Debatt: Kvinnefrigjøring og kommunisme

Av Terje Valen

2001-01

Terje Valen er lærer, studieleder i AKP og leder i Hordaland AKP


Torill Nustad vil i Røde Fane nr 4, 2000 plassere meg i det hun oppfatter som NKP-IS-tradisjonen, og det som Sissel Henriksen kaller «gubbemarxisme-tradisjonen», når det gjelder synet på kvinner og kvinneundertrykking, og er man først plassert innen den tradisjonen, så kan man vel bare pakke sammen. Argumentasjonen hennes er slik:

«Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blitt sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte, hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…)

«Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

Jeg tror ikke at det er rett å plassere meg i den tradisjonen hun antyder.

Prosjektet marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, som jeg har jobbet bevisst med i 12-13 år nå, dreier seg blant annet om å rydde unna mye av det skrotet som blir kalt tradisjonell marxisme, ved å gå tilbake og grave dypere Marx sin egen marxisme enn det marxister i Norge har gjort før.

Dette skrotet har vært særlig fremtredende på områder som økologi og feminisme, demokrati og stalinisme, der borgerskapet har slåss ivrig for å få hegemoni fra midt på 70-tallet. Den overflatiske marxismekritikken til naturvernerne og feministene har en tendens til å sidestille marxismen med den såkalte modernismen. På dette grunnlaget lager de en stereotyp og feilaktig fremstilling av Marx sine grunnleggende standpunkter, presenterer det som tradisjonell marxisme og slutter seg til den postmoderne kritikken av denne skrotmarxismen.

Dette har også slått inn i den marxistiske og kommunistiske bevegelsen. Det store oppgjøret med den økologiske kritikken av marxismen er nå i gang. Jeg har skrevet om det i Røde Fane nr 4, 2000. Vi trenger et liknende oppgjør med den feministiske kritikken av marxismen. Det samme gjelder det borgerlige demokratibegrepet og det borgerlige stalinismebegrepet.

Den såkalte tradisjonelle marxismen, som altså hevder at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet vil eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien, har ikke noe grunnlag i det Marx sjøl skrev. Marx fremhevet alltid at også den borgerlige familieformen måtte oppheves for at kvinnen skulle kunne frigjøres. Allerede i Manifestet har Marx fire vilkår for å komme fra kapitalismen over til kommunismen. For det første oppheving av privateiendommen og lønnsarbeidet, for det andre oppheving av familien og oppdragelsen i hjemmet, for det tredje oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten og for det fjerde oppheving av den herskende ideologien. Alt dette kan bare settes ut i livet dersom arbeiderklassen tar statsmakten gjennom en sosialistisk revolusjon. Jeg oppfatter at Marx mente at dette var helt nødvendige vilkår for kommunisme og at det ligger en gradering av viktighet i den rekkefølgen Marx presenterer de forskjellige vilkårene på.

Så vidt jeg kan se tar altså Nustad feil i sin påstand om hva Marx mener i denne saken. Det er altså mye bedre samsvar enn det som Nustad tror, mellom det som Nustad mener, og det som Marx og jeg virkelig mener. Nustad sin fremstilling av Marx setter ham i bås med andre mannssjåvinister, akkurat som hennes fremstilling av mine synspunkter setter meg i samme bås.

Etter min mening er det et faktum at en del av AKP sine kvinnelige medlemmer har en tendens til å fremstille Marx og marxismen som utgangspunktet for en ensidig og mannssjåvinistisk analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Vi finner dette igjen i formuleringer som at de marxistiske spørsmålene fremdeles er sentrale, men at vi må finne feministiske svar på dem. Vi finner dem også i formuleringer som sier at den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i – altså den marxistiske tradisjonen.

Hvis dette var gjort ut fra grundige studier av Marx, sånn at en visste hva en snakket om, hadde dette vært verdifullt og helt greit. Men når det gjøres på grunnlag av overflatisk kunnskap og sterkt karikerte og feilaktige fremstillinger av Marx sine teorier, så blir det et stort problem. Det betyr nemlig at en støtter de tendensene som allment drar i retning av å vende seg bort fra marxismen og kommunismen, og dette bidrar til at mange radikale kvinner vender seg til feminismen og reformismen isteden. Og siden feminismen er en borgerlig ideologi, så betyr dette at en vender seg til borgerlige løsninger på de problemene som kvinnene har i dette samfunnet. De siste norske feminismebøkene har stort sett hatt denne innretningen. De er positive fordi de setter lys på forskjellige former for kvinnundertrykking, men de er negative i den forstand at de politisk sett drar i retning borgerlige-reformistiske eller sosalistisk-reformistiske løsninger på problemene. Hvis en lurer på om feminismen er en borgerlig ideologi, så kan en lese kapittel seks og sju i Marilyn French: Beyond Power – on Women, Men & Morals (1985), spesielt kapittel 7, avsnitt 8. Her finnes en saklig og god fremstilling av feminismens grunnleggende posisjoner – som en borgerlig ideologi.

I artikkelen forsøker jeg å utvikle den marxistiske analysen av kvinneundertrykkingen ut fra et nytt studium av helheten i Marx sin teori. Jeg trekker derfor inn marxistiske begreper som den norske ml-bevegelsen ikke har studert, nemlig fremmedgjøring, formidling av motsigelser, fenomenenes skinn og vesen osv. Marx sin dialektikk innehold slike begreper, mens Mao sin utlegning av dialektikken som AKP stort sett har basert seg på, er mer primitiv enn dette, selv om den også har viktige innsikter. Jeg tror at Marx sin dialektikk, med de begrepene jeg har nevnt her, gir åpning for en mer korrekt og omfattende forståelse av vilkårene for kvinnefrigjøringen enn den teorien som AKP har i dag.

Jeg vet at sentrale posisjoner i AKP sin kvinnepolitikk ble utviklet ut fra studier av Kapitalen av Marx, man mener at kampen for kvinnefrigjøring må forstås ut fra et videre syn på marxismen enn det som direkte fremgår av Kapitalen. Dette er teoretiske forutsetninger som ligger som et grunnlag under analysene i Kapitalen og alt annet Marx skrev. En viktig grunn til at jeg mener dette, er at kvinneundertrykkingen er et fenomen som går over flere produksjonsformer – og ikke bare hører til kapitalismen.

Når Kjersti Ericsson skriver om dette sier hun at kvinneundertrykkingen fra tidligere epoker er overtatt av borgerskapet og er vevet inn i kapitalismens måte å fungere på. Jeg er enig i det, men synes at begrepet vevet inn er relativt upresist. Derfor forsøker jeg å si noe mer om hvordan eldre former for kvinneundertrykking er overtatt og vevet inn i kapitalismen på den ene siden, og hvordan det oppstår nye undertrykkingsformer av kvinnen under kapitalismen, som ikke er overtatt fra tidligere samfunnsformer, men som er særegen for kapitalismen. Samtidig kritiserer jeg en del av de premissene som noe av AKP sin kvinnepolitikk hviler på.

Men dette står jo i artikkelen som Nustad tar utgangspunkt i, selv om hun ikke går inn på det. Det er også mulig å finne denne artikkelen, og andre om kvinnefrigjøring, på hjemmesiden min http://home.online.no/~tervalen under egne.

Kvinnene i AKP har skapt mye bra kvinnepolitikk, men det er ingen grunn til å tro at den radikale bevegelsen har nådd visdommens endestasjon på dette feltet heller, derfor tror jeg at saklig kritikk og saklige diskusjoner fremdeles er viktig.