Washingtons krig mot Syria

Av Ivar Espås Vangen

Bokomtaler Nr 1 2018

Stephen Gowans:
Washington’s long war on Syria
Baraka Books, 2017, 260 s.

Det har etter hvert kommet mange bøker om Syriakrigen. Stort sett utfyller disse hverandre godt, og med unntak av vinkling og fokus er det sjeldent mer enn detaljer de forskjellige forfatterne er uenige om.

Ivar Espås Vangen er leder av Rødt Universitetslag Trondheim, og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Baraka Books

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

 

Stephen Gowans’ Washington’s long war on Syria, er ikke en slik bok. For den som har fulgt diverse diskusjonsfora på internett, vil mange av perspektivene være kjente: Syriakrigen må ses på som en geopolitisk konflikt hvor USA/Vesten, oljemonarkiene på den arabiske halvøy, Tyrkia og Israel står på én side, mens Syria, Russland og Iran står som motsats. Krigen forstås gjennomgående gjennom hele boka som et resultat av at førstnevnte gruppe endelig er i ferd med å lykkes i sitt langsiktige mål: å knuse et av de siste noenlunde vellykkede eksemplene på et sekulært nasjonalistisk styre i den arabiske verden.

Mange vil nok mene det er en håpløs foreteelse å begi seg ut på en bok med et slikt utgangspunkt. Boka minner nærmest om en karikatur av enøyd anti-imperialisme, komplett blottet for forståelse for at Syria er et beinhardt diktatur hvor det faktisk eksisterte en voldsom misnøye med det despotiske regimet. Den som ønsker en nyansert bok som gir begge sider litt rett i tillegg til å kritisere dem, bør definitivt lete etter alternativ litteratur, for eksempel Cecilie Hellestveits Syria – en stor krig i en liten verden, eller Philips’ The Battle for Syria, som begge er eksemplariske gjennomganger av det internasjonale perspektivet bak krigen. For lesere som likevel gir boka en sjanse, vil det definitivt også være interessante perspektiv og faktaopplysninger her som dessverre har vært nesten fraværende i den norske diskusjonen om landet. Evner man å sile ut regimepropagandaen vil man kunne lære mye.

Det er nemlig overraskende få i Norge som egentlig har særlig greie på ideologien som ligger til grunn for Assads Syria. Baath-ideologien var en antikolonial, antiimperialistisk, sekulær, nasjonalistisk – og til og med sosialistisk ideologisk retning som sammen med øvrig nasjonalistisk tankegods fikk mye vind i seilene i den arabiske verden etter andre verdenskrig. Målet var å samle alle arabere til felles kamp for å trygge den arabiske nasjonens interesser, blant annet i gjennom at regionens veldige ressurser skulle tilfalle det arabiske folket, og ikke vestlig storkapital.

Det er ikke til å undres over hvorfor dette er et ideologisk tankegods som er lite likt av stormaktene. Araberne er nest etter Han-kineserne den største pan-etniske gruppa i verden, og strekker seg reint geografisk helt fra Marokko i vest, til Irak i øst. Arabernes oppsplitting i 22 mindre, og ofte krigerske stater, har vist seg å utgjøre et godt utgangspunkt for splitt og hersk fra utenforstående makter med ønske om å profitere på regionens veldige oljeressurser. Gowans spør for eksempel om hvorfor sju arabiske stater tapte krigen mot Israel i 1948? Et viktig svar er helt enkelt at det var sju av dem. Om araberne hadde klart å vinne over sine splittelser basert på kunstige stater fra kolonitida, samt religiøse og andre uvesentlige sekteriske skillelinjer, og heller forent seg basert på språk og følelse av felles tilhørighet, ville de blitt vanskeligere å dominere utenfra. Baath-ideologien var i likhet med Gaddafis Libya og Nassers Egypt, et forsøk på å bøte på denne splittelsen, og Syria ble fra 1960-tallet langt på vei styrt etter disse prinsippene.

En hovedtese i boka, er at baath-statene må ses på som den progressive krafta i Midtøsten. Alternativet til baathismen eller andre former for sekulære nasjonalistiske ideologier i den arabiske verden, har tradisjonelt vært de religiøse monarkiene, som også har vært støttet av både USA og Storbritannia. Gowans peker på at også Saudi-Arabia, Bahrain, Kuwait og Oman opplevde store folkelige protester i 2011. Felles for disse statene, er at de er diktaturer i en eller annen form, huser amerikanske militærinstallasjoner, og er mer eller mindre åpne for utenlandske investeringer og eierskap. Gowans mener det er illustrerende for Vestens dobbeltmoral å studere hvordan man reagerte da Saudi-Arabia sendte inn tanks for å knuse opprøret i Bahrain. Moralismen og fordømmelsen fra Libya og Syria var glemt. I store og mektige mediehus ble begivenhetene skildret i et «realistisk» språk, hvor det nærmest ble framstilt som nødvendig å bruke vold for at sunni-diktaturet skulle bli sittende ved makta i et sjia-dominert land. Andre igjen brukte nøkternt geopolitisk språk, for å rettferdiggjøre at Saudi-Arabia beholdt kontrollen i nabolandet sitt. Slik lakonisk dekning er bare forbeholdt stater med et godt forhold til Vesten. Disse slapp også unna at fremmede makter blanda seg inn og finansierte voldelige elementer.

Tanken om at det syriske opprøret i 2011 lenge var dominert av demokratiske og moderate krefter, sto sterkt i Norge. Gowans viser godt hvordan dette i beste fall er en sannhet med klare modifikasjoner. Den «frie syriske hær» hadde aldri noe demokratisk eller sekulært program, og hadde hele tida sterke islamistiske og antidemokratiske innslag i egne rekker. Dette var krefter som aldri så for seg en pluralistisk stat med respekt for Syrias minoriteter, som i dag er de tydeligste støttespillerne bak Baath-staten. Gjennom boka viser Gowans godt hvordan Det muslimske brorskapet i Syria i mange tiår har hatt en ekstremt sekterisk linje, som spesielt har vært hardt retta mot den overveiende sekulære alawitt-minoriteten fra fjellområdene vest i Syria. Nyere uttalelser fra andre islamistiske grupper i Syria fra opprørets senere år, bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som kjenner igjen grunntrekkene i folkemord-retorikk.

I praksis var dessuten Den frie syriske hær aldri sterk nok til å stå på egne ben. Den måtte derfor raskt alliere seg de andre langt mer ytterliggående jihadistiske krefter, som nærmest har hatt ubegrenset finansiering av rike sponsorer i utlandet. I en krig hvor nær sagt samtlige grupper som slåss er enten direkte eller indirekte allierte med ekstreme islamistiske krefter, er selv støtte til pseudo-moderate krefter i praksis støtte til jihadistene, som raskt også fikk mange titusener av fremmedkrigere i rekkene sine. Selv om noen har overdrevet islamistenes betydning i opprørets tidlige fase, er det enda flere som har underkommunisert rollen de har spilt i årene som fulgte.

Et siste aspekt jeg vil trekke fram ved boka, er hvordan den skildrer Irans rolle i Midtøsten. Iran har siden 1979 vært en islamistisk republikk, hvor politisk styre har vært underlagt et langt på vei allmektig presteskap. Men der hvor Saudi-Arabias styresett nærmest har blitt skreddersydd for å samsvare med vestlige interesser, er dette ikke tilfellet med Iran. I Irans nåværende grunnlov er det klart nedfelt at viktige mål er «den fullstendige eliminering av imperialisme, og å forhindre utenlandsk innflytelse» samt å «konstant etterstrebe oppnåelse av politisk, økonomisk og kulturell enhet i hele den islamske verden» for å knuse «alle former for dominering» av «hegemoniske supermakter». I tillegg til dette skal staten oppnå «sjølberging på det vitenskapelige, teknologiske, industrielle, militære og landbruksmessige området», samt «planlegging av en korrekt og rettferdig økonomisk orden (…) med mål om å skape velferd, eliminere fattigdom, og å avskaffe alle former for deprivasjon med tanke på mat, husvære, arbeid, helsestell, samt frembringelse av sosial sikkerhet for alle». Iran har altså, ifølge Gowans, til felles med Syria at de kjemper for kontroll på egne ressurser, enhet framfor sekterisme og motstand mot imperialisme og fremmed dominans. Dette gjør at Iran kan finne på å støtte sunni-arabiske bevegelser som Hamas, like mye de støtter sjia-bevegelser som Hezbollah, eller selv et sekulært regime som Syria. Denne delen av Midtøstens geopolitikk er nok noe ny for mange her i Norge, hvor vi blir lært opp til at sunni/sjia-skillet er det mest grunnleggende, og at dette betyr alt også for aktørene i regionen. Noen har alt å tjene på sekterismen, og noen har alt å tape på den.

Gowans’ bok gaper over mye. Den prøver seg både på en historisk gjennomgang av Syria og baathismens historie, samt en detaljert dementering av de dominerende narrativene om den nåværende konflikten. Etter mitt syn halter store deler av boka, rett og slett fordi forfatteren har bestemt seg for en fortelling han ønsker å formidle, og det er fortellingen om det progressive Syria i kamp mot imperialismen. I denne kampen er det ikke rom for nyanser, og Assads Syria framstilles nærmest som et humant demokrati. Det krever mye av leseren å skille skitt fra kanel, og mange vil dessverre kunne bruke nettopp de svakere og dårligst belagte delene av denne boka til å bygge opp under sitt eget forkvakla syn på konflikten og regimet. Det er synd, for boka har definitivt analyser mange i Norge, spesielt de som lenge romantiserte kreftene i opprøret, burde ta inn over seg. På tross av at denne boka også tidvis har gode analyser, spesielt med tanke på Midtøstens geopolitikk, blir det for mye ønsketenkning, vrengebilder og tidvis virkelighetsfjernt oppspinn. Skal man først lese boka, bør man i det minste på forhånd ha gode kjennskaper til konflikten. Hvis ikke kan man ende med en, etter mitt syn, dårligere forståelse for regionen enn man hadde før man satte i gang.