På standard engelsk er «å overvelde» et verb. I de siste tre ukene har «overvelde» blitt et substantiv som beskriver det nye Trump regimets strategi, når det gjelder politisk styring og legalitet. Det beskriver også de kaotiske og forskrekkelige forholdene mange av oss lever under, mens vi prøver å holde det gående.

Jeg har blitt spurt av norske venner om jeg kan beskrive det som foregår her, og hvordan folket og venstresiden svarer. I denne rapporten prøver jeg å gi dere en anelse av hva vi står overfor.

Det ville kreve bind på bind for å beskrive de 63 presidentordrene Trump har signert siden innsettelsen, for ikke å snakke om alle personalgrepene og alt annet han har gjort. Så la oss ta en nærmere titt på en spesiell sak, kampanjen for å avvikle US Agency for International Development (USAID). Den er breddfull av lærdom og advarsler.

Selve USAID først. Som kritikere fra venstre har pekt på helt siden det ble opprettet i 1961, er det et redskap som bruker myk makt for å fremme USAs politiske interesser i utviklingsland. Det koordinerer også hjelp i krigssoner og ved naturkatastrofer og jobber med helse og fattigdom i de samme landene. Det har alltid vært målskiva for rasister og reaksjonære i USA. I sin første presidentperiode refererte Trump til Haiti, El Salvador og flere afrikanske nasjoner og kalte dem «drittnasjoner.» (Dette var en del av fordømmelsen av flyktninger og innvandrere, hvor han også spurte: Hvorfor prøver vi ikke å få flere innvandrere fra Norge?)

Denne US-sjåvinismen og foringen til media av offer-forklaringer, har overbevist den jevne amerikaner om at 32 % av statsbudsjettet går til utenlandshjelp. Faktisk, så er det bare 0,2 % av US BNP. Til sammenlikning gir Norge 1,02 %.

Allerede første dag etter innsettelsen beordret Trump at USAID og en del andre programmer skulle settes på pause i 90 dager, med forbud mot å drive virksomhet eller bruke penger, inntil ting kunne bli «sjekket ut.»

Så gjør verdens rikeste mann entré, Elon Musk, som hjalp Trump å kjøpe valgseieren. Han har opptrådd som en slags uoffisiell co-President, siden Trump gjorde ham til sjef for «Department of Government Efficiency (DOGE), et slags departement Musk oppfant sjøl for å kutte i offentlig pengebruk. Han har fått frie hender til å trampe inn i forskjellige offentlige institusjoner. Musk nevnte knapt USAID på sin X plattform, men har nylig begynt å fremme konspirasjonsteorier om organet og kaller det nå et «slangebol av radikale marxister, som hater Amerika» og at det er en «kriminell organisasjon.»

Da USAID ansatte møttes for å diskutere hva de kunne gjøre, var det flere som pekte på at det er et organ med mandat fra et Kongress-vedtak fra 1998. Men Musk sendte sin personlige DOGE-gjeng av data skarpinger, sammen med konservative tilhengere, for å ta kontroll over hovedkvarteret. Da ansatte prøvde å blokkere dem, ga Trumps nye utenriksminister, Marco Rubio, ordre om at de skulle slippes inn. De tvang staben ut av bygningen, installerte seg som «super administratorer» og tok over datasystemet som inkluderer omfattende personlig informasjon om alle ansatte. De ga også rundt 50 ledere beskjed om at de var sparket, og satte i gang et arbeid med sikte på å stenge USAID fullstendig. Rubio oppnevnte seg selv som midlertidig administrator av USAID.

Dette er en modell som forteller hva den nye administrasjonen har tenkt å gjøre på
alle områder – jobbe raskt og bryte opp ting. Etter det første sjokket, har tusenvis av USAID-ansatte blitt beordret hjem fra oppdrag rundt på kloden. Programmer som står for vaksinasjon og AIDS-behandling i fattige land, har på brutalt vis blitt avsluttet. Allerede innkjøpt mat til en verdi av 500 millioner dollar, hjelp beregnet for Øst-Afrika, sitter fast i havnelagre, eller ombord på skip, fordi de har fått forbud mot å levere.

Det skal ha blitt varslet at USAID-staben skal reduseres fra 10000 til 289. Kontraktavtaler vil bli eliminert på samme vis. Kirkegrupper som Lutheran Services som driver veldedig arbeid både i USA og rundt i verden, er under angrep. En av Trumps kamerater, Mike Flynn, tweetrer: «Nå må
det bli slutt på at denne lutheranske troen, denne bruken av «religion» tjener som skalkesjul for pengevasking. Det har vært sterk motstand mot dette fra forsvarere av US Constitutional Law. De påpeker at det er lover og vedtak i Høyesterett som forbyr «beslagleggelse» – at regjeringen kan nekte å utføre betalinger vedtatt av Kongressen. Denne kampen foregår på en større skala, på grunn av denne «pausen» på pengetransaksjoner som Trump har innført i mange deler av regjeringsapparatet.

Ansatte ved USAID har slått tilbake, ved demonstrasjoner og ved å motstå valget om å ta imot en pensjonspakke, mot en trusel om å bli sagt opp. Fagforbundet deres, the American Federation of Government Employees, har gått i spissen for å fremme sentrale rettssaker i forsøk på å holde organisasjonen i live. Rettssakene pågår, men Musk sier han ikke bryr seg. Han refererer til at Trump er helt enig med ham om denne vrake-operasjonen. Han sier: «Når det gjelder det som har med USAID å gjøre, så hadde jeg en detaljert gjennomgang med ham, og han var enig i at vi legger det ned.»

I mellomtiden øker skadene. Dagens viktigste USAID-nyhet så langt, kommer fra finansmedia, som har fremhevet en rapport fra Riksrevisjonen. Den forteller at organisasjonen har mistet praktisk talt alle muligheter til å spore 8,2 milliarder dollar i uanvendte bistandsmidler, et resultat av at Trump administrasjonen vil fryse av alle utenlandske transaksjoner. Dermed blir også staben rensket for oppgaver. (Jeg blir overrasket hvis Riksrevisoren fortsatt har jobben sin i kveld.)

Og så har vi dette fra den norske Flyktningehjelpen, som kjører noen programmer for USAID: «Vi har for tida millioner av dollar i utestående betalinger til USAs regjering. Uten en rask løsning, risikerer vi at vi innen utgangen av februar blir tvunget til å stanse US-finansierte programmer som redder liv og helse. Det inkluderer vannforsyninger til 300 000 mennesker, som er fanget i den blokkerte byen Djibo i Burkina Faso. Det betyr også å kutte finansieringen av nærmere 500 bakerier i Darfur, Sudan, som sørger for mat til hundre tusener av mennesker.»

Dette er bare én liten del av den vingeklippingen som foregår innenfor det amerikanske regjeringsapparatet. The Consumer Financial Protection Bureau (tilsvarer omtrent Forbrukerrådet) blir utsatt for samme behandling som USAID. Hovedkvarter som stenges, ny midlertidig administrator, «Siden ikke funnet» på
nettet. The National Oceanic and Atmospheric Administration, som inkluderer National Weather Service, har opplevd å se at noen av Musks Doge-gutter rykker inn i nasjonale hovedkvarter, og staben har blitt beordret til å avslutte all kontakt med folk av utenlandsk nasjonalitet. Trump og laget hans prøver en annen taktikk overfor National Labor Relations Board. Trump sparket ganske enkelt ett av medlemmene. Da var det to igjen, ikke mange nok for et organ som kan utforme politiske linjer.

Som dere ser, norske venner og kamerater, er det ikke enkelt å gi svar på spørsmålet: Hva i helsike er det som forgår her, i dyrets buk?

Flere rapporter kommer

(Oversatt av Birger Thurn-Paulsen)

«… så lenge det ikke fins noen virkelig samfunnsmessig frihet for kvinnen i et land, fins det heller ingen virkelig frihet i landet.» Enver Hoxha

OM KVINNESPØRSMÅLET

1. Arbeiderkvinnenes interesser må være grunnlaget for frigjøringskampen! Undertrykkelsen av kvinnene i Norge går på tvers av klassene. Det betyr ikke at kvinneundertrykkelsen er «klasseløs». For det første er arbeiderklassens kvinner hardest undertrykt. Kvinnelige arbeidere og funksjonærer er ekstra utbyttet fordi de er kvinner. I tillegg er de undertrykt i hjemmet – med hovedansvar for husarbeid og barn. Arbeiderklassens husmødre er helt avhengig av mannens inntekt, står ofte uten barnehage til ungene, har lang og ubeskyttet arbeidsdag og er sosialt, kulturelt og politisk isolert. Også i det arbeidende småborgerskapet vil kvinnenes sosiale og økonomiske situasjon være omlag den samme. Borgerskapets kvinner er også undertrykt. Med unntak av et lite antall kvinnelige kapitalister er deres klasseposisjon ofte basert på mannens inntekt og eiendom. Samtidig er de økonomisk og sosialt privilegerte, de kan kjøpe annen kvinnelig arbeidskraft for å lette sin egen situasjon, og vil stort sett alliere seg med den herskende klassen. Det er derfor objektive klassemotsigelser blant kvinnene. Enhver kamp for å frigjøre kvinnene må derfor ta sitt utgangspunkt i problemene og interessene til kvinnene i arbeiderklassen og andre lag av det arbeidende folket.

2. Monopolkapitalen – ikke mannen – er hovedfienden!

Undertrykkelsen av de norske kvinnene er basert på ekstra–utbytting og økonomisk avhengighet av mannen. Politisk blir denne undertrykkelsen holdt oppe av reaksjonær ideologi, av vaner og fordommer som i vårt samfunn blir propagandert fra barnsben av.

Dette grunnlaget for undertrykkelsen av kvinnene er opprettholdt av monopolkapitalen og dens stat. Underbetaling av kvinnene øker profitten. Barnehager blir bare bygd i den utstrekning de er helt avgjørende i oppgangstider. Ideologisk blir de reaksjonære mytene om kvinnenes underlegenhet propagandert i monopolkapitalens presse, i statens lærebøker. De siste hundre års utvikling viser at kapitalismen aldri har klart og aldri vil klare å avskaffe undertrykkelsen av kvinnene.

Mennene – også i arbeiderklassen og småborgerskapet – er privilegerte i

forhold til det arbeidende folkets kvinner. De er påvirket av borgerskapets ideologi – og utnytter i stor grad kvinnenes økonomiske avhengighet av dem til undertrykkelse i hjemmet. Derfor må kvinnene føre kamp mot mannens undertrykkelse; kreve større rettigheter, kjempe for egen inntekt, kjempe for lik innsats i hjemmet osv. Men motsigelsen mellom menn og kvinner i det arbeidende folket er ikke uforsonlig. På lang sikt betyr også mannens

herskerrolle fornedring og ufrihet. Det er ikke arbeiderklassens menn, det er monopolkapitalen og staten som befester og opprettholder det økonomiske og sosiale grunnlaget for undertrykkelsen av kvinnene.

Hovedfienden er monopolkapitalen. Derfor er det i de arbeidende kvinnenes interesse å bekjempe mennenes reaksjonære ideer og praksis ut i fra ønsket om enhet, for å vinne mannen som en alliert i kampen mot en felles fiende.

3. Kvinnene – en sjølstendig kraft og en reserve for revolusjonen.

Splittelsen mellom mann og kvinne er i lang tid brukt av reaksjonen for å svekke arbeidsfolks kamp. Kvinnenes tradisjonelle sosiale og politiske isolasjon blir forsøkt utnyttet for å splitte dem fra arbeiderklassens kamp.

Husmødre har blitt forsøkt brukt som «streikebrytere» innafor familien.

Håkon Lies husmorpropaganda i EEC–kampen er et ferskt eksempel. I slike situasjoner kan kvinnene brukes som en politisk reserve for monopolkapitalen og dens politikk.

Når denne tradisjonelle splittelsen blir overvunnet, blir bildet vendt. Mobiliseres kvinnene mot sin virkelige fiende, monopolkapitalen, blir de en reserve for revolusjonen. Og evner kvinnene å føre en sjølstendig kamp for sine interesser, med egne masseorganisasjoner og ledere, vil de kunne bli en viktig kraft i den sosialistiske revolusjonen.

4. Bare sosialismen kan frigjøre kvinnene – og frigjøre mennene fra undertrykkelsen av kvinnene.

Uten at monopolkapitalens herredømme styrtes – og et proletarisk diktatur opprettes – vil ikke grunnlaget for en virkelig frigjøring av kvinnene være tilstede. Bare sosialismen kan garantere alle kvinner produktivt arbeid, økonomisk uavhengighet av mannen og frigjøring fra den private husholdnings trange grenser.

Men kampen mot reaksjonære ideer, undertrykking i hjemmet, vil foregå i årtier også etter en revolusjon. Den proletariske statsmakta vil imidlertid kunne sikre at føydale og borgerlige ideer om kvinnen blir effektivt og systematisk bekjempet.

Men fortsatt må kvinnene sjøl ta opp kampen mot de restene av undertrykkelse mot sitt eget kjønn som finnes. Målet for denne kampen vil være å realisere prinsippet om likeverd mellom mann og kvinne på alle områder og å innføre et virkelig demokrati i familien.

5. De norske kvinnene trenger en sjølstendig organisering for kamp.

I kampen mot undertrykkelse, i kampen for frigjøring trenger kvinnene egne organisasjoner, de må fostre egne ledere. Det er kvinnene som utsettes for kjønnsundertrykking og som skal frigjøres fra kjønnsundertrykking. Å skape egne organisasjoner og aksjonsenheter der mannen ikke kan dominere og lede er derfor en helt nødvendig forutsetning for og del av frigjøringskampen. Dette gjelder uansett hvor progressive mennene måtte være. Et nytt, kommunistisk parti er nødvendig i Norge for å skape politisk ledelse for arbeiderklassens kamp, for revolusjonen. Dette er i de norske kvinnenes interesse – og en forutsetning for kvinnenes fullstendige frigjøring fra undertrykkelse. Men et kommunistisk parti – sjøl med det mest «fullkomne» kvinneprogram – kan ikke erstatte kvinnenes egne, sjølstendige kampkraft. De som rammes av undertrykking må sjøl – på sine egne vilkår og med egne krefter – ta opp kampen mot den.

6. Marxist–leninistene må gå i spissen for kvinnenes frigjøringskamp!

De norske marxist–leninistene har som sin målsetting å arbeide for en sosialistisk revolusjon og opprettelsen av proletariatets diktatur i Norge. En viktig del av det nye marxist–leninistiske partiets program må bli kampen for å frigjøre kvinnene under bygginga av sosialismen. På samme måte må MLG konsekvent forsvare kvinnenes interesser i dag – i alle kamper som blir reist mot undertrykkelse og utbytting.

Vi vil reise to viktige arbeidsområder for marxist–leninistenes kamp mot kvinneundertrykking i dag:

– Marxist–leninistene må sjøl i sine egne organisasjoner og familier ta opp kamp mot kvinneundertrykking. I alle vurderinger av kadrenes arbeid og livssyn må spørsmålet om kvinneundertrykking i og utafor familien vurderes. Og marxist–leninistene må få en politikk for å utvikle et stort antall ledende kvinnelige kommunister. I denne kampen må kvinnelige marxist–leninister sjøl kritisere all hang til monopolisering av arbeid og sjølhevding hos mannlige kadre, og samtidig rette søkelyset mot kvinnelige kadres mulige passivitet og underkastelse.

– Marxist–leninistiske kvinner må arbeide i kvinnenes masseorganisasjoner, forsøke å utvikle en størst mulig kampberedskap mot monopolkapitalen og dens stat, og kritisere borgerlig ideologi i kvinnenes egne rekker. De må gå i spissen for å trekke fram de sosialistiske erfaringene på kvinnekamp og kvinnefrigjøring, peke på kvinnenes langsiktige revolusjonære oppgaver og aktivt delta i kampen for kvinnenes rettigheter i dag.

 

 

 

 

 

 

 

I et klassesamfunn som vårt er kvinnene i den undertrykte klassen dobbelt undertrykt, som klasse og som kjønn. Hensikten med denne artikkelen er å bidra til å gi et bilde av hvilket omfang den doble undertrykking har, hvilke grupper som er hardest rammet av den, og hvem som utøver, opprettholder og tjener på den. For å kunne få et fullstendig bilde er det nødvendig å gjøre en grundig analyse av kvinnenes stilling i dag. Dette er et første bidrag til en slikanalyse.

Kvinner i yrkesarbeid

Alt i alt er det omlag 2 millioner kvinner i Norge, og 1 1/2 millioner kvinner over 15 år. Folketellingen i 1960 viste at 23 % av disse kvinnene var ute i arbeidslivet (1), men dette tallet har steget sterkt. Unge kvinner får stadig mer utdanning, og ønsker i større grad å fortsette å arbeide også etterat de er blitt gift. Sammenhengende høykonjunktur har i tillegg gjort at mulighetene for kvinner som ønsker arbeid har økt, spesielt i de store byene.

Langt størsteparten av kvinnene er å finne innafor yrker med liten eller ingen spesialutdanning. 20 % arbeider i industrien, 20 % i varehandel, 20 % i lavere kontorarbeid innafor offentlig administrasjon, finans/bank–vesen, forretningsmessig og privat tjenesteyting. 13 % er innafor helsestellet, det betyr at kvinnene utgjør hovedtyngden av helsearbeiderproletariatet. Endelig er10 % (2) i undervisning, især innafor undervisning på lavere trinn.

Alle disse yrkene er såkalte «tradisjonelle kvinneyrker», og de tilhører stort sett lavtlønnsyrkene, det vil si yrker der over 1/3 av arbeiderne har en årslønn på under 15 000 kroner. Men også innafor disse yrkene er kvinnene ofte lavere betalt og har lavere stillinger enn mennene.

En undersøkelse fra 1969 (3) viser at 80 % av de kvinnelige industriarbeiderne har en årslønn på under 15 000 kroner, mot 12 % av mennene. Årsaken til den grove underbetalingen er dels mangel på fagutdanning. I grafisk har for eksempel 76 % av de mannlige arbeiderne fagutdanning, mens bare 4 % av kvinnene har det. Men også når det ikke kreves fagutdanning settes kvinner og menn ofte i forskjellige jobber som lønnes ulikt. I tillegg er kvinnene konsentrert innafor lavtlønnsbransjer, omlag halvparten arbeider i næringsmiddelindustrien, tekstil og bekledningsindustrien, som alle er typiske lavtlønnsindustrier.

I varehandelen er kvinnene konsentrert som proletariat i detaljhandel. Det er nesten dobbelt så mange kvinnelige som mannlige butikkfunksjonærer. Av butikkfunksjonærer i høyere stillinger, er det derimot fire ganger så mange menn som kvinner. I tillegg tjener kvinnelige butikkekspeditører gjennomsnittlig 75 % (4) av det den mannlige ekspeditøren tjener.

Blant kontorfunksjonærer er bildet det samme: I de laveste stillingene er kvinnene i majoritet, mens det i de selvstendige og kvalifiserte stillingene er få kvinner sammenliknet med menn. Innafor kontorarbeidet ligger kvinnelønningene gjennomsnittlig 10 % (4) under mannens. Årsaken til forskjellene er dels forskjell i utdanning, men undersøkelser viser at selv kvinner med høy allmennutdanning har langt mindre sjanser til å avansere, og at de avanserer i en mye høyere alder, enn menn med lav utdanning. Og selv når menn og kvinner har lik utdanning, betales kvinnene mindre.

Disse tallene skulle vise at hovedtyngden av de yrkesarbeidende kvinnene tilhører en særlig hardt utbytta del av proletariatet i Norge. Og ikke nok med det. I tillegg til det harde og dårlig betalte arbeidet som yrkeskvinnen utfører, har hun på toppen ennå et yrke som binder henne sammen med alle sinekjønnsfeller: oppgaven som barneoppdrager og husmor. Omkring 4/5 av alle kvinner over 30 år er gift, en svært stor del av disse igjen, har også barn.

Av de gifte kvinnene er det langt færre som er i arbeid. Folketellingen i1960 viser at mens 56 % av de ugifte kvinnene hadde yrkesarbeid, var det bare 9,5 % av de gifte kvinnene som hadde arbeid utenfor hjemmet. Blant kvinner med barn, var dette tallet ennå lavere, mellom 6 og 8 % (5). Også tallet på gifte kvinner med yrkesarbeid har imidlertid økt kraftig i åra siden1960. En undersøkelse fra 1968 (6) viser at yrkesaktiviteten blant de gifte kvinnene var økt til 23 %, i Oslo var den kommet helt opp i 43 %.

Foruten de kvinnene som har fullt arbeid utenfor hjemmet, er det en hel rekke kvinner som har lønnet arbeid av mer tilfeldig art, sesongarbeide eller fast arbeid med relativt kortere arbeidstid. Disse kvinnene er å finne innafor ulike former for tjenesteyting, innafor industrien som hjemmearbeidere og sesongarbeidere, og innafor varehandel som deltidsarbeide og rush-arbeide.

For de gifte kvinnene i arbeidslivet kommer dobbeltarbeidet inn med full tyngde. Bare mellom fem og femten prosent av barna til de yrkesaktive kvinnene har plass i noen form for institusjon (6). For yngre skolebarn finnes det praktisk talt ingen form for tilsynsordning. Halvparten av kvinnene oppgir i en intervjuundersøkelse at enten hun selv, eller i noen få tilfeller mannen, må være hjemme fra arbeidet og passe barna når de blir sjuke. Utbyggingen av daginstitusjoner og andre former for hjelpetiltak er ikke engang tilstrekkelig til å dekke de enslige mødrenes behov.

Den doble arbeidsbyrden er en viktig årsak til at ikke flere kvinner ønsker å gå ut i arbeidslivet. Mellom 1/3 og 1/4 (6) av de kvinnene som ikke kunne tenke seg å ta arbeid utenfor hjemmet, begrunner det med at det vil bli for stor arbeidsbyrde med dobbeltarbeid. Mangel på alle kollektive ordninger som kan avlaste arbeidsbyrdene i hjemmet, må nødvendigvis gjøre husmoryrket til en belastning for yrkeskvinnene. I tillegg kommer at kvinnenes yrke er både hardt, ensformig og dårlig lønnet. Det gjør situasjonen med dobbeltarbeide ennå mindre fristende. Andelen av gifte kvinner som er negative til yrkesarbeid er for eksempel relativt høy blant kvinner som har rengjørings–arbeide eller husarbeide som tidligere yrker. Blant sykepleierne er det også forholdsvis få som fortsetter å arbeide etterat de gifter seg, når en sammenlikner med andre yrker med tilsvarende utdanning. Og det er nettopp et yrke som er hardt, samtidig med at arbeidstiden er vanskelig og lang og lønna dårlig.

Det er også en hel del andre forhold som spiller inn når det gjelder om kvinner fortsetter å arbeide ute etterat hun gifter seg eller ikke.

Ideologien spiller inn. Fra en svært tidlig alder av, læres jentene opp til å se på hjemmet som sin framtidige arbeidsplass. De læres opp til å utvikle evner og anlegg på huslige sysler, og for å gi opp interessen for andre ting enn gutter.

Dette er en viktig årsak til at så mange kvinner ikke skaffer seg høyere utdanning og fagopplæring, og det preger også de utdanningsveiene de velger. De velger stort sett kortere utdanning enn guttene, og innafor et mye mersnevert område. En stor del av de jentene som tar spesialutdanning finner vi på handelsskoler, skoler for husstell og skoler for søm og håndarbeida. Det vil si at de velger spesialutdanning som ofte enten sikter direkte mot husmoroppgaven, eller som er beregnet på kort tid før ekteskapet. Selv om utdanningsnivået er økende for unge jenter, er det fremdeles atskillig færre jenter enn gutter som sikrer seg en fullstendig yrkesutdanning med sikte på å kunne forsørge seg selv.

Ideologien preger jentenes holdning til utdanning, men det later til at den ikke i så stor grad preger kvinnenes holdning til yrkesarbeide når de først er blitt gift. Bare en forsvinnende del av de gifte kvinnene selv mener at gifte kvinners plass er i hjemmet (7 % av de hjemmeværende kvinnene, 3 % av de yrkesaktive). Langt flere mener at kvinner med småbarn bør holde seg hjemme (omkring 1/3) (6). Trolig er mangel på utdanning en viktigere årsak til at ikke flere gifte kvinner tar arbeid utafor hjemmet. De kvinnene som har en spesialutdanning beholder jobben sin i mye større grad selv om de gifter seg. Av de gifte kvinnene som ikke hadde arbeid utafor hjemmet, var det over 4/5 som ikke hadde noen form for utdanning over folkeskolen. (5)

Arbeidsløshet blant kvinner spiller inn. Høykonjunkturen har skaffet rikelig med arbeidsplasser for kvinner i de største byene. På disse stedene er det også en stor del av kvinnene – både gifte og ugifte – som er ute i arbeidslivet. Utafor tettstedene er situasjonen derimot en helt annen. Mens 43 % av de gifte kvinnene i Oslo hadde arbeid utafor hjemmet i 1968, var det bare 15 % av de gifte kvinnene i spredtbygde herreder som hadde det. (6) Av de kvinnene som ønsker å gå ut i arbeidslivet i disse herredene, mener bortimot halvparten at de ikke kan få passende arbeid på hjemstedet sitt. De ugifte kvinnene må flytte i massevis inn til tettstedene for å få arbeid: omkring hver10. kvinne i alderen 15–20 år, og omlag hver femte kvinne i alderen 20–25 år flytter ut av det fylket hun hører til i. (7) En viktig årsak til det er arbeidsløshet på hjemstedet. De gifte kvinnene blir gående arbeidsløse i heimbygda, fordi de ikke er så «mobile» som de unge kvinnene. Men arbeidsløsheten blant gifte kvinner er en «skjult» arbeidsløshet fordi de registreres som arbeidsløse. Og de har heller ikke de rettighetene som vanlige arbeidsløse har.

Arbeidsløshet finnes også blant kvinner i byene, selv om den ikke er så utbredt som på småsteder. I byene er det eldre kvinner og kvinner uten utdanning som stort sett rammes. Likelønnsrådet konkluderer undersøkelsen om kvinnenes muligheter til å få arbeid med:

«Det er grunn til å regne med (…) at manglende muligheter for arbeider en av hovedgrunnene til at gifte kvinner som ønsker det, ikke kan gå ut i yrkeslivet.» (6)

For arbeidende bondekvinner får denne arbeidsløsheten endel særegne konsekvenser. På flere og flere av de mindre brukene i landet blir det nødvendig å ta arbeid utafor gården for å skaffe biinntekter. For kvinnene er det vanskelig å finne jobb. Derfor blir følgen ofte at mannen må ta arbeid vedsiden av, enten fast arbeid eller sesongarbeid, mens kona blir alene om å styregården.

Kvinnene som reservearme av arbeidskraft

Halvparten av de norske kvinnene over 15 år er registrert som husmødre. Endel av disse kvinnene er arbeidende bondekvinner, som har en mer selvstendig posisjon enn vanlige husmødre fordi hun deltar i produktivt arbeid på gården sammen med mannen. Endel av disse kvinnene er også borgerskapets fruer, som står i en annen situasjon enn vanlige husmødre fordi de kan slippe å arbeide i det hele tatt, og i stedet ansette andre kvinner til å ta seg av arbeidet i hjemmet.
Men størsteparten av gruppen husmødre er gift med menn fra arbeiderklassen og andre grupper innafor det arbeidende folket. De går hjemme stort sett enten fordi de ikke har noe valg – det finnes ikke arbeid for dem, eller fordi arbeid ville bety en kraftig forverring i form av dobbelt arbeidsbyrde. Disse husmødrene utgjør en reservearme av arbeidskraft for monopolkapitalen. Den økende yrkesaktiviteten blant kvinner de siste ti åra betyr at en del av denne reserven er blitt trukket ut av hjemmene. Siden høykonjunkturen satte inn med 60–åra, har behovet for arbeidskraft vært stadig økende. Og forholdene er i stadig større grad blitt lagt til rette for å få flere kvinner ut av hjemmene og inn i produksjonen:

– økende tilbud om voksenopplæring og omskoleringskurser for kvinner med liten utdanning og lite yrkeserfaring.
– offentlige tiltak for å øke utbygginga av daginstitusjoner og andre hjelpetilbud
– staten har grepet aktivt inn: Likelønnsrådet ble opprettet i 1959 fordi den kvinnelige arbeidskraftreserven trenger særskilt administrering for å kunne utnyttes til fulle. Arbeidsdirektoratet har utarbeidet brosjyrer om alle de mulighetene som finnes til å kombinere husmorarbeidet med yrkesopplæring og arbeid utafor hjemmet. Statlige organer har arrangert seminarer om «Kvinnenes muligheter og behov for arbeid utafor hjemmet»,
– næringsliv, LO–byråkrati og stat samarbeider systematisk for å få kvinnene ut i arbeidslivet. De eksperimenterer med deltidsarbeide og med nye yrker for kvinner. Det halvstatlige Norges familieråd har satt i gang en forsøksordning med 30 familier der både mann og kone har deltidsarbeid. Tilsammen skal de to tjene det samme som en tjente før. Det byr på mange fordeler for kapitalen: mer effektiv utnyttelse av arbeidskraften, mindre sykdomsfravær, betydelig innsparing på daghjemssektoren.
– ideologien endres: Den selvstendig, yrkesaktive, frigjorte kvinnen blir mer og mer vanlig i monopolkapitalens kultur. Den oppofrende hjemmehusmoren som lever hele sitt liv gjennom mann og barn forsvinner.

I tillegg gjør stadig verre levevilkår det stadig vanligere at både mann og kone er nødt til å jobbe for å få endene til å møtes. Dette er naturligvis den aller billigste måten å få trukket reservene ut av hjemmene på, det krever verken fristende brosjyrer, tilbud om etterutdanning med lønn eller barnehageplasser.

Ønske og behov fra kvinnene om å komme ut i arbeid på den ene siden, høykonjuntur og økt behov for kvinnelig arbeidskraft på den andre siden, har ført til at antallet kvinner i yrkesarbeid er økende. At kvinner kommer ut i arbeidslivet er ubetinget en god ting. For frigjøringa av kvinnene er det viktig at hun nettopp kommer ut i den samfunnsmessige produksjonen og frigjøres fra det private arbeidet i hjemmet. Men for monopolkapitalen er kvinnene fortsatt en reserve. Når høykonjunkturen er over og lavkonjunktur og nedgangstider setter inn, da vil monopolkapitalen som så ofte før sette kreftene inn på å få kvinnene til å vende tilbake til hjemmet. Et grotesk eksempel fra forrige krig viser hvordan det fungerer: I England – som i alle andre krigførende land – oppsto en voldsom mangel på arbeidskraft da de fleste unge menn dro ut i krigen. I voldsom fart skjedde da det som engelske kvinner lenge hadde kjempet for: daghjem og barnehager skjøt i været, kurser for rask utdanning florerte, arbeidskraftsreserven ble tatt i bruk. Da de overlevende vendte tilbake ved krigens slutt, ble det grepet til drastiske midler for å løse de problemene som da oppsto: barnehager og daghjem ble revet, kvinnene skulle tilbake på plass. Og i etterkrigstiden ble den moderlige og huslige kvinnen idealet framfor noen.

Kvinnene er de som ansettes sist og som ryker først. De har mange fordeler framfor andre typer av arbeidskraftreserver: de har et sted å bo i motsetning til menn fra utkantstrøk. De skaper ikke sosiale problemer av voksende omfang som fremmedarbeidere. De er raskere og friskere enn eldre og utslitte mennesker. Og de raskt permitteres uten at det byr på sosiale problemer, økteutgifter og skjemmende statistikker.

Husmora

Det som særkjenner husmødrenes stilling i samfunnet, er at de står helt utafor den samfunnsmessige produksjonen. Det arbeidet en husmor utfører er av helt privat karakter. Hun tar hånd om eget hus og egne barn. Hun har ingen lønn, ingen sykepenger, ingen lovfestet rett til fire ukers ferie. Arbeidsplassen hennes kommer ikke inn under arbeidervernlovgivningen, arbeidstida er overhodet ikke regulert. Den kan i de hardeste tilfellene overskride arbeidslivets 42,5 timers uke med 150 %. I tillegg er det et arbeid som utføres i isolasjon, dag ut og dag inn.

Det private ansvaret for barn og den økonomiske avhengigheten av mannen er grunnlaget for undertrykkinga av kvinnene i familien. Både i samfunnssammenheng og innafor familien utgjør husmødrene en spesielt undertryktgruppe.

– Økonomisk undertrykkes hun av monopolkapitalen fordi hun utfører samfunnsnødvendig arbeid gratis. I lovverket heter det at en gift kvinne forsørger seg selv ved det arbeidet hun gjør i hjemmet. Ifølge loven er forskjellen på en gift og en ugift kvinne blant annet, at mens en ugift kvinne trenger et lønnet arbeid for å forsørge seg selv og eventuelle barn, forsørger en gift kvinne seg selv ved husarbeide. Denne fortolkningen av hva det vil si å være selvforsørget, gir seg blant annet også følgende groteske utslag: Uføre kvinner som blir arbeidsudyktige og mister jobben får ikke utbetalt fullt trygd dersom de fremdeles kan stelle i huset. Hvis hun er i stand til å gjøre noe husarbeid, bidrar hun nemlig til å forsørge seg selv!

I virkeligheten er sjølsagt ingen husmødre økonomisk selvstendige på grunnlag av det arbeidet hun gjør hjemme. Mens en ugift mor har rett til å bli forsørget av staten, er en gift husmor økonomisk avhengig av ham hun er gift med. Den stormen som ble reist da den borgerlige regjeringa ville frata kvinnene barnetrygden og i stedet trekke den fra mannens skatt, viser til fulle at dette ikke bare er objektivt riktig, men at det også føles slik for massevis av husmødre.
– Sosialt og politisk undertrykkes husmora ved at arbeidsplassen hennes er fullstendig isolert fra samfunnet omkring. Hennes viktigste kontakter med omverdenen er mannen, og barna hvis de er store nok. Hun er mer eller mindre avhengig av impulser fra dem. Hun er bundet til hjemmet. Især hvis barna er små, er de mulighetene hun har til politisk aktivitet, til utdanning og arbeid i stor grad avhengig av mannens stilling.

I et av de siste numrene av Orientering (8) legger SF–ideologen Dag Østerberg fram et annet syn på husmoras stilling: Om underhold og stell av småbarn sier han:

«Vi kan ikke uten videre ta det for gitt at det er en tvangstrøye og slå fast at kvinner er undertrykte i forhold til menn. I dag er husmoryrket et veldig

underutviklet område. Vi må tilegne oss større ferdigheter. Dersom vi legger større vekt på barnestellet, vil dette styrke kvinnebevegelsen. Norsk kvinners kunnskap om småbarnstell står ikke i noe rimelig forhold til kunnskapsnivået på andre områder i samfunnet. Før man får til forbedringer her, skal man være varsom med å snakke om undertrykkelse. For øyeblikket er det et skinnproblem.»
Dag Østerberg går inn for å styrke det private grepet om husstell og barnepass. Han går imot at begge foreldre skal ut i arbeidslivet fordi det blir mindre tid og overskudd til barnestell. «Og de fleste er enige om at barnehager og daghjem ikke dekker barnas behov for omsorg og stell.»

Han mener også at det ikke er så bra for kvinnen å komme ut i arbeidslivet, for da: « … får de i første omgang dobbeltarbeide og gjør det dårligere enn menn. (…) Det er et faktum at kvinner i høye stillinger er oversykelige. Det er en følge av rollekonflikten som skjerpes i denne overgangsfasen. (…) Kanskje er det en like god strategi å studere hvilke verdier som ligger i barnestellet og få målt hva dette arbeidet egentlig betyr for nasjonalproduktet.»

Østerberg går inn for det hellige moderskapet. Barnet kan bare få den kjærlighet og omsorg det trenger av sin egen mor – eller eventuelt far –innenfor hjemmets fire vegger. Han går inn for å gi kvinnene en «utdanning» som ytterligere vil binde dem til hjemmet og oppgavene der, mens han på den andre siden avviser at kvinnene blir sosialt og politisk isolert og undertrykt i hjemmet.

«Husarbeid og barnestell er ikke så idiotiserende som det gjerne blir fremstilt (…) Mye av det er i seg selv politikk.»

Det som særkjenner Østerbergs filosofering om kvinnenes og husmødrenes stilling, er at den mangler enhver forankring i marxismen. Han foretar overhodet ingen analyse av hvilken samfunnsmessig stilling kvinnene står i, og ingen analyse av hvordan kvinnene har kommet i en slik stilling. Videre har han ikke undersøkt hvordan det private husarbeidet har oppstått, og hva husarbeid er i dag, sett i en samfunnsmessig sammenheng.

Derfor presterer han å si følgende om kvinnenes krav om rett til arbeid:

«Men arbeiderklassens kvinner har ikke fremmet noe krav om fritt yrkesvalg. De har heller ingen interesse av det.»

Østerberg hevder at kvinnene ikke skal ut i produksjonen fordi det vil skjerpe rollekonflikten. Men han analyserer overhodet ikke kvinnenes stilling i samfunnet, og ser overhodet ikke at kvinnen er undertrykt blant annet på grunn av bindingen til hus og barn. Konsekvensen av det synet Østerberg hevder blir da at det er på grunn av at kvinnene er mindreverdige at de ikke klarer yrkeslivets belastninger. Og at det er på grunn av særlig anlegg at de bør holde seg hjemme.

En analyse av husmoras situasjon viser: frigjøring av kvinnene krever at kvinnene kommer ut i den samfunnsmessige produksjonen. Dette er den eneste farbare vei, fordi selve husmorsituasjonen – privat ansvar for barn og hus, økonomisk avhengighet av mannen – fører til undertrykking. Å gå innfor å bevare husmoryrket også på lengre sikt, er en reaksjonær strategi fordi den vil bevare og styrke en viktig del av det materielle grunnlaget for kvinneundertrykkinga. Vi må kjempe for å forbedre husmødrenes situasjon i dag og lette den grove undertrykkinga hun utsettes for som husmor. Men på lengre sikt må målet være å frigjøre henne fra selve det slitsomme og undertrykkende husslaveriet. For så lenge oppgavene i huset er overlatt ene og alene til kvinnenes egen, private innsats, vil kvinnene fortsatt være undertrykt.

Et par eksempler kan belyse dette ytterligere:

Kvinner med barn har vanskeligere for å få arbeid, fordi det blir antatt at barn vil hemme innsatsen i jobben. Hvilket sjølsagt også vil være tilfelle så lenge barnet er hennes private ansvar. I Belgia kan gravide kvinner sies opp fra arbeidet, fordi de ikke lenger vil være fullt effektiv arbeidskraft når de får barn å forsørge. Her til lands er det mange eksempler på at kvinner ikke er blitt ansatt av samme grunn.

Kvinner med barn har vanskeligere for å fullføre en utdanning. Kravene om effektivitet, om studieprogresjon og frammøte er de samme for studenter og elever med og uten barn. Det betyr at kvinner i utdanning som samtidig har husmorplikter å slite med, har mye vanskeligere for å følge med. Følgelig må de gi opp i en hel rekke tilfeller. Dette er en viktig grunn til at så få kvinner fullfører universitets og høyskoleutdanning.

Å opprettholde slike forhold vil bli konsekvensen av Østerbergs politikk. Dette kaller han «strategi» for et sosialistisk parti! I virkeligheten er det en helt annet ideologi som er ute og går. Og det er ikke nye toner: Det er «Kinder, Küche, Kirche» på ny, denne gang i variasjonen «Barn, kjøkken og sosialisme», dvs. tysk reaksjon i «sosialistisk» frakk.

Oppsummering

I denne artikkelen er det trukket fram endel trekk ved kvinnenes stilling under monopolkapitalismen. I arbeidslivet er hun ekstra utbyttet på grunn av kjønn, hun har de dårligste jobbene, den laveste lønna, og de mest usikre arbeidsplassene. I tillegg utsettes hun for et sterkt press i familien på grunn av kjønnsrollemønsteret: enten blir hun gjort økonomisk avhengig av mannen, eller hun må slite med dobbelt arbeidsbyrde. Men som husmor er hun spesielt undertrykt fordi hun er fullstendig utenfor den samfunnsmessige produksjonen, derfor er det likevel et skritt i riktig retning at hun kommer ut av isolasjonen i hjemmet og får lønnet arbeid.

Det som er kommet fram om kvinnenes stilling under monopolkapitalismens system, viser at monopolkapitalen ikke kan løse kvinnenesproblemer, men at den derimot skaper stadig nye. Undertrykkinga av kvinnene er ikke i ferd med å forsvinne, den blir hardere når kapitalens angrep på folket blir hardere. Derfor er det også monopolkapitalen og dens stat som er kvinnens fiende. En frigjøring av kvinnene kan vi ikke oppnå før monopolkapitalen styrtes som herskende klasse gjennom en sosialistiskrevolusjon.

Noter

1) Statistisk årbok 1971, tabell 9 og 13

2)Statistisk årbok 1971, tabell 13 (prosentuering av meg)

3) Fakta om forskjeller i kvinners og menns utdanning og yrkesroller, utgitt av likelønnsrådet 1971. s. 8.

4) Wenche Hjellum: Kvinnen som reservearme for kapitalen og arbeidsmarkedet, utgitt av Rød Front i DNS 1972.

5) De gifte kvinners yrkesaktivitet sett i sammenheng med familiestruktur og utdanning, utgitt av Likelønnsrådet 1965.

6) Ønsker om og behov for sysselsetting blant gifte kvinner, melding fra Likelønnsrådet om hovedresultatene fra intervjuundersøkelse 1968 fra Statistisk Sentralbyrå. Likelønnsrådet, Oslo 1970.

7) Statistisk årbok 1971, tabell 3

8.Orientering nr. 21 1972. «Kinder, Küche, Kirche» er et gammelt slagord fra tysk, autoritær familietradisjon. Det ble tatt opp igjen i den nazistiske ideologien i 30–åra. Nazistene mente at kvinnene ifølge sin natur ikke skulle delta i den samfunnsmessige produksjonen.

 

 

 

 

 

Ingen analyse av kvinnens stilling under monopolkapitalismen kan bli fullstendig uten en analyse av hennes stilling i familien. For innafor familien har kvinnene tradisjonelt blitt undertrykt både økonomisk og sosialt, politisk og seksuelt. Hensikten med denne artikkelen er å vise hvorfor familien kan virke som et slikt redskap, og samtidig vise at det ikke er familieformen i seg selv – varig forhold mellom mann og kvinne og felles barn – som bidrar til å undertrykke kvinnene.

Hvis familien som sådan hadde vært en hindring for frigjøring av kvinnene, måtte det bety at kvinnene i dag måtte stille paroler om å oppløse familien og finne andre familieformer, og at en sosialistisk revolusjon måtte ta sikte på å tilintetgjøre familien sammen med den private eiendommen. Derfor er spørsmålet om familien et spørsmål som ikke bare har betydning for kvinnekampen, men også for revolusjonen.

Denne artikkelen er ment som en opptakt til en diskusjon blant revolusjonære og progressive om familiespørsmål. En viktig begrensning må imidlertid straks understrekes. Vi har her ikke tatt opp noen virkelig analyse av forholdet mellom foreldre og barn.

Grunnlaget for den borgerlige familien er den private eiendomsretten. Engels beskriver det han kaller det klassiske monogamiet (1) slik:

«Monogamiet oppsto ved at større rikdommer ble konsentrert på en hånd, nemlig mannens – og av trang til å la disse rikdommene gå i arv til mannens barn og ingen andres. For å oppnå dette var det nødvendig med monogami fra kvinnenes side, ikke fra mannens, slik at dette kvinnenes monogami ikke på noen måte sto i veien for mannens åpenlyse eller tilslørte polygami.» (2)

Dette impliserer to ting:

For det første at den borgerlige familien er et middel til å undertrykke kvinnene.

For det andre at det materielle grunnlaget for den borgerlige familien ikke er til stede i samfunnssystem eller klasser der den private eiendommen ikke eksisterer, eller der det ikke finnes eiendom.

I et klassesamfunn som vårt er derfor en familie noe annet i den herskende klassen enn i de undertrykte klassene, fordi utgangspunktet for familiene er forskjellig.

Penger og ekteskap

Storborgerskapets og monopolborgerskapets familie er basert på å bevare og styrke den private eiendommen. Selv om kjøp og salg og økonomiske transaksjoner i forbindelse med ekteskap ikke er like åpenlyse i dag som tidligere, så taler oversikten over hvem som gifter seg med hvem i storborgerlige rekker likevel et språk som er tydelig nok. Storborgerskapets sønner og døtre treffer riktignok stort sett hverandre, og det spiller naturligvis inn på hvem de gifter seg med. Men bak ekteskapene ligger i aller høyeste grad også storborgerskapets økonomiske, strategiske perspektiver: sikre mest mulig eiendom og mest mulig økonomisk kontroll i egne hender, i egen familie. Så får eventuelle andre behov heller tilfredsstilles på andre måter – ved elskerinner og konebytte.

I arbeiderklassen og det arbeidende folket finnes det ikke noe grunnlag for en familie basert på storborgerskapets premisser: vern om egen eiendom gjennom undertrykking av kvinnene. Hva slags familie er det så grunnlag for i de utbyttede klassene? Engels diskuterer om hele grunnlaget for monogamiet vil falle bort når de økonomiske årsakene som det opprinnelig var basert på, forsvinner:

«Siden monogamiet oppsto av økonomiske årsaker, kommer det så til å forsvinne når disse årsaker forsvinner? En kunne med rette svare: så langt fra å forsvinne, kommer det da først snarere til å bli virkeliggjort fullt ut (…) Prostitusjonen forsvinner. Monogamiet, i stedet for å gå under, blir endelig en virkelighet – også for mennene. (…) Her trer et nytt moment i virksomhet, et moment som i den tiden da monogamiet utformet seg, i høyden eksisterte som en kime: den individuelle kjønnskjærligheten.» (3)

Framveksten av den individuelle kjønnskjærligheten beskriver Engels som det største moralske framskrittet i monogamiets utvikling. Samtidig viser han at så lenge denne kjærligheten har eksistert i historien, har den alltid eksistert som en motsetning til det opprinnelige monogamiet, alltid i strid med ekteskap som har vært basert på å bevare eiendom. Individuell kjønnskjærlighet finner han enten som illegale forhold i overklassen, eller som forhold mellom menn og kvinner i undertrykte klasser. Derfor er det bare en endring i eiendomsforholdene som kan gi kjærligheten muligheter til å utfolde seg fritt:

«Faller nå også de økonomiske hensynene vekk, de som har gjort at kvinnene fant seg i mennenes vanemessige utroskap – altså bekymringer for sin egen eksistens og enda mer for barnas framtid – så vil den likestilling som kvinnene dermed har oppnådd, etter all erfaring hittil å dømme i uendelig mye sterkere grad virke slik at mennene virkelig blir monogame, enn slik at kvinnene skulle bli polyandriske. (4)» (5)

Utfra dette blir utgangspunktet for familier i arbeiderklassen og i det arbeidende folket et helt annet enn for storborgerskapets familier. Grunnen til at unge fra de utbyttete klassene gifter seg, er stort sett at de er glade i hverandre og ønsker å ha barn sammen. Engels sier da også om ekteskapet i arbeiderklassen:

«Virkelig regel i forholdet til kvinne blir kjønnskjærligheten og kan den bare bli hos de undertrykte klasser, altså i vår tid blant proletariatet.»

Kvinnens økonomiske avhengighet

Samtidig er det viktig å være klar over to faktorer som legger et viktig grunnlag for undertrykkelse av kvinnen innafor proletariatets ekteskap under monopolkapitalismen.

For det første hennes sedvanlig avhengighet av mannens inntekt for å fø familien. Som regel er mannen enten «hovedforsørger» eller «eneforsørger» økonomisk sett. De kraftige lønnsforskjellene mellom menn og kvinner i yrkeslivet bidrar til å opprettholde dette. I storbyene går det rett og slett ikke an å leve av en arbeiderkvinnes lønn som eneste familieinntekt. Selv med et sjølstendig yrke blir kvinnens inntekt bare et «supplement» til mannens. Hundretusener av norske kvinner har bittert fått erfare hvor ydmykende denne økonomiske avhengigheten føles i de mange tilfeller der mannen også benytter sin posisjon til å ta alle viktige økonomiske avgjørelser sjøl, mens kona velvilligst får husholdnings– og lommepenger!

At dette skjer – og at mange kvinner til og med aksepterer sin underkuete rolle – skyldes den andre faktoren vi vil trekke fram: Storborgerskapets reaksjonære ideologiske innflytelse på arbeidsfolkets syn på ekteskap, familieliv og kjønnsroller.

Storborgerskapets ideologiske innflytelse

Jeg vil trekke fram endel typiske trekk ved denne ideologien:
– forholdet mellom mann og kvinne er basert på kjøp/salg–relasjoner. Man har visse kvaliteter, bra utseende, vakker kropp, godt humør, god utdannelse, høy stilling, god inntekt, som kan gi et visst utbytte på ekteskapsmarkedet. Særlig er dette tydelig når det gjelder kvinnen, fordi hun samtidig er gjort til gjenstand for masseproduksjon av monopolkapitalen gjennom reklame, film og pornografi. Men det gjelder også mennene.

– især for kvinnene blir ekteskapet og familien satt opp som det enestemålet som det virkelig er verdt å satse noe på. Uansett hva en når gjennomutdannelse, yrke, politikk, så er man ikke en virkelig KVINNE før man har giftet seg. Ugifte kvinner har et litt tragisk og litt komisk skjær over seg. Gammel jomfru og peppermø er grusomme ord for de fleste kvinner. En gammel ungkar kan på den annen side være ganske tiltrekkende. Kvinner blir gift, mens menn gifter seg.

– for å gjøre et godt kjøp på ekteskapsmarkedet, kan det nok være nødvendig med en viss grad av kamp for å øke eget utbytte. Det kan kreve både dristighet, fantasi og utholdenhet å få tak i nettopp den en er ute etter. Men når så målet er nådd og ekteskap inngått, så er det slutt på all kamp. Familien er den havnen som skal gi lunhet og trygghet og kjærlighet for resten av livet. Denne havnen er en fredet plett, en idyll. Alle former for kamp som oppstår innafor familiens rammer, mellom ektefeller og mellom barn og foreldre, er tegn på nederlag. Kamp betyr krangel, intriger, sjalusi, skilsmisse. En lykkelig familie er idyllisk og problemfri.

– den borgerlige familien skiller også skarpt mellom menn og kvinners funksjon innafor familien. Undertrykkinga av kvinnene i familien har sin ideologiske overbygging.

Kvinnen er den som holder hjemmet sammen følelsesmessig. Hun står for de viktigste oppgavene i hjemmet og har hovedansvaret for barneoppdragelse på grunn av «naturlige» anlegg og interesser. Hun elsker mann og barn passivt og betingelsesløst fordi de er avhengige av henne. Hun stiller ingen krav og ofrer seg mer enn gjerne, men er likevel den som – litt karikert – har makten i familien på grunn av intuisjon og kvinnelist.

Mannen er den som sørger for det materielle grunnlaget for familien, også på grunn av «naturlige» anlegg og interesser. Han er den som representerer familien utad, den som tar ansvar og stiller krav til barneoppdragelsen. Han er den som skiller mellom rett og galt i alle viktige saker, han er den som straffer og tar politiske avgjørelser.

Hensikten

I den storborgerlige familie er denne ideologien nødvendig for a undertrykke kvinnen og verne om den private eiendommen. Men borgerskapet har også interesser av at familiene i arbeiderklassen og det arbeidende folket er bygget opp etter borgerlig mønster og preget av borgerlige ideer.

For borgerskapet har en «borgerliggjort» familie i det arbeidende folket en rekke viktige funksjoner:

– Den fungerer som en bærer av reaksjonær ideologi, især gjennomkvinnene som er spesielt undertrykt og i tillegg er satt utafor den samfunnsmessige produksjonen.
– Den fungerer som en hensiktsmessig enhet for å sikre mobil arbeidskraft. Jo mere båndene med slekt og lokalmiljø løses opp, jo lettere er det – både økonomisk og ideologisk – å få folk til å flytte dit kapitalen trenger dem.

– Den fungerer som en hensiktsmessig konsumeringsenhet. Når en familie på tre eller fire utgjør en enhet som er strengt avgrenset fra alle mennesker som bor omkring, må det kjøpes inn egen vaskemaskin, eget TV, egen komfyr og støvsuger, selv om de 3–4 ikke er i stand til å utnytte alle disse tingene fullt ut. Hvis flere familier gikk sammen om slike kapitalinvesteringer, ville det gå ut over kapitalistenes marked og true profitten.

– Den sikrer at en hel masse samfunnsnødvendig arbeid utføres uten at herskerklassen må betale lønn for det. Alt det arbeidet som kvinnene utfører i hjemmet er gratis.

– Den sikrer at monopolkapitalen kan ha en reservearme av arbeidskraft i de hjemmeværende kvinnene. Kvinner trekkes ut av hjemmet når de trengs i produksjonen, og de kan uten omkostninger og ubehagelige statistikker sendes tilbake til kjøkkenet når det ikke er bruk for dem mer.

– Og endelig: den svekker proletariatets politiske kampkraft. Monopolkapitalen håper på kvinnene som en reserve for reaksjonen, fiendtlig innstilt overfor mannens faglige og politiske kamp, likegyldig og passiv overfor sin egen undertrykte situasjon. I streiker har kapitalistene av og til klart å få mobilisert kvinnene til anti–streikeagitasjon gjennom å utnytte en kortsiktig vanskelig situasjon for husholdningsøkonomien. Kvinner som sjøl tar opp kampen for egne krav – og som i klassekampen står sammen med sine mannlige kamerater – er en strategisk trussel for monopolkapitalens klassediktatur.

Kjærlighetens materielle kår

Utgangspunktet for ekteskap i arbeiderklassen og det arbeidende folket, er oftest kjærlighet. Men vilkårene for en familie bygget på kjærlighet er heller dårlige i det monopolkapitalistiske samfunnet. Den stadig økende skilsmisseprosenten taler et tydelig nok språk om det. Selv om det er mange ulikeforhold som teller inn ved en skilsmisse, og selv som mange skilsmissene kan være både riktige og nødvendige, så er de utvilsomt også et resultat av at de ytre vilkårene for familien blir stadig verre. Monopolkapitalens økonomiske politikk betyr økt utbytting av folket, men det truer også folkets familier med oppløsning.
Strukturrasjonaliseringa betyr at stadig flere får lengre og lengre reiser til arbeidsplassen. I 1968 var det 67 000 pendlere i Oslo, det vil si arbeidere som må krysse kommunegrensen for å komme fra hjemmet til arbeidsplassen. Dette tallet tilsvarer hver fjerde arbeider i Oslo. Fra Nord–Odalen alene kommer omlag 1000 pendlere, ca. 800 av dem er ukependlere, resten dagpendlere. De fleste bortearbeiderne i Nord–Odal må opp før klokka fire for å nå fram til jobben i tide. Bussen går klokka 4.30 og er tilbake klokka 18.30.

At 67 000 pendlere plutselig skulle ta med seg familien sin og flytte inn til Oslo, er en umulighet. Det ville bety at Oslo måtte skaffe 67 000 nye boliger, skoler for ca. 100 000 nye barn, osv. På den andre siden er arbeidsløsheten i distriktene stor, og stadig flere arbeidsplasser raderes ut av strukturrasjonaliseringa. Dette betyr at for et økende antall arbeidsfolk er det ikke mulig å leve et normalt familieliv i vårt samfunn.

For familier i tettsteder og drabantbyer er situasjonen ofte ikke stort bedre. Selv om en arbeider kan ha arbeidsplassen sin innafor Oslos grenser, kan han ha en reisetid på flere timer. I tillegg kommer at leveomkostningene i tettstedene er så store, at det for flere og flere familier blir nødvendig med dobbeltarbeid for å få endene til møtes. Allment er det selvsagt bra at kvinner kommer ut i produksjonen. Men når det ikke finnes noen mulighet for forsvarlig barnepass, betyr det samtidig en trussel mot familien fordi mann og kone blir tvunget til å arbeide og passe barn på skift. Monopolkapitalen tjener selvsagt mye på å slippe å bygge barnehager, men alle de familiene som bare får sjanse til å være sammen ved ukeslutt, er ikke tjent med dette. De slites ut av dobbeltarbeid, som i tillegg til stadig hardere tempo på arbeidsplassen langsomt tapper dem for alt overskudd. Kjærlighet, kontakt med ungene, krever mentale og fysiske ressurser som lett blir borte når arbeidspresset blir for hardt.

Dyrtida er i dag en trussel mot alle arbeiderfamiliers økonomi. Økende priser på dagligvarer og især på boliger har ført til at en stor del av lønnstakerne med gjennomsnittsinntekt må ta ekstrajobb eller søke offentlig stønad for å klare utgiftene. Denne dyrtida skjerper naturlig nok lett motsigelsene innafor familiene: «når krybba er tom bites hestene». Daglige diskusjoner om hvordan pengene skal holde til neste lønningsdag, krangler om kroner og øre, tærer på det mest «harmoniske» forhold. Ofte er det kvinnene som opplever dette mest direkte. De kjøper ofte inn dagligvarene – og opplever det ofte som sitt eget personlige nederlag når behovene er store og pungen tom.

Reaksjonær kultur

Monopolkapitalens kultur framstiller kvinnene som mindreverdige avlsdyr. De mest groteske utslagene av dette finner vi i pornografien, men slikt gjennomsyrer også all den øvrige kommersielle kulturen: popmusikk, reklame, ukeblader, dagsaviser, tegneserier, film. Resultatet av dette reaksjonære kvinnesynet er at respekten for kvinnene systematisk blir undergravet. Det fører til at familier som i utgangspunktet bygget på at en gutt og ei jente varglade i hverandre, undermineres av borgerskapets stadige pukking på kvinnensom mindreverdig og underlegen. Kvinner som ikke lenger er «unge og faste i kjøttet», har i kapitalistenes reklame ingen verdi. Massevis av menn, også innafor arbeiderklassen og det arbeidende folket, har et avstumpet syn på kvinner, også på de kvinnene de selv er gift med. I mange familier blir kvinnene grovt undertrykket, ikke først og fremst fordi mennene har utbytte av det, men fordi de har et føydalt syn på kvinner.

En slik ideologi har på lengre sikt som konsekvens av enheten i familien undermineres og at opprinnelig kjærlighet vendes om til fiendtlighet.

Kommunistenes mål

Kommunistenes strategiske mål må være en familie bygget på kjærlighet og likeverd mellom kvinne og mann og mellom foreldre og barn. Det betyr at vi må slåss for en demokratisk familie der det både finnes materielle muligheter og ideologisk grunnlag for kjærlighet og likeverd. Kamp for en slik familie er i siste omgang en kamp for en sosialistisk revolusjon. Revolusjonen vil sikre det økonomiske grunnlaget for likestilling mellom mann og kvinne, og den vil sikre en statsmakt – proletariatets diktatur – som kan fremme familiedemokratiet gjennom opplysning og undervisning.

På den andre siden vil den borgerlige ideologien ikke automatisk knekkes av en sosialistisk revolusjon. Enver Hoxha sier om den albanske familien etter revolusjonen:

«Kvinnene har i vårt samfunn alle rettigheter … Men hva skjer i det daglige liv? …hun tåler mer av sin mann enn han av henne. Vi kan komme med all verdens forklaringer på det, men vil glemmer en, vane, tradisjon. Nemlig den at kvinnen er redd for skilsmisse, og at hun om hun blir skilt, automatiskhavner blant de kvinner som ikke finner noen mann å gifte seg med. Oftestforetrekker han yngre kvinner. Dette er en av de mange grunnene – en viktiggrunn – til at kvinner uten å være klar over det, ubevisst, uten å tenke over det, underkaster seg sin skjebne. Det står ikke skrevet noe sted, men det er vanskelig å avskaffe. Vi har mye arbeid foran oss.»

Den borgerlige ideologien gjør også familiene i det arbeidende folket til bærere av reaksjonær ideologi både før og etter revolusjonen. Og kampen mot de borgerlige ideene er lang og seig og vil vare i mange årtier også i det sosialistiske samfunnet.

Kampen for familiedemokrati i dag

Under monopolkapitalismen er det ikke mulig å skape noen varig økonomisk og politisk basis for et virkelig familiedemokrati. Så lenge minsten i arbeiderfamiliene må selge arbeidskrafta si på kapitalens egne premisser, så lenge kvinnene i det arbeidende folket er en reservearme av arbeidskraft, vil familiens økonomiske og sosiale kår være truet.

Sjølsagt finnes det familier blant ulike grupper av sjølstendige, høyere lønnstakere osv. som har en trygg økonomisk stilling, gunstig arbeidssituasjon og som derfor kan oppnå mye med hensyn til likestilling alt nå. Men dette vil være unntak. Marxist–leninistenes politikk må ta sitt utgangspunkt i den situasjonen de fleste arbeiderfamilier i dag står i; med deres økonomiske og sosiale problemer, med deres kjønnsroller og påvirkning fra borgerlig ideologi.

Monopolkapitalens system truer arbeidsfolks familier på en rekke felter. En kamp for å forsvare familien må derfor rette seg mot monopolkapitalen. Krav

om flere barnehager, om arbeidsplasser i distriktene, om bedre bomiljøer, mot dyrtida, er også krav som det er riktig å stille for å forhindre at familiene oppløses. I tillegg må vi stille offensive krav om servicetilbud som gjør det mulig å kombinere deltakelse i produksjonen med å ha familie både for mann og kvinne. Vi må kreve at 8 timers dagen blir en realitet! Vi må kreve at det ikke skal betales noen form for moms på dagligvarer, fordi moms er en form for skattelegging som særlig rammer familier.

Samtidig er kamp for å forsvare familien også en kamp mot den borgerlige ideologien. Ved siden av den materielle forverringa er denne ideologien den største trusselen mot familien, fordi den systematisk undergraver kjærligheten mellom mann og kvinne. Dette krever at den reaksjonære ideologien blir avslørt i alle sine utslag, men det krever også en ny proletær ideologi om familien. Vi må diskutere oss fram til nye teser om hva som skal væregrunnlaget og hva som skal være drivkraften i de familiene vi ønsker å bygge opp. Det følgende er bare endel foreløpige punkter i en slik ideologi:

Kjærlighet: enhet og kamp

Det å være glad i et menneske kan spaltes opp i en rekke ulike elementer, det betyr at man i hovedsak samstemmer både seksuelt, sosialt, politisk, kulturelt. Det betyr at man har noenlunde samme holdning til hva man vil med livet, til de praktiske funksjonene som en familie skal ivareta, til unger som man har eller ønsker å ha sammen.

Selve grunnpilaren i forholdet mellom mann og kvinne er enhet, det som binder dem sammen må være sterkere enn det som skiller og splitter dem.

Samtidig er det klart at enheten i en familie ikke kan opprettholdes for enhver pris. En enhet som baserer seg på at viktige problemer ikke tas opp eller på at den sterkeste i en familie undertrykker den svakeste, er en enhet på borgerskapets premisser.

Kamp innafor familien er ikke et uttrykk for at familien er i ferd med å sprekke. Derimot er det både riktig og nødvendig at det ved siden av en grunnleggende enhet også er en stadig kamp, mellom mann og kvinne, mellomforeldre og barn. Kjærlighet er ikke en størrelse som detter ned fra himmelen og siden er der. Kjærlighet er ikke noe som holder seg uforandret i lang tid uten at vi behøver å bekymre oss om det. Dette er den borgerlige ideologiens oppfatning av kjærlighet. Det å være glad i et annet menneske baserer seg dels på en grunnleggende enhet, men det er også noe som utvikler seg gjennom kamp.

Lenin har uttrykt denne sammenhengen mellom enhet og kamp på følgende allmenne vis: «Motsigelsens enhet (sammenfall, identitet, likeverdighet) er betinget, temporær, forgjengelig, relativ. Kampen mellom motsigelser som, gjensidig utelukker hverandre er absolutt, akkurat som utviklingen, bevegelsen er absolutt».

– «Det finnes motsigelser i alle ting.» Dette er den dialektiske materialismens grunnlov. Det finnes også motsigelser i enhver familie til enhver tid. Der det ikke er motsigelser, er det heller ingen utvikling. Blir motsigelsene ikke løst, betyr det ikke stillstand, men tilbakegang for familien. Hvis en derimot er i stand til å ta opp motsigelsene og løse dem, vil familien og også kjærligheten komme opp på et høyere nivå. Målet i forholdet mellom mann og kvinne er ikke å bevare bekymringsløs nyforelskelse hele livet. Målet er ål øse stadig nye motsigelser og gjennom det kjempe seg fram til enhet og kjærlighet på et mye dypere, mer personlig og forpliktende nivå.

Uten en grunnleggende sympati mellom mann og kvinne, er det ikke mulig å holde familien sammen annet enn på et borgerlig grunnlag. Dersom den enheten som familien bygger på er så spinkel at den ikke tåler at motsigelsene trekkes fram i lyset, er det ikke lenger noe grunnlag å opprettholde familien på. En skilsmisse er ikke i og for seg noen katastrofe, det kan være både riktig og nødvendig at et forhold oppløses når en ikke er i stand til å løse de motsigelsene som er der, og oppnå ny enhet på et høyere nivå.

Likeverd

Familien må bygge på likverd mellom mann og kvinne. All undertrykking av kvinnene i familien undergraver og uthuler kjærligheten som er mellom dem. Monopolkapitalens kultur lærer både menn og kvinner opp til å fungere i forhold som er basert på at mannen undertrykker kvinnen, økonomisk, politisk, sosialt og seksuelt. Det kommer åpenlyst fram for eksempel gjennom arbeidsdelingen i huset, men det kommer også fram gjennom en rekke vaner og holdninger og reaksjoner som er ytterst vanskelige å avdekke.

For å bygge opp en familie på arbeiderklassen og det arbeidende folkets grunnlag, er det nødvendig å bekjempe alle utslag hos mannen som får ham til å undertrykke kvinnen, og alle utslag hos henne som får henne til å underkaste seg og finne seg i mannens undertrykking.

Familien – en revolusjonær kampenhet!

Å fremme kampen for demokrati, kjærlighet og likeverd innafor det arbeidende folkets familier bor være et mål for oss kommunister. Samtidig er det viktig å forstå at familien – hvis den enhetlig kjemper for å nå et slikt mål – sjøl vil kunne utvikles og styrkes som kampenhet for revolusjonen.

Hvis begge ektefeller har som sitt utgangspunkt å tjene arbeiderklassens kamp for sosialismen, vil de gjensidig kunne lette den andre ektefellens og barnas politiske arbeid. Politisk kamp krever tid og krefter. Hvis ikke slike ting skal splitte familien, føre til misnøye og skjerpete motsigelser, må familien som kollektiv ha som sitt strategiske mål å tjene folkets revolusjonære kamp. På ny vil det eneste holdbare grunnlaget være demokrati og likeverd.

En politisk aktiv mann – med ei kone som «tjener» den politiske kampen ved å «ta seg av hjemmet» – er bare føydal undertrykkelse i en «marxistisk» frakk. Like muligheter til politisk arbeid, enhet gjennom diskusjon om politiske oppgaver og familiearbeid, vil være grunnleggende trekk ved en familie som er gjennomsyret av en proletær, kommunistisk verdensanskuelse.

Forsvar familien

Hele monopolkapitalens system er familiefiendtlig. Derfor må strategien for en demokratisk familie være den sosialistiske revolusjonen. En strategi som går ut på å oppløse familien og i stedet bygge på såkalt «fri kjærlighet», må avvises av kommunister. Kvinnene skal ikke frigjøres fra familien, men innafor og i forholdet til den klassen som utbytter både henne og mannen. Så lengefrigjøringa av kvinnene ikke er fullført, vil familien også være en beskyttelse av kvinnene, både før og etter revolusjonen. I et samfunn der kvinner som er over den første ungdommen vrakes fordi hun ikke er «fast nok i kjøttet», vil oppløsning av familien også bety at den borgerlige kjøp/salg–innstillingen får florere ennå friere. I Albania, der kampen for frigjøring av kvinnene har foregått med statens hjelp i mange år, er situasjonen fremdeles den at mange kvinner er redde for å stå alene, som sitatet av Enver Hoxha tidligere i denne artikkelen viser. Både for disse kvinnene – og i ennå større grad for kvinnene i Norge i dag, ville oppløsning av familien bety en forverring. «Fri kjærlighet» i et samfunn der borgerskapets ideologi råder, vil bety den sterkestes rett til å undertrykke den svakere.

I dag vil en strategi som går ut på å oppløse familien i konsekvens fungere som en overbygging for monopolkapitalens familiefiendtlige politikk. Kamp for frigjøringa av kvinnene må også være en kamp for frigjøringa av familien. Vårt langsiktige mål må være å kjempe fram et nytt menneske som er i stand til å bygge opp et forhold som er basert på kjærlighet og likeverd, på virkelig familiedemokrati.

Henvisninger

1.Monogami: engifte, ekteskap mellom en mann og en kvinne.
2. Engels: «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», Ny Dag, Oslo 1970 s. 78.
3. Engels, s. 78

4. Polyandri: mangegifte, ekteskap mellom en kvinne og mange menn

5. Engels, s. 84–85.

Denne artikkelen er et forsøk på å trekke fram og analysere endel trekk ved kvinnekampens historie. Det er ikke ment a være noen fullstendig framstilling, antakelig er det viktige ting som ikke er kommet med, og som må trekkes fram i lyset i seinere artikler. Målsettingen for artikkelen er for det første å foreta en foreløpig analyse av hvilke tradisjoner vi bygger på, når vi nå står oppe i et nytt og viktig oppsving innafor kvinnekampens historie. For det andre ønsker jeg å trekke fram endel mer konkrete erfaringer fra arbeiderkvinnenes kamptradisjon, som er en ihjeltiet del av historien. Både borgerlige kvinnesakskvinner og historikere som har skrevet ned arbeiderklassens historie, har oversett at også arbeiderkvinnene i Norge har sine rike historiske tradisjoner.

Allment er studier av historien viktig for all politisk bevegelse. Motsetninger i dagens Norge og oppsving i klassekampen og kampen mot imperialismen, kan ikke ses løsrevet fra nordmennenes århundrelange kamptradisjoner mot den herskende klassen og for den nasjonale sjølråderetten. Et ahistorisk syn på nåtida er uvitenskapelig, fordi det ikke har noe materielt forhold til hva vi bygger på, hvilke riktige ideer vi skal føre videre og hvilke uriktige ideer vi skal bekjempe.

Studier av historien er spesielt viktig når det gjelder kvinnene. En av borgerskapets viktigste myter om kvinnene går ut på at kvinner ikke kan slåss, at vi er passive, at vi alltid har ofret oss. I virkeligheten har de norske kvinnene en lang kamptradisjon. En hel del av de rettighetene vi har i dag, har vi selv kjempet oss til.

Den borgerlige kvinnesaken

Borgerskapet vokste fram til å bli den ledende klassen både økonomisk og politisk i løpet av 1800–tallet. Ideologisk betydde det gjennombrudd for de borgerlige parolene fra den franske revolusjonen, «Frihet, likhet og brorskap». Borgerskapets kvinneforkjempere stilte krav som samsvarte med denne frihetsideologien: rett til arbeid og utdanning, fulle borgerligdemokratiske rettigheter.

De fleste arbeiderkvinner var tvunget til å delta i produksjonen fordi det var en forutsetning for å holde familien i live, enten de var gift eller ugift. Men for borgerkvinnene var ekteskap, husstell og barnestell den eneste akseptable levevei. For ugifte kvinner av borgerskapet fantes det ikke annen mulighet enn å ligge familien til byrde eller bli guvernante. Arbeid i fabrikkene var det nok av, men det var et arbeid som lå langt under de borgerlige kvinnenes stand. Derfor måtte kravet om rett til arbeid og utdanning bli et sentralt krav for de borgerlige kvinneforkjemperne. Og de nådde resultater: de har oppnådd adgang til middelskoleeksamen (1875), til eksamen artium (1882), til embetseksamen (1883), til å bli sakfører (1904), til de fleste av statens embeter (1913), til å bli statsråd (1916), rett til alle statlige embeter (1938), til presteembete (1956).

Et annet sentralt krav for kvinnesaken var fulle borgerligdemokratiske rettigheter for kvinner, både i samfunnet og i familien. Den norske grunnloven av 1814 som var laget i den franske revolusjonens ånd, ga ikke kvinnene stemmerett, hverken i kommunevalg eller stortingsvalg. Den ga ikke sønner og døtre lik arverett, den aksepterte ingen kvinner som myndige, hverken gifte eller ugifte. Den relative likestilling som norske kvinner har idag, er et resultat av den borgerlige kvinnesaken. Kvinnene er ikke lenger umyndige i forholdet til mannen i ekteskapet, gifte kvinner ble myndige i ekteskapsloven av 1888. Kvinnene har samme arverettigheter som menn siden1854, og full stemmerett siden 1913. Det siste resultatet i kampen for de borgerlig–demokratiske rettighetene, er den nye navneloven som gir kvinner rett til å beholde sitt eget navn i ekteskapet.

Den borgerlige kvinnesakens sterke side har alltid vært vilje til resoluttkamp for de kravene som er stilt, en kamp som også har ført til en hel rekke progressive resultater. Men denne kvinnesaken hadde også en sterk brodd mot arbeiderklassen og mot sosialismen. De borgerlige kvinnene har forsvart sine klasseinteresser også i kvinnesaken. For eksempel ble den første husmorforeningen, Oslo Hjemmenes Vel, opprettet som et direkte mottrekk mot hushjelpenes forsøk på organisering. I den grad arbeiderkvinnene har opptatt kvinnesakskvinnene og andre borgerlige kvinnebevegelser, har det alltid gått ut på at de borgerlige kvinnene skulle drive veldedighet i arbeiderklassen.

Det klare borgerlige klassestandpunktet i kvinnesaken har naturligvis utviklet trekk ved den borgerlige kvinnebevegelsen som en kvinnefront bygget på arbeiderklassens interesser må avvise. Dette er trekk som en kan finne spor av i mange kvinneorganisasjoner, også i de som arbeiderklassens kvinner har fylket seg om, men som allikevel har mye av sitt ideologiske utspring i den borgerlige kvinnesaken. Jeg vil nevne to typiske borgerlige trekk fra kvinnesaken, veldedighetstanken og individualismen.

Veldedighet og individualisme

Veldedighetstanken er en av de aller mest utbredte ideer i kvinnebevegelsen. Innholdet i denne ideen er at kvinner ikke skal organisere seg og slåss mot den undertrykking som rammer dem selv, men at de skal slåss for andre som er mer vanskeligstilt. Det er gode sider ved en slik tanke, solidaritet og offervilje. På den andre siden blir den en stor hindring for kvinnekampen fordi den ikke retter seg mot dem som undertrykker kvinnene, de som har makta, den herskende klassen. Solidaritet med andre vanskeligstilte kvinner og vilje til å ofre egne interesser for helhetens interesser er egenskaper vil skal bygge på .Men troen på at kvinner kan hjelpe hverandre fram til frigjøring uten å peke ut fienden, må vi bekjempe.

Individualismen i kvinnekampen betyr først og fremst at kvinnefrigjøring er den enkelte kvinnes rett til å komme seg fram. Kimen til en slik individualisme kan spores allerede i kvinnesakskvinnenes krav om rett til arbeid og utdanning. På den ene siden er det selvsagt en god ting at kvinner får høye stillinger, det er et ledd i kampen mot myten om at kvinner ikke kan, at kvinner er mindreverdige i forhold til menn. Men på den andre siden kan enkelte kvinners karriere aldri frigjøre kvinnene, det blir alltid spørsmål om frigjøring av enkelte kvinner. For at folkets kvinner skal oppnå frigjøring, må disse kvinnene ta saken i sine egne hender og slå ned den klassen somundertrykker dem. Uansett hvor høye stillinger noen av dem når, så vil ikke det bety frigjøring for alle de andre.

De eksemplene vi har på kvinner som har nådd opp til høye stillinger, skulle vel ytterligere bekrefte at dette er riktig: Indira Ghandi og Golda Meir styrer to av verdens mest aggressive stater. Elisabeth Schweigaard Selmer er vel en av de mest reaksjonære justisministre vi har hatt.

 

Trekk fra arbeiderkvinnenes historie

I 1889 brøt det ut streik i fyrstikkindustrien i Oslo, da 445 arbeidersker ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikker la ned arbeidet. Det var en spontanprotest mot grov utbytting av kvinnelige arbeidere, og aksjonen vant sympati langt utenfor arbeidsfolks egne rekker.

Dette var første gang arbeiderkvinnene trådte fram offentlig. Streiken varte i to måneder. Arbeiderskene sto fast på kravene sine, de var kampvillige og arrangerte demonstrasjoner og innsamling av penger for å holde liv i seg understreiken. Men organiseringa var for svak, fyrstikkjentene måtte gå tilbake til arbeidet uten å ha nådd fram til seier.

Men under streiken stiftet fyrstikkarbeiderskene den første fagforeninga av kvinner i Norge. Behovet for organisering hadde presset seg fram, og jentene var fast besluttet på å få sin egen forening. Men ingen av dem torde ta på seg ledelsen, derfor ble Fernanda Nissen valgt til formann.

Andre fagforeninger fulgte i kjølvannet på fyrstikkarbeiderskenes forening. En av de mest dramatiske var den første hushjelpenes forening, som ble stiftet i 1890. Den ble møtt av en storm fra borgerskapet, og «fruenes» voldsomme agitasjon førte til at foreningen med omlag 300 medlemmer ble oppløst. Hushjelpene fortsatte imidlertid å slåss, de forsøkte å danne ny forening og de utga sin egen avis, «Tjenestepigen». Borgerskapets kvinner stiftet da sin egen forening, Hjemmenes Vel, i 1898 for å hindre hushjelpene i å organisere seg for å ivareta sine interesser. Hjemmenes Vel, som var den første husmorforeninga i Norge, ga foreløpig dødsstøtet til hushjelpenes fagforening, slik at det først i 1910 lyktes for dem å få i stand en forening.

 

Sosialistisk kvinneforening

I 1898 ble den første sosialistiske kvinneforening stiftet, og året etter ble foreningen innmeldt i Arbeiderpartiet. Foreningens formål var: «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for socialismens fremme. Denne støtte skal bestå i tilvirkning av håndarbeider, som skal omsettes i penger til anvendelse i partiøiemed.»

Denne formålsparagrafen til tross, ble den sosialdemokratiske kvinneforeningen en drivkraft i mange aktuelle, politiske saker, deriblant i kampen for kvinnestemmeretten. Foreningen tok initiativ overfor de borgerlige kvinneforeningene for å få istand felles demonstrasjon for stemmeretten 17. mai. Resultatet ble at 2000 kvinner deltok i stemmerettstog i Oslo17. mai 1899, og at slike tog ble tradisjon i mange år rundt om i hele landet.

Men klasseskillet kom også klart fram i stemmerettskampen. I 1901protesterte de borgerlige kvinnene da mennenes stemmerett ble utvidet før overklassekvinnene fikk lov til å stemme. For arbeiderkvinnene var det imidlertid helt klart at arbeiderklassens menn var kvinnenes sikre allierte i kampen for alminnelig stemmerett. Arbeiderkvinnene protesterte derfor voldsomt mot de borgerlige kvinnenes beslutning.

Året etter fikk overklassens kvinner stemmerett ved kommunevalgene. Stemmerettskampen var dermed slutt fra deres side. Men arbeiderklassens kvinner fortsatte å slåss for sine rettigheter, med god støtte fra Arbeiderpartiets mannlige medlemmer. Arbeiderkvinnenes organisasjoner arrangerte store demonstrasjoner og protestmøter i alle årene framover, inntil kravene endelig ble innvilget og stemmerett innført for alle ved kommunevalg i 1910 og ved stortingsvalg i 1913. Arbeiderkvinnene hadde dermed vunnet en storseier. Bortsett fra Finland var Norge det første europeiske landet der kvinnene fikk alminnelig stemmerett.

I 1901 tok den sosialdemokratiske kvinneforeningen sammen med fem fagforeninger initiativet til å opprette Arbeiderpartiets kvinneforbund. Det var et godt skritt framover i organiseringa av arbeiderkvinnene i Norge. Fra å ha hatt spredte foreninger på arbeidsplassene og innafor Det norske Arbeiderparti, fikk kvinnene nå sitt eget forbund som skulle ta seg av spørsmål som var av særlig interesse for kvinnene, og som skulle stifte nye lokalforeninger av kvinner på arbeidsplasser og i lokalsamfunn. Kvinneforbundet eksisterte fram til 1923, da det ble oppløst og gikk inn i Det norske Arbeiderparti som kvinnesekretariatet.

Tida fra 1901 til 1923 er den rikeste tida i organiserte norske arbeiderkvinners historie. Det er også den eneste tida i vår historie da det mest framskredne partiet innafor arbeiderklassen har hatt sitt eget kvinneforbund. Derfor må det være en periode som er av spesiell betydning for oss som i dag skal bygge opp en kvinnefront.

 

Dyrtid og boligsak

I den tida Kvinneforbundet eksisterte, markerte kvinnene sitt standpunkt til en rekke viktige politiske saker. I 1905 samlet kvinnesaksforeningen inn 300 000 underskrifter av kvinner som krevde unionen oppløst, og de sosialdemokratiske kvinnene avholdt et stort protestmøte der de gikk imot at kongedømmet skulle innføres. Under første verdenskrig demonstrerte kvinnene mot krigen, og de holdt fast på sosialistenes parole fra før krigen om å sabotere imperialistenes krig. Da Norske Kvinners Nasjonalråd mot slutten av krigen sendte ut oppfordring til norske kvinner om å melde seg til arbeid i tilfelle mobilisering, svarte Kvinneforbundet med å oppfordre til boikott av mobiliseringsordren. Dyrtid og boligsak sto hele tiden sentralt på kvinnenes program, og under dyrtidsaksjonene i 1917 hadde kvinnene over hele landet egne massemøter og demonstrasjoner. Arbeiderkvinnene krevde beskyttelse av kvinnene i industrien, og de krevde forbud mot nattarbeide for kvinnene. Kvinnesakskvinnene krevde likestilling på dette området også, og gikk imot særskilt beskyttelse av kvinnene. Videre kjempet arbeiderklassens kvinner også for de viktigste sakene for hele arbeiderklassen, for 8–timersdagen, mot klassesamarbeid og tvungen voldgift.

I 1907 ble den første lokalforeningen i Oslo opprettet, nemlig Sagene kvinneforening. Kort etter kom en rekke lokale foreninger i bydelene, Vålerenga, Kampen, Grünerløkka, Grønland, Uranienborg, Hegdehaugen. Disse foreningene fikk stor oppslutning, og var levende i mange år. De tok opp en rekke lokale krav, og slåss igjennom resultater på en hel del av dem. Østkanten Folkets Hus er et resultat av kvinners kamp. Det ble videre ført vellykte aksjoner mot prylstraff i skolen, for skolebespisning, for lekeplasser for ungene, for feriekolonier, for kvinnerepresentasjon i skolestyrene. Videre ble kampen for mødrehygienekontorer, for helsestasjoner for mor og barn, for morspensjon og barnetrygd først tatt opp i disse lokalforeningene.

Rundt om i landet ble det også startet en rekke levedyktige lokalforeninger. I Drammen satte kvinnene i gang en aksjon for å støtte sosialistenes avis, Fremtiden. Det oppfordret til og gjennomførte boikott av alle de butikkene som ikke ville avertere i avisa. Ellers arrangerte lokalforeningene mange steder stemmeretts tog på 17. mai, i Sarpsborg var stemmerettstoget i 1908 dobbelt så stort som det årlige borgertoget. I Østfold fremmet kvinnene også krav om skolefri på 1. mai, slik at barna også kunne få gå i tog. De arrangerte deretter et av de aller første barnetog på 1. mai, og ble møtt med en voldsom hets fra borgerskapet over hele landet. I det hele tatt sto ungene sentralt, og også arbeidet med å opprette sosialistiske barnelag.

Kampen mot dyrtida ble også ført av lokalforeningene over hele landet. I Horten ble det arrangert flere store protestdemonstrasjoner blant annet mot forhøyelse av melkeprisen under parolen «Enig og tro til melkeprisen faller». I Odda gikk husmødrene til melkestreik i 1915 for å hindre at melkeprisene ble satt opp, og de seiret.

 

Oppløsning

Kvinneforbundets oppløsning i 1923 betydde et tilbakeskritt for arbeiderkvinnenes organisering. Fra å ha fungert som et selvstendig forbund med selvstendig ledelse og selvstendig politikk, ble arbeiderkvinnenes forbund et sekretariat innafor Arbeiderpartiet med sine representanter i DNAs styrer og utvalg. NKP tok på sin side ikke noe spesielt grep om kvinnepolitikken. Dette tilbakeskrittet var imidlertid ikke noen naturkatastrofe, men et resultat av tendenser som hadde utviklet seg gjennom lang tid. Først og fremst skyldtes det mangler ved den måten Arbeiderpartiet og de fremste kvinnene innafor Kvinneforbundet tok ledelsen blant kvinnene på.

Selv om Arbeiderpartiet på et visst nivå hele tida forsto viktigheten av å mobilisere kvinnene, og selv om de i hovedsak støttet kvinnene i de aksjonene de satte i gang, så var det hele tida tendenser innafor partiet til å se på Kvinneforbundet som en konkurrent. De lokale kvinneforeningene som var stiftet innafor Arbeiderpartiet før Kvinneforbundet ble landsomfattende i1909, ble ikke oppmuntret til å slutte seg til Kvinneforbundet, og noen av dem nektet å gjøre det fordi «socialdemokratiske kvinder ikke behøver å skille seg fra mennene og danne sitt eget» (uttalelse fra Trondheim Arbeiderpartis kvinneforening i 1910).

Denne holdningen avspeiler seg også helt klart i Kvinneforbundets ledelse. De forsto ikke fullt ut kvinnenes særegne problemer og den doble undertrykking som rammer arbeiderklassens kvinner. Derfor var det hele tiden en tendens til stede til å se på Kvinneforbundet som en agitasjonsavdeling under Arbeiderpartiet. Dette viser at dersom de kommunistiske kvinnene skal ha et selvstendig og ledende grep om den særegne kvinnepolitikken, så må også partiet være ledene på det spørsmålet. Uselvstendighet og manglende politisk støtte fra partiet førte også til at ledelsen i kvinneforbundet manglet dristighet i den politiske virksomheten de drev. Arbeidet deres hadde helt fra første stund preg av sparsomhet i økonomi og politikk. Forsiktigheten ble satt foran kamp og mobilisering av breie kvinnemasser. Byråkratiet ble satt foran politikken.

De byråkratiske tendensene ble ikke svekket etterhvert. De fikk derimot utvikle seg fritt. Det førte til at kvinneforbundet som i starten var preget av initiativ og kampvilje på grunnplanet og i ledelsen, under partikampene etter verdenskrigen ble støttespillere for høyrekreftene i arbeiderbevegelsen. Da DNA sluttet seg til Komintern i 1920, fulgte nok Kvinneforbundet med partiet etter endel harde kamper. Men avskallingen til høyre var mye større i Kvinneforbundet enn innafor partiet. Og under den nye splittelsen i 1923, da Norges Kommunistiske Parti ble stiftet, var Kvinneforbundet, i sterk motsetning til Ungdomsforbundet, en konservativ kraft.

Innafor Kvinneforbundet utviklet de byråkratiske tendensene seg til motsigelser mellom ledelse og medlemsmasse. På forbundets landsmøte i 1918 kom det klart fram kritikk og misnøye med ledelsen. Ledelsen på sin side utviklet tendenser til moralisering både overfor egne medlemmer og overfor kvinnene i sin alminnelighet. Kvinnene var trege og forsto ikke sitt eget beste. Under dyrtidsaksjonene i 1917 var kritikken av alle de som ikke deltok mer framtredende enn støtten til de mange kvinnene som var med. Da kvinnene i Odda gikk til melkestreik i 1915, var beklagelsene over at så få gjorde slike ting mer dominerende i Kvinneforbundets avis enn støtten til de husmødre som slåss og seiret.

Dette ser jeg på som et direkte uttrykk for at de byråkratiske tendensene hadde fjernet ledelsen fra medlemsmassen, og at ledelsen ikke var i stand til å korrigere disse feilene ved igjen å sette hensynet til massene foran.

 

STERKE SIDER

På tross av store feil som førte til at Kvinneforbundet til slutt gikk med på å oppløse seg selv, var det allikevel hele tida sterke sider ved Arbeiderpartiets kvinnebevegelse som det er viktig å holde fast ved. For det første har viljen til å kjempe utfra lokale krav alltid vært til stede. De norske kvinnene er vant til å ta saken i sine egne hender og kjempe fram resultater. Forsåvidt går det en klar linje fra melkestreiken i Odda i 1915 til streiken i Brattvåg og aksjonen på Rikshospitalet i 1972. Videre har de alltid hatt en dyp solidaritet med andre vanskeligstilte grupper, som riktignok også har gitt seg utslag i at den humanitære sida ved kvinnekampen har blitt den framtredende.

Den andre sterke sida ved den proletære kvinnebevegelsen Norge, var de sterke båndene og den sterke solidariteten til arbeiderklassens menn. I sak etter sak tok arbeiderkvinnene arbeiderklassens standpunkt og kjempet for hele klassens interesser, i sak etter sak har de vært klar over hvem som er arbeiderkvinnenes sikreste allierte i kampen for frigjøring. Det er ingen tradisjon blant norske kvinner å betrakte kvinnene som en egen klasse. Da de borgerlige kvinnene under første verdenskrig gikk inn for å stille egne kvinnelister og kumulere kvinnene på alle lister, var arbeiderkvinnenes svar klart:

Vi solidariserer oss ikke med borgerskapets kvinner selv om vi er av samme kjønn. Det tjener heller ikke vår sak å få en kvinne valgt fordi hun er kvinne. Vi støtter de som kan slåss for vår sak, om det er en kvinne eller mann. Kapitalistklassen er hovedfienden.

 

 

 

Denne artikkelen er et forsøk på å trekke fram og analysere endel trekk ved kvinnekampens historie. Det er ikke ment a være noen fullstendig framstilling, antakelig er det viktige ting som ikke er kommet med, og som må trekkes fram i lyset i seinere artikler. Målsettingen for artikkelen er for det første å foreta en foreløpig analyse av hvilke tradisjoner vi bygger på, når vi nå står oppe i et nytt og viktig oppsving innafor kvinnekampens historie. For det andre ønsker jeg å trekke fram endel mer konkrete erfaringer fra arbeiderkvinnenes kamptradisjon, som er en ihjeltiet del av historien. Både borgerlige kvinnesakskvinner og historikere som har skrevet ned arbeiderklassens historie, har oversett at også arbeiderkvinnene i Norge har sine rike historiske tradisjoner.

Allment er studier av historien viktig for all politisk bevegelse. Motsetninger i dagens Norge og oppsving i klassekampen og kampen mot imperialismen, kan ikke ses løsrevet fra nordmennenes århundrelange kamptradisjoner mot den herskende klassen og for den nasjonale sjølråderetten. Et ahistorisk syn på nåtida er uvitenskapelig, fordi det ikke har noe materielt forhold til hva vi bygger på, hvilke riktige ideer vi skal føre videre og hvilke uriktige ideer vi skal bekjempe.

Studier av historien er spesielt viktig når det gjelder kvinnene. En av borgerskapets viktigste myter om kvinnene går ut på at kvinner ikke kan slåss, at vi er passive, at vi alltid har ofret oss. I virkeligheten har de norske kvinnene en lang kamptradisjon. En hel del av de rettighetene vi har i dag, har vi selv kjempet oss til.

Den borgerlige kvinnesaken

Borgerskapet vokste fram til å bli den ledende klassen både økonomisk og politisk i løpet av 1800–tallet. Ideologisk betydde det gjennombrudd for de borgerlige parolene fra den franske revolusjonen, «Frihet, likhet og brorskap». Borgerskapets kvinneforkjempere stilte krav som samsvarte med denne frihetsideologien: rett til arbeid og utdanning, fulle borgerligdemokratiske rettigheter.

De fleste arbeiderkvinner var tvunget til å delta i produksjonen fordi det var en forutsetning for å holde familien i live, enten de var gift eller ugift. Men for borgerkvinnene var ekteskap, husstell og barnestell den eneste akseptable levevei. For ugifte kvinner av borgerskapet fantes det ikke annen mulighet enn å ligge familien til byrde eller bli guvernante. Arbeid i fabrikkene var det nok av, men det var et arbeid som lå langt under de borgerlige kvinnenes stand. Derfor måtte kravet om rett til arbeid og utdanning bli et sentralt krav for de borgerlige kvinneforkjemperne. Og de nådde resultater: de har oppnådd adgang til middelskoleeksamen (1875), til eksamen artium (1882), til embetseksamen (1883), til å bli sakfører (1904), til de fleste av statens embeter (1913), til å bli statsråd (1916), rett til alle statlige embeter (1938), til presteembete (1956).

Et annet sentralt krav for kvinnesaken var fulle borgerligdemokratiske rettigheter for kvinner, både i samfunnet og i familien. Den norske grunnloven av 1814 som var laget i den franske revolusjonens ånd, ga ikke kvinnene stemmerett, hverken i kommunevalg eller stortingsvalg. Den ga ikke sønner og døtre lik arverett, den aksepterte ingen kvinner som myndige, hverken gifte eller ugifte. Den relative likestilling som norske kvinner har idag, er et resultat av den borgerlige kvinnesaken. Kvinnene er ikke lenger umyndige i forholdet til mannen i ekteskapet, gifte kvinner ble myndige i ekteskapsloven av 1888. Kvinnene har samme arverettigheter som menn siden1854, og full stemmerett siden 1913. Det siste resultatet i kampen for de borgerlig–demokratiske rettighetene, er den nye navneloven som gir kvinner rett til å beholde sitt eget navn i ekteskapet.

Den borgerlige kvinnesakens sterke side har alltid vært vilje til resoluttkamp for de kravene som er stilt, en kamp som også har ført til en hel rekke progressive resultater. Men denne kvinnesaken hadde også en sterk brodd mot arbeiderklassen og mot sosialismen. De borgerlige kvinnene har forsvart sine klasseinteresser også i kvinnesaken. For eksempel ble den første husmorforeningen, Oslo Hjemmenes Vel, opprettet som et direkte mottrekk mot hushjelpenes forsøk på organisering. I den grad arbeiderkvinnene har opptatt kvinnesakskvinnene og andre borgerlige kvinnebevegelser, har det alltid gått ut på at de borgerlige kvinnene skulle drive veldedighet i arbeiderklassen.

Det klare borgerlige klassestandpunktet i kvinnesaken har naturligvis utviklet trekk ved den borgerlige kvinnebevegelsen som en kvinnefront bygget på arbeiderklassens interesser må avvise. Dette er trekk som en kan finne spor av i mange kvinneorganisasjoner, også i de som arbeiderklassens kvinner har fylket seg om, men som allikevel har mye av sitt ideologiske utspring i den borgerlige kvinnesaken. Jeg vil nevne to typiske borgerlige trekk fra kvinnesaken, veldedighetstanken og individualismen.

Veldedighet og individualisme

Veldedighetstanken er en av de aller mest utbredte ideer i kvinnebevegelsen. Innholdet i denne ideen er at kvinner ikke skal organisere seg og slåss mot den undertrykking som rammer dem selv, men at de skal slåss for andre som er mer vanskeligstilt. Det er gode sider ved en slik tanke, solidaritet og offervilje. På den andre siden blir den en stor hindring for kvinnekampen fordi den ikke retter seg mot dem som undertrykker kvinnene, de som har makta, den herskende klassen. Solidaritet med andre vanskeligstilte kvinner og vilje til å ofre egne interesser for helhetens interesser er egenskaper vil skal bygge på .Men troen på at kvinner kan hjelpe hverandre fram til frigjøring uten å peke ut fienden, må vi bekjempe.

Individualismen i kvinnekampen betyr først og fremst at kvinnefrigjøring er den enkelte kvinnes rett til å komme seg fram. Kimen til en slik individualisme kan spores allerede i kvinnesakskvinnenes krav om rett til arbeid og utdanning. På den ene siden er det selvsagt en god ting at kvinner får høye stillinger, det er et ledd i kampen mot myten om at kvinner ikke kan, at kvinner er mindreverdige i forhold til menn. Men på den andre siden kan enkelte kvinners karriere aldri frigjøre kvinnene, det blir alltid spørsmål om frigjøring av enkelte kvinner. For at folkets kvinner skal oppnå frigjøring, må disse kvinnene ta saken i sine egne hender og slå ned den klassen somundertrykker dem. Uansett hvor høye stillinger noen av dem når, så vil ikke det bety frigjøring for alle de andre.

De eksemplene vi har på kvinner som har nådd opp til høye stillinger, skulle vel ytterligere bekrefte at dette er riktig: Indira Ghandi og Golda Meir styrer to av verdens mest aggressive stater. Elisabeth Schweigaard Selmer er vel en av de mest reaksjonære justisministre vi har hatt.

Trekk fra arbeiderkvinnenes historie

I 1889 brøt det ut streik i fyrstikkindustrien i Oslo, da 445 arbeidersker ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikker la ned arbeidet. Det var en spontanprotest mot grov utbytting av kvinnelige arbeidere, og aksjonen vant sympati langt utenfor arbeidsfolks egne rekker.

Dette var første gang arbeiderkvinnene trådte fram offentlig. Streiken varte i to måneder. Arbeiderskene sto fast på kravene sine, de var kampvillige og arrangerte demonstrasjoner og innsamling av penger for å holde liv i seg understreiken. Men organiseringa var for svak, fyrstikkjentene måtte gå tilbake til arbeidet uten å ha nådd fram til seier.

Men under streiken stiftet fyrstikkarbeiderskene den første fagforeninga av kvinner i Norge. Behovet for organisering hadde presset seg fram, og jentene var fast besluttet på å få sin egen forening. Men ingen av dem torde ta på seg ledelsen, derfor ble Fernanda Nissen valgt til formann.

Andre fagforeninger fulgte i kjølvannet på fyrstikkarbeiderskenes forening. En av de mest dramatiske var den første hushjelpenes forening, som ble stiftet i 1890. Den ble møtt av en storm fra borgerskapet, og «fruenes» voldsomme agitasjon førte til at foreningen med omlag 300 medlemmer ble oppløst. Hushjelpene fortsatte imidlertid å slåss, de forsøkte å danne ny forening og de utga sin egen avis, «Tjenestepigen». Borgerskapets kvinner stiftet da sin egen forening, Hjemmenes Vel, i 1898 for å hindre hushjelpene i å organisere seg for å ivareta sine interesser. Hjemmenes Vel, som var den første husmorforeninga i Norge, ga foreløpig dødsstøtet til hushjelpenes fagforening, slik at det først i 1910 lyktes for dem å få i stand en forening.

Sosialistisk kvinneforening

I 1898 ble den første sosialistiske kvinneforening stiftet, og året etter ble foreningen innmeldt i Arbeiderpartiet. Foreningens formål var: «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for socialismens fremme. Denne støtte skal bestå i tilvirkning av håndarbeider, som skal omsettes i penger til anvendelse i partiøiemed.»

Denne formålsparagrafen til tross, ble den sosialdemokratiske kvinneforeningen en drivkraft i mange aktuelle, politiske saker, deriblant i kampen for kvinnestemmeretten. Foreningen tok initiativ overfor de borgerlige kvinneforeningene for å få istand felles demonstrasjon for stemmeretten 17. mai. Resultatet ble at 2000 kvinner deltok i stemmerettstog i Oslo17. mai 1899, og at slike tog ble tradisjon i mange år rundt om i hele landet.

Men klasseskillet kom også klart fram i stemmerettskampen. I 1901protesterte de borgerlige kvinnene da mennenes stemmerett ble utvidet før overklassekvinnene fikk lov til å stemme. For arbeiderkvinnene var det imidlertid helt klart at arbeiderklassens menn var kvinnenes sikre allierte i kampen for alminnelig stemmerett. Arbeiderkvinnene protesterte derfor voldsomt mot de borgerlige kvinnenes beslutning.

Året etter fikk overklassens kvinner stemmerett ved kommunevalgene. Stemmerettskampen var dermed slutt fra deres side. Men arbeiderklassens kvinner fortsatte å slåss for sine rettigheter, med god støtte fra Arbeiderpartiets mannlige medlemmer. Arbeiderkvinnenes organisasjoner arrangerte store demonstrasjoner og protestmøter i alle årene framover, inntil kravene endelig ble innvilget og stemmerett innført for alle ved kommunevalg i 1910 og ved stortingsvalg i 1913. Arbeiderkvinnene hadde dermed vunnet en storseier. Bortsett fra Finland var Norge det første europeiske landet der kvinnene fikk alminnelig stemmerett.

I 1901 tok den sosialdemokratiske kvinneforeningen sammen med fem fagforeninger initiativet til å opprette Arbeiderpartiets kvinneforbund. Det var et godt skritt framover i organiseringa av arbeiderkvinnene i Norge. Fra å ha hatt spredte foreninger på arbeidsplassene og innafor Det norske Arbeiderparti, fikk kvinnene nå sitt eget forbund som skulle ta seg av spørsmål som var av særlig interesse for kvinnene, og som skulle stifte nye lokalforeninger av kvinner på arbeidsplasser og i lokalsamfunn. Kvinneforbundet eksisterte fram til 1923, da det ble oppløst og gikk inn i Det norske Arbeiderparti som kvinnesekretariatet.

Tida fra 1901 til 1923 er den rikeste tida i organiserte norske arbeiderkvinners historie. Det er også den eneste tida i vår historie da det mest framskredne partiet innafor arbeiderklassen har hatt sitt eget kvinneforbund. Derfor må det være en periode som er av spesiell betydning for oss som i dag skal bygge opp en kvinnefront.

Dyrtid og boligsak

I den tida Kvinneforbundet eksisterte, markerte kvinnene sitt standpunkt til en rekke viktige politiske saker. I 1905 samlet kvinnesaksforeningen inn 300 000 underskrifter av kvinner som krevde unionen oppløst, og de sosialdemokratiske kvinnene avholdt et stort protestmøte der de gikk imot at kongedømmet skulle innføres. Under første verdenskrig demonstrerte kvinnene mot krigen, og de holdt fast på sosialistenes parole fra før krigen om å sabotere imperialistenes krig. Da Norske Kvinners Nasjonalråd mot slutten av krigen sendte ut oppfordring til norske kvinner om å melde seg til arbeid i tilfelle mobilisering, svarte Kvinneforbundet med å oppfordre til boikott av mobiliseringsordren. Dyrtid og boligsak sto hele tiden sentralt på kvinnenes program, og under dyrtidsaksjonene i 1917 hadde kvinnene over hele landet egne massemøter og demonstrasjoner. Arbeiderkvinnene krevde beskyttelse av kvinnene i industrien, og de krevde forbud mot nattarbeide for kvinnene. Kvinnesakskvinnene krevde likestilling på dette området også, og gikk imot særskilt beskyttelse av kvinnene. Videre kjempet arbeiderklassens kvinner også for de viktigste sakene for hele arbeiderklassen, for 8–timersdagen, mot klassesamarbeid og tvungen voldgift.

I 1907 ble den første lokalforeningen i Oslo opprettet, nemlig Sagene kvinneforening. Kort etter kom en rekke lokale foreninger i bydelene, Vålerenga, Kampen, Grünerløkka, Grønland, Uranienborg, Hegdehaugen. Disse foreningene fikk stor oppslutning, og var levende i mange år. De tok opp en rekke lokale krav, og slåss igjennom resultater på en hel del av dem. Østkanten Folkets Hus er et resultat av kvinners kamp. Det ble videre ført vellykte aksjoner mot prylstraff i skolen, for skolebespisning, for lekeplasser for ungene, for feriekolonier, for kvinnerepresentasjon i skolestyrene. Videre ble kampen for mødrehygienekontorer, for helsestasjoner for mor og barn, for morspensjon og barnetrygd først tatt opp i disse lokalforeningene.

Rundt om i landet ble det også startet en rekke levedyktige lokalforeninger. I Drammen satte kvinnene i gang en aksjon for å støtte sosialistenes avis, Fremtiden. Det oppfordret til og gjennomførte boikott av alle de butikkene som ikke ville avertere i avisa. Ellers arrangerte lokalforeningene mange steder stemmeretts tog på 17. mai, i Sarpsborg var stemmerettstoget i 1908 dobbelt så stort som det årlige borgertoget. I Østfold fremmet kvinnene også krav om skolefri på 1. mai, slik at barna også kunne få gå i tog. De arrangerte deretter et av de aller første barnetog på 1. mai, og ble møtt med en voldsom hets fra borgerskapet over hele landet. I det hele tatt sto ungene sentralt, og også arbeidet med å opprette sosialistiske barnelag.

Kampen mot dyrtida ble også ført av lokalforeningene over hele landet. I Horten ble det arrangert flere store protestdemonstrasjoner blant annet mot forhøyelse av melkeprisen under parolen «Enig og tro til melkeprisen faller». I Odda gikk husmødrene til melkestreik i 1915 for å hindre at melkeprisene ble satt opp, og de seiret.

Oppløsning

Kvinneforbundets oppløsning i 1923 betydde et tilbakeskritt for arbeiderkvinnenes organisering. Fra å ha fungert som et selvstendig forbund med selvstendig ledelse og selvstendig politikk, ble arbeiderkvinnenes forbund et sekretariat innafor Arbeiderpartiet med sine representanter i DNAs styrer og utvalg. NKP tok på sin side ikke noe spesielt grep om kvinnepolitikken. Dette tilbakeskrittet var imidlertid ikke noen naturkatastrofe, men et resultat av tendenser som hadde utviklet seg gjennom lang tid. Først og fremst skyldtes det mangler ved den måten Arbeiderpartiet og de fremste kvinnene innafor Kvinneforbundet tok ledelsen blant kvinnene på.

Selv om Arbeiderpartiet på et visst nivå hele tida forsto viktigheten av å mobilisere kvinnene, og selv om de i hovedsak støttet kvinnene i de aksjonene de satte i gang, så var det hele tida tendenser innafor partiet til å se på Kvinneforbundet som en konkurrent. De lokale kvinneforeningene som var stiftet innafor Arbeiderpartiet før Kvinneforbundet ble landsomfattende i1909, ble ikke oppmuntret til å slutte seg til Kvinneforbundet, og noen av dem nektet å gjøre det fordi «socialdemokratiske kvinder ikke behøver å skille seg fra mennene og danne sitt eget» (uttalelse fra Trondheim Arbeiderpartis kvinneforening i 1910).

Denne holdningen avspeiler seg også helt klart i Kvinneforbundets ledelse. De forsto ikke fullt ut kvinnenes særegne problemer og den doble undertrykking som rammer arbeiderklassens kvinner. Derfor var det hele tiden en tendens til stede til å se på Kvinneforbundet som en agitasjonsavdeling under Arbeiderpartiet. Dette viser at dersom de kommunistiske kvinnene skal ha et selvstendig og ledende grep om den særegne kvinnepolitikken, så må også partiet være ledene på det spørsmålet. Uselvstendighet og manglende politisk støtte fra partiet førte også til at ledelsen i kvinneforbundet manglet dristighet i den politiske virksomheten de drev. Arbeidet deres hadde helt fra første stund preg av sparsomhet i økonomi og politikk. Forsiktigheten ble satt foran kamp og mobilisering av breie kvinnemasser. Byråkratiet ble satt foran politikken.

De byråkratiske tendensene ble ikke svekket etterhvert. De fikk derimot utvikle seg fritt. Det førte til at kvinneforbundet som i starten var preget av initiativ og kampvilje på grunnplanet og i ledelsen, under partikampene etter verdenskrigen ble støttespillere for høyrekreftene i arbeiderbevegelsen. Da DNA sluttet seg til Komintern i 1920, fulgte nok Kvinneforbundet med partiet etter endel harde kamper. Men avskallingen til høyre var mye større i Kvinneforbundet enn innafor partiet. Og under den nye splittelsen i 1923, da Norges Kommunistiske Parti ble stiftet, var Kvinneforbundet, i sterk motsetning til Ungdomsforbundet, en konservativ kraft.

Innafor Kvinneforbundet utviklet de byråkratiske tendensene seg til motsigelser mellom ledelse og medlemsmasse. På forbundets landsmøte i 1918 kom det klart fram kritikk og misnøye med ledelsen. Ledelsen på sin side utviklet tendenser til moralisering både overfor egne medlemmer og overfor kvinnene i sin alminnelighet. Kvinnene var trege og forsto ikke sitt eget beste. Under dyrtidsaksjonene i 1917 var kritikken av alle de som ikke deltok mer framtredende enn støtten til de mange kvinnene som var med. Da kvinnene i Odda gikk til melkestreik i 1915, var beklagelsene over at så få gjorde slike ting mer dominerende i Kvinneforbundets avis enn støtten til de husmødre som slåss og seiret.

Dette ser jeg på som et direkte uttrykk for at de byråkratiske tendensene hadde fjernet ledelsen fra medlemsmassen, og at ledelsen ikke var i stand til å korrigere disse feilene ved igjen å sette hensynet til massene foran.

Sterke sider

På tross av store feil som førte til at Kvinneforbundet til slutt gikk med på å oppløse seg selv, var det allikevel hele tida sterke sider ved Arbeiderpartiets kvinnebevegelse som det er viktig å holde fast ved. For det første har viljen til å kjempe utfra lokale krav alltid vært til stede. De norske kvinnene er vant til å ta saken i sine egne hender og kjempe fram resultater. Forsåvidt går det en klar linje fra melkestreiken i Odda i 1915 til streiken i Brattvåg og aksjonen på Rikshospitalet i 1972. Videre har de alltid hatt en dyp solidaritet med andre vanskeligstilte grupper, som riktignok også har gitt seg utslag i at den humanitære sida ved kvinnekampen har blitt den framtredende.

Den andre sterke sida ved den proletære kvinnebevegelsen Norge, var de sterke båndene og den sterke solidariteten til arbeiderklassens menn. I sak etter sak tok arbeiderkvinnene arbeiderklassens standpunkt og kjempet for hele klassens interesser, i sak etter sak har de vært klar over hvem som er arbeiderkvinnenes sikreste allierte i kampen for frigjøring. Det er ingen tradisjon blant norske kvinner å betrakte kvinnene som en egen klasse. Da de borgerlige kvinnene under første verdenskrig gikk inn for å stille egne kvinnelister og kumulere kvinnene på alle lister, var arbeiderkvinnenes svar klart:

Vi solidariserer oss ikke med borgerskapets kvinner selv om vi er av samme kjønn. Det tjener heller ikke vår sak å få en kvinne valgt fordi hun er kvinne. Vi støtter de som kan slåss for vår sak, om det er en kvinne eller mann. Kapitalistklassen er hovedfienden.

 

 

 

Den sosialistiske revolusjonen skaper en økonomisk, sosial og politisk basis for frigjøringa av kvinnene fra undertrykkelse og husslaveri. Men historia viser også at revolusjonen bare legger grunnlaget for en fullstendig frigjøring. Fortsatt vil det i mange år finnes sosiale og økonomiske ulikheter som må ryddes av veien skritt for skritt. Og ikke minst vil det nye samfunnet arve en god del av det gamle samfunnets reaksjonære ideologi, dets feudale og borgerlige vaner og tradisjoner. Hvis ikke proletariatets statsmakt — og kvinnene sjøl — etter revolusjonens seier fortsetter kampen mot all undertrykkelse av kvinnene, vil ikke denne frigjøringskampen kunne seire.

Kina og Albania er i dag to sosialistiske land der kvinnens frigjøringskamp alt har nadd store resultater. Samtidig er begge land levende eksempler på at kampen mot kvinneundertrykkelsen også må fortsette i tiår etter revolusjonen og opprettelsen av proletariatets diktatur. For å øke forståelsen for dette, bringer Røde Fane to ulike bidrag.

Det første bidraget er hentet fra «Historien til Arbeidets Parti i Albania» (History of the party of Labour of Albania, Tirana 1971, s. 627–634). Det oppsummerer kampanjen for å fullføre frigjøringa av kvinnene, som ble innledet i 1967. Denne kampanjen var en del av Arbeidets Partis kamp for å revolusjonere seg selv og hele samfunnslivet på slutten av sekstitallet.

Det andre bidraget er sentrale utdrag av en artikkel skrevet av den kvinnelige kinesiske kommunisten Lu Yu–lan. Hun er 32 år, og deltok på Kinas kommunistiske partis 9. nasjonale kongress i 1969, der hun ble valgt inn i Sentralkomiteen. Artikkelen er hentet fra Peking Review, nr. 10 1972

Jeg har vokst opp i det nye samfunnet. Min landsby – Tungliu–shanku i Linhsi-området, Hopei-provinsen – ble frigjort i 1945 da jeg var 5 år gammel. Vi jenter begynte, da – i likhet med guttene – på skolen. Etter at jeg fullførte folkeskolen, jobbet jeg i landbruket og sluttet meg til revolusjonært arbeid. Jeg delte idealet med å bygge sosialismen på landsbygda.

Mange vanlige arbeiderkvinner i Linhsi-området har utviklet seg til å bli ledende kadre, og mange av dem har ledende formannsjobber på ulike nivåer. Dette viser kvinnenes stilling idet sosialistiske Kina. Akkurat som mennene deltar kvinnene i ledelsen av statens affærer. De har blitt politisk frigjort.

Omforming av samfunn og familie

Veien til kvinnens frigjøring, som jeg husker den, var på ingen måte glatt. 1 begynnelsen var det noen som ikke skjønte sammenhengen mellom å forbedre kvinnens stilling i hjemmet og kvinnenes deltakelse i klassekampen. De trodde at så lenge somkvinnene fikk makt i familien, så var frigjøringen av kvinnene fullført. For å sikre sine rettigheter kranglet kvinnene ofte med svigerforeldre og ektefeller. Men dette skapte dårlige forhold i familien og vant ingen støtte blant folk flest.

Senere ledet partiets organisasjoner kvinnen i å studere formann Maos skrifter om kvinnens frigjøring. I1950 pekte han på følgende: «Virkelig frigjøring av kvinnen kan bare bli virkeliggjort i løpet av den sosialistiske omdanninga av samfunnet somhelhet.» Dette hjalp kvinnene til å få et videre perspektiv. De forsto at for å oppnå en virkelig frigjøring av kvinnene måtte en se tingene ut i fra hele samfunnets synsvinkel. Familien er en celle i samfunnet og bare ved å endre samfunnet kan familien endre sin karakter. Etter at Kvinnene har hevet sin stilling i samfunnet vil forandringer i familieforholdene følge. Likhet mellom mann og kvinne vil bli realisert i praksis.

Jeg ble engasjert i kvinnearbeid i min egen landsby i 1955. Etter å ha diskutert med fattige og lavere middelstore bønder startet vi et kooperativ for jordbruksprodusenter. Jeg fikk også overtalt kvinner til å gå ut for å ta del i kollektivt, produktivt arbeid. På den tida var det ennå noen som hadde den gamle ideen om at «mannen går til byen, men kona forblir hjemme». De var derfor uvillige til å la kvinnene ta del i slike gjøremål. I en familie var det en nygift pike. Hennes svigerforeldre var strenge og ville ikke la henne gå ut. Jeg pleide å gå hjem til dem om kvelden for å lære søm av henne. Jeg tok dette som en anledning til å prate med dem og forklare dem meningen med kvinnens frigjøringskamp. Jeg sa til dem: «Vil det ikke bli vidunderlig hvis kvinnene tok del i kollektivt, produktivt arbeid, slik at både menn og kvinner ble kooperativmedlemmer?» Min venninne ble fornøyd over å høre dette og begynte etterpå å ta del i gårdsarbeidet. Hun arbeidet bra og fikk sin inntekt akkurat som mennene. Mannen hennes og hans slektninger var ikke lenger imot det hun nå gjorde. Etter hvert tok flere og flere kvinner i vårt kooperativ del i det kollektive arbeidet og jobbet med økende iver.

Endring i kvinnenes økonomiske stilling

Dag ut og dag inn var kvinner med barn bundet til kjøkkenkroken. Kollektivisering av jorda endret de gamle produksjonsforholda. Etter hvert som folkekommunene har blitt utviklet og konsolidert, har stadig flere velferdstiltak, som mor–barnstasjoner, blitt organisert, og deres service har stadig blitt forbedret. Slike helsestasjoner, korttidsbarnehager i den travle innhøstingssesongen, maskindrevne møller for mel og risproduksjon, samt skreddere somkommunens medlemmer kan benytte, har risproduksjon, samt skred–dere som kommunens medlemmer kan benytte, har sosialisert mye husholdningsarbeid og dermed lagtgrunnlaget for kvinnenes deltakelse i kollektiv produksjon.

Kvinner som gjør kollektivt arbeid, får samme lønn for likt arbeid. Ved å få egen inntekt har kvinnenes økonomiske stilling blitt helt endret. Familieforholdene har også tilsvarende endret karakter. I Sunchuang-brigaden i Lipochai-kommunen bor Lin-familien som består av 13 personer. De tilhører fire generasjoner. Lin Chin-lan, hennes eldre svigersøster og hennes mor utgjør en viktig del av familiens arbeidsstyrke. Det de får for sitt arbeid utgjør en viktig del av familieinntekten. Dette har endret det gamle samfunnets vaner. Da måtte kvinnene spørre sine menn om å få de pengene de trengte.

Alle viktige utgifter i familien blir avgjort gjennom demokratisk diskusjon. Både mat og klær har blitt av bedre standard i de siste årene. Chin-lan og hennes svigersøster foreslo å bygge noen nye rom, noe samtlige familiemedlemmer sa seg enige i. Slik skaffet Lin-familien seg 8 nye mursteinsrom. Ved å respektere de gamle, ha omsorg for de yngste og hjelpe hverandre, har familien blitt istand til å leve lykkelig og vennskapelig sammen.

Kvinnene har etter hvert lært seg å mestre ulike produksjonsmetoder og blitt en viktig kraft i produksjonen. Overalt på landsbygda deltar kvinner som traktorkjørere, pumpevoktere og arbeidere i møllene. Kvinnene har også ytt sine bidrag til vitenskapelige landbrukseksperimenter.

Vokst gjennom kamp

Det viktigste for kvinnene i kampen for frigjøring er å bli bevisst og ta del i den politiske kampen. På grunn av innflytelsen fra gamle ideer og tradisjoner var få kvinner politisk aktive. Gjennom å kaste seg inn i den politiske kampen, møte stormene og oppdage verden, har kvinnene fått en bedre forståelse for revolusjonære prinsipper, hevet sin politiske bevissthet og fått erfaring gjennom kamp.

Mange kvinneaktivister og kadre i vårt område har vokst gjennompolitisk kamp. Se f. eks. på de fem kvinnelige kadrene i partikomiteen.

Hei Yueh-Ching, en 37 år gammel kvinne av Hui-nasjonaliteten, ledet Hui'enes fattige og lavere mellomstore bønder i kampen for å opprette folkekommuner i 1958, som et varmt svar på formann Maos opprop. Dette startet den allsidige utviklingen av jordbruk, skogbruk, dyrerøkt og … (side occupations). Hun har vokst til en fin kvinnekader.

Hsia Hsiu-mei, Yang Ai-lien og Yang Hsiu-chih er bare 21 og 22 år gamle. I den store kulturrevolusjonen tok de opp en resolutt kamp mot Liu Shao-chis agenter og dårlige folk som ikke hadde forbedret seg, avslørte og kritiserte deres forbryterske forsøk på å gjenopprette kapitalismen pålandsbygda. På den måten forsvarte de formann Maos revolusjonære linje.

Jeg har også sjøl fått erfaring fra tallrike politiske kamper gjennom mitt arbeid. I 1959 inngikk en rik bonde i vår brigade en hemmelig avtale med folk som representerte den kapitalistiske veien innafor partiet om å felle og selge mer enn100 000 trær som var plantet av treplantingslaget «8. mars». (Et treplantingslag av kvinner som Liu Yu-lan hadde ledet, red. anm.) De slaktet også kollektivets griser og sauer. Dette underminerte kollektivets økonomi. Sammen med fattige og lavere mellomstore bønder slåss jeg mot dem.

Etter at brigadens partiavdeling var reorganisert, ble jeg valgt til formann. Snart etter var det noen som begynte å spre løgner og slengord, slik som «hvis en kvinne er i ledelsen, vil ikke trærne gro» og «når en kvinne tar ledelsen, vil alt gå dårlig». De laget også en liste over mine «forbrytelser» i et forgjeves forsøk på å få meg kastet vekk fra min stilling. På den tida studerte jeg formann Maos lærdom »Hva er arbeid? Arbeid er kamp! » og jeg følte at jeg virkelig forstod hva d e t betydde! Jeg visste at disse ryktemakerne ikke hatet meg personlig. De hatet den sosialistiske veien som jeg og de fattige og lavere mellomstore bøndene fulgte så stødig. Jeg besluttet meg for å kjempe resolutt mot dem, og med de fattige og lavere mellomstore bøndenes støtte, seiret vi.

Å oppleve en storm var en god stålsetting. Siden den kampen har brigadens arbeid blitt utført bedre og jeg sjøl gjort nye framskritt.

 

 

 

 

FRA HISTORIA TIL ARBEIDETS PARTI I ALBANIA (APA)BEVEGELSEN FOR Å FULLFØRE FRIGJØRINGA AV KVINNENE

Vi gjengir nedenfor et utdrag fra APAs historie med denne tittelen. Det albanske folkets erfaringer i kampen mot kvinneundertrykking har hatt enorme resultater sett på bakgrunn av at landet for 30 år siden var et tilbakeliggende land hvor muhammedanske og middelalderske skikker satt i høysetet. I dag har Albanias kvinner nådd en stilling i samfunnet og produksjonen som gjør dem til framskredne, ikke bare i forhold til sin egenfortid, men også i verdensmålestokk. Samtidig er APA, den albanske arbeiderklassen og folket klar over at kvinneundertrykking fortsatt finnes og fullt besluttet på å føre en langvarig kamp for å få slutt på den. Etter våroppfatning har vi mye å lære av de albanske erfaringene.

red.

---

Kampen mot de tilbakestående og reaksjonære ideene og vanene som ydmyker kvinnene, bevegelsen for å frigjøre dem, som skulle gjøre det mulig for kvinner å nyte de samme rettigheter som menn i vårt sosialistiske samfunn, ble ført med stor iver over hele landet. Kamerat Enver Hoxha innledet denne store kampanjen 6. februar 1967:

«Hele Partiet og hele landet må reise seg og prinsippfast slå ned og tilintetgjøre alle som saboterer partiets lov som forsvarer kvinners og jenters rettigheter.»

Partiet sendte ut et direktiv om å fullføre frigjøringa av kvinnene. Kampen ble ført i alle partiorganisasjonene og under partiets ledelse i kvinneforbundet,

i Demokratisk Front, i fagforeningene og i ungdomsforbundet. Det var den yngre generasjonen som gikk i spissen, men bevegelsen som ble satt i gang var så mektig at den rev med seg også sosiale lag som tidligere hadde vært indifferent eller inntatt en konservativ holdning til frigjøringa av kvinnene. Det ble organisert åpne møter av brede masser utover landet, der unge og gamle, menn og kvinner, dristig fordømte konservative, patriarkalske, feudale og borgerlige vaner og ideer, religiøs tro og middelalderske læresetninger, som hadde trellbundet Albanias kvinner i fortida. Offentlige møter og diskusjoner mann og mann imellom sluttet samstemmig opp om Partiets ord om å nedkjempe alle rester av slike barbariske skikker og læresetninger for alltid. Det var livlige diskusjoner om hvordan man skulle kvitte seg med alt som plasserte kvinnen i en lavere posisjon enn mannen, om hvordan man skulle sikre en mer aktiv deltakelse av kvinner i hele landets politiske og sosiale liv. Man diskuterte hvordan man skulle sikre en bredere deltakelse og aktivitet av kvinner i produksjonen, og hvordan dette krevde en hevning av kvinnenes kulturelle, tekniske og faglige nivå. Videre ble det lagt stor vekt på hvordan kvinnene skulle befris fra slaveriet i huset, osv. Spesielt viktig var det at kvinnene selv deltok i kampen for å fullføre sin egen frigjøring i en grad som de aldri hadde gjort tidligere. Det var første gang at kvinner og jenter i høylandet og i de delene av landet der skikker, læresetninger og religiøse fordommer hadde vært mest knugende, hadde deltatt i kampen med så storstyrke. Spesielt viktig var det også at det var første gangen at bevegelsen forlike rettigheter mellom mann og kvinne, mellom gutt og jente, hadde begynt å utvikle seg også innenfor familiene.

Utbruddet av bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene var en direkte og naturlig følge av det arbeid og de kamper som partiet hadde ført like siden det ble stiftet. Partiet hadde vist de albanske kvinnene at det bare var eneneste vei til fullstendig frigjøring, nemlig brei og mest mulig aktiv deltakelse i hele folkets kamp for nasjonal og sosial frigjøring, og kampen for å oppheve all undertrykking og utbytting en gang for alle. Kvinnene måtte selv ta del i det politiske og sosiale liv, og i arbeidet for en sosialistisk oppbygging av landet.

De albanske kvinnene hadde lært av partiet. De hadde tatt aktiv del i den nasjonale frigjøringskrigen og ofret sitt eget blod, og de hadde oppnådd like rettigheter som menn. Disse rettighetene var slått fast gjennom borgerrettighetserklæringen til Det anti-fascistiske Råd i oktober 1944, og seinere i konstitusjonen og andre lover i folkerepublikken Albania.

Under partiets ledelse ble de albanske kvinnene en mektig kraft på alle områder i oppbygginga av det sosialistiske samfunnet, etter at de var frigjort fra klasseundertrykking og utbytting sammen med hele det arbeidende folket. Framskrittene som er gjort på veien til en fullstendig likestilling av de albanske kvinnene har vært kolossale i løpet av litt mer enn to tiår, når en tar i betraktning at det overveldende flertallet av kvinner før dette var slaver. Atten prosent av de deputerte til folkeforsamlingen er kvinner, mens hele 36 % av medlemmene i folkerådene og folkedomstolene er kvinner. Noen titusener av Albanias kvinner og jenter sitter i ledende organer i masseorganisasjonene. En radikal endring har funnet sted i kvinnenes deltaking i Demokratisk Front, i fagforeningene og i ungdomsforbundet. Det var den yngre generasjonen som gikk i spissen, men bevegelsen som ble satt igang var så mektig at den rev med seg også sosiale lag som tidligere hadde vært indifferent eller inntatt en konservativ holdning til frigjøringa av kvinnene. Det ble organisert åpne møter av brede masser utover landet, der unge og gamle, menn og kvinner, dristig fordømte konservative, patriarkalske, feudale og borgerlige vaner og ideer, religiøs tro og middelalderske læresetninger, som hadde trellbundet Albanias kvinner i fortida. Offentlige møter og diskusjoner mann og mann imellom sluttet samstemmig opp om Partiets ord om å nedkjempe alle rester av slike barbariske skikker og læresetninger for alltid. Det var livlige diskusjoner om hvordan man skulle kvitte seg med alt somplasserte kvinnen i en lavere posisjon enn mannen, om hvordan man skullesikre en mer aktiv deltakelse av kvinner i hele landets politiske og sosiale liv. Man diskuterte hvordan man skulle sikre en bredere deltakelse og aktivitet av kvinner i produksjonen, og hvordan dette krevde en hevning av kvinneneskulturelle, tekniske og faglige nivå. Videre ble det lagt stor vekt på hvordan kvinnene skulle befris fra slaveriet i huset, osv. Spesielt viktig var det at kvinnene selv deltok i kampen for å fullføre sin egen frigjøring i en grad som de aldri hadde gjort tidligere. Det var første gang at kvinner og jenter i høylandet og i de delene av landet der skikker, læresetninger og religiøse fordommer hadde vært mest knugende, hadde deltatt i kampen med så storstyrke. Spesielt viktig var det også at det var første gangen at bevegelsen forlike rettigheter mellom mann og kvinne, mellom gutt og jente, hadde begynt å utvikle seg også innenfor familiene.

Utbruddet av bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene var en direkte og naturlig følge av det arbeid og de kamper som partiet hadde ført like siden det ble stiftet. Partiet hadde vist de albanske kvinnene at det bare var eneneste vei til fullstendig frigjøring, nemlig brei og mest mulig aktiv deltakelse i hele folkets kamp for nasjonal og sosial frigjøring, og kampen for å oppheve all undertrykking og utbytting en gang for alle. Kvinnene måtte selv ta del i det politiske og sosiale liv, og i arbeidet for en sosialistisk oppbygging av landet.

De albanske kvinnene hadde lært av partiet. De hadde tatt aktiv del i den nasjonale frigjøringskrigen og ofret sitt eget blod, og de hadde oppnådd likerettigheter som menn. Disse rettighetene var slått fast gjennom borgerrettighetserklæringen til Det anti-fascistiske Råd i oktober 1944, og seinere i konstitusjonen og andre lover i folkerepublikken Albania.

Under partiets ledelse ble de albanske kvinnene en mektig kraft på alle områder i oppbygginga av det sosialistiske samfunnet, etter at de var frigjort fra klasseundertrykking og utbytting sammen med hele det arbeidende folket. Framskrittene som er gjort på veien til en fullstendig likestilling av de albanske kvinnene har vært kolossale i løpet av litt mer enn to tiår, når en tar i betraktning at det overveldende flertallet av kvinner før dette var slaver. Atten prosent av de deputerte til folkeforsamlingen er kvinner, mens hele 36 % av medlemmene i folkerådene og folkedomstolene er kvinner. Noen titusener av Albanias kvinner og jenter sitter i ledende organer i masseorganisasjonene. En radikal endring har funnet sted i kvinnenes deltaking i produksjonen. I 1967 utgjorde kvinnene 42 % av det totale antall arbeidere i byene og på landsbygda. I tekstil, matvareindustri, i helseinstitusjonene og innafor endel andre sektorer, utgjorde de over halvparten. Innafor kultur- og utdanningssektoren, og innafor den tekniske og yrkesmessige opplæring, er det innført 8–årig grunnskole for alle jenter, samtidig er antallet av kvinner innafor de videregående skolene nesten like høyt som antallet menn. Dette er i skarp kontrast til den alvorlige førkrigssituasjonen, da mer enn 90% av kvinnene var analfabeter. Tusenvis av kvinner har gått ut av de videregåendeskolene og de høyere utdanningsinstitusjonene, og arbeider nå innafor og leder ulike økonomiske og kulturelle sektorer. Antallet kvinnelige ingeniører var fem ganger så stort og antallet kvinnelige leger 2,5 ganger så stort som det totale antall av leger og ingeniører for krigen.

På tross av disse store framskrittene, var partiet klar over at mye ennå måtte gjøres for at de albanske kvinnene skulle bli fullstendig frigjort. En fullstendig og aktiv deltakelse av kvinnene i det politiske og sosiale liv, møter fremdeles på endel motstand fra mennene og nøling fra kvinnene. Den rollen kvinnene skulle spille i produksjonen, har ennå ikke nådd det nivået den burde. Kvinnenes kulturelle og utdanningsmessige nivå er allment fremdeles for lavt. Kvinnene, især landsbykvinnene, har ennå ikke oppnådd likestilling med mannen i familien. Tilbakeliggende skikker og ideer som hører fortida til, spesielt religiøse fordommer i høylandet, fortsatte å utøve en sterk innflytelse og var den viktigste hindringen for virkelig likestilling mellom mann og kone. Den store bevegelsen for fullstendig frigjøring av kvinnene som var blitt ført fra landsende til landsende, var nettopp rettet mot en endring av denne situasjonen.

Partiet så på den fullstendige frigjøringa av kvinnene som et sosialt problem av ekstraordinær betydning, og de innså at hvis ikke dette problemet ble løst, ville «folkets frihet, landets fortsatte framskritt og oppnåelsen av våre mål være utenkelig». Sentralkomiteens plenum analyserte dette problemet på et spesielt møte i juni 1967.

Møtet trakk opp retningslinjene for videreføringen av bevegelsen forfullstendig frigjøring av kvinnene, og for å styrke deres rolle i vårt sosialistiske samfunn. Partiets sentralkomite la nok engang vekt på at den viktigste måten å sikrefullstendig frigjøring av kvinnene, er å trekke dem med i produktivt arbeid og med i landets sosiale, politiske og kulturelle liv i så bredt omfang som mulig.

Det ble slått fast retningslinjer for å fjerne alle hindringer og restriksjonersom står tilbake, for å trekke kvinnene med i alle sektorer av økonomien og kulturen, i alle politiske, sosiale og kulturelle aktiviteter, i Partiets arbeid og statsadministrasjonen. Det ble understreket spesielt at det måtte gjøres et gjennombrudd når det gjaldt å utpeke kvinner til tillitsverv for å sikre en større og mer merkbar deltakelse av kvinnene i organiseringa og ledelsen av produksjonen og av politiske, sosiale og kulturelle virksomheter.

Det ble sett på som en viktig oppgave å øke Partiets rekker av kvinnelige kamerater for å stimulere livet i partiorganisasjonene og heve deres kampkraft.

For å oppnå disse målsetningene, anså Sentralkomiteen det i første rekke som uomgjengelig nødvendig å bekjempe alle feilaktige ideer om kvinnene mer konsekvent, hardere og mer systematisk. Slike ideer har djupe røtter i folks bevissthet, og sjøl om de er kraftigere blant menn, så finnes de også blant kvinnene.

Parallelt med denne kampen var det nødvendig å gjøre mer for å sikre at kvinnene økte sin dyktighet på det kulturelle, utdanningsmessige teknisk og faglige området. For å oppnå dette påla Sentralkomiteen Partiets og statens organer å sikre at alle jenter fullfører 8-års obligatorisk skolegang og at unge kvinner har førsteretten ved opptak til fagskoler og høyere skoler. Den påpekte at det måtte arbeides for samtidig å sikre en bedre og breiere deltakelse fra kvinner i kveldskurser og at det skulle organiseres flere videreutdanningskurser for dem.

Plenum understreket at kvinnenes fulle deltakelse i produksjonen og i det politiske og sosiale liv, for en stor del avhenger av utviklinga av sosialistiske forhold i familien, så vel som av at kvinnene befris fra husarbeidets tunge plikter.

Frigjøringa av arbeiderne fra klasseundertrykkelse og utbytting, opp–hevelsen av den private eiendomsretten og opprettelsen av samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene, så vel som de spesielle rettighetene som de albanske kvinnene har vunnet under Partiets ledelse, har vært de hardeste slag som noen gang er blitt rettet mot de gamle familieforholda som gjorde kvinnen til

en slave. Dette har tilrettelagt betingelsene for å skape en ny sosialistiskfamilie. Likevel har ikke følelsen av privateiendom blitt utryddet og mange skikker og tilbakeliggende vaner eksisterer fortsatt, og hindrer opprettelsen av nye familieforhold.

«Derfor,» påpekte Sentralkomiteen, «krever forandringer i familieforholda, opprettelsen av nye sosialistiske forhold, en lang, utholdende og altomfattende kamp på et innfløkt og vanskelig område, mot ideologien, psykologien, moralen og vanene som er tatt i arv fra det gamle samfunnet.»

For å skape og konsolidere en ny sosialistisk familie anviste Sentralkomiteen som hovedretninga å rykke opp med røttene de gamle forholda i inngåelsen av ekteskap og i det ekteskapelige livet. Samtidig må det skapes nye ekteskapelige forhold, riktige forhold mellom mann og kone og mellom henne og andre familiemedlemmer, forhold som er frigjort fra følelsen av privateiendom, fra religiøse fordommer og tilbakeliggende vaner og synspunkter. For å bidra til å styrke de sosialistiske familieforholda, ble det gittanvisninger for å undersøke noen av de gamle juridiske reglene som hersker i familieforholda og erstatte dem med nye regler, regler som svarer til det nye stadiet i utviklinga av den sosialistiske revolusjonen.

En annen og meget viktig måte å sikre den fullstendige likheten mellommann og kone i hverdagslivet er å kjempe for å frigjøre kvinnene fra slaveriet i huset. Som det ble forutsett av de marxist–leninistiske klassikerne så kan dette først bli oppnådd fullstendig gjennom sosialisering av husholdningsøkonomien, gjennom å gjøre denne økonomien til en del av den sosialistiske produksjonen. Men denne kompliserte oppgaven krever en meget høyt utviklet teknisk/materiell sosialistisk basis og så store materielle og finansielle midler at den sosialistiske staten ennå i lang tid ikke er i stand til å mestre alt sammen. Uten å vente på en full sosialisering av husholdningsøkonomien måtte det gjøres mer utholdende arbeid på to områder for å frita kvinnen for hennes tunge byrder i huset.

For det første ble enhver ektemann oppfordret til å ta del i husarbeidet sammen med sin kone, for å avlaste henne for den byrden som ellers bare ville falt på hennes skuldre. Det var nødvendig at ideen om at husarbeidet ikke bare er kvinnens arbeid, men også mannens og alle de andre familie–medlemmenes, ble gjort klart for enhver ektemann og djupt rotfesta i tenkninga til barn i tidligst mulig alder. I familien og på skolen skulle det gjøres noen forskjell mellom gutter og jenter når det gjaldt å trekke dem med i husholdningsøkonomien. For det andre slo Partiet fast oppgaven med å bygge ut nettverket av sosial service fortere og sørge for at det ble utnyttet bedre. Det ble gitt ordre om å øke kapasiteten til barnekrybbene og barnehagene ut over de opprinnelige målsetningene, opprette offentlige kantiner, vaskerier og så videre, og produsere og bringe ut på markedet hjelpemidler til å forenkle husarbeidet.

De oppgavene som Sentralkomiteen hadde stilt for å utvide ytterligerebevegelsen for kvinnenes fulle frigjøring, sørget for at bevegelsen ikke stoppet halvveis. Problemet med kvinnenes frigjøring ble forstått grundigere som en oppgave av avgjørende betydning for bygginga av det sosialistiske samfunnet; dette viktige problemet for Partiet ble en oppgave for hele vårt samfunn.

 

 

«Ambassaden har gjerne villet gjøre oppmerksom på saken, da det jo kan tenkes at den vil bli reist i den norske debatt.»

«Saken» er kvinnesak. Og ambassaden er den norske i København, som i et brev til Utenriksdepartementet har varslet Bratteli-regjeringa på storm fra norske kvinner, hvis innholdet i Sullerot-rapporten blir kjent.

Bakgrunnen for dette varselropet er følgende: Den franske sosiologen Evelyne Sullerot leverte i juli 1970 et «foreløpig» utkast til en rapport om kvinnene i fellesmarkedslandene. Rapporten ble utarbeidet på bestilling fra EEC-kommisjonen i Brussel. Hovedsiktemålet har vært å legge fram oversiktlige opplysninger om kvinnens dobbeltrolle som yrkesaktiv og som mor. Kommisjonsmedlem F. Vinck understreker i et eget forord til rapporten at alle vurderinger står for Evelyne Sullerots egen regning!

I Brussel ble rapporten tilgjengelig, men i Danmark fikk regjeringa panikk ved tanken på at slike opplysninger skulle spres blant danske kvinner. Rapporten ble derfor forsøkt hemmeligholdt. Danske kvinneaktivister i Århus fikk imidlertid tak i den, laget en egen oversettelse og trykte Sullerot-rapporten som piratutgave. I danske avisoverskrifter ble rapportens konklusjoner beskrevet slik: «Et helvede at være kvinne i EF».

Da fikk også den norske ambassaden kuldegysninger, og varselropet gikk raskt over Nordsjøen: «Ambassaden har gjerne villet gjøre oppmerksom på saken, da det jo kan tenkes at den også vil bli reist i den norske debatt.»

Røde Fane offentliggjør med dette en rekke viktige dokumentasjoner og opplysninger som Sullerot-rapporten bringer. Plassen tillater dessverre bare et utvalg.

I dette referatet fra Sullerotrapporten har vi i størst mulig grad søkt å gjengi både fakta og vurderinger slik de forekommer i rapporten. Selve språkbruken i referatet avspeiler derfor i stor grad den byråkratiske tenkemåten og den manglende klasseanalysen som kjennetegner originalen.

Vi tror imidlertid at det stoffet som presenteres egner seg bra for en marxist-leninistisk analyse av motsetningsforholdet mellom kvinner av folket og monopolkapitalen. Og selv uten at stoffet er bearbeidet ut fra den vitenskapelige sosialismens prinsipper, avslører den klart en rekke myter om hvem De Europeiske Fellesskaper tjener og hvem de ikke tjener.

Fellesmarkedstilhengerne her i Norge framstiller EEC som et frivillig og likestilt samarbeid mellom ulike nasjoner, og gir inntrykk av at markedssamarbeidet både i intensjon og i praksis gir vanlige folk bedre livsvilkår, økt velstand og flere og bedre arbeidsplasser. Kvinnene er en av de store gruppene i samfunnet som blir lovet bedre forhold hvis Norge blir medlem, særlig i form av flere og sikrere arbeidsplasser og høyere standard i sosialpolitikken. Sullerotrapporten viser at fellesmarkedet ikke har tjent de vest–europeiske kvinnenes interesser i den perioden det har bestått. Kvinner har hverken som arbeidere eller som hustruer og mødre fått bedre stilling. På bestemte områder er kvinnenes kår tvert imot vanskeligere i dag enn de var før fellesmarkedet ble opprettet. Både når det gjelder arbeidsmuligheter og lønnsforhold viser Sullerotrapporten til klar forverring for store grupper av kvinner. Hvis Norge blir presset inn i EEC vil norske kvinner bli underlagt det samme politiske og økonomiske system som det som skaper problemer for kvinnene i fellesmarkedslandene. Kvinner som ønsker større grad av likestilling med menn, og kvinner som sammen med mennene kjemper for bedre arbeids– og levevilkår her i landet, må derfor se norsk EEC–medlemskap som en trussel.

Etter vårt syn er kampen mot norsk medlemskap i EEC den viktigste dagskampen også for kvinnene i månedene framover.

Sitatene er – som de øvrige opplysninger – hentet fra den danskeoversettelsen. Sidetall er angitt i parentes der direkte sitat forekommer.

I fellesmarkedslandene bodde det i 1970 94 millioner kvinner, og de utgjorde 52 % av befolkningen. E. Sullerot innledet sin rapport med å slå fast at disse kvinnene nesten ikke er blitt ofret oppmerksomhet tidligere. Hun understreker at hun må begynne utredningsarbeidet nesten på bar bakke.» Man kunne tro at det var nok å henvende seg til hvert enkelt land eller til forskjellige grener av forvaltningen for å få opplysninger om 'kvinnenesandel', 'kvinnenes rolle', eller 'kvinneaspektet' ved det ene eller andre økonomiske, sosiale eller politiske spørsmål. På ingen måte! Intet finnes! Sløseriet med informasjonskildene angående kvinnene, feilaktigheten i angivelsene og de uhyggelige hullene er et bedre bevis enn noe annet på den ubekymrethet problemene om kvinnenes sysselsetting er blitt behandlet med». (s. 4)

Resultatene er den bevisste og ubevisste politikk fellesmarkedslandene praktiserer overfor kvinnene vil med tiden kunne få de alvorligste konsekvenser, hevder Evelyne Sullerot. På den ene siden får tradisjonelle oppfatninger om at «kvinnens plass er i hjemmet» overleve, selv om mange kvinner faktisk går arbeidsløse i hjemmene. Manglende mobilisering av kvinnelig arbeidskraft får blant annet som konsekvens at myndighetene i stedet satser på systematisk import av fremmedarbeidere.

På den annen side blir et stort antall yrkesaktive kvinner bundet til arbeid utenfor hjemmet, uten at det sørges for passende arbeidstid og hjelpetiltak i husholdning og familie. Resultatet er at kvinnene blir overbelastet og overanstrengte, og at fødselstallet synker. Før vi går videre i rapporten, hvor både undersysselsettingsproblemene og overbelastningsproblemene blir drøftet nærmere, skal vi sitere E. Sullerots sammenfattende dom over fellesmarkedslandene i denne saken: «Vi må fastslå at landene innenfor det europeiske fellesskap den dag i dag overhodet ikke gjør noe for å utarbeide en felles politikk omkring kvinnenes stilling.» (s. 3)

Yrkesaktiviteten blant kvinnene

Kvinnenes andel av yrkesbefolkningen ligger høyest i Frankrike (37 %),deretter følger Vest-Tyskland (34 %), Belgia (28,2 %), Italia (26,6 %) og sist Nederland (23 %). (Tallene er fra 1968).

Dette billedet kompliseres av en rekke forhold. F. eks. er det særegent for Nederland at det er uvanlig for gifte kvinner å ta lønnet arbeid. Dette er også en viktig opplysning i tilknytning til at arbeidsløshet blant kvinner ikke er noe åpenbart problem i Nederland. I Frankrike derimot, hvor en stor del av kvinnene er yrkesaktive, spiller kvinnelig arbeidsløshet en stor rolle.

Kvinnenes yrkesaktivitet og arbeidsmuligheter varierer like sterkt fra region til region innen de enkelte landene. Det har lenge vært vanlig å anta at tett urbanisering med tallrike arbeidsmuligheter i servicesektoren fremmer yrkesmuligheter for kvinner. En slik slutning har støttet seg på at visse pressområder, som f. eks Parisregionen, har en stor andel av kvinner i yrkesbefolkningen. Men eksemplene på sterkt urbaniserte områder hvor kvinnene har dårlige arbeidsmuligheter er like framtredende. F. eks. er det svært lave tall på kvinnelige arbeidere i Nederlands tettbygde områder. Provinsen Latium, med Roma som sentrum, er enda et eksempel blant flere på urbaniserte regioner med lave satser for kvinner i lønnet arbeid. E. Sullerot avsanner også den vanlige oppfatningen blant eksperter om at holdningen til kvinner i yrkeslivet er den avgjørende faktoren. Hun viser til at Vest-Tyskland, hvor «Kinder, Küche, und Kirche» ideologien står sterkt, har relativt mange kvinnelige arbeidere. Det er dessuten flere yrkesaktive kvinner idet katolske Flandern, hvor flertallet er fiendtlig innstilt overfor kvinners yrkesarbeid, enn i den mer »tolerante» provins Luttich. De kvinnelige sysselsettingskvoter er heller ikke særlig forskjellige blant katolikker og protestanter, f. eks. i Nederland.

Kvinnelige arbeidere i de tre hovednæringsgrenene

Antallet kvinner beskjeftiget i jordbruket er overalt lavere enn tallet på menn, bortsett fra i Vest-Tyskland. Kvinnens stilling i jordbruket er, i følge E. Sullerot, i større grad betinget av tradisjon og kulturforskjeller enn av økonomi. Når det gjelder den store andelen kvinner i vest–tysk jordbruk, tilføyer hun imidlertid at en mer generell økonomisk–politisk tendens gjør seg gjeldende: «Et høyt industrialisert land lar kvinnene bli igjen i en ervervsgren som nesten ikke er rentabel lenger». (s. 30) Kvinnene driver små gårder som tidligere har vært familiebruk, mens mennene har måttet ta arbeid i nærliggende fabrikker, kontorer og forretninger.

Også i Italia er det relativt mange kvinner igjen i jordbruket, på tross av kvinnenes tradisjonelt svake stilling i italienske bondefamilier. De har fortsatt en utilfredsstillende livs- og arbeidssituasjon, ifølge E. Sullerot. « . . . dagene er lange, oppgavene er mangeartede, deres sosiale stilling i arbeidet er uklar.» (s. 32)

I Frankrike har kvinnene i større grad enn menn forlatt jordbruket i den perioden hvor nedleggelser har florert.

Andelen av kvinner sysselsatt i industri ligger i alle EEC–landene rundt 20 %. Det at et område er industrialisert, er ikke tilstrekkelig for å skaffe kvinnene arbeidsmuligheter i industrien. Det er samtidig nødvendig at området har industrier som i praksis er åpne for kvinner. Sammen med arten av industri spiller arbeidsmulighetene for menn på stedet en rolle for om industrien åpnes for kvinner. For eksempel er det tendens til at et sted med veverier åpner opp for kvinnene, mens et sted med skipsverfter ikke gjør det. I områder som f. eks. Syd-Italia, hvor det er stor arbeidsløshet blant menn, blir arbeidsplassene i første rekke tilbudt mennene.

I alle fellesmarkedslandene, bortsett fra Italia, er flertallet av de yrkesaktive kvinnene sysselsatt i servicesektoren. Av det samlede antall arbeidere som er sysselsatt i denne sektoren utgjør kvinnene 48,1% i Frankrike, 41,0 % i Vest–Tyskland, 38,7 % i Belgia, 32,8 % i Nederland og 30,9 % i Italia. Erfaringer fra Italia viser helt klart at kvinnene heller ikke får lett adgang til serviceyrkene der hvor det generelt er dårlig med arbeidsplasser for menn.

Mannlige og kvinnelige yrker

I svært stor grad er situasjonen den at kvinnene beslaglegger noen forholdsvis få yrker, mens de nesten systematisk er fraværende i de fleste andre yrker og yrkesgrener. De kunstige skillene mellom «kvinneyrker» og «mannsyrker» trer klart fram når en ser variasjonene i definisjoner fra et land til et annet, og i takt med konjunkturene i økonomien. Det er særlig innen servicefagene at de forskjellige landene tildeler kvinner og menn sine plasser på ulik måte. F. eks. er restaurant- og hotellbransjen dominert av kvinner i Vest-Tyskland, mens det i all hovedsak er et fag for menn i Italia.

Men det som er felles for alle fellesmarkedslandene er at kvinnene i yrkeslivet blir veldig sårbare ved at de samles i stort antall innen noen få ervervsgrener.

De følgende serviceyrkene er gjennomgående mest vanlige blant kvinner i EEC–landene: Husarbeid og rengjøring, sykepleie og annen pleie, ekspeditrisearbeid i forretninger og alle former for underordnet kontorarbeid. Forøvrig er serviceyrkene mangfoldige. Det er her en finner hoveddelen av de høyest lønnede og kvalifiserte kvinnene i yrkeslivet, slik som lærere, leger, advokater osv. Men også underproletariatet av kvinner i arbeidslivet hører hjemme i servicesektoren.

Innen industri er kvinnene i første rekke å finne i beklednings- og tekstilindustrien hvor de har lange tradisjoner. Viktig dernest er nærings- og nytelsesmiddelindustri, tobakk-, skotøy-, og lærindustri. Fordi kvinner påstås å vise større fingerferdighet enn menn, og fordi de har vist seg å være stabile  i tempopregede rutinejobber, finner vi mange kvinner i nyere industrigrener som elektroteknikk, finmekanisk montering, apparatbygging, vikling osv. Selv om arbeidsgiverne foretrekker kvinner for menn i disse industriene, vurderes ikke kvinnenes tempo og deres taleevne for stressarbeid særlig høyt når det kommer til lønnsfastsettelser.

Kvinnenes dårlige faglige kvalifikasjoner blir i alminnelighet brukt som forklaring på at kvinner sjelden ansettes i industri hvor det kreves teknisk innsikt eller opplæring. Selv innen kvinnebransjene er det oftest menn som utfører det arbeidet som krever spesielle kvalifikasjoner.

Diskriminering av kvinner

Enkelte EEC-land har også diskriminerende bestemmelser mot kvinnene:

I Belgia må en gift kvinne ha mannens tillatelse for å ta arbeid. I samme land er forskjellige arbeidsplasser i staten ikke åpne for kvinner, bl. a. i Finansdepartementet! Både i Belgia og Nederland kan en yrkesaktiv kvinne risikere oppsigelse hvis hun gifter seg! Denne situasjonen medfører store vansker både for ugifte kvinner i arbeid, og gifte kvinner som ønsker å ta arbeid. I Luxemburg har den arbeidsløse kvinnen ikke rett til sosialstønad hvis hun er gift og mannen har arbeid.

I Belgia og Italia er pensjonsalderen 60 år for kvinner og 65 for menn. Men fordi pensjonen blir beregnet i forhold til den tid det har blitt innbetalt avgift, får kvinnene også lavere alderspensjon enn mennene.

Skattene blir også ofte brukt diskriminerende: «Når en gift kvinne arbeider og får egen inntekt for sin innsats, skal hun oppgi dette til skattevesenet, og som enhver annen betale skatt. Det forekommer imidlertid ofte at skattelovgivningen, som er forskjellig i EEC-landa, er svært diskriminerende for den gifte kvinnen. Når hun lever sammen med sin mann skal hun oppgi sin egeninntekt sammen med ektemannens inntekt – som en luksusinntekt – og på grunn av progressiv beskatning blir hun kraftig trukket. Den gifte kvinnen vet altså at hun må betale en større andel av sin inntekt i skatt enn det er tilfelle med mannen.» (s. 109)

Arbeidsløshet blant kvinner

De aller alvorligste problemene kvinnene møter i forhold til arbeidslivet angår manglende arbeidsplasser, snevre valgområder og usikkerhet mot oppsigelser. Kvinnenes arbeidsmuligheter fortoner seg enda vanskeligere i dag enn da fellesmarkedet ble opprettet. Det er svært vanskelig for kvinner som må forlate jordbruket å få nytt arbeid. Frankrike har tidligere hatt en stor gruppe kvinner i jordbruket, og de er i dag med til å skape konkurranse om «kvinnejobbene» både i industri og servicenæringene.

I løpet av de siste 10 årene har en rekke mindre håndverksbedrifter og «tradisjonelle kvinneindustrier» innskrenket eller nedlagt virksomheten. Bare i Italia har antallet sysselsatte kvinner i tekstilindustrien gått tilbake med 200 000. I alle fellesmarkedslandene opplever man at antallet ufaglærte industriarbeidere synker, og at det er menn som går inn som «ny» faglærtarbeidskraft. I rapporten siteres ekspertuttalelser som går ut på at de tradisjonelle kvinneindustriene og annen småindustri «uunngåelig» vil måtte foreta større personaloppsigelser i årene framover. (s. 176)

Kjemisk industri, elektroteknikk og elektroteknisk industri, stål- og lettmetallindustrien vil ifølge prognosene heller ikke kunne sysselsette et så stort antall kvinner som de som vil bli avskjediget i tekstilindustrien.

«Utviklingen i den mest framskredne industri, den tyske, viser at disse industriene ikke er i stand til å beskjeftige avgangen fra de øvrige industrier særlig langt fram i tiden. Antallet kvinner sysselsatt i industrien i Tyskland er synkende og vil fortsatt synke.» (s. 177)

I Vest-Tyskland har også antallet kvinner sysselsatt i servicesektoren stagnert på tross av at antallet kvinner her ligger «så lavt at man kunne tenke seg en fordobling».

Antallet kvinner i arbeidslivet viser tilbakegang i 4 av 5 EEC–land fra1960–1968. (Tall fra Luxemburg er ikke oppgitt). I denne perioden er det bare i Frankrike sysselsettingen av kvinner har vært i svak vekst. Forholdene i Italia karakteriseres som direkte foruroligende. I løpet av 10 år har antallet yrkesaktive kvinner sunket med 1 218 000. Men også i Frankrike betegnes arbeidsløsheten blant kvinner som alvorlig. I Frankrike er det særlig unge kvinner med lav utdanning som rammes, mens det i Italia også er store grupper kvinner med utdanning over gjennomsnittet som går arbeidsløse.

Kvinnearbeid, ekteskapelig status og morsrolle

Hovedtendensen i alle EEC–land er at det er unge, ugifte kvinner som utgjør hovedparten av den kvinnelige yrkesbefolkningen. Kvinner med mindreårige barn arbeider i regelen bare hvis de tvinges til det på grunn av dårlig økonomi, eller hvis de har godt betalt og høyt kvalifisert arbeid.

Antallet daghjem, førskoler og fritidshjem for barn varierer sterkt fra det ene landet til det andre. Tilbudet er bedre i Frankrike og Belgia enn i de øvrige landene, men i Frankrike er det et problem at bare svært få av institusjonene for barn finnes utenfor Paris–regionen. I Vest-Tyskland er forholdstallet mellom yrkesaktive kvinner og institusjoner for barn svært dårlig. E. Sullerot understreker at det er felles for alle EEC-landene at spørsmålet om forsvarlige barnepassordninger for yrkesaktive mødre er grovt neglisjert. Der hvor det er daginstitusjoner, er standarden ofte ikke tilfredsstillende.

Konklusjon: « …. de fleste yrkesaktive mødre ser seg derfor stilt overfor den umulige situasjon at de på grunn av mangel på sosiale institusjoner ikke kan finne en tilfredsstillende løsning. De stiller seg tilfreds med tilfeldig løsninger: De setter sine barn i pleie, og belaster dermed sin private økonom i så sterkt for i det minste å ha barna sine hos seg om kvelden; eller de lar barna bli passet på av slektninger eller naboer alt etter mulighetene, men lever så til stadighet i angst for at denne nødutveien skal falle bort p.g.a. en eller annenhendelse.» (s. 86)

Lønnsdiskriminering

Artikkel 119 i Romatraktaten fastslår prinsippet om lik lønn for likt arbeid. Allerede i 1961 vedtok medlemslandene at de ville forplikte seg til å garantere respekt for likelønnsprinsippet ved å underlegge seg domstolenes myndighet. Men fortsatt er det bare den italienske forfatning som uttrykkelig formulerer prinsippet om likelønn. Kvinnene har fortsatt ikke engang rettslig støtte i sitt krav om likelønn. De kan ikke, i noe EEC–land, innlede en rettsak når de føler seg forfordelt lønnsmessig, f. eks. når det gjelder en tariffkontrakt som inneholder direkte eller indirekte diskriminerende bestemmelser. Enda er det slik at tallrike tariffkontrakter i de forskjellige landene inneholder direktediskriminerende bestemmelser overfor kvinner. Dessuten er det tallrike kvinnelige arbeidere som overhodet ikke omfattes av noen tariffkontrakt. Selv der hvor tariffkontrakter som garanterer likelønn finnes, «ser man faktisk en tendens til undervurdering med hensyn til kvalifikasjoner, som i mange tilfeller undervurderer det arbeidet som utføres av kvinner». (Det demokratiske franske arbeidsforbund). (s. 161)

Bakgrunnen for at lønnsdiskriminering av kvinner ble tatt opp innen fellesmarkedet, var at medlemslandene ikke praktiserte samme grad av diskriminering. Mens forskjellen mellom manns- og kvinnelønner i Frankrike lå i underkant av 7 %, ble det i Italia og Nederland dengang betalt lønninger til kvinnene som lå 20–40 % under mennenes. Disse forskjellene ble betraktet som konkurranseforvridende faktorer som ikke var forenlige med en innbyrdes avstemt økonomi. Det ble bestemt at anvendelsen av likelønnsprinsippet skulle gå ut på at kvinnelønnene i alle landene skulle heves til mennenes nivå. Men så snart en forlater diskusjonen om prinsippene og ser på de økonomiske realitetene, viser det seg at likelønnsparagrafen har fungert helt annerledes. Lønnsdiskriminering har ikke blitt avskaffet, tvertimot har en slags gjennomsnittlig grad av diskriminering forplantet seg fra det ene landet til det andre. Kvinnelønnene er ikke lenger noe alvorlig konkurranseforstyrrende element. Lønnsforskjellene mellom menn og kvinner har økt i de landene som opprinnelig praktiserte lav grad av diskriminering, menskvinnenes lønner har økt noe raskere enn mennenes i de landene hvor sammenligningen var mindre gunstig på forhånd.

På tross av regelmessige rapporter til Kommisjonen om kvinnenes lønninger, betales kvinnene fortsatt betydelig dårligere enn menn i alle EEC-landene. De største lønnsforskjellene finner vi i Luxemburg og Nederland. I Nederland oppnådde kvinnene i 1968 bare i en av ni industrigrener en lønnsandel på 70 % av mennenes. I Luxemburg oppnår kvinnene ikke engang halvparten av mennenes gjennomsnittlige bruttolønn i trykkeribransjen og i metallindustrien. Disse tallene er basert på timelønn. Forskjellene i faktiske lønninger blir enda større hvis en regner i uke- eller månedslønn, fordi kvinner arbeider mindre overtid og ofte ikke engang har fast ansettelse på full tid.

Mens regjeringene hevder at de har innført likelønn, viser statistikkene innen de yrker hvor det er foretatt beregninger at kvinnelønnene ligger under mennenes med 24,8 % i Italia, 27,5 % i Frankrike, 30,3 % i Vest-Tyskland, 31,9 % i Belgia, 39,3 % i Nederland og 45,5 % i Luxemburg.

Det er en hel rekke omstendigheter som faller sammen og bidrar til at flertallet av kvinner i yrkeslivet er å finne i de aller laveste inntektsgruppene, og at de i tillegg ofte får lavere lønn enn menn for likt eller helt likeverdigarbeid. I industrien er kvinnene stort sett å finne i små bedrifter og i bransjer hvor lønnsnivået generelt er lavt. Flere menn enn kvinner er faglærte, og der hvor kvinnene er faglærte, oppnår de likevel bare ubetydelige lønnstillegg. Ofte har kvinnene kvalifikasjoner fra et annet fag enn det de blir ansatt i, slik at de overhodet ikke får betalt etter kvalifikasjoner. I industrier hvor kvinnene er i flertall, når lønnene for faglærte kvinner ofte ikke engang opptil samme nivå som det menn får i «mannlige» industrier. Direkte diskriminerende praksis er heller ikke uvanlig. En faglært kvinne får f. eks. ikke engang prøvetid som faglært, men blir automatisk plassert i laveste lønnsgruppe.

Kvinner arbeider oftere enn menn på akkordlønn, mens det er betaling etter timelønn eller blandet system som gir de høyeste lønningene. Gratialer og premieutbetalinger til de ansatte forekommer sjelden i små bedrifter og i industrier med overvekt av kvinner. Vanligvis stiger en arbeiders lønn i takt med den tid han har vært ansatt i en bedrift. Kvinnene skifter jobb oftere enn menn, både på grunn av barnefødsler, og fordi kvinner må følge ektemann enn år han flytter til et nytt sted. Som vi tidligere har vært inne på, vurderes ikke de fortrinn kvinnene viser i forhold til menn i flere grener av industrien. Muskelstyrke betales mye bedre enn fingerferdighet og hurtighet, og mensmennene får smusstillegg, får kvinnene sjelden kompensasjon for nervebelastende rutinearbeid.

I servicesektoren er lønnsforskjellene aller mest utpregete på det høyere nivå. Kvinner får sjelden toppstillinger, selv om de har den aller beste utdanning. I Frankrike oppnår kvinner i høyere administrasjonsstillinger bare 64 % av de gjennomsnittlige mannslønnene for denne gruppen. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er mindre i statlig tjeneste enn i det private næringsliv. Men også kvinner i lavere funksjonærstillinger blir utsatt for grov forskjellsbehandling. For ekspeditriser og kvinnelige ansatte i mindre forretninger beløper gjennomsnittslønnen seg ikke engang til 60 % av gjennomsnittslønnen for menn i samme gruppe. (Frankrike) Også i Vest–Tyskland har rundspørringer vist at kvinner bare oppnår ca. 60 % av gjennomsnittslønnen for mannlige ansatte. Grunnen til disse store forskjellene i manns– og kvinnelønner er også i servicesektoren den at kvinner hovedsakelig ansettes i noen få typer jobber som er særlig lavt betalt. Kvinnenes dårlige utdanningsnivå er også en faktor, men E. Sullerot synes ikke å tro at løsningen kan komme gjennom høyere utdannelse alene.

Hovedårsaken til at lønnsdiskrimineringen bare fortsetter, synes å være det manglende arbeidstilbudet for kvinner. Selv med utgangspunkt i registrerte arbeidsløse er kvoten høyere for kvinner enn for menn både i Italia og i Frankrike. I tillegg kommer det store antall kvinner som ikke lar seg registrere, og den store gruppen kvinner med «skjult» hjemmearbeid. De italienske fagforeninger anslår antallet av kvinnelige hjemmearbeidere til å være over 200 000. Så lenge «kvinneindustrier» som tekstil, bekledning og lærindustrien disponerer over så store arbeidskraftreserver, er det vanskelig å tenke seg at kvinnelønnene skal stige.

Kort oppsummert viser altså Sullerot–rapporten bl. a.:

– Undertrykkelsen av kvinnene har så lenge EEC har eksistert nesten ikke blitt ofret oppmerksomhet i medlemslandene.

– De yrkesaktive kvinnene er samlet i noen få bransjer og næringer, og er derfor svært sårbare for konjunktursvingninger.

– Kvinner som forlater jordbruket får svært vanskelig nytt arbeid.

– I Italia gikk antallet sysselsatte kvinner i tekstilindustrien tilbake med 200 000 fra 1960–1970.

– Antallet kvinner sysselsatt i industrien i Vest-Tyskland er synkende!

– I perioden 1960–68 var det bare Frankrike som kunne påvise en svakvekst i antallet sysselsatte kvinner.

– I Belgia må en gift kvinne ha mannens tillatelse for å kunne ta lønnet arbeid.

– I EEC–landene er forsvarlige barnepassordninger for yrkesaktive mødre grovt neglisjert.

– Likelønnsprinsippet har i EECs praksis blitt lik diskriminering av kvinnene.

I stedet for å tilby kvinnene arbeid, satser EEC-landene på import av fremmedarbeidere.

– Så lenge den store åpne og »skjulte» arbeidsløsheten blant kvinnene fortsetter er det utenkelig at lønnsdiskrimineringen vil opphøre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FRAM FOREN MARXISTISK KLASSEANALYSEAV DET NORSKE SAMFUNNET

I arbeidet med å skape et kommunistisk parti i Norge har vi slått fast at vi blant annet vil arbeide med en klasseanalyse av det norske samfunnet. Vi ønsker å komme fram til et så nøyaktig svar som mulig på spørsmålet: Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?, for å bli i stand til å legge opp en riktig taktikk og en riktig strategi for den sosialistiske revolusjonen i Norge. I forrige nummer brakte vi en god del materiale til diskusjonen av klasseanalysen, og vi følger opp med et par innlegg denne gangen. En av artiklene er et forsøk på en tese forma klasseanalyse av Bergen/Hordaland-distriktet. Det er materiale som er meget verdifullt og som vi håper å få mer av fra andre kanter av landet. Vi regner også med kommentarer og kritikk til de analysene som er gjort.

To slike korte kommentarer har vi med denne gangen. Ellers er det jo grunn til å understreke at hele dette nummeret er viet analyse av et meget viktig spørsmål for en klasseanalyse og en revolusjonær strategi og taktikk i Norge, nemlig kvinnespørsmålet.

red.

---

1. Viktige motsigelser

1.0. De halvkoloniale trekk ved norsk økonomi er spesielt framherskende i Hordaland og Midt-Vestlandet. En rekke viktige motsigelser i det norskesamfunnet er sterkt skjerpa i dette området.

1.1. Klassekampen har i de siste par åra utviklet seg svært raskt. Industriarbeiderne og utdanningssøkende har gått i spissen og satt mønster for aksjoner i andre deler av landet under streikebevegelsen i 1970, i lanseringa av streik som våpen i EEC-motstanden vinteren 1972, i dyrtidsstreiken sommeren 1972, i kampen for språklig jamstilling høsten 1971 og i førskolelærernes aksjoner våren 1972.

1.2. Fremmed, imperialistisk kapital dominerer industrien i fylket utafor Bergen. De større befolkningssentrene som Odda, Ålvik, Husnes, Høyanger, Årdal, Sauda er bygd opp omkring bedrifter dominert av utenlandsk monopolkapital. Den kjemiske industrien framstiller metaller og legeringer som har stor betydning for storindustri og rustningsindustri i imperialismens hovedland. De amerikanske, britiske, sveitsiske, belgiske og svenske moderselskapene kontrollerer råvarekilder, foredlingsanlegg og omsetning på verdensmarkedet. (Eks. ALCAN, Det svenske Boliden som er kontrollert av et belgisk gruveselskap.) Arbeidsplassene er usikre. Bare så lenge kraftpriser, konjunkturene og arbeidskraftas pris og kvalitet gjør det lønnsomt, vil monopolkonsernene opprettholde denne industrien. Nedlegging vil bety katastrofe for disse lokalsamfunnene. Utbyttinga av arbeidskrafta særpreges av skiftarbeid og helsefarlig rovdrift og forurensing. (silikose) Kvinnene har små muligheter for arbeid i industribyene. Olje- og gassutnytting åpner et nyttbruhode for imperialistisk kontroll og utbytting.

1.3. Den norske industrikapitalen i Hordaland har rederkapital somgrunnlag. (Se Røde Fane tese 2.3.) Nesten halvparten av arbeidsplassene i Aker-konsernet ligger her. Bergens Mek. Verksted (BMV) og Stord Verft er hjørnesteinsbedrifter i norsk tungindustri. Hydros anlegg på Mongstad gir denne norske (og utenlandske) giganten innpass i Hordaland for alvor.

1.4. Bergensk reder- og industrikapital er dels avhengig av store imperialistmakter (særlig tankrederne, som også har store interesser i industri.), dels driver de sjøl imperialistisk utbytting av halvkoloniale land (Munck).

1.5.Bankkapitalen i Bergen danner et hovedsentrum for norsk finanskapital. Bergens Privatbank spiller en ledende og kynisk rolle i monopoliseringa og saneringa av mindre lønnsom industri både i Bergensområdet. (Jørgen S. Lien, Arne fabrikker, Dale fabrikker) og i andre deler av landet (treforedling i Drammensvassdraget og Greaker).

1.6. Også i Bergen er industristrukturen ensidig. 42 % av industriarbeiderne er sysselsatt i bekledning og skipsbygging (24,5 % og 17,5 %). Arbeidsplassene er svært følsomme for konjunktursvingninger, og utenlandsk konkurranse. På15 år, mellom 1954 og 1969, gikk 1/4 av arbeidsplassene i bekledning tapt. Fremdeles er 1/4 av industriarbeiderne i Hordaland sysselsatt i denne industrien, mot 11 % i gjennomsnitt for landet. Trusselen mot disse arbeidsplassene vil skjerpes drastisk dersom landet legges enda mer åpent for utenlandske monopolers ekspansjon.

1.7. 16,4 % av de yrkesaktive er i tjenesteyting, mot 21 % i Oslo. Andelen i handel er også mindre enn i Oslo. Oslo-forretningene har gjennomsnittlig dobbelt så stor omsetning. Finanskapitalen satser på såkalte lavprisbutikker. Bare i 1967/68 gikk 70 kolonialbutikker nedenom i Bergen sentrum (17%).Forbrukerkooperasjonen står svakt.

4 % av alle sysselsatte i Bergen arbeider i finansinstitusjoner. Ut fra deres viktige stilling og faren for at de kan danne massestøtte for reaksjonære bevegelser, bør vi undersøke deres innstilling og utvikling.

1.8. Konsentrasjonen av kapital og arbeidskraft skjerper motsigelsen mellom by og land. Mer enn 3/4 av folkeøkinga i Sogn og Fjordane og Hordaland finner sted i Bergens-området. Fra 1959 til 1966 ble 15 % av gårdene, eller 2 bruk om dagen, lagt ned i de to fylkene. Skoler og båtruter til mindre steder legges ned. Veibevilgningene prioriteres ut fra monopolenesbehov for transport. (Mongstad-autostradaen) I fiske skjer det ei økendekapitalisering i forbindelse med utviklinga av bankfisket. Klassedelinga i jordbruk og fiske må undersøkes.

1.9. Den ujamne utviklinga av by og land under monopolkapitalismen rammer også tettstedene i fylket, spesielt Bergen. I 1966 lå 75 % av arbeidsplassene innafor en omkrets på 5 km fra sentrum, mens bare 50 % av arbeiderne bodde i samme område (i 1957 beregnet til 35 %) 3 km fra sentrum halveres folketallet på 10 år, mens det femdobles 11 km fra sentrum. Følgen er lange reiser til arbeidsplassene mens bussprisene øker og sentrum korkes til og forurenses av privatbilene. I drabantbyene tar husleiene ofte 1/3av lønna mens boliger i sentrum raseres istedenfor å fornyes.

De topografiske forholda i en by med fjell på alle kanter skjerper disse motsigelsene. Byen må bygges ut etter folkets behov eller den vil kveles i monopolenes favntak.

1.10. Monopolenes rovdrift på ressursene har alvorlige konsekvenser ut fra de naturgitte forholda i fylket. Uten hensyn til mangelen på dyrkbar jord legges de beste jordbruksarealene ut til industri og boliger. (Mongstad, Midtbygda i Åsane.) Mellom 1959 og 1966 ble 100 km2 av det sparsomme jordsmonnet i fylket ødelagt. Ressursødelegginga er ikke av ny dato på Vestlandet. Tyskere, hollendere og briter forsynte seg alt i middelalderen og fikk snauhogd skogene. Trykket på ressursene vil tilta kraftig dersom arvingene deres for alvor får innpass gjennom EEC.1.11. Monopolkapitalens kulturelle og ideologiske herredømme har avismonopolet som viktig redskap. Bergens Tidende har 2/3 av opplagstallet for aviser i Bergen og når ut til nesten 4/5 av husstandene i Bergen. Den ene avisen i Bergen som er skeptisk til EEC, den kristelige og kulturkonservative Dagen, dekker 4 % av husstandene.

1.12. Monopolkapitalens lokale statsapparat har vist sin folkefiendtlige og udugelige karakter i forbindelse med saneringsspørsmål, trafikkproblem og ungdomsproblem. Til og med for å løse kortsiktige problemer ser byråkratiet bare tre metoder – å velte økonomiske byrder på folket (økte billett- og strømpriser), å gå i økonomisk kompaniskap med monopolkapitalen gjennom å opprette »samarbeidsforetak» som Saneringsinstituttet og Bro- og Tunnel-selskapet (Rieber m.fl.), å be politiet bruke fysisk makt (overfor ungdoms-problemet i sentrum, kravet om et sted å være, Gyldenpris Daghjem).

Det lokale statsapparat er ute av stand til å styre Bergen og løyse folks brennende behov. Det administrative byråkratiet mangler sterke toppfigurer (Juell Morgen og Ole Myrvoll) og stoler i økende grad på politiets halvfascistiske ledelse (Asbjørn Bryhn, Rynning Tønnesen)

Spesialutdanna politistyrker settes inn mot folkelige aksjoner. Blant de menige politifolka er det motvilje mot å bruke vold mot politiske aksjoner. (Uttalelser i rettsaka om Gyldenpris, enkelte forholdt seg passive under Rådhusaksjonen.)

I storborgerskapet i Bergen har vi sett ei viss vakling overfor voldslinja, som kompromitterer for sterkt. (Bergens Tidende reagerte sterkt da avisens fotograf fikk samme behandling som ungdommen.)

Det er viktig å undersøke hvordan basen på Håkonsvern fungerer for å opprettholde det norske klassediktaturet og som bru hode for vest-tysk og amerikansk militær kontroll over Norge.

2. Revolusjonens muligheter

2.0 Proletariatet i Hordaland har viktige forutsetninger for å fylle sin historiske oppgave i kampen for den sosialistiske revolusjonen. Det har en forholdsvis sterk kjerne i kjemisk industri og skipsbygging som er sterkt konsentrert geografisk (industribyene) og produksjonsmessig (overveiende i bedrifter med mer enn 200 ansatte).

På eldre arbeidsplasser er revolusjonære kamptradisjoner ennå levende. NKP fikk 40 % av stemmene i Odda i 1945. (DNA 30 %). I Laksevåg (skipsbygging) fikk NKP 36%. (DNA 30 %).

På Husnes som ble reist i 60-åra, utvikles klassebevisstheten langt raskere enn i Årdal som blei reist under den anti-kommunistiske bølgen i 40- og50-åra.

2.1 En større del av arbeiderklassen er industriarbeidere i Bergen enn i Oslo. (Knapt 39 % av alle yrkesaktive). Bergen med sitt lågere folketall har flere sysselsatte i skipsbygging og bekledning enn Oslo, det vil si i industrigreiner som har en nøkkelrolle ut fra klassekampsynspunkt.

Bergens ensidige industristruktur gjorde at den økonomiske krisa i mellomkrigstida slo hardt ut. Det bidro til å gi store deler av arbeiderklassene i revolusjonær innstilling. I 1945 fikk NKP 25 % av stemmene. I 20-åra var andelen enda høgere.

2.2 Proletariatet i lavtlønnsindustrien i bekledning og næringsmiddelindustri er mindre klassebevisst enn proletariatet i tungindustrien. 2/3 av proletariatet i bekledning er kvinner, i næringsmiddel 1/3. Dersom kampen for å bevare arbeidsplassene i kriseindustrien og for bedre kår for lavtlønte smelter sammen med kvinnebevegelsen, kan proletariatet i bekledning og næringsmiddel bli ei virkelig revolusjonær kraft.

2.3 Arbeideraristokratiet er svakt i Bergen. Det disponerer over langt færre lukrative byråkratstillinger enn i Oslo. NKPs dominans på viktige arbeidsplasser i mellomkrigstida og partiets seinere forfall har skapt et politisk tomrom i fagforeningene og på arbeidsplassene. Høyresosialdemokratiet mangler tradisjoner og ledere, mens de revisjonistiske kadrene enten er kjøpt opp, har forfalt politisk eller er desillusjonert. Også SFs feste på arbeidsplassene er svakt. Siste valg viste at dette ikke betyr at reformistene er avslørt politisk for massene. Men de byr ikke på store hindringer for å utvikle en kommunistisk ledelse for de venstreinnstilte på arbeidsplassene.

2.4 Arbeiderstrøka og boligområdene i Bergen deler seg mer og mer i to typer: A. Eldre områder der de unge flytter ut og mange eldre med NKP-tradisjoner blir igjen. (Sandviken, Nordnes, Laksevåg, Solheimslien). B. Drabantbyer med mange unge folk og uten lokale politiske tradisjoner.(Fyllingsdalen, Prestestien, Slettebakken). I Sandviken er 13 % over 70 år, i Fyllingsdalen er tallet knapt 2 %. I de gamle strøka står miljøødelegging med åpen eller skjult sanering i forgrunnen, i de nye strøka høge husleier og mangel på sosiale institusjoner. Politikk for de eldre er nødvendig i de gamlebydelene. I de nye områdene er det spesielt viktig å organisere ungdommen og kvinnene.

Oppløysing av sosiale miljø og sosial organisasjon i de gamle strøka og mangelen på sosial organisasjon i de nye, gjør det både mulig og nødvendig at

kommunistene stiller seg i spissen for kampen for å løyse de økonomiske og sosiale problema i boligområdene.

2.5 Motstanden mot EEC, politiseringa av bygdefolkets kamp mot tvangsflytting og skolesentralisering, massekampen for nynorsk, revolusjonære tendenser blant landsungdommen i målrørsla, i ungdomslag og på folkehøgskolene gir løfterike perspektiver for revolusjonens muligheter på landsbygda.

De militante tradisjonene fra den nasjonale og sosiale reisinga på landsbygda før og etter århundreskiftet (og i krigstida) blei ført inn i et blindspor (Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti). I dag står vi overfor muligheten for at den borgerlig-nasjonale bevegelsen på bygdene kan vokse over i og smelte sammen med den sosialistiske revolusjonen. Dersom bygdefolket på det «mørke Vestlandet» for alvor står fram som en reserve for arbeiderklassen og ikke for storborgerskapet, betyr det et radikalt bedre utgangspunkt for den sosialistiske revolusjonen enn f. eks. i mellomkrigstida.

2.6 De særegne forholda i økonomien som gir grunnlag for et revolusjonært oppsving kan snus til sin motsetning. Krisesamarbeid i sosialdemokratiskregi er en annen mulighet. Men først og fremst er det kampen om EEC-medlemskap som vil avgjøre den videre utviklinga av folkets og fiendens krefter.

3. EEC-kampen i Hordaland

3.0. Norsk EEC-medlemskap åpner for total og uhemmet økonomiskutbytting og politisk undertrykkelse av Vestlandet.

3.1 Norge vil bli en halvkoloni under Sentral-Europa. Den koloniale utplyndringa vil bli særlig kraftig på Vestlandet. For imperialistisk monopolkapital har Vestlandet vital interesse. Ressursene er fossekraft, gass og olje, fiskeriene og en industriell reservearme på bygdene. Vestlandet vil bli råvareprodusent for de store industrilandene i EEC.

3.2 Bare produksjon som passer inn i EECs imperialistiske produksjonsmønster vil kunne overleve. Behovene for arbeidskraft og konkurranse fra intensiv EEC-produksjon vil rasere arbeidsplassene i bygdenæringene. Konkurranse utsatte næringer som skipsbygging og tekstilindustri vil gå langt. vanskeligere og usikrere tider i møte. EEC vil skjerpe trusselen mot arbeidsplassene på en katastrofal måte.

3.3 Monopolborgerskapets politiske undertrykking får en kvalitativ ny og alvorligere karakter hvis det norske monopolborgerskapet fritt får smelte sammen med europeisk monopolkapital i EEC. De norske direktørene får friere spillerom til å gamble med arbeidsplassene. Oddadirektørenes trusler i en tilspisset klassekampsituasjon vil vanskelig kunne avvises. Trusler om nedleggelser og flytting vil være reelle og kunne skremme den norske arbeiderklassen til underkastelse.

3.4 Som råvareprodusent får Vestlandet avgjørende strategisk militærbetydning for de imperialistiske stormaktene i Europa. Frigjøringskamp i Norge vil bli en kamp mot Europa-hæren ledet av tyske generaler.

3.5 De mørke utsiktene for en revolusjon i Norge hvis vi kommer med i EEC, gjør det nå tvingende nødvendig å knytte til oss alle anti-imperialistiske

klasser og grupper i folket med målet å bygge folkets enhetsfront. Bare da kan vi sikre at kampen mot EEC lykkes. Bare slik har vi muligheter for å fore en seierrik kamp mot imperialismen innenfor EEC, dersom vi taper i første omgang.

3.6 1 dag er motsigelsene mellom klassene skjerpet. Kommunister må systematisk studere utviklingen av disse motsigelsene ut fra målsettingen å vinne varige allierte. Store grupper av funksjonærer utsettes i dag for beinhardrasjonalisering. Fruktdyrkerne i Hardanger står like mann jamnt mot EEC som arbeiderne i Odda. Kommunister må gripe dagen og timen.

3.7 Massene revolusjoneres, men bare kommunistene kan utvikle de revolusjonære stormene og lede dem til seier. I dag er den småborgerlige utopismen, populismen, og den småborgerlige sosialismen i SF ideologiske retninger som har vind i seilene. De må tas ytterst alvorlig. All tillit til dem må ryddes ut i arbeiderklassen. Disse gruppenes vakling på kamplinja i EEC-fronten bærer bud om at de vil spille rollen som kapitulanter, sabotører eller kronisk vaklende medløpere i kampen for den sosialistiske revolusjonen.

3.8 Oppslutningen om RAF 1. mai fra AUF-lag og SF-folk mange steder i Hordaland viser at mange som i dag er organisert i eller støtter de reformistiske grupperingene, kan vinnes for kommunismen. Det er opp til kommunistene å skape det subjektive grunnlaget for at det skjer.

4. Sammenfatning

4.0. De objektive forholda i økonomi, politikk og ideologi tilsier at Hordaland kan bli en rød base i utviklinga av den norske revolusjonen.

4.1 A. I industribyene og i kriseindustrien er kampen for nasjonaluavhengighet og for å bevare arbeidsplassene et påtrengende livsbehov. EEC-medlemskap og/eller skjerping av kapitalismens allmenne krise vil slå hardt ut.

B. De lokale politiske makthaverne har liten prestisje i folket. Voldsmennene i politiet skjerper med sin framferd motsigelsene mellomfolket og myndighetene.

C. Undertrykkinga av den folkelige kulturen og truslene mot bygde-folkets materielle grunnlag trekker i økende grad Vestlandsbygdene inn i politikken.

D. Motkreftene i arbeiderbevegelsen står svakt (arbeideraristokratiet).

E. De rike tradisjonene fra arbeiderbevegelsens kamp i Bergen og industrihyene og fra bygdefolkets reising vil gi kraft og perspektiv for den felles kampen.

F. EEC-spørsmålet skjerper de tallrike motsigelsene, styrker enheten i folket og utpeiker felles fiende og felles mål for de ulike kampene.

4.3 Om Hordaland skal bli et baseområde i den norske revolusjonen avhenger først og fremst av en riktig ledelse og en riktig politisk linje for kampen. Og dette har en forutsetning: At vi bygger det kommunistiske partiet raskt ut også lokalt. Det må bli et parti av ledere, med slagkraftige røde baser i kjerneindustrien på Vestlandet, i helsestellet, i undervisningsvesenet, blant funksjonærene, på landsbygda og i de store boligområdene.

 

 

 

 

 

 

Redaksjonen har mottatt et brev fra en leser som kommenterer et par av tesene til klasseanalysen i nr. 1. Han nevner et par viktige områder for en videre undersøkelse, som skogbruket, sparebankene osv. Han kommer også med et par tilleggsopplysninger og en kritikk av ensidighet ved ett punkt i analysen. Vi bringer dette som utdrag.

Landbruksmonopolet

Det framheves at Bøndernes Bank har stor makt over landbruksmonopolet. For så vidt et påstanden riktig. Men landbruksmonopolene er for en dels vedkommende integrert som en del av staten. Dette gjelder i første rekke Statens Kornforretning og Norske Melkeprodusenters Landsforbund (som står som fordeler og distributør av subsidiene fra staten). For disse gjelder sterke korporative trekk. Blant de ikke–statlige landbruksmonopolene er Felles–kjøpet det desidert største og mest dominerende. Felleskjøpet har monopol på landbruksredskaper, kunstgjødsel, såvarer osv. og med hovedkontor i Oslo dirigerer de salg av disse varene gjennom en rekke distriktskontorer.

Norske Meieriers Salgssentral har monopol på smør-, ost-, osv. framstilling. NMS har blant landbruksmonopolene den absolutt største eksporten av varer.

Fellesmeieriet (Bergensmeieriet, Trøndermeieriet) har monopol på melkesalg osv. Til FM og de respektive andre står de lokale meieriene i distriktene tilsluttet.

Fellesslakteriet har monopol på slakt.

Norske Eggcentraler har eggmonopol.

Gartnerhallen div. hageprodukter, omsetning 308 mill.

Disse, de største landbruksmonopolene, har alle Bøndernes Bank som finanskilde. Felleskjøpet og Gartnerhallen har forøvrig et så stort driftslån at det må «deles» på flere banker:

Felleskjøpet har delt lån ca. 1/3 på DnC, Kreditkassen og Bøndernes Bank, mens Gartnerhallen bruker Oslo Sparebank som hovedbank og BB som underordna bank.

– – –

Motsigelsen by/land er sjølsagt skjerpet i forbindelse med landbruksmonopolene. Men for den enkelte bonde/skogeier/småbruker betyr den lokale sparebanken mye for både driften og for langsiktige lån til driftsbygninger, maskiner etc. Delvis skjer slike lån gjennom Statens landbruksbank, gjennom Samtrygd (forsikringsselskap), Landkreditt og Landhypotek. Men det skjer også ved at de lokale sparebankene blir subsidiert av to storbanker, Bøndernes Bank og Fellesbanken (Utlån til sparebankene skjer for øvrig også fra DnC, Kreditkassen osv.).

Aksjonærene i Bøndernes Bank var tidligere. fordelt mellom 1. landbruksmonopolet, 2. sparebankene, 3. private. Aksjene hadde fast fordeling inntil for ca. 8 år siden da alle ble fritatt for bindingen og nå kan selges på det frie marked.

Når det gjelder fusjonering er Bøndernes Bank svært interessert i dette. Her er det tydeligvis en motsigelse ute og går. Fusjonering vil skje mellom Bøndernes Bank og DnC (evt. Kreditkassen), eller mellom Bøndernes Bank og Fellesbanken. Skjer det første vil de store landbruksmonopolene bli fullstendig innlemmet i monopolkapitalismens høyborg. Skjer det andre, vil dette bli utsatt.

Fellesbanken er nemlig ingen vanlig forretningsbank. Alle aksjonærene (i hvert fall har det vært slik til nå) er sparebanker omkring i landet. Fellesbankens aksjer kan ikke selges på børsen, bare til sparebanken.

I klasseanalysen for øvrig savner jeg ei analyse av finanskapitalen som ikke bare fastslår at storbankene er de eneste i denne monopolistgruppa. Sjølsagt er forretningsbankene den viktigste kollaboratøren til den ekspansive industrikapitalen. Dette fordi forretningsbankene stort sett bare kan gi lån til driftskreditt.

Når det gjelder bygging av driftslokaler, investeringer i større maskiner i industrien, er det først og fremst forsikringsselskapene som kommer inn i bildet. Det er disse som gir de langsiktige kredittene 1. og 2. prioritetspantelån på 10 – 20 – 100 år.

Skulle sjarkfiskeren eller småbrukeren klare å holde ulvene i bankene på avstand har de svært ofte denne fienden å måtte slåss mot.

Til styrking av arbeideraristokratenes monopolistiske interesser, bør Samvirke granskes nøye. Det skulle ikke forundre meg om dette blir Norges største forsikringsselskap etter at «kollektivforsikringa» er gjennomført?

Når det gjelder Samtrygd (og filialen Samkreditt) er dette en fellesnevner for alle lokale brannkasser rundt om i landet. Med andre ord, nok en monopolistorganisajon som dirigerer mye av det økonomiske livet i distriktene.

Red.s kommentar:

Vi takker for brevet. Vi planlegger å utgi et nummer om landbruket seinere og er interessert i alt stoff som leserne måtte sitte inn med. Når det gjelder kritikken av mangler i analysen av finanskapitalen, så er den til dels riktig. Det er riktig at forsikringsselskapene spiller en bestemt sjølstendig rolle innafor finanskapitalen, og at vi trenger å utrede den spesielt. Men samtidig er de kapitalmessig og gjennom personalunion stort sett knyttet til hver sin av de store bankene. Det gjør at bestemte forsikringsselskaper har en tendens til å fungere sammen med bestemte banker som ei gruppe i ulike sammenhenger. Derfor kan det være formålstjenlig å forenkle bildet litt i enkelte sammen–henger ved å ta utgangspunkt i bankene.

 

I Røde Fane nr. 1 sto det en interessant artikkel som var en punktvis skisse av klassene i Norge. Det blir der framsatt en påstand, som jeg mener er riktig, men som kanskje for mange henger litt i løse lufta. Jeg tenker på siste del av 2.16 hvor det står at

«Anarkismen duger ikke på noe punkt. Foruten at den ikke løser spørsmålet om å undertrykke de reaksjonære, så er den absurd overfor hva som gjøres med monopolistisk eiendom.»

Jeg mener at anarkismens kardinalfeil her ligger i at de fornekter nødvendigheten av en revolusjonær stat som kan undertrykke monopolistene og deres håndfull leiesvenner på den ene sida og trygge demokrati og frihet for mer enn 90 % av befolkninga på den andre sida.

Men jeg tror denne hovedfeilen blir enda tydeligere i all sin tåpelighet når vi ser på spørsmålet om monopolistisk eiendom. Ta et eksempel: I Norge finnes en bedrift som har bransjemonopol i sementindustrien, nemlig Norcem. Den er en sammenslutning av Christiania Portland, Dalen Portland og Nordland Portland som i tur og orden har slukt mindre bedrifter i samme bransje, og opprettet datterselskaper. Eksempelvis er Norsk Eternit, Siporex, Ytong og Leca deler i konsernet. Norcem er også imperialist med sementfabrikk i Ghana og en under opprettelse i Brasil. Forbindelsen med Den norske Creditbank er intim. I 1969 hadde selskapet 2600 ansatte og 3842 aksjonærer.

Spørsmålet er så: Hva bør revolusjonen gjøre med Norcem? For marxist-leninistene er svaret enkelt. Vi mener at monopolene og dermed også Norcem, umiddelbart må konfiskeres og gjøres til sosialistisk statseiendom. Arbeidernes revolusjonære komiteer vil ha den daglige kommandoen over bedriften, men for å sikre en samfunnsmessig planlegging og produksjon må den knyttes direkte inn under den sosialistiske statens myndighet. (Norcems eiendommer i utlandet tilhører ikke det norske folket, men folkene i disse landa.)

For anarkistene må dette bli en hodepine. De ønsker ingen stat etter revolusjonen, så linja med å gjøre et monopol som Norcem til sosialistisk statseiendom har de utelukket seg fra. Hvilke muligheter står da igjen?

Anarkistene kan svare: Vi gjør dem til Norcem-arbeidernes eiendom. Velbekomme. Etter de tallene som er referert ovenfor vil Norcem ved en slik omvandling få færre eiere etter anarkistenes modell enn hva den har idag. 2600 sementarbeidere vil da eie en hel bransje i norsk næringsliv av meget sentral strategisk betydning. Vil ikke disse arbeiderne da simpelt-hen bli en ny elite, et nyttarbeideraristokrati med en privilegert stilling i samfunnet?

Eller anarkistene kan svare: Vi gjør den til eiendommen til arbeiderne på hver enkelt Norcem-bedrift, vi oppløser monopolet. De vil ikke komme bedre ut av det med et slikt svar. Monopolene tilstreber samfunnsmessig produksjon uten samfunnsmessigeiendom. Norcem representerer en høy grad av samfunnsmessig produksjon. For å bli istand til det, har monopolet for lengst opphevd de enkelte av selskapets bedrifter sine muligheter til å fungere som enkeltstående bedrifter. De er tvert om blitt spesialiserte innafor en større enhet. De leverer varer og halvfabrikata til hverandre, benytter fellesdatasystemer etc.

Skrittet tilbake til enkeltstående bedrifter er blitt umuliggjort. Så en modell som gikk ut på å gjøre hver enkelt bedrift til arbeidernes eiendom på den bedriften vil produksjonsmessig være håpløst.  Dessuten vil man fortsatt oppnå at arbeiderne ved en stor avdeling av et slikt konsern ville bli privilegert i forhold til arbeidere i mindre næringer.

Anarkistene er sjølsagt truendes til å hevde at deres alternativ er at ingen skal eie Norcem. Men hvem skal i så fall stå for planlegginga av norsk sementproduksjon? Hvem skal stå for distribusjonen? Hvem skal stå forregnskapsføringa? Hvem skal forvalte overskuddet?

Om det ikke finnes en sosialistiskstat som kan gjøre Norcem til sin eiendom, vil det i et samfunn sombare uker tidligere hadde privateiendommen som sin trosbekjennelse, være nok av dem som vil inn i eiernes plass.

Anarkismen har eksistert i hundreår uten å kunne løse spørsmålet om eiendommen. Sannheten er at den anarkistiske modellen vil føre lukt tilbake til kapitalismen etter en revolusjon. Det er derfor ingen tilfeldighet når anarkismen ikke har oppnådd noe som helst gjennom hele sin eksistens, mens den vitenskapelige sosialismen, marxismen-leninismen har stått i spissen for store revolusjoner og grunnleggende forandringer av tilbakeliggende samfunn.

 

 

 

 

De store kampene mot EEC, resultatet ved siste kommunevalg og den breiestøtten til Indo-Kinas folk har vist at arbeiderklassen og det arbeidende folket går mot monopolkapitalens og imperialismens politikk. Stadig flere skjønner at den nåværende statsmakta ikke er folkets tjener, men dets fiende. Mange – spesielt fra arbeiderklassen og blant den studerende ungdommen – slutter seg i dag til den marxist-leninistiske bevegelsen. Men store grupper kommer også inn under venstre-sosialdemokratiets, den småborgerlige populismens eller NKP-revisjonistenes innflytelse. Mer enn noen gang stilles spørsmålet om ledelsen av kampen på dagsordenen.

I kampen mot EEC ser vi hvordan ulike småborgerlige og opportunistiske grupper forsøker å tjene to herrer: De går mot medlemskap, men angriper samtidig marxist-leninistene, saboterer enhetsaksjoner i fronten og har først etter lang tids press godtatt politisk streik som et nødvendig virkemiddel arbeiderklassen må ta i bruk for å hindre EEC-innlemmelse.

Disse daglige lærdommene er viktige for alle revolusjonære. Under den sosialistiske revolusjonen vil arbeiderklassen møte de samme fiendene som idag: imperialismen, monopolene og deres lakeier i stat og høyresosialdemokrati. Men reaksjonen vil da ty til mer desperate kampmidler: NATO-styrker, hær og politi vil kunne settes inn for fullt. Både historiske lærdommer og dagens erfaringer viser at «venstre»-orienterte opportunistledere i slike situasjoner vil svimle av redsel. De vil ikke bare svinge i halen på den revolusjonære bevegelsen, men åpent, som de franske revisjonistene under mai-opprøret i 1968, løpe over i kontrarevolusjonens leir. Og er de arbeidende massene sterkt influert av opportunistenes propaganda om «fredelig overgang til sosialismen», vil de ikke skape seg sin folkehær, av væpne borgerskapet og etablere proletariatets diktatur.

Å bygge et kommunistisk parti som på alle felter av politikken kan stå fram som massenes organiserte ledelse og fortropp, er derfor et spørsmål om den norske revolusjonens seier eller nederlag.

Kravene til partiet

Hvilke krav stiller marxist-leninistene til det kommunistiske partiet? Kort oppsummert er disse følgende: Partiet må være arbeiderklassens fortropp. Det må være væpnet med en revolusjonær teori, kunne lede arbeiderklassen bort fra tradeunionisme og sosialdemokrati, kort sagt være en politisk leder for arbeiderklassen.

«Men partiet kan ikke bare være en fortropp. Det må samtidig være en avdeling av klassen, en del av klassen – og med liv og lemmer må det være rotfestet i klassen.» (Stalin)

Partiet må være en organisert fortropp. Det må være en organiserende kjerne i arbeiderklassens kamp. Derfor kan ikke «enhver streikende» eller «hele arbeiderklassen» være medlemmer av partiet. Det må bestå av de mest klassebevisste og aktive. Og fordi det kjemper mot en sentralisert fiende, må det være enhetlig og slagkraftig. Dette krever at det bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Det må herske et livlig demokrati og meiningskamp. Men etter vedtak må mindretallet bøye seg forflertallet. «For bare en bevisst disiplin kan være en jernhård disiplin.» (Stalin)

Partiet må være proletariatets høyeste form for klasseorganisasjon. Arbeiderklassen har en rekke nødvendige organisasjoner: fagforeninger, kulturforeninger, osv. I dagens Norge er ulike fronter av stor betydning. Bare et kommunistisk parti kan sikre at disse drar i en retning, at det utarbeides en felles linje i kampen mot monopolkapital og imperialisme. Derfor må kommunistene arbeide i slike masseorganisasjoner, som formelt ikke er underordnet partiets ledelse, for å kjempe for en politisk linje som tjener arbeiderklassen og revolusjonen.

Partiet må være et redskap for proletariatets diktatur. Partiet er den høyeste form for klasseorganisasjon. Men det er ikke et mål i seg selv. Det må være et redskap for arbeiderklassen til å lede kampen for a styrte monopolkapitalens diktatur, opprette proletariatets diktatur, befeste det og bygge ut sosialismen på alle områder.

Partiet må bygges gjennom kamp

Like etter splittelsen i SF, var den norske ml-bevegelsen ikke i stand til å etablere et parti bygd på disse prinsippene. Vi slo fast at partiet måtte bygges gjennom årelang kamp, der studier av den revolusjonære teorien og praksis på alle klassekampens områder gikk hånd i hånd.

Det første trinnet på denne veien var masse studier i marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning og spredning av kommunistisk propaganda og agitasjon, spesielt Klassekampen. Dette la grunnlaget for utviklinga til kommunistiske organisasjoner, som bygde på den revolusjonære teorien og som tillempet den demokratiske sentralismens arbeidsstil. På den måten ble «arven fra SF», venstre-sosialdemokratiske ideer og liberalistisk arbeidsstil bekjempet.

Fra våren 1970 tok hele ml-bevegelsen et nytt skritt framover. De store studentaksjonene mot dyrtida og streikekampene ved Norgas, Odda, Sauda og

Sporveien viste at SUF(m-1) og MLG var i stand til å lede massekamper. Men gjennom disse ble det også klart at ml-bevegelsen hadde viktige sekteriske feil, som gjorde en virkelig forening med arbeiderklassen og folket vanskelig. Partikampene i SF hadde stilt store krav til indre samhold og solidaritet. Men dette styrket også tendenser til klikkvesen, kommunister omgikkes stort sett kommunister. Og denne tendensen kunne vanskelig bli effektivt bekjempet i tida etterpå, da interne studier og diskusjon ble hovedsida i det politiske arbeidet. Et grunnleggende utslag av de sekteriske tendensene var manglende tillit til kamerater utafor kommunistenes rekker. Marxist-leninistene monopoliserte ofte arbeidet og ledelsen, bl. a. i en del av frontorganisasjonene. Og sekterismen ga seg også utslag i det politiske arbeidet. Viktigst var den feilaktige avvisninga av Folkebevegelsen som en kraft i kampen mot EEC, noe som bl. a. Klassekampen aktivt forfektet i startfasen av EEC-kampen.

På område etter område ble disse sekteriske trekkene ved ml-bevegelsens arbeid og politikk kritisert og bekjempet. Gjennom kritikk og sjølkritikk og politiske studier i Mao Tsetungs arbeider om masselinja ble grunnlaget lagt for en rekke kampanjer mot sekterismen. Disse ble ført offentlig fram – og en rekke progressive utafor ml-bevegelsens rekker deltok i denne tida aktivt i arbeidet for å få MLG og SUF(m-1) til å sette hensynet til arbeidsfolksinteresser i ledelsen for alt arbeid.

Disse kampanjene forte etter hvert til framganger på en rekke politiske felter, men først og fremst i kampen mot EEC-medlemskap. Arbeider-komiteen mot EEC og dyrtid, som marxist-leninistene hosten 1970 gikk i spissen for å opprette, var lenge en liten og svak front. Men fra og med våren1971 startet en rask utbygging, som i dag har fort fram til 15 000 medlemmer og over 300 lokalorganisasjoner. Rød Arbeiderfront 1. mai ble i 1971 større enn sosialdemokratiets arrangementer på en rekke viktige plasser, bl. a. Oslo, Bergen og Trondheim.

Denne politiske framgangen ble oppnådd gjennom kamp, spesielt mot sekterisme i egne rekker. Fra våren 1971 fikk denne kampen en åpen og tilspisset form. Ei lita gruppe i Marxist-leninistisk Front, som hadde brutt ut av NKP, sto åpent fram med trotskistiske synspunkter på EEC-kampen. De avviste samarbeidet med småborgerskapet på landsbygda i kampen mot imperialismen, de avviste samarbeid i Folkebevegelsen mot EEC for å fremme en proletær kamplinje. Disse synspunktene ble åpent diskutert i hele ml-bevegelsen, og samstemmig avvist i en uravstemning i organisasjonene. Da Hovden-gruppa høsten 1971 angrep Streikestøttekomiteen i en borgerlig avis, og degenererte til streikebryteri mot Austad-arbeiderne, ble de utelukket fra MLFs rekker.

Alt fra sommeren 1971 kunne ml-bevegelsen begynne på det tredje trinnet i det partibyggende arbeidet. På sitt 2. landsmøte i juni ble ML-gruppene formelt og reelt den ledende organisasjonen i ml-bevegelsen. SUF(m-1)begynte fra da av på den store oppgaven å utvikle seg til en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom. Høsten 1971 ble den omdanninga slått fast av ungdomsforbundets 2. kongress.

Den viktigste oppgaven for MLG var fra kongressen av å bli en kommunistisk kamporganisasjon. Fra da av begynte en omorganisering etter den kommunistiske bevegelsens hevdvunne prinsipper: marxist-leninistene skal konsentrere sitt arbeid om de plassene der massene er og kampen har det høyeste nivå. Oppgaven ble å gå fra den gamle typen «studieorganisasjon», som omfattet store bydelsområder, til arbeid etter «produksjonspunkt». MLG tok fatt på bygginga av bedriftslag og boliglag, på utgivelsen av lokalaviser som tok opp kommunistenes linje til problemene arbeidsfolk har på plassen. En av lokalorganisasjonenes viktigste oppgaver var å organisere et stort antall sympatisører knyttet til bolig- og bedriftslaget.

Kort tid etter 1. mai i år vil denne omorganiseringa for kamp stort sett være avsluttet med store resultater. I løpet av det siste halvåret har ml-bevegelsen både på landsplan, i bedrifter, bygder og boligstrøk begynt å bli en drivende og ledende kraft i den politiske kampen. Særlig tydelig har dette blitt i EEC-kampen, der MLGs forslag og kampanjer for prøveavstemninger og uravstemninger, aksjoner og politiske streiker nå har blitt akseptert som omtrent hele anti-EEC-frontens program. Årets 1. mai vil også, med sineomlag 70 demonstrasjoner, bli et nytt politisk gjennombrudd.

På denne bakgrunn – og med disse perspektivene for øyet – har Sentralkomiteen i MLG slått fast: Det nye revolusjonære, marxist-leninistiske partiet både kan og må bygges raskt.

Hva er oppnådd – hva gjenstår?

Formelt og reelt tilfredsstiller MLG i dag en rekke av de krav marxist-leninistene må stille til et kommunistisk parti.

MLGs politiske og ideologiske grunnlag er marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. MLG er organisert etter den demokratiske sentralismens prinsipper. MLG er organisert etter «produksjonspunkt» – og har alt i dag grodd visse røtter i arbeiderklassen. Etter at MLFs landsmøte enstemmig vedtok å oppløse organisasjonen, og dens kadre gikk inn i MLG, har ml-bevegelsen fullt og helt fått en enhetlig ledelse og en enhetlig partibyggende organisasjon. I fagforeninger, klubber og ulike frontorganisasjoner har MLGs medlemmer evnet å gå i spissen for dagskampen, samtidig som de har spredd opplysning om nødvendigheten av revolusjon og sosialisme. Den marxist-leninistiske avisa Klassekampen selges nå fast i godt over 20 000eksemplarer.

Kort oppsummert: MLG har ledet en rekke viktige kamper i proletariatet, har vist evne til å virke som arbeiderklassens fortropp. MLG er også en organisert fortropp, med kadrer trenet i kamp og med en frivillig, bevisst disiplin.

MLGs kadrer arbeider i masseorganisasjoner, har klart å lede og koordinere arbeidet til viktige deler av den progressive anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske bevegelsen. MLG har derfor virket som en høyere form for klasseorganisasjon enn frontene. Endelig har MLG aktivt propagandert nødvendigheten av revolusjon og sosialisme, av opprettelsen av proletariatets diktatur.

Men likevel er det ennå visse mangler som må ryddes av veien. Nøkkelleddet er her å heve MLGs ideologiske og politiske nivå. Skal partiet virkelig bli «et redskap for proletariatets diktatur», må det ha et program for revolusjon, basert på en analyse av det norske samfunnets sosiale, økonomiske og politiske motsigelser. Denne store oppgaven vil MLG løse gjennom å fullføre følgende etappeplan for bygginga av det nye, kommunistiske partiet.

Styrk røttene i proletariatet!

Den første etappen har som oppgave å fullføre omdanninga av MLG fra å være en marxist-leninistisk studie- og propagandaorganisasjon, til å bli en virkelig kamporganisasjon.

Den viktigste oppgaven som gjenstår er å styrke MLGs røtter i proletariatet gjennom en storstilt rekruttering til sympatisør- og støtte lag for MLG i bedrifter og boligområder. Vi ønsker å trekke langt flere progressive aktivt med i kommunistisk arbeid. Det vil styrke marxist-leninistenes kampkraft, og gjøre det umulig for stat og monopolkapital å likvidere MLGs organisasjon gjennom svartelisting og oppsigelser på arbeidsplassene.

Røde Fane vil oppfordre alle som sympatiserer med marxist-leninistenes arbeid og politikk til ikke å vente på at vi skal kontakte dem. Ta initiativet sjøl, kontakt marxist-leninistene der du bor eller jobber og krev å få være med i arbeidet for revolusjonen og kommunismen.

Vi har grunn til å tro at denne oppgaven – og dermed også den første etappen i den avsluttende fasen av partibygginga – vil være løst i løpet av mai.

Diskuter klasseanalyse og program for revolusjon!

Den andre etappen – som vil starte på forsommeren vil bli preget av en stor diskusjonsbevegelse. Målsetningen med den vil være å heve hele ml-bevegelsens teoretiske nivå. Følgende spørsmål skal i første rekke studeres og diskuteres:

Klasseanalyse: Hvem er fiender og hvem er venner i kampen for den sosialistiske revolusjonen? Klasseanalysen skal gjøres på alle plan. På landsplan, i distrikter, bedrifter og boligområder. Dette er ingen spesialsak for «eksperter». Alle medlemmer og sympatisører skal – ut fra sine forutsetninger– delta, bli proletariske vitenskapsmenn!

Program for revolusjon: Hvilke paroler bør kommunistene stille for den sosialistiske revolusjonen i Norge? Hvilke stadier vil revolusjonen i vårt land

kunne gjennomgå? Hvilken betydning vil seier eller nederlag i kampen mot EEC få for revolusjonens forløp?

Andre spørsmål: Selv om diskusjonsbevegelsens organiserte form vil konsentrere seg om disse emnene, vil en rekke andre saker tas opp i avis og tidsskriftsdiskusjoner, på konferanser, sommerleirer og møter: Kommunistenes holdning til arbeid i parlamentariske organer. Bør marxist-leninistene stille lister ved Stortingsvalget i 1973? Hvordan skal kampen mot undertrykkelsen av kvinnen føres – i samfunnet og i den enkelte familie? Hvilke linjer bør kommunistene ha for sitt arbeid i fagforeninger og klubber?

MLG vil invitere alle venner og sympatisører til å delta aktivt i denne diskusjonsbevegelsen, der Røde Fane vil være det teoretiske organet, samtidig som det vil bli utgitt et eget debattblad.

Program for det kommunistiske partiet

Før diskusjonsbevegelsen er kommet skikkelig i gang, er det for tidlig å si akkurat når den kan avsluttes. Men vi kan sikkert si at når denne bevegelsen har kommet langt nok på de viktigste områdene, skal hovedkonklusjonene sammenfattes i programforslag til partiets stiftelseskongress.

Den tredje og avsluttende etappen vil altså bli organiserte kongressforberedelser: Framlegging og diskusjon av forslag til program for revolusjonen, arbeidsprogram og vedtekter; forslag til vedtak om Stortingsvalget i1973 og aktuelle oppgaver i massekampen.

Kamerater! Denne etappeplanen gir lyse perspektiver for ml-bevegelsens arbeid og utvikling. Den er en stor skuffelse for revisjonister av alle slag som har håpet at ml-bevegelsen ikke skulle være i stand til å skape det nye kommunistiske partiet. Den stiller store krav til MLGs forskjellige organer, fra Sentralkomiteen og til det enkelte medlemmet. Men de vil bli gjennomført –og gjennomført raskt! I et intervju med Klassekampen har MLGs formannuttrykt det slik:

«I 1973 er det 50 år siden NKP ble stiftet. Det hadde sine feil fra starten av, men var tross alt revolusjonært og kommunistisk. Den kommunismen har i flere tiår vært likvidert. Dagens NKP er knyttet til Sovjet-herskernes sosialimperialisme. På de fleste felter i norsk politikk må en lete med lupe for å finne forskjell på Reidar T. Larsen og enhver venstresosialdemokrat. Men de forsøker framleis å ikle politikken sin en slags marxistisk kappe. Vi kaller det revisjonisme. Og når revisjonistene neste år skal jubilere for et kommunistiskparti de sjøl har likvidert – skal både de og andre fiender av den norskerevolusjonen vite:

De revolusjonære tradisjonene vil bli ivaretatt. For innen utgangen av 1973vil et nytt kommunistisk parti være skapt.»

Det nye partiet vil ikke være «perfekt», og heller ikke fra starten av ha «oppslutning av de breie lag av arbeiderklassen», slik klikken rundt Kjell Hovden «krevde». Virkelig tillit i arbeiderklassen og andre lag av folket kan bare det nye partiets egen praksis sikre. De som før partistiftelsen krever det «fullkomne» av ml-bevegelsen, krever det umulige. De går i praksis mot å bygge et parti for arbeiderklassen her og nå.

Det arbeidende folket står i dag foran store kamper. Slaget om EEC-medlemskap kan vinnes. Nye store klassekamper vil følge utover i 70-åra. La denne kampen få en kommunistisk ledelse!

SLUTT OPP OM MLGs ARBEID!
FRAM FOR DET NYE, KOMMUNISTISKE PARTIET!

 

 

 

Mars 1926

Mao Tsetung: Skrifter i Utvalg, Oktober 1972.

Denne artikkelen ble skrevet av kamerat Mao Tsetung for å bekjempe to avvik som da forekom i partiet. Talsmennene for den første, representert av Chen Tu-hsiu, interesserte seg bare for samarbeid med Kuomintang og glemte bøndene. Dette varhøyreopportunisme. Talsmennene for det andre avviket, representert av Chang Kuo-tao,var kun interessert i arbeiderbevegelsen og glemte likeledes bøndene. Dette var «venstre»-opportunisme. Begge var oppmerksom på at deres egen styrke ikke strakk til, men ingen av dem visste hvor de skulle finne forsterkninger eller hvor de skulle skaffeforbundsfeller blant massene. Kamerat Mao Tsetung påpekte at bøndene var den påliteligste og tallmessig største av det kinesiske proletariatets forbundsfeller og løste på den måten problemet om hvem som var den viktigste forbundsfelle i den kinesiske revolusjonen. Dessuten innså han at det nasjonale borgerskap var en vaklende klasse og forutsa at den ville oppløses under revolusjonens oppsving, og at høyrefløyen ville gå over på imperialismens side. Dette ble bekreftet av hendelsene i 1927.

Hvem er våre fiender, og hvem er våre venner? Dette spørsmålet har primærbetydning i revolusjonen. Den viktigste grunnen til at alle tidligere revolusjonære kamper i Kina bare har ført til ubetydelige resultater, er at de evolusjonære ikke evnet å forene seg med sine sanne venner til slag mot sine virkelige fiender. Det revolusjonære partiet er massenes leder, og ingen revolusjon kan noensinne føre fram dersom det revolusjonære parti førermassene på villspor. For å være visse på at vår revolusjon ubetinget vinnerseier og ikke fører massene på villspor, må vi sørge for at vi forener oss med våre sanne venner, slik at vi kan rette slagene mot de virkelige fiender. For å kunne skille de sanne venner fra de virkelige fiender, må vi analysere de allmenne drag i klassenes økonomiske stilling i det kinesiske samfunn, og deres holdning til revolusjonen.

Hvordan er stillingen for hver av klassene i det kinesiske samfunn?

Godseierklassen og kompradorklassen.¹ I det økonomisk tilbakeliggende og halvkolonialiserte Kina er godseierklassen og kompradorklassen fullstendig et

vedheng til det internasjonale borgerskap, og de er avhengige av imperialismen for å kunne overleve og vokse. Disse klassene representerer de mest tilbakeliggende og reaksjonære produksjonsforholdene i Kina og hindrer utviklinga av produktivkreftene. Deres eksistens er helt uforenlig med målet for den kinesiske 'evolusjonen. De store godseier- og kompradorklassene stiller seg alltid på imperialismens side og danner ei ekstrem kontrarevolusjonær gruppe. Deres politiske representanter er Etatistene² og høyrefløyen av Kuomintang.

Mellomborgerskapet. Denne klassen representerer de kapitalistiske produksjonsforholdene i Kina, i byene og på landet. Med mellomborgerskapet menes hovedsakelig det nasjonale borgerskap.³ Denne klassen er inkonsekvent i sin holdning til den kinesiske revolusjonen: de føler at revolusjonen er nødvendig og oppmuntrer den revolusjonære bevegelse mot imperialismen og krigsherrene når de lider under de slag utenlandsk kapital påfører dem og under presset fra krigsherrene. Men de blir mistenksomme overfor revolusjonen når de oppdager hvor militant det hjemlige proletariatet slutter opp om revolusjonen og hvor aktivt det internasjonale proletariatet støtter opp under den, slik at revolusjonen truer håpet om at deres klasse skal oppnå status av et storborgerskap. Politisk står de for opprettelsen av en stat styrt av en enesteklasse, det nasjonale borgerskap. En som kalte seg selv en trofast disippel av Tai Chi-tao,⁴ skrev i Chen Paos i Peking: «Løft din venstre neve for å slå nedimperialistene og din høyre for å slå ned kommunistene.» Disse ordene gir et bilde av denne klasses dilemma og engstelse. Den er motstander av at Kuomintangs prinsipp om folkets levevilkår tolkes i overensstemmelse med teorien om klassekamp, og den setter seg imot at Kuomintang har inngått allianse med Russland og gir kommunister⁶ og venstreorienterte adgang. Men deres forsøk på å opprette en stat under styre av det nasjonale borgerskap er helt ugjennomførlig, fordi verdenssituasjonen i dag er slik at de to hovedkreftene, revolusjonen og kontrarevolusjonen, er låst fast i en siste kamp. Hver av dem har heist en mektig fane: den ene er revolusjonens røde fane, som blir løftet av Den Tredje Internasjonale som samlingspunktet for alle undertrykte klasser i verden; den andre er kontrarevolusjonens hvite fane, som blir holdt oppe av Nasjonenes Forbund som samlingspunktet for alle verdens kontrarevolusjonære. De mellomliggende klasser blir nødvendigvis raskt oppløst, noen grupper vender seg mot venstre for å slutte seg til revolusjonen, andre vender seg mot høyre for å slutte seg til kontrarevolusjonen. Det er ikke plass for dem til å bestå som «selvstendige». Derfor er den ideen som Kinas mellomborgerskap hyller, om en «selvstendig» revolusjon hvor det skal spille hovedrollen, bare en illusjon.

Småborgerskapet. Inkludert i denne kategorien er selveierbøndene,⁷ håndverksmesterne, de lavere lag av intellektuelle – studenter, lærere i den lavere og høyere skolen, lavere statsfunksjonærer, kontorpersonale, småadvokater – og småkjøpmenn. Både på grunn av dens størrelse og klassekarakter fortjener denne klasse stor oppmerksomhet. Selveierbøndene og håndverksmesterne er begge engasjert i produksjonen i liten målestokk. Selv om alle delene av denne klassen har den samme småborgerlige status, faller de i tre forskjellige grupper. Den første gruppa består av de som har overskudd av penger, det vil si de som ved fysisk eller åndelig arbeid tjener mer hvert år enn de bruker til livets opphold. Slike mennesker ønsker svært gjerne å bli rike og er oppriktige tilbedere av marskalk Chao;⁸ mens de ikke har noen illusjoner om å samle seg store formuer, strever de ufravikelig med å klatre opp i mellomborgerskapet. De får vann i munnen når de ser hvilken respekt som følger med de små pengesekkene. Slike folk er redde av seg, redde for statlige tjenestemenn og også litt redde for 'revolusjonen. Siden de står ganske nær mellomborgerskapet i økonomisk status, har de stor tro på dets propaganda og er mistenksomme overfor revolusjonen. Denne gruppa er en minoritet blant småborgerskapet og danner dets høyrefløy. Den andregruppa består av dem som i hovedsak klarer seg økonomisk. De er ganske forskjellige fra menneskene i den første gruppa. De vil også bli rike, men marskalk Chao lar dem aldri bli det. I de seinere år har de dessuten blitt klar over at verden ikke lenger er hva den var, da de har lidd under presset og utbyttinga fra imperialistene, krigsherrene, føydaladelen og det store kompradorborgerskapet. De føler at de ikke kan tjene nok til å leve ved å arbeide like mye som før. For å få endene til å møtes, må de arbeide raskere, stå opp tidligere, slutte seinere og være dobbelt så nøye med arbeidet sitt. De blir ganske grove, i det de omtaler utlendinger som «fremmede djevler», krigsherrene som «røvergeneraler» og de lokale tyranner og onde storfolk som «de hjerteløse rike». Når det gjelder bevegelsen mot imperialistene og krigsherrene, tviler de sterkt på om den kan lykkes (på grunn av at utlendingene og krigsherrene synes så mektige). De nøler med å slutte seg til den og foretrekker å være nøytrale, men de bekjemper aldri revolusjonen. Denne gruppa er svært tallrik, i det den utgjør omkring halvparten av småborgerskapet. Den tredje gruppa består av dem som har en synkende levestandard. Mange i denne gruppa, som opprinnelig hørte til de bedre familier, gjennomgår en gradvis forandring. Fra å ha klart seg så vidt, blir deres levevilkår stadig verre. Når de gjør opp regnskapet ved slutten av hvert år, blir de forskrekket og utbryter: «Hva? Enda et underskudd! «Ettersom slike mennesker har sett bedre dager og det går nedoverbakke med dem for hvert år, deres gjeld øker og livet blir mer og mer elendig, så «fryser de med tanke på framtida». De føler seg svært elendige fordi det er en slik forskjell mellom deres fortid og framtid. Slike mennesker er ganske viktige for den revolusjonære bevegelsen. De danner en masse som ikke er liten, og de utgjør venstrefløyen av småborgerskapet. Under normale forhold vil disse tre gruppene av småborgerskapet adskille seg i sin holdning til revolusjonen. Men i krigstid, det vil si når revolusjonens flodbølge løper høyt og seieren er i sikte, vil ikke bare venstrefløyen av småborgerskapet slutte seg til revolusjonen, men også mellomgruppa vil sannsynligvis slutte seg til den. Og til og med folk fra høyrefløyen som sopes med av proletariatets store revolusjonære flodbølge og fra venstrefløyen av småborgerskapet, vil komme til å slå følge med revolusjonen. Vi kan se at denne konklusjonen er riktig ut fra erfaringene av 30. mai-bevegelsens i 1925 og bondebevegelsen på forskjellige steder.

Halvproletariatet. Det som her kalles halvproletariatet, består av fem kategorier: 1) den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene,¹⁰ 2) de fattige bøndene, 3) de mindre håndverkerne, 4) handelsbetjentene¹¹ og 5) kremmerne. Den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene utgjør sammen med de fattige bøndene en svært stor del av massene på landsbygda. Bondespørsmålet er i hovedsak deres spørsmål. De halvveis selveiende bøndene, de fattige bøndene og de mindre håndverkerne er engasjert i produksjonen i en enda mindre målestokk enn selveierbøndene og handverksmesterne. Selv om både den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene og de fattige bøndene hører til halvproletariatet, kan de deles videre i tre mindre kategorier, den øvre, den mellomste og den lavere, alt etter deres økonomiske stilling. De halvveis selveiende bøndene er verre stilt enn selveierbøndene fordi de hvert år mangler omkring halvparten av den maten de trenger, og de må rette opp dette underskuddet ved å leie jord av andre, selge deler av sin arbeidskraft eller ta del i småhandel. Seint på våren og på forsommeren når avlingen ennå ikke er moden og forrådene fra fjoråret er oppbrukt, låner de til urimelige renter og kjøper korn til høye priser. Deres stilling er naturligvis dårligere enn selveierbøndenes, som ikke trenger noen hjelp fra andre, men de er bedre stilt enn de fattige bøndene. For de fattige bøndene eier ikke noe jord, og de får bare halvparten av avlingen eller til og med mindre for ett års slit, mens de halvveis selveiende bøndene kan beholde hele avlingen fra den jorda de eier, selv om de bare får halvparten eller mindre av grøden fra jorda de leier av andre. De halvveis selveiende bøndene er derfor mer revolusjonære enn selveierbøndene, men mindre revolusjonære enn de fattige bøndene. De fattige bøndene er leilendinger som blir utbyttet av godseierne. De kan også deles inn i to kategorier etter deres økonomiske stilling. Den ene kategorien har forholdsvis tilstrekkelig med redskap og litt tilgang på penger. Slike bønder beholder kanskje halvparten av produktet av ett års slit. For å rette opp underskuddet sitt dyrker de litt ved siden av, fanger fisk eller reker, aler opp høns eller griser eller selger en del av sin arbeidskraft. Slik skraper de med besvær sammen nok til å leve mens de håper midt i sitt strev og sin fattigdom å komme seg gjennom året. På denne måten har de et hardere liv enn de halvveis selveiende bøndene, men de er bedre stilt enn den andre kategorien av fattige bønder. De er mer revolusjonære enn de halvveis selveiende bøndene, men mindre revolusjonære enn den andre kategorien av fattige bønder. Disse siste har hverken tilstrekkelige redskaper eller tilgang på penger eller nok gjødsel. Deres avlinger er dårlige, og ettersom de har lite tilbake etter å ha betalt avgiftene, har de enda større behov for å selge en del av sin arbeidskraft. I harde tider tigger de ynkelig om hjelp fra slektninger og venner. De låner noen tou eller sheng med korn som de lever på noen få dager, og deres gjeld tårner seg opp som byrdene på oksenes rygger. De er dårligst stilt blant bøndene og er svært mottagelige for revolusjonær propaganda. De mindre håndverkerne er kalt halvproletarer fordi de selv om de eier noen enkle produksjonsmidler og stort sett arbeider for seg selv, også ofte blir tvunget til å selge en del av sin arbeidskraft og er ganske lik de fattige bøndene når det gjelder økonomisk status. På grunn av tunge forsørgelsesbyrder og kløften mellom inntektene deres og levekostnadene deres, føler de det stadige presset av fattigdommen og frykten for å bli arbeidsløse; også på dette punktet minner de om de fattige bøndene. Handelsbetjentene er ansatte i butikker og magasiner, og de underholder sine familier på magre lønninger. De får lønnspålegg kanskje bare en gang med flere års mellomrom mens prisene stiger hvert år. Hvis du tilfeldigvis kommer i fortrolig samtale med dem, legger de hele tida ut om sine endeløse klagemål. I økonomisk status er de stort sett likestilt med de fattige bøndene og de mindre håndverkerne, og de er svært mottakelige for revolusjonær propaganda. Kremmerne har små midler og svært små inntekter enten de bærer varene sine omkring på ei stang eller setter opp utsalgsbuer langs gatene, og de klarer ikke å skaffe seg nok til å fø og kle seg selv. I økonomisk status står de likt med de fattige bøndene, og i likhet med de fattige bøndene trenger de en revolusjon for å forandre de nåværende tilstander.

Proletariatet. Det moderne industriproletariatet teller omkring to millioner mennesker. Det er ikke så stort fordi Kina er økonomisk tilbakeliggende. Disse to millioner industriarbeidere er hovedsaklig ansatt i fem industrier – jernbaner, gruver, sjøtransport, tekstiler, skipsbygging – og en stor del er slavebundet i foretakender som eies av utenlandske kapitalister. Selv om det ikke er så tallrikt, representerer industriproletariatet Kinas nye produktivkrefter. Det er den mest progressive klasse i det moderne Kina og har blitt den ledende kraften i den revolusjonære bevegelse. Vi kan se hvilken viktig stilling industriproletariatet har i den kinesiske revolusjon av den styrken det har vist i streikene de siste fire åra, slik som sjømennenes streiker,¹² jernbanestreiken, streiken i kullgruvene i Kailan og Tsiaotso,¹⁴  Shameen-streiken¹⁵ og generalstreiken i Shanghai og Hongkong¹⁶ etter 30. mai-episoden. Den første grunnen til at industriarbeiderne har denne stillingen, er deres konsentrasjon. Ingen annen del av folket er så konsentrert. Den andre grunnen er deres lave økonomiske status. De er blitt berøvet alle produksjonsmidler, de har ikke noe igjen foruten sine to hender, de har ikke noe håp om noensinne å bli rike, og i tillegg er de gjenstand for den mest ubarmhjertige behandling fra imperialistene, krigsherrene og borgerskapet. Derfor er de spesielt gode til å kjempe. Kuliene i byene er også en kraft som på kaller oppmerksomhet. De er for det meste havnearbeidere og rickshawkjørere, men blant dem finnes også reinholdsarbeidere og gatefeiere. De eier ingen ting foruten sine to hender, og de er likestilt med industriarbeiderne i økonomisk status, men de er mindre konsentrert og spiller en mindre viktig rolle i produksjonen. Det finnes hittil svært lite moderne kapitalistisk jordbruk i Kina. Med landproletariatet mener vi jordbruksarbeidere som leies for ett år, en måned eller en dag. De har verken jord, jordbruksredskaper eller tilgang på penger, og de kan kun leve ved å selge sin arbeidskraft. Av alle arbeiderne er det de som har den lengste arbeidsdagen, de laveste lønningene, arbeider under de verste forholdene og med den minste trygghet i stillingene. De er hardest presset av alle i landsbyene, og de har en like viktig stilling i bondebevegelsen som de fattige bøndene.

Ved siden av alle disse har vi det forholdsvis store fille-proletariatet. Som består av bønder som har mistet jorda si og håndverkere som ikke kan finne arbeid. De fører den mest usikre tilværelsen av alle. I alle landsdelene har de sine hemmelige samfunn, som opprinnelig var deres organisasjoner for gjensidig hjelp i politisk og økonomisk kamp, som f. eks. Triadesamfunnet i Funkien og Kwangtung, Brodersamfunnet i Hunan, Hupeh, Kweichow og Szechuan, Det store sverds samfunn i Anhwei, Honan og Shantung, Samfunnet for den rasjonelle livsførsel i Chihlil og de tre nordøstreprovinsene og Det grønne bånd i Shanghai og andre steder.¹⁸ Et av Kinas vanskelige problemer er hvordan man skal behandle disse menneskene. De kan bli en revolusjonær kraft hvis de blir gitt skikkelig veiledning, for de er modige i kamp, men tilbøyelige til å bli destruktive.

For å summere opp, ser vi at alle krigsherrer, byråkrater, kompradorklassen og den store godseierklassen som har inngått hemmelig forståelse med imperialistene, samt den reaksjonære delen av de intellektuelle som er avhengig av dem, er våre fiender. Industriproletariatet er den ledende kraften i vår revolusjon. Hele halvproletariatet og småborgerskapet er våre nærmeste venner. Høyrefløyen av det vaklende mellomborgerskapet kan bli vår fiende,– mens venstrefløyen derimot kan bli vår venn. Men vi må stadig være på vakt og ikke tillate dem å skape forvirring i våre rekker.

NOTER:

1.Etter den imperialistiske invasjonen i Kina ble noen kinesere ansatt av utenlandske kapitalister som deres agenter for å foreta økonomiske angrep, og disse kaltes kompradorer. Kompradorklassen var den delen av borgerskapet som direkte tjente kapitalistene i de imperialistiske landene og som ble underholdt av dem. Talløse båndknyttet dem nært sammen med de hjemlige føydale kreftene.

2.Etatistene var en håndfull skamløse fascistiske politikere som på den tida dannet Det kinesiske etatistiske ungdomsforbundet, seinere omdøpt til Det kinesiske ungdomspartiet. De skapte seg en kontrarevolusjonær karriere ved å bekjempe kommunistpartiet og Sovjetunionen og mottok subsidier fra de forskjellige grupper av reaksjonære som hadde makt, og fra imperialistene.

3.For ytterligere diskusjon av det nasjonale borgerskapets rolle, se «The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party», kap. 2, 4. avsnitt, Selected Works of MaoTsetung, Bd. II.

4.Tai Chi-tao sluttet seg, til Kuomintang i sin ungdom og var for ei tid ChiangKai-sheks kompanjong i børsspekulasjoner. Etter Sun Yat-sens død i 1925 fortsatte han med anti-kommunistisk agitasjon og forberedte ideologisk Chiang Kai-sheks kontra-revolusjonære statskupp i 1927. I mange år var han Chiang Kai-sheks trofaste løpegutt i kontrarevolusjonen. Drevet til desperasjon over Chiang Kai-shek-regimets foreståendeundergang begikk han selvmord i februar 1949.

5.Chen Pao var organ for Foreningen for studiet av konstitusjonelt styre, ei politisk gruppe som støttet krigsherreveldet i nord.

6.I 1923 besluttet Sun Yat-sen seg for å omorganisere Kuomintang med hjelp av Kinas Kommunistiske Parti, å sette samarbeidet mellom Kuomintang og kommunistene ut i livet, og tillate medlemmer av kommunistpartiet å slutte seg til Kuomintang. 1 januar1924 sammenkalte han Kuomintangs første rikskongress i Canton hvor han la fram De tre store politiske retningslinjene – allianse med Russland, samarbeid med kommunistpartiet og hjelp til bøndene og arbeiderne. Mao Tsetung, Li Ta-Chao, LinPo-chu, Chu Chiu-pai og andre kamerater deltok ved kongressen og spilte en viktig rolle ved å hjelpe Kuomintang til å velge ei revolusjonær linje. En del av disse kameratene ble valgt til medlemmer, og andre til varamedlemmer, av Kuomintangs sentrale eksekutivkomite.

7.Med selveierbønder mener kamerat Mao Tsetung mellom bøndene.

8.Marskalk Chao er Chao Kung-ming, rikdommens gud i kinesisk folkeminne.

9 30. mai-bevegelsen var en landsomfattende, anti-imperialistisk protestbevegelse mot den massakren det britiske politiet utførte blant de kinesiske innbyggerne i Shanghai den30. mai 1925. Tidligere samme måned hadde generalstreiken brutt ut ved de japanskeide tekstilfabrikkene i Tsingtao og Shanghai, streiker som de japanske imperialistene og krigsherrene i nord, som var deres løpegutter, undertrykte. ben 15. mai skjøt og drepteden japanske tekstilfabrikkeieren i Shanghai arbeideren Ku Cheng-hung og såret et dusin andre. Den 28. mai ble åtte arbeidere slaktet ned av den reaksjonære regjeringen i Tsingtao. Den 30. mai demonstrerte mer enn to tusen studenter i Shanghai i de

utenlandske konsesjonene til støtte for arbeiderne og for å få tilbake de utenlandske konsesjonene. De samlet mer enn ti tusen mennesker foran det britiske politihovedkvarteret der de ropte slike slagord som «Ned med imperialismen!» og «Kinasfolk, foren dere!» Det britiske imperialistiske politiet åpnet ild og drepte og såret mangestudenter. Dette ble bekjent som 30. mai-massakren. Den utløste øyeblikkelig forbitrelse over hele landet, og arbeidere, studenter og butikkeiere gjennomførte demonstrasjoner og streiker overalt. Disse dannet en veldig, anti-imperialistisk bevegelse.

10.Med «den overveldende majoriteten av de halvveis selveiende bøndene» sikter kamerat Mao Tsetung her til de utarmede bøndene som arbeidet delvis på sin egen jord, og delvis på jord som de leide av andre.

11.Det var forskjellige lag av handelsbetjenter i det gamle Kina. Her viser kamerat Mao Tsetung til det største. Det fantes også et lavere lag av handelsbetjenter, som levde som proletarer.

12.Sjømennenes streiker ble organisert av sjømennene i Hongkong og av mannskaper på dampbåtene på Yangtsefloden tidlig i 1922. Sjømennene i Hongkong holdt ut i åtte uker. Etter en bitter og blodig kamp ble de britiske imperialistiske autoritetene i Hongkong til slutt tvunget til å heve lønningene, oppheve forbudet mot Sjømannsforbundet, slippe fri de arresterte arbeiderne og betale skadeerstatning til martyrenes familier. Mannskapene på dampbåtene på Yangtse gikk til streik like etterpå, kjempet i to uker og vant også seier.

13.Umiddelbart etter at Kinas Kommunistiske Parti ble grunnlagt i 1921, satte det i gang med å organisere jernbanearbeiderne. I 1922–23 fant det sted streiker underpartiets ledelse på alle hovedbanene. Den best kjente av disse var generalstreiken ved jernbanen Peking–Hankow som begynte den 4. februar 1923. Det var en kamp for retten til å organisere en fagorganisasjon for alle arbeiderne ved banen. Den 7. februar slaktet krigsherrene Wu Pei-fu og Hsiao Yao-nan, i nord, som ble støttet av den britiske imperialismen, ned de streikende. Dette ble kjent som 7. februar-massakren.

14.Kailan kullgruver var et fellesnavn for de store tilstøtende kullfeltene Kaiping og Luanchow i provinsen Hopei, som den gangen hadde over femti tusen arbeidere. I løpet av Yi Ho Tuan-bevegelsen i 1900 tok de britiske imperialistene Kaiping-gruvene. Deretter dannet kineserne Lungchow kullgruvekompani som seinere ble innlemmet i Kailan gruveadministrasjon. Begge kullfeltene kom dermed helt under den britiske imperialismens kontroll. Kailan-streiken fant sted i oktober 1922. Kullgruvene Tsiaotso som ligger i provinsen Hunan, er også godt kjent i Kina. Streiken ved Tsiaotso varte fra1. juli til 9. august 1925.

15.Shameen, en bydel i Canton, var leid bort til den britiske imperialismen. I 1924 utstedte de britiske imperialistene som styrte der, en ny politiforskrift som forlangte at alle kinesere skulle framvise pass med foto når de forlot eller kom inn i området. Men dette gjaldt ikke for utlendinger. Den 15. juli gikk arbeiderne i Shameen til streik for å protestere mot dette meningsløse lovforslaget, som de britiske imperialistene til slutt ble tvunget til å oppheve.

16.Etter 30. mai-hendelsen i Shanghai brøt generalstreiker ut den 1. juni i Shanghai og den 19. juni i Hongkong. Mer enn 200 000 arbeidere deltok i Shanghai og 250 000 i Hongkong. Den store Hongkong-streiken som fikk støtte av folket over hele landet, varte i seksten måneder. Det var den lengste streiken i den internasjonale arbeiderbevegelsens historie.

17.Chihli var det gamle navnet på provinsen Hopei.18Nettpublisert av Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2011

18. Triadesamfunnet, Brodersamfunnet, Det store sverds samfunn, Samfunnet for den rasjonelle livsførsel og Det grønne bånd var primitive hemmelige organisasjoner blant folket. Medlemmene var hovedsakelig bønder som hadde gått konkurs, arbeidsløse håndverkere og andre fille-proletarer. I det føydale Kina ble disse elementene oftetrukket sammen av en religion eller overtro til å danne organisasjoner av en patriarkalsktype og med forskjellige navn, og noen hadde våpen. Gjennom disse organisasjonene prøvde fille-proletarene å hjelpe hverandre sosialt og økonomisk, og noen ganger bekjempet de byråkratene og godseierne som undertrykket dem. Selvfølgelig kunne ikke slike tilbakeliggende organisasjoner finne noen utvei for bøndene og håndverkerne. Dessuten kunne de lett kontrolleres og brukes av godseierne og de lokale tyrannene, og på grunn av dette og deres blinde ødeleggelseslyst, ble en del av dem forvandlet til reaksjonære styrker. I sitt kontrarevolusjonære statskupp i 1927 gjorde Chiang Kai-shek bruk av dem til å bryte enheten i det arbeidende folket og ødelegge revolusjonen. Ettersom det moderne industriproletariatet oppsto og vokste seg sterkere, samlet bøndene seg gradvis under ledelse av arbeiderklassen, i organisasjoner av en helt ny type, og disseprimitive, tilbakeliggende samfunnene mistet sine livsbetingelser.

Kort kan vi si at en klasseanalyse må svare på spørsmålet «Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?». Det vil si at klasseanalysen skal svare på hvilke grupper og klasser som vil kunne mobiliseres for revolusjonen og hvilke klasser og grupper som er kontrarevolusjonens støtter.

På norsk er det laget et omfattende forsøk på en klasseanalyse, nemlig Kleven. Kleven: Klassestrukturen i det norske samfunnet. Den inneholder mye klasseanalyse inneholder mye interessant materiale og er nyttig i en klasseanalyse.

Som den revisjonisten han er, stiller Kleven nemlig ikke spørsmålet om revolusjonen i sentrum, og derfor blir hans analyse på sitt beste en sosiologisk inndeling av det norske samfunnet.

En mer omfattende kritikk av Kleven får vente, men det må nevnes at han også gjør en del andre grove feil. F. eks. eksisterer ikke arbeideraristokratiet, DNA/LO-ledelsen og konsorter, i hans verden. Heller ikke de økonomiske konsentrasjonene som kontrolleres av dem eller av landbruksmonopolet blir nevnt. Dermed blir en del av særegenhetene ved monopolkapitalismen i Norge borte. Imperialismens kontroll av Norge blir avspist med noen få linjer og norsk imperialisme blir ikke påpekt. Heller ikke blir Norges nasjonale undertrykkelse av samene viet særlig oppmerksomhet. En vurdering av klassenes stilling til aktuelle politiske spørsmål, enheten og kampen innafor de ulike klassene osv. er ikke berørt av Kleven.

Ut fra kommunistenes krav til klasseanalyse holder altså ikke Klevens mål.

For vår revolusjon må være en nyttegjenstand til å forberede den norske revolusjonen og gjennomføre den. Hvis vi da ikke har skjønt hvilke motsigelser det finnes i fiendens leir og hvilke svakheter som finnes i folkets, vil vi risikere et blodig nederlag.

En revolusjon i Norge som ikke har innsett arbeideraristokratiets røtter og indre motsigelser, vil måtte feile. På samme vis vil man ikke kunne mobilisere massene av små- og mellombøndene om man ikke skjønner at de bl. a. er undertrykt og utbytta av et priskartell som kaller seg landbrukets egen organisasjon, og at denne organisasjonen også til tider fungerer som bøndenes interesseorganisasjon.

En klasseanalyse er med andre ord noe langt mer enn statistikk. Vi trenger statistikk. Den norske bevegelsen har hittil vært for lite flink å bruke statistikk. Dette må forandres grunnleggende.

Men bare statistikk gir ingen klasseanalyse, det gir i høyden en nyutgave av Statistisk Årbok. Vi trenger sammenfatning av vår egen bevegelses og det norske folkets kamperfaringer.

For å svare på hvordan f. eks. sjiktet av sekretærer og konsulenter i staten stiller seg i klassekampen, holder det ikke å bare se på deres lønnsforhold. Vi må konkret se på hvordan de reagerer på politiske paroler, og gjennom å forsøke å mobilisere dem til kamp mot staten og monopolkapitalen lære oss noe om deres indre motsigelser.

Ut fra det som er sagt foran er det klart at en klasseanalyse ikke blir til på et studerkammer. Den blir til gjennom hele bevegelsens forsøk på å sammenfatte sine kamperfaringer og sammenfatte massenes erfaringer fra sitt eget distrikt. Klasseanalysen blir ikke til utenfor sjølve kampen, den er tvert om kampens mest opphøyde produkt.

Følgelig er det heller ikke mulig foren enkelt person å «produsere» en klasseanalyse. Hvor genial vedkommende enn måtte være, så ville produktet lide av idealisme og borgerlige fordommer, tatt i arv fra Årbøkene og Kleven, dersom det ikke baserte seg på bevegelsens kamperfaringer.

Det betyr ikke at vi vil overlate spørsmålet om klasseanalysen til spontaniteten. MLGs sentralkomite har sammenfattet en del punkter som utgjør ryggraden i klasseanalysen. Dette kan gjøres fordi den sitter inne med en del av bevegelsens kamperfaring, fordi den har tilgang til de marxistiske klassikernes nyttige retningslinjer og fordi den har arbeidet med det statistiske materialet.

I dette nummeret offentliggjør Røde Fane disse punktene, og vi vil sammenfatte analysen i et større dokument så snart den breie bevegelsen for lokale klasseanalyser har gitt resultater. Det er grunn til å tro at vi alt i slutten av året vil være i stand til å presentere dette.

Det som kan gjøres lokalt med klasseanalysen deler seg i to hoveddeler.

For det første bør naturligvis alle prøve å gjøre seg opp en helhetsoppfatning av tesene. Finnes det feil, finnes det unøyaktigheter, finnes det feilaktige vurderinger etter din mening, så la oss høre det. Og det er klart at en statsfunksjonær eller en student like vel som en industriarbeider kan ha en velbegrunna oppfatning om industriarbeidernes inndeling, eller av de sosiale røttene til opportunismen blant arbeiderklassen. Slike oppfatninger må vi få tilsendt, enten fra enkeltpersoner eller grupper.

Men for det andre trenger vi at det gjøres analyser av de lokale forholda i tilknytning til punktene. Vi har behov for at folk som kjennerforholda fra egne erfaringer søker å gi en vitenskapelig sammenfatning av de ulike gruppene, f. eks. på et statskontor. Hvilke skiller finnes? Hvor mange og hva slags folk dreier det seg om? Hva betyr utdannelse for en persons stilling og muligheter? Osv.

Og vi trenger analyser av ulike industribedrifter. Hvordan ser ledelsen ut? Hvilke banker er med i spillet? Hvordan stiller de lavere sjefene seg? Erfaringer med formennenes posisjon og holdning? Hva betyr bedriftsutvalg og samarbeidsråd for å bryte ned arbeidernes solidaritet og i stedet konstituere faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne? Hvilke skiller finnes blant arbeiderne? Fagarbeidere? Unge arbeidere? Kvinner? Hva er opportunistenes sosiale basis i bedriften? Er det spesielle utviklingstendenser dere mener å spore? Osv.

De organiserte marxist-leninistene kommer til å arbeide med klasseanalysen som en viktig del av forberedelsene til partistiftelsen. Men det betyr ikke at arbeidet med klasseanalysen er begrenset til den organiserte ml-bevegelsen.

Vi ser gjerne at så mange som mulig av Røde Fanes lesere bidrar med innlegg og gjerne med spørsmål som ønskes klarlagt.

Det er også viktig at folk som sympatiserer med oss kommer med erfaringer, ideer og forslag til de lokale ml-organisasjonene.

På denne måten kan vår klasseanalyse blir et produkt av tusener på tuseners aktive medvirkning.

Slik vil vår bevegelse anvende masselinja i vitenskapelig kommunistisk analyse. Det vil være en helt nyting i hele det norske folkets historie. (Dette er ikke store ord, det er faktisk helt sant. NKP gjorde aldri noe liknende selv i sin besteperiode!)

 

I sin artikkel «Imperialismen og sosialismens splittelse» skriver Lenin:

En imperialistisk «stor»-makts borgerskap er økonomisk i stand til å bestikke det øverste sjiktet av «sine» arbeidere gjennom å dele ut til dette formålet et par hundremillioner franc i året, for dets ekstraprofitt beløper seg antakelig til omkring en milliard. Og spørsmålet om hvordan denne lille almisse fordeles mellom arbeiderministrene, de «arbeiderdeputerte» …. de arbeidere som deltar i krigsindustrikomiteene, arbeidertjenestemennene, de arbeiderne som er organisert i de snevre laugsaktige fagforeningene, tjenestemennene osv. osv. – det er allerede et sekundært spørsmål.

I årene 1848–1868 og delvis seinere hadde England alene en monopolstilling; derfor kunne opportunismen der vinne overhånd for årtier; andre land med så rike kolonier og med industrimonopol fantes ikke.

Den siste tredjedelen av 1800-tallet utgjorde overgangen til en ny imperialistisk epoke. Det er ikke ett landsfinanskapital som har monopol, men finanskapitalen i noen meget få stormakter … Den moderne finanskapitalens monopolstilling blir utsatt for heftige angrep; de imperialistiske krigenes epoke har begynt. På den tida kunne man bestikke ett lands arbeiderklasse og korrumpere den for årtier. Nå er detteusannsynlig, kanskje til og med umulig, men i stedet kan hver imperialistisk «stor»-makt bestikke mindre (enn det som var tilfelle i England i årene 184 –1868) sjikt av «arbeideraristokratier» og gjør det også. På denne tida kunne «ett borgerlig arbeiderparti» – for å bruke Engels overordentlig slående uttrykk–oppstå bare i ett land, riktignok over en lang tid, fordi det hadde monopolstilling. Nå er «det borgerlige arbeiderpartiet» blitt uunngåelig og typisk for alle imperialistiske land Trustene, finansoligarkiet, dyrtida og slikt som gjør det mulig å bestikke et lite øverste sjikt, undertrykker, kuer, ruinerer og plager stadig sterkere proletariatets og halvproletariatets masse.» (sitat slutt)

«Appellismen»

En gjeng reaksjonære overløpere i Sverige og Danmark forvrengte denne teorien til Lenin til å gjelde hele arbeiderklassen. De påsto at svenske og danske arbeidere var bestukket og borgerlige og profitterte på de imperialistiske superprofittene fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Denne «appellismen» (oppkalt etter dansken Appell) har blitt grundig avslørt, og det refererte Leninsitatet skulle godt nok ha plassert slike «teorier» i vrøvlets rekker.

Men det betyr ikke at det ikke finnes bestikkelse eller at teorien om arbeideraristokratiet ikke gjelder. I høykonjunkturen etter 2. verdenskrig gjorde det mulig for det imperialistiske norske borgerskapet å bestikke et stort antall arbeiderledere og enkelte utvalgte arbeidere.

Arbeideraristokratiets klassekarakter

Historisk har arbeideraristokratiet utviklet seg fra en situasjon der et sjikt av bestukne arbeidere spilte den vesentligste rollen. Dette lille sjiktet «borgerliggjorte» arbeidere ga grobunn for et «arbeiderbyråkrati» som seinere har kommet til å spille den avgjørende rollen innenfor arbeideraristokratiet.

Jeg mener at vi grovt kan dele inn arbeideraristokratiet i Norge i tredeler:
a) det monopolistiske arbeideraristokratiet
b) det midlere arbeideraristokratiet og
c) de små arbeideraristokratene

a) Det monopolistiske arbeideraristokratiet er tallmessig svært lite. Det utgjøres av spissene i DNA/LO, NKL, Landsbanken (tidligere Arbeidernes landsbank), i visse statsforetak osv. Det er folk som i kraft av sin byråkratstilling (og ikke sin private eiendomsrett) kontrollerer store økonomiske konsentrasjoner og monopoler. De har forvandlet folkelige forsvarstiltak som kooperasjone til Norges største monopol i detaljhandel. De ble organisk sveiset sammen med det gamle monopolborgerskapet under krigen og la opp en felles strategi med dem. Disse arbeideraristokratene hører til folkets hovedfiende og de er den materielle årsaken til DNAs imperialistiske politikk.

b) Det midlere arbeideraristokratiet består av fastlønna toppfolk i det sentrale fagforeningsbyråkratiet, visse DNA-funksjonærer og representanter osv. som ikke på noen måte når opp i monopolborgerskapets tynne sjikt, men som for lenge siden vendte arbeiderklassen ryggen. De kan splittes fra DNA/LO-toppen i visse situasjoner (EEC), men de utgjør en solid basis for alskens opportunisme. Uten dem mister DNA/LO-toppen nye av sine griperedskaper overformassene.

c) De små arbeideraristokratene består av små fagforeningsbyråkrater og av visse favoriserte arbeidere.

Samarbeidspamper

Mellom tallrike små fagforeningsledere (helt ned til gruppenivå) og kapitalistklassen eksisterer det formaliserte bånd i form av samarbeidsutvalg og liknende. Dette gjør sjølsagt ikke disse lederne automatisk til arbeideraristokrater. Men når den formaliserte kontakten i slike organer er mer regelmessig enn aktiviteten i grupper, klubber og foreninger så sier det seg sjøl at samarbeidsgrupper etc. bidrar sterkt til å bryte ned arbeiderklassens organisering som klasse. Endel økonomiske fordeler finnes også idet lavere laget av fagforeningsledere, men viktigere er enkelte andre småprivilegier. Fagforeningsledere som sitter på klubbkontoret halve dagen i stedet for å jobbe på gulvet kan skape en temmelig råtten atmosfære av lediggang rundt seg. Det ville imidlertid være en stor feil å oppfatte enhver fagforeningsleder som arbeideraristokrat.

Det laveste laget arbeideraristokrater er en livlig grobunn for revisjonisme, sosialimperialisme og klassesamarbeid. Uten dette opportunistiske sjiktet ville hundretusener av norske arbeidere kunne vinnes for kamplinja i løpet av meget kort tid. Samtidig hører de fleste av dem til folket, og deres framtid er høystusikker. Et eventuelt EEC-medlem-skap ville jeg tro ville rive vekk det økonomiske grunnlaget for meste-parten av slike folk. Noe av det samme vil antakelig skje snart likevel dersom krisa utvikler seg med samme tempo som nå. Utviklingen i Polen i desemberdagene viser at i revolusjonære situasjoner er det laveste arbeideraristokratiet tilbøyelig til å «smelte» bort som sjølstendig gruppering og slutte seg til revolusjonen.

 

 

 

 

 

 

Kort kan vi si at en klasseanalyse må svare på spørsmålet «Hvem er våre venner og hvem er våre fiender?». Det vil si at klasseanalysen skal svare på hvilke grupper og klasser som vil kunne mobiliseres for revolusjonen og hvilke klasser og grupper som er kontrarevolusjonens støtter.

På norsk er det laget et omfattende forsøk på en klasseanalyse, nemlig Kleven. Kleven: Klassestrukturen i det norske samfunnet. Den inneholder mye klasseanalyse inneholder mye interessant materiale og er nyttig i en klasseanalyse.

Som den revisjonisten han er, stiller Kleven nemlig ikke spørsmålet om revolusjonen i sentrum, og derfor blir hans analyse på sitt beste en sosiologisk inndeling av det norske samfunnet.

En mer omfattende kritikk av Kleven får vente, men det må nevnes at han også gjør en del andre grove feil. F. eks. eksisterer ikke arbeideraristokratiet, DNA/LO-ledelsen og konsorter, i hans verden. Heller ikke de økonomiske konsentrasjonene som kontrolleres av dem eller av landbruksmonopolet blir nevnt. Dermed blir en del av særegenhetene ved monopolkapitalismen i Norge borte. Imperialismens kontroll av Norge blir avspist med noen få linjer og norsk imperialisme blir ikke påpekt. Heller ikke blir Norges nasjonale undertrykkelse av samene viet særlig oppmerksomhet. En vurdering av klassenes stilling til aktuelle politiske spørsmål, enheten og kampen innafor de ulike klassene osv. er ikke berørt av Kleven.

Ut fra kommunistenes krav til klasseanalyse holder altså ikke Klevens mål.

For vår revolusjon må være en nyttegjenstand til å forberede den norske revolusjonen og gjennomføre den. Hvis vi da ikke har skjønt hvilke motsigelser det finnes i fiendens leir og hvilke svakheter som finnes i folkets, vil vi risikere et blodig nederlag.

En revolusjon i Norge som ikke har innsett arbeideraristokratiets røtter og indre motsigelser, vil måtte feile. På samme vis vil man ikke kunne mobilisere massene av små- og mellombøndene om man ikke skjønner at de bl. a. er undertrykt og utbytta av et priskartell som kaller seg landbrukets egen organisasjon, og at denne organisasjonen også til tider fungerer som bøndenes interesseorganisasjon.

En klasseanalyse er med andre ord noe langt mer enn statistikk. Vi trenger statistikk. Den norske bevegelsen har hittil vært for lite flink å bruke statistikk. Dette må forandres grunnleggende.

Men bare statistikk gir ingen klasseanalyse, det gir i høyden en nyutgave av Statistisk Årbok. Vi trenger sammenfatning av vår egen bevegelses og det norske folkets kamperfaringer.

For å svare på hvordan f. eks. sjiktet av sekretærer og konsulenter i staten stiller seg i klassekampen, holder det ikke å bare se på deres lønnsforhold. Vi må konkret se på hvordan de reagerer på politiske paroler, og gjennom å forsøke å mobilisere dem til kamp mot staten og monopolkapitalen lære oss noe om deres indre motsigelser.

Ut fra det som er sagt foran er det klart at en klasseanalyse ikke blir til på et studerkammer. Den blir til gjennom hele bevegelsens forsøk på å sammenfatte sine kamperfaringer og sammenfatte massenes erfaringer fra sitt eget distrikt. Klasseanalysen blir ikke til utenfor sjølve kampen, den er tvert om kampens mest opphøyde produkt.

Følgelig er det heller ikke mulig foren enkelt person å «produsere» en klasseanalyse. Hvor genial vedkommende enn måtte være, så ville produktet lide av idealisme og borgerlige fordommer, tatt i arv fra Årbøkene og Kleven, dersom det ikke baserte seg på bevegelsens kamperfaringer.

Det betyr ikke at vi vil overlate spørsmålet om klasseanalysen til spontaniteten. MLGs sentralkomite har sammenfattet en del punkter som utgjør ryggraden i klasseanalysen. Dette kan gjøres fordi den sitter inne med en del av bevegelsens kamperfaring, fordi den har tilgang til de marxistiske klassikernes nyttige retningslinjer og fordi den har arbeidet med det statistiske materialet.

I dette nummeret offentliggjør Røde Fane disse punktene, og vi vil sammenfatte analysen i et større dokument så snart den breie bevegelsen for lokale klasseanalyser har gitt resultater. Det er grunn til å tro at vi alt i slutten av året vil være i stand til å presentere dette.

Det som kan gjøres lokalt med klasseanalysen deler seg i to hoveddeler.

For det første bør naturligvis alle prøve å gjøre seg opp en helhetsoppfatning av tesene. Finnes det feil, finnes det unøyaktigheter, finnes det feilaktige vurderinger etter din mening, så la oss høre det. Og det er klart at en statsfunksjonær eller en student like vel som en industriarbeider kan ha en velbegrunna oppfatning om industriarbeidernes inndeling, eller av de sosiale røttene til opportunismen blant arbeiderklassen. Slike oppfatninger må vi få tilsendt, enten fra enkeltpersoner eller grupper.

Men for det andre trenger vi at det gjøres analyser av de lokale forholda i tilknytning til punktene. Vi har behov for at folk som kjennerforholda fra egne erfaringer søker å gi en vitenskapelig sammenfatning av de ulike gruppene, f. eks. på et statskontor. Hvilke skiller finnes? Hvor mange og hva slags folk dreier det seg om? Hva betyr utdannelse for en persons stilling og muligheter? Osv.

Og vi trenger analyser av ulike industribedrifter. Hvordan ser ledelsen ut? Hvilke banker er med i spillet? Hvordan stiller de lavere sjefene seg? Erfaringer med formennenes posisjon og holdning? Hva betyr bedriftsutvalg og samarbeidsråd for å bryte ned arbeidernes solidaritet og i stedet konstituere faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne? Hvilke skiller finnes blant arbeiderne? Fagarbeidere? Unge arbeidere? Kvinner? Hva er opportunistenes sosiale basis i bedriften? Er det spesielle utviklingstendenser dere mener å spore? Osv.

De organiserte marxist-leninistene kommer til å arbeide med klasseanalysen som en viktig del av forberedelsene til partistiftelsen. Men det betyr ikke at arbeidet med klasseanalysen er begrenset til den organiserte ml-bevegelsen.

Vi ser gjerne at så mange som mulig av Røde Fanes lesere bidrar med innlegg og gjerne med spørsmål som ønskes klarlagt.

Det er også viktig at folk som sympatiserer med oss kommer med erfaringer, ideer og forslag til de lokale ml-organisasjonene.

På denne måten kan vår klasseanalyse blir et produkt av tusener på tuseners aktive medvirkning.

Slik vil vår bevegelse anvende masselinja i vitenskapelig kommunistisk analyse. Det vil være en helt nyting i hele det norske folkets historie. (Dette er ikke store ord, det er faktisk helt sant. NKP gjorde aldri noe liknende selv i sin besteperiode! )

 

INNLEDNING TIL NOTAT TIL KLASSEANALYSE

Disse tesene utgjør en foreløpig ramme for vår klasseanalyse. De forsøker ikke å ta opp alle spørsmål, ikke en gang alle de mest vesentlige spørsmålene. Den forsøker derimot å gå en grenseoppgang mot revisjonisme, reformisme og trotskisme i en del viktige spørsmål som angår klasseanalysen samtidig som den forsøker å gi en klar formulering av vår bevegelses oppfatning av disse spørsmålene. Tesene er derfor med vilje formulert så knappe og påstående som mulig. Slik blir standpunktene forhåpentlig lette å gripe, det blir lettere å avsløre eventuelle feil og det blir lettere å bruke tesene som rettesnor.

Tesene er ikke i detalj behandlet og godkjent av MLGs Sentralkomite og vi garanterer ikke for hvert ord i dem. De er utarbeidet av en kamerat i MLG på oppdrag fra Sentralkomiteen, som har gitt sin tilslutning til hovedlinjene i analysen. På punkter der forfatteren ikke har god nok kjennskap til spørsmålene, har han markert dette med å stille spørsmål til undersøkelse. Han har også med vilje formulert en oppfatning av spørsmål der han var i tvil, for å få en debatt om nettopp disse spørsmålene.

Vi mener tesene er et nyttig utgangspunkt for diskusjonen av klasseanalysen og anbefaler alle lesere til å sette seg inn i dem og komme med sine kommentarer.

Redaksjonen i Røde Fane

 

Notat til klasseanalyse

1. Teser om imperialismen

1.1. Det imperialistiske verdenssystemet er i dag ute av likevekt, økonomisk krise, militære og politiske nederlag, voksende folkelige kamper og en forskyvning av styrke forholdet mellom imperialistene innbyrdes preger bildet mer og mer. Selv om revolusjonen er hovedtendensen i verden i dag og vi håper på at revolusjoner i viktige områder vil forhindre krigen, vil vi forberede oss. Vi vender oss mot enhver imperialistisk angrepskrig, og om den rammer Norge vil vi gå i spissen for den væpnete motstand. Samtidig vil vi aktivt bekjempe imperialistiske blokker og bekjempe norsk deltakelse i imperialistisk krig uansett om den føres fram under «nasjonale» slagord. Da vil vi reise parolen Krig mot krigen. Om ikke for, så vil en slik krig utløse de arbeidende massenes væpnete kamp mot utbytterne. Den kampen vil de norskekommunistene lede fram til den sosialistiske revolusjonen.

1.2. Norge er en del av det imperialistiske verdenssystemet, og er knyttet til USA og andre imperialistiske hovedland gjennom avtaler på statsplanet: NATO, OECD, EFTA og mellom bedrifter: aksjer, lån, eie osv. Dessuten er den norske herskerklassen tett forent med herskerklassene i viktige imperialistiske land. Den sosialistiske revolusjonen kan ikke nøye seg med å bryte ett eller et fåtall av disse båndene. Den må knuse hele systemet av imperialistiske bånd.

1.3. Norge er et offer for imperialismen.

Med 30 % utenlandsk aksjeeie i norske bedrifter og total dominans i en del strategiske næringer er Norge et av de land i Europa som er hardest økonomisk kontrollert av imperialismen, særlig fransk og amerikansk. I den politiske og militære kontrollen spiller USA og Vest-Tyskland størst rolle. En meget framtredende parole for den sosialistiske revolusjonen må være: Konfiskering av utenlandsk eiendom i landet, nasjonal uavhengighet fra imperialismen.

1.4. Norge er sjøl et imperialistisk land, og det norske monopolborgerskapet driver imperialistisk utplyndring i utlandet. Vi støtter våre kamerater i disse landene i deres rettferdige kamp mot norsk imperialisme. Når de kommer så langt i sin revolusjon at de kaster ut norske og andre utbyttere og konfiskerer deres eiendom, har de vår helhjertede støtte. Vi motarbeider ethvert imperialistisk framstøt fra Norge.

1.5. Den norske monopolkapitalen og dens stat driver nasjonal undertrykkelse innafor landets grenser. Den samiske minoriteten har i lange tider vært hardt undertrykt politisk, økonomisk, militært, kulturelt osv. Vi bekjemper norsk nasjonal undertrykkelse av samene.

1.6. Om Norge blir EEC-medlem vil landet høyst sannsynlig i løpet av meget kort tid forvandles til en halvkoloni, med monopolborgerskapet og deler av storborgerskapet som kompradorer. De allierte, mulig allierte og nøytraliserbare laga av befolkningen vil da se noe annerledes ut enn overfor en sosialistisk revolusjon. (Her går det an å dra lærdom av kampen mot EEC, men den kan ikke overføres mekanisk.) Parolene i et slikt tilfelle må vurderes, men høyst sannsynlig vil: Mot imperialismen for nasjonal uavhengighet og Konfiskering av utenlandsk og «komprador»-eiendom» være blant de mest sentrale.

1.7. Om Norge ikke blir EEC-medlem vil det norske monopolborgerskapet stå overfor flere muligheter. Fordi det er svakt i forhold til de store imperialistene, samtidig med økt konkurranse mellom imperialistene, vil det være nødt til å søke en eller annen form for økonomisk blokkdannelse. De aktuelle (med svært ulik grad av sannsynlighet) er: 1) Ulike tilknytningsformer til EEC, 2) en eller annen form for midlertidig nordisk blokk for å gjøre nye forsøk på å komme inn i EEC evt. i andre imperialistblokker, 3) en ny form for økonomisk blokk med USA i motsigelse til EEC, 4) tilknytning til Sovjets blokk. Ingen av disse mulighetene er akseptable for det norske folket, og slike perspektiver gjør den sosialistiske revolusjonen enda mer påtrengende.

2. Monopolkapitalen

2.1. Det norske borgerskapet har skilt ut et monopolborgerskap, med et finansoligarki i spissen som i dag er den herskende klassen i Norge. (Det er en oppgave å finne ut hvordan og når den norske frikonkurranse-kapitalismen ble underlegen for monopolkapitalismen). Monopolborgerskapet har intime forbindelser med imperialismen og er sjøl imperialistisk. Det er den mest reaksjonære krafta i det norske samfunnet og revolusjonens hovedfiende. Monopolborgerskapet er tallmessig under 1 %.

2.2. Den norske monopolkapitalen er avhengig av de store imperialistmaktene for sin eksistens. (Rederne henter bl. a. sine superprofitter ved å frakte for de amerikanske oljeselskapene den olja som de med vold har stjålet fra bl. a. folkene i Midt-Østen). Like stor som deres økonomiske avhengigheter deres politiske og militære.

2.3. Særpreget for det norske finansoligarkiet er at dets kjerne består av rederkapital som har sugd opp industrikapital og smeltet sammen med bankkapitalen.

2.4. Til monopolborgerskapet hører foruten de privatkapitalistiske monopolistene også to grupper av byråkratkapitalister: toppen av arbeideraristokratiet og toppen av landbruksmonopolet.

Kommentar til plansjen over gifteddekoppen DnCs nett: Denne plansjen er bygd på opplysninger fra Carl Kierulfs Håndbok for norske obligasjoner og aksjer fra 1970, men også på notiser i diverse norske aviser osv. Det kan være skjedd endringer siden 1970 som forandrer detaljer i bildet og det kan også være at spesielt avisnotisene inneholder feilopplysninger på mindre punkter. Men kjernen forblir den samme, nemlig at strukturen i det norske næringslivet i høyeste grad bekrefter Lenins teser i «Imperialismen …» om at finanskapitalen er hovedpillaren i den moderne kapitalismen.

Plansjen gjengir sjølsagt bare en beskjeden prosent av DnCs maktområde. Men innafor den delen av det som plansjen dekker finner vi en del av de betydeligste bedriftene og institusjonene i norsk økonomi. Med bakgrunn i dette skulle det være lett å skjønne at monopolkapital ikke er noe lettvintbegrep som marxist-leninistene har tatt ut av lufta, men at det tvert om har full dekning i norsk virkelighet.

En fortsatt analyse av norsk finanskapital vil gi nyttig materiale til en norskklasseanalyse.

Siden denne oversiktens bakgrunnsmateriale ble lagd har Norden gått sammen med Sigyn og Allianse. Det nye selskapet har Kreditkassens Amund Ringnes som sin fremste mann. Det kan tyde på at Kreditkassen har styrket sin stilling på bekostning av DnC. Videre har Grubernes Sprængstof gått sammen med Norsk Sprengstoffindustri og dannet selskapet Dyno, som er et av Europas største i sin bransje. Opplysning om bankens stilling i Dyno har vi foreløpig ikke.

Til slutt er Follum planlagt sammenslått med Union, som hører til Bergens Privatbanks interesser. Hvordan utfallet blir er ennå uklart. Fusjonen mellom Elkem og Spigerverket bare styrker DnCs posisjon.

Motsigelsene mellom monopolistene kommer dels til uttrykk som kampen mellom de ulike finansgruppene (de største bankene som kjerne) (og hvem som er kjernen i bankene bør avklares.)

2.5. Politisk stillingstaken. I spørsmålet om å bevare kapitalismen og utplyndringa og i de store linjene for dette er herskerklassen samla. I spørsmålet om å styrke monopoliseringa med statlig støtte er DNA/LO-ledelsen mest drivende. Tilknytninga til forskjellige imperialister avgjør delmotsigelser. EEC-spørsmålet har splittet herskerklassen på et punkt, men ikke ulegelig. Monopolkapitalen støtter økonomisk de største partiene gjennom ulike kanaler. Småpartiene SF og NKP er gjort avhengige gjennom statsstøtte og via arbeideraristokratiet og borgerlig intelligentia.

2.6. Monopolkapitalen ønsker å beholde borgerlig-demokratiet så lenge som mulig, men forbereder i dag fascismen. Fascismen er den mest åpne terroristiske formen av borgerskapets diktatur. Fascismens politiske økonomier lovfesting av en økonomisk utvikling som den vi ser i dag og militær gjennomføring av den. Det norske finansoligarkiet står godt rustet, organisatorisk, økonomisk og når det gjelder indre sammensveising til å innføre fascismen. Men fascismen savner politisk basis i Norge.

2.7. Den viktigste politiske myten som monopolborgerskapet holder sin makt ved like på i Norge, er myten om «vårt frie, demokratiske samfunn og parlamentariske tradisjoner». (Stortingets rolle må utdypes.)

2.8. Den norske stat er underlagt og sammensmeltet med den norske monopolkapitalen. Den er en av den kapitalistiske verdens mest utbygde statsapparater, og er sterkere enn noensinne før i Norges historie.

2.9. Staten spiller en avgjørende økonomisk rolle for monopolkapitalen.Ca. 40 % av norsk økonomi er «offentlig». Staten akkumulerer kapital fra arbeiderklassen og folket gjennom enorme skatter. Kapitalen stilles til monopolborgerskapets tjeneste på en lang rekke måter. Statlige fonds støtter monopolforetak osv. Staten er et betydelig marked for kapitalen.

2.10 Staten sanerer næringsstrukturen og legger forholdene til rette for større monopoldannelser. NB: Den statlige avgiftspolitikken.

2.11. Staten avlaster monopolkapitalen for utgifter i nødvendig, men mindre profitabel virksomhet og subsidierer dermed monopolkapitalen.

2.12. Staten støtter norsk kapitaleksport. (Undersøk norsk «u-hjelp».)

2.13. Staten er forbundet med monopolkapitalen bl.a. gjennom personalunion. (Onar Onarheim i Akergruppa og Distriktenes Utbyggingsfond, de ulike regjeringskomiteene osv.)

2.14. Den norske stats- og kommuneadministrasjonen er et enormt apparat som savner sidestykke i Norge, som undertrykker majoriteten av sine ansatte, men som samtidig spiller en viktig rolle for å kjøpe over enkelte folk fra arbeiderklassen. Statsadministrasjonen i Norge følger Marxs tese om oppsvulminga av den uproduktive delen av virksomhetene under kapitalismen.

2.15. Kjernen i den norske staten er det militære apparatet. Den stående styrken er på 30–40 000 mann. Kampene mot militaristisk disiplin, mot imperialismen og mot økonomisk utplyndring i det militære har avslørt at monopolkapitalen ikke har grunn til å feste for stor lit til lojalitet fra store deler av de væpnede styrkene, den dagen våpnene skal rettes mot revolusjonen. Det norske offiserskorpset er uforholdsmessig stort, toppen av det er hardt infiltrert av tyske og amerikanske offiserer. Tilknyttingen direkte til monopolkapitalen kjenner vi ikke konkret. (Må undersøkes.)

2.16. Monopolborgerskapets stat må knuses. Den kan ikke på noen måte tjene folkets interesser. Den borgerlige hæren må oppløses. «Rettsapparatet» må rives ned, høyesterett og dommerne avsettes, politiet må oppløses. Eiendommen til den borgerlige staten må over på folkets hender i form av sosialistisk statseiendom. Skatteutplyndringen av arbeiderklassen og folket må opphøre.

Monopolene må beslaglegges og gjøres til sosialistisk statseiendom. Kapitalistisk utbytting må stanses (hvordan den midlere og lavere kapitalisten skal fratas sin eiendom avgjøres mye av hans innstilling). Til å gjennomføre disse oppgavene og en lang rekke som følger av dem, kort sagt, for å gjennomføre sosialismen i Norge trengs det et kommunistisk parti som nå er i ferd med å oppstå. Det trengs en folkehær som det ennå vil ta tid å skape fordi folket trenger erfaring om folkekrigens nødvendighet og konkret kamperfaring. Dessuten trengs det en enhetsfront av alle klasser og grupper som vil gjøre slutt på monopolkapitalens og imperialismens tyranni.

Revolusjonen er ikke gjennomført bare ved å rive ned borgerstaten. Den proletariske staten må settes i stedet. Proletariatets diktatur er nødvendig for å undertrykke de eksproprierte reaksjonære. Bare en sosialistisk stat kan løse de enorme oppgavene som folket har behov for. Proletarisk demokrati. Proletarisk grunnlov.

Anarkismen duger ikke på noen punkt. Foruten at den ikke løser spørsmålet om å undertrykke de reaksjonære, så er den absurd overfor hva som gjøres med monopolistisk eiendom.

3. Om det øvrige borgerskapet

3.1. Monopolkapitalens nærmeste forbundsfeller, rekrutteringsbasis er de store ikke-monopolistiske kapitalistene. Det er redere, industrikapitalister, store handelskapitalister, godseiere og toppfunksjonærer i stat og privateselskaper. Storborgerskapet rekrutterer jamnlig til monopolkapitalens krets (antakelig ble Odd Gleditsch i Jotun nylig rekruttert), men blir også holdt nede av monopolkapitalen. Storborgerskapet er imidlertid utbyttere i storskala og ser sin skjebne avhengig av monopolkapitalen. Storborgerskapet er derfor et reaksjonært sjikt som vil være den sosialistiske revolusjonens fiender. De motsigelsene som finnes mellom storborgerskapet og monopolkapitalen vil eventuelt kunne utnyttes til å nøytralisere enkelte storborgerefor en viss tid.

I kampen mot imperialismen kan grupper av storborgere for en tid slutte seg til enhetsfronten, men de utgjør da dens mest tilbakeliggende lag og er rede til a forråde kampen ved første anledning.

3.3. Resten av det øvrige borgerskap kan deles inn i en midlere og en lavere del etter økonomisk makt og utbytte. Det består av eiere av mindre industriforetak, mellomstore og mindre kapitalisters handelsforetak, storbønder, høye funksjonærer og tjenestemenn, borgerlig intelligentia, spesielt store advokater, store båteiere i fisket.

3.4. Størrelsen på hele borgerskapet ligger antakelig omkring 5 % av yrkesbefolkninga.

3.5. Den ikke-storborgerlige delen av borgerskapet kan i stor grad vinnes som vaklende allierte i tilfelle av en nasjonal revolusjon. Men de vil være unnfalne og vil helst tjene på begge sider (begge konklusjonene bygger på erfaring fra krigen.) De frykter den sosialistiske revolusjonen, men de dårligst stilte av dem vil høyst sannsynlig ønske å gå med revolusjonen når den proletariske statsmakta er befesta.

3.6. Mens monopolborgerskapet finner en konsekvent talsmann i DNA/LO-toppen, finner mellomborgerskapet lite støtte der. Det er særlig N (Her mangler det noe, også i originalen. Redaksjonen  23/1-2021)

3.7. Mellomborgerskapet vil bli splittet opp. De økonomisk velberga vil knytte seg fastere til monopolkapitalen. De andre som går en mer usikker framtid i møte vil kunne nyttes i kampen mot monopolkapitalen, men de vil også kunne fanges inn igjen av monopolkapitalen gjennom fascistisk agitasjon.

4. Om småborgerskapet

4.1. Småborgerskapet i Norge spiller en viktig rolle, dels på grunn av sin størrelse, dels på grunn av at dets hoveddeler – småborgerskapet i fiske og landbruk – preger norsk økonomi, og dels på grunn av sin historiske forankring. Småborgerskapet har spilt en rolle i den borgerlig-nasjonale revolusjonen som har avleira seg i kultur og tenkning.

4.2. Småborgerskapet inkluderer småbøndene og mesteparten av de mellomstore bøndene, dvs. 60 % av bønder og småbrukere, det inkluderer mer enn 2/3 av fiskerne, de småhandlende, kontorfunksjonærer med sjølstendigstilling, håndverksmestrene, småindustrielle, stats- og byråsjefssjiktet, småadvokater, høyere lærekrefter. (Her finnes mange usikre punkter.)

4.3. Størrelsen på småborgerskapet er om lag 20 % av befolkninga (ut fra litt andre kriterier og avgrensninger enn Kleven). Over halvparten av dem finnes i landbruket. Med Norges befolkningsstruktur spiller småborgerskapet på landsbygda og i fiskeværene en strategisk rolle. En annen sak er at særlig bøndene allerede er væpnet. Seier i revolusjonen i Norge med en fiendtlig bondebefolkning er utenkelig. Størsteparten av småborgerskapet vil være en fast revolusjonær kraft.

4.4. – 4.8. Spørsmål som notatet ikke tar opp: Skillet mellom kapitalistiske bønder og mellombønder. Land bruksmonopolets karakter av kapitalistisk utbyttermonopol på toppen og interesseorganisasjon på bunnen. Gjeldsforhold. Fiskerne. De småindustrielle. Småborgerskapets laveste og største lag og deres rolle som faste revolusjonære forbundsfeller. Småborgerskapet i byene.

Seinere artikler i Røde Fane vil analysere klasseforholda på landsbygda nærmere.

4.4. Mellombøndene har overskudd nok til å bruke leid arbeidskraft store deler av året og gjøre nyinvesteringer. De utgjør en del av småborgerskapets høyrefløy. Sammen med de kapitalistiske bøndene spiller de en økonomisk og politisk rolle i sparebankene og det midlere og lavere sjiktet av landbruksmonopolet. Dette er de redde for å miste i tillegg til at de også er redde for å miste sin relativt velstående stilling som bønder. Dette gjør dem meget skeptiske til revolusjonen. Monopolkapitalen er imidlertid også ute etter å ta fra dem deres posisjon, og de har derfor bare en framtid ved å slutte seg til revolusjonen.

Allerede de nærmeste årene vil de møte store vanskeligheter ved saneringa av landsbygda, og ytterst få av dem har mulighet til å bli store brukere av det slaget monopolene vil beholde. Derfor kan vi allerede nå skimte en utvikling til venstre. Tallmessig om lag 5 % av hele småborgerskapet.

4.5. I tilsvarende stilling kommer den «velhavende» delen av fiskerne med båter mellom 30 og 70 fot osv. De er imidlertid ennå mer utsatt enn mellombøndene og har en svakere posisjon (fiskeriorganisasjonene kan ikke tilby et så omfattende apparat som landbruket).De småindustrielle kommer også i om lag samme stilling. Statens avgiftspolitikk er deres mare.

For alle disse gruppene trenger vi bedre oversikt over deres gjeld og deres akkumulasjonsmuligheter.

4.6. Småbøndene preger norsk landbruk. De utgjør mer enn 50 % eller 25 % av hele småborgerskapet. De er ikke i stand til å akkumulere i noen særlig grad, og bare leilighetsvis leier de arbeidskraft. De dårligst stilte kommer stadig ut med underskudd og må låne. Gjeldsprosenten i landbruket ligger mellom 30 og 90, med et gjennomsnitt omkring 45 %. Gjelda er til størst plage for småbøndene og småbrukerne som ikke akkumulerer overskudd, sjøl om den ikke alltid er tallmessig størst for dem. Småbøndene utbyttes av bankene, særlig statsbanker og Bøndernes bank, de utplyndres av landbruksmonopolets priskartell, og de trues av storbøndene og godseiere. Småbøndene kan bli meget revolusjonære, men de trenger proletariatets ledelse. ellers vil populistene få dem med på utopiske prosjekter som fører kampen på avveier.

4.7. Blant fiskerne står lottkarene og sjarkeierne i om lag samme stilling som småbøndene. De utgjør 60 % av fiskerne. Også for dem gjelder det at de er ideologisk og politisk preget av bankenes diktatur, og enda mer utsatt enn småbøndene. En god del av dem er småbønder ved siden av. De kan bli svært revolusjonære.

4.8. Småborgerskapet i byene har foreløpig skilt ut en del sjølstendige intellektuelle som sin venstrefløy.

4.9. Småborgerskapet representerer en lite utbygd produksjonsform, og uansett deres gode intensjoner i kampen mot monopolkapitalens rasering av landbruk og fiske, så vil de ikke sjøl kunne utvikle en produksjon som gjør landet sjølberga. Men under proletariatets ledelse, og gjennom overtalelse vil de kunne spille en viktig rolle i produksjonen og omdanninga av samfunnet etter opprettelsen av proletariatets diktatur. Sosialismen i Norge er ikke tjent med at monopolkapitalen får tvunget den siste småbruker til dreibenken og den siste sjarkeieren inn i sildemelfabrikken.

5.Om halvproletariatet

5.1. I Norge finnes det et halvproletariat på landsbygda. Det er småbrukere, det er fiskere, eiere av sjarker eller lott i båt, som arbeider i bygg og anlegg eller industri en del av året. I tillegg finnes det en del andre halvproletarer slik som håndverkere.

5.2. Halvproletariatet står meget nært proletariatet og er på vei inn i det. Det er en viktig kraft i revolusjonen og en fast alliert. De utgjør ca. 5 % av befolkninga. (Kleven har regna dem til arbeiderklassen.)

6.Om proletariatet

6.1. Proletariatet (synonymt med arbeiderklassen) er den største klassen i det norske samfunnet. Totalt omfatter den om lag 70 % av befolkninga. Proletariatet vokser stadig ved at halvproletariatet og deler av småborgerskapet proletariseres. Proletariatet er den mest revolusjonære klassen, og representerer folkets framtid og nasjonens redning. Den står i mest direkte motsigelse til monopolkapitalen og har ingenting utenom sine lenker å miste.

6.2. Av proletariatet er det industriproletariatet sammen med arbeiderne i bergverk som er mest konsentrert og spiller den viktigste rollen i produksjonen. I tillegg komme bygg- og anleggsarbeiderne. Tilsammen utgjør disse 42 % av proletariatet eller ca. 30 % av befolkninga.

6.3. Av industriarbeiderne utgjør arbeiderne i jern- og metall-industri den desidert største gruppa. Etter konsentrasjon og rolle i produksjonen utgjør de og arbeiderne i treforedling, grafisk og kjemisk kjernen i industriarbeiderklassen. Disse fire industrigrenene har 202 av landet 281 bedrifter med mer enn 400 ansatte. Politisk har de også spilt en stor rolle overfor resten av arbeiderklassen. Minner om Menstad, jernstreiken, Saudastreiken, streiker i grafisk, bredden i EEC-motstanden i jern/met.33Nettpublisert av Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2011

6.4. Av de andre gruppene i arbeiderklassen er arbeiderne i transport og samferdsel av spesiell interesse. De er ei voksende gruppe, arbeiderne i sjøtransport utbyttes hardt av de fremste monopolkapitalistene, rederne, transport og telekommunikasjon er strategisk meget viktig for kapitalen. Et høyt teknisk utviklet samfunn som Norge, vil få store problemer med elektrisitetsstreik eller kommunikasjonsstreik. Men proletariatet i samferdsel er mindre konsentrert og spiller en mindre viktig rolle i produksjonen enn industriarbeiderne. De har alt spilt en stor politisk rolle gjennom Sporveisstreiken.

6.5. Proletariatet i varehandelen vokser og er hardt utbytta. Det utgjør snart 10 % av befolkninga. Men det er lite konsentrert og lite sammensveiset, og spiller liten produktiv rolle.

6.6. 1 andre tjenesteytende næringer bør spesielt proletarene i undervisning og helsestell nevnes fordi de alt har ført kamp under bra paroler, og har vist evne til å slutte opp om industriarbeiderne.

6.7. I stats- og kommuneadministrasjon fins arbeiderne fra sekretærnivået og nedover. De er stort sett lite konsentrert og har avansementsforhåpninger, sjøl om de ikke er særlig reelle. I revolusjonen kan de spille en viktig rolle med å lamme den borgerlige statens sivile apparat.

6.8. Arbeiderne i landbruk og fiske er fåtallige (under 2 % av befolkninga) og de blir færre.

6.9. Revolusjonen i Norge vil i første rekke være arbeiderklassens verk, og den vil bringe arbeiderklassen til makta. ML-partiets program vil uttrykke dette i en del umiddelbare sosiale, økonomiske og politiske tiltak for arbeiderklassen som revolusjonen skal gjennomføre.

6.10. Proletariatet i Norge begynte å organisere seg som klasse i Norge rundt 1850. Da thranitterbevegelsen ble slått ned betydde det flere tiår med  desorganisering av arbeiderklassen inntil den på nytt begynte å konstituere seg som klasse.

6.11. De sosialdemokratiske ledernes overløperi har blitt fulgt av en massiv omdanning av arbeiderklassens organisasjoner fra å være redskaper mot kapitalen og til å bli redskaper for kapitalen i arbeiderklassen. Proletariatets organisering som klasse har blitt brutt ned og i stedet er det skapt et system av faste forbindelser mellom kapitalen og en del av arbeiderne.

6.12. Den nye bevegelsen som har vokst opp i 60-åra og hittil i 70-åra har også betydd en faktisk innledning til en ny konstituering av arbeiderklassen som klasse.

6.13. Den fremste motstanderen til denne utviklinga i arbeiderklassens ledd er arbeideraristokratiet. Arbeideraristokratiet er et produkt av imperialismen. Det er en litenminoritet av arbeiderklassen som på denne måten er kjøpt av monopolkapitalen, men det er en innflytelsesrik minoritet. Arbeideraristokratiet er større under en langvarig høykonjunktur enn under lavkonjunktur. Det er større så lenge motsigelsene mellom imperialistene er små, som i femtiåra, enn når de skjerpes, som i dag.

Arbeideraristokratiet deler seg i flere lag. Dets øverste lag er sjølmonopolister i kraft av sin posisjon som byråkratkapitalister. Dette fåtallige sjiktet er konsekvente talsmenn for monopolkapitalen og har felles interesser som klasse.

7. Lumpfenproletariatet (filleproletariatet)

7. Lumpfenproletariatet er samfunnets nederste sjikt. Det består av folk fra alle samfunnslag som av ulike grunner er ruinert og havnet der. Dette sjiktet er lite i Norge, men det øker og rekrutteres i dag spesielt fra ungdommen. Det er preget av store helsemessige og sosiale problemer. En del av lumpfenproletarene kan spille en revolusjonær rolle, men dette laget er uten perspektiver og uten (eller stort sett uten) samhold. De kan derfor ikke stoles på som en fast revolusjonær tropp. Det finnes grader av fornedrelse og grader av samhold også innafor lumpfenproletariatet som sannsynligvis vil gjøre det naturlig å dele det inn i ulike grupper.

Vi trenger en definisjon og avgrensning av lumpfenproletariatet for å undersøke det nærmere.

8–11: Tillegg

Det er fire viktige spørsmål som forfatteren av dette notatet anser som vesentlige og selvinnlysende deler av en klasseanalyse, men som det ikke var hans oppgave å behandle da notatet ble skrevet: ungdommen, kvinnene, samene og motsigelsen by – land. Her skal bare anføres sentrale grunner til å ha dem med: 8. Ungdommen fordeler seg på alle klasser og preges av de klassene de hører til. Men kapitalismen har også skapt spesielle problemer for folkets ungdom, som gjør at ungdommen trenger å organisere seg spesielt. SUF(m-1) er i dag en kommunistisk organisasjon for ungdomsmassene.

9. Kvinnene. Kvinnene i et kapitalistisk land som Norge er dobbelt undertrykt. Den store majoriteten av kvinnene er i likhet med sine mannlige klassefeller undertrykt av monopolkapitalen, men kvinnene er også undertrykt fordi de er kvinner. De trenger også å organisere seg spesielt og vil spille en viktig særegen rolle i revolusjonen. En kvinnefront er under organisering denne våren.

10. Samene. De har blitt fortrengt fra sine områder og blitt brutalt undertrykt gjennom generasjoner av nordmennene. Den norske monopol-kapitalen fører i dag denne nasjonale undertrykkelsen videre. Samenes rettferdige krav er en del av proletariatets solidariske krav. Den sosialistiske revolusjonen i Norge vil gjøre slutt på den nasjonale, økonomiske, kulturelle og politiske undertrykkelsen av samene.

11. Motsigelsen mellom by – land er blitt akutt under monopolborgerskapets vanstyre og både byenes og landsbygdas befolkning søker en løsning på disse problemene som monopolborgerskapet ikke er i stand til å gi. Vi trenger å analysere problemet i detalj og gi en skisse av hvordan sosialismen vil ta til med å løse denne motsigelsen til folkets beste. Erfaringene fra Albania og Kina, der landsbygda i dag utvikles og utbygges, er her en viktig kilde.

Problemstillinga

Nå som marxist-leninistene forbereder opprettelsen av et nytt kommunistparti i Norge er det viktig å ta opp spørsmålet om hvilke stadier revolusjonen i Norge vil gjennomløpe. Mitt inntrykk er at NKP, selv da det prøvde å bli et kommunistisk parti, hadde et høyst diffust forhold til hvordan en revolusjon i Norge ville arte seg.

Det bør imidlertid være mulig å behandle spørsmålet om revolusjonen temmelig konkret. Ikke for at vi skal gi oss til å spå om detaljene i revolusjonens forløp, men for at vi skal gjøre klart hvilke muligheter som foreligger og konsekvensene av dem.

F. eks. mener jeg det er grunn til å reise spørsmålet om revolusjonen i Norge vil gjennomgå et mellomstadium før den sosialistiske revolusjonen, en slags demokratisk revolusjon. Den kinesiske revolusjonen gjennomgikk sitt nydemokratiske stadium før den sosialistiske revolusjonen, og en kan spørre seg om det finnes grunnlag for det samme i Norge.

Hvis man er dogmatisk, så byr ikke dette på noe problem, for da kan man slå opp i en av klassikernes verker og lese at det ikke finnes noe stadium mellom den framskredne kapitalismen, imperialismen, og sosialismen.

Men vi er ikke dogmatikere. Klasseforholda i Norge i dag er annerledes enn for 50 år sida. Mulighetene for en enhetsfront som strekker seg langt inn i borgerskapets tidligere oppland er høyst aktuell. Spørsmålet om et mellomstadium dreier seg da om det i Norge vil være nødvendig å samle alle krefter som kan forenes til kamp mot monopolkapitalen og imperialismen i et fellesdiktatur av disse klassene og gruppene under ledelse av proletariatet. Og at dette diktaturet forberedte proletariatets diktatur.

Jeg mener denne problemstillinga er relevant, men jeg har sjøl kommet til at det i Norge ikke kan tenkes noe stadium av et revolusjonært klassediktatur over monopolkapitalen som ikke nettopp er proletariatets diktatur. Jeg skal prøve å begrunne det nedenfor, og jeg håper at andre vil kommentere så vel sjølve problemet, som mine synspunkter.

Det nydemokratiske diktaturet i Kina

Den fulle marxistiske analyse av det nye demokratiet var Mao Tsetung den første til å gjøre. Sjølsagt finnes det hos både Lenin og Stalin elementer til å forstå dette mellomstadiet mellom kapitalisme og sosialisme i de halvkoloniale landa. Men det var Mao som først laget en helhetlig teori om denne etappen i revolusjonen i sin artikkel «Om det nye demokratiet».

Der sier han blant annet:

Denne ny-demokratiske republikken vil bli forskjellig fra den gamle europeisk-amerikanske formen for en kapitalistisk republikk under borgerskapets diktatur, som er den gamle demokratiske formen og allerede avleggs.

På den andre sida vil den også være forskjellig fra den sosialistiske republikken av sovjet-type under proletariatets diktatur, som allerede blomstrer i Sovjet-unionen, og som videre vil bli oppretta i alle kapitalistiske land og som uten tvil vil bli den dominerende statsformen og regjeringsstrukturen i alle framskredne industrialiserte land.

Imidlertid er ikke denne formen passende i en viss historisk periode for revolusjonene i koloniale og halvkoloniale land.

…

Slik kan de tallrike typer at statssystemer i verden reduseres til tre grunnleggende slag, i samsvar med klassekarakteren av deres politiske makt:

1. republikker under borgerlig diktatur,

2. republikker underproletariatets diktatur og

3. republikker under det felles diktaturet av flere revolusjonære klasser.»

Det første stadiet i vår revolusjon … vil resultere i opprettelsen av et nydemokratisk samfunn under det felles diktaturet til alle de revolusjonære klassene i Kina under ledelse av proletariatet. Revolusjonen vil så bli ført videre til det neste stadiet hvor et sosialistisk samfunn vil bli oppretta i Kina.

Revolusjonene i de halvkoloniale landa følger i dag Maos teser i «Om det nye demokratiet»

Norge er et framskredent industrialisert land, så vi kan umulig overføre spørsmålet om stadiene i revolusjonen direkte fra Kina. Men det vi absolutt kan lære av de siterte utdragene fra Mao er at kjernen i hele problemet er å klargjøre klassekarakteren av det diktaturet revolusjonen i første rekke oppretter.

Den sosialistiske revolusjonen  
I visse situasjoner er det vel nokså opplagt at revolusjonen i Norge direkte, både i form og innhold, vil bli en sosialistisk revolusjon.

Slike situasjoner vil være varianter av følgende:

Den økonomiske krisa utdypes, den herskende klassen blir mer og merdesperat, og det arbeidende folket mer og mer misnøyd og rasende. Det blir politisk umulig for monopolborgerskapet å opprettholde sitt diktatur på vanlig måte. Den politiske krisa inntrer. Arbeiderklassen væpner seg, skaper sine egne politiske organer og i allianse med de andre revolusjonære og progressive klassene og gruppene går den til stormløp mot monopolborgerskapet. Herskerklassen avvæpnes og fratas sin eiendom, dens reaksjonære statsapparat knuses og et nytt revolusjonært statsapparat bygges opp. – Det hersker vel ingen tvil at det i slike situasjoner, om de avspeiler seg over uker eller år, så vil revolusjonen både i form og innhold være sosialistisk og at den nye staten vil være proletariatets diktatur.

Revolusjonen kan bryte ut i forskjellige situasjoner

Spørsmålet om en mellomfase i revolusjonen vil kunne reises ut fra andre tenkelige situasjoner:

Monopolborgerskapet forsøker å innføre fascismen og folket reiser seg til opprør mot det. Med det norske folkets anti-fascistiske tradisjoner vil dette opprøret ha en meget brei basis klassemessig.

Eller en imperialistisk hær besetter landet helt eller delvis mot den sittende regjeringas vilje. Til og med deler av monopolborgerskapet kan da tenkes å ville ønske væpna motstand mot inntrengerne.

Dersom ikke denne typen situasjoner kan føre til en slags nydemokratisk fase i den norske revolusjonen, så ser jeg det som utelukket at det kan eksistere noen slik fase.

Jeg vil derfor drøfte en slik situasjon.

Den væpna kampen i en situasjon med imperialistisk angrep

En slik situasjon ville umiddelbart kreve at det ble organisert væpna motstand. Dersom deler av monopolborgerskapet deltar i kampen, vil en del av den væpna motstanden utføres av borgerskapets hær eller deler av den. Men erfaringene fra siste krig viser at motstanden lider nederlag dersom den baserer seg på monopolborgerskapets krigsmakt. En del av monopolborgerskapets væpna kamp under krigen i Norge var utvilsomt Potemkinske kulisser for å kaste blår i øynene på folket og spre myten om at borgerskapet representerte nasjonens redning.

Erfaringene fra 2. verdenskrig lærer oss at det også i en slik situasjon er nødvendig å opprette separate revolusjonære væpna styrker, avdelinger av væpna arbeidere og småbønder/fiskere under proletariatets og det kommunistiske partiets ledelse.

La oss si at enheten med borgerskapets væpna styrker bevares eller bevares i hovedsak til okkupantene er kasta på sjøen. Ved seieren vil det da eventuelt stå to slags væpna styrker i landet, uttrykk for to klassers diktatur. En statsmakt som baseres på begge disse typene væpna makt, ser jeg som utelukka. Det må bli den ene eller den andre. Og dette spørsmålet vil stå på dagsorden umiddelbart etter en slik seier. Dersom de revolusjonære styrkene vinner konfrontasjonen, så vil det bli oppretta et klassediktatur på dere spremisser. Lider de nederlag får vi et nytt borgerlig diktatur.

Hva slags klassediktatur vil de revolusjonære styrkene danne kjernen i?

I Kina var hovedtyngden av den revolusjonære væpna befolkninga fattigbønder og lavere mellombønder. I Norge med et proletariat som utgjør omlag 70 % av befolkninga, vil det vel høyst sannsynlig være proletariatet som utgjør hovedparten av de væpna styrkene. I en eller annen form må borgerskapets gamle væpna styrker oppløses og proletariatets settes i stedet.

Militærstrategisk ser det altså ut for meg som at sjøl en situasjon med en breiest mulig enhetsfront vil føre til et klassediktatur som i sin kjerne er proletariatets diktatur. (Mao: Kjernen i enhver statsmakt er dens væpnastyrker.)

Revolusjonens paroler

En revolusjon som den jeg drøfter vil naturlig nok ikke innledes under parolen om proletariatets diktatur. Den vil høyst sannsynlig heller stilleparoler som: Kast ut inntrengerne! For en nasjonal og demokratisk regjering!

Den vil ha en patriotisk form. Men hva vil være dens innhold? Det kan etter min mening ikke være noen revolusjon i Norge som ikke på en eller annenmåte stiller parolene:

BRYT ALLE PAKTER MED IMPERIALISMEN OG KONFISKER UTENLANDSK EIENDOM!

KONFISKER MONOPOLENE OG STORBORGERSKAPETS EIENDOM!

AVVÆPNING AV MONOPOLBORGERSKAPET, STORBORGERSKAPETOG DERES LAKEIER, VÆPNING AV ARBEIDERKLASSEN OGFOLKET!REVOLUSJONÆRT OG DEMOKRATISK STATSAPPARAT!

DEMOKRATI (ytringsfrihet osv.) FOR FOLKET, UNDERTRYKKELSE AVFOLKETS FIENDER!

SIKRING AV FOLKETS LEVEVILKÅR! (Opphevelse av all gjeld som folket har, jordreform, lønnsøkning, senkning og stabilisering av priser, arbeid til alle, lik lønn for likt arbeid osv.)

Den første parolen og den siste ser jeg som så sjølsagt at jeg ikke kommenterer den her.

Den andre parolen mener jeg er nødvendig fordi monopolene og storborgerskapet sin økonomiske makt i Norge er uforenlig med et hvert revolusjonært diktatur i Norge. De har en fullstendig kontroll av det økonomiske livet og vil kunne kvele revolusjonen i fødselen dersom ikke deres eiendom blir beslaglagt og blir den revolusjonære statens eiendom.

Men dersom monopolene og storborgerskapet (herunder også hele bank- og finansvesenet) er konfiskert så vil i realiteten mesteparten av økonomien være sosialisert. Det som måtte være igjen av privat næringsliv vil være prisgitt denne sosialistiske økonomien.

Med den kapitalistiske statseiendommen, monopolenes, imperialistenes og storborgerskapets eiendom gjort om til sosialistisk statseiendom, så vil mer enn 80 % av økonomien (et tall jeg tipper, men som ikke skal være så veldig mye feil) være sosialisert. Dette er et ganske annet forhold enn i Kina der hovedparten av økonomien var små- og mellombondeøkonomi.

Med konfiskeringa av imperialistene, monopolene og storborgerne vil alle strategiske industrigreiner i Norge være fullstendig dominert av sosialistisk statseiendom framfor privat produksjon. Denne minimumsparolens gjennom-føring vil etter min mening i hovedsak representere proletariatets diktatur på det økonomiske området.

Denne parolen er i samsvar med de grunnleggende behovene ikke bare til arbeiderklassen, men til de arbeidende bøndene og fiskerne, til de intellektuelle, til de småhandlende, kort sagt til hele det arbeidende folket. Men samtidig vil det altså bety en hovedsakelig sosialistisk økonomi under proletariatets diktatur.

Den tredje parolen har jeg kommentert.

Den fjerde parolen vil ha en annerledes form under en nasjonal frigjeringskrig enn under den typen sosialistisk revolusjon som jeg nevnte til å begynne med. Det vil karakterisere i første rekke en patriotisk og demokratisk revolusjonær regjering. Men jeg vil hevde at dette ikke vil endre revolusjonens innhold. Det vil bare endre dens form. Innholdet uttrykkes gjennom det faktiske proletariske diktaturet som ville være oppretta i spørsmålet om den væpna makta og økonomien. Formen vil avhenge av fronten som gjennomfører revolusjonen.

Min konklusjon blir derfor at kapitalismen i Norge er utvikla så langt at enhver revolusjon mot den i innhold må bli en sosialistisk revolusjon somoppretter proletariatets diktatur direkte. De hovedkomponentene jeg har brukt i min argumentasjon (proletariatets størrelse og den statsmonopol-kapitalistiske økonomiens utbredelse) er jo nettopp størrelser som angir hvor langt kapitalismens utvikling er kommet.

Jeg vil derimot ikke på noen måte legge skjul på at revolusjonen kan få et utall av former alt etter hvilken situasjon den springer ut av. Disse formene er slett ikke uvesentlige å skille mellom, og jeg mener at det kan være ønskelig at RØDE FANE seinere tar de forskjellige formene for revolusjon i Norge opptil drøfting på en mer inngående måte enn det var min hensikt å gjøre i denne artikkelen.

 

 

Vil EEC-kampen fremme arbeidet for revolusjon og sosialisme? Det er emnet for denne artikkelen, som er basert på et foredrag Sigurd Allern har holdt på et åpent møte arrangert av ML-gruppene (MLG) i Trondheim.

Artikkelen bringer bl. a. en analyse av perspektivene for klassekampen like etter at folkeavstemninga er gjennomført.

Vi marxist-leninister ønsker å stå i spissen for arbeiderklassens og folkets kamp for revolusjon og sosialisme. Men idag er det kampen mot EEC, ikke revolusjonen, som står på dagsordenen. To spørsmål er da naturlig å stille: Har denne kampen en karakter som bidrar til å fremme den sosialistiske revolusjonen i Norge? Kan kampen mot EEC selv føre til revolusjonære slag og stormer?

Først må en ting være klart: Alle store folkelige kamper er ikke nødvendigvis revolusjonære. I de siste åra har de oftest ikke vært det her i Norge. En revolusjonær kamp stiller alltid på en eller annen måtespørsmålet om statsmakta i brennpunktet. Når folk revolusjoneres skyldes det at deres tillit til det monopolkapitalistiske samfunnssystemet forsvinner, de ønsker en statsmakt kontrollert av arbeiderklassen og folket. Under revolusjonære aksjoner tar folket seg selv til rette, ofte på tvers av de «vanlige» politiske spillereglene.

I lys av dette er det riktig å si at f. eks de store studentaksjonene for kompensasjon for momsen våren1970 ikke var aksjoner av en revolusjonær karakter. De utviklet seg heller ikke så langt at de revolusjonerte studentmassenes bevissthet. Sauda-arbeidernes streik samme år hadde imidlertid klare revolusjonære perspektiver: Arbeiderne satte under streika viktige deler av den lokale statsadministrasjonen (kommunebyråkratiet) på sidelinja, organiserte selv forsyningspolitikk og velferdstiltak. Og de slo i resolusjonsvedtak fast at kapitalismen aldri kan sikre arbeidsfolks kår. Statens juridiske redskap, Arbeidsretten, ble også effektivt ignorert og lammet.

Langt klarere enn disse norske eksemplene er selvsagt maiopprøret i Frankrike 1968. Da gjorde store folkemasser opprør mot den gaullistiske statsmakta. I byen Nantes ble det opprettet et proletært diktatur. Over hele landet var bedrifter og statsadministrasjon lammet. Mai 1968 varen revolusjonær storm. At den ikke utviklet seg til en seierrik sosialistiskrevolusjon skyldes flere faktorer. Viktigst er nødvendigvis mangelen på en korrekt kommunistisk ledelse somutviklet kampen til et væpnet opprør mot staten. I stedet ble det de Gaulles militærstyrker, politisk støttet av revisjonistene, som tok over kontrollen.

EN NY FASE I KLASSEKAMPEN

La oss utifra dette gå løs på spørsmålet om EEC-kampen har en revolusjonær betydning. Jeg vil legge særlig vekt på følgende trekk ved den norske samfunnsutviklinga.

Skjerpet kamp mellom de revolusjonære og reaksjonære klassene

De revolusjonære klassene i Norge er arbeiderklassen, småborgerskapet på landsbygda og i kystdistriktene og småborgerskapet i byene. De reaksjonære klassene er utenlandsk imperialisme, monopolborgerskapet og storborgerskapet. På alle felter har kampen mellom folket og klassefienden blitt hardere. I kamp mot rasjonalisering, oppsigelser, helsefarlige arbeidsforhold, dyrtid og trusselen om salg av Norges suverenitet til imperialistene har arbeiderklassen sagt et endelig farvel til 50-åras reaksjonære klassesamarbeidspolitikk. Mellom monopolkapitalen og småborger-skapet på landsbygda er det nå åpent politisk brudd. Regjeringskoalisjonen mellom monopolkapitalen og landsbygdas småborgerskap sprakk på grunn av EEC-saka, med dunder og brak våren 1971. Den skjerpete motsigelsen mellom monopolkapitalen og folket har også gitt seg kraftige utslag i ungdomsmassenes rekker, stadig større lag av arbeiderungdom, elever og studenter vender seg i dag mot EEC og statsmaktas politikk.

Økt enhet i folkets rekker

En viktig faktor i monopolkapitalens politikk er å splitte det arbeidende folket. Bøndene er for Håkon Lie «arbeiderklassens hovedfiende». Men hovedtendensen går i dag mot slike framstøt. Både på landsbygda og i fabrikkene oppleves kampfellesskapet mot EEC som en overordnet ting. På samme måte har også det tradisjonelle kjøret på «generasjonskonflikten» som hovedmotsigelsen i samfunnet spilt fallitt. De studerendes kamp blir også mer sett på som en del av folkets kamp enn for noen år tilbake. Denne enheten, dette kampfellesskapet, sveiser i dag sammen de klassene og samfunnslaga som må stå i spissen for en sosialistisk revolusjon i vårt land.

Fiendens reserver skrumper inn

Skal det monopolkapitalistiske diktaturet få en akseptabel maske må det ha talsmenn i mange politiske leire. Det må forsvares av «ledere» som har røtter og en viss tillit i ulikelag av folket. I dag blir denne politiske reserven skrøpeligere og skrøpeligere. Tidligere USA-orienterte, reaksjonære Senterparti-folk lar seg ikke mobilisere for «Europa-tanken» og Vest-Tyskland. En rekke kristelige, ledere som i årevis har solgt monopolkapitalens opium, lar seg nå vanskelig mobilisere, jfr. Bondevik og Korvald. Og mellomsjiktet i fagforeningene, dvs. deler av arbeideraristokratiet, går i stor utstrekning mot medlemskap. 

Monopolkapitalen og statsmakta får færre og færre talsmenn og alliertefor sin politikk.

Sosialdemokratiets politiske lederskap vakler

Den viktigste «reserven» for den herskende klassen har i årevis vært høyre-sosialdemokratene i LO og DNA. Der tsaren brukte presteskapet til å underkue massene, der har imperialismen nyttet seg av arbeideraristokratiets øverste sosialdemokratiske sjikt. I årtier har dette bidratt til å lamme arbeidsfolks politiske kamp. Nå vendes bildet. AUF har nesten samlet brutt med DNA-ledelsen. En stor del av «mellommennene» i fagbevegelsen har som nevnt forlatt faderhuset. Opprettelsen av «Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot EEC» styrker denne opposisjonen organisatorisk. Samtidig bidro Folkebevegelsens faglige konferanse til å etablere en landsomfattende faglig opposisjon mot LO-ledelsens politikk.

Kraftig politisering av massene

Kampen mot EEC har på en rekke måter endret folks måte å tenke på, endret deres innstilling til samfunnsutviklinga. Det som folk flest før var imot f. eks. tvangsflytting og rasjonalisering, men som mange trodde var et «nødvendig, uomgjengelig onde», ser nå alle er et resultat av monopolkapitalens og statens politikk. Folk ser at EEC dreier seg om den politiske suvereniteten, om framtida forlandet og folket. Stadig flere blir sjøldirekte involvert i denne klassekampen mot monopolene. De fleste arbeidsfolk innser nå også at statsapparatet tjener den herskende klassen. De krever et brudd med den politikken som staten fører. Men ennå nærer mange store illusjoner om militærets rolle og de parlamentariske organenes demokratiske karakter. Tendensen er likevel klar: mistilliten til statsmakta øker, massenes bevissthet politiseres og revolusjoneres.

Enhetsfronten mot imperialismen er en realitet

Formann Mao har slått fast at revolusjonen ikke kan lykkes uten et parti, en hær og en enhetsfront av de revolusjonære klassene. Kimen til en slik enhetsfront har vi lenge hatt i Norge. Men først gjennom EEC-kampen har den fått en kraft og en bredde som virkelig truer monopolkapitalens politikk. Denne enhetsfronten består i dag av et utall av fronter, interesseorganisasjoner og aksjonsenheter. Den tar sitt utgangspunkt i en rekke forskjellige saker, fra solidaritet med Indo-Kinas kjempende folk til aksjon mot nedleggelse av trikken i Oslo. Men først gjennomfagforeningenes og klubbenes, fisker- og bondeorganisasjonenes EEC-motstand har de breie lag av folket virkelig blitt aktivt trukket med. Denne enhetsfronten har også skapt sine egne organisasjoner: Folkebevegelsen og Arbeiderkomiteen. Denne storstilte organiseringa av de folkelige kreftene vil bety mye for framtidas revolusjonære massearbeid.

ML-bevegelsen har blitt kraftig styrket

For 2 år tilbake var den norskeml-bevegelsen begrenset til et «ungdomsparti» og en studie- og propagandaorganisasjon for «de eldre». I dag har vi en enhetlig partibyggende organisasjon og et ungdomsforbund som forbereder seg på omdanninga til en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom. Seinest ved utgangen av1973 vil det være skapt et nytt, kommunistisk parti og en rekke masseorganisasjoner som er nært knyttet til partiet: for ungdommen kvinnene og barna. Denne raske utviklinga av de revolusjonære marxist-leninistiske kreftene skyldes nettopp at vi i de sakene som i dag «rører massenes hjerte» har stått fram meden kommunistisk linje og politikk.

Denne oppsummeringa leder oss nødvendigvis fram til en konklusjon: Kampen mot norsk medlemskap i EEC har ført klassekampen i Norge inn i en ny fase – opp på et langt høyere nivå enn åra før. I dag har denne kampen ikke en direkte revolusjonær karakter. Men den har ført og fører til en rekke endringer i samfunnet og politikken som styrker muligheten for en seierrik norsk revolusjon. Derfor er det alt nå klart at EEC-kampen har revolusjonære perspektiver.

VÆR PÅ VAKT MOT BITENDENSENE!

Når dette er sagt, må det også slås fast enkelte bitendenser i klassekampen som dels svekker enhetsfrontens slagkraft – og som dels hindrer revolusjoneringa av massene. Vi vil særlig legge vekt på følgende:

1 Krisesamarbeid – monopolkapitalen forsøker å skremme arbeidsfolk til ro. Utenfor EEC vil arbeidsplassene måtte nedlegges, skrev ELKEM til sine ansatte. Forlanger dere lønnspålegg, går bedriften konk, er lønnsoppgjørsmelodien. Denne reaksjonære klassesamarbeidsideologien har solide røtter i deler av fagbevegelsen. «Sammen med bedriften skal vi trygge arbeidsplassene» heter det. Pro-EEC-vedtaket fra Årdal viser at krisesamarbeidet må tas ytterst alvorlig.

2 Fascisering – Den aktive del av motstandsbevegelsen, med marxist-leninistene, blir bevisst forsøkt kriminalisert. Eksemplene er mange: «Maoist» sprengte sin arbeidsplass i luften, løy Fædrelandsvennen i Kristiansand. Da Arbeiderkomiteen tok initiativet til en fredelig demonstrasjon mot Bratteli før flyreisen til Brussel, ble det i Stortinget og i presse framstilt som voldelig terror! Hetsen mot de streikende lærerne fra Apalløkka, politiprovokasjonen mot ml-bevegelsen med arrestasjon og fengsling av MLGs formann er andre tegn i tida. Slike angrep er alt møtt med stor motstand. Men de har ennå ikke blitt brennmerket som det de er i arbeidsfolks bevissthet: fascistiske overgrep og reaksjonær hets mot aktive EEC-motstandere. Fordi nye provokasjoner kan ventes må det politiske innholdet i det som har skjedd bringes langt bedre fram i den progressive bevegelsens agitasjon og propaganda.

3 Sabotasje i enhetsfronten – Også innafor enhetsfrontens rekker finnes det krefter som i praksis saboterer EEC-motstanden. Under Odda-streiken brukte Arbeiderbladet «lokale EEC-motstandere» som offentlige streikebrytere. SF-lederen og anti-kommunisten Gustavsen stilte seg i april frivillig til disposisjon for reaksjonens forsøk på å hindre statsbevilgning til Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. På enkelte jern & metall-arbeidsplasser har EEC-motstandere av Ove Larsens type gått i spissen for å suspendere marxist-leninister fra bedriftsklubben fordi de har spredd kommunistiske lokalaviser. Hvis ikke slike krefter isoleres og nøytraliseres, vil enhetsfronten kunne splittes og svekkes.

4 Framgang for opportunistene – Kampen mot EEC fører ikke bare til oppsving for de revolusjonære, for marxist-leninistene. Arbeidsfolk og ungdom politiseres, de går mot venstre. Men mange er ennå preget av borgerlige ideer på viktige felter av politikken. Derfor blir f. eks. SF – med sin kombinasjon av «fredelig revolusjon» og parlamentarisme – for mange et alternativ. Selv NKPs Reidar T. Larsen forsøker å bruke EEC-kampens enhet til å markedsføre Moskva-revisjonismens ideer om parlamentarisk overgang til sosialismen. Gallupen viser at – i det minste SF – klarer å styrke sin posisjon blant endel av EEC-motstanderne. Selv om partiledelsen er for udugelige til å organisere og mobilisere flere tilhengere, så er denne begrensede framgangen en kraftig utfordring til ml-bevegelsen. Mot opportunistledernes småborgerlige sosialisme må vi – overfor enhver EEC-motstander –sette kommunismens revolusjonære teori og praksis.

Ingen av disse tendensene har klart å stoppe eller lamme det revolusjonære oppsvinget. Men mange EEC-motstandere, også blant kommunistene, har i disse dager lett for å bli «svimle av framgang». De ser oppsvinget – men ikke det som kan ødelegge det. Derfor oppfordrer vi marxist-leninister til skjerpet årvåkenhet overfor bitendenser i utviklinga; mot all fascisering, mot sabotasje av kampenheten i motstandsbevegelsen, mot den småborgerlige sosialismen og revisjonismens anti-revolusjonære ideer.

Kan EEC-kampen utløse revolusjonære stormer?

Dette er det andre spørsmålet vi må besvare. To saker er da viktig å ta med i betraktning:

Krisa i imperialismen truer Norge

Nesten hele Vest-Europa er nå inne i ei alvorlig økonomisk krise. I Sverige og England er det massearbeidsløshet, i det økonomiske «vidunder»-landet Vest-Tyskland er den raskt stigende. Rundt om i verden har imperialistmaktene støtt på økende vanskeligheter. Land etter land frigjør seg fra imperialiststatenes politiske, økonomiske og militære undertrykkelse. Krisa i imperialismen er også ei djup politisk krise. Foreløpig har Norge ikke fått føle denne krisa fullt og helt på kroppen. Men tendensene er klare: Økende arbeidsløshet på grunn av konkurser og innskrenkninger, dyrtid og harde angrep på lønningene. For monopolkapitalen og statsmakta er derfor situasjonen ytterstalvorlig. EEC har allerede stilt deres politiske herredømme på en hard prøve. Kommer en økonomisk krise på toppen, vil «velferdsmasken» revne for godt. En herskende klasse som ikke klarer å sikre selv de mest elementære behov i folket vil heller ikke kunne håpe på dets tillit. Eksemplene fra dagens Vest-Europa, bl. a. England, viser at arbeiderklassen da er villig til å sette hardt mot hardt.

EEC-kampen slutter ikke med folkeavstemninga!

Følgende fire muligheter finnes teoretisk etter folkeavstemninga:

Flertall mot EEC – mer enn 38 stortingsmenn godtar dette, og regjeringa må bøye av.

En slik situasjon er ennå den mest sannsynlige. Den vil kunne skape en regjeringskrise. Men først og fremst vil den legge grunnlaget for en storstilt politisk offensiv fra arbeiderklassen og det arbeidende folkets side. Imperialismens viktigste politiske framstøt på årtier vil ha spilt en dundrende fallitt. En slik situasjon vil raskt legge grunnlaget for nye politiske krav fra massebevegelsen: – om forbud mot utenlandsk oppkjøp avnorsk eiendom og industri, krav om gjeldsinnfrielser for småbrukere og fiskere, norsk kontroll over oljeressursene, økt fiskerigrense, okkupasjon og krav om statlig overtakelse eller driftsgaranti ved bedriftsnedleggelser osv.

Allerede nå kan vi slå fast at det nye statsbudsjettet, som mer enn noen gang vil være forberedt som et EEC-budsjett, vil bli en gnist som kan reise arbeiderklassen og folket til en storm mot monopolkapitalens og sosialdemokratiets politikk. En slik storm vil være rettet direkte mot statsmakta og kan, som i Frankrike i1968, få karakteren av et revolusjonært opprør mot det monopolkapitalistiske diktaturet.

Knapt flertall for EEC – Sannsynligvis vil 38 Stortingsmenn fremdeles være villige til å blokkere EEC-avgjørelsen gjennom et nei.

En slik situasjon vil ikke gi grunnlaget for offensive aksjoner. Regjeringa har allerede markert at den da vil gå amok i hets og demagogi, der alle propagandamidler blir tatt i bruk. For EEC-motstanderne stiller dettefølgende oppgaver:

– alt i dag må vi gjøre det klinkende klart at regjeringas «krav» om at motstanderne skal «bøye seg for» et flertall for EEC er grov svindel. Regjeringa kan nemlig lett gi slike garantier. Å bøye seg for et flertall mot betyr i realiteten en utsettelse av EEC-framstøtet. Å bøye seg for et flertall for betyr å akseptere total underkastelse for Brussel, med varige konsekvenser for arbeiderklassens og folkets politiske og økonomiske kår.

– vi må, hvis denne situasjonen blir aktuell etter folkeavstemninga, raskt være forberedt på følgende:

– mobilisere massestøtte til de Stortingsmenn som står fast mot EEC.

i demonstrasjoner og aksjoner gjøre det klart at det i arbeiderklassen, blant bønder og fiskere, er flertall mot medlemskap.

Flertall for EEC – ikke nødvendig mindretall i Stortinget. En slik situasjon vil umuliggjøre strategisk offensive framstøt. De første ukene vil lett bli preget av pessimisme og oppgitthet innafor vaklende deler av enhetsfronten. «Det nytter ikke å kjempe» vil bli opportunistledernes svanesang. For marxist-leninistene og alle progressive blir hovedoppgaven å konsolidere enhetsfronten på fortsatt kamp. Utviklinga av kampen i Storbritannia viser at situasjonen både i folket og i parlamentet kan vendes. Et eksempel: Regjeringa har ikke gitt skikkelig beskjed om hva det koster å komme inn. Den regninga vil sjokkere mange. I tillegg vil en rekke lovendringer komme opp til debatt før nyttår. Kampen mot EEC-medlemskapet vil altså fortsette. Også i denne situasjonen vil statsbudsjettet kunne bli en utløsende kraft til nye kamper.

Taskenspill og svindel – er den siste muligheten. Selv om den kan se usannsynlig ut i dag, er det vår plikt å være oppmerksom på alle muligheter. Svindelen kan ta ulike former: Opptellingsfusk eller gjennomføring av EEC-medlemskap tross flertall mot i folkeavstemninga. DNA-ledere har alt varslet at folkeavstemninga ikke «kan tas alvorlig» hvis ikke deltakelsen er høy.

Uansett form vil en slik politikk være et ytterst farlig spill for monopolkapitalen og dens brattelier. Både i fabrikker og bygder vil svaret bli opprør mot statsmakta. Storstreiker, okkupasjoner og demonstrasjoner vil bare bli innledende stikkord .

Denne knappe oppsummeringa viser oss at EEC-kampen ikke slutter med folkeavstemninga. Utfallet er ennå ikke gitt. Mest sannsynlig er muligheten for seier – med et kraftig, offensivt oppsving i massekampen som resultat. DNA-regjeringas økte vansker med å berge monopolene ut av den voksende økonomiske krisa i vesten vil skjerpe motsigelsen mellommonopolkapitalens og folkets interesser ytterligere. Statsbudsjettet blir et EEC-budsjett – men også et krisebudsjett med nye byrder for arbeidsfolk.

Sluttfasen av EEC-kampen gir derfor både et økonomisk og politisk grunnlag for massekamper en knapt kunne tenke seg omfanget av bare noen år tilbake. Men massekamper må organiseres og ledes hvis målet er å seire i kampen mot en mektig, sentralisert fiende.

Vi marxist-leninister vil særlig legge vekt på to ting:

– Den organiserte enhetsfronten må ikke nedlegges, men konsolideres og utbygges etter folkeavstemninga, uansett resultat i den. Det må alt nå tas initiativ til landsmøter i Arbeiderkomiteen og Folkebevegelsen som oppsummerer situasjonen og legger opp politikken videre. Alle forsøk på å nedlegge frontorganisasjonene, f.eks. omdanne Folkebevegelsen til et «rød-grønt» parti må avvises.

– Marxist-leninistene må raskt fullføre bygginga av et nytt, kommunistisk arbeiderparti som kan reise riktige paroler for massekampen, lede den organiserte enhetsfronten i fabrikker, bygder og boligstrøk og spre ideene om revolusjon og sosialisme.

KAMPEN MOT EEC KAN VINNES!

STYRK LEDELSEN AV MASSEKAMPEN – STØTT BYGGINGA AV ET NYTT, KOMMUNISTISK PARTI!

REVOLUSJON ER HOVEDTENDENSEN I VERDEN I DAG!

 

Foredrag holdt av Carl-Erik Schultz i DNS, høsten 71.

Kamerater og venner.

Formann Mao sier:

Liksom det ikke finnes en eneste ting i verden som ikke har en tosidig natur (dette er loven om motsetningenes enhet), så har også imperialismen o galle reaksjonære en tosidig natur, de er virkelig tigre og papirtigre på en og samme gang.

Å tilintetgjøre imperialismen, føydalismen og byråkratkapitalismens herredømme i Kina tok det kinesiske folket over 100 år og kostet dem titalls millioner liv før de vant seier i 1949. Hør her! Var de ikke levende tigre, jerntigre, virkelige tigre?

Men til sjuende og sist forandret de seg til papirtigre, døde tigre, tigre laget av soyabønnepudding. Dette er et historisk faktum. Har ikke folket sett og hørt om disse fakta? Det har vært hopetall av dem — tusener på titusener. Tusener og titusener. Derav følger at imperialismen og alle reaksjonære betraktet ut fra deres vesen, på lang sikt, fra strategisk synspunkt må anses som det de er — papirtigrer. Dette bør danne grunnlaget for vår strategiske tenkning.

På den annen side er de også levende tigre, jerntigre, virkelige tigre som er i stand til å ete opp folk. Dette bør være grunnlaget for vår taktiske tenkning.

Vi veit at den vesttyske imperialismen — at alle imperialister går undergangen i møte.

Vi veit at folkets kamp mot EEC kan lykkes.

Men skal vi vinne, må vi analysere fiendens styrke, se klart hvilken trussel imperialismen er mot det norske folket i dag.

Vi må finne vår egen taktikk ut fra dette.

Vi må aldri undervurdere EEC-tilhengernes taktikk for da kan aldri kampen mot EEC lykkes.

Imperialismen

La oss først se kort på historien.

Lenin karakteriserer imperialismen med fire viktige kjennetegn ved monopolkapitalen. For det første er produksjonen konsentrert voldsomt gjennomkarteller, syndikater og truster. For det andre har monopolene ført tilbeslagleggelse av de viktigste råstoffkildene — spesielt de viktigste slik som f. eks. jern- og kullindustrien. For det tredje er monopolene vokst fram av bankene – som blir de viktigste monopolinnehaverne gjennom et tett nett av finanstransaksjoner.

For det fjerde er monopolene nært knyttet til kolonipolitikken. Det er kamp om råstoffkilder, om kapitaleksport, om markeder og innflytelsessfærer for monopolene.

Allerede før 1914 eksisterte det imperialistiske makter – og verden var ferdig delt mellom disse. Gjennom to verdenskriger har disse landene kjempet om en nyoppdeling av verden.

Helt fra 1918 har Tyskland mistet alle koloniområder – dvs. muligheter til å utbygge sin imperialistiske økonomi på andre territorier.

Det faktum at de imperialistiske maktene gang etter, gang kjemper med militær makt om sine interesseområder, ikke bare mot folket, men seg imellom er en viktig konklusjon. Det betyr at imperialiststatene ikke er en enhetlig blokk; det er store, dype motsetninger dem imellom og statene er tendert til å løse disse med makt, med krig.

Etter 1945 var forholdene for de imperialistiske stater og Tyskland ganske spesielle:

USA – var konsolidert som verdens ledende imperialistiske makt, økonomisk, politisk og militært. De ønsket å ha Vest-Europa som et nykolonialt område, dominert av deres imperialisme, ikke de europeiske imperialistmaktene.

USA presset gjennom opprettinga av et eget, vest-tysk marked og bygget opp på ny vest-tyske monopoler – spesielt med hjelp av Marshall-planen – der de pumpet inn 28 milliarder kr.

USA ønska å utnytte mulighetene til egen ekspansjon i Vest-Tyskland. Dette fordret en enhetlig økonomi, og det fordret et vern mot det den gang sosialistiske Sovjetunionen. To viktige tiltak ble satt ut i livet ut fra de nye, sterke monopolene: en stat til å holde makta i området; for å sikre statensvoldsapparat, og utfra behovet om militær kontroll: en hær. Dette betød tysk gjenopprustning. Det er verdt å merke at det var ingen motsigelser mellom USA og Vest-Tyskland om kolonier. Vest-Tyskland var det eneste land uten. Derfor var det relativt ufarlig for USA å gjenoppruste.

Det var full USA-kontroll over Vest-Tyskland:

– militært via NATO

– økonomisk via OECD

Dessuten var Vest-Tyskland også pålagt en del begrensninger:

– kontroll over utenrikshandelen

– underpris på råvarekjøp fra Vest-Tyskland til USA

– sterk USA-påvirkning av undertrykkinga av det vest-tyske folket

– åpning av Vest-Tyskland som ekspansjonsområde for amerikansk kapital.

USA-imperialismen førte en politikk som gikk ut på full gjenreising av den tyske monopolkapital – men med mest mulig amerikansk kontroll. Dere organiserte de gamle monopolene. De styrket statens rolle i gjenreisinga. Fra1948 ble det fri prisutvikling, men fortsatt lønnsstopp, og USA pumpet inn 3,9 milliarder dollar til investeringer. Statsforetakene ble 1/3 av storindustrien

– spesielt i energiforsyninga. Gjennom svære fond og spesielle skatter ble midler overført til monopolene.

Alt dette la grunnlaget for en rask gjenreising av den tyske imperialismen gjennom en voldsom opphoping av kapital. Den vest-tyske økonomien vokste lynraskt gjennom denne posisjonen med USA-dominans og kapitaleksport til Vest-Tyskland. F. eks. er den vest-tyske andelen av den vestlige verdensindustriproduksjon blitt nær tredoblet fra 1948.

I tråd med dette er den vest-tyske militærmakta blitt styrket : I 1955 gikk 7 milliarder DM til militær opprustning i Vest-Tyskland. I 1970 var dettebeløpet steget til 25,6 milliarder DM.

Allerede i 1958 – da EEC startet – var m. a. o. Vest-Tyskland en sterk, konsolidert stat, med den nødvendige militærmakt. Vest-Tysklands økonomiske problemer var manglende kolonier – territoriale vansker for ekspansjon, i motsetning til de andre imperialististlandene. Vest-tysk ekspansjon i utlandet var m. a. o. avhengig av politisk og militær beskyttelse fra andre imperialistland, spesielt USA. Det oppsto etter hvert motsigelser mellom USA-monopolene og de europeiske monopolene. Dette kom fram da europeiske monopoler vokste i 50-åra:USAs økonomiske grep avtok. Selv de amerikanskeide foretakene i Europa var oftere og oftere mer tjent med vest-tysk imperialistpolitikk enn med USAs politikk med Vest-Tyskland som underlagt område.

Kort sagt: det ble skjerpede motsigelser mellom imperialistiske makter. På dette grunnlaget startet en økonomisk organisering utenfor USA. Kull- og stålunionen ble opprettet i Europa, som et slikt tiltak i begynnelsen av1950-årene.

EEC kom i 1958, ikke bare som en sammenslutning mot folkene, men i hovedsak en sammenslutning mot USA. Det som drev EEC fram var europeiske imperialisters behov for et styrket økonomisk/politisk vern mot USA, og at en voksende relativ styrke i Europa gjorde dette mulig. Det betyr at EEC ikke er en full enhet mellom stater, men allianse rettet utad, med motsetninger innad. I EEC vil dette f. eks. mellom tysk og fransk imperialisme si at det fortsatt er kamp innad om hvilket imperialistland i Europa som skal dominere de andre.

Vest-Tyskland 1971

Hvordan er situasjonen i Vest-Tyskland nå?

For det første: Svære monopoler – og enda større allianser dem imellom. Viser det ved konsentrasjon av kapitalen i de store foretakene. I 1960 var 37 % av all aksjekapital i Vest-Tyskland i bedrifter med mer enn 100 millioner DM i aksjekapital. I 1970 var deres andel steget til 64 %. 0,42 % av selskapene har nå 58 % av produksjonskapitalen. Dvs. at stadig mer kapital opphopes i noen få store selskaper. Disse tallene for Norge skulle omtrent tilsvare f. eks. at foretak ihendehar 60 % av kapitalen i industrien i Oslo. Denne konsentrasjonen, har økt mer enn før krigen. Vi ser det også ved sentralisering av kapitalen i et nett av truster og karteller. Det betyr at det som ser ut som store enkeltkonsern er ledd i enda større giganter som dominerer hele kjernen av økonomien. Dvs. kapitalen vokser ikke bare innenfor konsernene, men øker behovet for konkurranse eller enhet dem imellom. Statistikken veit å fortelle at 12 av de 25 største EEC-konsernene er i Vest-Tyskland og at disse dominerer markedene fullstendig, spesielt i Vest-Tyskland.

Eks:

– 4 konserner har 88 % av bilindustrien

– 4 konserner har 65 % av stålproduksjonen

– 3 konserner har 49 % av kjemisk industri

– 8 konserner har 68 % av elektrokjemisk produksjon

Men i tillegg er det så allianse disse imellom. F. eks. er de tre kjemiske storkonsernene alle egentlig i den tyske I. G. Farben-gruppa – som dermed blir et gigantkonsern.

I bilindustrien samarbeider to av de fire største i utstrakt grad, bl. a. på USA-markedet. Siemens og AEG/Telefunken samarbeider intimt og har bl. a. atommonopol.

I tillegg sier Lenin at et intimt samarbeid mellom industrikapitalen og bankene kjennetegner imperialismen:

I Vest-Tyskland er det et meget intimt samarbeid mellom de tre største forretningsbankene:

– Deutsche Bank

– Dresdner Bank

– Commerzbank

og fra dem til storkonsernene.

Dette er tre «banksentraler» med forgreininger i hele EEC. Commerzbank ved direkte sammenslutning med en av de største franske bankene, alle sammen gjennom forskjellige samarbeidsavtaler med storbankene i de andre EEC-landene. Disse bankmonopolene utgjør finanskilder opp mot de to største i USA eller den største britiske. De er nøye vevet sammen med storindustrien – de eier industrien. En liten gruppe, finansoligarkiet, har makta over hele økonomien. F. eks. kontrollerer de tre storbankene hoveddelen av I. G. Farben-gruppen, Vest-Tysklands største konsern. Denne gruppen omfatter bl. a. BASF, Hoechst og Bayer. Omsetningen var i 1970 ca. 60 milliarder kr. og det var over 300 000 ansatte. Tilsvarende grupper er bilkonsernet Volkswagen/Daimler Benz, med 300 000 ansatte, Siemens/AEG-Telefunken med 4–500 000 ansatte, Thyssen-Mannesmann med ca.160 000.

Alle disse storkonsernene er intimt knyttet til stor-bankene. Bankene har en ordning med at de disponerer stemmeretten på deponerte aksjer. Bl. a. ved hjelp av dette disponerer de ca. 60 % av alle industriaksjer i Vest-Tyskland. De tre store alene har 42 % av alle industriaksjer i Vest-Tyskland.

Av eksempler på siste års nye sentralisering av kapital, kan nevnes:

– atommonopolet KWU opprettet av Siemens/AEG.

– 90 % lastebilmonopol opprettet Thyssen/Mannesmanns

– 70 % rørmonopol, som er spesielt interessant med henblikk på byggingen av nye oljeledninger fra Sovjet til Vest-Tyskland.

Dessuten domineres markedene mer og mer av de store. De 50 største industriforetakene i Vest-Tyskland hadde 25 % av industriomsetningen i 1954 og 45 % av industriomsetningen i 1969. Altså: Nær halve industriomsetningen i et land på 60 millioner innbyggere er konsentrert på 50 konserner.

De siste årene har også antallet fusjoner mellom foretak økt voldsomt. Fra1967 til 1969 økte f. eks. antallet horisontale fusjoner (dvs. sammenslutninger innenfor produksjonen av samme vareslag) med 55 %.

Dette er bare noen eksempler på Lenins karakteristikk av monopolene som dominerende i en imperialistisk stat.

Den vest-tyske monopolkapitalen har – for å fremme sine interesser – en vesttysk stat. Dens oppgave er å sikre monopolkapitalens makt på to måter:

-innad, overfor folket

-utad, overfor andre imperialistiske stater, dvs. for Vest-Tyskland: overfor de andre EEC-landene, USA og Sovjet.

Imperialistiske ambisjoner

Vest-Tyskland er alt nå svært avhengig av å eksportere på verdensmarkedet, og de får stadig større del av verdenshandelen.

(Andel av verdenshandelen i %)

USA: i 1950 32 % og 15.5 % i 1970

Vest-Tyskland: i 1950 0,5%  og 12,3 % i 1970

Når det gjelder høyt bearbeidete industriprodukter er forholdene enda mer markert.

(Andel av verdenshandelen i %)

USA: i 1950 27 % og 19,3 % i 1970

Vest-Tyskland: i 1950 0,5%  og 12,3 % i 1970

Dvs. at Vest-Tyskland har en del av verdensmarkedet som når opp mot USA – og at eksporten er vesentlig viktigere for Vest-Tyskland enn for USA.

Den tyske ekspansjonen av industrivarer er også voldsom. Fra 1967 til 1970 økte denne produksjonen med ca. 40 % i Vest-Tyskland. Tilsvarende tall i USA og Storbritannia var hhv. 4 % og 11 %.

Vest-Tyskland produserer også hovedtyngden av de industrielle nøkkelvarene i EEC. F. eks. 42 % av stål- og jernlegeringer og 47 % av bilene. De er viktigste handelspartner for faktisk talt hele Vest-Europa. Spesielt for BeNeLux-landene, med i alt 25–33 % av deres totale utenrikshandel.

De samler en mektig finansiell styrke ved å ha større valutabeholdning enn noe annet kapitalistisk land – mer enn USA.

For imperialist-landene blir kapitaleksporten en stadig viktigere faktor. Ekspansjonen i utlandet tar ikke bare form av handel, men oppkjøp, etableringer, direkte utnytting av andre lands folk og naturressurser blir et hovedelement.

Mens den vest-tyske monopolkapitalen bare foretok en kapitaleksport på158 mill. DM, så var tallet i 1960 3188 mill. DM, og i 1970 hele 21 000 mill. DM. Dette er et resultat av de økte vest-tyske imperialistiske ambisjoner, og av de økte muligheter EEC har gitt. For folkene i andre land betyr det atstadig mer av økonomien blir kontrollert av den vest-tyske monopolkapitalen.

For vest-tyske monopoler er kontroll over råvarer og territorier brennende økonomiske og politiske krav, fordi Vest-Tyskland ikke har noen viktige råstoffkilder innenfor landets grenser. Vest-Tyskland har bare 3 % av USAs produksjon av jernmalm og bare 20 % av USAs kull. Vest-Tyskland importerer bl. a. hele sitt forbruk av følgende råstoffer: olje, bauxitt, mangan, krom, kopper. Dessuten importerer Vest-Tyskland 96 % av jernmalmen, 88 % av blymalm og 75 % av svovelkis. Dvs. monopolene får råstoff, men de behersker det ikke territorialt. Vest-Tyskland har heller ikke kolonier – og er avhengig av de andre imperialistmaktenes militære beskyttelse for å ekspandere i Øst-Europa, Afrika, Asia etc.

Innenfor EEC og de «assosierte» (det vil si formelt uavhengige, men reelt halvkoloniale) landene i Afrika har også den vest-tyske imperialismen sjanser til å ekspandere. Romatraktatens regler om fri etablering og fri kapitalbevegelse gir full adgang til å ta kontrollen over andre lands økonomi. Oppkjøp av bedrifter og råvarekilder kan ikke hindres på nasjonal basis, overføring av profitt, nedlegging og flytting av bedrifter kan skje som overfor de gamle kolonier. Dette er en politikk som ikke bare rammer assosierte land, men som i høy grad er rettet direkte mot imperialistmaktenes partnere i EEC, mot folkene i disse landene.

Den vest-tyske imperialismen har styrka seg økonomisk – men står svakt m.h.t. kontroll av andre områder.

Dette er sjølsagt en umulig situasjon på lang sikt, fordi det hindrer monopolenes vekst – det hindrer at de kan konsolidere og øke sin makt. Derfor vil monopolkapitalen gjennom sin stat gjøre alt for å endre denne situasjonen.

For at den økonomiske styrken skal bestå så veit imperialist-landet Vest-Tyskland at de må øke sin politiske og militære styrke. For å sikre en militær styrke kreves en voldsom opprustning. Ikke bare ved oppbygging av en EEC-hær, men av en vest-tysk hær – en hær på nær 1/2 million. Storkonsernene er nært knyttet til rustningsindustrien, bl. a. i NATO-konsern. Eksempler på dette er bl. a. I. G. Farben, Siemens/AEG og Flick. Rustningsindustrien er sterkt konsentrert i monopoler. For å sikre høy profitt er det også en del statsmonopoler. Det er enorme dimensjoner – over 25 milliarder DM, eller mer enn 50 milliarder kr. pr. år i rustningssektoren.

«Revolusjon er hovedtendensen i verden i dag»

I Beretninga til den 9. kongressen i Kinas Kommunistiske Parti heter det:

Det fins fire store motsigelser i verden i dag: Motsigelsen mellom de undertrykte nasjonene på den ene side og imperialismen og sosialimperialismen på den andre; motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de kapitalistiske og revisjonistiske land; motsigelsen mellom de imperialistiske og de sosialimperialistiske land og mellom de imperialistiske land innbyrdes, og motsigelsen mellom de sosialistiske land på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

Dersom vi skal få et grep om EEC-landene og deres politikk, deres taktikk for å få Norge med må vi analysere hvordan disse motsigelsene er.

For det første motsigelsen mellom verdens undertrykte folk og imperialistene. Imperialistenes side har til nå, og er fortsatt preget av enheten mellom disse landene. – Vest-Tyskland er med i NATO – investerer i USAs områder i verden trygget av deres bombefly. – Vest-Tyskland er med i EEC – enhet på utplyndring av koloniområdene i Afrika. – Vest-Tyskland er i Øst-Europa under Sovjets dekke – enhet med Sovjet på å utnytte folkene der.

Men, som Mao Tsetung sier i 20. mai erklæringa: «Revolusjon er hoved-tendensen i verden i dag». Dvs.: Stadig flere folk reiser seg til kamp mot imperialistene – eller kamp truer. Markedene skrumper for imperialistene, de svekkes militært. USA kastes ut av Vietnam. Nasjonale borgerskap gjør opprør mot imperialistene, f. eks.: de oljeproduserende landene.

De oljeproduserende landene, OPEC-landene dominerer verdensmarkedet. EEC er største avtaker, og EEC er slett ikke sjølberga. F. eks. har Vest-Tyskland oljelager for 78 dager og ingen egen oljeproduksjon. Når Vest-Tyskland lever under de andres beskyttelse mot verdens undertrykte folk, så mister de også økonomisk og militær kontroll når USA gjør det. Vi veit at når fatene er tomme – så bites bikkjene. Slik er det også med imperialist-landene. At verdens revolusjonære folk tvinger dem tilbake betyr at det er mindre å dele – og hardere kamp om dette.

Det er ett unntak for Vest-Tyskland, Øst-Europa som mer og mer åpnes for deres økonomiske ekspansjon.

Imperialistenes tilbaketog verden over betyr også at USA mer enn noensinne føler behov for å trekke seg mer ut av Europa.

Sovjet og Kina

Motsigelsen mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske land på den ene sida og de sosialistiske land på den andre.

Viktigst for oss blir Sovjets aggresjon overfor Kina. Også denne motsigelsen er prega av imperialistlandenes trøbbel med verdens folk. Sovjet ønsker å løse motsigelsene i Europa raskt og fredelig for å styrke sin aggresjon i øst.

De fører SALT-forhandlingene med USA.

De vil ha Moskva-avtalen og Berlin-avtalen med Tyskland.

De selger i realiteten DDRs sjølstendighet og gir svære konsesjoner til Vest-Tysklands ekspansjon i Øst-Europa. De gjør det for å få en all-europeisk sikkerhetsordning og mulige gjensidige nedrustninger, for derved å kunnestyrke seg i øst.

Motsetningen med Kina gir med andre ord Sovjets sosialimperialistiske politikk i Europa.

Dette bringer oss over på motsigelsen mellom de imperialistiske landene, og mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske landene.

Sovjet/Vest-Tyskland

Vi har sett at Sovjet ønsker status quo-ordninger, helst all-europeiske, som sementerer fast stillingen i Europa hva deres interesser angår.

Her står russerne overfor en temmelig vrien motsigelse: På den ene sida er Vest-Tyskland den stat i Europa som direkte kan true deres hegemoni og koloniherredømme i Øst-Europa. På den andre sida er opprettelsen av en all-europeisk ordning som garanterer dette herredømmet, avhengig av vest-tysk støtte. Om Vest-Tyskland og Sovjet blir enige om en all-europeisk sikkerhetskonferanse, så blir det en slik konferanse – nesten uansett hva USA mener.

Russerne må være temmelig desperate etter å øke troppestyrkene på Kina-grensa for å spille en så tvilsom poker som de gjør. Vest-Tyskland bruker russernes iver etter all-europeisk konferanse til å stille betingelser om innrømmelser på DDRs bekostning.

Ved siden av dette kommer spørsmålet om det økonomiske samarbeidet Vest-Tyskland/Sovjet. Her er det viktige felles interesser:

Sovjet har fullstendig gitt opp sjølbergingspolitikken og baserer seg stadig mer på import av utenlandske kapitalvarer. Til utbygging av kull-, stål- og oljeindustri i Sibir trengs vestlig kapital og «know-how». Sovjetlederne bruker disse kontraktene, som er meget store, til å vinne good-will hos tysk og japansk monopolkapital, – og til å vinne politiske innrømmelser.

Vest-Tyskland er interessert i eksport-markeder der de kan operere uten altfor stor konkurranse. De er interessert fordi sovjetmarkedet «ventes» å vokse raskt, og fordi «Die Russen bezahlen gut und punktlich» – som slagordet for den nye «osthandel» lyder. Sovjet har store gullreserver som Vest-Tyskland har interesse av. Markedene i øst er i virkeligheten den eneste åpningen for vest-tyske monopoler i en verden som preges av hardere konkurranse om markedene. «Osthandel» representerer den eneste utvidelse av det imperialistiske verdensmarkedet i dag.

Langsiktig ligger det sjølsagt gode, gamle ideer om «Lebensraum nach Osten» i disse interessene, og perspektiver om atter å oppnå koloniforhold overfor øst-områdene. Gammel politikk i ny frakk.

Uansett hvordan dette forholdet utvikler seg, er det vanskelig å skjønne annet enn at revisjonistene må bli de store taperne i pokeren, og at utviklinga nå betyr ny og hardere undertrykking av folkene i Øst-Europa.

Forholdet mellom Vest-Tyskland og USA

De vest-tyske imperialistene hadde rett etter krigen nesten identiske interesser med USA, og underordning under USA-imperialistene var den eneste måten Vest-Tyskland kunne komme på fote igjen, og derfor på langsikt også den eneste måten igjen å bli uavhengige.

Også i dag er interessefellesskapet stort.

1.Dette gjelder særlig militært, både i Europa og ellers i verden. I Europa er ikke Vest-Tyskland på grunn av fransk motstand i stand til å organisere noen militær overbygning på EEC-samarbeidet. I denne situasjon er NATO – selv om det er USA-dominert – bedre enn ingenting. Og den amerikanske krisa har etterhvert gitt Vest-Tyskland stor innflytelse på NATO. Det er slett ikke sikkert at de tyske imperialistene hykler når de gråter bitre tårer over planene om USAs troppetilbaketrekking fra Vest-Europa. Sannsynligvis ville en slik tilbaketrekking etterhvert føre til NATOs endelige oppløsning. Så lenge Vest-Tyskland ikke er i stand til å organisere noen etterfølger under sin ledelse, ville dette snarere føre til økt uavhengighet for de andre statene og større vansker med seinere integrasjon i en Europa-hær, dvs. en hær med tyskledelse.

Ellers i verden har også Vest-Tyskland stort interessefellesskap med USA militært. Den vest-tyske imperialismen kjennetegnes ved svær eksport. Samtidig som den hverken har kolonier, nykolonier, eller militære «forpliktelser» i den 3. verden. Gjennomgående selger den tyske imperialismen sine produkter under USA-systemets militære og politiske beskyttelse. Vest-Tyskland har ingen som helst interesse av at USA-imperialistene f. eks. blir kasta ut av Sørøst-Asia eller Latin-Amerika. Vest-Tyskland har ingen tropper å sende ut istedenfor de amerikanske. Om USA ryker ut, ryker tyskerne også.

Forholdet mellom USA og Vest-Tyskland kjennetegnes på mange måter. Det tar endel tid å omsette økonomisk styrke i politisk og militær makt.

2.Økonomisk er forholdet mer komplisert. Vest-Tyskland hadde under krisa i mai 71 full anledning til å kreve sine dollar innløst i gull, og kunne forsøkt å tvinge USA til å gjøre det de likevel måtte gjøre i august, men de hadde ingen interesse av det.

Den siste valutakrisa viser at Vest-Tyskland trass i en enorm finansiell vekst og styrke, ikke har mulighet til å stå seg i en handelskrig med USA. De mangler ressurser og er for avhengig av eksport. F. eks. _eksporterer Vest-Tyskland 23 % av nasjonalproduktet, mens USA bare eksporterer 5 %.

Det er vel også et spørsmål om Vest-Tyskland ville være i stand til å dra særlig nytte av et sammenbrudd i dollar-handelen – om ikke resultatet i dag ville bli en handelskrise som rammet Vest-Tyskland nesten like mye som USA. Tyske mark er ikke i dag i stand til å overta dollarens rolle annet enn kanskje noen få steder (Benelux, Østerrike). Tilbakegang til gullstandard ville ikke være noen god ting for tyskerne på kort sikt – de har ikke gull. Derfor ser det ut som om de i dag kan bli tvunget til å betale for dollarkrisa sammen med Japan. Dette har sammenheng med den vest-tyske maktesløsheten overfor USA politisk og spesielt militært.

Den voldsomme skjerpinga av motsigelsen mellom USA-imperialismen og den vest-tyske imperialismen betyr også en øking av krigsfaren. Det er intets om kan tyde på at USA-imperialismen fredelig gir fra seg lederstillinga i den imperialistiske leiren.

Den vanlige måten å løse slike motsigelser på har i siste instans vært krig.

Innad i EEC kan vi se gjenspeilinger av forholdet til USA

Riktignok kan en i EEC se kimen til en mulig statsdannelse, men først og fremst er enheten i EEC rettet utad mot konkurrerende imperialistallianser.

Motsigelser mellom landene i EEC er lagt opp til løsning gjennom konkurranse, men vi veit at dersom dette ikke går, så er imperialistenes generallinje krig til løsing av motsigelsene. Det gjelder krig som handelskrig, og det gjelder vanlige militære aksjoner.

Nå er det to viktige spørsmål som vi må stille:

1.HVA ER EEC?

2.HVILKEN PLASS HAR EEC I IMPERIALISMENS ALLMENNE UTVIKLING?

Til det første:

EEC er ingen stat eller statsdanning i dag. EEC har en administrasjon med visse fullmakter og en «regjering». Men det mangler både deler av regjeringens myndighet over hele EEC og et voldsapparat til å sette makt bak statens politikk. EEC-hær og en full, direkte kontroll mangler.

Det finnes ingen lovgiving som direkte regulerer forholdet mellom landenes herskende klasser. I stedet finnes det en (tollunionen) som bestemmer det felles forhold til andre lands monopolkapital, og en (landbrukspolitikken) som bestemmer det felles forhold til en annen klasse innenfor EEC-området: Bøndene. Indirekte berører disse lovgivningene de herskende monopolkapitalistklassene, som sitter med statsapparatene, men de ting som direkte angår dem, som felles industripolitikk, finanspolitikk, valutapolitikk, samferdsels-politikk, militærpolitikk osv., er nesten ikke blitt «harmonisert». Og de kan heller ikke «harmoniseres» effektivt uten at det eksisterer en felles voldsmaktsom kan sette dem ut i livet.

Til nå er EEC en allianse mellom noen suverene imperialistiske stater (og noen utsatt for imperialistisk undertrykking), det er en imperialistisk allianse. Det betyr ikke at EEC er et likeberettiget samarbeid mellom disse statene.

Den fellespolitikken Kommisjonen har fått fullmakt til å sette ut i livet, vil alltid tjene noen mer, andre mindre. Det land som dominerer alliansen politisk og økonomisk, det landet de andre statene er mest avhengige av, vil være den som i første rekke tjener på samarbeidet. Og det vil i neste omgang forsøke å utvikle EEC til sitt statsapparat overfor de andre landene. I dag er Vest-Tyskland i denne stillingen.

Dvs.: Spørsmålet om utviklinga av EEC til en stat er nært knytta til Vest-Tysklands stilling i EEC og deres økende styrke der.

Vest-Tysklands iver med å komme igang med Werner-planen og tiltak for å opprette EEC-hær er nettopp et uttrykk for deres press overfor de andre statene i EEC. Vest-Tyskland ønsker en utvikling mot statsdanning fordi de mener å kunne dominere denne, bruke den som sitt våpen overfor folkene og monopolkapitalen i alle EEC-landene.

Forsøkene på å bygge ut EEC til en stat understreker derfor bare enda tydeligere at dette er imperialistiske våpen direkte rettet inn mot å øke spesielt den tyske undertrykkingen av folkene i Europa økonomisk, politisk, kulturelt og militært.

Til det andre spørsmålet:

Det har oppstått en slags ide om at EEC er et slags «naturlig ledd i kapitalismens utvikling». Argumentasjonen er at monopolene etterhvert blir så store at de sprenger rammen for nasjonalstatene, og at imperialiststatene derfor slutter seg sammen i imperialistiske allianser av EECs type for å skaffe større markeder.

Denne teorien er nokså tvilsom. For det første er det lenge siden monopolene sprengte nasjonalstatens grenser — det faller vel temmelig nøye sammen med imperialismens framvekst. Likevel har det ikke før i 1957 ført til noe EEC. Tidligere har jeg pekt på at imperialistiske allianser av EECs typebare kommer i stand under sterkt ytre press fra en felles fiende, og at den normale framgangsmåten ellers er kamp om markedene.

Teorien har den svakhet at den undervurderer motsigelsene mellom imperialistene og overvurderer enheten mellom dem. Den gir inntrykk av at samling av imperialistene i stadig større blokker er uavvendelig. Slik framstiller den a) EEC som uunngåelig, b) krigsfaren som stadig synkende.

Imperialismens, den imperialistiske statens holdning til andre imperialist-stater er slett ikke en tendens til å gå sammen. Tvert imot så er tendensen at imperialistene ønsker deling av verden — og nå ny deling av verden.

Alle landene skulle beholde sine mark, franc, gylden, lire osv. Men disse skulle lenkes sammen i et bestemt forhold, og sammen flyte fritt på markedet i forhold til dollar. For å beholde forholdet EEC-valutaene imellom stabilt skulle det opprettes et fond som skulle støtte de valutaer som viste tegn til å avvike. Om mark stiger, kjøpes dollar – om franc synker, kjøpes franc, osv. Frankrike var imot av flere grunner. For det første gikk de generelt imot flytende kurser som de riktig bemerket ville bety subsidiering av dollaren. USA skulle ikke få velte krisa over på EEC-landa og Japan, mente Frankrike, og kunne hevde det fordi franc sto svakt, fordi de hadde plenty av gull, fordi de ikke var særlig avhengig av USA-handel eller vest-tysk handel. Den økte tyske dominans ser vi bl. a. på utviklinga: For: EEC-landa førte hver sin linje. Nå: Enhet med Vest-Tyskland. Tidligere førte ikke EEC-landa noen felles politikk overfor USA idollarkrisa, mens de nå alle som en er tvunget til å følge en enhetlig kurs med Vest-Tyskland.

Vest-Tyskland/Frankrike

Motsigelsen mellom Vest-Tyskland og Frankrike er preget av at Vest-Tyskland mangler kolonier og nykolonier, mens Frankrike har begge deler. Vest-Tyskland må derfor slåss mye hardere for a utvide sin del av verdensmarkedet. Samtidig er den franske imperialismen på grunn av mindre eksportandel og skjermete markeder i franske kolonier i Afrika, mindre utsatt for f. eks. valutakrisa og de proteksjonistiske tiltakene til Nixon, og kan opptre langt mer sjølstendig. Storbritannia har et forhold til sine tidligere kolonier som i noen grad tilsvarer Frankrikes, bare mindre utpreget.

Belgia og Nederland er land som har mistet sine kolonier, og er svært avhengig av handel med Vest-Tyskland. Derfor er Benelux den delen av EEC-landa som oftest allierer seg helt med Vest-Tyskland.

Dette kommer klart fram i samband med valutakrisa. Vest-Tyskland brukte anledningen til å prøve å presse gjennom en form for felles EEC-valuta. Dvs.:

Alle landene skulle beholde sine mark, franc, gylden, lire osv. Men disse skulle lenkes sammen i et bestemt forhold, og sammen flyte fritt på markedet i forhold til dollar. For å beholde forholdet EEC-valutaene imellom stabilt skulle det opprettes et fond som skulle støtte de valutaer som viste tegn til å avvike. Om mark stiger, kjøpes dollar — om franc synker, kjøpes franc, osv.

Frankrike var imot av flere grunner. For det første gikk de generelt imot flytende kurser som de riktig bemerket ville bety subsidiering av dollaren. USA skulle ikke få velte krisa over på EEC-landa og Japan, mente Frankrike, og kunne hevde det fordi franc sto svakt, fordi de hadde plenty av gull, fordi de ikke var særlig avhengig av USA-handel eller vest-tysk handel.

Den økte tyske dominans ser vi bl. a. på utviklinga:

Før: EEC-landa førte hver sin linje.

Nå: Enhet med Vest-Tyskland.

Tidligere førte ikke EEC-landa noen felles politikk overfor USA i dollarkrisa, mens de nå alle som en er tvunget til å følge en enhetlig kurs med Vest-Tyskland.

Sammenfatning

For det første kan vi slå fast Vest-Tysklands dominerende stilling i EEC. De har høyt utvikla nøkkelindustri – spesielt tungindustri, kjemisk og elektro-teknisk industri. Industrien er samla i svære monopoler, vevet sammen med storbankene. Til nå har de konsolidert seg mye innad, men tendensen er at eksporten av varer øker fortere enn produksjonen, og kapitaleksporten enda fortere.

Spesielt er de vest-tyske monopolene avhengig av eksport – f. eks. Volkswagen 69 % av produksjonen til eksport, Bayer med 64 % av produksjonen til eksport, Siemens med 39 % etc. 30 % av de tyske arbeidsplassene er avhengig av eksporten.

Den vest-tyske styrken er derfor også deres svakhet. Handelskrig eller sammenbrudd i verdenshandelen rammer dem spesielt hardt.

Arbeidet med å bygge ut EEC til en stat er spesielt drevet fram av Vest-Tyskland. De mener dermed å kunne styrke seg overfor de andre imperialist-statene i EEC, og overfor USA og Japan.

Den vest-tyske imperialismen undertrykker folket i Vest-Tyskland.

Den styrkede monopolkapitalen i Vest-Tyskland fører til voldsom undertrykking av hele det arbeidende folket i landet. Siste år ble det nedlagt ca.82 000 bruk i det vest-tyske jordbruket. Siste året sank bøndenes inntekt med 15 %. Arbeiderne i den tyske stålindustrien ble stilt overfor forslag til lønnstillegg som ikke engang dekket den offisielle prisstigningen.

Arbeidsløsheten har vært raskt stigende, tallet på arbeidsløse har økt med ca. 40 % i løpet av ett år. I tillegg til dette skjer det en hensynsløs politikk med import av fremmedarbeidere som raskt sendes ut i krisetider. Hundre tusener har i vinter blitt tvunget over på deltid fordi en rekke storkonserner satte ned produksjonen.

Den amerikanske devalueringen betød at tyske eksportvarer ble dyrere, USA forsvarte sitt marked mot konkurrenter. Dette gjorde det straks vanskeligere å øke salget bl. a. for de vest-tyske storkonsernene.

Vest-Tyskland er nå inne i en økonomisk krise som en ikke ser noen slutt på. Det produseres mer enn folk kan kjøpe, og prisene har gått kraftig opp. For å sikre at undertrykkingen skal fortsette har det blitt opprettet væpnede avdelinger på alle større bedrifter som skal gripe inn mot arbeiderne om nødvendig. I det tyske statsapparatet er det vedtatt regler som sikrer at alle som ansettes der skal være «politisk pålitelige». Strenge unntakslover skal sikrestaten full kontroll i krisetider.

Vest-Tyskland vil styrke sin posisjon

– for å kunne stå seg bedre mot den amerikanske imperialismen i kamp om ledelsen.

Den ønsker spesielt å sikre seg territorier, råvarer og markeder, fordi dette er deres svakeste punkt som imperialistisk makt. Dette gir den vest-tyske «øst politikken».

Det gir også situasjonen før norsk medlemskap skal avgjøres.

 

EEC truer arbeidsplassene

Vi ser at Vest-Tyskland er, som Mao sier, en jerntiger. Vest-Tyskland er en imperialistisk makt som mer enn noensinne er ute etter å annektere Norge, dvs. de vil annektere oss for å sikre seg

– de livsviktige råvarene vi har

– territoriet vårt

-markedet vårt

De ønsker økonomisk kontroll med Norge, og vil gjøre landet til en halvkoloni.

Men Vest-Tyskland er også en papirtiger. De vest-tyske imperialistene forsøker å annektere stadig nye områder fordi de står hardt presset av de andre imperialistmaktene, fordi de må sikre seg flere kort.

1.De vil ha oss som marked for sine varer.

2.De vil sikre seg full kontroll over råvarer, i tilfelle krise/boikott/krig.  Her er oljen viktigst. Vest-Tyskland har ikke noen olje. Vi har. Og de landa som leverer olje til Vest-Tyskland nå, truer med boikott for å heve prisene.

Allerede nå får Vest-Tyskland:

– over 50 % av norsk jernmalmeksport

– 90 % av svovelkisen vår

– 90 % av koppermalmen vår

– 40 % av sinken

– ca. 1/3 av norsk aluminium. (Vår aluminium-produksjon er størst i Vest-Europa.)

Dessuten har vi de viktige militærråstoffene magnesium og titan.

3. De vil ha territorier for å ekspandere. Lebensraum er en realitet for alle imperialistiske makter – også for Vest-Tyskland.

Dette betyr at EEC trenger oss, at Vest-Tyskland trenger oss og er villig til å betale mye for Norge – de vil ha Norge med. De vil bruke alle midler for å få oss med.

Nei til salg av Norge –forsvar norsk selvstendighet

Norsk EEC-medlemskap blir slett ikke snakk om noe «likeverdig fellesskap». Det betyr tvert om at Norge underlegges den vest-tyske imperialismen.

Kampen mot EEC blir derfor i hovedsak et forsvar av norsk selvstendighet, parolen «Nei til salg av Norge, forsvar norsk selvstendighet! «blir arbeider-klassens og hele det arbeidende folkets grunnleggende parole. På samme vis som hovedspørsmålet for det vietnamesiske folket er å kaste ut deres

Trusselen fra EEC er med andre ord større enn noensinne.

Dessuten: Aspektet med å ha Norge som koloni er viktigere enn før. Og: Det norske folkets utsikter i EEC er dårligere enn før.

Slik situasjonen er ønsker Vest-Tyskland mer enn for å dominere økonomien i søkerlandene, overta markedene, skyve krisa over på oss. Det betyr at sjølstendighetstapet mer enn før er en trussel mot de norske arbeidsplassene.

undertrykkere, den amerikanske imperialismen, så blir hovedsaka for oss å hindre at den tyske imperialismen får åpne muligheter til å underlegge seg Norge ved EEC-medlemskapet.

Selve nøkkelleddet for å gripe råderetten over norske arbeidsplasser, for å sette inn tiltak mot bønder og fiskere, for å presse fram ny strukturrasjonalisering og hardere lønnsoppgjør, er det norske medlemskapet i EEC. Det betyr ikke at alt blir bra dersom vi står utenfor. Men det betyr at vi har avvist en fiende av samme natur som den amerikanske imperialismen, en fiende som ville gjøre alle forsøk på å fremme folkets interesser vesentlig vanskeligere. Erfaringene fra en rekke folk som har frigjort seg fra imperialismen viser jo at den eneste veien til å kjempe for det arbeidende folkets interesser er å starte med å kaste ut imperialismen. Den kampen har alle folk til nå måttet kjempe med våpen i hånd. Derfor er det helt grunnleggende for alle som stiller seg på folkets side at vi nå stiller nettopp det nasjonale spørsmålet, spørsmålet om den norske selvstendigheten fram som det viktigste i kampen mot EEC. Ellers vil vi stille folket overfor en imperialistisk undertrykking i tillegg til den undertrykkingen som er i dag.

Å underkjenne at dette er et grunnleggende skille er det samme som å underkjenne alle de nasjonale frigjøringskamper som har vært ført de siste årene. Det formelle EEC-medlemskapet åpner så vel for politisk som økonomisk undertrykking av Norge. Politisk bl. a. ved at de tar fra oss mulighetene til å bekjempe deres imperialistiske politikk. De tar mer og mer grep om det norske statsapparatet når Werner-planen og Europa-hæren utvikles. Økonomisk ved at det norske næringslivet blir kontrollert av den vest-tyske imperialismen. Demokratisk, ved at folkets rett til å kjempe fram sine krav blir kraftig beskåret, etc. På alle områder står selve overgangen til medlemskap som grunnleggende.

Fienden kjører hardt i taktikken

Vi marxist-leninister mener at EEC-motstanderne må huske formann Maos linje med å ta imperialismen alvorlig i taktikken. Dette må bety at vi må styrke vår politiske enhet og være på vakt mot EEC-tilhengernes forsøk på å splitte oss. Når Vest-Tyskland mer enn før vil ha oss med, så betyr det at forsøkene på å splitte oss blir større og sleipere.

Vi kan ut fra dette også vente oss en mye hardere økonomisk agitasjon for EEC – om hvor gunstig det er innenfor – og alt vi «taper» på å stå utenfor .Selv om dette nå har vært i bakgrunnen, kan det bli et svært kjør på det i alle massemedia – på tvers av alle faguttalelser.

Vi kan også vente at norsk monopolkapital vil få gunstigere tilbud for å få den enda mer EEC-vennlig, eller som et regjeringsutvalg har sagt «at norske aksjeeiere kan få gunstig tilbud på kjøp».

For oss EEC-motstandere betyr dette at vi mer enn før må legge vekt på de politiske aspektene ved EEC. Vi må peke på faren fra vest-tysk imperialisme, faren for å miste sjølråderetten – og hva en slik økonomisk og politisk underkastelse vil bety for det norske folket, satt opp mot hva det betyr for hver gruppe å ha et sjølstendig Norge.

Det blir viktigere enn noensinne å trekke fram Romatraktatens betydning på lang sikt, faren for å bli trukket inn i stormaktskonfliktene osv. Det betyr at vi må arbeide for en politisk enhet mellom EEC-motstanderne, enighet om at dette er faren – og at vi må hindre at noen lar seg lure av kortsiktigøkonomisk lokkemat EEC-regjeringa legger ut.

Fienden — og det er her både EEC og de lokale lakeiene i Norge – vil sjølsagt skjerpe taktikken for å utmanøvrere EEC-motstanderne.

Kampen mot EEC kan vinnes!

Ut fra en slik analyse må vi klart avvise de farlige forsøkene på å hindre folkets kamp mot EEC. Når Hovden-klikken hevder at spørsmålet om nasjonal selvstendighet ikke betyr noe for arbeiderklassen og folket i Norge, eller Gustavsen sier at EEC ikke er så mye verre enn det vi har nå, så skulle jo kampen mot EEC nedlegges til fordel for «allmenn politisk kamp mot kapitalismen». Hvordan ville en slik kampmåte virke for folket i Vietnam? For oss ville den bety at Norge lett ble underlagt den vest-tyske imperialismen.

En del av EEC-motstanderne legger vekt på at vi må gå forsiktig fram til folkeavstemningen, for ellers skremmer vi folket og kommer inn i EEC. Konsekvensen av denne feilaktige politikken vil være at folket slett ikke er rustet til å møte imperialismen. Intet folk har til nå kunnet stemme imperialismen ut av landet sitt. Bare ved å vise folkets styrke, slagkraft og vilje til å stå uavhengig kan kampen vinnes.

Vi må ikke splitte motstandsbevegelsen opp i en debatt om alternativer. Bare utenfor EEC kan det bli snakk om alternativer. Utenfor kan det norskefolket øke sin selvstendighet ved å øke norsk selvberging på alle områder, ved å stole på egne krefter.

For marxist-leninistene og alle revolusjonære står det klart at bare sosialismen kan løse folkets problemer. Men forutsetningen for revolusjonen er i første omgang å holde Norge utenfor EEC.

Uansett om Norge blir medlem i år eller ikke vil det være galt å legge ned motstandsorganisasjonene. Kommer vi inn, så trengs den anti-imperialistiske kampen mer enn noensinne, og slår vi medlemskapet tilbake nå, så vil ganskesikkert imperialistene og deres norske medløpere prøve seg påny.

I tida fram til folkeavstemningen kan vi vente oss alt, imperialistene skyr ingen midler. De kan gamble med arbeidsplasser for å true oss inn, de kan undertrykke EEC-motstanden slik de gjør på Apalløkka skole i Oslo, de vil forsøke å kneble fagbevegelsen, etc., etc. Opp mot dette er det bare den aktive motstanden som nytter. Med organisering, propaganda, agitasjon. Men også med demonstrasjoner, politiske streiker og massemobiliseringer.

Streik mot EEC!

Arbeiderkomiteen reiste i anti-EEC-uka parolen: FORBERED POLITISKESTREIKER OG DEMONSTRASJONER. Dette er politiske maktmidler utover stemmeseddelen. Når situasjonen er som nå, så må vi ta konsekvensen av det, og begynne å forberede slike aksjoner. De må være politiske, og rettet mot Romatraktaten og EEC-medlemskapet. For å forberede dette må vi gjøre linjene klare for folk, gjennom grundig å spre informasjon. Framfor alt må vi kaste alle krefter inn for å møte EEC-framstøtet når det kommer, og møte det med alle midler vi har til rådighet. Vi veit tida er knapp – det er snaue 5 måneder til folkeavstemningen. Det vil være forræderi mot folket å la være å føre en slik linje ut dersom vi er enige i den; forræderi

– fordi det vil lamme EEC-motstanden

– fordi det ikke vil mobilisere folket

– fordi det vil føre til EEC-medlemskap når vi ikke reiser motstanden aktivt.
MLGs forslag til et 5-punktsprogram for EEC-kampen er nettopp et handlingsprogram for å hindre et imperialistisk angrep. Vi marxist-leninister vil arbeide for at Arbeiderkomiteen tar konsekvensen av dette og forbereder slike mottiltak mot EEC. I Folkebevegelsen (FB) vil vi også arbeide for en slik linje.

Skal vi så tvinge alle EEC-motstandere til å være anti-imperialister? – Nei, vi skal ikke det. Men vi skal føre fram hvor alvorlig situasjonen er og arbeide aktivt for at hele FB – ja alle EEC-motstandere deltar aktivt for å møte framstøtet.

For å oppnå dette trengs det diskusjoner. Det trengs studiearbeid. Det trengs overalt åpne meningsbrytninger mellom EEC-motstanderne for å kunne nå fram til politisk enhet. Derfor er vi for slike diskusjoner.

Det trengs en sjølberget økonomi for EEC-motstanderne for å sikre at politikken kan realiseres.

Det trengs lokale komiteer av EEC-motstandere. Blir ikke FB aktivisert i dette – så kan vi tape kampen. Derfor ønsker vi å fremme en slik linje som EEC-motstandere, som Arbeiderkomite-medlemmer, som medlemmer i Folkebevegelsen.

Det er store oppgaver vi står overfor, og det er kort tid.

Vi marxist-leninister mener at oppgavene kan løses – og vi vil kjempe for å løse dem. Da er det nødvendig å følge Formann Maos parole:

VÆR BESLUTTSOM, SKY INGEN OFRE, OVERVINN ALLE VANSKER OG VINN FRAM TIL SEIER!

Støtt EEC-motstanderne i DNA!

Marxist-leninistene har tidligere erklært at de støtter EEC-motstanderne i DNA og AUF. Det gjør vi uavhengig av de vurderingene som i denne artikkelen er gjort om muligheten for en politisk og organisatorisk splittelse.

Vi gjør det fordi motstanden mot EEC i DNA i dag er en viktig del av den proletære og folkelige motstandskampen.

Vi støtter deres kamp uansett om de seinere kommer til å bryte med eller forbli i partiet, uten hensyn til at enkelte kommer til å gå Moskva-revisjonismens ærend. Vi vil advare mot å la et slikt perspektiv bli glemt til fordel for partitaktiske spekulasjoner. Spesielt oppfordrer vi SFs medlemmer til å være på vakt mot organisasjonssjåvinisme mot DNAs venstrefløy.

Marxist-leninistene ønsker ikke å underslå sin uenighet i viktige prinsippspørsmål med de dominerende deler av DNAs venstre og AUF. Vi vil ikke unnlate å kritisere AUFs ledelse og andre der vi er uenige. Men i dag er hovedsaka: å samle kreftene i motstandsbevegelsen. En slik samordning i folkets interesse vil marxist-leninistene støtte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når Arbeidernes pressekontor beskylder AUF for å nærme seg «organisert fraksjonsvirksomhet» er det vel få som for alvor tror at partiledelsen vil gi seg inn på noe som på grunn av den sterke generasjonsmotiveringen i EF-saken kunne bety eksklusjon av brorparten av partiets medlemmer under 30 år . . . . Partisekretær Ronald Byes krav om at motstanderne på Stortinget må bøye seg for landsmøteflertallet, er som å høre et ekko av forgjengeren i stillingen, Haakon Lie. Har en først åpnet for «demokrati i hverdagen» lar ikke klokka seg uten videre skru tilbake til tidligere tiders partidisiplin. (Ottar Hellevik i nr.7 av en serie artikler om DNA, Dagbladet 2813 1972)

Et halvt år før den varslede folkeavstemning er DNA-regjeringa i en meget vanskelig situasjon. Hvor langt vil ledelsen gå for a tvinge gjennom en samling i partiet? Ikke for langt ,tror Hellevik. Han understreker også hvilke alvorlige følger en slik gjennomtvunget enhet kan få for DNA. Hellevik tror regjeringa vil nøye seg med å stille kabinettspørsmål for å skremme DNAs velgere til lojalitet.

Hans argumenter har mye for seg. Men det finnes også gode grunner som kan tvinge DNA-ledelsen til «eksklusjon av brorparten under 30» (les: brudd med AUF), og til å at stortingsmenn må bøye seg sjø1 om Bratteli er klar over konsekvensene. Sjansen for det er såpass stor at vi ville finne det merkelig om det ikke for tida legges planer med sikte på et slikt brudd på begge sider i DNA. Og den muligheten er også verd en artikkel.

Hvorfor kan ikke Bratteli snu?

Spesielt etter at han blei statsminister har Bratteli lenket hele sin politiske eksistens sammen med kampen for EEC.

Sjølsagt kommer dette av at Bratteli er en svært lojal og konsekvent talsmann for en klasses interesser. Han står forbeholdsløst på monopolenes og de vesteuropeiske imperialistgruppenes standpunkt, og blei statsminister i egenskap av det. Den borgerlige politikeren Borten gjennomførte monopolenes EEC-politikk stadig mer motvillig. Willoch er høyremann og dermed umulig som statsminister. Samlingsregjeringa måtte ut og Bratteli inn. Som DNA-formann var han den eneste som kunne være en samlende leder for EEC-korstoget.

Alle Pro-EEC-gruppene i Stortinget er nå nødt til å kjøre en hard linje og samle seg om å støtte EEC-regjeringa. Engan-saka, der Seip og andre koryfeer støttet Brattelis kabinettspørsmål på åssen man oversetter fra fransk til norsk, er et godt eksempel på dette. I Stortinget er det vanskelig å finne et stabilt grunnlag for noe annet enn en pro-EEC DNA-regjering. Høyreregjering er av taktiske grunner umulig for DNA. Sentrumsregjering? En umulighet med et parti som Venstre, som er så splittet at det knapt kan regjere seg sjøl.

Faller Bratteli, vil sjøl lovendring og nyvalg neppe kunne skape noe mer stabilt parlamentarisk alternativ. En tapt EEC-kamp vil bety et skritt nærmere «italienske tilstander». Det skremmer EEC-tilhengerne til å dra lojalt sammen foran Brattelis vogn.

DNA kan også få avgjørende betydning for utfallet av Stortingsvalget. Ettersom tilhengernes taktiske opplegg gang på gang har feilet, er det tydelig at uten et flertall av DNAs velgere kan de ikke vinne. For EEC-tilhengerne er DNA uten sammenlikning det viktigste partiet nå.

Alt dette har tvunget Brattelis DNA-ledelse inn i en taktisk sett låst situasjon. Tapt EEC-kamp betyr at regjeringas grunnlag i beste fall blir usikkert. Også i partiet vil ledelsens posisjon være dypt rystet. Bratteli må altså sette svært mye inn på å vinne EEC-kampen, spesielt folkeavstemninga. Men for å vinne den må DNA-ledelsen først vinne partiet. Tilhengerne må få inntrykk av at: 'du kan ikke stemme for DNA og mot EEC? Altså er flertall i DNA ikke nok, EEC-opposisjonen bør helst knebles, drives under jorda.  Dettegjelder bl. a. AUF, mot EEC fra topp til bånn, der DNA-toppenes forsøk på å bygge opp en lojal fraksjon gang på gang har strandet.

Et tilsynelatende klippefast pro-EEC-DNA trengs også for å legge sterkest mulig press på anti-EEC-tingmenn. Bratteli tør neppe satse på Stortingsvedtak hvis EEC-tilhengerne taper folkeavstemninga. Dersom de vinner knapt vil alt settes inn på å tvinge motstanderne i DNAs stortingsgruppe tilbake i folden. Siden mange tingmenn helst vil stemme mot uansett resultat, kan seier bli umulig dersom ikke storslegga tas i bruk.

Et disiplinert DNA er også forutsetninga for makta over fagbevegelsen.

Med kontrollen over fagforeningene betyr DNA alt, – uten dem, intet. Med EEC-saka har murringa i de siste årene slått over i åpen opposisjon med brei støtte, som tilmed omfatter store og sentrale forbund. Mister DNA grepet nå, kan opposisjonen utvikle seg på andre spørsmål også. Dette kan bli den alvorligste trusselen mot DNA/LO-toppen på svært lenge. Og uten et disiplinert parti som sitt redskap står partiledelsen svært svekket til å møte denne utfordringa.

Følgelig driver ledelsen innpisking av tilhengere. I følge et skreddersydd opplegg skal distriktsmøtene og landsmøtet vedta støtteresolusjoner, og LO-kongressen skal vise «de fagorganisertes støtte». Detaljer som at flertallet av LO-organiserte (og trolig også flertallet av DNA-velgere) er mot, skal ikke få forvirre velgerne. Men i virkeligheten kan dette låse situasjonen enda mer for Bratteli. Ved å mobilisere de lojale gjør han det enda vanskeligere å tillate opposisjonen fortsatt virksomhet. Det kan tilmed vise seg at han har manet fram et spøkelse som blir vanskelig å mestre – at fanatiske tilhengere simpelthen vil kreve «opprørernes» hode på fat.

I DNA-ledelsen finnes det sikkert folk som tenker som Hellevik: vi tør ikke ta splitt. Spørsmålet er: hvor lenge har ledelsen råd til å tenke slik? Bratteli kan ikke snu. Noe kompromiss med motfløyen er umulig. Spørsmålet er hvor lenge han har mulighet for å godta at den opererer fritt i partiet.

Venstre kan heller ikke snu.

Etter 1945 har «venstreopposisjonen» i DNA som regel bøyd kne ved avgjørende sammenstøt. Et flertall av NATO-motstandere i Stortingsgruppa i 1949 ga etter for trusler og knep. Gustavsen og Orienteringsgruppa hadde neppe forlatt DNA om ikke ledelsen hadde sparka dem ut.

Derfor har «venstreopposisjonen» ofte virket som et radikalt alibi overfor velgere og medlemmer som var mot NATO og for «sosialismen». Det nye ved EEC-opposisjonen er at store deler av den setter lojaliteten til folket (i hvert fall i EEC-saka) over lojaliteten til partiledelsen. De nekter å bøye seg for diktat. De samarbeider med motstandere utenfor DNA – slikt blei før sett som dødssynd både av ledelse og «venstre».

Opposisjonens viktigste støtteposisjoner er AUF, en del faglige tillitsmenn, enkelte ordførere og andre partitillitsmenn, samt motstanderne i Stortingsgruppa.

AUF er mot fordi det er medlemmenes helhjertede ønske. AUF avspeiler radikaliseringa av ungdom under utdanning og i arbeid. Vi trur ikke AUF-ledelsen vil snu. Men gjorde den det, ville den trolig enten bli kastet, eller bli en «generalstab uten hær».

I enkelte LO-forbund og i mange avdelinger og klubber kan ledelsen heller ikke overleve om den offentlig støtter EEC.

Ledende motstandere i DNA som går for å være «radikale» er kanskje blitt godtatt av partiledelsen bl. a. for at de skal trekke stemmer fra SF og NKP. Men samtidig har de ofte en basis i partiet som har presset på for å få dem fram. Uten denne basisen blir de lette å skyve vekk. Derfor har de ikke på noen måte ubegrenset taktisk spillerom, uansett personlige motiver.

Alt dette uttrykker at vanlige DNA- og AUF-medlemmer i denne saka også er seg bevisst at de representerer klasseinteresser, men de motsatte av DNA-ledelsen/regjeringa.

Lederne av opposisjonen vet at svært mange av EEC-motstanderne i partiet setter lojaliteten til saka høyere enn lojaliteten til partitoppen. Den kraftige motstanden kan derfor ikke undertrykkes gjennom taktiske manøvrer. Opposisjonen vil ikke snu, og den kan framfor alt ikke bøye seg for press som innebærer at den må oppgi kampen mot EEC. Dersom DNA-ledelsens provokasjoner blir for kraftige, kan opposisjonsledernes eneste mulighet bli å følge medlemmene ut av partiet.

Er partiet immunt mot brudd?

Bratteli & co. kan ikke snu. Heller ikke opposisjonen. Dette gjør slett ikke brudd sikkert. På den andre sida gjør kollisjonskursen splittelsen fullt mulig.

Men viser ikke historien at DNA er svært motstandsdyktig overfor sprekker?

I 1923 sprakk NKP ut av DNA med en ganske bra utgangsposisjon. Men DNA-ledelsen vant kampen mot NKP, som var et politisk og ideologisk svakt parti med store indre motsigelser.

I 30-åra skjerpet klassekampen seg. Samtidig blei DNA fortsatt oppfattet som et radikalt alternativ og skarpt angrepet av de andre borgerlige partiene. AUF hadde mange tusen medlemmer som trudde på revolusjon, og sto fram som alternativ for revolusjonær ungdom. DNA tok regjeringsmakta da verdenskrisa hadde vendt seg og tok æren for den økonomiske oppgangen. Det svake NKP hadde vansker med å ta opp kampen. Altså kunne DNA holde rekkene samlet.

Under krigen gikk NKP fram på DNAs bekostning, men i 1945 gjenvant DNA flere tilhengere enn de som var tapt fra de andre partiene og fra ungdommen.

I 40- og 50-åra var klassekampen midlertidig svekket, mens reaksjonen var på offensiven mot alt som kunne oppfattes som venstreorientert. Situasjonen var ideell for DNA-ledelsen. NKP gikk i oppløsning på grunn av råtten, revisjonistisk ledelse og forfølgelser.

Vi mener altså at det ikke ligger noe «magisk» bak DNAs enhet i denne perioden. Takket være dyktig taktisk ledelse, en gunstig ytre situasjon og svak motstand har DNA-ledelsen klart å holde partiet samla. Men dette gir ingen fribillett til70-åra.

Klassekampen i Norge og i DNA

Hovedmotsigelsen i Norge går mel-om monopolkapitalen og imperialismen på den ene sida og på den andresida det arbeidende folket: lønnsarbeidere, arbeidende bønder, fiskere, utdanningssøkende og sjølstendige intellektuelle, småhandlende osv.

Den samme hovedmotsigelsen finnes i DNA.

DNA/LO-ledelsen fører monopolenes og imperialistenes politikk. Deler av ledelsen utgjør sjøl en byråkratisk monopolistgruppe. Haakon Lie, beryktet mangeårig DNA-sekretær, var utdannet av USAs spionorganisasjon CIA.

Flertallet av medlemmer og velgere hører til det arbeidende folket. Objektivt sett har de ingen interesser av toppenes politikk og høster bare ulemper av den.

DNAs hovedstyrke som borgerligparti er at ledelsen får mye arbeidsfolk til å gå mot sine egne interesser. Men denne motsigelsen er også DNAs akilleshæl. Den kan skjules, men den forsvinner likevel ikke. Når klassekampen skjerpes, kan kamplinjene komme til å gå tvers gjennompartiet – som i EEC-kampen nå.

I en kamptid som 70-åra er det derfor å vente at store borgerlige arbeiderpartier av denne typen utvikler sprekker. I noen land, der de store revisjonistiske «kommunist»-partiene spiller samme rolle som DNA her, ser vi alt at det skjer. I Spania og Hellas er kampen hard, og revisjonistene er splitta i opptil 4 grupper av betydning. En betydelig gruppe med parlamentsmedlemmer i spissen er brutt ut i Italia (Manifesto-gruppa). Splittelsen i Finland er et annet eksempel.

DNA kan ikke lengre som før stå fram som radikalt alibi overfor noe som helst. Den revolusjonære og progressive bevegelsen utafor partiet blir stadig sterkere, og bør ikke forveksles med et NKP i tilbakegang. Slik som klassekampen skjerpes i 70-åra, blir sprekker derfor ikke bare mulige, men sannsynlige.

 

 

På landsmøtet i Marxist-leninistisk Front i april ble organisasjonen enstemmig vedtatt oppløst. Medlemmene ble oppfordret til å søke om medlemskap i MLG (ML-gruppene), som dermed formelt og reelt er den marxist-leninistiske bevegelsens enhetlige, partibyggende organisasjon.

Men Røde Fane, som var Marxist-leninistisk Fronts eksterne organ, vil leve videre. Fra og med dette nummer utgis det av MLG. Bladets karakter vil bli endret. Røde Fane er fra nå av ML-bevegelsens teoretiske tidsskrift.

Det vil ha som oppgave å spre kjennskapet til marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. Det vil etter beste evne forsøke å anvende den vitenskapelige sosialismens prinsipper på norske samfunnsforhold, på klassekampen i det norske samfunnet. Det vil bringe artikler om den norske arbeiderbevegelsens historie og kamp.

Den marxist-leninistiske bevegelsen i Norge har gjennom de siste år fått en rik og mangfoldig praksis på ulike frontavsnitt i klassekampen. Men disse politiske erfaringene har i alt for liten grad blitt systematisert og analysert, blitt hevet opp på det teoretiske nivå som er ønskelig og nødvendig.

Røde Fanes motto kan på mange måter sammenfattes av disse ordene av Stalin: «Teorien blir hensiktsløs om den ikke knyttes sammen med den revolusjonære praksis.» «Praksisen blir blind hvis dens vei ikke opplyses av den revolusjonære teori.» Tidskriftet skal ikke bli et tilholdssted for marxist-leninistiske eller andre» eksperter». Vi vil bringe analyser og kommentarer som vi håper og tror enhver klassebevisst arbeider, enhver revolusjonær intellektuell kan forstå og selv være med på å utforme. Vi ønsker å få motsigelsene i viktige politiske spørsmål opp i dagen, vi ønsker meningsbryting og debatt.

Røde F ane skal bli et sterkt politisk redskap mot imperialismen og reaksjonen – men også mot all opportunisme og revisjonisme i arbeiderbevegelsen. I det kommende året vil kampen mot EEC og kampen for et nytt kommunistisk parti bli hovedoppgavene i det redaksjonelle arbeidet.