Av Torstein Dahle
Torstein Dahle er bystyrerepresentant for RV i Bergen og er utdannet siviløkonom.
Arbeider nå i De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte
Uansett hva man måtte mene om markedet, vil det finnes markedsstyrt økonomisk virksomhet i den første tiden under sosialismen. Spørsmålet er: Hvordan skal vi forholde oss til det? For å kunne svare på det, må vi ta stilling til: Er markedet et hensiktsmessig virkemiddel som kan brukes på en konstruktiv måte under sosialismen, eller er markedet en innretning som etter sin natur står i konflikt med sosialismens mål, og som man dermed må prøve å fjerne så raskt som det er politisk og økonomisk mulig?
Min påstand er: Markedet er en skadelig gift for samfunnet etter revolusjonen. Den kan sees på som amfetamin, som i en tid kan øke prestasjonsnivået, men som over tid ødelegger kroppen. Eller for å velge et mindre dramatisk bilde: Som sigarettrøyking, som nok fungerer stimulerende på sin måte, men som på forskjellig vis påfører organismen helseskade som etter hvert kan bli livstruende.
For å kunne ta stilling til en slik påstand, må vi studere hva markedet er og hvilke egenskaper det har. Den framstillingen jeg nå kommer til å gi av markedet, innebærer på mange måter en skjønnmaling. Men poenget er jo å finne ut om markedet kan være et velegnet redskap i en sosialistisk økonomi, og da er det de mulige positive egenskapene ved markedet vi er på jakt etter. Derfor starter jeg med å se på disse mulige positive trekkene – og hvilke forutsetninger disse mulige positive trekkene hviler på.
Prismekanismen som informasjonsbærer og styringsverktøy
Det perfekte marked er kjennetegnet av fri konkurranse (fullkommen konkurranse). Det er mange små tilbydere og mange små etterspørrere, og alle har full informasjon og full oversikt over markedet. Hver enkelt er så liten i forhold til totalmarkedet at vedkommende er uten makt. For den enkelte framstår markedsprisen som en gitt størrelse. Hvis en tilbyder prøver å sette prisen på sine varer høyere enn markedsprisen, får vedkommende ikke solgt noe. Hvis en tilbyder setter prisen lavere enn markedsprisen, blir absolutt alt revet bort til unødvendig lav pris, og så må resten av etterspørselen dekkes til markedsprisen. Dermed vil lavpris-tilbyderen bare framstå som dum, som går glipp av inntekter helt unødvendig. Kanskje vil vedkommende til og med oppleve at den som har kjøpt lavpris-varene, bare snur seg rundt og videreselger varene til den høyere markedsprisen. Det er altså én bestemt markedspris som skaper balanse mellom tilbudt og etterspurt mengde av en bestemt vare.
Hvis det skjer en økning i etterspørselen etter en vare, vil det slå ut i høyere markedspris. Det er et signal til tilbyderne, som dermed ser bedre fortjenestemuligheter og derfor øker sin produksjon og sitt tilbud av varen. Omvendt: Hvis etterspørselen går ned, vil markedsprisen også gå ned, og dermed vil tilbyderne redusere sin produksjon inntil det oppstår en ny markedsbalanse og en ny markedspris tilpasset den reduserte etterspørselen.
Det at etterspørselen på denne måten styrer produksjonen, er selve kronargumentet for at markedet er en hensiktsmessig innretning. Det fungerer automatisk, ingen behøver å ta noen bevisst beslutning, det går av seg selv. Det er «den usynlige hånd» som styrer.
Nå vil alle – selv de ivrigste tilhengerne av markedsøkonomi – måtte innrømme at de færreste markeder fungerer som et perfekt marked. Blant annet vil deltakerne i markedet ofte ikke ha full oversikt (tenk på markedet for elektrisk kraft, der forvirringen er stor og der de færreste i praksis har mulighet til å finne ut av hva som er billigste tilbud). I mange markeder er det noen få store tilbydere som dominerer, og de er i stand til å sette en form for monopolpris (som ikke desto mindre settes ut fra en vurdering av etterspørselen og betalingsvilligheten i markedet).
Likevel: I de fleste markeder vil markedsmekanismene og forholdet mellom priser og omsatt mengde fortelle tilbyderne noe om etterspørselen og utviklingen av den. Markedet er altså en mekanisme for automatisk overføring av informasjon fra etterspørrerne til tilbyderne. I en verden med millioner av ulike varer og tjenester er det en enorm informasjonsmengde som på denne måten automatisk tilflyter produsentene – og gir dem økonomisk oppfordring til å øke eller minske produksjonen sin. Og så sant det eksisterer konkurranse på tilbudssiden, vil en eller annen form for tilpasning til etterspørrernes signaler tvinge seg fram.
Ønske om økt profitt – en forutsetning for at markedet skal virke
Markedet vil slutte å virke hvis ikke tilbyder-bedriftene har som mål å øke sin profitt (eller økonomiske resultat i en eller annen forstand). Hele poenget med at etterspørrerne via prisene styrer innrettingen av produksjonen, bryter sammen hvis beslutningstakerne i tilbyder-bedriftene tvert imot tenker: «Vi har det så hyggelig og bra slik vi nå har det i vår bedrift, så selv om prisene stiger, ønsker vi ikke å produsere mer». Aller verst blir det hvis de tenker: «For dem som jobber i vår bedrift er det viktigste å ha et godt liv der de er mest mulig sammen med sine venner og sin familie. Når prisene nå stiger, kan vi redusere produksjonen vår og likevel tjene nok. Dermed kan de ansatte få mer fritid».
Markedets funksjonsevne er altså uløselig knyttet til at bedriftene driver profittmaksimering (eller i alle fall er opptatt av å øke det økonomiske resultat).
Økonomisk konkurranse – en forutsetning for at markedet skal virke
Det er konkurransen på tilbudssiden som sørger for dynamikken i markedet. Og med det mener vi at bedriftene konkurrerer mot hverandre.
Hvis en bedrift møter økende etterspørsel med et «nei, nå vil ikke vi øke produksjonen her hos oss, vi ringer heller til bedrift X, for de har strevd sånn med å få utnyttet kapasiteten sin, så vi synes litt synd på dem» – da fungerer ikke markedet.
Hvis det dukker opp en ny og mer effektiv produksjonsteknologi og alle tilbyderne er enige om at de ikke skal konkurrere med hverandre, vil den nye teknologien bare føre til høyere profitt for dem som innfører den, dvs. at den ikke fører til lavere priser. Dermed kan de som produserer med gammel teknologi, klare seg fint i alle fall, og de kan vente med å investere i den nye teknologien. Det er bedriftenes konkurranse mot hverandre som sørger for dynamikken i markedet.
Men en slik forståelse mellom de eksisterende produsentene kan bli brutt opp, hvis det ikke er altfor kostbart å etablere seg som ny bedrift i denne bransjen. I så fall vil nemlig utsiktene til uvanlig høy profitt for dem som produserer med ny teknologi, trekke til seg nye investorer. Deres profittjakt får dem til å gå inn i denne bransjen og utnytte profittmulighetene der. Dermed øker tilbudet, prisen presses ned, og gammel teknologi presses ut. Kombinasjonen av profittjakt og konkurranse mot hverandre tvinger fram innføring av den nye teknologien.
Det er av sentral betydning for markedets funksjonsevne at bedriftene konkurrerer mot hverandre.
Den enkelte må tenke på seg selv og sitt – en forutsetning for at markedet skal virke
Den ettertraktede egenskapen ved markedet er altså at det automatisk fører til at signaler fra etterspørrerne får gjennomslagskraft inn på tilbudssiden. Vi har nå sett at dette forutsetter jakt på et bedre økonomisk resultat (profitt i en eller annen forstand) og konkurranse mellom bedriftene. På produsentsiden er markedets funksjonsevne avhengig av at den enkelte bedrift styres ut fra sine egne økonomiske interesser. Hvis bedriftene begynner å bli mer opptatt av å sikre de andres økonomiske resultater, er det ikke lenger konkurranse. Hvis bedriftene er mest opptatt av de ansattes generelle livskvalitet eller av samfunnsmessige mål som for eksempel at de først og fremst skal sørge for den miljømessig beste ressursutnyttelse, vil de ikke gi den «riktige» reaksjon på signalene fra markedet. Poenget med markedsmekanismen er at bedriftene nettopp ved å jobbe mest mulig konsekvent for å maksimere sin profitt – og bare det, gir de riktigste og mest effektive svarene på signalene fra markedet.
Tilsvarende gjelder på etterspørselssiden. Hvis noen etterspørrere begynner å diskutere med hverandre og legger opp en felles politikk ut fra en felles forståelse av hva som er best, roter de til markedet og svekker markedsmekanismens funksjonsdyktighet. Da vil de gjennom en felles organisering få makt i markedet, noe som blir en «imperfeksjon» i markedets funksjonsmåte. De etterspørrerne som samlet fremmer en felles forståelse gjennom en felles opptreden på etterspørselssiden, skaffer seg uforholdsmessig stor gjennomslagskraft på bekostning av tilbyderne og de andre etterspørrerne. Hvis alle etterspørrerne diskuterer seg imellom og blir enige om en felles opptreden, skaffer de seg markedsmakt på bekostning av tilbyderne. Det framheves ofte som noe av det geniale ved markedet at det baserer seg på en realistisk virkelighetsoppfatning: Egentlig er vi alle bare egoister som tenker på oss selv. Og markedet fungerer nettopp best når den enkelte bare handler ut fra seg selv og sine egne interesser.
Markedets funksjonsevne er basert på at den enkelte tenker på seg selv – og bare det. Samarbeid og felles opptreden ut fra en felles forståelse er en «imperfeksjon» som undergraver markedets funksjonsdyktighet.
Markedet – en stadig kilde til forgiftning av det sosialistiske samfunnet
De tre forholdene som jeg har påpekt ovenfor, vil være en stadig kilde til forgiftning av menneskenes bevissthet og hele tiden gi impulser til å gjeninnføre kapitalismen:
- Jakten på maksimalt økonomisk resultat for egen bedrift
- Den økonomiske konkurransen mot andre
- Den enkelte skal tenke på seg selv – ikke på fellesskapet
At markedsmekanismen fører til individualistisk egoisme opplever vi for fullt i dag. Vi ser hvordan den stadig mer dominerende markedstenkningen fremmer individualisme og egoisme i samfunnet. Dette er kanskje den aller giftigste egenskapen til markedet. De tre forholdene fører også til vettløs kapitalakkumulasjon – de er faktisk selve motoren bak kapitalakkumulasjonen. Kapital er definert som et kapitalistisk forhold. Men også under sosialismen vil de tre faktorene bidra til å bringe bedriftene inn i et investeringskappløp, der det er om å gjøre å bringe sin egen bedrift i teten med hensyn til effektivitet og bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Investeringene vil være motivert ut fra bedriftens egeninteresse mot omverdenen. Veien til gjeninnføring av kapitalistiske produksjonsforhold kan bli kortere enn man hadde trodd.
Motkreftene må være sterke
Når folk tar makten gjennom en sosialistisk revolusjon, vil de overta et samfunn gjennomsyret av markedstenkning. Det aller meste av den private sektor og store deler av den offentlige sektor vil være markedsstyrt (blant annet gjennom kunstige markedsmekanismer som «innsatsstyrt finansiering», «pengene følger pasienten», «bestiller-leverandør-modellen» osv.). Derfor vil det være galmannsverk å skulle fjerne markedet over natten. Uansett hva man måtte mene om markedet, vil man den aller første tiden måtte bruke mye av den økonomistyringen som folk i utgangspunktet kan, dvs. at det vil være viktig å få markedene til å fungere som før. Arbeidsfolks maktovertakelse vil først og fremst ytre seg ved å ta makten over de viktigste økonomiske kommandopostene (finansinstitusjonene, stenge børsene osv.) – ikke ved å fjerne alle markedene.
Men jeg mener at det er livsfarlig å ikke forstå markedskreftenes giftige karakter, slik at man hele tiden kan bevisstgjøre folk på den faren som ligger der. Markedet er ikke et hendig og nyttig hjelpemiddel under sosialismen. Markedet er en livsfarlig følgesvenn, som man dessverre er nødt til å ha der en god stund, men som alle må advares mot som farlig. Siden den sosialistiske økonomien må være kjennetegnet ved at det er folk selv som aktivt styrer den, er det selvsagt også folk selv som må avgjøre når og hvordan markedets virkefelt skritt for skritt kan innsnevres og til slutt fjernes helt.
Men å dulle folk inn i en forestilling om den positive og nyttige markedsmekanismen, er etter min mening en dødslinje for et sosialistisk samfunn.
Noen andre problemer med markedet
La meg til slutt nevne at markedet også har noen skadelige sider som man i hvert fall i teorien kan bøte på ved bruk av overføringsordninger, avgifter og subsidier, og lovgivning. Det dreier seg om følgende punkter:
- De som har behovene må også ha kjøpekraft, dersom markedet skal kunne møte behovene.
- Produksjon og forbruk har ofte ringvirkninger for andre enn produsenten og forbrukeren.
- De framtidige generasjonene finnes ikke i markedet.
- Produsentene påvirker aktivt behov og etterspørsel.
En viktig grunn til at den markedsstyrte verdensøkonomien fungerer helt grotesk dårlig, er at store deler av menneskeheten mangler kjøpekraft til å kunne gjøre sine behov gjeldende i form av etterspørsel i markedet. Mange mennesker faller helt utenfor, og i det andre ytterpunktet finner vi noen få mennesker med stor kjøpekraft som har muligheten til å få de mest selsomme og luksuriøse behov tilfredsstilt i markedet. I teorien kan dette problemet løses gjennom overføring via staten fra de rike til de fattige. Problemet er bare at det er vanskelig å få gjennomført slike overføringer når de samme markedskreftene er basert på at kapitalen skal grabbe til seg så mye som mulig så fort som mulig, og at den individualistiske egoismen er noe av fundamentet for markedet.
Produksjon og forbruk har store ringvirkninger som ikke automatisk tas hensyn til i forholdet mellom selger og kjøper. Privatbilismen er et klassisk eksempel. Den krever veibygging, vedlikehold, parkeringshus m.m., og den fører til miljøtrusler av forskjellig art. Slike virkninger kan man i prinsippet få inn i markedet ved å ilegge avgifter, slik at folk får mindre lyst til å kjøpe og bruke bil. Men nettopp bileksemplet illustrerer at det er vanskelig å få markedet til å ta nødvendig hensyn til slike forhold bare gjennom avgifts- og subsidiepolitikk.
De framtidige generasjoner finnes ikke i markedet, og derfor kan de ikke gjøre gjeldende for eksempel at de har god bruk for oljeressursene på jorden. De finnes jo ikke i en sosialistisk planøkonomi heller. Men i en slik planøkonomi kan man ta hensyn til det man tror er framtidige generasjoners interesser. Igjen vil markedstilhengerne si at man gjennom avgifter og subsidier kan få samme virkning lagt inn i markedet. Og igjen vil jeg si at maktforholdene under kapitalismen gjør dette umulig. Men i en sosialistisk økonomi kan man selvsagt tenke seg at markedet kan modifiseres på en slik måte.
Problemet med reklame og annen form for behovspåvirkning er velkjent i det kapitalistiske markedet. Igjen er dette et fenomen som man kan tenke seg å tøyle i et sosialistisk samfunn, for eksempel gjennom lovgivning.
Disse siste egenskapene ved markedet under kapitalismen er det viktig å være våken for, men de er ikke i samme grad avgjørende motargumenter for markedet som virkemiddel under sosialismen.