Gnist

Veien videre for Rødt

Av Marielle Leraand

2013-04

Marielle Leraand er nestleder i Rødt og er sekretær i partiets kvinneutvalg.

Etter et valg hvor Rødt opplevde tilbakegang og mislyktes med å vinne et mandat på Stortinget, er det helt naturlig at vi får en debatt om svakheter ved partiets evne til å kommunisere og også en diskusjon rundt partiets rolle og eksistensberettigelse i norsk politikk. Mens noen peker på formuleringer i prinsipprogrammet som et hovedproblem, peker andre på at Rødt i politisk innhold allerede ligger så kloss inntil SV at det ikke er noe poeng å opprettholde Rødt som eget parti. Jeg er enig i at noen av formuleringene i prinsipprogrammet ikke kommuniserer utvetydig hva Rødt står for, og vil som medlem i prinsipprogramkomiteen bidra til at det vi ønsker å uttrykke, kommer klarere fram når programmet skal revideres på landsmøtet i mai.

Jeg tror imidlertid ikke at formuleringer i prinsipprogrammet er noen sentral forklaring på partiets svake resultat. Det kan i hvert fall ikke forklare tilbakegangen, all den tid det midlertidige prinsipprogrammet som var gjeldende ved forrige stortingsvalg og som var basert på en arv fra RV, ikke var mindre radikalt enn det nåværende. Hadde vi bare klart å samle like mange stemmer i år som i 2009, ville vi denne gangen kommet inn i Oslo takket være det faktum at Oslo har fått to nye mandater siden sist. De som peker på likhetene til SV, mener jeg har et mye viktigere poeng. For det er helt rett at SV og Rødt står sammen om de aller fleste politiske dagskampene; mot oljeboring i sårbare områder, for en mer human asylpolitikk, for sexkjøpsloven, mot EØS-avtalen, for å forsvare arbeidsmiljøloven og tariffavtaler, for økte skatter for de rike og flere velferdsgoder for folk flest. Det er disse dagsaktuelle kampsakene velgere flest på venstresida prioriterer øverst når de i meningsmålinger blir spurt om hvilke saker som betyr mest for dem. En logisk konklusjon ville være at Rødt også må ha det politiske fokuset vårt her.

Noen har ment at vi burde fokusere budskapet enda skarpere inn mot noen av disse sakene, med særlig vekt på det som betyr mest for de som er aktive fagbevegelsen. Problemet for Rødt er at dette ikke nødvendigvis vil gi noen velgeruttelling så lenge hovedkonflikten ikke går mellom oss og alle de andre. Velgere som er aller mest opptatt av å forsvare de offentlige fellesgodene mot privatisering og underfinansiering som følge av skattekutt for de rike, vil i hovedsak støtte opp om det største partiet som står på riktig side i hovedkonflikten, og det vil si Arbeiderpartiet. Det gjelder selv om mange, hvis de hadde gått inn og lest alle partienes programmer, ville funnet at både SV og Rødt formulerer det de er opptatt av klarere og sterkere enn det Ap gjør. Rødt er dermed i en grunnleggende annerledes taktisk situasjon sammenligna med vårt danske søsterparti, Enhedslisten.

Enhedslisten er det eneste gjenværende partiet som forsvarer klassisk sosialdemokratiske prinsipper, etter at koalisjonsregjeringa som inkluderer både Sosialdemokratiet og Socialistisk Folkeparti nå gjennomfører drastiske kutt i velferd og pålegger danske arbeidere økt arbeidstid, uten lønnskompensasjon. Enhedslisten har sterk framgang fordi de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene har svikta så fundamentalt i å ivareta arbeiderklassens interesser at det virkelig ikke eksisterer noen realpolitisk forskjell mellom dem og de tradisjonelt borgerlige partiene. Noen kan hevde at dette er situasjonen også i Norge, med henvisning til pensjonsreformen. Ja, den er et eksempel, og motstanden mot denne er et viktig valgkampargument for Rødt, men det skal sies at SV også vedtok motstand mot reformen i parti programmet, selv om partiet måtte oppgi denne motstanden som regjeringsparti, og at selv om reformen har en regressiv fordelingsprofil, er den ikke en så entydig kuttreform at vi har lykkes med å mobilisere det folkelige raseriet, i hvert fall ikke enda. HVIS det er slik at det er mulig å hevde at de rødgrønne i Norge har svikta arbeiderklassen så fundamentalt på de klassiske sosialdemokratiske fordelingsspørsmålene knytta til velferdsstaten og faglige rettigheter at veien ligger åpen for Rødt til å gå inn i rollen som «det nye arbeiderpartiet», slik Enhedslisten langt på vei har gjort, er det ikke det budskapet vi har solgt i valgkampen.

Tvert imot gjorde vi et poeng av at hovedkampen vår var å forhindre den situasjonen vi er i nå, det vil si borgerlig blått flertall. Jeg tror ikke det var feil. Tvert imot ville det blitt oppfatta som sekterisk om vi hadde retta hovedslegga i valgkampen mot de rødgrønnes arbeidslivs- og velferdspolitikk og påstått at det er hipp som happ for arbeidslivspolitikken og velferdsstaten om det er de blåblå eller de rødgrønne som styrer. Verken butikkansatte som nå kan regne med å måtte arbeide på søndager, eller lærere og barnehageansatte som nå kan se fram til kommunal sulteforing og flere barn å passe på per ansatt, ville trodd oss på dette budskapet. Vi må erkjenne at ikke bare mislyktes Rødt med å bli det nye arbeiderpartiet, fordi det gamle Arbeiderpartiet fortsatt oppfattes av arbeidere flest å være arbeiderpartiet.

Rødt tapte også kampen mot SV om å være hovedalternativet for venstreorienterte. SV har vært, og var fortsatt i 2013, hovedalternativet for velgere som er opptatt av å bevare velferdsstaten, men som er like opptatt av miljøspørsmål. I motsetning til i velferdspolitikken, framstår det som en riktig analyse for velgere flest at det ikke er noen særlig forskjell på Ap og Høyre i miljøpolitikken. Etter 1989 har SV alltid vært det viktigste alternativet for de som ser miljøspørsmålene som det viktigste. Men den rødgrønne regjeringa har svikta miljøet og miljøvelgerne i langt større grad enn den svikta velferdsstaten og faglige rettigheter. SVs binding til Ap og denne politikken i regjering, har trolig vært forklaringa på at en stor del av de velgerne som ser miljøspørsmålet som overordna alle andre spørsmål, forlot SV og gikk til Miljøpartiet De Grønne, og i noen grad også til Venstre.

SV klarte derimot i hovedsak å beholde de velgerne som ser miljøspørsmålene og forsvaret av velferdsstaten som like viktige saker. Her er det grunn for oss til å spørre hvorfor Rødt ikke klarte å framstå som et mer aktuelt alternativ. Partiet klarte altså ikke å fange velgerne som er forbanna, med god grunn, for at den såkalt rødgrønne regjeringa bare har økt oljeutvinningstempoet, åpna en rekke sårbare havområder for oljeleting, latt Statoil ekspandere i oljesand, bygd gasskraftverk, uten rensing, satsa minimalt på utvikling av alternativ energi og miljøvennlige transportsystemer osv osv. Det er Rødt, ikke Miljøpartiet De Grønne, som har en sammenhengende politikk for omlegging til en bærekraftig økonomi. Det er fordi omlegging til en bærekraftig økonomi faktisk ikke er praktisk gjennomførbar innafor rammene av en kapitalistisk markedsøkonomi. Hadde flere, allerede i utgangspunktet antikapitalistiske velgere, som faktisk forstår at miljøtrusselen er den fundamentale utfordringa for menneskeheten, stemt på Rødt i stedet for MDG, ville vi kommet på tinget. Hadde vi brukt mer tid og krefter på å snakke om dette i valgkampen, ville vi også kunne overbevist flere miljøopptatte velgere, som likevel tror det er mulig å løse klimakrisa innafor kapitalismen, om at det ikke er mulig, og det ikke holder å resirkulere mer, men at de må bli sosialister for å kunne fortsette å kalle seg miljøbevisste.I et annet av Rødt sine hovedsaker,