APs linje har vært nedlegging av norsk jordbruk. De første krisetegn viser seg nå i Norge. Perspektivet for norsk jordbruk er alvorlig foran oljeeventyret. Den fortsatte saneringen AP legger opp til står i direkte motstrid til arbeiderklassens interesser.

---

Situasjonen i norsk jordbruk

I 1969 var det 155 000 selvstendige jordbruksenheter i Norge. Hvert år blir det foretatt en driftsgransking av norske bruk (2). Tallene i disse granskingene er meget avslørende for den politikken AP har stått for etter krigen. Tallene som følger er tatt fra granskingen i 1971.

De norske bøndene og småbrukernes jordbruksinntekter stammer fra mange kilder.

Slått sammen kaller granskingen dette produksjonsinntekter (3):
Produksjonsinntekter for ulike typer bruk( 1971 )
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    over 500 mål
47 576 kr.    63 163 kr.       102 998 kr.       137 981               kr. 202 468      kr. 332 996 kr.

Det kan synes som inntektene er store. Men utgiftene er tilsvarende høye.

Produksjonsutgifter for ulike bruk (1971) (4):
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    over 500 mål
29 736 kr.    38 286 kr.     62 970 kr.         80 028 kr.          109 202 kr.        180 576 kr.

I norsk jordbruk forekommer det lite leiet arbeidskraft. I hovedsak står familiemedlemmene for innsats av arbeidskraft. Dersom man legger gjeldende tariff i jordbruket til grunn for familiearbeidet får man følgende »lønnsutgifter» når det leide arbeidet legges til, leid arbeid nevnes først.

«Lønns»-utgifter for ulike typer bruk (1971).
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    Over 500 mål
2623             3564               7055                   2654                   30902                 61666
29790          34258            37740                  32794                 28505                  27782
32413          37822            44795                   45488                 59407                  89448

Dersom vi tar som utgangspunkt at en bonde skal ha betalt etter tariff for det han og familien nedlegger i produksjonen på gården blir utgiftene på gårdsbruket
summen av 2 og 3. Dette satt opp mot driftsinntektene gir som resultat følgende
«overskudd» for norske gardsbruk:

35-50 mål 50-100 mål 100-200 mål 200-300 mål 300-500 mål Over 500 mål
-14 573     -12 955       -4 767          +12 465        +32 859         +62 972

Den enkleste kommentaren til disse tallene er at norske bønder og småbrukere på langt nær kommer opp i tariffbetalingen i jordbruket for det arbeidet de gjør. Dette gjelder alle bruk under 200 mål. Men dette er også 95 % av alle bruk i
Norge (Jordbrukstellinga 1969). Tallene står derfor fram som speil på APs svik
overfor norske småbrukere og bønder. Tallene viser også med hvilken lønnsomhet det norske jordbruk møter oljealderen.

Staten har planmessig lagt norsk jordbruk ned

APs banebrytende verk i jordbrukspolitikken er stortingsmelding 64/1963-64. Denne meldinga oppsummerer politikken fram til 1963 og legger opp planene for den videre saneringen. At AP står for og har stått for en monopolenes ideologi og politikk viser disse to sitatene fra denne meldinga:
«Et samfunn som ønsker å følge med i den tekniske og økonomiske utviklingen, må være innstilt på forandringer. Endringer i næringsstruktur og bosetting vil ofte være en direkte forutsetning for økonomisk framgang og høyere levestandard. Vi må ha for øyet at det fortsatt vil finne sted visse forskyvninger i vårt land. Tendensen går i retning av tilbakegang i enkelte distrikter, stagnasjon i andre og en konsentrasjon av befolkningen i byer, forstadsherreder og industrisentra».

«En fortsatt rasjonalisering i jordbruk, skogbruk og fiske vil bedre de økonomiske forhold for disse næringene og gi dem som er sysselsatt i næringene
bedre økonomiske kår. Effektivisering av f.eks. jordbruket vil imidlertid medføre en ytterligere reduksjon av den totale sysselsettingen i denne næringen».

Driftsgranskingen i 71 viste at lønnsomheten var lav for dem som var sysselsatte i jordbruket. Jordbrukspolitikken har vel heller ikke hatt det formål at levestandarden skulle bedres for de minste brukene. Hvor vellykket strukturrasjonaliseringen har vært viser imidlertid oversikten over hvor mange bruk som er nedlagt i Norge fra 59 til 1972. Vi har tatt ut Nord-Norge spesielt fordi i denne landsdelen har AP klarere enn andre steder klart å gjennomføre sin politikk:

Bruk i drift over 5 mål

Nord-Norge           1959      1969         1973

39 583    26 060    19 111      Tilbakegang i %:  51 %

Resten av
158 832   128 917  108 966     ca. 31 % (5)

På 14 år har staten gjennom sin politikk klart å legge ned hvert annet jordbruk i Nord-Norge og hvert tredje i resten av landet. Siden politikken viser seg klarest i
Nord-Norge skal vi vise hva denne politikken har ført til mer konkret.

Krise i nordnorsk jordbruk

1. Tidlig i år hadde en rekke aviser oppslag om behovet for melkeimport fra Sverige og Finland til Nord-Norge. Bak dette oppslag lå en del av politikken AP har ført. Helt siden 1970 har Finnmark måtte importere melk. I 1972 var importen til Finnmark 2,2 millioner liter. På den måten går melkesubsidiene til dekkingen av APs feilslåtte jordbrukspolitikk.

1. Men dette er bare deler av sannheten. «Fra 1959 til 1969 er kutallet i Nord-Norge redusert med 39 %. «Fra 1969 til 72 er det en ytterligere reduksjon på 14 %». (6) «I 1972 fikk Salgslaget (det siktes til Nord-Norges salgslag, red.) bare 41 % av sitt behov av slakt dekket av nordnorsk produksjon. I 1965 var den nordnorske andelen 65 % (6).

«I de siste årene har produksjonen av grønnsaker gått sterkt tilbake i Nord-Norge. Idag dekker egenproduksjonenbare 16–17 % av det gjennomsnittlige
årsforbruk». (6) »Produksjonen av poteter viser en synkende tendens og en må regne med et økende importbehov i årene som kommer.» (6). «For egg har en et tilførselsbilde som likner mye på den grønne sektor». (7).

3. I statistisk årbok for 1973 kan vi lese hva jord brukes til i Nord-Norge etter at et bruk er lagt ned. Det viser seg at 56,0 %, 69,4 % og 73,0 % av jorda ligger
brakk i henholdsvis Nordland, Troms og Finnmark. (Dette gjelder jorda til bruk nedlagt i perioden 1964 til 1969).

For Nord-Norge har statens jordbrukpolitikk ført til halvering av bruksantallet, brakklegging av jorda og en katastrofal sjøldekkingsgrad.

Konsekvensene av jordbrukspolitikken begynner å bli klare. I tillegg kommer konsekvensene av den saneringen oljemeldingen legger opp til for å skaffe
arbeidskraft til oljesektoren.

Det første oljeåret:
Den største nedgangen i Norges historie siden svartedauen.

I ukeheftet 14/74 offentliggjør statistisk sentralbyrå resultatene av en undersøkelse om sysselsettingen i Norge. I følge denne var det i 1973 (1. kvartal) sysselsatt 151000 personer i jordbruket mens det et år etter bare er 120 000. Dersom denne undersøkelsen bare er omtrent riktig er dette den største avgang fra jordbruket i Norges historie. Dersom olja er årsaken vil hele norsk jordbruk om få år være som nordnorske jordbruk er i dag. At dette kan være tilfelle antyder et intervju med ordføreren i Åndalsnes. Han sier at etter Åndalsnes ble base for borerigger skjer det nå pendling til Åndalsnes og fortsetter: «I denne sammenheng kan det nevnes som en kuriositet i forbindelse med den oversikt som er laget over den geografiske fordelingen av arbeidskraften som er rekruttert til plattformbyggingen, at den optimale lokaliseringen – utelukkende vurdert i arbeidskraftsammenheng – ville vært Dombås!» (8).

Perspektivene for jordbruket og arbeiderklassens interesser. Det er vanskelig å si hvor stor sjølbergingsgrad Norge har som helhet. Norge har en sjølberging av matkorn nesten lik null og ingen egenproduksjon av sukker. På kaloribasis er derfor sjølbergingen bare ca. 38 %. Men når det gjelder kjøtt, poteter, melk, fisk og en rekke andre viktige matvarer har Norge tilstrekkelig egenproduksjon. Til nå. Men dette bilde er i ferd med å endre deg. Statens jordbruksrasering viser nå en begynnende krise i Nord-Norge.

Ideologien bak denne utviklingen er «nødvendigheten av internasjonal arbeidsdeling». Utfra denne imperialistiske tankegangen har norsk proteinimport økt, samtidig med at den norske monopolkapitalen er blitt tillatt å eksportere mengder med fiskeproteiner.

Progressive i Norge har lenge gått imot denne politikken fordi den representerer et vanvittig ressurssløseri. AP fører imidlertid denne linja videre i oljemeldingene nr. 25 og 30. Kort uttrykt er APs svar på funnene av norsk olje: Norge må i framtida tilfredsstille den kapitalistiske verdens økende oljebehov. Dette må skje gjennom sanering av «ulønnsomme» bransjer. Varene fra disse bransjer skal importeres.

For jordbruket betyr dette ikke annet enn nedlegging, fordi AP har drevet saneringen så langt som mulig allerede.

I jordbruksoppgjøret har AP vist at de er fast bestemt på å legge norsk jordbruk ned. Men Håkon Lie-hetsen overfor bøndene viser også at de er redde for arbeiderklassens aktive kamp mot denne nedleggingen. Og med god grunn. I 1973 steg nemlig, «i motstrid til alle forutsetninger», matvareprisene på verdensmarkedet kraftig. På enkelte vareslag opptil 200/300 %. Ikke engang APs mest rabiate bondehets kan skjule muligheten av at en matvarekrise kan ramme vanlige folk hardt også i Norge. Følgende kan skje: Høye råoljepriser fører til en voldsom ekspansjon i petroleumsvirksomheten og tilknyttede næringer.

AP fortsetter nedleggingen av norsk jordbruk, importen øker og stadig flere varer blir importert. Oljeinntektene gjør dette mulig. I 1980 kan det tenkes et
overskudd på olje, bl.a. på grunn av prisstigingen i dag, og en omfattende norsk krise vil bli følgen. Med stigende matpriser og knapphet på matvarer i det
hele tatt vil en slik krise bety: arbeidsløshet og sult i masseomfang i Norge.

I den debatten som vil komme om oljepolitikken framover, er det viktig for venstresida å propagandere klassealliansen mellom arbeidere, bønder og småbrukere. APs jordbrukspolitikk står i motstrid til arbeiderklassens interesser, både på kort og lang sikt.

Fotnoter:
1.Statistisk årbok 1973, tabell 96.
2.Undersøkelsene foretas av Norges Landbruksøkonomisk Institutt.
3. Produksjonsinntektene. Driftsgranskingene definerer sitt begrep om produksjonsinntekter slik:
«Produksjonsinntekter i jordbruket er verdien av den samlete bruttoproduksjon i driftsåret. Disse inntektene omfatter: 1. Direkte salg av produkter. 2. Produkter til egen husholdning.3. Naturalier til arbeidere og kårfolk. 4.Trygder og tilskott. 5. Leieinntekter. 6. Kjøreinntekter. 7. Den del av årets produksjon som virker til auke i status (varelager, buskap).»
4. Driftsgranskningen inkluderer her slike ting som: Vareforbruk! , for, planter, traktorbensin, osv. avskrivninger og vedlikehold! , vedlikehold av  driftsbygninger, grøfter, maskiner osv., og til slutt andre nødvendige utgifter til produksjonen, forsikringer, maskinleid, lys telefon osv.
5. Jordbrukstellinga 1969 tabell 3, hefte VII. og Statistisk årbok 1973 tabell 96.
6.Stortingsmelding 108, 72/73 (Nord-Norge-planen).
7. Bonde og småbrukeren nummer 19/73.
8. Norges Industri nummer 7/1974 s.

Regjeringa trenger en stram «inntektsfordelingspolitikk», kontroll med rammene for lønnsoppgjøra og redskaper for å få investeringene til å flyte fritt til oljeindustrien. Skånlandutvalgets innstilling er ikke glemt. Kleppes plan for «deprivatisering» av bankvesenet kommer laglig.

---

Både Skånlandutvalgets innstilling, hvor det blir foreslått opprettet et pris- og inntektspolitisk råd, og DNA-regjeringas forslag om deprivatisering av bankene,
kommer til å stå sentralt i gjennomføringen av det som ser ut til å bli norsk oljepolitikk. Ikke i den forstand at disse tiltakene er ledd i en samlet, bevisst
strategi, – heller ikke i den betydning at en kan stanse eller forandre norsk oljepolitikk dersom en stanser deprivatiseringen av bankene og hindrer gjennomføringen av Skånlandutvalgets innstilling.
Men fordi statens rolle i norsk oljepolitikk har kastet et nytt lys over nevnte forslag. Og fordi tiltakene vil kunne lette gjennomføringen av oljepolitikken.

I sjølve utgangspunktet skulle det ikke være vanskelig å se at dette vil være tilfelle. Det pris- og inntektspolitiske rådet skal holde arbeidernes lønninger nede slik at kapitalens totalinvesteringer blir høyest mulig. Deprivatiseringen skal sentralisere bank- og kredittvesenet, på denne måten blir det lettere å dirigere den nødvendige kapital til de voldsomme investeringene i oljesektoren. I denne artikkelen vil vi gå nærmere inn på de to forslagene for å svare på spørsmålet om hvilke interesser de vil tjene: folkets eller monopolkapitalens.

DEPRIVATISERING – ØKT MONOPOLISERING

Hva går så Kleppes forslag ut på? Det er et forsøk på å styrke det borgerlige statsapparatets styring av bankene og forsikringsselskapene ved at det offentlige
oppnevner et flertall i representantskapet og dermed får avgjørende innflytelse over styrevalget. Kleppe har gjort greie for forslaget i ei bok som heter «Bank og Kredittvesenet». For at ikke deprivatiseringa skal bli for dyr, er det meningen at bankene sjøl skal innløse sin aksjekapital, og dermed gå over fra aksjeselskap til stiftelser, – som er selveiende institusjoner.

I boka til Kleppe, som også er studiemateriale for AOF og Folkets Brevskole, har han trukke opp bakgrunnen for og hensikten med forslaget. I følge boka skal
staten styre bankene på følgende måte:

«Forretningsbankene vil fremdeles bli uavhengige institusjoner som konkurrerer med hverandre. Det vil ikke bli tale om innblanding i enkeltavgjørelser fra statens side. Vurderingen om bankstyrene faktisk følger en tilfredsstillende politikk eller ikke, vil skje ved representantskapets behandling av styrets beretning, og ved valg av styret.» (side 64)

Kleppe er også en varm talsmann for sammenslåing av banker, de norske bankene i dag er altfor små. Om sparebankene sier han:

«Også tallet på sparebanker har sunket i tiden etter krigen; fra vel 600 til 444 ved utgangen av 1972. Tallet går stadig nedover fordi sparebanker slåes sammen. Sparebankforeningen har i flere år stimulert til dette for å få mer slagkraftige enheter som kan yte alle de tjenester en moderne bank bør kunne utføre for sine kunder. En komite under Sparebankforeningen mente at tallet kunne reduseres til 60–80. I dag vil mange si at en burde kunne gå enda lavere ned. Eksempelvis har de viktigste bankene i Aust-Agder fylke nylig gått sammen til Aust-Agder Sparebank.» (s. 17).

Klarere er det vanskelig for en finansminister å uttale seg, sentraliseringa er ikke engang dekket over av et lag med vanlige sosialdemokratiske fraser.

Denne monopolisering og sentralisering av kredittvesenet passer godt sammen med den oljepolitikken som Kleppe sjøl har vært med på å legge opp, og med de
behovene som den norske monopolkapitalen har for store investeringer i oljesektoren. Innen anlegg-, og industri- og bergverksvirksomheten var investeringene i 1973 og 1974 på omlag 10 milliarder kroner. I begge disse årene ble halvparten av dette investert i aktivitet knyttet til oljesektoren, eller direkte i oljeindustrien.

En ytterligere monopolisering av bankvesenet, med statlig styring vil sikre at det også i framtida vil bli slik. Investeringsraten er fra før av stor i Norge, kredittmarkedet må ordnes for å hindre kriser i økonomien. Staten griper derfor inn for å regulere konkurransen mellom bankene, jamfør det første sitatet ovenfor.

Ikke folkets, men monopolenes banksystem

Denne politikken kommer på mange måter til å stå i direkte motsetning til store deler av folkets interesser. Både arbeidere bønder, fiskere og deler av borgerskapet sjøl blir rammet.

Når så store deler av kreditten skal brukes innen oljesektoren blir det mindre til husbygging og daghjemsplasser, mindre lån til jordbruk og fiske, og vanskeligere for en del utsatte næringer å sikre seg kreditt. For eksempel vil tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien bli rammet. Dette er heilt i tråd med regjeringens uttalte oljepolitikk: Store deler av den konkurranseutsatte industrien skal totalt raseres, det trengs vel ikke noen skotøyindustri i Norge nå lenger – vi har jo olja.

Deprivatiseringa vil på denne måten være et viktig redskap i hendene til staten og monopolene for å skyte fart i strukturrasjonaliseringa. Ei strukturrasjonalisering som vil bli forsert på grunn av oljepolitikken.

Det går tydelig fram av Kleppes bok at det ikke er folkets, men monopolenes banksystem det legges opp til. De norske bankmonopolene må styrkes vis-a-vis de store utenlandske bankene som nå prøver å etablert seg i Norge. Derfor heter det hos Kleppe:

Antallet banker vil og bør gå ned fordi selv de største norske bankene er forholdsvis små i internasjonal sammenheng. Forretningsbankene vil som særlig
funksjon innenfor banksystemet få både store nasjonale oppgaver og kontakten med det internasjonale banksystem. (side 65).

Det er ikke vanskelig å tenke seg hva Kleppe mener med »store nasjonale oppgaver» og kontakt med det internasjonale banksystem. Det er oljeinvesteringene han tenker på.

Hadde hensikten med deprivatisering vært å bedre vanlige folks økonomi, så kunne Kleppe begynt med å sette ned renten, slik at det ble billigere å låne
penger. Kleppe har derimot nettopp hevet renten, og det er grunn til å tro at den ikke har stoppet, men er på veg oppover.

Det er heller ikke hensikten å gjøre det lettere på annen måte for arbeidsfolk i bygd og by å skaffe seg lån – for eksempel i utkant-Norge. Det er det motsatte som er Kleppes politikk. Småbankene er for urasjonelle og må legges ned, den moderne bankvirksomhet trenger store, og stadig større, enheter. Som vi så av sitatet tidligere så er idealet satt til en sparebank i hvert fylke. Mye rart går det an å kalle dette, sosialisme er det ikke.

Likevel vil mange hevde at sjøl om forslaget fører til sentralisering av norsk bankvesen, så føler monopolkapitalen tross alt sine interesser truet ved forslaget
om deprivatisering.

Det er mulig at det subjektivt er en del motstand mot forslaget, bl.a. har Høyre aktivt bekjempet det. Men av flere grunner rokker forslaget på ingen måte ved
monopolenes makt, fordi det nettopp er monopolenes politikk som blir satt ut i livet. Den nevnte monopolisering innenfor bankvesenet i Norge er det nettopp
bankforeningen som sjøl har tatt initiativet til. Staten griper nå inn aktivt for å påskynde utviklingen. På denne måten er det først og fremst de sterkeste grupperingene innen monopolborgerskapet som tjener på forslaget om deprivatisering.

Det er også en voksende forståelse innenfor monopolborgerskapets rekker for at staten fører en politikk som de ikke trenger være redd for, men tvertimot
oppmuntre og styrke. Således har selveste Bergersen rost Staten varmt i Dagbladet, og Norcem har i fullt alvor foreslått intimt samarbeid med staten.

Sosialismen i vanry

DNA-regjeringa framstiller forslaget sitt som en demokratisk og sosialistisk reform. SV er langt på veg enig, men mener at forslaget ikke går langt nok. Det er likevel grunn til å tro at de vil støtte forslaget fordi det er et «steg på veien» som det så vakkert heter. De borgerlige partiene, med Høyre i spissen kaller forslaget for sosialisme – og går mot det.

Vi mener å ha påvist at det først og fremst er de store monopolene som tjener på deprivatiseringa, og dette er ingen vei til sosialismen. Det er ikke en omvei engang, men en styrking av den borgerlige statens makt. Å framstille dette som sosialisme er å forkludre selve sosialismens ide, å bringe sosialismen i vanry. At
borgerlige politikere gjør dette er forståelig, at sosialister gjør det er mer tvilsomt. Derfor er det viktig å avsløre forslaget som det det er: en monopolisering og sentralisering av dimensjoner.

Vi er ikke prinsipielle motstandere av statsdrift under kapitalismen men mener at et hvert forslag må vurderes konkret, ut fra hvilke konsekvenser gjennomføringen av forslaget vil få for vanlige folk i landet. Det kan være nødvendig å minne om dette for å unngå misforståelser. Det konkrete forslaget om deprivatisering av bankene vurderer vi som en styrking av statens makt og økt monopolisering. Arbeiderpartiets oljepolitikk styrker denne konklusjonen fordi motsetningene mellom folkets interesser og monopolkapitalens blir tydeligere. Det skulle derfor ikke være noen grunn for SVs representanter i Stortinget å stemme for deprivatiseringen når den kommer opp i Stortinget med det første.

SV ønsker egentlig «sosialisering»

Sosialistisk Valgforbund ønsker å gå lenger enn Arbeiderpartiet. Mens Kleppe tydelig sier at hensikten med forslaget ikke er å oppheve konkurransen mellom
bankene, men bare å regulere den, – ønsker SV full sosialisering av bank- og kredittvesenet. Mens Kleppe aktivt går inn for sentraliseringen av bankene, har SV knyttet parolen om sosialisering sammen med kravet om desentralisering av bankvirksomheten.

Jeg er enig med SV i at under sosialismen skal bankvesenet både sosialiseres og desentraliseres, det vil være en av forutsetningene for sosialismen. Jeg vil heller
ikke utelukke at det også kan være riktig under kapitalismen å kreve at staten tar over bankene. En stor del av bankene er i dag under statlig kontroll: Postsparebanken, Husbanken, Kommunalbanken, Fiskarbanken og Lånekassen for utdanning er blant de viktigste. Mot SVs forslag har jeg imidlertid to alvorlige innvendinger.

For det første at denne statlige overtakelsen blir presentert som sosialisering: Der er ikke slik at samfunnet blir «mer» sosialistisk jo større del av økonomien
staten har kontroll over. I Frankrike har staten gjennom lengre tid hatt kontroll over bankene, uten at landet har blitt sosialistisk av den grunn. Monopolkapitalen har på ingen måte blitt rokket i sine grunnvoller av den statlige overtakelsen. Det skaper dessuten illusjoner om vegen til sosialismen når så mye av propagandaen rettes mot «sosialisering av bank- og kredittvesenet».

For det andre vil SVs prinsipielle holdning være en direkte og indirekte støtte til Kleppes deprivatiseringsforslag. Sjøl om Kleppe sitt forslag er aldri så galt, blir
SV tvunget til å støtte det fordi partiet «egentlig» er for sosialisering av bankvesenet. De makter ikke å analysere hvilke interesser forslaget vil tjene, men stemmer prinsipielt for det. Den konkrete analysen har blitt avløst av ønsketenkning.

SV ønsker sosialisering og desentralisering, men konsekvensene ved å støtte Arbeiderpartiets forslag blir styrking av monopolenes makt og økt sentralisering
av bankvesenet. Sjøl om SV har store og prinsipielle motforestillinger mot Arbeiderpartiets oljepolitikk kommer de på denne måten til å lette gjennomføringen av den. Monopolkapitalen får økte muligheter til å investere i oljesektoren. Konsekvensen har vi tidligere pekt på både i denne artikkelen og i de andre: Økt sentralisering og strukturrasjonalisering, rasering av utsatte næringer, og økt takt i nedbygging av jordbruk, skogbruk og fiske.

Det er uenighet på venstresida i norsk politikk om statsdrift under kapitalismen, både om de prinsipielle sidene ved denne virksomheten og i vurderingen av enkelte tiltak. Dette burde imidlertid ikke være til hinder for at vi samlet bekjempet det forslaget som Kleppe nå legger fram. Det skulle ikke være vanskelig å bli enige om at deprivatiseringen vil styrke monopolenes stilling, og lette gjennomføringen av DNAs oljepolitikk. Dette burde være hensyn som veier tyngre enn prinsipielle ønsker om sosialisering av bank- og kredittvesenet.

SKÅNLANDUTVALGETS – KLASSESAMARBEID OG KORPORATIVISERING

Kampen mot Skånlandutvalgets innstilling har pågått helt siden innstillinga ble offentliggjort. Viktigheten av å hindre at utvalgets forslag blir satt ut i livet, blir
enda tydeligere dersom vi ser det heile i et «oljeperspektiv». De voldsomme investeringene som det legges opp til, forutsetter profittmaksimering på bekostning av arbeidsfolks lønninger. Utvalget støtter opp om, og bygger på denne politikken. Deres problem er å sørge for at arbeidsfolk likevel får en følelse av reallønnsøkning.

Vi har i en annen artikkel i dette nummeret gjort nærmere greie for forholdet mellom investeringer og lønninger. Der er i monopolkapitalens interesser at
lønningene holdes nede. Dersom Skånlandutvalgets innstilling makter dette med sine forslag, vil enorme summer kunne «frigis» i åra framover til investeringer i
oljesektoren. Det pris- og inntektspolitiske rådet vil derfor være et mektig redskap i hendene til staten og monopolene, også når det gjelder gjennomføringen av oljepolitikken.

I de siste årene har lønnsoppgjørene vært så dårlige at størstedelen av lønnsmottakerne sitter igjen med mindre realdisponibel inntekt, enn året før.
Skånlandutvalget innrømmer dette. Men søkelyset blir aldri rettet mot kapitalen og dens profitt. I stedet bruker utvalget filosofien om den «realøkonomiske rammen» til å splitte ulike grupper i folket opp mot hverandre. Arbeidere blir satt opp mot bønder, bønder mot pensjonister, pensjonister mot ungdom, ….osv.
Det lengste utvalget nærmer seg kapitalens enorme profitt, som bare øker fra år til år, er følgende utsagn: «Forholdet mellom lønnsinntekt og eierinntekt vil
måtte drøftes.» Det finnes neppe noen formulering som er mindre forpliktende enn at noe «vil måtte drøftes». Det hjelper ikke at utsagnet er gjengitt to ganger i
innstillinga.

Det er god, gammel borgerlig økonomisk filosofi som blir presentert som vitenskap. Det er kjøpepresset som har skylda for prisstigningen. Arbeidernes,
bøndenes og pensjonistenes kjøpepress. Det er lønningene som presser prisene i været, og svaret er derfor enkelt: Tiltak må settes i verk slik at lønningene ikke
øker så raskt som de har gjort. Problemet er bare at denne politikken allerede har vært ført ei stund, og har fått som konsekvens at de fleste av oss har fått mindre varer igjen for lønna. Det er her Skånlandutvalget setter inn med sine forslag som kan formuleres i følgende stikkord: Samarbeid, forpliktende samarbeid
og korporativisering.

Klassesamarbeidet er på ingen måte noe nytt i Norge. Men i LOs 75 års jubileum skal dette samarbeidet utvides og settes i system. Det skal bli mer forpliktende enn før fordi staten skal delta i lønnsoppgjørene fra først til sist. Rådet for pris- og inntektspolitikk. Klassekampen skal avløses av klassesamarbeidet, og dette er det rådet for pris- og inntektspolitikk skal ta seg av. Rådet er sammensatt på følgende måte: Staten, LO, NAF/Industriforbundet har alle tre representanter hver. I tillegg er Norges Bondelag, Norges Bonde- og Småbrukarlag, Norges Fiskarlag, Norges Handelsstands Forbund og NKL representert med et medlem hver.

For riktig å understreke statens rolle i dette rådet er det foreslått at en av statens representanter skal være formann, og at dette skal være et regjeringsmedlem.

Heile pris- og inntektspolitikken vil bli trukket opp i dette rådet, det er i sannhet tale om en samordning av oppgjørene. Derfor er ikke deltakelsen begrenset til
LO/NAF, men også de andre organisasjonene som er nevnt ovenfor er representert. I realiteten betyr forslaget at det skal være slutt på de frie forhandlingene i arbeidslivet, og at streikeretten ytterligere blir begrenset. Nå skal det heile baseres på et forpliktende samarbeid mellom partene, hvor ingen må bryte den «realøkonomiske rammen». Ingen streiker må bli den tua som velter det store lasset. Slik formulerer utvalget sjøl sin politikk:

Et samarbeid mellom myndighetene og organisasjonene om inntektsutviklingen vil forutsette både at myndighetene gis muligheter for å influere på de beslutninger som treffes av organisasjonene, og at disse på sin side kan gis innflytelse på beslutninger som treffes av Stortinget, i første rekke i visse sentrale budsjettpolitiske spørsmål. (side 79)

Konturene av den korporative staten begynner å ta form. Staten vokser sammen med toppskiktet i organisasjonene til et flerhodet troll, som representerer de
samme interessene, og som fører den samme politikken.

DNA og Skånlandutvalget

Det var den forrige regjeringa Bratteli som oppnevnte utvalget. Det var noe av det siste den fikk gjort før folkeavstemminga om EEC. Utvalget leverte innstillinga 22. juni 1973, da var Korvald statsminister. Fra ledende LO-hold ble innstillinga møtt med skepsis. Ikke fordi en var uenig i prinsippene, men fordi vi nå hadde fått ei borgerlig regjering. Reaksjonene på grunnplanet i fagbevegelsen var imidlertid sterke og entydige mot forslagene om å la et samarbeid i et statlig råd ta over heile lønnsforhandlingene. LO-ledelsen ble tvunget til å gå mot opprettelsen av et råd for pris- og inntektspolitikk.

Det er liten grunn til å tro på Aspengren. I en fjernsynsdiskusjon i mars 1974 uttalte han at LO stilte seg positivt til de andre forslagene i innstillinga. Det er det samme som å si at han er enig i politikken, men usikker på hvordan den skal settes ut i livet uten at LO-ledelsen blir avslørt. Dette skulle være et velkjent
problem for sosialdemokratene. Denne gangen blir det imidlertid spesielt vanskelig for Aspengren. LO har deltatt i Skånlandutvalgets arbeid – uten å dissentere på noe punkt.

Aspengren uttalte på Youngstorget 1. mai at staten også i framtida måtte spille den viktige rollen ved lønnsoppgjørene som den hadde gjort i år. Dette
ble sagt etter at jern- og metallarbeiderne med knapt flertall hadde vedtatt det verste lønnsoppgjøret siden krigen. For å få forslaget vedtatt hadde Kleppe grepet inn i lønnsoppgjøret med sin «pakke», – og på en anskuelig måte fortalt oss hvordan lønnsoppgjørene skal gjennomføres dersom Skånlandutvalgets innstilling blir satt ut i livet.

Staten skal gripe direkte inn i lønnsoppgjøret med tiltak, eller løfter om tiltak slik som subsidier, skattelette og minsket offentlig forbruk. I år ble skattelettelsene dessuten knyttet til forhåpninger om framtidige oljeinntekter. På denne måten prøver Kleppe å knytte lønnsoppgjøret til en relativ høy utvinningstakt av nordsjøoljen.

Staten deltok aktivt i gjennomføringen av årets lønnsoppgjør. På den måten skulle arbeidsfolk fortelles at det ikke var kapitalistene en skulle rette kravet mot – det var staten som skulle ordne opp. Lønnsoppgjøret ble redusert til et skatteoppgjør og monopolkapitalen kunne juble fordi profitten var sikret. De store investeringene på milliarder av kroner i oljeeventyret kan fortsette med uforminsket kraft.

Resultatet ble imidlertid mindre penger til fellesforbruket, til helse- og sosialtiltak, til utbygging av kommunikasjonene, til utdanning osv. De ulike gruppene i folket skal settes opp mot hverandre, i steden for samlet å bekjempe monopolkapitalen.

Vi vil ikke påstå at Skånlandutvalget bevisst har lagt opp sine forslag for å tjene statens og monopolenes oljepolitikk. Men det skulle være klart at det pris- og
inntektspolitiske rådet vil lette gjennomføringen av oljepolitikken. Det vil være et mektig og farlig redskap som vil brukes mot arbeidernes rettferdige lønnskrav. Vårt svar må være, her som ellers: Bekjemp klassesamarbeidet og Gjenreis LO som en kamporganisasjon. Disse parolene har i høyeste grad gyldighet også i kampen mot den oljepolitikken som DNA-regjeringa har lagt opp til.

Lønnsoppgjøret dreier seg om kroner og ører. Men det dreier seg også om kamp mot monopolkapitalen på en rekke andre områder.

Lønnsoppgjøret våren 74 kunne blitt en viktig del av folkets kamp mot monopolenes forsøk på rovdrift på nordsjøolja. AP og SV delte ansvaret for at dette ikke ble tilfelle.

---

Det er vel dokumentert at monopolene har hatt en vekst i omsetningen fra 1972 til 1973. Det er også blitt offentliggjort at vekst i overskuddene på både 100 og
200 % har vært vanlig. Dette er fakta vi ikke skal gjenta. En litt mindre diskutert side ved ekspansjonen er den usedvanlige gode taktiske streikesituasjonen arbeiderklassen befinner seg i. Dette kommer klart fram fra monopolenes egne tall slik de er registrert i statistisk sentralbyrås ukehefte nummer 2/74. Her står tall som understreker hvor lite monopolene ønsker en streik. I oversikten over ordreveksten står det:

«Tilgangen på nye ordre til jern- og metallindustrien viste ny kraftig stigning i 4. kvartal. Den lå da hele 168 prosent høyere enn ett år tidligere… »

«Også kjemisk industri viste en meget gunstig ordreutvikling i 4. kvartal i fjor, med en stigning i samlet ordretilgang fra samme kvartal året før på 51 prosent,» Og denne veksten fortsetter i 1974.
«Bedriftene i industri og gruvedrift utenom oljevirksomhet – oppjusterte sine anslag for investeringsutgiftene i 1974 med hele 19 prosent fra november
til februar. Det er vanlig at bedriftene oppjusterer sine anslag fra november til februar, men oppjusteringene av anslaget for 1974 var sterkere enn noe tidligere år en har statistikk for».

Etterspørselen etter oljeutstyr gir enorme profitter til de bedriftene som kan levere slikt utstyr. En streik nå vil derfor være et slagkraftig våpen. De
samme tallene viser også at det ikke er noe problem hvor lønningene skal tas.

Enten lønn eller oljeinvesteringer

Situasjonen foran dette lønnsoppgjøret var det brei enighet om på venstresida, den er kort: På grunn av elendige oppgjør de siste fire åra har de fleste lønnsarbeidere gått ned i disponibel reallønn. Men her stopper enigheten. Vi kommunister hevder at det er en klar sammenheng mellom lønn og investeringer. Enten klarer arbeiderklassen å sikre seg større deler av frukten av eget arbeid. Eller så øker utbyttingen med økte investeringer som følge. Denne sammenhengen har kommunistene propagandert.

I Orientering og Friheten var oppmerksomheten konsentrert mer om å forsvare de dårlige lønnskrav AP har gått i spissen for. Dette skjedde uten noen begrunnelse for hvorfor det ikke kreves mer. I den utstrekning det er blitt gitt en begrunnelse har denne dreid seg om overskuddene. Overskuddene er imidlertid bare en brøkdel av det kampen i lønnsoppgjørene dreier seg om.

Det trengs ingen teoretisk begrunnelse for at kommunistenes syn på forholdet
mellom lønn og investeringer riktig. Tar vi for oss forholdet mellom utbetalt lønn og investeringer i Norge de siste åra ser hvor pengene har tatt veien.

69            70            71               72               73              74
Utbetalt lønn     9 588      10782      12081         13188        14572        15446
Investeringer     2643       3761        4726           5010          6 645         10030
(1)              (3)

Men fra utbetalt lønn må fratrekkes skatter/avgifter osv. Først da ser vi hva arbeiderklassen har å rutte med og hva industrien tilraner seg. Et eksempel på
dette er forholdet mellom investeringsveksten i jern og metall i forholdet til lønnsøkningene for året 1974: Ca. 900 millioner blir veksten i investeringene mot 450 i lønninger.

SV i spissen for arbeiderklassens kamp?

Enten man velger å si at SV stilte kravet om 7,5 % tillegg Jern og Metall eller man sier at SV passivt godtok det, så står det likevel klart at etter at kravet var stilt har SV ikke sagt et eller skrevet et ord om dette lusne lønnskravet. SV er derfor gjort seg ansvarlig for dette kravet og må tåle å bli angrepet for dette.

En del SVere har forsøkt å forsvare kravet: De lokale forhandlingene betyr mest i jern og metall, derfor er ikke kravet i tariffoppgjøret så viktig. Dette
forsvaret holder ikke overfor dem som ikke har lokale forhandlinger eller hvor disse slett ikke gir så mye. Dessuten er begrunnelsen økonomistisk , lønnsoppgjøret blir redusert til bare kroner og ører. Et annet forsvar for 7,55 % var det gode indekskravet. Men ingen kan leve av et indekstillegg. Kravet var riktig men skulle brukes til å forsvare et allerede tilkjempet lønnstillegg. På pressekonferansen til SV i forbindelse med landskonferansen kom det fram enda en ny måte å forholde seg til lønnsoppgjøret på. SV ville ikke oppfordre jernarbeiderne til å stemme nei som parti. Arbeiderne viste selv best hva de burde gjøre.

Mens hele det politiske Norge uttaler seg om hva jernarbeiderne bør gjøre nekter SV å påvirke resultatet. SV skal anvende marxismen på norske forhold,
men fri og bevare oss for slike revideringer.

Etter vår mening har ikke SV funnet noen begrunnelse for sin linje i lønnsoppgjøret fordi en slik begrunnelse ikke finnes.

SVs linje i lønnsoppgjøret viser at SV har hatt en prinsippløs og økonomistisk linje. Norsk monopolkapital ønsker å underlegge norsk produksjon, ønsket om
raskest mulig profitt i oljesektoren. Dette stiller klart perspektivene for lønnsoppgjøret. Skal den norske arbeiderklassen stanse plyndringa av norske oljeressurser og sanering av de øvrige næringene er det nødvendig med et skikkelig lønnskrav. I første omgang er SV havnet ned på en halehengspolitikk til AP. For framtida er det imidlertid nødvendig å fjerne økonomismen samtidig som venstresida propaganderer at bare arbeiderklassen kan stoppe monopolenes oljespekulasjoner.

Spørsmål til «folkebevegelsen for senket forbruk»

Det er under oppseiling en såkalt folkebevegelse for redusert forbruk. En del sentrale SVere har stilt seg i spissen for denne. Blant annet Trygve Bull. Uten å
kalle en spade for en spade har bevegelsens leder Damman fått radio/avis og annen spalteplass i metervis for å utdype sin reaksjon på imperialismens
herjinger. Hvilken vei denne bevegelsen går er ennå usikkert. Men er bevegelsen ærlig i sin kamp mot imperialismens ressursplyndringer, må den også støtte
lønnskravene i dette og kommende tariffoppgjør. På den måten kan bevegelsen være med å hindre i alle fall den norske og deler av den utenlandske
monopolkapitalens plyndringer Nordsjøen. Selv om bevegelsens perspektiver er globale kan vi bare håpe at de ikke overser den antiimperialistiske kampen den norske arbeiderklassen fører.

Arbeiderklassen i spissen for hele folkets kamp

Det norske folkets interesser er truet av den oljepolitikken AP har lagt opp til. Den truer arbeidsplassene til flere hundretusen arbeidsfolk.

Hele industribransjer står i fare for å bli rasert. Jordbruket skal tvinges til å avgi arbeidskraft til oljeøkonomien. Konsekvensene er et spesialisert næringsliv med enda lavere selvforsyningsgrad. Et slikt framtidig Norge vil også bli sårbart overfor internasjonale kriser.

I denne kampen må arbeiderklassen ha ledelsen. Men å innrømme denne ledelsen er ikke bare et teoretisk standpunkt.

Over halvparten av de investeringene som er planlagt innen industri, bergverk og kraftforsyning i Norge i 1974 skal gå til investeringer som har forbindelse med oljeeventyret.

Bak tallene over investeringene ligger prosjekter som Mongstad-utbyggingen, Rafsnes-prosjektet og utallige borerigger som norsk shipping ønsker å bruke i
Nordsjøen. Konsekvensene av slike prosjekter kjenner vi nå etterhvert. De er forurensning for de plassene hvor gigantutbyggingen foregår og det er rasering av industrien og jordbruket omkring.

Investeringsplanene den norske monopolkapitalen nå gjennomfører er ikke resultat av noen offentlig diskusjon om hvordan den norske økonomien bør
utvikle seg. Ikke desto mindre er det nettopp disse planene som bestemmer framtida for den norske økonomien.

 

Et godt lønnsoppgjør for den norske arbeiderklassen kan selvfølgelig ikke gi folket noen kontroll over økonomien, men et godt lønnsoppgjør i vår kunne ha bremset på raseringsplanene monopolene har laget. Folket i Norge vil aldri få noen kontroll over oljeutbyggingen gjennom offentlige debatter. Bare gjennom kamp kan dette skje. I lønnsoppgjøret i vår gjorde SV knefall for AP-toppen. Dette knefallet vil få betydning ikke bare for utviklinga av reallønna, men også for folkets kamp på andre områder. De vil få betydning for bøndenes og fiskernes kamp mot nedlegging av primærnæringene, det vil få betydning for arbeiderklassen i de bransjer Kleppe har planlagt skal legges ned.

AP/SVs lønnskrav var alt for ynkelig til å bremse oljeinvesteringene. Den mobiliseringa disse partiene sto for var i tillegg helt uten perspektiver for den trusel oljeeventyret representerer.

Bare arbeiderklassen har styrke tilstrekkelig til å ta kampen opp mot monopolenes oljepolitikk. Vi håper at SV i framtida vil ønske at arbeiderklassen kan bruk denne styrken.

Fotnoter:
1. Tallene er oppgitt fra statistisk sentral byrå. Investeringene gjelder industri, bergverk og kraftforsyning.
2. 15,446 i utbetalt lønn er basert på beregninger foretatt av oss.
3. Kilde: Aktuelle statistikker 102/74