Bokomtaler

Venstreekstremisme – ideer og bevegelser (omtale)

Avatar photo
Av

Mathias Bismo

Mathias Bismo (1977) bor i Oslo og er spesielt opptatt av marxistisk økonomi, imperialisme og arbeiderbevegelsens historie. Han har vært med i redaksjonen siden 1996.

Red.: Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal:
Venstreekstremisme – ideer og bevegelser
Dreyers forlag, 2013

På forsommeren i år ga Dreyers forlag, i samarbeid med Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST) ved Universitetet i Oslo ut en antologi med tittelen Venstreekstremisme – ideer og bevegelser. Boka, som er redigert av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal, og ellers kan skilte med bidragsytere som Bård Larsen, Irene Alexandra Larsen, Hans Petter Sjølie og Nina Witoszek, skal, i følge forlaget, gi «et nytt og annerledes bidrag til den allmenne debatten og det politiske ordskiftet.» Så langt ser det ikke ut til at boka har vært i stand til å skape den samme debatten som har kommet med jevne mellomrom tidligere. Kanskje fordi forfatterne – med et mulig unntak for Farhat Tajs oppfordring til den norske venstresiden om å støtte amerikanernes dronekrigføring i Pakistan – har svært lite nytt å melde?

Grovt sett kan beskrivelsen av dem forfatterne omtaler med den lite flatterende betegnelsen «venstreekstremister», deles i fem. For det første viser de til «den virkeliggjorte sosialismens» mildt sagt tvilsomme rulleblad og den støtten denne har hatt i Norge. For det andre viser de til praksisen blant norske venstreorganisasjoner, især AKP (m-l), gjerne iblandet en hel del anekdotisk materiale og en tydelig skeptisk, for enkelte direkte fiendtlig, innstilling. Venstreekstremisme – ideer og bevegelser For det tredje viser de til terrorgrupper som Baader Meinhof og den danske Blegingegadebanden, og det ideologiske slektskapet de mener ligger til grunn mellom disse og norsk venstreside. For det fjerde knytter de dette generelt an til marxistisk teori og egentlig enhver teori som utfordrer det bestående. For det femte spør de seg om hvorfor folk likevel blir «venstreekstremister », og viser i den sammenhengen gjerne til teorier om gruppesuggesjon og ulike kvasi-religiøse mekanismer.

De ekstreme andre

Det at forfatterne benytter seg av disse ulike vinklene om hverandre, og sjelden gjør noe forsøk på å skille dem, gjør boka lite konsistent og lite velegnet som debattbidrag, i hvert fall dersom hensikten er en debatt med og ikke om. I stedet følger de snarere en guilt-by-association-logikk, der uhyrligheter som er begått i systemoverskuende teoriers navn, blir allmenngjort for enhver som baserer seg på slike. Eller, som Øyvind Strømmen skrev i en artikkel om venstreekstremisme i Morgenbladet:

Det var få som venta seg ein høgreekstrem terroraksjon i Noreg den 21. juli 2011. Det høgreekstreme trugsmålet var usynleg for dei fleste. Og: Det reelt største terrortrugsmålet er det som faktisk sler til. Det kan koma frå uventa kantar.1

Underforstått – neste gang kan det være venstresida som står bak.

Denne manglende konsistensen gjør seg også gjeldende når Lars Gule, i det som fremstår som en av bokas bærende artikler, skal forsøke å definere ekstremisme. «Normativt ekstreme posisjoner,» skriver han, «er posisjoner som avviker sterkt fra godt omforente og godt begrunnede moralske, etiske, juridiske og politiske normer. » Allerede her åpner han for skjønn og relativisme, siden det jo ikke er gitt hva som er godt omforente og godt begrunnede normer. Dette løser han ved, i neste omgang å definere dette som «menneskerettighetene og demokratiske prinsipper.»2

En ahistorisk tilnærming

Menneskerettighetsforkjempere har i stor grad kjempet mot det som i sin samtid oppfattes som godt begrunnede og omforente normer. Både Martin Luther King og suffragettene ble omtalt som ekstremister for å slåss for likeverdige rettigheter uavhengig av henholdsvis hudfarge og kjønn. Også i dag står kampen for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper i stor grad mot det som oppfattes som de omforente normene. Dommen mot den norske kvinnen som anmeldte en voldtekt i Dubai, fikk i sommer store overskrifter og satte søkelyset på i hvilken grad menneskerettigheter blir neglisjert til fordel for normer som er begrunnet i en fundamentalistisk forståelse av islam. En utvikling i den samme retningen har vi også sett i et land som Libya etter at Norge og Vesten bombet landet for å sikre et regimeskifte. Uten på noen som helst måte å påstå at Libya under Ghadaffi var noe foregangsland for menneskerettigheter, er det heller ingen tvil om at tiden etter regimeskiftet har vært preget av at sivile rettigheter som faktisk eksisterte, særlig for kvinner og etniske minoriteter, har kommet under et betydelig press.

At Gule likevel regner menneskerettigheter og demokratiske prinsipper som godt begrunnet og omforente, synes heller å hvile på en ønsketilstand. Det er ikke bare i land som De forente arabiske emirater og i Libya vilkårene er dårlige. I følge The Economist lever mindre enn halvparten av jordens befolkning i det de regner som fullstendige eller ufullstendige demokratier. Det er imidlertid mulig å tilgi Gule dette dersom han faktisk støtter opp om dem som kjemper for menneskerettigheter og demokrati, for eksempel når EU i dag fratar medlemslandene kontroll over egne statsfinanser. 3 I dag er det, om noen, de som sloss mot nedskjæringspolitikken til troikaen, som får ekstremist-merkelappen knyttet til seg. For eksempel er det ikke få som har sammenlignet den italienske venstrepopulisten og nedskjæringsmotstanderen Beppe Grillo med Benito Mussolini. Skal man derimot legge Gules definisjoner til grunn, må disse anklagene rettes mot troikaen, all den tid det er de som utgjør en trussel mot demokratiet.

Dessverre kan vi neppe forvente dette. Som så mange andre eksperter på «ekstremisme », er det også hos Gule forsvaret av det bestående som står i sentrum. I boka Ekstremismens kjennetegn diskuterer han hvorvidt det å benytte vold for å nå politiske mål kan omtales som ekstremisme. Det mener han ikke er tilfellet:

(I) denne definisjonen blir flertallet av innbyggerne i Norge, inklusive regjeringen, til ekstremister. Den norske regjering, med et flertall av befolkningen i ryggen, har ved flere anledninger brukt norske væpnede styrker i voldelige innsatser for å nå politiske mål.4

Det finnes gode argumenter mot å gjøre politisk motivert vold til et kjennetegn ved ekstremisme, slik flere av bokas bidragsytere gjør, men når det hviler på en logikk om at et flertall i det norske folket per definisjon ikke kan være ekstremister, blir det hele ganske underlig. Gjelder det samme dersom flertallet i et land i Midtøsten støtter myndighetene i bruken av sharialover? Gjelder det samme i tidligere sovjetrepublikker der myndighetene har folkelig støtte for å slå hardt og brutalt ned på opposisjonen? Dessverre problematiserer ikke Gule dette, verken i Venstreekstremisme eller Ekstremismens kjennetegn, men med bakgrunn i Gules virke ellers, er det lite som tyder på at han ville svart ja på disse spørsmålene. Dermed reduseres ekstremisme fra å representere brudd på menneskerettighetene og demokratiske prinsipper til å bli «de andres» brudd på dette.

Menneskerettighetsfundamentalisme

Verken menneskerettighetene eller demokratiske prinsipper er resultat av noen hellig åpenbaring. Tvert imot, det er rettigheter som er kjempet frem, ofte av dem som i sin samtid har blitt omtalt som ekstremister. Dette aspektet ved menneskerettighetene og demokratiet som fenomen, tar Gule, i tråd med sin ahistoriske tilnærmingsmåte, ikke hensyn til. Dermed får menneskerettighetene en status som mest av alt minner om den statusen religiøse dogmer får i fundamentalistiske miljøer. En fundamentalist er kjennetegnet ved at han eller hun ikke forholder seg til de religiøse tekstene i sin historiske kontekst, men tar de delene av dem som passer best for ens egen agenda, og opphever dem til evige og ubestridelige sannheter.

Akkurat som det er mange gode leveregler i mange religiøse tekster, er også menneskerettighetstanken grunnleggende sett en tankegang man bør hegne om. Men akkurat som religiøse tekster normalt er tvetydige og kan benyttes til å forsvare både det ene og det andre, på samme måte er det ulike menneskerettslige prinsipper som fort kan stå opp imot hverandre. Dette er konflikter vi daglig ser for eksempel i møtet mellom urfolksrettigheter, slik de er slått fast i ILOs konvensjon om urfolk, og individuelle rettigheter, slik de er slått fast i FNs menneskerettighetserklæring, ved at den private eiendomsretten begrenses av urfolks rett til å leve i pakt med sin egen kultur på en måte den ikke er begrenset på områder som ikke er definert som urfolksområder. I siste instans betyr det at for å realisere det ene settet av menneskerettigheter, må det andre settet av menneskerettigheter begrenses.

I dagligtalen blir gjerne menneskerettighetsbegrepet forstått som synonymt med FNs erklæring fra 1948. I virkeligheten består menneskerettighetene av et nokså sprikende sett rettigheter som delvis er fastslått i ulike erklæringer og konvensjoner og som delvis er utviklet gjennom politisk og juridisk praksis. Men heller ikke FN-erklæringen er fri for innebygde motsetninger. Erklæringen slår blant annet fast at enhver har rett til å eie eiendom (artikkel 17), men den slår også fast at enhver har rett til arbeid (artikkel 23), til en anstendig inntekt (artikkel 25) og til gratis undervisning (artikkel 26). Den sier imidlertid ikke noe om hva som skjer dersom den som eier eiendom benytter denne til å frata mennesker arbeid eller til å gi dem en inntekt på et nivå som tvinger barn ut i barnearbeid i stedet for ut i utdanning.

Dette er bare ett eksempel på hvordan ulike aspekter ved menneskerettighetene kan komme i konflikt med hverandre. Det skilles gjerne mellom tre ulike former for rettigheter:

  • Politiske og sivile rettigheter, som forsamlings- og ytringsfrihet
  • Økonomiske og sosiale rettigheter, som rett til arbeid og en viss levestandard
  • Grupperettigheter, som rettighetene man har i egenskap av å være urfolk.

I den offentlige debatten, er det som regel de politiske og sivile rettighetene som trumfer de andre typene rettigheter når de kommer i konflikt med hverandre. Det er sjelden man hører noen omtale masseoppsigelsene i det greske statsapparatet som brudd på menneskerettighetene, selv om retten til arbeid vitterlig er en grunnleggende menneske-rettighet som troikaen og greske myndigheter med viten og vilje krenker. ILO har ved flere tilfeller også erklært at den norske bruken av tvungen lønnsnemnd er i strid med menneskerettighetene. Betyr det at Gule vil omtale norske myndigheter som ekstremister? Det representerer jo et brudd med menneskerettighetene.

Gule problematiserer ikke dette, og det er derfor vanskelig å forstå hva han egentlig mener. Det gjør heller ikke de andre forfatterne, men i den grad menneskerettigheter omtales, er det i all hovedsak de politiske og sivile rettighetene som fremholdes, og i den grad disse utsettes for kritikk, fremholdes det som et bevis på venstreekstremisme. Det kunne selvsagt vært fristende å snu på dette, og for eksempel konfrontere Fahrat Taj for hennes forsvar for USAs rett til å frata andre den grunnleggende menneskeretten det er å ha rett til liv, men også her dreier det seg jo om et politisk valg. Én form for menneskerettighetsfundamentalisme er ikke bedre enn en annen. Dessuten slår medredaktør Nik. Brandal, i et intervju i forbindelse med lanseringen av boka, fast at USAs menneskerettighetsbrudd ikke er ekstremistiske, siden USA er et demokrati og en rettsstat.5 Så da, så.

Det blinde punktet

Et fellestrekk ved de fleste bidragene, er at menneskerettigheter settes opp i direkte kontrast til enhver politisk strategi som har perspektiver utover kapitalismen. I kjent stil høvler Bernt Hagtvet i sitt bidrag frem:

Dypest sett har vi å gjøre med politisk projisering: lengsel etter den fullkomne løsningen og etter en Endzustand med slutt på konflikt, alle splittelser, all halvhet, alt smått.6

Men er det ikke nettopp det samme bokas bidragsytere gjør seg skyldige i når de kategorisk slår fast at enhver revolusjonær omveltning vil føre til vold, drap og elendighet? At vi nå befinner oss ved historiens slutt?

Bokas bidragsytere vil neppe være enige i en slik vurdering. Tvert imot, vil antakelig de fleste av dem si, de har et stort engasjement for å bedre forholdene for folk flest. Det er mye som må gjøres. Det er uakseptabelt at millioner dør av sult og at oppimot én milliard mennesker er under- og/eller feilernærte. Det er heller ikke akseptabelt at mennesker må arbeide både tolv timer og mer hver dag under slavelignende tilstander. Men dette er, akkurat som klimautfordringene, problemer som vil kunne løses uten å sprenge kapitalismens rammer.

Dette er forfatternes blinde punkt. I likhet med blant andre Høyres Torbjørn Røe Isaksen7 ser de ikke, eller vil de ikke se, at det som ligger til grunn for hele den kapitalistiske produksjonen, er det kortsiktige profittperspektivet. For leserne av Rødt! bør det neppe være nødvendig å gå i detalj på hvordan kapitalismen som system bidrar til sult, armod og et klima i hurtig endring.8 Det er imidlertid ikke bare marxistiske økonomer som ville gitt Røe Isaksen strykkarakter. Også for borgerlige økonomer, herunder mottakere av den såkalte Nobelprisen i økonomi, er dette kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Det betyr selvsagt ikke at de er revolusjonære kommunister som ønsker å erstatte kapitalismen med et annet system. De mener at dette er problemer som kan løses innenfor kapitalismen.

Ta klimaendringene som eksempel. For borgerlige økonomer fremkommer dette som eksternaliteter ved produksjonen, det vil si samfunnsøkonomiske kostnader som ikke fremkommer som kostnader i bedriftsregnskapene. Ideelt sett, mener da disse økonomene, bør staten organisere skattene slik at de som står bak utslippene, betaler disse kostnadene – en slags økologisk keynesianisme. En slik løsning har imidlertid flere svakheter ved seg. For det første er det vanskelig å beregne disse, ikke minst siden de langsiktige konsekvensene er usikre og langt fremme i tid, for det andre forutsetter det en global økonomisk orden vi er langt fra å ha i dag, og for det tredje tar den ikke hensyn til at kapitaleierne i en slik situasjon vil presse på for å minimere disse kostnadene, noe de så langt har gjort med stort hell.

Med sin altoverveiende statsvitenskapelige og/eller sosiologiske bakgrunn, burde vi kunne forvente at bidragsyterne til Venstreekstremisme, som jo mener at strategier som tar sikte på å erstatte disse mekanismene med et annet produksjonssystem uunngåelig vil ende opp med despoti og massemord, kunne fortelle hvordan dette kan løses innenfor det bestående systemet. For eksempel kunne de ta utgangspunkt i det anerkjente økonomer som Joseph Stiglitz, Paul Krugman og Amartya Sen har skrevet om hvilke økonomiske virkemidler som kan utligne de samfunnsøkonomiske kostnadene – internalisere eksternalitetene, som det heter på økonomspråk – og forklare hvordan de kan virkeliggjøres politisk. Det ville, på en helt annen måte enn de periodiske angre-debattene de tar initiativet til, faktisk bidratt til å føre debatten fremover. Kunne de også gjøre det samme på andre områder, ja, da ville de kunne nå langt dersom målet er å skape støtte til den allmenne konsensus også blant dem de i dag omtaler som «venstreekstremister».

Kapitalismen, slik den er i dag, dreper. I følge Redd Barna dør 2–3 millioner barn årlig av sult. Antallet voksne er antakelig enda større. I tillegg kommer dødsfall som følge av klimaødeleggelser, ødeleggende arbeidsforhold og fattigdom generelt. I dette perspektivet fremstår det unektelig litt ironisk når Bernt Hagtvet stempler Eric Hobsbawm som «skrotvenstre», et begrep han for øvrig ikke har forstått, for dennes uttalelse om at 15–20 millioner menneskeliv ville være verdt det dersom det hadde lyktes å skape det perfekte fremtidssamfunnet.9 Uttalelsen er for så vidt interessant sett opp mot USAs daværende utenriksminister Madeliene Albrights uttalelse om at en halv million døde barn var en pris som var verdt å betale for regimeskifte i Irak, noe som skjedde uten at Hagtvet stemplet verken henne eller sjefen hennes Bill Clinton som ekstremister. Men så lenge Hagtvet slår fast at dagens system er det optimale, kunne det jo også være fristende å sende spørsmålet i retur: Er Hagtvet villig til å ofre 15–20 millioner mennesker årlig for å opprettholde dette systemet?

Sentrumsekstremisme og hegemoni

Det er liten grunn til å tro at Hagtvet og hans meningsfeller vil bry seg med dette. I stedet for å forholde seg til argumenter og den pågående debatten, består metoden i stempling, latterliggjøring og umyndiggjøring av dem han er uenig med. I 2010 valgte han for eksempel å boikotte Bjørnsonfestivalen fordi Jan Myrdal var innleder, noe som jo på en fortreffelig måte illustrerer hvor langt Hagtvets forsvar for ytringsfriheten i virkeligheten går. Et annet eksempel er å lese i bidraget i Venstreekstremisme.

I februar i år hadde undertegnede et innlegg i Klassekampen der blant andre Hagtvet ble spurt om sin holdning til de av kapitalismens systemtrekk som skaper sult og klimaødeleggelser. 10 Som man burde forvente, nedlot ikke Hagtvet seg til å svare i Klassekampen. I stedet har han valgt å benytte to sider i Venstreekstremisme på det. Og svaret hans er:

AKP ville måtte ta i bruk de mest voldelige våpen og de mest undertrykkende reformer for å realisere dette idealsamfunn av harmoni, fred og miljømessig balanse. (…) Høyt (sic!) sannsynlig vold og drap på meningsmotstandere.11

Ikke ett ord om hvordan problemene kan løses under kapitalismen. Dette kan enten tolkes fatalistisk, at vi uansett er på vei til Helvete på første klasse, og at det er like greit å reise dit med det toget vi er på nå, fremfor å bytte til et annet tog. Eller så kan det tolkes som et uttrykk for det Georg Johannessen i sin tid omtalte som sentrumsekstremisme – forakt for ethvert avvik fra den rette kurs.

Allerede i innledningskapitlet, viser Øystein Sørensen hva denne øvelsen innebærer. Når han gjennomgår ulike utslag av det han mener er venstreekstremisme, så må han innrømme at

… (n)å skilte RAF seg naturligvis på avgjørende punkter fra AKP. (…) Likevel – er begrep om venstre-ekstremisme som innbefatter RAF, men ikke AKP, blir farlig snevert.

Og videre om de forlengst nedlagte grupperingene Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) og Kommunistisk Universitetslag (KUL):

Et ekstremismebegrep som ikke vil inkludere KA og KUL, fortoner seg meget merkelig og lite fruktbart.12

Det hele koker altså ned til definisjonen, og dermed historieprofessor Sørensens definitoriske makt. Selv om han innrømmer at det er ulike fenomener han omtaler, fortsetter han i neste runde med å omtale det som det samme. Eller som Bernt Hagtvet skrev som svar til artikkelforfatteren under debatten i 2003:

Jeg foreslår at MB drar til Nord-Korea som politisk pilgrim – i sitt partis glorverdige tradisjon – for å se hvordan ’sulten’, dette ’iboende kjennetegn ved den internasjonale kapitalismen’, er fjernet.13

Det er nesten så tankene går til Ludvig Holbergs klassiske komedie Erasmus Montanus – en sten kan ikke fly, Mor Nille kan ikke fly, ergo er Mor Nille en sten.

Den polsk-amerikanske komikeren Leo Rosten skal ha uttalt at for ekstremisten så betyr kommunikasjon å være enig med en. At dette er beskrivende også for sentrumsekstremistene, er det liten tvil om. Da for eksempel tidligere AKP- og RV-medlem Lars Akerhaug i sommer gikk ut i det konservative tidsskriftet Minerva med sitt oppgjør med den han opplevde som en venstreside som ikke ville akseptere andre syn enn sitt eget, gjorde han det med en patos som i hvert fall utelukker enhver mulighet for at han kan ta feil nå.14

Få viser imidlertid dette så banalt og nærmest infantilt som Bernt Hagtvet i Venstreekstremisme. Bidraget hans her fremstår først og fremst som en utblåsning mot dem som, ti år etter at han anklaget AKP (m-l) for å drive våpentrening og nærmest gjorde enhver som hadde perspektiver utover kapitalismens rammer til medansvarlige for tragedien i Kambodsja, fortsatt nekter å være enige med ham. Det gjør det jo også lett å parkere ham som debattant, noe han antakelig ville vært for de fleste for lenge siden om det ikke var for professortittelen hans. Andre gjør det heldigvis, eller kanskje man skulle si dessverre, noe mer rafinert, men all den tid vi i bunn og grunn har å gjøre et betingelsesløst forsvar for det bestående, for tesen om historiens slutt, er det nødvendig å omtale det som dette, med de implikasjonene det har.

I motsetning til Lars Gules definisjon av ekstremisme, der ekstremismen kjennetegnes ved å stå i en grunnleggende opposisjon til det bestående, tar en slik forståelse hensyn til at verden endrer seg, at trender, tendenser og «godt begrunnede og omforente normer» er i stadig endring, og at det som i én gitt historisk situasjon oppfattes som ekstremistisk ikke nødvendigvis vil være det i en annen situasjon. Hagtvet går i sitt bidrag i Venstreekstremisme blant annet til det skritt å sammenligne truslene om injuriesøksmål fra AKP med blasfemisaken mot Arnulf Øverland.15 Forskjellen er at mens Øverland i sin samtid ble sett på både som en ugudelig og kommunistisk ekstremist, er Hagtvets ekstremisme en ekstremisme for det bestående.

Sentrumsekstremismen kan forstås som et svar på en mulig hegemonikrise for kapitalismen, det vil si en situasjon der den generelle støtten til kapitalismen, også blant andre klasser og sosiale grupper enn de dominerende, er i fare. Det er på ingen måte slik situasjonen er i Norge i dag, men man skal ikke lenger enn til Danmark for å finne et parti de danske sentrumsekstremistene ikke nøler med å kategorisere som ekstremister, med en tosifret støtte på meningsmålingene. Om de er i stand til å omsette dette i en holdningsendring der kapitalismen ikke tas for gitt, om de kan basere støtten sin på at de ser utover kapitalismen og den etablerte konsensusens rammer, ikke på tross av det, er et annet spørsmål. Går man imidlertid lenger sør, eller endatil beveger seg ut av Europa, er det tydelig at dette er en reell fare. Da er det helt klart en fordel å ha etablert at det ikke finnes noe alternativ, og at den som hevder noe annet i virkeligheten står for vold, død og fordervelse, og egentlig burde fratas enhver plass som subjekt i den offentlige debatten.

Miljøet rundt NEST har tidligere produsert en bok om høyreekstremisme, og nå er det kommet en bok om venstreekstremisme. Vi kan antakelig likevel se langt etter boka om sentrumsekstremisme. Men man kan håpe at det er andre som føler seg kallet.

Mathias Bismo

Noter:

  1. Øyvind Strømmen, «Terror under raude faner», Morgenbladet, 16.–23. mai 2013, s. 12
  2. Lars Gule, «Venstreekstremisme og terrorisme» i Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.), Venstreekstremisme – ideer og bevegelse, Dreyers Forlag 2013, s. 215
  3. Se f.eks. Jokke Fjeldstad, «Tysk disiplin kan ikke redde eurosonen» i Rødt! 3/2012
  4. Lars Gule, Ekstremismens kjennetegn, Spartacus Forlag 2012, s. 20
  5. Dag Eivind Undheim, «Ekstrem opprydding», Klassekampen 10. juni 2013
  6. Bernt Hagtvet, «Den store tankeløsheten og det manglende alvoret» i Sørensen et. al. 2013, s. 47
  7. Torbjørn Røe Isaksen, «Det kortsiktige og brutaliserende arbeidslivet», Dagbladet 11. mai 2012
  8. Se for eksempel Pål Steigan, Sammenbruddet, Spartacus 2011
  9. Bernt Hagtvet, samme sted, s. 48
  10. Mathias Bismo, «Hvem er ekstremistene?», Klassekampen 21. februar 2013
  11. Bernt Hagtvet, samme sted, s. 57
  12. Øystein Sørensen, «Venstreekstremismen og dens omland» i Sørensen et. al. 2013, s. 16-18
  13. Bernt Hagtvet, «AKPs naivitet», Dagbladet 25. oktober 2003
  14. Lars Akerhaug, «En tur til psykologen kanskje?», http://www.minervanett.no/en-tur-til-psykologen-kanskje/
  15. Bernt Hagtvet, «Den store tankeløsheten og det manglende alvoret», s. 39