Irene León har intervjua Samir Amin, og konsenterer seg om tri beslekta spørsmål:

• Ditt syn på verda og sjansane for å endre ho.
• Korleis du definerer samanbrotet i kapitalismen begrepsmessig og politisk, og sjansen for frikopling frå kapitalismen.
• Di analyse av samanhengen i stoda globalt,sett frå Afrika og Midtausten.

Kva er ditt syn på verda, sett frå Sør og i perspektiv frå Sør?

Samir Amin er fødd i Kairo i 1931, med fransk mor og egyptisk far. Han studerte statsvitskap, statistikk og økonomi i Paris. Han var ei stund medlem av det franske kommunistpartiet PCF, men tok seinare avstand frå sovjetsystemet. Han har jobba ei rekke stader rundt i verda, men sidan 1980 har han vore leiar for Third World Forum i Dakar i Senegal.

Artikkelen her stod i septembernummeret av Monthly Review si nettside, MRzine 20. juni i år. Se http://mrzine.monthlyreview.org/2012/amin200612.html.

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

For å svare på spørsmålet som slett ikkje er enkelt, er det nødvendig å dele det i tri delar. Først, la oss undersøke: Kva er dei viktige, avgjørande draga ved kapitalismen i dag – ikkje ved kapitalismen generelt, men vår tids kapitalisme? Kva er verkeleg nytt? Kva kjenneteiknar den? For det andre, må me konsentrere oss om typen krise i dag, som er meir enn bare ei krise – eg definerer ho som eit samanbrot i dagens kapitalistiske system. For det tredje, innanfor same ramme, la oss analysere: Kva for strategi har dei dominerande reaksjonære kreftene, det vil seie den dominerande kapitalen, den imperialistiske triaden med USA–Europa– Japan og deira allierte verda over? Bare når me har forstått det, kan me innsjå kor stor utfordring folka i Sør står framfor, i dei oppstigande landa så vel som resten av landa i Sør.

Min tese om naturen til vår tids kapitalisme – som eg meir smålåtent vil kalle ein «hypotese» som er open for diskusjon – er at me er inne i ein ny fase i monopolkapitalismen. Det er eit kvalitativt nytt stadium gitt graden av kapitalkonsentrasjon, som no er komme til eit punkt der monopolkapitalen kontrollerer alt.

Sant nok er ikkje omgrepet «monopolkapital » nytt. Det vart skapt på slutten av 1800-talet, og utvikla gjennom tydelege fasar på 1900-talet. Men frå 1970–1980-talet byrja eit nytt stadium. Monopolkapitalen eksisterte før det, men kontrollerte ikkje alt. I røynda er det no ingen kapitalistisk aktivitet som er sjølvstendig eller uavhengig av monopolkapitalismen – han kontrollerer kvar og ein av dei kapitalistiske økonomiane, til og med dei som ser ut til å vere autonome. Eit eksempel blant mange er landbruk i utvikla kapitalistiske land, som er kontrollert av monopol som leverer innsatsmiddel, utvalte frø, plantegift, kredittar og sals- og marknadsføringskjeder.

Det er avgjørande – det er ei kvalitativ endring som eg kallar «altomfattande monopol», det vil seie monopol som er utvida til alle område. Det inneber faktiske og store konsekvensar. Først av alt er det borgarlege demokratiet fullstendig oppheva: Om det ein gong var basert på ein venstre-høgre-posisjon – som samsvarte med sosiale alliansar, meir eller mindre proletariske, meir eller mindre borgarlege, men skilte i synet på politisk økonomi – i dag, er dei like eller nesten like, til dømes republikanarar og demokratar i USA, eller Hollande-typen sosialistar og Sarkozy-høgre i Frankrike. Med andre ord er dei alle sameinte i ei oppfatning styrt av monopolkapitalen.

Den første konsekvensen av det er ei endring i det politiske livet. Demokratiet som er oppheva, er gjort til farse, slik ein kan sjå i

Foto: Jokke Fjeldstad

primærvala i USA. Altomfattande monopolkapital har svært alvorlege konsekvensar. Det har gjort USA til ein nasjon av «idiotar». Det er alvorleg fordi demokrati ikkje har nokon måte å komme til uttrykk på lenger.

Den andre konsekvensen er at «altomfattande kapitalisme» er det objektive grunnlaget for framveksten av det eg kallar den «kollektive imperialismen» til triaden USA–Europa–Japan. Dette punktet legg eg sterk vekt på. Det er framleis ein hypotese, men som eg kan forsvare: Det er ingen større motsetningar mellom USA, Europa og Japan. Det er litt konkurranse på det økonomiske planet, men politisk er dei straks på linje med det USA som verdspoliti strekar opp. Det me kallar «det internasjonale samfunnet» kopierer den herskande debatten i USA: på tri minutt dukkar det opp europeiske ambassadørar som legg til litt, store demokratar som emiren av Qatar og kongen av Saudi-Arabia. FN eksisterer ikkje – som verdsorganisasjon er det ein karikatur.

Det er ei grunnleggande endring, overgangen frå monopolkapitalisme til «altomfattande monopolkapitalisme» forklarer finansialiseringa, for desse allmenngjorte monopola er i stand til – ut frå måten dei kontrollerer all økonomisk aktivitet på – å suge til seg ein større og større del av meirverdien i heile verda og omgjøre han til utskytingsrampe for monopola, utskytingsrampe for imperialismen, som er årsaka til ulikskap og stagnasjon i Nord, medrekna triaden USA–Europa–Japan.

Det fører meg til det andre punktet: det er systemet som er i krise. Eller det er ikkje bare ei krise – det er eit samanbrot i den forstand at systemet ikkje er i stand til å reprodusere seg sjølv på eige grunnlag, med andre ord er det eit offer for eigne indre motsetningar.

Systemet bryt saman, ikkje fordi folket går til åtak, men på grunn av eigen suksess. Det har påtvinga seg folk, og suksessen har ført til svimlande vekst i ulikskap, som ikkje bare er ein sosial skandale, men uakseptabel og likevel blir akseptert, akseptert utan protest. Men det er ikkje grunnen til samanbrotet – det er det faktum at systemet ikkje kan reprodusere seg sjølv på eige grunnlag.

Det fører meg til det tredje aspektet, som er knytt til strategien til dei dominerande reaksjonære kreftene. Når eg seier dominerande reaksjonære krefter, meiner eg altomfattande monopolkapital i den historiske triaden USA–Europa–Japan, med tilslutning frå alle reaksjonære krefter i verda, på ein eller annan måte, som overlevande hegemoni på lokalnivå, og som del av den reaksjonære globale dominansen. Desse reaksjonære er ekstremt mange og enormt ulike frå land til land.

Den politiske strategien til dei dominerande kreftene – det vil seie altomfattande, finansialisert monopolkapital i den historiske, tradisjonelle kollektive imperialisttriaden USA–Europa–Japan – er definert av kven dei ser som fiendar. For dei er fiendane oppstigande land – med andre ord Kina. Resten, som India, Brasil og andre, er bare semi-oppstigande for dei.

Korfor Kina? Fordi den herskande klassen i Kina har eit prosjekt. Eg skal ikkje gå nærmare inn på om prosjektet er sosialistisk eller kapitalistisk. Det viktige er at dei har eit prosjekt. Det består i at dei ikkje vil godta diktat frå altomfattande, finansialisert monopolkapital i triaden, som tvingar seg fram med sine fortrinn: kontroll over teknologi, kontroll over naturressursar i verda, kontroll over massemedia, propaganda etc; kontroll over det integrerte globale pengeog finanssystemet; kontroll over masseøydeleggingsvåpen. Kina har utfordra dette systemet utan å lage støy.

Kina er ikkje bare underleverandør. Det er sektorar i Kina som fungerer som underleverandørar, som produserer og sel billig leiketøy med dårleg kvalitet, bare fordi Kina må skaffe seg utanlandsk valuta, og underleveransar er ein enkel måte å gjøre det på. Men det er ikkje alt med Kina. Det som kjenneteiknar Kina, er utviklinga og raskt opptak av høgteknologi, eiga utvikling og oppbygging. Kina er ikkje bare verdas verkstad som enkelte seier. Det er ikkje «Produsert i Kina», men «Produsert av Kina». Det er mauleg bare fordi dei gjorde revolusjon: sosialismen skapte paradoksalt nok vegen som sette dei i stand til å praktisere ein viss type kapitalisme.

Foto: Jokke Fjeldstad

Eg vil seie at ved sida av Kina er dei andre oppstigande landa sekundære. Om eg måtte gradere dei, vil eg sei at Kina er 100 % oppstigande, Brasil 30 % og resten 20 %. Samanlikna med Kina er dei andre oppstigande landa underleverandørar: Dei driv store underleveransar fordi det er eit forhandlingsrom, på grunn av samsvar og tilpassing mellom altomfattande finansialisert monopolkapital i triaden og oppstigande land som India, Brasil osv. Ikkje slik med Kina.

Det er grunnen til at krig mot Kina er blitt ein del av strategien til triaden. Alt for tjue år sidan var det gale amerikanarar som gjekk inn for krig mot Kina før det var for seint.

Kinesarane har hatt suksess, det er derfor utanrikspolitikken deira er så fredeleg. No kjem Russland for å slutte seg til Kina som oppstigande. Me ser Putin gjøre framlegg om modernisering av dei russiske væpna styrkane, med planar om å bygge opp att marinen som han var i Sovjet-tida, som ein gong var ei verkeleg motvekt mot militærmakta til USA. Det er viktig. Her vurderer eg ikkje om Putin er demokrat eller ikkje, eller om han har eit sosialistisk perspektiv eller ikkje; det dreier seg ikkje om det, men om å kontre makta til triaden.

Resten av verda, resten av Sør, alle oss – de frå Ecuador, me frå Egypt og mange andre – tel ikkje. Landa våre interesserer den kollektive monopolkapitalismen av ein og bare ein grunn, tilgang til naturressursane våre, fordi denne monopolkapitalen ikkje kan reprodusere seg sjølv utan å kontrollere og sløse med naturressursane på heile planeten. Det er det einaste som interesserer monopolkapitalen.

For å garantere eksklusiv tilgang til naturressursar må imperialistane sikre seg at landa våre ikkje utviklar seg. Derfor «fille-utvikling»* slik Andre Gunder Frank definerte det. Frank drøfta det under ganske andre tilhøve, men eg låner uttrykket her for å bruke det på nye tilhøve, for å beskrive korleis det einaste prosjektet imperialismen har for oss, er ikkje-utvikling. Misutvikling – oljerikdom og utarming, falsk vekst på grunnlag av gass, tømmer, kva som helst, for å få tilgang til naturressursar – det er i ferd med å kollapse fordi det blir moralsk utoleleg. Folk godtar det ikkje lenger.

Derfor kjem samanbrota. Den første bølga starta i Latin-Amerika, og det er ikkje tilfeldig at dei kom i marginale land som Bolivia, Ecuador og Venezuela. Det er ikkje tilfeldig. Så den arabiske våren. Me vil sjå nye bølger i Nepal og andre land, det er ikkje noko som bare vil skje i spesielle regionar.

For folka som må føre denne kampen, er utfordringa enorm. Det vil seie at utfordringa ikkje kan løysast innanfor rammeverket til dette systemet, som eit forsøk på å overvinne nyliberalismen og skape kapitalisme med eit menneskeleg ansikt, skape ein logikk med godt styringsverk, redusere fattigdommen, demokratisere det politiske livet og så vidare, fordi alt er måtar å styre utarminga som er eit resultat av nettopp den logikken.

Min konklusjon – frå ein posisjon der eg i hovudsak ser på den arabiske verda – er at det ikkje bare er eit samantreff, men ein historisk augneblink, eit stort tidspunkt for folket. Eg snakkar om revolusjon. Eg vil ikkje misbruke ordet, men det er objektive forhold for å bygge breie, alternative, antikapitalistiske blokkar. Det er grunnlag for å vere dristige, for å foreslå ein radikal veg.

Ordforklaring:

* Lumpen-development: Ein parallell til lumpen-proletariat – filleproletariat – uttrykket skapt av Marx og Engels i 1845 (i Den tyske ideologi) som viser til proletarar som står utanfor produksjonsprosessen, og som dermed ikkje er ein del av det store, arbeidande proletariatet, men som i hovudsak skaffar seg et levebrød gjennom tjuveri, tigging, prostitusjon, streikebryteri, og så vidare. Andre Gunder Frank brukte fille-borgarskap (som var brukt tidlegare av andre) og fille-utvikling i 1972 for å beskrive nasjonale elitar og nasjonal «utvikling» som underordna seg nykoloniale forhold. (Kjelde: Wikipedia.)

Står Kina foran en krise, eller greier de å holde seg utenfor? Hva er forholdet til USA, økonomisk sett? Hvor avhengige er de av hverandre? Er Kina egentlig bare en sammenstiller av halvfabrikata fra Korea, Sør-Øst-Asia og Japan?

John Bellamy Foster er utgivar av Monthly Review og professor i sosiologi ved Oregon-universitetet.

Robert W. McChesney er «Gutgesell Endowed» professor i kommunikasjon ved Illinois-universitetet i Urbana-Champaign.

Denne artikkkelen sto i Monthly Review, februar 2012. www.monthlyreview.org/ Artikkelen er omsett av Einar Jetne.

Fem år etter at den store finanskrisa tok til i 2007–2009, er det framleis ingen teikn til full gjenreising i verdsøkonomien. Som ei følgje av dette har merksemda i aukande grad skifta frå finanskrise og resesjon til låg vekst eller stagnasjon, noko som har ført til at nokre gir den noverande epoken namnet Stor Stagnasjon.¹ Stagnasjon og finansiell krise blir no observert som fenomen som forsterkar kvarandre. Slik formulerte administrerande direktør i Det Internasjonale Pengefondet, Christine Lagarde, det i ein tale i Kina den 9. november 2011, der ho tilrådde ombalansering av den kinesiske økonomien:

Den globale økonomien er i ein farleg og utrygg fase. Ein opplever stadig tilbakekoplingar mellom den reelle økonomien og finanssektoren. Og arbeidsløysa innafor dei mest utvikla økonomiane blir verande uakseptabelt høg. Viss vi ikkje handlar, og handlar saman, vil vi gå inn i ein nedgåande spiral av utryggleik, finansiell ubalanse og samanbrot i global etterspørsel. Til slutt kan vi stå overfor eit tapt tiår med låg vekst og høg arbeidsløyse.²

Det er likevel rett at nokre få økonomiar i utvikling ser ut til å ha avvike frå den allmenne trenden. Dei har halde fram med å vekse raskt – mest klårt gjeld dette Kina som no er verdas nest største økonomi etter USA. Men, som Lagarde åtvara sine kinesiske tilhørarar, så «er Asia ikkje immun» i forhold til den allmenne økonomiske nedgangen.

Ekspanderande asiatiske økonomiar er også sårbare overfor utviklingar innafor finanssektoren.

Så skarp var åtvaringa frå IMF, ei åtvaring som førte til omfattande frykt for ei brå bremsing i kinesisk økonomi, at Lagarde i november som var, vart tvinga til å gå god for verdshandelen ved å erklære at stagnasjon mest truleg ikkje stod for døra i Kina. (Overskrifta i Bloomberg.com lydde: «IMF meiner kinesisk økonomi unngår stagnasjon.»³)

Trass i dette er uro for framtida til kinesisk økonomi no utbreidd. Få informerte økonomiske observatørar trur at den noverande kinesiske veksttrenden er berekraftig. Mange trur at Kina ikkje vil endre kurs skarpt, og at landet står overfor ei alvorleg krise. Stephen Roach, ikkje-utøvande formann i Morgan Stanley Asia, hevdar at Kina sin eksport-drivne økonomi nyleg har opplevd to varselskot: først nedgangen som tok til i USA i kjølvatnet av Den Store Finanskrisa, og no dei vedvarande problema i Europa.

Kina sine to største eksportmarknader er i alvorleg trøbbel og kan ikkje lengre bli rekna som pålitelege, berekraftige kjelder for etterspørsel utanifrå.⁴

For å unngå omfattande katastrofe er det semje blant økonomar om at den kinesiske økonomien treng å ombalansere forholdet mellom netto eksport, investering og konsum innafor BNP. Landet må gå bort frå ein økonomi som i farleg grad er avhengig av investering og eksport, karakterisert ved ekstrem mangel når det gjeld konsumetterspørsel, ein økonomi som i aukande grad viser teikn til eigedoms-/finansboble. Men sjølve tanken på ei slik grunnleggande ombalansering – i den gigantiske skalaen som blir kravd – reiser spørsmålet om motseiingar i kjernen til heile akkumulasjonsmodellen. Denne er grunna på låg lønn som har kjenneteikna den rådande kinesiske kapitalismen – saman med det rådande skiljet mellom by og landsbygd.

Dei omfattande protestane i Kina gir desse abstrakte realitetane liv. Desse hundretusenvis av massehendingar i året trugar med å bremse opp eller til og med gjere slutt på heile den ekstreme «marknadsreform»-modellen.⁵ Det at det meste av eksportproduksjonen til Kina har gjort seg avhengig av den «flytande massen» av låglønna interne migrantar, er kjelde til djup splitting i eit stadig meir polarisert samfunn. Knytt til desse økonomiske og sosiale motseiingane – motseiingar som bl.a. gjeld store landområde som er tatt frå bønder – er stadig djupare økologiske problem. Desse understrekar den manglande berekrafta til den rådande utviklinga.

Kina sine motseiingar er heller ikkje berre interne. Det komplekse systemet av globale forsyninglenker som har gjort Kina til verdas fabrikk, har også gjort Kina i aukande grad avhengig av framand kapital og eksportmarknader. Dermed blir også desse marknadane sårbare for ei kvar forstyrring i den kinesiske økonomien. Viss ei alvorleg kinesisk krise skulle finne stad, ville ho opne eit enormt samanbrot i det kapitalistiske systemet som heilskap. Som New York Times skreiv i mai 2011:

Tidspunktet for når den kinesiske vekstmodellen vil miste kraft, er sannsynlegvis det mest kritiske spørsmålet verdsøkonomien står overfor. ⁶

Endå viktigare enn det aktuelle tidspunktet er karakteren til og følgjene av ei slik bremsing.

Kapitalistiske motseiingar med kinesiske særtrekk

For mange er ideen om at den kinesiske økonomien er sprengfull av motseiingar, ei overrasking sidan bildet av kinesisk vekst har utvikla seg raskare enn sjølve økonomien i Kina. Slik formulerte Wall Street Journal seg i juli 2011:

Nøyaktig når vil Kina ta over verda? Sanninga sin augneblink synest kvart minutt å kome nærmare. I 2050 vil Kina sin økonomi vere den største i følgje HSBC (Hongkong and Shanghai Banking Corporation). Nei, det vil skje i 2040, seier analytikarar i Deutsche Bank. Prøv 2030, fortel Verdsbanken oss. Goldman Sachs peikar mot 2020 som året ein bør rekne med, og IMF erklærte for fleire veker sidan at Kina sin økonomi ville passere Amerika i 2016.

For ikkje å vere sett utafor, erklærte Harvardhistorikaren Niall Ferguson i 2011 i boka, Civilization: The West and the Rest, at viss det noverande veksttempoet står ved lag, vil Kina sin økonomi passere Amerika i 2014 når det gjeld innanlands kjøpekraft.⁷

Desse utsiktene er sett på med uro i dei gamle sentra for verdsmakt. Samtidig er den nye Kina-handelen ei enorm profittkjelde for Triaden USA, EU og Japan. Den siste omgangen med rask vekst som har heva Kina si globale rolle, var ein avgjerande komponent i gjenreisinga av den globale finansialiserte kapitalismen frå den alvorlege krisa i 2007–09, og for framtida reknar ein med at denne veksten skal vare ved.

Det er tydelegvis nokre som under dagens desperate forhold fantaserer om at Kina kan bere verdsøkonomien på ryggen sin og redde dei utvikla nasjonane frå det som synest å kunne bli ein generasjon med stagnasjon og intens politisk kamp rundt sparepolitikk.⁸ Håpet er her utan tvil at Kina kunne utruste kapitalismen med nokre få tiår med tilstrekkeleg vekst og slik kjøpe tid for systemet, slik den USA-leia gjeldsog finans-ekspansjonen gjorde det over dei siste tretti åra. Men ei slik «tilrettelegging av stjernene» for dagens kapitalistiske verdsøkonomi, basert på vedvarande astronomisk vekst i Kina, er svært lite sannsynleg.

«La oss ikkje bli villeidd,» roar Wall Street Journal oss. «Det finst mykje uro under overflata til det kinesiske miraklet.» Motseiingane som det blir peika på, er blant anna masseprotestar (auka til så mange som 280 000 i 2010), overinvestering, ledig kapasitet, svakt konsum, finansielle bobler, aukande prisar på råvarer, aukande matprisar, aukande lønningar, langsiktig nedgang i overskotet på arbeidskraft og massive miljøøydeleggingar. Konklusjonen er:

Om ikkje noko anna, så utgjer dei kolossale problema som Kina står overfor, ei overflod av gode grunnar til å tvile på dei langsiktige projiseringane av landet sin økonomiske dominans og globale dominans.

Den nære framtida til Kina er derfor usikker, noko som kastar meir utryggleik over heile verdsøkonomien. Som vi skal sjå, kan ikkje Kina berre underby dagens kapitalisme prismessig. Det kan og vere slik at Kina er det svakaste leddet i den globale kapitalismelenka. ⁹

Ein må ikkje berre reise spørsmål rundt den ekstreme kinesiske ekspansjonstakta, særleg når ein samanliknar med økonomiane til Triaden (USA, EU, Japan). Det store spriket i veksttakt mellom Kina og Triaden er vist i Figur 1. Figuren viser tiårs flytande gjennomsnitt av årleg vekst i reelt brutto innlandsprodukt for USA, EU og Japan, frå 1970 til 2010. Mens dei velståande økonomiane til USA, Vest-Europa og Japan i aukande grad har vore truga av stagnasjon, ein stagnasjon som dei i perioden 1980–2006 berre har klart møte ved hjelp av ein serie finansielle bobler, har Kina sin økonomi i den same periode (som tok til i Mao-tida) blomstra kontinuerleg. Kina klarte kome gjennom Den store finanskrisa med tosifra vekstrate, mens det som The Economist har døypt «den rike verda på dødsleiet» streva med i det heile tatt å klare positiv vekst.¹⁰

For å gje eit innblikk i kva forskjellane, når det gjeld ulike vektaktar som vist i Figur 1, har å seie for eksponensiell vekst, er det slik at ein økonomi som veks med ti prosent i året vil doble storleik omtrent kvart sjuande år, mens ein økonomi som veks to prosent vil bruke trettiseks år på å doble storleik, og viss vekstraten berre er ein prosent, vil han bruke syttito år.¹¹

Den økonomiske nedbremsinga i dei utvikla kapitalrike økonomiane har vara ved lenge, knytt til stadig større problem med å handtere overskotskapital eller overakkumulering. Slik omtalar New York Times dette:

Modne land som USA og Tyskland er heldige viss dei klarer ein årsvekst på rundt tre prosent.

I dag må vi seie heldige om dei veks med 2 prosent. Japan sin vekstrate har i gjennomsnitt vore under ein prosent i perioden frå 1992 til 2010. Som Lagarde sa i ein tale i september 2011:

I følgje dei siste projeksjonane til IMF vil «dei leiande økonomiane berre klare ein anemisk vekstrate på 1,5–2 prosent» over åra 2011–12. I motsetning til dette har Kina vakse med 10 prosent.¹²

Problema til dei utvikla økonomiane er i dag kompliserte på grunn av to tilleggstrekk: (1) Dei er tungt avhengige av finansialisering for å løfte økonomien ut av stagnasjon, men med den følgja at dei finansielle boblene kan sprekke, og (2) ei omlegging i retning av at konserna skil ut og plasserer produksjonen i det globale Sør. Verdas økonomiske vekst dei siste tiåra har skjedd i ein handfull framveksande økonomiar i periferien. Til og med mens brorparten av profitten som skriv seg frå global produksjon, blir konsentrert i den kapitalistiske kjernen, forverrar dei problema knytt til metting og stagnasjon i dei kapitalrike økonomiane.¹³

I det den strukturelle krisa innafor senteret til den kapitalistiske verdsøkonomien veks og blir djupare, er håpet hos nokre at Kina skal utlikne tendensen til stagnasjon globalt. Men i det dette håpet har vorte tent, har det raskt bleikna – i det det i aukande grad har vorte klart at opphoping av motseiingar veltar inn over den noverande kinesiske modellen, noko som skaper aukande panikk innafor forretningsverksemda i verda.

Ironisk nok er det slik at dagens frykt knytt til den kinesiske økonomien til dels skriv seg frå den måten Kina forma vegen sin ut av det globale daudvatnet som vart skapt av Den Store Finansielle Krisa, ein dåd som opphavleg vart sett på av nokre som det avgjerande beviset for at Kina hadde «kopla seg fri» frå Vestens skjebne, og representerte ein ustoppeleg vekstmaskin. Andlet til andlet med verdskrisa og fallande verdshandel, sette den kinesiske regjeringa i november 2008 inn ein massiv stimuleringspakke på 585 milliardar US $, og oppmoda aggressivt statsbankar til å gje nye lån. Særleg lokale styresmakter auka gjelda si sterkt knytt til bymessig utvikling og eigedomsspekulasjon. Som resultat tok den kinesiske økonomien seg med ein gong ut av krisa (i ein v-forma kurs). Vekstrata var 7,1 prosent i første halvdel av 2009, og statsdirigerte investeringar vart vurdert til å stå for 6,2 av veksten på 7,1 prosent.¹⁴ Tiltaka som gjorde dette muleg, var ein ekstraordinær auke i faste investeringar som fylte gapet som den fallande eksporten la etter seg.

Dette kan vi sjå i Tabell 1. Tabellen viser prosentfordelinga til Kinas BNP på konsum, investering, offentleg forbruk og handel (netto eksport). Den skarpe auken i investeringar som del av BNP på sju prosent frå 2007 til 2010 avspeglar det skarpe fallet i både handel og konsum over den same perioden. Netto eksport fall med fem prosent og konsumet med to prosent. Samtidig vart offentleg forbruk som del av BNP uendra i den aktuelle perioden. Investeringar åleine står no for 46 prosent av BNP, mens investeringar pluss handel utgjer 52 prosent til saman.

	A	B	C	D	B+D
	KONSUM	INVESTERINGER	OFFENTLIG FORBRUK	HANDEL	INVESTERINGER + HANDEL
2002	44,0	36,2	15,6	4,2	40,4
2003	42,2	39,1	14,7	4,0	43,1
2004	40,6	40,5	13,9	5,1	45,6
2005	38,8	39,7	14,1	7,4	47,1
2006	36,9	39,6	13,7	9,7	49,3
2007	36,0	39,1	13,5	11,4	50,5
2008	35,1	40,7	13,3	10,9	51,6
2009	35,0	45,2	12,8	7,0	52,2
2010	33,8	46,2	13,6	6,4	52,6
Tabell 1. Prosentfordeling av Kinas BNP 2002-2010 Kjelder: Pettis, «Lower Interest Rates, Higher Savings?» http://mpettis.com, 16. oktober 2011. Kinas statistiske årbok. (Handel = eksport – import.)

Michael Pettis, som er professor ved Peking Universitetets Guanghua School of Management og spesialist i kinesiske finansmarknader, forklarte at det skarpe fallet i handelsoverskot under krisa kunne «ha tvinga vekstrata I BNP ned mot null». Men «den brå og valdelege veksten i investering » tente som «motvekt for å halde vekstratane høge». Bak den dramatiske auken i investeringsdelen til BNP, ein auke på 10 prosentdelar over åra 2002 til 2010, låg eit ikkje mindre dramatisk fall i konsumdelen. Konsumdelen fall med 10 prosentpoeng over denne perioden, frå 44 prosent til 34 prosent, den lågaste i nokon stor økonomi globalt.¹⁵

Med investeringsnivå opp mot 50 prosent i denne perioden, må den kinesiske økonomien stå overfor stadig større problem med overakkumulering. For økonomen Nouriel Roubini ved New Yorkuniversitetet inneber det:

Sjølvsagt er problemet at ikkje noko land kan vere produktivt nok til å reinvestere 50 prosent av BNP i nye kapitalmiddel utan å få enorm overkapasitet og stange mot ikkje handterbare problem med lån. Kina er moden med overinvestering i fysisk kapital, infrastruktur og eigedom. For ein som besøker landet, er dette innlysande når ein ser velstelte men tomme flyplassar og kuletog (som vil redusere behovet for dei 45 planlagde flyplassane), motorvegar som endar ingen stad, tusenvis av kolossale nye administrasjonsbygg på sentralt og provinsnivå, spøkelsesbyar, og flunkande nye aluminiumsverk som blir haldne stengde for å hindre globalt prisfall.

Kommersielle investeringar og investeringar i eksklusive bustadområde har vore gigantiske, bilproduksjonskapasiteten har overgått den sterke auken på salssida, og overkapasitet innafor stål, sement og andre produksjonssektorar aukar stadig. Overkapasitet vil uunngåeleg føre til alvorleg deflasjonspress. Og det vil starte innafor produksjonssektorane og innafor sektorane for fast eigedom.

Følgjeleg er det mest sannsynleg at Kina etter 2013 vil måtte gå inn for ei hard landing. All historisk overinvestering – inkludert Aust-Asia på 1990-talet – har enda med ei finansiell krise og/eller ein lang periode med låg vekst.¹⁶

Overinvestering har dradd med seg aukande finansiell veikskap. Det reiser spørsmålet om ei «Kina-boble». Regjeringa si stimulering av faste investeringar skjedde delvis ved å oppmuntre til massive utlån frå statsbankar og ein lokal lånefest. Følgjene var vidare spekulativ boom, framfor alt innafor fast byeigedom. Kina si urbanisering konsumerer halvparten av stål- og betongproduksjonen i verda og mykje av utstyret som globalt blir brukt til tunge konstruksjonar. Bygg og anlegg utgjer omtrent 13 prosent av BNP i Kina.

Trass i at publikasjonen Forbes insisterer på at av Kina si «raude boble» framleis høyrer «framtida til», roa magasinet sine lesarar i 2011 med at «Kina si boble innafor fast eigedom spreier seg som ein smittsam sjukdom », og spør: «Kina sin bustadmarknad: Når vil han smelle, og kor sterkt vil eksplosjonen bli når han kjem?»

Men likevel følgjer Forbes opp med ei forsikring om at «Kina si eigedomsboble er forskjellig», sidan alt er overvaka av statsbankane som igjen fungerer som forlenga armar til regjeringsdepartementa.

Dette bildet av ein visjonær og klok kinesisk stat som kan uskadeleggjere eit kvart hinder som måtte bli reist framfor økonomien på noverande bane, heng saman med ei oppfatning av at Kina sin økonomi, slik han er no, vil ha tosifra årleg vekst langt inn i framtida. Men det er ein illusjon – eller ei løgn. Den kinesiske integreringa inn i global kapitalisme inneheld motseiingar som vil hindre utvidinga.

Dette er utan tvil sant innafor finans. Der Forbes har håp, melder Financial Times noko heilt anna. Statsbankar, som ein skulle vente å finne sentralt i finanssystemet, har vorte blodfattige over dei siste få åra på bakgrunn av tap av bankplasseringar til eit uregulert skyggebanksystem som i dag gir meir kreditt til økonomien enn det dei formelle bankinstitusjonane gjer. Teikn på skifte til Ponzi-finansiering peikar mot at den mest profitable aktiviteten til statsbankane no er å gje lån til skyggebanksystemet. Ein alvorleg nedoverbakke innafor fast eigedom tok til i august 2011 då Kina sine ti største eigedomsutviklarar melde at dei hadde uselde eigedommar verdt 50 milliardar US $, ein auke på 46 prosent i forhold til året før. Eigedomsutvikling er sårbart og utviklarar har i aukande grad vorte avhengige av uoffisielle (skygge) långjevarar som krev si betaling. Som eit resultat har prisar på nye husvære fall med 25 prosent eller meir, noko som reduserer verdien til eksisterande bustader. Mot slutten av 2011 erfarte Kina eit klart fall i eigedomsprisar, med skarpe fall i bustadprisar, prisar som hadde auka med 70 prosent etter 2000.

Bankanalytikar Jim Antos ved Mizuho Securities Asia er ein nær observatør av sektoren. I juli 2011 estimerte han at bankutlån var dobla frå desember 2007 til mai 2011. Trass i at auken i utlån var mindre det siste året, var han mykje høgare enn veksten i BNP. Ut frå dette kalkulerte Antos seg fram til at banklån var på 6 500 US $ per capita i 2010, mens BNP per capita var på 4 400 $, og at dette misforholdet var aukande. Ein slik situasjon kallar han for «ikkje berekraftig». I tillegg finst det ei ukjent mengd ikkje-registrerte lån. Den noverande rapporteringa av ikkje-betente lån på ein prosent av totale lån tener berre til å garantere ein sterk auke av denne delen i nær framtid med 100 prosent og oppover. Antos og andre observatørar har peika på at kapitaliseringa til bankane var utilstrekkeleg alt før knekken i prisleiet for fast eigedom. Trass i dei store finansielle ressursane som den kinesiske regjeringa har i kraft av rolla si som långjevar i siste hand, vil eit skarpt fall i prisar på fast eigedom og innafor bygg og anlegg, og derfor i BNP, skape full krise i marknaden si tiltru i ein situasjon prega av stor utryggleik og angst.¹⁷

Alt i 2007 erklærte den kinesiske statsministeren Wen Jiabao at Kina sin økonomimodell var «ustabil, ubalansert, ukoordinert og i siste instans ikkje berekraftig». Fem år seinare er dette ikkje noko mindre opplagt. Kjerneproblemet, hovudårsaka til ustabilitet, er den låge og minkande delen av BNP sett av til privat konsum. Det private konsumet har minka omtrent 11 prosentpoeng på eit tiår, frå 45,3 prosent av BNP i 2001 til 33,8 prosent i 2010. Alle krav om rebalansering kokar derfor ned til behovet for ein massiv auke i konsumdelen innafor økonomien.

Ei slik rebalansering har vore hovudmålet til den kinesiske regjeringa frå 2005 av, og det manglar ikkje på forslag når det gjeld korleis ein skal få det til. Men dei snublar alle overfor den underliggande realiteten. Slik formulerer Michael Pettis det:

Låge forbruksnivå er ikkje uheldige slumpetreff. Dei er sjølve fundamentet i vekstmodellen.

Først blant dei relevante faktorane er (super-) utbytinga av arbeidarane i dei nye eksportsektorane, der lønningar veks sakte, mens produktiviteten veks raskt ved hjelp av avansert teknologi. Den auken i lønningar som er nødvendig for å skape auke av forbruk som del av BNP, vil drive dei utanlandskeigde sluttmonteringsbedriftene til land med lågare lønningar. Og klynga rundt av små- og mellomstore bedrifter drivne av kinesiske kapitalistar ville også byrje forsvinne, skvisa av kredittinnstrammingar og alt i aukande grad offer for underslag og flukt.¹⁸ Den minkande konsumdelen i BNP er tidvis tolka som knytt til den høge sparerata i Kina, for ein stor del forklart ved at folk prøver sette til sides fond for å garantere framtida si i ein situasjon med manglande nasjonale tryggingsnett. Mellom 1993 og 2008 gjekk meir enn 60 millionar arbeidsplassar tapt i statleg sektor, dei fleste ved oppseiingar knytt til restruktureringa av statseigde bedrifter frå 1990-åra av. Dette representerte ei knusing av «jarn-ris-skåla» eller danwei-systemet av sosialistiske arbeidseiningar, eit system som hadde skapt tryggleik for arbeidarar i statsbedriftene.¹⁹ Sosial sikring på slike område som arbeidsløysetrygd, pensjonsordningar, helsestell og utdanning har vorte sterkt redusert. Minxin Pei, seniorpartnar i Kina-programmet ved Carnegie-stiftelsen for internasjonal fred, har formulert det slik:

Offisielle data indikerer at det offentlege sin del av ressursbruk på helsestell og utdanning byrja minke på 1990-talet. I 1986 for eksempel betalte staten nærpå 39 prosent av alle kostnader knytt til helsestell… I 2005 var staten sin del av kostnadsdekking for helsestell falle til 18 prosent… Sidan dei er ute av stand til å betale for helsetenester, søker rundt halvparten av befolkninga ikkje legehjelp når dei er sjuke i følgje ein oversikt frå helseministeriet i 2003. Den same endringa har funne stad innafor utgifter til utdanning. I 1991 betalte staten 84,5 prosent av samla utdanningskostnader. I 2004 dekte staten berre 61,7 prosent… I 1980 tok nesten 25 prosent av dei som gjekk ut av middelskolen på landsbygda høgare utdanning. I 2003 gjorde berre ni prosent det. I byane fall prosentdelen av dei som gjekk vidare frå middelskole til vidaregåande utdanning frå 86 til 56 prosent i same perioden.²⁰

Den aukande utryggleiken som slike forhold skaper, har ført til at den relativt vesle delen av befolkninga som har noko inntekt å spare aukar sparinga si.

Men ei meir fundamental årsak til det raskt svekka konsumet er aukande ulikskap som kjem av fallande lønnsdel og minkande inntekter for dei fleste hushalda. The Economist formulerte det slik i oktober 2007:

Fallet i konsumdelen i BNP avspeglar ikkje auka sparing, men må i hovudsak bli forklart ved det skarpe fallet i den delen av dei nasjonale inntektene som går til hushalda (i form av lønningar, offentlege overføringar og investeringsinntekter). Mest dramatisk er fallet i lønnsdelen av BNP. Verdsbanken estimerer at denne delen har falle frå 53 prosent i 1998 til 41 prosent i 2005.²¹

Kjernemotseiinga ligg derfor i den ekstreme forma for utbytting som karakteriserer Kinas noverande klassebaserte produksjonsmodell, og den enorme veksten i ulikskap i motsetning til situasjonen i Mao-perioden då Kina var eit av dei mest egalitære samfunna. Offisielt mottar i dag dei 10 øvste prosentane av folk i byane rundt tjuetre gonger så mykje som dei 10 prosentane på botnen. Men viss uoffisiell inntekt blir inkludert (noko som kan vere så mykje som 1,4 biljardar dollar i året), kan dei 10 prosentane på toppen ta imot sekstifem gonger så mykje som dei 10 prosentane på botnen.²² I følgje Den asiatiske utviklingsbanken er Kina det landet i Aust-Asia (blant tjueto) som har nest mest ulik inntektsfordeling – etter Nepal. Ein studie utført av Boston Consulting Group fann at Kina hadde 250 000 hushald som var US $-millionærar i 2005 (inkludert verdien av hovudbustaden). Samla hadde desse 70 prosent av landets samla rikdom. Kina er framleis i hovudsak ruralt (folk flest bur på landsbygda) med landsbygdinntekter på mindre enn ein tredel av byinntektene. Fleirtalet av arbeidarane i eksportindustrien er interne migrantar som framleis har band til landsbygda, og dei blir betalt lønningar godt under det arbeidarar i byane mottar.²³

«Opninga» av Kina og den globale forsyningskjeda

Dagens kinesiske økonomi er eit produkt både av Den kinesiske revolusjonen i 1949 og av det William Hinton kalla «Den Store Reverseringa», eller det som meir vanleg blir referert til som «reformperioden», som tok til i 1978 under Deng Xiaoping, to år etter at Mao Zedong døydde. Den kinesiske revolusjonen innførte ei omfattande jordreform, den største i historia, der jorda til landadelen vart ekspropriert og omdanna til eit system med kollektivt landbruk. Industri kom til å bli dominert av statsbedrifter. Det doble systemet av arbeidarrettar tok den forma som Hinton kalla «leir-risskåla» på landsbygda. Det garanterte småbøndene eit fast forhold til jorda som dei hadde bruksrettar til, organisert som kollektivt landbruk. Samtidig drog arbeidarane i statsbedriftene fordelane av «jarn-risskåla» eller eit system som garanterte fast arbeid og velferd for all framtid. (Det fanst også ei «gull-risskål» som representerte privilega til statsbyråkratane.)²⁴

Foto: CC-lisens/Flickr/Hector Garcia

Den økonomiske veksten i Mao-perioden var imponerande trass i periodiske tilbakeslag og intern kamp i sjølve partiet (som kulminerte i Kulturrevolusjonen). I følgje data frå Verdsbanken nådde gjennomsnittleg årleg vekst gjennom heile perioden 1966–76 seks prosent, mens industriproduksjonen hadde ei årleg vekstrate i snitt på rundt ti prosent. Ein imponerande industriell infrastruktur, både tung og lett, vart skapt frå grunnen av i desse åra, komplett med eit nettverk for transport og kraft, og ved slutten av Mao-perioden sysselsette sektoren 100 millionar menneske. Dette vart så utnytta i den marknadsreformperioden som følgde. Produksjonen i kinesisk jordbruk vart betra gjennom kulturrevolusjonen og produktiviteten nådde eit imponerande nivå. Mark Selden, medutgjevar av Bulletin of Conserned Asian Scholars, skreiv: I 1977 produserte Kina 30 til 40 prosent meir mat per capita [enn India] på 14 prosent mindre dyrkbart land og fordelte maten langt meir likt til ei befolkning … som var 50 prosent større.²⁵

Marknadsreformene som var knytte til Den Store Reverseringa sikta på å eliminere eller ekspropriere kollektivt landbruk og statsbedrifter samtidig som befolkninga vart proletarisert gjennom både å svekke jarnrisskåla og leir-risskåla, dvs. dei økonomiske vinningane som småbønder og arbeidarar hadde oppnådd i revolusjonen. På landsbygda vart kollektivbruka brote opp og erstatta med eit system med familiekontraktar. Jorda vart delt opp i teigar (framleis fordelt av kollektivet) som småbøndene hadde bruksrettar til. Kvar nål-forma teig var liten og gjorde arbeidet med jorda mindre effektivt, og gav eit svært marginalt eksistensgrunnlag for småbrukarfamiliane. Hinton skreiv:

Dette var ikkje «frimerkeland», lik det som fanst før jordreforma, men «strimmelland», «spaghettiland», «nålland» – striper så smale at ikkje ein gong høgre vognhjulet kunne ferdast nedover landet til ein mann utan at det venstre hjulet gjekk over jordstykket til ein annan.²⁶

Trass i at nokre venstreorienterte analytikarar av utviklinga til Kina, slike som verdssystemteoretikaren Giovanni Arrighi, har kalla Kina eit eksempel på «akkumulering utan avhending», var marknadsreform-perioden reelt alt frå starten karakterisert ved massiv akkumulering ved hjelp av avhending (primitiv akkumulering), og hundretals millionar menneske vart proletariserte.²⁷ Geografane Richard Walker og Daniel Buck forklarte det kortfatta slik i New Left Review i 2007:

Det er tre hovudvegar til proletarisering i Kina: frå bondeland på landsbygda, frå fallerte statsselskap i byane, og frå oppløysinga av tidlegare landsbybedrifter. For å ta den første: rural forflytting til byane er enorm og tel røft rekna 120 millionar etter 1980 – den største migrasjonen i verdshistoria. Avskaffinga av kommunane og opprettinga av ansvarssystem knytt til hushalda gjorde det muleg for nokre bønder å slå seg opp i dei rikaste områda, men systemet har gjort marginale produsentar i aukande grad eksponert for låge prisar, dårleg jordsmonn, små jordstykke, mangel på innsatsfaktorar og korrupsjon blant snyltande lokale kadrar. I byane har ikkje migrantarbeidarane innbyggarrettar og blir langtidsrallarar. Dette heng saman med hushaldregistreringa eller hukou-systemet, som var etablert i Maoperioden for å avgrense migrasjon frå landsbygd til byar …

Ein annan veg inn i den nye lønnsarbeidarklassen voks ut av dei statseigde bedriftene (SEB-ane). Dette var kjernen i den maoistiske industrialiseringa, og utgjorde nesten fire femtedelar av den ikkje-agrikulturelle produksjonen. Det meste var i byane der desse verksemdene sysselsette 70 millionar menneske på 1980-talet. Denne forma for sysselsetting har steg for steg vorte brote ned. Det starta med ei lov som tillet tidsavgrensa innleie utan sosialt vern (dvs. minus jarn-risskåla), og ei konkurslov som gjorde slutt på at arbeidarane var garantert sysselsetting livet ut. Mest avgjerande var dei massive permitteringane og oppseiingane mot slutten av 1990-talet.… Tidleg på 2000-talet var talet på tilsette i statseigde bedrifter halvert, frå 70 til 33 prosent av arbeidsstyrken i byane, med 30–40 millionar arbeidarar skuva ut.

Til slutt kom overgangen til lønnsarbeid som ei følgje av samanbrotet i verksemder knytt til landsbygd og landsby (VLL-ane). Desse blomstra opp i kjølvatnet av kommuneoppløysinga i den første liberaliseringsfasen på tidleg 1980-tal, særleg i Guangdong, Fujian og rundt Tianjin og Shanghai. Tidleg på 1990-talet hadde dei utvikla seg til 25 millionar verksemder som til saman syssel-sette godt over 100 millionar menneske. Dei stod for så mykje som 40 prosent av samla industriproduksjon. Dei var eigde og drivne av lokale styresmakter, og dei hadde vanlegvis framleis sosialistiske plikter til å sikre arbeid, lønn og sosial velferd til landsbyinnbyggarane, og til å stø opp under landbruk og landsbygdinfrastruktur. Mange arbeidde som underleverandørar til statlege verksemder i byane. Som ei følgje av dette havarerte tusenvis av VLL-ane då mange statsselskap gjekk konkurs eller fann seg meir effektive underleverandørar på 1990-talet… Då desse småselskapa havarerte, vart millionar av arbeidarar ramma. Resultatet har vorte ei tostegs innlemming av småbønder i proletariatet, først som VLL-arbeidarar, nominelt verna av pliktene til lokale styresmakter, deretter som proletarar fullt eksponerte for marknadskreftene – Marx sitt skifte frå «formell» til «reell» lønnsslave.²⁸

Seinare skal vi sjå at røvinga av små jordstykke frå mange småbønder (og frå heile landsbyar) no har utløyst ein nasjonal kamp som har ført til massive protestar på landsbygda. Desse jordstykka vart tildelt småbønder då kollektiva vart brotne opp på tidleg 1980-tal.

Privatiseringa av statseigedom og røvinga av statsverksemder har skapt enorme formuar på toppen i Kina. Dei leiande kapitalistane skaffar seg formuane sine ved «kameraderi ». Meir enn 90 prosent av dei 20 000 rikaste i Kina blir sagt å vere «knytte til toppfunksjonærar innafor styresmakter eller kommunistparti», noko som skaper ei heil klasse av millionær- og milliardær-«prinsar» som ættlingar til toppfunksjonærar.²⁹ I tillegg har ei mengd lokale funksjonærar gjort seg rike ved å selje landområde som er eksproprierte frå bønder.

Marknadsreformene omfatta det Deng kalla ein «open dør»-politikk der Kina helsa multinasjonale selskap velkomne – i skarp kontrast til andre aust-asiatiske statar som Sør-Korea, som på eit liknande steg i si utvikling plasserte tunge restriksjonar på direkte utanlandske næringsinvesteringar. Produksjon i Kina vart i aukande grad vridd mot eksport av industrivarer knytt til tilførselskjedene til Triade-baserte multinasjonale selskap. Kina var i 2009 den nest største mottakaren av direkte utanlandske investeringar i verda, etter USA. I følgje 2006-rapporten til den kinesiske regjeringa sitt forskingssenter for utvikling kontrollerte utanlandsk kapital (konsentrert i eksportsektoren) 82 prosent av marknaden innafor kommunikasjonar, kalkulatorar og elektronikk knytt til desse områda, 72 prosent i instrumenteringsprodukt, kulturelle og kontormaskineri, 48 prosent innafor tekstil, fottøy og hattar, 49 prosent innafor lær, skinn, dun og fjær og tilknytte industriar, 51 prosent innafor møblar, 60 prosent i undervisnings- og sportsprodukt, 41 prosent innafor plast og 42 prosent innafor transportutstyr. ³⁰

Som indikert av Shaun Breslin, professor i politikk og internasjonale studiar ved universitetet i Warwick, hamna vel 30 prosent av all eksport frå Kina i 1996–2005 i USA, omtrent 26 prosent i Japan og rundt 16 prosent i EU. Dette gjeld etter å ha justert for re-eksport gjennom Hong Kong og andre stader. Andre har etter å ha vurdert effektane av re-eksport estimert USA sin del av Kina sin eksport endå høgare, heilt opp til 50 prosent.³¹

I dei komplekse globale tilførselslinjene til dei multinasjonale selskapa har Kina framfor alt rolla som sluttprodusent av industrivarer som blir seld i rike land. Eksportproduksjon er ikkje styrt direkte mot den reelle produksjonen av varene, men mot sluttsamansetting av varene ved bruk av delar og komponentar som er produserte andre stader og deretter importerte til Kina. Sluttvara er deretter skipa frå Kina til rike land.

Kina er verdas største sluttleverandør av informasjons-, kommunikasjons- og teknologiprodukt, og multinasjonale selskap stod for 87 prosent av Kinas «high-tech»-eksport ved inngangen til år 2006. Men nesten alle delane og komponentane til desse høgteknologi- produkta var importerte til Kina av multinasjonale konsern. Sluttprodukta vart så eksportert til marknaden innafor Triaden.³² Som ei følgje av dette representerer det meste av kostnadane knytt til produkt som blir eksporterte frå Kina ikkje verdi som blir verande innafor den kinesiske økonomien. I følgje The Federal Reserve Bank of San Francisco «var det slik at i 2009 kosta det rundt 179 US $ i Kina å produsere ein iPhone som vart seld for rundt 500 US $ i USA. På det viset var 179 US $ av kostnadane knytt til importert kinesisk innhald. Men berre 6,50 US $ var reelt knytt til samankoplingskostnader i Kina. Dei resterande 172,50 US $ avspegla kostnader knytt til delar som var produsert i andre land.»³³

Innafor Aust-Asia-regionen som eit heile er Kina sluttproduksjonsplattforma, mens andre aust-asiatiske land som Japan, Sør- Korea og Singapore produserer delane og komponentane. Kina sin import av delar og komponentar auka nesten tjue gonger over perioden 1992–2008, mens landet sin handel med sluttprodukt berre auka rundt rekna tolv gonger over den same perioden. I 2009 vart 17 prosent av delande og komponentane importert frå Japan, 17 prosent frå Sør-Korea, 15 prosent frå ASEAN6 (Brunei, Indonesia, Malaysia, Filipinane, Singapore og Thailand), ti prosent frå Europa og sju prosent frå Nord-Amerika. Det er altså ikkje så mykje Kina som er produsenten av elektroniske varer og informasjons-, kommunikasjons- og teknologiprodukt, men heller Aust-Asia som eit heile innafor ei global tilførselskjede som framleis er dominert av multinasjonale selskap innafor Triaden.³⁴

Den kinesiske økonomien er i dag strukturert rundt multinasjonale selskap sitt behov for låge arbeidskraftkostnader per eining, og profitterer på billeg, disiplinert arbeidskraft i Sør, ein prosess kjend som «global labor arbitrage» (arbitrage=kjøp og sal samtidig, men til ulik pris/verdi – noko som gjer superprofitt muleg. Oversettaren sin merknad). I dette globale systemet av tilførselskjeder er Kina meir verda sitt samankoplingsnav enn verda sin fabrikk.

Jin Bei er leiar i Det kinesiske vitskapsakademiet si forskingsgruppe for samanliknande studiar av den internasjonale konkurranseevna til varer produsert i Kina. I 1997 skreiv han i ein artikkel at innhaldet i det meste av varer som blir eksportert frå Kina ikkje var innanlandsprodusert. Varene burde bli identifisert som «para-innanlandsproduserte », noko som reflekterer ei tilførselskjede som utanlandske fleirnasjonale konsern kontrollerer. «Utlandspartnarar», skreiv han, fekk det meste av den direkte økonomiske fordelen av varer produsert av utlandseigde verksemder og av kinesiskutanlandske «joint ventures» der kontrollen blir delt. Slike produkt aktualiserer ikkje først og fremst Kina sine produktivkrefter. Dei aktualiserer utanlandske produktivkrefter i Kina eller den økonomiske vinsten ved å forme om kinesiske resursar til produktivkrefter underlagt kontrollen til utanlandske kapitaleigarar. Desse produkta skulle derfor i prinsippet ikkje bli identifisert som varer «Made in China».… For eksempel blir sju av dei ti topprangerte skjortemerka i verda produserte av Beijing skjortefabrikk. For å produsere ei skjorte som ber merket Pierre Cardin og som blir seld for 300 yuan, mottar fabrikken berre tre til fire yuan i produksjonshonorar. Korleis kan desse skjortene på overtydande vis bli identifisert som kinesiske produkt?³⁵

Foto:CC-lisens/Flickr/Freddycat1

For å illustrere følgjene av globale samlekjeder, er det nyttig å sjå på det vidgjetne eksemplet Barbie og verdsøkonomien. Ei Barbie-dokke («Mi første Teaparty-Barbie») vart i 1996 seld i California for 9,99 $, og var merkt «Made in China». Nesten alle råmateriala og delane som dokka var samansett av, var importerte. Men kinesiske arbeidarar sette saman sluttproduktet Barbie. (På denne tida var det to Barbiefabrikkar i Kina, ein i Indonesia og ein i Malaysia.) Kvar fabrikk i Kina sysselsette omtrent 5 500 arbeidarar. Det meste av harpiksliknande plast i form av pellets eller «chips» var truleg importert via den kinesiske «Petroleum Corporation», ein statleg taiwansk oljeimportør. Nylonhåret kom frå Japan. Pappinnpakkinga og mange av malingspigmenta og oljene som vart brukt til å dekorere dokkene, kom frå USA. Berre bomullstøyet til Barbie-kjolane kom frå Kina som ut over dette berre skaffa arbeidskrafta som var nødvendig for å sette saman dokkene. Arbeidarane som opererte maskinane som støypte plasten, mala detaljane på dokka (noko som kravde femten ulike malestasjonar) og sydde kleda. Arbeidarane hadde rundt 40 US $ i månadsløn. Den samla arbeidskostnaden for kvar Barbie var berre 35 cent eller 3,5 prosent av sluttprisen i butikk.³⁶

I 2008 mottok kinesiske industriarbeidarar i følgje U.S. Bureau of Labor Statistics i gjennomsnitt berre 4 prosent av løna til industriarbeidarar i USA. Følgjeleg kan tilleggsprofitten ved å produsere i Kina (med same teknologi) i staden for i USA eller i andre «utvikla» land bli enorm. Kinesiske arbeidarar som sette saman iPhones for Foxconn (underleverandør til Apple), vart betalt ei lønn som berre representerer 3,6 prosent av samla produksjonskostnad (utskipingspris), og sikrar Apple sin enorme profittmargin på 64 prosent på produksjonskostnadane til iPhones i følgje den Asiatiske Utviklingsbanken.³⁷

Arbeid under slike forhold, spesielt viss det gjeld migrantarbeid, tar form av overutbytting. Betalinga til arbeidarane ligg under verdien av arbeidskrafta (kostnadane til å reprodusere arbeidarane). KYE-fabrikken i Kina produserer industriprodukt for Microsoft og andre amerikanske konsern, og sysselset opp til 1000 «arbeid-studie»- studentar på 16–17 år med eit typisk skift frå 7.45 om morgonen til 22.55 om kvelden. Saman med «studentane» hyrar fabrikken inn kvinner på 18 til 25 år. Arbeidarar fortalde at dei før nedgangskonjunkturen brukte nittisju timar i veka på arbeidsplassen. Over 80 av desse timane var dei i arbeid. Som ei følgje av konjunkturfallet var arbeidarane på fabrikken åttitre timar i veka i 2009 og då 68 timar på produksjonslinja.

Arbeidarar står på for å møte kravet om å produsere 2000 Microsoft-mus per skift. Fabrikklokala er svært tettpakka. I eit verkstadlokale på 35×35 meter (1225 m²) jobba nesten 1000 arbeidarar. Dei blir betalt 65 cent timen. Av dette får dei med seg heim 52 cent etter at kostnadane for dårleg fabrikkmat er trekt frå. Fjorten arbeidarar deler soverom der dei søv på smale etasjesenger. Dei «dusjar» ved å hente varmvatn i små plastspann til eit svampbad.

Liknande forhold finst ved Meitai Plastog Elektronikkfabrikk i Dongguan by i Guangdong. Der monterer to tusen arbeidarar, dei fleste kvinner, tastatur og datautstyr for Microsoft, IBM, Hewlett-Packard og Dell. Dei unge arbeidarane, stort sett under 30, slit på harde stolar mens tastatur til datamaskinar flyt nedover samlebandet, ein kvart 7,2 sekund, 500 i timen. Ein arbeidar får akkurat 1,1 sekund til å putte kvar tast på plass, ein operasjon som må bli repetert 3250 gonger kvar time, 35750 gonger om dagen, 25 0250 gonger i veka og meir enn ein million gonger i månaden. Dei tilsette arbeider tolv timars skift sju dagar i veka med i gjennomsnitt to dagar fri i månaden. Dei er på fabrikken 81 timar i veka og i arbeid 74 timar. Dei blir betalt 64 cent timen i grunnlønn som blir redusert til 41 cent etter trekk for kost og losji. Prating med andre arbeidarar i arbeidstida kan føre til tap av betaling for halv annan dag.

Arbeidarar hos Meitai er innelåste på fabrikkområdet fire dagar kvar veke, og får ikkje ein gong lov til å ta seg ein spasertur. Maten er ein tynn risvelling om morgonen, mens dei om fredagane får kyllinglår og -føter som spesialoppvarting. Soveroma er lik dei ved KYE-fabrikken med etasjesenger langs veggane og med små plastspann til å hente varmt vatn til kroppsvask med svamp. Dei gjer pålagt ubetalt arbeid på overtid knytt til reinhald av fabrikk og soverom. Viss ein arbeidar trakkar på graset på veg til sovesalen, blir ho bøtelagt. For slikt blir arbeidarar snytt for 14 til 19 prosent av lønna. Arbeidarane blir fortalt at «økonomisering med kapital er den mest grunnleggande kravet til fabrikkverksemd.»³⁹

Yuwei Plast- og Jernvareproduksjonskompani i Dongguan betaler arbeidarane sine 80 cent per time i grunnløn for fjortentimarsskift , sju dagar i veka. Dei produserer bildelar. 80 prosent blir seld til Ford. I toppsesongar blir arbeidarane pålagt å arbeide 30 dagar i månaden. I mars 2009 mista ein arbeidar tre fingrar då han vart pressa til å slå ut 3600 «RT-rør» per dag, eit rør kvart tolvte sekund. Uhellet skjedde då leiinga hadde gitt ordre om å slå av dei infraraude vernemonitorane slik at arbeidarane kunne arbeide raskare. Arbeidaren fekk ein kompensasjon på 7430 US $, litt under 2500 dollar per finger.⁴⁰

Det som driv den globale og vilkårlege superutbyttinga av kinesisk arbeidskraft, er sjølvsagt søkinga etter høgare profitt. Det meste er knytt til multinasjonale konsern. Dette ser ein i ein studie utført av Den nasjonale Arbeidskomiteen og Kina Arbeidarovervaking av Pou Yuen sitt Anlegg F i Dongguan (eigd av den taiwanske Pou Chen-gruppa). Storparten av produksjonen ved Anlegg F er utført for det tyske sports- og livsstilselskapet PUMA. I 2004 hadde Anlegg F omtrent 3000 arbeidarar med ein snittalder på tjue til tjueto år. Grunnlønna til desse arbeidarane var 31 cent i timen, 12,56 US $ i veka. Dei arbeidde 13,5–6,5 timar dagleg med skift frå 07.30 til 21.00 eller midnatt, med ein, tre eller fire dagar fri i månaden. Tolv arbeidarar deler eit trongt soverom.

Rapporten fann:

Frå ende til annan er dei totale arbeidskostnadane til å lage eit par PUMA joggesko i Kina 1,16 US $. Lønningane til arbeidarane utgjer akkurat 1,66 prosent av joggeskoa sin detaljistprisen på 70 US $. Det tar 2,97 timar å lage eit par joggesko.

Brutto profitten til PUMA på eit par joggesko til 70 US $ er 34,09 US $.

PUMA sin profitt per time på kvart par joggesko er meir enn tjueåtte gonger større enn lønna arbeidarane mottar for å lage joggeskoa.

PUMA skaper ein nettoprofitt på 12,24 US $ i timen på kvar produksjonsarbeidar i Kina. Det summerer seg opp til ein årleg profitt per arbeidar på 38 188,80 US $ per arbeidar. For Pou Yuen sitt Anlegg F åleine er PUMA sin nettoprofitt, tileigna frå arbeidarane, på meir enn 92 millionar US $.

Til og med etter å ha bokført alle konsernutlegg knytt til å drive verksemda – noko arbeidarane i Kina i siste instans betaler for – er PUMA sin nettoprofitt på kvart par joggesko til 70 US $ framleis 7,42 US $, eller 6,4 gonger meir enn det arbeidarane er betalt for å lage joggeskoa.

På dei første fem dagane og to timar i året – alt før den første veka har gått – har arbeidarane i Kina laga nok PUMA joggesko til å betale heile årslønna si.⁴¹

I Shenzhen har Foxconn eit fabrikkkompleks som produserer iPhones og iPads for Apple. I 2010 prøvde atten av arbeidarane der, på mellom atten og tjuefem år, å gjere sjølvmord. Fjorten lykkast, mens andre vart skadd for livet. Dette skapte ein nasjonal og internasjonal skandale og førte til global merksemd rundt denne ekstreme utbyttinga.⁴²

Trass i at Kina har minstelønnslovgiving og fleire arbeidsreguleringar, slit mange arbeidarar (framfor alt migrantar) i ein uregulert uformell sektor innafor industrien der minstelønn ikkje gjeld og der delar av lønningane til arbeidarane blir halde tilbake. I følgje Anita Chan i Angrep på arbeidarane i Kina: Utbyttinga av arbeidskraft i ein globalisert økonomi (2001) blir minimumlønnsnivåa sett «lik den lågast mulege prisen… der ein kan oppretthalde arbeidarane si fysiske overleving,» trass i at mange arbeidarar til og med blir snytt for det. «Arbeidarlønningar blir undergrave ved hjelp av ei mengd fråtrekk» for slikt som å glømme slå av lys, gå på plenen, uflidde soverom og å snakke til andre på arbeidsplassen. I ei kartlegging utført av fagrørsla i Guangdong vart det avdekt at 32 prosent av arbeidarane var betalte under den lovpålagde minstelønna.⁴³

Den globale arbeidskrafthandelen som ligg bak systemet med ekstrem utbytting, er reelt eit imperialistisk utsugingssystem som stør opp under profittane til global monopolistisk finanskapital.⁴⁴ Den ekstraordinære veksten i Kina er slik sett produkt av eit globalt utsugings- og akkumulasjonssystem der hovudvinstane blir hausta av selskap lokalisert i sentera av verdsøkonomien.

Folk på vandring

For å kunne forstå den ekstreme utbyttinga av arbeidskraft i Kina, og dei spesielle klassemotseiingane som er knytt til denne, er det nødvendig å undersøke rolla til Kina sitt «vandrande folk». I hushaldsregistersystemet (hukou) som vart etablert i 1955–58, fekk kvart individ ei spesiell hushaldsregistrering der han eller ho var født. Dette avgrensar intern migrasjon innafor landet. Det «vandrande folket» er dei som lever i eit område utafor der dei har hushaldsregistrering. No gjeld dette 221 millionar menneske. 160 millionar av desse blir sagt å vere rurale migrantar utafor eige fylke (eller administrative eining). Denne migrant-arbeidskrafta utgjer nesten 70 prosent av arbeidarane i industrien og 80 prosent innafor bygg og anlegg. Dei dannar det lågaste trinnet innafor urban sysselsetting. Dei er betalt langt under det nasjonale urbane gjennomsnittet, samtidig som dei ofte arbeider 50 prosent fleire timar. I 2011 var omtrent 40 prosent av innbyggarane i Beijing migrantarbeidarar med midlertidig rett til opphald. I byen Shenzhen er nesten 12 millionar av ei samla befolkning på 14 rurale migrantar. I tillegg til å ha mykje lågare lønn manglar rurale migrantar velferd ytt til arbeidarar som hører heime i byane. Ofte bur og arbeider dei på fabrikken under sovesalforhold. Det store fleirtalet av rurale migrantarbeidarar er under trettifem år, i 2004 var gjennomsnittsalderen tjueåtte. Dei arbeider i industrielle senter under vilkår med superutbytting (dvs. at dei tar imot lønningar under arbeidarane sine normale reproduksjonskostnader) i nokre få år, og deretter er det vanleg at dei returnerer dit småbondeopphavet deira var.

Dei ekstremt lange arbeidsdagane i risikofylte forhold i Kina, særleg for migrantarbeidarar frå landsbygda, har sin pris i ulykker på arbeidsplassen. I følgje offisielle data var det 363 383 alvorlege arbeidsrelaterte ulykker i Kina i 2010, og i desse 79 552 dødsfall. Dette markerer ei klar betring etter 2003 då det var 700 000 arbeidsrelaterte ulykker og 130 000 dødsfall. Dei fleste ofra er migrantarbeidarar.⁴⁵

Trass i at vestlege intellektuelle ofte har sett på migrantarbeidarar i Kina lik anna overskot på arbeidskraft som søker til byane (basert på utviklingsmodellen i arbeidet til W. Arthur Lewis og i siste instans utleidd frå Marx sin analyse av reservearmeen), så er tilhøva til overskotsarbeidskrafta i Kina på mange måtar unik. Det vandrande folket i Kina kan bli forstått som del av reservearmeen av arbeidskraft i Marx sin terminologi, men med ein klar skilnad. Det særskilde ligg i den tidsavgrensa og partielle naturen til proletariseringa og i det vedvarande bandet mellom migrantane og jorda (heimfylket) – eit produkt av den kinesiske revolusjonen og leirrisskåla. Småbønder opprettheld rett til å bruke jorda (ein type rett knytt til denne jorda) som periodevis blir omfordelt av landsbykollektiva på eit forholdsvis egalitært grunnlag, der ein tar med i vurderinga at dei er til stades og arbeider på jorda. Dette skaper eit insentiv blant rurale migrantar til å oppretthalde eit sterkt band til familiane sine og til jorda. Dei ørsmå småbrukarparsellane – i gjennomsnitt på rundt 5 mål (da), dei minste i underkant av eitt mål – tilbyr ein svært knapp eksistens: ein heimplass med tak over hovudet og mat å ete. Trass i at marknadsreformer har sikta på å bryte opp desse parsellane, er få familiar villige til å gje opp leirrisskåla si – bruksretten til jorda. Men for å klare seg under slike vilkår, må småbrukarfamiliar i periodar søke arbeid utafor landbruket for å skøyte på magre inntekter. Dette pressar fram det veksande fenomenet med rural migrantarbeidskraft, eit fenomen som blir intensivert av staten sine reduksjonar i støtte til landsbygd i marknadsreformperioden.⁴⁶

Landsbygdmigrantar sender pengar tilbake til familiane sine, og prøver å spare litt av inntekta for å ha noko å ta med seg tilbake. Over og bak dei enorme hindra som står i vegen for å få permanent bybuarstatus, er det gode grunnar til å gå ut frå at rurale migrantar har eit sterkt ønske om å kunne vende tilbake til landsbygda. Garanterte og vedvarande band til jorda byr ein viss tryggleik. Jord er sett på som eit permanent aktiva som kan bli gitt vidare til framtidige generasjonar. I ei statleg rundspørjing i 2006 var det berre 8 prosent av rurale migrantar som hinta på at dei planla å bli lenge i byen. I migrantperioden vandrar rurale migrantar fram og tilbake. Ei rundspørjing i 2002 avdekte at det var berre 5 prosent av migrantane som ikkje vendte tilbake til heimplassen sin det året, mens 60 prosent var mindre enn ni månader utafor heimfylket. Tilbakeflyttinga tener til å mildne situasjonen i økonomisk nedgang. Under den store finanskrisa som i 2007–09 førte til eit skarpt fall i kinesisk eksport, var det ein merkbar nedgang (14–18 millionar) i talet på migrantarbeidarar. Rurale migrantar som ikkje fann arbeid, vendte tilbake til heimjorda, og ny migrasjon ut minka. Resultatet av denne tilbakemigrasjonen var at arbeidsløyse vart halden nede – så mykje at lønningane reelt auka gjennom krisa på grunn av mangel på arbeidskraft i industrien (fremja til dels av Kina sin raske økonomiske snuoperasjon) og som svar på prisstiginga på mat.⁴⁷

Nokre analytikarar har hatt kommentarar til korleis dei strukturelle trekka ved rural migrasjon tillet at høgt kvalifisert arbeidskraft blir reprodusert på landsbygda, på utsida av den kapitalistiske marknadsøkonomien, for deretter å bli tilgjengeleg på vandrande basis for intensiv superutbytting i byane – og utan at urbant næringsliv treng vere med på å dekke dei reelle kostnadane ved å reprodusere denne arbeidskrafta.⁴⁸ Kostnader er haldne låge og produktiviteten høg fordi produksjon er utført av unge arbeidarar som kan bli sett til å arbeide ekstremt intensivt – for deretter å vende tilbake til landsbygda og bli erstatta ved ny innvandring av rurale migrantar til industrien. Arbeidsveker på åtti timar og meir, det ekstreme produksjonstempoet, dårlege ernærings- og levekår osv. inneber arbeidsforhold og inntektsnivå som ikkje kan halde arbeidskrafta i live viss dei skulle vare mange år. Dette arbeidet blir derfor utført av unge arbeidarar som fell tilbake til den jorda der dei har bruksrettar, den viktigaste gjenverande arven frå den Kinesiske Revolusjonen for majoriteten av innbyggarane. Dei skarpe skilnadane på landsbygd- og byinntekter, det at dei fleste familiane umuleg kan klare seg bra ved berre å dyrke jorda, og mangelen på høve til kommersiell sysselsetting på landsbygda, alt dette stør opp under den vedvarande vandrande befolkninga og kontinuerleg utsending av nye periodearbeidarar (migrantar).

Kampar om jord, arbeid og miljø

Trass i at mange venstreorienterte analytikarar held fram med å peike på Kina som eit tilfelle av «akkumulasjon utan avhending,»⁴⁹ i hovudsak fordi småbøndene framleis har bruksrett til jorda, oppfattar vi det slik at realitetane peikar mot at Kina i mindre grad avvik frå hovudmønstret. Ei slik ekstrem og rask utvikling av ein kapitalistisk marknadsøkonomi er umuleg utan primitiv akkumulasjon, dvs. avhending av folk sine aktiva og direkte forhold til produksjonsmidla. I Det Store Tilbakeslaget (The Great Reversal) argumenterte William Hinton i 1990 med at for å kunne gjennomføre den primitive kapitalakkumulasjonen i Kina, ville det vere nødvendig for kapitalistane å svekke og deretter knuse både jarnrisskåla og leirrisskåla, folkemassane sine hovudvinstar i Den Kinesiske Revolusjonen.⁵⁰ Det har vore angrep på begge risskålene. Som svar på desse angrepa og på utbyttinga av arbeidarar og veksande ulikskap, har protestar frå arbeidarar og småbønder auka sprangvis.

Talet på «massereising» i stor skala (opprop, demonstrasjonar, streikar og opprør) i Kina har auka frå 87 000 i 2005 til 280 000 i 2010 i følgje offisielle kinesiske kjelder.⁵¹

Dei to hovudkjeldene til konflikt er:

1. Strid om rett til jord, spesielt som reaksjon mot illegal tileigning. Slikt blir sett på som angrep på leirrisskåla.
2. Arbeidskonfliktar gjeld særleg motstand frå arbeidarar innafor statsbedrifter mot hardhendt privatisering, og blir oppfatta som angrep på jarnrisskåla.

I tillegg kjem stadig oftare kampar reist av arbeidarar og småbønder mot miljø-øydelegging.

I 2002–05 deltok tusenvis av småbønder i protestaksjonar i landsbyen Dongzhou i Guangdong mot bygginga av eit elektrisitetsverk. Anlegget førte til tileigning av landareal som småbøndene ikkje fekk rimeleg kompensasjon for. Arbeidarar bygde skur utafor anlegget, og prøvde å hindre bygginga. Konflikt med styresmaktene førte til at ein stor del av anlegget vart blåst bort ved hjelp av eksplosivar, og politiet skaut i desember 2005 mot dei som protesterte. Mange vart drepne.

Foto: CC-lisens/Flickr/toehk

I desember 2011 byrja det eit opprør i Wuhan, ein kystlandsby i Guangdong med omtrent 20 000 innbyggarar. Landsbyfolk sette opp vegsperringar, jaga bort representantar for styresmaktene og byrja væpne seg med heimlaga våpen i protest mot ein jordrekvisisjon mot minimal kompensasjon. Etter tidagars avvising av lokale styresmakter gjekk landsbybuarane med på å avslutte protestane og opne landsbyen. Då var mange av krava imøtekomne.

Desse eksempla speglar kampar som går føre seg over heile Kina. I aukande omfang trugar dei, slik Bloomberg Businessweek slår fast at

omgjeringa av eit av nøkkelprinsippa i den kommunistiske revolusjonen. Mao Zedong vann hjarta til massane ved å omfordele jord frå rike landeigarar til lutfattige småbønder. No snappar lokale makthavarar jord tilbake, nokre gonger med makt, for å opne veg for luksuriøse bustadblokker, kjøpesenter og idrettsanlegg i ein gjeldssmurd byggebonansa.

Lokalorgan i provinsar, fylke- og bystyresmakter hadde akkumulert samla gjeld på 2,79 billiardar yuan (412 milliardar US $) ved utgangen av 2009, lokka fram ved hjelp av regjeringa sine finansielle stimuli som svar på den store finanskrisa. Lokale styresmakter brukte jorda til landsbybuarane til å sikre gjelda si i landareal som dei lova å kunne selje. Byar snappa til seg jord for å finansiere den raskt veksande gjelda.

Fallande prisar på fast eigedom har akselerert prosessen og tvinga lokale styresmakter med sviktande skattegrunnlag til å sette i verk meir sal av jord. Sal av landareal er i dag grunnlaget for rundt 30 prosent av samla kommuneinntekter, og i nokre byar dekker det meir enn halve inntektsgrunnlaget. Jord blir seld utan støtte frå landsbybuarane. Dei som har bruksrett til parsellar som er kollektivt eigd,er taparane, mens gjennomføringa av slike sal fyller lommene til lokale tenestemenn. Det er ikkje berre slik at småbøndene mistar det permanente forholdet sitt til jorda (og leirrisskåla). Dei blir også kompensert av dei lokale styresmaktene med langt mindre enn det jorda blir seld for. Over dei siste tre tiåra mista rundt 50 millionar småbønder heimane sine, mens ein ventar at rundt 60 millionar bønder vil bli feia bort dei neste to tiåra.⁵²

Arbeidstvistar er framleis dei vanlegaste formene for masseepisodar. Dei utgjer rundt 45 prosent i følgje eit overslag. Sommaren 2010 var det dusinvis av streikar i leiande bil-, elektronikk- og tekstilverksemder. Trass i at rolla til statlege verksemder (SEV-ar) har minka med privatiseringa i Kina, er det framleis rundt 60 millionar tilsette i SEV-ar i byområda.⁵³ «I den maoistiske sosialismetida », skreiv Minqe Li, «hadde kinesiske (statlege) arbeidarar eit nivå av klassemakt og klasseverde som var utenkeleg hos ein gjennomsnitts arbeidar i ein kapitalistisk stat (spesielt i den perifere og halv-perifere konteksten).» I perioden med marknadsreformer har desse arbeidarane i aukande grad vorte redusert til eit statssektorproletariat, men der arbeidarar er sterkast framleis med restar av jarnrisskåla (eller i det minste vage minne) intakt. Dette har ført til intens klassekamp. I 2009 gjorde arbeidarar ved Tonghua jern- og stålverk i Jilin-provinsen opprør mot privatisering og massive oppseiingar og gjennomførte ein generalstreik under leiinga til ein arbeidar frå Mao-tida, kjent som «Meister Wu». Då generaldirektøren ved det mektige private selskapet som skulle ta over verksemda, truga med å sparke alle arbeidarane, slo arbeidarane han i hel. Regjeringa tok eit steg tilbake og kansellerte privatiseringsplanen.⁵⁴

Etter konfliktar om jord og arbeid er dei fleste masseepisodane i Kina knytt til miljø, framfor alt kamp mot forureining. Miljøproblema i Kina er massive og aukande. Kina har no seksten av verdas tjue mest forureina byar. To tredjedelar av dei som bur i byområde, pustar i luft som er alvorleg forureina. Over det siste tiåret har lungekreft auka med 60 prosent trass i at omfanget av røyking har vore uendra. Ørkenspreiing fører til tap av 6 000 kvadratmiles (vel 15 000 km²) beiteland kvart år, omtrent like stort areal som staten Connecticut i USA – (eller som Telemark fylke i Noreg). Dette leier til auka sandstormar som igjen fører til støv som er eit tredje luftureiningsproblem i Kina. Både mangel på vatn, særleg i Nord-Kina, og forureining av vatn aukar. Kina har berre seks prosent av ferskvatnet i verda, men over tre gonger så stor del av folketalet. Tilførselen av ferskvatn per innbyggar er nede på ein fjerdepart av det globale gjennomsnittet, mens 70 prosent av elvane og innsjøane i landet er alvorleg forureina. Rundt 300 millionar menneske i byane drikk utrygt vatn, mens femtedelen av drikkevasskjeldene til dei største byane er under akseptabel standard. Massive damprosjekt for å levere elektrisitet fører til tap av landbruksareal, økologisk skading og tvangsflytting av millionar. I 2008 passerte Kina USA som verdas største utsleppar av drivhusgassar (rettnok langt under rekna i utslepp per innbyggar). Slike forhold har ført til eit oppkomme av miljømasseprotestar. Klager til styresmakter auka med rundt 30 prosent i året frå 2002 til 2004 då ein nådde 600 000 i året, mens det offisielle omfanget på disputtar i forhold til miljøforureining nådde 50 000 i 2005.⁵⁵

Det meste av Kina sin industrielle arme er eit vandrande folk som framleis er bunde til jord og bruksrettar (leirrisskåla) samtidig som dei også erfarer ekstrem utbytting og reduserte miljøkår i byane. Gitt dette er kampane rundt jord, arbeid og miljø i Kina meir enn nokon annan stad knytte saman på ein slik måte at vi kan kome til å få sjå framveksten av eit miljøproletariat side om side med delvis proletariserte, men relativt sjølvstendige og egalitære, småbønder.⁵⁶ Samin Amin hevdar at det urbane Kina er ute av stand til å absorbere dei hundre millionane av rurale arbeidarar (eit dilemma som eksisterer på fleire nivå i det globale Sør). Dermed må rundt 50 prosent av innbyggarane i Kina bli verande på landsbygda. Kina har ikkje det ytre avløpet for folkeoverskot som var tilgjengeleg for det industrialiserande Europa i perioden med kolonial ekspansjon.

I tilfellet Kina har arven etter revolusjonen skapt ein uavhengig småbrukarstand som produserer mat til 22 prosent av verdas innbyggarar ved hjelp av sju prosent av det dyrkbare arealet, og det med ei rimeleg og rettferdig fordeling av jorda. I staden for å oppfatte dette som ein arkaisk veikskap ved samfunnet, og å vere offer for omsynslaus primitiv akkumulasjon, burde det bli oppfatta som ein styrke ved det kinesiske samfunnet, ein styrke som reflekterer det genuine behovet for tilgang til jord som halve folkemengda i verda treng.⁵⁷

Kina og krisa i verda

Med den økonomiske Triaden USA (og Canada), Europa og Japan fanga i vedvarande økonomisk stagnasjon – endå meir opplagt i kjølvatnet av den store finanskrisa – er fokuset i aukande grad vorte retta mot Kina som midlet til å løfte verdsøko- nomien. Magasinet The International Economy hadde i 2010 bedt meir enn femti ortodokse økonomar frå ulike land om å svare på spørsmålet: Kan Kina bli verda sin vekstmaskin? Svara varierte mykje. Men dei fleste som var spurde, understreka dei interne motseiingane i den kinesiske økonomien: tendensen til overinvestering, ein økonomi avhengig av eksport, landet sitt låge konsum og behovet for ombalansering.⁵⁸ Internasjonal kapital ytrar dagleg frykt for at motseiingane i den kinesiske økonomien kan sette heile verda sin akkumulasjonsprosess i fare viss Kina ikkje er i stand til å ombalansere i retning høgare konsum, lågare gjeld og ein sterkare kinesisk valuta (renminbi). Det rår angst for at dagane til Kina sitt økonomiske mirakel kan vere talde, at landet kan gå mot eit skarpt fall i vekst, og angst for finansiell krise. Paul Krugman skreiv 18. desember 2011 dette i New York Times:

Vurder dette bildet: Veksten den siste tida har vore knytt til ein enorm anleggsboom stimulert av veksande prisar på fast eigedom der alle klassiske teikna til ei boble kjem til syne. Kreditt aukar raskt. Mykje av veksten er finansiert utafor det tradisjonelle banksystemet via ei uregulert «skyggebankverksemd» som verken er underlagt overvaking frå styresmaktene eller støtta gjennom offentlege garantiar. No brest bobla, og det er verkeleg grunn til å frykte finansiell og økonomisk krise. Skildrar eg Japan mot slutten av 1980-talet? Eller skildrar eg USA i 2007? Eg kunne gjere det. Men akkurat no snakkar eg om Kina som stig fram som eit anna farleg punkt i ein verdsøkonomi som verkeleg, verkeleg, ikkje har bruk for dette no …eit nytt (potensielt) krise-episenter.⁵⁹

Men få vanlege analytikarar, inkludert Krugman, innser den verkelege intensiteten til dei økonomiske, sosiale og miljømessige motseiingane i Kina, motseiingar som ikkje gjer landet sin utviklingsbane berekraftig på noko sett og vis. Desse motseiingane fører no til hundretusenvis av årlege masse-protestar der småbønder kjempar for å halde på bruksrettane sine til jorda, statlege arbeidarar reiser kamp mot privatisering og endå fleire millionar kjempar mot stadig verre miljø.

Det media i USA vanlegvis fortel om, ein nasjonalstatleg konkurranse (og tidvist samarbeid) mellom USA og Kina, dekker over dei djupe og veksande klasseulikskapane i eit land der gull-risskåla til statsbyråkratane har vorte så stor at familiane til dei mektigaste partimedlemmene kontrollerer rikdommar verdt milliardar av dollar. Eksempelvis har familien til statsminister Wen Jiabao i Kina ein formue vurdert til 4,3 milliardar US $ – i eit land der lønnsinntekta er blant dei lågaste i verda, og der ulikskap aukar med rakettfart.⁶⁰

Kinesisk låglønns-eksport har praktisk talt berre omfatta varige konsumgode (Avdeling II i det marxistiske reproduksjonsskjemaet i motsetning til Avdeling I som omfatta investeringsvarer), i all hovudsak innafor informasjons- og kommunikasjonsteknologi og elektronikk, men også klede, møblar, leiketøy og ulike hushaldsprodukt. I 2010 var 20 prosent av møblar og hushaldsprodukt som vart seld i USA, «Made in China», 12 prosent av andre varige gode og 36 prosent av klede og sko.⁶¹ Slike importerte varer er refererte til som «inflasjonshemmande» produkt i forretning-sjargong sidan dei reduserer kostnadane til mange produkt som vanlegvis blir kjøpt med lønningar, og veg opp for høgare prisar på andre masseproduksjonsprodukt, bl.a. bensin. Wal-Mart som åleine står for 12 prosent av varene som blir skipa frå Kina til USA, har vorte kalla den største vennen til arbeidarklassen i USA. På bakgrunn av dei låge prisane formulerte W. Michael Cox, sjefsøkonom i Den Føderale Reservebanken i Dallas det slik: «Wal-Mart er det beste som nokon gong har hendt fattigfolk. »⁶² Desse lågprisa importvarene som Wal-Mart eksemplifiserer, gjer det muleg å fryse reallønsnivåa i USA og i andre rike land. Det relative skiftet av sysselsetting i vareproduksjon frå Nord til det globale Sør dreg ned lønningar direkte og indirekte (ved at godt betalt arbeid forsvinn).

Veksten i billeg vareimport har ofte ført til at arbeidarar i USA innafor ulike bransjar har bedt om proteksjonisme. Men det er lite vedkjenning av at desse billege importvarene er produserte av og for multinasjonale konsern med hovudkontor i Triaden. Den reelle kampen er derfor ein som må gå ut på å skape internasjonal solidaritet mellom kinesiske arbeidarar som lir under ekstreme former for utbytting (til og med superutbytting), og arbeidarar i den utvikla verda, arbeidarar som akkurat no mistar fotfeste i eit ras mot botnen. I dag kan mykje av grunnlaget for ein slik internasjonal arbeidarsolidaritet bli funnen i kampane som arbeidarar og småbønder fører i Kina, kampar som kan bli vidare styrka av ei gjenoppliving av den revolusjonære prosessen i Kina (ei dreiing til venstre).

For New York Times er det ikkje noko anna enn «gjenoppliving av Mao eller ein atomkatastrofe » som kan stoppe Kina sin noverande kurs. Viss det som er meint med «gjenoppliving av Mao» på eit eller anna vis, er ei fornying av sjølve den kinesiske revolusjonen, noko som nødvendigvis må ta nye historiske former som ei følgje av endra historiske vilkår, då blir potensialet verande der, og det vil til og med vekse under noverande vilkår.⁶³

I 1853 hevda Karl Marx at dåtidas kinesiske revolusjon (det berømte Taiping-opprøret) kunne destabilisere dei finansielle vilkåra for det britiske imperiet og gjere ein revolt i Europa raskare muleg.⁶⁴ Trass i at forventingane til Marx ikkje slo til, var merknaden hans om at lagnadane til Kina og Vesten var knytte saman på mange vis, profetiske. Dei skjerpa motseiingane i Kina vil utan tvil ha ein verknad på Triaden (USA, EU og Japan) og på verda som heile i det som no ser ut til å bli nedgangsfasen til kapitalismen.

Notar:

1. «From the Great Recession to the Great Stagnation,» Forbes, October 10, 2011, http://forbes.com; Tyler Cowen, The Great Stagnation (New York: Penguin, 2010).
2. Christine Lagarde, «An Address to the 2011 International Finance Forum,» Beijing, November 9, 2011, http://imf.org. See also C. Ryan Knight, «Dark Clouds, Over the Boat: On China, Production, and Financialization,» November 11, 2011, http://lecoupdoeil.wordpress.com.
3. «IMF Sees Chinese Economy Avoiding Stagnation, El Comercio Says,» Bloomberg.com, November 30, 2011, http://bloomberg.com.
4. Stephen Roach, «China’s Landing—Soft Not Hard,» September 30, 2011, http://project-syndicate.org.
5. «Hangzhou Taxi Drivers Go on Strike,» The China Times, August 2, 2011, http://www.thechinatimes.com.
6. «Calculating the Coming Slowdown in China,» New York Times, May 23, 2011, http://nytimes.com.
7. «China’s Bumpy Road Ahead,» Wall Street Journal, July 9, 2011, http://online.wsj.com; Niall Ferguson, Civilization: The West and the Rest (New York: Palgrave, 2011), 307–8.
8. See the comments by Paul J. Alapat, Fred Bergsten, Haruhiko Kuroda, Jim O’Neill, and Allen Sinai in «Can China Become the World’s Engine for Growth?» The International Economy (Winter 2010): 12-13, 17, 27, 31, www.international-economy.com.
9. «China’s Bumpy Road Ahead,» Wall Street Journal, July 9, 2011, http://online.wsj.com; «Indifference as a Mode of Operation at China’s Schools,» New York Times, May 18, 2011, http://nytimes.com.
10. «The Next China,» The Economist, July 29, 2010, http:// economist.com.
11. Michael Spence, The Next Convergence (New York: Farrar, Straus, and Giroux, 2011), 18-19.
12. See John Bellamy Foster, «Monopoly-Finance Capital and the Paradox of Accumulation,» Monthly Review 61, no. 5 (October 2009): 1–20; John Bellamy Foster and Fred Magdoff, The Great Financial Crisis (New York: Monthly Review Press, 2009); «Calculating the Coming Slowdown in China,» New York Times; Christine Lagarde, «The Path Forward—Act Now and Act Together,» Opening Address to the 2011 Annual Meetings of the Boards of Governors of the World Bank Group and the International Monetary Fund, September 23, 2011, http://imf.org.
13. John Bellamy Foster, Robert W. McChesney, and R. Jamil Jonna, «The Global Reserve Army of Labor and the New Imperialism,» Monthly Review 63, no. 6 (November 2011): 1–31.
14. Martin Hart-Landsberg, «China, Capitalist Accumulation, and the World Crisis,» Marxism 21 7, no. 1 (Spring 2010): 289; Zhang Hong, «Too Early to Hail China’s Stimulus Success,» Guardian, August 28, 2009, http://guardian. co.uk; «China’s Local Debts Threaten Crisis,» Asia Times, July 14, 2010, http://atimes.com.
15. Michael Pettis, «Lower Interest rates, Higher Savings?» October 16, 2011, http://www.financialsense.com; «A Workers’ Manifesto for China,» The Economist, October 11, 2007, http://economist.com.
16. Nouriel Roubini, «China’s Bad Growth Bet,» April 14, 2011, http://project-syndicate.org. See also Roach, «China’s Landing.»
17. «Why China’s Big Red Bubble Is Ahead of Us,» Forbes, November 30, 2011, http://forbes.com; «China’s Housing Bubble Past, and Its Future,» Forbes, November 8, 2011, http://forbes.com; «Why China’s Property Bubble is Different,» Forbes, April 22, 2011; «Rise of the Asian Megacity,» BBC News, Asia Pacific, June 20, 2011; «Cracks in Beijing’s Financial Edifice,» Financial Times, October 9, 2011, http://ft.com; Patrick Choovanec, «China Data, Part 1: Real Estate Downturn,» December 12, 2011, http://chovanec.wordpress.com; Kate MacKenzie, «As China’s Apartments Go, So Goes China,» Financial Times blog, December 14, 2011, http://ftalphaville. ft.com; Michael Pettis, «How Do We Know that China is Overinvesting?» December 3, 2011, http://www. economonitor.com; Jim Antos, «China’s Debt Situation Not Far Off From Greece,» July 12, 2011, http://cnbc.com.
18. Ian Bremmer and Nouriel Roubini, «Whose Economy Has it Worst?» Wall Street Journal, November 12, 2011; http:// online.wsj.com; Michael Pettis, «Some Predictions for the Rest of the Decade,» August 28, 2011, http://mpettis.com, and «Lower Interest Rates, Higher Savings.»
19. William Hurst, «Urban China: Change and Contention,» in William A. Joseph, ed., Politics in China: An Introduction (Oxford: Oxford University Press, 2010), 257.
20. Minxin Pei, «The Color of China: Looming Stagnation,» The National Interest 100 (March/April 2009): 17.
21. «A Workers’ Manifesto for China,» The Economist, http:// economist.com.
22. «China’s Growing Income Gap,» Bloomberg Businessweek, January 27, 2011, http://businessweek. com; «Country’s Wealth Divide Past Warning Level,» China Daily, May 12, 2010, http://chinadaily.com.cn.
23. Wu Zhong, «China’s ‘Most Wanted’ Millionaires,» Asia Times Online, September 19, 2007, http://atimes.com; Hart-Landsberg, «China, Capitalist Accumulation, and the World Crisis,» 280.
24. William Hinton, The Great Reversal (New York: Monthly Review Press, 1990), 168–71.
25. World Bank, WDI Database, databank.worldbank.org; Martin Hart-Landsberg and Paul Burkett, China and Socialism: Market Reforms and Class Struggle (New York: Monthly Review Press, 2005), 37; William Hinton, Through a Glass Darkly (New York: Monthly Review Press, 2006), 130; Selden quoted in Hart-Landsberg and Burkett, China and Socialism, 38.
26. Hinton, The Great Reversal, 16.
27. Giovanni Arrighi, Adam Smith in Beijing (London: Verso, 2007), 389; Ho-fung Hung, «A Caveat: Is the Rise of China Sustainable?» in Ho-fung Hung, ed., China and the Transformation of Global Capitalism (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 2009), 189.
28. Richard Walker and Daniel Buck, «The Chinese Road: Cities in the Transition to Capitalism,» New Left Review 46 (July–August 2007): 42–44.
29. Peter Kwong, «The Chinese Face of Neoliberalism,» CounterPunch, October 7, 2006, http://counterpunch.org; Martin Hart-Landsberg, «The U.S. Economy and China,» Monthly Review 61, no. 9 (February 2010): 26–27.
30. Green Left, May 18, 2007, http://www.greenleft.org; Lan Xinzhen, «A Foreign China,» Beijing Review, January 11, 2007, http://bjreview.com.cn; Wenzhao Wang, «China New M&A Regulation and Its Impact on Foreign Business in China,» China Trade Law Report (American Lawyer Media), October 2006, http://avvo.com; «Foreign Direct Investment in China in 2010 Rises to Record $105.7 Billion,» Bloomberg News, January 17, 2011, http:// bloomberg.com; «The Next China,» The Economist.
31. Shaun Breslin, China and the Global Political Economy (New York: Palgrave Macmillan, 2007), 110; Jephraim P. Gundzik, «What a US Recession Means for China,» Asia Times Online, September 27, 2006, http://atimes.com.
32. Martin Hart-Landsberg and Paul Burkett, «China, Capitalist Accumulation, and Labor,» Monthly Review 59, no. 1 (May 2007): 20–22.
33. Galvin Hale and Bart Hobijn, «The U.S. Content of ‘Made in China’,» Federal Reserve Board of San Francisco, FRBSF Economic Letter, August 8, 2011. http://frbsf.org.
34. Hyun-Hoon Lee, Donghyun Park, and Jing Wang, The Role of the People’s Republic of China in International Fragmentation and Production Networks, Asian Development Bank, AD B Working Paper Series on Regional Economic Integration, 87 (September 2011): 5, 15–16.
35. Jin Bei, «The International Competition Facing Domestically Produced Goods and the Nation’s Industry,» Social Sciences in China 12, no. 1 (Spring 1997): 65–71.
36. «Barbie and the World Economy,» Los Angeles Times, September 22, 1996, http://articles.latimes.com.
37. See Foster, McChesney, and Jonna, 15–16.
38. Institute for Global Labour and Human Rights, China’s Youth Meet Microsoft: KYE Factory in China Produces for Microsoft and Other Companies, April 13, 2010, http://globallabourrights.org; «Microsoft Supplier in China Forces Teenagers to Work 15-hour Shifts Under Sweatshop Conditions,» China Labour Net, April 17, 2010, http://globallabourrights.org.
39. Institute for Global Labour and Human Rights, High-Tech Misery in China: The Dehumanization of Young Workers Producing Our Computer Keyboards, February 2, 2009, http://globallabourrights.org.
40. Institute for Global Labour and Human Rights, Dirty Parts: Where Lost Fingers Come Cheap; Ford in China, March 22, 2011, http://globallabourrights.org.
41. National Labor Committee and China Labor Watch, PUMA Workers in China, November 4, 2004, http:// globallabourrights.org.
42. «Foxconn Worker Plunges to Death at China,» Reuters, Nov. 5, 2010, http://reuters.com; «Struggle for Foxconn Girl Who Wanted to Die,» South China Morning Post, December 22, 2011, http://scmp.com; «Inside Foxconn’s factory,» The Huffington Post, July 6, 2011, http:// huffingtonpost.com.
43. Anita Chan, China’s Workers’ Under Assault: The Exploitation of Labor in Globalizing Economy (New York: M.E. Sharpe, 2001), 11–13; Hart-Landsberg and Burkett, «China, Capitalist Accumulation, and Labor,» 27–29. But see «Beijing to Raise Minimum Wage,» December 29, 2011, http://www.chinadaily.com.cn, for evidence of high level concern with these questions.
44. Samir Amin, The Law of Worldwide Value (New York: Monthly Review Press, 2010).
45. «Migrant Workers in China,» China Labour Bulletin, June 6, 2008, http://clb.org.hk; «China’s ‘Floating Population’ Exceeds 221 Million,» Peoples’ Daily Online, February 28, 2011, http://english.peopledaily.com.cn; Rachel Murphy, How Migrant Labor is Changing Rural China (Cambridge: Cambridge University Press, 2002), 44, 204, 216; Ke-Qing Han, Chien-Chung Huang, and Wen-Jui Han, «Social Mobility of Migrant Peasant Workers in China,» Sociology Mind 1, no. 4 (2011): 206.
46. Hinton, The Great Reversal, 172, Through a Glass Darkly, 128; Murphy, How Migrant Labor is Changing Rural China, 218; On the Lewisian model see Foster, McChesney, and Jonna, 17–18; Ted C. Fishman, «The Chinese Century,» New York Times, July 4, 2004, http://nytimes.com.
47. Maëlys de la Rupelle, Deng Quheng, Li Shi, and Thomas Vendryes, Land Rights Insecurity and Temporary Migration in Rural China, IZA Discussion Paper Series, Institute for the Study of Labor (Bonn), December 2009, 2–7, ftp. iza.org; Ke-Qing Han, et. al., «Social Mobility of Migrant Peasant Workers,» 209; Xin Meg, Tao Kong, and Dandan Zhang, «Searching for Adverse Labour Market Effects of the GFC in China,» Research School of Economics, Australian National University, www.oecd.org.
48. See He Xuefeng, «New Rural Construction and the Chinese Path,» Chinese Sociology and Anthropology 39, no. 4 (Summer 2007): 29-30; Murphy, How Migrant Labor is Changing Rural China, 200, 214–18.
49. Arrighi, Adam Smith in Beijing, 389; Ho-fung Hung, «A Caveat,» 189.
50. William Hinton, The Great Reversal, 168–71.
51. See «Hangzhou Taxi Drivers Go on Strike»; «Indifference as a Mode of Operation at China’s Schools.»
52. «Chinese See Communist Land Sales Hurting Mao’s Poor to Pay Rich,» Bloomberg Businessweek, November 2, 2011, http://bloomberg.com; «China’s Local Debts Threaten Crisis,» Asia Times Online, July 14, 2010, http:// atimes.com; «China’s Stability Landed in Trouble,» Wall Street Journal, December 16, 2011, http://online.wsj. com; «Village Revolts Against Inequities of Chinese Life,» New York Times, December 14, 2011, http://nytimes.com; «Beijing Set to ‘Strike Hard’ at Revolt,» Wall Street Journal, December 16, 2011, http://online.wsj.com; «Demonstrators Who Took Over Chinese Village Halt Protest,» New York Times, December 21, 2011, http://nytimes.com; Yanqi Tong and Shaohua Lei, «Large Scale Mass Incidents and Government Responses in China,» International Journal of China Studies 1, no. 2 (October 2010): 492–93; Tong Yanqui and Lei Shaohua, «Large-Scale Mass Incidents in China,» East Asian Policy 2, no. 2 (April/June 2010): 27; Congressional Research Service, Social Unrest in China, CRS Report for Congress, May 8, 2006, www.fas.org.
53. Capital Trade, Inc., An Analysis of State-Owned Enterprises and State Capitalism in China (Washington, D.C.: U.S.-China Economic and Security Review Commission, 2011), 27 (Table IV -1), http://www.uscc.gov/ researchpapers/research_archive.php.
54. Minqi Li, «The Rise of the Working Class,» Monthly Review 63, no. 2 (June 2011): 41–44; Tong and Lei, «Large-Scale Mass Incidents,» 490–91.
55. Carin Zissis and Jayshree Bajoria, «China’s Environmental Crisis,» Council on Foreign Relations, August 4, 2008, http://cfr.org; Ma Jun, «How Participation Can Help China’s Ailing Environment,» China Dialogue, January 31, 2007, http://chinadialogue.net; «Outrage Grows Over Air Pollution and China’s Response,» New York Times, December 6, 2011, http://nytimes.com; Tong Yanqi and Lei Shaohua, «Large-Scale Mass Incidents in in China,» 25; «Environmental Issues Addressed More Urgently in China,» China Daily, May 4, 2006, http:// chinadaily.com.cn.
56. On the concept of the environmental proletariat see John Bellamy Foster, Brett Clark, and Richard York, The Ecological Rift (New York: Monthly Review Press, 2010), 439–41.
57. Samir Amin, «China, Market Socialism, and U.S. Hegemony,» Review 3 (2005): 259–79; «Arable Land Decreases to 102.4mln Hectares,» Chinese Government’s Official Web Portal, http://www.gov.cn/english; Wen Tiejun, «Deconstructing Modernization,» Chinese Sociology and Anthropology 39, no. 4 (Summer 2007): 10-25.
58. «Can China Become the World’s Engine for Growth?: A Symposium of Views,» The International Economy (Winter 2010), www.international-economy.com.
59. Paul Krugman, «Will China Break?» New York Times, December 18, 2011, http://nytimes.com.
60. Li, «The Rise of the Working Class and the Future of the Chinese Revolution,» 45.
61. Galvin Hale and Bart Hobijn, «The U.S. Content of ‘Made in China,’» Table 1.
62. Ted C. Fishman, China, Inc. (New York: Scribner, 2005), 257.
63. Fishman, «The Chinese Century»; Li, «The Rise of the Working Class,» 50.
64. Karl Marx, Dispatches for the New York Tribune (London: Penguin, 2007), 3; John Newsinger, «The Taiping Peasant Revolt,» Monthly Review 52, no. 5 (October 2000): 29–37.

Det siste året har vi vært vitne til politiske krangler på den kinesiske venstresida i et omfang vi ikke har sett tidligere.

Den største uenigheten er forholdet til KKP.

Zhun Xer er ansatt i Department of Economics, University of Massachusetts, Amherst. Forfatteren er gjesteskribent i tidsskriftet Sanhata der denne artikkelen sto 16. juli 2011, altså før den siste partikongressen i november. Se: http://sanhati.com.

Artikkelen er oversatt fra engelsk av Mathias Bismo.

Sett utenfra kunne det være overraskende å se slike store forskjeller på «venstresida» da det i de viktigste nettforaene ble publisert krasse politiske polemikker fra de ulike fløyene. Det er ulike spørsmål som diskuteres, men det praktiske politiske spørsmålet handler om hvorvidt venstresida bør være en politisk alliert av dagens ledelse i KKP eller ikke, med andre ord det politiske programmet for en forent venstreside. Én gruppe, som stort sett skriver på et av de største venstreorienterte nettforaene i Kina (Utopia, eller wu you zhi xiang), som i lang tid har vært en tilhenger av myndighetene, forsøker å forene venstresida bak støtten til KKP, og støtter reformer under dagens regime for «å gjenreise sosialismen». Andre grupper, som mest skriver i mindre nettfora, inntar et annet ståsted, og argumenterer for at det ikke er mulig å bygge sosialisme under dagens kapitalistiske stat. Tilhengerne av KKP har anklaget andre grupper for å være «ekstremister», mens motstanderne deres har kalt dem «reaksjonære og opportunistiske ».

Hvem er vennene, og hvem er fiendene våre? Dette er det mest grunnleggende spørsmålet for ethvert politisk program. På den kinesiske venstresida har det alltid vært store forskjeller i svaret på dette spørsmålet.

Noen mener at hovedmotsigelsen, selv om Kina har blitt i det store og det hele et kapitalistisk samfunn og på tross klassekampen mellom arbeiderne og de nyrike, herunder KKP-kadre og kompradorer, står mellom kineserne som folk og «imperialistmakter » som USA.

Zhang Hongliang, en kjent politisk skribent på internett og professor på Minzuuniversitetet i Kina, regnes ofte som denne fløyens åndelige leder. Klassekamp står alltid sentralt i Zhangs artikler, men rasekonflikter er enda viktigere for ham. Det er ubehagelig å finne så mange reaksjonære ideer i det Zhang skriver. For eksempel påstår Zhang gjentatte ganger at anglosakserne (deres foretrukne betegnelse på imperialister) har en omfattende plan om å begå folkemord mot kineserne. Med hans egne ord:

Rasekonflikter har endret klassekonfliktene helt grunnleggende. I dag handler ikke klassekampen lenger om hvem som kontrollerer staten, men om hvorvidt Kina skal ødelegges (av anglosakserne og deres allierte).

Oppskriften for å unngå «folkemordet» er, i følge Zhang Hongliang, å omfavne regjeringen helhjertet og bekjempe både «imperialistene og deres allierte» og «venstreekstremistene ».

Også andre har uttrykt det samme perspektivet som Zhang. Kong Qingdong, professor ved Universitetet i Beijing, hevdet at de som ønsker å styrte det sittende regimet i en revolusjon er sprø «fundamentalistiske marxister», og at det ikke er noen forskjell mellom dem og imperialistene og deres kinesiske allierte.

Det Zhang og andre skriver, er populært blant yngre lesere, også venstreorienterte studenter og nasjonalister. Selv om de fleste av dem hardnakket påstår at de er maoistiske kommunister, benytter de seg ikke av marxistisk analyse. De liker å bruke begreper som «klassekamp», «imperialist» osv., men som vi har sett, er det virkelige budskapet deres nasjonalistisk, med enkelte nazistiske trekk.

Ikke alle i denne kretsen har nødvendigvis de samme ideene som Zhang eller Kong, men de synes alle å være enige om at, gitt eksistensen av imperialister og deres kompradorer, «forsvar av partiet» mer eller mindre er det samme som «forsvar av landet ». De heller derfor i retning av å tro at herskerklassen i Kina i bunn og grunn er vennen deres, mens alle som er imot herskerklassen, må være fienden deres. For å forene dette synet med den åpenbare nyliberalistiske utviklingen de siste tre tiårene, hevder de at når Kina har gått i kapitalistisk retning, er det bare fordi anti-Mao-fraksjonen hadde makta og valgte kapitalismens vei. Men hvis de sanne «sosialistene» i partiet fikk makta, kunne Kina gå i en helt annen retning.

Den andre kretsen hadde ganske andre perspektiver på det kinesiske samfunnets natur og venstresidas hovedfiende. Selv om det er vanskelig å generalisere politikken deres, anser de klassekampen mellom arbeidere og kapitalister for å være det viktigste spørsmålet. I stedet for å skille mellom en pro-sosialistisk og en pro-kapitalistisk fraksjon i partiledelsen, tenderer de til å behandle begge som borgerskapets politiske representanter som bare har ulike holdninger til hvordan de vil bygge kapitalismen (og sin families rikdom) på en trygg måte. Det er derfor ingen grunn til at marxister skal alliere seg med myndighetene og slåss mot «imperialismen». I stedet bør både det nasjonale borgerskapet og imperialistene være fiendene våre.

Hvorfor har de begynt å krangle nå?

Det er åpenbart at de to kretsene har motsatte, grunnleggende syn på Kina. Men hvorfor holdt de tidligere mer eller mindre fred, mens de nå plutselig har begynt å krangle? For å svare på dette spørsmålet, bør vi se nærmere på den historiske bakgrunnen og den dagsaktuelle konteksten.

Kinas kommunistparti sin 7. kongress.

En slik debatt hadde ikke vært mulig å forestille seg i mesteparten av de siste 30 årene. Etter at Mao døde i 1976 rensket ledelsen i kommunistpartiet snart ut alle venstrekreftene i sentralkomiteen og begynte på en lang og jevn overgang til den kapitalismen vi ser i dag. Hvorfor KKP endret oppdraget sitt, er et annet spørsmål som har blitt diskutert andre steder.

Med denne overgangen ble den tidligere revolusjonære perioden demonisert så mye som mulig, mens «å være rik er strålende» ble den offisielle ideologien. De «gamle» revolusjonære doktrinene ble ansett for å være utdaterte eller ekstremistiske eller til og med «reaksjonære» for Kinas opplysning/ utvikling.

En kort stund førte også frislippet av markedet enkelte positive endringer med seg for det kinesiske folkets liv, så lenge enkelte grunnelementer av sosialisme ble opprettholdt, som nesten full sysselsetting. Derfor trodde de intellektuelle og også mange i arbeiderklassen at «reform» var den riktige veien å gå. Hovedmotsigelsen i Kina den gang, antok man, var den rene konflikten mellom det gamle regimet og reform.

Alt endret seg selvsagt da de økonomiske reformene støtte på problemer på slutten av 1980-tallet. Inflasjon i et omfang det sosialistiske Kina aldri hadde opplevd, påvirket folks liv, for ikke å snakke om at økende inntektspolarisering og omfattende korrupsjon alltid kom hånd i hånd med markedet. Folk ble mer og mer skeptiske til de pågående reformene og KKP selv. Dette, sammen med andre faktorer, førte til landsomfattende politiske demonstrasjoner i 1989, som i andre land under sovjetisk innflytelse. Forskjellen var at bevegelsen i Kina raskt ble slått av militærstyrkene. Dette avsluttet det kaotiske 1980-tallet.

Selv om 1989-bevegelsen i seg selv var en følge av de mange negative resultatene av KKPs skifte til nyliberalismen, var det ingen virkelig selvbevisste venstreorienterte der, og ingen kom med noen marxistisk løsning. I stedet var visjonen til de småborgerlige lederne av bevegelsen nyliberalisme, ikke ulikt KKP selv. Og etter en pause på 3 år, valgte KKP i 1992 offisielt å omfavne «markedsøkonomien», og overgangen til kapitalisme begynte å gå mye fortere. Det var fra dette tidspunktet motstand mot den samtidige nyliberalistiske modellen begynte å oppstå.

Mange kinesiske intellektuelle omtaler 1980-tallet som sine gode gamle dager, siden det var det eneste tiåret da de fleste kinesiske intellektuelle så ut til å ha en konsensus, som helt klart var høyreorientert. Det var ikke lenger tilfellet på 1990-tallet, da enkelte begynte å se på overgangen til kapitalisme og vurdere betydningen av den sosialistiske epoken fra 1949 til 1979 på nytt. De var ikke alene. Hele samfunnet gjennomgikk strukturtilpasninger, og arbeidere og bønder bar hele kostnaden. I byene mistet millioner jobbene de hadde hatt hele livet på grunn av privatisering, og dermed begynte arbeidernes landsomfattende kamper. Disse nedtrykte og ekstremt utbyttede folkene husket fortsatt de gode dagene i et sosialistisk samfunn klart, så de hadde ikke noe annet mål enn sosialismen. På landsbygda var spenningene mellom bønder og staten til å ta og føle på på grunn av stagnerende inntekter kombinert med økte utgifter og et korrupt, til tider voldelig, lokalt byråkrati. Denne lange kampen mot den nyliberalistiske utviklingen av kapitalisme avfødte en kinesisk venstreside etter Mao blant arbeidere, bønder og småborgerskapet (inkludert intelligentsiaen). Det seneste farvel til de «gylne» 1980-årene innvarslet i realiteten en ny tidsalder i Kinas moderne politiske historie.

Tre grupper

Det er, i bred forstand, tre viktige kilder til venstresida i dagens Kina. De deler noe politikk, og skiller seg fra hverandre på andre.

Den første gruppen er veteranene fra den kinesiske revolusjonen i forrige århundre. Mange av dem opplevde borgerkrigen, Det store spranget og Kulturrevolusjonen, og de støttet kanskje en gang den nyliberalistiske overgangen, men har gradvis distansert seg fra den. Selv om de, på grunn av politikken, ikke er en del av herskerklassen, har de fortsatt et relativt sett nærere forhold til KKP enn andre.

Felles for veteranene er at de deler målet om sosialisme, selv om oppfatningen kan være noe ulik (fra sovjetmodellen til mer radikale varianter). De har også et komplisert forhold til KKP. På den ene siden misliker de det politiske programmet til dagens regime, på den andre siden er det et parti de en gang sluttet seg til for folkets beste. Det er derfor ulike meninger i gruppa. Noen forsøker å tro at KKP kan styres i retning av sosialisme igjen (hvis lederne endrer oppfatning, for eksempel), mens resten gradvis har blitt av den oppfatningen at det trengs en gjennomgripende reform eller en revolusjon for å bygge sosialisme.

Den andre gruppen har sitt opphav blant intellektuelle og småborgere. De utgjorde en del av de privilegerte på 1980-tallet, da KKP forsøkte å bygge en politisk allianse med dem for å isolere arbeidere og bønder. Etter 1980-tallet har imidlertid småborgerskapets politiske tyngde blitt mindre siden KKP allerede hadde beseiret arbeiderne og bøndene. Det økte omfagnet av marked og privatisering har gjort dem til nye ofre.

De intellektuelle og småborgerskapet har ikke et felles politisk mål. Politikken deres er ofte en blanding av en rekke ulike elementer, som tradisjonen fra det «nye venstre» i Vesten, nasjonalistiske følelser og deler av den kinesiske revolusjonære tradisjonen fra Maos tid. De mer radikaliserte orienterer seg mot å arbeide med arbeidere og andre venstreorienterte for å skape en fremtidig revolusjonær vei til sosialismen, mens de mer liberale foretrekker en form for sosialdemokrati eller ordnet kapitalisme, og setter sin lit til fredelige endringer ovenfra.

Den siste gruppen har sitt opphav blant arbeiderne, både blant dem som opplevde sosialismen og dem som har blitt arbeidere senere. Arbeidere har en naturlig tendens til å være fiendtlig innstilt til kapitalismen, og de kinesiske arbeiderne led stort under overgangen til kapitalisme. Som klasse ble de likevel ikke bevisst før oppsigelser begynte å komme rundt på 1990-tallet. Den eldre generasjonen så den store forskjellen mellom Maos tid og samtiden, så de vil gjerne bygge opp sosialismen i Kina igjen. Den yngre generasjonen har bare erfaring fra kapitalismen, og jevnt over er de ikke like politisk bevisste og organiserte som de eldre, men den enorme utbyttingen den nye kapitalismen står bak, skaper forakt for det sittende regimet.

Arbeiderne, og særlig den eldre generasjonen, er de mest revolusjonære, siden de ikke har noe å tape ved å oppløse det sittende regimet. Ulikt de to andre gruppene har de ingen tillit til herskerklassen, siden de i to tiår har ventet på en «venstredreining » uten at det har skjedd.

Venstresida etter Mao har derfor gradvis utviklet seg til to hovedretninger som vi presenterte i begynnelsen, med ulik holdning til KKPs natur, og hvordan man skal skape et bedre samfunn. De radikaliserte blant veteranene og småborgerskapet sluttet seg til arbeiderne for å styrte det sittende regimet og å bygge sosialisme (selv om de ikke avviser radikale reformer), mens de mer konservative slutter opp om målet om progressive reformer (og bare reformer) under dagens regime. Konflikten har vært der lenge, men siden venstresida etter Mao er relativt ung, og på mange måter svak, og siden den styrende høyrefløyen alltid har vært svært fiendtlig innstilt mot enhver som har en annen mening, har de to kretsene for det meste arbeidet sammen på områder der de deler synspunkt. Begge er for eksempel mot nyliberalisme og imperialisme. Alle holder også Mao høyt. Bare for digresjonens skyld, selv om Mao har vært demonisert i mange år, er anseelsen hans blant folk høy og voksende. Min erfaring er at det i dag er svært uvanlig å møte en kineser som er aktiv på venstresida som ikke regner seg som maoist, selv om betegnelsen «maoist» gjerne har ulik betydning.

Denne harmonien mellom reform- og revolusjonskretsen har bare kunnet opprettholdes så lenge venstresida har stått svakt og herskerklassen har herset rundt med arbeiderklassen. De siste årene har dette imidlertid endret seg. For det første har en ny bølge med bevegelse blant arbeidere under den verdensomfattende økonomiske krisa skapt stor frykt blant kapitalistene og kadrene, som derfor har vært nødt til å endre strategi for å beholde makten. Veksten i masseaksjoner mot lokale myndigheter viser også det kinesiske folkets store forakt mot det sittende kapitalistiske regimet.

For det andre, etter hvert som motsigelsene i nyliberalismen har fått utfolde seg, har mange tidligere sentrums- eller høyreorienterte hvitsnipparbeidere og småborgere begynt å slutte seg til venstresida. Dette har gitt venstresida betraktelig mer innflytelse.

Etter at denne artikkelen ble skrevet, er Bo Xiali (bildet) blitt fratatt partivervene sine, satt under etterforskning for korrupsjon, og eksludert av partiet. Foto:Wikimedia commons

Det er derfor ikke overraskende at det kommer politikere som med viten og vilje oppfører seg mer «venstreorientert» enn andre. Det mest fremtredende eksempelet er Bo Xilai, sønn av en tidligere leder av KKP og en lengre tid partileder i Chongqing, som for noen år siden startet kampanjen «Pris det røde, ødelegg det sorte (chang hong da hei)». Kjernen i kampanjen er å ødelegge gjenger, opprettholde sosial orden (ødelegge det sorte) og å utdanne folk med såkalte «røde sanger og bøker», som inkluderer både en revolusjonær arv og andre gamle sanger (pris det røde).

Bo, en karismatisk kader, liker å sitere Mao i talene sine, og snakker ivrig og oppriktig som en revolusjonær leder fra de gode gamle dager. Programmet og talene hans tas godt imot av folk, og det er ikke usannsynlig at han ville vunnet et nasjonalt valg, om det fantes. Likevel, i virkeligheten er Bos program åpenbart et kapitalistisk program. Det er ingen endringer i den økonomiske modellen, og han omfavner sweatshops og storkapitalen som andre gjør det. Forbedringene, som offentlige boliger med lav leie og et tryggere samfunn, er ganske små. Bo forsøker definitivt ikke å bygge sosialisme (annet enn verbalt), selv om en rekke venstreorienterte forsøker å overbevise seg selv om at han der den (eller en av dem) som gjør det.

Alt dette bidrar til at harmonien er over. Det er en rekke tegn som tyder på at venstresida nå har mer å si i politikken, og selv enkelte av toppkadrene har begynt å komme med et «venstreorientert» budskap til folk. Dette bidrar uunngåelig til å styrke «reformkretsen» i troen på at sosialismen kan gjenopprettes av KKP, som om partiet var et nøytralt redskap som kan rettes inn mot venstre eller høyre, alt etter hvem som leder det. De har begynt å hylle Bo Xilai og andre som sanne sosialistiske ledere som viderefører arven fra Mao og følger den revolusjonære tradisjonen. Den andre kretsen peker imidlertid på at «venstresvingen» både er begrenset i omfang og opportunistisk i praksis, og de vil derfor ikke være noe politisk instrument for herskerklassen. Det var altså bare et spørsmål om tid før kampen mellom de to fløyene tok til.

På bakgrunn av dette er de interne kampene på den kinesiske venstresida ikke noe annet enn den naturlige følgen av venstresidas utvikling og nyliberalismens nedgang. Dette betyr to ting. For det første betyr det at venstresidas innflytelse i Kina har nådd et nytt og høyere nivå på bakgrunn av de kampene folket fører mot kapitalismen, og selv deler av herskerklassen har med overlegg orientert seg mot «venstre». For det andre står nå venstresida overfor et historisk øyeblikk. Hvis «reformkretsen» vinner, vil den kinesiske venstresida bli en politisk partner for KKP og opphøre å være en revolusjonær kraft, men hvis «revolusjonskretsen » lykkes med å radikalisere den kinesiske venstresida, vil den være i stand til å spille en viktig rolle i å avskaffe nyliberalismen og kapitalismen generelt, i Kina og i verden.

Noen faktorer vil trolig ha avgjørende betydning for «valget». For det første, er det mulig med en kinesisk velferdsstat i nær fremtid? Eller sagt med andre ord, er det kinesiske borgerskapet villig til å gi opp noen av privilegiene sine og omfordele deler av profitten og inntektene til arbeiderklassen? For det andre, er den kinesiske venstresida i stand til å finne nye måter å mobilisere og organisere massene på, slik de tidlige KKP-kadrene lyktes med for 80 år siden? Svarene mine på disse to spørsmålene er nei og ja, men selvsagt er det bare tid og praksis som kan si noe om resultatene.

Å hevde at Mao, den kinesiske revolusjonen og sosialismen treng å bli tatt på alvor som hendingar og prosessar i Kina og i verda, og at det kinesiske folket aktivt tok del i dei, får ein opp i politisk trøbbel.

Men det er naudsynt for å forstå kva som skjer i Kina og verda idag.

Rebecca E Karl er førsteamanuensis i austasiastudiar ved Duke University i Durham, North Carolina i USA . Ho gav ut boka Mao Zedong and China in the Twentieth-Century World: A Concise History i 2010. (Se omtale bak i dette tidsskriftet) Her er innleiinga hennar frå eit seminar på Litteraturhuset i Oslo i november 2011.

Artikkelen er omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

I februar i år sette Metropolitan-operaen i New York for første gong opp operaen «Nixon i Kina» av John Adams. Det var ei stor kulturhending då han vart sett opp første gongen i Houston i 1987, og operaen tar opp ei viktig hending i historia til Kina, USA og verda: Nixons tur til Kina i 1972. Femten år etter Nixons tur forstår Adams (saman med lyrikaren Alice Goodman og koreografen Mark Morris) hendingane med Adams eigne ord som «på eitt nivå ein samanstøyt mellom gigantar. Nixon og Mao symboliserte i røynda den store kampen om menneskeleg lykke i det tjuande hundreåret: kapitalisme mot kommunisme, marknadsøkonomien mot den sosiale velferdsstaten.»¹ Møtet mellom Nixon og Mao hadde lenge vore utropt som eit minst like viktig politisk vendepunkt som kjøkkendebattane i Moskva mellom Nixon og Krustsjov i 1959, og blir i operaen brukt som utgangspunkt for å utforske naturen til det internasjonale mediarampelyset som arena for både nære og historiske møte mellom store personar, store historier og individuelle veikskapar. Temaet blir behandla på klassisk vis poetisk og dramatisk, og operaen er framsynt, med ei tolking av møtet og oppstusset rundt som ei viktig historisk hending. Men operaen byr au på ei meir abstrakt politisk-kulturell tolking som kanskje bare er synleg i ettertid.

Når me ser den historiske hendinga førti år etter, og den kunstnarlege framstillinga tjuefem år etter, vil eg meine det blir klart at tida etter Mao, og dermed tida etter den kalde krigen, ikkje byrja i 1976 med Maos død. Heller ikkje i 1989 eller 1991 då Sovjet-blokka kollapsa. Ho byrja i februar 1972 då Nixon kom til Beijing. Ho byrja med eit handtrykk. La meg først forklare med nokre refleksjonar om operaen, som springbrett for ei vurdering av korfor det er viktig å ta Mao, Kina og verda i det tjuande hundreåret seriøst, for å forstå Kina i dag.

Venner og fiendar

Operaen byrjar med at Air Force One landar på scenen. Som opning og nesten forhasta klimaks på ein tri timars opera, vil Adams tydeleg imponere publikum med ei forbløffande sceneframføring som er monumental og forventningsfull både visuelt, musikalsk og politisk. På ein overfylt scene ventar Zhou Enlai og andre høge personar ivrig på at Nixon skal dukke opp i flydøra. Snart kjem han og Pat ned trappa, vinkande. Høflege frasar blir utveksla, det får ein sprudlande Nixon til å bryte ut i den første arien i operaen, kalla «Nytt». Til pågåande musikk, med tilbakevendande trykk som blir både roande og enerverande, jublar arien over at Nixon skaper historisk nyhendestoff med turen sin. Han er opprømt over at landinga i Kina den morgonen vil vere i alle kanalar i beste sendetid på kvelden over heile USA. Det blir hinta om at normale overskriftar i nyheitene tidleg i 1970-åra dreidde seg om Vietnam-krigen, ei dødeleg hengemyr som førte til stadig meir verbal og valdeleg motstand heime og ute i verda. Her blir Nixon vist i ekstase fordi han kan stille opp eit nytt eksistensielt spørsmål om kva USA er til det amerikanske folket. Men dette spørsmålet blir framstilte som gåtefullt.

Adams får Nixon til å synge følgande:

Me lever i urolege tider. Kven er våre fiendar? Kven er våre venner? Den austlege verda vinka på oss, og me har flydd aust for sola og vest for månen over eit hav av mistillit …

Ved å legge desse orda i munnen til Nixon gir Adams sin meir abstrakte analyse. Det er som følger: Bare ved å bytte posisjonar kan ein tolke det typisk maoistiske spørsmålet på rett vis.

Mao og tre arbeidere CC-lisens: Flickr/Thomas Fisher Rare Book Library

La meg forklare igjen. Det typisk maoistiske spørsmålet er «Kven er våre fiendar? Kven er våre venner?», eit retorisk spørsmål som utgjør dei velkjente opningslinene i eit stykke Mao skreiv i desember 1925: «Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet ». (Mao Tsetung. Skrifter i utvalg, Oktober forlag, 1972.) Stykket erklærte i umiskjenne-lege (og på den tida framleis stivbeint mekaniske) marxistiske termar den grunnleggande revolusjonære karakteren til det kinesiske samfunnet, og det overgripande viktige i å identifisere allierte og motstandarar i den kommande omveltinga. I Maos stykke fortset teksten slik etter fiende-/ venn-spørsmålet: «Den som ikkje kan skille mellom fiendar og venner, er så visst ikkje revolusjonær, sjølv om det er vanskeleg å skille mellom dei.»² Ut frå innhaldet i stykket, og jamvel bare opningslinjene, er det klart for Mao at skillet mellom fiendar og venner er uløyseleg knytt til revolusjonær aktivitet, og ein stadig meir revolusjonær situasjon i Kina. Resten av stykket går detaljert gjennom kva for klassar i Kina ein kan sjå som revolusjonære, og kven som ikkje er det ut frå den spesifikke kaotiske og historiske stoda i Kina i 1925. Etter 1925 blei skillet mellom fiendar og venner eit stadig skiftande maoistisk prinsipp for revolusjonære alliansar og sjansar i eit stadig skiftande politisk landskap. Det innleia, og kom til å definere, maoismen som historisk plassert revolusjonær politikk, og politikk for revolusjon.

Men i operaen blir Maos revolusjonære spørsmål forandra ved å bli lagt i munnen på Nixon. Det indikerer ikkje bare at fienden i Vietnam på andre sida Stillehavet ikkje lenger er relevant i nyheitsbiletet. Viktigare er det kanskje at Nixon med spørsmålet kan nekte for eit liv som antikommunist ved å påstå at kinesarane er hans (politiske) venner, samtidig som amerikanarane i stigande grad er hans (politiske) motstandarar. Ved å flytte spørsmålet til Nixon og det spente 70-tallet i USA og verda, så blei det som hadde vore eit revolusjonært enten/eller for heile Mao-tida, ein logikk for normaliseringa av sino-amerikanske forhold og det som skal bli verda etter den kalde krigen. Ikkje bare signaliserer det opninga for globalt samarbeid framfor revolusjonær antagonisme, det indikerer samtidig den uerklærte borgarkrigen Nixon fører mot innbyggarane i USA. (Som me kan huske, byrja Watergateskandalen å rulle tri månader etter at Nixon kom attende til USA.) På same tid bind plasseringa av spørsmålet i operaen – heilt i starten – på dyktig vis saman tidspunktet for operaen med det faktiske møtetidspunktet: begge er forestillingar for publikum heime og ute.

Like viktig er at Mao i ei seinare speilvendt scene helsar Nixon på kontoret sitt. Dei to leiarane tar kvarandre kraftfullt i neven. Maos triumferande handtrykk med Nixon, som den første sjølvstendige kinesiske leiaren i moderne tid, som likeverdig med ein president i USA, tildekkar au skillet mellom fiende og venn.³ Den amerikanske imperialistiske fienden er no omgjort til venn. Som me må huske, skjer det samtidig som den politiske enten/ellerlogikken om fiende/venn er stridspørsmål i ein politisk og valdeleg klassekamp under Kulturrevolusjonen i Kina.

Spørsmålet er verkeleg godt stilt: Kven er våre venner, og kven er våre fiendar? Då vil eg påstå to ting: Først at det historisk viktige i desse ombyttingane, og dermed omplassering av venner og fiendar, er kanskje bare tydeleg i den nyliberale verda i våre dagar, der finansielt «vennskap» på verdsbasis har klar prioritet over alle former for velvilje mot politiske «fiendar» heime. (I USA som i Kina, i Hellas som i Spania, i Italia som i Occupy-rørsla, sjølv om det er annleis.) For det andre at handtrykket og inntrykket det gav av å vere historisk uunngåeleg og av likverdige partar (Mao visste sjølvsagt at USA til slutt måtte komme overeins med revolusjonen og med han!): Handtrykket forma vilkåra for at den sosialistiske og kapitalistiske verda kunne konvergere politisk, og skapte ein historisk augneblink med konsekvensar som gjennom mange krokvegar og irrgangar kjem til uttrykk i dag.

Slik er det merkverdig at mange nyare vurderingar av Mao og verda i det tjuande hundreåret ofte ser bort frå at politikken på Maos tid nødvendigvis var ein del av verdspolitikken. Desse analysane klarer å sjå bort frå det ved å plassere Mao Zedong i det som blir tolka som eit nesten hermetisk lukka Kina. Den påståtte opninga av det hermetisk lukka landet – «opninga av Kina» – blir så tolka som fullstendig avvising av sosialismen, eller «statleg planlegging» med store bokstavar.⁴ På eine sida er det Kinas såkalla opning (sjølvsagt er det bare opning for kapitalismen; Kina var alt ganske opent i Mao-perioden), men denne opninga blir ikkje bare det uunngåelege resultatet av det umaulege sosialistiske eksperimentet, det blir uunngåeleg på grunn av kapitalismens triumf. For å komme til ei slik slutning, blir det tjuande hundreåret i Kina forenkla til ei forteljing om Mao som ein tyrannisk dokketeaterleiar bak alle ulykker og problem i det moderne Kina. Alt det kan ein sleppe unna når Kina «slår følge med verda». Det er bare i den totale avvisinga av sosialismen, og samansmeltinga av Mao med vondskapen, at historia om det tjuande hundreåret ideologisk kan bli tilpassa igjen til den uunngåelege triumfen for nyliberale marknader, kapitalismen og det ideologiske uttrykket for den, globaliseringa. I denne samansmeltinga blir den spenningsfylte kinesiske historia og omverdas innblanding – som sosialismen og maoismen var meint å løyse – viska ut med ein triumferande overglattande gest. Det er den framtidige triumferande seiersjubelen som er fullt ut synleg når ein ser «Nixon i Kina» i dag. Det vil seie at handtrykket innvarslar det umaulege i å halde fram den kinesiske sosialismen samtidig som Kina kan bli behandla som likeverdig global partnar. Men Kina blir framleis behandla nedlatande både av euro-amerikanarar og kinesiske journalistar og vitskapsfolk. Dei står fast på at Kina er ulikeverdig og svak.

Mot denne normgivande veven av det samansmelta og uunngåelege vil eg hevde at me må ta som grunnleggande premiss: Mao og kollegaene i KKP – tilhengarar og motstandarar – meinte alvor med revolusjon og sosialisme i Kina. Dei meinte alvor delvis fordi Kinas innvevde tilhøve til verda – som dei var eit resultat av på byrjinga av det tjuande hundreåret – gjorde både revolusjon og sosialisme klart naudsynte. Dei meinte alvor dels fordi deira intellektuelle vurdering av tilgjengeleg sosialistiske teori og praksis gjorde revolusjon og sosialisme til ein truverdig og aktverdig veg ut av eit mangfald av historiske og samtidige kriser, mot ei anna og lysare framtid. Eg vil au hevde at me må ta som premiss at revolusjon og sosialisme ikkje vart påtvinga det kinesiske folket av vondsinna agentar eller av ein allmektig Mao, men at store massar av folket aktivt gjekk inn for revolusjon og sosialisme, dei vart overtydde gjennom å samarbeide med, og aktivt støtte Kinas Kommunistiske Parti, dei arbeidde for å trygge livet sitt der og då og i framtida.

Mao i 1936

Å hevde at Mao, den kinesiske revolusjonen og sosialismen treng å bli tatt på alvor som hendingar og prosessar i Kina og i verda, og at det kinesiske folket aktivt tok del i dei, får ein opp i politisk trøbbel. Det er ikkje overraskande ut frå den polariserte politiske stoda i dag, og forsøka i tida etter den kalde krigen på å viske ut for godt eit sosialistisk revolusjonært alternativ til det kapitalistiske hegemoniet.

Som ein konsekvens av polariseringa og forsøket på å stadfeste kapitalismen som uunngåeleg og einaste truverdige val, vil eg frå starten av gjøre klart: Å ta Mao, den kinesiske revolusjonen og maoistisk-sosialistisk teori seriøst, og folkemassane si deltaking i dei revolusjonære rørslene seriøst, som historisk premiss og resultat av stoda i Kina og verda, betyr ikkje at me treng vurdere positivt eller negativt heile historia til maoismen eller sosialismen. Men me må prøve å forstå logikken i korfor visse ting kunne skje – kva som historisk gjorde dei maulege – og så sjå kva som gjorde at det eventuelt maulege blei eit historisk faktum, med alle sine feil. Me må gjøre det på ein så kompleks måte som me er i stand til. For eigen del nektar eg å redusere forklaringa til enten det historisk uunngåelege, eller til individuell psykologi eller individuelt tyranni. Endå mindre godtar eg at kinesarane er ein saueflokk som bare ønska følgje ein sterk leiar, og slik blei ført blindt mot noko dei ikkje kunne forstå eller verdsette.

For å følgje det komplekse: I mitt eige arbeid plasserer eg Mao, Kina og sosialismen og det kinesiske folket i eit komplisert verdsbilete og ei tid i det tjuande hundreåret der Kina var djupt involvert. Kina var djupt involvert fordi Kina like lite kunne ignorere verda som verda kunne ignorere Kina. Med andre ord var det å vere i den kapitalistiske verda ikkje eit val det kinesiske folket hadde gjort i det nittande og tidlege tjuande hundreåret. Den kapitalistiske verda – i form av Euro-Amerika og så altså Japan – vart tvinga på Kina med militærmakt og handelsartiklar og ideologiar frå 1800-tallet av. Dei mangfaldige kinesiske oppfatningane av og reaksjonane på dei historiske krisene det framskynda, var frå no av alltid engasjerte i og med verda på mange nivå samtidig. Det er dette engasjementet i den verda, og med Kina i den verda, som Mao og den sosialistiske revolusjonen var eit svar på, og i det minste for ei tid gav somme historiske og politiske svar på.

Resten av foredraget mitt i dag vil eg drøfte tri spørsmål: Korfor blei Mao Mao? Kva var maoismen? Kva har skjedd med maoismen og korfor?

Korfor er Mao Mao?

Tankane mine om Mao, Kina og verda følger i ein viss forstand eksemplet frå den ungarske teoretikaren Georgy Lukács då han i 1924 tok for seg Lenin (Lenin: A study on the Unity of his Thought). I forordet til heftet skriv Lukács:

«Den følgande korte gjennomgangen er ikkje ein augneblink meint som uttømmande gjennomgang av teori og praksis hos Lenin. Det er bare eit forsøk – ei grov skisse – på å vise sambandet mellom dei to, skriven i trua på at det nettopp er dette sambandet som ikkje klart nok er forstått …»

Han legg vidare vekt på at ein bare kan forstå Lenins liv ut frå den historiske situasjonen tankane og praksisen han vart modna i, og der tankane og praksisen hans vart realisert. I motsetning til Lukács som skriv strengt tematisk og ikkje-kronologisk (passande for ein som er djupt involvert i den revolusjonære prosessen som går føre seg, mens hans skriv), skriv eg på avstand frå revolusjonen. Med slik distanse ønska eg å finne ut korleis eg skal tenke om dei tematiske premissa eg nettopp formulerte, som del av ein kronologisk og lauseleg biografisk og djupt global historisk framstilling. Det eg vil signalisere med mi freidige samanlikning med Lukács, er bare at eg som han med Lenin vil fokusere på det eg trur er dei viktigaste tematiske spørsmåla. Dei kan i vidast mauleg forstand oppsummerast ved å spørje korleis Mao sameina teori og praksis, på abstrakt og konkret vis. Eller med andre ord fokuserer eg på kva som var revolusjonære kjensgjerningar for Mao i Kina og i verda, og dermed korfor hans innsikt i revolusjonære kjensgjerningar må utgjøre kjerna i vår historiske vurdering av tankane hans, og av Kina og verda i det tjuande hundreåret. For meg er det denne kjensgjerninga, som Mao forstod den, som forklarer den openbare suksessen Kina hadde under Mao, og dei klare feila som vart gjort i hans tid, og at maoismen mislykkast i å sikre si eiga framtid. For å gå ut frå konklusjonen som alt blir peika på i starten av operaen: Verda etter 1972 (handtrykket) kunngjorde slutten på at grunnleggande revolusjonære løysningar på politiske problem var mauleg. Det betydde at maoismen ikkje hadde nokon måte å trygge si eiga framtid på, ettersom det historiske premisset for maoismen var oppheva.

I same ånd kan me då spørje: Korleis blei Mao Mao? Som historisk prinsipp går eg ikkje ut frå at noko menneske nødvendigvis er fødd til å bli den personen det blir, det blir den personen over tid. Det står i kontrast til mykje som er skriven om Mao – både den vulgære og jamvel noko meir kultiverte skrivinga. Det blir hevda at Mao var ein tyrann alt som foster, og så bare voks inn i sitt tyranni. Eg prøver å tenke kva som var dei samanvevde personlege og historiske samanhengane han var i, og som førte han til sosialisme og revolusjon som løysning på problema han såg rundt seg, som løysning på problema han las om, og som han vart klar over gjennom utdanninga og sine individuelle sosiopolitiske handlingar i ei mangslungen verd. I denne forstand ser eg på Mao ikkje bare som individ, men som produkt av, og samtidig skapar av, kinesisk historie og verdshistorie i det tjuande hundreåret. Spesielt må me vere klar over alt Mao personleg opplevde i ein kaotisk situasjon i tidleg 1900-tals Kina. Det omfatta euro-amerikansk-japanske invasjonar og påfølgande inntrenging i Maos heimprovins Hunan av misjonærar og jernbanar; den omfattande dyanstikollapsen som førte til sjølvstenderørsla i Hunan og framveksten av både konservative og radikale grupper i heimprovinsen hans; forfallet i økonomien på landsbygda som faren hans profitterte på og der Mao lærte enkle økonomiske prinsipp; institusjonelle så vel som sosiale forsøk på å finne filosofiske og politiske svar på alle desse problema. Korleis førte dette kaoset og den tydelege mangelen på system til at Mao tidleg på 1920-talet slutta seg til KKP og revolusjonen, om ikkje enno til marxismen? Dei ulike intellektuelle, politiske og sosiale utfordringane Mao møtte – anarkisme, liberalisme, ulike sosialistiske retningar, og kommunismen – var ikkje bare hans. Mange i hans generasjon av tenkande og etter måten priviligerte unge menn og kvinner graviterte mot byane, først i heimprovinsane, og så vanlegvis til Beijing, Shanghai, Guangzhou eller utanlands (Paris, Tokyo, San Francisco) der dei danna små celler rundt politisk og intellektuell aktivitet. Ut av desse svært lause organisasjonane kom nokre av dei meir varige organisasjonane i Kinas moderne historie, og i desse smågruppene vart ulike politiske og aktivistiske retningar tilpassa og systematisert. Slik sett var det heilt tilfeldig at Mao møtte alle radikale tanke- og handlingsretningar, medrekna kommunismen, og likevel heilt naturleg på same tid. Det er vanskelegare å slå fast når han vart trekt til kommunismen, men det ser ut til å vere knytt til eit ekte ønske om sosial organisering og aktivisme, og frå ei kjensle av at dei intellektuelle han såg opp til då – Cai Hesen, ein gammal klassekamerat; Li Dazhao og Chen Duxiu, begge professorar på Beijing Universitet; og andre – helte mot kommunismen og marxismen. Lojaliteten hans til KKP vart sett på prøve frå første stund, og gjennom resten av livet hans, då veksande usemje med ortodoksien – stalinismen, Komintern, KKP-diktert ortodoksi – ofte førte han bort frå KKP i staden for nærmare. Uansett stod hans prinsipp for politikken og historisk analyse ganske fast då dei først var utforma, trass i at lojaliteten til partiet sjølv svingte.

Eg meiner Mao vart Mao i rapporten frå Hunan i 1927. Det er eg ikkje aleine om. Likevel trur eg Maos «oppdaging» av bøndene, og vektlegginga hans av den kinesiske revolusjonen som ein bonde-revolusjon, var ein avgjørande innsikt og eit avgjørande brot med mange av kameratane. Når eg seier Mao oppdaga bøndene, meiner eg han oppdaga at bøndene faktisk var i ferd med å skape ein revolusjon som svarte til Kinas sosiopolitiske, historiske og geopolitiske situasjon. Det betyr ikkje bare at han oppdaga kven som skulle komme til å gjennomføre revolusjonen – det er her dei fleste lærde ender sin innsikt. Viktigare var at han oppdaga eit prinsipp og ein metode bygd på historisk-filosofisk grunnlag: Det var oppdaginga av det som skulle bli «maoismen ». Det eg meiner er at med bøndene blir det mauleg for Mao å sjå sjansen for revolusjon, å sette ord på den sjansen, og så samanfatte sin teori og praksis både abstrakt og konkret. For Mao i 1927 og seinare er bøndene hovudkrafta i revolusjonen, ikkje bare fordi dei er mange, men fordi deira historiske situasjon på fullstendig vis gir uttrykk for Kinas historiske situasjon i verda på den tida. Det ser for meg ut til å vere den verkelege betydninga av Maos oppdaging av bøndene.

Eit slikt syn har fleire konsekvensar: Me kan ikkje sjå bøndene som ein reiskap for ein revolusjon unnfanga ein annan stad; dei er skaparane av ein sosial og politisk revolusjon som svarer til Kina i verda på 1920-, 1930- og 1940-tallet. Slik kan me dermed sjå at desse revolusjonære bøndene er resultatet av krise på krise i dei samfunnsmessige produksjonsforholda, og i den kulturelle evnen den tradisjonelle eliten har til å løyse desse krisene. Alle desse krisene blir forsterka og får ny retning gjennom dei imperialistiske åtaka på Kinas tradisjonelle produksjons- og handelsmønster, og inkorporeringa av Kina i det globale kapitalistiske systemet for produksjon, finans og vareideologi. Det er dermed denne klassen som speilar og syner fram den grunnleggande historiske krisa i det kinesiske samfunnet. I 1927 ser og artikulerer Mao dette både på eit abstrakt filosofisk og konkret historisk plan i kvardagslivet og som revolusjonær sjanse. Frå no av og til problemet for den historiske bondeklassen er løyst kan han ikkje og vil ikkje sjå for seg revolusjonen på andre filosofiske eller historiske vilkår.

Kva er maoisme?

Mao CC-lisens: Wikimedia Commons

På sitt enklaste og på sitt mest komplekse vil eg hevde at maoisme er ein konkret og begrepsmessig måte å sameine teori og praksis ut frå spesifikke analysar av den historiske situasjonen i Kina i verda på kva for tidspunkt som helst. Det betyr at maoisme er ein reiskap som kontinuerleg kan fange augneblinken i historia for å handle ut frå det, innanfor raskt endrande historiske vilkår. Alle forsøk på å skrive ut resept på, eller avskrive, maoisme ut over dette grunnprinsippet er å gå mot maoismen sjølv og ender i rein dogmatisme. I mine studiar av Mao, Kina og verda legg eg derfor om att og om att vekt på dei måtane Mao analyserte ulike situasjonar på, og fann svar i ein praksis, og som maoismen freista å forandre. Det er grunnen til at eg insisterer på at Mao, Kina og verda på dialektisk vis speilar kvarandre på eit kvart punkt i historia. Det er kjerna i maoismen, og kjerna i det eg meiner er historia til Kina og verda i det tjuande hundreåret. I den forstand kan ikkje Kina, Mao og verda behandlast kvar for seg; dei må vere del av same analyse.

Rettesnora mi her er Maos enkle erklæring frå talen/essayet i 1938 «Om den langvarige krigen». (Mao Tsetung. Militærskrifter i utvalg, Oktober forlag, 1978.)

Han seier:

Krigen mellom Kina og Japan er ikke en hvilken som helst krig. Konkret er den en krig på liv og død mellom det halvkoloniale og halvføydale Kina og det imperialistiske Japan, som blir utkjempa i nittentrettiåra.

I denne svært enkle «fakta»-erklæringa kan ein finne den historiske analysen som driv fram heile det lange essayet og mykje av det eg kallar maoisme. I dette tilfellet: Det spesifikke med krigen er at han skjer på trettitalet – og dermed ein global krig mot fascismen. Den verdshistoriske betydninga ligg i det faktum at krigen er mellom eit teknologisk og sosiopolitisk tilbakeståande Kina og ei verdsmakt, og det faktum at resultatet av krigen vil gå i null: Det gjeld liv eller død for det kinesiske folket, den kinesiske nasjonen og utsiktene til sosialisme i Kina og verda fordi skjebnen til den globale kampen mellom fascistar og sosialistar delvis avheng av Kina i sin kamp mot Japan. Dette er både dei fakta – stoda – og politikken – den revolusjonære sjansen – som Mao utviklar gjennom essayet. I den forstand og ikkje bare her, men i skriftene sine frå åra i Yanan og seinare (1935 og seinare) utviklar han revolusjonære og marxistiske teoretiske retningslinjer over relevante prinsipp og korleis dei skal brukast i systematiske analysar, ut frå konkrete situasjonar.

Maos premiss er alltid at revolusjon og sosialisme er ønskeleg, men at bare ein analyse av den konkrete situasjonen kan gi ein passande praksis for ein gitt situasjon, ein gitt stad, ei gitt tid. Dette var sjølvsagt styrken til maoismen som metode i åra med geriljakrig – det gav den enkelte geriljakommandanten fleksibilitet til å reagere på situasjonen der og då slik han/ ho såg det. Men det var au årsaka til stadig meir vilkårlege vurderingar i statsstyre og administrasjon, då korrekt praksis bare blei avgjort av det sentrale parti- og statsapparatet, og då analysar vart dogmar som stat-parti-sanningar.

Kva skjedde med maoismen?

Det siste spørsmålet vårt er: Kva skjedde med maoismen? På enkelte vis er det openbart. Han vart avvist, samtidig som han vart tatt vare på som eit tomt slagord for å legitimere eit vidare kommuniststyre i Kina. No blir det brukt til å selje alt frå jakkemerker til duppedittar til T-skjorter til «Chongqing-modellen» for kapitalistisk utvikling som provinsguvernøren Bo Xilai nettopp har stått for i Maos namn. (Bo Xilai er no eksludert frå partiet. Red) Og likevel, på ein annan måte er det ikkje så openbart kva som skjedde med maoismen.

I ettertid kan ein sjå at maoismens siste krampetrekning som revolusjonær praksis og teori i kulturrevolusjonen også markerer at maoismen er død som truverdig reiskap for å analysere samfunnet. Kulturrevolusjonens fiasko er maoismens fiasko med å sikre si eiga framtid. Det er sosialismens fiasko som ikkje lenger er eit truverdig historisk mål. Og det er fiasko for bøndene som ikkje lenger gir uttrykk for og speilar den historiske sjansen for Kina og verda. Slutten av 1900-talet er ikkje, og kunne ikkje vere, starten på det tjueførste hundreåret. Det betyr ikkje at bøndene er borte – langt frå! Heller ikkje at sosialismen nødvendigvis måtte dø – sjølv om statssosialismen som frigjøringsmodell verkar ganske død når eksisterande kommunistparti går frå sosialisme til kapitalisme, og meir bestemt enn nokon gong bort frå ei demokratisk utvikling. Det betyr at det historiske grunnlaget som maoismen gav sosialisme og revolusjon som svar på, ikkje er der lenger. Det er eit resultat både av historiske prosessar og spesifikke historiske val gjort av kinesiske og andre leiarar då Mao nærma seg døden, og då Kulturrevolusjonen, den kalde krigen, Vietnam-krigen, kulturkrigane i Europa-America-Japan, og kapitalistiske krefter verda over knytta banda mellom kvarandre, og banda mellom heimlege og globale krefter i og mellom landa på ny måte. Ein kompleks og langvarig prosess, og resultatet av den historiske nyoppstillinga har gjort maoismen ubrukeleg som reiskap for historiske framsteg eller klasseeinskap og konsolidering mellom bønder og proletariat.

Meir filosofisk kan me sjå på Kulturrevolusjonen – maoismens siste krampetrekning – som eit forsøk på å sameine «kultur» og «politikk» i eit historisk prosjekt som ønska oppheve skillet mellom dei to i dagleglivet. Det historiske prosjektet var radikalt opent, og kravde av kinesarane at dei skulle støtte dei revolusjonære forsøka på å omskape og aktualisere politikk som kultur og kultur som politikk i dagleglivet. Den store maoistiske visjonen som freista å oppheve det tidsbestemte og romlege skillet mellom politikk og kultur, førte til oppløysning. Maoismens kollaps som teori for revolusjon, med arbeidarar og bønder som revolusjonære subjekt og prosjekt har sidan 1990-talet ført til rask gjenoppliving av den same samanvevinga av modernisering og kapitalisme som maoismen og det maoistiske Kina hadde kjempa mot. Samansmeltinga gjør Kina til eit av dei viktigaste vilkåra som det ideologiske (og stadig meir praktiske) hegemoniet til den globale kapitalismen kviler på, spesifikt med eit overnasjonalt teknokrati knytt til nyliberale åtak på arbeidarar med primitiv kapitalakkumulasjon som mål.⁵ Samansmeltinga har mellom anna ført til nye forhold mellom innanlandske prisar og dei på verdsmarknaden. Det har ubønnhørleg gitt minkande lønn for arbeidskrafta på landsbygda samanlikna med byane, og dermed skapt og gjenskapt nye sosiale strukturar og ulike tilhøve mellom område i Kina. Samtidig er dei urbane områda og kystområda som er mest konkurransedyktige globalt, nådelaust igjen definerte som dei viktigaste. Dermed avheng samansmeltinga av, og fører til, at bonde/arbeidar igjen blir underordna politisk og økonomisk den urbane og globale økonomien som akkumulerer på nasjonalt og transnasjonalt nivå. Ein akkumulasjon som no i hovudsak er privatisert, jamvel om det er statseigde selskap, og det gir absolutt ikkje omfordeling.

I ideologiske termar har det at Kinas utvikling igjen er knytt til kapitalisme, ført til at tenkinga i Kina tilpassar seg den globale nyliberale tenkinga. Det blir ikkje tenkt i nasjonale termar, men nettopp i globalt ulike bytteforhold som tidlegare vart fordømt under Mao. Det er desse seriane med omflyttingar – det er det handtrykket – som ser ut til å ha sementert utviklinga i si noverande globale og ideologiske form. Det Mao fortel oss no, er dermed at oppgava med å drøfte desse problema som kritiske problem i ein ny historisk røyndom, snautt har starta.

Notar:

1. John Adams: «An opera for communists and republicans», heftenotat på CD, Nonesuch, 2011.
2. Schramm, red: “Mao’s Road to Power”, bind 2, s 249.
3. Dette punktet er ei omskriving av ein viktig innsikt brukt i heilt annan samanheng av professor Naoyuki Umemori i ein artikkel på eit seminar om det moderne Japan på Columbia University 17. februar 2011.
4. Dikotter formanar: «… når den moderne verda strir for å finne balanse mellom fridom og regulering, står katastrofen som vart utløyst på den tida som ei påminning om kor djupt feilaktig ideen om statleg planlegging som motgift til kaos var.» (Maos Great Famine, s xii.)
5. Sjå Samir Amin: Re-Reading the Postwar Period, kapittel