Leder: Coop – litt ditt? ………………. side 3
Sagt om Thatcher ……………………… side 4
Uttalelse fra Nei til EU ………………. side 5
Mathias Bismo: Thatcher som musikk ……… side 7
Tom Mills: Ein klassekrigar døyr ……….. side 9
Kari Celius: 1986: Thatcher til Oslo ……. side 22
Rolv Rynning Hanssen: Thatcherismen lever .. side 30
Bjørn Tore Egeberg: Folkhemmet rakner …… side 36

Thatcher og

thatcherismen

Les mer

Richard Seymour (f 1977) er brite, marxist og forfattar. Han skriv på bloggen Lenin’s Tomb som han starta og driv. Han har skrive The Liberal Defence of Murder og andre bøker. Han var tidlegare medlem av Socialist Workers Party, men gjekk ut i mars i år. (Kjelde: Wikipedia)

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Eg vil starte med eit konkret eksempel.

Dere veit at USA med allierte på dette kritiske stadiet gjør intense forsøk på å få til ei omgruppering av den syriske opposisjonen. Av ein eller annan grunn stolte dei ikkje på det syriske nasjonalrådet (SNC), som er ein koalisjon av den sekulære liberale opposisjonen og den muslimske brorskapen – dei mest konservative og borgarlege elementa i opposisjonen. Dei ville i staden skape ein ny allianse bak sunnien og forretningsmannen Riad Seif.

Kva dreier dette seg om? Avkledd det ideologiske språket er det eit forsøk frå USA med allierte å få sterkare kontroll over den syriske revolusjonen. At ein slik kontroll blir framstilt som bra, er bare å vente. Men kva er det mest sannsynlege resultatet av dette? Det vil vere å styrke ein endå meir konservativ og borgarleg opposisjon, organisert rundt element frå det tidlegare styret. Mest sannsynleg vil det her bety at opposisjonen blir organisert på sekterisk grunnlag, ettersom den konservative logikken er å seie «det er lite galt med sjølve systemet; det er regimet som er feil, eller vondsinna; ei unasjonal og fremmend kraft; alle sanne syrarar står saman; det er ikkje ein herskande klasse, men ein fremmend kaste som må veltast, og namnet på kasten er alawittar.»

Me såg den logikken i Libya, særleg etter at USA med allierte tok over. Historisk har USA strevd for å ta over revolusjonar, på å styrke dei mest konservative elementa i den herskande klassen – eller sagt på anna vis, angripe og halde tilbake dei mest radikale og folkelege laga, og kontrollere dei mest ærgjerrige ambisjonane deira. Det er ein strategi som har sett djupe merke i historia, med ei lang rekke med kontrarevolusjonær vald frå USA, i det minste frå og med den meksikanske revolusjonen.

Liberal imperialisme

Og kva er så det eksempel på? Eg seier det er eit døme på ein spesiell type imperialistisk intervensjon, som eg vil klassifisere som liberal imperialisme – ein intervensjon som kan ha visse avgrensa liberale mål (meir marknad, modernisering av staten og så vidare), men viktigast at rammeverket er liberalt, blir rettferdiggjort med variantar av liberale verdiar bygde på Lockes samfunnskontrakt eller Mills humanisme.

Eg meiner det er svar på ei krise i kontrollsystemet USA skapte i Midtausten på seksti- og syttitalet, då den britiske marinen og pundet vart trekt ut, og monarkar innsette av britane vart kasta.

Eg meiner det er eit forsøk frå USA på å ta attende initiativet, og vere føre var – ikkje bare drive brannsløkking eller motarbeide prosessen som har ført til at to av undersåttane deira vart kasta (tri om ein tar med Gaddafi, men dei vendte seg mot han) – men aktivt fremme eigne løysingar, deira eigen modell som kan utfordre den uvanleg sterke tiltrekkingskrafta Tahrir-plassen har. Ved å intervenere i revolusjonsprosessen ønskar dei på ein eller annan måte å skape ein tiltrekkande pol rundt makta si, og starte på å attreise den ramponerte legitimiteten til USA.

Sjølvsagt er det mykje meir å seie enn denne skissa, som bare gir eit svakt omriss av emnet eg drøftar, liberal imperialisme.

Eg meiner me alltid må vere konkrete og interesserte i problema dagens hendingar byr på. The Liberal Defence of Murder som denne talen er basert på, er ei historiebok: ho dekkar rundt fem hundre år med humanitære intervensjonar. Men det var minst fem års liberal krigshissande støtte til president Bush som fekk meg til å skrive. Og boka vart sluttført på ei tid då dei liberale imperialistane som er tema for boka, dei som heia for krig i Irak, for fridom, demokrati og ulike liberalhumanitære idear, opplevde tilbakeslag. Dei hadde tallause nedturar. Tortur, kjemiske våpen, forureininga av byar frå Fallujah til Tal Afar, hemmelege bortføringar, valdtekt, vilkårlege drap, og heilt ekstrem valdsbruk mot opprørarane. Alt kasta lys på dei avskyelege realitetane bak humanitære intervensjonar. Jamvel den mest krigslystne, hovmodige og hatske i gjengen, Christopher Hitchens, byrja velte seg i navleskuande sjølvynk over at frigjøringskrigen hans i Irak hadde degenerert, ein krig han hadde innbilt seg var ein ny spansk borgarkrig, der han var George Orwell og Bush-administrasjonen POUM¹ – eit oppblåst tilfelle av Godwins lov² om slike i det heile finst.

Om dere ikkje har noko mot det, vil eg sitere meg sjølv – eg sa den gongen:

Dei proimperialistiske liberalarane som høglydt og samstemte forsvarte krigane til USA er i knipe … Denne ynkelege gruppa har aldri vore mindre levedyktig.

Ei kort stund i fjor undra eg på om eg hadde vore for raskt ute. Fordi eg såg framført i fri dressur mest alle tenkelege klisjear for krig. Denne gongen dreidde det seg om Libya, men på eit vis betydde ikkje landet noko – ikkje for dei liberale imperialistane. Det dreidde seg i røynda om eit høve til å attreise den moralske autoriteten til imperiet – eg skal komme attende til det. Trass i generell skepsis såg det ut til at dei vann diskusjonen. Eit forbløffande tilbakeslag etter månader med revolusjonær oppstand der USAs skremmande, dødelege oppfatning av «frigjøring» vart avslørt som ein farse. Korleis fortonte Firdosplassen – torget i Bagdad der statuen av Saddam Hussein vart rive ned etter invasjonen – seg ved sida av Tahrir-plassen? Eg var ikkje ved alt for godt mot, kameratar og venner.

Og så vart Jason Russell funne naken på gata i San Diego der han onanerte på dei som gjekk forbi.. Eg skal forklare for dere som er forvirra. Jason Russell leiar ein kampanje som er kalla «Stopp Kony», som organisasjonen Invisible Children driv. Han eksisterer for å protestere mot og freiste bøte på krigsbroteverka som blei utført av ei lita kristen-fundamentalistisk opprørsgruppe som stod for grusomme handlingar i Uganda. Men dei har støtta det ugandiske militæret, som har stått for sin del grusomme handlingar i kampen mot opprøret. Gruppa har au støtta USAs militære intervensjon til fordel for det ugandiske militæret, og jobba iherdig for å få presse Obama til å sende fleire pengar og soldatar til Uganda. Det pussige er at Kony ikkje er i Uganda lenger, krigarane hans er stort sett utsletta, og dei folka «Stopp Kony» seier seg å støtte, er ganske forbitra på dei. Kampanjen deira var sjølvsagt farleg, og kunne blitt ein seier for manipulering av sosiale medier om dei hadde vunne fram. Men pressa av kritikken knekte Jason Russell saman, og vart funne spradande naken rundt i San Diego, der han viste fram utstyret sitt til dei som passerte.

Og det var det. Sist eg var i USA heldt eg ein tale i Boston. På vegen dit såg eg og kjærasten ein Stop Kony-plakat som nokon hadde skrive «BULLSHIT PROPAGANDA!» på. Så i slike saker må dere innrømme amerikanarane litt dømmekraft – det er faktisk tema i den andre nye boka mi, American Insurgents, som kom samtidig som nyutgava av Liberal Defence.

Før eg går nærmare inn på stoda i dag, vil eg tilbake til temaet i boka, kjerna i argumentasjonen. Så vil eg sjå om det kan bidra til å forstå slike situasjonar me står framfor. Så kva meiner eg?

For det første at dagens liberale krigstilhengarar høyrer til ein tradisjon som grovt sett strekker seg over eit halvt millenium. Me har sett at deira humanitære støtte til imperialismen er bygd på dehumanisering av motstandarane, og dermed grip dei altfor lett til ein blodig og hevngjerrig retorikk, og ender med å støtte valdeleg undertrykking. Men alle mistaka til dagens liberale krigarar har eit genetisk opphav. Liberalismen kom til som ein av eit sett femlingar, og knytta saman kapitalismen, europeisk kolonialisme, slaveriet og «rase»-ideologien. Sjølv om han til ein viss grad stod for fridom og likeverd, har liberalismen like fullt brukt det Domenico Losurdo, (italiensk filosof, historikar, teoretikar og marxist fødd i 1941), kallar «utestengingsklausular», og er slik medskyldig i raseundertrykking, imperialisme og klassedominans.

Koloniideologiene

Tidlege representantar for den moderne liberalismen som Locke, Mill og Tocqueville forsvarte kolonialismen, vanlegvis på grunn av «forbetrande» eigenskapar og gunstige resultat for dei innfødde. Store delar av den tidlege venstresida og arbeidarrørsla, særleg dei som stod nærmast liberalismen, var påverka av slik kolonialistisk sjåvinisme. Det var heller ikkje ei rein europeisk sak, Woodrow Wilsons (president i USA frå 1913 til 1921) utgave var overmennesketenking på sitt beiskaste. Den russiske revolusjonen, seinare antikoloniale revolusjonar og borgarrettsrørsla i USA svekka grepet denne ideologien hadde. Men han blir kontinuerleg reprodusert, men modifisert og tilpassa.

Eg står fast på at ideologien er konsistent over tid på eit ganske abstrakt nivå. Eg kallar det ein «tradisjon» som med vilje er vag. Men det som sameiner desse svært ulike, men noko overlappande og likearta ideologiske formasjonane, er at liberal imperialisme har ei strukturell og systemisk rolle med å forklare, rettferdiggjøre og konsolidere eit liberalt verdssystem som nødvendigvis er eit imperialistisk system. Og det som fekk meg til å sjå på dette, var sjølvsagt det faktum at i «krigen mot terror» byrja dei liberale krigstilhengarane i uhyggeleg grad å lyde som kolonitilhengarane gjorde. Og eg lurte på grunnen.

Ein kan gå til dette på to måtar. Enten kan du seie at «koloniideologien er ei levning, ein rest etter tidlegare pinlege tiders uløyste motsetningar». Eller så kan du seie noko liknande det Stuart Hall seier om rasisme:

Rasisme er alltid historisk spesifikk. Sjølv om han kan bygge på det som har skjedd i tidlegare historiske fasar, tar han alltid ei spesifikk form. Han veks ut av forholda i dag, ikkje fortida. Han gir seg spesifikke utslag i dagens samfunnsskipnad, i måten dei politiske og kulturelle prosessane utviklar seg i dag, ikkje bare ei fortrengt fortid.

Dette er svært viktig, fordi rasisme ofte har blitt sett som ei levning etter tidlegare tiders uløyste motsetningar, at slik han framstår i dag bare er restar, og ikkje noko som aktivt er konstruert. Og det er freistande med eit liknande syn på koloniale ideologiar.

Eg vil seie at tilbakekomsten av liberal imperialistisk ideologi i sin nesten koloniale form på 2000-talet vaks ut av krisa i det som er kalla «Vesten» – meir nøkternt krise i utvikla kapitalistiske statar leia av USAimperialismen. For desse liberale forståsegpåarane og intellektuelle såg ei lita gruppe jihadistar faktisk ut til å vere ein dødeleg fare for det dei kalla «sivilisasjonen» på linje med – eg tøyser ikkje – det tredje riket. Det var ei kjensle av dommedag, men også ny styrke i utfordringa dei såg: mange intellektuelle og kommentatorar sa i røynda «dette er eit høve for USA til å komme over forfallet og lettsinnet det siste tiåret, til å gripe eit nytt alvor».

Det kan verke svært latterleg, men dere må huske at stoda i USA nettopp då hadde vist seg vere ekstremt utrygg: det var ei kapitalistisk krise, aksjeboblar som sprakk, legitimiteten til næringslivet drukna i Worldcom- og Enron-skandalar, Bushadminstrasjonen som kom til gjennom eit valkupp, presidenten var omgitt av ti – om ikkje hundretusenvis –med antikapitalistiske demonstrantar uansett kor han gjekk. Tallause problem øydela det liberale borgarskapet, og det såg ut til å vere ein viss tvil om den verdshistoriske oppgava til USAkapitalismen etter Berlinmurens fall. Her var det både ei personifisering av all redsel og uro, ikkje mindre enn ein sivilisasjonsmessig Nemesis, og eit perfekt høve til å gi ein serie samordna svar, og til å utvikle ein ideologi som i motsetning til dei antikapitalistiske protestantane i klartekst støtta og forsvarte det sosiale og institusjonelle systemet i dei utvikla kapitalistiske landa som det best maulege målet, det endelege utviklingsstadiet for menneskeslekta. Lista over venstreorienterte som blei imperialistar på denne tida, er i røynda ei liste over dei som alt hadde byrja å slutte fred med kapitalismen.

Og no blei desse intellektuelle langt mindre forsiktige med å definere denne sivilisasjonen som eit imperium – i tradisjonen etter romarane og britane, i tradisjonen etter det som vart definert som «Vesten», som historisk ikkje har vore eit reint geografisk område, men omfattar statar styrt av kvite: Sør-Afrika i apartheidtida, og Australia, vart til dømes begge sett som del av Vesten. Slik sett omfatta koloniprosjektet å definere ei grenselinje, ei grense rundt sivilisasjonen der pøbelen i verda ville inn i og øydelegge ideala til imperiet – fordi dei bare er sjalu og fordi me rike og frie og dei er det ikkje – og sa at «me som dei siviliserte har ansvar for å gå inn i barbariet sitt domene og bringe dei den orden og dei fordelar som sivilisasjonen gir, med makt, og utrydde dei som vil ha kaos.» Og dere vil sjå at den einaste måten liberale skribentar som Hitchens, Ignatieff, Bernard-Henri Lévy, Bermman, Sam Harris skil seg frå dei nykonservative – som aldri syntest imperiespråket var pinleg – er vekta dei la på å overbevise venstreorienterte og liberale om synet sitt.

Talerøyr inn i venstresida

Det bringer meg til ei anna side ved standpunktet mitt, at dei liberale krigstilhengarane fungerer som talerøyr for desse ideane inn i strategisk viktige miljø der det er lite sannsynleg at talspersonar for Pentagon eller Donald Rumsfeld vil lykkast. I det nye etterordet omskriv eg dette argumentet i gramscianske termar: Eg seier at dei liberale imperialistane omtalt i boka er del av ein familie intellektuelle og ideologiske produsentar som bidrar til å konsolidere styret til dei dominerande klassane. Dei er «organiske intellektuelle» for borgarskapet. Dette begrepet frå Gramsci var sentralt i tenkinga hans om «hegemoni».

Ein herskande klasse, sa han, arbeider kontinuerleg for å bygge hegemoni ved å ta med allierte klassar og delar av klassar i ei breiare blokk, som dominerer dei utestengte, underordna klassane. Einskapen i denne blokka er delvis sikra med ein hegemonisk diskurs skapt av intellektuelle som forklarer maktblokka kva for interesser dei har, korfor interessene deira er universelle, og korleis ein må kjempe for dei og forsvare dei. Innanfor ei slik blokk er det ingen klar, avgjørande enkeltinteresse som samlar alle, langt mindre semje om ein bestemt strategi. Det er grunnen til at det trengst organiske intellektuelle, med ulike spesialfelt som når ulike typar miljø, som gir moralsk og intellektuell leiarskap.

Dei liberale krigstilhengarane skil seg svært i måte å operere på, miljøet dei vender seg til, og spesialiseringsgraden. Somme, som Michael Ignatieff og Samantha Power, vekslar med hell mellom ulike felt som akademia, kommentarjournalistikk og arbeid i statsbyråkratiet. Bernard Kouchner har utan store vanskar migrert mellom menneskerettsindustrien, den franske staten og FN. Bernard-Henri Levy, med ressursarane frå det franske storborgarskapet til disposisjon, er alt frå filosof, dokumentarist, diplomat, forleggar, politikar, forretningsmann, journalist. Andre som Christopher Hitchens og Paul Berman nøyer seg med å vere journalistar, pamflettskribentar og polemikarar. Og mens Ignatieff, Kouchner og Power stort sett har konsentrert seg om menneskerettar og utanrikspolitikk, så har Hitchens, Berman og Levy breia seg trygt i eit mangfald av tema.

Det dei har felles, er at det dei jobbar med og freistar å løyse problem rundt, er dei internasjonale, imperialistiske sidene ved makta til dei herskande. Det dei au har felles er at dei ikkje opererer som isolerte individ, men som intellektuelle produsentar innanfor større system (mediakonglomerat, akademiske institusjonar, statsapparat) som spreier produkta sine til relativt privilegerte og mektige miljø. På den måten er dei ikkje ulike dei nykonservative som eg altså påstår dei deler vokabular med. No har dei saman med dei nykonservative lidd eit kraftig tap av prestisje og innverknad som følgje av flausa med «Operasjon fridom i Irak».

Men det interessante er at Obama ikkje såg dei heilt likeverdige. Han valte å bygge sin imperialistiske strategi på realistane som Bush hadde støtta seg på dei siste hjelpelause åra sine. Folk som Robert Gates, men au Zbigniew Brzezinski som hadde vore rådgivar for demokratane i lang tid. Men Det demokratiske partiet i USA skapte det som der blir kalla «liberal internasjonalisme» – som er liberal imperialisme etter mønsteret til Woodrow Wilson. Og institusjonar og personar i partiet har gitt sterk støtte til ein aggressiv utanrikspolitikk basert på ideen om at det kapitalistiske USA har ei historisk oppgave i å støtte eit liberalt verdssystem, eit system som naturlegvis må ha USA i leiinga.

Power and Slaughter

I denne leiren var folk som Susan Rice, Samantha Power og Anne-Marie Slaughter. Slaughter som er rektor ved Woodrow Wilson School of Public and International Affairs ved Princeton University fekk tilbud om ei stilling under utanriksminister Hillary Clinton. Susan Rice, tidlegare tryggingsrådgivar under Clinton, under vingane til Madeleine Albright og sterk tilhengar av intervensjon i Sudan, vart utpeika til ambassadør i FN. Rice spelte ei viktig rolle med støtte til delinga av Sudan. Samantha Power, som skal ha vore ein nøkkelperson for administrasjonen i samband med intervensjonen i Libya, vart tryggingsrådgivar.

Det var mange utanfor administrasjonen som pressa på for å få fornya fokus på humanitære intervensjonar. William Cohen og Madeleine Albright som tjenestegjorde under Clinton, leia Genocide Prevention Task Force som ba den kommande Obamaregjeringa opprette eit varslingsystem for folkemord, som skulle brukast til å utløyse intervensjonar i krisesituasjonar. Begge hadde vore med på å sette ut i livet folkemord-sanksjonspolitikken mot Irak. Ei slik samling av krefter i Obamaadministrasjonen peika ikkje mot fred, men mot eit skifte av strategi. USA skulle få gjenoppliva makta si ved å føre ein meir varsam og fleksibel politikk, med vekt på å få samtykke av allierte, ved å prate dei i senk om «forkjøpsåtak». USAs kolossale militære arsenal skulle brukast meir forsiktig – men det skulle brukast. Med det i tankane skal me sjå på revolusjonane i Midtausten, og spesielt Libya, og sjå kva me kan få ut av det.

Først, ein av forløparane til revolusjonane i Midtausten var ei veksande krise for Israel, med stadig minkande legitimitet, og faktisk, militær styrke – nederlaget for Hizbollah, tapet av omdømme internasjonalt etter Støpt bly, det uvanleg blodige og sjølvdestruktive åtaket på Mavi Marmara – alt peika mot at Israels tid som apartheidstaten du ikkje kan kritisere, var over. Naturlegvis viste ikkje dei liberale imperialistane som brauta om demokrati og menneskerettar i Irak anna enn forakt for palestinarane sine rettar – la dei svelte under blokaden, la dei dø i utbomba gettoar, jag dei gjennom gatene og utrydd dei som rotter, for dei har fornærma oss ved å røyste på Hamas, og ved ikkje å kapitulere for Israel, og ved å eksistere som folk, som politisk masse, og ikkje bare eit nedkjempa flyktningefolk spreidde over alle delar av Jorda.

Men jamvel liberale imperialistar må til ein viss grad handle i samsvar med sine høgt proklamerte ideal. Og då opprøra i Midtausten starta, trur eg nok ein må seie at dei freista hardt å vere glade for dei. I røynda var ambivalensen stor – vil dei no velje den muslimske brorskapen i Egypt? Vil tunisarane la Rachid Ghannouchi stille til val? Vil feil folk ta over makta? Det var eit særleg problem for folk som Hitchens, som bare eit par år før revolusjonen hadde lovprist det tunisiske diktaturet fordi det var så moderat – korfor hakke på snille Tunisia undra han? Dessutan, då revolusjonen var der, understreka han sterkt at det var bare fordi dei heldige borgarane visste dei ikkje ville bli drepne i gatene som dei grønne i Iran. (For ordens skyld, det tunisiske regimet drap fleire enn det iranske regimet gjorde i løpet av det grønne opprøret.) Men tru ikkje det var bare desse krigshissarane. Folk med reell politisk makt sa det same. Då Mubarak vart overfalt av revolusjonen, insisterte Tony Blair og visepresident Joseph Biden på at han var ein god mann for det egyptiske folket, ein av våre allierte, og at det ville bli eit vakuum om han vart kasta, og at det ville opne for ekstremistar.

Liberal ambivalens

Trass i ambivalensen, og trass i ei viss undertrykt kjensle av at dette kunne forstyrre deira imperialistiske overtyding om at demokrati i Midtausten måtte komme som resultat av USAs militærmakt, så var hovudtendensen blant liberale intellektuelle at dei støtta revolusjonane. Og i rettferdas namn skal dei ha kreditt for det, så langt. Men så spreidde revolusjonen seg til Libya i februar 2011. Det tok ikkje lang tid før mange av dei liberale intellektuelle såg sjansen. Eg meiner at trass i det pinlege maskepiet mellom den herskande klassen i USA og Storbritannia og Gaddafi-regimet sidan 2004, så var ikkje dette eit regime dei hadde investert så mykje i at dei ikkje kunne sleppe taket. Og dei intellektuelle i Det kvite huset, som Power og Slaughter – passande namn for imperialistar – sa at det som var i gang var eit opprør frå dei yngre generasjonane i Midtausten, ofte utdanna og kultiverte menneske, men som var utan framtid.

Og dei sa: Dette er framtida, desse folka vil avgjøre kva veg Midtausten går, og om USA ønskar å påverke det, må USA på ein eller annan måte bli sett som støttespelar for revolusjonen. Samtidig fiska Sarkozy – rett frå pinlege avsløringar av franske band til diktatorane – etter europeisk intervensjon for å forsvare EU-interesser. Det var altså ein viss konkurranse imperialistar imellom her, og det bidrog til at Hillary Clinton gjekk for intervensjon, og i sin tur til at Obama støtta ein begrensa krig og overkøyrde generalane. Sarkozy sendte sin fremste intellektuelle Bernard-Henri Levy for å menge seg med den libyske opposisjonen. Det er ikkje så fullstendig tåpeleg som det høyrest ut, då BHL tidlegare hadde dyrka samband med andre væpna grupper, som gruppa til Ahmed Shah Massoud i Afghanistan – han presenterte faktisk opposisjonsleiarar for Sarkozy som «libyske massoudar». Kva meir kan ein seie om BHL?

På det tidspunktet hadde han akkurat gitt ut On war in philosophy der han omtalte Immanuel Kant, som skapte teorien om «demokratisk fred», som ein sinnsforvirra «bløffmakar». Som støtte for ei slik vurdering siterte han i lange banar arbeidet til den kjente filosofen Jean-Baptiste Botul. Botul var ikkje bare biograf og kritikar av Kant, men grunnleggar av den intellektuelle tradisjonen som er kjent som «botulisme». Ulykkelegvis var han også ein oppdikta person, skapt av satirikaren Frédéric Pagès, som mellom anna skreiv Immanuel Kants seksualliv.

Jamahiriya

På det tidspunktet blei dei libyske opprørarane knust av styrkane til Gaddafi. Den militære reaksjonen frå regimet tvinga dei til væpna opprør, og mens delar av regimet braut ut og slutta seg til opprøret, var dei ikkje mange nok til å styrke opposisjonen militært. Dermed fann BHL seg som forhandlar med ei rørsle som i kampens hete hadde utvikla seg frå ei svært lita og uutvikla kjerne av akademikarar frå middelklassen, mennerettsaktivistar og så vidare – ingen permanente institusjonar fekk lov å utvikle seg under Jamahiriya («Staten til massene», eit begrep innført av Gaddafi). Men denne rørsla blei i aukande grad dominert av folk frå det gamle regimet, delar av borgarskapet, i hovudsak folk som alt hadde noko makt og prestisje, og som var vante til å forhandle med imperialistar. Og somme av dei jobba alt for ein allianse med imperialistane for å få kasta Gaddafi og fortsette på vegen med nyliberale reformar, fri frå den gamle og etablerte statskapitalistiske eliten. Og det var desse som meir eller mindre kom til å dominere det nasjonale overgangsrådet, saman med folk som truleg hadde band til CIA. Me veit kva som så skjedde: Den revolusjonære prosessen vart kapra. Og somme lite apetittvekkande trekk byrja dukke opp: Ein tendens til å gjøre konflikten til ein rasekonkonflikt, som då «afrikanske leigesoldatar» (som betydde svarte immigrantar i Libya) vart fanga og lynsja.

Det interessante er at då dei liberale krigstilhengarane starta å rope på intervensjon, hadde dei vanskeleg for å skjule at det for dei meir enn noko anna dreidde seg om USA, og det å styrke makta til landet igjen. Dei snakka ikkje om den indre dynamikken i det libyske opprøret fordi dei ikkje kjente den. Og korfor skulle dei, når det viktige var kor fort USAs helikopter og fly kunne vere der? Du hadde folk som Hitchens som sa at dette var eit høve til at USA kunne vinne attende noko av sitt tapte truverde etter nokre pinlege månader den første revolusjonstida.

Han påstod au at krigen i Irak hadde rydda vegen for desse revolusjonane. For Bernard Kouchner var dette eit høve til at Europa kunne definere seg sjølv, og for EU til å styrke sin autoritet. BHL la i skriftene sine mest vekt på at det strategisk viktigaste ved intervensjon (i tillegg til det humanitære mandatet, som han personleg ville ha ære for) var å få stadfesta «retten til intervensjon » som gyldig prinsipp.

Liberal imperialisme

Så for alle desse handla det om å ta tilbake tapt territorium etter den irakiske katastrofen. Og spørsmålet er: Klarte dei det? Er liberal imperialisme no fornya slik han til dømes vart gjennom Kosovokrigen? Eg vil konkludere med å svare nei. Revolusjonsprosessen er så uføreseieleg at USA ikkje kan kontrollere han, og USAs kontrarevolusjonære mål så tydelege at landet ikkje på ny kan stå som bærar av humanitære og demokratiske håp, ikkje ein gong i sin tidlegare avgrensa form. Det er enno ikkje teikn til at USAs tilbakegang har snudd, det er ein tilbakegang ikkje bare etter ein «geopolitisk» akse, det skjer midt i ei krise for det kapitalistiske verdssystemet.

Liberal imperialisme er som sterkast når venstresida, folkerørslene, arbeidarkampane er som svakast. Det er når maulege utviklingsvegar framstår som få og snevre, slik dei gjorde etter at Sovjetunionen kollapsa, at ideen om USA som forsvarar og frigjørar får luft under vingane. Men me er inne i ein epoke med oppstand og opprør, og slik me har sett i Occupy-rørsla og protestane mot NATO-toppmøtet i Chicago, vil dei spreie seg rett inn i hjertet og magen til imperiet sjølv.

Notar:

1. Partido Obrero de Unificación Marxista, sosialistisk og revolusjonært parti under den spanske borgarkrigen 1936- 1939.
2. Godwins lov er eit postulat som seier at «dess lenger ein diskusjon på internett går, dess meir sannsynleg er ei samanlikning som involverer nazisme eller Hitler».

Pål Steigan er skribent, medlem av Rødts internasjonale utvalg, og tidligere leder av AKP(ml). Hans siste bok, Sammenbruddet, handler om klimakrisa og sammenhengen med vårt økonomiske system, kapitalismen.

Kolonimaktene kjemper for olje og strategisk kontroll

Den sosialistiske presidenten François Hollande følger trofast opp sosialistpartiets og Frankrikes kolonitradisjoner i Afrika. Mellom 1960 og 2005 har Frankrike gjennomført 46 forskjellige militære intervensjoner i sine tidligere kolonier i Afrika. Akkurat som USA har sett det som sin rett og sitt privilegium å sende sine styrker til Latin-Amerika når landet har følt sine interesser truet, har Frankrike heller ikke sluttet å opptre som kolonimakt i Afrika.

Forut for det hadde Frankrike fra 1954 til 1962 ført en svært blodig kolonikrig mot opprørsbevegelsen FLN i Algerie. Krigen kostet om lag en million mennesker livet og har satt djupe spor både i Afrika og i Frankrike.

Norge som aktiv imperialist

Det er ingen hemmelighet hva Statoil holder på med i Afrika. Statoil ble opprettet i 1972 for å sikre best mulig statlig kontroll med utviklingen av Norges petroleumsressurser. Men på initiativ fra Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland ble selskapet privatisert i 2000, og siden da har selskapet opptrådt som ethvert annet imperialistisk selskap. I Afrika opererer Statoil i Algerie, Angola, Ghana, Libya, Nigeria, Mosambik og Tanzania.

Det er ikke påvist noe olje i Mali, men landet er rikt på andre ressurser. Mali er dobbelt så stort som Frankrike. Obama har gitt ordre til en markant økning av USAs militære nærvær i Afrika.

Og som kjent har jo den rødgrønne regjeringa sørget for at Norge har vært med på sin første kolonikrig i Afrika der vi sammen med andre villige i NATO var med på å ødelegge Libya og legge landet åpent for islamistiske ekstremister. Men Statoil kunne fortsette virksomheten. Det er interessant å merke seg at omlegginga av det norske forsvaret til i hovedsak å bli en eliteavdeling av leiesoldater til bruk over hele kloden i tid faller sammen med omdanninga av Statoil og Hydro til multinasjonale selskaper.

Islamistisk terror i Mali

Mali er overveiende muslimsk. Men det er ingen fundamentalistisk versjon av islam som dominerer. Det finnes mange sufi-helligdommer, og sufiene er kjent for kunst, filosofi og vitenskap. Timbuktu var berømt som handelssted omtrent samtidig med den italienske renessansen, og den viktigste handelsvaren skal ha vært bøker.

Men med støtte fra Saudi-Arabia og gulfstatene driver nå ytterliggående islamister en terror mot sufier og deres helligdommer i Mali. Salafistene ødelegger også sufi-helligdommer i Libya.

Mokhtar Belmokhtar, som skal ha vært lederen deres, var en av lederne av det som kaller seg Al-Qaeda i det Islamske Maghreb (AQIM). Han er dømt for terror in absentia i Algerie. I følge AFP har han nylig vært i Libya for å sikre seg våpen fra sine støttespillere der.

Våre venners venner – terroristene

I krigene for å ødelegge Libya og Syria er Norge nært alliert med Saudi-Arabia og gulfstatene. Saudi-Arabia og Qatar finansierer og væpner ytterliggående salafistgrupper som driver omfattende terror. Hvordan det kan slå, ut fikk amerikanerne lære da ei slik gruppe drepte ambassadøren deres i Benghazi. Alt tyder på at det er oljepenger og våpen fra et av verdens mest undertrykkende regimer, nemlig huset Saud, som også står bak terroren mot annerledestenkende muslimer i Mali.

Da han ennå var statssekretær var Espen Barth Eide på statsbesøk i Saudi-Arabia. Han uttalte da:

Norge og Saudi-Arabia har gode bilaterale relasjoner og sammenfallende posisjoner innenfor flere utenrikspolitiske områder, noe dette besøket har bekreftet.

Videre synes det klart at det finnes store muligheter for norsk næringsliv i Saudi- Arabia, ikke minst innenfor petroleumsbransjen, men også innen fornybar energi og energieffektivisering.

Det er vel verdt å merke seg at de rødgrønne mener at Norge har sammenfallende posisjoner utenrikspolitisk med huset Saud. Og det er også grunn til å merke seg hva våre venners venner foretar seg i Afrika.

Våre venner bødlene

Redouane Dahmani, skoleelev (15), ble arrestert av algirsk politi 20. juni 2000. Han ble brutalt torturert i åtte dager på politistasjonen. Han ble kledd naken, slått og pisket med en elektrisk kabel. Han fikk elektrosjokk på tærne og kjønnsorganene og han fikk ei tøyfille i munnen og torturistene helte møkkete vann over ansiktet hans slik at han fikk en følelse av å drukne. Ansiktet hans ble brent med sigarettsneiper.

Algerie: utstrakt bruk av tortur

Historien om Redouane står å lese i en rapport om situasjonen for menneskerettighetene i Algerie fra 2008. Den er ikke enestående og slett ikke den mest brutale, men den er typisk for regimet i Algerie. Dagens utstrakte bruk av tortur og andre brudd på grunnleggende menneskerettigheter har sine røtter tilbake til parlamentsvalget i 1991, som ble vunnet av Den islamske redningsfronten (FIS). Regimet aksepterte ikke valgnederlaget og i februar 1992 ble det gjennomført et militærkupp som innledet et terrorregime og en svært blodig borgerkrig.

Vesten reagerte knapt på militærkuppet og de grove bruddene på menneskerettene som fulgte. Frankrikes regjering (under Mitterrand) opprettholdt diplomatiske forbindelser som om ingenting skulle ha skjedd. Nå skal det også sies at den algirske regjeringas hovedmotstander, De væpnede muslimske gruppene (GIA), også utførte blodige massakre på sivile.

En blodig borgerkrig

Borgerkrigen varte fra 1991 til 2002, da GIA led endelig nederlag. Det finnes ingen nøyaktige tall på ofrene fra borgerkrigen, og tallene varierer fra 44 000 til 200 000.

Det ble begått forbrytelser på begge sider, men det er ingen tvil om at det algirske regimet begikk svært grove forbrytelser, både mot fangne geriljasoldater og mot uskyldige sivile. Det er også sterke røster som hevder at regimet infiltrerte GIA og utførte terrorhandlinger i dens navn. Vesten har i det hele tatt hatt en svært god evne til å finne venner av det verste slaget.

Etter at GIA ble knust, har en rekke grupper tatt opp arven etter dem, deriblant Salafistgruppa for bønn og kamp (GSPS), som nå kaller seg Al-Qaida i Islamsk Maghreb, og som gjennomførte terroristangrepet på gassanlegget In Amenas.

Torturkammer i «Krigen mot terror»

Under den såkalte «Krigen mot terror» er det vel kjent at USA brukte metoden med bortføringer, såkalt rendition, og lot brutale regimer gjennomføre det grøvste torturarbeidet for seg. Et av de regimene som stilte villig opp som USAs villige torturister, var regimet i Algerie.¹ Og torturen har også fortsatt etter at Abdelaziz Bouteflika ble president. Barack Obama og Hillary Clinton har fortsatt Bush-presidentenes gode forbindelser med dette brutale regimet.

Og Statoil er med

Statoil, som i sin tid ble dannet for å ta vare på den norske statens interesser på norsk sokkel, er i dag et multinasjonalt selskap som jakter på maksimal profitt på utvinning av olje og gass over hele verden.

I Aserbajdsjan samarbeider Statoil med det tvers gjennom korrupte regimet til Ilham Alijev. I Nigeria er Statoil tungt inne. Der er sikkerhetsstyrkene, som altså i en krisesituasjon skal garantere sikkerheten til Statoils ansatte, kjent for å bedrive summariske henrettelser, tortur, voldtekt og andre grusomheter (i følge US Departement of State). Og der finnes den ekstremistiske muslimske bevegelsen Boko Haram, som driver systematisk terror og skal ha flere tusen menneskeliv på samvittigheten. (Boko = bok. Navnet skal bety «vestlig utdannelse» = synd.) Gruppa sier at den har forbindelser med Al-Qaida i Islamsk Maghreb og Al-Shabab i Somalia, men om det stemmer er ikke godt å si.

Det er ikke umulig at ei gruppe som Boko Haram kunne gjennomføre en terror-aksjon som den vi har sett i Algerie mot for eksempel Statoil, og i så fall ville Statoils ansatte måtte lite på Nigerias sikkerhets-styrker.

Den desperate jakten på den siste olje bringer også Norge og norske selskaper inn i ekstreme situasjoner.

Norsk nyimperialisme er farlig

Den rødgrønne regjeringa og de norske multinasjonale selskapene har brakt Norge inn i Afghanistan, Libya, Algerie, Nigeria og Aserbajdsjan i jakten på maksimal profitt og i kampen for vestlig hegemoni. Dette har satt norske liv i fare, i tillegg til at det har alliert oss med noen av de verste bødlene i verden.

Jeg skjønner at Helge Lund og Stoltenberg ikke fikk slike spørsmål midt under terroraksjonen. Men når den er over, er det på tide med noen ganske kritiske og alvorlige spørsmål om hva er det vi holder på med?

Vestens krig mot Kina i Afrika

Det pågår en stormaktsrivalisering i Afrika. Krigene i Libya og Mali går inn i et større mønster. Det vi ser er de første slagene i Vestens krig med Kina om Afrika og Afrikas rikdommer.

Hva står på spill?

Hvordan kan jeg påstå noe sånt? Kina har jo ikke så mange soldater i Afrika, og de som er der, er stort sett i FN-styrker. Og Frankrike kriger jo mot islamske fundamentalister i Mali, og slett ikke Kina!

Vent litt. Først må vi se på hva som står på spill.

Afrika er rikt på råvarer som hele verden tørster etter. Kapitalismens utplyndring av planeten er nå kommet så langt at det begynner å bli knapphet på en lang rekke råvarer. I første rekke handler det om energikilder, og da spesielt olje og gass. Siden 2005 har det ikke vært mulig å øke verdens råoljeproduksjon, slik det alltid her vært mulig tidligere. Glem bløffen om det nye skifergasseventyret i USA, glem Statoils og energiministerens fornekting av det opplagte, at norsk råoljeproduksjon er halvert siden 2000. Verdens største oljeprodusenter har passert toppen, og olje er den energikilden som mer enn noen annen har gjort den veldige kapitalistiske veksten etter annen verdenskrig mulig. Nå dreier det seg om den desperate kampen om den siste olje. Og der er Afrika viktig. Fire av de tjue største påviste oljereservene ligger i Afrika, nemlig i Libya, Algerie, Nigeria og Angola. Men sannsynligvis er det en god del så ikke er påvist, blant annet i Mali.

Europa går tomt for olje

EU har praktisk talt ikke egne oljeressurser. 82% av unionens olje er i dag importert. Og siden euroen ble innført, har prisen på denne importen blitt ti ganger så dyr. Derfor Libya og derfor Algerie. Obama skryter av at han vil gjøre USA uavhengig av oljeimport. Dick Cheney som sjøl kom fra oljeindustrien, visste at det ikke var så greit:

Gud så seg ikke i stand til å legge olje og gass bare der hvor det er demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt til USA. … Så vi drar dit den finnes.²

Det var årsaken til krigen mot Irak og den påfølgende katastrofen der. Og det er grunnen til at Obama nå planlegger å sende amerikanske soldater til 35 land i Afrika. Army Times rapporterer at i første omgang skal det utplasseres 3000 soldater i 2013.³

Men det er mer

Olje og gass er langt fra de eneste strategiske ressursene som Afrika er rikt på. Mali har for eksempel gull (3. størst i Afrika), bauxitt, jernmalm, fosfat. Fosfat er uhyre viktig, fordi det industrialiserte jordbruket forbruker fosfat så vanvittig fort at kildene snart (et perspektiv på 30 år) begynner å gå tomme. Og forholdet mellom fosfat og mat kan lettest forstås slik: Uten fosfat – ingen mat! Utenom USA og Kina finnes de største forekomstene i Vest-Sahara og Jordan.

Frankrike bruker kjernekraftverk til 70 % av sin strømforsyning. Uranet til disse kraftverkene kommer fra Malis naboland Niger. Mali har også store uranressurser som foreløpig ikke er utnyttet. Krigen i Sudan har naturligvis handlet om olje. Og i Den demokratiske republikken Kongo har Vesten gjennom stråmenn vært involvert i den uhyre grusomme krigen som kalles Afrikas verdenskrig, der millioner av mennesker har mistet livet de siste tjue åra, nesten uten at det har nådd overskriftene i dannede vestlige aviser. I Kongo har det blant annet handlet om mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Kongo skal etter noen analyser ha råvarer til en verdi av 24 000 milliarder dollar som ennå ikke er utnyttet.⁴

I 2010 definerte EU ei liste på 14 strategiske mineraler som Europa stort sett ikke har sjøl, og der mange av dem er å finne i hovedsak i Kina eller Afrika.

Kina rykker fram på brei front

Kina er i dag Afrikas viktigste handelspartner. Og Kina går inn med investeringer i en lang rekke afrikanske land. Som et sterkt symbol på Kinas interesse for Afrika, har Kina gitt Den afrikanske union dens nye hovedkvarter i Addis Abeba, Etiopia, et prosjekt til 200 millioner dollar. Og Kina er blitt kritisert for å drive landgrabbing i Afrika for å sikre mat til Kinas egne innbyggere. Noen studier viser at denne kritikken kan være overdrevet. Men at Kina styrker kontakten med Afrika og sin tilstedeværelse der, er hevet over all tvil. I 2012 lovte Kina Afrika nye 20 milliarder dollar i lån over en treårsperiode. Dette fikk Hillary Clinton til å si at afrikanerne burde skaffe seg mer ansvarlige partnere. Kina investerer også tungt i infrastruktur, industri og råvareutvinning i Afrika.

Africom mot Kina

En amerikansk-israelsk tenketank foreslo i sin tid for George W. Bush at USA burde opprette en spesialkommando for Afrika for å kjempe mot Kinas økte innflytelse. Resultatet ble Africom. Obama har fulgt opp denne strategien, og satser nå på å trappe opp amerikansk militær innsats i Afrika. Det er en skjebnens ironi at USA ikke klarer å konkurrere med Kina økonomisk i Afrika, men må satse på å konkurrere militært.

Konflikten i Darfur handlet blant annet om USAs kamp mot Kina. Krigen i Libya førte til at Kina måtte trekke seg ut. Og inn kom våre allierte USA, Saudi-Arabia, Qatar og deres jihadistkrigere.

Mali er et av de landa i Afrika som i lengst tid har hatt et godt forhold til Kina. Kina har tilbudt å støtte de militære i Mali i kampen mot separatistene i nord, som nå domineres av islamister. For Vesten ville det være svært problematisk hvis det ble Kina som kom i en slik posisjon. Derfor ble det enda viktigere både for Frankrike og USA å gjøre noe sjøl.

Og dette er ikke over – det har bare såvidt begynt

Jo mer desperat kampen om energikildene og råvarene blir, jo mer vil stormaktene bokstavlig talt gå over lik for å sikre seg dem. Av og til vil de benytte seg av religiøse fanatikere som jihadistene, av og til vil de bruke dem som påskudd. Som oftest vil de påberope seg humanitære årsaker og edle motiver, slik at de også får med seg europeiske sosialister i krigen, slik som i Libya og Syria. Men alltid vil det dreie seg om energi, råvarer, makt og kontroll.

Og Norge blir en del av krigen

Da Stoltenberg og Jagland førte an i privatiseringa av Statoil, Hydro og Telenor og gjorde dem til multinasjonale selskaper, som skal konkurrere om superprofitt over hele jordkloden, trengte de også en militærstrategi for å forsvare denne ny-imperialismen. Svaret lå i NATOs out-of-area-strategi og i en langt mer intim tilknytning mellom Norge og USA. Derfor er norske soldater leiesoldater i Afghanistan. Derfor var Stoltenberg så kåt på å bombe Libya at han ikke en gang hadde tid til å følge Grunnloven. Og derfor var Espen Barth Eide så kjapt ute med å applaudere NATOs aggressive opptrapping mot Syria.

Og derfor er det ikke siste gang nordmenn havner i skuddlinja på andre kontinenter.

Apokalypse nå: Gribbene samles om Afrika

I boka Mørkets hjerte beskriver Joseph Conrad den rovgriske europeiske imperialismen i Afrika i all sin grusomhet. Boka er også forbilde for Francis Ford Coppolas film Apocalypse now! om Vietnamkrigen. Dessverre har både boka og filmen blitt svært aktuelle igjen nå som stormaktene samler seg som gribber for å rane Afrika på nytt.

Et rikt, men fattig kontinent

Fra naturens side har Afrika enorme rikdommer, og på tross av generasjoner med utenlandsk plyndring er det fortsatt svært, svært mye igjen. Kanskje er Afrika det rikeste av alle kontinentene, samtidig som det er det fattigste. Nå er kappløpet om disse rikdommene igang igjen, ånden til Joseph Conrads Kurtz er tilbake. Afrika skal plyndres, og de fattige kan bare ha det så godt.

Det er dette USAs Africom⁵ handler om. Det er dette Frankrikes intervensjon i Mali egentlig dreier seg om. Og det var dette ødeleggelsen av Libya, som Norges rødgrønne regjering i høyeste grad var medskyldig i, djupest sett dreide seg om. Vi snakker om olje, gass, gull, uran, bauxitt, fosfat og nesten alle andre mineraler og råvarer man kan tenke seg.

La oss først seg på Sahel, altså det sentrale beltet på tvers av Afrika som Mali er en del av. Sahel (som betyr beltet) strekker seg fra det okkuperte Vest-Sahara i vest til Sudan og Rødehavet i øst. De umiddelbare naboene i nord er Algerie, Libya og Egypt. På dette kartet er også Nigeria, som med sine mer enn 165 millioner innbyggere er Afrikas folkerikeste land, tatt med.

Rikdommene i Mali og Niger

Niger er Frankrikes hovedleverandør av uran, og nå er det også påvist det som kan vise seg å være store forekomster av uran i Mali. Siden Frankrike har satset nesten alt på atomkraft for sin strømforsyning, er dette uhyre strategisk viktig for fransk kapital.Fram til 1970 var det internasjonale pengesystemet til en viss grad forankret i gull ved at gullverdien var satt slik at 1 unse gull (31,1 gram) = 35 dollar, og vekslingsforholdet mellom dollar og de fleste andre valutaer var fastsatt, for eksempel 1 $=7,14 kroner. På det tidspunktet var USAs gjeld og øvrige økonomiske problemer blitt slik at Nixon ensidig forlot gullstandarden og lot dollaren flyte fritt. I dag ligger gullprisen på rundt 1660 $ per unse. Målt i gull er dollaren altså bare verdt 2,1 % av hva den var i 1970. Nå pågår det en valutakrig mellom stormaktene, der også Japan har meldt seg på. Dette kan bli veldig stygt, og ingen kan si hvor det ender. Den tyske riksrevisjonen har nå krevd at Bundesbank forsikrer seg om at den delen av Tysklands gullbeholdning som er deponert i USA faktisk finnes!

Dette gjør at gullet i Sahel blir enda mer ettertraktet. Nigers naboland Tsjad driver lite utvinning av mineraler nå, men det skal finnes olje, uran, wolfram, tinn, bauxitt, gull, jernmalm og titan (brukes i legeringer i for eksempel, raketter og jetfly).

Og slik kunne vi fortsette. La meg bare kort nevne Kongo, Nigeria og Angola.

Kongo, som i sin tid var kong Leopold av Belgias personlige eiendom, er ustyrtelig rikt på råvarer. Landet er blant annet rikt på mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Afrikas verdenskrig på 1990-tallet handlet om landets eventyrlige ressurser.

Statoil er i Nigeria og Angola

I likhet med Algerie er dette land med diktatoriske regimer og sterke indre konflikter. Klasseforskjellen og fattigdommen er antakelig langt mer ekstrem enn i Algerie. Det finnes en liten og korrupt elite som sikrer seg brorparten av inntektene fra oljeutvinninga, mens de fattige må leve i den ytterste nød. Angola produserte i 2011 ca. 1,8 millioner fat olje per dag, men produksjonen har begynt å falle, akkurat som i Norge. Nigeria produserer ca. 2,5 millioner fat olje per dag, og produksjonen holder seg ganske stabilt.

Utenriksminister Barth Eide sier at norske selskaper må fortsette å drive i risikoland, så vet vi i alle fall hvem som bør ha en del å svare på når Boko Haram bestemmer seg for å kopiere terroraksjonen i In Amenas.

Den endeløse krigen

Barack Obama velger en annen strategi enn Bush. Det handler ikke om massive styrkeoppbygginger og knusende slag. Det har USA verken ressurser eller råd til. Men han står for det samme, nemlig den langvarige krigen, angivelig mot terror, men som alle vet, krigen for å bevare USAs herredømme – først og fremst overfor Kina. David Cameron i Storbritannia sa at denne krigen vil «ikke vare i år, men i flere tiår».

Den endeløse krigen er det desperate forsøket på å bevare et råttent kapitalistisk system, som nå har nådd sine økonomiske, materielle og økologiske grenser. Den rødgrønne regjeringa og resten av Stortinget vil at Norge skal være en del av denne krigen. Det er på tide å bygge en sterk folkelig bevegelse som sier Nei til de rikes krig!

Noter:

1. Amnesty International: Algeria – Torture in the «War on Terror, 2006
2. http://en.wikiquote.org/wiki/Dick_Cheney
3. http://www.armytimes.com/news/2012/06/army-3000- soldiers-serve-in-africa-next-year-060812/
4. http://www.forbescustom.com/EmergingMarketsPgs/ DRCongoP1.html
5. The United States Africa Command (USAFRICOM or AFRICOM), opprettet 2006.

Erling Folkvord er tidligere stortingsrepresentant for RV, og tok opp kurdernes sak flere ganger fra Stortingets talerstol. Han har vært i Kurdistan mange ganger, og skrevet klassikeren om kurdernes historie, Kurdistan: om fortid, folk og framtid. I 2013 topper han Rødt sin liste i stortingsvalget i Hedmark.

Statsledere som i flere tiår har prøvd å knuse PKK, kommenterte. Både Tyrkias statsminister og USAs president hadde noe å melde etter Newroztalen.

Hva hadde skjedd? Hadde den livstidsdømte på fengselsøya i Marmarahavet plutselig lansert nye standpunkter? Prøvde han å få både geriljasoldatene og den sivile kurdiske bevegelsen til å legge om kursen?

Flere aviser gjenga talen upresist. Lesere måtte tro at Öcalan erklærte en ensidig våpenhvile uten vilkår, dvs. en gjentagelse av 1999. Da trakk PKK geriljastyrkene ut av Tyrkia uten å få noe tilbake.

Atatyrk mot Atatyrks arvinger

Öcalan trekker de historiske linje drøyt 90 år bakover. General Mustafa Kemal ledet da Den store uavhengighetskrigen fram til seier. Hans brede allianse med kurdiske klanledere gjorde seieren mulig. Den nasjonale pakten beskrev alliansens felles mål. Pakten sa ikke ett ord om at kurdere er mindre verdt enn tyrkere. Men få år senere ble kurdisk språk forbudt. Selv kurdernes eksistens ble fornektet.

Newroz-talen bruker Öcalan Mustafa Kemals 1920-standpunkter mot dagens tyrkiske statsledelse. Selve den tyrkiske statsideen er i dag tuftet på arven fra Mustafa Kemal, som tok navnet Atatyrk. Det betyr alle tyrkeres far. Atatyrk brøt med Nasjonalpakten han selv utformet. Han innledet på 1920-tallet en brutal politikk for å utrydde alt som var kurdisk. Hans arvtakere har fortsatt i hans spor.

Når Öcalan framhever Atatyrks ikkediskriminerende 1920-standpunkter, utfordrer han både statsledelsen og den tyrkiske grunnloven.

Öcalan presser Tyrkia inn i et hjørne

En gruppe ungdommer ledet av Öcalan stiftet i 1978 PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet). Seks år senere gjennomførte PKK den første væpnede aksjonen. Bevegelsen vokste raskt. Den sivile organiseringen har hele tiden hatt et helt annet og større omfang enn geriljaens aksjoner. PKK kunngjorde i 1993 en ensidig våpenhvile. Målet var å få i gang en fredelig, politisk løsning av kurdernes konflikt med Tyrkia. Tyrkia avslo forhandlinger. Senere har mange ensidige våpenhviler fått samme svar.

CIA kidnappet Abdullah Öcalan i februar 1999. Han var da i den greske ambassaden i Kenya. CIA utleverte han så til Tyrkia. Før han fikk dødsdommen brukte Öcalan forsvarstalen til å utfordre både generalene og den politiske eliten. Fra fangeburet der han stod innelåst, sa han det slik: Grunnloven må endres! Tyrkia må omdannes til en demokratisk republikk!

Kravet fant gjenklang i deler av den demokratiske opposisjonen i Tyrkia. Dr. Sami Selcuk som var president i den tyrkiske appellretten holdt 6. september 1999 en tale til hele den tyrkiske statseliten. Han sa bl.a. at «Grunnloven mangler formell legitimet og er ugyldig». Redaktør Cevik i Turkish Daily News skrev et par uker senere en større artikkel med tittelen: Öcalan presser Tyrkia inn i et hjørne.

2004: Mislykket fredstilbud?

Dødsdommen ble omgjort til livsvarig. I drøyt 14 år har Öcalan nå sittet isolert på fengselsøya Imrali. Den PKK-inspirerte bevegelsen har i disse årene vokst i styrke i alle deler av Kurdistan. Freds- og demokratipartiet (BDP) har nå mer enn 30 representanter i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. Initiativer for å splitte PKK har mislyktes. Bare én i toppledelsen og et lite antall geriljasoldater godtok våren 2004 dette «fredstilbudet»: Viss alle gir fra seg våpnene uten vilkår, skal geriljasoldatene få vende tilbake til sivile liv. Lederne skal få politisk asyl i Norge og Sverige. (Det er vanskelig å tro at dette ikke var klarert med den norske regjeringa.)

Høsten 2009 tok den tyrkiske statsledelsen kontakt med Öcalan. De ba han skrive hva han mente måtte til for en fredelig løsning. Forhandlinger kom i gang, selv om statsminister Erdogan neppe likte dokumentet han fikk fra Öcalan. Kurdiske politikere forteller at det første forhandlingsmøtet foregikk i Oslo. Våren 2011 satte forhandlerne opp en protokoll som den kurdiske siden godtok. Statsminister Erdogan nølte. Etter valget i juni 2011 sa han nei. Han valgte å trappe opp krigen. Fra 27. juli 2011 ble Öcalan fullstendig isolert. Han fikk ikke møte sine egne advokater. Selv familiemedlemmer fikk ikke besøke han. Slik var det fram til 23. desember 2012. Da kom en representant for MIT, den tyrkiske etterretningstjenesten, på besøk. Dette innledet det som kan bli en ny historisk etappe.

Tyrkia fortsetter krigen

Tyrkia har til nå fortsatt krigen med full styrke både i Tyrkia og utenfor. Tyrkiske fly slipper hver uke sine bombelaster over Kandil, den delen av nordlige Irak som geriljaen kontroller. Tyrkia hjelper Den frie syriske hæren og andre som fører krig for å knuse de nyopprettede styringsorganene i den kurdiske delen av Syria.

PKK har endret seg kraftig siden stiftelsen i 1978. På 1990-tallet forlot de ideen om en kurdisk stat. De hevder nasjonalstater ikke har noen plass i framtidas Midtøsten. PKK har i flere år gjentatt at målet er et samfunn der kurdere, armenere, tyrkere, laz, arabere, tsjerkessere og de andre folkene har like rettigheter. De argumenterer for en samfunnsordning der store kommuner (større enn norske fylker) skal ha stor rett til å styre seg selv. I disse kommunene skal alle folkegrupper være representert i folkevalgt ledelse på ulike nivåer. PKK er altså ikke en nasjonal frigjøringsbevegelse i snever betydning. De slåss for frigjøring for alle folkene i det kurdiske området.

Ingen fredsprosess uten gjensidighet

Öcalans Newroz-tale stiller kapitalistisk modernitet opp mot framtidas demokratiske modernitet. Det siste begrepet omfatter forannevnte syn på styringa av samfunnet. Fullstendig likestilling mellom religionene hører også med. Samtidig vil Öcalan ta vare på og videreutvikle det som er bra i vestlig politisk styresett.

Han velger sine ord med omhu. I 2013 sier Öcalan ikke ett ord om ensidig våpenhvile. Leser du teksten nøye, ser du at han tvert i mot forutsetter gjensidighet. Dagen etter Newroz kom Karayilan, geriljaens øverstkommanderende, med sitt svar. Han støttet Öcalans initiativ. Men en ensidig og betingelsesløs våpenhvile blir det ikke. Karayilan krevde gjensidighet og fastslo geriljaens rett til å forsvare seg militært dersom Tyrkia fortsetter krigen.

Statsminister Erdogan svarte med vagt imøtekommende ord. Tyrkias generaler markerte sitt syn med handling. Natta etter Newroz sendte de på nytt fly inn over det geriljakontrollerte området i nordlige Irak. Men generalene er ikke treffsikre. Bombene traff bare fjellene.

Inger vaska hos legen en gang i uka. Både på kontoret og i privaten. Det var noe hu gjorde i tillegg til reinholdet på skolen. Gjennom åra hadde hu fått et nært forhold til legen. De var en slags venninner sjøl om de ikke akkurat vanka sammen. Legen, som hu kalte med fornavn, var så alminnelig at. Det fortalte hu på jobben og, men hu merka at de andre ikke var så interessert i å høre om legen, unga hennes og hva de dreiv med.

Nå hadde Inger fått et treukers gratisabonnement på Klassekampen av venninna si. Den avisa hadde hu aldri lest, og knapt nok sett. Inger hadde nettopp henta sitt første gratisnummer i kassa og var litt nysgjerrig. Hu hadde tid til å lese før hu gikk på jobb. På skolen hadde hu litt ugrei arbeidstid, men det var bedre nå enn før. Før vaska de etter at elevene hadde gått. Kveldsarbeid hver eneste dag, år ut og år inn, for ikke å si tiår inn og ut. Nå begynte hu halv ti og jobba til fem. Ved å snirkle seg rundt timeplanen til klassene, fikk reinholderne unna mye vask i skoletida, og enda tid til å gå over resten etter at elevene hadde huja seg ut av gangen på veg til friheten. Hu likte at skolen var i orden til neste dag. Hu hadde alltid satt sin ære i det, men ordensregla hennes skyldtes ikke bare æren. Hu mente det var bra for unga at de møtte en pen og rein skole hver dag. Av og til kunne hu være litt irritert på et par av de andre reinholderne. De tok litt lett på jobben. Men, men, de tenkte vel kanskje slik om henne og. Det var vel ikke sikkert hu var like nøye støtt heller. Uansett, de hadde alle vært skeptiske til nyordningen da de skulle gå over til å vaske på dagtid. Åssen skal skolen bli seendes ut når eleva kommer da? hadde de spørt.

Sjølsagt var de klar over at omlegginga var et sparetiltak. Kommunen sparte kveldstillegget og reduserte bemanninga. Økonomisk betydde det ingenting for reinholderne som ble igjen. De fikk flere timer som kompensasjon for tapet av kveldstillegget. Bemanningsreduksjonen hadde gått greit med naturlig avgang, som det ble kalt. Noen av arbeidskameratene gikk av med pensjon litt før tida, og var glade til. Fagforeninga hadde sett til at omlegginga gikk ordentlig for seg. I matpausa hadde reinholderne ledd litt av at det var penga som gjorde susen. Det var ønsket om å redusere utgifter som fikk de over på dagtid. Ikke noe humanisme lå bak. Ikke noe mål om at reinholderne skulle få kveldsfri som andre folk, for å være sammen med unga sine eller gå på møte og dugnad.

Vanligvis leste Inger bare lokalavisa til hverdags. Noen helger kjøpte hu VG. I lokalavisa leste hu gjerne bakfra. Der sto dødsannonsene og hvem som hadde gifta seg. Slikt må en følge med på. Siden hu aldri hadde lest Klassekampen før, starta hu på side en.

Hu syntes navnet på avisa var litt gammalmodig og rart, men forsida fortalte at hu leste venstresidas dagsavis så det fikk være greit. Hu visste jo egentlig det, at Klassekampen var en avis på venstresida, og hu regna seg sånn omtrent til venstresida sjøl. I alle fall så hu på Høyre og Fremskrittspartiet som en pest og en plage, og da var hu vel på venstresida. Hver eneste høst, rett før jul og glede, når pengebruken i kommunen for neste år skulle bestemmes, foreslo høyrefolka at jobben hennes skulle konkurranseutsettes. Det var nesten så hu ble dårlig av det, men på TV syns hu mange fra Frp sa mye riktig og.

På forsida sto det også at Kristin Halvorsen fra SV pøser ut penger til private skoler. Inger trudde SV var mot privatisering og ble skuffa. Kan en ikke stole på noen lenger? Forsida henviste også til noe rare greier om otage og hostage som hu lurte på hva var. Videre så hu utover i avisa at mye handla om utlanda. Greit nok, men hu brukte ikke lese noe særlig om det. Hu forsto seg liksom ikke på det, men hu likte en artikkel på side to om en kar som dreiv med fotball for unger. Han sa at slikt virka sammensveisende og var moro. Det var hu helt enig i, hu hadde da hatt unger i fotballen sjøl. Hu beit seg også merke i, på samme dobbeltsida, et bilde av ei naken ræv, og en morsomhet om sangen til Terje Tysland som heter No går det på ræva. Hu var glad i musikk og kjente godt til både Tysland og sangen. Hu kunne godt tenke seg å lese mer om han. Det hadde vært stille for han lenge nå.

På neste sida fortalte avisa at Høyre og Erna Solberg vil gi de rike store skattelettelser. Så typisk, og ikke noe nytt. Det er jo det høyrefolk står for, å sørge for de rike. Slikt lærte hu som unge. En høyremann snakka om pragmatiske avveininger, og en SV-er, det var Lysebakken, mente noe om noe som ble kalt retorikk. Samma det. Høyredame var hu ikke, og det kom hu aldri til å bli. Er det noe som er sikkert så er det det. Og rikinga får vær så god betale skatt, de som andre.

Litt lenger ut fant hu noe som ble kalt essay. Det handla om ei bok. Hu hadde lest mye de siste åra. Da hu jobba kvelden, ble det ikke sånn. Hu var for sliten da hu kom hjem, og sjøl om det kunne være artig nok, hu fikk seg ikke til å sette seg ned om dagen for å lese. Det tok seg liksom ikke ut. En følte seg lat når en leste om dagen. Og lat vil ingen være. Nå leste hu mye krim som bibliotekaren fant fram. Å vaske biblioteket var en del av jobben. Denne essayen handla om ei krimbok. Her var det kanskje tips til ei bok å lese. Kanskje det var hu nå, som skulle komme til bibliotekaren å anbefale ei bok? Inger trudde hu hadde hørt om bokforfatteren. Jørgen Gunnerud. Han som hadde skrivi essay, hadde hu aldri hørt om. Ole Robert Sunde het han. Sikkert en bra kar om ikke jeg har hørt om han, tenkte hu, og begynte å lese. Det så ut til at boka handla om vanlige folk. Om en godt gift alminnelig lensmann. Bra. Men så var det visst ikke så alminnelig likevel. Lensmannen hadde topografisk romforståelse, var penetrert av topografiske utsagn og brukte ikke invektiver. Naturen som beskrives i boka var visst omnipotent og hadde noe som kaltes metaforer. Nei, denne boka er visst ikke noe for meg. Søren og. Inger kunne godt tenke seg å finne en ny krimforfatter.

Så, et godt stykke ut i avisa, etter å ha feid raskt over utlanda, fikk hu se bilde av Aslak Sira Myhre. Han er gossin, særlig når han er sint. Og det er han på TV av og til. Reinholderne kjenner til Aslak, som de sier, for han har vært reinholder sjøl, enda han ratt har gått på universitetet og all tingen. Det hadde hu lest i fagforeningsbladet, og hu trudde kanskje det hadde stått i VG og. Nå er han sjef for Litteraturhuset og har greie på alt mellom himmel og jord. I alle fall høres det sånn ut. Her ble han intervjua om arbeiderklassen og anbefalte jobb på gulvet. Han snakka om noe som kaltes selvproletarisering og klassereise. Søren og, hu hadde håpa han skulle uttale seg om noe interessant, om reinhold og privatisering for eksempel. Hu leste hele artikkelen og undra seg over at venstresida selvpisker seg, som Aslak sa. Hva skulle det bety tru? Hu skjønte at dette ikke handla om klassereise i betydninga skoletur. Det hadde hu egentlig skjønt hele tida, sjøl om hu lurte litt med en gang. Da hu så bildet av Aslak hadde hu tenkt at dette kunne hu vise til Ellen på jobben, for å brife ørlitt med at hu leste Klassekampen. Men nå ble hu redd for at Ellen skulle tru det handla om skoletur, og det ville bli for dumt.

På samme side var det intervju med en Siljestad, også det om arbeiderklassen. Han var ikke brått så gossin som Aslak, men det gjør gjorde jo ikke noe. Han var ikke så sikker på at arbeiderklassen ville frigjøres fra det fysiske slitet og sin livsform. Nei, frigjøres fra sin livsform, det hørtes jævlig ut. Og slit og slit. Det kan så klart være et tjon å vaske innimellom, men hva anna skulle hu gjøre. Strikke? Da traff hu nok mange artige folk! Om hu ikke hadde jobben, hvem skulle hu være sammen med da? Legen har det jo så travelt. Det er ikke noe å hente der. Hu er jo på reise både til Italia, Dublin og Beitostølen, og trener i skauen dagstøtt. Siljestad tvilte også på at arbeiderklassen kjenner seg igjen i språket som slike tema omtales med. Så sant, så sant. Når sant skal sies, og det skal det vel, skjønte jeg ikke mye av dette, sjølpisking og sjølproletarisering, tenkte Inger.

På neste side var det en artikkel om musikk, men den handla ikke om Terje Tysland eller musikk hu liker. Denne sida og de neste hadde masse stoff om kunst, om film og bilder. En iransk film ble omtalt med mange ord. Den kan jo godt være interessant og artig. Inger liker godt å se andre filmer enn de amerikanske, men i en mellomtittel sto det at filmen var subtil, og da mista hu lysta til å se den. Faderullan så my rare ord det er i denne avisa. En lang artikkel handla om ei flaske med døde rotteunger. Flaska var malt på med en pensel laga av ei død hand. Kunstneren hadde malt med en del fra et lik. Hva skulle det være godt for? Og er det kunst å putte rotter på ei flaske? Det er visst det. Journalisten skreiv om vareestetikk og referanse til abstrakt ekspresjonisme, popkunst og minimalisme. Det sto og om veterinærens, obdusentens og taksidermistens sfære. Inger skjønte ikke om disse sfærer var kunstens sfære eller ikke. Samma kan det værra, fine ord, men gammalt piss, eller rotter om du vil, på ny flaske. Ikke det at all kunst skal være så fordømrade pen, men. Legen hadde av og til slått til lyd for at de skulle ta seg en bytur sammen. Drikke vin og gå på utstilling. Inger veit at det aldri blir noe av, men når en ser hva slags kunst det står om i avisa til legen, er hu likeglad med hele turen.

Etter radio og tv-programmet som var akkurat som i andre aviser, kom baksida. Et kunstbilde kalt Conflict/Band of Horses var avbilda øverst. Inger så verken konflikt, band eller hester. Tvert om viste det en masse damer, dansere antakeligvis, med skjørt av strutsefjær, i forskjellige positurer, nokså rotete dandert, som på et slurvete pynta matfat. Under bildet var det ei spalte kalt I dag. Den var skrevet av en forfatter som het Marit Tusvik og hadde I semlornas tid som tittel. Inger trudde semlor var en sopp, men det passa dårlig med teksten. Forfatteren var på reise, og hadde vært det i fire måneder, og ennå var ikke reisa slutt, så det ut til. Forfatteren reiste visst enda mer enn legen. Kanskje hu var på ei slik klassereise som Aslak snakka om. I alle fall kunne ikke Tusvik være på reise i arbeiderklassen for da hadde hu aldri hatt råd til å være borte så lenge. I alle fall hadde ikke Inger råd til å reise. Reinholderlønna var for skral til det. Hu måtte smile da hu tenkte på hva slags reise hu hadde vært på. I den tida det var så populært med skritt-tellere hadde hu brukt det på jobben. Hu hadde fortalt vaktmesteren hvor mange skritt hu gikk per dag. Han ga seg straks til å gange og ordne og kom til at hu i arbeidet hadde gått femten ganger tur retur mellom Kristiansand og Kristiansund, eller for å være mer eksotisk, som han sa, fra Harestua til Ekvatorial-Guinea, snudd der og på veg hjem, var hu nå i Barcelona. Hu hadde svart at så langt var det nok ikke, for de første åra mens hu ennå hadde mann og unger hjemme, jobba hu deltid. Da lo de godt.

Vaktmesteren var forresten en sånn en som ratt leste Klassekampen. Han snakka stadig, ja, ikke så påtrengende da, men av og til, om kapitalisme og privatisering. Han satt i fagforeninga, men hu visste ikke hva slags verv han hadde. Det passa liksom ikke helt at han og legen holdt samme avisa. Og vaktmesteren kan da umulig forstå taksidermistenes sfære, topografisk romforståelse og otage, tenkte Inger. Hu la bort avisa.

Og slik gikk dagene. Etter tre uker ringte en hyggelig kar og ville ha hu til å abonnere. Vanligvis var hu veldig dårlig til å si nei til telefonselgere og telefontiggere. Huttetu så mye rare formål hu hadde gitt til, krybbedød og landsbyer i Afrika, hjertestartere og munn og -klovsyke, eller fotmalere, var det visst. Heldigvis klarte hu si nei til telefonselgeren. Han var forresten lite påtrengende til telefonselger å være. Han snakka på en måte som fikk hu til å tenke på vaktmesteren. Han og liker Terje Tysland, tenkte hu.

Stein Buan