Varsel til spanske feminister – abortforslaget må stoppes

Av Sandra Ezquerra

Nr 1 2014

Foto: Steenarle

Foto: Steenarle

Den 20. desember offentliggjorde den spanske høyreregjeringa, Det Spanske Folkepartiet, sitt utkast til Lov om beskyttelse av det ufødte liv og den gravide kvinnens rettigheter.

Siden da har kvinnebevegelsen og den brede venstresida argumentert for at den nye loven, er det alvorligste angrepet på seksuelle og reproduktive rettigheter i Spania siden Francos diktatur.

Sandra Ezquerra er professor i sosiologi ved Universitat de Vic i Barcelona. Hun er også medlem av Izquierda Anticapitalista og kvinneaktivist i !5-M-bevegelsen i Barcelona. Artikkelen sto i International Viewpoint, www.internationalviewpoint.org, og er oversatt av Mathias Bismo.

Det vil være den tredje endringen i abortlovverket de siste 30 årene. Den første kom med loven fra 1985, som ble innført under en regjering fra Sosialistpartiet (PSOE) etter at den hadde gått gjennom forfatningsdomstolen. Abort ble beholdt i straffeloven og kun tillatt under tre omstendigheter og med visse begrensninger: voldtekt opp til 12 uker, fostermisdannelse opp til 22 uker og fare for kvinners fysiske og mentale helse uten tidsbegrensning. Selv om denne loven var en forbedring fra den forrige, fortsatte kvinnebevegelsen i Spania å slåss for fri abort. Det vil si for fullstendig avkriminalisering og som en del av det offentlige helsevesenet uten restriksjoner og begrensninger. Det tok 25 år før PSOE gikk med på disse kravene, og da heller ikke alle. Etter lang tid vedtok de i 2010 en lov i halvferdig form som ga kvinner rett til å avslutte en graviditet uten å oppgi noen begrunnelse eller forklaring, i 14 uker. I tilfelle misdannelser på fosteret eller trusler mot kvinnens helse, ville hun få tillatelse til å avslutte svangerskapet opp til 22. uke. Ved siden av at abort fortsatt ble værende en del av straffeloven, våget heller ikke PSOE å provosere høyresida i spørsmål om helsepersonells reservasjonsrett og om å gi kvinner under 18 adgang til svangerskapsavbrudd uten foreldrenes viten. Som ett av flere hindre, innførte de også en tre dagers betenkningstid fra det tidspunktet en kvinne oppsøkte en lege for å be om abort til selve inngrepet. Siden sendte Folkepartiet loven til forfatningsdomstolen, og der er den fortsatt.

Etter at de kom til makta i 2011 og utpekte Alberto Ruiz Gallardón til justisminister, meddelte Folkepartiet at de ville endre loven i løpet av den første halvdelen av valgperioden. Siden har det kommet en rekke uttalelser fra Gallardón der han hevder at «morskapet er det som gjør kvinner til virkelige kvinner» (sic), og lovet å stoppe PSOEs anti-livslovgivning. De siste to årene har vært preget av rykter og uklarheter med hensyn til loven. I løpet av denne perioden har regjeringen flere ganger gitt uttrykk for at de planlegger å gå tilbake til loven fra 1985, men samtidig fjerne fostermisdannelser som abortgrunn. Begrunnelsen for dette har vært å ikke diskriminere mellom første- og annenrangs fostre og at funksjonsmangfold ikke er noen legitim begrunnelse for å forhindre at et menneske blir født. I mellomtiden har de, selvsagt, kuttet i sosialhjelp og tjenester, blant annet loven for funksjonshemmede nyfødte og andre ytelser for såkalt begrenset uavhengighet. I denne perioden har vi i kvinnebevegelsen fryktet det verste. Virkeligheten har imidlertid overgått våre verste mareritt.

I følge den informasjonen regjeringen har kommet med så langt, vil den nye loven fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort» og bare tillate abort i to tilfeller: Når kvinnen har blitt voldtatt, men bare i løpet av de 12 første ukene av svangerskapet og bare dersom det har blitt levert inn en politianmeldelse. Selv om det gjenstår å se hva den endelige ordlyden vil bli, ser det ut til at den gravide kvinnen også må bevise at det å føde et barn etter et seksuelt overgrep vil utgjøre en fare for kvinnens fysiske eller mentale helse. Kvinnen får altså bevisbyrden. Ikke bare må de «gjøre det riktige og gå til politiet», de må også bevise at voldtekten har påført dem alvorlig skade. Det andre unntaket handler om fare for kvinnens fysiske eller mentale helse. I dette tilfellet vil kvinner kunne ta abort opp til 22 uker. Fostermisdannelser forsvinner dermed som begrunnelse og vil bare kunne være et argument dersom misdannelsene er uforenelige med overlevelse, og bare dersom moren ikke kan takle det «uutholdelige presset», som Dallardón har kalt det. Dersom misdannelsen oppdages etter 22 uker, skal fødsel fremprovoseres. Dette må så bekreftes av to ulike spesialister – en til å diagnostisere fostermisdannelser og en til å undersøke kvinnen psykologisk. De to sakkyndige kan ikke jobbe samme sted som aborten skal utføres.

Videre skal kvinner, i begge tilfeller, gå gjennom en prosess med «informert, fritt og velbegrunnet samtykke». Dette innebærer at foreldrene skal delta i mindreåriges beslutninger , og det er en sju dagers betenkningstid etter at de er blitt informert om «rettigheter, bistand, støtteordninger, klinisk informasjon og alternativer til abort».

Utkastet begrenser altså tilgangen til abort enda mer enn loven fra 1985. Ikke bare fjerner den fostermisdannelser som begrunnelse, men den innfører også en rekke hindre for profesjonell bistand som er nødvendig for å bidra til inngrepet uten begrensninger og reguleringer, og den vil, selvsagt, føre til ulovlige aborter og reiser til land der det kan gjøres lovlig.

Massiv motstand mot forslaget

Det er mange stemmer som hever seg mot forslaget. Disse spenner fra kvinnebevegelsen og helsepersonell til store deler av venstresida. Det har faktisk også oppstått uenighet innenfor Folkepartiet. Den foreslåtte reformen er utvilsomt et av de alvorligste, om ikke det alvorligste, angrepet på kvinners rettigheter siden Francos diktatur, og det er ikke et resultat av noe ønske eller noen konsensus. Folkepartiet gjør altså alvor av sine verste trusler for å blidgjøre de mest konservative og ubøyelige delene av den spanske katolske kirken.

Det er umulig å forutse om Folkepartiet vil kjøre gjennom loven eller forsøke å bygge støtte. På den ene siden gjør det absolutte flertallet i kongressen at de kan vedta det slik som de har gjort med mange andre reformer og kutt i sosiale rettigheter. På den andre siden har det etter at innholdet ble offentliggjort, blitt reist massiv kritikk mot loven, og det blir stadig mer klart at den ikke har noen støtte utover den hardeste høyrefløyen i Folkepartiet. Det gjenstår å se om den mer liberale delen vil bryte den interne disiplinen, og i hvilken grad regjeringen selv vil stå imot kritikken som kommer fra overalt i landet – til og med utenlands fra. Det gjenstår også å se hvor lang tid det tar å få loven vedtatt gjennom den parlamentariske prosessen og i hvilken grad Folkepartiet ønsker å ha dette å forholde seg til i valgkampen for Europaparlamentet i mai.

Vi må stoppe denne loven

På tross av opportunismen i PSOEs kritikk av reformen, er det klart at vi befinner oss på et punkt der det er avgjørende å bygge en bred bevegelse mot loven, og som har som mål å stoppe den. Venstresida bør en gang for alle sette denne saken på toppen av sin politiske agenda, og de sosiale bevegelsen bør gi sin fulle støtte til feminismen. Jeg er helt sikker på at vi kan stoppe regjeringens planer dersom vi slår sammen kreftene våre. Vi kan, og vi må.

Det betyr selvsagt ikke at vi er enige om alt. Av alle de endringene som har blitt lansert gjennom reformen, er den som de siste ukene har skapt flest overskrifter, fjerningen av fostermisdannelser som begrunnelse. Selv om jeg ikke et øyeblikk er i tvil om at dette representerer en grusom, bestialsk og hyklersk holdning hos en regjering som ikke tar hensyn til de mest sårbare i samfunnet vårt, som i stedet henviser dem til glemselen, tviler jeg sterkt på om dette bør være hovedfokuset for radikal og antikapitalistisk feminisme. I hvilken grad er det å bli tvunget til å føde et barn med alvorlige misdannelser verre enn å bli tvunget til å føde det av noen annen grunn? Hvis en kvinne mener at hennes personlige, økonomiske eller andre omstendigheter forhindrer henne fra å (ville) være en (god) mor, hvorfor er det legitimt å tvinge henne til noe annet? Hvorfor er det mer hjerteløst å fjerne fostermisdannelse som begrunnelse enn å forhindre lesbiske og enslige kvinner tilgang til assistert reproduksjon, slik Folkepartiet vedtok en lov om sist sommer? Hvorfor er det mer eller mindre gode begrunnelser for å kontrollere og kriminalisere kroppene våre?

Mye av det staten (og kirken) forsøker å regulere gjennom forbud, regulerer seg faktisk gjennom sunn fornuft. De insisterer på at begrunnelser og frister er nødvendige for å forhindre kvinner fra å gjennomføre abort i åttende måned av svangerskapet eller fra å gjøre det etter eget forgodtbefinnende. De skaper vandrehistorier for å kunne fortsette å styre kroppene og lystene våre fra prekestolene, sykehusene og parlamentene sine. Men hvem tar en abort ut fra en innskytelse? Kjenner noen virkelig en kvinne som har gjort det?

De insisterer på å innføre tidsfrister. Men sannheten er at det er veldig få kvinner som tar abort i de senere stadiene i graviditeten, og – ut fra min absolutte tillit til den menneskelige intelligensen – er jeg sikker på at de få som gjør det, har en veldig god grunn. Men de fleste kvinner tar abort i de første ukene i svangerskapet, og det er ikke opp til meg, en dommer, en prest, en lege eller en politiker å godkjenne motivene, tidspunktet eller den mentale tilstanden deres. Det som det derimot er opp til alle oss å gjøre, er å kvitte oss med stillheten, løgnene, hykleriet, tabuene og dobbeltmoralen som har omgitt seksualiteten i landet vårt så lenge. Det er opp til oss å sørge for at unge mennesker har tilgang til undervisning og informasjon om og en kultur rundt seksualitet og reproduksjon, som bidrar til at de fatter sunne, ansvarlige, kunnskapsbaserte og verdige beslutninger om sitt eget liv.