9. mai 2011 satte jeg meg på flyet som skulle ta meg og følget mitt, Per Gunnar Skotåm, til Afghanistan. En to ukers tur for å få mer kunnskap om hvordan krigen i Afghanistan påvirker samfunnet der. Vi hadde et spesielt fokus på områder utenfor krigshandlingene.

Turid Thomassen er leder av partiet Rødt.

Det var ordnet med overnatting i Kabul og Fayzabad ( Badakshan-provinsen) i hus som tilhører Norwegian Afghanistan Comite (NAC). Det var også lagt inn et besøk i den norske leieren i Mazar-e-Sharif. Jeg skulle få mulighet til å hente kunnskap fra flere hold.

Hva visste jeg om Afghanistan før jeg dro? Ganske mye om krig og faenskap gjennom media, Rødt!, debatter på TV og radio og gjennom kunnskapen som finnes i partiet. Jeg visste lite om kultur, historie og geografi. Jeg hadde sett bilder av kvinner i hijab, burka, store mengder sand, jeg hadde sett bilder av menn med furete ansikter og skjegg, utallige bilder av soldater og tanks – men lite om livet til folk flest. Når jeg tenkte på livet i Afghanistan, så dukka bildene opp som jeg har beskrevet over, ikke landbruk, elver, boligforhold, bryllup, barn eller tilgang til kollektivtrafikk. Jeg ante virkelig ikke hva som ville møte meg da jeg landet i Kabul, i Afghanistan.

Utsikten fra flyet der vi svevde over Kabul, var goldt, grågrønt. Det bildet endra seg ikke mye da jeg kom ned på bakken.

Kabul er en stor by, 5 mill mennesker samla på ei stor slette. Fattigdom preger det meste av det jeg så av byen, men kanskje spesielt i åssidene hvor fattigfolk har satt  opp leirhusa sine. Vannet måtte hentes nede på flata, det er ikke lagt opp til elektrisitet, og det som var veien var mere som en dårlig og bratt skogsvei. Det må være et mareritt å bo i disse husa når vinteren setter inn, eller regnet øser ned. Nesten overalt i Kabul ser man resultatet av krig. Utbomba hus, kulehull, fartsdumper som er der for å hindre at kjøretøy kan komme overraskende, vakter med våpen, sperringer og checkpoints, men også nyreiste luksusvillaer som det blei sagt tilhørte narkobaroner og regjeringsmedlemmer. Jeg var likevel overraska over at det var så lite synlig militær tilstedeværelse i selve byen – bare masse afghansk politi.

Det mangla ikke på advarsler mot å bevege seg til fots i Kabuls gater, det er en stor by, stor fattigdom, stor trafikk og jeg er en vestlig dame som kunne utsettes for kidnapping eller andre uhumskheter, men det viste seg å være fullt mulig – i alle fall sammen med ei dame som var litt mere lokalkjent. Vi blei sett på, og sikkert kommentert, men fikk gå helt i fred i Kabuls gater.

Ferden vår startet med å gå gjennom en park, en vakker grønn lunge i en veldig støvete og forurensa by. Det var bare hankjønn der, tjukt av dem – syklende, gående, sittende og stirrende – på oss. Men min følgesvenn vandret bare rolig og pratende på stiene, og jeg gjorde som henne. Ikke at det var så vanskelig, Jeg spaserte sammen med ei dame som har en stor kjærlighet for landet og menneskene. For henne var det viktig å kunne gå i Kabuls gater som et helt vanlig menneske, kunne hilse på dem hun føler for å hilse på, og stikke innom de stedene hun føler for. Jeg var bare glad for å få muligheten til å vandre sammen med henne. Hun gikk barhodet og jeg hadde på et sjal over hodet. Hun hadde grått hår og jeg hadde rødt. Begge var fra Norge.

Jeg fikk se kinoen som det skrives om i Drageløperen. En diger grå kloss. En av de eldste i landet, om ikke den eldste. Jeg har vært inne i bokhandelen til bokhandleren i Kabul, han var ikke der sjøl, det var sønnen som styrte butikken. Et lite lokale stappfullt av bøker, vakre kort og kart. Jeg fikk se Chicken-street, den berømte handlegata, drakk te hos en teppehandler, så vakker keramikk, men handlet ikke noe.

Min følgesvenn tok meg til slutt med til restaurant Gandamak, hvor det var vanskelig å komme seg inn. Ikke fordi det var fullt, men fordi det var så mange sikkerhetsprosedyrer for å komme seg inn. Først vakt utenfor porten, så en vakt innafor porten med gevær, så inn en ny jerndør med to menn bak et gitter som så oss an, og til slutt gjennom den siste døra før vi kom inn i en vakker hage.

Det kan hende at det ringer noen bjeller i noens hoder når dere leser Gandamak. De bjellene er helt riktige. Jeg skal gi dere noen stikkord: krig, briter, 1841, massakre. Det kan se ut som om det er egne restauranter, hotell, treningsstudioer som bare følger i krigenes farvann for å betjene bistands- ambassade- og andre typer vestlige ansatte.

Det skulle ha vært interessant å se om det er de samme folkene som starta lignende prosjekter på Balkan, i Afghanistan, og om vi om en stund vil finne dem i Libya, Syria og Egypt. Det er penger å tjene på krig. Hjem blei vi henta i bil. Til og med min følgesvenn anbefalte det. Trekker tankene til Oslo og jenter som anbefales å ikke bruke byen på lik linje som gutter. 

Fayzabaden by i Badakshan-provinsen, minna meg om Lillehammer og Lågendeltaet. Masse vann, grønt og med skogkledde åssider. En by i vekst hvor folk tydelig var stolt over byen sin. Akkurat da vi var der, planla byen en åpning av noe nytt innafor renovasjon – offentlige søplekasser som kommunen hadde påtatt seg å tømme. Jeg er vokst opp i Norge hvor resirkulering av for eksempel plast har kommet ett stykke lenger, og det er betimelig å nevne at det ikke finnes noen mulighet for resirkulering av plast i hele Afghanistan. Hvis man vet at bare det norske forbruket av vann på plastflasker er rundt 500 000 flasker per dag, så vil hele ISAF styrkens forbruk være uendelig stort. Hvor gjør de av alle brukte flasker? Tar ISAF styrken dem med seg hjem?

En av de siste dagene jeg var i Fayzabad, ble jeg tatt med til en liten landsby langt opp i fjellene. Afghanistankomiteen har satt i gang et hygieneprosjekt for å få bukt med barnedødelighet og sykdommer. Jeg hadde hatt en elendig natt med feber og vondt i magen, og det var ikke akkurat morsomt å skulle sette meg inn i bil som skulle frakte meg, Per-Gunnar og prosjektlederen opp til landsbyen. Veien gikk fra god til dårlig til ille og til sist ikke-eksisterende før dekka igjen fant feste på en dårlig vei.

Og vi kom fram, til den lille landsbyen som inneholdt 200 husstander, og som aldri hadde hatt besøk av en hvit dame i sin 460 år gamle historie. Ingen av kvinnene brukte burka, og grunnen til det var at det ville være for upraktisk når kvinnene jobba, og fordi alle kjente alle. Men jeg tror at alle kvinner hadde en burka som ble brukt når de skulle ut på lengre turer. Alle barna i landsbyen gikk på skole til og med 3. klasse. De fleste hadde lært å lese og skrive på den tiden. Og jeg møtte kvinner som hadde tatt høyere utdanning også, men de var døtre av ledere i landsbyen.

Den lille landsbyen produserer ca 30 % av forbruket sitt, resten må kjøpes. Mennene er de som skaffer inntektene som trengs gjennom å reise bort for å få arbeid som vakter, politi eller annen lønna jobb. Ofte er de borte fra familien et par år før de returnerer. Landsbyen var fattig, men disket likevel opp med det beste de hadde. Nystekte brød og stekt egg. Og jeg var en dårlig gjest som spiste lite, og etter hvert som magetrøbbelet tok mer og mer overhånd, snakka enda mindre.

Det var ikke lett å komme oss tilbake til Kabul fra Fayzabad. Flyet vårt skulle mellomlande i Kundus for å ta opp flere passasjerer. Og der ble det stående i to dager. Vi kunne selvsagt ha brukt dagene til å se oss om i byen, men det ble ikke anbefalt. Det var uroligheter i byen, og vi som var passasjerer, var enten på et vel bevokta hotell eller satt på flyplassen. Disse to dagene var de verste dagene i Afghanistan. Ikke skjønte jeg språket, ikke visste jeg så mye om hva slags uroligheter det var, og ingen visste når flyet ville komme.

Afghanistan er det landet det er verst å bo i, barnedødeligheten er høy og kvinners stilling er ikke god. Den har ikke blitt bedre etter at ISAF styrkene invaderte landet og satte inn den regjeringa som er der nå.

En av de første kveldene i Afghanistan var den økende prostitusjonen i de store byene, men spesielt Kabul ett av temaene. Kvinner uten mann og utdanning har liten mulighet til å kunne forsørge seg selv ved vanlig lønna arbeid. Prostitusjon blir da et av de umulige valga som gjøres.

Jeg reiste fra et land som ikke har gitt opp håpet om en annen framtid. Men Afghanistan må få muligheten til å bygge sitt eget demokrati, ta stega i sitt eget tempo, bekjempe Taliban innafra og få kontrollen over sine egne naturressurser. I dag er det alt for mange andre land som vil ha kontrollen. Det er ikke fred og demokrati som har hovedfokus fra USA og ISAF. Da ville man ha valgt en annen strategi enn våpenmakt.  

I juli 2009 organiserte arbeidarar ved det statseigde Tonghua Stålkompani i Jilin i Kina ein massiv protest mot privatisering. Deretter sveipa ei streikebølgje over dei kinesiske kystprovinsane sommaren 2010. Desse hendingane kan vise seg å vere eit historisk vendepunkt.

Minqi Li har undervist i økonomi ved Utah Universitet, Salt Lake City, frå 2006. Han var politisk fange i Kina frå 1990 til 1992. Boka hans, The Rise of China and the Demise of the Capitalist World Economy, vart publisert av Pluto Press og Monthly Review Press i 2009

Etter tiår med nederlag, tilbakeslag og stillstand stig den kinesiske arbeidarklassen atter fram som ei ny sosial og politisk kraft. Korleis vil framveksten av den kinesiske arbeidarklassen forme framtida til Kina og verda? Kan den kinesiske kapitalistklassen klare å kome utfordringa frå arbeidarklassen i møte samtidig som han opprettheld det kapitalistiske systemet? Eller vil framveksten av den kinesiske arbeidarklassen føre til ein ny kinesisk sosialistisk revolusjon som i neste omgang vil opne vegen for ein global sosialistisk revolusjon? Svaret på desse spørsmåla vil i stort monn avgjere retninga til verdshistoria i det tjueførste hundreåret.

Nederlaget til arbeidarklassen og sigeren til kinesisk kapitalisme

Den kinesiske revolusjonen i 1949 var grunna i den breie mobiliseringa av det store fleirtalet av det kinesiske folket mot utbyting frå innanlandske føydale jordeigarar, kapitalistar og utanlandske imperialistar. Med alle sine historiske avgrensingar fortener Kina i den maoistiske perioden å bli karakterisert som «sosialistisk» i den forstand at dei interne klasseforholda innafor Kina var langt meir i favør av dei proletariserte og ikkje-proletariserte arbeidande klassane enn det som typisk rår i ein kapitalistisk stat, spesielt når det gjeld periferien og semi-periferien.

 

Trass i historiske maoistiske prestasjonar vart Kina verande ein del av det kapitalistiske verdssystemet og vart tvinga til å operere under dei grunnleggande rørslelovene til systemet. Det økonomiske overskotet vart samla i hendene til staten for å fremje kapitalakkumulasjon og industrialisering. I sin tur skapte dette dei materielle føresetnadane som favoriserte dei nye byråkarat-teknokratelitane som kravde stadig aukande materielle privileg og politisk makt. Dei nye elitane fann sine politiske representantar innafor kommunistpartiet, og vart «kapitalistgjengarane som rår i partiet» (ei vanleg frase i Kina).

Mao Zedong og dei revolusjonære kameratane hans prøvde å tvinge tilbake trenden mot kapitalistisk gjenreising ved å appellere direkte til og mobilisere massane av arbeidarar, småbønder og studentar. Politisk uerfarne og forvirra arbeidarar og småbønder var enno ikkje klare til å utøve direkte økonomisk og politisk makt. Etter Maos død i 1976 sette kapitalistgjengarane, leia av Deng Xiaoping, i verk eit kontrarevolusjonært kupp og arresterte dei radikale maoistleiarane. På få år konsoliderte Deng Xiaoping den politiske makta si, og Kina var på veg mot kapitalistisk omforming.

Den såkalla økonomiske reforma tok til på landsbygda. Folkekommunane vart brotne oppløyste og landbruk vart privatisert. Over dei komande åra vart fleire hundre millionar landarbeidarar «overskots»-arbeidarar, gjort tilgjengelege for utbytting av innanlandske og utanlandske kapitalistføretak.

Massiv privatisering vart gjennomført i 1990-åra. Så godt som alle små og mellomstore statlege verksemder, og nokre store statseigde verksemder, vart privatiserte. Nesten alle desse vart seld til kunstig låge prisar, eller rett og slett gitt bort. Dei som hausta fordelane av dette, var blant andre leiande offentlege tenestefolk, tidlegare leiarar i statseigde verksemder, private kapitalistar med  kontaktar innafor styresmaktene og multinasjonale konsern. Reelt vart ein massiv «primitiv akkumulasjon» fullført, og ein ny kapitalistklasse forma ved massivt tjuveri av statlege og kollektive eigedomar. Samtidig vart fleire titals millionar arbeidarar innafor den statlege og kollektive sektoren sparka og kasta ut i armod.

Legitimiteten til denne nye kapitalistklassen vart godkjent av leiinga i kommunistpartiet. På den sekstande partikongressen (i 2002) vart partiprogrammet revidert. Innafor det gamle programmet såg kommunistpartiet på seg sjølv som fortroppen til arbeidarklassen som representerte interessene til proletariatet. I det nye programmet erklærte kommunistpartiet seg sjølv som representant for interessene både til dei «breiaste folkemassane» og dei «mest avanserte produktivkreftene». Uttrykket «mest avanserte produktivkrefter» blir i vid forstand sett på som ei omskriving for den nye kapitalistklassen.

Framveksten av den kinesiske arbeidarklassen

Sysselsetting utafor landbruket som del av Kina si totale sysselsetting auka frå 31 prosent i 1980 til 50 prosent i 2000, og auka vidare til 60 prosent i 2008.2 I følgje ein rapport laga av Det kinesiske Akademiet for Sosialvitskapar i 2002 var om lag 80 prosent av arbeidsstyrken utafor landbruket proletariserte lønsarbeidarar: industriarbeidarar, arbeidarar i tenesteytande næringar, arbeidarar innafor kontorsektoren og arbeidslause.3 Sidan det store fleirtalet av arbeidarar utafor landbruket er lønsarbeidarar, som må selje arbeidskrafta si for å sikre seg eit levebrød, tyder den raske veksten i sysselsetting utafor landbruket på massiv danning av den proletariserte arbeidarklassen i Kina.

Kina sin raske kapitalistiske akkumulering har vore grunna på den omsynslause utbytinga av hundrevis av millionar kinesiske arbeidarar. Frå 1990 til 2005 fall Kina sine arbeidsinntekter som del av BNP frå 50 til 37 prosent. Dei kinesiske arbeidarane sine lønssatsar ligg om lag på 5 prosent av det US-amerikanske, 6 prosent av det sørkoreanske og 40 prosent av det mexicanske nivået.

Frå tidleg 1980-tal av har om lag hundre og femti millionar migrantarbeidarar flytta frå landsbygd til byområde på leit etter sysselsetting. Kina sin eksportretta vareproduksjon er i stort monn basert på utbytting av desse migrantarbeidarane. Ein studie av arbeidarane sine kår i Perleelvdeltaet (eit område som inkluderer Guangzhou, Shenzhen og Hong Kong) avdekte at omtrent to tredjedelar av arbeidarane arbeidde meir enn 8 timars dag og aldri tok helge-fri. Nokre arbeidarar måtte arbeide samanhengande opp til 16 timar. Dei kapitalistiske administratorane brukte rutinemessig kroppsleg straff for å disiplinere arbeidarane. Omtrent to hundre millionar kinesiske arbeidarar arbeider under risikofylte forhold. Det er rundt sju hundre tusen alvorlege arbeidsplassrelaterte skadar i Kina kvart år, skadar som krev meir enn eit hundre tusen liv.

I Det kommunistiske manifest hevda Marx og Engels at arbeidarklassen sin kamp mot kapitalistane gjekk gjennom fleire utviklingssteg. Til å byrja med vart kampen ført av individuelle arbeidarar mot dei kapitalistane som utbytta dei direkte. Med utviklinga av kapitalistisk industri auka proletariatet i tal, og vart konsentrert i større massar. Arbeidarane sin styrke vaks, og dei byrja å forme fagforeiningar for å kjempe mot kapitalistane som ein kollektiv styrke. Dei same rørslelovene gjer seg gjeldande i Kina i dag. Etter kvart som fleire og fleire migrantarbeidarar slår seg ned i byane, og i auka omfang ser på seg sjølve som lønsarbeidarar og ikkje som småbønder, stig ein  ny generasjon av proletariserte arbeidarar med aukande klassemedvit fram. Både dei offisielle styremaktdokumenta og dei største media innser no framveksten av den «andre generasjonen av migrantarbeidarar.»

I følgje bildet som blir teikna av dei tonegivande media, er det no rundt eitt hundre millionar andre-generasjons migrantarbeidarar, født etter 1980. Dei flytta til byane like etter fullført skolegang på vidaregåande- eller ungdomsskolenivå. Dei fleste av desse folka hadde inga erfaring frå landbruksproduksjon. Dei identifiserte seg meir med byane enn med landsbygda. Samanlikna med den «første generasjonen» synest andregenerasjons migrantarbeidarar å ha betre utdanning og å vente seg meir når det gjeld sysselsetting. Dei krev betre materielle og kulturelle levekår, og dei vil i mindre grad tolerere brutale arbeidsforhold.

Gjennom sommaren 2010 ramma dusinvis av streikar bil-, elektronikk- og tekstilindustrien i Kina, streikar som tvinga kapitalistane til å akseptere lønsauke. Tonegivande kinesiske akademikarar er redde for at Kina er i ferd med å gå inn i ein periode med intense streikar, noko som vil gjere slutt på Kina sitt billege arbeidskraftregime, og truge Kina sin «sosiale stabilitet».

Kapitalistisk utvikling vil i seg sjølv skaffe fram dei objektive vilkåra for framvekst av arbeidarklasseorganisasjonar. Etter mange år med rask akkumulering byrjar den massive armeen av billeg arbeidskraft på den kinesiske landsbygda å bli oppbrukt. Kina sin totale arbeidsstyrke (dei som er mellom femten og sekstifire år gamle) er venta å nå toppen i 2012 med omtrent 970 millionar, for deretter gradvis å minke til rundt 940 millionar i 2020. Den yngste arbeidsstyrken (dei som er mellom nitten og tjueto år gamle), dei som hovudtyngda av billege, ufaglærte arbeidarar er rekruttert frå, er venta å minke drastisk frå rundt eitt hundre millionar i 2009 til rundt femti millionar i 2020. Den raske minkinga i den yngste arbeidsstyrken vil etter alt å døme auke forhandlingsstyrken til unge arbeidarar og oppmuntre dei til å utvikle meir permanente arbeidarorganisasjonar.

Då delen av sysselsettinga utafor landbruket (som mål for proletariseringsgrad) vaks til over 70 prosent både i Brasil og i Sør-Korea, frå 1970-åra til 1980-åra, steig arbeidarklasserørsla fram som ein kraftfull sosial og politisk maktfaktor. Ei liknande utvikling skjer no i Egypt.

Kina si sysselsetting utafor landbruket er no på rundt 60 prosent. Viss Kina følgjer sin eigen trend frå 1980 til 2008, med vekst på rundt 1 prosent i året, vil delen av sysselsettinga utafor landbruket passere det kritiske nivået på 70 prosent rundt 2020.

Gitt at den kinesiske arbeidarklassen vil stige fram som ei sterk sosial og politisk kraft på eit eller to tiår, då er nøkkelspørsmålet: Kva politisk retning vil den kinesiske arbeidarrørsla ta? Den rådande offisielle kinesiske politikken går ut på å bygge eit såkalla harmonisk samfunn med kompromissar mellom ulike sosiale klassar. Delar av dei herskande kinesiske elitane argumenterer for «politisk reform» for å dempe, og avleie utfordringa frå arbeidarklassen ved å introdusere vestleg borgarleg demokrati.

Vil den kinesiske kapitalistklassen klare å gje rom for arbeidarklassen si utfordring samtidig som han opprettheld den grunnleggande økonomiske og sosiale ordenen i det kapitalistiske systemet? Eller vil den kinesiske arbeidarrørsla gjere eit verdshistorisk gjennombrot, ta den revolusjonære sosialistiske vegen, og bryte grunnleggande med det eksisterande sosiale systemet? Svaret på desse spørsmåla avheng både av objektive og subjektive historiske føresetnader.

Den sosialistiske arven: Arbeidarklassen innafor den statlege sektoren

I den maoistiske sosialistiske epoken nytte dei kinesiske arbeidarane eit nivå av klassemakt og verde som var utenkeleg for ein gjennomsnittleg arbeidar i ein kapitalistisk stat (spesielt i periferien og halvperiferien). Men den kinesiske arbeidarklassen var ung og politisk uerfaren. Etter Maos død vart arbeidarklassen ståande utan politisk leiarskap og leid eit katastrofalt nederlag gjennom den massive privatiseringa på 1990-talet.

Mange av arbeidarane innafor den tidlegare statlege sektoren (kjende i Kina som dei «gamle arbeidarane») har i ettertid kjempa kollektive kampar mot privatisering og mot dei omfattande oppseiingane. Kampane har ikkje berre hatt verknad på dei oppsagde arbeidarane, men også på dei som no er tilsette arbeidarar innafor den statlege sektoren. Dette har ført til vekst i klassemedvit saman med ein viktig grad av sosialistisk medvit blant ein spesiell del av Kina sin proletariserte arbeidarklasse – proletariatet innafor den statlege sektoren.

Med orda til ein prominent kinesisk arbeidaraktivist, samanlikna med arbeidarklassane i andre kapitalistiske statar, har den kinesiske (statssektor-) arbeidarklassen utvikla eit «relativt komplett klassemedvit», grunna i denne klassen sine eineståande historiske erfaringar både i den sosialistiske perioden og den kapitalistiske perioden.

På bakgrunn av denne historiske erfaringa er kampane til arbeidarane innafor den kinesiske statlege sektoren ofte ikkje avgrensa til nære økonomiske krav. Mange arbeidaraktivistar forstår at deira noverande kår ikkje berre skriv seg frå utbytting frå individuelle kapitalistar, men også – på eit meir grunnleggande nivå – frå det historiske nederlaget til arbeidarklassen i ein større klassekrig, ein krig som førte til at kapitalismen (mellombels) sigra over sosialismen.

Ein leiar for dei oppsagde arbeidarane peika på at under sosialisme «kunne ikkje massiv oppseiing ha funne stad fordi arbeidarane styrte fabrikken, arbeidarane var brør og søstrer innafor ein klasse. Men etter privatiseringa hadde arbeidarane vorte redusert til «lønnsarbeidarar», dei styrer ikkje lenger, og dette er den sanne årsaka bak dei massive oppseiingane.» I følgje denne leiaren skulle arbeidarane sin kamp ikkje bli avgrensa til individuelle tilfelle, og heller ikkje bli nøgde med at nokre krav vart møtt. Den «grunnleggande interessa» til arbeidarane er knytt til gjenopprettinga av «offentleg eigedom til produksjonsmidla».

Mange av dei noverande tilsette arbeidarane innafor den statlege sektoren er barna til dei «gamle arbeidarane». Dei har hatt erfaring frå å arbeide saman med dei gamle arbeidarane eller dei bur i det same arbeidarstrøket. På det viset har dei som i dag arbeider innafor den statlege sektoren, vorte påverka av kampane til dei gamle arbeidarane og av deira politiske erfaringar. Dette  kom til syne under kampen til arbeidarane ved Tonghua Stålkompani mot privatisering i 2009.

Tonghua Stål var eit statseigd stålverk i Tonghua i provinsen Jilin. I 2005 vart Tonghua Stål privatisert. Statseigedomen, ein gong verdt 10 milliardar yuan, vart taksert til 2 milliardar yuan. Jianlong, eit mektig privat selskap med kontaktar til høgtståande tenestefolk i Beijing, betalte faktisk berre 800 millioar yuan, og tok over kompaniet. Etter at Jianlong tok over vart 24 000 av 36 000 arbeidarar sagt opp. Lønningar til arbeidarar på «farlege oppdrag» (der folk ofte vart skadd), vart redusert med to tredjedelar. Sjefane kunne sette i verk ulike slag vilkårleg straff mot arbeidarane.

I 2007 byrja arbeidarane ved Tonghua Stål å protestere. Under protestaksjonane vaks ein arbeidar frå maoisttida, Meister Wu, fram som leiar. Wu gjorde det klart for arbeidarane at det ikkje handla om noko isolert problem, men om «den politiske privatiseringslinja».

I juli 2009 gjekk arbeidarane ut i generalstreik. Då direktøren ved Jianlong truga med å sparke alle arbeidarane, slo dei rasande arbeidarane han i hel. Trass i at både provinsguvernøren og tusenvis av væpna politi var til stades, våga ingen å gripe inn. Etter slagsmålet vart Jilin-provinsen tvinga til å legge privatiseringsplanen til sides.

Sigeren til arbeidarane ved Tonghua Stålkompani vart ein enorm inspirasjon for arbeidarar i mange delar av Kina. Arbeidarar i fleire andre stålverk protesterte også, og tvinga lokale styresmakter til å avlyse privatiseringsplanar. Arbeidaraktivistar i andre provinsar såg på Tonghua-sigeren som deira eigen, og beklaga at «for få kapitalistar hadde vorte drepne.»

Etter år med massiv privatisering er den statlege sektoren sin industriproduksjonen i Kina verdimessig redusert til under 30 prosent. Likevel dominerer framleis den statlege sektoren fleire industrielle nøkkelområde. I 2008 stod dei statseigde og statleg haldne verksemdene for 59 prosent av verdiskapinga i kolproduksjon, 96 prosent i utvinninga av petroleum og naturgass, 72 prosent i foredling av petroleum, 42 prosent innafor smelting og valsing av jern og stål, 45 prosent innafor produksjon av transportutstyr og 92 prosent innafor produksjon og forsyning av elektrisk kraft og oppvarming.

Trass i at arbeidarane innafor den statlege sektoren no berre står for 20 prosent av sysselsettinga innafor industrisektoren, tel dei rundt 20 millionar og dei er konsentrert innafor sektorane energi og tungindustri, sektorar som er strategisk viktige for den kapitalistiske økonomien i Kina. I den framtidige oppblomstringa av kampen til den kinesiske arbeidarklassen kan arbeidarane innafor den statlege sektoren utøve svært stor økonomisk og politisk makt gjennom kontrollen dei har over industrielle nøkkelsektorar.

Aller viktigast er det at dei kinesiske arbeidarane innafor den statlege sektoren kan nyte fordelen av dei eineståande historiske og politiske erfaring som dei har. Med hjelp frå revolusjonære sosialistiske intellektuelle kan dei kinesiske arbeidarane innafor den statlege sektoren stå fram som leiinga til heile den kinesiske arbeidarklassen, og gje framtidige kinesiske arbeidarrørsler ei klar revolusjonær sosialistisk retning.

Det illegitime ved kinesisk kapitalistisk rikdom

Etter tre tiår med kapitalistisk omforming har Kina vorte omdanna frå å vere eit av verdas økonomisk mest likestilte land til å bli eit av verdas mest ulikestilte land. I følgje Verdsbanken stod dei rikaste 10 prosentane i 2005 for 31 prosent av Kina si totale inntekt, mens dei fattigaste 10 prosentane mottok berre 2 % av den samla inntekta.

Ulikskapen i rikdom er endå meir skandaløs. I følgje Verdas rikdomsrapport (World Wealth Report) frå 2006 kontrollerte 0,4 prosent av dei mest velståande familiane 70 prosent av den nasjonale rikdommen i Kina. I 2006 var det omtrent 3 200 menneske med personleg eigedom verdt meir enn 100 millionar yuan (omtrent femten millionar US-dollar). Av desse 3 200 var 2 900, eller 90 prosent, barn av høgare stats- eller partitenestefolk. Deira samla aktiva var estimert til 20 billionar yuan – eller omtrent lik storleiken på Kinas BNP i 2006.

På grunn av opphavet til den kinesiske kapitalistklassen kom ein stor del av rikdommen frå plyndring av statlege og kollektive aktiva som var bygd opp i den sosialistiske epoken. Denne rikdommen er i breie lag av folket sett på som illegitim. I følgje eit overslag vart omtrent 30 billionar yuan av statlege og kollektive aktiva overført til kapitalistar med sterke band til styresmaktene i prosessen med privatisering og marknadsliberalisering.

Ein fersk rapport avdekte at i 2008 utgjorde dei såkalla grå inntektene 5,4 billionar yuan eller 18 prosent av Kinas BNP. Forfattarane av rapporten trudde at det meste av dei grå inntektene skreiv seg frå korrupsjon og tjuveri av offentlege aktiva.

Wen Jiabao, statsministeren i Kina, er sagt å vere ein av dei rikaste statsministrane i verda. Son hans eig Kinas største private eigedomsselskap. Kona hans har hand om Kinas juvelindustri. Familien til Wen er vurdert til å ha samla opp ein rikdom verdt 30 milliardar yuan (rundt 4,3 milliardar US-dollar). Jiang Zemin (den tidlegare presidenten og generalsekretæren i partiet) er estimert til å ha verdiar på 7 milliardar yuan, og Zhu Rongji (den tidlegare statsministeren) er estimert til å ha 5 milliardar yuan. Den utbreidde korrupsjonen har ikkje berre alvorleg underminert legitimiteten til kinesisk kapitalisme. Han har også underminert den herskande klassen sin evne til å handle i tråd med eigne klasseinteresser.

Sun Liping, ein prominent og kjent sosiolog, uttalte nyleg at «kinesisk samfunn forfell med akselererande fart.» I følgje Sun er folka i den styrande eliten i Kina fullstendig drivne av eigne personlege kortsiktige interesser, slik at ingen bryr seg om dei langsiktige interessene til kinesisk kapitalisme. Korrupsjon har «kome ut av kontroll» og vorte «ustyrleg.»

Proletariseringa av småborgarskapet

På 1980- og 1990-talet var småborgarskapet (dei profesjonelle og tekniske arbeidarane) ein viktig sosial base for den pro-kapitalistiske politikken med «reform og opning». Men den allmenne og raske auken i kapitalistisk ulikskap har ikkje berre ført til utarming av fleire hundre millionar arbeidarar. Han har også øydelagt «middelklassedraumen » til mange i småborgarskapet. I følgje offentleg statistikk var omtrent ein fjerdedel av kinesiske høgskolestudentar som tok slutteksamen i 2010, arbeidslause. Av studentane som tok slutteksamen året før, var omtrent 15 prosent framleis arbeidslause. Dei høgskolekandidatane som er «i arbeid», må ofte finne seg i ei lønn som ikkje er høgare enn lønna til ufaglærte migrantarbeidarar. Omtrent ein million høgskolekandidatar (av det årlege talet på kandidatar på omtrent seks millionar) blir sagt å høre til dei såkalla «maurstammane». Det inneber at dei bur under slumliknande forhold i utkantane av dei største byane i Kina.

Veksten i prisane på bustad, helseteneste og utdanning har også underminert den økonomiske og sosiale statusen til Kinas eksisterande og potensielle småborgarskap, og tvinga dei til å gje opp draumane om levestandard som «middelklasse». Ein høgskolekandidat la tankane sine om det «miserable livet» sitt ut på Internett. Etter år med arbeid fann han at han ikkje kunne klare kjøpe ei leilegheit eller gifte seg og fø eit barn. Den unge mannen spurde seg sjølv: Korfor treng eg ei jente som kjærast? Korfor treng eg få eit barn? Korfor treng eg å ta vare på foreldra mine? La oss endre tenkemåte. Viss vi ikkje bryr oss om foreldra våre, ikkje giftar oss, ikkje får barn, ikkje har bruk for å kjøpe leilegheiter, ikkje har bruk for å ta bussar, ikkje blir sjuke, ikkje morar oss med noko, ikkje kjøper lunsj, då har vi funne sanninga om eit lykkeleg liv! Samfunnet gjer oss sprøe. Vi kan ikkje dekke nokre enkle grunnleggande behov. Tar vi feil? Vi ønskjer berre overleve.

Etter kvart som fleire og fleire individ i småborgarskapet erfarer proletarisering når det gjeld økonomiske og sosiale forhold, har eit aukande tal unge menneske vorte politisk radikaliserte. På 1990-talet eksisterte ikkje det politiske venstre i Kina. Men gjennom det første tiåret av dette hundreåret opplevde den kinesiske venstresida ei dramatisk utviding. Tre venstreorienterte nettsider, Wu You Zhi Xiang (Utopien), Flagget til Mao Zedong og Nettverket til kinesiske arbeidarar har slått gjennom nasjonalt. Nokre store nettsider, slike som Forumet Styrk Landet, ei side for dagsaktuelle saker, knytt til det offisielle partiorganet Folkets Dagblad, har vorte dominert av innlegg med venstreorienterte politiske tendensar.

9. september og 26. desember 2010 organiserte arbeidarar i hundrevis av byar og studentar ved omtrent 80 universitet og høgskolar, spreidd over heile Kina, spontane massemøte for å minnest Mao Zedong, ofte møtt med motstand og trakassering frå lokale styresmakter. Under den kinesiske nyttårsfeiringa i 2011 (9. februar) besøkte nesten 700 000 menneske Mao sin heimby, Shaoshan i Hunan-provinsen, for å vise respekt.Under dei rådande politiske forholda blir spontane minnemarkeringar for Mao Zedong antikapitalistiske masseprotestar.

Grensa for kapitalen er kapitalen sjølv

Den kinesiske modellen for kapitalakkumulasjon har bygd på eit sett med spesielle historiske vilkår: den omsynslause utbyttinga av ein stor billeg arbeidsstyrke; massiv utbytting av naturressursar og svekking av miljøet som ein følgje av det; og ein vekstmodell som er avhengig av aukande eksport til marknadane i kapitalistiske kjerneland. Ingen av faktorane er berekraftige på lengre sikt.

Etter kvart som USA og europeiske økonomiar slåss med stagnasjon og står overfor aukande kriser i framtida, kan ikkje Kina lenger lite på eksporten som drivkraft for økonomisk vekst. I tillegg er det vidt erkjent at dei svært store kinesiske investeringane har ført til massivt overskot av produksjonskapasitet og medverka til ein ikkje berekraftig etterspørsel etter energi og naturressursar. Fallande profittratar kan leie til investeringssamanbrot og ei større økonomisk krise. Derfor treng den kinesiske kapitalistiske økonomien å «ombalansere» seg sjølv ved å fremje innanlands konsum. Men korleis kan ein få dette til utan å undergrave dei grunnleggande interessene til den kinesiske kapitalistklassen?

Akkurat no utgjer privat konsum omtrent 40 prosent av Kinas BNP, offentleg konsum rundt 10 prosent, handelsoverskot omtrent 5 prosent og investeringar rundt 45 prosent. Arbeidarlønningar og landlege småbrukarinntekter summerer seg opp til omtrent 40 prosent av BNP. Slik sett svarar arbeidarklasseinntektene grovt sett til det samla hushaldskonsumet. 

Viss offentlege investeringar blir behandla som del av brutto kapitalistisk profitt, utgjer brutto kapitalistisk profitt (som er lik BNP minus lønningar og offentleg konsum) omtrent 50 prosent  av BNP. Etter å ha dradd frå avskriving på fast kapital blir netto kapitalistisk profitt omtrent 35 prosent av BNP. Denne svært høge kapitalistiske profitten (eller svært høge profittrata) er det politisk-økonomiske grunnlaget for Kina si raske kapitalakkumulering.

Gå no ut i frå at Kina har bruk for å legge om til ein konsumleia økonomi. Tabell 1 viser alternative scenaria for mulege «omleggingar» av den kinesiske kapitalismen. Kvart scenario er konsistent med eit spesielt sett med vilkår som er nødvendige for å stabilisere den kapitalistiske økonomien (med ei stabil heller enn fallande profittrate). Viss Kina si økonomiske vekstrate for eksempel kom til å falle til 7 prosent i året, då må investeringane falle til 36 prosent (runda av til 35 prosent i tabell 1) av BNP om kapitalavkastingsforholdet skal bli verande stabilt.

Vurderer vi det slik at Kina sine hovudeksportmarknader (USA og EU) kan stagnere i framtida, mens Kina sin energiimport saman med importen av råvarer vil halde fram med å vekse, då må vi gå ut i frå at Kina sin handelskonto vil vende tilbake til balanse. Av det følgjer at summen av privat konsum (lønningar) og offentleg konsum må auke til 65 prosent av BNP. Brutto profitt må falle til 35 prosent av BNP, og netto profitt må falle til 20 prosent av BNP.

I dette eksemplet må rundt 15 prosent av BNP bli omfordelt frå kapitalistisk profitt til arbeidarlønningar eller velferdsytingar. Korleis kan ein klare få til ei så stor omfordeling av inntekter, til og med under dei mest ideelle politiske tilhøva? Kva for ein del av kapitalistklassen er villig til å ofre sine eigne interesser for å sikre dei felles klasseinteressene? Gitt den svært illegitime og korrupte naturen til kinesisk kapitalistisk rikdom har ein også spørsmålet om korleis dei kollektive interessene til kapitalistklassen kan bli handtert, til og med om leiarskapen i Kommunistpartiet vedtar å fremje dei kapitalistiske fellesinteressene. Per definisjon er ikkje inntekter og rikdom som skriv seg frå korrupte kjelder tilgjengelege for skattlegging. På eit vis er den noverande historiske samanhengen grunnleggande ulik alle tidlegare i kapitalistisk historie.

Etter fleire hundreår med iherdig kapitalistisk akkumulering er det globale økologiske systemet på kanten av samanbrot og den globale økologiske krisa som er under utvikling, trugar med å øydeleggje menneskeleg sivilisasjon i det 21. hundreåret.

Som verdas største energikonsument og utsleppskjelde for karbondioksid er Kina no i sjølve senteret av globale økologiske motseiingar. Kina er avhengig av kol til omtrent 75 prosent av landet sitt energiforbruk. Frå 1979 til 2009 voks Kina sitt forbruk av kol i gjennomsnitt med 5,3 prosent i året, og den kinesiske økonomien voks i gjennomsnitt med 10 prosent i året (men i det siste tiåret, frå 1999 til 2009, akselererte forbruket av kol til 8,9 prosent i året).

Brukar vi ein sjenerøs tommelfingerregel, må vi vente at vekstrata i økonomien samla blir lik vekstrata i produksjonen av kol pluss 5 prosentpoeng. 27 I følgje kinesiske regjeringskjelder har Kina kolreservar på omtrent 190 milliardar tonn. Figur 1 samanliknar Kina sin historiske produksjon av kol med landet sin projiserte framtidige produksjon, i det vi går ut i frå at Kina sine gjenverande kolreservar som kan bli utvunne, er lik dei offisielle reservane. Kina sin kolproduksjon er projisert til å nå toppen i 2026 med ein årsproduksjon på 4,7 milliardar tonn. Vekstrata i produksjonen av kol er estimert til å minke til 3,5 prosent i perioden 2009-2020; 0,4 prosent i  2020–2030; -2,5 prosent i 2030–2040; og -4,8 prosent i 2040–2050. Følgjene for den årlege økonomiske vekstrata vil vere 8,5 prosent i 2010–2020; 5,5 prosent i 2020- åra; 2,5 prosent i 2030-åra; og 0 prosent i 2040-åra.

Altså, i 2020-åra må den kinesiske kapitalistiske økonomien gjennomføre ei omfordeling av inntekter med 20 prosent av BNP frå netto profitt til lønningar for å oppretthalde ein stabil kapitalistisk økonomi. (Sjå tabell 1). I 2030-åra må kapitalistisk nettoprofitt falle til under 10 prosent av BNP, og det vil reelt ikkje vere rom for vidare omfordeling av inntekter. Den nære energikrisa er berre ei av mange økologiske motseiingar som Kina vil stå overfor.

I følgje Kartlegging av Vassframtida Vår, er Kina venta å ha eit vatnunderskot på 25 prosent i 2030 i det aukande krav frå landbruk, industri og byar vil overgå landet sine avgrensa vassressursar. Viss Kina sin noverande trend når det gjeld jorderosjon ikkje blir stansa, vil landet li av matunderskot på 14 til 18 prosent i 2030–2050.

Som eit resultat av klimaendring og minkande tilgang på vatn vil Kina sin kornproduksjon kunne falle med 9 til 18 prosent i 2040-åra.

Proletariatet sin siger?

Menneskeslekta er no ved ein kritisk krossveg. Den vedvarande aktiviteten til verdas kapitalistiske system vil ikkje berre garantere permanent forarming av milliardar av menneske. Han vil også nesten sikkert føre til øydelegginga av menneskeleg sivilisasjon. Dette reiser det påtrengande verdshistoriske spørsmålet: Kva for ein styrke kan menneskeslekta rekne med for å oppnå global revolusjon i det tjueførste hundreåret, og både sosialisme og økologisk berekraft?

Marx venta at proletariatet skulle spele rolla som gravleggar for kapitalismen. Slik verdshistoria vart, klarte Vesten si kapitalistklasse å kome arbeidarklassen si utfordring i møte ved hjelp av avgrensa sosiale reformer. Kjerne-kapitalistklassane oppnådde dette mellombels kompromisset på grunnlag av superutbyttinga av arbeidarklassane i periferien og den massive utbyttinga av verdas naturressursar og miljø. Begge føresetnadane er no uttømde. I dei neste eitt eller to tiåra kan dei proletariserte arbeidarklassane, for første gong, bli fleirtalet blant menneska på jorda. Med massiv proletarisering i Asia nærmar til slutt verdshistoriske føresetnader seg, som i tråd med Marx, vil leie til proletariatet sin siger og borgarskapet sitt fall.

Som verdas største vareprodusent og energiforbrukar er Kina i aukande grad i senteret for kapitalismen sine motseiingar. Analysen ovafor peikar på at etter år 2020 vil økonomisk, sosial, politisk og økologisk krise mest truleg tårne seg opp i Kina.

Gitt arven frå den kinesiske revolusjonen kan subjektive historiske vilkår i Kina favorisere ei revolusjonær sosialistisk løysing av Kina sine motseiingar. Ein arbeidarklasse i statleg sektor som er påverka av sosialistisk medvit, kan potensielt ta over Kina sine økonomiske nøkkelsektorar og spele ei leiande rolle i den komande revolusjonære kampen. Ein brei revolusjonær klasseallianse kan bli forma mellom arbeidarane i statleg sektor, migrantarbeidarar og det proletariserte småborgarskapet.

På grunn av Kina sin sentrale posisjon i det globale kapitalistiske systemet kan ikkje det viktige ved ein sigrande sosialistisk revolusjon i Kina bli overvurdert. Han vil bryte heile lengda til globale kapitalistiske varekjeder. Han vil snu den globale maktbalansen avgjerande i favør av verdsproletariatet. Han vil opne vegen for det tjueførste hundreåret sin globale sosialistiske revolusjon, og dramatisk auke sjansen for at den komande globale krisa vil bli løyst på ein måte som er konsistent med det å bevare menneskeleg sivilisasjon.

Historia vil avgjere om det kinesiske og verdas proletariatet er på høgd med deira revolusjonære oppgåver.

(Artikkelen sto i Monthly Review nr 6/2011, og trykkes med deres tillatelse. Den er oversatt av Einar Jetne.)