Racism: A Short History av George M. Fredrickson, amerikansk professor i historie, er en god start. Den sporer røtter for europeiske rasisme tilbake til 1300-tallet, og følger utviklinga fram til de historiske toppunktene i forrige århundre, med nazistenes folkemord på jøder og Sør-Afrikas apartheidsystem. Fredrickson viser hvordan amerikansk segregasjonspolitikk, med sørstatenes Jim Crow som fremste uttrykk, hadde både fellestrekk med og var inspirasjon for den tyske og den sør-afrikanske rasismen. Boka diskuterer hvordan den samfunnsmessige utviklinga – med kolonialisme og kapitalisme – gir grunnlaget for utviklinga av rasismen. Den tar til slutt opp overgangen fra hudfarge til «kultur» som nøkkelord i moderne rasisme, som i islamofobien i dag. Boka kom i 2002, og er oversatt til et titalls språk. Den utgaven jeg har i mine hyller, er en svensk billigutgave (ca 30 kr.) fra 2005, men den ser ut til å være utsolgt nå. Den amerikanske utgaven får du på nettet for 131 kr.

Hatet mot muslimene av Andreas Malm gir ei fyldig og lettlest (på svensk) oversikt over den versjonen av rasismen som Anders Behring Breivik er den mest ekstreme representanten for. Malm viser hvordan muslimhatet på kort tid har vokst fram til å bli ei farlig kraft i det meste av Europa. Han forklarer hvordan denne ideologien blir skapt, og hvem de fremste målbærerne for den er i dag. Og han avdekker myter, som den om «den demografiske trusselen» islamsk innvandring skal være mot europeiske samfunn. I ei tid der innvandrerfiendtlige partier får økt innflytelse i mange land, gir denne boka nødvendig kunnskap. Boka blei opprinnelig utgitt i 2009, men kom i forkorta og oppdatert billigutgave i fjor. Den koster bare 39 kr. på nettet.

Den israelske historikeren Ilan Pappé skreiv i 2006 standardverket om fordrivinga av den arabiske befolkninga i Palestina da staten Israel blei oppretta, The Ethnic Cleansing of Palestine. I fjor kom oppfølgeren: The forgotten Palestinians. A history of the Palestinians in Israel. I den nye boka går han kronologisk gjennom historia til de som blei igjen innafor de israelske grensene. Nå er denne palestinske befolkninga voks til 1,5 millioner. Pappe beskriver den systematiske diskrimineringa araberne utsettes for av den jødiske staten. Han viser hvordan den palestinske motstanden har utvikla seg gjennom årene som undertrykt minoritet. Boka koster 168 kr. på nettet.

«This book is an excellent guide», sier Ilan Pappé om Israeli Apartheid. A Beginner’s Guide av den engelske journalisten Ben White. Boka kan også skilte med varme anbefalinger fra Desmond Tutu, nobelprisvinner, erkebiskop og motstandskjemper mot den sørafrikanske formen for apartheid. Denne lille boka er en slags hurtiginnføring i alt fra historia om hvordan staten Israel blei til gjennom etnisk rensing, til hvordan lovverk og praksis har gjort palestinerne til annenklasses innbyggere i Israel og et folk uten rettigheter i de okkuperte områdene. Boka er kortfatta, men veldokumentert, den har de nødvendige kartene, og den vil være et utmerka hjelpemiddel for aktivister, foredragsholdere og artikkelskribenter. Koster 80 kr. på nettet.

Til slutt ei bok om rasisme, om slaveri – og om Marx: I borgerkrigen i USA (1861–65) var det sentrale spørsmålet om rasisme i åpen og rå form skulle fortsette å være en bærebjelke i amerikansk økonomi. Slavestatene i sør brøt ut av unionen for å beholde kontrollen over den billige, svarte arbeidskrafta. Men de blei knust militært av det mer industrialiserte nord, og rasismen i USA måtte føres videre på annet vis. Historikeren Robin Blackburn ga i 2011 ut boka An Unfinished Revolution. Karl Marx and Abraham Lincoln. Her risser han opp hva borgerkrigen dreide seg om, og han tar for seg posisjonene til Marx og Lincoln – og kontakten mellom disse to. Et utvalg av Marx’ artikler og brev om krigen og kampen mot slaveriet har fått plass i boka. Boka koster 88 kr. på nettet.

Livredd var han da han vakna, Johannes Berulfsen, og lyset frå den kommande morgonen strøymde inn gjennom ventilen, grelt, hardt, og laga skuggar i lugaren, og punkt av lys, laga groteske vinklar og altfor mange rette liner;

dekksguten liggande bleik i køya si i eit forvirrande, absurd landskap der det svarte blei gråare, grått, men fargane trengde seg på, brått flammande skar lyset gjennom kroppen hans;

og dunkinga i skroget. Hjartet hans?

Dunkinga i skipsskroget. Motoren. Skulle båten gå alt?

Han måtte skunde seg.

Det urolege hjartet dunka i kroppen hans.

Kroppen mørbanka.

Julinga, ja, men det sveid verre i den unge sjela hans; likevel, han hadde ikkje gråte seg i søvn denne gongen, faen om han hadde! Og han skulle til helvetet vise dei! Slo nevane hardt og fortvila i skottet.

Så forbanna aleine etter fyllefesten der han, dekksguten, i pur trass og stigande rus hadde nekta å bøye seg for høgare rang, og matrosdjevelen hadde teke han, gitt han bank, ein skikkeleg omgang med juling.

 

Og tidleg om morgonen smaug den unge guten seg i land med den gamle bæggen sin med kleda i, dei nye kjenslene sine og dei tilbakehaldne, heite tårene.

Tidlegare dekksgut Johannes Berulfsen, innbiten i fjeset, gåande oppover den breie, travle Canal Street i New Orleans, Louisiana, USA, i månaden mars i året 1960, mens morgontåka låg bleik over storbyen.

Så, drivande mållaust gjennom gater og gater lét han seg sluke av byen, den femtenårs guten med bleikvaska olabukser og nesten utslitne blå, semska sko, med falma, grøn kordfløyelsjakke, med tomme draumar, og han var glad, ja, kanskje lykkeleg, guten var fri – eller var det ikkje slik?

Han var redd.

Ungguten, ungdoms-heitte-det-ikkje?- kriminell, på sjøen med han!

Opprøret, bite det i seg.

På sjøen med han, så blei det da for faen endeleg folk av gutedjevelen!

Vise dei at han dugde.

Til helvetet med han!

Var det ikkje sånn?

Og ungguten, unge Johannes Berulfsen, nedfor, desperat! – han dugde ikkje! – hadde stukke av frå båten tidleg ein kald vårmorgon, flykta frå den tyranniske matrosen, frå den manglande kameratskapen i den avgrensa verda der rå rangordning herska: Ein norsk stykkgodsbåt på drygt 10.000 tonn.

 

Og i to netter sat unge Johannes Berulfsen engsteleg og aleine på trappa til eit gammalt, falleferdig, ein gong gulmåla trehus, målinga hadde flassa av i store flak. Huset såg ut til å stå tomt, vindaugslemmane var for. Den unge guten sat på det nedarste trinnet på den nedslitne, halvrotne tretrappa, sov knapt, fraus seg gjennom nettene, aleine og redd.

Polisen såg han ikkje noko til der i utkanten av det franske kvarteret, langt frå restaurantane, folka og kriminaliteten.

Bryte seg inn i huset for å finne seg ein plass å sova, torde han likevel ikkje.

 

Om dagane gjekk Johannes sløvt, nesten robotaktig rundt i dei smale gatene med dei låge husa i kvarteret. Og Johannes gjekk.

Opp gater.

Ned gater.

Mat kjøpte han seg så lenge han hadde pengar, men måtte spara, blei meir og meir svolten og desperat. Til slutt hadde han snautt nok pengar til ein kopp kaffi med mjølk i og eit par sukkersmultringar. Han spara, hadde til slutt ikkje noko igjen å spara. Han måtte ha pengar til mat! Kva skulle han gjera?

Og ikkje torde han gå for langt unna trappa si. For si eiga, vesle trapp hadde han, hadde sin eigen, vesle gatestump, eit slags haldepunkt. Var svolten, trøytt, men torde guten å vera? Fri?

Unge Johannes Berulfsen, han var usikker på kva omgrepet innebar der og da, – fri – han måtte berre få seg noko å eta og drikke. Og han måtte audmykje seg for å skaffe seg mat! Han berre hata det, men måtte. Og han trong nokon å vera saman med, nokon å uttrykke seg saman med!

Så fann han fram munnspelet sitt. Så fann han fram til ei bluesy røynd. Negerguten, bluesguten. Kameraten.

 

For den unge, einsame, tidlegare dekksguten på fortvila jakt etter det levelege livet, møtte bluesen, den ekte bluesen som harsk, men slett ikkje kjærleikslaus røyndom. Livet sett frå undersida. Verda opplevd frå den staden der ungguten Johannes Berulfsen var fødd og oppvaksen, der gutungen Johannes alltid hadde vore, men nå med ein ekstra dimensjon.

Den verkelege, usminka verda opplevd på hjørnet av Bourbon og Conti, den unge guten ståande blant dei gjallande ropa til gateseljarane bydande fram varene sine, vaflar, sukkertøy, – der stod det ein ung negergut og slyngde ut bluesen sin med smertefull røynsle i røysta. Og den kvite ungguten samla langsamt saman nickles og dimes som folk slengde likeglade framfor beina på den berrbeinte, svarte musikaren, den kvite gav pengane til bluesguten.

Og den tidligare dekksguten, nå femten år og fri, Johannes Berulfsen, følgde, ja, fri, men var han ikkje nedkøyrd i sinnet? etter den unge negeren med den rytmiske bluesen i kroppen, gjekk etter han,

Den kvite guten, sjølv med ein sliten rytme, følgde etter den svarte guten gjennom den smale gata, svinga ned St. Louis Street, og ironisk smilande stelte den svarte seg opp framfor den fasjonable restauranten Antoine’s, svinga gitaren sin fram på magen og slyngde ut det tradisjonelle, mørkt tonande uttrykket for blues og folk sitt slit. Den svarte, fillete ungguten med den raspande røysta og den aldri-til-å-gløyme livsrøynsla som var rispa inn gjennom huda på han, inn i hjartet på han, og som kom ut igjen som rå, rytmisk blues.

Dei rike kom, dei rike gjekk, dei rike slengde nokre småpengar framfor føtene på bluesartisten. Rike menneske som gjekk inn på restauranten, som åt blodig biff med friterte laukringar og ein frisk salat, drakk dyr vin og røykte kostbare sigarar etter måltidet, så gjekk dei ut igjen i den svarte, halvtropiske vårnatta, mette, og dei slengde småmyntar til dei to unge, utøvande verkelegheitsartistane;

blues.

To var dei, to saman. For den kvite guten spela eit helvetets forrykande munnspel, hadde ikkje han òg bluesen i blodet?

Kvitingen banka spytt ut or munnspelet sitt mot handflata og gliste til den svarte.

Blues,

harsk, raspande unggutrøyst. Med gjenklang frå fleire hundreårs slit på bomullsmarkene i Mississippideltaet,

ord med rasande stoltheit, historisk nødvendige ord henta frå den beiskaste verkelegheita, slyngde negerguten brutalt ut med ein insisterande gitar; og eit klagande munnspel; til tilfeldig forbipasserande i den smale St. Louis Street, New Orleans, Louisiana, USA, der røynsla blei nåtid framfor fasjonable Antoine’s.

Dei to, kvitingen med dei spisse, snart utgåtte, semska, blå skoa sine og den barbeinte negerguten som kalla seg sjølv Little Bobby Blue fordi han trong eit artistnamn, sa han, og Johnnie B. som han kalla den kvite fordi han trong å kunna uttala namnet, sa han, dei to kjøpte kvar sin porsjon med ris og raude bønner og svinekjøtt. Med øl. På ein liten kafé i ei gammal rønne heilt oppe ovanfor North Claiborne Avenue. Eit enkelt måltid. For småpengane dei hadde spela i hop. Og den svarte guten Little Bobby Blue åt grådig, og den kvite guten Johnnie B. åt grådig. Og dei skauv frå seg tallerkane på likt: To jamgamle gutar, framande for einannan, men samkjensla var der likevel, hadde brått komme til live. To unggutar sittande ved det vesle bordet i den simple bakgatesjappa, smilande og mette. Little Bobby Blue og Johnnie B. Dei to, berre dei to. Og det reint kom eit glepptak i hjertet til Johnnie B. Og han kjente eit hektisk smil komma over leppene sine.

Men det dei trong nå, var ein skikkelig rus. Negerguten rapa mett. Ein skikkelig rus for å stenge ute alt som var så inn i helvetet for djevleg;

men da trong dei meir pengar? Den kvite var usikker på hossen …

Ah, det kunne dei alltids ordne!

Ordne? Den kvite var stadig usikker.

Ta det med ro. Den svarte skulle ordne det. Slapp av. Og ikkje selte han kroppen sin, han heller. Ikkje meir. Aldri meir! Ta det med ro, kamerat! Vi fiksar noko …

 

Blues,

ikkje kjærleikslaus røyndom.

Samhald. Og individualitet. Samtidig.

 

Seinkveld.

Regnvêr. Sølepyttar på brustein i tronge, grå gater.

To gutar traskande gatelangs. New Orleans, Louisiana. Mars 1960. Den eine guten, svart, berrføtt med ein gitar hengande bak på ryggen, den andre, kvit, med gjennomblaute, semska, blå sko, sålane nesten utgåtte, kjenslene nær på nedkøyrde.

Fikse nokre dalar, kva? Ruse seg. Og gløyme. Kva? Tennene til negeren skein kvitt i det svarte, litt breie fjeset hans. Men auga smilte ikkje.

Kvitingen svara med eit bleikt, lite smil. Gutane traska tause langs grå husvegger i tronge gater.

Regnet sila ned.

 

Bakgarden låg mørk.

Johnnie B. stod og venta.

Lysskin frå eit lite vindauge i ei dør gav glimtande liv til dei våte brusteinane i eit rutete mønster på gardsplassen. Ei einsleg, gultskinande lyspære over ei anna dør.

Johnnie B. flytte seg litt vekk. Mørke, flikete banantreblad skugga for lysskinet.

Stille.

Så lyden av singlande glas.

Johnnie B. svelgde nervøst, fraus, stod ved eit lågt smijernsgjerde, hendene hans greip hardt om gjerdesprossane, og han var så djevleg einsam.

Stille.

Så lyden av nakne føter i raskt klaskande rytme mot regnvåt brustein. Den svarte kameraten dukka brått fram frå mørket, tok den kvite i armen og trekte han med gjennom dei smale, halvmørke gatene.

 

Gutar i gater i regn, dei sprang, dei lo, dei hadde pengar! Og pengar gir lykke, ja, dei var lykkelege! Kjøpte sprit. Dei var kameratar og gikk, sprang og dansa gatelangs saman og delte bourbonflaska, drakk seg nær på sanselause, og gatene var tomme, gatene låg aude, ja, utan menneske, det var bare dei sjølve i heile, herlege verda;

men polisbilen dukka opp frå ingen staden; gutane kvakk til.

– Walk! Don run! åtvara den svarte, tok brått tak i armen til kameraten, røysta hans hadde ein spend klang, men Johnnie B. sprang;

skrekken tok den kvite ungguten, bar han av stad i ein sanselaus fart, han mista dei likevel utgåtte skoa sine idet han sprang for livet, og den svarte etter han – idet skottet small. Skarpt. Kroppen til den svarte guten gjorde, såg den kvite i eit raskt og redd blikk bak seg, eit rart hopp og fall til jorda.

Blinkande raudlys.

Regnvåt gate.

 

Guten sat med hovudet til kameraten i fanget. Han strauk over det krusete håret, såg redd og undrande på det raude blodet som strømte fram frå eit svart hol i nakken på negerguten.

Den kvite guten strauk skrekkslegen over panna til kameraten sin, klynka som ein såra hundekvelp.

Blodet rann i ein liten straum nedover nakken og halsen på den svarte kroppen, blodet rann, det ville ikkje stoppe, det rann, rann …

Dei to kvite politimennene rykte Johnnie B. brutalt opp frå den svarte asfalten, slengte han innåt den grå husveggen, kjente raskt over han, i armholene, langs hoftene, mellom beina på han, men han hadde ikkje noko våpen, han hadde berre seg.

Johannes Berulfsen seig langsamt ned på den våte, kalde asfalten mens sparka kom nesten drepande brutalt.

Blinkande raudlys.

Blinkande evig.

Øyvind Bremer Karlsen

Stadig fleire historikarar meiner at regjeringane i Storbritannia og USA med overlegg ikkje prøvde redde jødar frå utrydding under andre verdskrigen.

Sven Lindqvist er svensk forfatter og radikal debattant. Har blant annet skrevet boka Utrydd hver eneste jævel!

Arbeidet til historikarar som Bernard Wasserstein, Michael Cohen, David Wyman, Richard Breitman og no sist Louise London viser korleis dei som arbeidde for redningsaksjonar, kynisk vart utmanøvrerte av regjeringar som var innstilt på at ingenting kunne gjørast. Og som sørga for at det maulege vart trenert til det blei umauleg.

Oppgava til den britiske immigrasjonskontrollen var heilt frå opprettinga i 1905 å stoppe straumen av austeuropeiske jødar. Det var ikkje så mykje religionen eller rasen ein frykta, men fattigdomen. Jødiske passasjerar på første klasse vart ikkje kontrollerte, men dekkspassasjerar måtte prove at dei hadde garantert livsopphald i Storbritannia. Lova vart skjerpa under og rett etter første verdskrigen. Ikkje eit spor av asylrett vart igjen.

Innanriksministeren gjorde det også vanskelegare for jødar å bli britiske statsborgarar. Kravet var eigentleg fem års opphald i landet. Men søknader frå «russarar», det vil i praksis seie jødar, vart systematisk forseinka, iblant opp til femten år.

Den restriktive flyktningepolitikken vart grunngitt slik: Om ei gruppe flyktningar fekk hjelp, til dømes jødar, då ville forfølginga av nettopp denne gruppa bli intensivert slik at stadig fleire vart tvinga på flukt, til ein vart tvinga å ta mot alle saman, og forfølgingane kunne rettast mot neste gruppe. Å ta mot flyktningar ville ikkje løyse problemet, men forverre det.

I byrjinga av krigen freista nazistane framleis å få tyske jødar til å utvandre, men britane vegra ta mot dei anna enn i einstaka unntakstilfelle. Dei som ville ha ein meir sjenerøs flyktningepolitikk, kjempa for at ein i det minste skulle ta imot kone og barn til flyktningar som alt var busette i Storbritannia, om følgande kriterier var oppfylte: Sakene måtte vere «medynkvekkande », søknadene måtte vere sendt alt før krigen, og søkarane måtte ha tatt seg til eit nøytralt land der dei kunne ta seg til Storbritannia. Men framlegget vart avvist av politikarar som frykta ein flom av søknader.

Skilnaden på behandlinga av grekarar og jødar var påtakeleg. Då Hellas vart dradd inn i krigen, tykte britiske politikarar dei hadde særleg plikt til å hjelpe dei som flykta. Ei rekke redningsprosjekt vart gjennomført fordi ein såg klare humanitære grunnar for særbehandlinga av nettopp greske flyktningar.

Men når det gjaldt jødar, kravde rettvisa at om ein gjorde noko for dei, så måtte ein samtidig gjøre noko for alle andre utsette grupper, og det kunne ein jo ikkje. Altså kunne ingenting heller bli gjort for jødane.

Britisk signalspaning klarte å knekke tysk politikode i 1941. Rapportar om mord på jødar kunne lesast i klartekst av britiske politikarar. Bunkevis med slike rapporter passerte skrivebordet til Churchill kvar dag. Han bruka markere tallet på myrda jødar med raudt blekk. Iblant var det tusenvis av mord i same rapport. Men kunnskapen om skjebnen til jødane påverka ikkje flyktningepolitikken.

I september 1942 diskuterte regjeringa eit framlegg om å ta mot utsette franske jødar. Innanriksminister Morrison sa seg klar til å ta mot eit mindre antall barn og gamle med nære slektningar i Storbritannia. Regjeringa fann framlegget alt for generøst. Gamlingar burde ein ikkje ta imot. Løyvet for franske jødar til å komme til Storbritannia burde bare gjelde barn og då bare foreldrelause barn som hadde sine nærmaste slektningar i Storbritannia.

Morrison forklarte regjeringskollegane at det kunne vere svært vanskeleg for eit barn å bevise at det var utan foreldre, når dei var deporterte til Polen og ikkje hadde gitt lyd frå seg sidan det. Kravet om å vere foreldrelaus vart då fjerna, då kunne ein gi visum til 183 barn – som ein likevel aldri behøvde ta mot fordi franske styresmakter ikkje ga løyve til utreise.

Kva var ein redd for? Trusselbiletet vart uttrykt i klartekst av viseutanriksminister Richard Law under Bermudakonferansen i april 1943 der han åtvara mot at Hitler plutseleg kunne sleppe nokre millionar uønska personar, «noko som ville sette oss i ein svært vanskeleg situasjon». Ja, Hitler kunne by på 20, 30 eller til og med 40 millionar påstod innanriksdepartementet. For ikkje å drukne i dette havet av potensielle flyktningar var det best ikkje ta mot nokon i det heile tatt.

Heilt utan grunn var ikkje den britiske frykta for at nazistane kunne sleppe laus uhandterlege mengder jødiske flyktningar. Fram til hausten 1941 utviste nazistane jødar, og i 1943–44 var det teikn som tyda på at dei kunne ta opp att utvisingspolitikken. Uansett trudde britane det. Valet stod derfor mellom å ta imot jødane om dei kom, og la dei bli utrydda om dei vart att. Frykta for at Hitler skulle sleppe ut jødane, skin gjennom om att og om att. I 1944 var ein særleg redde for at Spania eller ein av dei søramerikanske statane ville spille humanitær helt, og ta mot store mengder jødiske flyktningar for seinare å dumpe dei i Storbritannia eller USA. Ein annan trussel kom frå dei såkalla Brand-framlegga om byttehandel med ungarske jødar, og det noko seinare tilbudet om å sleppe ungarske jødar utan betaling. Morrison skriv til Eden:

Ein må unngå alle tiltak som kan føre til auka flyktningemottak i Storbritannia.

Svaret blei trenert til etter at jødane var deporterte til Auschwitz.

I valet mellom innvandring og utrydding såg dei innvandring som den trusselen dei framfor alt måtte unngå. Særleg gjaldt det jødisk innvandring, ettersom jødane var eit folk utan eigen stat i ei verd der menneskeverdet i praksis var knytt til nasjonalstaten. Ein gresk flyktning kunne ein alltids bli av med ved å vise han ut til Hellas når den akutte naudsituasjonen var over. Men kor skulle ein utvise jødane?

Problemet var der framleis då krigen var slutt. Innanriksministeren stod steinhardt på at alle flyktningar skulle tvingast vende tilbake – sjølv om det bare dreidde seg om promillar av den engelske befolkninga, og at dei fleste var godt assimilerte i samfunnet. Dessutan var det skrikande mangel på arbeidskraft.

År etter år hengde trusselen om utvising over dei jødiske flyktningane – mens ein samtidig planla å la tyske og italienske krigsfangar få bli i Storbritannia. Det var sett i verk regelrette rekrutteringskampanjar på det europeiske kontinentet, men jødar vart bare aksepterte som hushjelper. I staden var innvandrarar frå Baltikum høgast prioritert, dei vart ønskte velkomne utan spørsmål om kva dei hadde gjort under krigen. Då slike spørsmål vart stilt meir enn førti år seinare, viste det seg at Storbritannia godtruande hadde akseptert folk mistenkte for mord og avvist jødar som kunne vitna mot dei.

Den britiske redsla for jødisk innvandring må ein naturlegvis sjå på bakgrunn av anti-semittismen i Storbritannia. Men Louise London peikar au på ein annan grunn som ho ser som vel så viktig – dei veldige folkeomflyttingane som prega Europa i mellomkrigstida.

Dei russiske, austerrikske og osmanske imperia vart oppløyste og erstatta av nasjonalstatar med veldige flyktningstraumar seg imellom, innimellom frivillig, innimellom tvinga fram, for å samle alle med same språk og kultur i ein stat. Nasjonal homogenitet som verdi vart sjeldan stilt spørsmål ved, og om etnisk reinsing ikkje skjedde alt for brutalt, var det sett som ein naturleg del av nasjonsbygginga. Ofte til og med legitimert gjennom vedtak i Folkeforbundet.

Det internasjonale samfunnet reagerte ikkje då nasjonalstatane ville kvitte seg med minoritetane sine. Så lenge dei vart avviste litt av gongen, i rimelege mengder, vart det sett som akseptabelt. Men ei brå utvising av uavgrensa antall aksepterte ikkje andre statar, som då stengte grensene sine. Dei fleste minoritetar hadde ein eller annan stad ein nasjonalstat dei kunne flykte til, men enkelte folk, deriblant jødane, hadde ingen stat. Jamvel i yttarste naud og kanskje spesielt då var dei uvelkomne over alt.

Homogenitetsidealet saman med antisemittismen førte til ein flyktningepolitikk som nær sagt for ein kvar pris ville unngå ta imot fleire jødar enn det ein seinare lett kunne kvitte seg med. Det førte til det Louise London kallar «ekstrem varsemd» med å redde jødar unna utryddinga.

Det er ikkje mauleg å rekne ut kor mange jødiske liv som kunne vore redda. Det me veit, er at ein ikkje brukte dei sjansane som fanst. Viljen til å redde jødar var enno mindre enn sjansen til å lykkast med det, så mykje er sikkert.

Historikarar som har komme til same resultat før, har ofte gjort det med blussande indignerte kinn, ein indignasjon som er svært forståeleg, men som likevel har gjort dei mindre truverdige. Louise London skriv med suveren balanse og aldri sviktande vilje til å forstå jamvel dei standpunkta som ho samtidig kritiserer.

Som jurist med spesiale på flyktningar held ho også eit historiske vindauge opent for å samanlikne med verda i dag. Europa innanfor og Storbritannia utanfor Schengen har skapt ein flyktningepolitikk som enno ein gong held verdas fattige borte frå Vest-Europa, same kva som skjer dei.

Enno ein gong skil ein mellom «reelle» og «ikkje reelle» flyktningar. Kriteria på ein reell flyktning er på fleire måtar strengare enn dei som stengte jødane ute i mellomkrigstida. Framfor alt er det vanskeleg å få prøvd om ein er «reell». Dryge bøter hindrar flyselskapa å frakte passasjerar utan visum, og visum gir ein ganske enkelt ikkje til asylsøkarar, same kor gode grunnar dei har etter Genèvekonvensjonen. I strid med internasjonal rett blir flyktningane avviste før dei har komme til landet.

Kan ein dra nokon lærdom av sviket mot jødane? Ja, ein – svik ikkje dei som er uvelkomne i dag.

(Artikkelen sto første gang i Dagens Nyheter 25.04.2001. Trykt i høve femtiårsdagen for Lindqvists første artikkel i DN. Den er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.)

Bryter Israel det internasjonale juridiske forbudet mot apartheid?
Russell-tribunalet om Palestina undersøkte dette, og om Israels politikk kan karaktereiseres som «en forbrytelse mot menneskeligheten».

Brita Bastogi var en av tre dansker, som deltok på Russelltribunalet i Cape Town i november 2011.

Juryen ved Russell-tribunalets tredje møte – i Cape Town, Sør-Afrika – skulle avgjøre, om Israels politikk og praksis, som berører palestinerne som bor i Israel og i de okkuperte palestinske områdene, er et brudd på det internasjonale juridiske forbud mot apartheid. Og om denne politikken og praksisen omfatter forfølgelse karakterisert som en forbrytelse mot menneskeheten.

En imponerende rekke eminente, internasjonale jurister var innkalt som eksperter til å ta seg av de juridiske spissfindighetene på Russell-tribunalet i Sør-Afrika. En rekke vitner fortalte om, hvordan daglige overgrep foregikk. Og denne gang, i motsetning til de to tidligere Russell-tribunaler om Palestina, lykkes det for både palestinere, bosatt i Israel og palestinere fra de okkuperte områdene å komme seg ut for å delta.

Tribunalet blev åpnet av Cape Towns karismatiske erkebiskop Desmond Tutu.

Han fortalte, at han hadde vært i Gaza tre-fire ganger og uttrykte sin smerte over den avhumanisering som foregår. En avhumanisering som rammer både de undertrykte og undertrykkerne.

Han gjentok flere ganger sin fortvilelse over, at et folk som selv har vært så forfulgt, nå hensynsløst forfølger andre.

– All denne unødige volden og ikke minst verdenssamfunnets likegyldighet, sa Tutu beklagende.

Selvbestemmelse

Og så ble det mange, lange og vanskelige forklaringer på de forskjellige delene, som juryen skulle ta stilling til innledet med Raji Sourani, direktør for det palestinske senter for menneskerettigheter i Gaza. Sourani, som er menneskerettighetsadvokat, snakket om palestinernes rett til selvbestemmelse.

I artikkel 1, både i den Internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og den Internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter » står det at: Alle folk har rett til selvbestemmelse. På grunn av denne rett kan de fritt bestemme deres økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Denne rett er «erga omnes» – altså en rett, som binder alle stater, enten man er medunderskriver av konvensjonene eller ikke, sa Sourani på tribunalet.

– Palestinernes rett til selvbestemmelse er uomtvistelig. Den har blitt bekreftet i utallige FN-resolusjoner og av den Internasjonale Domstolen i Haag. Men, situasjonen i Palestina er definert av den systematiske fornektelse av denne rett, sa Sourani.

Sourani snakket om betydningen av fragmenteringen av Palestina, om Gaza, hvor 80 prosent av befolkningen, på grunn av Israels illegale stengning av grenseovergangene, er avhengig av internasjonal hjelp, hvor 60 prosent lider under fattigdom og 40 prosent er arbeidsløse.

– Israels kontroll har nå nådd et punkt, hvor de føler seg selvsikre nok til offentlig å uttale seg om hvor mange kalorier en person i Gaza har anledning til å innta daglig, sa en sint Raji Sourani.

Angående rettsvesenet fortalte han om de tusener av saker, som senteret for menneskerettigheter har brakt for retten – og at 99,5 prosent av disse sakene aldri var blitt hørt.

– Det er vår klare juridiske konklusjon, at rettferdighet simpelthen er umulig i dette systemet, hvor den israelske høyesterett karakteriserer palestinerne som fremmede fiender, som antas å utgjøre en trussel for den nasjonale sikkerhet og setter offentlighet i fare, uttalte han.

Raji Sourani konkluderte med at internasjonal lov krever internasjonal ansvarlighet. – Dette er ikke et urettferdig eller urimelig krav. Det er et rop om, at loven skal gjelde, sa Raji Sourani.

Apartheid

Deretter gikk Russell-tribunalet over til emnet apartheid, der juristen Max Du Plessis gjennomgikk apartheidkonvensjonen fra 1973.

Han gjennomgikk alle forløperne frem til denne, og forklarte hvorfor han mente at det var denne utgaven, som Russelltribunalet skulle benytte sig av, idet det var den mest omfattende.

John Dugard, sør-afrikansk jussprofessor og tidligere FNs særlige rapportør for Palestina, snakket om loven og praksis under apartheid i Sør-Afrika og Palestina. Dette fikk tilhørerne til å rette seg op i stolen, idet Dugard begynte med å fastslå, at den sørafrikanske apartheid var bedre – den var nemlig mere ærlig sa han.

– I Sør-Afrika var det ingen tvil om, hvem som hadde rett til hva – det sto overalt – på benker, på busser osv. Folk ble oppdelt etter, om de var sorte, asiater, blandede – og alle hadde deres klare regler om rettigheter, og hvor de kunne få lov til at bo, fortalte John Dugard.

Apartheid uten skilt

John Dugard mener, at det israelske militær, IDF, har innført et system av apartheid «uten tegn». Ut fra sin kjennskap til Palestina og sine mange reiser i landet, var det især tre områder, Dugard ville fremheve i forhold til Israels brudd på internasjonal lov:

1. Israel har tatt palestinsk land gjennom å bygge bosettinger på den okkuperte Vestbredden og ved at bygge en apartheidmur inne på palestinske områder.
2. Israel har krenket palestinernes grunnleggende menneskerettigheder igjennom et repressivt okkupasjonsregime, som ignorerer reglene i internasjonale overenskomster om menneskerettigheder og de instrumenter, som styrer internasjonal humanitær lov.
3. Israel har avvist å erkjenne sitt ansvar for at adskillige millioner palestinere på Vestbredden, i Gaza og diaspora (over hele verden) er flyktninger.

Ettersom det ikke finnes en internasjonal domstol, som er i stand til å fastslå Israels ansvar og holde det ansvarlig, er det her Russell-tribunalet kommer inn, sa professoren.

– Det søker å uttrykke den internasjonale offentlige mening, gjennom en prosess, som ligner en domstol. Jeg tror, Russelltribunalet spiller en rolle i å fremme ansvar i Midtøsten, avsluttet John Dugaard.

Elementer av apartheid

Deretter gikk tribunalet inn på å definere elementer av apartheid.

David Keane, som underviser på et universitet i London, skulle forklare den videre fortolkning av termen «rasegrupper» i konteksten «rasediskriminering» i internasjonal lov.

Han fortalte, at FN hadde bedt om rapporter fra forskjellige land om rasediskriminering etter en rekke antisemitiske episoder i 1959–60, oppstått spontant i så forskjellige land som Costa Rica og Sverige.

En kommisjon var nedsatt for å utarbeide en konvensjon, som senere ble «traktaten om alle former for rasediskriminering». David Keane fortalte også, at det hadde vært meget, meget vanskelig, fordi alle var uenige om betydningen av ordet «rase». Når det for eksempel var undertrykkelse av visse grupper i India, var det «religiøst, ikke rasemessig».

Etter mange års tautrekking og utvidelser av de forskjellige traktater, ble det skapt enighet om den endelige legale definisjonen av apartheid som gjelder i enhver situasjon, hvor som helst i verden, hvor følgende tre nøkkeelementer eksisterer:

• Hvor to forskjellige rasegrupper kan identifiseres.
• Hvor «umenneskelige handlinger» utføres mot en underordnet gruppe.
• Hvor sådanne handlinger blir utført systematisk i konteksten av et institusjonelt regimes herredømme av en gruppe over en annen.

David Keane avsluttet med å si, at denne konvensjonen anerkjenner israelerne ikke i de okkuperte områdene, men dog overfor «visse svake grupper» i Israel.

Rasegrupper?

De neste tre talere på Russell-tribunalet fordypet seg videre i begrepet om distinkte rasegrupper, som jo tydeligst må defineres og forstås meget klart i relasjon «israelere/ palestinere».

De påviste at palestinerne identifiserer seg selv som en gruppe av mennesker med samme bakgrunn, historie og kultur, så vel som sosiale og politiske strukturer og nettverk, på tross av tvangsforflytninger og adskillelse.

Hele det palestinske folk tilhører en enkelt gruppe, enten de er flyktninger i eksil, under militær okkupasjon på Vest-bredden og Jerusalem eller lever i Gaza. De blir betraktet som et folk med rett til kollektiv selvbestemmelse.

De israelske jødene er en gruppe, forent ved lov, som har den samme juridiske status, uansett hvor de bor, mens de palestinske araberne er en separat gruppe, oppdelt i borgere, okkuperte beboere, som kan miste denne retten, hvis de forlater territoriet, og flyktninger, som ikke har rett til at vende tilbake til noe sted i det historiske Palestina.

Disse begrensninger eksisterer ikke for jøder, idet enhver, som ikke allerede er borger, automatisk får tildelt et statsborgerskap ved å flytte til Israel eller til de okkuperte palestinske områdene.

Situasjonen i Israel/Palestina er ikke definert i de tradisjonelle uttrykk eller betegnelser av «rase», som det var i Sør- Afrika under apartheidregimet. Ekspertene påviste at internasjonal lov tillegger uttrykket «rase» en bredere mening. Det innbefatter elementer av etnisk og nasjonal opprinnelse. Definisjonen av «rasegruppe» er et sosiologisk spørsmål, ikke et biologisk.

Juryen dro på bakgrunn av disse ekspertutsagnene konklusjonen, at israelske jøder og palestinske arabere kan defineres som distinkte rasegrupper ut fra meningen i internasjonal lov, og at den juridiske definisjon av «rasegrupper» gjelder i alle de forhold, hvor de israelske myndigheder har jurisdiksjon over palestinerne.

Mord på et samfunn

«Dere skal fortsette å leve et hundeliv. Men de som ønsker det kan reise ut». Denne brutale uttalelsen av den tidligere israelske forsvarsminister, senere utenriksminister, Moshe Dayan, brukte den belgiske filolog og språkforsker, Marianne Blume som overskrift på sitt vitnesbyrd.

Marianne Blume har arbeidet 10 år i Gaza, så ingen bør undre seg over hennes sinne.

– Det, som foregår, er folkemord, som går langt videre enn apartheid. Det er en bevisst politisk destruksjon av palestinerne for å få dem til å forsvinne, sa hun. Og så gjennomgikk hun ellers historien, som hun kalte «destruksjonen av et territorium» og «organisert destruksjon av et samfunn», med start i årene 1947–49 opp til i dag. – Der er snakk om en bevisst fordrivelse av palestinerne gjennom en ikke så synlig global krig, via politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og psykologiske midler, sa Marianne Blume.

Som eksempler nevnte hun:

• Den stagnerte fredsplanen.
• Mord på og arrestasjoner av politiske ledere.
• Ødeleggelse av offisielle bygninger.
• Målrettede angrep på politiet.
• Fragmenteringen av Palestina.
• Ødeleggelse av landskapet.
• Oppløsningen av det palestinske samfunnet.
• Ødeleggelsen av økonomien.
• Den organiserte underutvikling.
• Angrep på kultur og arv.
• Angrep på undervisning.
• Massearrestasjoner.
• Den israelske hærs vold.

Juryens reaksjon var prompte. Juristen Michael Mansfield utbrøt:

Dette er et klart uttrykk for forbrytelse mot menneskeheten, det er en klar intensjon om å ødelegge innbyggerne.

Mairead Maguire fra Nord-Irland konkluderte:

Hvert eneste menneske er traumatisert, og vi gjør ikke noe med det! Det er en total, global krig mod befolkningen, og for kvinnene er det dobbelt så hardt. Politikken går ut på å gjøre folk konstant engstelige, avsluttet hun.

(Artikkelen sto i Palestinasolidaritet nr 2/12, og er oversatt til norsk av Sverre Johnsrud.)