Den norske velferdsstaten er bygd opp ved hjelp av billig kvinnelig arbeidskraft og deltidsarbeid. Kvinnene hadde hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet, og mannen var sett på som familiens hovedforsørger. Kvinners kamp og en radikalisert fagbevegelse utfordrer i dag dette samfunnssystemet. Likelønnskampen er vanskelig å vinne fordi den krever store samfunnsendringer.

Torill Nustad er leder av NTL ved Universitetet i Tromsø, og medlem av arbeidsutvalget i Kvinnefronten.

I gjennomsnitt tjener kvinner 85 % av menn når vi sammenligner timelønna. Dette betyr at kvinner i gjennomsnitt tjener ca 6 000 kroner mindre hver måned, forutsatt samme arbeidstid. Når vi veit at mange kvinner arbeider deltid, så reduseres kvinners inntekt til 65 % av menns inntekter. Dette gir menn makt og innflytelse både i samfunnet, familien og i nære relasjoner.

Store forskjeller mellom ulike sektorer og ulike yrkesgrupper

I staten er lønnsforskjellen «bare» 8 prosent til tross for at de fleste lederne i staten fortsatt er menn, og at befalet i forsvaret og polititjenestemenn har store vakttillegg som også gir utslag på denne statistikken. Dette betyr ikke at likelønnskampen er i mål i staten. Det er fortsatt slik at lønna i mange kvinnedominerte yrker er verdsatt lavere enn sammenlignbare mannsdominerte yrker. Det er imidlertid liten tvil om at fagbevegelsens arbeid har redusert lønnsforskjellene i staten.

Lønnsforskjellene i kommunesektoren er i gjennomsnitt 10 %, i helsesektoren og privat sektor nærmere 20 %, og i finanssektoren er forskjellen hele 30 %. Et annet viktig utviklingstrekk er at det er økende lønnsforskjeller mellom ulike yrkesgrupper og ulike klasser. Mange arbeiderklasseyrker har hatt en lavere lønnsutvikling enn andre, dette gjelder både for kvinner og menn. Lønnsforskjellene mellom funksjonær- og utdanningsgrupper i privat og offentlig sektor øker. Lønnsvinnerne de siste åra er ledere både i privat og offentlig sektor. Denne lederlønnsveksten har undergravd likelønnskampen.

Likelønn er også et spørsmål om arbeidstid

Det er fortsatt slik at 80 % av alle som jobber deltid, er kvinner, og det store flertallet som jobber overtid, er menn. Dette viser at det fortsatt er kvinnene som tilpasser seg til og har hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet. Kvinners årsinntekt er i dag 65 % av menns.

Lav lønn i mange kvinnedominerte yrker, og økende bruk av deltidsstillinger både i privat og offentlig sektor, reproduserer tradisjonelle kjønnsroller og arbeidsdeling. Det er imidlertid gledelig at flertallet kvinner (55 %) i dag jobber heltid. I tillegg veit vi at mange kvinner i deltidsstillinger jobber mer enn stillingen tilsier, og veldig mange ønsker større stillingsandel.

Store forskjeller også mellom ulike kvinnegrupper

Stadig flere kvinner tar høyere utdanning og antallet kvinner i mellomlederposisjoner øker. Men det er fortsatt slik at flertallet av de lavtlønte er kvinner. Gruppen kvinner som tjener dårligst, er innvandrerkvinner fra Afrika og Asia. De tjener bare 50 % av det etnisk norske kvinner tjener. Dette skyldes at mange har lite utdanning, eller at den utdanninga de har fra sine hjemland, ikke blir godkjent i Norge. De ender derfor opp med å få de dårligst betalte jobbene, ofte ansatt i selskaper som driver sosial dumping. Mange jobber som reinholdere i private hjem uten å få tarifflønn. Fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er en viktig del av likelønnskampen i Norge.

Kampen for likelønn handler om økonomisk makt og ulike valgmuligheter. Skal vi akseptere større forskjeller og et samfunn med herskap og tjenere, eller sloss for et solidarisk samfunn basert på likeverd? Skal vi kreve lønnsvekst for alle, eller likere lønn, kortere daglig arbeidstid og økt offentlig velferd? 6 timers normalarbeidsdag peker fram mot et samfunn hvor både arbeidstid og årsinntekt blir likere fordelt. Hvordan likelønnskampen føres, er viktig både for feminister, tillitsvalgte i fagbevegelsen og for revolusjonære.

Hvorfor har vi ikke likelønn i Norge i 2012?

Historisk har verdien av kvinner og kvinners arbeid vært et speilbilde av kvinners makt og innflytelse i familien, samfunnet og verden. Kapitalismen overtok føydalsamfunnets idealer og familiepolitikk. Kvinners gratisarbeid i familien var en nødvendig forutsetning for kapitalismens utvikling. Menns makt over familien ga alle menn privilegier, og bandt dem ideologisk og politisk til borgerskapet. Dette gjaldt også for arbeiderklassens menn og for store deler av fagbevegelsen. Borgerskapets liv hvor mannen var forsørger med hjemmeværende hustru, ble et ideal også for arbeiderklassen. Under kriser og perioder med stor arbeidsløshet ble gifte kvinner sparket ut av yrkeslivet, ofte med støtte fra fagbevegelsen. For bare 50 år siden var det lov med åpen lønnsdiskriminering av kvinner i Norge. Det var både lov og vanlig å betale kvinner mindre enn menn for samme type arbeid. Kvinners arbeid ble i gjennomsnitt verdsatt til 70 % av identisk arbeid utført av menn.

Norge ratifiserte ILO-konvensjonen om lik lønn for likt arbeid i 1959. Da måtte partene i arbeidslivet sette seg ned og forhandle fram nye kjønnsnøytrale tariffavtaler. Den gangen satt det stort sett bare menn rundt forhandlingsbordene. Den rådende ideologien i samfunnet var at menn var familiens hovedforsørger og overhode. Dette gjenspeilte seg også i de nye «kjønnsnøytrale » tariffavtalene. Arbeid utført av kvinner ble systematisk verdsatt lavere enn menns arbeid, både i privat og offentlig sektor. Lønnsdiskrimineringa og lønnsforskjellene ble opprettholdt til tross for sterke protester fra kvinner i fagbevegelsen.

Norge bygde opp en velferdsstat hvor skole- og utdanningstilbud, en stor helsesektor og folketrygden med universelle rettigheter var sentrale elementer. Denne velferdsstaten ble bygd opp ved hjelp av billig kvinnelig arbeidskraft, ofte i deltidsstillinger, slik at lønnsarbeidet kunne kombineres med arbeidsoppgavene i familien.

Radikalisering, opprør og kvinnekamp

1970-tallet var et tiår kjennetegna av opprør og krav om fornyelse og endring av samfunns- og familieforhold. For første gang tok også gutter og jenter fra arbeiderklassen høyere utdanning. Vi fikk ungdomsopprør mot autoriteter, mot USAs krigføring i Vietnam og mot apartheid i Sør-Afrika, vi fikk ml-bevegelsen, og vi fikk en sterk kvinnebevegelse.

Kvinnefronten som ble danna i 1972, ble en magnet for kvinner og unge jenter som ville bestemme over egne liv og egen kropp, ha ei lønn å leve av, og delta i samfunnet på lik linje med menn. Vi ville ikke bli forsørget, og vi sloss for et samfunn hvor kvinner skulle ha makt og innflytelse. Kvinnebevegelsens krav ga gjenklang, og fikk raskt stor oppslutning.

Kvinner i politiske partier og i fagbevegelsen tok på nytt opp kampen mot lønnsdiskriminering i arbeidslivet. Regjeringa satte i 1972 ned et utvalg leda av professor Bratholm som skulle vurdere hvordan lønnssystemet i offentlig sektor virket. Bratholm-utvalget, som la fram sin innstilling i 1974, konkluderte med at kvinners arbeid systematisk ble verdsatt lavere enn menns arbeid på alle områder og på alle nivåer. Utvalget konkluderte med at de ikke anså arbeidet til ingeniører for å være mer verdifullt for samfunnet enn å ta vare på barn, gi unger utdanning, eller gi gamle og syke omsorg. Utvalget anbefalte derfor å heve kvinners lønninger opp til menns nivå. Dette radikale forslaget vakte harme hos mange, inkludert deler av embetsverket som hevdet at forslaget ville bety «en meningsløs omkalfatring av lønnssystemet». Makteliten i Norge, inkludert ledelsen i fagbevegelsen som var en sterk mannsbastion, aksepterte dette, og utvalgets rapport og forslag ble lagt i en skuff og tiet i hjel.

Krav til og kamp om avtaleverket

Kvinnekampen i Norge vokste seg svært sterk, og kvinner inntok stadig nye arenaer og nye maktposisjoner, ikke minst i fagbevegelsen. Unge kvinner og menn krevde at fagbevegelsen måtte bli mer aktiv i å fremme medlemmenes krav, og kritiserte de tette bånda mellom LO og Arbeiderpartiet. Innafor helsesektoren ville ikke kvinnene lenger jobbe for knapper og glansbilder, og fagforeningene her gjennomgikk store forandringer. Vi fikk en radikalisering av fagbevegelsen.

Krav om ei lønn å leve av, barnehager til alle barn og 6 timers arbeidsdag ble satt på dagsorden i klubber og foreninger. Kravene hadde stor gjennomslagskraft, og ble støttet av mange foreninger og forbund. Kvinnedominerte fagforbund på tvers av hovedsammenslutningene sto sammen i kampen mot den lave kvinnelønna. I perioden 1965–1985 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert til 15 %. Ved tariffoppgjøret i 1987 ble arbeidsdagen redusert til 7,5 timer som et første skritt på vei mot 6 timers arbeidsdag. Kampen for kvinners rettigheter vant fram på mange områder, og optimismen var stor.

Vi lever imidlertid i et kapitalistisk samfunn hvor det er kamp om fordeling av verdiskapinga og ressursene. Arbeidsgiverne i privat og offentlig sektor bruker ulike metoder for å holde lønnskostnadene nede. De er lojale mot kravet om profitt eller oppdragsgivernes budsjettrammer. I deres verden har de ikke råd til å innfri krav om likelønn eller 6 timers arbeidsdag. Den sterke alliansen mellom fagforeninger på tvers av hovedsammenslutningene i offentlig sektor utgjorde en reell trussel mot arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgivers mottrekk var oppsplitting av felles avtaleverk og mer penger til lokale individuelle lønnsforhandlinger i offentlig sektor. På nittitallet tilbød arbeidsgiver i kommune- og helsesektoren store lønnstillegg til enkelte grupper sykepleiere og reinholdere under forutsetning av at partene gikk med på å avskaffe den felles tariffavtalen for sektoren. Dette godtok dessverre både Norsk Sykepleierforbund og Kommuneforbundet (nå Fagforbundet). Den felles fronten mot arbeidsgiver i kommune- og helsesektoren ble erstatta av alles kamp mot alle. Dette har sjølsagt svekka likelønnskampen.

Regjeringa har også gjentatte ganger forsøkt å avskaffe den felles hovedtariffavtalen i staten, uten å lykkes. Det skyldes at her har LO, UNIO og YS stått sammen mot arbeidsgiver. De har både forsvart hovedtariffavtalen, levert felles tariffkrav, og har forhandla i lag. Dette samarbeidet gjorde det mulig å vinne kampen om offentlig tjenestepensjon i oppgjøret i 2009, og det har ført til framgang i likelønnskampen.

Lønnsfastsetting og kjønnsstereotypier

Til tross for at likelønn har stått sentralt i mange tariffoppgjør de siste 20 åra, så har det ikke ført til radikale endringer. I noen sektorer har til og med lønnsforskjellene blitt større. I privat sektor har tradisjonen med å ta ut det meste av lønnsveksten i lokale lønnsforhandlinger ført til store lønnsforskjeller. Det har premiert de som jobber på store arbeidsplasser med sterke fagforeninger og enkelte utdanningsgrupper. De fleste i privat sektor i Norge jobber imidlertid på små arbeidsplasser, ofte med små og svake fagforeninger som får lite igjen i de lokale lønnsforhandlingene. Mange steder er det ledere og funksjonærgrupper som har vært lønnsvinnerne. De har ofte hatt en sterkere lønnsvekst enn sammenlignbare grupper i offentlig sektor.

Arbeidsgivere og «markedet» belønner ansatte i mannsdominerte yrkesgrupper hvor det er vanskelig å rekruttere. Det samme skjer ikke i kvinnedominerte yrkesgrupper. Det mest slående eksempelet er forskjellen mellom ingeniører og førskolelærere. Begge er yrkesgrupper som er ettertraktet på arbeidsmarkedet. Mens arbeids-givere både i privat og offentlig sektor skrur opp lønna for å rekruttere ingeniører, skjer det bare unntaksvis for førskolelærere. Mens kvinner som får barn, ofte får dårligere lønnsutvikling enn andre, får menn som blir fedre, lønnsøking. Bildet av mannen som familiens hovedforsørger lever videre bevisst eller ubevisst.

Frontfaget og likelønn

Mange gir frontfagsmodellen skylda for at vi ikke har likelønn. Det er altfor enkelt. Fagbevegelsen kunne og burde ha gjort mer for likelønn, men motkreftene er sterke. Det er viktig å bevare systemet med sentrale forhandlinger og kollektive tariffavtaler både i privat og offentlig sektor. Kampen mot sosial dumping hadde ikke vært mulig uten sentrale forhandlinger og kollektiv kamp. I privat sektor har tradisjonelt de sterke forbunda i LO vært en del av frontfaget, og tatt kampen også på vegne av andre. Å gå i front betyr å være med og legge rammer for andre, på godt og vondt. Men det hindrer ikke andre i å fremme og sloss for egne krav. Det krever imidlertid styrke og vilje til å slåss slik transportarbeiderne gjorde da de streika for likelønn i 2010. Streikene som Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRF) gjennomførte for en del år siden, er også eksempler på det. Her streika medlemmene i de sterkeste klubbene og foreningene for å heve lønna for alle i bransjen. Arbeidsgivers svar var mange steder «out-sourcing» og oppsplitting av tariffavtaler. HRF og fagbevegelsens kampkraft ble svekka. Dette var nok også den viktigste grunnen til at de aksepterte et lønnstilbud i tariffoppgjøret i 2010 som var mye dårligere enn for andre forbund i privat sektor. Norsk Arbeidsmannsforbund er et annet kvinne- og lavlønnsforbund som daglig sloss mot sosial dumping. I 2011 lyktes de i å få allmenngjort tariffavtalen for reinholdere. Det betyr at alle skal lønnes etter tariffavtalens minimumslønn, uavhengig om de er fagorganisert.

Likelønnskommisjonen

Mange kvinnedominerte forbund i offentlig sektor har lenge fremma krav om at regjeringa må legge en egen kvinnelønnspott på bordet for å redusere og avskaffe lønnsforskjellene. Regjeringa svarte med å oppnevne en likelønnskommisjon som la fram sine forslag i 2008.

Mange var kritiske til Likelønnskommisjonen siden partene i arbeidslivet ikke fikk en sentral rolle. Sett i ettertid var nok det veldig bra. Kommisjonen leverte en grundig rapport med mange konkrete forslag. De foreslo at regjeringa satte av en likelønnspott på 3 milliarder for å starte arbeidet med å redusere og utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i offentlig sektor. Partene i arbeidslivet skulle bli enige om hvordan potten skulle fordeles gjennom forhandlinger.

I privat sektor sa likelønnskommisjonen at likelønn veldig ofte er et spørsmål om lav-lønn. De anbefalte at partene også her satte av egne midler til likelønnstiltak. Videre foreslo de likere deling av foreldrepermisjonen.

Likelønnskommisjonen fikk dessverre ikke lov til å uttale seg om deltidsarbeid, likestilling mellom turnus- og skiftarbeid eller pensjonsreformen. Rapporten ble et viktig redskap i kampen for likelønn, og reaksjonene lot ikke vente på seg.

Gubbete reaksjoner fra parter i arbeidslivet

Finansminister Johnsen svar på Likelønnskommisjonens forslag var at dette har vi ikke råd til, Norge må spare. Ikke overraskende hevdet ledere i NHO at forslagene vil sette arbeidsplasser i fare. Mange ble nok mer overraska over at ledere for arbeidsgiversida i kommune- og helsesektoren sa nei takk til en likelønnspott. De hevdet til og med at de ikke hadde et likelønnsproblem.

Det er sjølsagt mer alvorlig at ikke fagbevegelsen sto samla bak Likelønnskommisjonens forslag om en ekstra pott på 3 milliarder kroner til likelønnstiltak i offentlig sektor. Toppledere i LO gikk umiddelbart ut og sa at de ikke ville ha noen innblanding i hvordan tariffoppgjørene ble gjennomført, og hvilke krav som skulle fremmes. Fellesforbundets ledelse mente at en slik lønnspott «vil kunne gå utover arbeidsplassene i industrien fordi den fører til en varig økning i lønnsutgiftene i offentlig sektor som må dekkes inn». NTL, Fagforbundet og FO var LO-forbund som støtta kravet om øremerka likelønnsmidler. Det samme gjorde UNIO, og sykepleierforbundet var tidlig ute og hevdet at en likelønnspott måtte gå til grupper med høgere utdanning.

Regjeringa fulgte finansministerens anbefaling, og sa nei til en ekstraordinær likelønnspott i tariffoppgjøret i 2010.

Reaksjonene på forslagene fra Likelønnskomisjonen viser både at vi fortsatt har en lang vei å gå før kvinners interesser blir prioritert, og den synliggjorde splittelsen i fagbevegelsen. Men likelønn kunne ikke lenger overses.

Ble tariffoppgjøret i 2010 et likelønnsløft?

Oppgjøret i privat sektor dreide seg om kampen for likelønn og mot sosial dumping. Det var streiker for heving av minstelønna, også for innleid arbeidskraft, og for å videre-føre kollektive og landsomfattende tariffavtaler. Dette er viktige likelønnskrav. I tillegg ble partene i privat sektor enige om en likelønnspott som partene lokalt skulle fordele. Sjøl om potten var veldig liten, så tvinger den fram diskusjoner om likelønn på mange arbeidsplasser. Det er i seg sjøl et framskritt mange steder.

Slaget om likelønn sto i offentlig sektor

Først ute var oppgjøret i staten. Her fremma LO, UNIO og YS felles krav om en høyere økonomisk ramme enn i privat sektor og øremerka midler til et likelønnsløft.

Arbeidsgiver og Akademikerne svarte med krav som ville bety svekking av det kollektive avtaleverket, mer lokal og individuell lønnsfastsetting, og undergrave normalarbeidsdagen.

Samarbeidet mellom LO, UNIO og YS ga som resultat en større økonomisk ramme med høye generelle tillegg, et sentralt justeringsoppgjør med 300 millioner kroner som var øremerka kvinnedominerte yrkesgrupper, sterke føringer for de lokale lønnsforhandlingene og videreføring av en felles hovedtariffavtale for alle ansatte i staten. Jeg hadde gjerne sett at likelønnspotten var større, men dette oppgjøret var uansett en viktig seier for likelønn. Den ga også viktige føringer for oppgjøret i kommune- og sykehussektoren som fulgte seinere.

13 dagers streik i kommunesektoren

Leder i arbeidsgiverforeninga i kommunesektoren ville ha større grad av lokal lønnsdannelse og mer individuell lønn. Arbeidsgiver ønsker ikke at en lærer, sykepleier eller reinholder i for eksempel Tromsø og Bardufoss skal ha samme lønnssystem. De ville videre at likelønnsmidler ikke skulle fordeles sentralt, men lokalt og individuelt. Fagforbundet, FO, SL, UNIO og YS svarte på arbeidsgivers krav med streik for likelønn fordelt sentralt slik som i staten og uttelling for kompetanse. Etter 13 dagers streik vant fagbevegelsen. Resultatet ble høye generelle tillegg, nye minstelønnssatser og uttelling for spesialkompetanse og etter- og videreutdanning. Det gjenstår mye før vi kan snakke om likelønn i kommunesektoren. Fagbevegelsen står overfor en arbeidsgiver som vil svekke kollektivet og dermed fagbevegelsens styrke. Streiken ga resultater, og betydde en styrking av fagbevegelsen.

Oppgjøret i sykehussektoren

Her ble partene enige om samme økonomiske ramme som i kommunesektoren, og alt ble fordelt sentralt, og utbetalt som kronetillegg. Resultatet ble et høyere generelt tillegg enn i staten og i kommunesektoren. Partene ble enige om å sette i gang en kompetansekartlegging.

Likelønnsløft eller likelønnsbløff?

Det er stor uenighet i vurdering av om tariffoppgjøret betydde et likelønnsløft. Tidligere leder i NTL Turid Lilleheie sa at oppgjøret var en historisk seier i likelønnskampen, mens leder i NSF oppsummerer det som et nederlag. Hvordan er det mulig å ha så ulik oppsummering av et tariffoppgjør? Det er store forskjeller mellom de ulike områdene som utgjør offentlig sektor, og fagforbunda har til dels ulike interesser og målsettinger.

Regjeringa sa nei til en likelønnspott i offentlig sektor. Fagbevegelsen klarte å sprenge rammene for tariffoppgjøret. I staten betydde dette 300 millioner kroner øremerka kvinnedominerte yrkesgrupper. I kommunesektoren anslo arbeidsgiverne at dette betydde en merutgift på 1 milliard. Regner vi også med oppgjøret i sykehussektoren så betyr det at fagbevegelsen sloss seg til økte rammer på nærmere 2 milliarder kroner. Det er mindre enn 3 milliarder, men det er en stor og viktig seier i kampen for kvinnelønna, som jeg syns det er viktig å anerkjenne og lære av.

Hvordan føre kampen videre?

Vi må fortsatt kreve øremerka midler til likelønn slik at også kvinner får ei lønn å leve av, og uttelling for kompetanse og ansvar. Dagens økonomiske system er basert på billig kvinnelig arbeidskraft. Kampen for likelønn dreier seg om lik verdsetting av kvinner og menns arbeid og likere fordeling av tid som brukes til lønnsarbeid. Mer lik fordeling av økonomiske ressurser gir grunnlag for endring av maktforhold.

I privat sektor har både ledere og en del funksjonærgrupper opplevd en sterk lønnsvekst. Dette er i all hovedsak gitt som personlige tillegg. Skal vi kaste oss på denne bølgen og kreve mer individuell lønn, eller skal vi kreve tariffavtaler som omfatter alle? Skal vi kreve økt privat forbruk eller kortere daglig arbeidstid? 6 timers arbeidsdag er mulig hvis vi bruker en større del av verdiskapinga til felles beste. Dette vil gi mer lik arbeidstid og dermed mer lik lønn og pensjon mellom kvinner og menn. Vi vil ha mer tid og overskudd til barn, venner og samfunnsaktiviteter.

Mange kvinner både med og uten høgere utdanning rammes i dag av deltidsfella. Antall deltidsstillinger ved norske sykehus har økt til tross for fagre løfter om flere heltidsstillinger. Det samme ser vi i varehandelen. Det er derfor viktig at retten til heltidsstilling lovfestes.

Likeledes må tillegga for kvelds- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker økes betraktelig.

En fagforening er kjennetegna ved et felles interessefellesskap, solidaritet og kamp for medlemmenes og arbeidsfolks felles interesser. De kollektive tariffavtalene er det viktigste redskapet i denne kampen. I dag utfordres avtaleverket både av arbeidsgiver og av Akademikerne som begge vil premiere «de beste» på bekostning av de mange. Fagbevegelsen må stå sammen i kampen mot dette kravet om mer lokal og individuell lønnsdannelse.

Kollektive avtaler er den beste garantist mot sosial dumping og likelønn. For å få til det, må tariffavtalene omfatte alle, og det meste av lønnstillegga må gis som kronetillegg sentralt.

Likelønnskampen utfordrer både makta i samfunnet og solidariteten i fagbevegelsen. En fagbevegelse som aksepterer diskriminering og forskjellsbehandling, er ikke en fagbevegelse for framtida. Skal vi forsvare oppnådde rettigheter og legge grunnlaget for en ny tid, må vi respektere hverandre både som arbeidere og som personer.

Da kan vi også vinne kampen for likelønn.

Nadifa Mohamed:
Svart Mamba
Vigmostad & Bjørke, 2011

Nadifa Mohamed er ei britisk-somalisk dame på rundt 30 år som har skrivd ein biografisk roman om den store reisa far hennar foretok på slutten av 30-talet. Faren Jama, som også blir kalla svart mamba, veks opp som gategut i den jemenittiske byen Aden. Ti år gamal drar han frå heimbyen i Somalia for å finna faren sin, ein odyssé som tar han forbi viktige historiske hendingar og byar i området. Jamaa finn etter kvart ut at faren er ein del av den mest meiningslause krigsinnsatsen i opptakten til 2. verdskrigen, som kanonføde for småpengar i Mussolini sitt felttog i Aust-Afrika. Han deltar også ei stund der sjølv, som gutunge under  italienske offiserar, men drar vidare for å nå den store draumen om kjappe pengar i europeisk teneste.

Det er tragisk å lesa om forsøket på å komma gjennom den tids Schengen-grense, og faren for å enda som mange tusen gjer kvart år skylt i land på stranda eller tørka til beinrester i ein ørken. Men som me skjønner så kjem jo Jamaa alltid vidare, sidan han over 40 år seinare skal bli far til forfattaren.

På omslaget blei eg redd for at boka var ei melodramatisk tåreperse. Det er ei dramatisk historie. Men forfattaren klarer å framstilla gledane i det ofte korte og meininslause livet til mange av dei Jamaa møter, utan å verken rettferdiggjera eller glorifisera lidinga.

Ingrid Baltzersen

Arne Hedemann døde mandag 6. februar, 63 år gammel. Han var med å starte opp igjen Røde Fane i 1992 etter at tidsskriftet ikke hadde kommet ut på et par år. Arne var den mest erfarne av oss, kjente alle ledd i prosessen.

Arne hadde spesielt to ansvarsområder i redaksjonen:

• – Han var ansvarlig for litteratur fra Sverige i redaksjonen. Det betød i praksis at han leste Clarte’ og oversatte artikler derfra.
• Han skulle passe på at tidsskriftet ga aktivistene i EU-kampen artikler som styrket kampen mot EU. Han var grasrotaktivist og satt i styrer i Nei til EU, og visste hva som rørte seg.

Da vi hadde holdt på noen år med Røde Fane, som etter hvert ble Rødt!, var gjennomsnittsalderen litt i overkant. Arne trakk seg, og gikk over til å bistå med å utgi bøker. Det er det som i dag er Forlaget Rødt. Det ville gledet Arne at vi til påske utgir en bok om den økonomiske krisa av Günther Sandleben. Han ville vært en av de første som satt seg ned og leste.

Da Arne jobbet i studieforbundet Ny Verden, var det et flertall i styret som ville skifte navn. Arne foreslo: Folkeopplysningsforbundet. Han fikk det ikke som han ville, men forslaget forteller mye om Arne: Han var en sann folkeopplysningsmann!

Arne mente kunnskap ikke bare var noe som skulle tilføres folk, men arbeidsfolk skulle delta, utvikle og bruke kunnskapen til å forandre, både verden og mennesket. Til dette egnet studiesirkler seg godt, og det passet godt inn i kommunisten Arnes måte å tenke på: å lede er å gjøre andre sterke. For hvordan skulle folk ellers kunne ta makta og bestemme i et helt land, i en hel verden?

Da noen av oss syntes det var på plass å studere hele Kapitalen av Marx, ble Kirsten og Arne med. Tre tjukke bøker. Det ble Kapitalen grunnfag, mellomfag og hovedfag. Grundige studier. Det tok to år.

Arne tilhørte det som var en viktig forutsetning for at AKP ble betydningsfulle: Medlemmer som ville finne ut av ting, teste det på virkeligheten – og se om det var sant.

Var det nødvendig å si fra og slåss for rettferdighet, gjorde Arne det. Arne likte klar tale. Det handler om å være et helt menneske, om intergritet og verdighet. Arne var et helt menneske. Ikke bare i terorien, men i praksis.

Men: Arne kunne også si: Er det så farlig da? Når det ikke var så farlig.

Vi har mista et arbeidsjern og en stødig kamerat. Vi har mista en god venn.

Redaksjonen

Noen bøker om grunnleggende teori:

Why Marx was right av Terry Eagleton kom ut i 2011, og fikk hard medfart i et to siders oppslag i Klassekampen i januar. Anmelderen var en kjent dansk intellektuell (Rune Lykkeberg), som fikk vist fram sin manglende kompetanse på området marxisme. Men: boka er bra. Ikke strålende, ikke Eagletons beste, men ei lettlest, ofte underholdende, og nyttig bok om – ja, om nettopp fordommer og feiloppfatninger om hva Marx mente.

Eagleton tar for seg ti slike i løpet av ti kapitler, og gir gjennom dette ei kortfatta innføring i viktige deler av marxistisk teori.

Boka koster 94 kr på nettet. Den er også oversatt til svensk: Varfõr Marx hade rätt, 154 kr.

Den ungarsk-britiske filosofen Istvan Mészáros har jeg i noen tiår forsøkt å få venner av meg til å lese. Uten særlig hell. Andre, som teoretikerne John Bellamy Foster og Michael Lebowitz (og Hugo Chavez!) erklærer stadig sin gjeld til ham, og forlaget hans i USA nøler ikke med å markedsføre ham som «The leading Marxist philosopher of our times». Mészáros er blitt 82 år nå, men gir fortsatt ut nye, ambisiøse verk.

En innfallsvinkel til arbeidet hans kan være boka Marx theory of alienation. Dette er ei av de beste bøkene som er skrevet om de viktige fremmedgjøringsteoriene til Marx. Boka er en av Mészáros’ første, den kom ut allerede i 1970. Språket i boka er mer rett på og mindre snirklete enn i en del av Mészáros’ seinere bøker, så dette kan være en bra start på et stort bekjentskap. Boka koster 171 kr. på nettet.

For de som har snust på, men ikke kommet noen vei med Grundrisse, notatbøkene som Marx skreiv i 1857–58. Det svenske forlaget Tankekraft har nylig gitt ut et redigert utvalg av tekster fra det svære verket, med fyldig forord og innledning. Grundrisse: Ett urval gir deg viktige deler av et av gamle Marx’ hovedverk, prisen er 143 kr. på nettet.

Lenker:

• Eagleton-boka: http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0300181531(http://www.tankekraft.com/varformarx.php) http://www.capris.no/product.aspx?isbn=9186273280
• Til Meszaros: http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0850365546
• Marx’ Grundrisse: http://www.tankekraft.com/grunddragenikritiken.php http://www.capris.no/product.aspx?isbn=9186273019

Jon Børge Hansen

 

Rødt! marxistisk tidsskrift lanserer et nytt og spennede nummer på Bydelshuset Grønland 28 (over Asylet) mandag 14. mai kl. 19.00

Torill Nustad(NTL UiT og Kvinnefronten) holder foredrag om likelønn

Kommentarer ved:

• Joachim Espe, nyvalgt faglig leder i Rødt
• flere navn kommer

Torill Nustads artikkel om likelønnskampen kan leses her
Mer info kommer

Lanseringsmøtet på facebook

 

Hva skal vi tro om det kommende valget i Hellas? – Det er vel sannsynlig at situasjonen både under valgkampen og etterpå blir ganske kaotisk. Ingen grupperinger ligger an til å få såkalte styringsdyktige flertall. Dersom PASOK skulle havne på ei linje a la Island, med at Hellas skal nekte å betale gjelda si og trekke Hellas ut av Euro-sonen ville det åpne for en allianse mot venstre. Men dette ville da bety en frontalkollisjon med EU-kommisjonen og Tyskland og få følger for hele Europa. Så ikke så rart at de driver og vurderer utsettelse av valgene i kulissene. (Arnljot Ask, internasjonalt ansvarlig i Rødt)

Etter noen dramatiske år med hard klassekamp og massive kutt i velferd går grekerne til valgurnene 6. mai. Hvilke alternativer har grekere som er lei av å bli overkjørt av europeisk finanskapital?

Regjeringen, og andre partier som ligger dårlig an, har ymtet frampå om at valget kanskje burde utsettes siden landet er i en økonomisk vanskelig situasjon. Men om det ikke blir noen dramatiske kriser fram mot mai, er det duket for valg.

Den panhellenske sosialistiske bevegelse – PASOK

Har tradisjonelt vært det store sosialdemokratiske partiet i Hellas. PASOK med tidligere statsminister Georgios Papandreou i spissen gjennomførte drastiske kutt og nedskjæringer etter krav fra EUs sentralbank. Misnøyen med partiet er stor i Hellas, og PASOK kommer til å gå på en smell i vårens valg. Meningsmåling per 16. mars: PASOK 11 %, ned 33 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 14% (34-42 mandater)

Koalisjonen av radikale venstrepartier – SYRIZA

Syriza er en samling av partier på ytterste venstre i Hellas. Etter en lang historie med splittelser langs ideologiske skillelinjer fant flere grupper sammen på slutten av 1990-tallet og starten på 2000-tallet. Fellesnevnere var motstand mot bombinga av Jugoslavia, kamp mot privatisering og nyliberalisme. Det greske sosiale forum vokste ut av denne samlingen. Både Synaspismos, som har forbindelser med SV, og Hellas’ kommunistiske organisasjon (KOE), som har forbindelser med Rødt, er med i koalisjonen. Meningsmåling per 16. mars: 12,5 %, opp 7,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 13% (33-38 mandater) 

Det greske kommunistparti – KKE

KKE var tradisjonelt et pro-sovjetisk kommunistparti. I dag står det sterkest i den tradisjonelle arbeiderklassen i Hellas. Partiet anser seg som et selvstendig alternativ på venstresiden, og er skeptiske til samarbeid med andre radikale venstrepartier. Meningsmåling per 16. mars: KKE 11,5 % opp 4,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 11% (27-33 mandater) 

Den demokratiske venstresiden – DEMAR

Nytt, venstresosialdemokratisk parti med medlemmer fra den tidligere høyresiden i SYRIZA (Synaspismos) og tidligere venstresiden i PASOK. Dannet da medlemmer i Synaspismos ville at partiet skulle gå ut av SYRIZA og nærme seg PASOK. Stiftet i 2010. Meningsmåling per 16. mars: 15,5 %.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 9,5% (21-30 mandater) 

Nytt demokrati – ND

Hellas’ konservative parti. For kuttene som forlanges av EU. Elendig valg i 2009. Ligger an til å gjøre det enda dårligere i år. Meningsmåling per 16. mars: 25 %, ned 7,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 21,5% (104-112 mandater) 

Uavhengige grekere – ANEL

Utbrytergruppe fra ND fra februar 2012. Mot kuttene på en høyrepopulistisk plattform. Ligger an til 11 % på måling i mars.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 11% (24-35 mandater) 

Folkets ortodokse parti – LAOS

Høyrepopulistisk, anti-innvandring. Ligger an til 4 %, ned 3,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 3% (8-11 mandater) 

Gylden soloppgang

Nazistisk parti. 3 % per 16. mars, opp 2,7 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 5,5% (11-19 mandater) 

Demokratisk allianse

Nyliberal splittelse fra Nytt demokrati, 2 % per 16. mars.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 2% (0 mandater) 

De grønne

3,5 % per 16. mars, opp 1 % siden 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 3,5% (8-12 mandater)

Fronten for det anti-kapitalistiske venstre – ANTARSYA

1 % per 16. mars, opp 0,6 % siden 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 1% (0 mandater) 

Tall

Fra Panteion Universitetet i Athen:

• 1 av 3 grekere støtter kasting av egg og yoghurt på politikere.
• 1 av 4 grekere støtter fysisk vold mot politikere.
• 1 av 8 grekere er villige til å delta i fysiske sammenstøt med politiet.

Fra ELSTAT:

• Arbeidsledighet i desember 2011: 21 %
• Arbeidsledighet blant ungdom 17–24 år desember 2011: 51,1 %

 

Du er så vakker. Jeg er glad i deg. Du ligger rett foran meg. Du har et stramt, blomstrete tørkle på hodet. På det er festet store, fargerike garndusker. Blonder i halsen. Et sjal som strammer over brystet. Pong ponger rundt hele sjalet. Et nydelig håndbrodert forkle i mange farger. Et ull-skjørt som er plissert, pyntet med bånd og broderier. Underskjørtet er av ubleket bomull. Føttene dine er slappe og har sko av filt. De er heldigvis skjulte under skjørtet. Om jeg hadde sett hvor slappe(og stygge) føttene dine virkelig er, ville mine drømmer rundt deg og det du sto(står)for, kanskje ikke overlevd så standhaftig.

Ansiktet ditt ligner på slike dukkeansikter som Marianne Heske er så kjent for å bruke. Ditt er støpt i celluloid. Ikke plastikk eller gummi. Liten, sammenknepet munn. En bitte liten nese. Stive, påmalte øyne og øyebryn. Om Marianne Heske sin bruk av slike dukkeansikt er det skrevet:

-Et lite dukkehode som har spilt en viktig rolle i Marianne Heskes kunst nå i snart førti år. I 1971 fant hun på et loppemarked i Paris en hel liten kasse med disse små identiske pappmasjé-dukkehodene fra 1920-tallet. I Heskes prosjekt er dukken bilder på mennesket, en slags anonymisert representant for oss alle.

I mange år lå du i kråskapet hjemme. Hver gang jeg som barn prøvde å ta deg ut, ble mamma hysterisk og sa:

– Du får ikke lov å røre henne. Da kommer hun til å gå i stykker.

Selvsagt tok jeg deg frem likevel. Jeg rørte ved deg. I smug. Da pappa døde, løftet mamma deg ut av skapet og plasserte deg i sofahjørnet. Du kom frem i lyset. Du bleknet litt. Tror jeg. Jeg finner ikke noen spor i garnduskene som tilsier dette. Bare en følelse av at alt som har eksistert i over 60 år, nødvendigvis blekner.

Jeg har alltid vært tiltrukket av deg. Jeg husker ikke mye fra min barndom. Men, deg har jeg er klart bilde av. Du har alltid representert drømmen om et annet liv enn det jeg hadde (og kanskje har). Du var (og er) ikke juggel, slik som flamencodukkene som etterhvert oversvømmet alle hjem hos de som i lykkelig uvitenhet dro til Spania. Lykkelige, fordi de kom til et sol-paradis. Uvitende, fordi de ikke hadde kjennskap til hva Spania, under Franco, representerte.

Du er virkelig. Jeg vet ikke hvorfor jeg bruker dette ordet om deg. Kanskje på grunn av materialet du er laget av? Noe som jeg forbinder med levde liv eller kanskje noe større? Bruker jeg ordet virkelig, fordi du, til tross for (eller på grunn av) at du er en dukke, maner frem bilder av en realitet, som jeg ellers ikke husker mye av?

Du kom til Norge i 1948–49. Pappa hadde vært på en delegasjonsreise med Norsk Jernbaneforbund til Ungarn. Han hadde kjøpt deg. Den ungarske dukka. Han kjøpte også en bluse. Den ungarske blusen. Den har litt av den samme magien over seg som du har. Den var (er) av ekte silke og har håndbroderte blomster på. Broderiene er så vakkert utført, at det nesten ikke er mulig å se hva som sydd på retten eller vrangen. Vanskelig. Å se. Forskjellen på rett og vrang. Vladimir Vysotskij uttrykker dette i sangen Sannheten og Løgnen. I Jørn Simen Øverli sin oversettelse:

– Kler man av løgn og av sannhet kan ingen i verden se forskjell på hvem som er rett og på hvem som er vrang.

Da vi søstrene kom i tenårene, oppga mamma Den ungarske blusen. Vi måtte gjerne overta den. Den hadde alltid vært for liten til henne, fortalte hun med en viss sårhet. Sårheten skyldtes nok at pappa ikke hadde klart å kjøpe en bluse som passet henne, enda den var ment som en bryllupsgave. Han hadde tenkt at mamma skulle bruke den i bryllupet deres. På bryllups-bildet bærer mamma en stram drakt i mørkt blått rips-tøy og en liten nål formet som en drueklase med små perler. Ripstøyet husker jeg fra min ungdom. Tøyet skinner og kan minne om fet silke. På nettet står det at ripstøy er en vevnad i toskaftsbinding. Det består av fintrådet varp og grovere veft som gir en tverrstripet effekt. Varp er bomull, har jeg skjønt. Det betyr at rips-tøyet ikke er så eksklusivt som silke! Mammas bryllupsantrekk gir inntrykk av noe puritansk. Det motsatte av hva Den ungarske dukka og Den ungarske blusen kommuniserte (kommuniserer).

Styrke. Noe eksotisk. Kjærlighet. Glede. Egenskaper … som jeg attraheres av.

I mange år var jeg overbevist om at mannen i mitt liv levde et sted på steppene i Ungarn. Jeg vegret meg for å oppsøke landet i redsel for at denne overbevisningen skulle være en illusjon. Typisk meg. Jeg hopper for lite ut i det jeg ikke kjenner. Jeg holder drømmene tett inntil meg. Jeg prøver dem ikke ut! Ida Kelarova, en kollega fra Tsjekkia, sier at mennesker som ikke tør å sprenge seg ut av boksen sin, etterhvert vil oppleve at boksen blir stadig mindre. Man kveles. Man dør, uten egentlig å være dø! Jeg har en følelse av at denne boksmetaforen har sammenheng med en performance med tittelen Exil i egen by, som jeg skapte i 2004. Den ble iscenesatt i tre ulike kasematter på Kristiansten festning. Kasematter kommer av det italienske ordet «casamatta» og betyr hus (casa) og hvelving(matta). Vanligvis er en kasematte nedgravd eller sprengt inn i fjell, men kan også være pansrede rom, for eksempel ombord i fartøyer. Kasematte. Et pansret rom. En boks…som stadig blir mindre?

Den ungarske dukka har sammenheng med lykke i ekteskapet. Lykken levde ved hennes ankomst. Jeg var ikke født. Min fødselsdato er 9/2 1950. Mamma og pappa hadde «moral». De giftet seg 2/4 1949. Gratulasjons-telegrammene eksisterer enda.

Telegram er forløperen til nettets mulighet for direktekommunikasjon overalt i verden. Telegram ble sendt ved hjelp av radiosignaler. Med radiosignal var man trådløs og trengte ikke lenger en telegrafledning mellom avsender og mottaker. Man brukte et slags kodesystem, som ble helautomatisert. I Tyskland utviklet man telex på 1930-tallet. Samtidig ble et system som ble kalt for TWX (Teletype Wide-area eXchange) utviklet. Den ASCIIkode som brukes i dagens datamaskiner er en variant av koden fra TWX-systemet. (Denne tekniske forklaringen har jeg selvsagt googlet meg fram til.)

Å bla i disse telegrammene gir en umiddelbar følelse av nærhet. På telegrammene er det bilder. Ulike motiv, som nærmest ser ut til å være hånd-colorerte. (Jeg er attrahert av det håndlagede!) De mest populære motivene i anledning mine foreldres bryllup, er: Et norsk flagg. En måke som flyr inn i himmelen. En båt som tydeligvis «rir hainn av». (Dvs står imot truende skyer og store bølger). Varianter av blomstermotiv. Uskyldige lam. ((Det ubesudlede). En himmel som stråler. (En strålende fremtid?)

Jeg liker best noen av de mere sjeldne bildene. De med spesielle farger. Oransje. Turkis. Grønn. Lilla. På disse bildene danser menneskene lykkelig.

Det er 86 telegram. De er alle stilet til adressen Henrik Mathisens veg 14. Der bodde min farfar og farmor. Adressen er tilhørende Singsaker (Trondheims finere strøk). Familien leide en leilighet. I 1949 var det stor boligmangel. Mamma og pappa bodde derfor også der. På et lite, avlangt rom på ca ti kvadratmeter. Jeg innbiller meg at denne trangboddheten kan ha hatt negativ innflytelse på utfoldelsen av deres kjærlig. Andre momenter, som kanskje kastet skygger, var at det bare var fire år siden pappa vendte hjem fra konsentrasjonsleiren Natzweiler (der over 50% av hans norske fangekamerater døde). Mamma hadde akkurat hadde fått tilbake sine rettigheter som norsk statsborger. Hun meldte seg inn i N.S. som 16 åring.

Kjærlighet på tvers av eksisterende isfronter. Materiale nok til en dramatisk kjærlighetsfortelling!

Noen av telegrammene inneholdt dikt. Diktene er ikke bare en hyllest til kjærligheten. De oppfordrer til politisk kamp.

Brud og brudgoms motto må være
kjemp for arbeiderkassens liv og lære

Flere av telegrammene uttrykker sinne og sårhet over at Norge hadde inngått eller var i ferd med å inngå Atlanterhavspakten. Atlanterhavspakten var en traktat som lå til grunn for forsvarssamarbeidet i NATO. Pakten ble undertegnet i Washington 4. april 1949, mellom USA, Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal og Storbritannia. Den trådte i kraft 24. august 1949. Et telegramdikt lyder:

Fred i heimen og fred i landet
skapes ikke ved over vannet
å danne kløfter og leire
men studere lære kjempe seire
ta med dere inn i E-pakten
bevisstheten om at makten
hører dere og framtida til
Undertegnet Trøndelag distrikt av N.K.U. (Norges Kommunistiske Ungdom)

(Tegn som punktum, komma eller utropstegn mangler i dette diktet, fordi det ville fordyret telegrammet)

Kommunistene støttet USSR(Sovjetunionen) og mente systemet der representerte framtida og lykken. For dette standpunktet hadde de fra 1948, med Einar Gerhardsens Kråkerøytale, fått merke en stadig mere påtrengende og påtakende isfront. Kråkerøytalen er en av de mest kjente talene til den tidligere statsministeren. Fremført. I Folkvang forsamlingshus. På Kråkerøy. Ved Fredrikstad.

29 /2 1948. Bakgrunnen for talen var den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia 25/2 1948. Talen inneholdt bl.annet disse ordene: -Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiets og kommunistpartiets innflytelse mest mulig.

I 1956 okkuperte USSR Ungarn. Folket gjorde motstand. Mellom 25 000 og 50 000 ungarere, og ca 7 000 sovjetiske soldater ble drept. Mange tusen flere ble skadet, og nesten en kvart million mennesker flyktet fra landet. Noen av disse flyktningene kom til Norge. Til Mosjøen. Der bodde vi. I Åsveien 31. Området ble kalt Den røde plass, fordi det var så mange kommunister som bodde der. Jeg husker vagt noen av flyktningene som kom, men vet ikke om min familie hadde mye kontakt med dem. Sannsynligvis hadde de ikke det. Det kan skyldes en allmenn mekanisme der man holder avstand til «det fremmede». Men, årsaken til den manglende kontakten kunne også ha røtter i den kalde krigens perspektiv. Disse flyktningene representerte den andre siden. Motstanderne. De som kritiserte kommunismen og ville kvitte seg med systemet som USSR representerte.

I 1955 hørte jeg i barnetimen onkel Lauritz lese fra boka om flyktningjenta Toya. Fortellingen hadde bakgrunn i de mange som fortsatt var flyktninger, mange år etter 2. verdenskrig var over. Noen hadde rømte fra land i fra Øst-Europa. 1956 ble det laget en film basert på den boka. Til premieren på Scala kino var flyktningebarn fra Ungarn hedersgjester. Pengene filmene spilte inn gikk til Flyktning-hjelpen, som drev støttearbeid for de ungarske flyktningene. En av sangene i filmen var Eventyrvisa, som alle barn i Norge sang av hjertets lyst.

Ja, kom alle sammen, bli med.
Vi flakser og bakser av sted
til eventyrland for å se på
jøtuler, nøkker og nisser og troll og
dverger i tusene fold.
Vi danser og flyr gjennom eventyr,
vi flakser og rir, vi synger og ler
til Askeladden og Pål og Per
og Mumle Gåsegg, å tvi, tvi, tvi, tvi.
Og Tyrihans leker med gullhøna si,
mens Smørbukken sitter fornøyd og blid
og gomler så lat på sin skolemat,
og Veslefrikk spiller
for Tomme Tomme Tommeliten
på fela si.

Jeg identifiserte meg med Toya. Flyktning-jenta. Hun var like vakker som Den ungarske dukka. Og Eventyrland, med lek, tull og latter. Dit ville(vil)vel alle?

Kanskje det var på denne tida at Den Ungarske dukka havnet i kråskapet?

Den ungarske dukka. Nå ligger hun ved siden av meg. Her. Ord svirrer i en pendel mellom meg og henne.

-Et album.
Jeg er fylt av bilder.
De ligger etter hverandre som stasjoner fra en reise.
Jeg er et landskap.
Jeg er en bok.
Jeg har mange linjer.
Noen av dem er vakre
Andre er fylt av smerte, sorg og savn.
Jeg har reist lenge.
Fremdeles er mye usett.
(Omarbeidet dikt for forestillingen ZOOM INN. Diktet er av Arild Nyquist)

Lars Fr. H. Svendsen:
Arbeidets filosofi
Universitetsforlaget, 2011
167 sider

Cevita-filosofen Svendsen har skrevet ei lita og lettlest bok. Den er original på engelsk og oversatt til norsk. Det er muligens derfor så godt som alle sitater, henvisninger til forfattere, forskere osv er amerikanske, engelske eller sydeuropeiske. Det er få nordiske hensvisninger, med unntak av Lotta Elstad.

Boka har ni kapitler foruten innledning og anbefalinger til videre lesing, litteraturhenvisninger og navneregister.

I innledningen er Svendsen helt tydelig på sitt filosofiske og politiske ståsted. Han vil drøfte arbeidets mening, dets eksistensielle aspekter.Han ser mindre på dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». Svendsen tar alle de «riktige» forbehold en akademiker bør gjøre i forhold til egen posisjon. Og så klemmer han i vei med en undersøkelse gjort i 2006 i USA (Pew Research Center), der amerikanere tror arbeiderne må jobbe hardere for mindre lønn, mindre sikkerhet for jobben og færre sosiale goder. Svendsen bruker et 100 års perspektiv på dette for å si at amerikanerne tar feil. Desverre har de jo rett; amerikanske arbeidere har hatt reallønnsnedgang i 30 år, arbeidsløsheten stiger og den nye helsereformen er fremdeles ikke for alle.

Etter å ha brukt første kapittel på historien, tar Svendsen utgangspunkt i Immanuel Kants påstand om at «mennesket er det eneste dyret som har et eksistensielt behov Arbeidets filosofi for å arbeide». (Kant, 1803) Arbeidet er det som gir livet innhold, underholdning vil over tid gjøre livet «livløst». Sett i det historiske perspektivet der arbeidets betydning både for «de frie borgerne i bystaten» og seinere den religiøse overbevisningen om at arbeidet er til «Guds ære», har vi nå kommet til industralismen.

Industriarbeid skildres i all sin «grusomhet » av Adam Smith, Marx og diverse forfattere. Ensformigheten i gjentagelser og meningsløsheten, hvis gjentakelsen ikke har noen hensikt. Svendsen drøfter spesialiseringen i arbeidsprossessen, oppdelingen i mindre oppgaver og hva det gjør med opplevelsen av mening.

Han bruker egne erfaringer fra arbeid som renholder til å vise at for å bli god i noe trengs tid til å lære og utvikle ferdigheter/ kunnskaper.

En drøfting av hva spesialisering innen nesten alle typer arbeid gjør med de som utfører dette, hadde vært interessant. En bilmekaniker som jobber med å skifte eksosanlegg, hver dag hele uka, hele året. En syer på skjortefabrikken som syr den samme kravesømmen hver dag hele uka, hele året. Arbeidslivet har mange utfordringer i perspektivet mening; er det mulig å se sammenhengen i egne og andres arbeidsoppgaver og resultatet av dem. Gir resultatet mening? For hvem gir det mening?

Eksempelet telefonselgeren; ansatt på et callsenter, lønn i prosent av salg, ulike «produkter», hurrarop hver gang noen får napp. Mening i dette arbeidet, hva er det? Selvfølgelig at du har en jobb og tjener penger til livets opphold, men utover det? Drøfting av mening i arbeidet hos Svendsen har store begrensninger når han ikke vil bevege seg inn i «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering» og heller ikke i særlig grad samarbeid eller fellesskap.

Mange steder i boka tar han opp misforholdet mellom kjappheten i vårt vestlige postindustrielle arbeidsliv og menneskenes behov for mening i det vi gjør.

I vår postindustrielle tid er det hedonismen, egen tilfredstillelse, som er målet for arbeidet hevder Svendsen. Han drøfter jaget etter tilfredstillelse, hva slags mening det gir, hvor fort det går over osv.

Jeg må igjen minne meg på hvem han snakker om.

Svendsen er opptatt av at vi lurer oss sjøl til å henge med i karusellen der økt hastighet i jobbskifte, tilfredstillelse, inntekter og forbruk, fleksibilitet i arbeidstid m.m. Han drøfter hva dette gjør med mennesket (les mann), og er bekymret for at vi mister oversikten og ikke tar oss tid til det viktigste i livet som han mener er familie og venner.

Dagens diskusjoner om brutalisering av arbeidslivet koples inn, og undersøkelser fra SSB og Statens arbeidsmiljøinstitutt brukes til å fortelle oss at 9 av 10 arbeidstakere i Norge er fornøyd med jobben. Brutalisering av arbeidslivet er altså bare syting og kan ikke dokumenteres.

Svendsen bruker plass på å drøfte fremmedgjøring, og her får Marx ganske stor plass. Det er mange filosofer, sosiologer, historikere og politiske tenkere som har tatt tak i dette, men den dimmensjonen Marx hadde med; sammenhengen i arbeid, de sosiale relasjoner og tilegnelsen av resultatet av arbeidet ( eller; er arbeidet splittet opp i så små deler at betydningen for sluttproduktet ikke er synlig for arbeideren, at maktforholdene er så skjult at journalisten ikke ser dem i egen arbeidsgang, at bedriftslojaliteten helt skygger for at eierne blir rikere sjøl om ansatte må gå ned i lønn) er det ikke lett å få øye på.

Det er underlig å lese drøftinger av så mange aspekter ved arbeid og arbeidsliv uten at forfatteren ser at disse nettopp beskriver mye av det som er innholdet i brutaliseringen av arbeidslivet.

Lykke kobles til penger, konsum og hyppige brudd/prøve noe nytt. Det moderne mennesket har gått fra å være produsent til konsument er Svendsens påstand, og han har langt på vei rett. I vestlige samfunns øverste skikt er det overveiende sånn og forbruket er mer enn jorda kan tåle.

Det mest spennende med temaet, arbeidets filosofi, er for undertegnede om boka har noen nye tanker eller tråder å utvikle når det gjelder framtidas samfunn og arbeid. Svendsen er opptatt av arbeid i overflodens tidsalder, (og her må vi gjenta at han forholder seg bare til vestlige samfunn) og tenker rundt forbruk, lykke og fritid. Helt ordinære, vanlige bekymringer som rike, fete hvite utdannede har.

Men spørsmålene rundt arbeid i denne fasen av kapitalismen kunne vært: Siden effektiviteten er så, høy ville vi ikke behøve å ha lønnet arbeid mer enn fire timer, fem dager i uka. Den frie tida da? Forbruk i ennå flere timer? Eller tid til å være sammen, dyrke blomster, gjete dyra, male, synge, tegne, hjelpe en nabo, være aktiv i organisasjonslivet, studere,diskutere … . Marge Piercy lar Connie, hovedpersonen i Kvinne ved tidens rand, besøke framtida i 2137. Etter at det virkelig har skjedd dramatiske ting på jorda og det handler om å reparere etter overforbruk, miljøødeleggelser osv. Her er menneskene litt av alt; mødre, forskere, snekkere, jordbrukere, kunstnere, renholdere, osv. De er spesialister også her og livet er ordnet i et fellesskap som gjør tingene sammenhengende og forståelige. Dette er fantasi og veldig spennende og utfordrende for vår forestillingsverden. Men arbeidet har mange meninger og er blant annet knytta til egenskaper, talenter og interesser, men ikke til lønn og overlevelse.

I disse spørsmålene er det uutforskede filosofiske områder, og det er langt utenfor Svendsens prosjekt og intelektuelle horisont.

Svendsen skal ha ros for å ha laget en bok om dette viktige temaet. Utfordringen til alle som er opptatt av hvordan vi skal få til mer rettferdige samfunn og bærekraft i ordets konkrete betydning, ligger i å arbeide fram filosofien, teorien og praksis for å få det til.

Er det så noen vits i å bruke tid på en konservativ filosof som i boka ikke bryr seg så mye med «dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». (Nåja, han slår fast at kaptalismen ikke vil gå under.)

Svendsen er en av premissleverandørene i hele Cevita-kjeden, fra frokostmøter til utdanninga av de unge på Cevitaakademiet. Han gir intelektuell legitimitet til oppfatningene av arbeid, arbeidsliv og økonomisk politikk som ikke tar hensyn til noe særlig annet enn vekst og fleksibilitet.

Argumentasjonen er viktig å kunne. Og utfordringen for oss til venstre er ikke ubetydelig.

Taran Anne Sæther

Elfriede Jelinek:
Lyst
Tiderne skifter, 1990
dansk

Elfriede Jelinek er en forfatter som ikke kan sies å gå stille i gangene. Bøkene hennes er omdiskuterte og kontroversielle. Da Jelinek fikk tildelt Nobels litteraturpris i 2004 fratrådte Knut Ahnlund i svenska akademin sin stilling i protest. Jelinek har også vært en høylytt samfunnsdebattant i den østerrikske offentligheten, og har markert seg i opposisjon til det østerrikske frihetspartiet, FPÖ, et høyreradikalt parti som ved valget i 1999 var Østerrikes nest største parti. Kritikk av Østerrike og landets mangelfulle oppgjør med andre verdenskrig gjennomsyrer Jelineks forfatterskap, og har gjort at hun har blitt beskyldt for å male et i overkant nattsvart bilde av hjemlandet i sin litteratur. Også hennes tilknytning til det østerrikske kommunistpartiet og hvordan dette kommer til uttrykk i litteraturen hennes, har blitt kritisert.

Ved siden av å hamre løs på det østerrikske samfunnet, er kampen mellom kjønnene og mellom samfunnsklasser et tema som går igjen hos Jelinek. I Lyst er kampen kvinnen må kjempe mot mannens maktmisbruk ikke bare metaforisk, men en faktisk slåsskamp. I denne uutholdelig voldelige romanen som Jelinek skrev i 1989, skriver Jelinek igjen med store bokstaver. Boka motsetter seg all form for forsoning i spørsmålet om kjønnenes posisjoner i samfunnet. Jelineks prosjekt er ikke å lage en nøktern beskrivelse av likestillingens utvikling eller hvordan kvinnens posisjon i samfunnet har forbedret seg de siste femti årene. Tvert imot viser hun hvordan kjønnenes rollemønstre er underlagt nye undertrykkelsesmekanismer, og sinnet eller protesten må sies å være den primære drivkraften i verket.

Boka handler om et ektepar, Gerti og Herman, som bor i en østerriksk landsby tett på et skianlegg. Gerti er hjemmeværende, mens Hermann er sjef på den lokale papirfabrikken. Herman og Gertis har en bortskjemt gutt hvis eneste interesse er skiutstyr. Hermann fremstilles som en nådeløs og ubarmhjertig tyrann som anser Gertis kropp som sin egen eiendom. Gerti voldtas, bankes opp og ydmykes av sin mann, og for Hermann er det en selvfølgelighet at hans umettelige begjær skal tilfredsstilles til enhver tid. Gertis begjær er av en annen art enn Hermans. Som direktørfrue får hun muligheten til å kjøpe seg dyre kjoler og undertøy og dekke sine luksusbehov. Til tross for dette er hun misfornøyd med ekteskapet, og når hun møter studenten Michael, kaster hun seg i armene på ham med forhåpninger om å oppfylle sin drøm om romantisk kjærlighet. Michael viser seg imidlertid å være en like stor sadist som Herman og Gertis illusjoner knuses for godt.

I romanen er kvinnen underlagt mannen, mens mennene styrer samfunnet og er de som undertrykker. Jelineks politiske bakgrunn kommer tydelig frem i Lyst. Kampen som foregår mellom arbeider og arbeidsgiver eller mellom mann og kvinne, er et resultat av pengesystemet som umuliggjør mellommenneskelige relasjoner ved å gjøre menneskelige egenskaper til varer. Ekteskapet mellom Hermann og Gerti er en utveksling av varer og tjenester. Gertis  begjær etter materiell velstand byttes mot Hermanns begjær etter sex.

Men i Lyst er det ikke kun kvinnen som er offeret i begjærsmaskineriet. Raseriet man er vitne til i Lyst, er ikke bare rettet mot den urettferdige maktfordelinga mellom menn og kvinner. Hatet er kanskje først og fremst mot systemet som Gerti og Hermann er underlagt. Mannen er innesperret i sin rolle som hersker og tyrann, ikke fordi han er ond, men fordi den verden han lever i, er strukturert etter forholdet mellom herre og tjener. Som man kan lese i dette utdraget, er det selve strukturen i de mellommenneskelige relasjonene det er noe galt med:

The community looks up to them in all things. Let’s face it, it’s a community short on sporting lasses to look up to. The woman beds down in her troubles and Herman beds down on the woman, in the peace of the night. And then their son: he has mastered the other children more completely than his violin. Father manufactures the very least of the things that pass beneath the flame of his passion: paper. All that remains, wherever the eye looks upon the works of men, is ash.

Det samfunnet Gerti og Herman lever i, er et som bygger opp under og tjener på et stadig voksende begjær. Både kvinnen og mannen forderves under materialismens logikk, og det eneste som står igjen av menneskets bestrebelser, er aske.

Det er altså ikke barnemat man får servert i Jelineks roman. Det å lese Lyst er en kamp og som leser slites man mellom trangen til å legge fra seg de utmalende, groteske voldsscenene og begjæret etter å få vite hva som skjer til slutt. Elfriede Jelinek skriver også et tettpakket språk der beskrivelser av faktiske hendelser, karakterenes fantasier og fortellerens fortolkninger og konklusjoner blandes sammen. Disse forskjellige stemmene settes sammen til en slags tragisk korsats der dysterheten og dystopien er så total at det i blant slår over i det komiske. Lyst er en marerittaktig tragedie, et skrik i protest mot et uhelbredelig destruktivt samfunn. Skal du lese Lyst må du være forberedt på en slåsskamp.

Kristin Buvik Sivertsen

Richard Wilkinson og Kate Pickett:
Ulikhetens pris
Res Publica, 2011
428 sider

Da Richard Wilkinson og Kate Pickett i 2009 ga ut boka The Spirit Level, vakte den betydelig debatt, ikke bare i Storbritannia og USA. I Norge gikk blant andre NHO og den nyliberale tenketanken Civita, i forsvar for sitt politiske og økonomiske grunnsyn, til angrep på bokas troverdighet. Nå når boka over to år senere har kommet i norsk språkdrakt, har imidlertid diskusjonen nesten vært fraværende, ikke bare blant kritikerne, men også blant dem som burde ha trykket boka til sitt bryst – et sosialdemokrati fanget i den nyliberale ortodoksien.

Hovedtesen i boka er at økonomisk ulikhet og skjev fordeling skaper dårligere samfunn enn de ellers ville vært. De tar for seg en rekke velferdsindikatorer innenfor områder som kriminalitet, helse, utdanning, vold, rus og sosial mobilitet, og ser på sammenhengen mellom disse og graden av økonomisk ulikhet, både på tvers av land og amerikanske delstater. De statistiske analysene viser en klar sammenheng på alle disse variablene, og de presenterer også en rekke momenter til forklaring både på de enkelte sammenhengene og sammenhengen mellom ulike velferdsindikatorer.

Dette ville neppe blitt så kontroversielt i enkelte kretser om de ikke kombinerte det med to andre elementer. For det første viser statistikken at ulikheten forklarer forskjeller som ikke kan forklares ut fra økonomisk utvikling. Selv om graden av økonomisk utvikling har stor betydning om man sammenligner for eksempel Norge og Zambia, har den ingen betydning om man sammenligner USA og Hellas, selv om BNP per innbygger i USA er nesten det dobbelte av hva det er i Hellas. Når man kommer til et visst nivå i økonomisk utvikling, mener de, så er det de økonomiske ulikhetene som betyr noe. Dette er også interessant sett i et økologisk perspektiv, for land som befinner seg over dette nivået har ikke økt produksjon og forbruk noen sammenheng med økt velstand.

For det andre viser statistikken at det ikke bare er de som er nederst på den økonomiske rangstigen som lider under ulikhet, det gjelder hele samfunnet. For eksempel er spedbarnsdødeligheten blant de mest velstående i et utpreget ulikhetssamfunn som det engelske og walisiske høyere enn den er blant de minst velstående i Sverige, og selv om dødeligheten blant mennesker i arbeidsfør alder er høyere blant de minst velstående i hele USA, er dødeligheten, også blant de mest velstående, høyere i delstater med stor ulikhet enn i delstater med mindre ulikhet. Dette får forfatterne til å konkludere med at økt likhet er til alles beste.

Selv om denne konklusjonen i og for seg er korrekt, er det også her svakheten i boka trer fram. Siden alle tjener på økt likhet, mener de, og siden ulikheten varierer fra land til land, også blant det de kaller markedsdemokratiene, ligger løsningen i skrittvise forandringer i retning av kooperativer og et lovverk som bygger opp under et likhetsideal. Det er selskapsmakten som er elefanten i rommet, ikke det kapitalistiske varebyttet. Dermed tar de heller ikke hensyn til at det kapitalistiske varebyttet og den tilhørende kapitalakkumulasjonen har en helt klar tendens i retning av økt ulikhet. Det jugoslaviske eksperimentet med såkalt markedssosialisme, der arbeiderne i fabrikkene selv driver fabrikken, bidro ikke til en bedre fordeling enn i andre land som baserte seg på tradisjonell privatkapitalisme. Og som andre markedsøkonomier, ble også den jugoslaviske økonomien offer for økonomiske kriser.

De forutsetter også at de mest velstående er villige til å redusere sin rikdom for å nyte godt av de velferdsgevinstene også de har av økt likhet. Da tar de ikke hensyn til det Marx kalte varefetisjismen, ideen om at en vare har egenskaper utover sin egentlige bruksverdi. Statussymboler, enten det er den tiende Jaguaren i oppkjørselen eller den varme følelsen man får av å donere av sin utrolige rikdom til trengende, er viktige for egenfølelsen hos de mest velstående – det er noe håndfast og håndgripelig, noe som er der i dag. Når forfatterne endatil kombinerer dette med en visjon om en stasjonær økonomi, der den enkeltes økologiske fottrykk begrenses av kvoter, kan dette vanskelig fremtre som noe annet enn en skremmende visjon. Forfatterne viser til at fire av fem amerikanere ønsker et samfunn preget av større likhet enn i dag, men dette argumentet falmer noe når det settes opp mot andre verdier. Det er ikke slik at varefetisjismen er mindre blant de mindre velstående, og den amerikanske drømmen lever fortsatt i beste velgående, også langt utenfor USAs grenser. Det handler om maktforholdet mellom klassene, ikke individuelle preferanser om likhet.

Den norske utgaven av boka er utgitt av den venstresosialdemokratiske tenketanken Res Publica, og i likhet med sosialdemokratiet som sådan gjør den ikke noe forsøk på å konfrontere den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital. De strategiene boka legger opp til representerer høyst en strategi for å begrense kapitalens makt, å gi arbeiderklassen en større del av kaka. Men om en slik bevegelse skulle vinne frem, vil den stadig være under press fra varebyttets logikk, som peker i motsatt retning. Det er, for all del, all mulig grunn til å støtte opp om og bidra aktivt til en slik kamp. Boka gir et godt grunnlag for å forutse hva alternativet, økt ulikhet, innebærer. For et sosialdemokrati som er blitt en del av den nyliberale ortodoksien, som bare skiller seg fra de tradisjonelt borgerlige partiene ved å gå inn for nyliberale reformer i noe mindre omfang og noe lavere tempo, om de i det hele tatt gjør det, gir boka gode anvisninger for å kunne revitalisere seg som en representant for noe annet, å flytte fokus fra ensidig vekst til fordeling. Men det er også det boka er – en ny-sosialdemokratisk manifest.

Mathias Bismo

Jenny Wrangborg:
Kallskänken
Kata förlag, 2010

Jenny Wrangborg er født i 1984, er kokk og poet. «Kallskänken» er hennes debut, men hun deltar i flere antologier. Hun er en aktiv samfunnsdebattant, og har denne vinteren en lang turne der hun leser fra boka si. Hun fikk svensk poesis fineste pris; Stig Sjödinprisen i 2010 og Robespierreprisen for boka i 2012.

Det er sjelden undertegnede blir så fanget av en diktsamling som denne gangen. Jeg har lest hele flere ganger og noen enkeltdikt mange ganger. Hvorfor?

Er det gleden over at noen tør skrive poesi der ordet sosialismen er med? Fordi hun skriver om «vanlige» arbeidsfolk? Fordi det er godt? Fordi hun er kvinne?

Kallskänken handler om å jobbe på kafe på Avenyn i Gøteborg. Wrangborg beskriver hvordan det er å kjøre i gang et kjøkken, fra det stille suset av kjølerne, til varmebenker, kaffe- og vispemaskiner, skrammelet med boller, tallerker, bestikk osv. fyller rommet. Hun skriver konkret om arbeidet, om det som skjer mellom menneskene som jobber sammen.

Fra åpningsdiktet «Kallskänken»:

…… klockan sju og köket gnuggar sömnen ur ögonen och sträcker på sig
Mangan, Danne, Freddan og Jonne preppar lunchen
Masen och Pillan i renseriet og kallskänken rullar inn back efter back med bröd
Mangan frågar om jag fått någon kram idag och
jag skämtar med Freddan om at jobba som kock och lida av panikångest
jag litar inte riktigt på någon förrän vi jobbat ihop
under press
«Nu kör vi!» og nogon slänger på en punkskiva
idag kommer allt att klaffa …

Hva er en «kallskänka»? En «kallskänka» på svensk er det man i Norge kaller «koldjomfru». Wikipedia: – Koldjomfru er en eldre betegnelse på en kvinne som har ansvar for koldanretningen (koldtbord, kalde anretninger) i en restaurant eller på et hotell.

Det er flere poeter som har gjort dette, blant annet Tina Aamodt i Anleggsprosa (Oversettes og utgis i Sverige av Kata förlag). Jenny Wrangborg skriver inn mange flere dimensjoner i diktsamlingen sin. Når slitenheten beskrives, så er det ikke bare opplevelsen av å være sliten etter en lang arbeidsdag. Hun tar med sjefen som synes de jobber for sakte uansett hvor fort de jobber, uansett hvor mange som er sjuke. Og overvåkningen, kjeften, ulikheten og gjestene latter.

Som her i «Jämlikar»:

den största tröttheten/kommer inte från/ kroppsarbetet
……
arbetet består inte av/att laga maten eller servere
gästerna
nej, det är/chefens ord/efter veckor av obetalt övertid
blickarna från de velbestälda/tanterna/och
oräkneliga leenden …

I diktet «Vi måste prata» bruker hun den vanlige termen fra parforhold i overskriften, og så kritiserer hun poetene for å fylle sidene med maktens språk, og avslutter med «vi måste prata om socialismen». Det gir en overraskende virkning, fordi hun bruker termer som vi lett tenker hører til i intimsfæren, i foreldre/barn-, kjæresteforhold. Og det er når noe virkelig alvorlig er fatt, at vi sier «vi må snakke sammen».

Denne diktsamlingen handler om «de evige spørsmålene», kjærligheten, livet, arbeidet, solidariteten og sosialismen. På en måte som er uvanlig, men oppleves som viktig. Den er intens, påståelig, dirrende, insisterende. Lavmælt og støyende, vakker, skarp, inkluderende, konfronterende.

Mange av diktene egner seg for opplesning. Det spenner fra folkeopplysning om kafeansattes arbeidsvilkår, pengene (de fleste) som havner i eiernes lommer, undertrykking og verdien av å organisere seg. Det siste diktet «Vär här nu» slutter sånn:

ni hör oss kanske inte än
ni kanske inte ser oss
men vi är här
och vi förbereder oss på att ta över

I diktet «Spillolja» er det erkjennelsen av å trenge kjæresten mer enn noen gang som er tema. Dikterjeget har fått sparken, arbeidskameratene har krevd henne tilbake uten resultat.

……
jag behöver ditt:
«Vi ska ta oss igenom det här»
så berätta för mig om värmen
mellan dig og dina arbetskamrater i
promenaden ner til bussen
…….
berätte för mig att
det fortfarande finns nogot varmt
som växer mellan oss efter de hårda orden
förtvivlans avstånd mellan dag och nattskift
att vi orkar älska varandra timmarna mellan venda dygn ……

Det som gjør meg begeistret, er at den oppleves som så «sann», det er sånn i arbeidslivet. Altfor mange steder. Og det er sånn å bli god arbeidskollega, å få sparken, å gjøre en god jobb, å bli lurt, å oppleve fellesskapet. Wrangborg skriver inn manges erfaringer i sine dikt. Hun klarer en vanskelig ting godt, slik jeg leser diktene; å skrive om «menneske» som noe mer enn arbeidskraft, mye mer enn forlengelsen av en kaffemaskin eller et annet arbeidsredskap. «Mennesket» blir subjekt og handlende individ i en felles virkelighet. Nødvendig og godt gjort i en medieverden hvor det er vanskelig å få øye på arbeidsfolk som noe annet enn arbeidskraft.

Noen svenske fagutrykk er litt vanskelig å oversette (og ennå en god grunn til at et forlag bør oversette boka), men det betyr ikke så mye i denne teksten. Temaene er allmenngyldige.

Følelsen av at denne boka ble til av et trykk inne fra forfatteren, er sterk. Språket og bildene forteller det som skal sies. Her er ingen «som» et eller annet. Konkret og presist. Noen ganger halter rytme og bilder, som det gjør i alle tekster. Men diktene hekter seg liksom fast i deg, gjør egne erfaringer synlige. Sjelden har jeg lest noen skrive så vakkert om arbeidskamerater.

Taran Anne Sæther

Leder: Likelønn    side 3

Valg i Hellas. En Guide side 4

Torill Nustad: Har fagbevegelsen sviktet kampen for likelønn?    side 6         

Arne Byrkjeflot: Foran tariffoppgjøret. Farlig todeling?      side15

Geir Christensen: Arbeiderpartiet og klassesamfunnet          side18        

Tema USA:

Arnljot Ask: USAs svanesang?       side 26       

Meizhu Lui: Rulletrapper og tredemøller: Derfor ender farga i USA sist side32        

Evan Sarmiento: «Occupy» i ein overgangsperiode     side 38       

Michael Leonardi: Okkuper Kommisjonen for regulering av kjernekraft (før det er for seint)   side 48

Nicole M. Aschoff: Ei fortelling om to kriser: Bilindustrien i USA side 54

Dikt: Velkommen ombord / Welcome to the machine av Ola Bog  side 48

 

Arild Borgen: Det nye, tyske oppsvinget side 74

Susan George: Deres krise – våre løsninger        side 80       

Roar Eilertsen: Rødts skattepolitikk                  side 84       

Skattlegg de rike!          side 89       

Samir Amin: Dristighet, mer dristighet!    side 90      

Michael A. Lebowitz: Produksjonen av mennesker      side 102     

Øyvind Andresen: Å være revolusjonær. En samtale side 116     

Øyvind Bremer: Karlsen: Da-n Gud skapa verda …    side 122     

Bokomtale. Boktips      side 126

 

Løssalg kr 75

www.marxisme.no       

 

Jon Michelets oppsummering av striden om Klassekampen i 1996–1997 i Rødt! nr 4/11 trenger en kommentar. Hvordan ble kampen oppfattet fra et annet ståsted?

I 1997 var jeg leder for organisasjonen «Fondet og foreninga for venstresidas dagsavis » (FFVD), som ble opprettet som en reaksjon på at Paul Bjerke ble avsatt som redaktør og en innsnevring av avisas redaksjonelle linje.

Den avisa Paul Bjerke redigerte var et forsøk på å utvide nedslagsfeltet både politisk og kulturelt for Klassekampen, og ble kraftig kritisert. Men ser en produktet i historisk perspektiv var den redaksjonelle profilen «til venstre» for den profilen avisa har under Bjørgulv Braanens ledelse.

Det var to hovedårsaker til at det var helt nødvendig å engasjere seg mot hvordan Paul Bjerke ble sparket, og programmet han ble sparket på. Slik AKP formulerte sitt program for avisa var det ikke mulig å tro på at det var et tilstrekkelig grunnlag for å drive en dagsavis på en sunn økonomisk plattform. I tillegg var AKPs håndtering av striden om Klassekampen av en slik karakter at det nærmest var maktpåliggende for meg som gammel AKPer (riktignok utmeldt noen år tidligere), og med de tillitsverv jeg hadde i fagbevegelsen, utvetydig å markere avstand til den praksis partiets håndtering av kampen representerte.

Jon Michelet oppsummerer AKP (og støttespilleres) program på en måte som er dekkende når han nå skriver: «Et grep for å bøte på dette (avisas skrantende økonomi, som for øvrig ble overdrevet, m.a.) måtte etter min mening være å lage en avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter». Dette fortonte seg som et nytt forsøk på å løfte seg selv etter håret, og har aldri vært et tilstrekkelig grunnlag for å drive en dagsavis i Norge. I alle fall ikke på en noenlunde solid økonomisk plattform. At det heller ikke var det i 1997 kan illustreres med at opplagstallet sank fra ca. 8 200 før redaktørskiftet i 1997 til ca. 6 500 i 1998. Med andre ord forsvant rundt 20 % av opplaget. Opplaget holdt seg også stabilt rundt dette nivået i flere år etterpå. Avisa hadde sannsynligvis gått under hvis man ikke hadde klart å samle inn over 5 millioner i ny aksjekapital i 1998, en bragd det for øvrig står stor respekt av. Trolig hadde det verken vært mulig å stabilisere opplaget eller å hente inn så mye ny kapital hvis ikke Jon Michelet etter kort tid som redaktør tok grep for å utvide avisas politiske grunnlag. Under JMs ledelse ble avisa raskt et bredere politisk prosjekt enn det det var grunn til å frykte på grunnlag av de programmatiske erklæringene som kom fra AKP i striden om redaktørskiftet i 1997.

Her er vi ved det jeg oppfatter som metodisk juks fra Jon Ms side. Som grunnlag for redaktørskiftet bruker han ansettelsen av Røssaak som kulturredaktør, samt en del enkeltoppslag fra den siste tida Paul Bjerke var redaktør. For det første var Røssaak, som Jon M selv skriver¹, ute av redaksjonen lenge for redaktørskiftet. For det andre, enkeltoppslag som ikke faller i smak hos noen av aktivistene har det aldri vært vanskelig å finne. For den saks skyld har heller ikke jeg noen gang hatt problemer med å finne valg KK har gjort som jeg er uenig i. Spørsmålet er hvorfor disse motsigelsene i 1997 ikke kunne løses innenfor den rammen Jon bruker når han beskriver avisa med Bjørgulv Braanen som redaktør: «Naturligvis har avisa feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med». For å begrunne at BB likevel redigerer en avis i tråd med formålsparagrafen bruker imidlertid Jon M motsatt teknikk, han trekker fram utvalgte reportasjer og forsider som er i tråd med det politiske grunnlaget i formålsparagrafen. Med samme utgangspunkt var det selvfølgelig heller ikke vanskelig å forsvare Klassekampen i Pauls redaktørtid, men både AKP og Jon M valgte motsatt innfallsvinkel.

Her er vi ved det som var det andre hovedproblemet med AKPs håndtering av redaktørstriden. Den ble på ingen måte behandlet som en «motsigelse i folket». En håndtering av motsetningene som «motsigelser i folket» beskriver Jon M som helt nødvendig for å bygge bro til oss som var mot redaktørskiftet i 1997, og er i grunnen en riktig oppsummering. Beskrevet med AKPs gamle retorikk ble derimot striden om Klassekampen håndtert som en kamp mellom «folket og fienden».

Paul Bjerke skulle bort, koste hva det koste ville. Og det var Jon Michelet som skulle bli ny redaktør, ingen åpning for kompromiss. AKPs håndtering av Klassekampen var for meg en god illustrasjon på at AKP (eller «ytterste venstre fløy i norsk politikk», for å låne Jon Ms språkbruk), ikke hadde lært av sine mistak, i alle fall ikke i 1997. Ingen kompromisser med Paul Bjerke som redaktør var mulig, og det var heller ikke grunnlag for noe kompromiss med redaksjonsklubben om ny redaktør. Jon Michelet skulle ansettes. Problemet med det var ikke hvilke kvalifikasjoner Jon M måtte ha som redaktør, men at Jon ble lansert så tidlig. Ansettelse av Jon M var å gjennomføre maktovergrepet uten å ta noe hensyn til hva fagforeningene i avisa måtte mene. Ansettelsen var trolig en viktig årsak til at bare to av journalistene valgte å bli igjen i avisa. Sjelden i norsk historie har vi vel sett eiere som har håndtert eierskapet slik at det store flertall av ansatte velger å slutte. Den eierposisjonen AKP hadde ble brukt for det den var verdt, og håndteringa av konflikten som en konflikt mellom folk og fiende ble fulgt opp med trusler om eksklusjon av partimedlemmer som samarbeidet med oss i FFVD. AKPs håndtering var derfor trolig en medvirkende årsak til at opplagsfallet ble så stort som det ble. Et kompromiss om ny redaktør kunne vært et klart signal om vilje til å alliere seg med en breiere del av venstresida.

Oppsummert var AKPs håndtering av redaktørstriden en illustrasjon på prinsipielt problematiske sider ved kommunistpartier med makt; nære allierte blir håndtert som fiender og partiets lukkede struktur blir brukt for det den er verdt i maktkampen. Historia er dessverre full av eksempler på at dette har fått betydelig mer dramatisk konsekvenser enn kampen om en avis i 1997. Men det var flere grunner til at en slik bruk av eiermakt var uspiselig, spesielt den totalt manglende viljen til å gå i konstruktiv dialog med redaksjonsklubben. I praksis brukte AKP sin juridiske eierposisjon, eller «styringsretten», for alt den var verdt. I åra etter redaktørskiftet i Klassekampen var jeg som konserntillitsvalgt i Orkla involvert i kampen rundt hvilken strategisk retning konsernet skulle følge. Et sentralt element i den striden var (og er fortsatt) at eiere har et ansvar utover aksjonærenes kortsiktige interesser. Eier har også et ansvar i forhold til ansatte og for at bedriften har samfunnsmessige forpliktelser å fylle. Under våre rådende samfunnsforhold oppsummeres ofte disse synene i begrepene «shareholders interest» opp mot «stakeholders interest», eller snever vekt på eieres interesser opp mot et bredere perspektiv. AKPs håndtering var helt i tråd med en snever tolkning av hva eier mente var i aksjonærenes interesser. Hadde jeg som tillitsvalgt støttet et slikt grep kunne det derfor vært brukt som et svært godt argument for at først Christen Sveaas, så Stein Erik Hagen, i grunnen var i sin fulle rett til å herje med Orkla slik de måtte ønske. AKPs praksis var at når eier hadde bestemt seg var det i realiteten likegyldig hva andre måtte mene. Ikke et ukjent syn på børsen, men svært skadelig i mange sammenhenger.

Likevel var det kanskje i historisk perspektiv fornuftig at Jon Michelet overtok roret noen år. Ikke fordi det var uungåelig, men fordi overtakelsen i ettertid gjorde det mulig med en sterk utvidelse både av eiergrunnlaget og den politiske profilen på Klassekampen. Med et svært kort intermesso en kort periode rett etter Jon overtok redaktøransvaret oppfatter jeg at Klassekampen helt siden 1991 er redigert ut fra en svært vid tolkning av formålsparagrafen. I dag trolig videre tolket enn noen gang i avisas historie. Striden rundt redaktørskiftet i 1997, med påfølgende opplagsfall, var trolig med på å gi først Jon Michelet, så Bjørgulv Braanen, nødvendig tyngde til å utvide avisas politiske grunnlag. Stuntet i 1997 illustrerte nok en gang at aktivistene alene ikke var tilstrekkelig grunnlag for en dagsavis i Norge. Så kan vi som elsker avisa fortsatt glede oss over at Klassekampen er et svært viktig bidrag i norsk offentlighet, men også irritere oss over KKs feil og mangler. Som Jon M sier; «det er en del av game’t».

Stein Stugu

Note:

1. Jon M bruker også oppropet mot Røssaak fra høsten 1996 som en del av det politiske grunnlaget som førte fram til redaktørskiftet. I den sammenheng er det interessant at de to initiativtakerne til oppropet, Trond Andresen og Anders Ekeland, havnet på hver sin side i kampen om redaktørskiftet.

 

Slåss mot kapitalismen og alle angrep på kvinner! Fram for bevegelsen for sosial forandring, demokrati, frihet, likhet og fred!

Arven vår

Arbeidende kvinner i verden har lenge vært i forgrunnen i folks motstand mot kapitalisme og imperialisme, helt fra organiseringen på grasrotsnivå og ut til globale nettverk. Gjennom det siste århundret har kvinner verden over kjempet mot undertrykking og diskriminering på grunnlag av klasse, kaste, religion, nasjonalitet, jord- og eiendomsrettigheter, politisk overbevisning og seksuell orientering og kjønnsidentitet. I største delen av verden har den vedvarende kampen vår for politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter, ført til seire som retten til å stemme, rett til eiendom, til lik lønn for likt arbeid, til svangerskapspermisjon, og til retten til organisering og fagorganisering.

På tross av imperialismens angrep på kvinners rettigheter og velferd, smidde den andre internasjonale «Conference of Socialist Women» i Køpenhavn 1910, en klassebasert enhet om kampen for rettferdighet og fred. Etableringen av den Internasjonale Kvinnedagen som en årlig militant feiring gjør at vi kan dra lærdom fra kvinners motstand mot imperialismen på globalt nivå. Klassebevissthet blir grunnlaget for kvinners kamp for økonomisk likhet, politiske rettigheter, organisasjonsfrihet og for motstanden mot koloniale og imperialistiske kriger.

Videre har kvinner organisert seg i kampanjer som gjelder en myriade av saker: Motstand mot agressiv «utvikling» som medfølger økologisk ødeleggelse, ved å hevde sin rett til helsepleie ved fødsler, og at denne retten er en grunnleggende menneskerettighet som inkluderer retten til tjenester og informasjon knyttet til helse og omsorg for mor og barn; og det gjelder spørsmålet om å øke bevisstheten i det offentlige om kvinners og jenters rettigheter, mot seksuell undertrykkelse, vold i hjemmet, seksuell trakassering, voldtekt og alle andre former for sexisme.

Kvinners kollektive kamp – som omfatter flertallet av verdens undertrykte, fattige og tilhørende arbeiderklassen – har gjennom det siste århundret ført kvinners rettigheter og interesser framover, på tross av fortvilelsen knyttet til krisen i monopolkapitalismen. Derfor fortsetter arven fra militante kvinner å inspirere oss i kampen mot imperialistiske kriger, og til å støtte og delta i kampen for nasjonal og sosial frigjøring. Ettersom den globale økonomiske, politiske, sosiale og økologiske krisen blir dypere, er det tvingende nødvendig for oss kvinner å forene oss, bli mer militante og inngå i bølgen av folks kamper for å forsvare våre hardt tilkjempede rettigheter, og fremme frigjøringen vår.

Krisen

Verden over lider folk under den verste økonomiske, finansielle og økologiske krisen i det kapitalistiske systemet noensinne. Mer enn noen gang lider folk under monopolkapitalismen og dens konserners kontroll over folks jord og ressurser, på lag med lokale eliter og nasjonale regjeringer. De såkalte hjelpetiltakene, gjennomført av  finansoligarkiet, USA og andre imperialistland, har bare tjent til å beskytte den herskende klassen og ytterligere forverret situasjonen til verdens arbeidende folk og de fattige. Krigene som kapitalist- og imperialistlandene fører, har ikke bare skapt større lidelser, men også gjort verdens økologiske krise dypere.

Følgelig opplever det store flertallet av verdens kvinner, særlig i landene i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Karibbien og MidtØsten å leve under utbyttingen som eksisterer i føydal-patriarkalske samfunn styrt av godseiere, krigsherrer og oligarkier som holdes oppe av imperialistene. Blant de verst stilte er kvinner tilhørende urbefolkning og bondesamfunn, som konsekvent opplever at deres arbeid, jord og produkter overtas, degraderes og trues.

I kapitalistiske land fører økende arbeidsløshet, kraftige inngrep, fagforeningsknusing og hjemløshet, og undergravingen av det allerede begrensede sosiale sikkerhetsnettet til at utbyttingen bare blir hardere. Over hele verden, inkludert de kapitalistiske landene, blir det gjennomført kraftige kutt i offentlige utgifter som gjelder skole, helse og andre sosiale tjenester. Bortsett fra at det har økt byrdene til arbeidende kvinner kraftig, har denne politikken redusert tilgangen til utdanning og helse, og ført til hardere økonomiske tider og usikker arbeidssituasjon for folk som arbeider innenfor utdanning og helse, mange av dem kvinner.

Mens industrien rettet mot hjemme-tjenester brer seg, har kvinnene som jobber i denne uformelle sektoren, blitt mer sårbare. Den veldige økningen innen en ny form for kvinnearbeid, nemlig hjemmebasert produksjon, hvor kvinner blir betalt per enhet er ett eksempel. Den neokonservative retningen i det sosio-politiske klimaet presser kvinner tilbake til kjønnsbaserte roller og inn i hjemmet med ansvaret for de mange byrdene knyttet til hjem og omsorg for barn, også med ansvar for inntekter.

Kvinner fra de undertrykte og utbyttede klassene er blant de som blir verst rammet av krisen. Kvinner verden over diskrimineres ved at de er de første som mister jobben når firmaer kutter kostnader, legger ned eller flytter virksomheten. Ved hjelp av de såkalte fleksible arbeidsordningene drar firmaene fordel av den billigste arbeidskraften, for det meste barn og ungdom, som underkastes usikre og ekstremt harde arbeidsforhold i verksteder og hjemmebasert produksjon ved kontraktører og underkontraktører. Kvinner i jordbruket, og blant urinnvånere risikerer å miste jord og bli utsatt for militarisering og etnisk rensing eller bli forflyttet når kapitalister kaster øynene sine på mineralog andre naturressurser i deres nedarvede hjemmeområder.

Såkalt fattighjelp, som mikrofinansiering eller hjelpeprogrammer sponset med betingelser av Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet eller andre større banker, tjener bare til å intensivere den onde sirkelen av gjeld og fattigdom på grasrotnivå. De svekker lokalsamfunns evne til å være selvhjulpne og undergraver massebevegelsene. Den økonomiske krisen har ført til at utdanningsmulighetene for unge jenter undergraves. Arbeidende kvinner fortsetter å bære den doble byrden av både jobb og husarbeid. Dessuten har krisen i kapitalismen generert neokonservatisme og religiøs fundamentalisme som ytterligere holder kvinner nede.

Monopolkapitalismens krise har tvunget millioner av kvinner i utbyttede halvkoloniale og halvføydale land til å forlate hjemmene sine og migrere til andre land på jakt etter noe å leve av. Dermed blir de også utsatt for trafficking og andre former for utnyttelse. Regjeringene som eksporterer arbeidskraft samarbeider med regjeringene som tar i mot arbeidskraften: Regjeringene som eksporterer arbeidskraft, institusjonaliserer og videreutvikler programmer for eksport av arbeidskraft som først og fremst retter seg mot kvinner for å dempe arbeidsløshet, og øke skatteinngangen ved hjelp av kvinnenes hjemsendte betaling, og betale ned nasjonal gjeld påført dem av kapitalistisk grådighet. I den andre enden bruker de regjeringene som tar i mot denne muligheten til å utnytte den billige arbeidskraften, og sårbarheten til kvinner rundt i verden.

Pengene fra migrantarbeiderne bidrar til å opprettholde korrupte økonomier i Asia, Latin-Amerika, Karibien, Øst-Europa og Midt-Østen. Slike hjemsendte midler som har blitt kanalisert gjennom regjeringer og internasjonale finanskontorer, har blitt brukt til å finansiere programmer og prosjekter som går ut over befolkningen i flere land.

Migrant- og flyktningekvinner blir ofte satt til skitne, vanskelige, farlige og nedvurderte jobber i den uformelle økonomien. Kvinnelige migranter utsettes for diskriminering, rasisme, fremmedfrykt og sexisme av samfunnsinstitusjonene og rettssystemet og lovverket i vertslandene. Papirløse migranter lider dobblet under kapitalismens grådighet, siden de blir behandlet på umenneskelig vis, tråkket på og innesperret uten dom i fengsler som ikke egner seg for mennesker, og det etter at både vertsland og hjemland har forsynt seg fra arbeidsinntektene deres. Deretter blir de sendt hjem. De sosiale omkostningene ved at kvinner tvinges til migrering er uten sidestykke når man ser sammenbruddet i de sosiale og kulturelle mønstrene i deres hjemland, og hvordan familier og lokalsamfunn knuses.

Den globale «krigen mot terror», anført av USA, fører til stadig nye brudd på menneskers fundamentale rettigheter og friheter, og rettferdiggjør militarisering og statsterror. Med sikkerhet som unnskyldning gjennomfører stater ulovlige drap, tortur, kidnappinger, ulovlige forvaringer og demonisering, særlig av muslimer. Økonomisk krise, etniske konflikter og borgerkriger fører til at folk og hele lokalsamfunn tvinges til å flytte, deriblant urinnvånere og innfødte folkeslag. Det skaper betingelser for trafficking av kvinner og barn. Imperialistenes krig mot terror fører også med seg miljøødeleggelser og plyndring av naturressurser. Det setter folks liv ytterligere i fare ved at det utløser naturkatastrofer, ulykker og matmangel, og dermed driver særlig kvinner til fattigdom og sult.

Kvinner og barn er ofrene for imperialistens krig mot terror. De utsettes for voldtekt som krigshandlinger, drepes som uttrykk for kvinnehat, tvinges til prostitusjon for å betjene militærstyrkene, og ender som offer for folkemord. På den ene siden blir kvinner under islamistisk fundamentalisme gjort til ofre, utnyttet og angrepet av de imperialistiske styrkene, og på den andre siden blir de sendt inn i stadig sterkere sirkler av undertrykkelse og underkastelse av fundamentalistiske og patriarkalske styrker. Imidlertid er «krigen mot terror» med USA i spissen, en forlengelse av en indre krig i imperialistlandene, mens resten av verden omfavner neo-liberale lover som innebærer tvungen flytting, politibrutalitet, fengsling, arbeidsløshet, familiesammenbrudd, narkotikatrafikk og mer. Krigen mot terror isolerer en mengde folk og folkegrupper og ser dem som fiender, uten hensyn til de strukturelle feilgrepene til de neo-liberale regimene den støtter seg på.

Kvinner lever under vekten av kryssende former for undertrykkelse, forskjellige former for diskriminering og vold, arbeider mer for mindre lønn, bærer hovedbyrden av ansvaret for familien og underkastes patriarkalske lover, politikk og verdier og bakstreverske sosiale systemer. Derfor må kvinner intensivere kampen og knytte den til den øvrige kampen folk fører for overlevelse, jord, arbeid, utdanning, helse og bolig, retten til selvbestemmelse og menneskerettigheter, og bryte lenkene til kvinneundertrykkingen og utbyttingen.

Motstand

La oss forene verdens undertrykte og utbyttede kvinner og organisere oss til motstand og kamp mot imperialismens økonomiske, politiske og militære aggresjon. La oss ta inn inspirasjon og styrke fra seirene i kvinnekampen verden over. La oss mobilisere oss som kvinner og forbinde vår styrke med folkenes kamp mot militære intervensjoner anført av USA, aggresjon, krig og okkupasjon, folkemord og tvungen migrering. La oss forene oss og kjempe mot slike reaksjonære strømninger som neoliberalisme, neokonservatisme, rasisme, fremmedfrykt, homofobi og patriarkat. Og miljømessig og økologisk utnytting og ødeleggelse. Vi bringer med oss kvinners stemme, analyser og posisjon der vi knytter oss til folks kamp for suverenitet, nasjonal frigjøring og selvbestemmelse. Kampene på lokalt og på grasrotnivå inspirerer den globale enheten som retter lyset mot kvinners ubendige motstand mot imperialismens plyndring og røvertokt, så vel som standhaftigheten etter å bygge et alternativt system grunnlagt på virkelig demokrati, likhet, fred, frihet og rettferdighet, hvor verdens ressurser er til rådighet for verdens folk og ikke bare for en profittsøkende elite. Som en antiimperialistisk allianse anerkjenner vi arbeiderklassekvinnenes betydning for styrken i denne alliansen.

Denne visjonen tvinger oss til å knytte oss og det vi slåss for, til kampen mot vår felles fiende, imperialismen, som forsterker føydalisme og patriarkat, for å stoppe den økonomiske og politiske dominansen til kapitalismen og få slutt på imperialismens kriger, aggresjon og fascistiske metoder mot verdens undertrykte folk. Vi arbeider ut fra den vedvarende arven fra våre søstre når vi kjemper mot imperialismen med enhet, styrke og besluttsomhet. Tiden er inne for antiimperialistiske kvinner fra alle raser, lokalsamfunn, nasjonaliteter og land til å danne en antiimperialistisk allianse som vil gi mulighet til å støtte og fremme kampene i våre respektive samfunn og land for å knuse imperialismen.

Ett hundre år etter innstiftelsen av den Internasjonale Kvinnedagen har vi, kvinner fra alle deler av verden kommet sammen for å danne The International Women`s Alliance (IWA) som en antiimperialistisk, antipatriarkalsk, antirasistisk, antisexistisk og antihomofobisk allianse, forpliktet til å føre en militant global kvinnebevegelse inn i det 21. hundreåret, som del av bevegelsen for nasjonal og sosial frigjøring. Vi forener oss for å fremme folkenes kamp for frihet, likhet, sosial rettferdighet, demokrati og fred. Vi kommer til å motsette oss alle former reaksjonære strømninger og angrep på kvinner, lokalsamfunnene våre og folket vårt. Vi skal fremme virkelig internasjonal solidaritet.

Slå dere sammen i en global, militant og antiimperialistisk bevegelse av undertrykte kvinner!

Slåss mot kapitalismen og alle angrep på kvinner! Fram for bevegelsen for sosial forandring, demokrati, frihet, likhet og fred!

(Vedtatt på den første Generalforsamlingen til International Women`s Alliance (IWA), 5. juli, 2011 i Manila, Filippinene. Oversatt av Birger Thurn-Paulsen)

I EU skal offentlige budsjetter enten gå med overskudd eller i balanse.
Hvordan påvirkes Norge av krisa i Europa?

Jan Mønnesland er samfunnsøkonom.

Den internasjonale finanskrisa har kommet inn i en ny fase, med gjeldskriser og harde innstrammingstiltak. Vi opplever nå en drastisk økning i arbeidsledighet og ren fattigdom i en stor del av EUs medlems-land. Flere land har problemer med å betjene sin gjeld, og møter sterke innstrammingskrav som motytelse for å motta kredittpakker fra EUs sentralbank og tilhørende kredittfond. Disse er i praksis satt under ulik grad av direkte eller indirekte administrasjon fra EUs og IMFs side med pålegg om å stramme inn offentlige budsjetter, selge ut offentlig eiendom etc.

Virkningen av slike tiltak er at landene kommer inn i en negativ spiral. Innstrammingen gjør at vekstevnen undermineres, og dermed landenes evne til å betjene sine gjeldsforpliktelser på lengre sikt. Resultatet er at en stadig må forhandle fram nye refinansieringspakker etter hvert som den økonomiske veksten og dermed statenes inntekter svekkes som et resultat av disse innstrammingene.

Vi har altså en gjeldskrise hvor tiltakene mot krisa på kort sikt (innstramming for å frigjøre midler til gjeldsbetjening) skaper gravis økende gjeldsproblemer på lengre sikt, en form for spiral som i liten grad viser tegn til å roe seg over tid.

Også land som har unnsluppet problemer med gjeldsbetjening, opplever et behov for finansiell konsolidering i form av markerte kutt i offentlige utgifter. Storbritannia er et klart eksempel, men i større eller mindre grad gjenfinnes dette i størsteparten av EUs medlemsland.

Da blir det få land som er igjen som kandidater til å betale regningen dersom en fra EUs side skal gå inn med midler for å få hjulene i gang igjen, og dermed sikre euro som framtidig felles valuta.

Forklaringen på dette uføret er i kortversjon at den krisa en fikk i 2008/2009 (pga. manglende link mellom finans- og realøkonomien, en fikk pyramideaktige bobler som på et eller annet tidspunkt måtte kollapse), ble midlertidig løst ved store innsprøytninger fra statenes side til bankene. Dette fungerte midlertidig, men løste ikke problemene. Finansmarkedene fortsatte som før etter å ha mottatt statsmidlene, krisetegnene gjenoppsto, og da i en situasjon hvor statene ikke lenger hadde finansielle reserver til på ny å skyte inn enda flere midler.

At deler av EU ble spesielt sterkt rammet, skyldes den felles valutaen euro. Med felles valuta blir eksterne valutakurser og lånerenter tilpasset et fellesnivå for hele euro-området. De sterkeste landene kan leve godt med en valuta som er mindre verd enn deres nasjonale økonomi skulle tilsi. De får dermed solgt sin eksport billigere enn de ellers ville gjort. Dette har land som Tyskland tjent godt på over lang tid. For de fattigere EU-landene har det derimot medført at deres eksportprodukter blir dyrere i det internasjonale markedet enn det ellers ville vært. Felles euro har dermed bidratt til å svekke disse landenes eksportindustri. Til gjengjeld har de fått billigere lån, de har kunnet ta opp lån til en rente tilpasset eurolandene samlet. At de svakere eurolandene opplever svekket industrivekst og unormalt billige internasjonale lån samtidig, er nærmest en motor i retning av å øke gjelden mer enn den økonomiske veksten kan bære ved et nasjonalt tilpasset rentenivå.

Dette går bra så lenge det internasjonale finansmarkedet oppfatter eurosonen som en integrert økonomisk enhet. Den dagen dette ikke lengre er tilfelle, at en begynner å oppfatte ulik risiko i ulike euro-land, ryker systemet. Det er dette som er den umiddelbare mekanikken i siste års gjeldskrise i utvalgte EU-land.

Fra vondt til verre: EUs krisemaksimerende tiltak

Hva gjør en i EU når disse problemene kommer til overflaten? Som nevnt har de rikere EU-landene hatt stor gevinst av en lavere internasjonal valutakurs pga. euroen. De vil derfor nødig akseptere at euro-sonen kollapser. Samtidig er det i betydelig grad tyske og franske banker som sitter på gjelden i form av statsobligasjoner fra gjeldslandene. Tyskland og Frankrike vil unngå at bankene deres må ta tap dersom gjeldslandene ikke kan ivareta sine forpliktelser.

Løsningen ble at EU etablerte nye fond som kjøpte opp svake statsobligasjoner fra Hellas og andre gjeldsland, og med disse som basis utstedte man nye euroobligasjoner som ble oppfattet som sikrere i finansmarkedene, og dermed oppnådde lavere rente enn de mer tvilsomme nasjonale statsobligasjonene. EU overtok dermed garantist-rollen for disse lånene. For å gjøre dette krevde en at gjeldslandene måtte forplikte seg til harde innstrammingstiltak.

Så fikk man en ulykksalig kombinasjon av finansiell påholdenhet og ubegrunnet optimisme fra EUs side, som gjorde at en ved hver korsvei fikk en for svak finansieringspakke mot krav om strenge innstrammingstiltak. Dermed ble det hele tiden nye finansielle kriser, som en løste med nye og fortsatt beskjedne finansieringspakker mot stadig hardere innstrammingskrav. Finansmarkedene opplevde EUs krisemøter som en kontinuerlig prosess uten noen synlig ende. Samtidig fikk de stadig tøffere innstrammingskravene en kriseskapende effekt i gjeldslandene, med kraftig nedskalering av offentlig aktivitet, økende ledighet, innstramminger i velferdsytelser etc. Resultatet ble at en effektivt og systematisk raserte disse landenes økonomiske vekstevne, og dermed kvalte enhver mulighet for at de i framtida skulle kunne betjene sin gjeld.

Slik var bildet mot slutten av 2011. Høye renter som gjeldslandene umulig kunne bære, behov for stadig mer refinansiering over EU-fondene som en fra særlig tysk side ikke ville bidra mer til, økende konkursfare, kriseskapende innstramminger i EU-landene som mer eller mindre var satt under EUs administrasjon.

Dette ser noe bedre ut nå, sett fra EUs side. Rentene har sunket en god del, det er ikke lenger så vanskelig for de fleste gjeldslandene å få konvertert sine lån.

Det som skjedde rundt årsskiftet var to ting. EU har fått på plass en politisk enighet om en ny traktat, som innebærer et forbud mot budsjettunderskudd ut over 0,5 prosent av BNP. Forslag til nasjonale statsbudsjett skal forhåndsgodkjennes av EU før de legges fram nasjonalt. Formålet er å sikre en samordning av finanspolitikken, som anses som en forutsetning for å holde euroen stabil.

Nå har en allerede fra euroen ble innført etablert en stabilitetspakt for å hindre at landene skulle drive en «uforsvarlig» finanspolitikk. Her var grensen satt ved underskudd ut over 3 prosent av BNP. Umiddelbart etterpå var Tyskland det første landet som brøt denne grensen, uten at det fikk noen som helst konsekvenser. Dermed ble det heller ikke mulig for EU å reagere overfor andre land som senere brøt grensen. I den nye avtalen innføres det automatiske straffereaksjoner når et land bryter budsjettreglene.

Den nye avtalen må først ratifiseres av landene som skal inngå. Storbritannia og Tsjekkia har så langt sagt nei. De andre landene har avgitt et politisk ja-svar, men med forbehold om framtidig ratifisering. Med mindre et eller flere euroland trekker seg, vil denne pakten kunne tre i kraft allerede inneværende år.

Etter at denne nye avtalen var politisk akseptert (og nå sendes til ratifisering), gikk EUs sentralbank ut med nye og kraftige oppkjøp av statsgjeld fra de utsatte medlemslandene og likviditetslån til bankene. Ved årsskiftet beløp dette seg til 500 mrd. euro, og det er ventet ny tilsvarende finansieringspakke i februar på 2–3 ganger dette beløpet. Dette er svært mange penger. Det politiske aspektet er at EUs sentralbank har nektet å gå inn på denne måten før de fikk på plass en politisk enighet om den nye avtalen. Påholdenheten fra EUs side mht. å stille opp for å forsvare statsobligasjonene har vært en vesentlig årsak til mistilliten i finansmarkedene. Når en nå ser at EU tar sitt garantiansvar og går inn med substansielle beløp, har også rentenivået sunket tilbake til et mer normalt nivå.

Det er å merke seg at disse nye midlene tilføres bankene (som lån) uten ytterligere betingelser. Italia og Spania har nytt godt av dette, her har renten på nye statsobligasjoner falt fra opp mot 7 prosent til nærmere 2 prosent. For Portugal er derimot renten fortsatt uforsvarlig høy. EU lar det være opp til bankene hvilke land en vil oppfatte som trygge og utrygge. EU kunne ha stilt som betingelse at en skulle tilby normalrentelån til alle EU-land for å motta midlene. Det valgte en ikke å gjøre.

Det er en klar politisk vilje fra EUs side å berge euroen, men det innebærer ikke å hjelpe gjeldslandene ut av krisen. Tvert imot pålegges gjeldslandene kraftige innstramminger. Disse skjer i form av dramatiske kutt i statsbudsjettene, med økende arbeidsløshet og sanering av velferdsytelser som resultat. I tillegg pålegges landene en kraftig privatisering i form av salg av offentlig eiendom. Det gjelder flyplasser, motorveier, museer, sykehus, bedrifter, havner etc. etc.

Ved å tvinge fram budsjettkutt framprovoseres en ledighet med tilhørende bedriftsnedleggelser som medfører redusert BNP, og dermed også reduserte framtidige skatteinntekter. En går fra vondt til verre. Samtidig innebærer nedselgingen av statlig eiendom at en i framtida vil være avhengig av private eiere for å kunne få tilgang til infrastruktur, velferdstjenester etc.

Burde det overraske at en slik politikk gjør vondt verre for gjeldslandene? På ingen måte. Dette er klassisk fagøkonomisk kunnskap. Innstramminger i nedgangstider vil alltid øke krisenes omfang.

Det spesielle med EUs tilpasning er ikke bare at en foreskriver en medisin som en vet har drepende effekt. Samtidig gjennomføres politiske reformer som for all framtid skal gjøre det traktatstridig for landene å føre en motkonjunkturpolitikk. Keynes blir nå forbudt, offentlige budsjetter i alle land skal enten gå med overskudd eller i balanse.

Dette skjer ikke fordi en i EU mangler kunnskap. Det skjer fordi en ønsker den utviklingen som nå skjer. Tyskland er den rike onkelen. Skulle en ført en klassisk stimuleringspolitikk som en del av et program for å hjelpe de kriseutsatte landene, måtte Tyskland bære en større del av regningen enn de har politisk vilje til.

Samtidig er en i stor grad preget av en ideologi om at offentlig sektor egentlig burde begrenses. En oppfatter privat aktivitet som det egentlig verdiskapende, og ser offentlig aktivitet som en hemsko for privat ekspansjon. Denne ideologien er ikke fremmed i norsk debatt, det er sterke politiske bevegelser i alle land som står for en slik holdning. Om velferdsstaten trappes ned, betyr det at private eierinteresser overtar velferdstjenestene, noe de private eierinteressene ser seg tjent med. At offentlig eiendom kommer på salg er også en fordel sett fra disse markedsaktørenes side.

Dagens gjeldskrise har åpnet mulighetene for en kraftfull innsats for å virkeliggjøre målet om en hardhendt nedbygging av offentlig sektor og en omfattende utselging av offentlig eiendom. Den jernhånd som er benyttet fra EUs side for å tvinge dette fram, nærer liten tvil om at dette er en ønsket og villet politikk. At dette skaper enorme sosiale katastrofer i de berørte landene, oppfattes som mindre viktig.

Denne politikken møter motstand, ikke bare fra folkelige bevegelser i de berørte landene. På Word Economic Forum i Davos ble EU møtt med kraftig kritikk fra bl.a. IMF og George Soros, ikke akkurat radikale rabulister dette. De advarte nettopp mot at EU gjennom sin innstrammingspolitikk påfører ikke bare seg selv men hele verdensøkonomien stor skade ved at de sanerer egen produksjonskraft og bidrar til en akselererende krise.

Så viser det seg her, som så ofte ellers: det eneste som får organer som EU til å åpne pengeboka, er når de vil gi billig likviditet til finansnæringen. Ut over det er innstramming det permanente mantra.

Effekter for Norge

Norge har ikke netto gjeld, verken nasjonalt eller på statlig nivå. Tvert imot har vi en gigantisk netto formue. Deler av denne formuen har vært plassert i berørte statsobligasjoner, men det er i nokså beskjeden grad.

Så går vi nå inn med midler til IMFs fond for å gi et bidrag til lånepakkene som EU og IMF håndterer overfor de gjeldsutsatte EU-landene. 21. desember 2011 tilbød Norge å skyte inn 55 milliarder norske kroner til IMFs fond. Dette har status som lån. De inngår da på vanlig måte i IMFs utlånsmidler. Det betyr at disse norske pengene tilbys på vilkår om innstramming, privatisering etc. på linje med de øvrige IMF/EU-vilkårene. Det norske bidraget har ingen øremerking eller betingelser om avvikende vilkår.

Ut over slike formueseffekter er det på primært to måter Norge blir berørt. Det ene er via utenrikshandelen. Det andre er via politisk smitteeffekt.

Effekter via utenrikshandelen

Lavere aktivitet og svekket etterspørsel hos mange av våre handelspartnere medfører svekkede salgsmuligheter for norsk eksport. Norske eksportvirksomheter må da enten redusere aktiviteten, redusere prisene eller omstille seg til andre markedsområder. Der slik omstilling ikke anses mulig, blir resultatet svekket inntjening og ofte redusert bemanning.

Dette er avgjort et problem for de virksomhetene som rammes. Problemet gjelder imidlertid ikke eksportnæringene samlet. De samlede direkte virkningene via tradisjonell eksport er av svært begrenset omfang nasjonalt sett.

Mye av Norges eksportinntekter kommer fra olje- og gassektoren. Svekket etterspørsel i Europa kan påvirke det internasjonale markedet slik at prisene blir lavere enn de ellers ville vært. Nå har det ikke vært noen svekkelse i oljeprisen siste år, snarere motsatt. Det skyldes at ulike faktorer trekker i ulike retninger. Gitt de politiske utsiktene i Midt-Østen er det liten grunn til å vente noe prisfall på norsk olje i nær framtid.

I noen grad vil svakere markeder i Europa medføre reduserte priser på import herfra. Det er usikkert hvor mye dette vil bety. For en del importvarers vedkommende kan en også oppleve svekket tilgjengelighet, ved at produsenter må innstille.

SSB vurderer virkningene av krisetendensene i Europa slik at det er viktig at innenlands etterspørsel holder seg oppe, slik at en der får motvirket effektene av tradisjonell eksport ikke kan forventes å vokse (Konjunkturtendensene, Økonomiske analyser 6.12.2011).

Et slikt ønske kolliderer imidlertid med NHOs og regjeringens opplegg for 2012. Her legger en vekt på at når eksportindustrien møter vanskeligheter, bør alle norske arbeidstakere bremse sin lønnsvekst. I så fall unngår man å stimulere den innenlandske etterspørselsveksten som SSB mener en bør opprettholde. Også statsbudsjettet for 2012 er lagt stramt opp, med begrunnelsen om at en bør holde igjen nå som utsiktene i Europa er svake. Igjen en stikk motsatt politikk av hva som bør gjøres om en skal oppnå SSBs målsetting.

Effektene av europeisk finanskrise på norsk økonomi er dermed langt mer avhengig av norske politiske reflekser enn av de direkte effektene via utenrikshandelen.

Effekter via politisk tilpasning

Norge er ikke med i EU, og blir dermed ikke direkte berørt av at EU nå innfører traktatendringer som skal forby budsjettunderskudd. Formelt sett står dermed Norge fritt til å fortsette en frikoplet finanspolitikk.

Vi har imidlertid lenge hatt en politisk debatt innrettet mot sikring av konkurranseevne som politisk målsetting. Det er en målsetting som kolliderer med målet om å sikre sysselsettingen. De aller fleste arbeidstakere arbeider i sektorer rettet mot det innenlandske markedet. Innstrammingstiltak for å styrke konkurranseevnen til eksportvirksomheter vil derfor ramme de næringer som har størst betydning for samlet sysselsetting.

Når ledigheten øker sterkt i de gjeldsrammede EU-landene, medfører det et svekket arbeidsmarked og dermed lav pris på arbeidskraft og i sin tur lave produktpriser. Å opprettholde konkurranseevnen sammenliknet med disse landene, vil generere en tilsvarende kriseutvikling i Norge. Det er ingen som eksplisitt tar til orde for det. Derimot vil argumentet om konkurranseevnen få større betydning når flere av våre samhandelsland rammes av økende arbeidsledighet.

På lengre sikt vil den nye EU-pakten måtte innebære svakere finanspolitiske impulser fra alle EU-land. Det vil medføre svekkede arbeidsmarkeder over hele EU, med tilhørende svakere prisutvikling. Da vil effekten for norsk konkurranseevne bli langt kraftigere enn den er i dag, hvor krisa primært rammer et begrenset antall land.

Hvordan det går med Norge i en slik situasjon, vil avhenge av hvor sterkt målet om styrket konkurranseevne står i det politiske miljøet både i budsjettsammenheng og overfor lønnsoppgjørene. Hvis konkurranseevnetenkningen overkjører målet om full sysselsetting og normal vekst i offentlige velferdstjenester, vil effekten bli økende ledighet og svakere tjenestesektor også i Norge.

I tillegg kommer de ideologiske trendene i den politisk-økonomiske debatten. Når EU nå forbyr en normal finanspolitisk fleksibilitet, blir det vanskeligere for Norge å hevde at det er klokt å drive motkonjunkturpolitikk, særlig fra de partiene som har medlemskap som langsiktig mål.

Under finanskrisen i 2008/2009 var det regjeringens mantra at det var fornuftig å bruke mer penger i en krisetid, og heller bruke noe mindre i gode tider. Det ble da også lagt fram stimulansepakker i den perioden. I tillegg til DNB-pakken som ga billige lån til den banken som staten hadde de nærmeste familierelasjoner til, ble det også gitt betydelige midler til kommunene som ble utløst når disse iverksatte bygningsog investeringsprosjekter. Dermed bidro staten til en impuls direkte rettet inn mot en hjemmebasert næring som ville møte store problemer ved svekkede kredittmuligheter. I 2012 reagerer derimot staten stikk motsatt. Nå strammer en inn med den begrunnelse at en internasjonalt må vente seg svekkede konjunkturer. Motkonjunkturpolitikken fra 2009 ser ut til å være avløst av medkonjunkturpolitikk av EU-typen i 2012.

Nå har ikke de faktiske budsjettutslagene blitt så klare som den politiske retorikk skulle tilsi. Mye av talemåtene er ment som forsvar mot krav om ytterligere pengebruk mer enn faktiske innstramminger. Uansett er den politiske retorikken viktig. Fra høyresiden hevdes det mer eller mindre gjennom-gående at det er ved skattelettelser og begrensninger av offentlig aktivitet at en får stimulert næringslivet og dermed økt vekstkraften i økonomien. At all empiri viser det motsatte, endrer ikke dette ideologiske hegemoniet. Det er all mulig grunn til å anta at det vil påvirke norsk debattklima når EU nå traktatfester nettopp en slik politikk for å bremse ned offentlig aktivitet.

Epilog: Om handlingsregelens anvendelse

Handlingsregelen ble i sin tid innført som en regel for gradvis innfasing av oljepenger i økonomien. Dette kom som en reaksjon på daværende finansminister Stoltenbergs kroniske gjerrighet i pengebruken. Det ble en debatt om hva og når en skulle få noen nytte av disse pengene. For å unngå å miste grepet helt, ble handlingsregelen innført. Den sa at det strukturelle budsjettunderskuddet skulle tilsvare 4 prosent av oljefondets størrelse. Dermed ville bruken av oljepenger øke i kraft med fondets vekst.

De årene det har ligget an til at en har brukt mer enn disse fire prosentene, har det blitt en mediedebatt som om katastrofen var nær. Faktum er imidlertid at for de aller fleste årene under den rødgrønne regjeringen har en brukt langt mindre enn handlingsregelen tilsier (under Bondevik/Foss var det omvendt, de brukte gjennomgående noe mer enn hva handlingsregelen tilsa).

I figuren er bruken av oljepenger lik avstanden mellom utgiftene (tykk strek med x på) og inntekter eks. olje (den nederste). Handlingsregelen er vist ved streken som følger x-streken nesten likt. Når x-streken ligger lavere enn handlingsregelen, bruker en mindre penger enn handlingsregelen tilsier, og omvendt om x-streken ligger over handlingsregelen.

Det politiske mediehysteriet en hadde i 2009, var basert på en prognose som antydet et noe høyere overforbruk enn det faktisk ble. Det er et gjennomgående trekk at en i budsjettene anslår høyere bruk av oljepenger enn hva som viser seg å være tilfelle. Dette fører til at en får gjennomført en politikk som overvurderer faktisk pengebruk. En ville f.eks. neppe våget å gå ut med et budsjett for 2011 som viste så kraftig underforbruk av midler, 25 mrd. kroner, som en nå ser blir resultatet.

Av samme grunn er det god grunn til å anta at faktisk resultat i 2012 kommer til å vise langt lavere pengebruk, dvs. langt større underforbruk sammenliknet med handlingsregelen, enn budsjett-tallene anslår.

Det er all grunn til å regne med at stramme budsjetter fortsatt kommer tvil bli en standard også videre framover, trass i at en motkonjunkturpolitikk burde tilsagt det motsatte.

Mens offentlige sektor på 30-tallet ble sett på som veien ut av krisa, er den offentlige sektoren i dag sett på som et hinder for kriseløsning. Betyr dette at borgerlig økonomisk teori ikke lenger ser på den offentlige sektoren som viktig? Hvilke konsekvenser får det for kriseutviklingen og stabiliteten i kapitalismen at den offentlige sektoren utsettes for kraftige angrep?

Peder Martin Lysestøl er førstelektor i samfunnsøkonomi på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har skrevet boka Husholdets politiske økonomi og er medforfatter av bøkene Den nyliberale revousjonen og Velferdsstatens økonomi. I 2009 trykte Rødt! opp en ny utgave av Lysestøls Palestinerne. Historie og frigjøringskamp.

Det er i dag stor enighet om at sterk vekst i offentlige utgifter var en viktig årsak til at verdensøkonomien kom ut av krisa på 30-tallet. Mens offentlige utgifter i den amerikanske økonomien sto for 9,8 % av BNP i 1929, var andelen økt til 19,2 % i 1939. Veksten i ikke-krigsutgifter var den viktigste (Baran and Sweezy 1966, s.149). Den dramatiske krisesituasjonen med massearbeidsløshet og Keynes sine teorier åpnet for en kraftig satsing på offentlig sektor i alle markedsøkonomiene. De siste årene har verdensøkonomien vært inne i ei krise like dramatisk som 30-åras krise. Nå kan det se ut som om nedbygging av offentlig sektor er en av hovedstrategiene i kampen mot krisa.

To ulike angrep på den offentlige sektoren

Den offentlige sektoren blir i dag utsatt for to ulike angrep. Det første er et ledd i den nyliberale revolusjonen, en strategi som har som mål å erobre det offentlige «markedet» for den globale private tjenesteindustrien. Privatiseringen av helse, utdanning og andre offentlige tjenester skal gi nye ekspansjonsmuligheter for de Transnasjonale gigantene (TNC) innenfor disse områdene. Denne politikken har vært sentral siden den nyliberale revolusjonen startet på 80-tallet. Så tidlig som på 90-tallet viste WTOs analyser at en outsorcing av offentlige tjenester ville åpne for milliardmarkeder innafor helse, utdanning, vannforsyning m.m. (Lysestøl/Meland 2003, s.243) Denne politikken er et ledd i en langsiktig overlevelses-strategi for kapitalismen.

Det andre angrepet er ledd i en desperat innstrammingspolitikk for å gjenreise tilliten til gjeldstruede stater som etter krisa i 2008 ble tvunget til store innsparinger for å redusere den offentlige gjelden. Samla sett betyr disse angrepene en kraftig nedbygging av den offentlige sektoren med store konsekvenser både for folks levekår og for kapitalismen som system.

Satsingen på den offentlige sektoren på 30-tallet fikk en teoretisk overbygning gjennom Keynes teorier. Den offentlige sektoren ga folk arbeid, bedret levekårene og bidro til å absorbere det overskuddet monopolkapitalismen ellers ikke ville realisere. Slik la den offentlige sektoren i mange land grunnlaget for en ny fase i kapitalismen, kalt velferds-kapitalismen. Den nyliberale revolusjonen som har pågått i 30 år, var underbygd av nyklassisk teori, en teori for vekst gjennom frigjøring av markeds-kreftene og markeds-tilpasning av størst mulig del av produksjonen. Men finanskrisa ga teorien et skudd for baugen. Knapt noen forsvarer denne teorien i den ekstreme formen den ble markedsført av de amerikanske ultraliberalerne. Når offentlig sektor nå etter 2008 utsettes for et nytt stormangrep som følge av krisa, skjer dette uten at borgerskapet har noen klar teori for nedbyggingen. Tvert om er dette desperate tiltak tatt under ekstremt politisk press. Derfor finnes det heller ingen analyse av de langsiktige konsekvensene av denne innstrammingspolitikken. Hva betyr nedbyggingen av den offentlige sektoren for stabiliteten i kapitalismen, for den videre utviklingen av kapitalismen som system? Dagens krisepolitikk har vist at så lenge borgerskapet har tilstrekkelig kontroll med staten, bruker de den offentlige sektoren til å tjene sine klasseinteresser. I dagens situasjon betyr det nedbygging.

Før jeg ser mer konkret på hvordan de to angrepene på den offentlige sektoren arter seg, vil jeg ta for meg hvordan marxismen ser på den offentlige sektorens rolle under kapitalismen.

Marxismen og offentlige utgifter

Marx viser at ethvert økonomisk system som skal utvikles, må sikre både produksjon og reproduksjon av produksjonsmidlene. Dette diskuteres grundig i Kapitalen og han slår fast at

… enhver samfunnsmessig produksjonsprosess samtidig må ha en reproduksjonsprosess. (Marx 1983, Del 4 s.7)

Bonden som driver naturalproduksjon, må ta vare på redskapene sine og sin egen helse, og den postindustrielle stormakten må bruke en stadig større del av merverdien til utdanning, helse, veiutbygging osv. At en økende del av reproduksjonen må gjøres av den offentlige sektoren, er én årsak til veksten i offentlige utgifter. Denne utbyggingen har vært en nødvendig funksjon av veksten i kapitalismen. Selv under den mest dogmatiske økonomiske liberalismen vokste de offentlige utgiftene. I Norge vokste f.eks. de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 5 % til 12 % mellom 1865 og 1930. Det er også typisk at selv i dag, 30 år etter at den nyliberale revolusjonen satte inn sine angrep på den offentlige sektoren, vokser offentlige utgifter i de fleste markedsøkonomiene. Den årlige realveksten har ligget på rundt 2 % både i USA og Europa siden 90-tallet.

De offentlige utgiftene finansieres av merverdien gjennom skatt og avgifter og bidrar til å redusere profitten og potensialet for kapitalakkumulasjon og private investeringer. For den enkelte kapitalisten sees dette på som et problem. Det truer selve drivkraften i produksjonen. Gjennombruddet for Keynes sine teorier førte i en kortere periode til et mer positivt syn på den offentlige sektorens rolle også i borgerskapet, men dette tok raskt slutt med den veldige veksten i kapitalakkumulasjon og monopolisering på 60–70-tallet.

For borgerskapet har den offentlige sektoren vært et nødvendig vonde. For arbeiderklassen har den representert kimen til et annet samfunn. Den offentlige sektoren viser i praksis at det går an å produsere viktige varer uten at markedskreftene mobiliseres. Den offentlige sektoren er derfor en strategisk trussel for kapitalen. Her produseres det for å dekke viktige behov, fremmet av arbeiderklassen og andre deler av folket. Denne bruksverdiproduksjonen kan stå i klar motsetning til kapitalistens interesser. Den reduserer reservearmeen av arbeidskraft, og bidrar til å opprettholde et rimelig lønnsnivå. Den reduserer markedet for helse-, sosial- og utdanningstjenester. Den offentlige sektoren har også spilt en viktig rolle i kampen for likestilling og kvinnefrigjøring. Behovet for hundretusener av arbeidsplasser i den offentlige sektoren ga kvinner mulighet til å fri seg fra husmorrollen og til å oppnå økonomisk sjølstendighet. Nesten 70 % av sysselsettingen i den norske offentlige sektoren er kvinner. Det er også et faktum at i den postindustrielle perioden har den offentlige sektoren blitt hovedarenaen for fagbevegelsen i de fleste markedsøkonomiene.

Keynes viser at den offentlige sektoren kan bidra til å balansere markedet når etterspørselen svikter. Dette ga grunnlaget for at regjeringene etter den andre verdenskrigen begynte å føre en aktiv finanspolitikk der statens inntekter og utgifter ble brukt som styringsmiddel i kampen mot lavkonjunkturer og kriseutvikling. Utviklingen av nasjonalregnskap ga regjeringene viktig kunnskap til å legge langsiktige planer så lenge markedet var under en viss kontroll. Slik kunne politikerne ved hjelp av den offentlige sektoren bekjempe «det uopplyste pengevelde» (Sitat fra professor Ragnar Frisch). Rester av denne formen for meget forsiktig langtidsplanlegging hadde vi helt fram til 2001 da det siste Langtidsprogrammet 2002–2005 ble lagt fram av regjeringen Bondevik. Sosialdemokraten og sosialøkonomen Stoltenberg har avskaffet disse siste restene av planlegging.

Marx viser at i kampen om maksimalprofitt vil kapitalisten hele tida akkumulere kapital for å oppnå stadig større merverdi og profitt i framtida. For å oppnå størst mulig profitt kjemper han/hun med alle mulige midler mot lønnsøkinger, skatteøkinger og annet som hindrer profitt-maksimering. Konsekvensene av dette forholdet er en stadig tendens til overproduksjon, først på det nasjonale markedet. Så på verdensmarkedet. Hvilke faktorer bidrar til at denne motsetningen mellom ønsket produksjon og etterspørsel i perioder ikke fører til overproduksjonskriser?

Marxistene P. Baran og P.M. Sweezy diskuterer dette i den viktige boka Monopoly Capital (1966). Generelt viser de til en rekke faktorer som reduserer bedriftenes overskudd og investeringsmuligheter. De viser at oppbyggingen av en offentlig sektor er en av de viktigste områdene som «absorberer overskudd». Et annet viktig område er militærapparatet. Slik kan en voksende offentlig sektor bidra til å forlenge de stabile periodene i kapitalismen. I 1965 oppsummerte forskningssjef Odd Aukrust i Statistisk Sentralbyrå at årene mellom 1945 og 1965 var de mest stabile i nyere norsk historie. (Lysestøl og Eilertsen 2001, s.24) For Norges del varte denne stabiliteten til 1981/82. I denne perioden skjedde en veldig oppbygging av den norske velferdskapitalismen. I 20-årsperioden 1956–1976 økte de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 22 % til 47 %. Den samme tendensen hadde vi i nesten alle kapitalistiske land. For OECD-området som helhet vokste de offentlige utgiftene om lag 25 % raskere enn BNP mellom 1960 og 1976. (Lysestøl og Eilertsen 2001, s 32) Gjennom kraftig økt skattlegging ble kapitalens akkumulasjonsmuligheter betydelig redusert. Det er liten grunn til å tro at ikke dette bidro til betydelig stabilisering av det kapitalistiske systemet i perioden. Oppsummert kan vi slå fast at marxistisk teori legger vekt på to viktige sider ved den offentlige sektorens rolle som har betydning for kampen mot økonomiske kriser:

• Den ene er at en stor offentlig sektor absorberer merverdi og demper motsetningene i markedet.
• Den andre er at en aktiv offentlig sektor kan bidra til å sikre økt etterspørsel, når den private etterspørselen svikter. Nedbygging av offentlig sektor reduserer muligheten for at den offentlige sektoren kan spille en slik rolle.

Det første angrepet: Den nyliberale revolusjonen

Drivkraften bak den nyliberale revolusjonen var den veldige kapitalakkumulasjonen, monopoliseringen og kampen om markeder som skjedde utover 60-og 70-tallet. Kapitalismen var gått inn i sin finansmonopolkapitalistiske fase. Denne fasen i kapitalismen er karakterisert av tre forhold (Foster 2011):

• Økonomisk stagnasjon
• Finansialisering
• Kapitalkonsentrasjon og monopolisering

De store TNCene fikk økende makt, og la press på regjeringer for å gi opp siste resten av keynesianisme. Gamle, reaksjonære teorier ble trukket fram fra skrivebordsskuffene for å gi politikken legitimitet. Den teoretiske gudfaren var østerrikeren F. Hayek som karakteriserte staten som en ny form for livegenskap, «serfdom». Nyklassisk økonomisk politikk skulle frigjøre næringslivet fra livegenskapen.

I boka Den nyliberale revolusjonen viser vi hvordan dette skjedde i Norge. (Lysestøl og Eilertsen 2001) Utviklingen de siste årene er godt beskrevet i boka til Asbjørn Wahl (Wahl 2009). Nedbyggingen og omleggingen av offentlig sektor, slik at den best mulig tjener kapitalens kortsiktige interesser, er skjedd gjennom:

• Liberalisering av markeder som under velferdskapitalismen hadde vært regulert. (Bolig, kreditt …)
• Outsorcing av offentlige tjenester
• Redusering av offentlige utgifter
• New Public Managment

I alle kapitalistiske land ble sentrale områder av den offentlige virksomheten som strømforsyning, tele, jernbane, vannforsyning, deler av helse og utdanningssektoren privatisert.

England ble modell-landet for denne politikken. Fram til 2008 var offentlige tjenester tilsvarende 6 % av BNP og 1,2 millioner offentlig ansatte, «outsorcet». (Huus 2012, s.67) Finanspolitikken ble erstattet av pengepolitikk. En dramatisk omstilling av det økonomiske systemet ble konsekvensen. 1 Samtidig som lavere økonomisk vekst førte til økt arbeidsløshet og stigende sosiale utgifter, skulle regjeringene redusere de samla offentlige utgiftene. Omfattende skatteletter for næringslivet var et hovedelement i denne politikken. I boka Økonomi på en annen måte viser Rune Skarstein at skattereduksjoner for næringslivet var en generell trend i hele OECD-området på 90-tallet. Store land som Tyskland, England og Frankrike senket selskapsskattene på overskudd fra over 50 % til vell 30 % (Skarstein 2008, s. 239). I Norge ble skatten på overskudd i aksjeselskap i 1992 senket fra 50,8 til 28 %. Dette var en storstilt gavepakke til næringslivet som i land med raskt voksende sosiale utgifter måtte føre til økende budsjettunderskudd. Mens de offentlige utgiftene hadde steget betydelig raskere enn BNP på 60-og 70-tallet, skulle nå veksten i offentlige utgifter være mindre enn veksten i BNP. De fleste markedsøkonomiene lyktes med snuoperasjonen (Kilde OECD):

Land	1994	2007
Irland	43,5	36,6
Italia	53,2	47,6
Norge	54,1	41,1
Spania	46,7	39,2
England	44,6	43,9
USA	37,1	36,9
Offentlige utgifter som andel av BNP (Kilde: OECD)

De årlige budsjettunderskuddene ble dekket opp med lån, og den offentlige gjelden vokste. I land som Hellas og Italia var gjelden som andel av BNP over 100 % alt i 2000 (Jfr. EUs egne retningslinjer, Maastricht-kriteriene, som sa at ingen stater fikk lov å ha ei offentlig gjeld over 60 % av BNP).

Hvilke konsekvenser fikk den nyliberale revolusjonen for stabiliteten i kapitalismen og en mulig kriseutvikling? Dette er noen av de viktigste endringene som har skjedd:

1. Privatisering av deler av utdanning, helse m.m har gitt kapitalen ekspansjonsmuligheter og på kort sikt utsatt krisen
2. Reduserte skatteutgifter for bedriftene, har redusert det Sweezy kalte «absorbsjon» av kapital. Dette har økt faren for kriseutvikling.
3. Reduserte offentlige utgifter har bidratt til å redusere etterspørselseffekten av offentlige utgifter og økt faren for kriseutvikling.
4. Reduserte offentlige utgifter har svekket reproduksjonssektoren og vil ha alvorlige langsiktige konsekvenser på sosial stabilitet og kvaliteten på arbeidskraft.
5. Sterk vekst i offentlig gjeld har styrket finanskapitalen og stimulert til spekulasjonsøkonomien
6. En svekket offentlig sektor betyr at den ikke lenger spiller samme rolle som stabilisator i økonomien.

Samla sett har denne politikken økt motsetningene i markedsøkonomien, stimulert til overproduksjon og bidratt til dagens dramatiske kriseutvikling.

Det andre angrepet: Krisepolitikken

Da budsjettunderskuddene økte kraftig etter 2008, skyldes det ikke først og fremst store sosiale kostnader pga den økende arbeidsløsheten eller en bevisst underskuddsbudsjettering for å øke den effektive etterspørselen. Den sterke utgiftsveksten er en følge av innsatsen for å berge kapitalens kjerneområde, finanskapitalen. Da redningsaksjonen overfor bankene ble satt inn i 2008/2009, gikk budsjettunderskuddene rett til værs. En analyse gjort av OECD viser hvor omfattende redningsaksjonen var. De samla utgiftene for å berge bankene i form av garantier, lån, kjøp av eiendom og kapitalinnsprøytinger beløp seg til (OECD 2009):

USA	73,7 % av BNP
England	47,5 % av BNP
Spania	22 % av BNP
Tyskland	21,7 % av BNP
Frankrike	19 % av BNP

At det måtte enorme beløp til for å redde bankene fra konkurs forstår en av omfanget; den amerikanske staten måtte kjøpe 13 banker, noen av dem blant verdens største. Slike enorme offentlige utlegg var bare mulig gjennom storstilt statlig opplåning noe som igjen førte til kraftig vekst i offentlig gjeld. Dette kommer også tydelig fram av tallene som viser gjeldsøkingen i perioden:

Land	2007	2009
Tyskland	65,2	74,4
Irland	24,8	65,2
Hellas	107,4	129,3
Spania	36,2	53,8
England	44,4	69,6
Gjeld som % av BNP 2007 og 2009 for et utvalg EU-land

Aldri i kapitalismens historie har borgerskapet hatt så stor nytte av den «forhatte» staten!

Redningsaksjonen førte til kraftig vekst i renteutgifter og andre finansutgifter. En oversikt fra OECD viser at den offentlige sektoren både i Hellas, Portugal og Italia må ut med renteutgifter i størrelsesorden 4–7 % av BNP. Det betyr at for eksempel Italia i 2011 måtte ut med ca. 100 mrd $ til finanskapitalen. Jo svakere statsfinansene har blitt jo større er renten landene må betale på obligasjonsgjelden. Renten på italienske og spanske statsobligasjoner var i høst på over 7 % (SSB 2011). Statenes budsjettunderskudd gikk rett til værs:

Land	2007	2010
EU (27)	– 0,9	– 6,6
Tyskland	0,2	– 4,3
Irland	0,1	– 31,3
Hellas	– 6,5	– 10,6
Spania	1,9	– 9,3
Italia	– 2,7	– 10,3
Offentlige underskudd i % (kilde:Eurostat)

Presset av IMF og EU legges det nå planer om budsjettkutt. Store land planlegger å kutte de offentlige budsjettene tilsvarende et helt års økonomiske vekst! En oversikt over budsjettkuttene i 2011 viser følgende dramatiske målsettinger for innstramminger bare dette året (The Economist 7/1–2012):

• Irland 68 % av underskuddene
• Portugal 40 % av underskuddene
• Italia 20 % av underskuddene
• Hellas 16 % av underskuddene
• Spania 13 % av underskuddene

Er så dramatiske innsparinger mulig? Det avhenger av «regjeringens tillit» skriver OECD-ekspertene. (OECD 2011) Når de snakker om «tillit» betyr det styrke i forhold til «indre uro» i borgerskapet eller folkeopprør. De anslår den amerikanske regjeringens «tillit» til 50 av 100. Det er ikke tvil om at OECD-ekspertene er tvilsomme til om USA har evne til å gjennomføre så omfattende nedskjæringer. Enda mer skeptisk er de til regjeringene i Hellas og Irland som de bare gir en tillit på 30 av 100! Denne mangelen på handlekraft hos vaklende regjeringer er også makteliten i EU klar over. Derfor har de nå vedtatt tiltak som den nye finanspakten som skal tvinge de svake regjeringene til å foreta nødvendige innstramminger. Sentralt i pakten er kravet om at ingen stater får ha underskudd som er større enn 0,5 % av BNP. Blir underskuddet større enn 3 %, av BNP kan EU-domstolen vedta sanksjoner mot landet. «I praksis blir det et forbud mot keynesiansk politikk», sier Vänster-politiker og tidligere representant i EU-parlamentet Jonas Sjøstedt til Klassekampen 1.2.2012.

Størrelsen på de årlige innstrammingene er formidable. Disse tallene fra OECD gjelder for hvert av årene 2012 og 2013:

Land	Innstramminger, % av BNP
Italia	2 ¾ %
Frankrike	1 ¾ %
Spania	1 ¼ %
England	1 ¼ %
Tyskland	½ %

Hellas med sin enorme gjeld på omlag 150 % av BNP skal ta tiltak for å få gjelda ned til 120 % innen 2020. Også den amerikanske statsgjelda er svært stor, tilsvarende 94 % av BNP i 2011. I følge SSB planlegger nå den amerikanske regjeringen å redusere gjelda med 1200 mrd. $ fram til 2021. Men hvilke politiske konsekvenser vil slike innstramminger få? Innstrammingene omfatter alt fra reduserte stønader, reduserte lønninger, reduserte pensjoner, omfattende oppsigelser, fjerning av hele programområder. LO Aktuelt gir i nr. 2/2012 en oversikt over hvordan innstrammingene rammer ansatte. Eksempler fra oversikten:

Spania: Dramatiske kutt i alle departementer. Privatisering av offentlig eide selskaper

Italia: Lønnsfrys i 3 år. Bare 20 % av folk som går av med pensjon, erstattes. Dramatisk kutt i offentlig administrasjon.

Frankrike: Kutte 150.000 ansatte over 5 år.

England: Kutte offentlige budsjett med 19 %.

Irland: Dramatisk kutt i sosial velferd.

Hellas: Lønnskutt på 15 %. Kutte 20 % av stillinger til 2015 (Økt til 22 % febr. 2012)

Litauen: Redusere offentlig forbruk med 30 %

Virkningene av nedskjæringene får konsekvenser for folks levekår og for hele det økonomiske systemet. I tabellene nedenfor har jeg tatt med noen data som viser hvilke konsekvenser dette vil få for arbeidsløsheten og den økonomiske veksten. Beregningene er gjort av OECD.

	2012	2013
For USA	1,25	2,75
For EU	0,79	2,2
For Verden	1,87	2,09
Virkning av innsparinger på ledigheten. Prosentpoeng

	2012	2013
For USA	– 3,82	– 2,55
For EU	– 2,25	– 3,69
For Verden	– 1,87	– 2,09
Virkning av innsparinger på BNP2. Prosentpoeng.

Disse beregningene viser med all tydelighet hvor meningsløse uttalelser fra det siste Davos-møtet og toppmøter i EU er når de snakker om at det nå må satses på vekst! Politikken de siste årene gjør vekst, i hvert fall på kort sikt, umulig. 

Oppsummert

I boka The ShockDoctrine sier Naomi Klein at alle kapitalistiske kriser til nå har ført til store omlegginger i økonomisk ideologi og politikk. (Klein 2007) Denne boka ble skrevet før den siste økonomiske krisen og bygger på erfaringer fra 4 store kriser i kapitalismen. Men hva slags omlegginger vil følge av dagens krise? Etter krisen på 30-tallet ble visjonene om en «velferdskapitalisme» lansert. I dagens krise er det ikke snakk om visjoner. Den gangen kunne en sterk fagbevegelse påvirke krisepolitikken i progressiv retning. I dag mangler denne kraften. Det er liten tvil om at vi i tida etter 2008 har hatt store endringer i internasjonal økonomi og politikk. Men det er også tydelig at borgerskapet ikke evner å komme opp med ny ideologi og ny krisepolitikk. Kapitalismen som system har overlevd. Men den offentlige sektorens rolle er kraftig svekket: Reproduksjonsoppgavene neglisjeres. Styringsmulighetene er redusert. De store oppsigelsene i offentlig sektor rammer særlig kvinnene. Fagforeningene i offentlig sektor er kommet i en taktisk håpløs situasjon. Krisepolitikken har vist at borgerskapet har gjort seg maksimal nytte av sin stat. Men samtidig har de svekket den offentlige sektoren så kraftig at den vanskelig kan brukes i en ny redningsaksjon om banksystemet igjen skulle kollapse.

Etter min mening betyr dagens krisepolitikk det endelige slaget mot velferdskapitalismen. I dagens politiske situasjon med en verdensøkonomi dominert av finansmonopolkapitalistiske giganter er det ingen grunn til å håpe på en ny æra for kenesianisme og velferdskapitalisme.

Arbeiderklassen og det store flertallet av folket er tvunget til, i kampen for levekår og demokrati, å kjempe for gjenreising av den offentlige sektoren. Det er viktig at perspektivet for denne kampen går ut over det å bare gjenreise en ny form for velferdskapitalisme.

Litteratur:

• Baran, P og P.M. Sweezy 1966: Monopoly capital. Penguin Books.
• Foster, J.B. 2011: Monthly Review juli–august 2011
• Huus, U 2012: Socialist Register 2012.
• Klein, Naomi 2007: The Shock Doctrine. Penguin Books
• LO AKTUELT 2/2012
• Lysestøl, P.M og E. Meland 2003: Velferdsstatens økonomi. Universitetsforlaget
• Lysestøl, P.M og R. Eilertsen 2001: Den nyliberale revolusjonen. Defacto
• Marx, K. 1984: Kapitalen. Oktober forlag.
• OECD 2009: Financial Market Trends Vol 209/1
• OECD 2011: Government at a Glance 2011
• Skastein, R. 2008: Økonomi på en annen måte. Abstrakt forlag.
• SSB 2011: Økonomisk analyse 6/2011
• Wahl, Asbjørn 2009: Velferdsstatens vekst – og fall? Gyldendal.

Noter:

1. Pengepolitikk betyr at staten gir opp å påvirke markedet direkte. Nå overlates politikken til sentralbanken(Norges Bank) som ved rente og valutapolitikk prøver å sikre eksportnæringenes konkurranseevne gjennom rentejusteringer. Dette er et svært svakt virkemiddel som under krisesituasjoner så å si er uten virkning.
2. At veksten målt med BNP reduseres så kraftig betyr ikke at de mektigste TNC-ene tjener lite. BNP omfatter også den offentlige sektoren. Når denne bygges ned vil dette føre til mindre vekst målt med BNP. Men profitten i deler av markedsøkonomien kan fortsatt være høy, i hvertfall en viss tid. Utviklingen i dagens Tyskland er et godt eks. på dette. Her viser prognosene for BNP nesten 0-vekst samtidig som bilindustrien og annen nøkkelindustri melder om høye profitter.

Det er ikke mange stater i verden som har de mulighetene som Norge har, til å gå klar av kriseutviklingen. I første omgang.

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem i Bergen for Rødt

Våren 2009 reiste jeg rundt og holdt foredrag om hvor dyp og dramatisk finanskrisen faktisk var, og at det ikke bare var en krise i finansmarkedene, men en systemkrise. Som en viktig illustrasjon brukte jeg Figur 1, som viser utviklingen i profittnivået for de 500 viktigste børsnoterte selskapene i USA – mange av dem verdensomspennende selskaper¹.

Figuren viste en spesiell indeks over profittnivået i disse selskapene, og hvert punkt på kurven viste profitten siste 12 måneder. Vi ser hvordan denne kurven stuper ned mot de store dyp utover i 2008. I 4. kvartal 2008 var profittnivået kraftig i minus, og det trakk ned summen for 2008 til et oppsiktsvekkende lavmål. Vi må tilbake til 1930- og 1940-tallet for å finne så lave tall, og stupet i 4. kvartal 2008 hadde man aldri i målingenes historie sett maken til. Figuren illustrerte godt at krisen var dramatisk. USA er fortsatt det dominerende og toneangivende landet i den kapitalistiske verden, og denne figuren forteller dermed samtidig om krise i hele den internasjonale kapitalismen. Jeg vil en stund holde meg til data fra USA, fordi de er så tydelige, og fordi USA fortsatt er så dominerende at utviklingen der er toneangivende også for norsk finanskapital og det meste av næringslivet for øvrig. Kina blir viktigere, men kan fortsatt ikke hamle opp med USA når det gjelder betydningen for den kapitalistiske verden.

Panikken bredte seg blant kapitalismens ledende krefter over hele verden utover i 4. kvartal 2008 og første kvartal 2009. De store finanstidsskriftene hadde svære førstesideoppslag om hvordan hele det kapitalistiske systemet vaklet.

Vi går tilbake til disse 500 viktigste børsnoterte selskapene i USA. Tallene for 1. kvartal 2009 viste seg å bli enda verre. Profitten siste 12 måneder lå da mer enn 92 prosent lavere enn toppnivået i 3. kvartal 2007.

Men så skjedde det noe oppsiktsvekkende, som verden aldri har sett maken til. Oppturen for de 500 gigantselskapene ble enda brattere enn nedturen. Figur 2 viser hvordan det har gått med dem fram t.o.m. 3. kvartal 2011². Det har vært en ufattelig opptur på over 1100 prosent, opp til et nivå som ligger nær den historiske toppen, og dette har skjedd på svært kort tid. Hva er forklaringen?

Selv om den amerikanske produksjonen av varer og tjenester begynte å vokse noe utover i 2010, så er det ikke mulig å forklare denne profittveksten med økt produksjon og omsetning. Mange amerikanske selskaper har foretatt kutt på kostnadssiden, noe som også kan ha ført til en viss økning i profitten. Mange av disse kuttene har for øvrig bidradd til at arbeidsløsheten har holdt seg svært høy. Men heller ikke økt profitt på grunn av kostnadskutt har slike dimensjoner at de kan forklare oppturen på profitten til disse 500 selskapene.

Forklaringen på den voldsomme økningen i profittnivå er i alt vesentlig å finne i de statlige hjelpepakkene som i ulike former har sprøytet enorme mengder med statlig kapital inn i finansmarkedene. (I USA har dette delvis skjedd gjennom sentralbanken Federal Reserve, som faktisk er privateid, uten at det endrer karakteren på tiltakene.) Det var først og fremst banker og finansinstitusjoner som sto for den dramatiske nedturen for de 500 selskapene i Figur 1 og 2, og det er først og fremst finanssektoren som står for den helt utrolige oppturen – der disse hjelpepakkene har hatt avgjørende betydning.

Vi får et tilsvarende bilde hvis vi ikke bare begrenser oss til de 500 storselskapene, men utvider analysen til å dekke alle amerikanske bedrifter. Nasjonalregnskapet for USA føres av Bureau of Economic Analysis (BEA). De utgir data for profittvolumet i amerikansk næringsliv, og disse dataene bekrefter det bildet vi fikk da vi så på de 500 store³. I Figur 3 er disse dataene brukt til å framstille to grafer. Den nederste grafen viser bankers og finansinstitusjoners profittnivå, og den øverste grafen viser profittnivået til de øvrige næringene. Tallene er i løpende dollar, og de er altså ikke inflasjonsjustert, slik Figur 1 og 2 var.

Figur 3 viser at finansnæringen står for en meget stor del av den samlede profitten. Finansnæringens profitt består dels av rente og utbytte som den henter fra de sektorene som driver med den faktiske verdiskapingen. Men i tillegg driver finansnæringen også sitt eget spill, der den tilsynelatende klarer å skape profitt på egenhånd, gjennom å skape og blåse opp spekulative bobler innenfor finans, eiendom, råvarehandel mm.

Finansnæringens bobler er drevet fram av håp og forventninger om framtidig vinning. Noen av dem er nullsumspill, for eksempel valutaspekulasjon, der den enes gevinst er den andres tap. De skal i prinsippet ikke kunne påvirke det samlede profittnivået. Men andre medfører tilsynelatende en faktisk verdiskaping, for eksempel oppblåsing av aksjebobler og eiendomsbobler. Når en eiendom omsettes for 10 millioner kroner det ene året, og den samme eiendommen omsettes igjen to år senere til 15 millioner, har det selvsagt ikke skjedd noen reell verdiskaping, siden eiendommen er akkurat den samme. Men aktørene i markedet opplever det ikke slik. De registrerer at de er blitt 5 millioner kroner rikere, og en eller begge grafer skyves oppover. Det samme gjelder når aksjekursene drives oppover og nesten alle som investerer i aksjer, opplever å bli rikere og rikere. Dette slår ut i «profitt» i finansnæringen, men også til dels i andre næringer som blir involvert i den samme bobleblåsingen.

Problemer i finansnæringen førte til at aksjekursene sluttet å stige, og utover i 2007 begynte de å gå ned. De selskapene og privatpersonene som hadde tjent penger på aksjemarkedets vei mot himmelen, mistet plutselig de inntektene som hadde vært et kjærkomment og viktig pluss på deres vanlige inntekter. Og enda verre ble det da det etter hvert begynte å bli direkte tap. De stadig stigende aksje- og eiendomsmarkedene hadde som nevnt rommet viktige inntektsmuligheter også for bedrifter utenfor finansnæringen, og i regnskapene hadde det kommet på toppen av den profitten som deres egentlige virksomhet ga. Den regnskapsmessige profitten hadde blitt kunstig blåst opp. Da oppblåsingen snudde til en «nedblåsing», ser vi i Figur 3 at nedturen i finanssektoren smittet over på andre næringer.

At et sterkt aksjemarked og eiendomsmarked gir profittmuligheter også til en rekke industriselskaper og handelsselskaper, kjenner vi godt fra Norge. F.eks. er det å tjene store penger på å skille ut eller selge deler av virksomheten til andre aksjeselskaper, et velkjent knep for Kjell Inge Røkke, John Fredriksen, de som nå styrer Orkla med Stein Erik Hagen i spissen, og ledelsen i det som før var Norsk Hydro. Så lenge aksjemarkedet er sterkt nok til det, kan det håves inn milliardprofitter over natten på slik omstrukturering av selskaper. Men selvsagt skapes det ikke verdier av slikt, og dermed skapes det heller ingen egentlig profitt. Det blåses bobler, som bare kan eksistere så lenge mange nok har tro på boblene, og de innhentes nødvendigvis av virkeligheten på et eller annet tidspunkt.

Figur 3 viser at da boblene begynte å sprekke, slo virkeligheten inn utover i 2007 og 2008. Profitten falt voldsomt innenfor bank og finans, men den falt også kraftig i andre næringer – kraftigere enn stagnasjon og nedgang i deres ordinære virksomhet skulle tilsi.

Figur 3 viser også at profittnivået tok seg kraftig opp igjen utover i 2009 og 2010 for hele det amerikanske næringslivet – ikke bare for de 500 storselskapene som vi så på i Figur 1 og 2. Finansnæringen leder kraftig an med hensyn til prosentvis vekst i profitten. Men det er også profittvekst i bedrifter utenfor finansnæringen. Vi ser at deres profitt nådde bunnen i 2. kvartal 2009, og at de både i tid og omfang ligger etter finansnæringen.

Det internasjonale pengefondet, IMF, kommer hvert halvår med en publikasjon som kalles IMF Outlook. I april 2010 hadde deres omtale av USA den treffende tittelen «A Stimulus-Driven U.S. Recovery». Det er ingen tvil om at det var de gigantiske statlige innsprøytningene, i stor grad via Federal Reserve, som var hovedkraften bak det som tilsynelatende var en gjenreising av vekstkraften i den internasjonale kapitalismens høyborg USA. Det satte også tydelig preg på statsbudsjett og statsregnskap i USA.

Blant annet gjennom sin kostbare krigføring hadde president Bush påført den amerikanske staten store underskudd, som i 2008-regnskapet ble på hele 455 milliarder dollar. Hans politikk var dessuten en viktig kilde til å utløse den store finanskrisen. Men 2008-underskuddet bleknet mot de enorme underskuddene som statsregnskapene under Obama viser. De er sterkt preget av de enorme statlige innsprøytningene i finanssektoren, men også av at arbeidsløshet og krise belaster statsregnskapet også på andre måter. I 2009 viste statsregnskapet et underskudd på 1417 milliarder dollar, i 2010 på 1294 milliarder, og i 2011 på 1299 milliarder (I USA går statens regnskapsår fra 1. oktober til 30. september). Underskuddet i 2009 tilsvarte mer enn 10 prosent av hele USAs bruttonasjonalprodukt. Det er virkelig et enormt underskudd man nå er kommet opp på, og den amerikanske statsgjelden, som var stor på forhånd, stiger selvsagt raskt. Så lenge dollar er verdens reservevaluta, går det på et vis, men når dollaren mister den posisjonen, smeller det.

Selvsagt ga disse enorme innsprøytningene utslag i økt profitt for de kapitalistene som fikk glede av denne voldsomme statlige stimulansen. Men et av tegnene på at dette ikke var en normal konjunkturoppgang, var at arbeidsløsheten ikke gikk ned. Arbeiderklassens kjøpekraft viste ingen vekst, heller tvert imot.

Finansnæringen med bankene i spissen utgjør selve «blodomløpet» i et moderne kapitalistisk samfunn. Den leverer ingen varer eller tjenester som folk har nytte av; ingenting å bruke, ingenting som vi trenger for å leve. Den er en rendyrket snylternæring, som henter sin profitt fra verdier skapt i andre næringer (eller fra spekulasjon og oppblåsing av finansielle bobler, som vi hadde eksempler på foran). Men den spiller en helt avgjørende rolle i samspillet mellom kapitalistene. Den formidler lånekapital til bedrifter og til stater, og den sørger for at långiverne får «sin del» av den profitten som skapes i de bedriftene der den egentlige produksjonen av varer og tjenester skjer. Den formidler også egenkapital til bedriftene, ved at det er finansnæringen som forestår nesten all innhenting av aksjekapital.

Det er arbeidsfolk som gjør jobben med å produsere og levere varer og tjenester, og det er de som har skapt alt utstyret og alle maskinene og bygningene som trengs for å produsere disse varene og tjenestene. Men det spesielle med kapitalismen er at det dessuten er nødvendig at en eller flere kapitalister eier det hele. De bidrar stort sett ikke med noe nyttig, oftest tvert imot. Stein Erik Hagen er et framtredende norsk eksempel på en som «ivaretar eierrollen». En tydelig illustrasjon av hva denne rollen er, får vi når en bedrift går konkurs. De ansatte er der med sin kompetanse, lokalene er der, maskiner og utstyr er der. I mange tilfeller har selve virksomheten vært lønnsom, men tidligere eiere har tappet bedriften for verdier eller tatt beslutninger som har påført bedriften store og helt unødvendige tap. Når bedriften er konkurs, stopper likevel alt opp, for den har ikke lenger noen eier. Hvis ingen ny eier melder seg, vil selv en lønnsom virksomhet bli nedlagt. Det er utallige eksempler på det. Hvis de ansatte er «heldige» og det melder seg en eier, kan driften starte opp igjen. Enhver virksomhet er avhengig av at det finnes en eier, som kan formidle et eierforhold i form av kapital. Slik fungerer kapitalismen.

En av finansnæringens viktigste roller er å bringe inn eiere, kople dem sammen og formidle deres kapital til investeringsobjektene. Og så sørger den for at profitt tas fra der hvor den skapes og bringes ut til de ulike eierne i forhold til hva de har skutt inn av kapital og i hvilken form de har gjort det. Finansnæringen står for kapitalens blodomløp, og når det stopper, slutter kapitalismen å fungere. Næringen skaper ingen verdier, men den formidler selve utbyttingen og sørger for at utbyttingen holdes ved like.

Det er derfor statsledere som USAs president Barack Obama eller Norges statsminister Jens Stoltenberg prioriterer støtte til finansnæringen og spesielt bankene foran alt annet. Hvis banksystemet har tørket inn, kan de støtte bedrifter alt de orker, men det vil ikke hjelpe, fordi blodomløpet på utbyttingssiden ikke fungerer.

I den første Soria Moria-erklæringen sto det at regjeringens mål var å avskaffe fattigdommen. Det ville ikke ha kostet så mange milliarder kroner, og det ville egentlig ha vært en bagatell for den norske staten med sine tusenvis av oljemilliarder. Men det ble ikke prioritert. Når derimot Rune Bjerke som leder for DnB i oktober 2008 sendte sms-er til statsministerens kontor og fortalte at snart kunne DnB gå tom for kontanter, troppet både statsminister Stoltenberg, finansminister Halvorsen og sentralbanksjef Gjedrem opp med ekstraordinær pressekonferanse søndag 12. oktober, for å fortelle at de stilte 350 milliarder kroner til finansnæringens disposisjon, riktignok ikke som gave, men som sterkt subsidiert kapital. (Se også: www.hegnar.no/bors/article326020.ece eller www.na24.no/article2297332.ece)

Fordi finanssystemet i euro-området vaklet, rykket Stoltenberg 21. desember 2011 ut med løfte om 55 milliarder kroner til det internasjonale pengefondet IMF. Den offisielle begrunnelsen var at man ville «bidra til å stabilisere europeisk og internasjonal økonomi, og dermed også bidra til å trygge norsk økonomi og norske arbeidsplasser». At dette skulle kunne bidra til å trygge norske arbeidsplasser, er en dristig påstand, for å si det forsiktig. De 55 milliardene er et bidrag til å holde det internasjonale finans-blodomløpet gående, og under kapitalismen er det viktigere enn alt annet.

Den finanskrisen vi så i 2008–2009 framsto først og fremst som en bankkrise, som spredte seg til aksjemarkedene og som fikk viktige deler av finans-blodomløpet til å stoppe opp. Stater over hele verden rykket inn med kolossale beløp, og blodomløpet kom i gang igjen. I 2010 kunne det se ut som om krisen var slått tilbake.

6. oktober 2010 brukte Aftenposten hele forsiden på økonomiseksjonen sin til å vise en stor gravstein med denne påskriften:
Den Norske Finanskrisen
2008–2010
Hvil i fred

Forsideoppslaget avspeilte dels at det internasjonalt begynte å spre seg en oppfatning om at man hadde lykkes med å slå krisen tilbake. Men først og fremst avspeilte den at Norge stort sett hadde gått klar av finanskrisen så langt. Jeg vil peke på tre særlig viktige årsaker til det: Den ene er at den norske staten er en av verdens rikeste og at den stiller opp som en garantist for at finans-blodomløpet i Norge ikke skal tørke inn. Den andre er at regjeringen våren 2009 stilte opp med en del tiltak for å styrke det offentliges etterspørsel, spesielt fra kommunene.

Den tredje, som er overlegent den viktigste årsaken til at det er lav arbeidsløshet og stor aktivitet i norsk økonomi, er det helt ekstremt høye og stigende nivået på petroleumsinvesteringene.

Figur 4, som er hentet fra Statistisk Sentralbyrås publikasjon Økonomiske Analyser nr 6/2011⁴, illustrerer hvordan petroleumsinvesteringene (den stiplede linjen) er omtrent doblet i løpet av 10 år. Planene for 2012 går ut på et investeringsnivå på minst 180 milliarder kroner, som innebærer en meget kraftig stimulans til aktiviteten i Fastlands-Norge, først i form av direkte leveranser av varer og tjenester, dernest i form av ringvirkninger. Verftsindustrien langs kysten er en av næringene som blir sterkt påvirket av etterspørsel fra disse investeringene, ikke minst ved at de gir grunnlag for produktutvikling som også har et større, internasjonalt marked.

I et større perspektiv er det en høy pris knyttet til denne voldsomme aktiviteten for å få opp olje og gass som naturen har brukt 100–150 millioner år på å skape. Den høye prisen er at satsingen på fossil energi – som brennes og skaper kolossale mengder av drivhusgasser – skjer til fortrengsel for en helt nødvendig satsing på energieffektivisering og fornybar energi. Norsk næringspolitikk er bygd på prinsippet om at «etter oss kommer syndefloden». Norge kunne ha foretatt en omfattende satsing på utvikling av fornybare energikilder, som jordvarme, tidevannskraft, bølgekraft, vindkraft, solenergi og andre fornybare energikilder. Det ville ha skapt arbeidsplasser som er vesentlig mer framtidsrettede, kanskje ikke så lønnsomme nå, men i det lange løp der arbeidet mot klimakrisen og dens konsekvenser vil bli viktigere enn kanskje alt annet. Det er viktig at tiltak mot økonomisk krise og klimakrise kan gå hånd i hånd, ikke motarbeide hverandre.

Det er ikke mange stater i verden som har de mulighetene som Norge har til å gå klar av kriseutviklingen i første omgang. For en rekke stater over hele verden har den kolossale satsingen på statlige og statsdirigerte hjelpepakker til finansnæringen skapt en statsfinansiell krise. Noen steder har den slått til for fullt, med Hellas som det mest ekstreme eksemplet, og andre steder, er det stor frykt for at man er på vei inn i en slik krise. Søkelyset høsten 2011 har særlig vært på euro-landene, men i virkeligheten seiler både Storbritannia, USA og Japan mot store statsfinansielle problemer. Også Kina kan komme til å oppleve vesentlig større vanskeligheter enn i dag.

Andre har skrevet mye om de voldsomme kuttene i lønninger, pensjoner og sosialt sikkerhetsnett som har skjedd i Hellas. Jeg skal ikke gå videre inn på det her. Mange mister jobbene sine, og folk pålegges store byrder. Som vanlig sklir de rikeste unna – til dels ved hjelp av lyssky metoder. Det er i virkeligheten ikke grekere som styrer Hellas, de er påtvunget tiltak utenfra, av EU med Angela Merkel i spissen, av IMF, og av USA. Også Italia har fått en leder som de samme kreftene har krevd innsatt med en politikk godkjent av dem. Merkel og Sarkozy har fått EU til å nedlegge forbud mot en keynesiansk politikk med underskuddsbudsjetter, så de som måtte mene at en slik politikk ville være egnet, blir diktert ovenfra om at det må de glemme.

De voldsomme kuttene svekker etterspørselen og bidrar til at hjulene stopper opp i produksjonslivet. En befolkning med stor arbeidsløshet og trange kår fører selvsagt ikke til at et land får større muligheter til å betale en tyngende statsgjeld. Samtidig er en stat som er finansielt på knærne, ute av stand til å gå inn på noen form for stimulerende økonomisk politikk. Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng formulerte det i grunnen ganske greit da han 14. august 2011 skrev:

Må statene bruke mer penger for å få fart på økonomien? Eller er den økende statlige gjelden hovedproblemet?

Det riktige svaret er selvsagt JA på begge spørsmål. Men det er en svarkombinasjon som ikke lar seg iverksette i praksis.

Den statsfinansielle krisen henger samtidig nær sammen med faren for en ny bankkrise. En rekke av de internasjonale storbankene har nemlig store beholdninger av statsobligasjoner. I urolige tider skulle jo det være lurt, særlig hvis det var noenlunde brukbar rente å hente, og den beste renten fikk man på statsobligasjonene fra land som ikke sto aller øverst på listene over kredittverdighet. Statsobligasjoner var jo uansett statsobligasjoner, og en stat kan jo ikke gå konkurs. Det er formelt sett sant, men kan ikke en stat betale, så er det en mager trøst at konkurs formelt sett ikke kan skje. Reelt sett kan pengene være tapt uansett.

Hvis banker med store beholdninger av statsobligasjoner opplever at obligasjonene taper det meste av sin verdi, begynner bankene å vakle. Den statsfinansielle krisen i en del land henger tett sammen med faren for en ny bankkrise. Derfor blar en del stater motvillig opp penger på nytt. Stoltenberg gjør det entusiastisk. Utsiktene til at en del eurostater MÅ bla opp for å hindre at euroen ryker, bidrar til redusert kredittverdighet for stater som i utgangspunktet hadde høy kredittverdighet, som f.eks. Frankrike. Det er mange muligheter for ulike varianter av dominoeffekter.

Når dette skrives, er det særlig kriseutslagene i flere av eurolandene som oppmerksomheten konsentrerer seg om. Når vi ser de voldsomme angrepene som rettes mot arbeiderklassen og store deler av småborgerskapet i land som Hellas, er det all grunn til engasjement også for oss. Men samtidig er det viktig å understreke at det som framtrer som en eurokrise, er et utslag av den verdensomspennende økonomiske krisen. Det er en helt spesiell situasjon i euro-landene, som har felles valuta men ingen felles stat som tar ansvaret for felles finanspolitikk eller for koordinerte tiltak ut fra enkeltområders særegne behov. Det gjør euro-området til ett av de mest sårbare leddene i det internasjonale kapitalistiske maskineriet. Derfor ytrer krisen seg nå særlig dramatisk der. Men det er egentlig misvisende å bruke betegnelsen euro-krisen. Det er en dramatisk kriseutvikling også i USA, der fattigdommen øker raskt, arbeiderklassen får svi, og til og med en rekke mennesker i småborgerskapet plutselig er avhengige av matkuponger og frivillige organisasjoners suppestasjoner for å kunne overleve. Det er ikke rart at IMF allerede i oktober 2010 fant å måtte anlegge en mer bekymret tone i IMF Outlooks omtale av USA:

The U.S. Recovery is Moderating in the Face of Debt and Continued Uncertainty.

Det er ingen som sitter med fasiten over hvordan framtiden vil bli. Men det er i hvert fall en overhengende fare for at verden fortsatt er på full fart inn i en dypere krise, og at den slett ikke er på vei ut av den. De som måtte tro at Norges særegne posisjon tilsier at vi kan gå stort sett fri fra den, tar høyst sannsynlig grundig feil.

Noter:

1. Chart of the Day 20. mars 2009, presentert av www.chartoftheday.com
2. Chart of the Day, 9. desember 2011, presentert av www.chartoftheday.com
3. Datamateralet kan lastes ned som Section 6 (tabellene nummerert som 6.16) fra http://www.bea.gov//national/nipaweb/DownSS2.asp .
4. Figuren er hentet fra side 19 i Statistisk Senralbyrås konjunkturrapport fra desember 2011. publisert i Økonomiske Analyser 6/2011. http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/201106/oa2011-6. pdf

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

Da krisa kom i 2008, ble det spådd at dette kunne være slutten for nyliberalismen. Krisa skulle være en mulighet for venstresida til å komme på offensiven, og få erstattet det nyliberale hegemoniet.
Fire år seinere så kan vi oppsummere at dette ikke ble tilfellet. Hvorfor?

Den nyliberale staten er enkel å definere i teorien. Staten skal gjøre minst mulig, bare organisere et minimum av nødvendige oppgaver. Det finnes nesten ingenting som ikke kan overlates til markedskreftene. Men når man ser den nyliberale staten i praksis, blir det verre. Den nyliberale staten har utviklet seg på en måte som gjør at den skiller seg fra teorien. Den nyliberale staten er både ustabil og motsetningsfylt. Men likevel så er den kanskje sterkere enn før?

Hva er nyliberalisme?

De fleste personlige nyliberalister vil nok kalle seg liberalister eller laissez-faire liberalister. Men vi kan si at nyliberalisme først og fremst er definisjonen på en politiskøkonomisk praksis, som har prega verden siden slutten av 70-tallet og fram til i dag. Man kan si at det er beskrivelse av hegemoniet i verden i denne perioden.

David Harvey beskriver nyliberalisme på denne måten:

Nyliberalisme er i første rekke en teori for politisk- økonomisk praksis, som foreslår at menneskelig velvære best kan oppnås gjennom å frigjøre individuelle entreprenørielle friheter og ferdigheter innenfor en institusjonell ramme, som kjennetegnes av private eiendomsrett, frie markeder og fri handel.¹

Friedrich Hayek og Milton Friedman er to teoretikere som ofte blir dratt fram, når vi snakker om nyliberalisme. De har skrevet en rekke bøker som er hyllet av både statsledere og økonomer. Sjøl om det er forskjell på deres teoretiske skrivebordsarbeid og den nyliberale praksisen i virkeligheten, er det åpenbart at de har inspirert til den politiskøkonomiske utviklinga de siste 40 åra. Både Hayek og Friedman står for en ekstrem liberalisme, med fritt marked og ekstrem individualisme, og der offentlig inngrep i markedets eller individets frihet aldri er positivt.

I følge teorien skal den nyliberale staten forsvare individuelle eiendomsrettigheter, sørge for at loven blir fulgt, og for et fritt marked og fri handel. Statens institusjoner skal bare være de som er nødvendige for å garantere de individuelle frihetene. Loven skal være et rammeverk som sikrer det som er blitt forhandlet fritt fram i markedet. Det er en hellig kontrakt der den individuelle rettigheten til frihet i sine handlinger, uttalelser og valg må beskyttes av staten. Altså: Friheten til å drive butikk og foretak i samfunn med frie markeder og fri handel blir sett på som et grunnleggende gode. Det private initiativ blir sett på som nøkkelen til innovasjon, utvikling og velstandsvekst. Den intellektuell private eiendomsrett beskyttes for å oppmuntre teknologisk endring, og sikre innovasjon og utvikling. Med velstandsvekst for de rikeste vil det dryppe på de fattigere, og fattigdom kan avskaffes best ved å sikre frie markedet og fri handel.

Nyliberalister er opptatt å få avklart privat eiendomsretten til verdier. Mangelen på klare eiendomsrettigheter, som det ofte er i en del utviklingsland, blir sett på som den største barrièren for utvikling. Ved å privatisere eiendommen skapes interesse for å utvikle, og i neste omgang velstandsvekst. Sektorer som er styrt eller regulert av staten, må frigjøres til det private markedet og dereguleres. Økonomien skal skilles fra staten på samme måte som ateister ønsker å skille kirka fra staten. Konkurranse mellom individer, bedrifter, regioner og så videre blir sett på som en dyd.

Staten har et helt klart ansvar for å følge med på at alle følger konkurransens regler. I situasjoner der reglene ikke er klare, eller er vanskelige å definere, må staten bruke sin makt til å innføre eller finne opp et marked. Markedet i CO²-kvoter og annen forurensning er et godt eksempel på at staten tar grep og skaper et marked. Mens personlig og individuell frihet blir garantert av staten i markedet, er hvert individ ansvarlig for sine egne handlinger og sin egen velferd. Du skal passe på deg og dine. Den norske pensjonsreformen er et godt eksempel på hvordan vi har gått fra en velferdsstatside til et samfunn der det er du som skal tjene opp pensjon, og du (med hjelp fra Dagbladet og VG) skal gjøre det som tjener deg best.

Staten har en viktig utenrikspolitisk oppgave i å fremme internasjonalt samarbeid for fri flyt av varer, tjenester og kapital. Den frie flyten av kapital mellom sektorer, regioner og land er avgjørende for nyliberalismen. Alle hindre for denne frie flyten må da avskaffes. Det viktige er å få varene sine ut på verdensmarkedet, og å åpne opp hjemmemarkedet. Statene bør kollektivt gå sammen for å åpne opp markedene ved å avskaffe toll og andre hindre for den frie flyten. EU i Europa og WTO i verden er organisasjoner som har denne funksjonen.

Budsjettpolitikken har som utgangspunkt at offentlig forbruk er et onde og må reduseres til et minimum. Dette kjenner vi igjen i de fleste land. Nå med krisa så kommer kravene til strammere budsjetter enda hardere, med Hellas som eksempel på hvor ille det går med oss hvis vi ikke er lydige. I løpet av de siste 20 åra har vi latt det private forbruket øke, mens det offentlig har blitt redusert. Det stilles strenge krav til at budsjettene skal strammes inn og kuttes i offentlig sektor. Norge er i en spesiell situasjon fordi staten er relativt rik. Men staten presser likevel ideen om at offentlig sektor må slankes nedover i systemet, på kommunene. Kommunene får trange budsjetter fra staten, man har systemer med rapportering av offentlig forbruk, og man sammenligner kommuner mot hverandre for å se hvor lite som trengs til offentlig sløsing.

Også innenfor nyliberalismen er noen budsjettposter riktigere enn andre. F.eks. er det mer riktig å bruke penger på samferdsel, infrastruktur og forsvarsbudsjett enn sosialhjelp. Staten bør bruke penger der de tilrettelegger for markedet. Offentlig forbruk som medfører kapitalflyt til det private, og som gir de private større muligheter for å lykkes, er riktig offentlig forbruk. Mens forbruk på det motsatte er feil. F.eks. sees helsebudsjettene på som en ond økonomisk svulst som må kuttes hardt ned på og kontrolleres for å unngå sløsing.

Nyliberalistene er grunnleggende skeptisk til flertallsstyre fordi flertallet kan true den individuelle friheten. Det er individets og sin kapital staten er til for å beskytte. Viktige institusjoner bør skjermes fra demokratisk kontroll, og heller styres av eksperter. Sentralbankene f.eks. bør isoleres fra parlamentarisk påvirkning. Det har vært en nyliberal trend de siste 20 åra å flytte ting som tidligere var offentlige oppgaver, over i foretak og foretakslignende konstruksjoner med liten folkevalgt innsikt. At sykehusene ble helseforetak i 2001, er ett eksempel. Politikernes ønske om å slippe ansvar og la ekspertene styre preger også flyktningepolitikken, der man har oppretta teknokratiske konstruksjoner som gjør at regjeringa/ statsråd slipper vanskelige avgjørelser. I den nyliberale staten er det ikke demokratiet som bør løse våre uenigheter, men jussen og rettsapparatet.

Den nyliberale staten i praksis

Chile ble en pionerstat for nyliberalismen da Pinochet avsatte Allende. Dette var i en situasjon der samfunnet var i sjokk. En demokratisk valgt president hadde blitt kasta gjennom et brutalt militærkupp. Militæret avsatte Allende for å stoppe hans forsøk på å drive en sosialistisk politikk, for å skape rettferdighet og flytte eller ta makt fra borgerskapet og overføre til arbeiderklassen. Militærkuppet var et forsøk på å knuse ideen om at man kunne innføre sosialisme gjennom å erobre statsmakta ved valg. Folket og arbeiderklassen i Chile var i sjokk, de lovlige metodene for opposisjons-kamp var avskaffa, og veien var åpen for upopulære reformer og endring av økonomien. I denne situasjonen henvendte Pinochet seg til høyreorienterte økonomer, som har studert under blant annet Milton Friedman i USA. De var tilhengere av en økonomisk politikk som til da hadde vært skrivebordsarbeid. De kom med en pakke med anbefalinger som inneholdt å slå ned på fagforeninger, kutte i offentlig utgifter, privatisere statlige foretak med mer. Makten over økonomien skulle styres av markedet aleine. Disse økonomene fikk en mulighet til å skape en økonomisk og politisk realitet, av det som før bare var teorier. I Chile var det ingen hindringer, ingen opposisjon, ingen man trengte å ta hensyn til, det var et diktatur. Staten styrte over folket, og det ga dem mulighet til å prøve ut nyliberalismen.

Denne linja kan vi i stor grad følge videre, og det er veldig godt gjort blant annet i Naomi Klein sin bok Sjokkdoktrinen katastrofekapitalismens fremmarsj. Den beskriver hvordan politisk-økonomiske beslutninger gjennomføres ovenfor en befolkning i sjokk. Her kan man lese hvordan nyliberalismen har spredd seg fra land til land gjennom 80-tallet. Og på begynnelsen av 90-tallet kan man si at det globale hegemoniet i verden hadde skifta.

Ofte blir den første fasen i nyliberal endring omtalt som sjokkdoktrine eller sjokkfase. Den nyliberale praksisen med å bruke økonomiske, politiske og sosiale kriser som muligheter til å gjennomføre statlig intervensjon for å fremme og styrke privat kapital. For nyliberalismen er ikke kriser bare en tid med stor fare for kapitalen, men også en ny stor mulighet. I sjokkfasen kan de innføre nye nyliberale reformer med mindre motstand. IMF og Verdensbankens krav til nyliberale reformer for å få lån er et eksempel på hvordan en økonomisk krise blir snudd til en mulighet for kapitalen. Et eksempel er den økonomiske krisa i Mexico i 1982. I løpet av 70-tallet hadde store mengder overskuddkapital blitt gjort tilgjengelig for stater som skulle opp og fram. Verden var full av relativt unge stater som hadde frigjort seg fra kolonistyret og ville løfte landet sitt fram. Stater ble sett på som trygge lånetagere, det skulle skapes vekst og framgang i en del relativt nye stater og stater går ikke konkurs. Stater forsvinner ikke, de er der, og vil alltid kunne betale sin gjeld. Et land som kasta seg på muligheten til å låne penger, var Mexico. Men etter hvert så sleit Mexico med å innfri låna sine, og ble kasta ut i økonomisk krise i 1982. Da kom IMF og Verdensbanken, og sa: Vi kan gi dere et nytt lån så dere får betalt forpliktelsene deres. Så dere kommer dere ut av krisa, og kan skape ny vekst. Men i motsetning til et vanlig lån vil vi ikke bare ha renter, dere må omstille politikken deres i tråd med våre krav. I dette tilfellet var det hovedsaklig privatisering. Så må man si at dette ikke var på tvers av eliten i Mexicos sine ønsker. Det var ikke den amerikanske eliten som dikterte eliten i Mexico. Eliten i Mexico så at disse kravene passet som hånd i hanske for dem.

Hele denne sjokkdoktrinen ser vi igjen og igjen. Nyliberalismen driver fram kriser. Dette har en høy menneskelig pris, av og til en høy pris for kapitalen, men de kommer styrket ut av situasjonen. De får brukt krisene til å overføre mer makt til borgerskapet. Vi har bare siden 1990-tallet opplevd den indiske økonomiske krisa (1991), nordiske bank-krisa på begynnelsen av 90-tallet, mexicanske pesos-krisa (1994), sør-øst asiatiske finanskrisa (1997), russiske finanskrisa (1998), krisa i Argentina (1999–2003) og dotcom-bobla i 2001. Økonomiske kriser er ikke bare en konsekvens av nyliberalismen, men en del av den. Krisa fra 2008 til dags dato er ikke noe unntak. Nyliberalismen baserer seg på at staten skal avgi makt til eliten, samtidig som den skal utføre makt på vegne av eliten den har avgitt makt til.

Krise for demokratiet

I fjor høst ble både den greske og den italienske regjeringa felt av finansmarkedene. De ble erstatta av teknokrater som først og fremst hadde tillit hos finansmarkedene og troikaen IMF, EU og Den Europeiske sentralbanken. I Italia ble Berlusconi erstattet av Mario Monti, rådgiver i Goldman Sachs og Coca Cola. Monti har bakgrunn som EU-kommisjonær for det indre markedet og for konkurransespørsmål. Han regnes som en forkjemper for det frie markedet og kutting i offentlige utgifter. Monti tok ikke bare over rollen som statsminister i Italia, han utnevnte seg også seg selv til finansminister. I Hellas ble Papandreuo erstattet av tidligere visepresident i den europeiske sentralbanken Lucas Papademos. Mens Papademos leder en samlingsregjering av de borgerlige partiene i Hellas (KKE og Syriaz valgte sjøl å stå utenfor), så har Monti etablert en ren teknokratisk regjering bestående av bare partipolitiske uavhengige ministre.

Etter dette kuppet skrev professor ved Norges Handelshøyskole Rögnvaldur Hannesson en kronikk, som han kalte Finansmarkedene som overhus,² der han forsvarer behovet for at finansmarkedene overstyrer demokratiske prosesser. Hannesson bruker Chile og Pinochet som et eksempel på at demokratiet må settes tilside når økonomien krever det. Hannesson har i norsk debatt fått motbør fra en rekke skribenter både til høyre og venstre i samfunnsdebatten. Hadde dette bare vært en ensom ekstremist sine meninger, så hadde man kunne tatt det med ro. Men det skumle er at Hannesson ikke argumenterer for diktatur hvis nødvendig, men at han forsvarer den rådende politikken i Europa.

I forbindelse med den pågående forhandlingsrunden mellom Hellas og EU, IMF og den europeiske sentralbanken, har Financial Times fått tak i et forslag fra Tyskland om at det skal oppnevnes en budsjettkommisjonær i EU. Budsjettkommisjonæren skal ha myndighet til å overstyre alle politiske beslutninger i Hellas som påvirker landets statsbudsjett. «Hellas må akseptere å overgi suvereniteten over budsjettet til det europeiske nivået for en viss periode», står det i forslaget. Forslaget innebærer også at Hellas skal betale ned på gjelda før de bruker penger på andre budsjettposter.

I løpet av våren skal 25 av EU-landene enes om en budsjettpakt. Der de forplikter seg til å føre en stram budsjettpolitikk. Stor- Britannia og Tsjekkia er de eneste EU-landa utenfor pakten. De er foreløpig enige om å ikke ha større underskudd enn 0,5 % av BNP på statsbudsjettene og ikke mer enn 60% av BNP i total gjeld. I følge Der Spiegel ligger kun Finland og Luxembourg an til å nå denne forpliktelsen i 2012.

Nyliberalismens framtid

Da krisa kom i 2008, ble det spådd at dette kunne være slutten for nyliberalismen. Krisa skulle være en mulighet for venstresida til å komme på offensiven, og få erstattet det nyliberale hegemoniet. Fire år seinere så kan vi oppsummere at dette ikke ble tilfellet. Nyliberalismen har styrket seg under krisa, og alternativene til nyliberalismen kommer nå ikke fra venstresida, men fra høyresida. Sjøl om dette ikke er en krise i nyliberalismen, så er det fortsatt en krise som nyliberalismen har vært med å skapt. Men selv om nyliberalismen har vært med å skape krisa, er det ikke en krise for nyliberalismen om det politiskøkonomiske hegemoniet i verden.

I de fleste land i verden tok staten over kapitalens problemer ved hjelp av krisepakker. Veldig mange av de politiske løsningene handlet om å sikre at bankene holdt seg levende gjennom krisa. Mange tror at det var et brudd med nyliberalismen at staten grep inn å reddet bankene. Men det er heller i tråd med den nyliberale praksisen at staten går inn å redder finansinstitusjonene. Dette har skjedd gang på gang de siste førti årene. Både med internasjonal hjelp gjennom IMF og Verdensbanken og med nasjonal innsats. Den amerikanske sentralbanken har de siste 20 åra stilt opp etter dotcombobla i 2001, i 1998 med Long Term Capital Managedment bailout, og 1992 etter bankkrisa ble Citybank og Bank of New England redda. I den nyliberale teorien skal kanskje ikke staten ta grep å redde bankene, mens i den nyliberale praksisen er omvendt; at man skal redde bankene, privat kapital og markedene. Så markedene kan videreutvikle seg fritt, og man kan bruke denne situasjonen til å frigjøre markedet og fremme mer nyliberal politikk.

Krisa som begynte i 2008 ble løst ved at staten tok over kapitalens problem. Dette gjorde at det det ble vanskelig for staten å få balanse i sine regnskaper. Dermed gikk de ut for å låne, og måtte se etter hjelp for hvordan å finansiere disse lånene. Når ingen vil låne ut til deg må du be IMF og EU om hjelp. Hjelpen fra EU og IMF er mer nyliberal politikk. Denne nyliberale løsninga går som kjent på privatisering, kutte i offentlige utgifter, stram budsjettpolitikk, overføre mer makt til markedet og la markedet i større grad få styre uten politisk regulering. Denne løsninga har i liten grad blitt utfordra av venstresida. Det har sjølsagt blitt reist motstand mot løsningene, men fra venstresida har ikke kommet alternative løsninger på problemene. Dette viser at i 2012 så står det politiskøkonomiske hegemoniet til nyliberalismen sterkt i meste parten av Europa. Og dens største utfordrer kommer dessverre ikke fra venstre, men fra høyreekstreme og høyrepopulistiske bevegelser. Et eksempel på dette er jo Ungarn der Fidesz fikk rent flertall i 2010 etter en svært nasjonalistisk valgkamp. Fidesz har siden da gjennomført en rekke grunnlovsendringer som har sikret dem mer makt. Endringene har skapt store protester både nasjonalt og internasjonalt. Noe av det mest kritiserte fra nyliberalt hold er at de har avvikla sentralbanken sin uavhengighet. I skrivende stund ser det ut som om Fidesz nå bøyer av for EU og IMF i bytte mot en lånepakke.

Den parlamentariske venstresidas utfordring

2011 har vært et fantastisk år for motstanden mot nyliberalisme. Over hele verden har vi sett folk reise opp mot systemet, og krevd endring. 15-mai bevegelsen og Occupy-bevegelsen er bare høydepunktene. De siste fem åra har vi sett frabrikkokkupasjoner, studentokkupasjoner, streiker, demonstrasjoner i Europa som viser at en ny opposisjon vokser fram.

Denne bevegelsen preger Europas gater, men i svært liten grad Europas valg. Dette er en kjempe utfordring for bevegelsen, men enda større for den parlamentariske venstresida. Det er en massebevegelse på gatene, som er forbanna på systemet og krever noe nytt, men de som stiller til valg, klarer ikke å levere svara.

I de fleste europeiske valg, og da spesielt i de hardest kriseramma områdene, har bildet vært at sosialdemokratiske nyliberalister har tapt, og konservative nyliberalister har vunnet. Eksempelvis i Spania så har nå det konservative nyliberale partiet PP rent flertall i parlamentet med 186 av 350 plasser. Sosialdemokratene i PSOE tapte 15 %, mens venstrepartiet Izquierda Unida ble tredje største parti med 11 av plassene i parlamentet.

Bildet av at den parlamentariske venstresida ikke evner å utfordre det nyliberale hegemoniet, kjenner vi igjen i hele Europa. Det skremmende er at høyreekstreme og høyrepopulistiske partier i denne situasjonen lykkes i valg med anti-nyliberal retorikk. Jeg vil peke på tre grunner på hvorfor vi er i denne situasjonen:

De fleste etablerte partier i Europa har ønsket å holde de høyreekstreme og populistiske partiene på en armlengdes avstand. Europa har en stygg historie med fascisme, og det politiske budskapet disse partiene står får, er det vanskelig for de etablerte partiene å akseptere. Samtidig så prøver de etablerte partiene å demme opp for høyrepopulismen ved sjøl å lene seg til høyre f.eks. i innvandringspolitikken. I Vest-Europa har den parlamentariske venstresida i langt større grad blitt akseptert som en del av det politiske selskap, og deres verdier bygger i stor grad på menneskeverd det er vanskelig å ta avstand fra.

Den parlamentariske venstresida har i stor grad akseptert at valgene står mellom konservativ nyliberalisme og sosialdemokratisk nyliberalisme. Og at mellom dette valget så er sosialdemokratisk nyliberalisme å foretrekke framfor en konservativ. Dermed så kommer ikke venstresida i en situasjon der de sier at valget står mellom venstresida og nyliberalismen.

Den parlamentariske venstresida har ikke en troverdig fortelling om hvordan få Europa ut av krisa. Det er klart det finnes elementer av en kritikk til dagens krisehåndtering, men ingen helhetlig vei ut. Da dette innebærer å bryte med det nyliberale hegemoniet og kapitalismen, så er den parlamentariske venstresida forsiktig. Dette fordi man er redd for å skyve fra seg de velgerne man har, da man er avhengig av oppslutning utover de skolerte partikameratene. Det kan også hende at man er redd for at det vil isolere partiet parlamentarisk og ødelegge eventuelle parlamentariske allianse.

Farlige tider

I Rødt! nr 2A 2010 skrev jeg:

Systemkriser er øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Nyliberalismen ser foreløpig ut til å overleve denne krisa. Dessverre for verdens arbeiderklasse blir det farlige tider framover. Nyliberalismen bygger på en motsetning mellom en anti-statlig teori og en praksis som krever en sterk stat. Milton Friedman skrev:

I think the government solution to a problem is usually as bad as the problem and very often makes the problem worse.³

Samtidig så er den praksis som har blitt utvikla fra hans teorier, svært avhengig av staten og dens evne til å utøve makt. Denne motsetninga inneholder både muligheten for demokratiets fall, nyliberalismens fall og i verste fall en fascistisk framtid.

I Rødt! nr 2 2010 trykte vi artikkelen Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt av Immanuel Wallerstein der han spår om framtida for verden. Han avslutter med tre utfordringer vi må løse for å komme videre: oppnå analytisk klarhet, etterfulgt av fundamentale moralske valg, fulgt av intelligent politisk handling. Ikke på noen måte enkelt.

Noter:

1. Harvey, David. 2005. A Brief History of Neoliberalism. Oxford University Press (artikkelforfatters oversettelse)
2. http://e24.no/kommentarer/spaltister/finansmarkedene-som-overhus/20127407
3. Friedman, Milton. 1975. An economist’s protest, Thomas Horton & Daughters