Punkter om det sosiale og politiske grunnlaget for de høyreorienterte EEC-motstandernes angrep på venstresida i enhetsfronten, og hvordan det skal møtes.

1. Fiendens taktikk

Høyres uttrykte politikk er å sette de ulike politiske gruppene i EEC-motstanden opp mot hverandre og kriminalisere enhver form for massemobilisering. Dette gjør de fordi, dersom det lykkes vil de langt på vei ha vunnet slaget om EEC-medlemskap, men også strategisk er det nødvendig for dem, fordi en bred enhetsfront mot monopolkapitalen og en virkelig mobilisering av massene på lang sikt vil sette deres makt i fare.

Utformet i praksis går taktikken ut på å sette Haugestad opp mot marxist-leninistene, identifisere EEC-motstanden med SF og NKP osv. På massekampens område består taktikken i å kalle politiske streiker for «vold», kreve at høyrefløyen i enhetsfronten tar avstand fra aktivistene o.l.

Denne taktikken er gjennomført klassepolitikk –  monopolborgerskapets klassepolitikk.

2. Høyre i enhetsfronten

2.1. Sosialt består høyre i enhetsfronten av landbruksmonopolet og de midlere arbeideraristokratene. Landbrukets sentralforbund, som dirigerer en stor økonomisk konsentrasjon i Norge, representerer klassemessig et tynt sjikt av byråkratkapitalister og kapitalistiske bønder. Kapitalstyrke har gitt denne gruppa et sikkert grep om en del av enhetsfronten. De har tvunget gjennom politiske avgjørelser ved å antyde at den økonomiske støtten til FB kan minke. Det er de som har plassert Haugestad der han sitter. Det midlere arbeideraristokratiet oppsto i samband med monopolkapitalens framvekst som et sjikt av privilegerte arbeidere, bestukket av imperialistenes superprofitter. De er bundet til monopolkapitalen, men de er ikke fullt så reaksjonære som topparistokratene av Aspengren-typen, noe EEC-saka aviser. Ove Larsens rabiate angrep på politiske streiker mot EEC stammer fra dette sjiktets lojalitet mot den klassen som holder dem oppe.

Det sier seg sjøl at disse to gruppene i enhetsfrontens høyre har et sterkt sosialt grunnlag til å gå til angrep på venstre i enhetsfronten.

2.2. Politisk. Høyre i enhetsfronten hater kommunismen, og går til angrep på kommunistene og de progressive hver gang de har mulighet til det. De føler sterk tilknytning til den klassen som de inntil EEC-spørsmålet blei et brennende spørsmål, sto sammen med i tykt og tynt. De nærer ønske om å demonstrere sin lojalitet «tross alt». Men deres anti-kommunisme utløses bare under bestemte forhold. 1 mai var det særlig tre forhold som motiverte dem til å gå til angrep på enhetsfrontens venstre:

1. Folkebevegelsen hadde for første gang på lenge vist sin styrke gjennom demonstrasjoner 1. mai. Høyrefløyen, som betrakter FB som sin private eiendom, tok dette som en framgang for seg.

2. Aftenposten og dens sosialdemagogiske medløper Arbeiderbladet hadde blitt skremt av Rød Arbeiderfronts bredde og styrke og ba og truet om at enhetsfrontens høyre måtte ta avstand fra de »uansvarlige elementene».

3. Venstresida i enhetsfronten, i og omkring Arbeiderkomiteen, hadde ikke markert seg spesielt på en stund. Rød Front tapte i to studentersamfunn mot populister.

Disse tre forholda, og ikke minst det siste gjorde at høyrefløyen i enhetsfronten besluttet seg for å innlede en anti-kommunistisk offensiv.

3. Kort om sentrum i enhetsfronten

Sentrum består av ulike grupper på vei mot venstre, men med en viss lojalitet overfor enhetsfrontens høyre som de har vært under en viss innflytelse av. De ønsker enhet og massemobilisering, men lar seg lett skremme av enhetsfrontens høyre. De er redde for kommunistene. Fra mai ifjor, men særlig fra oktober, da Arbeiderkomiteen og marxist-leninistene innledet en flere måneder lang offensiv var det helt tydelig at sentrum var på kraftig gli mot venstre.

Det var tydelig at sentrum var ille berørt over Haugestads og Ove Larsens anti-kommunisme. Men det ble med at de knytta nevene i lomma og tidde.

4. Venstre i enhetsfronten

4.1. Firepunktsprogrammet og fempunktsprogrammet markerte venstres initiativ i enhetsfronten med prøveavstemninger, massekonferanser, 19. januar demonstrasjon osv. Det var en periode hvor vi hadde en politikk, ikke bare for de mest framskredne, men for hele enhetsfronten, og vi demonstrerte at vi var i stand til å sette den kraftfullt ut i livet sjøl. Organisatorisk ga dette seg utslag i flerdobling av Arbeiderkomiteen, både i lokale grupper og i medlemstall. Det var en periode med få angrep fra enhetsfrontens høyre.

4.2. Venstre i enhetsfronten er den sikreste garantien i kampen mot EEC. Mens de mest høyreorienterte har et anti-EEC-standpunkt som i stor grad er presset fram av den sterke opinionen i folket er venstre i enhetsfronten mot EEC under alle forhold, og imot enhver form for kapitulasjon. Om vi skal få en varig front mot EEC ut over folkeavstemninga, avhenger av venstrefløyen.

4.3. Om venstre skal unngå angrep fra høyrefløyen avhenger av flere forhold.

1. At de angrep som kommer fra høyre blir resolutt slått tilbake, uten at en får stillingskrig.

2. At kommunistene har en politikk, ikke bare for venstre, men for hele enhetsfronten. Paroler som lar seg gjennomføre selv av den mest tilbakeliggende EEC-motstander. Prøveavstemninger var og er en slik parole. Parolen om å «vise Bratteli og Willoch hvor arbeiderklassen står», gjennom alt fra protester, prøveavstemninger, avvisning av «korttidsekretærer» til politiske streiker er en slik politikk. Så lenge kommunistene har en slik politikk vil høyrefløyen lett kunne isoleres om den skulle komme med utfall mot venstre.

3. Venstre i fronten må sjøl gå i spissen for å gjennomføre denne politikken. Ved å ta initiativet til den første rekken av små prøveavstemninger utviklet denne kampanjen seg etter hvert til en »massebevegelse». Bare ved at venstre i fronten viste at det gikk an å gjennomføre suksessfulle politiske streiker mot EEC, slik som i Odda og Sauda, begynte høyre- og sentrumspolitikerne i enhetsfronten a fundere på om de sjøl skulle ta initiativet til politiske streiker. Men da det så ut som om venstre ikke hadde noe konkret initiativ i denne saka, snudde de samme folkene på femøringen og gikk til angrep på politiske streiker. Arbeiderkomiteen må utbygges kraftig. Nettopp fordi venstre i fronten har hatt en sjølstendig organisatorisk plattform, har det vært mulig med initiativ og propaganda utover det de mest høyreorienterte i FBs topp-ledelse finner passende. All opposisjon innafor FB møtes med hets og forfølgelser fra sekretariatets side. Uten Arbeiderkomiteen ville venstre i enhetsfronten i mange spørsmål måtte velge mellom munnkurv eller en opprivendeorganisatorisk splittelse. Det ville svekket EEC-motstanden. Derfor er også en sterk Arbeiderkomite en forutsetning for at hele enhetsfronten – også Folkebevegelsens ledelse – fører en politikk som retter seg ene og alene mot EEC og ikke mot andre motstandere. Siden Haugestad gang på gang har lovt borgerskapet at FB skal oppløses etter stortingsbehandlinga i oktober, er det bare gjennom Arbeiderkomiteen EEC-motstanderne har en sikker garanti foren varig front mot EEC.

5. Hvordan hele enhetsfronten bør stille seg til fiendens angrep

5.1. Når fienden, i Aftenpostens, eller andres skikkelse, befaler oss å splitte oss, er det fordi det er i EEC-tilhengernes interesse at vi splitter oss. Da bør vi nettopp holde enda bedre sammen og styrke enheten.

Noe en del folk i enhetsfrontens sentrum ikke skjønner er at dersom taktikken med å splitte ut enhetsfrontens venstre lykkes, så vil turen høyst sannsynlig komme til dem. Historien er full av slike eksempler.

5.2. Når fienden krever at vi skal avstå fra massemobilisering, at vi skal nekte massene noen annen form for deltakelse i EEC-kampen enn å legge en seddel i ei valgurne til høsten, bør vi nettopp gå enda sterkere inn for massemobilisering. Fienden vil gjøre EEC-spørsmålet til et samvittighetsspørsmål for den enkelte med «tillit til Trygve» som tungen på vektskåla. Vi må gjennom massemobilisering vise at det er et klassespørsmål, at det er i samsvar med arbeiderklassens tradisjoner at det mindretallet i arbeiderklassen som tviler slutter seg til flertallet som er imot. Gjennom massemobilisering vil tvilerne se hvem det er de må gå sammen med og hvem de må gå imot.

ENHET OG MASSSEMOBILISERING ER VÅRE «MAGISKE VÅPEN». HOLDER VI FAST PÅ DEM, VIL VI VINNE EEC-KAMPEN

Tariffrevisjonen for de kommende to år er avsluttet. I oppgjøret mellom LO og NAF fikk lønnstakerne et «rammetillegg» på 5,6 %. I forhandlingene mellom staten og Statstjenestemannskartellet ble den totale rammen for tilleggene 9,6 %.

Røde Fane vil seinere komme med en analyse av dyrtida og inntektsutviklinga for norske arbeidere og funksjonærer. I dette nummer trykker vi utdrag fra en resolusjon som Norsk Tjenestemannslags gruppe i Statistisk Sentralbyrå la fram på et møte for medlemmer av Statstjenestemannskartellet i Oslo 18. mai. Resolusjonen, som ble nektet tatt opp til avstemning, konkluderte med et nei til det framlagte tariffresultatet. Utdraget vi bringer er de avsnittene som begrunner dette standpunktet. Analysen som er gjort viser klart at omlag 85 % av de statsansatte vil få en nedgang i realdisponibel lønnsinntekt i den kommende perioden.

Den konklusjonen bør være en tankevekker for Dag Østerberg og andre SF-ideologer som i lengre tid har forsøkt å framstille marxist-leninistenes dyrtidsparole som en vits i all velferden!

Vurdering av det anbefalte forslag til ny avtale om statstjenestemennenes lønnsforhold for tidsrommet 1/5-1972 til 30/4-1974.

1. For å kunne vurdere om et  forslag til tariffavtale er tilfredsstillende eller ikke er det nødvendig å gjøre seg opp en mening om hva forslaget vil innebære når det gjelder utviklingen av reallønna og av realdisponibel lønnsinntekt i den perioden avtalen gjelder omfatter.
Begrepet reallønn gir et mål på hvor mye varer og tjenester et nominelt lønnsbeløp tilsvarer. Reallønna beregnes ved å dividere nominelle lønnsbeløp med konsumprisindeksen. Disponibel lønnsinntekt er den del av lønna som er igjen når skatten er betalt og eventuelle som er igjen etter at skatten er betalt og eventuelle trygde er mottatt, altså den delen av lønna en arbeidstaker kan disponere til privat forbruk. Realdisponibel lønnsinntekt gir uttrykk for hvor mye varer og tjenester en arbeidstaker kan kjøpe for den del av lønna som er igjen etter at skatten er betalt. For å kunne si noe om reallønna og realdisponibel lønnsinntekt på et framtidig tidspunkt må en lage anslag eller prognoser over hvordan konsumprisindeksen og skattereglene utvikler seg. Slike prognoser er naturligvis beheftet usikkerhet, og vurderinger som bygger på slike prognoser  blir dermed også usikre. På den annen side er vurderinger av et forslag til tariffavtale som ikke bygger på slike prognoser over utviklingen  av reallønn og realdisponibel lønnsinntekt mer eller mindre intetsigende.

2. NTLs gruppe i Statistisk Sentralbyrå har utarbeidet en oversikt lønnsutviklingen for enkelte lønnsklasser i lønnsregulativet, beregninger for perioden 1966 – april 1972 og prognoser for tidsrommet mai 1972 – april 1974. I et vedlegg til denne resolusjonen er en del av disse beregninger og prognoser lagt fram og nyttet som grunnlag for å vurdere det anbefalte forslaget til tariffavtale for statsansatte. I resolusjonen er enkelte hovedpunkter tatt med.  Prognosene bygger på forutsetninger som at prisene vil stige med 12,1 % i kommende 2-årsperiode, at statsansatte får et priskompensasjonstillegg på 3,7 % 1/5-1973 og at den gjennomsnittlige skatteprosent for en inntekt tilsvarende 1kl 10⁴ vil stige med 2,8%. Forutsetningen om prisstigningen  må karakteriseres som meget realistisk og anslagene på skatteendringene må sies å være med forsiktige.    

3. En indeks over utviklingen av reallønn og realdisponibel inntekt for enslige for lkl. 10 i gjennomsnitt for de 3 siste avtaleperioder og prognoser etter forslaget til ny avtale viser: 

                                1.5.1966        1.5.1968        1.5.1970               1.5.1972

                                30.4.1968      30.4.1970      30.4.1972             30.4.1974

Reallønn                    100.0             103,5             102,5                    103,5

Realdisponibel

lønnsinntekt enslig     100.0             101,8             101,0                     97,0

Disse indekser er i hovedtrekkene representative for de fleste grupper statsansatte som i denne perioden ikke har fått ekstra klasseopprykk f. eks. i form av justeringer, normeringer, bedrede opprykksregler e.l. Det er stagnasjon i reallønnsutviklingen, og forslaget til ny avtale vil gi 1 % auke i reallønna. Utviklingen av realdisponibel inntekt er også stagnert og forslaget til ny avtale vil etter disse prognoser bety en nedgang på 4 % i forhold til forrige periode og en nedgang på 3 % i forhold til avtaleperioden 1966-68.

4. Prognoser for lønnsutviklingen for alle lønnsklasser for avtaleperioden forslaget gjelder er sammenfattet i følgende tabell:

(Denne tabellen finner du i pdf-utgava her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_02_del2.pdf)

Etter denne prognose vil bare den gruppen som får 2 ekstra 1kl. opprykk få en lønnsutvikling som kan sies å være tilfredsstillende. Den gruppen som får 1 ekstra 1kl. opprykk får en moderat forbedring. Resten av de statsansatte som omfatter 85 % vil få en kraftig nedgang i realdisponibel lønnsinntekt.

Utdrag fra Engels: Arbeidets rolle i overgangen fra ape til menneske.

Alle hittil eksisterende produksjonsformer har utelukkende tatt sikte på å oppnå de mest umiddelbare og direkte nyttige resultatene av arbeidet. De videre konsekvensene, som først viser seg seinere og begynner å virke gjennom gradvis gjentakelse og akkumulering, har vært totalt neglisjert. Det opprinnelige felleseie til jord, samsvarte på den ene sida til et nivå i menneskets utvikling hvor dets horisont allment var begrenset til det som lå umiddelbart for hånden. Det forutsatte på den andre sida en viss overflod av jord som kunne tillate et visst spillerom for å rette opp eventuelle dårlige resultater av denne forhistoriske økonomien. Da dette jordoverskuddet var utpint, gikk også felleseiendommen tilbake. Alle høyere former for produksjon førte imidlertid til inndeling av befolkninga i forskjellige klasser og derigjennom til den antagonistiske motsigelsen mellom herskende og undertrykte klasser. Slik ble den herskende klassens interesser den avgjørende faktoren for produksjonen, siden produksjonen ikke lenger innskrenker seg til å skaffe til veie de aller nødtørftigste livsfornødenhetene til det undertrykte folket. Dette har blitt realisert i høyeste grad i den kapitalistiske produksjonsformen som er framherskende i Vest-Europa i dag. De enkelte kapitalistene, som dominerer produksjon og handel, er bare i stand til å beskjeftige seg med de umiddelbart nyttige resultatene av sine handlinger. I virkeligheten trer selv disse nyttige resultatene – iden grad det er snakk om nytten av det produktet som blir produsert eller handlet med – langt i bakgrunnen, og den eneste målsettinga blir den profitten som kan gjøres ved salget.

Klassisk politisk økonomi, borgerskapets samfunnsvitenskap, betrakter hovedsakelig bare de samfunnsmessige resultatene av menneskelige handlinger på produksjonens og handelens område som det var hensikten å frambringe. Dette samsvarer fullstendig med den samfunnsmessige organisasjonen som den er et teoretiskuttrykk for. Siden individuelle kapitalister er engasjert i produksjon og handel for den umiddelbare profittens skyld, tas bare de nærmeste, de aller mest umiddelbare resultatene i betraktning i første omgang. Så lenge den enkelte bedriftsherre eller handelskapitalist selger en produsert eller innkjøpt vare med den vanlige ettertraktede profitten, er han tilfreds og bryr seg ikke om hva som etterpå blir av varen eller dens kjøpere. Det samme gjelder resultater i naturen av de samme handlingene. Hva brydde de spanske plantasjeeierne på Kuba, som brant ned skogene på fjellsidene og fikk tilstrekkelig gjødsel for en generasjon av asken til veldig profitable kaffetrær — hva brydde de seg om at det kraftige troperegnet etterpå skyllet vekk det øvre, ubeskyttede laget av jorda, og etterlot seg bare klipper! I forholdet til naturen, som til samfunnet, er den nåværende produksjonsformen hovedsakelig beskjeftiget bare med de umiddelbare, påtakelige resultater; og så blir man veldig overrasket over at fjerne resultatene av slike handlinger, viser seg å bli helt annerledes, nærmest motsatt i karakter; at harmonien mellom forsyninger og etterspørsel blir omformet til direkte motsetning, slik som det viser seg i løpet av industriens tiårsperioder – selv Tyskland har fått merke en forsmak på dette i «krakket»; at privat eiendom basert på ens eget arbeid med nødvendighet må utvikle seg til ekspropriasjon av arbeiderne, mens all rikdom blir mer og mer konsentrert i hendene på de ikke-arbeidende; at .. .

Utdrag fra Marx: Kapitalen, første bok.

På landsbygda virker storindustrien mest revolusjonerende på det viset at den eliminerer det gamle samfunnets bolverk, «bonden», og erstatter ham med lønnsarbeideren. Dermed oppstår de samme motsetninger og de samme sosiale behov for omdanning på landet som i byene. Bevisst teknisk utnytting av vitenskapen trer i stedet for gamle irrasjonelle slendrianmetoder. De gamle familiebåndene, som forente jordbruk og manufaktur i de tidlige utviklingsstadiene, bli slitt fullstendig i stykker av den kapitalistiske produksjonsmåten. Men samtidig skaper storindustrien de materielle forutsetningene for en ny og høyere syntese: forening av jordbruk og industri på grunnlag av den karakteren de har utviklet i motsetning til hverandre. Samtidig som bybefolkninga presses sammen i store befolkningssentra, konsentrerer den kapitalistiske produksjonen på den ene sida samfunnets historiske utviklings-kraft, men forstyrrer på den andre sida materialutskiftning mellom mennesket og jorda gjennom å forhindre at det materialet som mennesket har forbrukt i form av næringsmidler og klær, går tilbake til jorda, ødelegger altså de naturlige betingelsene for jordas varige fruktbarhet. Den skader samtidig bybefolkningas fysiske helse og landarbeidernes åndelige liv. Men i det den ødelegger de umiddelbare, naturlige betingelsene for denne utvekslinga av materiale, forårsaker den at den systematisk gjenopprettes som en herskende lov for den samfunnsmessige produksjonen, og i en form som tilsvarer den høyeste menneskelige utviklinga. I jordbruket, såvel som i manufakturen, virker den kapitalistiske omvandlinga som en lidelse for produsentene. Arbeidsmidlene blir midler til undertrykking, utbytting og utarming av arbeiderne, og den samfunnsmessige organiseringa av arbeidsprosessen fungerer som ei organisert undertrykking av arbeidernes individuelle liv, frihet og sjølstendighet. Det at landarbeiderne blir spredd over større områder svekker deres motstandskraft, mens konsentrasjonen styrker arbeiderne i byene. Akkurat som i byindustrien utvinner man i det moderne jordbruket en større bevegelighet og økt produktivkraft i arbeidet gjennom at sjølve arbeidskrafta ødelegges og tynes. Og ethvert framskritt i det kapitalistiske jordbruket er ikke bare et framskritt i kunsten å utsuge arbeiderne, men også i kunsten å utsuge jorda, for ethvert framskritt som øker dens fruktbarhet for en begrenset periode, er samtidig et framskritt som ødelegger kildene til dens fruktbarhet. Jo mer et land, slik som f. eks. De Forente Stater, går ut fra storindustrien som grunnvollen for sin utvikling, desto fortere går denne ødeleggelsesprosessen. Den kapitalistiske produksjonen kan bare utvikle produksjonsteknikken og den samfunnsmessige organisasjonen gjennom samtidig å ødelegge rikdommens urkilder: jorda og arbeideren.