Rasismen – En løgn som dreper (omtale)
Av Birger Thurn-Paulsen
Morten Falck:
Rasismen – En løgn som dreper
Rødt! Forlag, 2013
Dette er ei lita bok på femti sider som bygger på foredrag Morten Falck har holdt for ungdom ved en del anledninger. Det er et nyttig og oppklarende skrift, ikke bare for ungdom. Det er et oppgjør med begrepet rasisme og den tenkningen som bygger på at menneskene består av forskjellige raser. Siste del er en polemikk mot Harald Eias program «Hjernevask» og tanker om A. B. Breivik og hvordan terrorhandlingen og ytringene hans blir omtalt.
Falck begynner med biologien, planter og dyr og viser hvordan vitenskapen gjennom tidene har utviklet forståelse og metoder og redskaper som kan kategorisere, gi navn og grupperinger som gir oversikt over arter og underarter. Et artig poeng er at Darwins teorier forsåvidt er anerkjent og akseptert, men samtidig noe omskrevet, slik at de passer bedre med vanlig tankegang. Å se «The survival of the fittest» som en sammenfatning av Darwins teorier er en ganske gjengs oppfatning. Det er imidlertid den engelske filosofen Herbert Spencer som er opphavet til dette begrepet. Det sier noe sånt som at de sterke overlever, de svake dør ut. Darwin, derimot skrev om artenes tilpasningsevne, evne til å spre seg, utvikle seg og danne nye arter. Men Spencers tolkning har stadig stor utbredelse.
Dette byggverket, hvor han starter i biologien, gir en god forståelse og tjener som innledning til å forstå begrepene rasisme og raser hos menneskene. Raseteorier som begrunnes med såkalte vitenskapelige studier er i et historisk perspektiv relativt nye, men de bygger på en gammel og innbitt tankegang som delte menneskene i grupper av høyerestående og laverestående, teorier som skulle forklare menneskene at noen er herskere og høyverdige, og de andre er mindreverdige som må finne sin plass nede på rangstigen. Etter hvert utkrystalliserte de seg i reine raseteorier i vitenskapelige klær. I norsk historie finnes det særlig to viktige representanter, militærlegen Halfdan Bryn og apotekeren Jon Alfred Mjøen.
Bryn drev med skallemåling og annen fysiologisk måling og framla det som bevis for at den «nordiske rase» var overlegen. Mjøen var svært aktiv innafor den såkalte «rasehygieniske bevegelsen». Han drev et privat forskningsinstitutt, og la fram såkalte vitenskapelige beviser. Riktignok ble han avkledd av det etablerte forskermiljøet, men han tilhørte en bevegelse og en tenkning som var mer utbredt enn vi liker å tenke, og som hadde betydning for lobotomeringen og andre inngrep og overgrep mot tatere og andre brysomme av forskjellig karakter.
Falck ser Breivik-saka som en god anledning til å ta et større oppgjør med rasisme og rasetenkning. Selv om tankene om at menneskene består av forskjellige raser, nå er ganske parkert, antar rasismen stadig forskjellige former, for eksempel gjennom religion, etnisitet eller genetikk. Falcks kritikk av «Hjernevask» handler nettopp om at Eia på overflatisk og ensidig vis gir tiltro til tankegodset om at vi er skapt sånn og slik, og noen kanskje bedre enn andre. Han etterlyser en gransking av historia og hvilke overgrep som har skjedd under hvilken kappe, og en seriøs, dyptgripende offentlig debatt. Boka, eller skriftet anbefales.