Sentrums-

ekstremisme

Tom Mills er medredaktør for New Left Project (http://www.newleftproject.org/), ein britisk nettstad som lagar grundige analysar og kommentarar retta til heile venstresida. Han er forskar og doktorgradsstudent ved School of Applied Sciences ved University of Bath der hanforskar på BBCs rolle i industrikonfliktar, og kontraterrorisme.

Artikkelen sto i New Left Project 8. mars 2013. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Det har vore litt snakk på venstresida om korleis me skulle reagere når denne gamle og svekka kvinna møtte sin skapar. Det er ofte sagt at me ikkje bør feire bortgangen. Ikkje bare fordi det ville vere usmakeleg, men fordi det er idéretninga thatcherismen, ikkje personen Thatcher, som er den verkelege fienden. Det er sjølvsagt sant. Thatcher var ingen intellektuell, og fann ikkje opp det som skulle bli kjent som thatcherismen. Men thatcherismen var heller ikkje ei pakke ubehagelege idéar som ho som gav dei namnet, skreiv ut motvillig. Nyliberalismen var og er eit politisk prosjekt som krev politiske agentar for å oppnå hegemoni. I Storbritannia var det Margaret Thatcher meir enn nokon annan som var ansvarleg for å omskape dei nyliberale draumane til menn som Hayek og Friedman til eit levande politisk mareritt.

Oppveksten

Margaret Hilda Thatcher vart fødd i Grantham, Lincolnshire i Midlands 13. oktober 1925 som nest eldste dotter av Alfred og Beatrice Roberts. Faren som ho beundra sterkt, idealiserte til og med, var lokalpolitikar og lekpredikant som eigde og dreiv ein daglegvarebutikk i byen. Den unge Margaret Thatcher stod ikkje mora nær, og då ho ein gong fekk spørsmål om mora, sa ho bare: «Mor var fantastisk – ho hjelpte far.»

Sjølv om oppveksten var relativt privilegert, var det snautt vanleg kost for den herskande klassen i Storbritannia. Utan tvil styrka nok det dei populistiske instinkta og referansane hennar. Både tilhengarar og motstandarar knyttar Thatchers politikk til dei småborgarlege røttene hennar i småbyen. I 1983 skreiv journalisten Peter Riddell:

Thatcherismen er i røynda eit instinkt, meir ei oppfatning av moralske verdiar og ein måte å leie på, enn ideologi. Thatcherismen er eit uttrykk for fru Thatchers oppvekst i Grantham, bakgrunnen hennar med hardt arbeid og familieansvar, ambisjonar og tilsidesette ønske, plikt og patriotisme.¹

Dette nokså romantiske synet på Thatchers politikk delte ho utan tvil sjølv. I The path to power (Vegen til makt) skriv ho:

Ikkje noko gir betre grunnlag for å forstå den frie marknaden enn livet i butikken på hjørnet.

At den «frie marknaden» som Thatcher stod for, i røynda førte til at småbyane vart dominerte av supermarknader og andre mektige konsern, er bare eit av mange eksempel på at retorikken og politikken hennar var skrekkeleg i utakt.

I det verkelege Grantham, motsett den konservative utopien i Thatchers innbilning, vil ho ikkje bli hugsa med glede. I hennar statsministertid vart mange av fabrikkane i byen tvinga til å legge ned, og kolgruvene i nabobyen Nottinghamshire vart stengt. Som Tim Adams meldte for mange år sidan, røysta 85 prosent av lesarane i lokalavisa mot at det blei reist ein bronsestatue av Thatcher, til fordel for ein utrangert dampveivals som ein gong stod i byens største park.

Thatcher drog frå Grantham i 1943 etter å ha fått stipend til Somerville College i Oxford, og kom sjeldan attende. Ho studerte kjemi, og vart president i den konservative studentforeininga. Etter eksamen i 1947 arbeidde ho mange år som forskar, først ved British Xylonite (BX) Plastics, der ho gjekk inn i fagforeininga Association for Scientific Workers. Så gjekk ho til næringsmiddelsselskapet J Lyons & co, der det blir sagt at ho var med og utvikla softisen. Men ifølgje Jon Agar finst det ikkje prov på det.²

I vala i 1950 og 1951, då ho framleis var midt i tjueåra, stod Margaret Roberts som ho då heitte, som konservativ kandidat i Labour-høgborgen Dartford. Det var au året ho møtte og straks etter gifta seg med millionæren og forretningsmannen Denis Thatcher. Den økonomiske ryggdekninga mannen gav var uvurderleg. Ho studerte jus, og sikra seg i tillegg parlamentsplass i valkretsen Finchley i Nord-London. Men som Peter Clarke konstaterer då han melder Vegen til makt, så vedstod ho seg knapt at alle pengane til mannen betydde noko. Ho dvelte heller ved sitt enkle opphav som kjøpmannsdatter, og førestellinga om at ho hadde vunne fram på grunn av hardt arbeid og sjølvdisiplin.

Thatcher vart først valt til Underhuset i oktober 1959. Ho hadde sekretærstillingar i regjeringa til Macmillan før ho blei talsperson i undervisningsspørsmål for opposisjonen. I 1970 blei ho undervisningsminister i den ulykksalige Tory-regjeringa til Edward Heath. Det var i denne perioden ho oppheva ordninga med gratis skolemjølk, for å få ned utgiftene til undervisning – og til all tid skulle ho bli håna med regla «Thatcher, Thatcher, Milk Snatcher». (Milk Snatcher = mjølketjuv.)

Edward Heath

Heath og Thatcher kom ikkje godt ut av det med kvarandre, og saman med andre frå den hardbarka høgrefløya i partiet viste ho seinare djup avsky for den forsonlege politikken hans. Etter deira syn hadde Heath starta rett. På eit møte på Selsdon Park Hotel i Surrey i januar 1970 la skyggeregjeringa og rådgivarane hans opp ein reaksjonær politikk som skulle demme opp for bølgene med radikalisme og folkeleg mobilisering som uroa makta i Storbritannia på 60-tallet. Dei gjorde framlegg om ei ny lov mot å gå inn på andres eigedom utan løyve (for å bekjempe aktivistiske og antirasistiske studentrørsler), og nye industrireguleringar som skulle bremse ein stadig meir umedgjørleg arbeidarklasse. Samtidig skulle næringsliv og finans bli avregulert og få skattane kutta. Med ord som kunne vore brukt om thatcherismen, kalla statsminister Harold Wilson frå Labur Selsdon-vedtaka «eit primitivt ønske om å snu 25 års sosial revolusjon» og «eit omsynslaust, kalkulert og overlagt steg mot større ulikska».

Om det var meininga at vedtaka skulle bryte den samstemte etterkrigspolitikken (og det er ikkje heilt klart om det var slik), så mislykkast Heath der Thatcher seinare vann fram. Forsøk på å begrense makta til fagforeiningane, slutta med at regjeringa gjekk på eit audmjukande nederlag mot gruvearbeidarforbundet, og Heaths frimarknadspolitikk vart forlatt då britiske kapitalistar viste liten interesse for å investere i britisk industri. Andre økonomiske tiltak gav like bedrøvelege resultat. Då kontrollen med bankutlån vart fjerna i 1971 (drive fram av bank- og finansnæringa), skapte det ein kortvarig økonomisk opptur, i hovudsak i eigedomsbransjen. Oppgangen kollapsa dramatisk med den internasjonale nedturen og etterfølgande brå veksten i oljeprisen.³ I 1974 vart Heath i praksis tvinga frå makta av ei sjølvsikker arbeidarrørsle etter at han utfordra fagforeiningane med valkampslagordet «Kven styrer landet?» – og tapte.

Heath heldt fram som leiar for dei konservative etter å ha tapt nok ein valkamp mot sin mangeårige rival Harold Wilson. Margaret Thatcher og andre reaksjonære i det konservative partiet lengta etter eit kraftig motåtak på arbeidarrørsla, og byrja no samle seg om Keith Joseph – den tidlegare sosialministeren til Heath, som kort etter det første valnederlaget i 1974 vart omvendt til dei nyliberalistiske dogmene.

Nyliberalismen vart utvikla gjennom fleire tiår av ei gruppe intellektuelle i eliteorganisasjonen Mount Pelerin Society. Den mest kjente av dei var truleg den austerrikske økonomen Friedrich Hayek, som i The Road to Serfdom (Vegen til trelldom) hevda at all statleg innblanding i økonomien ville føre til diktatur. Thatcher las først The Road to Serfdom på universitetet, og etter si Damaskus-oppleving oppmoda Keith Joseph ho til å studere dei andre skriftene til Hayek. (Då ho var valt til leiar, skal Thatcher ha vifta med eit eksemplar av Hayeks The Constitution of Liberty og sagt «det er dette me trur på!»)

I Storbritannia var det The Institute of Economic Affairs (IoEA) som hadde gått i bresjen for Hayeks idear. Ein tenketank finansiert av ein millionær og forretningsmann, og leia av to engasjerte flygebladskribentar, Ralph Harris og Arthur Seldon. Keith Joseph hadde vore i kontakt med begge, og andre nyliberale tenkarar som Alan Walters, økonom og medlem av Mount Pelerin Society, Bill og Shirley Letwin (foreldra til den konservative ministeren Oliver Letwin). Med støtte frå desse høgreorienterte pionerane danna Thatcher og Joseph ein ny tenketank kalla Centre for Policy Studies (CPS) som starta arbeidet med å vinne partiet over til nyliberalismen. Saman med IoEA vart CPS eit samlingspunkt for det nye høgre, og kunne no operere sjølvstendig i og frå det offisielle partiapparatet som framleis stod for den såkalla One Nation-konservatismen ein forbandt med Edward Heath og andre som Chris Patten og James Prior.

Thatcher vart leiar for den harde kjerna av høgreorienterte i det konservative partiet etter ein forunderleg uklok tale av Keith Joseph i oktober 1974, om familien og «siviliserte verdiar». Han snakka om «degenerering » og «moralsk forfall som viste seg i, og forsterka økonomisk nedgang». Sjølvsagt måtte fattige få hjelp, sa han, men – og me høyrer ekkoet av det i dag i talane til Iain Duncan Smith* – «å gjøre dei meir avhengig, er å øydelegge dei moralsk». Keith Josephs fullførte sjølvmordet ved å seie at «likevekta i samfunnet, vår menneskelege beholdning er trua» fordi «ein høg og veksande del av barna blir fødd av mødrer i sosialgruppe 4 og 5 som blir gravide i puberteten».

Det blir ofte framstilt som det journalistar likar å kalle ein «tabbe», men Joseph hadde lenge hatt klassefordommar og idear om rasehygiene. Ein tidlegare tjenestemann i innanriksdepartementet mintest at tilsette her «var klar over at han hadde slike synspunkt, men hadde styrt han klar».⁴

Joseph blei breitt fordømt for talen, og diskredittert som utfordrar til Tory-leiinga. Thatcher var hans næraste allierte, og steig inn i hans plass med hans fulle støtte. Ho mintest seinare at ho sa til han:

Keith, om du ikkje stiller, vil eg, fordi nokon med våre synspunkt må stille.⁵

Heath hadde tapt to val på eitt år, så suksessen Thatcher hadde i starten, var ikkje overraskande. Det var meir uventa at oppslutninga ho skaffa seg i den første voteringa, gav ho full siger i andre runde då Heath var ute. Slik, med store dosar flaks, blei Thatcher leiar av det konservative partiet i februar 1975.

Mediarådgivaren hennar var Gordon Reece, tidlegare programskapar i TV. Han starta eit selskap som forsynte næringslivleiarar med videoar og medierådgiving. Merkevaren Thatcher, «politikaren med meiningar», vart gitt ein ny profil av Reece, som overtalte ho til å endre klesstil, kroppshaldning, til og med ta timar i taleteknikk. Som Germaine Greer har konstatert:

Reece starta den lange prosessen som skulle gjøre den pyntelege millionærfrua med den falske, krystallklare aksenten til den likeframme kjøpmannsdattera.

Thatcher sjølv sa seinare:

Gordon var fantastisk. Han sa eg måtte endre hår- og klesstil, og at me måtte gjøre noko med stemmen min. Det var ganske interessant, fordi eg ikkje hadde tenkt over desse tinga før.⁶

Reece leigde reklamebyrået Saatchi & Saatchi, og leiaren Tim Bell vart au ein nøkkelrådgivar. Saman dirigerte Reece og Bell Thatchers mediaoppvisingar, og – heilt nytt for toryane – dei oppvarta tabloidpressa, med regelmessige møter med Larry Lamb i

The Sun og David English i Daily Mail.⁷

The Sun, eigd av Rupert Murdoch sidan 1969, var ei tid venstreorientert, men støtta no dei konservative, og trass i at dei tidlegare hadde vore svært kritiske til Thatcher då ho var undervisningsminister, gav dei ho no full støtte. Som James Curran og Colin Leys seier, denne høgreorienteringa var resultat av endringar i eigarkonstellasjonane i media, som frå 60-tallet blei dominert av store selskap, og det snudde trenden mot journalistisk autonomi.⁸

Sjølv med oppfinnsamme kampanjestrategiar og støtte frå fleirtallet i media, låg toryane bak Labour Party på meiningsmålingane på slutten av den urolege femårsperioden. Thatcher sjølv var langt mindre populær enn statsminister James Callaghan. Det var streikebølgen vinteren 1978–79 – den såkalla misnøyens vinter – som skulle gi Thatcher valsigeren. Hennar allierte i den reaksjonære pressa greip dagen, kalla Callaghan ein sjølvgod leiar for ei regjering som var «gislar» for militante fagorganiserte. I februar 1979 kunne dei konservative glede seg over 18 prosents leiing, og dei endte med å få eit sterkt fleirtall på 43 seter i vala i mai 1979.

Kva slags folk røysta på Thatcher? Sjølv om det var ei markert høgredreiing i 1979, så har denne tendensen blitt grovt overdrive av støttespelarane til Thatcher (som likar sjå hennar reaksjonære revolusjon som ei folkeleg reising mot restriksjonane i den sosialdemokratiske staten, og ikkje eit klasseherredømme ovanfrå). Som alle politiske leiarar hadde ho sjølvsagt støtte frå enkelte på tvers av klassegrensene. Men støtta i arbeidarklassen til dei konservative hadde gått ned i lang tid, og denne nedgangen heldt fram i hennar tid.

Inn i Downing Street

Kjerneveljarane til Thatcher var mobilisert av den økonomiske krisa og framveksten av «New Left», det var dei mest reaksjonære delane av middelklassen – UKIP-veljarane** United Kingdom Independence Party, parti med hovudmål å trekke Storbritannia ut av EU. Fekk 3,1 prosent av røystene ved parlamentsvalet i 2010. ** i dag – med antipati for fagforeiningane og venstresida, med uro for det dei oppfatta som moralsk og økonomisk forfall. Slik var dei mottake-lege for Thatchers nasjonalistiske, autoritære og småborgarlege retorikk. Kanskje viktigast, sjølv om Thatcher var i stand til å mobilisere vesentlege delar av veljarane, så var ikkje støtta eit politisk mandat til nyliberalismen. Thatcher og rådgivarane var alltid nøye med ikkje å presentere sin politiske dagsorden i valkampen. I 1979 valte dei å framstille Thatcher som ein folkeleg figur, og gjekk til åtak på Labour fordi dei ikkje var «økonomisk truverdige». Ironisk nok gjekk Thatcher inn i Downing Street nr 10 med det eit løfte om å skape harmoni og håp i staden for splid og fortviling.

Den thatcheristiske myten som gradvis vart allmenn oppfatning i Storbritannia, er at dei konservative innførte økonomiske reformer, som sjølv om dei var smertefulle og upopulære, gjenoppretta velstanden etter år med Labours økonomiske vanstyre. I røynda hadde Labour stabilisert økonomien med relativt stor suksess. Dei fekk ned den høge inflasjonen dei arva frå Heaths regjering ved ein kombinasjon av budsjettnedskjæringar og tiltak mot lønnsvekst – dei prøvde faktisk å løyse den økonomiske krisa ved å senke levestandarden til dei som støtta dei. Denne politikken kvilte på Labours tilhøve til fagforeiningane, ein politikk som sjølvsagt ikkje var mauleg for Thatcher. I staden vendte regjeringa hennar seg til den moterette monetaristiske teorien, ifølgje den var det «tilgangen på pengar» som var nøkkelen til å kontrollere økonomisk vekst og inflasjon. Leiinga i Labour hadde i ein viss grad alt tatt i bruk «monetaristiske » tiltak i 1976, pressa av IMF, og påverka av Peter Jay, svigerson til James Callaghan. Men Thatcher køyrde no fram ein heller ubehøvla versjon, med karakteristisk glød. Thatchers andre finansminister Nigel Lawson kalte seinare denne politikken «bakstreversk trangsynt monetarisme».

Sant nok var ho aldri i stand til å sette ut i livet den reine monetarismen som dei mest dogmatiske rådgivarane hennar stod for. Dei gjekk for (takka vere nyklassisk økonomi og misoppfatning av pengar og kreditt) å kontrollere pengemengda som tiltak mot inflasjonen. Denne politikken vart stansa av bank- og finansnæringa som heller ville heve renta.⁹ Og under Thatcher fekk City det City ville ha. Det omfatta slutt på valutakontroll, som blei oppheva nesten med ein gong, noko som vart øydeleggande for evnen til politisk og demokratisk styring av økonomien.

Mens City hadde høgkonjunktur, leid industrien hardt og arbeidsløysa vart dobla. Veksten gjekk ned, inflasjonen steig igjen, og midt i ein alvorleg nedgang kom Geoffrey Howe med budsjettnedskjæringar. Frå nasjonalt perspektiv var politikken like katastrofal som upopulær. Thatcher, som hadde omtalt Labour som «det naturlege arbeidsløysepartiet», og drive valkamp med den kjente valplakaten til Saatchi & Saatchi som viser ein endelaus trygdekø, fekk no arbeidsløysetalla opp i tri millionar. «One Nation»-toryen Ian Gilmour som var med i Thatchers første regjering, konstaterte at Thatcher og hennar nyliberale kameratar «vart skjerma for dei menneskelege kostnadene av politikken sin fordi dei var overraskande ufølsomme, og av ei sterk dogmatisk tru, som rett blei noko svekka.»¹⁰ Uansett så visste Thatcher (iallfall på det tidspunktet) når ho måtte gi etter. Etter dei berømte orda frå oktober 1980: «Denne dama snur ikkje», så gjorde ho stille og rolig det i 1981.

Kontroll av pengemengda viste seg langt vanskelegare i praksis enn ideologar som Milton Friedman hadde tenkt seg, og dei første tiltaka frå Thatcher-regjeringa blei avvikla i det stille. Å sjå det som fiasko for thatcherismen er å misoppfatte dama og rørsla ho leia. Thatcherismens interesse for monetarismen var politisk og ikkje akademisk. Peter Jay sa ein gong at å forklare monetarisme for Thatcher, var «som å vise Djengis Khan eit kart over verda». Alan Budd, ein av grunnleggarane av Monetary Policy Committee i Bank of England, meinte at «80-tallspolitikken der ein angreip inflasjonen ved å sette økonomi og offentlege budsjett under press, var eit dekke for å ramme arbeidarane».¹¹

Monetarismen gav ei intellektuell og teknokratisk forklaringsramme for å kutte i offentlege utgifter og undergrave arbeidarrørsla, for ikkje å snakke om å betre vilkåra for finanskapitalen som i realiteten var makta bak Thatcher. Når dei første økonomiske forsøka frå thatcherittane trua med å undergrave desse strategiske måla, vart dei avvikla eller i det minste reviderte.

Thatchers tidlege makro-økonomiske politikk skilte seg markant frå tidlegare politikk, men på mange andre område var ho relativt forsiktig dei første åra ved makta. Det var dels fordi regjeringa framleis hadde med sterke tradisjonelt konservative medlemmer (menn ho kalte «liberale» fordi dei ikkje var samde med ho), men det var au fordi ho trass i krigersk ordbruk var ein dyktig strateg som forstod at om ho provoserte til konfrontasjon med ei samla arbeidarrørsle, då ville ho sannsynlegvis tape. Som ein av dei nære rådgivarane Charles Powell sa:

Fru Thatcher var ein radikalar, men ho har ein pragmatisk radikalar.¹²

Slik var det då National Coal Board kunngjorde gruvestengingar i februar 1981, planane vart raskt lagt til sides då gruvearbeidarforbundet trua med å streike. Som Nigels Lawson seinare kommenterte:

Thatcher rygga svært, svært raskt, og det var rett den gongen, fordi det ikkje var gjort tiltak av noko slag for å halde ut ein streik.¹³

Lawson hevdar at Thatcher sa til han då han vart energiminister i 1981: «Nigel, me må ikkje få kolstreik.»

Sjølv om Thatcher i utgangspunktet skygga unna konflikt med gruvearbeidarane, gjorde ho hemmelege førebuingar til krig. Då han kom tri år seinare, var ho ikkje bare godt budd, men oppildna av seirane i Falklandskonflikten og valet i 1983. Framgangen i valet, trass i latterlege lite resultat å vise til, er ofte knytta til den første, og Falklandskonflikten hadde utan tvil stor betydning for sjølvtilliten og leiarstatusen hennar. Men sanninga er at ho i 1983 fekk servert Storbritannia på eit fat av ein splitta opposisjon. I mars 1981 braut leiande folk i Labour ut og danna Social Democratic Party (SDP), som så gjekk inn i valallianse med dei liberale. I valet i 1983 fekk denne alliansen 25 prosent av røystene, men på grunn av valordninga fekk dei lite uttelling i form av mandat. Samtidig gjekk oppslutninga om dei konservative noko ned, men dei fekk likevel det største fleirtallet i Underhuset sidan valgskredet til Atlee i 1945. Slik arbeidarpartiregjeringa endra den politiske kursen i Storbritannia etter krigen, ville Thatcher no gjøre det same.

Som Thatchers tidlegare rådgivar John Redwood vedgjekk seinare, hadde dei konservative igjen vore svært vage på kva slags politikk dei ville føre når dei kom til makta.¹⁴ Men det var ikkje viktig. For fru Thatcher bad ikkje om politiske mandat, bare mandat til å styre. Den Churchill-liknande haldninga hennar under Falklandskonflikten hadde gitt ho ein smak for krig som skulle bli eit kjenneteikn. Som John Campbell, ein av dei mange biografane, skriv:

Eit av kjenneteikna på Margaret Thatcher som politikar var behovet for fiendar. For å gi næring til aggresjonen som dreiv ho fram, måtte ho finne nye motstandarar heile tida, som kunne bli demoniserte, konfronterte og nedkjempa.¹⁵

På toppen av dødslista til Thatcher stod gruvearbeidarforbundet National Union of Mineworkers. Gruvearbeidarane vart kalla «den indre fienden», og det knusande nederlaget dei leid etter månader med bitter kamp, var truleg Thatchers eine store politiske seier. Det var ingen popularitetskonkurranse, og den skaffa ho ikkje nye venner, men denne kampen endra det politiske landskapet i Storbritannia grunnleggande. Som Seumas Milne har antyda, representerte gruvearbeidarforbundet ein alternativ visjon for det britiske samfunnet, basert på fellesskap, solidariet og kollektiv handling, ikkje individualisme og grådigheit.¹⁶ Nederlaget deira var derfor ikkje bare ein viktig strategisk seier, men han hadde historisk symbolsk resonans. Thatcher stridslystne lakei Norman Tebbit skreiv seinare at Thatcher «ikkje bare hadde brote ein streik, men ein trolldom».

Etter seieren mot gruvearbeidarane

Etter å ha tatt i bruk heile det statlege tvangsapparatet for å slå ned det mektigaste og mest politiserte fagforbundet i landet, gjekk Thatcher i gang med å konsolidere seieren. Nye lover avgrensa retten til å streike, til å gå streikevakt og til avtalar om obligatorisk medlemskap i fagforeining. Fagforeinings- «reformene» ho sette i verk, styrka eigarsida og svekka makta og sjølvtilliten til arbeidarrørsla. Organisasjonsgrunnlaget for venstre-sida vart ytterlegare underminert av politiske nyskapingar, skremmande vanlege i dag: Mindre lokalstyre og fleire statlege granskings- og utgreiingskomitear, utkontraktering og privatisering av kommunale og offentlege tjenester og foretak. Seint i 1984 selde Thatcher British Telecom, og heldt fram med å selje store delar av offentleg infrastruktur, som British Gas i desember 1986, British Airways i februar 1987, Rolls- Royce mai 1987, British Airport Authority juli 1987, British Steel desember 1988, og dei regionale vassverka desember 1989.

Privatiseringa viste seg svært lønnsame for City of London, og representerte enorme overføringar av rikdom frå offentleg eige til private hender. Dei vart gjennomført med ein forakt for folkemeininga som i stadig større grad kjenneteikna Thatchers styre. Ho er berømt for å ha kalla seg sjølv ein «politikar med meiningar», som i praksis betydde at ho var svært intolerant og full av forakt for all usemje i regjeringa. Denne eineveldige stilen var ikkje bare eit personleg særdrag, det spegla au hennar politiske filosofi – eller kanskje ho vart trekt av det første mot det siste. Nettopp på grunn av si underlege oppfatning av fridom har dei nyliberale alltid hatt djup mistru til demokrati. Då Nigel Lawson såg attende på den politiske arven etter Thatcher, sa han at for hans del er demokrati «langt mindre viktig enn fridom», og at det var nødvendig med ei «sterk regjering» for å verne det siste. Det var nøyaktig det Thatcher sørga for: eit langvarig, valdeleg angrep på det britiske samfunnet på vegner av storkapitalen, i namnet til ei «sterk regjering» og tilslørt med retorikk om nasjonal fornying. Den stridbare politiske stilen hennar skulle til slutt føre ho i undergangen, men det var meining i galskapen hennar. Aggresjonen gjorde at ho kunne sikre seg, konsolidere og forankre avgjørande seirar. Ho forstod at det britiske politiske systemet gav tid til å drive fram ein upopulær nybrottspolitikk, og satsa (korrekt) på at sosialdemokratane ville tilpasse seg og ikkje utfordre dei djupe endringane ho tvinga gjennom.

Mykje er sagt om den ideologiske krafta i Thatchers politiske visjon, men i røynda freista ho ikkje å overtyde folk om at «there is no alternative». Ho tvinga folk til aksept ved å angripe det samfunnsmessige grunnlaget for kollektive handlingar og idear, og kastrerte dei institusjonane som kunne gjøre det mauleg å skape eller jamvel sjå for seg alternativ. Som marxistane ho forakta, trudde Thatcher at det i siste instans er dei materielle vilkåra som skaper det politiske medvitet, og ho freista derfor få i stand institusjonelle endringar som ville føre til ideologisk nyorientering. I eit intervju med Sunday Times i mai 1981 seier ho derfor kjenslekaldt: «Økonomien er metoden, målet er å endre hjerte og sjel.» Som Kevin Birch skriv representerte dei politiske nyskapingane i hennar styringstid ei djuptgåande endring mot ein politikk for å heve formue, ikkje inntekt. Det håpte thatcherittane ville binde folk materielt og ideologisk til det kapitalistiske systemet, og skape det dei etter Harold Macmillan likte å kalle eit «sjølveigardemokrati».

Om Thatchers verkelege mål var å endre hjerte og sjel på britane, då mislykkast ho. Meiningsmålingar viser klart at nyliberal politikk var påfallande upopulær i Thatchers tid, og at folket heldt hardnakka fast på den gamle sosialdemokratiske samfunnskontrakten. I 1990 sa sosiologen Stephen Hill at «eit resultat av 80-tallet er at underordna grupper framleis i stor grad har radikale, egalitære og opposisjonelle idear».¹⁷ Det er lenge sidan Ivor Crewe knuste oppfatninga om at Thatcher skapte vesentlege haldningsendringar i samfunnet¹⁸, mens den tidlegare konservative ministeren Ian Gilmour medgir at «i Thatcher-tida blei folkemeininga verande i sentrum, og om ho endra seg, gjekk ho til venstre.»

Det får vere som det vil, men Thatcher let ikkje det politiske prosjektet sitt bli avspora fordi om ho ikkje klarte vinne folkets hjerte og sjel. Hegemoni treng ikkje bygge på samtykke frå folket, og uansett kva Thatcher måtte ha ønska var det aldri nødvendig å vinne oss for nyliberale idear – bare nøytralisere all reell motstand. Som Colin Leyes konstaterte:

Ein ideologi treng ikkje å vere elska for å ha hegemoni, bare vere utan seriøse rivalar.¹⁹

Thatcher klarte å slå alle seriøse rivalar, men ho var aldri elska, og det visste ho. I mars 1990, utan mot til å ta fatt på ein ny valkamp, og med utsikt til nasjonal revolt mot koppskatten ** «Poll tax», koppskatt (etter tysk kopf = hovud), ein skatt som blir betalt med likt beløp per person. **, sa ho til Woodrow Wyatt, rådgivaren:

Det er meg dei ikkje liker. Slik har det alltid vore.²⁰

På den tida gjekk ho for å vere uhelbredeleg forstokka, og ei stadig tyngre bør for sine allierte. Edwina Currie kommenterte seinare: Ho var hovudhinderet då me skulle konsolidere revolusjonen.²¹

Det er noko ynkeleg over Thatchers endelege undergang og fall, den skremmande kvinna vart endeleg avsett av sine patetiske, kua kameratar. Sjølv om ho aldri lot seg røre av det offera hennar måtte lide, kom tårane då ho tenkte på sin eigen vanskjebne. Dei erkekonservative støttespelarane hennar var likeins knuste. Andrew Marr hugsar eit medlem av Tory-gruppa No Turning Back (som omfatta Liam Fox, Francis Maude, Michael Portillo og Iain Duncan Smith) som braut ut i gråt då meldinga kom om at ho trekte seg. Men under patosen låg det ei skjult sanning om Thatcher og thatcherismen. Bak opprøret mot leiarskapen hennar låg ei motseiing som heile tida hadde trua med å undergrave den mektige alliansen ho leia. John Campbell skriv at:

sjølv om ho i teorien forkasta at det fanst klassar … så kriga ho heile tida utan stans for sin eigen klasse.</bq>

Campbell definerer den som «lågare og midlare middelklasse», det Thatcher refererte til som «slike folk eg vaks opp med».22 Men i realiteten var det ikkje små næringsdrivande, men store multinasjonale selskap, og særleg finanssektoren som drog fordel av den reaksjonære revolusjonen hennar – og det var deira interesser ho tjente heilt konsekvent.

Thatcher appellerte til ei rad reaksjonære impulsar som utvikla seg under krisa som ulma frå 1970-tallet. Med suksess smelta ho dei saman til ein vagt samanhengande politisk ideologi. Det er godt kjend at ho (som Rupert Murdoch) prøvde å samle massestøtte til storkapitalen ved å framstille marknaden som ei demokratiserande kraft. Men først og fremst var dei ei moralsk kraft for ho. Samd med Keith Joseph hevda ho at statleg innblanding ikkje bare hadde hemma den britiske økonomien, men forderva britane moralsk. Som leiar for nye høgre fusjonerte ho nyliberalismen med moralistisk og reaksjonær «middelklasse- England»-politikk. Dei hardhjerta interessene til kapitalen vart knytta saman med dei trangsynte ideane til kjerneveljarane til toryane – på same vis som Thatcher var dei forbitra på den liberale og forsonlege makteliten i etterkrigstida, den ettergivande og overbærande tilpassinga til krava frå dei lågaste i samfunnet.

Europa

Den økonomiske eliten og den lågare middelklassen hadde felles interesse av å undergrave makta til fagforeiningane, bygge ned velferdsstaten og kutte skattane. Men i visse spørsmål skilte dei lag, og nøkkelspørsmålet var Europa. Eit fleirtall av storkapitalistane var for europeisk integrasjon, det blei kraftig motarbeidd av små næringsdrivande og den fremmendfiendtlege tory-basen. Det må seiast at Thatcher sjølv ikkje var Powellnasjonalist. Ho stemte for å gå inn i EEC i 1970, og som leiar for opposisjonen støtta ho ja-sida ved folkerøystinga i 1975. I 1986 gav ho full støtte til Single European Act, som opna europeiske marknader for britiske selskap.²³ Men ho var sterkt imot overnasjonale europeiske institusjonar, kanskje ut frå ektefølt nasjonalisme, eller kanskje fordi ho frykta at dei politiske seirane hennar kunne bli utvatna av europeiske statar som framleis hadde sine sosialdemokratiske drag.

Thatcher openhjertige motstand mot Europa mot slutten av regjeringstida førte ho i konflikt med tunge medlemmer i regjeringa, som Nigel Lawson og Geoffrey Howe. Dei var meir pålitelege representantar for dei samfunnskreftene som dominerte Storbritannia etter at Thatcher sleppte dei laus. Lawson gjekk ut av regjeringa i 1989, og Howe eitt år seinare. Howe heldt ein berykta tale i Underhuset, med Lawson ved si side, der han fordømte Thatchers europapolitikk og sa:

Kva slags visjon gir det næringslivet vårt, som driv forretningar der kvar dag, for finansnæringa vår som freistar gjøre London til pengehovudstaden i Europa…?</bq>

Slik Robin Ramsay har forklart, var ikkje Thatcher sjølv særleg glad i finansnæringa, men gjennom det tidlege «monetaristiske eksperimentet» hadde ho lært at City of London var ei «interessegruppe» ho ikkje kunne klå seg på.²⁴ Mange år etter då dei politiske representantane for City forlangte at ho måtte gjøre «det endelege offeret»²⁵, viste ho ikkje noko av den trassen som hadde kjenneteikna ho som regjeringssjef.

Innimellom blir det hevda at Thatcher etter mange år ved makta «mista grepet» eller vart rusa av makta. Men den autoriserte biografen Charles Moore, som intervjua ho straks etter fallet, seier ho var prega av «ulykkeleg skjebnetru». Då ho ikkje klarte sikre seg endeleg seier mot Michael Heseltine som ufordra leiaren, mista ho støtta frå regjeringa, og gjekk motvillig med på å trekke seg. Kenneth Baker som var formann i det konservative partiet sa til media:

Endå ein gong har Margaret Thatcher sett interessene til landet og partiet framfor sine eigne.</bq>

Trass i Bakers teatralske prat, Thatcher takla ikkje nederlaget med stil. Ho var såra fordi ho vart tvinga til å gå, og kritiserte ofte den nye partileiinga, særleg for Europa-politikken, som ho med tida meinte var ein slags «sosialistisk» trussel. Ho samla ei gruppe skribentar for å skrive memoarane sine. Der gjekk ho til bitre åtak på tidlegare kameratar – framfor alle Geoffrey Howe, han vart skulda for «raseri og forræderi». Som Tony Blair mange år seinare drog ho på signingsturar, og reiste ei tid verda rundt og heldt høgt betalte talar og menga seg med dei rike og mektige. Ho hadde au ei lukrativ rolle som lobbyist for tobakksgiganten Philip Morris Inc. Dei var vertskap for 70-årsdagen hennar som kosta 1 million dollar.

Gradvis, ettersom ho vart fjernare frå makta, så vart fysisk og mental helse svekka. Charles Moore skriv:

Tida, og maulegens etterverknaden av så mange kvilelause arbeidsår, sløva tankane til lady Thatcher. Seint på 90-tallet vart det gradvis tydeleg at korttidsminnet hennar svikta. … Ved tusenårsskiftet hadde ho mista sin lidenskaplege og detaljerte interesse for det som skjedde i samtida.

På det tidspunktet var Thatchers variant av råbarka høgrepolitikk like trangsynt og antikvert som dama sjølv. Det var ein talande augneblink i 1997 då British Airways avdekka nye logoar på flya sine, som erstatta nasjonalfargane frå Union Jack. For opne fjernsynskamera dekka Thatcher over den nye logoen med lommetørkledet og sa:

Me flyr med det britiske flagget, ikkje det forskrekkelege dere puttar på halevingane. </bq>

Kanskje var det dårleg design. BA bytta ut logoen seinare. Men seansen illustrerte kor tydeleg Thatcher var ute av takt med krava til den kapitalistiske eliten som ho hadde jobba så intenst for å forsvare og støtte. Storkapitalen er lunefull, og hadde på det tidspunktet alt en masse hoppa over til New Labour, som såg ut til å vere langt betre i stand til konsolidere det som var vunne gjennom Thatchers grusomme krig, enn det splitta partiet ho etterlot seg. Hennar krigerske og splittande politikk var ikkje lenger nyttig, og heller ikkje dama sjølv. Ei av dei siste politiske handlingane hennar var å forsvare Augusto Pinochet offentleg. Den avdanka chilenske diktatoren fengsla og torturerte over 40 000 politiske motstandarar gjennom sine sju år ved makta.

Etter ei rekke mindre slag i 2002 nekta legane ho å halde offentlege talar, og helsa hennar vart stadig dårlegare i åra etterpå. Tapet av fysiske og mentale evner vart hovudfokus i den merkeleg upolitiske kinofilmen The Iron Lady. Filmen fekk kritikk frå høgresida av toryane, som ville hugse Thatcher på sitt meste potente og stridbare. På eit vis har dei rett. Det er også slik me bør hugse ho, meiner eg. Ikkje for det ho blei då sansane svikta, men for det ho var på høgda av makta: ein forkjempar for ulikskap, ein venn av diktatorar og våpenhandlarar, ein forsvarar av makt og privilegium, og ei svøpe for dei fattige og sårbare. Ein ekte blå klassekrigar.

 * Iain Duncan Smith: Skotte, Tory-leiar 2001–2003. Han er leiar for Centre for Social Justice, ei gruppe som er uavhengig av det konservative partiet.

** UKIP: United Kingdom Independence Party, parti med hovudmål å trekke Storbritannia ut av EU. Fekk 3,1 prosent av røystene ved parlamentsvalet i 2010.

Notar:

1. Bob Jessop et al, Thatcherism: A Tale of Two Nations (Polity Press, 1988) p. 4.
2. Jon Agar, ‘Thatcher, Scientist’, Notes and Records of the Royal Society, Vol.65, No.3, 20. september 2011, 215-232. http://rsnr.royalsocietypublishing.org/content/65/3/215.full
3. ‘Back to the future: the 1970s reconsidered’, Lobster, Winter 1998, Issue 34.
4. John Welshman, From transmitted deprivation to social exclusion: policy, poverty and parenting (The Policy Press, 2007) p.62.
5. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.72.
6. Thatcher: The Path to Power—and Beyond, BBC1, 12. juni 1995.
7. Mark Hollingsworth, The Ultimate Spin Doctor: the Life and Fast Times of Tim Bell (1997) p.70
8. James Curran og Colin Leys, ‘Media and the Decline of Liberal Corporatism in Britain’, i James Curran og Myung- Jin Park (red.), De-Westernizing Media Studies (London: Routledge, 2000) pp. 221-36.
9. Robin Ramsay, ‘Mrs Thatcher, North Sea oil and the hegemony of the City’, Lobster, Issue 27: 1994.
10. Ian Gilmour, Dancing with Dogma (Simon & Schuster, 1992) p.60.
11. David Harvey, A Brief History of Neoliberalism p.59.
12. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.
13. Ibid.
14. Ibid.
15. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.351.
16. Seumas Milne, The Enemy Within: The Secret War Against the Miners (London: Verso, 1994) p.ix.
17. Stephen Hill, ‘Britain: The Dominant Ideology Thesis after a decade’, i Nicholas Abercrombie, Stephen Hill og Bryan S. Turner (red.), Dominant Ideologies (London: Unwin Hyman, 1990) p.6.
18. Ivor Crewe, ‘Values: The Crusade that Failed’, i Dennis Kavanagh og Anthony Seldon (red.), The Thatcher Effect (Oxford University Press, 1989) pp. 239-50.
19. Colin Leys, ‘Still a question of hegemony’, New Left Review, 181, p.127.
20. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.674.
21. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.
22. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.352.
23. Andrew Gamble, ‘Europe and America’, i Ben Jackson og Robert Saunders (red.), Making Thatcher’s Britain (Oxford University Press, 2012) p.219.
24. Robin Ramsay, ‘Mrs Thatcher, North Sea oil and the hegemony of the City’, Lobster, Issue 27: 1994.
25. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.

Me må snakke om underklassens samfunn, eller over tid heile folkets samfunn.

Oppgåva er at underklassen tek makta frå den vesle overklassen, og utviklar eigne prinsipp og metodar for samfunnet. Det er ein revolusjon i tydinga eit totalt maktskifte.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

 

A er heimehjelp eller assistent i barnehage eller hjelpearbeidar hos eit byggjefirma. Ho veit at det er usikkert med arbeid neste år, og at rekningane kjem i alle fall.

A blir utsett for seksuell trakassering på jobben. Ho veit at om ho protesterer, blir jobben endå meir usikker.

Helsa til A skrantar. Kanskje er det hoftene eller ryggen som ikkje tåler påkjenningane. A går til dokter, som skriv ut sterke, smertestillande middel og seier at A bør slutte å røykje.

A meiner ho må betale for mykje skatt og klagar til likningsstyresmaktene. For dei framstår brevet eller besøket som nokså hjelpelaust og dårleg grunngitt. Klagen blir avvist.

Handverkar- eller bilverkstadrekninga til A er forbausande stor. A sit med den kjensla at firmaet utnyttar at ho er blant samfunnets sosialt veike til å leggje på prisane. Klagen blir ignorert.

Barnet til A har vanskar med å følgje med eller blir mobba på skulen. A ber om ein samtale med rektor og klassestyrar – og kjem attende frå samtalen med den oppfatninga at skuleleiinga meinte møtet var utidig og leksehjelpa heimanfrå for dårleg.

Naboen byggjer inn på As eigedom. A protesterer, men naboen har råd til advokat, og A veit at ei advokatrekning og ei eventuell rettssak fort kan koste sekssifra summar. Og ho veit at det ikkje alltid er rettferda som rår i retten. Det ulovlege bygget blir ståande.

Men ho skriv eit innlegg til lokalavisa om den urettvisa ho og folk av hennar slag opplever. Debattredaktøren svarar: Vi takker for deres innlegg, men på grunn av stor pågang … . Dagane etterpå les A alle lesarinnlegg og kjem til at dei fleste ikkje er betre skrivne enn det ho fekk refusert.

A oppfattar demokrati og ytringsfridom som verdiar for dei andre. Sjølv opplever ho audmjuking etter audmjuking. Ho ser seg som ein tapar. Hennar overlevingsstrategi blir å bite i seg nederlaga. Ho veit også at truleg blir barna hennar neste generasjon taparar. Difor lærer ho dei den same over-levingsstrategien.

B er likningsfunksjonær eller statsstipendiat eller lærar. B har trygt arbeid og ei trygg pensjonsordning. B veit at neste år blir omtrent som dette året, og kan optimistisk gå pensjonstida i møte. Samfunnet tek godt vare på oss norske, tenkjer B.

Om B blir utsett for seksuell trakassering på jobben, kan ho ta det opp blant kollegaene. Det får følgjer for han som trakasserer, og ikkje for B.

B går til dokter på grunn av helseproblem. Dokteren tek problema på alvor og ordinerer ei for samfunnet kostbar behandling.

B får, som A, ei forbausande stor bilverkstad- eller handverkarrekning. I arbeidet har B erfaring med klagesaker eller kontaktar som har det, slik at ho kan setje opp eit profesjonelt brev til Forbrukarrådet med tilvising til lover som er brotne. Ho får rekninga halvert.

Naboen byggjer inn på B sin eigedom. B har eller kjenner folk med advokatkontaktar, slik at ho kan finne ein dyktig representant for standen. Ein paragraf i jobben si innbuforsikring dekkjer delar av advokatkostnadene. B får stogga bygginga.

B skriv innlegg til lokalavisa om kor viktig det er å reagere i slike saker, og får som svar: Vi takker for ditt velformulerte og viktige innlegg, som kommer på trykk i morgen.

Barnet til B har skuleproblem, B ber om møte med skuleleiinga, og dei tilbyr spesialundervisning.

Slik betyr B noko i samfunnet. Ho er ein del av demokratiet. Påverknadshøvet inspirerer også til å engasjere seg vidare i samfunnsspørsmål. Ho opplever at ho får meir kunnskapar og blir meir verdt.

Så langt om A og B. Hovudtanken i denne artikkelen er at me som vil skape eit anna samfunn og trur det kan bli betre enn dagens, bør flytte fokuset frå B og over til A. Mellomklasserepresentanten B blir kanskje med i arbeidet på As premissar, men ikkje omvendt.

Marx hadde ikkje rett i alt

Karl Marx var truleg den vestlege verdas, kanskje heile verdas, fremste tenkjar fram til vår tid. Mange av hans tankar står seg framleis, men ikkje alt. «Hele samfunnet spalter seg meir og meir i to fiendtlige leirer, i to klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat», skreiv Marx og Engels i Det kommunistiske manifest. «De andre klassene sykner hen og går under i og med at storindustrien kommer.»

Dei andre klassane vil seie småborgarskapet i handel og sjølvstendige næringar, folk som sel sine intellektuelle dugleikar som lærarar, forfattarar og advokatar, sjølvstendige fiskarar og bønder og filleproletariatet. Den største gruppa er bøndene. Dei er eit godt utgangspunkt for å vurdere spådommen frå Marx og Engels, også fordi det i FAOs database ligg føre gode tal for yrkesbefolkning i landbruket. I 1980 var det 961 millionar bønder i verda. Desse utgjorde halvdelen av samla yrkesbefolkning. No er det 1312 milliardar bønder i verda, og dei utgjer snautt 40 prosent av samla yrkesbefolkning. Framleis veks talet på bønder i verda år for år.¹

Det har altså ikkje gått slik dei spådde med bøndene. Bondestanden har ikkje sjukna og gått under, og dei har ikkje vorte proletarar.

Har det gått slik dei to spådde med proletariatet? I deira auge var proletariatet den framveksande og sterke klassen. Gjennom sentraliseringa og storfabrikkane, utbyttinga og arbeidskampane vil proletariatet uunngåeleg bli sterkare og meir bevisst som klasse. Når det skjer, vil det, like uunngåeleg, ta makta. Slik grev borgarskapet si eiga grav:

Med utviklinga av industrien formerer ikke bare proletariatet seg, det blir trengt sammen i større masser, dets styrke vokser, og det føler den bedre. … Stadig mer tar sammenstøtene mellom den enkelte arbeideren og den enkelte borgeren karakter av sammenstøt mellom to klasser. … Fra tid til annen seirer arbeiderne, men bare midlertidig. Det egentlige resultatet av kampene deres er ikke det umiddelbare utfallet, men at arbeidernes enhet griper stadig videre om seg. Den fremmes av de økende kommunikasjonsmidlene som storindustrien skaper og som setter arbeiderne på forskjellige steder i forbindelse med hverandre. …

Denne organiseringa av proletarene til klasse, og dermed til politisk parti, blir hvert øyeblikk igjen sprengt av konkurransen mellom arbeiderne sjøl. Men den oppstår stadig på nytt, sterkere, fastere, mektigere.

Denne tenkinga har stått sterkt i all kommunistisk politikk etterpå. Arbeidarklassen, «de rene og ranke, de faste og sterke menn», for å sitere Rudolf Nilsens Revolusjonens røst, vil bli «sterkere, fastere, mektigere» og den leiande krafta i folkets kamp mot urett og utbytting og for eit anna samfunn. «Som den eneste konsekvent revolusjonære klasse i det moderne samfunn må proletariatet være lederen, hegemonen i hele folkets kamp», skreiv Lenin.²

Vel 160 år etter manifestet og 100 år etter Lenin må me sjå i auga at det i liten grad har slått til. I svært mange land og svært mange situasjonar har proletariatet late seg leie av stat og overklasse, til dømes det tyske proletariatet til brutal krigføring i to verdskrigar og det US-amerikanske til alle intervensjonar etter andre verdskrig. Og i den grad forsøk på kommunisme eller sosialisme har vorte gjennomførde, er det ikkje i moderne industriland, men i land med små arbeidarklassar.

Globaliseringa dei siste tiåra har ikkje gjort arbeidarklassen «sterkere, fastere, mektigere», men i staden meir splitta. Me har proletariata innanfor nasjonane og regionane, i Norge, Sverige og Danmark. Så har me i dei same landa eit underproletariat av innvandrarar, polske bygningsarbeidarar, thailandske hjelpepleiarar og filippinske hushjelper til dømes. Under det att er me i ferd med å få eit lågkasteproletariat av papirlause innvandrarar, eit moderne slaveri. Når til dømes USA har sett gjennom fing-rane med ein del sør- og mellomamerikansk innvandring gjennom Arizona, er det fordi dei har nytte av det. Dei får hushjelper, tenarar og slavar utan rettar av noko slag, folk som ikkje vågar ha legitimasjon eller bruke bankkort eller bli sjuke eller opponere. Dei veit at viss dei protesterer eller valdar problem, treng dei som kjøper deira arbeidskraft, berre å løfte røyret av telefonen og slå nummeret til innvandringsstyresmaktene for å sende dei ut. Slik bidreg globaliseringa og sila innvandring til at framkjempa rettar blir borte og lønnene mindre. I svært liten grad har arbeidarklassen evna å stå mot dette.

Dei siste tiåra har verdas industrielle vareproduksjon vorte meir spreidd og ikkje, slik Marx og Engels spådde, meir sentralisert. Dei veldige industribedriftene, der tusentals arbeidarar kunne snakke med ei stemme og om dei ønskte det lamme produksjon og profitt med streikar, er langt på veg fortid. I staden skjer vareproduksjonen i mindre og spreidde einingar. Bilfabrikanten produserer ikkje bilar, og datafabrikanten ikkje datamaskinar. Dei kjøper berre komponentar frå ei rekkje underleverandørar i ei rekkje land, set komponentane saman og marknadsfører dei med sitt fabrikkmerke. Dette nye produksjonsmønsteret svekkjer arbeidarklassens kampkraft.

Marx tok altså feil då han spådde at mellomlaga, iallfall bøndene, ville bli desimerte. Og Marx, og endå meir dei som seinare skulle setje tenkinga ut i livet, tok feil då dei spådde at verdas proletariat ville vekse og bli alle andre overlegen i kampkraft. Når me innser dette, ser me også at me i arbeidet for eit anna samfunn må vri tenkinga vekk frå arbeidarklasse mot borgarskap og meir over til den store underklassen mot den vesle overklassen.

Gir me avkall på ideen om arbeidarklassen som absolutt leiande i det nye samfunnet, må me også gi avkall på tanken om proletariatets diktatur. I staden bør me snakke om underklassens samfunn, eller over tid heile folkets samfunn. Oppgåva er at underklassen tek makta frå den vesle overklassen og utviklar eigne prinsipp og metodar for samfunnet. Det er ein revolusjon i tydinga eit totalt maktskifte. Om det også blir ein væpna revolusjon, kjem an på dei som mågi frå seg makta.

Folk flest er bra folk

Utgangspunktet er, i tre korte punkt:

• Fleirtalet av våre 7 milliardar medmenneske er av natur dyktige, kunnskapsrike, arbeidsglade og usjølviske individ.
• Me har på vår klode tilstrekkeleg med ressursar. Ikkje overflod, men tilstrekkeleg.
• Me har eit kunnskapsnivå og eit teknologisk nivå som gjer at me kan sikre nok mat, bustader og helsestell for alle.

Av dette følgjer at me, sju milliardar menneske no og ni-ti milliardar om eit par generasjonar, kan leve gode liv på denne kloden.

Men dei fleste av oss gjer det ikkje. Ein milliard lever under sveltegrensa, meir enn to milliardar under fattigdomsgrensa og fleirtalet i uvisse for eiga og barns framtid.

Dei seks milliardane av oss, eller fire millionar i Norge, som høyrer til underklassen og som difor ikkje har meir politisk makt enn at me får lov til å leggje ein stemmeseddel i ei urne med nokre års mellomrom, er, dei fleste av oss, ikkje suspekte individ med rasistiske holdningar som ignorerer miljøet og som må styrast i eitt og alt. Me er i staden bra folk. Me er menneske med kunnskapar, analyseevne og vilje til å stille opp for våre medmenneske. Me kan jobbe hundretals og tusentals dugnadstimar dersom det framstår som meiningsfylt. Om det viser seg nødvendig for våre etterkommarar, er me villige til å jobbe hardare, risikere eigne liv i krigar, og å godta redusert levestandard. På same viset som folk i mange land i krigsåra var villige til å prioritere kampen mot nazismen framfor eigne interesser og eigne liv.

Og me er villige til å endre levemåte og forbruk, dersom det kan berge miljøet. Men så lenge politikarane går framom, ikkje i miljøkampen, men med å auke utslepp og forureining, tenkjer me at våre individuelle åtferdsendringar er nokså bortkasta.

Fellesinteressene i fokus

Marx skriv, blant anna i Teser om Feuerbach, om korleis kapitalismen framand- eller umyndiggjer arbeidarane. Fordi oppgåva deira er å produsere profitt for kapitalistar, ikkje å produsere nyttige varer eller gjere annan innsats for fellesskapet, blir dei også reduserte frå dei allsidige og ressursrike individa som menneske er fødde som, til å bli passive og mekaniske delar av produksjonsprosessen.

Dei sju milliardane menneske er klodens viktigaste ressurs. Og liksom høgresida vil fostre barn og ungdom til å bli individualistar og egoistar, er oppgåva til det nye samfunnet å fostre dei til samfunnsindivid.

I vårt alternativ, i skuleverk, fritid og samfunn, må fokuset flyttast frå individet til fellesskapet, frå eliten til fleirtalet, frå karakterar til viktige kunnskapar, frå individuell karriere til fornuftig arbeid, frå konkurransekraft til produksjon av samfunnsnyttige varer og frå profesjonelle synsarar til reflekterte synsmåtar. Eller med nyleg avdøde Hugo Chavez’ ord:

Me må gjenreise sosialismen som ein teori, eit prosjekt og ein veg framover, men ein ny type sosialisme, ein humanistisk sosialisme som set menneska og korkje maskinane eller staten i sentrum.³

I dagens samfunn får menneska i liten grad utnytta sine evner. Om me er i arbeidslivet, er det vanlegvis som spesialistar. Me utfører ein liten del av kompliserte arbeidsprosessar, andre gjer resten, og samfunnseliten avgjer kva som skal gjerast. Også politikk har meir og meir vorte ein spesialitet og eit yrke. Media flest vurderer ikkje artiklar og bøker og intervjuobjekt ut frå om innhaldet er interessant eller ikkje, men ut frå kven som skriv eller snakkar. Det gjer at me får eit fåtal rikssynsarar i kraft av at dei er sentrale politikarar, redaktørar (som ikkje er valde) eller pengefolk som Trygve Hegnar og Petter Stordalen. Dei politiske vala skal gjerast mellom deira synsmåtar, vår oppgåve som samfunnsborgarar er avgrensa til å lytte og å velje mellom stemmesedlar. Men resonneringsevna til A er eller kan bli like god som resonneringsevna til Hegnar og Stordalen. Debattane på kaféane og i kjøkkena er ofte like skarpe som i Dagsnytt 18. Problemet for samfunnet, men desse skarpe debattane i svært liten grad når ut gjennom media. Vår oppgåve i annleissamfunnet er å finne fram til korleis tenkinga til A og hennar like kan bli ein del av samfunnets tenking.

Oppsummert:

Me må erstatte dagens sorteringssamfunn med eit samfunn som verdset og er i stand til å nyttiggjere seg alle innbyggjarar, begge kjønn, innfødde og innvandrarar og alle aldersgrupper.

Me må fokusere på menneske i samfunn framfor mennesket som enkeltindivid.

Arbeids- og samfunnsliv må gjennomsyrast av at me menneske er mangsidige vesen med evner i mange leier samtidig.

Eit sidesteg til la Via Campesina

La Via Campesina (småbrukarane sin veg) er truleg verdas mest suksessrike organisasjon nedanfrå dei siste tiåra. Frå starten i 1993 har organisasjonen fått tilslutnad frå 150 lokale og nasjonale småbrukarorganisasjonar i 70 land med bortimot 200 millionar medlemmer. Dei har vorte ei kraft som det internasjonale samfunnet ikkje kan ignorere. Dei organiserer småbrukarar, bønder, landarbeidarar utan jord, kvinnebønder, urfolk, flyktningar og arbeidsvandrarar med tilknyting til matproduksjon og ungdommar med interesse for landbruk, i fattige og rike land. Medlemene er såleis i svært ulike livs- og arbeidssituasjonar. Korleis får Via Campesina til det andre, såleis fagorganisasjonar for industriarbeidarar, vanlegvis ikkje lykkast med?

Det første svaret er den politiske tenkinga rundt nokre få, skarpt formulerte tema, matsuverenitet, lokal bruksrett til jord, vatn, såfrø og biologisk mangfald, verdien av smålandbruk, berekraft, konsekvent jamstelling kvinne/mann og kamp mot all vald mot kvinner. Desse plattformspørsmåla blir diskuterte og avklara før nye organisasjonar eller medlemmer går inn. I alle publikasjonar og alle talar blir til dømes kvinneperspektivet framheva.

Det andre svaret er ein desentralisert struktur. La Via Campesina er ein organisasjon nedanfrå og opp meir enn ovanfrå og ned. Vitaliteten og styrken oppstår gjennom arbeidet på lokalt og nasjonalt nivå. Det internasjonale sekretariatet roterer mellom ni regionar etter avgjerder tekne på dei internasjonale konferansane. Sekretariata er små. Alle verv går på omgang. 70 prosent av verdas bønder er kvinner, og minst halvparten av dei tillitsvalde skal vere kvinner. Det aller meste av organisasjonsarbeidet blir utført av aktive bønder og ikkje, som i mange faglege organisasjonar, av sympatiserande medlemmer av middelklassen.

Dette gjer også at sekretariatarbeidet stundom blir tilfeldig og amatørmessig. Det er, seier leiarar, ei ulempe som blir vegen opp av fordelen ved at dei tillitsvalde kjem frå eiga yrkesgruppe.

Eit tredje svar er at la Via Campesina ikkje vik unna konfliktspørsmål. Mange organisasjonar for bønder unngår å ta opp til dømes konfliktar mellom bønder og landarbeidarar, mellom kvinner og menn i landbruket og problem med miljøskadeleg produksjon eigne medlemmer står for. La Via Campesina går rett inn i slike spørsmål med mål å løyse dei. Eit slikt spørsmål er også dagens rådande, marknadsliberalistiske politikk.

Me kan ikkje forsvare småbøndenes interesser utan å utfordre det nyliberale systemet som heilskap. Småbøndene vil ikkje overleve viss ikkje heile samfunnsstrukturen blir endra, seier ein av leiarane, Paul Nicholson.⁴

I botnen

Eitt av fellestrekka mellom globalt arbeid for små matprodusentar og arbeid for eit klasselaust samfunn er at noko må liggje i botnen, ei felles plattform folk samlar seg om når samfunnet skal byggjast. Denne plattforma bør gjerast så tydeleg som råd, slik at me veit kva me i tilfelle går til. Den bør også vere så snau som råd, slik at mest mogeleg av samfunnsutforminga skjer under vegs. Utgangspunktet me bør ta, er det vanskelegaste, byrjande og famlande kommunisme i eitt land i ei omverd av kapitalistiske land, der desse landa fryktar smitteeffekten og vil gjere alt dei kan for å få det eine landet attende på kapitalismens veg.

Medan dagens norske grunnlov har 112 paragrafar, kan me truleg avgrense oss til åtte tema som er så fundamentale at dei bør inn i den nye grunnlova:

Alle er like viktige. »All people are created equal,» som dei ignorerte innleiingsorda i den US-amerikanske grunnlova lyder. Det gjeld vaskehjelpa og universitetslæraren og den arbeidsledige og pensjonisten og flyktningen og romfolk som kjem for å tigge.

For at dette skal realiserast, må det i første omgang, til dess skiljet mellom dei på botnen og dei på toppen er svekka, vere eit samfunn der dei på botnen blir prioriterte, der altså A er viktigare enn B.

Retten til anstendige liv.

For det andre må grunnleggjande behov tilfredsstillast for alle innbyggjarar, behova for mat, utdanning, sosialt liv, helsestell etc. Den viktigaste av alle menneskerettar er retten til å overleve og kunne leve anstendige liv, det som er formulert slik i paragraf 25 i FNs menneskerettserklæring:

Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.

Økologisk berekraft

For det tredje må økologisk berekraft leggjast til grunn. Det må ikkje takast meir ut av naturen enn den byggjer opp att, ikkje brukast meir fossilt brensel enn det blir danna på nytt, ikkje sleppast ut meir karbondioksid og andre drivhusgassar enn det naturen bind, ikkje byggjast ned matjord i større tempo enn naturen byggjer opp matjord og ikkje utryddast artar i større tempo enn naturen skaper nye artar.

Det er krevjande. Ikkje fordi kloden manglar ressursar og kapasitet til å fø sju (no) eller ni milliardar (i 2050) menneske, men fordi så mykje av planeten er øydelagd eller i ferd med å bli øydelagd. Det fossile brenslet må erstattast med mindre forbruk og meir rasjonalitet (sjå neste punkt), men også med meir manuell arbeidsinnsats. Sjølv om fleire hender og hjernar vil kome i arbeid, er det, iallfall i første omgang, til dømes neppe grunnlag for å redusere normalarbeidsdagen for andre enn småbarnforeldre.

Eit rasjonelt samfunn

Menneskes primærbehov er ikkje, som i Norge no, 75 bilmerke og mange titals variantar av kvart merke å velje mellom. Dette mangfaldet gjer bilisme tungvint, kostbar og ulik for folk, når det må importerast, haldast lager, reservedelar og reparasjonskunnskapar om alle variantane. Den som har økonomi til ein tre tonns SUV, kjøper seg også tryggleik på kostnad av den som køyrer ein liten bil i kollisjonar mellom dei to. Menneskes primærbehov er ikkje å ha hus på 500 kvadratmeter og hytte på 300 kvadratmeter, der alt må haldast vintervarmt og landets elektriske kraft byggjast ut for denne bustadmassen.

I eit fornuftig samfunn har alle akseptable bustadforhold, men ingen familie meir enn 100 eller 150 kvadratmeter. I eit fornuftig samfunn på vårt teknologiske nivå har truleg dei fleste utanfor storbyane bil, men lette og difor lite drivstoffkrevjande bilar. I eit fornuftig samfunn blir reklame erstatta med vareinformasjon, og det blir importforbod mot jugl. I eit fornuftig samfunn blir vaskemaskinen reparert og ikkje bytt ut om ein komponent ryk, for maskinar og utstyr skal vare lenge.

Det inneber også at mykje unødvendig arbeidsinnsats kan sjaltast ut eller erstattast med annan arbeidsinnsats. Annankvar vaske-maskinseljar kan omskolere seg til vaskemaskinreparatør. Somme av reklamefolka kan bli informasjonsarbeidarar, andre gå over til praktiske yrke.

Eit sjølvforsynt samfunn.

Då Sovjetunionen braut saman i 1989, ramma det cubansk matproduksjon. Det kom ikkje lenger traktorar, olje og reservedelar, kunstgjødsel og plantegifter frå Sovjet. Og USA forsterka den handelsblokaden dei hadde innført alt i 1962. Tanken frå Pentagon var at når cubanarar til dømes opplever at dei ikkje har tilgang på medisinar, vil dei reagere med misnøye med eigne styresmakter og eige styresett. Kvart år sidan 1992 har FN stemt for at blokaden skal hevast. Men i staden for å følgje FNs tilrådingar har USA, som i andre samanhengar er verdas fremste frihandelsforkjempar, reagert med å stramme inn sanksjonane.

Dette viser kva problem eit kommunistisk land i ei kapitalistisk og globalisert omverd må førebu seg på. Land som elles snakkar varmt om menneskerettar og som forkynner globalt like ordningar for handel og vareutveksling, kan på kynisk vis velje varemangel, sjukdom og naud for dei som vel ein annan veg. Berre dersom nødvendige varer kan produserast innanlands , har eit kommunistisk land i ei kapitalistisk omverd sjansar til å greie seg. Eit land som Norge må ikkje berre produsere mat til eiga befolkning, men også nødvendige industrivarer, reservedelar til maskinar av alle slag, medisinar og undervisningsmateriell. Landet må ha ein fleksibel industriproduksjon og allsidige og høgt kvalifiserte fagmiljø av dei mest ulike slag.

Det inneber ikkje nødvendigvis at til dømes vaskemaskinar skal produserast innanlands, men at dersom importen av vaskemaskinar eller delar til vaskemaskinar skulle ta slutt, kan industri leggjast om slik at innanlandsk produksjon kjem i gang.

Eit demokratisk samfunn

For det sjette må demokratiet gjerast reelt. Det inneber at avgjerder må takast på ulike nivå og at me må utvikle arenaer for meiningsbryting og prinsipp for avgjerder på alle desse nivåa, ut frå den grunntanken at alle menneske er like viktige og skal ha innverknad på samfunnets gang.

La oss sjå på tre spørsmål knytt til demokrati, lokalsamfunn som debatt- og handlingsarenaer (1), ytringsfridom (2) og illojalitet (3).

Eit reelt demokrati krev ei god organisering rundt kollektiva av ulike slag, frå familien via det som før i tida kallast bedelaget og grenda eller lokalsamfunnet og til kommunen, regionen, staten, nærliggjande statar, verdsdelen og det globale. EUs uttrykte, men langt frå realisterte nærleiksprinsipp er eit godt prinsipp: Alle avgjerder skal takast så nær dei dei gjeld, som råd er.

I det meste av historia og i dei fleste land har grenda eller lokalsamfunnet vore den naturlege og mest sentrale sosiale eininga for folk. Ein enkel definisjon er at lokalsamfunnet er så lite at innbyggjarane kjenner eller iallfall veit om kvarandre og så stort at dei kan ha sitt eige fotballag og sine eigne grendediskusjonar. Men i vårt land og i mange land har styresmakter ignorert det lokale som handlings- og vedtaksarena. Det at lokalsamfunnet skal ha sitt grendehus, sin skule, sin idrettsplass og sin kafé, og eit stykke på veg sin felles produksjon, er avgjerande for eit fungerande demokrati.

Absolutt ytringsfridom inneber at folk må kunne kritisere alle trekk ved det nye samfunnet eller dette samfunnet som system, ikkje berre utan at dei blir stoppa, men også utan at det får negative konsekvensar for dei. Berre om folket vil behalde det nye samfunnet og difor forsvarar det mot kritikk, har det livsrett.

Eit par døme kan illustrere skilnaden mellom vårt samfunn og eit samfunn med ytringsfridom: Sommaren 2012 vart Trond Ali Linstad innstilt til Kongens fortenestmedalje i sølv for sosialt og humanitært arbeid blant innvandrarar i Oslo. Avisredaktørar, som gjerne ser seg sjølve som ytringsfridommens mest brennande forsvararar, kritiserte Linstads politiske holdningar. Eit stykke på veg deler eg kritikken. Men det rokkar ikkje ein tøddel ved at Linstad har gjort eit viktig sosialt og humanitært arbeid og difor heller ikkje ved grunngivinga for medaljen. Kampanjen mot Linstad lykkast, det vart ingen medalje på han. Hausten 2012 vart bloggaren Ole Jørgen Anfindsen oppsagt frå jobb i Det Norske Veritas, visstnok fordi han hadde vitna i 22.-juli-saka. Anfindsens syn på innvandring, såleis at me om nokre tiår kan få islamsk fleirtal i Norge og at ulike rasar har ulik intelligens, er både dårleg fundert og samfunnsskadeleg. Men metoden må vere å drive tilbake dårleg funderte og samfunnsskadelege synsmåtar, korkje å forby dei eller å behandle dei som har desse synsmåtane, dårlegare enn andre.

Solidaritet ja, lojalitet nei, skriv Jan Myrdal i ei av sine skriftställningar.⁵ Det er ein god parole og ein illustrasjon på at me treng ein debattkultur der saker, kunnskapar og argument er det einaste viktige, og lojalitetsband irrelevante, ein debattkultur der me kan føle oss trygge på at aktørane tek stilling og argumenterer ut frå kva dei meiner er rett og gale og ikkje ut frå kva for argument som tener det miljøet dei er eller vil bli delar av.

Eit stabilt samfunn

Dette sjuande punktet vil somme stusse på. For utilfredsheit med rådande tilstandar og idear om forandring er ein del av det felles tankegodset mellom kapitalisme-forsvararar og tradisjonelle kommunistar. Honnørorda om forandring står i kø, vekst, utvikling, modernisering, omstilling, omstrukturering, endringsvilje.

Også eg som skriv dette, meiner samfunnet treng nytenking og omstilling. Men i forholdet mellom stabilitet og forandring er stabilitet det viktigaste. Og endringar innanfor naturens tåleevne handlar vanlegvis om dei mange små stega meir enn dei store, om å levere gardsbruket eller industribedrifta eller lokalsamfunnet i litt betre stand til neste generasjon enn det var då ein overtok. Det at verdas folketal er i ferd med å stabilisere seg, gjer at det også blir langt enklare å forvalte kloden i tråd med dette målet.

Eit samfunn der ingen berikar seg på andre sitt arbeid

»Arbeiderpartiet er for rettferdig lønn. Derfor er vi for … utjevning av lønnsforskjeller », les me på partiets heimesider. Me kan ta Olav Thon som døme. Ifølgje Dagens Næringsliv eig han 25,5 milliardar kroner. Viss Thon, som snart er 90 år, har hatt 70 arbeidsår, kvart på 300 dagar, betyr det at han har tent ein og ein kvart million kroner om dagen desse 70 åra. Ikkje fordi han har vore hundre gonger flinkare arbeidar enn dei som har reidd sengene på hotella hans eller vaska kontorgolva, men fordi han har tileigna seg ein stor del av verdien av dei andre sitt arbeid. I 50 av dei 70 åra har Arbeidarpartiet hatt regjeringa, dei siste 8 saman med SV og Sp.

Blant totalforboda i det nye samfunnet, saman med forbod mot undertrykking av kvinner og fattige, mot bruk av vald mot svake og mot øydelegging av natur, bør me innføre forbod mot å berike seg på andre sitt arbeid. Ein første start kan vere å oppheve arveretten for eigedommar eller verdiar på meir enn fem millionar kroner. Med det vil me få 25 545 av Thons 25 500 millionar til bruk for samfunnets beste.

Noko meir om vanskane

Nokre år sidan møtte eg ein av dei sentrale i opprøret på Sri Lanka i 1971. Etterpå hadde han sete mange år i fengsel og vorte nedbroten psykisk og fysisk, men kome seg att og vorte småbrukar og småbruksaktivist. – Eg har framleis dei same grunnholdningane og kan framleis kalle meg maoist, men likevel meiner eg det var bra me i Folkets frigjeringsfront ikkje lykkast, sa han. For me hadde neppe makta å byggje eit betre samfunn.

Russland, dei andre austblokklanda, Kina, Albania, Nord-Korea og fleire, har ikkje vorte til velsigning for folk flest. Dei fleste har ikkje vorte øydelagde utanfrå av imperialistiske okkupantar og heller ikkje av ein kontrarevolusjonær kapitalistklasse, men innanfrå gjennom nye maktapparat. Truleg hadde det gått like eins om Norge i 1920 eller i 1974 hadde gått gjennom ein sosialistisk revolusjon.

Noko av det same ser me når det gjeld fellestiltak innanfor vårt land. Eit samarbeid og ei prioritering av fellesskapet framfor den enkelte kan fungere innan familien – og gjer det truleg i større grad no enn for femti eller hundre år sidan i vår del av verda. Det kan også ofte fungere innan lokalsamfunnet eller organisasjonen, der folk kan bruke hundretals eller tusentals dugnadstimar for å tene fellesskapet. Men når samvirkebedriftene eller organisasjonane blir store og nasjonale, får dei også direktørar og styreleiarar og lokale styringsfolk som ser det å tene toppsjiktet som si viktigaste oppgåve. Difor er den viktigaste skilnaden mellom COOP og Rema 1000 eller mellom Tine Meierier og Q-meieriene at direksjonane i COOP og Tine har eit lojalt tillitsmannsapparat å spele på.

For alle som vil fremje sosialisme eller kommunisme, er det freistande å sjå bort frå dette. Det gjeld å selje bodskapen, og då fokuserer ein på det positive og ikkje på det negative. Det er som med andre varer, cola eller mjølk eller bilar eller pc-ar. Seljaren seier ikkje at i denne bilen har fabrikanten lagt inn ei rustlomme her og ei rustlomme der, slik at bilen i løpet av ti-femten år skal bli nedbroten og bytast ut med ein ny bil, eller at colaen inneheld store sukkermengder, slik at coladrikking skal bli vanedannande. Difor har også marknadsføringa, av så å seie alle varer, i hovudsak som målgruppe dei som er lite i stand til å reflektere sjølve. Men desse, dei mest korttenkte eller lettlurde blant oss, er heller ikkje i stand til å gå fremst i å utvikle eit anna samfunn.

Argumentasjon for kommunisme må i staden ha dei reflekterte som målgruppe. Difor må metoden også vere å vere tydeleg: Det valet me står overfor, er mellom dagens samfunn, med alle sine veikskapar og negative utviklingstrekk, og eit klasselaust samfunn som lett kan bli eit oligarki med minst like sterk utbytting av folk. Berre viss me lykkast i å hindre eit slikt forfall og byggje noko heilt anna, er det forsøket verdt.

Kan A mobiliserast?

Innleiingsvis presenterte eg underklasserepresentanten A. As mål for eigen del er å overleve. Draumen kan vere ei delvis uføretrygd frå NAV til ho blir minstepensjonist, eller i noko verre fall at ein suppestasjon blir opna i nærmiljøet. A har ikkje mål for samfunnet, ho meiner samfunnet og politikken er for dei andre, for mellom- og overklassen.

Når folk i det politiske venstre snakkar om at arbeidarklasse og mellomklasse er i same båt, kjenner ikkje A seg att. Ho opplever at det er milelangt mellom hennar og B sin samfunnsposisjon.

For A er heller ikkje avsløringar av kapitalismens uvesen, av kameraderi og korrupsjon og sløsing med offentlege midlar, så oppsiktsvekkjande. A opplever så å seie dagleg at samfunnet sorterer folk i viktige og uviktige og held seg med eitt regelsett for dei viktige og eit anna for dei uviktige.

A møter altså kapitalismen med resignasjon. Dette samfunnet er slett ikkje bra, tenkjer ho, men det er det MINST ILLE av dei samfunnstypane me har å velje mellom. Og historia så langt tyder altså på at ho har rett. Dersom me skal evne å mobilisere A, kan me korkje basere oss på hennar illusjonar eller naivitet, me må byggje på realtenkinga. Me må for det første presentere eit betre alternativ. For det andre må me vise i praksis at me meiner alvor.

Sjansen for å mobilisere A og å få gjennomslag for anna tenking er større no enn han har vore dei siste tiåra. For marknadsøkonomien er i ferd med å bryte saman. Verda, og den vestlege verda mest, har kome inn i ein turbulent periode. Etter 500 års verdsdominans er Vest-Europa/USA i ferd med å miste verdshegemoniet. Den økonomiske krisa blir djupare månad for månad, arbeidsløysetala stig, og fattigdom og svolt aukar, medan rikfolk flest vassar i meir og meir pengar. I slike situasjonar vil folk tenkje andre tankar. Dei vil opplever urettvisa og meiningsløysa. Dei vil reflektere over om dagens kriseherja kapitalisme er den einaste mogelege samfunnsforma. Dei vil protestere og gjere opprør, lære av røynsler og bli klokare og fleire.

Notar:

1. FAOSTATs database
2. V. I. Lenin: Marx-Engels-marxisme, norsk utgåve 1952, side 195.
3. Sitert frå Michael Lebowitz: Socialism for the 21st century – re-inventing and renewing the struggle. Nettsidene LINKS international journal of socialist renewal, 9. januar 2013.
4. Referert i Walden Bello: «The Food Wars», London 2009, side 133.
5. Jan Myrdal: Skriftställning 3, side 132–133.

Erling Folkvord har vært mange ganger i Kurdistan, og er aktiv i solidaritetsarbeidet. Har god kontakt med kurdiske organisasjoner og blant annet truffet Abdullah Öcalan før han ble fengslet.

Kurdistan er området der dei fleste er kurdarar. Stormaktene delte opp Midtausten etter første verdskrigen. Tyrkia, Iran, Irak og Syria fekk kvar sin bit av Kurdistan. Truleg bur drygt to millionar kurdarar i Syria. Rojava er namnet på den kurdiske landsdelen. Mange av kurdarane i Syria bur utafor Kurdistan, mellom anna i Aleppo og Damaskus. Fleire hundre tusen var statslause fram til for få år sia. Samtidig har Rojava både etniske og religiøse minoritetar, slik som arabarar, armenarar og jezidiar.

Frigjort område i Syria

New York Times skreiv nyleg at Det demokratiske Unionspartiet (PYD) er den sterkaste fraksjonen i Rojava og at dei «har ein godt trent milits». Den amerikanske avisa siterer og ein syrisk-amerikansk samfunnsforskar i Washington. Han seier PYD har ein «ultranasjonalistisk kurdisk ideologi».¹

Den siste påstanden går på tvers av det vi såg og høyrde i Rojava. PYD sine representantar fortel at dei i juni 2012 tok kontroll over store delar av det kurdiske området i Syria. Dei har oppretta kurdiske styringsråd på fleire nivå. Det høgste rådet har ansvar for heile det frigjorte området. Så er det liknande råd for kvar by og kvar landsby. Dei vi snakka med, la vekt på at dei ikkje-kurdiske minoritetane skal vere representert i desse råda. Vi veit ikkje i kor stor grad dette er gjennomført, men frå PYD høyrde vi ikkje eitt ord som likna på nasjonalistisk kurdisk ideologi.

Innringa av fiendar

Den frigjorte delen av Rojava grenser i nord mot Tyrkia. På vestsida er grensa uklar mot Den frie syriske hæren (FSA) sitt område. Grensa er like uklar i sør mot området der Assad-regimet framleis har eit grep. Den austlege naboen er Irak, dels den Bagdad-styrte delen av landet og dels den kurdiske regionen. Assad-regimet held framleis flyplassen i Qamishli, den største byen i Rojava. Desertørar har fortald at denne sivile flyplassen no er ein militærbase.

Kurdistans regionale regjering (KRG) i nordlege Irak er einaste naboen som ikkje er fiendtleg innstilt. Derfor er det muleg å få inn ein del varer og hjelpeforsyningar. Ein liten båt med påhengsmotor er einaste lovlege persontransporten over grenseelva Tigris. Den godt orienterte tolken vår i Rojava fortalde at KRG ikkje let journalistar krysse grensa på den måten. Derfor har få utlendingar vori i området etter frigjeringa.

Leiaren i PYD var på Oslo-besøk i fjor haust. Han la vekt på at partiet vil unngå krigshandlingar. Dei har bygd opp sjølforsvarsstyrker, men trur ikkje på å nedkjempe Assad-regimet militært. PYD arbeider langsiktig for fredeleg samkvem med arabarar og dei andre minoritetane. Dette er ein annan metode i kampen mot Assad enn det FSA og ulike islamistiske grupper har satsa på.

Den frie syriske hæren (FSA)

Sere Kaniye er ein av dei kurdiske byane tett inntil grensa mot Tyrkia. Her var det bakkekampar fram mot slutten av februar 2013. Styrkar frå FSA overtok den frigjorte byen nokså lett. Dei brukte syriske stridsvogner som kom over grensa frå Tyrkia. Sannsynlegvis hadde FSA erobra stridsvognene frå Assad-hæren lenger vest. Så hadde FSA kryssa grensa til Tyrkia, køyrd austover før dei kryssa grensa på nytt, og sette stridsvognene inn i kampane i Sere Kaniye. Dei kurdiske sjølvforsvarsstyrkene gjenerobra storparten av byen etter harde kampar. Assad sine fly bomba utkanten av Sere Kaniye tre–fire dagar før vi var der

Det lokale Styringsrådet kontrollerte i slutten av mars det meste av Sere Kaniye. Byen var prega av allsidig varemangel, men alt verka velorganisert. Åpne butikkar, litt handel, folk i gatene. Lett å kome i snakk med folk både ute i byen og der vi ba om å få kome innomhus på besøk. Den FSAkontrollerte delen av byen var annsleis: Nesten folketomt. Dei fleste butikkane var stengt. Søppel i gatene. Dei få menneska vi såg, verka nærmast apatiske.

Vi besøkte ei FSA-avdeling ved grenseovergangen til Tyrkia. Svara var ikkje eintydige da vi hadde eit møte med nokre av dei:

– Vi er humane.

– Vi ønskjer ikkje å leve med våpen i hendene.

– Det er ingen radikale islamistar her.

Men ein av dei sa og:

– Så lenge Assad har makt, vil radikale grupper vekse fram og vi vil ikkje vere i stand til å kontrollere dei.

Vi spurde om korleis dei ser på Det syriske nasjonalrådet (SNC). Ein lege som sa han til dagleg organiserer naudhjelp frå Istanbul, svara:

– Dei som er utanlands, representerer ikkje oss. Dei er enkeltpersonar, og dei vil vere med på å dele kaka i Syria. Alt dei har gjort, har mislyktest.

Svaret var klart nok, og det stikk motsette av eit av hans eigne medieutsagn om SNC nokre veker tidlegare. Den avdelinga vi møtte, hadde ein bil med FSA-symbol. Ei stridsvogn utafor var dekka av ein presenning.

Det er ikkje godt å vite om desse folka er FSA. Eller kven som er FSA. Ein PYDleiar sa til New York Times at kven som helst som skaffar seg våpen, kan seie: «Eg er Den frie syriske hæren.»

Eit skolebygg nokre få hundre meter frå grensa, er eitt av fleire bevis på at Tyrkia fører krig i Rojava. I rakettgjennomslaga i betongveggane var armeringsjerna bøygd slik at prosjektilet berre kan ha komi frå den tyrkiske sida.

Tyrkia etter Öcalans Newroz-tale

Den tyrkiske hæren har ikkje tatt pause i den snart 30 år lange krigen mot den kurdiske frigjeringsrørsla. I dei første to vekene etter Newroz retta Tyrkia artilleri- og flyangrep mot både den kurdiske delen av Tyrkia og mot det geriljakontrollerte området i kurdisk del av Irak.

Eksekutivrådet i KCK (Samanslutninga av kurdiske samfunn) sa 30. mars at statsminister Erdogan sin språkbruk om ein eventuell fredsprosess berre er ei gjenspeiling av den kolonimaktstenkjinga som dominerer den tyrkiske staten . KCK krev at Tyrkia kvittar seg med denne tilnærminga.

Det lovlege Freds- og demokratipartiet (BDP) i Tyrkia, har same oppfatning. BDP ønskjer fredelege, politiske forhandlingar. Dette må føre fram til at den kurdiske befolkninga får alle demokratiske og kulturelle rettar. Det betyr å omdanne Tyrkia til ein moderne demokratisk republikk, som daverande PKK-leiar Abdullah Öcalan sa i forsvarstalen sin før han vart dømt i 1999. Statsminister Erdogan har på si side handplukka 63 personar til det avisa Hurriyet omtalar som ein kommisjon av «kloke personar» («wise people»).² Dette ser mest ut som eit utspel for å gi inntrykk av politisk kursendring.

I millionbyen Amed (på tyrkisk: Diyarbakir) møtte vi både offensive BDP-politikarar og ei offensiv befolkning. BDP brukar i dag omtrent same ord og uttrykk som leiarane i geriljaen. Ein av BDP-leiarane som presiserte at Tyrkia må stanse krigen og ta konkrete steg for å kome kurdarane i møte, føyde til at sonen hans er geriljasoldat. Etter fire år med massearrestasjonar sit rundt 10 000 av BDP sine tillitsvalde, medlemmar og sympatisørar i tyrkiske fengsel. Menneskerettsorganisasjonen IHD rapporterer at utanomrettslege avrettingar og drap utført av ukjend gjerningsmann framleis er vanleg. I dei fire siste åra døyde 333 personar i den kurdiske landsdelen på dette viset.

BDP-tillitsvalde seier dei arbeider på lang sikt. Dei lar seg ikkje stoppe verken av massefengsling eller tyrkiske bombefly. BDP har tvert om vori i stand til å trappe opp både sivilt massearbeid og innsatsen i kommunestyra og i nasjonalforsamlinga.

Kvinnekvotering

Både i Rojava (dvs. i kurdisk del av Syria) og i Tyrkia møtte vi ei ny form for kvinnekvotering. 40 prosent kvinner i styrande organ er ikkje nok. I tilleg har både PYD i Rojava og BDP i Tyrkia innført eit to-leiar system. Tolken vår brukte det engelske ordet co-chairs. Partiorgana har to likestilte leiarar, ein mann og ei kvinne.

Det er vanskeleg å tenkje seg eit kraftigare og meir provoserande brot med den innarbeidde kvinnerolla som så mange kurdiske menn er godt fornøgd med.

Tyrkiske Belgin Akaltan kommenterte nyleg dette i Hürriyet , ei av dei største avisene i Tyrkia:

Akkurat på dette punktet i historia, skulle eg ønskje at eg var ei kurdisk kvinne. Korfor? Fordi framtida ser betre ut for dei enn for oss. (…) Berre sjå deg rundt: Dei har ei kvinne ved sia av ein mann i nesten alle initiativ, i kvart einaste utval og i kvar einaste politisk og sosial rørsle. (…) Dei har ein identitet; dei er stolte, dei har ein visjon.» Ho skriv at tyrkiske kvinner sin identitet er knust, men er og litt optimistisk: «Kanskje får vi til å sette saman bitane, hand i hand med våre kurdiske søstre.³

Solidaritetsarbeid

Den kurdiske frigjeringsrørsla under KCK/ PKK-paraplyen ser ut til å ha ulik, men veksande oppslutning i statane som i 90 år har styrt kvar sin del av Kurdistan. Dei kurdiske organisasjonane oppfordrar vener i utlandet til å mobilisere og skape press mot både regjeringar og nasjonalforsamlingar.

I Tyrkia-allierte Norge er folkeopplysning ei første, men langvarig oppgåve. Vi bør rette kritikken mot den raud-grøne regjeringa som mellom anna held handa si over våpensal til Tyrkia.

Eg vil og oppfordre fleire til å besøke Kurdistan for å bli kjent og for å lære. Den PKK-inspirerte frigjeringsrørsla er ulik revolusjonære organisasjonar i Europa. Dei har kampevne og folkeleg oppslutning som er milevis forbi det som finst i Europa.

Notar:

1. New York Times 6. februar 2013.
2. Hurriyet Daily News 3. april 2013.
3. Hurriyet Daily News 30.-31. mars 2013.

 

Et band som kanskje mer enn noen illustrerer denne epoken i britisk musikk, er det Essex-baserte punkbandet Crass, med sin anarkistiske og pasifistiske grunnholdning. Trommeslager Penny Rimbaud har da også i ettertid omtalt Thatcher som noe i nærheten av en gudegave til et band som forsøkte å skrive sanger om kapitalismens herjinger. I 1982 ga de ut singelen «Sheep farming in the Falklands», med klar referanse til den britiske krigføringen, og året etter fulgte de opp med «How does it feel (to be the mother of 1000 dead)?»

Begge nådde toppen av de såkalte indielistene, det vil si listene over de mest solgte platene som var gitt ut av andre enn de store plateselskapene, og «How does it feel?» ble endatil referert til fra Underhusets talerstol i debatten om Falklandskrigen. Det gikk så langt at det konservative parlamentsmedlemmet Tom Eggar forsøkte å få et forbud mot sangen med henvisning til lovgivningen om obskøniteter, riktignok uten å lykkes. Før de ble oppløst i 1984, rakk Crass også å lage en kassett med en fiktiv telefonsamtale mellom Thatcher og Ronald Reagan, der de blant annet diskuterte muligheten for å senke et britisk skip som en falskt flagg-aksjon mot Argentina.

Thatcher-musikken fikk hovedsakelig to uttrykk. På den ene siden ble det laget en rekke sanger som direkte angrep Thatcher på en måte man sjelden har sett blitt angrepet på før. På den andre siden ble det laget kanskje enda flere sanger som var en respons på Thatchers politikk. The Specials’ nummer 1-hit fra 1981 «Ghost Town», Pet Shop Boys’ «Opportunities» og sangen «Shipbuilding», som ble spilt inn av både Robert Wyatt og Elvis Costello, er velkjente eksempler, og i Irland ble det heller ikke spart på ammunisjonen mot Thatcher i forbindelse med hennes håndtering av konflikten i nord.

Morrisey er en musiker som aldri har gått av banen for kontroverser, og allerede i 1984, da han sang for The Smiths, ble hjemmet hans ransaket på bakgrunn av uttalelser han hadde kommet med om Thatcher til Melody Maker. I 1988 kom han med sitt første soloalbum, som solgte til gull i både Storbritannia og USA. Blant sangene var «Margaret on the guillotine,» der han omtalte dette som en vakker drøm, og fulgte opp med oppfordringen «Please die!» Tidligere nevnte Elvis Costello uttrykte også mye av den samme forakten i sin sang «Tramp the dirt down», der han ga uttrykk for et ønske om et langt liv, om ikke for annet, så i hvert fall for å kunne trampe på graven til Thatcher.

Også en folkekjær musiker som Elton John, i dag kanskje mest kjent som en nær venn av Prinsesse Diana, har bidratt til den musikalske anti-Thatcher kanonen. I 2005 hadde musikalversjonen av Billy Elliot premiere på Londons West End, og Elton John sto for musikken. I likhet med filmen, handler musikalen om den britiske gruvestreiken i 1984–85, og et av høydepunktene i musikalen er sangen «Merry Christmas Maggie Thatcher», sunget av Elton John, der det blir oppfordret til å feire hver dag, fordi hver dag vil være én dag nærmere Thatchers dødsdag. Sangen ble da også spilt på oppsetningen dagen Thatcher døde. Sangen slutter for øvrig med en spenstig melding til partifelle Michael Heseltine: «You’re a tosser, you’re a wanker, and you’re just a Tory Swine!»

Mange andre sanger kunne vært nevnt. Pink Floyd ønsket for eksempel Thatcher velkommen til «Fletcher Memorial Home,» sammen med blant andre Bresjnev, Reagan, Nixon og McCartys gjenferd, mens Sinead O’Connor anklaget Thatcher for å gjøre det samme hun kritiserte kinesiske myndigheter for å gjøre. Av andre prominente musikere som har bidratt til lydsporet mot Thatcher, kan nevnes Simply Red, UB40, The The, New Model Army, Madness, The Jam, The Beat og ikke minst Billy Bragg. Selv vår hjemlige Hans Rotmo kom med sitt bidrag, da han beskyldte Thatcher for å være møring.

Så sent som i februar ga Primal Scream ut singelen «2013», med teksten «Thatcher’s children make the millions pay… how long will this shit last?». Umiddelbart etter Thatchers død sendte Chumbawamba, som blant de fleste nok er kjent som en one-hit-wonder, ut sin siste plate, EPen In Memoriam: Margaret Thatcher, som var spilt inn flere år før Thatchers død, men først skulle mangfoldiggjøres etter hennes død, som også ble etter bandets død. Og det var altså bare én enkelt artist som skulle forhindre at Thatchers død ble feiret med sangen fra The Wizard of Oz.

Hva så med hyllester til Thatcher i musikalsk form? Én sang som i dagene etter Thatchers død gikk oppover listene, var sangen «I’m in love with Margaret Thatcher» fra 1979, gitt ut av det nokså obskure britiske punkbandet Notsensibles. Sangen nådde 35. plass på listene. Bandet har selv imidlertid påpekt det noe ironiske i at konservative briter har omfavnet denne sangen som bare var ment som et morsomt påfunn av et upolitisk punkband. Det er selvsagt også britiske band og musikere som har uttrykt støtte til Thatcher eller sider ved hennes politikk. Men det er svært vanskelig å finne noe materialisert vitnesbyrd.

Mathias Bismo

 

Den britiske statsministeren David Cameron har foreslått at Storbritannia skal reforhandle sin avtale med EU. Han foreslår også og at det britiske folket skal ha en folkeavstemning om Storbritannia skal fortsette som EU-medlem med en reforhandlet avtale, eller forlate unionen. Folkeavstemningen vil finne sted etter det neste parlamentsvalget i 2015, og innen 2018 dersom det konservative partiet fortsatt sitter i regjering. Kravet har støtte langt utover de konservatives rekker, og EU-skepsisen er sterk i det britiske folk.

Statsminister Cameron la vekt på at EU må endres grunnleggende. Unionen må bli mer konkurransedyktig og fleksibel, og han ønsker å føre noe av EUs makt tilbake til medlemslandene uten å konkretisere det nærmere. I sin tale nevnte Cameron at det allerede i dag finnes land, Sveits og Norge, som har alternative avtaler med EU, men at det ikke er den veien han vil gå.

Storbritannia vil for eksempel kunne bli medlem av EFTA og dermed vende tilbake til dette felleskapet bestående av Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. Man ville da bli tilsluttet en lang rekke handelsavtaler med land i hele verden, inkl. EU. Noe slikt ville kunne skape en helt ny situasjon og en ny dynamikk i forholdet mellom EU og viktige naboland. Dette er en del av den britiske debatten.

Samtidig presser EU Sveits til å skulle godta en form for EØS-løsning, mens Island ventelig vil avslutte medlemskapsforhandlingene med EU etter sitt Alltingsvalg seinere i april.

I Norge er det sterk EØS-skepsis og et ønske om å diskutere alternativer til EØS-avtalen.

Til sammen bør dette kunne gi en plattform for en ny debatt i Norge om grunnlaget for vårt forhold til EU. Dagens EØS-avtale har så mange problematiske sider, ikke minst demokratisk, at en bilateral løsning vil være langt å foretrekke.

Nei til EU oppfordrer regjeringen til å ta kontakt med de britiske styresmakter og samarbeidspartnerne i EFTA for å få til samtaler om det finnes et felles grunnlag for å forhandle sammen de fem landene imellom på den ene siden og EU på den andre. En slik løsning er en av flere som er beskrevet i Alternativrapporten fra 16 organisasjoner i Norge. Nei til EU ønsker en ny avtale med EU som respekterer det enkelte lands sjølstendighet og sjølråderett.

(Uttalelse fra Nei til EUs rådsmøte, april 2013)

– Margaret Thatcher prøvde å ødelegge livet mitt. Men fordi jeg var sterk, og fordi de andre gruvearbeiderne var sterke, klarte hun ikke å oppnå det. Jeg er virkelig stolt over at jeg sto opp for min klasse. Jeg lever fortsatt, hun er død. (Norman Strike, tidligere gruvearbeider)

– Thatcher var nyliberalismens globale pioner, og det hun oppnådde var å svekke den organiserte arbeiderklassen, endre den britiske kapitalismen til en økonomi drevet av finans og få individualisme dypt inn i samfunnet, noe som har blitt videreført av etterfølgende regjeringer. Nå ser vi at regjeringer rundt om ønsker å radikalise nyliberalismen ytterligere. I hele Europa står vi overfor dette problemet. En krise utløst av nyliberalismen blir kurert med enda mer nyliberalisme. Utfordringen er å beseire den. (Alex Callinicos, professor i Europeiske studier, Kings College – London)

– Hun var en venn av apartheid. Hennes rolle var å åpne døren til en forhandlingsløsning i stedet for en revolusjonær forandring. Sør- Afrika var på randen av en revolusjon som kunne ha forandret alle sørafrikaneres liv dramatisk. Forhandlingsløsningen betydde at veldig lite endret seg for de fleste i Sør-Afrika (Moyra Samuels, lærer, opprinnelig fra Sør-Afrika)

– Arven etter henne er de dype splittelsene i samfunnet som hun hyllet ved å gjøre de rike rikere, de fattige fattigere og ved å få oss til å betale for alt. Hun ødela lokalsamfunn. Arven etter Thatchers er noe vi er nødt til å fortsette å kjempe imot. (Aktivist)

 

COOP har satt ut bygging av sitt nye hovedlager til den store franske entreprenøren, GSE, som opererer i hele Europa. Bortsett fra et par heismontører og en handfull rørleggere kommer de ca 500 arbeiderne fra firmaer fra hele Europa.

Lønna er helt nede i 45 kroner timen. Klatring i stillas i opp til 27 meter uten sikring. Arbeidstilsynet hadde vært på COOPanlegget sju ganger uten å oppdage noe!

COOP lovte fra første øyeblikk at de skulle rydde opp og ta på seg «solidar»-ansvar, dvs betale norsk allmenngjort tariff fra første stund.

COOP engasjerte advokat Jan Fougner, og så langt vil de bare betale et mindre beløp av det de skylder de spanske rørleggerne.

Med EU/EØS og fri flyt av arbeidskraft, og i dette tilfellet tjenester, er kampen mot sosial dumping ressurskrevende og komplisert. Mange arbeidere tør ikke stå fram når de arbeider i engelske, irske, spanske og slovenske firmaer. I deres hjemland er det stor arbeidsledighet, og fagbevegelsen har liten eller ingen makt. Ytringsfrihet og anstendige arbeidsforhold er fremmed der de kommer fra.

Dette er en villet politikk fra EU, høyresida og aller mest NHO. AP-ledelsens forsvar av EØS-avtalen med de fire friheter skaper nettopp lønnskonkurranse med sosial dumping som resultat.

«Litt ditt»-bedriften, COOP, må rydde opp etter seg!