Gi jentene en sjanse!
Av Unni Rustad
Argu ligger et par timers kjøretur fra hovedstaden. Jentene og kvinnene vi skal treffe sitter spente i forsamlingshuset hvor de har hatt diskusjonene sine.
Unni Rustad var medlem av Redd Barnas beredskapsgruppe i Afghanistan.
Historien er et utdrag fra hennes bok På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen, og gjengis med tillatelse fra forfatteren og Oktober forlag,
Midt i flokken sitter Houmeira som har ledet gruppearbeidet. Ansiktet hennes forteller om et menneske med integritet og styrke. Alle kaller henne "ingeniør Houmeira". Jeg spør henne hvor hun tok utdannelsen sin. "Vi var tredve unge jenter herifra som reiste til Kabul i sekstiårene," forteller hun. De bodde på hybelhus og kom hjem til Badakhshan som lærere, ingeniører og leger.
Vi går sammen mellom leirhusene til skolen hvor jentene skal presentere meningene og forslagene sine for de voksne. Utenfor skoleporten er det en stor opiumsåker. Innenfor blir plassen snart full av jenter i svarte kjoler og hvite skaut. En gruppe lærere og flere landsbyledere er på plass, og det er pyntet med plastblomster, flagg og bannere. Først er det som vanlig resitasjon av Koranen. Dette kan de fleste i Afghanistan, og noen ganger er det veldig vakkert, som i dag hvor Najiba på tolv lukker øynene og synger om den kloke og barmhjertige profeten. Så går det slag i slag.
Tretten år gamle Nasrin holder denne talen til forsamlingen: "Venner, vær så snill og hør på oss. Vi har lidd mer enn andre på grunn av krigene, og vi er så trøtte av dem. I mange år kunne vi ikke gå på skole, enten på grunn av geværmennene eller på grunn av Taliban. Vi drømmer om å bli leger, ingeniører eller i det minste lærere. Jeg snakker ikke bare om landsbyen vår. Hvis vi jenter i Afghanistan får sjansen, kan jeg garantere at vi blir gode leger, gode ingeniører og vi kan tjene landet bedre enn andre. Vi trenger oppmuntring. Det først er god utdannelse. Skolen er veldig langt unna.. Dette skaper problemer for oss, vi bruker to timer på skoleveien. Når vi endelig kommer fram, er det ingen gode lærere der, ingen klasserom. Hvis dette fortsetter, kaster vi bort tida med å gå der."
"Geværmennene må avvæpnes, og våpnene deres må gis til ansvarlige mennesker," sier ei tenåringsjente. "Vi ser menn med gevær på skoleveien, og det gjør oss redde," forsetter hun, noen jenter går ikke på skolen på grunn av geværmennene. Ei gruppe synger: "Vi vil ikke ha geværer, vi vil ha utdannelse, vi vil ikke ha høstens og vinterens kulde og snø, vi trenger å le, vi trenger vårens varme. Vi vil ha kjærlighet fra foreldre og lærere, vi ber ikke om mat, for vi har skjønt hvor viktig utdannelse er, den gjør livet enklere."
"La jenter bli ferdige med skolen før de må gifte seg," ber ei annen gruppe. Og så er det rollespill om ei jente som må se på at faren blir sjuk og dør, fordi det ikke er noen klinikk i området og ingen transport til hovedstaden.
Fjorten år gamle Farzana gir de voksne følgende formaning: "Alle barn har rett til å bli respektert. Dette står også i Koranen, muslimer burde rette seg etter det. Hvis de gjorde det, ville det ikke vært noen diskriminering av gutter og jenter, rike og fattige, funksjonshemmede og normale og først og fremst ville det vært utdannelse for alle."
Utdannelse er viktigst av alt, sier barn og unge. De slåss kanskje med foreldre for å få gå på skolen, og går lange veier for å komme dit. Mange holder ut kulde og sterk varme, sitter ute eller i telt, uten bord og stoler, bøker og materiell. Flere klager på at lærene gir best karakterer til de rikes barn, eller til dem som er penest. Det er vanlig at lærere slår. Mange av dem har ingen lærerutdannelse, de har seksti elever i klassen, kanskje flere, ingen bøker eller hjelpemidler, ofte har ikke ungene engang en blyant. Hver time blir en kamp for å holde orden, og flere lærere sier at de veit ingen annen råd enn å bruke fysisk makt.
Til tross for de kummerlige forholdene kommer mange barn med kjærlighetserklæringer til skolen og lærerne sine. Flere sier at en god lærer er som et lys i mørket, de blir glade av å se læreren sin, sier de. Ei jente i Herat sier: "Jeg vil takke alle foreldre som sender barna sine på skolen, og også takke for lærernes godhet, for mange av dem jobber uten lønn. Det jeg ønsker meg mest av alt er penger, fred, sikkerhet og bøker."