Når mannsfotballen gjør det dårlig, skriver mediene "Miss Norway" om landslaget. Mens Marta Viera da Silva, som var regna som verdens beste kvinnelige fotballspiller, "spiller som en mann".

De kjønnete, usynlige maktstrukturene må avdekkes for at det skal bli likestilling, sier Gerd von der Lippe i dette intervjuet.

Gerd von der Lippe er idrettssosiolog, professor (dr. scient), forfatter, feminist og samfunnsdebattant. Hun var den første i Norge som begynte med forskning om idrett og kjønn – kjønn og makt i en idrettsosiologisk og historisk vinkling. Har fire NM-mesterskap i sprint. Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

 

Jorun Gulbrandsen har intervjuet Gerd von der Lippe etter at hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse sist høst. Hun er lærer og forfatter. Har i mange år deltatt i den kvinnepolitiske debatten. Leder av AKP fra 1997 til 2006. Har bl.a. skrevet boka, Er skolen for Kari eller Ronny?

Hva er det viktigste vi kan gjøre for å oppnå likestilling i toppidretten?

– Det er å avdekke myten om at vi har likestilling. Det er å vise at mannen veldig ofte er normen på trener- og ledersida. Det er så vanvittig gammeldags. Folk tror ikke at det er tilfelle, for Norge skal jo være likestillingslandet, og de ser i mediene at vi har så mange flotte kvinnelige utøvere. Men det er en myte at vi har likestilling. Myten er veldig sterk.

Hvis likestillinga er en myte, hva er da virkeligheten?

Vibeke Skofterud. Foto: CC-lisens/Wikimedia.

– Idretten er ikke uavhengig av verden rundt. Idrett og sponsorer må ses i sammenheng når vi snakker om toppidrett. Tenk på Vasaloppet i 2012. Vibeke Skofterud gikk på rekordtid. 4 timer, 8 minutter og 24 sekunder. Det var 8 minutter bedre enn hva kvinnene hadde gått tidligere. Helt fantastisk. Fordi toppidretten samarbeider med næringslivet når det gjelder gaver, var det en bil til beste mann, Jørgen Brink, mens Skofterud fikk en blomsterbukett. Det ble reaksjoner på dette, og en offentlig debatt. Da ville næringslivets sponsorer signalisere at de er med i tida, og da måtte de bare gi også henne en bil. Dette hadde aldri skjedd uten en debatt.

«Steinaldernivå»

Et annet eksempel er EM i håndball i 2012. Norge hadde 5–6 nye utøvere. Jeg hadde aldri trodd de skulle komme til finalen. Norge slo Tsjekkia 21–19. Journalist Harald Bredeli i TV2 oppsummerte: «Dette var en møkkakamp av de sjeldne.» Ole Ervik, keeper på det mannlige landslaget, hang seg på med Twittermelding: «Mener det er meningsløst å snakke opp damehåndball til mer enn det er. I hvert fall når nivået er som steinalderen».

Ervik mener at vinnerne av VM i 2011 og 2. plass i EM 2012 tilhører steinalderen. Virker nokså uforståelig?

– Ja, men her har de beste feil kjønn, de er kvinner, så de kan snakkes ned. I Norge er håndball annerledesidretten, fordi kvinnene har hegemoniet. Det kommer fra historia: I 1937 ble håndball det første lagspillet i den borgerlige idretten der kvinnene var med gutta boys. Gutta hadde også fotballen, og de syntes håndball var kjedelig, den var ikke aggressiv nok – den gangen. I 1998 vant Norge det første EM-gullet i håndball med Marit Breivik. Mens gutta ikke var i toppen. Det er ikke bra når idrettsmennesket er en mann, så flere av gutta boys i håndballen snakka kvinnehåndballen ned.

Du har undersøkt medienes dekning av blant annet håndball. Hva så du?

– Jeg har analysert mediene i VM, EM og OL i VG, Aftenposten og Dagbladet fra 1998 til 2008. En gjenganger er: Når Norge gjør det godt i kvinnehåndball, blir det satt spørsmålstegn om hvorvidt nivået er godt nok. Mens det aldri har kommet på trykk at kanskje ikke nivået på herrehåndballen er så bra.

«Miss Norway»

Når mannsfotballen er dårlig, får de virkelig tøffe drittkommentarer. Men legg merke til at det brukes kvinnelige metaforer. For eksempel i 2005. Da tapte Norge en landskamp. Hareide var sjef for landslaget og sa til VG: «Vi var rett og slett for mye damete utpå Ullevål. Vi trippet rundt på høye heler og vi lot oss flytte alt for lett».

Da mannsfotballen spilte 1–1 mot Tyrkia, og altså tapte landskampen, skreiv Dagbladet: «Se her, Miss Norway. Dette er en ball (bilde av en ball). Dette er et mål (bilde av et mål). Resten må dere finne ut sjøl!»

Igjen: Kvinner er ikke gode nok idrettsutøvere. Dette budskapet glir usynlig inn i oss. Det usynlige sitter mye bedre, for du får ikke avstand til det, og ikke diskutert det. Som tidligere toppidrettsjef, Bjørge Stensbøl, sa under markedsføringen av Vinter-OL i Tromsø i programmet Brennpunkt: Et spill om OL, 19.02. 2008: «Den beste propagandaen er den som glir inn uten at du merker det.»

Men Marta Viera da Silva kunne de vel ikke snakke ned?

– Nei, hun ble i stedet oppgradert til mann. Hun var regna som verdens beste kvinnelige fotballspiller i 2007. Da kom det i VG-nett: «Hun kan spille som en mann». I stedet for å si «tøff fotballdame» eller noe liknende. Det er nok av eksempler som viser at mannen er normalen. Du ser det klarest i mannsfotballen. Du har det også av og til i håndballen, da er det feil kjønn som dominerer. Du har det sjelden i friidrett, svømming og individuelle idretter, hvor de har gått en lang kamp for likestilling. Og der er det ikke så mye penger.

Mannsfotball og medier

Hvor stor plass i mediene tar mannsfotballen, egentlig?

– Fotballen er den idretten som får mest mediedekning. Det er helt vilt. Internasjonale tall fra VM i Tyskland i 2011 hvor 22 land var med, viser at avisene brukte 50–85 prosent av sportsdekninga si på mannsfotball.

Sportsjournalistikken i Norge er veldig dominerende. Du må se på tre ledd som ofte kjører samme politikk: 1) redaktører og journalister, 2) landslagstrenere og andre sentrale ledere og 3) sponsorer. Det kaller jeg for en dominerende maskulin eksponeringsindustri. I fotballen er journalistene sammen med utøvere og ledere i lange perioder om gangen. De blir godt kjent. Da blir leddene 1, 2 og 3 mer samstemt om hva som er en god nyhet.

Penger og ledere

Hvordan blir pengene fordelt?

Gerd von der Lippe,

– De usynlige, kjønnete maktstrukturene ses klarest i fotballen. Kostnadene til A-landslagene for menn og kvinner er ikke så forskjellige når det gjelder lønn til trenere og drift. Men glem ikke strukturene: Fotballbaner, plass i haller, – der er mannfolklagene som regel prioritert, uten at det står i panna på noen. TV- og sponsoravtalene gir guttene store økonomiske fordeler. Lederne i fotballidretten sier at de kan ikke gjøre noe annet med avtalene. Men det kan de. Det kan de gjøre når de lager avtaler. Her har fotballforbundet mye ugjort. Men vil de?

Hvem er ledere?

– 92 prosent av ansatte trenere i særforbundene var menn i 2006. 14 % av forbundstrenerne var kvinner, men kun én var profilert: Marit Breivik. Under 18 prosent av særforbundene har kvinner som presidenter i 2008. Ingen kvinne er på topp i sentrale særforbund. Det har bare vært én kvinnelig president i NIF, Tove Paule. Sjekk på YouTube hva du finner om henne der, sammenlikna med tidligere mannlige presidenter. Det er sånt som er synlig i mediene, synlig for unge mennesker.

Idrett som forbilde

Hvor viktig er idretten som forbilde?

– Den har veldig stor betydning. Folk i aller partier, med alle slags ideologier, følger med på idretten og heier på landet i internasjonale konkurranser. Idretten bygger opp under en nasjonal identitet, idrettsfolk er modeller for ungdom, folk identifiserer seg med dem. Hva idrettsfolk gjør, går inn i kroppene på de små som vokser opp.

Derfor er det så viktig at det er reell likestilling i idretten, og at vi ser hvor makta sitter. Da er det synd at det er så lite kritisk journalistikk og så lite kritisk sportsjournalistikk i mediesporten. Sportsjournalistene burde samarbeide med økonomiske journalister, da kunne det blitt interessant.

Selger pene kropper i idretten bra?

– Mediene er fremdeles mer opptatt av vakre kvinner enn av vakre menn. Det holder ikke å være bare vakker i dag. Du må være intelligent. Du må kunne formidle. Da har Cecilia Brækhus det som skal til. Hun har virkelig stått imot. I Tyskland vil de jo stadig ha henne i bikini. Hun sa ja til å spille én kamp i en jålekjole som var designa. Men det gadd hun ikke mer, den var ikke praktisk nok. Hun er i en proff liga som heter Sauerand Event i Tyskland og er avhengig av å få betaling etter hver konkurranse. En kjent bokser, Don King, kalte henne «The fine, little devil». Og Bergens Tidende: «Den kvinnelige sluggeren fra Bergen». Men for Brækhus er boksing samba. Eller ballett. Hun ser skjønnheten i det. Når du digger en idrett, så ser du skjønnheten i den, sjøl om andre bare ser ræva.

Det er mye på grunn av Brækhus at proffboksing kanskje blir godtatt i Norge.

Northug, Bjørgen og Johaug har også det som skal til: Gode i sine idretter, unge, har det riktige utseendet (gjelder kvinner) og kan svare skikkelig for seg i mediene. Da kommer magasinene etter dem.

Men Inger Blikra blir nesten ikke omtalt i norske medier. Hun er verdensmester i styrkeløft. Hun har 102 EM- og VM-medaljer, som er flest av samtlige norske idrettsutøvere gjennom tidene. Men hun er ikke ung og har derfor ikke det rette utseendet. Og da hjelper det likevel ikke mye å være dyktig og kunne snakke for seg. Mediene uteblir.

Der markedet rår, taper demokratiet

Hvor stor rolle spiller egentlig profitten?

– Markedet og markedsliberalismen rår i toppidretten og i sportsjournalistikken. Det er fri flyt av kropper og penger i en global sammenheng. Der hvor markedet rår, taper demokratiet, også enhver debatt om likeverd, rettferdighet og kvinnefrigjøring. Debatten blir usynlig og irrelevant. Bourdieu skriver at journalistikk generelt i dag er utsatt for et veldig press fra økonomien. Journalistikken er ikke noe autonomt felt, den er avhengig av markedet. Det er grunnen til at journalistene er lite kritiske mot idretten. Sportsjournalistikk skal handle om følelser, helter, stolthet, både globalt og innenfor en nasjonal identitet. Journalistene er under press fra Internett, og aksjeeierne skal ha størst mulig inntjening. Inntjeninga kommer ikke journalistikken til gode, men går til aksjeeierne. I sporten skal journalistene levere underholdning on time, veldig mye skjer i sann tid.

Halve rompa bar

Det er ikke menn som blir tvunget til å gå i liten truse. Det forteller vel alt?

OL i Athen 2004. Foto: CC-lisens, Wikimedia.

– Det gjelder bare kvinner. Eksemplet er sandvolleyball. Det var OL i 2004. Det stod i reglene at sandvolleyball måtte ha en ansiktsløfting. Det skjedde ved en seksualisering av kvinnene. Ikke av mennene. Kvinnene skulle spille i bikini eller i badedrakt, og slik at deler av rumpa var synlig. Mennene fikk ikke vise noe av rumpa, heller ikke vise bar mage. De må ha singlet og shorts. Det var mye debatt om dette i papiravisene.

Men i 2012 ble det ikke lenger påbudt med bikini. Muslimske kvinner fikk gjennom at de kan spille i langermet, og i bukser som går 3 cm over kneet. Jeg fant ikke én artikkel i en nasjonal papiravis om dette, bare to på Internett. Det var vel ikke så sexy i Norge å fortelle at kvinnene kunne spille i sånne drakter.

Det var et trykk på fotballkvinnene for at de skulle spille i korte bukser, men de fikk beholde dem de hadde. Kvinnene i sandhåndball har også klart å stå imot foreløpig.

Vi kan se at jo mer pengene styrer idretten, jo mer stereotype kvinnebilder blir forsøkt gjenskapt.

Det kan jo hende at jenter velger vekk sandvolleyball fordi de ikke er fornøyde med kroppen sin. Jenter er veldig sårbare. Mange tør ikke dusje etter gymmen på skolen eller etter trening. Mange gutter tør heller ikke. De som dusjer, hos oss på Gullbring i Bø er oss voksne damer.

Nye idretter og jenter

Kvinnene har slåss for å hoppe der guttene hopper. Hvordan er rekrutteringa av jenter?

– Det er så mye som skjer i skiidretten nå. Jenter og gutter er gode på snowboard, der er det så mange muligheter. Derfor er det ikke så mange jenter som går til skihopp. Vi har flere hoppbakker enn hoppere. Nå må hopperne se sin besøkelsestid: Vil de rekruttere hoppere, må de skynde seg å se til snowboardkjørerne.

Johanne Kolstad var den beste dama i hopp i verden. Hun måtte reise til USA for å hoppe på 1930-tallet. Hun hoppa i show. Vi hadde hoppere rett etter krigen og på 70-tallet. Det ble sett på som feil idrett for kvinner. Først når det ble for få mannlige utøvere, åpna de hopp for kvinnene. Det kan være at det er for seint, nå som det gøyale snowboard og speedski finnes. I Norge er det flust av skråninger, utstyret er det mulig å skaffe seg, det er ikke så mye styr å drive med dette, du kan trene og øve deg uten å være med i noen viktige greier, du bare gjør det. Det rekrutterer. Det betyr at idretten er organisert på et lavt nivå, i betydningen nært og enkelt. Ta brettet under armen og gå sjøl – med vennene dine.

Ungdom faller fra i idretten. Det har noe å gjøre med at den er voksenleda. Men her i de nye idrettene, leder ungdommen sjøl, det vil de. Her er mye av framtida. For jenter og gutter.

Organisering er nødvendig

Er den organiserte kvinnebevegelsen for svak til å bety noe i idretten?

– Ja. Idrettsledelser er tidligere blitt tvunget til å ta opp likestilling. Etter 1970-tallet lå vi i kvinnebevegelsen i forkant av utviklinga, vi var i mediene, og der var kvinnepolitikk et tema. Da ble idrettslederne nødt til å la likestilling være et tema. Da var det noen av oss som pressa på og ble med i et sentralt kvinneutvalg i Norges idrettsforbund, og da fikk vi satt det på dagsorden fra 1986 til 1990. Vi fikk penger til vår drift og hadde sjøl vært utøvere. Ledelsen syntes ikke vi var de rette kvinnene, vi var for mye feminister, vi snakka ikke bare om likestilling, men også om makt. De klarte ikke å hive oss ut i 1990.

Det kan være vanskelig å bli valgt inn i ledelsen hvis du har markert deg som en radikal feminist, opptatt av maktforhold.

Burde ikke historia gå framover, altså burde ikke alt bli litt og litt bedre?

– Å tro at alt blir bedre og bedre, er en håpløs forståelse av historien. I dag har vi ikke en kvinnebevegelse som fog eksempel Kvinnefronten da den var stor. Da blir det ingen løpende kritikk, ingen mot-aksjoner. Kvinner mister våpen til å kjempe mot diskriminering. Mangler nettverk, kunnskap, analyser og ord.

På nasjonalt hold er det ikke in å snakke om likestilling for tida. Der jeg bor, i Bø i Telemark, har vi Bø kvinneforum. Der er vi kvinner med veldig ulik bakgrunn, og vi har innledere og diskusjoner om mange ulike temaer, og vi har det morsomt. Slikt går an lokalt. En får samle seg som best en kan. Men studentene får vi ikke med for tida.

Det viktigste arbeidet for likestilling i idretten må drives av utøverne sjøl. Først da kan det bli endringer.

Som i Holmenkollstafetten?

– He he. Ja! Og av Anette Sagen og de andre hoppkvinnene.

Guds beste

Det skal mye til for å utfordre makta til Guds skaperverk?

– Ja! Mannen har jo alltid vært Guds favorittkjønn og evolusjonens herre. Skapelsens krone. Og den synes jeg jo er litt herlig. Og synet om at mannen er symbol på mennesket, går igjen i toppidretten.

 

Randi Rønning Balsvik er professor emerita, Universitetet i Tromsø.

Det er skrevet mange bøker og artikler om Ellisif Wessel. De er alle omtalt i den historiske biografien om henne publisert av Steinar Wikan i 2008, som denne artikkelen står i gjeld til. Hun har inspirert til interesse og nysgjerrighet, fordi hun var så uvanlig i sitt engasjement og så omspunnet av nærmest gåtefull mystikk. Hun levde i en tid da media ikke kunne brette ut en personlighet. Hun kunne være syk og sårbar, dra seg unna, uten at noen gjorde overtramp med å trenge seg inn i hennes private sfære, noe som også bidro til den legendariske auraen rundt henne og de mange fortellingene om henne på folkemunne.

Ellisif Wessel var født i Gausdal i 1866 og døde i Kirkenes i 1949. Hun var datter av en distriktslege og giftet seg med sin fetter, doktor Andreas Bredal Wessel (1858–1940) i 1886. Ellisifs mor var heftig motstander av dette ekteskapet på grunn av den familiære nærheten. Samme dag de giftet seg startet Ellisif og Andreas på reisen nord til Kirkenes. Den tok 18 dager, først med hestesleder og så med båt fra Trondheim til Kirkenes. De kom til et svært tynt befolket distrikt, nærmest en ødemark, der det bodde samer, kvener og nordmenn. Her virket Andreas Bredal Wessel som distriktslege hele sitt liv, med Ellisif ved sin side. Han var av legning og interesse vitenskapsmann og forfattet over seksti skrifter som handlet om samfunnsmedisin, natur, kultur og historie i sitt distrikt. Han møtte som varamann noen ganger på Stortinget og utførte mange oppdrag i kommunepolitikken i Sør-Varanger, også som ordfører.

Det er en undertone av dyp sorg i Ellisif Wessels liv. Hun og Andreas Wessel fikk ingen barn som vokste opp. Dette omtales i faglige beretninger om henne, men mest utbroderes det i fortellingene om henne skrevet i romans form, for eksempel Cecilie Engers Himmelstormeren (2007).

Foto: Ellisif Wessel

Hun opplevde omkring seks aborter og fødte ett levende barn i 1892, en gutt som døde elleve måneder senere, og etterlot sin mor knust av fortvilelse. Ellisif var i flere år rammet av sykdomskriser og mørketiden var en stor påkjenning for henne. Ellisif og Andreas betrodde seg aldri til noen om de barna som aldri ble født, men det ble snakket mye om det i nærmiljøet. Ekteparet Wessel var i sannhet hjemsøkt av sykdom. I disse årene fikk doktor Andreas tuberkulose. Han overlevde og ble frisk, noe som slett ikke var noen selvfølge.

Ellisif ble opptatt av filosofi og trosspørsmål, studerte teosofi og unitarisme og meldte seg ut av statskirken i 1896 (men fant tilbake til sin kristentro på sine eldre dager). Hennes nervøse sinn hadde behov for å arbeide med noe konkret. På besøk i Kristiania i 1995 ble hun inspirert til å lære seg fotografering, en syssel som ble sett på som kunstnerisk og passende for kvinner i de høyere sosiale lag av befolkningen. Hun satset etter hvert på å bli profesjonell fotograf. Hun begynte å dra med seg sitt tunge utstyr overalt. Stortingsvalget slik det utfoldet seg lokalt tok hun bilder av i 1907, og hun begynte å fotografere det russisk ortodokse kirkelivet i Boris Gleb og Petsjenga klosteret, motiver som var ettertraktet og kunne selges. Dåpen 18. januar i Boris Gleb til minne om da Jesus ble døpt av Johannes, tiltrakk mye folk. Skoltesamer ble dyppet helt under i den iskalde Pasvikelva. Trifonfesten i Petsjenga kloster den 14. februar til minne om kristningen av de russiske grenseområdene av Trifon. Han var skoltesamenes apostel som kristnet dem omkring 1530. Ellisif fikk god kontakt med munkene i klosteret og fikk oppdrag av dem. Ellisif reiste ofte med sin mann i distriktet, oftest i pulk dratt av reinsdyr vinterstid. Ekteparet var kledd fra topp til tå i vakre og hensiktsmessige samiske vinterklær. Ellisifs medvirkning med sine fotografiske illustrasjoner er til stede i flere av Wessels skrifter, for eksempel i Fra vor grændse mod Russland. Med 45 illustrationer efter fotografier af fru Ellisif Wessel, trykt i Kristiania i 1902. I det hele er Ellisif Wessels fotografier av stor betydning som kulturhistorisk dokumentasjon fra denne multietniske utkanten av Norge.

Etter århundreskiftet skjedde det en sterkt og fundamental oppvåkning hos Ellisif når det gjaldt sosial og politisk bevissthet. Sosialistisk tankegang kom til å gjennomsyre nesten alt hun skrev og foretok seg. Resultatet ble en uvanlig omfattende skribentvirksomhet. Hun kastet seg ut i debatter av politisk art og leverte artikler og dikt til Finmarken i Vardø og til sosialistiske aviser i hovedstaden. Hundrevis av publikasjoner i form av artikler, dikt, debattinnlegg, og utredninger kom fra Ellisifs hånd, i tillegg en enorm mengde brev. Flere diktsamlinger og bøker ble utgitt, noen av dem oversettelser fra russisk og tysk.

Hva var det som inspirerte til denne enorme arbeidsinnsatsen? Det var medfølelse med fattigdommen hun møtte i Sør-Varanger, forverret av nødsårene rundt århundreskiftet. Hun ble talskvinne for fiskere, arbeidere og alle som var fattige. Hun engasjerte seg, som så mange kvinner, mot alkoholens fordervelse. Oppvåkningen og det intense engasjementet knyttet seg også til oppstarten av malmgruvene A/S Sydvaranger, til møtet og vennskap med sosialister og ikke minst til nærheten til Russland og møtet med revolusjonære flyktninger derfra som kjempet for avskaffelsen av det undertrykkende tsardømmet.

De rike forekomstene av jernmalm i Sør- Varanger ble kartlagt og kjent i 1902. De førte til spekulasjoner og til at amtmannen (fylkesmann) i Finnmark ble beskyldt for korrupsjon og mistet sin stilling. I januar 1906 ble aksjeselskapet A/S Sydvaranger stiftet, grunnlagt på svensk kapital og lån i Tyskland. Steinar Wikan omtaler Ellisifs raske reaksjon med artikkelen «Verdens rigeste malmleier» som gjennombruddet for hennes politiske arbeid. Her advarer hun mot for stor optimisme når det gjelder hva selskapet kan gjøre for å bedre livsvilkårene. Det meste av fortjenesten ville ikke gagne de som trellet fram verdiene, men kapitalister utenfor landets grenser. Selskapets kontrakt med staten om herredømme over arealene førte til engasjement for at lokalbefolkningen ikke skulle miste sine hevdvunne rettigheter til beiting og høsting i utmarka. Statens advokat under forhandlingene om ekspropriasjon bodde hos Ellisif og Andreas og fikk nytte av deres kunnskaper og argumentasjon.

Utbyggingen og oppstarten av gruvedriften førte mange arbeidere utenfra til Sør-Varanger. Boligforholdene var kritisk elendige for mange. En fagforening kom tidlig på plass. Initiativtakerne var Ellisif og en av dem som hadde inspirert hennes politiske engasjement, stortingsmannen og postmesteren i Vardø, Adam Egede Nissen. Mange av arbeiderne hadde dessuten en ballast av organisasjonserfaring fra anleggsarbeid andre steder. Det norske arbeiderpartiet fikk sine første tre representanter på Stortinget i 1903, alle fra Nord-Norge. Egede Nissen var en av tre stortingsrepresentanter valgt inn i 1906 fra Finnmark. Han representerte Arbeiderpartiet og det gjorde også den andre, som var samen Isak Saba. Varamann for Saba var distriktslegen Andreas Wessel, som nå altså var blitt sosialist.

I september 1906 ble fagforeningen Nordens Klippe stiftet. Ellisif Wessel ble sekretær og kasserer. Styremøtene ble til å begynne med holdt hjemme hos Ellisif. Hun førte protokollen, skrev referater, vedtak og telegrammer og bidro til opplysningsarbeid og kulturelle innslag på fagforeningsmøtene. Hun anstrengte seg for å oversette utenlandske arbeidersanger til norsk. Ellisif ble en torn i det borgerlige samfunns øye med sitt krasse språk, sin refsing av det bestående og oppmuntring til arbeiderne om å stå sammen og kjempe for bedre livsvilkår. Noen tid før Kong Haakons og dronning Mauds ankomst til Kirkenes i 1907 holdt Ellisif Wessel en tale, referert av Steinar Wikan (side 156) slik:

… hun omtalte de to rene røde flaggene som kalte til kamp mot det gamle, til kamp for det nye og lykkelige … .Der nede kaller kirkeklokkene med sin triste klang på de få, som ennå treller under kirkens læresetninger, og der skal kongen under salutt og flagging lande til sommeren, hyllet av kapitalismen, hvis tro lakei han er, og må være, samt av noen få stakkars snobber.

Naturligvis vekte Ellisif forargelse blant dem som kunne sies å tilhøre borgerskapet i Kirkenes, men hennes harde linje i forhold til kirke og kongedømme syntes også mange profilerte sosialister var ubehagelig. Borgerlige aviser angrep henne ofte for politisk hysteri.

Foto: Ellisif Wessel

Ekteparet Wessel arrangerte den første 1. maifeiringen i Kirkenes i 1907. En prosesjon på rundt tre hundre mennesker gikk i tog mens de sang en russisk arbeidersang, oversatt av Ellisif. I spissen ble båret røde flagg og den nye røde silkefanen, som kom til å vekke oppsikt på grunn av sin inskripsjon: Ned med tronen, alteret, pengevældet. Den førte til en interpellasjon i Stortinget til justisministeren om lovligheten av en slik oppfordring. Den samme ministeren ble også innkalt til samtale på slottet. I ytringsfrihetens navn ble imidlertid fanen godkjent på høyeste hold.

Vennskapet med postmester Adam Egede Nissen inspirerte Ellisif. Han oppholdt seg i Russland en vinter fordi han mente det var nødvendig å kunne russisk i Vardø på grunn av den tette handelsforbindelsen med Russland og den politiske revolusjonære kampen som foregikk der. Ellisif Wessel fikk en vedvarende glød for kampen til de russiske revolusjonære og studerte russisk i en grad som gjorde at hun behersket språket svært godt. Det finnes et stort materiale som viser hvordan hun ble overvåket av myndighetene for sin virksomhet. Det handlet særlig om hennes store gjestfrihet overfor russiske revolusjonære emigranter. Det er imidlertid viktig å understreke her at det var sympati for kampen mot tsardømmet også i de borgerlige, antisosialistiske kretsene.

Den blodige søndagen i januar 1905 bidro sterkt til Ellisifs revolusjonære begeistring. Den dagen marsjerte titusener av mennesker med prester og kors i sin midte til Vinterpalasset i St. Petersburg for å kreve en folkevalgt forsamling og bedre vilkår for de fattige. De ble møtt med geværkuler som drepte langt over hundre i den fredelige demonstrasjonen. Ellisif begynte å oversette skriftene til de politiske aktivistene i Russland. Først gav hun seg i kast med skriftet Klasse mot klasse av en av Lenins medarbeidere, Julij Martov. Hun brukte senere denne tittelen på et sosialistisk tidsskrift hun selv ga ut. Hun ønsket også at Martovs skrift skulle oversettes til samisk, noe som ble virkeliggjort flere år senere og da utgitt på «Ellisif Wessels forlag».

Hendelsene i Russland i 1905 inspirerte sterkt til engasjement i Vardø. Russiske aktivister slo seg ned der og sammen med norske sympatisører skaffet de et russisk trykkeri som produserte sanger, ei avis og annet propagandamateriale som ble smuglet til Arkhangelsk i forsendelsene med saltfisk på dampskip og andre fartøy. Lederen for denne virksomheten opererte under ulike navn. Nyere forskning har identifisert han som den forviste studenten Nikolaj Sjevelkin, som fikk i oppdrag av Lenin å organisere litteraturforsendelser fra Vardø til Russland. Det skjedde på kongressen til det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet i London i april 1905. Sjevelkin bodde flere ganger hos Wessels i Kirkenes, og Ellisif Wessel bidro selv ofte med bakgrunnsstoff til produksjonen. Hun brevvekslet med Lenin og hans kone, Nadesja Krupskaja, som hadde et spesielt oppdrag i forbindelse med forsendelsene av litteratur. Det ble reist tvil om hva denne antitsaristiske virksomheten i grenseområdene mot den store naboen i øst kunne bety for Norge. En natt i september beslagla politiet i Vardø store mengder skrifter på russisk i trykkeriet for å stoppe virksomheten. Fagforeningen Nordens Klippe og Ellisif Wessel protesterte sammen med Adam Egede Nissen, som gikk til rettssak mot staten for å ha krenket Grunnlovens tale og trykkefrihet. Rettsavgjørelsen vakte oppsikt, fordi den sa at den slags virksomhet ikke skadet forholdet til Russland.

I russiske publikasjoner finnes det flere spor etter Ellisif Wessel. Ei bok av Aleksander Veselov (1973, på russisk) gjengir et intervju med Nikolaj Sjevelkin fra 1966,som detaljert omtaler Ellisif og hennes virksomhet med begeistring. Hun ga hjelp og husly til russiske emigranter, hjalp til med forsendelser av litteratur til Russland og framsto som en stor venn av det russiske folk og kampen for revolusjon.

I 1911, etter en lang periode med sykdom, kom Ellisif tilbake som skribent. Hun hadde møtt en mer radikal utgave av den russiske revolusjonære bevegelsen på et besøk i Zürich i 1911. Den mer moderate og reformistiske linjen til Sjevelkin var i deler av bevegelsen avløst av vilje til å ta i bruk terror og likvidasjoner av forhatte embetsmenn i Russland. I Norge ble det stiftet lokallag over hele landet av Norges sosialdemokratiske ungdomsforbund, som ønsket en hardere kamp mot det bestående enn det moderpartiet, Det norske arbeiderparti, sto for. Ellisif ble fast bidragsyter til ungdomsbevegelsens tidsskrift Klassekampen. Hennes bidrag her vakte ofte både bestyrtelse og forferdelse på grunn av den forakten hun viste for tålmodig, reformistisk strategi. Hun presenterte skriftene til flere russere som hadde begått terroristiske handlinger i kampen mot tsardømmet.

Et mord oppunder jul i 1913 i hovedstaden, på en fabrikkeier på vei hjem fra sitt arbeid, fikk store oppslag i pressen, også i Social-Demokraten, der den myrdede ble rosende omtalt. Ellisifs spontane og heftige reaksjon på dette oppslaget vakte harme, og oppildnet alle slags aviser til å fordømme henne. Hennes artikkel kom i Ny Tid, Martin Tranmæls avis utgitt i Trondheim, gjengitt i Steinar Wikans biografi. Den kritiserte oppslagene om overklassemannen som var myrdet, underforstått av en arbeider. De rapporterte om en rikmann fra solsiden av samfunnet uten å nevne hvordan arbeiderne hadde det, hvordan de ble utnyttet og hørte til i en tilværelse «sort og haapløs som natten». Oppgaven til sosialistene var ikke å istemme de vanlige forvirrede «borgerhyl», men å kaste fullt lys over grunnen til at et slikt mord kunne forekomme. Morgenbladet slo ned på det de kalte Ellisif Wessels forherligelse av mordet, og stemplet henne som «morderengelen fra Sydvaranger». Både rettsforfølgelse, fengsling og sinnssykehus ble anbefalt i den borgerlige pressen. Flere av hennes egne kom henne til unnsetning. Når hadde noensinne lignende tårer blitt utgytt når en arbeider ble myrdet på grunn av manglende sikkerhet på fabrikkene? Hennes ektemann forsvarte henne og protesterte mot anklagen om at hun forherliget mord. Hun ble stevnet for forhørsretten i Kirkenes der det skulle vurderes om hennes artikkel kunne tolkes som oppfordring til ulovlig handling. Hennes forklaring for retten var en grundig 34 siders argumentasjon, som senere ble solgt og spredd i sosialistiske foreninger over hele landet. Tiltale ble ikke reist mot henne.

Ellisif Wessels politiske utvikling fortsatte å øke i radikalisme. Hun hadde ikke flertallssosialistenes tro på parlamentarisme og reformisme og hun ble en stor tilhenger av den bolsjevikiske retningen i revolusjonen i Russland i 1917. Overgangen til et kommunistisk samfunn der kapitalismen og den private eiendomsretten til produksjonsmidlene ble avskaffet, måtte skje brått og dramatisk. Hun ble en forsvarer av Sovjet-Unionen, og etter at hennes egen skribentvirksomhet avtok, var hun aktiv i spredningen av kommunistiske skrifter.

Hun mistet ektemannen i 1940 og alt hun eide i krigens bomber og branner, Nærheten til Litza-fronten, der russere og tyskere kjempet og drepte hverandre, gjorde Kirkenes til det viktigste målet for alliert bombing for å svekke den tyske hærmakten der. Hun døde i 1949 og da var navnet hennes igjen å finne i aviser over hele landet. Omtalen dreide seg om den inntrykksvare kunstneren Ellisif og om hennes uoppslitelige kamp for de fattige og svake i samfunnet.

 

Majd Muhsen er frilansoversettar og -redigerar busett i Amman.

Thoraya El-Rayes er økonomiforskar, litteraturoversettar og aktivist busett i Amman. Ho tvitrar @ThorayaER.

Ingrid Baltzersen har intervjua Thoraya el-Rayyes og Majd Muhsen. Hun studerer for tida i Jordan, og er med i redaksjonen i Rødt!

Me startar samtalen om jordansk politikk med å snakka om Palestina. Dette har vore eit betent spørsmål sidan opprettinga av landet, spesielt etter borgarkrigen mellom det jordanske regimet og dei palestinske motstandsrørslene frå september 1970, i ettertid kalla svart september.

Thoraya: Politisk aktivisme i Jordan og Palestina-saka er knytt saman. Historisk er Jordan laga som ei buffersone for å beskytta Israel. På grunn av dette, og støtta frå USA, er Jordan ein autoritær stat.

Majd: Svart september var ein respons på at den palestinske rørsla hadde som politisk mål å kasta det jordanske regimet som eit første steg i frigjeringa av Palestina. Den jordanske staten blei oppretta for å beskytta Israel, som Thoraya seier, men no er den ein fungerande stat og me må forholda oss til det. Men me kan ikkje skilja jordanske spørsmål og det palestinske spørsmålet, sjølv om me må vera svært forsiktige sidan dette gir gjenklang i eit narrativ som det tok tiår å bli kvitt, frykta for palestinarar. Men Jordan er ikkje aleine om denne rolla, Egypt, Gulflanda og Libanon, alle tener hensikta om å dela folket for lettare å dominera dei.

Foto: CC-lisens Flickr/Ali Alhasani

Me fortset samtalen om dei utfordringane med politisk arbeid i Jordan, eit land beståande av minst 60 % palestinarar, og ein liten del «jordanarar» med opphav i dei klansdominerte landbrukssamfunna på Austbreidda av Jordan-elva, eller beduinar.

Thoraya: Jordan har likevel eit særskilt formål og oppdelinga av Vestbreidde- og Austbreidde-identitet er øydeleggjande. Det blir framstilt som eit nullsumspel, der vinning for ei av gruppene i Jordan blir framstilt som tap for den andre, men me ville alle tena på å ikkje ha denne oppdelinga, og frå å ha demokrati.

Majd: Klanane må komma inn i rørsla og sjå at dei har ei interesse i endring. Me må sei til folk at den einaste vegen framover er å gå saman, skapa eit nytt rom og ikkje denne ideen om eit nullsumspel. Regjeringa veit kva dei driv med og korleis dei kan stoppa opposisjonen. Me må fortelja folk at dette er grunnen til at borna deira får gå på skulen men ikkje får nokon jobb etterpå, og at det ikkje er nokon velferdstenester utanfor Amman. Rørsla må arbeida med klanane, ikkje belæra dei. Me må også krevja eit nytt skulesystem som ikkje er nasjonalistisk, som heller legg vekt på kva det er å vera ein borgar, å ha rettar, det å bry seg om kvarandre og sosiale problem som arbeidsløyse, barnefattigdom, foreldrelause. Me må krevja eit system basert på merittar, ikkje kontaktar.

Thoraya: Eg var ein av dei som var aktive og engasjerte då reformrørsla «Herak» starta, men dette er berre ein annan del av regimet som vil ha ein større del av kaka. Det er klansinteresser, krav om høgare statslønningar, militærpensjonar. Dette var ikkje dei krava eg ønskja å jobba med, eg ville få det opp på eit høgare nivå, ein progressiv antikolonialisisk rørsle. Eg ville vera med på å skapa frigjering, ikkje reform. Opposisjonsgruppene som er aktive i denne rørsla, er gamle grupper som vil ha makta tilbake. Men eg har snakka med forskarar som arbeider med dei unge i rørsla, og dei seier at dei ikkje vil vera ein del av dette. Det kan vera spiren til noko nytt. Dei unge er i ferd med å bli mindre naive. Men dei må bygga seg opp før dei går ut på gata.

Majd: Rørsla er naiv, dei les ikkje nok. Du bør vita kven du er og kva du har kapasitet til, og deretter arbeida. Dei bør trekka seg tilbake frå gatene i eit år, dei treng å ha spirene til ei ny rørsle før dei går ut på gata.

Thoraya: Dei treng ein klar plattform, ikkje berre 20 ulike krav.

Me går tilbake til hendingane våren 2011, dei jordanske protestane som var ein del av den arabiske våren. Den største protesten i Jordan var 24. og 25. mars det året, ein demonstrasjon på plassen foran innanriksministeriet som ende med at politiet spreidde deltakarane på ein valdeleg måte, og ein person døydde.

Majd: Demonstrasjonen 24. mars fekk kallenamnet «24. mars» før dei skjedde. I Egypt demonstrerte folk 25. januar, dei arbeida for endring og blei drepne, og etterpå fekk hendinga namnet «25. januarrevolusjonen ». Ingenting skjedde 24 mars i Jordan, og det er endå meir talande at fredagen etter samla folket seg ikkje for å støtta oss. Det burde ha sagt oss noko.

Thoraya: Ja, det var eit sjokk. Eg sat heile veka og venta på at folket skulle støtta rørsla.

Majd: I ettertid kan me sjå at det ikkje er revolusjonar som har skjedd i Midtausten, men opprør. Det viktigaste er fortsett ikkje kor me var, men kor me er på veg.

Thoraya: Det var ikkje noko spontan støtte på gata frå folket etter 24. mars. Men organisatorane bak, også islamistane, forsøkte heller ikkje å organisera nokon støtte.

Majd: Islamistane haldt stand i demonstrasjonen, når venstresida fekk kvinnene sine til å forlata demonstrasjonen, noko som eg som kvinne på venstresida opplevde som veldig negativt. Men demonstrasjonen mangla også eit realistisk og samlande krav, i staden kravde den at me ikkje skulle forlata plassen før me fekk sosial rettferd.

Thoraya: Det var eit samlande krav i Egypt, ned med Husni Mubarak. Men me har enno ikkje funne eit samlande krav i Jordan.

Foto: CC-lisens Flickr/paalia

Majd: Eg snakka med ein av organiserarane frå 6. april-rørsla, ei av gruppene som var sentrale i den egyptiske revolusjonen. Tysdagen før «vreidens fredag» 25. januar tenkte han at ingen kom til å komma på demonstrasjonen. Han er utanbysfrå, og på veg til å snu og dra heim, då han blei overraska av slagord frå den store demonstrasjonen. Protestane i Egypt nådde kritisk masse, og dei heva kravet sitt frå å handla om politivald og andre konkrete krav, til å krevja regimets avgang. Tunisia hadde gått føre, men det var ikkje det dei tenkte på i augneblinken. I Jordan har rørsla forsøkt å hoppa over fleire steg. Små ting som protestane til drosjesjåførane i august/september 2012 er meir viktig, det å læra å få til små endringar.

Thoraya: Ein milestein vil vera å bevega seg forbi desse spesifikke krava over i meir kollektive krav.

Majd: Men det er også meir skremmande demonstrasjonar, som klanen som væpna seg og stengte vegen, det er ikkje den typen sjølvorganisering me ønskjer.

Thoraya: Jordan blir skildra som ein semirentenistisk stat, men no kjem faktisk 70 % av inntektene til staten frå skattar. Men det er for det meste forbruksskatt, det er nesten umogleg å få inn inntektsskatt på grunn av den svake staten.

Thoraya: Folk føler seg ikkje respektert som borgarar, dei får ikkje noko i retur. Nokre klanar føler meir at dei høyrer til Saudi Arabia, dei tok ned det jordanske flagget og heiste det saudiske då dei var sinte på kongen. Jordan nærmar seg å vera ein «failed state».

Majd: Den liknar på den afghanske staten, Afghanistan er framleis klansbasert. Jordan er også det, med lojalitetar og identitetar til einingar som er mindre enn staten. Viss desse lojalitetane er trua væpnar dei seg og stenger vegen. Endring vil truleg ikkje skje innanfrå, meir truleg frå Egypt.

Thoraya: Midtaustenforskaren Joseph Massad skriv i si bok Colonial Effects at den britiske kommandøren Glubb Pasha var open på at Jordan blei oppretta så Egypt og Syria aldri skulle kunna foreina seg. Det ville gjort ende på vestleg hegemoni i regionen.

Eg avsluttar intervjuet med å spør om korleis det er å driva med politikk i Jordan som ei ung, moderne og utdanna by-kvinne?

Majd: Eg klarer ikkje å skilja det å vera ei ung kvinne frå det som føregår i Palestina. Eg har det bra, og føler ikkje eg har mista nokre sjansar på grunn av myndigheitene, men palestinske flyktningar tapar uansett kjønn.

Thoraya: Eg føler kjønns-dimensjonen, eg har til dømes ikkje jordansk statsborgarskap fordi statsborgarskap følgjer fars-lina og min far ikkje har statsborgarskap, mens mor mi har det. Eg arbeider på ideologisk nivå for å skapa ein visjon av det samfunnet eg vil leva i, ikkje eit islamistisk regime eller ein marionett for Vesten. Det er også viktig å delta aktivt i rørsla, ikkje berre sitta med hovudet grave ned i bøker.

I år er det 60 år siden Koreakrigen slutta. Krigen pågikk fra 1950 til -53. Eller? Vel, krigen er ikke slutt, det blei bare inngått en våpenhvile i 1953. Ikke starta den i 1950 heller. Den har røtter tilbake til 1910, da Japan invaderte og koloniserte Korea. Fra 1931 til 1945 raste geriljakrigen mot Japan, og etter den japanske kapitulasjonen kom en amerikansk okkupasjon i sør og kommunistisk kontroll i nord. I sør fortsatte geriljakrigen og store opprør mot regimet USA installerte der. Byråkratene og offiserene USA ga makt var de samme folkene som til da hadde tjent og slåss for japanerne. Hundre tusen blei drept i sør i årene fram til 1950, da den konvensjonelle, totale krigen brøt ut, med massakrer, utbomba byer, napalm, 3 millioner drepte.

USA førte denne sin første moderne kolonikrig under FN-flagg, og FN-flagget vaier fortsatt ved den tilfeldige våpenhvilelinja langs 38. breddegrad.

Bruce Cumings er professor i historie ved University of Chicago, og Korea-ekspert. Han ga i 2010 ut ei kortfatta, lettlest og god bok som rett og slett heter The Korean War. A History. Boka bygger på mye nytt arkivstoff Cumings har fått tilgang til. Boka tar ikke bare for seg sjølve krigen og bakgrunnen for den, men forklarer også hvorfor dette – i motsetning til Vietnamkrigen – er blitt en glemt krig i Vesten, og ikke minst i USA. Boka koster 91 kr. på nett.

I bokhylla mi supplerer Cumings den utmerka boka Korea: Division, Reunification & U.S. Foreign Policy som Monthly Review Press ga ut for 15 år siden. Den er skrevet av Martin Hart-Landsberg, marxist og professor i økonomi i Oregon, USA.

Hart-Landsberg gjennomgår krigen, og skriver så om utviklinga i Nord- og i Sør- Korea i tiårene etter 1953. Ikke minst interessant er drøftinga hans av «det økonomiske miraklet» i Sør, om hvordan en industrialisert stat vokste fram under amerikansk militær kontroll og koreansk diktatur fra 1945 til slutten av 1980-tallet, da kampen arbeidere og studenter førte fikk pressa fram ei demokratisering.

Siste del av boka er ei drøfting av problemer og muligheter knytta til gjenforening av nord og sør. Sjøl om det er gått noen år siden boka blei skrevet, er også denne delen av den høyst aktuell fortsatt. Boka koster 136 kr. på nettet.

Et tips: Martin Hart-Landsberg er som nevnt økonom, og på bloggen sin legger han jevnlig ut nyttig stoff og analyser av krisa nå. Du finner bloggen hans på http://blogs.lclark.edu/hart-landsberg/

Fra Korea til olje – et langt sprang? Kanskje ikke: Norge er blitt storeksportør av oljeteknologi, og den aller største kunden er Sør- Korea. Som ikke har oljekilder, men som bygger og selger rigger for utvinning andre steder på kloden. Korea er ikke lenger så fjern for oss i olje-Norge. Vår framtid er knytta tett sammen med skjebnen til folk i Korea, i Algerie, Angola, Brasil, Irak, i nordvest- Russland – i en rekke land er Statoil og andre norske oljerelaterte selskaper aktive nå. For de som er ute etter mer grunnleggende forståelse og bakgrunn for det som skjer i det norske oljeeventyret, er Helge Ryggvik si bok fra 2009 fortsatt den beste innføringa. Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi, er nå ute i pocketutgave, prisen er 121 kr.

Helge Ryggvik er historiker, forsker på olje, og er noe så sjelden som en norsk marxist som skriver begripelig i bokformat om viktige saker. Boka spenner fra framstillinger av grunnrente og annen oljeøkonomi til klimaspørsmål – og til hovedtemaet: norsk oljeimperialisme. Enten du er opptatt av oljeboring i Lofoten eller terror i Algerie, eller du er ute etter å forstå mer om norsk økonomi, så kommer du ikke utenom denne boka.

Et tips til slutt: Helge Ryggvik er en engasjert og god foredragsholder og debattant. Invitere ham til et eller annet møte der du bor. Når du har lest boka.

Jorun Gulbrandsen er lærer og forfatter. Har i mange år deltatt i den kvinnepolitiske debatten. Leder av AKP fra 1997 til 2006. Har blant annet skrevet boka, Er skolen for Kari eller Ronny? Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

Kvinners kamp for retten til å stemme var lang og hard. I noen land voldelig. Kvinner fikk ikke stemmerett. De tok den. Jubileet gjør det mulig for dem som vil, å vise fram kampen og de modige pionerene. Kvinnene krevde retten til å bli anerkjent som mennesker med evne til å styre sitt eget liv. Arverett, rett til å disponere egne penger, til å arbeide, å gifte seg med den de ønska, å skille seg, å bestemme over hvor mange barn de skulle få, rett til utdanning, rett til å stemme over landets lover og politikk i det hele tatt, – det var en kamp som omfatta alle sider av kvinners liv. Romanene gjenspeiler denne kampen. Amalie Skram, Camilla Collett, Nini Roll Anker …

Kampen pågår fortsatt, også i Norge. Mange ganger i år vil vi høre om «verdens mest likestilte land». Det er vi, det. Dessverre bidrar denne påstanden til et manglende kritisk lys på den offisielle likestillingspolitikken.

Likestilling er bra og dårlig

Regjeringas politikk kan illustreres med skålvekta over. Likestilling er bra når den betyr likhet for loven. Stemmerett til alle. Alles rett til all utdanning. Samme rett for jenter og gutter til å bli med i musikkorps, samme rett til å delta i Holmenkollstafetten. Samme rett til å hoppe på ski, en kamp som ennå ikke er vunnet for kvinnene. Samme timelønn for alle ved maskinene, uansett kjønnet på arbeideren. Dette handler om at menneskene er like mye verdt og skal ha rett til å leve det samme livet og kunne gjøre egne valg for sitt eget liv. Vi skal forsvare likhet for loven.

Artikkelforfatter Jorun Gulbrandsen

Men ettersom vi lever i et kapitalistisk og mannsdominert klassesamfunn, står ikke kvinner og menn likt i utgangspunktet, og de tilhører ulike klasser på tvers av kjønn. Dette gjør at det samme tiltaket for begge kjønn, godt kan fungere negativt for kvinner. Likestilling er ikke nok. For at mennesket skal være fritt, altså leve uten undertrykking, må både klasseundertrykking og kvinneundertrykking forsvinne. Det krever en revolusjonær kamp. Kjersti Ericsson har forklart dette godt i boka Søstre! kamerater. (Kjøpes på www.marxisme.no) I denne teksten skal jeg imidlertid konsentrere meg om den offisielle likestillingspolitikken.

Et eksempel på at likestilling ikke er nok, er skolen. Her har jenter og gutter formelt samme timeplan, men de har ulik timeplan, reelt. Fram til 1959 i byene hadde gutter langt flere timer i matte og norsk enn jenter. Jentene hadde skolekjøkken, det hadde ikke gutta. Fra 1959 har det vært lik timeplan, og det er bra, for det føles krenkende at det ikke er sånn. Men realiteten er at det er blitt verre. For gutter får nå ikke bare to timer mer per uke, de får 2/3 av lærerens tid hele uka, fordi de tar den. Det er den skjulte timeplanen. Årsaken er at maktforholda i samfunnet gjennomsyrer alt, alle livets sider, alle institusjoner, all tenkning.

Et annet eksempel: Hvorfor går kvinner stadig i demonstrasjonstog med parola «Opp med kvinnelønna»? Er det nødvendig, når vi har lov om likelønn? Ja, ettersom lønna i kvinnedominerte yrker er lavere enn lønna i mannsdominerte yrker. Kvinnelønna rammer også menn som har samme jobb. Lokale lønnstillegg og trynetillegg gir menn mer penger enn kvinner. Menn stiger fortere i gradene enn kvinner. Langt flere menn enn kvinner er sjefer. Kapitalisme og mannsmakt er vevd sammen, og gjør seg gjeldende på tvers av gode lover. Kvinner krever ei lønn å forsørge seg sjøl og eventuelle barn på, dette er en over hundre år gammal kamp. Hvorfor skjer det ikke? Det finnes svar. Siri Jensen har skrevet godt om det. Les heftet Kvinnelønna. (Kjøpes på www.marxisme.no)

Nå kunne regjeringa ha kasta inn noen penger i en kvinnepott ved lønnsoppgjøret, som Likelønnskommisjonen foreslo, men de ville ikke. Seks timers normalarbeidsdag ville også gitt større økonomisk trygghet for mange kvinner, men regjeringa sier nei.

Skålvekta og krisesentrene

Ikke bare kan likestillingstiltak være utilstrekkelige, men til og med skadelig for kvinner. Ett eksempel er regjeringas vedtak om at krisesentrene for kvinner også kan være for menn. Det er i likestillingas (skålvektas) ånd: Skal den ene ha, må den andre også ha.

Pengene teller også: Vedtaket kom sammen med at kommunene fikk det økonomiske ansvaret for krisesentrene i 2010. Kort etter blei tre sentre nedlagt. Krisesentersekretariatet var sterkt imot at menn skulle kunne bo på krisesentrene for kvinner. Mange kvinner blir utrygge, og sikkerheten svekkes. De var for krisesentre for menn, men mente at de måtte være separate og med sin egen kompetanse.

Det som skjer her, er at myndighetene likestiller kvinners og menns vold. Det synes også i språket. Alle vil peke på politiet når vi hører om politivold. Men når det gjelder menns vold mot kvinner, finnes knapt ordet mannsvold. I stedet har det i 60 år hett husbråk, så familievold, så en tur innom partnervold, og nå det pene og litt mer kjærlige «vold i nære relasjoner». De klarer ikke å si at noen er utøvere, noen er ofre. De klarer ikke å si «mann» og «far». Heller ikke «menns mishandling av kvinner og barn». Politivold? Kanskje vi skal si «vold i offentlige relasjoner»?

Tallene fra 2011 viser at 96 prosent av beboerne på krisesentrene var utsatt for vold fra menn. Ofte grov vold. 2700 barn overnatta på krisesentrene. Når menn slår kvinner, eller dreper flere kvinner enn antallet folk som dør av svineinfluensa, er det fordi mannen mener han har makt og eiendomsrett. Han tukter og straffer, også etter at «de nære relasjonene» formelt er over.

«Drive through deliveries»

Er et tiltak for å bli «det mest likestilte landet », å få kvinner og kvinners behov til å forsvinne? Som kvinners fødsler? Kvinner føder nesten ikke, og menn føder nesten? Uttrykket i overskrifta er henta fra USA og henspeiler på kjappe fødsler. Bladet Mamma intervjua lege Malin Eberhard-Gran ved Folkehelseinstituttet om depresjoner hos nybakte mødre i Norge. Hun sa blant annet:

Et problem er at kvinner blir liggende så kort tid på sykehuset og i stor grad blir overlatt til seg selv. Mange nybakte foreldre står nok ganske alene i dag og mangler et godt nok nettverk når det oppstår vanskeligheter. Noen blir sendt hjem allerede før ammingen er stabil … I USA har de et uttrykk for hvordan fødsler i dag skal foregå. De kaller det «drive through deliveries».

Det skal gå kjapt og helst uten å koste for mye penger. Spørsmålet er hvor smart det er. Jeg vil gå så langt som å kalle nedbyggingen av barselomsorgen for kvinneforakt.

Kvinneforakt! Jeg kan ikke være mer enig. Jeg er overraska og opprørt over hvor ubetydelig det er mulig å gjøre en fødsel og en kvinne som føder. «Det er langt fram, sa kjerringa, hu så seg tilbake». Ettersom det som skjer nå, fort blir det som er «naturlig og alltid har vært sånn», skal jeg beskrive hvordan det var «før».

Jeg fødte i Oslo i 1972 og 1974. Etter fødselen kom vi til barselavdelinga. Jeg trivdes. Vi var fire på rommet. Vi snakka og sov. Noen hadde født før og kunne bidra med gode råd for hva du skulle gjøre når du kom hjem. Vi andre kunne spørre dem og pleierne om alt mulig, også om den rare kroppen vår. Vi blei vekt med varm havresuppe, deretter baby, som sov et annet sted om natta. Vi øvde oss på å amme, det kunne vær frustrerende, men det gjaldt de fleste. Pleierne sjekka sår og sting, fulgte de litt svimle på do. De viste oss hvordan vi skulle snu og løfte baby og skifte på, uten at hodet falt av, eller hva vi skulle gjøre med navlestrengen som stakk ut som en rar klump, vi fikk trene mens de var der. Jeg var litt engstelig for å komme hjem, men hadde lært mye. Vi var der i fem eller seks dager, noen i sju, tror jeg, hvis de ba veldig og det var plass. Vi blei servert mat på rommet. Ingen mente vi var sjuke. Jeg tenkte muntert at vi bare hadde vært en liten tur på slagmarka. Slagmarka blei fort glemt, men det støttende kvinnekollektivet husker jeg godt. Og baderingen jeg satt på når jeg kom hjem, fikk jeg av svigermor.

Etter min tid, bodde baby på rommet hele tida. Fire damer og fire babyer. Da var det vanskelig for mange å få sove. Men hva er kommet i stedet? Kvinnekollektivet er borte. I de siste åra er kvinnene aleine på et rom. Det heter barselhotell. Baby er der hele tida. Det er plass til far. Mat kan mor finne på kjøkkenet. Det er personale som ser innom. Jeg har vært på besøk hos noen, og synes det ser veldig stusslig ut. De kan ta med baby ned i restauranten, der det er hovmester som anviser bord, og så kan hun spise middag. Mødrene og bestemødrene til de fødende er indignerte. De fødende er der i et par dager.

Å erstatte barselavdelinga med det billigere barselhotellet, starta for flere år sida. Fagideologien var at barselkvinnene er friske, de er ikke pasienter, derfor skal personalet ikke bryte inn i privatsfæren ved å gå inn på rommene, mødrene skal sjøl ta ansvar og be om hjelp når de føler de trenger det. Nå beordrer ledelsen pleierne til ikke å gå inn. Det koster penger. Barselhotell har to begrunnelser: Det er billigere å bygge hotell enn sjukehusavdeling. Og hotelldrift kan settes ut på anbud og drives av private selskap. A-hus sitt barselhotell driftes av Norlandia Care. Samhandlingsreformen brukes for å få fortgang i dette i Oslo og Akershus, og sikkert i resten av landet også.

Det er i ferd med å bli verre. Utviklinga går mot at mødrene kan reise hjem etter seks timer, som i Danmark, og så skal de få besøk hjemme av helsepersonell.

Behandlinga som fødende får, er et grelt eksempel på sosial dumping! Tenk på kvinner som ikke har noe særlig nettverk når de kommer hjem. Kvinner med andre språk enn norsk med spørsmål som ikke blir besvart. Mange har et eller flere små barn å komme hjem til – etter to dager eller mindre. Over halvparten av alle barselkvinner sliter med søvnproblemer. Mange er deprimerte, antallet øker.

I forbindelse med Samhandlingsreformen, har regjeringa lagt fram «Høringsutkast – Nasjonal retningslinje for barselomsorgen. Nytt liv og trygg barseltid for familien» (høringsfrist var 12.12.2012). Her skal de fødende raskere ut. Da skal de lokale kreftene trå fint til, må vite. Synd at de finnes i så liten grad. Norsk sykepleierforbund sier blant annet:

Slik situasjonen er i helsestasjonstjenesten i dag er den ikke rustet til å kunne følge opp nye retningslinjer i barselomsorgen.

Det samme sier Den norske legeforening. Den norske jordmorforening:

Liggetiden på barselavdelingene er drastisk redusert de siste årene, uten at kommunehelsetjenesten er rustet opp til å kunne ta over dette ansvaret. Helsetilsynet har kalt dette en betydelig risiko for svikt i barselomsorgen og etterlyser både klare faglige krav fra styresmaktene til barselomsorgen og tydelig fordeling av oppgaver og ansvar.

De sier det må gis penger til mange flere jordmorstillinger.

Kvinnebevegelsen har ført mange kamper for å gjøre kvinner synlige: Se, en branndame! En kvinne er flyger! Kvinner kan alt! Tida er dessverre inne til å gjøre synlig at kvinner føder, og hva å føde betyr, før, under og etter! Hvordan er det, der du bor?

Pappa er viktigst

Illustrasjon: Jonas A Larsen

Pappa er regjeringas viktigste likestillingsredskap. Pappapermisjonen. De mener den vil gjøre hele samfunnet mer likestilt, i arbeidslivet og alt. Til og med når det gjelder fødsler, hører vi mest om pappa: Pappapermisjonen. Den har de lagt i den ene skåla i likestillingsvekta. Men ooops! Der kom det litt mye i manneskåla. Nå har pappa flere uker forbeholdt seg (12 uker), enn mamma har forbeholdt seg (9 uker). Resten kan de dele som de vil. Nå er vi for pappaperm. Vi er mange kvinner som i mange år har gått i tog 1. mai og 8. mars med krav om at fedre skal ha rett til å tjene opp penger til pappapermen, ikke være avhengig av konas lønnsarbeid. Vi har malt parolene og båret dem. Men vi vil ikke ta noe fra kvinnene.

Kvinnenes svangerskapspermisjon/ fødselspermisjon er omdøpt til foreldrepermisjon, og regjeringa snakker om pappapermen som en barnereform. Kvinnen som er hovedpersonen, som føder barnet og har opparbeidet seg rett til permisjon fra arbeidet, for å kunne få arbeidet sitt tilbake, er fjerna fra navnet.

For hvorfor finnes i det hele tatt svangerskapspermisjonen? Den finnes fordi arbeiderkvinner og andre arbeidende kvinner i generasjoner har slåss for retten til å komme tilbake til jobben sin etter å ha født barn. Den har hele tida handla om rett til arbeid. Være økonomisk sjølstendig. Kvinner mista nemlig arbeidet sitt når de fikk barn, hvis de ikke kunne gjøre som i Oscar Bråtens fortellinger, ha med barna i ei kasse under maskina på fabrikken, eller legge dem igjen hjemme.

Permisjon fra arbeidet med lønn, var kravet etter hvert. På begynnelsen av 70-tallet var mors svangerskapspermisjon tre måneder, som en minimumsrett til mødrene. I fagforeningene våre vedtok vi krav om fire måneder. Og lengre etter hvert. Hvis den er for lang, som to og tre år, slipper staten å lage barnehager. Det er ikke bra. Men hvis den er for kort, klarer ikke kvinner å beholde jobben sin. Særlig hvis hun tilhører arbeiderklassen. Det er lettere for en person på partikontorer og andre mer frie jobber, å ta med seg et spedbarn på jobben, jobbe hjemme, sove litt om dagen. Men du kan ikke ta med baby på jobb hvis du er lærer, sjukepleier, kjører trikken, vasker gulvet, jobber i butikk, postkontor eller fabrikk. Der må permisjonen være så lang at mor klarer å gå på jobb igjen. Arbeiderklassens kvinner må ha et godt nok vern i lovene. Å svekke vernet, er sosial dumping. Ni uker? Dårlig vern.

Regjeringa fronter pappapermen sterkt, fordi det er lett å bli synlig på det. Samtidig er store grupper kvinner i arbeid, men de har ikke svangerskapspermisjon. Regjeringa snakker ikke om dem. Det er kvinner som er ansatt på kortidskontrakter, et onde som øker. «Posjektstillinger» er et pent navn på løsarbeidet. Den ene kontrakten avløser den andre i årevis, eller med korte mellomrom. Hvis du føder rett før en kontrakt går ut, og du bare har fått jobb i mindre enn seks måneder det siste året, får du ikke betalt permisjon, sjøl om du kan ha jobba i mange år. Og du mister sannsynligvis arbeidet, for du har ikke noe arbeid å få permisjon fra, kontrakten er gått ut. Du får en engangsstønad på 35 263 kroner.

Studentene har også for dårlige økonomiske ordninger. Den viktigste grunnen til at kvinner i dag begynner å føde så seint, er utdanning. Regjeringa vil ha flere barn. Da må de gjøre noe med økonomien for studenter med barn.

Det blir litt som med barnehageutbygginga. Det er bra det blir bygd mange barnehager. Men regjeringa betaler for lite for den gode reklamen de får. Mødre og fedre betaler for mye. De ansatte (kvinner) sliter seg ut med for få voksne, ingen vikarer og for mange barn. Så hvem betaler? Hvem får rosen?

Kvinner mister ordene

Kvinnekamp betyr konflikt. Frigjøring betyr revolusjon. Den revolusjonære analysen er at kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismens økonomi. At kvinnene er utsatt for to krefter eller makter, kapitalismen og menn, de er undertrykt som arbeidere og kvinner. Frigjøring kan ikke oppnås uten å nedkjempe både kapitalens makt og mannsmakta, patriarkatet. Den revolusjonære analysen brukes også av mange som ellers ikke kaller seg revolusjonære. De ser at det er snakk om maktforhold.

Analysa av hva som fremmer likhet, kalles borgerlig, fordi den mener at det kan skapes likhet, like vilkår, like rettigheter i praksis, gjennom reformer i det borgerlige eller kapitalistiske samfunnet.

Kvinner møter motstand fra overklassen, patriarkatet, deres stat, Stortinget og den gamle historia som sitter i veggene, når de vil ha endringer. Legg til den reaksjonære delen av den organiserte kristenheten når det gjelder abort, og du har hele pakka. I mange av kampene står kvinner og menn sammen, som i kampen mot EU og EØS, og oftest i fagforeninga, men du kommer også i konflikt med menn og mannssamfunnet, som i kampen mot porno, prostitusjon og noen ganger for sekstimersdagen (kortere hverdag eller lengre helg?). I organisasjoner kommer kvinner ofte i konflikt med menn når de utfordrer mannsmakta.

Og du vil ikke såre dine mannlige venner, og noen av dem er kanskje potensielle kjærester. Det er absolutt noe å tenke over, at det store flertallet i de undertryktes gruppe har undertrykkernes gruppe som sitt kjærestepotensiale. Dette vet undertrykkere å bruke, ved å karikere, vitse, om at de kvinnene som slåss for kvinners rettferdighet, fred og gode liv, er de aller styggeste som finnes, og ingen menn vil ha dem.

Derfor er det lett for kvinner å rygge, når noen sier at kvinneutvalg i fagforeninga er dårlig, det minner om kamp og styggedom, mens likestillingsutvalg med menn er mye penere og gir mindre dissonans rundt bordet.

Sinte damer og jenter avvæpnes når ordene som beskriver virkeligheten deres, tas vekk. Det er vanskeligere å se hverandre. Når svangerskapspermisjon heter foreldrepermisjon, når mishandling av kvinner blir vold i nære relasjoner, når kvinneutvalg blir likestillingsutvalg, når ordet kvinneundertrykking ikke brukes, når kvinnefrigjøring erstattes med likestilling, angriper dette den kollektive kvinnebevisstheten.

Kvinneorganisasjonene er små og svake. De kvinnedominerte fagforeningene fungerer som de sterkeste i dag. Det trengs en ny forståelse av det som skjer, at mange skaper seg et felles bilde av hva som rammer kvinner, slik at behovet for kvinneorganisering blir tydeligere for dem.

Feminisme er et nyttig begrep når vi forstår det som Store norske leksikon:

Feminisme er en kritisk ideologi som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev maktfordeling mellom kjønnene.

Men ordet brukes nå også av mange som ikke bryr seg en døyt om kvinnekamp, som Siv Jensen, som leder et parti med kvinnefiendtlig politikk. «Alle» er feminister, slik «alle» er medlemmer av statskjerka. Feminisme ikke som handling, som trosretning eller opportunisme.

Stemmerettskamp for store tanker

Så vidt jeg kan se, er det fem digre spørsmål som kvinnekampen dreier seg om, før og nå. Jeg grovsorterer:

• Sjølbestemt abort
• Økonomisk sjølstendighet.
• Stemmerett
• Nasjonale rettigheter
• Frihet fra rasisme

De handler om at kvinner skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv. Om å være i stand til å ta avgjørelser om store spørsmål. Denne kampen var tydelig i 1905. Da skulle det være folkeavstemning om Norge fortsatt skulle være i union med Sverige eller ikke. Kvinnene fikk ikke stemme, spørsmålet var for viktig. Da var det at Kvinnestemmerettsforeninga samla inn 280 000 underskrifter mot unionen, på noen uker, og det uten internett eller telefon. Aksjonen blei et sterkt argument for stemmeretten. To store kamper fikk næring fra hverandre: kvinnestemmeretten og den nasjonale sjølråderetten.

I USA var det to store kamper som blei ført samtidig. Kampen mot rasismen (slaveriet) og kampen for kvinnestemmeretten blei fletta i hverandre. Mange stemmerettskvinner deltok først i antislaveriarbeidet, hvor prinsippene om menneskerettigheter ble diskutert. Alle mennesker er like med samme rett til frihet og sjølbestemmelse. Dette fikk mange kvinner til å stille spørsmål ved sin egen situasjon. Kvinner som ville snakke mot slaveriet på møter, ble tidlig tvunget til å forsvare sin egen rett til å snakke.

Det var en antislaverikongress i London i 1840. Da det ble kjent at et dusin kvinner var på vei fra USA, ble det en viss oppstandelse. Kvinner ble aldri invitert til slike møter i England. Det var avstemning, og kvinnene fikk ikke delta. De måtte sitte på galleriet, bak gitter og gardin. Elisabeth Cady Stanton var en av dem, en av de fremste i kampen for kvinnestemmerett i USA.

Hvite og svarte kvinner snakka på hverandres møter i USA. Svarte kvinner blei også møtt med rasisme fra hvite kvinner. Men store deler av den organiserte stemmerettsbevegelsen, var antirasistisk, så vidt jeg veit.

Sojourner Truth var tidligere slave og holdt mange taler. Etter borgerkrigen og frigiving av svarte slaver, sa hun i 1867:

… Nå har slavene fått sin frihet. Men ikke helt. Jeg vil rykke slaveriet opp med rota. Da vil vi alle bli virkelig frie. … Det er mye styr om at fargede menn skal få rettighetene sine, men ikke et ord om de fargede kvinnene. Og hvis fargede menn får rettigheter, men ikke fargede kvinner, så vil du se at fargede menn blir herskere over kvinnene. Og det blir like ille som det var før. Så jeg er for å smi mens jernet er varmt, for hvis vi venter til alt stilner, vil det ta lang tid før vi kan få kampen i gang igjen.

Kvinner er slaver for hvite herskere, og kvinner er slaver for menn.

Både svarte og hvite kvinner sloss for både stemmerett og for økonomisk sjølstendighet og alle retter som menn hadde. Og mot slaveriet. De sloss for at alle mennesker skulle ha samme verdi. Stemmerettskamp har vidtrekkende begrunnelser. Det skal vi ta med oss i 2013!

Nå skal vi feire i Norge

Regjeringa sier om jubileet:

Feiringen i 2013 vil markere dette viktige året i norsk historie, og demokratiutviklingen som har skjedd siden dette. Men den vil også rette blikket framover og spørre hva som kan gjøres for å utvide demokratiet i vår egen tid. Her vil deltagelse ved valg og representasjon i politikken være viktige stikkord. Dette gjelder spesielt for grupper som er dårlig representert eller har lav valgdeltakelse, som unge og personer med innvandrerbakgrunn. (Min uthev.)

Ja! Vi er for å feire at kvinner klarte å kjempe seg til allmenn stemmerett. Det kosta blod, svette og tårer. Kvinnene som gikk i bresjen, vil vi lære av motstanden de møtte, hvordan de vant, og vi vil forstå bedre betydningen av organisasjonsarbeidet til de mange.

Vi vil mer! Kvinner har slåss viktige kamper hele veien, som kanskje har betydd like mye for kvinner som stemmeretten, som abortlova. Vi veit at det ikke er nok med stemmerett, når Amina fra Somalia ikke blir innkalt til et jobbintervju på grunn av navnet. Hva hjelper Grunnlovens «rett til arbeid» når kvinner bare blir tilbudt 12 timers arbeid – i uka? Hvilken verdi har kvinner i et land som oversvømmes av voldsporno og salg av kvinner? Vi vil vise fram flere kamper som er viktige for kvinners liv! Kamper før, kamper nå.

Regjeringa har bestemt at noen er de fire store. Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen. De er flotte representanter. Den femte burde vært med, Katti Anker Møller. Født i 1868. Mora til loven om sjølbestemt abort. Hun reiste rundt på møter og argumenterte hvorfor det var best at kvinnene bestemte hvor mange barn hun ville ha, hun var for prevensjonsveiledning, startet det første Mødrehygienekontoret, og fikk til mye for å bedre arbeiderkvinnenes helse og levekår, ugifte mødre og barn født utenfor ekteskap. Et forslag: Ta med Katti Anker Møller i jubileumsåret. I taler. På de små og store møtene. Les teksten til Ellen Aanesen i dette nummeret av Rødt!. Finn ut om Katti Anker Møller på Internett, og det finnes bøker.

Gi gater, veier og plasser kvinnenavn i 2013

Rødt sitt lokallag på Grünerløkka i Oslo tok for et par år sida initiativ til at steder som ikke hadde navn, fikk navn. Kvinnenavn. Vi gikk rundt i området og fant mange steder, små kryss, områder utenfor større bygninger, og gangveier som godt kunne få navn. Så lette vi i lokalhistoria og vår egen hukommelse, og lagde ei liste over kvinner. Vi tok også kvinner utenfor bydelen. Den som gir navn til steder, må være død. Forslagene ble tatt opp i bydelsutvalget, som sluttet seg til, og saka gikk videre. Nå har flere steder i bydelen fått kvinnenavn, og skilt er satt opp. Vi foreslo kvinner med ulike bakgrunn, for å få folk med på det. (Ta kontakt, hvis dere vil vite mer).

For eksempel: Rigmor Luihns vei. Hun var den første som blei ansatt som sosialkurator for abortsøkende kvinner. Hun var aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, sentral i Grünerløkka beboerforening og medlem av bydelsutvalget (RV). Skiltet står utenfor studentsiloen (boliger) på Grünerløkka.

Signe Nesbakkens vei. Hun var reinholder i Sinsen kirke og en krumtapp i menighetsarbeidet der. Skiltet står på gangveien bak skolene på Sinsen. Jenny Braaten var emaljør som jobba hos David Andersen, en bedrift bak skiltet. Kirsten Hansteens plass er navnet på plassen vest for Bergene-blokka.

Altså, det er mulig. Så nå har Rødt-laget i bydel Østensjø begynt på det samme i forbindelse med jubileumsåret. Snart skal et fint forslag leveres. Da går vi til avisene for å gjøre det kjent, det betyr å gjøre kvinnene kjent. Vi kan fortelle om kvinner som har betydd mye, uten at de blir navn på veier og plasser også, sjølsagt. Og uten at de er døde! Da har mange flere noen å feire, ikke minst innvandrerkvinner!

Jubileumsåret blir det som kvinner lokalt gjør det til. Om den rådende politikken fører til at kvinner forsvinner, er det mulig å bruke 2013 til et motstøt. Møter og sammenkomster, store og små, på jobben, i lesegruppa, i fagforeningsklubben, alle steder. Den beste hederen vi kan gi dem som har kjempa før oss, er å fortsette kampen for frigjøring.

La ikke kvinnene forsvinne, men vis dem fram!

The Contradictions of «Real Socialism»
The Conductor and the Conducted
Av Michael Lebowitz
Monthly Review Press

Hva er «Real Socialism»? Begrepet oppstod på 70-tallet blant sovjetlederne. Meningen med det var at det skulle skille systemet deres fra all teoretisk og abstrakt sosialisme, og skulle beskrive et samfunn bygd på virkelig praksis, et reelt sosialistisk system. Kanskje ikke helt tilfeldig at begrepet ble formulert på 70-tallet?

Lebowitz ser delvis på årsakene til at det ble alt annet enn reell sosialisme. Delvis analyserer han forholdene innafor dette systemet, pussig nok med et visst perspektiv på om det skulle være mulig for arbeiderklassen å gjenerobre makta i dette systemet, og avslutter med tanker om hva som skal til for at arbeiderklassen har, og beholder makta i et sosialistisk system.

Han trekker fram noen forhold, et lite minefelt som fulgte Sovjet praktisk talt fra begynnelsen. Det var hele tida en økonomi preget av mangel. Bortsett fra evinnelige køer resulterte det i en voksende virksomhet av kreative løsninger for å skaffe seg det nødvendige i hverdagen, som ble kimen til korrupsjon. Det førte også til spontane og til dels ødeleggende grep innafor 5-årsplanene for å bøte på mangler.

Det ble ganske tidlig innført et bonussystem for bedriftsledere. På sikt ble det et vesentlig bidrag til at systemet gradvis ble til sin motsetning – kapitalisme. Selv om staten var eier.

Han bruker litt tid på å snakke om at det hele tida var en kamp mellom sosialisme og kapitalisme, og at en hver ny historisk epoke, et hvert nytt samfunnssystem bærer med seg slagget fra det foregående, naturligvis med referanser til Marx. Kampen mellom det nye og det gamle er komplisert og langvarig.

Akkurat dette kan tjene som advarsel mot idealistiske forestillinger om at en sosialistisk omveltning nærmest automatisk medfører arbeidermakt, reelt folkestyre og demokrati fra start.

At det i utgangspunktet var en mangeløkonomi styrer tanken mot et intervju med Harry Magdoff, trykket i dette tidsskriftet, nummer 4, 2002. Han påpeker at 5-årsplanene ble utviklet på et idealistisk grunnlag. De tok ikke helt hensyn til hvor fattig samfunnet faktisk var, entusiasmen førte til at den første planen ble overoppfylt, partiledelsen skrudde følgelig opp tempoet og det tok ikke så lang tid å utvikle det til en krigsøkonomi, en kommandopolitikk.

Da er vi ved mye av det Lebowitz tar opp i boka. Elitens makt og kommandosystem. Som i kapitalismen ble arbeiderne fremmedgjort, samtidig som det utviklet seg en slags kontrakt mellom arbeiderklassen og parti- og statsledelsen. Arbeiderne godtok systemet mot at de hadde arbeid og at prisene på nødvendigheter ble holdt stabile. Arbeiderkomitéen på hver bedrift hadde vesentlig makt når det gjaldt å beholde arbeidsplassen for alle og hver enkelt. Ut over det var fagbevegelsen et underbruk av parti og stat og uten reell innflytelse.

Innafor dette kommandosystemet utviklet den enkelte bedriftsleder stadig større makt, noe som i økende grad forstyrret og forpurret planene for samfunnet som helhet.

Lebowitz bygger boka først og fremst som en analyse av Sovjetsystemet sånn ca. fra 50-tallet og framover, men trekker også linjer bakover. Han bruker kriterier på sosialisme til å kritisere dette systemet. Det kan virke litt paradoksalt for den revolusjonære bevegelsen i Norge, som aldri har kalt det sosialistisk. Premissene kan virke litt uklare, for å si det på en annen måte. På den ene sida har han karakterisert sovjet-systemet i de siste ti-åra som kapitalistisk, med sine særegenheter og statlige eierforhold, og stiller spørsmål om det ville være mulig for arbeiderklassen å gjenerobre makta i et slikt system. På den andre sida måler han betingelsene for et virkelig sosialistisk system mot begrepet «Reell sosialisme», eller det han kaller elite-marxisme og deformert marxisme, men refleksjonene rundt et sosialistisk samfunn som virkelig er styrt av arbeiderklassen og folket kontra et system som i praksis er styrt ovenfra av en elite er i alle fall viktige.

Jeg vil nok påstå at han slår inn en del åpne dører – vi har studert og diskutert historie og sosialisme lenge og mye. At partiet ikke skal være eneveldig og statsbærende at det må være uavhengige organisasjoner og en uavhengig fagbevegelse, at demokratiet må utvikles og gå dypt. Det er slikt Lebowitz vier siste del av boka til – hva som må til for at et sosialistisk system skal unngå å bli styrt av eliten.

Uansett er det en viktig nok analyse av Sovjet-systemet, av klasseforhold og produksjonsforhold og hva som gikk galt, og den kan ha betydning som motvekt mot all propagandaen om at det var et sosialistisk system, til og med kommunistisk, fram til det brøt sammen, hvorpå kapitalismen i ettertid nærmest er erklært som en naturlov. «Det finnes ikke noe alternativ.»

Men personlig ble jeg mer nysgjerrig på den foregående boka hans: The Socialist Alternative. Real Human Development. Etter hans eget utsagn går den langt mer konkret til verks om betingelsene for å skape et sosialistisk samfunn. Den kan vi jo komme tilbake til. Begge bøkene er foreløpig på engelsk og kan bestilles på nett.

Birger Thurn-Paulsen

Vandana Shiva er fysikar, økofeminist, filosof, aktivist frå India. Ho har skrive meir enn 200 bøker og 500 artiklar. Starta Research Foundation for Science, Technology and Ecology i 1982, og har kjempa for biologisk mangfald, naturvern, og rettar for bøndene. Fekk Den alternative Nobelprisen (Right Livelihood Award) i 1993. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Det tapre og modige offeret for gjengvaldtekta i Delhi trekte sitt siste sukk 30. desember 2012. Denne artikkelen er ein hyllest til ho og andre offer for vald mot kvinner. Vald mot kvinner er like gammalt som patriarkatet, men har auka i styrke og blitt meir omfattande den siste tida. Han har fått meir brutale former, som dødsfallet til offeret for gjengvaldtekta i Delhi, og sjølvmordet til det 17 år gamle valdtektsofferet i Chandigarh. Talet på valdtekter og vald mot kvinner har auka med åra. National Crime Records Bureau (NCRB – nasjonalt kontor for kriminalstatistikk) meldte om 10 068 valdtekter i 1990, og auke til 16 496 i 2000. Med 24 206 tilfelle i 2011 har valdtektstilfelle gjort eit byks med ufattelege 873 prosent frå 1971 då byrået starta å registrere valdtekter. Og New Delhi har stått fram som valdtektshovudstaden i India, og står for 25 prosent av tilfella.

Kampen for å stoppe denne valden må halde fram til kvar einaste ei av våre krenka døtrer og søstrer har fått rettferd.

Samtidig som me intensiverer kampen for rettferd for kvinner, må me også spørje korfor valdtekter har auka med 240 prosent sidan 1990-åra, då den nye økonomiske politikken vart lansert. Me må undersøke røttene til den auka valden mot kvinner. Kan det vere eit samband mellom ein meir valdeleg, urettvis og urettferdig økonomisk politikk innført på udemokratisk vis, og veksten i brotsverk mot kvinner? Eg trur det er det.

Kvinners bidrag

For det første: Den økonomiske modellen som bare fokuserer på «vekst», er vald mot kvinner fordi han ser bort frå deira bidrag til økonomien.

Dess meir regjeringa opp att og opp att snakkar om «inkluderande vekst» og «inkluderande økonomi», dess meir ekskluderer dei det kvinner bidrar med til økonomi og samfunn. I dei patriarkalske økonomiske modellane blir produksjon til eige forbruk rekna som «ikkje-produksjon». Omdanninga av verdi til ikkje-verdi, arbeid til ikkjearbeid, kunnskap til ikkje-kunnskap, skjer ved hjelp av dei mektigaste talla som styrer liva våre, den patriarkalske konstruksjonen BNP, brutto nasjonalprodukt. Enkelte kommentatorar har byrja å kalle det Brutto Nasjonalproblem. Rekneskapssystema som reknar vekst som BNP, er bygd på føresetnaden at om produsentane konsumerer det dei produserer, då produserer dei ikkje i det heile tatt, fordi dei fell utanfor rammene for produksjon.

Produksjonsomgrepet er politisk skapt, og utelukkar reproduktive og fornybare kretsløp frå produksjonsområdet. Dermed blir alle kvinner som produserer for familien, barna, fellesskapet og samfunnet behandla som «ikkje-produktive» og «økonomisk» inaktive. Når økonomien blir avgrensa til marknaden, blir økonomisk sjølvberging oppfatta som mangelfull økonomi. Nedvurderinga av kvinners arbeid, og av arbeid i sjølvbergingsøkonomiar i Sør, er det naturlege resultatet av eit produksjonsomgrep konstruert av eit kapitalistisk patriarkat.

Ved å avgrense seg til verdioppfatninga til marknadsøkonomien slik ho er definert av det kapitalistiske patriarkatet, ser ein bort frå økonomiske verdiar i dei to økonomiane som er livsviktige for at miljøet og menneska skal overleve. Det er økonomien til naturen og sjølvbergingsøkonomien. I økologien og sjølvbergingsøkonomien er økonomisk verdi ein målestokk på korleis livet til Jorda og menneska blir verna. Valutaen er livgivande prosessar, ikkje kontantar eller marknadspris.

For det andre: Ein kapitalistisk patriarkalsk modell som ekskluderer kvinners arbeid og verdiskaping frå tenkinga, skjerpar valden ved å ta frå dei levebrødet og fremmendgjøre dei frå naturressursane dei er avhengige av – jorda, skogane, vatnet, frøet og det biologiske mangfaldet. Økonomiske reformer basert på tanken om grenselaus vekst i ei avgrensa verd, kan bare haldast ved like ved brutalt å rane til seg ressursar frå dei sårbare. Ressursranet som er nødvendig for «vekst» skaper ein valdtektskultur – valdtekt av Jorda, av sjølvforsyningsøkonomiar, valdtekt av kvinner. Einaste måten denne «veksten» er «inkluderande» på, er at han inkluderer stadig fleire i valdsspiralen sin.

Eg har ofte lagt vekt på at valdtekt av Jorda og valdtekt av kvinner er nært knytt saman, både i overført forstand ved å forme synet på verda, og materielt ved å forme kvinners kvardagsliv. Meir økonomisk sårbare kvinner gjør dei meir sårbare for alle former for vald, medrekna seksuelle overgrep. Det kom fram i ei rekke offentlege høyringar om økonomiske reformer og konsekvensane for kvinner, arrangert av National Commission on Women og Research Foundation for Science, Technology and Ecology.

Undergraving av demokrati

Vandana Shiva, Foto: Flickr/Ajay Tallam

For det tredje: Økonomiske reformer fører til undergraving av demokrati og privatisering av styringsverket. Økonomiske system påverkar politiske system. Regjeringa snakkar om økonomiske reformer som om dei ikkje har noko med politikk og makt å gjøre. Dei snakkar om å halde politikken borte frå økonomien, jamvel når dei innfører ein kjønns- og klassespesifikk økonomisk modell. Nyliberale reformer motarbeider demokrati. Me har sett det nyleg då regjeringa pressa gjennom «reformer» for å få inn Wal-Mart i varehandelen gjennom FDI (Foreign Direct Investment – direkte utanlandske investeringar. G.D. anm). Reformer til fordel for storselskapa fører til at økonomisk og politisk makt konvergerer, skjerpar ulikeverd og veksande kløfter mellom politikarane og folkeviljen dei skulle representere. Det ligg til grunn for den manglande kontakten mellom politikarane og folket som me ser i protestane som har auka i styrke etter gjengvaldtekta i Delhi.

Og det som er verre, ein fremmendgjort politikarklasse er redd for sine eigne borgarar. Det forklarer den aukande bruken av politi for å slå ned ikkje-valdelege protestar slik me har sett i New Delhi. Eller i torturen av Soni Sori i Bastar. Eller i arrestasjonen av Dayamani Barla i Jharkhand. Eller dei tusenvis av tilfella der lokalsamfunn slåst mot kjernekraftverk i Kudankulam. Ein privatisert næringslivsstat vil raskt bli ein politistat.

Det er grunnen til at politikareliten må omgi seg med stadig fleire tryggingstiltak, og dermed tar politiet bort frå den viktige oppgava å verne kvinner og vanlege borgarar.

For det fjerde: Den økonomiske modellen til det kapitalistiske patriarkatet er basert på å gjøre alt til varer, medrekna kvinnene. Då me stoppa WTOs møte i Seattle, var slagordet vårt: «Verda vår er ikkje til sals.»

Den økonomiske liberaliseringa har sleppt laus ein økonomi med deregulert handel; frø, mat, land og vatn, kvinner og barn blir gjort til varer og privatisert. Det bryt ned samfunnets verdiar, styrkar patriarkatet og intensiverer vald mot kvinner.

Økonomiske system påverkar kultur og sosiale verdiar. Ein vareøkonomi skaper ein varekultur der alt har ein pris, og ingenting har verdi.

Den veksande valdtektskulturen er eit sosialt utslag av økonomiske reformer. Den nyliberale politikken er eit sentralt verktøy for patriarkatet i vår tid. Me må få formaliserte, kontinuerlege og offentlege granskingar av politikken, der folket er involvert før og undervegs. Hadde det vore slik gransking av privatiseringa av frøsektoren, ville ikkje 270 000 bønder vore pressa til sjølvmord sidan den nye økonomiske politikken vart introdusert. Om det hadde vore slik gransking av storselskapas inntog i matvaresektor og landbruk, ville ikkje kvar fjerde indar gått svolten, kvar tredje kvinne vore feilernært, og kvart andre barn vore øydelagt og forkrøpla på grunn av alvorleg feilernæring. India i dag ville ikkje vore Svoltrepublikken som dr Utsa Patnaik har skrive om.

Offeret for gjengvaldtekta i Delhi har utløyst ein sosial revolusjon. Me må halde han ved like, gjøre han djupare og breiare. Me må krevje, og få rask og effektiv rettferd for kvinner. Me må krevje hastedomstolar for å dømme dei som er ansvarlege for brotsverk mot kvinner. Me må sørge for at lovverket blir endra slik at offera for seksuell vald får rettferd. Me må framleis krevje svartelisting av politikarar med kriminelt rulleblad.

Og samtidig som me gjør alt dette, må me endre den herskande tenkemåten som blir pressa på oss i «veksten» sitt namn, og som fyrer opp under brotsverk mot kvinner. Å gjøre slutt på vald mot kvinner inneber å gå frå den valdelege økonomien skapt av det kapitalistiske patriarkatet, til ein ikkje-valdeleg fredeleg økonomi som respekterer kvinnene og Jorda.

Torild Skard er Leder Norsk Kvinnesaksforening. Hun satt på Stortinget for SV 1973–1977, og var Norges første lagtingspresident.

Familien var sørsamer og drev reindrift i grensetraktene. Elsa Laula ble født i Hattfjelldal i 1877 og fikk ta realskole i Örebro og jordmor utdanning i Stockholm, noe som var uvanlig for samiske ungjenter på den tida. I 1908 giftet hun seg med en reindriftssame fra Nordland, og de bodde i Toven, så i Brurskanken reinbeitedistrikt før de bosatte seg like sør for Mosjøen. De fikk seks barn, hvorav fire levde til voksen alder.

Arbeidet for samiske rettigheter ble det viktigste for Elsa Laula. Kvinner hadde en sterkere stilling i det tradisjonelle samiske samfunnet enn i det norske, og for Elsa var de samiske kvinnene en positiv kraft. Hun reiste fra Trondheim i sør til Finnmark i nord og holdt foredrag om samiske spørsmål.

5. august 1904 ble Lapparnas Centralförbund – historiens første sameforening – stiftet i Stockholm med Elsa Laula som leder. Som første kvinnelige samiske forfatter ga hun samme år ut heftet Inför Lif eller Død?, der hun tok opp samenes rett til land, vann og skolegang og drøftet hvordan de kunne bekjempe fordommer og integreringspolitikk. I sitt eget liv så hun hvordan det tradisjonelle samiske samfunnet var i ferd med å bryte sammen, og hennes politiske virke var nært knyttet til samebevegelsen.

Elsa Laula Renberg var en kraftfull person. Motstandere påsto at hun var gal. Men for samene var hun en ressurs. Hun hadde utdanning, var en dyktig taler som beskrev samenes situasjon, og en aktiv politisk agitator. Hun oppfordret spesielt samekvinnene til å bruke sin makt og bekjempe sosial urett. I 1908 tok hun initiativ til en sameforening på Helgeland og i 1910 den første samiske kvinneforeningen, Brurskankens Lappekvinde Forening, som hun ledet. Foreningen skulle opprette en barneskole i Nordland og spre informasjon til det samiske folket.

I 1916 søkte Elsa Laula Renberg på vegne av Brurskankens Lappekvinde Forening om statsstøtte til å organisere et stort all-nordisk politisk samemøte i Trondheim. Hun fikk penger, og Elsa ble leder for arrangementskomiteen, som bare besto av kvinner. De oppfordret også kvinner til å delta på møtet. I 1917 samlet 150 samer seg til det første store samiske landsmøtet. «Det er dags å begynne å agere som et folk over landegrensene og innom Norge og Sverige,» erklærte Elsa Laula Renberg i sin åpningstale, og møtet drøftet sentrale spørsmål som reindrift og undervisning på samisk. Åpningsdagen 6. februar har siden vært feiret som Samefolkets dag i Norge, Sverige, Finland og Russland.

Det var uenighet på møtet om hvordan reindriften skulle drives framover, med vekt på mjølking eller kjøttproduksjon. Elsa Laula Renberg ville bevare de samiske verdiene og tradisjonene og sa:

La de lapper som vil produsere kjøtt få gjøre det, men la også oss med hjorder på ca. 100 ren få rett til at leve på gammel lappisk vis.

Da det ble stilt sameliste i Nordland ved Stortingsvalget i 1924, sto Elsa Laula Renberg som nummer to, men lista fikk svært få stemmer.

22. juli 1931 døde Elsa Laula Renberg av tuberkulose, 53 år gammel. Hun sprengte grenser og sto fram som en foregangskvinne både for samers og kvinners rettigheter. Hun etterlot en viktig politisk arv som blir høyt skattet i samiske samfunn i ulike land. Derfor bør hun rettmessig hylles i 2013 i forbindelse med stemmerettsjubileet.

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og masterstudent i samfunnsøkonomi. Hun spiller bass, og noen ganger trompet, i bandet Making Marks (tidligere kjent som My Little Pony). Bandet har gitt ut to album og turnert i Europa og USA. Hun innledet på Rødt! sin kvinnekonferanse i fjor.

Økonomisk ulikhet

Også statistikken støtter min erfaring fra København, det er flere menn i alle roller i musikkbransjen, og de kvinnene som er der tjener gjennomgående mindre enn menn. Rapporten «Kjønns(u)balanse i norsk populærmusikk » avdekker at kvinnelige musikere og komponister tjener i snitt 78 % av det menn tjener, og forskjellen er aller størst for komponister av populærmusikk. Her tjener kvinner 54 % av det deres mannlige kolleger gjør.¹ Bak disse tallene ligger en overveldende manndominans og en tydelig arbeidsdeling mellom kjønnene. Kvinner har sin oppgave som syngedamer, mens menn fyller de fleste roller på og rundt scenen.

Syngedamer og spillemenn

Fra naturens side har kvinnestemmen og mannsstemmen ulike kvaliteter, som ofte fungerer fint i harmoni med hverandre og kun sjeldent kan erstatte hverandre. Dette gjenspeiles i at det av aktive norske musikere er omtrent like mange kvinnelige som mannlige vokalister. Vi trenger kvinnestemmen.

Men når det gjelder instrumenter, er det menn som gjør jobben. Trommer og bass er grunnmuren i et hvert band og også de mest maskuline instrumentene, med under 5 % kvinnelige utøvere. Gitar kommer på en god tredjeplass med 6,9 % kvinner, mens piano er det mest feminine med hele 26,1 % kvinnelige utøvere.²

Hva er så forskjellen mellom å synge og spille? Den største forskjellen er at et sangtalent fort oppdager at hun er flink til å synge. Alle barn synger, noen med bedre hell enn andre, og de som er flinke får synge på skoleavslutninger, i talentkonkurranser og etter hvert kanskje i et band.

Å spille gitar derimot, det er det ingen som kan før man får en gitar i hendene. Og å spille sammen med andre er det vanskeligste av alt. Det lærer man ikke før man får noen å spille med. I et musikkorps kan de voksne passe på at gutter og jenter deltar like mye, men de færreste ungdomsskoleband har en voksen leder. Så da er det de som får lov til å være med å spille som lærer å spille.

Kjønnsdelinga på ungdomsskolen gjenspeiles også i det voksne musikklivet. Det trengs mye øving og hardt arbeid både for å bli sanger og gitarist, og det er de færreste som fortsetter med musikken hele livet. Likevel er det grunnrekrutteringa som danner kjønnsbildet. Selv om ikke alle som kan spille bass blir bassister, er det ingen som blir bassister uten å kunne spille bass. Og det er her, i mangfoldet av amatørband, at arbeidet med å få med flere kvinner må starte.

Jenter må både få et trommesett å spille på, et band å spille med og forbilder å se opp til. Ikke alt dette kan vedtas og kvoteres, det meste handler om holdninger, ressurser og kjønnsroller.

Upopulære kvinner

Foto: Making Marks

At musikkbransjen er mannsdominert er kanskje ingen overraskelse, men hvorfor tjener de få kvinnene som er der gjennomgående mindre enn sine mannlige kolleger?

En forklaring kan være at menn spiller den mest populære musikken.

Selv om kvinnelige artister produserer like mange låter og album er det flere mannestemmer å høre på norsk radio. Spesielt når det gjelder de norske artistene. Av topp-10 norske radioartister har det de siste årene vært mellom 0 og 2 kvinner representert.

Mens menn dominerer den svært populære sjangeren rock, er det folkemusikk og vokaldrevet jazz som er kvinnenes sjangre.³ Og selv med iherdig innsats fra P2, er det mer penger å hente i rockeband enn i folketoner.

Altmuligmenn

En annen årsak til den økonomiske skjevheten kan være at menn har flere roller å fylle i musikkbransjen. Mens kvinner ofte er frontfigurer og artister, er det ikke uvanlig at f.eks. trommiser spiller i mange band og bidrar på flere innspillinger. På denne måten får han flere ben å stå på, og kan lettere leve av musikken. Så selv når en av våre kvinnelige artister, som for eksempel. Anne Grete Preus eller Marit Larsen, spilles på radio, er det langt flere menn enn kvinner som tjener på det.

En artist som Marit Larsen har en rekke personer rundt seg, både på og utenfor scenen. Det er ofte liveband, studiomusikere, produsenter, tydteknikkere, lysteknikkere, managere og medkomponister som deler inntektene. Og på samme måte som de fleste musikere er menn, er også teknikere og komponister menn. På Norsk Institutt for Scene og Studio (NISS) var kun 6 av 65 førsteårs studenter på lydteknikk jenter. På produksjonslinja på Noroff var det et år 32 gutter og ingen jenter. Det er gutter som vet hvordan lyd skal høres ut.

Kvinnespørsmålet

Det er lenge siden jenter for første gang fikk lov til å være med i musikkkorpset, og den svært konservative Wienerfilharmonien ble i 1996 tvunget til å åpne for kvinnelige musikere. Utviklingen går definitiv i riktig retning, men ikke uten at noen driver den framover.

Høsten 2012 blomstret debatten om det kjønnsdelte musikklivet opp på nytt. En rekke artister og musikkanmeldere, både kvinner og menn, har ytret meninger. Det viktigste ble likevel sagt av artist Sandra Kolstad i kronikken «Det kvinnelige unntaket » hvor hun skrev: «Hvis musikken har et kjønn, er musikken kvinne».⁴ Naturtilstanden er mannlige artister, komponister, produsenter osv. Kvinner er unntakene, det særegne, det vi må hegne om, det vi må kvotere. Kjønn nevnes ikke, med mindre det er snakk om kvinner.

Og i så måte må det sees på som nok et skritt i riktig retning når Spellemannsprisen 2013 for første gang deles ut uten kategorien «beste kvinnelige artist». I et intervju med NRK innrømmer arrangørene bak Spellemannsprisen at de kjønnsdelte kategoriene har vært nødvendige for å sikre at også kvinner vinner priser. Men nå, i 2013, konkluderer de med at kvinner har blitt så dyktige musikere at de kan konkurrere på lik linje med menn. Som kvinnelig musiker takker jeg for tilliten, og innser at vi fortsatt har en viktig jobb å gjøre.

Noter:

1. Kjønns(u)balanse i norsk populærmusikk: inntekter, radiospilling, instrumenter, «artistfeller». Anne H Lorentzen
2. Tall fra Gramart sin medlemsstatistikk for 2010
3. Samme som note1
4. Det kvinnelige unntaket, Sandra Kolstø

1.