fri næringsvirksomhet. Det første ordentlige storting vedtok i 1816 en brennevinslov som tillot enhver bonde med matrikulert jord å brenne brennevin. Samtidig ble det imidlertid vedtatt forbud mot innføring av brennevin fra utlandet, så noe konsekvent uttrykk for økonomisk liberalisme kan vi ikke snakke om i denne forbindelse. Samme år ble det vedtatt en ny sagbrukslov (sanksjonert 1818) som blant annet ga bøndene rett til å sage sitt eget tømmer for salg også utenfor bygda. Dette innebar en viss innskrenkning i sagbruksprivilegiene, men ikke noe avgjørende brudd med privilegiepolitikken på dette området. Ellers representerte grunnleggelsen av pengevesenet et brudd med merkantilistisk politikk. Man skulle kanskje tro at de strenge krav til seddeldekning og overhode statens forholdsvis betydelige rolle ved dannelsen og driften av Norges Bank betydde et brudd med liberalistiske prinsipper. Men dette er en misforståelse. Tvert i mot har liberalismen tradisjonelt oppfattet et stabilt pengevesen som en forutsetning for at Adam Smiths «usynlige hånd» skulle kunne virke tilfredstillende. Pengenes rolle var i første rekke å fungere som målestokken i det økonomiske system, og denne målestokk måtte være uavhengig av de økonomiske fenomeners omskiftelige tilværelse. Det var dermed til syvende og sist statens ansvar å opprettholde en stabil pengeverdi – akkurat som det var myndighetenes ansvar å organisere politi, rettvesen og andre oppgaver innenfor rammen av «nattvekterstaten». Det kan også nevnes andre stortingsvedtak som utgjør ledd i etableringen av borgerlige eiendomsforhold og kapitalistiske prinsipper for utnyttelse av produksjonsfaktorene. Det gjelder f.eks utskiftningsloven av 1821 og opphevelsen i 1818 av forordningen om de eiendomsløses binding til hjemstedssognet. Prinsipielt var disse bestemmelsene svært viktige. Men de hadde forholdsvis liten praktisk betydning. Utskiftningsloven fordi staten ikke fulgte opp med økonomisk støtte til gjennomføringen av utskiftninger. Opphevelsen av forbudet mot å forlate hjemstedssognet var nærmest bare en juridisk tilpasning av de rådende forhold i og med at dette forbudet sjelden ble håndhevet. For øvrig ble plikten til å la seg feste og ordningen med «presteattest» opprettholdt. Plikten til kjøring og leveranser av trekull til bergverkene ble også opphevet. Men heller ikke denne bestemmelsen hadde vært særlig mye benyttet de siste årene. Både behandlingen av prinsippet om næringsfrihet i Riksforsamlingen og flere av de eksemplene som er nevnt på liberalistisk næringslovgivning i årene umiddelbart etter 1814, viser klart et begrenset gjennombrudd – det vil si, vi kan knapt snakke om noe virkelig gjennombrudd før flere tiår senere. Liberalistiske og anti-liberalistiske tendenser brytes.

I 1818 ble det således vedtatt en ny handelslov som skjerpet kravene til handelsborgerskap. Det ble også vedtatt en meglerlov som krevde eksamen og bevilgning for å drive meglerforretning. Skyssplikten ble opprettholdt, selv om friskyssen riktignok ble praktisk talt opphevet. En annen viktig begrensning i prinsippet om næringsfrihet og eiendomssikkerhet må kommenteres. Det gjelder Grunnlovens bestemmelser om odel og åsete. Odels- og åsetesretten bidro til å konservere jordeiendomsforholdene blant de norske selveierne, hemmet gårddeling og bidro til å opprettholde en forholdsvis sterk og uavhengig bondestand. Men ut fra en konsekvent borgerlig tankegang måtte odelsretten være et onde. Den skapte usikre eiendomsforhold for kjøpere av odelsjord og innebar en sterk innskrenkning av omsetning av jord. Som kjent er odelsretten gjeldende den dag i dag. For så vidt kan man si at den borgerlige revolusjon aldri fullt ut er blitt fullført i Norge. Hvilken betydning bevarelsen av odelsretten har hatt for jordeiendomsforholdene her til lands, er et annet spørsmål. Det kan pekes på virkninger i retning av lave jordpriser, svekkelse av jordbrukskreditten og liten investeringslyst. På den annen side var jorda i Norge neppe særlig attraktiv som investeringsobjekt på grunn av de spesielle topografiske og klimatiske forhold her til lands. Når det gjelder skogeiendomsforholdene, er det sannsynlig at odelsretten har hatt en forholdsvis større betydning – mesteparten av skogen i Norge har tradisjonelt vært i bondeeie.

Borgerlig-demokratiske rettigheter

Så til omveltningene på det politiske og rettslige området. Avskaffelsen av eneveldet og vedtagelsen av en liberal konstitusjon etter mønster av andre konstitusjoner skapt i tiden omkring den store franske revolusjon betydde et grunnleggende brudd med det tidligere politiske system. Konstitusjonen slo med visse forbehold fast en rekke borgerlig- demokratiske rettigheter: trykkefrihet, religionsfrihet og rettssikkerhet. Sikkerhet for eiendom er allerede nevnt. Slike bestemmelser var uttrykk for gjennomslag for en liberal ideologi blandt de ledende samfunnsklasser. Denne ideologi bunnet igjen i et vesentlig behov for den tidens borgerskap, ikke bare for fri handel og fritt næringsliv, men også for en stat der det ikke hersket vesentlig grad av vilkårlighet. Borgerskapet hadde behov for sikkerhet mot vilkårlig behandling fra myndighetene. Ensartethet i avgjørelsen fra statsmaktens side var en forutsetning for den fri konkurranse og for den forutsigbarhet som er et grunnvilkår for kapitalakkumulasjonens trivsel. Oppbyggingen av et konstitusjonelt vern mot despoti og vilkårlighet var derfor et viktig element i forfatningene fra denne tiden – ofte undervurdert av senere tiders historikere. Nå var det riktignok slik at de borgerlig-demokratiske rettighetene på en del områder i praksis var gjennomført mot slutten av det dansk-norske eneveldet. Men man hadde ingen konstitusjonelle garantier mot vilkårlig tilsidesettelse av dem. Innskrenkningene i trykkefriheten på 1700-tallet, som var blitt gjentatt så sent som i 1799, og den beryktede «husinkvisisjonen » i 1812 var talende og ganske aktuelle eksempler på dette. Innskrenkningene og forbeholdene i de liberale prinsipper i Grunnloven var ikke av en slik karakter at de brøt eller vesentlig svekket grunnlovsfedrenes hevding av de borgerligdemokratiske rettighetene.

Den klareste eksplisitte innskrenkning gjaldt § 2 om religionsfriheten, som utelukket jøder, jesuitter og munkeordner. Jens Arup Seip har argumentert for at dette dels var uttrykk for ønske om å sikre den liberale konstitusjon mot det man antok var fiender av friheten: «Paragrafen om jesuitter og munker er derfor ikke å betrakte som en innskrenkning i den liberalisme som preget Grunnloven, men som et utslag av den» ¹⁸. Noe tilsvarende kan sies om trykkefrihetsparagrafen, som fikk en utformning som kunne tolkes – og periodevis er blitt tolket – temmelig innskrenkende. Også kongemaktens forholdsvis sterke stilling i Eidsvollsgrunnloven er et uttrykk for den tids liberalisme. Det var en vanlig oppfatning at den politiske frihet forutsatte deling av statsmakten – det gjaldt å balansere mellom «despoti» og «anarki», mellom enevelde og folkelig maktutøvelse.

En del rettigheter ble ikke omtalt av Grunnloven, for eksempel organisasjonsog forsamlingsfriheten. I denne liberalismens tidlige periode var organisasjoner forbundet med korporasjoner, laugsvesen og monopoler. Og selv om Grunnloven ikke avskaffet slike institusjoner, ville det vært stikk i strid med den liberale ånd å vedta noe som kunne oppfattes som en konstitusjonell legitimering av dem. Utelatelsen av dette element, som vi i dag forbinder med de borgerligdemokratiske rettighetene, var da også helt i tråd med andre konstitusjoner fra denne tiden, for eksempel den franske av 1791 som heller ikke garanterte forsamling eller organisasjonsfrihet.

Borgerlig likhet

Spørsmålet om borgerlig likhet er et annet grunnleggende borgerlig prinsipp. Utfallet av striden om den norske adel er derfor av særlig interesse. Konstitusjonskomiteen i Riksforsamlingen foreslo som en av grunnsetningene at «Personelle eller blandede arvelige Forrettigheder bør ikke tilstaaes nogen for Fremtiden». Dette ble vedtatt. Men under debatten oppsto det strid om hva som skulle skje med den adel som allerede fantes. Det ble reist forslag som ville innbære at adelen i Norge ville dø ut med de gjenlevende innehavere av adelskap. Dette forslaget ble støttet av en lang rekke talere, men det ble vedtatt å utsette sakens avgjørelse til et senere storting. Allerede i 1816 vedtok Stortinget å avskaffe adelen. Men spørsmålet ble først løst i 1821 etter hard strid med Carl Johan. I tillegg til forbudet mot «arvelige Forrettigheder» ble det vedtatt bestemmelser som tok sikte på ytterlige å sikre den borgerlige likhet. Kongen skulle ikke kunne gi rang, titler eller ordener som var arvelige, som fritok «for statsborgernes fælleds Pligter og Byrder» eller medførte «fortrinlig Adgang til Statens Embeder». (8 23 i den redigerte grunnlov). I denne sammenhengen kan også nevnes § 108 som bestemte at «Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser maae for Eftertiden oprettes.»

Et annet spørsmål av betydning for prinsippet om borgerlig likhet gjaldt verneplikten. Prinsippet om allmenn verneplikt ble som kjent fastslått i Grunnloven. Men det ble bestemt at det første ordentlige storting skulle kunne avgjøre hvordan dette prinsippet skulle anvendes og det ble uttrykkelig åpnet mulighet for at det skulle kunne innskrenkes. Inntil videre skulle gjeldende bestemmelser fortsatt være i kraft. Allmenn verneplikt ble ikke gjennomført før i 1854.

Gjennomføringen av prinsippet om borgerlig likhet var et viktig element i de klassiske borgerlige revolusjoner. Det hang nært sammen med spørsmålet omnæringsfrihet, som den gang først og fremst hadde karakteren av bekjempelse av privilegier på det økonomiske området. Prinsippet om borgerlig likhet dreide seg om kampen mot stands- eller gruppeprivilegier i det hele tatt. Denne kampen hadde naturligvis begrenset betydning i et land der det praktisk talt ikke fantes adel, standsprivilegiet eller enerett for noen samfunnsgruppe til å inneha embeter. Likevel viser striden med Carl Johan. Senere at spørsmålet om adelen slett ikke var noen selvsagt sak. Når det gjaldt bestemmelsen om allmenn verneplikt, kan det samme sies her som i forbindelse med grunnlovsparagrafen om næringsfrihet. Det faktum at prinsippet ble fastslått i Grunnloven ble et våpen i hendene på de som i de følgende år ønsket å gjennomføre det i praksis. Grunnlovsvedtaket antesiperte den løsning som måtte komme til å bli resultatet på litt lengre sikt. Men når det tok 40 år før dette skjedde, viser det klart en begrensning i gjennomføringen av det borgerlige likhetsprinsipp.

Stemmeretten

Grunnloven inneholdt også bestemmelser om statsforfatningen. Også denne delen hentet elementer fra forskjellige av revolusjonstidens forfatninger. Den bygde på prinsippene om folkesuverenitet og maktfordeling, opprettet en folkerepresentasjon med rett til å utskrive skatter, bevilge penger, delta i lovgivning osv. I spørsmålet om stemmeretten skilte den som de fleste andre av tidens forfatninger mellom såkalte «aktive» og «passive» borgere dvs. mellom eiendomsbesittere og eiendomsløse. Uttrykket «aktiv borger» ble benyttet i Riksforsamlingen på Eidsvoll.¹⁹

Stemmerettsbestemmelsene inneholdt likevel et moment som bygde på det gamle samfunnets sosiale kategorier. Stemmerett ble ikke gitt etter inntektskriterier eller etter hvor mye man betalte i skatt slik som f. eks. sensurbestemmelsene i den franske konstitusjonen av 1791. Dette ville vel i prinsippet passet best til et kapitalistisk samfunn med utbredt pengeøkonomi – bestemmelsene ble da også senere tilpasset endringer i samfunnsutviklingen i en slik retning. I steden ble stemmeretten i 1814 gitt til bestemte grupper av befolkningen – i prinsippet utvilsomt et standselement i forfatningen. Men dette er av underordnet betydning. For det første inneholdt stemmerettsreglene en bestemmelse som pekte i retning av sensurprinsippet ved at eiere av hus til en viss verdi oppnådde stemmerett selv om de ikke tilhørte noen av de utvalgte befolkningseller samfunnsgruppene. I virkeligheten ble stemmeretten gitt til eiendomsbesittere. Med to mindre forbehold: Det kunne tenkes embetsmenn og borgere uten formue eller annen eiendom som var stemmerettsgivende, og det kunne tenkes formuende personer som ikke tilhørte noen av de utvalgte samfunnsgrupper og som heller ikke hadde eget hus til tilstrekkelig verdi til å oppnå stemmerett. Det kan neppe ha vært særlig mange. Det var da heller aldri på tale at nasjonalforsamlingen skulle bygge på noen form for stenderprinsipp. Bare ett – eller høyst to – av de mange grunnlovsutkastene var inne på slike tanker.

Hvorfor ble ikke borgerlig rett gjennomført fullt ut? På en rekke områder synes det som det eksisterer en motsigelse mellom de allmenne borgerlige prinsipper om likhet og de faktiske bestemmelser som ble slått fast i Grunnloven eller i lovverket i tiden etter 1814. Prinsippet om næringsfrihet var innskrenket ved at odelsretten ble bevart og en rekke gamle privilegier og merkantilistiske forordninger ble opprettholdt. Prinsippet om allmenn verneplikt ble ikke satt ut i livet. Det var en motsigelse mellom folkesuverenitetsprinsippet og stemmerettsbestemmelsene.

Det var begrensninger og innskrenkninger i de borgerlig-demokratiske rettighetene. En del av dette bunner i det alminnelige liberale dilemma – man oppfattet det slik at for å bevare friheten måtte friheten innskrenkes. Det er nevnt hvordan begrensningene i religions- og trykkefriheten kan forstås på denne måten. Men viktigere i denne sammenhengen er motsigelsen mellom borgerskapets allmenne klasseinteresser og de umiddelbare særinteressene til enkeltpersoner og grupper innenfor klassen. Dette ga seg uttrykk i en motsigelse mellom borgerskapets pretensjoner i retning av å hevde allmenngyldigheten av de prinsipper de forfektet og begrensninger i de samme prinsipper når det kom til den faktiske gjennomføringen av dem. For å gi kraft til kampen mot det gamle privilegiesamfunnet måtte borgerskapet utforme allmenne prinsipper. Dette ga dem uimotståelig styrke på det intellektuelle plan, samtidig som borgerskapet kunne appellere til andre ikkepriviligerte samfunnsgrupper. Men samtidig kunne ikke borgerskapet gjøre annet enn å tilpasse prinsippene slik at deres umiddelbare klasseinteresser ble minst mulig skadelidende. Anvendelsen av likhetsprinsippet måtte ikke bryte med klassegrensene, men tvert imot bidra til å befeste dem. Det var aldri snakk om noe sosialt demokrati.

For å konkretisere dette til Norge i 1814 er det nødvendig å se på den tids borgerskaps særegne karakter. Det var på mange måter noe av det som Albert Soboul for franske forhold karakteriserer som «det gamle regimets borgerskap».²⁰ Det var et før-industrielt borgerskap basert på handelskapitalisme og merkantilistisk privilegiepolitikk. Dette borgerskap hadde selv privilegier. De toneangivende menn fra borgerskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll var store bruks- og verkseiere med betydelige næringsprivilegier. De allmenne ideene om næringsfrihet og frihandel hadde nok slått igjennom hos de fleste av dem. De innså hvordan den merkantilistiske reguleringsog privilegiepolitikken hemmet den økonomiske utvikling. Men samtidig var de ikke videre beredt til å ofre sine egne privilegier. Prinsippet om næringsfriheten kom her i konflikt med prinsippet om eiendomsrett – privilegiene ble betraktet som eiendom til ervervede rettigheter. Dette forklarer borgerskapets ambivalens. Knut Mykland betegner i bind 9 avCappelens Norgeshistorie Eidsvollsgrunnloven som «embetsstandens grunnlov».²¹ Han peker på motsetningene mellom embetsmenn og de store bruksherrene i Riksforsamlingen i spørsmål om kongens maktstilling, i forbindelse med stemmerettsreglene og i kampen for å gjennomføre prinsippene om likhet i rettigheter og plikter, herunder også næringsfriheten. Jeg tror Mykland tar feil i sin karakteristikk. Riktignok kan det pekes på motsetningsforhold mellom embetsmenn og handelsaristokrati i Riksforsamlingen både i spørsmålet om selvstendigheten og i de sakene som nettopp er nevnt. Men kan man si at utfallet av disse sakene gikk i borgerskapets disfavør, slik Myklands standpunkt impliserer? Det er for så vidt allerede svart på dette. Det var i borgerskapets interesse å få slått fast næringsfriheten som prinsipp, samtidig som de for lang tid fikk bevart privilegier som de selv hadde økonomisk fordel av. Det var i borgerskapets interesse å få slått fast prinsippet om like rettigheter og plikter og samtidig få vedtatt en tillempning av dette prinsippet som gjorde at de slapp de alvorligste byrdene, for eksempel verneplikten. Når det gjelder verneplikten, så ble jo den nettopp ikke allmenn, og som nevnt åpnes det klart for dette i grunnlovsvedtaket, der det blant annet heter:

Denne Grundsetnings Anvendelse og de indskrænkninger, den bør undergaae, overlades til første ordentlige Storthings Afgjørelse ….

Det er ellers verdt å merke seg at heller ikke tilhengerne av såkalte «allmenn verneplikt» var for at dette prinsippet skulle gjennomføres fullt ut. Det var snakk om en rekke unntak – blant annet studenter og handelsborgere. Selv oberst Negermann, den drabeligste av forkjemperne for allmenn verneplikt i Riksforsamlingen, uttalte at han ikke var for innføring av «Konscription», som det het.²² Når det så endelig gjelder stemmerettsspørsmålet, tror jeg heller ikke her at Mykland treffer spikeren på hodet. Det er nok sikkert så at Wedel, Løvenskiold og andre var for en mer innskrenket stemmerett enn det som ble resultatet. Det er forholdsvis uvesentlig. Det viktige ved stemmerettsspørsmålet ut fra tidens prinsipper om borgerlig demokrati var at stemmeretten ble knyttet til eiendom, slik at borgerskapet fikk stemmerett samtidig som eiendomsløse ikke fikk. Innenfor en slik ramme kunne det tenkes mange muligheter og alternativer. Mykland legger stor vekt på motsetningene mellom embetsmenn og storborgere i 1814 og tiden før. Det var utvilsomt en viktig motsigelse, men likevel en underordnet motsigelse. I hovedsak hadde disse samfunnsgruppene felles interesser. De pekte seg begge ut som de klasser som ville komme til å bli de herskende i det nye statssamfunnet. De var begge overklasser. De var de samfunnsgrupper som hadde rikdom og innflytelse, de hadde – tross viktige forskjeller – begge del i en felles kulturarv. Den viktigste forskjell mellom dem var at embetsmennene var bærere av statsinteressene, mens borgerskapet i større grad varknyttet til sine privilegier og næringsinteresser. Dette momentet skal ikke overdrives – det østlandske patrisiatets betydelige bidrag til universitetssaken i 1811 viser at det var i ferd med å bli et virkelig nasjonalt borgerskap og en statsbærende klasse. Men forskjellen var der, selv om den langt fra var entydig. Det er trolig at Mykland har noe rett når han framhever embetsmennene i Riksforsamlingen som de som i det store og hele sto som de klareste forsvarere av de generelle liberale prinsippene. Dette er ikke annet enn hva vi måtte vente. Det er ikke merkelig at de som satt i stillinger som utøvere av statsinteressene og som regel ikke drev egen privat næring, lettere kunne framstå som konsekvente forsvarere av allmenne prinsipper enn de egentlige borgere, som måtte frykte konsekvensene for egen del når slike prinsipper ble gjennomført fullt ut. Den enkelte representant for en klasse er ikke alltid i stand til å identifisere sine klasseinteresser med sine egne personlige interesser. Dette er en av grunnene til at borgerskapet trenger en statsmakt. Foruten å fungere som et undertrykkelsesinstrument ovenfor andre klasser i samfunnet – som er statens hovedfunksjon – består statens funksjon under kapitalismen ellers blant annet i å beskytte borgerskapets klasseinteresser mot enkelte individer innen egne rekker og mot de skadevirkninger summen av de enkelte kapitalisters private virksomhet påfører dem som kollektiv.

Det nasjonale spørsmål

Det nasjonale spørsmål hører også hjemme i en drøfting av det problem som er stilt. Det synes som om forskningen så langt har godt gjort at spørsmålet om full nasjonal uavhengighet og selvstendighet ikke var særlig utviklet i tiden før 1814. Men motsigelsene innenfor den dansk-norske helstaten var etter hvert betydelige og de sentrifugale og sprengende kreftene undergravde de ledende samfunnsklassenes tilknytning til Danmark og utviklet en norsk patriotisme som var en nødvendig forutsetning for selvstendighetsreisningen i 1814. Særlig innebar misnøye med eneveldet en stor påkjenning for dobbeltmonarkiet. Og eneveldet og union hang nøye sammen. Ønsket man å kvitte seg med eneveldet, måtte man også si farvel til unionen med Danmark – i hvert fall i den form den inntil da hadde hatt.

Det synes videre godtgjort at ingen av partiene i Riksforsamlingen på Eidsvoll var nasjonale partier i moderne forstand. Mange innenfor det såkalte selvstendighetspartiet var sterkt knyttet til Danmark. For enkelte var det sikkert mer uviljen overfor den tradisjonelle fienden, Sverige, og tanken på muligheten for gjenforening med Danmark som drev dem i selvstendighetsarbeidet enn ønsket om full norsk nasjonal uavhengighet. Dette er begrensninger i det nasjonale innhold av kampen i Norge i 1814. Langt viktigere er det likevel at selvstendighetskampen i 1814 objektivt sett virket i retning av mest mulig norsk selvstendighet og uavhengighet. På tross av unionen med Sverige, ble det således i 1814 skapt en nasjonal ramme for utviklingen av produktivkreftene i Norge og for det norske borgerskaps utøvelse av dets politiske og økonomiske makt. Det kunne bygges opp institusjoner og det kunne gis lover som var tilpasset de særegne norske forhold. Det norske borgerskap var ikke lenger prisgitt en eneveldigfyrste i et land med en helt annen økonomisk struktur og vidt forskjellig økonomiske og handelspolitiske interesser.

Oppsummering

La oss oppsummere klassekarakteren av begivenhetene i Norge i 1814. De kom ikke til å medføre store og avgjørende endringer i produksjonsforholdene. Overgangen til selveie var påbegynt allerede på 1600-tallet, og var kommet ganske langt i 1814. Det tradisjonelle driftssystem var fortsatt basert på selvforsyning og enkelt varebytte. Lite ble gjort med teigblandingen der den var utbredt. Husmannsvesenet befestet og bredte seg som sosial institusjon. Odels- og åsetesretten ble bevart. Den kapitalistiske sektor endret ikke karakter, men fortsatte å basere seg på de tradisjonelle utenriksnæringene – det var handelskapitalisme, ikke industrikapitalisme. Næringslovgivningen ble betydelig endret i liberalistisk retning allerede på slutten av 1700-tallet. På den annen side slo ikke liberalismen gjennom for fullt før fra 1840-årene. Likevel var ikke 1814 uten betydning i denne sammenhengen. Eiendomsrett og næringsfrihet ble slått fast i Grunnloven. Det benefiserte godset ble vedtatt solgt – riktignok ikke av Riksforsamlingen i 1814, men av Stortinget noen år senere. Stortinget i årene umiddelbart etter 1814 gjennomførte i det hele tatt en rekke tiltak med et visst liberalistisk tilsnitt: brenneriloven, utskiftningsloven, opphevelse av «stavnsbåndet» til sognet.

Uttrykk for en konsekvent liberalisme var disse tiltakene ikke. De inneholdt betydelige begrensninger. Samtidig vedtok man lover som viser at man hadde vanskelig for å frigjøre seg fra tradisjonell merkantilistisk tankegang. Et eksempel er handelsloven fra 1818. Selve konstitusjonsverket var utvilsomt et produkt av revolusjonstidens Europa. Det bygde eksplisitt på den borgerlige revolusjons prinsipper: frihet, likhet og eiendom. Grunnlovens klassekarakter synes klar. Ikke bare var idegrunnlaget konstitusjonsverket bygde på det allment aksepterte innenfor borgerskapet i revolusjonstiden. Men borgerskapets klasseinteresser nedfelte seg konkret i Grunnloven gjennom bruddet med eneveldet som ga borgerskapet rett til deltakelse i det politiske liv, gjennom de borgerlig-demokratiske rettighetene som bidro til å gjøre denne retten til en realitet, gjennom å fastslå eiendomssikkerheten, gjennom å fastslå borgerlig likhet i form av sikring av lik adgang til statens embeter, prinsippvedtak om allmenn verneplikt og bestemmelser som utelukket standsprivilegier. Klassestempelet på konstitusjonen viser seg også i stemmerettsbestemmelsene som avgrenset deltakelsen i det politiske liv til eiendomsbesittere og embetsmenn. Sist, men ikke minst, slo Grunnloven fast prinsippet om næringsfrihet.

Løsrivelsen fra Danmark og opprettelsen av et selvstendig statssamfunn innebar dannelsen av en nasjonal ramme for et borgerlig klasseherredømme i Norge. At en embetsstand kom til å sette sterkt preg på utformingen av denne rammen og at det i stor utstrekning var embetsmennene som i lang tid etter 1814 sto som utøvere av den politiske makt, forandrer ikke på dette. Men på enkelte områder kom det til å utgjøre en begrensning i utviklingen av den borgerlige revolusjon. Det samme gjelder borgerskapets delvis aristokratiske karakter i 1814 og dets svake stilling senere som følge av den økonomiske krisen i tiden som fulgte. To momenter begrenser i noen grad betydningen av begivenhetene i 1814 og gjør at deres borgerlig-revolusjonære karakter må betegnes som moderate. For det første var produksjonsforholdene i Norge før 1814 mindre føydale og aristokratiske enn i de fleste andre europeiske land forut for den borgerlige revolusjon. Det var med andre ord ikke så enormt store endringer som skulle til. Det andre momentet gjelder begrensningene i resultatet av begivenhetene. Disse begrensningene – både med hensyn til produksjonsforhold, politiske og rettslige forhold og med hensyn til nasjonalt selvstyre – betyr at 1814 ikke kan karakteriseres som den borgerlige revolusjon i Norge. De forhold som er trukket fram her, gjør det likevel berettiget å betegne 1814 som innledningen til den borgerlige revolusjon og trolig som det viktigste aspektet ved den borgerlige revolusjons epoke her til lands.

Noter og henvisninger:

1. Med produktivkrefter forstås dels produksjonsmidlene: redskaper, maskiner og naturressurser (råvarer, jord osv.). Men menneskene selv er også en produktivkraft, deres arbeidsevne, ferdigheter, oppsamlede kunnskaper osv. Ikke minst viktig er menneskenes organisering av produksjonen. Historisk har utviklingen av arbeidsfordelingen vært av avgjørende betydning. Med produksjonsforhold forstås de samfunnsmessige forbindelser menneskene inngår i ved framstillingen og fordelingen av produktene av det menneskelige arbeid. Produksjonsforholdene innbefatter eiendomsforhold, forholdet mellom arbeider og arbeidskjøper, mellom godseier og livegen eller jordeier og leilending, mellom låntaker og långiver. Marx sier at eiendomsforholdene er det juridiske uttrykk for produksjonsforholdene. Tilsvarende kan man kanskje si at klasseforholdene er det sosiale uttrykk for produksjonsforholdene. Eksempler på produksjonsmåler i historien er slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen. Begrepet er nær knyttet til begrepet «produksjonsforhold». Det er produksjonsforholdene som ligger til grunn for og bestemmer produksjonsmåten. Det som skiller de ulike produksjonsmåtene i klassesamfunnene er de forskjellige former den herskede klasse tilegner seg det samfunnsmessige overskudd på – måten utbyttingen foregår på. Den kapitalistiske utbytting er således karakterisert ved lønnsarbeidet, mens utbyttingen under føydalismen foregår dels i form av hoveri eller andre former for pliktarbeid, dels i form av direkte overføring av penger eller naturalier fra de produserende klasser til utbytterklassene.
2. Verker i utvalg (Pax), b. 2, s. 217.
3. Albert Soboul: Den franske revolusjon, b. II, s. 26.
4. Jean Jaurøs: Histoire socialiste de la Røvolution francaise. Sitert etter Soboul, op.cit. s. 379.
5. Se f.eks. Alfred Cobban: «The Myth of the French Revolution» trykt i Aspects of the French Revolution, s. 90–111.
6. «Functionless survial», Cobban, op.cit. s. 96.
7. R.R. Palmer: The age of the democratic revolution.
8. Cobban, op.cit.
9. Riksforsamlingens Forhandlinger, 1. del s. 120.
10. Riksf. Forh., I. del, s. 40.
11. Storthings-Efterretninger 1814 – 1833, I, s. 46f.
12. St. Eft. 1814 – 1833, 11, s. 101.
13. Det norske folks liv og historie, b. VII, s. 138.
14. Riksf. Forh., 1. del, s. 57.
15. Riksf. Forh., 1. del, s. 484.
16. Se f.eks. Francis Sejersted: Da sagskuren ble frigitt. Trykt i Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip. s. 98 og s. 107f.
17. I 1848 argumenterte f.eks. Stortingets næringskomite nr. I med at privilegiesystemet ikke svarte «til vores nuværende Statsforfatning». Jfr. Seiersted: Da sagskuren ble frigitt, op.cit. s. 96.
18. Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, b. 1, s. 51.
19. Sverre Steen: Hvordan Norges Storting ble til. Det norske Storting gjennom 150 år, I, s. 16.
20. Soboul, op.cit. s. 327.
21. s. 399ff.
22. St. Eft., I, s. 84.

Jørn Magdahl er historiker, kommunestyrerepresentant for Rødt Nøtterøy og leder av Rødt Vestfold. Han var leder av RV fra 1995 til 1997.

l. HISTORIKERNE OG 1814

Det fins noen uomtvistelige sannheter om 1814 i norsk historie:

• Enevoldsperioden tok slutt, og Norge fikk en flying start på en demokratisk utvikling. Grunnloven bygde på prinsippene om folkesuverenitet, maktfordeling og individuelle borgerrettigheter – og dermed på de fremste idealer fra opplysningsfilosofien og revolusjonene i perioden.
• Norge skiftet unionspartner fra Danmark til Sverige, og gikk fra underlegen periferi i en dansk/norsk helstat til en egen stat med betydelig grad av selvstendighet i den nye personalunionen.
• At det nettopp var 1814 som blei «mirakelåret » – og det store vendepunktet i norsk historie, skyldtes internasjonal politikk og rivalisering mellom stormaktene.

Uenigheten mellom historikerne har først og fremst dreid seg om hvordan 1814 skal plasseres i et lengre historisk perspektiv, altså om årsaker og virkninger. Dernest har det vært motstridende vurderinger av noen av de sentrale aktørene – og hvem av dem en skal «heie på».

Dansketida

Norge var i 434 år i union med Danmark. I nasjonal tradisjon seinere på 1800-tallet, fikk denne perioden lenge negative betegnelser som «400-årsnatten»³. Er en ute etter Norges reelle stilling innenfor Danmark/ Norge, er det imidlertid nødvendig å dele opp unionsperioden i faser. Den absolutte bølgedalen for norsk selvstendighet kom etter reformasjonen med tvang i 1536/37. Det norske riksrådet var oppløst, danskekongen styrte landet uten håndfestning⁴, den danske kongemakta hadde tatt over mye av det norske kirkegodset – og det norske skriftspråket hadde dødd ut. Norge var i denne perioden ikke mye mer enn en region i Danmark – på linje med de tradisjonelle danske. Fra eneveldets innførelse i 1660 var det mye snakk om «tvillingrikene» Norge og Danmark – hvilket ikke må forstås som om Norge var sidestilt, men at underlegenheten ikke var like trykkende som før. I denne perioden gjennomgikk Norge en økonomisk blomstringstid.⁵ Dokumentasjonen av dette er blitt lest som om forestillingen om Norge som utbyttet eller undertrykt er feil – eller sterkt overdrevet. Men det var en stor verdi-overføring fra Norge til Danmark – selv om den økonomiske utviklinga i Norge altså var upåklagelig i denne perioden. I tillegg kom den kulturelle undertrykkinga.

Nasjonal modning eller «friheten i gave»

Ernst Sars (1835–1917, bildet over) var Venstre-bevegelsens store historiker. Historieframstillingen hans var en viktig ideologisk motivator i den videre kampen for demokrati og selvstendighet. For Sars var 1814 et resultat av en langvarig historisk modning der det særlig i hundreårsperioden før, var blitt klart for nordmennene at de igjen ville ha sin frihet. På denne måten fikk folket (nasjonen) den sentrale rollen i det norske frigjøringsverket. Den spissformulerte motsatsen til dette synet er at «Norge fikk friheten i gave»⁶. I dag kan vi trygt si at denne formuleringen ikke bare er spiss, men så ensidig at den blir feilaktig, men «1814» var heller ikke et resultat av nasjonale strømninger blant norske bønder. Det var stormaktenes fredsavtale i Kiel, der Norge blei fratatt Danmark og gitt som krigsbytte til Sverige, som satte det hele i gang. I fortsettelsen av denne tankegangen slo Jens Arup Seip fast at 1814 ikke var et resultat av en norsk nasjonal identitet, men at det tvert om var 1814-verket som forutsetningen for utviklingen av den nasjonale identiteten.⁷

Indre forutsetninger

Da krisen kom i 1814, var frihetsverket forberedt både økonomisk og nasjonalt. Landet hadde økonomiske ressurser til å bestå som en selvstendig stat, og i embetsstanden og borgerskapet fantes det menn som hadde kunnskaper og erfaring nok til å ta rikets styre i sine hender. De var ikke som borgerstanden i Frankrike under revolusjonen truet av en mektig adel og de kunne støtte seg til en fri og opplyst bondestand.⁸

Dette er argumenter for at en må se på den indre modningen for å forstå 1814-begivenhetene. Et annet argument var at det var økende misnøye med Norges stilling i Unionen. Det dreide seg særlig om klagene på at Norge var uten eget Universitet (til 1813), og uten egen nasjonalbank. Under krigen 1807–1814 kom de motstridende utenriksøkonomiske interessene mellom Norge og Danmark spesielt tydelig fram. Da førte elendige levevilkår i Norge til at misnøyen blei mer allmenn, og også til ønsker om egen norsk regjering og egen norsk utenrikspolitikk.⁹

Kåre Lunden (1930–2013) er den historikeren som de seinere åra klarest har bygd videre på mye av det nasjonale elementet i norsk historieskrivning. For Lunden var de internasjonale begivenhetene utløsende årsaker, mens de grunnleggende lå innad. Men heller ikke han mente det fantes noe folkelig ønske om løsrivelse i Norge før 1814. Nasjonalisme i åra før 1814 var i hovedsak en strømning i deler av den norske eliten. Denne var til gjengjeld avgjørende for at begivenhetene tok det løpet de gjorde i 1814. Eksistensen av denne elitenasjonalismen kan også bidra til å begrunne at «indre modning» er grunnleggende for å forstå 1814.

Uenighet om Christian Frederiks rolle

Den viktigste enkeltaktøren i Norge våren 1814 var Christian Frederik (1786–1848). Det er derfor ikke rart at rollen hans er blitt mye diskutert. En kan si at uklarhet om den rollen han spilte, har bidratt til tvil og uenighet om den helhetlige oppfatningen av 1814-begivenhetene. Christian Fredrik var dansk kronprins og kongens fetter. I 1813 sendte Frederik den 6. denne tronfølgeren sin (26) til Norge som stattholder¹⁰ – for å få interessene sine ivaretatt. Derfor er det paradoksalt at Christian Frederik gjennom våren 1814 fylte rollen slik at han framsto som en frigjøringshelt for nordmennene.

Kildene tyder på at Christian Frederik gjennom 1814-begivenhetene så lenge som mulig fulgte det overordnede målet om å bringe Norge tilbake til Danmark/Norge – og innunder oldenborgerslekta. Når han framsto som norsk frigjøringsleder, var det nettopp i kraft av å stå imot svensk maktovertagelse, fordi han fulgte «danske» interesser.

«Nordmennene» griper sjansen

Opprinnelig hadde han tenkt å kreve retten til den norske tronen gjennom å henvise til arveretten sin. Den 16. februar hadde han innbudt 21 «stormenn» til Eidsvoll Verk for å få tilslutning til dette. Men det fikk han ikke. De stilte som betingelse for å støtte han som konge, at han sikret seg folkelig legitimitet. Christian Frederik valgte å rette seg etter dette. Slik kan vi si at folkesuverenitetsprinsippet blei satt ut i praksis først – for så å bli tatt inn som et viktig prinsipp i Grunnloven etterpå. Christian Frederik ville nok bruke nordmennene for sitt formål, men nå så de en mulighet for å bruke han.

Massemobilisering

Fredag den 25. februar var det ekstraordinære gudstjenester over hele landet, der folket skulle sverge folkeeden på å «hævde Norges Selvstændighet og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland».¹¹ Etter gudstjenesten var det valg av valgmenn, som seinere skulle velge representantene til Riksforsamlinga. Vi kan slå fast at mens Christian Frederik hadde initiert det nasjonale opprøret mot Kielfreden, hadde «nordmennene » grepet muligheten.

17. mai vedtok Stortinget Grunnloven, og valgte Christian Frederik til konge i Norge. Samtidig økte presset fra den svenske kronprinsen Karl Johan og stormaktene om at betingelsene fra Kielfreden – dvs. at Norge skulle i Union med Sverige, måtte følges opp. Kong Frederik 6. som lenge hadde spilt et dobbeltspill, ser ut til å ha gitt opp den siste rest av håp om å få tilbake til Norge. Han gir ordre om at Christian Frederik skal gi opp all makt i Norge og vende hjem til Danmark.

Svenskeunionen og Novembergrunnloven

Den 27. juli går Karl Johan til krig. Christian Frederik lar de norske troppene opptre ekstremt defensivt. Svenskene erobrer det meste av Østlandet, og Christian Frederik «ber om godt vær.» Frigjøringshelten fra våren hadde i følge den nasjonale historietradisjonen, nå avslørt seg som en «teaterkonge». Denne mangelen på heroisme har andre historikere imidlertid sett på som en realpolitikk som til sjuende sist var til fordel for Norge. Mossekonvensjonen (våpenhvile-/fredsavtale) var et kompromiss. Utviklinga etterpå skulle vise at det ikke var ille fra et norsk perspektiv. Til tross for krigsnederlaget, så bidro nordmennenes agering gjennom 1814 til at Karl Johan gikk med på å gi konsesjoner. Den personlige kongemakten er f.eks. svekket i Novembergrunnloven – i forhold til i 17. maigrunnloven. Det ga et større handlingsrom i den seinere rivaliseringen med svenskekongen om maktutøvelsen i Norge. Her må det likevel tillegges at også stormaktene England og Russland hadde forutsatt at Norge skulle behandles med en viss mykhet, og at Karl Johan allerede før den norske forsvarskrigen ser ut til å ha innsett at han etter en maktovertakelse, ville måtte ta hensyn til de sterke nasjonale strømningene i Norge.

Etter nederlaget for Sverige var Christian Fredrik desillusjonert og vel vitende om at han hadde tapt sine strategiske mål for Norge. Likevel fortsatte han å spille rollen sin slik at det ser ut til å ha gagnet nordmennene – fram til han måtte gå av og returnere til Danmark den 10. oktober.¹² Seinere blei han konge i Danmark (1839- 1848, som Christian den 8.). Der styrte han innenfor rammene av eneveldet – og uten at det blei noe gjennombrudd for folkesuverenitetsprinsippet, eller andre reformer som pekte fram mot demokratiet.¹³

De to «partiene» på Eidsvoll

Representantene på Eidsvoll grupperte seg i to. Disse grupperingene har fått ulike navn, som sier mye om synet til dem som brukte dem. «Selvstendighetspartiet» var det samme som «Prinsepartiet» – og motstanderne, hørte til «Unionspartiet». De ledende personene for dette siste tilhørte handelspatrisiatet, og mente de hadde klare økonomiske fordeler av en union med Sverige. Denne delingen ut i fra hva en mente om selvstendighet eller union, var ikke retningsgivende for hva representantene skulle mene om konstitusjonelle og innenrikspolitiske spørsmål. I dag er det ikke lenger noen som tror at «Selvstendighetspartiet» utmerket seg med noen samlet og konsekvent holdning i spørsmål som hadde med graden av demokrati å gjøre. På den annen side er det alt for enkelt å hevde at Grev Wedel Jarlsberg og «unionspartiet» viste seg å få rett i sin mer realistiske holdning i forholdet til Sverige. Det norske nasjonale opprøret i dette året var nemlig en forutsetning for at Norge greide å berge det meste av «Eidsvollsverket» gjennom unionsforhandlingene.

ll. 1814-REVOLUSJONEN – BORGERLIG OG DEMOKRATISK?

Det fins noen gode grunner til å se på «1814» som en borgerlig revolusjon. Bl.a. har Åsmund Egge argumenterte slik i artikkelen 1814 – en borgerlig revolusjon?¹⁴ Jeg vil imidlertid problematisere dette. Dels selve begrepet «borgerlig revolusjon», men dernest ved å se ved å se på hva som var klassespesifikt borgerlig – og hva som kanskje kan karakteriseres som allmendemokratisk – ikke bare ved «1814 i seg sjøl», men også demokratiseringen fra 1814 til 1913.

Begrepet «borgerlig revolusjon»

Åsmund Egge:

Den borgerlige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjonen som knytter seg til overgangen fra føydalisme til kapitalisme.

Egge viser her, i 1979, til den økonomiske omdanningen til kapitalistiske produksjonsforhold, men «1814» var jo en politisk revolusjon, for øvrig i likhet med den engelske 1688-revolusjonen, den amerikanske i 1776 og den store franske revolusjonen i 1789.¹⁵

Kapitalistiske produksjonsforhold utvikler seg i dialektisk vekselvirkning med nye produktivkrefter. Politiske og juridiske forhold kan bremse eller hjelpe fram denne utviklinga. For eksempel gjorde standsprivilegiene i Frankrike før 1789 det nødvendig med revolusjon – mens en næringsvennlig moderniseringspolitikk politikk i England forut for den industrielle revolusjonen, la til rette for en stadig kraftigere overgang til en kapitalistisk produksjonsmåte.

Det var en brei og ytterst heterogen allianse av sosiale klasser og grupper innafor tredjestanden, som gjennomførte den franske revolusjonen: borgerskap og bønder av ulike slag, middelklasse og mange slags fattigfolk i byene. De ulike kreftene satte sitt preg på ulike deler av opprøret, men det var borgerskapet som stakk av med den historiske seieren.

Det er vanskeligere å si at det var noen ny klasse som tok over makta i 1814. Det fantes i liten grad noen adel, som i Frankrike – selv om den formelle oppløsninga av adelen kom i kjølvannet av 1814-revolusjonen. Det rike handelspatrisiatet var viktig før og gjennom 1814, men gikk mer eller mindre nedenom under den økonomiske krisa etterpå. Embetsmennene fikk stor makt fordi borgerskapet lenge var svakt. Likevel kan vi greit si at 1814-revolusjonen la grunnlag for å gjøre slutt på (restene av) de føydale standsprivilegiene, og bidro til kapitalistisk ekspansjon på et seinere tidspunkt. I denne forstand gir det en viss mening å kalle dette en borgerlig revolusjon, eller kanskje heller en første fase i en slik.

Tre demokratiske aspekt ved 1814-revolusjonen

Som nevnt var det tre viktige aspekt ved 1814-revolusjonen som representerte et brudd med eneveldet:

• Ideen om folkesuverenitet var et produkt av opplysningsfilosofien, spesielt av teoriene til John Locke og Jean Jaques Rousseau. De styrende hentet ikke sin legitimitet fra Gud eller fra arveretten, men nedenfra – i samfunnskontrakten med «folket». Folket var riktignok ikke hele folket, men «bare» de knapt 40 % av mennene over 25 år som hadde eiendom eller høyere utdanning. Likevel danner folkesuverenitetstanken grunnlaget for den videre kampen for demokrati.
• Grunnloven bygde på maktfordelingsprinsippet. I dette ligger både prinsippet om uavhengig rettsstat – og en klar funksjonsdeling mellom en valgt lovgivende stortingsmakt, den utøvende regjeringsmakt – og domstolene
• Borgerrettigheter – dvs. en rekke politiske og sivile menneskerettigheter. Viktig var det også at Norge gjennom grunnlovsverket fikk et konstitusjonelt styre, der de herskende også er bundet av lovene.

Flere faser

«1814» utgjorde den første fasen i kampen for det politiske demokratiet i Norge. Lokalt selvstyre fra 1830-tallet, liberalistiske økonomiske reformer på 1840-tallet, den store kampen om parlamentarismen fram mot det foreløpige gjennombruddet i 1884, der maktfordelingen blei forrykket til fordel for det folkevalgte Stortinget – og stemmerettskampen som fikk sin avgjørende seier med kvinnestemmeretten i 1913 – er andre viktige milepæler i denne revolusjonen.

Embetsstandens særegne rolle i Norge

Ikke på noe stadium i den politiske demokratiseringa i Norge mellom 1815 og 1913, kan borgerskapet sies å ha spilt noen avgjørende viktig progressiv rolle. I 1814 var det både embetsmenn og borgere som spilte en hovedrolle i utformingen av grunnlovsverket. Etter 1814 var borger-skapet svekket av økonomisk krise, og borgernes økonomiske tenkning var ensidig knyttet til kortsiktige særinteresser, til forsvaret av egne næringsprivilegier. 1840-åra var perioden for store markedsliberalistiske reformer i Norge, men disse reformene var drevet fram av embetsmenn som tenkte prinsipielt liberalistisk – og ikke av borgere som var opphengt i egeninteressene i øyeblikket. Embetsmannsstaten i denne perioden var altså ikke et apparat for det eksisterende borgerskapets interesser der og da, men den tolket borgerklassens strategiske interesser bedre enn denne var i stand til sjøl.

Den neste fasen av den demokratiske revolusjonen i Norge blei drevet fram av en folkelig allianse – som først besto av bønder og av middelklasse i byene, men der arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen i neste omgang (i stemmerettskampen) blei svært viktige. Nå var embetsmennene blitt denne revolusjonens fremste motstanderne, som forsvarere av både svensk overherredømme og som vern mot norsk folkelig innflytelse på staten.

Den store fortellingen om det moderne demokratiet

Den store fortellingen om utviklinga fra renessansen, gjennom opplysningsfilosofien og vitenskapen – og til demokratiet og menneskerettighetene står sterkt (og sterkere enn før) i historiebøkene i skolen. Dette er på mange måter bra, men det er to problemer. Vestens «to ansikter», det demokratiske og det imperialistiske, koples sjelden – enda vi stadig oftere ser at imperialistiske kriger legitimeres som «humanitære intervensjoner og forsvar for menneskerettighetene. Og i den store fortellingen om demokratiet skjelnes det ikke i særlig grad mellom rettigheter med ulikt klasseinnhold.

Marxismen og synet på demokratiske rettigheter

Innenfor marxistisk tenkning er det borgerlige demokratiet bare en av formene for det kapitalistiske klasseherredømmet. Dvs. at makta ligger i eiendoms- og råderetten over produksjonsmidlene – og ikke rokkes grunnleggende av at de demokratiske rettighetene gjelder for alle. Så langt er dette greit. Men i noen utlegninger er dette blitt omformet til noe annet. Siden de demokratiske rettighetene er blitt karakterisert som «borgerlig-demokratiske» er betydningen av dem blitt nedvurdert – og under «statskommunismen » blitt brukt som en overbygning for å ta demokratiske rettigheter fra folk. Jeg tror det kan være av en viss verdi å slå fast at enkelte deler av Eidsvollsverket var spesifikt borgerlige, men at svært mye i demokratikampen i Norge 1814–1913 var rettet mot et borgerlig samfunn som ville begrense disse.

Flere typer rettigheter?

De spesifikt borgerlig-kapitalistiske rettighetene i 1814 var først og fremst eiendomsretten og næringsfriheten. Eiendomsretten da definert som retten til å eie produksjonsmidler (og kjøpe lønnsarbeidere til å betjene disse). Næringsfriheten var historisk progressiv – og innebar et oppgjør med privilegiepolitikken, men er siden blitt en forutsetning for markedskreftenes frie spill – mot politisk innblanding.

Mange av de viktige politiske og sivile rettighetene – som ytringsfriheten – er allmenne rettigheter. De er uttrykk for en formell likhet, men samtidig er det opplagt at de som har penger, har en helt annen mulighet til f.eks. å nyttiggjøre seg ytringsfriheten enn dem med lange og slitsomme arbeidsdager og trang økonomi.

Noen av disse rettighetene hadde overklassen klare interesser av å begrense. Det gjelder f.eks. stemmeretten, der alle utvidelser blei kjempet gjennom nedenfra, og en organisasjonsrett som er så vid at fagforeningene blir anerkjent av arbeidsgivermotparten. Mange av de sosiale og økonomiske rettighetene, som blei en del av FNs menneskerettigheter, slik som retten til arbeid, retten til nok mat og reint vann osv., står i direkte motsetning til lovene for den kapitalistiske økonomien – og til nyliberalistisk politikk.

En rettighet som streikeretten er en spesifikk arbeiderrettighet. Denne er formelt godkjent av borgerskapet som et kompromiss, men blir i praksis undergravd på en rekke måter.

Konklusjonene er enkle: Demokratikampen er folkets kamp – og det er nær sammenheng mellom kampen for reelt demokrati og for økonomisk og sosial rettferdighet.

lll. FORTSATT DEBATT OM DET NASJONALE16

Nasjonalisme opptrer i legering med høyst ulike ideologier og til fordel for sterkt motstridende samfunnskrefter. I Norge på 1800-tallet konkurrerte ulike nasjonsbyggingsprosjekt, eller ulike varianter av nasjonsbyggingsprosjektet om hegemoniet.¹⁷

Den dominerende nasjonale strømningen i Norge mellom 1814 og 1905, knyttet kampen for demokrati og kampen for selvstendighet sammen – som to sider av samme sak. Det er lett å forklare årsaken til dette. F.eks. var det slik at i kampen for mer folkevalgt makt gjennom prinsippet om parlamentarisme, var en kamp mot den svenske kongens makt.¹⁸

Det var en fortsettelse av denne sterke progressive nasjonaldemokratiske tradisjonen som på nytt kom til uttrykk i frigjøringskampen under okkupasjonen, og i to EU-kamper. Særlig i mellomkrigstida møtte denne hovedretningen i norsk nasjonalisme sterk konkurranse fra høyreekstreme og sjåvinistiske strømninger. Men like viktig er det å være oppmerksom på at den demokratiske nasjonalismestrømningen selv hadde en annen og mørk side. Grunnloven hadde sin jødeparagraf. Norsk nasjonsbygging på 1800-tallet førte til mer systematisk undertrykking og assimileringspolitikk overfor den samiske urbefolkningen. Mange tatere blei fratatt ungene sine og blei sterilisert til langt opp mot vår tid.

Arnstad og «den fascistiske norske nasjonalismen»

Den svenske «historievitenskapelige skribenten »¹⁹ Henrik Arnstad kom tidligere i år med boka Älskade fascism²⁰, en omfattende framstilling av de svartbrune bevegelsenes historie i en rekke europeiske land. Arnstad definerer «ultranasjonalisme» som kjernen i fascismen – hvilket i seg selv er farlig snevert. «Ultra» virker her som en kvantitativ betegnelse, for Arnstad godtar ikke det skarpe skillet mellom ulike typer nasjonalisme. Han skriver f.eks.:

Hverken i Norge, Danmark eller Sverige har det noen gang eksistert annet enn mikroskopiske fascistiske bevegelser. Nordeuropeisk politikk har tvert om rykte på seg for å være preget av konsensus, kompromissvilje og avstandstakelse fra ekstreme posisjoner. Men dette kan det stilles spørsmålstegn ved – siden Norden er blitt ett av ultranasjonalismens sterkeste støttepunkter i verden. Særlig Norge har utmerket seg i de seinere åra.²¹

For Arnstad framstår den demokratiske nasjonalismen som spesielt manipulerende og farlig. Han knytter terroren den 22. juli – og den sterke stillingen til FrP, til ultranasjonalismens sterke stilling i Norge.

Her er det svært mye likt og ulikt som er rørt i samme gryte. Selvfølgelig spiller FrPere på terminologi som «norsk kultur» etc., men like gjerne på forestillinger der forskjellen mellom oss og de andre dreier seg om andre kategorier. I debatten om norsk medlemskap i EU i 1994 lå Carl I. Hagen og FrP lavt, men i den avsluttende partilederdebatten argumenterte Hagen sterkt for det europeiske samholdet og vernet av den europeiske arven. Behring Breivik påberopte seg et forsvar for en slags kulturkristendom. Når Arnstad knytter de sterke islamofobiske strømninger til nasjonale holdninger, «glemmer» han at islamofobien er utbredt tankegods i store deler av den vestlige verden. Poenget her er ikke at høyreekstrem nasjonalisme ikke kan føre til avskyelige handlinger, men at fascismen kan øse av en større reservoar av rasistiske, sosialdarwinistiske og etnosentriske forestillinger.

Sverigeboende Karl Ove Knausgård sa det slik i et intervju i Dagbladet:

Det hjelper ikke å si at 17. mai handler om selvstendighet og frigjøring, og at dagen har med motstand mot undertrykkelse og okkupasjon å gjøre. Alt Arnstad ser, er flagg, og flagg er for ham nasjonalsymbol. Nasjonalsymbol er nasjonalisme og nasjonalisme er fascisme.²²

Forskjellen på norsk og svensk tilnærming til «det nasjonale» er selvfølgelig historisk betinget. Der det nasjonale i Norge altså har utviklet seg i kamp mot undertrykking, har Sverige en historie som stormakt, samtidig som det i moderne tid er høyreekstreme krefter som flittigst har tatt i bruk de nasjonale symbolene. Men nøyer vi oss med å gjenta dette i det vide og det breie, kan det lett bli farlig selvforherligende. Et av Arnesteds «bevis» for den farlige norske nasjonalismen er at Norge tar i mot langt færre flyktninger enn Sverige – og er mer preget av innvandringsfiendtlige strømninger.

Nasjonsbygging er en dynamisk prosess. Norges rolle som oljemakt, deltaker i imperialistiske kriger, framgangsrik våpeneksportør og grensevokter for «Festung Europa», truer med å gi den norske identiteten et helt annet innhold enn den har hatt og bør ha. Dette blir ikke bedre av at det ikke bare er «typisk norsk å være god», men at oljeavhengigheten og krigspolitikken kles i miljøog fredsretorikk.

Innvandring – en trussel mot nasjonen(e)?

Asle Toje er en norsk høyreintellektuell litt utenom det vanlige – med sin brodd mot EU-prosjektet og annen elitisme. I boka, Rødt hvitt og blått. Om demokratiet i Europa, er synet hans tilsynelatende det stikk motsatte av det til Henrik Arnstad. En av Tojes referanser når han skiver om nødvendigheten av å ta det nasjonale på alvor, er til Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen. Enkelte steder bruker han eksempler eller argumenter jeg selv har brukt.

Problemet med Toje er at han i en bok hvor han møter mennesker fra ulike europeiske land, stort sett melder om en elendighet og normoppløsning, men ikke knytter dette til den kapitalistiske eurokrisa, men til innvandring.

I Om demokratiet i Europa, advarer han mot en utvikling der «Det nasjonale kollektive «vi», det som gjør oss til nordmenn, nederlendere og spanjoler, gikk fra å være noe positivt til å bli noe negativt, et synonym med flertallets overgrep mot mindretallet. »²³

Det betimelige spørsmålet må da være om noen er blitt kritisert for «overgrep» uten at det er grunn til det, eller om en skal unnlate å kritisere når minoriteter blir utsatt for diskriminering. Det er også påfallende at det hos Toje er innvandrerkulturene som truer nasjonene – mens det sterke presset fra kommersiell anglo-amerikansk kultur f.eks. ikke ser ut til å bekymre.

For Toje og hans likesinnede (og det fins også enkelte av dem på venstresida) er det store problemet den såkalte multikulturalismen – som en villet politikk fra venstresida og de tradisjonelle politikerne. Men Norge er allerede flerkulturelt – enten Toje vil det eller ikke – og dermed står slaget om å få til integrering. Dette er en nasjonsbyggingsprosess der resultatet nødvendigvis også vil måtte bety noen endringer i hva den nasjonale majoriteten oppfatter som norsk.

Et viktig argument for at venstresida må ta «det nasjonale spørsmål» på alvor er at vi ellers spiller ballen opp i hendene på sjåvinistiske krefter, og lar dem ta ut et stort mobiliseringspotensiale – når situasjonen ligger til rette for det.

En moderne norsk nasjon?

Det er vanlig å skille mellom to idealtyper av nasjoner og nasjonal identitet. I Frankrike etter revolusjonen bygde staten et nasjonalt fellesskap ovenfra. Dette kalles gjerne en politisk-territoriell nasjonsbygging, der statsborgerskapet er inngangen til det nasjonale fellesskapet. I Tyskland oppsto derimot nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap – og ønsket om å samle seg i en stat tok utgangspunkt i dette. Folk av tyskspåklig herkomst som har vokst opp i andre land, har hatt lettere for å få statsborgerskap i Tyskland enn andre innvandrere.

17. mai (på sitt beste) viser at prinsippene fra Grunnloven fortsatt kan ha nasjonsbyggende (og integrerende) kraft, spesielt hvis de knyttes sammen med nyere historiske erfaringer. Det er blitt hevdet at det bare er denne typen politisk verdibasert nasjonsbygging (av «fransk type»), som fortsatt kan være akseptabel i moderne tid. Dvs. at en (igjen og igjen) bygger fellesskapet på felles holdninger til demokrati og individuelle menneskerettigheter. Men selv disse rettighetene kan snus til sin motsetning – hvis «vi» bruker tvang eller er for utålmodige med at alle nye innbyggere skal bli enige med oss. Nasjonsbygginga i Norge var heller ikke bare et spørsmål om å slutte opp om felles idéer. Disse hadde sin forutsetning i utbygginga av veier og jernbane, riksaviser, en nasjonal politisk arena osv. En moderne nasjonsbygging på tvers av tradisjonelle kulturskiller forutsetter arbeidsfellesskap, nabo- og organisasjonsfellesskap.24

Hva så med den norske nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap? Den meste kjente av nasjonalismeforskerne, A. D. Smith, har definert norsk nasjonalisme om «etnisk utskillingsnasjonalisme», dvs. at nordmennene oppfattet seg som en kulturelt distinktiv gruppe, og Kåre Lunden har etterprøvd dette.²⁵ Lunden har også slått nådeløst tilbake mot dem som har forsøkt å tilbakevise at det fins en særegen norsk identitet, med argumenter om at alle deler av det norske egentlig er import. Han gjorde f.eks. narr av Gudmund Hernes for ikke å se skogen (konfigurasjonen) for bare trær. Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud har skrevet «Norge et lite stykke verdenshistorie», som dokumenterer Norges meget langvarige flerkulturelle historie. Her er det mange interessante og til dels «artige» eksempler, som vil være nyttige i innvandrings- og integreringsdebatten, men som dessverre skriver seg inn i den ideologiske posisjonen Lunden polemiserer mot:

Bare mangfold kan få slutt på det enfoldet som den nasjonalistdyrkende vrangforestillingen har skapt de siste 150 årene. Istedenfor å tenke stort, har den nasjonalistiske enfoldighetstankegangen fått nordmennene til å tenke smått, og dermed fått nordmennene til å bli mindre enn de hadde trengt å være…… har mytene om den flotte, unike annerledeslandet forsøkt å gjøre generasjon på generasjon av nordmenn stolte over binders, bunader og innadvendt nisseluementalitet.²⁶

Nå viser det seg at det er vanskelig for nordmenn i dag å redegjøre for hva som konstituerer «det norske».²⁷ Det betyr imidlertid ikke at det ikke fins. En må imidlertid erkjenne at innholdet i begrepet endrer seg over tid. Jeg tror heller ikke at det er noen uoverstigelig motsetning mellom en nasjonal kulturell integrasjon og flerkulturalitet. En kan være muslim med innvandrerbakgrunn – og ha «norsk naturfølelse», eller være tilhenger av norske likhetsverdier, som nå er under sterkt press. Knut Kjelstadlis Sammensatte samfunn – inkludering og samfunn²⁸ kan være et godt utgangspunkt for videre diskusjon av forholdet mellom klasse og etnisitet – og integrasjon og kulturelt mangfold.

Noter:

1. A-magasinet 16.05.13. De to første av 199 punkter med det du må vite før 200-årsjubileet. Skrevet av Halvor Hegtun.
2. Det var redaksjonen som ønsket seg en elementær framstilling av temaet. Det er da viktig å understreke at dette i utgangspunktet ikke er «min periode» eller «mitt tema», selv om jeg som historielektor ofte har undervist i stoffet. De mange motstridende oppfatningene om temaet gjør at en selv i en elementær framstilling må gjøre tolkninger som kan være kontroversielle. Til hjelp har jeg særlig hatt nytte av professor Ståle Dyrviks lille bok «Året 1814» (2005). Den er historiografisk (dvs. at den viser de motstridende tolkninger og tolkningsretninger – og hvordan disse har endret seg over tid). For den eldre historiografien står også Ottar Dahls «Norsk historieforskning i 19. og 20 århundre» (1970) sentralt.
3. Også brukt i Peer Gynt.
4. Dokument som fastslo valgkongenes forpliktelser overfor sine undersåtter – dvs. de danske kongenes forpliktelser spesielt overfor restene av norsk adel og mektige menn i Norge.
5. Dette er bl.a. godt dokumentert i Sverre Bagge og Knut Mykland: «Norge i dansketiden» (1987/1992).
6. «Friheten i gave» har festet seg som en merkelapp for den hovedretningen som la vekt på «ytre årsaker». Formuleringen er blitt tillagt Sverre Steen som i boka «Det frie Norge» (1952) var tidlig ute med å bruke de utenrikspolitiske faktorene mot synet til Sars. Det viser seg imidlertid at «Friheten i gave» var tittelen på Jens Arup Seips anmeldelse av Steens bok i Arbeiderbladet 5. januar 1952 (jfr. Stein Tønnessons påvisning av dette i Nytt norsk tidsskrift 1/99). Seips forsøke på å spissformulere Steens kritikk av Sars har ført til en ensidighet.
7. Jens Arup Seip: «Utsikt over Norges historie». b. 1, s. 51.
8. Professor Knut Mykland (1989) – her sitert etter Dyrvik s. 32. Mykland er ellers blant de som har vært mest kjent for å betone ytre årsaker.
9. Dyrvik s. 34.
10. Stattholder (egentlig «stedfortreder») er en representant for monarken i et spesielt område.
11. Her sitert etter Dyrvik s. 49.
12. Så kan det være en viss tvil om hvorfor han gjorde dette – om han hadde et visst håp om at et Norge med stor grad av selvstendighet, igjen kunne komme tilbake til Danmark i en framtidig situasjon, eller om han bare ville slutte sitt politiske virke i Norge på en håndverksmessig måte. Sympati med sine undersåtter igjennom et knapt halvår kan vel også ha spilt inn.
13. Han forberedte riktignok en forfatningsreform, som han ikke rakk å gjennomføre før han døde.
14. Artikkelen sto i tidsskriftet «Materialisten» 2/79 – og er planlagt gjenopptrykt i «Rødt!».
15. I marxistisk revolusjonsteori er den sosialistiske revolusjonen en politisk maktovertakelse – og en forutsetning for omdanning til sosialistiske produksjonsforhold. Universelle velferdsgoder peker fram mot sosialistiske og kommunistiske produksjonsforhold, men er ikke slike. Kapitalistiske produksjonsforhold kunne derimot utvikle seg et godt stykke innenfor et samfunn med overveiende føydale trekk.
16. I 1996 skreiv jeg et større hefte med tittelen «Ja, vi elsker…? En studie i det nasjonale spørsmål.» Heftet blei gitt ut av RV og gikk i ganske store opplag. Det er ikke lett å få tak i dag, men kan lånes fra Arbeiderbevegelsens arkiv. Jeg står fortsatt på analysen i heftet, men medgir at det nasjonale spørsmål blir vanskeligere når veteraner fra den imperialistiske Afghanistanokkupasjonen skal æres på seiersdagen for frigjøringskampen mot Hitler-fascismen. I heftet er det også en rekke referanser til teori på området.
17. Øystein Sørensen redegjør for dette i 3, bind av «Norsk idéhistorie. Den har tittelen «Kampen om Norges sjel 1770-1905», og kom på Aschehoug i 2000.
18. Samtidig var det kultur- og språkkamp mot den langvarige danske innflytelsen.
19. Forlaget Nordstedts karakteristikk. Arnstad er egentlig journalist, som har skrevet en del om historiske temaer.
20. Norstedts, Stockholm 2013. Se også intervju med Arnstad i Klassekampen 25. april 2013.
21. Arnstad s. 367/368
22. Dagbladet den 27. april 2013.
23. «Rødt, hvitt og blått», s. 28.
24. Ungdomsopprørene i franske drabantbyer for noen år siden er et godt eksempel på at formell likhet mellom borgerne ikke er nok hvis det mangler slike fellesskap.
25. «Norsk grålysning» (1992).
26. «Norge – et lite stykke verdenshistorie, Cappelen 2005. Her sitert etter pocketutgaven 2009, s. 11.
27. Det er ikke bare en brautende Tybring Gjedde som har problemer her. Jeg har gjennom mange år diskutert dette med elever i klassene mine i videregående skole, og de synes ikke det er lett å sette ord på hva det dreier seg om.
28. 28 Pax 2008

Judith Mirkinson bur i San Francisco, og har vore aktiv i kampen mot rasisme, i fredsrørsla og kvinnekampen i USA i over 40 år. Ho var med og stifta Gabriella Network, ein solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
Artikkelen er omsett av Einar Jetne

Amerika fråssar i det landet kallar «unnataksituasjonen » sin. Ronald Reagan snakka om «Citadellet på bakketoppen» mens han gjekk til krig i Mellom-Amerika. Då Barack Obama snakka til FN i september, sa han:

Eg trur at Amerika er eit unnatak: Landet si evne til ‘å stå opp for interessene til alle’ er spesiell.

Mytologien er så kraftfull. Og mange amerikanarar trur framleis på han. Sjølvsagt kan ting bli rota til heime, men vi er framleis det friaste landet på jord. Og vi har retten til å invadere eitkvart land vi skulle ønskje slik at også det kan bli demokratisk.

Vurder derfor desse tre kritiske faktorane når de undersøker den amerikanske grunnlova:

For det første: Ho vart skriven av velhavande kvite menn for å konsolidere deira herredøme over ei ny regjering.

For det andre: Frå starten av var det som vart sagt og det som vart gjort – framfor alt når det gjaldt menneskerettar – ganske forskjellig. Som Shakespeare sa: «Meir heidra i brot enn i overhald.»

For det tredje: og kanskje viktigast er det at nokre og alle progressive endringar eller juridiske tolkingar av Grunnlova har kome etter at folk organiserte seg og kjempa for rettane sine. Med andre ord, då det var svære sosiale rørsler – slike som rørslene for å fjerne slaveri saman med opprøra til slavebundne menneske som ende i borgarkrig – då fann reelle endringar stad. Kvinnerørsla, borgarrettsrørsla og arbeidarrørslene har alle gitt resultat. Elles har dagsordenen vorte sett av konservatismen til eliten og for eliten.

Grunnlova, som vart ført i penn av Thomas Jefferson, er stappfull av motseiingar. Når ho erklærer at Alle menn-(eske) er skapt like, gjeld det verkeleg berre kvite menn. Slavebundne afrikanske menn var eigedom som ikkje vart sett på som menneske. Kvinner vart ikkje ofra ein tanke. Og i ein vidgjeten passasje rettferdiggjer Grunnlova opprør mot Storbritannia fordi Storbritannia har oppmuntra dei «nådelause indianske villmennene » til å angripe forsvarslause amerikanarar.

Grunnlova vart skriven som eit direkte svar på sosial konflikt. I det som vart kalla Shay-opprøret danna småbrukarar og arbeidarar i New England små væpna grupper for å styrte regjeringa i staten i raseri mot høge skattar og mangel på arbeid. Leiarar i Sambandsstatane som George Washington og Alexander Hamilton var rasande på pøbelen. Samstundes vaks redsla for slaveopprør i sør mens jordspekulantar og såkalla pionerar var opptatte av å få opna meir land mot vest. Handel var lidande, og det var vanskeleg å inngå avtalar. Alt dette peika mot veikskapar i Artiklane i Konføderasjonen, dei første retningslinjene for Sambandsstatane si regjering. Eigedomsklassane måtte gjere noko for å skape sikrare reglar.

Kven skreiv grunnlova?

Med mindre land har gått gjennom verkelege demokratiske revolusjonar, slik som i Sør-Afrika og Venezuela, er grunnlovene deira i hovudsak skrivne av elitane for å garantere interessene deira. Sambandsstatane var ikkje noko unntak. Dei 55 kvite mennene som underteikna Grunnlova, var så godt som alle rike og folk med eigedom (ikkje ulike dei som i dag sit i Kongressen). Tjuefem var slaveeigarar. Thomas Jefferson og George Washington eigde rundt 200 slavar kvar. Farmarane og forretningsmennene som ikkje sjølve var slaveeigarar, drog fordel av arbeidet til slavane, og sikkert er det at alle hadde rikdommen sin frå land rana frå urfolk.

Grunnlova og slaveri

Grunnlova nemner aldri orda «slave» eller «slaveri», men konseptet er innebygd i dokumentet. Det etablerte eit «demokratisk» system som gjekk hand i hand med slaveri. Litt av ein prestasjon!

VI, FOLKET, inkluderte sikkert og visst ikkje slavebundne svarte menneske. For å garantere nasjonal kontroll over forretningsverksemd var folk frå nord – til og med dei som var mot slaveri – villige til å «inngå kompromiss». Sør ønska at slavar skulle bli rekna som fullverdige personar berre knytt til representasjon. (Elles var dei berre rein eigedom.) Nord ønska dei ikkje talde i det heile. Det heile skulle vere oppfatta som ugjort slik det gjorde 80 år seinare. Dermed kom eit kompromiss i stand. Slaveriet fekk lov til å halde fram, men i konsensusen låg det at slavar berre skulle kunne bli representerte som 3/5 av ein person. Dette er ikkje berre kodifisert slaveri, men det sikra og at slavestatane i sør fekk ugrunna tyngde i generasjonar framover. Det legaliserte også ideen om at afrikanarar i Sambandsstatane (enten dei var sleppte fri eller ikkje) ikkje var fullverdige menneske.

Grunnlova sanksjonerte importen av slavar fram til 1808, mens den interne slavehandelen vara ved fram til Borgarkrigen. Dette gjaldt ikkje berre i sør. Nordstatar hadde også tusenvis av slavar. Til og med der det fanst frie svarte menn og kvinner, vart dei ikkje gitt like rettar. Lover for rømde slavar – inkludert ei som var skrivne inn i Grunnlova – garanterte at ein kvar rømt slave skulle bli sett på som eigedom som måtte bli returnert. Slaveriet som omfatta fire millionar svarte menneske (i 1860) institusjonaliserte eit system av overlegne kvite, halde oppe med brutal tvang og lova si makt.

Slaveri – den legale eigedomsretten over menneske – vart til slutt eliminert som eit resultat av Borgarkrigen. Lovfestinga av den 13., 14. og 15. endringa gjorde slaveri illegalt og gjorde alle folk (med unnatak av indianarane) som var født eller naturalisert i Sambandsstatane, til statsborgarar. Alle menn eldre enn 21 år var kvalifiserte til å røyste, og kunne ikkje bli ekskluderte på grunnlag av rase. Alle statsborgarar hadde krav på rettstryggleik og likt vern av lova.

Slik situasjonen ofte er, var ordlyden til lova ein ting og realiteten noko heilt anna. I 1860 var 89 % av nasjonens afroamerikanarar slavar: Svarte utgjorde 13 % av landets befolkning og 33 % av befolkninga i Sør. Då dei vart frigjorde, var svarte statsborgarar i fleirtal i tre statar og 40 % av befolkninga i fleire andre. Dette vart sett på som eit alvorleg trugsmål som ikkje kunne bli tillate å vare ved.

I tilfelle etter tilfelle rettferdiggjorde domstolane diskriminering og terror. Rettnok var svarte kvalifiserte til å røyste, men viss dei ikkje bestod rasistiske leseprøver eller betalte koppskattar, var ikkje det eit brot på den 14. og 15. endringa i Grunnlova. Den 14. endringa vart heller brukt til å beskytte selskap enn til å beskytte svarte menn og kvinner. I ei av dei mest vidgjetne sakene i historia til Høgsterett utvikla Høgsterett i 1896 den lumske doktrina om «skilde, men like» for å rettferdiggjere legal segregering. Streng rasemessig apartheid – separate skolar, separate sjukehus, separate hotell, separate bussar, til og med separate vassfontener – vart legitimerte.

Først på 1950- og 1960-talet tvinga framveksten av militante «sivil rights»-rørsler fram domsavgjerder og lover som de jure erklærte segregeringa for illegal. Men de facto segregering eksisterer framleis med segregerte skolar, naboskap og i den massive fengselsindustrien. I dag sit meir enn to millionar menneske i fengsel. Det er fleire svarte menn i fengsel i dag enn talet på mannlege slavar under Borgarkrigen.

Grunnlova og kvinner

Kvinner si rettsstilling var ikkje, og er heller ikkje i dag, eksplisitt verna i Grunnlova. Sant nok finst det ingen spesifikk referanse til menn. Ein gjekk berre ut frå at slik var det. Kvinner, vart det sagt, høyrte til i heimesfæren og hadde derfor ikkje evne til klar politisk tenking. Fastsetting av røysterett vart overlate til statane og på den tida då Grunnlova vart skriven, fastslo statane (med unnatak for New Jersey ein kort periode) at berre menn med eigedom kunne røyste. Berre folk med røysterett kunne tenestegjere i juryane, noko som nødvendigvis ekskluderte kvinner. Den 14. grunnlovsendringa ga like rettar og likt vern til alle, men heldt fram med å utvide røysterettane berre for menn.

Gjennom hundreår fanst det ingen føderale lover som verna kvinner. I nokre statar kunne kvinner ha eigedom. I andre statar var regelen at etter inngått ekteskap vart alt eigedomen til mannen: frå ungane til teserviset og underkleda hennes. I nokre statar kunne kvinner vere yrkesaktive. I andre kunne dei ikkje. I alle statane var kvinner hindra i å arbeide like mange timar som menn, og dei vart betalt mindre enn menn, noko som ofte framleis er tilfelle.

Kvinner fekk røysterett i 1920, men det skjedde etter 70 år med agitasjon, tusenvis av arrestasjonar, sveltestreikar i fengsel og massedemonstrasjonar over heile landet under første verdskrig. I 1923 vart ei lovendring som skulle sikre like rettar (ERA=Equal Rights Amendment) lagt fram for Kongressen. Ho har aldri vorte ratifisert.

Blant rettane som er vunne gjennom masseprotestar, er ingen garanterte. Til dømes vart abort legalt i 1973 i heile USA. Etter dette har lov etter lov snevra inn definisjonen av legal abort, noko som har gjort abort nesten illegalt og i alle fall uoppnåeleg i mange av statane.

Menneskerettar eller menneskeurettar?

Sambandsstatanes «Bill of Rights» (forslag til lov om rettigheiter) – dei første ti endringane i Grunnlova – vart vedtekne for å få Grunnlova akseptert i alle dei 13 statane. Dette er endå eit dokument med opphøgde ideal som har hatt varig innverknad. Statsborgarar i Sambandsstatane kunne ikkje bli nekta talerett, religionsfridom.

• Unionen har ingen offisiell statsreligion.
• Pressefridom eller forsamlingsfridom.

Urimeleg tiltale, grusame og uvanleg straffer vart ulovleg. Retten til å bli dømt av ein jury og raske domsavgjerder vart også garantert saman med retten til å bere våpen (ein måtte ha gevær for å kjempe ned indianarane og opprørske slavar).

Viss eg skulle forme ei grunnlov i 2012, ville eg ikkje ta utgangspunkt i Sambandsstatane si grunnlov. Eg kunne kanskje sjå på grunnlova i Sør-Afrika. (Ruth Bader Ginsburg, høgsterettsdommar.)

Frå det siste tiåret i det tjuande hundreåret av har meir enn ein tredjedel av landa i verda enten endra grunnlovene sine eller fullt ut skrive dei på ny. Det store fleirtalet av desse landa har ikkje hatt grunnlova til Sambandsstatane som modell.

Ein av hovudgrunnane til dette er den amerikanske grunnlova sin mangel på merksemd retta mot sosiale menneskerettar eller det som no blir kalla «positive rettar». Det finst ingen garantiar av rett til grunnleggande tryggleik for helseomsorg, bustad, mat, sosial tryggleik eller utdanning. Det finst inga sikring av lik rett for kvinner og sjølvsagt ikkje for homoseksuelle eller funksjonshemma.

Sambandsstatane har vedtatt mange lover mot diskriminering, men alle desse har kome gjennom lovgjevingsprosessen for deretter å bli rettsleg prøvde. Slik er ratifiseringa av kvar av desse nye lovene på sett og vis vorte avgjort av ni høgsterettsdommarar som oftast er ekstremt høgreorienterte. Jobben deira er trass alt å oppretthalde status quo – ikkje å endre. Vi bur i ein avansert kapitalistisk stat, så vi har ulike «fridomar», men grunnleggande tryggleiksordningar blir på ny og på ny kutta.

Dette fører oss til dagen i dag. Vi har ein massiv tryggleiksstat som spionerer på verda (inkludert Angela Merkel) og på sine eigne statsborgarar. Vi har dronekrig ført hemmeleg av ein president som ikkje må stå til ansvar overfor nokon. Vi har ein stat i evigvarande krig trass i at fleirtalet blant amerikanarar er imot det. Vi har røysterett for afroamerikanarar, ein rett som blir motarbeidd over alt i Sør. I løpet av dei siste fire åra har over ein million immigrantar vorte deporterte.

Du kan ikkje ha ein permanent krigstilstand utan å ha eit militarisert samfunn. Og du kan ikkje ha eit militarisert samfunn utan undertrykkande lover og praksis: utan eit kontrollert folk. Til og med konsernmedia klagar i dag på at dette er ein av dei mest undertrykkande administrasjonane når det gjeld pressefridom.

Framleis er det 166 fangar i Guantánamo, og det er framleis ukjent kor mange andre det er som blir haldne fengsla på hemmelege stader rundt omkring i verda. Blant dei millionane som sit i amerikanske fengsel, er tusenvis haldne i isolat, noko FN stemplar som tortur. Dødsstraff eksisterer framleis, og fengselsdommar varer no jamt i fleire tiår.

Alt dette skjer i det «mest demokratiske landet i verda», slik leiarar i USA likar slå fast på ny og på ny.

Dette lyder ekstremt deprimerande.

Men som vi veit, så hender det at endring finn stad. Etter den enorme organiseringa og dei sosiale omveltingane på 1930-talet vart Sosial Tryggleik styrka og mange arbeidarlover kom til. I kjølvatnet av borgarrettsrørslene på 50- og 60-talet vart det vedtatt lover som gjorde segregering ulovleg og som garanterte røysterettane til ikkje-kvite. Rettar for homoseksuelle, kvinnerettar, rettane til immigrantane – lista er lengre – dei er alle produkt av reell og langvarig kamp.

I det han i 1987 talte i høve feiringa av tohundreårsjubileet til Grunnlova, sa den store afroamerikanske juristen og menneskerettskjemparen Thurgood Marshall:

I dette året der vi feirar tohundreårsjubileet, kan vi ikkje alle ta del i festivitetane med flaggviftande og brennande iver. Nokre kan meir roleg minnest lidingane, kampen og offera som har ført til at dei har vunne over mykje av det som var gale i det opphavlege dokumentet, og sjå på jubileet med håp som enno ikkje er realisert og lovnader som ikkje er fullførde.

I det progressive og radikale aktivistar i Sambandsstatane no organiserer for ein ny runde med sosial rørsle og protest, stoler vi ikkje på Grunnlova, men på eksempla til dei som har kjempa på grasrotnivå for verkeleg og fundamental endring.

Morten Falck:
Rasismen – En løgn som dreper
Rødt! Forlag, 2013

Dette er ei lita bok på femti sider som bygger på foredrag Morten Falck har holdt for ungdom ved en del anledninger. Det er et nyttig og oppklarende skrift, ikke bare for ungdom. Det er et oppgjør med begrepet rasisme og den tenkningen som bygger på at menneskene består av forskjellige raser. Siste del er en polemikk mot Harald Eias program «Hjernevask» og tanker om A. B. Breivik og hvordan terrorhandlingen og ytringene hans blir omtalt.

Falck begynner med biologien, planter og dyr og viser hvordan vitenskapen gjennom tidene har utviklet forståelse og metoder og redskaper som kan kategorisere, gi navn og grupperinger som gir oversikt over arter og underarter. Et artig poeng er at Darwins teorier forsåvidt er anerkjent og akseptert, men samtidig noe omskrevet, slik at de passer bedre med vanlig tankegang. Å se «The survival of the fittest» som en sammenfatning av Darwins teorier er en ganske gjengs oppfatning. Det er imidlertid den engelske filosofen Herbert Spencer som er opphavet til dette begrepet. Det sier noe sånt som at de sterke overlever, de svake dør ut. Darwin, derimot skrev om artenes tilpasningsevne, evne til å spre seg, utvikle seg og danne nye arter. Men Spencers tolkning har stadig stor utbredelse.

Dette byggverket, hvor han starter i biologien, gir en god forståelse og tjener som innledning til å forstå begrepene rasisme og raser hos menneskene. Raseteorier som begrunnes med såkalte vitenskapelige studier er i et historisk perspektiv relativt nye, men de bygger på en gammel og innbitt tankegang som delte menneskene i grupper av høyerestående og laverestående, teorier som skulle forklare menneskene at noen er herskere og høyverdige, og de andre er mindreverdige som må finne sin plass nede på rangstigen. Etter hvert utkrystalliserte de seg i reine raseteorier i vitenskapelige klær. I norsk historie finnes det særlig to viktige representanter, militærlegen Halfdan Bryn og apotekeren Jon Alfred Mjøen.

Bryn drev med skallemåling og annen fysiologisk måling og framla det som bevis for at den «nordiske rase» var overlegen. Mjøen var svært aktiv innafor den såkalte «rasehygieniske bevegelsen». Han drev et privat forskningsinstitutt, og la fram såkalte vitenskapelige beviser. Riktignok ble han avkledd av det etablerte forskermiljøet, men han tilhørte en bevegelse og en tenkning som var mer utbredt enn vi liker å tenke, og som hadde betydning for lobotomeringen og andre inngrep og overgrep mot tatere og andre brysomme av forskjellig karakter.

Falck ser Breivik-saka som en god anledning til å ta et større oppgjør med rasisme og rasetenkning. Selv om tankene om at menneskene består av forskjellige raser, nå er ganske parkert, antar rasismen stadig forskjellige former, for eksempel gjennom religion, etnisitet eller genetikk. Falcks kritikk av «Hjernevask» handler nettopp om at Eia på overflatisk og ensidig vis gir tiltro til tankegodset om at vi er skapt sånn og slik, og noen kanskje bedre enn andre. Han etterlyser en gransking av historia og hvilke overgrep som har skjedd under hvilken kappe, og en seriøs, dyptgripende offentlig debatt. Boka, eller skriftet anbefales.

Birger Thurn-Paulsen

Lenkesamling

Den skreddersydde skoen og kommunismen

• Side 9:
• Clarks Shoes Discusses 3D Printing (YouTube)
• Bilder av 3D-printa sko
• Side 11:
• 3D Design For Good: Let’s Donate For Robohand Project
• Meet the tinkerer-turned-prosthetic pioneer who 3D printed a working hand
• Filmer om Richard Van As
• Side 19:
• Søstre, kamerater! av Kjersti Ericsson
• Kvinnelønna av Siri Jensen
• Kjøp bøkene i nettbutikken
• Side 21:
• Les mer om Den gylne toalettbørste
• Side 22:
• Hvordan lage din egen mobiltelefon
• Side 24:
• Transition Town på norsk
• Side 29:
• Eit samfunn nedanfrå av Olav Randen
• Side 31:
• Den flerstemmige revolusjonen av Kjersti Ericsson
• Kjøp boka i nettbutikken

Hvem skal teknologien tjene? Mer om 3D-printing

• Side 35:
• Diskusjonsforumet Reprap
• Mer som sjølbyggingsprinteren Reprap
• Side 36:
• Materialer til 3D-printere (Google-søk)
• Side 37:
• Norsk Algeforening
• Side 38:
• Bloggen 3D Printing Buzz med masse om bruk av 3D-printing
• Side 39:
• 3D Printers Deliver Competitive Alternative to Traditional Prosthetic Limbs
• 3D-printed titanium jaw allows 83-year-old to bypass risky reconstructive surgery
• Side 40:
• Micro-batteries successfully created using 3D printing
• Printer ut metall med vidundermaskin
• Nettstedet til 3D-firmaet Stratasys
• Side 41:
• Filmer om 3D-printing
• Side 42:
• Wake Forest 3D Prints Skin Cells Onto Burn Wounds
• Side 43:
• How do they 3D print kidney in China

En ny industriell revolusjon?

• Side 45:
• Christopher Barnatts nettsted Explaining the Future
• Filmer med Christopher Barnatt

En lesende arbeiders spørsmål

• Side 48:
• Nyutgave av Brechts dikt kom i 2009

Hvorfor blir fattige fattige og rike rike?

• Side 50:
• Bilder av muren
• Side 54:
• Dhaka garment workers in violent protests over low pay
• Factories ablaze as Bangladesh garment workers protest
• Cambodia: Textile workers protest against Walmart and H&M
• Side 55:
• H&M forbereder klesproduksjon i Etiopia
• Side 57:
• Civil Rights Defenders supported by H&M
• Side 58:
• H&Ms tjue største eiere
• Kapitalförvaltning för LO
• Staten kjøper seg opp i ‘etikkversting’
• Side 71:
• Rød Ungdom: Politisk økonomi – studiehefte (pdf)
• Flere studiehefter fra SUF og RU

Riv ned gjerdene!

• Side 67:
• Daniel Viglietti synger Riv ned gjerdene (A Desalambrar)

Idrett, kjønn og makt

• Side 76:
• – Vi var for damete på Ullevaal
• – Hun kan spille som en mann
• Side 81:
• Historia om skihopparen Johanne Kolstad

Rasisme i Norge – i dag

•  

Likestilling eller frigjøring?

• Side 96:
• Søstre, kamerater! av Kjersti Ericsson
• Kvinnelønna av Siri Jensen
• Kjøp bøkene i nettbutikken
• Mer om sekstimersdagen
• Side 106:
• Feminist? Javisst! (i Klassekampen)
• Side 110:
• Ellen Aanesen om abortkampen i Norge
• Kjøp boka i nettbutikken
• Side 111:
• Brosjyre om kvinnegatenavn på Grünerløkka (pdf)

Ros av dialektikken

• Side 114:
• Nyutgave av Brechts dikt kom i 2009

Dialektisk materialisme

• Side 115:
• Nettstedet til Creation Museum
• Side 117:
• NRK-klipp om Artenes opprinnelse
• Side 133:
• Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap
• Studiebok i marxistisk filosofi
• Rød Ungdom: Studiehefte nummer 1/1999, artikkel om dialektikk av Magnus Engen Marsdal (pdf)
• Mao Zedong: Om motsigelsen
• Jon Egil Brekke: Marxistisk filosofi – en kort innføring

Kommunistenes manifest

• Det kommunistiske manifest
• Kjøp boka i nettbutikken
• Side 141:
• Om solidaritetsstreiken hos Dunnes Stores
•  

Mer av Jorun Gulbrandsen

• Er skolen for Kari eller Ronny?
• Plutselig framstod revolusjonen i Norge som mindre rar!