Foran 200-årsjubileet

Av Jørn Magdahl

2013-04A

Jørn Magdahl er historiker, kommunestyrerepresentant for Rødt Nøtterøy og leder av Rødt Vestfold. Han var leder av RV fra 1995 til 1997.

l. HISTORIKERNE OG 1814

Det fins noen uomtvistelige sannheter om 1814 i norsk historie:

  • Enevoldsperioden tok slutt, og Norge fikk en flying start på en demokratisk utvikling. Grunnloven bygde på prinsippene om folkesuverenitet, maktfordeling og individuelle borgerrettigheter – og dermed på de fremste idealer fra opplysningsfilosofien og revolusjonene i perioden.
  • Norge skiftet unionspartner fra Danmark til Sverige, og gikk fra underlegen periferi i en dansk/norsk helstat til en egen stat med betydelig grad av selvstendighet i den nye personalunionen.
  • At det nettopp var 1814 som blei «mirakelåret » – og det store vendepunktet i norsk historie, skyldtes internasjonal politikk og rivalisering mellom stormaktene.

Uenigheten mellom historikerne har først og fremst dreid seg om hvordan 1814 skal plasseres i et lengre historisk perspektiv, altså om årsaker og virkninger. Dernest har det vært motstridende vurderinger av noen av de sentrale aktørene – og hvem av dem en skal «heie på».

Dansketida

Norge var i 434 år i union med Danmark. I nasjonal tradisjon seinere på 1800-tallet, fikk denne perioden lenge negative betegnelser som «400-årsnatten»3. Er en ute etter Norges reelle stilling innenfor Danmark/ Norge, er det imidlertid nødvendig å dele opp unionsperioden i faser. Den absolutte bølgedalen for norsk selvstendighet kom etter reformasjonen med tvang i 1536/37. Det norske riksrådet var oppløst, danskekongen styrte landet uten håndfestning4, den danske kongemakta hadde tatt over mye av det norske kirkegodset – og det norske skriftspråket hadde dødd ut. Norge var i denne perioden ikke mye mer enn en region i Danmark – på linje med de tradisjonelle danske. Fra eneveldets innførelse i 1660 var det mye snakk om «tvillingrikene» Norge og Danmark – hvilket ikke må forstås som om Norge var sidestilt, men at underlegenheten ikke var like trykkende som før. I denne perioden gjennomgikk Norge en økonomisk blomstringstid.5 Dokumentasjonen av dette er blitt lest som om forestillingen om Norge som utbyttet eller undertrykt er feil – eller sterkt overdrevet. Men det var en stor verdi-overføring fra Norge til Danmark – selv om den økonomiske utviklinga i Norge altså var upåklagelig i denne perioden. I tillegg kom den kulturelle undertrykkinga.

Nasjonal modning eller «friheten i gave»

Ernst Sars (1835–1917, bildet over) var Venstre-bevegelsens store historiker. Historieframstillingen hans var en viktig ideologisk motivator i den videre kampen for demokrati og selvstendighet. For Sars var 1814 et resultat av en langvarig historisk modning der det særlig i hundreårsperioden før, var blitt klart for nordmennene at de igjen ville ha sin frihet. På denne måten fikk folket (nasjonen) den sentrale rollen i det norske frigjøringsverket. Den spissformulerte motsatsen til dette synet er at «Norge fikk friheten i gave»6. I dag kan vi trygt si at denne formuleringen ikke bare er spiss, men så ensidig at den blir feilaktig, men «1814» var heller ikke et resultat av nasjonale strømninger blant norske bønder. Det var stormaktenes fredsavtale i Kiel, der Norge blei fratatt Danmark og gitt som krigsbytte til Sverige, som satte det hele i gang. I fortsettelsen av denne tankegangen slo Jens Arup Seip fast at 1814 ikke var et resultat av en norsk nasjonal identitet, men at det tvert om var 1814-verket som forutsetningen for utviklingen av den nasjonale identiteten.7

Indre forutsetninger

Da krisen kom i 1814, var frihetsverket forberedt både økonomisk og nasjonalt. Landet hadde økonomiske ressurser til å bestå som en selvstendig stat, og i embetsstanden og borgerskapet fantes det menn som hadde kunnskaper og erfaring nok til å ta rikets styre i sine hender. De var ikke som borgerstanden i Frankrike under revolusjonen truet av en mektig adel og de kunne støtte seg til en fri og opplyst bondestand.8

Dette er argumenter for at en må se på den indre modningen for å forstå 1814-begivenhetene. Et annet argument var at det var økende misnøye med Norges stilling i Unionen. Det dreide seg særlig om klagene på at Norge var uten eget Universitet (til 1813), og uten egen nasjonalbank. Under krigen 1807–1814 kom de motstridende utenriksøkonomiske interessene mellom Norge og Danmark spesielt tydelig fram. Da førte elendige levevilkår i Norge til at misnøyen blei mer allmenn, og også til ønsker om egen norsk regjering og egen norsk utenrikspolitikk.9

Kåre Lunden (1930–2013) er den historikeren som de seinere åra klarest har bygd videre på mye av det nasjonale elementet i norsk historieskrivning. For Lunden var de internasjonale begivenhetene utløsende årsaker, mens de grunnleggende lå innad. Men heller ikke han mente det fantes noe folkelig ønske om løsrivelse i Norge før 1814. Nasjonalisme i åra før 1814 var i hovedsak en strømning i deler av den norske eliten. Denne var til gjengjeld avgjørende for at begivenhetene tok det løpet de gjorde i 1814. Eksistensen av denne elitenasjonalismen kan også bidra til å begrunne at «indre modning» er grunnleggende for å forstå 1814.

Uenighet om Christian Frederiks rolle

Den viktigste enkeltaktøren i Norge våren 1814 var Christian Frederik (1786–1848). Det er derfor ikke rart at rollen hans er blitt mye diskutert. En kan si at uklarhet om den rollen han spilte, har bidratt til tvil og uenighet om den helhetlige oppfatningen av 1814-begivenhetene. Christian Fredrik var dansk kronprins og kongens fetter. I 1813 sendte Frederik den 6. denne tronfølgeren sin (26) til Norge som stattholder10 – for å få interessene sine ivaretatt. Derfor er det paradoksalt at Christian Frederik gjennom våren 1814 fylte rollen slik at han framsto som en frigjøringshelt for nordmennene.

Kildene tyder på at Christian Frederik gjennom 1814-begivenhetene så lenge som mulig fulgte det overordnede målet om å bringe Norge tilbake til Danmark/Norge – og innunder oldenborgerslekta. Når han framsto som norsk frigjøringsleder, var det nettopp i kraft av å stå imot svensk maktovertagelse, fordi han fulgte «danske» interesser.

«Nordmennene» griper sjansen

Opprinnelig hadde han tenkt å kreve retten til den norske tronen gjennom å henvise til arveretten sin. Den 16. februar hadde han innbudt 21 «stormenn» til Eidsvoll Verk for å få tilslutning til dette. Men det fikk han ikke. De stilte som betingelse for å støtte han som konge, at han sikret seg folkelig legitimitet. Christian Frederik valgte å rette seg etter dette. Slik kan vi si at folkesuverenitetsprinsippet blei satt ut i praksis først – for så å bli tatt inn som et viktig prinsipp i Grunnloven etterpå. Christian Frederik ville nok bruke nordmennene for sitt formål, men nå så de en mulighet for å bruke han.

Massemobilisering

Fredag den 25. februar var det ekstraordinære gudstjenester over hele landet, der folket skulle sverge folkeeden på å «hævde Norges Selvstændighet og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland».11 Etter gudstjenesten var det valg av valgmenn, som seinere skulle velge representantene til Riksforsamlinga. Vi kan slå fast at mens Christian Frederik hadde initiert det nasjonale opprøret mot Kielfreden, hadde «nordmennene » grepet muligheten.

17. mai vedtok Stortinget Grunnloven, og valgte Christian Frederik til konge i Norge. Samtidig økte presset fra den svenske kronprinsen Karl Johan og stormaktene om at betingelsene fra Kielfreden – dvs. at Norge skulle i Union med Sverige, måtte følges opp. Kong Frederik 6. som lenge hadde spilt et dobbeltspill, ser ut til å ha gitt opp den siste rest av håp om å få tilbake til Norge. Han gir ordre om at Christian Frederik skal gi opp all makt i Norge og vende hjem til Danmark.

Svenskeunionen og Novembergrunnloven

Den 27. juli går Karl Johan til krig. Christian Frederik lar de norske troppene opptre ekstremt defensivt. Svenskene erobrer det meste av Østlandet, og Christian Frederik «ber om godt vær.» Frigjøringshelten fra våren hadde i følge den nasjonale historietradisjonen, nå avslørt seg som en «teaterkonge». Denne mangelen på heroisme har andre historikere imidlertid sett på som en realpolitikk som til sjuende sist var til fordel for Norge. Mossekonvensjonen (våpenhvile-/fredsavtale) var et kompromiss. Utviklinga etterpå skulle vise at det ikke var ille fra et norsk perspektiv. Til tross for krigsnederlaget, så bidro nordmennenes agering gjennom 1814 til at Karl Johan gikk med på å gi konsesjoner. Den personlige kongemakten er f.eks. svekket i Novembergrunnloven – i forhold til i 17. maigrunnloven. Det ga et større handlingsrom i den seinere rivaliseringen med svenskekongen om maktutøvelsen i Norge. Her må det likevel tillegges at også stormaktene England og Russland hadde forutsatt at Norge skulle behandles med en viss mykhet, og at Karl Johan allerede før den norske forsvarskrigen ser ut til å ha innsett at han etter en maktovertakelse, ville måtte ta hensyn til de sterke nasjonale strømningene i Norge.

Etter nederlaget for Sverige var Christian Fredrik desillusjonert og vel vitende om at han hadde tapt sine strategiske mål for Norge. Likevel fortsatte han å spille rollen sin slik at det ser ut til å ha gagnet nordmennene – fram til han måtte gå av og returnere til Danmark den 10. oktober.12 Seinere blei han konge i Danmark (1839- 1848, som Christian den 8.). Der styrte han innenfor rammene av eneveldet – og uten at det blei noe gjennombrudd for folkesuverenitetsprinsippet, eller andre reformer som pekte fram mot demokratiet.13

De to «partiene» på Eidsvoll

Representantene på Eidsvoll grupperte seg i to. Disse grupperingene har fått ulike navn, som sier mye om synet til dem som brukte dem. «Selvstendighetspartiet» var det samme som «Prinsepartiet» – og motstanderne, hørte til «Unionspartiet». De ledende personene for dette siste tilhørte handelspatrisiatet, og mente de hadde klare økonomiske fordeler av en union med Sverige. Denne delingen ut i fra hva en mente om selvstendighet eller union, var ikke retningsgivende for hva representantene skulle mene om konstitusjonelle og innenrikspolitiske spørsmål. I dag er det ikke lenger noen som tror at «Selvstendighetspartiet» utmerket seg med noen samlet og konsekvent holdning i spørsmål som hadde med graden av demokrati å gjøre. På den annen side er det alt for enkelt å hevde at Grev Wedel Jarlsberg og «unionspartiet» viste seg å få rett i sin mer realistiske holdning i forholdet til Sverige. Det norske nasjonale opprøret i dette året var nemlig en forutsetning for at Norge greide å berge det meste av «Eidsvollsverket» gjennom unionsforhandlingene.

ll. 1814-REVOLUSJONEN – BORGERLIG OG DEMOKRATISK?

Det fins noen gode grunner til å se på «1814» som en borgerlig revolusjon. Bl.a. har Åsmund Egge argumenterte slik i artikkelen 1814 – en borgerlig revolusjon?14 Jeg vil imidlertid problematisere dette. Dels selve begrepet «borgerlig revolusjon», men dernest ved å se ved å se på hva som var klassespesifikt borgerlig – og hva som kanskje kan karakteriseres som allmendemokratisk – ikke bare ved «1814 i seg sjøl», men også demokratiseringen fra 1814 til 1913.

Begrepet «borgerlig revolusjon»

Åsmund Egge:

Den borgerlige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjonen som knytter seg til overgangen fra føydalisme til kapitalisme.

Egge viser her, i 1979, til den økonomiske omdanningen til kapitalistiske produksjonsforhold, men «1814» var jo en politisk revolusjon, for øvrig i likhet med den engelske 1688-revolusjonen, den amerikanske i 1776 og den store franske revolusjonen i 1789.15

Kapitalistiske produksjonsforhold utvikler seg i dialektisk vekselvirkning med nye produktivkrefter. Politiske og juridiske forhold kan bremse eller hjelpe fram denne utviklinga. For eksempel gjorde standsprivilegiene i Frankrike før 1789 det nødvendig med revolusjon – mens en næringsvennlig moderniseringspolitikk politikk i England forut for den industrielle revolusjonen, la til rette for en stadig kraftigere overgang til en kapitalistisk produksjonsmåte.

Det var en brei og ytterst heterogen allianse av sosiale klasser og grupper innafor tredjestanden, som gjennomførte den franske revolusjonen: borgerskap og bønder av ulike slag, middelklasse og mange slags fattigfolk i byene. De ulike kreftene satte sitt preg på ulike deler av opprøret, men det var borgerskapet som stakk av med den historiske seieren.

Det er vanskeligere å si at det var noen ny klasse som tok over makta i 1814. Det fantes i liten grad noen adel, som i Frankrike – selv om den formelle oppløsninga av adelen kom i kjølvannet av 1814-revolusjonen. Det rike handelspatrisiatet var viktig før og gjennom 1814, men gikk mer eller mindre nedenom under den økonomiske krisa etterpå. Embetsmennene fikk stor makt fordi borgerskapet lenge var svakt. Likevel kan vi greit si at 1814-revolusjonen la grunnlag for å gjøre slutt på (restene av) de føydale standsprivilegiene, og bidro til kapitalistisk ekspansjon på et seinere tidspunkt. I denne forstand gir det en viss mening å kalle dette en borgerlig revolusjon, eller kanskje heller en første fase i en slik.

Tre demokratiske aspekt ved 1814-revolusjonen

Som nevnt var det tre viktige aspekt ved 1814-revolusjonen som representerte et brudd med eneveldet:

  • Ideen om folkesuverenitet var et produkt av opplysningsfilosofien, spesielt av teoriene til John Locke og Jean Jaques Rousseau. De styrende hentet ikke sin legitimitet fra Gud eller fra arveretten, men nedenfra – i samfunnskontrakten med «folket». Folket var riktignok ikke hele folket, men «bare» de knapt 40 % av mennene over 25 år som hadde eiendom eller høyere utdanning. Likevel danner folkesuverenitetstanken grunnlaget for den videre kampen for demokrati.
  • Grunnloven bygde på maktfordelingsprinsippet. I dette ligger både prinsippet om uavhengig rettsstat – og en klar funksjonsdeling mellom en valgt lovgivende stortingsmakt, den utøvende regjeringsmakt – og domstolene
  • Borgerrettigheter – dvs. en rekke politiske og sivile menneskerettigheter. Viktig var det også at Norge gjennom grunnlovsverket fikk et konstitusjonelt styre, der de herskende også er bundet av lovene.

Flere faser

«1814» utgjorde den første fasen i kampen for det politiske demokratiet i Norge. Lokalt selvstyre fra 1830-tallet, liberalistiske økonomiske reformer på 1840-tallet, den store kampen om parlamentarismen fram mot det foreløpige gjennombruddet i 1884, der maktfordelingen blei forrykket til fordel for det folkevalgte Stortinget – og stemmerettskampen som fikk sin avgjørende seier med kvinnestemmeretten i 1913 – er andre viktige milepæler i denne revolusjonen.

Embetsstandens særegne rolle i Norge

Ikke på noe stadium i den politiske demokratiseringa i Norge mellom 1815 og 1913, kan borgerskapet sies å ha spilt noen avgjørende viktig progressiv rolle. I 1814 var det både embetsmenn og borgere som spilte en hovedrolle i utformingen av grunnlovsverket. Etter 1814 var borger-skapet svekket av økonomisk krise, og borgernes økonomiske tenkning var ensidig knyttet til kortsiktige særinteresser, til forsvaret av egne næringsprivilegier. 1840-åra var perioden for store markedsliberalistiske reformer i Norge, men disse reformene var drevet fram av embetsmenn som tenkte prinsipielt liberalistisk – og ikke av borgere som var opphengt i egeninteressene i øyeblikket. Embetsmannsstaten i denne perioden var altså ikke et apparat for det eksisterende borgerskapets interesser der og da, men den tolket borgerklassens strategiske interesser bedre enn denne var i stand til sjøl.

Den neste fasen av den demokratiske revolusjonen i Norge blei drevet fram av en folkelig allianse – som først besto av bønder og av middelklasse i byene, men der arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen i neste omgang (i stemmerettskampen) blei svært viktige. Nå var embetsmennene blitt denne revolusjonens fremste motstanderne, som forsvarere av både svensk overherredømme og som vern mot norsk folkelig innflytelse på staten.

Den store fortellingen om det moderne demokratiet

Den store fortellingen om utviklinga fra renessansen, gjennom opplysningsfilosofien og vitenskapen – og til demokratiet og menneskerettighetene står sterkt (og sterkere enn før) i historiebøkene i skolen. Dette er på mange måter bra, men det er to problemer. Vestens «to ansikter», det demokratiske og det imperialistiske, koples sjelden – enda vi stadig oftere ser at imperialistiske kriger legitimeres som «humanitære intervensjoner og forsvar for menneskerettighetene. Og i den store fortellingen om demokratiet skjelnes det ikke i særlig grad mellom rettigheter med ulikt klasseinnhold.

Marxismen og synet på demokratiske rettigheter

Innenfor marxistisk tenkning er det borgerlige demokratiet bare en av formene for det kapitalistiske klasseherredømmet. Dvs. at makta ligger i eiendoms- og råderetten over produksjonsmidlene – og ikke rokkes grunnleggende av at de demokratiske rettighetene gjelder for alle. Så langt er dette greit. Men i noen utlegninger er dette blitt omformet til noe annet. Siden de demokratiske rettighetene er blitt karakterisert som «borgerlig-demokratiske» er betydningen av dem blitt nedvurdert – og under «statskommunismen » blitt brukt som en overbygning for å ta demokratiske rettigheter fra folk. Jeg tror det kan være av en viss verdi å slå fast at enkelte deler av Eidsvollsverket var spesifikt borgerlige, men at svært mye i demokratikampen i Norge 1814–1913 var rettet mot et borgerlig samfunn som ville begrense disse.

Flere typer rettigheter?

De spesifikt borgerlig-kapitalistiske rettighetene i 1814 var først og fremst eiendomsretten og næringsfriheten. Eiendomsretten da definert som retten til å eie produksjonsmidler (og kjøpe lønnsarbeidere til å betjene disse). Næringsfriheten var historisk progressiv – og innebar et oppgjør med privilegiepolitikken, men er siden blitt en forutsetning for markedskreftenes frie spill – mot politisk innblanding.

Mange av de viktige politiske og sivile rettighetene – som ytringsfriheten – er allmenne rettigheter. De er uttrykk for en formell likhet, men samtidig er det opplagt at de som har penger, har en helt annen mulighet til f.eks. å nyttiggjøre seg ytringsfriheten enn dem med lange og slitsomme arbeidsdager og trang økonomi.

Noen av disse rettighetene hadde overklassen klare interesser av å begrense. Det gjelder f.eks. stemmeretten, der alle utvidelser blei kjempet gjennom nedenfra, og en organisasjonsrett som er så vid at fagforeningene blir anerkjent av arbeidsgivermotparten. Mange av de sosiale og økonomiske rettighetene, som blei en del av FNs menneskerettigheter, slik som retten til arbeid, retten til nok mat og reint vann osv., står i direkte motsetning til lovene for den kapitalistiske økonomien – og til nyliberalistisk politikk.

En rettighet som streikeretten er en spesifikk arbeiderrettighet. Denne er formelt godkjent av borgerskapet som et kompromiss, men blir i praksis undergravd på en rekke måter.

Konklusjonene er enkle: Demokratikampen er folkets kamp – og det er nær sammenheng mellom kampen for reelt demokrati og for økonomisk og sosial rettferdighet.

lll. FORTSATT DEBATT OM DET NASJONALE16

Nasjonalisme opptrer i legering med høyst ulike ideologier og til fordel for sterkt motstridende samfunnskrefter. I Norge på 1800-tallet konkurrerte ulike nasjonsbyggingsprosjekt, eller ulike varianter av nasjonsbyggingsprosjektet om hegemoniet.17

Den dominerende nasjonale strømningen i Norge mellom 1814 og 1905, knyttet kampen for demokrati og kampen for selvstendighet sammen – som to sider av samme sak. Det er lett å forklare årsaken til dette. F.eks. var det slik at i kampen for mer folkevalgt makt gjennom prinsippet om parlamentarisme, var en kamp mot den svenske kongens makt.18

Det var en fortsettelse av denne sterke progressive nasjonaldemokratiske tradisjonen som på nytt kom til uttrykk i frigjøringskampen under okkupasjonen, og i to EU-kamper. Særlig i mellomkrigstida møtte denne hovedretningen i norsk nasjonalisme sterk konkurranse fra høyreekstreme og sjåvinistiske strømninger. Men like viktig er det å være oppmerksom på at den demokratiske nasjonalismestrømningen selv hadde en annen og mørk side. Grunnloven hadde sin jødeparagraf. Norsk nasjonsbygging på 1800-tallet førte til mer systematisk undertrykking og assimileringspolitikk overfor den samiske urbefolkningen. Mange tatere blei fratatt ungene sine og blei sterilisert til langt opp mot vår tid.

Arnstad og «den fascistiske norske nasjonalismen»

Den svenske «historievitenskapelige skribenten »19 Henrik Arnstad kom tidligere i år med boka Älskade fascism20, en omfattende framstilling av de svartbrune bevegelsenes historie i en rekke europeiske land. Arnstad definerer «ultranasjonalisme» som kjernen i fascismen – hvilket i seg selv er farlig snevert. «Ultra» virker her som en kvantitativ betegnelse, for Arnstad godtar ikke det skarpe skillet mellom ulike typer nasjonalisme. Han skriver f.eks.:

Hverken i Norge, Danmark eller Sverige har det noen gang eksistert annet enn mikroskopiske fascistiske bevegelser. Nordeuropeisk politikk har tvert om rykte på seg for å være preget av konsensus, kompromissvilje og avstandstakelse fra ekstreme posisjoner. Men dette kan det stilles spørsmålstegn ved – siden Norden er blitt ett av ultranasjonalismens sterkeste støttepunkter i verden. Særlig Norge har utmerket seg i de seinere åra.21

For Arnstad framstår den demokratiske nasjonalismen som spesielt manipulerende og farlig. Han knytter terroren den 22. juli – og den sterke stillingen til FrP, til ultranasjonalismens sterke stilling i Norge.

Her er det svært mye likt og ulikt som er rørt i samme gryte. Selvfølgelig spiller FrPere på terminologi som «norsk kultur» etc., men like gjerne på forestillinger der forskjellen mellom oss og de andre dreier seg om andre kategorier. I debatten om norsk medlemskap i EU i 1994 lå Carl I. Hagen og FrP lavt, men i den avsluttende partilederdebatten argumenterte Hagen sterkt for det europeiske samholdet og vernet av den europeiske arven. Behring Breivik påberopte seg et forsvar for en slags kulturkristendom. Når Arnstad knytter de sterke islamofobiske strømninger til nasjonale holdninger, «glemmer» han at islamofobien er utbredt tankegods i store deler av den vestlige verden. Poenget her er ikke at høyreekstrem nasjonalisme ikke kan føre til avskyelige handlinger, men at fascismen kan øse av en større reservoar av rasistiske, sosialdarwinistiske og etnosentriske forestillinger.

Sverigeboende Karl Ove Knausgård sa det slik i et intervju i Dagbladet:

Det hjelper ikke å si at 17. mai handler om selvstendighet og frigjøring, og at dagen har med motstand mot undertrykkelse og okkupasjon å gjøre. Alt Arnstad ser, er flagg, og flagg er for ham nasjonalsymbol. Nasjonalsymbol er nasjonalisme og nasjonalisme er fascisme.22

Forskjellen på norsk og svensk tilnærming til «det nasjonale» er selvfølgelig historisk betinget. Der det nasjonale i Norge altså har utviklet seg i kamp mot undertrykking, har Sverige en historie som stormakt, samtidig som det i moderne tid er høyreekstreme krefter som flittigst har tatt i bruk de nasjonale symbolene. Men nøyer vi oss med å gjenta dette i det vide og det breie, kan det lett bli farlig selvforherligende. Et av Arnesteds «bevis» for den farlige norske nasjonalismen er at Norge tar i mot langt færre flyktninger enn Sverige – og er mer preget av innvandringsfiendtlige strømninger.

Nasjonsbygging er en dynamisk prosess. Norges rolle som oljemakt, deltaker i imperialistiske kriger, framgangsrik våpeneksportør og grensevokter for «Festung Europa», truer med å gi den norske identiteten et helt annet innhold enn den har hatt og bør ha. Dette blir ikke bedre av at det ikke bare er «typisk norsk å være god», men at oljeavhengigheten og krigspolitikken kles i miljøog fredsretorikk.

Innvandring – en trussel mot nasjonen(e)?

Asle Toje er en norsk høyreintellektuell litt utenom det vanlige – med sin brodd mot EU-prosjektet og annen elitisme. I boka, Rødt hvitt og blått. Om demokratiet i Europa, er synet hans tilsynelatende det stikk motsatte av det til Henrik Arnstad. En av Tojes referanser når han skiver om nødvendigheten av å ta det nasjonale på alvor, er til Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen. Enkelte steder bruker han eksempler eller argumenter jeg selv har brukt.

Problemet med Toje er at han i en bok hvor han møter mennesker fra ulike europeiske land, stort sett melder om en elendighet og normoppløsning, men ikke knytter dette til den kapitalistiske eurokrisa, men til innvandring.

I Om demokratiet i Europa, advarer han mot en utvikling der «Det nasjonale kollektive «vi», det som gjør oss til nordmenn, nederlendere og spanjoler, gikk fra å være noe positivt til å bli noe negativt, et synonym med flertallets overgrep mot mindretallet. »23

Det betimelige spørsmålet må da være om noen er blitt kritisert for «overgrep» uten at det er grunn til det, eller om en skal unnlate å kritisere når minoriteter blir utsatt for diskriminering. Det er også påfallende at det hos Toje er innvandrerkulturene som truer nasjonene – mens det sterke presset fra kommersiell anglo-amerikansk kultur f.eks. ikke ser ut til å bekymre.

For Toje og hans likesinnede (og det fins også enkelte av dem på venstresida) er det store problemet den såkalte multikulturalismen – som en villet politikk fra venstresida og de tradisjonelle politikerne. Men Norge er allerede flerkulturelt – enten Toje vil det eller ikke – og dermed står slaget om å få til integrering. Dette er en nasjonsbyggingsprosess der resultatet nødvendigvis også vil måtte bety noen endringer i hva den nasjonale majoriteten oppfatter som norsk.

Et viktig argument for at venstresida må ta «det nasjonale spørsmål» på alvor er at vi ellers spiller ballen opp i hendene på sjåvinistiske krefter, og lar dem ta ut et stort mobiliseringspotensiale – når situasjonen ligger til rette for det.

En moderne norsk nasjon?

Det er vanlig å skille mellom to idealtyper av nasjoner og nasjonal identitet. I Frankrike etter revolusjonen bygde staten et nasjonalt fellesskap ovenfra. Dette kalles gjerne en politisk-territoriell nasjonsbygging, der statsborgerskapet er inngangen til det nasjonale fellesskapet. I Tyskland oppsto derimot nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap – og ønsket om å samle seg i en stat tok utgangspunkt i dette. Folk av tyskspåklig herkomst som har vokst opp i andre land, har hatt lettere for å få statsborgerskap i Tyskland enn andre innvandrere.

17. mai (på sitt beste) viser at prinsippene fra Grunnloven fortsatt kan ha nasjonsbyggende (og integrerende) kraft, spesielt hvis de knyttes sammen med nyere historiske erfaringer. Det er blitt hevdet at det bare er denne typen politisk verdibasert nasjonsbygging (av «fransk type»), som fortsatt kan være akseptabel i moderne tid. Dvs. at en (igjen og igjen) bygger fellesskapet på felles holdninger til demokrati og individuelle menneskerettigheter. Men selv disse rettighetene kan snus til sin motsetning – hvis «vi» bruker tvang eller er for utålmodige med at alle nye innbyggere skal bli enige med oss. Nasjonsbygginga i Norge var heller ikke bare et spørsmål om å slutte opp om felles idéer. Disse hadde sin forutsetning i utbygginga av veier og jernbane, riksaviser, en nasjonal politisk arena osv. En moderne nasjonsbygging på tvers av tradisjonelle kulturskiller forutsetter arbeidsfellesskap, nabo- og organisasjonsfellesskap.24

Hva så med den norske nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap? Den meste kjente av nasjonalismeforskerne, A. D. Smith, har definert norsk nasjonalisme om «etnisk utskillingsnasjonalisme», dvs. at nordmennene oppfattet seg som en kulturelt distinktiv gruppe, og Kåre Lunden har etterprøvd dette.25 Lunden har også slått nådeløst tilbake mot dem som har forsøkt å tilbakevise at det fins en særegen norsk identitet, med argumenter om at alle deler av det norske egentlig er import. Han gjorde f.eks. narr av Gudmund Hernes for ikke å se skogen (konfigurasjonen) for bare trær. Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud har skrevet «Norge et lite stykke verdenshistorie», som dokumenterer Norges meget langvarige flerkulturelle historie. Her er det mange interessante og til dels «artige» eksempler, som vil være nyttige i innvandrings- og integreringsdebatten, men som dessverre skriver seg inn i den ideologiske posisjonen Lunden polemiserer mot:

Bare mangfold kan få slutt på det enfoldet som den nasjonalistdyrkende vrangforestillingen har skapt de siste 150 årene. Istedenfor å tenke stort, har den nasjonalistiske enfoldighetstankegangen fått nordmennene til å tenke smått, og dermed fått nordmennene til å bli mindre enn de hadde trengt å være…… har mytene om den flotte, unike annerledeslandet forsøkt å gjøre generasjon på generasjon av nordmenn stolte over binders, bunader og innadvendt nisseluementalitet.26

Nå viser det seg at det er vanskelig for nordmenn i dag å redegjøre for hva som konstituerer «det norske».27 Det betyr imidlertid ikke at det ikke fins. En må imidlertid erkjenne at innholdet i begrepet endrer seg over tid. Jeg tror heller ikke at det er noen uoverstigelig motsetning mellom en nasjonal kulturell integrasjon og flerkulturalitet. En kan være muslim med innvandrerbakgrunn – og ha «norsk naturfølelse», eller være tilhenger av norske likhetsverdier, som nå er under sterkt press. Knut Kjelstadlis Sammensatte samfunn – inkludering og samfunn28 kan være et godt utgangspunkt for videre diskusjon av forholdet mellom klasse og etnisitet – og integrasjon og kulturelt mangfold.

Noter:

  1. A-magasinet 16.05.13. De to første av 199 punkter med det du må vite før 200-årsjubileet. Skrevet av Halvor Hegtun.
  2. Det var redaksjonen som ønsket seg en elementær framstilling av temaet. Det er da viktig å understreke at dette i utgangspunktet ikke er «min periode» eller «mitt tema», selv om jeg som historielektor ofte har undervist i stoffet. De mange motstridende oppfatningene om temaet gjør at en selv i en elementær framstilling må gjøre tolkninger som kan være kontroversielle. Til hjelp har jeg særlig hatt nytte av professor Ståle Dyrviks lille bok «Året 1814» (2005). Den er historiografisk (dvs. at den viser de motstridende tolkninger og tolkningsretninger – og hvordan disse har endret seg over tid). For den eldre historiografien står også Ottar Dahls «Norsk historieforskning i 19. og 20 århundre» (1970) sentralt.
  3. Også brukt i Peer Gynt.
  4. Dokument som fastslo valgkongenes forpliktelser overfor sine undersåtter – dvs. de danske kongenes forpliktelser spesielt overfor restene av norsk adel og mektige menn i Norge.
  5. Dette er bl.a. godt dokumentert i Sverre Bagge og Knut Mykland: «Norge i dansketiden» (1987/1992).
  6. «Friheten i gave» har festet seg som en merkelapp for den hovedretningen som la vekt på «ytre årsaker». Formuleringen er blitt tillagt Sverre Steen som i boka «Det frie Norge» (1952) var tidlig ute med å bruke de utenrikspolitiske faktorene mot synet til Sars. Det viser seg imidlertid at «Friheten i gave» var tittelen på Jens Arup Seips anmeldelse av Steens bok i Arbeiderbladet 5. januar 1952 (jfr. Stein Tønnessons påvisning av dette i Nytt norsk tidsskrift 1/99). Seips forsøke på å spissformulere Steens kritikk av Sars har ført til en ensidighet.
  7. Jens Arup Seip: «Utsikt over Norges historie». b. 1, s. 51.
  8. Professor Knut Mykland (1989) – her sitert etter Dyrvik s. 32. Mykland er ellers blant de som har vært mest kjent for å betone ytre årsaker.
  9. Dyrvik s. 34.
  10. Stattholder (egentlig «stedfortreder») er en representant for monarken i et spesielt område.
  11. Her sitert etter Dyrvik s. 49.
  12. Så kan det være en viss tvil om hvorfor han gjorde dette – om han hadde et visst håp om at et Norge med stor grad av selvstendighet, igjen kunne komme tilbake til Danmark i en framtidig situasjon, eller om han bare ville slutte sitt politiske virke i Norge på en håndverksmessig måte. Sympati med sine undersåtter igjennom et knapt halvår kan vel også ha spilt inn.
  13. Han forberedte riktignok en forfatningsreform, som han ikke rakk å gjennomføre før han døde.
  14. Artikkelen sto i tidsskriftet «Materialisten» 2/79 – og er planlagt gjenopptrykt i «Rødt!».
  15. I marxistisk revolusjonsteori er den sosialistiske revolusjonen en politisk maktovertakelse – og en forutsetning for omdanning til sosialistiske produksjonsforhold. Universelle velferdsgoder peker fram mot sosialistiske og kommunistiske produksjonsforhold, men er ikke slike. Kapitalistiske produksjonsforhold kunne derimot utvikle seg et godt stykke innenfor et samfunn med overveiende føydale trekk.
  16. I 1996 skreiv jeg et større hefte med tittelen «Ja, vi elsker…? En studie i det nasjonale spørsmål.» Heftet blei gitt ut av RV og gikk i ganske store opplag. Det er ikke lett å få tak i dag, men kan lånes fra Arbeiderbevegelsens arkiv. Jeg står fortsatt på analysen i heftet, men medgir at det nasjonale spørsmål blir vanskeligere når veteraner fra den imperialistiske Afghanistanokkupasjonen skal æres på seiersdagen for frigjøringskampen mot Hitler-fascismen. I heftet er det også en rekke referanser til teori på området.
  17. Øystein Sørensen redegjør for dette i 3, bind av «Norsk idéhistorie. Den har tittelen «Kampen om Norges sjel 1770-1905», og kom på Aschehoug i 2000.
  18. Samtidig var det kultur- og språkkamp mot den langvarige danske innflytelsen.
  19. Forlaget Nordstedts karakteristikk. Arnstad er egentlig journalist, som har skrevet en del om historiske temaer.
  20. Norstedts, Stockholm 2013. Se også intervju med Arnstad i Klassekampen 25. april 2013.
  21. Arnstad s. 367/368
  22. Dagbladet den 27. april 2013.
  23. «Rødt, hvitt og blått», s. 28.
  24. Ungdomsopprørene i franske drabantbyer for noen år siden er et godt eksempel på at formell likhet mellom borgerne ikke er nok hvis det mangler slike fellesskap.
  25. «Norsk grålysning» (1992).
  26. «Norge – et lite stykke verdenshistorie, Cappelen 2005. Her sitert etter pocketutgaven 2009, s. 11.
  27. Det er ikke bare en brautende Tybring Gjedde som har problemer her. Jeg har gjennom mange år diskutert dette med elever i klassene mine i videregående skole, og de synes ikke det er lett å sette ord på hva det dreier seg om.
  28. 28 Pax 2008