Kampen om Europa
Av Arnljot Ask
Forkorta, bearbeida innledning holdt på EF-konferanse i AKP 25. september 93
«Festung Europa» er under oppførelse. Et EF/Vest-Europa som reiser en mur mot de fattige delene av verden, enten det er det gamle Sør eller det nye som danner seg i Øst.
Festningen skal stenge ute folk fra disse delene av verden som søker seg til vårt rike hjørne, sjøl om de er på flukt fra krig og forfølgelse. Som i middelalderen, hvor fyrstenes borgmurer og vollgraver verget deres tilranede rikdommer mot den gemene hop og rivaler, bygger dagens makthavere opp sitt festningsverk.
Parallellen til gårsdagens føydalisme må imidlertid ikke strekkes for langt. Det er sant at den vesteuropeisk-baserte monopolkapitalen bygger opp EF for å stå sterkere i konkurransen med sine rivaler: amerikanske og japanske selskaper. Men i vår tids imperialistiske verdensordning er rivalene tvunget til å leve tett innpå hverandre, ha tilgang til hverandres «borger». EF/Vest-Europa står ikke entydig samla mot resten av den imperialistiske verden og utvikler en økonomisk og politisk enhet på egne premisser. Skal vi få et riktig bilde av EF-prosessen, må vi derfor se den i vekselvirkning med utviklinga av hele verdensimperialismen. Det er heller ikke nok å se bare på de reint økonomiske forholda. Kulturelle og maktpolitiske forhold som er skapt av den historiske utviklinga, virker også inn. Dagens verden er anskuelsesundervisning i dialektikken i den historiske materialismen.
En del av verdensøkonomien
EFs fire friheter stenger ikke USA og Japan ute, dersom de etablerer seg i EF-området. USA har vært tungt inne i årtider. Japan har dobla sine investeringer i området hvert femte år siden 1980. Fra 1989-90 økte de med 28 % (1). Det indre marked er bra for kapitalen, uansett hvor den kommer fra. Bare den overlever konkurransen! Også USA er for denne siden ved EF.
Samtidig trekkes «EF-kapital» ut av EF, dersom den tjener på det. For eksempel til det nye vekstområdet på sørøst-kysten av USA, langs Interstate 85, fra North Carolina til Alabama. Her trekker billig arbeidskraft, lave skatter og dårlig fagorganisering til seg utenlandsk kapital, blant annet flere tyske storkonsern. Daimler Benz som skal sparke 35.000 bilarbeidere i Tyskland de kommende to åra, er her i ferd med å etablere en fabrikk i South Carolina som skal produsere Mercedes (2).
EF-området er altså en arena hvor internasjonal kapital fra alle de rivaliserende sentrene vil operere. Det er i tråd med den tendensen vi har sett de siste årtidene, hvor større og større andel av investeringene går til de kapitalistiske «kjerneområdene»; fra 69 % i 1967 til 81 % i 1989 (3). Den «hjemlige» kapitalen vil ha fordel av historisk betinga fotfeste og ved at den vil bruke statsmakta si «når det trengs».
Kapitalens barbari
Når EF legger opp til «den sterkestes rett» i konkurransen mellom kapitalistene, øker mulighetene for splitt og hersk ved å bygge ned de nasjonale grensene, og det samtidig er slik at hele verdens borgerskap kan boltre seg på denne banen, er det åpenbart at det ikke er harmoni og velstand som vil prege tida framover. Og slett ikke når dette skjer mens verdensøkonomien går enda djupere inn i krise og det er snakk om å slåss om et relativt sett minskende utbytte.
- Levestandarden og kampkrafta til folket blir angrepet. Lønna blir prøvd pressa ned, slik vi har sett det i USA de siste tiåra, hvor lønnsnivået i 1991 var senka til nivået rundt 1960, 19 % under toppnivået i 1973 (4). Generalangrep på velferdsgodene. Arbeidsløsheten vil stige dramatisk dersom kapitalen får gjennom sine planer. (Europas 100 største selskaper planlegger å sparke 8 millioner, 7 % av sine ansatte. (5)) Fagforeningene skal knuses/avvæpnes.
- For borgerskapet blir det heller ikke noe teselskap. Sjefen for ABB, Percey Barnevik, påpekte nøkternt overfor industrilederne på et møte i Oslo tidligere i år at bare 1/3 av bedriftene innenfor det indre markedet ville tjene på det. Flertallet ville få problemer i den harde konkurransen. Vi står overfor et masseslakt av kapitalister også. Det vil ikke være nok å tyne arbeidsfolk direkte. Dette må få følger for samholdet i borgerskapet på statsplan også.
EF for ufred
Når noen EF-tilhengere her på berget føler lettelse over at Maastricht-monstret sprekker og håper at det indre marked skal kunne fungere uavhengig av en sterk statsmakt, bygger de seg luftslott og har en blåmandag i vente. Den organiseringa av kapitalismen som Europa nå skal tvinges inn i, vil kreve en sterk statsmakt. Både for å bekjempe det folkelige opprøret mot den økonomiske politikken, og for å holde nasjonale og regionale motsetninger i sjakk.
Denne Europastaten skapes imidlertid ikke gjennom forhandlinger i fred og fordragelighet, i det landskapet vi har skissert her. Unionsdrakampen fram til nå er bare en forsmak på hva vi har i vente. Maastricht var et midlertidig kompromiss. Kampen om den videre utforminga er i full gang. Aktørene er fortsatt først og fremst tyskere, franskmenn, engelskmenn osv, som alle vil skape et Europa i sitt eget bilde, sammen med sine allierte. USA er fortsatt med i balletten, både direkte og gjennom allianser. Den pågående kampen om Europa er ikke en isolert europeisk affære, men et globalt anliggende.
Med de rådende rammebetingelsene, er det lite som tyder på at det er mulig med et kompromiss som tilfredsstiller den ekspansive imperialistmakta i denne prosessen. Når sosialdemokrater i flere avskygninger argumenterer med at en EF-union er nødvendig for å tøyle kapitalkreftene og få Tyskland til å samarbeide til alles beste, er det å sette tingene på hodet. En union vil gi den økonomisk sterkeste makta også «legitime» retter til å bruke både politiske og, i siste instans, militære midler, for å regjere. De svakere partnerne må enten godta et unionsdiktat, eller gå i åpen konfrontasjon. Vi står i begge tilfeller overfor en nyoppdeling av Europa, hvor en betydelig del blir lagt under tysk dominans.
Forkjemperne for at stormaktene skal kaste seg inn militært i Jugoslavia-konflikten snakker om at Vesten står for en München-politikk vis a vis Milosevic & co. Den virkelige München-politikken i dag er den ettergivenheten som nå vises overfor Tysklands frammarsj. Enten det gjelder Jugoslavia-konflikten eller den økonomiske politikken.
Tysklands råkjør for å presse fram sine posisjoner, har allerede ildna opp om væpna krig og skjerpa den økonomiske krigføringa i Europa. Den indrepolitiske utviklinga i takt med dette er også urovekkende. Kohl, eller andre av de nåværende tyske lederne, er ingen Hitler. Store deler av det tyske folket er også imot tysk sjåvinisme og militarisme. De største massemønstringene mot Golfkrigen i Europa så vi i Tyskland. Det er imidlertid ikke disse tinga som bestemmer Tysklands videre kurs. De «harde» økonomiske realitetene og den uunngåelige rivaliseringa legger premissene. Derfor er det militær opprustning og fristilling for å kunne ivareta tyske interesser på verdensarenaen (fritt etter generalstabsjef Neumann), frammarsj for nynazisme og angrep på sosiale og demokratiske rettigheter for det arbeidende folket som er de rådende trendene. Å slutte opp om det tysk-dominerte EF-prosjektet er å gi større armslag for undertrykking og krig.
Vi står heller ikke overfor et fredelig Europa – eller verden – om EF-skuta forliser. Men historia har lært oss at det ikke er i fredens sak å la den ekspansive stormakta få lov å bygge opp sin styrke uhindra.
Ut av EØS
Sjøl EFs sjefsideolog Jacques Delores skal nå ha kommet med betenkninger over kapitalens frie krefter i det byggverket han har ivret for. Vil det være nødvendig med noen restriksjoner på kapitalbevegelsene, er spørsmålet han stiller. Han blir bryskt avvist av Bundesbank sine folk. Men dette illustrerer at skadevirkningene av dette jappetidens ektefødte barn, det indre marked, nå begynner å bli skremmende for flere av borgerne, ikke bare en Percey Barnevik.
Det er denne kverna Gro & co har klart å lirke Norge inn i gjennom EØS-avtalen, og klart å bagatellisere slik at også EF-motstandere godtar det. Fra vinteren av vil Norge bli innlemma i Tysklands økonomiske «rom» med store sosiale og politiske følger i løpet av noen få år. Dersom ikke EF-motstanden nå tar opp kampen på dette som nå er det reelle frontavsnittet i EF-kampen!
Kilder
- 1) The European 5-7. april 1991
- 2) International Business Week 27. september 1993
- 3) Globalisation – to what end? av Harry Magdoff, Monthly Review Press 1992
- 4) Crossroads, amerikansk venstretidsskrift, juli/august 1992
- 5) Klassekampen 8. januar 1993