Vitenskap og politikk

Av Ronny Kjelsberg

Nr 2 2014

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

Det er selvsagt ikke så enkelt. I en tid hvor alle politikere vil selge «et godt samfunn for alle grupper» og sjelden står åpent fram og jobber for en bestemt samfunnsgruppe, blir det troverdigheten i politikernes påstander og virkelighetsbeskrivelser som i økende grad bestemmer folks preferanser, heller enn tilhørighet til ulike klasser og grupper.

Det tilslører dermed skillet mellom vitenskap og politikk når politikere forsøker å selge sine egne verdensbilder, heller enn bare å skissere ulike mål. Hvordan verden faktisk ser ut, er i høyeste grad et vitenskapelig spørsmål.

Vitenskap som samfunnsendrende sannhetssøken

Vitenskap begås av mennesker, med alle sine feil og mangler, og da blir den aldri perfekt. Forskning vil kunne la seg påvirke av forutinntatthet blant de som utøver den, og av en rekke mer og mindre kjente psykologiske mekanismer hos mennesker. Den kjente fysikeren Richard Feynman sa

Det første prinsippet [i vitenskap] er at du ikke må narre deg selv – og du er den enkleste personen å narre.1

Det som skiller vitenskap fra ikke-vitenskapelige former for sannhetssøken (synsing, anekdoter, etc.), er likevel at den har utviklet et systematisk rammeverk for å minimere nettopp disse store feilkildene. Selv om vitenskapen langt fra er perfekt, er den altså en mye sikrere kilde til kunnskap enn alle alternativer, som vil være befengt med alle vitenskapens feilkilder, men en hel rekke andre i tillegg.

Men vitenskapens tradisjonelt sterke stilling på den politiske venstresida handler også om at den har en frigjørende kraft.

En metodikk for sannhetssøken som nettopp fjerner individuelle og samfunnsmessige fordommer og biaser, vil kunne skjære igjennom det rådende ideologiske hegemoniet, og dermed åpne opp for samfunnsendring.

Den polsk-britiske sosiologen Stanislav Andreski utdyper dette poenget i boken Social Sciences as Sorcery, hvor han kritiserer tendenser til pseudovitenskap i samfunns-fagene:2

Så lenge autoritet inngir ærefrykt, forsterker forvirring og absurditet konservative tendenser i samfunnet. For det første, fordi klar og logisk tenkning fører til en akkumulering av kunnskap (her er fremgangen til naturvitenskapene det beste eksempelet), og denne veksten av kunnskap før eller senere undergraver den tradisjonelle ordenen. Forvirret tenkning, på den annen side, fører ikke til noe spesielt sted, og man kan hengi seg til det på ubestemt tid uten å skape noen påvirkning på verden.

Politiske konspirasjoner mot vitenskapen

Det skjer jevnlig at interessene til mennesker, bedrifter og organisasjoner med makt og penger blir utfordret av vitenskapelig kunnskap. Opp gjennom historien (og fortsatt i dag), ser vi derfor også at vitenskapelig kunnskap blir motarbeidet i en del konservative og liberalistiske politiske miljøer.

En amerikansk studie fra 2012 viser at tilliten til vitenskap blant konservative har falt drastisk de siste årene.3 Det er vanskelig å se dette urelatert til det massive arbeidet konservative politikere, tenketanker (og en del enkeltforskere) har gjort for å nettopp undergrave tilliten til vitenskap de siste årene, særlig på klimafeltet.

Naomi Oreskes og Eric Conway beskriver i boken Merchants of Doubt hvordan konservativ-liberalistiske miljøer som The Heartland Institute med hjelp av små grupper svært konservative forskere som Fred Singer i flere tiår har jobbet aktivt for å spre mistillit om den vitenskapelige konsensus på områder fra tobakksskader til globale klimaendringer. Årsaken er klar:

Grunnprinsippet for laissez-faire, at «frie markeder bringer tilbud og etterspørsel i likevekt og dermed sikre best mulig fordeling av ressurser,» er et aksiom som viser seg ikke å være sant. Prisene kan bli skjøvet bort fra sin «ideelle likevekt» i lange perioder av gangen, som en hvilken som helst amerikaner påvirket av den pågående boligmarkedkollapsen kan bevitne.4

Kunnskapen om globale klimaendringer utfordrer en grunnide blant de ivrigste liberalistene. Den viser behovet for at fellesskapet griper inn (fortrinnsvis demokratisk) i individers økonomiske aktivitet.

Men det er selvsagt ikke bare klimaendringer som skaper denne type eksternaliteter, som gjør at fellesskapets behov kommer i konflikt med individers profittønske. Alle typer miljøutslipp som vil skape individuelle, lokale eller globale helseskader vil kreve former for regulering.

Men det er ikke bare på miljø- og helseområdet at forskningen bryter med høyresidens verdensbilde. Den klassiske liberalistiske økonomiske modellen, bygger som kjent på det såkalte «homo oeconomicus». Et bilde av mennesket som et økonomiskrasjonelt vesen som har perfekt informasjon som det gjør rasjonelle, økonomisk egennyttige valg på bakgrunn av. Selv om dette er en forenklet modell, viser det seg at den heller ikke som det fungerer spesielt godt.

Selv om verden har gått videre siden 1800-tallet, er nemlig homo oeconomicus fortsatt en sentral premissleverandør for mye av den faktiske organiseringen av økonomien og arbeidslivet. Økonomisk belønning og straff er institusjonalisert som styringsverktøy i norsk offentlig sektor, og NHO har foreslått resultatlønn for lærere.

Men hva sier forskningen? Den er ganske entydig: Resultatlønn gir en dårligere kvalitet på arbeidet. Selv om mennesker jobber fordi de får lønn, drives mange i det daglige arbeidet av en indre motivasjon, hvor jobben – oppgaven som skal løses – er et mål i seg selv. Når man innfører resultatlønn, tar belønningen over som mål og dreper den indre motivasjonen.5

Forskning viser også at ledere med høye lønninger demotiverer andre ansatte til å yte for bedriften. Egoisme som drivkraft fungerer dårlig når mennesker skal jobbe sammen.6 Små sosiale ulikheter i arbeidslivet gjør dermed at bedre arbeid vil bli gjort.

Et sentralt argument i høyresidens retorikk for å akseptere sosiale ulikheter er at folk som jobber hardt, må få uttelling for dette – et rettferdighetsargument. Sosiale ulikheter er ikke populært i befolkningen, men at man skal ha betalt for hardt arbeid, er nok en retorikk som mange på tross av dette vil stille seg bak.

Leonard Mlodinow, beskriver i boka The Drunkards Walk hvordan forskning på økonomi viser at hvem som lykkes i økonomien eller ikke styres av innsats og dyktighet, men nettopp av tilfeldigheter. For eksempel er det liten sammenheng mellom den tidligere avkastningen fra ulike aksjefond og den framtidige avkastningen. Dyktigheten til de ulike aksjemeglerne eller gruppene av meglere har altså liten betydning. Tilfeldighetene rår.7

Vi hyller de rikes dyktighet, og legger skylden for de fattiges fattigdom på dem selv (se f.eks. på hetsen mot romfolket). Vi gjør feil. Når hvem som lykkes og hvem som mislykkes i stor grad styres av tilfeldigheter, kan man ikke rettferdiggjøre store økonomiske ulikheter i et samfunn.

Et siste område hvor forskningen bryter tvert med høyresidens tradisjonelle verdensbilde, er nettopp forskning på sosiale ulikheter. Når det gjelder å gjøre denne forskningen kjent var nok utgivelsen av Richard Wilkinson og Kate Picketts bok The Spirit Level viktig. De samler mange års forskning som dokumenterer at for land over et visst velstandsnivå er små sosiale ulikheter viktigere enn absolutt rikdom for en rekke samfunnsmessige forhold som har med folks livskvalitet å gjøre. Alt fra helserelaterte forhold som barnedødlighet, levealder og en lang rekke samfunnsforhold som kriminalitet, sosial mobilitet og barn og unges levekår.

Dette slår selvsagt beina under høyresidens tradisjonelle strategi for vekst og fordeling: trickle down, enkelt forklart av et sitat etter husken fra Erna Solberg i en TV-debatt for noen valgkamper siden (da Høyre fremdeles var litt mer ærlige som «kalkulatorpartiet», og før slagordet ble endret fra «Mer igjen for pengene», til «Mennesker, ikke milliarder»): «Det har ikke noe å si om forskjellene øker, så lenge de fattige også blir rikere». Men det er altså feil. Forskningen på feltet sier kontant: Det har noe å si. Det er svært negativt for samfunnet når forskjellene øker.

Dette er nok årsaken til at forskningen i The Spirit Level har blitt kraftig angrepet. Det kom fort både «motbøker», rapporter og krasse angrep i massemedia, særlig fra høyreorienterte miljøer i USA.

Dette gjorde at forfatterne på sitt nettsted, i tillegg til svar på kritikken, kom med følgende kommentar8:

Nesten all forskningen som er presentert og syntetisert i The Spirit Level er blitt fagfellevurdert, og boken har fullstendige referanser til dette. For å skille mellom velbegrunnet kritikk og ubekreftede påstander gjort for politiske formål, bør den fremtidige debatten foregå i fagfellevurderte publikasjoner.

Kritikken som kom mot boken, kom altså i stor grad ikke i vitenskapelig form, men fra lignende miljøer og på lignende måter som kritikken Oreskes og Conway avslører i sin bok: En ideologisk basert pseudovitenskapelig desinformasjonskampanje.

Pseudovitenskap på venstresida?

Som vi har sett, bryter vitenskapen med sentrale postulater for høyresida, her gjerne forstått som tilhengere av «nyklassisk» økonomisk teori. Men hva med venstresida? Finnes det krefter og pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstresida? Svaret på det må nok være ja.

Pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstresida, finner man nemlig i en del av de såkalte «alternative » miljøene. Selv om de fleste kanskje ikke tenker på healing, engler, og aurafotografering som noe som hører venstresida til (heldigvis), finnes det deler av miljøet som har fått innpass i enkelte venstresidekretser. Kanskje først og fremst i Miljøpartiet De Grønne, men dessverre ikke bare der.

En ting som forskningen også har vist oss, er nemlig at vi mennesker har mye lettere for å tro på en påstand de vil tro på – en påstand som passer med det verdensbildet vi allerede har9. Fortellinger om den modige lille mann som holdes nede av mektige kapitalkrefter, kan dermed finne klangbunn hos mange på venstresida.

Det kan i verste fall lede en inn i konspirasjonsteorier om mektige nettverk,10 eller til å støtte fortellinger om storkapitalister i «Big Pharma» som selger skadelige medisiner til intetanende pasienter, når det finnes gode «naturlige» behandlingsformer.

Den pseudovitenskapelige framgangsmåten er gjerne å framstille vitenskapsfolk hvis standpunkter har blitt diskreditert i fagmiljøene, som offer for en større eller mindre konspirasjon. Dette er en tankegang man skal være svært forsiktig med å begi seg inn på, noe en bokomtale i Rødt! nr 4A 2013 demonstrerer.

I en positiv og ukritisk omtale av Trond Skaftnesmos bok Folkefiender – Om sannhetens pris og vitenskapens sjel, males nemlig et bilde av Andrew Wakefield (vaksiner), Olle Johansson (stråling) og Árpád Pusztai (GMO) som nettopp slike martyrer (eller «folkefiender» for å bruke bokas eget begrep) som blir motarbeidet av «bestemte politiske og kommersielle maktstrukturer som har invadert vitenskapen og iført seg dens klær».

Problemet til Skaftnesmo er at påstandene til de tre er blitt motvist, ikke av konspirasjoner, men av helt ordinær forskning.11 I Wakefields tilfelle er det også dokumentert at han fikset dataene i sin opprinnelige artikkel om sammenhengen mellom MMRvaksine og autisme, og artikkelen er senere trukket tilbake av tidsskriftet (The Lancet)12, og Wakefield har mistet sin legeautorisasjon13.

Hva angår de påståtte farene fra wi-fi og mobilstråling, har heller ikke dette noen vitenskapelig støtte. En del medieoppmerksomhet har det derimot blitt av den såkalte «Bioinitiativrapporten», men den er ikke en fagfellevurdert publikasjon (noe som er et minimumskrav for vitenskapelige arbeider).

Blindtester av såkalt «el-sensitive» mennesker viser også at de ikke reagerer på elektromagnetiske felt de ikke vet er der.14 Det betyr ikke at disse pasientene ikke har reelle plager, men det betyr at årsaken til disse plagene ikke er elektromagnetiske felt. At enkeltforskere, som Olle Johansson, tviholder på denne forklaringsmodellen på tross av god vitenskapelig dokumentasjon på det motsatte, kan dessverre bidra til å hindre eller utsette at en korrekt diagnose blir stilt, og at den reelle årsaken til plagene ikke blir avdekket.

Det kan være gode grunner for at folk på venstresida er skeptiske til bruk av genmodifiserte organismer (GMO) i matproduksjon. Den viktigste er kanskje at store bedrifter har skaffet seg patent på genetisk materiale, slik at fattige småbønder i utviklingsland (og andre bønder selvsagt) kommer i et økonomisk avhengighetsforhold, og ikke kan benytte den tradisjonelle måten med å bruke eget såkorn. På sitt verste blir dette til en moderne leilendingskontrakt.

Dette betyr likevel ikke at man bør ta alle påstander om farene med GMO for god fisk. Påstanden om at det er helseskadelig å spise genmodifiserte organismer, er en slik påstand som mangler dokumentasjon. Beviset som ofte framlegges for dette, er en enkeltstudie av Árpád Pusztai fra The Lancet.

Studien er blitt kraftig kritisert. Blant annet kan vi i oversiktsartikkelen, Genetically modified plants and human health15, lese at

studien har feil i mange aspekter av sin design, gjennomføring og analyse ’[…]’ ingen konklusjoner bør trekkes fra den’: for eksempel har forfatterne brukt for få rotter per testgruppe til å utlede meningsfulle, statistisk signifikante data.

En oversikt over forskningsstatusen på GMO som matvarer på forskjellige dyreslag viser at vi ikke har noen indikasjon på helseskade. 16 Et av grunnprinsippene til forskning er at forsøk skal være replikerbare. Dvs. at andre forskere skal kunne finne fram til de samme resultatene som deg, når de gjør de samme undersøkelsene. Her har Pusztai åpenbart feilet.

Det er altså ingen vitenskapelig støtte for at verken Wakefield, Johannsson eller Pusztai er «folkefiender» i Skaftnesmos forstand. De er tilhører rett og slett en minoritet i forskningsmiljøene, som mangler vitenskapelig dekning for påstandene sine. I den grad karrierene deres har lidd nød av denne aktiviteten er det rett og slett på bakgrunn av svakt faglig arbeid, eller rett og slett svindel.

Radikalere kan ofte ha en tendens til å heie på «underdogen», og innimellom i vitenskapen skjer det jo at det plutselig viser seg at et mindretallssyn er det korrekte. Det er likevel viktig å huske at dette er de sjeldne unntakene. De fleste som står i små mindretallsposisjoner i ulike fagfelt tar rett og slett bare feil.17

Konklusjonen blir igjen at man må være forsiktig med å tro på påstander bare fordi de passer med ens egne opprinnelige oppfatninger om verden, og at man ikke bare kan støtte seg til vitenskapen når det passer, og neglisjere den ellers. Selv om jeg mener deler av den politiske høyresida har større og mer grunnleggende problemer med vitenskapelig kunnskap, må venstresida passe seg for ikke å bli nyttige idioter for alternative underdogs med tvilsomme agendaer.

  1. Richard P. Feynman, Cargo Cult Science, Tale på Caltec i 1974, gjengitt i Richard P. Feynman, Surley You’re Joking Mr. Feynman!, W W Norton, 1985.
  2. Stanislav Andreski,Social Sciences as Sorcery, Andre Deutsch Ltd, 1972.
  3. Gordon Gauchat, Politicization of Science in the Public Sphere, American Sociological Review 77(2) 167–187, på nett på http://www.asanet.org/images/journals/docs/pdf/asr/Apr12ASRFeature.pdf (Studien peker forøvrig på at «moderate» har konsistent liten tillit til vitenskap, noe som igjen kan indikere at tendensen til å tro på oppfatninger som bryter med vitenskapelig kunnskap kan være relativt løsrevet fra politisk ståsted, selv om hvilke pseudovitenskapelige oppfatninger man evt. måtte tro på naturlig nok kan ha en sammenheng med politisk ståsted.)
  4. For ordens skyld kan en slik påstand om uvitenskapelighet også rettes mot enkelte grener innen marxistisk tenking, som f.eks. den mekanistiske tidlige sovjetiske tolkningen av Marx teorier om samfunnsutviklingen som bl.a. kom til uttrykk i Bukharins «Populær lærebok i sosiologi», og særlig i stalinismen som f.eks. på ideologisk grunnlag fornektet Darwins evolusjonsteori til fordel for Lysenkos Lamarcisme.
  5. For en grundig populærvitenskapelig oppsummering av mye av denne forskningen, som igjen har referanser til et utall originalartikler, se Daniel Pink, Drive
  6. Ukeavisen ledelse 10.5.2013, http://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=05503020130510C26AB1D74AFB6CF70D7704570CEE48E7&serviceId=2&articleType=relatedArticle
  7. Leonard Mlodinow, The Drunkards Walk, 2008, s 209-210
  8. http://www.equalitytrust.org.uk/resources/authors-respond-questions-about-spirit-levels-analysis
  9. For mer om de ulike psykologiske særegenhetene vi mennesker har og som kan rote oss ut på vidåtta i en del situasjoner, se f.eks. Stephen Novella, 2012, Our Deceptive Mind, The Great Courses, http://www.thegreatcourses.com/tgc/courses/course_detail.aspx?cid=9344
  10. Nettverk av pengesterke mennesker finnes selvsagt, men først og fremst i styrerommene i store finansinstitusjoner, heller enn i Illumniati-ordenen. En vitenskapelig gjennomgang av maktkonsentrasjon, kan du finne i Vitali, Glattfelder og Battiston, The network of global corporate control, http://arxiv.org/PS_cache/arxiv/pdf/1107/1107.5728v2.pdf med en populærvitenskapelig framstilling i New Scientist, http://www.newscientist.com/article/mg21228354.500-revealed–the-capitalist-network-that-runs-the-world.html
  11. Hva angår sammenhengen mellom vaksiner og autisme, ble det etter Wakefields artikkel fra 1998 gjennomført flere store epidemiologiske studier, bl.a. av US National Academy of Sciences, UK National Health Service, og Cochrane. Ingen fant noen sammenheng.
  12. “our investigation, confirmed by evidence presented to the General Medical Council (GMC), reveals that: In most of the 12 cases, the children’s ailments as described in The Lancet were different from their hospital and GP records” http://www.thesundaytimes.co.uk/sto/public/news/article148992.ece
  13. Her kan man også bemerke at Wakefields fall fra nåde knappest kan tilskrives britiske myndigheters aversjon mot det alternative, all den tid f.eks. homøopatiske medisiner med dokumentert ingen klinisk effekt fortsatt dekkes av NHS.
  14. Se f.eks. Gunnhild Oftedal, El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg, tilgjengelig fra http://www.nrpa.no/elektromagnetiske-felt/el-overfolsomhet. På s. 10 kommer konklusjonen av en gjennomgang av tilgjengelig forskning: «kontrollerte og dobbelt blindt gjennomførte forsøk [gir ikke] støtte for at helseplager som el-overfølsomme opplever, kan forklares med lavfrekvente elektromagnetiske felt».
  15. J R Soc Med. 2008 June 1; 101(6): 290–298. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2408621/
  16. Food and Chemical Toxicology, Volume 46, Supplement 1, March 2008, Pages S2–S70, http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0278691508000884
  17. Mange er kanskje kjent med følgende sitat fra filosofen Arthur Schopenhauer: «Alle sannheter gjennomgår tre stadier; Først blir de latterliggjort. Deretter blir de voldsomt motarbeidet. Til slutt blir de akseptert som helt innlysende». Tatt ut av sin sammenheng blir dette ofte brukt nærmest  som et argument for å vise at man har rett, rett og slett fordi man utgjør et lite mindretall.