Miljørørsla er ute og går. Ho har gått frå islendarlenkegjengar til hollywoodrallykøyrarar på eit par tiår. Men er det fram eller attende?

Siri Helle går på Sogn Jord- og hagebruksskule i Aurland, som underviser i økologisk landbruk.

Det er tidleg vinter, eg sit og syr om ei snekkerbukse til ei venninne som heller ville ha eit skjørt. Samtidig høyrer eg på opptak frå Zero-konferansen 2011; på Arnold «Climanator» Schwarzenegger, Zero-leiar Einar Håndlykken og EU-toppen Connie Hedegaard. Gler meg over at det går an å gjere to ting på ein gong. Men skjønar ikkje kvifor den eine kjennest så langt vekke.

Eg var ein del av miljørørsla ein gong. Kampen mot Snøhvit, mot gasskraftverk, for bybane i Bergen. For ei berekraftig utvikling. Folka på Clarion Hotel på Gardermoen snakkar om industriutvikling, børs og katedral, og at «det som er moralsk riktig og det som er bra for pengene må dra i samme retning» (Sitat Einar Håndlykken). Det er rart, men plutseleg kjennest det meir matnyttig, meir miljøvenleg, å omskape klede enn å engasjere seg i miljørørsla. Korleis vart det slik? Er det eg som har blitt gamal og bakstreversk, har eg ramla av lasset? Blitt sybordsradikal? Eller har Zero lasta på eit lass eg ikkje er interessert i å fylgje?

Zero

Zero Emission Resource Organisation har fått ni år på baken sidan starten i 2002, og har rukke å få heile 33 lønna tilsette. Av desse kjem 12 frå sentrale verv i Natur og Ungdom (NU), medan resten kjem frå akademia, næringsliv, media, eller har tidlegare jobba i andre NGOar. Zero mottar ikkje statleg stønad til drift, men er i hovudsak privat finansiert. Stønaden kjem frå eit breidt spekter av store og små bedrifter, lokale og internasjonale, samt offentlege etatar, fylkeskommunar og kommunar. Dei hevdar sjølv at den store mengda bidragsytarar bidrar til å halde dei uavhengige – gjennom at ingen bidrar med så store delar at dei får noka makt over stiftinga. Ei oversikt over alle som støttar Zero er tilgjengeleg på nettsidene deira.

Zero si store læresetning er «ei utsleppsfri løysing for all energibruk». For Zero er ikkje dette ein utopi, det er eit mål. Det er fullt muleg. For å nå dette målet jobbar dei sektor for sektor – på dei veldig informative nettsidene deira dukkar overskriftene Klima, Fornybar energi, Bygninger, CO2- fangst, Transport og Landbruk stadig opp. Nettsidene hevdar vidare: en sektorvis tilnærming gir godt grunnlag for en grundig faglig tilnærming til klimaproblematikken, og det gir også et godt utgangspunkt for å se sektoroverskridende løsninger.

Ved sidan av å sy om selebukser studerer eg økologisk landbruk ved Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland. Ein av dei fyrste og viktigaste tinga vi lærer her er at alt heng saman. Dette gav umiddelbart meining ikkje berre i mitt hovud, men i min kropp. Det gjev meining å måke stinkande kumøk når ein veit at den same møka vil tilføre jord og planter essensiell næring til våren – tek ein vekk proteinrike vekstar frå jorda må ein tilføre jorda ny næring for å få ny vekst der neste år. Vi har berre ei avgrensa mengd protein å jobbe med. Desse har eit krinslaup, og for å nytte det på best muleg måte må vi forvalte det rett på alle nivå i denne sirkelen.

Vi kan ikkje bestemme oss for at vi berre vil sjå på korleis vi best kan nytte oss av protein i jorda, fordi det gjer det mest oversiktleg og løysingsorientert. Sjølv om eg skulle synast det er meir spennande med urteproduksjon enn mjølkekyr, kan eg ikkje berre ta kyrne ut av likninga – då har eg ikkje noko å gjødsle urtejorda med. Difor slit eg litt med sektorane til Zero. Økologi er «læra om interaksjonar mellom individet og miljøet». Det var ikkje tenkt berre som eit landbruksomgrep, økologi var ein gong eit utgangspunkt for heile miljørørsla. Ut av økologi vaks omgrep som berekraftig utvikling, miljøverndepartement, forbrukaransvar og energiøkonomisering.

Jodå, det luktar av anorakkar, våt ull og urtete på termos. Men har det eigentleg nokon gong skada nokon? Eg kjem ikkje lenger enn at eg syns det luktar meir miljøvern av urtehagen enn av månelandingsprosjektet på Mongstad. Men ein skal kanskje ikkje alltid fylgje nasa? Det er vel og bra at Stavanger fekk si fyrste elektriske drosje i desember 2011. At 2/3 av alle ferjene i Noreg kan gå på batteri er så og sei utelukkande ein bra ting. Men verken ferjer eller drosjer er noko anna enn symptom. Dersom eg har vondt i hovudet og tar ein Paracet eller Ibux, forsvinn kanskje smerta, men hovudverken er ikkje borte. Eg har berre sløva kjensleevna mi, og dempa symptoma. Sjukdomen, eller ubalansen i kroppen, er der framleis. Overforbruk, utviklingsjag, økonomisk vekst. Sjukdomen vi har påført miljøet vårt. Klimaendringar er eit symptom på denne sjukdomen. Fattigdom eit anna, framandog umyndiggjering eit tredje, og slik kan eg fortsette.

-When it comes to the environment we shouldn’t be talking about is it to the left or is it to the right, because there is only one direction to go and that is forward sa the Climanator på Clarion Hotell i november. Eg kunne ikkje vore meir ueinig. Visst skal vi løyse klimaproblema. Men vi gjer det ikkje aleine, vi gjer det ikkje utan å kurere sjukdomen som forårsaka elendet. Vi gjer det kanskje ikkje framover i det heile.

For å hoppe over mange gode mellomstasjonar og gå rett til Arne Næss sin djupøkologi: Ikke en eneste er reddet før alle er reddet, der termen «en eneste» ikke bare inkluderer meg som individuelt menneske, men alle mennesker, hvaler, grizzlybjørner, hele regnskogens økosystem, fjell og elver, den minste mikroben i jorda osv. Visst er det ekstremt, men ikkje meir ekstremt enn å påstå vi kan løyse klimaproblema ved hjelp av teknologi. At vi kan redde verda utan å endre systemet. At vi skal kunne fortsette å vekse, utnytte og forbruke energi, utan at det skal påvirke balansen i økosystemet. Ei utsleppsfri løysing for all energibruk. Sektorvise tiltak. Det er konkret. Det er enkelt. Men har Rema 1000 alltid rett?

Eg hugsar ein gong, eg hadde fått nokre år på meg i NU, nok år til at eg trudde eg kunne uttale meg om ting. Det var ein uformell omgjevnad, eg uttalte meg om kollektivtransport. Kor fint det var i ein eller annan av alle byane i Belgia, kor både bussar og bane var gratis. Gratis å reise kollektivt – det var fint det! Sindre, 16 år frå Orkanger, var ikkje einig. «Det skal ikkje vere gratis å forbruke energi, det må alltid koste pengar å bruke ressursar!» fekk eg raskt kasta attende. Eg vart stum. Så klart. Ei utsleppsfri løysing for all energibruk. Skal det verkeleg vere målet?

Mange ting er fint med Zero. Det er fint at miljørørsla kan lønne tilsette skikkeleg, slik Zero gjer. Det har dei fortent. Dei har fantastisk flinke folk som jobbar med verdas viktigaste spørsmål. Det er og skummelt å sitje her – uorganisert ved sybordet – og meine ting om dei som gjer noko. Hamnar fort i glashus. Men. Eg har kanskje blitt sybordsradikal, men Zero er ikkje radikal i det heile. Og dei tar det nok ikkje ein gong så ille opp at eg seier det. For Zero har i venlegaste tolkning forlate venstre-høgreaksen. Ei meir reell vurdering er kanskje at dei har plassert seg godt inn på den lyseblå sida.

På nettsidene sine skriv dei: Klimapolitikken trenger klare stemmer som sier fra og som er villig til å ta de tøffe debattene. ZERO skygger aldri unna en debatt som vi mener er nødvendig å ta, selv når det betyr at vi må fronte vanskelige og kontroversielle standpunkter.

Eg skal ikkje påstå at ZERO ikkje er tøffe i debattar. Motbøra dei møtte til dømes i debatten kring biodrivstoff (då dei fekk store delar av miljørørsla, regjeringspolitikarar og opinionen i mot seg), var sikkert ikkje enkel. Men. Den vanskelegaste debatten i miljøproblematikken er jo debatten kring vekst. Det einaste spørsmålet Zero ikkje stiller er: Kor langt kan vi gå? Er det i orden å køyre 1500 meter til butikken kvar dag dersom bilen går på hydrogen? Eller dersom den er elektrisk og kan ladast opp på straum frå vasskraft? På gasskraft med CO2- deponering? Kva om familien min treng to bilar for å rekke over all denne køyringa? Zero vil snakke meir om det dei er for enn det dei er mot. Greitt nok. Men er vi så for elbilar at vi treng å arrangere eit rallybilløp for dei? (Zero Rally vert arrangert kvart år for å «demonstrere at fremtidens fossilfrie teknologi allerede er kommet et langt steg i retning av å erstatte gårsdagens forurensende teknologi».)

Eller bør vi rett og slett legge om til eit samfunn som køyrer mindre bil? Eg ser det er ein skilnad her – elbilar kan vi køyre i dag, medan samfunnet kan vi i beste fall gå i gang med å skape. Men eg kan ikkje la vere å spørje: Når skal det slutte? Når må vi slutte? Kor mykje kan ein økonomi vekse? Kor mykje kan eit menneske eige? Eller eventuelt: Er det muleg å spørje om kor mykje som er nok? Eg er òg ein slave av teknologien. Av detaljane.

Mi mest spennande oppdaging i 2011 var utan tvil læra om nitrogenkrinslaupet. Det vere seg reisa nitrogenet gjer gjennom fordøyinga til ein drøvtyggar eller vegen det tar ned frå lufta kring dei aurlandske fjelltoppar via kløverrøter til jorda på enga vår. Men eg prøver hardt å ikkje gløyme fyrste gongen eg skulle mure ein steinmur. Det verka så lett; stein på stein med litt sement i mellom. Av og til tok det riktignok litt tid å finne den riktige steinen, sidan dei var sjølvplukka og ikkje nett firkanta alltid, men det gjekk. Det tok ikkje til å bli vanskeleg før loddesnora kom inn i biletet. Plutseleg skulle ikkje berre steinane passe til kvarandre, dei skulle og passe inn i det store biletet: ein rett mur. Fleire steinar måtte forkastast, størkna sement måtte skrapast av, kanskje fall det til og med ei lita tåre. Og ja, det tok si tid. Men resultatet stod, resultatet står der enno og best av alt: Muren har grunnlag for å bli ståande. Eg skal ikkje ta på meg å måle kven som er mest i lodd. Men kanskje har nokon kvar godt av å kaste eit blikk på snora no og då?

Kjelder:

• www.zero.no
• www.wikipedia.no

Parlamentsvalget i Tyrkia fant sted den 12. juli 2011, i en periode der Tyrkia er i ferd med å endre viktige trekk ved den samfunnsformasjonen som det moderne Tyrkias landsfader Mustafa Kemal Atatyrk instituerte i 1923.
Veivalgene som nå tas, vil bestemme om landet går inn i en demokratisering eller kastes ut i en større indre krise.

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt. Sammen med Gunnar Rutle var han observatør under valgene i Tyrkia 12.juni.

Så lenge den politiske ledelsen sjøl står i spissen for å undertrykke ca 20 %.av befolkningen, den kurdiske minoriteten, inkludert gjennom å bruke militærapparatet mot den, vil Tyrkias problemer vokse i framtida, til tross for modernisering av grunnloven. Derfor er det betimelig å påpeke at statsminister Recep Erdogan og hans regjering nå står overfor et veivalg som vil være svært avgjørende.

Fortsatt har Tyrkia en grunnlov, laget etter det siste militærkuppet i 1980, og som gir generalene makt til å avsette en regjeringa dersom de mener det er en fare for at det kemalistiske systemet trues. Sjøl om generalenes makt ble redusert gjennom grunnlovsendringene etter folkeavstemningen i september 2010, er dette et aktuelt scenarie.

Nå, i august, ble generalmakta imidlertid ytterligere redusert, ved at fire av toppgeneralene sa takk for seg i protest mot rettsforfølginger av offiserer som er mistenkt for å ha planlagt statskupp. Den nye hærsjefen aksepterer at militærmakta skal være underordna regjeringa. Samtidig betydde valgresultatet 12. juni at det blir skrevet en ny grunnlov i den kommende perioden som også sørger for at den juridiske siden ved dette blir ivaretatt.

Det som har skjedd etter valget, lover ikke godt. Det kurdisk freds- og Demokratipartiet (BDP) boikotter fortsatt Nasjonalforsamlinga, da kurdiske parlamentsmedlemmer fortsatt holdes fengslet og nektes å stille. Regjeringa fortsetter krigføringen mot kurdisk gerilja, og nekter å gå i forhandlinger med dem.

«Kurderspørsmålet har tatt Tyrkia som gissel », sa Umit Firat til den tyrkiske, engelskspråklige dagsavisen Todays Zaman 13. juni, dagen etter parlamentsvalget. Som mange kurdere håper også han fortsatt på statsminister Recep Tayyip Erdogan og hans parti for rettferd og utvikling (AKP), og avslutter sin kommentar med at «et sterkt AKP er en forutsetning for å skape en ny, demokratisk grunnlov».

Som så mange andre ser også han at valget hadde to vinnere, Erdogan og AKP, pluss kurderne og de 36 innvalgte parlamentsmedlemmene fra Fred- og demokratipartiet (BDP). Firats begrunnelse for gisselanalogien er at hvis kurderspørsmålet ikke ble løst, så ville andre viktige problemer som Tyrkia sleit med være umulige å løse, slike som Alevi-problemet og andre minoritets problemer og uenighetenom bruk av hijab. Han kunne også nevnt sikkerhetsproblemet.

Ilsan Dagi, en annen kommentator i denne avisa, som forøvrig regnes som AKPvennlig, formulerer seg slik:

Det som vil institusjonalisere en normalisering av Tyrkia, er å løse det kurdiske spørsmålet, og lage en ny, liberal, demokratisk og pluralistisk konstitusjon.

Han avslutter med: «Dette er det AKP som igjen er ansvarlig for».

Forventningene om at Erdogan og AKP skal mestre disse utfordringene, ble styrket av Erdogans såkalte «balkongtale» (valgvinnerens tale til nasjonen) på valgkvelden. Han omfavnet her hele nasjonen, tok sjølkritikk for arroganse under valgkampen og sa at hans parti ville søke en bred konsensus med opposisjonspartiene og sivile grupperinger for å lage en ny grunnlov. «Vinnerne 12. juni er vårt folk, enten de stemte AKP eller ei.» Innflytetelsesrike BDPere, som Leyla Zana, oppfordret Erdogan til å vise at dette var mer enn fine ord, og hadde kanskje i bakhodet at ennå var dette bare en talemåte.

Optimismen forsvant raskt. Forspillet til åpningen av den nye Nasjonalforsamlinga 28. juni viste igjen den arrogante Erdogan. BDP holdt seg borte fra åpningsseremonien, og det største opposisjonspartiet, Det Republikanske Folkepartiet (DHP), selve republikkens moderparti, nektet å delta i edsavsigelsene. Bakgrunnen var at Erdogan hadde sørget for at enkelte representanter fra alle de tre andre partiene som fikk valgt inn folk, ble utestengt fra åpningsseremonien. En av dem, BDPs Hatip Dicle, ble til og med fratatt vervet, som i stedet ble gitt til en AKP-representant.

DHP møtte fram, men nektet å delta i forhandlingene i Nasjonalforsamlingen da den startet konstitueringen 4. juli. Både DHP og BDP stiller krav om at deres utestengte parlamentsmedlemmer, som sitter fengslet, må få møteretten tilbake først. Når det gjelder de seks kurderrepresentantene, er det først og fremst utestengingen av Hatip Dicle fra Diyarbakir-benken som har stått sentralt. Dicle anklages for å støtte det ulovlige Kurdistans arbeiderparti (PKK), og ble tre dager før valget idømt en straff på 1 år og 8 måneder. I tillegg sitter han fengslet, sammen med fem andre innvalgte parlamentsmedlemmer, med risiko for svært langvarige straffer under den såkalte KCK-prosessen (KCK eller Koma Civaken Kurdistan, som sies å være PKKs såkalte byorganisasjon for administrering av det sivile samfunnet).

Erdogan kontret boikotten med at Nasjonalforsamlinga ville fungere sjøl om de to partiene uteble. Men dette ville undergravet Tyrkias anseelse internasjonalt og vanskeliggjøre en ny grunnlovsprosess. Derfor ble det satt i gang en prosess for å få de to DHP-medlemmene inn i varmen igjen. En avtale mellom AKP og CHP ble klar 14. juli. Den har med et ledd om at «alle partier og representanter som ble valgt av landets innbyggere, bør være i Nasjonalforsamlinga for å reflektere og representere nasjonen».

Men overfor kurderne opprettholdt Erdogan fortsatt en isfront, mens hans nære medarbeider og nyvalgt leder av Nasjonalforsamlingen, Cemil Cicek, holder en dør åpen. Grunnlaget for å holde BDP ute er nå å trekke et skille mellom de parlamentsmedlemmene som bare er tiltalt for brudd mot staten og Hatip Dicle som ble dømt for en del av anklagen mot seg tre dager før valget. Bakom ligger fortsatt en higen etter å knuse PKK, sjøl om det ikke finnes noen organisasjon med det navnet i Tyrkia nå, og de omfattende rettssakene mot over 2000 tillitsvalgte fra BDP griper direkte inn i striden rundt de fengsla parlamentarikerne.

Hva er så kurdernes sterke kort, som taler for at Erdogan ville gjøre klokest i å følge rådene fra Firat og Dagi, og komme fram til en politisk løsning med kurderne?

Kurderne økte sin representasjon fra 21 til 36 plasser i Nasjonalforsamlingen og demonstrerte at oppslutningen om deres krav er massiv i sentrale deler av Kurdistan. Hadde det ikke vært for den udemokratiske sperregrensen på 10 % så hadde de fått 70–80 representanter med vanlige partilister. Nå måtte de stille enmannslister som uavhengige kandidater der de hadde sjanse til å komme direkte inn. Diyabakir, eller Amed som er det kurdiske navnet på hovedstaden i den kurdiske regionen, kokte over av begeistring da det valgkvelden ble klart at alle de 6 kandidatene de stilte, gikk inn med klar margin. De fikk ca 62 % av stemmene og kunne fått 8–9 representanter på en vanlig partiliste. AKP fikk 33 % og kapra 5 representanter på det. I Mardin var prosentfordelinga omtrent den samme, men AKP fikk like mange representanter som BDP, tre på hver. Fordi BDP måtte spre stemmene sine på tre enkeltlister! I Hakkari, et område med harde konfrontasjoner de siste 20 åra, tok BDP-kandidater alle tre representantene. De ble også det største partiet i andre viktige kurdiske valgkretser som Batman, Sirnak og Van. Viktig var det også at deres valgliste fikk tre representanter i Istanbul, og nå også fikk representanter langs Middelhavskysten i Adana og Mersin.

Dette klare tillitsvotumet fra kurdiske kjerneområder blir vanskelig å ignorere. Når de i tillegg utvidet enhetsfronten og inkluderte mindre kurdiske organisasjoner og miljøer, i tillegg til at DHP følte presset og fridde til kurderne, vil det være et svært risikabelt spill for Erdogan å avvise det kurdiske miljøet helt. Han ønsker nok å gi minst mulig, så vi må forvente en hard dragkamp i tiden som kommer.

At Leyla Zana og Hatip Dicle rykket inn igjen i Nasjonalforsamlingen har også en symbolsk kraft. Det slutter sirkelen fra 1991, da de sammen med tjue andre ble valgt inn på listen til det sosialdemokratiske partiet SHP, og dannet en egen kurderblokk (HEP) i Nasjonalforsamlingen.

Vi fikk noen ord med Leyla Zana rett etter valget. Siden hun ikke gir intervjuer, fikk vi ikke lov å framstille samtalen i intervjus form. Men siden hun vel, etter Öcalan, er den mest kjente kurderen i Europa, spesielt i Norge, ba hun oss formidle at både sivilt solidaritetsarbeid og diplomatisk arbeid overfor regjeringene i Europa vil være viktig for en fredelig, politisk og demokratisk løsning for kurderne i Tyrkia. I tillegg oppfordret hun Europa til å ta vare på kurdiske politiske flyktninger, som sto i fare for å bli møtt med represalier dersom de blir sendt tilbake til Tyrkia.

Kurdernes krav til en ny grunnlov er at den skal åpne for deres forslag om «demokratisk autonomi» for de nasjonale minoritetene. Dvs et begrenset lokalt sjølstyre. Det er ikke noe snakk om separasjon, som mange fortsatt hevder er PKK sitt krav. En viktig del av dette er retten til å bruke eget morsmål og retten til tospråklig utdanning. På de siste tjue årene er en del oppnådd. I 1991 ville en ha havnet i fengsel for å ha en kassett på kurdisk. Retten til opplæring på kurdisk sperres av grunnlovens formulering om at «vi er alle tyrkere» og at «tyrkisk er republikkens språk».

Et annet sentralt krav, som er avgjørende for å få en slutt på sikkerhetsproblemene, er at den tyrkiske regjeringen må ta i mot de kurdiske sjølforsvarsgruppenes tilbud om våpenhvile, og at de uformelle samtalene som føres med Öcalan, må bli formalisert og gå over i en reell dialog. PKK har helt siden 1993 flere ganger erklært ensidige våpenhviler, men med negativ respons fra den tyrkiske hær og regjering. Den siste våpenhvilen utløp 15.juli, da den tyrkiske regjeringen fortsatte sine militære operasjoner også etter valget. Tyrkia fortsetter ufortrødent jakten på kurdisk gerilja. Da vi satt på flyplassen i Diyarbakir to dager etter valget, måtte flyet vårt vente en time fordi jagerfly som skulle ut og slippe bomber i fjellene, hadde forrang.

Som de to kommentatorene, som jeg siterte tidligere i artikkelen, sa, ligger ballen nå på Erdogans banehalvdel.

Dersom han velger å fortsette en konfrontasjonslinje overfor den kurdiske bevegelsen, så vil de sjøl ta initiativet til å opprette demokratisk autonomi i de kurdiske områdene. BDP-parlamentarikerne har allerede vedtatt å ha ukentlige samlinger i Diyarbakir, dersom ikke Hatip Dicle og de andre får møterett i Ankara.

Valget viste at AKP er på vikende front i de kurdiske områdene, sjøl om de fortsatt har stor støtte mange steder. Som i den landsbyen i Siirt-fylket hvor Gunnar Rutle og undertegnede var valgobservatør. Som representant for statsmakta kan AKP sørge for flere økonomiske fordeler for byen og omegn. I fjellandsbyene baserer de sin innflytelse på soldater og væpnede landsbyvakter som sørger for et godt valgresultat, noe vi også fikk et innblikk i.

Likevel, i de store sentrene, som i provinshovedstaden Siirt, var situasjonen nå påtakelig endra på de 20 år siden vi var der sist. Den gang ble vi taua inn av soldater og sendt ut av byen, og befolkningen turde ikke annet enn å overholde portforbudet om kvelden. Nå feiret titusener valgseieren i gatene. Riktignok angrep politiet med vannkanoner og tåregass seinere på kvelden. Men det var folket som herska i gatene. Det samme i Diyarbakir, hvor hundretusener var ute på byen og feira og «eide» byen. Erdogan/ AKP må regne med ytterligere desimering av sin innflytelse her, dersom han ikke nå tar i mot utfordringene fra kurderne, og gir seg inn på en politisk, demokratisk løsning. Alternativet vil skape tilstander i Tyrkia som undergraver den prestisjen Erdogan har bygd opp internasjonalt som modell for et demokratisk muslimsk land, og kunne kaste hele Tyrkia ut i en stor krise.

 

Menn som voldtar kvinner, opprører folk, med rette. Politikere som krenker unge kvinner, enda mer.

Menn med makt er farlig, enten de er politikere eller ledere. Kombinasjonen makt og alkohol kan være livsfarlig.

I vårt samfunn er makt og karriere knyttet sammen i mannsrolla. Et samfunn uten undertrykking, et samfunn uten klasser, gir mindre grobunn for menn som maktmennesker.

Dei kvinnelege jernarbeidarane eg kjenner, har alle måtta kjempe. Dei fleste av oss forstår at fagforeiningsmedlemskap gir flest rettar og best vilkår.

Jeanne Park har vore jernarbeidar sidan 1995. Hun bor i San Francisco Bay Area, og skriv for Pride And A Paycheck, www.prideandapaycheck.com/

Jernarbeidarane skaper rammeverket som bystrukturane våre kviler på. Me set på plass stolpane og berebjelkane på skyskraparane, brukara og brudekka. Me bind saman jernet som held motorvegar og vegbanar over bakken. Me set på plass rekkverk og trappevangar som svingar seg i høgda.

Arbeidet med metall betyr at me heile tida må flytte på oss og alltid vere på vakt for farlege situasjonar. Me samarbeider med kranførarar for å få plassert tonnevis av stål. Når me sveiser og brenn stål, flyr det gnistar og smelta metall. Me går på nakne stålet titalls meter over bakken. Me er ute i tåke, sol og regn og hamrar stålet på plass.

Jernarbeidarar har rykte på seg for å vere tøffe og ta risiko. Kallenamna går frå «himmelcowboyar » eller «himmelgjengarar» til «jernskallar». Slik arbeidet no er, finn me raskt ut om me kan stole på kvarandre eller ikkje. Med slikt hardt arbeid er det mange av oss som dumt nok drikk eller «festar» – somme for å halde adrenalinet ved like, somme for å kvitte seg med det.

Jernarbeid ser svært maskulint ut, og mange menn brukar det for å vise at dei er menn. Karane liker å seie at jobben er livet deira, og at kollegane er brør. Dei liker biletet av seg sjølve som tøffare enn stål, i eit yrke mykje farlegare enn andre. Det er nokre av grunnane til at det er vanskeleg å vere kvinne blant jernarbeidarane.

Somme vil seie at kvinner ikkje er interesserte i desse jobbane av kulturelle grunnar – at kvinner ikkje kan og ikkje ønskar jobbe så hardt og med så tungt utstyr. Det er drittprat. Kvinner i hopetall sveisa og jobba med metall då USA var med i andre verdskrigen. Tida skapte ei patriotisk plikt for somme, og store sjansar og yrke for andre. Kvinner vart raskt trente opp og sette i arbeid. Oppgaver som såg vanskelege ut, vart gjort meir ergonomiske (i ei tid før begrepet eksisterte) for å ta omsyn til kvinners storleik og styrke. Tryggleik vart prioritert på mange jobbar som kvinnene avviste om ikkje krava deira vart tatt omsyn til.

For å overforenkle historia: Etter andre verdskrigen, like fort som soldatane kom attende, like fort vart kvinnene stengte ute frå arbeidsplassane og fagforeiningane. Det var desperat mangel på arbeidarar då. Ikkje alle soldatar ønska seg tilbake til fabrikkane og mange gjorde seg nytte av GI-lova. (Lov frå 1944 som gav heimvendte soldatar rett til skolegang, og arbeidsløysetrygd i eitt år. Oversetters anm.) Med veksande behov for faglærte arbeidarar kunne fagforeiningane konsolidere seg og kreve høgare lønn og betre vilkår, særleg når dei hadde stengt dørene bak søstrene sine som hadde opna somme av dørene for dette.

Med sterkare fagforeiningar kom frykta arbeidsgivarane hadde for arbeidarar, og frykta for organiserte kommunistar og sosialistar som jobba for å styrke fagforeiningane. «Den raude faren» frå femtitallet slo fagforeiningane med panikk, og mange kutta raskt banda til kommunismen. Jamvel i dag stenger mange fagforeiningar ute folk frå medlemskap eller verv om dei har noka form for tilknytting til kommunistpartiet.

Kvinnene som vart drivne ut av fabrikkane vart tvinga inn i roller heime. Huslege syslar vart eit sosialt krav, og reingjøringsprodukt og matoppskriftar tvangstankar. Den heimeverande vart idealisert og blei ein villig tjenar for den mannlege forsørgaren og familien. Det vart mindre attraktivt å vere lei og kei husmor. Medisin som Valium og «slankepillar» vart vanlege i medisinskapa. Kvinnene vart tvinga attende til roller dei trudde dei hadde vakse ut av, då dei fekk røysterett.

Dei kvinnelege jernarbeidarane eg kjenner, har alle måtta kjempe. Dei fleste av oss forstår at fagforeiningsmedlemskap gir flest rettar og best vilkår. Likevel er det ein kamp å få dei i hovudsak mannlege medlemmene til å forstå at når kvinnene først er blitt medlemmer, er dei likeverdige medlemmer – ikkje medlem av ein sideordna eller underordna organisasjon. Fordommar og forutfatta meiningar må ein stadig ta fatt i. Me er så få at kvar kvinne og arbeidet ho gjør blir granska, og alle kvinnene blir dømte på grunnlag av den eine. Ingen mistak kan gjørast, ettersom alle kvinner ofte blir skore over ein kam.

Eg prøver ikkje å seie at alle brørne våre er så mistenksame og avvisande. Men det er sjeldan å sjå respekterte medlemmer stå opp for å forsvare ei søster på jobben. Alt det forferdelege som kan skje ein på jobb – spottande kommentarar, sabotasje, trakassering – kan komme frå ein eller to personar og øydelegge heile arbeidsplassen når menn ikkje tar til motmæle eller lar dette passere. Det krev aktiv leiarskap og mykje mot å rette opp i slik urett.

Ein annan måte å hjelpe kvinnene på, er å støtte og knytte saman dei kvinnene som er i yrket på dei ulike arbeidsplassane, og få dei nye inn i dette nettverket. Det er den rolla eg har i dag.

Prosentdelen kvinner blant jernarbeidarane varierer avhengig av kven du spør. Eg har høyrt så høgt som 5 prosent, men det har eg aldri funne bevis på. Eg vil anslå rundt 1 prosent. Runda opp. På grunn av enkelte svært avgrensa tiltak med kjønnskvotering frå dei føderale styresmaktene ser arbeidsgivarane det innimellom fordelaktig å ha kvinner på lønningslista. Så dei få me er, spreidde på dei ulike selskapa og arbeidsplassane, veit sjeldan at dei andre eksisterer, for ikkje å snakke om å få høve til å jobbe saman.

Det er svært slitsamt å gjøre så fysisk krevande arbeid, føle og høyre at du ikkje strekk til fysisk, bli spotta og plaga, og ikkje vere sikker på om det er på grunn av deg som individ eller kanskje noko mindre personleg. Eller kanskje er det noko du innbiller deg, og du er gal. Løysinga mi har vore å lage kalender for kvinnelege jernarbeidarar. Med bilete av kvinner som utfører ulike sider av jobben vår, vil eg:

a) vise at kvinner kan utføre arbeidet.

b) vise kvinnelege stålarbeidarar at det finst andre kvinner i yrket, og mangfaldet i arbeidet.

c) oppmuntre unge kvinner til å sjå jobben vår som tenkeleg

d) utvikle ein database som grunnlag for å utvikle nettverket – ved å gi kalenderen gratis til kvinnelege medlemmer, og be om bidrag frå medlemmene.

Fordelane har vakse etter som nettverket har vakse. Me utvekslar råd om slike grunnleggande ting som kor me kan få rett storleik på arbeidsklede eller verneutstyr. Soger blir fortalt, somme morosame, somme forferdelege, om arbeidsdagane våre.

Støtte kjem frå alle krokar – ikkje alle har same erfaringar, men alle kjenner forholda. Det sosiale nettverket har vore til stor hjelp for søsterskapet vårt. Me er spreidde så langt og vidt – f.eks strekk lokalavdelinga mi seg omtrent frå den nordlege grensa av California til byen Monterey, eller om lag 800 km. Me er om lag tjue kvinnelege jernarbeidarar. Det er så godt som uråd at alle kan møtast fysisk. I dag kan me lett ha kontakt gjennom e-post og internett. Så kan ein spørje korfor ein skal bry seg? Om det er så vanskeleg å vere kvinneleg jernarbeidar, korfor slåst mot kulturen som rår innanfor og utanfor jobben?

Det enkle svaret heng saman med god lønn og gode arbeidsvilkår i trygge jobbar. Sjukeforsikringa og pensjonsordninga er svært attraktive, særleg i økonomisk usikre tider. Fysisk arbeid og varierte oppgaver og arbeidsstader er eit stort pluss for mange. Så er det kjensla av styrke, evnen til å tvinge stålet dit du vil, og svinge det gjennom lufta til å kvile nøyaktig på plassen sin. Det er stundene du kan stå på eitt bygg og sjå utover og sjå dei tårna, skyskraparane og bruene der du har tatt på skjelettet og vore med og reist frå grunnen. Korfor skulle ikkje ei kvinne ønske å vere jernarbeidar?

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen)  

– Mens imperier finnes lenge før kapitalismen, kan vår tids imperialisme ikke skilles fra kapitalismen. Hva er det som særpreger kapitalismen som økonomisk system, slik du ser det? spør Sasha Liley i dette intervjuet med Ellen Meiksins Wood.

Ellen Meiksins Wood er professor i statsvitenskap. Hun er en av de mest markerte, kvinnelige marxistiske skribentene i USA.

Hun har skrevet flere bøker, blant annet The Origin of Capitalism, og mange artikler blant annet i Røde Fane og Rødt!. En periode var hun medredaktør av Monthly Review i perioden 1997–2000.

Ellen Meiksins Wood (EMW): Jeg mener at det vesentlige trekket er at alle viktige økonomiske aktører er avhengige av markedet, at de avhenger av at markedet opprettholder og reproduserer deres livsbetingelser. Dette betyr også at forholdet mellom klassene formidles av markedet, slik at til forskjell fra førkapitalistiske systemer, hvor de utbyttende klassene var i stand til å tvinge de utbyttede klassene til merarbeid ved hjelp av overlegne tvangsmidler, direkte ikke-økonomisk tvang, så skjer tvangen under kapitalismen ved hjelp av økonomisk nødvendighet. Så i en utviklet kapitalistisk økonomi, trenger ikke kapitalistene ha overlegen politisk, juridisk eller militær makt over arbeiderne, på samme måten som en førkapitalistisk godseier måtte ha makt over bøndene, som hadde tilgang til jorda utenom markedet. Lønnsarbeidere må selge arbeidskrafta si til en kapitalist bare for å få tilgang til sine egne levnetsmidler, sitt eget arbeid, og så videre. Og kapitalisten trenger markedet for å få tilgang til arbeid og for å realisere profitten som arbeiderne produserer. Det er selvsagt en enorm forskjell mellom de eiendomsløse arbeiderne og kapitaleierne, noe som betyr en enorm ubalanse i klasseforholdene. Men kapitalistene er ikke mindre avhengige av markedet for å kunne opprettholde seg selv og kapitalen sin.

Hele det kapitalistiske systemet drives av markedets befalinger, tvangen til konkurranse, profittmaksimering og kapitalakkumulasjon.

Hvorfor består ikke kapitalismen av forretninger, eller varehandel, slik noen ville tro?

EMW: Jeg skiller mellom markedets muligheter og markedets krav. Og jeg mener at det bare er under kapitalismen du har et system der folk er nødt til, er tvunget til, å gå ut på markedet ganske enkelt for å garantere sin egen eksistens og sin egen reproduksjon. Det har vært markeder gjennom historien hvor folk har kommet med overskuddet sitt for å selge det, men det har aldri før kapitalismen eksistert et system hvor produsenter og ekspropriatører begge har vært avhengige av markedet for sine mest grunnleggende livsbehov, og derfor har vært tvunget til å følge markedets diktat for å opprettholde livet.

Du skriver at utbyttinga som er en nødvendig del av kapitalismen, er skjult på visse måter, ulikt den tvangen som kjennetegnet det føydale småsamfunnnet hvor åpen voldsbruk var mer iøynefallende. Hvordan blir utbyttinga ugjennomsiktig under kapitalismen?

EMW: Den kontrasten du nettopp pekte på, mellom kapitalisme og føydalisme, er nyttig. Hvis du tenker på hvordan forholdet mellom en føydalherre og en avhengig bonde er, så er det et meget gjennomsiktig forhold, som til og med i lovverket blir anerkjent som et ulikeverdig forhold. Under kapitalismen begynner kapitalisten og arbeideren tilsynelatende som likemenn. De er like for loven, og i tillegg til det, så betaler kapitalisten sannelig arbeiderne i stedet for tydelig å tyne dem for overskuddet. Under føydalismen må bøndene gjøre pliktarbeid eller overgi overskuddet direkte til føydalherren, mens under kapitalismen ser forholdet tilsynelatende ut til å være motsatt, fordi kapitalisten faktisk betaler arbeideren direkte, før han realiserer profitten fra arbeiderens arbeid på markedet. Så det trengs en del kompliserte beregninger for å finne ut hvordan arbeiderens overskudd blir overført til kapitalisten, og hvordan kapitalisten utvinner profitt fra arbeiderens arbeid.

Hva er hovedtrekkene ved den kapitalistiske imperialismen?

EMW: Hovedtrekket ved kapitalistisk imperialisme er at den virker så mye som mulig via økonomisk tvang, i stedet for via direkte koloniherredømme. Jeg tenker at hadde du snakket om amerikansk imperialisme før invasjonen i Irak, ville du antagelig bli møtt med den innvendingen at De forente stater i virkeligheten ikke eier en eneste koloni. Men jeg mener det faktisk er sant at USA ikke er en kolonimakt i den betydninga vi tradisjonelt har forstått det. Jeg mener at USA fortsatt ville ha foretrukket å holde seg utafor alle koloniale forviklinger og la sitt herredømme virke gjennom økonomisk nødvendighet. Jeg mener at USA virkelig er det første, og så langt det eneste, virkelig kapitalistiske imperiet, som stort sett har utøvd sitt herredømme gjennom disse økonomiske nødvendighetene, ved å underkaste underordnete makter økonomisk tvang som skriver seg fra USA og fra amerikansk kapital.

Så vil du dermed si at USAs okkupasjon av Irak er et unntak fra denne regelen?

EMW: Jeg tror at det rotet de har fått i stand i Irak, og den fullstendige mangelen på planlegging av det som skal skje etter krigen, antakelig vitner om at de ikke hadde tenkt det skulle gå som det gjorde. De hadde ikke tenkt å være en okkupasjonsmakt. Det jeg tror de hadde håpet ville hende, var at de kunne hugge hodet av regimet, og så bare innsette en mer samarbeidsvillig ledelse, og så la amerikansk kapital flyte fredelig inn i den irakske økonomien og i oljeproduksjonen. Selve den kjensgjerning at de har lagd sånn røre av det hele, ser for meg ut til å bekrefte poenget, snarere enn det motsatte.

Hva er det med kapitalismen i dag som tillater et imperium å eksistere og blomstre og utvide seg uten behov for militær kolonisering?

EMW: Da vi snakket om forholdet mellom kapital og arbeid, nevnte jeg måtene kapitalen kan utøve sin makt over arbeidet på, fordi arbeiderne er avhengige av markedet, og er nødt til å gå ut på markedet for å selge arbeidskrafta si, ganske enkelt for å få tilgang til levnetsmidler og til å reprodusere seg selv. På en måte er det det samme som har hendt på verdensplan, hvor flere og flere deler av verden er blitt underlagt disse markedskravene ved at de er blitt gjort avhengige av å gå ut på markedet. Kapitalistene må betale arbeiderne åpenlyst, før de kan realisere profittene fra arbeidernes arbeid på markedet for å få tilgang til midlene til å opprettholde seg selv. Du behøver bare å tenke på de forholdene IMF tvinger på utviklingsøkonomiene, de er skapt for å gjøre dem mer avhengige av utenriksmarkeder og fremmed kapital. Eller tenk for eksempel på jordbruksprodusenter som er blitt tvunget inn i monokulturell avling for salg, og stadig mer tvunget til å orientere seg mot utenlandske markeder og eksport. Jo mer de har orientert seg den veien, jo mer sårbare er de blitt for den slags herredømme fra de avanserte kapitalistiske landene.

Hvorfor prøver ikke mindre, fattige land bare å forbli uavhengige av verdensøkonomien, hvor det er tydelig at vinnerne er de rike landene?

EMW: Det er åpenbart det vanskeligste spørsmålet å besvare for alle i disse landene. Den utstrekning økonomier kan trekke seg tilbake fra den kapitalistiske verdensøkonomien, er helt tydelig et svært omstridt spørsmål, og for å være ærlig kan jeg ikke gi noe svar på det. Det er virkelig vanskelig nå å forestille seg en verden hvor folk kan være uavhengige og fullstendig selvstendige i forhold til verdensmarkedet. Men jeg tror at det som har hendt, er at blant annet gjennom IMF, har disse landene mer og mer underkastet seg og latt seg bli trukket inn i denne formen for avhengighet, mer og mer avhengige av utenlandsk kapital og utenlandske finanser.

Ta Brasil som eksempel. I de siste årene har brasilianerne likt å snakke om sin uavhengighet og frikopling fra verdensøkonomien, men i virkeligheten har de gjort seg mer avhengige av internasjonal kapital, til og med under Arbeiderpartiet. Og noen økonomer, som er mye større eksperter enn meg, har stilt spørsmål ved om dette har vært klokt eller til og med nødvendig. Man skulle tro at en økonomi som var så stor og potensielt så selvstendig som dette, kunne ha frikoblet seg mye mer enn den har vært innstilt på å gjøre. Uansett hvor mye pressa nå forteller oss om hvordan Brasil kommer seg etter den siste krisa, er det overveldende tegn på at de har lidd mer under nedgangskonjunkturene enn de behøvde å gjøre, eller enn det de ville ha gjort om de ikke hadde fulgt IMFs prinsipper, og gjort seg stadig mer avhengige av verdensøkonomien. Men jeg føler meg virkelig ikke kompetent til å kommentere dette med noen troverdighet.

Du skiller kapital-imperier – kapitalistisk imperialisme – fra i alle fall to andre typer imperialisme som har eksistert og i noen grad blomstret for en tid i fortida: forretningsimperier og eiendomsimperier. Du betrakter det romerske imperiet og det spanske imperiet i Latin-Amerika som de hører til sistnevnte form. Hva definerte disse imperiene?

EMW: Jeg valgte ut disse to formene for imperier og skilte dem ut fra kapital-imperiene, fordi fokus på eiendom og på handel er noe vi forbinder med kapitalismen. Jeg ville vise at det var mulig, og at det skjedde historisk, at imperier kunne være innrettet på eiendom eller på handel uten å være kapitalistiske, og uten å følge de samme kapitalistiske imperativene. Det romerske imperiet er antakelig det første som ble grunnlagt på tilegnelse av privat eiendom. Grunnen til at jeg kalte det romerske imperiet for et eiendomsimperium er, først og fremst, at det svarte til interessene til privateiendomsbesittende klasser på måter som for eksempel er helt forskjellige fra imperier som det kinesiske, hvor privateiendommen var velutviklet, men hvor den keiserlige staten var embetsmennenes fremste redskap til å tilegne seg eiendom, og hovedkilden til stor rikdom.

I det romerske imperiet snakker vi om jordeiendom som den grunnleggende kilden til makt, og imperiet ble bygd på grunnlag av det. Den republikken som skapte dette imperiet, var i grunnen et oligarki av eiendomsbesittende klasser, og det var deres interesser som fikk uttrykk i den imperialistiske ekspansjonen. Og selv om de skapte en imperiestat, så ble denne imperiestaten faktisk aldri hovedkilden til rikdom for de herskende klassene. Eiendom var alltid målet, den eneste pålitelige kilden til rikdom, mens imperiestaten tjente som redskap til indirekte tilegnelse ved å beskytte og utvide privateiendommen. Det romerske imperiet var i bunn og grunn et stort landrøveri. Alle herskerklasser har beriket seg enormt. De brukte også i en viss utstrekning imperiets landområder til å pasifisere sine egne bondehærer, som de grunnleggende sett hadde ekspropriert hjemme. Men de skapte også virkelige eiendomsbesittende klasser i sine kolonier, også på steder der eiendomsbesittende aristokrati ikke hadde eksistert tidligere.

Så på sett og vis var imperiet mer en koalisjon mellom lokale godsdeieraristokratier enn en imperiestat. Hvilke handelsimperier, basert på forretninger og handelsruter, mener du er historisk typiske?

EMW: Det mest kompliserte imperiet som noen sinne har eksistert før kapitalismen, var antakelig det tidlige moderne nederlandske imperiet. Men det arabiske muslimske imperiet kan også beskrives med disse begrepene, og for eksempel Venezia og andre italienske bystater, som drev handel. Hovedgrunnen til at jeg kaller dem ikke-kapitalistiske, er at deres kommersielle framgang avhang av deres utenomøkonomiske styrke, politisk, militært, osv. Jeg har denne vanskelige argumentasjonen – og dette er åpenbart svært omstridt og kontroversielt – om hvordan den nederlandske økonomien, så kommersiell den enn var, ikke var drevet av kapitalistiske krav. Det var framfor alt en kommersiell makt, men dens kommersielle suksess avhang ikke virkelig av konkurrerende produksjon. Selv om den innførte en god del fornyelser i produksjonen, hadde dens hovedsakelige suksess for eksempel med dens marine makt å gjøre, med dens navigasjonsdyktighet, dens utenomøkonomiske herredømme over handelsruter og dens innføring av de facto handelsmonopoler på forskjellige steder.

Så handel, som innebærer å kjøpe billig og selge dyrt, er ikke et kjennemerke ved kapitalismen, som trenger en viss type konkurrerende produksjon for stadig å lage produkter fortere og bedre med lavere omkostninger?

EMW: Riktig. En måte å betrakte det på, er å si at førkapitalistisk handel er avhengig av fragmenterte markeder. Med andre ord, du kjøper på ett marked og selger på et annet, og det er grunnen til at langdistansehandel var den formen for handel som skapte mest rikdom. Mens den formen for økonomi som drives av virkelig kapitalistiske krav, i virkeligheten ideelt er et integrert marked, der alle produsenter er underlagt de samme konkurransekravene og må anvende produksjonsstrategier for å møte de kravene. I Nederlands tilfelle er det, for eksempel, så visst snakk om avhengighet av handelen, i den betydning at til og med de nederlandske bøndene var nødt til å gå ut på markedet for å få tak på noen av sine grunnleggende innsatsfaktorer, som korn. Men måten de lyktes på, var å få herredømme over for eksempel den baltiske kornhandelen, og ved å importere billig korn fra produsentområder med relativt lave omkostninger, mens de nederlandske bøndene selv kunne gå videre til semiluksusprodukter, som meieriprodukter og kjøtt osv. Det var aldri spørsmål om at de måtte konkurrere med billige produsenter med lave kostnader. De tjente faktisk på produksjon med lave omkostninger andre steder. De var i stand til å holde sine markedspriser høye og holde sine omkostninger lave, bare fordi de kontrollerte dette digre handelssystemet.

La oss se på det britiske imperiet, som du betrakter som det første framvoksende tilfellet av kapitalistisk imperialisme. Hvordan vokste kapitalismen fram i England? Hva skjedde med produksjon og jordbruk der?

EMW: Det var ikke noe enkeltstående revolusjonært øyeblikk som førte til kapitalisme, men det som utviklet seg på den engelske landsbygda, var et spesielt nettverk av landbruksrelasjoner der leilendingene i økende grad hadde eiendommene sine ut fra økonomiske leieforhold, ikke leie fastsatt av sedvane, for eksempel, men leie som varierte ettersom de økonomiske kreftene beveget seg. Og du fikk godseiere som i økende grad ble avhengige av sine leilendingers konkurransemessige produktivitet for sin rikdom, mer enn av sin egen overlegne styrke, sin egen evne til å tvinge ut et større overskudd. Så du fikk et system hvor både utbyttere og produsenter hadde interesse av å øke arbeidets produktivitet, først ved å fornye bruken av jorda og så ved tekniske midler, og la ut på dette som de kalte «for- bedringsprosjektet» for å øke jordbrukets produktivitet. Forbedring, ideen om å forbedre udyrket eller dårlig dyrket mark, ble brukt til å begrunne at man tok land fra andre, om det så var i England, i Irland eller andre steder.

Filosofen John Locke var kanskje den mest innflytelsesrike talsmannen for ideen om forbedring. Hvordan formet han den vestlige ideologien om verdien av eiendom?

EMW: Europeisk imperialisme ble ofte begrunnet ved å hevde at ubrukt land var tilgjengelig og kunne tas i bruk – det såkalte res nullius-prinsippet. Dette var ikke noe uvanlig forsvar for kolonial tilegnelse. Men det som skjer med kapitalismen, som er absolutt karakteristisk, og det du får med den kapitalistiske ideologien, som Locke bidro så mye til, det er at det ikke bare er spørsmål om ubrukt land som er tilgjengelig for tilegnelse. Argumentet ble nå at alt som ikke ble brukt på fruktbart og produktivt vis, etter det engelske kommersielle jordbrukets målestokk, i seg selv var mål for en rettferdig tilegnelse. Slik at det for eksempel passet på innfødtes land i Amerika, hvor de innfødte folkene ikke forbedret sitt land etter engelske kommersielle jordbruksstandarder, og ikke økte bytteverdien på det de produserte. Og det er kritisk: Begrepet bytteverdi er i virkeligheten det springende punkt. Locke er svært uttrykkelig når det gjelder dette. Han nyter disse regnestykkene om hvor mye av landets verdi som skyldes naturen, og hvor mye som skriver seg fra menneskelig arbeid, og i en forbedret økonomi er kanskje den verdien som er skapt av arbeidet 99 prosent, eller noe sånt. Men det blir fort klart at det vesentlige poenget ikke er arbeidet – bruk av anstrengelse – men framstilling av bytteverdi; og da er poenget at uansett hvor mye krefter de innfødte amerikanske folkene har brukt, så gjorde de ikke det som virkelig må gjøres for å etablere sin eiendomsrett. For så lenge de manglet en velutviklet kommersiell økonomi, så skapte de ikke verdi. Slik blir produksjonen av bytteverdi effektivt grunnlaget for eiendom både hjemme og ute.

Nå betyr ikke dette at hvis noen først tar et stykke land og gjør det produktivt, kan noen andre komme og gjøre krav på det med den begrunnelse at de skal gjøre det anda mer produktivt. Locke sier at vi etablerer eiendomsrett når vi blander arbeidet vårt med noe. Men du må følge argumentasjonen et stykke videre, for det er ikke bare spørsmål om å blande arbeidet vårt med noe som gir oss eiendomsrett. Det som fører til eiendom, er å øke dens kommersielle verdi ved å gjøre den mer produktiv. Det skapte en helt ny rettferdiggjøring for et imperium, skjønt jeg må si at Locke var ikke den første som tenkte på det. Det finnes et fascinerende dokument, som jeg refererer til i boka mi, av en av arkitektene for britisk imperialisme i Irland, en sakfører som het Sir John Davies, som flere tiår før Locke forsvarte det å tilegne seg irsk land ved å argumentere med at irene selv ikke virkelig brukte jorda, fordi de ikke forbedret den. Ikke at de ikke dyrket den, for det gjorde de åpenbart, så det var ikke spørsmål om åpent land eller udyrket land som kunne tas i bruk. Men de forbedret det ganske enkelt ikke, de økte ikke jordas bytteverdi tilstrekkelig, så engelskmennene kunne gjøre krav på den. Og det ble et mål for engelsk imperialisme i Irland å omdanne irske eiendomsforhold slik at de kunne prøve å gjenskape virkningen av engelsk jordbrukskapitalisme – selvfølgelig inntil Irland selv truet med å bli en konkurrent. Da begynte de å legge hindringer i veien for den irske utviklinga. Men det er en annen historie.

Hvordan ser du på det britiske imperiet i India i lys av dine teorier om territorialt imperium og den tidlige britiske kapitalismens krav?

EMW: Britene var aldri i stand til å overføre sine sosiale eiendomsforhold til imperiet sitt på samme måte som de prøvde i Irland. Når det gjelder India, var det en velstående, høyt utviklet økonomi som fungerte på sine egne premisser, og som ikke kunne omdannes i en retning som ville ha passet britene. Men britene håpet å kunne trekke store fordeler av den som kommersiell ressurs. Og en stund var de i stand til å gjøre det, særlig gjennom Det østindiske kompaniet. Men mer og mer ble staten trukket inn i prosessen framfor Det østindiske kompaniet. For å forsvare sin kommersielle forrang i India, ble de i økende grad trukket inn i militære eventyr for å holde orden, og dette betydde at de i økende grad ble trukket inn i en territorialt imperium. Dette skjedde delvis fordi Det østindiske kompaniet selv ikke handlet ut fra det som kan kalles kapitalistiske prinsipper. Det østindiske kompaniet var blitt til et redskap for å trekke ut inntekter. I England sa folk som Edmund Burke, som var ganske kritisk til måten imperiet ble styrt på og til Det østindiske kompaniet, at de ikke handlet ut fra kommersielle prinsipper. Så staten ble trukket inn i å dominere imperiet, ironisk nok ikke bare for å få sin del av inntektene, men for å få det til å fungere ut fra de kommersielle prinsippene som ville passe britene. Og dette skapte et territorielt krav. Imperiet ble i stadig større grad hva du kan kalle et militærdiktatur.

Og jeg ville si at i det lange løp var det en motsigelse. Det er mye debatt om i hvilken grad India var profitabelt for britene, og jeg kan ikke avgjøre spørsmålet om hvorvidt det var lønnsomt eller en klamp om foten for britiske ressurser. Men jeg mener at det var en grunnleggende motsigelse mellom på den ene sida forsøket på å bare få forretningsmessige fordeler ut av det, og på den andre sida, imperiets mer og mer territorielle og militære natur. Så jeg kan lett bli overtalt til at i det lange løp var det ikke så lønnsomt som de ville ha det til, uansett hvor profitabelt det kan ha vært for enkelte individer som var engasjert i imperiet. Jeg tror at det godt kan la seg gjøre å argumentere for – og det har også vært gjort – at i det lange løp var det var mer en klamp om foten enn en fordel, nettopp på grunn av kostnadene ved denne typen territorielt imperium. Og det er derfor jeg sier at det amerikanske imperiet er det første virkelig kapitalistiske imperiet, fordi britene ikke fikk det til å funke. De greide ikke å styre imperiet sitt med økonomiske midler, mens amerikanerne har kommet nærmere å få til det enn noen andre. På kapitalistiske markeder, hvor arbeid blir byttet uten noen åpenlys tvang, er det en forutsetning at folk er fri og like.

Hvilken virkning fikk likestillinga mellom kapitalismen og frihet og likhet på rettferdiggjøringa av å legge visse folk under seg som slaver?

EMW: Det første punktet er helt opplagt at selv om kapitalismen konvensjonelt defineres med begreper som er knyttet til lønnsarbeid, hindret ikke det at den gjorde bruk av slavearbeid på visse trinn i historien. Det kan sies mye om hvordan kapitalismen har utnyttet slaveriet, og likeledes om hvordan slaveriet ble formet av kapitalistiske fordringer, som ikke eksisterte i tidligere former for slaveri. Jeg mener at det lar seg gjøre å argumentere for at den ekstreme rasismen som var knyttet til slaveriet i De forente stater, en ekstrem form for rasisme som ikke eksisterte i de gamle slavesamfunnene, skyldtes til dels det faktum at den kapitalistiske ideologien, som hevder at alle mennesker i utgangspunktet er likestilt, fant det vanskelig å håndtere en situasjon der mennesker helt tydelig ikke var like. Dermed ble en rettferdiggjøring av denne unormale tilstanden ganske enkelt å avskrive en hel gruppe av folket som utafor menneskeslekta.

Det var mulig å si at alle mennesker er like, men disse menneskene er i virkeligheten ikke mennesker – eller, i en mildere form for såkalt kulturell rasisme – at de var og ble barn, som aldri kunne heve seg til et nivå som innebar voksne forpliktelser og rettigheter.

Som du nettopp nevnte, er et av kapitalismens viktigste kjennetegn utbredelsen av lønnsarbeid der hvor ikke-økonomiske former for tvang ikke er nødvendige. Hvordan skal vi da forstå tvangssystemer under kapitalismen, slik som apartheid i Sør-Afrika?

EMW: Jeg vil først understreke at, som jeg sa ved begynnelsen av dette intervjuet, for meg er det avgjørende særtrekket ved kapitalismen de økonomiske hovedaktørenes avhengighet av markedet. Selvfølgelig er lønnsarbeid de arbeidende klassenes avhengighet av markedet tøyd til sitt endelige og ekstreme ytterste. Men markedsavhengighet, og det at mennesker underkastes markedets krav, kan forekomme – og har forekommet historisk – uten at arbeidet proletariseres. Umiddelbare produsenter, som de leilendingene med økonomiske leieavtaler som jeg snakket om tidligere, var markedsavhengige og tvunget til å svare på markedets krav. Historisk var det at det oppsto en stor styrke av eiendomsløse arbeidere som var nødt til å selge arbeidskrafta si for lønn, faktisk resultatet av, snarere enn årsaken til, disse markedskravene da konkurransepress og også godseiere som svarte på dette presset, tvang mange småprodusenter bort fra jorda. Det andre poenget jeg vil understreke, er at – som jeg sa om slaveriet – kapitalismen har gjort bruk av ulike typer avhengig arbeid, og på ulikt vis. Vi må skille mellom på den ene sida de grunnleggende forholdene, de samfunnsmessige eiendomsforholdene som skaper dette markedspresset som jeg hele tida snakker om, og på den andre sida hvordan dette markedspresset kan legges på ulike typer arbeid, ikke bare kapitalistisk lønnsarbeid. I den kapitalistiske utviklingas tidlige dager i USA, ble for eksempel sørstatenes plantasjeeiere satt inn i en voksende kapitalistisk økonomi og et verdensmarked, og – selv om dette fortsatt diskuteres – utbyttet de i det minste for en tid med hell slavearbeid som svar på de økonomiske kravene.

Det ville føre for langt om vi her skulle se på hvordan og hvorfor slavearbeid ble mindre levedyktig i samband med den kapitalistiske økonomien. Poenget er at kapitalismen kunne gjøre bruk av det, og gjorde det, akkurat som den kan gjøre bruk av andre former for utenomøkonomisk avhengighet og tvang, og gjør det. Kapitalismen ville ikke vært kapitalismen, hvis de grunnleggende avhengighetsforholdene av markedet ikke hersket og satte sitt preg på økonomien generelt. Men dette betyr ikke at dette preget ikke kan gjøre seg gjeldende under andre arbeidsforhold enn lønnsarbeid, eller at forskjellige former for utenomøkonomisk undertrykking – hva som enn måtte være for hånden i enhver gitt historisk sammenheng – ikke kan utnyttes for å svare til markedets krav. Lønnsarbeid har selvfølgelig den fordelen at det ikke krever konstant utenomøkonomisk tvang, permanent politisk eller militær undertrykking og overvåking. Økonomisk tvang er nok til å få arbeiderne til å selge arbeidskrafta si for lønn, og under normale vilkår til å få dem til å fortsette med å arbeide og produsere kapital. Så hvilke økonomiske fordeler kapitalismen kan ha av slike undertrykkingsformer som apartheid under de riktige historiske omstendighetene, kan ikke disse økonomiske fordelene overleve endringer i de politiske forholdene, sånn som den kraftige motstanden mot apartheid. Og det er ikke overraskende at storkapitalen i Sør-Afrika bestemte seg for at det ikke var bryet verdt å bevare systemet.

Du hevder at i det tjuende århundre, og spesielt etter annen verdenskrig, sto den kapitalistiske imperialismen fram i moden form.

EMW: Ja, jeg mener at det ikke var før slutten av annen verdenskrig at den virkelig sto fram i en moden form. Da får du en toarmet strategi fra amerikanernes side, som på den ene sida etablerer økonomisk hegemoni gjennom Bretton Woods-systemet, der USA effektivt stiller betingelser for økonomisk utvikling verden over, og på den annen side etablerer USA seg som den overlegent sterkeste militærmaka under krigen, markert ved å droppe bombene i Hiroshima og Nagasaki mot slutten av krigen. Så du får denne to-armete strategien, som har vært effektivt fulgt fra den gang til nå. Så kan du lure på, hva er forbindelsen mellom dette økonomiske hegemoniet og det militære? Hvis De forente stater baserer seg på økonomisk hegemoni på den måten en ideell kapitalistisk imperialisme skulle gjøre, hvorfor trenger det denne massive militærmakta? Vel, det er en underlig ting. I de tidligere formene for imperialisme, var hensikten med militærmakt ganske åpenbar. Hvis du var ute for å erobre territorium eller for å slå imperialistiske rivaler, er det klart at du trengte en overveldende militær styrke. Men hvis du prøver å etablere verdenshegemoni ved hjelp av din økonomiske styrke, hvorfor er det da nødvendig å ha den mest enormt dominerende militærmakta verden noensinne har kjent? Her mener jeg at vi kommer til et viktig avvik i den kapitalistiske imperialismen som vi har sett. Jeg tror ikke det er spørsmål om at USA bygger opp sin militære makt bare for å kompensere for sin økonomiske makt – selv om det opplagt er en side ved det. Det jeg har argumentert for, er at den kapitalistiske imperialismen opererer ved hjelp av økonomisk styrke, som er mer eller mindre adskilt fra politisk, militær og juridisk styrke. Med andre ord: ulikt den føydale godseieren som avhenger av sin militære, juridiske og politiske styrke for å trekke overskudd ut av bonden, forutsettes kapitalisten å ikke gjøre det. Og det gjør det mulig for den kapitalistiske makta å nå langt hinsides rekkevidden til noen politisk eller militær makt. Men dette betyr ikke at kapitalisten ikke trenger støtte fra politiske og militære styrker for å opprettholde kapitalakkumulasjonens vilkår. Problemet er at det er en voksende ulikhet mellom den globale målestokken til den kapitalistiske økonomiske makta og de mer lokale kreftene den fortsatt trenger til administrasjon og tvang.

Jeg kjøper ganske enkelt ikke argumentet vi har fått høre fra globaliseringsteoretikerne og fra folk som Hardt og Negri, om at jo mer global økonomien blir, jo mindre relevant blir nasjonalstaten. Jeg tror det motsatte er tilfellet. Den globale økonomien styres ved hjelp av det globale statssystemet. Jeg tror det som virkelig kjennetegner globaliseringa, er den voksende ulikheten mellom den globale rekkevidden av kapitalismens økonomiske dominans og eksistensen av den territorialstaten den stadig trenger, fordi kapitalen trenger et ordentlig, forutsigbart juridisk og administrativt apparat mer enn noen annen sosial form noensinne har gjort. Vi bør ikke la oss narre av kapitalens konstante sutring om regjeringsinngrep og reguleringer. Særlig fordi det kapitalistiske markedet selv er så anarkistisk, er kapitalakkumulasjonen en meget krevende prosess, som trenger massevis av juridisk, politisk og administrativ orden, så lenge den er kapitalvennlig. I overskuelig framtid er det umulig å forestille seg at denne typen av tett, juridisk og administrativ regulering er mulig i en global målestokk. Så jeg er ikke i stand til å forutse den dagen da kapitalen vil bli i stand til å organisere verden uten hjelp av territorialstater. Men hvis du først aksepterer at kapitalen fortsatt trenger dette systemet av mange stater, og at globaliseringas politiske form ikke er en global stat, men et globalt system av mange stater, så kan du selvfølgelig se at det skaper noen virkelige muligheter for ustabilitet.

Med andre ord tror du ikke at disse lokale statene, disse fattigere landene hvor USA prøver å utøve sitt økonomiske hegemoni, nødvendigvis kommer til å være lojale mot saken?

EMW: Det er riktig. Poenget er imidlertid, at USA trenger statene deres for å organisere en ordnet økonomi. USA er avhengig av at de alle gjør det. Og den kapitalistiske makta, den imperialistiske makta, blir begrenset av den avhengigheten. Den kan ikke gå til krig mot alle og enhver av disse maktene, eller prøve å tvinge dem med militære midler. Det ville velte hele klimaet for kapitalakkumulasjon. Så det må finne måter for å gjennomføre denne tvangen, og holde disse statene på linja uten å berøve dem deres muligheter til å organisere verden for den globale kapitalen. Og dette tenker jeg er et virkelig problem for kapitalen og en virkelig svakhet i det lange løp. Det skaper helt nye rom for opposisjon. Det jeg tror har hendt – spesielt under Bush, selv om tenkingen bakom har sine forløpere minst tilbake til Ronald Reagan – er at mens de har tatt seg av denne motsigelsen, har De forente stater vedtatt en militærdoktrine som innebærer permanent krig svært ofte uten noen spesifikke mål, en slags uendelig krig, en krig uten slutt, verken i målsetting eller i tid. Rumsfeld, Wolfowitz og Perle-gjengen som omga Bush, la i virkeligheten en plan de kalte «Operasjon endeløs krig». For dem var en av de viktigste virkningene av krig, som de forstod det, den såkalte demonstrasjonseffekten. Der viser man sin massive militære overlegenhet uten å søke noe spesielt mål, på den måten som de gamle imperialistmaktene gjorde med sine militære styrker. Du søker ikke nødvendigvis noe spesifikt territorium, men du ønsker å skape en advarende atmosfære ved hjelp av denne demonstrasjonseffekten: Sjokk og age.

Jeg tror at det som hendte i Irak, ikke bare var spørsmål om den mest tydelige impulsen for å kontrollere oljeforsyningene. Det var også nettopp for å sjokkere verden og holde den i age, ikke minst Iran. Den amerikanske doktrinen er å demonstrere enorm militær styrke og en vilje til å bruke den, for å skremme andre fra forsøk på eller enhver fristelse til å tenke på å ta opp konkurransen med eller likestille seg selv med USAs militærmakt.

Vil du si at dette er rettet både mot «røverstater» og industrialiserte stater som lenge har vært USAs allierte?

EMW: Absolutt. Men problemet med kapitalistisk konkurranse er at den ikke ligner på tradisjonell imperialistisk rivalisering. Jeg mener, hvis du slåss om handelsruter, så drar du ut og så erobrer du rivalen din, og hensikten er temmelig klar. Men den luksusen står ikke til rådighet i den avanserte kapitalismen, for du trenger konkurrentens markeder like mye som du trues av konkurransen. Så du må finne nye måter å kontrollere dine allierte på, måter som ikke på samme tid undergraver din egen økonomiske makt. Det har vært en langvarig amerikansk politikk å demonstrere at USA er den overveldende sterkeste militærmakta som det neppe er verdt å utfordre eller så mye som forsøke på å stå imot. Og når sant skal sies, så har andre ledende kapitalistiske land generelt latt USA få ha den ledelsen – noe man ikke kunne forestille seg i rivaliseringer mellom gamle imperialister.

Noen kommentatorer har hevdet at doktrinen om evig krig representerte er et tydelig brudd med tidligere amerikansk politikk, at det amerikanske imperiet har gått en ny runde. Har slike påstander noe for seg?

EMW: Vel, det er svært fristende å si at det representerer et stort brudd, fordi disse folka var så ekstreme, det er vanskelig å finne noen å sammenligne med i nær fortid, ikke bare i utenrikspolitikken men på hjemmebane, hvor de innførte begrensninger i borgerrettigheter som ikke bare minnet om den kalde krigen, men kanskje i noen henseender til og med var verre. Så på det området var det tydelig at det var visse brudd med den nære fortida. Den angivelige territorielle okkupasjonen av Irak antyder at de vendte tilbake til en eldre form for territorial imperialisme. Men, jeg har allerede diskutert hvorfor jeg ikke tror at det var hensikten. Så til tross for at de tøyde doktrinen sin utover alle grenser, kan du ikke skjønne logikken i det de gjorde uten å ta i betraktning det som gikk forut.

For eksempel den to-armede strategien som jeg snakket om tidligere. Den har ligget fast siden Annen verdenskrig: På den ene sida økonomisk herredømme, gjennom kontroll med globale kommersielle og finansielle systemer. På den andre sida, USAs absolutt overveldende og enestående militærmakt. Det finnes ingen måte Bush kunne ha gjort det han gjorde på, hvis ikke disse formene for herredømme hadde vært der over lang tid, hvis oppbygginga av denne overveldende militærmakta ikke allerede hadde funnet sted. Jeg tror logikken i det amerikanske imperiet, og de motsigelsene som jeg har prøvd å forklare og som vedvarer i det, er langsiktige. De har minst vært der siden Annen verdenskrig. Du kan si at Bush drev det helt til det ytterste og til det sanseløst ekstreme, men det gir ikke mening hvis du ikke ser det mot bakgrunn av det som gikk forut.

Hvor vil du plassere USAs imperium under Obama?

EMW: Det er virkelig et vanskelig spørsmål hvor vi skal plassere Obama i forhold til sine forgjengere. Jeg tviler ikke på at han er oppriktig i sin mer progressive retorikk, så langt som den rekker, og han er sannelig ingen George Bush. Men for meg er det ikke tydelig at hans syn på verden og USAs plass i den markerer et så stort brudd som han utvilsomt virkelig tror det er. Vi bør antakelig lytte til alarmklokkene som blir satt i gang av hans økonomiske innenrikspolitikk.

I hvor stor grad går denne Wall Streets ærend eller av de personene i administrasjonen hans som hører til det miljøet. Eller, for den saks skyld, fiaskoen med helsereformen og måten den ble drevet på av forsikringsselskapsinteresser. Jeg tror ikke vi kan gi Kongressen hele skylda for det. Så hvorfor skal vi ha tiltro til at Obamas utenrikspolitikk og hans holdning til krig vil representere et skarpere brudd med forgjengernes? To kriger gir ikke mye tiltro. Jeg er sikker på at han tror på det han sier om doktrinen om «rettferdig krig», som han snakket om i Nobel-foredraget sitt. Problemet er at denne doktrinen er kjent for å være altfor tøyelig, og i århundrer har en del ganske rovgjerrige imperialistiske regimer påberopt seg den.

En ting man kanskje kan si, er at Bush var så hinsides at ikke engang denne tøyelige doktrinen var tøyelig nok for ham. Jeg mener at doktrinen om rettferdig krig, i alle sine tradisjonelle versjoner, krever et visst begrep om endelige mål og midler, og en viss proporsjonalitet mellom dem. Det er umulig å anvende de prinsippene på en doktrine om uendelig krig, krig uten grenser i tid eller geografi. Hvor langt Obama har beveget seg vekk fra dette er vanskelig å si, men i det minste maner han fram disse prinsippene om mål og midler, og han kan ha en viss sans for begrensning – kanskje slik som Colin Powell hadde med sin Powell-doktrine, som den eneste i Bushadministrasjonen. Obama er tilsynelatende sterkt påvirket av teologen Reinhold Niebuhr og det som er kjent som kristen realisme, som erkjenner krigens tragedier, men godtar at den av og til kan være nødvendig. Men det interessante med Obama er at han ser ut til å være mye mindre bekymret enn Niebuhr var for USAs arroganse, eller hovmot, som Niebuhr uttrykkelig advarte mot. Hvis du har tenkt å argumentere for at krig av og til er nødvendig for å bekjempe ondskap, så vil selvfølgelig mye avhenge av hva du synes er ondt, og amerikanske presidenter har alltid vært fristet til å mene at det som er ondt for USA – eller for USAs kapital – per definisjon er ondt. Den andre sida av dette har vært å mene at det som USA ser på som godt, bør tvinges på alle, overalt. Den slags arrogant moralisme kan alltid være farlig, men det er selvfølgelig enda mer farlig når en stat har militærmakt til å omsette det i handling.

Jeg er ikke overbevist om at Obama har beveget seg så langt fra den kursen. Han er ikke i ferd med å gi opp USAs militære overlegenhet noe mer enn det som er igjen av dets finansielle herredømme, det er sikkert. Når det kommer til stykket er han ikke i ferd med å erkjenne at USAs militære dominans bør gjøre staten mer forsiktig med å bruke sin makt, framfor mindre forsiktig. Jeg er redd han svelger det synet at USA leder og skal lede verden og noen ganger – om det så enn skjer motvillig og med bevissthet om krigens tragedie – må det bruke militære midler for å gjennomføre sine ideer om godt og ondt.

La oss se på hvordan tidligere marxistiske tenkere har tenkt på imperialismen og forsøkt å beskrive omrisset av den. Du påpeker at vi nå er i en verden av universell kapitalisme – at kapitalismen strekker seg over hele kloden på en måte som marxistiske teoretikere kanskje ikke har forutsett?

EMW: Jeg vil ikke si at Marx ikke forutså at kapitalismen skulle bli universell, men han snakket aldri mye om det. Han ga oss en levende beskrivelse av dens evne til å ekspandere allerede i Det kommunistiske manifest. Man får en idé om hvor utrolig den kan utvide seg. Men han var selv først og fremst interessert i å utforske systemets indre logikk. Så i Kapitalen bruker han den mest framskredne kapitalistiske økonomien, Storbritannia, som modell, og skaper en teori for kapitalismens indre logikk. Men etterfølgerne hans ble mer interessert i kapitalismens ytre forhold, og de ser alle ut til å anta at kapitalismen aldri vil bli så altomfattende. Den krevde ikke-kapitalistiske enheter å utnytte, og kapitalistiske makter ville gå til krig mot sine imperialistiske rivaler for å kontrollere disse ikke-kapitalistiske områdene. Men på en eller annen måte får du aldri en teori som tar hensyn til allmenngjøringa av de kapitalistiske fordringene som dominerende imperieform, og det er der vi er i dag.

Er Lenins og Rosa Luxemburgs teorier, som ble skrevet under imperialismens klassiske tid ved forrige århundreskifte – på en tid da de kapitalistiske småsamfunnsforholda ikke hadde fått fotfeste i mesteparten av verden – fortsatt gyldige?

EMW: Det er opplagt viktig å bygge på dem. Jeg vil ikke si at de mangler gyldighet. De er bare ufullstendige, kan man kanskje si. De gir oss en svært god beskrivelse av kapitalismens utbyttende vesen og den kapitalistiske maktas behov for å utvide sin utbytting i verdensmålestokk. Jeg kan ikke forstå hvordan de på det stadiet kunne ha forestilt seg en situasjon der de kapitalistiske fordringene er den viktigste formen for herre-dømme over hele kloden. Det betyr ikke at velstående kapitalisme består overalt – tvert imot – men de kapitalistiske kreftene utøver sitt herredømme ved å manipulere disse økonomiske kravene til kapitalismen, og det har blitt den herskende formen for imperialistisk herredømme. Og det har vi egentlig ingen teori for.

Du skriver i Empire of Capital at denne nåværende formen for imperieherredømme, selv om den kan virke allmektig på noen, i virkeligheten er ganske sårbar. Og sårbarheten ser ut til å skrive seg fra at den globale kapitalismen virker gjennom et system av mange stater?

EMW: En måte å se det på, er å sette min teori opp mot argumentasjonen til Hardt og Negri. De mener at vi nå befinner oss i en situasjon der imperiet er overalt og ingen steder. «Det finnes ingen plass for imperier,» sier de, og så forteller de deg hva teorien deres innebærer politisk. Og hvis du tenker deg om, er det politisk svært lammende, for de sier vi ikke har synlige konsentrasjoner av kapitalistisk makt og synlige mål. Det er det de sier, fordi den kapitalistiske makta er overalt og ingen steder. Det betyr, sier de, at du ikke virkelig kan skape en opposisjonell styrke i form av en motmakt, og det er derfor arbeiderklassebevegelser og sosialistiske partier og så videre i bunn og grunn er totalt irrelevante. Nå kan opposisjonen bare ta form av en eller annen mystisk kraft og bevissthetsforandring, eller hva det nå er, men en motmakt til synlige kapitalmaktkonsentrasjoner er ikke lenger mulig, ifølge dem. Vel, jeg mener akkurat det motsatte. Jeg sier at det virkelig finnes synlige konsentrasjoner av kapitalmakt, at territorialstaten kanskje mer enn noen gang er konsentrasjonspunktet for kapitalmakta, at den globale kapitalen trenger statens makt, og er avhengig av dette globale systemet av mange stater. Og det betyr at selv om opposisjonelle krefter i de imperialistiske hovedmaktene opplagt vil være mest effektive, vil andre territorialstater også ha innflytelse, fordi systemet er så avhengig av dem. Grunnen til at jeg sier at staten kanskje mer enn noen gang er konsentrasjonspunktet for de kapitalistiske maktene, er at hvis du tenker deg om, så kan ikke den globale kapitalen – selve kapitalen – organisere globalisering. Den kan ganske enkelt ikke gjøre det. Den gjør det ikke, og den er avhengig av at stater gjør det for dem. Så dens avhengighet av denne formen for territorial og lokalisert makt gjør den sårbar, og skaper mål for opposisjonen på en måte som ikke har eksistert på meget lenge.

(Artikkelen er oversatt av Morten Falck)

 

Capital and its Discontents: Conversations with Radical Thinkers in a Time of Tumult

Intervjuet med Ellen Meiksins Wood er utgitt på norsk med tillatelse fra forlaget. PM Press ga ut boka i 2011, og den har også intervuer med Noam Chomsky, Tariq Ali, Mike Davis, David Harvey, Leo Panitch, Doug Henwood, Gillian Hart, John Bellamy Foster, Ursula Huws, David McNally, Jason W Moore, Vivek Chibber, John Sanbonmatsu og Andrej Grubacic. www.pmpress.org

 

For amerikanske arbeidere er offentlig sektor fagbevegelsens høyborg. Offentlig sektor er den største arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest største for afroamerikanske kvinner.

Elly Leary er pensjonert bilarbeider, og bor i Florida. Hun er leder av Freedom Road Socialist Organization i USA.

Selv utenfor USA er angrepene på fagbevegelsen her i USA de siste 30 årene kjent stoff for mange. Dette hensynsløse angrepet ble iverksatt av og finansiert av republikanerne og den nyliberale høyresida, og det har vært svært vellykket. Det betyr ikke at demokratene har opptrådt som venner av arbeiderklassen, det har de ikke. De har enten holdt munn, fulgt med på ferden eller deltatt aktivt i angrepet. Kapitalen ønsker, som alltid, full kontroll over arbeidsplassene og ingen profitt- eller markedsbegrensninger. Angrepene blir naturlig nok forsøkt rettferdiggjort med henvisninger til trange budsjetter og ved å spre myter og stereotyper om at offentlig ansatte får noe for ingenting, er late, er ansvarlige for at hardtarbeidende amerikanere blir overbeskattet og at privat sektor uansett er mer effektiv. Det var akkurat de samme stereotypene som ble brukt til å ødelegge det offentlige sikkerhetsnettet (arbeidsløshetsstønad, helseomsorg for lavtlønte arbeidere, velferd).

Kjennsgjerningene illustrerer hvilken suksess dette flere tiår lange angrepet har hatt. I 2010 var det 14,7 millioner fagforeningsmedlemmer i USA, eller like i underkant av 12 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken. I offentlig sektor (delstats-, lokale og føderale myndigheter) er 36,2 prosent organiserte, mot bare 6,9 prosent i privat sektor. Bare ett år tidligere, i 2009, var 12,3 prosent av arbeidsstyrken organisert, og i 1983 var 20,1 prosent av arbeiderne med i fagforeninger. Den høyeste organisasjonsgraden i USA var i 1954, da 28,3 prosent av arbeiderne var organiserte. Før det ble innført et føderalt lovverk i 1936, var ikke fagforeninger lovlige i USA, og arbeidere som forsøkte å danne foreninger, kunne bli anklaget for «kriminell konspirasjon», en grov forbrytelse1. Likevel var 7,5 prosent av arbeiderne organiserte i 1930, nesten utelukkende i privat sektor. Ja, organisasjonsgraden er lavere i dag enn da arbeidere ikke hadde lov til å danne foreninger.

For amerikanske arbeidere er den offentlige sektoren fagbevegelsens høyborg. Det forklarer hvorfor kapitalen (gjennom sine «valgte representanter ») har rettet oppmerksomheten sin inn mot offentlig sektor. Offentlig sektor er den største arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest største for afroamerikanske kvinner. Den dramatiske veksten av afro-amerikanere i offentlig sektor er et direkte resultat av den svarte frigjøringsbevegelsen og det føderale lovverket den tvang frem på 60-tallet. For eksempel arbeidet bare 1,6 prosent av svarte arbeidere i det offentlige i 1940 (mens tallet for hvite var 4,4 prosent). Men selv dette lille antallet offentlig ansatte var ofte livsviktig for frigjøringskampen i sør. For afroamerikanere var det vanlig at de forsøkte å registrere seg som velgere om morgenen, for så å komme hjem, få sparken og bli kastet ut fra plantasjen eller boligen (eller det som verre er). Offentlig ansatte – og selvstendig næringsdrivende som forsikringsselgeren Medgar Evers – hadde beskyttelse i jobben. Noen – som den lokale frigjøringslederen og postmannen Amzie Moore (fra Mississippi-deltaet, et viktig område for bomullsplantasjer i det sørvestlige USA), var uunnværlige for Student Nonviolent Coordinating Committee, en ungdomsbevegelse som bidro sterkt til kampanjer for å registrere svarte som velgere tidlig på 60-tallet.

Angrepet på fagforeningene og den urettferdigheten dette fører med seg på arbeidsplassene, er også et angrep på det afro-amerikanere, og, i noe mindre grad, andre ikke-hvite arbeidere, har oppnådd gjennom kamp. Dette burde heller ikke være overraskende for utenlandske lesere, siden den amerikanske versjonen av kapitalisme ble bygget på slavebinding av svarte (og, i noe mindre grad, innfødte i det sørvestlige USA, selv om den spanske varianten av slaveriet skiller seg vesentlig fra den engelske modellen, som er den viktigste økonomiske plattformen i USA).

Igjen er tallene illustrerende: I 2010 arbeidet 11 prosent av hispanics – et begrep som ble oppfunnet av amerikanske myndigheter tidlig på 60-tallet for å tilfredsstille hovedsakelig hvite cubanske flyktninger som ikke ville kalles latinos på grunn av tilknytningen disse hadde til de innfødte i offentlig sektor, mens de utgjorde 16,3 prosent av befolkningen. Folk med asiatisk opphav utgjorde 4,1 prosent av den offentlige arbeidsstyrken, det samme som i befolkningen under ett. Innfødte amerikaneres andel av offentlig ansatte er så lav at Bureau of Labor Statistics ikke har dem  med i statistikken. Men svarte, som utgjør kun 12,6 prosent av USAs befolkning, utgjorde 20 prosent av offentlig ansatte. Offentlig sektor er den viktigste arbeidsgiveren for afroamerikanske menn og den nest viktigste for svarte kvinner. 23,3 prosent av kvinnene i offentlig sektor er svarte, og mens 14,2 prosent av ikke-svarte kvinner er ansatt i offentlig sektor, gjelder dette 45 prosent av de svarte. Halvparten av fagutdannede afroamerikanere er ansatt i det offentlige. Men noe ser ut til å holde seg som det alltid har gjort – alle grupper av ikke-hvite offentlig ansatte er overrepresenterte på lavere nivå, mens hvite holder på toppstillingene og topplønningene. Det eneste unntaket er postvesenet, der 1/3 av lederne tilhører minoriteter. 21 prosent av postarbeiderne er svarte.

Forskere mener at den voksende arbeidsløsheten blant afroamerikanere, sammenlignet med hvite, siden «krakket » begynte i 2008, har å gjøre med oppsigelser i offentlig sektor. I en artikkel i In These Times viste Akito Yoshikane til at 429,000 ansatte i offentlig sektor har mistet jobben siden januar 2009. Antallet ansatte i det offentlige er på det laveste nivået siden 2006, og nedskjæringene har ikke stoppet. Dette er katastrofalt for afroamerikanere på vei ut av fattigdommen. De foreslåtte kuttene i postvesenet vil ramme afroamerikanere uforholdsmessig sterkt.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)

Noter: 1. I USA skiller man mellom to former for forbrytelser – forseelser, misdemeanors, for mindre forbrytelser og grove forbrytelser, felonies, for større  

Hovedsaken med Freedom Flotilla 2 i sommer var å knekke blokaden.
Selv om Israel ved hjelp av den greske regjeringens nidkjære innsats klarte å holde båtene fast i greske havner, oppnådde vi betydelige resultater på dette aller viktigste punktet.

Torstein Dahle er siviløkonom og Rødt-politiker

Formålet med Gaza-konvoien Freedom Flotilla 2 (FF2) er tre-delt:

1. Israel skal presses til å oppheve sin umenneskelige blokade av 1,6 millioner mennesker på Gaza-stripen.
2. Båtene skal bringe viktige varer som det er mangel på i Gaza på grunn av blokaden.
3. Vi skal bringe med oss mange passasjerer som kan møte folk i Gaza ansikt til ansikt, uttrykke sin solidaritet direkte overfor innbyggerne, og vise dem at vi er mange som tenker på dem og kjemper på vår måte sammen med dem.

Allerede før de norske deltakerne dro ned til Aten den 24. juni hadde FF2 klart å slå en bresje inn i Israels blokade av Gaza. Israelske myndigheter kunngjorde 21. juni at de hadde besluttet å tillate innførsel til Gaza av bygningsmaterialer til 1200 boliger og 18 skoler. I kunngjøringen het det at

Dette tiltaket gjør at «Freedom Flotilla», en konvoi av et titalls skip som angivelig skal seile til Gaza av humanitære grunner, er unødvendig.

Uttalelsen koplet altså dette direkte til FF2. Som kjent har Israel tillatt import til Gaza av bygningsmaterialer til å bygge luksushotell drevet av en spansk hotellkjede, men bygningsmaterialer til boliger, skoler og infrastruktur har vært nektet. En utspekulert form for blokade, som bevisst rammer det store flertallet i Gaza, men som samtidig åpner for tiltak som Israel kan bruke i propagandaen. («Se her, i Gaza har de bygd luksushotell, alt bråket om blokaden er falsk propaganda»)

Et annet viktig resultat var at Gaza og Israels brutale blokade var toppstoff i internasjonale massemedier i mer enn to uker, mens vi kjempet for å få båtene våre fri fra den greske regjeringens «fengsel». Mediepresset passet Israel meget dårlig.

Som en ringvirkning av FF2 ble også mange hundre mennesker inspirert til å arrangere en Air Flotilla 8. juli ved å reise til Tel Avivs Ben Gurion-flyplass for å reise videre til Vestbredden.

Uten at vi skal ta æren for det, kommer det nå stadig meldinger om nye initiativ som har til hensikt å bryte Israels blokade. Vi kan jo håpe at FF1 i slutten av mai 2010 og vår FF2 nå har vært med på å inspirere til disse initiativene.

FF2s resultater – før den i det hele tatt har kommet ut fra Helles – setter også de forskjellige regjeringenes diplomatiske arbeid «gjennom de rette kanaler» i et meget pinlig lys. På kort tid har FF2 klart å oppnå mye mer enn regjeringene har klart – enten fordi disse regjeringene er altfor tannløse, eller fordi de rett og slett har valgt å stille seg på Israels side og være støttespillere for Israels brutale politikk overfor palestinerne.

Med disse resultatene var det derfor en offensiv gjeng som møtte mediene i Oslo 7. juli på den pressekonferansen som de norske konvoi-deltakerne holdt da de kom tilbake. Alle gav uttrykk for ønsket om å komme med igjen når båtene kommer seg fri fra den greske regjeringens «fengsel». Det er også en lang kø av folk som gjerne vil fylle det som måtte bli av ledige plasser. Det er altså slett ikke riktig at vi har «gitt opp», slik en del medier meldte da vi reiste tilbake til Norge. Men det hadde liten hensikt å bruke opp ressursene våre i Aten mens vi venter på at båtene skal kunne seile igjen.

En viktig lærdom er at denne formen for

aksjon åpenbart er svært virkningsfull, og at

den oppfattes av Israel som en helt spesielt farlig

trussel.

Israel dreper palestinere rett som det er, uten at noen av verdens regjeringer bryr seg. Men en fredelig ikke-voldsflotilje av skip med 3-400 deltakere fra omkring 25 land, hovedsakelig europeiske og nordamerikanske, bestående av helt alminnelige mennesker i alderen 18–88 år med en del parlamentarikere innimellom, kan ikke Israel møte med drap og lemlestelse uten at det får store internasjonale skadevirkninger.

Israels erfaringer fra FF1, der de drepte ni passasjerer på Mavi Marmara, var at den diplomatiske effekten var katastrofal og rammet Israels internasjonale anseelse hardt. De ni drepte var alle tyrkere, unntatt en som var tyrkisk-amerikaner. Ikke bare reagerte den tyrkiske regjeringen voldsomt, men også over resten av verden var det kraftige reaksjoner. Israel ble presset til viktige endringer i blokaderegimet. Ethvert militært angrep på FF2 med sin mye større og svært brede internasjonale deltakelse ville få dramatiske diplomatiske konsekvenser for Israel.

Et avgjørende trekk ved FF2 er at deltakerne ikke lar seg skremme av trusler om å bli angrepet militært eller av noen andre trusler fra Israel. Det var ikke-voldsmennesker, som alle hadde underskrevet på en detaljert erklæring om alt de ikke skulle gjøre fordi det kunne bli oppfattet som provoserende eller voldelig, og som også hadde erklært seg innforstått med at de kunne bli skadet og i verste fall miste livet.

Deltakernes svar var «Vi skal til Gaza», uansett om Israel gikk ut med trusler om angrepshunder og voldelige militære midler, gjennomførte øvelser som viste at et antall passasjerer ble drept, truet journalister med 10 års utestenging fra Israel-kontrollert område, truet parlamentarikerne som var med, presset et stort antall regjeringer til å advare passasjerene og sterkt fraråde deltakelse, presset forsikringsselskaper til ikke å forsikre skipene, saboterte båtene, osv. osv. Uansett hva Israel gjorde, så var vårt svar: «Vi skal til Gaza!»

Israels og USAs diplomatiske offensiv nådde toppen lørdag 2. juli, da den såkalte MidtØsten- kvartetten, bestående av USA, EU, Russland og FNs generalsekretær, gikk ut med en erklæring der de på det sterkeste oppfordret til tilbakeholdenhet, og ba alle berørte regjeringer om å bruke sin innflytelse til å hindre slike flotiljer, «som setter deltakernes sikkerhet på spill og medfører et potensial for opptrapping». Kvartetten avsluttet med å be om at fangenskapet til den israelske soldaten Gilad Shalit måtte avsluttes (de presterte å ikke si ett ord om de tusenvis av palestinske politiske fanger i israelske fengsler).

Det at USA og Israel fikk Midt-Østenkvartetten, dvs. den absolutte makteliten internasjonalt, til å gå ut på denne måten, oppfattet vi i FF2 som et bevis på den store kraften som ligger i denne formen for solidaritetsaksjon. Vårt svar var derfor et enda sterkere «Vi skal til Gaza!». Blant parolene som florerte i FF2-miljøet var for øvrig også parolen, «Vi krever slutt på fangenskapet for 1 600 000 + 1», der 1-tallet refererte til Gilad Shalit.

Siden vårt svar var «Vi skal til Gaza!» uansett hva vi ble truet med, ble vi helt umulige å håndtere for Israel. Israel takler væpnede angrep med sin militære overlegenhet. Men vår ikkevolds-flotilje har de ikke noen strategi for. Militært angrep mot flotiljen ville kunne skade Israel veldig, og å la oss komme til Gaza ville vært en seier for FF2 og gi palestinerne håp og pågangsmot. Hvis båtene i det hele tatt klarte å komme ut i havet, var begge Israels handlingsalternativer ille sett fra Israels side. Det forklarer de voldsomme anstrengelsene for å hindre at vi i det hele tatt skulle klare å komme oss ut fra greske havner med båtene våre.

Vi var ikke forberedt på at Israel skulle klare å «outsource» blokaden av Gaza til Hellas slik de til de grader klarte. Med en blanding av trusler og økonomiske lokkemidler utnyttet de den greske regjeringens svake stilling og den økonomiske krisen i Hellas til å få den greske regjeringen til å ta i bruk en serie med virkemidler for å hindre oss i å komme ut med båtene våre. Hovedmetoden var en uendelighet av formelle hindringer (for eksempel ble den amerikanske båten erklært «ikke sjødyktig» på grunn av påståtte svakheter ved aircondition- anlegget om bord), og til slutt sette inn voldsmidler for å stoppe oss (maskerte kommandosoldater rettet maskingeværene sine mot passasjerene på den amerikanske båten – en skjærende kontrast til de svære «To Gaza with love»- bannerne som var spent ut langs skipssiden. En av dem som var i skuddlinjen var den 86-årige jøden Hedy Epstein, som var blant de få som opplevde Holocaust og overlevde.

Torsdag kveld 30. juni kom statsminister Netanyahu med en erklæring som bl.a. inneholdt følgende (oversatt fra hebraisk):

The State of Israel faces many challenges, and you are at the army’s strength held against those rising up against us, «said Netanyahu». Threats are changing shape and again take shape. There are attempts to constantly challenge our very existence and the integrity of our borders, yet the IDF and other security forces respond to this challenge and develop consistently and methodically – and I add, often ingeniously – the defense capability to a range we did not know./../

The Prime Minister thanked world leaders who were working against the «Provocation flotilla», such as the leaders of the United States and Europe, UN Secretary General Ban Ki-moon and Greek Prime Minister Giorgos Papandreou.»

De uthevede ordene er så godt som en offisiell innrømmelse av at det var israelske sikker-hetsstyrker som stod bak sabotasjen mot bl.a. den gresksvensk- norske båten. Det siste avsnittet er en takk bl.a. til den greske statsminister for innsatsen med å iverksette blokaden av Gaza allerede i greske havner. Det utviklet seg etter hvert et økende engasjement nedenfra i Hellas, mot regjeringens tiltak for å stoppe FF2. Også blant havnemyndighetene var irritasjonen økende over å bli brukt på denne måten. Etter at sabotasjen mot vår passasjerbåt «Juliano» var ferdig reparert og båten var satt på vannet mandag 4. juli, ble den på vanlig måte gjennomgått av de greske havne-myndighetenes inspektører tirsdag 5. juli. De godkjente den, men ble overprøvd av sin sjef, som kom med en liste over bagatellmessige mangler, men som likevel godkjente at båten kunne seile. Han ble deretter overprøvd av sin sjef igjen, som tilføyde at det måtte gis en redegjørelse fra flaggstaten Sierra Leones side mht krav til mannskap (et krav som vår kaptein i sine 25 år som kaptein på slike båter aldri hadde hørt maken til). Likevel skrev også denne «sjefens sjef» at båten kunne gå, men da med en frist for å ordne det som var påpekt av mangler. Da ble det bestilt baguetter og kaffe for å feire, men etter en halv time kom telefon fra øverste hold om at båten likevel ikke fikk seile før alle disse påståtte manglene og kravene var fikset. Det førte til demonstrasjoner utenfor havnesjefens kontor i Perama samme kveld. Det – sammen med hans egen irritasjon over å bli misbrukt til å iverksette Israels blokade med usaklige midler – var nok utslagsgivende for at han likevel tillot at båten kunne seile dagen etter. Da var alle mangler rettet, men erklæringen fra Sierra Leone forelå ikke. Men båten ble nøye passet på av kystvakten, slik at den ikke fikk gå ut med kurs for Gaza.

Det var full enighet blant alle lands deltakere i FF2 om å avvise med forakt «tilbudet» som den greske regjeringen kom med, om at vi skulle få sende varene våre med greske skip under marinens beskyttelse og under FN-oppsyn, via israelsk havn. Riktignok har vi varer som folk i Gaza trenger, men det overordnede målet er å bryte blokaden, vise en håndfast solidaritet fra menneske til menneske, og presse Israel til å oppgi sin kollektive avstraffelse av Gazas befolkning.

Vi var ikke fornøyd med den norske regjeringens håndtering av saken vår. De gikk ut med advarsel til oss mot å reise, men de gikk ikke ut med advarsel til Israel mot å angripe oss. De har lagt stor vekt på en påstand om at det ikke skulle være noen humanitær krise i Gaza. Og riktignok er det ikke slik at folk dør i massevis av sult, men de lever i et helt ødelagt samfunn, der boliger, skoler og annen viktig infrastruktur er ødelagt, og der Israel sørger for å hindre at arbeidsliv og næringsliv kan utvikle seg mot en normal tilstand. Det overveldende flertallet er avhengige av nødhjelp for å kunne overleve, og arbeidsløsheten er i verdenstoppen. Åpningen ved Rafah mot Egypt gjelder bare personer, og det er høyst begrenset hvor mange og hvem som slipper igjennom. Og det som kommer inn via Israel er begrenset på en slik måte at den kollektive avstraffelsen av Gazas befolkningen skal oppleves smertefullt hver eneste dag.

Det er en stor oppmuntring for oss at vårt formål er blitt oppfattet og verdsatt av Gazas befolkning og av palestinere flest. Vi har fått en rekke erklæringer fra ulike hold som viser at FF2 har meget bred støtte i alle lag av den palestinske befolkningen. Særlig rørende var det da vi fikk høre om hvordan barn i Gaza hadde lagd små båter som de hadde satt på vannet for å lage sin egen «flotilla» i solidaritet med oss som var blokkert i greske havner.

Derfor går arbeidet videre. Vi skal ha båtene våre fri, og vi skal omgruppere for å få realisert frihetsflotiljen: Et antall båter med last og passasjerer fra et stort antall land, som skal til Gaza og bryte Israels blokade. Akkurat nå er det uklart når vi kan klare det. Det vil bli tatt en avgjørelse i månedsskiftet august/september der det må vurderes hvor langt vi er kommet i klargjøringen av båtene.

Verdens mektigste vil selv ha styringen over hva som skal skje med palestinerne. Uten en gang å komme til sjøs har FF2 oppnådd mye mer enn de har med sine uendelige bla-bla-prosesser. Derfor er vi i FF2 skjønt enige om en ting: Vi lar oss ikke stoppe. Vi skal til Gaza!

Nyheten om en avtale mellom de to dominerende palestinske politiske fraksjonene Fatah og Hamas skapte overskrifter i media over hele verden. I Gaza og på Vestbredden ble avtalen hilst velkommen.
Palestinerne har sett seg leie på den indre splittelsen blant sine egne, som dramatisk har svekket dere posisjon nasjonalt og internasjonalt.
Men kritikken mot de sentrale politiske aktørene fra alle fraksjoner er fortsatt sterk. En avtale mellom Fatah og Hamas endrer ikke på dette.

Petter Bauck jobber i Norad med bistand i konfliktområder. Har jobbet i Palestina fra 2000 til 2003, og er solidaritetsaktivist med erfaring fra Eritrea, Afghanistan og spesielt Palestina

Fra israelsk side og fra sentrale støttespillere for Israel, som USA, har det ikke manglet på advarsler når avtalen var en realitet: «Fatah må velge mellom forhandlinger med Israel om en fredsløsning og forhandlinger og samarbeid med Hamas»; og «det er uaktuelt å samarbeide med en palestinsk regjering støttet av Hamas». Det er ikke noe enkelt farvann palestinerne nå navigerer i. Samtidig forbereder palestinerne å legge fram et resolusjonsforslag i FNs Generalforsamling i september 2011, som kan resultere i at et stort antall land anerkjenner en suveren palestinsk stat innenfor grensene som ble fastsatt ved våpenhvilen i 1949; den såkalte «Grønne linjen» eller 1967-grensen. Det varsles at i det minste USA vil nedlegge veto mot en slik anerkjennelse i FNs Sikkerhetsråd, som også må godkjenne nye medlemsland i FN.

«Et være eller ikke være»

Høsten 2009 lanserte statsminister Fayad sitt to års program for statsbygging, som en forberedelse til anmodningen om FNs anerkjennelse. Som et ledd i dette arbeidet har regjeringen i Ramallah oppnådd anerkjennelse fra Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet (IMF), som begge fastslår at den palestinske administrasjonen tilfredsstiller kravene til å kunne styre en stat. (Men husk; det foreligger ikke noen internasjonalt aksepterte «krav» for at en stat skal kunne anerkjennes som suveren, ut over at den har kontroll over et nærmere angitt territorium.) Det antydes at 2/3 av FNs nesten 200 medlemsland kan komme til å stemme for anerkjennelse av Palestina i FNs Generalforsamling.

Det som i liten grad fokuseres, er det faktum at da statsbyggingsprosjektet ble lansert høsten 2009, ble det også slått fast fra sentrale aktører innen Palestinske myndigheter (PA) at dette var et siste forsøk på å oppnå uavhengighet og en suveren palestinsk stat innenfor internasjonalt anerkjente grenser i kjølvannet av Oslo-avtalen. Dersom man ikke lyktes, var man av den oppfatning at alternativet var å legge ned Palestinske myndigheter, og tilbakeføre ansvaret for de okkuperte områdene helt og holdent til okkupanten Israel. Man innså at PA hadde utviklet seg til en alternativ administrator av okkupasjonen, uten noen utvikling å snakke om i retning av en uavhengig palestinsk stat.

La oss rekapitulere litt av historien for å sette det som skjer nå inn i en større sammenheng:

Palestina-papirene: «Selger ut sentrale krav»

Al Jazeera og The Guardian offentliggjorde tidlig i 2011 dokumenter fra de siste årenes forhandlinger mellom israelerne og palestinerne. Dokumenter om hvordan britisk etterretning bisto i å bygge opp palestinske sikkerhetsstyrker for å knuse Hamas, skal inngå. Abbas avviste først dokumentene. Hamas omfavnet dem som en bekreftelse på Fatah-ledelsen sin vilje til å «selge ut» sentrale krav som Øst Jerusalem, flyktningenes rett til retur (som er nedfelt i en egen FN-resolusjon) og grensene fra 1967. Dette er ikke en ny kritikk. Under min tid i Palestina fra 2000 til 2003 var dette en gjenganger. Arafat var den som gikk fri for kritikken i lys av rollen som et nasjonalt samlende symbol. At britene skal ha støttet Fatah-kontrollerte sikkerhetsstyrker, så de kunne knuse Hamas, føyer seg til informasjonen, som har vært kjent lenge, om amerikansk støtte under General Dayton for å bidra til det samme, etter at Hamas vant det demokratiske valget i Palestina i januar 2006 og tok full kontroll i Gaza sommeren 2007.

Den palestinske ledelsen på Vestbredden kommer svekket ut av avsløringene. Det internasjonale samfunnet, og spesielt USA og Europa, kommer ikke særlig bedre ut, i lys av alle fagre ord om politisk løsning. Det tegner seg et bilde av et internasjonalt samfunn som har lagt Israels ekspansive politikk til grunn for sin retorikk om en fredsprosess. Den etniske rensingen, som den israelske historikeren Ilan Pappe (2006) har skrevet om med basis i årene rundt Israels opprettelse, har fått fortsette under dekke av prat om en politisk løsning. Det siste året har okkupanten Israel gitt grønt lys for flere nye bosettinger på okkupert land, direkte i strid med internasjonale konvensjoner, både rundt Jerusalem og ved Nablus.

Den indre opposisjonen i Fatah

Fatah ble raskt ryggraden i den palestinske frigjøringsbevegelsen, i eksil allerede fra 1970-tallet. Arafat ble symbolet på den nasjonale kampen. Han ledet Fatah og den palestinske frigjøringsbevegelsen, som var dominert av Fatah, først fra Jordan fram til 1970, så fra Beirut fram til 1983 og endelig fra Tunis. Viktige gjennombrudd ble vunnet, som Arafats tale til FNs Generalforsamling. Med Oslo-avtalen i 1993 ble vi presentert for et gjennombrudd som skulle bane veien for en suveren palestinsk stat. Det er andre utviklingstrekk som kan bidra til å øke vår forståelse for hva som har skjedd og skjer i det palestinske samfunnet.

En palestinsk venn sa for et drøyt år siden, da jeg spurte om klima mellom Fatah og Hamas, at faren for ledelsen i Ramallah og regjeringen til Fayad ikke var Hamas, men intern opposisjon i Fatah. Fatah-kongressen i Bethlehem høsten 2009 ble ikke den fornyelsen og legitimeringen mange hadde håpet på. Det demokratiske underskuddet i Fatah har tiltatt siden undertegningen av Oslo-avtalen i 1993. Sentrale organer har ikke vært sammenkalt siden slutten på 1980-tallet. Ulike ledelser er «supplert» når medlemmer av ulike grunner ikke lengre kunne fylle sin posisjon, som ved dødsfall og sjukdom. Med Oslo-avtalen ble i tillegg fokus flyttet fra hele den palestinske befolkningen, enten de var i de okkuperte områdene, i flyktningleire i ulike land i regionen eller integrert i befolkningen i land som Jordan, til befolkningen i de okkuperte områdene. Kritikken om utvikling av en elite som til dels tilranet seg privilegier i utviklingen etter at de palestinske myndighetene er etablert i 1993/94, vokser etter hvert i styrke. Historiene om enkeltpersoner som får kontroll med ulike innkjøpsmonopoler, som mel, tobakk og sement, florerer. Utlegningene om hvordan Yassir Arafat bruker situasjonen for å sikre seg lojalitet fra ulike fløyer i det palestinske samfunnet er mange. Påstander om korrupsjon og nepotisme framsettes stadig oftere.

I vår iver etter å «ta stilling» i den politiske kampen innad i Palestina, og kravet at palestinerne stemmer «som vi vil», retter vi i liten grad søkelyset mot den politiske utviklingen i det palestinske samfunnet, og ikke minst innad i den dominerende bevegelsen Fatah.

Israelske økonomiske interesser og den første intifadaen

Med Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza i 1967 startet en ny epoke i de palestinske områdene, bl.a. med en omfattende arbeidsvandring til Israel, til bygningsindustrien, jordbruket og tjenesteytende sektorer. Israelske økonomer har beskrevet hvordan dette la grunnlaget for israelsk militærindustri, nå en av verdens største (Stewart Reiser, 1989). En stor gruppe palestinere endret status fra dagarbeidere i Gaza og på Vestbredden, til arbeidere med fast inntekt fra Israel. Vi ser kimen til en sosial endring i viktige grupper av den store palestinske flyktningbefolkningen i leirene på Vestbredden og i Gaza. Fra 1972 opprettes stadig nye universiteter i de okkuperte områdene, som Bir Zeit ved Ramallah, Bethlehem, Nablus, Gaza og Hebron. Unge fra flyktningleirene og landsbyene får med ett mulighet til høyere utdannelse. Tidligere var det barn fra overklassen med landeierne som fikk denne muligheten i Europa og USA. Den amerikanske professoren Glenn E. Robinson (1997) beskriver hvordan dette la grunnlaget for den sivile motstanden mot okkupasjonen – den første Intifadaen, som varte fra 1987 til 1993. Det vokste fram et nytt lederskap i de okkuperte om-rådene, som var langt mer kompromissløst i forhold til okkupanten. Landeierne, som siden det Ottomanske riket hadde vært garantister for sosial ro og ikke opprør mot fremmede herskere, svekket sin posisjon. Britene var avhengige av denne eliten under Mandatperioden. Jordan og Israel videreførte båndene, inntil den første Intifadaen.

Arafats eksilledelse utfordres

Den palestinske ledelsen og Arafat i eksil opplevde det nye lederskapet som en utfordrer. Israel erfarte at deres partnere i de okkuperte områdene ble svekket. Fram til i dag har palestinernes forhandlingsvilje på begynnelsen av 1990-tallet vært forklart med resultatet av Arafats støtte til Saddam Hussain i forbindelse med den første Gulfkrigen. Støtten fra en rekke arabiske land ble stoppet. Fatah og PLO kom i en alvorlig økonomisk knipe. Det er imidlertid grunn til å reise spørsmålet om Oslo-avtalen i 1993 ble en realitet også fordi Israel og den palestinske eksilledelsen erfarte en felles interesse i å svekke den nye ledelsen i de okkuperte områdene? Var Arafat villig til å gå inn i rollen som garantist for Israels sikkerhet og administrator av deres okkupasjon, mot at han, med Israels hjelp, og støttet av det internasjonale samfunnet, fikk satt ledelsen for den første Intifadaen på et sidespor?

Det var i alle fall det som skjedde. Etter 1993 ble den palestinske myndigheten (PA) opprettet, under ledelse av Arafat, prisgitt Israels beslutninger om hvilket ansvar den skulle ha. Fokus ved oppbyggingen av de palestinske sikkerhetsstyrkene var Israels sikkerhet. PLO, kontrollert av Fatah og under ledelse av Arafat, var dialogpartner med Israel. PA ble dominert av eksilpalestinere. Et populært uttrykk for dette var begrepene «The old guard» og «The young guard», hvor det siste henspeilte på ledelsen fra den første Intifadaen.

Illusjonen om en stat med «full suverenitet»

Med PA på plass startet vi som internasjonalt samfunn å behandle de palestinske myndighetene som suverene myndigheter. Vi stilte raskt de samme kravene til denne pseudomyndigheten, som vi stilte til suverene stater, i forhold til ansvar for egens befolknings sikkerhet, sosiale rettigheter som utdanning og helse osv. Det vi «glemte» var at PA fra starten av var en konstruksjon som var totalt avhengig av internasjonal støtte og som fikk sin myndighet fastsatt av Israel, enten som et resultat av dialog, som et resultat av israelske militære aksjoner, som da Israel inntok byene på Vestbredden i mars/april 2002, eller som en følge av israelsk økonomisk utpressing, som tilbakeholdelse av innkrevd skatt og toll eller forsinkelser eller stopp i utførsel av palestinske produkter. Samtidig ble Israel «fritatt» for sitt ansvar i henhold til Genève konvensjonen for befolkningen i de okkuperte områdene. Internasjonal støtte til det palestinske prosjektet erstattet det ansvaret Israel hadde som okkupant, for utdanning, helse og andre tiltak for sivilbefolkningens sikkerhet og velvære.

Motstand mot både Israel og den palestinske ledelsen

Utbruddet av den andre Intifadaen 28. september 2000 blir knyttet til Ariel Sharons vandring ved Klippemoskeen i Jerusalem. Under lå en oppsamlet frustrasjon over manglende framgang i fredsprosessen, svak økonomisk utvikling og en ledelse som ble kritisert for nepotisme, korrupsjon og ettergivenhet i forhandlingene med Israel. Kanskje er det mest korrekt å si at målskiven for dette opprøret var flerdelt, og inkluderte både Israel, Fatah ledelsen og det internasjonale samfunnet?

Valget til lovgivende forsamling (PLC) i 2006, presset fram ikke minst av det internasjonale samfunnet i et håp om å få fram mer samarbeidsvillige aktører, ble en seier for Hamas. Man kan skylde på valgordningen, men utvilsomt hadde misnøyen med Fatah-ledelsen og splittelsen internt i Fatah etter den første Intifadaen, og misnøyen med PA, dominert av Fatah, stor betydning.

Halvparten av representantene til PLC velges på nasjonale lister. Ett mandat skilte Hamas og Fatah når resultatet av stemmegivningen på de nasjonale listene forelå. Den andre halvparten av mandatene velges på fylkeslister. Der Hamas opptrådte samlet på fylkeslistene, opplevde Fatah at enkeltmedlemmer stilte som uavhengige kandidater. Fatah gjorde et forsøk på å gjennomføre interne primærvalg, slik partiene gjør i USA, for å avklare sammensetningen av fylkeslistene. De lyktes ikke fordi valgkontorer og materiale flere steder ble ødelagt. Ryktene i etterkant peker mot interne krefter i Fatah. Ledelsen i Fatah fattet så beslutningen om fylkeskandidatene. Jeg har opplevd sterke reaksjoner på denne prosessen. Fatahs stemmer ble splittet mellom de offisielle fylkeslistene og individuelle kandidater. En valgordning der «vinneren tar alt» favoriserte Hamas. Et eksempel på at Fatah lokalt maktet å opptre samlet var Rafah helt sør på Gaza-stripen. Der hadde Fatah tapt kommunevalget til Hamas året før. Det lokale Fatah-partiet klarte å stille en fylkesliste som samlet stemmene, og Fatah vant 2 av de 3 fylkesmandatene.

Det internasjonale samfunnets rolle

Det internasjonale samfunnet erklærte valget for demokratisk og skikkelig. Men det ble raskt klart at en regjering med basis i Hamas, med flertall i PLC, ikke ville få omfattende internasjonal støtte. Internt nektet palestinske sikkerhetsstyrker, som var opprettet og kontrollert av Fatah, å innordne seg under en ny demokratisk valgt regjering. Det var duket for økte interne palestinske motsetninger. Det internasjonale samfunnet spilte en aktiv rolle.

Tidligere under den andre Intifadaen kom det for dagen en dokument utarbeidet av palestinske fanger i israelske fengsler, inklusive bl.a. Fatahlederen Marwan Barghouti. Dokumentet fikk stor oppmerksomhet i den palestinske befolkningen, ikke minst fordi det var et nasjonalt dokument fra alle de politiske fraksjonene og fordi dokumentet var meget klart på hvilke røde linjer som skal gjelde for den palestinske ledelsen i forhandlinger med Israel. Slikt sett var dokumentet en klar advarsel til PLO, Fatah-ledelsen og PA, som ble stadig sterkere kritisert for å selge ut sentrale krav, noe som på nytt ble aktualisert med offentliggjøringen av Palestina-papirene i 2011. Etter valget i januar 2006 ble det i et kort intermesso våren 2007 etablert en nasjonal samlingsregjering av Hamas og Fatah basert nettopp på dette «fangedokumentet ». Norge var det eneste landet i den vestlige verden som anerkjente denne regjeringen, som raskt ble oppløst, og erstattet av en regjering oppnevnt av president Abbas, men uten den påkrevde godkjenningen i PLC.

Det samme internasjonale samfunnet har seinere avvist Hamas fordi organisasjonen ikke ubetinget aksepterte avtalene PLO hadde inngått med Israel. Sentralt sto kravet å avstå fra voldsbruk og kravet om å anerkjenne staten Israels rett til å eksistere. Det ble gjort et stort poeng av at Hamas sin politiske plattform satt som mål å utradere Israel, et krav også Fatahs politiske plattform tidligere har inneholdt. Fra sentrale ledere i Hamas ble det pekt på at en gjensidighet i forhold til kravene om slutt på bruk av vold og en anerkjennelse av en stats rett til å eksistere var en forutsetning for organisasjonen. Det er verdt å huske at ved undertegningen av Oslo-avtalen i 1993 anerkjente PLO Israels rett som stat til å eksistere, mens Israel anerkjente PLO som palestinernes legitime representant.

Det internasjonale samfunnet fortsatt samarbeidet med en regjering som har svekket legitimitet i det palestinske folket, med et parti som tapte valget i 2006 og en fraksjon i Fatah som kom i posisjon i 1993 med vår hjelp. Arbeidet med å styrke sikkerhetsorganisasjoner, som er partipolitisk kontrollert og ikke demokratisk forankret, er videreført. PLO, som vi anerkjenner, har tidvis fortsatt forhandlingene med Israel. Verken Hamas som vant valget i 2006 eller deler av opposisjonen i Fatah er trukket med.

Veien videre

Det sentrale spørsmålet for palestinerne og for det internasjonale samfunnet er den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene. Det har for ofte vært for lett å rette søkelyset mot kun palestinske forhold når veien videre skal skisseres. Siden 2006 har en gjenganger vært behovet for nasjonal forsoning mellom de to dominerende palestinske organisasjonene Fatah og Hamas. I forhold til Gaza har det faktum at Hamas har nektet å etterkomme internasjonale krav om å akseptere og å etterleve alle de avtalene PLO til nå har inngått med Israel, inkludert å anerkjenne Israels rett til å eksistere som stat, det sentrale ankepunktet.

Blokaden av Gaza blir mer sett på som en følge av Hamas sin manglende vilje enn som et ledd i den fortsatt israelske okkupasjonen. Palestinerne blir manet til å gå inn i nye forhandlinger med Israel uten at fokuset i særlig grad rettes mot israelsk okkupasjon og fortsatt bosettingspolitikk og anneksjon av land, alt i strid med folkeretten.

Om vi skal klare å manøvrere i denne komplekse situasjonen, er det imidlertid også viktig at vi kjenner godt til kompleksiteten på palestinsk side, som vi må kjenne til kompleksiteten på israelsk side. I vår støtte, enten det er offentlig bistand eller gjennom en solidaritetsorganisasjon eller direkte politisk støtte, er det alltid en fare for at vi kan bidra til at konflikter skjerpes på en uheldig måte og at vi bidrar til å svekke den vi egentlig ville støtte.

At trusselen mot ledelsen i Ramallah og regjeringen til Fayad først og fremst kommer fra opposisjonen i Fatah bør mane til ettertanke. Klassekampen kan 9. februar fortelle oss av forholdet mellom Fatah på Vestbredden og i Gaza er på et lavmål. Har vi i vår iver etter å søke en politisk løsning bidratt til en korrumpering av den palestinske ledelsen, og derigjennom direkte eller indirekte lagt kortene i hendene på israelerne? Var det hensikten fra enkelte hele tiden? Skulle palestinerne føres bak lyset for å bidra til den israelske visjonen om et hjemland fra Middelhavet til Jordanelva og at bildet Ilan Pappe tegner skulle bli en realitet? Eller har vi totalt gått vill i vår manglende evne til å se det politiske spillet på palestinsk side? Har vi latt oss blende av Arafat og hans rolle som en nasjonalt samlende figur, og glemt å bidra til at hans legitimitet i eget folk ble opprettholdt?

Palestina-papirene forteller mye om forhandlingene. Supplert med andre kilder tegnes et langt mer komplisert bilde av den politiske utviklingen og det internasjonale samfunnets rolle. Er vi rede til kritisk å analysere denne rollen? Eller skal vi nok en gang skyve palestinerne foran oss og si at de må forhandle fram en løsning med israelerne? Det var FN som delte det britiske mandatområdet i 1947. Det er derfor fortsatt FNs ansvar å bidra til at løsningen ivaretar alle aktørenes legitime interesser.

Det internasjonale samfunnet er en sentral aktør i forhold til det politiske spillet, og i forhold til den økonomiske utviklingen. Store summer kanaliseres inn i de okkuperte områdene, dels gjennom FN og spesielt UNRWA, gjennom regjeringen i Ramallah og gjennom sivilt samfunns aktører. Hva enkelte land kanaliserer til Hamasadministrasjonen i Gaza har vi liten oversikt over. Det spørsmålet få har vært villige til å stille er hvordan vår økonomiske støtte og hvordan den kanaliseres innvirker på sentrale politiske spørsmål i det palestinske området og i konflikten med Israel. Bidrar vi for eksempel til å legge til rette for nasjonal forsoning mellom Fatah og Hamas, og sikre en demokratisk utvikling internt i de to organisasjonene, med måten vi kanaliserer hjelpen, eller sementerer vi eksisterende svakheter og motsetninger?

Spørsmålet om vi overtar ansvaret fra okkupanten gjennom vår støtte har vært reist i mange år, men er fortsatt like aktuelt. I løpet av noen måneder kan det bli et spørsmål vi aktivt må forholde oss til, om palestinske myndigheter velger å legge ned sitt arbeid, slik man tidlig har varslet er et alternativ. Fra flere hold, bl.a. lederen i AUF Eskil Pedersen, tas det til orde for en langt mer proaktiv rolle i konflikten, med et tydeligere press på Israel, for å få en slutt på okkupasjonen og reagere på alle israelske utspill som undergraver en framtidig levedyktig palestinsk stat. Dette står i klar kontrast til utviklingen i Israel, hvor Knesset nylig har vedtatt en lov som gjør det ulovlig å oppfordre til boikott av for eksempel varer produsert i de ulovlige bosettingene på Vestbredden, som Ahava-produkter.

Dialogen med Hamas har lenge vært et spørsmål mange internasjonale aktører har holdt en armlengdes avstand til. Hamas defineres to terroristisk og dermed umulig å få kontakt med. Norge er et av de få vestlige landene hvor vi får bekreftet at man har kontakt med Hamas. Utenriksministeren har sagt at han ser på Hamas som del av det nasjonale politiske uttrykket. Internasjonalt blir det i stadig sterkere grad pekt på betydningen av at aktører som USA og EU endrer sin holdning til Hamas og etablerer en dialog med organisasjonen. Uten en slik endring mener man, med god grunn, at det vil være vanskelig og nå en politisk løsning på konflikten. Utfordringen blir om man vil være like åpen på å revurdere rollen det internasjonale samfunnet har spilt, bl.a. i arbeidet med Oslo-avtalen og i etterkant av denne. Er man rede til å innse at flere av de avtalene som er inngått i prosessen, ikke minst spørsmålet om å avstå fra voldsbruk, har mistet sin legitimitet, ikke minst som en følge av israelsk adferd? Det er et paradoks at mens det internasjonale samfunnet, inklusive Norge, kategoriserer Hamas-styret i Gaza som illegitimt, så er norske innvandringsmyndigheter åpne for å returnere asylsøkere til dette regimet via Egypt.

Både Fatah og Hamas ledelsene står overfor stor utfordringer i forhold til å reetablere sin legitimitet i den palestinske befolkningen. Hamas, som vant valget i 2006 ikke minst som en følge av utstrakt misnøye med Fatah-ledelsen, har i ettertid utviklet mange av de samme nepotistiske mønstrene som Fatah var beryktet for. Hamas kontrollerte sikkerhetsstyrker i Gaza brukes aktivt for å motvirke opposisjon, fra Fata så vel som fra radikale islamske krefter. En religiøs ensretting av samfunnet har funnet sted. Partidemokratiet i Hamas har i lang tid fungert langt bedre enn i Fatah, noe bl.a. Are Hovdenak viser i sin forskning. Men polariseringen mellom de to hovedorganisasjonene har utvilsomt fungert ødeleggende på begge, og ikke minst på deres legitimitet i befolkningen. Fatah har i tillegg en stor utfordring i å gjøre opp med det store demokratiske underskuddet som har utviklet seg over flere tiår. Som del av diskusjonen om nasjonal forsoning inngår også spørsmålet om Hamas sitt medlemskap i PLO, palestinernes nasjonale paraplyorganisasjon, som også er internasjonalt anerkjent og akseptert av Israel som palestinernes representant. For å gå inn som medlem krever Hamas fri valg i PLO, noe som klart vil utfordre Fatah sitt monopol i organisasjonen. Kravet er rett og rimelig.

Igjen vil det internasjonale samfunnet spille en avgjørende rolle, ikke som medlem av PLO, men gjennom sin vilje til å akseptere resultatet eller sin automatiske avvisning av resultatet om Hamas får en sterk posisjon. Igjen ser vi hvor uheldig internasjonal innblanding i demokratiske prosesser i et land eller en frigjøringsbevegelse kan være. I de palestinske politiske prosessene har det internasjonale samfunnet blandet seg inn med fatale konsekvenser over lang tid. En løsning på konflikten og en suveren palestinsk stat forutsetter også at det internasjonale samfunnet innser sin uheldige rolle og aksepterer at det politiske spillet i Palestina må avgjøres av palestinerne sjøl. Vår rolle er å bidra til åpne og redelige prosesser. Så må vi være villige til å akseptere resultatet og arbeide sammen med de som får det palestinske folkets tillit.

Hvor viktig er Libya som oljeprodusent?

Libya står i dag for to prosent av verdens oljeproduksjon. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er omtrent på nivå med Norge. Men i motsetning til Norge har Libya en lavere produksjonstakt og større reserver. Med dagens produksjon kan Libya produsere i 73 år, mens Norge kan produsere i litt over åtte. Samtidig ligger tre prosent av verdens påviste oljereserver i landet.

De store produsentene i Midt-Østen har langt større reserver. Iran har 10 prosent, Irak 8,6 og Saudi. Arabia 19,8, men Libya regnes allikevel som en veldig interessant oljeprodusent blant de store selskapene. Dette er fordi det regnes for å være underutviklet med tanke på oljeproduksjon, i betydningen at det fins et stort potensial for å øke produksjonen og finne mer. Libya ligger nært markedene i Europa, og spesielt for Italia er olje og gass fra Libya viktig.

For Italia er Libya viktig som eksportør, mens Storbritannia og Frankrike er hjemland for oljeselskapene British Petroleum og Total, som har store kontrakter med Gaddafi sitt regime.

Det har vært misnøye med Gaddafi blant de store oljeselskapene fordi han har ført en relativt nasjonalistisk oljepolitikk. På 90-tallet åpnet Gaddafi opp for Vesten på grunn av den lave oljeprisen, i tillegg til at han ønsket seg vestlig teknologi for å øke produksjonen fra felter som de ikke hadde teknologi til å utnytte lønnsomt.

Hvor viktig er oljen i Libya som bakgrunn for krigen?

Det ville aldri vært noen vestlig intervensjon i Libya om det ikke hadde vært for oljen, selv om det ikke var den utløsende faktoren. Den arabiske våren og det at man trodde Gaddafi stod for fall, gjorde at det var viktig å være på lag med den siden man trodde ville bli de nye makthaverne i Libya, altså opprørerne som stod i Benghazi. Samtidig følte nok flere vestlige land seg stilt i et pinlig lys etter den åpenbare støtten til regimet til Ben Ali i Tunisia og Mubarak i Egypt. Frankrike var en ivrig pådriver for flyforbudssone og intervensjon i Libya, mens de i Tunisia tilbød regimet støtte og materiell for å bekjempe demonstrantene.

Jeg kjenner ikke til at oljeselskapene i forkant har sagt noe som tyder på at de ønsket et regimeskifte i Libya. De var opptatt av å innynde seg hos Gaddafi for å få oljekontrakter. Men da intervensjonen ble et faktum ble det med ett veldig viktig for dem å være på den vinnende siden. Selskaper som Total og BP har nå store interesser i at opprørerne vinner med støtte fra NATO, fordi de med stor sannsynlighet ville ha blitt straffet i form av dårligere betingelser eller ingen olje i det hele tatt hvis Gaddafi hadde blitt sittende etter NATO-bombingen. Oljen var sånn sett en ekstremt viktig motivator for å vinne krigen og kvitte seg med alle rester av det gamle regimet. Så det er en rekke faktorer som spiller inn. De umiddelbare er de politiske, men den grunnleggende faktoren er oljen.

Hva med Norge og Statoil?

Det samme gjelder for Norge og Statoil. Norge er blant landene som har bombet mest i Libya, og har sammen med Statoil en veldig sterk interesse av at deres side vinner fram. Noe av det første landene som intervenerte gjorde, var å be om garantier for at gamle oljekontrakter også ville bli overholdt. Slik at avtalene Statoil og andre har med Gaddafi-regimet ville bli videreført under et nytt styre. Dermed ville trolig også Statoil befunnet seg på listen over selskap som ville blitt straffet, om Gaddafi hadde greid å holde på makten.

Hva med andre land som konkurrerer om verdens oljeressurser og energi, som Kina?

Libyas plassering gjør at det er de europeiske markedene som vil være viktigst. Det eksisterer selvsagt et globalt oljemarked, men hovedregelen er at oljen blir solgt nærmest mulig produksjonsstedet. Derfor er Vest-Afrika og Latin-Amerika viktig for USA, mens land som Iran og Irak er viktigere for Kina. Per i dag handler USAs strategiske tilstedeværelse i Midtøsten like mye om strategisk kontroll over oljen, som går til et potensielt truende Asia, som den handler om å sikre forsyninger til USA. I tillegg er det slik at utvinningstakten er mye raskere i Vest-Afrika, slik at der vil reservene tømmes fortere.

Flere kommentatorer har ment at en deling av Libya i to, mellom Tripoli og Benghazi er ett mulig scenario, om den fastlåste situasjonen på bakken fortsetter. Hva vil det bety for oljeproduksjonen?

En deling av Libya mellom Øst og Vest ville vært en katastrofe. Landet er avhengig av oljeproduksjon, selv om det er en del jordbruk langs den fruktbare kysten, hvor også raffineringsindustrien ligger. Oljen ligger stort sett i ørkenen, og med en deling vil mesteparten av reservene tilfalle Benghazidelen. En deling vil derfor være uakseptabelt for befolkningen i Tripoli. Spørsmålet nå vil være om et nytt regime etter Gaddafi vil dele overskuddet fra oljen annerledes. Hvis kjerneelementet i det libyske opprøret hadde vært folkelig mobilisering og streikende oljearbeidere, ville en sosial fordeling av oljerenten vært et naturlig mål. Nå har vi hatt snart et halvt år hvor den fysiske kontrollen over oljereserver har flyttet over til eliter knyttet til Benghazi delen. Dette kan skape nye alvorlige konfliktlinjer i et nytt Libya.

Hva om Benghazi-regimet går seirende ut av borgerkrigen, kan vi da forvente en fullstendig privatisering av oljesektoren slik vi så i Irak, med oljeloven som kom etter invasjonen?

I starten av opprøret da rebellene var desperate etter vestlig hjelp ble oljen lovet bort på alle mulige måter. Men et framtidig regime i Libya vil ikke kunne overleve gjennom å selge ut store deler av oljerenta. Det vil føre til et drastisk fall i levestandarden. Gaddafi har ført en relativt nasjonalistisk oljepolitikk, og var også en del av bølgen av arabisk nasjonalisme på 70-tallet. Tanken var at oljen skulle komme befolkningen til gode, men etter hvert utviklet det seg elitestyrer, hvor mangel på demokrati, sensur og undertrykking av opposisjon var normen.

Etter invasjonen av Irak vendte Gaddafi seg til Vesten fordi han ville sitte tryggere om han ikke ble sett som en del av ondskapens akse. Han åpnet opp oljesektoren, men førte samtidig en streng oljepolitikk. Det vil si at han slapp selskaper inn, men stilte samtidig harde krav, fordi han visste at han hadde en sterk forhandlingsposisjon. Han kunne se hvordan Chavez i Venezuela kunne stramme til betingelsene, uten at oljeselskapene trakk seg ut. Det henger sammen med at prisøkningen på olje utover 2000-tallet forandret maktforholdene i oljeindustrien. Mens lave priser favoriserte selskapene, førte høyere priser til at landene fikk mer makt. Med lave priser ble oljefelt drevet av lokal, lite effektiv teknologi, ulønnsomme. Man ble mer avhengig av ny teknologi for å opprettholde eller øke produksjonen. Vestlige oljeselskaper forlangte gode betingelser for å engasjere seg. Med høyere oljepriser sto oljeselskapene i kø for å sikre seg tilgang til reserver. Wikileaksavsløringen om Statoils rolle i Venezuela viser at mange selskaper snakket sammen for å unngå at man underbød hverandre. Men selv de største selskapene brøt med den «solidariteten» hvis mulighetene for en lukrativ tildeling bød seg. Sånn fungerte det også i Libya.

Har ikke opprørerne allerede solgt olje for å finansiere krigsinnsatsen?

Ja. Opprørerne har behov for penger til å betale våpenforsyninger, import av mat og alt annet som følger med krigsinnsatsen. Det er bare midlertidige kontrakter som er lagd på ad hoc-basis, men som over tid kan gå over til å bli fysiske realiteter. Å undertegne kontrakter, mens man kjemper en borgerkrig, fører ikke akkurat til en sterk forhandlingsposisjon.

Hvordan ser du på NATOs og Norges deltagelse i bombingen i lys av opprørernes inntog i Tripoli?

Mange vil nok forsøke å fremstille Libyabombingen som en suksess for NATO. Det er viktig å holde fast på at opprøret i Libya var en del av den arabiske revolusjonsbølgen, en folkelig oppstand mot undertrykkelse. Derfor ønsker også vi at Gaddafi skal falle. Vi vet ikke hvor lang tid det ville tatt hvis ikke NATO hadde deltatt. Det kan ha tatt lenger tid. Men det kunne også gått raskere. Gaddafi kunne pakke sin desperate kamp for å opprettholde privilegiene til sitt regime inn i en nasjonalistisk aura. Det har ganske sikkert motivert soldater som ellers kunne ha gjort som i Egypt. Dermed har intervensjonen bidratt til at situasjonen forble fastlåst så lenge. Vi vet ennå ikke hvor store ødeleggelsene har vært etter borgerkrigen.

Vi har dessuten sett opprøret skifte karakter. Fra et folkelig opprør mot et undertrykkende regime, fikk det hele mer og mer preg av en borgerkrig, med en part i Tripoli og en i Benghazi.

Vi har sett undertrykking av opposisjon på begge sider, også blant opprørerne. Det virker også som det er sprikende interesser og lojalitet på opprørssiden. I slutten av juli drepte opprørerne en av sine egne generaler, Abdul Fattah Younes. Den vestlige intervensjonen har gjort situasjonen veldig fastlåst. Da bombingen startet trodde jeg at Gaddafis regime ville falle mye raskere.

Men når opprørerne nå ser ut til å lykkes med å kaste Gaddafi-regimet, må vi ikke si at det var vellykket allikevel?

Situasjonen er nå åpen. Vi må selvsagt støtte både en demokratisk utvikling og alle bevegelser som slåss for en sosial fordeling av oljerenten. Jeg var redd for at situasjonen ville forbli fastlåst enda lenger. Problemet var at jo lenger krigen varte, jo sterkere ble motsetningene mellom sidene. Men dette er også situasjonen nå etter at Gaddafis fall. I verste fall kan deler av det gamle regimet ende opp med å føre en lang geriljakrig. Problemet for de nye makthaverne er at hvis man ikke klarer å gjenreise levestandarden (les oljeproduksjonen) raskt, vil beskyldningene om at de har solgt seg til utenlandske krefter, komme. Vi ønsker at motstanden mot en slik utvikling skal ledes av fagforeninger og sosiale mobiliseringer, ikke et gammelt elitesjikt med avhoppere fra Gaddafis regime.

Samir Amin, den anerkjente egyptiske sosialøkonomen og politiske tenkeren, hevder i februarnummeret av Monthly Review(2011) at opprørene i den arabiske verden viser at en ny fase i den 3. verdens frigjøringsprosess er på gang.

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har blant annet skrevet boka, Palestinerne –historie og frigjøringskamp, (Rødt!, 2009).

Den første fasen hadde sitt høydepunkt i årene etter den viktige Bandungkonferansen i 1955 der de tidligere kolonilandene samlet seg om en felles politikk mot imperialismen. Samarbeidet førte blant annet til dannelsen av den Alliansefrie bevegelsen som i FNs hovedforsamling oppnådde flertall for kravet om en Ny Økonomisk Verdensorden. Denne første fasen led sitt nederlag etter olje- og valutakrisen 1970–73.

De siste årene har det skjedd viktige endringer i internasjonal økonomi og politikk. Dette har blitt særlig tydelig etter den siste økonomiske krisen. USA som supermakt er svekket, og Kinas økonomiske og politiske rolle er styrket. Flere land i den 3. verden har styrket sin posisjon, og i Latin- Amerika har stadig flere land sluttet seg til ALBA, et økonomisk fellesskap for samhandel og gjensidig økonomisk støtte med blant annet planer om felles valuta for hele området.

Kan opprørene i den arabiske verden bidra til å styrke denne frigjøringsprosessen? Hvordan må i så fall disse opprørene utvikle seg? Her vil jeg nøye meg med å se på det egyptiske folkeopprøret, men opprørene i Tunis og andre land har sterke fellestrekk med det egyptiske. Egypt spilte en sentral rolle under den første fasen i frigjøringskampens historie. Kairo var det politiske senteret i Afrika og den arabiske verden i perioden 1952–1973.

Fra å være en selvstendig maktfaktor i kampen mot imperialismen er Egypt under presidentene Sadat og Mubarak blitt en av USAs og Natos viktigste allierte. Store dollaroverføringer fra USA og økende avhengighet av vestlige banker og transnasjonale selskaper har ført til nedbygging av den selvstendige og nasjonalt orienterte økonomien bygd opp i Nasser-perioden. Nedbyggingen av den offentlige sektoren har resultert i dårligere skoler, dårligere helsetilbud og dårligere velferdstjenester. Samtidig har en liten del av befolkningen blitt stadig rikere og fått tilgang til luksuriøse private skoler, universiteter og sykehus. Analfabetismen har økt. Egypt er i dag ett av de 8 landa i verden med størst analfabetisme. Den sosiale krisen har også ført til økt urbanisering og økt forslumming av byer som Kairo og Aleksandria.

Forfallet i Egypt har lenge ført til protester og sosial uro. Særlig etter Israels angrep på Gaza i 2008 økte raseriet mot Mubarak i den unge befolkningen. Om lag 75 % av landets befolkning er under 25 år. Mellom 20 % og 30 % av disse er arbeidsløse. Mange har droppet ut av et skolesystem i stadig forfall. I stedet for å møte protestene med sosiale reformer, svarte regjeringen med fengslinger og vold. Regjeringens viktigste redskap har vært den store sikkerhetspolitistyrken som nå skal være på over 2 millioner. Da de sosiale protestene stadig ble møtt med vold og undertrykking, måtte dette før eller siden ende med opprør.

Det er naturlig at kravene fra opprørerne i en slik situasjon først og fremst er politiske: at Mubarak må gå, at den herskende eliten må kastes. Vestlige media og politiske kommentarer har derfor også framstilt opprøret som et «demokratiopprør». Ved å omfavne opprøret håper nå amerikanske og europeiske regjeringer at de skal lykkes med å beholde sine privilegerte posisjoner og Egypt som politisk alliert. Dersom dette blir utfallet av opprøret, kan vi slå fast at det enda vil ta tid før det arabiske opprøret blir en viktig del av et større tredje verden opprør. Men hvor sannsynlig er det at opprørerne er fornøyd bare de får flerparti-system og frie valg? Det egyptiske folket har rikelig med erfaringer med hvor lett et demokrati som bare er demokrati i formen, kan manipuleres. Helt siden Egypt formelt ble selvstendig i 1922 og landet vedtok sin første konstitusjon, var parlamentarisme styringsformen. En rekke partier slåss om makten, men folkets erfaringer var at partiene mer og mer ble redskap for eliten. Til tross for store ord om «demokrati» og folkestyre økte fattigdommen, og makteliten kunne beholde sine landeiendommer og rikdommer. Demokratiet før revolusjonen var et demokrati som kunne manipuleres av landets overklasse. Da de unge offiserene i Egypt planla sitt opprør først på 50-tallet, eide 3 % av befolkningen 80 % av jorda. 20 % av bøndene var fortsatt jordløse. I den situasjonen Egypt var i på 50-tallet, var det landreformer, sosiale reformer og en strategi for økonomisk utvikling som gjorde Nasser til den folkehelten han ble.

En forutsetning for at det utformes en politikk som har som mål å dekke folkets økonomiske og politiske behov og interesser, er at diktaturet avskaffes. Men det er liten grunn til å tro at den veldige politiske bevegelsen som er satt i gang, vil nøye seg med det. Bak kravet om frihet og demokrati hører vi et desperat rop om bedring av levekår og om sosial rettferdighet. Folket vil heller ikke lenger akseptere en regjering som svikter deres «palestinske brødre og søstre». Derfor er det lite sannsynlig at opprørerne vil nøye seg med politiske reformer. Det er først når landet får en regjering som gjør noe med urettferdigheten, levekårene til folk og analfabetismen, at opprøret utvikler seg til en revolusjon som fortsatt vil ha folkets støtte. Derfor må lederne som blir valgt, lansere en økonomisk politikk som retter seg mot dagens nyliberale økonomiske orden. De er tvunget til å gjenreise en offentlig sektor, ansette tusener av nye lærere, helse- og sosialarbeidere og ingeniører. De må starte nasjonale økonomiske prosjekter, og de må gradvis fjerne makten til de transnasjonale selskapene. Mot dette har de mektige motstandere. Resultatet av opprøret er derfor ikke gitt. Men om opprøret i Egypt utvikles til en økonomisk og politisk revolusjon, vil dette mektige folkeopprøret kunne få stor betydning for den videre utviklingen i det som kan være en ny fase i den tredje verdens frigjøringskamp.

– Forventningene til revolusjonen er et bedre liv. Vil de mange som bor på kirkegårdene og i slummene, akseptere det samme nedverdigende livet etter revolusjonen? spør Mostafa, intervjuet av Thomas Kvilhaug.

I følge med britiske kamerater ankommer vi kontoret til Revolusjonære Sosialister i Giza, bydel i Kairo, for en samtale med innledning og intervju. Revolusjonære Sosialister er Internasjonale Sosialisters søsterorganisasjon i Egypt. Organisasjonen er aktiv på flere fronter i revolusjonen, og kontoret deres fungerer også som møtelokale for det nystiftede kamppartiet, Demokratisk Arbeiderparti, samt for Folkekomiteene til Forsvar for Revolusjonen.

Revolusjonen har kommet inn i en ny dramatisk fase siden vi var i Kairo i begynnelsen av juni, noe revolusjonære på venstresida, som intervjuet også viser, forventet. Tegn til at revolusjonen var under utvikling mot en ny fase lå i daglige streiker og protester gjennom hele revolusjonsvåren, og ble enda tydeligere i de massive demonstrasjonene den siste helgen i mai. I juli har massekampene blitt permanente, og det militære rådets påståtte lojalitet til folket og revolusjonen har blitt mer og mer åpent avslørt som falsk. Det samme gjelder for lederne i Det muslimske brorskapet, som mobiliserer – til mange medlemmers frustrasjon – til støtte for militærrådet.

I løpet av intervjuet kommer vi innpå sentrale spørsmål om revolusjonens natur og mulige forlengelse til et dypere sosialt nivå, og om de politiske motsetningene i etterkant av revolusjonens første faser. To kvinnelige egyptiske kamerater bidrar som tolker når Mostafa på oppfordring først innleder om forholdene i etterkant av Mubarak. Dernest følger en åpen spørsmålsrunde fra forsamlingen.

«På et politisk nivå har revolusjonen oppnådd viktige resultater», forteller Mostafa. «Men på et sosialt og økonomisk plan har vi ikke oppnådd tilsvarende omfang.» Han viser til at Egypt har vært underlagt en neo-liberalistisk økonomisk politikk i lange tider, med økende fattigdom og sosial elendighet som konsekvens, og at denne politikken grunnleggende sett videreføres.

«Liberale krefter er skjøvet frem i første rekke. Det gir håp om et bedre liv i et liberalt demokrati med slikt som ytringsfrihet og frie valg.» Han legger til at også Det muslimske brorskapet har fått en fremtredende politisk rolle, mens «aktivistene og de kreftene som i hovedsak deltok i revolusjonen, blir tilsidesatt».

Kamp for politiske og sivile rettigheter er viktige i et land der undertrykking, overgrep og tortur er rotfestet i systemet. Men «andre faktorer gir også stor betydning på grunnplanet », poengterer Mostafa, faktorer som «reiser avgjørende spørsmål» om revolusjonens natur og forlengelse. «Forventningene til revolusjonen er et bedre liv. Vil da for eksempel de mange som bor på kirkegårdene og i slummene, akseptere det samme nedverdigende livet etter revolusjonen?»

«Svar på slike spørsmål kom umiddelbart etter Mubaraks fall; i streiker og krav om bedre levekår», fortsetter han, og forteller videre at dette like umiddelbart skapte panikkreaksjoner blant «forretningselitene».

Det var i hovedsak unge folk fra flere sosiale lag som sparket i gang revolusjonen 25. januar. Men massive og strategisk sterke streiker fra arbeidere med gryende kamperfaring fra de siste åra ble også en avgjørende kraft i opprøret som veltet Mubarak. Da streikebølgene imidlertid fortsatte utover våren, hevdet mange fra middelklassen og de dominerende massemediene at arbeidere utnytter revolusjonen egoistisk.

«Slik vi ser det, sprang ikke de sosiale og økonomiske kravene ut av revolusjonen. De lå der i kjernen av den!» erklærer Mostafa. «Holdningen til slike krav skiller de som nå vil fortsette revolusjonen, fra de som vil stanse den på et rent politisk nivå. Resultatet av denne konflikten vil avgjøre utgangen på revolusjonen.»

Men hvilke forhold tilrettelegger for at revolusjonen kan nå et dypere sosialt nivå?

Mostafa trekker fram noen «viktige elementer » som vedrører både nasjonale og internasjonale forhold. «For det første: Revolusjonen blir ikke komplett for det store flertallet uten sosiale økonomiske forbedringer og fordeler, samtidig som innvirkningen fra den globale kapitalistiske krisen gjør det umulig for kapitalistenes del å innfri kravene.»

Han viser til at kapitalistene reagerer instinktivt med raseri mot selv de minste, sosiale og økonomiske krav. «Nå er det for eksempel et ektefølt raseri blant forretningsfolk og investorer på grunn av vedtaket om å innføre 5 % skatt på kapitalutbytte. Dette, sammen med innføring av en minstelønn på 700 pund (ca. 700 kr) var nok til å sende aksjemarkedet ned. Dette betyr altså at kamp for de minste vinninger og resultater for arbeidere og fattige vil kunne resultere i en åpen konfrontasjon mellom klassene.»

«Det andre avgjørende elementet som kan bidra til at revolusjonen videreføres, er den horisontale spredningen», sier Mostafa. «Slik som at den egyptiske revolusjonen fulgte den tunisiske. Vi regner med at revolusjonen fortsetter å spre seg.»

«Som vi ser, har den globale kapitalen store problemer med å intervenere i land som Hellas og Spania. I de arabiske landene vil dette bli komplett umulig. Et eksempel: IMF vil nå gi Egypt et lån på to milliarder dollar. I Mexico i 1999 gav de 50 milliarder dollar. Kapitalismen har blitt svakere. Den globale og lokale krisen gir grunn til å tro at revolusjonen ikke vil stanse på et rent politisk nivå.»

«For oss som revolusjonære sosialister betyr det at vi må være dypt involvert i alle de sosiale kampene. Vi går inn i oppbyggingen av den uavhengige fagbevegelsen, vi er i de folkelige komiteene til forsvar for revolusjonen, og vi engasjerer oss i å bygge det nye arbeiderpartiet. Dette er eksempler. Det er også andre sosiale kamper hvor vi deltar. Organiseringen av massene er en garanti for at revolusjonen vil fortsette.»

Du nevnte at det har oppstått et avgjørende

skille i revolusjonene mellom de som vil

begrense den til et politisk nivå, og de som vil

videre med den. Kan du fortelle mer om forholdet

mellom disse gruppene?

Fra 25.01 til 11.02 var et felles mål for alle som deltok, å styrte regimet. Dette kravet forente alle fra ytre venstre til de liberale på høyresiden, selv deler av den kapitalistiske klassen. I dette brede spekteret var det grupper og partier som var umiddelbart klare for å delta i et parlamentarisk system. Også sektorer på venstresida og blant islamistene var det. Andre grupper, inklusive arbeidere og de fleste gruppene til venstre, var mindre solid organisert, men mer rede til å fortsette revolusjonen. Det er store sektorer fattige masser som har interesse av å fortsette kampen. Det er derfor veldig viktig å bygge organisasjoner for sosiale kamper.

Hva er det øverste militære rådets rolle i revolusjonen? Er de fanget mellom presset nedenfra og presset fra den kapitalistiske klassen?

Vi kan ikke gjøre oss den konklusjonen. Alliansen i det øverste rådet er en del av det gamle regimet, og er som de alltid har vært, rede til å forsvare det økonomiske systemet. Men hæren står ovenfor en revolusjon, og generalenes verste mareritt er at den egyptiske hæren splittes som for eksempel i Libya, Yemen og Syria. Hæren er selvsagt klar over interessene til den kapitalistiske klassen, men tvinges også til å gi noen innrømmelser. Kapitalistene blir på sin side fra seg over de minste innrømmelser som gis. Det vil imidlertid aldri komme til et sammenstøt mellom hæren og kapitalen.

I begynnelsen av revolusjonen ble hæren mottatt med stor takknemmelighet. Men vi ser en utvikling i folks holdning til hæren nå, på grunn av den fortsatte undertrykkingen. Det er også en mekanisme for videreføring av revolusjonen.

Har regimet muligheter til å splitte folk på slikt som sekteriske og religiøse linjer?

Det er faktisk det de gjør. De bruker sekteriske krefter for å splitte folk. Den eneste måten å konfrontere dette på er gjennom de sosiale kampene. Faktisk, også før revolusjonen, var de beste eksemplene på hvordan sosiale kamper motvirker splittelser at holdninger til kvinner endret seg på grunn av felles kamper i arbeiderklassen, der kvinner og menn var aktive sammen.

Under debatten om det nye grunnlovsreferendumet var de sekteriske strømningene på sitt sterkeste. Men i en hvilken som helst streik ser vi muslimer og koptere, menn og kvinner stå sammen.

Hvordan organiserer dere folk som er villige til å slåss for sosiale krav, og hvordan kommer dere i kontakt med dem?

Først må vi komme til enighet om et utgangspunkt i at kapitalismen må bekjempes, fordi det på et hvilket som helst tidspunkt kan komme et angrep på arbeidere og sosialister. Vi kan aldri være sikre på at vi ikke blir angrepet under kapitalismen.

Med hensyn til kontakten retter vi oss mye inn på å nå ut til folk gjennom komiteene til forsvar for revolusjonen, gjennom byggingen av arbeiderpartiet og gjennom de uavhengige fagforeningene. Dette arbeidet var noe vi startet med lenge før revolusjonen. Et avgjørende vendepunkt var storstreiken som ble utløst i Mahalla i 2006. Vi hadde god forbindelse til de første uavhengige fagforeningene, og derfor begynner vi ikke fra begynnelsen nå. Mange års erfaring har hjulpet oss med å skape forbindelser.

Hva med Egypts forhold til Israel, har revolusjonen påvirket dette?

Regjeringen er intelligent nok til å forstå hva folk vil ha, og har åpnet opp litt overfor Gaza. Forholdet til Israel var noe av det folk hatet mest. Den pågående åpningen mot Gaza og stans i salg av gass til Israel kan forstås som en måte å mildne folkets vrede på. Støtte til palestinerne har vært en drivkraft til å samle folk i mange år.

Hvordan forholder dere dere til Det muslimske brorskapet?

Det muslimske brorskapet er komplekst. På enkelte områder kunne vi før gå samlet med dem. Imidlertid, siden revolusjonen har forholdet deres til militæret gjort det vanskelig å arbeide sammen. Historisk sett har det å forholde seg aktivt til brorskapet resultert i at mange av de unge har blitt dratt til venstre, endret syn på ting, og utfordret lederne sine. Det har blitt vanskelig nå for mange unge og akseptere ledernes konservatisme, og en del grupper har også gått ut. Unge muslimbrødre deltok i massedemonstrasjonene 26. mai, på tross av ledernes motvilje. Vi kan fortsatt ha med muslimbrødre å gjøre hvis de inntar rett posisjon. Ettersom brorskapet knytter seg til regjeringa, vil det på sikt bli mulig at flere grupper bryter ut, enten til venstresida, eller kanskje også til mer radikale islamistiske grupper.

Hva med Vestens innblanding i revolusjonene?

Det hersker generelt en forståelse av at USA er mot regionen. Vi har alltid brent amerikanske og israelske flagg. En hvilken som helst viktig leder vil miste sin popularitet om det avsløres forbindelser til USA og Israel.

Hva betyr det for organisasjonen deres å være i en revolusjon? Det må være vanskelig å fordele ressursene?

Vi vet vi ikke kan gjøre alt, men gjør det vi kan gjøre. Vi presser oss selv til det ytterste for å få optimal effekt av vår innsats. Og vi distribuerer aviser, flere aviser nå, og til flere områder.

Facebook, Twitter og sosiale medier har blitt sterkt fremhevet – hva har de egentlig betydd?

Det er en genuin misforståelse at disse i seg selv betyr noe. Alle revolusjonære bevegelser gjennom tidene har brukt de mest effektive og moderne kommunikasjonsteknologiene som er tilgjengelige. Det er normalt å bruke de mest moderne verktøyene. Twitter og Facebook innehar ingen revolusjonær beskjed, men de er gode redskap. På Facebook kan du finne grupper for alt fra salafister til venstreside, fagforeninger og for den saks skyld regimet.

Hva kan vi gjøre i Europa for å bygge solidaritet med revolusjonene?

Det beste dere kan gjøre, er å gjøre revolusjon der dere er. Men forskjellige solidariske aksjoner er viktige, som mellom fagforeninger. Å utveksle kontakt og erfaring er viktig.

Hvordan ansees bombingen av Libya i Egypt?

Det er ikke en enhetlig stilling til bombingen av Libya. Folk støtter ikke Gaddafi, de fleste støtter opprøret. Men folk stoler ikke på vestlig intervensjon. Selv de som støtter bombingen, anklager Gaddafi for at han fikk intervensjonen til å skje.

Siden 2008 har de «offisielle fagforeningene» forsøkt å bekjempe uavhengig fagorganisering. Hvordan er stillingen mellom disse nå?

De offisielle fagforeningene har ingen legitimitet eller popularitet. Men det er fortsatt en hard kamp mellom de to.

Ønsker de uavhengige fagforeningene økonomisk støtte?

Vi er mot økonomiske støtte. Vi mener at en levedyktig forening må stå på egne bein finansielt. De fleste fagforeningene vil heller ikke ha økonomisk støtte. Men enkelte er mer åpne for det.

Hva med komiteene til forsvar for revolusjonen, og hva med selvorganiseringen vi så i begynnelsen av revolusjonen?

I begynnelsen av revolusjonen forsvant politiet ut av bildet. Og folk dannet grupper for å forsvare seg selv og en del offentlige ting. Den viktigste rollen disse komiteene hadde, var gjerne beskyttelse. Imidlertid, de begynte også gjerne å ta form av lokal myndighet. Som distribusjon og fordeling av brød for eksempel, eller organisering av renovasjon. Mediene forsøkte gjerne å fremstille dem som om de bare var et slags gatevern, og ville frata dem deres rolle som organer som tok form av regjering.

Mange av disse organene var under innflytelse av Det muslimske brorskapet, fordi de hadde oppslutning og en stor organisasjon, men også brorskapet forsøkte å begrense organenes videre utvikling. Her hadde venstresida en annen rolle, som var å danne komiteene til å forsvare revolusjonen og folkets krav. Og disse komiteene virker fremdeles her i Kairo og i mange andre byer.

Hvordan føles det egentlig for revolusjonære å være midt i det?

Det er stort å være i midten av en revolusjon. Men vi forstår at mye kan skje. Som kontrarevolusjon. Vi må være forsiktige.

Leder side 3

Anne Minken:Taterne – etnisitet og opprinnelse

Kvinnekamp i USA:

Elly Leary: Angrepene på fagbevegelsen: afroamerikanerne rammes hardest side 14
Jeanne Park: Damer i ei mannsverd side 18
Judith Mirkinson: Kvinnekampen i USA: Fem steg frem – og fire og et halvt tilbake side 22

Krise, imperialisme:

Intervju med Ellen Meiksins Wood: Imperium i kapitalens tidsalder side 28
Emilie Ekberg: Norge med nye frihandelsavtaler side 42
Victoria Backer-Grøndahl Stadheim: Privat eiendomsrett i Amazonas: Rett til jord eller primitiv akkumulasjon? side 47
Jokke Fjeldstad: Den nyliberale staten og Europas framtid side 58
Torstein Dahle: Økonomisk krise – er vi på vei inn i den eller ut av den? side 66
Peder Martin Lysestøl: Krisa og offentlig sektor side 76
Jan Mønnesland: Krisa i EU og Norge side 86

Manilaerklæringen om enhet i International Women`s Alliance side 94

Miljø:

Siri Helle: Miljørørsla på nye vegar side 98
Elin Volder Rutle: Fornybar framtid – nødvendig klimaopprør side 102
Ungdommens klimaforlik side 110

Essay:

Berit Rusten: Den ungarske dukka side 112

Debatt:

Stein Stugu: Striden om Klassekampen 1996–1997 side 117

Bokomtaler:

Jenny Wrangborg: Kallskänken side 120
Richard Wilkinson og Kate Pickett: Ulikhetens pris
Elfriede Jelinek: Lyst side 124
Lars Fr. H. Svendsen: Arbeidets filosofi side 126
Øyvind Strømmen: Det mørke nettet side 128
Stéphane Hessel: Bli sint! side 130
Lars Gunnesdal:Den late grekeren side 132
Mikael Nyberg: Det stora tågrånet side 135
Nadifa Mohamed: Svart Mamba side 136
Jon Børge Hansen: Boktips side 138
Til Arne Hedemanns minne side 137

Fins det noen likhet mellom Nokia  mobiltelefoner, Hakkapelitta vinterdekk  og forfatteren Arto Paasilinna, annet  enn at de alle tre kommer fra Finland?

Vel. Med en viss rett kan man jo si at Paasilinna kommuniserer som en Nokia, og like sikkert som Hakkapellita dekkene holder bilen stødig på veien, holder Paasilinna grepet om leseren. Samtidig vil nok noen hevde at Nokia er skrale greier og at Hakkapelitta dekkene er noe dritt. For så vidt har det og blitt sagt om Paasilinnas bøker at dette er dårlig litteratur fylt med lettkjøpt humor. Det kan så være at de morsomme påfunnene til tider tar overhånd, men allikevel er der alltid en klangbunn av alvor. Finsk alvor! Tilstede i det han skriver. Derfor er det viktig og ikke overse alvoret som ligger bak, og som gjør historiene morsomme uten å måtte ty til vulgære plattheter. Kanskje nettopp derfor er hans historier fengende?

Og en populær forfatter er han, ikke minst i hjemlandet der han rangerer som en av de mestselgende. Og det spørs om likheten mellom de tre om den ikke fins i annet sammenlignbart, ligger i evnen til å finne løsninger på ulike utfordringer. Her stiller forfatteren utvilsomt med en fordel, all den tid han ubesværet kan ignorere diverse natur og samfunnsmessige lover. Og denne fordelen vet Paasilinna til fulle å utnytte i sitt romanunivers, som til tider løper fullstendig løps i elleville påfunn. Men løsningsorientert det er Paasilinna, selv om løsningene hans nøkternt sett til tider kan være vel kreative.

Bøkene hans, 35 stykker har det blitt, og av disse er 9 oversatt til norsk. Den først norske oversettelsen kom i 2004. Paasilinnas gjennombruddsroman, Harens år, ble utgitt i Finland allerede i 1975. Etter denne har det årlig kommet nye oversettelser. Det sies at hovedgrunnen til at det gikk mange år før Paasilinna ble oversatt til andre språk, var at bøkene hans ble betraktet for altfor sær finske, og derfor ikke egnet for andre land. En digresjon riktignok, men det må sies at Paasilinna i så fall delte skjebne med skotsk single malt whisky, som også ble betraktet som litt for spesiell for annet enn for bruk på hjemmemarkedet. Sammenligningen er forresten ikke helt ueffen, for det er mye sprit i Paasilinnas bøker. Skulle bare mangle og, det er jo finsk litteratur dette her. Og Paasilinna vet å spille på hele registeret av finske myter. Ikke minst om forholdet til spriten, tungsinnet, og finsk bramfritt, rett fra levra væremåte. For ikke å glemme religionen. Men forholdet til den mektige naboen i øst, det tidligere Sovjet, og krigshistoria er kanskje det tema som oftest dukker opp i bøkene hans.

Kanskje ikke så merkelig for Arto Tapio Paasilinna som er hans fulle navn, ble født den 20. april 1942, og faren som var politimann i Petsamo, flyktet med familien fra krigen med båt via Norge. Etter å ha bodd ti forskjellige steder endte de i Tervola ved Rovaniemi hvor det er et Paasilinna monument, og en Paasilinna park.

Oversettelsene av Harens år, ble suksess i mange land, og boka banet veien for flere av forfatterens bøker. Harens år er fortellingen om journalist Kaarlo Vatanen som under en biltur en sen kveldstime gjennom det øde lappland uheldigvis kommer til å kjøre på og skade en hare. Uhellet blir en foranledning til at Vatanen, som er lei av både den urbane tilværelsen og ekteskapet, her ser sitt snitt til å stikke av fra det hele. Med haren som trofast følgesvenn frister han så en ny tilværelse fylt av overraskelser på landsbygda og i de finske skoger. Paasilinna bruker ofte et agg til bylivet og det moderne levesett som en innramming av sine romaner. Og hovedpersonene er gjerne på kant med samfunnets godtatte normer, eller har en adferd som ansees som noe tvilsom. Et godt eksempel på dette er boka Den ulende mølleren. Her møter vi en mann som har det for seg at han til tider, gjerne når livet går ham i mot, bare må løpe til skogs og ule som en ulv. Ulingen er både høylydt og stygg, og selv om fyren er fullstendig ufarlig og harmløs, vekker hans oppførsel redsel og mistenksomhet i den lille bygda. Mindre utagerende, men desto farligere for sine adskillig yngre plageånder er den aldrende og ytterst elskverdige oberstenken Linnea Ravaska som skildres med stor kjærlighet i romanen Den elskelige giftblandersken. Ved hjelp av finurlige metoder og adskillig flaks sender hun pøblene som gjør livet surt for henne, til helvete bokstavelig talt.

På grunn av Paasilinnas særegne stil og ikke minst til tider makabre humor blir han ofte betraktet som en ren humorforteller, også når det underliggende temaet er ganske så alvorlig. Derfor kritiseres han for å være unødig flåsete, og for å lage buskishumor av dypt tragiske hendelser. Ikke minst har romanen Kollektivt selvmord blitt utsatt for slik kritikk. Men som forfatteren selv sier i åpningen av boka.

Finnenes mektigste fiende er mismotet, sørgmodigheten, den bunnløse apatien. Tungsinnet svever over dette ulykkelige folk, opp gjennom årtusenene har det lagt alle finner under seg, og gjort folkesjelen dyster og alvorlig. Bedrøvelsen har så til de grader festet grepet at mange finner ser døden som eneste mulige redning fra angsten. Svartsinnet er en bitrere fiende enn selve Sovjetunionen. Men finnene er et krigerfolk. De gir seg ikke. Gang på gang gjør de opprør mot tyrannen.

Paasilinnas opprør mot «tyrannen» har i denne boka fått sin egen spesielle løsning. På sankthansdagen i ei forfallen løe ved skogkanten møtes helt tilfeldig den mislykkede forretningsmannen Olli Rellonen og den likeså miserable oberst Hermanni Kemppainen. Den ene har tatt med seg en revolver, og den andre et tau. Begge har oppsøkt løa for å finne et sted der de i skjul og ensomhet kan ta livet av seg selv.

Møtet mellom disse to, hvor begge blir like overrasket over å finne en likesinnet som er ute i samme dystre ærend, fører til at beslutningene om å gjennomføre sine makabre fortsett utsettes midlertidig. Bare midlertidig. For etter noen dagers felles samvær kommer ideen om å lage en forening for seg selv og andre som går med slike planer. Formålet er at når flere går sammen om oppgaven, så kan den organiserte livsavslutningen gjennomføres på et bedre og mer verdig vis. Og ikke minst. En slik handling er trist nok i seg selv om den ikke i tillegg skal utføres i ensomhet. Straks ideen om å annonsere starten på den tiltenkte foreningen er født, får historien et stadig villere forløp. Avisen som skal bekjentgjøre annonsen krever kontant betaling for man kan jo ikke ta sjansen på å sende faktura i etterkant til en forening bestående av medlemmer som har tenkt å ta livet av seg.

Selv om det neppe lar seg verifisere, hevdes det at selvmordsraten i Finland sank etter at denne boka kom ut.

En mindre kollektiv løsning, men desto mer surrealistisk får vi presentert i romanen Tordengudens sønn. Her vekkes den gamle finske gudeverden til live. Det vil si den har ikke vært helt fraværende, gudene har bare trukket seg tilbake i ergrelse om å ha blitt fortrengt av kristendommen. Men det øynes håp om å gjenerobre det tapte, for de tomme og halvtomme kirkene vitner om at finnene ikke har svært mye tiltro til den kristne religionen lenger. Det er i hvert fall slike tanker tordengudens sønn Rutja gjør seg når han trer inn i verden etter et hambytte med Sampsa Ronkainen, gårdbruker og antikvitetshandler, og en av de få som fortsatt tror på den gamle gudelæra. I denne boka lager Paasilinna en ny vri på misjonsbefalingen, og helt i tråd med de øvrige bøkene byr også denne på mange overraskende og ikke minst morsomme momenter.

Som i Harens år handler romanen Prosten og hans forunderlige tjener om forholdet mellom mennesket og dyr. Denne gang er det en bjørn som spiller hovedrollen. En bjørnunge som menigheten gir i femtiårsgave til sin prost Oskari Huuskonen. Gaven blir gitt som et pek til prosten fordi menigheten har sett seg lei på og stadig bli overhøvlet av hans voldsomme svovelprekener. Men prosten får et bedre forhold til bjørnen enn til kona, som fra første dag ikke kan fordra den lodne skapningen. Prosten blir stadig mer eksentrisk, og når han blir introdusert for en nyoppfunnet idrettsgren, vertikalt spydkast, der spydet kastes opp fra bunnen av en dyp brønn, blir han straks en ivrig utøver av denne. At kona ikke syns denne aktiviteten passer seg en kirkens mann er nå en ting, ennå verre er det at han har begynt å skrive kronikker som strider mot kirkens lære. Det hele topper seg etter en artikkel om Jesu militære virksomhet, der Jesus framstilles som kommunist og revolusjonær. Prosten beklager samtidig at ikke Jesus deltok i den finske borgerkrigen. Romanen forsetter videre i kjent Paasilinna stil. Prosten skriblerier fører til at han innkalles til biskopens kontor. At biskopen ikke er særlig velvillig stemt, skjønner han straks han trer inn.

Både biskopen og assessoren reiste seg smilende for å ta imot prost Huuskonen. Håndtrykkene var faste og vennlige, og derfor forsto Huuskonen at det var en alvorlig sak. Jo vennligere kirkens menn er mot hverandre, desto verre er det man har i vente.

Man skjønner at humoren på plass og ikke uten understatement. Som når prosten etter å ha mistet både kone og jobb, setter seg i bilen og gir seg ut på tur til hytta sammen med bjørnen som nylig har våknet etter overvintring i prostens selvlagede bjørnehi.

Bjørnen sitter veloppdragent i forsetet ved siden av prosten som høylydt deklamer for den fra Predikerens bok.

Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, for at Gud kan prøve dem, og for at de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr, for det går menneskenes barn som det går dyrene; den sammen skjebne rammer de; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrinn fremfor dyret; for alt er tomhet. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender tilbake til støvet. – Bjørnen lyttet stille slik bjørner pleier. Den tok ikke stilling, så bare rett fram gjennom frontruta og lot Huuskonen utbasunere versene fra Predikerens bok.

Mens journalist Vatanens hare i Harens år forblir seg selv som hare, forandrer prost Huuskonens bjørn seg mye underveis. Bjørnen ter seg til tider nærmest som et menneske. Den lærer seg ferdigheter som å stryke skjorter, og å servere på bar etter hvert som handlingen i boka skrider frem.

Også her i Norge har Paasilinna fått en stor leserkrets etter hvert som bøkene hans har blitt kjent. Det ville derfor være sannsynlig at en norsk «Paasilinna» dukker opp. Forskjellen mellom finsk og norsk humor er neppe større. Sant nok har Erlen Loe prøvd seg, men den som kommer nærmest, må vel utvilsomt være Vømmøl-sjefen Hans Rotmo. Mange av Rotmos sangtekster lyder som en Paasilinna i komprimert form.

Og Paasilinna har selv forløpere i finsk litteratur som minner om at hans skrivestil og til tider morbide humor ikke er av helt ny dato. Leser man f. eks. Vaniö Linnas berømte roman, Ukjent Soldat, om den finske vinterkrigen skrevet i 1954, er dette ganske tydelig.

Det vil sikkert komme flere oversettelser av Paasilinnas bøker, men om det blir flere nyskrevne er derimot mer usikkert. For i 2009 ble Paasilinna rammet av hjerneslag som medførte at han evne til skriving ble redusert. Uansett, vi får bare se fram til at flere av bøkene hans blir oversatt til norsk.

Hans Scherfig: Frydenholm Pax 1962

I flaumen av opptrykte og (nokre) nye bøker om den 2. verdskrigen, i bokhandlar, kioskar og supermarknader, er det påfallande at ein av dei beste, etter mange si meining, ikkje er å få på norsk lenger, anna enn i antikvariat og bibliotek. Eg tenkjer på dansken Hans Scherfigs roman Frydenholm frå 1962, på norsk på Pax femten år seinare.

Kort fortalt er dette den skjønnlitterære versjonen av «besættelsen» i Danmark. Med vekt på opptrappinga og innleiinga og korleis tyskarane tilsynelatande udramatisk og «ikkje-valdeleg» kom og blei der. Og med vekt på det danske statsapparatet, politikarane, politiet, næringslivstoppar osv. sitt dramatiske svik mot folket, og særleg mot kommunistane.

Biletet av motstandskampen i Danmark er i dag for mange identisk med «Flammen og sitronen» og andre filmar og dokumentarar om heltemotige grupper og personar, ofte svært likvideringskåte og vågale inntil det sjølvmordariske. Men 2. verdskrigen i Danmark handlar i stor grad også om kolaborering, svik og passivitet. Ho handlar om ei sosialdemokratisk/Radikale Venstreregjering som i mai 1939 inngjekk ei oppsiktsvekkjande ikkje-angrepspakt med Tyskland, og som i april 1940 slett ikkje gjekk av eller flykta, men i staden fekk med seg dei andre borgarlege i ei samlingsregjering. Og som administrerte landet på Hitlers nåde, mot at dei skulle få vern mot angrep frå England (det var militær motstand eit par stader 9. april, men regjeringa tvang gjennom kapitulasjon etter halvannan time).

Historia om 2. verdskrig i Danmark handlar også om ei liste over 66 medlemmar av kommunistpartiet, samla av det danske overvakingspolitiet, men som utan store samvitskvalar fann vegen til den tyske «siviladministrasjonen » på Rådhusplassen i Kongens by. Etter krav frå tyskarane blei ikkje berre desse, men i alt over tre hundre likesinna fengsla av dansk politi og etter kvart plasserte i Horserød leir ikkje langt frå Helsingør. Det heitte seg at dei skulle «vernast mot tyskarane ». Dei skulle få sleppe fri straks tyskarane gjorde krav om å ta over, men då dette skjedde, «fungerte ikkje» denne rutinen. Mange hamna i konsentrasjonsleir i Tyskland, og over tjue kom aldri tilbake.

Mykje av dette var likevel «gløymt» fram til 1962, då det overraskande romanprosjektet Frydenholm på kort tid blei ein verkeleg bestseljar (danskane hadde også ein «sanningskommisjon» etter krigen, der mykje av dette kom fram, blant anna var det fleire openberre brot på grunnlova, men ingen ansvarlege blei sikta eller dømde). I 1962 var forfattaren og biletkunstnaren Hans Scherfig alt populær, med romanar bak seg som Det forsømte forår, Den forsvunne fullmektig og Idealister, alle satiriske, skarpe og aktuelle bøker, nærmast i krimsjangeren. Men Frydenholm står for dei fleste som hovudverket hans. Han hadde jobba med det i femten år, og manuset var opphavleg på åtte hundre sider. Han gjekk med på å kutte over tre hundre, det var mest dialogar mellom dei fengsla kommunistane, skal han ha sagt.

Boka går føre seg i ein liten landsby på Sør-Sjælland, der det også finst eit slott, Frydenholm, eit skikkeleg nazi-reir. I landsbyen finst eit gjennomsnitt av det danske folket, med regjeringsog tysk-lojale sosialdemokratar og fagforeiningsleiarar, tilsvarande lojale prestar og næringsdrivande, nokre meir vinglande småborgarar, men også sterkt frustrerte fattigfolk og arbeidarar, nokre av dei kommunistar. Dette er samtidig legendarisk Gjønge-land, frå den svensk-danske krigen på 1600-talet, med dansk, folkeleg geriljakrig mot svenskehæren. Så blir då også ein av kommunistane i landsbyen, som klarer å stikke seg vekk, ein berykta sabotør.

Men vi får også innblikk i visse miljø i København, frå regjeringskvarteret og Politihuset til meir tradisjonelle kriminelle krinsar, og sjølv om forfattaren gav dei fleste aktørane, ikkje alle, nye namn, er mykje av det dei seier og skriv, autentisk. Scherfig bidrog slik, i ein roman, til at mange historisk viktige dokument blei betre kjende, særleg mange som kompromitterte samfunnstoppane.

Sluttscena i Frydenholm er omtrent så satirisk som det går an, utan at ho tippar over. Kanskje gjer ho det. Men samtidig får kommunisten Scherfig godord frå til og med borgarlege kritikarar, for at han ikkje heile tida omtalar sine eigne heltar som ufeilbarlege.

Mykje skil den norske og danske lagnaden under denne krigen, og med både den aktuelle interessa for 2. verdskrigen spesielt, og store samfunnsomveltingar generelt, burde Pax eller andre gjere også denne boka meir tilgjengeleg igjen.

Eller: Om du gjerne les dansk, få gjerne tak i originalen. Den norske bokmålsomsetjinga er i unødvendig grad prega av «danoismar», samtidig som det blir for dumt når enkelte av landsbybebuarane på Sjælland snakkar dialekt frå Indre Østfold.

Om ein vil lese meir om den danske «besættelsen», er nettleksikonet, Leksikon for det 21. århundrede, ein god start: www.leksikon.org

Anders Ericson

– Morn, sa fyren som hadde stoppa. Eg trur problem?

Frostrøyken låg tett og klam over det vesle søkket mellom holane der bilen til Anders hadde slege seg til ro etter å ha blitt skubba og dytta med skuldra til den grinete eigaren mot A-stolpen over hundre meter for så å skulle starte i fart i nedoverbakken. Anders hadde hoppa inn, trampa inn kløtsjen og slengt giret i anna. Bilen hadde ikkje starta. Den stivfrosne jernhaugen av ein bil ville berre ikkje. Men var batteriet flatt, så var det vel nettopp det.

– Dobar dan*, sa Anders. Har du slepetau?

– Eg veit ikkje. Kva er slepetau?

Anders gikk fram til bilen til jugoslaven, lét som om han knytte eit tau til støytfangaren, strekte tauet liksom bakover og festa det til støytfangaren på sin eigen bil.

– Nei, sa jugoslaven. Skal du sitta på meg til jobb?

Anders låste bildjevelen og tok plass i passasjersetet i den andre bilen. Utlendingen køyrde av stad.

– Du jobbar Triplex, ikkje sant?

– Ja. Brekker opp. Og du bygger dekk? Har sett deg i matsalen. Eg heiter Anders.

– Milan her.

Bildekkbyggaren svinga ut på hovudvegen. Han tørka dogg av frontruta med den eine handa, styrte og skifta gir med den andre.

– Kaldt i dag.

– Bikkjekaldt, svara oppbrekkaren

– Vi fiksar problem på bil etter jobb, vættø. Du kjøper sånt tau. Eg kjører. Niks problem. Ja, sa Anders. Ja, fint. Hvala. Takk.

Tøffe tak hadde det vore i Bildekk lenge. Det stoppa ikkje folk der. Ingen brydde seg om å ta ein kamp for å betre arbeidsforholda, dei sa opp i staden, fann seg noko anna å gjera.

Fabrikken rekrutterte først folk nordpå. Nordlendingane slutta etter kvart. Fabrikken sendte personalfolka sine til Jugoslavia og fekk folk der. Så kom utlendingane og berre fekk leilegheiter! Møblerte! Folk prata og slarva, mange var fortørna, men Anders og dei fleste han prata med, syntes det var greitt at arbeidsfolka frå Jugoslavia sleppte å bu i telt..?

Dessutan betalte dei vel husleige ..? Men mange var dauvhøyrde på det øyret; og desse utlendingane sat på kafé og drakk kaffi om føremiddagane! Midt i arbeidstida! Så jobba dei vel ettermiddagsskift, da …? Mange høyrde ikkje på det øyret, heller. Dessutan tok dei kvinnfolka frå nordmennene …

Problem?

Det passa seg sånn at dei hadde matpause på likt.

Oppbrekkaren stod ved kaffimaskinen i matsalen i kjellaren på Bildekk da han såg at Milan kom, så han sleppte på meir pengar og spurte:

– Med mjølk?

– Kva? Bildekkbyggaren kom bort til han.

– Skal du ha mjølk i kaffien?

– Ja, takk. Han tok imot pappbegeret. Med mjølk.

Så åt dei maten sin og prata litt om vêr og vind og kulde, og Milan gjentok at han skulle køyre så Anders fekk fiksa bilen etter jobb, vættø.

Og på bensinstasjonen kjøpte Anders eit blått nylontau som såg ut til å kunna halde vinteren ut. Og etter å ha fått taua den gamle, svenske totaktaren nokre rundar på bustadfeltet, gav dei to opp. Og Anders banna. Eit nytt batteri kosta skjorta. Og det var kaldt som berre faen.

På bensinstasjonen ville Anders bytte inn slepetauet i eit nytt batteri.

Ekspeditøren spurte om han elles hadde det bra.

Milan gliste.

Bilfaenen, derimot, både starta og gjekk med nytt batteri.

Anders visst sånn nokolunde kvar jugoslaven budde, ikkje så langt frå si eiga leiligheit på det nye bustadfeltet og der stod bilen hans, og den første dørklokka opplyste at den som budde der heitte Milan til fornamn og ei opphoping av konsonantar til etternamn.

Men han som lukka opp, var ikkje Milan.

– Dobar dan, sa Anders. Milan?

– Ja, det er meg.

– Ein annan Milan? Anders, litt forvirra.

– Har du meir problem på bil? spurte utlendingen.

Anders gliste. Så det var kjent

– Ein annan Milan bur der nede, sa Milan og peika. 7D, la han til. Han fiksar problem.

Problem?

Nå, kva skulle ein seia? Ein del av desse jugoslavane trudde dei hadde komme til Paradis. Byggje 80 dekk på skiftet utan problem. Så dei bygde meir, bygde det dei orka og sprengde akkordane. I staden for snittet på rundt 80, var dei heilt oppe i 120. Det var ikkje lett å få dei til å innsjå at dei ville slite seg ut før året var omme om dei heldt på sånn. Folk flest i Bildekk skulle trass alt halde på med å bygge dekk i mange år enda om dei levde og hadde helsa. Dessutan da folka på Tidsstudiet fekk ferten av kva som skjedde, var dei snart på plass på stoppeklokkene sine og fastsette nye akkordar. Og folk måtte bygge fleire faens dekk for same lønna. Og det var eit Helvete! I Bildekk. Igjen! Passe forbanna, folk. Etter kvart hadde jugoslavane skjønt teikninga. Men akkordane var og blei dårlegare. Problem? Det var ikkje å ta hardt i.

I 7D lukka den rette Milan opp.

– Problem, sa Anders. Eg har problem. Har du tid ei stund?

– Kva? Enda meir problem på den gamle bil? OK, eg blir med.

Milan slengde på seg ei boblejakke, trekte på seg eit par brune cherroxstøvlar, låste døra og gjekk ut i kulda saman med kameraten sin, dei gjekk bortover den smale vegen mellom husrekkene.

– Ikkje starte nå igjen? Du har jo nytt batteri?

– Det er ikkje bilen som er problemet, sa Anders. Det er kjøleskåpet.

– Kjøleskåpet, for faen? Eg trur ikkje eg kan fikse kjøleskåpet, sa Milan.

Sei ikkje det, gitt.

Heime låste Anders opp, opna døra:

– Ver så god, gå inn.

Og på kjøkkenet slo Anders kjøleskåpsdøra på vid vegg.

– For mykje øl, sa han alvorleg. Du må hjelpe til.

Milan slo seg for panna.

– Du mykje galen, vættø, lo han.

Anders tok ut to langpils, trekte dei opp, fann glas.

– Dei galne har det godt, sa han.

Torsdag den 20. september 2011 demonstrerte over tusen elever fra hele landet for at sine skoler, sine kommuner og sine fylkeskommuner skal innføre en leksefri skole. Elever brukte denne torsdagen og uken 26–30. september på å kjempe for sin egen skolehverdag.
Jeg gjennomgår i denne artikkelen hvorfor og hvordan Rød Ungdom har jobbet med leksefri skole som politisk mål.

Rød Ungdom har de siste ti årene hatt forskjellige strategier med vår skolepolitikk, enten det er å jobbe for gratis læremidler, lovfestet rett til læreplass, mer praktisk undervisning eller høyere utdanning for lærere. Men strategiene har alltid hatt det samme målet, å gi elever lik rett på utdanning uavhengig av hvilken sosiale klasse man tilhører. Dette mener vi er viktig, siden det gir en rettferdig skole, en skole som skal gi likhet for hver enkelt elev.

Det er ganske ukontroversielt å ønske en skole som fremmer likhet. Det er et ønske som norsk skole er tuftet på, og som det hviler en politisk enighet rundt. Samtidig kan målet om likhet forstås annerledes fra ulike politiske leire. Eksempler på dette kan være hvordan skolen juridisk er lik for alle, som at alle har plikt til grunnopplæring eller at man har en rett på videregående opplæring. Innenfor det juridiske målet om likhet har blant annet Rød Ungdom jobbet for lovfesting av lærlingeplass, slik at læretiden likestilles med retten til videregående opplæring. Dette er et krav jeg mener har mistet mye av sin slagkraft. Dels fordi vi deler dette kravet med våre nærmeste partier, SV og AP, men også siden jeg mener det mangler en mobiliserende driv blant elevmassen for dette kravet. Jeg mener det er mange grunner til det, men den mest innlysende må være at ingen starter på yrkesfag med troen at de ikke vil få læreplass.

En annen strategi for målet om likhet i skolen er å minke de økonomiske hindringene. Her har vi begrensninger i privatskoler, retten til skolekyss for elever i grunnskolen og krav om at utflukter ikke skal finansieres privat. Innen dette segmentet har Rød Ungdom gjort seg spesielt merkbar med kravet om gratis læremidler. Dette er krav som har til hensikt å kompensere for økonomiske hindringer fra hjemmet. Slik det er i dag, er utdanningen så godt som fullfinansiert fra staten sin side, med unntak av skolemat, noe utstyrstipend som ikke dekker hele bredden, og skolekyss for videregående opplæring. Det er derfor lite hensiktsmessig å jobbe for krav vi mener elever ikke kjenner seg igjen i.

På tross av at norsk skole har som utad ønske å fremme likhet, står fortsatt ting nokså stille. Det er fortsatt avgjørende hvilken familie man kommer fra, om man «lykkes». Ifølge Anders Bakkens rapport, Prestasjonsforskjeller i Kunnskapsløftets første år (Bakken, 2010), kan det faktisk se ut som at mange av de tiltakene man de siste årene har hatt for likhet i skolen, har ført til motsatt effekt. Evalueringen av Kunnskapsløftet trekker frem at faktorer som kjønn og etnisitet har mindre å si, mens foreldres utdanning har mer å si etter implementeringen av Kunnskapsløftet. Grunnene til at Kunnskapsløftet gir motsatt effekt enn det regjeringspartiene uttalt ønsker, er komplekse, men det kan ha noe å gjøre med hva kunnskapsløftet er tuftet på. Et ønske om handling i norsk skole, etter nedslående resultater fra PISA undersøkelsene. Resultatet er at man nyttemaksimerer det som på kort sikt gir best resultater, innenfor de teoritunge fagene. Samtidig har man i samme periode jobbet for at inntektene til foreldrene skal ha mindre å si. Resultatet av denne politikken, er etter min mening to motstridende prosjekter.

Rød Ungdoms prosjekt er å utfordre utdanningspolitikken for en likere skole, men samtidig ser man at de strategiene man har valgt, ikke nødvendigvis har ført til mer likhet. En av grunnene til dette mener jeg er at skolen i seg selv er bygd som verktøy for å reprodusere sosiale forskjeller. Med det mener jeg ikke at skolesystemet er en ond plan av systemet, men at systemet vi lever i, verdsetter noen yrkers status høyere enn andre. At de yrkene innen arbeidsdelingene som gir mest makt i samfunnet, også bidrar til å holde resten nede. Sagt på en annen måte er skolen et verktøy for å produsere arbeidskraft for markedet, når markedet trenger ufaglært arbeidskraft følger skolesystemet etter. Dermed mener jeg det ikke har så mye å si om man kommer seg billig med buss til skolen, så lenge skolen har et behov for at noen fullfører, mens andre stryker. Man trenger derfor politikk som utfordrer hvordan skolen fungerer i innhold, for å minske faktoren av sosial bakgrunn. Banalt sagt, ta kunnskap fra elitenes barn for å gi det til arbeiderklassens barn. Som jeg vil gå nærmere inn på, er leksefri skole det beste enkelttiltaket for å gjøre nettopp dette.

Når det er sagt, mener jeg ikke at skolen kan være samfunnets universalnøkkel. At skolen kan løse alle integreringsutfordringer, sosialisere mennesker bort fra patriarkatet, eller kanskje mest nærliggende skape et samfunn uten økonomiske klasser. Her deler jeg den oppfattningen som Rød Ungdom har, at de materielle forholdene må endres for at de virkelige endringene i skolesystemet kan nås. Men for å komme dit mener jeg at leksefri skole er en god milepæl av to grunner jeg vil argumentere for:

1. En opplyst arbeiderklasse har større muligheter for å velte det økonomiske systemet
2. Opprør i skolen er bra. At mennesker forstår at man har muligheten til å ta konsekvenser i egne hender.

Kunnskapsskolen er leksefri

Rød Ungdom møtte naturligvis mye motstand under organiseringen av leksestreiken. Enten vi fikk høre at det var ren populisme, at det var kunnskapsløst, at det ikke lot seg gjennomføre, at vi ville rive opp forholdet mellom familie og skolen, eller som skolebyråd Filip Rygg(KrF) formulerte det i Bergens Tidene: Det er verken nytt eller overraskende at Rød ungdom lager slike aksjoner. Selv må jeg bare erkjenne at jeg i skolepolitikken og på de fleste andre områder står svært langt fra Norges eneste gjenlevende kommunistiske parti. Selv om det er godt å få konstatert at KrF har andre meninger enn oss, bygger kravet på nasjonal og internasjonal skoleforskning. Lekser, kvalitet og kunnskap Det at mengden tid brukt på skolearbeid gir bedre prestasjoner, er en utbredt oppfatning for hvorfor lekser er nødvendig (Hattie og Clinton, 2001). Det er også en oppfattning som gjør det lett å argumentere for hvorfor lekser er god investering. Man får skole som ikke koster penger, men som gir avkastning gjennom smartere elever. Skal vi tro den forskingen som er på feltet, har ikke kvantiteten på skole utenfor skoletiden mye å si for hvor smarte elever blir. Faktisk har lekser også motsatt effekt for noen elevgrupper. Det viser to rapporter som forskeren Marte Rønning fra SSB har produsert på feltet. Jeg tar mest utgangspunkt i den nyeste «Homework and pupil achievement in Norway» (HPAN) siden den også tar utgangspunkt i norske elever. Rapporten tar utgangspunkt i tall fra TIMSSundersøkelsen, hvor materialet er fra 8 000 4.- og 8. klasseelever. Marte Rønning har tatt utgangspunkt i sammenhengen mellom læringsutbytte og hvilken sosioøkonomisk klasse man kommer fra.

Ut fra mine funn kan man si at dagens leksesystem tar for lite hensyn til at barn har forskjellige oppvekstvilkår. (Rønning, 2010).

Som adekvat for forskjellige oppvekstvilkår og hvilken sosioøkonomisk klasse man tilhører, har Marte Rønning brukt mengden bøker i hjemmet. Forskningen slår fast at de elevene som kommer fra ressurssvake hjem, gjør det dårligere dersom de har lekser, enn om de ikke har lekser. TIMSS tar for seg tall fra elevenes naturfag- og matematikkundervisning. I begge fagene gjør de 7 prosentene av elevene som kommer fra hjem uten bøker, det dårligere dersom de har lekser enn om de ikke har lekser. Flertallet gjør det bedre i matematikk dersom de har lekser, men det er ikke snakk om store forskjeller. I naturfag gjør det store flertallet det ikke nevneverdig bedre med eller uten lekser. Samtidig kan man se at det er blant de 13 prosente som kommer fra hjem med tre eller flere bokhyller, som virkelig drar opp snittet i fagene. Som vi kommer tilbake til, viser tallene fra TIMSS at det ikke er hvorvidt man har lekser eller ikke, som er avgjørende for faglige prestasjoner, men heller de forholdene man har i den faktiske skoletiden.

Motargumentet man fort møter, er at de elevene som gjør det dårligere med lekser enn uten, ikke gjør leksene i utgangspunktet, og at de derfor fortjener dårlige prestasjoner. Rapporten HPAN forteller oss at dette ikke helt stemmer. Selv om elever som kommer fra lavere sosioøkonomiske klasser er overrepresentert blant de som sier de ikke gjør lekser, utgjør den samlede gruppen av elever som sier de ikke gjør, lekser bare 4 prosent. Det kan skyldes mange ting, som mangel på mestringsfølelse, at man ikke får hjelp hjemmefra, eller man føler at skolen kommuniserer kunnskap på en måte man ikke forstår. Jeg mener at noe av grunnen til at elever fra lavere sosioøkonomiske klasser responderer dårligere på teoritung undervisning, er at man fra tidlig alder har en klassebevissthet. At siden man ikke har ambisjoner om yrker hvor teoretisk kunnskap verdsettes, er det heller ikke interessant. Det fremstår som fremmed kunnskap siden det ikke er det man skal leve av når man blir yrkesaktiv.

Tar man utgangspunkt i de elevene som kommer fra hjem uten bøker (omlag 7 prosent), vil disse elevene i gjennomsnitt bruke 27,6 minutter lenger tid på leksene per dag, enn gjennomsnittet (hjem med én bokhylle). Det er også sånn at mengden lekser som blir gitt, ikke har noe å si for hvor mye tid man bruker på lekser, men det har mye å si for hvor stort det faglige gapet blir. Lekser blir dermed en dobbelstraff for de svakeste elevene siden de både bruker mer tid på lekser, og gjør det dårligere jo mer lekser man har.

Når det kommer til den sterkeste gruppen i skolen, røper rapporten at de statistisk tilhører hjem med tre eller flere bokhyller, og at de faglig tjener på å få mye lekser. Dette kommer også frem i en annen skoleundersøkelse, «Matematikk i motvind» (Grønmo, Onstad og Pedersen, 2010). Her har skoleforskerne bland annet sett på lekser hos elever som velger det vanskeligste mattefaget innen R97, 3MX. Dette er også tall fra 2008, som er resultater fra før Kunnskapsløftet. Man kan dermed anta at disse elevene er de mest teoristerke elevene under videregående opplæring, men også blant dem er forskjellene store i tidsbruk. Blant annet ser man at prestasjonene er like mellom den gruppen som bruker fire eller flere timer, og den gruppen som ikke bruker tid på lekser.

Hjem og skole

Det at lekser er nødvendig for å skape et bindeledd mellom hjem og foreldre, er en utbrett antagelse. En av de som deler dette synspunktet, er blant annet leder av Foreldreutvalget for Grunnopplæringen, Loveleen Rihel Brenna. Det er sant at foreldre er nøkkelen for prestasjon, men det er også det Rød Ungdom prøver å unngå. Som vi har sett, er det hvilket hjem man kommer fra, som avgjør hvilke prestasjoner man har i skolen. Derfor er det nettopp her kunnskapsgapet best kan tettes. Dette vil ikke si at Rød Ungdom eller jeg mener at det er dumt at foreldre er med på å utfordre sine egne barn faglig. Men det vil si at for de foreldrene som ikke har tid, kunnskap eller ressurser til å hjelpe til, ikke burde straffes for det.

Hvorfor ikke leksehjelp?

4. juni 2010 vedtok Stortinget en ordning som skulle sikre elever fra 1. til 4. klasse retten til leksehjelp. Etter min mening er intensjonen god, men resultatet er en u-sving, utenom selve problemet: at lekser ikke er god undervisning. Leksehjelpen er blant annet en dårlig løsning siden det ikke settes noen krav til hjelpelærerne. Dermed får man en ordning med ufaglærte SFOlærere som skal hjelpe de som muligens trenger ordningen mest. Siden ordningen også er frivillig, vil jeg anta at det avhenger av foreldrene hvem som benytter seg av ordningen. Noe av grunnlaget for vedtaket om leksehjelpordningen kommer fra SINTEFF sin sluttrapport Leksehjelp – Ingen tryllestav (Haugsbakken og Buland: 2009). Evalueringen forteller oss at «det viktigste arbeidet mot reproduksjon av sosial ulikhet i skolen skjer innenfor rammene av den ordinære opplæringen». Regjeringen har med prosjektet prøvd å lage SFO til en del av den ordinære opplæringen, men selv om leksehjelpen er gratis, er SFO fortsatt et tilbud som koster penger, dernest noe som faller utenfor skolen. Den sier også at det er avgjørende om foreldre oppmuntrer elever til å delta på opplegget.

John Hattie er en skoleforsker som har sett på hvilke tiltak som gir best resultat i skolen. Hattie har samlet over åtte hundre resultater rundt skoleforsking, hvor han blant annet konkluderer med at tillit mellom lærer og elev er avgjørende. Tilbudet om å få en «hjelpelærer» som ikke kjenner elevens utfordringer eller prestasjoner på forhånd, mener jeg ikke skaper et tillitsfullt opplæringsmiljø. Dette vil jeg komme tilbake til mot våre løsninger.

Retten til fritid

Det at man skal ha rett på fritid, er en fundamental rett, enten man er arbeidende eller elev. Dette er en rett man har jobbet frem i arbeidslivet gjennom flere tiår, men som elever fortsatt ikke har. Når den nye kunnskapsøkonomien alltid har som mål å øke kunnskapsnivået til elever samtidig som man bruker lettvinte metoder som lekser for å nå det, vil dette gå ut over elevers fritid. Rønningens artikkel forteller oss at elever ikke bruker nevneverdig mer tid, selv om de får tildelt mer lekser. Man kan dermed anta at mange elever går rundt med konstant dårlig samvittighet over lekser man ikke har tid til. Ifølge psykologen Thore Langfeldt kan denne konstante stressfølelsen være direkte skadelig for elever. Det mener også lege Ståle Fredriksen, som kaller lekser et overgrep mot barn. Det kan virke som at aktiviteter som bandøving, fotball, korps eller dans ikke er verdsatt som læring av utdanningspolitikere. Dette er utvilsomt læring hvor barn og ungdom selv får lov til å definere hva som er deres egen kultur.

TIMSS, PISA og det nye testregimet

Paradoksalt nok kan det være verdt å kritisere de samme testene som underbygger mye av vår skepsis til hjemmearbeid i skolen. Uten å gå for dypt inn i dette mener jeg det er to grunner til hvorfor det er verdt å være kritiske til mange av undersøkelsene, som har fått oppmerksomhet de siste ti årene. Den første grunnen er at testene ikke tar utgangspunkt i forskjellige læreplaner. TIMSS sammenligner tall fra over femti forskjellige land, mens PISA sammenligner fra sekstisyv forskjellige land. Det ville vært praktisk talt umulig å få med bredde i undersøkelsene i alle land, derfor må man ta utgangspunkt i gjennomsnittet av fagplanene. Dette fører til at kunnskap man får av praktisk læring, som laboratorieundervisning, muntlig forståelse eller kognitive ferdigheter, ikke blir målt. Det man sitter igjen med, er teoretisk kunnskap man kan pugge seg frem til. Dett mener jeg er et klart fortrinn for elever som kommer fra et visst sjikt i samfunnet. Den andre grunnen er at de har hatt utrolig mye å si for hvordan skolen de siste ti årene har blitt lagt opp. Ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Siden disse testene ofte bare kan teste én type kunnskap, blir det ansett som referansepunkt for hele verdens kunnskap. Med andre ord får OECD, som arrangerer PISA, mye av definisjonsretten på hva som er verdifull kunnskap. Dette mener jeg blant annet Kunnskapsløftet er et resultat av. Kunnskapsløftet kom etter sjokkresultater som viste at norske elever presterte under gjennomsnittet i forhold til PISA. Vi fikk dermed en reform som skulle styrke teoribasert kunnskap, samtidig som store deler av bredden i læreplanen ble sløyfet.

Vår medisin

Jeg mener at en leksefri skole er det mest effektive enkelttiltaket for å oppnå likhet i skolen i dag, men også den beste måten å sikre den beste undervisningen for alle. Svarene ligger igjen i HPAN, Rønning sin rapport. Lærere som ikke har tatt praktiskpedagogisk undervisning, eller på andre måter ikke har en fullverdig lærerutdanning, gir mer lekser, og har lavere prestasjoner blant elever. De lærerne som har tatt universitetsutdanning, gir mindre lekser og har høyere prestasjoner, mens de som har en fullverdig lærerutdanning, gir minst lekser, og har best prestasjoner blant elevene. Det kan dermed virke som det ikke har så mye å si hvor mye man har sittet på lesesalen på Blindern, så lenge man ikke kan formidle kunnskapen. Det kan også tyde på at lekser blir en hvilepute for lærere som mangler kompetanse.

Man ser også at desto flere elever det er per lærer jo mer lekser vil læreren gi. Dette kan indikere at lekser gis når lærere ikke har tid til å gjennomgå pensum, som utvilsom straffer noen elever mer enn andre. Dette er kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende resultater, men det sier noe om hva som burde være medisinen.

Rød Ungdom mener at et av de viktigste tiltakene man må gjøre sammen med en leksefri skole, er å få opp lærertettheten ved å gjeninnføre og styrke klassedelingstallet. Med det ønsker vi et tak på femten elever per lærer i hele grunnskolen, og på yrkesfaglig studieprogram. Samt et tak på tyve elever per lærer på studiespesialiserende program. Dette ønsker vi av to grunner, for å sørge for at elever igjen har en rettighet på en lærer, og for at man igjen får en klasseromsstruktur i norsk skole. Gruppeinndelinger gjør det lettere å ha mindre grupper i undervisning, men det gjør det også lettere å ha auditorieundervisning. Som jeg har nevn tidligere, er en av de beste forutsetningene for god undervisning ifølge John Hattie, at man har tillit mellom elev og lærer. Vi tror at dette skapes når elever har en fast lærer i ett klasserom istedenfor mange forskjellige lærere, oppløst i grupper.

Kidsa har alltid rett

Når man opererer med tall, statistikk og forskjellige variabler, kan man fort glemme at lekser faktisk berører virkelige mennesker. Det vi har sett med organiseringen av leksestreik, er at det ikke bare berører, men engasjerer voldsomt. Den kraften man har sett blant elever som kjenner seg igjen i vår politikk, mener jeg er et bevis på at elever er genuint frustrert over hvordan lekser fungerer.

Resultatet fikk vi gjennom over ca. 3000 registrerte aktivister som sa de ville jobbe med streik på sin skole, over femti tusen på aksjonssiden på Facebook og pressedekning over hele landet. Av hva vi har erfart, var leksestreiken et tema i alle klasserom i hele Norge. Noe som alle elever, enten de var for eller imot viste om.

Kilder:

• Marte Rønning: Homework and pupil achievement in Norway, SSB 2010. http://www.ssb.no/ emner/04/02/20/rapp_201001/rapp_201001.pdf
• Anders Bakken: Prestasjonsforskjeller i Kunnskapsløftets første år, NO VA 2010. http://www.nova.no/asset/4069//4069_1.pdf
• Liv Sissel Grønmo, Torgeir Onstad & Ida Friestad Pedersen: Matematikk i Motvind, Unipub 2010. http://www.timss.no/rapporter%202008/ Matematikk%20i%20motvind.pdf
• Halvdan Haugsbakken og Trond Buland: Leksehjelp – Ingen tryllestav?, SINTEF 2009. http://www.sintef.no/upload/Teknologi_samfunn/5075/ Leksehjelp-ferdig%20rapport.pdf
• Hattie, J. and Clinton, J. (2001): The assessment of teachers. Teaching Education, 12, 279–300.
• Hattie John: Visible Learning, Routledge 2009.

Tre store forhold preger dagens verden: den største økonomiske krisa i menneskehetens historie, Kinas utvikling i retning av å bli verdens største økonomi og de store økologiske krisene. Det spørsmålet som da trenger seg på, er: Kan kapitalismen overleve dette
Dette er et spørsmål som maner en marxist til en viss forsiktighet.

Pål Steigan er med i Internasjonalt utvalg i Rødt, og er aktuell med boka Sammenbruddet.

Det finnes fortsatt dem som tenker at det kanskje hadde vært fint med litt global oppvarming, slik at vi fikk milde vintre her nord og en lang badesesong om sommeren. Og det finnes absolutt dem som tror at klimakatastrofer er noe som dommedagsprofetene snakker om.

Glem begge deler. Klimakatastrofene pågår nå. Den globale oppvarminga fører allerede til katastrofer som dreper massevis av mennesker, som gjør enda mange fler hjemløse, og som ødelegger for milliarder.

Monterossa rasert

25. oktober 2011 ble de vakre småbyene i Cinqueterre, som står på UNESCOs liste, rammet av et regnvær som i løpet av få timer slapp ned 580 mm nedbør, eller rundt regnet en fjerdedel av nedbørsmengden i Bergen på ett år.

Det er slik klimakatastrofene arter seg allerede i dag. FNs klimapanel skriver i en ny rapport at global oppvarming vil gi mer ekstremvær.¹

Høsten 2011 har hatt mange flomkatastrofer. Mange av dem er ikke en gang registrert i norsk presse, eller kanskje bare nevnt i en notis.

I begynnelsen av oktober ble byen El-Bayadh i Algerie² rammet av en kraftig flom som ødela hundrevis av hjem og drepte 13 mennesker.

To ulike stormsystemer gjorde store ødeleggelser i Mellom-Amerika. Minst 105 mennesker ble drept i Honduras, Costa Rica, Guatemala, El Salvador og Nicaragua. I alt en million mennesker ble rammet av stormene som førte til store flommer og jordskred.

Thailand har opplevd sin verste flom siden 1942³. I alt ni millioner mennesker er rammet, og i oktober 2011 var 27 av landets 77 provinser flomrammet. Det var registrert over 600 døde. Noen områder lå under to meter vann, og 1,6 millioner hektar jord lå under vann. Mange industribedrifter er ødelagt, og Thailands eksport er hardt rammet.

I Kambodsja ble 240 mennesker drept i flommene, og i Burma ble 106 mennesker drept. De materielle skadene var meget store.

4. november 2011 ble Italia rammet av katastroferegn igjen. 530 mm nedbør ble målt i Genova på noen timer, og byen så ut som den var rammet av en tsunami.⁴

Og for dem som måtte tro at global oppvarming nødvendigvis vil føre til at været vil bli varmere, har vi dårlig nytt. Klimaet blir villere, voldsommere og mer ekstremt. Men vi har ingen garanti for at det ikke også kan komme ekstreme snøfall, slik som i New England-statene i USA i oktober 2011. Meteorologer omtaler den som den verste oktoberstormen i landet på 200 år.

Etter at 2010 ga India lange perioder med temperaturer opp mot og over 50 °C, fortsatte våren 2011 i samme år. I følge The Times of India ble 80 % av mangoavlingen ødelagt av ekstrem tørke. I Konkan-området fortalte bøndene om hvordan blomster og blader ble brent til støv av varmen. Der var avlingene nede i 10 % av normalen.

Russland hadde ekstremtørke og hetebølger i 2010 som førte til branner, som igjen skadet hveteproduksjonen i stor skala. Dette førte umiddelbart til en kraftig økning av kornprisene på verdensmarkedet. Mange tusen mennesker døde av hetebølgen.

Regnestykket som ikke går opp

I dag bruker Kina mer basisressurser enn USA. Av strategiske varer som korn, kjøtt, olje, kull og stål forbruker Kina mer av samtlige, med unntak av olje, der USA har et stort, men minkende forsprang. Kina bruker 25 % mer korn enn USA. Kjøttforbruket er dobbelt så stort. Landet bruker tre ganger så mye kull og fire ganger så mye stål.

Men sett at Kinas innbyggere skulle begynne å bruke like mye ressurser hver seg, som det man gjør i USA. Dersom Kina skulle klare å opprettholde en vekst på 8 % i året, vil den situasjonen inntreffe i 2035.

I så fall ville Kina for eksempel bruke 80 % av det som i dag forbrukes av papir i hele verden. Farvel til verdens skoger! Hvis Kinas kornforbruk per hode skulle nå amerikansk nivå i 2035, ville landet trenge 1,5 milliarder tonn korn, eller 70 % av dagens kornproduksjon i verden.

Hvis 3 av 4 kinesere skulle ha hver sin bil, slik man har i USA, ville landet trenge 1,1 milliarder biler, eller 10 % flere biler enn det finnes i hele verden i dag.

Et USA-liknende Kina i 2035 ville trenge 85 millioner fat olje om dagen. Verden produserer i dag ca. 86 millioner fat olje, og vil kanskje aldri klare å produsere mer enn det. Det var verdens oljeressurser!

Jeg kan lese, og jeg kan den lille gangetabellen. Folkens: Dette regnestykket går ikke opp! Den kapitalistiske vekstmodellen kan ikke holde løftene sine. Den amerikanske drømmen kan bare gjelde for et lite mindretall av menneskeheten, og selv der har drømmen nå blitt mer og mer lik et mareritt.

Kina – en koloss på leirføtter?

Kina styrker seg på svært mange områder i forhold til USA. Kina er på stø kurs mot å bli en ny supermakt. USA har enorme problemer, noe jeg har dokumentert i boka Sammenbruddet. Men Kina har også store innebygde svakheter.

Kina har en arbeidsstyrke på over 820 millioner mennesker. Over 130 millioner av dem er interne migrantarbeidere som lever som en permanent reservearbeidskraft. De har få, om noen, rettigheter, og utsettes for arbeidsforhold som under den råeste delen av den industrielle revolusjonen i Europa. I følge kinesiske myndigheter har halvparten av bybefolkninga og 90 % av folket på landsbygda ingen form for helseforsikring.

Fra 1990 til 2005 falt husholdningenes inntekter fra 50 % av BNP til 37 %, et dramatisk fall på 13 %. Det viser i hvor stor grad den kinesiske kapitalistklassen akkumulerer på arbeidernes bekostning, og viser hvor den kinesiske imperialismen henter styrken sin fra. Fra 2000 til 2006 økte investeringene fra 35 % til 43 % som andel av BNP, og eksporten fra 23 % til 37 %. Dette fører naturligvis også til økende klasseforskjeller i Kina. De fattigste 100 millionene lever på to yuan om dagen, mens de superrike er på vei inn på listene over verdens rikeste milliardærer.⁵

Den asiatiske utviklingsbanken har gjort en studie av 22 land i Asia, og slår fast at Kina og Nepal er de landa med størst ulikheter. Boston Consulting Group skriver at Kina i 2005 hadde 250 000 dollarmillionærer. De utgjorde bare 0,4 % av husholdningene, men sto for 70 % av eiendommen. Ifølge andre oversikter har tallet på dollarmilliardærer passert 260 (2009)⁶. I 2005 rapporterte Folkets Dagblad:

87 000 protester, opprør og ’masseepisoder’, en oppgang på 6 % fra 2004 og 50 % fra 2003.

I den samme artikkelen fortelles det at 40 millioner bønder har mistet jorda fra 1995 til 2005, på grunn av urbanisering, og man regnet med at ytterligere 15 millioner ville lide samme skjebne innen 2010. I en svært åpenhjertig artikkel⁷ sammenliknes situasjonen med lidelsene bøndene i Oklahoma opplevde på 1930-tallet, da de måtte forlate jorda og dra ut for å lete etter arbeid.

Offisielt er arbeidsløsheten i Kina under 5 %, men hvis man regner med armeen av reservearbeidskraft, migrantarbeiderne og de fattige på landsbygda, er det flere forskere som mener at tallet heller burde være 24–27 %.

Kina har bygd opp verdens største eiendomsboble. I fjor sto 64 millioner nybygde boliger tomme.⁸ Enkelte steder finnes reine spøkelsesbyer, der kolonner av nye skyskrapere står uten beboere.

Kinesisk gruvedrift og industri er beryktet for ekstreme arbeidsforhold. Ifølge offisiell statistikk døde 45 000 gruvearbeidere i perioden 2000–2008. (China Labour Bulletin, 2008).

Verdensbanken anslår at 750 000 kinesere dør for tidlig hvert år som følge av luftforurensing.

Andelen barn født med skader økte med 39 % fra 2000 til 2007. De fødes med deformasjoner, hjertefeil, skader i hjernen og mange andre skader. Mange mener at det skyldes forurensing.

Kina mangler matjord, reint vann og har store problemer med å skaffe nok energi til å holde den enorme veksten i gang.

Hvordan skal dette gå i hop?

To-graders-målet ryker

To-gradersvinduet er i ferd med å lukkes. Hva betyr det? Jo, det betyr at dersom man skal unngå at gjennomsnittstemperaturen på jorda øker mer enn to grader, så begynner tida å bli svært knapp.

I følge den siste rapporten fra IEA⁹, Det internasjonale energiinstituttet, som ikke er kjent for ytterliggående samfunnskritikk, øker nå sjansene daglig for at den globale oppvarminga vil overstige 2° C. Klimaforskerne mener at dersom temperaturen øker mer enn dette, kan situasjonen bli fullstendig kaotisk og uforutsigbar. Det er da en fare for at jorda kommer inn i en sjølforsterkende temperaturøkning når feed-back mekanismene begynner å slå inn. Det gjelder den magasinerte varmen i havet og redusert utstråling til verdensrommet når mer hav blir isfritt i Arktis.

For å holde oss under en økning på 2 °C, må CO²-nivået i atmosfæren ikke overstige 450 ppm. (parts per million). I 2011 ligger nivået på ca. 390 ppm.¹⁰, og det siste tiåret har nivået økt med ca. 2 ppm. per år. Mellom 1991 og 2000 økte nivået med ca. 1,5 ppm. per år. Økninga er altså rask, og den akselererer. Med det nåværende tempoet vil vi passere 450 ppm. før 2040.

Men et alvorlig problem er at dersom det ikke skjer en rask omlegging i global skala innen 2017, så vil nivået på 450 ppm. allerede være innebygd i den daværende infrastrukturen, i form av allerede bygde kraftverk, industrier og transportsystemer.

La oss se på to grafer. Den første viser problemet med innebygd CO²– økning. Grafen viser at det er knapt med tid dersom ikke to-gradersmålet skal bli uoppnåelig.

Hvor sannsynlig er det at verden vil holde seg til to-graderskurven? For å svare på det kan vi se på neste graf, på neste side.

Verdens energibehov, slik det ser ut i dag, vil sprenge to-gradersmålet i stumper og stykker. Hvis det da ikke skjer radikale endringer.

Er det i det hele tatt mulig å forene de to grafene?

John Schellnhuber, direktør ved Potsdam -Institut für Klimafolgenforschung¹¹, informerte Barack Obama om hva USA måtte gjøre for å unngå et slikt scenario. Det gikk kort og godt ut på å redusere USAs utslipp av CO² fra 20 tonn per innbygger i dag til null i 2020. Da ville man ha en fair sjanse til å unngå en temperaturøkning på mer enn 2 grader. Men da måtte også Kinas utslipp nå toppen i 2020 og gå ned til null i 2035.

«Politikere som er enige om to-gradersmålet på G20-møtet, lurer seg sjøl, når de ikke innser hva slags kutt det må innebære», sa Schnellnhuber.

Klokkene ringer for kapitalismen

Da jeg vokste opp på femtitallet, leste jeg science fiction-litteratur om at folk i år 2000 ville sveve rundt i storbyer i personlige raketter og bygge byer i Antarktis drevet av atomkraft. Vi skulle ta inn all næring i form av piller, og være kledd i sølvglinsende trikot. Kommersielle romferder ville være vanlig.

Det gikk ikke akkurat sånn. Vi sitter med fasiten, og den forteller oss at verden i 1950 hadde et BNP per dag på 17 004 PPP dollar (PPP = lik kjøpekraft). Fram til 2000 hadde BNP per dag steget til 107 506 PPP dollar.¹² Det er en vekst på ca. 4 prosent i året. De seinere åra har industrilanda hatt problemer med å oppnå så stor vekst, mens land som Kina, India og en del andre utviklingsland har hatt vekstrater på mer enn 10 prosent. La oss gå ut fra business as usual og si at verden de neste 90 åra vil ha en vekst på 2,5 prosent. Dette er ikke så veldig mye over nullvekst i BNP per capita, siden det er antatt at jordas folketall vil øke med 1,4 prosent i året fram til 2060. Så det må betraktes som et forsiktig anslag.

Likevel vil 2,5 prosent i årlig vekst bety en dobling hvert 28. år, og det vil si at verdens økonomi skulle være 9 ganger så stor i 2100 som i 2010. La oss være så dristige å anta at det vil være mulig å effektivisere energibruken, slik at veksten i energiforbruket blir på det halve av veksten i BNP. Da vil verdens energiforbruk være tre ganger så stort i 2100 som i 2010.¹⁴ Jeg understreker at her har jeg gjort en uhyre optimistisk antakelse. En så stor frikopling av energibruken fra økonomisk vekst har man hittil aldri sett.

En produksjon som er ni ganger så stor, vil derimot kreve omtrent ni ganger så mye råstoffer, vann og så videre. Bruken av stål, sement, plast og ulike typer sjeldne råstoffer vil måtte øke omtrent i takt med produksjonsveksten. I noen tilfeller vil forbruket øke mye mer, slik som når en ny teknologi krever helt nye mengder litium eller coltan, slik batteriteknologien og mobiltelefonproduksjonen har vist, eller for den del kopper, som strømnettet og jernbanene vil trenge.

Vi må også forutsette at den fattigste tredelen av menneskeheten minimum skal bringes opp mot dagens gjennomsnitt, og den økende folkemengden skal ha noe å leve av.

Alt dette skal skje samtidig som utslippet av klimagasser i den rike verden angivelig skal reduseres med 80 prosent innen 2050.

Tre store forhold preger dagens verden: den største økonomiske krisa i menneskehetens historie, Kinas utvikling i retning av å bli verdens største økonomi og de store økologiske krisene. Det spørsmålet som da trenger seg på, er: Kan kapitalismen overleve dette? Er det mulig for kapitalismen å løse disse problemene og fortsette å beherske verden ved utgangen av dette århundret?

Dette er et spørsmål som maner en marxist til en viss forsiktighet. Både Marx og Lenin trodde at de levde i kapitalismens siste tider, og mang en marxist, også undertegnede, har uttalt seg skråsikkert om kapitalismens undergang.

Men spørsmålet må likevel stilles. Det presser seg på, ikke ut fra marxistisk ortodoksi, men ut fra hva som skjer i den virkelige verden. Det er en del store regnestykker som ikke går opp, og man trenger ikke å være rakettforsker for å se at de ikke går opp. Dette blir særlig klart når man ser de ulike problemene i sammenheng og i et langsiktig perspektiv.

Først av alt: Kapitalismen må ha vekst. Grunnloven for all kapitalisme er: Akkumuler eller dø. Eller som Marx sa: Akkumulere, akkumulere det er Moses og profetene.

La oss se bort fra de økologiske hindrene og forutsette at det er mulig for den globale kapitalismen å reinvestere profitabelt med en vekstrate på for eksempel 3 prosent i året. Det innebærer at det måtte finnes nye, profitable ekstra investeringsobjekter for 3000 milliarder dollar i 2030, mot 1600 milliarder i 2010 (i tillegg, sjølsagt, til de ca. 56 000 milliardene som utgjorde globalt BNP i 2009), sammenliknet med 430 milliarder i 1973 og 150 milliarder i 1950.

Når vi så tar de økologiske begrensningene med i regnestykket, blir oppgaven totalt umulig.

(Les mer om dette i boka, Sammenbruddet, Spartacus forlag 2011, og på bloggen min: http://psteigan.wordpress.com/)

Noter:

1. http://www.guardian.co.uk/environment/2011/nov/01/climate-change-weather-ipcc
2. http://www.emergencyresponse.eu/gmes/en/event/ Floods-in-Algeria_114.html
3. http://www.emergencyresponse.eu/gmes/en/event/ Floods-in-Algeria_114.html
4. http://www.youreporter.it/video_disastro_in_corso_ sardegna
5. http://www.forbes.com/sites/ russellflannery/2011/03/10/its-chinas-year-on-the- 2011-forbes-billionaires-list/
6. http://monthlyreview.org/2010/02/01/the-u-seconomy- and-china-capitalism-class-and-crisis
7. http://english.peopledaily.com.cn/200609/01/ eng20060901_298824.html
8. http://www.asianews.it/news-en/Crisis-in-China:-64- million-empty-apartments-19459.html
9. ttp://www.worldenergyoutlook.org/
10. http://co2now.org/Current-CO 2/CO 2-Trend/
11. http://www.pik-potsdam.de/
12. Kilde: Verdensbanken: World Development Indicators
13. Exxon har prognoser om en vekst i energiforbruket på 1,2 prosent. Exxon Outlook for Energy, 2009
14. Se David Harvey, The Enigma of Capital, and the Crises of Capitalism, Oxford University Press.

Det er konsensus om at vår tids samfunnstype,
kapitalismen, er i krise.
Mange mener også i oppløsning.
Kapitalismens økonomi krever vekst.
Akkumuler eller dø!
Men: Hva så?
Det er ikke mer enn to menneskealdre siden,
at svaret ble fascisme. Som reddet kapitalen
og kapitalismen.
Folket kan ta makta.
I mange land prøver de.
Tahrir! Occupy Wall Street! …

Klassekampen hardner til. Teknokratiske regjeringer innfører knallharde innstramminger, mens vanlige folk svarer med streik og demonstrasjoner.</p> <p>Stian Bragtvedt fra redaksjonen tok en prat med Hilde Nylen som til daglig jobber i Nei til EU , og har vært aktiv i Norges sosiale forum.

Rødt!: I Hellas presser IMF og EU gjennom harde kutt i offentlige lønninger, pensjon og folk mister jobben. Over 900 000 står nå uten jobb, det betyr 18 prosent arbeidsledighet. Blant ungdom mellom 15 og 24 år var arbeidsledigheten 43,5 prosent i august. Vi snakker om ganske brutale kutt. Går det an å si noe generelt om hvordan folk i Europa, og kanskje spesielt Hellas, møter dette?

Hilde Nylen: Vel, for det første så har vi jo sett en hel masse streiker, spesielt i Hellas og Spania. Jeg har mista oversikten over hvor mange generalstreiker de har hatt i Hellas, men det er ikke få. Sånn som det ser ut nå, så er svaret først og fremst markeringer og streiker, med vekt på det førstnevnte.

Først og fremst så er jo dette en symbolsk respons, det er politiske markeringer på en annen måte enn streiker i forbindelse med lønnsoppgjør, for eksempel. Det kan godt være at slike markeringer utgjør en forskjell. Men det er viktig å huske på forskjellene mellom sør-europeisk fagbevegelse og fagbevegelsen her hjemme. Vi bruker jo politiske streiker og markeringer her hjemme også, men en symbolsk markering kan aldri være mer enn et supplement til grasrotarbeid og organisering av folk, som jo må være det grunnleggende. Men når man blir tilstrekkelig skvisa opp i et hjørne, så har man ikke mange andre utveier. Og selvsagt er det viktig at de streiker, men kanskje viktigere er det som skjer av langsiktig organisering av arbeidsfolk.

Samtidig har det vokst fram en ny bevegelse, inspirert av demonstrantene i Egypt som okkuperte Tahir-plassen. I Spania startet det med studenter som protesterte ved å okkupere byrommet. Spania har den høyeste arbeidsledigheten i Europa med 21 prosent og hele 46 prosent av ungdommen. Så det er lett å forstå hvorfor studenter og ungdom deltar. I Hellas er protestene mye breiere, rett og slett fordi kuttene er så brutale, og rammer så bredt.

Rødt!: Hva med fagbevegelsen oppi dette?

HN: Protestene nå virker å være drevet fram fra folk som står utenfor fagbevegelsen, men også utenfor de tradisjonelle sosiale bevegelsene, som Attac og andre som har kommet til etter protestene mot WTO i Seattle i 1999. De er en hel masse folk som ikke har vært involvert i politisk arbeid tidligere, som rett og slett er så forbanna at de går ut på gata. Fagbevegelsen er selvsagt med og deltar, men jeg oppfatter ikke at det er den som er i front. Folk jeg har vært i kontakt med i Hellas, forteller hvordan de har vært stolte over å kalle seg demokratiets vugge og videreføre arven fra det gamle Hellas, men nå er det veldig mange som mener at demokratiet ikke fungerer lenger, og må bygges opp på nytt. Det er et veldig sterkt sinne. Jeg ble også fortalt at de hadde diskutert internt i protestbevegelsen om de skulle storme parlamentet eller ikke, men de ble altså enige om å ikke gjøre det, selv om mange ønsket det. Det skjer generelt veldig mye spennende i Hellas, men det er vanskelig å ha full oversikt. Nettopp fordi folk organiserer seg i nye organisasjoner og på nye måter. Rent fysisk så har folk bodd på Syntagmaplassen i Athen i flere måneder. De organiserer seg i grupper som tar seg av forskjellige oppgaver. Noen jobber med helse, andre lager mat, mens andre er ute og driver informasjonsarbeid. Hele greia er veldig åpen og konsensusbasert. Det kan jo ha sine fordeler, men det kan jo fort bli ganske omstendelig og ta tid, for å si det mildt.

Folk organiserer seg ganske spontant. De har enda ikke greid å samles om noen krav. Men det kommer tidsnok. Demonstrasjonene er først og fremst et stort NEI, som henger sammen med helt grunnleggende ting, som behovet for å ha råd til mat.

Rødt!: Hvordan er situasjonen i Spania?

HN: I Spania er torg og sentrale steder okkupert over hele landet. Mindre steder, men også i storbyer som Madrid og Barcelona. Bevegelsen kaller seg Democracia Real Ya! (Ekte demokrati nå!) og M15, og minner på mange måter om en fremvoksende organisasjon, selv om det fortsatt er svært løst organisert, uten formelle talspersoner. Navnet M15 har blitt valgt på grunn av at de første store demonstrasjonene i Spania fant sted 15. mai i år. Denne bevegelsen har spredd seg over hele Europa og verden i større eller mindre grad, og den 15. oktober ble det arrangert globale protester inspirert blant annet av den arabiske våren, de spanske Indignerte, de greske protestene og Okkuper Wall Street-bevegelsen. Det ble gjennomført markeringer i mer enn 950 byer i 82 land. Datoen ble valgt fordi den sammenfalt med 5 månedsjubileet for den første protesten i Spania.

En av disse markeringene var en marsj fra Madrid til Brussel. Da de kom fram til Brussel, ville ingen høre på dem. Ingen mediedekning i mainstream media, ingen oppslag, ingenting. Det er synd, og gang på gang ser vi at mediene kun er interessert i å dekke demonstrasjoner som blir voldelige.

Rødt!: Er det en fare at kraften i bevegelsene tas over av etablerte partier med egne interesser og planer?

HN: Så absolutt! Det som kjennetegner mye av det som skjer, er at det er helt frikoblet fra de tradisjonelle parlamentariske partiene og den parlamentariske venstresiden. Men også fra etablerte organisasjoner med mange fulltidsansatte. Jeg tror at det viktigste nå er at man får med flest mulig folk, fremfor å tilpasse seg de etablerte partiene. Hvilke krav som er realistisk å kjempe for, henger jo direkte sammen med hvor sterke man er, og hvor bredt man greier å mobilisere.

Rødt!: Du jobber jo til daglig i NTEU og her i Norge er oppslutningen om EU på et bunnivå. Men hvordan forholder man seg til EU sørover i Europa, er det noen som snakker om å gå ut av EU?

Hilde Nylen: For meg virker det som holdningen ofte er at «EU er kjipt og tvinger oss til kutt», uten at det er selve prosjektet EU man protesterer mot. De fleste ser nok fortsatt på EU som et rammeverk for det hele, og det handler heller om å forandre EU i en mer sosial og demokratisk retning. Men det går jo ikke an.

Rødt!: Hvorfor ikke?

HN: Vel, for å endre Roma-traktaten og de øvrige traktatene som har kommet til siden den gang, så må det være konsensus blant alle EU sine 27 medlemmer. Så om man rent hypotetisk tenker seg at det skulle bli 27 radikale regjeringer i Europa, så er det selvfølgelig mulig i teorien, men i praksis er det jo helt umulig. Det er en gåte for meg hvordan noen kan tro at det skulle gå an å reformere EU i sosial retning. Det er for mange land, rent praktisk. Det vil alltid være et land som ikke går med på endringer. Traktatendringer krever enstemmighet. Og så lenge det er slik, vil jo aldri traktaten forandres. Og selv om det vedtas sosiale protokoller eller chartere, så vil det uansett være de fire frihetene for det indre marked som ligger i bunn, og dermed får forrang foran alt annet.

Rødt!: De blåbrune partiene vokser, og flere er EU-kritiske. Hva betyr det?

HN: EU-skepsisen i Norge, Sverige og Danmark skiller seg jo ganske kraftig fra EU-skepsisen i Europa for øvrig. Sørover er det oftere de konservative som er EU- motstandere, og da av helt andre grunner enn for eksempel Nei til EU.

I Storbritannia har det nylig vært avstemning i Underhuset om man skulle sette i gang en folkeavstemning om det britiske EU-medlemskapet. Den konservative statsministeren David Cameron forsøkte å presse sine partifeller i Underhuset til å avise forslaget. Forslaget falt til slutt med 111 mot 483 stemmer, noe som betyr at mange konservative parlamentarikere må ha trosset partilederens forsøk på å styre dem. Det sier ganske mye om skepsisen som fins til EU som prosjekt i England.

Rødt!: Går det an å tenke seg at land går ut av EU?

HN: Med Lisboa-traktaten kom jo muligheten for å melde seg ut av unionen, uten at det må godkjennes av samtlige medlemsland. Men sannsynligheten for at dette skjer, er forsvinnende liten. Vi ser nå en bevegelse i Skottland, og de blir kanskje uavhengig om noen år Det er jo interessant, men de vil jo fortsatt holde på EU-medlemskapet. Samtidig ser vi at Merkel i Tyskland og Sarkozy i Frankrike tar til orde for en tettere union som en løsning på krisa, ivrig applaudert av Den europeiske sentralbanken selvsagt. Støre hadde også et lignende utspill i høst, hvor han tok til orde for en tettere politisk integrering mellom landene i EU som en vei framover.

Rødt!: Så krisa brukes som et argument for en tettere union?

HN: Ja, i dag er det jo ikke noe felles skatteinnkreving eller lignende, redningspakkene kommer fra fond som medlemslandene spytter inn penger i etter evne. En tettere union, med felles skattepolitikk og så videre, ville kanskje lettere kunne gjøre noe med de problemene man ser, men da snakker vi jo plutselig om en forbundsstatsløsning. Tyskland har jo vært for en tettere union siden starten i 1957, så akkurat det er jo ikke noe nytt. Samtidig er det fortsatt slik at man ikke kan snakke høyt om at man foretrekker en sterk nasjonalstat i Tyskland, av historiske grunner. Men regelen er jo at det aldri er noen som spør flertallet av folket om disse tingene. Da de prøvde å ha folkeavstemning om Lisboa-traktaten i Frankrike, sa de jo nei, så de måtte trikse det til slik at de kunne vedta den uten folkeavstemning.

Rødt!: Hva skjer her hjemme i forhold til debatten om EU?

HN: Vi er jo inne i en veldig spennende tid for den norske EU- og EØS-debatten, med det høyeste nei-flertallet noensinne, og med en fersk undersøkelse som sier at bare 19 prosent ønsker å beholde EØS-avtalen, dersom alternativet er en form for handelsavtale. Det er oppsiktsvekkende resultater, og det går rett inn i diskusjonen om alternativer til EØS, som Nei til EU nå skal utrede, sammen med flere andre organisasjoner.

Prosjektet Alternativer til dagens EØS-avtale har i hele høst jobbet parallelt med den offentlig nedsatte Europautredningen, som jo skal levere sin NOU ved årsskiftet. Problemet med Europautredningen er jo nettopp at den ikke tar for seg alternativene til EØS, og det vil dette prosjektet gjøre noe med. Både Fagforbundet og El- og IT-Forbundet har vært tungt inne i prosjektet siden starten, sammen med blant andre Norges Bondelag og Natur og Ungdom, men det siste – og overraskende – tilskuddet er Fellesforbundet, som nylig vedtok å slutte seg til. Og under sin hilsen til landsmøtet i Nei til EU i midten av november, kunne Fellesforbundets leder Arve Bakke fortelle at de foreslår at forbundet skal bidra med 100 000 kroner til prosjektet, og delta aktivt i arbeidet. Det er veldig hyggelige nyheter, og vil bidra til at Alternativprosjektet blir enda bredere og får enda større legitimitet.

Inga «nasjonal redning» før troikaen og regimet deira er kasta!

Me er midt i ein storm av raske politiske endringar. Folket er katalysatoren. Det er det greske folket som isolerte, delegitimiserte og marginaliserte regjeringa til Papandreou. Folket har levert eit drønnande NEI til unntaksregimet til troikaen frå IMF/EU/ECB og avtalane med dei internasjonale bandittane. Dei eineståande demonstrasjonane dei siste 48 timane med generalstreik, og den historiske endringa av nasjonaldagen til «NEI til ny okkupasjon» var ikkje dei siste krampetrekningane, men dei seinaste stormbølgene frå det folkelege raseriet.

Då Papandreou såg han var komme til eit politisk dødpunkt, freista han utpressing gjennom folkerøysting over den siste usle underordningsavtalen diktert av EU-toppmøtet 26. oktober. Han var ikkje trygg på at folkerøystinga ville bli gjennomført – men han trudde han med det kunne presse a) det politiske etablissementet til å bøye seg, b) visse utanlandske faktorar med støtte frå andre, c) det greske folket. Ettersom det greske folket har vist seg klare til å kaste regjeringa og troikaen på alle vis, har den reelle sjansen for eit rungande NEI til underordninga og den nye okkupasjonen i folkerøystinga skremt opp hovudkvartera i Europa og i Hellas.

Det som skjedde i går på G20-toppmøtet i Cannes, er ei ny svart side i historia om den greske herskande klassen si underordning, i samsvar med dei svartaste tradisjonane med å selje ut folket og landet sine interesser, heilt frå den tida den greske staten vart skapt.

Det som skjedde i går, kan truleg bare samanliknast med den USA-kontrollerte borgarkrigen og den post-sivile krigstilstanden. Merkel og Sarkozy har på direkte sending kunngjort kva slags folkerøysting det greske folket får lov å gjennomføre og kva slags folkerøysting som ikkje er lov – slik truar dei massene i Hellas som ekte mafiabossar, med svolt om dei skulle sette seg opp mot avgjerda deira. «Statsminister» Papandreou, den ynkelegaste statisten i Cannes, venta i sitt hjørne til Merkel- Sarkozy kunngjorde avgjerda si, og dukka opp bare for å ratifisere ordren frå dei europeiske utpressarane.

I klartekst kan ein omsette utpressinga til Merkel-Sarkozy slik:

Me avgjør skjebnen dykkar. De skal halde munn og lystre. De er i unntakstilstand, og folket har ingen rett til å gi uttrykk for meininga si – de er eit folk under tilsyn og formyndarskap frå utlandet. De skal opprette ei «nasjonal samlingsregjering» som skal tjene oss, elles kastar me dykk ut av eurosonen når me er ferdige med å skvise dykk. Det er unødvendig å seie at de uansett må halde fram å betale.

Framfor denne utpressinga, kva svarte det lydige politiske systemet, dei lydige partia og media? Svaret var: «Me vil støtte troikaregimet med ei ‘nasjonal samlingsregjering’.» Me venta ikkje anna av eit system som ikkje kan overleve utan dominansen frå utpressarar og ågerkarlar. Me venta ikkje anna av eit system som har knytta skjebnen sin til å tjene sine utanlandske herrar.

Men folket vårt er i stand til å endre ting. Til å kaste det elendige regimet. Det betyr å kaste troikaen og avtalane med dei internasjonale gangsterane, og til å gjøre slutt på det rotne politiske systemet. Ved å samle dei veldige kreftene sine for ei anna politisk, økonomisk og sosial løysing for landet. Ei slik løysing krev at det straks blir fullstendig stopp i betalingane til «kreditorane», og starten på ei stor kampanje for å omstrukturere produksjonen så det greske folket blir i stand til å stå på eigne føter utan å leve under utanlandsk formyndarskap og utpressing. Slik kan folket vårt finne vegen til ekte demokrati, sjølvstende og frigjøring. Det er vegen til verkeleg redning, overleving og fridom for folket og landet.

Når folket vårt har lagt ut på denne vegen, vil dei ikkje vere redde for brot med alle desse faktorane og mekanismane som held Hellas som eit fanga og audmjuka land, og som har omdanna landet til eit postmoderne europeisk protektorat, drukna i misere og slaveri. På denne måten vil Hellas sende ei melding om sjølvrespekt og motstand til folk i heile verda. Eurosonen som er drukna i evig konkurranse og konkursar kan ikkje overleve gjennom å øydelegge alt det folkelege og demokratiske krefter har oppnådd. Euroen var lenge ein mektig reiskap for å overføre rikdom til dei få og mektige, reiskap for svarte og antifolkelege val, men er no brukt som eit udiskutabelt religiøst dogme som samfunnet må kostnadene betale for. Men ingen doktrinar står over det at folket skal overleve med sjølvrespekt!

Det er ein provokasjon mot det greske folket og den uttrykte viljen deira når den borgarlege verda samlar seg om koloniale låneavtalar slik Merkel og Sarkozy gav ordre om i Cannes i går. Maskene har falle: herr Samaras som leiar «opposisjonen» på høgrefløya og som fram til i går var «mot avtalen», erklærer seg i dag klar til å gå inn i ei regjering som skal underordne seg alle avtalane, troikaen og den siste koloniale låneavtalen. Dette er ikkje «nasjonal frelse» men eit samordna opplegg for å likvidere landet og heile samfunnet.

Inga regjering bygd på «nasjonal einskap», «frelse», «konsensus» eller kva dei måtte kalle det vil bli akseptert av folket så lenge dei som lager ei slik «løysing“ ønskar at unntaksregimet og troikaen framleis skal dominere. Det blir ingen einskap om dei vil ha folket ned på kne og landet underlagt utanlandske herrar! (…)

Det greske folket bad aldri om ei «løysing» gjennom val, heller ikkje om folkerøysting på vilkår diktert av Papandreou eller EU (…), heller ikkje ei «nasjonal samlingsregjering » underlagt troikaen. Av den grunn er danninga av den nye pro-troika «nasjonale samlingsregjeringa» eit skrikande feilspor og eit antidemokratisk kupp. Folket har talt klart: Dei har slåst i gatene for å kaste regjeringa som fell frå kvarandre i dag. Dei har slåst for å fjerne heile det rotne politiske systemet og gjøre slutt på den herskande klikken og avtalane og troikaen. Dei har kravd ekte demokrati og sjølvstende.

Ingen må undervurdere dette klare folkelege kravet! Bak det vil folket halde fram kampen, fram til alle troika-tjenande regjeringar er kasta. Rolla til venstresida er ikkje å kreve val, men å bidra til denne kampen, å bidra til å bygge ein brei folkeleg front for å redde landet.

Det blir inga «nasjonal redning» før me kastar troikaen og regimet hans.

• Stans i betalingane, produktive omstruktureringar, demokrati – NO!
• Sosial og politisk samling for ei politisk, økonomisk og sosial løysing for landet.
• NEI til den nye okkupasjonen – for ei radikal folkeleg endring.

(Erklæring frå Kommunistorganisasjonen i Hellas, KOE, 3. november 2011)

Problemet med banklån som det har gått gale med, og då spesielt dei med offentleg garanti – slike som studielåna i USA og pantelåna Fannie Mae – har kasta fram spørsmålet om kva ein «rimeleg verdi» på denne gjelda bør vere. Skulle «rimeleg verdi» avspegle det skuldhavarane (debitorane) kan betale – det vil seie betale utan å gå konkurs?
Eller er det rimeleg at bankar og til og med gribbfond får den siste dropen dei klarer presse ut av skuldhavarar?

Olafur Arnarson er forfattar og spaltist hos Pressan.is. Michael Hudson er økonomiprofessor ved UMKC (University of Missouri – Kansas City). Gunnar Tomasson er tidlegare IMF-rådgivar.

Svaret på spørsmålet i introduksjonen heng for ein stor del saman med kor sterkt styresmakter stør krava til långjevarane. Den legale definisjonen av kor mykje det er som kan bli pressa ut, er i ferd med å bli eit politisk spørsmål som dreg nasjonale styresmakter, Det Internasjonale Pengefondet (IMF), Den Europeiske Sentralbanken (ECB) og andre finansorgan inn i ein konflikt der bankar, gribbfond og gjeldfanga innbyggarar blir sette opp mot kvarandre.

Særleg på Island har denne polariseringa kome fram i dagen. Landet lir no under ein runde nummer to med økonomisk og finansiell smerte på grunn av samanbrotet i landet sitt banksystem i oktober 2008. Den krisa skapte store tap av sparepengar, ikkje berre for islendingar, men også for internasjonale kreditorar som Deutsche Bank, Barclay’s og samarbeidspartane deira.

Fullstappa med dårlege lån og obligasjonar frå konkursramma finansinstitusjonar selde utanlandske investorar i dei gamle bankane obligasjonane sine og andre krav for pennyar per dollar til kjøparar som presenterte seg sjølve på internettsider som «spesialistar i å handtere rotne aktiva», allment kjende som gribbfond. (Hardnakka rykte påstår at nokre av desse arbeider saman med dei tidlegare eigarane i dei konkursramma islandske bankane, slike som opererer frå bankar til havs og i skatteparadis, og som er etterforska av ei rettsleg spesialtiltaleeining.)

Då desse obligasjonane vart selde i marknaden, eigde den islandske staten 100 % av alle dei tre nye bankane. Fordi dei nye bankane representerte nasjonal interesse, var det meininga at dei nedskrivne aktiva som var kjøpte frå dei gamle bankane, skulle bli vidareført til skuldhavarane som nedskriven gjeld. Ein gjekk ut frå at den låge marknadsverdien på den tida var «rimeleg verdi». Det meinte ein var å ta utgangspunkt i den evna hushald og næringsliv hadde til å betale ned lån som det hadde vorte umuleg å handtere då pengeverdien braut saman og importprisar auka tilsvarande.

Det Internasjonale Pengefondet (IMF) entra scenen i november 2008 og rådde regjeringa til å rekonstruere banksystemet på ein måte som «inkluderte tiltak for å sikre rimeleg verdisetting av aktiva (og) som maksimerte gjenvinning av aktiva.» Regjeringa skapte tre «gode» nye bankar på ruinane av dei konkursramma bankane, overførte lån frå dei gamle til dei nye bankane til ein nedskriven verdi på opp til 70 prosent for å avspegle rimelege verdi, grunna i verdsetting frå ein uavhengig tredjepart.

Gribbane vart eigarar av to av dei tre nye islandske bankane. Etter råd frå IMF forhandla regjeringa fram ein avtale som var så laus at han gav gribbane jaktlisens på islandske hushald og bedrifter. Dei nye bankane opererte mykje godt slik amerikanske inkassobyrå gjer når dei kjøper dårleg kredittkortgjeld, banklån eller ubetalte rekningar frå forretningar til 30 % av nominell verdi for deretter å herje med skuldhavarane for å vri ut så mykje dei kan med alle tenkelege middel.

Desse åtseldyra i finanssystemet er ulykka til mange statar. Men no er det fare for at dei skal kunne klatre til topps i den internasjonalt legale pyramiden, til ein stad der dei kjem i posisjon til å ta kvelartak på heile nasjonaløkonomiar.

Tilfellet Island hadde ein spesiell vri. Ved lov er islandske pantelån og mange andre konsumlån bundne til landet sin stadig stigande konsumprisindeks. Eigarane av desse låna kan ikkje berre krevje 100 % av pålydande verdi, men dei kan i tillegg auke hovudstolen til låna ved å plusse på indeksering. Tusenvis av hushald ser fattigdomen og tap av eigedom i auga på grunn av lån som i nokre tilfelle har vorte meir enn dobla på grunn av valutasamanbrotet og etterfølgjande prisvekst. Men IMF, regjeringa på Island og høgsterett har stadfesta prisindekseringa av hovudstolen til lån og ågerrenter om ikkje restruktureringa av banksystemet skal havarere.

Dette er ikkje det som var venta. I 2009 forhandla den nye «venstreorienterte» regjeringa fram ein avtale med kreditorar om å sette lånnedbetaling i forhold til dei nedjusterte overførte verdiane. Etter råd frå IMF overførte regjeringa kontrollen med renter i dei nye bankane til kreditorane til dei gamle bankane. Målet var å minimere kostnadane ved refinansieringa av banksystemet – ikkje å øydelegge økonomien. Lån som var overførte frå dei gamle bankane til dei nye etter samanbrotet i 2008, fekk ein nedskriven verdi på opptil 70 % for å avspegle fallet i marknadsverdi. Denne nedskrivinga skulle bli vidareført til låntakarar (hushald og små bedrifter) som stod overfor oppblåst hovudstol og nedbetaling i forhold til konsumprisindekserte lån.

Men økonomien si overleving har ingen høg posisjon hos dei aggressive sikringsfonda («hedge funds») som har tatt over plassen til dei etablerte bankane, som opphavleg gav lån til dei islandske bankane. I staden for å vidareføre gjeldsnedskrivingane til hushalda og andre debitorar, justerer bankane opp hovudstolen på desse låna. Krava deira held økonomien i ei tvangstrøye. I staden for å restrukturere gjeld slik ein først håpa på, blir det no lagt til rette for ei ny bankkrise.

Noko må bli gitt. Men så langt er det Islands økonomi, ikkje gribbfonda. I ein situasjon der IMF insisterer på at regjeringa ikkje skal gripe inn, fell meiningsmålingar om støtte til regjeringa blant islendingar ned til 10 % fordi ho nøler så skammeleg, mens dei nye eigarane sit i førarsetet.

Dei Nye Bankane har nedskrive krav mot større forretningsdebitorar, slike som er i ein posisjon der vidare drift sikrar rolla deira som pengemaskinar for bankane sine nye gribbeigarar. Men hushaldsgjeld tileigna til mellom 30 og 50 prosent av pålydande verdi har vorte oppskriven til 100 prosent. Verdien av eigarane sin eigenkapital i aksjar har stige til himmels. Styresmaktene har ikkje gripe inn. Dei aksepterer bankane si forsikring om at dei manglar ressursane som trengst for å kunne gje meiningsfull gjeldslette til hushald. Dermed blir høg gjeld som ikkje kan bli tilbakebetalt, ståande i bøkene til overføringsprisar som vil falle i hendene til finansielle snyltarar, og døme skuldhavarane til eit tiår eller meir med negativ rekneskapsbalanse.

Med førebuingsarbeidet gjort er tida komen for Gribbane til å kassere inn ved vidaresal av aksjar i Ny Bank ved årsskiftet. Dei Nye Bankane har halde bedriftspengemaskinane sine flytande, mens eigenkapitalen til utstillingseigarane har vore grunna i urealistisk verdisetting av konsumgjeld som berre kan bli betalt med økonomien sitt samanbrot som pris.

Ein føler at den islandske regjeringa har vorte sett ute av stand til å handle som ein ærleg meklar i det banklobbyistar har arbeidd saman med folk i Alltinget – no støtta av IMF – med å legge til rette for eit rotvelt for kreditorar.

Problemet blir globalt. Mange europeiske land og USA står overfor konkursramma bankar og avspora banksystem. Korleis kan IMF og ECB (Den Europeiske Sentralbanken) svare? Vil dei ordinere Island-modellen for samarbeid mellom regjering og sikringsfond? Eller vil regjeringane bli gitt makt til stå mot kjør frå gribbfond internasjonalt, støtta opp av internasjonale sanksjonar mot røveriet deira.

Politikkfaren Europa no står overfor

Ei økonomikrise er den finansielle versjonen av militær erobring. Det gir dei finansielle elitane eit høve til å grafse til seg verdiar når Tida for Panteovertaking kjem. Det blir også eit politisk grafs å realisere dei finansielle krava som det hadde vorte umulege å ta inn og følgjeleg for ein stor del fiktiv bokføring. Populistisk retorikk blir nødvendig for å mobilisere det breie finansielle mismotet og den allmenne misnøya som metode for å sette taparane opp mot kvarandre i staden for å samle dei mot kreditorane.

Dette er tidspunktet der alle åra med finansiell propaganda får utteljing. Nyliberalarar har villeia folk flest til å tru at bankar trengst for å «smørje handelshjula» – det vil seie å skaffe til veies den kredittblodstraumen som fører olje til økonomien sine tannhjul. Berre under slike krisetilhøve kan bankar kassere inn fiktivt oppbygde gjeldskrav. Overgroinga av pantegjeld, selskapsgjeld, studielån, kredittkortgjeld og andre gjeldspostar er fiktiv. Under normale forhold ville det ikkje vere muleg å betale slikt.

Panteovertaking er ikkje tilstrekkeleg fordi mykje eigedom har falle inn i negativ balanse, dvs. at marknadsverdien har vorte lågare enn pantegjelda. Det gjeld omtrent fjerdeparten av fast eigedom i USA. Og i Irland dekker marknadsverdien til fast eigedom berre rundt 30 % av dei nominelle panteverdiane. Dermed er tida for å bruke fallskjermar komen. Bankane leverer over dei rotne låna sine til styresmaktene i byte mot offentleg gjeld. Sentralbanken («Federal Reserve») i USA har gjennomført slike bankvenlege bytte for over 2 billionar US $. Bankar mottar statsobligasjonar eller sentralbankavsettingar i byte med roten gjeld, akseptert til pålydande verdi heller enn til marknadsvurdert pris.

I det minste i USA og i Storbritannia kan sentralbanken trykke opp så mykje innanlandsk valuta som han finn nødvendig, for å betale renter og halde desse offentlege verdipapira likvide. Offentlege organ tar då over posisjonen til långivar i forhold til låntakarar som ikkje kan betale.

Desse offentlege organa har då eit val. Dei kan prøve å krevje inn alt (eller i det minste så mykje som dei kan få) slik tilfellet var med Fannie Mae og Freddie Mac i USA. Eller styresmaktene kan selje roten gjeld til gribbfond for ein brøkdel av pålydande verdi.

Etter samanbrotet i september 2008 tok regjeringa på Island over dei gamle konkursramma bankane, og skapte nye i staden. Opphavlege obligasjonseigarar i dei gamle bankane bytta dei islandske bankobligasjonane i marknaden for pennyar per dollar. Gribbfond kjøpte. Desse obligasjonseigarane vart eigarane av dei gamle bankane i og med at alle aksjeeigarar var feia ut. I oktober oppnemnde staten sine pengestyresmakter nye styre som skulle kontrollere bankane. Tre nye bankar vart etablerte, og alle innskot, pantelån og andre banklån vart overført til desse nye friskare bankane – sterkt nedskrivne. Desse nye bankane mottok 80 prosent av alle aktiva, dei gamle bankane 20 prosent.

Deretter vart dei gamle bankane sine eigarar gitt kontroll over to av dei nye bankane (87 % og 95 %). Eigarane av dei nye bankane vart kalla gribbar, ikkje berre på bakgrunn av dei store verdinedskrivingane dei fekk ved overføringa av finansielle aktiva og krav frå dei gamle bankane, men i hovudsak fordi dei alt hadde kjøpt seg kontroll med dei gamle bankane for pennyar per dollar.

Resultatet er at i staden for at styresmaktene kunne sikra seg bankane og sanerte dei via konkurs, heldt styresmaktene seg utom sidelinja og let gribbinvestorar hauste eit gigantisk rotvelt – som no trugar med å kaste Island sin økonomi inn i eit kronisk finansielt mareritt. Sett i ettertid var ikkje noko av dette nødvendig. Spørsmålet er: Kva kan regjeringa gjere for å rydde opp i det rotet som ho har skapt ved lettlurt å følgje dei dårlege råda frå IMF?

I USA venta ein at bankar som tok i mot TARP-fallskjermpengar (TARP=Troubled Asset Relief Program), skulle forhandle med pantelån-skuldhavarar om nedskriving av gjelda til marknadspris og/eller etter betalingsevne. Dette vart ikkje gjort. Likeeins på Island. Gribbfonda som kjøpte dei dårlege «gamle banklåna», hadde ein trudd skulle overføre dei utførte nedskrivingane til låntakarane. Det vart heller ikkje gjort. I realiteten vart opphavlege lånesummar framleis revaluerte oppover i samsvar med Island si eineståande indeksering som skulle sikre bankar mot tap – det vil seie for å sikre at økonomien som eit heile vart lidande, til og med måtte bli ramma av eit fatalt og hardt angrep, slik at bankierane kunne bli «heilskapte ». Det inneber å skape ein rotveltformue til gribbar som kjøper dårlege lån billeg.

Er dette også Europa si framtid? Viss det er slik, vil den noverande finanskrisa bli både gribb-bankane og bankar allment sitt store rotvelt. Mens ein i hundreåra bak oss såg at finansielle samanbrot feia bort sparekontoar og kreditorkrav (obligasjonar, banklån osv.) som er motparten til dårlege gjeldspostar, ser vi no at dårlege gjeldspostar blir sikra, og at bankane og obligasjonseigarane som ytte dei rotne, låna blir gjort skadefrie på skattebetalarane sin kostnad.

Dette er ikkje slik økonomisk demokrati var venta å fungere gjennom det nittande hundreåret sitt strev med å få gjennomført parlamentarisk reform. Og i første del av det tjuande hundreåret venta ein at sosialdemokratiske parti og arbeidarparti ville gripe styringa og føre bank og kreditt saman med annan grunnleggande infrastruktur over til offentleg sektor. Men i dag, frå Hellas til Island, handlar regjeringar som pådrivarar eller til og med som innkrevjingsagentar for finanssektoren – slik «Okkuper Wall Street»-rørsla uttrykker det – den «eine prosenten» på topp, ikkje dei 99 prosentane på botnen.

Island er generalprøva på dette maktranet. IMF og den islandske regjeringa heldt ein konferanse i Reykjavik den 27. oktober for å feire den tilsynelatande suksessen ved rekonstruksjonen av økonomien og banksystemet på Island.

I USA vil den krisa som Obama sin stabssjef Rahm Emanuel feira som «for god til at ein kunne la ho bli søla bort», bli forsegla ved å skru tilbake «Social Security» og «Medicare» så snart hausten si Dommedagsklokke slår og kongressen sin Superkomité på 12 (der president Obama har den 13. røysta ved røystelikskap) blir einige om å la arbeidsfolk betale Wall Street sine rotne lån. Den greske redningsplanen vil på det viset tene som generalprøve for USA – med det Demokratiske Partiet i rolla som motpart til Sosialistpartiet i Hellas som garantist for alvoret i situasjonen, og kaste fagforeiningsleiarar ut av rekkene viss dei har innvendingar mot det store bedrageriet.

(Artikkelen sto i Global Resarch, 15. november 2011, og er omsett av Einar Jetne.)

Før 1982 var Libanon det politiske senteret for den nasjonale palestinske motstandskampen. Siden da har mye endret seg. De palestinske flyktningene i Libanon er nå en av de mest marginaliserte i den palestinske diasporaen.

Erik Skaare er med i Palestinakomiteens faglige utvalg.

For å kunne forstå palestinernes situasjon i Libanon holder det ikke å begrense seg til situasjonen i de forskjellige flyktningleirene, man må analysere hele Libanon som en del av kapitalismen og se på dets politiske system med dens innebygde undertrykningsmekanismer.

Libanon og taifiyya

Det ottomanske riket hadde vart i over 400 år før det brøt sammen etter 1. verdenskrig i 1918. To år tidligere hadde Frankrike og England, gjennom Sykes-Picot-avtalen, allerede planlagt hvordan Midtøsten skulle deles mellom seg: Det som i dag er Libanon og Syria, skulle tildeles Frankrike, mens Palestina, Jordan og Irak skulle gis til England. Libanon var da en del av Stor-Syria, men ettersom regionen hadde en kristen majoritet, maronittene, ble området skilt fra Syria, og 1. september 1920 så Libanon dagens lys som et fransk protektorat. Dette fortsatte fram til 1943 da Libanon oppnådde uavhengighet som et direkte resultat av Nazi-Tysklands okkupasjon av Frankrike.

Iløpet av den korte tiden Frankrike hadde direkte kontroll over landet, ble det gjennomført reformer som fortsatt danner grunnlaget for dagens økonomiske og politiske situasjon i Libanon. Det viktigste i dag er konfesjonalismen, eller tafiyya som det blir kalt i Libanon, et system hvor mandater og posisjoner i parlament og regjering blir fordelt etter religiøse skillelinjer. I 1943 ble det inngått en avtale mellom den maronittiske presidenten, Bishara al-Khouri, og den sunnimuslimske statsministeren, Riyadh al-Sol, om at forskjellige religiøse grupper skulle knyttes til ulike politiske posisjoner. Presidenten må være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim og lederen av parlamentet sjiamuslim. Andre lavere, politiske verv er også arrangert og fordelt på denne måten.

På grunn av demografien i Libanon hvor maronittene var majoriteten i landet fikk de tildelt 5/6 av plassene i parlamentet, men på grunn av den blodige borgerkrigen ble maronittene tvunget til å endre maktfordelingen gjennom Taif-avtalen i 1989 til 3/6. For dem var det svært smertefullt, men nødvendig for å oppnå fred. Siden da har demografien endret seg ytterligere hvor den sjiamuslimske befolkningen har økt prosentmessig i forhold til den øvrige libanesiske befolkninga. Likevel har ikke maktfordelinga i regjeringa endret seg. Mens sunnimuslimene utnevner statsministeren og kontroller det interne voldsmonopolet (politi og sikkerhetsstyrker), så utnevner de kristne maronittene presidenten og kontrollerer militæret. Samtidig kan de blokkere samtlige regjeringsforslag om de skulle mene at det er nødvendig.

Dette er en makt sjiamuslimene ikke er i nærheten av å inneha, og som betyr at deres sikkerhet er avhengig av lederen av parlamentet og forskjellige, bevæpnede militsgrupper. En gruppe som har vokst på grunnlag av sjiamuslimenes behov for sikkerhet, er Hizballah, som står svært sterkt i store deler av Sør-Libanon.

I denne situasjonen befinner altså de sunnimuslimske palestinerne seg, en gruppe som per i dag står uten noen grunnleggende menneskerettigheter eller muligheter for å endre sine liv til det bedre.

Palestinernes situasjon

Etter al-nakba, den etniske rensinga av palestinerne i 1948, flyktet 750 000 palestinere fra hjemmene sine. Rundt 100 000 av dem dro til Libanon, og de to første årene bodde de i telt, mens de ventet på å få vende tilbake igjen. Deres tilstedeværelse ble allerede da sett på som en trussel mot det sekteriske politiske systemet i landet, og fortsatt den dag i dag gir Libanons regjering ingen offentlig tilgjengelig informasjon og statistikk om palestinerne. I årsrapporten for 2010 skrev UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, at det befant seg rundt 425 640 palestinske flyktninger i Libanon, som utgjør rundt 10 prosent av befolkningen. Av disse bodde rundt 53 prosent i de 12 offisielle flyktningleirene, mens resten bodde i libanesiske byer og landsbyer, eller uoffisielle leire/palestinske tettsteder».

Likevel er rapporten ufullstendig. Flyktninger fra perioden 1952–56 kategoriseres som «uregistrerte flyktninger», mens palestinske flyktninger fra etter 1970 regnes som «udokumenterte flyktninger». I Libanon er livet svært hardt for palestinerne. De lever i en form for limbo hvor de ikke får vende tilbake til hjemlandet sitt, til tross for FN-resolusjon 194 som fastslår denne grunnleggende rettigheten. Samtidig lever de som andreklasses borgere i Libanon, som helt fra starten er fratatt flyktningene grunnleggende rettigheter: Palestinerne ble utestengt fra 73 forskjellige arbeidskategorier, bl.a. medisin, juss og ingeniørtjenester. De har blitt fratatt rettigheten til å ha eiendom. Om det bygges innad i leirene uten tillatelse, rammes palestinerne av bøter og fengselsstraffer samtidig som husene kan bli revet ned igjen. Dette tvinger palestinerne til å bygge i høyden, noe som gjør at gatene blir trangere og mørkere som i flyktningleiren Burj el-Barajneh.

De må ha spesialtillatelser for å forlate leirene, som gjør at flyktningleirene i praksis fungerer som fengsel for flere av dem. Palestinerne er blitt nektet tilgang til det libanesiske helsesystemet, i motsetning til andre utlendinger.

Siden 1990 har likevel palestinerne tilegnet seg flere og flere rettigheter samtidig som restriksjonene har blitt lettet. I 2010 meldte BBC2 og andre medier at det etter en lang dragkamp i det libanesiske parlamentet ble innført en lov som ga palestinerne rett til arbeid i privat sektor, samtidig som de fikk rett til erstatning for arbeidsrelaterte ulykker, og rett til pensjon fra deres eget fond som de betaler innskudd til mens de er i arbeid. Det er likevel lite som tyder på at noe vil endre den reelle situasjon på bakken. For å tilfredstille den kristne blokka er lovversjonen som ble vedtatt av parlamentet, svært utvannet i forhold til lovforslaget, lagt fram av druserlederen Walid Jumblatt. Fortsatt er det forbudt for palestinerne å få jobb i offentlig sektor eller å kjøpe eiendom. Rettighetene de har tilegnet seg, er med andre ord ikke verdt det papiret de er skrevet på.

Amnesty International skrev i sin rapport Exiled and suffering: Palestinian refugees in Lebanon (min oversettelse): I tillegg til problemene med overbefolkning og utilstrekkelig tilgang til grunnleggende infrastruktur, har år med restriksjoner fra libanesiske myndigheter betydd at hundretusener av palestinere har levd i tiår i provisoriske eller smuldrende strukturer, stappet inn i leire som mangler grunnleggende fasiliteter og infrastruktur. Palestinernes rett til ordentlige boliger blir krenket i stor skala.

Og videre: Libanons regjering innrømmer fritt det den kaller «utålelige» levekår for palestinske flyktninger, men har feilet å gjennomføre effektive tiltak for å forbedre disse forholdene samtidig som den også svikter i sin plikt til å sikre et minimum av nivåer av helsetjenester, til alle i Libanon, inkludert dens flyktninger.»

Frykten for palestinerne

Felles motstand mot at palestinerne skal slå seg ned i Libanon, binder politikere, skribenter og resten av det libanesiske samfunnet sammen. De libanesiske regjeringene har nemlig gjennom tiden vært opptatt av å opprettholde status quo, og de har hindret en gjenoppbygging og utvidelse av de palestinske flyktningleirene. Bortsett fra da Nahr el-Bared ble knust i 2007 etter kamper mellom den libanesiske regjeringa og Fatah al-Islam, har ikke Libanon vært positive til å la det internasjonale samfunnet hjelpe palestinerne.

For å forstå hvorfor, er det viktig å se på palestinernes rolle som sunnimuslimer i Libanon. Samtidig må vi se på hvordan palestinerne er en brikke innenfor den libanesiske økonomien. Det politiske: I Libanon hvor borgerkrig langs religiøse og sekteriske linjer har revet opp landet i fillebiter, er palestinerne fryktet. Ikke på grunn av hva de har gjort eller hva som fryktes at de kan gjøre, men fordi de er sunnimuslimer. Den politiske konfesjonalismen ble nemlig innført av Frankrike for å holde landet under sivil og politisk kontroll. I tillegg til de politiske realitetene, jfr. over, er også frykten stor for at den demografiske maktbalansen i landet skal bli forskjøvet om palestinerne får fast statsborgerskap. For selv om ikke alle libanesiske fraksjoner støttet Taif, har den fått økt tillit ettersom den har stabilisert politikken i landet.

De kristne maronittene frykter at et eventuelt palestinsk statsborgerskap vil føre til at muslimene skal kreve en økt politisk innflytelse, mens shiamuslimene er redde for at det vil true Taif-prosessen og de politiske fordelene det vil gi dem. En annen, og ikke minst like reell faktor, er at mange libanesere, og i særdeleshet kristne, tror at palestinerne vil opprette et nytt hjemland i Libanon siden palestinerne har gitt opp kampen mot Israel. Al-Ma’ushi har blant annet gitt uttrykk for denne konspirasjonsteorien.

Libanesiske muslimer unnskylder seg derimot svært ofte med Israel-kortet: Vi kan ikke la de palestinske flyktningene bosette seg her for da vil kampen mot Israel være tapt.

Det økonomiske: Tilsynelatende har også Libanon klart seg svært godt gjennom den kapitalistiske krisa som herjer verden i dag. Den libanesiske sentralbanken er stappfull av kapital, og media meldte i 2008: Penger flommer som aldri før, libanesiske banker registrerer rekordinnskudd, og bankfolk sier at dette er det beste året i Libanons økonomiske historie. Likevel sier ikke dette alt om situasjonen i Libanon. Den libanesiske regjeringa tar opp gjeld, både eksternt og internt, i milliardklassen for å bygge opp etterkrigsøkonomien. Libanon hadde, per innbygger, i 2008 den største nasjonale gjelda i verden. Samtidig blåses økonomiske bobler opp, spesielt i eiendomsmarkedet, som kan sprekke når som helst. Mens eksil-libanesere i de oljerike gulf-landene har kastet milliarder av dollar inn i forskjellige eiendomsprosjekter, har eiendomsprisene i Beirut og ellers i landet eksplodert til kunstig høye priser siden 2007.

Eiendomsbobla i Beirut og økningen i utleie- og salgspriser har gjort at Beirut er blitt den dyreste byen i Midtøsten, og den tiende dyreste i verden i følge en rapport fra Byblos Bank. Med et BNP som ikke klarer å vokse tilsvarende, vil Libanons økonomi kunne rase sammen. Man kan lure på hva som foregår når en treroms leilighet som kostet 65 000 dollar i 2006, blir solgt for 225 000 dollar i dag.

Paolo Moscovici, administrerende direktør i JP Morgan i Midtøsten, gikk så langt som å uttale at «Det er en eiendomsboble i Beirut […] og eiendomsprisene er for høye», og tilføyde at utviklingen gikk «alt for raskt».

Også i denne usikre, økonomiske situasjonen blir palestinerne sett på som en belastning. Den libanesiske regjeringa har gitt uttrykk for at et eventuelt palestinsk statsborgerskap vil bety større sosio-politiske utfordringer, og økte utgifter i form av velferdstjenester. Den libanesiske avisa The Daily Star viste f.eks. hvordan de palestinske familiene i dag spiller en viktig økonomisk rolle i Libanon ved at de står for 10 prosent av alt privat konsum i landet, samtidig som at de ikke hadde noen rett på ytelser fra staten. Deres rolle som billig arbeidskraft undervurderes med andre ord ikke av den libanesiske eliten.

Hvis den politiske eller sikkerhetsmessige situasjonen skulle forverre seg, vil dette være nok til å dytte Libanon ut i den kapitalistiske krisas helvetesgap. Mens palestinerne ekskluderes fra det libanesiske samfunnet, vil de fortsette å lide av kronisk underutvikling, økende avhengighet av ekstern støtte, og de palestinske leirene vil fortsatt være utenfor libanesisk lov og rett. Det er flere faktorer som bidrar til økende radikalisering blant unge palestinere som ikke ser noen utsikt for en bedre framtid, og som vil føre til flere sammenstøt som i Nahr el-Bared i 2007. Den økonomiske krisa forsterker dette.

For UNRWA, som har ansvaret for utdanning, primærhelsetjenesten, yrkesfaglig opplæring m.m., er totalt avhengig av frivillig, finansiell støtte fra FNs medlemsstater. At medlemslandene akkurat nå er mest opptatt av å redde sine egne banker, gjør at UNRWAs midler strupes. I 2010 og 2011 har de et kjernebudsjett på rundt 1,23 milliarder dollar, som kan høres mye ut, men som er grovt regnet til rundt 260 dollar per palestinske flyktning. UNRWA skrev selv om bekymringen rundt nedgangen i bidrag for 2010; under halvparten av deres behov ble finansiert. Det alvorlige underskuddet organisasjonen står overfor, gjør at UNRWA kan bli tvunget til å gjennomføre svært smertefulle kutt i «grunnleggende tjenester til mer enn 4,7 millioner palestinske flyktninger» ikke bare i Libanon, men også i de okkuperte palestinske områdene, Syria og Jordan. Med tanke på at de palestinske flyktningene lider under en av de høyeste arbeidsledighetsratene i verden, er dette det siste de trenger.

Det er desverre lite som tyder på at den palestinske håpløsheten vil bli løst i nærmeste framtid. Israels vilje til å trekke seg ut av de palestinske områdene er liten, og viljen til å la de palestinske flyktningene tilbake er ikke-eksisterende. De libanesiske myndighetene har like lite lyst på å ha palestinerne hos seg. Situasjonen begynner å bli en større verkebyll for dem enn de noen gang kunne forestilt seg. Dermed fraskriver de seg alt ansvar ved å skylde på Israel. I midten av det hele sitter våre venner i limbo uten evne til å kunne endre sin egen hverdag. I mellomtiden er det mye som kan gjøres innenfor dagens politiske rammer, som kan forbedre palestinernes levekår. For at det skal skje, trenger palestinerne solidaritet. Ikke bare fra den libanesiske mannen og kvinnen, men også fra resten av verden.