Parti og kvinneopprør (debatt)

Av Erik Ness

2013-04

 
Erik Ness er redaktør av tidsskriftet Rødt! og er medlem av landsstyret i partiet Rødt. Han var leder av distriktsstyret i Vestfold AKP(ml) da partiet ble stiftet i 1973 og partisekretær i AKP fra 1990, da Siri Jensen var partileder.

AKP var på nesten alle områder et parti som var bygget på samme måte som andre partier og organisasjoner i Norge. Det var en topptung organisasjon med menn. Metoden for ledelse dreide seg mye om å holde kjerna på 4–5 sammen. Naturligvis var det forskjeller, som sikkerhetspolitikken, hemmelige landsmøter osv.

Men når jeg ser tilbake på kampene i Jern og Metall for å forsvare skipsverfta, husker jeg at jeg ofte tenkte at det var i AKP(ml) det var mulig å fremme uenigheter, at jeg ble sjokkert over de diktatoriske fagforeningstoppene i AP som herjet og dikterte.

Det topptunge, at det var menn som dominerte og at veldig mye var hemmelig for medlemmene, var ganske likt i de andre partiene og i fagbevegelsen, også i dag.

Steigan skriver mye sjølkritisk, det er en sjølbiografi og han var lederen, og han nevner direktivhysteriet, det vanvittige i at han en periode var eneste formelt offentlig talsperson, de alvorlige manipuleringene rundt valget av delegater til 1980-landsmøtet m.m. (80-landsmøtet er en større sak enn omtalene av boka så langt har gjort det til.) Men hva skal vi tenke om feila, med brudd på demokratiske idealer? Får det noen konsekvenser for hvordan vi ser på partistrukturen, den demokratiske sentralismen, partimodellen?

Et revolusjonært prosjekt må stile høyere enn de borgerlige fra A til B, der det borgerlige ligger i å styre på vegne av, ikke gi makt til folk, ikke la folk bestemme.

Når jeg ser tilbake på den første perioden i AKP, og egen rolle, er jeg minst fornøyd med at perspektivet med at «massene er de virkelige heltene» oftere kom i bakgrunnen. Dette synet på folk var min inngang til ml-bevegelsen. Ledelse av et revolusjonært prosjekt er å gjøre medlemmene sterke – også være i stand til å stå imot standpunkter kjerna har. (Ja, jeg tror det er nødvendig med kjerne i en hver organisasjon, fotballag osv. Etter diskusjon følger handling. Ofte må vedtak følges, selv om man ikke er enig i alt. Jeg er ikke anarkist. Det er lett å bli for ideell, i ettertid.)

Det er vanskelig å behandle spørsmålet om demokrati, makt og partimodell i AKP(ml) som én ting. Det letteste er forsåvidt å analysere toppledelsen. Men distriktene var svært forskjellig, og desto lenger vekk man kom fra Oslo, desto større var mulighetene for selvstendighet og særpreg. Det var mange partier i partiet AKP(ml).

Et viktig spørsmål for å vurdere demokratiets vilkår i en organisasjon, er hvordan kritikerne behandles. Jeg har sans for Syriza i Hellas som bygger opp nabolagskomiteer med det uttalte målet at de skal være i stand til å kritisere Syriza-ledelsen når de får regjeringsmakt. Begrunnelsen deres er at hvis folk ikke har organisasjoner der de kan kritisere den sosialistiske regjeringa i, blir Syriza bare en reprise med nye ledere som får makt og beholder den, for seg. Altså planlegger de allerede før de har regjeringsmakt, rom til sine kritikere.

Kan man tenke seg at ledelsen i Rødt henvender seg til kritikere og spør om de kan bidra til å finne fram kritiske stemmer i for eksempel debatten om Rødts vei videre? Organisere det litt vekk fra sine aller nærmeste, de en er mest sammen med og mest samkjørte med. Gi makt til sine «motstandere », ut fra tanken om at det vil styrke debatten for å styrke slagkraften og medlemmenes rolle? Spirer til folkemakt?

Det er begrensa hva en ledelse kan lede hvis den er veldig snevert politisk, aldersmessig og sosialt satt sammen. Da blir «det å overta» en hindring for framgang og oppbygging av styrke. Det er en av Rødts begrensninger, etter år med splittelser og kompromisser for å fordele makt og innflytelse.

Kjersti Ericsson brukte ofte et sitat av Søren Kierkegaard: å lede er å gjøre andre sterke. Det er revolusjonært. I praksis å følge det, er svært modig.

Michael Lebowitz skriver i Rødt! nr 3/13 om Komintern-modellen:

Denne modellen bygde på fortroppar i produksjonen. Kjerna i modellen er postulatet om at fortroppen veit alle svara. Bare fortroppen (som orkesterdirigenten) kan sjå heilskapen, bare fortroppen kjenner planen, i motsetning til individuelle spelarar som har spesifikke roller og inga kjensle av heilskapen. Derfor er det ansvaret til fortroppen å levere sosialismen til det underordna folket, å gi ei gåve frå dei som veit til dei som ikkje veit.

Lebowitz beskriver et borgerlig syn på folk, som er blitt kalt kommunistisk.

I de første tiårene til AKP var det ikke kontakt mellom laga. I Tønsberg var det 7–8 lag, men lagslederne kjente ikke til hverandre, ihvertfall ikke at de var lagsledere, og hadde ikke anledning til å ta kontakt med hverandre for å utveksle erfaringer. Jeg som leder av distriktsstyret (ds) kjente naturligvis til alle og hadde kontakt, rådspurte meg og meldte tilbake andres erfaringer. Det ga meg en kontroll med påvirkning av virkeligheten som var stor, og det svekket laga, uansett mine gode/dårlige intensjoner. Strukturen var lik på landsbasis. Jeg traff ds-ledere på sentrale konferanser, men det falt meg ikke inn å lage avtaler for møter med andre ds-ledere.

Denne topptunge modellen ga mye makt oppover, og mindre nedover. Det ble naturligvis ikke lettere for laga når direktivbunken var tjukk som et nummer av Rødt!. (Og hvert distrikt fikk bare ett eksemplar, så jeg satt og skreiv av tidlig søndag morgener, og sveiva på stensilmaskinen etterpå, mens kona sov. Ikke pga sikkerhet, men for å få tida til å strekke til. Direktivene var ferskvare.)

En kan spørre seg om hva som var mest fraksjonistisk: ledelsens tette konsolidering og kompromisser som var ukjent for oss, eller om noen lag eller personer hadde samla seg på tvers og meldt avvikende syn?

Ta eksemplet med Klassekampen. Det var uenighet om dette i kjerna (Pål Steigan, Tron Øgrim, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern). Da Oslo-lederen ville nedlegge KK som dagsavis ble han stemplet som høyreavviker, og en kampanje ble satt i gang mot han. (Jeg skrev et innlegg til Tjen Folket om at saken om Oslo-lederen var umulig å skjønne, og at nå måtte vi bli orientert. Men innlegget kom ikke på trykk.) Kjell Skjervø «overtok» Oslo. Men vi i resten av landet skjønte ikke at dette dreide seg om KK fordi det ble framstilt som et generelt høyreavvik. Ei heller at Sverre Knutsen var for nedlegging, og at Tron Øgrim en periode vakla, ifølge Steigan.

Poenget er at partiet ble holdt utenfor og fikk ikke mene noe og bestemme hva de ville.

Demokrati handler om folk. Om Makt. Om hvem som skal bestemme, og vilkårene for å kunne bestemme. Altså om modellen, det som ble kalt demokratisk sentralisme, for å få ting gjort. Vår variant var litt mer karikert pga sikkerhetspolitikken, men i prinsippet dreide det seg om det samme: å få ting gjort, etter å ha prata sammen først. Men vi fikk vanvittig mye gjort, og med entusiasme.

Det jeg er mest kritisk til, er at kjernetenkinga svekket muligheten for innsikt og slagkraft på sikt. På lengre sikt svekka det prosjektet. Metoden var ikke å gjøre andre sterke, men forutsatte en formell enighet i toppen der taktikkeriet Steigan skriver om, var omfattende.

Steigan skriver nesten ingenting om kvinneopprøret i boka si som var i emnning da han gikk av som partileder i 1984. Kjersti  Ericsson, overtok. Etter henne var det bare kvinnelige ledere i AKP: Siri Jensen, Solveig Aamdahl, Jorun Gulbrandsen og Ingrid Baltzersen.

Min mening er at kvinneopprøret var mer enn kvinnenes opprør. Steigan dokumenterer at de fikk liten plass i ledelsene. Det at kvinnene tok sin plass, fikk store konsekvenser, for alle:

  • Først og fremst for politikken. Det som før framsto som kjønnspolitisk nøytrale standpunkter, ble kritisert for å ha et manne-perspektiv og derfor innsnevra virkeligheten. Alle politiske spørsmål fikk dette spørsmålet bak seg: Har dette en spesiell betydning for den andre halvparten, kvinnene? Fra u-landspolitikk der bønda «plutselig» ble i hovedsak kvinner (fordi de var det), til kampen mot EU, til kampen om lønna (kvinnelønn ble et begrep med innhold som Siri Jensen sto i spissen for å utvikle), til lokale kampsaker som kampen om Tyssedal der kvinnene bevisst stilte seg i fremste rekke.
  • Kjersti Ericsson var inspiratoren med Søstre, kamerater! som også var en kvinnepolitisk utvikling av Marx’ verditeori. Den flerstemmige revolusjonen som utviklet en bredde og et mangfold i revolusjonsstrategien som sto i kontrast til den gamle «kommunistiske » varianten, som regjerte i alle partier og fagforeninger.
  • Også organisatorisk. Kvinnene gikk inn i ledelsene på alle nivåer i partiet, og overtok. De holdt liv i den kvinnepolitiske tråden på en annen måte en menna greide, selv om mange av oss prøvde. De innførte også ideer fra bøllekursa i partikulturen, egne kvinnesamlinger osv. Men naturligvis var det ikke intrigefritt. Det blir det aldri.

Kvinnene i AKP var naturligvis ikke enige. Mange stilte seg utenfor og sa at selv om det ble reist mange viktige spørsmål, var de ikke en del av dette, og ville ikke være det. Og vi fikk splittelsen med Ottar som gikk ut av Kvinnefronten, og det som en gang var en radikal og sterke bevegelse av kvinner, ble sterkt svekka. Jeg var grundig uenig i en god del kvinneaktivisters påstand om at «alle menn er potensielle voldtektsforbrytere». Vi fikk Gaukatore-debatten om husarbeid og arbeidsdeling som raste i dagsavisa vår. Gauketore nevner ikke den i boka si.

Kvinneopprøret forandret en god del av menna i AKP sitt syn på seg selv som mann. Vi hadde mange diskusjoner og seminarer om mannsrolla. Antakeligvis hadde jeg ikke jobba i det kvinnedominerte helsevesenet i dag, hadde det ikke vært for kvinneopprøret i AKP.

Men kvinneopprøret og de Berit Aas- inspirerte bøllekursene påvirket også andre partier og organisasjoner. De som vil slåss for å utvide demokratiet i kommunistiske partier og i alle mulige organisasjoner, har alternativer til Komintern-modellen. De kan fortsette diskusjonen og se tilbake, og vite at noen har prøvd før.