Samfunnssystemet i Norge blir ofte kalt den «norske modellen». Harald Berntsen kaller sin artikkel i dette nummeret for Det «norske» klassekompromisset, med anførselstegn. kanskje for å illustrere at det er minst norsk og mest kapitalistisk?
I hvertfall er det min mening at skal man forstå hvordan Norge i vår tid er funnet sammet, er det nødvendig å forstå kapitalismen som et økonomisk og derfor sosialt samfunn. Sosialt fordi økonomien regulerer forholdet mellom mennesker, i produksjonen av de produktene vi lever av, som gjør at nye generasjoner fortsetter å produsere livsmidler og ny arbeidskraft.
Under kapitalismen er dette sosiale forholdet preget av hvem som eier produksjonsmidlene og hvem som arbeider. Forholdet mellom arbeid og kapital. Og det er kapitalen, borgerskapet, som har styringsretten per definisjon. Og det styres for å skape profitt, målet er ikke produkter der bruken er det viktige.
Klassekompromisset har sine norske trekk, men det var styrt av kapitalens redsel for klassekamp, ja endog revolusjon etter den 1. verdenskrigen. Etter 2. verdenskrigen pøste den økonomiske vinneren av krigen milliarder av dollar, Marshall-hjelpa, over land i Europa, så de arbeiderklassen ikke skulle la seg inspirere østfra.
Nå er ikke kapitalen særlig interessert i å kompromissere. Det er andre ting som truer kapitalismen i Vesten enn revolusjon. Mest kriser, og kanskje trengs det en krig for å rasere – og bygge opp fra asken.
Men Syriza og andre som er imot kapitalens stadig mer diktatoriske dominans, truer, litt.
Men sangen til Pima Vera er morsom:
Hurra for Norge, 17. mai og olje –
og alt det derre der.