Afghanistan i mai
Av Turid Thomassen
9. mai 2011 satte jeg meg på flyet som skulle ta meg og følget mitt, Per Gunnar Skotåm, til Afghanistan. En to ukers tur for å få mer kunnskap om hvordan krigen i Afghanistan påvirker samfunnet der. Vi hadde et spesielt fokus på områder utenfor krigshandlingene.
Turid Thomassen er leder av partiet Rødt.
Det var ordnet med overnatting i Kabul og Fayzabad ( Badakshan-provinsen) i hus som tilhører Norwegian Afghanistan Comite (NAC). Det var også lagt inn et besøk i den norske leieren i Mazar-e-Sharif. Jeg skulle få mulighet til å hente kunnskap fra flere hold.
Hva visste jeg om Afghanistan før jeg dro? Ganske mye om krig og faenskap gjennom media, Rødt!, debatter på TV og radio og gjennom kunnskapen som finnes i partiet. Jeg visste lite om kultur, historie og geografi. Jeg hadde sett bilder av kvinner i hijab, burka, store mengder sand, jeg hadde sett bilder av menn med furete ansikter og skjegg, utallige bilder av soldater og tanks – men lite om livet til folk flest. Når jeg tenkte på livet i Afghanistan, så dukka bildene opp som jeg har beskrevet over, ikke landbruk, elver, boligforhold, bryllup, barn eller tilgang til kollektivtrafikk. Jeg ante virkelig ikke hva som ville møte meg da jeg landet i Kabul, i Afghanistan.
Utsikten fra flyet der vi svevde over Kabul, var goldt, grågrønt. Det bildet endra seg ikke mye da jeg kom ned på bakken.
Kabul er en stor by, 5 mill mennesker samla på ei stor slette. Fattigdom preger det meste av det jeg så av byen, men kanskje spesielt i åssidene hvor fattigfolk har satt opp leirhusa sine. Vannet måtte hentes nede på flata, det er ikke lagt opp til elektrisitet, og det som var veien var mere som en dårlig og bratt skogsvei. Det må være et mareritt å bo i disse husa når vinteren setter inn, eller regnet øser ned. Nesten overalt i Kabul ser man resultatet av krig. Utbomba hus, kulehull, fartsdumper som er der for å hindre at kjøretøy kan komme overraskende, vakter med våpen, sperringer og checkpoints, men også nyreiste luksusvillaer som det blei sagt tilhørte narkobaroner og regjeringsmedlemmer. Jeg var likevel overraska over at det var så lite synlig militær tilstedeværelse i selve byen – bare masse afghansk politi.
Det mangla ikke på advarsler mot å bevege seg til fots i Kabuls gater, det er en stor by, stor fattigdom, stor trafikk og jeg er en vestlig dame som kunne utsettes for kidnapping eller andre uhumskheter, men det viste seg å være fullt mulig – i alle fall sammen med ei dame som var litt mere lokalkjent. Vi blei sett på, og sikkert kommentert, men fikk gå helt i fred i Kabuls gater.
Ferden vår startet med å gå gjennom en park, en vakker grønn lunge i en veldig støvete og forurensa by. Det var bare hankjønn der, tjukt av dem – syklende, gående, sittende og stirrende – på oss. Men min følgesvenn vandret bare rolig og pratende på stiene, og jeg gjorde som henne. Ikke at det var så vanskelig, Jeg spaserte sammen med ei dame som har en stor kjærlighet for landet og menneskene. For henne var det viktig å kunne gå i Kabuls gater som et helt vanlig menneske, kunne hilse på dem hun føler for å hilse på, og stikke innom de stedene hun føler for. Jeg var bare glad for å få muligheten til å vandre sammen med henne. Hun gikk barhodet og jeg hadde på et sjal over hodet. Hun hadde grått hår og jeg hadde rødt. Begge var fra Norge.
Jeg fikk se kinoen som det skrives om i Drageløperen. En diger grå kloss. En av de eldste i landet, om ikke den eldste. Jeg har vært inne i bokhandelen til bokhandleren i Kabul, han var ikke der sjøl, det var sønnen som styrte butikken. Et lite lokale stappfullt av bøker, vakre kort og kart. Jeg fikk se Chicken-street, den berømte handlegata, drakk te hos en teppehandler, så vakker keramikk, men handlet ikke noe.
Min følgesvenn tok meg til slutt med til restaurant Gandamak, hvor det var vanskelig å komme seg inn. Ikke fordi det var fullt, men fordi det var så mange sikkerhetsprosedyrer for å komme seg inn. Først vakt utenfor porten, så en vakt innafor porten med gevær, så inn en ny jerndør med to menn bak et gitter som så oss an, og til slutt gjennom den siste døra før vi kom inn i en vakker hage.
Det kan hende at det ringer noen bjeller i noens hoder når dere leser Gandamak. De bjellene er helt riktige. Jeg skal gi dere noen stikkord: krig, briter, 1841, massakre. Det kan se ut som om det er egne restauranter, hotell, treningsstudioer som bare følger i krigenes farvann for å betjene bistands- ambassade- og andre typer vestlige ansatte.
Det skulle ha vært interessant å se om det er de samme folkene som starta lignende prosjekter på Balkan, i Afghanistan, og om vi om en stund vil finne dem i Libya, Syria og Egypt. Det er penger å tjene på krig. Hjem blei vi henta i bil. Til og med min følgesvenn anbefalte det. Trekker tankene til Oslo og jenter som anbefales å ikke bruke byen på lik linje som gutter.
Fayzabaden by i Badakshan-provinsen, minna meg om Lillehammer og Lågendeltaet. Masse vann, grønt og med skogkledde åssider. En by i vekst hvor folk tydelig var stolt over byen sin. Akkurat da vi var der, planla byen en åpning av noe nytt innafor renovasjon – offentlige søplekasser som kommunen hadde påtatt seg å tømme. Jeg er vokst opp i Norge hvor resirkulering av for eksempel plast har kommet ett stykke lenger, og det er betimelig å nevne at det ikke finnes noen mulighet for resirkulering av plast i hele Afghanistan. Hvis man vet at bare det norske forbruket av vann på plastflasker er rundt 500 000 flasker per dag, så vil hele ISAF styrkens forbruk være uendelig stort. Hvor gjør de av alle brukte flasker? Tar ISAF styrken dem med seg hjem?
En av de siste dagene jeg var i Fayzabad, ble jeg tatt med til en liten landsby langt opp i fjellene. Afghanistankomiteen har satt i gang et hygieneprosjekt for å få bukt med barnedødelighet og sykdommer. Jeg hadde hatt en elendig natt med feber og vondt i magen, og det var ikke akkurat morsomt å skulle sette meg inn i bil som skulle frakte meg, Per-Gunnar og prosjektlederen opp til landsbyen. Veien gikk fra god til dårlig til ille og til sist ikke-eksisterende før dekka igjen fant feste på en dårlig vei.
Og vi kom fram, til den lille landsbyen som inneholdt 200 husstander, og som aldri hadde hatt besøk av en hvit dame i sin 460 år gamle historie. Ingen av kvinnene brukte burka, og grunnen til det var at det ville være for upraktisk når kvinnene jobba, og fordi alle kjente alle. Men jeg tror at alle kvinner hadde en burka som ble brukt når de skulle ut på lengre turer. Alle barna i landsbyen gikk på skole til og med 3. klasse. De fleste hadde lært å lese og skrive på den tiden. Og jeg møtte kvinner som hadde tatt høyere utdanning også, men de var døtre av ledere i landsbyen.
Den lille landsbyen produserer ca 30 % av forbruket sitt, resten må kjøpes. Mennene er de som skaffer inntektene som trengs gjennom å reise bort for å få arbeid som vakter, politi eller annen lønna jobb. Ofte er de borte fra familien et par år før de returnerer. Landsbyen var fattig, men disket likevel opp med det beste de hadde. Nystekte brød og stekt egg. Og jeg var en dårlig gjest som spiste lite, og etter hvert som magetrøbbelet tok mer og mer overhånd, snakka enda mindre.
Det var ikke lett å komme oss tilbake til Kabul fra Fayzabad. Flyet vårt skulle mellomlande i Kundus for å ta opp flere passasjerer. Og der ble det stående i to dager. Vi kunne selvsagt ha brukt dagene til å se oss om i byen, men det ble ikke anbefalt. Det var uroligheter i byen, og vi som var passasjerer, var enten på et vel bevokta hotell eller satt på flyplassen. Disse to dagene var de verste dagene i Afghanistan. Ikke skjønte jeg språket, ikke visste jeg så mye om hva slags uroligheter det var, og ingen visste når flyet ville komme.
Afghanistan er det landet det er verst å bo i, barnedødeligheten er høy og kvinners stilling er ikke god. Den har ikke blitt bedre etter at ISAF styrkene invaderte landet og satte inn den regjeringa som er der nå.
En av de første kveldene i Afghanistan var den økende prostitusjonen i de store byene, men spesielt Kabul ett av temaene. Kvinner uten mann og utdanning har liten mulighet til å kunne forsørge seg selv ved vanlig lønna arbeid. Prostitusjon blir da et av de umulige valga som gjøres.
Jeg reiste fra et land som ikke har gitt opp håpet om en annen framtid. Men Afghanistan må få muligheten til å bygge sitt eget demokrati, ta stega i sitt eget tempo, bekjempe Taliban innafra og få kontrollen over sine egne naturressurser. I dag er det alt for mange andre land som vil ha kontrollen. Det er ikke fred og demokrati som har hovedfokus fra USA og ISAF. Da ville man ha valgt en annen strategi enn våpenmakt.